__MAIN_TEXT__

Page 1


N&P 2018

Nustad & Partners AS

Trykk: BALTO print Papir: 100 g Munken Print Sats: Sabon 11/15 Alle rettigheter: Ă˜yvind Brodtkorb Nustad 4. opplag

ISBN 978-82-691253-0-6


Ă˜yvind Brodtkorb Nustad

Snøen som falt i fjor


4


Innhold

Forord

8

Tom og kino

97

Tarzan og tårer

10

Rolf og Alexandra Becker 103

Nonner og djevler

16

Mor baker kake

108

Bek 19

Vinger og togskinner

116

Haakons gate

21

Mørklagt kjeller

120

Fotball og snøhule

25

Jenta 125

Koks

28

I fars fotspor I

132

Skruskøyter 31

I fars fotspor II

138

Felles fiende

36

Dovregubben 143

Få sitta på!

38

Buuu-stikka! 152

Bytur med mor

43

Hummer i fjæra

163

Skrivemaskin 46

Røverhula

171

Maja Prupp

51

Potetferie

174

Rustne spiker

55

Odel

180

Frieri og amalgam

59

Cuba

181

Kakkakao 63

Rørestrand 185

Sputnik og sykkel

67

Beatles og banankake

188

Vauxhall Victor

71

Pupper og boksehansker

192

Fars historier

79

Den gale siden av fjorden

197

Tyskerhula 90

Epilog 200

5


Kakkakao

En solfylt vårdag skulle vi på klassetur. Vi møtte opp på skolen uten bøker, men med matpakker og saftflasker i ryggsekkene. Selv hadde jeg stolt fått låne pappas blanke termos, for mor hadde laget kakao, eller kakkakao som jeg kalte det. Så gikk vi to og to på rekke ned til Horten jernbanestasjon der toget sto og ventet. Vi yrte ombord, prøvde å finne en vindusplass og dumpet ned på de harde benkene med rette rygger. Det var vanskelig å bestemme seg for hvilken side vi skulle sitte på, for utsikten var alltid bedre på den andre siden. Det resulterte i stadig løping og bytting av plass. Vinduene ble holdt oppe av et lærbelte med hull som satt fast i en messingknott. Ved å løfte beltet av knotten kunne vi senke vinduet. I vinduskarmene var det skrudd fast skilt der det sto at det var farlig å bøye seg ut. Det måtte sjekkes. Vi sto på benkene og hang ut av vinduene, vinket til hverandre på utsiden av toget og trakk hodet lynraskt inn hver gang vi passerte en stolpe. Vi skjønte fort at det var viktig å se fremover. Ved hvert vindu var det et fastmontert, forniklet 6


askebeger formet som en eske med et NSB-merke på lokket. I frydefull vemmelse løftet vi på lokkene og inhalerte den sure lukten av gamle sneiper. – Uææh! Stian, lukt på det, ’a! I hver ende av togvognene var det en dør ut til en åpen plattform. Her kunne jeg stå ute i friluft og se landskapet suse forbi. Fra hver plattform stakk det ut en jernlem som lå i kontakt med jernlemmen på vognen foran. Jeg løp frem og tilbake på plattformene mellom vognene, fascinert av svillene som raste forbi og hjulene som løp på skinnene under meg. Altfor fort var vi fremme på Borre stasjon. Herfra gikk vi i flokk ned grusveien mot Borrehaugene, som var målet for utflukten. På oversiden av den store gressletten lå et brunt hus med stor veranda og lemmer for vinduene. På den andre siden av sletten lå gravhaugene tett i tett mellom bjørkestammene. Bakenfor glitret Oslofjorden i sollyset. Jeg kastet fra meg ryggsekken på verandaen, som de andre. Så løp vi opp på vikinggravene og fantaserte om hjelmer og gullsverd som lå begravet inne i haugene. Hver gravhaug hadde et søkk inn mot midten. Uten lærdom om tidligere tiders gravrøvere laget vi vår egen forklaring på fenomenet: – Her må døra ha vært! Jentene satt på verandaen og byttet glansbilder. Bjørn, Stian og jeg gikk over på den andre siden av sletten og inn i skogen. Her sto tusenårseika med hullet som 7


