__MAIN_TEXT__

Page 1

ØYVIND B. NUSTAD

GUNNAR EDDIE DEN UTROLIGE HISTORIEN OM

ROMAN

” ”

Er det mulig! spurte jeg meg selv ... og det var det! Kjøp den! Les den!


Øyvind Brodtkorb Nustad

DEN UTROLIGE HISTORIEN OM

GUNNAR EDDIE ROMAN


N&P 2019

Nustad & Partners AS

Trykk: BALTO print Papir: 100 g Munken Print Sats: Sabon 11/15 Alle rettigheter: Ă˜yvind Brodtkorb Nustad 1. opplag

ISBN: 978-82-691253-4-4


Innhold Nakent piano 9 Gul Bauknecht 18 Münzenberg 22 Stormen 33 Martinsen fra Tromsø 44 Martinez 57 Juletre på Egertorget 76 Det var Haakons idé 80 Talkum i New York 87 Bobbysocs 100 En god skilsmisse 105 «Jeg skal flytte!» 111 «Tjukka» 119 Ankerdram på Helgoland 125 Dritt over bord 132 Aker Brygge 135 Kongens båt 144 Septik I 161 Septik II 174 Bryllup 182 Tjukkasgjengen 197 Formel 1 210 Meando en España 220 Next stop Los Angeles (or not?) 227 Et sår på plasteret 233 Bak solen titter skyen alltid frem 236 Epilog 240

5


Nakent piano

Klokken har så vidt passert seks om morgenen. Himmelen foran oss er fremdeles mørk, men bak oss er den klar og blekblå. Vi har passert Åkrafjorden og nærmer oss Skjold da de første solstrålene sniker seg over Hardangervidda og treffer de myk-runde vestlandsknausene med sitt gylne morgenlys. Det er bare en drøy halvtime igjen å kjøre. Åtte timer tidligere hadde jeg sittet med fredagspizzaen og slappet av foran TVen da telefonen ringte. Det var Gunnar Eddie: – Hei, hva gjør du? – Ser på TV ... Filmfestivalen i Haugesund. – Samme her. Du, hvorfor er ikke vi der’a? En halvtime senere var vi på vei vestover. Tidlig på morgenkvisten svinger vi inn på kaiområdet der kjente filmansikter med festklær i uaktsom uorden avslører at dette er siste rest av gårsdagens nachspiel. De myser mot morgensolens spisse stråler og forsvinner inn på hotellet med opptrukne skuldre.

6


Vi parkerer bilen, tar bagene og spaserer inn på et fullstappet festivalhotell. Gunnar setter kurs rett mot resepsjonen der en ung, lyshåret dame holder på å avslutte sin nattevakt. Hun blir veldig forvirret da Gunnar smilende presenterer seg som ankommet gjest, og hun leter forgjeves etter Gunnars påståtte rombestilling. Den finner hun selvfølgelig ikke ettersom den tross Gunnars myndige påståelighet aldri har eksistert. Hun ser fortvilet opp og beklager at det nok har skjedd en liten glipp, en påstand som Gunnar umiddelbart retter til alvorlig glipp. Hun nikker samtykkende og blar frem og tilbake i papirene. – Og dessverre, sier hun, er hotellet aldeles fullt. Det eneste hun kan tilby, er et enkeltrom, et lite kvistværelse helt øverst. Det er ikke noe de pleier å leie ut, men det er en seng der, og hun kan sette inn en ekstraseng, hvis det er greit? Gunnar smiler overbærende, bøyer seg frem og peker på meg mens han hvisker fortrolig: – Nå tror jeg du er i ferd med å gjøre en kjempetabbe. Ser du ikke hvem han er? Det gjør hun selvfølgelig ikke av helt opplagte årsaker, men tvilen plager henne tilstrekkelig til at det løser seg til det beste ... i alle fall for oss. Noen minutter senere slipper jeg bagen på gulvet i festivalhotellets flotte juniorsuite og hiver meg på sengen. Jeg får noen timer på øyet før jeg ved lunsjtiden våkner av at det banker på døren. Det er VG som skal snakke med Liv Ullmann som sjekket inn for kort tid siden. Men VG-journalisten er blitt feil7


