TRAIL OF TEARS

the final chapter?

Av:

Håkon Grav

trail of tears TRAIL OF TEARS HAR MØTT EN DEL MOTGANG DE SISTE ÅRENE, MEN MANGE ÅR MED HARD JOBBING HAR OGSÅ GITT RESULTATER. I JANUAR KOMMER BANDETS FEMTE STUDIOALBUM, «EXISTENTIA». MEN BANDET BLE SPLITTET I SLUTTEN AV NOVEMBER...

Vi gjorde den siste konserten her nede i går, så nå er det på tide å slappe av litt, puster en rimelig medtatt vokalist Ronny Thorsen ut på telefon fra Mexico. Deadline er allerede historie, men TRAIL OF TEARS fortjener mer oppmerksomhet her til lands, og siden vi ikke gir ut noe Scream Magazine i januar, må intervjuet gjøres nuh. - Vi spilte ti konserter i Mexico, under rimelig ekstreme forhold. Det er liksom ingen mellomting her nede – det er enten eller. Vi kjørte rundt i en gammel holk av en buss fra 70-tallet, vi har knapt sovet på to uker, og i tillegg var det masse trøbbel, som forventet, med det tekniske utstyret.

Ronny ler litt oppgitt, men er snar med å legge til at konsertene tross alt har vært gode minner også: - Det er jo publikum som redder alt når man spiller i Mellom- og Sør-Amerika. Folk går regelrett amok, og er utrolig takknemlige. Da blir det en parentes at absolutt alle i bandet ble matforgiftet og at vi kollektivt har hatt tilnærmet verdensrekord i toalettbesøk den siste tiden.

Ronny sitter hjemme hos sine meksikanske svigerforeldre og nyter en kald øl mens han etter x antall forsøk endelig har oppnådd telefonisk kontakt med gamlelandet, og livet føles generelt rimelig bra for sørlendingen: - De andre reiser hjem i morgen, men jeg blir her en ukes tid ekstra. Akkurat nå er det utrolig godt å slappe av litt i mer humane omgivelser, for å si det mildt.

Og når fikk du lurt en meksikansk chica så trill rundt at du nå kaller foreldrene hennes for svigers? - Det skjedde på den forrige turneen vi gjorde her, i 2003. Det viste seg at hun hadde allerede booket en reise til Europa der hun besøkte en del festivaler, og da fikk jeg overtalt henne til å ta seg en tur til Norge med det samme. Så gikk ting rimelig kjapt da, og vi ble godt gifte, vi! Hun har vært hjemme i Mexico en gang i året siden den gang, men jeg møter foreldrene hennes for første gang nå, så det er en litt bisarr opplevelse.

Bare det å ha familie i Mexico City er vel rimelig bisarre greier – jeg regner med at de har hus i den delen av byen med forholdsvis høy standard? - Ja, de bor i et trygt og rimelig rolig sted. Dette er jo et monster av en by, og det er ikke akkurat få inntrykk og skjebner du møter i løpet av en dag…

Til tross for et takknemlig publikum – hva er det som får et band til frivillig å dra ut på en slik turne dere nå har gjennomført? - Det er jo en risiko, det er ingen tvil om det. Vi snakker en veldig spesiell verdensdel, og et spesielt land i tillegg. Da vi var her sist fungerte ting rimelig greit, og vi fikk lyst til å gjenta det. Men det er blitt med forsøkene frem til nå, da det har vist seg fryktelig vanskelig å finne en promotør som vi kunne stole på. Det er hele tiden masse prat og gullkantede lovnader, men som regel er alt bare tull. Men vi fikk det til igjen vi, og har hatt kombinert gøy og helvete i to uker.

Og økonomisk? - Det har gått greit der også. Jeg tipper vi ender opp rundt null. Vi har spilt på steder med alt fra 40 til 2000 betalende, og det har totalt sett vært en kjempespennende opplevelse.

Når dere kommer hjem til Norge er det rett ut på en juleturne med Gorefest, Belphegor og Madder Mortem. Det er i alle fall lineupen idet dette skrives, men i morgen er bandene sikkert forandret igjen! - Ha ha, ja jeg har vel ikke opplevd maken til forandringer i forkant av en turne. Opprinnelig var det snakk om Six Feet Under, Krisiun, God Dethroned, Soilwork og så videre, men etter mye frem og tilbake ble vi tilbudt co-headlinerstatus. Så var det et band som trakk seg igjen, og dermed ble vi flyttet til headlinerrollen. Det er fint for oss, det, så får vi endelig spilt et ordentlig sett. Vi har gjort nok av disse turneene med mange band på plakaten, og det betyr i praksis 25 minutter med dårlig lyd og lys på scenen. Nå får vi i alle fall en times sett, og dermed en langt bedre mulighet til virkelig å vise hva TRAIL OF TEARS betyr i livesammenheng. Det blir imidlertid hektisk, for jeg kommer hjem den 7. desember, og kvelden etter skal vi spille første konsert i Berlin, men det skal gå, ha ha. Jeg er så vant til syke døgnrytmer nå at jeg merker ikke forskjell uansett.

