Onkel Edward første del by Bonnier Norsk Forlag

Onkel Edward

Tidligere utgitt: Lille Linerle, Liv Forlag, 2017

Stella Polaris, Capitana Forlag, 2019

Djevelens yngel, Capitana Forlag, 2020

Engelens fall, Strawberry Publishing, 2021

Grønnøyd monster, Bonnier Norsk Forlag, 2022

Elskede Emilie, Bonnier Norsk Forlag, 2023

Samiras død, Bonnier Norsk Forlag, 2024

Trykk: ScandBook UAB, Litauen Papir: 60 g Creamy, 2,0

Omslag: Henrik Koitzsch, Koitz Animation & Graphics Omslagsbilder: Midjourney/Koitz Forfatterfoto: Linda Cartridge

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11.5/15 pkt av eBokNorden AS

ISBN: 978-82-347-2303-2

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor. Ingen bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Byparken i Sandefjord, april 2020

Det var fremdeles mørkt i rommet da han satte seg halvveis opp i sengen. Mobilen på nattbordet viste 05.07.

Så hørte han det igjen. Dump, dump, dump. Raske smell. Som en spade mot hard jord. Lyden kom utenfra. Martin Espedal plasserte føttene på gulvet, det var kjølig, men ikke iskaldt under de nakne fotbladene. Våren var kommet tidlig, temperaturen hadde passert ti plussgrader flere dager på rad. Likevel hutret han da han kun iført t-skjorte og bokser gikk bort til vinduet, dro gardinene til side og kikket ut. To etasjer nedenfor lå byparken badet i månelys.

Det sto en hvit varebil, en HiAce, parkert i gaten rett under vinduet. Bakluken var åpen, vendt opp mot ham, men lyset inne i bilen var slukket. En bevegelse lenger inn i parken fikk Martin til å flytte blikket. Lyden av spadetak brøt stillheten igjen. En mann sto krumbøyd ved det ene rosebedet. Hvem i alle dager gravde på denne tiden av døgnet?

Martin hadde sett parkgartnerne da han kom hjem fra jobb dagen før, han hadde faktisk stoppet og snakket med dem. De holdt på å fjerne buskene som ikke hadde overlevd vinteren, nye roser skulle på plass før første mai. Likevel, dette var da et ugudelig tidspunkt å starte dagen på?

Han kikket over på de andre leilighetsbyggene som omkranset parken, men bortsett fra et enslig kjøkkenvindu der

lyset alltid sto på, var det mørkt. Martin gikk bort til nattbordet og hentet mobilen, prøvde å fokusere før han knipset i retning parken. Han kikket på skjermen, bildet var kornete, uklart. Han tok et bilde av varebilen også. Lyset fra et butikkvindu i etasjen under gjorde det lettere å ta bilder. Knips, knips, knips. Mannen i parken stoppet gravingen, la fra seg spaden og rettet ryggen. Martin trakk seg raskt unna vinduet, skjulte seg bak det ene gardinet. Så lo han av sin egen reaksjon. Vinduet var lukket, han bodde i annen etasje. Mannen kunne umulig ha hørt ham. Dessuten, han lot seg da ikke skremme av en morgenpigg gartner?

Sandefjords Blad, 7. mars 2023

Likfunn i Byparken i Sandefjord: Politiet mistenker levninger av barn

Politiet etterforsker et urovekkende funn i Byparken i Sandefjord etter at levninger ble oppdaget av en parkansatt tidligere i dag. De første undersøkelsene tyder på at levningene kan stamme fra et barn.

Det var da en av rosebuskene i parken skulle byttes at gartneren, som ikke ønsker å bli intervjuet, fant noe han først antok var dyrebein. Nærmere undersøkelser avslørte imidlertid at det dreide seg om levninger fra et menneske.

Politiets krimteknikere har sikret funnstedet og arbeider nå med å kartlegge området. Foreløpige funn tyder på at levningene kan være fra et barn, men dette er ikke endelig bekreftet.

– Vi tar dette funnet svært alvorlig og etterforsker alle muligheter. Det er dog viktig å understreke at levningene antagelig har ligget nedgravd i flere år, og ingen barn er meldt savnet i vårt område, sier etterforskningsleder Sylvi Noor i Sandefjord politidistrikt.

Politiet oppfordrer alle som kan ha informasjon om funnet, til å ta kontakt.

