NMS’ erfaringer med menighetsplanting i Europa

Mary S. Rakotovao

Magne Mølster

Sven E. Skjold

Innhold

Innledning

NMS har jobbet med menighetsplanting helt fra organisasjonens start i 1842.

Da brukte vi ikke ordet “menighetsplanting”, men nye menigheter fulgte som et resultat av arbeidet misjonærene og deres medarbeidere gjorde. Etter hvert har menighetsplanting, eller kirkeplanting, blitt et mer vanlig uttrykk for å beskrive prosessen med å starte en helt ny menighet. Vi vil bruke ordet menighetsplanting, og ikke kirkeplanting her, selv om kirkeplanting er det mest brukte uttrykket internasjonalt. Vi velger uttrykket menighetsplanting for å presisere at det foregår innenfor en etablert nasjonal kirke.

De siste 25 – 30 årene har NMS vært aktive med på å plante menigheter i fire europeiske land; Norge, Estland, Frankrike og England (og Kroatia). Noen prosjekter innenfor dette temaområdet har ikke vært menighetsplanting, men det vi kan kalle menighetsfornyelse. I arbeidet med dette heftet har vi brukt våre erfaringer fra NMS sine menighetsplantinger og menighetsfornyelser, spesielt i de prosjektene forfatterne selv har fulgt opp.

Mustamäe, Estland

Dette heftet tar utgangspunkt i forfatternes erfaringer, og de fleste eksemplene vi trekker fram vil være fra Créteil i Frankrike og Saku i Estland, men vi tar også inn andre eksempler. Dette heftet er ikke et akademisk skrift, men et erfaringsdokument. I 2023 gjennomførte NMS en evaluering av fire menighetsplantinger, to i Estland og to i Frankrike som har en akademisk form. Dette heftet håper vi kan være et godt og praktisk supplement til evalueringen.

Arbeidet med menighetsplanting har vi delt opp i tre faser, forberedelsesfase, plantefase og driftsfase. Disse fasene går over i hverandre, og mye av det vi har skrevet kunne vært plassert i alle tre fasene. Vi velger allikevel å holde på skillet mellom disse tre fasene her for å gi oppmerksomhet til at det er noe ulikt fokus avhengig av hvor du er i prosjektets eller menighetens livsløp.

NMS har også vært med på noen mislykkede menighetsplanteprosjekter. Vi er ikke redde for å mislykkes, eller å måtte gi oss etter en tid. For å lykkes må man ta sjanser, da er det naturlig at vi ikke alltid lykkes å nå målet. Samtidig vet vi at det kan være smertefullt for de som har investert personlig i et prosjekt når det ikke lykkes. Derfor ønsker vi å gjøre alt vi kan for å lykkes, men vi vil fortsette å ta sjanser.

Forfatterpresentasjon

Vi er tre prester som har jobbet med dette dokumentet. Alle har vært aktive innen menighetsplanting, to av oss som menighetsplantere og en som faglig ansvarlig fra NMS sin administrative side.

Her er en liten presentasjon av oss med den aktuelle erfaring som hver av oss tar med inn i dette dokumentet:

Mary S. Rakotovao er prest i Den forente protestantiske kirke i Frankrike, EPUdF. Hun har vært misjonsprest i Frankrike, utsendt av NMS, fra 1990. Der har hun jobbet med menighetsfornyelse i Pontault-Combault mellom 1993 og 2009. Fra 2009 til 2013, jobbet Mary med annerledes gudstjenester. (menighetsfornyelse) Fra 2014 til 2022 plantet hunCréteil menighet sammen med sin ektemann, Rafi og andre i menighetsplanteteamet. Fra 2022 har hun vært med å revitalisere Champigny menighet med Rafi. Mary har også være rådgiver for NMS i student- og unge voksne-prosjekt i Lyon, Mission JEEPP.

Magne Mølster, er for tiden misjonsprest i den evangelisk lutherske kirke i Estland, EELK, utsendt av NMS. Der har han vært siden 2011 sammen med sin kone Ave. Først jobbet han delvis i NMS sitt menighetsplanteprosjekt i Mustamäe og delvis i Saku. Fra 2013 har han og Ave vært fullt engasjert med å plante menigheten i Saku sammen med de andre i menighetsplanteteamet. Magne har også arbeidet som lektor på Sunnfjord Folkehøgskole (2002-2005) og vært ungdomsprest i Lunde og Flåbygd menighet i Den norske kirke (Dnk) (2006-2011).

Sven E. Skjold har vært misjonsprest for NMS på Madagaskar og var med på å opprette nye menigheter der sammen med lokale menighetsplantere. Han har erfaring som ungdomsprest og vikarprest i Dnk. Fra 2014 har han, i ulike roller, hatt fagansvar for menighetsplanting i Europa for NMS sin administrasjon. Han har fulgt opp følgende prosjekter administrativt: Frankrike: Créteil menighet, menighetsplanting. Champigny menighet, menighetsfornyelse. Pertuis/Lourmarin menigheter, menighetsfornyelse.

Mission JEEPP, unge voksne forsamling i Lyon og Nice, fellesskapsplantinger. Estland: Mustamäe Maria Magdalena menighet, menighetsplanting. Saku, St. Thomas menighet, Menighetsplanting.

Norge: Spikkestad menighet, menighetsplanting. Tromsø internasjonale menighet, menighetsplanting. Rønvik menighet, Planting av ungdomsmenighet. Ukirke, Stavanger, Planting av ungdomsmenighet.

Oslo International Congregation, menighetsplanting. Ræge, Kristent fellesskap blant Thaier, fellesskapsbygging. England: Keswick, menighetsplanting. West Carlisle, menighetsplanting.

Créteil, Paris

Mål

Målet med et menighetsplanteprosjekt er en livskraftig menighet som har både en åndelig og økonomisk bærekraft.

En livskraftig menighet er en menighet som vokser. En menighet vil som regel stoppe å vokse i antall når den når en viss størrelse, gjerne ca. 150 –200 aktive medlemmer. Vi tror at en menighet som har nådd dette nivået fortsatt kan være livskraftig. Da kan vi snakke om å vokse i modenhet, men også at menigheten fortsetter å være vendt mot, og opptatt av, å nå mennesker utenfor menigheten. En menighet kan også ha andre typer vekst, som f.eks. en inkarnasjonell vekst (dvs. vekst i sitt avtrykk i lokalsamfunnet), vekst i at flere får brukt sine gaver. Dernest tenker vi at en livskraftig menighet døper og sender ut disipler.

Noen bibelske perspektiver på

menighetsplanting

Menighetsplanting er ikke et mål i seg selv.

Menighetsplanting er et middel for Guds misjon, det er et middel for at Guds kjærlighet skal bli mottatt og gitt videre.

Som Jesu disipler er vi sendt for å gi videre det vi selv har fått (Joh 20,21). Når vi ønsker en ny menighet eller vekst i en menighet er det for at enda flere mennesker skal bli berørt av denne kjærligheten som vi selv har mottatt.

En menighet skal være kroppsliggjøringen av evangeliet og Kristi kjærlighet på et bestemt sted eller i en bestemt sammenheng. Enhver kristen er bærer av evangeliet, eller agt på en annen måte; vi er leirkar

som en skatt er lagt ned i (2 Kor 4,7). Det er naturlig for kristne å søke sammen for å dele Ordet og sakramenter. Det har kristne gjort siden starten (Apg 2, 42-44). Menigheten er fellesskapet i et område eller blant en gruppe der vi kristne søker sammen for Ordet og sakramentene, og skal være inkarnasjonen av evangeliet der. Når menigheten deler Ordet og sakramentene vil det også være synlig for andre mennesker i området. Dermed er menigheten inkarnasjonen av, ikke bare evangeliet, men også Kristus selv. Menigheten er Kristi kropp.

Vi kan lese i Apostlenes gjerninger og Paulus sine brev om hvordan

Paulus arbeidet som misjonær. Paulus plantet menigheter i mange av byene han var misjonær i. Vi tror at menighetsplanting er et effektivt verktøy for at nye mennesker skal bli berørt av Jesu kjærlighet, også der det finnes aktive menigheter allerede.

Vi kan lese i Apostlenes gjerninger og Paulus sine brev om hvordan Paulus arbeidet som misjonær. Paulus plantet menigheter i mange av byene han var misjonær

i. Vi tror at menighetsplanting er et effektivt verktøy

for at nye mennesker skal bli berørt av Jesu kjærlighet, også der det finnes aktive menigheter allerede.

Gudstjeneste i Saku kirke

Forberedelsesfase

Drømmer og visjoner

Ethvert menighetsplantingsprosjekt begynner med en drøm, en visjon. Noen ser en mulighet, deler den med andre, og med Guds veiledning går prosjektet fremover.

I menighetsplantingsprosjektet Créteil begynte drømmen for mange år siden, allerede på slutten av 1950-tallet. Befolkningen i Créteil skulle vokse enormt i årene som kom, og bli en av de største byene i de østlige forstedene til Paris. Den regionale protestantiske kirken samlet inn midler og kjøpte et stort hus i Créteil i 1960. Målet var å plante en menighet i denne voksende forstaden.

Det første forsøket på 1960-tallet varte ikke så lenge. Det gjorde heller ikke det andre forsøket på 1990-tallet. I 2014 ba den forente protestantiske kirken (EPUdF på fransk) NMS om å sende et misjonærpar til Créteil for å prøve en tredje gang. I mai 2018 ble Créteil menighet en selvstendig del av kirken (EPUdF). Drømmen var blitt virkelighet.

Også i Estland var det drømmer. Det kristelige arbeidet i Saku ble startet opp i 1994, og i løpet av fire år var det allerede klare visjoner om å etablere en selvstendig menighet og å bygge kirkebygg. Visjonene ble til realiteter, men det tok lengre tid enn først ventet. Saku menighet ble stiftet i 2013, og kirkebyggingen påbegynt i 2019. Visjonen begrenset seg ikke til bare etableringen av en selvstendig menighet. Det ble arrangert flere visjonskvelder. Først i forberedelse med menighetsdanningen, og siden visjonskvelder med søkelys på temaer som menighetens verdier, visjon og slagord, og hvilke drømmer en hadde for framtiden. Siden Saku menighet på det tidspunktet fortsatt var ganske liten, lyktes det i stor grad å samle de frivillige arbeiderne om disse visjonene. Visjonen og verdiene blir av og til trukket fram i prekenene.

