__MAIN_TEXT__

Page 1

NOTA B E N E

NOTA B E N E

tekst, visualitet og materialitet Aasta M.B. Bjørkøy Ruth Hemstad AinaLavold Nødingog Bente Anne Rønning John Birgitte Ødemark (red.) (red.)

13 12

NNAASSJJOONNAALLBBIIBBLLIIO OTTEE KK EE TT SS SS KK RR II FF TT SS EE RR II EE

ReformasjonsLitterære verdensborgere tidens religiøse bokkultur Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519 – 1850 cirka 1400–1700:


LitterĂŚre verdensborgere


Litterære verdensborgere Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519 – 1850

Aasta M.B. Bjørkøy Ruth Hemstad Aina Nøding Anne Birgitte Rønning (red.)

N a s j o n a l b i b l i o t e k e t, O s l o 2 0 1 9


Innhold

Forord

1. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850 Aasta M.B. Bjørkøy, Ruth Hemstad, Aina Nøding og Anne Birgitte Rønning

30

Karen Skovgaard-Petersen

3.

Historien om en Historia. Olaus Magnus i et bokhistorisk perspektiv

Erling Sandmo

4. «Til Trycken forferdiget oc bekostet». Boktrykkere og bokhandlere  som forleggere i Christiania 1677–1703

10

Del 1. Kunnskap, materialitet og teknologier

2. Bogtryk og opdagelsesrejser i kirkens tjeneste – ærkebiskop  Erik Valkendorf som forfatter og bogudgiver

8

56

81

Anne Eidsfeldt

5. Himmelbrev i reproduksjonens tidsalder Siv Frøydis Berg

109

6. Norske trykk 1740–1819 – en bibliografisk analyse  Øivind Berg

141

7. Eldre bøker i den digitale samlingen. Et elektronisk blikk på tekster  fra perioden 1650–1850

190

Lars G. Johnsen

Del 2. Nye sjangre, nye lesergrupper og nye lesemåter

8.

Pontoppidans pinefulle Sandhed – mellom leseferdighet og utenatlæring 218

Jon Haarberg og Marit Sjelmo

9. Internasjonal underholdning i Holbergs fødeby – utlånsbiblioteker  i Bergen ca. 1750–1850

Gina Dahl

239


10. Norges første barnebok – et transnasjonalt produkt. Lommebog  for Børn (1798–1807) av Willum Stephanson

Aasta M.B. Bjørkøy

11. Til «Qvindernes Forædling». Mary Wollstonecraft for danske lesere  i 1800

Janicke S. Kaasa

Del 3. Forhandlinger om identitet, utgivelser og offentlighet

13. De usminkede sannhetenes forsvar. Peter Frederik Suhms  publikasjons­strategier og offentlighetsidealer under det dansk-norske eneveldet

310

332

Ellen Krefting

14. Fedrelandskjærlighet i oversettelse. Ove Mallings Store og gode  Handlinger af Danske, Norske og Holstenere

290

Anne Birgitte Rønning

12. «Saavel fra fjerne Lande som fra vort eget Hjem». Importert materiale i Billed-Magazin for Børn

263

357

Anne Eriksen

15. I «Tidens Fylde». Panskandinaviske publisister og transnasjonale  tidsskrifter

Ruth Hemstad

16.

Litterær nasjonalisering. Korleis dansk-norsk litteratur blei norsk

Narve Fulsås

377

405

Forfatterpresentasjoner

428

432

Skriftserien Nota bene


Forord

Aasta M.B. Bjørkøy, Ruth Hemstad, Aina Nøding og Anne Birgitte Rønning

Denne boken er et resultat av forskningsprosjektet Literary Citizens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit), ledet fra Nasjonalbiblioteket og støttet av Norges forskningsråd (2016–2020). Boken og prosjektet inngår i Nasjonalbibliotekets markering av 500-årsjubileet for trykte norske bøker i 2019. LitCit-prosjektet er et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, Universitetet i Oslo (Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Institutt for kulturstudier og orientalske språk og Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk), Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Statsarkivet i Bergen – Arkivverket, Det Danske Sprog- og Litteraturselskab, Universitetet i Graz og Cambridge Project for the Book Trust. Målet med prosjektet er å undersøke hvilken betydning introduksjonen av bokmediet fikk på norsk samfunnsutvikling ved å se boken i Norge i lys av et internasjonalt bokmarked og fremveksten av nye medier og en ny offentlighet før 1850. I tilknytning til prosjektet og jubileet er det utarbeidet en søkbar bibliografi over alle norske bøker, utgitt i Norge eller av nordmenn fra 1519 til 1850. De fleste av dem er tilgjengelig digitalt: https://www.nb.no/ bibliografi/nor1519/. 8


Redaktørene ønsker å takke alle medvirkende forfattere, fagfeller og andre hjelpere og alle deltakende institusjoner som har muliggjort prosjektet og boken. Marit Sjelmo har vært redaksjonssekretær for denne utgivelsen og har arbeidet med både tekst og bilder. Oslo, 5. juni 2019

9


1. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850

Aasta M.B. Bjørkøy, Ruth Hemstad, Aina Nøding og Anne Birgitte Rønning

Sommeren 1519 seilte to skip inn Trondheimsfjorden med dyrebar last. Det ene kom fra København med alterboken Missale Nidrosiense. Det andre kom med last fra Paris: tidebønnsboken Breviarium Nidrosiense. Slik kan vi tenke oss ankomsten til de to første bøkene trykt for Norge. Bøkene var i alle fall bestilt og betalt av erkebiskopen i Nidaros, Erik Valkendorf, og laget spesielt til bruk for kirker og prester i hele Norge, inklusive Island og Færøyene. Missale og Breviarium ble dermed de første bøkene man med sikkerhet kan si var forlagt i Norge, om enn trykt utenfor kongeriket. Bøkene markerer i år starten på 500 år med trykte, norske bøker – bøker trykt i Norge, produsert for norske lesere eller skrevet av nordmenn. De markerer overgangen fra en manuskriptkultur til et samfunn preget av det trykte ords raske og brede utbredelse. I Europa ble denne perioden innledet med tyske Johann Gutenbergs oppfinnelse av en effektiv trykkpresse mellom 1440 og 1450 (Eisenstein 2005 [1983]; Febvre og Martin 1997 [1958]). Missalet og breviariets historie understreker at norsk bokproduksjon og lesning helt fra begynnelsen av inngikk i en teknologisk, økonomisk, religiøs og kulturell utveksling på tvers av hav og landegrenser, lenge før den første trykkpressen kom til Norge i 1643. Når vi i dag kan laste ned en norsk e-bok hvor som helst i verden, eller få norske bøker på papir, trykt i Baltikum, er det dermed i god bokhistorisk tradisjon. 10


Den trykte bokens inntog formet det norske samfunnet i stor grad. Da reformasjonen kom til Danmark-Norge 17 år etter Valkendorfs bokprosjekt, skulle bokmediet stå helt sentralt i oppdragelsen av folket i den lutherske tro. Salmebøker og bønnebøker, katekismer som skulle lære alle skolebarn om de ti bud og trosbekjennelsen, ABC-er, bibler og huspostiller sørget etter kontinentalt mønster for å spre den rette lære, og de bidro til utbredelsen av leseferdigheten som skulle til for å tilegne seg den. Men med økt leseferdighet fulgte også underholdningslitteraturen hakk i hæl. Eventyr og fabler, romaner og fortellinger gjorde bøker og lesning til mer enn plikt og kontemplasjon. Parallelt vokste andre trykte medier frem, som aviser, leilighetstrykk, tidsskrifter og pamfletter. Disse ga helt nye muligheter for rask og rimelig utbredelse av nyheter, kunnskap og meninger. Trykte media formidlet kunnskap, men også underholdning og tvilsomme nyheter, til et stadig voksende antall lesere. I et samfunn under utvikling, med skiftende politiske, teknologiske og kulturelle vilkår og i stadig utveksling med det øvrige Europa, bidro omløpet av trykte tekster til å forme leserne − barn og voksne, kvinner og menn − til samfunnsborgere. Literary citizenship («litterært borgerskap») er et begrep som i dag brukes for å beskrive hvordan mennesker inngår i og bidrar til litterær kultur både som lesere og skrivere. Med tanke på den transnasjonale bokkulturen som fantes allerede i de trykte medienes tidligste tider, har vi valgt å snakke om «litterært verdensborgerskap». Merkelappen «bokhistorie» betegner et mangfold av fagdisipliner og materialer. Felles er interessen for de historiske konsekvensene av produksjon, spredning og resepsjon av tekster, i alle deres materielle former, i alle samfunn og alle tidsperioder (Raven 2018, 1). Dermed er bokhistorie i utvidet forstand også mediehistorie, idet den favner historien om trykte publikasjoner. Et sentralt mål er å undersøke hvordan ideer ble overført gjennom trykte objekter (Darnton 2003 [1982], 43) og hvordan selve trykketeknologien, de fysiske objektene, og samlingen og organiseringen av tekstene, påvirker lesernes forståelse og tolkning av dem. Dette innebærer et utvidet tekstbegrep, der ordene («de lingvistiske kodene») leses på linje med bøkenes materielle, historisk situerte uttrykk («de bibliografiske kodene»; McGann 1985). Ofte inkluderes 11


også tekstens paratekster, det vil si den fortolkningsrammen som etableres av for eksempel forord og fotnoter, eller av anmeldelser, litterære priser og utmerkelser (Genette 1997 [1987]). Det innebærer dermed også et utvidet forfatterbegrep, der man er opptatt av hvordan alle ledd i tekstproduksjonen, fra trykkere til korrekturlesere, redaktører og bokbindere, bidrar med «tekst» som leseren tolker (jf. Darntons modell over kommunikasjonskretsløpet, Darnton 2003 [1982], 48). Bibliografen og tekstkritikeren D.F. McKenzie (1986) peker på hvordan enhver tekst (i ethvert medium) er i konstant endring idet den får nye fysiske uttrykk, blir produsert av mange hender, og lest i stadig nye kulturelle sammenhenger. De fysiske tekstenes historie og sirkulasjon, deres «sosiologi», legger hele tiden nye føringer for fortolkningen av verket. Til det fysiske uttrykket hører papirkvalitet og format, som er avhengig av hvor mange ganger trykkarket er foldet, størrelsen på boken, som betinges av arkets størrelse og hvordan det er skåret til rundt den trykte teksten, samt illustrasjoner og trykkestil. Også omslag og innbinding kan variere, til og med innenfor ett og samme opplag, fordi den trykte teksten gjerne ble solgt uinnbundet slik at det var opp til kjøperen å binde dem inn. Format og papirkvalitet sendte tydelige signaler om målgrupper eller litterær kvalitet. Det gjorde også valg av fonter i dansk-norske trykk, da såkalt antikva (latinske bokstaver) var forbundet med utgivelser for lærde eller andre som var vant til å lese latin, fransk eller engelsk, mens fraktur (gotiske bokstaver) var noe alle kunne lese. I franskorientert bokhistorie har viktige bidrag kommet fra historie og idéhistorie, særlig relatert til den såkalte Annales-skolen. Det gjelder fremfor alt bokhandelshistorie (Febvre og Martin 1997 [1958]), sensur (Darnton 1996; 2010) og lesningshistorie (Chartier 1994, Cavallo og Chartier 1999, Lyons 2010). Alle disse elementene, teknologispredning, boksamling, handel og lesning, foregår i spennet mellom det lokale og det transnasjonale. Dagens bokhistorie er derfor i økende grad globalt og transnasjonalt orientert (Shep 2008 og 2015) og tar i bruk et bredt spekter av metoder – fra tradisjonell bibliografi og litterær analyse til digital «fjernlesning» (distant reading; Moretti 2013) og nettverksanalyser. 12


Et mer transnasjonalt perspektiv på bøkene skyldes også en økende teoretisk interesse for tidlige koloniers og litterære periferiers historie, som en utfordring til den tradisjonelle, ofte nasjonalt orienterte litteraturhistorieskrivningen og den kanoniserte «verdenslitteraturen». Her kan norske og skandinaviske «bokhistorier» gi nye innganger til et felt preget av de store språkområdene og deres beskrivelser, samtidig som periferiens avhengighet av disse må løftes frem (Nøding 2013; Krefting et al. 2015). Det er en økende interesse for hvordan tekster har sirkulert på tvers av små og store språk og landegrenser, mellom ulike medier som bøker, aviser og småtrykk, så vel som gjennom ulike lag i tekstene selv, og på den måten bidratt til alt fra utbredelsen av romansjangeren til nye ideer om menneskerettigheter. Denne omfattende sirkulasjonen av tekster begynte lenge før industrialiseringen av bok- og tekstproduksjonen omkring 1850. Teknologispredningen som håndverkerne knyttet til bok- og tekstproduksjon sto for, er et typisk eksempel på det transnasjonale ved bokhistorien. Boktrykkere, kobberstikkere og papirmakere flyttet over landegrensene, og produktene deres var internasjonale handelsvarer. Samtidig måtte varene og teknikkene tilpasses landenes lover og politikk, så vel som lokale kjøpere og råvarer. Begrepet «transnasjonal» er likevel ikke helt uproblematisk, da det kan signalisere en enkel overføring mellom klart definerte land. Den transnasjonale vendingen innenfor bokhistorisk forskning (og flere andre fagfelt), innebærer en økt oppmerksomhet overfor «møder, vandringer og udvekslinger af mennesker, varer, teknologier, institutioner, netværk, idéer og forestillinger, der overskrider statsgrænser […]» (Fossat et al. 2009, 11). Utvekslingen mellom, innen, på kryss av, utenfor eller over det nasjonale nivået forutsetter i en viss forstand eksistensen av den moderne nasjonalstaten, og er derfor problematisk brukt på tidligmoderne historie. Det er likevel trolig det beste begrepet tilgjengelig for å beskrive denne utvekslingen, så lenge vi er bevisst dets anakronistiske konnotasjoner (jf. Boutcher 2016, 353–356). Selve forflytningen som slik utveksling nødvendigvis innebærer, gjerne omtalt som kulturell overføring («cultural transfer»), er heller ingen enkel forflytning fra A til B. Et begrep fra historie, histoire croisée, 13


kan benyttes i et forsøk på å etablere et mer komplekst bilde (Espagne og Werner 1988; Werner og Zimmermann 2006; eng. entangled history). Man kan si at overføring snarere burde betraktes som en rekke dynamiske møter på kryss og tvers av ulike former for grenser, der påvirkningen godt kan være gjensidig, og lokale tilpasninger og uventede kontekster kan oppstå. De kulturelle tekstoverføringene kan for eksempel ta form av boksalg, oversettelser, korrespondanse, opptrykk av bokutdrag i tidsskrifter og aviser, gjenbruk av illustrasjoner, eller sensurerte og kommenterte utgaver (se for eksempel Thomson et al. (red). 2010 og Greenblatt 2010). Metodisk har digitalisering av boksamlinger, periodika og arkiver gjort det lettere å nøste i disse overføringene og møtene på en helt ny måte. Det gjelder både kanoniserte tekster og havet av glemte tekster (the great unread; Cohen 1999), i tillegg til illustrasjoners vandringer og tilpasninger. De etter hvert store digitale samlingene, blant annet på Nasjonalbiblioteket, muliggjør bruk av ulike metoder innenfor feltet digital humaniora. Digitalisering kan med tiden kanskje oppveie noe av den metodiske utfordringen som ligger i at 1800-tallets nasjonalstatlige prinsipp er nedfelt i mange sjangre, som litteraturhistorie og bibliografier, og i institusjoner, som nasjonalbibliotekene. Litterære verdensborgere Den transnasjonale orienteringen som er blitt tydeligere i internasjonal bokhistorisk forskning de siste årene, ligger til grunn for forskningsprosjektet Literary Citizens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway, som denne boken er et resultat av. Boken og prosjektet, støttet av Norges forskningsråd, inngår i Nasjonalbibliotekets markering av 500-årsjubileet for trykte norske bøker i 2019. Målet med prosjektet er å undersøke hvilken betydning introduksjonen av bokmediet fikk for norsk samfunnsutvikling ved å se boken – og andre trykte tekster – i Norge i lys av transnasjonale og transmediale perspektiver. Ikke bare leserne, men også de trykte tekstene, kan ses som deltakere og aktører på en global litterær arena. Både prosjektet og denne boken har perioden 1519–1850 som tidsavgrensning, selv om linjer vil trekkes også fremover i tid. Den 14


starter med de første bøkene trykt for Norge og går frem til årene omkring 1850, som er et vannskille i bokhistorien. Det var da man gikk over fra håndtrykte tekster på tekstilbasert papir, til hurtige maskinpresser og billig cellulosepapir. Den lange perioden er preget av et felles dansk-norsk bokmarked, men også av betydelig import fra andre land og språkområder. De første trykte bøkene ble bestilt til bruk i det katolske Norge. Med reformasjonen i 1537 ble også den statlige styringen gradvis sterkere, med København som rikets ubestridte sentrum. I 1660 ble eneveldet lovfestet – i Danmark varte dette ved helt til 1849. I det dansk-norske dobbeltmonarkiet ble Norge på mange måter en provins, selv om landet beholdt status som kongerike. Dette gjaldt også sett i et bokhistorisk perspektiv. Den sentrale styringen fra rikets hovedstad gjaldt også reguleringer av hva som kunne publiseres, og hvor det skulle trykkes. I forhold til andre land fikk Norge sitt første trykkeri sent, først i 1643, og den første spede norske bokproduksjonen representerer kun en begrenset del av historien om boken i Norge. De fleste bøkene som rettet seg mot et norsk publikum ble produsert i København. Dette er det dominerende bildet helt til slutten av Napoleonskrigene, da forbindelsen mellom Danmark og Norge ble brutt. Med de nye statlige forholdene etter 1814 og en løsere union med Sverige, økte produksjonen av bøker, aviser og tidsskrifter i Norge markant, men fortsatt ble svært mye produsert og publisert i Danmark, på det felles skriftspråket dansk. Også etter 1850 forble de kulturelle og litterære båndene sterke; paradoksalt nok ble de faktisk styrket i siste del av 1800-tallet, da Bjørnson, Ibsen og flere andre store norske forfattere utga sine bøker på Gyldendals forlag i København. Derfor må norsk bokhistorie nødvendigvis ses både i et dansk-norsk og et videre internasjonalt perspektiv for å unngå en anakronistisk nasjonal forståelse. Bokhistorie har vært et fruktbart felt i Norge og Norden de siste par tiårene (blant annet Rem 2003; Bjerring-Hansen og Jelsbak 2010: Nielsen 2017; Bjørkøy og Dingstad 2017). I denne boken bygger vi videre på det store arbeidet som allerede er gjort, men ønsker samtidig å løfte frem noen store spørsmål, som tidvis har kommet i bakgrunnen. Hvordan har trykte medier, fremfor alt bokmediet, bidratt til å påvirke 15


utviklingen av det norske samfunnet i perioden 1519–1850, innenfor områder som religion, utdannelse, forståelse av kjønn og nasjonal identitet? Hvilke kulturfellesskap, eller lokale særegenheter, er det mulig å spore ved å kartlegge sirkulasjonen av tekster som krysser språk- og landegrenser, utenfor det dansk-norske fellesskapet? Målet med denne boken er å vise noe av bredden i nyere bokhistorisk forskning på en måte som formidler hva bokhistorikere interesserer seg for i dag, hvordan bokhistorikere arbeider, og hva feltet kan tilføre av kunnskap og ideer til andre fagområder. Samlet tegner de ulike kapitlene opp en mangefasettert historie om trykte teksters liv og betydning i Norge. Det er en historie om løpende kontakt med den store verden, og utfordring av hjemlige teknologiske og juridiske rammer. Boken er delt inn i tre deler, som peker på sentrale temaer innen bokhistorien: trykte teksters materialitet og teknologiene som beford­ rer dem, deres lesere, og deres funksjon i samfunnet. Kunnskap, materialitet og teknologier Forfattere skriver ikke bøker, hevder bokhistoriker Roger E. Stoddard, bøker er ikke skrevet i det hele tatt, men produsert i en kompleks og spesialisert prosess (Stoddard 1987, 4). Med dette poenget mener ikke Stoddard å nedvurdere forfatterens rolle. Snarere vil han fremheve hvordan produksjonen av trykte tekster foregår i et samarbeid mellom mange aktører. Kapitlene i første del viser dette samspillet, mellom oppdragsgivere, utgivere, trykkere og de som formidlet den trykte teks­ ten videre til leseren. Mer enn på forfatterne fokuserer vi her på hvordan teknologien og tekstenes fysiske uttrykk legger premissene for sirkulasjonen av kunnskap under skiftende historiske omstendigheter. Det første kapittelet er naturlig nok viet de første trykte «norske» bøkene, som ble bestilt av daværende erkebiskop i Nidaros, Erik Valkendorf. De var liturgiske bøker som skulle brukes av prestene i Norge, og bestillingen hørte klart inn under erkebiskopens mandat. Missalet var til bruk i kirken under messen, mens breviariet var til styrking av prestenes eget kristenliv. Erkebiskop Valkendorf var også opptatt av å bringe kunnskap om nordiske forhold tilbake til det europeiske lærde fellesskapet: Han bidro til utgivelsen av Saxos danmarkshistorie på 16


latin, gjorde opptegnelser om Grønland, og skrev brev til paven om Finnmark. Karen Skovgaard-Petersen viser hvordan hans håndskrevne brev til paven paradoksalt nok fikk et lengre etterliv enn de trykte liturgiske bøkene. Mens reformasjonen gjorde de liturgiske bøkene utdaterte, vedvarte interessen for Finnmarksbeskrivelsen i Europa. Også i Erling Sandmos kapittel dreier det seg om en interesse for kunnskap om de nordiske landene, eller en «norientalisme» ellers i Europa. For hvordan kan man ellers forklare de mange, og forskjellige, utgivelsene av den svenske presten Olaus Magnus’ latinske bok om «De nordiske folkenes historie», Historia de gentibus septentrionalibus? Boken ble utgitt første gang i Roma i 1555. Da var Olaus Magnus allerede et kjent navn på grunn av sin rolle som opphavsmannen til Carta marina, et stort kart over de nordlige havområdene med tegninger av folk og dyr, og tilhørende forklaringer (1539). I sin bokhistoriske tilnærming til Olaus Magnus’ verk, viser Sandmo at «De nordiske folkenes historie» i de første hundre årene fantes i flere varianter som skilte seg fra hverandre både med hensyn til format, innhold og språk. I sin fulle lengde eksisterte teksten på originalspråket latin og i italiensk oversettelse. Men den forelå også i forkortede utgaver på flere språk. I en av disse er Olaus’ forkortede tekst satt sammen med utdrag fra brorens (Johannes Magnus) historie om gøternes og svearnes konger. Også illustrasjonene i boken viser det samme mangfoldet, av gammelt og nytt, gjenbruk og tilpasninger. De mange utgavene og variasjonene mellom dem, forteller om en velutviklet trykkekultur i mange europeiske byer, men også om brytninger i kristendommen og i historia-begrepet, og en svekkelse av antikkens betydning for forståelsen av verden. Først i 1643 ble det første trykkeriet etablert i Norge, og selv etter dette, tok det lang tid før vi kan snakke om utstrakt trykkekultur i landet. Markedet var lite, de lærde latinkyndige leste bøker som var trykket i København og ellers i Europa, og den nye lesergruppen av byborgere som kunne lese på morsmålet (dansk), var liten. Anne Eidsfeldt viser i sitt kapittel i denne boken hvor mye som skulle klaffe for at en boktrykker skulle kunne klare seg i et lite marked som det norske. 17


Både bokhandlere og trykkere måtte ha bevilling til driften, og utgivelse av trykte tekster forutsatte økonomi til å investere i utstyr og papir, og til å forfinansiere trykking før salget kunne starte. Ofte var det derfor snakk om ganske små og enkle trykk. Eidsfeldt undersøker samarbeidet mellom bokhandler Hans Hoff – som senere ble etterfulgt i geskjeften av sin kone Margrete Clausdatter Møller – og boktrykker Wilhelm Wedemann. Hoff hadde privilegium i Christiania, mens Wedemann lenge hadde trykkeri i Fredrikshald (Halden). Senere overtok han det eneste trykkeriprivilegiet i Christiania. I nesten tre tiår på slutten av 1600-tallet lyktes disse partnerne godt med å satse på åndelige bøker som for eksempel salmebøker, bønnebøker og håndbøker; enkle trykk i lite format og uten kostbare illustrasjoner. Kunnskapskulturen var i flere århundrer en gjennomgående religiøs kultur. I randsonen av denne kulturen finner vi en type tekst som kalles himmelbrev, og som fra 1600-tallet og frem til langt ut på 1800-tallet ble spredt over store deler av Europa. Himmelbrevene kan minne om vår tids kjedebrev, men det ble påstått i brevene at de var skrevet av Gud selv og sendt til jorden av engler. I kapittelet «Himmelbrev i reproduksjonens tidsalder» viser Siv Frøydis Berg hvordan himmelbrev i perioden 1604–1855 ble spredt og kopiert, både som håndskrifter og trykksaker. Innholdet i de én-sides brevene var påfallende stabilt, med faste hilsener og formuleringer som understreket autoritet og autentisitet. De kunne være rikt dekorerte, og bevarte eksemplarer viser hvordan brevene har blitt brettet mange ganger og oppbevart som verdifulle gjenstander av sine eiere. Berg undersøker forbindelsene mellom tekstens indre logikk og deres store transnasjonale utbredelse. Samtidig synliggjør hun hvordan produksjonsløpene til håndskrifter og trykk eksisterte side om side. Mens Anne Eidsfeldts kapittel følger én trykkeribedrift i samarbeid med en bokhandler-forlegger i en tidlig periode i norsk trykkerihistorie, og lister opp alle trykkene som kom ut av dette, gir Øivind Berg i kapittel 6 en bibliografisk analyse over alle norske trykte tekster i tidsrommet 1740 til 1819. Analysen er basert på forarbeidet til bibliografien Norske bøker 1519–1850 som er laget av Nasjonalbiblioteket i forbindelse med 500-års jubileet. Den store bibliografien er konsentrert 18


om trykk på mer enn 48 sider, men oversikten over perioden 1740–1819 som er grunnlaget for Bergs analyse, inkluderer også småtrykkene på under 48 sider. Analysen viser nesten en tredobling av trykte tekster utgitt i Norge, eller av nordmenn i utlandet, fra det første tiåret i perioden til det siste. Her fremgår det også at småtrykkene, som utgjør så mye som 2/3 av de trykte tekstene, er den vesentligste årsaken til veksten. Berg undersøker også språk, sjanger og emner i utgivelsene, og samlet viser oversikten hvordan veksten i trykte tekster illustrerer, og ikke minst bidrar til, samfunnsutviklingen. Blant annet viser kurven en tydelig topp i sakprosasjangeren akkurat rundt trykkefrihetstiden (1770–1773), en skjønnlitterær blomstring i 1780-årene som kan ses i sammenheng med det nystartede Det norske Selskap i København, og en topp i samfunnsrelaterte og politiske emner i årene rundt 1814. Trykkpressen revolusjonerte kunnskapskulturen i renessansen og gjorde kunnskap og tekster tilgjengelig for store, nye lesergrupper. I vår tid er det digitaliseringen som står for en lignende revolusjon. Produksjon av nye trykk er en heldigital prosess, mens lesning kan foregå både på skjerm og papir – enten vi snakker om nyproduserte tekster, eller eldre manuskripter og trykte tekster som er gjort digitalt tilgjengelige. Nasjonalbiblioteket i Norge har satset stort på rask og omfattende digitalisering av bokarven, slik at den nå er tilgjengelig på NB-digital. Også publikasjoner som ikke er falt i det fri (utgitt frem til og med år 2000) kan leses av alle med norsk IP-adresse. Men hva vil det si at teksters materialitet skifter fra trykk og papir til digital gjengivelse på skjerm? Og hvilke muligheter gir det den som vil utforske et digitalt arkiv? Lars G. Johnsen gjør i kapittelet «Eldre bøker i den digitale samlingen. Et elektronisk blikk på tekster fra perioden 1650–1850» rede for infrastrukturen som muliggjør vår lesning av tekster på skjerm, og den datamaskinelle behandlingen av bokstavsekvensene i teksten. Gjennom eksempler på «fjernlesning» av et avgrenset korpus med tekster fra 1650 til 1850, sammenlignet med nyere tekstkorpora i NB-digital, viser han hvordan dagens lesere kan utforske både språk­ endringer og diskursvariasjoner i litteratur og sakprosa. Også de innlagte metadataene til postene er det mulig å søke i og bruke som grunnlag for litteratur- og kulturhistorisk forskning. 19


Nye sjangre, nye lesergrupper og nye lesemåter Mange litteraturhistorier kan gi inntrykk av at det litterære kretsløpet er bokmediets kretsløp. Slik neglisjerer litteraturhistoriske fremstillinger hvordan trykte tekster i andre medier som aviser og tidsskrifter har spilt en vel så stor rolle i samfunnet og for leseren. Denne boken supplerer litteraturhistorien ved å synliggjøre at et mangfold av teksttyper var i omløp. Samtidig har det anerkjente bokmediet spilt en avgjørende rolle i prosesser som distribusjon, synliggjøring, konservering og kanonisering av tekster. Utover på 1700-tallet økte frekvensen av dansk-norske utgivelser for såkalt ulærde lesere, og ved overgangen til 1800-tallet kom de første utgivelsene som var myntet på barnlige lesere (Hagemann 1986, 9). I bokens andre del handler det om en rekke ulike sjangre, som katekismer, barnebøker, tidsskrifter, nyttårsgaver og underholdningslitteratur. Nye sjangre appellerte til nye lesergrupper, og med nye lesergrupper kom nye lesemåter, som stillelesningen og fritidslesningen. Mens pugging og utenatlæring bød på utfordringer som kunne skape sosiale skiller, bidro nye lesemetoder til å etablere nye (lese)fellesskap, spre kunnskap og øke borgernes innsikt og forståelse. Slik fikk den trykte litteraturen en viktig demokratisk funksjon. Katekismens spørsmål og svar forbinder vi primært med religiøs opplæring, men katekismen har også vært essensiell for leseopplæringen (Skjelbred 1999). Fra 1529 og gjennom flere århundrer var Luthers lille katekisme delaktig i utviklingen fra en elitær til en allmenn lese- og skriftkultur. Den var for eksempel fast repertoar i norske skoler frem til Stortinget i 1969 vedtok at den norske skolen ikke lenger skulle bidra til dåpsopplæringen. I kapittelet «Pontoppidans pinefulle Sandhed – mellom leseferdighet og utenatlæring» konsentrerer Jon Haarberg og Marit Sjelmo seg om det de kaller «den norske katekismelitteraturens fremste representant», nemlig Erik Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed fra 1737. I over hundre år var det obligatorisk å pugge Pontoppidans sannheter både i allmueskolen og under konfirmasjonsforberedelsene. Haarberg og Sjelmo utforsker forholdet mellom utenatlæring og leseferdighet i bruken av Pontoppidan. Med Pontoppidan ble puggingen en viktig sosial terskel, en forutsetning for 20


å kunne tre inn i voksenlivet og oppnå de muligheter og privilegier som det kunne by på. I kapittelet studerer Haarberg og Sjelmo derfor hvorfor utenatlæringen ble så viktig, hvordan den lot seg gjennomføre, og hvordan forholdet mellom pugging, leseferdighet og leseforståelse artet seg. På Holbergs tid var ikke bergenserne spesielt interesserte i lærdom og bokkunst, skal vi tro Ludvig Holberg. De var mer opptatt av handel (Holberg 1737, 94). Da Holberg vokste opp i Bergen, fantes ikke et eneste boktrykkeri i byen, enda Bergen var den byen i Norge som hadde flest innbyggere i 1700. Men i Bergen vokste likevel antallet trykksaker markant utover på 1700-tallet (Dahl 2011, 165–171). Det samme gjorde tilfanget av forskjellige former for underholdningslitteratur i form av småhistorier, romaner, tidsskrifter og aviser med skjønnlitterært innhold (Dahl 2011, 185–196), litteratur som i samtiden gjerne ble kalt for «Morskabslæsning» og vurdert som «forargerlig». Mye av denne litteraturen lånte leserne av hverandre, privat eller i lukkede klubber og selskaper. Men utover på 1700- og videre inn på 1800-tallet ble det også mulig for en større del av allmennheten å låne bøker i leseselskap, leiebiblioteker og andre halv- eller heloffentlige biblioteker. I kapittelet «Internasjonal underholdning i Holbergs fødeby – utlånsbiblioteker i Bergen ca. 1750–1850» gjør Gina Dahl rede for utbredelsen av «fornøyelige» skrifter i bergenske utlånsbiblioteker. Dette var skrifter som gikk fra å være mer fragmentert representert i biblioteker ved kunnskapsinstitusjoner, til å bli anselige innslag i leseselskaper og gratis utlånsbiblioteker. I kapittelet «Norges første barnebok – et transnasjonalt produkt. Lommebog for Børn (1798–1807) av Willum Stephanson» drøfter Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy deler av teksthistorien til det man i barnelitteraturhistorien har ansett som den første norske barneboken. Det man hittil har referert til som én bok, har under arbeidet vist seg å være fire forskjellige bokutgaver med en tilslørende identisk tittel. Lommebog for Børn kom altså ut fire ganger i perioden 1798–1807. Kun to av de fire utgavene er tilgjengelige i dag, de øvrige kjenner vi bare fra annonser og omtale. Bjørkøy har undersøkt hvorvidt innholdet i de to tilgjengelige utgavene fra 1801 og 1807 er originalt eller resirkulert, og dermed 21


hvor transnasjonale Stephansons utgivelser var. I tillegg gjør Bjørkøy rede for hvordan 1801-utgaven skiller seg fra 1807-utgaven. Også filosofisk og pedagogisk litteratur tilfløt dansk-norske lesere fra utlandet. Mary Wollstonecrafts feministiske manifest A Vindication of the Rights of Woman (1792) nådde det danske bokmarkedet via en tysk oversettelse fra 1793–1794. I kapittelet «Til ‹Qvindernes Forædling› Mary Wollstonecraft for danske lesere i 1800», utforsker Anne Birgitte Rønning hvordan Wollstonecrafts filosofi kunne ende opp som tillegg til en serie med litterære nyttårsgaver som ellers stort sett inneholdt lyrikk. Rønning gjør rede for hvordan oversettelse, paratekster og forleggerens tilrettelegging gjør Wollstonecrafts feminisme mindre radikal. Undersøkelsen viser slik hvordan bokhistorien kan gi svar på kultur- og idéhistoriske spørsmål som hvorfor A Vindication of the Rights of Woman ble oversatt til dansk akkurat ved århundreskiftet, og hvordan den endte opp som gavebok til det danske borgerskapets kvinner. I 1838–1839 bidro Billed-Magazin for Børn til å stimulere leselyst og spre kunnskap om verden til norske barnelesere. Magasinet publiserte nyskrevet norsk litteratur, men det resirkulerte også europeisk barnelitteratur. I kapittelet «‹Saavel fra fjerne Lande som fra vort eget Hjem›. Importert materiale i Billed-Magazin for Børn» gjør Janicke S. Kaasa rede for hvordan Norges første barneblad var en del av en større internasjonal sammenheng. Kaasa har undersøkt hvordan skillings­ magasinene ble en essensiell forutsetning for utformingen av det første norske barnebladet. Funnene belegger barnebladets importvirksomhet, og fremhever at Billed-Magazin for Børn bedrev utstrakt gjenbruk av både verbalt og visuelt materiale fra forbildene det norske Skilling-­ Magazin og det britiske Penny-Magazine. Ved resirkuleringen av dette materialet til en form som var myntet på barn, markerer bladet slik overgangen fra ren nyttelesning til anerkjennelse av fritidslesning også for barn. Forhandlinger om identitet, utgivelser og offentlighet Da det nasjonale ble satt på dagsordenen fra slutten av 1700-tallet av, var det i samspill med økt produksjon og etterspørsel etter ulike typer trykte medier. Nasjonale trykkeoffentligheter vokste frem, men bøker 22


og innholdet i tidsskrifter og aviser fortsatte å krysse nasjonale, politiske og språklige grenser. Kapitlene i tredje del ser nærmere på ulike aspekter ved den dansk-norske og skandinaviske trykkekulturen fra 1770-årene til siste del av 1800-tallet. Her dreier det seg om sensurstrid, boksamlinger, oversettelser, forsøk på å rette seg mot et fellesskandinavisk bokmarked, og konflikter rundt språk, med påfølgende anakronistiske nasjonale katalogiseringspraksiser. Dette er en periode med ulike og vekslende trykkefrihetsregimer i de nordiske landene (Björne 2018). Et viktig startpunkt er verdens første – og fortsatt eneste – lov om ubetinget skrive- og trykkefrihet, under Struensee (1770–1773). Det eneveldige regimet, som i Danmark holdt stand helt til 1849, tok snart igjen mye av kontrollen over offentligheten, men forhåndssensur ble ikke gjeninnført. Trykkefrihetstiden bidro til en eksplosjon av utgivelser, særlig i pamflettform. Blant dem som deltok, var også den allerede etablerte forfatteren, publisisten og historikeren Peter Frederik Suhm, som kritiserte regimet i en rekke skrifter. I Ellen Kreftings kapittel «De usminkede sannhetenes forsvar. Peter Frederik Suhms publikasjonsstrategier og offentlighetsidealer under det dansk-norske eneveldet» fremholdes Suhm som en helt sentral aktør i den dansk-norske bokhistorien i denne perioden. Han var aktiv publisist, og skrev egne verk i tillegg til å utgi kildeskrifter – først i Trondheim og siden i København. Han var også en av tidens største samlere av bøker og manuskripter, og lånte tidlig ut materiale fra samlingen sin. Han hadde klare ideer om sin virksomhet i offentligheten og i den publiseringskonteksten han måtte forholde seg til, og det er særlig disse ideene Krefting undersøker i sitt kapittel. Nesten parallelt med Suhms opplysningsprosjekt, arbeidet Ove Malling med sitt patriotiske bokprosjekt. Utgivelsen av det som snart ble en av tidens bestselgere, Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777) kom til på oppdrag fra Ove Høegh-Guldberg, en av de mest innflytelsesrike mennene i datidens danske konglomeratstat, der både det norske kongeriket, og hertugdømmene Holstein og Slesvig var vesentlige deler av staten. 1700-tallets økende tyskspråklige dominans, ikke bare i hertugdømmene men også i København, bidro 23


til en statlig patriotisk politikk. Den nye vektleggingen av dansk morsmålsopplæring og fedrelandshistorie i skolen var bakgrunnen for Mallings verk. I Anne Eriksens bidrag «Fedrelandskjærlighet i oversettelse. Ove Mallings Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere» diskuterer hun oversettelsene av Mallings bok, som vitner om en innflytelse utover den danskspråklige leserkretsen i riket. Oversettelsene, til fransk, tysk og engelsk, blir studert nærmere både som konkrete materialiseringer av bokens sirkulasjon og med blikk på bokens patriotiske agenda. Eriksen viser hvordan hver oversettelse har sin egen historie, men likevel på hvert sitt vis også representerer en oversatt patriotisme. Bokens to siste kapitler handler om ulike aspekter ved bok- og mediehistorien i 1800-tallets mer nasjonalt enn patriotisk pregede samfunnsutvikling. I kapittelet «I ‘Tidens Fylde’. Panskandinaviske publisister og transnasjonale tidsskrifter» behandler Ruth Hemstad litterære initiativer som var rettet mot et fellesnordisk marked. Den panskandinaviske bevegelsen, som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1830-årene, særlig i Danmark og Sverige, ønsket å fremme litterært samarbeid og forståelse som et ledd i å forme en skandinavisk kultur og identitet som på sikt kunne legge til rette for etableringen av et politisk samarbeid. Blant de viktigste virkemidlene var utgivelsen av transnasjonale tidsskrifter, med ambisjoner om skandinavisk innhold, skandinaviske bidragsytere og en skandinavisk lesergruppe. Flere slike tidsskrifter ble utgitt på dansk initiativ, men de panskandinaviske impulsene satte også spor i svenske, og i noen grad i norske tidsskrifter. Utfordringene med disse transnasjonale prosjektene var imidlertid så store, både når det gjaldt distribusjon og interesse, at de fleste av dem hadde en begren­ set levetid. Der skandinavismen fikk begrenset gjennomslag, skjønt bevegelsens litterære spor ofte er undervurdert, slo det nasjonalstatlige prinsippet klart gjennom. I norsk bokhistorisk kontekst er et sentralt spørsmål hvordan den dansk-norske felleslitteraturen ble transformert til en norsk nasjonal litteratur i etterkant av 1814, selv om sirkulasjonen av litteratur mellom Danmark og Norge i praksis fortsatte til langt utover på 1800-tallet. I kapittelet «Litterær nasjonalisering. Korleis 24


dansk-norsk litteratur blei norsk» løfter Narve Fulsås frem spenningen mellom det dansk-norske sirkulasjonssystemet og det nye nasjonalstatlige prinsippet for kulturell grensedragning. I det norske tilfellet fikk dette noen anakronistiske utslag som fortsatt bidrar til å komplisere forståelsen av hva som var norsk litteratur på 1800-tallet. 1814 representerte et statlig og politisk skille mellom Danmark og Norge, men de kulturelle grensene var ikke sammenfallende med den nye norske statens grenser. Skriftspråket fortsatte å være dansk, selv om det gjerne ble omdøpt til «norsk». Dette var også en markering mot den nye unionspartneren, Sverige. Fulsås viser hvordan ulike typer representasjon av litteratur forholdt seg til denne spenningen. Litteraturhistorier, forfatterbiografier og bokfortegnelser/bibliografier løste dette på ulike måter. Utviklingen fra felleskultur til to distinkte nasjonale kulturer skjedde ikke over natten, og dessuten ikke som en lineær utvikling. Denne kompliserte historien lar seg vanskelig innordne i generiske katalogiseringssystemer, som er preget av det nasjonalstatlige prinsipp. Kapitlene i denne boken belyser på forskjellige måter hvordan norsk bokhistorie, i alle deler av kommunikasjonskretsløpet, er en del av en større europeisk bokhistorie. Nye teknologier gir nye muligheter. Fremover vil digitaliseringen trolig påvirke hvordan både mennesket og tekstene vil inngå i og bidra til utviklingen og utvekslingen av litterær kultur og litterære borgerskap – i en verden som både er postnasjonal, eller kanskje heller neonasjonal, og global. Ved den trykte bokens 500-årsjubileum i Norge lever i alle fall det velkjente bokformatet fortsatt i beste velgående.

