Nord-Norsk Fredssenter

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag pü veien mot ett senter for krig og fred

Jan Erik Teigen

Innledning

Narvik - Fredssenter i nord, senere Nord-Norsk Fredssenter ble etablert 1. september 1990, som en uavhengig ideell stiftelse. Det ble fusjonert med Narviksenteret i 2010/11, men historien til fredssenteret er aldri sammenfattet. Det påfølgende er gjenfortellingen og dokumentasjonen av den historien.

Utarbeidelsen av denne teksten er basert på skriftlige- og muntlige kilder.

Av skriftlige kilder har fredssenterets styreprotokoller, diverse notat, interne dokumenter knyttet til utarbeidelsen av vedtekter, og korrespondanse med offentlige myndigheter som Narvik kommune, Nordland fylkeskommune og forskjellige departement og offentlige personer vært viktig. Det samme har eksterne vurderinger av fredssenterets arbeid- og retning i løpet av årene vært.

Det er verd å nevne, at mens fredssenterets styreprotokoller fra de første årene (1990-1998) er fyldige og detaljerte, så er det vanskeligere å finne like nøyaktige protokoller fra de ti siste årene fram til 2009. For denne perioden er det derfor lagt størst vekt på de muntlige kildene.

Av avgjørende betydning for å forstå tanken bak etableringen av – og formålet med – Stiftelsen Narvik – Fredssenter i Nord/Nord-Norsk Fredssenter er Finn Stenstads kronikk/leserinnlegg i Fremover 27. april 1990. I denne trakk han på vegne av initiativtakerne opp de tre hovedelementene et framtidig fredssenter skulle bygge på.

I tillegg til dokumenter og styreprotokoller har media, og da spesielt lokalavisene Fremover og Ofotens Tidende, vært nyttige i arbeidet. De har bidratt både med nyheter, og med å bringe fram «folkets røst» gjennom leserinnlegg.

I tillegg er regionaviser som Nordlys og Bladet Vesterålen brukt som kilder.

Det samme er Aftenposten, som spesielt i forbindelse med markeringen av 50-årsjubileet for slaget om Narvik i mai 1990, og Fredssymposiet 1. og 2. september 1990, hadde flere artikler på trykk. Det er likevel på sin plass å nevne at ingen av de sistnevnte avisene hadde noen form for løpende dekning av fredssenteret i de årene det eksisterte.

I løpet av årene 1990-2009 har en rekke personer vært involvert i fredssenterets styre, og/eller daglige drift. Av disse var Svein Tore Aspelund den eneste som var involvert fra begynnelse til slutt. Aspelund er en av de viktigste muntlige kildene som er benyttet i denne teksten. I tillegg til han har jeg gjort intervju- og/eller hatt samtaler med følgende personer: Finn Stenstad, Harald Harnang, Gitte Wiel Dalan, Geir-Ketil Hansen, Per Henrik Mørk, og Ulf Eirik Torgersen. Stenstad og Aspelund har i tillegg til intervjuet også bidratt skriftlig med sine minner fra engasjementet i Fredssenteret.

Narvik, april 2019 Jan Erik Teigen

© Narviksenteret (org. nr. 994 617 834).

Ettertrykk eller annen bruk av materialet er ikke tillat uten tillatelse. Narviksenteret er en nordnorsk stiftelse for historieformidling, menneskerettigheter og fredsbygging. www.narviksenteret.no

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

3

Opptakten

Det var den tidligere jugoslaviske krigsfangen Milutin Tomanovic som først lanserte ideen om et eget fredssenter i Narvik. Det skjedde i et frokostmøte på slutten av 1980-tallet hjemme hos daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Til stede under frokosten var også Edgar Sneve, som var ordfører for Arbeiderpartiet i Narvik fra 1974-79. Tomanovic var en av få jugoslaviske krigsfanger som overlevde oppholdet i tyske fangeleirer i Norge under den andre verdenskrig.

Særlig godt kjent var den brutale konsentrasjonsleiren i Beisfjord, og Milutin Tomanovic mente at det hvilte et særskilt ansvar på norske myndigheter for å etablere et senter i Narvik for å ivareta historien. Et senter som samtidig skulle ivareta spesielle oppgaver i fredens tjeneste, og ha som visjon å bidra til fredsbygging gjennom kunnskap.

Det skulle gå lang tid før ideen som ble skapt under Stoltenbergs frokostmøte ble realisert.

Svein Tore Aspelund husker godt det som igjen satte fart i drømmen om å etablere et fredssenter i Narvik:

«På denne tiden hadde jeg fått jobb som leder av næringsavdelingen i Narvik kommune, og for meg var det naturlig å se på hvordan vi kunne styrke og utvikle Narviks spesielle fortrinn til ny aktivitet og nye arbeidsplasser. Vår krigs- og fangehistorie er enestående i norsk sammenheng, men underkommunisert og et åpenbart område med potensiale. Mange interessante samtaler med Edgar Sneve om temaet ga inspirasjon til å engasjere meg i denne utfordringen.

Den store 50-årsmarkeringen i 1990 ble et vendepunkt og et slags startskudd. Dette ble den største minnemarkeringen i Narviks historie med tung representasjon fra alle berørte nasjoner. Og igjen ble temaet fredssenter diskutert. Mange, ikke minst de internasjonale deltakerne, mente at Narvik måtte utnytte sin posisjon til å fremstå i sterkere grad som Fredsbyen».

Finn Stenstad skrev i april samme år en kronikk/leserinnlegg med tittelen «Narviks internasjonale renomme – en ubrukt ressurs». Innlegget sto på trykk i Fremover 27. april 1990. Målet med innlegget hans var å bygge videre på det krigen betydde for Narvik gjennom å… «…gå fra krigsminne til fredsskapende arbeid og internasjonal kontaktskaping».

Stedsnavnet Narvik først i stiftelsen som ble kalt «Narvik – Fredssenter i nord», ble valgt for ytterligere å vektlegge viktigheten av byens rolle som tidligere krigsskueplass og kommende sentrum for fredsarbeid.

Det ble valgt et interimsstyre bestående av: Arne Haga – formann

Finn Stenstad – nestformann

Odd G. Andreassen – ordfører i Narvik Fred Westerberg Harald Harnang

4

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Finn Stenstad husker godt begynnelsen:

«Arne Haga, som var timelærer i rettslære på Frydenlund v.g. en periode, tok opp ideen med meg om et fredssenter knyttet til Narviks enestående posisjon i krigshistorien. Jeg syntes initiativet var spennende, og så at det kunne være en mulighet å få noe til.

Jeg hadde en del kontakter som kanskje kunne hjelpe til med å gi ideen et løft, men det var ikke minst et økonomisk løft som måtte til. Svein Tore Aspelund ble trukket inn som ansatt i kommunen. Idéskissen var at vi måtte få midler fra kommunen til et oppstartsseminar med navn og personer som kunne legitimere et nasjonalt fredssenter med sete i Narvik. Ideene var selvsagt luftige, men vi hadde tro på at Narviks navn, og at man allerede hadde et kjent krigsmuseum i byen, kunne gi det bærekraft.

Noen elementer skulle være startblokk:

1: Et internasjonalt fredsseminar med tungvektere innen fredsarbeid, politikk og media til stede.

2: Etablere en fredspris rettet mot ungdom

3: Ønske om forankring i Nord-Norge, med støtte i universitetsmiljøet i Tromsø.

Daværende rektor Ole Danbolt Mjøs fant etableringsideen interessant, og vi mente at det på kort- og lengre sikt burde være mulig å få til et samarbeid der Narvik skulle føre an».

Det ble lagt en plan for det videre arbeidet. Denne hadde tre hovedelementer:

1: Å lansere prosjektet fredssenter i forbindelse med markeringen av 50-årsjubileet for utbruddet av 2. verdenskrig i mai. Argumentet for dette var at det ved denne anledningen ville være samlet rundt 130 mediefolk i Narvik, noe som ville sikre god mediedekning.

2: Å arrangere et fredssymposium med nasjonal- og internasjonal deltakelse 1. og 2. september samme år.

En rekke kjente politikere, statsmenn og fredsforkjempere hadde allerede tidlig på året takket ja til å komme til Narvik. Blant disse var den tidligere tyske forbundskansleren Willy Brandt, statsminister Gro Harlem Brundtland, stortingsrepresentant Kåre Willoch, og forsvarsminister Johan Jørgen Holst. I tillegg til flere kjente norske- og utenlandske fredsaktivister.

3: Å etablere fredssenteret som en fysisk institusjon i Narvik.

Det var planer om å få i stand en avtale med LKAB for å få etablert fredssenteret i den tidligere disponentboligen i Framnesveien 24. Et hus interimsstyret anså for å være meget formålstjenlig til bruk for forskning og annet fredsarbeid. Det kom imidlertid ikke til noen avtale med LKAB, og Framnesveien 24 ble aldri noe fysisk fredssenter.

I mai 1990 møttes forsvarsministrene fra Norge, Storbritannia, Frankrike og Polen under markeringen av 50-årsjubileet for 1940. Foran et stort pressekorps ga de sin støtte til etableringen av et fredssenter i Narvik. For prosjektgruppen for «Narvik – fredssenter i nord» innebar arrangementet en vellykket markedsføring og en god start på veien mot målet; å etablere et internasjonalt anerkjent fredssenter i byen som var mest kjent fra krigen.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

5

Fredssenteret etablerte Ungdommens fredspris, og knyttet til seg den kjente skøyteløperen Johan Olav Koss for å skape nasjonal- og internasjonal oppmerksomhet rundt prisen. I statuttene for prisen het det at den skulle gå til … «en person, gruppe eller organisasjon som på en særlig måte har bidratt til fred, mellommenneskelig forståelse og samarbeid, og- eller nedrustning».

30. august 1990 var den kinesiske studentlederen Chai Ling den første som mottok Ungdommens fredspris. Hun fikk tildelt prisen av Finn Stenstad under en høytidelighet i Tromsø.

En sped men god begynnelse

Fredssymposiet ble arrangert 1. og 2. september, samme helg som Fredsløpet 1990 gikk av stabelen. 1. september ble valgt som den offisielle stiftelsesdatoen for Narvik – Fredssenter i nord.

Fredssymposiet hadde to tema på dagsordenen:

«90-tallets nye dagsorden, med særlig lys på Europa», og

«De små samfunns rolle i det internasjonale arbeidet for fred og samarbeid».

Tidligere tysk kansler og fredsprisvinner Willy Brandt hadde meldt sin tilstedeværelse ved symposiet, men måtte melde avbud. Det var også på tale at Russlands kommende president Boris Jeltsin gjerne ville være til stede, men heller ikke han kom.

Men det var flere kjente navn blant de nasjonale- og internasjonale innlederne.

