Page 1

Livsseilas Thv. Jensen

Livsseilas Oldefars fortelling om oppvekst rundt 1900

Nygaard Forlag


Thv. Jensen

Livsseilas Oldefars fortelling om oppvekst rundt 1900

Nygaard Forlag


© 2016 Nygaard Forlag 1. utgave, 1. opplag ISBN 978-82-93461-03-6 Grafisk design: Nygaard Design Redaktør: Ida Nygaard Digitalisering av tekst: Ivar Nygaard Språklig bearbeiding: Aslaug Nygaard Illustrasjoner: Yurii Lowery Omslagsfoto: Anders Beer Wilse / Dextra Photo Småbildene på omslaget er gjengivelser av bilder brukt inni boka, krediteringer finner man i bildetekstene. Boka er satt med Adobe Caslon Pro 11/14 Trykk: Interface Media Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsog straffeansvar.


Forord Boka du sitter med i handa er basert på et originalmanus skrevet av Thorvald Jensen i 1943. Han skriver om sin oppvekst, ungdom og tidlige voksenliv fram til han gifter seg i 1911, 20 år gammel. Thorvald Jensen var min oldefar og han levde til jeg var 14 år gammel, så jeg husker han godt. Ikke minst somrene i oldemors barndomshjem i Tokeneskilen på Nøtterøy, der vi ferierte sammen i min barndom. Sommeren da jeg var ni år var jeg en hel uke alene sammen med oldemor og oldefar i min barndoms ferieparadis på Nøtterøy. Da var oldeforeldrene mine 84 og 85 år gamle og relativt spreke. Det eneste som hemmet oldefar mye var at han hørte ganske dårlig med åra, og det i en tid da høreapparatene ikke var særlig gode. Han synes høreapparatet var noe herk, så det ble til at vi måtte rope hvis vi skulle si noe til han. Jeg husker at oldefar alltid la brødsmuler til småfuglene på muren utenfor huset. Han var opptatt av linerlene (eller linjalene som han kalte dem); han «snakket» med dem – jeg husker den store, tjukke mannen som stod og sa «pip, pip, pip» med tynn

Ida og oldefar. Foto: Privat.

stemme for å si i fra til småfuglene at nå var det mat å få. Oldefar og oldemor fikk mange år sammen, jeg husker godt at de arrangerte feiring av krondiamantbryllup, altså 65 års bryllupsdag, i Maskinistenes hus i Tønsberg. Da leste han også fra dette manuskriptet, blant annet om Anna, som var så annerledes: Hun var liketil og ærlig, og ikke bråkjekk som de andre jentene. Av mange i familien ble nok oldefar oppfattet som relativt sjølhøytidelig, mange ganger ble det himlet med øynene 5


over ting han sa og gjorde. Til gjengjeld hadde han en god porsjon sans for humor og glimt i øyet. Flere av hans ordspill og navn på ting lever fortsatt videre i familiens faste vokabular. Oldefar var 53 år når han skrev dette, og av yrke var han jernarbeider, ansatt på skipsbyggeriet Kaldnes Mekaniske Verksted, som vel var Tønsbergs viktigste arbeidsplass på den tiden. Han var kasserer i fagforeningen gjennom mange år, samtidig som han passet arbeidet sitt. Det var nok kassererjobben som ga ham tilgang til en skrivemaskin. Han lagde ved hjelp av blåpapir fire kopier av manuskriptet. De som har prøvd denne formen for «kopiering» vil forstå hvilke praktiske utfordringer det bød på. Han hadde selvfølgelig ingen tanker om at det han skrev skulle havne mellom to stive permer og gjøres offentlig tilgjengelig. Det var beregnet på hans tre døtre, Ingeborg, Elna og Lilly. Han var en utpreget ordensmann og han likte tall og regnskaper. Noen erfaring som «forfatter» hadde han ikke, men han var glad i å lese, så det var sikkert på den måten han hadde tilegnet seg ordforrådet og formuleringsevnen, som han utvilsomt hadde. Det er ikke de litterære kvalitetene som gjør at denne fortellingen vil ha interesse for flere enn familien. Han hadde god observasjonsevne og hukommelse, og dette, sammen med hans egne subjektive 6