– Vi er avhengige av publikums hjelp for å komme til bunns i denne saken. Enhver observasjon, uansett hvor ubetydelig den måtte virke, kan være avgjørende for etterforskningen, avslutter Noor.

EDWARD

Han var ikke født til kjærlighet. Det forsto han allerede da han åpnet øynene første gang og så moren. Han visste at man egentlig ikke skal kunne erindre noe så langt tilbake, men på et eller annet vis var likevel minnet lagret, like klart som han husket at han spiste fiskepinner til middag for en halvtime siden. Han lå på fanget til moren og munnen hennes smilte, men de brune øynene var glassaktige, uten snev av glede. Som to lyspærer dekket av støv, slik at lyset knapt skinte gjennom. Faren hans sto med en hånd på morens skulder. Han så heller ikke glad ut.

Han var ikke ønsket, men han prøvde. Hele barndommen forsøkte han å få dem, aller mest moren, til å elske ham. Han var som en kuet valp, næret seg på den skrinne oppmerksomheten han fikk. De overraskende kjærtegnene, en varm hånd rundt hans, et sjeldent stryk over kinnet. Alltid når det var andre til stede, aldri når de var alene. Hun hatet det selvfølgelig. Den desperate klengingen hans, det stadige ønsket om nærhet, om å bli elsket og sett.

Når det ble for mye for henne, stengte hun ham inne på rommet, og når hun var virkelig sint, i det trange kottet under trappen. Der var det mørkt, så mørkt at luften føltes fysisk, som et tungt teppe som klebet seg rundt kroppen og forsøkte å kvele ham. Lydene fra resten av huset var fjerne i kottet, nesten borte, men han hørte henne. Hun gikk

bestandig med høyhælte sko, også inne, og når hun gikk opp i annen etasje, klakket skohælene hennes så hardt mot trappetrinnene at det kjentes som slag i magen.

Etter at hun hadde plassert ham i kottet for at han skulle tenke over den dårlige oppførselen sin, satte hun ofte på høy musikk for å overdøve skrikene hans. Han gråt fremdeles den gangen, han var jo bare et barn. Noen ganger danset hun, da ristet det i taket over ham. Hun var en stor dame allerede da, og selv om hun alltid slanket seg, ble hun stadig feitere. På det tykkeste veide hun over hundre og førti kilo, kanskje mer, tallene på baderomsvekten gikk ikke høyere. Da han ble voksen, hevdet hun at det var hans skyld, at han fôret henne for mye, men han kjøpte bare det hun ba ham om. Ferdigmat hun kunne varme i mikrobølgeovnen eller takeaway, cheeseburgere og pommes frittes. Potetgull, sjokolade, billige trelitersbokser med is. De siste årene lå hun for det meste i sengen og så på såpeserier på tv. Hun danset aldri lenger. Ingen av dem danset.

Bjerggata, Sandefjord 20. mars 2023

– Vi trenger deg.

Sylvi Noor sto midt i rommet, bredbeint, lent mot stokken. Hun hadde kommet uanmeldt, ringt på, gang på gang, krevende, inntil Håkon resignerte og haltet ned den bratte trappen som førte fra stuen til inngangsdøren. Da han åpnet, strenet hun rett forbi ham og opp trappen, som om hun var lommekjent, selv om hun aldri hadde vært der før.

Nå sto hun midt i den rotete stuen, kledd i en tykk dunkåpe som mest lignet en uformelig sovepose. Det dryppet fra støvlene hennes, men hun lot ikke til å merke det. Håkon hadde ikke bedt henne henge av seg, men mumlet, litt sarkastisk ettersom hun uansett ikke gjorde noe tegn til å ta av seg støvlene, at hun kunne beholde dem på. Han skulle uansett vaske gulvet, hadde han sagt. Det virket ikke som om hun tok til seg sarkasmen, og at han hadde vaskeplaner var selvfølgelig ikke sant, selv om det absolutt trengtes. Håkon angret på at han hadde sluppet henne inn, men hun ville neppe latt seg stoppe uansett.

– Se deg rundt, sa han trøtt. – Jeg bor i et oppussingsprosjekt av et hus med to småunger, to undulater og en katt. Jeg kan ikke jobbe. Han pekte ned på det høyre beinet. – Dessuten er jeg fremdeles sykmeldt.