Bjørn hadde fortalt om. Det var et kjempestort tre med tykk stamme. I hodehøyde var det et stort hull i stammen. Vi løftet hverandre opp og tittet ned i hullet mens vi hang på kanten. Dette var et perfekt sted å gjemme en skatt. Med hjelp fra de andre klarte jeg å komme meg inn gjennom åpningen og forsvant ned i hullet. Skuffelsen steg etter som øynene vente seg til mørket. På bunnen lå det bare et blankt iskrempapir, det var ikke engang gammelt. Veggene var svartbrente og sotete; noen hadde forsøkt å tenne et bål her inne. Jeg ble opprørt og lei meg. Jeg kunne ikke forstå hvorfor noen ville ødelegge et så flott gjemmested. Vi hadde satt oss ned for å spise, men da jeg åpnet ranselen, var matpakken gjennomtrukket av kakao. Jeg husket med ett den rare lyden da jeg kastet ranselen, og skrudde lokket av termosen med bange anelser. Den innvendige sølvglass-flasken var borte, bortsett fra en taggete kant ved gummiringen rundt åpningen. Kakkakaoen min fløt fritt i metallhylsen mens fars glasskår skranglet på bunnen. Reisen hjem ble ikke like morsom. Jeg gruet meg til å fortelle hjemme hvordan jeg hadde ødelagt dette tekniske vidunderet som kunne holde kaffen varm midt på vinteren og saften iskald på varme sommerdager. Jeg følte skyld for min uansvarlighet, men fikk utrolig nok bare sympati da jeg kom hjem. – Men kjære deg, har du gått hele dagen uten mat, spurte mor. Og så ble episoden aldri mer nevnt. 8


De fleste dagene var fulle av spenning og moro. Men innimellom var det kjedelige dager også. 21. september 1957 var spesielt kjedelig. Jeg måtte ta på meg søndagsbukser enda det bare var lørdag, og jeg fikk ikke lov til å klatre i trær eller leke indianerkrig. Det var sol og varmt, og jeg satt på terrassetrappen og kjedet meg mens melankolien drev ut fra radioen i stua. Hele dagen spilte de langsom musikk med de mørkeste tangentene på pianoet. Det var fordi kong Haakon var død. I alle butikker hadde de bilde av ham med svart sløyfe på bilderammen. Jeg syntes ikke han så ut som en konge, han så bare ut som en veldig streng og gammel mann. Jeg skjønte ikke hvorfor alle måtte være lei seg. Dagen etter hadde vi fått en ny konge. Han het Olav V, og han så faktisk ut akkurat sånn som en konge skulle være, blid og smilende og litt tykk. Jeg likte Olav V, selv om han hadde et rart etternavn.

9


Sputnik og sykkel

Det skjedde også spennende ting den høsten. Jeg tenker hverken på at fagforeningslederen Jimmy Hoffa ble arrestert eller at Suezkanalen ble åpnet. Slike nyheter gikk meg hus forbi. Det som derimot var adskillig mer egnet til å påvirke en åtteåring, var Sputnik. Oppskytingen av verdens første satellitt satte fantasien i sving, selv om det bare var en 60 centimeter stor metallkule med antenner. Den sendte ut signaler som sa bip-bip, og noen som hadde bygget krystallapparater, mente å ha fått signalene på hodetelefonene. Selv fikk jeg det bare referert, men syntes det var fantastisk at noen i Horten kunne lytte til en russisk satellitt langt ute i verdensrommet. Tre uker senere toppet det seg med oppskytingen av Sputnik 2 med verdens første rakettpassasjer om bord. Den lille, søte gatehunden Laika var den første som fikk se jorda utenfra. Det var også det siste den fikk se, for prisen for opplevelsen var døden, så misunnelsen var begrenset. Sympatien derimot var overveldende; 10


alle syntes uendelig synd på den lille hunden som døde der oppe i mørket blant stjernene. I den mørke høstkvelden sto vi med bakoverbøyde nakker og speidet etter Sputnik på den enorme stjernehimmelen. Vi visste omtrent når den skulle komme, og plutselig dukket den opp, en lysende prikk som lydløst gled over nattehimmelen og ble borte mot horisonten. Sputnik tente romfartsinteressen hos en hel generasjon barn og medførte en febrilsk jakt på kruttlapper og fyrstikker. Fyrstikksvovel og krutt ble stappet i gamle patronhylser, som vi klemte sammen på toppen og antente. Rakettproduksjonen var stor på gutterommene i 1957. Med prøveutskytninger fra leksepulten og stadige forbedringer fikk vi etter hvert stor effekt på eksplosivene. Det blir feil å si at vi hadde tilsvarende stor kontroll. Det var mye flaks og bekymrede mødre med i bildet. Under intens lufting så kruttrøyken drev mellom husene, svarte jeg ”ingen ting!” når mor ropte opp fra kjøkkenet og spurte hva i all verden jeg drev med der oppe. Så dukket Jetex opp i hobbybutikkene. Mellom dampmaskiner, dykkerbriller og bunter med peddig lå de gule eskene som inneholdt den amerikanske løsningen på vårt rakettproblem. Jetex var en liten metallhylse med avtagbart bakstykke, lunte og tabletter som utviklet store mengder gass når de ble antent. Den lille rakettmotoren ble festet til modelltog, lekebiler og balsafly. Så var det 11


