Kathrine Geard
Det blir sikkert glede Kamerater i motstandskamp
Nygaard Forlag
Forord
I løpet av den fem år lange tyske okkupasjonen trosset et omfattende hemmelig nettverk av motstandsfolk trusler om tukthus og død for å holde liv i det frie ord i Norge. Et usikkert anslag er at mellom 12 000 og 15 000 personer bidro til å forsyne det norske samfunnet med sannferdig informasjon som utfordret naziregimets sensur og propaganda. I det skjulte lyttet de på radio, skrev nyheter og kommentarer, sto for teknisk produksjon eller distribuerte mer enn 300 hemmelige frie aviser. Kommunistene, som la stor vekt på pressefronten i sin aktive motstandskamp, sto bak og samarbeidet om flere populære og seiglivede aviser. Denne boka forteller om gruppene rundt Friheten, Radio-Nytt og Avantgarden og hvordan Norges Kommunistiske Parti aldri la ned organisasjonen, men gikk under jorda og drev illegal virksomhet på mange fronter. Etterretning, sabotasje, flyktningruter, militære grupper og ikke minst omfattende avisproduksjon. I sentrum står en sentral, men i offentligheten lite kjent organisator: NKPs leder i Oslo, gullsmedsvennen Tormod Nygaard og hans kone Elna, deres nære familie, partikamerater og andre medsammensvorne. Mennesker som følte seg forpliktet til å yte motstand, selv om de visste, ja regnet med, at det kunne koste dem dyrt. Naziregimet betraktet de frie avisene som en farlig motkraft og brukte store ressurser og brutale metoder for å stanse dem. Inkludert tortur og drap. De fleste som gjorde en innsats ved pressefronten var, og er forblitt, ukjente mennesker. En del hadde førkrigserfaring som journalister, settere og typografer, men veldig mange som risikerte livet var vanlige arbeidsfolk fra helt andre yrker. Malere, jernarbeidere, postfunksjonærer, frisører,
jernbaneansatte, transportarbeidere og så videre. De arbeidet i det stille, i hemmelighet og ble i liten grad tatt med blant hyllede helter etter krigen. Av naturlige grunner etterlot folk som Tormod Nygaard seg få spor, men mange små og noen store brikker fra en rekke skriftlige og muntlige kilder har gjort det mulig å rekonstruere et hendelsesforløp og sette dramatiske episoder inn i en sammenheng. Journaler, papirer og dokumenter i diverse arkiver, personlige brev og beretninger, historiske bøker, magasin- og avisartikler har vært viktige kilder i arbeidet. Ivar Nygaard, som er sønn av Tormod og Elna (og min svigerfar), har vært en sterk støttespiller og entusiast. Det samme gjelder kona Aslaug Nygaard. I tillegg til å dele egne barndomsminner, har de stilt alle familiens tilgjengelige private brev, fotografier og dokumenter til disposisjon. Jeg har også fått uvurderlig hjelp av historiker Terje Halvorsen. Han har svart på en rekke spørsmål knyttet til NKP, politisk utvikling, historiske hendelser og personer – og dessuten vært en stø kjentmann gjennom virvaret av dekknavn i partiets krigsdokumenter. En del av kildene til boka ble intervjuet til min dokumentarfilm «Veien til Eskilstuna» som var ferdig 2014. Filmen har samme hovedpersoner og tema, men boka favner bredere og har et større persongalleri. Til slutt vil jeg framheve at avgjørende viktige byggesteiner for fortellingen er grundige intervjuer jeg gjorde med to av hovedpersonene, Elna Strand Johansen og Gunnar Kokaas, midt på 90-tallet. De er begge døde i dag, men takket være dem, fikk jeg innblikk i unike krigsopplevelser og har kunnet skildre følelser, tanker og vurderinger knyttet til dramatiske hendelser og krigshverdagen med deres egne ord. Hjertelig takk til alle små og store bidragsytere til denne historien. Det som eventuelt måtte forekomme av feil, står naturligvis for forfatterens regning. Nesodden, oktober 2015 Kathrine Geard
Innhold