informert av dagvakten som har overtatt resepsjonen, for Liv Ullmann bor på et enkeltrom helt øverst i hotellet, på et kvistværelse. Lørdag kveld er det prisutdeling og festmiddag med etterfølgende dans. Deretter fortsetter festen i nattklubben til sent på natt. Da nattklubben stenger, begynner filmbransjens A-, B- og C-kjendiser å drive nølende gjennom resepsjonen, motvillige mot å gi slipp på fest, alkohol og hverandre. De som bor på et annet hotell, bruker lang tid på å ta avskjed ved utgangsdøren, andre finner en plass i hotellobbyens sittegrupper der de over det siste glasset fortsetter sin fylleflørt fordekt som samtaler om storslåtte filmplaner og samarbeid. Ved sittegruppen til høyre for hoveddøren står det et feststemt piano som øyeblikkelig fanger Gunnars oppmerksomhet. Han setter seg på pianokrakken og slår noen akkorder. Det skal ikke mange taktene til før folk stimler rundt pianoet: – Kan du den, ... kan du spille den låten av hun mørke fra England ... hva heter hun igjen ..? Folk nynner og forklarer, og Gunnar spiller. Allsangen fyller lobbyen, og Gunnar følger på tangentene. Han kan det aller meste, og det han ikke kan, tar han på strak hånd. Gjestene strømmer til for å sikre seg en plass rundt pianoet. Etternølerne fra nattklubben haster ut i lobbyen, og de som nettopp har forlatt hotellet, kommer plutselig tilbake. Festen er i full gang igjen.

8


En nattevakt kommer raskt seilende inn og ber oss være stille. – Dere forstyrrer gjestene, påstår han. – Men alle gjestene er jo her? svarer jeg og stikker til ham en seddel. Hvis det første argumentet ikke hjalp, så hjalp i alle fall det andre. Han putter seddelen raskt i lommen og trekker seg tilbake. Etter en halvtime ankommer en vaktmester i vaktmesternes SS-uniform: Blå lagerfrakk. Enten var han sur fra før, eller ble han sur fordi jeg ikke ga ham også en seddel. Han smeller ned tangentlokket, låser det og forsvinner med nøkkelen i lommen. Skuffede utrop og hånsord fyller resepsjonsområdet. Men Gunnar vet råd; han har piano hjemme. Han krabber bak pianoet, vrir på noen låseklosser og demonterer raskt hele karosseriet. Tangenter, hammere og blanke pianostrenger gliser festopplagt mot oss og Gunnar spiller på det nakne instrumentet til langt inn i de lyse morgentimer, omkranset av skuespillere, regissører og journalister. I begynnelsen gauler alle med etter beste evne, men etter hvert dukker det opp enkeltstemmer som virkelig kan synge. Det utvikler seg til en intimkonsert av høy klasse, en blanding av Beat for Beat og Stjernekamp, lenge før dette var programposter på TV. I ettertid ble det sagt at dette var tidenes beste festivalavslutning.

9


Münzenberg

Det går jevnt i 180 kilometer i timen. Betongskjøtene på den tyske motorveien smeller rytmisk i dekkene. Støynivået er høyt, for Gunnar sitter med sidevinduet på gløtt og asker av sigaretten i trekken. Det er dagens sigarett nummer tjue eller kanskje tretti. Gunnar røyker kun Prince Rød og kjøper aldri pakker, han kjøper kartonger. Vi nærmer oss Frankfurt da det dukker opp et gammelt minne på et veiskilt. – Så du det? spør jeg. Men Gunnar har ikke registrert skiltet. – Det sto Münzenberg! – Jøss, det er mange år siden. – Ja, tolv år. – La oss mimre litt, vi har tid til det. Vi ser avkjøringen nærme seg, Gunnar legger seg inn i høyre fil og slakker av til 170 km/t. Münzenberg er en ganske liten by med smale, brostensbelagte gater og noen hundre hus i en tett klynge rundt Burg Münzenberg, borgen fra 1100-tallet som troner på en liten høyde over byen. Vi finner frem til 10


Burgweg, parkerer bilen og rusler opp til vertshuset Gasthaus zum Löwen. Det plinger svakt i en bjelle idet vi går inn i det folketomme lokalet. Etter en stund kommer en guttunge på ni-ti år til syne bak disken, han løfter håndflatene: – Wir sind noch nicht geöffnet, sier han beklagende. Så får han øye på Gunnar og stivner. Han ser og ser mens han strekker ut hånden og peker på et tolv år gammelt bilde som henger ved disken. Uten å ta øynene vekk fra Gunnar roper han på bestefaren: – Grossvater! Er ist hier! Mannen på bildet er her! Det store bildet på veggen viser hele den mannlige befolkningen i Münzenberg samlet foran Gasthaus zum Löwen. I første rekke og midt på bildet sitter en smilende Gunnar på huk med trekkspillet på fanget. Det var midt i juli og derfor midt i fellesregnet. Vi var to mistrøstige par som trøstespiste lunsj og stirret oppgitt ut av vinduene. Utenfor silte det ned. Det hadde det gjort uavbrutt i nesten to uker. Vinterbleke barn lekte i regnjakker og gummistøvler. Plenene var blitt myraktige våtmarker, selv asfalten begynte å løse seg opp i alt vannet. – Nå pakker vi bilen og kjører til sola! sa Gunnar. – Og hvor er det? – Vi får se. Vi pakker det viktigste og kjører til vi finner sol. Et eller annet sted må det jo være sol! Vi ble enige om å kjøre alle fire i én bil, og ettersom Gunnar hadde ny firmabil som dessuten var en stasjonsvogn, var valg av bil enkelt. Men fire personer 11


