Ivan og Ivanas enestående og tragiske liv

IVAN OG IVANAS ENESTÅENDE OG TRAGISKE LIV

IVAN OG IVANAS ENESTÅENDE OG TRAGISKE LIV

Roman

Oversatt fra fransk av Synneve Sundby (MNO)

Le fabuleux et triste destin d'Ivan et Ivana © 2017, by éditions Jean Claude-Lattès

© 2022 Solum Bokvennen

1.utgave, 1. opplag, 2023

Omslagsdesign: Tore Holberg

Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

Innkjøpt av Kulturrådet

ISBN 978-82-560-2450-6

ISBN 978-82-560-2451-3 (e-pub)

Sitatet på side 204 fra Oscar Wilde er hentet fra André Bjerkes Balladen om Reading fengsel, Cappelen Forlag, 1998.

Sitatet på side 75 fra Sundjata: Manding-folkets epos er hentet fra Ingse Skattums oversettelse, Bokklubben, 2014.

instagram.com/solumbokvennen

facebook.com/solumbokvennen

www.solumbokvennen.no

Til Richard og Régine, uten dem ville denne boken ikke ha blitt skrevet.

Til Maryse, «Savanne av rene horisonter, skjelvende under østavindens ivrige kjærtegn.»

(som Léopold Sedar Senghor sang).

Til Fadèle som kanskje vil erfare en helt annen verden.

Litt etter litt slo livet deg ut.

Alain Souchon , Le Bagad de Lann Bihoué

Plutselig, som om den handlet på signal, grep en uovervinnelig kraft fatt i tvillingene. Hvor kom den fra? Hva ville den? Det var som om de ble trukket nedover, brutalt tvunget ut av det gode, varme rommet der de hadde holdt til i så mange uker. En forferdelig råtten stank la seg i nesen, og verre ble det jo lenger ned de kom. Førstemann var han med en liten bule mellom beina, deretter kom den andre, som var litt mindre, ikke fullt så ferdigformet og med et kjønn som en bred flenge. Førstemann bante vei, og slo hodet mot de elastiske veggene i den trange korridoren.

Til nå hadde bare én eneste begivenhet beriket tiden. Deres viktigste foretak hadde vært å være nær hverandre, deres eneste ønske, å ligge inntil hverandre med den velkjente, syrlige lukten rundt om på alle kanter. Rommet der de hadde bodd i så mange uker, var mørkt. Helt mørkt. Men mottakelig for lyder. Av alle lydene var det én de hadde lært å gjenkjenne, og som de skjønte kom fra hun som bar dem. Øm og syngende, alltid trygg. All-

tid lik seg selv. Skjønt av og til kunne den veksle med skarpere, mindre fortrolige og tiltalende lyder. Og noen ganger oppsto det reneste spetakkel, en full konsert av ubegripelige, metalliske toner.

Tvillingene fortsatte sin ufrivillige nedstigning og befant seg nå i en bratt, tilsynelatende endeløs kanal. De landet i et sirkelformet område, merkelig bølgende og bevegelig. De kom ut, og falt plutselig ned på noe flatt, i et sterkt lys som gjorde vondt i øynene. Noen grep dem i skuldrene, en berøring som var like sjenerende som lyset var smertefullt. De la knyttnevene instinktivt over øynene for å beskytte seg. I samme stund fyltes lungene med et ukjent drag som var nær ved å kvele dem, munnen åpnet seg mot deres vilje, og uvante skrik, som de ikke kontrollerte, slapp ut.

Helt uten skånsel ble de nå dyppet i en lunken væske, som hverken luktet eller smakte noe de kjente fra før. Noen pakket inn kroppene, som de dermed ble seg bevisst, og plasserte dem på en tykk pute av hud med en skarp duft. Så godt det gjorde etter den forferdelige reisen! De gjettet at de lå ved brystet til hun som hadde båret dem, og som de bare kjente stemmen til. Nå kjente de også lukten hennes og nøt kjærtegnene. De sugde begjærlig på de store vortene, som var fulle av en herlig drikke.

Det var da, i akkurat dette øyeblikket at livet begynte.

Simones ord, lavt, i øret på sine nyfødte tvillinger:

Vær velkommen, mine to små, gutt og jente! Så like at et uerfarent øye lett kunne forveksle dere. Vær velkommen, sier jeg! Det livet dere nå har fått og aldri vil komme levende fra, er ikke en tallerken toloman. Noen kaller det en «rakker», andre sier «uhemma hurpe» og atter andre «en haltende hingst på tre hover». Dem om det! Selv skal jeg lage puter av skyer og legge

under hodet deres, så det kan fylles med drømmer. Solen som brenner over all vår elendighet, vil aldri brenne sterkere enn min kjærlighet brenner for dere. Vær velkommen, mine to små!

Tvillingenes første måneder i verden ble en utfordring. Det var vanskelig å venne seg til adskilte liv, hver sin babykurv, hver sin tur til å suge på flasken, vaskes hver for seg. I begynnelsen var det nok at en av dem pludret eller gråt, så fulgte den andre øyeblikkelig etter. De brukte lang tid på å frigjøre seg fra denne ergerlige synkroniseringen.

