Gregor

GREGOR

M A NUEL POUT

GREGOR Roman

s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 3

© SolumBokvennen AS 2023 Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023 Boken er satt med 11,75/16,5p Minion Pro Omslagsillustrasjon: Elise Rasch-Pout Omslag: Tore Holberg Til norsk i samarbeid med Christian Rugstad isbn: 978-82-560-2921-1 isbn: 978-82-560-2922-8 (epub) www.solumbokvennen.no

Til Peter Rasch i takknemlig erindring Til Lillian Rasch for all godhet og styrke

1

Han satt på en benk i parken og så det første høstløvet falle. Det han ville, var å tenke på noe positivt, et godt minne, men så var den der igjen, vissheten om at han ville fylle seksti om noen snaue uker.

At fødselsdagen sto for døren, ga ham ingen grunn til glede. Det bidro tvert imot til å forsterke problemet som hadde plaget ham i mer enn et år nå, og som til og med hjemsøkte ham i drømmene, som om dagen som nærmet seg ville være skjebnesvanger. Han fant ikke glede i noe lenger, ikke engang i barnebarna, som tidligere hadde fått ham til å glemme sine bekymringer når de lekte sammen.

«Et tilfelle av depresjon» kalte legen de mørke tankene og den dystre sinnsstemningen, og ga ham en lang sykemelding fra den travle jobben som leder for økonomi­ avdelingen i et forsikringsselskap. Han sa seg enig med legen i at han burde ta det rolig en periode. Det var innlysende at han ikke kunne jobbe slik han hadde det nå. Et stort ansvar hvilte på skuldrene hans, og han kunne ikke risikere at han gjorde feil eller ble skjødesløs, og dermed skape alvorlige problemer for firmaet. Legen sa også at hvis

7

han ikke følte seg bedre i løpet av sykefraværet, burde han oppsøke en psykolog. Det kunne være til stor hjelp.

En psykolog?

Og hva er problemet, hva er det som tynger ham?

Det dreier seg om en frykt, en stor og usigelig redsel, en angst for å leve resten av sitt liv som faren og bestefaren, som endte sine dager uten hukommelse, forvirret, forstyrret, fortapt i demensens mørke avgrunn.

Den grusomme sykdommen meldte sin ankomst altfor tidlig hos dem begge, før de fylte sekstito eller sekstitre, om han ikke husket feil. I tillegg til å frata dem hukommelsen, forårsaket sykdommen humørsvingninger, endringer i matlyst og fysiske plager av alle slag. Den fysiske formen ble raskt forverret, og først og fremst gikk det ut over beina.

Til slutt klarte de ikke engang å gå, og var henvist til å sitte i rullestol. Ingen av dem ble eldre enn sekstiseks år, det var han sikker på. Sykdommen fortærte dem raskt.

Gregor klarte ikke å la være å se dem for seg i den ynkelige tilstanden de var i. Han kunne trave rundt i huset en hel ettermiddag mens han forsøkte å grave fram lykkelige minner fra barndommen, fra ungdommen, da forholdet til dem var preget av nærhet, av kjærligheten som begge viste ham med et varmt smil og kanskje en hyggelig kommentar eller et kjærtegn. Men disse gode minnene bleknet etter hvert som bekymringene tok overhånd, og til slutt satt han igjen med disse bitre og klare minnene som nå formørket sinnet hans.

Han husket bestefaren sittende i lenestolen med blikket sløvet av forvirring og glemsel, et blikk som brått ble vilt og aggressivt når noen kom ham for nær. Da begynte han å

8

slå rundt seg, også etter ham, Gregor, den eldste av barne­ barna, og hans øyensten. Han kan ikke ha vært mer enn åtte eller ni år på den tiden. Bestefaren kjente bare bestemoren «Lita», kona hans, igjen, og iblant også barna sine (Gregors far og tante), skjønt han pleide å forveksle dem med sine egne søsken, og kjeftet på dem for det ene eller det andre, eller snakket om ting som hadde skjedd femti år tidligere. Gregors far og tante gikk etter hvert lei av å rette på ham og si at de var barna og ikke søsknene hans, og aksepterte til slutt forvekslingen for ikke å irritere ham, for å gjøre livet hans litt mer levelig. Men når han først ble sint, rasende, tilsynelatende uten grunn, var det ingen som klarte å roe ham. Han var som en gammel konge som satt på sin trone med løftet neve og brølte at alle var kjeltringer og blodsugere som var ute etter å ta fra ham skattene han hadde gjemt under sengen (eller sofaen?). Han så ut som en olding på åtti år, selv om han ikke kunne ha vært mer enn sekstitre eller sekstifire …

Gregor reiste seg fra benken for å vandre rundt i parken.