Februar 1942.........................................................................................13 Tønsberg 1930-37.................................................................................21 Oslo 1940.............................................................................................40 De frie avisene 1941..............................................................................59 Radio-Nytt............................................................................................73 Karsten..................................................................................................82 Minnie................................................................................................100 Fallet...................................................................................................112 Opprullingen......................................................................................122 Flukten................................................................................................134 Dårlig nytt..........................................................................................142 Pressefronten.......................................................................................152 Grini 1944..........................................................................................160 Rømningen.........................................................................................172 Trandumskogen..................................................................................181 Epiloger: Motstandens pris.................................................................................189 Torturistene og bødlene.......................................................................200 Avisene................................................................................................206 Noter..................................................................................................212 Kilder..................................................................................................218 Personregister......................................................................................222
Det snakkes så meget om hjemkomst, om seierens skinnende dag, da bordene skal bestilles og alle skal henge ut flagg. Men kanskje vil gjennom frostrøyk solkulens røde skjær, stå som et blodig skuddsår. Alle er ikke her. Kanskje vil gå fra festen, frysende, seier-sky, noen som vendte hjem til de pintes og dreptes by. De gikk på så mange veier fram mot celle og død: fra rike evner, og enkle; fra trygge hjem og fra nød. Fisker, jurist og lærer, arbeidsmann og agent, og han, som sluttet mot muren sin barndom: en ung student. De kunne blitt i sin hverdag. De måtte gå. De var kalt. Og alle brakte en gave; den samme. For det var alt. De døde for menneskets storhet. De visste da slutten kom at håpet, det grenseløse, var det de var enige om. Vers fra diktet «Viggo Hansteen» av Nordahl Grieg
Februar 1942
Elna hører dem komme. Hun sover fjærlett for tida. Det har satt seg en uro i kroppen. Beroligende ord virker ikke lenger. De siste månedene har tyskerne satt jernhælen ned, beinhardt og kvalmende brutalt. Forbudet mot parti og aviser den første sommeren var bare et forvarsel. Arrestasjonsbølger, standrett, dødsdommer, og den nådeløse henrettelsen av sivile fagforeningsledere har spredt dyp sorg og svart forbitrelse. Nære venner og partikamerater er rammet. Ingen er lenger i tvil om hva det står om. Liv eller død. Elna har sluttet å tro på at akkurat de vil gå klar av råskapen. Hun kjenner heller at for hver dag som går, øker faren for å bli tatt. Hellet kan umulig vare. Nå stikker det i brystet hver gang mannen hennes Tormod går ut av døra og hun aldri veit om hun vil se ham igjen. Om han kommer tilbake. Men når han iblant dukker opp hjemme etter mørkets frambrudd, er hun vel så urolig. Selv om det gjør inderlig godt å se og holde om hverandre, frykter hun at risikoen han løper ved å sove over, er for stor. Tormod har vært med på mye. Det virker så uendelig lenge siden den aprilkvelden da de hadde en gjeng kamerater på besøk. En kveld full av spenning, spekulasjoner, alvor og latter. En siste kveld i frihet skulle det vise seg. Blant gjestene var den markante partiveteranen og Arbeideren-journalisten Johan Strand Johansen og hans russisk-jødiske kone Helene Sterlina. Diskusjonen gikk høyt om krigen alle var sikre på ville komme. Kommunistpartiets offisielle syn var at krigen var et oppgjør mellom imperialistiske stormakter som ikke arbeiderbevegelsen skulle delta i. Og engelskmennene,
