1998-01 Fastlåst identitet eller overskridelse? Innledning i Bergen for Utenrikstjenesten,

Fastlåst identitet eller overskridelse? Overskridelsen i hvilken retning?

Innledning.

Denne noe krøkket tittelen har jeg funnet på selv. Det gikk fort, over telefon.

Det jeg tenkte på var den såkalte internasjonale, transnasjonale eller globale virksomheten som aktører innen billedkunstområdet bedriver. Altså den ”utenrikskulturelle politikken” sett fra en aktørs synspunkt. Sett fra den utenrikskulturelle politikkens synsvinkel, er dette en aktivitet som må begrunnes på et makroplan. Som aktør ser jeg denne aktiviteten under headingen ”eksistensiell nødvendighet”.

I en ”utenrikskulturell kontekst” ses denne virksomheten i forhold til en ide om ”identitet” på en såkalt nasjonalt nivå. Sett fra et aktørnivå er det egenidentiteten som blir utfordret, utviklet og endret gjennom denne aktiviteten.

Gruppe-betraktning.

Ideen om nasjonalitet er mellom mye annet en ide om en gruppetilhørighet. Innholdet i denne gruppeideen er uklar og det gjøres etter min mening lite for å klargjøre den. Den klassiske nasjonalitetsideen framhever et gruppefelleskap basert på bl.a. felles språk, felles territorium, felles kultur. Denne ideen ble brukt til å skape nasjonalstater. Stater som ble bygd opp omkring ”rene” nasjonsgrupperinger.

Men kartet og terrenget hadde store avvik, de såkalte nasjonalstatene inneholdt ”minioritetsgrupper”. Norge har alltid vært en flernasjonal stat i den klassiske betydning av begrepet nasjonalstat i og med den samiske befolkningen. Bare bruken av ordet ”nasjonalstat” får meg til å reagere.

Styrken i nasjonsideen tror jeg ligger i språkspørsmålet. Smerten, stigmatiseringen, de voldsomme problemene som det medfører for et individ å bli tvunget til ikke å bruke det språket hun er oppvokst med, gir språkspørsmålet en enorm energi og denne energien er konsentrert inn i nasjonsideen.

Nasjonsideen er også oppstått og knyttet til forhold som gjelder mobilitet og marked.

Energien som oppstår ut fra undertrykking og utarming, fra tyveri av muligheter for velstandsvekst, er også en energi som er konsentrert inn i nasjonsideen.

Dersom vi imidlertid vender blikket fra historien til nåtiden, så blir det tydelig at nasjonsideen gir en mangelfull sammenfatning av dagens samfunn. De energiene ideen henter kraft fra, språkspørsmålet og undertrykking, finnes fremdeles. Men mobiliteten og markedet er fundamentalt endret. De fleste stater inneholder et stort mangfold av språkgrupper og tradisjoner, innbyggerne i mange av disse statene (som i Norge) er svært mobile, på et helt annet nivå enn tidligere er andre deler av verden deres hjem i fritiden, deres arbeidsplass og deres marked.

Statsdannelsen Norge må i sin virksomhet for å fortelle oss selv og andre hvordan denne staten er undergrave ideen om ”nasjonalstaten” og erstatte denne med ideer som passer bedre til dagens situasjon.

Som aktør er det greitt å komme et sted fra og ha et bestemt språk som morsmål, det er også greitt for de av oss som har legning for det å føle seg sterkt knyttet til enkelte tradisjoner, klima og geografiske særegenheter. Men det er ikke greitt å bli plassert i en bås som ”nordmann” med vikinger, Ibsen og Munch som forventet livssynsgrunnlag.

Som aktør er det rett og slett ikke greitt å bli plassert som et eksemplar. Dette har noe med gruppeoppfatning å gjøre. På bakgrunn av statistikk kan en gjøre en fornuftig beskrivelse av et samfunn, hvordan dette vokser, endrer seg på ulike områder, alder, språkgrupper, trossamfunn, vaner osv. På en slik bakgrunn kan en gi gode beskrivelser av hvordan et samfunn er. Men for den enkelte aktør er ikke dette en personlighetsbeskrivelse, den er et bakteppe som kan hjelpe til å forstå de større endringene i samfunnet. Den enkelte aktøren har alltid en viss grad av sannsynlighet for at gruppebeskrivelsen ikke passer i det hele tatt.

Når nå staten skal velge aktører på ulike felt, skal det da velges noen som ”representerer” i en eller annen betydning av ordet. Som representerer noe ”typisk” for staten? For noen felt er dette kanskje fornuftig, men for kunstfeltet er dette en tankegang som i sin karakter er fiendtlig til hele dette feltets karakter. Foreløpig holder det å argumentere med at dette er et felt som er ekstremt individorientert og individavhengig. Og som sagt det enkelte individ kan ikke gripes gjennom gruppebetraktninger.

