i 2004 og 2006), heftet som medfølger inneholder et brukbart essay om de amerikanske LP’ne og en ryddig og stilig oppstilling av hver LP med omslag og innhold og andre facts. Aller best er coverne, vakkert reproduserte miniatyrer av originalene (nå er «Help!» utbrett) med de originale innerposene, og «Yesterday And Today» er ikke bare en miniatyr av butchercoveret, man får også koffertversjonen til å klistre over hvis man føler seg provosert. Her har man altså gjort hjemmeleksen og levert på samme lekre nivå som japanerne er kjent for. Men så kommer innsigelsen, og den er betydelig: Man har benyttet de britiske remastrene fra 2009, ikke de opprinnelige Capitol mastertapene. Med andre ord: Hele poenget med å skaffe seg denne annerledesopplevelsen av The Beatles på CD er borte. Om du ikke er spesielt interessert i å sitte og fikle med lekre coverminiatyrer i papp. Argumentet er at man ville gi kjøperen best mulig lydkvaliteten på musikken. Men da kan man jo kjøpe de britiske CD’ene for pokker! Poenget er jo at for oss ikke-amerikanere er nettopp tuklingen med lyden det som gjør disse platene så eksotiske, ja, fornøyelige. Og for amerikanerne er poenget at de vil ha det sånn som det var, de vil besøke sin egen barndom. Ingen av oss kjøper denne esken for å få best mulig lyd.
man fikk en del kritikk i etterkant. Det første settet ble kritisert fordi det utelot «A Hard Day’s Night» (opprinnelig utgitt på United Artists, og teknisk sett ikke et Capitol-album) og «The Beatles’ Story» (rent dokumentar-album). Det andre settet fikk hardere medfart. Ikke bare hadde man vært så gjerrige at utbrettcoveret til «Help!» var redusert til enkeltcover, men man hadde prestert å surre med miksene slik at «Rubber Soul» og «Beatles VI» ikke kom i de originale mono-miksene, men i fold-downs av stereomiksene. For å gjøre forvirringen komplett skapte de dermed helt nye unike monomikser av låtene på disse albumene.
Borte er den overveldende romklangen som gjorde «The Beatles’ Second Album» til en rungende happening. Borte er de sære falske stereoløsningene som gjorde låter som «She Loves You», «I Feel Fine» og «She’s A Woman» så overrumplende annerledes. Ja, borte er i grunnen hele vitsen. Det hjelper ikke at det hevdes at de har jukset litt og tuklet aldri så lite med lyden for å få den til å ligne litt på Capitoloriginalene. Den eventuelle nyansen er vanskelig å oppdage, selv når man spiller disse CD’ene side om side med de britiske fra 2009. Det hjelper heller ikke at de har valgt å bruke den lange versjonen av «I’ll Cry Instead»(fra den amerikanske «A Hard Day’s Night») og har beholdt feilstarten på stereo-miksen av «I’m
Åtte år senere er det på’n igjen. «The Beatles, «The U.S. Albums» er en (nesten) komplett reise gjennom samtlige amerikanske album som ikke var identiske med de britiske (med unntak av «Magical Mystery Tour» som i 1976 ble godtatt som offisiell LP, og dermed innlemmet i den offisielle britiske diskografien, og med unntak av Vee Jay-versjonen(e) av «Please Please Me»). Boksen inkluderer også albumene som ikke var med i 2004- og 2006-boksene: «A Hard Day’s Night», «The Beatles Story», «Yesterday And Today», «Revolver» og «Hey Jude» (fra 1970). De individuelle albumene ligger i en elegant og flott boks (en enorm forbedring fra de shabby dusteeskene som ble brukt 7