BEATKUNST. De glemte malerne - Punkt Ø, Galleri F 15 by Galleri F 15

BEATKUNST.

DE GLEMTE MALERNE GALLERI F 15

Innhold Contents

6 8 10

Forord/ Foreword Introduksjon/ Introduction Mette-Line Pedersen Kunst fra Beat-generasjonen pĂĽ Universitetet i Agder/ Art from the Beat Generation at the University of Agder

16 30 42 86 89

Maria C. Havstam Motkulturell bevegelse/ Countercultural Movement Hedda H. Robertsen Diane di Prima â&#x20AC;&#x201C; Queen of Beat Kjell R. Jenssen Beatgenerasjonen og filmen/ The Beat Generation and film Biografier/ Biographies Kolofon/ Colophon

GALLERI F 15

MICHAEL BOWEN BRUCE CONNER JAY DEFEO ARTHUR MONROE MED FLERE

FORORD FOREWORD

Den største samlingen av beatkunst i verden finnes i Kristiansand. Det kan vi takke legen og kunstsamleren Reidar Wennesland for. Wennesland emigrerte til San Fransisco i 1947 og var en av svært få som så verdien i beatkulturens billedkunst. På 1970-tallet donerte han sin samling på over 600 verk til Univer-

Thanks to the doctor and art collector Reidar Wennesland, the largest collection of beat art in the world is housed in Kristiansand. Wennesland emigrated to San Francisco in 1947 and was one of the very few who realized the value in the visual art from the beat culture. In the 1970s he donated his collection consisting of more

sitetet i Agder og Kristiansand katedralskole Gimle.

than 600 works to the University of Agder

Takket være samarbeid med disse institusjonene har

and Kristiansand Cathedral School Gimle.

utstillingen Beatkunst. De glemte malerne blitt en realitet. Galleri F 15 har en stolt tradisjon med å vise kunst-

With help from these institutions, the exhibition Beat art. The forgotten Painters has come into existence. Gallery F15 has a proud tradition of showing highly relevant exhibitions in terms

faglig relevante og samfunnsaktuelle utstillinger.

of artistic subjects and currents in the

De seneste årene har vi også viet plass til kunst-

community. In recent years, we have also

historiske granskninger, og det er i denne sammenhengen interessant å løfte fram den mindre kjente beatkunsten fra 1950- og 60-tallet. Det finnes mye litteratur av og om enkelte beatpoeter og deres opprør mot borgerlige verdier og sensur, mens kildene er få om billedkunstnerne og deres bidrag til de store omveltningene i det amerikanske samfunnet disse årene. Vi håper med denne utstillingen å bidra til å videre belyse beatkunsten og samlingen i Kristiansand. Tematisk fokuserer vi på Beat som en tverrestetisk retning, en motkulturell bevegelse og en kunsthistorisk periode.

focused on art historical investigations, and in this context it is interesting to carry on with the lesser known beat art from the 1950s and 1960s. There are numbers of texts by and about some of the beat poets and their rebellion against bourgeois values and censorship, whereas the sources about the visual artists, and their contribution to the great upheavals in the American society in these years, are more difficult to find. The University of Agder and Kristiansand Cathedral School Gimle make a tremendous effort to mediate the beat art in the Wennesland collection. With this exhibition, we hope to contribute and further illuminate beat art and the collection in Kristiansand. Thematically we focus on Beat as an art historical period, an interdiscipli-

Takk til Universitetet i Agder, Kristiansand katedral-

nary and countercultural movement.

skole Gimle og Conner Family Trust for utlån av

Many thanks to the University of Agder,

arbeider. Uten deres generøsitet og vilje til formidling

Kristiansand Cathedral School Gimle and

hadde ikke denne utstillingen vært mulig å gjennomføre.

Conner Family Trust for lending out the works. Without their generosity and will to share the work, this exhibition could not have happened.

Takk til Fritt ord for støtte til katalogproduksjon.

Thanks also to Fritt Ord for support to the production of this catalogue.

Maria C. Havstam, På vegne av prosjektgruppen

Maria C. Havstam On behalf of the curatorial team

INTRODUKSJON INTRODUCTION Maria C. Havstam

Få kjenner til det sterke båndet mellom beatkulturen og Norge, eller at verdens største eksisterende samling av beatkunst finnes i Kristiansand. I denne katalogen presenteres utstillingen, samlingen og perioden. I tillegg settes fokus på den kvinnelige beatpoeten Diane di Prima og påvirkningen beatfilm har hatt på amerikansk uavhengig film. Kunsthistoriker og seniorrådgiver ved Universitetet

Few people are aware of the connection between the beat culture and Norway, or that the largest existing collection of beat art is housed in Kristiansand. In this catalogue, we present the exhibition, the collection and the period. Moreover, we focus on the female beat poet Diane di Prima, as well as beat film and its influence on American independent film. Art historian and senior counsellor at the University of Agder, Mette-Line Pedersen,

i Agder, Mette-Line Pedersen, introduserer legen og

introduces the doctor and art collector

kunstsamleren Reidar Wennesland. I sin tekst drøfter

Reidar Wennesland. In her article, Pedersen

hun Wennesland-samlingens betydning historisk og

discusses the historical and contemporary impact of the Wennesland collection, as

i dag og skriver om universitetets forvaltning og

well as the management and mediation of

formidling av den.

the works. Author and academic Hedda H. Robertsen

Forfatter og litteraturviter Hedda H. Robertsen skriver om beatpoeten Diane di Prima. Di Prima, kjent som Queen of Beat, har gitt ut over førti bøker og skrev om temaer som er radikale også i dag. Likevel er hun en ukjent stemme og ikke kanonisert på samme måte som hennes mannlige forfatterkollegaer. Robertsens essay fokuserer på forbindelsen mellom di Primas poesi og aktivisme, på poesien som uttrykk for en spirituell undersøkelse og et politisk engasjement. Hva kan di Primas tekster lære oss om å være en kvinnestemme i et mannsdominert samfunn? Kjell Runar Jenssen er filmviter og kurator for Cinemateket i Oslo. I katalogen skriver han om hvordan beatkulturens estetikk og ideer påvirket filmens utvikling. Med vårt fokus på det tverrkunstneriske aspektet ved Beat er det interessant å se på datidens filmatiske uttrykk. Beatkunstnerne eksperimenterte med filmmediet og utfordret sjangeren. De hentet inspirasjon fra hverdagslivet, undersøkte nye teknikker og andre former for narrativ. Det spontane og fragmenterte som kjennetegner beatestetikken

writes about the beat poet Diane di Prima. Di Prima, also known as Queen of Beat, has published more than forty books and wrote about topics that are radical also today. Yet, she is an unknown voice and not canonised on the same level as her male colleagues. Robertsen’s essay focuses on the connection between di Prima’s poetry and activism; poetry as an expression of spiritual investigation and political engagement. What can we learn from di Prima’s texts about being a female voice in a society that was dominated by men? Kjell Runar Jenssen is a film connoisseur and curator at Cinemateket in Oslo. In the catalogue, Jenssen writes about the influence of beat culture in the development and aesthetics of many experimental films. With our interdisciplinary focus, it is highly interesting to look at the film forms from the period. The beat artists experimented with the film medium and challenged the genre. They investigated new techniques and other forms of narrative. The spontaneous and fragmented style that characterizes the beat aesthetic was typical also in the films.

var også et tydelig virkemiddel i film.

KUNST FRA BEAT-GENERASJONEN PÃ&#x2026; UNIVERSITETET I AGDER ART FROM THE BEAT GENERATION AT THE UNIVERSITY OF AGDER Mette-Line Pedersen

Det betyr mye for Kristiansand at Reidar Wennesland i sin tid donerte hele sin store samling til to utdannelsesinstitusjoner. Beatsamlingens opphav er i San Francisco og i dag finnes det ingen tilsvarende samling utenfor USA. Wenneslands kunstgave ble gitt i to omganger, først til Kristiansand Katedral-

It is of great importance to Kristiansand that Reidar Wennesland donated his entire art collection to two educational institutions. The origin of the beat collection is in San Francisco, and today there is no equivalent collection outside of USA. Wennesland’s art present was delivered in two rounds; first to Kristiansand Cathedral

skole i 1971, deretter til Agder distriktshøgskole, nå

School in 1971, then to Agder District

Universitetet i Agder, i 1978. Slik får unge mennesker

School (now the University of Agder)

som ikke nødvendigvis er så kunstinteresserte mu-

in 1978. Thus, young students who are not necessarily interested in art get the

ligheten til å se og oppleve kunst fra beatgenerasjo-

chance to experience works from the beat

nen. Reidar Wennesland ønsket at samlingen skulle

generation. Reidar Wennesland specifically

komme nettopp ungdom og et bredere publikum til

wanted the collection to reach out to youths and a broader audience and said in

gode og sa i et intervju i lokalavisen Fedrelandsven-

an interview to the local paper Fedre-

nen i 1978:

landsvennen in 1978:

Jeg foretrekker skoler fremfor museer. På museer er det enkelte interesserte som stikker innom en gang imellom, mens på skolene er det unge mennesker som kan få være omgitt av vakre malerier. Maleriene kan inspirere, de unge oppdager dem og lærer, de blir nysgjerrige og starter diskusjoner: Hva i all verden mener han med dette bildet?

I prefer schools rather than museums. In museums, there are a few interested guests who enter every now and then, whereas in schools there are young people who can surround themselves with beautiful paintings. The paintings can inspire, the young experience them and learn, they get curious and start discussions: What on earth does he mean with this image? Reidar Wennesland (1908-1985) grew up in Kristiansand graduated at Kristiansand Ca-

Reidar Wennesland (1908-1985) vokste opp i Kristiansand og tok examen artium ved Kristiansand katedralskole i 1927 før han dro til Oslo for å studere realfag og deretter medisin. I 1947 flyttet han til USA som forskningsstipendiat. Forskningen inkluderte dyreforsøk og dyrevennen Wennesland kom derfor i et etisk dilemma. I 1956 åpnet han sin egen private legepraksis i North Beach-området i San Francisco og forlot forskningen for godt i 1963. Wennesland fikk etterhvert et bredt nettverk i byens kunstog kulturmiljø. Han var venn og lege for flere av kunstnerne og bohemene og var en av få som så verdien i arbeidet deres. I perioden 1956 til 1970 samlet han

thedral School in 1927 before he went to Oslo to study science and later medicine. In 1947, he moved to USA with a research scholarship. The research included animal testing and presented an ethical dilemma to the animal-friend Wennesland. In 1956, he opened his own private doctor’s office in the North Beach area in San Francisco and left research entirely in 1963. Wennesland was part of a broad network in the art and culture community in the city. He was friend and doctor to many of the local artists and bohemians and was one of the few who realized the value of their work. In the period 1956 to 1970, he collected hundreds of sketches, paintings and sculptures from the beat artists. He bought or

flere hundre skisser, malerier og skulpturer fra beatkunstnerne. Han kjøpte eller mottok kunst som betaling for legetjenester. Etterhvert ble de tre husene hans på Potrero Hill fylt til randen av kunstverk fra ulike epoker og stiluttrykk. Wennesland gjorde fremstøt mot kunstinstitusjoner i San Fransisco om å overta kunsten, men uten hell. Hovedretningen i kunsthistorien som oppstår i USA etter andre verdenskrig er

WENNESLAND OG APEN HANS © ANGEL DEL VALLE

abstrakt ekspresjonisme. Forløper for denne perioden ser vi allerede på begynnelsen av 1900-tallet i Europa der avantgarden ønsket å bryte med modernismens formalisme og en rådende autonomitankegang. Det mest karakteristiske for avantgarden er at den gjeninnførte det politiske engasjementet i kunsten, som igjen skulle få en praktisk funksjon. De ønsket å gjenforene kunsten med livet og på den måten skape forandringer i samfunnet. I ulike forsøk på å

WENNESLAND I HJEMMET SITT

forene kunst og liv utvikler det seg nye for-

1976

mer og medier. For beatkunsten ble spon-

taniteten uttrykt gjennom film, musikk, fotografi, dans, litteratur og billedkunst. Til tross for at avantgarden ikke klarte å bryte med datidens institusjoner, var Marcel Duchamps dadaisme en viktig inspirasjon for de ulike kunstretningene som oppstod etter andre verdenskrig, deriblant beat. Mens kunstscenen hadde vært dominert av europeiske kunstnere i første halvdel av nittenhundretallet, flyttet mange av kunstnerne til USA etter andre verdenskrig. Amerikansk abstrakt ekspresjonisme kjen-

accepted artworks as payment for medical services. With time, his three houses on Potrero Hill were filled up with art from different periods and styles. Wennesland made attempts to donate his collection to the art institutions in San Francisco, but without luck. The main school of art that rises in the USA after the second world was abstract expressionism. The European avant-garde from the early twentieth century, who wanted to break with modernist formalism and a prevailing idea about autonomy, is a forerunner to this period. The most characteristic feature of the avant-garde is that they reintroduced political engagement in art – the idea that art again should have a practical function.

netegnes av en personlig stil der verket refererer til skaperen. De abstrakte ekspresjonistene var opptatt av å utrykke det underbevisste og flere var interesserte i Jungs teorier om myter, ritualer og minner. Spontaniteten ble innført i kunsten – en antimodernistisk flow. Men også innenfor ekspresjonismen

They wanted to reconnect art with life and thus make a change in the society. In this process, new forms and mediums developed. In beat art, spontaneity was expressed in films, music, photography, dance, literature and visual arts. Although the avant-garde did not break with the institutions of its time, Marcel Duchamp’s

eksisterte ulike retninger, som for eksempel action

Dada was a main inspiration to many of

painting, american-style painting og colour-field.

the art schools in the 1950s, including beat art. Whereas the art scene had been dominated by Europeans in the first half of

Mannlige kunstnere dominerer samlingen og kul-

the twentieth century, many of the artists

turen. Men selv om kvinnene er svært underrepre-

moved to the USA after the second world

sentert er de markante. Jay DeFeo var sentral som

war. American abstract expressionism is distinguished as a personal style where

en kultfigur blant de mannlige beatnikene allerede

the work refers to its creator. The abstract

i 1950-årene. Hennes arbeid omfatter store, semi-

expressionists wanted to express the

abstrakte oljemalerier i dempende, nøytrale toner inspirert av religiøse og mytologiske temaer. DeFeos arbeider har vært utstilt blant annet på Whitney Museum i 2013 og San Francisco Museum of Art. Reidar Wennesland kjøpte The Wise and Foolish Vir-

gins i 1958 for åtte dollar. Å være kvinne og kunstner krevde mot og styrke i etterkrigstidenes USA da idealet var å være en husmor. Da DeFeos mesterverk

The Rose ble flyttet fra studioet hennes i Fillmore Street i San Francisco til Pasadena Art Museum utenfor Los Angeles i 1966, ble forestillingen filmet til Miles Davies’ sørgmodige musikk. Den foreløpige avslutningen på mesterverket – hun fortsatte på The

Rose i Pasadena – falt sammen med oppløsningen av ekteskapet med Wally Hedrick og utflyttingen fra beatkollektivet i Fillmore Street. Oppløsningen av dette miljøet markerte på et vis også slutten av en epoke – Beat-generasjonen – og Jay DeFeos kunst fikk en romantisk aura. Selv forsvant hun ut av San Francisco og byens bohemmiljø i flere år. The Wise

and Foolish Virgins, som finnes i Wennesland-samlingen, ble til sent på 1950- tallet, i samme periode hun malte The Rose. De to langstilkede rosene med sine

subconscious and many were interested in Jung’s theories about myths, rituals and memories. Spontaneity was introduced – an anti-modernist idea about flow. But also beyond expressionism there were many different schools, such as action painting, American-style painting and colour-field. Male artists dominate the collection and the culture. Although women are under-represented, they are also prominent figures in the community. Jay DeFeo was a central cult figure among the male beatniks already in the 1950s. Her work includes large, semi-abstract oil paintings in neutral tones inspired by religious and mythological themes. DeFeos work has been exhibited at the Whitney Museum in 2013 and San Francisco Museum of Art. Reidar Wennesland bought The Wise and