bare å tenne lunta og håpe på det beste. Jetex var guttedrømmens oppfyllelse for alle oss i Sputnik-generasjonen. Lekebiler og fly suste av sted uten kontroll med en skokk heiende unger etter seg inntil drivstoffet var utbrent og rakettmotoren falt fresende til ro. – Så du den, ’a! Den gikk kjempe-kjempefort! Så var det å lade med nye tabletter og fyre av på nytt. Når tablettene tok slutt, skranglet vi sammen noen kroner, hev oss på syklene ned Haakons gate, bort Arne Beckers gate og ned Grønligata til Storgata, der de gule metallboksene med Jetex-logo på skyvelokket befant seg under disken i Kortevaren. Sykkel var noe av det viktigste vi eide. Bjørn hadde blå DBS med buet stang og tre gir. Selv hadde jeg en tungtrådd, sort sykkel av ubestemmelig merke. Det rette styret kunne tyde på at den hadde hatt sin opprinnelse i Danmark. Jeg kompenserte med å montere fire papplater festet til bakgaffelen med klesklyper. Pappen smalt i eikene når jeg syklet og skapte en illusjon om motor og var en konkret indikasjon på hastighet. Med speil på styret og vimpelstenger på fornavet var illusjonen om motorisert kjøretøy nesten optimal. Det var stadig mer sykkelutstyr å få kjøpt, men utbudet sto dessverre i dårlig relasjon til lommepengene. Hvite skvettlapper og navbørste som hang løst rundt hjulnavet og holdt det rent for olje og skitt, var overkommelige investeringer. Verktøykasse med sykkelpumpe og lappesaker derimot krevde en kombinasjon 12


av sparing og masing for å bli realisert. Sykkellås ble sett på som en nødvendighet av de voksne. Følgelig fikk jeg flunkende ny Cedo kodelås med rød refleksknapp på en helt alminnelig hverdag og monterte den stolt under setet. Den hemmelige koden sto på en liten lapp festet med hyssing: to-fire-én, og opp. Koden satte seg raskt i fingrene og forsterket eierfølelsen til sykkelen. Sykkelen ga oss en frihet vi hadde lengtet etter. På kort tid kunne vi komme oss rundt til alle steder i byen og utforske nye og hittil ukjente strøk. Vi tråkket og tråkket, ned til Steinsnes, opp Brårudåsen og ut til Keisermark og Karljohansvern. En dag gikk ryktene om at det var en neger i byen. Noen hadde sett en ekte neger spankulere omkring nede i Horten sentrum, som den naturligste ting i verden! Vi hev oss på syklene. Dette måtte vi se! Vi sirklet torget og tråkket opp og ned Storgata mens vi speidet forgjeves inn i alle sidegater. Til slutt måtte vi innse at eksotiske innslag fremdeles var skuffende fraværende i Hortens gater. Lasse hadde mer enn de fleste, det var bare slik det var. På sykkelfronten var han utstyrt med DBS Crossmaster med gir, rød sal og lysende baklys istedenfor kattøye. I tillegg hadde Lasse det gjeveste utstyret av alle: speedometer med kilometerteller! Det var utstyr alle vi som syklet sammen med ham, fikk nyte godt av. Vi syklet i flokk rundt hele byen mens Lasse holdt kontroll med distansene. I bakkene ned mot havna tråkket vi som gale mens vi ropte: – Lasse! Hvor fort går det nå’a? 13