Bønn

Dersom bønn er en naturlig del av livet til et gryende prosjekt allerede før menigheten blir plantet, tror vi det er lettere å skape en kultur der bønn har en naturlig plass i menighetens liv også i senere faser. Det kan være lett å prioritere bønn bort pga. tidspress, eller glemme det pga. mange andre viktige saker.

Bilde: Jonas Jacobsson

Vi tror at menighetsplantinger er en bibelsk måte å jobbe på. Slik gjorde apostlene og de første disiplene, kan vi lese i Det nye testamentet (Apg. 2,42 ff; 11, 19ff; 14, 21-23; Tit 1,5), og slik har generasjoner av kristne arbeidet for å spre Guds rike på jorden. Samtidig vet vi ikke hva som er Guds tanker for det enkelte planteprosjektet. Når er tiden moden for å gå i gang, hvem skal kalles til de ulike tjenestene i et slik prosjekt, hvor er det best å satse nå, hvilke valg må vi gjøre? Vi ser det som svært viktig å være lydhøre for Guds ledelse i et slikt arbeid. Dette gjelder langs hele prosessen fra visjon og planlegging, gjennom plantefase og over i driftsfasen, og i menighetens videre liv. Bønn og arbeid følger hverandre hele veien.

Jesus var til stadighet i bønn til sin Far, av og til alene, og av og til sammen med sine disipler (Luk 6, 16 Luk 9,28). Vi tror at også i et menighetsplanteprosjekt har begge disse bønneformene en naturlig plass. Den enkelte prosjektleder og menighetsmedlems bønn hver for seg, og fellesskapets bønn. Innen NMS sitt menighetsplantings-arbeid spiller også ulike norske misjonsforeningers og menigheters forbønn en viktig rolle.

Bønn kan ha mange ulike funksjoner, og noen er nevnt ovenfor. En funksjon av bønn som ikke er nevnt, er hva den gjør med oss som ber. Vi som ber, må være åpne for å bli forandret av Gud eller kalt av Gud. Den som ber åpner seg for Gud om et spesielt bønnetema, og vil derfor kunne bli preget av det hun ber om. Innenfor enkelte menighetsplantinger har enkelte mennesker bedt i årevis om at det skal bli en menighet på et sted. Når det da blir snakk om et mulig prosjekt, ser troen det som et svar på disse bønnene. I andre prosjekter danner man bønnegruppe først når prosjektet begynner å ta form.

Det er vanskelig å måle verdien av bønn opp mot arbeidsredskaper som enkeltpersoners innsats, penger, bygninger, ledere og annet i menighetsplantingsarbeidet. Her handler det om troen på at bønnen er viktig.

Eksempler på bønnens rolle

De som har vært med og plante menighet i Saku, har vært overbevist om at bønnen har spilt en avgjørende rolle. Dette skyldes ikke minst ett av menighetsmedlemmene som i mange år var en sentral person i menighetens bønnegrupper. De eldre som den gangen utgjorde kjernemenigheten i Sakus forsamlingsarbeid, samlet seg i to bønnegrupper, og de møttes her flere ganger i uka. De bad om en selvstendig menighet i Saku, om kirkebygg og for at flere mennesker skulle møte Kristus. De ba om egen prest og kirkemusiker. De fikk etter hvert alt det de ba om.

Også mange utenfor Saku har bedt for arbeidet, både i Norge, i Finland og andre steder.

Det har vært mange etapper i arbeidet, og de har kommet i logisk rekkefølge. Spesielt påfallende var de tre millioner kronene som ble overført kirkebyggingsfondet i 2018 takket være løsning på en langvarig diskusjon mellom stat og kirke om kompensasjon av konfiskerte kirkeeiendommer i sovjettiden. Det var akkurat på det punktet kirkebyggstiftelsen hadde fått sin egen prosjektleder og var mentalt forberedt på å starte kirkebyggingen.

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt 18,20)

I Créteil begynte misjonærene med en bønnegruppe i 2014, før de startet opp andre aktiviteter. Oppdraget for denne gruppen var å be for menighetsplantingsprosjektet, å be for hverandre, og å be for bestemte emner etter ønske fra de som ikke kunne delta i gruppen. Denne gruppen begynte med ukentlige møter og møtes fortsatt i dag.

Menighetsplantingen i Mustamäe startet i det små med fellesskapsmøter i en trang leilighet i en av de mange høyblokkene i denne bydelen av Tallinn. Det ble bedt og delt, og på et tidspunkt var flokken stor nok til å invitere til offentlige gudstjenester. Siden de på det tidspunktet ikke hadde 13

egne lokaler, fikk de bruke menighetshuset til en annen menighet i Tallinn (Nõmme Rahu menighet). Siden har bønn, ikke minst Taizébønn, vært en fast og viktig del av menighetens arbeid og identitet.

Lokalt initiativ

I NMS har vi vært opptatt av at initiativet til et nytt prosjekt skal komme fra den lokale partner, det være seg fra nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå. Vi ønsker ikke at menighetsplanting skal være en kritikk mot eksisterende menigheter, eller komme som resultat av splittelser eller uenigheter.

I kirkeplantingsprosjektet Créteil spilte lokalt initiativ en svært viktig rolle. Som allerede forklart i avsnittet «Drømmer og visjoner», bodde det protestantiske troende i Créteil på slutten av 1950-tallet, men de dro til nabomenigheten Charenton fordi det ikke var et kirkebygg i Créteil. Allikevel hadde de en drøm om å plante en menighet i Créteil. Visjonen startet lokalt før den ble støttet på regionalt og nasjonalt nivå. Det at de hadde den samme visjonen og var noen av de samme menneskene, gjorde det mulig for de protestantiske troende i Créteil å holde ut til tross for mange vanskeligheter for å komme videre. I mai 2018, da menighetsplanten i Créteil endelig ble en registrert menighet, det vil si en selvstendig del av kirken EPUdF, var flere av medlemmene eldre mennesker som hadde bodd hele livet i Créteil og vært en del av de to første forsøkene. Uten dette lokale initiativet og utholdenheten i rundt 60 år, ville det vært umulig for menighetsplanten å endelig bli en selvstendig del av kirken EPUdF.

Nasjonalt initiativ og involvering

Noen ganger er det nasjonalt nivå som tar det første initiativet til en menighetsplanting. Det kan være

trategiske grunner til at man velger et spesielt sted. Andre ganger er det en kombinasjon av nasjonalt, regionalt og lokalt initiativ.

Menighetsplantingen i Mustamäe, Estland, kan kalles et regionalt initiativ. En av de største menighetene i Estland, Johannes-menigheten, hvor prosten selv var sokneprest, sendte noen av sine folk dit for å plante menighet. NMS bidro økonomisk, og det ble ansatt diakon/ prest. Det å stifte menigheter i tettbygde strøk, hvor det ikke er noen luthersk menighet eller kirkebygg fra før av, er et uttalt mål i EELK sin misjonsstrategi, og denne menighetsplantingen er til en viss grad et eksempel på initiativ “ovenfra” eller utenfra.

Ved menighetsplantingen i Saku, Estland, spilte på samme måte det regionale nivået en viktig rolle. Prosten og hans menighet, to mil lenger sør, ledet misjonsarbeidet i Saku helt fra starten i 1994. Seinere ble EELK’s misjonssenter involvert. I samarbeid mellom den finske misjonsorganisasjonen SLEY og EELK’s misjonssenter ble det sendt et finsk misjonærpar til Saku i 2007, og da misjonærene reiste hjem tidlig i 2011, inviterte misjonssenteret misjonærer fra sin norske samarbeidspartner, NMS. Misjonssenteret og prosten, som også er sokneprest i modermenigheten, bidro inn i en visjonsgruppe i 2012 som

Mustamäe, Estland

staket veien ut for menighetsstiftelsen i Saku i 2013. Samtidig må det presiseres at selv om starten på arbeidet i Saku var initiert utenfra, var initiativet til å invitere inn NMS og stifte selvstendig menighet i 2013 først og fremst lokalt.

Å bli selvstendig menighet gir mer frihet – og ansvar. I både Saku og Mustamäe betød det i praksis at prost/modermenighet og misjonssenteret fikk en mer tilbaketrukket rolle enn tidligere. Dette var naturlig – ønsket om å bli en selvstendig menighet hadde jo også sammenheng med ønsket om å ha mer frihet og ansvar selv. I noe ulik grad har imidlertid prost/ modermenighet, Misjonssenteret og kirkeledelsen (Konsistoriet) spilt en rolle i arbeidet videre. Slik involvering har vært positiv for prosjektene, og har også vært viktig for NMS. Det er essensielt at ikke menigheten blir overlatt til seg selv med det samme den er offisielt stiftet som et selvstendig juridisk objekt, mens den fortsatt er liten og sårbar, både hva angår medlemmer, arbeid og økonomi. Kirkeledelsens rolle har viktig, og spesielt viktig i forbindelse med bygging av kirkebygg i Saku og Mustamäe.

NMS har erfaring med at det er viktig å ha en avtale med prostene og kirkeledelsen på forhånd om at målet med misjonsprosjektet fra NMS sin side er selvstendige, levedyktige menigheter. I Saku hadde det eksistert et arbeid i nesten 20 år før det ble etablert en menighet, og noen av menighetsstifterne var medlemmer i modermenigheten. Å sette ord tidlig nok i prosessen på at stifting av en ny menighet er målet, og at det kan innebære et offer for modermenigheten (som kan hende mister noen medlemmer og faste givere), er essensielt for et vellykket menighetsplanteprosjekt.

NMS sin

rolle

i denne fasen

NMS tar som regel ikke initiativ til et prosjekt. Det gjelder også for menighetsplanteprosjekter.

Grunnen til at vi vil være tilbakeholdende, er for det første at vi ønsker at det skal være lokalt eierskap før vi går i gang med et så omfattende prosjekt. Det andre er at vi ønsker at den nasjonale ledelsen i kirken også skal ønske prosjektet.

Allikevel vil det være naturlig at NMS er involvert i forberedelsesfasen. Det kan være ved at NMS etterspør mulige prosjekter fra kirkeledelsen.

En kan kommunisere at vi nærmer oss en tid da det vil være midler tilgjengelig for et slikt prosjekt, eller at det er noen aktuelle misjonærer som har kvaliteter til å gå i gang som menighetsplantere. Kirkeledelsen kan da bruke sitt kontaktnett for å se etter aktuelle prosjekter der det er noen lokale ildsjeler, og sette i gang en prosess for et mulig nytt prosjekt.