25


Litteratur

Bjerring-Hansen, Jens og Torben Jelsbak. 2010. Boghistorie. Århus: Aarhus Universitetsforlag. Bjørkøy, Aasta Marie Bjorvand og Ståle Dingstad. 2017. Litterære kretsløp: Bidrag til en norsk bokhistorie fra Maurits Hansen til Gunvor Hofmo. Oslo: Dreyers forlag. Björne, Lars. 2018. Frihetens gränser.Yttrandefriheten i Norden 1815–1914. Oslo Studies in Legal History, bd. 16. Oslo: Akademisk Publisering. Boutcher, Warren. 2015. «Intertraffic: Transnational Literatures and Languages in Late Renaissance England and Europe.» I International Exchange in the Early Modern Book World, red. Matthew MacLean og Sara Barker, 343–373. Leiden og Boston: Brill. Cavallo, Guglielmo og Roger Chartier. 1999. A History of Reading in the West. Amherst, MA: University of Massachusetts Press. Chartier, Roger. 1994. The Order of Books: Readers, Authors, and Libraries in Europe Between the 14th and 18th Century. Stanford, CA: Stanford University Press. Cohen, Margaret. 1999. The Sentimental Education of the Novel. Princeton NJ: Princeton University Press. Dahl, Gina. 2011. Books in Early Modern Norway. Leiden: Brill. Darnton, Robert. 2003 [1982]. «Hva er bøkenes historie?» I Bokhistorie, red. Tore Rem. Oslo: Gyldendal. Eisenstein, Elizabeth L. 2005 [1983]. The Printing Revolution in Early Modern Europe. Cambridge: Cambridge University Press. Espagne, Michel og Michael Werner. 1988. Transferts. Les relations interculturelles dans l’espace franco-allemand (XVIIIe-XIXe siècles). Paris: Éditions Recherche sur les Civilisations. Febvre, Lucien og Henri-Jean Martin. 1997 [1958]. The Coming of the Book: The Impact of Printing 1450–1800. London: Verso. Fossat, Sissel Bjerrum, Anne Magnussen, Klaus Petersen og Nils Arne Sørensen. 2009. Transnationale historier. Odense: Syddansk Universitetsforlag. Genette, Gérard. 1997 [1987]. Paratexts.Thresholds of Interpretation. Cambridge: Cambridge University Press. Greenblatt, Stephen. 2010. Cultural Mobility: A Manifesto. Cambridge: Cambridge University Press. Hagemann, Sonja. 1986. De tegnet for barna. Norske kunstneres illustrasjoner i bøker for barn. Oslo: Tiden.

26


Litteratur

Holberg, Ludvig. 1737. Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse. København: Trykt udi Hans Kongl. Majestæts og Universit. Bogtrykkerie, af J.J. Høpffner. Krefting, Ellen, Aina Nøding og Mona Ringvej, red. 2015. «Introduction.» I Eighteenth-Century Periodicals as Agents of Change. Perspectives on Northern Enlightenment. Leiden: Brill Lyons, Marty. 2010. A History of Reading and Writing in the Western World. Basingstoke: Palgrave-Macmillan. McGann, Jerome, red. 1985. Textual Criticism and Literary Interpretation. Chicago, IL: University of Chicago Press. McGann, Jerome. 1991. The Textual Condition. Princeton, NJ: Princeton University Press. Princeton University Press. MCKENZIE, DONALD FRANCIS. 1986. Bibliography and the Sociology of Texts. London: British Library. Moretti, Franco. 2013. Distant Reading. London: Verso. Nielsen, Klaus. 2017. Bogen og værket: En introduktion til tekstkritik og boghistorie som litteraturteori. København: Museum Tusculanums Forlag. Nøding, Aina 2013. «Book History in Norway. From reading peasants to reading Ibsen.» I Jaarboek voor Nederlandse boekgeschiedenis. Niejmegen og Leiden: Nederlandse Boekhistorische Vereniging. Raven, James. 2018. What is the History of the Book? Cambridge: Polity. Rem, Tore, red. 2003. Bokhistorie. Oslo: Gyldendal. Shep, Sydney J. 2008. «Books Without Borders: The Transnational Turn in Book History.» I Books without Borders, bd. 1. The Cross-National Dimension in Print Culture, red. Robert Fraser og Mary Hammond, 13–37. Basingstoke: Palgrave Macmillan. Shep, Sydney J. 2015. «Books in global perspectives.» I The Cambridge Companion to the History of the Book, red. Leslie Howsam, 53–70. Cambridge: Cambridge University Press. Skjelbred, Dagrun. 1999. «… de umisteligste Bøger». En studie av den tidlige norske abc-tradisjonen. Oslo: Unipub. Stoddard, Roger E. 1987. «Morphology and the Book from an American Perspec­tive». Printing History 17.The Journal of the American Printing History Association (APHA), 9(1):2–14. Thomson, Ann, Simon Burrows og Edmond Dziembowski, red. 2010. Cultural Transfers: France and Britain in the long eighteenth century. SVECO nr. 4. Oxford: Voltaire Foundation. Werner, Michael og Benedicte Zimmermann. 2006. «Beyond Comparison: Histoire Croisée and the Challenge of Reflexivity.» History and Theory, 45(1): 30–50.

27


Del 1. Kunnskap, materialitet og teknologier


2. Bogtryk og opdagelsesrejser i kirkens tjeneste – ærkebiskop Erik Valkendorf som forfatter og bogudgiver Karen Skovgaard-Petersen

I 1519 udkom to latinsprogede liturgiske bøger, Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, i henholdsvis København og Paris. Bag udgivelsen stod ærkebiskoppen i Trondhjem, Erik Valkendorf, og de to bøger blev dermed de første der blev trykt på norsk initiativ. Det er dem der er grundlag for fejringen af den norske bogs 500-årsjubilæum i 2019. Valkendorf har også sat sig andre spor i norsk litteraturhistorie. Fra hans hånd kendes en lille beskrivelse af Finnmarken, ligeledes på latin, som han sendte til pave Leo 10., formentlig også i 1519. Heri fortæller han om de fremmedartede og barske levevilkår ved kristenhedens nordlige ydergrænser og om sin egen indsats for at omvende den lokale befolkning. Og som en håndgribelig demonstration af den eksotiske natur højt mod nord sendte han paven, sammen med brevet, et nedsaltet hoved af en hvalros. Ikke bare Finnmarken, men også Grønland var inden for hans interessefelt. Der er bevaret nogle optegnelser af ham som viser at han var i gang med at organisere en ekspedition til denne fjerne ø, der tidligere havde hørt under det vidtstrakte ærkebispedømme. Vidt forskellige som disse tekster er, indgik de alle i Valkendorfs energiske bestræbelser på at styrke ærkesædet i Nidaros som del af den internationale kirke. Valkendorf var romerkirkens mand, og han udfoldede sin litterære virksomhed som udgiver og skribent inden for kir30


kens rammer og med brug af dens transnationale netværk – og dens transnationale sprog, latin. Som de liturgiske bøger viser, besad han en klar forståelse for den unge bogtrykkerkunsts potentiale, og også Finnmarksbrevet med tilhørende hvalroshoved demonstrerer hans sans for effektfuld kommunikation. Paradoksalt nok fik hans håndskrevne tekster om Finnmarken og Grønland langt større indflydelse i eftertiden end de kostbare liturgiske bogudgivelser, der mistede deres praktiske relevans med reformationens indførelse to små årtier senere. Det er disse tekster – og dermed Valkendorfs indsats som både forfatter og udgiver i kirkens tjeneste – der er emnet for dette kapittel. Men først et par ord om Valkendorf selv og hans tidligste optræden på den internationale bogscene.

Dette helsidesopslag i Breviarium Nidrosiense [s. 732–33] viser til venstre et træsnit af Sankt Olav der besejrer en drage. Nedenunder ses Erik Valkendorfs våben og initialerne E.W.A.N.A.S.L., dvs. Ericus Walkendorf Archiepiscopus Nidrosiensis apostolicae sedis legatus, Erik Valkendorf, ærkebiskop af Nidaros, pavestolens gesandt. På højresiden ses begyndelsen af teksten til tidebønsliturgien for Sankt Olav. Erik Valkendorf betonede i mange sammenhænge sin samhørighed med den norske kongehelgen Sankt Olav, hvis kult havde sit centrum i Nidaros. I Breviarium Nidrosiense ses samme træsnit af Olav med Valkendorfs våben nedenunder også på det allerførste opslag. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

31


Udgivelsen af Saxos danmarkshistorie Erik Valkendorf var af dansk adelslægt og født omkring 1465 på Fyn.1 Efter studier i Greifswald og Rostock blev han ansat i kongens kancelli og blev sidst i 1490’erne prins Christians – senere Christian 2.s – kansler. I denne egenskab fulgte han med prins Christian til Norge i 1506. I 1510 blev han udnævnt til ærkebiskop af Nidaros, et hverv han beklædte til sin død i 1522. I de første år fastholdt han sin position i inderkredsen omkring Christian 2., der i 1513 efterfulgte sin far, Kong Hans, på tronen. Men hans stadige bestræbelser på at styrke og forsvare ærkebispesædet førte efterhånden til konflikter af økonomisk og juridisk art med kongemagten og de kongelige embedsmænd i Bergen og Oslo. I 1521 var situationen så tilspidset at Valkendorf forlod Nidaros for at opsøge Christian 2. De mødtes i Amsterdam, hvor det kom til et endeligt brud mellem dem. Herfra fortsatte Valkendorf til Rom for at rette en klage over kongen ved pavestolen. Han måtte imidlertid afvente at den nyvalgte pave Hadrian 6. selv kom til Rom, og i november 1522 døde han i Rom. Det er som en af kongens betroede mænd han første gang træder frem som aktør i bogverdenen – og det drejer sig om en betydningsfuld bogudgivelse, nemlig førsteudgaven af Saxos store, latinsprogede danmarkshistorie fra omkring 1200. Den blev trykt i Paris i 1514 hos en af tidens store bogtrykkere, Jodocus Badius (1462–1535), og udgiveren var den danske humanist og kannik i Lund, Christiern Pedersen (ca. 1480–1554). Det fremgår af bogens tre forord – skrevet af henholdsvis Roskildebiskoppen Lage Urne (1467–1528), Christiern Pedersen og Jodocus Badius – at udgivelsen var tæt knyttet til Christian 2. selv (Friis-Jensen 1989). Der er tale om en manifestation af Danmark som et magtfuldt rige med en lang historie, og kongen selv og det danske rigsvåben pryder titelbladet. Kongen havde krævet, forklarer Christiern Pedersen i sit forord, at arbejdet skulle udføres af en indsigtsfuld og erfaren bogtrykker, for han var klar over at sløseri og fejl ville være uværdigt for så stor en

1

Den grundlæggende Valkendorf-biografi er Hamre 1943.

32


forfatter som Saxo. Og, tilføjer Christiern Pedersen, «dette standpunkt blev eftertrykkeligt støttet af den ærværdige ærkebiskop i Trondhjem, Erik Valkendorf, som også er højværdig pavelig gesandt, samt af rigens kansler Ove Bille».2 Her møder vi altså Valkendorf som en af drivkræfterne bag Saxo-udgivelsen, hvis mål var at give hele Europa kendskab til denne skildring af Danmarks lange, glorværdige historie. Eller som Christiern Pedersen stolt formulerer det i de følgende linjer: «Derved» – dvs. med valget af Badius – «har jeg sørget for at denne tekst, der hidtil kun har kunnet læses af danskere, og endda kun ganske få danskere, nu kan nå ud til både italienere, spaniere, franskmænd, tyskere, kort sagt alle kristne mennesker».3 Den konkrete drøftelse om Saxo-udgivelsen hvor Valkendorf og Ove Bille støttede Christiern Pedersens forehavende over for kongen, har formodentlig fundet sted i forbindelse med Herredagen i København i 1513, da Christian 2. blev valgt til sin fars efterfølger på den danske trone. Da var nemlig også Erik Valkendorf til stede (Friis-Jensen 1989). De liturgiske udgivelser: Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense, 1519 Da Saxo-udgaven så dagens lys i Paris, har Valkendorf formentlig allerede været i gang med at træffe forberedelser til det der skulle blive hans største bedrift på bogfronten, udgivelsen af de to omfattende liturgiske værker som i 2019 kan fejre deres 500-årsjubilæum. De to bøger har forskelligt formål og fremstår derfor også ganske forskelligt. Breviariet er en lille, tyk bog – 451 blade eller 901 sider,

2  N orat etenim indignum fore tantum virum ineptis aut minus fidelibus characteribus impressum iri. Presertim id affirmantibus consultissime Reuerendissimo in Christo patre domino Erico Walkendorff Archiepiscopo Nidrosiensi et apostolicæ sedis legato dignissimo; necnon Regio Cancellario viro nobilissimo magistro Auone bille Ecclesiarum Lundensis et Vibergensis preposito (Saxo 1514, Christiern Pedersens forord). (Her og senere er forkortelser opløst). 3  Q uapropter effeci vt qui ab vnis et iis paucis Danis hactenus legi potuit: ad Italos Hispanos Gallos Germanos: omnes denique christianos facile possit perferri (Saxo 1514, Christiern Pedersens forord).

33


trykt i oktavformat. Den var beregnet til gejstliges personlige brug, en liturgisk håndbog der rummer de bønner og tekststykker som præster skal benytte i gudstjenesten uden for messen og ved private bønner gennem hele året. Missalet er derimod en messebog, der rummer de bønner og tekststykker som anvendes i selve messen, og missalet er beregnet til at ligge på alteret i kirken. Det er derfor en stor og statelig bog i folioformat (303 blade).4 De to bøger udkom med få ugers mellemrum, missalet i København og breviariet i Paris. I missalets afsluttende kolofon erklæres trykningen for fuldbragt den 25. maj 1519, og tilsvarende er breviariet dateret den 4. juli 1519 i sin kolofon. Missalet er altså det ældste. Men selve arbejdet med breviariet har formentlig været afsluttet flere år tidligere. I hvert fald er der i et af de bevarede eksemplarer af breviariet (i Det Kongelige Bibliotek i København, 28a) bevaret en fortale skrevet af Valkendorf selv, som er dateret allerede 1. april 1516 i Nidaros – og her omtales værket som afsluttet og endda også trykt. Det har ført til spekulationer om at værket allerede blev trykt første gang i en i øvrigt ukendt udgave i 1516, således at udgaven i 1519 skulle være en 2. udgave. Det er dog næppe sandsynligt. Men fortalen er omgivet med nogen mystik, eftersom de to blade er limet ind i det pågældende eksemplar og altså ikke har været der fra begyndelsen.5 Under alle omstændigheder må fortalens datering betyde at et manuskript til breviariet har ligget klar allerede i 1516, måske dog af mindre omfang end det der blev trykt i 1519.6

4 En instruktiv oversigt over indholdet i Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense gives i introduktionerne til Nasjonalbibliotekets e-bogudgave af de to værker (Karlsen og Hareide 2019). Se også Karlsen og Hareide (under udarbejdelse). 5

«This is the unsolved problem of the Nidaros Breviary» (Gjerløw 1986, 56).

6 At arbejdet med missalet først er påbegyndt efter at breviaret var afsluttet, fremgår des­ uden indirekte af de to bøgers forord. Valkendorf nævner i breviariets forord at han havde pålagt to af sine medarbejdere ved domkapitlet, dekan Peter Stut (–1515) og ærkediakon Eirik Jonsson, at stå for udarbejdelsen, mens det fremgår af missalets forord at det var tilvejebragt af dekan Olav Engelbrektsson (ca. 1480–1538) og kantor Peter Sigurdsson. Eftersom Olav Engelbrektsson efterfulgte Stut som dekan i december 1515, er det klart at breviariet da har været afsluttet.

34


Breviarium Nidrosiense blev trykt i Paris af to fremtrædende bogtrykkere, Jean Kerbriant og Jean Bienayse, der i disse år samarbejdede om en række liturgiske værker. Kontakten til de to var tilvejebragt af Jodocus Badius, den parisiske bogtrykker der havde stået for trykningen af Saxos danmarkshistorie i 1514. Så noget tyder på at Valkendorf har kunnet udnytte den kontakt til Badius der var etableret i forbindelse med Christiern Pedersens Saxo-udgivelse. Badius’ rolle som mellemled fremgår af et lille efterskrift i Brevia­ rium Nidrosiense, forfattet af Hans Ræff, som var Valkendorfs sekretær, og henvendt til Valkendorf. Ræff fortæller at Valkendorf har bedt ham drage til Paris for at få breviariet trykt efter at det var blevet omhyggeligt gennemarbejdet, og han er nu stolt af at kunne overrække det til Valkendorf i dets nye, elegante skikkelse. Og Ræff beretter videre om hvordan han har ageret på Valkendorfs vegne på den parisiske bogscene: Og da jeg ikke selv er kyndig i bogtrykkunsten, fik jeg råd og hjælp af den fremragende og lærde Jodocus Badius, som henviste mig til de rutinerede og dygtige trykkere Jean Kerbriant, også kendt som Huguelin, og Jean Bienayse. Ved deres omhyggelige indsats er vort værk blevet bragt til den vellykkede afslutning som vi har set frem til. Jeg beder dig tage nådigt imod det og lade det være tilegnet dit fremragende og lykkebringende navn, som det skylder hele sin eksistens, og jeg beder dig uddele det blandt dine præster, som du derved har knyttet til dig i evig lydighed og tjenstvillighed. Farvel, du højværdige ærkebiskop. Dette er skrevet i de nævnte trykkeres trykkeri i Paris den 1. juli 1519.7

7  In qua re quia impressorie artis non satis eram peritus usus sum consilio et adiutorio optimi et doctissimi viri Jodoci Badij Ascensij: qui nobis peritos et solertes impressores Joannem kerbriant alias Hugueli et Joannem bienayse delegit. Quorum opera et accuratione opus nostrum ad felicem faustumque ac plurimum optatum sortitum est exitum: quod excellentissimo et auspicatissimo nomini tuo cui totum debetur dicatum benigno supercilio suspicias precamus cleroque tuo quem eo nomine eternis obsequijs ac beneficijs deuinxisti, impertias. Vale archiepiscope dignissime. Ex chalcographia prescriptorum impressorum apud parrhisiorum luteciam ad Calendas Julias: anno salutis M.d.xix. (Hans Ræffs efterskrift, Breviarium Nidrosiense, fol. 305v, Paris 1519).

35


Den betroede sekretær Hans Ræff har formentlig opholdt sig i Paris i årene 1516–1519 for at forestå udgivelsen af breviariet. Også i forbindelse med trykningen af Missale Nidrosiense må han have spillet en vigtig rolle, da trykkeren af missalet var hans egen bror, Poul Ræff, der i disse år virkede som bogtrykker i København. Et håndfast udtryk for Hans Ræffs funktion som mellemled har vi i et bevaret brev, dateret 31. oktober 1520, hvori han kvitterer for at have modtaget de penge fra Valkendorf som hans bror havde til gode for trykningen af missalet. Samtidig lover han at levere bøgerne til de kirker som har betalt for et eksemplar på forhånd.8 Omkostningerne til breviariets trykning blev ifølge titelbladet dækket af Valkendorf selv, og tanken var så at sælge det til en passende pris til de gejstlige i Nidaros-stiftet, som det fremgår af hans forord. Oplagenes størrelse kendes ikke. Men vi ved at Valkendorf efterlod 120 eksemplarer af breviariet da han forlod Trondhjem i 1521 for at opsøge Christian 2., og ligeledes at 25 eksemplarer var sendt til biskoppen på Island (Gjerløw 1986, 74f).9 Formentlig er både breviarium og missale dog blevet trykt i væsentlig flere eksemplarer eftersom bøgerne skulle anvendes af gejstlige over hele Norge, og det anslås at der har været 1200–1300 kirker i senmiddelalderens Norge (Ommundsen 2007, 76–77). Oplagsstørrelsen på tilsvarende liturgiske bøger i samtiden ser ud til at spænde fra 150 til 850 eksemplarer (Nowakowska 2011, 13).10

8 Brev fra Hans Ræff til Erik Valkendorf, Trondhjem 31. oktober 1519 (Diplomatarium Norvegicum 1, nr. 1056. Gjerløw 1986, 73–74). 9 De 120 eksemplarer er nævnt i en fortegnelse fra Valkendorfs hånd over de ejendele han havde efterladt i Trondhjem ved sin afrejse i 1521 (Fortegnelse paa de Klenodier og Penge, som Erkebiskop (Erik Walkendorf) af Throndhjem dels ved sin Afreise har overleveret, dels senere hjemsendt til Officialen Mester Olaf Engelbrektssön for at anvendes til Bygning paa Domkirken, skrevet i Amsterdam i sommeren 1521). Hvert eksemplar er her prissat til 3 rhinske gylden (Diplomatarium Norvegicum 8 nr. 500). 10 I dag er begge bøger forholdsvis sjældne. Der er bevaret otte eksemplarer af breviariet, ingen af dem komplette, og 15, måske 16, af missalet, hvoraf tre er komplette (Gjerløw 1986, s. 51, 68). Det komplette eksemplar af breviariet der ligger i Nasjonalbiblioteket i Oslo (D Pal 7), er en moderne rekonstruktion – dvs. sat sammen af to ukomplette eksemplarer suppleret med kopier af sider fra eksemplarer i Stockholm, København og Greifswald (jf. Olav Kolsruds beskrivelse af processen indsat bagest i bogen og dateret 1915) – og det har dannet grundlag for faksimile-udgaven (Børsums forlag og Antikvariat 1964).

36


En anden omstændighed peger i retning af et stort oplag. Breviariet og missalet var nemlig ikke Valkendorfs eneste kirkelige bogprojekt. Han planlagde også at få en passionsbønnebog udgivet i Amsterdam. Der er bevaret en kontrakt mellem Hans Ræff og bogtrykkeren Doen Pieterszon i Amsterdam om trykning af en bønnebog, dateret 30. april 1520. I denne kontrakt aftales et oplag på hele 1200 eksemplarer, og måske er det ikke urimeligt at tænke sig at breviariet og missalet er trykt i et lignende antal.11 Bønnebogen er formodentlig aldrig blevet trykt. Men kontrakten er endnu et udtryk for Valkendorfs bestræbelser på at forsyne sit stift med trykte bøger. Liturgiske udgivelser som europæisk fænomen Valkendorf var langt fra den første højtstående gejstlige i Europa der udnyttede den nye trykkekunst til at udgive sit stifts liturgiske bøger. Tværtimod fulgte han en udbredt praksis. Før trykkekunstens udbredelse var de omfangsrige liturgiske bøger både bekostelige og tidskrævende at frembringe, og risikoen for at fejl og uregelmæssigheder sneg sig ind i de håndskrevne bøger, var overordentlig stor. Som det for nylig er blevet fremhævet af Natalia Nowakowska i artiklen «From Strassburg to Trent: Bishops, Printing and Liturgical Reform in the Fifteenth Century», greb lokale biskopper rundt om i Europa den mulighed trykkekunsten gav for at sikre standardiseringen af den lokale liturgi, og i årene mellem ca. 1480 og 1520 så en lang række liturgiske bøger dagens lys på tryk. Alene i årene 1478–1501 udkom over 100 udgaver af latinske liturgiske bøger, alle på initiativ af højtstående gejstlige rundt om i Europa. Man betoner ofte hvordan Luther og hans medreformatorer udnyttede den nye trykkekunst i den protestantiske sags tjeneste. Men det er værd at understrege at den etablerede katolske kirke i mindst lige så høj grad forstod det nye mediums potentiale (Nowakowska 2011).

11 Endda kan der, ud fra antallet af kirker i Norge, argumenteres for en oplagsstørrelse på omkring 1500 eksemplarer. Sandsynligvis er breviariet blevet trykt i flere eksemplarer end missalet. Se Karlsen og Hareide (under udarbejdelse).

37


I Danmark og Sverige var det da også på kirkens initiativ at der første gang blev udgivet trykte bøger, i 1482–1483, og i begge lande fulgte i de følgende årtier en hel række liturgiske udgivelser.12 De fik imidlertid kun kort levetid i den liturgiske praksis. Mindre end 20 år senere blev den lutherske reformation effektivt og hårdhændet gennemført i begge skandinaviske kongedømmer (om end processen forløb langsommere i Sverige end i Danmark-Norge), og dermed var der ikke længere brug for den katolske kirkes liturgiske bøger. Men at deres religiøse funktion kun blev kortvarig, gør naturligvis ikke de involverede biskoppers indsats mindre – og set med en senere tids briller må man glæde sig over at de derved fik bevaret en middelalderlig tradition, som vi ellers kun ville have fragmentarisk kendskab til. Det gælder netop, som understreget af Lilli Gjerløw, Erik Valkendorfs indsats for Nidaros-traditionen, hvor den hellige Olav og liturgien knyttet til ham stod centralt (Gjerløw 1986, 77).13 I de mange liturgiske udgivelser der blev udgivet rundt om i Europa på biskoppeligt initiativ i årtierne omkring 1500, finder man ofte et forord af den biskop der stod bag udgivelsen. I disse forord betones det igen og igen at den rette gudsdyrkelse risikerer at blive forsømt og vanrøgtet som følge af den herskende mangel på pålidelige liturgiske bøger – og heraf ville følge sjælenes fortabelse. De eksisterende bøger er i dårlig fysisk stand, der er kun få af dem, og deres tekster er fulde af fejl. Derfor har biskoppen udpeget nogle bestemte lærde mænd der besidder viden om den lokale liturgi, til at rense teksterne for fejl og udgive en pålidelig tekst. Endelig søger biskopperne at sikre sig at de gejstlige for hvem bogen er beregnet, faktisk også anskaffer den, og i nogle tilfælde sker det ligefrem ved at tildele 40 dages aflad til aftagerne (som var det maksimum en biskop kunne tildele) (Nowakowska 2011, 14–22).

12 Om svenske og danske tryk, se Klemming, 1879; Nielsen 1996 (1. udg. 1919–1933). 13  Breviarium Nidrosiense kom selv til at danne forlæg for den første bog trykt på Island, Breviarium Holense, trykt på initiativ og bekostning af biskop Jon Arason i 1533.

38


Valkendorfs forord til breviariet følger dette skema. Han henvender sig til alle gejstlige i Nidaros «stift og provins» (diocesis ac prouincie), dvs. hele Norge, og taler myndigt om sit ansvar som kirkens overhoved og beretter hvordan han på sine visitatser i stiftets sogne til sin store sorg har kunnet konstatere en fatal mangel på breviarier i god stand. Resultatet har været at præsterne har set sig nødsaget til at søge tilflugt i importerede bøger, således at de daglige bønner er blevet forrettet efter et virvar af forskellige ritualer (fra Rom, Köln, Lund, Uppsala, Utrecht, Salisbury og hertil kommer cisterciensere, dominikanere og franciskanere). I denne kaotiske situation står sjælene i fare for fortabelse, erklærer Valkendorf, og han har nu bedt sin dekan Peter Stuth og ærkedekan Eirik Jonsson om at forestå udarbejdelsen af en ny, revideret version af Nidaros-breviariet. Ligeledes er sekretæren Hans Ræff blevet udset til at sørge for værkets trykning. Valkendorf slutter med at pålægge alle gejstlige i stiftet at anskaffe sig et eksemplar – og ledsager anmodningen med et løfte om 40 dages aflad. Teksten rummer således en række konkrete oplysninger om Nidaros-breviariets tilblivelse, samtidig med at den nøje følger det internationalt etablerede mønster. Det er karakteristisk for de biskoppelige liturgiske bøger at udgiverne – biskopperne – træder tydeligt frem. Det gælder også Valkendorf. Han spiller hovedrollen allerede på titelbladet, som prydes af hans våbenskjold oven over hvilket det proklameres at dette breviarium her er trykt for første gang og på Valkendorfs bekostning. På næste opslag, hvor indledningen begynder, består hele den modstående venstreside af en afbildning af helgenkongen Sankt Olav, under hvem der med store bogstaver står E.W.A.N.A.S.L., dvs. Ericus Walkendorf, Archiepiscopus Nidrosiensis, Apostolicæ sedis Legatus, sammen med Valkendorfs våbenskjold. Også dette træk, den visuelle fremstilling af forbindelsen mellem den lokale helgen og biskoppen, er almindeligt i tidens liturgiske udgivelser.14

14 Natalia Nowakowska nævner som eksempler liturgiske bøger fra Regensburg, Krakow, Skara og Toledo (Nowakowska 2011, 23).

39


Titelbladet til Breviarium Nidrosiense er illustreret med Erik Valkendorfs våben. Teksten for oven proklamerer at dette værk nu for første gang udgives på tryk, og at det sker på befaling af den ærværdige ærkebiskop Erik Valkendorf, som også har afholdt udgifterne. Nederst står fire hyldestvers til Valkendorf. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

40


Gennem resten af bogen møder man ligeledes Valkendorfs person. Breviariet er rigt forsynet med illustrationer, heriblandt fire store udskårne initialer (A, B, D, S) der afbilder ærkebiskoppens eget våbenskjold (en rose omgivet af tre svanevinger), ærkesædets våben og det norske våben. Blandt de lidt mindre initialer indeholder et enkelt også ærkebiskoppens våben. Disse træskårne illustrationer og initialer må være særligt fremstillet til breviariet, mens en række mindre initialer og rammer med bibelske eller rent ornamentale motiver snarere har hørt til de to bogtrykkeres standardrepertoire da de kendes fra andre af deres værker (Gjerløw 1986, 58ff). Også i Missale Nidrosiense er Valkendorfs person til stede. På titelbladet møder vi hans våbenskjold, og det forekommer desuden i et stort A-initial som indledning til første søndag i advent (fol. a1). Missalets indledning er forfattet af trykkeren Poul Ræff, ikke af Valkendorf selv, men den er tydeligvis blevet til efter Valkendorfs instrukser. Fra breviariet genkender vi ærkebiskoppens omsorg for liturgien i sit stift og for hele den norske kirkeprovins – som allerede slås fast i titlen Missale pro usu totius regni Noruegie, missale til brug i hele det norske rige – og hans forståelse af at der måtte nye og ensartede bøger til for at sikre en fælles og korrekt norm. Valkendorf havde, beretter Poul Ræff, konstateret en stor mangel på messebøger i stiftet – og de bøger der fandtes, var i en miserabel forfatning, fulde af fejl og skrevet med bogstaver som nu nærmest var ulæselige. De sekulære præster (dvs. præster uden for munkeordenerne) tyede i stor udstrækning til cisterciensernes, dominikanernes eller franciskanernes messebøger, selv om de var forpligtet til at følge ærkesædet både i læsninger og sange. Biskoppen ønskede at messen skulle forrettes «med samme mund og én stemme» gennem hele stiftet og i hele Norge (Volens missarum solennia per totam suam diocesim et prouinciam Noruegie eodem ore et uno concentu celebrari), og havde derfor sat sin dekan Olav Engelbrektsson og kantor Peter Sigvardsen til at udgive en revideret og gennemrenset og bearbejdet udgave af Missale Nidrosiense. Og Ræff meddeler til sidst at ærkebiskoppen tildeler købere af missalet 40 dages aflad – sådan som Valkendorf også gør i breviariet, og som det også var fast praksis i de samtidige liturgiske udgivelser. 41


Titelbladet til Missale Nidrosiense er ligesom breviarets titelblad prydet med Valkendorfs vĂĽben. Teksten for oven fortĂŚller at dette er et missale til brug for hele Norge efter Nidaros-kirkens ritus, og at det nu er blevet renset for fejl og revideret. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

42


Som boghåndværk er missalet ikke så ambitiøst som breviariet. Udstyret er mere ydmygt og typerne slidte. Der er enkelte illustrationer, og ellers er det mest fremtrædende ornamentale element en række træskårne initialer, som Poul Ræff formentlig har modtaget fra Paris. Valkendorfs indsats for at befæste den lokale liturgi er altså en del af den fælleseuropæiske kirkes bestræbelse for at etablere faste standarder og dermed kontrol over liturgien gennem udnyttelse af den nye trykkekunst. Begge bøger fremstår helt i overensstemmelse med den internationale norm, og sproget var naturligvis kirkens fælleseuropæiske latin. Men det fortjener dog at nævnes at breviariet rummer den første tekst trykt på norsk, en liste over de helligdage der skal fejres i Nidaros bispedømme («Swo skulo helgor och fastor haldas i Nidros biscopsdøme», 339–340). Sproget er gammelnorsk og adskiller sig dermed fra samtidige norsksprogede tekster, hvilket indikerer at listen er en afskrift af et ældre forlæg (Berg 2018, 90).

Grønland Valkendorfs energiske omsorg for sit ærkebispesæde gjaldt også dets fjerneste egne mod nord og nordvest, Finnmarken og Grønland. Det grønlandske bispesæde Garðar var imidlertid i realiteten gået tabt på Valkendorfs tid. Det var blevet oprettet helt tilbage i 1120’erne og siden lagt ind under Nidaros ærkesæde ved dettes oprettelse i 1153. Men fra først i 1400-tallet ser forbindelsen dertil ud til at være ophørt. Ganske vist vedblev paven at udnævne biskopper af Garðar i 1400-tallet, men ingen biskopper rejste faktisk dertil. Der blev efter alt at dømme sendt mindre sejladser til Grønland på portugisisk og engelsk initiativ (Jensen 2007, 185ff), og i 1492 erklærede paven, Alexander 6. at han havde modtaget underretning om at befolkningen i Grønland var faldet fra den kristne tro (Diplomatarium Norvegicum, 17 nr. 759, jf. Hamre 1943, 49). I 1514, eller måske året før, tilkendegav den danske konge, Christian 2., over for paven at han var interesseret i at organisere en ekspedition til «øer på den anden side af ishavet». Der er bevaret et brev til kongen fra pavestolen, dateret 17. juni 1514, hvori han opnår aflad for 43


de søfolk der skulle deltage i denne rejse.15 Hvilke øer der er tale om, er imidlertid ikke ganske klart. Normalt har man tolket det som Grønland og kædet det sammen med Erik Valkendorf.16 Valkendorf havde nemlig planer om at organisere en ekspedition til Grønland, hvad der fremgår af en række bevarede optegnelser fra hans hånd om Grønland (jf. nedenfor). Samtidig har man peget på at kongen og Erik Valkendorf meget vel kan have drøftet planerne i forbindelse med Valkendorfs ophold i København i sommeren 1513 i forbindelse med Herredagen hvor Christian 2. blev valgt til konge (Hamre 1943, 52). Det har for nylig også været foreslået at Christian 2.s ekspedition havde et fjernere mål, nemlig Indien (Jensen 2007, 195.). Og formuleringen «øerne på den anden side af ishavet», peger da heller ikke entydigt på Grønland, så helt udelukkes kan det ikke at tanken var både Grønland og videre nordvest mod Indien. I hvert fald betyder kongens anmodning om pavelig aflad og pavens accept heraf at ekspeditionen skal ses i en korstogsoptik. Det at generobre Grønland fra hedningene ville i sig selv kvalificere hertil (Jensen 2007, 181). Efter alt at dømme blev ekspeditionen dog ikke realiseret. Men pave Leo 10. (1513–1521) var interesseret i sagen. Nogle år senere, i 1519, udnævnte han en ny biskop af Garðar, Vincens Petersson Kampe, med befaling om at han øjeblikkeligt skulle begive sig til sit nye stift. Paven stillede endda i udsigt at Christian 2. ville organisere en ekspedition der skulle generobre Garðar fra hedningene.17 De optegnelser om Grønland der er bevaret fra Valkendorfs hånd, har efter al sandsynlighed at gøre med den planlagte ekspedition,

15  Et primo de indulgentiis navigantibus ultra mare glaciale ad insulas concedendis, idem Serenissimus Dominus Noster propter multas rationes quas in medium adduxi, acquievit copiosam concedere indulgentiam, quem [quam?] plenius intelligat Serenissima Maiestas Vestra (Grønlands historiske mindesmærker, 1845, III, 192ff. Også i Diplomatarium Norvegicum, 17 nr. 1260). 16  Grønlands historiske mindesmærker 1845, III 192–193, 482; Hamre 1943, 52; jf. også Richter 2017, 127. 17 Diplomatarium Norvegicum, 17 nr. 1184. Se også Richter 2017, 127–128.

