Scream Magazine #112

s.01 Forside Scream #112

03.12.06

21:00

WWW.SCREAMMAGAZINE.COM

Side 1

DESEMBER 2006

KR. 58,-

IN FLAMES CD- DEMO- OG KONSERTANMELDELSER

Store i Norge

KAMELOT

1 12

DVD’en er klar

SLAYER

Thrash-kongene

trail of tears å være eller ikke være

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

17:31

Side 2

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

21:05

Side 3

AGENDA 6

TRAIL OF TEARS

8

HARDE FAKTA

11

FUNERAL

12

KREATOR

14

SLAYER

16

KAMELOT

18

LAMB OF GOD

19

THRASH SPESIAL

22

ZERO HOUR

25

SACRED STEEL

26

PROGRESSIVT

27

SPOCK’S BEARD

28

SCREAM ÅRSOPPSUMMERING

Prognosen for 2007 ser ikke så helt gal ut. Vi får utgivelser fra noen av de aller største innen metal, og mange spennende norske band har lovet nye utgivelser neste år. De som kommer til å få mest oppmerksomhet neste år, er nok ganske sikkert de nye albumene til Metallica, AC/DC, Dimmu Borgir og Nightwish.

Dette er de garanterte storselgerne. Verken Metallica eller AC/DC har annonsert når deres nye verk skal foreligge, men venter du på Dimmu Borgirs «In Sorte Diaboli», kommer den tidlig i mai. Nightwish slipper sitt nye verk i september.

30

SVARTEDAUEN

31

TWISTED INTO FORM

32

SOLITUDE AETERNUS

35

PLATEANMELDELSER

Litt bak disse, i hvert fall salgsmessig, skal det komme nye studioalbum med Megadeth, Mayhem, W.A.S.P., Kamelot, Candlemass og Ozzy Osbourne i løpet av vinteren. Band som Judas Priest, Dream Theater, Gamma Ray, Aerosmith og Dio lover nye utgivelser fra sommeren og utover. Alle disse er potensielle utgivelser som fort kan havne på de offisielle salgslistene til og med her til lands.

48

CHILDREN OF BODOM

51

LEGION OF THE DAMNED

52

TRISTANIA

53

SIRENIA

54

BLOOD TSUNAMI

57

IN FLAMES

58

NORSKE KLASSIKERE

61

LIVEANMELDELSER

SCREAM MAGAZINE NR 112 DESEMBER 2006

KOMMENTAR LANGTIDSVARSEL Idet 2006 er i ferd med å ebbe ut, er det tid for både ettertanke og ikke minst å se fremover. Vi i Scream-redaksjonen har levert vår form for ettertanke med en uhøytidelig kåring av årets beste utgivelse, basert på en topp 20-liste som hver enkelt i redaksjonen har jobbet seg frem til. Dermed kan vi i dette nummeret avsløre hvem som har gitt ut årets beste plate, sett med våre «ører». I neste utgave, som kommer den første uken i februar neste år, skal vi presentere listen som er blitt stemt frem av dere som leser Scream Magazine.

For mer om hvem vi har satt mest pris på i år og hvordan du kan være med å påvirke leserkåringen til neste nummer, bla deg litt videre gjennom denne utgaven.

Det er også spennende å følge med på hva en rekke norske band kan klare å oppnå med sine nye utgivelser neste år. Det er mye spennende i vente. Band som Susperia, Backstreet Girls, DHG, Tristania, Sirenia, Scariot, El Caco, Red Harvest og debutanten Breed kommer med utgivelser denne vinteren. Dette er ganske sikre kort, de har absolutt noe å forsvare, og ikke noe hadde vært bedre enn at de kunne ha toppet sine tidligere utgivelser.

Nevnte Dimmu Borgir og Mayhem kommer nok til å gjøre det bra, og det er all mulig grunn til å ha skyhøye forventninger. Forventninger har vi også til noen av utgivelsene som kommer litt senere på året. Pagan’s Mind får mange til å sitre av spenning, det samme gjelder kanskje for TNT med ny vokalist. I tillegg skal det bli spennende å høre hva The Kovenant har på lur, for ryktene sier at det skal bli litt tilbake til det eldre soundet på den kommende utgivelsen.

Selv om Norge produserer nye spennende band på samlebånd, vil det forhåpentligvis dukke opp et par nykommere som får noen og enhver til å løfte ekstra på øyenbrynene neste år. Vi har mange bra band her til lands, men trenger likevel god rekruttering.

2007 kan fort bli et veldig godt metal-år.

Frode Øien

SCREAM MAGAZINE POSTBOKS 3865, ULLEVÅL STADION, 0805 OSLO, NORGE TELEFON: 911 25 480 REG. NO.: 975 876 810 mva BANK: 7874 0625186 INTERNETT: http://www.screammagazine.com E-POST: scream@scream.no REDAKTØR: Frode Øien LIVE-REDAKTØR: Runar Pettersen (runar@scream.no) REDAKSJON: Bjørn Nørsterud, Anders Oddsberg, Jan Dahle, Håkon Grav, Frode Johnsrud, Leif Kringen, André Aaslie, Runar Pettersen og Torgeir P. Krokfjord BIDRAGSYTERE I DENNE UTGAVEN: Nash Rothanburg, Idar Eggen, Richard R. Karlsen, Anette Gulbrandsen, Stig Ødegaard KORREKTUR: Frode Johnsrud LAYOUT: Asgeir Mickelson, Frode Øien og Håkon Grav REPRO OG TRYKK: Flisa Trykkeri DISTRIBUSJON: Interpress ABONNEMENT: 10 nummer = 500 kroner. For subscriptions outside Norway: contact editor ANNONSERING: – Kontakt redaktør

SCREAM #112

3

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

17:31

Side 4

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

17:31

Side 5

the final chapter?

Av:

Håkon Grav

TRAIL OF TEARS HAR MØTT EN DEL MOTGANG DE SISTE ÅRENE, MEN MANGE ÅR MED HARD JOBBING HAR OGSÅ GITT RESULTATER. I JANUAR KOMMER BANDETS FEMTE STUDIOALBUM, «EXISTENTIA». MEN BANDET BLE SPLITTET I SLUTTEN AV NOVEMBER...

trail of tears V

i gjorde den siste konserten her nede i går, så nå er det på tide å slappe av litt, puster en rimelig medtatt vokalist Ronny Thorsen ut på telefon fra Mexico. Deadline er allerede historie, men TRAIL OF TEARS fortjener mer oppmerksomhet her til lands, og siden vi ikke gir ut noe Scream Magazine i januar, må intervjuet gjøres nuh.

- Vi spilte ti konserter i Mexico, under rimelig ekstreme forhold. Det er liksom ingen mellomting her nede – det er enten eller. Vi kjørte rundt i en gammel holk av en buss fra 70-tallet, vi har knapt sovet på to uker, og i tillegg var det masse trøbbel, som forventet, med det tekniske utstyret.

Ronny ler litt oppgitt, men er snar med å legge til at konsertene tross alt har vært gode minner også: - Det er jo publikum som redder alt når man spiller i Mellom- og Sør-Amerika. Folk går regelrett amok, og er utrolig takknemlige. Da blir det en parentes at absolutt alle i bandet ble matforgiftet og at vi kollektivt har hatt tilnærmet verdensrekord i toalettbesøk den siste tiden.

Ronny sitter hjemme hos sine meksikanske svigerforeldre og nyter en kald øl mens han etter x antall forsøk endelig har oppnådd telefonisk kontakt med gamlelandet, og livet føles generelt rimelig bra for sørlendingen: - De andre reiser hjem i morgen, men jeg blir her en ukes tid ekstra. Akkurat nå er det utrolig godt å slappe av litt i mer humane omgivelser, for å si det mildt.

Og når fikk du lurt en meksikansk chica så trill rundt at du nå kaller foreldrene hennes for svigers?

- Det skjedde på den forrige turneen vi gjorde her, i 2003. Det viste seg at hun hadde allerede booket en reise til Europa der hun besøkte en del festivaler, og da fikk jeg overtalt henne til å ta seg en tur til Norge med det samme. Så gikk ting rimelig kjapt da, og vi ble godt gifte, vi! Hun har vært hjemme i

6

Mexico en gang i året siden den gang, men jeg møter foreldrene hennes for første gang nå, så det er en litt bisarr opplevelse.

Bare det å ha familie i Mexico City er vel rimelig bisarre greier – jeg regner med at de har hus i den delen av byen med forholdsvis høy standard?

- Ja, de bor i et trygt og rimelig rolig sted. Dette er jo et monster av en by, og det er ikke akkurat få inntrykk og skjebner du møter i løpet av en dag…

Til tross for et takknemlig publikum – hva er det som får et band til frivillig å dra ut på en slik turne dere nå har gjennomført?

- Det er jo en risiko, det er ingen tvil om det. Vi snakker en veldig spesiell verdensdel, og et spesielt land i tillegg. Da vi var her sist fungerte ting rimelig greit, og vi fikk lyst til å gjenta det. Men det er blitt med forsøkene frem til nå, da det har vist seg fryktelig vanskelig å finne en promotør som vi kunne stole på.

Det er hele tiden masse prat og gullkantede lovnader, men som regel er alt bare tull. Men vi fikk det til igjen vi, og har hatt kombinert gøy og helvete i to uker.

Og økonomisk?

- Det har gått greit der også. Jeg tipper vi ender opp rundt null. Vi har spilt på steder med alt fra 40 til 2000 betalende, og det har totalt sett vært en kjempespennende opplevelse.

Når dere kommer hjem til Norge er det rett ut på en juleturne med Gorefest, Belphegor og Madder Mortem. Det er i alle fall lineupen idet dette skrives, men i morgen er bandene sikkert forandret igjen!

- Ha ha, ja jeg har vel ikke opplevd maken til forandringer i forkant av en turne. Opprinnelig var det snakk om Six Feet Under, Krisiun, God Dethroned, Soilwork og så videre, men etter mye frem og tilbake ble vi tilbudt co-headlinerstatus. Så var det et band som trakk seg igjen, og dermed ble vi flyttet til headlinerrollen. Det er fint for oss, det, så får vi endelig spilt et ordentlig sett. Vi har gjort nok av disse turneene med mange band på plakaten, og det betyr i praksis

25 minutter med dårlig lyd og lys på scenen. Nå får vi i alle fall en times sett, og dermed en langt bedre mulighet til virkelig å vise hva TRAIL OF TEARS betyr i livesammenheng. Det blir imidlertid hektisk, for jeg kommer hjem den 7. desember, og kvelden etter skal vi spille første konsert i Berlin, men det skal gå, ha ha.

Jeg er så vant til syke døgnrytmer nå at jeg merker ikke forskjell uansett.

O

g 26. januar blir det sluppet et aldri så lite album,«Existentia».

- Ja, hva skal jeg si? Jeg føler vi har laget et album som er en god miks av gammelt og nytt. Vi har lagt til noen nye elementer, men generelt har vi vel tatt to skritt tilbake og ett frem.

Jeg ser for meg en hemningsløs slakt av forrige album,«Free Fall Into Fear», men Ronny har argumentene i orden: - Vi skjønte tidlig at dette var et album som hadde behov for en god produksjon, og dermed dro vi ned til Frankrike for å jobbe med Terje Refsnes igjen. Vi jobbet så å si hele sommeren der, og føler vel at vi på mange måter har laget en fortsettelse fra forrige album, dog med langt flere melodier.«Free Fall Into Fear» ble nok hakket for ekstrem, men også der tror jeg produksjonen spiller inn. Endre hører jo mye på ekstrem metal, og det farger nok hans måte å skru lyd på. Vi fikk en del nye fans med det albumet, men vi mistet også veldig mange. Vi overvurderte kanskje vårt publikum en del – vi foretok veldig mange forandringer fra et album til et annet, og det symfoniske ble veldig nedstrippet i tillegg til at vi utelot kvinnelig vokal.

Vokalist Catherine Paulsen forlot bandet etter den massive«A New Dimension Of Might», og i stedet for å hyre inn en ny dame til “Free Fall Into Fear», bestemte bandet seg i stedet for å inkludere Kjetil Nordhus fra Green Carnation som nytt medlem. Ronny samtykker når jeg spør om endringene i forkant av«Existentia» var bevisste:

- Ja, vi var nok rimelig klare på at vi ville ha et album som helte mer mot«A New Dimension Of Might».

Jeg har på ingen måte behov for å sette«Free Fall Into Fear» i dårlig lys, for det er et godt album, men vi fjernet en del ting som måtte tilbake i TRAIL OF TEARS-sammenheng.

Dermed var det klart for en ny kvinnelig gjesteopptreden i studio, med en viss Emmanuelle Zoldan. Hvordan ble dette samarbeidet en realitet?

- Det var Terje Refsnes som satte oss i kontakt med henne. Han har jo nå bodd seks år i Frankrike og har opparbeidet seg et godt kontaktnett der nede.

Emmanuelle kom, gjorde jobben sin og dro igjen, og det meste ble gjort på take one for å si det sånn – ei svært proff dame som jeg gjerne samarbeider med igjen.

Kvinnelig vokal er med andre ord et element dere ikke vil være foruten i fremtiden?

- Det er nok et aspekt vi behøver i musikken vår, uten tvil. Låtene må ha dette krydderet. Vi bruker jo kvinnelig vokal på en annen måte nå enn hva vi gjorde tidligere. Vi tenkte egentlig å ha mindre kvinnelig vokal og heller pøse på med mer koring, men underveis endret vi innstilling her og lot heller Emmanuelle bidra mer. Det er liksom ingen vits i å overdrive det symfoniske heller – en låt må fungere på egne premisser, det hjelper ikke å drukne den i kor eller symfoni.

Tja, det er vel nettopp det dere gjør i åpningslåten«Deceptive Mirrors», men fytti rakkern som det fungerer! Som studioinnspilling er dette en knallåt, men jeg er spent på om den vil fungere live?

- Det var vi også, så derfor testet vi den ut på Mexico-turneen. Og jeg skal love deg at den går glatt hjem hos fansen, den. Vi prøvde også ut en del andre nye låter, så jeg tror vi har skapt et album som fungerer både hjemme og på konsert.

En annen forandring sett i forhold til«Free Fall Into Fear», er at bandet virkelig nøt innspillingen

SCREAM #112

Trail Of Tears.indd 1

30.11.2006 23:52:30

by som Mexico City med 30 millioner mennesker. Det gir mer kick som musiker å spille foran en gjeng med fans som klikker totalt fordi de sjelden eller aldri har opplevd en metal-konsert før, enn å fremføre musikken sin foran en gjeng med blaserte tyskere, for å si det sånn, ha ha!

Point taken. Men jeg tror det er grunnlag her hjemme også – Motstøy-festivalen på Notodden er et glimrende eksempel på dette, med Emperor, Pagan’s Mind, Mortiis, Susperia og Red Harvest på plakaten var det smekkfullt, og det var mange 1516 åringer der, som ga jernet så det holdt.

S denne gang, forteller Ronny: - Ja, uten tvil. Forrige gang tok vi ting veldig med ro, og vi trodde det var et sjakktrekk og spille inn skiva hjemme i Norge. Problemet var at vi ikke fikk fokusert ordentlig på musikken, det ble halvveis hele tiden. Det føltes langt bedre å jobbe 6-7 uker i strekk igjen, kun tenke musikk og ikke jobb og familie i tillegg.

En som imidlertid ville ha mer tid til å tenke på annet enn musikk, er gitarist og originalmedlem Terje Heiseldal, som forlot bandet etter innspillingen av«Free Fall Into Fear». Hva skjedde egentlig?

- Terje gikk ganske enkelt lei av alt det maset man må finne seg i når man spiller i band. TRAIL OF TEARS er et band i mellomsjiktet, og da må man etter hvert ta et valg – skal man slappe av og godta noen hakk ned på rangstigen, eller skal man satse alt og forsøke å stige noen grader? Velger man sistnevnte, må man turnere seg halvt i hjel, og man må ofre veldig mye uten nødvendigvis å få så mye igjen. Man må finne seg i mye stress, og etter hvert gikk Terje grundig lei

Trail Of Tears.indd 2

av alt dette. Han ble lei plateselskaper, brutte løfter og industrien generelt.

Jeg forstår ham godt, jeg…

- Det gjør jeg også! Spesielt når det er tunge dager på turne og man føler at man jobber livet av seg, og så blir man lurt av en eller annen arrangør… Men vi har bestemt oss – dette skal vi klare, og da kan vi ikke gi oss heller. Jeg velger å se på alt det positive vi tross alt får med oss, tross alt.

TRAIL OF TEARS er et band som har oppnådd brukbart med oppmerksomhet ute i Europa, men hjemme i Norge er dere fremdeles et rimelig hemmelig band. Er Norge fullstendig uinteressant for dere?

- Nei, det blir feil å si. Men vi har samtidig gjort det vi kan, for å si det på den måten. Det er nå engang BeNeLux-landene, Frankrike og Sør-Amerika som har vært våre hovedmarked, og vi har gang på gang fått oppleve at turnering i Norge er dødfødt. Hvis valget står mellom å kjøre buss til Trondheim eller Tromsø for en kasse pils, eller å sette seg på flyet til Amster-

dam og gjøre en langhelg med konserter og tjene brukbart med penger, så sier det seg selv hva som frister mest.

Til tross for at man ikke er profeter i eget land, så merker gutta likevel godt at det er noe som heter jantelov…

- Vær du trygg! Norge er vanskelig – det er vrient å få folk opp fra Hotell Cæsar-stolen. Samtidig klager folk veldig over at det skjer lite her. Jeg stod fremst ved scenen under Dismember i Kristiansand, og det var kanskje 50 betalende. Det er flaut! Dette er for så vidt ikke noe enestående for Norge – her hjemme gidder ikke folk møte opp, mens i Tyskland og Holland er folk blitt bortskjemte, og sparer pengene til en annen konsert. Det er jo ingen som har råd til å få med seg absolutt alt som skjer når det er tre-fire konserter i uka gjennom hele året. Derfor er det så kult å kunne gjøre konserter som de vi nettopp har gjennomført. Til tross for elendig gjennomføring på det organisatoriske, så er det unektelig litt spennende å spille i alt fra små, støvete landsbyer med en million innbyggere, til en

ISTE MELDING: To dager etter at dette intervjuet ble gjort, går bandet ut med en pressemelding signert 4/5 av bandet. Jonathan, Kjell, Runar og Kjetil har forlatt bandet, og dermed er bandet oppløst. Vi har valgt å gjengi intervjuet uten noen form for endringer, men rakk å få med en kommentar fra Kjetil Nordhus før vi gikk i trykken: - Vi føler at gnisten har forsvunnet. Et par av medlemmene i bandet har gått og telt på knappene ganske lenge nå, og i løpet av Mexico-turen ble det klart at vi ikke kunne fortsette.

Kjetil er sliten etter et døgns reise, og virker både lettet og opprørt over avgjørelsen som ble tatt felles før hjemreisen til Norge: - Vi har ikke mer å gi, og det hadde blitt feil av oss å gjennomføre Europaturneen i desember under disse forutseningene.

Kjetil innrømmer at det også er andre grunner til at bandet splittes, men at dette er noe bandet vil ordne opp i internt. Vokalist Ronny mener imidlertid på sin side at bandet vil fortsette, dog i en annen form enn tidligere. Uansett hva som skjer - «Existentia» fortjener å bli kjøpt og hørt.

Vi ønsker bandet lykke til, og håper de får ryddet opp i sine problemer. www.trailoftears.no

30.11.2006 23:52:37

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

17:39

Side 8

Harde fakta

Send oss nyheter på hardefakta@scream.no eller Scream Magazine, P.B. 3865 Ullevål Stadion, 0805 Oslo Det kommer stadig nye band inn på plakate n til neste års WACKEN OPEN AIR-festival, og så langt er følgende band bekreftet: AMORPHIS, BELPHEGOR, BENEDICTUM, BLACK MAJESTY, BLIND GUARDIAN, CANN IBAL CORPSE, COMMUNIC, DIE APOKALYPTISCHEN REITE R, DISILLUSION, ENSLAVED, GRAVE DIGGE R, HAGGARD, HEAVEN SHALL BURN, IMMORTAL, IN FLAMES, J.B.O., KAMPFAR, LACUNA COIL, LETZTE INSTANZ, MOONSORROW,MOONSPELL,MUNICIPA L WASTE,NAPALM DEATH,NEAERA,RAGE & LINGUA MORTIS ORCHESTER, SAMAEL, SAXON, SCHANDMAU L, SONIC SYNDICATE, STORMWARRIOR (med Kai Hansen), STRATOVARIUS,THE BLACK DAHLIA MURD ER,THERION,TYR, VADER,VOLBEAT Wacken Open Air arrangeres som vanlig første helg i august,og neste år vil det si 2.-4.august.

Følgende band er klare for neste års BANG YOUR HEAD festival: AMON AMARTH, BRAINSTORM, EDGUY, EVERGREY, FINNTROLL, GIRLSCHOOL, MERC ENARY, MYSTIC PROPHECY,NAZARETH,POWERMAD, PRAYI NG MANTIS,STEELHEART,THUNDER. Bang Your Head arrangers 22.og 23.juni i Baling en i Tyskland.

Spanske DARK MOOR har skilt lag med tromm eslager Andy C. og erstattet han med Rober to Cappa. Bandet har nettopp avsluttet innspillingen av sitt nye album «Tarot»,som etter planen skal slippes i mars.

Norske DIMENSION F3H har skrevet kontra kt med Dark Essence for sitt kommende album . «Does The Pain Excite You» er planlagt utgitt på vårparten.

Arjen Lucassen har bestemt seg for å gjøre et nytt AYREON-album etter å ha lekt litt med andre prosjekter de siste årene i form av Ambeon og Stream Of Passio n. Det foreligger veldig lite detaljer rundt den neste Ayreon-skiva, bortsett fra at han uttaler at han er i samtaler med flere interessante musikere som har sagt at de ønsker å bidra på innspillingen.

GRIFFIN fikk ikke fornyet kontrakt med FaceFr ont,og har funnet seg en ny samarbeidspartner hos den nystartede labelen Burning Star Records.Bandet har nettop p spilt inn sitt nye album «The Ultimate Demis e»,som slippes rett over nyttår.

DUBLIN DEATH PATROL er navnet på et nytt prosjekt som er satt sammen av en rekke kjente musikere i San Fransisco.Ban det består av to vokalister,Chuck Billy (Testament) og Steve Souza (Exodus).Det er med hele fire gitarister,Andy Billy (Sacred Dog,Rampage,Guilt),Greg Bustam ante (Rampage),Steve Robello (Out Of Control) og Phil Demmel (Machine Head, Vio-lence, Death Penalty, Metal Warrior).Bass-jobben deles mellom Willy Langenhuizen (Rampage,Laaz Rockit) og John Souza, mens Danny Cunnin gham spiller trommer.Gutta har allerede spilt inn sitt debutalbum som skal slippes så fort de har sikret seg en platekontrakt.

VYNDYKATOR-gitarist Rob Oriani døde 11.nov ember etter å ha

fått et hjerteinfarkt.

CREST OF DARKNESS er i full gang med innspi llingen av sitt nye album «Give Us The Power To Do Your Evil» i Roma, Italia.Bandet har nettopp byttet gitarist idet Akke er blitt erstattet av Rebo.

Tyske STORMHAMMER har snart et nytt album klart. «Bridges To Eternity» blir tittelen på den kommende utgivelsen.Et par forandringer i besetningen har det vært siden sist.Bandet har nylig fått ny tromm eslager i Joahnnes Lang (eks-Stygian Shore) som erstatter for Chris Widmann.Det kommende albumet vil også bli det første med den nye vokalisten Mike Zotter.

Norske KRYPT har skrevet kontrakt med polske Agonia.Bandet,som består av Nag (Tsjuder,Gehe nna) og Desecrator (Tsjuder,Furze),skal etter planen spille inn sitt debutalbum til sommeren.

Tyske DOMAIN har ryddet opp.Ut forsvant vokalist Carsten Schulz og bassist Jochen Maier.

Disse er blitt erstattet av henholdsvis Chity Somapala (eks-Avalon, eks-Firewind og Faro) og Steven Wussow (eks-S hylock) Etablert thrash/death metal-band på østlandet med to fullengdere bak seg søker habil og voksen trommis. Vi disponerer et begrenset trommesett i våre øvingsfasiliteter i Notodden-området,men du bør ha eget utstyr.Antall øvinger per måned vil variere,og ettersom vi bor noe spredt og jobber fullt vil det hovedsaklig dreie seg om helger.Vi er åpne for å være fleksible rundt øvingssted om du selv disponerer et lokale.

Sjekk www.MindGrinder.com og www.myspace.com/MindGrinder og ta kontakt på mail@MindGrinder.com

Heavy påo norsk radio TINITUS, NRK Petre, hver onsdag kl. 20:00 - 22:00 PYRO, NRK Petre, hver tirsdag kl. 20.00 - 22.00 METAL DAZE, FM 107,8, hver tirsdag kl. 19.00 - 20.00.

Adresse: c/o Håkon Bergstad, Alleen 24, 5161 Laksevåg.

SYMPHONIUM, FM 105,5 (Eiker/Drammen) /FM 106,5 (Kongsberg) hver søndag 16.00 - 18.00. Adresse: Radio+, Symphonium, PB189, 3301 Hokksund. Web: www.symphonium.no

8

SCREAM #112

STATEMENT VEDRØRENDE RAGNAROCK Det har vært dårlig informasjon om hva som skjer med Ragnarock og med tilbakebetaling av billettpenger.

Jeg skal nå forsøke å fortelle litt om det som skjedde og hva som skjer videre.Det går rykter om at det er solgt mange tusen billetter,og de ryktene kan jeg avkrefte med en gang.

Det ble solgt, ifølge siste liste fra Eurisco, billetter for kr.445.720,-.Av dette fikk Ragnarock ut kr.217.648,-.

Resten av pengene er det Eurisco som satt på,og de er dermed gått med i dragsuget etter deres konkurs.Disse tall kan bekreftes av konkursboet,når det er gjort opp.Dessuten er det mange av disse billettene som ikke er hentet ut og dermed må trekkes ifra den sum på kr.445.720,- Disse 217.648 kroner er blitt betalt for diverse annonseringer,husleie etc.– kort og godt betalt for drift av Ragnarock,pluss at hele egenkapitalen på ca.150.000 også er borte. Dere er ikke alene om å ha tapt penger. Det er ikke tatt ut lønn av noen i Ragnarock. Det er Ragnarock og min intensjon å betale tilbake alle disse pengene. De skal bli tilbakebetalt så snart det lar seg gjøre. Først er det snakk om hvor mye vi får av konkursboet. Det skal ifølge advokaten være ferdig før jul.

Deretter vil Ragnarock/jeg forsøke å arrangere konserter hvor hele overskuddet skal gå tilbake til Ragnarocks kreditorer.Det er sikkert mange som sier da at "ikke faen" om jeg skal støtte en slik tulling/kjeltring eller alt annet som er kommet på mail,og det må de få lov til å mene.Vi vil fort se om det er noe grunnlag til å arrangere noen konsert.Hvis vi ikke selger billetter,så vil det ikke bli noen flere konserter.

Jeg håper at dette kan slutte spekulasjonene om at det er underslått masse penger fra metal-folket.Riktignok er denne summen stor,men overkommelig.

Bjørn Henrik Berger Norske THRONE OF KATARSIS har skrevet kontrakt med Candlelight Records.Bandet har allerede spilt inn sitt debutalbum, og planen er å få den utgitt tidlig neste år.

Trommis Adrian Erlandsson har valgt å forlate CRADLE OF FILTH.Erlandsson oppgir andre interesser som årsak til at han valgte å trekke seg. Bandet har rekruttert en tsjekkisk trommeslager som erstatter.

Den nye fyren går under pseudonymet Marthus. Erlandsson har allerede et nytt band gående, Nemhain, som han beskriver som en mellomting av Ramones og Motörhead.

DEFIANCE-gitarist Doug Harrington er død etter en lengre tids kamp mot kreftsykdom.Harrington rakk å være med å skrive noen låter til det kommende albumet før han døde 14.november.

Amerikanske TWISTED TOWER DIRE har mistet vokalist Tony Taylor til det tyske bandet Custard,men har funnet en erstatter i Viper-vokalist Johnny Aune.Twisted Tower Dire er klare med sitt nye album «Netherworld s» i februar.

Tidligere Pantera/Damageplan-trommis Vinnie Paul har startet et nytt band som går under navnet HELLYEAH. Med en rekke medlemmer fra Mudwayne i besetningen er de i ferd med å avslutte innspillingen av sitt debutalbum, og planlagt utgivelse er satt til mars neste år.

Brasilianske SHAAMAN, med tidligere Angra vokalist Andre Matos i spissen, er i full oppløsning etter at både Matos, Hugo Mariutti (gitar) og Luis Mariutti (bass) har forlatt bandet.Da gjenstår kun trommeslager Ricardo Confessori,og han ønsker å fortsette med ny besetning.Når det gjelder fremtiden for Andre Matos,har han annonsert at hans neste skive vil bli et soloalbum og at han håper å ha utgivelsen klar allerede til senvinteren.

Britiske WITCHFINDER GENERAL, et av de opprinnelige NWOBHM-bandene, har bestemt seg for at en gjenforening er på sin plass.Bandet har planer om å spille inn sitt tredje album tidlig neste år.

Norske FURZE har skrevet kontrakt med Candlelight.I høst har labelen reutgitt de tre første

skivene til bandet.

Amerikanske LEATHERWOLF står også uten vokalist etter at Wade Black valgte å slutte kort tid etter at bandets comebackalbum «World Asylum» kom ut i høst.Heller ikke her er det annonsert en erstatter.

MARDUK har skilt lag med trommeslager Emil Dragutinovic,som på sin side har slått seg sammen med to tidligere Marduk-medlemmer i bandet Elizium (Legion og B.War).

Mye tyder på at det blir VAN HALEN-reunion neste år,med David Lee Roth bak mikrofonen og Eddie Van Halens sønn Wolfgang på bass.

Tyske AUTUMNBLAZE er oppløst.

Danske PYRAMAZE har skilt lag med sin amerikanske vokalist Lance King (eks-Balance Of Power). Bandet har foreløpig ikke annonsert en erstatter.

KVEGPELS, FM 99,3, hver onsdag kl. 18.30 - 20.00 WHIPLASH, FM 105,8, Radio Tango, hver mandag kl. 21.00 - 23.00 BEAUTY IN DARKNESS, FM 105,6, hver torsdag kl. 20.00 - 21.00.

Adresse: Radio Vestland, Møllerveien 6, 5500 Haugesund KICK START, FM 105,6, hver fredag kl. 20.00 - 21.00.

Adresse: Radio Vestland, Møllerveien 6, 5500 Haugesund SINT FM106,2, annenhver søndag (partall) kl. 20.00-21.00.

Adresse: Elgesetergt. 1, 7030 Trondheim. Web:www.studentradion.ntnu.no HIGH VOLTAGE, FM101,1. Hver søndag kl. 21.00 - 23.00

TRAKTOR, Radio 3 Mo i Rana, FM107,2, hver onsdag 22.00-23.00 DE VOGUE NOIR, FM 99,3 hver onsdag kl. 20.00 - 21.00.

Adresse: Postboks 2078 Grünerløkka, 0505 Oslo. Web: www.radionova.no TID FOR TUNGROCK, FM104,6 (Trøgstad) / FM 107 (Mysen) / FM105,7 (Marker) / FM 102,9 Rakkestad. Hver onsdag kl. 19.00 - 21.00 Adresse: Radio 5, Tid For Tungrock, Rustad, 1850 Mysen ROCKEKAFÉ, FM107,1, Nye Radio Larvik, hver torsdag kl. 19:00 - 20:50 Adresse: Nye Radio Larvik, Postboks 119 Sentrum, 3250 Larvik ZTV METAL, hver fredag kl. 21.00 - 21.00, søndag kl. 21.00 - 22.00

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

17:39

Side 9

Kommende utgivelser JANUAR AGHORA Formless ALEX MASI Late Night At Desert Rimrock BALTIMORE X BERSERK Cries Of Blood and Hate BLACK HAWK Dragonride BLOOD STAIN CHILD Idolator BOKOR Amonia 1 BURNING POINT Burn Down The Enemy CODE The Enemy Within CRIMSON FALLS The True Face Of Human Nature DARK SANCTUARY Exaudi Vocem Meam Part II DAWNBRINGER In Sickness and In Dreams DEAD POETIC Vices DESTRUCTION Thrash Anthems DHG Supervillain Outcast DUNGEON The Final Chapter ELIXIR Mindcreeper EMPIRE Raven Ride ENTOMBED Serpent Saints ERADICATE Relentless ESSENCE OF SORROW Reflections Of The Obscure EXPLODER Exploder FAITH AND FIRE Accelerator FEAR MY THOUGHTS Vulcanus FORGOTTEN TOMB Negative Megalomania FUNNY MONEY Stick It HAREM SCAREM Human Nature HARTMANN Home HE IS LEGEND Suck Out The Poison HORNED ALMIGHTY The Devil's Music HOUSE OF LORDS Live In The UK HYADES And The Worst Is Yet To Come IMAGIKA My Bloodied Wings IMPIOUS Holy Murder Masquerade JORN Unlocking The Past JORN The Gathering JUNGLE ROT War Zone KALEDON Twilight Of The Gods KATAGORY V The Rising Anger KELLY KEAGY I'm Alive KRONOS The Hellenic Terror LEGION OF THE DAMNED Sons Of The Jackal MARSHALL LAW Axis Of Power MELIAH RAGE The Deep and Dreamless Sleep METATRONE The Powerful Hand MIDWINTER Between Wisom and Lunacy

MOONLIGHT Integrated In The System Of Guilt MOONSORROW Viides Luku - Hävitetty MUMMIFICATION Runes Of Blood NORWAY Rising Up From The Ashes OBESSION Carnival Of Lies OUT FOR BLOOD Out For Blood PAGANIZER Carnake Junkie PAIN OF SALVATION Scarsick PANZERCHRIST Batallion Beast PRAYER Get What I Came For PROFUNDI The Omega Rising QUIET RIOT Rehab REBELLION Sagas Of Island II ROTTING CHRIST Theogonia SAURON The Channeling Void SCHYTE Decay SHADOWKEEP The Hourglass Effect SINCE THE FLOOD No Compromise SINNER Mask Of Sanity SOULBREACH My Dividing Line SOULGRIND Pakana SPARZANZA Banisher Of The Light SPIKE It's A Treat To Be Alive STARRATS Rebelution STEEL DEATH Electric Mayhem STORMZONE Caught In The Act THUNDERSTORM As We Die Alone TRISTANIA Illumination UNSPOKEN Primal Revelation VIXEN Live & Learn WARHEAD Captured FEBRUAR ABORTED Slaughter & Apparatus ASTARTE Demonized BLACK FUNERAL Waters Of Weeping DELIGHT Breaking Ground DISBELIEF Navigator DOWNLORD Random Dictionary Of The Damned ERIK NORLANDER Hommeage Symphonique GENIUS The Final Surprise GODDES SHIVA Goddes Shiva GRAVE DIGGER Liberty Or Death HARDLINE Just Add Water IN BATTLE Kingdom Of Fear INFECTION CODE Intimacy KENOS The Craving LANA LANE Gemini

Zane,Jay Reynolds Amerikanske MALICE er i ferd med å gjøre comeback.De tre originalmedlemmene Mick Brian Allen (eksog trommer på Schenker) l Blue,Michae og Mark Behn har fått med seg Pete Holmes (Black'n en samling av gamle Last Empire) på vokal.Bandet planlegger å gjøre et nytt studioalbum neste år,samt gi ut og «Licence To demo og outtakes.I mellomtiden,sjekk gjerne ut bandets to første album «In The Beginning» Kill»,to åttitallsklassikere innen heavy metal.

Tidligere ROSE TATTOO-bassist Ian Rilen er død.Rilen døde av kreft 30.oktober. på nytt.«Thrash De tyske thrasherne DESTRUCTION har vært i studio og spilt inn noen av sine gamle klassikere samt to helt ferske Antems» slippes på markedet i slutten av januar og inneholder 14 gamle låter i ny utgave, låter. album «Sadness and Norske SVARTAHRID har skrevet kontrakt med Soulseller Records.Bandets kommende Culto.

Nocturno Darkthrones fra en Wrath» er ventet i mars,og inneholder en gjesteopptred nye bandet bærer Tidligere Bolt Thrower- og Benediction-vokalist Dave Ingram er tilbake med et nytt band.Det Of The Damned», navnet DOWNLORD,og gutta har allerede spilt inn sitt debutalbum «Random Dictionary som de har planer om å slippe via det lille selskapet Open Grave Records tidlig neste år.

Bestselgere November 2006

01. I - Between Two Worlds 02. KAMELOT - One Cold Winter’s Night (CD+DVD) 03. HAMMERFALL - Threshold 04. MELECHESH - Emisaries 05. SOLEFALD - Black For Death 06. ANGRA - Aurora Consurgens 07. SPOCK’S BEARD - Spock’s Beard 08. TWILIGHT OPHERA - Descension 09. DREAM EVIL - Unite 10. TRIOSPHERE - Onwards

LILLIAN AXE Waters Rising MACHINE HEAD The Blackening MACHINE MEN The Shadow Gallery MANOWAR Gods Of War MESSIAH'S KISS Dragonheart METALIUM Nothing To Undo MINSK The Ritual Fires MORS PRINCIPIUM EST Liberation Termination NAGLFAR Harvest NIGHTINGALE White Darkness NINE It's Your Funeral NOSTRADAMEUS Pathway NOVEMBERS DOOM The Novella Reservoir ONSLAUGHT Killing Peace OVERKILL Old School PANZERCHRIST Bello PARADOX Electrify POWERTRIP Cold Black Lie RED HARVEST A Greater Darkness REDEMPTION The Origins Of Ruin SANCTITY Road To Bloodshed SCARIOT Momentum Shift SILENT FORCE Walk The Earth SIRENIA Nine Destinies and A Downfall SOUL TAKERS Flies In A Jar SOULGRINDER Reborn SPECTRAL MORTUARY From Hate Incarnated SPEED/KILL/HATE No Remorse, No Regrets SWALLOW THE SUN Hope SYMPHONY X Paradise Lost THRESHOLD Pilot In The Sky Of Dreams THROWN The Suicidal Kings Occult TME World Collide TROUBLE Simple Mind Condition TWISTED TOWER DIRE Netherworlds VOLBEAT Rock The Rebel/Metal The Devil WASP Dominator WINTERTHRALL Nightmares For The Sleepless WIZARD Goochan MARS ALABAMA THUNDERPUSSY Open Fire BATTLELORE Evernight BENEDICTION Killing Music BERZERKER Animosity BURDEN OF GRIEF Death End Road COMPOS MENTIS Gehennesis CORNERSTONE Two Tales and One Tomorrow DARK MOOR Tarot DOKKEN Lightning Strikes Again ENSIFERUM Victory Songs EXCITER Speed Thrash Burn GLORIA MORTI Eryx GRIFFIN The Ultimate Demise IMPERIA Queen Of Light INSISION Ikon LORD BELIAL Revelation MANES Invention MEGADETH United Abominations MÅNEGARM Vargstenen NAGLFAR Harvest ONE MAN ARMY Error In Evolution PAIN CONFESSOR Purgatory Of The Second Sun PINK CREAM 69 In10sity RAUNCHY Velvet Noise SEBASTIAN BACH Angel Down SHADOWS FALL Threads Of Life SHAW/BLADES Influence SIGH Hangman's Hymn SINERGY Sins Of The Past SVARAHRID Sadness and Wrath TYPE O NEGATIVE Dead Again VISIONS OF ATLANTIS Trinity WINTERSUN Time APRIL ADAGIO Archangels In Black BEFORE THE DAWN Deadlight DEAD SYNDICATE The Carrion Creed DIAMOND HEAD What's In Your Head FREEDOM CALL Dimensions KORPIKLAANI Tervaskanto KRUGER Redemption Through Looseness LAKE OF TEARS Moons and Mushrooms MALEVOLENT CREATION Doomsday X MAYHEM Ordo Ab Chao MITHRAS Behind The Shadows Lie Madness PARAGON Forgotten Prophecies PRIDE OF LIONS The Roaring Dreams STORMHAMMER Bridges To Eternity SYMPHORCE Become Death MAI AFTER FOREVER Energized DIMMU BORGIR In Sorte Diaboli ELDRITCH Blackenday ENTHRONED Tetra Kracist EQUILIBRIUM Sagas KOVENANT Aria Galactica MANTICORA The Black Circus II OMNIUM GATHERUM Stuck Here On Snake's Way PANTHEON I Atrocity and Divine VINTERSORG Solen Rötter

SCREAM #112

9

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

17:39

Side 10

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

21:31

Side 11

HVILER DET EN FORBANNELSE OVER DETTE BANDET?

Av:

Bjørn Nørsterud

funeral

Det er ikke mange år siden FUNERAL opplevde et dødsfall i besetningen.

Nylig opplevde man tragedien igjen.

Men likevel: I disse dager er albumet «From These Wounds» ute

DISKOGRAFI «Tristesse» MCD (1994) «Tragedies» (1995) «In Fields Of Pestilent Grief» (2002) «From These Wounds» (2006)

D

ette skulle egentlig vært en gledelig periode for det legendariske norske doom metal-bandet FUNERAL. I stedet snudde det hele i en tragisk retning. Den 28. oktober ble nemlig nok et originalmedlem funnet død, nemlig gitarist Christian Loos. Christian ble bare 31 år. I 2002 skjedde det samme med bassist Einar Frederiksen. Ikke at verken jeg eller trommeslager Anders Eek er overtroiske på noen måte, men det er klart at man tenker sitt.

- Selvfølgelig gjør man det. Herregud folk dør av dette bandet på en måte. Så jeg har selvsagt tenkt mitt. Nå var det likevel slik at Christian fikk oppleve at vi endelig fikk en god platekontrakt, han var involvert i skrivingen, fikk oppleve at det endelig lysnet for oss, så det er den positive delen. Han var ikke syk på noen måte heller, men resten har jeg valgt å holde privat. Jeg mistet ikke bare en bandkollega, jeg mistet også en veldig god venn, for å si det sånn. Men jeg lar meg likevel ikke knekke, vi fortsetter videre selv om det går litt i rykk og napp.

Vi skal ikke gjøre et veldig stort nummer ut av dette likevel, for det første er det som vanlig musikken vi prioriterer. For det andre var ikke Anders spesielt lysten på å snakke om det som skjedde, naturlig nok. Det er tross alt veldig nært for ham ennå.

Vi vender nesen mot det nye albumet «From These Wounds» i stedet, et album som har fått blant andre André til å sitre av glede.

- Hyggelig at dere liker det, det er jo en smule annerledes enn det folk har vært vant til fra den gamle utgaven av bandet. Når det gjelder valget av Frode Forsmo som vokalist, så kan jeg godt fortelle litt om det. Ikke at det er en lang historie, den er bare litt spesiell. Opprinnelig skulle han bare legge på vokal på noe vi holdt på med for flere år siden, mest for moro skyld egentlig. Jeg har nemlig alltid vært stor fan av stilen hans, og ikke minst bandet. Så han gjorde det, sang på fire låter som for øvrig fremdeles ikke er utgitt.

Det er mulig disse kommer med på neste plate, det finnes i hvert fall fire låter som ingen har hørt. Nok om det, vi kom opp med et nytt album, og han var fremdeles interessert i å legge på vokal. Han regnet

seg likevel ikke som fast medlem av bandet, det gjorde for så vidt ikke vi heller. Det virket ikke som om han var interessert i akkurat den delen, men etter hvert klarte vi å overtale ham, så nå er han fast medlem i FUNERAL. Nå går det egentlig sin skjeve gang.

Det er liten tvil om at «From These Wounds» er et album som har en kraftig voksefaktor.

- Det har jeg fått en del feedback på selv også, det er et mangefasettert album, med mange harmonier og koringer, lyder og melodilinjer å feste seg i – både hva gitar og ikke minst synthen gjelder.

Vi er jo veldig fornøyde med at det er slik selv også, jeg liker å kalle det Alice In Chains-faktoren; de ga ut plater som ikke nødvendigvis slo an første gang jeg hørte dem, men som kom etter hvert og hadde utrolig lang levetid.

Jeg går ut i fra at dette er låter dere har jobbet med en stund?

- Det stemmer, faktum er at albumet ble spilt inn i november 2004, altså for to år siden. Nå ble likevel låtene komponert relativt kort tid før vi spilte dem inn, så de fleste av dem er ca. to og et halvt år gamle.

Mye av grunnen til dette var at vi holdt på å skrive kontrakt for Candlelight. Vi forhandlet med dem i nesten to år, fikk tilbud om en veldig god kontrakt, men så kom altså Tuba med en enda bedre en. Da takket vi høflig nei til det engelske selskapet.

Det er selvsagt bedre å være på et norsk selskap også, ikke sant?

- For all del, det er bare fordeler med akkurat det.

Med Tuba fungerer det perfekt så langt. Det var faktisk de som kontaktet oss, vi har nesten ikke sendt rundt demoer i det hele tatt. Forresten, vi sendte fire stykker, og fikk avslag på alle, he he. Til og med Candlelight fikk høre om oss via andre.

Sist gang vi snakket med Anders, var det Hanne Hukkleberg som var bandets vokalist, men hun forsvant…

- Ja, hun trakk seg, slik som alle våre kvinnelige vokalister har gjort, bortsett fra den første. Hanne gjør for øvrig en strålende karriere innen jazzen, det er vel alltid det hun har villet også. Etter at hun sluttet var

alltid førstevalget mitt som sanger Frode, for han har en utrolig stil og et helt eget sound. Han skiller seg veldig ut, og gjør også en utrolig jobb på konserter.

D

et blir et releaseparty for FUNERAL nærmere jul, dog uten at det her og nå kan bekreftes når og hvor, og det blir for øvrig Silent Vanquishgitarist Mads Lerberg som blir med på den konserten.

- Utrolig dyktig musiker, som gjengir live til punkt og prikke det du hører på platen.

Det kan hende det står en annonse i dette bladet et sted om denne konserten, men det har du sikkert sett allerede. Over til Anders’ andre band, nemlig Fallen. Hva skjer der?

- Der skjer det veldig mye faktisk. Vi har vel to et halvt album ferdig innspilt, og vi har fått med Cecilie fra Skumring som fast medlem i det bandet, hvilket altså betyr at vi har hennes sopran i tillegg til Kjetils dype basstenor. Det ene albumet er helt klart, det var det vi startet på for et par år siden, og vokalen ble lagt på nå i sommer. I tillegg har vi spilt inn ca. nitti minutter musikk til, der er det kun vokalen som mangler. Vi holder på å forhandle med diverse selskaper om utgivelse av begge disse platene, og vi regner faktisk med at det blir et dobbeltalbum. Det blir ikke Tuba som kommer til å gi ut dette albumet, de ser vel ikke det helt store salgspotensialet i Fallen, det blir nok litt for ekstremt. Du likte jo den første, så nå kan du gange den med hundre, den blir nemlig så bra. Vi bruker samplinger som låter helt identisk med det de skal etterligne; altså fløyter, klarinetter, strykere og alt sånn, det høres ut som et symfoniorkester, pluss både piano og akustiske gitarer selvsagt. Låtene blir også veldig lange, den ene er vel rundt 25 minutter. Vi prøver å holde litt på den gamle FUNERAL-stilen i så måte.

Når det gjelder valg av selskap for denne monstermusikken, så kan det bli Candlelight igjen.

Labelen har nemlig vist interesse nok en gang. Firebox kunne virket som et naturlig valg, men Anders vil rett og slett ha noe bedre, og det forstår man jo. Finnene har nok ikke altfor mange ressurser dessverre. Over til noe helt annet; Anders Eek har også blitt med i

folkemetal-bandet Glittertind, og det må vi jo få høre litt mer om.

- Det stemmer det, selv om bandet ligger mer eller mindre på is akkurat nå. Torbjørn studerer psykologi på Blindern for øyeblikket, så det blir ikke så mye tid til musikk. Han har likevel en del nye låter, noen er i samme gata som tidligere, mens andre er litt mer varierte. Vi traff hverandre via felles kjente, og for meg er jo dette en stor utfordring – det er jo noe helt annet enn det jeg har gjort tidligere. Men som du sier, det er litt moro å spille litt fortere på trommene også, he he.

Mens vi snakker om fart, «From These Wounds» er ikke så suppetregt som man kanskje skulle forvente?

- Det er sant, og selv om sirupspartiene finnes, er det som nevnt et veldig variert album.

Det var aldri aktuelt å la Kjetil fra Fallen synge i FUNERAL også?

- Vi var vel innom tanken, men jeg syntes vel at vi ikke skulle bruke ham, mye fordi det er viktig å la Fallen få sin egen signatur.

Veldig sant, det ville vel blitt feil å blande de to gruppene for mye. Når det gjelder tekstene, er det Kjetil og Frode som har delt dem broderlig mellom seg.

- Kjetil er egentlig en stor poet, og mestrer det engelske språket på et meget høyt nivå. Frode skriver kanskje mer rett på sak, han har på mange måter tatt med seg det beste fra Minas Tirith og videreført det til Funeral. Det er synd du ikke har lest ordene, for de er jeg utrolig godt fornøyd med. Tittelen, «From These Wounds» er for øvrig et arbeide av vår avdøde bassist Einar Frederiksen. Han hadde et utrolig utvalg av poesi liggende, og også alle tekstene i Fallen er skrevet av ham, inkludert de nye skivene. Han var en utrolig kreativ fyr, med et stort talent i så måte. Tittelen illustrerer veldig bra det albumet står for, både hva tekster og musikk angår.

La oss håpe FUNERAL får være i fred for død og elendighet i fremtiden, og heller la tristessen forefinnes i musikk og tekster. Er det et band som fortjener det, så er det sannelig dette…

SCREAM #112 11

I

deen til denne DVD’en var opprinnelig et ønske vi hadde, om å gi ut en 5.1-miks av «Enemy Of God», forteller en opplagt Mille på telefon.

Etter et langt intervjumaraton har han som alltid tid for en prat med Scream Magazine, og selv om det begynner å bli sen kveld, setter ikke det noen brems på Milles snakkesalighet.

- Enkelte av låtene på skiva formelig skrek etter å få en slik flerkanals behandling, for eksempel «The Ancient Plague» og «Voices Of The Dead». Og det låter virkelig fett – man opplever musikken på en helt annen måte, og som låtskriver og band er det kult å oppleve låtene sine på nytt på denne måten.

Samtidig var det klart for oss at vi måtte by fansen noe mer enn kun en 5.1-miks av skiva, og da vokste prosjektet en smule, kan du si…

Og i kjent KREATOR-stil overlates ingenting til tilfeldighetene. Mille styrer med øm jernhånd og lar plateselskapets budsjett blø kraftig. «Enemy Of God Revisited» inneholder således den komplette konserten fra Wacken ’05, tre låter fra Rockpalast i bootleg pluss-kvalitet, fire musikkvideoer samt «Enemy Of God» i 5.1-lyd med animerte tekster.

Sistnevnte har flere band forsøkt seg på, men med mildt sagt varierende utfall. KREATORs forsøk fungerer imidlertid ganske så bra.

- Ja, jeg er fornøyd med den biten der. Vi har lagt ned mye arbeid i detaljer, og det ble en ålreit sak. Nå kan alle karaoke-barer endelig tilby litt kvalitet i tillegg til det lusne repertoaret de sitter på, ha ha! Jeg synes faktisk det er litt ålreit å få vist tekstene på denne måten, for de har selvfølgelig en relevans for meg, og jeg håper de kan ha det for andre også. Kanskje kan jeg oppnå at enkelte får med seg innholdet på en litt mer lystbetont måte, enn at folk skal sette seg ned med coveret og studere tekstene.

Ser man det – Mille Petrozza, nå også som språkpedagog!

- Ha ha, nei, det er jo du som er lærer. Jeg har ingen planer om å gå deg i næringen som språklærer!

Mille som engelsklærer – hadde noen foreslått det for meg som 13-åring ville vel skolegangen blitt hakket mer lystbetont, vil jeg tro…

Musikkvideoene til låtene hentet fra «Enemy Of God» er i sannhetens navn en blandet affære.

Tittelsporets video er regissert av Jörn Heitmann,

Kreator outlined.indd 1

som også har levert arbeid for Oomph! og Rammstein, og her snakker vi kvalitet så det holder.

Videoen er rimelig inspirert av japansk horror, og overbeviser visuelt. Kai Völpels animerte video til «Dystopia» er stilren og gjennomført, men uansett ikke noe som er særlig å skrive hjem om, og Stefan Browatskis video til «Impossible Brutality» er en kurant sak, men heller ikke mer.

Den fjerde videoen, «Dying Race Apocalypse», er blitt laget på en noe spesiell måte – KREATOR hadde en konkurranse der amatørfilmmakere kunne sende inn egne forslag til video, og vinneren ble Julien Humbert-Droz. Jeg er ikke i tvil om at det ligger mye arbeid bak, men videoen er unektelig blitt ufrivillig komisk, og har mye god Derrick-tematikk over seg. KREATOR skal uansett ha ros for å la unge og sultne folk få slippe til, og ikke bare kaste millioner etter regissører med store navn. Mille er filmfan på sin hals, og følger med i undergrunnen også her: - Det er utrolig mange flinke folk rundt omkring som fortjener en sjanse. Muligheten for å komme seg gjennom nåløyet og tjene penger på film er jo enda mindre enn for unge musikere som vil leve av musikken. Jeg går mye på kino, og jeg er opptatt av at det visuelle rundt KREATOR skal være litt spesielt.

Videoene vi har laget til disse fire låtene er alle svært forskjellige, og hvorvidt de er hundre prosent vellykket, får bli en annen diskusjon, men jeg synes det er mye mer spennende å jobbe med animasjon og amatørregissører.

Andreas Marschall lagde jo i sin tid mye heftig for dere, og selv om teknikk og effekter har opplevd store forandringer de siste årene, så står det fremdeles respekt av hans «Hallucinative Comas»-video. Var det aldri aktuelt å samarbeide med ham igjen?

- Vet du, jeg aner ikke hva Andreas driver med for tiden. Jeg har ikke snakket med ham på lenge, men tror han er opptatt med TV. Det hadde ikke vært meg imot å jobbe med ham igjen, men samtidig er det kult å prøve noe nytt. Han har jo laget så mange videoer og covre for oss at han nesten var med i bandet en periode, ha ha!

Arbeidet med «Enemy Of God Revisited» har tatt tid og kostet penger – mye penger. Mille

forteller at arbeidet totalt, med Wacken-innspillingen, musikkvideoene, redigeringen og ny miks har kostet like mye som to studioskiver. Men som han sier: - Hvis jeg dør i morgen, eller bandet dør kollektivt i et lynnedslag, så har vi i alle fall gjort en fet DVD som vi kan være stolte av, og det er viktigere enn å gi ut en enkel DVD med en konsert på og å sitte igjen med mer penger på konto.

Vi svermer litt rundt Sodoms mektige DVD og prøver å overgå hverandre i superlativer, før vi konsentrerer oss om KREATOR igjen.

