Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 1 2019

Magasin 1 | 2019 VEMUNDS VERSTE DAG

Året startet dramatisk for femåringen fra Gol. En god bamseklem gir trøst for de minste pasientene. Side 8

UTVIKLING

HJERTEINFARKT

FØRSTEHJELP

Min hjertesak

Hvert minutt teller

Hjertehjelperen

Et kritisk sykt nyfødt barn må fraktes over fjellet til spesialistene på Riks­hospitalet. Hvert minutt teller i kappløpet om liv og død.

Side 14

Med infarktambulansen vil vi se om vi kan finne infarkt tidligere, slik at pasientene kan få riktig behandling raskere.

Side 26

Aage W. Karlsen (66) har brukt hele yrkeslivet sitt på å øke kom­ petansen i ambulansetjenesten.

Det kan ha reddet livet hans.

Side 34

2 LEDER

NR. 1 2019

NR. 1 2019

LEDER 3 INNHOLD

Vemunds verste dag

Febersyk og med pustevansker fikk femåringen Vemund Bleikt­ vedt en tøff start på det nye året. Side 8

Ut og redde hjerter

FOR MANGE som får hjerteinfarkt betyr å vente døden. Om man overlever, betyr manglende behandling ofte et sykt hjerte resten av livet. Selv om denne problemstillingen var en del av hver­ dagen, setter slike opplevelser spor.

DA BLIR VALGET: Skal vi la det være som det er, eller jobbe for forbedring? Valget var ganske enkelt, jeg valgte det siste.

EN STOR STUDIE fra Skottland viste at blod­ proppløsende medikamenter gitt før pasienten kom til sykehuset ga bedre utfall for dem med hjerteinfarkt. Dette ville jeg innføre i Banak også,

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 330 000

REDAKSJON Erland Kroken

COVER Fredrik Naumann/Felix Features

Med infarktambulansen vil vi flytte sykehuset ut og se om vi kan finne infarkt tidligere, slik at pasientene kan få riktig behand­ ling raskere. Side 26

Hjertehjelperen

Aage W. Karlsen (66) har brukt hele yrkeslivet sitt på å øke kompetansen i ambulansetje­ nesten. Det kan ha reddet livet hans. Side 34

EN AV DEM du kan lese om, er «Mr. Førstehjelp».

I mer enn 40 år har Aage W. Karlsen (bildet) gitt tusenvis av legfolk og ansatte i helsevesenet kurs i førstehjelp. Da han selv fikk hjertestans, ble rollene snudd på hodet: Hjertehjelperen ble selv pasient. Hans innsats for ambulansetjenesten kan ha reddet livet hans.

Hjerte-lungeredning

Finner du en livløs person, kan det du gjør bety forskjellen på liv og død. Side 46

DET ER OG BLIR min hjertesak å få spisskompe­ tansen og moderne teknologi ut til pasientene, og det er bidrag fra deg og alle våre støttespillere som gjør det mulig. Du er med på å flytte grense­ ne for hva vi kan gjøre for å redde enda flere hjerter der ute. For vi har ingen å miste. Hjertelig takk for at du er med på denne folkedugnaden!

ISSN 1503-951X STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Stiftelsen Norsk Luftambulanse Postboks 414 Sentrum, 0103 Oslo MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00 E-post: post@norskluft­ambulanse.no WWW.NORSKLUFTAMBULANSE.NO E-post: info@norskluftambulanse.no

Foto: Thomas Kleiven

DESIGN Spoon Norge

Infarktambulansen

DENNE UTGAVEN handler om hjertet. Om dem som jobber for å redde hjertene våre, hva du selv kan gjøre, om teknologi og forskning, og om viktige hjertesaker hos dem som har pasienten som sin lidenskap.

BANKGIRO FOR GAVER

1617 20 74689 VIPPS

2113

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Et kritisk sykt nyfødt barn må fraktes over fjellet til spesialis­ tene på Riks­hospitalet. Hvert minutt teller i kappløpet om liv og død. Side 14

og vi var den første redningshelikopterbasen i verden som startet med denne behandlingen.

Men aller, aller viktigst: Funnene våre viste at dette reddet liv og helse. Denne behandlingen ble senere innført som standardbehandling for alle pasienter med hjerteinfarkt. Det har ført til at dødeligheten er redusert med 25 prosent.

Senere innførte vi også spesialister i anestesi til å bemanne helikoptret. Slik ble det etablerte utfor­ dret og avansert behandling ble flyttet ut til pasienten.

8 Trykksak 6

4

HANS MORTEN LOSSIUS Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

HAR DU HATT HJERTET I HALSEN noen gang?

Kjent det knuge i brystet fordi mye står på spill?

Det har jeg. Som ung kommunelege i Banak i Finnmark opplevde jeg å komme til kort ikke bare én, men mange ganger. Som da jeg ble kalt ut til en mann med massivt hjerteinfarkt. Han var på hytta si, over fire mil unna, og ute var det nordnorsk møkkavær. Jeg dro først og kom frem i min røde Volkswagen Passat, men ambulansen ble stanset av været. Vi måtte vente på brøytebi­ len. Tiden gikk, livet hans stod på spill, og han trengte behandling av spesialister. Men der inne på hytta og senere på sykestua i Lakselv, var det å stille smerten og vente det eneste jeg kunne tilby.

Min hjertesak

Om Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse

Vårt oppdrag

Stiftelsen Norsk Luft­­ambulanse er en ideell ­organisasjon med mer enn 295 500 givere og nesten 3200 støttebedrifter.

Målet er å utvikle luft­ambulanse­tjenesten gjennom­forskning, undervisning og utviklings­ prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

Alt vi gjør, gjør vi for å redde flere liv og begrense følgene av akutt, alvorlig sykdom og skade.

Vi leder an utviklingen for at alle i Norge skal få raskere og riktigere avansert akutt­ medisinsk behandling utenfor sykehus, og at redningskjeden støtter opp under dette.

Vår forskning og utvikling redder liv.

Stiftelsen representerer et av Europas største forskning­s­­­­miljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus.

Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver lege­ helikopter­­virksomhet på oppdrag fra staten.

Norsk Luftambulanse AS er operatør på alle landets tolv baser for legehelikopter.

4 TALLENES TALE

NR. 1 2019

NR. 1 2019

12 Tallenes tale

HVORDAN KOM DIN STØTTE TIL NYTTE I FJOR? Her er noen tall som viser hvordan ditt bidrag er en viktig del av akuttregnskapet og kommer pasientene til gode.

Tusen takk for støtten!

Tekst: Randi Buckley Foto: Thomas Kleiven

2700

GODE HJELPERE ble enda bedre!

Aldri før har så mange helsepersonell deltatt på kursene våre. I fjor tok 1700 helsepersonell som jobber med akuttmedisin utenfor sykehus våre kurs i skadebehandling. Kursene AMLS og PHTLS setter standard for pasientundersøkelse av den akutte syke og skadde pasienten i Norge.

I tillegg fikk rundt 1000 utrykningspersonell fra politiet, brannvesen og ambulanse øvd seg på å jobbe sammen ute på skadested.

Samkjørte etater sparer tid når det haster for pasientene der ute.

25

MINUTTER SPART. På slagambulansen, som kjører i Østfold, gir spesialtrent ambulansepersonell og en spesialist i anestesi diagnose og behandling til pasienter med hjerneslag utenfor sykehuset.

Behandlingen skjer i tett samarbeid med nevrologer inne på sykehuset. Disse minuttene kan ha mye å si for skader på språkevnen, gangen og håndfunksjon.

Fra alarmen går til behandlingen blir gitt, spares det i snitt 25 minutter sammenlignet med å bringe pasienten inn til sykehus for diagnostisering og behandling på ordinært vis. Prosjektet er et samarbeid med Sykehuset Østfold Kalnes.

173

295500

STØTTESPILLERE. Innsamlede midler fra privatpersoner og nesten 3200 bedrifter gir oss muligheten til å fortsette arbeidet med livsviktig forskning og banebrytende utviklingsarbeid for å gi alvorlig skadde eller akutt syke den beste medisinske behandlingen ute på skadestedet. Vi mottar ingen statsstøtte, derfor er dere givere vår viktigste inntektskilde. I 2017 mottok Stiftelsen Norsk Luftambulanse over 200 millioner kroner i innsamlede midler.

REDNINGSMENN, PILOTER OG LEGER

i luftambulanse­ tjenesten trente sammen på amputasjon av benet til en fastklemt turgåer, redning av personer fra bil på bunnen i Oslofjorden og krevende hjertestans. I tillegg var 41 redningsdykkere, 76 paramedicstudenter og folk fra alle nødetatene med. Denne treningen, som kalles Camp Torpomoen, gir direkte utbytte som mannskapene tar med seg på vakt og ut på oppdrag. – Dette er den aller beste treningen vi kan få, er tilbakemeldingen fra mange av dem.

25

STIPENDIATER forsker for å gi deg og meg enda bedre behandling hvis ulykken er ute, eller alvorlig sykdom rammer.

I fjor fikk forskningsprosjektet slagambulansen sin første doktorgrad, da lege Maren Ranhof Hov forsvarte sin doktorgradsavhandling.

Avhandlingen hennes viser at anestesileger trygt kan diagnostisere hjerneslag ved hjelp av CT-bilder og standardisert klinisk undersøkelse i en spesialbygget ambulanse (slagambulansen).

BASER OVER HELE NORGE. I fjor overtok Norsk Luftambulanse driften av alle landets legehelikopterbaser, og en stor milepæl er dermed nådd! Disse ligger på følgende steder: Tromsø, Evenes, Brønnøysund, Ålesund, Førde, Trondheim, Dombås, Lørenskog (to helikoptre), Arendal, Ål, Stavanger og Bergen. Årlig utføres rundt 7000 oppdrag med disse helikoptrene.

Helikoptre, piloter og redningsmenn i Norsk Luftambulanse flyr på kontrakt med staten.

85

TALLENES TALE 5

140

PASIENTER er så langt del av forskningsstudiet på infarktambulansen, en unik ambulanse med spesialtrent personell som tar blodprøve og ultralydbilder av hjertet. Bildene sendes rett til sykehuset for tolkning. Bilen rullet ut på sørlandsveiene i fjor, og er et samarbeid med Sørlandet sykehus. Foreløpig viser resultatene at ambulansearbeidere, i tett samarbeid med fagfolk inne på sykehuset, kan sette diagnosen sannsynlig hjerteinfarkt eller ikke i løpet av 20 minutter. Dermed har flere kommet raskere til riktig behandling for hjerteinfarkt som ikke vises på standardundersøkelsen EKG. Det er tid, liv og helse spart.

PAR AVANSERTE «ØYNE». Visste du at omtrent ti prosent av alle legehelikopteroppdrag må avlyses? Det er altså større sjanse for at flyet ditt til Syden er i rute enn at legehelikoptret kan komme til deg dersom du er hardt skadet eller alvorlig syk. Det ville en løsningsorientert pilot gjøre noe med. Nå er 85 værkamerastasjoner plassert over hele landet, og bildene vises på skjermer på basene og i en egen app. Slik kan pilotene se om de kan unngå det dårlige været ved å ta en annen rute, eller om det er raskere for helikoptret på en annen base å fly. Slik får enda flere pasienter hjelp i en akutt situasjon. I år kommer 29 nye kameraer på plass.

5000

40

ÅR med lege­ helikopter.

Norsk Luft­­ambulanse feiret sitt 40-års­ jubileum i 2017. Det ble markert med boken «Reddet», jubileums­ magasin til våre givere og fokus på historien om Norsk Luftambulanse, som i løpet av fire tiår har jobbet for å flytte spesialisten fra sykehuset ut til de aller sykeste og mest skadde pasientene. «Reddet» har solgt 18 000 eksemplarer.

AKUTTHJELPERE REDDER LIV! Vi kurser brannmannskaper rundt om i hele landet slik at de kan rykke ut til pasienter og gi livreddende førstehjelp før ambulansen kommer.

Oppdragene dreier seg oftest om hjertestans, pusteproblemer og brystsmerter, men de har også rykket ut til hjerneslag og trafikkulykker.

170 kommuner har fått opplæring og utstyr.

I fjor ble det gjennomført 33 grunnkurs med til sammen 530 deltakere.

I tillegg har rundt 1900 akutthjelpere frisket opp kunnskapen på retrening.

Nå er også friville akutthjelpere etablert i Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Redningsselskapet. Teorien får de fra e-læring utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Det gir ekstra trygghet for oss alle.

6 AKUTTAKSJONEN

NR. 1 2019

NR. 1 2019

SMÅSTOFF 7

Takk for viktig støtte!

ILLUSTRASJON: Skultpuren skal bli en naturlig del av badeparken i Drøbak.