Men så fikk verden form og farge. Det første de undret seg over, var en solstråle som falt inn gjennom det åpne vinduet og landet på matten der de lå, mens den underveis inntok all verdens merkelige fasonger, og de lo sin klokkeklare latter. De merket seg også ganske raskt sine egne navn, og spisset ører, sparket med sine små føtter ved lyden av de enkle stavelsene, helt uten å ane at presten i Dos d’Âne, en fet mann, tjukk i hue, hadde vært nær ved å nekte å døpe dem:

Hva? hadde han ropt frenetisk til Simone. – Gir du dem samme navn? Ivan og Ivana! Og de som ikke har en far, engang! Du gjør dem jo til ekte hedninger!

Men sannheten var at i Simones familie var de vant til flerfødsler og enestående barn. På 1800-tallet hadde Zuléma, en av hennes forfedre, den første som så dagens lys av et kull på fem,

blitt invitert til Verdensutstillingen i Saint-Germain-en-Laye for å vise hva det kan bli av slavenes etterkommere bare de får merke sivilisasjonens ånde. Landmåler av yrke var han, med slips og full dress. Han lærte seg operaarier ved å lytte til en sending på Radio Guadeloupe som het «Klassisk? Sa du klassisk!» Det var han som utviklet den særegne sansen for musikk som senere skulle spre seg i hele etterslekten.

Så fikk de se havet og sanden. For et under, denne milde varmen som rant mellom lubne fingre med negler som rosa skjell! Simone plasserte dem i en trillebår som fungerte som barnevogn og gikk hver dag hele veien ned til en liten bukt i Dos d’Âne der sjøluften kjærtegnet dem i ansiktet, mens en kraftig morsstemme runget.

Hvor mange år gikk med i denne lykken, fire eller fem? Morens ansikt, som de tidlig hadde lært å kjenne, hang alltid over dem, og de syntes hun var vakker med sin svarte fløyelshud og sine lysende øyne som endret farge etter lyset. Hun nynnet sanger som de elsket. Når hun gikk for å arbeide, svett i pannen, la hun dem i en slags kurv som hun dekket med et stykke stoff og plasserte under trærne. Og kvinnene som arbeidet sammen med henne holdt begeistret øye med dem. De skjønte at hun het Simone, to velklingende stavelser, lette å huske og uttale.

Og litt etter litt ble omgivelsene tydeligere: De hadde hverken brødre eller søstre, og delte sin mors kjærlighet bare med en gammel mormor, og godt var det. Men det beste var likevel sanden, som de aldri ble lei av å la renne. Hvit sand. Med en lukt som la seg i neseborene. Sand som gled vekk under kroppen, og som man kunne leke med, kaste i været.

Etter noen måneder rettet de seg opp for å stå, først vaklende og kalvbeint, men ikke lenge etter ble beina to staute stolper. De snakket også veldig tidlig og forsøkte å beskrive det de så. Og så

lærte de å ikke bråke når det var nødvendig. Det var også derfor Simone kunne ta dem med på korøvelse om kvelden. Med totten i munnen, snille som engler, satt de på en lav benk og slo takten. Koret hadde spesialisert seg på gamle viser fra landsbygda og var kjent over hele Guadeloupe. Mougué, for eksempel, var fra slaveriets tid, den gang negrene levde som fanger:

Mougué yé kok-la chanté kokiyoko.

Og Adieu foulard, adieu madras var fra den tiden da folket sang på bryggene hver gang passasjerskipet fra Compagnie Générale Transatlantique la ut med kurs for havnen i Le Havre og med buken full av funksjonærer på permisjon.

Adieu foulard, adieu madras, adieu gren d’or, adieu collier-chou.

Men Ban mwen an ti bo var fra doudouiste-tiden, den gangen da folk så på kreolspråket som fuglekvitter og ikke hørte at det var protest.

Ban mwen ti bo, dé ti bo, twa ti bi lanmou.

Da Simone var ferdig med å synge, begynte hun å danse på sine bare føtter, og den svaie figuren skilte seg ut fra de andre kvinnene, som på ingen måte kunne konkurrere med henne når det gjaldt sjarme og skjønnhet. Ofte hadde hun moren med, svart hud, hun også, men hår så hvitt som salt. Maeva het hun. Hun hadde ikke melk i brystene, men matet barna med herlig grøt på skje. Maeva og Simone tok hverandre i hendene og svingte rundt. Dette var den første forestillingen barna fikk se.

Simone glemte ikke å forklare hvorfor de het Ivan og Ivana, hvorfor hun på akkurat det punktet hadde greid å holde stand mot presten. Ivan var navnet på Tsaren over alle russere, en uberegnelig mann, mørk til sinns, som levde på 1500-tallet. Mens

Ivana var den kvinnelige varianten av dette navnet.