på ferie i én bil innebar minimalt med bagasjeplass, noe som la utfordringer på damene. Gunnar og jeg pakket som vanlig en liten bag hver. Det var uansett ikke mye vi trengte: noen få underbukser, en ekstra T-skjorte, en fleece, kortbukse og en optimistisk badeshorts. Pluss ett stykk trekkspill. Klokken ett var Gunnar og jeg klare til avgang, mens damene løp ut og inn etter glemte sko, kremer og vesker. Men allerede kvart på to var vi på vei, og førti minutter senere passerte vi Svinesund med vindusviskerne på full hastighet. Optimismen og stemningen var fremdeles høy. Den ble høyere da vi passerte Munkedal i oppholdsvær, selv om skyene fortsatt hang høsttungt over E6. Men ved Stenungsund kom uværet tilbake, og i Göteborg regnet det mer enn noen gang. Vi fortsatte sydover. Vi passerte Halmstad med blåsorte skyer på alle kanter, bortsett fra i vest der skyene var grå. Det var lovende. – Sola er i Danmark! konstaterte Gunnar og knipset sigarettsneip nummer 22 ut av vinduet. Vi ble enige om å komme oss over til Helsingør. Ingen var på reisefot i regnværet, så vi kjørte rett inn på fergen i Helsingborg, og en halvtime senere var vi i Danmark. Det regnet. Jentene i baksetet begynte å bli utålmodige og lurte på om vi snart skulle stoppe for kvelden. Vi i forsetet mente det var best å fortsette litt til. – Tenk å kunne våkne i morgen til sol og blå himmel! lokket vi og fortsatte sydover på Strandvejen. Bak 12


regntunge hekker sto hvite murvillaer med opptrukne skuldrer mellom almetrærne mens vannet sildret fra hollandsk taksten. Vi nærmet oss København. Vi passerte København. Vi nærmet oss Rødbyhavn, ... og plutselig var vi i Tyskland. Der var det mørkt og vått og like mye regn. På radioen sang Elvis Are You Lonesome Tonight i takt med vindusviskerne. Nå var det tendenser til opprør i baksetet. For å bevare freden, og livet, gikk forsetet med på at første og absolutt eneste fokus nå var å finne et skikkelig sted å overnatte, enten det regnet eller ikke. Nå var det seng, ikke sol, som skulle stå på agendaen! Gunnar, som hadde skjønt tegningen, stemte i med Elvis: ”I’ll be lonesome tonight...” Så avbrøt han seg selv: – Jenter, vet dere hva Elvis ville gjort nå hvis han fremdeles er i live, slik noen tror at han er? Fra baksetet kom det bare sur taushet. – Vet dere ikke? – ... Nei! – Han ville banket som en gal på kistelokket! Latteren uteble. Kvelden gikk over til natt mens bilen fortsatte sydover på tyske motorveier og vi vurderte og forkastet kjedelige motorhoteller. Fra baksetet kom det ingen flere trusler og protester. En rask titt avslørte årsaken. – De sover, sa jeg lavt. Gunnar smilte og la seg ut i venstre felt. Jeg sjekket kartet, vippet seteryggen et hakk bakover og gjespet.

13


Timene gikk, det begynte å lysne og morgenlyset avdekket blå himmel og tørr autostrada. Gunnar smilte: – Vi fant sola til slutt. – Jeg må ha duppet av. Hvor er vi? – Ingen aning. Noe rørte seg i baksetet. – Hva er klokken? – Litt over seks. – Kjører vi ennå?! – Ja, det virker slik når man ser ut av vinduene. – Ikke tull. Dere skulle jo stoppe. Hvor er vi! – Samme sted som i går, vi er fremdeles i Tyskland. Men jenter, se ut! Her er det blå himmel. Akkurat da passerte vi et skilt som annonserte at det var 36 kilometer til Frankfurt. Det skiltet hadde en akutt negativ virkning på stemningen i bilen. Forsetet fikk streng og utvetydig beskjed om å stoppe umiddelbart og med én gang. Nok var nok, og vi hadde tatt oss friheter på linje med voldtekt og kidnapping. Dessuten måtte baksetet tisse. Sinte damer skal man ikke spøke med. Nå var det for så vidt nettopp det vi hadde gjort i nesten et halvt døgn. Men nå var de så tissetrengte at jekslene begynte å fylles med vann. Både tonen og glosene ga klare signaler om at det kunne vært lurt å ikke dra dette særlig lenger. – Vi tar av her, sa jeg og pekte på skiltet med Münzenberg 3 km. Avkjøringen nærmet seg raskt, og Gunnar blinket ut. Jeg snudde meg mot baksetet: 14