Mørklagt kjeller

Øivinds tegnetalent måtte brukes, det var vi begge enige om. Jeg skrev en historie om en mann som skulle lage mat og som fyrte opp i ovnen, men pipa var tett. Han gjorde utallige forsøk på å klatre opp på taket for å rense pipa, men falt ustanselig ned. Vi gikk profesjonelt til verks og skrev dreiebok, der vi tok for oss scene for scene og noterte hva som skulle vises på hvert enkelt bilde. Deretter kunne produsenten overlate produksjonen til illustratøren og selv konsentrere seg om de tekniske utfordringene rundt fremvisningen. I løpet av noen dager produserte Øivind bortimot hundre tegninger, eller i alle fall tretti, men mange var det. Tegningene ble limt etter hverandre på en lang papirrull, og dermed var den klar til visning: vår første egenproduserte tegnefilm! Egentlig var det vel riktigere å kalle det en tjue meter lang tegneseriestripe, men likevel, filmforestilling skulle det bli. Det ble laget plakater som annonserte begivenheten, 14


med billetter à kr 0,50 for barn. I et øyeblikk av noe overdreven entusiasme la vi til at billetter for voksne kostet én krone. Det må sies at vi ikke solgte mange voksenbilletter ... egentlig ingen. Vinduene i felles-kjelleren var dekket til. På veggen mellom vår kjeller og vaskerommet hadde vi festet en stripe gråpapir, og bak denne trakk vi filmen. Skjult bak døren til vaskerommet sto Øivind A klar til å dra frem bilde for bilde, mens Bjørn sto bak den andre døren og rullet ut. Bildene kom til syne i en åpning i gråpapiret. Bak i salen sto jeg med lommelykt for å øke illusjonen av ekte kino. Dessuten var jeg filmens fortellerstemme siden tegningene ikke var tekstet. Det var for så vidt like greit, for publikummet var stort sett ikke lesekyndig. Premièren ble litt forsinket, fordi lille Tor Erik begynte å grine da vi slo av lyset. Etter litt diskusjon fikk han tilbake pengene og gikk ut sammen med søsteren sin. Forestillingen ble likevel en stor suksess. Ikke et sete var ledig; alle de fire kjøkkenstolene våre var besatt, og flere måtte sitte på gulvet. Etter innstendige oppfordringer, i første rekke fra tvillingene Per og Pål, kjørte vi en ekstraforestilling uten å kreve nye billetter. Deretter syklet Øivind, Bjørn og jeg med billettinntektene til den gule kiosken for å feire. Filmfremvisningen i kjelleren ble et slags Skudd i Sarajevo for meg. Det satte i gang en interesse for film og foto som mange år senere endte i NRK. Men der 15


og da var det bare publikummet i Haakons gate som skulle underholdes. Pappa’n til Tom hadde smalfilmkamera som jeg fikk låne. Tom, Bjørn og Stian ble skumle menn i lånte hatter, og huset til Toms farfar ble det uhyggelige huset der mystiske ting foregikk bak gardinene. Stian ble nesten arrestert da vi filmet utenfor fengselet i Horten mens han i rollen skulle signalisere en beskjed til en innsatt skurk. Politiet, som hadde liten sans for barn og enda mindre sans for lek med filmkamera, mente vi måtte ta hensyn til de innsatte bak murene. Vi hadde vanskelig for å forstå hvordan fangene kunne bli nevneverdig plaget der de satt bak halvmetertykke murvegger. Men manus måtte skrives om og alternativ location letes opp. Endelig var det première. Kjellerlokalet ble nok en gang mørklagt, filmfremviser innlånt og nye plakater kom opp på telefonstolpene. Filmen ble en stor suksess, i første rekke blant skuespillerne. Suksessen sto i skarp kontrast til det betalende publikum som ga filmen en noe begrenset mottagelse. Det kan skyldes at regissøren kun hadde fokus på at skuespillerne skulle se skumle ut. Handlingen kom følgelig litt i bakgrunnen ... eller var snarere fraværende, for å si det som det var. Jeg hadde bursdag og fikk fotoapparat. Mitt første bilde var av far. Han står med hendene i lommene i 16


