1998-05-29 Fatt vedtaket om operabygg og sett et nytt kunstmuseum på dagsordenen! (Aftenposten)

(Kronikk i Aftenposten 29.mai 1998)

Fatt vedtaket om operabygg og sett et nytt kunstmuseum på dagsordenen! eller Hvordan fortrenge en fortregning? av Per Bj. Boym Museet for samtidskunst viser for tiden utstillingen «Fokus 1950» som presenterer norsk billedkunst fra tidsrommet 1945 til 1955. Utstillingen viser omlag 450 kunstverk av totalt 105 kunstnere. Den er et resultat av en ny gjennomgang av kunsten fra tidsrommet og legger vekt på å vise oss mangfoldet i billedkunsten i de første årene etter krigen 1940-45, en ekspressiv utfoldelse med stort talent.

Dette er kunst fra en ikke så fjern fortid. Utstillingen «Fokus 1950» gir likevel en sjelden anledning til å stifte bekjentskap med periodens norske kunst, fordi vi er faktisk i en situasjon her i landet der det er like eksotisk å kunne oppsøke en bred presentasjon av norsk kunst fra vår nære fortid som det er å kunne oppsøke en utstilling av f.eks. Goya. Når «Fokus 1950» tas ned i slutten av juni har vi nemlig ikke lenger anledning til å oppsøke denne kunsten, slik vi f.eks. kan gjøre med kunsten fra 1880-tallet eller 1920-tallet gjennom å bruke vårt Nasjonalgalleri. Denne nære fortiden er slikt sett gjemt for oss. Dette gjelder også kunsten fra 1960-, 70- eller 80-tallet.

Hvorfor er vi kommet i en slik situasjon? Hva er konsekvensene av at vi bare gis anledning til å møte en bred presentasjon av kunsten fra vår nære fortid omlag en gang pr. generasjon?

Hva kan gjøres for å rette på dette?

Hvorfor?

Museet for samtidskunst ble åpnet på Bankplassen i 1990, plassert i Norges Banks bygg fra 1906 med vel 2000 kvadratmeter utstillingsareal. Museet for samtidskunst fikk oppgaven som Norges nasjonalmuseum for billedkunst etter 1945.

2000 kvadratmeter var i seg selv et beskjedent areal og bygget bød i tillegg på store logistikk- og klima-problem foruten sparsommelige arealer for publikumsservice. Isolert sett, som et sted for en permanent visning av kunsthistorien fra 1945, representerte den likevel et skritt framover i forhold til den prekære plassmangelen i Nasjonalgalleriet på Tullinløkka.

Men situasjonen krevde noe mer. «Samtidskunst»-navnet signaliserte at det nye museet ikke var et Nasjonalgalleri av den gamle typen. Fra pioneren Museum of Modern Art i New York på 1930-tallet har det over hele verden blitt grunnlagt museer der skiftende utstillinger er mange, store og viktige. Der samtidigheten mellom skiftende utstillinger og utstilling av samlingen har vært kjernen i den publikumsrettede virksomheten. Disse museene fikk navnet «moderne» museer og omfattet gjerne det 20. århundres kunst («den nære fortid»). Museer med navnet «samtid» oppsto på 1970- og 80-tallet bl.a. som en følge av kritikken mot

begrepet «moderne» fra 1960-tallet. På et viktig punkt er disse museene en videreføring av de «moderne» museene, nemlig vekten på samspillet mellom utstilling av samling og skiftende utstillinger.

Vektleggingen av skiftende utstillinger og av et slikt samspill er implisitt en melding om to ting: om økt tiltro til vår egen skaperevne og om det tidsbundne både i våre egne vurderinger og i fortidens.

Vektleggingen av samspillet understreker elementet av utvalg og standpunkt i begge utstillinger, i motsetning til ideen om den permanente utstillingens karakter av allmenngyldighet. Samspillet skaper videre muligheter for dialoger og vekselvirkninger. For publikum representerte dette museer som fikk være levende og medskapende.

