KOMMER PÅ LAGER 20. JUNI
Inger Hagerup LESEUTDRAG
GRETHE FATIMA SYÉD
En sommer med Inger Hagerup
solum bokvennen 2025
Innhold
Ut og søke tjeneste i diktekunstens land
Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild, og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.
Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Slik begynner et av Inger Hagerups mest kjente dikt, «Vær utålmodig, menneske!». Det beskriver en begynnelse. Verden, universet eller livet tar til.
Hagerups liv derimot, begynner slik. Som Inger
Johanne Halsør blir hun født i Bergen 12. april 1905.
Etter at faren dør, vokser hun opp på stadig flyttefot mellom ulike steder på Vestlandet – i Nordfjord og på Sunnmøre: Askvoll, Slagnes, Reset. Etter hvert går hun på skole i Volda, som fjortenårig aleneboende middelskoleelev, og i gymnaset som en av fem jenter i en klasse med 30 gutter. Hun tilbringer et år som guvernante i Finnmark, slår seg etter hvert ned i Oslo og blir i 1931 gift med Anders Askevold Hagerup. Han har slekt fra samme Askvoll og den såkalte kumaleren Anders Askevold, til morfar. Forfatterdebuten skjer i 1939 og den første boken med barnedikt kommer i 1950.
Ekteskapet med Anders skal bli livslangt. Stormfullt, men de holder ut. Alkoholen må nevnes alt her, den skal følge dem: som egenmedisinering, sosialt glidemiddel og en måte å leve på, i opprør mot generasjonene før dem. De er politisk engasjert på venstresiden, blant annet i Mot Dag-bevegelsen. Hagerup blir etter hvert mor til to sønner: Helge, født 1933 og Klaus, født 1946. Hun gir ut bøker jevnt og trutt gjennom hele etterkrigstiden og er et navn å regne med helt til hun dør litt før sin 80-årsdag, 6. februar 1985.
Slik lyder, mer eller mindre omtrent, de ytre kjensgjerningene. Hvor mye de forteller, er en annen sak. De er kanskje først og fremst et reisverk å henge
andre observasjoner på. For det er noe usant i en slik fremstilling, der det hele er ordnet i en rett linje, som om det hadde orden og struktur fra første stund, arbeidet seg jevnt og trutt fremover etter en plan. Mens de fleste vet at slik er det ikke. Hvor er luktene og fargene? Hvor er pusten, pulsen og hjerteslagene, hvor er rotet og forvirringen, hvor blir følelsene av? Det er for eksempel utrolig misvisende, i en kronologisk gjennomgang, å nevne de to sønnene sånn i en fart, under ett. For det første går det tretten år mellom dem, og for det andre vet alle som har fått et barn eller tre at det å slå dem sammen i en eneste setning er så feil som det er mulig å få det. Som om de hører så tett sammen, og som om det å ha dem voksende opp inntil kjøttet sitt går i en fei.
For å ha barn er langsomt arbeid. Å leve er langsomt arbeid. Å dikte er langsomt arbeid, bare de færreste får det til.
Men i en tematisk gjennomgang passer det å behandle dem sammen. Og selv om de ser ut til å ha vært nokså forskjellige som mennesker, er det også likhetstrekk mellom dem. Begge blir skrivende. Begge blir gift flere ganger og får flere barn og barnebarn, som i sin tid også blir skrivende. Dermed er det slett ikke få Hagerup-er i norsk kultur i dag som kan kalle Inger sin stam-mor.
«Vær utålmodig, menneske!» er hentet fra Hagerups fjerde bok, Den syvende natt, som kom i 1947. Diktet beskriver ikke bare at noe tar til. Det beskriver også en bevegelse som, langsomt, går fra jeg til vi.
Det er et vi i mange av Hagerups dikt. Et ufullstendig og ikke alltid definert kollektiv. Riktigere er det nok å si at det er mange vi. For ordet opptrer en rekke ganger og viser ikke alltid til det samme. Det kan være vi kvinner, vi mennesker, vi nordmenn, vi som lever nå. I «Vær utålmodig, menneske!» er det det største av disse vi-ene det refereres til: vi som er mennesker, vi som er født. Mennesket fødes som et jeg, står det, det er det første ordet det sier når det våkner, men alt omkring det i diktet er vi. Det er vår jord, vår fremtid og vår kunnskap om hvordan vi forvalter den. Det er vi som skaper vår utgang: «ondt eller godt».