hvit skjorte og vest og ser stolt ut. Det andre bildet var av fru Mathisen som står og snakker med mor på trappen vår. Mor forsvinner litt i skyggen, men lillesøster Barbro titter frem foran bena hennes. Det var en rar følelse å stanse tiden og brenne øyeblikket fast bare ved å trykke på en knapp. Lokalavisa Gjengangeren utlyste en fotokonkurranse der det gjaldt å ta sommerens beste bilde. Jeg syklet rundt på jakt etter motiver. I parken foran den tekniske skolen satt en liten pike. Hun hadde sittet der lenge, for hun var støpt i bronse. Jeg tok et bilde, fikk det fremkalt og leverte mitt bidrag i Gjengangerens avisredaksjon. Noen uker senere sto det i avisa at jeg hadde fått 2.premie i fotokonkurransen! 1.premien gikk til en lokal fotograf. Av helt naturlige årsaker ble det ikke utdelt 3.premie. Men jeg var like begeistret for min 2.plass, og la ikke all verdens vekt på at avisa bare hadde fått inn to bilder til konkurransen. På den tiden hadde nesten alle ukeblader fotoføljetonger der teksten i handlingen ble ledsaget av fotografier. Aktørene hadde et begrenset sortiment med ansiktsuttrykk, som de hentet frem når de skulle vise redsel, glede, vantro eller forbauselse. Men alle historiene handlet om kjærlighet og utroskap, og om pene damer som slites mellom snille menn og slemme menn. Her var det åpning for en ny nisje. Peter, Eian og jeg startet et selskap som skulle 17


produsere foto-føljetonger med skumle temaer. Kjærlighet skulle byttes ut med blod og drap. I skogen bak skraphandleren sto et forlatt lastebilvrak. Det gjorde tjenesten når morderen skulle rømme fra politiet og som endte opp med å styrte utfor en fjellskrent i lånt hatt og affektert panikk. Filmen ble fremkalt hos Leif Preus, den hyggelige, unge mannen som nylig hadde startet fotobutikk i Storgata. Han solgte meg også fotopapir og viste hvordan jeg selv kunne kontaktkopiere bildene hjemme på gutterommet. Bildene ble montert inn i et album jeg hadde laget på pappsløyden på skolen. Dialogen ble skrevet på min Royal skrivemaskin, klippet opp og limt inn under bildene. Hverken lokalavisa eller Norsk Ukeblad var tilgjengelige mediekanaler for oss. Det bekymret oss ikke. Vårt publikum var uansett begrenset til Thora Holms gate, Haakonsgate og Olavs gate, og publikum satt tettpakket på trappen mens albumet gikk fra fang til fang. Denne første produksjonen i vårt foto-firma ble også den siste. Det skyldtes fire gutter fra Liverpool. Da Beatles-plata Love Me Do feide over Horten, fikk vi andre interesser. Peter og Eian kjøpte gitarer og lot håret gro. Dermed var stumfilmens dager i Haakons gate definitivt slutt.

18


I fars fotspor I

Det er kveld da vi kommer frem. Lysene fra byen og broene glitrer i elven, og i skråningen ovenfor gløder de flombelyste slottsruinene som gull i kveldsmørket. Endelig er vi fremme i Heidelberg, byen der far reddet livet ved å rømme fra tyskerne, og der han jobbet for amerikanerne etter frigjøringen. Vi er alle opprømte der vi kjører langsomt langs elven, finner en campingplass og slår opp teltet. Det går raskt, vi har god trening nå etter flere netter på tur. Vi setter sammen stengene, jeg kryper inn i teltet og setter opp det indre reisverket, far monterer de ytre stengene. Etter aftens går vi på badet og steller oss i det lange, brune huset ved innkjøringen. Barbro og mor går inn i den ene enden, far og jeg går på den andre siden. I morgen skal vi se huset der far var internert, og kanskje skal vi forsøke å finne veien han gikk da han rømte. På Caltex-stasjonen nede på fergekaia i Horten 19


hadde far og jeg tanket opp bilen. Det vil si at vi så på mens Caltex-mannen i den kakifargede uniformen fylte bensin. Så vasket han frontvinduet, åpnet panseret, sjekket oljepinnen og ga far et fornøyd nikk mens han tørket av med twistdotten. Inne på bensinstasjonen luktet det gummi. Far kjøpte et hvitt klistremerke med bokstaven N på, som er påbudt å ha på bilen hvis man skulle kjøre utenfor Norge, og som derfor ga en viss status. Caltexmannen hilste med hånden til lua da vi kjørte. Det gjorde han alltid, både når vi kom og når vi dro. Mor hadde sydd en stor pose av tykt, vanntett stoff som passet til takgrinden på bilen. Sekken ble festet med strikker som så ut som en blekksprut med solide kroker i hver arm. I den hadde vi det store, gule teltet som vi hadde fått av onkel Kurt og tante Wanda. De hadde brukt det bare én gang, men oppdaget at de hatet telt og kjøpte campingvogn i stedet. Teltet hadde grønt plastgulv, fortelt og overtelt, og var et av de største og fineste på alle campingplasser vi kom til. Men det var så tungt at det var nesten umulig å løfte det opp på takgrinden. Teltstengene var nesten like tunge. De lå i en egen pose, og far hadde merket hver stang med tape i ulike farger for at han skulle huske hvilke stenger som hørte sammen. Til forsetene hadde mor sydd trekk av stoff som hun hadde kjøpt hos Margrethe Myhres Trikotasje. Trekket var som en pose som ble trædd over seteryggen, og på baksiden hadde hun laget små og store lommer der 20