Han kunne ikke la være å minnes sin far: Han lette etter kona – Gregors mor, som hadde dødd av hjerteinfarkt flere år tidligere – i klesskap, under sengene, på kjøkkenet, ute i hagen. Han husket også den dagen han kom hjem og så at han sto halvnaken i døren og ventet på henne med en diger øse i hånden: «Pappa! Hvordan er det du ser ut! Hva skjer? Hvor er buksene dine, skoene dine?»

«Moren din er fortsatt ikke kommet hjem, og det er sent.»

9

«Men pappa, dette har vi jo snakket om mange ganger.

Mamma er ikke hos oss lenger, hun døde for flere år siden, husker du ikke det? Vi har jo besøkt henne på kirkegården mange ganger.»

«Hvorfor komme du hjem så sent? Eier du kanskje ikke respekt?»

«Men pappa, jeg har jo mitt eget hus og min egen familie. Ikke si at du allerede har glemt de to barnebarna dine og svigerdatteren din. Husker du ikke at du besøkte oss på søndagene og lekte med barna?»

«Kom inn. Og så vasker du hendene og setter deg ved bordet før maten blir kald. Moren din kommer snart.»

Kort tid etter så han seg nødt til – med stor sorg – å flytte ham til et hjem hvor han ville bli tatt hånd om, for ifølge kvinnen som stelte huset hans og laget mat til ham hver dag, klarte han ikke lenger å passe på seg selv. Han kunne ikke være alene, sa hun. Det kunne skje en ulykke, han kunne forårsake en brann, en tragedie …

Gregor begynte å ta helsemessige forholdsregler. I løpet av de siste månedene gjennomgikk han tre grundige legeundersøkelser hos fastlegen sin. Bortsett fra at han kanskje hadde et noe høyt inntak av sukker og andre karbohydrater, ga prøvene ingen grunn til bekymring. Han stilte seg imidlertid tvilende til legens konklusjoner. Han mistenkte at han overså viktige opplysninger eller mente at de var irrelevante. Han var tross alt et menneske, han også, og var ikke ufeilbarlig selv om han aldri så mye var lege. Han kunne begå feil som alle andre. Gregor kontaktet ham flere

10

ganger og fortalt om sin tvil og sin frykt, men legen hadde gang på gang – ikke uten en viss irritasjon over å måtte gjenta seg selv – forsikret ham om at prøvene var riktige og at han hadde vurdert all informasjonen. Det var ingen grunn til engstelse. Gregor var frisk som en fisk.

Men han var ikke overbevist. Han var fortsatt bekymret, og bestemte seg for å legge seg på en tøffere linje når det gjaldt kostholdet enn den legen anbefalte. Han begynte med å kutte ned på saltet, som var så skadelig for nyrene, og også sukkeret, for faren for at han skulle pådra seg diabetes, ga ham frysninger. Etterpå kuttet han ut det meste av dressinger, fete matvarer, kaffe og alkohol (bare nå og da dristet han seg til å drikke et halvt glass rødvin til middag).

Når det gjaldt konsumet av vann, som var så viktig for å rense nyrene, visste han at den anbefalte dagsdosen var to liter. Han økte den til fire liter, for å kompensere for at han tidligere ikke hadde drukket tilstrekkelig …

Da han kom tilbake til benken etter å ha tatt en runde rundt parken, satte han seg igjen og betraktet høstfargene rundt seg. Han kjente en svak smerte i høyre kne. Han hadde ikke lyst til å gå hjem riktig ennå. Et blad kom virvlende bort til ham. Han bøyde seg og plukket det opp. Det var tørt, dødt. Han tenkte på hvor raskt tiden pleier å gå når man ikke vil at den skal gå, og moste bladet til mange små biter som han slapp på bakken. Den uunngåelige sekstiårsdagen nærmet seg, den ville komme på et blunk, og dermed befant han seg i de farlige sekstiårene. Årene da han måtte være årvåken, på vakt overfor alle slags tegn og endringer når det gjaldt helsen. Han visste at forholds­

11

reglene han hadde tatt så langt, ikke ville være tilstrekkelige og at han derfor måtte begynne å tenke på andre.