Politikkens dilemma.

Norsk ”utenrikskulturell politikk” er til dels styrt av en politisk vurdering og en politisk agenda. Den endringen jeg argumenterer for og som jeg mener må komme er en endring der kunstlivets aktører blir betraktet utenfor en ”utenrikskulturell politisk” ramme. Der det anerkjennes at mekanismene som finnes i de internasjonale, transnasjonale, flerkulturelle, globale (ordene er vanskelig) nettverkene som finnes i kunstlivet er bedre mekanismer for utveksling og påvirkning og endring, enn en politisk styrt agenda. Altså ta konsekvensen av den ”liberalisme” som finnes i kunstlivet, lære seg denne og bli en medaktør. Politikken må trekke seg tilbake og finne sin rolle i forhold til disse internasjonale nettverkene. Det er utfordringen.

Endringenes retning.

Ut fra det jeg hittil har sagt vil jeg peke ut endringenes retning. Endringene må ta som grunnlag at den internasjonale virksomheten ikke er en sentralstyrt aktivitet, men skjer som en del av det daglige livet for en mengde ulike aktører.

Det viktigste som må skje er endringer som innebærer en aksept av at ”internasjonal” virksomhet er en del av de daglige arbeidsoppgavene. Dette gjelder i hodet på den enkelte kunstner eller aktør, det gjelder rammebetingelser for den enkelte kunstnere (her har de kunstnerstyrte fonds, stipendier, prosjektstøtter etc. en modernisering å ta fatt i), og for kunstinstitusjonene (rammebetingelser for utstillingsinstitusjoner, museer, utdanningsinstitusjonene). Dette er oppgaver som bare kan løses gjennom en stor mobilisering. Dette er oppgaver som omfatter alle samfunnsnivåer, fra alle nivåer innen det vi kaller det private, til alle nivåer innen det vi kaller det offentlige. En viktig endring jeg ser her er endring i skattelovgivning som gir insitament til at private midler i større grad blir sprøytet inn i kunstlivet nettopp for å muliggjøre at de daglige arbeidsoppgavene blir skikkelig utført. Ut fra det nevnte er det klart at dette er både et resursspørsmål og et holdningsspørsmål.

De sentraliserte ordningene.

Så trenger vi en modernisering av de sentraliserte ordningene. Det er knyttet mye interesse til denne moderniseringen. Men jeg tror at denne moderniseringen vil være dømt til å mislykkes dersom den ikke ses som en del av en utfordring, ikke hele utfordringen og ikke engang den fundamentale delen av utfordringen.

I dag opererer vi med et byråkratisk skille mellom inn- og utland, mellom Norden og resten av verden. Disse byråkratiske skillene må bygges ned slik at de blir betydningsløse for aktørene.

Jeg er talsmann for at de sentraliserte ordningene vi finner formålstjenlig skal være resursssterke ordninger, både i form av menneskelige og materielle resursser.

Oppgavene til de sentraliserte ordningene ligger i og i forlengelsen av de oppgavene som i dag tas hånd om: - støtte til aktørers prosjekter - informasjonsvirksomhet - profesjonell utveksling, besøksprogram - initiering av prosjekter - rådgivning Sammenfatningsvis.

Det jeg har sagt kan sammenfattes slik. I Norge finnes det en egenoppfatning og en holdning til ”internasjonal” virksomhet på kunstområdet. Denne identiteten er i dag knyttet opp mot ideen om nasjon, ”representasjon” og ”presentasjon”. Forholdet mellom ”oss” og ”de andre” er en viktig parameter i denne holdningen.

Jeg mener at på dette feltet er tiden overmoden for å endre denne egenoppfatningen fra ”representanter” til ”aktører”. Vi er globale aktører. Forholdet mellom ”oss” og ”de andre” i en slik kontekst følger ikke språklinjer, kulturell bakgrunn eller statsgrenser.

Denne endringen er viktig for at kunstlivet skal vitaliseres. Vitalisering opptrer som en følge av at betydningen av livet blir klarere. Rainer Ganahl, østeriksk kunstner, bosatt i NY, som har arbeidet med nettopp noe av det vanskeligste, men også mest sentrale i den nye ”transnasjonale” verden, nemlig språk. T-skjortene på Venezia-biennalen ”Please teach me ..”

Han har altså lært seg …. “ Compassion for people, countries, and languages can be irreconcilable and can increase personal contradictions because one only can live one life.”