Simone hadde vært for fattig til å gå på kinoteateret på Champ d’Arbaud i Basse-Terre da hun var ung. Hun gikk bare

når filmklubben Ciné Bravo hengte opp et stort hvitt lerret på plassen i Dos d’Âne. Sånn var det at hun hadde sett en rekke filmer, helt uten å forstå, men som fylte øynene med kavalkader av bilder og ørene med rytmisk musikk. Barna satte seg på første rad, på nummererte stoler av jern. Så kom alle gamle skrotter ut av alle åpninger i alle sine hytter, som kakerlakker i regn. Og alle skravlet høyt helt til en gongong slo og krevde stillhet. Da begynte magien.

Særlig én film hadde gjort inntrykk på Simone, den het Ivan den grusomme. Hun hadde ikke merket seg filmregissørens navn og brydde seg lite om skuespillernes. Det eneste hun husket, var en sydende flom av bilder.

Ivan ble født først, og Ivana holdt seg alltid bak ham, som om han var skapt til alltid og i alle sammenhenger å bestemme over henne. Han var også den første som lærte å danse, og høstet stor beundring for sin naturlige rytme.

Én dato er ikke til å komme utenom. På femårsdagen badet Simone dem lenge og vel, kledde dem i deres fineste stas, trøyer av ubleket lerret brodert med korssting, og tok dem med til Studio Catani for å bli fotografert. Det var en plikt som ingen på selve Guadeloupe (som folk kalte Basse-Terre den gangen) kunne unnslippe. Louis Catani var sønn av Sergio Catani, en italiener som hadde ankommet fra Torino i 1930-årene fordi han nektet å gjøre som sine brødre: gifte seg med en Fiat. Hverken motor eller karosseri interesserte ham. Bare menneskenes ansikt.

Harde, dekket av kviser, eller myke med glatt hud. Døde blikk eller øyne stikkende som nåler. Med god støtte i sin kones medgift, en velstående Blanc Pays, åpnet Sergio Catani en fotobutikk som han døpte «Reflekser i et øye», der snart hele Basse-Terre meldte seg. I helgene stilte han opp fotoapparatet på landsbygda

og tok bilder av alt han så. Han utga tre fotobøker som i dag er helt glemt, men som den gangen nøt stor suksess: Gens de la Ville, Gens de la Campagne og Gens de la Mer, «Folk i byen», «Folk på landet» og «Folk ved havet».

Portrettet av Ivan og Ivana står på side 15 i den første boka, i kapittelet: «Les Petits Amoureux», «Unge kjærestepar». Det er et bilde av to barn som holder hverandre i hånden mens de smiler til kameraet. Gutten er svartere enn jenta, ikke godt å vite hvorfor, men akkurat like søt.

Ivan og Ivana vokste opp utelukkende omgitt av kvinner: moren, mormoren, tanter, kusiner, svigerinner, svigerkusiner. Det var alle disse som hver sin gang badet dem, kledde dem, fylte magen deres med føde.

Ivana var den mest tankefulle av de to. Hun gransket blomster og blader, førte dem til neseborene for å trekke inn duften, hun søkte nærhet med alle husdyr. Det hun var mest fascinert av, var fuglesang og sommerfugler, som hun forsøkte å fange i luften med sine lubne, keitete hender. Moren nesten spiste henne med sine kyss, og for å bekrefte denne kjærligheten, diktet hun sanger som bare var til henne.

Ivan så på sin søster som sin personlige eiendom, og tålte dårlig hennes hengivenhet til moren. Så snart han var stor nok, var det han som vasket henne, kledde henne, bandt den strie hårmanken i flate fletter, glitrende av ricinusolje. Simone fant dem mer enn bare én natt sovende i hverandres armer, noe hun mislikte, men ikke våget å kommentere. Den dype kjærligheten mellom dem gjorde henne forlegen.

Slik gikk årene, det var en tid av perfekt lykke.

Ivan og Ivana var født i Dos d’Âne, en bygd som hverken var vakrere eller vondere enn andre steder langs Côte sous le Vent

som selv ikke hadde annet å skryte av enn blå himmel, smaragdgrønne sukkerrør og havets manglende måtehold.

I Dos d’Âne var skolen midtpunktet. Den tronet øverst på en kolle der hyttene kravlet langs sidene. Og fylkesrådet hadde sørget for at den ble bygget opp igjen fra kjeller til loft da Hugo, en av de verste syklonene, hadde herjet over øya.

Ivan og Ivana forsto tidlig at de ikke hadde noen far på Guadeloupe. Han, faren, Lansana Diarra spilte i et tradisjonelt mandingo-orkester som hadde holdt konsert i Pointe-à-Pitre, og ikke før hadde han satt barn på Simone, så dro han tilbake til Mali. Han hadde lovt å sende henne en flybillett så hun kunne komme etter, men gjorde det aldri. Simone hadde aldri vært i utlandet, bortsett fra da koret et par ganger ble invitert til Martinique og Fransk Guyana. Men Lansana Diarra sendte brev og kort til barna. Og Ivan og Ivana vokste opp med drømmen om et vidunderlig land der foreldrene skulle gjenforenes. Pappa pluss mamma.