Det første han kom på, var å be om en fjerde legeundersøkelse, men denne gangen en undersøkelse som var spesifikt rettet mot sykdommer som relaterte seg til demens.

Hvorfor gjorde han det ikke tidligere, når han visste at årsaken til redselen hans var nettopp å pådra seg en slik sykdom? Fordi han ikke våget (og i bunn og grunn, på tross av intensjonen, vegret han seg fortsatt, for absurd nok trodde han at han, ved å ta denne undersøkelsen, ville korte inn på tiden til hans store prøvelse og dermed fremskynde elendigheten. Følgelig var det bedre ikke å vite, å se til en annen kant, til sykdommen, hvis han hadde den, viste seg, og da var det likevel ingenting som betydde noe. Og hvis han ikke fikk den, hvis han var så heldig at det ikke var hans skjebne å rammes av demens, ville alt fortsette som før, som om ingenting hadde hendt).

Som faren levde også han alene, men ikke fordi han var enkemann. Kona hans gikk fra ham etter å ha forelsket seg i en annen, en arbeidskollega, da de tre barna deres fortsatt var små. Det var et hardt slag. Etter den tid hadde han ikke – bortsett fra et par korte forhold og noen sommerflørter – innledet et seriøst forhold til en annen kvinne.

De første årene hadde det vært vanskelig å leve alene, syntes han (selv om han godt forsto at han, med sine utsikter, ikke kunne dele livet med en kvinne). Nå, derimot, så han situasjonen helt annerledes, for nå hadde han den friheten som skulle til for å takle problemet. Han slapp å forholde seg til en kvinne som hele tiden ville vite hvorfor

12

han innførte nye endringer i de daglige rutinene, hvorfor han vegret seg for å være sammen med andre, hvorfor han mistrodde legene og så videre.

2

Tiden gikk akkurat så ubønnhørlig raskt som han fryktet. På et blunk var fødselsdagen hans der, og han satt øverst ved et langt bord sammen med sønnene sine – Francisco, eldstemann, Daniel og Christian, yngstemann – og deres familier.

Det dreide seg om en godt planlagt overraskelse, og han slapp ikke unna. Han ville ikke ha noen feiring i det hele tatt, og stolte på at dagen ville gå så godt som upåaktet hen i familien. De visste at han var sykemeldt, og kjente også til at han var blitt mer restriktiv på matfronten, akkurat derfor ønsket han ikke noe feiring, han var redd de skulle snoke for mye i de nye vanene og restriksjonene hans. Han ville helst holde bekymringene sine for seg selv.

Han var plassert ved enden av bordet, og dette fikk ham til å føle seg nervøs, som om han satt på tiltalebenken. Han var sikker på at de ville stille ham alle slags spørsmål, i særdeleshet svigerdøtrene, hvis han ikke smakte på kjøttgryten deres, eller kaken deres, som han tidligere ville ha satt til livs med god appetitt, eller ikke drakk vin eller kaffe eller brus.

Det ville bli en altfor vanskelig situasjon å hanskes med,

15

og derfor bestemte han seg for å gjøre et unntak fra den strenge dietten han pålagte seg selv, og spise litt av maten med et halvt glass vin til, og deretter ta et lite kakestykke og en kopp kaffe. Så ville det ikke bli for mye oppstuss.

Etter middagen sang de bursdagssangen for ham før han blåste ut de seksti lysene på kaken mens han gjorde sitt beste for å skjule hva han følte: en blanding av angst og svimmelhet, som om han balanserte på kanten av et stup.

Men sønnene og svigerdøtrene merket seg hans underlige oppførsel de siste månedene og skjønte at noe var fatt med ham, og at han følte større trang til å gråte enn til å le. De spurte om alt var i orden, og han svarte ja uten å nøle. Han var bare litt trett, sa han. Men han følte seg avslørt, avkledd.