kommentarer gjør det interessant. Samtidig er det sjelden at man får skildringer direkte fra noen med så typisk arbeiderklassebakgrunn. Som mange eldre, så hadde han nok en tendens til å henvise til sine egne harde oppvekstvilkår overfor barna sine. Han var en god forteller, og historiene om de slitsomme barneårene på Grünerløkka hadde døtrene hørt mange ganger. Det var nok bakgrunnen for at de ikke helt forsto verdien av «Livsseilasen» når de fikk den i skriftlig form. Min pappa var oldefars første barnebarn og de hadde i alle år et veldig godt forhold. På bildet i albumet som viser oldefar og pappa sammen i snekka har han skrevet: Se likheten! Pappa er også den som har lagt ned aller mest arbeid i å få originalmanuset over i bokform. Det originale manuskriptet er skrevet på maskin, med minimale marger og minimal linjeavstand. Her var det nok hensyn til økonomi som stod sterkest, ikke hensynet til lesbarheten. For over tjue år siden fikk pappa manuskriptet optisk lest, slik at vi fikk den første digitale versjonen. Mye manuelt etterarbeid måtte til for å få manuskriptet så feilfritt som mulig. I ettertid har vi også jobbet mye med å modernisere skrivemåten og å disponere teksten slik at den ikke framstår like tett og massiv som i originalen. Mange timer er også brukt på å gå på jakt i gamle arkiver (historielag, museer, album og


dokumenter) for å illustrere manuset med tidsriktige bilder, faksimiler og tegninger. Det er utrolig morsomt å se bilder av oldefars barndomshjem på Tromøya i albumet, for etterpå å kunne fastslå med Google streetview at uthuset ser akkurat likt ut i dag som for 100 år siden. Vi har fått god hjelp fra illustratør Yurii Lowery som har laget flotte tegninger til boka. Da han ble bedt om å tegne Hasle Bruk der Thorvalds far jobbet, kunne han fortelle at han kjente seg godt igjen der og at bandet hans har hatt øvingslokaler i samme bygning. Til slutt en liten unnskyldning på vegne av oldefar. I manuskriptet som er skrevet for over 70 år siden og omhandler tida rundt år 1900 vil det forekomme en del karakteristikker og betegnelser på folk som ville blitt oppfattet som støtende hvis de ble brukt i dag. Vi har latt dem bli stående fordi de er en del av det tidsbildet som denne boka formidler. Det kommer til uttrykk når man på den tiden hadde separate avdelinger på skipene: Én for «degoes og polakker», og én for «dannede mennesker». Oldefar var en tolerant mann som var opptatt av rettferdighet, men samtidig var han selvfølgelig et barn av sin tid. Håper dere vil kose dere med boka enten man leser den fra perm til perm, eller blar igjennom og leser litt her og der.

Ivar og bestefar. Foto: Privat.

Oslo 2016, Ida Nygaard 7


Innhold Barndom..................................................11 Gutteår i ­Kristiania..................................26 Skolegutt.................................................36 Grynerløkken..........................................45 Skole og arbeid........................................53 Uten mor.................................................60 Askim......................................................69 Fabrikkarbeid..........................................74 Ut i verden...............................................79 Tønsberg..................................................89 Hvalfangst...............................................98 På rømmen i ­Canada.............................103 Boston...................................................113 Hjem til Norge......................................126 Tilbake til statene..................................131 Hjem til Anna.......................................139 Etterord.................................................146


Barndom Erindringer om min aller tidligste barndom dreier seg vesentlig om begivenheter i og omkring huset, hvor jeg ble født. Vårt lille hus på Skilsøen ved Arendal står veldig levende for meg, og jeg synes jeg kan minnes de minste detaljer om det. Tre til fire meter fra sjøen, som på det sted var flere meter dyp, reiste det seg et lite fjell, to til tre meter høyt. Oppe på dette fjellet hadde det dannet seg en hylle i

fjellet, med et høyere fjell på ca. 10 meter bak, som således på en måte dannet hyllens bakvegg. På hyllen lå da vårt hjem, med pen utsikt over fjorden mot byen. En liten hageflekk nordenfor huset ble det også plass til, men da var det heller ikke plass til mer på hyllen, når unntas grisehuset i hagens nordkant. Uthuset, som besto av et stort rom med bakerovn, og hvor far hadde innrettet seg med fullt smieutstyr, lå under hyllen helt Arendal, langbryggen og Tromøsund, ca. 1900. Man kan se Thorvalds fødehjem på Skilsø klart og tydelig på bildet. Foto: O.C.D.Gjeruldsen / Norsk Folkemuseum.