Diktet, som ulikt mange Hagerup-dikt er uten faste strofeformer, faller i tre deler. Etter det som alt er sitert, kommer noen verselinjer i fortid, som beskriver hva som har skjedd tidligere:
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt, og makten vold. Og mennesker trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.
I diktet beskriver Hagerup et forfall. Ikke fordi vi opponerte mot Gud og spiste eplet fra kunnskapens tre, nei, det bare ble sånn, virker det som, det skjedde mer eller mindre av seg selv. Dermed må vi også ha dette i oss, vi mennesker, det å få ting til å gå over alle støvleskaft forferdelig. Men Hagerup er ikke ute etter å påpeke skyldige, lokalisere årsaker til konkrete personer eller hendelser. Det ble bare sånn. «Mange var veiene. Det bar galt avsted.» Upersonlig. Konstaterende.
Så går diktet tilbake til presens, og den rolige, nesten fredelige førstelinjen gjentas enda en gang: «Langsomt blir allting til.» Men nå føres noe nytt inn: hastverket, og det prekære, det umistelige i at livet både er evig, men fremfor alt kort. Med langsom utålmodighet rulles livshjulet i gang.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag
Det haster, det haster i dag!
Diktet hadde ikke vært et Hagerup-dikt hvis det ikke var motsetningsfylt. Det er en spenning i det, mellom langsomheten, den evige, rolige skapelsen, og farten, det at det haster, som hun flere ganger insisterer på. Hvorfor skal vi være utålmodige hvis alt likevel foregår i en grenseløshet av tid uten ende, og ikke i en lineær tråd som har en definitiv slutt?
Det er to typer hast. En er en blind og tankeløs halsing av gårde, innstilt på «hus og mat og penger». Den er diktert av «de kloke menn, de som er kalde av hjertet». Men så fins det også en hast som handler om opprør, motstand. For disse «kloke» mennene skal vi ikke høre på lenger, insisterer Hagerup. De fører oss på feil vei.
På samme måte er det to innstillinger som kan bøte på skaden som er gjort: det å haste imot disse impulsene, og det å se evighetsperspektivet. «[V]i er med på å skape/det evige livet», heter det, og viljen knyttes til ilden, denne tvetydige kraften som både kan rasere og ødelegge, men også gi oss lys og varme så vi kan koke vann og mat, og som i myten om Prometevs ble menneskenes også ved en form for overtramp, da menneskene stjal den fra gudene på Olympen. Det brenner.
Hos Hagerup har vi fått ilden. Det vil si at verden er god. At vi lever i overflod, noe som burde gjøre oss gavmilde. Det er ikke et univers av mangel og dermed egoisme og frykt vi beveger oss i. Omgivelsene er vennlig innstilte.
Det er ikke mange forfattere som overlever tidens tann.
Det er, faktisk, de færreste. Hvorfor noen ytterst få klarer det – vel, det kan det være mange grunner
til. Den hyggeligste er at de er gode. De skriver god litteratur.
Hva dette gode kan bestå i – det kan også være så ymse. Et eller annet som har med gjenkjennelse å gjøre er i alle fall som oftest inne i bildet: Noe, det er ikke så viktig hva, men noe bør det være inni der som resonnerer med noe inni her. Jeg bør kjenne en gjenklang av egne erfaringer – en følelse, en stemning, en situasjon, et sted, en relasjon, ett eller annet. En farge jeg har sett to ganger på fordi jeg ikke kunne bestemme meg for om den var gul eller grønn, et drag i luften om sommeren, gjennom de høye stråene, det umiskjennelige draget som gjør at du vet at det går mot høst.