Han la merke til at også barnebarna så granskende på ham, som om de ikke ble overbevist av svaret.

Det plaget ham at de merket tungsinnet hans. Han ville helst gå med det samme, dra hjem til seg selv, til tilfluktstedet sitt, under et hvilket som helst påskudd, men han visste at det var umulig, for det var han som ble feiret, det var han som var grunnen til at de var samlet hjemme hos eldstesønnen. Det ville ha vært uhøflig å la dem sitte der og måpe over hans plutselige sorti. Hva ville de ha sagt! De ville helt sikkert ha følt seg støtt, og det med god grunn.

Han måtte holde ut en stund til.

Noen timer senere, da han endelig satt i lenestolen hjemme hos seg selv og drakk den ene slurken med vann etter den andre, tenkte han at familien hans kanskje ikke ville ha merket at han var nedfor hvis det ikke var for den forstemmende telefonsamtalen han hadde med legen sin

16

tidligere på dagen, da han sa at han ønsket å ta enda en undersøkelse, den fjerde i rekken. Legen virket irritert da han svarte at en ny undersøkelse var unødvendig. Det feilte ham ingenting, og det eneste han kunne si om helse­ tilstanden hans, var at den var helt normal for en mann i hans alder. Hans egentlige problem, sa han, lå på det psykiske planet. Det som opprørte Gregor, var ikke først og fremst at han ikke trodde på legen sin, men at han ikke lot ham forklare hva slags prøve han ønsket å ta – denne prøven som skremte ham, denne prøven som han ikke ville ha tatt hvis han ikke følte at han måtte gjøre det. Han var sikker på at hvis legen ikke avsluttet samtalen så raskt som han gjorde, hvis han var hensynsfull nok til å høre på ham et par minutter til, ville han ikke ha ødelagt resten av dagen hans. Han reiste seg fra lenestolen med vannglasset i hånden og tenkte at han ville måtte finne en annen lege som kunne henvise ham til de nødvendige spesialistene, eller kanskje han burde kontakte en privat klinikk, hvor han uten tvil ville bli fulgt opp på en effektiv måte.

Det første han tenkte da han åpnet øynene neste morgen, var at han våknet til den første dagen i en ny etappe i livet – usikkerhetens etappe, plagenes etappe, sykdommenes etappe, de endeløse samtalene om sykdommenes etappe.

Han sa til seg selv at så snart man passerte seksti, kunne alt skje, og at dette var noe alle visste. Han var klar over at han måtte holde seg mer våken og være mer på vakt. Ikke pokker om han ville falle i den samme bunnløse brønnen som faren og bestefaren hadde falt i. Nei! Han ville kjempe imot med alle krefter.

17

Etter en kopp koffeinfri kaffe, et par skiver ristet brød og et glass vann dro han på seg frakken for å ta en tur i parken, hvor han ikke hadde vært på en stund, i det fine været. Her kunne han vandre omkring og tenke i timevis uten å bli forstyrret av noen.

Da han kom inn i parken, så han at de visne bladene hadde lagt seg på gangstiene som et teppe i vakre sjatter­ inger av gult og oransje. Det føltes godt å høre det tørre løvet knase under føttene. Etter en stund satte han seg på en benk. Han kjente en svak smerte i det høyre kneet. Da husket han at han kjente den samme smerten sist han var i parken. Hva kunne det være? Han berørte det med den ene hånden mens han spurte seg om det dreide seg om en av alderdommens plager eller om det bare var en innbilt smerte. Han løftet blikket mot himmelen og så at svarte skyer sakte banket seg opp. Han ble sittende og se på skyenes nesten umerkelige bevegelse, og klarte ikke å la være å tenke på de tøffe sykdommene som nærmet seg like umerkelig, som kreft, diabetes, demens og andre som pleier å melde sin ankomst når livet lakker mot slutten.

Slutten … for et forferdelig ord, tenkte han.

Da skyene gled foran solen og deretter den siste fliken av blå himmel, blåste det opp, og vinden var kjølig. Han kneppet frakken og dro på seg hanskene han hadde liggende i en lomme. Forkjølet ville han på ingen måte bli.