44


og de er formentlig blevet til i perioden 1514–1519.18 De bygger i første række på nordmanden Ivar Bárðarsons grønlandsbeskrivelse fra ca. 1350. Bárðarson havde selv opholdt sig på Grønland som stedfortræder for biskoppen og blev senere kannik ved Apostelkirken i Bergen. Formentlig har Valkendorf fundet noterne i biskoppens arkiv og ladet dem oversætte fra norrøn til dansk.19 At dømme ud fra de bevarede afskrifter skrev Valkendorf sine optegnelser som tillæg til Bárðarsons. Optegnelserne rummer blandt andet en beskrivelse af sejlruten fra Norge, en liste over handelsvarer og instruks for hvordan de søfarende skulle optræde ved ankomsten til Grønland. Nogle af optegnelserne har et tydeligt element af praktisk anvisning. For eksempel hedder det at højst to mand skal gå i land ad gangen. Hvis ekspeditionens gejstlige medlemmer bliver klar over at de ikke er velkomne, skal de i stedet tilbyde deres tjeneste som skrivere: Item formercke mine Klerche, at der er nogen Hövitzmand, eller Almuen self, icke vil hafve eder udi Landet, at I da biuder eder til Tjeneste, for Schrifvere eller Kapelaner, om I formerche de ville annamme dennem, eller Tienestekarle, saa I først kunde fange Tjeneste oc siden schiche eder efftersom Behoff giöres (Grønlands historiske mindesmærker 1845, III 494).

Der kan næppe være tvivl om at Valkendorfs hensigt, i tråd med kongens og pavestolens korrespondance, var at genvinde det tabte bispedømme. Valkendorf er imidlertid også opmærksom på de kommercielle perspektiver. I optegnelserne fremhæver han de værdifulde handelsvarer man kan finde på Grønland, og overraskende nok forestiller han sig at man på Grønland ville finde dyr med værdifuld pels, heriblandt zobel, hermelin og andre dyr der ikke lever på Grønland og næppe heller gjorde det på Valkendorfs tid. Men som påpeget af Lars Hamre har Valkendorf formodentlig kendt disse dyr fra det nordlige Norge og

18 Christian 2. gik videre med planerne i 1520–1521 uden at de dog blev realiseret. På det tidspunkt var hans forhold til Valkendorf anstrengt og bruddet mellem dem nært forestående. 19 Valkendorfs grønlandsoptegnelser er behandlet i Engedalen 2010. De er udgivet i Grønlands historiske mindesmærker 1845, 490–494.

45


Rusland, og når han placerer dem på Grønland, kan det afspejle hans forestilling om at Grønland var landfast med det nordligste Europa (Hamre 1943, 51).20 At Valkendorf, som mange andre i tiden, nærede denne opfattelse af den nordlige geografi, ved vi fra den tyske geograf Jacob Ziegler (ca. 1470–1549). I sin beskrivelse af Skandinavien, Schondia (1532), hævder han at Grønland strækker sig over til Lapland, og tilføjer at «det gør jeg desto villigere da også den gamle ærkebiskop af Nidaros med stor styrke bekræftede at havet dér bøjer sig i en vinkel».21 Den gamle ærkebiskop er ingen anden end Valkendorf, som Ziegler introducerer i indledningen til Schondia, hvor han fortæller at de mødtes i Rom. I afsnittet om Grønland henviser han altså til Valkendorf som særlig autoritet på den nordligste geografi. Tilsyneladende har Valkendorf ikke haft et større publikum for øje end dem der skulle modtage instrukser i forbindelse med ekspeditionen. Men Ivar Bárðarsons og Valkendorfs optegnelser findes i dag i en række versioner fra 1600–1700-tallet,22 hvad der viser at de fik en interesseret læserskare i de følgende århundreders norske og danske lærdomsmiljøer. Og deres oplysninger indgik i Christian 4.s instruks 1607 for den tredje af de grønlandsekspeditioner han fik organiseret i årene 1605–1607 (Engedalen 2010, 7, Lyschander (udg. 1989), II, 140). Året efter gjorde Claus Christoffersen Lyschander (1558–1624) Valkendorfs indsats for at finde oplysninger om Grønland til genstand for en eftertrykkelig hyldest i en passage af sit store digt Den grønlandske Chronica. Mere end 200 år efter Valkendorfs død var det også hans indsats for handlen på Grønland som fangede Ludvig Holbergs (1684–1754) interesse. I Danmarks Riges Historie skildrer han Christian 4.s grøn-

20 Se dog også diskussionen hos Engedalen 2010, 26f. 21 … id feci eo libentius quod et senior Archiepiscopus Nidrosiensis constanter affirmabat, mare illic in anconem curuari (Ziegler 1532, fol. 92v). 22 I Grønlands historiske mindesmærker 1845 oplistes seks versioner (III, 485–489).

46


landsekspeditioner og kaster et blik tilbage på tidligere tiders norske ekspeditioner til Grønland, herunder også Valkendorfs planer: I Christiani 2. tid tog Erik Valkendorf, ærkebispen af Trondhjem, sig for at oplede Grønland igen. Han læste til den ende alle de bøger som var skrevet derom, og eksaminerede købmænd og skibsfolk i Norge som havde kundskab derom, lod også gøre et søkort over den vej man skulle tage didhen. Men bemeldte Erik Valkendorf kom i unåde og måtte forlade riget og begive sig til Rom, hvor han døde. Med ham faldt også de kompagnier som han havde ladet oprette for den grønlandske handel (Holberg 1732–1735, II, 600).23

Det er oplysningstidens handelskompagnier Holberg her projicerer tilbage og tilskriver den driftige Valkendorf. Holberg har til gengæld ikke forståelse for at ærkebiskoppens grønlandske engagement hører til indenfor rammerne af senmiddelalderens pavedømme, hvor erobringstogter til egne uden for kristenheden hentede deres legitimation i pavens anerkendelse af det højere mål, kristendommens udbredelse. Valkendorfs grønlandske optegnelser er efter alt at dømme indgået i forberedelserne til en pavelig sanktioneret ekspedition for at genvinde det tabte bisperige. Finnmarksbeskrivelsen – et brev til paven Den grønlandsekspedition som Valkendorf traf forberedelser til, blev aldrig til noget. Men selv foretog Valkendorf en rejse, måske allerede i 1512, til en anden fjern del af sit store ærkebispedømme, nemlig Finnmarken. Ligesom grønlandsplanerne er denne rejse udtryk for Valkendorfs bestræbelse på at udbrede kristendommen i de fjerne nordlige regioner af sit ærkebispedømme. Det fremgår af den lille beskrivelse af de fjerne eksotiske egne allernordligst i hans ærkebispedømme som han udfærdigede og sendte til paven. Titlen lyder: «En kort og summa-

23 Her citeret i moderne dansk retskrivning efter Ludvig Holbergs Skrifter 2015ff. (holbergsskrifter.no; den moderniserede version er tilføjet i version 2.2., 2017).

47


risk skildring af Nidaros stift, især af den del som kaldes Finnmarken, kristenhedens yderste region mod nord».24 Brevet ligger i Vatikanets arkiv, hvor den svenske historiker Karl Henrik Karlsson blev opmærksom på det ved forrige århundredeskifte. Sammen med sin norske kollega Gustav Storm udgav han det med Storms norske oversættelse i 1902, og siden da har Valkendorfs lille Finnmarksbeskrivelse været regnet for Norges første historisk-topografiske tekst. Men selv om brevet først er dukket op i nyere tid, har man længe kendt til dets eksistens. Det er nemlig omtalt i den svenske historiker Olaus Magnus’ (1490–1557) store skildring af Norden, Historia de gentibus septentrionalibus (1555). Blandt mange andre forunderlige fænomener i det nordlige Skandinavien fortæller Olaus Magnus om uhyrer, man kan møde i det nordnorske hav – og henviser til Valken­ dorfs beretning til paven: Et passende vidnesbyrd om dette forunderlige fænomen findes i et langt og meget berømt brev af Erik Valkendorf, ærkebiskop i Nidaros (som er hele Norges ærkebispesæde), som han sendte til pave Leo 10. omkring 1520. Det blev ledsaget af et uhyggeligt hoved af et andet uhyre, som var lagt i salt.25

De oplysninger som Olaus Magnus her henviser til, står netop i den beskrivelse af Finnmarken som Karlsson fandt i det pavelige arkiv. Olaus Magnus har tydeligvis kendt selve teksten, for han genbruger flere andre passager fra den. Af brevet selv fremgår det hverken af hvem eller hvornår det er skrevet. Men på grundlag af Olaus Magnus kan der ikke herske tvivl om at Finnmarksbeskrivelsen i Vatikanet er

24 Titlen lyder i den latinske original: Breuis et summaria descriptio Nidrosiensis diocesis et specialiter cuiusdam ipsius partis, que Findmarkia dicitur, extrema aquilonaris christianitatis plaga. 25  H uic admirandæ nouitati idoneum testimonium perhibet longa ac clarissima epistola Erici Falchendorff archiepiscopi Nidrosiensis ecclesiæ (quæ totius regni Noruegiæ metropolis est) Leoni X circa annos salutis 1520 transmissa, cui epistolæ annexum erat alterius cuiusdam monstri horrendum caput sale conditum. Olaus Magnus, 21. bog, afsnittet De horribilibus monstris littorum Noruegiæ (555),1558, 177.

48


den tekst som Magnus her omtaler som et brev som Erik Valkendorf sendte til paven omkring 1520. Ovenikøbet kendes selve håndskriften fra en af Valkendorfs skrivere.26 En yderligere grund til at fæste lid til Olaus Magnus’ oplysninger er at han efter alt at dømme opholdt sig i Trondhjem i 1518 som repræsentant for den pavelige gesandt Arcimboldus, der i disse år rejste rundt i Norden for at sælge afladsbreve. Så Magnus og Valkendorf må have kendt hinanden personligt (Hamre 1943, 39). Valkendorfs henvendelse til paven har vi også kendskab til ad anden vej. Som Olaus Magnus fortæller, blev brevet sendt sammen med et nedsaltet hoved af et stort havdyr – og det vakte opsigt. I Strasbourg, måske på vejen til Rom, blev det endda afbildet af en ukendt kunstner og udstyret med en hvalroskrop, og dette billede blev hængt op på byens rådhus. Ved siden af kunne man læse et længere digt på tysk – lagt i munden på hvalrossen selv! Den gør rede for sit navn og sit særlige våben, nemlig de lange tænder, og til sidst for sin skæbne: Biskoppen af Trondhjem [dvs. Valkendorf] lod mig spidde og sendte mit hoved til pave Leo i Rom, hvor mange har set mig, og også her i Strasbourg har jeg vakt opmærksomhed ved juletid i 1519 – et stærkt gebis kunne ikke hjælpe mig, sukker den til sidst. Det er den schweiziske naturhistoriker Conrad Gessner (1516–1565) der gengiver dette digt i sit store zoologiske værk Historia animalium (1551–1558).27 Finnmarksbeskrivelsens indhold og tematik Brevet skildrer Finnmarkens natur og befolkning. At det er henvendt til paven – ja, at det overhovedet er et brev – fremgår først til allersidst da Valkendorf slutter af med at erklære at han ikke vil trætte «Deres

26 Gustav Storm foreslår at håndskriften tilhører kanniken Thorfin Olufssøn (Valkendorf (udg.) 1901, 2). 27  Von Nidrosia der Bischoff hat. / Mich stechen lassen an dem Gstad[.] / Papst Leo meinen Kopff geschicht / Gen Rom da mich manch Mensch anblickt. / Zu Strassburg hat man den auch gesehen / Tausend fünff hundert ists geschehn. /. Und neunzehen Jahr umb Weinacht zeit / Ein starck Gebiss hat mich geholffen nit. (Gessner 1604, 211 (1. udg. 1551–1558). Billedet er omtalt af Ogilvie 2006, 233, og Seaver 1996, 9–10). Om hvalrossen, Olaus Magnus og Gessner, se også Erling Sandmos kapittel.

49


helligheds» ører mere selv om der er meget mere at berette om dette område. I resten af teksten optræder ikke nogen adressat. Men Valkendorf selv træder flere gange frem og beretter om egne oplevelser. Første del (§ 1–6) omhandler geografi. Valkendorf lægger vægt på det ufrugtbare og barske terræn, som dog opvejes af de gode fiskeriforhold: «Landet vilde ikke være beboeligt for kristne Mennesker, hvis ikke Fiskefangsten, som der er meget rigelig, lokkede Folk til at slaa sig ned der».28 Også polarnatten er genstand for Valkendorfs opmærksomhed – og her refererer han til sine egne indtryk: Da jeg var paa borgen Vardehus yderst i Finmarken, hvorhen man fra Nidros kun kan komme seilende og hvorhen (saavidt vides) ingen af Erkebiskoperne i Nidros nogensinde hidtil har vovet at trænge frem paa sine Visitatser, saa jeg den 19de Juni midt om Natten Solen saa høit paa Himmelen, som den sees i Italien 3 eller 4 Timer før Solnedgang.29

Valkendorf har formentlig sin pavelige læser i tankerne når han sammenligner midnatssolen med solen i Italien. Tilsvarende giver han indtryk af kulden ved at understrege at Finnmarken om sommeren er langt koldere end Italien om vinteren. Men pest findes til gengæld ikke – og det betyder at menneskene kan blive 150 år gamle! Således understreger Valkendorf fra begyndelsen områdets barskhed og særhed – og sin egen stålsatte indsats for at nå ud til den kristne verdens grænseegne. Det fjerne og farlige element er yderligere forstærket i anden del der beskriver områdets store havdyr (§ 7–10). Igen træder Valkendorf selv frem og beretter hvordan han engang nær var blevet dræbt af en flok «troldhvaler»: «Men den almægtige Gud og den hellige Kong Olavs mirakuløse kraft rev mig ud af denne overhængende fare, og alle der har hørt om begivenheden, har med god grund været forbløffede over

28  N on esset terra christianis hominibus habitabilis, nisi captura piscium, que illic frequentissima est, ad ipsam inhabitandam illiceret … (Valkendorf (udg.) 1901, 4–5. Oversættelsen er hentet derfra når andet ikke er angivet). 29  Ego cum essem in castro Wardehwss, quod in extremo Findmarkie situm est, quo preterquam nauigando ab Nidrosia nullus peruenire potest et quo nemo archiepiscoporum Nidrosiensium ante me (quod memorie proditum est), vnquam visitando penetrare est ausus … (Valkendorf (udg.) 1901, 6–7).

50


at jeg kunne undslippe en sådan livsfare.»30 Også her understreger ærkebiskoppen således sin særlige forbindelse til Skt. Olav, som han lader træde så stærkt frem i Breviarium Nidrosiense. Derpå beskriver han andre farlige og skrækindjagende havdyr, hvaler, søorme og den såkaldte rosmer. Det er denne passage Olaus Magnus genbruger i sin skildring af Nordhavets store dyr, hvori han henviser til Valkendorfs brev. Tredje hoveddel (§ 11–13) drejer sig om de forskellige lokale befolkningsgrupper. De fleste er primitive hedninge: De fredsommelige «skrællinger» bor i underjordiske huler. I området Trenes øst for Finnmarken lever et vildt folk, der tilbeder guder og betaler skat til både den norske og den svenske konge og den russiske kejser. Indbyggerne i det russiske område øst for Finnmarken angriber ofte kristne. Endelig er der de finner som bor mellem Rusland og Finnmarken. De er fornylig blevet kristne – og det er Valkendorfs fortjeneste. Han har lært dem at tro på Gud, at respektere ægteskabet og at leve fromt. Valkendorf runder af i en mere uhyggelig stemning (§ 14–15). Det er en almindelig antagelse blandt lokalbefolkningen, siger han, at døde menneskers sjæle undergår en renselse i Finnmarkens afsides liggende huler, og af og til lyder der skrækkelige stemmer derfra, hvad Valkendorfs egne folk har hørt. Endvidere er der mennesker der hævder at afdøde mennesker viser sig for dem i syner. Valkendorf fremstiller dette med tydelig ambivalens. På den ene side synes han ikke at kunne afvise at dette kan være sandt, så utroligt som det end lyder, på den anden side ender han med at benægte det. Mange andre fænomener finder sted i dette område, slutter han, men nu vil han ikke trætte paven længere (§ 16). Brevet udtrykker ikke et tydeligt ærinde. Men gennem hele den lille beretning løber det fjerne, fremmede og farlige som en rød tråd – og det samme gør Valkendorfs eget utrættelige arbejde for at overvinde

30  S ed Deus omnipotens et sancti Olaui regis merita me de tanto periculo eripuerunt, admirantibus non immerito cunctis rem audientibus tantum salutis discrimen me euasisse … (Valkendorf (udg.) 1901, 8–11; oversættelsen er her min egen for at få betydningen af merita, «fortjenester», «mirakuløse», frem).

51


farerne og virke for den sande religions udbredelse blandt de fremmedartede folk i nord. Som nævnt sendte Valkendorf brevet til pave Leo 10. sammen med et nedsaltet hoved af et «havmonster», dvs. en hvalros. Netop Leo 10. var kendt for at interessere sig for fjerne egnes mærkelige dyr – berømt er elefanten Hanno som han modtog af den portugisiske konge i 1514 (Ogilvie 2006, 36 med henvisninger). Det er nærliggende at se Valkendorfs hvalroshoved som en form for parallel hertil, sendt til paven så han med egne øjne skulle se de eksotiske væsner som også den nordlige verden bød på. Fra Valkendorfs side har pointen dog ikke blot været at fremvise det eksotiske i sig selv, men, som den ledsagende beretning viser, at markere at de fjerne og fremmede egne hvor et sådant sært dyr levede, var en del af kristenheden, eller rettere, at det var de på vej til at blive takket være ærkebiskoppens indsats. Det nordligste Europa var stadig i denne periode ukendt land, men genstand for stigende nysgerrighed og interesse, også af kommerciel art. Det gjaldt også hvalrossen (Ogilvie 2006, 231ff). Så det er ikke mærkeligt at Valkendorfs hvalroshoved vakte opsigt både i Rom og Strasbourg. Det samme gjorde, interessant nok, hans ledsagende Finnmarksbeskrivelse ifølge Olaus Magnus, der kalder den «meget berømt» (clarissima). Det kan overraske i betragtning af at der er tale om en håndskreven tekst, men det må betyde at den har cirkuleret i afskrifter. I hvert fald kan vi se at Valkendorfs informationer om de ukendte regioner højt mod nord, mundtligt eller skriftligt formidlet, har sat sig spor hos tre indflydelsesrige naturhistoriske forfattere i det 16. årh., Olaus Magnus der kender selve brevet, Jacob Ziegler som henviser til sine samtaler med Valkendorf i Rom, og Conrad Gessner hvis kilde vi ikke kender, men det er fra ham vi har kendskab til udstillingen af hovedet i Strasbourg. Indirekte, gennem disse tre forfattere der alle skrev på det fælles­ europæiske sprog latin, fik Valkendorfs oplysninger om det nordligste Europa således indflydelse i den «lærde republik», det transnationale fællesskab af lærde i det tidlig-moderne Europa der kommunikerede på tværs af religiøse og nationale skel om et bredt spektrum af faglige emner. Også Valkendorfs planer om en Grønlandsekspedition satte sig 52


spor i de følgende århundreder, dog kun lokalt i Danmark-Norge, hvor hans dansksprogede optegnelser var genstand for aktiv interesse, blant annet i forbindelse med Christian 4.s grønlandske rejser i begyndelsen af 1600-tallet. Det er unægtelig paradoksalt, som nævnt indledningsvis, at både Valkendorfs håndskrevne Finnmarksbeskrivelse med ledsagende hvalroshoved og hans, ligeledes håndskrevne, noter om Grønland ser ud til at have haft større indflydelse hos de følgende generationer end de ambitiøse og kostbare trykte bøger, Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense. Ganske vist indgik disse bøger i en international bestræbelse på at sikre liturgisk standardisering og kontrol gennem anvendelse af den forholdsvis unge trykkekunst, men deres funktion var lokal, og dermed mistede de deres praktiske betydning med reformationen i Danmark-Norge i 1536. Det er også værd at bemærke, at eftertidens interesse for Valkendorfs udforskning af de nordlige egne, både i Danmark-Norge og i den fælleseuropæiske lærde republik, gjaldt de kommercielle og eksotiske aspekter. Og selv om Valkendorf selv bestemt havde sans for begge dele, var hovedsagen for ham først og sidst kristendommens udbredelse og styrkelsen af ærkebispesædet som del af den katolske – og transnationale – kirke under pavens ledelse.

53


Kilder og litteratur Primærkilder

Breviarium Nidrosiense. 1519. Udg. Erik Valkendorf. Paris: Jean Kerbriant & Jean Bienayse. Gessner, Conrad. 1604. Historia animalium. Frankfurt. (1. udg. 1551–1558). Grønlands historiske mindesmærker. 1845. Udg. af Det Kgl. Nordiske Oldskrift-­ Selskab, III, 490–494. København. Holberg, Ludvig. 1732–1735. Danmarks Riges Historie. København. Udg. på Ludvig Holbergs Skrifter (holbergskrifter.no) 2015 (moderniseret version tilføjet i version 2.2.2017). Magnus, Olaus. 1558. Historia de gentibus septentrionalibus. Antwerpen (1. udg. Rom 1555). Missale Nidrosiense. 1519. Udg. Erik Valkendorf. København: Poul Ræff. Saxo. 1514. Danorum regum heroumque historia … Paris: Jodocus Badius. Valkendorf, Erik, udg. 1901. Breuis et summaria descriptio Nidrosiensis diocesis et specialiter cuiusdam ipsius partis, que Findmarkia dicitur, extrema aquilonaris christianitatis plaga. Udgivet i: «Finnmarkens Beskrivelse. Brev til Pave Leo den 10de af Erkebiskop Erik Walkendorf,» udg. K. H. Karlsson og Gustav Storm, Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog, 1–24. Ziegler, Jacob. 1532. Quae intus continentur Syria, Palestina, Arabia, Aegyptus, Schondia, Holmiae … Strasbourg.

Sekundærlitteratur

Berg, Ivar. 2018. «Skriftkulturen ved erkesetet i seinmellomalderen.» I Nidaros erkebispesete i seinmiddelalderen – et kultursentrum?, red. Øystein Ekroll og Erik Opsahl. Oslo: Novus forlag. Engedalen, Lars T. 2010. «Erik Valkendorf og grønlandsforskningen, fra middelalderen til moderne tid.» Masterafhandling, Universitetet i Oslo. Friis-Jensen, Karsten. 1988–1989. «Humanism and Politics. The Paris Edition of Saxo Grammaticus’s Gesta Danorum 1514.» Analecta Romana Instituti Danici 17–18:149–162. Gjerløw, Lilli. 1986. «The Breviarium and the Missale Nidrosiense (1519).» I From Script to Book. A Symposium, red. Hans Bekker-Nielsen, Marianne Borch og Bengt Algot Sorensen, 50–77. Odense: Syddansk Universitetsforlag.

54


Sekundærlitteratur

Hamre, Lars. 1943. Erik Valkendorf.Trekk av hans liv og virke. Bergen: John Griegs Forlag. Jensen, Janus Møller. 2007. Denmark and the Crusades 1400–1650. Leiden: Brill. Karlsen, Espen og Sigurd Hareide. 2019. «The Nidaros Missal.» [Introduktion til Nasjonalbibliotekets e-bog udgave, https://www.bokselskap.no/boker/missale/ titlepage]. Karlsen, Espen og Sigurd Hareide. 2019. «The Nidaros Breviarium.» [Introduktion til Nasjonalbibliotekets e-bog udgave, https://www.bokselskap.no/ boker/breviarium/titlepage]. Karlsen. Espen & Sigurd Hareide (under udarbejdelse). «The Nidaros Missal (1519). The first printed book, the last medieval missal of Norway.» KLEMMING, GUSTAV EDVARD. 1879. Sveriges Äldre liturgiska literatur. Stockholm: Kungliga Biblioteket. Lyschander, Claus C., udg. 1989. C.C. Lyschander’s Digtning, udg. Fl. LundgreenNielsen og E. Petersen, Det Danske Sprog- og Litteraturselskab, I–II. Nielsen, Lauritz. 1996. Dansk bibliografi, 1–4. (1. udg. 1919–1933). Nowakowska, Natalia. 2011. «From Strassbourg to Trent: Bishops, Printing and Liturgical Reform in the Fifteenth Century.» Past and Present 213:3–31. Ogilvie, Brian W. 2006. The Science of describing. Natural History in Renaissance Europe. Chicago: University of Chicago Press. Ommundsen, Åslaug. 2007. «Books, scribes and sequences in medieval Norway.» Ph.d.-afhandling, Universitetet i Bergen. Richter, Marco. 2017. Die Diözese am Ende der Welt: Die Geschichte des Grönlandbistums Garðar. München: Herbert Utz verlag. Seaver, Kirsten A. 1996. «‘A Very Common and Usuall Trade’: The Relationship Between Cartographic Perceptions and Fishing in the Davis Strait c. 1500–1550.» The Electronic British Library Journal.

55


3. Historien om en Historia Olaus Magnus i et bokhistorisk perspektiv

Erling Sandmo

Olaus Magnus (1490–1557) er omgitt av mye enighet og få spørsmål. Alle som har skrevet om ham, mener at han var en betydelig skikkelse, Nordens store renessanseforfatter, enestående og forunderlig. Til gjengjeld er de som har skrevet om ham og verkene hans, forunderlig få. De få har dessuten det til felles at de skriver utelukkende om førsteutgavene av disse verkene, og dermed om hva de er som overleverte dokumenter. Men både hans store kart over Norden og boken Historia de gentibus septentrionalibus, «De nordiske folkenes historie», kom i flere ulike utgaver. I dette kapitlet er det boken som er hovedtema – hva nå denne boken må kunne sies å være, eller snarere: hva den nå kan sies å ha vært. Den kom nemlig i en lang rekke utgaver gjennom sitt første århundre, og forskjellene mellom dem er store nok til at det er naturlig å spørre om det er snakk om samme bok, eller i hvert fall om hva den var, i en europeisk litterær kultur der bøkene ble formet og forandret av en mengde aktører og omstendigheter. Olaus vokste opp i Linköping og reiste i Norden allerede som helt ung. Han studerte i Tyskland fra 1510 til 1517 og virket deretter som prest i Stockholm og senere i fødebyen. Han var øyevitne til det såkalte «stockholmske blodbad» i 1520. Blodbadet var en massakre på den svenske geistlige og verdslige eliten, planlagt av Christian 2. som siste akt i hans gjenerobring av Sverige, men det førte i stedet til et svensk opprør og endelig til at Gustav Vasa overtok tronen i 1523. 56


Dette året ble Olaus’ eldre bror Johannes (1488–1544) valgt til erkebiskop i Uppsala, men utnevnelsen ble ikke godkjent av paven, Clemens 7. Gustav Vasa sendte derfor Olaus til Roma for å fremme Johannes’ sak. Oppgaven var vanskelig selv om Johannes var en lærd og fremstående teolog og dessuten tidligere svensk sendebud til Roma, men paven var avvisende: Hans lojalitet gikk til den forrige erkebiskopen, Gustav Trolle, som var blitt drevet i landflyktighet av de svenske opprørerne på grunn av rollen han hadde spilt før og under blodbadet i 1520. Dessuten var det raskt i ferd med å bli tydelig at Gustav Vasa næret mye sympati for lutherdommen. Olaus befant seg dermed i et slags limbo. Han kunne ikke lykkes med sitt oppdrag i Roma, samtidig som det var umulig bare å vende tilbake til Sverige: Hans egen overbevisning om at lutherdommen var feil, var åpenbart uhyre sterk. Han ble værende på kontinentet som lærd i eksil med gode forbindelser, særlig i Gdansk, Venezia og Roma, og etter hvert sluttet Johannes seg til ham. Paven gjorde Johannes til erkebiskop for Sverige i 1533, men det var da som katolsk erkebiskop – i eksil: Gustav Vasa hadde da allerede utnevnt en protestant. Etter Johannes’ død fikk Olaus tittelen, men heller ikke han vendte tilbake til fedrelandet. Brødrene skrev begge store verk. Olaus ga ut Johannes’ etterlatte Historia de omnibus Gothorum Sveonumque regibus («Alle de gøtiske og svenske kongenes historie») i 1554, deretter sin egen Historia i 1555 og endelig Johannes’ Historia metropolitanæ ecclesiæ Upsalensis (Uppsala erkestifts historie) i 1557, hans eget dødsår. Dette kapitlet er et forsøk på å se Olaus Magnus i et bokhistorisk perspektiv. Spørsmålet blir da hvordan vi kan se historisk på De nordiske folkenes historie, og da ikke bare som en historie om opphav, men som en historie om forandring. Selv om det man kan kalle «verket», summen av tekst, bilder og materie, er ganske stabil gjennom det meste av denne historien, gjennomgår den en mengde endringer og transformasjoner: Illustrasjonene må lages på nytt, teksten revideres og utstyres med nye forord, tittelbladene lover stadig nytt innhold. Det er en historie som flytter spørsmålet om hva Olaus’ Historia er, til hva den var – og først og fremst til hva den ble. Det er også en transnasjo57


nal historie om hvordan denne boken ble spredt, og om hvordan den gikk fra å være en renessansetekst på den lærde republikkens felles språk, latin, til å leve nye liv som tekst på ulike europeiske talespråk. Olaus kan dermed – riktignok posthumt – ha gått fra å være en litterær verdensborger i Roma til å bli opphavsmannen til en vidt forgrenet morsmålslitteratur. Spørsmålet om hva boken ble, innebærer altså at jeg betrakter den som ustabil og åpen mot verden utenfor, og at den dermed kan betraktes som et sted der andre historier setter sine avtrykk. Men i denne sammenhengen presenterer jeg ikke mer enn et utgangspunkt for bokens sosialhistorie: Jeg kan antyde noe om hvilke avtrykk historiene har etterlatt seg i de mange Olaus-utgavene, men ikke stort om hvordan og hvorfor de finnes der. Det må langt mer omfattende analyser til for å feste noe grep om de komplekse sosiale prosessene som ga de ulike utgavene deres særpreg og verdi (Johns 1998, 5). Det at Olaus’ Historia bør betraktes som ustabil, skiller den ikke fra den store mengden av andre bøker fra 1500-tallet. Som for eksempel Adrian Johns viser i The Nature of the Book, var det unntaket snarere enn regelen at bøker med samme forfatter og mer eller mindre samme tittel kunne sies å være den samme i ulike utgaver. Slik sett skiller Olaus’ verk seg snarere ut i motsatt retning: Med ett unntak – og selv ikke det er dramatisk – opptrer teksten i to relativt stabile varianter, en originaltekst (Roma 1555) og en forkortet tekst (Antwerpen 1558) som begge blir oversatt til flere språk uten at hoveddelen av innholdet blir forandret vesentlig. En viktig del av forklaringen på dette er antakelig at Olaus’ forfatterskap var kjent og samlet allerede før Historia kom ut første gang – et poeng jeg kommer tilbake til nedenfor. Et annet spørsmål er hvilke aktører og praksiser som var omfattet av forfatterskapet og forfatternavnet. Det vi kan slå fast som sikkert, er at det samler en lang rekke skribenter, oversettere og illustratører, de fleste ukjente.1 Også når teksten er varig, er forfatterskapet en funksjon av den, mer enn omvendt. På denne måten blir den bokhistoriske tilnær-

1

Om den mulige identifikasjonen av de første illustratørene, se Balzamo 2015, 53–72.

58


mingen en vei mot å undersøke tekstens komplekse og usammenhengende historie etter at forfatteren selv er borte, slik Michel Foucault satte det opp som et teksthistorisk program i sin berømte artikkel «Hva er en forfatter?» (Foucault 1977). Kartet og boken Den første utgaven av Olaus Magnus’ De nordiske folkenes historie kom altså ut i Roma i 1555, gitt ut av Giovanni eller Johannes de Viottis. Boken kan leses som en utvidet kommentar til Olaus’ kart over de nordiske landene og havområdene, Carta marina, som ble trykket i Venezia i 1539. Dette kartet er ikke bare en forbløffende detaljert og presis avbildning av den fysiske nordiske geografien, men også en slags visuell encyklopedi, fylt av bilder av nordiske naturfenomener, dyre- og folkeliv, stiliserte kongeportretter og religiøse motiver og varsler. Slik sett er det en slags kombinasjon av renessansens to klassiske former for geografi, den ptolemeiske, basert på romlige koordinater, og den Strabo-­inspirerte kulturgeografien. Olaus kan sies å ha kombinert de to usedvanlig tett og pragmatisk. Kartet, et tresnitt, har en ramme som angir lengde- og breddegrader – nokså fritt, men med basis i Ptolemaios. Lengdegradene var ikke fastlagt; Olaus’ breddegrader stemmer svært omtrentlig overens med Gerhard Mercators nesten samtidige hjerteformede verdenskart (1538), men disse angivelsene er først og fremst tidstypisk vage. Det er etter periodens målestokk et svært stort kart, 170 x 120 cm, delt opp i ni ark, hvert identifisert med en stor bokstav, A – I. De mindre bildene er tildelt mindre bokstaver, og alfabetet begynner på nytt innenfor hvert ark. Med andre ord har Carta marina et dobbelt sett av koordinater, ett fysisk og ett kulturgeografisk og historisk. Oppdelingen i ark ble gjort for at trykkingen i det hele tatt skulle være mulig, men gjorde det formodentlig enda mer nødvendig enn ellers å klebe kartet opp på store plater eller direkte på en vegg. Det er i seg selv forklaringen på at Carta marina, i likhet med de fleste andre store kartene fra 1500-tallet, knapt overlevde sin egen tid. I dag finnes det i to eksemplarer, ett ved Det bayerske statsbiblioteket i München og ett ved Universitetsbiblioteket i Uppsala. Likevel vet vi at Olaus’ 59


kart hadde stor utbredelse og var vel kjent både innenfor og utenfor den lærde kulturen. Carta marina er utstyrt med en tekstramme som ga ganske korte forklaringer til de ulike bildene og scenene, ordnet etter systemet av store og små bokstaver. Forklaringene til kartet kom i tyske og italienske oversettelser – med flere utvidelser og enkelte fine forskjeller seg imellom – som ble gitt ut som egne publikasjoner samme år som kartet, altså i 1539. Forklaringen betegnes oftest som Ain kurze Auslegung og Opera breve. Det er imidlertid klart at Olaus selv ikke mente at forklaringen var tilfredsstillende, og ved noen få anledninger oppgir han at han vil skrive mer senere. De nordiske folkenes historie er altså opp­ fyllelsen av dette løftet, og sammenhengen mellom kart og bok er meget tett. De fleste av enkeltbildene fra kartet er gjengitt i boken, men den inneholder også en lang rekke andre illustrasjoner. Kartet er bare bevart i to eksemplarer, men det må ha hatt stor utbredelse og vært vel kjent i sitt første århundre. Bildene derfra dukker opp i en rekke ulike sammenhenger: hos Adriaen Coenen, en nederlandsk fiskersønn som laget album med egne tegninger av fisk og andre sjødyr i 1580-årene; på billedteppene Mary Stuart laget sammen med sine tjenestepiker i Oxburgh Hall mellom 1569 og 1584; på jesuittmunken Ferdinand Verbiests verdenskart, laget i Kina i samarbeid med kinesiske karttegnere i 1674, og i en lang rekke naturhistoriske verker fra Olaus’ egen tid og i århundrer fremover. Det at kartet var så kjent og populært, har nok bidratt til å holde teksten såpass samlet og stabil. Boken favner altså veldig mye videre enn kartet. Det finnes en del, om ikke veldig omfattende, litteratur om den, og to moderne oversettelser, en svensk og en engelsk. Imidlertid er det slik at den eksisterende litteraturen nesten utelukkende dreier seg om førsteutgaven av Olaus’ Historia, til tross for at også boken var en europeisk suksess og kom i en rekke utgaver og oversettelser i det påfølgende århundret. Verk og utgaver Det er denne påfølgende bokhistorien jeg vil ta for meg her, men innledningsvis må jeg si noe mer om strukturen og innholdet i førsteutgaven. Den består av i alt 22 deler eller bøker, hver med en tematisk 60


ramme. Hver bok består av mellom 20 og drøyt 50 nummererte kapitler. De første to bøkene gir et slags panorama over nordisk natur og nordiske landskaper; de neste tre handler om fortiden med særlig vekt på trosforestillinger og det overnaturlige eller legendariske i eldre tid. Deretter følger seks bøker om ressursgrunnlag og krigskunst før fem bøker om samtidige levevis og det som kanskje kan kalles materiell kultur, og så avsluttes verket med seks bøker om dyreliv. Med ettertidens begreper kunne man si at De nordiske folkenes historie handler både om historie, statsvitenskap, etnografi og naturhistorie. Den er altså en historia i klassisk forstand og dermed også i en forstand som er distinkt for renessansen: Historia er empirisk kunnskap, utvunnet gjennom undersøkelse og studier. Begrepet er imidlertid flertydig og ustabilt, og ofte innebærer det også at et verk er en samling av beretninger, av eksisterende fortellinger. Et viktig eksempel på dette er Conrad Gessners store Historia animalium, der Gessner ofte fremstår mer som redaktør enn som forfatter eller forsker i vår moderne forstand: Han legger ulike fremstillinger av de samme dyrene frem for sine lesere for så å la dem vurdere deres troverdighet i de tilfellene der de strider mot hverandre. Hos Olaus er ikke den direkte motstriden like fremtredende, men det er likevel iøynefallende hvordan sammenstillingen av ulike beretninger ofte er fremstillingens strukturerende trekk. Typisk for renessansen er Olaus’ pendling mellom Norden og antikken. Ikke minst de delene av Historia som handler om naturforhold og dyreliv, består dels av redegjørelser for det som er spesifikt nordisk, dels av fremvisninger av hvordan dette nordiske har sine paralleller først og fremst i autoritative tekster fra antikken. Olaus bygger med andre ord på det som for oss vil fremstå som ulike, men parallelle epistemologier. Dels er det han forteller, sant i kraft av dets egenart, dels er det sant i kraft av sitt samsvar med antikkens evige og universelle eksempler. Dette er selvsagt sterkt forenklet, det er en rekke andre former for sannhetskrav som fremmes i verket, men motsetningen mellom den umiddelbare henvisningen til det positivt nærværende nå og analogien med antikken er en viktig spenning i dets resepsjonsog bokhistorie. 61


Den første forkortede utgaven av Historia ble utgitt av Cornelius Scribonius (1482–1558) på Christophe Plantins (ca. 1520–1589) forlag i Antwerpen i 1558. Årsakene til at det ble gitt ut en slik forkortet versjon, kan ha vært både økonomiske – den må utvilsomt ha vært billigere enn den komplette førsteutgaven – og knyttet til spenningen mellom tekstens doble sannhetskrav. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor. Både Scribonius og Plantin var sentrale skikkelser i 1500-tallets litterære felt; Plantin regnes gjerne som «the most renowned printer and publisher of the period» (Suarez og Woudhuysen 2010, bd. 1, 214). I 1561 ga Plantin også ut den første oversettelsen av boken – en fransk versjon av den forkortede utgaven. Dette året var dessuten Francesco Bindoni (aktiv mellom ca. 1523–1553) i Venezia, en annen sentral forlegger, ansvarlig for den første italienske utgaven (Suarez og Woudhuysen 2010, bd. 2, 529). Oversetteren, navngitt som «Remigio Fiorentino», var antakelig dominikanermunken Remigio Nannini (ca. 1521–1581), eller Nanni Fiorentino, en kjent predikant og forfatter. Denne oversettelsen var igjen av Scribonius’ forkortede utgave, som altså etablerte seg ganske umiddelbart som en egen, mer eller mindre standardisert tekst med sin egen resepsjonshistorie. Helt standardisert ble den likevel ikke. Allerede den første av Scribonius/Plantin-utgavene hadde nylagde illustrasjoner, samvittighetsfullt basert på originalens, men like fullt annerledes. Trykkeplatene til disse illustrasjonene sendte Plantin til Bindoni til bruk i den italienske oversettelsen, og dette førte til at Joannes Bellerus ikke hadde tilgang til dem da han ga ut en ny latinsk utgave av den forkortede utgaven i Antwerpen i 1562. Han fikk laget kopier av noe enklere kvalitet, og kunne da også supplere med tre nye illustrasjoner. Også Bellerus var en viktig forlegger.2 Den brede interessen for De nordiske folkenes historie manifesterte seg med styrke dette året: Nå kom også en nederlandsk overset-

2 Joannes Bellerus nevnes et titalls ganger i José María Pérez Fernandez, red., Translation and the Book Trade in Early Modern Europe (Cambridge: Cambridge University Press, 2014), men er aldri gjenstand for noen utførlig egen presentasjon.