Både USA og Russland var representert ved sine ambassader i Oslo. I tillegg kom norske politikere og fredsaktivister.

Symposiet samlet færre deltakere enn forventet, men fikk bred dekning i media.

Konklusjonen etterpå var positiv, og ble beskrevet i en leder i Fremover som… «…en sped begynnelse kan også være en god begynnelse».

Avisa Nordlys etterlyste flere kvinner, både i panelene og blant deltakerne. 12 av 13 deltakere i paneldebattene var menn.

«At så få kvinner deltok, er litt av et paradoks når man vet hvem som i sterkest grad i alle år har stått på barrikadene for fredssaken», skrev journalist Ragnhild Gustad.

Aftenposten siterte stortingspresident Jo Benkow, som oppfordret arrangørene til å gjøre fredssymposiet til en årlig tradisjon.

På tross av enkelte innsigelser ansås fredssymposiet som meget vellykket.

For initiativtakerne bak etableringen av «Narvik – fredssenter i nord» ga det inspirasjon til det videre arbeidet.

«Vi var optimistiske høsten 1990. Vi hadde klart å avvikle et vellykket fredsseminar, og vi hadde etablert- og delt ut den første Ungdommens Fredspris», minnes Finn Stenstad.

6

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Prosjektfase

Det første styremøtet i Narvik - Fredssenter i nord ble avholdt 17. desember 1991.

Styret fikk følgende sammensetning: Svein Tore Aspelund (leder)

Gitte Wiel Dalan (nestleder)

Tor Stiberg (økonomiansvarlig) Finn Stenstad

Siv Heidi Ruud

Else Samuelsen

Harald Harnang Arne Haga

Styret vedtok at årene 1992-1994 skulle være å anse som en prosjektfase. Etter disse årene skulle driften av fredssenteret evalueres. Det var enighet i styret om å jobbe mest mulig prosjektrettet, og et ambisiøst aktivitetsnivå for 1992 ble vedtatt. Tre aktiviteter/prosjekter pekte seg ut: • 50-årsmarkering av Beisfjordtragedien • Narvik-løpet, herunder å få til et tettere samarbeid med arrangøren • Ungdommens fredspris, som… «bør deles ut i 1992», som det ble skrevet

Det ble vedtatt at en prosjektlederstilling skulle lyses ut så snart økonomien tillot det.

Svein Tore Aspelund:

«Vi var i gang – på idealistisk basis – men med et berettiget håp om økonomisk støtte etter all den verbale støtten som hadde fremkommet. Men det skulle snart vise seg at dette ble langt vanskeligere enn forventet, det ble en evig kamp om midler».

«I styret var det hele tiden ulike meninger om ambisjonsnivået, og hvilken retning vi skulle gå. Jeg representerte hele tiden den ambisiøse siden som mente at vi måtte tenke i retning av noe som ga oss en nasjonal posisjon, mens andre mente vi skulle nøye oss med å lage lokale aktiviteter. For meg var elementet av næringsutvikling en drivkraft for engasjementet i fredssenteret».

Den økonomiske situasjonen, eller mer presis, mangelen på finansiering av driften kom til å prege fredssenterets virke helt fra etableringen. For på tross av mye skryt, og mange rosende kommentarer i etterkant av fredssymposiet og markeringen i mai 1990, så uteble driftsstøtten fra staten. Bare Narvik kommune og Nordland fylkeskommune bidro med årlig støtte til driften. Det samme gjorde Lions Club Narvik, som i 1990 solgte en reproduksjon av maleriet «Fredserindring» av Roger Nicolai til inntekt for opprettelsen av et fredssenter. Interesserte kjøpere måtte ut med 25.000 kroner for å sikre seg et maleri.

For 1991 hadde fredssenteret satt opp et budsjett på 620.000 kroner, blant annet begrunnet ut fra at det var behov for å ansette en person i full stilling for å bygge opp- og drive senteret. Bystyret i Narvik svarte med å bevilge 220.000 kroner fra næringsfondet for 1991 med løfte om et like stort beløp for de kommende tre år, under forutsetning av at Nordland fylkeskommune og staten fulgte opp.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

7

Det skulle gå nesten ett år før Nordland fylkeskommune fattet vedtak om å bevilge 600.000 kroner fordelt over tre år i driftstøtte til fredssenteret. I den forbindelse ga styreleder Svein Tore Aspelund et intervju med Fremover hvor han sa at dette var en bevilgning som var av avgjørende betydning for å få etablert et sekretariat, og kunne fortsette arbeidet med ideene og profilen for fredssenteret.

Aspelund uttrykte samtidig «en viss forventning» om at staten ville følge opp med en fast årlig støtte.

Fra staten kom det ingen løfter om driftstøtte, men beskjed om at finansiell støtte til spesielle prosjekter ville bli sett positivt på.

Høye ambisjoner

Ambisjonsnivået blant styremedlemmene ved inngangen til 1992 var høyt. Det hersket optimisme, pågangsmotet var stort, og det ble planlagt flere prosjekter rettet mot barn og unge. Styremedlemmene brukte mye fritid på sitt engasjement, og spørsmålet om et fast styrehonorar ble drøftet for første gang. Det ble ikke vedtatt å utbetale slikt honorar.

Allerede på det første styremøtet, 8. januar, kom spørsmålet om finansiering av driften opp. Det kom flere forslag fra styremedlemmene om hvorfra det kunne søkes penger utover kommune, fylkeskommune og stat. Blant disse ILO (Internasjonale LO), og Amnesty. Å få dratt skolene inn i fredsarbeidet fikk høy prioritet. Det ble diskutert hvordan skoleungdom fra 9. klasse og oppover kunne engasjeres og bevisstgjøres. Et forslag var en konkurranse hvor premien skulle være en skoletur til et aktuelt krigsherjet område.

Det ble også lagt fram forslag om salg av aksjebrev i regi av fredssenteret.

Formål- og mål med fredssenteret ble satt på dagsorden.

Utover ettervinteren og våren ble det brukt tid på å få etablert en jury for Ungdommens fredspris. Det ble søkt kontakt med sentrale personer på Stortinget og i Oslo. Blant disse var stortingsrepresentantene Kirsti Kolle Grøndahl og Inger Pedersen (begge fra Arbeiderpartiet) i tillegg til direktør for Det norske Nobelinstitutt, Geir Lundestad, og Åge Danielsen som var departementsråd i Forsvarsdepartementet.

Diskuterte nøytralitet

I samme periode ble det jobbet med et prosjekt hvor målet var å få på plass det som skulle skje under arrangementet knyttet til 50-årsmarkering av Beisfjordtragedien. Det ble søkt om prosjektstøtte fra to departement (KUD og FD) til dette.

Ikke alle syntes planene om å etablere et internasjonalt fredssenter i Narvik var like realistiske. I april ble medlemmer av styret i stiftelsen invitert til et møte i Narvik-klubben i Oslo for å innlede til diskusjon over temaet «Narvik fredssenter – illusjon/realitet». Det kom ingen konklusjon ut av diskusjonen.

I mai kom den omsøkte bevilgningen/prosjektstøtten fra Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) og Forsvarsdepartementet (FD) på tilsammen 180.000 kroner. Det ble samtidig gitt løfte om oppfølging fra de samme til konkrete prosjekt i 1993 og 1994.

8

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

I forkant av minnemarsjen og arrangementet i Beisfjord (kalt Beisfjord-Jugoslavia) 20. juni 1992 dukket problemstillingen knyttet til nøytralitet opp. Styret diskuterte om arrangementet ble for komplisert å gjennomføre politisk p.g.a den pågående Bosnia-krigen. De landet på et nei, og det ble sendt ut invitasjon til samtlige skoler i kommunen.

Marsj- og markering ble gjennomført som planlagt den 20. juni med utenlandske gjester til stede.

Komité for Ungdommens fredspris ble utnevnt 31. august. Den bestod av Finn Stenstad, Reiulf Steen, Ole Danbolt Mjøs, og Margrete Sunde. Etter å ha deltatt i dette arbeidet valgte Finn Stenstad å trekke seg fra sine verv i fredssenteret.

Finn Stenstad:

«Det var optimisme i begynnelsen, men jeg tror lufta gikk ut da hverdagen meldte seg et drøyt år etter etableringen i 1991. Nye personer ble trukket inn. Våre ambisjoner ble trukket ned mot et lokalt- og etter min mening snevert perspektiv. Jeg trakk meg ut av arbeidet, og det hele ble vel etter hvert litt for smått…»

Nei til kunstprosjekt

På et møte i oktober ble Veslemøy Wiese ansatt som prosjektleder ved fredssenteret. Hun takket nei, og det ble ikke ansatt noen prosjektleder før sommeren 1993. Wiese ble på et senere tidspunkt engasjert for å vurdere styrets arbeid knyttet til visjoner, mål og realisme. Hennes konklusjon var at fredssenterets formål om å jobbe «for fred og mellommenneskelige relasjoner blant unge mennesker» var altfor vag, og ikke gjorde at fredssenteret i Narvik skilte seg ut fra andre slike senter. Dessuten trakk hun fram at arbeidet til styret i fredssenteret bar for mye preg av det enkelte styremedlems interesse for spesielle tema, og at dette tok fokus vekk fra å utvikle senteret.

Et spørsmål av prinsipiell art dukket opp på det siste styremøtet i 1992. Narvik Peace Trek (fredsløpet) gikk med et underskudd på 7.000 kroner etter løpet i 1992, og søkte fredssenteret om et tilskudd på et tilsvarende beløp for å dekke dette.

Etter debatt og avstemming vedtok styret å gi Narvik Peace Trek et fast, årlig tilskudd på 7.000 kroner.

I mai 1993 skulle Lofot-kunstneren Scott Thoes prosjekt «Bridge for peace» – også kalt «Tanks for peace» presenteres i Narvik. Dette var et kunstprosjekt som fikk en del internasjonal oppmerksomhet fordi det gikk ut på å skape et gigantisk kunstverk av 4.000 utrangerte stridsvogner. Thoe ville sveise disse sammen til en gigantisk skulptur som skulle plasseres på et geografisk punkt hvor Polen og Tyskland møtes ved elva Oder.

I forbindelse med presentasjonen var det gitt et muntlig løfte om at fredssenteret kunne være vertskap for seks russiske gjester i Narvik i mai.

Da styreleder informerte om fredssenterets engasjement, førte dette til protester fra de øvrige styremedlemmene. Protestene gikk på at de utsendte styrepapirene helt manglet informasjon om senterets påtenkte rolle som vertskap. Hele innstillingen var mangelfull, og manglet både et kostnadsoverslag og styring. Et styremedlem truet med å trekke seg, og hele styret uttrykte generell kritikk av måten fredssenteret ble drevet på. Resultatet ble at det innførtes administrative rutiner som, ifølge styreprotokoll av 7. juni.