Dersom det er aktuelt å sette inn misjonærer i et menighetsplanteprosjekt, vil NMS trenge noe tid, først til å få godkjent midler til misjonærer, dernest til rekruttering (se eget avsnitt om dette). Det vil normalt gå minst ett og et halvt år fra en forespørsel om misjonær kommer til mulig start for denne. Dette gjelder også for prosjekter uten misjonær. Søknadsfrist er i august året før prosjektstart, og prosjektstart er tidligst i januar året etter.

Når det er et initiativ til et nytt menighetsplanteprosjekt, vil NMS gjerne kobles på så tidlig som mulig.

Dette vil gjøre arbeidet med å utforme et prosjekt lettere. Hvis initiativet kommer fra en lokal menighet eller synode/bispedømme, er det tilrådelig at man først tar kontakt med nasjonalt nivå i egen kirke og anmoder om rådgivning fra NMS om å utarbeidelse av søknad for et nytt prosjekt.

NMS vil ønske at den lokale gruppen jobber sammen med den sentrale kirkeledelsen med mål og strategi for menigheten, drømmer og visjoner, tanker om hvordan en kan være en misjonal menighet i den lokale konteksten, forming av styringsgrupper og arbeidsgrupper, tanker om hvordan man skal bli en selvstendig menighet og økonomisk ansvarlighet

osv. NMS stiller gjerne opp med rådgivning i utarbeidelse av dette.

NMS ønsker at prosjektet skal være ønsket lokalt og godkjent sentralt i kirken. Dette betyr ikke at det ikke kan være motstand mot prosjektet. Det har vi ofte opplevd, spesielt i forkant. Det er viktig å sjekke ut hva motstanden går ut på, ofte er det en misforståelse av hva menighetsplanting er, og vil endre seg når prosjektet er i gang.

Noen ganger kan det være frykt for å miste medlemmer fra andre menigheter, f.eks. modermenigheten eller en nabomenighet, eller det kan være misunnelse. Vi må også være forberedt på at motstanden kan ha rasjonelle og reelle grunner, og da er det viktig å vurdere om vi skal endre prosjektbeskrivelsen og planene i forkant, for at ikke prosjektet skal bli mislykket. Dersom en mener det er viktig med utradisjonelle arbeidsmetoder i misjonsarbeidet, er det viktig at dette blir godt kommunisert overfor ansvarlig prost/biskop osv. – for å unngå konflikt. Uansett grunn er det viktig å kommunisere godt med de som uttrykker motstand. Det vil gi god informasjon til menighetsplanteteamet og kirkeledelsen slik at man kan kommunisere godt med disse, og eventuelt gjøre nødvendige endringer i prosjektet.

Rekruttering og utsending av misjonærer

Rekrutteringsprosessen i NMS er ikke så lang.

Den fungerer i stor grad kun som en vanlig stillingsutlysning med påfølgende intervju og ansettelse.

Det er riktignok noe grundigere ved ansettelse av ektepar med barn. Det kreves stor menneskekunnskap å velge rette kandidater i en så kort ansettelsesprosess som vi har i NMS. Det er også svært kort opplæringstid etter ansettelse med hovedsakelig søkelys på intern NMS kunnskap og personalmessige forhold. I tillegg legges det fortsatt til rette for grundig

opplæring i det lokale språket, men ikke så mye om kontekstuell tenkning eller det aktuelle faget menighetsplanting. Imidlertid legger NMS til rette for at en misjonær som jobber med menighetsplanting skal få faglig påfyll, med den årlige nettverkskonferansen for menighetsplanting som et minimum.

Som alternativ rekrutteringsvei har NMS også mulighet for å ansette etter en periode som praktikant (tidligere ettåring) eller Trainee. Traineeprogrammet er et program i NMS der en kandidat går inn i vilkår som ligner på en praktikants vilkår, og engasjerer seg som volontør på et felt over en periode, enten sammenhengende eller med flere korte opphold. Etter endt Trainee-periode, vil man avgjøre om kandidaten er aktuell for en stilling, og kandidaten vil også selv ha bedre grunnlag for å vite om stillingen passer. Det er ingen ansettelsesplikt verken for NMS eller for kandidaten etter en Trainee-periode. Trainee-programmet passer best for studenter, da det ikke er lønnet, kun støttet.

I nettverket for menighetsutvikling i Norge som NMS organiserer, er det utarbeidet et dokument som heter «Some Guidelines finding a Churchplanter». En del av tankene til det som står om en menighetsplanter nedenfor, er hentet herfra:

En menighetsplanter må ha mange av egenskapene til en vanlig menighetsleder, men noen av egenskapene er viktigere enn andre.

Visjonær og strategisk. En må kunne formulere visjoner og stadig peke på visjonen for menigheten eller prosjektet. Dernest må en ha en viss strategisk forståelse, slik at man kan følge en plan og evner å endre den når det er nødvendig.

Sterk indre motivasjon. En menighetsplanter må tåle motgang og at hun ikke lykkes i første omgang. Det vil kunne oppstå behov for å bevise sin berettigelse ved å lykkes, men menighetsplanting er et langsiktig prosjekt som kan ha mange tilbakeslag. Planteren bør ha et perspektiv på minimum fem år etter endt språkopplæring.

Spiritualitet og trygg teologi. Menighetsplanteren må være trygg i sin egen spiritualitet, og ha både et eget bønneliv og kunne dra med seg andre til felles bønn. En balanse med en god teologisk basis i tillegg vil være viktig. Menighetsplanting bør være basert på et ønske om å nå nye mennesker med troen, og ikke en frustrasjon over eksisterende menigheter.

Relasjonelle ferdigheter. Konflikter eller gnisninger vil oppstå i et nytt prosjekt. Det vil også være mange ulike meninger og tanker om hvordan man skal gjøre ting. Da vil en leder som kan tåle uenighet og lede i en retning være viktig. Relasjonelle ferdigheter er også viktig for å inkludere nye mennesker, og inspirere andre til å nå nye mennesker.

Bygge et team og utrustende lederskap. Dette henger sammen med forrige punkt, men fokuserer enda mer på viktigheten av at det ikke kun er presten eller prosjektlederen som opptrer som Superman eller Superwoman. Desto flere av menighetens medlemmer som er aktivt misjonalt innstilt, des flere vil man nå med vitnesbyrdet om Jesus og om dette fellesskapet. En planter må kunne se etter den enkeltes talenter og være i stand til å frigjøre talenter i menigheten. Fem viktige nådegaver vil være spesielt viktige i menighetsplanting: Tro, leder, evangelist, lærer, misjonær. Menighetsplanteren bør ha minst en av disse gaven selv, og lete etter andre gaver blant sine medlemmer. En menighetsplanter må bygge et team av frivillige som ser seg som menighetsplantere sammen med den ansatte.

Fleksibel, evne til å håndtere endringer og kulturelle forskjeller. Selv om planteren er i sitt eget hjemland, vil hun krysse kulturelle grenser. En må ha evne til å håndtere stresset som det gir, og kunne se hva som ligger i den lokale kulturen. Evne til å tenke utenfor tradisjonelle tankemønstre kan ha god nytte, spesielt om det er knyttet til en fleksibilitet.

Kunnskap om misjonale verktøy. En menighetsplanter bør kunne ha noe kunnskap om verktøy som f.eks. kulturanalyse eller kunne peke ut spesielle målgrupper. Hun bør også kunne orientere seg i ressurser som finnes tilgjengelig for menighetsplantere, som M4, Agenda1, Fokuskurs, Exponential osv.

Relasjoner med mennesker utenfor menigheten. En menighetsplanter bør ha ikke-kristne kontakter i lokalmiljøet, eller være vant til og innstilt på å opprette kontakt med miljøer utenfor menigheter. Hun bør også ha tanker om hva en slik kontakt kan ha å si for menighetsplanteprosjektet.

Misjonal tenkning: En menighetsplanter må ha en misjonal grunntenkning. Det betyr at man må være opptatt av å nå mennesker som ikke er kirkevante med troen.

Multipliserende tenkning: En menighetsplanter er en som gjør mennesker til disipler som igjen gjør disipler, osv. Det er en som gir ansvar til menighetens medlemmer og ikke holder på alt ansvaret selv. Det er en som leter etter gaver hos andre.

Ressurser

Ved planting av en menighet er det viktig å tenke over og kartlegge hvilke ressurser en har til rådighet. “Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det?” (Luk 14,28).

Her kan en tenke på menneskelige ressurser, ledere, rom, bygg, aktive menighetsmedlemmers hjem, kontakter, mulige samarbeidspartnere, støttespillere (f.eks. andre menigheter i området), felles visjoner osv.

Samtidig kan ikke alt i en menighetsplanteprosess planlegges. “Ånden (vinden) blåser dit den vil” (Joh 3,8a). Videre sier Jesus: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere” (Matt 7,7). Slik er erfaringen fra arbeidet i Saku. Av det som har lyktes, er det en del planlagt arbeid, strategier for å lykkes. Her er alt fra bønnearbeid og bibelfokus til utadrettede arrangement som skidag, familiedag og kirkebyggsmarked. Med utgangspunkt i anerkjente prinsipper for menighetsvekst (Schwartz) har det vært satset på en bredde i arbeidet, med tanke på ulike målgrupper som forskjellige aldersgrupper, medlemmer og ikke-medlemmer osv.

Eksempler på ting som ikke kunne planlegges, men som har spilt en viktig rolle, er ressurspersoner som har kommet inn i menigheten eller økonomiske velsignelser. Slike ressurser gir muligheter man først ikke kunne forutse. Det kan også være halvveis planlagte ting som det har blitt mye mere ut av enn en først tenkte. Som da ungdomsarbeideren i menigheten og hans svoger tok med seg en fotball til et stadion i kommunen for å se om de fant noen å spille fotball og dele evangeliet med, og med ett var det en stor gjeng av gutter som gjerne møttes til

fotball en annen gang også. Dette ble starten på fotballmisjonen i Saku.

I en planleggingsfase må man lage planer for hvor menigheten fysisk skal møtes. Skal man leie et bygg, skal det planlegges bygging, har man tilgang til et bygg gratis eller til en billig penge? Det er vanlig at menigheter har et sterkt ønske om å eie et eget bygg, men det er slettes ikke nødvendig for å starte eller drive en menighet. Vi oppfordrer til å tenke utradisjonelt, det er menneskene som er menigheten, ikke bygget. Samtidig spiller det kontekstuelle en viktig rolle i forhold til forsamlingssted.

Eventuell annen prosjektstøtte

Et planteprosjekt kan ha flere støttepartnere.