13
Det blir sikkert glede
som stadig hadde krenket nøytralt norsk farvann, ble sett på som en like stor trussel som tyskerne. Men ikke alle var enige i det, og flere tok til orde for at alle gode krefter nå måtte stå sammen mot den krigerske tyske fascismen. Kjensgjerningene viste at det var her kampen kom til å stå. Argumentene var velkjent terreng for Tormod og Elna. De hadde i mange år advart mot og vært dypt engasjert i kampen mot fascismen som spredte seg i Europa. Noen timer seinere hadde de våknet opp til en besatt by, til uvisshet om hva som nå ville skje. Men det ble tatt noen forutseende grep. Et alternativt partisenter ble satt i stand i et hybelhus på Bjølsen, i tilfelle partikontoret i Møllergata ble satt ut av drift. Utpå dagen var Tormod med på å flytte nødvendig teknisk utstyr opp dit. Eventuelle illusjoner om at legal politisk virksomhet ville være mulig under tysk herredømme ble raskt satt på prøve. Samme kveld fikk de nyss om at den selvutnevnte «regjeringssjefen» Vidkun Quisling hadde gitt ordre om å stanse partiorganet, men at ordren så langt ble trenert. Deretter nektet Arbeideren, som den eneste avisa i hovedstaden, å etterkomme Quislings påbud om å trykke hans erklæring til folket. I håp om å unngå et umiddelbart forbud av Arbeideren, ble løsningen å ikke komme ut med avis dagen etter. Et bilde på den tilpasningsviljen som kommunistpartiet sto for denne første uoversiktlige tida. I spaltene ble det manet til ro og orden og advart mot sabotasjehandlinger. Det nye regimet skulle ikke utfordres unødvendig.1 På formiddagen 10. april hadde Tormod dratt til Grünerløkka, der partiledelsen og sentrale tillitsvalgte i Oslo samlet seg hjemme i leiligheten til Hanna og Karl Bergstrøm. Selv om folk var i villrede om hva som kom til å skje og hvordan de skulle forholde seg til den nye situasjonen, ble hele møtet brukt til å forberede partiet på en illegal tilværelse. De fleste ventet at partiet straks ville bli forbudt, men så hadde okkupanten i første omgang valgt en mykere linje. Avisene kom ut, og tyskerne grep ikke inn overfor de politiske partiene. Ikke med en gang. Men planene de la på møtet, skulle fort nok bli satt ut i livet. Omorganisering av hele partiapparatet. Etablering av små celler og grupper for produksjon og distribusjon av aviser. Innføring av forholdsregler for spredning av informasjon til medlemmer og kontakter.
14
FEBRUAR 1942
Oppbygging av et apparat for flyktningtransport til Sverige. Og ikke minst rekruttering av nye og ukjente folk som kunne gå inn som tillitsmenn når folk falt fra. Det siste var en vanskelig nøtt. Men partiet tiltrakk seg mange virkelystne, fagforeningsfolk og ungdom, ofte fra AUF. Det var mye nytt å tenke på, og den første tida manglet de naturligvis praktisk erfaring i å operere i det skjulte. Tormod, som var organisasjonsleder for NKP i Oslo og Akershus og dessuten var koordinator for jernarbeiderne i byen, hadde en aktiv finger med i det meste. Gjennom den første høsten og vinteren fikk han mer og mer å gjøre. Etter hvert ble det risikabelt å bo hjemme og gå på jobb hver dag. Bedre å vie seg fullt og helt til å bygge opp motstanden, eller konspirasjonen som de gjerne kalte det. Han måtte fordufte, slutte på gullsmedverkstedet til Tostrup. Gå helt under jorda. Siden har han bodd i forskjellige dekkleiligheter rundt i Oslo. Tormod er en svært ettersøkt mann. Men nå sover han ved siden av Elna med jevn og rolig pust. Soverommet vender ut mot portrommet. De har latt vinduet stå på gløtt. Sønnen Ivar på sju ligger i sin grønnmalte seng i det knøttlille barnerommet bortenfor kjøkkenet. Senga fikk Ivar for en tid tilbake av en hyggelig