W

acken-konserten har vært gjenstand for en seriøs runde med fargekorreksjon og effekter. Samme behandling fikk også opptakene til «Live Kreation: Revisioned Glory».

Du innrømmer med andre ord at dere bruker for lite lys på scenen!

- Ha ha, det går vel mer på at jeg ikke liker typiske konsertopptak. Det blir for ekte, liksom. Alt blir så klart og detaljert, og man kan se hver eneste kvise og vorte i ansiktene. Nei, da er det kulere å eksperimentere med ulike fargefiltre og visuelle effekter. Det finnes tross alt så mange band som har gitt ut DVD fra Wacken, så vi ville gjøre noe spesielt.

Personlig blir jeg noe irritert over alt dette fiksfakseriet, jeg ville faktisk satt stor pris på en gang å få servert en Kreator-DVD uten alt dette visuelle tullet. Men konserten i seg selv er jo direkte vanvittig – fy fanden hvilket trøkk dere presterer!

- Ja, Wacken i 2005 var veldig bra gjennomført, og personlig synes jeg det var en av de bedre konsertene vi gjorde det året. Det var ikke akkurat forventet, for vi spilte jo sent den siste dagen, og folk hadde vært gjennom tre dager med regn og kulde, så vi så for oss halvtom slette med slitne fans. Og så gikk folk fullstendig amok; det ga oss et kick som nok gjorde sitt til at konserten ble så bra som den ble. Det er litt kult å ha en så bra konsert på DVD, for da kan folk i USA for eksempel få se hvor heftige festivalene i Europa kan være. Der borte har de jo bare Ozzfest, og det blir liksom ikke det samme. En slik DVD blir dermed et plaster på såret for alle fans i verden som ikke har råd til å dra på Wacken selv.

KREATOR har siden utgivelsen av «Enemy Of

God» gjennomført en lang europaturne, spilt europeiske festivaler to år på rad, vært i USA to ganger, og i tillegg gjort en del konserter i Australia, Sør-Amerika, Israel, Tyrkia og Japan. Over nyttår drar gjengen ut på nytt – denne gang på en felles europaturne med Celtic Frost. Blir du ikke møkk lei all turneringen?

- Hva skal jeg si… Det er viktig å spille live, spesielt ettersom man tjener mindre og mindre på platesalg.

Et livealbum kan heller aldri gjengi en konsert hundre prosent ekte – man må oppleve det selv for å være der. Det er klart det er slitsomt med all reisingen, ventingen og alt annet stress som kommer automatisk når man er på turne, men jeg føler meg ærlig talt alt for privilegert til å kunne begynne å sutre over slike detaljer. Konsertene gjør at alt er verdt det, og vi kommer til å fortsette med å turnere så mye vi kan.

Og når kan vi forvente oss et nytt studioalbum? 2010?

- Nei, slapp av! Ha ha, jeg er i gang med en god del stoff allerede, og jeg har en god følelse. Jeg har mange temaer liggende, og jeg prøver akkurat nå og finne en rød tråd som jeg kan bruke for å sortere ut hva som skal få bli med videre og ikke. Målet er å gå i studio utpå høsten neste år, men det kommer an på hvor mye vi spiller live. Før eller siden må vi jo si stopp og konsentrere oss om et nytt album.

26.11.2006 13:51:41

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:13

Side 13

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:13

Side 14

slayer I NORGE, IGJEN

Av:

André Aaslie

SLAYER betyr mye for veldig mange. Ikke så rart da, at norske fans går mann av huse når amerikanerne besøker oss

sl D

et er onsdag kveld, konsertkvelden, og etter lang venting på det meget irriterende militantstrebende vaktselskapet Pro-Sec, blir jeg og SLAYERs promotion-ansvarlige geleidet med streng bevoktning ned i intervjuhvelvet på Oslo Spektrum.

Mistenkt for å være en muslimsk terrorist hvis ønsker er å sprenge hele SLAYER i lufta, blir jeg tross faren presentert for Dave Lombardo. Hvorfor denne hyppigheten av norgesbesøk de siste årene, spør jeg ham om.

- Det er vel fordi vi liker oss her, he he. Neida, det er vel ikke riktig så enkelt. For det første er vi selvfølgelig avhengige av at vi har et publikum her, og vi har jo spilt dobbeltkonsert i Oslo som i utgangspunktet var planlagt som en enkeltkonsert. Når sånne ting skjer skal det veldig mye til for at vårt management bestemmer seg for å droppe stedet ved neste anledning. Men svaret på spørsmålet ditt er også litt sammensatt, for hadde vi i bandet blitt behandlet som dyr – det er faktisk plasser vi har spilt hvor vi er blitt sett på mer som pappfigurer enn mennesker – så hadde interessen for å se oss her spilt liten rolle. Men i Norge er alle fasiliteter rundt et evenement helt upåklagelig. Det fungerer som regel veldig bra for oss i Göteborg også, så Norge er et land vi trives veldig godt i.

Men Göteborg er vel strengt tatt i Sverige.

- Er det det? Å faen, jeg kjenner ikke verden, he he.

Det går en smule i surr etter så mange år på veien, du får ha meg unnskyldt.

Publikum da? Er det et mer interessant publikum å spille for andre steder i verden enn her i Norge?

- Jeg velger ikke å se det på den måten. I andre land er muligens publikummet mer gærne og høylydte, men de er nødvendigvis ikke artigere å spille for av den grunn. De aller fleste som løser billett til en Slayerkonsert kjenner godt til oss fra før og vet sånn noenlunde hva de får servert. De er her fordi de vet at de har noe godt i vente, så på den måten er ikke vi

14 SCREAM #112

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:13

Side 15

layer avhengige av publikums tilbakemelding på lik linje med et nyere band i hvert fall.

Jeg er sammen med min 18 år gamle fetter her i dag, og han er minst like spent som meg før kveldens konsert. Synes du det er litt pussig at dere har så mange yngre fans i dag? Jeg mener, det er mange band dere konkurrerer med der ute.

- Hyggelig å høre, og det er da også noe vi har notert oss på turneer. Det er slett ingen selvfølge at folk som ikke har vokst opp med Slayer fra begynnelsen skal foretrekke oss fremfor det de har vokst opp med selv.

Men jeg tror den yngre fansen har evne til å se at vi er et av de få bandene som hele tiden har vært tro mot vårt eget sound. De har opplevd mange døgnfluer, og er kanskje imponert over de eldre bandene som overlever alle trender og fremdeles drar flest folk på sine konserter, sier Lombardo og følger opp med en rett så interessant teori:

- Det som er litt pussig er at fansen vi hadde for, ja la oss si ca. 20 år siden, var en gjeng ganske ulikt kledde ungdommer som hadde et ganske snevert forhold til metal, i hvert fall så ekstrem metal som vi allerede fremførte da. Nå har folk i slutten av tenårene fått ekstrem metal inn med morsmelken. Alle går kledd som metal-folk, og på mange måter er mer ordentlige metal-folk enn det faktisk publikum var på midten av åttitallet. Det er egentlig ganske artig å tenke på nå. Det forteller at vi har vært med på å skape banebrytende musikkhistorie, og at den yngre generasjonen metalere vet å sette pris på det, gjør meg simpelthen lykkelig.

I den sammenheng må jeg jo nevne at det er få, eller ingen muligens, utøvere i de større norske black metal-bandene som med hånda på hjerte kan si de ikke har funnet inspirasjon i akkurat dere. Og da kanskje spesielt «Reign In Blood»…

- Jeg har stor respekt for den norske black metalscenen, og vet hva de har oppnådd de siste årene.

Tanken på at jeg har vært med på å forme en fremtidig

generasjon av ypperlige musikere gjør meg – ja, som nevnt – lykkelig. Det gir meg en meget tilfreds følelse av å ha oppnådd noe. Metalen er blitt stor i dag, og jeg liker det jeg ser rundt meg, og hvis noen mener vi har vært en viktig brikke for metalens åpenbare fremganger – ja trenger jeg å nevne nok en gang at det gjør meg glad?

Dave Lombardo humrer tilfreds, og er i betraktelig bedre humør enn for seks-sju minutter siden. Det var nemlig en halvtime med Kerry King Scream ble lovet i forkant av Slayers Spektrum-opptreden. Han var imidlertid ikke i form til flere intervjuer denne kvelden, og en like småsliten Lombardo måtte stille opp på kort varsel. Ikke veldig beleilig med tanke på at en halvtime – og sådan en planlagt to-siders artikkel – med Kerry King ble til et kvarter med Lombardo. Men vi klarte da å løse opp trommelegendens smågrettenhet, så da er vel alt vel.

Lombardo er ganske fornøyd med tilbakemeldingene på SLAYERs nyvinning på platefronten også.

- Anmeldelsene er veldig gode eller litt så der liksom, men tilbakemeldingene fra venner og musikere har utelukkende vært positive, og det varmer selvfølgelig det. Vi ble veldig godt fornøyde selv også, hvilket jeg selvfølgelig må påpeke er det aller viktigste.

Vi hadde ingen særlige visjoner om hvordan det hele skulle bli da vi først begynte å skrive musikken. Veldig mye av låtmaterialet kom veldig naturlig denne gangen, og mye av det ble formet under innspillingen. For å være helt ærlig så er jeg fordømt fornøyd med skiva, he he.

S

layer har med seg velkjente forband på turneen, der både Children Of Bodom og In Flames har fått godt fotfeste hos det norske publikummet. Lombardo deler dog ikke musikksmak med disse, får jeg vite.

- Folka vi spiller sammen med er jævlig fine folk,

og vi trives godt sammen med dem. Jeg hører dog ikke på musikken de spiller, men respekterer dem veldig for det de driver med, svarer en diplomatisk trommis, og avslører videre:

- Selv hører jeg mest på punk. Dead Kennedys er favoritten om dagen. Jeg har fått et nytt kick på dem etter utallige timer med iPoden på denne turneen. Jeg har også fått sansen for både System Of A Down og Slipknot, vi har hørt en del på dem i det siste. Jeg er i tillegg veldig glad i en del «world music», og har også fått sansen for en del elektronisk musikk. Ellers går det mest i gammel rock. Det blir litt sånn at hvis du nevner en sjanger, så kan jeg sikkert komme opp med et par navn jeg kjenner til. Jeg er altetende med andre ord. Det viktigste er at kvaliteten er der.

Mange musikere sliter med det å løsrive seg fra å lytte ekstra til sitt eget instrument når man skal evaluere annen musikk. Hvordan er det med deg?

- Jeg skal innrømme at jeg sliter med å høre ei skive hvis ikke rytmeseksjonen fungerer optimalt, da skal i så fall det andre være ekstremt engasjerende.

Men stort sett så mestrer jeg å lytte til musikk slik som alle andre, vil jeg tro. Men du er nok inne på noe der, helt klart.

Det har vært en del fuzz rundt Slayers kontroversielle tekster, og spesielt låten «Jihad» fra det nye albumet har fått en del muslimer rundt i verden, og kanskje spesielt i USA, til å reagere sterkt. Kerry King er en mann som kunne fylt ut to sider i Scream rundt dette emnet. Lombardo derimot…

- Jeg har ingenting mer å si om det. Alt er sagt, svarer han rett så konstant, men klarer ikke helt å slippe tråden likevel.

- Steven Spielberg lager en film som for eksempel «Schindlers Liste». Selvfølgelig får han en haug med folk på nakken som mener han burde laget den filmen med litt andre innfallsvinkler. Uansett hva du

gjør i offentlig lys, vil det alltid være en gruppe mennesker som vil reagere negativt. Vi i Slayer velger å ignorere disse menneskene. Vi lager musikk, og vi skriver tekster som uttrykker vårt ståsted her i verden. That’s it!

SLAYER turnerer ganske tungt tross meget lang fartstid i bransjen. Jeg spør Mr. Lombardo foran meg om hva som får bandet til fremdeles å beholde gløden. Jeg stilte noe av det samme spørsmålet til Abbath i forbindelse med I-intervjuet i forrige Scream.

Han valgte å svare med å sitere Kerry King fra et intervju; «I’m still seventen».

- Ha ha! Jeg har lest han si det ja, he he. Og hva kan jeg si? Jeg er vel ikke stort eldre oppe i hue selv, ha ha. Faen, jeg går på scenen og fremfører musikk jeg spilte inn da jeg var 18 år! Og fy faen så moro det er fremdeles! Tenk deg da hvordan Rolling Stones har det. Mick Jagger står på scenen i dag og vræler «I can’t get no satisfaction», en låt som er et ungdomsopprør fra 1965 eller noe sånt. Ha ha, det er sånt som får en gammel skrott til å holde seg ung der oppe, min gode venn. De aller fleste mennesker slutter å leve ut sine drømmer og lidenskaper i de tidlige tjue årene. Alt da legger de sin ungdommelige glød bak seg. Disse er gamle når de runder femti. Veldig, veldig gamle. Jeg har ingen problemer med å innrømme at en slik turne som dette vitaliserer min gamle hjerne. Jeg føler at jeg lever, jeg føler meg ung igjen, og det er ingenting negativt med det.

Faktisk føler jeg meg privilegert som fremdeles finner denne sterke gleden i å lytte til musikk. Da jeg var tjue var det liksom noe alle gjorde.

- Ja, det er trist å se hvordan folk faller fra. Jeg kan prate med gamle kompiser som sier de ikke har fulgt med på noe som helst form for musikk på ti-femten år! Jeg hører på ny musikk hver jævla dag. Nei, min venn, jeg er helt enig med Kerry.

SCREAM #112 15

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:13

Side 16

Sverige og Nederland.

Jeg vet du har fått lignende spørsmål før, men avstanden mellom Florida og Fetsund er stor, og en keyboardist bosatt i Tyskland gjør det jo ikke lettere.

Hvordan er bandkjemien i KAMELOT?

TRAVLE TIDER

Av:

Torgeir P. Krokfjord

kamelot

H

umøret er på topp hos Norges beste vokalist idet Screams representant ringes opp tre kvarter etter avtalt tid. Årsaken kommer fort opp i lyset, og med tanke på hva det er snakk om kan jeg godt skjønne ham…

- Det er ikke til å legge skjul på at jeg er blitt veldig fornøyd med det ferdige produktet, gitt, medgir Roy idet vi åpner samtalen med litt snakk om «One Cold Winter’s Night».

- Det tok fryktelig lang tid å få den ut, og vi

feilberegna ganske grundig da vi gikk ut med den første slippdatoen. Så vidt jeg kan huske er dette den første gangen vi har måttet gå tilbake på en annonsert dato for et plateslipp. Vi har aldri lagd en DVD før, og det var mye mer arbeid enn vi hadde tenkt oss på forhånd. Vi har, som vanlig hadde jeg nær sagt, jobba utrolig mye med detaljer – bookleten er jo for eksempel rimelig forseggjort og tok veldig lang tid å lage – og det er

godt kan tjene på det, det er jo typisk det.

Musikkbransje er og blir musikkbransje ja. Etter denne lille digresjonen får vi nesten vende tilbake til utgangspunktet. En del av de som overvar konserten på Rockefeller fikk med seg at bandet kom tilbake på scenen etter at det egentlig var slutt for å gjøre en ny versjon av «March Of Mephisto». Hvor mye mer «retusjering» er gjort på det endelige produktet?

- Grunnen til at vi gjorde det var rett og slett at det var altfor dårlig lys på den første versjonen. Når det gjelder selve opptaket er all vokal hentet fra Rockefeller, det må jeg få sagt, og det man hører på DVDen er opptaket fra den faktiske konserten. Jeg sprakk to ganger som jeg husker, den ene av de er retta på, men den andre er beholdt, og selv om vi faktisk prøvde å gjøre ny vokal til «The Black Halo» og «Soul Society», endte vi opp med å bruke originalopptakene. Jeg synger så «flytende» og urytmisk live at det vanskelig lar seg gjøre

Med nysluppet DVD og skive på gang var det nok å ta av da Roy Khan ga undertegnede en pause fra pizzaesker og kvantitativ metode en lørdag altfor nærme eksamen skikkelig gromt å være ferdig med hele greia. Det er ellers fryktelig mye som skjer om dagen – vi er alle travelt opptatte med ny skive (som vi kommer tilbake til) og Sanctuary har også ei samleskive på gang.

Hva vil denne inneholde? Uutgitt materiale?

- Det blir vel en del live-kutt, Japan-bonuser og lignende. Noen av livekuttene har ikke vært gitt ut i Europa før, men alt har vært ute på markedet i en eller annen form. I og med at vi er signet på en annen label har ikke Sanctuary heller lov til å gi ut materiale som ikke er sluppet.

Hva syns dere i bandet om denne utgivelsen?

- Vi har ikke noe problem med den, det er en del av den avtalen vi hadde og har med Sanctuary, så det er helt greit. Det eneste er at vi prøver å påvirke slippdatoen litt så den ikke kræsjer med slippet av den neste studioskiva siden det fort kan slå uheldig ut for promoteringen av denne. Det er ikke heldig om en mor som går ut for å kjøpe den nye KAMELOT-skiva til 16åringen sin kommer tilbake med ei samleskive i stedet for det som faktisk er den nye KAMELOT-skiva, så det prøver vi å forhindre. Når det er sagt kan det jo godt hende Sanctuary prøver å få til akkurat dette siden de

16 SCREAM #112

- På en måte blir det jo ikke helt det samme som hos andre band, ta Conception for eksempel, hvor vi hang sammen døgnet rundt og øvde til faste tider hver uke. Likevel vil jeg jo si at vi bruker mye tid sammen, vi turnerer jo sammen over lang tid hvert år, og jeg bruker vel så mye tid på veien sammen med bandet som hjemme i stua. På et vanlig år vil jeg anslå at jeg er på reisefot cirka seks måneder, og som jeg allerede har vært inne på så bor vi også veldig tett oppå hverandre. Vi treffes også i studio innimellom – vi gjør hver våre ting hver for oss, men det hender jo vi møtes der også. Vi har en god tone innad i bandet, og alle kommer godt overens, men for å svare på spørsmålet igjen så drives KAMELOT noe forskjellig fra en del andre band, det er sant.

Hvordan ser du egentlig på forholdet ditt til de andre bandmedlemmene – Thomas, Casey, Oliver og bassist Glenn Barry? Kompiser eller business partners?

å synge det på nytt i studio, og det låter helt feil rett og slett. Som musiker er jeg jo litt stolt av det da, jeg må jo si det, hehe. Målet vårt er heller ikke bare å spille feilfritt, live handler det like mye om å lage et godt show for publikum med nerve og energi. Selvsagt skal vi jo kunne spille og alt det der, men live er ikke det spillemessige som er hovedgreia.

Du viser en litt annen side av deg selv på enkelte låter med en råere stemmebruk enn du er kjent for.

- Det er vel først og fremst mot slutten av konserten du hører det, og det skyldes rett og slett at jeg blir sliten.

Det tar voldsomt på stemmen å synge mye live, og man hører ganske tydelig at jeg blir sliten mot slutten.

Ellers, for å gå litt tilbake til det med lyd og den biten der, er det ganske utrolig hvor forskjellig det er å høre på råopptakene fra en konsert i forhold til det å stå i publikum på den samme konserten. Det er fryktelig vanskelig å gjenskape følelsen av å være til stede på selve konserten til noen som sitter i stua si og har fete anlegg hvor alle småting høres tydelig.

Shagrath, som synger på studioversjonen av «March Of Mephisto», var ikke med på scenen. Hvorfor ikke?

- Så vidt jeg vet var han ikke til stede, noen sier de

så han der, men for å si det sånn så hadde han en veldig god grunn til ikke å være der, uten at jeg vil gå noe mer inn på det.

Snowy Shaw ble hentet inn for å spille Shagraths rolle, vurderte dere også å bruke hans stemme?

- Ja, vi gjorde jo det, men kom fram til at Shagrath hadde gjort det akkurat sånn vi ville ha det, og at det var unødvendig å tukle noe med det.

E

tter denne glidende overgangen er vi med ett over på neste tema, nemlig bandets kommende plate.

Hvordan ligger dere an med den?

- Jeg er vel sånn cirka halvferdig med vokalen, og Casey (Grillo, trommis) begynner med sine ting nå om noen dager. Den blir nok atskillig enklere enn de partre siste, ti låter og that’s it uten så mye orkestrale mellomspill og sånne ting. Selvsagt vil det fortsatt låte KAMELOT, og vi er fortsatt tro mot det soundet folk har lært å kjenne, men vi føler for å gjøre noe litt annerledes etter å ha to «store» konseptskiver med «Epica» og «The Black Halo». Vi vil ikke bruke noen gjesteartister på den kommende skiva, ikke noen kjente i hvert fall, og hele greia blir mer rett fram.

Føler dere at dere har nådd metningspunktet hva det teatrale angår, både live og på skive?

- Jeg vet vel ikke det… Flere av de nye låtene egner seg også bra til den typen liveshow vi har kjørt på den siste turneen. Det er ingen radikale forandringer musikalsk, vi har mekka noen jævlig gode låter, og de kommer til å fungere bra på scenen også de.

For første gang på lenge har dere nå en keyboardist som fast medlem i bandet i form av Oliver Palotai. Vil dette påvirke låtskrivingen?

- Nei, det vil egentlig ikke det. Thomas (Youngblood, gitar) og jeg styrer skuta i så måte, og når det gjelder keyboards vil vi nok fortsatt bruke Miro selv om vi nå som du sier har en egen keyboardist i bandet. Det har med den typen keyboards vi bruker å gjøre, og også med hva slags musikk vi lager. Miro er mye mer en orkesterarrangør enn bare en keyboardist, og når det kommer til orkestrale arrangementer og sånt noe er det ingen som slår ham, rett og slett. Vi bruker mye strykere i musikken, og han er også uslåelig på å gjenskape det i form av samples når vi må ty til det.

Ja, hvor mye har «The Black Halo» solgt?

- Den har i hvert fall passert 100 000, Det hjalp vel litt at vi hadde med både Shagrath og Simone fra Epica.

Den har gjort det spesielt bra i England, Norge, USA,

- I forhold til Thomas så er vi vel begge deler, han er vel en av de personene her i verden jeg snakker mest med. Vi snakker masse sammen på telefon og kjenner hverandre veldig godt på alle måter egentlig. Således er han jo en god kompis også ved siden av det som har med musikken og bandet å gjøre. Samtidig er det vi som gjør størstedelen av arbeidet med KAMELOT. Når det gjelder resten av bandet er nok forholdet litt annerledes. Jeg mener, man er jo ikke alltid nære venner med alle man jobber sammen med, sånn er det jo på vanlige jobber også, og forholdet der er nok noe mer businessrelatert.

Dette tatt i betraktning, hadde KAMELOT fortsatt eksistert som band om salgstallene hadde dumpet fra 100 000 til 10 000?

- Først må jeg si at det nok aldri vil skje, så det spørsmålet blir helt hypotetisk, svarer Roy – og det er vanskelig å unngå å legge merke til at han nå har piggene litt ute.

- Vi har etablert en såpass stabil fanbase at vi nok aldri vil nå så langt ned som 10 000. Jeg sier ikke at vi ikke kan oppleve en dropp i salgstallene, det kan jo forekomme det, men ikke i så stor grad. Det kan være alle mulige slags grunner til at sånne ting kan skje, CDformatet er jo på vei tilbake, og den utviklingen kan skje fortere enn først antatt, eller en promokampanje kan feile helt, og da kunne vi svekket salgstallene med en 30 000 skiver kanskje. Det vil vel likevel ikke medføre noen altfor dramatiske endringer, vi ville fortsatt ikke hatt noe problem med å leve av musikken, men måtte kanskje nedjustere livsstilen en smule. Jeg sier ikke at vi lever i noen overdreven luksus, men så mye tid som jeg bruker i Tyskland, for eksempel, er det greit å ha et litt OK sted å bo. Jeg er jo som sagt like mye der nede som jeg er hjemme i huset jeg egentlig bor i. For meg handler det mest om å ha muligheten til å ha litt privatliv ved siden av alt sirkuset, og det er jeg avhengig av rett og slett – det er greit å ha en sofagruppe, dusj, en ålreit seng og sånn, men noe vanvittig luksusliv er det ikke snakk om. Det ville heller ikke hatt noe å si på gleden ved det å lage musikk, spille inn skiver og reise rundt og spille musikken sin for andre – det ville fortsatt vært akkurat like moro som det er i dag. Det eneste det påvirket ville vært hvor mye penger vi hadde, men som sagt er jo bare det å omprioritere litt på ting, og det ville ikke vært noe problem for noen av oss, tror jeg.

Har det vært tider hvor du har savnet det å ha et «vanlig» band, som vi var inne på?

- Ja, det er klart det har vært det. Det er en utrolig artig greie å være med på, men samtidig må jeg si vi har det utrolig bra i KAMELOT også om dagen.

Det er ikke så gæærnt å være fan av bandet heller, sett av et par timer til å oppleve «One Cold Winter’s Night» og du skjønner hvorfor.

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:13

Side 17

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:13

Side 18

lamb of god INTET OFFERLAM

Av:

Anders Oddsberg

tilfellene er det stort sett sammen med Mark de blir forfattet.

- Denne gangen var jeg faktisk til stede i studio mens de jobbet med tekstene, og av og til bidro jeg når jeg syntes jeg hadde en bedre tekstlinje enn det de hadde kommet opp med. Noen ganger ble den med videre, andre ganger ble mine forslag forkastet.

Hvis det er noe vi andre ikke liker ved en tekst, så sier vi fra, så får den som har skrevet teksten ta det til etterretning.

Chris er trommis og han synger ikke, derfor kan man tro at tekstene egentlig ikke har så mye å si for ham.

- Jeg vokste opp i en tid hvor metalen ofte var knallbra helt til vokalisten åpnet kjeften, da raste mange luftslott sammen. Det har ofte vært det store problemet for heavy metal-band å finne en vokalist alle kan like.

For meg er vokalstilen egentlig ikke det viktigste – viktigere er det man prøver å formidle i tekstene, og det gjelder for alle i dette bandet.

Det er et poeng med LAMB OF GOD som gjør at det ikke er så merkelig at de har hatt en god del politiske tekster opp gjennom årene, og det er at de er universitetsutdannet, men er det nok? Er det også en felles interesse som finnes innad i bandet?

- Jeg tror det er begge deler ettersom utdanning ofte gir deg nye interesser. Vi har vært så heldige og fått en utdanning hvor man blir oppfordret til å tenke selv og gjerne se på ting fra nye vinkler. Gjennom utdanningen har vi også fått større forståelse for det som skjer rundt oss samtidig som vi nå får reist rundt veldig mye og får sett ting med våre egne øyne. Våre to første album var veldig politiske uten at vi fortalte hvordan alt skal være – vi fikk bare fortalt folk vår mening om tingenes tilstand.

På «Sacrament» har tekstene blitt veldig personlige, to av låtene handler om alkoholisme og avhengighet, og en annen er for eksempel om suicidal depresjon.

Dette med alkohol og avhengighet er det noe Randall har opplevd selv?

LAMB OF GOD ER METALENS AKADEMIKERE. GUTTA SOM STARTET DET SOM SKULLE BLI TIL LAMB OF GOD, FORGJENGEREN BURN THE PRIEST, HADDE STUDENTHYBLER I SAMME ETASJE VED VIRGINIA COMMONWEALTH UNIVERSITY

M

ark Morton, Chris Adler og John Campbell startet i 1990 Burn The Priest, et band som skulle komme til å utvikle seg til et av de store bandene som blander gammelt og nytt. De som var på årets Slayer-konsert fikk se de tre levere en strålende konsert. Etter at de var ferdige med universitetet dro Mark videre til Chicago og tok en master, mens de andre to tok inn en ny gitarist og en viss Randall Blythe som vokalist. Da Mark flyttet tilbake til Richmond etter at han var ferdig, ble han med i bandet igjen, og kort tid deretter ga Burn The Priest ut sitt selvtitulerte debutalbum på Legion Records. Abe Spear, som var blitt med i bandet etter at Morton dro til Chicago, hoppet av rett etter at platen var utgitt.

Gutta gikk ikke akkurat over bekken for å hente vann, de gikk heller inn på naborommet til trommisen Chris Adler og fikk med seg broren hans, Willie, på gitar. Det tok ytterliggere ett år før de forandret navnet til LAMB OF GOD, og under dette navnet ga de ut sin smått klassiske debut, «New American Gospel» i 2000. To år i buss fulgte debututgivelsen, og etter denne hektiske turneperioden tok det ytterliggere ett år før de hadde sin oppfølger ute, «As The Palaces Burns» i 2003. Her tok karrieren en brå vending idet Epic plukket dem opp og fikk gutta til å lage en ny plate nesten umiddelbart.

Allerede året etter hadde de sin majordebut ute i butikkhyllene, og Sony kunne nå begynne å cashe inn

18 SCREAM #112

på sin tunge investering takket være «Ashes Of The Wake». Platene og turneene har bygget opp LAMB OF GOD til et av de heteste bandene i den store bølgen av amerikanske band som skyller inn over Europa for øyeblikket. Årets utgivelse, «Sacrament», har ikke akkurat dempet interessen for de fem fyrene fra Richmond, og med sitt første besøk her til lands sammen med Slayer er det sikkert enda flere som ønsker seg bandets plater under juletreet i år.

Jeg snakket med bandets bombastiske trommeslager Chris Adler, en hyggelig og snakkesalig fyr, viste det seg. Vi snakket litt om livet på veien og om det å legge seg opp penger til en fremtid uten bekymringer.

- Drømmen for oss er som for de fleste andre; å tjene såpass mye penger at vi kan trekke oss tilbake en dag og leve av det opptjente. Det er ingen enkel oppgave, bare det å være kapabel til å betale husleia mens vi er på turne har tatt oss tolv år. Uansett hvilket stadium man er på som band, arbeider man i oppoverbakke hele tiden. Vi vil hele tiden nå ut til flest mulig med vår musikk, og det er en drivkraft for oss sammen med at vi hele tiden stiller krav til oss selv om at det neste vi gjør må være bedre enn det vi har gjort tidligere.

Livet de lever på en buss et eller annet sted i verden må være særdeles krevende, særlig når det

har vært ens hjem omtrent de siste seks-syv årene.

- Jo da, det er til tider meget tøft. Når hele bandet og crewet er våkne samtidig, er det ikke engang sitteplasser til alle. Samtidig er det også en del av vår jobb, og jeg tror vi er blitt ganske gode på å reise på denne måten.

Jeg fleiper litt med Chris og spør ham om han tar ut sine aggresjoner og frustrasjoner på lillebror Chris, men som den diplomaten han er forteller han etter litt latter at de har kommet frem til litt mer diplomatiske veier å kvitte seg med eventuelle spenninger mellom seg.

M

ens vi snakker sammen skjønner jeg ganske raskt at Chris ikke bare er en trommis som spiller i bandet, men også bidrar konstruktivt ved for eksempel låtskriving.

- Jeg spiller andre instrumenter også, men jeg er ikke god nok til å bidra med noen gitardeler i låtene selv, der er William og Mark altfor gode. Noen ganger hjelper jeg dem med hvordan de skal flette sammen to gitarpartier og liknende, ellers så bidrar jeg ganske mye når vi skal arrangere låtene. Alle har like mye å si i bandet, så det er aldri noen som føler seg tilsidesatt.

Når noen kommer med en ny låt, er det egentlig bare et utgangspunkt for videre bearbeiding.

Tekstene er det litt annerledes med, for her er det Randall som skriver mesteparten av lyrikken. I de andre

- Det er vel mest om mennesker i vår omgivelse tekstene handler om, men til en viss grad er det han selv og oss andre i bandet. Vi har kommet bort i noe av det vi også. Hele albumet er veldig internt og handler om de problemene man støter på i livet. Ønsket var at tekstene skulle være mer universelle denne gangen, vi har allerede gitt fingeren til et politisk system som vi ikke er enige i. Det er alltid enkelt å sette fingeren på noe og si vi er ikke enig i ditt og datt, da er det mye vanskeligere å åpne seg selv og fortelle andre hva man sliter med for å komme seg gjennom dagen. Jeg tror denne platen er veldig viktig for Randall ettersom han fikk kvittet seg med en del av sine demoner i løpet av prosessen.

LAMB OF GOD er et av alle disse bandene med skrikevokal som altfor mange ikke klarer, og det er veldig leit ettersom de går glipp av så mye bra musikk.

Hvordan er det egentlig som band å få høre i det uendelige at folk ikke liker måten vokalisten synger på?

- Det er sånn hele tiden, det var det samme da vi vokste opp og alle skulle gå opp i falsett, da var det den teknikken som var debattemaet. Jeg tror det er viktig at man kan lytte til alle typer av metal, alle subkulturene innenfor denne paraplyen har kjempebra ting å tilby lytteren.

Gutta har som tidligere nevnt turnert ekstremt mye de siste seks-syv årene, hvor mye lærer de seg egentlig av hverandre på en turne som den de nettopp har vært på med Slayer?

- Vi lærer oss veldig mye av de andre bandene. Ikke noe særlig musikalsk, men ut fra det de andre forteller oss om riktige og gale valg de har gjort når det gjelder karrieren. Når det gjelder den musikalske delen, kommer det mest fra det man lyttet til under oppveksten. www.lambofgod.com

GJENNOM EN LENGRE ARTIKKEL, FORDELT PÅ TO UTGAVER AV BLADET, FORSØKER VI Å FORTELLE LITT AV HISTORIEN OM DEN AMERIKANSKE THRASHEN. Av:

I

første del av denne artikkelen, som stod på trykk i forrige utgave av Scream, konstaterte vi at synene på hva thrash metal egentlig er, er mange og ulike. Vi ble også presentert for ulike tanker om hvilke amerikanske band som var først ute med å spille denne formen for musikk.

En av personene som fikk slippe til den gang var filmskaperen Rick Ernst. Han står bak den intet mindre enn imponerende dokumentarfilmen «Get Thrashed», som hadde premiere i London i starten av oktober, og som forhåpentligvis blir å få tak i på DVD om ikke altfor lenge. Filmen er en dokumentasjon av thrashens historie og et definitivt must for alle som er interesserte i genren. Da Slayer og Metallica, i form av henholdsvis «Show No Mercy» og «Kill ’Em All», slapp sine første album i 1983, var thrashen ennå et upreget undergrunnsfenomen. I løpet av noen hektiske år på åttitallet, forandret det seg fundamentalt. I tillegg til de to nevnte bandene, gjorde Megadeth og Anthrax det skarpt, mens kvalitativt sett fin-fine aktører som Heathen, Forbidden, Atrophy, Vio-lence, Toxik og Anacrusis, for å nevne bare noen, aldri fikk det store gjennombruddet. Hvordan vil Rick forklare akkurat det?

- Metallica, Slayer, Anthrax og Megadeth var alle blant de første thrash metal-bandene, og det var helt klart viktig for populariteten de utviklet. Få band spilte denne type musikk tidlig på åttitallet, så disse fire var pionerer. Det er også viktig å huske på at disse bandene besto av ekstremt talentfulle musikere – hvis de hadde vært dårlige ville de aldri i verden overlevd Laurent Ramadier

rikansk thrash metal. Hva mener han – var det utelukkende musikalske årsaker til at Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax fikk betegnelsen «The big four»?

- Du har sikkert allerede skjønt at jeg ikke vil gå så langt som å kalle de fire bandene for thrash (se forrige del av artikkelen). Alt de hadde til felles, var at de spilte metal. Grunnen til at de fire gjorde det stort, Testament kan forresten også føres opp på samme liste, var først og fremst at samtlige av dem startet med et relativt heavy debutalbum, men allerede til oppfølgeren hadde de myknet en hel del, tilsatt mye melodi og spilte saktere. På den måten utvidet de publikummet sitt. Slayer var unntaket. De gikk aldri for noe kompromiss, i hvert fall ikke før 1998s «Diabolus In Musica». Slayer oppnådde anerkjennelse fordi de, stikk motsatt av de andre, ble tyngre og kjappere for hvert album de ga ut. Slayer var det eneste bandet som gjorde det på denne måten, helt til band som Death og Morbid Angel meldte seg på. Exodus holdt på å nærme seg de fire store rundt 1988/89, men noen uheldige avgjørelser i forhold til endringer i besetningen og lignende ødela for bandet. Årsaken til at ikke andre band kom opp på det samme nivået, kan muligens spores i det faktum at band som Forbidden og Vio-lence, på tross av deres udiskutable talent, dukket opp for sent. Thrash hadde blitt trendy på dette tidspunktet, noen band hadde tatt en helt annen retning, mens aktører som Possessed og Death, som en følge av at thrash-scenen ikke var så stor som den tradisjonelle heavy metal-scenen, rett og slett framsto som for ekstreme og ikke hadde mulighet til å nå et større publikum. Dette poenget forklarer langt på vei hvordan Metallica og andre fikk så stor suksess – de banket på døra inn til heavy metal-publikummet.

Jeg spør Brian Slagel om det samme, men relaterer det til band som fantes på selskapet han selv startet, nemlig Metal Blade. Hvorfor nådde aldri aktører som Flotsam & Jetsam, Sacred Reich, Viking og Sentinel Beast helt opp?

- Jeg tror det først og fremst har med politikk å gjøre, og da snakker jeg selvsagt om plateselskapspolitikk. Så fort de store selskapene begynte å signe thrash metal-band, ødela de mesteparten av dem.

Enkelte andre band hadde rett og slett ikke det som krevdes for å oppnå suksess.

Rick Ernst sammen med Celtic Frost

I form av «Raging Violence» slapp Hirax en glimrende debut på Metal Blade, til mer eller mindre rett tidspunkt (1985). Likevel fikk bandet aldri det helt store gjennombruddet. Hva tror vokalist Katon W. Pena at årsaken er? Er det rett og slett så enkelt som at bandet dro inn andre inspirasjonskilder i uttrykket sitt også, istedenfor å satse på rendyrket thrash?

- Det er riktig at vi inkorporerte andre stilarter i musikken vår. Vi var mer eller mindre besatt av speed, crossover og punk, men vendte aldri ryggen til thrashen av den grunn. Jeg tror problemet heller var at vi rett og slett hadde for dårlig struktur innad i og rundt bandet. Det å være med i et undergrunnsband, fordrer masse hardt arbeid. Og om du ønsker å nå toppen, kreves det et visst innslag av profesjonalitet.

Du må gjennomføre alle konserter du har booket, du må være på plass i tide til å få gjort en skikkelig soundcheck, ta deg godt med tid til å møte fansen og stille opp for blader og magasiner. Vi brukte å være ansvarsløse. Alt vi gjorde var å feste og drikke. Vi så rett og slett ikke hvor heldige vi var som hadde fans som virkelig satte pris på musikken vår. Jeg har respekt for Metallica, Slayer og Megadeth fordi de har jobbet hardt for å komme dit de er i dag.

Steve DiGiorgio, bassist i SADUS, finner det vanFlotsam And Jetsam

bølgene av thrash-band som fulgte. Disse litt senere bandene, som også stort sett var veldig dyktige, fikk store problemer nettopp med å heve seg over de hundrevis av bandene som spilte thrash sent på åttiog tidlig på nittitallet. Som med de fleste former for musikk, hadde du en første bølge med pionerband, dernest en andrebølge og til slutt en tredje som gjorde hele scenen overpopularisert. Samtidig med at den tredje bølgen kom, hadde folk begynt å se seg om etter noe nytt. Du så dette ganske klart tidlig på nittitallet hvor grungen plutselig slo gjennom. I de senere årene har det vært nu-metal og akkurat for øyeblikket er det metalcore som gjelder.

Laurent Ramadier er redaktør for nåtidens aller beste metal-publikasjon, Snakepit, og sannsynligvis en av verdens største eksperter på ame-

Leif Kringen

skelig å svare på hvorfor noen ble store, mens andre ikke helt lyktes.

- Det er ekstremt vanskelig å svare på. Hadde jeg hatt svaret på det, hadde jeg nok vært et helt annet sted i dag. Det jo en av de store gåtene i denne bransjen her – hvorfor noen lykkes mens andre krasjer. Det har med identitet, holdning og egenart å gjøre, noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.

U

ten at du kanskje er klar over det, har du sannsynligvis sett området som kalles Bay Area, i det minste på fotografier. Den enorme hengebruen Golden Gate binder nemlig Marin County sammen med Berkley og Oakland. Det var i sistnevnte område thrashen fikk så utrolig gode vekstvilkår. Allerede tidlig på åttitallet utkrystalliserte Bay Area seg som et slags episenter for jordskjelvet ved navn thrash metal. Jeg spør Rick Ernst hva det var med dette området som gjorde det så sentralt.

- For å bruke Kirk Hammetts formulering: «The sound was there and the sound was understood».

I området fantes band som inspirerte hverandre og som pushet hverandre til å bli bedre instrumentalister slik at de kunne spille tyngre eller kjappere. Den vennskapelige rivaliseringen band i mellom var med på å drive utviklingen av scenen framover. I tillegg til dette, fantes det en entusiastisk gruppe fans som virkelig støttet opp under bandene. Om det var en tirsdagskveld eller en fredag, betydde ingenting, fansen møtte uansett opp. Et tredje aspekt var innflytelsen til radiostasjonen KUSF og fanzinen Metal Mania.

Begge var i høyeste grad med på å promotere thrashen i Bay Area, og begge ble frontet av smått legendariske Ron Quintana. Det sies at Ron en gang spurte Lars Ulrich om hvilket navn han burde velge til fanzinen sin, «Metal Mania» eller «Metallica». «Metal Mania» klinger best, skal luringen Ulrich ha svart. «Metallica» ønsket han selvsagt å benytte selv. Steve DiGiorgi har dette å si om tilstanden i Bay Area på åttitallet: - I dette området kunne du se minst en, opp til to eller tre konserter hver eneste uke. Possessed, Exodus, Forbidden, Evil ja til og med Metallica kunne bivånes.

SCREAM #112 19

Thrash part 2 outlined.indd 1

28.11.2006 00:36:47

Hallow’s Eve, 1984

I tillegg kom det band fra Los Angeles over for å spille, Dark Angel og Slayer. Interessen var enorm, og blant publikum virket det som om alle spilte i sitt eget lille thrash metal-band. Sadus var imidlertid litt på sidelinjen, vi følte oss litt utenfor. For det første hadde vi ikke det typiske Bay Area-soundet, muligens så vi ikke ut som et Bay Area-band heller. Til slutt var vi bosatt litt utenfor selve kjernen, og følte oss aldri helt som en del av det som foregikk der. Det var et par andre band som hadde det litt på samme måte, og vi dannet en slag allianse med Hexx og Autopsy.

Katon fra Hirax sier det på denne måten: - For oss var det plassen å reise mest fordi musikken vår var veldig akseptert der. Vi kom også svært godt overens med band som Exodus, Metallica, Death Angel, Possessed og Testament. Vi passet virkelig inn i dette miljøet. Vi hadde også en solid skare av fans i Los Angeles, men der fantes det samtidig en rekke klubber som ikke ville la oss opptre fordi fansen vår ble oppfattet som for utagerende. Mange konsertarrangører hadde ikke sett stage diving eller slam pits tidligere, og ble rett og slett skremt av oss. Samtidig var vi ikke spesielt lystne på å spille sammen med band som Ratt og Mötley Crüe, så vi reiste til Bay Area hvor thrash metal-scenen formelig eksploderte.

For det andre ble Bay Area bare en fjern drøm, slik Tommy Stewart fra Hallow’s Eve her skisserer: - Det var få metal-band i Atlanta. Faktisk har jeg følelsen av at vi, i en periode som strakk seg over flere år, var det eneste. Det var vanskelig å finne steder å spille, og vi måtte ofte bort for å gjøre konserter.

Jeg tror nesten vi spilte ti konserter i New York for hver konsert vi spilte i Atlanta. Dessverre fikk vi aldri muligheten til å spille i San Fransiscos Bay Area. Vi ble booket flere ganger, men det skjedde alltid et eller annet uforutsett. Jeg husker vi hadde en konsert på gang der i 1988, men så sluttet vokalist Stacy Anderson i bandet, og det hele ble selvsagt avlyst.

- Bay Area representerte noe unikt. USA hadde noen virkelig sterke scener i New York, Chicago, Cleveland, Los Angeles og i Texas, men Bay Area var den aller heteste plassen, oppsummerer Laurent

Ramadier.

- Den første bølgen av Bay Area-band kom i perioden 1979-1981, og involverte aktører som Blind Illusion, Hades, Exodus, Thunderhead, Vyking/Anvil Chorus og så videre. Den andre bølgen fulgte relativt raskt etterpå med band som Violation, Death Angel, Warning, Mordred, Legacy, Possessed med flere. Så fulgte en slags tredje bølge rundt 85/86 med Forbidden (Evil), Vio-Lence, Insanity, Mercenary, Heathen og så videre. Rundt 87/88 kom den siste bølgen med band som Defiance, Laughing Dead, Kaos, Contempt og drøssevis av andre. Med denne siste bølgen kunne man ikke lenger hevde at Bay Area-scenen var kjennetegnet av kvalitet foran kvantitet. Det er virkelig synd at en slik enestående scene led en slik død, fortsetter han.

For å ta opp tråden der Brian Slagel slapp den tidligere i denne artikkelen – er det riktig at thrash metal-scenen ble ødelagt i det de store selskapene startet å knytte til seg thrash metal-band? Laurent Ramadier reflekterer: - Jeg er usikker på om det er en riktig forklaring.

Personlig tror jeg thrash metalen døde ut som en følge av den massive bølgen av death metal rundt 1990/91. På samme måte som thrashen avløste heavyen noen år i forveien, så ble den nå fulgt av noe som var enda mer ekstremt. Rundt 1993/94 ble death metalen i sin tur skjøvet til side for black metalen, dog ikke helt i samme utstrekning, siden death metalen holdt seg levende mens thrashen mer eller mindre døde ut etter 1990. Rundt 1993 var det ikke mer enn fire eller fem amerikanske thrash metal-band igjen.

Forbidden, Slayer, Insanity og Death. Det som virkelig drepte thrashen var at en stor del av publikum hoppet på den neste trenden. Jeg vil derfor ikke legge skylden på selskapene, men på fansen.

Hva slags påvirkning har thrashen hatt på den musikken folk flest lytter til i dag? Jeg lar spørsmålet gå til filmskaper Rick Ernst.

- Aller først vil jeg si at thrashen brøt ned de barrierene som hindret ekstrem metal i å bli spilt på radio eller på MTV. Før death og black, før grunge og nu metal, la thrashen grunnpilaren for metalens moderne

Hallow’s Eve, 1987

uttrykk. Thrashen beviste at det var mulig å nå langt med en «gjør det selv-mentalitet». Ta Metallica for eksempel, de ble ikke spilt på radio, og hadde ei heller en video før 1988. Likevel var de et av de største metal-bandene på planeten. Band som Shadows Fall, Lamb Of God, Chimaira og Mastodon vokste opp med, og har latt seg inspirere av, thrashen. Du hører det egentlig i alle former for moderne metal. Hvis det ikke var for thrashen, ville metalen sett drastisk annerledes ut. Den ville kanskje hatt høyt hår, eller den ville gått rundt ikledd uhorvelige mengder flanell.

- Vi var overbevist om at vi med «Bonded In Blood» hadde kreert et glimrende album, men spesielt betydningen skiva har hatt for stadig nye band og musikere, er overraskende, uttalte Bay Area-veteran Gary Holt fra Exodus i forbindelse med et intervju jeg gjorde med ham i Scream nr. 83.

Føler så Brian Slagel at bandene han har på Metal Blade i dag fører arven fra thrashen videre?

- Alle de nye bandene, og den storartede scenen vi har her i statene for øyeblikket, har virkelig latt seg inspirere av alle de glimrende bandene fra åttitallet.

De kan virkelig metal-historien sin.

Laurent Ramadier har god oversikt over tilstanden til den amerikanske thrashen i år 2006. Er det noe annet enn det kommende Heathen-albumet å se fram til?

- Jeg vil ikke kalle Heathen thrash metal, men albumet deres kommer til å bli en av de beste power metal-utgivelsene på lang tid. Årsaken er at karene holder seg til røttene sine og ikke finner tilfredsstillelse i å stemme ned gitarene sine og lignende. Jeg har også tro på at et gjenforent Ulysses Siren kan levere varene. Ellers har vi jo Hirax som har fått en del omtale til tross for at det nyere materialet er relativt middelmådig. For ikke å snakke om Exodus. En skulle nesten tro at de siste to skivene er det beste bandet har gjort! Comebacket til Death Angel har vært relativt ålreit, spesielt leverer de i liveformat, mens band som Insanity og Slayer har beveget seg bort fra thrashen.

Et interessant, nytt bekjentskap er Crucified Mortals fra Ohio. De leverer thrash metal slik den skal låte.

Anger As Art med den tidligere Abattoir-vokalisten Steve Gaines er også et lovende band. Videre er jeg overlykkelig over at band som Vio-lence og Forbidden ikke har gjort comeback på plate. Det er jeg sikker på bare ville blitt søppel.

E

t av de store selskapene for thrash metal var Roadrunner og deres amerikanske avdeling – Roadracer. Selskapets utgivelser på andre halvdel av åttitallet og begynnelsen av nittitallet har vært ute av trykken i lang tid, og er følgelig svært vriene å få tak i på CD. Riktignok har man gjort noen av utgivelsene med størst salgspotensial tilgjengelig i billig to på en-pakker, men utover dette er det lite av thrashen fra selskapet som er gitt ut på nytt. De siste par årene har man begynt å se at det er et marked men ikke noe tilbud. Lite forseggjorte bootleg-kopier er blitt trykket opp.

Disse ligner veldig på originalene, men selve CDplaten som var sølvfarget på originalene, er ofte påtrykt motivet fra coveret i farge. Blant skivene som har vært gjenstand for denne noe tvilsomme behandlingen, kan nevnes Toxiks «World Circus», Heathens «Victims Of Deception», Realms «Endless War» og Athropy «Socialized Hate».

For et par utgaver tilbake meldte vi at nederlandske Displeased planlegger å gi ut en del av de gamle Roadrunner-utgivelsene på nytt. Nylig annonserte polske Metal Mind at de også kommer til å slippe flere av de klassiske thrash-skivene fra nevnte selskap.

- Det virker kanskje litt forvirrende at vi og Displeased slipper seks-sju av de samme skivene, men Displeased har i utgangspunktet kjøpt rettighetene til å gi ut skivene i Benelux-landene mens vi har sikret oss retten til å slippe dem i Polen. I tillegg har begge

selskaper rett til å eksportere skivene, slik at det blir hvert selskaps distribusjon som bestemmer hvilken utgave du får tak i, forteller direktør Tommy Dziubinski hos Metal Mind.

Når dette leses, er allerede de første skivene fra Metal Mind og Displeased sluppet. Album med band som Realm, Atrophy, Sadus, Toxik og flere til er enten allerede ute, eller rett rundt hjørnet.

Når det gjelder Metal Minds reutgivelser, så er samtlige av dem remastrede, og kommer i digipack, limitert til 2000, i de fleste tilfeller med en del bonusstoff.

- Vi brukte vel først tre-fire år for å spikre en avtale med Roadrunner, dernest har også arbeidet med å restaurere covermotivene tatt en del tid. Vi har også forsøkt, og i de fleste tilfeller lykkes, med å kontakte bandet det gjelder. Mange av dem eksisterer ikke lenger, så uten internett, hadde det blitt bortimot håpløst. Bonusstoffet på reutgivelsene varierer en smule, men i det vesentlige dreier det seg om demomateriale, uutgitte spor og livestoff. Når det gjelder utgivelsene med for eksempel Sadus og Toxik, vet jeg faktisk ikke hva bonusmaterialet blir ennå, forteller Dziubinski.

Han sier at markedet for denne type utgivelser ikke er spesielt stort, og at det neppe er potensial til å selge noe mer enn 3000-4000 kopier på verdensbasis av reutgivelser fra band som Heathen og Toxik.

- Selv om det har vært noen bootlegs i omløp, tror jeg mange vil finne glede i disse reutgivelsene siden de er såpass forseggjorte, i tillegg til at de er lovlige selvsagt. Mange av thrash-skivene fra Roadrunner kom på den tiden da vinylen var på vei ut, og CD-formatet ennå var i startgropen. Dette bærer utgivelsene preg av. Kvaliteten på coverne var for eksempel simpel. Trykket var ofte dårlig, og tekstene lå sjelden ved.

Når det gjelder andre selskaper, så solgte Combat rettighetene til utgivelser med band som Agent Steel, Abattoir, Death, Dark Angel, Exodus, Faith Or Fear, Forbidden, Heathen og til Century Media – noe som resulterte i en flom av CD-reutgivelser på tampen av 1990-tallet. Selv om dette er offisielle reutgivelser, av og til med bonusspor, er det mange som mener at disse reutgivelsene kunne vært bedre, med fyldigere booklets, og flere bonusspor. Disse reutgivelsene er fortsatt enkle å få tak i.

D

u trenger ikke være ekspert på thrash metal for å ha kjennskap til utgivelser fra band som Metallica, Slayer, Megadeth, Anthrax, Testament, Overkill eller Exodus. Her følger noen tips til deg som ønsker å dykke dypere ned i den amerikanske thrashen. Jeg skulle gjerne gjort lista dobbelt så lang, men det er trangt om plassen, og utgivelser med band som Death Angel, Dark Angel, Hirax, Demolition Hammer, Sadus, Realm, Cyclone Temple, Whiplash, Viking og flere må vente til en annen anledning byr seg. Når jeg snakker om tilgjengeligheten til albumene som her er nevnt, refererer jeg til hvor vanskelig det er å få tak i de på CD. Verdt å merke seg er at flere av disse utgivelsene er langt lettere å få kloa i dersom du fortsatt sverger til vinylformaet.

ARCANE «Destination Unknown» Wild Rags (1990) Arcane fra Texas er sannsynligvis det mest progressive bandet blant de som her nevnes. Se for deg en slags lett-utgave av WatchTower spedd ut med litt Fates Warning, og du er i hvert fall inne på hvordan dette bandet låter. Vær klar over at vokalen er av den klare og tidvis litt høye typen, og bare i korte sekvenser er det antydninger til en smule mer aggressiv sang. Liker du din thrash kompleks og variert, kan dette være et

20 SCREAM #112

Thrash part 2 outlined.indd 2

28.11.2006 00:36:50

nok lete et annet sted, men liker du sofistikert thrash med gode riff og velspilte soloer, er dette tingen. I David White-Godfrey har også bandet en sanger, i ordets rette forstand. Bandet ga ut en strålende demo i 2005, forhåpentligvis kommer et album i løpet av neste år. CD’en i originalversjon vil koste deg et par hundrelapper, men albumet reutgis snart av Metal Mind. Interessant er også utgivelsen «Recovered» som inneholder gnistrende demoversjoner av flere av låtene fra «Victims Of Deception».

hett tips. «Destination Unknown» er ikke helt enkel å finne på CD, men den er av og til å sikre seg for maks et par hundrelapper på ebay. Bandet ga ut ytterligere et minialbum før det ble oppløst.

ATHROPY «Socialized Hate» Roadracer (1988) Athropy var et thrash metal-band fra Tuscon i Arizona. Det første livstegnet de ga fra seg var demoen «Cemichal Despendency». «Socialized Hate» og oppfølgeren «Violent By Nature» er to ganske jevne skiver, men jeg holder en ørliten knapp på debuten.