«Sikrer den økonomiske situasjonen til enhver tid, og at hver ny sak blir fremmet med økonomiske konsekvenser».

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

9

Og nettopp den økonomiske situasjonen for fredssenteret var på dette tidspunktet så anstrengt, at styret vedtok at påbegynte prosjekter som «Bridge of peace» og «Russerfangeprosjektet» ikke kunne følges opp. De involverte ble informert om vedtaket skriftlig.

Ansatte prosjektleder

Sommeren 1993 ble Leif Kjetil Tviberg ansatt som prosjektleder for en periode på to år. Han startet i jobben 9. august. Med Tviberg kom de mer formelle sidene ved driften av senteret, inkludert det videre arbeidet med mål og strategi, på plass.

På ettersommeren 1993 bevilget styret i fredssenteret 40.000 kroner til fredskonserten «Peace Symphony» som skulle avholdes i forbindelse med fredsløpet i september. Dette var en konsert framført av et internasjonalt orkester av unge musikere fra flere land i Europa.

I stiftelsens vedtekter fra 1993 het det opprinnelig at stiftelsen skulle drive holdningsskapende arbeid for fred blant barn og ungdom. Men etter en tid vedtok styret at fredssenterets hovedsatsing skulle avgrenses, slik at det heretter skulle legges mindre vekt på de minste barna og de meste voksne ungdommene til fordel for «kjernegruppene».

Med tanke på aktiviteten i 1994 vedtok styret at hovedvekten av senterets virksomhet skulle ligge på fredsbyggende prosjekter, men at det skulle være anledning til å følge opp innspill fra fredsbevegelsen.

«Vi kan gjerne være kontroversielle i valg av konferansetema, prosjekter o.l, men ikke legge vekt på politiske utspill» Het det i et styrevedtak.

Styret vedtok samtidig at fredssenterets hovedsatsing i 1994 og 1995 skulle rettes østover, og mot relativt nære områder.

De store arrangementene i 1994 skulle være: • En fredsleir for ungdom

• Å arrangere et fredssymposium

• Å arrangere sommerskole/sommerkurs for ungdom

Det ble også vedtatt å sette i gang et arbeid med tanke på å bygge opp et fond for å finansiere Ungdommens fredspris.

I desember 1993 vedtok styret at stiftelsen heretter skulle ha et styre på fem personer med to varamedlemmer. Narvik kommune og Nordland fylkeskommune skulle ha rett til å utpeke en representant hver til styret. Det ble også foreslått at stiftelsen burde ha et ytre råd med medlemmer fra organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner med tilstrekkelig nasjonal- og internasjonal tilknytning. Folk som var villige til å opptre som kontaktskapere og støttespillere for fredssenterets virksomhet.

10

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Fokus på prosjekter

Årsmøtet 8. desember valgte Jørgen Erik Christensen som ny leder for et styre på fem, pluss to vararepresentanter. I tillegg ble det vedtatt at styret skulle suppleres med en ungdomsrepresentant.

1994 ble innledet med planer som ville innebære et høyt ambisjons- og aktivitetsnivå for fredssenteret. Stikkord var langsiktig, strategisk planlegging, og nedsetting av prosjektgrupper hvor målet var å trekke inn så mange personer som mulig utenfra.

Som:

For å ta bedre vare på Narvikløpets fredsperspektiv vedtok styret i fredssenteret å knytte seg tettere til arrangementet ved å være representert i løpets styre.

Styreleder Jørgen Erik Christensen skulle være fredssenterets representant.

Samarbeidet ble organisert som et eget prosjekt med en egen prosjektgruppe.

Prosjekt var i det hele et nøkkelord for fredssenteret dette året. Det ble vedtatt at organiseringen av arbeidet framover skulle være at styret først og fremst skulle ta opp strategiske diskusjoner. Det utadrettede arbeidet skulle organiseres gjennom prosjektgrupper, hvor så mange som mulig skulle trekkes inn utenfra. Disse prosjektgruppene skulle ha konkrete oppgaver, og en tidsfrist for å rapportere tilbake til styret. Å få i gang prosjekter knyttet til skolene ble gitt høy prioritet.

Andre aktuelle prosjekt var et datakommunikasjonsprosjekt med mål å knytte «krigsbyene» tilknyttet World Union of Cities for Peace tettere sammen, og tanken om å arrangere en fredsleir med deltakere fra hele Nordkalotten og Russland. Det ble understreket at leiren måtte ha et fredsinnhold, og ikke bare være et «ferieopphold».

Ungdommens fredspris ble satt på dagsorden, og det ble vedtatt å styrke ungdomsprofilen både når det gjaldt forslag på kandidater til prisen, og utdelingen av denne. I den forbindelse dukket navnet til den engelske artisten Phil Collins opp som en mulig prisutdeler. Det ble aldri tatt kontakt med han.

Det ble opprettet et fondsstyre for prisen med tre representanter fra fredssenteret. Styret skulle møtes månedlig, mens prosjektgruppene skulle møtes etter behov.

Blant mange prosjekt det ble arbeidet med våren 1994 var det såkalte Russerfangeprosjektet, hvor fredssenteret hadde påtatt seg å skaffe finansiering til Marianne Neerland Soleims forskningsprosjekt om russiske krigsfanger i Norge 1941-45.

Jørgen Erik Christensen avløste Leif Kjetil Tviberg, og ble ansatt i en 80 prosent stilling som prosjektleder og daglig leder fra 1. august 1994. Han ble ansatt uten at stillingen var lyst ut, og styret sendte ut en pressemelding hvor det framgikk hvorfor man valgte å ansette uten utlysning. Med Christensen ute av styret, måtte ny styreleder velges.

Prosjektet «Tenn et lys for fred» på Parkhalltaket 6. april samlet mange mennesker, og ble i så måte vellykket. Men arrangementet fikk ekstra oppmerksomhet da stearinlysene etter hvert tok form av et stort bål som brannvesenet måtte rykke ut for å slukke. Bålet skapte en del dramatikk, men ingen kom til skade.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

11

Internasjonal fredsleir for ungdom

Våren 1994 diskuterte styret igjen fredssenterets framtid og visjoner. I forkant av styremøtet 9. mai var styrets medlemmer bedt om å skrive ned sine tanker om dette. Til møtet var også Narviks ordfører, Odd G Andreassen, invitert. Alle var enige om at det å få på plass en sikker finansiering var viktigst, og at et offentlig driftstilskudd var det mest realistiske i så måte.

Blant forslagene ellers var behovet for å jobbe for å få på plass et eget fysisk bygg/en bygning for fredssenteret, heller enn et kontor.

Viktigheten av å holde på ungdomsprofilen gjennom å arrangere fredsleir og ungdomskonferanse på fast basis ble diskutert og vedtatt videreført. En prosjektgruppe på åtte personer med Jørgen Erik Christensen som leder fikk ansvaret for å planlegge og legge til rette for en internasjonal fredsleir for ungdom i alderen 16-19 år sommeren 1994. Denne skulle gjennomføres i dagene fra 29. juli til 6. august. I etterkant av denne leiren ble det vedtatt at kommende fredsleire skulle være for ungdom i alderen 18-22 år.

En prosjektgruppe med Svein Tore Aspelund som leder fikk i oppgave å planlegge, koordinere, og skaffe finansiering til en ungdomskonferanse om Bosnia.

Konferansen ble planlagt gjennomført i dagene 21.-23. oktober 1994. Den ble senere avlyst blant annet på grunn av manglende interesse fra ungdom utenfor Narvik. Bred nasjonal interesse var en forutsetning for å få finansiering fra staten.

Styret ønsket å utsette konferansen til 1995.

I etterkant av fredsløpet og den avlyste konferansen om Bosnia ble det rettet intern kritikk i styret av hvordan disse arrangementene var behandlet. Styret vedtok at det skulle utarbeides en evaluering av både fredsløpet og ungdomsleiren.

Nødvendigheten av å ha et perspektiv ut over lokalsamfunnet ble sett på som viktig.

«Ender fredssenteret opp som et Narvik-prosjekt, er vi ikke lenger særlig interessante», het det i en uttalelse.

Svein Tore Aspelund foreslo på møtet at krigsminnemuseet burde moderniseres og slås sammen med fredssenteret til et opplevelses- og aktivitetssenter.

Forslaget ble ikke vedtatt.

Jørgen Erik Christensen pekte på at når det skulle brukes fem millioner kroner på å reise et krigsminnesmerke (nasjonalmonumentet Trinigon), så burde det også brukes fem millioner kroner på å bygge et fredssenter.

Odd G Andreassen mente at Aspelunds forslag om museum/opplevelsessenter var uaktuelt. Han påpekte også at Christensen opererte med feil tall for byggingen av monumentet. Prisen var 2,5 millioner. Andreassen fortalte at finansieringen av et fredssenter i stedet for et minnesmerke hadde vært oppe til seriøs diskusjon i komiteen for monumentet, men at det lå utenfor dens mandat å foreslå dette.

«Et fredssenter-bygg bør nok komme, men det kan ta tid. Hvis det skal bygges nytt, vil det dreie seg om kostnader i klassen 5-10 millioner kroner», sa Andreassen, som stilte på møtet som privatperson og ikke som ordfører.

Jørgen Erik Christensen fikk endret sin stilling fra prosjektleder til daglig leder i 50 prosent stilling. Det ble samtidig vedtatt at styret heretter skulle konsentrere seg om de overordnede linjene ved fredssenteret, og ikke drive detaljstyring av den daglige driften.

12

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

I møtet 30. november ble styret informert om at Finn Stenstad hadde trukket seg fra komiteen for Ungdommens fredspris.

I forbindelse med 50-årsjubileet for slutten av 2. verdenskrig i mai 1995, ble det planlagt gjennomført fire prosjekt; et internasjonalt fredssymposium, og tre arrangementer for lærere og elever. Planene ble etter hvert redusert til kun fredssymposiet; begrunnelsen var kapasitetsproblemer. Opplegget for den internasjonale fredsleiren i Skjomen sommeren 1995 ble diskutert.

Kontroversiell uttalelse

I et intervju med Fremover tok daglig leder Jørgen Erik Christensen til orde for å arrangere et forsoningsmøte mellom gamle fiender i forbindelse med 50-årsjubileet i mai. Ideen var å la den tyske general Dietls datter, og den franske general Bethouarts sønn møtes i Narvik under jubileet for å gi hverandre et forsonende håndtrykk.

«Sier vi nei til dette kan vi heller ikke kalle oss en fredsby», sa Christensen blant annet til Fremover.

Ideen vakte kraftige reaksjoner blant annet fra veteraner fra kampene på Narvikfronten, som fortalte at sårene fra krigen ikke var grodd ennå. Å gjennomføre dette håndtrykket ville røre ved mange.