11


Onkel Toms hytte er en roman av Harriet Beecher Stowe fra 1852. Den er det mest betydningsfulle litterære angrep på slaveriet, og en av verdenslitteraturens mest leste og oversatte bøker. Bokens hovedperson, slaven Tom, er en edel og dypt kristen mann som utholder alle fornedrelser og pinsler uten å ty til aktiv motstand. Forfatterens hensikt var å avsløre slaveriets umenneskelighet, noe hun oppnådde, men blant svarte i USA er Uncle Tom for lengst blitt et skjellsord, en betegnelse på en person som finner seg i diskriminering på grunn av feighet eller unnfallenhet. (Kilde: snl.no)

12

ved sjøkanten, litt nord for beboelsehuset, så det tok ikke vekk utsikten. I uthusets annen etasje, som da lå i høyde med hagen, og hadde sin inngang fra den, var vårt vedskjul. Når jeg prøver å samle bildene fra min barndoms første tid, så er det vanskelig å tidfeste. Det er som å se en hel del løsrevne bilder foran seg. Man vet at bildene tilhører boken, men da ikke sidenummer er trykt, kan man lett sette bildene på feil plass, når man skal klebe dem inn. Mine to eldste søsken, Anna og Jørgine, husker jeg ikke mye om, fra denne min første tid. Sistnevnte forandret senere navnet sitt til Therese, som var hennes annet navn. Hun fant visstnok det navnet penere, og det med rette. Hun hadde tjeneste noen steder og reiste senere til Kristiania. Den eldste, Anna, giftet seg da jeg var omkring fire år. Hun var selv bare søtten. Mye husker jeg ikke om dem fra den tiden, men jeg minnes at Mikal, hennes mann, var hjemme på permisjon fra militærtjenesten. Kanskje de bare var forlovet den gang. Det som jeg mest festet meg ved var Mikals sabel, som han hengte på veggen. Den var så skarp, den var jo til å drepe folk med. Det skulle nok ikke være greit for svensken når de fikk føle hvor skarpe de norske sablene var! Mikal var også en tid kolportør. Jeg tror nærmest den levevei er gått ut av benevnelsen, det var iallefall mange år siden jeg hørte at noen var kolportør. Nå heter de visst bare

bokagenter. Ja, det at Mikal solgte bøker var jo ikke stort å hefte seg ved, men han hadde overlatt boken «Onkel Toms hytte» til mine brødre, Jens og Lauritz, og av dem fikk jeg høre bruddstykker av boken. Antagelig har det vært det første stykke skjønnlitteratur som de har lest, derfor den iver. Den beslagla deres tanker og sinn helt, og de snakket ikke om stort annet en tid. Mine brødre Mine brødre, Jens og Lauritz, var de som var meg nærmest i alder, men det var allikevel så stor aldersforskjell, at de ikke ble mine lekekamerater. Jens var 9 og Lauritz 7 år eldre enn meg. Begge gikk jo dengang på skole, men da Jens var i femten-årsalderen ble han med far til Kristiania og arbeidet der sammen med ham, til vi også flyttet dit inn ikke lenge etter. Det var i 1896. Når man skriver om sin aller tidligste barndom må man i de fleste bilder få mor med. Jeg antar at ett av de aller første bilder jeg kan klebe inn i denne biografi, var fra dengang mor var i byen, og jeg alene hjemme. Vi bodde jo på en øy og måtte ro over til byen. For å være trygg for meg, at ikke noe skulle tilstøte meg, hadde mor beordret meg i seng. Det var en sengebenk mot husets nordvegg som dengang ble benyttet av meg. Jeg hadde sovet en lur og våknet. Stillheten synes helt å oppta mine tanker da jeg hører en lyd: Tikk, takk, tikk, takk. Merkelig, tenker jeg,


Thorvalds foreldre: Lars og Ingeborg. Foto: Privat.

at det ikke en gang holder opp med dette tikk, takk. Jeg kunne ikke forstå hva det var, helt til mor fikk forklart meg at lyden kom fra den store amerikanske klokken på veggen over meg. Mor var førti år når jeg ble født, og når hun snakket om meg til naboer var det alltid til at Thorvald var skrapkaka. At mor var veldig streng, ja mange ganger unødig streng, merket jeg jo mest overfor mine eldre søsken. Jeg var jo så liten. Et ord eller en mine som ikke behaget mor ble øyeblikkelig honorert med en «sansekake». Gud nåde den som ikke lystret ordre med

en eneste gang den ble uttalt. Jeg husker at jeg som ganske liten ikke kunne like kålsuppe. Det var allikevel ingen vei forbi, den måtte spises. Jeg fikk ingen annen mat før suppen var oppspist. Det er delte meninger om hvorvidt man skal true i barn mat som de ikke liker. Personlig har jeg ikke hatt vondt av det, tror jeg, for når jeg ble litt eldre ble kålsuppe noe av den beste mat jeg fikk, især med mye gulrøtter. Mor beskjeftiget seg mye med religion, og juling ble utdelt for at det på en eller annen måte var blitt begått en synd mot Gud. Det var så mye som var synd for mor.