Det sies at bandet spilte live helt fram til slutten av 90-tallet, fremdeles med et par-tre av originalmedlemmene. «Socialized Hate» kan være et tips dersom du foretrekker din thrash i relativt kontrollerte former med vokal ikke så langt unna Schmier fra Destruction.

Begge bandets skiver er blant albumene som i disse dager reutgis av både polske Metal Mind og nederlandske Displeased.

BELIEVER «Extractions From Mortality» Rex (1989) Mot slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet fantes det et knippe gode, kristne thrash metalband. Believer var muligens det aller beste.

«Extractions From Mortality» er ikke bare bandets debut, men også karenes klart beste produkt. Det låter svært tett av bandet, og det litt tekniske aspektet er interessant. Thrashen ble opprettholdt på oppfølgeren «Sanity Obscure» mens bandets første og siste album på Roadrunner, «Dimensions» viste bandet fra en mer eksperimentell side. «Extractions From Mortality» ble reutgitt i 2001, men også dette opplaget er nå utsolgt fra selskapet.

FORBIDDEN «Forbidden Evil» Combat (1988)’

Selv om bandet ble grunnlag så langt tilbake som i 1985, gikk det lang tid før gjengen fikk ut debutalbumet som for øvrig bar det gamle bandnavnet som tittel. Personlig har jeg veldig sans for bandets andre album, «Twisted Into Form» også, men der den er mer mørk og nærmest psykotisk, er «Forbidden Evil» mer direkte og thrasha, dog likevel melodiøs. Skiva åpner med en av bandets aller beste komposisjoner, «Chalice Of Blood», før flere gode låter følger. Andre halvdel av skiva holder ikke helt sammen nivå som den første, men med herlig riffing, gnistrende soloer og en av den amerikanske thrashens bedre vokalister i Russ Anderson, er dette definitivt et must. Albumet ble reutgitt av Century Media i 1999, og er lett å skaffe.

GAMMACIDE «Victims Of Science» Wild Rags (1990) Gammacide kommer fra Arlington i Texas og startet karrieren under navnet Warlock. Bandets eneste album ble opprinnelig sluppet på Wild Rags, men ble reutgitt med bonusspor i form av demolåter og et par nyinnspilte spor i fjor.

«Victims Of Science» er intenst og energisk album som framstår som en tanke råere enn det gjengse Bay Area-thrashbandet. Neppe et album for de største feinschmeckere der ute, men et glimrende prov på hvor mye aggresjon som finnes i denne sjangeren, dersom den framføres riktig.

HEATHEN «Victims Of Deception» Roadrunner (1991) Heathen blir på dette albumet anført av supergitaristene Doug Piercy og Lee Altus.

Gitararbeidet til duoen er tydelig inspirert av tilsvarende i Mercyful Fate og Iron Maiden. Der debutalbumet «Breaking The Silence» på mange måter forente heavy, power og thrash metal, går «Victims Of Deception» i en mer thrasha retning.

De som fortrekker sin thrash utpreget brutal, må

MORBID SAINT «Spectrum Of Death» Avanzada Metallica (1989) Selv om produksjonen ikke på noen mate er hentet fra øverste hylle, er dette likevel et essensielt album for deg som samler amerikansk thrash. Morbid Saint, for øvrig ofte benyttet som supportband av selveste Death, har på mange måter et råere og villere uttrykk en det gjengse amerikanske thrash-band. Tidvis heller de mer mot et band som Kreator, kanskje blandet med en anelse Dark Angel. Vokalen er raspende, nesten black metal-aktig til tider. Intensiteten er skyhøy hele skiva gjennom, og låter som åpningssporet «Lock Up Your Children», påfølgende «Burned At The Stake» og «Damien» er fin-fine saker.

Originalen blir dyr å få tak i, men albumet er nylig reutgitt på CD med bandets 1992-demo som bonus. En nylig reutgitt vinylversjon eksisterer også.

RIGOR MORTIS «Rigor Mortis» Capitol (1988) Rigor Mortis var et av bandene som profiterte på den økende interessen for thrash mot slutten av åttitallet, og debuterte på en major label. Bandet kommer, i likhet med Gammacide, fra Arlington i Texas, og vartet opp med rask thrash ledsaget av tekster om blod og gørr. Det hele selvsagt framført med et aldri så lite glimt i øyet. Selv om uttrykket er noe rufsete og naivt, er dette et svært fornøyelig album. Musikken er beintøff, og gitararbeidet til Mike Scaccia mer enn imponerende. Han får visst seg fram allerede i det litt speed metal-aktige åpningssporet «Welcome To My Funeral», som faktisk er en instrumental. Originalversjonen er vanskelig å få tak i på CD, men albumet er reutgitt flere ganger i ettertid og er tilgjengelig fra bandets hjemmeside. Gitarist Scaccia ble forresten senere å finne i Ministry, trommis Harren Harrison har spilt i Speeddealer, mens bassisten Casey Orr har gjort noen skiver med GWAR. Rigor Mortis gjorde en

del konserter i USA tidlig i 2006.

ULYSSES SIREN «Above The Ashes» Relentless (2003) Ulysses Siren hadde base i den sørlige delen av San Fransisco og spilte inn demoen «Terrorist Attack» i 1985 og en utitulert demo et par år etter. Denne skiva kommer med litt på nåde, fordi det dreier seg om disse demoene samlet på en CD. Kvaliteten er imidlertid såpass høy, og bandet så ukjent at det alene rettferdiggjør at albumet inkluderes. «Above The Ashes» inneholder syv låter, som stammer fra to ulike innspillinger fra 1985 og 1987. Mest kjent i bandets besetning er gitarist/bassist Jon Torres (Angel Witch, Warning SF, Laaz Rockit, Slough Feg med flere), mens vokalist Manuel Lopez nok er den som tilfører bandet mest egenart. Han en av det tøffeste i sjangeren noensinne, og varter opp med halvveis rå, litt skrikende vokal som står godt til den litt røffe lyddrakten låtene kommer i. Riffingen er gjennomgående sterk, enten det kjøres på med fart, eller roes ned til mer kontrollerte former. Åpningslåten «Terrorist Attack» er pur oppvisning, og verdt prisen på skiva alene. Bandet er fortsatt aktivt, og spilte på Headbangers Open Air i Tyskland i år.

VIO-LENCE «Eternal Nightmare» Mechanic (1988) Vio-Lence kom også fra Bay Area i San Francisco, men var litt senere ute enn mange av sine bysbarn.

Røttene til Vio-Lence kan spores tilbake til Death Pentalty, som ble dannet i 1985, men bandet platedebuterte ikke før i 1988, gjennom majorselskapet Mechanic. Bandets debutalbum er et fryktelig brutalt og intenst thrash metal-album. Mange regner skiva for å være en de beste debutene innenfor den amerikanske thrashen, og det er i hvert fall umulig å nekte for at dette er et bra album. Her går det unna hele veien, men vokalen til Sean Killian vil nok være en tanke hard å svelge for enkelte. «Eternal Nightmare» er bandets klart beste album. Oppfølgeren «Oppressing The Masses» er mer polert og har dårligere låter, og «Nothing To Gain» er mest en parentes. Begge gitaristene fra «Eternal Nightmare», Phil Demmel og Rob Flynn spiller nå i Machine Head. www.truemetal.org/snakepit www.metalblade.de www.getthrashed.com www.metalmind.com.pl www.displeasedrecords.com www.hallowseve.org www.flotsam-and-jetsam.com

SCREAM #112 21

Thrash part 2 outlined.indd 3

28.11.2006 00:36:54

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

Z

ERO HOUR har skapt seg et solid navn i USA og i sentral-Europa, men har ennå ikke nådd ut over de mest iherdige entusiastene her til lands. I anledning bandets siste mesterverk «Specs Of Pictures Burnt Beyond» er det absolutt på tide å gjøre noe med akkurat det, og gitarist Jasun Tipton kunne etter mye om og men fortelle Screams lesere litt om bandets opprinnelse.

- Det hele startet for over 15 år siden med at jeg, sammen med min bror Troy på bass og vår felles venn Mike Guy på trommer, begynte å spille sammen med en ide om å skape musikk som virkelig ikke hadde noen begrensninger. Vi var ute etter å lage noe som var mørkt og mystisk, men samtidig ekstremt teknisk, og det har hele tiden vært hovedtanken bak musikken til ZERO HOUR. Erik Rosvold ble etter kort tid med på vokal, og sammen gjorde vi en demo som raskt ble veldig populær. Vi trykte opp totalt 2200 eksemplarer av denne og solgte hvert eneste ett, noe som var ganske spesielt på den tiden. En hel del labeler meldte også sin interesse, men mye av dette var bare tomme ord. Uten å nevne navn på noen var det mye fagre løfter uten reelt innhold, og de betingelsene vi ble forespeilet på telefon var sjelden identisk med det reelle kontraktsforslaget. Vi begynte etter hvert å bli ganske lei hele greia, så da Sensory meldte sin interesse svarte vi kort og godt «kom med et akseptabelt tilbud innen 24 timer eller så dropper vi hele greia». Heldigvis gjorde de det, og vi har forblitt på det selskapet gjennom hele karrieren. Vi slapp vår første fullengder «Towers Of Avarice» i 2001, som fikk en utrolig god mottagelse, og i ettertid er det nok den skiva vi alltid vil bli sammenlignet opp mot.

Er det fortsatt mulig å få tak i den selvtitulerte demoen?

- Den er nok ganske utsolgt gitt, jeg har ikke et eksemplar selv en gang. Mamma og pappa har et da, mener jeg. Den ble jo også utgitt på nytt under tittelen «Metamorphosis» i 2003, det er akkurat de samme låtene og alt.

Dere har hatt tre forskjellige vokalister i løpet av deres totalt fem utgivelser. Hva er årsaken til de hyppige utskiftningene?

- Med Erik fant vi ut at ting rett og slett ikke fungerte.

Han slet med mye personlige problemer, og ble etter hvert altfor vanskelig å forholde seg til. Han svarte ikke på verken telefon eller e-mail, og selv om han unektelig hadde en utrolig bra stemme ble dette uholdbart i lengden. Fred Marshall, som sang på vår forrige skive var aldri et fullverdig medlem av bandet, og på tross av at han også er en meget dyktig vokalist var han det hele tiden klart at han ikke var løsningen på problemene. Heller ikke her fungerte ting spesielt bra sosialt, og om jeg sier han var «unpleasant» å jobbe med tar jeg nok ikke munnen for full – uten at jeg føler for å gå noe videre inn på dette. Vi er derfor glade for å ha fått med Chris Salinas i bandet, han har virkelig glidd rett inn både sosialt og musikalsk, og stemningen er bedre nå enn den har vært noen gang før. Han har en fortid i Power Of Omens, og har en stemme som virkelig passer perfekt til musikken vår. Hans inntreden er helt klart en av de viktigste årsakene til at «Specs Of Pictures Burnt Beyond» er blitt så bra som vi føler den er blitt, den er definitivt vår mest fokuserte og

18:20

Side 22

målrettede skive. Selv om «Towers…» alltid vil ha en sentral plass i ZERO HOURs historie, er vi alle skjønt enige om at «Specs…» nok er det beste vi har gjort.

Det er ikke uvanlig blant musikere å hylle sin seneste utgivelse som sin beste. Hvilke grep har dere så tatt for å gjøre «Specs…» til en sterkere utgivelse enn sine forgjengere?

- Fordelen med det er at vi aldri trenger å være redd for å være 100 prosent ærlige. Vi bor også sammen, og kjenner hverandre inn og ut og inn igjen, og tenker veldig likt i mange sammenhenger. Begge to jobber vi også mot samme mål, og klarer å vektlegge lagarbeid samtidig som vi fokuserer på å løse våre individuelle arbeidsoppgaver best mulig og å utvikle oss som musikere. Vi er oppdratt til å skjønne hvor viktig familien er, og gjør alt vi kan for å støtte hverandre uansett hva slags problemer vi står overfor.

Men kan det ikke være vanskelig å krangle og være uenige når man har en tett familierelasjon å ta vare på, særlig om man tar det erkeamerikanske verdisynet med i betraktningen?

- Vel, for det første er det jo dette med kjemien, som er bedre enn noen gang tidligere. Noe annet som er merkbart forskjellig ved denne platen er at vi har turt å eksperimentere mer med dynamikk i større grad enn tidligere. For å sammenligne med «Towers…» er det en mye «kaldere» plate, om du skjønner hva jeg mener, med et mer mekanisk sound. Dette henger for så vidt

«Progressiv metal» må være et av musikkverdenens mest utslitte begrep.

Amerikanske ZERO HOUR er et av bandene som virkelig leverer musikk som er progressiv i ordets opprinnelige forstand - Jooo, på en måte har du rett, men på en måte tar du også feil. Av og til er det umulig ikke å ta kritikk personlig, og da gjør det jo ikke ting lettere at det er ens egen bror som kommer med den. Likevel er både Troy og jeg flinke til å skille mellom jobb og privatliv, for å kalle det det, og uansett hvor høyt vi skriker til hverandre i øvingslokalet er smilet på plass igjen når vi kommer hjem igjen.

Hvordan fungerer så samarbeidet med Ken Golden – prog metal-guru og mannen bak Sensory records?

sammen med at hele bandet var inne i en «kald» periode da platen ble laget. Med «Specs…» er ting helt annerledes, og denne platen lar i større grad personligheten til hvert enkelt bandmedlem komme fram.

Som du selv har vært inne på er det tekniske aspektet viktig for dere når dere skriver musikk – hvordan går Chris fram for å lage vokallinjer til den til tider meget vanskelig tilgjengelige musikken?

- Troy og jeg har alltid, helt siden vi startet bandet, hatt en klar ide om hva slags melodilinjer som passer den musikken vi skriver. Selvsagt er det Chris som kommer med utkast, og jeg må understreke at vi ikke på noen måte gjør noe for å overstyre ham, men vi er alle tre involvert i denne prosessen. Dette er ordning alle er fornøyde med, og forhåpentligvis blir også resultatet bra.

Hvordan er det å jobbe så tett innpå sin egen bror?

- Oh dude, that man’s just aaaawesome! Han har vært en støtte for oss hele veien, og har lagt ned utrolig mye energi i bandet. Da vi spilte i New Jersey nå for ikke så lenge siden lot han for eksempel hele bandet bo og sove hjemme hos ham selv, og forsørget oss med middag og det hele. Det var forresten en vanvittig bra biff han lagde, det må du skrive!

Det er notert. Ikke at det ser ut som brødrene Tipton

zero hour MÅLBEVISSTE UNGE MENN

22 SCREAM #112

Av:

Torgeir P. Krokfjord

spiste alt for mye av denne biffen, men skinnet (bokstavelig talt) kan bedra.

Z

ERO HOUR har fostret flere avleggere – brødrene Tipton og trommis Mike er alle involvert i det relativt sære goth/detah/prog-bandet Death Machine, og Jasun har også sluppet ei instrumental soloskive med tittelen «Seduction». Denne skiva er en shred-fest av dimensjoner, men spillet ditt både på denne og i ZERO HOUR avslører en langt bredere horisont enn bare 80-tallsskivene til Malmsteen og Van Halen.

- Ja, det har du helt rett i. Troy og jeg ble tidlig introdusert til musikk som små barn vanligvis ikke hører på, vi vokste nemlig opp i et svært musikalsk hjem, og foreldrene våre var for eksempel veldig glade i jazz. I begynnelsen hatet vi denne musikken rett og slett fordi det var sånn musikk foreldrene våre likte – små barn tenker jo gjerne sånn – men etter hvert begynte den å engasjere oss mer og mer. Gitaren sto ofte i sentrum her, og Pat Metheny, John Scofield, Michael Hedges og Pat Martino er tre av de store jeg husker. Etter hvert ble jeg introdusert for folk som Jason Becker, Buckethead og Paul Gilbert, og plutselig skjønte jeg hva slags musikk jeg selv ville spille. Jeg jobbet hardt med å utvikle et sound som hentet ting både fra jazzen og Becker/Gilbert-skolen, og dette er målet mitt fortsatt.

Hvordan ligger ting an med disse prosjektene nå?

- Death Machine er nok en saga blott, det skal utrolig mye til at det blir noe nytt fra den kanten, da er nok sjansen større for at jeg slipper en ny soloplate. Det er dog ikke noe jeg prioriterer, det skjer alt for mye med ZERO HOUR til at jeg har tid til å tenke på det nå.

«Seduction» var på mange måter et resultat av en lang dødperiode i ZERO HOUR, den ble sluppet mens Eric ennå var i bandet og ting gikk fryktelig sakte i den perioden. Jeg er avhengig av å gjøre noe hele tiden, men for tiden blir det behovet mer enn tilfredsstilt med hovedbandet.

Har så hovedbandet noe ny musikk på lager? Når planlegger dere å gi ut neste skive?

- Det var artig at du spurte om det, vi har nemlig mye musikk ferdig allerede, og veldig mye skal gå galt om vi ikke gir ut ei ny skive i første halvdel av neste år.

Det nye materialet viderefører det beste fra «Specs Of Pictures Burnt Beyond» – det er teknisk, dramatisk og progressivt, samtidig som det finnes massevis av gode melodier. Vi har faktisk spilt ei ny låt live nå på USA-turneen vi har gjennomført nå i høst, «Temple Within» heter den og den har fått utrolig god respons.

Hvordan har turneen vært ellers?

- Det har vært helt utrolig, tro meg. Folk har vært vanvittige overalt, og dette er det beste med hele musikerlivet. Vi avsluttet med en gig på klubben The Hook i New York, og der sto folk i kø mange timer bare for å se oss. Det er ganske sprøtt. Vi lever i nuet og vet hva vi vil, og det er en fantastisk å få oppleve slike ting.

Apropos opplevelser – har du avslutningsvis noen røverhistorier å dele med oss?

- Å, det er så mye. En av de beste stammer faktisk fra tiden med Eric, dette skjedde vel da vi spilte på ProgPower Europa i 2001. Eric hadde lenge hatt store alkoholproblemer – ja, der avslørte jeg det også, haha – og det kan nok være en bakenforliggende årsak til det som skjedde. Vi satt backstage og tok et par øl, og Eric skulle gå til kjøleskapet for å hente mer å drikke. Idet han tok tak i kjøleskapdøra mistet han balansen, falt bakover, og rev løs kjøleskapdøra i fallet. Han falt ganske hardt og fikk døra mitt i planeten, og ble liggende bevisstløs på gulvet. Etter dette har vi alltid hatt ølet i friluft, haha.

Dette er noe å ta med seg for alle og enhver, kjølebag er tydeligvis tingen. Har du penger til overs etter å ha anskaffet dette er «Specs Of Pictures Burnt Beyond» ei skive alle bør eie, og Jasun kunne også informere om at giger i Europa spikres i dette øyeblikk.

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:20

Side 23

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:20

Side 24

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:20

Side 25

sacred

steel

BANDET ALLE ELSKER Å HATE

Av:

Leif Kringen

«HAMMER OF DESTRUCTION» ER KANSKJE DET SVAKESTE ALBUMET TYSKE SACRED STEEL HAR LEVERT, MEN GERRIT P. MUTZ ER EN INTERESSANT SAMTALEPARTNER MED MYE PÅ HJERTET

A

t det har vært en del utskiftninger i besetningen siden sist, samt at det nye albumet markerer en kursendring litt i retning av det mer rendyrkede US power metal-uttrykket bandet hadde på sine to første utgivelser, er to årsaker til at vi slår av en prat med vokalist Gerrit. Jeg starter med å konfrontere han med det faktum at navnet hans er nevnt i intervjuet med Solitude Aeturnus som finnes et annet sted i dette bladet. Aner han hvorfor?

- Jeg antar at det har sammenheng med at jeg stod på scenen med bandet under Doom Shall Rise IV i vår.

Det er egentlig en pussig historie det der. Vil du høre den?

Selvsagt vil jeg det.

- Siden jeg har en liten sønn, reiser jeg ikke lenger på spesielt mange festivaler. Det er imidlertid to jeg må ha med meg hvert år – Keep It True samt Doom Shall Rise. Jeg reiser for å høre musikk selvsagt, men også for å drikke, røyke og ha det gøy. Jeg var rimelig påseilet da arrangøren kom bort til meg og fortalte at Solitude Aeturnus trengte en vokalist til sin konsert siden Rob Lowe ikke hadde kommet inn i Tyskland. Jeg ble lettere sjokkert, men fortalte at jeg, i min tilstand, hadde mer enn nok med å avvikle konserten med mitt eget band, Dawn Of Winter. Da konserten omsider tok til, konstaterte jeg, fra min plass rett foran scenen, at Erico fra Dantesco og Timmy fra Doomshine gjorde en kurant jobb på et par låter. Samtidig maktet jeg ikke helt fri meg fra tanken på at jeg kunne tekstene bedre enn dem begge. Mot slutten av settet tenkte jeg at jeg fikk kravle meg opp og hjelpe til under et refreng eller noe.

Som sagt, så gjort, men plutselig fikk jeg øye på setlisten, og så at siste låt var «Secret Of Steel». Jeg spurte John (PPerez) om det var Manowar-låten, noe han bekreftet. Den har vært min favorittlåt med bandet helt siden 1984, og jeg kan teksten ut og inn. Jeg er selvsagt ingen Eric Adams, men jeg kan synge den låten. Jeg gjorde akkurat det samme da Ross The Boss spilte på Keep It True. Vokalisten hans dro meg opp på scenen, og jeg fikk gjort «Secret Of Steel» nok en gang.

La oss rette fokus mot SACRED STEEL. Tidligere i år kom livedokumentet «Iron Blessings». Ble denne utgivelsen slik du forventet?

- Nei, ikke i det hele tatt. Tanken var aldri at konserten skulle gis ut på CD, opprinnelig var det kun meningen å slippe den på DVD. Vi fokuserte på å ta oss godt ut på scenen. For å sette det hele litt på spissen, var det ikke så viktig hvordan det hele låt. Da det

begynte å nærme seg utgivelse, sa plateselskapet vårt, Massacre, at et såpass ukjent band som SACRED STEEL ikke selger tilstrekkelig med DVD’er, og at det hele derfor måtte presenteres som en pakke der DVD’en følger med som bonus til det doble livealbumet. Konserten låter for så vidt ålreit, men spillemessig er vi ikke helt på topp.

Vi kunne gjort det mye bedre dersom vi hadde visst på forhånd at produktet også skulle ut på CD. To av medlemmene som har vært med i SACRED STEEL helt fra starten, nemlig gitaristene Jörg M. Knittel og Oliver Grosshans, er ute av bandet på «Hammer Of Destruction». Slik jeg har skjønt det gikk de rett og slett leie av å spille denne formen for heavy metal?

- Jeg vil ikke formulere meg slik. Snarere vil jeg si at de ikke lenger hadde inspirasjon til å fortsette med bandet. Jörg, som vel har skrevet omlag 70-80 prosent av materialet vårt, følte ikke lenger at han maktet å skrive denne type låter på en naturlig måte. Vi ble først enige om at vi skulle ta en pause på et år, men da året var omme, var situasjonen den samme: Jörg maktet fortsatt ikke komponere den her type musikk fra hjertet.

Konsekvensen ble at både han og Oliver sluttet.

Slik jeg har forstått det, var du nær ved å gi deg i bandet selv også. Stemmer det?

- Ja, det er riktig. Jeg var på vei ut av bandet da Jens (SSonnenberg, gitar) og Mathias (SStraub, trommer) fortalte meg at de allerede hadde et knippe nye låter klare. På Keep It True i 2005 var vi tre framme ved scenen og ristet hodene våre til band som Jag Panzer og Raven. Mange fans spurte oss om SACRED STEEL var et avsluttet kapittel, og vi svarte som sant var, at vi ikke var sikre. Da jeg noe senere fikk høre demoen, bestemte jeg meg for at jeg ville være med videre. I løpet av 45 minutter hadde jeg skrevet alle tekstene og det meste av vokallinjene til de tre demolåtene.

D

et er en coverlåt på den ordinære utgaven av albumet, nemlig en versjon av Jag Panzers fortreffelige «Generally Hostile». I tillegg eksisterer det ytterligere tre nyinnspilte coverlåter på CD’en som ligger med som bonus i boks-utgaven av albumet. Her tolkes Nasty Savage, Raven og Tankard. Videre finnes også en noe eldre versjon av Deaths «Zombie Ritual» på bonus-CD’en i boksen. Om jeg ikke husker helt feil var imidlertid intensjonen å spille inn en hel CD med coverlåter.

- Det stemmer. Vi planla å legge med denne fullengderen som en bonus til «Hammers Of

Destruction». Dessverre fikk vi ikke tid til å realisere prosjektet. Derfor tok vi de fire egenkomponerte låtene vi hadde til overs fra innspillingen og plasserte dem, sammen med noen låter som tidligere kun har vært tilgjengelig på singel og de nevnte coverlåtene, på denne bonus-CD’en. De tre nye coverlåtene er for øvrig spilt inn i et mindre studio i løpet av to dager.

Produsent på albumet er ringreven Harris Johns, men han var ikke bandets førstevalg til jobben.

- Vi ønsket oss Bill Metoyer, som produserte «Wargods Of Metal», men han er svært opptatt og hadde ikke mulighet til å gjøre jobben i løpet av den perioden vi hadde ledig. Vi avviklet nok et av bandmøtene våre, og stilte oss selv spørsmålet om hvem andre som kunne gjøre jobben innenfor våre finansielle rammer. Det var da navnet til Harris dukket opp.

Hva er din favoritt blant Harris’ produksjoner?

- Det må være «Die Healing» med St. Vitus. I mine ører er det den skiva med bandet som låter klart best.

Det høres faktisk ut som om albumet er spilt inn live i studio. Da jeg snakket med Harris om dette, fortalte han meg at det faktisk ikke er så langt unna sannheten.

Gerrit har alltid slått meg som en ærlig fyr, på telefon såvel som i levende live. Det inntrykket bekreftes også denne gangen, da han uoppfordret forteller at «Hammers Of Destruction» har fått en noe blandet mottakelse. Noen synes skiva er blitt veldig bra, mens selv noen av Gerrits nærmeste venner, som har hatt stor sans for det SACRED STEEL har gjort tidligere, har gitt klart uttrykk for at de ikke liker albumet. Jeg sier at jeg personlig nok ser det som bandets svakeste album.

Blant annet finner jeg riffene mindre interessante enn tidligere.

- Jeg kan forstå hva du mener. Du savner litt riff av denne typen (nynner et riff fra «Battle Angel» fra bandets debut) og synes det blir for mye av de kjappe greiene?

Det jeg kan si, er at vi på mange måter er et nytt band nå siden vi har to nye gitarister. Jonas Khalil har kommet inn og Jens har byttet fra bass og tilbake til sitt opprinnelige instrument, gitaren. Låtene på det nye albumet er på ingen måte ultimate, men jeg synes albumet som helhet er et godt utgangspunkt for videre utvikling. Det er ingen tvil om at vi har en god del mer inne.

Gerrit arbeider fortsatt ved Metal Blades avdeling i Tyskland, men kaster ikke bort unødvendig med tid på å lytte til metalcore.

- Når jeg først skal høre på nye band, blir det ofte

til at jeg konsentrerer meg om band som låter som et av de gamle gode. I dag var jeg innom myspace-siden til Portrait. Jeg lyttet til låtene som ligger der og sendte sporenstreks av gårde en mail. Bandet låter jo nesten eksakt som Mercyful Fate rundt 1982. Et annet nytt band jeg liker er nederlandske Powervice. De høres ut som Iron Maiden fra 1981 med en vokalist litt i samme gate som Harry Conklin fra Jag Panzer. Jeg elsker band som holder liv i den gamle metalen.

Produktene til Portrait så vel som Powervice, har for øvrig begge fått positiv omtale i demospalten i dette bladet.

J

eg vet ikke om mange som synes SACRED STEEL er et ålreit band, mitt inntrykk er at enten så hater du det dere holder på med, eller så elsker du det.

Hva kan dette skyldes?

- Det har temmelig sikkert med min vokal å gjøre.

Den er lett å kjenne igjen, noe som i utgangspunktet er positivt, men som også kan slå negativt ut. Jeg vil på ingen måte kalle meg en vokalist i den øverste divisjonen, jeg vet faktisk ikke om jeg vil kalle meg vokalist i det hele tatt. Jeg er mer en syngende metalfan. Det som er litt spesielt er at flere av favorittbandene mine fra åttitallet har vokalister som er omdiskuterte og ofte mislikte. Det gjelder for eksempel Liege Lord og King Diamond. For 20 år siden stod det alltid i anmeldelser av sistnevnte at musikken er bra, men vokalen elendig. Noen liker vokalen min, andre hater den. Jeg bryr meg svært lite.

Når det gjelder tekstene på skiva, fremstår de som et oppkok av velbrukte klisjeer og tekstbiter du mer eller mindre har rappet fra tidligere SACRED STEEL-album.

Gjør du dette for å slippe å jobbe så mye med tekstene?

- Ja, det er ikke så langt unna sannheten. Da jeg hørte Manowars «Hail To England» tilbake i 1984 lot jeg meg imponere av hvordan låten «Army Of Immortals» åpnet med «Battle hymns did sound the call/You came to our side/You heard true metal – Into glory ride.»

Senere dro bandet det enda lenger på låten «Blood Of The Kings» fra «Kings Of Metal», og det er også andre band som har gjort noe lignende. Jeg tenkte som så, at kan andre band gjøre dette her, og komme unna med det, kan i hvert fall SACRED STEEL makte det. Låten «Pounding Inferno» som er å finne i den boksen vi snakket om, inneholder 67 bandnavn. Det er egentlig en ganske kjip greie å lage en tekst ut av, men jeg elsket det. Jeg bryr meg ikke, alle hater oss uansett.

SCREAM #112 25

03.12.06

18:20

Side 26

pro siv / gress /

s.02-36 + 48-68 Scream #112

CLOSE TO THE PROG

S

iste progside i dette året, og hva har vi å by på? Jo, vi drar frem et par obskure plater fra syttitallet, anmelder det nye dobbeltalbumet fra Rocket Scientists, og klinker til med en solid dose nyheter. Jeg syntes det var på sin plass denne gangen, det har vært heller stille på den fronten på denne siden i det siste. Så da er det bare å ønske god jul og godt nyttår, og så proges vi i 2007. Her er nyhetene: Peter Gabriel ble nylig tildelt prisen «Man Of Peace Award» for 2006.

Grunnlaget skulle være kjent nok, hans utrettelige arbeid for fred og menneskerett er noe som har stått den gamle Genesis-vokalisten nær i årevis. Tidligere har artister som Sir Bob Geldof og Yusuf Islam (Cat Stevens) også mottatt den gjeve statuetten. Og bare for å ha nevnt det, sistnevnte er tilbake med nytt album etter 28 år pause, og tror meg, det virker nesten som om tiden har stått stille. «An Other Cup» er vel verdt å få med seg. Det nederlandske bandet For Absent Friends er også tilbake etter en fem års pause, med albumet «Square 1». En sniklytt vitner om pen og pyntelig pop prog i samme gate som Jadis.

Liker du bandet/prosjektet Karda Estra og deres form for neo-klassiske symfoprog, har du nå muligheten til å laste ned et helt album gratis fra hjemmesiden deres. Her er weben: www.kardaestra.co.uk Albumet heter «Download» (original tittel!), og inneholder 10 komplette musikkstykker fra 1998 til 2006. Vel verdt å få med seg. Neal Morse er fremdeles like aktiv, og et splitter nytt album er allerede spilt inn.

Utgivelse blir i mars neste år, og har Paul Gilbert, eks-Mr. Big, med som gjesteartist. Ellers er både Portnoy og George som vanlig med. Genesis samles igjen, men dog uten Gabriel og Hackett dessverre. Turneen neste år vil favne 20 europeiske land, dog ikke Norge selvsagt. Det vil bli en «greatest hits»-affære uten for mange medleyer, men man skal faktisk spille minst en låt fra alle album mellom 1973 og 1992. Utrolig nok er bandet Wild Turkey samlet igjen, altså den gruppen som huset både Glenn Cornick og Clive Bunker fra Jethro Tull. Nytt album er allerede spilt inn, og tittelen er «You And Me In The Jungle». Blackfield er straks klare med nytt album også, i form av «Blackfield II». Nok en godbit å vente på altså. Strawbs har aldri gitt ut noen boks, men i disse dager er 4-CD’ers samlingen «A Taste Of Strawbs» ute. Det spesielle med denne boksen er at den stort sett skal inneholde musikk som ikke en gang den mest ivrige fan har fra før. Du får altså bøtter og spann med konsertopptak, demoer, uutgitte låter og så videre. Den perfekte julegave? Mens vi er inne på arkivmateriale, så kommer det også et album i den genren fra Hatfield & The North, kalt «Hattitude». Del en i serien kom i fjor og het «Hatwise Choice». Også et annet klassisk syttitallsband gir ut et album med uutgitte låter fra sytti- og åttitallet, nemlig Lady Lake. Tittel blir «Unearthed». King Crimson slipper også en

ny dobbel-CD kalt «The Condensed 21st Century Guide», en slags «best of» dette, der de to diskene går under navnet «In The Studio 1969 – 1974» og «In The Studio 1981 – 2003». Adam Wakeman har startet nytt band, og har med seg eks-Landmarq-vokalist Damien Wilson i den gruppen som går under navnet Headspace. Pain Of Salvation er også straks klare med nytt album, denne gangen med tittelen «Scarsick».

La oss håpe det blir bedre enn «Be». Et annet svensk band som også snart er klart med nytt album er Karmakanic, men det foreligger ingen slippdato for albumet «Who’s The Boss In The Factory» i skrivende stund.

Det får holde hva nyheter angår, vi rykker heller 35 år tilbake i tid og møter: INDIAN SUMMER «Indian Summer» Neon – 1971 Definitivt ikke verdens mest kjente band

dette, og det er derfor morsomt å starte denne omtalen med det som Olav Wyper fra RCA Records skrev den 20.januar 1971: «I november 1969 dro jeg til Henry’s Blues House i Birmingham sammen med tre av mine kolleger på den tiden for å se to band som manager Jim Simpson hadde ansvaret for. Vi skrev kontrakt med det ene bandet, som het Black Sabbath. Ett år og ett plateselskap senere inviterte Jim meg til Birmingham nok en gang. Denne gangen skrev vi kontrakt med det bandet vi sist gang hadde avslått til favør for Black Sabbath, nemlig Indian Summer.

Og gjett hvordan dette bandet hadde utviklet seg siden sist. Og nå, to og et halvt år senere, har alt falt på plass. Jim var aldri den som ga opp mens han hadde ledelsen, så han tok med bandet til Rodger Bain for å produsere albumet deres. Så historien repeterer seg selv, den samme kombinasjonen som brakte Black Sabbath til alle verdens scener gjør nå det samme med Indian Summer. Det er forresten et bra band. Veldig bra.»

Nå vet selvsagt alle at drømmen om suksess a la Black Sabbath ikke gikk i oppfyllelse for Indian Summer, men bandet etterlot seg i hvert fall et glimrende, selvtitulert album. Musikken er veldig typisk for tiden, Hammondorgel, mellotron, relativt kompleks musikk; i det hele tatt, denne platen har det meste man forventer av en obskur syttitallsklassiker.

Vokalen er dessuten også eminent, det gikk en utrolig god sanger tapt i Bob Jackson, uansett hva han nå fant på etter tiden med Indian Summer.

Utrolig bra band og album, som fortjener å bli oppdaget av alle med sans for det progressive og spennende syttitallet.

Av:

Bjørn Nørsterud

JAN DUKES DE GREY «Mice And Rats In The Loft»

Transatlantic – 1971 Vi holder oss i samme år som Indian Summer og graver enda litt dypere ned i den engelske progressive undergrunnen som fantes på syttitallet. Jan Dukes De Grey var bandet som blandet såkalt «acid-folk» med progressiv rock, men forble dessverre så langt nedi undergrunnen som det vel var mulig å komme. Starten hadde kommet året før, da bandet ga ut debutalbumet «Sorcerers» på Deccas underlabel Nova. Også på dette albumet var det bandleder Derek Noy som skrev alle låtene, slik han også gjorde på «Mice And Rats In The Loft». På dette albumet var Jan Dukes De Grey fremdeles en duo, altså nevnte Noy på gitar, vokal, diverse blåsere og gud vet hva, samt Michael Bairstow på fløyte, saksofon, bongotrommer, vokal og ja, gud vet hva. Det meste kan man vel si, det ville tatt for lang tid å ramse opp alt det disse multimusikerne kunne traktere. Det ble i grunnen ikke mindre fantastisk når en viss Denis Conlan ble med i bandet, på trommer, perkusjon, vokal og ja… du vet resten nå. Nå solgte ikke debuten all verden, så da vårt utvalgte album kom ut, hadde altså trioen havnet på Transatlantic.

Selskapet prøvde på denne tiden å komme seg unna det typiske folk preget som hadde preget dem, dog uten å lykkes helt. Jan Dukes De Grey arriverte som frisk fjelluft, og ga altså ut dette monsteralbumet i 1971.

Platen inneholdt kun tre komposisjoner, men når den første varte i 19 minutter, skjønner du tegningen. «Sun Symphonica» er noe av det beste jeg har hørt fra syttitallet, med alle sine taktskifter, fløyter, saksofoner, og eminente oppbygging. Det starter så optimistisk, før det hele blir schizofrent og mørkt, der galger, død og mørke regjerer. Mengder av akustiske gitarer og fløyte, i den reneste Jethro Tull-stil, et mesterverk rett og slett. «Call Of The Wild» klarer ikke å overgå denne med sine 13 minutter, mens tittelsporet er nok en forunderlig komposisjon som definitivt krever sitt av lytteren. Men jobb, og du skal bli betalt. Dessverre var dette det siste vi hørte fra bandet, og det er mer enn diffust hva som skjedde med de tre. Kanskje er det like greit, det er ikke alle mysterier det er like spennende å løse, ikke sant?

PROG/PLAY/LIST 1. ROCKET SCIENTISTS «Revolution Road» – Meget velkomment comeback.

2. ERRATA CORRIGE «Siegfried…» – Ukjent italiensk progjuvel.

3. 10cc «Sheet Music» – Hvilket band dette var!

MÅNEDENS PRO/GRESS/CD ROCKET SCIENTISTS «Revolution Road» ProgRock/IMPORT IJeg hadde aldri regnet med å høre fra Rocket Scientists igjen. Bandet ga ut tre glimrende album på Kinesis/Think Tank/Transmission i sin tid, men etter det valgte Erik Norlander å satse både på egen solokarriere og ikke minst Lana Lane (på mange måter fordi hun i dag er hans kone), så dette kom som en real overraskelse. Nå har jeg selvsagt visst om comebacket en stund, men første gang jeg fikk nyss om dette via en e-post fra ProgRock, var det en både spennende og god nyhet. Bandet startet komponering og ditto demoinnspillinger allerede i 2002, men på grunn av forskjellige omstendigheter ble arbeidet avbrutt, og man satset på diverse andre prosjekter i stedet. Men i 2005 begynte herrene Norlander, Schiff og McCrite altså

26 SCREAM #112

seriøst på fortsettelsen på det som i disse dager har resultert i dobbelalbumet «Revolution Road». I tillegg til den harde kjernen har også to nye musikere arrivert bandet, nemlig den mer enn kjente trommeslageren Gregg Bissonette, og ikke minst vokalist David McBee. Sistnevnte er en ypperlig kontrast til gitarist/vokalist Mark McCrites dypere stemme, og sammen utgjør de faktisk dynamitt i disse 101 minuttene. Nå er det ikke bare på vokalsiden dette albumet fungerer, selvfølgelig må man trekke frem Erik Norlander og hans eminente keyboards også. Han spiller hammond som en gud, men det er moogbruken hans som virkelig har fått meg til å ta frem gåsehuden. Rett og slett frapperende, og det er fryd å høre mannen konsentrere seg om progrock i stedet for prog metal igjen, det er her du hører hjemme, Erik! Nå er det oftest slik med dobbelalbum at det er mange som sier at «hadde man tatt bort

halvparten, ville dette blitt en klassiker». Ikke i dette tilfellet, og sjelden i prog-sammenheng også, spør du meg. På «Revolution Road» finner du 18 spor med lengde fra 45 sekunder til 13 minutter, men de fleste ligger på gjennomsnittlig seks minutter. Ingen svake låter, alt fra episke prog-komposisjoner til rolige ballader, og det fungerer stort sett hele tiden. Men stopp! Det er en låt jeg synes er totalt overflødig, og det er spor nummer 9 på disk 1. Hvorfor? Vel, rett og slett fordi det er en av mine all time favoritter, nemlig «Gypsy (Of A Strange And Distant Time) av og med Moody Blues, og Moody Blues kødder man ikke med. Ikke skjønner jeg vitsen heller, hadde det vært som en bonuslåt så greit nok, men ikke midt i albumet. Det blir omtrent som da Otyg plasserte sin horrible versjon av «Holy Diver» midt i «Sagovindars Boning» det, utilgivelig! Men som sagt, bortsett fra det så er dette progressiv rock med stor P.

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

D

et er allerede blitt noen år siden SPOCK’S BEARD ble en kvartett og musikalsk leder Neal Morse tok sin Gud og forsvant. Men de resterende fire ga ikke opp av den grunn, og fortsatte ufortrødent.

Kanskje var det dette som skulle til for at de andre skulle få vist sine talenter og virkelig brettet opp armene? Tre album senere er ingen blitt skuffet over bandet, ei heller over det nye og selvtitulerte. Vi lot Alan Morse oppdatere oss på SPOCK’S BEARD-fronten.

- Vi hadde vel ingen direkte ideer eller tanker om hvordan albumet skulle bli, vi bare bestemte oss for å lage den beste platen vi kunne. Nå er nok dette albumet som du sier mer tilbake til røttene for oss, mer progressivt, og det er jo bare positivt. Vi har alltid med et langt spor, hvis ikke ville nok folk blitt skuffet.

I likhet med A.C.T virker det som om dette er en viktig del av hvert album SPOCK’S BEARD også gjør.

Så da blir jo spørsmålet; er det fordi fansen forlanger det, eller kommer det naturlig slik det gjorde for gruppene på syttitallet?

- Vi har det nok alltid i bakhodet, det faktum at folk både liker og forventer disse lengre musikkstykkene. Nå er det likevel ikke slik at de lange låtene tvinges frem, vi har ingen konkrete planer, men de blir uansett såpass lange. De lever etter hvert sitt eget liv, så det blir nesten vanskelig å stoppe av og til. Vi har som du sier også et barnekor på «As Far As The Mind Can See», det er faktisk det koret som ungene mine er med i. Vi snakket om det innad i bandet, at det hadde vært kult og hatt med et barnekor på et parti i den lange komposisjonen, så da foreslo jeg det koret mine egne barn sang i. Vi hadde kun en dag til rådighet, men det gikk som smurt, og resultatet ble over all forventning. Ungene var i fyr og flamme over å kunne bli med på et album, he he.

Som sagt så er «SPOCK’S BEARD» et glimrende album, det er vel bare den ordinære og rock’n rollinspirerte «Is This Love» som skiller seg ut som en sår tommel?

- Den er veldig rett fram rock ja, jeg antar at Nick

18:20

Side 27

spock’s beard TREDJE ALBUM UTEN NEAL

ble inspirert etter at han hadde gjort en trommeseanse med Bun E. Carlos fra Cheap Trick. Jeg ble revet med selv også, det var artig å kunne spille barytongitar igjen.

Nå varer denne låten bare i underkant av tre minutter, så det er ingen grunn for progfans til å bli så altfor skuffet. Jeg leste at vårt intervjuobjekt har et soloalbum på gang…

- Det stemmer, det skal etter planen komme ut i mars neste år. Tittelen blir «Four O’Clock In Hysteria», og jeg må si at det var en artig opplevelse. Det var jeg og Neal som produserte det, vi skrev også noen av låtene sammen, og han spilte også mesteparten av keyboardene. Det blir helt og holdent instrumentalt, og kanskje mer fusion enn prog, for å si det sånn – litt som Jeff Beck eller Mahavishnu Orchestra. Faktum er at jeg fikk Jerry Goodman fra sistnevnte band til å spille fiolin, så det var stort. Han er en fantastisk musiker.

Det kan jo bli spennende. Det er jo hyggelig å se at brødrene Morse fremdeles holder kontakten. Men på spørsmål om hvorvidt Neal noen gang vil vende tilbake til SPOCK’S BEARD, kunne ikke Alan se at det noensinne ville skje. Begge parter gjør det bra slik det er, og noe annet ville vært utenkelig. Jeg tror vi skal være glade for akkurat det. Når det gjelder konserter, bare for å ha nevnt det, så er det snakk om tiden mellom mars og april hva Europa angår, men Alan visste ikke om Norge var inkludert i planene.

- Vi turnerer mye mer i Europa enn her hjemme av en eller annen grunn, jeg antar at dere har bedre

smak, he he. Progressiv rock er ikke så stort her dessverre, og radioen er kontrollert av to stasjoner som definitivt ikke spiller vår musikk.

Over til konsertsituasjonen, jeg antar at Nick opererer som frontmann og ikke trommeslager da?

- Vi har med oss en ekstra trommis ja, oftest er den en fyr ved navn Jimmy Keegan selv om Nick også spiller en del. Det høres fantastisk ut når to har så gode trommeslagere som spiller sammen, det er virkelig verdt å se. Nå er Nick også blitt en utrolig bra frontmann, han både synger og spiller gitar. Den jævelen er god til alt han forsøker seg på, he he.

Nå er det slik at også Alan prøver seg på sang av til også…

- Ja, jeg synger en av låtene på det nye albumet, det er den som heter «Sometimes They Stay, Sometimes They Go». Det er en låt jeg skrev selv, og den er relativt rocka, groovy. Når det er sagt, så kan jeg på ingen måte synge slik Nick gjør. Siden du ikke la merke til det, må jo det være en god ting. Kanskje det er håp for meg ennå, he he? Når det gjelder soloalbumet, så var det først og fremst en plate der gitaren var i fokus jeg ville lage. Vokalen er stort et sett et nødvendig onde for meg.

Det finnes ingen tittel på det nye albumet fra SPOCK’S BEARD, noen spesiell grunn til akkurat det?

- Vi ble vel for late til å komme opp med noe bra, jeg tror det ble bestemt ganske tidlig faktisk. Det er mange som har spurt om det, men jeg føler vel at vi hadde rett til å ha et album som kun bar bandets navn nå. Vi må vel jobbe litt mer neste gang og

Av:

Bjørn Nørsterud

forsøke å finne en tittel da, he he.

D

et er ikke bare Alan som gjør ting ved siden av bandet. Ryo Okumoto er aktiv på flere områder enn vi kan ramse opp her, men i det siste er det vel GPS som er det mest kjente. Her gjør keyboardisten en formidabel jobb, og løfter et ordinært album til uante høyder. Han har også sitt eget band kalt Code Red, uten at jeg skal påstå å ha hørt dette.

- Han er veldig opptatt for tiden ja, spesielt med GPS, han har også turnert med dem. Jeg har faktisk ikke hørt albumet deres, det er noe jeg må sjekke ut.

Det har for øvrig vært snakk om at vi skal turnere med dem, så da må Ryo spille med begge gruppene, men vi sparer jo penger på den måten, he he.

Litt tilbake til det nye albumet, det viser seg at SPOCK’S BEARD spilte inn det de hadde denne gangen, og lot lite eller ingenting ligge igjen til fremtidige utgivelser.

- Vi tenkte egentlig på å spille inn mye, for deretter å plukke ut det beste, men slik ble det aldri, vi tok med alt. Vi endte opp med nesten åtti minutter, og mer kan man vel ikke klemme inn på en CD. Faktum er at en av låtene, «Wherever You Stand», ble spilt inn til forrige album, men kom ikke med da, så vi tok den med denne gangen i stedet.

Det var det vi fikk ut av Alan Morse. En hyggelig fyr, men kanskje ikke så veldig utfyllende og vant til intervjurollen. Det nye albumet er uansett fordømt bra, så her skal du handle.

Alan Morse & Co. lot seg aldri knekke av at broder Neal forlot bandet. I disse dager er Spock’s Beard ute med deres tredje og beste så langt i karrieren

SCREAM #112 27

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:46

Side 28

SCREAM-REDAKSJONEN OPPSUMMERER 2006

ANDERS ODDSBERG

FRODE JOHNSRUD

JAN DAHLE

01 TOOL 10000 Days 02 ISIS In The Absence Of Truth 03 VOIVOD Katorz 04 UNEARTH III – In The Eyes Of Fire 05 GALLAGHER, RORY Live At Montreaux 06 EKTOMORF Outcast 07 STONE SOUR Come Watever May 08 THREAT SIGNAL Under Reprisal 09 DEATHSTARS Termination Bliss 10 ALLHELLUJA Pain Is The Game

01. JON OLIVA’S PAIN Maniacal Renderings 02. EVERGREY Monday Morning Apocalypse 03. JORN The Duke 04. PAUL STANLEY Live To Win 05. KEEP OF KALESSIN Armada 06. EUROPE Secret Society 07. QUEENSRYCHE Operation: Mindcrime II 08. CIRCLE II CIRCLE Burden Of Truth 09. I Between Two Worlds 10. ANGRA Aurora Consurgens

01. THE CARBURETORS Loud Enough To Raise The Dead 02. PAUL STANLEY Live To Win 03. MEAT LOAF Bat Out Of Hell III - The Monster Is Loose 04. TOTO Falling In Between 05. SEIGMEN Rockefeller 06. IRON MAIDEN A Matter Of Life And Death 07. WIG WAM Wig Wamania 08. TRASHCAN DARLINGS Getting Away With Murder 09. LIV KRISTINE Enter My Religion 10. TALISMAN 7

ANDRÉ AASLIE

FRODE ØIEN

LEIF KRINGEN

01. BAL-SAGOTH The Chtonic Chronicles 02. SAGA Trust 03. FUNERAL From These Wounds 04. WHITE WILLOW Signal To Noise 05. PANZERPAPPA Korallrevens Klagesang 06. AXAMENTA Arch-I-Tech-Ture 07. VADER Impressions In Blood 08. CANNIBAL CORPSE Kill 09. MOONSPELL Memorial 10. ABORYM Generator

01 AMON AMARTH With Oden On Our Side 02 JORN The Duke 03 IN FLAMES Come Clarity 04 JON OLIVA’S PAIN Maniacal Renderings 05 SABATON Attero Dominatus 06 BEAUTIFUL SIN The Unexpected 07 KEEP OF KALESSIN Armada 08 I Between Two Worlds 09 LEGION OF THE DAMNED Malevolent Rapture 10 RAGE Speak Of The Dead

01. PHARAOH The Longest Night 02. COMMUNIC Waves Of Visual Decay 03. UPWARDS OF ENDTIME Sadly Never Fore 04. LEGION OF THE DAMNED Malevolent Rapture 05. CRESCENT SHIELD The Last Of My Kind 06. ATTACKER The Unknown 07. FALCONER Northwind 08. WOLF The Black Flame 09. SOLITUDE AETURNUS Alone 10. SEVENTH CALLING Monuments

BJØRN NØRSTERUD

HÅKON GRAV

TORGEIR P. KROKFJORD

01 DEICIDE The Stench Of Redemption 02 VADER Impressions In Blood 03 VENOM Metal Black 04 AHAB The Call Of The Wretched Sea 05 RUNEMAGICK Invocation Of Magick 06 CANNIBAL CORPSE Kill 07 FEAR OF ETERNITY Spirit Of Sorrow 08 CRADLE OF FILTH Thornography 09 SUFFOCATION Suffocation 10 MY SHAMEFUL The Return To Nothing

01. CELTIC FROST Monotheist 02. I Between Two Worlds 03. IHSAHN The Adversary 04. JON OLIVA’S PAIN Maniacal Renderings 05. RAGE Speak Of The Dead 06. AMON AMARTH With Oden On Our Side 07. AMORPHIS Eclipse 08. JORN The Duke 09. SODOM Sodom 10. DARKTHRONE The Cult Is Alive

01. JON OLIVA’S PAIN Maniacal Renderings 02. BLIND GUARDIAN A Twist In The Myth 03. KEEP OF KALESSIN Armada 04. KAMELOT One Cold Winter’s Night (DVD) 05. YNGWIE J. MALMSTEEN Far Beyond The Sun (DVD) 06. DEICIDE Stench Of Redemption 07. CIRCLE II CIRCLE Burden Of Truth 08. EVERGREY Monday Morning Apocalypse 09. VENOM Metal Black 10. ARCH ENEMY – Live Apocalypse (DVD)

28 SCREAM #112

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:46

Side 29

ÅRETS ALBUM 2006 kåret av Scream-redaksjonen - basert på hver enkelts topp 20 liste

01 JON OLIVA’S PAIN

Maniacal Renderings

AFM

02 KEEP OF KALESSIN

Armada

Tabu

03 I

Between Two Worlds

Nuclear Blast

04 JORN

The Duke

AFM

05 AMON AMARTH

With Oden On Our Side

Metal Blade

06 DEICIDE

The Stench Of Redemption

Earache

07 PAUL STANLEY

Live To Win

New Door

08 CELTIC FROST

Monotheist

Century Media

09 VADER

Impressions In Blood

Regain

10 BAL-SAGOTH

The Chtonic Chronicles

Nuclear Blast

11 EVERGREY

Monday Morning Apocalypse

InsideOut

12 VENOM

Metal Black

Castle

13 COMMUNIC

Waves Of Visual Decay

Nuclear Blast

14 LEGION OF THE DAMNED

Malevolent Rapture

Massacre

15 MEAT LOAF

Bat Out Of Hell III

Mercury

16 CANNIBAL CORPSE

Kill

Metal Blade

17 RAGE

Speak Of The Dead

Nuclear Blast

18 CIRCLE II CIRCLE

Burden Of Truth

AFM

19 EDGUY

Rocket Ride

Nuclear Blast

20 IN FLAMES

Come Clarity

Nuclear Blast

21 PHARAOH

The Longest Night

Cruz Del Sur

22 THE CARBURETORS

Loud Enough To Raise The Dead FaceFront

23 TOOL

10000 Days

Volcano

24 AMORPHIS

Eclipse

Nuclear Blast

25 BLIND GUARDIAN

A Twist In The Myth

Nuclear Blast

BLI MED OG STEM FREM DINE FAVORITTER I 2006 du kan avgi stemmer i følgende kategorier: - årets beste album - årets skuffende album - årets beste norske band - årets beste konsert DU KAN RANGERE INNTIL 10 STK. I HVER KATEGORI SVARFRIST: 12. JANUAR 2007 Svar sendes enten pr. brev til: scream magazine boks 3865 ullevål stadion 0805 oslo eller pr. e-post til: scream@scream.no SCREAM #112 29

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:46

Side 30

vaske det meste hun hadde av klær dagen etter. Uttrykket sjokk blir dessverre for lite beskrivende for det fru Øye følte den morgenen! Hun fikk både nervøst sammenbrudd og en evigvarende redsel for døden, men ble likevel over åtti, ikke verst for en kvinne som fant en likkiste i sitt eget vaskeri, eller hva?