lillesøster Barbro og jeg kunne ha tingene våre. Vi satt i hver vår polstrede hule i baksetet med soveposer og puter stablet høyt mellom oss. Dette er en ferietur mor og far har planlagt i lang tid. Kart var studert, reiserute tegnet opp, antall mil og bensinforbruk beregnet. Far hadde vært i banken og vekslet penger til svenske og danske kroner, tyske mark, franske franc og østerrikske schilling. Bensinpengene lå i en brun konvolutt og skulle ikke under noen omstendighet brukes til annet enn bensin. – Ellers er det fare for at vi ikke kommer oss hjem, sa far. Alle barna i gata svermet rundt bilen da vi satte oss inn. Så satte vi kursen for Bastøfergen, som var første etappe.

Du-dunk, du-dunk synger det rytmisk fra hjulene der vi suser sydover på en tysk motorvei. Men vi sier ikke motorvei, vi sier autostrada. Den er så bred at det er nesten til å le av. Ikke kommer det noen biler imot oss heller. De som skal i motsatt retning, kjører på en egen vei bak en hekk. Jeg må ta bilde for å vise det til Bjørn og de andre. Jeg finner frem fotoapparatet, krabber opp mellom forsetene og tar bilde gjennom frontruten. Her på autostradaen kan far slippe alle femtifem hestekrefter fri. Vi har vært oppe i 120 kilometer i timen, men da blafret det så mye i posen på taket at mor var redd den skulle falle av. Derfor ligger vi i hundre. Det er passe, synes mor. 21


Vi passerer kolonne på kolonne med amerikanske militærbiler. Her i Tyskland er det som om krigen ennå ikke er helt slutt. Selv om det er sytten år siden, må amerikanerne fremdeles passe på. De er overalt på de tyske autostradaene; lange tog med åpne jeeper og lastebiler fulle av soldater under presenningtak. De fleste sitter på sidebenken og sover, men de som er våkne, smiler og vinker til oss når vi kjører forbi. Det tar tid, for de fleste kolonnene er uendelig lange. Selv om det står i instruksjonsboken vår at bilen går fra null til hundre på bare 26 sekunder, gjelder det ikke når bilen er tunglastet og har stor sekk på taket. Det gule teltet vårt står ved elvebredden. Det er den beste plassen på hele campingplassen. Da vi kom hit i går kveld, fikk vi den siste og dårligste plassen, like ved veien. Her hørte vi trafikken hele dagen ... og hele natten. Etter frokost forteller jeg far at noen som har en teltplass nede ved elven, holder på å pakke sammen. Vi handler raskt, løsner barduner, trekker opp teltplugger og bærer hele teltet tvers over campingplassen og plasserer det på den gule gressflekken etter den forrige gjesten. Mor og Barbro kommer etter med bord, stoler og madrasser. Den natten sovner vi til de dype, søvndyssende motorlydene fra lasteprammene som glir forbi på elven. Den rolige duren kommer nærmere og nærmere inntil jeg kan høre bruset fra baugen. Så passerer den og blir langsomt borte. Noen hoster i et telt et stykke unna. Jeg ligger i den blå treningsdrakten som har 22


hvite skulderpartier, buksene har en smal, hvit stripe. Soveposen lukter sovepose og litt loft. Jeg krøller meg sammen og synes vi har det fint! Det er trygt og koselig å ligge i telt med mor og far og Barbro. Når vi lukker forteltet for kvelden og trekker ned glidelåsen på soveteltet, stenger vi verden ute. Da er det bare oss. Det blå campingbordet kan foldes i to og har bærehåndtak. Når vi bretter det ut og slår ut bena, er det akkurat stort nok til oss fire. Vi sitter på hver vår sammenleggbare stol og spiser middag som mor har laget på primusen. Jeg forteller om noe morsomt jeg har sett. Far ler, og jeg blir glad og opprømt over at jeg får ham til å le så hjertelig. Jeg utbroderer og forteller videre. Far ler så han triller av stolen. Han ruller rundt i gresset og griper seg til halsen og hikster. Da ser jeg at han ikke ler. Han får ikke puste, ansiktet blir blått, øynene ruller og han sparker med bena. Jeg løper i panikk frem og tilbake og roper på hjelp. Far dør, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg prøver å løfte ham opp, men mor skyver meg vekk. Jeg rømmer fra alt, springer bortover elvebredden helt til jeg ikke kommer lenger. Der blir jeg stående og tenker at nå er far død, at far til slutt døde i Heidelberg likevel, og det er min skyld! Til slutt finner mor meg. Hun forteller at alt er bra igjen med far og at jeg ikke må være redd. Far sitter på gummimadrassen som er brettet sammen til en stol. Han virker sliten og litt trist, nesten som om han 23