«Så vent med å gjennomføre en slik ide til alle veteranene er borte», het det fra Roald Wiker Johansen som på den tiden var formann i Nord-Hålogaland veteranforening.

Kritikken ble tatt opp i styret med spørsmål om ideen var klarert med noen der før den ble gitt. Christensen innrømmet at uttalelsen ble gitt på sparket, og ikke var klarert med noen. Styret vedtok at framtidige kontroversielle uttalelser skulle avtales med styreleder på forhånd.

Annexstad Trolie ny styreleder

Den økonomiske situasjonen for fredssenteret ved inngangen til 1995 var anstrengt, og fortsatt uavklart – både med tanke på framtidige driftstilskudd- og på prosjektstøtte. Verken fylkeskommunen, Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, eller Kirke- og undervisningsdepartementet hadde svart på tilsendte søknader.

Styremøtet 23. februar slo fast at prosjektfasen fra 1992-1994 opphørte ved årsskiftet, og skulle avsluttes i løpet av 1995. Tor Stiberg la i den forbindelse fram et forslag for årsmøtet vedrørende fredssenterets framtid; permanent drift, fortsatt prosjektfase med søknader om finansiering år for år, eller nedlegging.

Styret vedtok å gå inn for permanent drift, med et tillegg: Dersom det ikke ble funnet en løsning for å finansiere permanent drift, gikk styret inn for å bringe stiftelsen til opphør.

Årsmøtet 28. februar 1995 vedtok at prosjektfasen skulle forlenges ut 1995, og erstattes med permanent drift i 1996. Styret prioriterte samtidig arbeidet med å finansiere permanent drift av fredssenteret i nært samarbeid med Narvik kommune.

Antall styremedlemmer ble utvidet fra 6 til 7, pluss to varamedlemmer. Narvik Peace Trek skulle være representert med en person.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

13

Styret fikk denne sammensetningen: Ellen Annexstad Trolie (leder)

Stig Åsheim Molvik (nestleder) Svein Tore Aspelund Gisle Nordstrand

Knut Erik Høiby (Nordland akademi for kunst og vitenskap) Bente Sørum (Narvik kommune)

Kurt Henriksen (Narvik Peace Trek)

I februar 1995 ble det vedtatt nye vedtekter, som avløste de tidligere fra 1993. De nye vedtektene bestod av 41 detaljerte paragrafer for Narvik – fredssenter i nord.

Blant annet ble det tatt med at minst to i styret skulle være under 26 år.

Det ble gjort en endring som sa at representantskapet, og ikke styret, heretter skulle være fredssenterets øverste organ. Representantskapet besto av den til enhver tid sittende ordfører i Narvik, fylkesordføreren, og fylkesmannen i Nordland.

I tillegg ble 14 organisasjoner bedt om å utpeke hvert sitt medlem. Disse organisasjonene var Nei til atomvåpen, NUPI, Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Narvik, Nordland akademi for kunst og vitenskap, Norsk folkehjelp i Narvik, de videregående skolene i Narvik, PRIO, Barents-sekretariatet, Nordland Røde Kors i Narvik, Krigsminnemuseet, ungdomsskolene i Narvik, og Fredssenterets venner.

Representantskapet skulle holde ett årlig møte.

To fredspriser

Etableringen av en egen Idrettens fredspris etter initiativ fra Narvik-klubben i Oslo og Rolf Urke i 1993 skapte debatt og en del uro i styret sommeren 1994.

Viktigheten av å skille denne nye prisen fra fredssenterets egen Ungdommens fredspris ble vektlagt. Det måtte komme klart fram at prisene var uavhengige av hverandre, het det. At Narvikløpet for fred med Rolf Urke i spissen også opprettet en egen Fredsdueklubb ble sett på som problematisk av styret i fredssenteret.

Medlemmer av bystyret tok på sin side til orde for at det nærmest var gått inflasjon i fredspriser i Narvik, og at folk flest hadde problemer med å skille de to prisene fra hverandre.

Men etter at Narvik Peace Trek ved Kurt Henriksen ble innlemmet i styret under årsmøtet i februar 1995, ble all uenighet knyttet til de to prisene lagt vekk. Det ble vedtatt et tett samarbeid om Idrettens fredspris og fredsdueklubben, som begge hadde Thorvald Stoltenberg som sin høye beskytter.

Narvik kommune bevilget et årlig beløp på 20.000 kroner til prisen, og lot sittende ordfører lede juryen på sju som skulle velge prisvinneren. De øvrige i juryen var en tidligere toppidrettsutøver, rektoren ved Nansenskolen, generalsekretæren i Det norske flyktningråd, rektor ved Universitetet i Tromsø, og to representanter utnevnt av Norges Idrettsforbund.

14

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

En etterlengtet suksess

Bosnia-konferansen, som ble arrangert under Vinterfestuka i mars, samlet nærmere 250 deltakere fra Norge og det tidligere Jugoslavia. For fredssenteret ble konferansen en suksess, og en pause fra spekulasjonene som hadde gått en tid om at fredssenteret sto i fare for å bli lagt ned.

«Bosniakonferansen er langt ifra et siste krampetak, tvert imot. Fra 1995 håper vi å få en fast plass på statsbudsjettet slik at vi ytterligere kan konsentrere oss om fredsarbeid» uttalte fredssenterets daglige leder til Fremover etter konferansen.

En sak som involverte Bergen Arkitektskole og et studentprosjekt knyttet til utarbeidelse av ideskisser for etableringen av et mulig opplevelsessenter i tilknytning til fredssenteret i Narvik skapte debatt i styret. Av styreprotokollen framgår det at initiativet til et slikt samarbeid ble tatt av et styremedlem personlig, uten at dette på forhånd var drøftet verken med daglig leder eller styret.

Utfordringen lå i at Bergen Arkitektskole presenterte et reisebudsjett på 140.000 kroner for å komme til Narvik og presentere planene/skissene. Av dette budsjettet skulle fredssenteret dekke 50 prosent – delvis gjennom sponsing. Saken løstes ved at styret bevilget 5.000 kroner til prosjektet, samt dekte 4.000 kroner til overnatting for studentene.

Jørgen Erik Christensen sa opp som daglig leder med virkning fra 31. juli. Styret vedtok at det skulle lyses ut en stilling som medarbeider – ikke som daglig leder i 50 prosent. Stine Husjord ble ansatt.

6. august ble Hiroshimadagen markert med nedleggelse av grunnsteinen for fredsmonumentet Heiwa utenfor rådhuset i Narvik. Minnesmerket kom i stand etter initiativ av Rolf Urke, og skulle utformes som en sovende baby. Skulpturen ble utført av kunstneren Håkon Anton Fagerås. Finansieringen av minnesmerket var et spleiselag mellom privatpersoner, større sponsorer med Narvik Energi som den største, og Narvik kommune. For å finansiere Heiwa ble det blant annet solgt et kunstverk av lofotkunstneren Lind-Arnold Solstad.

Fiasko for fredssymposium

I forbindelse med avviklingen av Narvik Peace Trek (fredsløpet) 2. september mottok Johan Olav Koss Ungdommens fredspris for sitt arbeid gjennom Olympic Aid, samtidig som han delte ut Idrettens fredspris til Grete Waitz for hennes engasjement i Care Norge.

Narvik Peace Symphony (fredskonserten) som ble arrangert 2. september ble vellykket kulturelt sett, men en fiasko med tanke på oppslutningen fra publikum.

I etterkant ble manglende medieomtale gitt noe av «skylden» for dette.

Etter 1. oktober ble fredssenteret drevet uten daglig leder. Samtidig tilspisset den økonomiske situasjonen seg. I verste fall måtte fredssenteret ha penger til en eventuell nedleggelse. På et styremøte ble det diskutert om fredssenteret skulle låne penger fra «Russefangeprosjektet» til den daglige driften i påvente av økonomiske bidrag fra departementene.

Det ble sendt en søknad til Narvik kommune om et fast årlig tilskudd, samtidig som styreleder Ellen Annexstad Trolie ble sendt til Oslo for å purre på departementene. Utenriksdepartementet ville ikke bevilge penger til permanent drift av fredssenteret i 1996, men lovet at senteret skulle få penger til aktuelle prosjekter.

I mangel av daglig leder gikk Ellen Annexstad Trolie over i en stilling som arbeidende styreleder.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

15

Under budsjettbehandlingen i desember vedtok kommunestyret i Narvik å bevilge 400.000 kroner årlig til fredssenteret.

Fredssymposiet i mai 1995 hadde fokus på det utenrikspolitiske samarbeidet i Barentsregionen. Symposiet ble en publikumsmessig fiasko. Kun et førtitalls mennesker, av dem en skoleklasse fra videregående, møtte opp i auditoriet på Høgskolen for å høre Oddrun Pettersens foredrag om situasjonen i Barentsregionen.

«Narvikfolk ga blaffen» - var tittelen i Fremover, i en artikkel hvor fredssenterets tidligere daglig leder Jørgen Erik Christensen uttrykte sin skuffelse, og stilte spørsmålet om hvorvidt Narvik lenger kunne kalle seg en fredsby.

Mer begeistring vakte det at Kong Harald i sin tale ved åpningen av nasjonalmonumentet Trinigon, roste arbeidet med å etablere et permanent fredssenter i Narvik. Fredssenterets styreleder, Ellen Annexstad Trolie, uttrykte glede og begeistring over kongens uttalelse, og fortalte til Fremover at det majesteten sa var til stor inspirasjon for det videre arbeidet med å få på plass et permanent senter.

«Fredsmarkeringen brakte krigen og dens avslutning nært innpå svært mange.

Kanskje ser vi nå klarere betydningen av å prøve å oppdra ungdom til fredsarbeid.

Det har med holdninger og ideologi å gjøre, og her mener jeg fredssenteret i nord har en stor misjon».

Sa Annexstad Trolie blant annet.

Vanskelig personalsituasjon

Fredssenterets framtid, framtidige prosjekter, og arbeidsform sto på dagsordenen allerede på det første styremøtet i 1996. Det ble satt fokus på økonomien knyttet til hvert enkelt prosjekt, og stilt krav om at hvert eneste prosjekt skulle overbudsjetteres for å sikre at inntektene alltid ble høyere enn utgiftene.

Økonomi, fredssenterets strategi og organisering var et gjennomgående tema hele 1996. Blant annet ble det diskutert hvorvidt senteret burde ha en link til kommunens næringsplan slik at kommunen kunne komme inn i strategiprosessen på et tidlig tidspunkt.