– Pøh, det beinet ditt er bare en unnskyldning, hun veivet med stokken, – jeg fungerer fint med krykke, og det finnes

mange alenemødre i politiet. Hvorfor skulle ikke du kunne jobbe?

Fordi jeg heller vil dø, kunne han ha svart. Fordi jeg ikke sover om nettene, fordi jeg så vidt orker å smøre brødskiver til David om morgenen, orker knapt å møte blikket hans. Fordi jeg er full av skyld og sorg og fortvilelse og for lengst ville valgt den enkleste løsningen, hadde det ikke vært for barna.

Fordi jeg er utkjørt.

Men han svarte ikke, sa ikke noe av det han tenkte, plukket bare opp en lilla barnesokk som lå på gulvet og la den på stuebordet.

– Sparer du til skjegg, spurte hun og mønstret ham, – det kler deg.

Håkon svarte ikke, men lot neven gli over haken. Skjeggstubbene stakk under fingertuppene, det var sikkert en uke siden sist han hadde barbert seg.

– Hvor er ungene, forresten? fortsatte Sylvi og så seg rundt i stuen, der barneleker, smokker, suttekluter, et par tomme brusbokser, gårsdagens matemballasje og forvokste hybelkaniner konkurrerte om plassen.

– David er på skolen og Victoria sover. Han nikket sidelengs mot døren til soverommet. – Jeg har egentlig fødselspermisjon også, la han til, – bare NAV finner ut av det, så det kan bli lenge til jeg kommer tilbake på jobb.

– Finner ut av det?

– Vel, jeg tror jeg faller utenfor systemet deres. Alenefar med kjæreste som ble myrdet før hun fikk skrevet under fødselspapirer, uten at vi var registrert som gift eller samboende. Det fins visst ikke noe sted jeg kan krysse av for sånt i skjemaveldet. Han sukket. – Heldigvis hadde Sigrid ført

opp meg som nærmeste pårørende på sykehuset, hvis ikke tror jeg begge barna ville blitt plassert annetsteds. I hvert fall David.

– Har du fått adoptere ham?

– Jeg har søkt, og det ser ut til å gå i orden. Nå som begge foreldrene hans er døde, har David ingen som er nærmere enn meg, og han ønsker absolutt ikke å bo noe annet sted enn her.

Håkon plukket vekk noen barneklær fra sofaen, ble stående litt ubesluttsom med dem i hånden, før han la dem fra seg ved siden av sokken på stuebordet.

– Det er antagelig ikke en kø av folk som har lyst til å ta seg av en traumatisert, farget åtteåring heller …

Sylvi studerte på ny kaoset rundt seg.

– Har noen fra adopsjonskontoret vært her?

– Ja da, svarte han litt snurt. – Både de og helsestasjonen. Men i motsetning til deg, var de høflige nok til å ringe og avtale tidspunkt før de kom, slik at jeg fikk en mulighet til å få ting på stell. Han så irritert på henne. – Det er da årevis siden folk sluttet å komme på uanmeldte besøk?

Hun hadde skamvett nok til å rødme.

– Beklager, jeg ville ikke ha kommet hvis det ikke var viktig. Vi har en merkelig sak og trenger deg virkelig. Hun satte blikket i ham. – Det er ikke bare noe jeg sier, jeg er dønn seriøs.

What else is new? Sarkasmen lå klar ytterst på tungen, men han greide å holde igjen. Dønn seriøs kunne vært mellomnavnet hennes.

– Det dreier seg om en mann som har kidnappet og drept ei lita jente, sa hun alvorlig.

Håkon rettet ryggen.

– Har det sammenheng med levningene som ble funnet i Byparken nylig? spurte han. – Jeg leste om det i avisen.

– Ja, han har tilstått å ha begravd henne, og han hevder å ha drept flere. Vi vil gjerne at du skal avhøre ham.

– En seriemorder? Han så tvilende på henne. – I Norge?

– Ja, jeg vet. Sylvi rynket pannen. – Utrolig, ikke sant?