nabo som ikke hadde bruk for den lenger. De øvrige møblene i leiligheten er også mest arvegods. Tormod gikk lenge arbeidsledig før de kom til Oslo. De kan alt om å være sparsommelige. En kort periode bodde de riktignok i en flunkende ny leilighet i nabolaget. To rom og kjøkken i Hegdehaugsveien 5. Ett av rommene leide de ut til noen tyske flyktninger, antifascister som måtte rømme fra Hitlerregimet. Men etter hvert fant de ut at leiligheten likevel ble for dyr og flyttet inn i denne gamle gården. Bokhylla han hadde snekret og de andre møblene fraktet de på en håndkjerre. Flyttebil hadde de ikke råd til. Det nye hjemmet er i første etasje og mangler utsikten de hadde før. Men de høye vinduene gir mye lys, og de har bra med plass. Og Slottsparken, som er blitt Ivars tumleplass, ligger bare et steinkast unna. Det er sånt Elna ligger og tenker på når hun ikke får sove. Hvor glad hun var for at de hadde kommet seg ut av den verste fattigdommen. At de hadde fått det så bra. Før disse tyskerne kom. Utenfor ligger Hegdehaugsveien øde. Høstlufta er klar og småkjølig. Det er fortsatt svak grålysning når raske skritt og dempede stemmer,
15
Det blir sikkert glede
tyske og norske, trenger inn gjennom soveromsvinduet. Elna løfter litt på blendingsgardinen og kikker ut. En håndfull menn rykker hurtig fram langs husveggene. En er i sivil, de andre er lette å kjenne igjen på uniformene. Det er menn fra Gestapo og Quislings statspoliti som er på vei mot oppgangen deres. Hun rekker knapt å riste i mannen før det banker kraftig på ytterdøra. Tormod har sovet halvt påkledd og bruker bare noen sekunder på å få på seg bukse og jakke. Men han er bleik om nebbet og stopper med ett opp. «Det nytter ikke, dette klarer jeg ikke», hvisker han til den unge kona si. «Jo, du skal klare det. Krabb under vinduet og kom deg bort til kjøkkentrappa», svarer hun. Fra døra lyder igjen kraftig dunking og krav om å lukke opp. «Ja, ja, vent litt da, jeg må bare kle på meg», roper Elna. Den øverste halvdelen av inngangsdøra til leiligheten deres har små glassruter. Men nederst er det treverk. Elna knytter neven og former et uhørlig, men overtydelig «kom igjen» med munnen. Tormod trekker pusten dypt og legger seg ned. Han er normalt høy, men kroppen er skrapet og tynn. Det er en grunn til at han i yngre dager var cox på gullfireren til Sandefjord roklubb. Men her og nå kjennes det som om han ikke kan bli tynn nok. Tormod kryper forsiktig langs gulvet under vinduet. Men farer et øyeblikk sammen når en av mennene på den andre sida dundrer nevene utålmodig i døra. «Lukk nå opp», roper en aggressiv stemme like over ham. «Jeg kommer, jeg kommer. Må bare finne strømpene mine», hoier Elna tilbake. Hun er tørr i munnen, småkvalm og skjelven i knærne. Men føler seg samtidig bemerkelsesverdig kald og skjerpet. Det hun fryktet aller mest, har skjedd. Nå følger hun planen hun i sitt stille sinn ofte har fantasert om. Omsider er Tormod et stykke forbi døra. Han fisker med seg de brune skoene sine idet han reiser seg og kommer seg ut på kjøkkenet. Et kort øyeblikk står han stille og lytter etter lyder i kjøkkentrappa. Men nazipolitiet har tydeligvis ikke tenkt på å sette noen vakt der. Med lange og nesten lydløse klyv kommer han seg opp på loftet. Der er det et salig rot. Klær og esker, ting og tang. Han nøler litt før han bestemmer seg for å klatre oppå en brei bjelke oppunder taket. Der får han akkurat plass
16
FEBRUAR 1942