Lansana Diarra var fra Segu i Mali. Han tilhørte den kongefamilien som i tidligere tider hadde regjert i dette riket, men som hadde mistet alt under koloniveldet. Nå levde de tilbaketrukket i Kidal, der de holdt det gående gjennom salg av kolanøtter. I stedet for å sitte på skolebenken hadde Lansana og broren Mady sittet på ryggen til en hylende kamel med et infernalsk gemytt, og transportert tunge sekker med nøtter. Noen ganger dro de helt til Taoudenni, den store saltbyen der skygger kom ut av alle vegger og alle skogholt. Når de ikke var på reise med sin far, holdt Lansana og Mady seg i nærheten av moren på et skittent og støyende marked. En dag da Lansana kom forbi et hus som han tidligere ikke hadde lagt merke til, fikk han plutselig høre musikk. To instrumenter som svarte hverandre. Det ene spinkelt, litt skjærende, det var den umiskjennelige n’goni, det

andre med en fyldig, majestetisk og alvorlig klang, et instrument han ikke kjente. Musikken svant, og nå hørtes en usigelig vakker mannsstemme, en griot. Lansana stoppet. Han gikk tilbake neste dag, og så neste dag og dagen etter der igjen, som tiltrukket av en magnet. Dette fortsatte i omkring en uke, men så en dag gikk plutselig døren opp. Ut kom en høy mager mann med innhult ansikt under en lang, ugredd manke av flokete hår som en annen fetisj-dukke. Han spurte bryskt:

– Hva vil du?

Lansana ville løpe sin vei, men mannen grep ham i håndleddet. Så, litt vennligere, som om han angret på den skarpe tonen:

– Hvorfor vil du løpe din vei? Du har jo ikke gjort noe galt. Musikk er som godt brød, den skal deles.

Han dro Lansana med seg inn i huset der det satt en annen mann, en hvit med helt krøllet hår og et enormt instrument, som liknet en fiolin. Disse to mennene var den berømte grioten Balla Faseke og den ikke mindre berømte cellisten Victor Lacroix. Slik var det at Lansana fikk gå i lære hos tidens største musikere.

Allerede fra han var sytten, nøt han en sjelden berømmelse. Og da han var tjue, ble han invitert til alle land over hele verden. Tokyo, Djakarta, Beijing og Paris, der han hver gang hadde spilt for et dåneferdig publikum.

Ivana var skoleflink fra starten av. Hun fikk bare gode karakterer, og læreren leste franskstilene hennes høyt for hele klassen. I tillegg var hun blid og lydig, smilte som en utsprunget blomst og kom alltid med et vennlig ord. Alle likte henne, særlig tantene i koret. De mente at Ivana kunne nå langt, hun hadde en stemme av gull som folk ville elske både i Basse-Terre og overalt ellers.

Ivan, derimot, kunne ingen tåle. Han var en ulydig ramp med munnen full av frekke fornærmelser. Han gikk med skjorta

åpen over en svettende brystkasse og provoserte både kvinner og menn langt eldre enn ham selv med sin konstant manglende respekt. Kallenavnet «Slampen» var velfortjent.

Hengivenheten mellom de to søsknene endret seg likevel ikke. Ivan ble som et lam bare søsteren viste seg. Den hese, skarpe stemmen ble myk og varm når han snakket til henne. Ivan bar på et uklart minne om en nytelse som søsterens kropp en gang hadde gitt ham. Men når? I et tidligere liv? Men hvilket? Nei, han visste ikke. Det var derfor han også bar på en aldri så liten angst, på grunn av dette begjæret hun hele tiden tente. Den brune huden, brystene som små skåler, det tette kjønnshåret.

Dato nummer to som heller ikke må glemmes. Da de var ti år, tok Simone dem med til Basse-Terre. Basse-Terre er en liten by uten særpreg, bortsett fra de bygningene som er tegnet av Ali Tur, en tunisisk arkitekt, valgt av regjeringen for å reparere ødeleggelsene etter syklonen i 1928. Særlig kjent er Fylkestinget og Prefekturet. Simone var ofte i Basse-Terre for å kjøpe notepapir til komposisjonene sine, men hun hadde sjelden med seg barna. Hvor skulle hun få penger fra til å betale en tur-retur-reise for tre? Hvor skulle hun få penger fra til å kjøpe mat, om så bare en enkel torskesandwich fra en bod på markedet?

Men denne dagen hadde hun bestemt seg for å glede dem. De tok plass i en buss ved navn Espère en Dieu, «Håp i Herren», som kjørte i en lang time. Reisen fra Dos d’Âne til Basse-Terre går langs en fantastisk vei, som det uten overdrivelse står i turistbrosjyrene, kantet med flammetrær som blir skarlagenrøde i høysesongen. Veien henger over havet, slik at den reisende forflytter seg i rommet mellom den blå himmelen og det blå teppet som strekker seg selvlysende utover på bilenes venstre hånd.