Og så er det noe med det motsatte. Det kan ikke bare være gjenkjennelig, da blir det kjedelig, hvis det er som om jeg kunne ha skrevet det selv, vel, da kunne jeg jo skrevet det selv. Det må være noe originalt, en vri på et ord eller en talemåte, et blikk på noe jeg selv har sett, men ikke akkurat på den måten, en forståelse eller tolking, en beskrivelse, om det så bare er av en maur, en skulder eller en urtekvast. Et eller annet må være satt sammen på en ny måte.
Inger Hagerup var en god forfatter. Og ikke minst: Hun er det fremdeles. Hun har overlevd vår tids tenners gnissel. Det er beundringsverdig. Fra hun
debuterte i 1939 med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene, via det anonyme krigsdiktet «Aust-Vågøy. Mars 1941», til barnediktsamlingene Så rart (1950), Lille Persille (1961) og Den sommeren (1971) – Inger
Hagerups dikt blir fremdeles lest, utlånt, gitt ut i pene samleutgaver, referert til i bruddstykker, sunget i barnehager, sitert i andres tekster osv.
Når det gjelder barnedikt, er dette virkelig beundringsverdig. Barnebøker blir jo ikke bare gnagd på av denne tidens kjøtthungrige hjørnetann, men også av de svært reelle slevende melketennene til svært reelle slevende barn, noe som gjør at bøkene ikke overlever så lenge verken en og en eller som diktverk. De slites ned av de skiftende generasjonenes skiftende estetiske sanser, for tannstillinger, reguleringer, holdning til de bakerste skumle visdomstennene og lignende filosofisk-, estetisk- og moralsk-odontologiske problemstillinger, som barneoppdragelse, synet på lydighet, moral, hva barn bør skjermes for og hva de trenger opplyses om osv.
Voksendiktene har nok gått mer i glemmeboken. Noen kjenner vi fortsatt, noen av oss, som «Jeg gikk meg vill i skogene», «Episode», «To tunger», «Alt er så nær meg» «Strofe med vinden» og «Våre små søsken», fraser som «Dristig som havet skulle mitt hjerte være», sanger som den om adventslysene og hele halve dikt som
Vi holder livet i en knyttet hånd.
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn. […]
Vi bærer skrekken med oss natt og dag, den bleke skrekk for hjertets nederlag.
Dessuten er memoar-trilogien Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966) og Ut og søke tjeneste (1968) fortsatt verdt å bruke tid på.
Den beskriver et følsomt sinn og en på mange måter utsatt sjel som gjør såre erfaringer tidlig, men er også en humoristisk fortelling om en temperamentsfull jentes oppvekst på første halvdel av 1900-tallet, med det som hører med av skolegang, drømmer, venninneskap, forelskelse og observasjoner av familiemedlemmer, naboer og autoritetspersoners gjøren og laden. Ryggraden i fortellingen er ikke fullt så vanlig.
Det er Inger Hagerups helt egne fortelling, fortellingen om et barn som mister faren som 5-åring, flytter rundt fra sted til sted, er nysgjerrig på livet, sulten på erfaringer, viljesterk og modig, og med tiden blir en av våre mest folkekjære lyrikere, beundret av mange, men også uglesett for sine politiske meninger. For hun var ikke bare lyriker. Dikter av barnevers om persillen, tordivelen, edderkoppen, mauren og en forpliktet gransker av forhold to imellom, grensene mellom kjærlighet og likegyldighet og hat, en som kikket ned i dypet av tomhet, den bunnløse kløften
som preget så mye av 1900-tallet etter at moderniteten hadde gjort utrygt mye av det man trodde på før: Gud, patriarkene, meningssammenhengene, språket. I tillegg til et anstendig antall egne bøker virket hun som kritiker. Hun skrev hørespill som ble sendt i NRK (noen ligger på nettsiden fremdeles, de er en smule nedgnagd, for å si det sånn), kronikker og prologer som ble fremført i ulike sammenhenger, noen noveller og andre skjønnlitterære prosatekster, hun oversatte og hun var politisk engasjert.