Tidlig varsling

VI ER FOR DÅRLIGE TIL Å RINGE NØDNUMMERET Mange kvier seg for å ringe 113, noe statsminister Erna Solberg og samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde fikk høre om da de besøkte luftambulansebasen på Ål i vinterferien. De har en klar oppfordring.

D

Tekst: Randi Buckley Foto: Eirin Larsen, Statsministerens kontor

et vi hører, er at folk ofte lar være å ringe 113, og så ringer de i stedet fastle­ gen sin eller noen andre, og så venter de for lenge.

Det er lurere å ringe en gang for mye enn å vente for lenge, for eksempel ved hjerteinfarkt eller hjerneslag, hvor det er viktig å komme raskt til. Terske­ len for å ringe må bli lavere, sa Solberg til Nettavisen under besøket.

Appen Hjelp 113 er et viktig bidrag i dugnaden «Sammen redder vi liv»,

initiert av Helsedirektoratet. Den er lastet ned 1,2 millioner ganger allere­ de, og har vært til uvurderlig hjelp for mange. Med den kan du ringe direkte til alle nødsentralene for helse, brann og politi. Også alle registrerte hjerte­ startere er lagt til på et kart.

Det å laste ned appen fra luftambu­ lansen som gjør at man finner ut hvor man er, den er lur å ha, slår hun fast.

Det er samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde enig i.

– Absolutt, man må ringe, og ikke

minst laste ned appen. En ting er å ringe 113, men en annen ting er å gi riktig stedbeskrivelse, hvor er det du faktisk er. Det er ofte vanskelig. Er man i en situasjon hvor man har behov for 113, så er det mye man skal huske på. Så last ned appen, det er veldig viktig, sier hun.

Les mer om appen Hjelp 113 på side 28. Og følg med i april, da setter Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse fokus på varsling og hvorfor det er så viktig at du tar kontakt med 113-sentralen tidlig.

Inviterer til folkefest 40 år etter at Stiftelsen Norsk Luftambulanse ble etablert i Drøbak, får Frogn kommune og Drøbak en evigvarende gave. I juni skal jubileumsskulpturen «Å strekke seg sammen mot himmelen», et 3,5 meter høyt bronsemonument avdukes i Badeparken i Drøbak. Da blir det folkefest med aktiviteter for alle.

Skulpturen er laget av den anerkjente kunstneren Espen Dietrichson (bildet).

– Da jeg fikk denne oppgaven, tenkte jeg på hva denne organisasjonen har betydd for mennesker over hele landet.

En organisasjon som strekker seg hele tiden. Kanskje til noe som ikke er mulig nå, men som vil være det i fremtiden. Da fikk jeg denne ideen, forteller kunstneren.

42-åringen er utdannet ved Statens Kunstakademi, og har hatt en rekke større utstillinger. «Å strekke seg sammen mot himme­ len» består av tre oppadstrebende, stram­ me former i ulik høyde, utført i bronse.

Kunstverket settes opp langs Jens Moes promenade i Drøbak, med utsikt ned til helikopterlandingsplassen.

– Dette gleder jeg meg skikkelig til. Det er et fantastisk flott kunstverk som vil glede innbyggere og turister i Drøbak i mange år fremover. Utrolig raust av Stif­ telsen Norsk Luftambulanse, sier ordfører i Frogn kommune, Odd Haktor Slåke.

Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hans Morten Lossius, er stolt over å kunne bidra.

– Det var i Drøbak det hele startet med idealisme og pågangsmot. Historien om det som i dag er luftambulansetjenesten i Norge, startet her. Derfor synes vi også at det er utrolig hyggelig å gi denne flotte skulpturen til kommunen som en takk, forteller Lossius.

Jubileumsskulpturen finansieres ved at kunstneren også har laget mindre skulp­ turer i et begrenset opplag, som selges som takk for støtte og gaver.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har mottatt en rekke hyggelige julegavebidrag.

– Det er stadig flere bedrif­ ter som ønsker å støtte ideelle organisasjoner i stedet for å gi julegaver til sine ansatte, tusen takk til alle, sier gene­ ralsekretær Hans Morten Lossius.

– Vi har mange store pro­ sjekter som trenger støtte. Vi mottar ingen støtte fra staten, og alt arbeid er ideelt drevet ved hjelp av innsamlede midler fra privatpersoner og bedrifter, forteller Lossius.

Noen av dem som bidro med gaver til julen 2018 var: Global Concept Mitco AS, Securitas, Sweco AS, Gravdal Maritime Service, NTNU, Bilia Gol, 3M Norge, Vinstra Bruk, Trafikkdirigering AS, Norsk Formularindustri AS, Normeka AS, Dr. Ing. A. Aas-Jakobsen AS, Oppdal Sten, Virke, Nilsson trelast, Klimatjenester AS, Gartner­ hallen, Slaato Sag og Høvleri AS, Åkrene Mek. Verksted, Ustekveikja Energi, Espegard AS, Ottadalen Mølkle, Allskog AS og TrøndelagKraft.

Evenesbasen flyttes Legehelikopterbasen for Midtre Hålogaland skal flyttes, og utredningen med å finne en ny og permanent plassering er utsatt fra mars til september i år.

Til ny plassering er ved­ tatt, skal helikoptret, som betjener befolkningen i Vesterålen, Lofoten, Ofoten og Sør-Troms, ha midlerti­ dig base i Skånland.

8

NR. 1 2019

VEMUNDS TØFFE START PÅ ÅRET

Febersyk og med pustevansker fikk femåringen Vemund Bleiktvedt en tøff start på det nye året.

Hjelpen fikk han av en velfungerende akuttmedisinsk kjede i Hallingdal. To uker senere var det stas å få en bamse å holde i.

Tekst: Erland Kroken Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

NR. 1 2019

9

10

NR. 1 2019

NR. 1 2019

11

«Vi vil alltid gjøre vårt aller beste for pasientene, men det er noe spesielt når det er alvorlige hendelser med barn. De få gangene jeg har hatt mareritt i forbindelse med jobben har det hatt med barn å gjøre» andré korsvold redningsmann

SÅ HØYT. Vemund viser hvor høyt de fløy da han måtte flys til Drammen sykehus første nyttårsdag.

Storebror Elmer (8) og redningsmann André Korsvold følger med.

S

å hyggelig å se dere! Rednings­ mann André Korsvold setter seg på kne foran femåringen Vemund, som kommer inn i hangaren på luftambulanseba­ sen på Ål med bamsen sin godt klemt under armen. Vemund skal få se legehe­ likoptret igjen, nå som han er frisk.

– Du ligner veldig på meg da jeg var fem år, smiler redningsmannen mens han viser Vemund rundt maskinen. Begge har rødfarge i håret. Storebror Elmer er veldig opptatt av hvordan legehelikoptret flyr i luften. Han spør og graver.

Mamma Heidi lener seg inn i kabinen og ser seg rundt. Den er fylt opp med medisinsk utstyr, apparater og rednings­ teknisk utstyr. Sykehuset er klart for å rykke ut til pasientene.

– Jeg husker at det var ganske trangt her, ja, sier hun.

Det er bare to uker siden hun satt i dette helikoptret, på årets første dag, på vei til Drammen sykehus. På båra foran henne ligger gutten hennes og kjemper for å få nok luft, det haster med å få riktig hjelp.

DRAMATISK START PÅ ÅRET Årets siste dag tilbringes på en støl like ved Torpo, noen kilometer unna hjem­ met i Øygardane, fire kilometer unna Gol sentrum. Alle gleder seg til en hyggelig nyttårsaften. Vemund gleder seg til å se rakettene senere på kvelden, men er ikke helt i form. Snart skal det eskalere.

Utover ettermiddagen blir femåringen dårlig. Med feber og tungt for å puste blir han lagt til sengs. Skuffet må han krype under dyna, kanskje han ikke får se rakettene i år? Mamma og pappa følger nøye med på minstesønnen. Klokken åtte på kvelden tenner de stjerneskudd og noen få raketter. Vemund smiler matt, men er ikke bedre. Femåringen sovner etter hvert, men det gjør ikke mamma og pappa den natten. Bekymret følger de med på minstegutten.

BEHANDLINGEN FUNGERER IKKE 1. januar våkner familien på fire til et nytt år. Vemund har tungt for å puste, det piper.

Den lille kroppen kjemper for å få luft, og feberen herjer. For å spare tid bestemmer pappa Torgrim og mamma Heidi seg for å kjøre den syke sønnen ned til legevakten ved Hallingdal Sjukestugu, en kjøretur som tar 25 minutter. Det er raskere enn å ringe 113 og få en ambulanse opp.

Mens folk venter på nyttårskonsert og hopprenn får en liten gutt medisiner og behandling. Men situasjonen blir snart alvorlig. Behandlingen virker ikke. Hva nå?

AKUTTMEDISIN I HALLINGDAL Folk i Hallingdal er heldige, de har et godt akuttmedisinsk tilbud. Vegg i vegg med Hallingdal Sjukestugu ligger en av landets 12 luftambulansebaser, Ål-basen.

Den er bemannet døgnet rundt med pilot, redningsmann og en anestesilege.

12

NR. 1 2019

NR. 1 2019

13

Fjellbasen dekker et stort område midt i hjertet av Norge, og rykker ut rundt 700 ganger årlig til pasienter som er blitt akutt syke eller er hardt skadet.

Basen driftes av Norsk Luftambulanse AS på kontrakt med staten og helse­ foretakene.

Legevakten ber luftambulanselegen om å komme for å vurdere situasjonen, de ønsker en vurdering av en spesialist.

De tror Vemund har en kraftig luftveisin­ feksjon med mulig underliggende astma, og det haster å komme seg til sykehus.

Helikoptret gjøres klart for å fly gutten til Drammen sykehus.

TRYGG MED MAMMA Før legehelikoptret letter, sjekker piloten flyruten på de store skjermene inne på basen. Værkameraene som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet og finansierer, viser fint flyvær hele veien til Drammen. Vemund blir pakket godt inn og lagt på en båre. Han føler seg trygg med mamma ved sin side.

Maskinen letter og setter kurs for Drammen. Under en halvtime senere lander de på sykehuset. Hovedpersonen selv sovner og husker lite fra turen.

I Drammen trilles Vemund rett til barneavdelingen. Her blir han undersøkt og behandlet. Han får nye medisiner, og etter ett døgn på Drammen sykehus kan mor og sønn ta Helseekspressen hjem til Hallingdal.

BAMSEKLEM Nå sitter han i fanget til mamma og gir akuttbamsen Luffe en skikkelig bamse­ klem. Det er godt å holde i en bamse og å snakke om det som skjedde. Den aktive femåringen er helt frisk igjen, og kan drive med hobbyene sine, turn og langrenn.

Utsikten fra det mer enn 100 år gamle restaurerte huset er fantastisk. Nedover dalen bretter Hallingdal seg vakkert ut.

Riksvei 7 skimtes som en grå slange.

Utenfor kakler hønene i buret og store­ bror Elmer er kommet hjem fra skolen.

Til høsten er det Vemunds tur å begynne på skolen, noe han gleder seg veldig til.

Mamma Heidi stryker minstesønnen over håret.

TRYGT PÅ MAMMAS FANG. Heidi er glad for all hjelp de fikk, og setter stor pris at de har et godt akuttmedisinsk tilbud i Hallingdal.

– Jeg har jo reflektert over hvor heldige vi er som bor et sted hvor denne hjelpen, både med legevakten på Hallingdal Sjukestugu og en luftambulansebase, er så nær. Det er ikke alle i dette landet som har det slik, sier hun og skryter av be­ handling og hjelp.

– Fantastisk flinke folk i alle ledd. Vi har fått beskjed om at han sannsynlig hadde falsk krupp, som forårsakes av virusinfeksjon i luftveiene. Heldigvis noe som har gått over.

HJERTET BANKER EKSTRA FOR BARN Tilbake på basen i Ål er redningsmann André glad for at det gikk fint med Ve­ mund. Selv om han har vært på mer enn 13 000 pasientoppdrag som ambulansear­ beider og redningsmann i luftambulansen, banker hjertet ekstra når de må hjelpe barn.

– Vi vil alltid gjøre vårt aller beste for pasientene, men det er noe spesielt når

HALEROTOR. Pilot Knut Olav Sundbrei i Norsk Luftambulanse AS er på vakt når Vemund kommer på besøk. Han viser hvordan helikoptret virker.

det er alvorlige hendelser med barn. De få gangene jeg har hatt mareritt i forbin­ delse med jobben har det hatt med barn å gjøre, forteller han.

VIKTIG Å GI TRØST OG TRYGGHET Redningsmannen forteller at det er viktig å gi trøst og gi barna god informasjon om hva som skjer, både når de er pasienter og hvis de er pårørende.