62


telse av Scribonius/Plantin-versjonen, gitt ut i Antwerpen av Willem Silvius (ca. 1520–1580). Silvius var en sterk aktør som overtok deler av Plantins verksted på en auksjon dette året, da Plantin måtte flykte til Paris etter anklager om kjetteri; kanskje var det denne overtakelsen som gjorde utgivelsen mulig (Lions 2011, 81). I 1565 kom så den første oversettelsen av den komplette førsteutgaven, til italiensk. Den ble gitt ut og trykket av Domenico Nicolini på vegne av brødrene Giunta – og bekostet av Luc’antonio (Giunta-brødrenes far) Giuntas arvinger. Oversetteren kan igjen ha vært Remigio Nannini, altså den samme som hadde oversatt Scribonius/Plantin-utgaven som ble utgitt i 1561. 1567 er så det helt store året i Olaus-resepsjonens historie. Bemerkelsesverdig nok kom det ut to ulike utgaver i Basel, hos to forskjellige forleggere. Den første var en forkortet versjon i tysk oversettelse, men den fulgte ikke Scribonius’ forkortede tekst. Oversetteren, Johann Fickler (1533–1610), hadde gjort sitt eget utvalg av drøyt halvparten av originalens kapitler, og illustrasjonene var også til dels ganske forskjellige fra førsteutgavens. I tillegg inneholder denne utgaven en ny beskrivelse av kartet fra 1539 – altså en litt annen tekst enn den tyske oversettelsen av kartets opprinnelige forklaring. Også Fickler var en sentral skikkelse i miljøer som vil ha kjent til Olaus og hans Historia, men han virket først og fremst i religiøse miljøer – han var til stede på Trientkonsilet, i likhet med Olaus, og han virket senere som sekretær for erkebiskopen i Salzburg og som privatlærer for den senere hertug Maximilian I av Bayern. Etter at han hadde overtatt hertugtittelen, ga Maximilian Fickler i oppgave å ordne hans mynt- og kunstsamlinger og gjorde ham dermed til en betydelig antikvar og samlingsbestyrer. Den andre Basel-utgivelsen av Olaus’ Historia var en gjenutgivelse av originalteksten fra 1555, men utstyrt med til dels utførlige utdrag fra broren Johannes Magnus’ historie om de svenske kongene.3 Forleggeren for begge Basel-utgavene var Heinrich Petri (1508–1579),

3 Johannes Magnus’ Historia de omnibus gothorum sveonumque regibus ble utgitt i svensk oversettelse for første gang i 1624 og nå i 2018 som Goternas och svearnas historia (Stockholm: Vitterhetsakademien, 2018).

63


som året før hadde sendt fra seg annenutgaven av Copernicus’ De revolutionibus orbium coelestium. Heinrich Petri hadde også gitt ut Sebastian Münsters Cosmographia Universalis i 1544. Dette året kom også en annen tysk forkortet utgave, denne gangen av Plantins tekstutvalg. Boken var oversatt av Israel Achatius, prest i Weissenburg, og ble gitt ut av Theodosius Rihel i Strasbourg. Rihel var en av mange forleggere som arvet trykkeverkstedet, og som dessuten drev virksomheten sammen med mannlige slektninger. Dette samme året, 1567, hadde han gitt ut et nytestamente redigert av Erasmus. Etter dette året ble det atskillig lenger mellom Olaus Magnus-­ utgivelsene. Johannes Bellerus i Antwerpen, Cornelis Claeszon i Amsterdam og Michael Forsterius i Amberg ga alle ut nye opplag av Scribonius/Plantin-versjonen i slutten av 1590-årene, og det kom ytterligere nye i Frankfurt i 1618 og 1622, Leiden i 1645 og 1652 (Adrian Wyngaerd og Francis Moiardus), og Amsterdam, igjen, i 1652 og 1669 (hhv. Nicolas og Johannes van Ravensteyn). Først i 1658 kom det en ny oversettelse, til engelsk i London, gitt ut av John Streater. Dette var den siste oversettelsen før den svenske, som ble gitt ut av Michaelis­ gillet og trykket av Almqvist & Wiksell i årene 1909–1925 og utstyrt med et nå klassisk kommentarbind av John Granlund i 1951 – det er oversatt og gjort til noteapparat i den moderne engelske utgaven fra The Hakluyt Society (1996–1998). Tapte paralleller Denne korte gjennomgangen av utgivelseshistorien til Olaus Magnus’ Historia er en kavalkade av kjente forleggere i Vest-Europa fra midten av 1500- til midten av 1600-tallet. Den viser også hvordan boken spredte seg relativt raskt – i to hovedvarianter: dels i den forkortede utgaven til Scribonius og Plantin, i en rekke utgaver og både på fransk, italiensk, nederlandsk, tysk og engelsk; dels som komplett tekst, først på latin, deretter på italiensk og deretter på latin igjen, i en utgave som i tillegg bød på lange passasjer fra broren Johannes’ historieverk. Med andre ord er den ganske tidlige italienske oversettelsen det eneste eksempelet på at det fantes en etterspørsel etter den komplette originalteksten på et talespråk. Denne teksten forble med andre ord 64


stabil, bortsett fra den interessante 1567-kombinasjonen av de to Magnus-­brødrenes bøker. Den utgivelsen markerte imidlertid tydelig at de to tekstene hadde ulike opphav – Johannes-utdragene var satt i mindre typer enn Olaus’ tekst, og var utstyrt med – riktignok omtrentlige – henvisninger til hvor de opprinnelig hørte hjemme. Det er ikke åpenbart hvilken konklusjon man kan trekke av dette. En mulighet er selvsagt at førsteutgaven rett og slett dekket behovet for en relativt eksklusiv gruppe av lærde, kjøpekraftige lesere og for eventuelle samlinger. Den komplette teksten kan i tillegg ha vært en slags ferskvare for lærde – om den da ikke allerede kunne sies å være det motsatte: en tilbakeskuende, kanskje til og med alderdommelig tekst allerede i sin egen tid. Det som ser ut til å ha vært det skarpeste redigeringsprinsippet for Scribonius og Plantins forkortede utgave, som både fikk stor spredning og en langvarig publiseringshistorie, er skillet mellom det jeg tidligere presenterte som to mulige epistemologier, den nordiske egenarten på den ene siden og fellesskapet eller likheten med antikken på den andre. Den forkortede utgaven er kortere først og fremst fordi den antikke dimensjonen er borte. Dette er mest iøynefallende i de naturhistoriske bøkene, der en mengde av dyrene gjøres til antikke emblemer, men det er et gjennomgående trekk også i resten av verket. Det kan dermed synes som om parallellitet, likheten mellom nordisk nåtid og historie på den ene siden og antikken på den andre, taper epistemologisk gyldighet eller rett og slett interesse for forleggere som gir ut Olaus Magnus for det som formodentlig har vært bredere leserkretser. De utgavene som kommer i flere opplag, og de som kommer ut på folkespråk, er altså – med unntak av den italienske oversettelsen fra 1565 – ikke bare forkortet, men enklere utstyrt, med færre, til dels ingen illustrasjoner. Dette er et mønster som passer nesten forstyrrende godt med helt allmenne syn på renessansen og dens historie: Her ser vi en klassisk renessansetekst som bruker antikken som ramme rundt bildet av ettertidens verden og rundt til dels ny kunnskap. Antikken fungerer både som epistemologi, som en måte å vite på, og som pedagogisk verktøy, som en formidlingskanal som gjør en fremmed verden gjenkjennelig og ordnet for verkets lesere. Etter hvert mis65


tet analogien sin epistemologiske kraft: Det at fenomener liknet på hverandre, ga ikke lenger noen dypere innsikt eller presis viten om dem. Kanskje ser vi ansatsene til en slik omveltning i publiseringshistorien til Olaus’ Historia, men ikke helt. Det er først og fremst analogien mellom den greske og romerske antikken på den ene siden og ettertidens Norden som ser ut til å falle. Andre varer ved, som vi skal se, og iblant kan også den gamle analogien stå frem med ny styrke. Og selv om Historia-utgivelsene i det ytre ser ut til å stabilisere seg sånn noenlunde, er det forskjeller mellom dem, forskjeller som antyder hvordan Olaus’ verk grep inn i og ble påvirket av ulike diskusjoner og ulike grunnleggende oppfatninger av hva verket dypest sett handlet om. Titler og tittelblader Tittelblad og frontispis (frontbilde) er en interessant indikator i så måte. Verken originalutgaven, den komplette italienske oversettelsen eller den tyske sammenstillingen av Olaus og Johannes Magnus har tittelblad som viser noe annet enn teksten og utgiverens monogram. Etter emneregisteret, som følger mellom fortalen og hovedteksten, er det trykt kart over Norden, som for å understreke at det er regionen som er bokens tema. Men titlene er ikke identiske. Den fullstendige originaltittelen angir at verket er en historia om de nordiske folkenes «ulike forhold, vilkår, skikker, riter, overtro, ferdigheter, idretter, samfunnsform, levevis, krig, bygninger, redskaper, gruver og bergverk, underlige ting, samt om nesten alle dyr som lever i Norden og deres natur».4 Tittelen er enklere i den italienske oversettelsen: Historia delle genti et della natura delle cose settentrionali, «Historie om folkene og om de nordiske tingenes natur» – altså med natur som en mer allmenn kategori enn i originalen. Den latinske 1567-utgaven presenterer verket med originalens fulle tittel.

4 Oversettelsen her er basert på teksten i Michaelisgillets svenske utgave, gjort av Robert Geete, Gösta Thörnell, Clemens Cavallin og Robert Almqvist, 1909–1925.

66


Den italienske utgavens knappere utforming av tittel styrer oppmerksomheten mer entydig mot det nordiske, mot det spesifikke og etnografiske eller antropologiske. Slik er det også når vi retter blikket mot de forkortede utgavene. Den første Scribonius/Plantin-versjonen fra 1558 har den helt enkle tittelen Historia de gentibus septentrionalibus, «Historie om de nordiske folkene»; den nederlandske oversettelsen fra 1562 er kalt De wonderlijcke historie van de Noordersche landen, «Den forunderlige [eller vidunderlige] historien om de nordiske landene». 1652-utgaven heter Toonneel der Noordsche Landen, «Fremvisning av de nordiske landene», og den engelske fra 1658 er kalt A Compendious History of The Goths, Swedes, & Vandals, and Other Northern Nations: kvalifiseringene, emneangivelsene forsvinner, og betoningen av det spesifikt nordiske – geografisk og demografisk – blir tyngre. Flere av de senere forkortede utgavene har også illustrerte tittelblad som betoner det eksotiske og fremmede ved det fjerne nord. Wyngaerds 1645-utgave viser et samisk par med korte ski og barna i komser på ryggen; mellom seg holder de en duk som tjener som bakgrunn for bokens tittel. Siden er ellers delt opp i felt der nedre venstre og høyre side viser et knippe spektakulære scener fra boken, blant annet en bjørn som bortfører en ung kvinne (Historia bok 18, kap. 30). Den øverste delen av siden viser en landsby av tømmerhus, mens det nedre midtfeltet er viet til et skip som ser ut til å stå fast i isen; en hvit bjørn er i ferd med å ta seg om bord. Denne siste scenen er ikke fra boken og henspiller etter all sannsynlighet på den siste Barents-ekspedisjonen fra 1596–1597, som var vel kjent gjennom Gerrit de Veers reisebeskrivelse – gitt ut blant andre av Claeszon nesten samtidig med hans Olaus-utgave. Ravensteyns to utgaver er markerte eksempler på denne «norientalismen»: 1652-utgaven har et tittelblad som viser teksten projisert på innsiden av skinnet til en flådd bjørn, under dens hengende, livaktige hode. Skinnet blir holdt oppe av det samme samiske paret som opptrer i 1645-utgaven, og bak dem blir den samme kvinnen båret inn i skogen av bjørnen med tømmerbyen i bakgrunnen. Bildet her er ett panorama der alt kan skje i det samme landskapet, samtidig. Det kan altså se ut til at Olaus-utgivelsene ikke bare fjernet seg fra de renessansetypiske antikke analogiene, men at formgivning og 67


titler la stadig større vekt på fremmedhet, brutalitet, kulde – og i uforholdsmessig stor grad på det samiske, om innholdet i selve boken får bli målestokken. Så selv om bokens tekstlige innhold ikke forandret seg, var den i bevegelse mot den nye etnografien som gjenspeiles på en rekke andre felt – som i kartografiske margillustrasjoner av verdens ulike folkeslag. Historia og historie En annen mulig bevegelse som er konsistent med den jeg har tatt opp så langt, er den tydeligere anknytningen til historie i en ny og mer avgrenset forstand, som kunnskapen og beretningene om spesifikke hendelser i fortiden. Også denne tendensen følger et stykke på vei av vendingen bort fra Antikken, men den kommer til et svært spesifikt uttrykk i den latinske utgaven av Historia fra 1567, den utgivelsen der Olaus’ originaltekst er føyet sammen med utdrag fra Johannes Magnus’ Historie om alle gøtiske og svenske konger. Johannes’ bok er en kronologisk fremstilling av Sveriges politiske utvikling fra de eldste tider til og med Gustav Vasa. Hos Olaus har historia-begrepet en annen og etter hvert alderdommelig betydning, men likevel viser denne Heinrich Petri-utgivelsen at de to lar seg kombinere, ved at utdrag fra Johannes føyes inn på steder der Olaus åpner for det. Dette skjer til dels når han forteller om landskaper: Da kan Johannes’ redegjørelse for historiske begivenheter som utspant seg der, plasseres i forlengelsen av Olaus’ topografi. Ved andre anledninger er sammenhengen tematisk. Olaus’ bok 4 handler «Om krig og skikker hos de hedenske skogboerne og deres naboer», og i denne bokens kapittel 18 forteller han «Om omvendelsen av det nordlige og østlige Finland og om befolkningens store gjestfrihet». I 1567 forlenges dette korte kapitlet, som ikke fyller mer enn en halv side i førsteutgaven, med fem hele kapitler fra Johannes (Bok 19, kap. 1–5), hvert av dem lenger enn Olaus’ ene. Olaus’ topografi og etnografi gis dermed en tidsdimensjon – men ikke en kronologi: Johannes’ linearitet blir delt opp og gjort til en serie aspekter ved geografien og etnologien. På denne måten blir fortiden skrevet inn i de nordiske landenes nåtid, som en slags essens ved landet og befolkningen – og motsatt: Johannes’ tekst gis et fysisk nå. 68


Et ganske annerledes eksempel på en ny historisering av Olaus’ tekst er London-oversettelsen fra 1658. Det er noe av en historisk pussighet at den i det hele tatt eksisterer: både Carta marina og De nordiske folkenes historie er jo sterkt pro-katolske og motreformatoriske i sin hensikt og i sitt verdensbilde, så man kunne nok vente at det Cromwell-styrte, puritanske England ville være mer opptatt av andre bøker, men den ble altså gitt ut av John Streater (ca. 1620–1687) og tilegnet Bulstrode Whitelocke (1606–1675), tidligere utsending til Sverige og en fremtredende politiker i sin samtid med skiftende, men i hovedsak gode relasjoner til regimet. Skribenten og forleggeren Streater var på sin side en radikal republikaner som ved flere anledninger hadde vært i konflikt med Cromwell (Johns 1998, 266–323). Han hadde vært i arrest som opposisjonell, men ble løslatt i 1654. Tilegnelsen til Bulstrode kan ha inngått i Streaters bestrebelser på å trygge sin politiske posisjon. Men hvorfor den katolske Olaus? Her lå interessen i Magnus-­ brødrenes gøtisisme, der et kjernepunkt var argumentet for at gøtene var de samme som antikkens gotere, romernes erobrere. I fortalen til Whitelocke slutter Streater seg til denne historiske teorien med stor patos, og slår fast hvor viktig det er å kjenne […] those famous Countries and Territories, described in this Treatise; whose Martial Progenitors destroyed the puissant Empire of Rome, and were the Hammer of Gods wrath, to break in pieces the Italian Luxury; and frowned the great Citie into ashes: Wherefore, it belonged of right to Your Honour, to patronize the Description of those Countries, in our own Language, especially, seeing that so Learned a Prelate, Prince of the Gowne-men in those Territories, hath in this Elaborate Work exposed to publick view, the Acts of their famous Heroes, the strange Eccentrick Customs, Fashions, Attire, Sports, Battels, Feasts, Marriages, Religion and Trades of these Northern Nations […].5

De folkene Olaus, «Prince of the Gowne-men», en geistlig fyrste, skrev om, var altså de som en gang hadde legemliggjort Guds vrede, blitt

5 Olaus Magnus, A Compendius History of the Goths, Swedes, & Vandalsand Other Northern Nations (London: Streater, 1658), s. 1 fra Epistle Dedicatory, & c (upaginert).

69


hans hammer og knust den italienske luksus. Parallellen til puritanernes kamp mot det pavevennlige kongedømmet var åpenbar – men for at den ikke bare skulle være en retorisk parallell, burde man støtte utbredelsen av faktisk kunnskap om folkene i nord. Dette var appellen til Bulstrode. Her ser vi altså en revitalisering av det som i og for seg hadde vært en av Olaus’ hovedtanker, nemlig parallellføringen mellom den nordiske historien og antikken. Det var nettopp denne parallellen som ser ut til å ha falmet så raskt, men Streater snur rundt på den og insisterer på at det er goternes egen historie som er et eksempel for ettertiden. Den grunnleggende tanken om historie som eksempel er ellers konstituerende for denne tidens historieskrivning – også, for øvrig, i Sverige selv, der Johannes Schefferus skrev sin bok om Det svenske folkets minneverdige eksempler omtrent samtidig med at Streater arbeidet med Olaus Magnus. Forskjellen var at Streaters Olaus ble en politisk appell til en hel nasjon, mens Schefferus først og fremst var opptatt av den individuelle tilegnelsen av moralske dyder. Streaters utgave er et vakkert paradoks: Den siste av de tidlig-moderne oversettelsene av Olaus gjør den katolske stridsmannen til protestantisk inspirasjonskilde. Hvalrossens tenner I Zürich, i 1558, kom De piscibus et aquatilibus, det fjerde bindet i Conrad Gessners (1516–1565) Historia animalium, en altomfavnende historia om alle dyr. Historia animalium var århundrets største zoologiske verk og altså et kroneksempel på hvordan historia-sjangeren kunne være kjennetegnet ved at den stilte sammen ulike beretninger om det samme dyret – at dyrene så å si ble konstituert gjennom et mangfold av representasjoner.6 Gessner var opptatt av Olaus, men later rimeligvis ikke til å ha kjent til De nordiske folkenes historie da han skrev sitt eget bind om

6 Den følgende drøftingen er basert på Sandmo 2018. Jf. også Karen Skovgaard-Petersen, som i sitt kapittel i denne boken blant annet drøfter Erik Valkendorfs Finnmarksbeskrivelse, som ble sendt til Vatikanet sammen med det som trolig var et hvalrosshode, noe både Olaus og Gessner kjente til.

70


fisker og sjødyr, som kom ut bare tre år etterpå. Kartet er derimot en standardreferanse, og når han skriver om dyr som finnes på Carta marina, angir han de relevante koordinatene i sine egne overskrifter, så leseren kan konferere med Olaus’ illustrasjoner. Det finnes knapt sterkere bevis på at kartet var forutsatt kjent og spredt. Men ved ett tilfelle blir det åpenbart at Gessner ikke anser Olaus som noen fullt ut pålitelig kilde, og det er i kapitlet om hvalrossen. På Carta marina er det et bilde av en hvalross som klatrer på en bratt klippe helt nord på norskekysten, med de store tennene pekende oppover, festet i underkjeven. I forklaringen på kartet forteller Olaus at hvalrossen iblant henger sovende i fjellsiden etter tennene. I den tyske utvidede beskrivelsen av kartet lover Olaus å gi en nærmere beskrivelse av dyret, og den kommer da også i et spektakulært kapittel i Historia (bok 21, kap. 28) – men den kjente altså ikke Gessner til da han skrev sitt eget. Hadde han gjort det, ville han sett at hvalrossen selv var den samme, men at illustrasjonen nå også viste jegere som fanget hvalrossen med tau og kroker.

Hvalrossjakt. Illustrasjon fra førsteutgaven av Olaus Magnus, Historia de gentibus septentrionalibus (1555). (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Gessner gjengir bildet fra kartet, og drøfter det sammen med en illust­ rasjon som helt åpenbart er basert på Albrecht Dürers berømte tegning 71


av et hvalrosshode. I teksten peker han på det opplagte: Han viser frem to motstridende fremstillinger av dyret. Hos Dürer – som Gessner ikke navngir – sitter tennene i overkjeven og peker nedover; hos Olaus er det altså motsatt. Hva er riktig? Gessner følger logikken og peker på Olaus’ egen inkonsistens: Hvalrossen kan ikke henge i fjellsiden hvis ikke tennene peker nedover. Hvis teksten er sannferdig, må bildet være feilaktig. Derimot stemmer teksten godt overens med den andre avbildningen, og derfor anser Gessner den som mer sannsynlig.

Hvalrossjakt. Illustrasjon fra Johann Ficklers utgave av Olaus Magnus, Historien der mittnächtigen Länder (1567). (Foto: Nasjonalbiblioteket)

I Ficklers tyske 1567-utgave er illustrasjonen skiftet ut. Den viser stadig hvalrossen i klippene, innhentet av norske fangstmenn – men dyret har nå tennene i overkjeven, i tråd med Gessners påpekning. Vi kan selvsagt ikke vite positivt hva som er grunnlaget for denne revisjonen, men det er bortimot utenkelig at Gessners bok og illustrasjoner ikke var kjent for Heinrich Petri og hans medarbeidere. Et fascinerende poeng er at Petri altså ga ut to utgaver av Olaus dette året, og at bare den ene bød på den reviderte illustrasjonen. Det mest sannsynlige er nok at det var enklere å bruke ferdige bilder når teksten var som i origi72


nalen, men det kan også skyldes at den tyske oversettelsen inngikk i en annen og tettere forbindelse med Gessner og naturhistorien, at den var en del av en annen kunnskapssirkulasjon. Apokalypsens tilbakekomst Fickler-utgaven skiller seg ut på flere måter. Den er den eneste som verken presenterer den komplette originalteksten eller den forkortede som ble utarbeidet av Scribonius og først utgitt av Plantin. I omfang ligger utgaven mellom de to andre, men det kanskje aller mest bemerkelsesverdige trekket er en illustrasjon som det er vanskelig å sjangerbestemme – og i det hele tatt å forstå. Boken begynner med to fortaler og et emneregister, og deretter følger en forklaring av kartet fra 1539. Denne forklaringen er ikke identisk med den som ble utgitt sammen med dette opprinnelige kartet. Men helt i begynnelsen av bokens kartforklaring står dette bildet, som så vidt jeg vet ikke finnes i noen annen Olaus-utgave. Teksten går detaljert gjennom kartet, som ikke er inkludert, men kommenterer ikke den illustrasjonen som faktisk er der:

Illustrasjon fra Johann Ficklers utgave av Olaus Magnus, Historien der mittnächtigen Länder (1567). (Foto: Nasjonalbiblioteket)

73


Dette er en etablert illustrasjonssjanger som dukker opp igjen blant annet i de nederlandske 1600-tallsutgavene av Olaus, med sentrale temaer og motiver samlet i en slags tabell, eller som i et Wunderkabinett. Noen av motivene her er klare nok. I sentrum sitter den dømmende Kristus. Den øverste linjen av bilder består av scener fra Johannes’ åpenbaring: De fire som utgjør et slags sentralt panel rundt Kristus, forestiller sentrale begivenheter i hans og kirkens historie: fødsel, korsfestelse, oppstandelse og Den hellige ånds komme. Nede til venstre er det et bilde av det som ser ut som en by som styrter sammen i et jordskjelv, og det er også et motiv som kan være hentet fra åpenbaringen; selve utformingen er typisk for 1500-tallets mirakelbøker.7 De øvrige bildene er av uhyrer, noen kanskje stjernebilder: tvillingene, skytten, jomfruen, og en hydra. Havmenneskene nederst kan også ha denne tilknytningen, som ulike avbildninger av vannmannen, men det er mye her som ikke går opp. Kvinneskikkelsen nest nederst i høyre kolonne har hale og dyreansikt, og kanskje er også brystene hennes dyreansikter, kanskje har hun øyne på magen, og det er ikke enkelt å gripe den umiddelbare meningen i at det høyre havmennesket, som ser kvinnelig ut, har to haler.8 Foreløpig har jeg ingen sikre svar på hva dette bildet er eller gjør, men motivene later til å knytte tungt an til verdens undergang. De illustrerer imidlertid ikke teksten, og de hentes heller ikke inn i gjennomgangen av kartet. På den annen side har denne presentasjonen en tyngre patos enn Ain kurze Auslegung og avslutter med et avsnitt som understreker igjen og igjen at det som skal fortelles i det videre, om alt som finnes i Norden, er underlig og sjeldent, at det er «frembde und wahrhaffte Wundersachen», altså fremmede og sannferdige undre eller underligheter. Det er som om denne forklaringen glir over i en oppfordring til å lese hele boken som en beretning om undre og forundring,

7

Jf. f.eks. Borchert og Waterman 2017.

8 Disse ulike havmenneskene finnes også i det populære 1400-tallsverket Hortus sanitatis, men de inngår ikke i noen apokalypsesammenheng der.

74


om det som er fremmed i kraft av sin særegne sannhet og sant fordi det er så fremmed. Boken må forstås som en samling tegn. Hvis en slik lesning stemmer, kan denne 1567-utgaven betraktes som en tilbakevending mot kartet, som nok også var mer allment kjent enn Olaus’ tekst. Motiver fra kartet dukker opp på en rekke steder i samtidens billed- og forestillingsverden. Det er gode grunner til å tenke seg at kartet på ett nivå er et kart over en apokalypse. I nordøst kommer en Moses-liknende sagaskikkelse, Starkader, hentet fra Saxo, gående ned mot hedenske samer med to store steintavler i hendene. Ved føttene hans står et truende dyr, en «grimklo», som teksten sammenlikner med en løve. Det er ikke urimelig å se dette som et bilde av «løven fra Norden», som er beskrevet hos profeten Jeremias: «For jeg sender en ulykke fra nord, et stort sammenbrudd. En løve stiger opp fra krattet. En som ødelegger folkeslag, bryter opp og drar ut fra sitt sted for å legge landet ditt øde. Byene dine skal bli til ruiner der ingen kan bo.»9 Denne løven ble senere brukt som en del av Gustav Adolfs propaganda under Trettiårskrigen, men hos Olaus er den et varsel om apokalypsen, gjort virkelig på et kart. Uhyrene i Nordsjøen på kartets venstre side er andre typer av varsler. Deres mulige religiøse dimensjon kan være tonet ned i De nordiske folkenes historie, det vet vi ikke, men boken ble trykket på et tidspunkt da den religiøse splittelsen av Europa var et etablert faktum. Det var ikke tilfelle i samme grad for kartets del, og det er lett å tenke seg at boken gjorde mindre ut av uhyrenes varselkarakter enn det som var intendert da kartet ble laget. Kanskje hentes denne dimensjonen frem igjen i Ficklers utgave fra 1567, hele den nordiske regionens preg av å være virkelig og sann i kraft av å være så fylt av varsler, undre og jærtegn. Kanskje er det det som er argumentet for å illustrere kartet og innlede denne ene utgaven av boken med en samling bilder av jordens undergang. Fickler delte

9

Jer. 4, 6–7. Jf. Sandmo 2019.

75


som vi har sett, Olaus’ religiøse orientering og vil som ham ha vært dypt bekymret for lutherdommens grep om Europas kalde utkant. Det var imidlertid en bekymring som allerede var i ferd med å forsvinne fra den bokhistorien som handler om Olaus Magnus og De nordiske folkenes historie. Men når jeg bruker begrepet «bokhistorie» på denne måten, i bestemt form, kan det se ut som om jeg mener at det jeg har presentert her, er én historie, én linje, én utvikling. Det er det ikke. Ingen av de utgavene av Olaus’ historie som jeg har skrevet om her, kan reduseres til ledd i en kjede, og det er ingen organisk forbindelse mellom dem alle. Dette er slik sett en historie om «gaps and breaches», slik Foucault formulerer det i «What is an Author?». Ikke bare hver av alle utgavene, men hvert eneste eksemplar var også slutten på en overskridende, transnasjonal historie om tilblivelse og produksjon og begynnelsen på et mangfold av nye historier om lesing og eierskap og forundring blant mennesker som har forsvunnet for oss.

76


Kilder og litteratur Primærmateriale

Se appendiks: Utgaver av Olaus Magnus’ Historia de gentibus septentrionalibus, 1555–1925.

Sekundærlitteratur

Balzamo, Elena. 2015. Den osynliga ärkebiskopen: Essäer om Olaus Magnus. Stockholm: Atlantis. Borchert, Till-Holger og Joshua P. Waterman. 2017. The Book of Miracles. 2. utg. Köln: Taschen. Bowen, Karen Lee og Dirk Imhof. 2008. Christopher Plantin and Engraved Book Illustrations in Sixteenth-Century Europe. Cambridge: Cambridge University Press. Fernandez, José María Pérez, red. 2014. Translation and the Book Trade in Early Modern Europe. Cambridge: Cambridge University Press. Foucault, Michel. 1977. «What is an Author?» I Language, Counter-Memory, Practice, red. Donald F. Bouchard. Ithaca, New York: Cornell University Press. Johns, Adrian. 1998. The Nature of the Book: Print and Knowledge in the Making. Chicago: Chicago University Press. Lyons, Martyn. 2011. Books: A Living History. Los Angeles: J. Paul Getty Museum. Magnus, Johannes. 2018 [1554]. Goternas och svearnas historia. Stockholm: Vitterhets­akademien. Sandmo, Erling. 2018. «Circulation and monstrosity: The sea-pig and the walrus as objects of knowledge in the sixteenth century.» I Circulation of Knowledge: Explorations in the History of Knowledge, red. Johan Östling et al., 175–195. Lund: Nordic Academic Press. Sandmo, Erling. 2019. «The Champion of the North: World Time in Olaus Magnus’ Carta Marina.» I Conceptualizing the World: an Exploration Across Disciplines, red. Helge Jordheim og Erling Sandmo. New York: Berghahn. Suarez, Michael F. og H.R. WOUDHUYSEN, red. 2010. The Oxford Companion to the Book, bd. 1. Oxford: Oxford University Press. Suarez, Michael F. og H.R. WOUDHUYSEN, red. 2010. The Oxford Companion to the Book, bd. 2. Oxford: Oxford University Press.

77


Litteratur Sekundærlitteratur Voet, Leon. 1969. The Golden Compasses: A History and Evaluation of the Printing and Publishing Activities of the Officina Plantiniana at Antwerp, bd. 1: Christophe Plantin and the Moretuses. Amsterdam og London: Van Gendt.

Appendiks

Utgaver av Olaus Magnus’ Historia de gentibus septentrionalibus, 1555–1925

Tittel

Sted

Utgiver

År

Omfang

Ant. ill.

Format

Historia de gentibus

Roma

Johannes

1555

450 bl.

472

1558

192 bl.

135

1561

272 bl.

135

1561

278 bl.

0

1562

200 bl.

138

1562

308 bl.

116

1565

312 bl.

467

septentrionalibus

Maria de Viottis

Historia de gentibus

Antwerpen

Christophe Plantin

septentrionalibus. Forkortet og utgitt av Cornelius Scribonius (S) Histoire des pays

Antwerpen

septentrionaux Storia dei costumi dei

Plantin Venezia

popoli settentrionali (S) Historia de gentibus

Antwerpen

settentrionali

Johannes Bellerus

Antwerpen

dersche landen (S) Historia delle genti

Francesco Bindioni

septentrionalibus (S) Historie van de noor-

Christophe

Willem Silvius

Venezia

Domenico Nicolini

78


Appendiks Litteratur

Historien der mittnäch- Basel

Heinrich

tigen Länder. Forkortet

Petri

1567

342 bl.

334

1567

476 bl.

485

Theodosius 1567

352 bl.

136

1595

288 bl.

137

332

137

og oversatt av Johann Baptista Fickler Historia de gentibus

Basel

Heinrich Petri

septentrionalibus. Originaltekst og utdrag fra Johannes Magnus’ Historia Beschreibung der

Strasbourg

Rihel

mittnächtigen Völker (S) Historia de gentibus

Antwerpen

Johannes

septentrionalibus (S)

Bellerus

Historie van de noor-

Amsterdam Cornelis

1598

Claeszon

(ca.)

Michael

1599

312 bl.

1

1618

461 s.

0

1622

231

0

1645

328

0

12°

1652

382

0

12°

dersche Landen (S) Historia de gentibus

Amberg

septentrionalibus (S)

Forsterius

Historia de gentibus

Frankfurt

Christoph

septentrionalibus in

a.M.

Vetteri

Historia de gentibus

Frankfurt

Johann

septentrionalibus in

a.M.

Friderich

epitomen redacta (S)

Weiss /

epitomen redacta (S)

Johannes Schmidlini Historiæ gentium

Leiden

Adrian

septentrionalium

Wyngaerd /

breviarium (S)

Francis Moiardus

Historiæ gentium septentrionalium

Leiden

Adrian Wyngaerd

breviarium (S)

79


Litteratur Appendiks

Toonneel der Noordsche Amsterdam Nicolas van 1652

308

0

12°

1658

171

0

Tooneel der Noordsche Amsterdam Hieronymus 1665

308

0 (4 kart)

1669

271

0

12°

Michaelis-

1909

1087s.

472

gillet

–1925

Landen (S)

History of the Goths,

Ravesteyn

London

Swedes and Vandals (S)

Streater

Landen (S) Historiae gentium

John

Sweerts Amsterdam Johannes

septentrionalibum

van Raves-

breviarium (S)

teyn

Historia om de nordiska folken

Uppsala

80


4. «Til Trycken forferdiget oc bekostet» Boktrykkere og bokhandlere som forleggere i Christiania 1677–1703 Anne Eidsfeldt

I 1677 utga bokhandler Hans Hoff denne boken i Christiania: Aandelige Kircke Huusz oc Reise Haandbog Indeholdendis 20. nyttige Bøger […] Til Trycken forferdiget oc bekostet aff Hans Hoff Boghandler oc findis hos hannem tilkiøbs. Hans Hoff var bokbinder og bokhandler i Christiania, samt det vi i dag kaller forlegger; han finansierte og organiserte utgivelser av bøker. Ifølge tittelsiden ble boken bekostet av bokhandleren selv, og den kunne også kjøpes hos ham. I Europa på 1500-tallet begynte trykkere, forleggere og bokhandlere gradvis å bli egne profesjoner. De fleste som slo seg opp som trykkere, møtte økonomiske utfordringer når de skulle finansiere utgivelser av lengre tekster selv. De måtte ha tilstrekkelig økonomi til å dekke utgifter som papir og annet materiell, samt eventuell arbeidslønn til svenner. Noen tok opp lån; andre gikk fallitt. Alternativt kunne man finne en sponsor, en bakmann som finansierte trykkingen, som sto for risikoen, og som valgte tekster som skulle utgis (Febvre og Martin 1976, 110–125). I den danske delen av Danmark-Norge hadde små trykkerier på 1600-tallet som oftest ikke oppsparte midler nok til å forlegge større tekster, og de opptrådte kun av og til som forleggere av mindre skrifter og småtrykk, særlig i perioder der ordretilgangen var lav. Det var de store bokhandlerne som hadde ressurser nok til å investere i større for­ lagsartikler, og de behersket også distribusjonsnettet (H. Ilsøe 1992, 88). 81


Hvordan var forholdene i det mer perifere Norge, nærmere bestemt i Christiania, landets første by med eget trykkeri? I hvilken grad klarte trykkere og bokhandlere i Christiania å utgi tekster på egen bekostning? I dette kapittelet vil jeg vise hvordan boktrykker Wilhelm Wedemann, bokhandler Hans Hoff og hans enke Margrete Clausdatter Møller i perioden 1677 til 1703 lyktes med å utgi bøker fordi de inngikk i et samarbeid, de utga tekster det var stor etterspørsel etter, samtidig som de holdt produksjonskostnadene lave.1 Forholdet mellom Hans Hoff, Margrete Clausdatter Møller og Wilhelm Wedemann er beskrevet i tidligere utgivelser som har basert seg på samtidige kilder som rettsdokumenter og norske kongebrev (Koren 1903, 161–184; Øverland 1909, 1–16; Mortensen 1919, 9–15; Tveterås 1950, 27–99; Jacobsen 1983, 15–51; Sprauten 1992, 268–270; Johansen 2006, 10–47). Gjennomgangen av forholdet mellom Hoff, Møller og Wedemann i dette kapittelet baserer seg på disse arbeidene, men mine hovedargumenter bygger i all hovedsak på en kilde som ikke har vært benyttet før, nemlig opplysninger i skiftet etter Margrete Clausdatter Møller fra 1703. Opplysningene her kaster nytt lys over forholdet mellom boktrykker og bokhandler og deres økonomiske situasjon.2 Tidligere forskning har i liten grad samlet og analysert de trykkene trykkere og bokhandlere utga på egen bekostning i Christiania i denne perioden. Både Tveterås, Johansen og Dahl nevner typiske sjangre på bøker boktrykkerne og bokhandlerne utga, men de oppgir i liten grad hvem som utga hva, antall eller utvikling i produksjonen (Tveterås 1950, 27–99; Johansen 2006, 13–21; Dahl 2011, 41–63). Rynning og Svendsen har imidlertid gode oversikter over noen av salmebøkene som ble trykt og utgitt i Christiania i siste halvdel av 1600-tallet (Rynning 1942, 222–223; Rynning 1954, 79–83; Svendsen 1935, 175–176).