Vi har erfaring fra ulike former for støtte til plantemenighetene. Det kan være enkeltpersoner eller menigheter som støtter et slikt prosjekt, og det kan være organisasjoner eller kirkesamfunn som støtter. NMS er ikke imot at det er andre partnere med i prosjekter vi støtter, men vi vil nevne noen ting det kan være greit å tenke over.

Det er viktig at ulike støttepartnere kjenner til at andre støtter, og at de vet hvor mye de forskjellige støttepartnerne støtter med – eventuelt også hva konkret de støtter.. Dette gjelder ikke for enkeltpersoner som gir tilfeldige gaver, enkeltpersoner kan kategoriseres som gruppe og på den måten beholde sin anonymitet. Når det gjelder menigheter, organisasjoner og lignende, bør de kjenne til de andre organisasjonenes støtte. Det bør komme tydelig fram av regnskapsrapporten hvilke organisasjoner som støtter, og hvor mye. I søknaden bør det også komme fram hvilke organisasjoner man søker samarbeid med, dersom det er kjent i forkant. Vi tror det kan være gode grunner til å søke støtte fra ulike partnere, men åpenhet eller transparens er svært viktig for gjensidig tillitt. Plantemenigheten bør gi rapport til alle organisasjoner og menigheter som har støttet, også de som ikke ber om det eksplisitt.

I noen tilfeller har NMS inngått treparts-samarbeidsavtaler med en annen organisasjon for å støtte prosjekter. Disse avtalene gir oss muligheten til å kombinere ressursene og ekspertisen til flere partnere for å oppnå større innvirkning. Treparts-avtalene innebærer at NMS og den eksterne organisasjonen inngår avtale med en partner om ulike ansvarsfordelinger og støttebeløp (se mer om dette under avsnittet Administrasjon og ledelse av menigheten).

Det å samarbeide med flere partnere kan være en fordel for menigheten, da det blir mindre risikabelt om man faktisk mottar den støtten man trenger. NMS ser det også som en stor fordel at det er flere partnere med å støtte et prosjekt av samme grunn. I noen tilfeller kan det bety noe mer administrasjon for menigheten, spesielt hvis det er ulike rapporteringsog oppfølgingsrutiner. Det kan være noen utfordringer for NMS når norske menigheter vil støtte våre prosjektmenigheter utenom NMS. Vi har sett at enkelte menigheter gjerne har hatt menighetsprosjekt gjennom NMS, men velger å avslutte samarbeidet med NMS for å gi direkte til menigheten i samarbeidslandet. Vi advarer imot det, både fordi det gjør at NMS taper den støtten vi trenger for å kunne fortsette å støtte et slikt arbeid, og dermed muligheten for å være med i nye prosjekter, men også fordi det gjør veien til korrupsjon2 kortere. Norske menigheter har ofte ingen form for oppfølging for hva pengene går til slik NMS har, og man risikerer å sette prosjektledere i en vanskelig situasjon. NMS har ingen midler for å hindre dette, men vi advarer imot det.

NMS har nulltoleranse mot korrupsjon i alle sine former. Vi forventer at alle våre partnere og leverandører deler denne forpliktelsen og samarbeider for å sikre at vårt samarbeid opprettholder høyeste standarder for integritet og etikk. Det plantemenigheten kan gjøre for å være transparente i tilfeller der man mottar støtte fra norske menigheter og enkeltpersoner, er å sende regnskap til de som gir store gaver og til alle menigheter som støtter. En menighetsplanter eller annen person i menigheten som mottar en pengegave må alltid ha med en annen person når støtte gis kontant. Kvittering må skrives til giveren og inkludere detaljer om beløpet, datoen og formålet med støtten. All støtte som sendes må settes inn på menighetens konto, aldri på private bankkontoer.

2 Korrupsjon refererer til utilbørlig påvirkning eller misbruk av makt for personlig gevinst, ofte på bekostning av andres rettigheter eller samfunnets beste. Dette inkluderer bestikkelser, svindel, utpressing, misbruk av stilling og enhver form for urettferdig eller ulovlig fordeling av midler eller tjenester. 24

Dette skriver NMS’ økonomiavdeling om fordelen med å gi gaver gjennom NMS

• Reduksjon av korrupsjonsrisiko: Direkte støtte uten nødvendig kontroll og oppfølging kan øke risikoen for korrupsjon og misbruk av midler. NMS har etablert prosedyrer og mekanismer for å overvåke bruk av midler og minimere denne risikoen.

• Oppfølging: Norske menigheter har ikke alltid de samme oppfølgingsprosedyrene som NMS for å sikre at midlene når frem til formålene de er tiltenkt.

• Unngå dobbel finansiering: Med ordentlig koordinering og rapportering blir det mer effektiv bruk av midler, og man reduserer risiko for dobbeltfinansiering av prosjektene.

Kontekstuell kartlegging

For NMS er kontekstualiteten en nøkkelfaktor for et vellykket prosjekt. Nettopp derfor satses det på språkopplæring for misjonærer.

Derfor anbefales det ofte misjonærer å bruke den første tiden på å «snuse seg inn» i situasjonen. Og derfor spørres det etter mulige lokale konfliktfaktorer i søknadsskjemaene for prosjektsøknad.

Noen eksempler på områder som trenger spesiell årvåkenhet med henblikk på kontekstualitet, kan være økumeniske relasjoner, geografiske eller økonomiske faktorer (f.eks. lønnsnivået i kirka som helhet dersom en skal ansette en lokal prest). Videre kan det handle om kirkelige og liturgiske tradisjoner eller om hva som er tillatt for en menighet å gjøre i det offentlige rom. Temaer knyttet til alder, kjønn og kjønnsroller, misjonærens livsstil og verdier, samt generelle forventninger til misjonærer og kirkelige ansatte i det aktuelle landet trenger også oppmerksomhet.

I Frankrike vil man måtte være oppmerksom på at man forholder seg til mange kulturer, f.eks. minoritetskulturer fra Afrika eller andre kontinenter. Vår erfaring er at i en fransk menighetsplante vil det være et flertall av mennesker med minoritetsbakgrunn. Dette betyr at man må generelt være kultursensitiv.

Kontekstuell kartlegging handler også om å være seg bevisst som misjonær eller rådgiver den kulturen en selv har med seg. Det NMS skal være med å bygge er Kristi kirke – ikke norsk kultur eller Den norske kirke utenlands. Men det kan oppstå situasjoner hvor et brudd med lokale, rådende kultur er på sin plass – for at de bibelske idealene kan komme bedre til uttrykk. Dette kan for eksempel handle om hvordan man behandler og omtaler nasjonale minoriteter. Et brudd med forventet oppførsel vil ofte være lettere å akseptere hvis det er en utlending som gjør dette. Samtidig kan misjonærenes handlinger skape presedens, eller være med å endre nedarvet tankemønster.

Deler av den kontekstuelle kartleggingen kan med fordel gjøres av menighetsplanteren etter at man har kommet til stedet. Det kan være noe misjonæren arbeider med mens han er i språkstudium, og løpende ved siden av menighetsplantearbeidet. I Créteil var misjonærene på plass i seks måneder for å gjøre denne jobben. Dette viser hvor viktig det er for NMS å prioritere denne delen av planleggingen.

NMS sine misjonærer har noe kursing i forkant av utsendelse, men dette har vi dessverre ikke mulighet til å gjøre så grundig som tidligere, av økonomiske årsaker. Vi ønsker derfor å ha tett oppfølging underveis (se ellers kapittelet Rekruttering og utsending av misjonærer over).

Risiko- og mulighetsvurdering

Et verktøy som kan brukes i kirkelig sammenheng i dag er SWOTanalysen. SWOT-analysen ble utviklet på 1960-tallet av en mann ved navn Albert S. Humphrey. SWOT-analysen brukes over hele verden, og er et velprøvd verktøy for å vurdere helsen og levedyktigheten til enhver kirke eller avdeling, samt for misjonsprosjekter som menighetsplanting.

En SWOT-analyse gir både prester og andre kirkeledere stimulerende strategisk tenkning for å klargjøre den langsiktige effektiviteten til hva de driver med. Når den brukes riktig, kan den tjene to spesifikke formål:

1) Å bruke informasjonen som er innhentet til å gi en rask analyse av menigheten eller misjonsprosjektet.

2) Denne informasjonen kan tjene som utgangspunkt for å utvikle kortsiktige og langsiktige strategier. Dette oppnås ved å identifisere styrker, svakheter, muligheter og trusler (SWOT) fra prosjektet som blir satt på plass eller evaluert.

Det brukes et skjema som ser slik ut:

(Eksempelet er hentet fra prosjektet i menigheten i Champigny)

Styrker er de egenskaper, holdninger, handlinger og aktiviteter som man tenker at betegner denne menigheten eller dette prosjektet og er grunnleggende for hvem man er, hva man gjør og hva man ønsker å oppnå. Styrker inkluderer også ressurser, ferdigheter, kjerneverdier og kompetanser som bidrar til å realisere oppdraget.

Svakheter inkluderer faktorer som skader og hindrer utviklingen av menigheten eller prosjektet.

Muligheter refererer til gunstige forhold, trender, strategiske trekk eller tidligere uutnyttede mulige handlingsveier som vil styrke menigheten eller prosjektet.

Trusler er de faktorene som direkte eller indirekte kan ha en negativ effekt på menigheten eller prosjektet. De kan være interne eller eksterne faktorer og kan være innenfor eller utenfor ens kontroll. Det er viktig å gjøre sitt ytterste for å identifisere disse truslene og håndtere dem i henhold til ens evner, ressurser og muligheter.

SWOT-prosessen er svært nyttig, fordi evaluering av misjonsprosjekter er lettere å gjøre når målene er klare, og når ønskede resultater er bestemt på forhånd.

Det lokale teamet eller menighetsrådet som er involvert i prosjektet, bør gjøre SWOT-analysen sammen med prosjektlederne. Dersom det finnes en pilot- eller visjonskomité for prosjektet, bør den også involveres i denne prosessen.

SWOT-analysen er effektiv hvis den gjøres på forhånd, det vil si før prosjektet har begynt. Men den bør ses på og revideres minst én gang i året i løpet av hele prosjektperioden.

Noen elementer som brukes i SWOT-prosessen finnes også i malene til NMS-prosjektsøknadene og årsrapportene. Spesielt spørsmålene om bærekraft (mulige utfordringer/risikoer og hvordan de skal håndteres), uventede resultater (positive og negative), samt konfliktsensitivitet og

hvordan håndtere det.