– Det hender jo at barn opplever at noen blir syke eller skader seg, da er det viktig å fortelle hva som skjer. Det gir trygghet. Det er veldig hyggelig at vi kan gi de små pasientene disse bamsene fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse som en liten trøst. Det er viktig for mange å ha en bamse å holde i, smiler han.

På vei ut av hangaren takker Vemund pent for seg. Han snur seg i døren.

– I morgen skal jeg ha med bamsen i barnehagen.

SYK. Vemund er klar for å løftes inn i helikoptret 1. nyttårsdag.

Foto: Privat

FAMILIEN. Fra venstre: pappa Torgrim Bleiktvedt, mamma Heidi Bråthen, Vemund og Elmer.

14 ASD

NR. 1 2019

NR. 1 2019

HJERTESAKEN 15

Min hjertesak. Et kritisk sykt nyfødt barn må fraktes over fjellet til spesialistene på Riks­hospitalet. Hvert minutt teller i kappløpet om liv og død. Les hvorfor disse trans­ port­­oppdragene er hjertesaken til luft­­ambulanse­legene Liv Berit Stenseth og Per Bredmose.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

flere hjertesaker

hans morten lossius

generalsekretær

«Helsevesenet må oftere behandle folk der de er, ikke bare der legene har sin arbeidsplass.»

erik normann

lasse fossedal

pilot og fagsjef for flyoperativ utvikling

fagsjef for rednings­ teknisk utvikling

«Vi må finne nye løsninger som gjør at vi kan fly trygt i værforhold som i dag gjør det umulig å fly.»

«Vi må utvikle redningsfaget med den beste treningen og det beste utstyret, slik at vi kan redde flere pasienter.»

16 ASD

NR. 1 2019

NR. 1 2019

HJERTESAKEN 17

«Det blir aldri helt rutine å bære en kuvøse varsomt inn i helikoptret, se et barn på langt under en kilo kjempe livet der inne - og vite at nå er dette livet i dine hender» liv berit stenseth og per bredmose luftambulanseleger og ektefeller

bakgrunn

Norsk Luftambulanse og legene tilknyt­ tet basene gjør mer enn å gi akutthjelp til syke og skadde personer utenfor syke­ hus. De frakter også frakter også kritisk syke inten­ sivpasienter fra mindre sykehus og inn til spesialis­ ter på de største sykehusene for livsnødvendig hjelp.

Mange er nyfødte og tåler lite. Ofte trenger de medi­ sinsk behandling underveis. Bare små endringer i flyhøyde, eller uønskede vibrasjoner ved flytting, kan være kritisk for alvorlig syke nyfødte. Transpor­ ten av disse barna stiller ekstremt høye krav til hele crewet som gjennomfører transporten. begynnelsen

Vår hjertesak er ansatt som luftambulanseleger på basen som ligger på Lørenskog.

Per er også doktorgradstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse De er i tillegg gift, har to barn – og en felles faglig lidenskap: Det å fly alvorlig syke barn raskt og sikkert inn til spesialister på universitetssykehusene. liv berit stenseth og per bredmose

Både Per og Liv Berit, som er ansatt som luftambulanseleger ved Oslo Universi­ tetssykehus, har vært engasjert i kritisk syke barn gjennom hele yrkeslivet. Per har jobbet på luftambulanse i London – i en egen avdeling som kun driver transport av kritisk syke nyfødte. Liv Berit har pediatri, nyfødtmedisin, som sideutdan­ nelse i tillegg til akuttmedisin.

– Jeg har alltid syntes at de minste barna har vært det mest utfordrende – og dermed noe av det mest spennende i mitt fag. Så da jeg skulle jobbe i luftam­ bulansen, ble jeg fort engasjert i hvordan vi ivaretar de aller minste, ikke minst under transporter mel­ lom sykehus, forklarer Liv Berit.

– Spesialtransportene av de aller minste og svakes­ te pasientene er blitt en lidenskap for oss, du kan godt kalle det en faglig særinteresse. Sammen med noen dedikerte kolleger ved luftambulanseavde­ lingen på Oslo Universitetssykehus har vi ansvar for spesialtransportene av de aller sykeste, både bitte­ små og voksne, forteller Per Bredmose. drivkraften

Noen nyfødte er helt avhengige av spesialis­ ter inne på de store universitetssykehusene for å overleve. Mange av disse barna er så syke og sårbare at de risikerer å dø under transporten.

– Vi står ofte foran livredde foreldre som ser at vi reiser avgårde med det nyfødte barnet deres, og vi kan ikke love mer enn at vi skal gjøre vårt aller beste.

Det i seg selv er en enorm motivasjon for å levere maksimalt. Vi to snakker jo om disse oppgavene hele tiden, enten vi er på jobb eller vi er hjemme sammen, forteller Liv Berit.

– Studier viser at en dedikert transportordning som utføres av fagfolk med spisskompetanse på barn og mengdeerfaring fra det akuttmedisinske miljøet utenfor sykehus gir kortere liggetid på barneintensivavdeling.

Spisskompetanse redder liv, her også, legger Per til.

Det blir aldri helt rutine å bære en kuvøse varsomt inn i helikoptret, se et barn på langt under en kilo kjempe for livet der inne – og vite at nå er dette livet i dine hender.

– Det er rart å sitte med et lite, skjørt liv som ikke er friskt nok til å være på et regionsykehus, og innse at vi akkurat nå frakter det i et helikopter over fjellet en iskald vinternatt. Vi gjør ting som ikke var mulig tidligere. Og vi ser at ingen er for syke til å bli trans­ portert – så lenge det gjøres med de rette folkene og den rette kompetansen. veien videre

– Luftambulanseavdelingen ved Oslo Uni­ versitetssykehus har bygget og utvidet kunnskap om felt etter felt. Først traumer, så hjertestans, så hjerneslag. På Lørenskog har vi i mange år vært sterke på spesialtransportene av de aller minste og svakeste, og hatt et system som gjør det mulig å løse disse oppdragene godt, sier Per. – Akkurat som de andre tjenestene vi leverer, krever dette en spisskompetanse som vi kan utvide med trening, fordypning og kunnskapsutveksling.

Derfor må vi satse enda mer på dette framover, mener den engasjerte legen.

– Jeg er overbevist om at den kompetansen jeg får i avanserte transportoppdrag gjør meg til en bedre lege også på akutte oppdrag, og omvendt, sier Liv Berit.

I dag har ekteparet lagt opp hverdagen slik at de alltid kan være klare for å rykke ut til de aller minste.

– Vi har en avtale med venner i Oslo om at vi kan ringe når som helst på døgnet hvis en av oss er alene hjemme når alarmen går. Det er ikke lenge siden Per måtte levere våre halvsovende barn hos venner på Grefsen klokka ett om natta, fordi en nyfødt et sted i Norge var alvorlig syk og måtte raskt til Rikshospita­ let. Barnet klarte seg, mens våre egne barn sov godt.

18 ASD

NR. 1 2019

NR. 1 2019

HJERTESAKEN 19

«En kritisk syk eller skadet pasient har størst effekt av behandlingen som gis den første timen. Derfor må de akuttmedisinske ekspertene komme seg ut av treskoene, ut av sykehusene – og ut til pasienten!» hans morten lossius generalsekretær

bakgrunn

Norsk Luftambulanse er historien om nytenkende ildsjeler som kjemper for å utvikle den prehospitale helsetjenesten i Norge, altså den akuttmedisinske hjelpen som gis utenfor sykehuset. Målet er ikke bare å frakte pasi­ enten til sykehus, men å starte den riktige behand­ lingen så raskt som mulig der pasienten befinner seg – og der effekten av behandling er størst. begynnelsen

Min hjertesak er generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og professor i akuttmedisn. Han kjemper hver dag for at helsevesenet må behandle folk der de er, ikke bare der legene har sin arbeids­plass. – Vi må få den akuttmedisinske spisskompetansen ut av treskoa, ut av de store, prestisjefylte sykehusbyggene, og ut til pasientene. Det er min hjertesak! hans morten lossius

Hans Morten Lossius er ung kommunele­ ge i Lakselv i Finnmark på 1980-tallet, og må se en ung mann dø foran seg. Været er for dårlig, veien til sykehuset for lang, hjerteinfark­ tet for kraftig – og verken utstyr eller akuttmedisinsk spisskompetanse er tilgjengelig. Litt senere gjentar historien seg. En fisker er hardt skadet ute på båten, og kunne blitt reddet med riktig akuttmedisinsk kompetanse og utstyr. Men Lossius mangler begge deler, og mister pasienten.

– Der så jeg et stort paradoks i praksis: En kritisk syk pasient vil ha klart størst effekt av å bli behand­ let så tidlig som mulig. Men helsevesenet er organi­ sert slik at de første pasienten møter, er dem med lavest akuttmedisinsk kompetanse. Dette vil vi snu, slik vi nå gjør det med hjerneslag. Den viktigste behandlingen mot hjerneslag får du inne i de store sykehusene, som i snitt ligger 4,5 timer fra der hjer­ neslaget starter. Er vi heldige, kan vi klare å behand­ le 20 prosent av disse hjerneslagene der. Men be­ handlingen vil kun ha effekt på hver 15. pasient, fordi behandlingen starter altfor sent! For noen år siden var det utenkelig å CT-scanne hjernen og starte behandling ute i ambulansen. Nå gjør vi det, i vårt eget prosjekt i Østfold, og det virker.

Men med dagens etablerte system ofrer vi dem som ikke rekker fram i tide, fordi vi skal ha så inn­ mari flinke folk sentralt. Etter at jeg innså dette, har jeg brukt yrkeslivet mitt på å motarbeide dette systemet av alle krefter. drivkraften

– Det å få den riktige akuttbehandlingen der ute hvor pasienten er, det er mitt kall!

Og motivasjonen min er vissheten om at det nytter å kjempe. Vi klarer å forandre systemer, så lenge vi holder ut og jobber hardt for å skaffe oss kunn­ skapen, gjøre jobben og få fram resultatene som trengs. Det er håpløst å se at de nasjonale kvalitets­ målene som tar tiden på hvor raskt en pasient får behandling, starter stoppeklokka først når pasien­ ten er inne på sykehuset. De måler kun oppløpssi­ den, ikke den lange veien som pasienten har måttet reise. Det gir lite mening for en syk eller skadet kropp, som ikke bryr seg om hvor sykehusveggen befinner seg. veien videre

– I tida som kommer må spesialisthelse­ tjenesten ta ansvar for pasienten fra første sekund, ikke fra det sekundet hvor pasienten omsider kommer seg innenfor sykehusveggene. Luftambulansetjenesten er et unikt, nasjonalt verktøy for å oppnå dette. Det er ikke en enkel påstand, dette er dokumentert blant annet i min doktorgradsavhandling som viser at den store effekten ligger i å flytte behandlingen ut til pasienten, ikke i å flytte pasienten inn til be­ handlingen. Dette er hva jeg vil jobbe og kjempe for i årene som kommer. Og da er det to ting til jeg vil ha på agendaen: Det ene er å få ned responstiden, noe som vil kreve flytting og nybygging av helikopterbaser. Der går de politiske prosessene for sakte, så vi tar grep selv og kartlegger dagens behov og operasjonsmønster gjennom forskning og utvikling. Da kan vi komme med et begrunnet argument for hvor den nye, offisi­ elle basen bør plasseres når helsemyndighetene er klare.

En annen ting jeg vil jobbe for, er å sentralisere den medisinske styringen av luftambulansetje­ nesten. I dag er det 12 helseforetak som har ansvar for hver sin base rundt i Norge. Noen ledes dermed fra små regionsykehus, andre fra store universitets­ sykehus med helt andre ressurser. For å sikre at hele landet får lik medisinsk kvalitet på denne nasjonale spesialisthelsetjenesten, bør det ansvaret legges til én sentral instans – slik det gjøres med brannskader på Haukeland på Radium­hospitalet.