Allerede tidlig på året meldte arrangørene av fredsløpet (Narvik Peace Trek) at de slet med økonomien. Regnskapet etter løpet i 1995 viste et underskudd på 80.000 kroner, og fredssenteret ble anmodet om å bidra til å dekke dette. På grunn av den økonomiske situasjonen fredssenteret selv befant seg i ble dette avslått.

Det ble iverksatt en idedugnad hvor både initiativtakerne til løpet og arbeidsutvalget i fredssenteret deltok. En sentral ide som kom ut av denne dugnaden var å iverksette et prosjekt for å fokusere på å bedre finansieringen av løpet, noe som også var i tråd med fredssenterets nye strategiplan. Løpet fikk i april et tilskudd på 60.000 kroner fra Narvik kommune, og senere et tilskudd på 30.000 kroner fra fredssenteret. Disse bidragene bidro til å sikre at fredsløpet ble arrangert i 1996.

Stadige forfall til styremøtene ble tatt opp, og det ble diskutert å gjøre disse møtene mer interessante ved å oppfordre styremedlemmene til selv å ta initiativ.

16

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Jan Egeland fra UD, Hilde Henriksen Waage fra PRIO, og Hanan Goder fra Israels ambassade takket tidlig ja til å være forelesere på ungdomskonferansen om Midtøsten som skulle holdes under Vinterfestuka i mars. Kirke- undervisnings, og forskningsdepartementet, og Utenriksdepartementet bevilget 50.000 kroner hver til konferansen. På tross av god markedsføring, var interessen for å delta på konferansen blant elevene i den videregående skolen i Narvik laber.

For å bedre kontakten utad- og utenfor regionen og landsdelen ble det foreslått å opprette et råd med kjente politikere og fredsarbeidere. Blant folk som var ønsket i et slikt råd var Thorvald Stoltenberg, Jo Benkow, Reiulf Steen, Kirsti Kolle Grøndahl, Geir Lundestad, Torill Skaar og Kai Eide. Et forslag om å etablere et Ytre råd ble lagt på is etter at Carl I Hagen og Karl Glad hadde takket nei til å sitte i rådet. Styret vedtok å avvente etableringen av rådet.

Johan Olav Koss og Thorvald Stoltenberg takker nei til å sitte i juryen for Ungdommens fredspris.

På tross av en del innsigelser knyttet til gjennomføringen, og manglende lokal oppslutning, vedtok styret at ungdomskonferansen om Midtøsten som ble arrangert under Vinterfestuka i mars burde gjentas og videreutvikles. Konferansen gikk med overskudd på 31.000 kroner. Dette var penger administrasjonen ønsket å bruke til den daglige driften. Det ble ikke godtatt av Utenriksdepartementet, som krevde - og fikk - halvparten av overskuddet tilbakeført.

Ønsket forskole for siviltjeneste

Ettervinteren og våren var preget av at personalsituasjonen var vanskelig. Den bedret seg litt da Ken Zahl kom inn som den første i siviltjeneste. I forbindelse med at Stortinget skulle debattere ordningen med siviltjeneste, vedtok styret i fredssenteret at det skulle utarbeides et forprosjekt i samarbeid med Kornhaug norsk fredssenter med tanke på å få lagt forskolen for siviltjeneste til Narvik og Gausdal. Saken ble, sammen med etableringen av et fredsuniversitet i Narvik, gitt prioritet i fredssenterets virksomhetsplan for høsten 1996 og våren -97.

Bjørn Rudborg ble ansatt som daglig leder for fredssenteret, og tiltrådte stillingen 2. august 1996.

Etter flere år preget av en omflakkende tilværelse, inngikk fredssenteret i 1997 en leieavtale med Folkets Hus og flyttet kontoret dit.

I forbindelse med minnemarkeringen i mai kom arkitektstudentene fra Bergen til Narvik for å presentere sine arbeider. Med utgangspunkt i temaet «Narvik – fredsbyen i nord?», presenterte studentene sju variasjoner. Flere av dem så for seg et åpnere sentrum fra torget ned mot Narvik havn.

Finansieringen skapte en del debatt, da bystyret i Narvik i mai vedtok å gi fredssenteret et tilskudd på 200.000 kroner for 1995.

Fredsleiren som skulle vært arrangert i juli/august 1995 måtte avlyses på grunn av pengemangel. Det ble sendt ut tilsammen 14 søknader om økonomisk støtte, men kun et fåtall av disse ga et positivt svar. Til slutt måtte fredssenteret konstatere at det manglet 50.000-60.000 kroner for å få leiren finansiert. Valget sto mellom å stenge kontoret hele høsten eller avlyse leiren. Leiren hadde plass til 50 deltakere, og blant de påmeldte var det ungdom fra Hviterussland, Russland, Kosovo, Serbia, USA og Libanon, i tillegg til Norge.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

17

Fredsuniversitet

Til årsmøtet i 1995 hadde Leif Kjetil Tviberg og Svein Tore Aspelund utarbeidet et strateginotat knyttet til fredssenterets framtid. I skissen ble det foreslått at fredssenterets profilering og satsinger i årene som lå foran burde gå i retning av å utvikle et nasjonalt kompetanse- og ressurssenter for fredspedagogikk.

Senteret burde også satse på å arrangere egne-, og i tillegg være vertskap for andres konferanser. De egne konferansene burde være halvårlige, og ta opp aktuelle emner, gjerne i samarbeid med ungdomsorganisasjoner. De internasjonale fredsleirene burde arrangeres årlig i regi av fredssenteret, som også burde arbeide for utveksling av ungdom – fortrinnsvis over det gamle «jernteppet».

For å drive fredssenteret måtte det ansettes en daglig leder, en fredspedagogisk konsulent, og en prosjektmedarbeider. I tillegg kunne det bli behov for å styrke staben i tidsbegrensede perioder i forbindelse med gjennomføringen av spesielle prosjekter.

Finansieringen av senteret burde komme fra Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, Nordland fylkeskommune, Narvik kommune, Landsdelsutvalget for Nord-Norge, men også fra store «private» aktører som LKAB og OVDS. Det årlige budsjettet ble vurdert til å være 1,4 millioner kroner.

Det ble lagt vekt på at et framtidig fredssenter burde organiseres med tanke på å skaffe egne inntekter. Dette kunne gjøres ved å etablere et opplevelsessenter rettet mot turister og andre besøkende, men også mot barn og unge fra vår egen region. Også vernepliktige soldater forlagt i Indre Troms, og soldater som deltok i øvelser i regionen var interessante målgrupper.

«Som ytre ramme forutsettes det et eget fysisk bygg med sentral beliggenhet og arkitektonisk attraktivitet slik at fredssenteret får en klar og egen identitet»

Innholdsmessig burde det trekkes tråder mellom historie, nåtid og framtid. Men også mellom mat, makt og miljø – het det i strateginotatet.

Vellykket fredsleir

Fredsleiren som ble arrangert sommeren 1997 samlet 20 deltakere fra 11 nasjoner.

I tillegg til Norge kom det deltakere fra Russland, Sverige, Spania, Frankrike, Estland, Nederland, Italia, Litauen, Tyrkia og Polen.

Fredssenterets daglige leder, Bjørn Rudborg, sa til Fremover etterpå at interessen for å få være med hadde vært stor. Så stor at det ikke hadde vært problemer å fylle opp de 20 plassene to-tre ganger til.

«Men vi ønsket at leiren skulle ha et solid faglig tyngdepunkt og innhold, så derfor var det naturlig å begrense antall deltakere». Sa Rudborg.

Leirdeltakerne var i Narvik i 14 dager, og deltok i denne perioden på forelesninger og i samtaler knyttet til fredsrelaterte fag. I tillegg utførte de vedlikehold på minnesmerkene i Beisfjord. Den vellykkede leiren ga fredssenteret tro på at det skulle være mulig å etablere fredsstudier ved Høgskolen i Narvik.

Mangel på penger gjorde at Narvik Peace Trek måtte avlyses i september. Til stor irritasjon fra flere. Reaksjonene uteble ikke i leserbrevspaltene til Fremover, hvor avgjørelsen ble kalt en skam – og det som verre var.

18

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Det ble ikke fredsløp, men Peace Symphony gikk av stabelen som planlagt. Under denne ble Ungdommens fredspris for 1997 delt ut. Den tilfalt Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). Organisasjonen fikk prisen for sitt solidaritets- og bistandsarbeid knyttet til undervisningsprosjekt i LatinAmerika og Afrika.

Fred og kultur

Geir-Ketil Hansen tiltrådte som daglig leder for fredssenteret 21. september 1998, og hadde jobben til han tok over som fylkesråd for helse i 1999. Han hadde som mål å gjøre fredssenteret mer synlig for folk flest, og mente at dette kunne gjøres ved å ha flere arrangement spredt ut over året.

Geir-Ketil Hansen:

«For meg er kultur fredsbevarende arbeid. Dette ønsket jeg å synliggjøre og bevise gjennom å gi fredssenteret et bredt kulturelt innhold. Samtidig følte jeg at noe av luften var gått ut av «fredssenterballongen» på det tidspunktet jeg kom inn. Alle tungvekterne som hadde deltatt i minnemarkeringen i 1995 hadde skapt forventninger om at det ville skje noe mer. Det gjorde ikke det, og jeg følte at her måtte det tas tak for å få restartet hele prosjektet og skape mer lokalt engasjement. Blant ideene mine var å arrangere fredsløp, konserter, og seminarer spredt ut over året hvor utøvere fra konfliktområder i verden var deltakere. Å opprettholde den årlige Peace Symphony ble også viktig.

Vi satte fokus på skjebnen til de russiske krigsfangene, og arrangerte flere temaseminar om dette. I 1998 hadde fredssenteret og krigsminnemuseet et samarbeidsprosjekt om en Sovjet-russisk utstilling. Dette var et vellykket samarbeid.

Men fredsarbeid må også skje i hverdagen. Så i tillegg til de litt større tingene hadde fredssenteret jevnlige arrangement, som internasjonale kulturkvelder i samarbeid med flyktningmottaket. Spesielt de internasjonale kulturkveldene samlet stor oppslutning. Da jeg sluttet i jobben i oktober 1999, var det med følelsen av at vi hadde lykkes med å få opp det lokale engasjementet for fredsarbeid og fredssenteret».

I 2001 fikk fredssenteret i samarbeid med krigsminnemuseet utarbeidet en diplomoppgave ved det som den gang het Landbrukshøgskolen på Ås. Landskapsarkitekt Silje Aksnes sin oppgave beskrev en løsning for en minnepark, løst på en helhetlig måte med informasjon på store værbestandige tavler, kombinert med forslag til beplantning, opparbeidelse av gangstier og benker hvor folk kunne sitte i refleksjon. Prosjektet for Minnepark Beisfjord ble aldri realisert. Som følge av oppgaven ble tragedien i Beisfjordleiren løftet frem nasjonalt og internasjonalt.