Foolish Virgins in 1958 for eight dollars. To be a woman and artist demanded courage and strength in the post-war America where the ideal was to be a housewife. When DeFeo’s work The Rose was moved from her studio at Fillmore Street in San Francisco to Pasadena Art Museum outside Los Angeles in 1966, the display was filmed with Miles Davis’ melancholic music. The temporary end of the masterwork – she continued The Rose

bibelske titler referer til Matteus-evangeliets lignelse om de gode og dårlige jomfrurene som ventet på brudgommen.

in Pasadena – concurred with the breaking up of her marriage to Wally Hedrick and the moving out from the beat collective at Fillmore Street. The disintegration of this community marked the end of an era – the

Wennesland-samlingen bærer preg av at det er Reidar Wenneslands personlige utvalg av beatkunst og består av en rekke kjente men også helt ukjente aktører. Kunsthistorisk er det en utfordring å forholde seg til så mange ukjente kunstnere da det er vanske-

Beat Generation – and Jay DeFeo’s art got a romantic aura. She herself left San Francisco and the bohemian group she had been a part of for many years. The Wise

and Foolish Virgins, which is a part of the Wennesland-collection, was made in the late 1950s, the same period she painted

lig å finne kilder. Unikt ved samlingen er at den gir

The Rose. The two long-stemmed roses

ansatte, studenter og besøkende til Universitetet i

with their biblical titles refer to the gospel

Agder og Kristiansand Katedralskole Gimle mulighet til å oppleve beatkunsten i hverdagen. I forvaltning og formidling vektlegger Universitetet i Agder å ta vare på denne kunstskatten og derfor er utlån av kunstsamlingen til utstillingsformål viktig. Det er betydningsfullt for en kunstsamling at den blir utlånt og sett i nye sammenhenger. I løpet av de fire siste årene har det blitt kuratert seks forskjellige beatutstillinger i ulike kunstinstitusjoner og visningssteder på Sørlandet og senest i juni 2018 også utenfor Norges grenser, på The School of Fine Arts i Athen. Utstillingen var et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Agders kunstsamling, Det Norske Instituttet i Athen og The School of Fine Arts. På denne måten blir beatkunsten problematisert og får en ny relevans også for samtiden.

according to Matheus and the parable about the good and bad virgins who both waited for their bridegroom. The Wennesland-collection is distinctly Reidar Wennesland’s personal selection of beat art and contains numbers of known but also unknown figures. In historical terms, there is a challenge to relate to so many unknown artists, since the sources are more difficult to find. Unique to this collection is that it gives the employees, students and visitors to the University of Agder and Kristiansand Cathedral School Gimle the opportunity to experience the beat art in their everyday lives. In management and mediation, the Universty of Agder emphasizes the maintenance of the artistic treasure, and thus lending the collection to new exhibitions is important. The last four years, there has been curated six different beat exhibitions at institutions and galleries in South Norway, and most re-

Det er viktig å understreke at deler av samlingen har stor betydning i dag med sitt abstrakte utrykk. Det er helt klart enkeltverk som viser en stor kunstnerisk kvalitet, mens kunstnernavn som Jess, Fletcher Benton, George Herms, Sätty og Jay DeFeo har en sentral plass i kunsthistorien. Vi ser i samtidskunsten ulike responser på etterkrigstidens amerikanske abstrakte utrykk, for eksempel i utstillinger som

cently in June 2018, the collection was on loan to The School of Fine Arts in Athens. The show was a cooperation between the University of Agder’s collection, The Norwegian Institute in Athens and The School of fine Arts. In this way, beat art is presented in a new light and gets a relevance also for younger generations. It is important to emphasize that parts of the collection have great value today

Abstract America Today på Saatchi Gallery i London i 2014. Saatchis katalogtekst introduserer fokuset slik:

with its abstract expression. There are clearly works that show a distinguished artistic quality, and artist names such as Jess, Fletcher Benton, George Herms, Wilfried Sätty and Jay DeFeo have a central

De fleste kunstnerne i denne utstillingen er etablert i New York eller LA og jobber primært med maling. Først og fremst beviser arbeidene deres at maling er en evigaktuell vital kraft som reiser gjennom historie, bearbeider tidligere språk og tilpasser seg ny visuell informasjon og samtidserfaringer underveis. Noen vil hevde at abstrakt maleri alltid er en representasjon av noe. Begrepet ’ren’ abstraksjon, historisk sett den mest ekstreme formen, henviser til reduserende malerier som søker å være strengt selvrefererende. Å bruke dette visuelle språket nå vil automatisk forurense ideen om ’renhet’ ved å sette den opprinnelige ideologien i anførselstegn, for å vise at dette er et utdatert modernistisk perspektiv. Ytringsfrihetsbegrepet ble i sin tid kjempet frem av beat-generasjonen. I et internasjonalt perspektiv blir fremdeles kunstneriske uttrykk sensurert og både forfattere og kunstnere opplever daglig sensur og en innskrenking av kunstnerisk frihet.

position in art history. In contemporary art, we see different responses to the post-war American abstract expression, for instance in exhibitions such as Abstract America Today at the Saatchi Gallery in London in 2014. Saatchi’s catalogue text introduces the focus thus:

Most of the artists in this show are based in New York or LA, and work predominantly in paint. More than anything, their work demonstrates that painting is an ever-present vital force that travels through history, processing past languages and simultaneously adapting new visual information and contemporary experiences as they unfold. Some would argue that abstract painting is always a representation of something. The term ‘pure’ abstraction, historically seen as the most extreme form, refers to reductive paintings, aspiring to be strictly self-referential. To use that visual language now automatically contaminates the ‘purity’ by putting the original ideology in quotation marks, knowing referring to a to an outmoded modernist moment. The freedom of speech was at its time fought for by the beat generation. In an international perspective, artistic expressions are still silenced, and both artists and authors experience censorship and limited artistic freedom.

MOTKULTURELL BEVEGELSE COUNTERCULTURAL MOVEMENT Maria C. Havstam

Begrepet Beat ble introdusert av forfatteren Jack Kerouac i 1948 og mer allment kjent gjennom en artikkel i The New York Times i 1952. Beatnik ble også brukt for å beskrive den kunstneriske bevegelsen; denne betegnelsen kom først på trykk i San Francisco Chronicle i 1957, etter den russiske oppskytningen av satellitten Sputnik. Amerikanerne følte seg utslått – beaten – av den russiske innsatsen. En definisjon er altså utslått, mens beat også kan bety

The term Beat was introduced by the author Jack Kerouac in 1949 and widespread through an article in The New York Times in 1952. Beatnik was also used to describe the artistic movement; this term was first seen in print in San Francisco Chronicle in 1957, after the launching of the Russian satellite Sputnik. The Americans felt beat-

en by the Russian effort. One definition is exhausted, run down, but beat also applies to musical measurements and the beat of the heart. The word is associated with the

slag, hjerteslag eller takt i musikk. Ordet gir assosia-

jazz rhythms that the beat poets attempt-

sjoner til jazzens rytmer, som beatpoetene forsøkte

ed to imitate, and further, to the state of

å etterligne – og dessuten til det å være helliggjort eller velsignet, etter det engelske uttrykket Beati-

fied. Kunstnerne selv brukte ikke betegnelsen. Det var ikke noe navn, ingen kalte seg selv for noe, vi var venner (...) og Beat-begrepet var egentlig smakløst.

being sanctified, blessed or Beatified. The artists themselves did not use the term.

There was no name, nobody called themselves anything, we were friends (…) and the Beat thing was really distatsteful. The Beat Generation were young, experimental artists, writers, musicians and

Beatgenerasjon var unge, eksperimentelle kunstnere, forfattere, musikere og intellektuelle som ble voksne under andre verdenskrig og hadde vansker for å tilpasse seg det amerikanske etterkrigssamfunnet. Tidsbildet var preget av åndsforlatt materialisme, politisk og seksuell sensur, opprustningspolitikk, frykt for atombomben og den kalde krigen. Beatgruppa søkte et varmere, mer humant klima og nytt religiøst innhold, formidlet gjennom billedkunst, litteratur, musikk, alternativ film og livsstil. Kroppslig og emosjonell frigjøring stod sentralt som en vei mot en bedre fremtid der mennesker kunne relatere til hverandre med åpenhet, toleranse og ømhet. Som motvekt til en trøstesløs fremtid søkte de tilbake til naturen, engasjerte seg i miljøvern, gjorde motstand mot krig og rasediskriminering, kjempet for ytringsfrihet, seksuell frigjøring og større åpenhet i samfunnet. Kjernen var et krav om frihet i liv og kunst.

intellectuals who grew up during World War Two and experienced difficulties with adjusting to the American Post-War community. The period was defined by materialism, political and sexual censorship, rearmament politics, fear of the atomic bomb and the Cold War. The Beat group craved a warmer, friendlier, more humane climate and new spiritual content in their visual art, literature, music, alternative film and lifestyle. Physical and emotional liberation was central in their striving towards a better future where people could relate to each other with openness, tolerance and tenderness. As a counterweight to the bleak future proposed by politicians, they made an effort to live in touch with nature, engaged themselves in environmental protection, offered resistance against war and race discrimination, and fought for the freedom of speech, sexual liberation and openness in the community. The demands for freedom in life and art was a kernel in their practice.

Generasjonen var uten faste og organiserte strukturer, men bundet sammen av mer eller mindre stabile personlige bekjentskaper. Det nærmeste de kom en slags frontfigur var poeten Allen Ginsberg og hans utrettelige arkivar- og impresariovirksomhet for å dokumentere og utbre kjennskapen til det de

The generation was not formally organized, but connected by more or less stable personal relationships. Allen Ginsberg did an important job as archivist and impresario, documenting and circulating knowledge about the values and work made by himself and his colleagues. The inner circle of the group, Jack Kerouac, Allen Ginsberg

skrev og sto for. Kjernen i gruppa, Jack Kerouac,

and William S. Burroughs, came into being

Allen Ginsberg og William S. Burroughs, ble dannet i

in Greenwich Village in New York in the late

Greenwich Village i New York i 1940-årene, i utkanten

1940s, in the outskirts of the established academic community and the already

av det etablerte akademiske miljøet og et allerede

energetic rebellion in African-American

påbegynt opprør i afroamerikanske jazzkretser. Her

jazz circles. This is where the Beat rebels

fant beatrebellene sin identitet, i all hovedsak formet

established their identity, during the early 1950s, which was the heyday of the cul-

før midten av 1950-tallet, kulturens storhetstid.

ture. The epoch lasts until the 1960s and

Epoken begrenses tidsmessig til 1960-årene og var

was a precursor for the hippie-movement.

en forløper til hippie-bevegelsen.

The Beat poets met in New York at Columbia University, but it was in San Francisco

Beatpoetene møttes i New York på Columbia-universitetet, men det var i San Fransisco de levde og virket som forfattere, i fruktbar symbiose med billedkunstnere og jazzmusikere, langt fra kultursenteret New York og mer eller mindre overlatt til seg selv. Det ga dem større frihet til å eksperimentere, men også vanskeligheter med å overleve. Det moderne USA, hevdet Allen Ginsberg, var et USA som hadde gått seg vill med materialisme, et politistats-USA, et

USA uten sex eller sjel. Gjennom å frigjøre kroppens sensualitet og opprinnelige følelser uten skam ville samfunnet bli sunt og amerikansk demokrati realisert, mente han. Forutsetningen var en ny individualisme basert på enkeltmenneskets aksept av sine naturlige impulser, formidlet åpent i litteraturen. Ginsberg hadde sin første opplesning på Six Gallery i 1955, med kunst på veggene av blant andre Jay DeFeo. Mens Ginsberg leste fra Howl bidro Jack Kerouac med rytmiske utrop – go! go! go! Ginsberg gir i diktet stemme til taperne i det amerikanske samfunnet – kunstnere, jazzmusikere, svarte, homo-

they lived and worked as authors, in a productive symbiosis with visual artists and jazz musicians, a long distance from the cultural centre of New York and somewhat left to themselves. This situation gave the group more freedom to experiment, and at the same time, difficulties with surviving as artists. The modern USA, according to Allen Ginsberg, was an America gone mad

with materialism, a police-state America, a sexless and soulless America. By liberating the body’s sensuality and feelings without shame, the society would grow healthy and American democracy would be realised, he claimed. The premise was a new individualism based on acceptance of basic human impulses, openly mediated by the literature. Ginsberg made his first reading at Six Gallery in 1955, with art on the walls by Jay DeFeo and others. While Ginsberg read from Howl, Kerouac contributed to the performance with rhythmical outcries – go! go! go! In the poem, Ginsberg gives voice to the losers in the American society – the artists, musicians, blacks, gay, drug-addicts and lunatics. After the reading, the collection Howl and Other Poems was published at City Lights Press. Because of

file, narkomane og gale. Like etter opplesningen ble diktsamlingen Howl and Other Poems utgitt på City

Light Press. På grunn av referanser til sex og narkotika havnet utgiveren Ferlinghetti i retten i 1957. Han ble erklært ikke skyldig: Ytringsfriheten seiret. City Light bokhandel finnes fortsatt i dag og er en gjenlevende bastion for liberal og fri tenkning. Kanon i betalitteraturen består av tre verk – Allen Ginsbergs Howl and Other Poems (1966), Jack Kerouacs jazzinspirerte roman On the Road (1957) og William Burroughs’ bekjennende rusroman Naked Lunch (1959). Alle tre vakte oppsikt og til dels skandale i det amerikanske litteraturmiljøet.

the references to sex and drugs, the publisher Ferlinghetti ended up in court in 1957. He was declared not guilty: A victory to the freedom of speech. City Light Bookstore still exists today and is a living bastion of liberal and free thinking. The canon of Beat literature consists of three works – Ginsberg’s Howl and Other Poems (1966), Kerouac’s jazz-inspired novel On the Road (1957) and William Burroughs’ confessional speed-novel Naked Lunch (1959). All three attracted attention and scandal in the American literary landscape. From the 1960s and onwards, Ginsberg became a more public figure, productive in several fields and with a fan crowd that gave him an almost international star status.

Fra 1960-årene ble Ginsberg i stadig større grad en offentlig person, aktiv på flere områder og med en beundrerskare som nærmest ga ham internasjonal stjernestatus. Han hadde utstrakt reisevirksomhet som oppleser og aktivist på festivaler og kongresser i inn- og utland. Han drev lobbyvirksomhet i saker som gjaldt sensur, legalisering av narkotika, politiaksjoner og rettssaker mot radikalere eller avantgardekunstnere. Ginsberg endte som akseptert og

kanonisert gjennom offentlige priser, medlemskap i American Academy of Arts and Letters og som professor ved Brooklyn College. De glemte malerne Billedkunstnerne fikk aldri den samme posisjonen som deres litterære kollegaer. Det etablerte kunstfeltet i datidens San Fransisco, med museer, kritikere og kjennere, viste liten interesse for den nyskapende kunsten. Få gallerier tok inn de unge og ukjente som søkte sammen i barer, kafeer og i små kunstnerdrevne gallerier som forsvant like fort som de dukket opp.