At Museet for samtidskunst havnet i Bankbygget er et monument over at slike ideer verken fikk fotfeste eller levevilkår i Norge.

Konsekvenser.

I møtet med et kunstverk står tilskueren ovenfor en helhet av estetiske kvaliteter, tradisjoner, ideer og påstander. Denne helheten kan ikke reduseres til enkelte av bestanddelene og når tilskueren er klar over dette medvirker hun til å skape eller gjenskape verket. For tilskueren som for kunstneren er denne prosessen viktig for å skape sitt eget liv, skape sin horisont.

På dette nivået finnes ikke noe alternativ til møtet med originalverket. Kunstverket som illustrasjon av en tradisjon, ide eller påstand kan reduseres til den form som egner seg best til den illustrerende hensikt, men kunstverket som livsnødvendighet blir ødelagt av reduksjoner.

Museene er en del av den kollektive hukommelsen. Som alt menneskelig er de ikke upartiske, men styrt av samtidens herskende ideer, fordommer og begrensinger. Kunnskapen om at denne hukommelsen ikke er upartisk burde inspirere til stor vekt på grundighet og meningsbrytning.

Det er historien om i går, vår nære forhistorie, som har det største nedslagfeltet, som opptar flest mest. Vår situasjon er altså slik at det er enklere å oppsøke kunsten fra Sveriges, Danmarks, Europas, USA´s nære fortid, fordi denne til enhver tid finnes i museer i disse landene, enn å møte kunsten fra Norges nære fortid, fordi det norske nasjonalmuseet ikke har en slik presentasjon.

Konsekvensen av dette er en skremmende mangel på kjennskap til kunsten fra den nære fortiden og en derav følgende mangel av på tro på og interesse for kvaliteter i denne kunsten.

Uten en slik interesse vil den nære fortidens egne vurderinger bli unndratt kritikk og den vil framstå som en død bakevje. Vi fratar oss muligheten til å gjenoppdage det som var stort og til å oppdage det som den gang ikke ble oppdaget. Vi skaper på denne måten vårt eget særnorske historiske tomrom, en lakune, en splittet personlighet for kunstnere og kunstpublikum, en personlighet som har fortrengt sine barndoms opplevelser.

Hva? For å bekjempe tomrommet og fortrenge fortregningen må Norge skape et godt fungerende nasjonalt museum som kan vise både en samling av kunsten fra vår nære fortid og der det er rom for betydelige skiftende utstillinger. Et slik museum krever en bygningsmessig ramme som er annerledes og ganske mye større enn den gamle bankbygningen fra 1906.

Plasseringen av dette museet må være sentralt i hovedstaden. Behovet som dette museet vil fylle vil samtidig være et viktig bidrag til storbyutviklingen i Oslo. Ser vi på hvordan Bilbao fra oktober 1997, Stockholm fra februar 1998 eller nå, fra mai 1998 Helsinki, benytter seg av de arkitektoniske og byutviklende muligheter et nytt kunstmuseum gir, er det innlysende at vi her har å gjøre med et bygg og en virksomhet med betydelige perspektiver. Det dreier seg om et bygg som er stort, som forlanger en sterk arkitektonisk utforming, som har virksomhet for publikum fra morgen til kveld.

Vi har muligheten - evne, økonomi, arealer - til å bygge et nytt kunstmuseum sentralt i hovedstaden uten å måtte ombygge eksisterende bygg. Takknemlig den tid og den hovedstad som har en slik mulighet! Å skape dette museet vil samtidig bety å overvinne holdninger og ideer som definerer kunstens rolle passivt, til det sosialt prestisjegivende eller det forbilledlige. Det vil bety å overvinne holdninger som er beskjedne på kunstens vegne.

Og operasaken er kanskje et tegn på at noe er i ferd med å skje? Fatt vedtaket om operabygget og sett et nytt kunstmuseum på dagsordenen! Hva med å markere 1000-års skiftet med en grunnsteinsnedleggelse for operaen og et vedtak om et nytt nasjonalt kunstmuseum for vår samtid og nære fortid?