– Her blir det toalett og frokost, jenter. – Og so-ool! kom det fra Gunnar, som annonserte vår ankomst ved å holde hornet inne gjennom hele avkjøringen. Münzenberg var stille. Og lite. En typisk tysk dorf av minste slag. Noen få gater, en klynge med hus og en idyllisk, liten borg på en høyde. Vi rullet sakte over brolegningen og fant frem til en slags kafé eller vertshus som var ganske nybygd og som derfor ikke sto i stil med resten av bebyggelsen. Vi parkerte foran inngangen. Etter mer enn et halvt døgn i bilen knaste det nesten like mye i stive kropper som i grusen da vi steg ut av bilen, men sommervarmen som slo imot oss, var behagelig. Kafeen var stengt, men likevel åpen. Jentene løp rett på toalettet mens Gunnar og jeg lette etter personalet. Til slutt trådte en ferm dame frem fra det indre. Hun hadde stort, fargerikt skjørt med et enda mer fargerikt forkle over en romslig, hvit bluse med imøtekommende utringning. – God morgen, har De frokost? spurte jeg på skoletysk. Damen beklaget at de ikke åpnet før syv, men hvis vi ville vente, kunne vi i det minste få en kaffe så lenge. Da jentene kom tilbake, fant Gunnar og jeg ut at vi trengte en tur på toalettet vi også, om ikke annet så for å gi jentene litt tid i håp om at sol og kaffe ville ha en oppløftende virkning på stemningen. Jeg følte behov for en dusj, men noen dusj fantes ikke. Vi kledde likevel av oss og fylte hver vår vaskekum med varmt vann og brukte håndpapir til en rask 15


kattevask, som ble avsluttet med en fotvask. Plutselig gikk døren opp, og en røslig, godt voksen mann sto i døråpningen og stirret – på meg med en fot i vasken, og på Gunnar som sto med trusene på knærne og nevene fulle av tørkepapir. Ingen rørte seg på flere sekunder, så forsvant han brått, døren gled ettertenksomt igjen etter ham. Vi hørte det knase i grusen da han kjørte. Stemningen ved vindusbordet med utsikt til borgen var flere titalls hakk høyere nå som blærene var tomme og kaffekoppene fulle. For å toppe det hele kom Helga, som vi kalte henne, med en gedigen frokost bestående av pølser, bacon, omelett og flere sorter ost. Da vi en halvtime senere sto utenfor i solen med europakartet brettet ut på panseret og diskuterte kjøreplanen, hørte vi plutselig taktfaste skritt og syngende mannsstemmer. Ut fra skogen kom en lang rekke mannfolk i alle aldre marsjerende. De var grovbygde og grovkledde, med mørke skjeggstubber og solide lærstøvler. De trampet i takt mens de sang en tysk marsj av full hals. Gunnar røsket ut trekkspillet, fant tonen og improviserte et akkompagnement. Det ble umiddelbart fullt kaos i rekkene. Tyskerne omringet oss, og Gunnar som nå hadde funnet alle tonene, dro belgen med bakoverbøyd rygg mens tyskerne sang ferdig. Det viste seg at dette var den dagen i året da man skulle ære skogguden. En flere hundre år gammel tradisjon gikk ut på at alle menn gikk ut i skogen om natten, og så sang de for trærne idet solen gikk opp. 16


Nå var de på vei til en flytende frokost på Gasthaus zum Löwen. – Kommen sie mit! Kommen sie mit uns! ropte de unisont, og vi takket ja og ble med. Gunnar, trekkspillet og byens ordfører gikk foran og ledet allsangen, som ga ekko mellom murveggene mens tretti par sko smalt taktfast mot brolegningen. Kort etter satt vi benket rundt bordene på Gasthaus zum Löwen. Frokosten kom på bordet: mørkt brød, mørk pølse, øl og snaps. Først skulle det skåles i øl: Prost!, og deretter i snaps: Prooost! En storvokst mann på 190 cm med imponerende mage reiste seg, lente seg over bordet mot Gunnar og løftet en behåret pekefinger på størrelse med en knakkwurst. Så begynte han å synge med lys, mild stemme. Gunnar som har absolutt gehør, plukket raskt opp tonene på trekkspillet og fulgte ham allerede etter et par takter. Kjempen nikket smilende og rettet seg opp mens den hårete fingeren hans dirigerte takten og resten av selskapet falt inn i sangen. Festen var i full gang: sang etter sang, flaske etter flaske. Mellom hvert vers var det alltid noen som løftet glasset og ropte Prost. Gunnar, som hadde begge hender låst til trekkspillet, ble skjenket av velvillige hender. Han bare gapte mens snaps og øl ble tømt i ham så det rant nedover hake og hals. Etter hver skjenking fikk han munnen tørket av en muskuløs og hårete underarm som strøk ham over kjeften med en raspende lyd. Gunnar var midtpunktet og hadde alles oppmerksomhet. Dessverre kunne han ikke et ord tysk. 17