Viktig navnebytte

Jan Petter Pettersen, som hadde sittet som styreleder fra 1999, ble i 2001 avløst av sin nestleder Per Henrik Mørk. Mørk satt som styreleder helt til 2007, og kom til å spille en sentral rolle i arbeidet med å få fredssenteret inn på statsbudsjettet.

Per Henrik Mørk:

«Det første styret jeg ledet besto av Ellen Annexstad Trolie, Hilde Normark, Ingrid M Botne, Jarle Teigen, Even Aronsen, og Fredrik Sletbakk som styremedlemmer. Vi ble veldig overrasket da vi opplevde at Bondevik 2-regjeringen bevilget to millioner kroner til opprettelsen av fredsstudier ved Universitetet i Tromsø. Det var et slag i ansiktet på fredssenteret som hadde søkt om å komme på statsbudsjettet i så mange år».

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

19

Universitetet i Tromsø opprettet sitt Senter for fredsstudier høsten 2002. Dette skape uro blant sentrale personer i Narvik – fredssenter i nord.

Svein Tore Aspelund:

«Da Universitetet i Tromsø etablerte sitt fredsstudium, proklamerte Nordlys på førstesiden at nå var Tromsø blitt Norges fredsby. Vi måtte reagere, og endret navnet fra Narvik – fredssenter i nord, til Nord-Norsk Fredssenter. Samtidig fikk vi til møte med Ole Danbolt Mjøs – fredsstudiets far. Heldigvis uttrykte han solid støtte til at Narvik selvfølgelig var fredsbyen i nord på grunn av sin spesielle historie. Dette var en viktig, og avgjørende støtte. Så i stedet for å bli en konkurrent, ble Universitetet i Tromsø fra da av en samarbeidspartner og støttespiller».

Danbolt Mjøs, som på den tiden var leder av Nobel-komiteen og i tillegg representerte fredsstudiet ved Universitetet i Tromsø, ble en sentral person da Nord-Norsk Fredssenter i 2004 etablerte et konsultativt råd. Øvrige medlemmer i rådet var Odd-Bjørn Fure fra Holocaustsenteret, biskopene Tor B Jørgensen og Gunnar Stålsett, og Bjørn Egge som representerte organisasjonen Hvite busser til Auswitch. I tillegg til disse var NUPI og PRIO representert med en person hver.

I mai 2004 kom Holocaustsenteret, Falstadsenteret, og Stiftelsen Arkivet med støtteerklæringer om viktigheten av å få finansiert driften av Nord-Norsk Fredssenter.

Svein Tore Aspelund:

«Fredssenteret skyldte en spesiell takk til Odd-Bjørn Fure, professor i historie ved Universitetet i Bergen. Jeg hadde over flere år hatt god kontakt med ham, spesielt fordi han jobbet med sitt store prosjekt; å etablere Holocaustsenteret i Oslo. Han hadde på den tiden et lite prosjektkontor i Oslo, og på oppfordring skrev han et sterkt støttebrev til oss som ble vedlagt søknaden til Kunnskapsdepartementet. Jeg er ganske sikker på at denne støtten ble lagt merke til og hjalp oss til endelig å få en fot inn på statsbudsjettet».

Men det skulle ennå gå et par år før det skjedde. I mellomtiden var den økonomiske situasjonen for fredssenteret like vanskelig og utfordrende som den hadde vært helt fra starten. På tross av dette ble det arbeidet mye og iherdig med store prosjekter, hvor det å få etablert minneparken i Beisfjord og det å få finansiert Marianne Neerland Soleims doktoravhandling om sovjetiske krigsfanger i Norge var de viktigste.

Svein Tore Aspelund:

«Finansieringen var stadig en utfordring og lanseringen av prosjektet «Sovjetiske krigsfanger i Norge» ble av stor, kanskje avgjørende betydning for fredssenteret. Vi fikk bred støtte til ideen, og finansierte prosjektet med støtte fra alle tre nordnorske fylker pluss Forsvarsdepartementet. Universitetet i Tromsø ved historisk institutt ble faglig ansvarlig, og fredssenteret ansatte Marianne Neerland Soleim som doktorgradsstipendiat.

Prosjektet ga fredssenteret betydelig prestisje og nasjonal oppmerksomhet. I tillegg ga prosjektet et kjærkomment administrativt økonomisk bidrag. Men hele perioden frem til tusenårsskiftet var en kamp for å overleve, og særlig viktig var bidraget fra Narvik kommune der fredssenteret blant annet fikk ansvar for kontakt og samarbeid med byens vennskapskommuner».

20

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Sommeren 2004 rammet tragedien Nord-Norsk Fredssenter, da 17 år gamle Isabell Hansen fra Narvik omkom i en tragisk stolheisulykke i Abisko i juni. Jenta deltok på en fredsleir kalt «Youth for Europe» i Kiruna i regi av Nord-Norsk Fredssenter. 36 ungdommer og fem ledere fra Narvik, Polen, Ukraina, Russland og Sverige deltok på leiren. Fredssenterets styreleder, Per Henrik Mørk, beskrev det som skjedde som en tragisk ulykke. Fredsleiren ble avlyst etter ulykken.

Inn på statsbudsjettet

Gjennom 2005 hadde styreleder Per Henrik Mørk tett kontakt med sine partifeller Inge Ryan og Rolf Leikvam på Stortinget. Målet med korrespondansen var å påvirke dem til å påvirke de riktige representantene slik at fredssenteret kunne komme på statsbudsjettet.

Før årsmøtet i 2006 ble det lagt stor vekt på å finne viktige- og riktige personer til å bekle styrevervene. Skal fredssenteret framstå som nordnorsk, måtte dette også avspeiles i styret, ble det sagt. På årsmøtet kom en representant fra Universitetet i Tromsø og en fra Høgskolen i Finnmark inn i styret.

Nord-Norsk Fredssenter fikk sin første bevilgning til drift over statsbudsjettet i 2006 – 16 år etter oppstarten. Bevilgningen kom fra Kunnskapsdepartementet, og var på beskjedne 500.000 kroner. Men dette, i tillegg til andre tilskudd, skapte optimisme og bidro til å sikre driften i 2006.

Ved å være på statsbudsjettet kom Nord-Norsk Fredssenter i kontakt med sammenlignbare fredsinstitusjoner; Holocaustsenteret i Oslo, Arkivet i Kristiansand, Falstadsenteret i Levanger, og Nordsjøfartmuseet i Telavåg. Samarbeidet med disse ble viktig for fredssenteret i arbeidet for å bli anerkjent som et regionalt viktig senter.

Svein Tore Aspelund:

«Etter at vi kom inn på statsbudsjettet så vi at det fantes ulike sammenlignbare institusjoner i Norge med fokus på krigshistorien som mottok støtte over statsbudsjettet. Men støtten kom fra ulike departement og ulike kapittel. Jeg tok da initiativ til en nettverkskonferanse med ambisjon om å starte et nasjonalt nettverk av institusjoner som var opptatt av, og jobbet med, formidling av viktige hendelser knyttet til vår krigshistorie.

Vårt hovedpoeng var at dette nettverket hadde en perfekt geografisk plassering: Holocaustsenteret i Oslo og Østlandet, Falstadsenteret i Trøndelag, Arkivet i Kristiansand og Sørlandet, Narvik i Nord-Norge og Nordsjøfartmuseet i Telavåg og Vestlandet. Det siste var ikke på statsbudsjettet, men ble finansiert av fylkene på Vestlandet.

Møtet fant sted i Oslo hvor også representanter for departementer deltok. Ideen fikk bred tilslutning, og nettverket var etablert. For staten medførte dette at man samlet alle disse institusjonene under samme departement og kapittel».

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

21

Anstrengt forhold

Samtidig medførte reduserte bevilgninger fra Narvik kommune at også krigsminnemuseet slet tungt med økonomien. Kravet om økt samarbeid mellom museet og fredssenteret tvang seg fram.

Per Henrik Mørk:

«På den tiden var det Øystein Djupedal fra SV som var undervisningsminister. Da departementet inviterte til fordelingskonferanse sendte både krigsminnemuseet og Nord-Norsk Fredssenter hver sin representant dit. Vi ble møtt med spørsmålet om hvorfor det kom to fra Narvik, og hvorfor det ble sendt to søknader om driftsstøtte.

Vi forsto da at her burde det være åpning for en sammenslåing av fredssenteret og krigsminnemuseet. Vi så det store potensialet, men det var ikke enkelt å få det til.»

Fredssenterets daglige leder Svein Tore Aspelund tok skriftlig kontakt med bestyrer Ulf Eirik Torgersen på krigsminnemuseet og foreslo et nærmere samarbeid… «til felles beste», som det het i brevet. Samtidig skrev han i en epost til statssekretær Jens Revold: «Vi har ikke maktet å samarbeide…».

Ulf Eirik Torgersen:

«Samarbeidet mellom krigsminnemuseet og fredssenteret var ikke godt i mange år.

Det var rett og slett anstrengt. I tiåret mellom 1990 og 2000 var det ingen kommunikasjon mellom de to. Uten at jeg vil gå i detaljer, så var det personer tilknyttet krigsminnemuseet som følte seg dolket i ryggen.

Samtidig kunne vi ikke unngå å se at verken krigsminnemuseet eller fredssenteret var gitt særlig plass i den omfattende Masterplan for reiseliv i Narvik som ble utarbeidet i 2000. Det var tydelig at vi var inne i en tid da både samfunnet- og lokalsamfunnet hadde forkastet alt som hadde med krigen å gjøre.

Samarbeidsklimaet bedret seg da Geir-Ketil Hansen kom inn som daglig leder for fredssenteret i 1998. På initiativ fra han fikk vi i stand et prosjekt knyttet til en sovjetrussisk utstilling. Den var spiren til et noe bedre samarbeid. Et samarbeid som ble gjentatt i de to vellykkede freds- og forsoningskonferansene i 2002 og 2004».

Et kulturelt høydepunkt for Narvik og Nord-Norsk Fredssenter var det da skulpturen Heiwa av kunstneren Håkon Anton Fagerås ble avduket på Hiroshimadagen 6. august. Nøyaktig 60 år etter at USA slapp atombomben over Hiroshima.

Monumentet ble avduket av Ole Danbolt Mjøs. Han var medlem av rådet for NordNorsk Fredssenter, men også leder for Den Norske Nobelkomiteen. Tilstede ved avdukingen var den japanske kulturattasjeen i Norge, samt representanter for Nordland fylkeskommune og Narvik kommune. Det var flere kulturelle innslag.

Begivenheten fikk god oppmerksomhet fra Narviks befolkning.