1 Periodestart er satt ved utgivelsen av den første boken Hoff fikk utgitt ved Wedemanns presse, og avsluttes ved Margrethe Clausdatter Møllers død i 1703. 2

SAO, OSR, skifteprotokoll 2, fol. 181b–201b.

82


Basert på en gjennomgang av en rekke bibliografiske kilder har jeg kartlagt de publikasjonene som boktrykkere og bokhandlere finansierte selv i perioden cirka 1677 til 1703, og som er kjent for oss i dag (Pettersen 1899–1924; Frimann 1766– [1772]; Bibliotheca Bergensis 1926; Gunnerus 1758; Amundsen 1925).3 Listen presenteres i et appendiks til dette kapittelet. Denne oversikten gir oss innsikt i hva slags utgivelser de bekostet, og antyder også hvor stor denne produksjonen var, både når det gjelder antall titler, men også materielle aspekter som format og sidetall. Med reformasjonen og underordningen av Norge som et lydrike under Danmark i 1537 fikk bokmarkedet i dobbeltmonarkiet en rekke fellestrekk. To sentrale danske bokhistoriske arbeider er derfor trukket inn i min framstilling av det norske bokmarkedet, dets aktører og salgsvarer: Charlotte Appels avhandling om lesning og bokmarked i Danmark på 1600-tallet og Henrik Horstbølls avhandling om bøker for allmuen i Danmark i tidlig nytid (Appel 2001; Horstbøll 1999). De berettende kildene om trykkere og bokhandlere i Christiania på denne tiden er få. En viktig tilleggskilde er derfor christianiatrykkenes fysiske uttrykk. De bevarte trykkenes materialitet kan kaste lys over den økonomiske konteksten trykkene ble til i, de kan si noe om de omkostningene trykkerne og bokhandlerne hadde i form av arbeidstid, arbeidskraft, kompetanse og utstyr (Appel 2001, 54). En slik tilnærming har ikke vært gjort i tidligere undersøkelser av Christianias trykkproduksjon. Analysen av bokhandlernes og trykkernes trykkproduksjon er sett i lys av metodisk og teoretisk orienterte bidrag som vektlegger betydningen av trykkenes materialitet, som D.F. McKenzies teori om tekstsosiologi (McKenzie 2010) og Thomas Randolph Adams’ og Nicolas Barkers modell, særlig angående økonomiske og kommersielle forholds påvirkning på publisering og produksjon (Adams og Barker 1993).

3 Jeg har videre gjennomgått spesialkatalogene Bryllups- og likvers og Eldste norske trykk ved Nasjonalbiblioteket. Det er også foretatt søk i onlinekatalogene Oria, REX og LIBRIS.

83


Vilkår for bokproduksjon i Christiania Det var relativt høy leseferdighet i den danske befolkningen på slutten av 1600-tallet, og nye undersøkelser viser utbredt leseferdighet også i Norge på denne tiden (Appel 2001, 833–837; Dahl 2011, 42).4 På 1600-tallet hadde det vokst fram et nytt lesende publikum ved siden av det lærde, nemlig borgerne i byene. Byene utgjorde et viktig kundegrunnlag for boktrykkere og forleggere. Danmark-Norges boktrykkersentrum lå i København med et kjøpekraftig publikum i sentraladministrasjonen, på universitetet, blant embetsmenn og borgerskapet. I 1660 hadde byen cirka 41 000 innbyggere (H. Ilsøe 1992, 83). De største københavnske bokhandlerne, som Daniel Paulli (1640–1684), Christian Cassuben (–1693) og Christian Geertzen (–1711), gjorde det godt som forleggere av populære tekster, særlig salme- og andaktslitteratur (I. Ilsøe 1981). Disse bøkene ble også solgt i Norge ved hjelp av omreisende kommisjonærer, og flere fikk egne privilegier på salg av bøker i Norge, der Cassuben var den største (I. Ilsøe 1982, 55–58). I Christiania var kundegrunnlaget for trykkere og bokhandlere langt mindre. Byen hadde rundt 1650 cirka 4000 innbyggere (Sprauten 1992, 196). Til tross for at byen var et administrasjonssenter og et handelssenter for trelast- og rederivirksomhet, samt et intellektuelt senter med katedralskole og biskop, utgjorde embetsmenn og det høyere borgerskapet kun en svært liten del av byens innbyggere. Ved hjelp av koppskattmanntallet for Christiania for 1699 har historiker Ola Teige utarbeidet en oversikt over antall skatteytere i byen. Oversikten viser at de aller fleste i Christiania tilhørte de laveste klassene, og at kun et lite fåtall tilhørte det øverste sjiktet av befolkningen (Teige 2008, 57). Boktrykkernes og bokhandlernes tiltenkte lesere var derfor alt fra daglønnere og strandsittere til vanlige borgere og håndverkere i byen, samt bønder fra de indre bygdene på Østlandet. Foruten å ha et tilstrekkelig kjøpekraftig kundegrunnlag var trykkere og bokhandlere i Danmark-Norge også underlagt spesielle

4

Se Haarberg og Sjelmos kapittel i denne boken.

84


økonomiske vilkår som styrte deres arbeid og påvirket deres fortjeneste. En trykker måtte trykke opp et helt opplag av en bok før han kunne selge ett eneste eksemplar. Dertil måtte han kjøpe mye av det materialet han trengte, stort sett før produksjonen kunne starte, slik som papir og sverte, der særlig papir utgjorde den største utgiftsposten.5 Slik sett hadde en trykker høye omkostninger allerede før produksjonen tok til, og han måtte vente lenge på å tjene inn utleggene, og forhåpentligvis sitte igjen med et overskudd (Evenden og Freeman 2011, 6–32). 6 Derfor gjaldt det å holde utgiftene lave ved blant annet å bruke minst mulig papir, samt å velge utgivelser det var etterspørsel etter. Opplagene var gjerne også små, slik at man ikke skulle sitte igjen med et stort antall usolgte eksemplarer. Dette var også viktig for andre typer forleggere, slik som bokhandlerforleggerne. Men til forskjell fra boktrykkerne hadde bokhandlerne flere ben å stå på. Foruten å selge bøker kunne de også selge papir, og mange var også utdannete bokbindere og hadde sitt eget bokbinderi (Appel 2001, 456). Boktrykkere og bokhandlere i Danmark-Norge var underlagt politiske vilkår som påvirket deres virksomhet. Ingen kunne starte eller drive boktrykkeri uten myndighetenes tillatelse (Rian 2010, 136). Ved hjelp av sensur, forbud, privilegier og monopoler søkte kongemakten å regulere og kontrollere trykkproduksjonen og spredningen av publikasjonene (Appel 2001, 367–454; Rian 2014, 144–193). Alle tekster som skulle trykkes, måtte godkjennes av Universitetet i København før trykkingen kunne skje. I sensurforordningen av 1667 ble det fastslått at alle teologiske skrifter som ble forfattet av noen «på landet», det vil blant annet si i Norge, skulle først sendes til biskopen i stiftet for revisjon og med dennes betenkning sendes til Universitetet i København for endelig sensur (Appel 2001, 433; Rian 2014, 149). Det ble i

5 Appel anslår at papirutgifter gjennom hele 1600-tallet som hovedregel utgjorde over halvparten av de samlede utgiftene (Appel 2001, 457). Horstbøll hevder papir var boktrykkerens største enkeltomkostning (Horstbøll 1999, 276). En av de største ubetalte regningene som ble oppført i Møllers skifte, var 235 riksdaler for trykkpapir som hun hadde fått levert fra Gerhard Treschows papirmølle i Christiania (SAO, OSR, skifteprotokoll 2, fol. 190b). 6 Om økonomiske utfordringer knyttet til boktrykking, se også Febvre og Martin (1998, 109–127) og Gaskell (1995, 160–170).

85


samme forordning bestemt at sensuren skulle medtrykkes ved publiseringen. Dette gjaldt også for bøker trykt i Danmark. Trykketillatelsen («imprimatur») ble gjerne trykt på baksiden av tittelbladet. Ingen av bøkene omtalt her har slike trykketillatelser. Dette kan skyldes at bøkene ble vurdert av byens biskop, og at dette ble ansett som tilstrekkelig.7 Allerede de første boktrykkerne i Christiania bekostet trykking av populære tekster i håp om økonomisk gevinst. Fra Tyge Nielssøn, byens første trykker (virksom 1643–1644), Melchior Martzan (virksom 1647–1650) og Valentin Kuhn (virksom 1650–1654) er det bevart noen slike trykk. Dette var gjerne trykk det var etterspørsel etter, trykk med få sider som derfor ikke krevde store utlegg, og som trykkeren kunne selge raskt, slik som almanakker, nyhetsblader, viser og historier. Disse første boktrykkerne klarte imidlertid ikke å livnære seg særlig lenge som trykkere i byen. Først med Michel Thomessøn (virksom 1656– 1688) og Wilhelm Wedemann (virksom 1678–1718) ser det ut til at trykkerne kunne leve av sin profesjon over flere tiår. Og det er først med Wilhelm Wedemann at boktrykkeren ser ut til å ha tilstrekkelige økonomiske ressurser til å utgi lengre tekster – på opp mot flere hundre sider – på egen bekostning. Det Hoff-Wedemannske bokdynasti, en vellykket familiebedrift Wilhelm Wedemann begynte sin karriere som boktrykker i Christiania for bokhandler Hans Hoff (d. 1686) sammen med broren Jørgen Wedemann i 1670-årene. Vi støter på Hans Hoffs navn første gang i 1651, da han bosatte seg i Christiania og gjorde lykke som bokbinder, bok- og papirhandler, og ikke minst som forlegger (Tveterås 1950, 52–55). I 1669

7 Ett tilfelle kjennes fra 1669, se Fladby (1962–1967, b. 1, nr. 128, 1669). Det er ikke nevnt noe i Hoffs, Møllers eller Wedemanns bevillinger om at de har tillatelse til å trykke bestemte bøker (se Fladby 1962–1967, b. 1, nr. 316, 1669; Fladby 1968–1974, b. 2, nr. 285, 1670). En gjennomgang av danske salme- og håndbøker utgitt etter 1667 viser forskjellige praksiser, se Bruun (1877–1948, b. 1, 326–340). Appel hevder at det mangler systematiske undersøkelser av sensurpåtegnelser for blant annet å avdekke hvilke bøker som mangler slike (Appel 2001, 433).

86


og 1670 fikk Hoff og hans hustru, Margrete Clausdatter Møller (d. 1703), bevilling til salg av bøker i Christiania og hele Norge, samt å være eneste bokhandler i Christiania og underliggende stift på livstid (Fladby 1962–1967, b. 1, nr. 316, 1669; Fladby 1968–1974, b. 2, nr. 285, 1670).8 Hans Hoff var den første bokhandler i Christiania, og i Norge, som finansierte og utga bøker ved hjelp av den lokale boktrykkeren. Vi kjenner flere trykk som ifølge tittelsidene er utgitt på Hans Hoffs bekostning i perioden 1659–1670 og trykt av boktrykker Michel Thomessøn i Christiania. Dette var etterspurte og populære utgivelser i tiden, ofte ettertrykk av danske utgaver, som åndelige sanger, bønnebøker, postiller og viser. Vi kjenner ikke til noen avtaler mellom Hoff og Thomessøn når det gjelder fordeling av utgifter og inntekter av produksjonen. Både forfattere, boktrykkere, bokhandlere og bokbindere kunne i forskjellige kombinasjoner gå sammen om finansiering av en utgivelse (Appel 2001, 456). Hoffs vedvarende forlagsvirksomhet i årene 1659–1670 kan tyde på at forretningene gikk godt. Ekstrainntektene fra bokhandel og bokbinderi kan ha gitt ham et økonomisk overskudd til å bekoste trykking av bøker. Av forskjellige årsaker ble det imidlertid slutt på samarbeidet mellom Hoff og Thomessøn. Hoff skal ha uttalt seg i en rettstvist mellom dem at Thomessøns trykkeri ikke var godt nok (Svendsen 1940, 174). I løpet av 1670-årene skaffet Hoff seg sitt eget trykkeri, der han installerte brødrene Jørgen og Wilhelm Wedemann. Ansettelsen av brødrene Wedemann som boktrykkere stred imidlertid imot Michel Thomessøns privilegium som byens boktrykker, og Hoff ble i 1679 dømt til å nedlegge trykkeriet sitt i Christiania, gi Michel Thomessøn erstatning og betale saksomkostningene (Tveterås 1950, 54). Jørgen Wedemann døde i 1677, men Wilhelm Wedemann skulle fortsette sitt nære samarbeid som trykker for Hans Hoff i Fredrikshald

8 I samtidige kilder blir Margrete Clausdatter Møller også omtalt som Margrete Halling. I skiftet etter henne er hun omtalt som Margrete Clausdatter Møller (SAO, OSR, skifteprotokoll 2, fol. 181b), og jeg har valgt denne navneformen.

87


(Halden). Forretningsforbindelsen ble styrket ved at Wedemann inngikk ekteskap med Hoffs datter, Agnethe Hansdatter Hoff i 1681 (Øverland 1909, 13). Samme år søkte Wedemann om tillatelse til å opprette et nytt trykkeri i Christiania, men han fikk avslag fra Domkapitlet, som henviste til det privilegium Michel Thomessøn allerede hadde fått, og erklærte at behovet for trykkarbeid som fantes i byen, var for lite til å opprettholde to trykkerier (Tveterås 1950, 54–55). Derimot fikk Wilhelm Wedemann bevilling til å drive et trykkeri i Fredrikshald, hvor han også tok borgerskap (Fladby 1977–1985, b. 3, nr. 155, 1681).9 Her trykket Wilhelm Wedemann flere av Hoffs mest populære forlagsartikler. Han utga også noen trykk for egen regning mens han virket der.10 Forretningsforbindelsen til Hoff må ha vært viktig for Wedemann økonomisk, da Hoffs vedvarende forlagsvirksomhet ga Wedemann stadig nye trykkeoppdrag, men vi kjenner ikke til om de har gjort avtaler seg imellom om fordeling av utgifter og inntekter. Antakeligvis har Hoff bare betalt Wedemann for selve trykkearbeidet. Hans Hoff hadde enerett på bokhandel i Christiania by og stift, samt bevilling til å selge bøker i hele landet. Hoff hadde et godt utbygd nett av handelsforbindelser. Villum Olsson, bosatt i Vaterland utenfor Christiania, reiste rundt og solgte bøker for Hans Hoff (Vigerust 1996, 322). Hoffs utgave av Niels Mikkelsen Aalborgs Kort Huus- och SkibsPostille (trykt i Christiania 1670) ble annonsert i den danske bokhandleren Daniel Paullis trykte fortegnelse over nyutgitte danske bøker, Mercurius Librarius Danicus (Paulli 1675).11 I februar 1686 døde Hans Hoff, og Margrete Clausdatter Møller overtok forretningen. Hun giftet seg ikke på nytt slik mange håndverksenker gjorde. Hun fortsatte bedriften alene og bestyrte både bokbin-

9 Det er mulig Wedemann valgte å slå seg ned i Fredrikshald fordi stedet nylig hadde fått bystatus (1665), var en viktig utskipningshavn for trelast og var blitt en viktig grenseby mot Sverige etter freden i Roskilde (1657). I en by med håndverkere, trelasthandlere og militære håpet Wedemann å finne et publikum for sin trykkeri-virksomhet. Fredrikshald fikk også latinskole i 1665 (Forstrøm 1915; Munthe 1906). 10 Se appendiks, nr. 7 og 8. Det er mulig at også nr. 29 er bekostet av ham. 11

Det er ikke funnet flere av Hoffs forlagsartikler i disse listene. Se også I. Ilsøe 1981, 22–34.

88


deriet og bokhandelen. Hun fulgte også i mannens fotspor ved å utgi populære tekster ved hjelp av Wedemanns presse i Fredrikshald og senere i Christiania da han flyttet tilbake dit i 1689.12 Møller må ha vært fornøyd med samarbeidet med Wedemann. Alle hennes bevarte forlagsartikler er trykt på hans presse, selv da han giftet seg på nytt i 1699 etter at hans første hustru Agnete Hansdatter døde i 1694.13 I motsetning til Møllers senere etterfølger, bokhandler og bokbinder Fredrik Jacobsen Bruun (d. 1745), benyttet hun ikke københavnske boktrykkere til sine forlagsartikler. Dette skjedde til tross for at hun hadde forretningsforbindelser i København; vi vet at hun i alle fall solgte én bok i Norge i kommisjon for en dansk oppdragsgiver.14 Den tette forretningsforbindelsen mellom Wedemann og Møller kommer klart til syne i skiftet som ble holdt etter Møllers død i 1703.15 Det var alle hennes gjenlevende barn (kun døtre) og barnebarn som arvet henne, inklusive de fire barna Wedemann hadde med Agnete Hansdatter. Under registreringen av boets aktiva, oppregning av Møllers eiendeler og boets verdi, finner vi blant annet posten «Boeg Tröckeriet udi Willum Weidemands huus bestaaende …» og det nevnes 14 settekasser med forskjellige typer, samt en trykkpresse («1 Tröck

12 I 1688 inngikk Wilhelm Wedemann en overenskomst med boktrykker Michel Thomessøn i Christiania der Wedemann bare skulle trykke bøker for sitt eget forlag, alt annet trykke­ arbeid skulle utføres av Michel Thomessøn (Koren 1903, 176). Året etter fikk han bevilling til å flytte sitt trykkeri til Christiania. Det opplyses samtidig i bevillingen at Michel Thomessøn var død (Fladby 1989, b. 4, nr. 66 og 138, 1689). 13 Agnete Hansdatter døde 11. november 1694, og Wedemann giftet seg på nytt med Ambjørg Marie Jensdatter Hobro 24. februar 1699 (SAO, OD Kirkebøker, Minesterialbok 1). 14 Dette kommer fram på tittelsiden av denne boken: Den gandske Christelige Lærdoms Fornemmeste hoved-puncter …. Tryckt i Kiøbenhavn Aar 1688. Findis til kiøbs i Danmarck hos Christian Geertzen Boghandler i Kiøbenhafn, i Norge hos Margrete Sl. Hans Hoff Boghandlers Efterlefverske i Christiania (Pettersen 1899–1924, b. 3, nr. 1645). 15 (SAO, OSR, Skifteprotokoll 2, fol. 181b–201b).

89


Præsse»).16 Møller eide altså en trykkpresse og 14 settekasser med typer som var plassert i Wedemanns hus. Trykkpressen kan være den pressen Hoff hadde eid, og som Wedemann fortsatt fikk benytte under Møller etter Hoffs død. Da Wedemann fikk bevilling som trykker i Fredrikshald, var det trolig denne pressen han fikk disponere, og der han trykte Hoffs forlagsartikler, men også det han trykte på egen bekostning eller i oppdrag for andre. Da Hoff døde i 1686, ble pressen og typene Margrete Clausdatter Møllers eiendom, men Wedemann fikk fortsatt disponere trykkpressen og typene fram til Møllers død i 1703. Om han betalte en leie for trykkeriet eller om Wedemann og Møller gjorde opp for bruk av trykkeutstyret på annen måte, vet vi ikke. Mange trykkere i Europa i tidlig nytid var som regel engasjert av velhavende bokhandlerforleggere som eide typene som de lånte eller leide ut til trykkere som skulle arbeide for dem (Febvre og Martin, 1998, 111–112). Under posten bortskyldig gjeld ser vi at boet skyldte Wedemann for Agnete Hansdatters fedrearv, samt boktrykkerarbeid Wedemann hadde utført for Møller. Til sammen skyldte boet Wedemann 335 riksdaler for dette.17 Wedemann fikk ikke betalt summen i rede penger, men i form av bøker samt hele boktrykkeriet som ble verdsatt til 120 riksdaler.18 I skiftet leser vi også at Wedemann i tillegg arvet flere skrift­ typer som Møller hadde kjøpt i København av en Jörgen Gade: «De

16 (SAO, OSR, Skifteprotokoll 2, fol. 189a. «Tröck Præsse» kan ha flere betydninger. I 1683 nevner boktrykker Moxon en presse til å presse de ferdig sorterte leggene i før de går til bokbinderen («Standing Press») (Moxon 1962, 317). Devold kaller dette «Glætte- og Pakpresser» (Devold 1863, 19). I skiftet etter Wedemanns enke, Ambjørg Marie Jensdatter Hobro, fra 1745 (SAO, SKP, Skifteprotokoll 9) står det at hun etterlot seg en gammel trykkpresse, og i skiftet etter boktrykker Kothert i Bergen fra 1770 står det at han etterlot seg en «Bogtrykkerpresse» (Wiesener 1921, 23). Hverken i Hobros eller Kotherts skifter er det nevnt andre presser. 17 Av dette utgjorde 230 riksdaler honorar for trykkearbeid. 18 (SAO, OSR, skifteprotokoll 2, fol. 192–193). Tor Are Johansen antyder at Wedemann tok over Michel Thomessøns trykkpresse i 1689, men det finnes ikke kildebelegg for dette (Johansen 2006, 43). Følger vi imidlertid dette resonnementet, hadde Wedemann to presser i 1703, Thomessøns og Møllers. I skiftet etter Wedemanns enke, Ambjørg Marie Jensdatter Hobro, finner vi oppført kun én presse (Øverland 1909, 16).

90


Bogstaver til Tröckeriet som hos Jörgen Gade udj Kiöbenhafn er bestaaende og af den Sal: Quinde betalt annammer Willum Wedemand».19 Vi vet ikke hvorfor hun hadde kjøpt disse typene, men de må ha blitt benyttet av Wedemann, andre trykkerier fantes ikke i landet etter at Thomessøn døde i 1689. Det kan være at Møller hadde kjøpt dem for Wedemann som et slags lån, og at Wedemann skulle betale for dem etter hvert, eller at typene skulle benyttes til hennes forlags­ artikler. Opplysningene i skiftet viser i alle fall at Wedemann hadde økonomisk utbytte av sine relasjoner til Hoff og Møller: Han fikk benytte deres trykkpresser, han fikk disponere nyinnkjøpte typer, og han fikk lønn for det arbeidet han utførte for dem. Hoff, Møller og Wedemann lyktes med å utgi bøker fordi de inngikk et samarbeid, men også fordi de utga tekster det var stor etterspørsel etter. Husandakten var sentral i alle troendes liv på denne tiden. De bevarte trykkene etter dem er for det meste andaktslitteratur, slik som salmebøker, bønne­ bøker og åndelige håndbøker. Dette betyr ikke at de ikke utga annen litteratur, slik som abc-er, viser og små historier, men på grunn av disse trykkenes lave sidetall kombinert med hyppig bruk er de trolig gått tapt (Adams og Barker 1993, 32–33). Salme- og åndelige sangbøker På 1600-tallet ble ordet og troen forkynt i salmer og åndelige sanger (Svendsen 1935, 177). Det ble derfor utgitt en rekke slike bøker i Danmark, initiert av kongen, forfattere og ikke minst bokhandlere og trykkere som ville tjene penger på denne bølgen av populære salme- og sangbøker. Den første autoriserte salmeboken i Danmark-Norge, Hans Thomissøns Den danske Psalmebog fra 1569, ble utgitt i oktavformat. Dette gjorde boken dyr for mange, og den var også upraktisk å bære med seg. Kanselliet ga derfor i 1575 tillatelse til at det kunne trykkes

19 Typene hadde en verdi av 40 riksdaler (SAO, OSR, skifteprotokoll 2, fol. 197a).

91


En av Hans Hoffs populære bøker, en «fuldkommen Psalmebog», trykt av Wilhelm Wedemann i Halden i 1685. (Foto: Nasjonalbiblio­teket)

92


salmebøker i mindre formater. 20 Utover på 1600-tallet vokste det derfor opp et parallelt salmebokmarked der bokhandlere i København utga og utvidet Thomissøns salmebok med stadig nye salmer i det mindre og billigere duodesformatet (Horstbøll 1999, 289–290, 298). Disse ble ofte kalt «fuldkomne Psalmebøger», og foruten nye salmer ble de også ofte utgitt med bønnebøker og almanakker.21 Hoff, Møller og Wedemann forsøkte å komme inn på dette markedet ved å utgi sine egne utgaver. Flere av dem har «Christiania» i tittelen, muligens for å skille dem ut fra de danske og gjøre dem mer attraktive.22 Flere av disse norske «fullkomne» salmebøkene er imidlertid ettertrykk av københavnbokhandlerne Joachim Moltkes og Christian Cassubens salmebøker, som var særlig kjente i Norge, med noen selvstendige tillegg (Holch 1925, 53; Rynning 1954, 78). 23 Hoffs salmebøker er imidlertid noe mindre påkostet enn mange av de danske, som har et høyere sidetall på grunn av flere salmer, flere bønner, og noen utgaver er også utgitt med almanakker. En annen gruppe salmebøker som Hoff og Møller utga, er de såkalte kor- og kirkebøkene. Den første vi kjenner til, Chor- og Kirkebog, forbedret, udg. af Hans Hof (1663), finnes det ingen kjente eksemplarer av i dag (Worm 1771–1784, b. 3, 342). 1663-utgaven må være den første kjente salmeboken trykt i Norge (Rynning 1954, 78–79). Det er derimot bevart en senere utgave fra 1697 bekostet av Margrete Møller,

20 Om formater: Når et trykkark falses (brettes) én gang, får man to blader med fire sider. Dette kalles folio. Falses arket to ganger, får man fire blader med åtte sider, og kalles kvart. Falses arket tre ganger, får man åtte blad og 16 sider, kalt oktav. Falses trykkarket fire ganger, får man 16 blad og 32 sider, og formatet kalles sedes. En mellomting mellom sedes og oktav er duodesformatet, der trykkarket falses slik at det utgjør 12 blad og 24 sider. Folio er altså det største formatet, sedes et av de minste. Det kan være variasjoner på størrelsen innenfor hvert format, alt avhengig av hvor stort trykkarket var før falsing. 21 For en oversikt over danske salmebøker, se Bruun 1877–1948, bind I, spalte 326 ff. 22 Appel nevner hvordan utgivere ofte brukte forlokkende titler som salgsmidler (Appel 2001, 637–643). 23 Se appendiks, nr. 1–3 og 7. I både 1686- og 1688-utgavene er Christiania tatt ut av tittelen, muligens for å gjøre den mer interessant utenfor byen, for eksempel i Fredrikshald, hvor Wedemann hadde sitt trykkeri på denne tiden.

93


og en fra cirka 1700 bekostet av Wilhelm Wedemann.24 I tillegg til disse to hovedgruppene kjenner vi titlene på en del andre salme- og sangbøker som de også utga.25 Bønnebøker og åndelige håndbøker Behovet for veiledning til å be førte til framvekst av en rekke bønnebøker, både allmenne og mer spesialiserte rettet mot særskilte grupper, situasjoner i livet eller spesielle kirkelige høytider. De allmenne inneholdt bønner for morgen og kveld, og for hver dag i uken (Fet 1995, 214–215). Både Hoff og Møller utga små allmenne bønnebøker som ofte er funnet medbundet salmebøkene de utga, samtlige i det lille duodesformatet.26 Bønneboken var trolig ment som et supplement til salmeboken, men da den har eget tittelblad, egen arksignatur og paginering, kunne den sikkert også selges separat. Disse er funnet i flere utgaver, utvidet med flere bønner og flere sider. Hoff bekostet et ettertrykk av tidens mest populære bønnebok, kalt Tolff Aandelige Betenckninger, forfattet av den tyske teologen Philip Kegel og oversatt til dansk av Niels Mikkelsen Aalborg.27 Denne bønneboken var blant 1600-tallets hyppigst opptrykte bøker, der det fra førsteutgaven i 1625 opp til 1686 kjennes elleve bevarte utgaver (Appel 2001, 742). Ettertrykket av Tolff Aandelige Betenckninger var en av Wilhelm Wedemanns første arbeider for Hoff, trykt i Christiania i 1678. Det er ikke gjort undersøkelser av hvilken dansk utgave Hoff har brukt som forelegg, men det kan nevnes at bokhandleren Daniel Paulli i København bekostet en utgave i duodes i 1674. En nesten like populær bønnebok i tiden var Johan Arndts Paradjses-Urtegaard, kjent i ti forskjellige utgaver trykt i København fra 1625 og ut hundreåret (Appel 2001, 742). Nasjonalbibliotekets to defekte utgaver av denne er muligens et ettertrykk utført i Christiania

24 Se appendiks, nr. 4 og 10. 25 Se appendiks, nr. 5, 6, 8, 9, 11, 12. 26 Se appendiks, nr. 13, 14, 17–19. 27 Se appendiks, nr. 15 og 16.

94


basert på København-utgaven av 1662 (Pettersen 1899–1924, bind 1). Denne kan ha vært bekostet enten av boktrykker Wedemann selv, eller av Margrete Møller.28 En av Hans Hoffs første bøker trykt av Wedemann i Christiania i 1678. Vignetten på tittelsiden kan muligens være Hans Hoffs forlagsmerke, men det er ikke funnet på andre bøker han har utgitt. (Foto: Nasjonalbiblio­ teket)

28 Se appendiks, nr. 20. Ifølge katalogseddel i Nasjonalbiblioteket er ettertrykket fra 1691.

95


En annen utbredt sjanger i Danmark-Norge på 1600-tallet var de åndelige håndbøkene som gikk under flere forskjellige navn, som Kirke-­ Haandbog, Manuale eller Aandelig Kircke-, Huus- oc Reyse-Haandbog.29 De åndelige håndbøkene ble særlig populære i siste halvdel av 1600-tallet.30 Håndbøkene kunne inneholde tekstutvalg fra flere typer bøker som salme- og bønnebøker, Luthers lille katekisme, utdrag fra Bibelen og kortfattede gjennomganger av epistler og evangelier.31 Som salmebøkene ble nye utgaver stadig større og innholdet mer variert. Håndbøkenes rike tekstutvalg kan være forklaringen på nedgangen i antall privateide bibler, evangeliebøker og psaltere som Charlotte Appel fant i sin kartlegging av bøker i danske skifter i 1690-årene (Appel 2001, 743). Slike håndbøker kunne inneholde alt fra fire til 70 bøker.32 Dette var en salgsartikkel som både Hoff, Møller og senere boktrykker Wedemann utga flere av. En serie åndelige håndbøker er kjent under tittelen Aandelige Kircke Huusz oc Reise Haandbog Indeholdendis 20. nyttige Bøger, bekostet av Hoff og trykt av Wilhelm Wedemann i 1677, og er den første kjente bok Wilhelm Wedemann trykket for Hoff. Utgaven må ha vært en salgssuksess. Hoff og Møller, med Wedemann som trykker, utga nye utgaver utvidet til 50 bøker og med Christiania i tittelen.33 I 1678 utga Hans Hoff En Ny manuale eller Haandbog som består av både bønner og salmer.34 Etter Margrete Clausdatter Møller kjenner vi også

29 Appel bruker samlebetegnelsen «åndelige håndbøker» når hun omtaler disse (Appel 2001, 743). 30 For en oversikt over danske utgaver, se Bruun 1877–1948, bind I, spalte 326 ff. 31 Om Luthers lille katekisme, se Haarberg og Sjelmos kapittel i denne boken. 32 Enkelte bøker i disse håndbøkene fikk egne tittelsider, ofte uten trykkeår. Dette ga utgiveren frihet til å sette sammen eldre, usolgte deler til nye håndbøker etter behov (Appel 2001, 557). Delene kunne også bli trykt med egen arksignatur og paginering og markedsført hver for seg, og deretter bindes sammen etter eierens ønske (Horstbøll 1999, 294). 33 Se appendiks, nr. 21, 23, 25–27. 34 Se appendiks, nr. 22. På tittelsiden finnes en vignett som er lik en av vignettene den danske bokhandleren Daniel Paulli brukte: en sirkel med initialer i midten og et motto rundt. Det kan se ut som om Hans Hoff ønsket å etterlikne ham og lage sitt eget merke. Dette merket er imidlertid ikke funnet i andre bevarte utgaver av ham.

96


en håndbok med 14 bøker trykt av Wedemann i Fredrikshald i 1688 i en duodesutgave.35 Materialitet Bøkenes materialitet, som valg av format, tekstens sideoppsett, kvaliteten på trykkingen og bortfall av illustrasjoner, vitner om at Hoff, Møller og Wedemann holdt produksjonskostnadene lave for å nå allmuen. Det kan også være et resultat av at de ikke selv hadde midler, utstyr eller tid til å produsere dyrere og mer påkostede utgaver. Trykkerens (og forleggerens) produksjon ble påvirket av to faktorer, viser Adams og Barker. Det er teknologi (utstyr) og økonomi (kapital) som til syvende og sist påvirker produksjonen, det vil si trykkenes materialitet (Adams og Barker 1993, 18). McKenzie understreker at materialiteten har en ekspressiv og betydningsbærende funksjon, og at den må tolkes ut fra den sosiale og økonomiske konteksten teksten ble til i (McKenzie 2010, 71–72). For å holde kostnadene nede gjaldt det å bruke minst mulig papir. Dette kunne man oppnå ved å sette teksten tett med små typer slik at mest mulig tekst fikk plass i et lite format. Omtrent samtlige av de bøkene Hoff, Møller og Wedemann utga, var duodeser, et av de minste formatene. Ved å komprimere teksten og utnytte sidene maksimalt kunne man spare adskillige sider og papirark (Appel 2001, 643– 647). Henrik Horstbøll har i sin forskning kommet fram til at det er et sammenfall mellom format, språk og mediefunksjon på danske trykk i tidlig nytid. Det var de danskspråklige bøkene i de minste formatene som ble allmuens medium, «menigmands medie», mens den latinspråklige lærdomskulturen ble utgitt i de store formatene folio og kvart.36 Normalt ble de små formatene billigere fordi det gikk med mindre papir i produksjonen (Horstbøll 1999, 276). Valg av små formater var også tatt ut fra praktiske hensyn, fordi det var behov for å bære

35 Se appendiks, nr. 24. 36 «Menigmand» kan forstås som alle som kunne delta i den danske skriftkulturen uten kunnskaper i fremmede språk (Horstbøll 1999, 39 ff).

97


bøkene med seg i lommer eller vesker da bøkene kunne benyttes i flere lesesituasjoner (Appel 2001, 644).37 Både Chor oc Kircke-bog fra 1697 og 1700 samt En Ny Manuale eller Haandbog fra 1678 er utgitt i særdeles små duodeser (satsen måler mellom 90 og 100 mm x 40 og 50 mm).38 Det lille formatet og dermed lave forbruket av papir må ha gjort bøkene praktiske å bære med seg og rimeligere å kjøpe enn trykt i et større format. Teksten er satt tett med lite luft mellom versene for å få plass til mest mulig tekst på siden. Formatsystemet lar seg også godt eksemplifisere ved at Hoff bekostet to utgaver av bønneboken Tolff Aandelige Betenckninger i 1678, én i duodesformat og én i oktavformat. Dette ga kunden et valg. Også graden av forekomst av trykkfeil og slurv utført under trykking av teksten kan si noe om trykkerens og forleggerens økonomiske situasjon, deres produksjonskostnader i form av arbeidstid, arbeidsdyktighet og arbeidskraft (Carnelos 2018).39 Eksempler på dette finnes representert i både Hoffs, Møllers og Wedemanns forlagsartikler, slik som tekster trykt med ujevn svertepåføring, dårlig svertekvalitet, avtrykk av hår i satsen (trolig ull eller dyrehår fra fargeballene), dublering (urent trykk der bokstaver blir doble eller står uskarpt), teksttrykk på bretter i arket, avtrykk av blindmateriell, og avsmitting (falsing av trykkarket før sverten var tørr, førte til avtrykk av teksten på motsatt side). Bruk av kobberstukne illustrasjoner i teksten var et fordyrende element. Man finner de første kobberstikkene i danske bøker fra cirka 1600. I motsetning til tresnitt, som kunne trykkes i samme sats som teksten, måtte kobberplatene illustrasjonen var risset inn i, trykkes for seg i en egen kobbertrykkpresse (dyptrykk). Dette var en prosess som måtte gjøres separat fra trykking av tekst (høytrykk). Papiret som illustrasjonen skulle trykkes ned i, måtte også være av god kvalitet, ofte

37 Om bøker i lommeformat, se Bjorvand Bjørkøys kapittel i denne boken. 38 Se appendiks, nr. 4, 10 og 22. 39 Se også Bolton 2016, 34–80 og Johnsen 2006, 40. Takk til typograf Torbjørn Eng for opplysninger om trykkeprosessen ved håndtrykkpresser.

98


bedre enn trykkpapir. Forbruk av både tid, ressurser og papir til bruk av denne illustrasjonsteknikken var høyere enn for tresnitt. Bøker utgitt med kobberstikk var cirka 25 prosent dyrere enn dem uten (I. Ilsøe 1992, 96–116). Mange av de danske fullkomne salmebøkene, åndelige håndbøkene og bønnebøker som Tolff Aandelige Betenckninger og Paradjes-Urtegaard utgitt og bekostet av Cassuben, Paulli og Geertsen i København var utstyrt med opptil flere kobberstikk. Ingen av de norske utgavene har slike illustrasjoner. De må derfor ha vært rimeligere å produsere. Økt bokutbredelse og lesing I likhet med de store bokhandlerne i København, utga også bokhandlerne i Christiania etterspurt andaktslitteratur på egen bekostning. Dette må bety at det må ha vært et marked for slike bøker i Christiania og omegn, men også ellers i landet, og at mange har kunnet lese i dem, enten alene eller for andre under husandakten.40 I tillegg til de danske utgavene som sikkert også Hoff, Møller og ikke minst de danske bokhandlerne selv solgte i byen, har den tidlige norske bokproduksjonen bidratt til økt bokutbredelse og lesing i Norge. Bokhandlerne Hoff og Møller benyttet seg kun av boktrykker Wedemanns tjenester. Dette må ha gitt ham en verdifull inntekt, og kan ha bidratt til at han også kunne utgi bøker på egen bekostning.41 Det var både praktisk og økonomisk for Hoff og Møller å benytte Wedemann, da de ikke trengte å reise til København for å gjøre forretninger med boktrykkere der. En sjøreise til København kunne være en farefull ferd og medføre store økonomiske tap hvis trykkarkene skulle gå tapt ved forlis. I perioden etter, cirka 1720–1745, lot imidlertid bokhandler Fredrik Jacobsen Bruun (1669–1741) flere av sine utgitte bøker trykke i København i stedet for i Christiania. Det kan se ut som om han og byens trykker, Ambjørg Jensdatter Hobro, Wedemanns enke

40 Trykk nr. 10, 21 og 25 i appendikset er funnet i skiftene fra Sunnmøre, Romsdal, Nordmøre og Øvre Telemark som Jostein Fet har gjennomgått (Fet 1995, 343–353). 41 Se appendiks, nr. 7–12, 20, 27, 31, 32.