20 ASD

NR. 1 2019

NR. 1 2019

HJERTESAKEN 21

«Selv om vi har utviklet revolusjonerende løsninger som gjør det mulig å fly i forhold som før var umulige, gir vi oss ikke. Tåke og ising er de neste punktene på lista over utfordringer vi må overvinne» erik normann pilot og fagsjef flyoperativ utvikling

bakgrunn

Når Ola Nordmann skal på ferie, så er det 99 prosent sjanse for at flyet kommer fram uten forsinkelser, fordi det skal til lavtliggende, oversiktlige flyplasser fulle av navigasjonshjelp. Men når en luftambulanse skal ut på oppdrag for å redde liv, har den bare 90 prosent sjanse for å komme fram, oftest på grunn av værforhold som skyer og tåke i krevende ter­ reng. Dette tallet er likevel høyere enn noensinne, fordi Stiftelsen Norsk Luftambulanse har drevet forskning og utvikling i 40 år, og kommet opp med en rekke nye løsninger. Men det legges fremdeles ned en stor innsats for å bedre flysikkerheten i krevende forhold. begynnelsen

Min hjertesak er pilot og leder den flyoperative utviklingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hans hjertesak er å få fram ny teknologi og nye løsninger som gjør at helikoptrene kan fly trygt videre i værforhold som i dag gjør det umulig å fly. Tåke, is og skyer er begrensninger som må overvinnes for å kunne gi hjelp til flere pasienter i framtida.

erik normann

Det er to begynnelser i historien om min hjertesak. Først må vi tilbake til da jeg var 16 år og frivillig i Norsk Folkehjelp hjemme i Sørreisa, der jeg vokste opp. En dag fikk vi i oppdrag å bli med for å hente en som var rammet av våde­ skudd. Vi tok oss av ham som best vi kunne, helt til helikoptret landet og vi bar ham inn. Da maskinen lettet og fløy avgårde mot nærmeste sykehus, innså jeg hvor urkult dette var. For en fantastisk måte å jobbe på! Da kom tanken: Kan jeg også bli flyger? Jeg var ikke spesielt militært anlagt, så jeg dro til USA og tok sivil helikopterutdannelse. Målet var å komme hjem og fly luftambulanse. Slik ble det, jeg begynte i Norsk Luftambulanse i 2001, ti år etter at jeg ble uteksaminert. Du blir ikke luftambulansepilot uten solid erfaring. Men så kom det andre vendepunktet.

Det første oppdraget jeg måtte snu på.

– Hva skjedde?

– Jeg husker det veldig godt. V møtte noen snøbyger med et gammelt helikopter, uten nattbriller, i bekmørke.

Da måtte jeg bare si til crewet at nå må vi snu, det er ikke trygt å fortsette. Skal du overleve i dette faget, må du sette en grense slik at du ikke utsetter de som skal hjelpe for en uakseptabel risiko. Men jeg tenkte også at dette oppdra­ get kunne vi gjennomført, om vi bare hadde bedre utstyr.

Dét kjente jeg en sterk lyst til å ta tak i. drivkraften

– Jeg drives veldig av det jeg ser at jeg kan gjøre noe med, og som virker me­

ningsfylt å kjempe for. Min oppgave som fagsjef er å sørge for at vi overvinner stadig flere hindringer på vår vei ut for å redde noens liv. Et viktig mål er for eksempel at dårlig sikt en dag ikke lenger skal hindre oss. Vi har overvunnet så mange andre hindre de siste tjue åra, og vi har ikke tenkt å gi oss, selv om vi ofte stanger hodet i et utdatert regelverk.

– Men vi har kommet langt. Vi har utviklet 56 GPS-baserte innflygingsruter til sykehus over hele landet, som lar oss fly selv i skyet vær. Vi har ut­ plassert værkameraer over hele landet, som gir oss informasjon om flyforholdene vi ikke hadde før. Nå tør jeg nesten ikke tenke på hva som ville skje om noen skrudde av disse løsningene. Motivasjonen er at vi i framtida skal tenke slik om det som er umulig i dag. veien videre

Mange år med hardt arbeid har gitt Norsk Luftambulanse en veldig spennende posi­ sjon hos helikopterprodusentene. De har lagt merke til hva vi selv har utviklet av systemer, de ser hvordan vi jobber – og derfor stoler de på oss. Nå blir vi invitert inn i de lukkede laboratoriene hvor framtidas helikoptre står som modeller i papp og isopor, fordi de vil høre våre tanker om det som skal ut på markedet om ti år. Det er ikke bare hyggelig og spennende, det gir oss også muligheten til å få fram enda bedre løsninger som lar oss hjelpe enda flere pasienter i framtida.

Sikt i skyer og tåke er én ting. Is på rotorblader er en annen oppgave vi må løse. De store helikoptrene som flyr til plattformene i Nordsjøen løser det ved å kjøre store mengder strøm ut i bladene, i kostbare løsninger som oljebransjen er villige til å betale for. Men systemet veier i dag like mye som to voksne passasje­ rer. Vi har gjort tester, men det blir altfor tungt, dyrt og dårlig på våre ambulansehelikoptre. Vi løser det ved å velge ruter hvor vi kan fly i lavere høyder, men en dag skal vi fikse dette problemet også. Det er jeg sikker på.

– Men pr. i dag er det umulig?

– Tja. Vi kjørte bil på månen i 1970, og pr i dag er det også umulig. Men den gangen var det en ekstrem vilje til å gjøre det og betale hva det enn måtte koste.

Så ingen ting er umulig, det er min holdning.

22 ASD

NR. 1 2019

NR. 1 2019

HJERTESAKEN 23

«Ved siden av det å kunne redde liv som redningsmann, er det få ting som gjør meg så glad som å se kolleger komme opp med gode idéer som gjør arbeidet vårt lettere og mer effektivt» lasse fossedal fagsjef for redningsteknisk utvikling

bakgrunn

Hver gang luftambulansen tar av fra basen og flyr ut til en pasient som trenger hjelp, er et fast crew på tre personer ombord: Pilot, lege og redningsmann. Rednings­ mannen utfører redning når pasienten befinner seg i krevende omgivelser som vann eller fjell, bistår legen i den medisinske innsatsen og assisterer pilo­ ten under flygning. Alle redningsmenn i Norsk Luftambulanse er utdannet paramedic eller syke­ pleier og behersker både dykking, fjellklatring og utrykningskjøring, for å nevne noe. begynnelsen

– Da jeg var midt i tjueåra, drev jeg Ber­ gens største sportsbutikk og hadde karrie­ ren staket ut der. En dag jeg trente motor­ cross, kræsjet jeg hardt og brakk leggen, forteller Lasse Fossedal.

– Det endte med at jeg ble lagt inn i en privat sta­ sjonsvogn og kjørt til legvakta. For å holde meg aktiv i de seks månedene med gips, meldte jeg meg inn i Bergen Røde Kors Hjelpekorps. Og det ga livet mitt en helt ny kurs. Jeg ble involvert i fjellredningstjenesten, jeg begynte som ambulansearbeider på si og ble operativ leder i Hjelpekorpset. Da Norsk Luftambu­ lanse etablerte base i Bergen i 1988, søkte jeg om å bli redningsmann og kom gjennom nåløyet. Dermed forlot jeg sportsbransjen som 29-åring, og fikk begyn­ ne på en utrolig spennende jobb i luftambulansen.

Samtidig beholdt jeg engasjementet i Røde Kors og den alpine redningsgruppen, som begge er viktige aktører i redningskjeden. Frivillighet og faglighet har gått hånd i hånd gjennom hele min karriere.

Min hjertesak har 30 års erfaring som redningsmann og er i dag fagsjef for redningsteknisk utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hans hjertesak er å sikre at både redningsfaget og det tekniske utstyret videreutvikles – slik at flere pasienter kan reddes og få best mulig behandling og smertelindring.

lasse fossedal

drivkraften

– Ved siden av det å kunne redde liv som redningsmann, er det få ting som gjør meg så glad som å se kolleger komme opp med gode idéer som gjør arbeidet vårt lettere og mer effektivt. Fagutvikling har alltid vært en me­ ningsfylt og spennende del av hverdagen min. Det er så mange små detaljer, så mange smarte løsninger, som bidrar til at vi kan gjøre en bedre innsats for pasienten. For det er jo alltid en pasient i sentrum

for alt vi tenker og gjør, enten vi arbeider for å finne en bedre redningsbåre, et lettere tau, en smartere sele eller en tube til luftveiene som er raskere og enklere å legge inn.

– Dette betyr også at lista over mulige forbedringer blir uendelig lang, og det preger meg nok: Like før jeg sovner om kvelden, kan et scenario begynne å snurre i tankene. Det er ofte en tenkt situasjon der en pasient må reddes under ekstremt krevende forhold, basert på opplevelser jeg har hatt selv eller hørt om fra an­ dre. Da spinner løsninger og idéer rundt: Hvordan kunne vi ha løst akkurat denne utfordringen bedre?

Jeg er uforbederlig slik. Hjernen tar aldri fri. Der ligger mye av drivkraften, vissheten om at vi alltid kan finne bedre løsninger, jobbe enda litt smartere, klare det som i dag er umulig. veien videre

– Det som alltid er det viktigste i min jobb, er at vi forbedrer oss hele tiden. Vi ser at helikoptrene blir stadig bedre, vi ser at den medisinske utviklingen går fort framover, og vi må sørge for at redningsmennene våre også får bedre verktøy og løsninger som gjør gjør arbeidshverdagen enklere. For å få til dette, trenger vi tankene og idéene til dem som er der ute på jobb hver dag.

– Derfor gleder det meg stort at mine gode kolleger i Stiftelsen Norsk Luftambulanse har skapt noe som heter SmartLab. Dette er et system hvor alle ansatte kjapt og enkelt skal kunne levere inn idéer til forbe­ dringer – på en måte som gjør at idéene faktisk kan realiseres. Det er mange kloke hoder der ute, men mange av de praktiske geniene orker ikke alt det skjemaveldet og søknadsprosessene som ofte må til for å få støtte til produktutvikling, sier Fossedal.

– Dette nye systemet loser deg gjennom prosessen og sørger for at din idé blir vurdert og kan få økono­ misk støtte til videre utvikling. Dette er idéer som andre steder lett kunne forblitt prat over lunsjen, om vi ikke jobbet aktivt for å få dem opp og fram i systemet. Nå ser vi både små og store utviklingspro­ sjekter ta form, og jeg håper alle kommer i hendene på dem som trenger dem hver dag – nemlig piloter, redningsmenn og leger som kan gi pasientene våre enda bedre hjelp.

24 STØTTESPILLEREN

NR. 1 2019

NR. 1 2019

STØTTESPILLEREN 25

Hjertevenn

TROFAST STØTTESPILLER I OVER TJUE ÅR Randi Olava Hauge har støttet oss siden 1997. Men det var da hun dukket opp på Facebook at vi virkelig fikk øynene opp for hennes engasjement. Med støtte fra Randi og dere givere vil vi gi hjerteinfarktpasienter enda bedre hjelp.

F

orskningen dere gjør er en av grunnene til at jeg vil være giver.

Jeg håper min støtte kan bidra til å forbedre tjenesten i ambu­ lansen og i helikoptrene. Det er fint å bidra til enda bedre behandling ut til de som trenger det, sier Randi.

GIVERNE GJØR DET MULIG Det er dette det handler om i alt vi jobber med i Stiftelsen Norsk Luftambulanse: I samarbeid med mange helseforetak driver vi med forskning og utvikling for at den alvorlig skadde eller akutt syke skal få best og raskest mulig hjelp ute på skadestedet. Målet vårt er å spare tid, redde liv og begrense skadefølgene. Og det er giverne våre som gjør dette mulig.

Mange har deltatt i folkedugnaden lenge: Over 40 prosent har støttet oss i 20 år eller mer. Av disse har 8000 vært med oss siden 1981 – flere helt fra stiftelses­ året 1978.

Randi Olava Hauge fra Rjukan ble med i 1997, og er fortsatt like engasjert.

72-åringen har for lengst lastet ned 113-appen på mobilen, hun har lest jubileums­boken vår, og på Facebook følger hun med på våre aktiviteter. Selv har hun hatt mange vakter i helsevese­ net, som hjelpepleier.

Sånt setter vi stor pris på, og vi ville gjerne vise Randi et av prosjektene hun og alle dere andre givere har bidratt til: Infarktambulansen i Kristiansand, et forskningsprosjekt vi i stiftelsen har i samarbeid med Sørlandet sykehus HF.

ULTRALYD. – Denne ultralydmaskinen gjør det mulig å ta ultralydbilder i ambulansen og sende bildene rett til sykehuset, forklarer stipendiat Lars Jacobsen.

Tekst: Vibeke Buan Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

SENDER BILDER TIL SYKEHUSET – Det er interessant å se hvordan dere fanger opp hjertesykdom og sender bilder til sykehuset.

Vi er på ambulansestasjonen ved syke­ huset i Kristiansand. Randi sitter på setet der en av ambulansearbeiderne vanligvis sitter. På den ene veggen er det festet en PC og skjerm som viser svarthvite ultra­ lydbilder av et hjerte.

Nå det bare en øvelse, men til daglig frakter denne spesielle ambulansen pasienter som kommer inn med bryst­ smerter. Da gjelder det å så raskt som mulig fastslå om smertene skyldes et hjerteinfarkt eller noe annet, og avgjøre om pasienten skal sendes videre til lege­ vakt, nærmeste lokalsykehus eller til PCI-senteret på sykehuset i Arendal, der de gir behandling til infarktpasienter.

SLIK VIL VI OPPDAGE INFARKT TIDLIGERE Hvert år er det 13 000 nordmenn som får hjerteinfarkt. Infarkt er en av de vanlig­ ste dødsårsakene i Norge, og mange pasienter som overlever får redusert funksjonsevne. Det vil Lars Jacobsen, stipendiat i SNLA og luftambulanselege, gjøre noe med.