Det er ikke nok å bare gjøre SWOT-analysen. Denne tankemåten må være med så lenge prosjektet varer. Når det gjelder svakheter og trusler, er det også viktig å reflektere på forhånd over hvordan man skal behandle disse svakhetene og truslene dersom de skulle dukket opp faktorer som hindrer at prosjektet blir vellykket. Hvem skal for eksempel hjelpe prosjektlederne i tilfelle konflikt? Hvem vil gi økonomisk hjelp i tilfelle vanskeligheter? Hvem skal sende ressurspersoner når det er nødvendig? Osv.

Dialog med alle involverte parter

For NMS er det viktig at alle nivåer i den nasjonale kirken og de eksterne partnerne er med og tar sin del av ansvaret for at prosjektet skal bli vellykket. Det kan være disse nivåene og partnerne:

• Et lokalt menighetsplanteteam; en gruppe som kan bestå av både lokale ildsjeler, mennesker fra modermenigheten som er utfordret til denne oppgaven, misjonærer, lokale prester, eller andre lønnede medarbeidere.

• (Etter hvert et menighetsråd lokalt)

• Modermenighet – menigheten som er initiativtaker og støttespiller

• Regionalt nivå, biskop eller prost

• Nasjonalt nivå, erkebiskop, fagansvarlig på hovedkontor, Misjonssenteret (Estland) eller lignende

• NMS sentralt med sine ledere og rådgivere

• Andre organisasjoner eller kirker som støtter prosjektet

Når man skal gå inn i et komplekst og langvarig prosjekt som menighetsplanting, er det viktig at man blir enige om ansvar, rettigheter og plikter til de ulike partene. I noen prosjekter har vi derfor laget kontrakter i tillegg til prosjektsøknaden. Prosjektsøknaden beskriver

hva man ønsker å gjøre for å plante en ny menighet, målsetning, delmål, aktiviteter osv. En kontrakt beskriver ansvarsforholdene mellom nasjonalt nivå, regionalt nivå, lokalt nivå, NMS og eventuelt andre partnere. Hvilke møtepunkter skal det være, og hvem har ansvar for å kalle inn og lede disse møtepunktene? Hvilke styringsgrupper skal vi ha, og hvem har ansvar? Der NMS er eneste eksterne partner, har partneravtalen fylt funksjonen som denne kontrakten ellers har.

Det er også viktig å informere menigheter i nærheten på en god måte for å minimere sjansen for spekulasjoner og eventuelle konflikter. Dette kan være kirkerettslig nødvendig før en ny menighet formelt dannes (Estland). Mange steder er konseptet menighetsplanting fremmed, og det kan gjøre at det skapes forestillinger om at dette er noe ekstremt og dermed truende. Vi har hatt gode erfaringer med at misjonærer og andre fra kirken drar på besøk til disse menighetene for å informere før oppstart av et prosjekt.

Det er viktig med klare avtaler med tanke på bærekraft for menigheten i framtiden. Dersom man ikke har gjort forarbeidet grundig, kan de ulike partene ha svært ulike forventninger til hva prosjektet skal være, hvem som skal ta ansvar og hvor lenge ekstern støtte skal vare. Allerede i planleggingsfasen må man tenke på den tiden da NMS eller andre eksterne partnere ikke lenger støtter økonomisk.

Alle møter som holdes bør referatføres, slik at man kan gå tilbake og se hva man har blitt enige om.

Danning av visjonsgruppe

Før man starter et menighetsplanteprosjekt, er det viktig å ha en felles visjon for å vite hvor man vil og hva man planlegger å gjøre for å komme dit.

I menighetsplanteprosjektet Créteil var det første skrittet, før man bestemte seg for hvordan man skulle gå frem, en innledende observasjonsperiode på 6 måneder i Créteil, for å bli kjent med stedet og mulighetene. I løpet av denne perioden ble en pilotgruppe dannet og hadde sitt første møte. Denne pilotgruppen var sammensatt av de to misjonsprestene, presidenten for den reformerte regionen i EPUdF, en representant fra det regionale rådet for den lutherske regionen i EPUdF, en fransk prest med erfaring med misjonsprosjekter, nasjonalsekretæren for koordinering av evangelisering og opplæring i EPUdF, samt presten i nabokirken Charenton som ble ansett som moderkirken til menighetsplanteprosjektet i Créteil. Denne pilotgruppen møttes hvert trimester så lenge prosjektet varte, frem til menigheten ble etablert i 2018 med eget menighetsråd. Pilotgruppen var avgjørende for å lede prosjektet fremover, for å støtte misjonsprestene og også for å veilede dem i vanskelige tider.

Forsamling, Créteil

Et misjonsteam ble også dannet for å støtte misjonsprestene på lokalt nivå. Dette lokale teamet var sammensatt av medlemmer fra andre menigheter som var villige til å gi minst ett år av sin tid og sine talenter for å støtte menighetsplanteprosjektet i Créteil på lokalt nivå. To av de seks medlemmene av dette første lokale teamet kom fra Charentons modermenighet, tre fra den store Le Marais-menigheten i Paris og en fra enheten for koordinering av evangelisering og opplæring i EPUdF. De bodde alle relativt nær Créteil geografisk, noe som ga dem muligheten til å være aktive på lokalt nivå og støtte menighetsplantingen i sitt lokale evangeliseringsarbeid. Dette teamet kunne lett ha innlemmet Ucrewmedlemmer, og ville sikkert ha satt pris på deres tilstedeværelse, men EPUdF på nasjonalt nivå sendte aldri noen Ucrew-medlemmer til Créteil. Det lokale misjonærteamet møttes hver måned og var også i kontakt med pilotgruppen.

Det lokale misjonsteamet hadde en relativt løs og fleksibel struktur, som på noen måter fungerte som et menighetsråd, men uten den tunge administrasjonen til et menighetsråd, og kunne dermed konsentrere seg om misjonsaspektet ved prosjektet.

Dette lokallaget fantes i fire år og tok opp tre nye medlemmer i løpet av denne tiden. Da Créteil menighet ble etablert i 2018, ble flertallet av medlemmene i det lokale misjonsteamet medlemmer av det første menighetsrådet. Dette var avgjørende for overgangen fra menighetsplanting til etablert menighet, for å ha folk som kjente prosjektet godt og som var misjonsorienterte. Dette gjorde det mulig for den nye menigheten i Créteil å fortsette på omtrent samme måte som den hadde begynt. Det nye menighetsrådet skrev ned det nyplantede menighetens visjon og styrte etter denne i årene som fulgte.

Menigheten som helhet var med på å utvikle visjonen, som ble grundig diskutert og justert hvert år under årsmøtene.

Prosessene med menighetsplanting i Estland har hatt mange av de samme kjennetegnene. Etter flere møter i visjonsgruppa i Saku før menighetsdannelsen, fortsatte visjonsarbeidet også etter at menigheten var formelt stiftet: Menighetens ledelse inviterte til disse møtene, hvor alle menighetsmedlemmer var velkomne. Her ble menighetens visjon og verdier utarbeidet våren 2014.

Plantefase

Introduksjon

Etter at forberedelsene er gjort, kan plantefasen starte. Enten det er misjonærer eller lokal prosjektleder, har de gjerne vært på plass en stund allerede for å ta del i planleggingen, slik vi kunne lese i forrige avsnitt.

I plantefasen jobber man aktivt og målrettet med å få mennesker til å ta del i menighetens liv. Det kan være gudstjenester, bibelgrupper og andre aktiviteter, men det handler også om at mennesker knytter seg til kirkens Herre og blir disipler, altså disippelgjøring og mentoring. Her er det viktig at hele menigheten har en holdning til at man med sitt liv er vitner for evangeliet.

Det å nå ut til de som ikke identifiserer seg som kristne eller som ikke er aktive i en menighet, vil være et viktig mål i denne fasen. I et av kapitlene nedenfor gir vi noen av våre ideer til å gjøre seg synlige og være til stede utenfor menighetens bygning, men også det å ta på alvor hva det er å være vitner.

I denne fasen vil man gjerne starte med noen få mennesker, og deretter vokse seg til en større gruppe. Når menigheten vokser, er det viktig å ta de rette grepene for å vokse i rett tempo. Det kan være fristende å ansette flere, fordi det er uendelig med oppgaver. Vi advarer mot å ansette flere enn man på sikt har råd til å lønne. Det å finne medlemmenes nådegaver, evner og det tjenesteområdet hvor man kan tjene med glede, er viktig. Det kan være nødvendig og motiverende opplæring - på egen hånd, sammen med andre menigheter i prostiet, eller på en utdanningsinstitusjon (eksempelvis kurs for søndagsskolelærere i Estland). Om en kan utfordre til å ta ansvar på frivillig basis, tror vi generelt det er en sunnere måte å håndtere veksten på. Det gjør at økonomien ikke blir for stram, og det gjør at medlemmene får et sterkt eierskap til menigheten. Pass på å ikke bruke opp medlemmer, slik at de blir utslitt.

Finn ut hva som skal være denne menighetens særpreg. Hvordan skal denne menighetens spiritualitet være, hvilken kultur vil man at skal prege menigheten, osv.? Ofte blir veien til mens man går.

Dersom det er en kultur for bønn i en menighet, vil man lettere hjelpe hverandre til å prioritere og huske på bønnens plass i menigheten.

Tallin, Estonia

Administrasjon og ledelse av menigheten

Hvordan skal den nye menigheten administreres?

Dette blir naturligvis planlagt før denne fasen, men nå settes det i virksomhet. Her må man følge det som kreves av den nasjonale kirken og eventuelt staten. Det kan være at et menighetsråd er nødvendig fra start. Uansett kan det være greit å bli enige om ansvarsdeling mellom ulike grupper og personer. Skriftlige avtaler er det beste.

Hvem har øverste myndighet? Dette vil som regel være gitt i kirkens lovverk. På et årsmøte eller menighetsmøte velges sannsynligvis medlemmer til menighetsrådet eller eldsterådet, og her godkjennes regnskap, årsrapport og budsjett.

Hvem har ansvaret til neste menighetsmøte? Er det et menighetsråd, eller har man en aksjonsgruppe (en aksjonsgruppe kan være forløper til et valgt menighetsråd, så lenge man er et prosjekt)?

Hvem har det daglige ansvaret? Utenom de valgte organene, har muligens presten eller misjonæren det administrative ansvaret. I noen menigheter skiller man mellom det åndelige ansvaret og det administrative ansvaret. I så fall er det viktig å klargjøre grenseoppgangene mellom de ulike ansvarsområdene. Noen steder er presten automatisk daglig leder av virksomheten. Uansett må vedkommende forholde seg til styret og styrelederen, som har høyeste ord i saker om økonomi osv. Det hender at det er en konflikt mellom plantenkning og spiritualitet. Hvordan kommer man til rette med dette? Her er det viktig å vite hvem som har det siste ordet, og hvordan man løser slik uenighet.