Det kunne ikke tyskerne heller etter hvert. Det ble mye accch- og sccchj-lyder som ga rom for mange tolkninger. Vi forsøkte å bryte opp og takke for oss, men oppbruddet ble kontant stoppet. – Nein, nein! Spielen, bitte! Bli litt til! Flere sanger, flere snaps. Jeg begynte å se dobbelt. Verre var det med Gunnar som fikk vanskeligheter med å finne knapper og tangenter. Under store protester klarte vi å avslutte vår deltagelse ved stadig å nærme oss utgangsdøren mens Gunnar slet med det ene ekstranummeret etter det andre. Til slutt kom vi oss ut og ned trappen til Burgweg med hele selskapet ravende etter oss. Jeg hentet frem fotoapparatet og fikk alle til å stille seg opp utenfor vertshuset. Jeg sjanglet over på den andre siden av gaten, men fikk problemer med å finne motivet i søkeren. Jeg prøvde å fokusere, men alt var like uklart og tåkete uansett hvor mye jeg skrudde og vred på objektivet. Til slutt tok jeg sjansen og bare trykket av. Det skulle vise seg at bildet ikke bare ble knallskarpt, som ved et lykketreff var også samtlige på bildet pene; ingen blunket, ingen hadde rare grimaser. Jeg forstørret bildet da jeg kom hjem og sendte det ned til Gasthaus zum Löwen som takk for en minnerik fest. Nå står jeg og betrakter bildet som henger i glass og ramme ved bardisken og ser at Gunnar, som jeg trodde var den samme, tross alt har forandret seg på de tolv 18


årene som har gått. Men ikke mye, ikke mer enn at guttungen, som ikke engang var født da bildet ble tatt, kjenner ham igjen. Det gjør også grossvater idet han kommer ut fra bakrommet med håndkleet i hendene. – Oh, mein lieber Gunnar. Du bist zurück! Han kaster armene rundt Gunnar og gir ham en bamseklem før han hilser høflig på meg. Han klarer ikke å plassere meg før jeg forklarer at jeg ikke er på bildet fordi det var jeg som tok det. Da får jeg bamseklem, jeg også. Bamsefar skynder seg å fylle et par glass øl og gir guttungen en rask beskjed mens han henter pølse og brød. Guttungen forsvinner ut, og ikke mange minutter senere flyr døren opp og to kraftige bønder strener mot oss med utstrakte armer. – Ahh ... die Norweger! Vi omfavnes med en gjensynsglede som er like intens som fjøslukten, og får knapt satt oss før to nye ankommer med samme prosedyre. Det slår meg at festen for tolv år siden må ha vært samtaleemne i Münzenberg i alle år etterpå. – Hvor er trekkspillet? Har du trekkspillet? spør de mens flaskene kommer på bordet og glassene fylles. Trekkspillet ligger i bilen, og jeg påtar meg å hente det. Vi har parkert i Burgweg like utenfor Gasthaus zum Löwen, og idet jeg henter ut trekkspillet, ser jeg folk komme vinkende fra alle kanter. Guttungen har vært effektiv med sine jungeltrommer. Det aner meg at bilen står ulovlig, men jeg tror samtidig at den som gir oss en parkeringsbot i dag, ikke vil få det særlig greit i Münzenberg i overskuelig fremtid. 19


Gunnar spenner på seg sitt akkordion, og så er festen i gang på nytt. Det fortoner seg som et déjà vu når jeg ser ut over forsamlingen. Gunnar sitter på samme plass, og gradvis begynner jeg å dra kjensel på de fleste. Det er de samme mennene som reiser seg når de synger, som forsangere i sitt eget mannskor. Men det er Gunnar som er dagens store helt. Bildet på veggen er nesten blitt et ikon for byens innbyggere, og Gunnar er nær ved å bli utnevnt til æresborger av Münzenberg.