– Kan vi stille infarktdiagnosen allerede i ambulansen, slik at vi kan sende pasi­ enten raskere til riktig behandling på sykehus? Det vil vi finne ut, sier Lars.

Hvis du får hjerteinfarkt må de tette blodårene åpnes så raskt som mulig med PCI-behandling, altså utblokking, for å unngå at hjertemuskelen skal dø, og for å

hindre varig skade på hjertet. De alvor­ligste tilfellene må behandles innen 90 minutter.

I dag blir det tatt hjerteprøve med EKG-maskin av pasienten i ambulansen når det er mistanke om hjerteinfarkt.

Men ikke alle typer infarkt vises på EKG. Rundt to av tre infarkt kan bare påvises på sykehuset, ved hjelp av ultralyd, blodprøver og røntgenundersøkelse.

Derfor er seks ambulansearbeidere som jobber på infarktambulansen spesialtrent til å ta ultralyd og hurtigtester av blodet, og sende resultatene inn til legene.

ET LITE LABORATORIUM I AMBULANSEN – Det unike med infarktambulansen, er to ting: Først denne ultralydmaskinen og en telemedisinsk løsning som er spesialut­ viklet for dette forskningsprosjektet. Når vi får inn pasienter som har brystsmerter tar ambulansearbeiderne bilder som så sen­ des rett til kardiologen på sykehuset. Da kan legen med en gang se om det er infarkt eller ikke. Og de pasientene som har in­ farkt kan kjøres rett til nærmeste sykehus som har PCI-behandling, sier Lars.

– Vi har også en troponinmåler, fortset­ ter han, og holder opp en maskin på størrelse med en liten førstehjelpskoffert: – Dette apparatet er et lite laboratori­ um. Med dette kan vi måle om nivået av proteinet troponin øker i blodet, det kan være et tegn på hjerteinfarkt. Og dette hadde altså ikke vært mulig uten støtte fra deg og de andre giverne. Bla om til neste side for å lese mer om den unike infarktambulansen.

FAKTA

Førti år med folkedugnad

• Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) er en ideell organisasjon som jobber for å flytte avansert livredden­ de medisinsk behandling ut til pasien­ ten gjennom forskning, utvikling og politisk pådriverarbeid.

• Driften av luftambulansetjenesten er statlig finansiert, men våre støtte­ medlemmer og givere har i 40 år bidratt til at Norge i dag har en av verdens beste luftambulansetje­ nester.

• Likevel er det fremdeles altfor mange som ikke får riktig hjelp til riktig tid.

Det jobber vi i SNLA for å gjøre noe med, og det arbeidet er det befolk­ ningen som har vært med på å finansiere.

• Vi tar ikke ut en krone i fortjeneste. I stedet bruker vi hvert år over 200 millioner kroner til å utvikle best mulig behandling for akutt syke og skadde.

Det er nesten en hel TV-aksjon i året, og kommer på toppen av statens bidrag.

• Støtten fra våre 295.500 givere går til forskning og utvikling for å gi akutt syke og skadde best og raskest mulig behandling utenfor sykehus. Vi sørger for ekstra trening for leger, flygere og redningsmenn. Vi har arbeidet fram medisinske og tekniske nyvinninger som er i bruk i dages luftambulanse­ tjeneste.

TROFAST STØTTESPILLER. Randi Olava Hauge har støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse siden 1997.

26 FORSKNING

NR. 1 2019

NR. 1 2019

FORSKNING 27

Se hvordan vi jobber på infarktambulansen

Seks ambulansearbeidere er spesialtrent til å ta ultralydbilder og blodprøver i ambulansen. De rykker ut til pasienter med brystsmerter og typiske infarktsymptomer. Elisabeth Halland (til venstre) og Inger Lene Grostøl (til høyre) er to av dem.

Et avansert ultralydapparat (på veggen til venstre på bildet) og en telemedisinsk løsning utviklet spesielt for dette forskningsprosjektet skal sørge for at pasienter med hjerteinfarkt kommer raskere til riktig behandlingssted.

I tillegg har infarktambulansen med denne tropo­ ninmåleren, som de tar blodprøver med allerede ute i ambulansen. Blodet vårt er fullt av informa­ sjon, stoffer som kan fortelle legene hva som foregår i kroppen – såkalte biomarkører.

Forskning

HVERT MINUTT TELLER HVIS DU FÅR HJERTEINFARKT Med infarktambulansen vil vi flytte sykehuset ut og se om vi kan finne infarkt tidligere, slik at pasientene kan få riktig behandling raskere.

Tekst: Vibeke Buan Foto: Thomas T. Kleiven/Lars Kristian Singelstad

M

ålet er at flere infarktpasi­ enter skal overleve og unngå senskader.

Hittil har rundt 140 pasienter vært med i studi­ en til luftambulanselege og stipendiat Lars Jacobsen i Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse. Forskningsresultatene er ikke klare ennå, men Jacobsen forteller at det ser svært lovende ut.

SÅ LANG TID TAR DET – Slik det ser ut nå, har denne meto­ den – at ambulansearbeidere tar ultralyd­ bilder og blodprøver og sender disse rett til sykehuset for tolkning – en veldig god treffsikkerhet for å finne infarkt. Det ser ut til at vi kan sette diagnosen sannsynlig hjerteinfarkt eller ikke i løpet av 20 mi­ nutter ute i infarktambulansen, i samar­ beid med fagfolkene inne på sykehuset, sier Jacobsen.

– Vi har hatt mange tilfeller der vi har oppdaget infarkt som ikke hadde blitt funnet i en vanlig ambulanse. Disse pasi­ entene har da blitt kjørt rett til behandling

på PCI-senteret på sykehuset i Arendal, hvor de åpner trange eller tette kransarte­ rier i hjertet. De ville ellers ha gått ruten om sitt lokale sykehus for utredning og tester. Bare den første blodprøven ville tatt minst én time ekstra.

BEDRE LIV ETTER INFARKTET Og tid spart og rask behandling er avgjø­ rende for utfallet for pasientene etter infarktet: – For pasienten betyr det at skaden ved infarktet kan bli mye mindre. Om infark­ tet oppdages og behandles tidlig nok, kan pasienten få et hjerte som er nesten

like bra som før infarktet. Og motsatt; hvis pasienten kommer sent til behand­ ling kan hjertet ha fått en uopprettelig skade. Dette har stor betydning for livs­ kvaliteten, og i ytterste konsekvens kan det bety forskjellen på å komme seg tilba­ ke til jobb eller bli ufør, sier legen.

Nå har også Sykehuset i Telemark startet opp med en infarktambulanse, i samarbeid med Jacobsen og andre fag­ folk fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sørlandet sykehus.

– I dag er det mange infarktpasienter som først sendes til sykehus der de ikke har PCI, og dermed går viktig tid tapt, sier Jacobsen.

«Om infarktet oppdages og behandles tidlig nok, kan pasienten få et hjerte som er nesten like bra som før infarktet.» lars jacobsen stipendiat

Fra ambulansen sendes blodprøvesvar og ultralyd­ bilder til hjertelegen inne på sykehuset, her i Arendal. Legen vurderer bilder og resultater, og avgjør om pasienten skal sendes til legevakt, nærmeste lokalsykehus eller til sykehus som har PCI-behandling. På den måten spares tid.

Pasientene som får påvist hjerteinfarkt sendes til PCI, som kort forklart er utblokking av tette blodår­ er. PCI-utblokking utføres ved universitetssyke­ husene og her ved Sørlandet sykehus, avdeling Arendal.

Informasjonen fra infarktambulansen bruker stipendiat Lars Jacobsen i sitt forskningsarbeid.

Sammen med kollegene har han snart de første forskningsresultatene klare. Jacobsen håper forskningen kan bidra til at flere infarktpasienter kan overleve og unngå senskader.

28 UTVIKLING

NR. 1 2019

Hjelp 113

NY START

PÅ BANEN. Hans Christian Dahl (Nr. 623) i aksjon på rallycrossbanen.

På sekunder gikk Hans Christian Dahl (28) fra å være levende og aktiv konkurranse­kjører i crosskart til en døende mann. Redningen ble en hjertestarter. Nå er alle registrerte hjertestartere del av Hjelp 113-appen.

Slik kan enda flere liv reddes.

N

Tekst: Randi Buckley Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

år hjertet ditt har sluttet å slå, merker du ikke at du har seget sammen. At blåfargen har bredt seg i ansiktet ditt eller at faren din drar deg ut av crosskarten du akkurat kjørte inn på depotet på rallycrossbanen. Du merker ikke at ribbena brister når noen presser brystet ditt hardt ned for å sende blodet rundt i kroppen. Ikke de harde rykkene når hjertestarteren gir sjokk først én gang, så en gang til. Du merker ikke lettelsen

rundt deg når hjertet ditt viser tegn til aktivitet eller at du blir flydd til Ullevål.

Du merker ikke noe før du våkner ti dager senere på sykehuset og lurer på hva som skjedde den dagen alt ble svart.

– Det var som en bryter skrudde seg av.

Jeg merket ingen ting i forkant, og jeg husker ingen ting av det som skjedde.

Men jeg er jo blitt fortalt hvor dramatisk det var av dem som var der. Hjertet mitt stoppet i rundt ti minutter før de fikk det i gang igjen, forteller Hans Christian

Dahl (28) fra Frogn i Akershus.

Få overlever plutselig og uventet hjerte­ stans. Av de mer enn 3000 som ble ram­ met i fjor overlevde bare 14 prosent, ifølge Norsk Hjertestansregister. Når noen overlever, er det fordi noen har startet gjenoppliving i løpet av kort tid.

Heldigvis er vi nordmenn flinke til å starte hjerte-lungeredning (HLR): 82 prosent får HLR før ambulansen kom­ mer. Men langt færre blir tilkoblet en hjertestarter før ambulansen kommer.

NR. 1 2019

HJERTESTARTER 29

«Jeg hadde ikke overlevd uten hjertestarteren og innsatsen til alle rundt meg. Tanken om at noe slikt kunne skje hadde aldri slått meg.» hans christian dahl

30 UTVIKLING

NR. 1 2019

Tror flere liv kan reddes Norge har et nettverk av hjerte­startere.

Men hvor er de? Og fungerer de?

Avgjørende minutter går tapt hvis man må lete. Nå finner du oversikt over alle registrerte og operative hjertestartere i appen Hjelp 113.

BIL SOM HOBBY OG JOBB. Hans Christian jobber som biloppretter.

I 2017 var tallet 13 prosent. Av disse fikk 25 personer pust og puls tilbake før am­ bulansen kom.

Hans Christian er en av de heldige. Han ble reddet av hjertestarter på trening på rallycrossbanen i Aremark. Tilfeldigvis er faren med som hjelper denne august­ dagen i 2015. Hans Christian har kjørt tre runder, kjører inn i depotet og ber faren om noe å drikke. Så blir alt svart. På noen sekunder går han fra å være en høyst levende og aktiv 24-åring til en ung mann som er i ferd med å dø.

Men døden er heldigvis ikke alene. Da hjertet stanset, startet en livreddende kjede av hjelpere å jobbe. De får bakset kroppen ut av det trange kjøretøyet, ringer 113, de bytter på å gjøre hjerte-lun­ geredning. Heldigvis hadde klubben hjertestarter, og flere som var til stede hadde tatt kurs i bruk av den. Det første sjokket er resultatløst. Men den snakken­ de maskinen ber dem forsøke igjen. Og så: Den er svak og ujevn, men den er der.

Hjerterytme!

Som en menneskelig stafettpinne overleveres Hans Christian fra legmenn til brannvesenet, til ambulansearbeider­

ne og til slutt videre til anestesilegen på Sea King-helikoptret fra Rygge. Halvan­ nen time etter at Hans Christian falt om flyr de den korte veien til Ullevål.

– Jeg hadde ikke overlevd uten hjerte­ starteren og innsatsen til alle rundt meg.

Tanken om at noe slikt kunne skje hadde aldri slått meg. Jeg var 24 år, frisk og aktiv. Det er jo langt mer sannsynlig å velte som aktiv crosskartkjører enn å få hjertestans, sier han.

I dag tenker han ikke så mye på hendel­ sen som nesten kostet ham livet. Det eneste som kan være plagsomt, er at han innimellom kjenner den lille hjertestar­ teren som er operert inn i brystet. Den kan være litt i veien, bare, når han som biloppretter jobber i krøkkete stillinger.

Undersøkelser viste at 28-åringen har såkalt Brugada-syndrom, en arvelig genfeil som kan føre til rytmeforstyrrel­ ser i hjertet, besvimelser og plutselig død. 11 av Hans Christians familiemed­ lemmer har fått påvist denne genfeilen.