D

Av:

Bjørn Nørsterud

Illustrasjon: Runar Pettersen

«LIK OG SLIK»

T

rombose hadde opplevd en meget ubehagelig kveld. For det første hadde han snublet i et 20 liters spann med saueblod, han hadde blitt tilbudt homofil sex med en mer enn motbydelig skotte, og ikke minst; han hadde ikke klart å få med seg mer enn en liter blod tilbake til de andre gutta. «Vet du hva den skjeggete fyren sa til meg eller?» skrek Trombose da han etter hvert vendte tilbake til øvingslokalet. Utrolig nok var alle de tre andre der fremdeles, noe som definitivt skyldtes Prestekraaagghe og hans episode i kirken, og ikke minst hvor lang tid det faktisk hadde tatt ham å drasse sju prestekjoler og fem krager i mørket fra kirken og ned til øvingslokalet. «Snakk for deg selv, vet du hvor tungt og vanskelig det er å drasse på så mange svarte prestekjoler i mørket eller? Hadde jeg ikke hatt de fem hvite kragene hadde jeg faen meg aldri funnet tilbake i det hele tatt, de lyste i hvert fall litt opp» stønnet Prestekraaagghe. Trombose så på ham med en mer eller mindre oppgitt mine, mens verken Kalle Lik eller Anger hadde turt å si et eneste ord; det var tross alt de to andre som virkelig hadde ofret seg for bandet denne kvelden. «For det første så snublet jeg akkurat da jeg skulle gripe spannet, og ikke nok med det, jeg klarte faktisk å sette det ene beinet fast i den jævla bøtta! Og det blodet som lå i det spannet kom faen ikke fra nyslakta lam nei, det luktet verre enn om Satan skulle ha pissa over hele Sogn Og Fjøsane, fy faen!» Trombose satte seg ned og gispet etter pusten, spent på de andres reaksjon. Etter en viss stillhet, turte Anger å si noe…» Eh, du klarte i hvert fall å få med deg en liter blod da?» spurte han forsiktig. «Ja», stønnet Trombose «Men det er fra den skottefaen og ingen sau nei, tror du ikke han prøvde seg da!» Kalle Lik ble plutselig forskrekket og skrek: «Drepte du ham?» Trombose repliserte relativt tøft til ham å være: «Selvfølgelig ikke, men han sa jeg så søt ut, det var heldigvis like før han også snublet, i et atskillig friskere spann med blod. Så jeg tok spannet hans, løp som faen, og her er jeg altså nå!» Til og med Prestekraaagghe ble imponert over Tromboses historie, og lot stillheten senke seg over forsamlingen før han berettet det han hadde opplevd. Ingen av de andre skjønte hvorfor han hadde dratt med seg hele sju prestekjoler, men pipen fikk en annen lyd da Prestekraaagghe forklarte at han skulle brenne de seks resterende på scenen, like etter at han stod opp fra kisten.

«Hvis ikke det er den ultimate ondskap, så vet ikke jeg» sa vokalisten.

«Presten kommer til å bli gal, og vi kommer til å få navnet som det mest ekstreme black metal bandet noensinne!» Prestekraaagghe fikk i hvert fall rett i en ting; Sogneprest Michalsen ble senere lagt inn på asyl, men konserten ble kanskje ikke som forventet. Like før medlemmene skulle dra hjem fra øvingslokalet, var det plutselig Anger som kom med et betimelig spørsmål; «Hvor får vi kisten fra, den som Kenneth skal ligge i?» De andre så surt på ham, hvorvidt det var fordi han brukte vokalistens virkelige navn eller fordi de ikke hadde tenkt på det, vites ikke, men alle fire gikk hjem med en smule oppgitthet den kvelden.

«Ikke faen om jeg bryter meg inn i et begravelsesbyrå, det blir litt for drøyt» tenkte Anger før han sovnet. «Kanskje på tide at jeg også gjør noe for bandet nå» tenkte Kalle Lik i samme stund, «de andre har jo vært steintøffe». Så da han mente moren hadde sovnet, hoppet han ut av vinduet, og bega seg veien opp til Nielsens Begravelsesbyrå. Det var ikke akkurat lange veien, tilfeldigvis bodde familien Øye ikke langt unna dødens senter, så Kalle Lik trengte kun å gå i noen få minutter. Selvfølgelig var det skummelt, bare tanken på å stjele en likkiste fikk ham til å grøsse, men han dro likevel av gårde med stor optimisme.

Dørene på byrået var selvsagt stengt, men ved å kikke inn i et av vinduene fikk han likevel se et bredt utvalg av kister. Dirk og hammer hadde han fått av en fetter; tolv år gamle Didrik, som visstnok var en notorisk tyv sin unge alder tatt i betraktning.

Mens dette skjedde, var det fem andre gutter på samme alder som også hadde bestemt seg for å starte band. Samme kveld hadde nemlig André Ås, Frode Jorud, Bjørn Norud, Rune Pettson og Anders Oberg bestemt seg for å starte band. Muligens også med Karianne Tulli som vokalist. Men dem og deres doom band Gråtkvalt kommer vi tilbake til senere.

Innbruddet som Kalle Lik gjorde hos Nielsens Begravelsesbyrå gikk faktisk mer enn smertefritt, byrået hadde selvsagt ikke tenkt på innbruddsalarm, hvem i all verden bryter seg inn på et slikt sted? Så etter at han hadde knust to ruter slik at han fikk med seg kisten, klarte Kalle Lik å slepe med seg hele trekolossen de fem hundre meterne ned til huset sitt. I slike tilfeller er det godt å ha kjeller med inngang utenfra, så likkisten ble godt plassert i vaskeriet. Hvorpå bassisten gikk og la seg, uvitende om at moren skulle

a er vi tilbake i øvingslokalet til SVARTEDAUEN, det er kun en dag til konserten, og alt stemmer. En liter blod er på plass, minst en prestekjole med krage, en kritthvit likkiste likeså, og ikke minst: låtene.

«Komposthelvete og Prestedreper sitter bra nå», sa Anger på torsdagens øving. «Dessuten er begge coverne også bra, så jeg gleder meg virkelig til konserten. Dette må bli bra! Jeg har også skrevet to nye låter jeg har kalt «Lite Lys Og Mye Harme» og «Forelska I Jæver’n», men de får vi øve inn etter konserten.»

«Jeg synes kista er litt liten, og dere vet at jeg har et snev av klaustrofobi.

Dessuten vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å holde kjeften full av saueblod mens jeg venter på at dere skal starte», klagde Prestekraaagghe, mens han lå i kisten. «Tull og tøys, når du har klart å stjele prestekjoler og krager, Kalle Lik har stjålet en ekte likkiste, og Trombose har fiksa blod, må vel du kunne klare dette også vel?» svarte Anger. Vokalisten tenkte i sitt indre at gitaristen faktisk ikke hadde gjort noe i det hele tatt, men lot sitt tøffe indre råde, og holdt munn. Det var da Anger plutselig fikk en idé, et sjokk og en kald iling i både tenner og hjerterot samtidig. «Herregud, vi har jo ikke ordnet liksminke» tenkte han, men unnlot å si noe til de andre, for han bestemte seg for at nå var det faktisk hans tur til å gjøre noe kreativt for bandet. Han lurte fælt på hvor han skulle få tak i så mye svart og hvit maling i løpet av så kort tid, men så fikk han en lysende idé. «Herregud, jeg kjenner jo de fra Make Up Artist skolen, det er jo dem som arrangerer konserten, og de må jo ha sminke i bøtter og spann» smilte han lurt. «Jeg regner med at jeg får en atskillig enklere oppgave enn de andre, her blir det bare å spørre om å få litt sminke, ingen likkister, prestekjoler eller saubelod her nei» tenkte han mens han trakk et lettelsens sukk. Dessverre ante ikke Anger at han faktisk skulle få den mest krevende oppgaven av alle, det fikk han først erfare noen timer senere.

Da kveldens øving var over, og de tre andre dro hvert til sitt, lot også Anger som om han skulle hjem. Han sa adjø til Kalle Lik på det gatehjørnet han bodde, og fant så fort frem mobilen sin, der adressen til sjefen for Make Up Artist skolen stod: Hans Løken, Sminkør, Oppesenveien 6 stod det. Han hadde aldri snakket med Løken, det var kun en hyggelig jente fra sminkeskolen som hadde fortalt ham at de kunne få spille den kvelden, etter at hun hadde sagt at Rektor hadde sagt seg enig i det hele. Så hadde hun gitt ham adressen og telefonnummeret til sjefen for skolen, hvis det skulle oppstå noen problemer, noe hun anså som svært usannsynlig. Likevel stod altså Anger i Oppesenveien denne kvelden, og lurte på hva han egentlig holdt på med. «Jeg skal jo bare spørre om sminke», tenkte han, «selv om det høres jævli femi ut» Han kjente at svetteperlene spratt frem i pannen, og det ble ikke færre av dem da sminkør Løken åpnet døren. «Faen, han må da være bøg, ingen andre som går rundt med rosa genser og blå stilongs vel?» raste det gjennom hodet til Anger i løpet av det sekundet han hadde før Løken sa noe. «Ja, hva gjelder det?», spurte den halvfete, slaskete mannen i døren. «Eh, jeg er ute etter sminke til fire mann», klarte Anger å hoste frem, før han skjønte at det hørtes håpløst dumt ut. «Svart og hvit sminke altså, liksminke med andre ord», stotret han videre. Det ble stille fra døren, mens de syltynne stilongsbekledde bena ristet litt på seg, og den rosa genseren formelig nuppet. «Nå er det ikke vanlig at jeg deler ut sminke her i privaten, så jeg må få spørre hva en kjekk gutt som deg skal med sminke til fire mann? Jeg er også homofil, men jeg holder meg da vitterlig til en partner av gangen», smattet sminkør Løken. Gitaristen fikk et anfall av panikk, og skrek plutselig: «Jeg er da for faen ikke homo, jeg er med i det bandet som skal spille i morgen kveld på Videregående, det er jo dere som arrangerer det jo for faen!» nærmest hylte Anger uten at han visste om det. Løken smattet videre på hva han nå hadde i munnen, før han fortsatte. «Det var da fælt til oppsternasighet da, aldri har jeg hørt maken!» nærmest ropte sminkør Løken. Anger ante at nå var alt håp ute, og at bandet aldri ville få liksminke til konserten, men sminkøren så ut til å roe seg, og fortsatte: «Ok, du skal få det på en betingelse» fortsatte han. «Du og jeg skal bli venner.

Gode venner» repliserte Løken, før han satte frem to tuber hvit og to tuber svart sminke. «Husk på hvor viktig konserten er, ikke sant?» Anger hadde gladelig byttet bort både saueblod, likkister og prestekjoler for den situasjonen han befant seg i nå, men metal var metal, og band var band, så han entret Løkens stue på skjelvende ben…

Fortsettelse følger i neste nummer…

svartedauen, del lll 30 SCREAM #112

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

20:57

Side 31

twisted into form GENIAL MUSIKK MED EN TVIST

Av:

Nash Rothanburg

Endelig kan vi progelskere svinge foten til genial musikk!

V

i musikkelskere i Norge er ikke bortskjemt med band i jazz/fusion/metal-sjangeren. Spiral Architect er et av de mest kjente bandene vi har å skilte med, og har opparbeidet seg solid kultstatus blant lytterne. Mens nevnte band først i det siste har begynt på sin oppfølger, har TWISTED INTO FORM nettopp sluppet debutalbum «Then Comes Affliction To Awaken The Dreamer» på det norske markedet, og har allerede høstet strålende kritikker verden rundt. I dette øyemed føltes det riktig å by opp til intervjurunde for å høre litt om bakgrunnen og planene folkene bak prosjektet har.

Stedet for seansen var hjemme hos tidligere Screamskribent og Spiral Architect-trommis, Asgeir «Fastfeet» Mickelson, og hans nye studio MultiMono Studio. David Husvik, mest kjent som trommis i Extol, og Erik Aadland, bass, var de to fra bandet som møtte meg i det nyetablerte studioet til Mickelson.

- Takk for en god omtale i forrige Scream. Det er veldig godt å høre at dere liker albumet, og det betyr mye når du nevner at det er mange der ute som virkelig setter pris på den musikken vi lager.

Erik og David snakker nærmest i munnen på hverandre og utrykker sin begeistring når jeg nevner folks entusiastiske mottagelse av «Then Comes Affliction To Awaken The Dreamer». La oss høre litt om hvordan dette ensemblet ble satt i gang for en del år tilbake.

Erik: TWISTED INTO FORM begynte egentlig allerede Gornitzka, Spiral Architect-gitarist) tilbake i 2000. Kaj (G og jeg har kjent hverandre siden sent 80-tallet, samtidig som jeg alltid har fulgt med på hva Spiral Architect har gjort. Ved en mer eller mindre tilfeldighet traff vi hverandre igjen i 2000, og siden begge var uten band men hadde lyst til å gjøre noe, ble vi enige om å prøve noe sammen. Vi begynte å snakke en del om hvordan dette kunne bli, og ikke minst prøve å finne frem til det rette utrykket TWISTED INTO FORM skulle ha. Vi holdt faktisk på nærmere ett år med planlegging og diskutering, før vi la frem skissene våre til David.

Men hvordan har det seg at det var David som ble valgt til å legge på trommene på «Then Comes Affliction To Awaken The Dreamer»?

David: For noen år siden traff jeg Asgeir Mickelson på Rock In, hvorpå han nevnte at Kaj hadde startet et nytt prosjekt, men de trengte en trommis. Det var ikke jeg som spurte om de trengte meg, men Asgeir spurte meg om jeg ville bli med dem. Jeg ble jo selvsagt supersmigret over tilbudet, det er jo stort når slike eminente musikere spør om en vil være med. Svaret

mitt var selvsagt ja på flekken, og det gikk ikke lenge før første øving var en realitet.

Dette er jo ikke musikk «etter boka», men med influenser fra mange genre, være seg jazz, heavy metal, progrock eller progmetal. La dere noen retningslinjer i det hele tatt for utrykket deres?

Erik: Som du nevner var det ikke veldig store begrensinger på hvordan vi skulle låte, og for min egen del er dette noe av mest spennende med nettopp TWISTED INTO FORM – at vi kunne bringe inn det vi selv følte passet for utrykket vi hadde valgt.

David: Noe av det første jeg hørte av musikken var noen pianotoner av låtene. De var rimelige sære og uten noen form for rytmikk.

Erik: Det var slik det begynte, med låtskisser, før vi satte de delene vi hadde laget hjemme sammen i øvingslokalet.

Nei, dette er jo ikke verdens letteste musikk å fremføre eller øve inn. Mener du at all musikk var ferdig skrevet eller tenkt ut før dere gikk inn og øvde det sammen? Erik tar igjen ordet.

- Tja, en del av grunnskissene var skrevet, men jeg vil jo påstå at vi tok det veldig mye lengre når vi kom sammen i lokalet hvor vi øvde.

David: Helt klart. Det var jo en del som ble laget på forhånd, mye som ble laget under øvingene, og en liten del igjen ble satt sammen i studio. Når det er sagt, føler jeg ikke at det er en person som har hatt det siste ordet her – vi har hele tiden hatt en visjon om at alle skal ha sitt å si. Alle skulle legge til det de var gode på, og være åpne om det. Vi innad i bandet har forskjellig musikalsk bakgrunn. For min egen del er jeg vant med å spille happy lystig death metal med progressive undertoner i Extol, og det er en litt annen verden enn TWISTED INTO FORM viste meg i form av den jazz/fusion-biten.

Erik: Det er helt klart at man hører de forskjellige bakgrunnene i bandet. Det høres spesielt godt når man vet hvor de enkelte har stått, og ikke minst står i dag.

Jeg spilte thrash metal på slutten av 80-tallet, men etter hvert ble jeg mer og mer opptatt av den progressive delen av musikken. Etter det igjen ble jeg mer og mer betatt av jazz/fusion og hva det hadde å tilby for min utvikling. Så lenge det har en viss intensitet i seg, uansett genre, har jeg sans for musikken.

Med alle de forskjellige elementene i musikken har dere vel inspirasjoner som dere drar nytte av?

David: Store deler av tiden før vi gikk i studio, og ikke minst under besøket der, lyttet jeg utrolig mye til bandet

Yes. For meg var faktisk denne skiva en personlig oppvåkning i henhold til 70-tallets progressive toner. Jeg følte at Kaj var den stod mest for metal-delen, med de geniale riffene sine. På den andre siden stod Erik med sin jazz/fusion-del, og vi alle føler at dette bærer albumet preg av – at man nettopp kan høre så mange diverse elementer og genre i det, slik at man unngår å gå lei det.

Etter noen problemer med den kjente og kjære opptakeren, kommer vi oss på riktig vei igjen med mobilen som nødløsning. Det neste interessante mange sikkert vil vite er om gutta er redde for å bli sammenlignet altfor mye med Spiral Architect?

David: Man kan jo ikke nekte for at vi til tider kan sammenlignes med Spiral Architect. Ikke nok med at deler av besetningen har fortid i det bandet, så har jo Kaj en type signatur på riffene sine som på sin side igjen bidrar til at vi er som vi er. Det er Kaj og hans måte å spille på, men samtidig var vi meget interesserte i å ha vår greie. Personlig hørte jeg ikke, eller tenkte på for den saks skyld, Spiral Architect i noe av dette mer enn et par ganger.

Erik: Vi flyter innom forskjellige genre og inspirasjonskilder i musikken vår. Det er der den jazz/fusion-biten vi har snakket om i kveld kommer så godt til syne i musikken. Vi lar ting rett og slett være opp til oss selv, uten noen form for restriksjoner.

Erik og David forteller videre noe nølende om hvordan de egentlig ikke har noen bakgrunn for å kunne sammenligne de to bandene, bortsett fra at Spiral Architect er et fett band. Samtidig er de enige i at det er litt kult å bli sammenlignet med nettopp det bandet, det gir jo lytteren en viss pekepinn på hvor TWISTED INTO FORM ligger i det musikalske landskapet.

T

hen Comes Affliction To Awaken The Dreamer» er nettopp blitt sluppet her i Norge. Selve skiva ble påbegynt i 2000, så det har gått nesten syv år siden første utkast. Har dere tenkt på noe mer, eller er dette et slags prosjekt med kun en skive på programmet?

Erik: He he, vi tar en ting om gangen her i gården.

David: Om vi føler at det blir noe mer, kommer egentlig helt an på medlemmene. Kaj har jo utvandret til Portugal, men med dagens teknologi så er ikke dette den største hindringen heller.

Erik: Jeg fikk faktisk noen heftige riff på mail fra Kai her om dagen, he he, så man skal aldri si aldri. Akkurat nå er «Then Comes Affliction To Awaken The Dreamer» veldig ny på markedet, og det er der all fokus ligger nå.

Guttene er noe tilbakeholdne med å gi ut for mye informasjon om hva fremtiden bringer, men vi alle venter med sitring på hvordan ting kanskje blir.

David, du nevnte noe om hindringer. Siden Kaj bor i Portugal nå, er vel livespilling den aller største hindringen. Blir det mulig å se dere live noen gang i fremtiden, på norsk jord?

Erik: Som nevnt, avstanden er den faktoren som er vanskeligst å svelge i henhold til å spille live. Vi har allerede fått en del forespørsler fra store og små progfestivaler i utlandet, men vi kan ikke si ja riktig ennå – ikke før alle bitene er på plass. Lysten til å gjøre noe live er jo helt klart til stede, men med Kaj i Portugal og musikken vår som er så kompleks, er det ikke bare bare å dra fra jobben sin for å øve de 2-3 månedene det vil ta for å gjøre oss absolutt perfekte til gigene.

David: Her hjemme i Norge har faktisk folk lurt på om vi kanskje ikke skulle stille opp på scenen på Blå. Ikke nok med at folk vil se oss live, men de har forstått at vi har veldig mange likhetstrekk spredd utover i genrene.

Før vi tar kvelden, hvordan har det seg at dere fikk med dere Leif Knashaug (eks-sessionvokalist i Spiral Architect)?

Erik: På en måte ble det bare sånn. Leif har jo en meget særegen stemme, som passer utmerket til den musikken vi spiller. Det er jo til tider en veldig krevende måte å synge på, men Leif taklet den jobben utmerket.

Vi er rett og slett stolte over å ha en så begavet mann med på teamet vårt.

David: Det er Kaj som har laget alle vokallinjer for Leif. Neste gang får kanskje Leif en større rolle i skrivingen av vokalen, og det vil igjen sette sitt eget preg på musikken.

Helt til slutt, dere har fått Neil Kernon (Nevermore, Yes, Queenrÿche, Spiral Architect) til å gjøre miksen.

Fortell…

David: For oss er det utrolig stort at en slik mann vil sette sitt fabelaktige preg på musikken. Alle vi i bandet føler at han har fått frem elementene i hos oss på en perfekt måte.

Erik: Dagens metal-album høres så flate ut, alt skal peakes til maks på EQ’en. Det er der Neil ga oss det organiske uttrykket vi ønsket – nettopp for å skille oss ut fra mengden, og fordi vi har så mange detaljer i musikken. Det er jo de små detaljene den organiske lyden får frem. Neil gjorde en fremragende jobb i miksen, og som du sier selv, du hører nye ting hver gang du hører på albumet.

SCREAM #112 31

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:46

Side 32

solitude aeternus

N

oen intervjuer knytter det seg større forventninger til enn andre. Personlig er jeg ørlite mer spent enn vanlig da John Perez, gitarist i doom metal-bandet SOLITUDE AETURNUS, ringer meg opp midt i november, bare et par dager etter at bandets nye album, «Alone» settes ut i butikkenes hyller. Jeg har sett fram til å snakke med fyren lenge, og starter rett og slett med å spørre om noe så trivielt som hvor gammel han var da han startet å spille gitar.

- Det er et godt spørsmål. Jeg er 40 år gammel nå, og begynte vel da jeg var om lag ti, og da bare med en akustisk gitar. Jeg hadde allerede spilt piano en god stund, men fant ut at jeg heller ville holde på med rock’n roll. I bunn og grunn lærte jeg meg å spille på egenhånd, men foreldrene mine støttet meg veldig og kjøpte ulike instruksjonsbøker til meg. Jeg tror faktisk de også betalte en hippie-fyr for å gi meg noen leksjoner.

De gitaristene som tjente som dine inspirasjonskilder i starten, er dette musikere du fortsatt lytter til og lar deg inspirere av?

Slayer var undergrunn på den tiden. Etter hvert ekspanderte scenen og jeg fant ut at den retningen jeg ønsket å ta bandet i, ikke lot seg forene med hva de øvrige bandmedlemmene så for seg. Jeg ville ta Rotting Corpse mer i retning av death metal med inspirasjon fra Celtic Frost og Hellhammer, mens andre krefter innad i bandet ville inkorporere mer punk i uttrykket.

Enden på visa ble at Perez dannet Solitude, som bandet het i starten. Forlengelsen av bandnavnet ble nødvendig siden det allerede eksisterte et thrash metalband fra Delaware i USA med samme navn. Tidlig i 1988 debuterte SOLITUDE AERTURNUS med demotapen «Justice For All…». Kassetten ble ikke like populær som albumet med nesten samme navn, utgitt av et langt mer kjent band samme år, men ble så absolutt lagt merke til i undergrunnen. Så stor har etterspørselen etter denne demoen vært at den ble reutgitt på vinyl i år 2000.

L

a oss snakke litt om det nye albumet, «Alone».

Vanligvis har det gått om lag to år mellom hver gang dere har gitt ut en fullengder, men nå er det faktisk sånn cirka åtte år siden dere sist var aktuelle med «Adagio». Hvordan har dette påvirket sluttresultatet?

- Vi har for det første en helt ny line-up, og vi har dernest hatt godt med tid til virkelig å jobbe med låtene.

Enkelte partier har vi kunnet skrive om og skrive om til vi har blitt helt tilfredse. Slik sett har det at det har tatt sin tid å få ut denne skiva, vært en aldri så liten velsignelse for oss.

Jeg må si at sluttresultatet låter utpreget SOLITUDE AETURNUS, noe jeg antar er intendert?

- Helt klart. Vi tok våre forhåndsregler for å få i hvert fall noen av låtene til å framstå som noe du som lytter forventer av oss. Vi hørte en del på album som «Beyond The Crimson Horizon» og «Through The Darkest Hour» for å få inspirasjon og ideer eller retninger å gå i. Til

ET KARRIERETVERRSNITT

Av:

Leif Kringen

- Jeg antar at det som er mest relevant for dette intervjuet, er de gitaristene som inspirerte meg da jeg begynte å pusle med metal. KK Downing og Glenn Tipton var utrolig viktige i så måte. Soloene deres, riffene og ikke minst måten de utfylte hverandre på var noe for seg selv. Tony Iommi og Black Sabbath var også inspirerende, det samme kan sies om tidlig Scorpions.

Syttitallet i det hele tatt har vært en rik kilde til inspirasjon for meg, og i tillegg til de allerede nevnte, vil jeg også dra fram artister og band som Deep Purple, Lucifer’s Friend, Uriah Heep og så videre.

Du kjenner til det svenske doom metal-bandet Isole, ikke sant?

D

u driver fortsatt selskapet Brainticket, men det har vært dårlig med utgivelser fra den kanten de siste årene…

- Ha-ha!

Poenget mitt er at det samme umulig kan ha vært tilfellet for ditt vedkommende siden du var aktiv i thrash metal-bandet Rotting Corpse før du dannet Solitude Aeturnus.

- Det er ikke noe jeg hører på altfor ofte, men det er faktisk ikke lenge siden jeg spilte gjennom materialet jeg har liggende. Resten av karene fra bandet har laget en samle-CD med demoene vi gjorde. Det var faktisk ganske gøy å høre gjennom låtene igjen.

Denne CD’en, som forøvrig inneholder bandets fire demoer gitt ut i perioden 1986-1990, er foreløpig trykket i to små opplag som begge er solgt ut. Et tredje er visstnok på vei. Det som er litt spesielt, er at du på sett og vis konverterte fra thrash til doom metal i det førstnevnte genre var i ferd med å få sitt store gjennombrudd.

- Tiden med Rotting Corpse er ikke noe jeg ville vært foruten. Du må huske på at vi dannet bandet tilbake i 1984 eller 1985 (jjuli 1985 sier mine kilder), og at den thrash-scenen som eksisterte på den tiden var særdeles undergrunnsorientert. Nettverket mellom band og presse var veldig tett, og blant annet skrev jeg selv for diverse fanziner. Til og med band som Metallica og

32 SCREAM #112

- Det er selvsagt veldig ålreit å bli omtalt i slike vendinger. For å være ærlig har jeg ikke tenkt så mye på det, men som deg har jeg lagt merke til at vi stadig hyppigere blir nevnt på den måten. Jeg antar at siden man nevnes som et referanseband, må man nødvendigvis ha gjort noe riktig. Noe av årsaken til at vi har fått en slik status kan sannsynligvis spores i det faktum at vi har vært aktive i en liten evighet, og at selv om vi har hatt en lengre pause, har vi på sett og vis hele tiden holdt navnet vårt varmt.

Jeg ser at Massacre kategoriserer «Alone» som et doom/power metal-album. Hva synes du om det?

Måten begrepet «power metal» blir brukt på om dagen er jo mildt sagt misvisende. Stratovarius og Sonata Arctica liksom…

- Det er vel med den termen som med termer flest – meningsinnholdet endres over tid. På åttitallet ble jo band som Metallica og Exciter omtalt som power metal.

Men ærlig talt er det kun snakk om begreper, og ikke noe jeg gidder å bry meg spesielt mye om. Vi spiller ikke sludge og vi har helt klart elementer fra kraftfull metal i utrykket vårt. I mine ører spiller SOLITUDE AETURNUS solid heavy metal.

- Ja, selvsagt. Jeg liker dem.

Jeg snakket med gitaristen Crister for en liten stund tilbake, og han nevnte at de startet å spille doom fordi man antok at det var lettest å spille musikk som gikk i sakte tempo.

- Årsaken var definitivt ikke at jeg så på doom metal som en spesielt enkel genre å framføre. Men når sant skal sies, er det på mange måter lettere å spille doom enn thrash. Det vil si, teknikken er enklere, men det er mer utfordrende å finne den rette følelsen i doom.

Jeg er full av beundring for gode gitarister som spiller thrash -, death -, eller black metal.

Hender det at du lytter til materialet du spilte inn sammen med Rotting Corpse, eller er bandet et like dødt og begravd kapittel som navnet kan indikere?

grensene våre en smule. Vi hadde med låten «The Fall» hvor jeg sang, og låtene til Rob var på ingen måte typisk heavy metal. Jeg har fortsatt stor sans for «Adagio», men «Alone» er et bedre og ikke minst tyngre album.

SOLITUDE AETURNUS er for lengst blitt et band som blir benyttet som referanse i for eksempel anmeldelser.

Det ser du vel neppe på som noe annet enn en udelt ære, vil jeg anta.

I NÆR 20 ÅR HAR AMERIKANSKE SOLITUDE AETURNUS HOLDT SEG TIL MELODIØS DOOM METAL OG KUN DET. MAN KAN SI AT BANDET ER BLITT FOR EN INSTITUSJON Å REGNE I begynnelsen ble SOLITUDE AETURNUS av mange regnet for å være et kristent band. Hovedårsaken var at to av tekstene på bandets debutalbum «Into The Depths Of Sorrow» var ført i pennen av fyren som sang på «Justice For All…», Kristoff Gabehart.

- Det der er en interessant historie. Kristoff og jeg startet å jobbe sammen da jeg forlot Rotting Christ. Han hadde tidligere vært en innbitt satanist med fortid i bandet Death Tripper, som var et av de tidligste sataniske black/thrash metal-bandene jeg kjenner til.

Kristoff ble plutselig kristen og skrev tekster som omhandlet verdens undergang. Vi delte langt på vei den samme musikalske visjonen, og jeg hadde ikke noe i mot tekstene hans. Snarere var jeg selv interessert i alle typer religion, inkludert kristendom, og tekstene han skrev passet bra til musikken vår. Som du sier ble vi ofte spurt om vi var et kristent band, noe som aldri har vært tilfellet.

samme tid ønsket vi selvsagt å inkludere noen spor som skiller seg en smule fra det vi har gjort tidligere.

Hvilke låter mener du dette gjelder?

- En låt som «Blessed Be The Dead» for eksempel.

Den har en litt annen type struktur sammenlignet med hva vi vanligvis opererer med. Legg spesielt merke til det litt snodige riffet som ligger under refrenget. Det er også noen litt tradisjonelle elementer i låten, og jeg er svært fornøyd med soloen som har et lite snev av Hank Sherman.

Hvordan betrakter du «Alone» dersom du holder den opp mot forgjengeren «Adagio»?

- Jeg føler at «Alone» er mer fokusert. «Adagio» sprikte i litt mange retninger, mye som en følge av at albumet var et produkt av ideene til flere personer. Jeg laget et par låter, Rob (LLowe, vokal) kom vel opp med to, Edward (RRivera, gitar) komponerte en låt, og trommisen vår (JJohn Covington) bidro med noen partier her og der. Samtidig ønsket vi med «Adagio» å utfordre

- Selskapet er i høyeste grad levende. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at hele bransjen har hatt noen tøffe år. CD-salget avtok litt for mye en periode, og jeg vurderte situasjonen slik at det var nødvendig å ligge lavt i terrenget. Vi har ikke gitt ut noe på en stund, men planlegger noen utgivelser til neste år. Det som har vært mitt fokus i denne tiden har vært postordredelen av selskapet. Det er midlene herfra som har vært levebrødet mitt de siste årene.

For noe som føles som en liten evighet siden, kunngjorde du at du aktet å slippe et samlealbum med åttitallsband fra Texas. Som storfan av denne scenen, er jeg nødt til å spørre om dette prosjektet er lagt fullstendig på is…

- Huff da, jeg nekter å snakke om det der. Det er egentlig litt pinlig, men siden du spør kan jeg si at det var en god ide som foreløpig ikke har latt seg realisere.

Andre prosjekter har blitt prioritert foran dette albumet, men nå ser det endelig ut til at det hele kan bli noe av. Hvis alt går som det skal, vil albumet være tilgjengelig i februar eller mars neste år.

På albumet frister John med band som Militia, Wicked Angel, Warlock, Sentinel, Morbid Termination og Death Tripper. Ukjente navn for de fleste av de dere, men jeg kan røpe så mye som at vi snakker om band i ulike genre, men stort sett med kvalitet fra øverste hylle. Hva med et av mine favorittband fra Texas – Eldritch Rite?

- Ha ha. Jeg snublet faktisk borti et av medlemmene derfra for en uke eller to tilbake. Det er mulig at de får noe materiale med på en framtidig oppfølger til samlealbumet.

Det er tidligere blitt annonsert at WatchTower også vil delta på albumet, men dette er nå skrinlagt.

- Jeg føler at arkivet der i gården er mer eller mindre tømt nå. Det er ikke så mye interessant materiale igjen.

Jeg vet at mange har ventet lenge på dette

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

samlealbumet, og siden det har drøyd såpass lenge, har jeg intensjoner om å slenge på en del ekstrastoff i form av videoer og lignende.

Vil du vite mer om åtttitallscenen i Texas, anbefales www.texasmetalundergound.com på det varmeste.

Som såpass stor fan av tradisjonell heavy metal, har du aldri vært inne på tanken om å sparke liv i et prosjekt som går mer i denne retningen?

Moseley, gitar) og jeg har - Jo, det har jeg. Steve (M hatt tanker om å gjøre streit metal i retning av gammel Savatage, men vi er foreløpig ikke sikre på om vi heller kommer til å benytte noen av disse ideene i SOLITUDE AETURNUS. Et undergrunns black metal-prosjekt er også noe jeg har på trappene. Jeg har vært black metal-fan siden det første Bathory-albumet kom ut.

D

ere spilte på Doom Shall Rise IV i Tyskland i våres uten Rob Lowe. Dette må ha vært en spesiell opplevelse?

- Det var helt fantastisk, en opplevelse vi ikke under noen omstendighet ville vært foruten.

Hæ?

- Jeg bare tuller. Det var helt forferdelig, og det verste var at Rob ikke kunne noe for det. Det oppstod problemer med papirene hans, og han fikk rett og slett ikke komme inn i landet. Vi var inne på tanken om å gjøre et rent instrumentalt sett, men bestemte oss for å gjennomføre showet med god hjelp av vokalister fra diverse andre band som spilte på festivalen. Enrico fra Dantesco, Tim fra Doomshine og Gerrit fra Dawn Of Winter stilte villig opp. Resultatet ble vel strengt tatt så som så, og jeg har ingen god følelse for de som betalte en del penger for å se oss den dagen.

Hvordan betrakter du egentlig doom metal-scenen?

For en som står utenfor, kan det virke som den er svært segregert, tilsynelatende med en del rivalisering mellom band fra ulike subgenre…

- Personlig har jeg i hvert fall ikke tid til å engasjere meg i en slik type rivalisering. Jeg er rett og slett for travel til å tilbringe masse tid på diverse fora på nettet.

Jeg er heller ikke opptatt av hvilke band som er «true» og hvilke som ikke er det, eller hvem som låter aller tyngst. God doom metal er god doom metal, enten det dreier seg om funeral doom eller episk doom metal. Å legge for mye vekt på andres mening fører heller ikke særlig mye godt med seg, og for å være ærlig tror jeg mye av den rivaliseringen som du referer til ikke stikker særlig dypt. En del av den har nok sitt utspring i at det stadig dukker opp band som noen stempler som trendy.

Og er det noe vi metal-fans ikke tolererer, er det trendy band.

Trommeslageren Steve Nichols og bassisten James Martin er nye i SOLITUDE AETURNUS siden «Adagio».

Hva slags bakgrunn har de?

- Steve Nichols ønsket å bli med i bandet allerede tilbake i 1989, men den gangen hadde vi allerede mer eller mindre bestemt oss for John Covington. Vi følte han passet stilen vår bedre den gang, Steve låt mer som en thrash metal-trommis på den tiden. Han har imidlertid fulgt karrieren vår opp gjennom årene, og for om lag to år siden traff jeg ham på nytt. Da han presenterte seg, kjente jeg ham faktisk igjen, og da han spurte om vi trengte en trommeslager, trodde jeg nesten ikke det jeg hørte. Vi jobbet med en midlertidig trommis på den tiden, så det kom som manna fra himmelen. Når det gjelder James, er han intet mindre enn en glimrende bassist. Han er ingen undergrunns doom-fanatiker, men mer en allsidig musiker som kan spille det som kreves av ham. Han vet hva SOLITUDE AETURNUS handler om, og har lang erfaring fra metal og hardrock.

Selv om jeg personlig er størst tilhenger av de to første skivene, kan SOLITUDE AETURNUS vise til en diskografi mange band kan misunne dem. Vi kan derfor ikke forlate John uten en kronologisk gjennomgang av de seks skivene bandet har levert til nå. Det hele startet med «Into The Depths Of Sorrow» tilbake i 1991.

- Dette var et spesielt album, for hele bandet

18:46

Side 33

selvsagt, men også for meg personlig. Jeg skrev lite materiale i Rotting Christ, så skiva var på mange måter mitt første forsøk på å komponere egne låter. Vi spilte inn skiva i et av de største studioene i Dallas, hvor vi fikk en spesielt gunstig avtale fordi vi spilte inn i helgene.

Resultatet ble imidlertid ikke som forventet, så vi bestemte oss for å remikse albumet. Vi hadde opprinnelig en avtale om å gi ut skiva for King Klassic, men de luftet albumet for større selskaper og fikk napp hos Roadrunner. Følgelig tjente de en masse penger på en jobb vi egentlig kunne gjort selv. Albumet kom ut i juni 1991, om lag et halvt år etter at det ble spilt inn.

Det vanket mange gode kritikker, men noe forventningspress før det andre albumet var det likevel ikke snakk om.

- Nei, og grunnen var såre enkel: Vi hadde, som en følge av forsinkelsen rundt debuten, hatt låtmaterialet klart i relativt lang tid før vi entret studio. Målet vårt var å lage et album med låter som var mer egnet til å framføres live. Tempoet var gjennomgående noe høyere enn på debuten, og selv om det spillemessige ikke hele tiden er hundre prosent perfekt, er det et litt rått aspekt ved albumet som jeg setter høyt. Vi begynte også å framstå mer som et lag på denne skiva. Musikken til det første albumet var skrevet av meg alene, mens jeg fikk noe hjelp av de andre på «Beyond The Crimson Horizon».

Etter nevnte album forlot bandet Roadrunner og ga ut albumet «Through The Darkest Hour»på sitt nye selskap, Pavement.

- Dette er muligens det albumet vi har gjort som jeg liker aller best. En stund i forkant fikk jeg sparken fra jobben jeg hadde på den tiden. Det skulle vise seg å være særdeles heldig for hvordan albumet ble. Plutselig hadde jeg en periode på seks-sju måneder hvor jeg utelukkende kunne konsentrere meg om å komponere musikk. Albumet ble spilt inn i England, noe som også var litt av et sjakktrekk. En annen ting jeg ser tilbake på med glede, er turneene vi gjorde sammen med band som Mercyful Fate og Revelation rundt utgivelsen av dette albumet.

Om John er entusiastisk når han snakker om «Through The Darkest Hour», er ikke det samme helt tilfelle når turen er kommet til å oppsummere «Downfall».

- Hovedproblemet med det albumet er helt klart produksjonen. Og «Downfall» er definitivt ikke albumet som trenger en svak produksjon. Låtene er nemlig litt eksperimentelle og vi forsøkte på sett og vis å komme opp med noe litt annerledes. Jeg håper virkelig at jeg får mulighet til å remastre albumet en gang i fremtiden.

Da er vi framme ved «Adagio» som kom i 1998.

- Enkelte var litt kritiske til skiva, men jeg mener det er et solid album med en rekke gode låter. En låt som «Mental Pictures» for eksempel, fremfører vi fremdeles live. Innvendingen er at albumet nok er en tanke for langt. I ettertid ser jeg at vi muligens burde droppet en eller to låter.

Men stopp nå litt. Det nye albumet «Alone» er da bare noen få minutter kortere enn forgjengeren?

- He-he. Jada, og regner du med bonussporet på digipack-utgaven av den nye skiva, er albumet faktisk syv minutter lengre. Intensjonen vår var faktisk å gi ut et produkt som var kortere enn «Adagio», men etter hvert fant vi ut at siden folk har ventet på noe nytt fra oss i åtte lange år, fortjente de skikkelig valuta for pengene. Personlig har jeg mest sans for album med en spilletid rundt 40-45 minutter. Når ei skive blir såpass kort, kan du mer eller mindre lære deg den utenat. Et slik forhold har jeg eksempelvis til Judas Priests «Stained Class». Det er album jeg kan både forlengs og baklengs.

Med disse ordene sier vi takk til John i denne omgang. La meg bare legge til at remastrede versjoner av «Into The Depths Of Sorrow» og «Beyond The Crimson Horizon» nylig er reutgitt av polske Metal Mind.

Har du ikke disse glimrende skivene fra før, er dette en

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

21:37

Side 34

PRESENTERER:

ROCKEFELLER/JOHN DEE 5-7. APRIL 2007 NB! 18 ÅRS ALDERSGRENSE BILLETTER: 375,-/ 925,- (+ BILL.AVG) I SALG NÅ!

WWW.TICKETMASTER.NO WWW.INFERNOFESTIVAL.NET

KICK OFF PARTY FEATURING:

JOHN DEE 3. FEBRUAR 2007 ANNONSERING AV KOMPLETT LINEUP NB! 18 ÅRS ALDERSGRENSE. BILLETTER: 180 (+ BILL.AVG) I SALG NÅ!

WWW.TICKETMASTER.NO WWW.INFERNOFESTIVAL.NET FOR Å ØKE FESTIVALOPPLEVELSEN ANBEFALER VI AT DU BOOKER DEG INN PÅ VÅRT FESTIVALHOTELL; SCANDIC EDDERKOPPEN. MED OVER 500 ANDRE METALFANS, SPESIELLE AKTIVITETER OG SENTRAL BELIGGENHET TIL ROCKEFELLER KOMMER DETTE TIL Å BLI ET HOTELLOPPHOLD DU HUSKER LENGE. IKKE LIGG UTE I KULDEN - BOOK NÅ!

WWW.SCANDIC-HOTELS.COM/EDDERKOPPEN BOOKINGCODE: “INFERNO” – KUN VIA TELEFON/EMAIL Official Festival Hotel

www.rockefeller.no

www.musikerorg.no

www.scandic-hotels.no/edderkoppen

www.turbine.no

www.scream.no

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:17

Side 35

106 ALBUM GJENNOM SPEAKERVERKET ELENDIG

MÅNEDENS ALBUM! FELLESANMELDELSE MED BESTE GJENNOMSNITTSPOENGSUM

SVAK

OK

BRA

MEGET BRA

MEGA!

FØLGENDE BAND HAR NYE UTGIVELSER SOM ER OMTALT I DETTE NUMMERET 3 LEGGED DOGG 7 TIMES SUICIDE ABLAZE IN HATRED AGRESSOR AMARTIA AMETHYSTE AMOK ANIMOSITY ANTHEMON AREKNAMES ASSEMBLENT ASTRA AZARATH BANG TANGO BELOW THE LINE BEWITCHED BISS BLACK HOLE GENERATOR BLACK MESSIAH BLEED IN VAIN BRAND NEW SIN CONTRADICTION COSMO CRESCENT SHIELD CRUACHAN CRYSTAL TEARS DAWN OF SILENCE DEMONIC SYMPHONY DIECAST DRAGONLAND ED GEIN FALL OF EVERY SEASON FEAR BEFORE THE MARCH… FINAL FRONTIER FLESH FOREST SILENCE FROM A SECOND STORY… FUNERAL GJENFERDSEL GORETRADE HEAVY HEAVY LOW LOW HELLHOUND HYPNOS 69 INACTIVE MESSIAH KHLYST KILLSWITCH ENGAGE KOTZEN, RICHIE KRISTENDOM KRUX LIZARDS MACHINAE SUPREMACY MAX MIDSUN METATRONE

MNEMIC MORSE PORTNOY GEORGE MUST MISSA MUSTACH MY CHEMICAL ROMANCE NAIMA, TONY NEED NEGATIVE NOMANS LAND NON OPUS DEI NORMA JEAN NORTH NOUMENA OUTWORLD PANZERPAPPA PEDEGREE PESTIFEROUS PHÖNIX RISING PINEAPLLE THIEF PLANES MISTAKEN FOR STARS PROCESS OF GUILT RAIN SATRIANI, JOE SCORNGRAIN SHADE EMPIRE SHOOK ONES SOLEFALD SOLITUDE AETERNUS SPACE ODYSSEY SPOCK’S BEARD STIELAS STORHETT STUERMER, DARYL STYX SYRE T.A.O. TAROT THERION THIS ENDING TO/DIE/FOR TRAIL OF TEARS UNERASE UNREST UNSPOKEN VIOLENT STORM WHITE SKULL WHITESNAKE WINTERBORN WINTERDEMONS WINTERHORDE WUTHERING HEIGHTS ZANDELLE ZERO HOUR ZION

SOLITUDE AETURNUS «Alone» Massacre/INDIE DISTRIBUTION Det knytter seg selvsagt en del spenning til Solitude Aeturnus’ første album på åtte år. Selv om «Alone» ikke er noen direkte blåkopi av noe av det bandet har gitt ut tidligere, er det ikke spesielt vanskelig å høre hvilket band vi har med å gjøre. Fortsatt er det episk, melodiøs doom metal som gjelder. Sammenligningen med Candlemass er blitt gjort av mange før meg, men Solitude Aeturnus har alltid hatt dette lille, nesten progressive preget som kjennetegner mange av bandene som sprang ut fra Texas på åttitallet. Vokalist Rob Lowe har en egenartet teknikk og en stemme som fortsatt holder. Der han i gamle dager opererte veldig høyt og tilsynelatende noe ukontrollert, har han nå bedre kontroll og er mindre krevende å lytte til.

Gitararbeidet inneholder også denne gangen mange arabiske toner, og det er stor variasjon både albumet sett under ett og innenfor hver låt. Skiva starter meget bra med de første fire-fem låtene, men taper seg litt etter hvert selv om det dukker opp noen godbiter mot slutten av albumet også. Jeg er veldig i tvil om dette er en firer eller en femmer, men havner på en sterk variant av førstnevnte.

- Leif Kringen 3 En gang i tiden ble disse gutta avfeid som Candlemass-kopier, men den tiden er forbi. Deres doom i dag er litt masete og ikke helt oppe på fjelltoppen lenger, og jeg har hørt bedre plater med disse gutta. (Anders Oddsberg) 3 Jeg liker min doom metal slik et annet fellesanmeldt band i Scream, nemlig Funeral, gjør den. Der Funeral gir meg gåsehud langt nedi tåneglen, gir Solitude Aeternus meg stort sett trøtte gjesp. (Andre Aaslie) 4 Du får det du forventer med Solitude Aeturnus, hvilket på mange måter er glimrende klassisk doom, men som også blir en smule forutsigbart etter hvert. (Bjørn Nørsterud) 3 Det er partier som fungerer her og der, men i det store og hele blir det aldri bra nok, rett og slett. Det som fungerer låter som når Candlemass har sine øyeblikk uten Messiah på vokal. (Frode Johnsrud) 4 Jeg har hørt Solitude Aeternus bedre enn det her må jeg innrømme, men det sier kanskje mer om de eldre utgivelsene, for det er ikke dårlig det her heller. (Frode Øien) 4 Det er mye seigt i fellesbunken denne måneden. Solitude Aeternus huskes til evig for en rå debut, og som eksponenter for amerikansk doom stiller de fremdeles i en klasse for seg. Likte du Candlemass’ «Chapter VI», liker du denne. (Håkon Grav) 3 Som så mye annen doom blir Solitude Aeternus veldig fort for stillestående. Dermed engasjerer dette svært lite, men det er fortsatt ikke veldig plagsomt å høre på «Alone». (Jan Dahle) 5 Endelig er verdens beste doom metal-band tilbake, og selvsagt låter det tungt, mektig, majestetisk og til tider fryktelig vakkert. En anelse ujevnt låtmateriale, spesielt fra låt A-B, men jevnt over et knallsterkt comeback.(Torgeir P. Krokfjord)

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

35

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:17

Side 36

FUNERAL

5 Jeg kårer herved partiene 5:26-6:24 på låten «The Architecture Of Loss», 2:04-3:12 på «Red

«From These Wounds»

Moon», og 00:38-01:17 på «Saturn» til årets vakreste melankolske øyeblikk. Fantastisk skive!

Tabu/TUBA Det begynner å bli noen år siden sist vi hørte fra doom-bandet Funeral nå, men her er endelig legendene tilbake. Det følger tragedier i kjølvannet av dette albumet også, det er nesten så man fryser på ryggen over at et band som kaller seg Funeral stadig opplever dødsfall i besetningen. Men Anders Eek & Co. gir seg aldri, og har med «From These Wounds» kommet opp med noe som faktisk er blant det beste bandet noensinne har gjort. Selvfølgelig er det doom, men langt fra så tregt som man faktisk hadde forventet. Det hviler en katedralsk, gotisk stemning over både musikk og vokal, det er nærmest som om man ser for seg både kirkespir i tussmørket, dystre kirkegårder og gjenferd. Det er noe mørkt over albumet samtidig som det er eventyrlig vakkert. Minas Tirith-vokalist Frode Forsmo gjør en formidabel innsats som vokalist, og hans stemme er så definitivt med på å underbygge denne magiske tristessen som bandet faktisk er i besittelse av. Sårene i bandet leges nok aldri, men musikken har likevel en magisk, helende kraft som forhåpentligvis aldri vil forstumme.

(André Aaslie)

- Bjørn Nørsterud -

1 Hva faen? Gotisk doom? Sørgelige og traurige greier. Nei, ellers takk. Her trengs ingen sovepiller. (Frode Johnsrud) 3 Dette er doom metal som for meg blir ganske så kjedelig i lengden. Det skjer litt for lite når disse gutta setter i gang. (Frode Øien) 3 Tunge saker, og som forventet ikke noe lettvint materiale. Funeral fortjener både respekt og honnør, men jeg kan dessverre ikke si at dette er noe som trollbinder meg. (Håkon Grav) 3 Jeg blir ikke helt overbevist av produksjonen, men det er mye hørbart på skiva. Dermed ender dette opp som en grei utgivelse, uten at den kommer til å bli spilt mye. (Jan Dahle) 2 Jeg er etter hvert blitt veldig glad i noen typer doom, men Funeral treffer på ingen måte.

Vokalen blir for anonym, og musikken er mer småpen enn interessant. Bandet virker å legge stor vekt på å skape stemning, men det hadde ikke skadet med noen gode låter. (Leif Kringen) 4 Episk og tungt, men litt for trått for meg i lengden. Likevel er det de lengste låtene som er de beste, og «This Barren Skin», «From Architecture Of Loss» og «Pendulum» redder ett

2 Dette er et kjedelig band som ikke helt har bestemt seg om de skal satse på viserock eller

poeng ekstra. (Torgeir P. Krokfjord)

prog. Gjørmegitar og pen synging er ikke nok for at en skal synes låtene er bra. (Anders Oddsberg)

3 LEGGED DOGG «Frozen Summer» Perris/TUBA Bikkja på tre ben og stavefeil er en positiv overraskelse gitt. I besetningen finner vi kjentfolk som Vinny Appice og Jimmy Bain, best kjent fra Dio hvis noen skulle være i tvil, og Carlos Cavazo fra Quiet Riot. Bandet kompletteres av Brian Young på gitar og ikke minst Chas West på vokal, som tidligere har vært innom Bonham og Lynch Mob – det siste kan man forstå når man hører stemmen hans og har Oni Logan i bakhodet.

Så var det dette med «all star bands» og «al(most) star bands». Det er slettes ingen selvfølge at både skolerte og erfarne musikere klarer å fungere sammen – det finnes det mange nok bevis på. 3 Legged Dogg derimot, får det til å svinge. De spiller tung og seig hardrock der tankene tidvis dras litt mot Black Label Society, men her diskes det opp med bedre vokal og mer fengende melodier. La oss håpe på en oppfølger, ikke at dette bare er et prosjekt i mengden av band med kjente fjes. Sjekk ut en av 2006s beste nykommere, for svingende, før året er omme.

- Frode Johnsrud 7 TIMES Suicide «The Butterfly Factory» Casket/IMPORT Italienske 7 Times Suicide ga ut sin debutplate allerede i 2003, og nå prøver de å bygge videre med en mini-CD hvor det meste er straight rock’n roll med et par hardcoreriff. De er ikke akkurat det mest originale bandet jeg har hørt, men de leverer nesten 23 minutter med musikk som de ikke trenger å skamme seg over. Gutta er i gang med å spille inn en fullengder, så får vi se om de klarer å stikke seg ut litt mer med den.

- Anders Oddsberg ABLAZE IN HATRED «Deceptive Awareness» Firebox/AFTERMATH Vi skal selvsagt til Finland, vi skal også selvsagt snakke om doom, for er det noe man gjenkjenner selskapet Firebox for, så er det selvsagt akkurat det. Siste tilskudd i den mørke genre fra de tusen sjøers land heter altså Ablaze In Hatred, og etter å ha hørt dette debutalbumet skulle man på ingen måte tro at bandet faktisk ble dannet så sent som i 2004. Her snakker vi altså om et talent utenom det vanlige, som tydeligvis har ligget latent hos disse musikerne en god stund, hva vet jeg. Jeg nevnte ordet doom, jeg kan godt nevne ordet death også, for vokalen er av den dype sorten, akkurat slik vi som setter pris på genren vil den skal være. Etter mye ros kommer ris som vanlig, og jeg skal ikke påstå at dette er veldig originalt; man har nok hørt en del på likesinnede i band som Tyranny, Swallow The Sun og så videre, men det spiller liten eller ingen rolle så lenge resultatet har blitt så mollstemt og dystert som det er blitt her. Som det står på hjemmesiden deres: We are all doomed. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

- Bjørn Nørsterud -

36

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

AGRESSOR «Deathreath» Season Of Mist/INDIE DISTRIBUTION Agressor er vel det nærmeste en kommer en legende innenfor fransk death metal. Bandet har holdt det gående i 20 år, og har vært innom selskap som Noise og Black Mark. Nå er imidlertid bandet å finne på Season Of Mist, og vi er framme ved albumet «Deathreat». Som tittelen indikerer, er dette et aggressivt og rimelig brutalt album, dog i en velprodusert setting og med full kontroll instrumentalt, som en direkte følge av det høye nivået på musikerne originalmedlem og sjef over alle sjefer, Alex Colin-Tocauaine, har samlet sammen. Trommespillet er kjapt og aggressivt og kompletteres godt av bassistens jobb. Gitararbeidet har en del finesse, og det er hele tiden interessante detaljer i lydbildet som åpenbarer seg først etter intensiv lytting. «Deathreat» er verdt å sjekke dersom du liker velspilt og småteknisk death metal.

- Leif Kringen -

AMOK «Necrospiritual Deathcore» Planet Satan Revolution/AFTERMATH Skitten, oldschool deathgrind er definitivt ikke for alle, men dette nye norske bandet fikser det på en overbevisende måte.

