EZINNE OKPARAEBO Å TENKE SOM EN SPRINTER
Hva idretten lærte meg om livet
Til familien min og alle som har støttet meg.
Når løping brukes som en metafor for livet, er det de lange distansene som foretrekkes.
Livet er en maraton.
Utholdenhet er en dyd.
Man må være tålmodig, disponere kreftene og tenke langsiktig.
Det er ingen som snakker om sprint i sånne sammenhenger.
Hvorfor ikke?
Hva kan en 100 meter lære oss om livet?
En øvelse som er så fortettet i tid og rom at den er over nesten før den har begynt?
Ganske mye, faktisk.
Jeg skjønte det ikke før etter at løpekarrieren min var over.
HVA IDRETTEN LÆRTE MEG
Det er to tilfeldigheter som gjør at jeg kan skrive denne boka. Den første er at familien min bestemte seg for å flytte til Norge. Den andre er at jeg begynte med friidrett.
Da jeg bestemte meg for å legge opp sommeren 2021, hadde jeg vært profesjonell idrettsutøver i 16 år.
Jeg hadde reist jorda rundt og konkurrert mot de beste på 100-meter, en av verdens største gladiatorsporter. Jeg hadde deltatt i tre OL. Jeg hadde vunnet 14 NM-gull, gull i junior-EM, sølv og bronse i EM. Jeg hadde den norske rekorden på 60-meter og 100-meter og to kongepokaler som jeg var veldig stolt av.
Alt i livet mitt hadde handlet om idretten, om å trene og prestere, om å bli raskere. Men nå var
det over. Jeg innså at jeg hadde befunnet meg i en boble i alle disse årene, og for første gang klarte jeg å se meg selv og det livet jeg hadde levd utenfra. Jeg tenkte tilbake på alle reisene, alle stevnene, trenerne og konkurrentene jeg hadde møtt, og jeg spurte meg selv: Hva har jeg lært?
Det handler om mye mer enn bare å løpe fort. Da jeg dro på min første trening med idrettslaget BUL, var jeg en ung og usikker jente fra Groruddalen. I idretten fant jeg min plass. Jeg fant det jeg var god til. Det ga meg mestringsfølelse og selvtillit, en retning i livet, og det har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Når jeg ser tilbake, er jeg stolt over det jeg har fått til. Jeg hadde mange fantastiske stunder på veien, og det gamle ordtaket «veien er målet» er helt riktig. Som idrettsutøver setter man seg alltid konkrete mål, men når jeg ser tilbake, så er det veien mot målet jeg husker best. Alle treningene, alt slitet, gledene og frustrasjonene, forventningene, spenningen og fellesskapet.
Denne boka handler om mine år som toppidrettsutøver fra jeg begynte i BUL som 12-åring, til jeg la opp da jeg var 33. Vi ønsker alle å bli gode i det vi driver med, kjenne at vi får det til, og oppleve følelsen av mestring.
Slik sett er det å løpe 100-meter en fortettet utgave
av det vi alle strever med, et slags livet i miniatyr. Jeg håper at noe av det jeg har lært, kan være til nytte for andre.
Oslo, desember 2024
Ezinne Okparaebo