Dermed har kanskje den dramatiske hendelsen i august 2015 avverget nye, akutte situasjoner i Hans Christians familie.

V RALLY. 28-åringen har tatt pause fra crosskart,

men håper å få tid til å gjenoppta hobbyen senere.

i tror flere liv kan reddes hvis flere tør å bruke hjertestarter.

Mange synes det er skummelt å skulle sende strøm inn i et annet menneske, men man kan faktisk ikke gjøre feil. Du får ikke gitt støt om det ikke er sjokkbar hjerterytme til stede. Både 113-sentralen og maskinen selv gir deg veiledning, sier Siw Lilly Osmundsen, som leder Hjertestartregiste­ ret 113.no, den offentlige siden for oversikt og registrering av hjertestartere.

– Sjansen for å overleve hjertestans minker for hvert minutt som går. Gradvis blir aktiviteten i hjertet borte, og det haster å gi sjokk med en hjertestarter. For uten hjerteaktivitet vil ikke sjokk fungere. Der­ for er det viktig å kunne finne nærmeste hjertestarter. Men aller først er det viktig å ringe 113 og starte hjerte-lungeredning. 113 vil veilede deg hele veien, du er aldri alene når de er på høyttaler på telefonen din. Du får hjelp til både HLR og bruk av hjertestar­ ter, understreker Osmundsen.

Alle registrerte hjertestartere ligger i det offentlige Hjertestarterregisteret på 113. no, og vises hos alle 113-operatører.

Hjerte­starterregisteret vises nå i tillegg i

appen Hjelp 113 med 1,3 millioner nedlas­ tinger og blir dermed enda mer tilgjenge­ lig. Det vil være lettere for en innringer å se hvor nærmeste hjertestartere er plas­ sert, fordi de kan se det i kartet samtidig som de snakker med 113, som henviser dem til å hente nærmeste hjertestarter når det er flere førstehjelpere til stede enn de som utfører HLR ved en hjertestans.

– Det er veldig positivt og viktig at hjertestartere nå ligger i appen! Ingen har i dag fullstendig oversikt over hvor alle hjertestartere befinner seg. Vi opp­ fordrer derfor alle til å legge inn sine hjertestartere på 113.no. Da får vi enda bedre beredskap i tilfelle en nødsitua­ sjon, sier Osmundsen.

Når hjertestarteren er registrert i Hjerte­starterregisteret vil ansvarlig kontaktperson bli påminnet om tilsyn og vedlikehold. Dersom hjertestarteren ikke blir bekreftet i registeret, vil den settes til «ikke aktiv». Dette sikrer at hjertestartere det henvises til er operative og klare til bruk.

Vil du lese hva luftambulanselegen ønsker at du skal gjøre før legehelikoptret kommer? Se side 46.

FAKTA

Hjelp 113 Appen Hjelp 113 sender posisjonen din automatisk til nødsentralen. Da kan nødetatene finne deg med en gang, og spare verdifulle minutter.

• Nå kan du ringe alle nødnummer fra Hjelp 113-appen: 113 helse, 110 brann og 112 politiet.

• I appen vises også alle registrerte hjertestartere i Hjertestarterregiste­ ret 113.no, som driftes av Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin (NAKOS) på vegne av helsemyndighetene. Slik kan du raskt finne nærmeste hjertestarter.

• Husk å oppdatere appen og installere med ditt telefonnummer så posisjo­ nen din kan bli sendt automatisk til nødsentralen.

• Appen er gratis, og er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse med innsamlede midler. Du laster den ned i Google Play (Android) eller App store (iPhone).

NR. 1 2019

KREVER NY LUFT­ AMBULANSEBASE

33

Innlandet

Foto: Randi Buckley LIV MÅRENG

Med hjerte for giverne I 32 år har hun hjulpet giverne til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. I perioder kom det tusen henvendelser om dagen, og hun har hatt mer enn 3,5 millioner telefonsam­ taler. Liv Måreng er leder for giverservice og kan svare på det meste.

Navn: Liv Måreng (64) Tittel: Fagsjef. Leder avdelingen som håndterer alle henvendelser om støtte fra private givere og bedrifter.

PÅSKEBEREDSKAP. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har hatt påskebase i områder med dårlig luftambulansedekning i flere år. Her fra Trysil.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har lenge pekt på at befolkningen i Innlandet har behov for en luftambulansebase i området, som i dag betjenes av basene på Lørenskog og Dombås.

Store deler av Oppland og Hedmark har langt dårligere luftambulansedekning enn andre deler av landet, noe det også pekes på i en utredning gjort av de regio­ nale helseforetakene. I denne rapporten anbefales det at det opprettes en luftam­ bulansebase for befolkningen i området, men helseminister Bent Høie vil ikke love en ny base før det nye hovedsyke­ huset ved Mjøsbrua er på plass. Det vil

tidligst stå ferdig i 2030, skriver Østlen­ dingen. Det får en rekke politikere til å reagere.

– Vi har ikke tid til å vente på at ho­ vedsykehuset ved Mjøsbrua skal stå klart før vi får på plass en ny helikopterbase i Innlandet. Vi har et akutt behov, og vi forventer derfor framdrift i saken, sier Even Aleksander Hagen (Ap) i en pressemelding.

Politikerne trekker frem Nato­-øvelsen Trident Juncture i fjor høst, hvor de militære helikoptrene i Rena leir og på Røros gjennomførte rundt 40 oppdrag.

De fleste av oppdragene var sivile, og flere av dem bidro til å redde liv.

«Vi har et akutt behov, og vi forventer derfor framdrift i saken.» even aleksander hagen

fylkesordfører i oppland

FAKTA

Luftambulanse­tjenesten • Luftambulansetjenesten er landsdekkende og assisterer nesten 20.000 pasienter i året.

• Sykehusene har det medisinske ansvaret og bemanner fly og helikoptre med syke­ pleiere og leger. Norsk Luftambulanse AS leverer helikopter, pilot og redningsmann for drift av legehelikoptrene.

• All drift av luftambulanse i Norge betales og finansieres fullt ut av det offentlige.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar med over 200 millioner for å bedre tjenesten.

• Totalt bruker de regionale helseforetakene over en milliard kroner på luftambulanse

hvert år.

• 13 legehelikoptre er plassert på 12 ba­ ser: Arendal, Lørenskog, Ål, Dombås, Stavanger, Bergen, Førde, Ålesund, Trond­ heim, Brønnøysund, Evenes og Tromsø.

• Helikoptrene flyr først og fremst ambulan­ seoppdrag, men også noe søk og redning.

• Basene har beredskap hele døgnet alle dager i året.

• Redningstjenesten (330-skvadronen) flyr også en del luftambulanseoppdrag.

Kilde: luftambulanse.no

Hun husker godt da de satt i en kjeller i Drøbak på åttitallet. Antall mennesker som ville støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse strømmet inn per brev og telefoner, ofte mer enn 1000 om dagen. «Alle» ville være med på å bygge luftambulansetjenesten.

– Det var en utrolig tid og en fantastisk dugnadsånd. Ingen telte timer, og vi svarte så godt vi kunne på alle henvendelser, sier Liv. I dag er det fortsatt like travelt.

– Vi har et svært tett og godt samarbeid med systemavdelingen, som har lagt til rette for at vi kan håndtere alt digitalt i dag, forteller hun.

Liv og hennes kollegaer har opplevd store teknologiske fremskritt opp gjennom årene.

Noe av det morsomste hun har vært med på, var å være med på å bygge opp de første nettsidene på nittitallet.

– E-post var jo kjempeskummelt i starten, ler hun. Liv er svært ydmyk for den oppslut­ ningen og støtte stiftelsen i alle år har hatt i befolkningen.

– Folk er utrolig hyggelige. Jeg har hatt en fantastisk hyggelig jobb med mening, sier hun. 1. juni legger hun røret for siste gang, og går over i pensjonistenes rekker.

34 INGEN Å MISTE

NR. 1 2019

Hjertehjelperen som fikk hjertestans

Aage W. Karlsen (66) har brukt hele yrkeslivet sitt på å øke kompetansen i ambulansetjenesten.

Det kan ha reddet livet hans.

Tekst: Hanna Norberg Foto: Thomas Kleiven

NR. 1 2019

INGEN Å MISTE 35

36 HJERTEHJLPEREN

E

n mainatt for snart fem år siden stoppet hjertet til Aage Wilhelm Karlsen to ganger.

I 45 år hadde hjertet hans banket for hjerte- og lungered­ ning. Han hadde brukt hele yrkeskarrie­ ren på å spre kunnskap om akutt første­ hjelp. Allerede som 18-åring, i 1970, var han ferdig utdannet førstehjelpsinstruk­ tør. Han var ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 31 år, der han jobbet iherdig for å øke den medisinske kompe­ tansen i ambulansetjenesten. Gjennom alle disse årene hadde han kurset tusen­ vis av personer i førstehjelp. Han hadde vært leder for Norsk Førstehjelpsråd i over 20 år. På veggen hjemme på Larkol­ len hang en påskjønnelse for den livslan­ ge innsatsen for å lære andre å redde liv; et innrammet diplom som viste at han har mottatt Kongens Fortjenstmedalje.

Og nå, ett år før han skulle pensjonere seg fra førstehjelpsjobben, sluttet hjertet hans å slå.

KJEMPET FOR BEDRE AKUTTMEDISIN Den mainatten ble rollene snudd. Nå var det hjertehjelperens hjerte som trengte hjelp.

Hadde Aage W. Karlsen levd i dag dersom ambulansetjenesten hadde sett ut slik den gjorde da han startet sin yrkeskarriere?

– Vi skal ikke mange tiårene tilbake før vi finner en ambulansetjeneste som så helt annerledes ut enn den gjør i dag. For bare noen få tiår siden var ambulansen i all hovedsak blålys-transport, og det var lite medisinsk behandling å få underveis.

Det var i 1984 at Jens Moe, lege og grunnlegger av Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse, så behovet for en kompetanse­ heving i ambulansetjenesten. Drøbak-le­ gen Jens hadde alltid vært en forkjemper for å utføre akuttmedisin utenfor syke­ hus, og var blant annet initiativtakeren til den såkalte 9-bilen, Oslos første lege­ bemannede ambulanse. Selv hadde han en avtale med ambulansetjenesten i Drøbak om at de skulle ringe ham når det var alvor. Da la han ned setene i sin egen bil, plasserte blålyset på taket og ga akutt legehjelp i veikanten.

Jens Moe etterlyste et minimum av førstehjelpskunnskap hos ambulanse­ arbeiderrne og hadde lagt merke til

NR. 1 2019

ildsjelen Aage W. Karlsen, som på den tiden jobbet i Norsk Folkehjelp. Drø­ bak-legen sørget for å ansette ham i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, der ildsjelen Karlsen fikk jobben med å bygge opp en egen undervisningsavdeling. En av de viktigste oppgavene ble å kurse ambulansearbeidere i førstehjelp.

– På 1980-tallet var den norske ambu­ lansetjenesten noe helt annet enn det den er i dag. Luftambulansen samarbei­ det med ambulansene, og vi så at det var et stort behov for å heve kompetansen, forteller Aage W. Karlsen.

Det var Stiftelsen Norsk Luftambulanse som i sin tid tok initiativ til å innføre internasjonale undervisningskonsepter for ambulansetjenesten, kurs som i dag er obligatoriske for alle som jobber som ambulansearbeidere.

– Vi ønsket å gjøre samarbeidspartner­ ne våre så gode som mulig. Det er som regel den gule bilen som kommer først frem til åstedet, ikke helikopteret, påpe­ ker Karlsen.

Etter 40 år i bransjen ble han en nestor innen førstehjelp. Noen ga ham kallenav­ net «Mister førstehjelp».

Natt til 7. mai 2014 fikk han «lønn for strevet». Den natten stoppet hjertet til Aage W. Karlsen to ganger.

Han hadde gitt sitt liv til ambulansetje­ nesten. Nå ga ambulansetjenesten ham livet tilbake.

HJERTET STOPPET – Jeg våknet i 01-tiden med voldsomme smerter i brystet og nakken. Det føltes som om hjertet holdt på å hoppe ut av kroppen.

Aage W. Karlsen husker nesten alle detaljer fra den dramatiske natten for fem år siden.

– Jeg sto opp, så meg i speilet og så et spøkelse. Da vekket jeg kona mi.

Når du har vært gift med «Mr. Første­ hjelp» i over 40 år, vet du hva du skal gjøre når ulykken er ute. Margit Hegland Karl­ sen ringte ikke legevakten, hun ringte 113.

Så gikk hun for å finne frem hjertestarteren de hadde liggende. Den fikk hun ikke bruk for. Aages hjerte banket fint i de 20 minut­ tene det tok før ambulansen kom frem.