99


(d. 1745), snarere konkurrerte på bokmarkedet da de solgte de samme tekstene samtidig i byen. Den nære familiære forbindelsen mellom Hoff, Møller og Wedemann, derimot, gjorde at de hadde gjensidige økonomiske interesser i bokprosjektene. Kartleggingen har vist at Hoff, Møller og Wedemann holdt produksjonskostnadene på bøkene de utga, lave ved å bruke minst mulig papir, ikke kassere ark med slurv og feil, samt ikke å utstyre bøkene med kobberstikk. 42 Nærstudier av bøkenes materialitet kan bidra til en bedre forståelse av utgivernes økonomiske situasjon, deres kapasitet og det publikum utgavene primært var tiltenkt, særlig i situasjoner der det ellers er få samtidige kilder som kan gi oss opplysninger om slike forhold.

42 Det finnes noen bøker trykt i Christiania i 1650–1660-årene som har kobberstikk, men det er uklart om christianiatrykkerne hadde en egen kobbertrykkpresse. Som regel måtte kobberstikkene trykkes i København og fraktes tilbake til Christiania, som igjen ville være et fordyrende element i produksjonen av boken.

100


Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Statsarkivet i Oslo (SAO), Oslo skifterett (OSR): Skifteprotokoll 2 (1701–1707) Skifteprotokoll 9 (1741–1749) Statsarkivet i Oslo (SAO), Oslo domkirke (OD): Kirkebøker, Ministerialbok 1 (1648–1704)

Trykte kilder Amundsen, Leiv. 1925. De første boktrykkere i Norge 1643–1654. Katalog over Universitetsbibliotekets utstilling juni 1925. Oslo: Grøndahl. Bibliotheca Bergensis. 1926. Bergen: Bergens offentlige Bibliotek, Joh. A. Mowinckels Fond. Bruun, Chr. V., red. 1877–1948. Bibliotheca Danica. Systematisk Fortegnelse over den danske Literatur fra 1482 til 1830, efter Samlingerne i Det store Kongelige Bibliothek i Kjøbenhavn: med Supplementer fra Universitetsbibliotheket i Kjøbenhavn og Karen Brahes Bibliothek i Odense. 7 bind. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel. Fladby, Rolf, red. 1962–1995. Norske Kongebrev med innlegg, regester. 7 bind. Oslo: Universitetsforlaget. Frimann, Christopher. 1766– [1772]. Bergenske Skribentere. Eller En Fortegnelse paa de Mænd, fødde i Bergens Bye og Stift, hvilke have udgivet noget ved Trykken. 3 bind. Bergen: Trykt hos Christoph Kothert. Gunnerus, Johan Ernst. 1758. Hans opvækkelige Hyrdebrev til det velærværdige, høj- og vellærde Præsteskab i Tronhjems Stift. Tronhjem: Jens Christensen Winding. Pettersen, Hjalmar. 1899–1924. Bibliotheca Norvegica. 4 bind. Christiania: Cammermeyers boghandel. Vigerust, Tore H. 1996. «Christianias befolkning i manntall og regnskaper fra 1680-åra.» Norsk slektshistorisk tidsskrift 35, 3:211–360.

Sekundærlitteratur

Adams, Thomas Randolph og Nicolas Barker. 1993. «A New Model for the Study of the Book.» I A Potencie of Life. Books in Society.The Clark Lectures 1986–1987, red. Nicolas Barker. London: The British Library.

101


Litteratur Sekundærlitteratur

Appel, Charlotte. 2001. Læsning og bogmarked i 1600-tallets Danmark. Danish humanist texts and Studies nr. 23. København: Museum Tusculanum. Ballhausen, Carl J. og Paul Johansen. 1990. Thesaurus librorum Danicorum. 17. århundrede, den lærde tid. København: Rosenkilde & Bagger. Bolton, Claire M. 2016. The Fifteenth Century Printing Practices of Johann Zainer, Ulm, 1473– 1478. Oxford: Oxford Bibliographic Society. Byberg, Lis. 2001. «Den nye bokhistorien.» Nordisk Tidsskrift for Bibliotekforskning 15, 6:50–70. Carnelos, Laura. 2018. «Learning from Mistakes. Paper and Printing Defects in Sixteenth- Century Italian Popular Books.» (Foredrag, Lincoln College, Oxford, 20.–21. april 2018). Dahl, Gina. 2011. Books in early modern Norway. Library of the written word bd. 17. Leiden: Brill. Evenden, Elizabeth og Thomas S. Freeman. 2011. Religion and the book in early modern England.The making of Foxe’s Book of Martyrs. Cambridge: Cambridge University Press. Devold, Edvard Bernhard. 1863. Haandbog i Bogtrykkerkonsten. Bergen: E. B. Devold. Febvre, Lucien og Henri-Jean Martin. 1998. The coming of the Book, overs. David Gerard. London: Verso. Fet, Jostein. 1995. Lesande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget. Forstrøm, O. 1915. Fredrikshald i 250 aar 1665–1915. Fredrikshald: E. Sem. Gaskell, Philip. 1995. A New Introduction to Bibliography. Winchester: St. Paul’s Bibliographies. Holck, Oluf. 1925. «Norsk salmediktning i annen halvdel av det 17. aarhundre (ca. 1650–ca. 1715).» Norvegia Sacra 5:46–96. Horstbøll, Henrik. 1999. Menigmands medie. Det folkelige bogtryk i Danmark 1500–1840: en kulturhistorisk undersøgelse. Danish humanist texts and studies nr. 19. København: Det kongelige bibliotek, Museum Tusculanum. Ilsøe, Ingrid. 1981. «Bøger og boghandlere under Christian V.» Fund og Forskning 25:19–46. Ilsøe, Ingrid. 1982. «Christian Cassube. Boghandler i København 1650–1693.» Fund og Forskning 26:43–68. Ilsøe, Ingrid. 1992. «’Med kaaberstykker beprydet’. Om danske bogillustra­ tioner, især i sidste halvdel af 1600-tallet.» Nordisk tidskrift för Bok- och Biblioteks­ väsen 79, 3/4:96–116.

102


Sekundærlitteratur Litteratur

ILSØE, HARALD. 1992. «Boktrykkere i København.» Nordisk tidskrift för Bok- och Biblioteksväsen 79(3–4):83–95. Jacobsen, Gunnar. 1983. Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer 1640– 1940. Oslo: [Den norske boktrykkerforening]. Johansen, Tor Are. 2006. «Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule». Aviser, ekspansjon og teknologisk endring ca. 1763–1880. Pressehistoriske skrifter nr. 7. Oslo: Norsk pressehistorisk forening. Koren, Kristian. 1903. «Trondhjems bogtrykkere.» I Trondhjemske Samlinger, bind 1. Trondheim: Trondhjems historiske forening. McKenzie, Donald F. 2010. «Bogen som udtryksform.» Overs. Rolf Reitan. I Boghistorie, red. Jens Bjerring-Hansen og Torben Jelsbak. Aarhus: Aarhus universitetsforlag. Mortensen, Aug. (1919). «Boktrykkerkunstens indførelse i Norge. Kritiske bemerkninger væsentlig paa grundlag av bibliotekar J. C. Tellefsens efterladte manuskripter.» I Mindeskrift i anledning Fabritius’ boktrykkeris 75-aars jubilæum 1844–1. januar 1919. Kristiania: Fabritius. Moxon, Joseph. 1962. Mechanick exercises on the whole art of printing (1683–4), red. Herbert Davis og Harry Carter. London: Oxford University Press. Munthe, C.O. 1906. Frederikshalds og Frederiksstens Historie indtil 1720. Kristiania: Aschehoug. Paulli, Daniel, red. 1675. Mercurius Librarius Danicus, Det er: Fortegnelse paa de Skrifter som siden Anno 1672 indtil nærværndes Aar Anno 1675 enten her i Landet eller uden Lands af danske Mænd er gjort og til Trykken kommet. København. Rian, Øystein. 2010. «Sensuren i Danmark-Norge 1536–1814.» I Demokratisk teori og historisk praksis, red. Hilde Sandvik. Oslo: Scandinavian Academic Press. Rian, Øystein. 2014. Sensuren i Danmark-Norge.Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814. Oslo: Universitetsforlaget. Rynning, Paul Emil. 1942. «Davidsalmar i norsk kyrkjesong.» Norsk teologisk tidsskrift 41:216–239. Rynning, Paul Emil. 1954. Tidi fyre 1814, bind 1, Salmediktingi i Noreg. Frå dei fyrste kristne tider i vårt land og fram mot vår tid. Oslo: Det Norske Samlaget. Sprauten, Knut. 1992. Byen ved festningen. Fra 1536 til 1814, bind 2, Oslo bys historie. Oslo: Cappelen. Svendsen, Hans Blom. 1935. Arven fra gammel tid, bind 1, Norsk salmesang. Bergen: Lunde forlag. Teige, Ola. 2008. Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk 1680–1750. Acta humaniora 342. Oslo: Universitetet i Oslo.

103


Litteratur Sekundærlitteratur

Tveterås, Harald L. 1950. Den norske bokhandels historie. Bind 1. Oslo: I kommisjon J. W. Cappelens Forlag. Wiesener, Anton Mohr og Hjalmar Christensen. 1921. Et bergensk bok­trykkeri gjennom 200 aar. Bergen: John Griegs boktrykkeri og N. Nilssen & Søn. Worm, Jens. 1771–1784. Forsøg til et Lexicon over danske, norske og islandske lærde Mænd, som ved trykte Skrifter have gjort sig bekiendte, saavelsom andre Ustuderede som noget have skrevet, hvorudi deres Fødsel, betydeligste Levnets Omstændigheder og Død ved Aarstal kortelig erindres, og deres Skrifter, saavidt mueligt, fulstændig anføres. 3 bind. Helsingør. Øverland, Ole A. 1909. Den Norske bogtrykkerforening 1884–1909. Med træk af boghaandverkets historie og arbeidskaar i Norge. Et festskrift. Kristiania: Den Norske bogtrykkerforening.

Appendiks

Bøker utgitt av Hans Hoff og Margrete Clausdatter Møller på boktrykker Wilhelm Wedemanns presse, samt Wedemanns egne utgivelser 1677–1703. For full bibliografisk beskrivelse av trykkene, se bibliografien Norske bøker 1519–1850 (https://www.nb.no/bibliografi/nor1519).

Forkortelser

BN 1 = Bibliotheca Norvegica bind 1 BN 3 = Bibliotheca Norvegica bind 3 BN 4 = Bibliotheca Norvegica bind 4 BD = Bibliotheca Danica NB = Nasjonalbiblioteket

104


Salmebøker og åndelige sangbøker

Hans Hoff 1) Christiania Ny Forbederet Fulstændige Psalmebog: Hvorudi findis Psalmer oc Loffsange aff D. Martini Lutheri oc andre fromme Christne Lærde Mænd … Nu igien med flid igiennem seet Corrigeret oc udi denne ny Forma til Trycken forferdiget Aff Hans Hoff Boghandler udi Christiania oc findis hos hannem tilkiøbs. Her hos en skiøn nyttelig Bønne-­bog. [Ornamenter] Christiania Tryckt aff Jørgen Wedemann 1677. Duodes. (4) s., 792 s., (20) s. [Register] BN 1 298,7 og BN 1 299,2. 2) Den Ny Forbedrede oc Fuldkommen Christianiæ Psalme-Bog Indeholdendis 674. Psalmer som med største Fliid ere samlede saa vel aff de gamle som aff de fleeste oc beste ny Psalmebøger ... Nu paa ny til Trycken befordret aff Hans Hoff [Vignet] Friderichshald Tryckt hos Wilhelm Wedemann Anno 1685. Duodes. (4) s., 766 s. [defekt], (21) s. [register] BN 1 299,4. 3) En Ny Forbedrede Fuldkommen Psalme-Bog Som indeholder 760. Psalmer Hvilcke med største Fljd ere Samlede saa vel aff de gamle som aff de fleeste oc beste ny Psalmbøger … Nu paa ny til Trycken befordret aff Hans Hoff Boghandler i Christiania Prentet i Friderichshald hos Wilhelm Wedemann Aar 1686. Duodes. (2) s., 888 s., (21) s. [register], (3) s. [register] BN 1 299,6. Margrethe Clausdatter Møller 4) Denne forbedrede Chor- oc Kircke-bog Hvor udi findis Psalmer oc Bønner som bliver brugt udi Christianiæ Meenighed oc andensteds udi Norige … Nu paa ny igien med større Stil til Trycken bekostet aff Sal. Hans Hoff Boghandlers Efterleverske. Christiania Tryct hos Wilhelm Wedemann Aar 1697. Duodes (108mm x 42mm). 494s. BN 3 2417 5) Helligdommens Guld-Span, eller Aandelige Psalmer ... Til Trycken bekostet af Boghandler H. Hoffs Enke i Christiania. Trykt hos W. Wedemann. Duodes. 426 s. Ikke BN eller BD. NB, NA/A h 5505/si: eneste kjente eksemplar, tittelsiden defekt. 6) En Ny Dansk og Norsk fuldkommen Psalme-­Bog hvor udi findis Et Tusinde Psalmer og Sange … Paa ny igien colligeret og efter manges Begier formeeret, og tredie Gang til Trycken bekostet af Sal: Margrethe Hans Hofs Og Findis tilkiøbs hos hendis efterlatte Arvinger [u.å.]. Duodes. (2) s., 1116 s., (28) s. BN 1 300,4. Wilhelm Wedemann 7) En Ny Forbedrede Fuldkommen Psalme-Bog Som indeholder 760. Psalmer Hvilcke med største Fljd ere Samlede saa vel aff de gamle som aff de fleeste oc beste ny Psalmbøger … Prentet i Friderichshald hos Wilhelm Wedemann Aar 1688. Duodes. (2) s., 888 s., (25) s. BN 1 300, 2. 8) Aandelige Psalmer Som siungis udi den Christen Meenigheds Forsamling saa vel som i Huusene oc paa Rejsen, hvorhelst en Christelig Andact findis. Tryct i Friderichshald Aar 1689. Ikke BN. NB, NS 1286: kun kopi av tittelbladet. 9) Daglig Morgen- oc Aften Offer. Det er: Aandelige Bønner oc Psalmer Hvor ved et Guds Barns Siæl ved den Hellig Aands Opstand opløftis til Herren. Tryckt i Christiania Aar 1698. Ikke BN eller BD. Tittel funnet i kortkatalog «De ældste norske boktrykkere 1643–1700», ved Nasjonalbiblioteket. Utarbeidet av Leiv Amundsen.

105


Salmebøker og åndelige sangbøker

10) Denne forbedrede Chor oc Kircke-Bog Indeholder Psalmer oc Bøner Som bliver brugt udi Christianiæ Meenighed oc andensteds udi Norrige … Nu paa ny til Trykken befordret Aff Wilhelm Wedemann Oc findis hos hannem tilkiøbs. Christianiæ Tryckt udi Kongl: Maysts: privil: Bogtryckerie. [1700?] Duodes. 499 s. (5) s. BN 1 77, 6: må være trykt rundt 1700. 11) Thomas Kingos Aandelige Siunge-Koors første [og anden] Part. [Christi­ ania?] [s.n.], [17-?]. 2 b. BN 1 212,7; 212,8; 213,1; 213,2. (BN 213,2 viser til håndskrevet tilføyelse i Nasjonalbibliotekets eksemplar: «Eftertryk fra Chra. før 1704».) 12) Denne lille Bog, kaldet Taare-Perse indeholder adskillige gudelige oc aandelige Sange, Gud fornemmeligen til Ære og sin Næste til Opbyggelse /eenfoldelig componerede oc sammenskrefne aff Jesper Rasmussøn Rachløw. [Christiania?]: [s.n.], 1702. - [16], 125 s. [1] bl. BN I 302,5.

Bønnebøker

Hans Hoff 13) En Skiøn Aandelig Bønnebog [6 bønner] … Til Trycken befordret oc bekostet aff Hans Hoff Boghandler udi Christiania oc findis hos hannem tilkiøbs. Christiania Tryckt aff Jørgen Wedemann Aar 1677. Duodes. 48 s. BN 1 299, 1. 14) En Skiøn Aandelig Bønnebog [6 bønner] … Til Trycken befordret oc [bekostet] aff Hans Hoff Boghandler [i] Christiania oc findis hos hannem tilkiøbs. Christiania Tryckt aff Wilhelm Wedemann Aar [1677]. Duodes. 72 s. BN 1 214,3: Registreringen i BN er basert på et defekt eksemplar med manglende ord satt i skarpe klammer. 15) Tolff aandelige Betenckninger: udi hvilcke indholdis skiønne trøstelige Bønner … Nu paa ny med flid iggiennem seet oc til Trycken bekostet Aff Hans Hoff Boghandler. Christiania. Tryckt aff Wilhelm Wedemann Aar 1678. Duodes. (2) s., (42) s., 509 s. (11) s. BN 1 209, 1. 16) Tolff aandelige Betenckninger: udi hvilcke indholdis skiønne trøstelige Bønner … Nu paa ny med flid iggiennem seet oc til Trycken bekostet Aff Hans Hoff Boghandler. Christiania. Tryckt aff Wilhelm Wedemann Aar 1678. Oktav. (2) s., (40) s., 467 s., [10] s. BN 1 209, 1. BN 1 209, 1. 17) En Skiøn Aandelig Bønnebog [6 bønner] … Anden gang til Trycken bekostet aff Hans Hoff Boghandler oc findis hos hannem tilkiøbs. Fridericshald. Tryckt hos Wilhelm Wedemann. 1683. Duodes. 72 s. BN 1 60,8. 18) En Skiøn Aandelig Bønnebog [7 bønner] Anden gang til Trycken befordret aff Hans Hoff Boghandler. Tryckt i Fridricshald hos Wilhelm Wedemann. [u.å.] Duodes. BN 1 299,5, BN 1 300,1, BN 1 300,3. Margrethe Clausdatter Møller 19) En Skiøn Aandelig Bønnebog [7 bønner] … Femte gang til Trycken bekostet Aff Sal. Hans Hoffs Boghandlers Effterleverske oc findis hos hende tilkiøbs. [mellom 1700–1703] Duodes. 72 s. BN 1 214,6 og BN 4 5012b.

106


Bønnebøker

Wilhelm Wedemann 20) [Paradisis Urte-Gaard, eller En Aandelig Lyst-Have fuld af Christelige Dyder, som de ved Gudelige Bønner i Siælen ere at plante ...] [ved Johan Arndt paa Tydsk beskreven; paa Danske udtolket ... ved J. J. O.] [u.å.] Oktav. [16], 750, [29] s. BN 1 13,7: Nasjonalbibliotekets to defekte utgaver er mulig ettertrykk utført i Christiania etter utgave fra København 1662.

Åndelige håndbøker

Hans Hoff 21) Aandelige Kircke Huusz oc Reise Haandbog Indeholdendis 20. nyttige Bøger … Til Trycken forferdiget oc bekostet aff Hans Hoff Boghandler oc findis hos hannem tilkiøbs. Christiania Tryckt aff Wilhelm Wedemann 1677. Duodes. (4) s., 330 s., 4 (?) bl. (Register), 20 (?) s. (Appendix). BN 1 214,2. 22) En Ny Manuale Eller Haand-Bog: Hvor udi findis mange skønne ny Psalmer oc Bønner at bruge til Lands oc Vands / uddragen af atskillige Lærde Mænds Bøger. Til Trycken forfærdiget aff Hans Hoff, Boghandler udi Christiania. 1678. Liten duodes (sats ca. 9,5x4 cm). 266, 303, (5) s. Ikke i BN eller BD. NB, NA/A c 4809/si. 23) Den Rette oc Ny forbedret Christianiæ Kircke-Huus oc Reyse-Haand-Bog: med Halftrediesindstiuve Bøger. Reisendis Folck oc andre udi Danmarck oc Norge til nytte oc Tieniste, udi denne beqveme Forma samlet oc til Trycken bekostet aff Hans Hoff, Boghandler, oc findis hos hannem tilkiøbs. Friderichshald. [mellom 1683–1689] Tryckt hos Wilhelm Wedemann. Duodes. 218 + [24?] s. Ikke i BN eller BD. NB, NA/A h 6360/si. Margrethe Clausdatter Møller 24) Een Ny Haandbog Med 14. Bøger Hvilke med Fljd ere sammensat oc efter manges Begiering i denne meget beqvemmelig Form til Trycken befordret Aff Sal: Hans Hoffs Efterleverske. Friderichshald. Prentet af Wilhelm Wedemann 1688. Duodes. Del I: (3) s., 412 s., (10) s. (Register). Del II: 99 s., (3) s. (Register). Del III: (264) s. BN 1 581,1-3. 25) Den Forbedret Christianiæ Kircke-Huus og Reyse Haand-Bog Med Halftrediesindstiuve Bøger. Reysendis Folck og andre udi Danmarck og Norge til nytte og Tieniste. Udi denne beqveme Format anden gang til Trycken for­ bedret af Margrethe Sl. Hans Hoffs Christiania. Tryckt hos Wilhelm Wedemann. [1697?] Duodes. 490 s., 280 s., [8] s., 72 s., 264 s. Ikke i BN eller BD. NB, NA/A 2753/si; NA/A 2752/si, der vedlegget Collecter, Epistler og Evangelier er datert 1697. 26) Den Forbedret Christianiæ Kircke-Huus og Reyse Haand-Bog Med Halftrediesindstiuve Bøger. Reysendis Folck og andre udi Danmarck og Norge til nytte og Tieniste. Udi denne beqveme Format anden gang til Trycken forbedret af Margrethe Sl. Hans Hoffs Christiania. Tryckt hos Wilhelm Wedemann. [1702?] Duodes. 490 s., 260 s., [8] s., 68 s., 252 s. BN 1 214,5: der vedlegget Collecter, Epistler og Evangelier er datert 1702.

1 07


Åndelige håndbøker

Wilhelm Wedemann 27) Den Forbedrede Christianiæ Kircke- Huus og Reyse-Haand-Bog: Med Halvtrediesindstiuve Bøger: Meget nyttig at bruge udi Huusene, særdelis for dem, som Bibelen ey kunde have, Saa og Reysendis Folck til Lands og Vands til Nytte og Salighed / udi denne beqveme Format oplagt og til Trycken bekostet af Wilhelm Wedemann Og findis hos hannem til kiøbs. [Christiania] [u.å.] Duodes. 1 bl., 418 s., 260 s., 4 bl., 72 s., 228 s. BN 1 214, 4.

Annen litteratur

Hans Hoff 28) Almanack Paa det Aar effter vor Frelseris Jesu Christi Naaderjge Fødsel M. DCLXXVIII. Beregnet effter Planeternis Løb til Poli Høygde 55. gr. 43.m. Aff Thoma Walgestenio. Tryct i Christiania til kiøbs hos Hans Hoff. Oktav. BN 1 5,8: det eneste kjente eksemplar er defekt og har 30 s. 29) Det Fluende Dødsens Postbud / Ved hvilket Gud sine Børn hiemkalder: undertiden vel noget tilig, dog icke fortilig: Den Salige Pige Karen Lauritzdaatter Som Gud fra denne Jordiske Forfængelighed til sit Rigis bestandige Herlighed den 3 Maij Anno 1674 udi hendis feyerste Blomster nemblig Hendis Alders 8. de Aar Heden kaldede Til en hæderlig og hellig Amindelse aff Viiszdommens Bogs 4. Cap. Fra det 7. Indtil det 14 vers inclus: forfattet ved Burge Olafsøn [tresnitt]. Trøct i Christiania Aar 1678 og findis tilkiøbs hos Hans Hoff. Kvart. 46 s. BN 1 272,3. 30) Bønner oc Lectier til de trende almindelige Faste oc Bede-Dage … Udi Dannemarck den 19. 26. April 3. May. Udi Norge den 3. 10. oc 17. May. Anno 1678, Christiania. Findis til kiøbs hos Hans Hoff Boghanl. Oktav. 12 bl. BN 1 61, 5. Wilhelm Wedemann 31) Davids Psalter: Med Doct. Mart. Lutheri Fortale oc korte Summarier Oc Rjm-Bønner til hver Psalm. Fredrichshald. Tryct hos Wilhelm Wedemann. [u.å.] Duodes. 198 bl.BN 1 88,4: Anslår trykkeåret til enten 1684 eller 1688. 32) Aldrig Vel Tilfreds Er een Christen Med Det Timelige Godes Nydelse alleene Førend hand ved Troen faar forsickret sig selv. Og Det Ævige Godes Besiddelse Som bestaar udi Jesu Christi Kierlighed. Lært af Paulo Eph. III. V. 19. Og Kortelig forestilled af F. K. [u.å.] Duodes. (16) s., 125 s. BN 3 2333: Nasjonalbiblio­ tekets eksemplar er et ettertrykk av en København-­utgave fra 1697 utført av Wilhelm Wedemann i Christiania.

108


5. Himmelbrev i reproduksjonens tidsalder

Siv Frøydis Berg

I randsonene av den trykte bokas historie sirkulerte det en særegen tekst. Det var en kopi av en åpenbaring i gylne bokstaver, sendt til jorden av en engel for å spres blant menneskene og signert «Jeg, den sanne Jesus Christus». Budskapet i himmelbrevene er trefoldig: Det var sant, det skulle spres – og mangfoldiggjøres. Straff vanket tvileren, men den troende – og i særdeleshet den kopierende – skulle tilgis sine synder, om de var mange som sanden i havet, som stjernene på himmelen og som bladene på trærne. Brevene ble åpenbart betraktet som sanne nok. Fra 1600-tallet og fram til langt utpå 1800-tallet ble ettblads himmelbrev spredt over hele Nord-Europa. De ble skrevet for hånd, men også produsert i trykket form, i store opplag og solgt for en billig penge, selv om få er bevart. Himmelbrevene likner på vår tids kjedebrev. Hver kopi er i prinsippet en ny original, som den neste teksten kopieres fra. Et av de mest forbløffende kjennetegnene ved himmelbrevene er nettopp deres tekstlige stabilitet. Sentrale vendinger gjentas ordrett gjennom århundrene og over landegrensene. Store deler av selve brevets kjernetekst, der Guds egen stemme utfolder seg, framstår nærmest uendret både i håndskrevne og i trykte eksemplarer. For hver ny kopi må imidlertid originalen rekonstrueres. Denne kopieringspraksisen er en nøkkel til å forstå den påfallende tekstlige stabiliteten himmelbrevene kjenne­ 109


tegnes ved, og dermed også fenomenets overlevelse gjennom århund­ rene.1 Dette kapittelet ser nærmere på himmelbrevenes tekstlige stabilitet, men også på hvilke forskyvninger og dreininger som dukker opp i norsk-danske himmelbrev gjennom 250 år. Hvilke sammenhenger er det mellom tekstens egen indre logikk og store utbredelse? Hvilken rolle spiller teknologien, selve måten teksten mangfoldiggjøres på? Hvordan påvirket håndskrevne og trykte himmelbrev hverandre? Jeg lar to nedslag markere en slags begynnelse og slutt for himmelbrevenes glansdager: nærlesningen av et håndskrevet himmelbrev med den trolig eldste dateringen, 1604, og undersøkelsen av et enestående tilfelle i 1853–1855, da trykkingen av et parti himmelbrev ble trukket for Høyeste­ rett og utgiveren dømt for blasfemi. Den lille litteraturen Sannhetsgehalten i himmelbrevene har gjennomgående blitt kritisert, i skiftende livsverdener. Allerede i 1631 kritiserte biskop Jens Dinesen Jersin himmelbrevene. Han levde i en tid før verden ble avfortryllet, i et «semiotisk univers» av varsler og undere (Gilje og Rasmussen 2002). Hvorfor skulle han tvile på at Gud kunne åpenbare seg gjennom skrift? Det var Guds finger som frambragte skriften på steintavlene i Sinais ørken – noe som i seg selv også pekte mot skriftens guddommelighet. Jersin framholdt imidlertid at himmelbrevet nøye måtte testes opp mot Guds ord – for det kunne like gjerne være Djevelens verk. Denne «illusjonskunstneren» virket også gjennom visjoner, mirakler og varsler (Fuglestad 2002, 32). Også Beelzebub kunne skrive brev (Chartier, Boreau og Dauphin 1997, 33−34; Thuesen 1960, 201). Jersin så imidlertid ublidt på dem som naivt trodde på varsler og tegn. Han uttrykte skepsis til de «tossede piger» som viftet med himmelbrevene, men poengterte også at de godtroende fantes i alle samfunnsklasser (Fuglestad 2002, 32).

1 Dette kapittelet bygger videre på «The Proof of the Original is in the Copying: Heavenly Chain letters» (Berg 2017), der særlig forbindelsene kopi–original står i fokus.

110


Som Fredrik Paasche elegant oppsummerte himmelbrevets posisjon mellom lek og lærd: «Himmelbrevet hører ikke netop til den høiere teologiske litteratur og blev ofte bekjæmpet av den herskende kirkelige dannelse … Men i ekstatisk bevægede tider var det alltid forhaanden. Og rundt omkring blev det omsat til poesi» (Paasche 1914, 103). Den offisielle kritikken som ble boktrykker Wulfsberg i Drammen til del over 200 år etter Jersin, knyttet en langt mer eksplisitt linje mellom himmelbrev og lekfolk, og slo fast forbindelsen mellom overtro og mangel på opplysning. Himmelbrevene inngår i det Jostein Fet har beskrevet som «den lille litteraturen» (Fet 1985). I tillegg til de populære prestisjefylte objektene som ble produsert i større skala (bibler, salmebøker, postiller osv.), fantes det en mindre litteratur, i småskalaformat, som kanskje var den mest utbredte lesingen av dem alle. Jostein Fet beskriver småskriftene slik: En viktig del av folkelesnaden blir ikkje så lett fanga opp av arveskifta. Det er alle slags småskrifter: religiøse traktatar, trykte og handskrevne viser, hustavler og tilfeldige flygeblad. Slike småprent vart snart sundlesne og sjeldan med i dødsbuet. Dei var rimelege og lette å frakte med seg for bokførarar og andre skreppekarar som dreiv småhandel utover bygdene (Fet 1995, 243).

Både håndskrevne og trykte himmelbrev ble, som jeg kommer tilbake til, solgt og distribuert på samme måten. Småskrifter, skillingstrykk og skillingsviser var realiteter i datidens folkelige åndsliv (Brantzæg 2018) – og himmelbrevene var «skillingstrykk» gode som noen. Det er høyst nærliggende å tenke seg at det også var skillinger å tjene på vakre håndskrevne himmelbrev. Flere har også knyttet himmelbrev eksplisitt til den folkelige visjonslitteraturen (Amundsen 1995; Fuglestad 2002; Gilje og Rasmussen 2002). Samlet tegner dette et bilde av at himmelbrevene var allmuens tekster. Skillet mellom «lav» og «høy» på 1600-tallet var for en stor del ekvivalent til distinksjonen mellom «liten» og «stor» når det kommer til produksjon og distribusjon av trykt materiale (Gundersen 2004, 64 ff). 111


Håndskrift og trykk – side om side Noe av det aller første den opposisjonelle lutherske danske presten Hans Tausen valgte å trykke da han etablerte sin trykkpresse i Viborg, var nettopp et himmelbrev. I 1528 reviderte og oversatte han tyskeren Nicolaus Hermanns Eyn Mandat Jhesu Christi, an alle seyne getrewen Christen – et himmelbrev angivelig skrevet av Jesus selv, som meddelte menneskene sin misnøye med dem og deres levemåte (Lausten og Andersen 1979–1984). Ingen av Tausens himmelbrev er bevart, men Herrmanns tekst, som strekker seg over mange sider, kan fortsatt leses. Omtrent på denne tida må det ensides formatet ha etablert seg. Da biskop Niels Palladius i reformasjonens tjeneste lot sitt himmelbrev trykke i 1555, var oppsettet på en side. Selve teksten er imidlertid helt ulik den som skulle sirkulere de kommende hundreårene, og som er gjenstand for dette kapittelets undersøkelse. Himmelbrevene tilhører en felleseuropeisk kulturarv. Den eldste skandinaviske referansen til et himmelbrev er trolig i kvadet Leidarvisan («veiviseren»), nedtegnet rundt 1150, hvor himmelbrevet omtales på en måte som tyder på at tilhørerne kjente fenomenet, og at himmelbrev var et «allevegne spurte jærtegn» (Paasche 1914, 102). I referanseartikkelen Himmelbreve fører Kr.S. Jensen fortellingene om dem tilbake til apokryfe skrifter, og beskriver hvordan de bredte seg ut, i Nord- og Øst-Europa, særlig i Romania, på Island, i Tyskland og England. Himmelbrevene er transnasjonale, og særlig forbindelsene mellom tyske, danske og norske himmelbrev er tette og sporbare, de danske ble gjerne oversatt fra tysk (Jensen 1895). Himmelbrevene sirku­lerte også i Amerika, lett gjenkjennelige også i engelsk språk­drakt, med samme grunnoppsett og karakteristiske ord og vendinger (Hebing 2012). Sett opp mot utbredelsen er imidlertid relativt få eksemplarer bevart. Dette kan ha flere årsaker: De var produsert på rimelig papir, og mye tyder på at dette var, som jeg kommer tilbake til, objekter i bruk. Himmelbrevene delte trolig også skjebne med liknende flyveblad, som i en viktig nasjonal innsamlingsperiode ble vurdert som mindre betydningsfulle sammenliknet med trykte bøker (Fet, 1985; Brantzæg 2018). Det finnes likevel et tredvetalls håndskrevne og trykte eksempla112


rer, spredt på ulike skandinaviske arkiver, biblioteker og museer, og særlig beskrevet i artikler av Jensen (1895), Clausen (1985) og Paulsen (2001), men også i ulike bygdebøker og mindre artikler knyttet til funn av enkeltobjekter. Flere himmelbrev vil nok dukke opp i tiden som kommer, gjennom digitalisering av institusjonenes materiale, og ukjente brev finnes sannsynligvis fortsatt i privat eie. Samtidig som trykkekunsten etablerte seg, utviklet også håndskriften seg som medium. Fra midten av 1600-tallet førte økt papirtilgang til at flere lærte seg å skrive, og privatbrevet som sjanger og kommunikasjonsteknologi vokste fram (Berg 2017). Gjennom det lange 1700-tallet endret forståelsen av håndskrift seg fra å oppfattes som sann og knyttet til Gud og øvrighet til etter hvert å også bli et uttrykk for individets egenskaper (Berndtsson mfl. 2017, 8). Håndskrevne og trykte himmelbrev ble utformet og sirkulerte side om side i disse hundreårene.

Illustrasjon 1. Varianter av det berømte «Thielebrevet», som ble trykt i København 1770, ble spredt over hele Skandinavia. Dette brevet fra slutten av 1700-tallet tilhørte Ingeborg Toppe på gården Toppe i Åsane. Det mangler årstall, men var, som nederste linje forteller, trykket i Thieles boktrykkeri. (Foto: Arkivverket/Statsarkivet i Bergen)

113


Flere teoretikere har i de senere år pekt på den glidende overgangen mellom trykk og håndskrift. Det er argumentert for at formatet ikke nødvendigvis utgjorde noen forskjell for leserne (Berndtsson mfl. 2017). Andre har pekt på hvordan håndskrevne pamfletter og skillingstrykk også ble produsert i stedet for trykte skrifter og nyhetsblad (Hemstad 2017, 105; Brantzæg 2018). Håndskrifter var rimeligere og kanskje også raskere å produsere enn de trykte. De håndskrevne himmelbrevene var som regel anonyme utover underskriften fra Vårherre selv og kunne vanskelig spores og slås ned på i en tid der sensur knyttet til eneveldet var regelen snarere enn unntaket (Krefting 2017). Men også de trykte himmelbrevene var i likhet med andre flyveblad, pamfletter og skillingstrykk nærmest umulig å kontrollere og unnslapp sensuren (Krefting 2017; Brantzæg 2018, 8). Håndskrevne varianter kunne være praktfulle, og som David McKitterick peker på, kunne trykktekniske forutsetninger føre til at ulike eksemplarer fra samme opplag varierte i kvalitet. Trykte himmelbrev kunne være vakkert dekorert, med kunstferdige border, ranker av blomster og engler som spilte basun (se illustrasjon 1). Mange av de trykte brevene var kolorerte og virkelig noe å vise fram – eller henge i ramme på veggen (Clausen 1985). I likhet med andre småtrykk ble også himmelbrevene festet i lokket på reise- og skipskister – og har derfor ofte også blitt beskrevet som «kistebrev» (Paulsen 2001, 213). Men også håndskrevne himmelbrev kunne tegne inn visuell inspirasjon fra de trykte, som jeg kommer tilbake til senere. Trykk og håndskrift var ikke to konkurrerende medier der den ene var overlegen eller foretrukket framfor den andre, men to medier som – med McKittericks ord – «jobbet sammen» (Berndtsson mfl. 2017, 8). Himmelbrevet eksisterte i begge former, samtidig. Himmelbrevet oppfordrer i seg selv til skriftutøvelse og avskrift, til framvisning av teksten, og blir dermed også en oppfordring til lesevirksomhet. Himmelbrevets transmediale egenskaper forsterkes ytterligere ved sine koblinger til muntlighet, med sin messende ordlyd. I motsetning til trykte himmelbrev, som kan spores gjennom bruk av tresnitt, trykkested og så videre, lar ikke de håndskrevne eksemplarene seg så lett plassere. Vi vet ikke hvem som førte dem i 114


pennen, eller hvor. Imidlertid kan papiranalyse også gi informasjon om enkeltobjektene og deres dateringer, noe jeg kommer tilbake til. Denne typen metodikk og teknologi kan også være ytterst fruktbar innenfor bokhistorie generelt. I det følgende vil jeg se nærmere på Norges trolig eldst daterte håndskrevne brev, for enkelhets skyld heretter kalt «1604-brevet», selv om brevet nok ikke er like gammelt. En nærlesning av teksten kan si noe om tekstens iboende spenning mellom autentisitet og kopieringspraksis. Gjennomgangen av et enkeltobjekt fungerer også som utgangspunkt for å sammenlikne senere trykte og håndskrevne eksemplarer. En måte å undersøke himmelbrevenes tekstlige stabilitet og dets varianter på er å sammenlikne tre etablerte deler, en introduksjon, en kjernetekst og en avslutning. 1604-brevets indre logikk: mangfoldiggjøring og autentisitet Den aller første linja i «1604-brevet» står i en annen font enn resten av teksten. Den lyder som følger: «Kopi av dette brev som Gud Herren selv har skrevet».2 Allerede i denne første setningen slår brevet fast sin autentisitet ved å referere til en guddommelig autoritet, en «original» utenfor teksten. De følgende introduserende linjene utdyper «originalens» guddommelige karakter og budskap og retter oppmerksomheten mot hvordan brevets autentisitet og funksjon er uløselig knyttet til måten brevet først hevder å ha vist seg fram på: I Mikkelborg i forstaden hang et brev og ingen vet hva det hang i. Det er skrevet med forgylte bokstaver og sendt dit av Gud ved engelen. For den som vil skrive ut dette brevet, bøyer det seg og lukker seg opp, men for den som griper etter det, viker det og flyr bort. Dette er bud og befaling som engelen kjente og åpenbarte.