He travelled regularly to give public readings and speeches, both as poet and activist, and participated in festivals and congresses home and abroad. He was active doing lobbyism in cases about censorship, legalisation of drugs, police actions and lawsuits against radicals or avant-garde artists. Ginsberg finally found himself accepted and can-

onised through public prizes, membership in the American Academy of Arts and Letters and as a professor at Brooklyn College. The forgotten painters The visual artists never got the same position as their literary colleagues. The established art field in San Francisco, the museums, critics and collectors of the time, showed lacking interest in the innovative art. Few galleries accepted the young and unknown who sought together in bars, cafes and the smaller artist-driven galleries that disappeared as quickly as they entered the scene. Beat art belong to the California school of American expressionism. The term beat was not used by the artist themselves; they said Funky or Assemblage. Yet, Beat was a way to describe the visual art from this era, where art and life were tightly entwined. The visual artists’ method of interlacing

Beatkunst hører til under California-skolen av amerikansk ekspresjonisme. Begrepet beat ble ikke brukt av kunstnerne selv; de sa heller Funk og

Funky. Beat ble likevel en måte å beskrive billedkunstdelen av denne bevegelsen på, hvor kunst og

fragments and thus create new meanings had similarities to the poetry and experimental film from the period. They also shared the idea that the creative process was more important than the work itself or the finished product.

liv gikk hånd i hånd. Billedkunstnernes metode med

Among its contemporaries, beat art was

å sette sammen fragmenter og skape ny mening

treated as second-rate to the New York-

har fellestrekk med poesien og eksperimentell film

school of abstract expressionism. The

fra perioden. De delte også holdningen om at den

centre of the art world had shifted from Paris to New York, a natural consequence as

skapende prosessen var viktigere enn selve verket

many European artists emigrated after world

eller det ferdige produktet.

war two. A diversity of personal expressions appeared in the works by Jackson Pollock, Willem De Kooning, Mark Rothko and Barnett

Beatkunsten ble i sin samtid behandlet som an-

Newman. The interest and desire to take

nenrangs kunst, i skyggen av New York-skolens

the visual art seriously was primarily in New

abstrakte ekspresjonisme. Kunstens sentrum hadde flyttet fra Paris til New York etter andre verdenskrig, da mange europeiske kunstnere emigrerte. Et mangfold av personlige uttrykk framkom hos kunstnere som Jackson Pollock, Willem De Kooning, Mark Rothko og Barnett Newman. Interessen og viljen til å ta billedkunsten på alvor fantes først og fremst i New York. Der var mesener, stipender og samlere som Solomon R. og Peggy Guggenheim, drivende krefter bak Guggenheim Museet og The Museum of Modern Art, samt innflytelsesrike kunstkritikere som Harald Rosenberg og Clement Greenberg. På vestkysten fantes representanter for den abstrakte ekspresjonismen og et større fokus på den ytre verden gjennom landskapsmaleri og en vending mot det figurative. Felles var vekten på det spontane, underbevisste og personlige. Politiske statements var nærmest fraværende, i motsetning til i litteraturen. Dette til tross for kunstnernes radikale livsholdning, motstan-

York. Patrons of the arts, scholarships and collectors such as Solomon R. and Peggy Guggenheim, driving forces behind the Guggenheim Museum and the Museum of Modern Art, as well as influential art critics such as Harold Rosenberg and Clement Greenberg, all lived and worked in New York. On the West Coast, there was a greater focus on the external world through landscape painting and a turn toward the figurative. A common trait was the valuing of the spontaneous, subconscious and personal expression. Political statements were almost absent, as opposed to the literature of the time, and despite the artists’ radical attitude towards life; their resistance towards America’s aggressive rearmament politics and the general development in society. Buddhist religion and philosophy became an important inspiration to many of the artists and corresponded with their valuing of truth and the spiritual. Many were also inspired by Edward Munch who exhibited his painting in San Francisco in 1951 and 1958, as a representative of abstract and expressive visual art.

den mot USAs aggressive opprustningspolitikk og

The Beat artists found themselves in an

den generelle utviklingen i samfunnet. Buddhistisk

exciting period of upheaval between mod-

religion og filosofi ble viktig inspirasjon for flere og sammenfalt med kunstbevegelsens vektlegging av

ernism and postmodernism. Several schools of art developed as a reaction against the abstract expressionism in New York – such

ARTHUR MONROE INSTALLASJONSFOTO 2018

MICHAEL BOWEN INSTALLASJONSFOTO 2018

BRUCE CONNER STILLFOTO FRA THE WHITE ROSE 1967

Jay DeFeo og hennes The Rose portretteres i Bruce Conners film. Jay DeFeo and her The Rose are portrayed in Bruce Connerâ&#x20AC;&#x2122;s film.

sannhet og det spirituelle. Mange lot seg inspirere av Edvard Munch som hadde stilt ut i San Fransisco i 1951 og 1958, som en representant for abstrakt og ekspressiv billedkunst. Beat-kunstnerne befant seg i en spennende brytning mellom modernisme og postmodernisme. Som en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen i USA i denne perioden ble flere retninger innenfor billedkunsten utviklet – slik som popart, minimalisme og konseptkunst. Forholdet mellom høy- og lavkultur viskes ut og det mediespesifikke utfordret, slik vi ser også i Beat. UTSTILLINGEN BEATKUNST. DE GLEMTE MALERNE Utstillingen undersøker Beat som en kunsthistorisk periode, en motkulturell bevegelse og tverrestetisk holdning. Bruce Conners film The White Rose fra 1967, innlånt fra the Conner Family Trust, viser til det mest kjente beatmaleriet, The Rose, av den kvinnelige kunstneren Jay DeFeo. Maleriet er i dag en del av Whitney Museum, og det er interessant å merke seg at den mest anerkjente beatkunstneren var en kvinne, da kulturen ellers preges av konforme kjønnsroller. Periodens engasjement for ytringsfrihet belyses gjennom lydopptak hvor Allen Ginsberg leser sine egne dikt America (1956) og Howl (1955-1956). Å

as pop-art, minimalism and conceptual art. The difference between high and low art is wiped away and the media-specific approach is challenged – this is what we see happening in Beat. THE EXHIBITION BEAT ART. THE FORGOTTEN PAINTERS The exhibition explores Beat as an arthistorical period, a countercultural movement and cross-disciplinary approach. Bruce Conner’s film The White Rose from 1967, on loan from the Conner Family Trust, shows the most famous beat-painting, The

Rose, by the female artist Jay DeFeo. The painting is a part of the collection at Whitney Museum, and it is interesting to notice that the most successful beat artist was a woman, as the culture in other respects was characterised by stereotypical gender roles. The engagement for the freedom of speech is emphasized by tape recordings where Allen Ginsberg reads his poems America (1956) and Howl (1955-1956). Listening to these poems read out loud is relevant also when one considers the political climate today. Michael Bowen, Arthur Monroe, Jay DeFeo and Bruce Conner get a special focus – four artists who together with Michael McCracken are the most central figures in the beat group through the art they created, the lives they lived, and a shared struggle to find a position in a society that was not made for them. Michal Bowen,

høre disse diktene er interessant i lys av det politis-

Arthur Monroe and Micheal McCracken

ke klimaet i dag.

lived and worked together in San Francisco and took part in the city’s beat scene in the 1950s. They were short on money and

Michael Bowen, Arthur Monroe, Jay DeFeo og Bruce

used found materials, often recirculated

Conner får spesielt fokus – fire kunstnere som

paper from a printing office nearby. In the

sammen med Michael McCracken er de mest sentra-

Wennesland-collection, Michael Bowen is the artist with most works on display. His

le aktørene i beatgruppa gjennom kunsten de skapte,

works are characterised by a spontaneous

livene de levde og en felles streben etter å finne

and restless style; the main part are large

sin plass i et samfunn som ikke var skapt for dem. Michal Bowen, Arthur Monroe og Michael McCracken

portraits of faces in extreme close-up, painted with spontaneous strokes, oil on paper and canvas. Several of the paintings

UNTITLED JAY DEFEO

KVINNEROMMET INSTALLASJONSFOTO 2018

levde og arbeidet sammen i San Fransisco og tok del

has an unfinished and hectic character.

i byens beatscene på femtitallet. De manglet penger

Pencil-strokes are often visible through

og brukte materialer de fant, ofte resirkulert papir fra et nærliggende trykkeri. Michael Bowen er den kunstneren i Wennesland-samlingen som er representert med flest arbeider. Arbeidene hans karakteriseres av en spontan og rastløs malerstil; hoveddelen er store portretter av ansikter i ekstremt nærbilde, malt med spontane strøk i olje på papir og lerret. Flere av bildene har en uferdig og hektisk karakter. Blyantstreker er ofte synlige gjennom den tynne malingen, som i skissen av Janis Joplin fra 1963. Fargene varierer fra melankolske og tunge til intense og psykedeliske. På 60- tallet endret uttrykket seg fra abstrakte figurasjoner til mer personlig og visjonær stil, påvirket av

the thin sheet of paint, as in the sketch of Janis Joplin from 1963. The colours differ from melancholic, dark to intense and psychedelic. In the sixties, the expression shifted from abstract figurations to a more personal and visionary style, influenced by Bowen’s interest in Eastern philosophy and mysticism, as well as his experimentation with heavy narcotics. Arthur Monroe’s works in the collection could be described as exceptional spontaneous portraits, in a thoroughly dark scale of colours – brown, black, grey – which give the paintings a melancholic feeling. Monroe is Afro-American and experienced racial discrimination on his body. The self-portraits reveal a proud but vulnerable artist. The portrait

Niko, The Mexican Boy (1964) serves as an

Bowens interesse for østlig filosofi, mystisisme og

example of the intensely felt presence and

eksperimentering med tunge narkotiske stoffer. Art-

personality in his work. Michael McCracken,

hur Monroes arbeider i samlingen kan beskrives som eksepsjonelle spontane portretter i gjennomgående mørk fargeskala – brun, sort og grått, som gir bildene en melankolsk stemning. Monroe er afroamerikaner og følte diskrimineringen av de sorte på sin kropp. Særlig i selvportrettene avsløres en stolt men sårbar kunstner. Portrettet Niko, The Mexican Boy (1964) er eksempel på et intenst nærvær og personlighet. Michael McCracken, den tredje i trioen, har et mer gåtefullt og samtidig spontant uttrykk. McCracken var britisk og vokste opp i London under nazistenes bombing, men flyttet til San Fransisco på 50-tallet og døde ung, bare 27 år, nedslått fysisk og psykisk etter flere års rusmisbruk.

the third in the trio, has a more mysterious and yet spontaneous touch. McCracken was British and grew up in London during the bombing of the Nazis, but moved to San Francisco in the fifties and died young, only 27 years, exhausted physically and psychologically after drug-abuse. Jay DeFeo was the most influential beat artist and an inspiration to the other members of the group. DeFeo worked in a tone-scale that ranged from black to white and often looked towards religion and mythology as a source of inspiration. The rose is a motif that reappears in her art. The iconography of the rose is connected to the feminine. DeFeo is presented with abstract drawings and Bruce Conner’s The

White Rose (1967), a film that documents DeFeo’s The Rose, which she spent eight

Jay DeFeo var den mest betydningsfulle beatkunstneren og en inspirator i miljøet, noe som er interessant med tanke på kulturens mannsdominans. DeFeo arbeidet i en toneskala fra sort til hvitt og hentet inspirasjon fra religion og mytologi. Rosen er et motiv

years working on. The Rose weighed a ton when it was moved from the studio in Fillmore Street in San Francisco in 1966. Layers upon layers of paint make this something reminiscent of an abstract painting in divine light. In this catalogue essay, Kjell R. Jenssen comments that

som går igjen i hennes kunstnerskap. Rosens ikonografi knytter an til det feminine. DeFeo presenteres gjennom abstrakte tegninger og Bruce Conners dokumentariske kunstfilm The White Rose (1967), om

The Rose som DeFeo arbeidet med i over åtte år, og som veide ett tonn da det ble flyttet fra atelieret i

Bruce Conner’s film is a study of assault and rises a question about ownership of the art work. With tones by Miles Davis, Conner’s film has contributed to the iconic status of DeFeo’s work. The Rose seems to find itself in between the performative, processual, experimentation and the field documentation of the artist in her

Fillmore Street i San Fransisco i 1966. Med sine lag

studio. Works by all the women in the

på lag med maling var verket nærmest et abstrakt

Wennesland-collection are on display in the

bilde med gudommelig lys. Som Kjell R. Jenssen påpeker i sitt katalogessay, blir Bruce Conners film

exhibition. Together with DeFeo, there are Joan Savo, Susan Sellers, Francesca Leslie and Sonia Henius Sorel.

om flyttingen av verket en studie av et overgrep og et innlegg i spørsmålet om eierskap til kunstverket. Bruce Conners filmatisering, tonesatt av Miles Davis, har bidratt til verkets ikoniske betydning. DeFeos The Rose kan synes å befinne seg i en brytning mellom det performative, prosessen, eksperimenteringen og feltdokumentasjonen av kunstneren. Arbeider av alle kvinnene i Wennesland-samlingen vises i utstillingen. I tillegg til DeFeo er det Joan Savo, Susan Sellers, Francesca Leslie og Sonia Henius Sorel.

Litteratur Literature Forsgren, Frida. ”Beat Lives. 13 San Fransisco Artists of the Fifties”, Portal Books: 2013. Forsgren, Frida. ”San Fransisco Beat Art in Norway”, Press Forlag: 2008. Pedersen, Mette-Line. ”The Beat Art Collection of the University of Agder”, The University of Agder: 2017. Ro, Sigmund. ”Rebeller i paradis. Den amerikanske beatlitteraturen, 1945-1965”, Press Forlag: 2010.

DIANE DI PRIMA. QUEEN OF BEAT Hedda H. Robertsen

Det første året jeg studerte i England søkte jeg sommerjobb i et lite, uavhengig forlag der redaktøren også var poet og jeg la til i en uformell søknadsmail at jeg godt kunne like det han skrev. Jeg fikk ikke jobben, men heller en date med poeten; jeg takket ja og vi møttes på et tog siden vi skulle i samme ret-

The first year I studied in England, I applied for an internship in a small, independent literary press where the editor also was a poet and I added, in an informal application, that I liked what he wrote. I did not get the job, but rather a date with the editor; I said yes and we met at a train since we were going in the same direction. During this

ning. I løpet av togturen ga han meg en slags lese-

train trip, the poet gave me a reading list.

liste med tips til hva han mente en litteraturstudent

As it turned out, there were only men on

burde lese. Tilfeldigvis var det bare menn på lista

the list and among them many of the Beat poets, Bukowski, Kerouac, Ginsberg and an

og blant dem flere Beat-poeter, det var Bukowski,

essay on coolness. Probably the poet only

Kerouac, Ginsberg og et essay om coolness. Antage-

wanted to be a helpful guide, but I felt that

lig ville han bare være til hjelp, men jeg syntes det

something was lacking. Why where there no women on the list?

var noe som manglet: Hvorfor ingen kvinner? During the years of my studies, I was

I løpet av studiene ble jeg heller ikke presentert for noen kvinnelige Beat-poeter og tenkte at dette var en periode i historien jeg lett kunne hopper over. Kun ved en tilfeldighet kom jeg over et intervju med Diane di Prima, kjent som Queen of Beat og forfatter av mer enn førti bøker poesi, brev og memoarer. Diane di Prima gir et mer nyansert perspektiv: heller enn å avfeie de mannlige dikterne ble hun venn med dem og lærte det de hadde å lære bort, samtidig som hun tydeliggjorde sin posisjon som kvinne med de spesifikke utfordringer og spørsmål det inviterte til. Som

kvinne var jeg usynlig, skriver hun i Recollections of My Life as a Woman. Jeg tok det som en selvfølge.i

never introduced to any female Beat poets, and thus concluded that this period in history was one I could easily ignore. Only by accident, I found an interview with Diane di Prima, also known as Queen of Beat and author of more than forty books of poetry, letters and memoirs. Diane di Prima gives a more nuanced perspective; rather than rejecting the male poets, she befriended them and learned what they had to teach, as well as emphasizing her position as a woman, with the challenges and questions this presented. As a woman I was invisible, she writes in Recollections of My Life as a

Woman. I took this as a matter of fact. i Holding Space Reading di Prima’s texts is reading a complex portrait of a female author in process

Om å ta plass Å lese di Primas tekster er et komplekst portrett av en kvinnelig forfatter i prosess – en kvinne som vokste opp i en konservativ italiensk-amerikansk familie i depresjonens USA, som flyttet hjemmefra som femtenåring og bodde i utallige hybler i Brooklyn på 1950-tallet, som tidlig bestemte seg for å leve for kunsten og litteraturen og gi avkall på den konforme livssituasjon som var forventet, kanskje særlig av en