Det var ikke før han lå bak i ambulansen og de var på vei til sykehuset at det gikk galt.

NR. 1 2019

INGEN Å MISTE 37

38 HJERTEHJLPEREN

– Vi hadde bare kjørt en snau kilometer da jeg trodde lyset i bilen ble dimmet ned. Men det var hjertet mitt som stop­ pet, forteller Aage.

Ambulansearbeideren stopper i vei­ kanten. Det settes i gang full hjerte- og lungeredning. Etter ett støt med elektro­ sjokk, starter Aages hjerte å slå igjen.

De bestemmer seg for å ta med Aage til Ullevål sykehus i Oslo, i stedet for til lokalsykehuset. Men først skal de innom Moss, der de møter en legebil med en anestesilege. Den bilen er finansiert av medlemmene til Stiftelsen Norsk Luf­ tambulanse, organisasjonen Aage har jobbet for nesten hele livet.

På vei mot hovedstaden stopper Aages hjerte en gang til. Ny stans i veikanten, nytt elektrosjokk. Også denne gangen starter hjertet å slå igjen.

– Når hjertet ditt har stoppet to ganger og du ligger der i ambulansen og venter på at det skal skje én gang til, da er du ikke særlig høy i hatten, det kan jeg love deg.

IKKE ET GODT TEGN Forsker Thomas W. Lindner kan bekrefte at Aage hadde grunn til å være bekymret.

Lindner har skrevet doktorgrad om overlevelse etter hjertestans og var tidli­ gere ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse. Han kjenner til Aages historie, og fastslår at han kan være takknmelig for at han lever.

– Aage har hatt veldig flaks. En hjerte­ stans er meget kritisk og det er ikke et godt tegn at det stopper igjen etter å ha blitt satt i gang med elektrisk sjokk.

I dag er Lindner leder for Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest og overlege for luftambulan­ setjenesten på Stavanger Universitetssy­ kehus. I arbeidet med doktorgraden forsket han blant annet på sjansene for å overleve en hjertestans.

– Det kan være mange årsaker til at et hjerte slutter å slå, men i Aages tilfelle var det en tett kransarterie som førte til hjertestansen. Når en av de viktigste

NR. 1 2019

blodårene til hjertet blir tett, får ikke hjertemuskelen nok blod – og dermed heller ikke oksygen, og da begynner hjertet raskt å ta skade.

– Hvor stor er sjansen for å overleve noe slikt?

– Det avhenger av om du har noen i nærheten som kan hjelpe deg, forteller Lindner. – Denne typen hjertestans kan behandles med hjertestarter, og forskning har vist at mellom 50 og 75 prosent av disse pasientene overlever. Men det forut­ setter at noen har sett hva som har skjedd, ringer 113 og starter brystkompresjoner.

Dersom du er på joggetur alene i skogen, er situasjonen en helt annen.

FIKK VARSLER Aage W. Karlsen var ikke alene, han var i ambulansen. Det er et godt sted å være når hjerteinfarktet inntreffer. De fleste er ikke det.

– Det er avgjørende at folk lærer seg symptomene på hjerteinfarkt, og at disse ikke alltid er så tydelige, fastslår «Mr. Førstehjelp».

Hjerteinfarkt kommer riktignok brått, men de fleste får varsler i forkant. Det gjorde også Aage.

– Jeg hadde stadig vondt i skulderen og armen, men trodde det hadde sammen­ heng med en nakkeskade jeg fikk for noen år siden.

Smertene var ikke det eneste tegnet.

– Kona og jeg har alltid gått mye tur. Ofte kunne jeg gå opp en ganske bratt bakke hjemme uten problemer, andre ganger måtte jeg stoppe flere ganger underveis.

Jeg klarte ikke mer, forteller han.

Fem år etter infarktet og tre år inn i pen­ sjonisttilværelsen, tar Aage fortsatt oppdrag som instruktør på førstehjelpskurs.

– Det er viktig at hele befolkningen har grunnleggende kunnskap i førstehjelp.

Folk må vite hva de skal gjøre dersom de kommer først til et ulykkessted. Du må ha selvtillit til å ta kontroll over situasjonen og til å varsle nødetatene, og til å tørre å utføre grunnleggende førstehjelp – som å gjøre enkle undersøkelser av pasienten,

NR. 1 2019

INGEN Å MISTE 39

hjerte- og lungeredning og å legge noen i stabilt sideleie. Det kan ta tid før ambu­ lanse og luftambulanse kommer. Derfor er også Helsedirektoratets landsomfatten­ de dugnad «Sammen redder vi liv!» ek­ stremt viktig, legger Aage til.

«Når hjertet ditt har stoppet to ganger og du ligger der i ambulansen og venter på at det skal skje én gang til, da er du ikke særlig høy i hatten, det kan jeg love deg.»

VAR LIVREDD Når ulykken først er ute, er det avgjøren­ de å holde blodsirkulasjonen i kroppen i gang. Når kroppens viktigste organ har sluttet å pumpe blod rundt i kroppen, må du være den hjertepumpen. Hjertet og hjernen må ha oksygen.

Aage stopper opp et øyeblikk. Må få igjen pusten, har så mye på hjertet.

– Mange ser kanskje for seg at de skal kunne førstehjelp fordi de kommer til en trafikkulykke der de involverte er ukjent, men sånn er det ikke. Når det gjelder personer som får hjertestans, er de nesten alltid sammen med noen de kjenner.

Han er ikke redd for å bruke sin egen historie i undervisningen. Tilhørerne lytter litt ekstra når det er selvopplevd, mener han. Dessuten har erfaringen fått ham til å innse at det ikke bare er bryst­ kompresjoner og hjertestartere som redder liv.

– Det er lett å fokusere på alt annet enn empati i en sånn situasjon. Men da jeg lå der i ambulansen, var jeg så livredd for at hjertet mitt skulle stoppe en tredje gang.

Det var ikke så mye ambulansepersonellet kunne gjøre – trodde jeg. Den ene perso­ nen sto ved hodeenden og tørket den svet­ te panna mi, og den andre holdt meg i hånden. Det fikk meg til å roe meg ned.

Aage W. Karlsen tar en kort pause. Han har ikke dårlig tid, skal bare hjem igjen til Larkollen og gå den daglige turen med kona Margit. Han trekker pusten, han har en viktig beskjed: – Man bør ikke undervurdere effekten av å være et medmenneske i en sånn situasjon. Å holde noen i hånden kan ha større effekt enn en dråpe morfin.

Vet du hva du skal gjøre ved hjerte­ stans? På side 47 kan du lese hvordan du gjør hjerte- lungeredning.

aage w. karlsen «mr. førstehjelp»

40 AKUTTAKSJONEN

NR. 1 2019

FIKK HJERTESTANS – REDDET AV KOLLEGAENE

HJERTEINFARKT

Symptomer

Han gjorde akkurat det han visste han ikke skulle gjøre. Ventet.

Det kostet nesten brigadeleder Ivar Stenstvedt livet. – Tidlig varsling er helt avgjørende, sier sjeflege Stephen Sollid.

• Smerte midt i (vanligst) eller til venstre i brystet.

• Typisk oppleves smerten som et trykk, en stramming eller et ubehag i brystet.

• Ofte utstråling til én eller begge armer, særlig venstre, og til hals og underkjeve, eventuelt til øvre del av ryggen. Av og til sitter smerten bare ett eller flere av disse stedene – eller helt øverst i magen, nær midtlinjen.

• Smertene er vanligvis sterke, og lindres ikke av hvile, heller ikke ved bruk av nitroglyserin.

• Smertene er oftest konstante, men kan av og til komme og gå.

• Kvalme og brekninger er vanlig.

• Kaldsvetting og/eller uforklarlig kortpustethet er også ganske vanlig.

Tekst: Brynjar Skjærli og Randi Buckley Foto: Fredrik Solstad

J

eg har blitt fortalt at jeg ble sjokket med hjertestarteren syv ganger. Jeg var nesten på vei ned på kjølerommet som en død mann da vi kjørte herfra, dette var det nærmeste de hadde vært, fortalte ambulansearbeiderne meg, sier Ivar Stenstvedt.

At brigadelederen kan sitte og snakke om kvelden for fire år siden, samtidig som han er i meget god form og legen hans ikke kan se antydning til at han har vært gjennom et hjerteinfarkt som førte til hjertestans, er på grunn av det som skjedde i sekundene og minuttene etter at han segnet om på sitt eget kontor.

Det handler om flaks, men mest av alt om dyktige brannkonstabler som gjorde det de var trent til.

– Grunnen til at jeg fortsatt er i live, er at kollegene mine startet hjerte-lungeredning med en gang, og at de fikk i gang hjertet med hjertestarteren, sier Stenstvedt.

Som brigadeleder for Trondheim brannstasjon, hvor han og kollegaene er drillet i hjerte-lungeredning og har ryk­ ket ut på hjertestans flere ganger, vet han at tidlig varsling og hjerte-lungeredning er alfa og omega for overlevelse. Selv tok han ikke signalene på alvor da han be­ gynte å kjenne smerter i brystet mens vaktlaget spilte ballspill. Det kostet ham nesten livet.

– Der og da kjentes ikke smertene ut som noe spesielt, så jeg sa til kollegene at jeg hadde vondt i en fot, og gikk for å jogge litt på tredemøllen isteden, fortel­ ler Stenstvedt.

Kilde: Landsforeningen for hjerte- og lungesyke

I TOPPFORM: Brigadeleder Ivar Stenstvedt.

LIVREDDERE: Vegard Hansen kommer ned fra brannbilen på Trondheim Brannstasjon med en hjertestarter. Det var også denne de brukte da Ivar Stenstvedt (nummer to f.h.) fikk hjertestans. Fra venstre Petter Johansen, Rikard Heimen og Lasse Hansen.

SMERTER I EN TIME Etter fem minutter var det ingen endring, så han tok en dusj og la seg på sengen. Ti minutter senere var smertene der fortsatt.

Han så derfor ikke noe poeng i å ligge lenger, og gikk på kontoret og tok noen jobbrelaterte telefoner. Klokken var cirka kvart på ni, brystsmertene hadde vart en drøy time, og det var ingen andre i kontor­ fløyen på Trondheim brannstasjon.

«Nå har jeg såpass vondt i brystet at jeg går opp og snakker med gutta», husker Stenstvedt at han tenkte, før han reiste seg opp fra stolen, og kjente at han var svimmel.

Det neste han husker, er at han sto på kne ved dørkarmen.

segnet om. Kollega Lasse Hansen fikk øye på ham da det skjedde.

– Jeg syntes det var rart at han sto der og kikket på dørstokken, så jeg skyndte meg ned og spurte om noe var galt. Da sier han til meg at jeg må ringe ambulan­ sen, sier Hansen, som løp i «vill panikk» opp til tv-stua for å varsle de andre.

– «Sjefen din har vondt i hjertet, dere må komme med en gang», sa han, jeg husker det som om det var i går, sier brannkonstabel Rikard Heimen.

DØRSTOKKEN Stenstvedts hjertet sluttet å slå, og han

SNORKELYDER De rasket med seg hjertestarteren, som de har fått fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Jeg hørte det kom snorkelyder. Jeg har vært på hjertestans før og kjente igjen lyden.

Her var det hjertestans, sier Heimen.

De varslet 113 og startet umiddelbart med hjerte- og lungeredning. Hjertestar­ teren ble gjort klar.

– Da ambulansen kom hadde vi sjokket ham to eller tre ganger uten å få liv i han igjen, sier Heimen.

Ambulansepersonellet klarte å få hjertet i gang igjen, men på båra stoppet det enda en gang. Uten kollegaenes innsats ville utfallet vært et annet.

– Vi ble tatt litt på senga. Når vi rykker ut på hjertestans rekker vi vanligvis å planleg­ ge litt, derfor var det godt at vi var så dril­ let, sier brannkonstabel Petter Johansen.

NÆRE PÅ På St. Olavs Hospital i Trondheim fisket legen ut blodproppen som forårsaket infarktet, og fra han våknet igjen har

Stenstvedt vært i god form uten mén etter hendelsen. Selv vil 56-åringen at de som leser historien hans får en påmin­ nelse om hvor viktig det er å ta slike tegn som han fikk på alvor, og varsle tidlig.

– Det brigadesjefen sier, er svært viktig, sier sjeflege Stephen Sollid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Et hjerteinfarkt gir skader på hjerte­ muskelen, og kan hurtig utvikle seg til hjertestans. Et fåtall av dem som får hjertestans overlever, og det haster å få hjelp. Derfor er det helt avgjørende å varsle 113 så raskt som overhodet mulig og starte hjerte-lungeredning, sier Sollid.

Som luftambulanselege har han rykket ut til hjertestans utallige ganger. Når det går bra, er det fordi noen har gjort noe.