I noen prosjekter har vi hatt et eget råd som består av partnere, kirkens nasjonale og regionale nivå og prosjektleder. Dette rådet kan ha ulike siktemål, men i trepartssamarbeidet har det vært viktig for å bli enige

om støttebudsjett og endringer i dette underveis. Det har også vært en viktig informasjonskanal, der alle parter får den samme informasjon om prosjektets gang, eller om personalendringer eller lignende hos partnere. Dersom man har et slikt råd, er det viktig å bli enige om rådets mandat.

Et slikt råd står ikke over menighetsrådet eller aksjonsgruppa, men i og med at deler av prosjektstøtten administreres gjennom partner, vil det ha en signifikant påvirkning. NMS er opptatt av at vi ikke skal overstyre prosjektledelsen i et slikt råd, men vil på den annen side sikre at vår støtte blir brukt på en måte som vi kan stå inne for, og at midlene er til best mulig nytte.

Noen prosjekter må også ha en kirkebyggkomité, eller -stiftelse. Det gjelder spesielt dersom menigheten ønsker å bygge, renovere eller vedlikeholde et kirkebygg, eller det er knyttet oppgaver til bygningen man leier.

Det kan være nødvendig med både teologisk og byggeteknisk kompetanse i en slik komité. Det er ikke sikkert at den som er menighetsplanter, gjerne presten, har gode administrative egenskaper. Presten bør være god til å bygge menighet, men dersom han/hun ikke har gode administrative egenskaper, kan man kanskje knytte til seg andre personer som har disse egenskapene. I noen tilfeller gjøres dette frivillig, andre steder kan man vurdere å ha en hel- eller deltidsstilling som tar seg av administrasjon. Igjen vil vi minne om å ikke opprette flere stillinger enn menigheten kan lønne etter at ekstern støtte tar slutt.

Ledelse av menigheten er noe annet enn administrasjon. Det handler om å få teamet til å fungere, om å peke på visjonen, oppildne troen og å bygge en kultur som man ønsker seg. Dette er menighetsplanteren sitt ansvar så lenge det er i plantefasen. Et åndelig lederskap handler også om å sørge for at teamet sammen søker kirkens Herre, og legger til rette for åndelige vekst for den enkelte i teamet.

En misjonal menighet

I misjonshistorien har det vært vanlig å tenke at misjon er knyttet til bestemte personer, for eksempel misjonærer, eller bestemte tiltak, for eksempel en evangeliserende stand med vafler utenfor nærbutikken. Imidlertid kan man også bruke det vesensbestemmende uttrykket “misjonal menighet”. Med dette siktes det til en helhetsforståelse av menigheten som utsendt: Hun deltar i Guds misjon, Missio Dei, på alle plan. Alt fra de frivilliges vask av kirkerommet til måten en møter nykommere på, og spekteret av aktiviteter rettet mot ulike mennesker og aldersgrupper, kirkemedlemmer og de utenfor, er en del av Guds sendelse - Guds misjon - på dette stedet. Samtidig er det åndelige livet til det enkelte menighetsmedlemmet eller -arbeideren en viktig side i en misjonal menighetstenkning: Man trenger selv å søke Gud, Hans ord og lys for å gi det videre i ord og gjerning.

Misjonal menighetstenkning kan knyttes til Paulus’ bilde av menigheten som Kristi kropp (1. Kor 12,12-31), Jesu lignelse om vintreet (Joh 15,5) og Peters visjon om kirken som et åndelig hus bygget av levende steiner (1. Pet 2,4-5). Man er det man er og gjør det man gjør fordi en har del i Jesus Kristus.

I menighetsplantingen i Saku har det fra starten av vært et søkelys på balansen mellom tre sider av å være en misjonal menighet: 1) Å bygge det personlige gudsforholdet, 2) å bygge menighet som fellesskap og 3) å bygge broer ut i lokalsamfunnet. Som eksempel på det første hadde menigheten i flere år sin egen uformelle bibelskole, som siden har blitt erstattet av husgrupper og fellesskapskvelder. Det har vært menighetskvelder som har bygget åndelig fellesskap, og gudstjenester.

Som eksempel på det andre, har menighetsmedlemmene har blitt utfordret til å være med og tjene under gudstjenesten, og dele på ansvaret med å lage kirkekaffen. Kirkekaffen er en god grunn til å stoppe opp og

ta en prat, og holder god standard. Den hjelper til å bygge fellesskapet innad i menigheten, samtidig som den er en god møteplass mellom gamle og nye kirkegjengere. Også medlemmer som sjelden er i kirka har en grunn til å komme hvis de er satt opp med ansvar for kirkekaffen. Ved sin konfirmasjon har de lovet å leve midt i menigheten, og selv de som går sjelden til gudstjeneste, stiller gjerne opp av og til.

Som eksempel på det tredje har vi tatt med mange av våre erfaringer på hvordan en menighet kan nå ut til nye mennesker gjennom aktiviteter vi har hatt i noen av våre prosjekter. Dette er altså et søkelys på utadrettede tiltak, det vi kan kalle broer til lokalsamfunnet. Her må menighetsplanteren gjerne bruke noen av disse aktivitetene, eller tenke hva som kan være aktuelt i egen kontekst.

Noen tidlige eksempler fra Saku er babysang, pannekakekvelder, fotballmisjon, skidag, og kirkebyggsmarkeder. I mange år holdt menigheten til i et gammelt, slitent bedehus, og det var spesielt viktig å lage møteplasser utenfor bygget.

Etter at kirkebygget ble ferdig, opplever en i større grad at nysgjerrige oppsøker kirken og at møteplassen med lokalsamfunnet er der.

Det gjelder i første rekke konsertene, men også julevandring for barnehagene, familiedag i påsken, kafédag osv. I en slik situasjon er det samtidig viktig ikke å glemme oppdraget med å nå ut til alle, for eksempel gjennom diakonien og evangeliske tiltak utenfor kirken.

Også fra menighetsplantings-arbeidet i Frankrike er det eksempler på hva det kan bety å være en misjonal menighet.

POC («Portes ouvertes en café» på fransk eller «åpne dører og kaffe» på norsk) Bygget til menigheten i Créteil ligger midt i den travleste gata i byen, der folk haster forbi på vei til jobb, skole og universitet. Så menighetsmedlemmer tok bord, kaffekanner, kopper og kjeks ut på fortauet. En kopp kaffe førte til at folk stoppet og pratet med dem.

«La Fête de la Musique», eller «Musikkfest» på norsk, er den årlige musikkfesten som startet i Frankrike i 1982 og ble lagt til den lyseste og lengste dagen på den nordlige halvkulen, den 21. juni. Alle som ville, kunne spille hvor som helst, hva de ønsket og så mye de hadde lyst til. Mange år senere lever fortsatt musikkfesten og finnes nå i mer enn 100 land rundt om i verden.

Menigheten i Créteil benytter denne dagen til å invitere sine naboer til en helt spesiell musikkopplevelse på plassen foran kirkebygget. En liten gruppe av artister fra menigheten er til stede. Mange kjente salmer og gospelsanger får publikum til å delta aktivt på konserten. Bordene på plassen er fylt med godbiter og mange av tilskuerne blir sittende eller stående etterpå for å spise og snakke med menighetsmedlemmer.

Julemarked i Créteil. Den første helgen i advent arrangerer Créteil menighet julemarked hvert år. Målene med dette er flere:

• å tilby menigheten en hyggelig møteplass

• å åpne kirken for nabolaget

• å samle inn litt penger til fordel for menighetens diakonale forening.

Disse målene er i stor grad nådd. Hvert år er mange mennesker fra nabolaget innom, opptil seksti av disse kommer utenfra menigheten. viktige og verdsettes. Festene har gjerne funnet sted hjemme hos en familie fra menighetsrådet.

Frivillighet, «Use Your Talents» og

nådegaver

En god menighetsleder ser alltid medlemmene, og er interessert i deres talenter.

I tråd med prinsippene innen «Use Your Talents»3, må man ikke bare se etter hvilke huller som skal fylles i menighetens forskjellige oppgaver, men hva den enkelte er kalt til og har talent for.

Bruk av talentene har et spesielt fokus i NMS. Samtidig er det et bibelsk prinsipp å investere sine talenter og å bruke de nådegaver en har fått til oppbyggelse av menigheten (Matt 25, 1. Kor 12, Ef 4 osv.). Erfaringen med menighetsplanting tilsier at et misjonalt nybrottsarbeid eller en nystiftet menighet har en unik mulighet til å legge vekt på menighetsmedlemmenes nådegaver og frivillige innsats. Ressursene og menneskene er ofte få, og den enkelte ser lettere selv at her trengs nettopp min innsats. Samtidig er dette rutiner som er gode å ta med når menigheten vokser, for da vil nye kunne se at «Det er sånn vi gjør det her – i denne menigheten tar alle aktiv del!»

I flere av våre menighetsplanteprosjekt har frivillige blitt rekruttert løpende. Spesielt planmessig har dette blitt gjort innenfor gudstjenesteog søndagsskolearbeidet. For disse aktivitetene har det blitt utarbeidet halvårsplaner, med navnet på dem som har ansvar. For gudstjenesten er det tekstlesning, bønn, kirkekaffe, teknikk, musikk/forsanger og preken/ liturgi. For søndagsskolens del har det vært formidling av en bibelhistorie og håndarbeidsoppgave for barna. I menighetene i Estland har mange kommet til tro gjennom konfirmasjonsskolen, derfor har det vært vanskeligere å finne frivillige til åndelige lederoppgaver som krever mer bibelkunnskap, f.eks. leder for husgruppe, enn til praktiske oppgaver. For å skolere medlemmer til å ta ansvar for menighetens åndelige vekst, har en også invitert til lederskolering.

3 Ressursbasert utviklingstilnærming utviklet i FLM (Madagaskar), se https://nms.no/dypdykk/menighet /use-your-talents/

I Saku har en gode erfaringer med møter for både lønnede og ulønnede arbeidere annenhver måned. Dette er en slags “storstabsmøte” Her ser man tilbake på virksomheten siden sist og man ser framover. Vi snakker om oppgaver som må løses og hvem som kan ta ansvar. Det er gjort gode erfaringer med fest for frivillige, arrangert av menighetsråd, som en måte å vise at frivillige er viktige og verdsettes. Festene har gjerne funnet sted hjemme hos en familie fra menighetsrådet.