– a woman who grew up in a conservative Italian-American family during the American Depression, who moved from her family house at the age of fifteen and lived in numerous studio flats in Brooklyn in the 1950s; a woman who early on decided to live for art and literature and give up the conform lifestyle that was expected, perhaps even more so by an immigrant-daughter with strict parents who wanted their children to realize the American Dream they themselves had failed. Already at

immigrant-datter med strenge foreldre som gjerne ville at barna skulle realisere den amerikanske drømmen de selv hadde mislyktes. Allerede som fjortenåring skriver di Prima at hun forlater den ene kjærlig-

heten og ekteskapet, barn, materielle goder, enkel komfort. Jeg forlater husene jeg aldri vil eie. Oppvaskmaskiner. Tepper. Kjedelig respekt for kjedelige naboer. Ingenting av dette betyr noe, jeg har allerede sett hvilket fengsel det kan være.ii Her har hun mye til felles med sine mannlige kollegaer: de deler en vilje til opprør mot et kapitalistisk system; det romantiske dikterkallet var tett forbundet med en revolusjonær politikk. Mens di Prima identifiserte seg som en beatnik i femtitallets New York – selv om dette begrepet kom først senere, forklarer hun i memoarene; på den tiden kalte de seg bohemer – flyttet hun etterhvert til San Fransisco der hun engasjerte seg i lokalmiljøet gjennom politisk aktivisme og undervisning i kreativ skriving. Hun var mor til fem barn, praktiserende Zen-buddhist, elev av Suzuki-Roshi, opptatt av magi og alkymi. Det di Prima først slo gjennom med var erotiske memoarer og blant hennes senere verk er diktsyklusen Loba, beskrevet som en episk

fremstilling av språk, en fantastisk geografi over den kvinnelige forestillingsevnen.iii Diane di Primas liv og forfatterskap viser også en tydelig forbindelse mellom Beat-poetenes motstand mot borgerlige verdier på femtitallet, studentopprøret i 1969 og kvinnebevegelsen på syttitallet. Innledningsvis i Memoirs skriver hun:

Hva tror du hendte med oss Beatniks? Vel, kjære, noen av oss solgte oss ut og ble hippier. Og noen av oss klarte å beholde integriteten ved å akseptere statlig støtte eller skrive pornografiske romaner. John Wieners er gal og i Buffalo, Fred Herko gikk ut av et vindu, Gary Snyder er en Zenprest. Hvem vet.

fourteen, di Prima writes in a notebook that she leaves the simple-one-love-and-

marriage, children, material pleasures, easy securities. I am leaving the houses I will never own. Dishwashers. Carpets. Dull respect for dull neighbours. None of this matters really, I have already seen it all for the prison it is.ii In this case, she has a lot in common with her male colleagues; they share a motivation to revolt against a capitalist system; the romantic vocation to become a poet was deeply entwined with a revolutionary politics. Whereas di Prima identified as a beatnik in the 1950s New York – although this term came later, she explains in her memoirs; at the time, they called themselves bohemians – she moved to San Francisco in the 1960s and got engaged in the local community through political activism and teaching in creative writing. She was mother of five children, practicing Zen-Buddhist, student of Suzuki-Roshi, interested in magic and alchemy. Di Prima made herself recognized with erotic memoirs, and among her later works is the poetry-cycle Loba, described as an epic act of language, a great geography of the female imagination.iii Diane di Prima’s life and work further demonstrate the connection between the Beat poets’ revolt against bourgeois values in the 1950s, the student riots in 1969 and the women’s movement in the 1970s. In the introduction to Memoirs, she writes: What do you suppose happened to all those Beatniks? Well sweetie, some of us sold out and became hippies. And some of us managed to preserve our integrity by accepting government grants, or writing pornographic novels. John Wieners is mad and in make-up in Buffalo, Fred Herko walked out a window, Gary Snyder is a Zen priest. You name it. The quote gives a historical sweep and serves as an example of di Prima’s colloquial tone. Much of what she writes about

Sitatet er både et historisk sveip og eksempel på di Primas muntlige tone. Mye av det hun skriver om både i Memoirs of a Beatnik og Recollections of My

Life as a Woman er harde kår, kompliserte familieforhold, fattigdom, overgrep, blodig erfaring – men alltid med en humoristisk brodd og sult etter kunnskap om livet, menneskene, poesien og den ofte brutale sannheten. Retten min til å erfare alt mulig, skriver hun i selvbiografien. Rett som menneske og som poet.iv Kunnskapen skulle vise seg å finnes utenfor institusjoner og tradisjonelle utdanningssystemer, siden på skolen Swarthmore fikk hun omtrent ikke puste og i hvert fall ikke til å skrive: Jeg er underernært,

på glede, på ekte følelser. Sulten min etter sannhet vender om til raseri.v Raseriet rettet hun blant annet mot professoren – den klassiske mannen i tweed,

komplett med pipe og lærlapper på albuene – som ville undervise i god kritikk heller enn å lære studentene å skrive sin egen litteratur. Det kan kanskje virke umodent, dumt eller naivt å droppe ut av skolen med en visjon om å bli poet og leve i samfunnets randsoner, men di Primas trass mot skolens patriarkalske struktur var reell – også i dag er det flere menn på pensum i de fleste kunstog litteraturfag. Oppfatningene vi har av god og dårlig smak eller høy og lav kunst er fortsatt gjennomsyret av maskuline idealer, noe di Prima påpeker i flere tilfeller. Om tiden på Swarthmore skriver hun: På den tiden gjenkjente jeg

ikke ’god smak’ for hva det egentlig var: kulturell undertrykkelse – en slags rasisme, faktisk – men visste bare at jeg var ’for mye’ for den generelle stemningen, og forsøkte med mer eller mindre hell å tone det ned.vi Heldigvis har di Prima ikke tonet det ned i for stor grad, men heller skrevet og produsert på tross av hindre underveis, på tross av at ingen bad henne

in Memoirs of a Beatnik and Recollections of My Life as a Woman are difficult circumstances, complicated family dynamics, poverty, abuse, bloody experience – but always with a sense of joy and hunger for knowledge about life, people, poetry and the often brutal truth. My right to experience everything possible, she writes in the autobiography. Right as human, and again as poet.iv The knowledge turned out to be found outside of institutions and traditional educational systems, since at the school Swarthmore she could hardly breathe and was unable to write: I am becoming starved, for joy, for honest feeling. My hunger for truth is turning into rage.v She directed the anger towards the professor – the classic man-in-tweeds, complete with a pipe and leather elbow patches – who wanted to teach his students in good criticism rather than how to write their own literature. It might seem immature or naïve to drop out of school with a vision of becoming a poet and to live at the borders of society, but di Prima’s defiance against the patriarchal structures at the school was real – even today there are more male names in the curriculum in most art- and literature courses. The opinions we have about good and bad taste or high and low art is still pervaded by masculine ideals, a point di Prima calls attention to in several cases. About her period at Swarthmore, she writes: At that time I didn’t recognize ‘good taste’ for what it was: cultural oppression – a kind of racism, in fact – but simply knew that I was ‘too much’ for the general climate, and tried more or less unsuccessfully to tone it down.vi Luckily, di Prima has not toned it down to such a great extent, but rather produced lots of poetry, books and speeches, in spite of obstacles on the way, despite the fact that nobody asked her to write, and although it probably would have been much easier to choose a different direction.

om det, på tross av at det antagelig ville vært mye enklere å velge en annen retning.

Sex, kjønn og personlige memoarer

Memoirs of a Beatnik er en til tider utmattende bok å lese. Her er det mange eksplisitte scener, modellarbeid for pornografer, orgier, voldtekt, incest, lesbisk og homofil sex. Boka ble publisert i 1969, men er lagt til femtitallet og dekker egentlig fem år av di Primas eksistensielle og seksuelle undersøkelser. Redaktøren skal visstnok ha sendt tilbake de første utkastene og bedt om MER SEX, i tillegg til å konsentrere handlingen til ett år, slik at det som ble utgitt som memoarer har fått en fiktiv tilstramming. I artikkelen Sex, Memoir, and the Women of the Beat

Generation forklarer Danielle Dumaine at dette var et fenomen: de kvinnelige Beat-poetene gjorde seg kjent med memoarer som bidrog til en mytologisering av deres utagerende sexliv i samspill med de mannlige forfatterne.vii Diane di Primas bok trekkes gjerne frem på grunn av en episode der Jack Kerouac, Allen Ginsberg og en annen mann opptrer. Slik Dumanine påpeker er denne passasjen blant de få i boka hvor di Prima ikke uttrykker noe særlig begjær, men heller motvilje og trøtthet.viii Tidligere i beretningene fremstår hun i større grad som selvstyrt, en ung kvinne som handler ut fra sin egen lyst og nysgjerrighet, for eksempel i åpningskapittelet der jeg-fortelleren våkner fra sitt første samleie: Jeg førte hånden inn

mellom lårene og rørte fitteleppene forsiktig. Huden var øm mens jeg stakk fingrene lenger inn og undersøkte. Han var stor, tenkte jeg. Stor for første gang, det var bra.ix

Sex, gender and personal memoirs

Memoirs of a Beatnik can be an exhausting book to read. Explicit sex scenes, modelling for pornographers, orgies, rape, incest, lesbian and gay sex altogether make this a demanding text. The novel was published in 1969, but is set in the 1950s and covers five years of di Prima’s existential and sexual investigations. The editor sent her first drafts in return and asked for MORE

SEX, as well as condensing the timeline to one year, so that the memoirs in the end turned out as a more fictional construction. In the article Sex, Memoir, and the Women of the Beat Generation, Danielle Dumaine explains that this was a phenomenon: the female Beat-poets made themselves recognized with memoirs that contributed to a form of myth-making about their sexual lives with and without the male beat authors.vii Diane di Prima’s book is often mentioned because of a particular scene that features Jack Kerouac, Allen Ginsberg and one other man. As Dumaine points out, this passage is one of the very few in the book where di Prima expresses no desire of her own, but rather disinterest and fatigue.viii Earlier in the memoirs, she seems much more driven by her own will, a young woman filled with curiosity and lust, for instance in the opening chapter where the narrator wakes up from her first intercourse: I slid my hand between my legs and felt softly of the lips of my vagina. The skin was raw as I slipped my fingers inside, exploring gently. He certainly was a big one, I thought. A big one for the first one, that was good.ix Descriptions of sore muscles, the graini-

ness of the dried come stuck to the skin

Beskrivelser av såre muskler, tørket sæd klistret til huden og gjentakelsen av ord som fitte og pikk gjør dette til en hard tekst. Samtidig er det en humoristisk sans; noen setninger senere legger di Prima til at heretter vil hun ikke ha problemer med å bruke Tampax. Mest interessant syns jeg kanskje det er å

and the repetition of words such as cunt and cock make this a somewhat hardedged text. However, there is also a sense of humour; on the next page, di Prima comments that from now on she will have no problems with using Tampax. To me, the most interesting parts of the book are the ones where she writes about the intimate

lese om de intime venninneforholdene og livssituasjonen ellers, et nyansert bilde av byen og menneskene som formet henne. Om venninnen Tomi skriver di Prima:

En aura hang rundt henne som var en aura av alt vi hadde gjort og erfart sammen: de lange, søvnige vinterettermiddagene på videregående da vi lå sammen i mitt lille soverom og hørte på Brahms Requiem mens lukten av svidd løv blåste inn gjennom vinduet og vi vekslet mellom å slumre og sove til en av oss, fylt av begjær, overfalt den andre med en sulten munn og førte en villig hånd ned mot fitta.x Videre forteller hun at venninnene ofte samlet seg om ettermiddagene for å studere hverandre heller enn skolens pensum: Én hadde blitt utvalgt og rituelt

strippet mens resten, stående ved forskjellige deler av anatomien hennes, forsøkte å tilfredsstille henne mens hun lå naken på sengen.xi Jazzklubber, musikk, dans og morgenritualer beskrives med samme sanselighet og innlevelse som sexen. Når elskeren Ivan har forlatt leiligheten sitter di Prima igjen med den helt

egne følelsen av luksus som ensomhet alltid gir meg. Jeg fylte en kopp med kaffe, sukret den god og helte i litt melk.xii Hun kommenterer også, med en munter sarkasme, begrepet Cool som ofte ble brukt om og av mennene fra denne generasjonen: Hele tiden var

holdningen tilbakelent og ansiktet ditt avslørte ingen emosjon. Dansen het the Fish og spillet gikk ut på å være kul. Til og med i senga gikk det ut på å være kul.xiii I Recollections forteller hun at hun ble sjokkert av seg selv når hun ga uttrykk for så mye følelser.

female friendships and their life situations, a nuanced glimpse into the city and the people who shaped her. About her friend Tomi, di Prima writes:

An aura hang about her which was an aura of everything we had done and experienced together: the long, sleepy winter afternoons of college when both of us had lain together in my small dormitory room, listening to the Brahms Requiem while the acrid smell of burning leaves drifted in through the window, and we alternately dallied and dozed, till one of us, roused to desire, fell upon the other with hungry mouth and guided a willing hand home to her cunt.x Further on, she tells that the girls often gathered in the afternoons and studied each other rather than the school’s curriculum: One had been chosen and ritually

stripped, and the rest, posted at different parts of her anatomy, sought to arouse her while she lay naked on the bed.xi Jazz clubs, music, dance and morning rituals are recalled with the same sensuality and empathy as the sex. When her lover Ivan has left the apartment, di Prima is filled with that particular sense of luxury that solitude always gives me. I poured myself a cup of coffee, sugared it well, and filled the cup with milk.xii With a joyful sarcasm, she also comments the term Cool, which was used by and about the men from this generation: All this while, your air was casual, and your face betrayed no emotion at all. The dance was the Fish, and the game was Cool. Even in bed, I thought, the game is Cool.xiii In Recollections, she admits that she was shocked by her own expressiveness – so much emotion. So uncool. Unseemly.xiv When she had to do an abortion, it was inevitable to express her need of help from friends, In spite of ‘cool’,

1 Recollections, 238. 2 Recollections, 78. 3 Adrienne Rich på bokomslaget. 4 Recollections, 90. 5 Recollections, 92. 6 Recollections, 81. 7 Danielle Dumaine. 8 Ibid. 9 Memoirs, 4. 10 Memoirs, 36. 11 Ibid. 12 Memoirs, 13. 13 Memoirs, 15. 14 Recollections, 234. 15 Recollections, 231. 16 Recollections, 252. 17 Your Silence Will Not Protect You, 7-8. 18 Recollections, 108. 19 Your Silence Will Not Protect You, 27. 20 The Poetry Deal, 9. 21 The Poetry Deal, 16. 22 Loba, 3, 4, 5. 23 Loba, 145. 24 Loba, 205.

Så ukult. Upassende.xiv Samtidig var det uunngåelig da hun måtte ta en abort og trengte hjelp av venner,

på tross av kul, på tross av alle tabuene om at abort var en kvinnes private sak.xv Som ugift kvinne og etterhvert alenemor var det ikke et alternativ å være

kul – hun kunne ikke flykte fra praktiske oppgaver eller primitive behov, verken sine egne og andres. Heller enn kulhet, som vel er et ganske utdatert begrep, bærer di Primas tekster preg av at hun tok

in spite of all the taboos about abortion being woman’s private business.xv As an unmarried woman and mother, it was not an option to be cool – she could not escape practical matters or primitive needs, neither her own nor others’. Rather than so-called coolness, which is a rather outdated term, di Prima’s texts make clear that she took a lot of responsibility, as an author, mother, friend, editor and the other roles she alternated between.

mye ansvar – som forfatter, mor, venninne, redaktør

Poetry and activism

og de andre rollene hun vekslet mellom.