Mor beskjeftiget seg mye med religion, og juling ble utdelt for at det på en eller annen måte var blitt begått en synd mot Gud.

Sansekake: Ørefik, kilevink

13


Foruten de synder som katekismen nevner så var det en hel del andre. All slags kortspill og hvilke som helst slags lekekort var selvfølgelig tabu. Skjønnhetsmidler, teater, dans og mange andre gleder, var for mor fryktelige synder. Noe av det første jeg lærte utenat, som lekse, var derfor selvfølgelig å be. Jeg husker, jeg kunne ikke være store knøttet, en gang mor hadde med seg noen nabokoner hjem, for at de skulle høre hvor fIink lille Thorvald var til å be fadervår. En annen bønn som jeg ba hver gang jeg hadde lagt meg og skulle sove, lød så: «Gud velsign pappa og mamma og alle mennesker og Jørgine». Jeg var dengang i femårsalderen. Hvorfor jeg måtte flette spesielt min søster inn i bønnen var fordi hun, etter hva mor forklarte, var blitt et syndens barn i Kristiania. Etter min aftensbønn ble det gjerne til at jeg ba om at far ikke måtte snorke, (for det skremte meg) og mor ba jeg om ikke å sove. Jeg følte meg trygg hvis mor var våken. Røyking var synd All denne kristendomssnakk i hjemmet satte selvfølgelig min barnlige fantasi i sving. Gud var etter mitt begrep oppe på en av de nærmeste skyene, og var det en sky, som gikk særlig lavt, kikket jeg med stor interesse etter om jeg ikke skulle få øye på gud der oppe. I mine drømmer var også religionen med. En drøm jeg hadde, dreide seg således om den stigen som stod 14

fra jorden (rett nede ved vårt hus) og helt opp til himmelen. I en annen drøm så jeg to engler, med forferdelig lange og skarpe sabler, som sto på enden av trammen hos oss og voktet at ingen fikk komme opp til døren vår. Stakkars far, han har mange ganger fått bebreidelse av mor fordi han syndet ved å røyke. Men røyke holdt allikevel far på med så lenge han levde, han kunne ikke holde opp. Min far var treogførti år da jeg ble født. Når jeg siden i livet tenker på far


i den tiden, så ser jeg ham for meg som en stillferdig, strevsom arbeidstrell. Han arbeidet dengang som smed på Pusnæs verksted. Arbeidstiden var lang og lønnen liten. Da far kom hjem etter en lang og slitsom dag (han var gjerne trett) var det å gripe til noe annet arbeid som å reparere på huset, lappe sko, reparere farkostene eller kanskje smi litt nede i sin egen smie. Det er forresten lite å berette om denne stillferdige sliter, som gikk sin daglige vandring til arbeidet tidlig om

morgenen, mens vi sov, og først kom hjem sent om kvelden, og da var det stadig arbeid hjemme som opptok ham. Jeg var vel i fireårsalderen da far tok seg en tur til Amerika, for den tid gikk det, som en farsott, at folk skulle utvandre og prøve lykken «over there», hvor mange tjente så forskrekkelig mange penger. Fars amerikatur ble ikke av lang varighet, ca. et halvt år. Jeg har senere spurt meg selv hvorfor han ikke var der lenger, han fikk jo arbeid med en gang. Jeg har kommet

Pusnæs støberi og mek. værksted, her fotografert i 1913. Foto: Harald Berthelsen/Maritimt museum.

Emigrant: I arkivverkets digitalarkiv framkommer det at Smed Lars Jensen, født 1849, bosatt på Tromø er registrert i protokollen over emigranter fra Kristiansand med utreisedato 28.07.1893. Reisemål: New York. Linje Scandia.

15


stor, ca. 8 tommer lang. Noe sukkertøy hadde han også med fra Amerika, sa han, men det var nok noe han hadde kjøpt i Arendal. Jeg har nemlig aldri sett denslags sukkertøy utenfor Norges grenser. Som tidligere nevnt fikk far og min bror, Jens, arbeid i Kristiania og dro dit inn. Rundt omkring vårt hus lå det andre små hjem. Fattigfolks hjem, som vårt. I nabohuset bodde en enke med sine to gutter, Haldor og Anders. Disse var mine lekekamerater på den tiden. Anders var yngst og på min alder, og Haldor et par år eldre. Fra kontoret på Pusnes i gamle dager. Foto: Tromøy Historielag.