Håkon nikket, det var slikt han forbandt med USA og andre større land. I Norge var det sjeldent. Med unntak av noen få leger og sykepleiere som tok livet av pasientene sine i misforstått medfølelse, og selvfølgelig gærninger som terroristen på Utøya, kom han ikke på flere. Hvis han da ikke regnet med familiefedre som tok med seg ektefelle, barn, barnebarn, og i noen tilfeller familiens kjæledyr, i døden, men det kaltes som regel familietragedie. Som om den slags drap var noe annet, noe …

Håkon ristet på hodet, drap var drap, og de fleste drapsmenn hadde en grunn for å drepe, uansett hvor uforståelig den kunne virke for andre. Selv syntes han de som drepte sine egne, var de simpleste av alle. Selv om han visste at det dessverre ikke var sånn, burde alle få føle seg trygge i sitt eget hjem. Ikke grue seg til å komme hjem fra skole eller jobb fordi de ikke vet hva slags humør den som venter hjemme er i, eller måtte rømme ut i vinterkulden i pyjamas og sitte gjemt i en iskald garasje og vente på at lysene skal slukke og det er trygt å liste seg inn igjen. Håkon ristet av seg minnene fra barndommen. Det var uansett lenge siden nå.

– Han heter Edward Ødegaard, fortsatte Sylvi da han forble taus. – Tilsynelatende en ganske normal fyr, han arbeidet som budbilsjåfør til ganske nylig. Men han hevder altså at han har drept flere.

Håkon kjente at ordene hennes gjorde ham ørlite nysgjerrig, men absolutt ikke nok til at han ville tilbake til jobben. Bare nok til at han gjerne ville høre hele historien.

– Har du møtt ham?

– Nei, men jeg har sett videoavhør av ham, fra da de avhørte ham i Oslo. Det er de som har hovedansvaret for etterforskningen. Han er bosatt i Oslo, og det var de som fikk et tips som førte til at de hentet ham inn for litt over en uke siden.

Sylvi støttet stokken mot veggen, rettet på en krøllete pute og dumpet ned i sofaen. Hun hadde tydeligvis tenkt å bli.

– Vil du ha kaffe? kapitulerte han, akkurat idet spede barneskrik hørtes fra soverommet. – Beklager, sa han lettet.

– Hun er sikkert sulten, så det får bli en annen gang.

Han gløttet mot trappen som ledet til utgangsdøren, men Sylvi gjorde ikke tegn til å reise seg og satt der fremdeles da han fem minutter senere kom tilbake med Victoria i armene.

Sylvi studerte barnet, han kunne se undringen i øynene hennes.

– Hun er … Jeg trodde … Hun stotret. Han lot henne plages litt før han svarte på spørsmålet hun aldri stilte.

– Ja, sa han, – Victoria er hvit.

Han hadde vært forundret selv også. Da David og han ankom Rikshospitalet, bare en snau time etter at de hadde fått beskjed om at Sigrid var død, kom legen og la Victoria i armene hans. David rygget unna. Selv stirret han forundret ned på det lille rynkete nurket.

David hadde protestert heftig. – Det der er ikke søsteren min!

– Jo. Legen skottet bort på David, på det svarte, krøllete håret og den gyllenbrune huden. – Dere trodde kanskje at hun ville være mørkere?

Håkon visste ikke hva han skulle svare, men han hadde jo tenkt det samme selv. David var mørk, Sigrid enda mørkere. Ingen av dem hadde engang tenkt tanken på at Håkons bleke gener skulle vinne kampen. Han kunne se at David var skuffet. Åtteåringen som akkurat hadde mistet moren sin, hadde gledet seg til å få en søster, en liten jente som lignet ham selv. Isteden fikk han en søster med lys hudfarge, en som lignet alle dem som hadde mobbet ham i årevis.

Idet Håkon rakte babyen mot David for at han skulle holde henne, åpnet nurket øynene. To mørkebrune øyne. Suget i magen var smertefullt. Det var som å se inn i øynene til Sigrid. David gispet, og da han forsiktig tok imot den lille bylten, falt tunge tårer ned på kinnet hennes. David knuget Victoria inntil seg og hulket. Den lyshudede babyen var visst søsteren hans allikevel.

Håkon rakte barnet mot Sylvi.

– Vil du holde henne?

Sylvi lente seg raskt mot sofaryggen. Håkon flirte. Sylvi, Sandefjords dyktigste politietterforsker, den liksom-så-tøffe sjefen hans, var redd for en sju måneder gammel baby.

– Hun har ikke tenner, hun biter ikke, sa han.

– Nei da, sa hun ubekvem, – jeg er bare ikke så flink med så små. Gi dem et par år, så er jeg mer på banen.