2 Alle henvisninger til teksten i «1604-brevet» refererer til Arnhild Mindrebøs og Erik Simensens modernisering, trykt i Berg 2017, 106–107.

115


Kjerneteksten utgjør Guds egne ord. Fra dette punktet i brevet og ut er det et klart skifte i tone: Teksten er direkte, insisterende og krevende, og retter seg direkte til leseren eller tilhøreren. Det er skrevet i jegform, i et muntlig språk, repetitivt og messende som i en preken, med ord og uttrykk som publikum nok ville kjenne igjen fra kristne gudstjenester (Hebing 2012). Brevet anvender minnetekniske virkemidler, som repetisjoner og rytme, der ord og vendinger er som avtrykk av muntlige overleveringer. Ordene ville trolig være lette å gjenkjenne, lette å fortelle videre: Dere, sier Herren, det er jeg, Jesus Kristus, som med egen guddommelig hånd har skrevet dette brev. Den som sier imot dette, er forlatt og har aldri hjelp av det. Den som har dette brevet og ikke åpenbarer det, han er forbannet fra den kristelige kirken og forlatt av min allersommektigste hånd. Dette brevet skal den ene etter den andre utskrive, og om dere har bedrevet så mange synder som sand i havet, som gress på jorden, som løv på trærne og som stjerner på himmelen, da skal det være dere tilgitt. Den som ikke tror dette brevet, han skal dø, og hans barn skal lide den onde død. Omvend dere, ellers skal dere finnes i helvete til evig tid.

Teksten er en påstand, den har et trefoldig budskap som maner til handling: Brevet er sant; det skal vises fram, og det skal mangfoldiggjøres. Dette er selve kjernen i himmelbrevet. Straff og belønning tildeles suksessivt etter hvordan eieren behandler brevet videre, og hvor aktivt han eller hun tar del i brevets videre utbredelse: Den som tviler, holder brevet skjult eller snakker det imot, vil få ulike former for straff. For den som tror, og som viser brevet fram til andre (og, implisitt, forteller om det), vanker det belønning. Den aller høyeste velsignelsen tilfaller imidlertid skriveren, eller rettere sagt skriverne i flertall, for de blir mange, «den ene etter den andre» skal skrive brevet ut – og tilgis for synder så tallrike som sanden i havet, gresset på jorden og stjernene på himmelen. Disse linjene er karakteristiske gjengangere i de aller fleste himmelbrev – både trykte og håndskrevne. Brevet oppfordrer til å holde kristne bud og leveregler, man skal for eksempel ikke «begyte den andre med tungen», «kruse sitt hår til hovmodighet» eller begjære sølv eller gull. Gjennomgående fremmes at 116


hviledagen skal holdes hellig: ikke arbeide om søndagen, gå flittig i kirken. Derfor har himmelbrevene i ettertid gjerne blitt betegnet som «søndagsbrev» (Hebing 2012). Budskapene flettes i hverandre, og gjentas. En annen senere beskrivelse av himmelbrevene er «amulettbrev». I de aller siste linjene av «1604-brevet», før den avsluttende signaturen, er brevets iboende beskyttende kvaliteter beskrevet i detalj – sammen med oppskriften på hvordan beskyttelsen kunne opprettholdes: Jeg vil tilspørre dere på den ytterste dag […] hvem som har dette brevet i huset eller bærer det hos seg, den skal torden og uvær ikke skade og skal bli hjulpet fra ild og vann. Den personen som bærer dette hos seg, får en gledelig avskjed fra denne verden. Hold mine bud og befaling som jeg har sendt dere.

Som dokument med en særegen verdi kan himmelbrevene minne om avlatsbrevene – men der avlatsbrevenes sannhetsgehalt hvilte i geistlige personers segl, kom himmelbrevet «direkte» fra Guds hånd, med bare engelen som mellomledd. Begge garanterte eieren en bedre framtid, og var et verdipapir i seg selv. Avlatsbrevene konsentrerte seg om det hinsidige, og lovet forkortelse av skjærsildens pinsler. Himmelbrevet bød på trippel gevinst. Ikke bare garanterte himmelbrevet syndsforlatelse i etterlivet (og dermed implisitt, soningstiden i skjærsilden) – det lovet også eieren en god død, pluss beskyttelse i det dennesidige. Den som hadde brevet i hus eller på sin person, ble beskyttet mot ild og vann. Brevet åpnet med påstanden om at det var en kopi – samtidig er eksemplaret, kopien, undertegnet og datert «Jeg, den sanne Jesus Christus, 1604» (se illustrasjon 2). Hva betyr dette? Som Nagel og Wood har gjort oppmerksom på, er ikke forholdet mellom «kopi» og «original» entydig. Det kan oppfattes som konstituerende – slik at skillet mellom dem praktisk talt ikke eksisterer, at det er irrelevant på en måte som gjør at kopien er originalen – eller det kan betraktes som performativt – altså som en etterlikning (Nagel og Wood 2010). Hver kopi i himmelbrevsjangeren konstruerer ideen om et originalt brev, og hver kopi som blir produsert, utgjør en potensiell ny original. Signaturen, «Jeg, den sanne Jesus Kristus», binder sammen den guddommelige originalen og det fysiske objektet, som et segl. Autentisiteten er uløse117


lig knyttet til ideen om den guddommelige originalen og til i hvilken grad det fysiske objektet blir akseptert for hva det utgir seg for å være, nemlig en avatar av Gud selv. Følger man tekstens indre logikk, er brevets eksistens et bevis på at det er ekte: Det er mangfoldiggjort fordi det er sant. Det tekstlige påbudet, og selve kopieringsakten, impliserer et løfte om å transformere hver ny original til noe mer enn seg selv. Når det blir kopiert, vil det samtidig bli en del av en kjede av identiske brev, hvor Guds stemme lyder som et kor, der hver kopi er sterk fordi den er legio.

Illustrasjon 2. «1604-brevet», forside. (Foto: Nasjonal­biblioteket)

I dette himmelbrevet er «originalen» beskrevet som et mirakel: en åpenbaring av gylne bokstaver som hverken kan holdes, berøres eller eies. Den nye transformasjonen, eller «kopien», ble utformet i blekk og satt på papir. Denne kopieringsprosessen forutsetter skriveteknologi: ferdigheter i skrift og tilgang på blekk og papir. 118


Det finnes knapt noe informasjon om «1604-brevets» proveniens, men en papiranalyse kan by på mer kunnskap om det fysiske objektet. Det håndlagde papiret som er brukt, er billig og lite eksklusivt. Legningen er god, men linet som er brukt, er mørkt og av billig kvalitet. En gjennomlysning avslører imidlertid et vannmerke med Amsterdams byvåpen (se illustrasjon 3). Dette kan tyde på at papiret ble produsert i Nederland, fra tiden omkring 1675, da et svært likt vannmerke er funnet i et datert dokument framstilt av den nederlandske papir­ makeren Pieter van der Ley (Churchill 1967, nr. 13). Det tidligste eksempelet på at Amsterdams byvåpen ble brukt som vannmerke, er datert 1635, men da ble papiret framstilt i Frankrike på bestilling av hollenderne. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor lenge en papirform med himmelbrevets vannmerke har vært i bruk, men papirkonservator ved Nasjonalbiblioteket, Nina Hesselberg-Wang, utelukker at papiret eksisterte i 1604.3

Illustrasjon 3. «1604-brevet»: Et vannmerke med Amsterdams byvåpen kan så vidt skimtes i papiret dersom man snur brevet på kant og gjennomlyser det. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

3

Papiranalysen er gjennomført av Nina Hesselberg-Wang ved Nasjonalbiblioteket.

119


Videre er det brukt to typer blekk i skriveprosessen: sort blekk for å skrive hovedteksten, brunsort på dateringen «1604». Brevet var trolig skrevet av et eksemplar datert 1604. Men hvorfor skulle man bruke et annet blekk på datoen? Kunne det være tilbakedatert av en eller annen grunn? Hvem satte akkurat dette brevet i sirkulasjon, hvorfor, for hvilket publikum? Vi vet ikke.

Illustrasjon 4. «1604-brevet», bakside. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Baksiden av brevet forteller sin egen historie. Arket har vært brettet fem ganger, til en firkant i lommestørrelse. Det er mørkere i bretteflaten som vender ut, slitt og hullete i brettekryssene (se illustrasjon 4). Noen har skrevet det av, det har vært i bruk. Noen har lukket og åpnet det mange ganger, stukket det i en lomme eller inn i klærne, båret det rundt, tett på kroppen. Kanskje har de vist det fram flirende og skrytende, i dagslyset. Kanskje tatt det fram igjen nattestid, i usikkerhet og frykt. For når var syndene for mange, for store? Med reformasjonen 120


fulgte strenge forbud mot dyrkelse av martyrer og relikvier. Katolsk religiøs praksis fortsatte imidlertid i hemmelighet i århundrer (Rian 2017, 27). Himmelbrevet med sitt aktive budskap kan ha fungert som en relikvie, en beskyttelse i det jordiske livet, en garanti for framtidig frelse. Brevteknologi I middelalderen var skrift et sjeldent syn. Tilliten til det skrevne ord sto sterkt blant vanlige mennesker, og skrift på pergament var lenge geistligheten og lovens domene. Dette gjenspeiles i dokumentenes form. En vanlig åpning i for eksempel eiendoms- og rettsdokumenter var en hilsen fra Gud og de navngitte tilstedeværende. Det var stilet til «alle som kunne se eller høre» brevet (Berg 2017; Hamre 2004, I–XVII). Saken eller tvisten ble nedfelt i skrift, og de tilstedeværende satte avslutningsvis sine segl på som garanti. Dokumentet utgjorde dermed den autoritative beretningen, som ble bevart for ettertidens lesere og tilhørere, og som hadde status som juridisk dokument. Hendelser som ble formulert i skrift, skulle overleve både menneskets forgjengelige liv og skrøpelige minne. Forfalskning av dokumenter var imidlertid et velkjent problem, med en historie like lang som skrivekunsten selv. Samtidig som skrivekunsten ble tatt i bruk for å nedtegne det folk gjerne ville skulle huskes, dukker det opp forfalskninger, og tiltak for å avsløre dem (Hamre 2004, 5–9). Dokumentene ble gransket gjennom analyser av skrift, tekst og segl. Svindlere ble avslørt ved nettopp deres manglende evne til å reprodusere fortidens tegnsetting og språk (Hamre 2004, 10). Mistanke om forfalskning ble unngått ved praksisen med å lage «rett kopi», den såkalte vidisse (Hamre 2004, 15). Det latinske ordet vidisse betyr «har sett». I en vidisse ble den originale teksten skrevet ordrett inn i det nye dokumentet. Dette dokumentets gyldighet ble deretter garantert gjennom vitner, som påførte segl, signatur og datering. Denne tradisjonen har trolig også påvirket himmelbrevenes kopieringspraksis, der det nettopp er inngangene og utgangene rundt kjerneteksten som ser ut til å endres. På 1600-tallet var brev fortsatt sjeldne, selv om papirproduksjonen tok seg opp, papir ble mer tilgjengelig og skrivekunsten ble høyeste 121


mote blant de kondisjonerte fra rundt 1550. Adelen fikk, i Bjørns beskrivelse, «skrivekløe» – de hadde råd til dyrt papir og kunne utvikle sine skriveferdigheter (Bjørn 2001). Vanlige folk fulgte etter. Utover 1700-tallet, og samtidig med at trykketeknologien ble mer utbredt, utviklet også brevteknologien og håndskriftkulturen seg. Papir ble rimeligere. For stadig flere, og både menn og kvinner, ble det viktig å kunne skrive, og ikke minst ble det viktig å mestre den moderne brevteknologien i en verden der postgang og kommunikasjon gjorde avstander stadig mindre. Det er nærliggende å tenke at både håndskrevne og trykte himmelbrev – som nettopp oppfordrer til avskrift – også tjente som forelegg for den som ville lære. Dessuten dreide bruken av håndskrift gjennom det lange 1700-tallet seg bort fra forestillinger om skriftens guddommelighet, blant annet i retning av individet og dets indre personlige liv. Dette er uløselig forbundet med utbredelsen av privatbrevet, som gradvis også etablerte seg som en arena, et eget rom for fantasi og kreativitet. Det manglet ikke på verken fantasi, kreativitet eller stolte spor av skriveren selv i produksjonen og spredningen av Guds eget brev. Variasjoner: Inngang, straff, utgang To håndskrevne himmelbrev datert 1648, som begge finnes ved Riksarkivet, har det samme oppsettet som «1604-brevet», og nærmest identisk intro: De er begge «sandferdige copier», skrevet av Gud og sendt til jorden av Mikael. Innholdet er det samme, og de fleste formuleringene er nærmest identiske; også i disse forlates dem som skriver av, for synder så mange som sanden i havet og stjernene på himmelen. Men det er noen endringer. I det ene brevet, skrevet med utrent hånd, er det føyd til at man ikke skal la søndagen gå i sus og dus. I det andre, skrevet med jevn og rutinert håndskrift som av en profesjonell skriver, er budbringeren Mikael oppført som Guds sønn. Straffeutmålingen er imidlertid mer detaljert, formuleringene mørkere: Den som ikke tror, og skjuler brevet, straffes med pestilens, krig, sult og dyrtid (Paulsen 2001). Jensen pekte på himmelbrevenes to ulike innganger. I den ene svevde originalen som en hildring, i gylne bokstaver i en hellig by, gjerne i en kirke, over døpefonten. I den andre, som ble langt mer van122


lig, og særlig i Danmark i de bevarte trykte himmelbrevene, ble himmelbrevet overlevert direkte til en ofte navngitt person, på et mer spesifikt sted (Jensen 1895). Denne varianten, de såkalte Just-brevene, framstiller en langt mer konkret henvendelse mellom avsender og mottaker. I disse brevene er «originalen» allerede ferdig skrevet, fortsatt i gylne bokstaver, men nå overleveres det personlig av engelen til bonden, i åkeren eller langs landeveien. Ofte het den navngitte fattigmannen Just ( Justus betyr «ærlig»), av og til Isak, eller Morten. Overleveringen kunne være overveldende. Bonden skulle bringe brevet videre til presten (som ikke alltid trodde på bondens ord om engel, og heller mente det var et spøkelse) på et navngitt sted, for eksempel like utenfor København («den mest syndige av alle byer») eller i Odense på Fyn, eller andre steder. I Sverige ble himmelbrev gjerne nedsendt i Bohus, og ett ble i 1667 overrakt bonden Thure Månsson (Paulsen 2001, 212). Introduksjonen åpner for dramatiske utmalinger og lokale tilpasninger, og finnes i både trykte og håndskrevne himmelbrev. Den mer direkte adresseringen er interessant, da den umiddelbart følges av en begrunnelse: Gud i himmelen ble forstyrret av de fattiges «Sut og Raab». Brevet ble levert personlig av engelen, via Just og til presten, men var stilet kollektivt, til de gjerrige rike som ikke ville dele: «Gi akt på dette brev!» Det handler ikke så mye om kopiering lenger. Kun én gang nevnes skriveren, selv om den rause syndsforlatelsen opprettholdes. Den som skriver av, skal fortsatt forlates for synder så mange som sand i havet, gress på jorden og stjerner på himmelen. Endringen i himmelbrevets leveranse åpner for lokale tilpasninger. Med en konkret adresse framstår innholdet også langt mer oppviglersk og politisk dreid, og kunne nok med letthet tilpasses – og medvirke til – situasjonell sosial, politisk og religiøs uro. I Just-brevene var foranledningen for den himmelske forsendelsen kollektiv – i motsetning til den første – og straffedommen var kollektiv. Tekstens appell om omvendelse fastholdes hele veien, men betydningen forsterkes gjennom de stadig mer utmalende straffedommene. Et himmelbrev fra Fidje i Froland er datert 27. januar 1742. Dette ble levert til Isak av engelen Mikael, som viste seg tre ganger for ham i landsbyen Myesbysted en mil utenfor København. Heller ikke 123


her skal man krølle håret eller bruke «de høie toppe» (kanskje de da så moderne fontangene). De vanlige elementene, som søndagsbudskapet og amulettfunksjonen, er med. Truslene er imidlertid langt sterkere, for eksempel vil verden gå under innen ni år hvis ikke menneskene omvender seg, det blir sykdom og blodsutgytelse, og hunger så stor at «Moderen skal æde sitt eget barn» (Låg, 1983; Paulsen 2001). Amulettfunksjonen er også utvidet. Nå beskytter også brevet mot sverdet. En egen gren av amulettbrevene, de såkalte «Haus-und Schutz-brevene», stopper også blødninger, og ble brukt av soldater under ulike kriger (Jensen 1895; Paulsen 2001). I Aust-Agder finnes et håndskrevet brev fra 1848.4 Også i dette har Isaak hatt besøk av engelen, kun «tvende ganger», men engelen var klar som «en Ildlue» da han slo kappen og hetten av og viste seg. Selve brevet strekker seg over flere ark, håndskriften framtrer som hverdagslig mot slurvete, tidvis er det fylt inn «…» der de opprinnelige ordene som skulle skrives av, var uklare. På dette tidspunktet var papir langt mer tilgjengelig enn 100 år tidligere, og man kan lett tenke seg en skriver som har plass til å boltre seg, både i den innledende overleveringsscenen og i utgangens undergangsvisjoner. Den bestående elendigheten og kommende forferdelsen knyttes enda mer eksplisitt til nødvendigheten av umiddelbar omvendelse enn tidligere. De «vanlige» linjene er med, som syndene som skal tilgis – som sanden i havet, stjernene på himmelen etc. Straffebeskrivelsene er usedvanlig grundig utmalt. Det heter «Dommedag», ikke «den ytterste dag», som i tidligere brev. Var det ikke for de fattige, ville det ikke kommet regn på jorden på 15 år, «… der skal blive sådan en Blodsutgydelse at dend ene skal icke kjende dend anden for Blod» – og her innskytes fra venstre marg og med pil at «Moderen skal æde sit Barn», før det rundes av med noen kraftsalver:

4

Brevet er bevart ved Aust-Agder museum og arkiv, Kuben.

124


[…] og der skal blive så stor Elendighed og Siugedom og Pestilentz at hvo som leger sig krank og sund om Aftenen, skal lige død om morgenen, og der skal være så stor Ælendighed at Mennisken skal raabe af iamer omvænder i eder og bliver bedre da skal i fornemme tusende aar suk ikke regner mere en et aars alder […].

Brevet avsluttes uten punktum og signatur. Det såkalte «Sparstadbrevet» fra Valdres, også dette datert 1848, har en annen interessant utgang. Brevet er signert av Gud – men også av avskriveren selv, Olsen, datert «7de april 1848». Brevet er en kopi av et brev som hang over døpefonten – og det har ikke bare en, men to underskrifter (Faksimile i Hermundstad 1946). Teksten er rammet inn med inntegnede parallelle linjer, noe som peker mot muligheten av at brevet kan være avskrift etter et trykt eksemplar. I flukt med teksten nederst i brevet er dette føyd til: «Skrevet Paa Garden Spastad Den 26. September 1843 Lars Olsen». Mellom disse strekene, nederst på arket, har navnet til den eldste eieren fått plass – og kanskje for å fylle ut tomrommet mellom linjene, for å skape symmetri og skjønnhet, er det fylt ut med kruseduller til høyre der skriften tar slutt. «Skrevet i Nordre Qvam Den 28 April 1782 af Tilhørende Knud Hendriksen Sparstad i Wang i Waldres §§§§§§§§§§§§§§§». Et tredje og usedvanlig sjarmerende himmelbrev, som dessverre bare eksisterer i fotokopi, demonstrerer tydelig hvordan trykte himmelbrev også kunne påvirke de håndskrevne. Teksten er nokså standard, dette udaterte håndskrevne brevet er et Just-brev, med omfattende beskrivelser av kollektiv straff og sterke oppfordringer til omvendelse. Skriften er kunstferdig og jevn – og rikt illustrert med håndtegnede border rundt hele teksten. Det er imidlertid åpenbart at skriveren har sett, eller kanskje sett etter og skrevet av, et trykt himmelbrev – og latt seg inspirere av de vakkert dekorerte trykksakene. I hvert hjørne er det tegnet utsnitt fra takene i et by-tablå – kanskje ment å være den syndigste av alle byer – og på hver sin side av tittelen «himmelbrev» har noen tegnet to høyst personlige engler i helfigur, med struttende hårtuster og fyrstikkben, som innbitt spiller på enorme, stripete og kjegleformede basuner (se illustrasjon 5).

125


Illustrasjon 5. Ivrige basunblåsere. (Foto: Aust-Agder museum og arkiv, Kuben)

I Isaac Olsens kopibok finnes også et himmelbrev. Brevet har Olsen selv skrevet av og datert 1717: «Paa Nÿ ud Copieret af mig» (Willumsen 2017, 70).5 Kopiboka består av en rekke håndskrevne og svært ulike tekster, hovedsakelig ført i pennen av Olsen selv i årene 1703–1717, til bruk i hans virke som lærer og forkynner i den første misjonsvirksomheten blant Finnmarks samiske befolkning. Himmelbrevet ble sannsynligvis nedtegnet året etter at Olsen hadde fullført sin gjerning i Finnmark og var på vei mot Trondheim. Han tok følge med Thomas von Westen som misjonerte blant den samiske befolkningen lenger sør, også han på oppdrag fra Misjonskollegiet. Himmelbrevet er innskrevet i kopibokas tredje og siste del, og er høyst sannsynlig ført inn sammen med andre tekster som de hørte eller leste på steder de overnattet, på embetsmannsgårder, fogde- eller presteboliger. I beskrivelsene av himmelbrevet trekkes de vanlige særtrekkene fram: Straffen for å betvile brevet, belønningen for å spre det (og med gjengangeren «synder så mange som …» skrevet inn), amulettfunksjonen og brevets iboende

5

Takk til Liv Helen Willumsen for instruktive samtaler om Isaac Olsens kopibok.

126


beskyttelse mot ild og vann (Willumsen 2017, 71–72). Her finnes også oppfordringen om å holde hviledagen hellig (Skjelmo og Willumsen 2018, 54). Oppfordringene til å holde søndagen hellig, til å gå i kirken og ikke arbeide, utgjør, som nevnt tidligere, et helt sentralt og gjentagende budskap i himmelbrevenes kjernetekst, derav betegnelsen «søndagsbrev». Himmelbrevet er plassert i kopibokas tredje del, sammen med diverse tekster som kan knyttes til folkelig kultur: Moralske fortellinger, spøkelseshistorier, gåter, regnefortellinger, oppskrifter på nytelsesmidler. Det kan dermed framstå som en form for kuriosa. Samtidig er det fristende å knytte himmelbrevet til andre sider av boka, og samtidig ha Olsens langvarige virke som misjonær in mente. Willumsen legger vekt på den statlige interessen for forholdene i Finnmark (Willumsen 2017, 60–62) og beskriver hvordan også kirkeforordningenes bestemmelser om helligdagsvektere – at noen personer pekes ut som ansvarlige for at helligdagsfreden overholdes – er skrevet inn i Isaac Olsens bok. Videre nevner Willumsen en instruks, undertegnet av prost og amtmann i Vadsø og datert 4. august 1711, der det står at Olsen selv (og sognepresten) skulle føre tilsyn vedrørende overholdelse av instruksen om helligdagsvektere (Willumsen 2017, 62). Det er fristende å spekulere i om en mann som Isaac Olsen kunne ha flere grunner til å skrive av himmelbrevet. Himmelbrevene representerte ikke en offisiell kirkepolitikk, men når det gjelder helligdagsholdelsen sammenfaller autoritetenes bestrebelser med et av himmelbrevenes helt sentrale budskap. Hvem hadde interesse av å sette brevene i sirkulasjon? Og hvor adskilte var den kirkelige autoritet fra lekfolks kultur? Isaac Olsen signerte sin kopi, og han skrev det av etter fullendt misjonsgjerning i Finnmark, men det er ikke utenkelig at også kirkens menn kunne ha nytte av å (re)aktivere versjoner av himmelbrevet. Serieproduksjoner og transnasjonalitet Rundt 1720 ble flere partier himmelbrev trykt i København. Opplysningsmannen Ludvig Holberg kommenterte fenomenet flere steder, med sterk skepsis. I komedien Barselstuen demonstrerer han gjennom 127


boktrykkerens kone Arianke at det slett ikke var Gud som hadde skrevet disse brevene, men at de ble produsert som billig juks for å tjene penger: «… de eeneste Bøgger, som vi har profit paa, ere de, som vore Svenne skriver selv, vor Dreng Lars satte forleden et Himmel-Brev over paa Dansk, hvor af vi soldte over 4000 Exemplarier» (Holberg 1723). Nå er jo Arianke en litterær figur, og kan neppe tas som sannhetsvitne for opplagstallene, selv om de nok ikke var helt urimelige. Ariankes hjertesukk sier likevel noe om funksjonen av slike én-sides småtekster som himmelbrevet, og hvordan de eksisterte i randsonen for den trykte boka. De var billige og raske å produsere, lette å omsette, og inntektene kunne brukes til å produsere mer kostbare trykksaker. De skapte vanligvis heller ikke sensurmessig bryderi. Da trykkeriets navn måtte stå på småtrykkene, fungerte disse også som reklame for bedriften. I likhet med Ariankes himmelbrev ble også virkelighetens himmelbrev oversatt – i dette tilfelle fra tysk – og gjennom oversettelsen åpnet mulighetene seg samtidig for endringer i teksten, justeringer av presentasjonen, som lokale tilsnitt, utbroderinger av innholdet som kunne appellere til kjøpernes smak, pynt og kolorering. I virkelighetens København ble det eldste kjente dansktrykte himmelbrevet trykt tre år før Barselstuen ble vist på scenen. I Det folkelige danske træsnit, der V.E. Clausen gir gode fortegnelser over et tyvetalls trykte himmelbrev, gjengis også selve brevet (Clausen 1985, 69). Teksten på tre kolonner er omsluttet av vinranker og fikentrær, to engler holder i en krone mens de blåser på basuner over brevets innledende linjer: Et Brev udi Kircken til St: Germana, Af Tydsk oversat paa Dansk Aar 1720. Dette Brev har Gud self skreven Og ved Engelen Michael nedsendt til os paa Jorden; Hvilcket er med forgyldte Bogstaver og at see udi Kircken til St. Germain eller Grondoria kaldet hvor samme Brev svever over Daaben (Clausen 1985, 82).

Med mindre justeringer er kjerneteksten svært lik brevet datert 1604: Den som arbeider om søndagen, er fordømt, håret skal ikke kruses, leseren skal tro brevet er sant; den ene skal «… meddele den anden Copie af dette Brev, og om I have giort saa mange Synder som 128


Sandskorn i Havet, og saa mange som Løv paa Trærne og saa mange som der ere Stjerner paa Himmelen skal de være eder forladne …». For den troende beskytter brevet mot «Ild og Tordenlag». Tvileren vil riktignok dø, og «pinis ævindelig», men dette er en særdeles nøktern straffebeskrivelse sett opp mot senere himmelbrev. Et av de mest kjente var himmelbrevet trykt av J.H. Thiele i København, i den toårige perioden Struensee satt ved makten og avskaffet den statlige sensuren (se illustrasjon 1). I 1770 produserte Thiele minst to ulike varianter med kolorerte randtegninger og basunblåsende engler omgitt av blomster og frukt. Det er bevart minst et dusin av disse på ulike danske steder. Men også en annen, ukjent københavnsk trykker produserte himmelbrev dette året (Clausen 1985, 82). Clausen, som anvender tresnittene til å spore de ulike brevenes trykkested, beskriver også et dekorert fragment som ble trykt i Århus av Jørgen Fønsssom ble trykt i Århus av Jørgen Fønss, trolig mellom 1720 og 1730 (Clausen 1985, 82). De danske himmelbrevene ble distribuert til Norge, solgt og trykt opp igjen på ulike steder, med mulighet for lokale endringer. Flere eksemplarer av Thieles brev er funnet i Norge. De har, som eksemplaret vist i illustrasjon 1, ingen guddommelig signatur utover den avsluttende linja «det er aapenbaret», men under selve brevteksten, adskilt med en linje, står det i mindre font: «Kiøbnhavn, trykt og findes tilkiøbs hos Joh. Rud. Thiele, boende i Store Helliggeiststræde No 150 og 51», eller som i et brev funnet på Voss, «Kiøbenhavn Aar 1770, trykt hos J.R. Thiele». Et liknende himmelbrev har signaturen «Trykt i København 1700». Ved Sivert Aarflots trykkeri i Volda ble himmelbrev produsert i 1811, 1817, 1821 og 1843 (se illustrasjon 6). De skal ifølge Jostein Fet alle ha vært basert på Thieles himmelbrev. (Fet 1995, 246; Fet 2006, 64). Mellom 1846 og 1848, da Beyer drev trykkeri, utga han himmelbrev som avrundes med linja «trykt og forlagt hos Fr.D. Beyer i Bergen». Det ser ut til at han trykte to svært ulikt utseende utgaver hva dekor og oppsett angår (Espelid, 1964). Brevene ble solgt i boktrykkeriene, på torget i byene eller av omreisende kremmere – som også selv var aktive i prosessen med å skaffe flere varer. 129


Himmelbrev i koleraens tid I 1853−1855 ble forbindelsen mellom autentisitet og kopieringspraksis alvorlig utfordret da boktrykker Jacob Wulfsberg ble tiltalt for blasfemi etter å ha trykt et parti himmelbrev. I motsetning til tilfellet med «1604-brevet» har vi informasjon om konteksten, og dermed også kilder for å hevde at en rasjonalitet i denne spesifikke situasjonen utfordrer den andre. Høyesterettsdommen forteller om en bedømmelse av himmelbrevene ikke bare som falske, men som blasfemiske og dermed straffbare ifølge statens og lovens juridiske rasjonalitet. Høyesterett presenterer ikke bare et annet syn enn folkekulturens, men overprøver også den så lenge dominerende autoriteten til originalen – brevets påstand om at dette er Guds eget ord – og dermed også den indre dynamikken i spredningen av himmelbrevene. I 1843 klager avisa Granskeren over at det på «… disse kanter har oftere været rejst om med Himmelbrev, Viser om Syner i Danmark, Tyskland, Legender og alskens aandelige Trusler om at omvende sig. Alt upaatalt av øvrigheten, og Alt forgjæves …» (sitert etter Fet 1995, 246). Ti år senere reagerte øvrigheten, i tiltalen og rettssakene mot boktrykker Jacob Wulfsberg og kremmer Jacob Brandevold i 1853–1855 (Thuesen 1927, 76–79; Paulsen 2001, 221–227). Rettssaken er enestående i himmelbrevenes historie. Gjennom den får vi innblikk i en konkret historisk kontekst, som beskriver det trykte himmelbrevets transnasjonale og nasjonale utbredelse, dets etterspørsel, distribusjon og trykkhistorie. Den forteller om en ny tids reaksjoner – moralsk og juridisk – på en flere hundre år gammel ubrutt tradisjon og kopieringspraksis. Høyesterettsdommen slår også fast endrede holdninger til brevets autoritet, noe som kan forklares ved at forbindelsen mellom original og kopi er endret. Tidlig på sommeren 1853 hadde boktrykkeren Jacob Wulfsberg i Drammen trykt et større parti himmelbrev på bestilling av den omreisende kremmeren Peder Hansen Brandevold. Brandevold brakte sitt eget eksemplar og bestilte 2000 identiske trykk. Wulfsberg trykte i tillegg 1200 brev ekstra for egen regning. Av sine egne sendte han 250 eksemplarer til Christiania, for salg i Wulfsbergs Boglade. Utenfor den samme bokladen, samme høst, ble noen gutter brakt inn for politiet 130


etter å ha solgt himmelbrev på gata. På brevene var trykkeriets navn anført, J.W. Wulfsbergs Bogtrykkerie, men ikke trykkestedet. Brevene ble konfiskert, og de utgjorde bakgrunn for og bevismateriale i rettsaken mot Wulfsberg og Brandevold som skulle strekke seg over de neste to årene, fra byretten i Drammen via Lillehammer byrett til Christiania Stiftsoverrett og helt til Høyesterett. Tiltalepunktene var hele tiden disse: forleggerens manglende påføring av sted og dato, og blasfemi. Den 27. september ble Wulfsberg tatt inn til forhør og tiltalt for å ha utgitt blasfemisk skrift og for ikke å ha anført trykkestedet. Ifølge Criminallovens (senere straffelovens) kapittel 8, § 1 skulle «den som forhåner eller bespotter Guds hellige navn eller sakramentene eler driver spott med statens religion, dømmes med fengsel eller bøter. Men hvis det skjer i trykt skrift, med Fengsel eller strafarbeide i femte grad» (Criminalloven 10.8.1842). Det framgår av sakens referat i Norsk Rets­ tidende at dommerne la trykkefrihetsforordningen av 1799, § 16, til grunn for domsavsigelsen (Norsk Retstidende 1855, 572). Denne slo fast at forfatterens, publisistens og boktrykkerens navn og stedet for trykkingen skulle stå på både store og små trykk (Kgl. Forordn. M.v.XII, 1797–99, 683−684). På Wulfsbergs trykte himmelbrev sto bare navnet J.W. Wulfsbergs Bogtrykkerie – ikke Drammen, der trykkeriet lå. Flere aviser fulgte saken fra arrestasjonen, gjennom de ulike rettsinstansene og fram til den siste domsavsigelsen. For Wulfsberg kom dommen som en overraskelse: Bare et tiår tidligere hadde han produsert tilsvarende himmelbrev for salg uten at det avstedkom en eneste reaksjon. I 1853 var imidlertid situasjonen en annen. Dette året, fra slutten av juni til november, slo koleraen til for tredje gang, hardere enn noensinne. Utbruddet i Drammen spredte seg raskt til Christiania, og flere tusen døde. Christiania-Posten var nådeløs i sin kritikk av Wulfsberg og skrev at han ikke bare forsøkte å tilvende seg pengefordeler ved hjelp av «den simple Mands Overtro; men […] endog ere hensynsløse nok til at benytte den nedtrykte og fortvivlede Sindsstemning, hvorunder saa mange lide i denne Hiemsøgelsens Tid, for at fraliste de mindre oplyste og fattigere Folkeklasser deres Skillinger» (Christiania-­ Posten, 21. september 1853, 3). Koleraen rammet uten sammenlikning de fattigste hardest. 131


Allerede dagen etter forsvarte Wulfsberg seg i Drammens Tidende, i en artikkel (som i avisa sto plassert rett under den skjematiske oversikten «Af Kolera Angrebne i Drammen», med rubrikker for «Anmeldte» og «Døde»), der han påpekte at himmelbrevene ble trykt i juni, før utbruddet av koleraen. Han hadde vært nølende til å gjennom­ føre ordren fra Brandevold, skriver han, men lot seg overtale av kundens ord om at han lett kunne få dem trykt et annet sted. Wulfsberg ble ytterst overrasket ved myndighetenes inngripen. Ingen hadde reagert da han tolv år tidligere, og for en annen mann, hadde trykt «flere tusen eksemplarer av et tilsvarende brev, oversatt fra tysk». I hans øyne var himmelbrevet et «sammensurium uten egentlig mening», men fortsatt sterkt etterspurt i ulike perioder av «en viss Klasse av Befolkningen». Hans erfaring var at denne etterspørselen avtok, og var fullstendig harmløs (Drammens Tidende, 22. september 1853, 3). Brandevold fortalte sin historie i retten 20. desember 1853 – en historie som også forteller mye om himmelbrevenes lokale distribusjon, om marked og salg. Peder Hansen Brandevold levde blant annet av handel med bøker og viser. Tre år tidligere hadde han kjøpt et parti på 500 himmelbrev hos boktrykker Selmer på Lillehammer. Dette partiet var bestilt av en fastboende på Lillehammer, kalt Carl Svenske, som hadde brakt sitt eget eksemplar til Selmer for opptrykk. Brandevold hadde solgt sine 500 eksemplarer på veien til Drammen for mellom to og fire skilling per stykk. Da han hadde ett eksemplar igjen, gikk han til Wulfsberg for å få trykt flere. På veien tilbake til Lillehammer oppdaget han imidlertid at det fantes himmelbrev i nesten hver gård i bygdene han var innom. Han mente også at kjøperne ikke trodde på innholdet, men at de kjøpte skriftene av nysgjerrighet (Norsk Rets­ tidende 1855, 572–576). Jeg har ikke funnet noen gjenværende eksemplarer av himmelbrevene med Wulfsbergs navn på trykk. Det finnes imidlertid et eksemplar festet til papp, merket «supprimert» og påskrevet for hånd: «Bogtrykker Wulfsberg i Drammen blev ved Høiesteretsdom 185[5] (se Retstid.) dømt til Bøder for Trykningen af dette Himmelbrev» (Himmelbrev 1853, Nasjonalbiblioteket, se illustrasjon 6). Men brevet er uten Wulfsbergs navn. Derimot kan dette arket stamme fra partiet 132


Illustrasjon 6. «Originalen» til Wulfsberg-brevet? Med håndskrevet notat. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

133


Brandevold kjøpte på Lillehammer, og som Wulfsberg kopierte. En papiranalyse avslører bokstaven «e» i vannmerket, noe som tydelig indikerer at papiret var laget på Gausa Bruk nær Lillehammer. Bokstaven «e» er den siste bokstaven i «Iver Bøe»: Navnet på eieren av papirmølla utgjorde en del av vannmerket som ble brukt der mellom 1852 og 1860 (Fiskaa 1973, 319).6 Dette eksemplaret inneholder alle passasjene som avisene refererte til – blant annet denne, som også sto i 1604-brevet, de andre håndskrevne eksemplarene og i samtlige av de trykte: Jeg Jesus Christus selv haver skrevet dette Brev med min egen guddommelige Finger; og hvo som haver dette Brev, skal den ene efter den anden lade udskrive; omenskjønt han haver bedrevet saa mange Synder som Sand i Havet, Græs på Jorden og Stjerner paa Himmelen, skal de dog forlades hannem.

En linje som kan gjenkjennes fra kopiene av Thiele-brevet – og i et av Riksarkivets håndskrevne brev fra 1648 (Paulsen 2001, 217) – kan ha vært spesielt provoserende, gitt omstendighetene: «Der skal blive saa stor Sygdom og Pestilense, at den, som lægger sig frisk om Aftenen, skal være død om Morgenen.» Men det var signaturen på brevet som gjorde at Høyesterett tok i bruk kriminallovens kap. 8, § 1, om blasfemi. Brevet var signert «Jesus av Nazareth er mit Navn, som lader dette Brev tilsyne» (Aftenbladet 26. september 1855, 1–2). Retten skjønner ikke rettere, end at det Ovenciterede er af blasphemisk eller gudsbespotteligt Indhold baade derved, at Himmelbrevet er udfærdiget i Frelserens Navn, og fordi det ligefrem indeholder, at den blotte Besiddelse og Udbredelse af Himmelbrevet kan skjenke Menneskene deres Synders Forladelse (Norsk Retstidende 1855, 574–575).

I Lillehammer ble boktrykker Selmer frikjent, da saken var foreldet. Byretten i Drammen, Drammens Byting, frifant de tiltalte mot at de betalte saksomkostningene, der Wulfsberg betalte to tredjedeler.