Men han likte å kjenne vinden i ansiktet, akkurat som det eldste barnebarnet, som han iblant tok en spasertur med på søndags­ettermiddagene. Gutten sa, ikke uten en viss poetisk fantasi, at vinden kjærtegnet ansiktet hans, at den var

18

som et pust fra en vennlig kjempe som bare ville leke. En oppvakt gutt, sa han til seg selv. Han tenkte på navnet hans, og det gikk fire eller fem sekunder før han husket det …

«Men han heter jo Gregor, akkurat som meg!» utbrøt han, irritert på seg selv. «Hvorfor i hule helvete husket jeg ikke navnet hans med det samme!»

Bekymret reiste han seg fra benken og tok en runde til rundt parken. Han følte, han fryktet at tregheten ikke skyldtes en tilfeldighet, at det ikke bare dreide seg om barnebarnets navn. Med lav røst og med fingrenes hjelp regnet han opp alle navnene på samtlige familiemedlemmer samtidig som han manet fram ansiktene deres. Så snart han følte seg sikker på at han hadde fått med seg alle, gjentok han operasjonen (også nå med fingrenes hjelp) for å se om han kom til samme antall, noe han gjorde. Etterpå gjorde han det samme med de nærmeste vennene sine. Og deretter tok han for seg arbeidskollegene. Men her fikk han en følelse av at en av dem, en som sannsynligvis jobbet i samme avdeling, unnslapp ham. Da begynte han forfra igjen, og gjentok alle navnene mens han så ansiktet til hver og en for seg, og plasserte dem i hver sin stilling. Igjen ble han sittende med den samme ubehagelige følelsen av å ha glemt én. Han gjentok øvelsen enda en gang, nå med høy røst, for her kunne det ikke være rom for den minste tvil.

Men resultatet av denne tredje gjennomgangen var like usikkert som de foregående. Beklemt trasket han videre i taushet mens det visne løvet knaste under skoene.

Etter å ha vandret omkring i parken en lang stund, satte han seg på den samme benken og betraktet de mørke skyene

19

som hadde tatt himmelen som gissel. En virvelvind av navn og ansikter kvernet rundt i hodet hans, rundt og rundt uten stans, til han brått reiste seg fra benken og tenkte at løsningen på problemet var å skrive en liste med alle navnene han burde huske, og hvilket forhold de hadde til ham. Han sa til seg selv at hvis han tvilte, kunne han kikke i fotoalbum­ ene som lå i en kommode og i fortegnelsen over ansatte på jobben. Han skulle sannelig ikke tillate hukommelsen å svikte, men sørge for at den holdt seg våken ved å trene den daglig. Og en god start på denne treningen var å gå igjennom hvert eneste navn på listen samtidig som han manet fram ansiktet deres. «En god plan!», sa han fornøyd til seg selv. Han forlot parken og gikk hjemover med raske skritt.

Her var det ingen tid å miste. Han tenkte at jo raskere han tok fatt i problemet, desto enklere ville det være å hanskes med det.

Hele ettermiddagen satt han i arbeidsværelset og så på hundrevis av fotografier i albumer og i fortegnelser over ansatte på jobben. Av dette laget han en lang liste med navn, slektskapsforhold og relasjoner. Det var mange han ikke tok med på listen fordi de ikke hadde noen betydning for eller nærhet til ham, men det gledet ham imidlertid stort at han husket dem klinkende klart.

Da han anså seg ferdig, fylte listen tre ark. Han var tilfreds med den grundige jobben og gikk gjennom navnene (blant dem var til og med hans uforstående fastlege). Han talte dem to ganger og kom til samme resultat. Det var seksti navn. «Seksti, som alderen min», sa han halvhøyt til seg selv og tok seg til haken.

20

Han la arkene på fotoalbumene og gikk inn på kjøkkenet for å skjenke seg enda et glass vann. Tilbake til arbeidsværelset, med glasset i hånden, forsøkte han å huske den første boken han noensinne leste, den første jenta han kysset, øyeblikket da han holdt sin førstefødte sønn i armene for første gang …

3

Etter den ettermiddagen, som han viet til å trene hukommelsen, til å huske alle relevante opplysninger, alle mellomnavn, alle doble etternavn, alle kallenavn, besluttet han aldri å skille seg av med den lange listen, men å ha den med seg overalt. Han konkluderte med at å lese den, å gå igjennom listen igjen og igjen, samme hvor han befant seg, var av avgjørende viktighet, og ikke bare god hjernegymnastikk.

