Albumets sound dels fordi sjefstekniker Geoff Emerick stadig eksperimenterte frem nye måter å endre lyden på de forskjellige instrumentene og stemmene på, etter Beatles' ønsker. Tidligere hadde de også spilt sammen som et band i studio når de la ned grunnkompet, også på «Revolver», mens arbeidet med «Sgt Pepper» mer bar preg av at man spilte inn kun ett eller to instrumenter samtidig og deretter bygget opp sangene lag for lag, noe spesielt George Harrison mislikte. Som sagt var en annen viktig faktor at Paul nå la på sine basslinjer i ettertid, uten at de andre i Beatles var til stede.
Foruten mellotronen holdt Beatles seg til de samme instrumentene de hadde benyttet på fjorårets «Revolver». Lennon og Harrison spilte for det meste på sine Epiphone Casinoer, Sonic Blue Fender Stratocastere og Gibson J-160E akustiske gitarer; Harrison benyttet seg også av sin Gibson SG elgitar. McCartneys Rickenbacker 4001S var hans hovedvalg når det gjaldt bassgitar, og elgitarene hans var Casino og Fender Esquire. Ellers benyttet de seg av de forskjellige tangentinstrumentene som befant seg i platestudioene. Likevel lyder «Sgt. Pepper»sangene annerledes enn «Revolver»-sangene. Dette var dels på grunn av at de hadde skiftet studio, og
Tomas Drægni: JHørte plata første gang som 10 åring hos en tante. Hjemme hadde vi Rub-
Fans om Sgt Pepper
ber Soul og Abbey Road på kassett. Dette var melodiøse greier som jeg likte godt; Sg Pepper derimot syns jeg var snåle greier med alle de rare lydene og lyder mellom sporene. I 10-åringens ører var When I’m 64 den beste låta. Dette førsteinntrykket har egentlig blitt stående. Som temmelig dedikert Beatles-fan med opptil flere meter bøker og plater i hylla er dette det tredje minst spilte Beatles albumet etter Please Please me og For Sale. Favorittene for tiden A Hard Days Night og Abbey Road, med dette skifter litt. Men mye gode låter på Pepper, dagens favoritt er tittellåta. 73