Og 26. januar blir det sluppet et aldri så lite album,«Existentia». - Ja, hva skal jeg si? Jeg føler vi har laget et album som er en god miks av gammelt og nytt. Vi har lagt til noen nye elementer, men generelt har vi vel tatt to skritt tilbake og ett frem.

Jeg ser for meg en hemningsløs slakt av forrige album,«Free Fall Into Fear», men Ronny har argumentene i orden: - Vi skjønte tidlig at dette var et album som hadde behov for en god produksjon, og dermed dro vi ned til Frankrike for å jobbe med Terje Refsnes igjen. Vi jobbet så å si hele sommeren der, og føler vel at vi på mange måter har laget en fortsettelse fra forrige album, dog med langt flere melodier.«Free Fall Into Fear» ble nok hakket for ekstrem, men også der tror jeg produksjonen spiller inn. Endre hører jo mye på ekstrem metal, og det farger nok hans måte å skru lyd på. Vi fikk en del nye fans med det albumet, men vi mistet også veldig mange. Vi overvurderte kanskje vårt publikum en del – vi foretok veldig mange forandringer fra et album til et annet, og det symfoniske ble veldig nedstrippet i tillegg til at vi utelot kvinnelig vokal.

Vokalist Catherine Paulsen forlot bandet etter den massive«A New Dimension Of Might», og i stedet for å hyre inn en ny dame til “Free Fall Into Fear», bestemte bandet seg i stedet for å inkludere Kjetil Nordhus fra Green Carnation som nytt medlem. Ronny samtykker når jeg spør om endringene i forkant av«Existentia» var bevisste:

- Ja, vi var nok rimelig klare på at vi ville ha et album som helte mer mot«A New Dimension Of Might». Jeg har på ingen måte behov for å sette«Free Fall Into Fear» i dårlig lys, for det er et godt album, men vi fjernet en del ting som måtte tilbake i TRAIL OF TEARS-sammenheng.

Dermed var det klart for en ny kvinnelig gjesteopptreden i studio, med en viss Emmanuelle Zoldan. Hvordan ble dette samarbeidet en realitet? - Det var Terje Refsnes som satte oss i kontakt med henne. Han har jo nå bodd seks år i Frankrike og har opparbeidet seg et godt kontaktnett der nede. Emmanuelle kom, gjorde jobben sin og dro igjen, og det meste ble gjort på take one for å si det sånn – ei svært proff dame som jeg gjerne samarbeider med igjen.

Kvinnelig vokal er med andre ord et element dere ikke vil være foruten i fremtiden? - Det er nok et aspekt vi behøver i musikken vår, uten tvil. Låtene må ha dette krydderet. Vi bruker jo kvinnelig vokal på en annen måte nå enn hva vi gjorde tidligere. Vi tenkte egentlig å ha mindre kvinnelig vokal og heller pøse på med mer koring, men underveis endret vi innstilling her og lot heller Emmanuelle bidra mer. Det er liksom ingen vits i å overdrive det symfoniske heller – en låt må fungere på egne premisser, det hjelper ikke å drukne den i kor eller symfoni.

Tja, det er vel nettopp det dere gjør i åpningslåten«Deceptive Mirrors», men fytti rakkern som det fungerer! Som studioinnspilling er dette en knallåt, men jeg er spent på om den vil fungere live? - Det var vi også, så derfor testet vi den ut på Mexico-turneen. Og jeg skal love deg at den går glatt hjem hos fansen, den. Vi prøvde også ut en del andre nye låter, så jeg tror vi har skapt et album som fungerer både hjemme og på konsert.

En annen forandring sett i forhold til«Free Fall Into Fear», er at bandet virkelig nøt innspillingen

denne gang, forteller Ronny: - Ja, uten tvil. Forrige gang tok vi ting veldig med ro, og vi trodde det var et sjakktrekk og spille inn skiva hjemme i Norge. Problemet var at vi ikke fikk fokusert ordentlig på musikken, det ble halvveis hele tiden. Det føltes langt bedre å jobbe 6-7 uker i strekk igjen, kun tenke musikk og ikke jobb og familie i tillegg.

