PULAU WEH INDONESIA
Øy-tid er ikke som vanlig tid. På Pulau Weh sovner og våkner man med solen. Vær på plass rundt 5.30 for de beste fotomulighetene.
før der igjen. Dee-Dee med bollekinnene, alltid dekket i hvetemel og alltid med en småunge på høyrearmen. Ærlig talt husker jeg ikke det egentlige navnet hennes, men det er greit. Hun husker ikke mitt heller. – Aner ikke, sier jeg. – En uke. Kanskje to. Kanskje for alltid. –Alltid alene, sier hun og peker på meg med stekespaden. – Hvor er barn, kone, familie? Vi har hatt denne samtalen før, mange ganger. Hun har alltid ertet meg for blondt hår, store føtter og mangel på barn. Og siden første gang jeg besøkte, har jeg lovet en dag å komme tilbake med en lekekamerat eller to til hennes tre små sønner. – Neste gang, sier hun. – Neste gang, svarer jeg. Det kjennes deilig å gjøre ingenting, men etter hvert blir svinnende muskler og hyttefeber en presserende realitet. Som lindring leier jeg scooter, fyller tanken og gjenoppdager øya via et nettverk av bølgende, silkemyke veier. Etter tsunamien, ved hjelp av enorm internasjonal støtte, ble infrastrukturen i Aceh og på Pulau Weh kraftig oppgradert, som gjør utforsking med tohjuling til en friksjonsfri drøm for både erfarne og nybegynnere. Å se øya fra kant til kant og tilbake igjen tar rundt fire til fem timer, avhengig av hvor mange ganger man stopper underveis for å svømme langs ensomme strender, som i mitt tilfelle er mange. Jeg avslutter dagen på Bixio Café, bedre kjent som «The Italian Place» på Long Beach. Svett hjelmsveis og solbrente
Og mens jeg prater med Luca – og mens en stadig strøm av nye og gamle ansikter møtes for musikk og samtaler her i strandkanten – innser jeg at Pulau Weh har endret seg siden første besøk, men at i likhet med både meg selv og beboerne er forandringene små.
underarmer. Flaske kaldt vann mot ansiktet. Ildfluer i trærne og parafinlamper på bordene når strømmen går. Italienske eier Luca Aldrovandi spiller kort med datteren Anna, som forhandler seg til seier på tre forskjellige språk. – Hvor lenge blir du? spør Luca. – Vanskelig å si, sier jeg. – Var det du sa sist gang. – Vanskelig å reise igjen. Du vet hvordan det er. – Om jeg gjør, sier han. – 25 år siden jeg landet. Er jeg heldig, får jeg 25 år til. Og mens jeg prater med Luca ‒ og mens en stadig strøm av nye og gamle ansikter møtes for musikk og samtaler her i strandkanten ‒ innser jeg at Pulau Weh har endret seg siden første besøk, men at i likhet med både meg selv og beboerne er forandringene små. Eka er her, samme som alltid. Luca på Long Beach også. Dee-Dee vil være her med restauranten sin, like under den røslige fyren med de dårlige tennene som kaller meg for «Buffalo Bill». – Hvor lenge blir du denne gangen? spør folk. – Og kommer du tilbake neste gang? Svaret, slår det meg, på begge spørsmål, er nøyaktig det samme.
04.2016
69