På Pusnes er det fortsatt mekanisk verksted, her et bilde fra litt nyere tid. Foto: Tromøy Historielag.

til det resultat at han lengtet tilbake til hjemmet og Norge. Når jeg selv, senere i livet, har fartet om i verden har denne lengsel til hjemlandet også ligget hos meg, muligens en arv fra far. Da far kom hjem fra Amerika hadde han kjøpt en leke til meg, det var to blikkhester forspent en vogn. Den var ikke 16

«Svensken» Engang husker jeg vi ble uvenner. Johan, sønn til en skipper og derfor en av «de fine», hadde lekt sammen med oss. Vi røk uklare, om en bagatell selvfølgelig, og jeg ble alene mot de andre tre som skjelte meg ut for «svensken». Enda synes jeg at jeg hører de spede guttestemmene: «Svensken, svensken, svensken.» Det var noe av det verste man kunne bli utskjelt for, syntes jeg, og jeg ble så arg at jeg vendte meg fra dem og gikk, idet jeg ropte: «Jeg er nordmann, jeg!». Den mat vi spiste var alminnelig kost som arbeidsfolk brukte på den tiden. Melk kan jeg ikke huske at jeg fikk noen gang. Pålegg på brødet brukte vi heller ikke. Når vi en sjelden gang fikk puddersukker på brødet var det en lekkerbisken. Haldors og Anders’ mor ba meg engang løpe bort


Enda synes jeg at jeg hører de spede guttestemmene: «Svensken, svensken, svensken.» Det var noe av det verste man kunne bli utskjelt for, syntes jeg, og jeg ble så arg at jeg vendte meg fra dem og gikk, idet jeg ropte: «Jeg er nordmann, jeg!».

Illustrasjon: Yurii Lowery

til butikken, som lå omkring femhundre meter borte og kjøpe noe for henne, så skulle jeg få en skive mat med sukker på for det. Jeg løp avgårde på mine bare ben, og gledet meg til lønnen, men dessverre glemte hun den. Jeg visste at jeg ikke fikk lov av mor å kreve noen ting, men naturen gikk over opptuktelsen og jeg måtte ned og minne henne om avtalen. Jeg fikk mitt matstykke med sukker på. Da var mor sint på meg. Mors beste venninne der var Olava Reiersen. Det var snille mennesker.

De hadde flere sønner som var eldre enn meg, og de var derfor mine brødres kamerater. Reiersen bodde i en skoglund femhundre meter fra oss. Opp til Olava tok jeg rett som det var en tur og hun var bestandig blid mot meg. Hver gang jeg merket at jeg hadde en vorte, så måtte jeg til Olava å få den kurert med en slags kaktusplante hun hadde. Selvfølgelig bare innbilning. Møllerbukta lå rundt odden, mellom vårt hus og Vallentinsens butikk. Mange timer på dagen kunne mine kamerater og 17


Thorvalds barndomshjem på Skilsøen, her fotografert i 1938. Huset var da ganske uforandret, men har siden blitt bygget opp helt på nytt. Uthuset derimot framstår ganske likt den dag i dag. Eiendommen ligger helt ytterst på den odden på Tromøya som er nærmest Arendal. Foto: Privat.

jeg ligge på brygga der og fiske bergnebb. Det var i grunnen rart så uvørne våre mødre var som kunne tillate det. Det var dypt vann i Møllerbukta, for skuter pleide ligge der for å laste. En dag vi fisket var jeg så heldig å få en berggylte på kroken. Jeg jublet og strøk avgårde til Olava og spurte om hun ikke skulle kjøpe fisk. Jo da, fem øre skulle jeg få for den. Gode Olava Reiersen, jeg vet jo nå at du ikke kunne bruke den lille fisken, du forstod meg, og du ga meg, foruten femøringen, et godt minne med i livet. 18

Svømmeopplæring Jeg lærte ikke å svømme som barn, og det skylder jeg mine brødre for, som skremte meg. Jens og Lauritz var begge flinke til å svømme og de lovte at de skulle lære meg, hjemme ved bryggen. Jeg har tidligere opplyst at det var dypt der. Jeg fikk et tau rundt livet og de sa jeg trygt kunne slippe meg, de skulle passe på så jeg ikke kom under. Skøyerne pønsket bare på å erte meg, så de slakket på tauet så jeg var under vannet en lang stund. Når de så fant det for godt å hale meg inn, storlo de av meg.

Livsseilas  
Livsseilas  

Smakebit på innholdet i boka.

Advertisement