Much of what we think of as Beat poetry

Poesi og aktivisme

cooperation between di Prima and Le Roi

Mye av det vi tenker på som Beat-poesi i dag var

Jones. Floating Bear had a clear purpose of

today was the result of an idealistic activity with the magazine Floating Bear, a

resultatet av en idealistisk virksomhet i tidsskriftet

Floating Bear, et samarbeid mellom di Prima og Le Roi Jones. Floating Bear var et aktivt grep for å få poesien ut til folket – redigering, korrekturlesing og distribuering av magasinet var rent overskuddsarbeid som koblet poetene sammen i et litterært nettverk. Muligheten til å sende inn en tekst og vite at det ville komme på trykk innen noen uker var avgjørende for diktere som Charles Olson, Duncan, Dorn og John Wieners – og det praktiske arbeidet

mediating contemporary poetry to the people – editing, proof reading and distribution of the magazine was voluntary work and connected the poets together in a literary network. The possibility to send in their texts and know that it would be on paper within a few weeks was crucial to writers such as Charles Olson, Duncan, Dorn and John Wieners – and the practical work often took place in di Prima’s living room. In the contributions they received, di Prima also noticed different gendered criterions: whereas Le Roi preferred boy poems with

an affected macho in the voice, di Prima

foregikk ofte i di Primas stue. Også i de innsendte

favoured a whole lot of mystical or magickal

bidragene bemerket di Prima ulike kjønnede kriterier:

work.xvi

mens Le Roi foretrakk guttedikt med en affektert

macho i stemmen foretrakk di Prima en hel del mystisisme og magiske arbeider.xvi Gjennomgående i di Primas tekster er en bevissthet om de ytre strukturene, samtalene, brevvekslingen, forlagsvirksomheten og andre faktorer som påvirker hva man skriver, hvorfor, hvordan og hva som publiseres. Her tror jeg di Prima har latt seg inspirere av venninnen Audre Lorde, en afroamerikansk poet og aktivist som skrev flere tekster om hvordan klasse,

Characteristic to all of di Prima’s texts is an awareness of the exterior structures, conversations, correspondence, publishing business and other considerations that influence what one writes, why and how literature and art is made. In this matter, di Prima might have been inspired by her friend Audre Lorde, an Afro-American poet and activist who wrote numbers of essays on class, ethnicity, gender and age, and how these factors determine what is finally produced. Lorde has received new attention in recent years, in feminist debates and on social media where the potent book Your

etnisitet, kjønn og alder er avgjørende for hva slags kunst som produseres. Lorde har fått ny interesse de siste årene, i feministisk debatt og på sosiale medier der den slagkraftige boka Your Silence Will Not

Protect You siteres eller avbildes i fornyet utgave med rosa omslag. I essayet Poetry

is not a Luxury skriver Lorde om hvordan poesi springer ut av steder fylt av mulig-

het inni oss selv som hun sier er gamle og skjulte,xvii og det minner mye om det di Prima omtaler som en kjerne hun alltid

DIANE DI PRIMA AND AMIRI BARAKA 1960 ©FRED W. MCDARRAH

vender tilbake til: Jeg søkte kjernen, det

gode diktet eller linjen. Glimtet av sjel.xviii Lorde snakker også om en kjerne, nemlig

erotikkenxix og det er kanskje noe disse to har til felles: en tro på noe spesifikt kvinnelig, kroppslig og en form for motstand i et kvinnespråk. Blant de fremste eksemplene på di Primas aktivisme er Revolutionary Letters fra 1968. Brevene ble skrevet som en øyeblikkelig respons på omstendighetene i 1968 og publisert i gratisaviser i USA og Canada, i tillegg til at di Prima leste høyt fra brevene på trappene til City Hall mens venner og kollegaer delte ut kopier til forvirrede kontorarbeidere på vei til lunsj. Både i fremføring og innhold var brevene eksplisitt politiske og manifest-lignende i stilen:

DIANE DI PRIMA CA. 1953 - 1960 ©ANTONY BALCH

Man, I said, that cat, so uptight, what’s he so uptight about, its not your hair, not really, its just what the TV tells him about hippies, got him scared, what he reads in his magazines ... ... SMASH

THE MEDIA, I said, AND BURN THE SCHOOLS so people can meet, can sit and talk to each other, warm and close, no TV image flickering between them.xx Det var gode tider, kommenterer di Prima om dette ellevte brevet og proklameringen utenfor City Hall – et klassisk bilde på opprør mot borgerskap og kapitalisme, denne gangen utført av hippier selv om de jo var de samme menneskene som ble kalt beatniks noen år tidligere. Motstanden mot pressen og tabloidenes løgner delte hun med et politisk og intellektuelt motstandsmiljø i San Francisco. I The Poetry Deal tegner di Prima et utopisk bilde av byen hun flyttet til i 1961, for så å spørre hva skjedde? I likhet med

Silence Will Not Protect You is quoted from or displayed in its new edition with a flattering pink cover. In the essay Poetry

is not a Luxury, Lorde writes that poetry comes from places of possibility within

ourselves, which she describes as ancient and hidden,xvii and this idea bears much resemblance to what di Prima defines as a kernel she always returned to: I went for the kernel, for the great poem or line. For the flash of spirit.xviii Lorde also talks about a kernel within myself, namely the erotic,xix and this seems to be a standpoint the two writers have in common: a belief in something intrinsically womanly, connected to the body, and a form of resistance in a female language. Among the most obvious examples of di Prima’s activism is Revolutionary Letters

forfatteren Rebecca Solnit skriver di Prima imot by-

from 1968. The letters were an immediate

utvikling preget av kapitalistiske interesser, der noen

response to the circumstances in 1968

grupper automatisk stenges ute. Det er ikke mitt

San Francisco, skriver hun. Ikke det San Francisco der jeg er utnevnt til Poet Laureate. Jeg skylder min lojalitet til poesien og menneskene i denne byen. Jeg skylder lojalitet til byen jeg kom til ... byen med solskinn ned i havnen og havet, byen med godhet: der mennesker har tid – tid til å se hverandre i øynene. Tid til å lytte, til å være hverandres vitner i livet.xxi The Poetry Deal demonstrerer nok en gang at di Prima tar sitt dikterkall seriøst – hun ville gi noe til fellesskapet og skape en endring i menneskers liv via poesien.

O lost moon sisters En undersøkelse av det kvinnelige og samtidig hvordan det kvinnelige har blitt fremstilt gjennom historien finner vi i diktsyklusen LOBA, omtalt av di Prima som mine Sappho-dikt. Diktene er skrevet over flere år og er et godt eksempel på di Primas oppfatning av hva poesi er eller skal være – nemlig i

and printed in newspapers in USA and Canada. Di Prima gave a reading from the letters on the steps outside City Hall while friends and colleagues handed out free copies of the papers to confused office workers on their way to lunch. Both in its performative launch and in content, the letters were explicitly political and written in the style of a manifesto:

Man, I said, that cat, so uptight, what’s he so uptight about, it’s not your hair, not really, it’s just what the TV tells him about hippies, got him scared, what he reads in his magazines ... ... SMASH THE MEDIA, I said, AND BURN THE SCHOOLS so people can meet, can sit and talk to each other, warm and close, no TV image flickering between them.xx It was good times, di Prima comments on this eleventh letter and the reading outside City Hall; a classic image of revolt against capitalism, this time carried out by hippies, although they were the same people who were referred to as beatniks in previous years. Di Prima shared her

bevegelse, prosess, noe som aldri blir helt ferdig men redigeres kontinuerlig. Denne tilnærmingen kommer til uttrykk i et innledende notat der hun skriver: Ar-

beidet er, som de sier, i fremdrift. Forfatteren reserverer retten til å sjonglere, justere, kutte, resirkulere deler av diktet i fremtidige utgaver. Slik Loba ønsker, Guddinnen dikterer. Boka ble først utgitt i 1973, da di Prima hadde bodd i San Francisco i tolv år og gått i lære hos Suzuki-roshi for å bli praktiserende buddhist, og muligvis er det en buddhistisk lære som viser seg også i boka, i det forgjengelige og uferdige. Lobas omskiftelige karakter kommer til uttrykk i under-titlene – Some Shapes of the Loba, Loba as Eve,

Lilith, Persephone, Madness of the Loba, Death & the Loba, The Loba old, The Poet Prays to the Loba. LOBA kan være et utfordrende verk å komme inn i. Noen passasjer står som enkle haiku-dikt med noen få ord på hver side, mens andre deler er lengre og symbolmektige. Mens en buddhistisk lære går ut på å avstå fra behov, eller etter Schopenhauers oppfordring, gi opp ideen om nytelse, er det hos di Prima en mer komplisert filosofi. Den eventuelle buddhismen forstås her gjennom en kvinnekropp –

brennende etter rask kjærlighet, store pikker, sulten / sulten / sulten, på utkikk etter dop.xxii Diktsyklusen tar for seg kvinnen i alle stadier, fra barn, jente, datter, søster, mor, gammel, død. Sult er kanskje det ordet som best definerer di Primas dikt: Ulvekvinnen er nettopp et grådig rovdyr, drevet av begjær, vill og uregjerlig. De ulike kapitlene åpner med sitater, ofte fra religiøse, mytologiske eller filosofiske tekster, Gospel of Eve, Platon, Paracelsus, Jung, Rilke og Shih Ching: For kaos kommer ikke fra himmelen / Men

skapes av kvinner.xxiii Repetisjonen av verbet vandre i åpningen og utover i boka understreker at diktene nettopp er en vandring gjennom historie, tekster,

resistance against the press and the lies made in tabloid papers with a political and intellectual network in San Francisco. In

The Poetry Deal, she draws an utopian picture of the city she moved to in 1961, and asks rhetorically, What happened? Like Rebecca Solnit, di Prima writes against gentrification and city planning governed by capitalist interests, where some groups automatically will be excluded. Well that

ain’t my San Francisco, she says. Not the San Francisco I am Poet Laureate of. I owe my allegiance to poetry and to the people of this city. I owe my allegiance to the City I came to (...) City of sunlight bounced off ocean and bay, city of kindness: of people who have time – time to look each other in the eye. Time to listen, to bear witness to each other’s lives.xxi The Poetry Deal yet again demonstrates di Prima’s genuine concern and devotion to her calling as a poet – she wanted to give something to the community and make a difference in people’s lives through poetry. O lost moon sisters The poem cycle LOBA, referred to by di Prima as my Sappho-poems, is an investigation of the female imagination as well as representations of the feminine throughout history. The poems were written over a period of many years and is an excellent example of di Prima’s approach to writing – her emphasis on movement, process and the idea that the text is never fully completed but rather continuously edited and in flux. In a note to the reader, she expresses her poetics: The Work is, like they say, in ‘progress’. The author reserves the right to juggle, re-arrange, cut, osterize, re-cycle parts of the poem in future editions. As the Loba wishes, the Goddess dictates. The book was first published in 1973, when di Prima had lived in San Francisco in twelve years and become a practicing Buddhist, and it seems that Suzuki-Roshi’s Buddhist teaching made itself evident also in her writing and favouring of the ever changeable and unfinished nature

myter og planeter. Samtidig er vandringen plassert i en materiell verden, i byen og gatene, Avenue A, Bleecker, Rampart og Fillmore Street. Første linje, O lost moon sisters, lyder som et tilrop,

of all things. Loba’s unsteady character is further emphasized in the under-titles – Some Shapes of the Loba, Loba as Eve,

Lilith, Persephone, Madness of the Loba, Death & the Loba, The Loba old, The Poet Prays to the Loba.

et søk etter de tapte søstrene, et kvinnelig felles-

LOBA can be a challenging work to under-

skap i språk og forestillingsevne. Ved siden av en

stand. Some passages stand as simple

buddhistisk praksis var di Prima etterhvert alkymist,

haiku poems with only a few words on

og det virker som at alkymi, opprinnelig en lære om

each page, whereas other parts are long and meaty in their symbolism. While a Bud-

grunnstoffer og elementer, har kommet inn i poesien.

dhist philosophy involves to abstain from

Solens, månens og planetenes tegn står oppført på

bodily needs, or to give up the idea about

sidene i form av ulike rundinger og trekanter, på lik

pleasure, di Prima presents a more complicated wisdom. The possibly Buddhism is

linje med alfabetets bokstaver. En slags åndelig vis-

understood through a female body – hot

dom kommer frem i ord som enhjørning, kobra, yeti,

for quick love, long cocks, hungry / hungry / hungry, looking for dope. The poem cycle depicts every stage of a woman’s life; child, daughter, sister, mother, old, dead. Hunger is perhaps the most defining word here: The woman/wolf is precisely a hungry animal, a predator driven by desire, wild and untamed. The chapters open with various quotes, often from religious, mythological or philosophical texts, Gospel of Eve, Plato, Paracelsus, Jung, Rilke and Shih Ching: For disorder does not come from heaven / But is brought about by women.xxiii The repetition of the verb wander in the opening and throughout the book stresses the idea of movement; the poems are a wandering through texts, myths and planets. At the same time, the wandering is placed in a material world, in the city and the streets, Avenue A, Bleecker, Rampart and Fillmore Street.

satyrer og repetisjonen av måne, månestein, nymåne sammen med ulike mineralsteiner og bergarter, koral,

lapis og obsidian, som jeg må google for å vite hva betyr. Det nyåndelige er også tilstede i samtidskunst og kultur i dag, med fornyet interesse for astrologi, horoskoper og krystaller. Samtidig som jeg fascineres av det esoteriske merker jeg en liten skepsis som kanskje eller kanskje ikke er en internalisert sjåvinisme, da det alternative nettopp gjerne forbindes med det kvinnelige og ofte avfeies som mindre relevant. Di Prima er på mange måter en heks som går til kjernen av alt det kvinnelige, inkludert magi og mytologi, for å finne frem til en dypere sannhet. And

Loba is Lovha, or Louva / as in ’Luv’, mitosis / which is Love itself / the wolf, skriver hun i et av diktene.xxiv En mulig forståelse er altså at Loba er kjærlighet, en rastløs kvinne eller ulv.

The first line, O lost moon sisters, is a calling, a search for the lost sisters, a female community in language, imagination

Det vi sitter igjen med er det vi gir: denne utstrekningen for å berøre og betrygge hverandre. Å gjøre verden levelig, overhodet mulig, står det i di Primas memoarer. Det er også dette jeg sitter igjen med etter å ha lest og forsøkt å komme frem til en oppsum-

and dreams. As well as being a Buddhist, di Prima was eventually an alchemist, and alchemy – originally the knowledge about elements, planets and stones – has also entered her poetry. The signs of the sun, the moon and the planets are drawn on the page in the shape of various circles and ge-

merende setning. Empatien og generøsiteten som strømmer gjennom språket er et fellestrekk ved di Primas tekster. I dag, i et ofte opphetet og polarisert diskusjonsklima, oppleves dette som en viktig påminnelse: Viljen og motet til å strekke ut en hånd.

ometrical figures, together with alphabetical letters. Moreover, a spiritual knowledge is made evident in words such as unicorn, cobra, yeti, satyrs and the repetition of moon, moonstone, new moon together with mineral stones or jewels, coral, lapis and obsidian, which I have to google to decipher the meaning. Esoteric elements are also featured in contemporary art and culture today, with a new interest in astrology, horoscopes and crystals. Personally, I am intrigued by these spiritual stories in our everyday lives, but also somewhat sceptical – a scepticism that might be an internalised chauvinism, since the alternative often is associated with the feminine and just as often put off as less relevant or important. In many ways, di Prima is a witch who digs into the kernel of the feminine, including magic and mythology, in order to carve out a deeper meaning and truth. And Loba is Lovha, or Louva / as in ‘Luv’, mitosis / which is Love itself / the wolf, she writes in one of the poems.xxiv A possible understanding, thus, is that Loba is love, a restless woman or wolf.

What we are left with is finally what we leave: this reaching out to touch, to comfort others. To make the world bearable, possible at all, it says in di Prima’s autobiography. This is also what I am left with after having read and tried to get to a conclusion. The empathy and generosity that flows through language is a common feature in di Prima’s texts. Today, in an often heated and polarized climate for discussion, this feels like an important reminder: The will and courage to reach out a hand, to touch.

Litteratur Literature di Prima, Diane. ”Memoirs of a Beatnik”, Penguin Books: 1969. di Prima, Diane. ”Loba”, Penguin Books: 1973. di Prima, Diane. ”Recollections of my Life as a Woman”, Penguin Books: 2001. di Prima, Diane. ”The Poetry Deal”, City Lights Books: 2014. Lorde, Audre. ”Your Silence Will Not Protect You”, Silver Press: 2017. Dumaine, Danielle. ”Sex, memoir and the Women of the Beat Generation” 2018.