Hver tredje eller fjerde time, samme hva han ellers drev med, leste han hele navnelisten mens han forsøkte å se for seg de respektive ansiktene. Den sterke trangen til å lese listen tvang ham iblant til å finne den fram på offentlige steder. I begynnelsen følte han seg brydd og var plaget av de nysgjerrige blikkene som det alltid var noen av, men han lærte seg snart å ignorere dem. Tanken var å ikke bryte rutinen.

For å styrke og utvikle disse nye mentale øvelsene, begynte han om kvelden å pugge telefonnumre og navnene til numrenes eiere. Han slo opp på en tilfeldig side i en gammel telefonkatalog han hadde liggende, valgte et num-

23

mer og begynte å pugge de åtte sifrene og navnet, og ga seg ikke før de festet seg i hodet hans. Målet var å memorere minst tre eller fire telefonnumre med tilhørende navn hver dag. Han var sikker på at han hadde hørt eller lest at denne typen øvelse var egnet til å skjerpe hukommelsen, til å smøre dens mekanismer som så ofte ble tregere i årenes løp. Han husket også at mange mente kryssord var god hjernetrim, og derfor kjøpte han den største kryssord­ boken som var å oppdrive i en bokhandel, og satte i gang med å løse ett kryssord hver dag i tillegg til alt det andre.

Men til tross for at han takket være iherdighet og disiplin løste oppgavene på en tilfredsstillende måte, fikk han en morgen en ubehagelig overraskelse: Han gjenkjente ikke stemmen til en av sønnene i telefonen.

«Hei, pappa, hvordan går det?» sa stemmen.

Noen evige sekunder gikk før han skjønte at det var yngstesønnen, Christian, som ringte for å spørre hvordan det gikk, for han hadde ikke hørt noe fra ham på to uker.

Gregor stotret fram et eller annet, for det plutselige hukommelsestapet ga ham et støkk. Tenk, han gjenkjente ikke engang stemmen til sin egen sønn! Christian skjønte at alt ikke var som det skulle være, og spurte faren om det hadde skjedd noe. Han løy og sa at alt var i orden, at han bare hadde litt hodepine. Christian pratet litt om familien sin, og fortalte at ungene var blitt så store og at de klarte seg selv.

Men brått skiftet han tema og spurte faren om det var greit å være sykemeldt, eller om han savnet jobben. Spiste han godt? Var han sammen med venner? På alle spørsmålene svarte Gregor kort det han antok at sønnen ønsket å høre.

24

Etter å ha avsluttet samtalen ble han sittende med en følelse av at sønnen ikke lot seg overbevise om at han hadde det så bra som han forsøkte å gi inntrykk av. Han visste godt at Christian ikke bare var glad i å prate og hadde en god porsjon humor, men at han også var like observant og analytisk som ham selv, og altså ikke lett å føre bak lyset. I noen minutter fryktet han at Francisco og Daniel også ville ringe, og at han ikke ville gjenkjenne stemmene deres med det samme.

Hele formiddagen ble han sittende i en lenestol i stuen mens pessimismen fylte sinnet og slukket alle glimt av håp. Han forsøkte å drive bort de mørke tankene, og sa til seg selv at episoden i telefonen ikke skyldtes annet enn en tilfeldighet, et minneglipp som mange opplever nå og da, også unge mennesker, hans egne barn. Men han klarte ikke å overbevise seg selv. Det gikk altfor lang tid før han gjenkjente sønnens stemme, en evighet. Han hadde aldri opplevd noe slikt. Tvert imot. Han pleide å kjenne igjen stemmene til familiemedlemmer og venner og kolleger med det samme de åpnet munnen i en telefonsamtale. Denne vissheten fikk ham til å frykte at den eneste mulige forklaringen var den som gjorde ham så redd, den som gjorde skjorten hans våt av kaldsvette.