Herrene Goatpromotor Lava, Iscariah, Necrocum og Stanley har holdt på med dette bandet siden 2000, men har altså ikke fått ut skive før nå.

Inspirasjonene sies å være blant andre Beherit, VON, Autopsy og eldre skandinavisk death metal, og tro meg; det høres. Lydbildet er rått og upolert, men slik skal det da også være. Bare hør på den seige «Providentialism» for å bli overbevist. Det hele blir en smule annerledes når den tredelte «Goatflesh Removal» tar over i 15 minutter. En smule mer teatral, mer narrativt, litt som det Mayhem gjorde på «Grand Declaration Of War» nesten. Jeg foretrekker første del, men dette er likevel et meget spennende nytt prosjekt.

- Bjørn Nørsterud -

AMARTIA «Marionette» Manitou/INDIE DISTRIBUTION Det er et noe sprikende produkt Amartia kan by på, i alle fall språkmessig. Her veksles det mellom engelsk, fransk og tysk språkdrakt, noe som ikke er helt heldig. Synd er dette, for musikalsk er det ikke vanskelig å like «Marionette».

Vi snakker om smakfulle melodier pakket inn i tøffe gitarer, programmeringer og tangenter. Tidvis får man helt klart en viss Ayreon-feeling av dette, og Britta Herzogs vokal kler musikken godt. «Ignorance» er et godt eksempel på hvor bra bandet kan være, der alle tidligere nevnte elementer er på plass, i en engelskspråklig låt. I en låt med et til tider litt mer neddempet uttrykk, slik vi opplever Amartia i «N.D.E.», er bandet også veldig godt. I «Revolution Der Marionette» er det så et mer akustisk uttrykk som dukker opp, før blytunge gitarer og en melodiøs solo overtar, og dermed er vi igjen inne på Ayreoninspirasjoner. Ikke alt fungerer, og «Lost» er et godt eksempel på det, der blant annet tvilsom engelsk kommer litt vel tydelig frem. Det er uansett mye å glede seg over på «Marionette».

- Jan Dahle -

ANIMOSITY «Empires» Black Market Activities/IMPORT Jeg har fått et inntrykk av at amerikanske ekstrem metal-band turnerer betraktelig mer enn de europeiske. Her poengteres det nok en gang bandets hyppige liveopptredener, og målt ut i fra bandene Animosity har turnert sammen med (blant andre Into The Moat og Malevolent Creation) har de rukket, tross sin unge alder, å presentere sin intrikate death metal for et erfarent publikum. For hos disse musikktalentene er det det tekniske aspektet som står i høysetet, og innimellom slår det meg at dette går en smule utover selve helheten i låtene. Det er vanskelig å ta tak i én låt liksom. Flere av de mest virtuose partiene hadde lett kunnet passet inn på hvilken som helst låt på platen, og i så måte mangler albumet som helhet substans.

Men bevares, dette er sikkert ei kruttbombe å oppleve live, det er egentlig ikke noe å trekke verken på produksjon, fremførelse eller kløktig låtskapertenkning. Det er bare den kaotiske struktureringen jeg sliter litt med å snøre opp.

- André Aaslie -

AMETHYSTE «Thrown Off Balance» Thundering/INDIE DISTRIBUTION Savner du noe nytt fra Morbid Angel? Vel, da har jeg holdt av et album til deg her, som den mer enn plagsomme idioten i reklamen sier det. «Thrown Off Balance» er nemlig det nærmeste du kommer et nytt album fra Trey & Co., vi snakker kanskje ikke direkte kopiering, men det er faktisk ikke langt unna. Albumet ble spilt inn for et par år siden, men har av diverse grunner ikke sett dagens lys før nå. Personlig er jeg i fyr og flamme over denne platen, det er så teknisk og velspilt at man nesten mister pusten, og ånden fra Morbid Angel flyter som sagt over vannene som en djevelsk demon i løpet av alle disse 42 minuttene. Forresten, det finnes en del inspirasjon fra Immolation her også, så da er vel nirvana nådd for de fleste death metal-entusiaster?

Fordømt bra skive, fordømt bra band!

- Bjørn Nørsterud -

ANTHEMON «Kadavreski» Epiphora/INDIE DISTRIBUTION Franske ekstremmetalere har en tendens til å tenke stort og ambisiøst, så også med dette for meg ukjente ensemblet. «Kadavreski» er et konseptalbum, og åpner med en lang og musikalsk veldig innholdsrik komposisjon som er selve fanebæreren for konseptet. Musikken er storslagen pompøs og ganske kompleks. Du trenger litt tid for at det hele skal sitte, og jeg har etter noen gjennomhøringer fått litt sansen for det som forrettes. Et aber ødelegger dog en smule for totalopplevelsen, og det er den operaaktige renvokalen.

Den blir for teatral rett og slett. Jeg hadde vel også ønsket en noe renere og detaljrik produksjon her, jeg mistenker nemlig at en del elementer er blitt borte underveis i innspillingen. Talentfull gjeng dette her, som fort kan komme opp med noe ekstraordinært med litt finpussing her og der.

- André Aaslie -

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:17

Side 37

SOLEFALD

2 Solefald faller meg ikke helt i smak. Jeg synes bare de lager kjedelig musikk på denne

«Black For Death»

platen. Her er noen partier som kunne blitt skikkelig kule, men de klarer ikke helt å ta dem

Season Of Mist/INDIE DISTRIBUTION Ser man det ja, dette var atskillig bedre enn sist. Selv om dette albumet var innspilt samtidig med «Red For Fire», virker det som om bandet har spart de beste låtene til årets utgivelse. Fremdeles er det selvsagt lett å kjenne igjen herrene Lazare Nedland og Cornelius Jackhelln. Førstnevnte har sin karakteristiske renvokal, mens Cornelius tar seg av den skrikende varianten. Så hva er det som gjør «Black For Death» til et bedre album? Vel, for det første er låtene sterkere, og det virker som om folk/vikingelementene er mer i fokus denne gangen. Det skulle forresten bare mangle, duoen var som kjent på Island for å skrive begge disse albumene. Nå er det slik at bandet også denne gangen blander inn avantgarde-elementer. Det finnes partier med saksofon for eksempel, som kanskje ikke vil falle helt i smak his den jevne metal-elsker. Likevel, er du fan av bandet, vil du elske dette albumet, som ikke bare vokser, men som utfordrer lytteren på en finurlig måte. Også fans av metal litt utenom det vanlige vil finne mye å utforske her.

videre. (Anders Oddsberg)

- Bjørn Nørsterud -

4 Solefald vet å blande prog og ekstrem metal, i utgangspunktet meget interessant. Likevel sliter jeg med å ta av på det bandet har gjort etter århundreskiftet. (André Aaslie) 1 Felegnukking og stygg vokal, ren vokal avløst av en vokalform der «sangeren» høres ut som han blir kvalt. Nesteeeee!!!!! (Frode Johnsrud) 3 Jeg har aldri fått helt dreisen på Solefald, de klarer ikke helt å nå meg med sin bombastiske, og tidvis noe snodige metal. (Frode Øien) 4 Hoj, finn frem syre og sopp, og dra på tur! Gutta boys leverer varene igjen, og selv om det er mye sært her, er det ingen tvil om at Solefald har levert et solid album. (Håkon Grav) 2 Det er mulig å leve med deler av «Black For Death», men jeg har betydelig bedre ting å drive med. (Jan Dahle) 3 Det er på mange måter halvveis originalt og gjennomført dyktig gjort, det Solefald gjør på denne skiva. Det er likevel ikke noe jeg hadde brukt tid på om jeg ikke måtte. (Leif Kringen) 3 «Red For Fire» var ei bra skive, men denne når ikke helt opp. Det blir litt kaotisk og jeg fanger ikke helt den røde (eller svarte?) tråden. Kjip spilling trekker også ned. (Torgeir P. Krokfjord)

AREKNAMES «Love Hate Round Trip» Black Widow/IMPORT Dette er det andre albumet fra italienske Areknames. Jeg har aldri hørt debuten og kan derfor ikke si stort om utviklingen, men er man ute etter doom-aktig hardrock med influenser fra prog og jazz, da kan dette være noe å sikte etter. For meg blir dette altfor kjedelig, det blir liksom litt for mange «lyder», og skiva mangler både tyngde og driv. Det er et dårlig tegn at man blir mest glad når CD’en er ferdig…

- Frode Øien ASSEMBLENT «Equilibrium» Nemesis/AFTERMATH Kunne det fristet med litt death/thrash fra Portugal, der inspirasjonene er blant andre Carcass, My Dying Bride, Samael og Moonspell? Der vokalisten i sistnevnte band gjestesynger på en av låtene, og der produksjonen er røff, enkel og «in your face»? Der låtene til tider er catchy, men ikke spesielt interessante? Ikke?

Vel, da er vi to.

- Bjørn Nørsterud ASTRA «About Me: Through Life And Beyond» Burning Star/IMPORT Kombinasjonen av en albumtittel på altfor mange ord og det faktum at bandet skryter vilt av sin fortid som Dream Theatertributeband, gjorde undertegnede svært skeptisk – og jaggu var ikke skepsisen berettiget. Dette er, med få unntak, erketypisk prog metal av verste sort, og til tross for enkelte noe mer givende partier er det ikke mye å hente her. Titta Tani (eks-DGM) er for øvrig vokalist i bandet, uten av det gjør ting nevneverdig bedre. Hva det rent spilletekniske angår, er gutta helt klart dyktige – ikke overraskende kanskje, men det hjelper lite om spaghettien er av høy kvalitet så lenge den dyppes i vassen saus og kokes altfor lenge. Da bestiller jeg heller en pizza.

- Torgeir P. Krokfjord AZARATH «Diabolic Impious Evil» Pagan/IMPORT Denne utgaven av Scream er virkelig full av god death metal, det har haglet på fra både inn- og utland. Vi starter med Polen, der brutalitetsbandet Azarath holder til. Dette er gruppens andre album, det forrige kom for tre år siden, og hadde den megetsigende tittelen «Infernal Blasting». En god tittel spør du meg, og den hadde ikke vært av veien på denne utblåsningen heller. Vi snakker nemlig om kjapp, rå og brutal death metal, med inspirasjoner fra både Behemoth, Yattering og til dels Decapitation.

Egentlig ikke så rart, Trufel spiller i Yattering, og Inferno pisker skinn i Behemoth. Pagan Records kaller Aztarath det mest brutale og kjappeste death metal bandet Polen har skapt, og selv om man trekker fra litt for kjentfolk, er det liten tvil om at dette er mer enn dundreverdig.

- Bjørn Nørsterud -

BANG TANGO «From The Hip» Perris/IMPORT Jeg ble mildt sagt overrasket over hvor sprekt Bang Tangos comebackalbum «Ready To Go» fra 2004 var, og derfor var selvfølgelig forventningene store også til «From The Hip». Den er nok ikke like bra som forgjengeren, men den sparker godt fra seg denne også. Bandet holder seg fortsatt innenfor sleazy hardrock, men her satses det mer på musikk enn make-up. Etter to sterke åpningsspor daler kvaliteten noe før den tar seg opp igjen på siste halvdel av albumet. Det var kanskje for mye å forvente at denne skulle være like sterk som «Ready To Go», men fans av Bang Tango vil uansett ikke bli skuffet over denne heller.

- Frode Øien BELOW THE LINE «Odes To St. Chris» Casket/IMPORT Her er nok en femlåters EP fra Casket, som signer alle mulige demoband og gir ut det de er blitt presentert for. Below The Line er et ganske kjedelig rockeband med en brukar vokalist, for Andy Huttton er faktisk platens beholdning. Guttas låter er ganske langtekkelige og kjedelige komposisjoner, som bare fungerer som bakgrunnsstøy. Som rockens svar på heismusikk, den er der men ingen legger merke til den. Dette er en utgivelse som vi bare lar passere i all stillhet.

- Anders Oddsberg BEWITCHED «Spiritual Warfare» Regain/INDIE DISTRIBUTION Det begynner å bli en stund siden vi hørte fra svenske Bewitched, og personlig har jeg ikke lyttet til bandet siden på nittitallet en gang. «Spiritual Warfare» markedsføres som et mørkere og mer komplekst album enn tidligere, og det går det an å være enig i. Fortsatt blander karene black, thrash og death med heavy metal, men kanskje gir det mest menig å kalle dette black heavy metal? Gitarsoloene er utpreget melodiøse, og det finnes snev av melodi i så vel vers som refrenger, men det legges enda mer vekt på midtempo groove-stoff. Vokalen er litt kråkeaktig, nesten i Cronos-gata, og står godt til bandets mørke oldschool-komposisjoner. Variasjon er vel neppe det viktigste i denne type musikk, men flere litt kjappere og aggressive låter i samme ånd som «Fucked By Fire» og «Black Burning Hatred» hadde helt klart gjort seg. Sistnevnte er en litt pønkaktig, mørk liten perle, og et definitivt høydepunkt på albumet.

- Leif Kringen BISS «X-Tension» AOR Heaven/TUBA Biss er et band jeg har hatt litt sans for på deres tre første album, men så kom «XTension»… Denne skiva her er ganske patetisk i det meste. Låtene er tidvis flaue, og tekstene er for det meste utelukkende flaue. Jeg

har alltid hatt sans for Marc Storace (til daglig i Krokus), men her synger han ikke engang bra!

Eneste lille snev av lyspunkt på denne skiva er versjonen de gjør av Hearts «Barracuda» og «Blood On Sand», som Matt Sinner har vært med og skrevet. Det rocker heller ikke spesielt mye av denne utgivelsen. Tidligere var det litt fart i dette bandet, men nå virker det som om luften fullstendig har gått ut av denne aldrende gjengen.

- Frode Øien BLACK HOLE GENERATOR «Black Karma» Ars Magna/IMPORT Det er tydeligvis i Bergen ting skjer for tiden. Før man har rukket å fordøye nye skiver fra Deathcon og Helheim, så dukker det jaggu opp enda et prosjekt fra byen mellom de syv fjell. Black Hole Generator er hjertebarnet til en viss Bjørn E. Nilsen, og sammen med Dreggen fra både nevnte Deathcon og Aeternus har han gitt ut denne EP’en. Vi snakker om lynkjapp, industriell black metal her, med inspirasjoner fra band som Anaal Natrakh og Mayhem, pluss en hel del andre.

Det blir litt for programmert og klinisk for meg, men det er likevel verdt å merke seg navnet.

- Bjørn Nørsterud BLACK MESSIAH «Of Myths And Legends» AFM/INDIE DISTRIBUTION Personlig hadde jeg stor sans for Black Messiahs forrige album, «The Oath Of A Warrior», som kom ut på Einheit Produktionen. Det er ikke mye å utsette på oppfølgeren heller, men den er kanskje hakket svakere. Fremdeles handler det om såkalt pagan metal, eller vikingmetal om du vil, hvilket altså betyr heavy metal med black vokal og sterke islett av folkemusikk. Tekstene er både på tysk og engelsk, og det er liten tvil om at bandet, som for øvrig har holdt det gående helt siden 1992, har et talent når det gjelder å komponere gode melodier.

Likevel, en låt som «Sauflied» hadde passet bedre inn på et album av Korpiklaani selv om den selvsagt er morsom med sin tyske allsang og bierstube-preg. Resten derimot, er fordømt bra folkemetal!

- Bjørn Nørsterud BLEED IN VAIN «Say Everything Will Be Fine» VSR/IMPORT Unicorn Digital gir ikke bare ut progressiv rock lenger, nå har man også startet opp underlabelen VSR, som altså skal konsentrere seg om metal. Og hvis du tenker som jeg gjorde, at her vil vi finne bare prog metal-band, tar du også feil. Italienske Bleed In Vain hører hjemme i melodiøs death/metalcore, og gjør en bra jobb på dette albumet, som er deres tredje, hvis man regner med det som kom mens bandet kalte seg This Illusion. Det er mye Pantera i soundet, og jeg synes bandet unngår de verste metalcoreklisjeene. Lyden er strøken, kanskje ikke så rart siden albumet er produsert av Fredrik Nordstrøm?

Den er vel verdt en sjekk denne altså.

- Bjørn Nørsterud S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

37

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:17

Side 38

SPOCK’S BEARD

2 Spock’s Beard er for meg et band som sikkert hadde vært ok hvis de hadde gutt ut denne

«Spock’s Beard»

platen i 1972. Dette er så utdatert at det nesten blir komisk. (Anders Oddsberg)

InsideOut/VME Det er vel et faktum at Spock’s Beard har slitt en del siden Neal Morse fant ut at livet på den andre siden av korset var å foretrekke fremfor bandet han var med på å starte. Likevel, de fire resterende ga aldri opp, og nå er altså tiden kommet for album nummer tre fra kvartetten. Det er gledelig å kunne opplyse at «Spock’s Beard» er det beste albumet de fire herrer har gitt ut, for her stemmer det meste så mye bedre enn tidligere. For det første er albumet tyngre, det er mer progressivt, og ikke minst; låtene er bedre enn hva som var tilfellet på de to forrige platene. Ryo er stadig frempå med både mellotroner, mooger og hammond, og han er definitivt med på å skape mye av suksessen bak dette albumet. Det er egentlig ikke mye vondt å si om de andre tre heller, vi snakker fremdeles om eminente musikere som endelig ser ut til å ha fått frem det de virkelig kan. Det selvtitulerte albumet er langt, du finner både korte og episke spor, og selv om enkelte partier kan bli litt for åpenbart ideløse, er disse 75 minuttene definitivt ikke bortkastet tid.

Dette var jaggu på tide!

4 Det åpner forrykende dette her, med et par vakre balladeaktige rockere og virtuos prog

- Bjørn Nørsterud -

bandet ble dårligere og at jeg mistet mye av interessen for progressiv rock. Du hører for så

slik vi liker å høre fra Spock’s Beard. Så, med visse unntak, dabber det litt av utover dessverre. Men bedre enn sist i hvert fall. (André Aaslie) 3 Progen til Spock’s Beard fungerer best når den er rolig og instrumental, ikke når de prøver å leke rockere. Det er mye fint her, men noe blir nærmest latterlig. (Frode Johnsrud) 3 Jeg har aldri kicka nevneverdig på dette bandet, og jeg blir ingen ihuga prog-fan etter denne skiva heller. (Frode Øien) 3 Åpningslåten er flott, og det er mye vellyd her, men etter en halvtimes tid kjeder jeg vettet av meg. Jeg opplevde bandet live i Paris for noen år siden, og det var imponerende, men like fullt noe jeg har glemt i ettertid. (Håkon Grav) 3 Spock's Beard klarer ikke helt å fange min interesse denne gangen. Det låter i og for seg helt greit, men dette gir meg for lite til at platen vil bli noen gjenganger. (Jan Dahle) 3 Jeg kjøpte faktisk bandets første skiver da de kom, men ga opp etter hvert. Grunnen var at vidt at det er samme bandet vi snakker om selv om det ikke lenger låter like friskt og komplekst. Her og der finnes en del interessant, men spilletiden er altfor lang. (Leif Kringen) 3 Prog rock har aldri vært min greie, og blir det heller ikke etter dette. De rolige partiene låter best, men burde ikke så skolerte musikere klare å synge reint? (Torgeir P. Krokfjord)

BRAND NEW SIN «Tequila» Century Media/EMI Det kommer vel ikke som noen overraskelse at det verken er nekro-black metal eller progrock som skjuler seg bak denne platetittelen. Her er det renspikket rock’n roll som gjelder. Imidlertid kunne bandet tjent på å spikke litt til. Med enkelte unntak, som «The Proposition» og «Reaper Man», mangler nemlig «Tequila» den snerten og det temperamentet som kjennetegner drikken med samme navn.

Gitarlyden er hermetisk, vokalen tilgjort, og til tross for at bandbildet virker troverdig med både skjegg, caps og ølmager, er det fristende å tro at det bak det løsslupne imaget skjuler seg like mye tørst på cash som på brennevin. Peter Steeles relativt meningsløse inntreden på nevnte «Reaper Man» tyder også på dette. Bandet får imidlertid pluss for en overraskende kraftfull cover av «House Of The Rising Sun», og skulle bandet rekke et norgesbesøk før nyttår, vet vi vel hvor Carlings-kjeden legger julebordet…

- Torgeir P. Krokfjord -

CRESCENT SHIELD «The Last Of My Kind» Cruz Del Sur/IMPORT Når det kommer et album som dette på tampen av året, midt i den verste dødtiden for metal-utgivelser, går alt så meget bedre.

Crescent Shield har medlemmer med fortid i band som Onward, Destiny’s End og New Eden, og det er vel ikke så langt unna nevnte aktører Crescent Shield befinner seg heller. Kjernen i bandet er vokalisten Michael Grant og gitaristen Dan DeLucie.

Førstnevnte fører, med sin vokal i samme gate som Harry Conklin, tankene til nettopp Jag Panzer. Hans synger med kraft og autoritet og hever materialet helt på egenhånd. DeLucie er en dyktig gitarist, og i Crescent Shield får han absolutt rom til å utfolde seg.

«The Last Of My Kind» er nemlig et utpreget gitaralbum. Låtmaterialet er veldig interessant. Her finnes episke spor som tittellåten, men også streitere heavy metal-låter som sitter etter kun et par gjennomhøringer. Dette til tross, «The Last Of My Kind» er ei skive hvor det mye å oppdage, og følgelig har den lang holdbarhet.

- Leif Kringen -

CONTRADICTION «The Warchitect» Armageddon/INDIE DISTRIBUTION Jeg måtte kikke i bunken med gamle blader for å få bekreftet det jeg trodde, nemlig at jeg anmeldte et album med Contradiction i fjor. «The Voice Of Hatred» var en svak affære, og det er hyggelig å konstatere at den tyske kvartetten viser stigning på sin femte fullengder. Ikke at «The Warchitect» er noe stort album, men låtene er i det minste en tanke sterkere enn sist. Det går fortsatt i kraftig og tidsriktig thrash metal med smårøff vokal som står i kontrast til tidvis riktig så melodiøse gitartema. Musikken er småmørk, gjerne med melankolske tendenser, men framstår nok som en tanke for kontrollert. Thrash metal bør liksom framføres med litt færre hemninger enn hva som her er tilfellet. Bandet byr likevel helt klart på noen hørbare låter. Tittelsporet har sine kvaliteter, og låten «Thrash Metal» er langt fra så håpløs som tittelen kan tyde på. På den annen side finnes også låter her som er fullstendig harmløse. «Peacemaker» er bare et av flere eksempler i så måte. Det bør vel kanskje også nevnes at albumet avsluttes med en ikke altfor oppsiktsvekkende versjon av Motörheads «Rock’n Roll».

- Leif Kringen -

CRUACHAN «The Morrigan’s Call» AFM/INDIE DISTRIBUTION Irske Cruachan er det alltid morsomt å lytte til selv om AFM fader låtene på promoene sine i stor stil. Karmageddon Media er altså historie, og bandet satser for fullt hos sin nye samarbeidspartner. Som vanlig er det folkemusikk i metal-drakt vi møter, med ren sang fra både mann og kvinne samt en god del black vokal også. Det er ikke alltid Cruachan har innlemmet denne vokalformen, men jeg synes det kler dem godt, spesielt denne gangen. «The Morrigan’s Call» representerer ikke noe direkte nytt fra bandet, men hva gjør vel det så lenge melodiene er vakre og soundet gjennomført? Nå er det enkelte låter som ikke fungerer, men er du fan av Cruachan og irsk folkemetal er dette et sikkert kjøp.

- Bjørn Nørsterud -

COSMO «Alien» Frontiers/BONNIER AMIGO Antonio og Fran Cosmo har begge vært involverte i Boston, og sånn sett også vært med på å kreere god musikk. Dessverre blir ikke resultatet bra når de prøver seg med sitt selvtitulerte band. Her gjøres det forsøk på å levere melodiøs rock, men bandet tryner skikkelig.

Hovedproblemet er en forferdelig produksjon, og eventuelle tilløp til gode låter drukner i det tvilsomme lydbildet. Styr unna Cosmo.

- Jan Dahle -

38

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

CRYSTAL TEARS «Choirs Of Immortal» Pure Steel/IMPORT Pure Steel er et splitter nytt tysk plateselskap, og greske Crystal Tears er første band ut på etiketten. Bandet har gitt ut musikk tidligere, men det jeg har lånt øret til av bandets tidligere bravader, har vært av noe tvilsom art. «Choirs Of Immortal» er ei heller noe kanonalbum, men det er faktisk en del ting som fungerer bedre enn tidligere og som vitner om at kvartetten muligens kan ha en framtid i den mer undergrunnsorienterte delen av denne bransjen.

Der bandet tidligere kjørte en stil som ikke lå langt unna den melodiøse speed metalen, er det nå mer midtempo-orientert heavy metal som gjelder. Låtene blir litt like både i struktur og tempo, ser man grovt på det er det vel bare den raske «Stealer Of Minds» samt den tunge kraftballaden «When The Night Is Cold» som stikker seg en smule ut. Den andre merkbare forskjellen er at bandet har fått ny vokalist siden sist jeg hørte fra dem. Natasa Pandreia har en utrolig røff og kraftfull stemme. Den er hås og har

mer enn spor av sandpapir. I Doro Pesch eller Ann Boleyn-gaten er hun faktisk noe av det røffeste jeg har hørt, og det fungerer tilfredsstillende også.

Klarer bandet å komme opp med litt sterkere låter som ikke er fullt så trauste, bør neste utspill hanke inn minst ett poeng mer enn «Choirs Of Immortal».

- Leif Kringen DAWN OF SILENCE «Moment Of Weakness» Metal Heaven/TUBA Noe av det verste jeg vet innen metalen er band som rett og slett ikke har noe å by på.

Svenske Dawn Of Silence er et slikt band, og kan i beste fall beskrives som et ordinært Iron Maiden-inspirert metal-band. De skal ha en ting – de har skikkelig trøkk i musikken og gitarene har gromlyd, men både kvaliteten på låtene og det vokale er langt under pari. De får det sånn noenlunde til å stemme på åpningssporet «Hands Of Fate», men det stopper egentlig der. Resten blir bare et oppkok av ideer de absolutt ikke har klekket ut selv. Man får litt følelsen av at bandet bare har skrevet 12 låter for å gi ut et album. Sverger du noe enormt til Iron Maidenlignende musikk, så sjekk gjerne ut skiva, hvis du ikke har altfor store krav til gode låter.

- Frode Øien DEMONIC SYMPHONY «Frozen Tears» Nevermore/IMPORT Det åpner ganske så svulstig, episk og mektig når tyske Demonic Symphony setter i gang med tittelsporet på dette albumet, men det blir en ørliten nedtur når Christine Darlana Schulte (eks-Agathodaimon) begynner å synge.

Stemmen hennes fungerer bra når hun ikke trenger å ta i, og med slike begrensninger på stemmebåndene så skjønner man fort at dette ikke blir noen høydare innen det vokale. Musikken dog, er det lite å utsette på – som sagt her er det mye keyboards som skaper det episke soundet, men også gitarene vet å finne veien frem i lydbildet. Trommelyden er mer eller mindre fraværende, noe som tyder på dårlige innspillings- og miksevilkår, for det er Mika Jussila som har hatt utfordringen å mastre dette albumet i Finnvox. Nå liker jeg det ofte så episk som det Demonic Symphony leverer sin musikk, og jeg har lite å utsette på låtene. Dette er tungt, symfonisk og låtene har atmosfære. Litt dårlig lyd og ordinær vokal får jeg da heller leve med.

- Frode Øien DIECAST «Internal Revolution» Century Media/EMI Selv om jeg ikke kan huske å ha hørt Diecast tidligere, tar det ikke mange sekundene av tittel- og åpningssporet før jeg skjønner tegningen. Selskapet gjør et poeng av at «Internal Revolution» er et variert album som ikke er enkelt å kategorisere, men det er da ikke nødvendig å gjøre dette vanskeligere enn å slå fast at vi har med metalcore å gjøre. Melodier er viktige i bandets musikk, og det er lett å se at dette bandet har et stort salgspotensial. Begge former for vokal, både den halvveis brutale som i det vesentligste nyttes i versene, og den rene og strømlinjeformede som ofte

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:17

Side 39

THERION

4 Therion har aldri klart å overgå sitt mesterverk «Theli», og det klarer de ikke nå heller. Jeg

«Gothic Kabbalah»

liker denne platen, som har en del spreke ting i instrumenteringen og låtene. (Anders

Nuclear Blast/INDIE DISTRIBUTION Therion viser seg fra en litt annen side denne gangen. De har lagt death-vokalen på hylla samtidig som musikken er atskillig mer rett fram enn tidligere. Resultatet er blitt et fabelaktig stykke musikk, stappfullt av fengende melodier, spennende arrangementer og ikke minst glimrende individuelle prestasjoner – særlig av vokalist Mats Levén og gitarist Kristian Niemann. Tittellåten «Son Of The Staves Of Time» og «The Falling Stone» er (foreløpig) de aller største høydepunktene, men dette kan absolutt endre. Uansett bør denne skiva nytes i sin helhet. Låter som «The Wand Of Abaris» og «The Perennial Sophia» har vokst seg store og sterke siden studiobesøket, og det eneste som trekker ned og hindrer full pott er deler av «Three Treasures» og «The Path To Aracdy» samt at noen av orkesterpartiene i den avsluttende «Adulruna Rediviva» er hakket for cheesy. Ellers er det ikke mye å peke på, lyden er også knall, og med Tomas Karlssons svært velskrevne og gjennomførte tekster på toppen kan Christofer Johnsson & Co. kan være særdeles fornøyde med seg selv. Kanskje var det å involvere resten av bandet såpass mye i låtskrivingen det smarteste Christofer har gjort på veldig lenge?

- Torgeir P. Krokfjord -

Oddsberg) 3 Jeg var en gang i tiden ganske betatt av «Theli». Den har dog ikke helt tålt tidens tann, men er fremdeles Therions klart beste. (André Aaslie) 3 Jeg må innrømme at jeg er skuffet over Therion denne gangen. Hvor er koret, orkesteret og den spesielle stemningen? «Gothic Kabbalah» høres mer ut som et ordinært metalalbum uten verken magi eller særegenhet. (Bjørn Nørsterud) 3 Mye bra, mye variert, og mye tungt fordøyelig. Levén synger godt, men denne trenger kanskje mer tid… (Frode Johnsrud) 4 Et litt varierende album det her, mye episk, storslått og flott, men enkelte ting drar ut litt vel mye. (Frode Øien) 3 Christofer Johnsson gjør mye riktig, og det er nok en gang monumentale saker han gir ut, men det blir rett og slett for mye på en gang. Med Mats Levén har han en kongevokalist på laget, men mye av musikken her blir svulstig og intetsigende i mine ører. Massivt? Ja. Gjennomført? Absolutt. Imponerende? Ikke nødvendigvis. (Håkon Grav) 4 Det har vært litt opp og ned når det gjelder hvordan Therion har falt i smak opp gjennom årene, men denne gangen sitter svenskene godt i øret. (Jan Dahle) 2 Søt symfonisk svada, suveren som sovemedisin, skal selvsagt snarest slaktes. (Leif Kringen)

slår inn i de myke, melodiøse refrengene, er av god kvalitet. Det er ikke dårlig, all den tid det er samme mann, Paul Stoddard, som står bak dem begge.

«Internal Revolution» er et gjennomført profesjonelt produkt som sikkert vil appellere til tilhengere av band som Killswitch Engage, Unearth og Trivium, men noe særlig sjel å snakke om er det vanskelig å spore her. Jeg er også mer enn usikker på hvor holdbar denne platen er utover de vanlige sju-åtte gjennomhøringene.

- Leif Kringen DRAGONLAND «Astronomy» Century Media/EMI Svenske Dragonland er et band som alltid har bydd på kvalitet på sine utgivelser. På de tre foregående skivene har de imponert stort, spesielt de to første er rimelig gromme. Siden den gang har bandet roet litt ned på tempoet og er ikke det melodiøse power metal-bandet de en gang var, men de har beholdt kvaliteten på låtmaterialet.

Jeg synes nok fortsatt at bandet var best da det gikk skikkelig fort unna, men den tyngden og groovet de har i låtene i dag er heller ikke å kimse av. Ikke overraskende er dette ei skive som fungerer best når den spilles høyt – skikkelig høyt. Bandet har enkelte fellestrekk med Kamelot faktisk, men det er først på dette albumet jeg har merket meg det. Noen av arrangementene på låtene er i samme gata, og kombinasjonen med å blande inn litt kvinnevokal fungerer som hånd i hanske i en låt som «Cassiopeia», og de gjentar det litt senere ut i albumet også. Helt på tampen av albumet blir vi tatt med i et konsept, som musikalsk blir mer Rhapsody, hvor de drar det litt vel langt etter min mening.

- Frode Øien ED GEIN «Judas Goats & Dieseleaters» Black Market/INDIE DISTRIBUTION Når et band tar navnet fra en av verdens verste seriemordere, skjønner man fort at det ikke akkurat handler om Kurt Nilsen.

Amerikanske Ed Gein fremfører en djevelsk miks av thrash, grind, sludge, punk og annet faenskap, men får det hele til å høres ut som en helt ny genre, utrolig nok. Det er likevel grinden som høres best, og når man legger inn nærmest doom-lignende partier i den formen for ekstremitet, fungerer det som helvete.

Ikke noe for den sedvanlige thrash-lytter altså, men fikser du det mer ekstreme, er du dømt til å like denne galskapen.

- Bjørn Nørsterud THE FALL OF EVERY SEASON «From Below» Aftermath/AFTERMATH Helt ut av intet dukker det opp et nytt enmannsprosjekt fra Norge i form av The Fall Of Every Season. Basisen er i melankolsk doom, der Marius Strand er hjernen, komponist og multimusiker. Et sjeldent talent dette altså, som opprinnelig spilte i bandet Nyctanthous.

Ukjent for meg dog, like ukjent som dette prosjektet.

Det er likevel alltid spennende å oppdage nye band i denne genren, og The Fall Of Every Season er i så måte litt av et funn. Det er ikke til å komme unna at

Opeth må ha vært en viktig inspirasjonskilde for herr Strand, spesielt hva renvokalen angår, den minner meg mye om Mikael Åkerfeldt. Nå er ikke det noe dårlig skussmål, tvert i mot, det bør sees på som en ære. I likhet med svenskene bruker også Marius Strand akustisk gitar, piano som virkemidler i soundet, selvsagt som bi-effekter i et ellers blytungt sound. Nå skal det sies at «From Below» inneholder mye mer doom enn det Opeth noensinne har hatt, så der blir ingen sammenligning rettferdig. Og dødsvokalen er helt enorm. Konklusjon: Glimrende debut fra et prosjekt som kan bli svært, bare man rister seg ørlite grann mer løs. 4 pluss!

- Bjørn Nørsterud FEAR BEFORE THE MARCH OF FLAMES «The Always Open Truth» Equal Vision/INDIE DISTRIBUTION Fear Before The March Of Flames har et navn som man enten lærer seg med en gang, ellers så lærer man seg det aldri.

Denne gjengen har gitt ut to plater tidligere, og hvis de er i samme kategori som denne, har i hvert fall jeg gått glipp av noe. Disse seks gutta lager en musikk som er utrolig mainstream i sin særhet. De blander og mikser noise, metal, emo, metalcore og helt vanlig rock. «The Always Open Truth» er på en måte en reise gjennom håp og fortvilelse, her er det lune og rolige som raskt løper over i det smått kaotiske.

Fear Before The March Of Flames har begynt marsjen på alvor. Denne platen er noe man må ha.

- Anders Oddsberg FINAL FRONTIER «Freelight» Escapi/BONNIER AMIGO Rob Moratti og Mladen er kommet til kapittel fire i Final Frontiers historie, og denne gangen blir resultatet ikke mer enn helt greit.

En del passe gode låter med en ikke helt optimal produksjon, er oppskriften på «Freelight», og dermed havner bandet i klynga midt på stammen. Moratti kan lett fremstå som litt slitsom der han ligger i et høyt stemmeleie, uten å variere vokalbruken nevneverdig. Nettopp det er kanskje bandets største problem, men med låter som «Dynamo» og «Someone's Watching You» er det likevel hyggelig nok å høre på Final Frontier.

- Jan Dahle FLESH «Temple Of Whores» Iron Fist/IMPORT Flesh er altså soloprosjektet til Pete Flesh, som også spiller i Deceiver. På prosjektets andre album, «Temple Of Whores», spiller han gitar og bass og håndterer vokalen selv, mens Flingan sitter bak trommesettet. Det er lett å høre at dette er tuftet på det samme musikalske grunnlaget som Deceiver selv om Flesh har mer gammel amerikansk death metal i uttrykket. Tilnærmingen er lett rølpete og åttitallsorientert, og musikken har innslag av thrash, black og heavy metal. Stemmen til Flesh ligger og rumler over musikken, og er med på å forsterke et allerede mørkt uttrykk. Låtmaterialet er greit, men selv om låtene er enkle og slår rett i trynet, er det vanskelig å finne spor som stikker seg ut.

- Leif Kringen -

FOREST SILENCE «Philosophy Of Winter» Candlelight/TUBA Jeg har tidligere bebudet mitt forhold til miniskiveformatet. Det er simpelthen en uting, hvorfor ikke vente til tre-fire låter til er klare? Det som da er litt pussig med dette slippet er at jeg føler en miniskive på en måte er nok. Forest Silence er nemlig et band som fungerer aller best i små doser. Låt for låt er dette nemlig atmosfærisk og episk black metal med et relativt kaldt sound.

Problemet med skiva er at låtene kan bli vel hendelseløse og i så måte langdryge, derfor er det faktisk passe med en fem låters dose av Forest Silence. Bandet er forresten et slags sideprosjekt for keyboardisten i det mer kjente ungarske bandet Sear Bliss.

- André Aaslie FROM A SECOND STORY WINDOW «Delenda» Black Market/IMPORT En stund trodde jeg at tittelen på dette albumet var bandets navn, og omvendt, og det hadde kanskje vært naturlig. Lange navn forbinder man vel først og fremst med gothic metal, og ikke et hyperteknisk death metal-band som dette. Jeg velger å kalle dette death metal, og trekker som sådan litt på smilebåndet av plateselskapets beskrivelse. «Ohio-Vania Dude Core» velger de som etikett, og slenger seg på core-bølgen som uforståelig nok herjer for tiden.

Med unntak av den til tider core-aktige vokalformen, finner jeg for det meste god gammel teknisk death metal på platen, og godt er det.

Bandet viser evne til å løse opp med en del roligere og ved ymse anledninger melankolske partier.

Dette hjelper på engasjementet. Mange tekniske death metal-band har nemlig en lei tendens til å la det tekniske aspektet overskygge låtsubstansen.

Denne skiva har lenge ligget og vippet mellom karakterene fire og fem. Når jeg velger å vippe nedover, er det simpelthen fordi jeg etter x antall gjennomhøringer fremdeles sliter med å få partier jeg sporenstreks likte til å sitte helt som de skal.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er et eller annet på det rent strukturelle som ikke helt stemmer overens med mine antenner. Er du på innkjøpstokt etter kompleks progressiv death metal, så kan dette være akkurat det akkurat du leter etter. Her er det nemlig snevert med rent objektive elementer å trekke for.

- André Aaslie GJENFERDSEL «I» Ketzer/IMPORT Når man mottar en CD med et nytt norsk band, er det selvsagt alltid med en viss spenning – særlig når fjell og fjorder, norske tekster og liksminke er involvert. «I» er jo blitt et velkjent navn i det siste, mye på grunn av et visst Bergensband, men det skal vi ikke bry oss så mye om her. Gjenferdsel står for kald og typisk norsk black metal, fremført i stort sett midtempo og med en hvesende vokal ispedd enkelte death grynt.

Produksjonen er imidlertid langt fra nekro. Henning Ramseth har gitt bandet veldig god lyd i Space Valley S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

39

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

Side 40

TRAIL OF TEARS

4 Dette er uten tvil det noe av det beste jeg har hørt fra dette bandet. Jeg har sansen for

«Existentia»

måten de klarer å balansere de forskjellige vokale stilene. (Anders Oddsberg)

Napalm/INDIE DISTRIBUTION Sørlendingene gjør det jaggu igjen! De to foregående skivene fra denne gjengen har vært regelrette genistreker, og her kroner de karrieren med sitt utvilsomt mest gjennomførte verk hittil. Bandet er fremdeles eksponenter for det plateselskapet ynder å kalle mørk, gotisk metal, og det duger vel det, sånn for promoteringens skyld i alle fall. Personlig synes jeg bandet har en god signatur på det de gjør, og det blir meningsløst å sammenligne med andre band. Jeg nøler likevel ikke med å si at bandet gir meg langt mer enn for eksempel Rammstein, uten sammenligning for øvrig. Trail Of Tears har både tyngde, melodi, atmosfære og låtmateriale nok til å hamle opp med de fleste i klassen, og de gir tydeligvis blaffen i konvensjoner selv, noe den kommende turneen med Gorefest, Belphegor, Keep Of Kalessin og Madder Mortem tydelig viser.

3 Det begynner å bli en stund siden jeg falt fra i denne genren, Trail Of Tears viser dog

«Existentia» inneholder ti låter som alle fortjener å bli spilt, men skiva opplever kanskje en

Øien)

aldri så liten nedtur midtveis, med saker som «The Closing Walls» og «Empty Room». Låter

3 Dette låter helt ok, men jeg har nok likt Trail Of Tears bedre ved enkelte tidligere anledninger.

som «Deceptive Mirrors», «My Comfort» og «As It Penetrates» er imidlertid überlåter som

Det låter uansett passe massivt, og med greie låter blir det hørbart. (Jan Dahle)

virkelig definerer bandet.

3 Trail Of Tears byr på et produkt som er relativt strømlinjeformet rent musikalsk. Her går det - Håkon Grav -

progresjon, men jeg klarer simpelthen ikke å la meg nevneverdig engasjere lenger. (André Aaslie) 4 Majestetisk musikk, enorm produksjon og gode låter – likevel blir det litt for likelydende, men firer’n er sterk som stål for Trail Of Tears denne gangen. (Bjørn Nørsterud) 4 Her makter endelig et band å utvikle den etter hvert så slitne genren med miksede vokalformer. Det gjør Trail Of Tears klokt i, og slikt skal belønnes. Dette bandet er utvilsomt ledende innen indrefilet i fiskesaus-genren, for her kombineres også mye melodi og tøffe riff. (Frode Johnsrud) 4 Jeg er ingen stor kjenner av Trail Of Tears, men finner mye bra gotisk metal her. (Frode

i glatt, mørk gotisk metal som sikkert er tagbar for massene, men som ikke gjør det store inntrykket her. (Leif Kringen) 2 Det åpner lovende med «Deceptive Mirrors», men henfaller fort til atskillig kjedeligere toner. Tamt. (Torgeir P. Krokfjord)

Studio. Jeg kunne tenkt meg at albumet varte litt lenger, denne halvtimen virker som om den er over før den har begynt. Og akkurat det skulle vel være skussmål godt nok?

- Bjørn Nørsterud GORETRADE «Perception Of War» Displeased/IMPORT Colombia har alltid vært et ekstremt land, det være seg politikk, vold og narkotika.

Dette gjenspeiler seg selvsagt i musikken også, for når hørte du egentlig en akustisk trio fra det landet sist? Ikke vet jeg, og det vet sikkert ikke Goretrade heller. Uansett, bandet ga ut sitt forrige album i 2003, kalt «Ritual Of Flesh», uten at verken narkobaroner eller korrupte politikere mistet pusten av det, skulle jeg tro. Nå er den gutturale kvartetten tilbake med nok en solid dose brutal US death metal, og selv om jorden rister, er det ikke så veldig interessant det man hører. Litt for primitivt, litt for annenrangs, litt for kjedelig og så videre.

- Bjørn Nørsterud HEAVY HEAVY LOW LOW «Everything’s Watched, Everyone’s Watching» Ferret/INDIE DISTRIBUTION Heavy Heavy Low Low raser gjennom elleve låter på 22 minutter med en vokalist som egner seg best for stumfilm. De spiller en form for musikk som sannsynligvis ligger nærmest begrepet noisecore, uten å ha laget en eneste ting som egentlig kan betegnes som en låt er det ganske godt gjort å få gi ut en plate. Ok, det er sært, men på en måte virker det som de prøver å være sære bare for å være det, ikke fordi de er overbeviste om at de virkelig har noe på gang med sin musikk. Styr unna.

- Anders Oddsberg HELLHOUND «The Dead Eye» Majestic Rock/IMPORT Japanske Hellhound er på mange måter et artig bekjentskap. Det er vanskelig ikke å la seg sjarmere av bandets tradisjonelle heavy metal med NWOBHM-slagside. Det formelig oser åttitall lang vei av denne pakka, og låtene leveres tilsynelatende med et aldri så lite glimt i øyet. Seks av ti låttitler har ordet «metal» i seg, og den litt skingrende vokalen til Crossfire, kommer selvsagt med den sedvanlige japanske aksenten.

Noen av koringene er mørke og mandige, nærmest som en blanding av Accept og typiske thrashgjengrop, mens soloene er raske og melodiøse.

Bandet har helt klart plassert de tre sterkeste låtene først på skiva. «Metal Attack» og «Samurai Warrior» viser bandet på sitt aller beste, og egner seg svært godt som akkompagnement til øldrikking, mens «Hellhound» er skivas mest melodiøse spor. I motsatt ende av skalaen har vi en låt som «Rock Like Hell», som med sin svært simple, litt rocka tilnærming rett og slett fortjener betegnelsen «teit». Fireren utstedes under tvil, for dette er, som du allerede har skjønt, en sjeldent ujevn affære.

- Leif Kringen -

40

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

HYPNOS 69 «The Eclectic Measure» Electrohascch/IMPORT Belgiske Hypnos 69 takker for seg med «The Eclectic Measure», og det er litt leit ettersom dette er en bra plate. Gutta leker seg i en psykedelsk verden som gjør at jeg noen ganger tenker på god gammel Pink Floyd. Instrumenteringen er nokså utradisjonell, med saksofoner og theremin, og gir platen et litt annerledes lydbilde enn det man er innkjørt på. På noen av låtene drar de sine solopartier litt i lengste laget, men samtidig er det noe som hører genren til. Har man sansen for band som Hawkwind og gammel Pink Floyd, er det bare å hoppe på første og beste romskip.

- Anders Oddsberg INACTIVE MESSIAH «Be My Drug» Holy/IMPORT Når greske band slår på stortromma, så gjør de det til gagns. Bandet med det geniale navnet Inactive Messiah følger opp den greske tradisjonen som blant andre Sceptic Flesh har banet vei for, og presenterer her et monumentalt, symfonisk death metal-album. Man har sågar hyret inn både kor og orkester for å få til det episke soundet som finnes på platen. Og episk og storslått er det blitt, mye som følge av at det hele er blitt festet på disk og produsert i velrenommerte Finnvox. Bandet har ikke bare lært av nevnte Septic Flesh, det finnes også elementer her som Samael ikke hadde trengt å skamme seg for i sine glansdager. Jeg kunne kanskje klart meg uten deres versjon av Michael Jacksons «Beat It», det trass i at versjonen faktisk er ganske god. Resten av albumet er det ingenting å utsette på, så om ikke en sensasjon, så er dette uten tvil et av årets store overraskelser.

- Bjørn Nørsterud KHLYST «Chaos Is My Name» Hydra Head/TUBA Khlyst er en duo som høres ut som de har leid inn Gollum på vokal eller skrik, velg selv.

Hadde det ikke vært for at Runhild Gammelsæter kan sette Sunn O))) på sin CV. hadde ingen gitt ut denne CD’en. Her er ikke en eneste låt presentert, alt er bare en masse industrielt støy og skrik. Jeg må vel bare innrømme at jeg synes dette er en hån mot band som virkelig prøver å lage musikk. Khlyst er som en dårlig lydkulisse i en psyko skrekkfilm av B-karakter. Styr unna dette.

- Anders Oddsberg KILLSWITCH ENGAGE «As Daylight Dies» Roadrunner/BONNIER AMIGO Dette er den femte utgivelsen til Killswitch Engage, og mann som den rocker! Howard Jones synger som en konge på denne utgivelsen, og det kommersielle aspektet i musikken denne gangen gir dem faktisk litt håp om radiospilling selv om de i utgangspunktet er like harde og kompromissløse som de bestandig har vært. Adam Dutkiewicz og Joel Stroetzels riffbomber er mer eksplosive på «As Daylight Dies» enn et

normalt nyttårsfyrverkeri i Sydney. Killswitch Engage er et av de bandene som satte premissene for hvordan metalcore skal låte, men nå skriver de om alt på ny og tar genren til nye høyder. Gutta kommer til å gi oss et helt nytt syn på denne musikktypen i årene som kommer.

- Anders Oddsberg KOTZEN, RICHIE «Into The Black» Frontiers/BONNIER AMIGO Richie Kotzen, med en fortid fra Poison og Mr. Big, har til tross for sine ferdigheter som gitarist aldri vært et sikkert kort når det har kommet til plateutgivelser. Denne gangen kommer mannen helt greit ut av det, takket være at han har kommet opp med noen ok låter. Man skulle likevel ønske det hadde sprutet noe mer av «Into The Black», for det er relativt rolig stoff vi her snakker om.

Det platen trenger er noe mer rått spill fra gitaristens side, slik vi får i «Till You Put Me Down», og noe mer opptempo stoff. «The Shadow» er et eksempel på en låt som fungerer godt, men låtmaterialet blir for ujevnt.

- Jan Dahle KRISTENDOM «Awakening The Chaos» Pervade/INDIE DISTRIBUTION Bandet med det for oss nordmenn oppsiktsvekkende navnet har valgt å utgi enda et album, og nok en gang har bandet valgt å forrette en rett så intetsigende thrashaffære. En låt med Kristendom innpakket i knall produksjon på full guffe, er en fin opplevelse for en som liker metal. Men nå har det seg slik at man er avhengig av en viss variasjon i låtmaterialet for at lytteren skal kunne holde seg engasjert gjennom en hel fullengder. Kristendom har glemt det faktum at groove og fete gitarriff ikke er nok, det må ligge et fundament i bånn på hver låt. Jeg tror ikke et eneste riff på denne skiva hadde vært malplassert på en annen låt. Skjønner? Digipacken er dog fin, og på kjøpet får du en DVD. - André Aaslie KRUX «Krux II» GMR/IMPORT Som sikkert en del vet så er ikke Candlemass det eneste doom metal-prosjektet Leif Edling har gående. Også Krux kan lett flettes inn under doom-paraplyen, og med tanke på at det er Edling som skriver det meste av musikken i begge band, kommer det vel ikke som noen bombe at det er en del fellestrekk på musikken. Den største forskjellen ligger i at det er andre musikere med på laget i Krux, hver for seg kanskje mer kjente enn noen av medlemmene i Candlemass for øvrig. Mats Levén kan synge det meste, og her beviser han at han også fikser den tunge og trege musikken, men skal du ha Messiah-vokal så er ikke dette noe for deg. Fredrik Åkesson er ingen ukjent herremann på gitar heller, og Peter Stjërnvind slår som vanlig kraftfull trommebeats. Sammen med Edling, Jörgen Sandström og Carl Westholm har denne kvintetten kommet opp med et album like bra som debuten fra nesten fire år tilbake. Her får vi servert åtte låter som

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

Side 41

inneholder de klassiske doom-elementene, men som også har variasjon og gode melodier. Det er nesten bare Candlemass selv som kan levere doom metal man blir i godt humør av, men i denne eksklusive klubben hører også Krux hjemme. Dritbra doom metal, rett og slett!

- Frode Øien -

image, men likevel helt for jævlige. Skulle tro dette var mors beste barn, og det er det nok også, for det er fullt av bibelsitater i den nå veldig omtalte bookleten. Yuck!!! Lyden er sånn midt på treet, og bandet har et godt stykke igjen på låtskrivingsbiten.

- Frode Johnsrud -

THE LIZARDS «Against All Odds» Hyperspace/IMPORT The Lizards skal ha all ære for det de gjør, hvilket vil si alt på egenhånd. Selv med noen semi-store navn i besetningen så virker det som de gjør dette fordi det er gøy og ikke noe annet. Jeg tviler på at det er mye penger i omløp for Mike DiMeo (Riot og Masterplan) og Bobby Rondinelli (eks-Rainbow/Black Sabbath/Blue Öyster Cult) når det kommer til The Lizards. Musikken til disse amerikanerne er godt støpt i syttitallet og den klassiske hardrocken hvor det flørtes litt med det progressive. En låt som «Can’t Fool Myself» får jeg litt Uriah Heep-følelse av, låten er på nærmere ti minutter, den inneholder mye og er en av skivas definitive høydepunkter.

Kommer man litt utover på albumet, kan man få med seg fire doser med Glenn Hughes også, der han gjør solide vokalprestasjoner. Det er mye bra her, men har man ikke sans for et eldre sound, så har man ikke mye å hente her. Jeg klarer meg fint helt til de kjører på med altfor mye funk, som for eksempel i låten «Up The Stairs». Det er ingen knallsterk firer det her – albumet er bedre enn forgjengeren, men kanskje ikke like sterk som debuten.

- Frode Øien -

MNEMIC «Passenger» Nuclear Blast/INDIE DISTRIBUTION Danske Mnemic var en kort periode dansksvenske rett etter at vokalisten Michael Bøgballe hoppet av og de trodde eks-B-Thong og Transport League-frontmannen Tony Jelencovich var rett mann. Nå er de derimot blitt danskfranske ettersom deres nye vokalist er Guillame Bideau, tidligere å finne i Scarve, og det er slett ingen dårlig løsning de kom opp med her.

Vokalen er utrolig bra noen steder på denne platen, og musikken er blitt enda mer dynamisk enn det den var på «The Audio Injcted Soul». Det er ting som noen ganger låter superkommers bare for å bryte ned i bandet kjente bombastiske råheavy industripreferanser. Mnemic beveger seg fremover på sin tredje plate mot et mer tilgjengelig og pompøst sound, dette kan meget godt bli deres store gjennombrudd.

- Anders Oddsberg -

MACHINAE SUPREMACY «Redeemer» Spinefarm/TUBA Dette bandet har gått undertegnede hus forbi på tross av en voldsom nett-hype, og basert på det «Redeemer» har å by på blir dette også helt klart siste gang våre veier krysses.

Skiva ble visstnok spilt inn for over ett år siden, og har i mellomtiden vært distribuert i hundretusenvis av eksemplarer via nettet. Blir det opp til meg, når den ikke ut til et eneste uskyldig fjortisøre til.

Bandet spiller en svært lettfattelig form for emometal, visstnok med inspirasjoner fra film- og TVspill-soundtrack, og tro meg; Children Of Bodom låter som Darkthrone i forhold. Låter som «Through The Looking Glass», «I Know The Reaper» og «Ronin» gjør det fristende å ta i bruk Monster Magazine-terminologi, men det får nøye seg med å si at alle fornuftige mennesker som puster luft, spiser mat og går med klær på kroppen skal sky denne skiva som pesten.