skammer seg. Han sier han er lei for at han skremte meg så kraftig, og forklarer at han har en sykdom som av og til gjør at han får krampe i halsen. Da blir det vanskelig å puste. – Noen ganger tetter det seg helt, og da ser det nok dramatisk ut, sier han. – Har du hatt det før, lurer jeg. – Ja, og det kommer nok igjen. Men heldigvis går det lengre og lengre tid mellom hver gang. – Blir du ikke redd? – Det er jo ikke akkurat behagelig, men det går bra hver gang. Du ser jo det. – Men hvis det blir helt tett og du ikke får noe luft, da kan du jo dø? – Hvis det blir helt tett, besvimer jeg, og da slipper krampene, sier far og peker over elven for å bytte tema. – I morgen skal vi besøke slottsruinene, og så kommer mors fetter fra Amerika. Han heter Donald. – Akkurat som Donald Duck? Jeg ler, litt fordi mors fetter heter det samme som en and, men mest fordi det er lov til å le igjen sammen med far.

24


I fars fotspor II

Onkel Donald ble umiddelbart min favorittonkel. Han kom oss i møte, høy og rank med lys kakiuniform og et stort smil. Vi fikk øyeblikkelig kontakt. Han hadde en veldig tøff tittel også: Lieutenant Colonel of the US Army Intelligence. Han tjenestegjorde i Mannheim i en stor militærleir der det var et yrende liv av soldater og jeeper, tanks og kanoner på hjul. Jeg var stolt da jeg så hvordan soldatene gjorde honnør til onkel Donald der vi gikk gjennom leiren til kantina. Her fikk jeg to nye opplevelser: bananasplit og neger. Det var første gang jeg så en ekte neger, som det var lov å si den gang. Til og med negerne sa neger. Det var ikke bare én, de var mange og overalt, og alle nikket til meg og smilte med kritthvite tenner. Og så fikk jeg bananasplit av damen bak disken i kantina. Hun var neger hun også, med store pupper og høy latter. Hun pratet hele tiden mens hun fylte opp den bananformede skåla med banan og is og store mengder krem toppet med nøtter og sjokolade og rød saus. Jeg var ukjent med amerikanernes overdådige serveringsritualer. 25


Kombinert med min norske oppdragelse om å spise opp alt på tallerkenen, ble bananasplit etter hvert en prøvelse. – You really like that, don’t you? sa onkel Donald. Jeg nikket og smilte tilbake og spiste til jeg var stappmett. Deretter spiste jeg litt til, og så tvang jeg i meg resten, skje for skje. Jeg ville ikke skuffe en ekte Lieutenant Colonel of the US Army Intelligence i hans egen kantine. Sammen dro vi opp for å ta Heidelberg Schloss i nærmere øyesyn. Slottet består delvis av ruiner og var derfor det tøffeste slottet jeg hadde sett, i alle fall om kvelden og i flombelyst avstand. Ruiner var alltid mer spennende enn hus, som skipsvrak var mer spennende enn båter. Men som så ofte her i verden bleknet inntrykket da vi kom nærmere og virkelighetens realiteter visket ut fantasiene. For blant ruiene var det ingen spor etter konger og skatter, bare brennesle. Inne i slottet lurte jeg på hvordan det hadde vært å bo her, som sønn av en fyrste eller konge. Da kunne jeg invitert alle hit for å leke og overnatte, tenkte jeg mens guiden snakket oss langsomt gjennom sal etter sal. Etter omvisningen skulle mor og far se på hagen. Grusen knaste tørt under skoene våre, det var sol og stekende varmt, og det forundret meg at de voksne ikke lot seg merke med varmen. Onkel Donald hadde til og med jakke og slips. Endelig foreslo han at vi burde få oss litt mat og inviterte oss til middag på Schlosshotel Molkenkur. 26