BEATGENERASJONEN OG FILMEN THE BEAT GENERATION AND FILM Kjell R. Jenssen

Beat-forfatterne skapte en egen litterær sjanger der sammensetningen, rytmen og flyten av ord definerer stilen; stilen skaper emosjonene og emosjonene bærer mening. Dette gjør at beatpoetenes ord gjerne får en ekstra dimensjon når de blir fremført, helst av forfatteren selv. Leken med ord var et opprør mot konvensjoner og konformitet. Tilsammen utgjør dette en sjanger som ikke lett lar seg overføre til film uten at vesentlige elementer går tapt og vi sitter

The authors from the Beat Generation created their own literary genre where the rhythm and flow of words define the style; the style creates the emotions and the emotions carry meaning. As a consequence, beat poetry often get a new dimension during recital, preferably by the author himself. The play with words was a revolt against convention and conformity. Altogether, this is a genre that is not easily adapted to film without missing some essential elements. This problem has been

igjen med noe som kan virke både overfladisk og

made particularly evident in attempts to

uekte. Særlig blir problemet tydelig om man forsø-

streamline Beat culture into Hollywood’s

ker å tilpasse Beat-kulturen til Hollywoods estetikk.

aesthetics. The challenge, perhaps, is that the words have already made so many

Kanskje utfordringen er at ordene allerede har skapt

images, which makes it difficult to adapt

så mange bilder at å konkretisere de visuelt virker

the text to the screen. Magic, mysticism

mot sin hensikt. Magi, mystikk og den personlige

and the personal experience gets lost in the process of converting a story to a

opplevelsen ofres til fordel for et lettfattelig narrativ.

more linear narrative. Making this work is

Det kreves svært mye av en regissør å få dette til å

a demanding task for any director. One

fungere – og ikke minst en vilje til å eksperimentere med form som med stor sannsynlighet vil ekskludere de store massene. Derfor er det i stor grad i undergrunnen vi finner de mest vellykkede eksemplene på Beat-poetenes filmatiske påvirkning. Selvbiografisk, prosessorientert, gjerne med en forkjærlighet for det improvisatoriske. Like jazz perfomance, Beat art is essentially temporal in its understanding of experi-

ence and process-oriented in its forms of presentation. The emphasis is on process over destination and performance over product.i Et hederlig unntak er Nicholas Rays Rebel Without a Cause fra 1954 som glitrende speiler problemene med å vokse opp i etterkrigstidens USA og det voksende gapet mellom generasjonene. Jack Kerouac

On the Road ble aldri filmatisert i Jack Kerouacs levetid, selv om det ryktes at han ble tilbudt over 100 000 amerikanske dollar for rettighetene. Men i

needs to be willing to experiment with form and very likely exclude greater parts of the audience. Thus, it is mostly in the underground we find successful examples of Beat influence in film – autobiographic, process-oriented and improvisational. Like jazz performance, Beat art is essentially temporal in its understanding of experience and process-oriented in its forms of presentation. The emphasis is on process over destination and performance over product.i An exception to the rule is Rebel Without a Cause (Nicholas Rays,1954), a film that brilliantly mirrors the struggle of growing up in post-war America and the increasing gap between the generations. Jack Kerouac

On the Road was never adapted to film in Kerouac’s lifetime, although there were rumours that he was offered more than 100 000 $ for the rights to the film. In 1958 MGM paid 15 000 $ for the right to

The Subterraneans, a sum that enabled Kerouac to buy his first house. Ranald MacDougall’s The Subterraneans premiered in 1960. However, the film was far from

1958 betalte MGM 15 000 $ for filmrettighetene til

The Subterranians, noe som gjorde Kerouac i stand til å kjøpe sitt første hjem. Ranald MacDougalls The

Subterranians hadde premiere i 1960 og var såpass langt fra den originale og selvbiografiske romanen til Kerouac at mange Beat-aktører eller tilhengere hatet

Kerouac’s original, autobiographic novel, and many of the devoted Beats hated it. Ginsberg, in particular, was critical. In the film, the Beat Generation was portrayed as lazy, hedonist party animals without a purpose in life. Still, the film has an interesting function also today, as a picture of how most people perceived the

den. Særlig Ginsberg var sterkt kritisk. Her var gene-

Beat culture, and how it was commer-

rasjonen fremstilt som dovne, hedonistiske partylø-

cialised and assimilated to the American

ver uten mål eller mening. Likevel har filmen i dag en

public consciousness. Further, it is an example of how superficial elements such

høyst interessant funksjon som et bilde på hvordan

as language, clothes and taste in music

resten av samfunnet oppfattet Beat-kulturen, hvor-

represented a movement that really was

dan den ble kommersialisert og assimilert inn i den amerikanske bevisstheten. Ikke minst; hvordan språk, klesstil og musikksmak fikk stå som representanter for en bevegelse som egentlig handlet om helt andre ting, nemlig en generasjons spørsmål omkring etablerte verdier og politiske løsninger. Andre forsøk på å kommersialisere Beat-kulturen er Edmond T. Grévilles Beat Girl fra 1960, som i dag huskes best for John Barrys første musikk for film, og den relativt tidlige Daddy-O av Lou Place fra 1958, hvor i dag rimelig kjente John Williams gjorde sin første filmmusikk. The Subterranians var ikke det første Kerouac hadde skrevet som ble filmatisert; hans aldri oppførte teaterstykke The Beat Gene-

ration lå til grunn for legendariske Robert Franks kortfilmdebut Pull My Daisy fra 1959. Her er Kerouac manusforfatter i tillegg til å ha fortellerstemmen og spille sammen med Allen Ginsberg, Gregory Corso, Peter Orlovsky og andre sentrale skikkelser fra New Yorks kunstscene. Robert Frank Historien om Robert Frank er historien om fotografen som i mer enn 50 år har hatt en visjon om hva fotografi kan være og brutt alle regler for hvordan

driven by more serious concerns, namely a whole generation’s interrogations about established values and political solutions. Other attempts to commercialise Beat culture are Beat Girl (Edmond T. Gréville, 1960), mostly remembered for John Barry’s first film soundtrack, and Daddy-O (Lou Place, 1958), where John Williams made his first film music. The Subterraneans was not the first written piece by Kerouac which made it to the screen; his play

The Beat Generation was the origins to legendary Robert Frank’s short film debut

Pull My Daisy in 1959. In this production, Kerouac was screenwriter as well as doing the voiceover and acting together with Ginsberg, Gregory Corso, Peter Orlovsky and other central figures from the New York art scene. Robert Frank The story about Robert Frank is the story about the photographer who, for more than fifty years, has had a vision about what the photographic medium should be, and who broke all the rules in his field. His ground-breaking book from 1958, The

Americans, is still considered one of the most important photo books ever published in the USA. After two years journeying in all directions in the USA, and almost 28 000 photos, Frank selected 83 outstanding pictures that told a story about America underneath the glossy façade.

det skal gjøres. Hans bok i fra 1958, The Americans, var så banebrytende at det tok ti år før resten av bransjen innså hva Frank hadde gjort og den regnes i dag som kanskje den viktigste fotoboken publisert om USA. Etter to års reise på kryss og tvers i USA og nesten 28 000 fotografier valgte Frank ut 83 enestående bilder som hvert for seg fortalte en historie om et Amerika bak glansbildet. Ikke lenge etter gjorde Frank sin første film, Pull My

Daisy, skrevet av Kerouac og co-regissert av Alfred Leslie. Allerede her ser vi hvordan Frank skulle nær-

Not long after, Frank made his debut film, Pull My Daisy, written by Kerouac and co-produced by Alfred Leslie. Frank’s approach was a hybrid between documentary and fiction, consisting of improvised moments and well-staged scenes. The big themes, the meaning of life and art, are his concern. Frank’s network of artist friends enter his films and make them living artworks. For instance, This Song for Jack (1983) captures the Jack Kerouac-conference in Boulder, Colorado, 1982, and was in many ways the follow-up to Pull My Daisy, twenty years later. In the documentary

Don’t Blink – Robert Frank (Laura Israel, 2015), he says: I’m only interested in those

me seg filmen; i en hybrid mellom dokumentar og fik-

who walk the edge of the road.ii His exten-

sjon blandes improviserte øyeblikk med velregisserte

sive filmography is also a picture of the

scener. Det er de store temaene som behandles; meningen med livet og kunstens betydning. Franks store skare av kunstnervenner befolker filmene og gjør dem til levende kunstverk. Særlig interessant i denne

development of the American avant-garde, with a particular emphasis on the Beat Generation and its followers. His films are not easily accessible, but more than usually difficult to get hold of is the Rolling Stones documentary, Cocksucker Blues

sammenhengen er This Song for Jack (1983), om

from 1972, which after a trial has been

Jack Kerouac-konferansen holdt i Boulder, Colorado

limited to a few screenings every year,

1982, som på mange måter er en direkte oppfølger til

Pull My Daisy, 20 år senere. Selv sier han i dokumentaren Don’t Blink – Robert Frank (Laura Israel, 2015):

I’m only interested in those who walk the edge of the road.ii Slik blir også hans etterhvert omfattende filmografi et bilde på den amerikanske avantgardens utvikling, med særlig vekt på beat-generasjonen og dens avleggere. Ingen av filmene hans er lett tilgjengelige, men særlig vanskelig å få sett er Rolling Stones-dokumentaren Cocksucker Blues fra 1972, som etter en rettsordre aldri er blitt offentlig tilgjengelig og som kun kan vises noen få steder i verden hvert år. Likevel er disse filmene en stor del av hans virke og essensielle for å forstå Franks livsverk. Et liv preget av et intenst ønske om ikke bare å dokumentere, men gå i dybden av det han retter kameraet mot – om det så er med et fotoapparat eller film-

and is not purchasable to the public. Yet, these films are essential to understand Frank’s work. His life was marked by an intense desire not only to document, but to interrogate the motifs that his camera pointed towards. His later career was marked by manipulation of the objects, where seemingly all effects are used to shake away the original meaning of a thing. An excessive use of montage and collage is typical for his more mature work, as well as an incorporation of words and symbols which was important elements in Frank’s search for truth – the real purpose of art. Bruce Conner In 1958, Bruce Conner made his first film, A

Movie, a synthesis of flickering images and a method of cutting that bears resemblance to Eisenstein’s theory of montage, but in a faster pace. The film was politically crass and original in style. Dennis Hopper described the experience of seeing

kamera. Derfor er hans senere karriere preget av manipulasjon av objektene, hvor ethvert virkemiddel tilsynelatende er tatt i bruk for å fravriste objektet mening. Særlig ser man en utstrakt bruk av fotomontasjer og collager, men også inkorporering av ord og symboler er for Frank viktige elementer i hans jakt på sannheten – kunstens egentlige oppgave. Bruce Conner I 1958 gjorde Bruce Conner sin første film, A Movie, en syntese av samtidens flimrende bilder og en måte å klippe på som ga assosiasjoner til Eisensteins montasjeteori, men i et mye raskere tempo. Filmen var politisk krass og stilskapende. Dennis Hopper beskrev opplevelsen av å se A Movie som å løfte et

filter fra øynene mine.iii Særlig sterkt blant Conners verk er The White Rose (1967), hvor han egentlig bare skal dokumentere forflytningen av kunstneren Jay DeFeos enorme verk The Rose fra hennes atelier. Med Conners sensitive blikk blir dette en studie av et overgrep og et harmdirrende innlegg i spørsmålet om eierskap av kunstverket. 25 år tok det før kunstverket igjen så dagens lys. Det samme blikket bruker han i aller høyeste grad i filmen Breakaway (1966), hvor Toni Basil danser til sin egen hit Breakaway. Elegant koreografert, filmet og klippet – filmen kan minne om Maya Derens eksperimentelle dansefilmer og en helt egen sjanger Conner bidro med å definere, nemlig musikkvideoen. Et tydelig bindeledd mellom kunstfilmen og den gryende punkscenen er Conners musikkvideo (16mm) for Devos første hit Mongoloid. Musikkvideoen var en fortsettelse av Conners utforskning og gjenbruk av eksisterende materiale, der han tar for seg gamle reklamefilmer, nyhetsreportasjer og informasjonsfilmer blant annet. Metoden er en ren appropriasjon av kulturelle referanser som føres tilbake i en sløyfe til populærkulturen og skaper nye assosiasjoner og referanser.

A Movie like lifting the veil from my eyes.iii One of the most defining works by Conner is The White Rose (1967), where the intention was only to document the transition of the enormous work by artist Jay DeFeo, The Rose, from her studio. With Conner’s sensitive eye this turns into a trembling inquiry about ownership of the art work. Twenty-five years passed before the work again saw the light of day. Conner uses this same approach in the film Breakaway (1966), where Toni Basil dances to his own hit Breakaway. Elegant in choreography, form and cut – the film bears some resemblance to Maya Deren’s experimental dance films and a new genre that Conner contributed to defining, namely the music video. An obvious connection between the art film and the early punk scene is displayed in Conner’s music video (16 mm) for Devo’s first hit Mongoloid. The music video was a continuation of Conner’s investigation and recycling of already existing material, such as commercial videos, news reportage and documentaries. The method war pure appropriation of cultural references that loops back to popular culture and creates new associations. Spiritual enquiry and the link to the hippies The religious vision was one of the cornerstones of the Beat Generation and naturally got a central part in many films. For Conner, it was in a subtle form, whereas figures such as Kenneth Anger and Harry Smith more clearly utilised this aspect in their productions. Throughout Kenneth Anger’s productions, there is a fundamental interest in magic and occultism, and his Scorpio Rising (1963) was of great importance to a generation of film makers. Martin Scorsese, among others, has recognized this film as a central source of inspiration. I was entranced by Scorpio Ris-

ing when I saw it for the first time, and it’s had a powerful effect on me and my own films over the years.iv Other Anger-films where the ecstacy, magic and enlighten-

Spirituell søken og linken til hippiene Den religiøse visjonen var en av Beatkulturens hjørnesteiner og fikk naturlig nok en sentral plass hos mange av filmskaperne. Hos Conner var det i en subtil form, mens hos sentrale aktører som Kenneth Anger og Harry Smith var dette aspektet svært tydelig. Gjennomgående i Kenneth Angers produksjoner er en grunnleggende interesse for magi og okkultisme og hans Scorpio Rising (1963) fikk stor betydning for en hel generasjon filmskapere. Særlig Martin Scorsese har anerkjent denne filmen som en sentral inspirasjonskilde. I was entranced by Scorpio

Rising when I saw it for the first time, and it’s had a powerful effect on me and my own films over the years.iv Andre av Angers filmer der ekstasen, magien og opplysningen står sentralt er Inauguration of the

Pleasure Dome (1954) og Lucifer Rising (1972). Harry Smith, samleren og multikunstneren som antas å

ment are central themes, are Inauguration of the Pleasure Dome (1954) and Lucifer Rising (1972). Harry Smith, the diverse artist and collector who presumably introduced many of the Beats to hallucinogens and the ideas attached to these, was also a considerable film maker, especially in the field of abstract animation. Smith’s Heaven and Earth Magic (1957-1962) is a milestone in surreal animation where a woman’s tooth problems send her to heaven and back, and digressions and associative leaps become the overall structure of the film. Smith was a prominent figure in the American underground, together with Jonas Mekas, Shirley Clarke, Stan Brakhage and Michael Snow. This movement was called New American Cinema; the idea was to liberate the film and discover it’s new potential beyond established rules and commercial considerations. One of the essential films with roots in the Beat culture is Conrad Rook’s Chappaqua

ha introdusert mange av Beatkulturens aktører for

(1966). In this film, the wild and radical

hallusinogener og ideene knyttet til disse, var også

elements from the Beat period melt togeth-

en vesentlig filmskaper, særlig innen abstrakt animasjonsfilm. Smiths Heaven and Earth Magic (19571962) må regnes som en milepel innen surrealistisk animasjonsfilm der en kvinnes tannproblemer sender henne til himmelen og tilbake og digresjoner og tankens frie sprang blir filmens overordnede struktur. Smith var en av flere sentrale skikkelser i den amerikanske undergrunnen, sammen med Jonas Mekas, Shirley Clarke, Stan Brakhage og Michael Snow. Denne bevegelsen kalles New American Cinema; ideen var å frigjøre filmen og finne ut hva den potensielt kunne være når man forkastet alle vedtatte regler og kommersielle hensyn. En av de virkelig essensielle spillefilmene med røtter i Beatkulturen er Conrad Rooks Chappaqua (1966). Her smelter de viltre og radikale elementene fra

er with the countercultural streams that would be manifested in the psychedelic era. Rook’s had purchased the rights to