- Torgeir P. Krokfjord MAX MIDSUN «Max The 1st» Morningstar/TUBA Max Midsun er et norsk debutantband som spiller noe som kan betegnes som en blanding av straight heavy og garasjeinspirert rock. For meg er ikke dette noen storslått opplevelse. Jeg synes ikke låtene er noe særlig medrivende, og vokalen virker litt uinspirert.

Det mangler det lille ekstra på denne platen som klarer å løfte opp det til en spennende rock’n rollopplevelse. For meg virker det som de hadde hatt det bedre av et år til i øvingslokalet før de platedebuterte.

- Anders Oddsberg METATRONE «The Powerful Hand» Scarlet/TUBA Metatrone er italienske, noe som høres godt. Vokalisten kunne like gjerne sunget på italiensk, for jeg skjønner ikke et kvidder av engelsken hans. Men tekstene i bookleten er på engelsk, så la oss anta at han synger på det språket. Musikken er også av den europeiske sorten, litt symfonisk, litt duracell-tromming, et par godkjente forsøk på å lage melodilinjer, men likevel – og kanskje derfor – faller bandet igjennom. Gutta har dessuten bilder av seg i bookleten, og selv om det er useriøst å kommentere slikt; de ser for jævlige ut. Helt normale bilder uten noen spesiell

MORSE PORTNOY GEORGE «Cover To Cover» InsideOut/VME Jeg er ikke spesielt glad i coverlåter, de er morsomme å høre en gang, og så blir de satt bort for å samle evighetens støv. Jeg er dog en stor fan av Neal Morse både som sanger og musiker, og når man slipper å høre ham predike om Jesus, er det nesten verdt prisen alene. Det finnes en god del interessante låter som folk flest sikkert ikke har hørt, i hvert fall blant den yngre garde. Du finner låter av Monkees, Cream, Cat Stevens, Paul McCartney og så videre, og det er jo selvsagt veldig profesjonelt fremført. Mine favoritter er «Maybe I’m Amazed» av Sir Paul fra hans første soloalbum, som i sin helhet er en glemt juvel, tro meg. Cat Stevens’ «Where Do The Children Play» er en annen klassiker det nesten ikke går an å ødelegge, og det samme må selvsagt sies om Moody Blues’ «Tuesday Afternoon» og Blind Faiths «Find My Way Back Home».

Sistnevnte sender til og med Neal Morse opp i falsett, hvilket viser hvilken genial sanger Steve Winwood var. Men for all del, solid håndverk fra gudbenådede musikere dette albumet altså, for å si det litt ironisk.

- Bjørn Nørsterud MUSTASCH «Parasite» Regain/INDIE DISTRIBUTION Stoner-veteranene fra Sverige, Mustasch, er ute med en sekslåters CD, og det er en morsom halvtime de byr på. På en måte får jeg litt følelse av Spiritual Beggars med Spice på vokal mens jeg lytter til disse låtene. Grunnen til dette er at Ralf Gyllenhammar har den samme styrken og bredden i sitt stemmeregister. På platen er det fem studiolåter og «The Dagger» i et liveopptak fra Stockholm som virkelig viser klasse på bandet og deres samspill med publikum. Dette er en svett miniutgivelse som gir en lyst på mer hårpryd under nesen.

- Anders Oddsberg MUST MISSA «The Target Of Hate» Nailboard/INDIE DISTRIBUTION Denne patronbelte- og nagledekorerte trioen kommer etter hva jeg kan skjønne fra Estland. Bandet leverer en slags form for black/thrash/heavy metal med småstygg, dog ikke avskrekkende vokal. Uttrykket er småskittent og rimelig nakent som en følge av at bandet opererer med en gitar, bass og trommer. Låtmessig går det mye rett fram, her og der sniker mann i en slags rocka undertone som fører tankene til Motörhead og Venom. Tempoet er overveiende over middels høyt, men man legger også inn noen mer kontrollerte riffpartier. Det er ikke mange spor her du husker etter at albumet er ferdig. Riffene blir

nemlig litt for middelmådige, og det er generelt lite ved låtene som gjør at du vil klare å utvikle noe mer enn et overfladisk forhold til dem.

- Leif Kringen MY CHEMICAL ROMANCE «The Black Parade» Reprise/WARNER MUSIC New Jersey-bandet My Chemical Romance har solgt mer enn tre millioner av sitt debutalbum «Three Cheers For Sweet Revenge», så naturlig nok er dette et band som appellerer til folk utover den gjennomsnittelige Scream-leserkretsen. Det er ikke dritenkelt å beskrive bandets musikk, men litt happy hardrock er nok en grei veiledning. De har elementer fra Queen (ikke så rent sjelden), andre steder minner de om Cheap Trick, og mange av de happy melodilinjene har de hentet fra den amerikanske gla’-punken. Jeg fikk raskt sansen for dette albumet og har spilt det mye, men merker at jeg ikke er så entusiastisk nå som de første gangene.

Dette er nemlig enkel musikk, og når de spiller låter som «Dead» og «This Is How I Disappear», lar jeg meg rive med og kan gjøre en sjelden danseoppvisning. Etter min mening kommer de beste låtene først på albumet, så jeg klarer ikke å være like gira gjennom hele skiva – kanskje like bra for de som har opplevd å se meg danse til dette…

- Frode Øien NAIMA & THE BITTERS, TONY «Dismember» Regain/INDIE DISTRIBUTION Hva i helvete er dette for noe idiotisk tullball? En svensk idiot har fått for seg at han skal gjøre sine egne versjoner av Dismember-låter, og dette synes vårt broderfolk i øst tydeligvis er både moro og stort?! Det verste er at han har fått med seg Dismember på dette. Hele skiten låter som en intetsigende visesanger med ustemt gitar, og det er for så vidt uinteressant hvilke låter som er spilt inn, for det er umulig å gjenkjenne originalene uansett. Ergo sitter vi igjen med ei skive som er verdiløs musikalsk, og som ikke har noenting med metal eller rock å gjøre.

- Håkon Grav NEED «The Wisdom Machine» Burning Star/IMPORT Denne anmelder har aldri latt seg fenge voldsomt av den såkalte «moderne metal»genren, men dette låt slett ikke ille – med tanke på at det også er disse grekernes første utgivelse bør de ha en lovende framtid. Tunge riff kombineres med Metallica-aktige melodilinjer, god produksjon og til tider episke toner (i det ti minutter lange tittelkuttet for eksempel), og skiva er mye nærmere fem enn tre poeng. Fans av genren kan merke seg dette bandet først som sist – de er eslet for store ting.

- Torgeir P. Krokfjord NEGATIVE «Anorectic» GBfam/PLAYGROUND Finske Negatives forrige album var en riktig godbit, som vi nok visste det ville bli vanskelig å følge opp. Nå har bandet uansett gjort en god jobb også denne gang, samtidig som gutta har lagt seg på et litt råere uttrykk. Åpningssporet «Glory Of The Shame» fremviser et mer gitarbasert uttrykk i en mer rock'n roll-retning enn vi kjenner Negative fra. «One Last Shot» på sin side har klare elementer som peker i retning av forrige skive, så det er ikke slik at bandet har svikta uttrykket sitt. «Fading Yourself» byr så på den sårheten som gjorde «Sweet & Deceitful» til en av de sterkeste platene vi fikk i 2004. «Planet Of The Sun» og «Embracing Past» byr på mer herlig melodibruk, og selvfølgelig Jonne Aarons glimrende såre stemme. Litt tangenter skaper for øvrig stemning inne i melankolien. Det hele rockes opp igjen med riffbasert rock'n roll i «Sinner's Night/Misty Morning», mens «Swans» er relativt tung i uttrykket, noe som er med på å skape en god blanding mellom rockere og det noe mer neddempa materialet.

- Jan Dahle S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

41

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

Side 42

NOMANS LAND «Raven Flight» Einheit/IMPORT Det spirer og gror godt i den såkalte folk/pagan/viking metal-genren for øyeblikket, du kan jo selv telle hvor mange band innen den stilen som er blitt anmeldt i dette nummeret. Mye er bra, men det er faktisk russiske Nomans Land som er best. Russerne viste lovende takter på både «Last Son Of The Fjord» og «Hammerfrost», men det er først på «Raven Flight» at bandet slår ut i full blomst. Melodiene er strålende, produksjonen likeså, og man slipper heldigvis de verste klisjeene, som disse hysteriske drikkevisene som tyskerne spesielt er så glade i. Det finnes også mye black metal i dette bandet, både hva vokal og musikk angår, så skal du ha et nytt vikingmetal-band, er det «Raven Flight» du skal ha.

- Bjørn Nørsterud NON OPUS DEI «The Quintessence» Pagan/IMPORT Jeg mener bestemt å ha vært borti dette polske black metal-bandet ved en tidligere anledning, eller blander jeg med Da Vinci Koden? Det samme kan det forresten være, det er dog et faktum at «The Quintessence» er et aldeles glimrende album, fylt til randen av annerledes, avantgarde black metal, der både originalitet og suverenitet regjerer. Bandet har holdt det gående siden 1998, men har holdt en relativt lav profil da dette allerede er deres fjerde album. Musikalsk er det altså ordet «annerledes» som først slår en, for bandets grimme form for midtempo black metal, taktskifter og kompositorisk styrke gjør sitt til at dette albumet virkelig har mye å by en lytter med sans for det ekstraordinære. Jo flere ganger du lytter, jo mer imponert blir du, samt at detaljene også trer frem tydeligere etter gjentatte lyttinger.

- Bjørn Nørsterud NORMA JEAN «Redeemer» Century Media/EMI Norma Jean fra colaens hjemby har vokst seg stadig større for hvert år som er gått siden platedebuten i 2002. På «Redeemer» viser de bevis på en blanding av hardcore og klassisk aggrometal virkelig tiltaler meg. Musikken er bråkete, vokalen oppkjeftig, og totalen av dette er som å få en dampveivals midt i trynet. Groovet og intensiteten i bandets låter er magisk, jeg blir sugd inn i høyttalerne av magien. Denne kvintetten lager støy som er ren balsam for ørene, et soleklart valg når det er på tide å få blåst vekk julestresset.

- Anders Oddsberg NORTH «Na Polach Bitew» Pagan/IMPORT Polen er landet med mange overraskelser innen den ekstreme genre, og North må vel være en av de aller best bevarte. Bandet har holdt på siden det tidlige nittitall, og regnes som pionerer i den ekte polske bølgen av black metalband, der Graveland, Behemoth og deres like herjet.

Det er blitt noen album og noen split-CD’er før man nå altså har funnet et tilholdssted hos Pagan Records. Jeg lar meg nok en gang imponere av det dette selskapet gir ut, vi snakker igjen om black metal av utrolig høy klasse der det faktisk ikke er så enkelt å finne sammenligninger. Noe kan selvsagt skyldes det faktum at North fremfører sin krigerske form for lyrikk på moderspråket, men hele hemmeligheten ligger ikke skjult der. Selvfølgelig er det musikken det handler om, og den mestrer disse veteranene til fulle. Kall det black metal, kall det war metal, (tittelen kan oversettes til «På Slagmarken»), kall det hva du vil, men at dette er en særdeles brutal og kvalitativ seanse er det ingen tvil om.

- Bjørn Nørsterud NOUMENA «Anatomy Of Life» Spikefarm/TUBA Selv om finske Noumena har gitt ut demoer siden 1999, var det vel i fjor at de store massene fikk lære dette bandet å kjenne idet man signet for Spikefarm og ga ut albumet «Absence». Tidligere i år kom det også en EP med

42

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

seks låter, hvorav fem var nye, men denne var kun tilgjengelig via iTunes og deres like. Det er likevel tydelig at bandet virkelig er i siget, og det nye albumet «Anatomy Of Life» skuffer heller ikke. Dette er velprodusert, melodiøs death metal med en vokalist som virkelig kan kunsten å growle. Når ordet melodiøst dukker opp får vel de fleste et bilde i sinnet av band som In Flames og Children Of Bodom, men ta det bare helt med ro; dette er musikk i midtempostilen, til tider ikke ulikt kollegene i Withering faktisk.

Finnene har lært seg kunsten å variere det musikalske innholdet, hver låt er noe for seg selv, og med en superb produksjon er dette blitt en real godbit.

- Bjørn Nørsterud OUTWORLD «Outworld» Replica/IMPORT Outworld er en ny stjerne på metalhimmelen, sier presseskrivet, og joda, det er ingen dum debutskive dette, skjønt det finnes ingen grenser for hvor mange stjerner det er i universet, skulle jeg tro. Bandet er dannet av Rusty Cooley, som den observante leser vet ga ut en soloskive for noen år tilbake, og på skiva synger dessuten Kelly Sundown Carpenter, som tok over jobben etter Rjukans store sønn i Beyond Twilight.

Musikken ligger i prog metal-gata, med noe intrikat spill og et tydelig Petrucci-preg over gitararbeidet.

Nå er denne Petrucci-duden også blitt sitert i presseskrivet, der han kaller denne platen en av hans favoritter i år, så Cooley har det sikkert coolt med seg selv.

Kelly er ikke helt på Jørn Lande-nivå (her heller), faktisk synes jeg han ligner mer på en annen nordmann, nemlig Jan Thore Grefstad. Han gjør et sprekt Halford-forsøk på «War Cry», men i det store og det hele duger Kelly best når han får synge på Landes demoer fra kjelleren til Finn Zierler. Og blant annet derfor er snekker’n, som ikke var kreativ nok til å gjøre Beyond Twilights tredje skive, i dag ute av bandet.

Det som skiller Outworld fra de største stjernene, er den altfor ofte og tidligere omtalte teflon-faktoren.

Gutta makter ikke å skrive låter som fenger og fester seg godt nok. Etter å ha hørt skiva tre ganger, er det fortsatt ingen låter som peker seg ut, verken positivt eller negativt. Close, but no sigar – men kanskje neste gang?

- Frode Johnsrud PANZERPAPPA «Korallrevens Klagesang» Selvfinansiert Jeg har hatt sansen for disse lekne og humørfylte progerne siden de første gang ga lyd fra seg, men det var mitt første møte med dem på en scene som virkelig fikk meg til å forstå hvilken vanvittig begavet gjeng musikere vi har med å gjøre her. I skrivende stund kunne jeg nå ha sittet og sett frem i mot en liveopptreden på de tradisjonelle pubdagene i min hjembygd Ås, men dessverre måtte bandet avlyse på grunn av barnefødsel. Jeg har dog en muntlig avtale på at vi skal prøve å få til noe her i bygda senere. At jeg synes nevnte faktum er så dølt som jeg føler det nå, forteller meg i hvert fall hvor sansen jeg har fått for merksnodige Panzerpappa. Som vanlig får låttitlene deg til å trekke på smilebåndet. Eller hva sies om «Frenetisk Frenologi», for øvrig skivas lengste opus?

Eller «Snill Sang På Bånd»? Det er med andre ord ikke bare det musikalske som blir naturlig å sammenligne med svenske Samla Mammas Manna.

Andre band som kan nevnes er King Crimson og Gentle Giant. Hør på den glimrende «Kantonesisk Kanotur» for eksempel, så forstår du det. Knall lyd har gutta fått til denne gangen også. I det hele tatt, dette skal kjøpes av enhver progelsker.

- André Aaslie PEDIGREE «Growing Apart» Hyper/INDIE DISTRIBUTION Dette for meg ukjente bandet fremfører en type musikk det er vanskelig å plassere på musikkartet. Ikke fordi de eksperimenterer over en bred sjangerflate, nei faktisk det motsatte.

Riffene er simpelthen ganske tanketomme, forutsigbare og ekstremt lite nyvinnende. Et middels tungt komp går ubemerket gjennom det meste av

skiva mens en slags halvekstrem/ren vokalform styrer den grå skuta fremover. Jeg finner veldig lite å ta tak i på denne platen, det virker nesten uinspirerende dette her, som et slags bestillingsverk.

Proft fremføring og god lyd hjelper aldri uten de gode ideene i bunnen.

- André Aaslie PESTIFEROUS «Gateway» Behemoth/IMPORT Finske Pestiferous kommer ikke til å sette verden i brann med sitt andre album, men det er godt mulig at helvete kommer til å savne dem. Intet er nytt under solen altså, men hvis du er ute etter litt kald og primitiv black metal, er dette langt fra det verste jeg har hørt. Tvert i mot faktisk, jeg liker både kulden og groovet, og selv om det ikke er noen genistrek, er dette sort musikk fra et sort band bak et grått cover. Et plusspoeng må også gis for interessante taktskifter, så Pestiferous har god grunn til å være fornøyd med denne soniske portalen.

- Bjørn Nørsterud PHÖNIX RISING «I» DA Music/IMPORT Ikke all tysk heavy metal er grisebra, og Phönix Rising er et skoleeksempel på et band som burde ha drøyd utgivelsen av sitt debutalbum en god stund til. Dette er klassisk heavy metal med et en melodiøs touch, men gud bedre så standard. Låtene er relativt uoppfinnsomme, og selv om jeg kan finne flere gode melodilinjer på denne utgivelsen så er det lite spenning og utfordring å spore her. Dette engasjerer rett og slett ikke, selv ikke når de prøver å låte som Megadeth i låten «Out Of The Dark» (ren rip-off) og når de gjør sin egen versjon av MSG-låten «Armed and Ready». Ikke dårlig, men alt annet enn spennende.

- Frode Øien THE PINEAPPLE THIEF «Little Man» Cyclops/IMPORT Å bli et flaggskip på det meget kvalitetsvariable Cyclops er vel ikke all verdens prestasjon, men i Pineapple Thiefs tilfelle er jeg en smule overrasket at ikke større selskaper har vist sin interesse. Bandet har nemlig evne til å skape rett så iørefallende og lett fordøyelig musikk. Det blir på en måte instrumentvalgene og det melankolske som gjør at bandet fremdeles blir satt i progbåsen.

Nå synes jeg aldri bandet har slått helt til, til det har låtene simpelthen ikke vært sterke nok. Det fordrer nemlig noe helt spesielt av låtskriveren når vers og refreng forenkles slik det gjennomgående gjøres på disse komposisjonene. Selv liker jeg min musikk mer progressiv og utfordrende enn dette, men jeg har full respekt for de som mestrer det å lage en interessant låt, eller hit om du vil, med meget enkle instrumentale virkemidler. I så måte kan faktisk en ren poplåt være vanskeligere å skrive enn et tjue minutter langt progressivt verk. Jeg må nok dog innrømme at dette blir litt i kjedeligste laget etter min smak. Jeg liker hva jeg hører hele veien, men blir liksom aldri utfordret, det er ingenting som hever albumet det lille ekstra. Jeg forsøkte en lytt til bandets forrige album siden jeg erindret det som en rett så interessant affære, og joda, dette nye forsøket er en smule mindre oppfinnsomt enn sin forgjenger. I overkant sårt og jamrende kanskje? I følge presseskrivet har nemlig komponist og band-nestor Bruce Soord gått i gjennom en tung personlig periode under kreasjonen.

- André Aaslie PLANES MISTAKEN FOR STARS «Mercy» Alveran/TUBA Planes Mistaken For Stars er ikke akkurat det mest kjente bandet jeg har kommet over i det siste selv om de allerede har fem utgivelser bak seg. De spiller en salig blanding av hardcore, rock og stoner som gir bandet et ganske unikt sound sammen med stemmen til Gared O’Donnell. Bandet vandrer rundt i den litt mer eksperimentelle sfæren, og man kan av og til finne spor av både Tool og Isis. Det er ikke slik at de slår knockout på lytteren med sin musikk, men det er

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

likevel en positiv overraskelse det de leverer på denne CD’en. Hvis man har lyst til å lytte til noe som er litt annerledes, er dette en ypperlig mulighet.

- Anders Oddsberg PROCESS OF GUILT «Renounce» Major Label Industries/AFTERMATH Nytt band, nytt selskap, javisst, i disse dager dukker det opp noe nytt hele tiden.

Men det er ikke alltid verken gruppene eller labelene varer særlig lenge. La oss ikke håpe det skjer her, for det portugisiske doom-bandet Process Of Guilt viser virkelig at de har noe å fare med på dette debutalbumet. Mine tanker farer hen til en tidlig utgave av My Dying Bride, den gangen dødsvokalen herjet og stemningene lå like tjukke i luften som honning. «Renounce» viser et band i full blomst, der det altså er stemninger, tyngde, melankoli og tristesse i fullt monn. Ikke funeral doom akkurat, men du verden, det er til tider minst like mektig og snirklende. Ikke mer å si, men merk deg navnet og kjøp albumet.

- Bjørn Nørsterud RAIN «Stronger» MTM/BONNIER AMIGO Det er gått fire år siden Rain platedebuterte, og «Stronger» burde vært ute for lenge siden. Platen har da også vært klar en god stund, og endelig er den sluppet for det store publikum. Det er en tyngre utgave av bandet vi får denne gang, og sånn sett er det rett og slett mer Tore Moren enn på «House Of Dreams». Det riffes tøft på «Insobriety», samtidig som det melodiøse elementet ikke har måttet vike. Michael Bormann gjør som alltid en god jobb, og når bandet som helhet også fungerer, blir dette bra. «Get Over It» blir et høydepunkt med god riffing, goth-aktige tangenter, programmeringer, og en god melodi. Også en ballade som «I'd Die For You» fungerer godt, så de fleste elementene for å få til en vellykket plate innen melodiøs hardrock er på plass. Dessverre blir «Stronger» noe mer ujevn mot slutten, men det materialet som er godt er virkelig godt.

- Jan Dahle SATRIANI, JOE «Satriani Live» Epic/SONY BMG To CD'er, med en spilletid på to timer, blir en solid dose med gitarinstrumentering når Joe Satriani setter i gang i konsertsammenheng. Solid er også kvaliteten på mannens traktering av instrumentet, og dermed er det ikke mye å utsette på «Satriani Live». Ni spor er plukket fra mannens siste studioplate, noe som vil si bortimot halvparten av materialet, men nettopp dette er med på å gi utgivelsen den nødvendige verdigheten når det er kun fem år siden mannens forrige doble liveskive. I tillegg til det ferske materialet fylles det på med klassikere av typen «Flying In A Blue Dream», «The Extremist», «Cool # 9», «Surfing With The Alien» og «Summer Song», og dermed snakker vi om mye av det beste som noen gang er gjort innen genren.

- Jan Dahle SCORNGRAIN «0,05%» Dynamic Arts/INDIE DISTRIBUTION Det er ikke så altfor lenge siden disse finske elektronikerne ga ut sitt forrige album, en plate som låt overraskende profesjonelt og vellydende til et ukjent ensemble å være. Oppfølgeren viser kanskje ikke den altfor store progressen, men opprettholder det drivende groovet så vel som de velkrydrende industrielle elementene vi fant på forgjengeren. Åpningssporet låter meget lovende, og jeg aner et band som har tatt et steg videre, dog lider skiva av en noe nedadgående kurve ettersom minuttene går, det tar faktisk ikke mer enn tre-fire låter før jeg tar meg selv i å miste litt interessen. Aldri positivt det selvfølgelig, men her er både lydkvalitet, fremførelse og låtskriverkløkt såpass oppegående at jeg tror større fans enn meg av industriell ekstrem metal kan favne dette som en godbit. Fristende?

Prøv www.dynamicarts.com da vel.

- André Aaslie -

Side 43

SHADE EMPIRE «Intoxicate O.S» Dynamic Arts/INDIE DISTRIBUTION Jeg hadde litt tro på at disse finnene kunne bli et nytt håp for den symfoniske black metalen etter deres gode debutalbum «Sinthetic», anmeldt her i Scream en gang i 2004.

Men jeg må dessverre melde at den forventede progresjonen lar vente på seg, for dette er for all del oppegående symfoblack. Som sist tråkkes det altfor ofte i meget velkjente stier. Jeg mestrer ikke helt å se identiteten i Shade Empire. Det låter dynamisk, groovy og bombastisk hele veien, men bandet lar disse aspektene styre skuta alene og glemmer at små originale vrier i det strukturelle, samt bruk av særegne samplinger kan heve musikken fra ordinær til original. Egentlig ganske synd at det er slik, for denne gruppen musikere har det som skal til, hadde bare nytenkningen blomstret en smule mer.

- André Aaslie SHOOK ONES «Facetious Folly Feat» Revelation/INDIE DISTRIBUTION Shook Ones ga ut en plate i fjor som gladelig gikk meg hus forbi, hvis den var som denne så var det også en utgivelse med klassisk amerikansk punk. Elleve låter raser de gjennom på drøye 23 minutter på denne mini-CD’en. Vokalisten høres ut som han har drukket whisky med sandpapir, og klarer egentlig ikke mer enn å begrense bandets muligheter til å gjøre noe stort av seg. Lengden på platen gjør at de ror det hele i land med godkjent karakter. Skal de komme seg litt høyere på skalaen, må de sørge for å finne seg en ny vokalist.

- Anders Oddsberg SPACE ODYSSEY «Tears Of The Sun» Regain/INDIE DISTRIBUTION Richard Andersson er atter en gang ute med sitt Space Odyssey, men denne gangen er mye blitt annerledes siden prosjektets forrige utgivelse. Det progressive elementet er helt fraværende, og nå er det hele basert i tradisjonell britisk tungrock. Den nye vokalisten, David Fremberg, ligger veldig i Tony Martin-gata, og «Headless Cross»-periodens Black Sabbath dukker stadig opp i tankene når du hører «Tears Of The Sun». Spesielt gjelder det i en låt som «Obsession», som grenser mot rent tyveri. Når Andersson og hans menn så fortsetter med «Miracles In Daylight», dukker også et visst Whitesnake-preg opp, og dermed understrekes de nevnte britiske røttene enda mer. Instrumenteringen er som vanlig god, og produksjonen sitter godt i ørene. Problemet ligger gjerne i at det nærmest stjeles fra inspirasjonskildene, men bortsett fra det snakker vi om en veldig god plate der det kommer godlåt på godlåt. Litt mer originalitet, og dette hadde vært en femmer. Slik ståa er nå snakker vi uansett om en sterk firer, og en plate alle tilhengere av tradisjonell og tung rock bør sjekke takket være gode låter som «Dark Wings Of Universe» og «The Northern Silence».

- Jan Dahle STIELAS STORHETT «Vandrer…»

Northern Silence/IMPORT Det er fremdeles lett for enkelte å gjøre narr av black metal-band fra andre deler av verden enn Skandinavia – spesielt når disse lefler med det norske språket. Det er ikke ekte, det er ikke kaldt og så videre. Vel, tenk igjen, for et stort kaldere sted enn russiske Murmansk finnes det vel ikke. Og det er herfra det mystiske enmannsbandet Stielas Storhett har sine røtter.

Damien T.G. er en multikunstner som altså fremfører iskald black metal, både på tysk og norsk. Hvorfor han ikke har valgt russisk, kan man jo spørre seg om – et hardere språk skal man vel lete lenge etter. Nok om det. Hva er det egentlig vi har foran oss? Jo, en time nekrotisk black metal der Damien gjør absolutt alt selv, inkludert cover og layout. Selvsikker er han, og selv om musikken ikke er nyskapende er dette absolutt noe å få med seg for fans av nittitallets black metal. Sjekk instrumentalen «Nymåne», som er både vakker og provoserende, for å ta et eksempel. Albumet er dog litt for langt, men det har noe med at Damien covrer både Darkthrone og Burzum, noe han

selvsagt ikke hadde trengt. Men dette er likevel både kaldt og spennende, så det kan bli spennende å følge Stielas Storhett fremover.

- Bjørn Nørsterud STUERMER, DARYL «Rewired – The Electric Collection» Unicorn Digital/IMPORT Når Genesis i disse dager samles for atter en gang å turnere, er Daryl Stuermer dessverre å se på scenen. Ikke at jeg har noe i mot fyren, han er en glimrende gitarist, men det hadde nå vært mer stas å ha Steve Hackett der i stedet, eller hva? Uansett, Daryl er i alle fall ute med nytt album, instrumental jazzheavy vil jeg kalle det, med et anstrøk av fusion. Ikke helt min greie, men flink, det er’n.

- Bjørn Nørsterud STYX «One With Everything» Frontiers/BONNIER AMIGO Dette «everything» det er snakk om når Styx her gir ut liveskive, er Contemporary Youth Orchestra Of Cleveland, og dermed føyer Styx seg inn i rekken av band som har latt musikken bli sprita opp av fullt orkester og kor. Nå er bandets musikk i utgangspunktet gjerne litt småpompøs, så at dette fungerer bra er vel ikke overraskende. Det tar godt av med «It Don't Make Sense (You Can't Make Peace)», mens «Blue Collar Man (Long Nights)», «Renegade», «Too Much Time On My Hands» og «Boat On The River» som alltid er rene nytelser. Du trenger likevel ikke denne CD'en da den kun er et utdrag av en to timer lang DVD, så gå for den visuelle utgaven. Det eneste du får her som DVD'en ikke byr på er studioversjonen av «Just Be», en ny og god låt som uansett er med i liveversjon på DVD'en.

- Jan Dahle THE SYRE «Exist!»

Osmose/VME Dette er meget interessant. Jeg har aldri vært borti dette canadiske bandet tidligere selv om dette er deres tredje album.

Debuten for Osmose er en litt snodig sak – ikke fordi musikken er så veldig spesiell, men fordi det faktisk bare finnes ett eneste spor på «Exist!». Og er det noe man liker, så er det selvsagt en lengre komposisjon der bandet tør å utfordre både seg selv og lytteren. Disse gutta gjør akkurat det med sin spesielle form for ekstremmetal, og resultatet er stort sett blitt strålende. Det blir litt slapt midt uti, men stort sett er dette metal som er litt utenom det vanlige. Vel verdt en sjekk.

- Bjørn Nørsterud T.A.O. «The Abnormal Observations» Unicorn Digital/IMPORT Den krever sin mann, denne debuten fra polske T.A.O. Dette er definitivt ikke din vanlige progskive, med mellotroner og Peter Gabriel-vokal, snarere tvert i mot. Jeg har latt den spinne noen ganger, det finnes partier som irriterer, og det finnes partier som er både vakre og innholdsrike. Av og til er det nærmest Gente Giantlignende momenter, av og til fusion, av og til tung metal, i det hele tatt en snodig skive, men her og der er det spennende.

- Bjørn Nørsterud TAROT «Crows Fly Black» Nuclear Blast/INDIE Tarot er et band jeg personlig stiftet bekjentskap med første gang i 1993, med bandets tredje album, «To Live Forever».

Debuten kom allerede i 1986, og 20 år senere er gutta klare med sitt syvende studioalbum. Interessen rundt bandet er naturlig nok blitt noe større de siste årene ettersom bassen trakteres av Marco Hietala fra Nightwish, og dette kommer selvsagt plateselskapet til å melke så Dagros blir både sår og tom.

Musikalsk bør det være interessant stoff her også for Nightwish-fans, men Tarot er betydelig tyngre i uttrykket. Skjelettet i musikken er inspirasjon fra Black Sabbath, Dio, Judas Priest og Deep Purple, og resultatet er et solid metal-band som fortjener å bli S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

43

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

Side 44

hørt. Det som er kult er at Marco aldri har forlatt Tarot, og at han fortsetter å drive bandet sammen med sin bror selv om han strengt tatt ikke har behov for det lenger. Sjekk låter som tittelsporet, «Ashes To Ashes» og «Howl». Marcos stemme vil vel alltid være et diskusjonstema, men jeg mener mannen har et kraftrør som passer utmerket både til Nightwish og Tarot.

- Håkon Grav THIS ENDING «Inside Machine» Metal Blade/INDIE DISTRIBUTION Gamle ærverdige Metal Blade har ikke akkurat ignorert metalcore-jippoen. Dette er nok et bidrag til sjangeren jeg elsker å hate, men likevel må innrømme besitter en del kvaliteter.

Heldigvis har This Ending en evne til å mestre variasjonens kunst. Her flettes det inn stemningsfulle episke partier og rett så nytenkende strukturelle krumspring som gjør meg nysgjerrig.

Som vanlig i genren er innpakningen proff, være seg produksjon så vel som fremførelse, og coverarten faller i smak. Og vanlig blir opplevelsen for undertegnede bra, men ikke så mye mer.

- André Aaslie TO/DIE/FOR «Wounds Wide Open» Spinefarm/TUBA Finske To/Die/For er en snodig gjeng, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om bandet er fugl eller fisk. De er vel et sted midt imellom tenker jeg, og «Wounds Wide Open» bekrefter teorien langt på vei. Jape Perätalo & Co. gjør mye riktig med sin gotiske rock og pop-metal, og «Wicked Circle» er en flott låt, men til tross for gjennomført arbeid og god produksjon, blir det vel mye hjerte og smerte etter hvert. To/Die/For blir aldri et band for ekte mannfolk.

- Håkon Grav UNERASE «Own Universe» VSR/IMPORT Album nummer to fra VSR er en utgivelse med Unerase fra Ukraina, og her snakker vi om såkalt «moderne» metal med et strøk av metalcore. Personlig synes jeg dette blir for anonymt og masete, men bandet skal ha poeng for at det blander inn litt av sitt eget lands folkemusikk faktisk, slik som det gjøres i «Sense Of Life».

Resten blir dessverre litt for krampaktig.

- Bjørn Nørsterud UNREST «Back To The Roots» Massacre/INDIE DISTRIBUTION Unrest har holdt det gående helt siden slutten av åttitallet, og har gitt ut plater med jevne mellomrom siden 1992. Personlig har jeg aldri betraktet tyskerne som noe annet enn et Cband, og det inntrykket opprettholdes helt klart av bandets første album for Massacre. «True heavy metal» kaller selskapet dette, og en ting er i hvert fall sikkert – dette er heavy metal så traust som bare tyskere kan levere den. Uttrykket ligger nærmere Accept og Grave Digger enn Helloween, men her og der finner en mer rocka tendenser som kan minne en smule om band som AC/DC og Krokus også. En låt som «Open The Gates» på sin side, fører tankene til et band som Majesty, også de å finne på Massacre.

Ut fra en slik beskrivelse, med såpass mange ulike referanser, kan en kanskje få inntrykk av at variasjonen er stor. Det er den slett ikke. Sett bort fra den aldeles håpløse balladen «Burning Desire», går mye av materialet i samme tralten. Låtmaterialet er langt fra sterkt nok, riffingen er utrolig lite oppfinnsom og refrenget i en låt som «Bang Your Head» er regelrett idiotisk. Vokalist Sönke Lau makter heller ikke å heve låtene med sin noe begrensede, røffe og småmørke vokal.

- Leif Kringen UNSPOKEN «Primal Revelation» Selvfinansiert Er det noe vi trenger mer av her til lands, så er det death metal – spesielt av den antireligiøse typen som nykommerne i Unspoken fremfører. Bandet har holdt på siden 2002, spilt inn et

44

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

par demoer, men dette er altså kvintettens første album. Platen skulle opprinnelig vært gitt ut via Soundspheric Records, men dette skjedde aldri, så her var det bare å grave dypt i egen lommebok.

Akkurat det skal de fleste death metal-fans være glad for, for her har vi virkelig å gjøre med et glimrende band og en ditto strøken plate. «Primal Revelation» er godt forankret i det vi kaller midtempo death, og henter sine inspirasjoner fra tidlige utgaver av band som Runemgick, Hypocrisy og Unleashed, men også Bolt Thrower må nevnes. Kent Are Sommerseth har en djevelsk growlevokal, låtene er stødige som fjell, og også produksjonen er krystallklar. Norge har dermed fått en ny juvel i death metal-genren, ingen tvil om det.

- Bjørn Nørsterud VIOLENT STORM «Storm Warning» Gold Storm/INDIE DISTRIBUTION Når et par av bandets medlemmer har vært innom Blackmore's Night, forventer man kanskje ikke erkestreit metal, men det er faktisk nettopp det Violent Storm har å by på selv om en låt som «Alimentary Fable» skiller seg noe ut. Helt ok låter det også, men bandet har rett og slett ikke låter til å hevde seg i metal-jungelen. Tempoet er passe høyt for å skape energisk metal, og så langt er alt greit. At gjester av betydning, som K.K. Downing, Yngwie J. Malmsteen og Roy Z svinger innom, kan heller ikke betraktes som noe problem. En kar som Malmsteen får da også sette sitt preg på «Fire In The Unknown», men så setter da den mannen sitt preg på alt han er involvert. Platen igjennom sitter du med følelsen av at dette for så vidt er bra, men uten flere låter av typen «Deceiver» og «Screaming In Your Face», som du legger nevneverdig merke til, glemmer du fort Violent Storm.

- Jan Dahle WHITE SKULL «The Ring Of The Ancients» Dragonheart/IMPORT Rundturen blant Europas plateselskaper tar tilsynelatende ingen ende. Nå er det altså Dragonheart som er White Skulls tilholdssted. «The Ring Of The Ancients» er det tredje albumet med argentinske Gus Gabbaro bak mikrofonen, og de to foregående skivene har vært altfor svake. Det samme er i høyeste grad tilfellet med dette nye albumet. Som sine to forgjengere viser skiva en noe mer melodiøs utgave av White Skull. Dette må være et av de få bandene som faktisk er blitt mer puslete da de byttet fra kvinnelig til mannlig vokalist. Gabbaro har en irriterende dårlig uttale og er ei heller i besittelse av noen stor stemme. Han skal likevel ikke alene ha skylden for at dette forsøket ender i grøfta. Låtene i seg selv er nemlig et sorgens kapittel. Se for deg det verste av nyere Grave Digger og Running Wild koblet sammen med mer standard melodiøs hardrock, og du er ikke så langt unna White Skull anno 2006. De doble basstrommene er irriterende og de krampaktige refrengene regelrett latterlige. Kun noe brukbart gitarspill og et par-tre hørbare låter («Guardians» og «Half Moon Path») redder to poeng. Det desidert beste kuttet på albumet er imidlertid en cover av Black Sabbaths «Valhalla», og selv den leveres i en rimelig ussel utgave.

- Leif Kringen WHITESNAKE «Live… In The Shadow Of The Blues» Steamhammer/PLAYGROUND Ei dobbel liveskive fra Whitesnake, innspilt i løpet av de siste par åra, skulle være av interesse, og dette fungerer da også relativt bra. David Coverdales vokal er nok ikke alltid helt på høyden, men produksjonen og bandet er ellers solid.

Det låter absolutt bra nok, så det står ikke på gutta, men det mangler litt på livemagien, som ikke når helt frem. Det er likevel hyggelig nok å høre godlåter som «Love Ain't No Stranger», «Judgement Day» og «Don't Break My Heart Again». Låtutvalget er en solid innføring i tretti års Whitesnake-historie, og sånn sett en god dokumentasjon på et historisk band i dagens tapning. Livematerialet klokker inn på godt over to timer, og deretter er det fire nye studiospor som står for tur. «If You Want Me (I'll Come Running)» er Whitesnake på sitt aller tyngste, og i likhet med på liveinnspillingene viser Doug Aldrich

og Reb Beach seg som et solid og tøft gitarteam. Litt mer standard Whitesnake er den roligere «All I Want Is You», og etter dette materialet å bedømme er det håp for neste års studioplate.

- Jan Dahle WINTERBORN «Cold Reality» Massacre/INDIE DISTRIBUTION Finnene er voldsomt stolte av disse vintrene sine tydeligvis, og her er nok et power metalband som har valgt is og kulde som gjennomgangstema. «Finsk power metal» er på god vei mot å bli et like grovt skjellsord som italiensk sådan, men dette bandet kommer slett ikke ille ut av det. «Wildheart» og «On The Edge Of Eternity» er blant låtene som låter aller friskest, og til tross for at verken det vokale, instrumentale eller musikalske når ekstatiske høyder er dette en solid og gjennomført plate.

- Torgeir P. Krokfjord WINTERDEMONS «The Darkest Storm» Behemoth/IMPORT Dette greske bandet ble kreert så sent som i 2003, og er nå klart med et debutalbum det ikke har noen grunn til å gremmes over.

Pakken som leveres er velkjent. Det oser tradisjonell tidlig nittitalls black metal her, være seg coverart som musikken som fremføres, og grekernes store helter er bergensere og kaller seg Immortal. Det er dog den tidlige utgaven av bandet Winterdemons ønsker å gjenskape i sin egen innpakning, og de lykkes sånn delvis. Bandet evner å skape den kalde grimskapen som hører genren til, og den raspende vokalen er en nyttig bidragsyter i så måte. Selve riffingen er dog dusinvare, og slik når ikke dette helt opp, ennå.

- André Aaslie WINTERHORDE «Nebula» Burning Star/IMPORT Dypt inspirert av den skandinaviske black metal-scenen fant en gruppe mennesker fra Israel ut at atmosfærisk black metal, det var det de ville spille. Året var 1999. Etter både navnskifte, en del liveopptredener og et par demoer er endelig bandets debutalbum klart. Og det er da også lett å høre at disse musikerne har hatt noen år på baken før første verk er blitt sluppet. Her snakker vi nemlig om meget velskolert fremføring av en rett så intrikat form for orkestral black metal. Enkelte episke partier vipper tankene hen mot Emperor, men jeg synes likevel Winterhorde har en litt annen vinkling inn mot melodiene enn nevnte storhet.

Kanskje er det den folkloriske stemningen? Jeg har ikke nevneverdig forhold til israelsk folkemusikk, men enkelte elementer her er muligens tuftet på musikktradisjoner fra det krigsherjede landet.

Apropos det; sporet «The Fall Of Angelic Dominion» byr på opptak fra harde kamper, tonesatt av mektig klassisk krigsfilm musikk, og det hviler liksom noe mer ekte over dette tatt i betraktning bandmedlemmenes bakgrunn. Egentlig hviler det en veldig ærlighet over hele dette produktet, så trass i noen skjønnhetsfeil her og der velger jeg å vippe denne debuten opp på karakteren fem. Smakebit på www.burning-star.net - André Aaslie WUTHERING HEIGHTS «The Shadow Cabinet» Locomotive/TUBA Jeg har hatt litt sans for et par av skivene Wuthering Heights har gitt ut, men med «The Shadow Cabinet» er jeg i ferd med å nå et metningspunkt. Bandets bombastiske og fartsfylte form for metal med innslag av folk, fungerer nemlig ikke like godt som tidligere. Selv om det er gode tendenser i enkelte låter, for eksempel «Demon Desire» og «Faith», blir tempoet gjennomgående en tanke for høyt, gitarsoloene for oppvisningspregede og folkpartiene altfor kjekke. Patrik Johansson har en god stemme og hever alene albumet med ett poeng, men fyren er i ferd med å overeksponere seg, og det er vanskelig å la seg imponere like mye av det han gjør her som da den første Astral Doors-skiva ble sluppet. Det er mulig dette er et konseptalbum, og han skal forsøke å fremstå som ulike karakterer,

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

men i starten på «Beautifool» høres han helt tåpelig ut. Et annet aspekt er at man tilsynelatende har forsøkt å klemme altfor mange elementer inn i hver låt. Det hjelper selvsagt heller ikke at flere partier låter som noe bandet har gjort tidligere. Og vær så snill – kutt ut de grusomme oh-oh-oh-partiene som finnes i et par av sporene.

- Leif Kringen ZANDELLE «Vengeance Rising» LMP/VME Tiden flyr, og vi må tilbake til 2002 for å finne det forrige albumet fra amerikanske Zandelle. «Twilight Of Humanity» var et helt greit produkt, men bandet klarte ikke helt å matche det beste materialet de kom opp med på sine to første, selvfinansierte utgivelser. Dessverre fortsetter den litt tvilsomme trenden med «Vengeance Rising». Hovedproblemet med albumet er at bandet forsøker å fremstå som noe de ikke er – nemlig et europeisk metal-band. Her og der tenderer materialet mot europeisk trallemetal, og det blir rett og slett helt feil. Det er gode tilløp her og der, men melodiene er jevnt over ikke sterke nok for den stilen bandet nå har lagt seg på. Et annet aspekt er at bandet fokuserer altfor mye på fart framfor tyngde, og at det mangler litt slagkraft i lydbildet. Jeg ser at albumet er produsert av bandet selv, men at det er «re-worked, mixed and mastered by R.D.Liapakis and Christian Schmid» i etterkant. Jeg skal passe meg for å insinuere noe som helst, men det er jo en smule merkelig da, at alle amerikanske bandene som har gitt ut skive på LMP, var langt bedre før de innledet samarbeid med det tyske selskapet.

- Leif Kringen ZERO HOUR «Specs Of Pictures Burnt Beyond» Sensory/IMPORT Ledet an av brødreparet Jasun og Troy Tipton i full shred-modus og Geoff Tateklonen Chris Salinas på vokal, har Zero Hour her kommet opp med sin kanskje beste skive så langt. Bandet leverer en blytung form for prog metal som byr på både ekstrem teknikk, dynamikk og gode melodier. Låtene er gjennomgående svært sterke, og med en upåklagelig produksjon i tillegg havner denne høyt opp på rankingen når året skal oppsummeres.

- Torgeir P. Krokfjord ZION «Zion» Frontiers/BONNIER AMIGO Freddy Curci er vel mest kjent for sin tid i Alias, men denne gangen er det hans eget nystartede Zion som gjelder. Musikken her sklir ikke overraskende rett inn i kategorien melodiøs rock, og med gode låter som åpningssporet «All It Takes Is A Minute» er det absolutt håp.

Beklageligvis lider platen under dårlig produksjon med et loddent lydbilde, noe som virkelig er synd da det er en god del hyggelig materiale på «Zion». Det rocker godt av et spor som «Dangerous», mens «Everybody's Watching» og «Who Do You Think You Are» er andre gode eksempler på musikk som fortjener bedre produksjon enn dette.

- Jan Dahle -

BOX-SET KISS «Alive! 1975-2000» Mercury/UNIVERSAL MUSIC Her oppsummerer Kiss 25 år med livehistorie over fire disker, der kun den fjerde av disse byr på noe nytt. De tre første diskene er remastrede utgaver av bandets tre første «Alive»-plater, med en overflødig singelversjon av «Rock'n Roll All Nite» slengt på som bonusspor på toeren. Fordelen her er at de to første skivene endelig foreligger som enkeltdisker i stedet for de meningsløse dobbeldiskene. Dermed blir det straks mindre strevsomt å spille tidenes beste liveplate, «Alive!» fra 1975, som viser et sultent og energisk band med klassikere tytende ut i alle retninger. «Deuce», «Strutter», «C'mon And Love Me» og «Rock'n Roll All Nite» er bare noen av de udødelige perlene bandet fremfører i heftige versjoner her.

Når vi beveger oss frem til 1977 og «Alive II» får vi

Side 45

igjen ei god liveskive, men denne er likevel ikke i nærheten av forgjengeren. Det er uansett lite å si på låtmaterialet der «Detroit Rock City», «King Of The Night Time World», «Love Gun» og «Shock Me» stråler i all sin prakt. Energien fra to år tilbake er ikke helt til stede, og nettopp det er nok med på å sette denne litt i skyggen. For i sin tid å levere et dobbelt album uten å gjenta låter fra den første liveplaten, ble det lagt til fem studiolåter her, og av disse er Ace Frehleys «Rocket Ride» høydepunktet.

Vi tar et stort skritt frem i tid til høsten 1992 og et Kiss som endelig har funnet tiden inne til å gjøre «Alive III». Det har vært en del besetningsskifter siden forrige konsertutgivelse, og muligens derfor gjentas en del låter fra de to første, mens vi i tillegg får stoff av typen «Creatures Of The Night», «I Was Made For Lovin' You», «Unholy», «Forever» og «Lick It Up».

Igjen klarer Kiss å gjøre en god konsertplate, men uten at denne er blitt like klassisk som forgjengerne.

Da det var tid for det ekstremt hypa tusenårsskiftet, fant en da gjenforent originalbesetning av Kiss ut at tiden var inne for å spille inn «Alive IV». Det hele gikk så langt som til en fastsatt utgivelsesdato og helsides annonser i amerikanske blader (som har så lang trykkingstid at bibelen fremstår som oppdatert).

Plutselig ble prosjektet skrinlagt, og kun «Rock'n Roll All Nite» fra konserten har sett dagens lys tidligere.

Nå får vi endelig 15 låter fra denne kvelden i Vancouver, men man skulle selvfølgelig ønske seg hele konserten. Når man nå hører dette materialet fremstår det som underlig at utgivelsen i sin tid ble skrinlagt. Det er ikke det at dette er fantastisk og på høyde med «Alive!», men vi har her en god liveplate der innholdet spenner over hele bandets karriere.

Det vil si at vi her får høre originalbesetningen gjøre «Heaven's On Fire», «Lick It Up» og «I Love It Loud».

Dette kommer naturlig nok i tillegg til syttitallsklassikerne og et par kutt fra «Psycho Circus». Ikke det at dette gjør skiva til en absolutt nødvendighet, og sånn sett må det vurderes om det er verdt å kjøpe denne boksen for den ene disken du mangler. Det hele er for øvrig relativt pent og enkelt pakket i en utbretts-digipak, med en 72 siders booklet bestående av bilder og en del bakgrunnstekst (i hovedsak plukket fra den ypperlige «Behind The Mask»-boka).

- Jan Dahle -

RE-UTGIVELSER FLOTSAM AND JETSAM «Doomsday For The Deceiver» Metal Blade/INDIE DISTRIBUTION Oj, oj – dette er en gavepakke for alle fans av denne thrash-klassikeren! Etter at Voivods «War And Pain» fikk fin reutgivelse-behandling av Metal Blade for noen år siden, er turen kommet til 20 års jubileumsutgaven av Flotsam And Jetsams debutalbum, bestående av tre disker – to CDer og en DVD. Dette er altså skiva som fremdeles omtales som «albumet som fikk 6 K’er av 5 oppnåelige i Kerrang!». Og hvordan låter det så, 20 år senere? Jo, dette er fremdeles en skikkelig klassiker som har tålt tidens slitasje godt. Bandet låter sultent og heltent, og vokalist Eric A.K. skriker noen minneverdige hyl over Ed Carlson og Mike Gilberts knatrende thrash-riff. Legg til en rytmeseksjon der en ung Jason Newsted betjener de fire strengene og urtrommis Kelly Smith svinger stokkene, så har du definitivt et klassisk thrashband som historien ikke akkurat har vært direkte snill med. Nå hører det med til historien at bandet har tatt en del svært ukloke karrierevalg selv også, men at Flotsam And Jetsam hadde fortjent mer oppmerksomhet enn de har fått, er en uomtvistelig realitet. CD nummer to inneholder skiva remastret og remikset, men jeg må si jeg foretrekker originalens naive lydbilde. Det låter utvilsomt mer rått og ekte selv om Bill Metoyer har gjort en ålreit jobb med remiksingen. De to CD’ene inneholder til sammen seks bonuslåter – to demoer fra «Iron Tears»-demoen, samt fire fra «Metal Shock» (1985). Disk tre er en DVD som byr på diverse obskurt materiale, som seg hør og bør. Vi snakker diverse gamle intervjuer fra 1983-1984, og liveopptak fra 1984-1985, deriblant en hel konsert fra «Bootleggers». I tillegg er det med et fotogalleri. Kvaliteten er selvsagt så som så, men med tanke på hvor gammelt dette materialet er, så duger det. Up the flots!

- Håkon Grav -

HELHEIM «Jormundgand» / «An Norrøn Ætt» Dark Essence/TUBA Når Dark Essence velger å reutgi Helheims to første album i flotte digipacks som får en samler til å sikle, ja så er det egentlig en god grunn til det. Helheim har nemlig opplevd en aldri så liten oppblomstring den siste tiden. Bandets nyeste album «The Journey And The Experiences Of Death», har mottatt bra kritikker (jeg synes dog forgjengeren «Yersinia Pestis» er nummeret større), og det ser ut som om tingene går rette veien for et band som faktisk er blitt satt ganske så i skyggen av de mest kjente norske black metalbandene. «Jormundgand» gikk jeg glipp av da den kom ut, og jeg tapte vel ikke så mye på det. Skiva høres rett så uferdig ut, og det vokale er til tider grusomt. Da er «Av Norrøn Ætt» en helt annen historie. Progresjonen fra debuten er påtagende, og det er simpelthen deilig å få et gjenhør med dette albumet, ikke minst på grunn av den umiskjennelige Grieghallen-produksjonen. Låtmaterialet på albumet er til tider oppsiktsvekkende sterkt, og bandet er ikke fremmed for eksperimentering være seg både det vokale og på instrumenteringen. Er du glad i norsk black metal-historie, kjøper du disse to lekre diskene, der du i hvert fall med andrealbumet får en nostalgisk god musikkopplevelse på kjøpet.

- André Aaslie -

DVD ABORTED «The Auricular Chronicles» Listenable/INDIE DISTRIBUTION Disse belgierne har gjort seg kraftig bemerket i death metal kretser en god stund nå, så et livedokument fra bandet kommer ikke for tidlig.

Aborted er et av disse få death metal banda som har mestret å skape sitt eget sound. Hybriden av kjappe ekstreme partier og tunge suggererende riff er som skapt for livefremføring, og slik blir dette en fin opplevelse for tilhengere av genren.

Hovedopptaket her er gjort i Paris i mai i år, og både lyd og bilde fungerer bra. Jeg skulle kanskje ønske at opptaket var en smule høyere innspilt, man må jo guffe opp litt når man ser en musikk DVD, i hvertfall hvis du er interessert å fange essensen av hvordan det faktisk var å være til stede på konserten. Personlig har denne DVD’n fin verdi, all den tid jeg aldri fikk ræva i gir for å se bandet på Wacken. Det er fort gjort å bli sittende backstage der festen frister mer en snoking på band, men jeg gikk åpenbart glipp en god konsert, sett i lys av hva som forrettes på denne DVD’n i hvertfall. En god del ekstramaterialet følger også med på kjøpet, dog det finnes jo ikke nesten ikke lenger konsertopptak på DVD der utgiveren ikke krydrer med mye tilleggsmaterialet.

- André Aaslie CHILDREN OF BODOM «Chaos Ridden Years – Stockholm Knockout Live» Spinefarm/UNIVERSAL Våre finske venner er endelig klare med sin første helaftens DVD, og dette er en utgivelse som garantert vil tilfredsstille fansen. Hoveddelen er en hel konsert fra Arenan i Stockholm i februar, som klokker inn på drøye 90 minutter. I tillegg får du en tre kvarters dokumentar som tar for seg bandets historie. Den tekniske kvaliteten på denne er ikke all verden, og gutta har fremdeles ikke lært seg det man kan kalle bunnsolid engelsk (med unntak av Alexi, som på nytt gir oss en overdose med f-ordet), men innholdsmessig er den god og fyldig. Det er for øvrig unektelig litt festlig å se en 8 år gammel Alexi i hvit skjorte som spiller fiolin og piller seg i nesa! Videre innhold på menyen er sju musikkvideoer, noen ekstra opptak, et par minutters glimt i kulissene fra Stockholm samt et bildegalleri.

Selve konserten er en meget bra gjennomført sak, og både klipping og lyd er knall. Jeg surmuler litt også her grunnet et rimelig kornete bilde, men det blir vel en nerdete smakssak hvis jeg dveler mer med det. Låtmessig finner du det meste som bør være med. Children Of Bodom viser her med rette hvorfor deres siste europaturne var komplett utsolgt – bandet er ganske enkelt blitt et grisegodt liveband, med solide låter på programmet. Konserten er også tilgjengelig som dobbel-CD, hvis du fortrekker kun lyd og ikke bilde.