når han legger seg flatt ned. Og derfra er det åpent ned trappa så han kan høre og følge med på det som videre skjer. Stapo-mennene rister nå voldsomt i døra og brøler av sinne. «Men hvem er dere… hva er det dere vil, da», nærmest hviner en tilsynelatende forskremt og dum Elna og lyser på dem med en lommelykt gjennom vinduet. Men så kan hun ikke forhale lenger og åpner døra. Mennene braser inn og saumfarer rom for rom i leiligheten. Elna bedyrer at hun ikke aner hvor Tormod er. Han flyttet ut for noen måneder siden. To kaffekopper på bordet forklarer hun med at nabokona var på besøk kvelden før. Mens de romsterer rundt i stua ber Elna om å få snakke med sønnen som fortsatt ligger i senga si. Hun er redd Ivar er blitt skremt av bråket og de fremmede mennene. Men det er han ikke. Når hun kommer inn på barnerommet står han rolig på gulvet og knepper skjorteknappene. Gutten har skjønt hva som foregår og vil gjerne hjelpe til. Hun må smile når han alvorlig tilbyr sine tjenester. «Hvis du har noen papirer, kan du gjemme dem under klærne mine. Meg undersøker dem ikke», sier Ivar med lav stemme. En av betjentene i følget som er kommet for å få has på Tormod, er Reidar Borgen, en fryktet figur i Stapo. Etter å ha undersøkt alt som er i leiligheten, bestemmer han seg for at de skal dra videre på andre oppdrag. Men de setter igjen en ung frontkjemper som vakt. I tilfelle Tormod eller andre de gjerne vil ha kloa i, kommer innom. Denne dagen har Tormod avtalt flere uavhengige møter med sentrale medsammensvorne i motstandsapparatet. Blant annet skulle han treffe Christian Hilt et sted nede på Grønland. Med sine 53 år er Hilt en erfaren politiker og pressemann med lang fartstid som journalist og redaktør i flere sosialdemokratiske aviser. Ved partisplittelsen i 1923 gikk Hilt inn i NKP og fikk sentrale verv i partiet, samtidig som han arbeidet i Proletaren og Norges Kommunistblad. Seinere jobbet han flere år for Komintern i Moskva, men returnerte i 1936 og ble redaktør for tidsskriftet Nytt Land. Siden tidlig på året har Hilt fungert som redaktør for den illegale avisa Folkets Røst. Etter at tyskerne inndro radioapparatene, har partikamerater arbeidet med å dra i gang ny avis, Radio-Nytt. I starten må Hilt være redaktør for den også. Derfor skal han trolig avklare praktiske spørsmål med Tormod som er den sentrale
17
Det blir sikkert glede
organisatoren bak Radio-Nytt på dette møtet. Han blir svært bekymret når kameraten ikke dukker opp som avtalt. Tormod er en pålitelig mann som er særlig nøye med å overholde varsomhetsreglene. Han ville aldri unødig ha utsatt Hilt for den fare det innebærer for ham å bevege seg gatelangs. Det må ha skjedd noe. Hilt bestemmer seg for å gå hjem til kona hans, Elna og høre om hun har fått noen beskjed. Redaktøren har lenge stått på Gestapos liste over ettersøkte. I leiligheten i Hegdehaugsveien 21 B forsøker Elna å virke rolig og uberørt. Det er lettere å fortrenge den skjelvende følelsen om hun har noe å gjøre. Hun smører to brødskiver til Ivar, men klarer ikke spise noe selv. Så setter hun i gang med gulvvask og støvtørking. Frontkjemperen har inntatt en av stolene i stua og etter hvert sunket inn i et eller annet lesestoff. Ivar får beskjed om å leke på soverommet. Elna kaster stadig urolige blikk ut i gata. Idet hun drar støvkluten litt ukonsentrert over vindusposten, får hun øye på Christian Hilt der ute. Med stø kurs mot portrommet deres. «Å nei, han skal sikkert hit», tenker Elna forferdet. Men hun skynder seg ut i gangen. Kanskje kan hun avverge katastrofen. Elna åpner døra nesten før Hilt har rukket å ringe på. Later som hun ikke kjenner ham, og glefser bryskt: «Hvem skal du til? Ikke hit iallfall.» «Neimen El…», begynner Hilt forfjamset, før hun avbryter og sier «Nei, vi skal ikke ha noe» og smeller igjen døra. Det går et lys opp for Hilt, som tverrvender og kommer seg ut av portrommet. Ute i gata går han oppover så raskt det er mulig uten å vekke oppsikt. «Hvem var det, da?», spør vakta. «Nei, det var en raring som flyr her og selger saker og ting», svarer Elna og drar ham med bort til vinduet og peker. Hilt har lagt seg til et ganske langt skjegg. Det er ikke vanlig å se. «Se, der går raringen», sier hun. Vakta er tydeligvis fornøyd med forklaringen og setter seg ned med boka igjen. Mens Elna følger med Hilt helt til han forsvinner rundt Lorry-hjørnet og ut av syne. Så går hun ut på kjøkkenet. Skjenker seg et glass kaldt vann, setter seg på en taburett og drikker sakte, men begjærlig. Et annet sted øst i byen venter også Lars Nordbø forgjeves på Tormod.