Naked Lunch and tried to get the film financed in Hollywood, but none of the larger studios wanted to get their hands on this controversial novel. Rooks did the second best; wrote a milder version and brought in Burroughs and Ginsberg to act in the film. Ornette Coleman wrote the music, but Rooks exchanged him the very last minute with Ravi Shankar. Other films that wrestled with central themes of the period towards the latter half of the sixties are

La vallée (Barbet Schroeder, 1972), Easy Rider (Dennis Hopper, 1969), Les chemins de Katmandou (André Cayatte, 1969) and J’irai comme un cheval fou (Fernandi Arrabal, 1973). A common feature in these films is a sense of alienation where the restless longing after something real sends the characters on internal and external journeys. The goal was often indefinite, a

Beatperioden sammen med de gryende motkulturelle strømningene som skulle manifestere seg i den psykedeliske æraen. Rooks hadde faktisk kjøpt rettighetene til Naked Lunch og forsøkte å få filmen finansiert i Hollywood, men ingen av de store studioene ville røre denne kontroversielle romanen. Rooks gjorde det nest beste; skrev en mildere versjon og hentet inn Burroughs og Ginsberg til å spille i filmen. Ornette Coleman skrev musikk til filmen, men Rooks byttet ham ut i siste liten med Ravi Shankar. Andre spillefilmer som grep fatt i sentrale temaer fra beatperioden mot slutten av 1960-tallet er La vallée (Barbet Schroeder, 1972), Easy Rider (Dennis Hopper, 1969), Les chemins de Katmandou (André Cayatte, 1969) og J’irai comme un cheval fou (Fernandi Arrabal, 1973). Felles for disse filmene er en følelse av uutholdelig fremmedgjøring der den rastløse lengselen etter noe ekte sender karakterene på en indre og ytre reise. Målet var gjerne uklart, en fjern destinasjon hvor man lever i pakt med naturen, et ideal som ikke lenger er mulig å oppdrive eller kanskje aldri har eksistert. Her hjemme kommer vi nærmest i Arild Kristos kortfilmer Kristoball (1967) og Undergrunnen (1966) samt hans eneste spillefilm Eddie og Suzanne (1975). William Burroughs og Naked Lunch

Naked Lunch er, ved siden av Howl og On the Road, blant de mest sentrale verkene Beatforfatterne produserte. Brion Gysin var mannen som demonstrerte bruken av cut-up for Burroughs og hjalp til med både Naked Lunch og flere av hans senere bøker. Gysin skrev da også et filmmanus av Naked Lunch sammen med Antony Balch, som aldri ble produsert. Flere andre luktet på boka gjennom årene, blant andre Frank Zappa, men først da David Cronenberg ble interessert ble boka filmatisert. Cronenberg hadde

distant destination where humans live in touch with nature, an ideal that was no longer possible to attain and that perhaps never existed. In Norway, the closest we get to Beat film is perhaps Arild Kristo’s shorts Kristoball (1967), The Underground (1966), and his only feature film, Eddie and Suzanne (1975). William Burroughs and Naked Lunch

Naked Lunch, together with Howl and On the Road, are among the most central works the Beat authors produced. Brion Gysin was the man who demonstrated to Burroughs the use of cut-up and assisted him with both Naked Lunch and several of his later books. Gysin also wrote a screenplay of Naked Lunch together with Antony Balch, which was never produced. Frank Zappa was among other producers who made attempts on the book, but it was David Cronenberg who finally made it into film. Cronenberg had already worked with many of Burroughs’ themes in previous films such as Crimes of the Future (1970), Scanners (1981) and Videodrome (1983), particularly the blending of technology and the organic human, non-verbal communication, sexuality outside the norm and external manifestations of psychic conditions. Their shared fascination for manipulation of the body, hybrids and disease, made it natural for Cronenberg and Burroughs to cooperate. Cronenberg matured slowly as a writer but got more into the process when he bought a laptop and flew to London to play in Clive Barker’s Nightbreed (1990). Then, the words came quickly and spontaneously. The solution was to let go of large parts of the novel, a patchwork of segments, anecdotes and hallucinations. The structure was found in Burroughs’ own life, centred around the episode where he shoots his wife Joan – an accident that is not mentioned in the book, but which Burroughs says that he thinks about every day. Elements from other books, such as Exterminator and Queer, also found its way into the

allerede nærmet seg mange av Burroughs tema i filmer som Crimes of the Future (1970), Scanners

script. Burroughs was deeply involved in the process and gives in the documentary

Naked Making Lunch (Chris Rodley, 1992)

(1981) og Videodrome (1983), særlig sammensmelt-

unconditional support to Cronenberg’s

ningen av teknologi og det organiske mennesket,

project. He was especially impressed by

ikke-verbal kommunikasjon, en seksualitet utenfor normen og ytre manifestasjon av psykiske tilstander. Begges fasinasjon for manipulasjon av kroppen, hybrider og sykdom, gjorde det naturlig at de til slutt skulle samarbeide. Hos Cronenberg var det en langvarig modningstid og fart på skriveprosessen ble det først da han kjøpte en laptop og fløy til London for å spille i Clive Barkers Nightbreed (1990). Til gjengjeld kom ordene da raskt og naturlig. Nøkkelen var å gi slipp på store deler av romanen, som uansett er et vanskelig lappeteppe av segmenter, anekdoter og hallusinasjoner. Strukturen fant han i Burroughs eget liv, sentrert rundt episoden hvor han skyter kona Joan – en hendelse som ikke nevnes i boka, men

Cronenberg’s imaginative use of non-existing drugs, such as The Black Meat, Bug

Powder and Mugwump Jism. One of the novels central ideas is that addiction can be metaphorical, and what could underscore this better than the film’s avoidance of actual narcotics?v The protagonist William Lee is naturally Burroughs himself, and the central theme of the film is the creative process, and which devices one needs in order to create. Exterminate all rational thought says Peter Weller/William Lee at the start of the film, to describe his own method, and this probably goes for many of the Beat authors. Large amounts of alcohol, drugs, music and exotic erotic meetings was supposed to break down the conform individual and give new insights.

som Burroughs selv sier det ikke går en dag uten

Another book by Burroughs that has made

at han tenker på. Elementer fra andre bøker, som

it to the screen is The Last Words of

Exterminator og Queer, fant også veien inn i filmmanuset. Burroughs var da også nært knyttet opp mot filmatiseringen og gir i dokumentaren Naked Making

Lunch (Chris Rodley, 1992) sin uforbeholdne støtte til Cronenbergs film. Særlig var han imponert over Cronenbergs fantasifulle bruk av ikke-eksisterende rusmidler som The Black Meat, Bug Powder og

Mugwump Jism. One of the novels central ideas is that addiction can be metaphorical, and what could underscore this better than the film’s avoidance of

Dutch Shultz (Richard Sylvarnes, 2012). Here, Sylvarnes follows Conner’s example and uses almost exclusively existing material to illustrate the dying gangster’s last and fragmented look back. Travel logs, homemade clips, police documentations, cuts from Hollywood’s Golden Era and other sources make this film a journey through a life and an era. The manuscript was originally based on transcribed notes from the police station of what Schultz said when he was dying, wounded by shots in his belly. The narration is delirious

Carnes, Ray. “Escape Velocity – Notes on Beat Film” fra Beat Culture and the New America 1950-1965, Whitney Museum of Modern Art: 1996. ii Miller, Henry K. “NOTES FROM UNDERGROUND” i Film Comment: august 2006.. iii I Tv-dokumentaren “Breakaway – Art + Music”, Regi Chris Green. iv Martin Scorsese i heftet som fulgte med DVD-boksen med Kenneth Angers filmer gitt ut av Fantoma. v William Burroughs i On David Cronenberg and Naked Lunch, introduksjon til Everything is Permitted: The Making of Naked Lunch, Grove Press 1992 vi Hentet fra politimann F.J. Langs stenograferte notater. i

actual narcotics?v Hovedpersonen William Lee er naturligvis Burroughs selv og filmens sentrale tema er selve den kreative prosessen – og hvilke hjelpemidler man trenger for å skape. Exterminate all rational

thought, sier Peter Weller/William Lee i starten av filmen når han skal beskrive sin metode og det kan vel stemme for mange av Beat-forfatterne der de levde i ekspressfart på leting etter nye måter å uttrykke seg på. Mengder av alkohol, rusmidler, musikk og eksotiske erotiske møter skulle bryte ned det konforme individet og gi ny innsikt. En annen filmatisert roman av Burroughs er The Last

Words of Dutch Shultz (Richard Sylvarnes, 2012). Her gjør Sylvarnes som Conners og baserer seg nesten utelukkende på eksisterende materiale for å illustrere den døende gangsterens siste og fragmenterte tilbakeblikk. Alt fra reisefilmer, hjemmeopptak, politiets egne dokumentasjoner, klipp i fra Hollywods gullalderfilmer og et vell av andre kilder gjør filmen til en reise gjennom et liv og en æra. Manuset var

and incomprehensive, with sentences such as Please don’t ask me to go there. I don’t

want to. I still don’t want him in the path. It is no use to stage a riot. The sidewalk was in trouble and the bears were in trouble and I broke it up. Please put me in that room. Please keep him in control. My gilt edged stuff and those dirty rats have tuned in.vi Burroughs’ idea was that Schultz’s words should be a continuous voiceover, so that the audience could make their own meaning of the sentences – whether it was a dying man’s feverish fantasies, or conveyed a deeper meaning? The film invites to analysis, as so much from this period. Antony Balch, salesman and artist The British director and distributor Antony Balch financed his films by importing cult classics and giving them new life. A good example of this is Danish Benjamin Christensen’s silent film Häxan (1922), which Balch cut down, let William S. Burroughs do the voiceover and titled the new version Witchcraft Through the Ages. As a director, Balch did several interesting films, such as

The Cut Ups (1966) and Towers Open Fire

opprinnelig basert på politiets transkriberte notater

(1963) where Burroughs, Brion Gysin and

av hva Schultz faktisk sa der han lå døende med

Balch attempt to find a cinematic equiva-

skuddskader i magen. Delirisk og usammenhengende kom det setninger som Please don’t ask me to go

there. I don’t want to. I still don’t want him in the path. It is no use to stage a riot. The sidewalk was

lent to their literary techniques. Repetitive and rhythmical elements come in the foreground and give the films a ritual form not far from Kenneth Anger’s technique at the time. All you can do with chemicals you

can also do with other means, Burroughs

in trouble and the bears were in trouble and I broke

says in Towers Open Fire, and inserts a

it up. Please put me in that room. Please keep him in

syringe straight after. It is obvious that

control. My gilt edged stuff and those dirty rats have tuned in.vi Burroughs’ tanke var at Schultz ord skulle ligge kontinuerlig i bakgrunnen på en filmatisering, slik at publikum selv kunne tolke utsagnene – en døende manns feberfantasier eller bærere av en skjult mening? Filmen er åpen for tolkning som så mye av det Beat-kunstnerne gjorde.

the film attempts to reach the same; an altered state of mind. The method is similar to their experiments with The Dream Machine, a rotating cylinder with light in the centre and various entrances that was supposed to extend consciousness and give the audience a hallucinating experience. The machine relates back to the rotating animation machines Praxinoscope and Zoetrope from the childhood of cinema

Antony Balch, kremmer og kunstner Den britiske regissøren og distributøren Antony Balch finansierte filmene sine ved å importere kultfilmer og gi dem nytt liv. Et godt eksempel er danske Benjamin Christensens stumfilm Häxan (1922) som Balch klippet ned, lot William S. Burroughs ha fortellerstemmen og ga filmen tittelen Witchcraft Through

the Ages. Som regissør gjorde Balch flere interessante filmer, spesielt The Cut Ups (1966) og Towers

Open Fire (1963) der Burroughs, Brion Gysin og Balch forsøker å finne en filmatisk ekvivalent for deres litterære teknikker. Her kommer de repeterende og

history. This was also an idea Tony Conrad developed in Flicker (1966), where alternating light and dark images created patterns and new images in the viewer’s mind and alter one’s sense of time. In 2008, Nik Sheehan directed the film FLicKeR about The Dream Machine, where Brion Gysin and a range of other artists and friends appeal. Such experiments inspired the hippie movement, but also those who explored the darker sides of the psyche, such as Genesis P-Orridge, artist and musician in Throbbing Gristle and Psychic TV, who got hold of Balch’s raw material after his death, and recreated it in the longer Ghost

of no. 9.

rytmiske elementene i forgrunnen og gir det hele en rituell form ikke så fjernt fra hva Kenneth Anger drev med på samme tid. All you can do with chemicals

you can also do with other means, sier Burroughs et sted i Towers Open Fire og setter en sprøyte like etter. Og det er helt klart at filmen forsøker å oppnå det samme; en endret bevissthetstilstand hos tilskueren. Ikke ulikt deres eksperimenter med The Dreammachine, en roterende sylinder med lys i midten og et varierende antall åpninger som skulle virke bevissthetsutvidende og hallusinatorisk på tilskueren. Maskinen relaterer direkte tilbake til filmens barndom og roterende animasjonsmaskiner som Praxinoscope og Zoetrope. Det var også en idé Tony Conrad videreførte i Flicker (1966), der alternerende lyse og mørke bilder skulle skape mønstre og nye bilder i tilskuerens sinn og endre tidsperspektivet. I 2008 regisserte Nik Sheehan filmen FLicKeR om The Dreammachine, hvor både mannen bak oppfinnelsen, Brion Gysin, og en rekke andre kunstnere og venner dukker opp. Slike eksperimenter inspirerte naturligvis

What about the women? An interesting female voice from this period is the New York director Barbara Rubin. Already at eighteen Rubin made Christmas on Earth (1963). The original title Cocks and Cunts says something about the sexually explicit nature of this film. Towards a background consisting of a black and white painted woman, the sexual scenes are exposed. The film is a study in advanced composition and outstandingly beautiful photography. Rubin works through themes such as sexual liberation, the women’s movement and acceptance of all forms of love. Still, she is mostly remembered today as the woman who introduced The Velvet Underground to Andy Warhol. The same year as Christmas on Earth was published, Jack Smith made his ground-breaking Flaming Creatures with many of the same themes and just as controversial images. This perhaps contributed to position Rubin in the margins. A third film that focused on the cinematic possibilities in the dawning sexual revolution was

Fuses (Carolee Schneemann, 1967). Here,

hippiebevegelsen, men også de som utforsket sin-

a sexual meeting one summer afternoon

nets mørkere sider, eksempelvis Genesis P-Orridge,

is depicted with a rush of colours, forms

kunstner og musiker i Throbbing Gristle og Psychic TV, som fikk tak i mye av Balchs råmateriale etter

and light; a bold, beautiful and strong interrogation in the materiality of the film medium and pleasure. In this context,

hans død og satte det sammen på nytt i den lengre Ghost of no. 9. Hvor ble det av kvinnene? En interessant kvinnestemme i denne sammenhengen er New York-regissøren Barbara Rubin. Allerede som 18-åring lagde hun

Christmas on Earth (1963). Den opprinnelige tittelen Cocks and Cunts sier noe om den seksuelt eksplisitte naturen til denne filmen. Mot en bakgrunn bestående av en sort- og hvitmalt kvinne eksponeres varierende scener av kroppslig og seksuell natur.