Da de nådde markedet, støyende og fargerikt som alle marke-

der i tropene, ville de kjøpe en frukt med brunt skall som kalles sapodilla, et navn som også brukes for å beskrive vakker, myk negressehud. Hvordan klammeriet med selgeren oppsto, det vet ingen. Men der satt hun med ustelt hår under et gult- og grønnrutet skaut, med kinn som var blanke av svette, og begynte å rakke ned på Simone og barna. Fornærmet dem høylytt på et aggressivt og slibrig kreolsk:

– Se på de der, da! Skitne og svarte som elendigheten selv, og så påstår de at frukten min ikke er god nok. Folk som dere burde ikke finnes!

Fra den dagen av skjønte Ivan og Ivana at de tilhørte samfunnets laveste klasse, dem de andre kan krenke som de vil. Sosiale forskjeller var ikke noe man la merke til hjemme i Dos d’Âne. Bortsett fra skolen og kommunekontorene fantes ingen større bygninger, heller ingen vakre hus, ingen hager med blomster. Alle bodde i de samme enkle, mer eller mindre falleferdige hyttene. Alle prøvde så godt de kunne å få endene til å møtes og skaffe seg litt lykke i livet.

På et kort øyeblikk hadde de forstått at de hadde svart hud og kruset hår og at moren slet seg ut i åkeren for en luselønn. Ivana kjente en dyp smerte i brystet. Hun lovte seg selv at en dag skulle hun hevne moren og gi henne alt det gode hun fortjente. Ja, en dag skulle hun fylle morens munn med søtsaker. Ivan, derimot, var rasende. Rasende på livet og på skjebnen som hadde gjort ham til en elendig stakkar.

Simone ante ingenting om det som foregikk i barnas hjerter. Klammeriet på markedet var for henne en alminnelig og ganske ufarlig hendelse. Da var hun mer opptatt av Lansana, han som hadde lovet henne et land uten fattig og rik, og der hudfarge ikke teller. Lansana var en frasemaker, mer var det ikke å si om den saken.

Da Simone og barna forlot markedet, la de veien om en butikk som het Au Lac de Côme, «Comosjøen», like i nærheten av Fylkestinget. De solgte trekkspill, saksofoner, strengeinstrumenter og alle typer trommer, noen så høye at du kunne sitte på dem, andre helt lave. Butikkens to hovedattraksjoner var en gitar som hadde tilhørt Jimi Hendrix og en sitar som hadde tilhørt John Lennon. Innehaveren var en gammel mulatt som i sin glanstid hadde akkompagnert Gérard La Viny da han sang på La Cigale i Paris.

Vennligst ikke rør! befalte han.

Denne ordren nå rett etter ydmykelsen på markedet ble som en siste dråpe for Ivan, og siden små ting ofte får store følger, gjorde den ham også til god jord for opprør. På skolen gikk det bare dårligere og dårligere. Han ble en slamp på ordentlig, det folk før hadde kalt ham på fleip. Han nasket og stjal, til tross for sin unge alder, og Simone visste ikke sin arme råd. Men så fikk hun en idé: Hun måtte få Lansana til å forstå at sønnen, som han aldri hadde brydd seg med, var på vei til å bli en trussel.

Og det verste lot ikke vente på seg. Da skolen begynte igjen i oktober, ankom monsieur Jérémie, en chaben med kort, grålig hår og et kraftig ansikt, oppspist av ayatolla-skjegg. Han gikk i billige bomullsskjorter og alminnelige olabukser helt like alle andre olabukser kjøpt på salg, men det sa ingenting om hvem han var. Monsieur Jérémie var ikke en alminnelig mann. Han hadde reist verden rundt, selv om ingen visste akkurat hvor. Noen mumlet at skoleverket hadde sendt ham til Dos d’Âne av disiplinære grunner, og noen at han hadde satt barn på like mange damer som det er hårstrå på et hode, folk sier så forskjellig. Andre påstod at han hadde hatt forhold til menn og atter andre at han hadde skaffet seg en formue gjennom salg av narkotika. Ingen kunne med sikkerhet si sannheten.

Monsieur Jérémie fikk ansvar for avgangsklassen, byens stolthet, de som hvert år kunne vise til så gode resultater at de skulle ta ungdomsskoleeksamen. Men ikke før var han ankommet, så overlot han elevene til seg selv: ingen prøver, ingen fremlegg, så å si aldri skolestil. I stedet brukte monsieur Jérémie timene på endeløse utgytelser der han mente å redde verden: Han forklarte for eksempel at man skulle bekjempe Vestens tankesett og at enkelte religioner, enkelte ideer var mer verdt enn andre. Han gjorde seg veldig fort til venns med Ivan, som gikk avgangsklassen om igjen, og som snart brukte all sin fritid hjemme hos læreren.

Av rent kjekkaseri, helt uten å tenke seg om, siterte han lærerens anliggender:

– Frankrike er et land for hvite. Det er noe alle vet! Selv folk så høyt plassert som general de Gaulle har sagt det. Vi svarte har ingenting til felles med dem.