– 113-operatøren veileder deg hele

veien og vurderer hvor alvorlig situasjo­ nen er. Du kan ikke gjøre noe feil. Det er alltid bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite, sier Sollid.

I april setter Stiftelsen Norsk Luftambulanse fokus på tidlig varsling. Hvorfor er det viktig? Hva kan du gjøre?

Hvor skal du ringe? Hva skjer når du ringer? Dette er viktig å kunne, og i tiden før påske kan du få tips som kan redde liv.

42 SLIK KAN DU STØTTE

NR. 1 2019

NR. 1 2019

BEDRIFT 43 Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Støtt oss med AvtaleGiro En støtte til oss er et bidrag til stadige forbedringer av den akuttmedisinske behandlingen utenfor sykehus. Din støtte vil ganske enkelt redde liv.

Ingen gave er større enn det.

STØTT VÅRT ARBEID

Bruker du AvtaleGiro, hjelper du oss å hjelpe flere. Det er enkelt å opprette en ny AvtaleGiro. Du kan enten: • Opprette AvtaleGiro ved å signere elektronisk på norskluftambluanse.no.

• Ta kontakt med giverservice og be om få tilsendt blankett som du selv fyller ut.

• Du bestemmer selv hvor mye du ønsker å gi ved å trekke automatisk fra kontoen hver måned.

FORDELER MED AVTALEGIRO

• Støttebeløpet ditt trekkes direkte fra konto på forfallsdato.

• Vi sparer penger på porto og frigjør mer penger til å hjelpe.

• Vi bruker mindre papir, og sparer miljøet • En ting mindre å tenke på for deg!

GIVERSERVICE

Vi kan hjelpe deg!

Når du ringer 64 90 43 00, er det Jeanette Erdal eller Kristin Langebeck som tar telefonen. Sammen med leder Liv Måreng er de Stiftelsen Norsk Luftambulanses stemme utad. Fra hovedkontoret i Storgata i Oslo svarer de på alle henvendelser, også på Facebook.

– Vi får henvendelser om om alt mulig. Det er spørsmål om støtte, adresseendringer, endring av betalingsløsninger, ønsker om fast månedstrekk og registrering av nye givere, forteller Kristin.

Ringer du til Kristin, Liv eller Jeanette, får du personlig og dedikert service. Her er det ikke «tast 1 for å gå videre» eller mekaniske svarere.

Slik tar de vare på Stiftelsen Norsk Luftambulan­

ses 295 500 givere som har valgt å støtte akuttsaken.

– Vi synes det er veldig hyggelig at stadig flere ønsker å gå over til fast trekk per måned.

Det er en fin måte å støtte oss på, smiler Jea­ nette Erdal.

Til sammen har de 23 års erfaring! På side 33 kan du lese om Liv Måreng, som kan skilte med 32 års erfaring i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

FAKTA • Adresse: Storgata 33 A, 0184 Oslo • Postadresse: Postboks 414, Sentrum, 0103 Oslo • Telefon: 64 90 43 00 E-post: post@norsk­ luftambulanse.no

STØTT VÅRT ARBEID

Slik kan du støtte I 40 år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet for bedre medisinsk ­behandling der pasientene er. Oppgaven er like viktig i årene som kommer.

FAST STØTTE norskluftambuanse.no/stott-oss ENGANGSGAVE Vipps: Valgfritt beløp til 2113 SMS: Send SMS med kodeord GAVE til 2113 (200 kr.)

Gavekonto: 1617 20 74689

MINNEGAVE norskluftambulanse.no/minnegave TESTAMENTARISKE GAVER norskluftambulanse.no/testament GRATULASJONSGAVE norskluftambulanse.no/gratulasjonsgave STØTTEBEDRIFT norskluftambulanse.no/bedrifter Ring oss gjerne på 64 90 43 00

PS: Støtter du med 500 kroner eller mer i året har du rett til skattefradrag.

Du har full kontroll og kan når som helst stoppe eller endre betaling. Har du spørsmål er du velkommen til å kontakte oss på telefon 64 90 43 00 eller via innsamling@norskluftambulanse.no.

FALT: De fleste i Baneservice jobber ute på anlegg. Derfor var det nyttig å lære om fallskader.

Falt for livsviktig påfyll – Det er viktig å ha kunnskap om energi, spesielt ved fallskader, forteller fagutvikler i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Mats Callisen til en lydhør forsamling fra Baneservice AS. For å demonstrere hvordan energi oppleves i praksis, lot han folk falle mot en madrass.

– Bare det å falle slik, fra en stol mot madrassen, er en kollisjon i rundt 20 kilometer i timen. Tenk når fallet for eksempel er fra to-tre meter. Her kan det skje store skader. Hva kan skje og hva skal vi gjøre da?

For de vel 300 ansatte i selskapet var denne tematikken særs relevant. De aller fleste jobber ute på anlegg med tunge, store maskiner, og ofte klatrer de i høyden.

Fallskader var bare ett av flere temaer da de fikk påfyll av livsviktig første­ hjelpsopplæring under sin årlige sam­

ling, Baneservicedagene. I tillegg fikk de lære om hjerte-lungeredning med hjerte­starter, el-og brannskader og hjerte­infarkt.

Selskapet er leverandør av jernbane­ relatert virksomhet, og har vært samar­ beidspartner med Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse siden 2015. I løpet av disse årene har de bidratt med betydelig beløp til akuttsaken.

– Dette samarbeidet synes vi er ekstra hyggelig, sier HR-direktør Ann-Christin Gussiås. – Våre oppdrag er ofte langt unna folk, vi driver blant annet med feilretting, vedlikeholdsarbeid og ny­ bygg. Maskinene er store og tunge. Livs­ viktig kunnskap er viktig for oss, sier hun og avslutter. – Ved å støtte stiftelsens arbeid for en stadig bedre luftambulan­ setjeneste tar vi samfunnsansvar utover vårt eget oppdrag. Det er vi stolte av.

FØRSTEHJELP: Instruktør Dennis Frydenberg demonstrerte bruk av hjertestarter

44 VELDEDIGHETSKONSERT

NR. 1 2019

NR. 1 2019

VELDEDIGHETSKONSERT 45

En gave til alle anledninger

Hellbillies spilte for akuttsaken Da Hellbillies spilte for fullt hus en søndag i desember i fjor, ønsket de at inntektene skulle gå til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

S

Enten det er et selskap, en bursdag, arrangement eller en feiring er et bidrag til Stiftelsen

Tekst: Randi Buckley Foto: Jan Khür

oup and bread er en må­ nedlig konsert på Kultur­ huset i Oslo hvor alle inn­ tektene går til et veldedig formål som artistene selv velger. Publikum velger selv hvor mye de ønsker å betale i inngangspenger.

Frontfigur Aslag Haugen synes det er hyggelig og naturlig å velge Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse.

– Vi er et band som turnerer over hele landet, og synes det var naturlig å velge et formål som hele landet har

nytte av. Det å få akutt hjelp når en ulykke er ute, er så utrolig viktig, det vet vi, og derfor valgte vi Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse, sier han.

Konserten spilte inn over 32 000 kroner, og gaven settes stor pris på.

– Tusen takk for en utrolig flott gave! Dette er et hyggelig arrange­ ment, og viser et raust kultur-Norge.

Disse pengene kommer godt med i vårt arbeid for de aller sykeste og skadde pasientene, sier kommunika­ sjonsdirektør Eline Dalland.

La en gave til en du er glad i være en gave til vårt arbeid.

Sammen kan vi redde liv.

Du kan raskt og enkelt laste ned gavebevis, se

www.norskluftambulanse.no/gratulasjonsgave

46 HLR

NR. 1 2019

GJØR NOE Hjerte-lungeredning

NR. 1 2019

2

Legg personen på ryggen og åpne luftveiene

Løft haken frem med to fingre og bøy hodet lett bakover med den andre hånden. Sjekk om personen puster normalt – se, lytt og føl etter normal pust i inntil 10 sekunder. Legg personen i sideleie hvis pusten er normal etter ett minutt. Fortsett nøye obser­ vasjon av pusten.

HLR 47

3

Hvis personen ikke puster normalt eller slutter å puste

Ring 113 og skaff hjelp. Hvis mulig, få noen andre til å ringe 113.

Finner du en livløs person, kan det du gjør bety forskjellen på liv og død. Les hva luftambulanselege Stephen Sollid ønsker at du bidrar med før profesjonell hjelp kommer.

N

år noen overlever hjertes­ tans, er det fordi noen har gjort noe. Så enkelt, men også så utfordrende, sier sjeflege Stephen Sollid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Hans klare oppfordring er: Gjør noe.

Det kan bety forskjell på liv og død.

VIKTIG Å STARTE – Det første man må gjøre, er å se etter livstegn, riste forsiktig i vedkommende, bruk høy stemme, se om den som er bevisstløs puster normalt. Rop på hjelp, ring 113 og gjør som de sier. Der får du profesjonell hjelp mens helsepersonell er på vei. Spesielt ved hjertestans er det utrolig viktig å starte hjerte-lungered­ ning raskt, sier Sollid.

Sjansen for å få hjertet i gang er større jo tidligere man starter hjerte-lungered­ ning (HLR). Her står det om minutter, forklarer den erfarne anestesilegen, som har jobbet som luftambulanselege i 16 år.

Selv kan han nesten ikke huske en vakt han ikke har rykket ut til hjertestans eller livløse personer. Så er også hjertesykdom det luftambulansetjenesten rykker ut på oftest.

EKSTREMT UTFORDRENDE Selv de som har gått kurs kan synes det er vanskelig å starte med hjerte-lungered­ ning. I tillegg skjer hjertestans vanligvis i hjemmet. Da må pårørende starte be­ handling på en av sine kjære. Det er ek­ stremt utfordrende, sier Sollid, som selv har opplevd hvor belastende det er å gjenopplive en av sine nærmeste. Derfor er veiledningen du får fra 113-operatørene så viktig, og de er med deg hele veien.

– Dårlig HLR er mye bedre enn ingen HLR, det eneste gale du kan gjøre, er ikke å gjøre noe. Det er ikke viktig om man glemmer forholdet mellom antall hjerte­ kompresjoner og innblåsinger. Vegrer du

Tekst: Randi J. Buckley Illustrasjon: Adam Avery

1 Sjekk om personen reagerer på tilrop og forsiktig risting Hvis det ikke er noen reaksjon: Rop på hjelp!

4

Start hjerte-lungeredning med 30 brystkompresjoner

Plasser hendene midt på brystet. Brystkompresjonene skal være 5-6 cm dype med en takt på 100 kompresjoner i minuttet.

Ved mistanke om kvelning/drukning: start hjerte-lunge­redning med 5 innblåsninger. Fortsett deretter med 30 brystkompre­ sjoner og 2 innblåsninger.

deg for å blåse, er det viktigste å gjøre hjertekompresjoner. Da trykker du uten stans brystet godt ned ca. 100 ganger i minuttet omtrent midt mellom brystvor­ tene på det harde brystbeinet. Da får vitale organer akkurat nok oksygen fra blodet og fra det som fortsatt er igjen i lungene, sier Sollid.

KNEKTE RIBBEN – Hva med brukne ribben? Er det skadelig?

– Det er relativt vanlig at ribben knekker

eller brister, men det gjør ingen skade.

– Hvor lenge skal man holde på, da?

– Hold på til hjelpen kommer! I de aller fleste tilfeller kommer ambulanse eller lokale akutthjelpere innen minutter, men det kan også ta mer tid. Da holder man på så lenge man klarer. Å gjøre hjertekompre­ sjoner er svært tungt, det må man være forberedt på. Derfor er det viktig å bytte på hvis flere er til stede, avslutter Sollid.

På denne og neste side kan du se hva du må gjøre dersom noen er livløse.

5

2 innblåsninger etterfølger brystkompresjonene

Legg en hånd på pannen og klem sammen nesevingene. Bøy hodet lett bakover. Legg to fingre under haken og løft kjeven frem. Dekk hele personens munn med din munn slik at det ikke lekker luft på sidene. Hver innblåsning skal ta ca. ett sekund og avsluttes når brystkassen hever seg. Unngå å blåse for kraftig.

Fortsett med 30 brystkompresjoner og 2 innblåsninger til profe­ sjonell hjelp kommer.

Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby

Støtt vårt arbeid – gi en skikkelig bamseklem

Bestill Akuttbamsen Lu�e i dag!

Hver eneste dag rammes noen av akutt sykdom eller skade. Flere av dem er barn, og det skjer sjelden i nærheten av et sykehus.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber for at alle som rammes, store eller små, skal få best mulig medisinsk hjelp der de er.

Til dette arbeidet trenger vi støtte.

Vi har ingen tid å miste. Bestill Akutt­ bamsen Lu�e i dag slik at vi alle kan gi masse bamseklemmer.

kr Bestilles på:

norskluftambulanse.no/bamse

320,-