Restauranten lå enda høyere i åssiden og var den flotteste restauranten jeg hadde vært i med lysekroner og runde bord med hvite duker. Vi satt ved et vindusbord med storslått utsikt over slottet og Heidelberg mens servitørene skjenket og serverte. Tyskerne visste ikke at den var sprengt, i alle fall ikke de tyskerne vi kom i snakk med da vi gikk over Alte Brücke. De ville ikke tro det. De hadde vært i Heidelberg før, og nå som de var tilbake, kunne de jo se at den gamle 1700-tallsbroen fremdeles var intakt. Men far forteller at tyskerne faktisk sprengte broen 29. mars 1945, like før general Patch og hans 7. armé rullet inn fra vest. Vi går frem og tilbake på broen og finner til slutt skillet mellom den gamle og den nybygde delen. Det er så fint gjort at man må vite det for å se det. Tyskerne er begeistret for å møte oss fordi vi er norske. En av dem, som kunne et par norske gloser, fortalte stolt at han var i Norge under krigen. – Ein wirklich schönes Land! sier han. Far så ham rett i øynene og sa: – Und als du in Norwegen warst, war ich hier in Deutschland in einem Gefangenenlager. (Og mens du var i Norge, satt jeg i tysk fangeleir her i Tyskland.) Da ble de litt rare i ansiktet og forlot oss. Da jeg spurte far om han ble sint på dem fordi de hadde vært i Norge, svarte han at han ikke ble sint, bare litt oppgitt: – De fleste soldatene som ble sendt til Norge, trodde de skulle redde oss fra engelskmennene. Det er på tide at sannheten går opp for dem. 27


Vi fant frem til Hauptstrasse og huset som far rømte fra. Der tok vi bilde av ham på trappen før vi gikk den veien han rømte for sytten år siden, gjennom de trange gatesmugene ned til elva der han kom seg over Neckar på lasteflåten. Senere på formiddagen gikk far og jeg oppover Schlangenweg, som svinger seg som en slange opp den bratte åssiden. Far hadde lyst til å se om han kunne finne stedet der han og de andre gjemte seg i skogen. Far advarte meg mot at det var langt, men jeg skulle få være med hvis jeg orket turen. Jeg hadde lovet at jeg helt sikkert skulle orke det, men jeg var svett og andpusten allerede etter halve ”slangeveien”. Den var akkurat som jeg husket far fortelle, med høye murer i bratte svinger oppover åssiden. Endelig kom vi opp på Philosophenweg der vi tok til høyre i retning Ziegelhausen. Det var riktig som far sa, det var langt. Men hvert skritt var spennende, for jeg gikk på den samme veien som far og de andre hadde gått den påskenatten. Underveis gjenfortalte far detaljer fra historien som jeg kjente så godt. ”Husker du at jeg fortalte at..., det var rett rundt svingen der.” Vi fulgte kjerreveier og stier innover og oppover, nedover og opp igjen. Etter flere timer kom vi frem til en trang, liten dal med en liten bekk. ...

Vil du lese mer? Hele boken finnes som e-bok og som papirbok hos Ark, Norli og Haugenbok.no 28


Velskrevet og fornøyelig om en gutts oppvekst i en norsk småby på 1950- og 1960-tallet. Øyvind B Nustad har fanget tiden og tidsånden på en lun og til tider morsom måte. ”Snøen som falt i fjor” er et hjertevarmt gjensyn med sekstitallet for alle oss som var med, og burde være pensum for de som ikke var der.

LES OGSÅ: Utrolige historier fra 1970- og 1980-tallet med Bobbysocks og Mobira-telefoner, filmfestival i Haugesund, ville fester i Cannes og besøk på legendariske Studio 54 i New York. Man tror nesten ikke at det er sant ... men det er det!

9 788 269 125306 > ISBN 978-82-691253-0-6

Profile for post-nustad

Snøen som falt i fjor  

GRATIS LESEEKSEMPLAR: Velskrevet og fornøyelig om en gutts oppvekst i en norsk småby på 1950- og 1960-tallet. Øyvind B Nustad har fanget tid...

Snøen som falt i fjor  

GRATIS LESEEKSEMPLAR: Velskrevet og fornøyelig om en gutts oppvekst i en norsk småby på 1950- og 1960-tallet. Øyvind B Nustad har fanget tid...