Han visste at hun hadde to bonusbarn hjemme, men ungene til Mona, samboeren, var begge i skolealder.

– Vi bør nok ta den kaffen en annen gang, sa han, og ble lettet da hun omsider reiste seg.

– Vi kan ta den på kontoret i morgen, sa hun bestemt. – Så kan du lese deg opp på saken samtidig.

Han kommenterte det ikke, men da hun sto i døråpningen, kunne han ikke dy seg og måtte spørre.

– Hvis dere allerede har drapsmannen i fengsel, hvorfor er det så viktig med akkurat meg? Er det en slags …

Han visste ikke hvordan han skulle ordlegge seg, så han tidde, men greide ikke helt å undertrykke irritasjonen. Syntes de synd på ham der nede på stasjonen? Hadde de diskutert seg imellom, prøvd å finne en måte å få ham tilbake til jobben og samfunnet på? Kanskje noen av dem hadde sett ham på Kiwi, ubarbert og i utvasket joggebukse, med en t-skjorte flekkete av babygulp? Det var blitt dårlig med tid til egenpleie de siste månedene, når dusjet han egentlig sist? Han husket ikke, og det var heller ikke viktig. Sigrid var død, det var ingen å pynte seg for.

– Nei, svarte Sylvi fort, som om hun skjønte hva han tenkte. – Det er ikke meningen å presse deg. Men vi har ham altså i varetekt i Oslo, og i det siste avhøret ymtet han frampå om at han har drept flere, kanskje så mange som fire. Vi trodde først det bare var … skryt, du vet, Thomas Quick, men de fant urovekkende bilder på mobilen hans som gjør at vi ikke kan utelukke at han snakker sant.

– Hva slags bilder?

– I tillegg til bildene av jenta som er funnet i Byparken, er det flere bilder av ei lita, mørkhudet jente. Og to bilder av en voksen, skamslått kvinne.

– Som han har drept?

– Vet ikke. Vi aner ikke hvem de er.

– Hva med denne jenta som er funnet død? Hvorfor har jeg ikke hørt om forsvinningen tidligere? Noen må da ha savnet henne?

Sylvi kremtet.

– Hun var et asylbarn, ingen har … Du vet hvordan det er, avsluttet hun spakt.

Håkon nikket, han visste definitivt hvordan det var. De usynlige barna. Ungene ingen lette etter.

Siden 2015 hadde over fire hundre og tretti enslige asylsøkende barn og ungdommer forsvunnet. Ofte ble forsvinningene ikke engang etterforsket, politiet manglet ressurser, og de tok det nærmest for gitt at slektninger hadde hentet dem, eller at de hadde reist videre til andre land i Europa, blitt borte frivillig. Selv om de visste at det ikke alltid var tilfellet, at noen av dem garantert hadde blitt bortført av kriminelle gjenger og tvunget til slavearbeid, tigging, sex og narkotikasalg.

Han sukket.

Minst fire hundre og tretti savnede barn. De fleste ungdommer, men den yngste han hadde hørt om var en liten gutt, bare fem år gammel. Hvis en norsk, hvit femåring hadde forsvunnet, ville det blitt ramaskrik. Gutten ville vært på forsiden av alle avisene, folk hadde engasjert seg, gått manngard, krevd et svar. Avisene skrev fremdeles om Madeleine McCann, treåringen som forsvant fra en ferieleilighet i Portugal i 2007. Men denne mørkhudede femåringen ble knapt nevnt i en notis da han ble borte, og de visste fremdeles ikke hvor han var blitt av. Asylbarn ble ikke prioritert, ingen brydde seg. Ikke engang politiet. De var nærmest rettsløse, slik at en hvilken som helst drittsekk, det være seg en pedofil eller noen fra et organisert kriminelt nettverk, praktisk talt bare kunne hente dem uten at noe ble gjort. Uten at noen savnet dem eller forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd.

Håkon orket ikke å fullføre tankerekken.

– Men hvorfor trenger dere meg? spurte han. – Dette er en sak som blir etterforsket av Oslopolitiet, og de har da folk der som er minst like dyktige i avhør?

– Ja, det har de sikkert, bekreftet Sylvi. – Men Edward Ødegaard nekter å la seg avhøre ytterligere – med mindre han får snakke med deg. Han sier at det er deg eller ingen.