En som imidlertid ville ha mer tid til å tenke på annet enn musikk, er gitarist og originalmedlem Terje Heiseldal, som forlot bandet etter innspillingen av«Free Fall Into Fear». Hva skjedde egentlig? - Terje gikk ganske enkelt lei av alt det maset man må finne seg i når man spiller i band. TRAIL OF TEARS er et band i mellomsjiktet, og da må man etter hvert ta et valg – skal man slappe av og godta noen hakk ned på rangstigen, eller skal man satse alt og forsøke å stige noen grader? Velger man sistnevnte, må man turnere seg halvt i hjel, og man må ofre veldig mye uten nødvendigvis å få så mye igjen. Man må finne seg i mye stress, og etter hvert gikk Terje grundig lei av alt dette. Han ble lei plateselskaper, brutte løfter og industrien generelt.

Jeg forstår ham godt, jeg… - Det gjør jeg også! Spesielt når det er tunge dager på turne og man føler at man jobber livet av seg, og så blir man lurt av en eller annen arrangør… Men vi har bestemt oss – dette skal vi klare, og da kan vi ikke gi oss heller. Jeg velger å se på alt det positive vi tross alt får med oss, tross alt.

TRAIL OF TEARS er et band som har oppnådd brukbart med oppmerksomhet ute i Europa, men hjemme i Norge er dere fremdeles et rimelig hemmelig band. Er Norge fullstendig uinteressant for dere? - Nei, det blir feil å si. Men vi har samtidig gjort det vi kan, for å si det på den måten. Det er nå engang BeNeLux-landene, Frankrike og Sør-Amerika som har vært våre hovedmarked, og vi har gang på gang fått oppleve at turnering i Norge er dødfødt. Hvis valget står mellom å kjøre buss til Trondheim eller Tromsø for en kasse pils, eller å sette seg på flyet til Amster

dam og gjøre en langhelg med konserter og tjene brukbart med penger, så sier det seg selv hva som frister mest.

Til tross for at man ikke er profeter i eget land, så merker gutta likevel godt at det er noe som heter jantelov… - Vær du trygg! Norge er vanskelig – det er vrient å få folk opp fra Hotell Cæsar-stolen. Samtidig klager folk veldig over at det skjer lite her. Jeg stod fremst ved scenen under Dismember i Kristiansand, og det var kanskje 50 betalende. Det er flaut! Dette er for så vidt ikke noe enestående for Norge – her hjemme gidder ikke folk møte opp, mens i Tyskland og Holland er folk blitt bortskjemte, og sparer pengene til en annen konsert. Det er jo ingen som har råd til å få med seg absolutt alt som skjer når det er tre-fire konserter i uka gjennom hele året. Derfor er det så kult å kunne gjøre konserter som de vi nettopp har gjennomført. Til tross for elendig gjennomføring på det organisatoriske, så er det unektelig litt spennende å spille i alt fra små, støvete landsbyer med en million innbyggere, til en

by som Mexico City med 30 millioner mennesker. Det gir mer kick som musiker å spille foran en gjeng med fans som klikker totalt fordi de sjelden eller aldri har opplevd en metal-konsert før, enn å fremføre musikken sin foran en gjeng med blaserte tyskere, for å si det sånn, ha ha!

Point taken. Men jeg tror det er grunnlag her hjemme også – Motstøy-festivalen på Notodden er et glimrende eksempel på dette, med Emperor, Pagan’s Mind, Mortiis, Susperia og Red Harvest på plakaten var det smekkfullt, og det var mange 15- 16 åringer der, som ga jernet så det holdt.

SISTE MELDING: To dager etter at dette intervjuet ble gjort, går bandet ut med en pressemelding signert 4/5 av bandet. Jonathan, Kjell, Runar og Kjetil har forlatt bandet, og dermed er bandet oppløst. Vi har valgt å gjengi intervjuet uten noen form for endringer, men rakk å få med en kommentar fra Kjetil Nordhus før vi gikk i trykken: - Vi føler at gnisten har forsvunnet. Et par av medlemmene i bandet har gått og telt på knappene ganske lenge nå, og i løpet av Mexico-turen ble det klart at vi ikke kunne fortsette.

Kjetil er sliten etter et døgns reise, og virker både lettet og opprørt over avgjørelsen som ble tatt felles før hjemreisen til Norge: - Vi har ikke mer å gi, og det hadde blitt feil av oss å gjennomføre Europaturneen i desember under disse forutseningene. Kjetil innrømmer at det også er andre grunner til at bandet splittes, men at dette er noe bandet vil ordne opp i internt. Vokalist Ronny mener imidlertid på sin side at bandet vil fortsette, dog i en annen form enn tidligere. Uansett hva som skjer - «Existentia» fortjener å bli kjøpt og hørt. Vi ønsker bandet lykke til, og håper de får ryddet opp i sine problemer. www.trailoftears.no