I etterkant av avdukingen kom det forslag fra flere om at kunst- og kultur burde inkorporeres sterkere i fredsarbeidet. Det var viktig å ta vare på Narviks unike posisjon som krigs- og fredsby, og utnytte dette i arbeidet med å utvikle nettverkene byen allerede hadde til internasjonale fredsbyer som Hiroshima og franske Caen – het det.

22

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Lørdag 9. september 2005 kom Hiroshimas ordfører Tadatoshi Akiba til Narvik.

Akiba var den som forærte en stein fra det såkalte nullpunktet i Hiroshima i gave til Narvik. Året etter ble Narviks ordfører, Olav Sigurd Alstad, og fredssenterets daglige leder Svein Tore Aspelund invitert til Hiroshima. Anledningen var minnemarkeringen for atombomben 6. august 1945. Invitasjonen var en gjenvisitt etter avdukingen av «Hiroshima-steinen» i Narvik.

I forbindelse med det japanske besøket i Narvik i 2006 var Per Henrik Mørk, i kraft av sin posisjon som varaordfører, vertskap for ordfører Akiba. I et intervju med Fremover ble Mørk spurt om hva han syntes om den utfordringen Narvik hadde fått fra fylkesrådet om å etablere et internasjonalt senter der kultur og fredsarbeid skulle settes i sammenheng.

Mørk, som også var styreleder i Nord-Norsk Fredssenter, uttrykte at han var glad for den utfordringen.

«Det er et signal som vi er veldig fornøyd med, og som er i tråd med initiativ som vi har tatt overfor krigsminnemuseet. Begge lover at det skal legges en strategi fra kommunen for å få til det senteret som blant annet fylkeskommunen har etterspurt.

De er også samstemte i at det er av avgjørende betydning at krigsminnemuseet er med.

Utfordringen blir å få «vridd» Narvik fra å være en by med et krigsminnemuseum, til å bli mer orientert mot fred – men alt basert på sin spesielle krigshistorie».

Sa Mørk til Fremover.

For det ble stadig mer klart at behovet for å få på plass et formelt samarbeid mellom krigsminnemuseet og Nord-Norsk Fredssenter tvang seg fram. Mangelen på samarbeid var ved flere anledninger trukket fram av eksterne statlige- og fylkeskommunale instanser. Det fremsto temmelig klart at verken museet eller fredssenteret ville ha noen framtid uten at de formaliserte samarbeidet, eller slo seg sammen. Det siste virket å være helt utenkelig.

Et senter for fred og krig

Senhøsten 2006 ble det utarbeidet en kombinert ideskisse og prosjektplan som var bygget på denne erkjennelsen. Prosjektplanen ble presentert i november 2006, og inneholdt detaljerte mål og rammer for et framtidig «Narvik senter for fred og krig» som enkelte kalte det. Dokumentet var også ment som vedlegg til en søknad om finansiering av et forprosjekt, og inneholdt derfor Narviks- og landsdelens rolle i historien. For å synliggjøre den økonomiske situasjonen var de statlige bevilgningene til Narvik-institusjonene og de øvrige norske fredssentrene/institusjonene tatt med. Den viste at krigsminnemuseet og fredssenteret bare fikk «smuler» av det de andre fikk.

I et notat knyttet til statens bidrag til fredssentrene skrev Per Henrik Mørk:

«Hvis man er enige i at omfanget av de tragiske historiske hendelsene har betydning for hvor mye myndighetene forventes å skulle satse, vil man kunne enes om at statlige myndigheter burde satse betydelige summer i Narvik sammenlignet med de øvrige institusjonene».

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

23

Det ble vedtatt et forprosjekt som hadde som mål…

«…å lede fram til en omforent løsning for en samarbeidsmodell som medfører en etablering av et nytt museums- og dokumentasjonssenter med formidling, utstillinger, internasjonalt samarbeid, prosjektarbeid, forskning, kunnskapsspredning m.m som arbeidsoppgaver. Et delmål vil være å oppnå permanent statlig finansiering fra og med statsbudsjettet for 2008», som det het.

Framdriftsplanen strakk seg fra desember 2006, gjennom hele 2007 – hvor det blant annet var forutsatt av institusjonsstyrene i krigsminnemuseet og NordNorsk Fredssenter skulle fatte likelydende vedtak innen 15. mars – før den formelle søknaden om statsstøtte skulle sendes Kunnskapsdepartementet med tanke på statsbudsjettet for 2008.

I 2007 besluttet årsmøtet i Nordland Røde Kors å imøtekomme en organisasjonsutvikling, som medførte en overgang til stiftelsen for krigsmuseet.

Også styret i Nord-Norsk Fredssenter vedtok å gå inn i en ny stiftelse. Både museet og fredssenteret skulle likevel bestå som selvstendige institusjoner. Det var ikke snakk om noen sammenslåing.

I 2007 startet arbeidet med å se på mulighetene til å etablere et historisk dokumentasjons- og formidlingssenter, noe Nordland fylkeskommune stilte seg bak, og bevilget 125.000 kroner til. Bestyrer Ulf Eirik Torgersen ved krigsminnemuseet ønsket å få til et forskningssenter på linje med Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og Falstadsenteret, men dette kunne bare bli en realitet med mer statlig støtte.

Senteret skulle ha fokus på det som skjedde i Nord-Norge under krigen, men også internasjonal humanitær rett. I 2008 ble begge stiftelsene enige om å gå sammen til å bli en nordnorsk stiftelse for historieformidling, menneskerettigheter og fredsbygging – noe Stortingets kunnskapskomite var positivt innstilt til. Planene var å samle Nord-Norges krigs- og fangehistorie samtidig som man ønsket å trekke paralleller til dagens fredsarbeid.

1. april 2007 ble det vedtatt å omorganisere museet til en selvstendig stiftelse.

I prosessen videre ble stiftelsen Narviksenteret dannet på initiativ av Nordland Røde Kors krigsmuseum og kompetansesenter, Nordnorsk Fredssenter, Narvik kommune og Kunnskapsdepartementet.

I brev til Ole Danbolt Mjøs ved fredsstudiet på Universitetet i Tromsø redegjorde Svein Tore Aspelund for planene, som var forventet gjennomført i løpet av sensommeren/høsten 2008. Den nye stiftelsen skulle bestå av tre hovedseksjoner, en for krigsdokumentasjon, en krigsfangeseksjon, og en seksjon for ungdom- og fredsarbeid. Stiftere: Narvik kommune kr 50.000. Stiftelsen Nordland Røde Kors Krigsmuseum kr 50.000. Stiftelsen Nord-Norsk Fredssenter kr 50.000.

For uklar profil

Allerede i 2004 fikk Nord-Norsk Fredssenter et eksternt konsulentbyrå til å utarbeide et strateginotat. Formålet med notatet var å få på plass det foreslåtte prosjektet «Utvikling av Narvik som attraksjonssenter og kunnskapsarena med bakgrunn i byens krigshistorie».

Hensikten var å utvikle et produkt som skulle oppleves som interessant både for tilreisende og fastboende. Men det skulle også kartlegge mulighetene for å utvikle Narvik som kurs- og konferansested knyttet til markedsnisjen krig/fred – en visjon om Narvik som Norges svar på Camp David, som det het.

24

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Planen var at både krigsminnemuseet og fredssenteret skulle være med å utarbeide denne mulighetsanalysen. Arbeidet endte imidlertid med at analysen ble ferdigstilt av rådgiver uten medvirkning verken fra fredssenteret eller krigsminnemuseet.

Det som kom fram for fredssenterets part var både negativt – og positivt. Det siste fordi det åpnet for nye muligheter, og ga styret i Nord-Norsk Fredssenter stor frihet til å velge en ny retning.

«Fredssenteret har i dag verken publikumsappell eller posisjon blant spesialister.

Fordelen med denne ganske usynlige posisjonen er at det er få forventninger fra omgivelsene til hva fredssenteret skal drive med. Dette gir styret og ledelsen stor frihet til å velge en ny retning. En vellykket omstilling vil kreve at man spesialiserer seg, slik at man får en sterk posisjon hos en primær målgruppe og derigjennom også en viss synlighet for andre».

Het det blant annet i analysen.

Det ble trukket fram at lokaliseringen i Narvik ga et relevant historisk bakteppe, men at dette var tidsbegrenset. For å understreke dette ble det presentert en såkalt CATI-undersøkelse foretatt av Norsk Gallup for å finne ut hva Norges befolkning forbandt med Narvik. Av denne gikk det fram at 35 prosent av de spurte ikke forbandt noe som helst med Narvik.

Av de 65 prosentene som forbandt noe med Narvik, svarte 35 prosent et lite tettsted i Nord-Norge, 31 prosent svarte 2. verdenskrig, mens 24 prosent svarte malmbyen. Av de som svarte krigen, var et klart flertall voksne menn – viste undersøkelsen. Blant de yngste var det flest som forbandt Narvik med skibyen. Men i sum var det svært få personer under 30 år som visste noe om Narvik i det hele tatt.

Ut fra strateginotatet ble Nord-Norsk Fredssenter gitt følgende råd:

• Fredssenteret har et stort, internasjonalt kontaktnett og bør bruke dette.

• Sats på spesialisering i forhold til Nordvest-Russland.

• Sats på ungdom, men få på plass en tydelig strategi, budskap, og profil.

Det holder ikke å si at Nord-Norsk Fredssenter satser på ungdom, alle fredssenter har unge som prioritert gruppe.

• Gjør fredssenteret til en humanitær avdeling for Narvik kommune. Senteret kan ta ansvar for å arrangere merkedager som 8. og 17. mai. I tillegg kan fredssenteret ta ansvaret for kommunens kontakt med vennskapsbyene russiske Kingisep, serbiske Kikinda og polske Nowy Sacz.

Det siste kom raskt på plass, og innebar ansvar for kulturutveksling på generelt grunnlag, utvidelse av vennskapsbykonseptet, å arrangere kunstutstillinger og kulturarrangement med krig-fred-problematikken som tema, og samarbeid om vedlikehold av krigsgraver og minnesmerker.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

25

Samarbeid med EU

På bakgrunn av det som ble anbefalt etter analysen ble det tatt grep fra fredssenterets styre- og daglige ledelse.

Svein Tore Aspelund:

«Etter at vi kom inn på Kunnskapsdepartementets budsjett, fikk vi klare signaler om at vår viktigste målgruppe måtte være ungdom og prosjekter som formidlet kunnskap om krig og fredsskapende arbeid.

