Redaksjonelt
hjørne I redaktørens barndom – det var ei tid da det å bære og bruke kniv var helt naturlig – hadde vi en lek vi kalte «kappe land». Vi streket opp et område det skulle kappes om og som ble delt likt mellom deltakerne. Så var det om å gjøre å erobre mest mulig. Det skjedde på den måten at vi etter tur kastet kniv i annenmanns land, og hvis man fikk kniven til å stå i bakken, kunne man trekke en ny grense i flukt med bladet. Det var et krav at grensedragningen måtte skje fra eget territorium. Hvis man ikke lenger hadde grunn å stå på og mistet fotfestet, var man ute. Leken hadde nok en ganske vid utbredelse. Uttrykket «kappe land» har også blitt brukt om kolonimaktenes deling av Afrika, for eksempel, men vi trenger ikke å reise så langt for å finne paralleller. Når man ser kartene som viser hvordan norsk natur har blitt kappet i småbiter på kryss og tvers av veier, kraftlinjer og andre tyngre tekniske inngrep, er det svært illustrerende. I 1950 lå 50 prosent av Norges areal 5 km eller mer fra nærmeste større tekniske inngrep. I 2010 var tallet 11,7 prosent (DN), og det kappes fortsatt. I lavereliggende skogsområder på Østlandet finnes ikke lenger inngrepsfrie områder av en slik størrelse. Hvis maskestørrelsen reduseres til 1 km, fanger vi opp de innerste delene av Østmarka. Nordmarka er mye større i utstrekning, men faller igjennom selv et slikt finmasket nett. Forslaget om nasjonalpark i Østmarka er en mulighet til å tenke helhetlig og framtidsrettet – og slutte med å kappe land mens det ennå er noe å dele. Firbladet ønsker alle en god sommer! Og vi ser gjerne at den setter spor etter seg i bladets spalter også! Red.