Medarbeidersamtaler, i den grad en rekker dette også med frivillige arbeidere, er verdifullt og viktig. En liten prat ved kirkekaffen av og til er et godt supplement.

Det er viktig å være lydhør for utfordringer i medarbeidernes liv, og høre om oppgavene er passe utfordrende og ikke bare oppfattes som slit. Mange steder er det også gjort gode erfaringer med konfirmantsamtaler: Et tilbud om samtale med kurslederen (som regel presten) i forkant av selve konfirmasjonshandlingen. Her kan en se tilbake på konfirmasjonstiden, og se framover til tiden da den «pliktmessige» tilknytningen til menigheten er over. Er det tjenesteområder som virker interessante? Er konfirmanten villig, sammen med en eller to andre, å ta ansvar for kirkekaffe og evt. tekstlesning en gang i halvåret? Osv.

Opplæringen i «Eglise de témoins»4 (En kirke av vitner) ble organisert av menigheten i Créteil, og var ikke bare seks forskjellige anledninger til å samle medlemmene og skape koblinger mellom dem, men det hjalp også medlemmene å lære å finne og utvikle sine talenter for å tjene. Senere samme år organiserte prestene og det lokale misjonsteamet tilleggsopplæring for å starte opp nye team, for eksempel til oppgaver i gudstjenesten og kirkekaffen, men også til utadrettede tiltak som å bruke seg selv og sin egen troshistorie til å komme i kontakt med nye mennesker. På den måten blir skattene av talenter som er til stede i menigheten sett og brukt. Slike samlinger hadde menigheten jevnlig for å stadig finne og utvikle medlemmenes talenter, og passelige oppgaver for dem.

4 Et program utviklet av EPUdF

Givertjeneste

Det er viktig å skape en kultur for givertjeneste fra starten av. De fleste menigheter har ikke mulighet for andre inntekter enn det som gis av menighetens medlemmer.

Noen kan ha inntekter fra bygg, men det vil som regel ikke være nok til så mye mer enn til å ta vare på de aktuelle bygningene man eier. I Norge har man støtte fra stat og kommune, men også her vil kirken måtte ta større ansvar i framtiden.

Det å skape en kultur blant medlemmene for givertjeneste fra starten av, vil gjøre det lettere å overleve når ekstern prosjektstøtte eller misjonær, der lønnen betales av ekstern organisasjon, forsvinner. Det er en vanlig kristen skikk er å gi tiende, det vil si ti prosent av inntekten (5. Mos 14,22). Da gir medlemmene etter evne.

Samtidig vil vi understreke at det må være opp til hvert enkelt medlem å bestemme hvor mye man vil gi. Vi ønsker ikke å forbindes med menigheter eller religiøse virksomheter der medlemmer gir svært mye penger og ledere lever i luksus. Her er det også viktig å ha en viss kultursensitivitet. I Bibelen leser vi også at det er viktig at man gir av et villig hjerte og ikke av tvang (2. Kor 9,7). Jesus påpekte at holdningene er enda viktigere enn ytre handlinger (Matt 23,23), men sa samtidig at tienden skulle man holde fast ved («Det ene burde gjøres, og det andre ikke forsømmes»). Det kan være naturlig å undervise om givertjeneste, å oppfordre til det, og selv å være et eksempel i det å gi tiende.

Det kan være lurt å ha god informasjon om forskjellige måter å gi på som finnes lokalt. Vi kan nevne fast givertjeneste, sporadiske gaver, giro faste bankoverføringer, Vipps (Norge), QR koder osv.

Konflikter

Det vil alltid være mulighet for konflikter, men kanskje spesielt etter en tid som ny menighet, eller som nytt prosjekt. Da kommer ulike forventninger, ulike ønsker om profil og andre ulikheter opp til overflaten. Har man gode møtepunkter der man kan prate om de ulike tankene underveis, kan man ofte ta ting før det utartes til store konflikter.

Hvis konflikten allikevel oppstår, tror vi det er viktig å ta dette oppover i kirkens hierarki så tidlig som mulig. La nærmeste leder (prost, regional biskop eller president) bli godt informert, og ta det gjerne helt til kirkens hovedkontor. NMS vil gjerne også være informert og involvert. Det er normalt sett kirken som prosjekteier som har det formelle ansvaret for å gjøre tiltak for å løse konflikten. NMS kan ha et delansvar dersom en misjonær, en annen NMS ansatt eller et konkret prosjekt er direkte involvert.

Vi minner om viktigheten av å unngå å baksnakke enkeltmennesker, samtidig som man skal snakke sant om det som er vanskelig. Det er en balansegang, og da er det viktig å skille på hvem som trenger hvilken informasjon.

Noen konflikter er ikke innad i menigheten, men mellom menigheten (prosjektet) og omkringliggende menigheter eller kirkelige ansatte. Noen ganger er dette fastlåst, og har bakgrunn i misunnelse over framgang, andre ganger er det misforståelser om hva dette nye prosjektet er. Det siste kan løses med god kommunikasjon. Den første typen konflikter kan være vanskelig å løse, men kan håndteres slik at man finner en måte å leve med en spenning mellom kolleger i et område. I noen tilfeller kan man jobbe for at den nye menigheten kan være til velsignelse for den menigheten der det oppstår misunnelse, for på den måten å dempe konflikten. I andre tilfeller kan man ikke gjøre annet enn i stillhet å be om velsignelse for den andre parten (Matt 5,44).

Bygg

En plantemenighet som har startet sin virksomhet i en skole eller annet leid lokale, vil etter en stund igjen måtte vurdere spørsmålet om man skal planlegge egen kirkebygning eller fortsette å leie. Vi vil gjøre oppmerksom på at det er svært krevende å gå i gang med bygging av et kirkebygg. Det vil ta mye av både de menneskelige og økonomiske resursene som man trenger i den nye menigheten. Det kan være lettere å samle inn til kirkebygg, enn til å bygge en menighet.

I arbeidet i Saku har fysisk bygg til dels vært bestemmende for hvilket menighetsarbeid man satset på. Så lenge det eneste bygget var et gammelt bedehus, var det nødvendig for en vellykket misjon å ha jevnlige arrangementer også ute eller i andre lokaler i Saku. Med et nytt kirkebygg har dette behovet blitt mindre, siden det er lettere å invitere inn eller å arrangere lavterskeltilbud i en godt synlig kirke. Estere har en større forståelse for hva et kirkebygg er enn et bedehus. Samtidig er ikke behovet for å være synlig utenfor kirkebygget borte. En del mennesker vil av forskjellige grunner aldri gå frivillig til et arrangement i kirken, og trenger å bli møtt “der de er”.

Nettverkssamling i Saku kirke Estland

NMS er normalt ikke involvert i kirkebyggprosjekter, men det har vært unntak (Estland). Det er viktig at det også er andre partnere, og at ikke hovedansvaret for byggeprosjektet faller på misjonæren. Man må også være oppmerksom på at kirkebygging, fra de første innsamlinger til det står et ferdig bygg klart, kan ta svært lang tid, ofte lengre tid enn NMS har tenkt til å støtte misjonsvirksomheten i et område. Positivt sett kan kombinasjonen av menighetsbygging og kirkebygging gi positiv PR til arbeidet. Det kan være motiverende for frivillige arbeidere å se at innsatsen får så synlige resultater.

Dialog med kommunale og statlige myndigheter

Dialogen med ulike myndigheter i kommune- og stat er en viktig del av ethvert menighetsplanteprosjekt. Det er viktig for en menighetsplanter å sette seg godt inn i landets lover og regler for trossamfunn, men også dens holdning til religiøse forsamlinger. Når det gjelder menighetsplanteprosjektet Créteil er det viktig å merke seg at lovene om skille av kirke og stat i Frankrike (laïcité) er relevante og gjelder. Dette betyr normalt at ethvert trossamfunn som ønsker å bygge et bygg er selv ansvarlig for finansieringen av det. Og de siste årene har også utenlandsk finansiering av nye bygninger eller nye menigheter blitt enda strengere kartlagt og kontrollert av staten.

Når dette er sagt, og til tross for disse strenge lovene, er det fortsatt mulig for kommunale- og/eller statlige myndigheter å tilby økonomisk bistand til de religiøse forsamlinger innenfor sine geografiske grenser. Dette avhenger imidlertid generelt av god vilje hos de lokale og/eller regionale myndighetene på stedet. Denne gode viljen, eller mangelen på den, gjør at situasjonen kan være svært forskjellig fra et sted til det neste, og fra en region til den neste. Dessverre er det eksempler på menigheter som har ventet i flere tiår før de kunne bygge, fordi de kommunale myndighetene ikke har gitt de nødvendige byggetillatelser. Dette var tilfellet for menigheten i Noisy le Grand i Parisregionen. Byggeprosjektet deres ble blokkert i mange år, inntil en ny ordfører ble valgt.

Men generelt sett og i de fleste tilfeller, hvis en menighet ønsker å motta lokal eller regional økonomisk hjelp fra myndighetene, er det mulig hvis menigheten yter en kulturell eller diakonal innsats i byen eller regionen sin.

I tilfelle det skal bygges et nytt kirkebygg, kan menigheten signalisere at den vil være åpen for at denne bygningen kan brukes til ulike behov, også behov somkommunen har, i tillegg til de mer spesielle behovene til menigheten.

Det er også mulig for kommunen og/eller regionen å gi økonomiske tilskudd til menigheter som har stiftet diakoniforeninger for å hjelpe til med diakonale behov i kommunen eller regionen. I Créteil er den diakonale foreningen som er knyttet til menigheten tydelig til stede i byen, og tilbyr viktige tjenester som fransktimer for flyktninger og veiledning for barn som har vanskeligheter på skolen. På grunn av disse tjenestene mottar den diakonale foreningen hvert år lokale og regionale tilskudd. Av samme grunn tilbød ordføreren i Créteil et lite økonomisk tilskudd for å hjelpe til med renovering av kirkebygget. Det er viktig for menigheten å bygge gode relasjoner til de lokale myndighetene i dag, for du kan få bruk for det i framtiden.

Situasjonen i Estland er ganske lik den i Frankrike. Staten har ingen plikt til å støtte kirken, bortsett fra vedlikehold av kirker fra middelalderen.

Mange steder gir allikevel den lokale myndighet støtte til enkelte tiltak, dersom dialogen er god. I begge menighetsplanteprosjektene i Estland har tillitsforholdet til den lokale myndighet blitt bygget skritt for skritt.