Som nevnt hadde vårt hovedfokus vært på krigsfangeproblematikken, men vi tok signalene og etablerte i 2002 kontakt med det nasjonale kontor for EUs store ungdomsprosjekt Youth in Action. I Norge ble dette administrert av BUFDIR og avdelingen Aktiv Ungdom. Prosjektet finansierte spesielt programmene Internasjonale ungdomsleirer og volontørtjeneste - frivillig arbeid i et annet land. Vi kom raskt i gang med samarbeid, og i 2003 arrangerte vi den første internasjonale ungdomsleiren i Makedonia. Etter det fikk vi finansiert ungdomsleirer nesten hvert år, og volontørprosjekter hvert år. Da jeg takket av i fredssenteret var vi Norges største aktør som sende- og vertsorganisasjon for volontørtjeneste. Mer enn 100 ungdommer hadde vi enten sendt ut, eller vært vertskap for.

Vi var første norske organisasjon som samarbeidet med organisasjoner i Øst-Europa, spesielt i Russland, Armenia og Ukraina, men også i Georgia og Moldova.

Følgende ungdomsutvekslinger ble i løpet av 2004-2006 gjennomført og finansiert via Youth in Actions norsk kontor Aktiv Ungdom: 2004: leir i Struga i Makedonia Totalt 45 deltakere og leder fra Narvik i Norge, Kiruna i Sverige, Nowy Sacz i Polen, Kikinda i Serbia, og Struga i Makedonia.

2004: leir i Narvik og Kiruna Totalt 45 deltakere og leder fra Narvik, Kiruna, Nowy Sacz, Kingisepp i Russland, og Chernivitsi i Ukraina.

2005: leir i Kiruna 45 deltakere fra Narvik, Kiruna, Nowy Sacz, Kikinda, og Struga.

2005: leir i Chernivitsi i Ukraina 45 deltakere fra Narvik, Kiruna, Nowy Sacz, Kingisepp og Chernivitsi.

2006: leir i Kikinda i Serbia 45 deltakere fra Narvik, Struga, Nowy Sacz, Kikinda og Lisboa i Portugal.

2006: leir i Kingisepp i Russland 45 deltakere fra Narvik, Kingisepp, Nowy Sacz, Kikinda, Chernivitsi og Lisboa

Den overordnede tanken bak ungdomsleirene var forebyggende fredsarbeid gjennom økt kjennskap til hverandre, kulturforskjeller og tenkemåte – også på tvers av religionsbarrierer. Leirene hadde – foruten læring om hverandre – også innslag av temaer forankret i spesielle historiske konflikter. Dugnadsarbeid på minnesmerker fra 2. verdenskrig var en del av oppholdet på leiren. Byggingen av en rullesteinmur ved fangeleiren i Beisfjord var eksempel på en slik dugnad.

26

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Et skritt nærmere

Under fylkestingets samling i juni 2008 ble det igjen reist spørsmål om et framtidig freds- og dokumentasjonssenter. Fylkesråd for kultur og miljø Geir-Ketil Hansen svarte på spørsmål fra Venstres Tor Arne Solvoll, som ville vite hvordan fylkesrådet stilte seg til det tiltenkte Freds- og dokumentasjonssenteret i Narvik.

Hansen svarte at fylkesrådet var kjent med at Nord-Norsk Fredssenter i Narvik i samarbeid med Nordland Røde Kors Krigsminnemuseum hadde satt i gang et omfattende arbeid, hvor det langsiktige målet var å etablere et nytt nordnorsk freds- og dokumentasjonssenter.

«Det arbeides nå med å etablere en stiftelse, hvor de tre nordnorske fylkeskommunene vil bli invitert til å delta. Nord-Norsk Fredssenter har videre som mål å få økt de statlige bevilgningene til drift».

Sa Hansen blant annet.

Han kom også inn på den økonomiske situasjonen, og fortalte at målet var å få økt den årlige bevilgningen fra Kunnskapsdepartementet fra en million kroner opp til samme nivå som Falstadsenteret i Nord-Trøndelag som mottok 13 millioner kroner i statlig driftstilskudd.

«Videre er fylkesrådet kjent med at Nord-Norsk Fredssenter har ambisjoner om å realisere et større nybygg i Narvik sentrum, hvor både krigsminnemuseets samlinger og fredssenterets aktiviteter skal inngå», svarte Geir-Ketil Hansen.

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

27

Det skapte skuffelse da det i mai 2009 ble klart at Nord-Norsk Fredssenter og krigsminnemuseet i Narvik tapte kampen om å få prosjektet med å dokumentere de sovjetiske krigsgravene etter 2. verdenskrig. Kultur - og kirkedepartementet ga i stedet oppdraget til Falstadsenteret. Forskningsoppdraget «Krigsgraver søker navn», gikk ut på å skaffe kunnskap om identiteten til de cirka 10.000 sovjetiske falne som ble gravlagt i Norge under siste verdenskrig.

Historikere fra Nord-Norsk Fredssenter og krigsminnemuseet i Narvik fikk bred omtale i Aftenposten for institusjonenes samarbeid om å kartlegge nordmenns rolle i massakrene som foregikk i utryddelsesleiren i Beisfjord under krigen. Institusjonene ville samarbeide med andre historikere om dette dystre kapittel i norsk historie. I et intervju med Aftenposten i juli 2009 fortalte fredssenterets daglige leder Svein Tore Aspelund at…

«Leirens dystre historie er i stor grad ukjent. Det arbeides for å få etablert et minnested der ugjerningene skjedde. Ungdommer fra Jugoslavia, Tyskland og Norge prøver nå å få mer kunnskap om hvem krigsfangene egentlig var».

I 2009 var historien til Nord-Norsk Fredssenter som selvstendig stiftelse slutt. Bror Martin Hansen var styreleder de to siste årene, og var den som fikk lede møtet da styret i fredssenteret vedtok å legge ned. Arbeidet som fredssenteret hadde gjort, ble fra da videreført av stiftelsen Narviksenteret.

17. mars 2011, ble Nord-Norsk Fredssenter formelt slettet fra Brønnøysundregistrene.

Svein Tore Aspelund:

«Jeg er en beskjeden mann, men vil være ubeskjeden nok til å mene at uten fredssenterets tålmodige og idealistiske arbeid, der sten ble lagt på sten, ville vi neppe hatt noe 4. hjørne i dag. Uten fredssenterets initiativ og innsats mot krigsminnemuseet, ville det etter all sannsynlighet i dag fortsatt vært et lokalt museum underlagt Museum Nord, og med svært begrensede utviklingsmuligheter. Fredssenteret ville kanskje ikke overlevd, eller i beste fall gjort det med beskjedene midler og en årlig kamp for tilværelsen.

I stedet startet en ambisiøs og konstruktiv prosess der målet var å løfte Narvik som nasjonalt minnested».

«Da planene om et nytt hotell tok fart fikk Ulf Eirik Torgersen og jeg avtalt møte med arkitekten for hotellet Hans Petter Madsø, og lanserte ideen om et nytt museum på tomten som vi kjenner som det 4.hjørne. Han tente på ideen og sa seg villig til å lage noen ideskisser. Vi tok ideen videre til Narvikgården og Lars Skjønnås. Han tente også på ideen og gjorde det klart at den aktuelle tomten aldri ville bli frigjort for rene kommersielle aktører, men ville kunne passe for ideell og ikke-kommersiell aktivitet.

Skjønnås så muligheten for å koble biblioteksaken til et nytt museums-/fredssenterbygg og dermed begynte snøballen å rulle. Sparebanken Narvik fikk muligheten til å koble på sitt behov, og resten er historie vi alle kjenner. Mange har siden gjort en formidabel innsats og jobb med å realisere et bygg som alle i dag kan være stolt av.

28

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

Styreledere

1991:

Tor Stiberg

1993-1994:

Jørgen Erik Christensen

1991-1993:

1994-1995:

1995-1999:

Tor Stiberg (konstituert) Ellen Annexstad Trolie

1999-2001:

Jan Petter Pettersen

2007-2009:

Bror Martin Hansen

2001-2007:

Mottakere av Ungdommens fredspris

Svein Tore Aspelund

Per Henrik Mørk

1990:

Chai Ling, kinesisk studentleder

1992:

Norway Cup

1991:

1993:

1994: 1995:

ikke delt ut

Operasjon dagsverk

Johan Olav Koss og Olympic Aid (ikke delt ut før i 1995) Grete Waitz og Care Norge

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred

29

Forfatterens etterord

Narvik – Fredssenter i Nord, eller bare fredssenteret som det alltid har blitt kalt, ble etablert av entusiaster. De som var med helt fra starten hadde alle troen på at det skulle la seg gjøre å etablere et nasjonalt- og internasjonalt kjent senter for fredsarbeid i krigsbyen Narvik. Det de hadde felles var ønsket om å ta vare på krigshistorien. De hadde pågangsmot og en visjon, og fikk en positiv start gjennom å arrangere et vellykket fredssymposium i september 1990. Men entusiastene hadde også litt forskjellige «tilleggsmål» for etableringen av senteret. Dette spriket i interesse dem imellom ble senere påpekt som en svakhet for videreutvikling av fredssenteret.

Det som likevel kom til å slite mest på entusiasmen, var den dårlige økonomien.

Helt fra etableringen slet fredssenteret med å finansiere driften, og det skulle ta hele 16 år før målet om å komme på statsbudsjettet lykkes. Heller ikke det å få et fast kontor kom på plass før det var gått mange år.

Et hypotetisk spørsmål blir derfor stående ubesvart. Ville Narvik – Fredssenter i nord klart å etablere seg fra 1991, og overlevd tiden dersom finansieringen fra staten hadde kommet på plass helt fra starten – og senteret i tillegg hadde fått hånd om huset de ønsket seg i Framnesveien 24?

Det får vi aldri svar på.

Men Finn Stenstad, en av initiativtakerne, er sikker når han svarer ja.

«Vi hadde satt oss tre mål, og nådde to av dem. Vi fikk til å arrangere et internasjonalt fredsseminar med tungvektere innen fredsarbeid, politikk og media til stede, og vi fikk opprettet en fredspris rettet mot ungdom. Vi fikk vist at vi kunne.

Hadde vi fått bygget og en sikker statlig finansiering helt fra oppstarten, så hadde vi klart det.»

Kilder

Skriftlige: Styreprotokoller Narvik – Fredssenter i nord fra 1990/91-2002 og Nord-Norsk Fredssenter 2002-2009

«Narvik Freds- og dokumentasjonssenter».

Prosjektbeskrivelse utarbeidet av Konsulentfirma Svein Holbø Joakim Arnøy: «Fredsbygging gjennom kunnskap om krig» Konsulentbyrået Mimir: «Strateginotat Nord-Norsk Fredssenter» Nasjonalbibliotekets avis-samlinger Fremover Ofotens Tidende Nordlys Aftenposten Wikipedia Muntlige: Svein Tore Aspelund Geir-Ketil Hansen Finn Stenstad Per Henrik Mørk Ulf Eirik Torgersen Gitte Wiel Dalan Harald Harnang

30

Nord-Norsk Fredssenter – viktig bidrag på veien mot ett senter for krig og fred