Simone tok sønnens provokasjoner med samme tålmodighet som hun alltid hadde hatt med sine barn. Ivan var uforskammet, sant nok, men ingen lot seg egentlig merke med det, for så farlig var det vel ikke.

Den kvelden da monsieur Ducadosse fra borgermesterens kontor kom på besøk, mistet hun derfor både munn og mæle. Ducadosse var en kortvokst mann med merkelig rødt hår, hud som svarte natten, tenner og tannkjøtt brune etter overforbruk av tobakk.

– Du skal holde øye med sønnen din, sa han alvorlig. – Monsieur Jérémie sår mystiske tanker i hodet på ham og gjør ham kritisk, ja, fiendtlig til Frankrike, det landet som har gjort oss ville afrikanere til siviliserte mennesker.

Simone forsto ikke hva mannen mente. Hun hadde tilbrakt livet i sukkerrørenes brennende kløe og hadde aldri stilt seg spørsmål om sin egen eller landets opprinnelse. Den natten

brukte hun tiden på å vente på søvnen, som aldri kom, og da dagen endelig lyste, ville hun absolutt gjøre noe. Men hva? Nei, det visste hun ikke.

I virkeligheten var monsieur Jérémie hverken homoseksuell eller gay eller makoumé, slik folk ville ha det til. Han likte ikke kvinner heller, for den saks skyld. Han hadde aldri hatt annet i tankene enn politikk. En angiver hadde informert Utdanningsdepartementet om at han hadde oppholdt seg i Afghanistan og Libya i løpet av de fem årene han var borte fra Frankrike. Det var mistenkelig. For hva hadde han drevet med i land med så dårlig rykte? Utdanningsdepartementet hadde som vanlig tatt sin tid før de begynte granskningen. Og da de endelig kom i gang, fant de absolutt ingenting å holde mot monsieur Jérémie. Alle spor var slettet. Umulig altså å avskjedige ham, slik de hadde håpet. Løsningen var å sende ham tilbake til Guadeloupe, der han kom fra, og sette ham i tjeneste ved en skole i en eller annen bortgjemt avkrok, i Dos d’Âne. Monsieur Jérémie, som til fornavn het Nicéphale – et så vanvittig navn at han helst burde sove ute, for å si som gjestgiverne på 1500-tallet når de nektet reisende rom – Monsieur Jérémie forgapte seg i vennskapet med Ivan, av grunner som ikke hadde noe å gjøre med guttens brede skuldre, smidige muskler eller fremspringende kjønnsorgan, som så ut til å være i konstant ereksjon. Nei, Jérémie hadde regnet ut at Ivan var akkurat dobbelt så gammel som hans egen sønn ville ha vært hvis han ikke var blitt drept i sin mors mage under et av NATOs bombeangrep. Monsieur Jérémie mente at Ivans ennå uopplyste og uformede sinn var god grobunn for hans egne ideer, som der kunne spire og vokse som en brennende busk. Og særlig likte han guttens måte å lytte på, bakoverlent i stolen, hendene foldet på magen, nesten som om han kjedet seg. Monsieur Jérémie fortalte:

– Du aner ikke hvordan det er i ørkenen om vinteren. Vinden trenger inn overalt og hyler Faro dans les bois. Krystaller henger i grenene på de sjeldne trærne, der de står som spredte kors på Kristi lidelsesvei og forandrer farge etter lyset fra en blålig sol på himmelen og særlig etter månen når den også stiger opp over det enorme landskapet. Det er eventyrlig. Jeg gikk kledd i en tynn gandura og dårlige sko av papp, men jeg fryktet aldri kulden. Jeg elsket det landet høyere enn mitt eget, for det var Alyas land. Alya hadde valgt meg, en fremmed, som attpåtil var svart og ikke snakket språket. Jeg anstrengte meg for å tilfredsstille familiens, særlig brødrenes høye krav, men på grunn av hudfargen min kom det først ikke på tale med ekteskap. Til slutt krevde de at jeg konverterte. Og jeg aksepterte, jeg ante ikke hvor smertefull omskjæringen var, et så lite stykke hud … Og at det ville blø så voldsomt. Men så fort kjønnsorganet var klappet og klart, kunne jeg trenge inn i Alya så ofte jeg ville og høre henne jamre under meg. Denne lykken varte i sju måneder. Sju korte måneder. Så drepte de henne. Drepte min elskede. Jeg satt i en bar og drakk grønn te med noen kamerater da vi plutselig hørte knitring. Vi løp ut. Der sto hele nabolaget i flammer. Oransje flammer til langt opp i himmelen. «Alle er døde,» skrek de få som hadde overlevd, dekket av blod. I det øyeblikket stoppet livet mitt.