Mange har nedarvede fordommer mot religion, men takket være møter med troverdige menighetsledere samt arrangementer som oppleves inkluderende og berikende, har de blitt åpne for samarbeid. Særlig viktig i denne sammenheng er samarbeidet med kommunale institusjoner, som kommunens dagsenter, kultursenter, ungdomssenter osv. Tallinn by har vært en aktiv pådriver og støttespiller for kirkebygget i Mustamäe. Saku kommune har også bidratt betydelig for å legge til rette for kirkebygging.

Organisatoriske forhold for å

bli en menighet

Når en menighetsplante har vært i aktivitet en stund, kan det være nyttig å møte de nasjonale kirkemyndighetene for å avklare hva som må til for å bli en selvstendig menighet.

Dette vil variere fra land til land, og vi går ikke inn i dette her. Vi vil bare gjøre oppmerksom på at også dette organisatoriske tiltaket er et steg i å bli en selvstendig, livskraftig menighet.

Andre tips

En menighet som ønsker at nye mennesker skal bli berørt av Guds kjærlighet må være synlig.

I tillegg til å benytte lokalavisen og oppslagstavler i området, kommer en ikke utenom sosiale medier. Det er tross alt derfra de fleste yngre mennesker henter informasjon. Facebook og andre sosialmedier benyttes hyppigere enn hjemmesiden: Hjemmesiden er også mer krevende å oppdatere. Her bør det legges informasjon som ikke endres så ofte. Den løpende informasjonen om ulike arrangementer som har vært eller som kommer, hører først og fremst hjemme på sosialmedier.

Små filmsnutter og intervjuer man tar med sin egen telefon kan ha overraskende stor rekkevidde. Her er det muligheter ikke bare til å skaffe blest om arrangementer, men til forkynnelse og også til å samle inn penger til konkrete prosjekter.

Vi anbefaler å ha et lite team av medarbeidere som har myndighet til å redigere og legge ut nyheter på for eksempel Facebook. Så blir arbeidet fordelt på flere, og en unngår at det blir totalt stille i ferier.

Når det gjelder innholdet, er det lurt å tenke på hva slags informasjon en vil bruke i kanaler som Facebook, og hva som passer bedre i en menighets e-post eller i kunngjøringene. Det er viktig at informasjon på offentlige kanaler ikke blir for privat, for eksempel at misjonæren skriver i jeg-form om hva han eller hun har gjort i dag, eller for prestesentrert. Husk også på å følge regler for GDPR.

Er det noe stort som holder på å skje, så ta kontakt med media. Kristne radiokanaler eller allmennkringkastere, lokalaviser eller større aviser, avhengig av hvor stor nyhet eller formål det er snakk om. Mediene er en uvurderlig partner for å få et budskap ut, for eksempel om innsamlinger. Nyheter om store feiringer som kirkejubileer, menighetsstiftelser osv., kan nå langt ut, og det forteller folk (både lokale og andre) at dette er en aktiv menighet.

Overgang til driftsfase fra prosjektfase

Dette er fasen der NMS avslutter sin finansielle støtte, eventuelle misjonærer avslutter sin tjeneste i menigheten, og menigheten er blitt en selvstendig menighet på linje med andre menigheter i den nasjonale kirken.

NMS ønsker å være aktivt med på å lage en god plan for utfasing av støtte. Vi tror det blir en best overgang dersom en slik utfasing planlegges godt og at alle parter er forberedt. Planleggingen for denne fasen bør starte allerede før man planter menigheten. Et prestebytte i en menighet er alltid vanskelig. Det er et menneskelig perspektiv i dette. Menigheten mister en prest man sannsynligvis er glad i. Når det er presten/misjonæren(e) som har plantet menigheten som slutter, kan det kjennes som at menigheten mister sin mor og far. Da er det viktig at den avgående prest/misjonær gir legitimitet til den 50

presten som skal ta over. Dersom det er mulig, vil vi også anbefale en tid med overlapping mellom den gamle og den nye presten. Vi vil sterkt fraråde en lengre vakanse slik det er vanlig ved prestebytter i noen kirker. Dette fordi en menighetsplante er langt mer skjør enn en menighet som har eksistert lenge. På tross av alt dette, er det sannsynlig at noen medlemmer vil slutte, bli passive medlemmer eller gå over til andre menigheter ved overgangen til ny prest.

Dersom det er et misjonærpar som har plantet menigheten, vil menigheten gå fra to prester eller en prest og en menighetsarbeider til bare en prest. Det vil med andre ord være mindre arbeidstid til menighetsarbeidet for den nye presten. Dersom det er mulig, vil vi derfor anbefale at misjonærparets arbeidstid gradvis trappes ned, slik at ikke hele belastningen med at man går fra to personer til én blir på den nye presten.

Det er også et økonomisk perspektiv med denne fasen. Dersom presten er lokal, og eneste endring er at NMS ikke lenger skal støtte med midler, vil planlegging være viktig. Når det gjelder menigheter som mister sin NMSmisjonær, vil også økonomien endres, da man vil gå over fra gratis prest til en prest man må lønne selv. Det å miste en stor del av inntekten, eller få en slik ekstra utgift for en menighet, må planlegges. Vi har erfaring med at noen legger av penger i et lønnsfond for at overgangen ikke skal bli for stor.

Sett opp en plan for hvordan man skal lønne presten, hvilke endringer må gjøres både på inntektssiden og på utgiftssiden. Kan man søke støtte andre steder, nasjonalt, regionalt, legater eller støttegrupper? Alt slikt kan være bra, men det aller beste er at man har etablert en kultur for å gi tiende i menigheten. Da vil man ha et godt og stabilt grunnlag for inntekt.

Noen menigheter kan søke å øke sine inntekter ved utleie av kirkens lokaler på tider det ikke brukes. Det kan være til konserter, til klubber eller lignende. Noen menigheter sørger for inntekter ved å ta på seg kommunale oppgaver som er overlappende med det menigheten ønsker å gjøre, f.eks. leksehjelp eller matutdeling. Dersom kommunen støtter slike tjenester økonomisk, kan det være en ekstra inntekt. Vi vil råde

en menighet til å tenke igjennom hva man prioriterer her, slik at man beholder sin integritet og unngår å binde opp mye ressurser på tiltak som i liten grad bygger menigheten videre. Det vil ofte være NMS som tar initiativ til overgang til driftsfase. Den lokale menigheten vil gjerne ønske å fortsette samarbeidet og ha den økonomiske tryggheten det fører med seg lengst mulig. Det samme vil være naturlig også fra de regionale og nasjonale kirkemyndighetene sin side. Allikevel har vi også sett initiativ fra regionale kirkemyndigheter om endring i noen tilfeller. Det har vært strategiske grunner knyttet til at de ser at andre menigheter i distriktet trenger den misjonale kapasiteten.

Dersom det er NMS som tar initiativ, vil vi føre den lokale menigheten, de regionale kirkemyndigheter og de nasjonale kirkemyndighetene sammen for å legge en plan for å gå over i driftsfase. Vi vil også minne om at det er viktig at menighetens medlemmer får god informasjon om prosessen, slik at de også kan være forberedt når det skjer forandringer. De vil ikke være en del av møtene der vi planlegger overgangen, og vil være avhengig av at det blir gitt informasjon i forbindelse med kirkekaffe, menighetsmøter og informasjonsskriv.

Et annet perspektiv når man går over fra å være en menighetsplante til en selvstendig menighet, er å fortsette å være misjonale. Det er en fare for at menigheten går over i en mer rutinepreget måte å være menighet på når den har vokst seg større. Da kan en bli en menighet som vedlikeholder alt det gode som er, men det krever en tydelig bevissthet å være en menighet som stadig jobber med å tenke nytt og nå nye mennesker. I dette perspektivet kan det være lurt å være bevisst på hvem man rekrutterer til prest for å ta over menigheten etter misjonæren.

NMS ønsker å beholde kontakten med menigheten etter at vi ikke lenger støtter økonomisk, for eksempel med misjonærer eller praktikanter.

Dette kan skje ved at menigheten søker å få en vennskapsmenighet i Den norske kirke i Norge, gjennom deltakelse på Nettverkssamlingen, men også ved besøk, online-møter og epostkontakt.

Annet

Litteratur og ressurser

Her lister vi opp noen bøker, artikler, nettsider og annet som kan være av interesse å lese for en ny menighetsplanter. Ingen av disse listene er fullstendige.

• Natural Church Development, Christian A. Schwartz (flere forskjellige bøker oversatt til mange språk)

• M4 (Norsk menighetsplanteverktøy, finnes på engelsk, fransk, norsk og andre språk): https://m4europe.com/m4-norway/

• Evalueringen av fire menighetsplantinger i NMS: Microsoft Word - A living church across the earth - and also in Europe! (revised version): https://nms.no/wp-content/uploads/2023/12/A-living-churchacross-the-earth-and-also-in-Europe-reduced-version.pdf

• Johannes Vålandsmyrs Masteroppgave i Misjonsteologi: https://vid. brage.unit.no/vid-xmlui/bitstream/handle/11250/283754/2014 h%C3%B8st Johannes V%C3%A5landsmyr%2C Mteol. pdf?sequence=1&isAllowed=y

• Transforming Mission, David J. Bosch

• The Growing Church, Carl-Erik Sahlberg

• The Volunteer Revolution, Bill Hybels

• Spiritual Leadership, J. Oswald Sanders

• Lähedal Jumalale Lähedal inimestele (Historien om menighetsplanting og kirkebygging i Saku, Estland, med fyldig sammendrag og bildetekster på engelsk), Reigo Rosenthal.

• Edderkopp og sjøstjerne, Oddbjørn Stangeland

• Church Planting Theology Conference 2024: Participation

• Youtube videosnutter fra kurs i menighetsplanting, Cranmer Hall, Durham: https://www.youtube.com/ playlist?list=PLkU8kYXu8NPeXIJpUCZaoGA5XfQvJh45P

• NMS blogger fra Estland, England og Frankrike (på norsk)

Estland: http://www.nms.no/estland

England: http://www.nms.no/england

Frankrike: http://www.nms.no/frankrike

Nettverk for menighetsplanting

• NMS sin nettverkssamling i Europa

• Congregational development Network East Asia

• Fokus kurs, VID

• Exponential

• Sendt (nettverk for menighetsplanting i Norge) Cranmer Hall, Durham. Årlige kurs for menighetsplanting. Har også forskning på området.

• European collaborations

• Agenda1

www.nms.no