20


Stormen

Vi satt i båthavnen i Kristiansand. Eller rettere sagt, vi satt på akterdekket på Gunnars båt, en Princess 38 som han har fortøyd med akterenden inn mot brygga. Vi hadde spist på Sjøhuset, og nå satt vi med hver vår kopp og pratet. Vinden rev i båten som rykket i fortøyningene lik en trekkhund som rykker i selen. Vi hadde planlagt å dra hjemover, men besluttet i siste liten å bli over til neste morgen i håp om at vinden skulle løye. Men den hadde bare økt i styrke utover dagen, og nå var vi glade for at vi ikke dro ut. Vi snakket om filmen jeg lagde for NRK og som handler om mobbing. Filmen hadde nylig gått i reprise på TV, og Gunnar lurte på bakgrunnen for filmen og hvordan den ble til. – Har noen av barna dine blitt mobbet? spurte han. – Nei, ikke det jeg vet, svarte jeg og tilføyer at det kan være vanskelig å vite sikkert. Barn kan av og til holde mye for seg selv. Gunnar forteller at hans datter ble mobbet på skolen. Det var noen gutter som var etter henne daglig. Gunnar kunne gjerne være rund i kantene når 21


det gjaldt ham selv, men han var ikke mye rund hvis noen plaget hans kjære lille datter. Han hadde tatt det opp med både rektor og lærer, men de hadde bare avfeid problemet. – Rektor sa at denne påståtte ertingen umulig kunne være så farlig, for det var et veldig godt miljø på skolen, og verken han eller lærerne hadde sett noen form for mobbing. – Så skolen gjorde ikke noe med det? – Nei, ikke en dritt. – Så hva gjorde du da? – Sørget for at det tok slutt. – ... Javel, men hvordan? Gunnar smilte lurt. – Jeg ga henne en hundrelapp. Og så sa jeg til dattera mi, at neste gang noen var slemme mot henne, så skulle hun gå bort til den sterkeste gutten i skolegården og si at han skulle få hundre kroner hvis han banket opp de som plaget henne. – Virket det? spurte jeg, imponert over frekkheten og oppfinnsomheten. – Om det virket, ja! Det virket veldig bra! Men det ble jo skikkelig baluba. Jeg ble selvfølgelig innkalt til skolen. Der satt rektor og flere lærere og sa at man ikke kunne løse problemet med slike metoder. Da svarte jeg at det ifølge dem selv ikke finnes mobbing på skolen, og dermed kunne min metode umulig være et problem. Men hvis det likevel forekommer mobbing på skolen, bør de snarest tenke over hva de skal gjøre med det, for min datter skal få med seg penger 22


på skolen hver eneste dag! sa jeg. Og så reiste jeg meg og gikk. Jeg tenkte at det er typisk Gunnar, slik jeg hadde lært ham å kjenne. For ham fantes ingen konvensjoner og ingen problemer, bare løsninger. Han taklet enhver utfordring på sin egen måte uten å skjele til hva andre måtte mene. Slik gikk han smilende gjennom livet, ofte utskjelt, men like ofte anerkjent. Han var elsket, hatet, beundret og foraktet. Ingen som møtte Gunnar, var likegyldige overfor ham. Dagen etter satt vi på Hotel Caledonien og spiste en lang og sen lunsj og veide for og imot om vi skulle dra. Vi vurderte å ta toget, men Gunnar ville nødig la båten ligge. Det er rart med det, havet føles ganske trygt så lenge man er på land. Og egentlig så ikke Byfjorden så farlig ut i dagslys – litt humpete, noen hvite striper her og der, men ikke så ille. Vi overbeviste hverandre om at vinden kanskje hadde løyet, i alle fall litt. Vi bestemte oss for å dra for å se, i verste fall kunne vi ta inn til Grimstad eller Arendal hvis det viste seg å være for ille. Tidlig ettermiddag kastet vi loss og gled ut av havnen. Vi satt på flybridgen og så Kristiansand forsvinne bak oss. Over oss hang skyene mørke og tunge. Vi var alene på sjøen, ingen andre båter gikk ut, ingen kom oss i møte. 23


Idet vi passerte Dvergøya, endret havet seg. Store bølgekammer kom rullende mot oss. Så lenge vi kjørte rett mot dem, gikk det bra. Men bølgene ble høyere etter hvert som vi kom lenger ut. Plutselig reiste en vegg av vann seg opp foran oss, en gigantisk svart bølge med grønnskjær på toppen. Gunnars 36 fot store Princess ble brått veldig liten. Fra flybridgen der vi satt, nesten fire meter over havet, så vi opp på bølgen som kom mot oss, kanskje én meter eller to over hodene våre. Den løftet oss opp, og båten vippet over toppen. Så raste vi ned bølgedalen og stanget inn i neste bølge. Vi overveide å snu, men skjønte at det ikke ville bli lett i denne sjøen. Dessuten ble bølgene rundere og mindre krappe desto lenger ut vi kom, båten tippet ikke lenger på bølgekammen, men gled pent over. Problemet var bølgedalene. Det oppdaget vi da båten traff skjevt på neste bølge. Bølgen presset baugen mot styrbord, og båten la seg kraftig over ... og da mener jeg kraftig! Vi hørte et langtrukkent brak inne fra båten. – Der gikk skaffetøyet i dørken, sa Gunnar og fikk rettet opp båten. – Vi setter oss inn. Jeg går ned og tar over, sa jeg. Gunnar ga full gass og fikk rettet opp båten mens jeg ålte meg ned trappestigen fra flybridgen. Inne sto skapdørene åpne, tallerkener, kopper og knuste glass lå utover dørken. Jeg satte meg i styresetet og idet Gunnar satte kontrollene sine i nøytral overtok jeg styringen. Gunnar kom ned fra flybridgen, men ble værende 24