Dagen etter monsieur Ducadosses foruroligende besøk oppsøkte Simone sin venn fader Michalou. Folk kalte ham fader, for skallen hans var en hvit måne. Men egentlig var han ikke gammel, ikke mer enn femti. Han hadde bodd veldig lenge i Frankrike, helt til han ble lei av å skru sammen biler som han selv aldri ville få råd til å skaffe seg. Så hadde han drevet litt rundt på forstadstoget, alltid overfylt, alltid forsinket, alltid ute av drift. Og til slutt hadde han reist hjem igjen der han tok opp faren og farfarens yrke. En tid ville han slå seg sammen med Simone og

leve som mann og kone i samme hus, men hun avslo med den forklaring at tvillingene aldri ville akseptere en stefar. Skjønt det hun egentlig gjorde, innerst inne, var å pleie et seiglivet håp om Lansana, om at han skulle komme tilbake og hente henne og at de skulle ta igjen for alle de tapte årene. Michalou gjorde ikke noe ut av det, for hun inviterte ham likevel med til sengs, så ofte han ønsket.

Akkurat nå satt han og bøtte garn. Han lyttet, ristet på hodet og sa:

– Det finnes folk i dette landet som mener at vi ville få det bedre hvis vi tok vår egen vei i politikken. Det er ikke sant, bare se på haitierne og dominikanerne. Monsieur Jérémie er kanskje for uavhengighet. Ikke vet jeg. Men det beste er at du holder sønnen din unna.

– Holde ham unna? Hvordan da? Hva skal jeg gjøre? Hvor vil du at jeg sender gutten?

– Hvor gammel er han nå? Du kunne sette ham i arbeid? En lønn ekstra kommer jo alltid godt med, om den er aldri så lav.

Men Simone var ikke tilfreds. Nå ba hun om råd hos moren. I sitt sekstiende år kunne Maeva virke enfoldig, men sånn hadde hun ikke alltid vært. Hun hadde vært en av de mest fryktinngytende kvinnene i sin generasjon, i besittelse av en makeløs evne, et ekstra syn, som helt uten varsku hadde kastet seg over henne: En dag, da hun var rundt seksten, midt i ettermiddagshvilen, hadde hun plutselig sett sin far, Ti-Roro, stupe ned fra taket der han arbeidet, for han var murer, og lande i en haug av grus og murblokker, skarpe som knivblad. Siden hadde hun også sett Hugo-syklonen feie rundt med all sin elendighet. Hun hadde sett sukkerrørene i Blanchet-fabrikken lyse rødt i natten. Hun hadde sett barn kveles av marksyke, kvinner og menn tømme seg for grønn diaré. Ja, folk

fryktet hennes spådommer fra Basse-Terre til Pointe-à-Pitre. Men dette var på den tiden da pater Guinguant ankom fra sitt opprinnelige Bretagne og fikk henne inn i skriftestolen. Hva var det hun drev med? Visste hun ikke at Guds dommer er uransakelige og ufattelige hans veier? Visste hun ikke at hun kunne pådra seg evig fordømmelse om hun fortsatte på denne måten? Fra den dagen av tidde Maeva. Hun meldte seg inn blant de svartkledde troende som går til alters hver eneste dag. Men hun var ikke mindre synsk av den grunn. Snart så hun også barnebarna Ivan og Ivana bak et tykt, blodrødt slør. Hva skulle det bety? Hva var deres skjebne? Maeva lyttet til Simone:

– Ta Ivan ut av skolen? Ja, kanskje det. Mor og datter var enige. Maeva vridde nøkkelen om i døren, og de to kvinnene gikk sammen til koret. Korøvelsene fant sted hver dag og varte ofte i flere timer. Når koristene utpå kvelden gikk hver til sitt kunne månen være oppe med sitt bleke lys og gi Dos d’Âne, dette heslige stedet, en sjelden sjarme. Husene som ellers var stygge som padder, ble nå til kokonger, klare til å forvandles til sommerfugler og ta til vingene. Andre ganger, når natten var svart som blekk, snublet kvinnene i ujevne gatesteiner, som om de sparket i helvetesporten bak sin egen likvogn på veien hjem.

Korets repertoar var variert. De prøvde å unngå for enkle og for kjente slagere, som for eksempel Ban mwen un tibo eller Maladie d’amour, og konsentrerte seg heller om tradisjonell folkemusikk. Men de sa ikke nei til samtidskomponister som Henri Salvador eller Francky Vincent. Det var også derfor Maeva en kveld hadde hatt med en sang av en sangerinne som ingen hadde hørt om: Barbara. Koristene lyttet:

En dag

eller kanskje en natt

ved en innsjø falt jeg i søvn da det plutselig, fra åpen himmel, fra ingensteds kom en svart ørn.

Reaksjonen var unison:

– Den der er ikke noe for oss, våget den ene å si.

– Ingen kommer til å like den, bekreftet en annen.

Maeva ble sint:

– Hvordan da? Hvorfor det? Barbara er en av vår tids største sangere.

Men det hjalp ikke. Koristene lot seg ikke overtale.