- Håkon Grav -

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

45

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

Side 46

EMERSON, LAKE & PALMER «Pictures At An Exhibition» Warner/WARNER MUSIC Denne er tidligere utgitt på VHS, som selvfølgelig det meste annet som slippes av gamle opptak på DVD i dag. Men så har det seg slik da at man har ikke helt fått den store liveopplevelsen på skjermen før materialet er re-utgitt på DVD. Derfor mottas denne DVD’en med takk. Jeg har for moro skyld sammenlignet lyden med VHS’en jeg har, og resultatet er forbløffende. Her er det rensket kraftig opp i det lydmessige. Ja, faktisk såpass at jeg føler jeg sitter og ser på noe jeg ikke har sett før. Så du skjønner hva du skal gjøre hvis du er bare en smule interessert i denne unike trioen. For deg som ikke har kjennskap til «Pictures At An Exhibition», det er en tolkning av Musorgsky’s komposisjon med samme navn, skrevet ned i 1874. Som en fin bonus her får du faktisk et audio-opptak av den opprinnelige versjonen av verket, fremført av National Symphony Orchestra Of Ukraine. Opptaket er hentet fra en konsert på The Lyceum Theatre 9 desember 1970 – vi snakker progens absolutte barndom med andre ord.

- André Aaslie ICED EARTH «Alive In Athens» Century Media/EMI Så er det bevist; man kan lage gode DVD’er med bare tre kameraer. Det man først og fremst trenger, er et band som sparker ræv, et overentusiastisk publikum samt en rekke metal-schlägere på programmet. Så kan tanken på hvorvidt man skal ha tre eller flere kameraer komme i neste omgang. Om dette ble filmet for å gis ut i sin tid, er tvilsomt. Trolig var det ment som en liten bonus til Century Medias store arkivskap, samt en liten greie for tysk TV. Heldigvis lot man kameraene rulle, for som nevnt i anmeldelsen for over syv år siden – Iced Earth skapte magi denne kvelden, og «Alive In Athens» har fortsatt status som nittitallets «Live After Death». Det er ren og skjær fornøyelse å bli tatt med tilbake til Hellas i 1999 og få gjenoppleve dette, tre eller tretti kameraer, hva faen gjør vel det. Dette er essensiell metal-historie, og den ble skrevet over to kvelder på Rodon Club i Aten, og her er den presentert med tretti kutt av og med et band som kjørte to svært ulike sett disse kveldene for nettopp å dokumentere og forevige dette magiske øyeblikk. Det eneste som mangler, så vidt jeg kan huske, er låten som avsluttet begge kveldene, «Iced Earth». Krøll med opptaket, vil jeg tro.

Bonusmaterialet er sparsomt. Det er noe backstageklipp samt den nevnte biten filmet for tysk TV. Jon Schaffer har også vært ute i pressen og understreket at dette er et produkt han kvalitetsmessig ikke forbinder med bandet, men det får stå for hans egen regning.

- Frode Johnsrud KAMELOT «One Cold Winter’s Night» Steamhammer/PLAYGROUND Med mindre du er arbeidsledig eller like arbeidssky som andre i redaksjonen, er det vanskelig å sitte og se en hel DVD fra A til Å. Ofte strekker ikke tiden til, og altfor ofte er det for kjedelig det som serveres.

Derfor er det gledelig å kunne dele ut en pallplass til Kamelots kalde vinternatt; dette er kort og godt en

PLAYLIST 46

FRODE ØIEN 1. KIX «Hot Wire» - Nostalgikick 1 2. RAILWAY «Railway II» - Nostalgikick II 3. KRUX «Krux II» - Superb doom 4. DRAGONLAND «Astronomy» - God melodiøs power metal 5. THERION «Gothic Kabbalah» - Mye å fordøye, men god stemning det her

S C R E A M

M A G A Z I N E

# 1 1 2

sak du fint kan sitte og la deg fengsle til, helt til den er ferdig – ja, i alle fall gjorde jeg det, og det sier litt.

Lyden, som ikke virket optimal på audio-utgaven av samme utgivelse, anmeldt i forrige nummer, synes noe bedre her – det kan være surround-effekten som gjør at det virker bedre – men likevel er det fint lite å sette fingeravtrykket på. At Roy Khan er av kjøtt og blod kommer frem enkelte steder, men la oss heller kalle dette en arbeidsseier i stedet for å henge oss opp i småtterier.

Visuelt, og det er jo det en DVD dreier seg om, er Kamelot noe av det mer spennende om dagen. Ikke bare fordi de ynder å vise frem de skjønne fruene sine og noen celebre gjesteartister, men gutta selv lager et forrykende show. Det er mye som skal stemme for et band som vil nå langt, men dette bandet har alt inne, noe DVD’en beviser til det fulle.

En større produksjon har aldri vært på Rockefeller, med mye effekter – ja, sjekk selv, for jeg har ikke lyst til å gå for mye i detalj og ødelegge førsteinntrykket.

I tillegg til konserten er det litt stoff om hvert enkelt bandmedlem, et fotogalleri og en rapport fra årets Sweden Rock Festival, som fortoner seg som rene grillfesten. Her er årets julegave til metal-fansen – kjøp to og gi bort en til en tviler, for denne kan få folk til å forstå hvorfor metal-fans ikke er som andre fans.

- Frode Johnsrud KREATOR «Enemy Of God Revisited» Steamhammer/PLAYGROUND Nam, dette er snadder! Mille Petrozza har endelig fullført sin drøm om en 5.1-versjon av «Enemy Of God», og presenterer det hele i en lekker DVD som absolutt forsvarer en utgivelse. Dette er så langt fra cash-in og rip-off som det går an å komme, med en DVD fylt til randen med snop, og det ordinære albumet som en bonus-CD med to livelåter som ekstra pynt. DVD’en inneholder bandets sinnssyke konsert fra Wacken i 2005, samt tre låter fra tysk TV, fire musikkvideoer, en 10-minutters making-of av videoen til «Enemy Of God» samt det som egentlig skulle være hovedgreia, men som blir en hyggelig ting ved siden av – hele albumet i 5.1-miks med animerte tekster. Legg til lekker innpakning og et forseggjort hefte, og du har nok en Kreator-utgivelse som holder høy teknisk og innholdsmessig standard, og som korter ned ventetiden på det kommende studioalbumet betraktelig.

- Håkon Grav MAGNUM «Live At Birmingham» Warner/WARNER MUSIC Ikke før har vi fordøyd den doble «Livin The Dream», så er det enda en ny Magnum-DVD på markedet.

«Live At Birmingham» består i det vesentligste av en times opptak fra en konsert bandet gjorde på hjemmebane i Birmingham i 1992. Dette var rett etter utgivelsen av «Sleepwalking». Siden settet i stor grad dveler rundt velkjent, klassisk Magnummateriale som «Vigilante», «Pray For The Day» og «On A Storytellers Night», blir det mest interessante i utgangspunktet de tre låtene fra nevnte album.

Dessverre faller de helt gjennom, og selv «Stormy Weather», som er en flott låt på plate, blir litt anonym her. Ellers er det å si om konserten, at Magnum, til tross for å spille på hjemmebane foran et tilsynelatende fullsatt hus, ikke akkurat gnistrer.

BJØRN NØRSTERUD 1. FUNERAL «From These Wounds» - Majestetisk og dyster doom.

2. ABLAZE IN HATRED «Deceptive Aware...»

- Majestetisk og dyster doom II 3. AZARATH «Diabolic Impious Evil» - Djevelsk death metal.

4. UNSPOKEN «Primal Revelation» - Djevelsk norsk death metal.

5. INACTIVE MESSIAH «Be My Drug» - Symfonisk gresk death metal av høy klasse.

Bilde og lyd står strengt tatt ikke mer enn til godkjent heller. Som bonus får man en 20 minutter lang dokumentar innspilt i 2005. Denne framstår som litt rotete og er neppe noe du ser mer enn en gang.

- Leif Kringen MANOWAR «The Day The Earth Shook – The Absolute Power» Steamhammer/PLAYGROUND Hvis du skal kjøpe en eneste musikk-DVD i ditt liv – kjøp denne! Manowar har jo en visuell disk eller fire på samvittigheten nå, så å påpeke at de mestrer kunsten å lage en optimal DVD, burde være unødvendig. I tillegg til det gedigne showet de gjorde på Earthshaker-festivalen i fjor, får du med alt som er verdt å ha rundt det hele, og mer til. Det er en solid låtliste med over 20 perler fra en av metalens mest solide diskografier, og heldigvis – heldigvis – er alt tullet som foregikk på scenen, klippet bort fra selve konsertdelen. Med alt tullet menes den visstnok improviserte soundchecken midt i «Outlaw», der det hevdes at hvis du er ordentlig Manowar-fan, så godtar du sånt piss. Og bassoloen, der Joey kutter ut fordi han har trøbbel med amp’en, som bare han hører fordi han er nå er Doktor DeMaio, og mer til.

Bevares, dette er med, men puttet på som historiske hendelser. Det mest historiske er dog når hele bandet, med både dagens og samtlige eksmedlemmer, står på scenen og leverer «Battle Hymns». I år 4006 kommer dette øyeblikket til å definere begrepet heavy metal.

Klippingen er særdeles god, filmingen i high definition, lyden i 5.1 – i det store og hele, dette er perfeksjonisme på høyt plan. Nietzsche ville vært stolt av teorien sin om Der Übermensch. Bonus er en dokumentar rundt det hele, klipp fra soundchecker både med bandet og orkesteret i Tsjekkia (så kan du jo lure på hvorfor det ikke er klipp fra orkesterets lydsjekk før og på festivalen…), gitarklinikker med de tre gitaristene til bandet, der det er en fryd å se Ross The Boss spille klassikere, mens fan conventionen er litt for godt dekket, og i tillegg får vi se en Scott Colombus som sliter med å huske navnene på tidligere medlemmer. Artig, og ikke uventet. Det er ikke spart på noe, verken under festivalen eller under produksjonen av DVD’en i etterkant, og du sitter igjen med et inntrykk av at Manowar er større enn Jesus, Gud, Allah og alle de andre fabeldyrene til sammen. En viss østerriker med bart på trettitallet ville vært misunnelig på Joey DeMaios talekunst og demagogi. Det er bare en sak som gjenstår å nevne: FUCK THE WORLD – HAIL AND KILL! - Frode Johnsrud RAMMSTEIN «Völkerball» Universal/UNIVERSAL MUSIC Noe forsinket er DVD'en fra Rammsteins siste turne endelig på markedet, og da er det bare å gjøre seg klar for en dose heftig tung rock sammen med eksplosive effekter man ikke finner andre steder enn nettopp i Rammsteins show. Hoveddelen av liveDVD'en byr på en full konsert fra Nimes sommeren 2005. Snackslåter av typen «Links 2 3 4», «Feuer Frei!», «Du Hast» og «Ich Will» kommer som perler på den legendariske snoren, og det hele er visuelt godt produsert. «Völkerball» er nok likevel ikke en like tøff opplevelse som «Live Aus Berlin», men det

ANDERS ODDSBERG 1. ISIS «In The Abscence Of Truth» - Instrumentalmusikkens mestere 2. KILLSWITCH ENGAGE «As Daylight Dies» - Metalcorens veiviser 3. RORY GALLAGHER «Live At Montreaux» - Rory er konge 4. EKTOMORF «Outcast» - Metalens svar på Gypsy Kings 5. TOOL «10.000 DAYS» - Årets beste

JAN DAHLE 1. RAMMSTEIN «Völkerball» - Livekunst 2. KISS «Kissology Vol. 1» - Rockehistorie på DVD 3. PAUL STANLEY «Live To Win» - Fengende rock slik den skal gjøres 4. MEAT LOAF «Bat Out Of Hell III» - Kjøtt-Leif holder stand 5. KISS «Alive! 1975-2000» - Rockehistorie på CD

s.35-47 Scream #112

03.12.06

20:18

er likevel ingenting å grine på nesa over denne gangen heller. Bare det igjen å oppleve presisjonssamspillet mellom band og pyro i «Sehnsucht» er en opplevelse. Når man så er ferdig med 100 minutter fra Nimes får vi oppleve 40 minutter til med bandet live i Moskva, Tokyo og London, der London-opptaket blant annet byr på «Rein Raus», som var droppet fra settet på det tidspunktet bandet nådde Nimes.

DVD nummer to byr på en ikke altfor spennende dokumentar om innspillingen av «Reise, Reise», og en interessant sak på bortimot en time som i hovedsak tar for seg turnelivet. Her får vi høre gutta, ofte ved hjelp av humor, fortelle om livet på veien.I tillegg til stoffet som alt er nevnt byr denne utgivelsen også på en CD med det meste av Nimeskonserten. Føler du for å bruke veldig mye på «Völkerball», kan du også finne en utgave der hele konserten er med på CD-formatet.

- Jan Dahle ROYAL HUNT «Royal Hunt 2006» Frontiers/BONNIER AMIGO Etter en rekke gromskiver med John West bak mikrofonen, er det dansk/russisk/amerikanske fenomenet Royal Hunt klart med sin første DVDutgivelse. Bandet har tatt turen til St. Petersburg (nei, ikke Florida, men Russland), for å realisere prosjektet, og har kommet seg helskinnet fra det – både fra byens lumske gater og innspillingen. De har klart å få mye ut av et sikkert ganske begrenset innspillingsbudsjett, og ofte er det best slik, for da slipper man kaotisk klipping for å vise hvor mange kameraer man har til disposisjon. Gutta har med andre ord blåst spenna på å gjøre konsertbiten best mulig, og latt det heller bli så som så med bonusmaterialet. (Ikke så beskjedent som TNT, men nesten…) Du får en glimrende konsert som viser at det nær sagt er uvesentlig hvem som spiller i Royal Hunt så lenge West og Andre Andersen er på plass – trolig fordi sistnevnte svinger pisken hardt nok til å sikre et høyt nivå på bandet sitt. John West gjør en særs god jobb både som sanger og frontmann, det har vel liten nyhetsverdi, og så lenge han synger på scenen og ikke snakker om Gud backstage, er han trivelig som få. Settet er stort sett basert rundt Johns periode i bandet, men det er også gjort plass til gamle slagere som sikkert finnes på enhver jukeboks i Japan.

I tillegg til konserten på DVD, følger det med et dobbelt sett med CD’er med nesten identisk låtutvalg, men bare nesten. Lurer du fortsatt på hva dette bandet står for, og det tror jeg det er mange som gjør, kan du enkelt og greit legge denne under treet i år, fra deg selv til deg selv.

- Frode Johnsrud SENTENCED «Buried Alive» Century Media/EMI Her er den altså – ett år etter Sentenceds avskjedskonserter i hjembyen Oulu – er DVD’en klar.

Materialet er også tilgjengelig på en dobbel-CD, for den som måtte ønske det. Konserten er regelrett fantastisk og gjør seg godt som livedokument, men den visuelle biten blir obligatorisk ved et tilfelle som dette. Utgivelsen strekker seg over fem timer totalt, med en egen disk med over tre timer bonussnop:

HÅKON GRAV 1. SENTENCED «Buried Alive» (DVD) - Mektig farvel med et mektig band 2. KREATOR «Enemy Of God Revisited» - Mektig DVD fra et mektig band 3. TRAIL OF TEARS «Existentia» - Vennesla fungerer fremdeles utmerket 4. I «Between Two Worlds» - Umulig å gå lei av denne 5. ALIAS Sesong 5 (DVD) - En del slurv, men Jennifer still rules

Side 47

Fyldig dokumentar fra fjorårets turne, intervjuer, alle musikkvideoene bandet laget, et svært fyldig og godt tonesatt fotogalleri med mer. Etter fjorårets festivaler avsluttet Sentenced karrieren med en klubbturne gjennom de finske skoger, og endte hele greia med to kvelder i Oulu. Dette er den siste konserten, og klokker inn på to timer. 25 låter er det blitt plass til, og hele diskografien blir representert.

Fire låter med originalvokalist Taneli Jarva er det også blitt plass til, og Taneli gjør en brukbar jobb han, med gamle perler som «Nepenthe» og «Northern Lights». Samtidig er det vondt å registrere at mannens helse ikke akkurat er på oppadgående kurs. Bandet spiller godt, og gitarist og låtskriver Miika Tenkula imponerer til tider, når han ikke er for opptatt med å gjemme seg for publikum. Vokalist Ville Laihiala gjør det han kan for å overgå seg selv med obskøniteter og svart humor overfor publikum, men må selv ta telling før han introduserer «End Of The Road». Dette er en meget bra gjennomført konsert fra et band jeg kommer til å savne – ingen klarte å kombinere tristesse, melodier, aggresjon og kontrollert kaos på samme måte som Sentenced.

Men siden det er Oulus mest korka menn vi snakker om, skal jeg ikke bli melankolsk her, og heller si det på bandets egen måte: Nå er dere døde, se til helvete å holde kjeft, finnjävlor!

- Håkon Grav SLIPKNOT «Voliminal» Roadrunner/BONNIER AMIGO Slipknots Shawn Crahan, mest kjent som Clown 6, har brukt nesten tre år på å lage denne filmen om Slipknot. Dette er ikke noen polert produksjon hvor du får se krystallklare bilder, klinisk ren lyd eller en hel high tech filmet konsert. Shawn har tatt utgangspunkt i det noen fortalte ham allerede på begynnelsen i karrieren, at rock’n roll er tjuetre timer helvete og en time paradis. Dette klarer han å illustrere på en stilig måte. Noen ganger er det bandmedlemmer som ligger og sover på en sofa, andre ganger er det bare filmet ut av bussvinduet.

Dette er på en måte en film på 80 minutter som er satt sammen av små korte innblikk i dette nimannsbandets hverdag. Alt er filmet med håndholdte kameraer, og lyden fra konsertopptakene er sikkert tatt opp med den innebygde mikrofonen. Den som leter etter det teknisk perfekte må vel holde seg til klippet hvor Joey Jordison sitter og varmer opp foran en konsert. DVD’en er kanskje ikke den man setter seg ned og ser gang på gang, men den kan godt sees mer enn en gang uten at man går lei. Disk to på denne utgivelsen inneholder intervjuer med seks av gutta, som egentlig ikke er så veldig interessante annet enn når Shawn forteller om hvordan han opplevde å droppe fjorårets europaturne da hans kone måtte legges inn på sykehus. Hvis du ikke har spenn til denne DVD’en selv, så sett den på ønskelisten. Julekvelden er bare et par uker unna.

- Anders Oddsberg STYX «One With Everything» Eagle Vision/PLAYGROUND Her får vi den komplette konserten som også er anmeldt blant plateanmeldelsene, men skal du først investere er det ikke tvil om at det er DVD'en du skal ha. Det er ikke det at dette blir veldig visuelt

FRODE JOHNSRUD 1. MANOWAR «Alt» - Verdens beste DVD ga mersmak 2. KAMELOT «One Cold Winter’s Night» - Julegaven til alle med god musikksmak 3. PAUL STANLEY «Kiss- og sololåter» - Man of the Year etter Chicago-gigen 4. QUEENSRYCHE «Operation: Mind...II» - Man of the Year II til Tate 5. FLOTSAM & JETSAM «Doomsday...»

- Verdig reutgivelse av thrash-klassiker

spennende, for et band med orkester bak seg blir ikke noen showmessig opplevelse. Utrolig artig er det likevel å se de unge medlemmene fra Contemporary Youth Orchestra Of Cleveland tydeligvis like det de holder på med, og til tider virkelig rocke med.

Bandet burde uansett konsentrert seg mer om sine klassikere og droppa ut coverlåtene i en slik sammenheng. Det er ikke det at det låter ille med «I Am The Walrus», men originalene er naturlig nok mest spennende.

Bonusmaterialet er ikke veldig spennende, der vi får et par julesanger og ti minutter intervju. I tillegg er det er slideshow, og noen minutter fra kameraet som filmer Todd Sucherman, som blir helt meningsløst.

Konserten er uansett verdt en investering.

- Jan Dahle WAKEMAN, RICK «Journey To The Centre Of The Earth» Classic Pictures/WARNER MUSIC Det er tretti år siden Rick Wakeman & Co. reiste verden rundt med den enorme oppsetningen rundt albumet «Journey To The Centre Of The Earth», basert på en roman av Jules Verne. Dette var på den tiden folk flest hadde sans for god musikk, og flere av Wakemans plater nådde faktisk helt til topps på listene. Det er selvsagt en fryd å se Wakeman & Co. på denne DVD’en, med kor, orkester og hans sammensveisede band. Opptaket er gjort i Australia, og selv om man ikke ser stort av publikum, ånder det en sann musikalsk forståelse og glede over det man ser på scenen. Den kappekledde leder sine drabanter som en sann dirigent skal gjøre, og selv om det er episk og storslått, blir det litt komisk også; spesielt hva de to vokalistene og fortelleren angår. Jeg skal ikke røpe mer, men må også få nevne et par ord om bonusmaterialet, som faktisk er verdt prisen alene.

Her sitter Wakeman og hans kumpaner fra den tiden og ser gjennom diverse opptak, og ler du ikke av dette er du fullstendig nummen. Anbefalt, ja visst!

- Bjørn Nørsterud YES «Yesspeak» Warner/WARNER MUSIC Du kan fort la deg lure litt av baksiden på coveret her. Her står det nemlig «Tracks included», og så listes det opp en rekke låter. Disse er imidlertid låter som du får innslag av gjennom denne to disks lange dokumentaren om Yes. Jeg skal vedde mye på at mange kjøpere handler denne i den tro at disk 1 faktisk er et konsertopptak fra bandets siste turné.

Nå visste jeg om akkurat dette, og klarte derfor å heller sette pris på en god dokumentar om historiens beste progressive rockeband. Dokumentaren er delt opp i ti deler. Det hele er tuftet på en rekke intervjusnutter der fem av delene er egne portretter av den klassiske Yes-besetningen. Her får du et innsyn i medlemmenes privatliv så vel som deres egen fortolkning av Yes-historien. Disse portrettene hentes det stadig vekk kommentarer fra på DVD’ens øvrige innslag, som for eksempel en egen tourdokumentardel. For like store fans som undertegnede er dette et sikkert innkjøp. En slik en som dette må jo stå i hylla, sammen med alt det andre Yes-snadderet, til tross for at du neppe gidder å se den mer enn et par tre ganger. Så du er herved advart; dette er ikke et konsertopptak.

- André Aaslie -

LEIF KRINGEN 1. CRESCENT SHIELD «The Last Of My...»

- Ny, meget bra US metal 2. SOLITUDE AETURNUS «Alone» - Storslått melodiøs doom 3. POISON «Further Down Into The...»

- Samling med stygg, åttitalls thrash 4. TROUBLE «Psalm 9» og «The Skull» - Reutgivelser med kuriøs bonus 5. STEEL ASSASSIN «From The Vaults» - Gammel, meget bra US metal

ANDRÉ AASLIE 1. FUNERAL «From These Wounds» - Se årslista så skjønner du rage-graden 2. PANZERPAPPA «Korallrevens...»

- Snille sanger på CD 3. WINTERHORDE «Nebula» - Overraskende bra debut 4. FROM A SECOND STORY «Delenda» - Fin fin 5. ELP «Pictures Of An Exhibition» - DVD’en er endelig i hus S C R E A M

TORGEIR KROKFJORD 1. CIRCUS MAXIMUS «pre-prod-demo» - Månedens overgeniale prog vidunder 2. KAMELOT «A Cold Winter’s Night» - Månedens DVD 3. THERION «Gothic Kabbalah» - Månedens svensker 4. CHESS «Musikal» - Månedens gullstruper 5. ACCEPT «Restless And Wild» - Månedens klassiker M A G A Z I N E

# 1 1 2

47

children of bodom A LITTLE OF THIS, A LITTLE OF THAT...

Av:

Torgeir P. Krokfjord

TIL MANGES GLEDE OG ANDRES FORARGELSE HAR FINSKE CHILDREN OF BODOM PÅ KORT TID VOKST SEG BÅDE STORE OG STERKE. ET NORGESBESØK KUNNE SÅLEDES IKKE GÅ UPÅAKTET HEN.

U

ndertegnede har aldri sett på backstage-intervjuer som den ultimate arenaen for dype samtaler, og det inntrykket ble heller ikke endret denne tirsdags ettermiddagen. Mange vil nok hevde at CHILDREN OF BODOM-sjef Alexi Laiho for så vidt ikke er mannen for dype samtaler i seg selv, og da han i noe bakfull tilstand med nylagt mascara og emo-neglelakk inntok stolen overfor meg, ble det fort klart at det ikke var verdens uløste gåter som skulle stå på programmet. Fair enough for min del, og sett bort ifra en oppdatering på bandets status, nysluppet DVD og selvsagt den pågående turneen, ble det fort klart at samtalen for en stor del skulle dreie seg om det samme som Seinfeld – ingenting…

Hvordan er formen, Alexi?

- Joda, den kommer seg. Jeg sto opp altfor tidlig, skjønner ikke hvor jeg fikk den ideen fra, men det begynner i hvert fall å nærme seg kampform.

Hvordan ble egentlig CHILDREN OF BODOM en del av The Unholy Alliance?

- Det startet jo med at managementet vårt fikk oss med på tilsvarende turne i USA i sommer. Jeg husker den følelsen da vi ble oppringt og spurt «hei gutter, vil dere varme opp for Slayer?». Vi svarte ja uten så mye om og men, det skal være sikkert. Der borte turnerte vi også med Lamb Of God og Thine Eyes Bleed, pluss at Mastodon var med på lasset i stedet for In Flames.

Den turneen gikk meget bra, og vi ble godt kjent med Slayer-gutta – det var vel også en medvirkende årsak til at vi fikk være med videre.

Mange fans lurer sikkert på hvordan Slayer er utenfor scenen...

- De er noen utrolige fyrer, det skal være sikkert.

Alle banda kommer faktisk veldig godt overens, det kommer vel av at alle deler noen viktige, felles interesser – du kan kanskje tenke deg til hvilke det er, he he.

Ja, hvilket band er hardest på flaska?

- Oss! Helt klart oss! Eller, jeg må trekke fram Kerry King. Å shotte med den mannen det er en opplevelse alle bør få med seg, det er helt utrolig. Den fyren KAN drikke alkohol – we’re talking some serious tolerance here, man! Alle banda er vel egentlig ganske gode på akkurat dette, men jeg mener fortsatt vi er hakket foran resten.

Det artige her var at Alexi virkelig tok seg tid til å tenke godt igjennom hva han skulle svare, og ikke overlot noen ting til tilfeldighetene. Spørsmålet

ble besvart med langt større innlevelse enn andre, mye mer omfattende spørsmål, og det er således tydelig at mannen begynner å finne sin plass her i verden. Finner…

F

or å vende tilbake til utgangspunktet for en stakket stund, hvordan vil du karakterisere live-bandet CHILDREN OF BODOM? - Som et aggressivt, energisk band, som fortsatt vektlegger det å ha det moro på scenen. Vi ønsker å vise folk at vi har det moro med det vi driver med, og forhåpentligvis kan vi få den følelsen til å smitte over på publikum også. Om de koser seg gjør også vi det, om du skjønner. Det skal ikke være alt for seriøst det hele, vi kommer aldri til å bli et av de bandene som skal være så «pure fucking evil, you know», jeg har ikke helt sansen for den greia der. Det spilletekniske er jo også en bit av det hele, enkelte partier er jo ganske tricky, men det er også underordnet det at vi går ut på scenen rett og slett for å ha det moro. Det er sånn det fungerer for oss.

Du er inne på teknikk her – har du på noe tidspunkt følt at du som gitarist har måttet inngå kompromisser for å tilpasse deg det å spille med andre musikere?

- Utgangspunktet til CHILDREN OF BODOM var at vi ikke skulle inngå kompromisser på noen måte. Vi gjør akkurat hva faen vi vil, og kan vi ikke gjøre det så gjør vi det likevel – sånn er det rett og slett. Om man, for eksempel, først begynner å la andre få for stor innvirkning på det man driver med, blir det for meg helt feil, da er det ikke 100 prosent deg selv lenger.

Har du noen gang følt behovet for å pælme kompgitaristen ut av bandet og gjøre CHILDREN OF BODOM til en ren Alexi Laiho-show off – som enkelte kanskje vil føle at det er uansett?

- Nei, CHILDREN OF BODOM har alltid vært ment å ha to gitarister. Musikken krever det og det er sånn det var tenkt fra begynnelsen.

På hjemmesiden deres leser jeg at du har skadet deg flere ganger i forbindelse med turnering, kan du utdype dette noe?

- Hehe, det var det da… Det er mye forskjellig det, mesteparten kan vel kanskje kategoriseres som relativt idiotiske handlinger, hehe, det å hoppe ned fra hustak er vel for eksempel ikke noe alle driver med til hverdags... Det har vel ofte vært en del alkohol involvert, men jeg må bare få sagt at jeg har roet meg ned betraktelig i det siste – vi festet mye verre før.

Totalt har jeg i hvert fall brukket flere ribbein, brukket håndleddet tre ganger, fått utallige skrubbsår og blåveiser, og – ja, den involverer faktisk ikke alkohol heller – brukket tåa på scenen. Vi spilte i Barcelona, og da klubben var ganske stor så det var plass til den slags løp jeg under konserten på et tidspunkt tvers over scenen. Plutselig ble det helt mørkt et par sekunder, det må ha gått en skikkelig faen i lysmannen, haha, og bang, så sparket jeg til en av monitorene. Stortåa mi ble helt smuldret opp, og det gjorde satan så vondt – den følelsen glemmer jeg ikke, tror jeg.

Det tviler jeg ikke på. Noe som også ligger friskt i minnet er nok bandets nyslupne DVD «Chaos Ridden Years – Stockholm Knockout Live».

- Jeg må bare få sagt at jeg synes den er blitt meget bra, det meste stemte liksom den kvelden.

Klubben var utsolgt, det var et stykke ut i turneen så bandet var bra samkjørt, lyden var bra, i det hele tatt er jeg veldig fornøyd med hele pakka. Kvaliteten på filmen er også blitt bra, vi filmet hele stasen med totalt 18 kameraer, og med en del artig ekstramateriale bør den være vel verdt å sjekke ut.

En høyt utdannet reklamemann kunne ikke sagt det bedre. Hvordan valgte dere låtene som skulle være med?

- Setlista den kvelden var identisk med den vi kjørte hele turneen. Den er en bra miks av nye og gamle låter, og fungerer bra.

Selv om det er deres første DVD er ikke «Chaos…» det første liveproduktet bandet har sluppet. Liveskiva «Tokyo Warhearts» ble sluppet allerede etter utgivelsen av bandets andre plate, noe som for mange virket underlig selv om platen i seg selv er kul nok.

Hvilke tanker gjør Alexi seg om denne i dag?

- Jeg hører nok ikke spesielt ofte på den nei, men den står fortsatt for meg som en bra dokumentasjon av hvor vi var på den tiden. Vi spiller selvsagt bedre nå, både individuelt og som band, men det er ikke mange band som gir ut eller får anledning til å gi ut ei liveskive så tidlig i karrieren, så jeg er absolutt stolt av den fortsatt.

Noe jeg legger merke til på DVD’en er at dere jammer mye rundt klassiske riff som introduksjon til egne låter – «Downfall» er vel det mest slående eksemplet. I hvor stor grad henter dere inspirasjon fra gamle helter nå om dagen?

- Jeg har alltid vært stor fan av de store glam rockbandene; Mötley Crüe, Poison, Skid Row, Guns’n Roses

og lignende, og det er bandene jeg først ble ordentlig fan av. Etter hvert begynte jeg å høre mer på gitarhelter – Randy Rhoads, Steve Vai og så videre, og nå om dagen hører jeg på alt fra Poison til Darkthrone.

Steve Vai er nok helten min hva sceneopptreden angår, han gjør ganske mye sykt. Hvor teit den nå enn høres ut er det jævlig viktig å se bra ut, sånn er det bare, hehe.

Dere er blitt kjent for et karakteristisk sceneoppsett, med masse lys, søplekasser og et bilkarosseri på scenen. Hvor kom denne ideen fra?

- Det har vi faktisk hatt lyst til å gjøre lenge, greia med bilen og det har vi tenkt på i mange år uten å ha råd til å gjennomføre det før nå.

Har du noensinne hatt sex i en bil?

- I en bil?!?

Ja, igjen har jeg vært inne og snoket på hjemmesiden deres – du liker visstnok «to fuck around with cars…»?

- Haha, det var vel ikke akkurat sånn det var ment nei, men la gå. Jeg har faktisk hatt sex i bilen flere ganger, det kan absolutt anbefales.

Foretrekker du amerikanske eller europeiske biler?

- Helt klart amerikanske, de er større, mykere, og mye bedre egnet til den slags.

Uten å ha gjort annet enn å sitte i dem kan nok det sikkert stemme. Ved seksuell aktivitet står vel bilen mest sannsynlig stille, så miljøhensyn er heller ikke noe å tenke på. I så tilfelle har man mer tid til å tenke på musikk – har CHILDREN OF BODOM noe nytt materiale ferdig?

- Vi har ennå ei stund igjen på veien, så fort vi har gjort oss ferdig med Unholy Alliance-turneen reiser vi over til USA og gjør en en headliner-turne der borte med Amon Amarth, Sanctity og Goijra som support.

Selv om det alltid dukker opp et riff her og et der blir ikke komponering av ny musikk noe hovedfokus før etter nyttår, så får vi se hva vi klarer å komme opp med når den tid kommer.

I mellomtiden kan alle fans av bandet sjekke ut «Chaos Ridden Years – Stockholm Knockout Live» før de hopper ned fra taket til naboen mitt på natten og løper blødende inn til mor – hvor de i mørket sparker til sengestolpen så stortåa knekker. Fortsettelsen kan du sikkert tenke deg til selv – i hvert fall om dette leses i baksetet på noe langt og flatt med velutbygd fjæring… www.cobhc.com

48 SCREAM #112

Children Of Bodom.indd 1

28.11.2006 22:07:15

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:48

Side 49

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

18:48

Side 50

studioreportasje

Av:

Idar Eggen

legion of the damned L

EGION OF THE DAMNED fikk bokstavelig talt en ny start da de skiftet navn fra Occult, og etter fjorårets «Malevolent Rapture» er de snart aktuelle med en ny genistrek, «Son Of A Jackal».

Vi fikk høre skiva på forhånd, og har tatt en prat med bandets ubestridte leder, Maurice.

- Det handler om sjakaler som skal drive ut det onde, alle låtene er en sønn av sjakalen, forteller en rolig og hyggelig Maurice på telefon når jeg ber ham forklare tittelen på skiva. Noen favoritter på «Son Of A Jackal» har han ikke rukket å få…

- Nei, det er altfor vanskelig å velge ut en låt da jeg synes hele skiva er knall. På «Malevolent Rapture» var det lettere, med 3-4 låter som skilte seg ut.

På «Sons Of The Jackal» har dere gjort plass til en tominutters instrumental. Hva var ideen til det?

- Vi hadde lyst til å gjøre noe mer ut av skiva, få med litt akustiske innslag for å gjøre den mørkere.

Personlig har jeg veldig sans for sånt.

Ikke at jeg savner det, men jeg må spørre om hvorfor det er så få låter med gitarsoloer på skivene deres?

- Jo, det er fordi når vi hører gjennom et opptak av en låt og finner instrumentale åpninger, så er partiet så tøft uten solo at det ville ha ruinert en god headbanging.

Jeg lunne ikke sagt det bedre selv!

«Bleed For Me» var et godt låtvalg for video på den forrige skiva, hvilke låter er det snakk om nå?

- Det blir først og fremst «Sepulchral Ghoul» og «Son Of The Jackal», og disse skal være ute i god tid før release, altså i desember.

En helaftens DVD med LEGION OF THE DAMNED hadde ikke vært å forakte, og når «Sons Of The Jackal» kommer, har bandet i alle fall en mellomting å by på: - Ja, CD’en vil bli utgitt med en bonus-DVD. Her

vil fansen få over to timer med live fra blant annedt Wacken, Rock Hard-festivalen, turneen med Cannibal Corpse, glimt fra studio og masse mer. Plateselskapet syntes at det holdt med en time, men jeg gjør jo alt selv gjennom selskapet mitt LowLifeMedia, så det koster ikke noe ekstra, og fansen fortjener det!

Dere har bidratt stort til at den gode gamle thrash metalen har gjenoppstått og festet grep.

Kommentar?

- Tusen takk for det, det tar jeg som en kompliment. Vi er jo inspirerte av Slayer, Kreator og ikke minst nederlandske Pestilence. Vi ønsker å gjøre den gamle thrash metalen i moderne stil, med et dagens lydbilde, men med å beholde de viktige thrash-elementene. Dette er noe jeg føler mange band i dag bommer på. Mange skal liksom spille den gamle thrashen med den samme crappy lyden fra 80-tallet.

Takket være en god produsent i Andy Classen får vi det vi ønsker.

Du er jo opprinnelig trommis, men har utviklet deg til en meget god vokalist. Savner du trommingen?

- Nei, absolutt ikke. Jeg misunner ikke alle trommisene som må drasse rundt med alt av pedaler osv til hver gig, ha ha! Jeg valgte å hoppe av frivillig da vi startet Occult på 90-tallet. Vi hadde allerede en annen trommis, så jeg sa at jeg kunne synge. Følelsen av å ha øyekontakt med fansen på scenen er ubeskrivelig, i motsetning til å sitte bak trommene og misse all moroa! Med tanke på syngingen min, så er jeg enig i at jeg har utviklet meg til å bli en bedre og bedre vokalist, for jeg kan ikke si jeg går rundt og skryter av vokalen på de første Occult-skivene, skratter Maurice.

Dere ser ut til å levere varene hver januar. Er det et mønster i dette?

- Nei, de to første kom til samme tidspunkt på året grunnet en liten tjuvstart på den første. Vanligvis vil jeg si at det foreligger en prosess på to år for et

nytt album. Vi øver en gang hver uke uansett om vi har konsert, skal i studio osv. Med dette får vi god kontinuitet i låtene og ideer til nytt materiale. Neste skive vil nok ikke komme før slutten av 2008, men det er mulig vi vil spille inn «Elegy Of The Weak» i løpet av neste år.

For å snakke litt om LEGION OF THE DAMNED som liveband, så må jeg få si at Wacken-gigen var helt enestående rå! Hvordan var det å stå der å spille foran så mange metal maniacs på Europas beste metal-festival?

- Fantastisk! Det var veldig stort og spille på et så stort arrangement. Jeg og gutta var litt nervøse rett før vi gikk på, men det rista vi fort av oss, he he! Men jeg må si jeg liker bedre å ha nærkontakt med fansen enn den avstanden det ble fra scene til publikum på Wacken. Uansett var vi veldig fornøyde med konserten vi gjorde der.

Blir det festivaljobber også neste år? Eventuelt hvilke?

- Ja, det er snakk om festivaler i både Hellas, Tyskland og Skandinavia til neste år, så det er noe vi gleder oss veldig til.

Det må være lov å drømme litt: Immortal og LEGION OF THE DAMNED på Inferno, det hadde vært noe det…

H

er er mitt førsteinntrykk av låtene på «Son Of A Jackal»: «Son Of A Jackal» Dette er altså tittelsporet, litt uoriginalt, og her braker det løs fra første plekterslag med et råkjør på trommer og gitar. Refrenget går i et herlig mosh-tempo.

«Undead Stillborn» Her svinges det i gang med tett og tøff gitarriffing som drar med seg trommene i tung thrash-stil. Tempoet økes så instrumentalt, men vokalen til Maurice drar på en måte tempoet ned.

Tett og tøff låt!

«Avenging Archangel» Også tett og tøft her, i

starten på låten, og den har med et par progressive elementer. Tempoet økes så i et hardcore-tempo, for så å gå over i herlige mosh-takter i enkelte partier.

«Death is my Master (Slay for Kali)» Trommene starter låten med tøff dobbelpedal-dur, deretter kommer resten av bandet og låten fortsetter i samme tempo. Men det blir likevel ikke kjedelig å høre på.

Mellompartiet er veldig Slayer, og utført på en herlig måte.

«Sepulchral Ghoul» Her går de rett på i rent hardcore/thrash-tempo som senkes i et herlig moshtempo. Innimellom de raske thrash/hardcore-partiene er det mye dødskul riffing som er en drøm for en headbanger.

«Seven Heads They Slumber» Dette er en instrumental-låt som de har flettet inn for å skape stemning, og det får du så visst. Nydelig akustisk gitar med tung pusting fra et stort vesen, antageligvis med sju hoder!

«Infernal Wrath» her blir du vekket fra dvalen igjen, men på en relativt rolig måte. Låta starter tungt, for så øke litt gradvis og deretter gå ned på tungt nivå igjen. Minner litt om Obituary, faktisk.

«Atomicide» Denne går rett inn i et forrykende thrash/hardcore-kjør så og si fra første sekund. Mellompartiet har raske basstrommer og råtøff gitar-riffing ispedd litt slayersk cymbal-driv.

«Teten Horns Arise» Denne starter tungt med tunge riff, før det så går over i et raskt thrash/hardcore-tempo. I midtpartiet senkes tempoet i perioder litt, hvor du også får en gitarsolo i Kerry King-stil. Låta avsluttes rått og brutalt.

«Diabolist» Låta starter nesten med litt opptelling for så å gå i gang med noe som minner om en artilleristillling. Refrenget senkes i et småtungt tempo, for så å øke igjen. Her vil du også ha gode muligheter for koring når tittelen ropes ut av bandet.

«Sons Of A Jackal» slippes den 5. Januar.

SCREAM #112 51

Legion Of The Damned.indd 1

26.11.2006 15:04:38

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

19:35

Side 52

STUDIOREPORTASJE

tristania GODT PÅ VEI TIL EGET SOUND

D

et var slettes ingen grusom opplevelse å ankomme Stavanger denne torsdagsmorgenen i november, da det var mildt sagt bikkjekaldt og snøhvitt der jeg kom fra. Denne sørlandsperlen kunne nemlig by på plussgrader og sol, noe som alltid slår an her i gården.

Etter at alle journalistene hadde samlet seg, bar det ned til kaia for å ta ferga over til Tau, der bandet øver. Vi ble tilbudt fantastisk god mat og drikke, og stemningen var upåklagelig. Så ble platen satt i, og det var tid for lytting.

I stedet for å ta for meg låt for låt, vil jeg heller snakke om hvordan jeg oppfatter helheten av platen. Deres tidligere utgivelse «Ashes», gjorde slik at jeg igjen kunne kalle meg fan, siden jeg ikke ble så imponert over «World Of Glass», men det er en smakssak. Slik jeg hørte det, kunne man på denne platen høre en del spor av soundet de hadde på «Ashes», og det mener jeg da i positiv forstand.

Det jeg spesielt tenker på er spillestilen Hidle benytter seg av, men også en del rytmiske aspekter jeg dessverre har litt problemer med å forklare her.

52 SCREAM #112

D

Av:

en tidligere growle-vokalen er borte, med unntak av en innleid mann ved navn Vorph. Den rene vokalen kommer bedre til sin rett på denne plata, både rent lydmessig sett, men også ved hjelp av effekter på stemmene.

Begge vokalistene ligger ofte litt lengre fremme i lydbildet, og det gjør at man hører nyansene i stemmene deres bedre. Man enser også litt nyskapning med tanke på syngemåte og arrangement av kor, hvilket gjør det interessant å høre på.

Mitt store ønske måtte være at Stene tok i bruk enda mer av det hun har av det klassiske siden det høres helt fantastisk ut når hun «drar skikkelig på». Vokalen til Bergøy virker mer selvsikker også denne gang selv om den har vært flott tidligere også. Han har bidratt mest av alle på tekstfronten, men jeg har ikke fått satt meg så nøye inn i det materialet ennå, naturlig nok.

Dette er i aller høyeste grad en dynamisk plate, flott balansert mellom brutale og akustiske og rolige partier. Selv om TRISTANIA regnes som et goth-band, vil jeg si at bandet slettes ikke innehar alle disse klisjeene som ofte dukker opp i denne

I slutten av januar kommer TRISTANIA ut med sin femte studioplate, og i den forbindelse ble et knippe journalister invitert til listeningsession for å høre på platen som i alle fall undertegnede hadde store forventinger til.

TRISTANIA er et band jeg har fulgt en stund, og selv om jeg ikke alltid har vært like begeistret for det som har kommet ut, har dette bandet noe ekstra som jeg blir tiltrukket av

Anette Gulbrandsen sjangeren. De bruker små detaljer her og der som hinter tilbake til første utgivelse, men jeg kan høre både doom og rock på dette siste opuset. Haugevis av gode riff og mange andre instrumentale detaljer kan man finne her, og jeg gleder meg til å høre

dette live, ikke minst! Om jeg har rett, vet jeg ei, men det virker som om TRISTANIA har funnet sin vei, og jeg gleder meg til å følge den. Jeg vil takke TRISTANIA, alle journalistene og Maria fra SPV for en fortreffelig aften i Stavanger.

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

19:35

Side 53

STUDIOREPORTASJE

E

n vakker dag etter årets første snøfall, skulle undertegnede ta flyet ned til Stuttgart for så en kjapp biltur videre til Nuclear Blasts kontorlokaler i småbyen Donzdorf. Alt begynte utrolig nok bra denne dagen, solen skinte, bilen startet og helvete åpnet seg…

De av dere lesere som har lest våre lyttesesjon-spalter i tidligere numre, vet at det alltid kommer en klage fra den utsendte om forsinket fly, at billettene ikke ble booket eller at været ikke tillot flygning. Denne gangen så var det en kombinasjon av illusjonen om å være like rask som Supermann og det gode været, som gjorde at undertegnede trodde det skulle gå bra å hjelpe en kompis å hente sin nye Jeep Cherooke. Glup som jeg er så regnet jeg ikke med at det trengtes en stopp til i kåken etter at bilen var hentet.

Av visse hensyn til reprimander fra lovens lange arm, så unnlater Supermann, aka undertegnede, å nevne den supersoniske bilturen over skogen til Gardermoen, men la folk få vite at den veien er bygget for høy fart! Fremme 20 minutter før takeoff så får man kastet i ansiktet av en intetvitende flyplassansatt at gaten er stengt. Ille tilredt og ute av stand til å fatte tingenes tilstand så hjelper en bookingagent, Minusmann, det er meg, med å fremme ordene, «nei den er ikke stengt, jeg skriver ut en papirbillett til deg, så løper du og ber». Ordet sniking i køen fikk et nytt begrep den dagen. Vel fremme, dog noe rød i fjeset og andpusten får vi vite at flyet er forsinket 15 minutter. Eder og galle kom opp, om noe ukontrollert grunnet ny rekord i flyplassmaraton, mens en kald brun en ble slukt for å roe nerver. Moralen i denne innledningen er vel at det er ikke alltid selskapenes feil at ting nesten går skeis.

Denne gangen skal det sendes en stor oppriktig takk til KLM-flyet som hadde tekniske problemer.

E

tter å ha blitt hentet på flyplassen av Nuclear Blasts utsending, og innlosjert på stedets lokale hotell/bar/restaurant/kjøttutsalg/slakteri, var det dags for rekreasjon i form av flytende brunt og fast lokalt grisekjøtt. Som den eneste skribenten på plass så langt denne fredagskvelden, gikk tiden det tok for sjåføren vår å hente den eneste andre journalisten som skulle innta slakteriet denne kvelden, med til prøvesmaking av diverse lokalt fludium. Etter ankomsten av journalisten Martin fra Monster Magazine, gikk tiden med til å dele diverse utflukter og konserter, og selvsagt innta mer øl, inntil nåla pekte på full og sengen kunne prøvesoves til det fulle.

Lørdagen kom og etter den normale ventetiden på tre-fire timer, var det endelig duket for litt mer øl før vi ventet litt til på at alt skulle bli klart premieren på SIRENIA nye album, «Nine Destinies and a Downfall». « «TThe Last Call» åpner ballet. Låten åpnet blytungt, og lover om et heftig album. Dog etter snaue minuttet så roes det hele ned, hvor den nye vokalisten Monica gjør sin inntreden. Herifra og ut er det rolig og pompøst som står på programmet, det gjelder for så vidt denne låten, men også store deler av albumet er rolig og mer gotisk pop enn pur metal.

My Mind’s Eye». I min marg Ut som nummer to er «M står det at det virker som om Siernia prøver å lage en hit med denne låten. Sant og sies så har jeg ingen problemer med å si at dette vil bli en hit også. Gode vokalprestasjoner av Monica, enkle beats som fyller ut lyden godt, og hjelper til med å trekke den mest mainstreame lytter til låten.

One by One» har en grandios åpning med piano «O og vokal, og det hele har en god stemning over seg.

Det hele bygger seg veldig flott opp til en storslagen låt med flotte koringer, Monica synger rolig og velbalansert.

Slutten av låten viser at Morten Veland fortsatt liker tunge og tøffe gitarriff, en glimrende avslutning.

Endelig kommer det i hvert fall undertegnede har sittet og ventet på gjennom de tre første låtene, nemlig

EN MODEN NEDFALLSFRUKT! den deilige mannsvokalen til Morten. Låten heter «SSundown» og har desidert den feteste åpningen på skiva. Dog, den går over til et noe kjedelig klassisk gitarparti og vokal, men åpningen i seg selv er verdt albumet alene. Etter at Morten får vist frem sin eminente ekstremvokal, kommer et parti som røsker opp røttene i den tanna jeg skal rotfylle neste måned. Hele låten virker å bygge på det tunge fra Morten, og det litt mer gotiske og rolige fra Monica.

Låt nummer fem er for meg det sprotet som gir Absent Without Leave» blir altfor likt noe meg minst. «A et annet band fra Norge har gjort. Det føles nesten som om de prøver for hardt på denne låten. Jeg får ikke helt taket på denne, verken første eller andre gang den når trommehinnene.

Derfor flytter vi oss over til «TThe Other Side» hvor nesten alt stemmer. Det eneste som kan settes fingeren på er bruken av stemmen til Monica. Hun kan så mye bedre enn dette. Den føles litt tynn her og der, før den igjen er konge som vanlig, med andre ord så er den litt ujevn til min store forbauselse.

«SSeven Keys And Nine Doors» har en sær og deilig åpning før den går over til det mer typiske SIRENIAlyden. Gitarene er blytunge og fremtredende, bassen spiller godt på lag uten å jatte med uten mål og mening, og Monica igjen ligger på det nivået man må forvente av en kvinne med hennes stemme. Låten inneholder, takk og lov, ekstremvokalen til Morten.

Desidert den mest brutale avslutningen på albumet.

«Give me more» står det i margen, og det sier litt om hvor bra denne er.

Det nærmeste man kommer en tittellåt er Downfall». Dette er den tredje låten med «D ekstremvokalen til Morten, av ni mulige. Som dere sikkert har skjønt så er dette et stort savn for undertegnede, fordi det var liksom en del av lydbildet på de to foregående albumene SIRENIA har gitt ut. Selv med ekstremvokal til stede, så synes jeg dette er en tynn låt til å være tittellåten. Det blir på en måte for tynt for en ordinær metal-lytter. Har man litt interesse for

andre hovedsjangere så vet jeg at denne kommer til å slå an.

Glades Of Summer», og Siste låt ut på albumet er «G har den velkjente felespillingen de er så kjente for.

Bortsett fra at jeg savner mer av vokalen til Morten, er fela også fryktlig savnet. Låten har vanvittig tung driv, og vokalen til Monica er oppe blant stjernene igjen.

N

ine Destinies And A Downfall» viser en ny og en kanskje litt uventet side av SIRENIA. Albumet er så visst ikke det spor dårlig, men det bærer på en eller annet måte ikke det seglet bandet engang satte på musikken sin. Det jeg prøver å si er at musikken i seg selv er meget bra, og den vil garantert selge i bøtter og spann med den promoteringen Nuclear Blast har, men for en stakkar som har fulgt bandet siden fødselen kan man ikke annet enn å gi albumet flere sjanser. Under påfølgende middag på hotellet ble skiva spilt gjentatte ganger, og undertegnede skal si med hånda på hjertet at den vokste merkbart bare etter noen få gjennomhøring, og er det ikke det et album skal? At SIRENIA blir store med dette albumet, finnes det svært liten tvil om fra de fleste av de fremmøtte journalister.

Etter som kvelden seg på var det klart for intervjurunden for oss fremmøtte, og da alle skulle ha sine ønskede minutter med tid, så endte dette opp som en meget langdryg affære, både for journalister og band. Da det var Scream sin tur til å entre det lukkede rom, som for denne kvelden på var toppen av hotellet, var klokken nærmere 23.00. Hvis man legger sammen to og to, finner man fort ut at bandet var lei etter x antall timer med de samme spørsmålene og promo-pjattet, og undertegnede hadde innfunnet seg godt med bordet hvor det stod flytende godsaker, men intervju ble det da ut av det. Ordet ufrivillig har aldri kommet så godt til sin fulle rett som nå.

- Jasså, en nordmann som kommer, ser jeg. Morten fatter fort at det er en nordmann som kommer da undertegnede trer inn i rommet med en flaske brunt

Av:

Nash Rothanburg

i den ene hånda og opptakeren i den andre. Første spørsmål fyres av, hvorfor det markante stilskiftet i bandet?

- Det har vel vært en gradvis prosess hvor vi begynte med «At Sixes And Sevens». På «Elixir Of Excitance» så tok vi enda et skritt i den retningen hvor vi er i dag. Etter å ha skrevet halve låtmaterialet til «Nine Destinies…» gikk det mer eller mindre opp for meg at dette hadde vi gjort før. Jeg følte at jeg måtte gjøre noe nytt for SIRENIAs del, men samtidig ville jeg holde metal-delen inntakt med tyngden og noe av det brutale. Med Monicas inntreden på vokal lå alt til rette for slik vi låter i dag.

Videre forteller Morten at han kortet ned på låtene rett og slett fordi han ville få frem meningen på låtene kjappere – i stedet for å bruke opp mot ti minutter på nettopp det.

- Jeg kjøpte også en syvstrengers gitar for å få beholde tyngden i låtene. Og da vi lette etter ny vokalist var søkekriteriene ikke at hun måtte synge klassisk eller opera, fordi jeg synes at det igjen blir kanskje litt for standard i denne genren her. Så da Monica kom med sin vakre, litt lysere vokal, visste jeg med en gang at dette var rett dame til jobben. Hun gjør det ikke så melankolsk og operetteaktig som de fleste andre gjør det. Lytt til henne, og jeg vet du kommer til å like det.

Morten er i siget, og fortsetter videre.

- Etter så mange år innefor denne genren fant jeg ut at noe nytt måtte inn for at jeg personlig kunne stå inne for det vi driver med. Som nesten alle andre band sier; SIRENIA gjorde dette for sin egen skyld og utvikling, og ikke fansens og plateselskapets. Vi vil jo selvsagt gjøre våre lyttere fornøyd, men det tror jeg vi har gjort med «Nine Destenies And A Downfall».

Morten avslutter med å ønske alle gamle og nye lyttere velkommen til det nye materialet. Hvis ikke undertegnede og resten av fremmøtte pressekorps tar feil, så kommer denne skiva til å gjøre det stort, både i innland og utland. Vent og se.