på akterdekket der han romsterte rundt. Vi nærmet oss Grønningen fyr om babord, der skumsprøyten sto til himmels. Jeg tenkte at fyret og de hvite kaskadene av vann mot de mørke skyene kunne blitt et flott foto. Skyvedøren gikk opp, og Gunnar kom inn. – Jeg slapp ut jolla, bare for sikkerhets skyld, smilte Gunnar og trakk på skuldrene. Jeg snudde meg og så at davitene sto tomme. Langt bak båten danset den gule Zodiac’en lekent på de sorte bølgene. Jeg så for meg hvordan det ville vært å sitte i den med bare en gummiduk mellom meg og havet, gli over bølgetoppene og nærmest være ett med elementene. – Med redningsvest og en line rundt livet kunne det latt seg gjøre, sa jeg. Gunnar så på meg. – Du er faen meg gærnere enn meg, du! Han kastet et blikk på glassene og tallerkenene som seilte frem og tilbake på dørken mens båten rullet. Det var ikke mulig å rydde nå. Resolutt hentet han dyner og tepper fra nærmeste kabin og la dem utover dørken. Det fantes hverken GPS eller kartplotter om bord av den enkle grunn at slikt utstyr ikke var oppfunnet ennå. Det skulle gå mange år før denslags var vanlig i fritidsbåter. Jeg senket salongbordet, la en ekstra dyne på dørken og brettet ut sjøkartet som jeg forsøkte å holde på plass med tunge lodd. Så stakk jeg ut kursen. Det var ikke lett, for hver gang jeg skulle orientere kartet, begynte loddene å gli og fikk kompass og linjaler ut av posisjon. Egentlig skulle vi ha lagt oss 90o rett øst når vi hadde passert Oksøy og deretter svingt 25


nordøstover langs kysten. Men det ville innebære at vi fikk bølgene, som kom fra syd, inn fra siden. Det ville ikke gått bra. Den eneste løsningen var derfor å sette kursen mot syd-sydøst inntil vi kom så langt ut at vi kunne vende nordover og få bølgene mer eller mindre rett bakfra. Noen minutter senere spraket det i radioen: – Cabincruiser øst av Oksøy ... cabincruiser øst av Oksøy, kom inn. Jeg så opp og ut. På styrbord side stampet et stort skip med fred olsen lines i store, blå bokstaver på skutesiden. Gunnar holdt kursen med blikket fokusert på bølgene som kom mot oss. – Skal du svare? spurte jeg. – Det er ikke oss han mener, eller? – Jo visst er det oss. Der bak oss er Oksøy, og vi er de eneste her ute. Det er klart at det er oss han mener. Radioen skrapte igjen: – Cabincruiser øst av Oksøy ... kom inn, cabincruiser øst av Oksøy. Gunnar tenkte seg om et par sekunder, så grep han mikrofonen og svarte motvillig: – Ja hallo, cabincruiser svarer. – Dette er kaptein Henriksen på MS Borgen. Hvor har dere tenkt dere? – Dette er kaptein Gunnar på cabincruiser, og vi skal til Moss. – Ja vel, men nå har dere kurs for Danmark, og det tror jeg ikke er forsvarlig i dette været. Jeg anbefaler dere å snu. 26


– Vi skal gå et par mil til før vi vender nordover på grunn av bølgene. – Javel ... vær forsiktige ... det er på grensen dette her. Slutt. Radioen stilnet, og vi så på hverandre. Det hvite overbygget på MS Borgen gled fra oss og ble borte bak de svarte bølgene. Vi fikk noen glimt av det av og til når bølgene løftet oss, men snart var skipet helt borte. Det kjentes litt ensomt. – Ta styringen litt, sa Gunnar og reiste seg. Han løftet setelokket på salongbenken og trakk ut to Helly Hansen overlevelsesdrakter. – Det er jo greit å få brukt dem litt, sa Gunnar og trædde seg inn i drakten mens det knaste i glass under teppene. Min drakt var selvfølgelig et par nummer for liten, men jeg tenkte at den i alle fall ville redde halve livet mitt, hvis det skulle komme til det. Gunnar grep radioen, kalte opp Tjøme Radio og oppga posisjonen vår. – Vi er ikke i trøbbel, men det er jo litt røft her ute, så jeg ville bare si fra hvor vi er. Er det greit? – Det er absolutt greit. Veldig fornuftig. – Kan jeg kalle dere opp om en halv time og fortelle at vi fortsatt flyter ... hvis vi flyter? – Gjør det. Jeg plotter dere inn nå, og du gir oss ny posisjon om en halv time. Det var ikke lett å orientere seg; jeg var usikker på hvor stor forskjell det var på anvist og reell utkjørt 27