Da mørket senket seg om ettermiddagen, og han hadde gått igjennom den lange navnelisten tre ganger, pugget tre telefonnumre med tilhørende navn, og løst et kryssord (med hjelp av en ordbok et par ganger), vandret han rundt i stuen med et glass vann i hånden mens han grublet på hvilke nye forholdregler han kunne ta, hvilke nye øvelser

25

han kunne legge til i den daglige kampen mot glemselen.

Han kom til å tenke på et spill han kjøpte til barna da de var små, og som gikk ut på å huske identiske bildepar. Han trodde det lå i en av kassene med etterlatenskaper som lå i kjelleren. Han lette, og fant det, eller rettere sagt fant dem.

Det var nemlig to spill, ett med femti og et annen med hundre bildekort. Han valgte det med hundre kort, og la det andre tilbake. Han la kortene ut på spisebordet og begynte å spille, å trene hukommelsen nok en gang.

Etter å ha funnet de femti identiske bildeparene to ganger, la han kortene tilbake i esken. Han tenkte på datamaskinen, på Internett. Der måtte han vel kunne finne mange nettsteder med forskjellige minneøvelser. Hvorfor hadde han ikke tenkt på det før? Han gikk inn på arbeidsværelset, slo på datamaskinen og logget seg på nettet. I løpet av sekunder fant han flere titalls nettsteder med øvelser for å styrke hukommelsen. Han gikk inn på det første. Dette var noe for ham. Her var det oppgaver med tall, symboler, ord og figurer, og andre som kombinerte symboler og tall. Han gikk løs på oppgavene med det samme, og stanset ikke før han hadde løst en lang rekke nøtter, bortsett fra én, den siste, antagelig fordi klokken nærmet seg tolv og han var trett, og dessuten var oppgaven vanskeligere enn de foregående.

Han var tilfreds med sin egen innsats. Kanskje brukte han litt mer tid enn nødvendig, sa han han til seg selv, men pytt, det var ikke så verst til å være første gang. Han slo av datamaskinen og gikk til sengs med en lett hodepine.

Neste morgen ble han liggende lenge i sengen før han

26

sto opp, ikke fordi han sov dårlig eller hadde vondt noe sted, men fordi han ikke viste hva han skulle gjøre, hvordan han skulle møte den nye dagen. Han hadde sant nok hatt et mareritt: En stemme sa til ham at han var syk, mens faren fulgte bevegelsene hans med sitt senile blikk. For å slippe å høre stemmen, for å slippe å se farens harde ansikt, la han på sprang langs kanten av noen bratte klipper … Han våknet med en følelse av at disse bildene hadde spunnet rundt i hodet hans hele natten. Tung til sinns var han fristet til å bli liggende i sengen for å slippe å møte verden, slippe å utsette seg for nye og ubehagelige overraskelser som ville gjøre fremtidsutsiktene hans enda mer usikre. Men til slutt var det noe i ham, han visste ikke hva, selvoppholdelsesdriften, eller kanskje vanens makt, som fikk ham til å avstå fra fristelsen til å bli der han var. Nei, han kunne ikke bli liggende under dynen hele dagen.

Hadde han følt en lignende ulyst mot å møte dagen tidligere? Han var ikke sikker, men han trodde ikke det, aldri.

Han dusjet ikke, og tok heller ikke av seg pysjen. Han kastet bare litt vann i ansiktet og strøk fingrene gjennom håret. Han var ikke sulten. Etter å ha satt til livs en halvliter vann i store slurker, satte han seg i den samme lenestolen som dagen før og forsøkte å tenke igjennom hva han skulle bruke denne dagen til, hvilken mening den kunne tilføre livet hans. Uten å ense det selv, ble han sittende i lenestolen i over en halvtime mens han stirret på et punkt foran seg på gulvet, fullstendig tom i hodet. Men så, brått, slo det ham at det fantes en løsning på alt, og at han bare måtte finne den.

Med høy stemme sa han til seg selv at det viktige var å være

27

standhaftig, og ikke la mismotet og frykten få overtaket.

Han måtte være på vakt overfor alle faresignaler, og finne måter å nøytralisere dem på, for han ville ikke falle i den samme brønnen som faren og bestefaren. Å, nei! Han ville slåss, han ville gi alt, han ville gå seirende ut av kampen.