SCREAM #112 53

STUDIOREPORTASJE

EN SOLID DOSE FAENSKAP

thrash metal!!!

O

slo-baserte BLOOD TSUNAMI har allerede markert seg som et oppofrende og energisk live-band, og det er på høy tid at bandet får summet seg til å gi ut sin første fullengder.

Trommis Faust og bassist Bosse er bandets representanter i et nyoppusset Lionheart studio, hvor en fire-pack med yoghurt, vitser om hvite menn på brasilianske strender og en god porsjon trash metal skal fylle de neste par timene. Skiva, hvis tittel ved utgivelsen 19. mars neste år kort og greit blir «Trash Metal», skulle vise seg å ha mye tøft og by på…

Første låt ut er «Evil Unleashed», og at bandet går rett på sak er det ingen tvil om. Dette blir også åpningslåten på skiva, og åpner i høyt tempo med melodiøs men samtidig aggressiv gitarriffing. Lydbildet heller mer mot den europeiske enn den amerikanske thrashen, og den raspende high pitch-vokalen forsterker dette inntrykket. Dette er Fausts favorittlåt, og at det er definitivt en fet liten sak.

«Rampage Of Revenge» åpner litt At the Gates-aktig, og nok en gang gjør Pete Evil en god jobb vokalt. Denne er ikke like umiddelbart fengende som åpningslåten, men det melodiøse og fengende gitarpartiet som kommer inn et stykke ut i låten er meget bra. Det skulle ellers vise seg at bandet hadde flere slike partier på lager, og dette bidro med kjærkommen variasjon.

Det kommer sikkert ikke overraskende på noen at tittelen «Let Blood Rain» skjuler nok en beinhard trash-låt, og igjen er «energisk» et stikkord. Det er nesten så svettelukten legger seg i lokalet idet låten pumper ut av anlegget, men fullt så sterk som «Evil Unleashed» er nok heller ikke denne.

Det er imidlertid «Infernal Final Carnage», som ved siden av å være den klart mest utpregede heavy metal-låten på skiva også er en av de aller beste.

Låten åpner med groovy gallopp-takt, og Faust trår til med noen heftige dobbelbasstakter samt flere lekre

Av:

Torgeir P. Krokfjord

detaljer utover i låten. Harmonigitarene i refrenget låter steintøft, og låten har definitivt noe «svensk» ved seg – uten at det er negativt på noen måte. I notatene mine står det «musikkvideomateriale» og med sine svært catchy riff og umiddelbare refreng er dette helt klart en låt som har potensial til å fenge mange mennesker på en gang.

Bassist Bosse lar seg også fenge av neste låt ut, «Devoured By Flames», og utroper denne til sin personlige favoritt. Her er vi tilbake i mer typisk thrash, men de Iron Maiden-aktige gitarene fra forgjengeren dukker opp igjen og bidrar til å dra denne låten opp blant albumets aller beste.

Dette er imidlertid ikke tilfellet med «Torn Apart», som på tross av enkelte fengende gitarideer er blant de mer anonyme låtene bandet har på samvittigheten. Riffene i første del av låten bærer i for stor grad preg av resirkulering, men det skal sies at partiet som kommer inn mot midten av låten er flere hakk bedre med sin nærmest Mithotyn-aktige klang. Faust groover også skikkelig her. Medlemmene nevner selv at låten er sterkt inspirert av Slayer, og det er i hvert fall betryggende at man er åpne om sine inspirasjonskilder. «Vi stjeler, men vi stjeler med et glimt i øyet» summerer opp det hele – men kvaliteten er fortsatt langt ifra originalen i dette tilfellet.

Stjele gjøres det jaggu i «Godbeater» også. Bård framhevet på forhånd denne låten som «vår «Orion» eller «Call Of Ktulu» – vi snakker altså om en lang, variert og episk instrumental. Den nevnte stjelingen er tydelig allerede i åpningen da denne er mer Black Sabbath enn bandet selv har vært på 30 år. Dette betyr dog også at det låter tøft, og den åpenbare flørtingen med fortiden er glemt idet låten utvikler seg videre. Igjen lykkes bandet bra med å blande thrash og mer typiske heavy metal-inspirasjoner, og å si at denne låten har nok fete riff til å fylle ei hel skive er ingen underdrivelse. Det ville imidlertid vært en solid overdrivelse å si at Pete og medgitarist Dor Amazon er

briljante solister, men om ikke annet får Slayer-fansen definitivt sitt også hva gitarsoloer angår. Å denge Gud er ingen lett oppgave, men fyren ligger definitivt igjen blødende etter denne reale omgangen juling.

Med Gud ute av bildet er det på tide å spre litt faenskap, og hva er vel bedre enn å legge ut på en real «Killing Spree». Dette er bandets eldste låt, og også deres faste åpningslåt på scenen – noe det ikke er vanskelig å skjønne årsaken til. Låten åpner groovy med kraftfulle trioltakter, og etter hvert som låten utvikler seg åpenbarer det seg flere steintøffe riff.

Bassen er også skrudd noe høyere i lydbildet på denne låten, og Bosse slipper til med en del interessante ideer. Nok en gang får jeg en viss At the Gates-følelse, men som stor fan av det bandet er dette kun å anse som en stor kompliment. Uten helt å nå nivået til «Evil Unleashed» og «Infernal Final Carnage» er dette nok en sterk låt, og live snakker vi nok om ei real kanonkule her.

H

yppig gigging har utvilsomt gjort sitt for kjemien i bandet, og det låter gjennomgående tight, tungt og bandet er fullt av ekte og oppriktig faen. Tekstmessig oppgis det ikke å være de helt store overraskelsene, som tekstene vel gir en god pekepinn på snakker vi tradisjonell thrash også her. Lydmessig har produsent Øyvind Voldmo «Lionheart» Larsen gitt bandet et lydbilde med mye trøkk som passer låtmaterialet godt. Det kler også musikken at produksjonen ikke er alt for polert, og prog metal-nerden Larsen har skrudd en overraskende rå og thrash-vennlig lyd.

Bosse stemmer i:- Ja, vi var veldig enige om lyden. Samarbeidet med Øyvind har fungert veldig bra, og platen låter tøft som faen.

Hva var dere ute etter når dere lagde denne skiva?

- Vi ønsket først og fremst å fange energien i musikken, og klare å få energien fra BLOOD TSUNAMI live

inn på ei skive. Musikalsk har skiva en klar rock’n rollfølelse, noe som vi absolutt var ute etter. Det skulle være catchy og spontant. Vi er veldig happy med hele pakka – musikk, tekster, cover, det hele. Coveret er det Alex Horley Orlandelli som lager. Han har tegnet for blant annet Marvel Comics og Heavy Metal Magazine tidligere, og det blir jævlig tøft rett og slett.

Hvordan fordelte låtskrivingen seg?

- Pete har stått for all musikken, og det har fungert bra det. Bandet kommer med innvendinger når vi hører materialet, og ingen blir overkjørt i så måte. Det er likevel ikke sikkert det blir slik neste gang, sjansen er vel stor for at resten av oss får mer input da. Det får vi egentlig se når den tid kommer.

Hva sleit dere mest med i prosessen?

-­Det meste gikk egentlig veldig greit. Alt av musikk var ferdig på forhånd, og bandet var jævlig tight og samspilt før vi gikk i studio. Det eneste vi ikke hadde forberedt var gitarsoloer og koringer, men her og gikk det meste veldig smertefritt.

Hvordan er planene framover?

- Nå gjelder det først og fremst å få ut skiva for så å komme oss ut på veien. En europaturne hadde vært gromt, det er vel der den tyngste satsingen blir. Vi har snakket om å gjøre en video, men vi er vel ikke sikre på hvem, hvor og til hvilken låt ennå. Personlig har jeg sansen for mer enkle musikkvideoer med en ordentlig livefølelse, og noe sånt hadde vel også passet bra til musikken. Hva salgstall angår har jeg ingen idé hvor mye det kan bli, men det er bare fett om platen slår til og selger mye. Jo mer jo bedre egentlig, runder svensken av. «Thrash Metal» låter meget lovende i disse ører, og alle fans av thrash metal kan allerede merke av datoen 19. mars 2007 i kalenderen (eventuelt med blod i håndbaken). Enn så lenge får vi vantro nyte tida fram til Gud kommer seg over skallebanken – forhåpentligvis står BLOOD TSUNAMI allerede klare med balltreet… www.bloodtsunami.com

54 SCREAM #112

Blood Tsunami.indd 1

29.11.2006 00:35:55

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

19:35

Side 55

Annonse A4 i Scream 112

03.12.06

19:48

Side 1

รฐet finnes mer interessante tallrekker enn dette

www.norskpokermagasin.com

in flames SOM DERRICK, VOLKSWAGEN GOLF, MICHAEL SCHUMACHER OG BISKOP VICENTE T. AVIADO KAN IN FLAMES OGSÅ KALLE SEG «NORGESVENNER». OG SELVSAGT VILLE DE GI SCREAMS LESERE EN OPPDATERING PÅ TINGENES TILSTAND

en vokalist ønsker sin bassist lykke til

M

ange lange netter tar på, og det var en noe ettermiddagstrøtt utgave av Anders Fridén som stilte seg til Screams disposisjon foran et sminkespeil i Spektrums bakganger en tidlig ettermiddag før «The Unholy Alliance» gjestet Oslo. På utsiden hadde imidlertid de sortkledte allerede begynt å hope seg opp, og den gromrøstede svensken hadde ikke noe annet valg enn å få kroppen i gang og forberede seg på kveldens bravader. Godt norsk flaskevann gjorde susen, og med et Slayer som supet atskillig dyrere dråper i naborommet er det nærliggende å spørre hva som egentlig er den største forskjellen på denne og andre turneer rent praktisk?

- Det er egentlig ikke noen veldig store forskjeller, for oss spiller det i hvert fall ikke noen videre rolle hvilken turne vi er på. Vi spiller kanskje litt større steder her, vi spiller selvsagt litt kortere sett og maten er også jevnt over bedre, men ellers er det vel ikke noe dramatisk. Det er ganske deilig å ikke være headliner noen ganger også faktisk, man slipper litt av presset og folk forventer ikke at det er vi som skal stjele showet hver kveld.

Hvor mener du musikken deres kommer best til sin rett, i mindre klubber eller større arenaer som her?

- Kanskje et sted midt i mellom? Det er ikke noe moro å spille på fotballbaner om det ikke er folk der, det er klart, men jeg føler vi har låter som fungerer bra med et stort publikum, låter som kan få mange mennesker til å hoppe, mange mennesker til å synge med – du skjønner. Det beste er egentlig å blande, om vi bare hadde spilt store haller hadde vi ønsket oss tilbake til mindre klubber hvor du kjenner svetten til folk i ansiktet og virkelig føler en nærhet til publikum.

Likevel blir man jo klar for å ta det hele et skritt videre også. Det er det som er så deilig med IN FLAMES, vi passer like godt i begge format.

Hvilket inntrykk, også visuelt, ønsker dere at folk skal sitte igjen med etter en IN FLAMES-gig?

- Jeg vil at folk skal gå hjem med et smil om munnen og føle at de virkelig har fått en opplevelse de ikke like gjerne kunne fått hjemme i stua. Det skal ikke være det samme å høre på skivene som å se oss live, vi forsøker å gi folk en visuell opplevelse som de faktisk husker etterpå. Vi prøver å eksperimentere

litt med forskjellig lyssetting på scenen, og kjører jo ikke den tradisjonelle greia med bare å skrike «kom igjen for faen» mellom låtene, gå i svarte klær og bare være beinharde hele tiden. I stedet syns jeg det er viktig å ta seg tid til å fleipe litt med publikum og komme litt mer innpå dem, slappe av litt og ikke stresse så voldsomt hele tiden.

Det viktigste er at folk koser seg og klarer å distansere seg litt fra hverdagen.

Hva med antrekk, hvor bevisste er dere på den biten? Du og Peter Tägtgren var jo lenge pionerer for skjorte og slips på ei metal-scene?

- Hehe, i begynnelsen var det vel bare for å synes, skille seg ut og vise litt fingeren til alle puritanerne som aldri turte å kle seg i noe annet en svart, men så ble det jo kjennemerket mitt på en måte. Vi har beveget oss vekk fra den greia nå da, nå kjører hele bandet matchende kamo-outfit.

Hvilket jeans-merke bruker dere på scenen?

- Mustang heter det, vi er sponset av dem.

Det var jeg klar over – og hadde du svart Levi’s eller Diesel hadde jeg hatt en svenskevits klar.

Den gang ei.

Nå som dere er ute på veien såpass lenge, hva savner du mest?

- Jeg savner datteren min, sier svensken nesten blank i øynene. Hun sitter der hjemme og treffer ikke pappa altfor ofte stakkar… Ellers hender det man savner muligheten til bare å forsvinne vekk fra alle som vi ha en bit av deg, alt av int…øøøh…ja, alle som river og sliter i deg og vil ha deg med på ting.

Hva er det som gjør det verdt det å holde deg gående – og som veier opp for de negative aspektene du nevner?

- Musikk er mitt liv og min store pasjon, og det har vært min store hobby helt siden guttedagene hvor vi pleidde å reise inn til Göteborg bare for å høre på masse vinylskiver som vi aldri hadde råd til å kjøpe.

Så begynte vi etter hvert å spille selv, ble en del av metal-scenen, og ting bare ballet på seg. Det er på en måte en hobby som ble en jobb men likevel aldri sluttet å være en hobby, og det må jeg bare få sagt: Det å stå på scenen veier opp for alt bryderiet som følger med. Følelsen av å ha spilt inn ei ny skive og på den måte ha tømt seg helt for kreativ energi er også utrolig god – i hånden sitter man med et bevis

Av:

Torgeir P. Krokfjord

på at man har gitt alt man kunne og det skal snart spres ut til alle som vil ta del i det.

Har det vært konserter hvor du har følt at alt bare går rett til helvete? Hvordan løser du problemene som oppstår?

- Av og til er det klart man får den følelsen, det opplever vel alle når de går på jobb – noen ganger er det bare kjipt, rett og slett. Da må man bare fokusere på arbeidsoppgavene man skal gjøre, folk har tross alt betalt penger for å se oss spille og det er vår plikt å være profesjonelle og i de to timene vi står på scenen må vi bare drite i om vi har hodepine, vondt i magen eller hva som helst.

A

lt er imidlertid ikke bare rosenrødt i IN FLAMES-leiren om dagen, gitargud Jesper Strömblad har hoppet av Unholy Alliance-turneen av «personlige årsaker». Hva ligger bak dette?

- Akkurat det du sier, personlige årsaker. Jeg har ikke tenkt å gå noe videre inn på det, det får eventuelt Jesper gjør selv om han vil.

Ja, det må jo være noe ganske alvorlig?

- Jo, men det finnes tross alt viktigere ting enn musikk her i verden. Av og til må man ha et litt større perspektiv på ting og tenke forbi det at man er i et band som skal spille den og den konserten. Selvfølgelig er det viktig å følge opp IN FLAMES både med turnering og plateinnspilling og alt vi driver med, men det finnes også ting som kommer over dette.

Involverer Jespers problemer personer som andre i bandet også kjenner, og kan således disse problemene komme opp igjen?

- Njaaaei, nå skjønner jeg ikke hva du mener tror jeg. Altså, dette er noe vi i bandet har besluttet å holde for oss selv inntil Jesper eventuelt ønsker å si noe om det, og sånn er det rett og slett. På turneen nå har vi med oss en annen gitarist, Niklas Engelin heter han, og han løser oppgavene sine på en flott måte.

Han spilte også med oss en periode tilbake i 1997 og spiller til daglig i et band som heter Engel, samtidig som han også spiller i mitt sideprosjekt Passenger (samt har en fortid i Gardenian). Jeppe kommer tilbake så fort han kan, og enn så lenge fungerer det utmerket med Niklas som erstatter.

Måtte dere endre noe på setlisten da Jesper måtte kaste inn håndkleet?

- Ikke i det hele tatt. Vi gav Niklas ei liste over låtene han måtte lære seg og han fikk rett og slett jobbe med dem til de satt ordentlig.

Hvordan ligger det så an med ny musikk?

- Vi har ligget litt lavt med det foreløpig og heller hatt hovedfokuset på å gjøre så bra konserter som mulig. Vi har med oss en bærbar opptaker på veien, så muligheten til å mekke noe nytt er alltids der, men foreløpig har vi vært alt for dårlige på det. Dog har vi innsett at vi rett og slett er nødt til å begynne å skrive mer musikk på turné, når vi kommer hjem fra turneen er vi jo mest klar for å slappe av og ta en pause fra hele bandet, og det er jo ikke det gunstigste klimaet for kreativt arbeid. Det er likevel ikke noe stress for vår del, og alt for tidlig å si noe om hvordan neste skive vil høres ut, jeg ser ikke for meg at den kommer før sent 2007.

Avslutningsvis vil jeg vende tilbake til den pågående turneen. Med et Slayer som kvalitetsmessig unektelig viser en nedadgående kurve – når står IN FLAMES øverst på plakaten?

- Over Slayer mener du? Det kommer nok ikke til å skje, gitt, haha.

Du skjønner, jeg intervjuet Peter Iwers (bassist i IN FLAMES) for et par år siden og han uttalte da at målet deres var å bli verdens største band. Da må man vel kunne unne seg å be om Slayer som supportband?

- Haha, sa han det, ja… Da må han begynne å jobbe litt hardere, tror jeg. Nei, det er nok ikke målet mitt å bli verdens største band, gitt.

Hva er målet ditt?

- Det er vel rett og slett å fortsette å ha det moro og fortsatt merke at det er verdt det tross alt, at folk setter pris på det man gjør og at det er moro å skrive ny musikk, gi ut plater og spille live etterpå. Man blir jo bare eldre, og familien blir også viktigere og viktigere.

Det er en balansegang her, men så lenge det er moro må man bare fortsette. Om jeg sluttet i IN FLAMES og begynt i en vanlig jobb hadde jeg nok fort gått på veggene, det blir jo en livsstil. Derfor er det også viktig å ikke bare drive med musikk for pengenes skyld, gjør man det blir ikke engasjementet ekte, og ting går til helvete in no time. Så får heller Peter ønske seg det å spille i verdens største band… Lykke til, sier jeg.

SCREAM #112 57

In Flames.indd 1

28.11.2006 22:19:05

E

n musikalsk «klassiker» kan defineres på mange måter. Denne milepælen innenfor black metal bør tilfredsstille de fleste betydninger av ordet. En svært så snakkesalig Ihsahn tok seg tid til å fordype seg litt i fortiden en tirsdag formiddag, og det følgende er det som kom ut av samtalen.

Noe undertegnede har problemer med å skjønne er hvorfor store musikere nærmest konsekvent svarer nei på spørsmål om de hører på sine tidligere storverk. Personlig er jeg overbevist om at jeg i ren selvdiggingsrus hadde satt platen på repeat dagen lang om jeg hadde mekka noe a la for eksempel «In The Nightside Eclipse», men dette er ikke tilfellet for Ihsahns del.

- Jeg har vel aldri hatt spesielt stor trang til å høre på gamle skiver, men jeg har jo tatt fram både denne og de andre skivene i sammenheng med comebackturneen og tabulaturboka vi slapp nå i oktober. Imidlertid kan jeg ikke nekte for at det er flere låter på skiva som har «noe» ved seg, og som står seg bra den dag i dag. Dette vises vel for så vidt i metal-pressen også i form av kåringer av betydningsfulle album og slikt, den trekkes jo ofte fram som en av de viktigste black metal-skivene, og det er vel kanskje en grunn til det. Personlig føler jeg at skiva på mange måter er et resultat av ungdommelig overmot, dette er ikke nødvendigvis negativt ment, men fortsatt tilfellet. Jeg mener, alt er stort og voldsomt og alt skjer samtidig og hele tiden, og på mange måter representerer den en fase i livet. Vi var jo svært unge, jeg var bare 16 da jeg skrev musikken, og dette bærer også musikken preg av. Vi hadde ikke noe å måle oss opp mot, og kjørte på med alt vi hadde.

Jeg har bladd litt i tekstene til platen, og tanken har slått meg at det bak de tunge metaforene rett og slett er gjemt purung frustrasjon med voksensamfunnet. Et eksempel «I Am The Black Wizards», som leser «Mightiest am I, but I am not alone in this cosmos of mine / For the black hills consist of black souls, souls that already dies one thousand deaths». Den første linjen er typisk satanisk tenkning med jeg’et i sentrum, men er de mørke sjelene som trenger seg inn bare et uttrykk for ungdommelig frustrasjon over lærere, foreldre og andre?

- Det stemmer nok at det finnes en del ungdommelig irritasjon over ting i tekstene, som musikken er også disse et resultat av den tiden de ble skrevet på.

Vi brukte og bruker mye metaforer i tekstene, dette

Emperor norske klassikere outlin1 1

gjelder både Samoth, Mortiis og meg selv – vi bidro alle tre med tekster til platen – og personlig syns jeg vel tekstene på «Anthems To The Welkin At Dusk» er langt bedre enn de på «Nightside…». Av tekstene på denne skiva føler jeg «Inno A Satana» og «Majesty Of The Nightsky» står sterkest, de har et klart budskap og er godt skrevet.

For å vende tilbake til musikken, har jeg forstått det sånn at mesteparten av keyboardpartiene som kjennetegner skiva først ble til i studio. Var dette planlagt eller ble det tatt på sparket?

- Både og, egentlig. Vi øvde ikke med keyboard i øvingslokalet, og demoene vi hadde gjort var jo veldig «tørre» med bare gitar, bass og trommer. Likevel var det veldig naturlig å legge synth på låtene, musikken er jo veldig episk med lange, atmosfæriske akkorder, og synthen kler jo låtmaterialet veldig bra. Noen partier var også komponert på forhånd, introen på «Towards The Pantheon» for eksempel. Pytten (produsent) skrøyt veldig av den introen faktisk, og det er jeg stolt av den dag i dag. Han kunne «alt» som var å kunne om harmonier, akkordlære og sånne ting, noe jeg ikke hadde peiling på i det hele tatt, og jeg

husker han sa at «det her låter helt feil harmonisk, men likevel er det utrolig tøft». Det likte jeg å høre, husker jeg.

Var alle i bandet enige i å legge på synth?

- Ja, alle var med på den ideen. Apropos både synth og ungdommelig overmot, hadde vi ganske friske tanker om lydeffekter og lignende da vi skulle begynne innspillingen. For å få det lettere å arrangere skrev vi opp hvor vi ville ha hvilken effekt.

Dette skrev vi selvsagt på et rødt ark for å få det mest mulig dramatisk, og på et tidspunkt hadde vi vel notert ned både «vulkanutbrudd», «tordenskrall» og «jordskjelv»… Pytten hadde også tilgang på deler av effektbanken til NRK, så det var nok å boltre seg for unge hoder, he he.

Nei, hva er vel festligere enn å sitte foran et stort bord med masse, masse knapper på.

Du komponerte størstedelen av musikken sammen med Samoth (gitar), hvordan fungerte dette samarbeidet?

- Vi jobbet stort sett frem hver våre riff, og tok det så med på øving hvor vi øvde sammen låtene med bass og trommer. Vi har alltid hatt et utrolig

godt samarbeid.

Jeg har lyst til å snakke litt om coveret på platen.

Hvem er mannen i kappe som er avbildet bak i coveret?

- Det er meg! Vi var veldig glad i å gå turer i skog og mark på den tiden, og hadde alltid med oss et lite kompaktkamera på disse turene. Vi har fortsatt liggende en hel masse bilder av oss selv som 17-18åringer, løpende rundt ute i skogen med liksminke og det hele.

Har dere noen gang vurdert å gi ut dette i bokform?

- Det er én av mange ideer til ting som kan gis ut som folk har kommet til oss med nå i forbindelse med reunion-turneen, ja. Foreløpig får det nøye seg med tabulaturboka, så får vi heller se om det blir mer i framtiden. I utgangspunktet tviler jeg vel på det – hele poenget med reunionen var jo at vi ikke skulle gjøre til noen kommersiell jippo og holde oss på et nivå som vi selv er komfortable med. Vi tar en ting av gangen i hvert fall.

Hva med bildene bak på coveret, hvordan satt dere sammen disse?

- Dette var jo lenge før Photoshop sin tid, så dette er godt, gammeldags håndverk med limstift og saks.

Brukte dere svart eller hvit limstift? Den svarte skulle jo passe imaget best, mener jeg…

- Hehe, vi nøyde oss nok med den kjedelige hvite, gitt. Det var Samoth som var sjefen på dette området, han drev jo masse tape-trading og hadde et svært arsenal av alle mulige kontoreffekter.

Hvordan kom dere i kontakt med Christophe Szpajdel, som har laget den etter hvert legendariske Emperor-logoen?

- Det var vel egentlig han som kom i kontakt med oss. På den tiden drev mange av de som i dag lager fan-sider og lignende med design av logoer i stedet, og vi fikk tilsendt en masse forslag i posten fra både fjern og nær. Vi følte at forslaget til Christophe representerte det vi ville bandet skulle stå for – styrke, makt og egenart, og at den i så måte passet godt til bandet og musikken.

Hvor god kontakt var det egentlig mellom undergrunnsmiljøene i forskjellige land på den tiden?

- Det spørsmålet er jeg egentlig feil mann til å svare på, for personlig var jeg utrolig dårlig til å holde kontakt med folk. Det er jeg kanskje fortsatt, med tanke på å svare på e-mail og sånn, men det har liksom

26.11.2006 18:33:06

aldri vært helt min greie. Samoth drev jo som sagt med denne tape-tradinga si og kom jo i kontakt med utrolig mye folk på den måte, så dette var på mange måter hans felt. Han hadde et svært kontaktnett både i Norge og utlandet, og dette hjalp nok bandet også i form av promotion og lignende. Allerede i Thou Shalt Suffer-dagene kom det jo folk fra både fjern og nær og så oss. (Thou Shalt Suffer var forløperen til Emperor, startet av Samoth og Ihsahn i 1991 etter først å ha gått under navnene Dark Device, Xerasia og Embryonic. Ihsahn gav ut platen «Somnium» under dette navnet i år 2000.)

- Jeg husker spesielt «The Graveyard Gig» på Notodden i 1990 hvor det kom masse folk fra alle mulige steder, noe som er ganske sprøtt med tanke på hvor tidlig i karrieren dette var. Thou Shalt Suffer spilte der sammen med Old Funeral, Thy Abhorrent, Disgrace fra Finland, Balvaz, Buttocks og flere, det var vel totalt syv band mener jeg, og det var ordentlig bra aktivitet i miljøet på den tiden.

Hvor mye tenkte dere på å være «true» i tradisjonell forstand? Hadde dere noen motforestillinger mot at dere økte såpass fort i popularitet som dere faktisk gjorde?

- For å være ærlig var det aldri noe vi tenkte veldig på. Det gikk slag i slag liksom og vi fikk aldri det voldsomme «kicket» av at vi plutselig ble så kjempesvære.

Vi begynte å turnere veldig tidlig, vi spilte første gang i England så tidlig som 1993. Det er litt festlig det der, forresten. Vi reiste egentlig over for å spille support for Deicide i London, men av ukjente årsaker møtte ikke Deicide opp og etter litt fram og tilbake ble det satt opp en hel turne. Da hadde vi faktisk med Cradle Of Filth som support-band, hehe.

- For å vende tilbake til spørsmålet ditt må jeg si at det å være «true» i den betydningen mange legger i ordet blir litt feil for min del. Det mange mener med dette begrepet er vel at man ikke skal selge så og så mye skiver, ikke skal gjøre noe for å selge så og så mye skiver, ikke skal inkludere det og det instrumentet eller elementet i musikken og så videre, men på en måte blir jo det bare å skyte seg selv i beinet – er ikke hele konseptet med å være «true» at man skal gi faen i krav, normer og regler og utelukkende gjøre det man selv mener er rett? Hvis man hele tiden skal forholde seg til en forestilling om hva det er å være «true» blir det jo bare, ja…

Krampeaktig?

- Ja, akkurat. Hele ideen er jo tanken om det frie individ som kun gjør som det selv føler er riktig. Jeg ser heller ikke helt at den ideen om å være «true» i tradisjonell forstand helt står i forhold til maktbehovet enkelte folk virker å ha, uten å være arrogant på noen måte, ikke ligger spesielt mye world domination i å spelle black metal og gå på sosialen, om du skjønner.

Dette tror jeg er noe folk har merket også, at vi så til de grader fullt og helt har drevet med vår egen greie. Alt vi har produsert har alltid vært «ekte» i den forstand at dette var eksakt slik vi ønsket det skulle være og uten påvirkning av noen utenforstående elementer, og på en måte føler jeg vi skylder fansen dette også. Vi så det jo sist nå på de reunion-gigene vi gjorde, folk reiste fra både Japan og Australia for å se gigen vi gjorde i Notodden (Motstøy-festivalen), og da føler jeg vi er skyldig dem at vi er ærlige og oppriktige i alt vi gjør. Vi hadde ikke på noen måte sett for oss at det å spille black metal skulle kunne bli noen karriere, det er jo egentlig det mest ulogiske man kan tenke seg, og derfor skylder vi fansen alt da det jo er de som har gjort alt det som har skjedd mulig.

føre til fengselsstraff kan man jo si de lot bandet i stikken?

- Det er sikkert litt vanskelig å skjønne noe av dette, men kort sagt så var hele scenen så fucked up på den tiden at alt som skjedde ikke virket unaturlig i det hele tatt. I stedet for å irritere seg over ting handlet det heller om å finne andre løsninger på ting, og på den måten unngikk vi all irritasjon over for eksempel ting som de du nevner. Igjen handler nok dette om det ungdommelige overmotet jeg har nevnt tidligere, vi satt med en ide i hodene våre om at «vi kan få til alt», og det påvirket nok en del handlinger som for mange virker lite fornuftige.

Hvor mye av det som skjedde var familien din klar over, og hvilken reaksjon fikk du fra disse?

- Nja, de fikk jo med seg litt, og alt var de jo ikke like happy for så klart. Den aller nærmeste familien la seg ikke spesielt mye opp i ting, men besteforeldre og så videre var vel ikke veldig glade for en del av det de leste i mediene. Igjen er jo mye av dette ting som man kan ha et mer nostalgisk forhold til i dag, og det er jo mye å være stolt av også oppi alt sammen. Vi har jo tross alt oppnådd ganske store ting.

Er det noen spesielle minner du sitter igjen med fra denne tiden?

- Når det gjelder de sprøeste historiene var faktisk ikke jeg med på spesielt mye av det. Jeg var som sagt ikke gamle karen, og lå ofte og sov i senga mi når de sykeste tinga fant sted. Jeg var desto sterkere involvert emosjonelt i det musikalske, det merkes sikkert i tekstene også, og det er også fra arbeidet med musikken at jeg har de sterkeste minnene. Det var spesielt da Pytten og jeg satt i Grieghallen og mikset «Majesty Of The Nightsky» for tjueførste gang og endelig fikk det til slik vi ville ha det. Jeg husker jeg slurpet i meg vanvittige mengder kaffe med sjokolademelk, og den følelsen av endelig å ha fått det soundet vi ville var ganske utrolig.

Måtte du på noen måte unngjelde sosialt for å være yngstemann i bandet?

- Hehe, jeg slapp vel greit unna den biten der heldigvis. Vi var egentlig veldig på bølgelengde alle sammen.

Hvor stor del av hverdagen dreide seg om bandet og musikken på denne tiden?

- Det meste av tida gikk nok med på bandet og alt rundt det, ja. Vi hadde jo også skole og sånt noe på den tiden, men det gjorde man seg jo ferdig med etter hvert, og bandet opptok stort sett all den fritiden man hadde. Alt det sosiale handlet i hvert fall om bandet, og det satt jo rimelig preg på oss også. Emperor har alltid handlet om 100 prosent dedikasjon, og da er det ikke plass til så mye annet ved siden av.

Bak fra venstre: Ihsahn, Samoth Foran fra venstre: Tchort, Faust På reutgivelsen av skiva er det funnet plass til to coverlåter – Batorys «A Fine Day To Die» og «Gypsy» av Mercyful Fate. Hvorfor akkurat disse?

- For det første er det to låter vi alle syns har veldig sans for og som har betydd mye for bandet og hele black metal-genren. Bathory var jo et av få band som fungerte som direkte inspirasjonskilder for oss i begynnelsen, og er jo en av de virkelig store pionerene innenfor alt som kalles ekstrem metal i dag. «Gypsy» gjorde vi i første omgang til en King Diamond/Mercyful Fate-tribute. Vi brukte også denne låta for å teste innspillingsforholdene i Akkerhaugen lydstudio, hvor vi spilte inn «IX Equilibrium» og «Prometheus - (The Discipline Of Fire And Demise)», i tillegg til at det rett og slett handlet om å gjøre noe som alle i bandet syns var kult.

Følte dere på noen måte at det var å tukle med skaperverket å legge til to coverlåter umiddelbart etter de opprinnelige låtene var ferdig?

- Nei, vi gjorde egentlig ikke det. Jeg personlig har aldri vært noen stor puritaner når det kommer til gamle skiver på den måte, og det er svært få skiver jeg kan komme på hvor jeg sitter med den følelsen du

beskriver. Det var jo også greit å legge på noe ekstra når skivene skulle gis ut en gang til, og vi er absolutt tilfredse med hvordan resultatet ble.

Til slutt, hvordan ser planene framover ut?

Eksisterer det noen framtid for Emperor i det hele tatt?

- Vi anser oss for så vidt ferdige, vi har gjort noen svært vellykkede konserter og er utrolig fornøyde med responsen på disse. Da vi valgte å komme tilbake i første omgang, var jo hele dealen at vi ikke skulle gjøre noen skive og gjøre minst mulig for å melke penger ut av dette. Det skorter ikke på tilbud, men vi har vel bestemt oss for at dett er dett. Det blir også helt feil om Emperor skal overskygge medlemmenes individuelle prosjekter. Vi har jo gjort tabulaturboka jeg har nevnt, men utover det håper jeg å kunne hjelpe andre artister gjennom Mnemosyne Productions, som jeg driver sammen med kona mi Heidi, og hun kommer også med ny skive snart under navnet Star Of Ash. Angående ny Ihsahn-skive får vi bare se hva som skjer. Sjansen er til stede, men det foreligger ikke noe ferdigkomponert musikk per dags dato. www.myspace.com/emperorhorde

J

eg må innom et emne du sikkert ble drittlei for mange år siden – nemlig all turbulensen som unektelig satte sitt preg på bandet og scenen generelt i perioden «In The Nightside Eclipse» ble til. Var du på noe tidspunkt irritert over det Samoth, Tchort og Faust gjorde på vegne av bandet?

Gjennom å utføre handlinger som unektelig ville

Emperor norske klassikere outlin2 2

Ihsahn, Samoth og Faust, 1993

26.11.2006 18:33:09

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

20:06

Side 60

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

KEEP OF KALESSIN / MAX MIDSUN / IMBALANCE Hulen, Bergen 19. oktober 2006 For å være helt ærlig gjorde trønderbandet MAX MIDSUN et særdeles dårlig inntrykk. Dette var dårlig stonerrock, med dårlige låter og slett fremføring uten musikalsk integritet og identitet. Det var usedvanlig lite folk i lokalet, noe som kompletterte en heller trist forestilling for bandet.

IMBALANCE er et lite kjent band for mange av de fremmøtte. Men det gjorde ingenting, for disse gutta kunne virkelig sitt håndverk, og med lyden på sin side i tillegg ble dette et hyggelig møte. Oslobandet serverte tight thrash a la Slayer og Testament, ispedd musikalsk krydder og spennende krumspring som for eksempel noen skikkelig melodiøse dobbelsoloer. Dette gjorde seansen både variert og velspilt.

Da kveldens headlinere entret scenen var det ganske stint med folk foran scenen. KEEP OF KALESSIN er et band mange har trykket til sitt hjerte uansett hvilken sjanger som er foretrukket. Dette er et band med troverdighet, integritet, og et musikalsk uttrykk som virkelig engasjerer og setter følelser i sving. Deres siste mesterverk «Armada» ble presentert i sin helhet denne kvelden, sammen med perler fra «Reclaim».

Obsidian C og musikantene hans var i storform, og de klarte virkelig å gjenskape samt formidle det grimme, storslagne, pompøse og melodiøse i musikken.

Publikum var i ekstase til tider, og engasjementet hos de fremmøtte holdt helt til mål. Visuelt var det strålende

20:06

Side 61

og steintøft. Dette bandet har alt det de fleste andre band mangler. Lyden var super, men litt tekniske problemer med noen trommestativ sørget for en stopp i konserten og ødela litt av dynamikken. Bandet lot seg riktignok ikke affisere for mye av det. «Many Are We» og «Vengeance Rising» fra tidligere nevnte «Armada» ga gåsehud, og musikalsk sett var dette noe av det beste man kan oppleve på konsertfronten om dagen.

- Stig Ødegaard WHIP / NEBULAR MYSTIC Maiden, Oslo 27. oktober 2006 Det er nok engang tid for Nedlok på Club Maiden, som arrangeres siste helg hver måned. Først ut denne fredagskvelden er black metal-bandet NEBULAR MYSTIC. Dessverre har ikke bandet helt kvelden med seg da det oppstår flere tekniske problemer underveis, og det er minimalt med publikum i salen. Jeg har sett bandet langt bedre tidligere.

WHIP spiller thrash metal og er langt mer heldig med både lyd og publikum enn første band. Det er langt i fra fullt i lokalet, men noen flere har da ankommet – noe som skaper litt mer liv under konserten. Kveldens overraskelse blir valg av coverlåt som er Isengards «Neslepaks». Ikke en låt man akkurat hadde forventet seg å få høre live noen gang, og spesielt ikke fremført av et thrash metal-band. Låten skaper god liv og allsang blant publikum, derfor også kveldens høydepunkt.

- Runar Pettersen -

DESASTER Betong, Oslo 3. november 2006 Det ser litt smårart ut å bruke liksminke i et thrash metalband – men det som ser enda rarere ut er at det er kun bassisten som bruker liksminke. Det er altså tyske DESASTER som har estetikken i orden. Noe de kan bedre er å spille beintøff thrash metal. Nå skal det riktig nok sies at bandet selv sier de spiller «traditional black metal» og jo da, dette er oldschool black metal slik vi kjenner den fra 80-tallet da Venom, Sodom og Destruction var band vi forbandt med black metal.

Bandet følger altså denne stilen, og du verden som DESASTER sparker fra seg. Her har vi en entusiastisk gjeng som virkelig har blod på tann. Bandet leverer varene utrolig bra fra seg og klarer virkelig å rive med seg publikum i et halvfullt Betong. Det blir riktig nok litt spinkelt i lokalet mot slutten av konserten, men de som er igjen ser ut til å kose seg veldig.

- Runar Pettersen TRAMP'S WHITE LION / GRAND CAFÉ Amplifier, Oslo 12. november 2006 Oslo-bandet GRAND CAFÉ har luska rundt i rockemiljøet i hovedstaden en stund nå, og resultatet er blitt et solid liveband der gutta ikke er redde for å levere litt show.

Gitarist og vokalist Christer Krogh går gjerne ned i knestående når han ikke konkurrerer med bassist Kenneth Sandberg om å dra alle andre klassiske

rockeposeringer. Bandets streite rock'n roll er tidvis fengende der den har sine røtter i syttitallet, med tydelige Kiss-elementer her og der. Koringene er gode, og bandet låter i det hele tatt bra.

Det er 17 år siden WHITE LION gjorde sin smått legendariske Oslo-konsert, og endelig har vokalist Mike Tramp funnet tiden inne til å la oss nordmenn mimre.

Med 19 låter i bagasjen er det to timer med nostalgi eksildansken vil by på, og dette blir da også ganske hyggelig. Tramps band fungerer relativt greit, men man savner selvfølgelig Vito Bratta, så dette blir ikke det samme som et ekte WHITE LION. Til tider har vokalisten også forandret litt for mye på enkelte melodilinjer, men ser vi bort fra disse tingene er det ikke mye å klage over.

Frontmannen fremstår også som en historieforteller, og spesielt lar man seg more av hans historie om den gang MTV var en musikkanal. Nevnte story kommer i forkant av «Wait», og her snakker vi om bare en av en lang rekke perler fra WHITE LIONs dager fulle av glans.

«Lights And Thunder» åpner ballet, og deretter gleder vi oss over det meste utenom «Don't Say It's Over». «Little Fighter» og «Lonely Nights» kommer tidlig i settet, og dermed understrekes det fort hvor godt materiale WHITE LION hadde. Vi er virkelig tilbake til det glade åttitall her, og Mike Tramp gjør da også et poeng av at dette er åttitallsnostalgi. «Fight To Survive», «All The Fallen Men», «El Salvador» og ikke minst kveldens naturlige høydepunkt i form av «Broken Heart», understreker at bandet allerede på debuten hadde noe stort å by på. Når det hele går mot slutten, og «Lady Of

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

The Valley» – og naturlig nok «When The Children Cry» kommer – har Mike Tramp levert en god konsert. Med riktige vokallinjer hele veien hadde dette likevel vært klart bedre.

- Jan Dahle EUROPE Rockefeller, Oslo 14. november 2006 Det er et lite mimrelystent EUROPE som inntar Rockefellers scene denne kvelden, og det er dermed tydelig at bandet vil bevise en gang for alle at de har livets rett også i 2006. Det hele åpner slik svenskenes ferske plate gjør, med «Secret Society» og «Always The Pretenders», og dermed viser det seg at det nyeste materialet står seg godt i konsertsammenheng. Ian Haugland sitter for anledningen bak et relativt minimalt trommesett, mens Joey Tempest inntar scenen med gitaren på plass. På alle mulige måter blir dette også kjapt Tempests kveld. Joey synger aldeles upåklagelig, og utrolig nok setter han John Norum fullstendig i skyggen denne kvelden. Gitarguden spiller som vanlig så svetten siler av ham, men Tempest regjerer likevel på Rockefeller.

«Superstitious» og den aldeles glimrende «Seven Doors Hotel» tar fansen med tilbake til åttitallet, før vi får mer nytt materiale. Også tre låter fra «Start From The Dark» er beholdt i settet, og blant disse finner vi «Flames», som fremstår som et av kveldens desiderte høydepunkter. I den andre enden av skalaen har vi «Let The Good Times Rock» og «Yesterday's News» – som utrolig nok har overlevd i settet etter forrige turne – som ikke fremstår som annet enn kjedelige. En klassiker som «Carrie» drar derimot frem en allsang man sjelden hører maken til på Rockefeller, mens «Rock The Night» gjør nettopp det tittelen lover.

Når kvelden går mot sin ende er det «Cherokee» og naturlig nok «The Final Countdown» som står på programmet. Førstnevnte er et av bandets største øyeblikk, og den fremstår som en vinner også denne kvelden. Dermed har EUROPE atter en gang vist seg som et liveband man virkelig skal regne med, og det at bandet er tøft nok til virkelig å satse på ferskt materiale skal de også ha ros for.

- Jan Dahle SLAYER/IN FLAMES/ CHILDREN OF BODOM/LAMB OF GOD Oslo Spektrum 15. november 2006 Denne kvelden måtte man prioritere Children Of Bodom-intervju idet THINE EYES BLEED gikk på scenen som første band denne onsdagen, men LAMB OF GOD fikk man da med seg – uten at det gjorde noe uslettelig inntrykk. Det skal noteres at undertegnede aldri har hatt sans for dette bandet på skive, men selv om fokuset rettes kun mot selve liveopptredenen, var heller ikke dette altfor imponerende. Frontmann Randy Blythe gjør en god jobb med å få med publikum, og leverer for så vidt også varene vokalt, men resten av bandet framstår som for stillestående og imponerer heller ingen spillemessig. Noe kollektiv headbanding trekker opp, men med et – subjektivt vurdert – middelmådig låtmateriale og en ikke for engasjerende liveopptreden ble ikke dette det helt store.

Det var altså opp til CHILDREN OF BODOM å rette opp inntrykket, og selv om det ikke er så altfor lenge siden bandet sist spilte i Oslo, den gang på Rockefeller,

62 SCREAM #112

21:51

Side 62

så ikke dette ut til å ta vekk noe av spillegleden til finnene. Energinivået var som høyt, og frontmann Alexi Laiho er i hvert fall ikke blitt noen dårligere posør siden sist. Selv om Laiho hevder det stikk motsatte, ser det likevel ut som medgitarist Roope Latvala sliter litt med å finne sin plass på scenen, rett og slett fordi Laiho skal være i sentrum til enhver tid. Spillemessig fungerer imidlertid Latvala glimrende, og resten av bandet framstår også som tight. Det er vanskelig ikke å bli stående å måpe når Laiho og keyboardist Janne Wirman drar i gang soloduellene sine, og bandet kombinerer teknikk med show på en god måte.

Det som derimot ikke var like bra, var lyden – som var svært ullen og enkelte steder i lokalet helt på trynet.

Dette ødela noe av inntrykket fra konserten, og det hjalp heller ikke på at bandet konsekvent nektet å spille noen av sine beste låter live – jeg tenker da på låter som «Children Of Bodom», «Touch Of Angel Of Death», «Deadnight Warrior», «Black Widow» og «Hatebreeder».

I tillegg hadde lysmannen en mindre heldig dag på jobben – mer farger hadde definitivt gjort seg. Høydepunktene låtmessig kom i form av «Six Pounder», «Angels Don’t Kill», den fenomenale «In Your Face» og selvsagt «Downfall». Slike låter gjør aldri vondt, og sammen med spillegleden redder dette bandets opptreden.

IN FLAMES har etablert seg som et meget solid liveband, og gjorde ingen ting for å tukle med dette ryktet i løpet av den snaue timen de hadde til rådighet.

Settet besto hovedsakelig – til en del gamle fans ergrelse, ja – av låter fra bandets tre siste skiver, men låter som «Trigger», «Egonomic», «Take This Life» og «Come Clarity» gjør aldri vondt. Selv om den ikke er blant de sterkeste låtene på «Colony»-skiva var det også artig å høre «Resin» live, noe undertegnede ikke har gjort før, og svært gledelig var det også at den fantastiske «Graveland» ble hentet fram fra «The Jester Race». «Leeches» er imidlertid ikke i nærheten av å være blant bandets beste, og hvorfor bandet på død og liv skal avslutte med «My Sweet Shadow» har jeg aldri helt skjønt. De obligatoriske live-låtene «Pinball Map», «Only For The Weak» og «The Quiet Place» fungerte i hvert fall bra, og etter responsen å dømme var fansen godt fornøyd. Anders Fridéns småironiske fleiping med publikum fungerte bra, og da bandet også hadde blitt tildelt atskillig bedre lyd enn sine finske forgjengere var det IN FLAMES som sto igjen som kveldens høydepunkt.

- Torgeir P. Krokfjord Etter standard gode show fra Children Of Bodom og In Flames, var det endelig klart for kveldens desiderte høydepunkt, SLAYER. Jeg står og tenker på hva de overrasker med i dag i form av låtvalg og show. I neste øyeblikk er vi i gang, åpningslåten er «God Hates Us All», som virkelig setter standarden for hva vi har i vente.

På hver sin side på scenen har de hengt opp Marshallrack formet som store opp-ned-kors, og det gir jo en bra effekt på det hele. Neste låt er en av mine favoritter, «War Ensemble». De kjører i et forrykende tempo. Lyden er absolutt godkjent, vanskelig å si om lyden kunne vært så særlig bedre fra der jeg står faktisk. I bakgrunn, bak Lombardo, som for øvrig sitter høyt på et podiet, kjører de bildeshow relatert til hver enkelt låt på et gedigent lerret. Midt i settet kommer tre meget gode låter, «Chemical Warfare», «Mandatory Suicide» og faktisk «Die By The Sword». Det var en positiv overraskelse. Nå skal det også sies at midt under «Chemical Warfare» presterer faktisk Tom Araya å si «Hey Sweden». Tom, du redder skinnet ditt med at du

har masse grå-toning i skjegget. De fire siste låtene er så håndplukket at jeg kunne ikke gjort det bedre selv, antageligvis ingen andre heller. «Dead Skin Mask», «Raining Blood», «South Of Heaven» og selvfølgelig ærverdige «Angel Of Death» får lov til å avslutte denne forrykende forestillingen av super thrash. Med disse eksplosive låtene og dansende hvite opp-ned-kors lysende rundt scenen som avslutning, så ble det vanskelig å beholde føttene på bakken. Dette var som et narkotisk middel for en SLAYER-fan.

- Idar Eggen URIAH HEEP Rockefeller, Oslo 20. november 2006 Det er den noe mindre elektriske varianten av URIAH HEEP som inntar Rockefellers scene denne kvelden, men strengt tatt er det vel mest stolene og den akustiske gitaren som virkelig er annerledes. Phil Lanzon bruker fortsatt orgel og synther der han sitter omgitt av et par julenisser, så fra den kanten låter det meste slik vi er vant til. Det at Mick Box holder seg til akustiske gitarer gir selvfølgelig det hele uansett et annerledes lydbilde.

«Question» åpner aftenens konsert, og om man ikke har lagt merke til bandets glimrende vokalharmonier tidligere, kommer disse i alle fall til sin rett i denne neddempa versjonen av bandet. Settet består av låter helt tilbake til debuten i form av «Come Away Melinda» og frem til bandets foreløpig siste album, «Sonic Origami». Hovedvekten av materialet er uansett plukka fra syttitallet, og låter som «Wise Man» og «Come Back To Me» gjør seg godt. For det meste sitter vokalist Bernie Shaw på sin plass midt på scenen, men når tiden er inne for allsang og «Free Me», løfter han på kroppen. Her og nå får man nesten en liten Seeger Sessions Band-følelse, men uten at dette er like mektig som hva Bruce Springsteen og hans medsammensvorne klarer å skape av bortimot gospelfølelse. Bernie gjentar for øvrig det å reise seg når det er tid for «July Morning», og naturlig nok leverer det ikke altfor store publikummet atter en gang et godt eksempel på allsang. URIAH HEEP skaper i det hele tatt en hyggelig konsertopplevelse, men uten at dette blir veldig spennende. Det hele rocker seg opp med den avsluttende «Easy Livin'», og da blir det fort innlysende at vi nok fortrekker en tyngre utgave av bandet enn det som avslutter halvannen times konsert her og nå.

- Jan Dahle IRON MAIDEN Vallhall Arena, Oslo 21. november 2006 IRON MAIDEN ser bare ut til å vokse seg større og større for hver gang de ankommer landet, og dermed er kveldens konsert lagt til Vallhall i stedet for Spektrum.

Her skal bandet så virkelig sette fansen på prøve ved å kjøre sitt modigste sett noensinne, der klassikerne nærmest glimrer med sitt fravær.

Hovedfokus på den pågående turneen er lagt til «A Matter Of Life And Death», og for første gang i IRON MAIDENs historie skal et album spilles fra enda till annen i livesammenheng. Dermed blir det lite som overrasker de første 75 minuttene, som naturlig nok åpner med «Different World». Her snakker vi om den ferske skivas minst interessante spor, men det tar seg kjapt opp med «These Colours Don't Run», som sammen med «The Longest Day» og «The Reincarnation Of Benjamin Breeg» fremstår som høydepunktene i denne delen av

konserten. Det hele blir nok uansett litt overkill når hele albumet fremføres, og for at noe sånt virkelig skal fungere bør den aktuelle skiva være en gedigen klassiker. Bandet gjør uansett en god jobb, og det vi oppleverer er hyggelig nok. Godt er det også å se at Janick Gers for øyeblikket bremser dansefoten selv om den våkner til live igjen i siste del av konserten. Bruce Dickinson sliter til tider litt, men han kommer seg etter hvert. Det meste annet er akkurat slik vi forventer, men at Steve Harris skulle innta scenen i shorts overrasker kanskje noen.

Scenen er typisk IRON MAIDEN, der backdropen selvfølgelig byttes både titt og ofte, med en bevegelig lysrigg og de sedvanlige rampene rundt det hele. Nå lider Dickinson av å få en irriterende feedback i mik’en når han går frem på disse rampene, men der er han uansett ikke ofte. Riktignok begynner han å leke seg med noen gedigne lyskastere der foran under «The Legacy», men ellers er han stort sett alle andre steder på scenen.

I det kveldens hovedverk er fremført drar «Fear Of The Dark» i gang, og med det våkner også publikum skikkelig til livs. Bandet er nok godt klar over hvilken prøvelse de har utsatt fansen for, og Dickinson benytter anledningen til å takke alle for tålmodigheten og for å ha lyttet seg gjennom hele «A Matter Of Life And Death». Nå er det uansett noen gamle godbiter som står for tur de siste 35 minuttene av konserten. Dette gir plass til fem låter, og deriblant finner vi verken «The Number Of The Beast» eller «The Trooper». Som tidligere nevnt, dette er et modig sett.

Under «Iron Maiden» kommer som alltid Eddie til syne, og denne gangen kommer han opp av ei stridsvogn. Når «The Evil That Men Do» blir plukka frem som andre ekstranummer kommer maskotten labbende inn på scenen, naturlig nok ikledd uniform og med en maskinpistol Gers ikke overraskende begynner å slå på strengene med. Bruce sørger også for å reklamere litt for neste mimreturne, som går av stabelen i 2008, der det skal børstes støv av «Powerslave»temaet igjen. Dette fungerer som en fin innledning til «2 Minutes To Midnight». Kvelden avsluttes så etter hvert med en noe uryddig versjon av «Hallowed Be Thy Name», og med det setter bandet punktum for en god konsert, om enn ikke en fullkommen en.

- Jan Dahle -

konsertinformasjon 09.12 STAGE DOLLS/RETURN (Sentrum Scene, Oslo) 12.12 CRADLE OF FILTH/DEATHSTARS (Rockefeller, Oslo) 12.12 LOWDOWN (Checkpoint Charlie, Stavanger) 16.12 GEHENNA/THUNDRA (Tribute, Sandnes) 16.12 CARBURETORS (John Dee, Oslo) 20.12 BLACK DEBBATH (John Dee, Oslo) 26.12 BATTERED (Byscene, Haugesund) 28.12 EL CACO (Martins, Lillestrøm) 28.12 STONEGARD (Tribute, Sandnes) 29.12 FORBIDDEN FOREST/ANSUR (Energi Mølla, Kongsberg) 12.01 BACKYARD BABIES (John Dee, Oslo) 13.01 NAPALM DEATH (Garage, Oslo) 21.01 HAMMERFALL/KROKUS (Rockefeller, Oslo) 23.01 LA GUNS (Tribute, Sandnes) 25.01 BURST (John Dee, Oslo) 02.02 TANKARD/AUDIOPAIN (Betong, Oslo) 03.02 AMON AMARTH (John Dee, Oslo) 08.02 CULT OF LUNA (John Dee, Oslo) 09.02 WHITE WILLOW (Tribute, Sandnes) 16.02 CARBURETORS (Tribute, Sandnes) 17.02 PAIN OF SALVATION (John Dee, Oslo) 07.04 NINE INCH NAILS (Sentrum Scene, Oslo) 09.05 SAXON/MASTERPLAN (John Dee, Oslo)

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

20:06

Side 63

s.02-36 + 48-68 Scream #112

03.12.06

20:06

Side 64