distanse. Vi sto nesten stille mens båten jobbet seg opp bølgene og vi nærmest surfet ned bølgedalene. Hvorvidt tripptelleren ga oss riktig distanse, var jeg høyst usikker på. Minuttene gikk uendelig langsomt, men etter en evighet var vi trygge på at vi hadde kommet langt nok sydøst til at vi kunne sette kursen nordover. Jeg satte et kryss på kartet der jeg mente vi var, slo meg ned ved siden av Gunnar og nullet tripptelleren. Vi ventet på en bølge som var slak nok til at vi fikk tid til å vende uten å få den inn fra siden. Gunnar behersket sin båt, det skal han ha! Idet vi var på vei opp en lang bølge, tok han en krapp u-sving, fikk baugen nedover og rettet opp båten. Bølgen vi nettopp hadde vært på vei opp mot, kom nå bakfra og innhentet oss. Den løftet oss opp, og vi surfet lenge nedover mens bølgen langsomt arbeidet seg inn under båten. Gunnar ga full gass på begge motorer for å få kontroll. Endelig var vi på ustø kurs hjemover. Vi kalte opp Tjøme Radio igjen, oppga posisjonen og den nye kursen. – Jøss, se på den! Vi er ikke alene her ute likevel, ropte Gunnar og pekte. Et par hundre meter foran oss fikk vi et glimt av en motorseiler på toppen av en bølgekam. Den hadde samme kurs som oss, men lå et stykke til styrbord. Vi rakk å se at det var en brun, eldre trebåt med blått overbygg før vi forsvant ned i en bølgedal. Neste gang vi var oppe, var den borte. Det er mulig den var nede når vi var oppe, og omvendt. Vi speidet etter den nesten en time, men så den aldri igjen. 28


Med bølgene bakfra ble det roligere i båten. Bevegelsene var like store, men det var slutt på den plagsomme stampingen, uten at det stilte mindre krav til manøvreringen. Kjørte vi for fort, ristet båten som om den skulle falle fra hverandre for hver bølgetopp vi passerte. Kjørte vi for langsomt, kunne bølgen som kom bak, trykke oss skjevt mot neste bølge og få båten til å kantre. Det skjedde nesten ... og ikke bare én gang. Da klamret jeg meg til kartbordet med ett ben på dørken, det andre mot veggen og magen presset inn i bordkanten. Gjennom det ene vinduet så jeg rett ned på sjøen, gjennom det andre skyene. Jeg trøstet meg med sjøulkenes gamle ordtak: Når du er helt sikker på at du skal forlise, er du halvveis. Det er mange historier om folk som i panikk er blitt reddet ut av fritidsbåter i dårlig vær ... og neste dag finner de båten drivende, like hel. Med bølgene i fartsretningen var vi lenger oppe på bølgetoppene, men også lenger nede i bølgedalene. Dette ble en utfordring noen timer senere da mørket

29


Den utrolige historien om

GUNNAR EDDIE Det er de villeste historier der vi blant annet treffer på toppsjefen i Nokia, Bobbysocks, borgermesteren i Kitzbühel, en juletreselger på Karl Johan og en uteligger i New York. Vi er med til filmfestivalen i Haugesund, til sykehuset i Marbella, til Studio 54, og vi er om bord i Kongens båt. Det er ikke måte på ... og det er til å le seg i hjel av! Det er i det hele tatt en så utrolig historie at man ikke kan tro at den er sann. Men det er den!

Fra samme forfatter:

SNØEN SOM FALT I FJOR Velskrevet og fornøyelig om en gutts oppvekst i en norsk småby på 1950- og 1960-tallet. ”Snøen som falt i fjor” er et hjertevarmt gjensyn med sekstitallet for alle som var til stede, og burde være pensum for dem som ikke var der.

30 9 788 269 125344 > ISBN: 978-82-691253-4-4

Profile for post-nustad

GUNNAR EDDIE  

Utdrag fra boken "Den utrolige historien om GUNNAR EDDIE". Her er 1980-tallet med Mobira-telefoner, Bobbysocks, borgermesteren i Kitzbühel o...

GUNNAR EDDIE  

Utdrag fra boken "Den utrolige historien om GUNNAR EDDIE". Her er 1980-tallet med Mobira-telefoner, Bobbysocks, borgermesteren i Kitzbühel o...