BLEIEDIPLOMET

Slik byrjar mellomalderbrevet me no kjenner som Bleiediplomet – som er den eldste fullstendige skildringa av ein rettsak me kjenner i Noreg.

26. mai 1293 var det førd sak og inngått forlik i Lagmannsstova, hjå lagmann Sigurd Brynjulvsson. Bleiediplomet er skildringa av domsavgjerdsla i ein tvist mellom bønder på Indre og Ytre Bleie om mellom anna gjerdehald, beiterett og fordeling av legd.

På grunn av Bleiediplomet anerkjenner ein i dag Lagmannsstova i Agatunet som landets eldste, kjende rettslokale.

Diplomet har vore i Bergen museum si eige sidan 1825, og inngår i dag i Universitetsbiblioteket i Bergen si spesialsamling.

I Agatunet har me ei replika av det bemerkelsesverdige brevet, som du kan oppleva på staden der det vart gjeve for trekvart årtusen siden.

Universitetsbiblioteket i Bergen har landets nest største samling med middelalderbrev. Vårt eldste brev er fra 1293 og et stort og staselig og på flere måter merkelig dokument.

Dette brevet ble gjort og gitt på Aga tirsdagen etter Trinitatis messe (nå: Trefoldighets søndag) i det 14. regjeringsåret til vår vyrdelige herre kong Eirik og hertug Håkon. Anno Domini 1293? I året 1293 falt denne tirsdagen på 26. mai, etter vår kalender. Her kunngjør Sigurd lagmann og 3 vitner: Torolf på Jåstad, Peter på Spånheim og Jon prest, et forlik mellom bøndene på Indre og Ytre Bleie i Ullensvang. Det dreier seg for det første om gjerdehold: "Mannen på Ytre Bleie skal holde grind for Skipavik-leet fra Hallvardmesseaftan (14. mai)", og "ikke la smalen sin gå på den andres bø etter den tid". Til gjengjeld skal mannen på Indre Bleie "ikke la sine naut beite nedom Foldalsgata".

Videre er der avtale om fordeling av fattigpleie eller «legd», og om at Indre Bleie skal få ha to "mølleplasser" ved elva, "og veg til dem. Men om kalvene og om brua ville de ikke avgjøre noe". Har dette forholdet vært ugreit – eller kanskje så ubetydelig at det ikke var noe å bry seg med ?

Brevet forteller en god del om gardsdrift og bygdeliv på slutten av 1200-tallet. Her er også mange opplysninger om navn og navneskikk i Hardanger på denne tid – både gardsnavn og personnavn: Ketill på Lutsand, Askell og Åsolf, Andres på Mokastad, Kolbein på Lutro, Brynjolf på Leikvin (Lekve), Aslak på Sekse og Orem på Lillurdum (Velure).

Dokumentet er utført på en spesiell, forseggjort måte, som vi av og til finner i middelalderbrev. Den øverste kanten er skåret ut i en bølgelinje, der vi ser spor av noen store bokstaver: CIROGRAFA – et gresk ord som rett og slett betyr "handskrift". Brevet har vært utført i to nøyaktig likelydende eksemplarer på et og samme pergamentblad – og dernest er de to skåret fra hverandre langs denne bølgelinjen. Det ville da kunne tjene som dokumentasjon eller "jartegn" (Som det kalles på gammelnorsk) for at brevet er "ekte", når de to delene passer nøyaktig sammen. I dette tilfellet må vi tenke oss at de to partene i forliket fikk hver sin del av brevet.