Etter hvert ble hun også en elsket oppleser av egne dikt. Språklig beveget hun seg langs hele spekteret, fra nynorsk i oversettelsene for Norsk barneblads forlag på tidlig 1930-tall, via et standard konservativt riksmål i de hun gjorde for Aschehoug et tiår seinere, til sin egen norm med samnorsk og talemålsnære former som «seller» og «sloppet» for «selger» og «sluppet», blant annet i essayene. Dessuten hadde hun verv i råd, styrer og utvalg. Det mest prestisjetunge var i Den norske forfatterforening. Der satt hun i styret i imponerende nesten tjue år, fra 1945 til 1962.
Og hun reiste. Ikke bare til sitt kjære Kiljordet, landstedet utenfor Risør. Midt på 30-tallet var hun noen måneder i Tyskland på en ikke fullført studiereise. Hun skulle ta tysk bifag, forteller Klaus i sin memoar over moren, Alt er så nær meg (1988), men
det gjorde hun ikke, fuglene vet hva hun gjorde i stedet. Sovjet besøkte hun flere ganger, og midt på 50-tallet tilbragte familien bortimot et år i Italia, blant annet sammen med familien Sandemose.
Tilblivelseshistorien i «Vær utålmodig, menneske!»
ender ikke med at Gud ble ferdig, så seg såre fornøyd med det han hadde skapt og unnet seg en hviledag.
Nei: «Skapelsen varer evig». Fordi mennesket har fått egenskapen det er selv å kunne skape, er vi medskapere av skaperverket og oss selv. Vi er delaktige, og dermed også del-ansvarlige. Det andre ordet som blir ytret i denne skapelsesfortellingen er vil, den første setningen mennesket sier i universet versjon Hagerup, er «Jeg vil». Individet er vilje, men det det vil noe med, er kollektivt. Jorden og fremtiden er vår.
I den aller siste verselinjen fuger Hagerup det ustadig flimrende sammen med det varige, rolige – ikke bare i tiden, i spennet mellom det forgjengelige og det evige, men også i rommet, i spennet mellom jeg og vi. For vel lever vi bare ett liv, hver enkelt av oss, men vi lever det først og sist i et vi. For diktet slutter slik: «Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.»
Her smeltes den individuelle uroen vi kan kjenne på, sammen med vissheten om hvor lite vi egentlig har å si i det store, det store livet, selve menneskeheten, som også er nevnt i diktet, selve havet av tid vi flyter rundt i.
Dermed ender diktet i et foreløpig øyeblikk av ro. Men spenningen, uroen – en uro som av en av Hagerups forgjengere, Olaf Bull, i «Stenen» (fra Digte, 1909) blir beskrevet som «en uro som aldri dør» – gir det et dirrende liv. Også hos Hagerup er uroen gjennomgående. Den buldrer og skaker gjennom mange av livets forhold, ikke minst kjærlighetsforholdene som hun er opptatt av gjennom hele forfatterskapet. Vi finner den igjen og igjen, i spriket mellom den dypeste skrekk og lykksalige øyeblikk av sommer-fred, mellom ensomhet, sjalusi og tilhørighet med oss selv, hverandre og naturen. Det er angst, fortvilelse, tomhetsfølelse og maktesløshet satt i tospann med vilje, drømmer, utopier om noe bedre. «Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg», heter det hos kirkefaderen Augustin. Med «deg» mener han Gud. Hos Hagerup er det ingen slik Du eller Gud som kan gi hvile. Vi må leve med uroen, leve med angsten, leve med nervene, akseptere det, ja, til og med omfavne det, være utålmodige!
Enn så lenge. Så lenge vi lever, må vi finne oss i å leve i spenning. Holde ut med, kanskje til og med få noe fruktbart ut av den: tildriv til handling, endring. Det brenner. Vi vil.
Jeg vil også. Jeg vil skrive denne boken. Jeg vil finne ut av Hagerup, hvem hun var, hvordan hun kunne skrive så isende kalde og brennende varme
dikt, hvordan hun kunne leve, i tiden hun var født i, med bakgrunnen hun fikk, som et ensomt, men trassig barn, som en modig, beundret forfatter og en drikkfeldig flørt, med ville drømmer og mørke redsler, med en stor etterslekt og med en rystende uro og en bunnfrossen, dikterisk ro.