18
FEBRUAR 1942
Han er en ung sosialøkonom og journalist, men alt en betrodd og sentral figur i NKPs ledelse. Han var med blant dem som besluttet at partiet skulle starte Folkets Røst, som Hilt fikk ansvaret for, og flere andre illegale aviser. Men stavangermannen driver først og fremst med etterretningsvirksomhet. Alt sommeren 1940 sørget han for at kommunister tok arbeid på tyske militæranlegg for å samle inn verdifull informasjon om forlegninger, troppestyrker og våpen. Tormod er en viktig mellommann. Nordbø trenger å finne ut hvor det er blitt av ham, og tre kvarter etter at Hilt har vært der, ringer også han på i Hegdehaugsveien. Elna reagerer raskt, men denne gangen stiller nazivakta seg opp i bakgrunnen når hun smetter ut i gangen for å åpne. Hun kjenner Nordbø godt. Han er en av partikameratene hun alltid har glede av å snakke med, de er nesten jevngamle. Men nå ser hun på Nordbø med iskalde øyne, og han fatter visst mistanke med en gang. «Bor det noen som heter Jensen her?», spør han tilforlatelig. «Nei», svarer Elna. «De har gått feil.» Nordbø unnskylder seg, snur seg fort og går. Den unge vakta slår seg nok en gang til ro med at det er en som har gått feil. Omtrent samtidig går Asbjørn Sunde opp Welhavens gate. Han har i det siste skapt frykt og forbannelse i fiendens leir med en rekke voldsomme sabotasjeaksjoner. Osvald-gruppa, som Sunde leder, er allerede beryktet og beundret. Alt etter hvilken side man står på. Han og kona Astrid er gamle venner av Tormod og Elna. De er alle opprinnelig fra Vestfold og ble kjent gjennom lokal politikk og fagforeningsarbeid tidlig på 30-tallet. Seinere knyttet støttearbeidet for republikken i Spania dem nærmere sammen. De to små guttene deres, Rolf og Ivar, er også blitt gode kompiser. Sunde tar til venstre i Hegdehaugsveien. Siden han er så nære, vil han stikke innom som snarest og hilse på Elna. Han er kjent med at Tormod ligger i dekning. Men etter å ha rundet hjørnet der Hegdehaugsveien svinger i retning Parkveien, stopper han plutselig opp. I noen sekunder saumfarer han gata og de få menneskene som befinner seg der før han begynner å bevege seg igjen. Etter noen få skritt skrur han opp tempoet og stryker rett forbi leiligheten. Føler at det er noe.2 Det ringer på døra for tredje gang. Utenfor står en kjekk ung mann. Elna kjenner ham ikke igjen, men hun veit jo ikke hvem alle Tormods kontakter
19
Det blir sikkert glede
er. Hun har vel ikke noe å tape på å prøve å bli kvitt han her også. «God dag, jeg skal til Nygaard. Er det her?», spør fyren. «Nei, det er ikke her, det er i gården ved siden av, det», sier Elna og lukker døra. Mannen tusler videre. Men så titter vakta ut av vinduet på soverommet og får øye på den avviste. «Men han der, han skal jo avløse meg», utbryter han. Da får Elna fart på seg. Løper etter fyren og tar ham igjen inne i nabooppgangen der han skal til å ringe på. «Hei, var det Nygaard de skulle til?», spør hun. «Eh... ja…» «Nei, jeg syntes de sa Nyberg, De skjønner, det er så mange misforståelser. Nyberg er i 21 og vi i 21 B. Men er det Nygaard i 21 B de skal til, så kom med meg», sier Elna, og nærmest drar ham med seg inn igjen. Fadesen er rettet opp. Men nå må det helst ikke skje mer. Det begynner å ta på og flaksen er nok brukt opp. «For en ille grusom dag», stønner Elna for seg selv. Vaktene blir sittende nesten hele dagen, men straks den siste har forlatt leiligheten, klatrer Tormod ned fra loftet, stikker ut kjøkkeninngangen og hopper over plankegjerdet til gården ved siden av. Utenfor på gata er det en kjempelang kø av mennesker som skal handle på vinmonopolet som ligger på hjørnet av Parkveien og Welhavensgate. Tormod forsvinner inn i køen og blir borte. I dagene etterpå kommer statspolitibetjent Borgen stadig innom. Han bruker alltid kjøkkenveien og dukker opp på forskjellige tider. Han roter i album og vil ha Elna til å fortelle om folk på bildene. Også Ivar får mange spørsmål. Borgen legger an en smørblid tone, men får ikke noe ut av gutten. Etterpå sier hun til Ivar at han ikke må stole på mannen, selv om han er hyggelig. Svaret beroliger Elna. «Nei, de lurer ikke meg, mamma!» En dag Borgen er tilstede, kommer Elnas søster innom. Tormod har søkt tilflukt hos henne i Østgårdgate. Søsteren må vise fram passet. Der står adressen hennes, men nok en gang har de flaks. Nazipolitiet kommer ikke på å undersøke der. Men Tormod forlater straks Østgårdgate og går i dekning et annet sted. Denne gangen hos en eldre kvinne i Sarsgate. Etter noen dager sender han bud på Elna. De må gjøre et valg.
20