Dette humørskiftet fikk ham til å sprette opp av lenestolen og gå ut i kjøkkenet og drikke et glass vann til, like raskt som den første. Han kledde på seg, fant fram navnelisten og gikk mot utgangsdøren, der han tok på seg en av frakkene som hang på stumtjeneren i entreen. Han stakk listen i innerlommen og gikk ut på gaten. Han trengte å strekke på beina, puste inn den friske morgenluften, tenke på andre ting.

På veien møtte han et par naboer som han følte seg forpliktet til å utveksle et par høflighetsfraser med. Etterpå gikk han inn i en butikk og kjøpte en avis som han planla å lese når han fant et fredelig sted å sitte. Med avisen under armen vandret han langs travlere gater, med forretninger og kontorer, mens han diskré betraktet menneskene han møtte, eller rettere sagt menneskene som var omtrent på hans egen alder. Noen virket forskremte, resignerte. Han syntes han så det i ansiktet deres, i uttrykket – det var som om de utstrålte problemer, kanskje problemer som lignet hans, eller var enda alvorligere. Så de på ham på samme måte, uten at han merket det? Var de like nysgjerrige som ham?

Like før han nådde fram til et gatehjørne, strømmet en gruppe mennesker ut fra et kontorbygg. Alle ansiktene og stemmene fikk ham til å tenke på den lange navnelisten,

28

og straks kjente han på ny den forhatte følelsen av usikkerhet – husket han alle navnene på listen eller ikke, husket han rekkefølgen de sto i? Uvissheten ble for mye for ham, nok en gang denne følelsen av å vandre langs kanten av et stup, så da han kom til en klesforretning, vendte han seg mot utstillingsvinduet, dro arkene opp av innerlommen og begynte langsomt å lese navnene. De forbipasserende kikket nysgjerrig bort på ham, men han brød seg ikke om det. De fikk tro hva de ville. Han gikk langsomt gjennom navnelisten, nølende på et vis, som om han gjorde det for første gang. Det han fryktet, var at han skulle støte på et navn han ikke kjente, det vil si, støte på et menneske han ikke lenger husket.

Det skjedde ikke, heldigvis.

Han stakk lettet arkene i lommen igjen, skjønt han spurte seg hva det var som fremkalte denne mistanken. Han gikk videre mens han grublet på dette spørsmålet, men han klarte ikke å tenke klart, for tankene, bildene, klarte ikke å finne feste i hodet hans. Men da han fjernet seg fra de travle hovedgatene, trodde han at han fant en forklaring: Livet ute i gatene, med alle menneskene som beveget seg i alle retninger, med sine tusen forskjellige lyder, med sine biler og busser, med sin røyk og eksos, distraherte ham, gjorde ham ukonsentrert, gjorde ham sårbar for den fordømte ­glemselen, denne snikende sykdommen som hadde ødelagt faren og bestefaren hans.

Uten noe om og men konkluderte han med at byens gater utgjorde en fare for hans mentale helse, for hans emosjonelle likevekt, noe han heretter måtte sørge for å utsette

29

seg for i minst mulig grad. Og fordi han følte trang til å være konsekvent og tro mot sine beslutninger, snudde han og begynte å gå hjemover med raske skritt.

Da han noen timer senere lå på sofaen i stuen, oppdaget han andre farer som kunne tenkes å true konsentrasjonsevnen hans: Mens han leste avisen han hadde kjøpt, innså han at den store mengden hendelser som fylte sidene også skapte en følelse av usikkerhet, av tankemessig ustadighet.

Det var som om han i perioder ikke klarte å samle seg om noe om helst. Da innså han at han også burde være forsiktig med den slags unødvendig lesestoff. Senere fikk han den samme ubehagelige følelsen da han satt foran tv-apparatet og så en nyhetssending. Han slo av tv-en, og tenkte på alle farene han utsatte seg for bare denne dagen.

Det var knapt til å tro …

Men humøret steg da han tenkte på hvor raskt og effektivt han håndterte disse farene. Han sa til seg selv at han måtte fortsette å reagere slik han hadde gjort til nå, like fast og bestemt, alltid på vakt, for han ville uten tvil møte nye hindringer, nye feller på veien videre, og han måtte være forberedt.