Mange år senere, under innvielsen av Mémorial ACTe skulle koret høste stor suksess med en berømt sang av Laurent Voulzy. Noe som hadde splittet landet. Kreolspråkets forsvarere hisset seg opp: Hvorfor bruke franske sangtekster? Dessuten var korets eget navn også latterlig. Belles du Soir, «Kveldens skjønnheter» … Det avslørte koristenes typiske fremmedgjøring. Men fylkesrådmannen, derimot, hadde gitt økonomisk støtte på flere tusen euro og muliggjort en turné til Martinique.

Simone la altså ut på jakt etter arbeid til sin sønn. Ikke akkurat en enkel oppgave i et land med mer enn trettifem prosent arbeidsløshet. Hun gikk opp trapper og ned trapper, ringte på dører, sendte inn CV-er, telefonerte, ventet i timevis i tomme venterom, og hver gang var svaret det samme: ingen stilling ledig.

Hun var nær ved å gi opp da hotell La Caravelle, som snart

skulle åpne på Côte sous le Vent, innkalte Ivan til intervju. La Caravelle tilhørte Coralie-kjeden, som strør om seg med hoteller over hele verden. Flaggskipet er uten tvil det som ligger på Seychellene. Men på Guadeloupe, der turisme er en heller beskjeden og ofte familiebasert industri, hadde de ikke ennå gjort større investeringer. La Caravelle var et uanselig bygg bak en hage der to eksemplarer av «de reisendes tre» sto med føttene i gresset og noen stive armer opp mot himmelen.

Ivan ble ansatt som sikkerhetsvakt. Volden i landet var i sannhet kommet for å bli. Det fantes byer, småsteder, nabolag der ingen lenger våget seg ut etter et visst klokkeslett. Eldre mennesker fortalte de yngre om gamle dager da man hverken lukket dører eller vinduer og enda mindre kjente til bruken av nøkler eller pengeskap. Ivan ble tildelt en bukse av grovt, blått lerretsstoff, t-skjorte og kaps i samme farge. Og ikke minst ble han tildelt et våpen, en Mauser. Aldri, selv ikke i sine villeste drømmer, hadde han noen gang tenkt at han en dag skulle eie et våpen. Det var monsieur Esteban, pensjonert politimann, lovformelig edsvoren, som skulle undervise de ansatte i hvordan man skyter.

Du sikter ikke på beina. Da kommer de bare tilbake og lager mere bråk. Du sikter på hodet, på hjertet, sånn at de dør.

Fra nå av var Ivan preget av to lidenskaper. Kjærligheten til søsteren, som han elsket bare høyere og høyere for hver dag som gikk, så høyt at han kunne våkne om natten med en følelse av at det uopprettelige var skjedd. Og kjærligheten til våpenet, Mauseren. Han nøt å kjenne det kalde, stive metallstykket mot håndflaten når han stilte seg opp og lot som om han siktet og drømte om å anbringe en kule i et levende bytte. Sånn var det han drepte et batteri av hvite kyllinger som Simone hadde avlet frem for å selge på markedet. Han følte seg som en gud, en konge, han følte seg allmektig.

Men som all lykke var også denne kortvarig. Mauseren var gammel og verdiløs, kjøpt billig av en franskmann fra fastlands-Frankrike, som hadde tatt beina på nakken og rømt fra Guadeloupe da han en natt hadde skutt på en innbruddstyv og påført dødelige hodeskader. Mannen hadde ikke sittet en eneste dag i fengsel, men huset hans ble malt med blod og graffiti og ordet «morder» skrevet på dører og vinduer. Han skjønte at det beste var å komme seg over Atlanteren og legge havet mellom seg selv og Guadeloupe. Ivan ble skuffet. Våpenet var bare en simpel, verdiløs leke. Men det verste var ennå i vente.

Da han hadde vært på Caravelle en ukes tid, ble han innkalt til personalsjefen, en svær, svettende franskmann fra fastlands-Frankrike. Mannen så ham rett inn i de blå øynene som liknet to stykker himmel, og spurte:

– Er det du som er Ivan Némelé? Hvor gammel er du?

Ivan ble engstelig. Han var vant til å lyve om alderen, for han var sterk og kraftig bygd, men denne gangen været han fare. Fastlandsfranskmannen fortsatte:

– Vi har opplysninger om deg, vi vet at du er under seksten. Vi kan ikke betro en mindreårig noe våpen, sånt er straffbart. La meg få Mauseren! La meg få den!

Ivan stod som lamslått, og mannen rev av ham beltet. Men uten å gi ham sparken. Han fikk en ny stilling. Denne gangen ble han tildelt en selvlysende uniform og ansvaret for å overvåke svømmebassenget der de minste badet. Det var uutholdelig ydmykende, som en skjebnesvanger felle, som litt etter litt la seg rundt ham.

Det var på denne dag Ivans radikalisering begynte – for å si det med et begrep som nå anvendes i hytt og vær. Den begynte ikke i fengselet, slik den vanligste modellen tilsier. Ivan hadde dyrket monsieur Jérémie og hans tirader. Han skjønte at verden