Filmen er en studie i avansert filmkomposisjon, usedvanlig vakkert fotografert, der et vell av temaer berøres, slik som seksuell frigjøring, kvinnekamp og aksept for alle former for kjærlighet. Likevel huskes Rubin best i dag som kvinnen som introduserte Velvet Underground til Andy Warhol. Samme året som Christmas on Earth ble publisert gjorde Jack Smith sin banebrytende Flaming Creatures med mange av de

samme temaene og minst like kontroversielle bilder. Dette bidrog kanskje til å sette Rubin i skyggen. En tredje film der søkelyset var satt på de filmatiske mulighetene i den gryende seksuelle revolusjonen var Fu-

ses (Carolee Schneeman, 1967). Her blir et seksuelt møte en sommerettermiddag til et ras av farger, former og lys; en dristig, vakker og sterk utforskning av både filmens stofflighet og egen nytelse. Her må vi også nevne Yoko Ono og hennes lille, men meget fascinerende filmproduksjon. Mest kjent er kanskje Bottoms (1967) der vi eksponeres

for en stor variasjon av denne menneskelige kroppsdelen (og visstnok mange kjente sådanne), men både Fly (1970) og kanskje aller mest Rape (1969) er essensielle og revolusjonerende filmer. I Rape følger et filmteam en nylig ankommet kvinne i London, hvor hun først blir smigret av oppmerksomheten, før det blir plagsomt og til slutt direkte skremmende. Ono hadde alliert seg med kvinnens søster og fått nøkkelen til leiligheten hennes, slik at den tiltagende panikken vi ser er ektefølt og hele filmen peker frem mot dagens mediebilde der alle vil på TV og grensene for hva som er privat blir stadig flyttet. Mens de andre kvinnene kun var involvert i en håndfull filmer, står Shirley Clarke i en særstilling. Ikke bare har hun gjort et stort antall korte, eksperimentelle filmer, men også fulle spillefilmer som eksempelvis The Cool World (1963). I denne mørke beskrivelsen av New Yorks slumstrøk viser hun et stødig grep om det å fortelle en historie, samtidig som undergrunnens vilje til å gå nye veier er i behold. Selv om spillefilmene møtte sensur og motstand, og en visning i Cannes utenfor konkurranse, er hun en av de få fra dette miljøet som ble hedret med en Oscar, for dokumentarfilmen Robert Frost: A Lover’s

Quarrel With the World (1963). En annen som også hadde en lang karriere var Marie Menken. Fra midten av 40-tallet og frem til sin død i 1970 produserte hun et stort antall korte eksperimentfilmer der hun utforsket forbindelsen mellom maleri og film, lys og refleksjon, hastighet og struktur. Menkens Glimpse

of the Garden (1957) står på listen over bevaringsverdige filmer i National Film Registry og i 2006 fikk hun sin egen dokumentar, Notes on Marie Menken av Martina Kudláček.

we must also mention Yoko Ono and her small, but fascinating film production. Most known is perhaps Bottoms (1967), where we are exposed to a range of this human body part, but both Fly (1970) and Rape (1969) are essential and revolutionary films. In Rape, a film team follows a woman who has just arrived in London. At first, she is flattered by the attention, then it gets bothering, and in the end scary. Ono had arranged with the woman’s sister and got the key to her apartment, so that the developing panic we see is genuine, and the film points a finger towards the media culture we experience today, where everyone wants to become famous and the boundaries between the private and the public are continuously blurred. Whereas other women were involved only in a few films, Shirley Clarke stands in a unique position. Not only has she made numbers of short, experimental films, but also full feature films such as The Cool

World (1963). In this dark portrayal of New York’s slum areas, she shows a steady grip on the art of narration, combined with the interest in entering new territory. Although her feature films were met with censorship and resistance (and a screening in Cannes outside of competition), she is among the few who has been honoured with an Oscar, for the documentary Robert Frost: A Lover’s Quarrel with the World (1963). Marie Menken also had a long career in film. From the mid-1940s and onwards to her death in 1970, she produced a number of short experimental films where she explored the connection between painting and film, light and reflection, pace and structure. Menken’s Glimpse of the Garden (1957) is on the list of the films most worth preserving in the National Film Registry, and in 2006 she was honoured with a documentary, Notes on Marie Menken by Martina Kudláček. Peter Whitehead

Peter Whitehead Barbara Rubin var blant arrangørene da Royal Albert hall i London ble booket for en aften med poesi 11. juni 1965, senere kjent som The International Poetry

Incarnation. Som et bevis på Allen Ginsberg, Gregory Corso, Lawrence Ferlinghetti og de andre poetenes nye og celebre status ble kvelden en formidabel suksess, med over 5000 solgte billetter. Man antar at dette var begynnelsen på den motkulturelle bevegelsen i England, der det i etterkant ble avholdt en rekke slike happenings og grunnlaget for en ny undergrunnpresse var lagt. Rubin hadde tenkt å filme dette selv, men hennes ambisiøse plan om flerkamera-produksjon og dobbelteksponerte bilder ble for kostbar og den unge Peter Whitehead fikk æren i stedet. Med kun 45 minutters råfilm og mer enn fire timer med diktopplesninger, måtte han ta et valg. I Beatpoetenes ånd improviserte han på direkten og filmet kun når han ble personlig fenget av opplesningen. Som av Harry Fainlights episke bad-trip The

Spider og Adrian Mitchells To Whom It May Concern. Filmversjonen fikk tittelen Wholly Communion og er et glitrende dokument over en bevegelse, der publikums spontane reaksjon på fremføringene er en vesentlig del av opplevelsen. Senere skulle Whitehead dokumentere deler av denne motkulturen i filmer som Tonite Let’s All Make Love in London (1967), The

Fall (1969) og Fire in the Water (1977). I nyere tid Man kan si at den nye interessen for Beat-kulturen startet med Heart Beat (John Byrum, 1980), basert på Carolyn Cassadys selvbiografi og forholdet mel-

Barbara Rubin was among the organizers when Royal Albert Hall in London was booked for an evening with poetry on the 11th of June 1965, later known as The International Poetry Incarnation. As a proof of Allen Ginsberg, Gregory Corso, Lawrence Ferlinghetti and the other poets’ new status as world-famous and defining figures, the night turned into a success, with more than 5000 sold tickets. This was in some ways the beginning of the countercultural movement in England. Following this night, numbers of similar happenings were arranged, and the foundations for a new underground press was established. Rubin was planning to film the event, but her ambitious plan about multiple camera production and double exposed pictures turned out to be too expensive, and thus the young Peter Whitehead got the honour instead. With only 45 minutes of raw film and more than three hours of poetry recitals, he had to make a tough decision. In the spirit of the poets, Whitehead improvised and filmed only when he felt personally intrigued by the readings. For instance, by Harry Fainlight’s epic bad trip

The Spider and Adrian Mitchells To Whom It May Concern. The film version got the title Wholly Communion and is a stunning document of a movement where the audience’s spontaneous reaction to the recitals is an essential part of the experience. Later, Whitehead would document parts of this counterculture in films such as Tonite Let’s All Make Love in London (1967), The Fall (1969) and Fire in the Water (1977). More recent films The renewed interest in Beat culture started perhaps with Heart Beat (John Byrum, 1980), based on Carolyn Cassady’s autobiography about the relationship between herself, Neal Cassady and Jack

lom henne, Neal Cassady og Jack Kerouac. Utover

Kerouac. During the 1980s and 90s, sever-

80- og 90-tallet kom det en rekke dokumentarer og

al documentaries and feature films about

spillefilmer om sentrale skikkelser fra Beat-miljøet.

central figures in the Beat community appeared in cinemas. Worth seeing is The

Severdig er The Source: The Story of the Beats and

The Beat Generation (Chuck Workman, 1999), en dokumentar hvor ikke ukjente skuespillere gjenskaper viktige hendelser i livene til Kerouac (Johnny Depp), Burroughs (Dennis Hopper) og Ginsberg (John Turturro), mens en rekke av de involverte forsøker å sette Beat-bevegelsen i perspektiv. Ikke ulik, og med mange av de samme personene intervjuet, er

Kerouac (John Antonelli,1984), et helt ok portrett av forfatteren og personen, og What Happened

to Kerouac? (Lewis MacAdams og Richard Lerner, 1985). Gregory Corso har også fått sin egen dokumentar i Corso – the Last Beat (Gustave Reininger, 2009). Men til forskjell fra de andre er Corso i denne filmen veiviser til viktige steder og hendelser i sitt eget liv, med den overraskende vendingen at Corso finner ut at hans antatt døde mor fortsatt er i live. Både Ginsberg og Burroughs har også fått gjort flere dokumentarer om sine liv, hvor kanskje The Life &

Times of Allen Ginsberg (Jerry Aronson, 1993) og Burroughs: The Movie (Howard Brookner, 1983) er de viktigste.

Source: The Story of the Beats and The Beat Generation (Chuck Workman, 1999), a documentary where more or less famous actors recreate important episodes in the lives of Kerouac (Johnny Depp), Burroughs (Dennis Hopper) and Ginsberg (John Turturro), and try to present the Beat movement in a broader perspective. In a similar style is Kerouac (John Antonelli,1984), a portrait of the author and person, and What Happened to Kerouac? (Lewis MacAdams og Richard Lerner, 1985). Gregory Corso also has his own documentary, titled Corso – the Last Beat (Gustave Reininger, 2009). This film has a different take, as Corso acts more like a guide to important places and events in his own life, with a surprising turn when Corso discovers that his supposedly dead mother is still alive. Both Ginsberg and Burroughs are depicted in various documentaries, the most important being The Life & Times of Allen Ginsberg (Jerry Aronson, 1993) and Burroughs: The Movie (Howard Brookner, 1983). In more recent years, numbers of Hollywood films loosely based on the Beat authors and their works have appeared, such as Howl (Rob Epstein and Jeffrey Friedman, 2010), On the Road (Walter

De siste årene har det kommet en rekke større Hollywood-filmer mer eller mindre basert på Beat-forfatternes verk, slik som Howl (Rob Epstein og Jeffrey Friedman, 2010), On the Road (Walter Salles, 2012),

Kill Your Darlings (John Krokidas, 2013) og Big Sur (Michael Polish, 2013). Selv om alle er gode og kompetente filmer som kan gi et visst innblikk i perioden, mangler de alle et vesentlig element, nemlig opprøret mot konvensjonene; raseriet mot et Amerika som generasjonen ikke kunne kjenne seg igjen i. Interessen for det urene, det marginale og antatt stygge gjorde datidens filmer levende og kontroversielle. Da kan det være bedre å se til dem som ikke direkte er in-

Salles, 2012), Kill Your Darlings (John Krokidas, 2013) and Big Sur (Michael Polish, 2013). Although these are decent films that offer a glimpse into the period, they all lack an essential element, namely the revolt against conventions; the fury towards an America that the generation did not identify with. The interest for the dirt, the marginal and supposedly ugly made the movies of the time vigorous and controversial. Then it might be better to look to the films and directors who are not directly inspired by the Beat works, but rather the ideas behind, such as Gus Van Sant, the spiritual wanderings in Garry (2002),

The Sea of Trees (2015), and not least the restless madness in Drugstore Cowboys (1989) where Borroughs appears as a

spirert av verkene, men derimot ideene, slik som Gus Van Sant, de spirituelle vandringene i Garry (2002),

The Sea of Trees (2015) og ikke minst den rastløse galskapen i Drugstore Cowboys (1989) der Burroughs dukker opp som junkieprest. Eller man kan se til filmkunstnere som Derek Jarman, Guy Maddin, Jon

junkie priest. Or, one might turn to auteurs such as Derek Jarman, Guy Maddin, Jon Jost, David Cronenberg and David Lynch – they all embrace the idea that art should be liberated from established rules, and are driven by an intense desire to explore the limitless possibilities of the film medium.

Jost, David Cronenberg og David Lynch – alle disse omfavner ideen om at kunst ikke må være bundet av vedtatte regler og drives av et intenst ønske om å utforske mediets muligheter.

INSTALLASJONSFOTO AV BRUCE CONNERâ&#x20AC;&#x2122;S THE WHITE ROSE (1967) FOTO ISTVAN VIRAG 2018

BIOGRAFIER BIOGRAPHIES

Maria C. Havstam er cand. philol i kunstog kulturstudier. Hun arbeider for tiden som kurator og informasjonsleder i Punkt

Maria C. Havstam has a MA in art- and culture studies, and is currently working as curator and head of communications at

Ø – Galleri F15 og Momentum

Punkt Ø – Galleri F 15 and Momentum.

Kjell Runar Jenssen er filmviter, utdannet

Kjell Runar Jenssen has a MA in genre

ved NTNU med hovedfag i genrefilm. Han har skrevet om film for Klassekampen, Z, Kunstkrittikk og er medforfatter på 100 Norske filmer du må se (Orion 2008) og Yoko Ono Horizontal Memories (Astrup Fearnley Museet). Jobber nå som kurator/seniorrådgiver på Cinemateket i Oslo, Norsk

film. He has written about film for Klassekampen, Z and Kunstkrittikk and is coauthor of 100 Norwegian films (Orion 2008) and Yoko Ono Horizontal memories (Astrup Fearnley Museum of Modern Art). Currently working as Curator / Senior Adviser at Cinemateket in Oslo, Norwegian

filminstitutt.

Film Institute.

Mette-Line Pedersen er kunsthistoriker.

Mette-Line Pedersen is an art historian.

Hun arbeider for tiden som seniorrådgiver for UiAs kunstsamling, inkludert forvaltning og kuratorvirksomhet, sensoroppdrag samt timelærer Kunst og Håndverk på UiA. Hun har skrevet bøkene The Beat Art Collection of the University of Agder (2017) og Connecting Lines. Engravings from the

She currently works as Senior Adviser for UiA’s Art Collection, including management and curatorial activities, sensor assignments, and lecturer in Arts and Crafts at UiA. She has written the books The Beat Art Collection of the University of Agder (2017) and Connecting Lines. Engravings

Wennesland-collection (2016).

from the Wennesland Collection (2016).

Hedda H. Robertsen er forfatter og

Hedda H. Robertsen is a writer and has a

litteraturviter. Hun har skrevet romaner og litterære essays i blant annet Tidsskriftet Fett og antologien ULYD. Robertsen jobber ellers med kunstformidling og underviser i litteratur ved Universitetet i Sørøst-Norge.

MA in literature. She has published novels and literary essays in the feminist magazine Fett and the anthology ULYD. Robertsen also works with art mediation and teaches literature at the University of Southeast Norway.

BEATKUNST. DE GLEMTE MALERNE BEAT ART. THE FORGOTTEN PAINTERS 27. OKTOBER 2018 - 16. JANUAR 2019

Kurator/Curator Maria C. Havstam Co-kuratorer/co-curators Anja Bjørshol and Guro Dyvesveen Direktør/Director Dag Aak Sveinar Prosjektleder/Project Manager Maria C. Havstam Formidlingelsder/Head of Mediation Guro Dyvesveen Formidling/Art mediation Anja Bjørshol, Camilla Fonneland Informasjonskonsulent/Information officer Simen Østad Prosjektassistent/Project Assistant Siri Ensrud Teknisk ansvarlig/Technical manager Eivind Karlsen Installasjon og bygging/Installation and construction Truls Solerød Johnsen, Espen Settli, Markus Stabel Salgsleder/Sales manager Eileen Roaldsvik

KATALOG/CATALOGUE Denne katalogen er utgitt til utstillingen Beatkunst. De glemte malerne This Catalogue is made for the exhibition Beatart.The Forgotten Painters Utgiver/Publisher: Punk Ø – Galleri F 15 & MOMENTUM Redaktør/Editor: Maria C. Havatam Redaksjon/editorial team : Guro Dyvesveen Oversettelser/Translations: Hedda R. Robertsen Katalogdesign/Catalogue Design: Provinsen As Layout: Simen Østad Photos and courtesies Istvan Virag (p. 21, 24-27, 58-64, 66-69. 72-83, 86-87) Ingeborg Øien Thorsland (p. 65, 70-71, 84-85, 90)

Omslag: 240g Munken Pure gultonet Materiale: 120g Munken Pure gultonet Font: Nudista Trykk/Print: Allkopi NetPrint Opplag/Edition: 200 ©Punkt Ø 2018 ISBN: 978-82-7848-074-8 Utgitt/published: November 2018 ©Punkt Ø ©Tekstforfatterne/The authors ©Fotografene/The photographers ©Kunstnerne/The artists

Punkt Ø Albyalléen 60 N-1519 Moss, Norway Punkto.no

GALLERI F 15 the Conner Family Trust