6

Papiranalysen er utført på Nasjonalbiblioteket av konservator Chiara Palandri.

134


Christiania Stiftsoverrett mente imidlertid noe annet, og dømte Wulfsberg til 40 dagers fengsel på «sedvanlig fangekost», Brandevold ti dager på vann og brød. Wulfsberg fikk i tillegg en usedvanlig saftig mulkt på 160 speciedaler, som skulle gå til Drammens fattigkasse. Saken ble anket til Høyesterett, som opprettholdt Overrettens dom. Etter benådningssøknad innstilte Høyesterett til kongen, mai 1855, om at boten måtte settes ned til ti daler: Dette gjaldt kun bestemmelsen om at trykksaker skulle oppgi trykkestedet. Når det gjaldt blasfemi­ paragrafen, fantes det ingen nåde. Det hører med til historien at selv de mest kritiske avisene kommenterte dette som en usedvanlig høy pris å betale (Morgenbladet 02. oktober 1853). Himmelbrevenes troverdighet og autoritet har blitt utfordret like lenge som fenomenet har vært kjent. Det er likevel stor forskjell på Jersins teologiske kritikk av himmelbrevene på 1600-tallet og Høyesteretts dom 250 år senere i en tid da verden gradvis hadde blitt avfortryllet, gjennom opplysningstid, industrialisering og modernitet. Noe nytt skjer i måten å tenke på samtidig med kolerautbruddet, og kommer til uttrykk nettopp i saken Wulfsberg: Himmelbrev trykket noen tiår tidligere var ikke viktige nok til å reagere på. Men det var salg av brev med «Guds underskrift» – masseprodusert og solgt til fattigfolk – som beskyttelse mot sykdom i månedene koleraen herjet og folk døde som fluer. Koleraepidemiene representerte et gjennombrudd for en ny paradigmatisk tenkemåte knyttet til sykdom, smitteårsaker og samfunnets ansvar, noe som ikke minst ble målbåret av avisene. Avisene fungerte som både en arena for opplysning og for samfunnskritikk (Roos 2017, 14). I denne konteksten ble himmelbrevets autentisitet utfordret av en sterk argumenterende rasjonalitet, den nye medisinske fornuften sammen med en bredere opplysningsbevegelse. Til tross for den harde dommen i Wulfsbergsaken ble det trykt himmelbrev med det samme tradisjonelle innhold og oppsett så sent som i 1908. I Årbok for Bjørnør gjengis et slikt både i faksimile og utskrift, det hadde vært oppbevart i en andaktsbok. Brevet ble trykt i Centraltrykkeriet i Trondheim, som ble etablert i 1908, så himmelbrevet er derfor trykt i 1908 eller senere (Paulsen 2001). I Danmark ble det trykt himmelbrev både i 1893 og i 1895 (Jensen 1895). 135


I mer enn tre svimlende århundrer eksisterte både trykte og håndskrevne himmelbrev side om side. De kom og forsvant, dukket opp igjen og sirkulerte i ulike geografiske områder, i ulike sosiale, politiske og kulturelle sammenhenger. Teksten spredte seg nærmest uforandret over landegrensene, som sanden i havet og stjernene på himmelen. Den ble lest og skrevet av, trykt og dekorert, i en tid da både håndskrift og trykkekunst etablerte og utviklet seg som medium og produksjonslinjer. Himmelbrevene ble solgt, kjøpt og tatt vare på – til både kirkelige og juridiske autoriteters forargelse, og til kopisters, kremmeres og boktrykkeres fortjeneste. De ble båret på kroppen, hengt på vegger i glass og ramme – til pynt og for moro skyld. De ble festet på innsiden av utenlandsfarernes skipskister, og er funnet på tyske soldaters kropper etter slagene under annen verdenskrig (Paulsen 2001, 213). De utgjør en særegen tekst i randsonene av den trykte bokas historie.

136


Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Aust-Agder museum og arkiv, Kuben, Personalia, Aust-Agder, boks 4, Himmelbrev Nasjonalbiblioteket, Oslo, Ms.fol.3877. «Copie aff dette Breff Som Gud Herren sielffuer skreffuet Haffuer…» («1604-brevet»). (https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_24814)

Trykte kilder Himmel-Brev. 1853. (https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_ digibok_2018013026001) Holberg, Ludvig. 1723. Barselstuen (http://holbergsskrifter.dk/)

PERIODIKA Aftenbladet, 1855 Christiania-Posten, 1853 Drammens Tidende, 1853 Norsk Retstidende. Ugeskrift for praktisk Lovkyndighed, 1855 Morgenbladet, 1853

Sekundærlitteratur

Amundsen, Arne Bugge. 1995. «Mig Engelen tiltalte saa ...» I Sæt ikke vantro i min overtroes stæd: Festskrift til Ørnulf Hodne på 60-årsdagen, redigert av Arne Bugge Amundsen og Anne Eriksen, 21–59. Oslo: Novus Forlag. BERG, SIV FRØYDIS, red. 2017. Fortidens stemmer. Brev fra Nasjonalbibliotekets samlinger 1378–1776. Oslo: Nasjonalbiblioteket. Berg, Siv Frøydis. 2018. «The proof of the original is in the copying: Heavenly chain letters.» I Museums as Cultures of Copies: The Crafting of Artefacts and Autheticity, redigert av Brita Brenna, Hans Dam Christensen og Olav Hamran. London: Routledge.

1 37


Litteratur Sekundærlitteratur

Berndtsson, Tim, Otto Fischer, Annie Mattsson og Ann Öhrberg. 2017. «Innledning: 1700-tallets skriftkulturer.» Sjuttonhundratal. Nordic Yearbook for Eighteenth-Century Studies 14:8–16. Bjørn, Hans. 2001. «‘Ganske venligen tilskrevet i egen hand.’ Studier i den danske adels ‘skrivekløe’ i renessansen.» I Riget, magten og æren. Den danske adel 1350–1660, redigert av Per Ingesman og Jens Villiam Jensen, 334–368. Århus: Århus Universitetsforlag. Brandes, Edvard. 1898. Holberg og hans scene: Opførelser og Fremstillere. København: Gyldendal. Brandtzæg, Siv Gøril. 2018. «Skillingsvisene i Norge 1550–1950.» Edda 2: 93–109. Brenna, Brita, Anne Eriksen og Gro Bjørnerud Mo. 2017. «Theorizing Copies.» Culture Unbound 9(1):6–22. Chartier, Roger, Alain Boreau og Cécile Dauphin. 1997. Correspondence. Models of Letter-Writing from the Middle Ages to the Nineteenth Century, oversatt av Christopher Woodall. Cambridge: Polity Press. Churchill, Winston A. 1967. Watermarks in paper in Holland, England, France etc. in the XVII and XVIII centuries and their interconnection. Amsterdam: Menno Herzberger & Co. Clausen, V.E. 1985. Det folkelige danske træsnit i etbladstryk 1565–1884. Danmarks Folkeminder, bd. 85. København: Foreningen Danmarks Folkeminder. Dahl, Gina. «Himmelbrev i arkivverket». https://www.arkivverket.no/utforsk-­ arkivene/bokaret-2019/himmelbrev-i-arkivverket. Lastet ned 20.05.2019. Dreyer, Rasmus. 2017. «Hans Tausen mellem Luther og Zwingli.» Ph.d.-avhandling, Fakultet for teologi, Universitetet i København. Eriksen, Anne. 2017. «Copies, Concepts and Time.» Culture Unbound 9(1):6−22. Espelid, Knut L. 1964. «Himmelbrev», Bergens Tidende. https://spesial.w.uib.no/?page_id=1234. Lastet ned 21.05.2019. Fet, Jostein. 1995. Lesande bønder. Litterær kultur i Norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget. Fet, Jostein. 2003. Skrivande bønder. Skriftkultur på Nord-Vestlandet 1600–1850. Oslo: Det Norske Samlaget. Fet, Jostein. 2006. Eksetiana. Aarflots Prenteverk 1890–1935. Oslo: Det Norske Samlaget. Fiskaa, Haakon M. 1973. Norske papirmøller og deres vannmerker 1695–1870. Oslo: Oslo Universitetsbibliotek. Fuglestad, Morten. 2002. «Jærtegn i Bergen på 1600-tallet.» Doktorgrads­ avhandling, Universitetet i Bergen.

138


Sekundærlitteratur Litteratur

Gilje, Nils og Tarald Rasmussen. 2002. Tankeliv i den lutherske stat, bind 2 i Norsk idéhistorie. Oslo: Aschehoug. Gundersen, Trygve Riiser. 2004. «Bondekunnskapens arkeologi.» Nytt Norsk tidsskrift 2:217–223. Hamre, Lars. 2004. Innføring i diplomatikk. Oslo: Hamriana. Hebing, Rosanne. 2012. «The Textual Tradition of Heavenly Letter Charms in Anglo-Saxon Manuscripts.» Amsterdamer Beiträge zur älteren Germanistik: Secular Learning in Anglo-Saxon England 69:203−222. Hemstad, Ruth. 2017. «’Kampagnen med Blæk i stedet for Blod’: Håndskrifter, trykk og opinionskamp i skandinavisk offentlighet 1801−1814.» Sjuttonhundratal. Nordic Yearbook for Eighteenth-Century Studies, 14:104−126. Hermundstad, Knut. 1946. «Himmelbrev. Et nyfunne himmelbrev frå Sparstad i Vang på Stee i Vestre Slidre.» Tidsskrift for Valdres historielag 24:384–388. Jensen, Kr. Sandfeld. 1895. «Himmelbreve.» Dania: tidsskrift for dansk sprog og litteratur samt folkeminder 3:193–228. Krefting, Ellen. 2017. «Enevelde, offentlighet og Peter Frederik Suhms hemmeligheter.» I Eneveldet før undergangen: politisk kultur i Norge 1660–1814, redigert av Trond Bjerkås og Knut Dørum, 385−411. Oslo: Scandinavian Academic Press. Lausten, Martin Schwarz og J. Oskar Andersen. 1979–1984. «Hans Tausen». I Dansk Biografisk Leksikon, 3. utg. København: Gyldendal. (http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=298173. Lastet ned 2.11.2017). Låg, Torbjørn. «Himmelbrev». https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/ nytt-om-gammelt/1983/himmelbrev/. Lastet ned 20.05.2019. Nagel, Alexander og Christopher Wood. 2010. Anachronic Renaissance. New York: Zone Books. Paasche, Fredrik. 1914. Kristendom og kvad. En studie i norrøn middelalder. Kristiania: Aschehoug & Co. Paulsen, Helge. 2001. «Himmelbrevene.» I Arkivfagets profesjonalisering. Festskrift til Jørgen H. Marthinsen. Norsk Arkivforum 16:208–228. Kristiansand: Norsk Arkivarforening. Rian, Øystein. 2017. «Reformasjonen som katastrofe i Norgeshistorien. En revolusjon ovenfra og utenfra i et katolsk land.» I Fra avlatshandel til folkekirke. Reformasjonen gjennom 500 år, redigert av Elbjørg Haug, 19−42. Oslo: Scandinavian Academic Press. Roos, Merethe. 2017. «Praktisk Viisdom i Foranstaltninger mod Cholera – tiltak og pressedekning i 1853.» Michael Quarterly 14:199–216. Skjelmo, Randi Hege og Liv Helene Willumsen. 2018. «Isaac Olsens kopibok – en kilde til tidlig misjon i Finnmark.» Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap 1:44–57.

139


Litteratur Sekundærlitteratur

Thuesen, Arthur. 1927. Beslaglagte og supprimerte bøker i den norske litteratur. Oslo: Bibliofilklubben. Thuesen, Arthur. 1960. Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge. Oslo: Gyldendal. Willumsen, Liv Helene. 2017. «Isaac Olsens kopibok som kulturuttrykk på tidlig 1700-tall.» Sjuttonhundratal. Nordic Yearbook for Eighteenth-Century Studies 14:58–82.

140


6. Norske trykk 1740–1819 – en bibliografisk analyse

Øivind Berg

Den norske bok- og skriftkulturen gjennomgikk store endringer i løpet av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Hva kan bibliografisk informasjon fortelle oss om denne utviklingen, og om samfunnsutviklingen generelt – politisk, kulturelt og teknologisk? I dette kapittelet presenteres resultatet av et registreringsarbeid som ble utført i forkant av Nasjonalbibliotekets pågående retrospektive bibliografiske prosjekt «Norske bøker 1519–1850».1 Formålet med denne bibliografien er å gi en samlet bibliografisk tilgang til bøker publisert før 1850 i Norge og av nordmenn i utlandet. Det aktuelle delprosjektet dekker tidsrommet 1740–1819 og utgjør for utgivelser fra denne perioden grunnlaget for bibliografien.2 Året 1814 har i norsk bibliografisk sammenheng representert et tidsskille. For utgivelser før 1814 har man vært henvist til Hjalmar Pettersens Bibliotheca Norvegica og for tiden etter 1814 til Norsk Bokfortegnelse. Norges politiske atskillelse fra Danmark i 1814 medførte imidlertid ikke umiddelbart noe brudd på det kulturelle området. Det norske skriftspråket var fortsatt dansk, og mange norske forfattere

1 Norske bøker 1519–1850, https://www.nb.no/bibliografi/nor1519/, har godt over 4000 innførsler, de fleste av bøkene er digitalisert. 2 For perioden 1643–1740 er et lignende registreringsarbeid utført av Anne Eidsfeldt, og deler av dette presenteres i hennes bidrag i denne boken.

141


publiserte fortsatt sine skrifter i Danmark også utover på 1800-tallet.3 Helt siden før reformasjonen hadde skrift- og bokkulturen i Norge vært en del av en felles dansk-norsk bokkultur. Derfor ble det ikke skilt mellom norske og danske forfattere verken i det første dansk-norske forfatterleksikonet (Worm 1771–1784) eller den første allmenne dansk-norske bokfortegnelsen (Fasting 1793). Også det neste litteraturleksikonet, som ble utgitt av danske Rasmus Nyerup og norske Jens Kraft, var et felles dansk-norsk leksikon (Nyerup og Kraft 1820). Arbeidet med dette startet i 1813, men første bind utkom først i 1818 etter en offentlig debatt om innlemming av norske forfattere (Bruhns 2004, 277). Oppfølgeren, Erslews leksikon (Erslew 1843–1853) var også opprinnelig tenkt som et felles dansk-norsk leksikon, men planene ble endret underveis.4 Arbeidet med dette leksikonet skapte også debatt, og striden sto mellom dem som anså språket som den avgjørende faktoren for den litterære kulturen, og som nødig ville skille seg av med de norske forfatterne, og dem som anså litteraturen som en viktig del av den nasjonale identitetsbyggingen. Det endte imidlertid med at de danske og de norske forfatterne og deres utgivelser skilte lag på det litteraturleksikalske området (Bruhns 2004, 281).5 Den norske bokbransjen ekspanderte raskt på begynnelsen av 1800-tallet, og antall utgitte publikasjoner økte formidabelt, som jeg skal vise i dette kapittelet. Med dette økte også behovet for en bibliografisk oversikt over norsk bokproduksjon. Den første beskjedne oversikten ble publisert anonymt i 1832 (Lange 1832). Bokbransjen, det vil si bokhandlerne og forleggerne, var viktige pådrivere i den videre utviklingen. I 1848 utga Martinus Nissen, amanuensis ved Universitetsbiblioteket, en retrospektiv fortegnelse over publikasjoner utgitt i Norge siden 1814, og året etter publiserte han den første statistiske

3 Se også Narve Fulsås’ kapittel i denne boken for en problematisering av forståelsen av hva som er «norsk» litteratur i denne situasjonen. 4 En av årsakene var at den norske redaktøren, Bernt Moe, trakk seg fordi han ønsket å utgi et eget norsk leksikon (Bruhns 2004, 347). 5 I 1863 utkom Jens Krafts Norsk Forfatter-Lexicon 1814–1856, og i 1885 kom første bind av Jens Brage Halvorsens Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880.

142


oversikten over norsk litteratur (Nissen 1849). Nissen ønsket å vise bredden i den norske bokproduksjonen, og innlemmet derfor alle typer publikasjoner i sin bibliografi, også småtrykk uten personlig forfatter. Nissen mente for øvrig at man ikke kunne snakke om noen «egen norsk litteratur» før etter 1814, og dette året var derfor et opplagt startår for hans bibliografi (Nissen 1848, 178). Denne bibliografien dannet et mønster for en serie retrospektive bokfortegnelser fram til en løpende registrering av norske utgivelser kom i gang med pliktavleveringsloven av 1882 og etableringen av en egen avdeling ved Universitetsbiblioteket for den norske litteraturen i 1883 (Bull 1932). Denne kartleggingen av den norske bokproduksjonen inngikk i 1800-tallets nasjonsbygging og i utviklingen av en nasjonal identitet (Henden 2017, 258). Allerede på 1700-tallet finner vi hos en del skribenter kulturpatriotiske holdninger og påpekning av nordmenns betydning i dobbeltmonarkiet. Peter Frederik Suhm har i Tronhiemske Samlinger en oversikt over «Norske Lærde» og deres «Skrifter som gjøre Landet Ære, og virkeligen vise at Lærdom og Kundskab, siden de begyndte, dog aldrig have været reent uddøde hos os» (Suhm 1762, 171). Som nordmenn regner Suhm i denne sammenhengen personer som er født i Norge, og utelukker dermed dansker bosatt i Norge. Men nordmenns publikasjoner regner han med uavhengig av hvor de er utgitt. For bibliografen Hjalmar Pettersen var det også langt seinere et viktig anliggende å synliggjøre nordmenns betydelige andel av den dansk-norske felleslitteraturen. Han oppgir eksplisitt «nasjonale grunner» for utgivelsen av sitt bibliografiske storverk Bibliotheca Norvegica i fire store bind fra 1899 til 1924. Første bind har tittelen Norsk Boglexikon 1643–1813 og dekker publikasjoner utgitt i Norge fram til 1814. De tre øvrige bindene dekker «Norvegica extranea».6 Med dette la Pettersen et utvidet nasjonalbibliografibegrep til grunn for sin bibliografi, og Norvegica extranea har siden i varierende omfang inngått i den norske nasjonalbibliografien.

6 Norvegica extranea omfatter nordmenns publikasjoner i utlandet, samt utenlandske publikasjoner om Norge og nordmenn.

143


Rammer og innretning for den bibliografiske analysen Som grunnlag for denne undersøkelsen har jeg lagt Pettersens utvidede nasjonalbibliografiske begrep, men utenlandske publikasjoner om Norge og nordmenn er ikke tatt med. Med «norske trykk» forstås i denne undersøkelsen selvstendige utgivelser trykt i Norge og utgivelser trykt utenfor Norge av personer født i Norge. Dette utvidede nasjonalbibliografibegrepet inkluderer derfor både nordmenns publisering i utlandet og utlendingers publisering i Norge. Periodiske publikasjoner som aviser og tidsskrifter, samt artikler i periodiske publikasjoner og antologier, faller imidlertid utenfor rammen. Som nevnt innledningsvis ble innsamlingen av bibliografiske data, som ligger til grunn for den analysen som her skal presenteres, utført for å etablere et håndterbart datagrunnlag for den bibliografiske databasen Norske bøker 1519–1850. Med utgangspunkt i registerapparatet til Bibliotheca Norvegica ble dette verket systematisk gjennomgått, og bibliografiske innførsler for de enkelte utgivelsesårene ble samlet. Disse er supplert først og fremst med innførsler fra BIBSYS-databasen,7 som dekket bestanden ved Nasjonalbiblioteket og ved norske fagog forskningsbibliotek, og dernest på grunnlag av andre bibliografiske kilder.8 Perioden 1740–1819 ble ferdigstilt på et tidlig tidspunkt, og inkluderte dessuten alle utgivelser uavhengig av omfang, og pekte seg slik ut som gjenstand for en bibliografisk analyse.9 Analysen omfatter følgende bibliografiske opplysninger: omfang (format og sidetall), utgivelsessted, språk, emne og publikasjonstype. I de tilfellene der kilden har manglet opplysninger, er disse basert på anslag så langt det har vært mulig. Utgivelser uten oppgitt trykkeår er ikke inkludert. Dette innebærer at alle tall er beheftet med en viss usikkerhet og må betrak-

7 BIBSYS-databasen er nå konvertert til biblioteksystemet Oria, hvor bibliografien Norske bøker 1519–1850 inngår. Viktigste kilder for trykk etter 1814 er Halvorsens forfatterleksikon og Norsk Bog-Fortegnelse 1814–1847.

8



9



Bibliografien Norske bøker 1519–1850 omfatter i første omgang bare trykk med omfang på mer enn 48 sider. Som denne undersøkelsen viser, utgjør dette bare en tredjedel av det totale antallet trykk i tidsrommet 1740–1819 (se bilag IV).

144


tes som minimumstall. De enkelte bibliografiske opplysningene er oppsummert for hvert enkelt år og sammenfattet i tiårsperioder. Tallmaterialet finnes i bilag I–VI (se appendiks). Noen hovedtrekk i den norske bokproduksjonens utvikling 1740–1820 Hvilket omfang hadde den norske bokproduksjonen, og hvor omfattende var nordmenns publiseringsvirksomhet i tiden før 1800? Her må det presiseres at forfattere som tidligere har forsøkt å anslå dette, som Roar Tank og Lis Byberg, definerer den «norske bokproduksjonen» som publikasjoner utgitt i Norge, slik at deres tall ikke inkluderer nordmenns publikasjoner i utlandet. Tallene er derfor ikke direkte sammenliknbare med tallene i denne undersøkelsen. Roar Tank oppgir den norske bokproduksjonen fra starten i 1643 fram til atskillelsen fra Danmark i 1814 til 3231 publikasjoner (Tank 1932, 18).10 Lis Byberg anslår den norske bokproduksjonen i tidsrommet 1750–1815 til drøyt 2300 utgivelser (Byberg 2007, 141).11 Hun presiserer at dette må betraktes som et minimumstall, noe som bekreftes av denne undersøkelsen, som gir antallet 3222 norske utgivelser for samme tidsrom, og 3754 utgivelser for tidsrommet 1740–1820. I tillegg kommer 1987 danske utgivelser av nordmenn og 202 utgivelser utenfor Danmark og Norge (fig. 2). Også tallet 3754 fra denne undersøkelsen er et minimumstall, for anslagsvis 1000 leilighetsvers (begravelses- og bryllupsvers) fra Bibliotheca Norvegicas første bind kommer i tillegg. Videre er et ukjent antall anonyme skillingstrykk der verken trykkested eller trykkeår er oppgitt, ikke tatt med.12 Til det totale antallet norske trykk (utgitt både i Norge og i utlandet) på 5943 kommer også Ludvig Holbergs utgivel-

10 Tank redegjør ikke for sin kilde, men tallet er trolig basert på en opptelling av innførsler i Bibliotheca Norvegica, bd. 1. 11 Bybergs beregning er basert på Jostein Fets undersøkelser av danske og norske utgivelser av religiøs litteratur 1750–1799 (Fet 1995) og Svend Bruhns’ undersøkelser av dansk bokproduksjon (Bruhns 2004). 12 Antas å være trykt på 1700-tallet i Danmark eller Norge. Slike trykk er i liten grad inkludert i Bibliotheca Norvegica, men finnes ukatalogisert i flere biblioteks samlinger.

145


ser, som heller ikke er tatt med, men som utgjør 330 utgaver og opplag utkommet i Danmark 1740–1820.13 Sammenlagt gir dette et minimums­ tall på om lag 7500 norske trykk i perioden 1740–1820, men et endelig og sikkert tall er det ikke mulig å gi. Man er i denne sammenheng henvist til bibliografier og kataloger, som alle er mer eller mindre ufullstendige, og det er betydelig usikkerhet knyttet til representativiteten. Dette gjelder særlig for de minste trykkene, som kom i små opplag, og sjelden ble tatt vare på.

200

150

100

50

19 18

10 18

00 18

90 17

80 17

70 17

60 17

50 17

17

40

0

Figur 1. Totalt antall norske trykk 1740–1819

Diagrammet i figur 1 viser variasjonen i antall utgitte norske trykk i undersøkelsesperioden. I løpet av disse 80 årene tredobles trykkproduksjonen og øker jevnt fra 30–40 årlige utgivelser i tiåret 1740–1750 til 100–120 i tiåret 1810–1820. Diagrammet viser at utgivelsestallet varierer fra år til år med en del markante utgivelsestopper: 1749, 1771–1772, 1800–1802, 1808–1809 og 1813–1815. Disse toppene i trykkproduksjonen forekommer i turbulente perioder med uår, krig eller politiske endringer, kanskje med unntak for året 1749, der utgivelsestoppen primært kan tilskrives den storstilte feiringen av den oldenborgske konge­ slekts 300 år ved tronen. Tabellen i figur 2 viser forholdet mellom

13 Tallet er basert på en opptelling i Ehrencron-Müllers forfatterleksikon. Holbergs danske utgivelser er ikke tatt med i Bibliotheca Norvegica, siden Hjalmar Pettersen planla å samle Holbergs utgivelser i et eget bind, som ble påbegynt, men ikke fullført.

146


utgivelser i Norge og Danmark. Antall publikasjoner utgitt i Norge nesten femdobles i tidsrommet 1740–1820, mens norske trykk utgitt i Danmark marginaliseres. I tiåret 1740–1749 utgjør andelen trykk utgitt i Norge 42 prosent av totalen. I tiåret 1810–1819 utgjør denne andelen hele 86 prosent. Norge

Danmark

Andre

Sum

År

Antall

%

Antall

%

Antall

%

1740–49

182

42

231

53

23

5

436

1750–59

251

47

259

49

19

4

529

1760–69

324

58

217

39

15

3

556

1770–79

455

55

328

40

41

5

824

1780–89

379

56

280

41

20

3

679

1790–99

483

62

290

37

11

1

784

1800–09

705

70

293

29

6

1

1004

1810–19

975

86

89

8

67

6

1131

Sum

3754

63

1987

33

202

3

5943

Figur 2. Utgivelsesland for norske trykk 1740–1819

Utgivelsessted Forleggerfunksjonen slik vi kjenner den i dag, utviklet seg i Danmark-Norge først mot slutten av 1700-tallet. På 1600-tallet og store deler av 1700-tallet var det boktrykkerne som ivaretok de viktigste forlagsfunksjonene, slik at utgivelssted i denne kartleggingen vanligvis betyr trykkeriets lokalisering.14 I løpet av 1600-tallet ble det etablert permanente boktrykkerier i flere danske provinsbyer, og i 1643 fikk også Christiania sitt trykkeri (Bjerke 2017, 147). Med unntak av noen få år var det sammenhengende trykkerivirksomhet i Christiania. Etablering av boktrykkeri forutsatte kongelig privilegium, og utover på

14 Se Anne Eidsfeldts bidrag i denne boken.

1 47


1700-tallet ble trykkerivirksomheten konsentrert i hovedstaden København som følge av helstatens sentraliseringspolitikk. Bergen fikk imidlertid sitt trykkeri i 1721 og Trondheim sitt i 1739. I 1740 var det dermed tre trykkerier i drift i Norge. Kristiansand fikk trykkeri i 1779, slik at det i 1800 var fire trykkerier i Norge. Men disse var til dels dårlig utstyrt og hadde dårlig kapasitet.15 Til sammenlikning var det 21 trykkerier i drift i København, og mange var utstyrt med flere trykkpresser (Ilsøe 1992, 226). Som vist i diagrammet i figur 3 ble det trykt flere bøker både i Bergen og i Trondheim enn i Christiania helt fram til 1800, med unntak av tiåret 1740–1749. Dominansen var i realiteten enda større, siden, som tidligere nevnt, mange av leilighetsskriftene registrert i Bibliotheca Norvegica ikke er tatt med. Mellom 1790 og 1810 var Bergen den største trykkprodusenten i landet med 25–30 årlige utgivelser.16 Fra 1781 var norske trykkerier pålagt pliktavlevering til det Kongelige Bibliotek i København. Henrik Horstbøll skriver at leveransene fra trykkeriene i Norge hadde sitt kvantitative tyngdepunkt i trykkene fra Bergen, som nådde et høydepunkt nettopp i 1790-årene, mens det kom lite fra Christiania og ingenting fra Trondheim og Kristiansand (Horstbøll 1998, 65). Et vendepunkt for den norske bokproduksjonen kom i 1808, da antallet utgivelser i Christiania tidoblet seg i løpet av noen få år og Christiania ble den desidert største utgivelsesbyen for norske trykk (se bilag I). Bakgrunnen var den britiske marineblokaden, som medførte at kommunikasjonslinjene til København ble brutt og vanskeliggjorde publisering i København for nordmennene.17 I denne situasjonen ble det patriotiske Selskabet for Norges Vel opprettet for å fremme norsk kultur og næringsliv (Collett 2009, 13–40). Selskapet ble en viktig aktør i arbeidet med å styrke bokhandel og trykkeri­ virksomhet i Christiania (Øverland 1909, 40–43). I løpet av få år økte antallet trykkerier i Christiania fra ett til fem, og den gjennomsnittlige

15 Om trykkerivirksomhet i Norge, se Jacobsen (1983). 16 Medvirkende til den store trykkproduksjonen var at Bergen på denne tiden hadde mange svært aktive skribenter, som for eksmpel prestene Bernt Børretzen og Johan Nordahl Brun. 17 I 1807 opprettet kronprins Frederik en egen norsk regjeringskommisjon, som styrte landet fra Christiania fram til 1810.

148


årlige produksjonen var på nærmere 70 skrifter i tiåret 1810–1820, med 1814 som det desiderte toppåret med hele 120 utgivelser.18 I 1808 ble det første trykkeriet utenom byene opprettet av Sivert Aarflot på gården Ekset i Volda. Dette trykkeriet hadde en betydelig produksjon, og mer enn hundre Ekset-trykk fra perioden 1810–1820 er bevart (Fet 2006). Frederikshald og Fredrikstad forekommer også som trykkested i 1814. Dette var den svenske arméens felttrykkeri, som fulgte med den svenske innmarsjen i Østfold i 1814, og var stasjonert først i Frederikshald, deretter i Fredrikstad. Fra denne pressen kom det i alt 35 norske trykk i 1814 (Nilsen 1997, 13). I kategorien «andre trykkesteder» i tabellen i figur 3 finner vi også Sorø og danske provinsbyer (Odense, Viborg, Aalborg og Helsingør). 19 Nordmenns utgivelser utenfor Danmark-Norge (Tyskland, Sverige og England) er ytterst få, og dreier seg i hovedsak om oversettelser (omtales i neste avsnitt). Chra. Bergen 600

Tr.heim Chr.sand

500

Kbh. Andre

400 300 200 100 0

1740–49

1750–59

1760–69

1770–79

År

1780–89

1790–99

1800–09

1810–19

Figur 3. Utgivelsessteder for norske trykk 1740–1819

18 Det totale antallet norske trykk i 1814 var 220 (se bilag I–VI). Ragnar Anker Nilsen har i sin bibliografi registrert 270 trykk, men her er det inkludert en del trykk som faller utenom denne analysen (Nilsen 1997, forordet). Nasjonalbibliotekets 1814-bibliografi registrerer 248 trykk i bokform utgitt i 1814, men også denne inneholder trykk som faller utenfor rammen for denne analysen (Hemstad 2014). 19 Sorø Akademi ble gjenåpnet i 1747. Flere nordmenn underviste her (blant andre Jens Kraft, Gerhard Schøning og Caspar Abraham Borch), og fikk trykt mange av sine skrifter i akademiets trykkeri.

1 49


Språk Etter reformasjonen var dansk befestet som skriftspråk i Norge, skriver Didrik Arup Seip i En liten norsk språkhistorie (Seip 1971, 23). Han trekker fram boktrykkerkunsten som en vesentlig faktor for språkutviklingen i Norge på 1600- og 1700-tallet. Dansk var enerådende både som kirkespråk og skolespråk, og bruksbøker som bibel, katekisme og salmebok var skrevet på dansk. Etter 1814 tar flere norske skjønnlitterære forfattere i bruk særnorske ord og vendinger hentet fra talemålet i norske byer og distrikter, men først med rettskrivningsreformen av 1907 ble «riksmål» normert som norsk skriftspråk (Torp og Vikør 2003, 126). I den norske nasjonalbibliografien (dvs. de nasjonal-bibliografiske katalogpostene i Oria) har utgivelser av norske forfattere etter 1814 imidlertid helt fram til nå blitt registrert med språkkoden «nob» (norsk bokmål).20 I forbindelse med arbeidet med et nasjonalt verksregister og med bibliografien Norske bøker 1519–1850 har Nasjonalbiblioteket besluttet å endre denne praksisen, slik at bøker utgitt av nordmenn før 1850 får språkkode «dan» (dansk), såframt de ikke er skrevet på dialekt eller utenlandsk språk. Konklusjonen må bli at skriftspråket var dansk i hele det tidsrommet denne undersøkelsen omfatter. Det er derfor ingen overraskelse at nærmere 90 prosent av det totale antallet norske trykk i undersøkelsesperioden er skrevet på dansk (se figur 4). Utgivelser på andre språk spiller en underordnet rolle og omfatter tysk, fransk og latin som de viktigste. Latin var enerådende som vitenskapelig kommunikasjonsspråk til godt ut på 1800-tallet. Den skriftlige kommunikasjonen innenfor akademia og den lærde verden foregikk på latin. Fram til 1800 utkom nærmere 450 norske trykk på latin. I tiåret 1740–1749 var en fjerdedel av alle norske trykk utgitt på latin. De fleste av disse var latinske avhandlinger ved universitetet i København. Ved latinskolene ble også latinen holdt høyt i hevd. Skoleprogrammer og innbydelser til de årlige offentlige eksamener ble derfor publisert på latin. Også en del

20 Se Narve Fulsås’ og Lars Johnsens kapitler for en problematisering av denne praksisen.

150


hyllingsskrifter til kongen og hans familie eller til personer med høy status i den lærde verden ble utgitt på latin. Noen få større anlagte vitenskapelige verk fikk også latinsk tekst, eller parallelltekst på dansk og latin.21 En tydelig tendens i det undersøkte materialet er at latinen taper terreng i forhold til dansk. I perioden 1800–1819 er andelen latinspråklige tekster sunket til tre prosent. Dette gjenspeiler opplysningstidens økte vekt på litteraturens nytteaspekt, og ønsket om å nå bredere ut med formidling av ny kunnskap. Også typisk vitenskapelig litteratur ble derfor ofte skrevet og utgitt på dansk. Dette gjaldt for eksempel det norske vitenskapsselskapets skrifter, som utkom fra 1761 på dansk, og ikke på latin.

Dansk Svensk Latin 1000

Tysk Fransk Engelsk

800

Andere

600

400

200

0

1740–49

1750–59

1760–69

1770–79

1780–89 År

1790–99

1800–09

1810–19

Figur 4. Språk i norske trykk 1740–1819

21 Eksempler på slike verk er Johan Ernst Gunnerus: Flora Norvegica (1766–1772), Knud Leem: Beskrivelse over Fimarkens Lapper (1767) og Martin Vahl: Enumeratio plantarum (1804–1805).

1 51


Tysk var utbredt ved hoffet og i sentraladministrasjonen og hadde høy status (Winge 1992, 185).22 Tysk var også et av den danske konglomeratstatens «offisielle» språk på grunn av den overveiende tysktalende befolkningen i hertugdømmene Slesvig og Holstein. Fransk var i bruk i diplomatiet og var en tid også populært i enkelte litterære kretser. «Fransk hadde til en viss grad avløst latin som den dannede verdens felles skriftspråk», skriver Francis Bull om opplysningslitteraturen på 1700-tallet (Bull 1958, 239). Antall tysk- og franskspråklige utgivelser er likevel helt ubetydelig i hele det undersøkte tidsrommet, med mellom to og fem årlige tyskspråklige utgivelser og enda færre franskspråk­ lige (for detaljer, se bilag II). Av de tyskspråklige er noen få originalutgivelser,23 men de fleste er oversettelser.24 I kjølvannet av misjonsvirksomheten blant samer og inuiter ble religiøs litteratur oversatt både til samisk og grønlandsk. Poul Egedes oversettelse av Det nye testamentet på grønlandsk kom i flere utgaver. Han oversatte også Luthers lille katekisme til grønlandsk.25 Både katekismen og flere oppbyg­gelsesbøker ble oversatt til samisk. Også til islandsk ble det gjort flere oversettelser. Av språkhistorisk interesse er noen spredte forsøk på å publisere på norsk talemål eller dialekt.26 Format Norske trykk utgitt i perioden 1740–1820 har en stor spennvidde hva angår publikasjonenes omfang. Her finner vi alt fra ettblads trykk til bindsterke folioutgaver. Bøkenes fysiske størrelse avhenger av arkstørrelse, antall ark og format. Formatet bestemmes av hvor mange ganger

22 Se Anne Eriksens kapittel om forholdet mellom dansk og tysk på denne tiden. 23 Johan Ernst Gunnerus oppholdt seg ved tyske universiteter (Halle og Jena) fra 1742 til 1754, og utga i dette tidsrommet både teologiske og filosofiske skrifter på tysk. 24 Biskop Peder Herslebs prekensamlinger utkom i tysk parallellutgave. Hans Egedes grønlandsbeskrivelse og Erik Pontoppidans Forsøg til Norges naturlige Historie kom i både tysk og i engelsk utgave. 25 Se også Marit Sjelmos og Jon Haarbergs artikkel om Pontoppidans katekismeforklaring i denne boken. 26 Odin Henrik Wolff og Thomas Rosing de Stockfleth publiserte vers på dialekt i henholdsvis 1761 og 1788.

152


arkene er foldet. I det undersøkte tidsrommet dreier det seg i hovedsak om folio, der ett ark gir 4 sider, kvart (8 sider), oktav (16 sider), sedes (32 sider) og duodes (24 sider). Bokhistorikeren Henrik Horstbøll betrakter bokformatet som et kommunikativt system på grunnlag av detaljstudier av danske utgivelser på 1500-tallet, der han påviser en sammenheng mellom format, skriftspråk og illustrasjonsbruk (Horstbøll 1999, 273 ff). Sammenheng mellom format og kontekst eller bruksfunksjon finner vi også på 1700- og 1800-tallet.27

2° 800 700

4° 8° 12° Andre

600 500 400 300 200 100 0

1740–49

1750–59

1760–69

1770–79

År

1780–89

1790–99

1800–09

1810–19

Figur 5. Format i norske trykk 1740–1819

Folioformatet krever isolert sett mer papir, og siden papir var en vesentlig kostnadsfaktor ved bokproduksjon, ble det største formatet primært brukt til det vi kan kalle eksklusive utgivelser, som hyllingsvers til kongelige og standspersoner. En annen bruksfunksjon var plakater (proklamasjoner, bekjentgjørelser, forordninger, o.l.). Folioformatet ble også brukt i naturhistoriske plansjeverk. Folioutgivelser utgjør om lag fem prosent av det samlede materialet, og andelen folioutgivelser varierer relativt lite gjennom hele det undersøkte tidsrom-

27 Anne Eidsfeldt skriver i sitt kapittel i denne boken om sammenhengen mellom format og bruksfunksjon på 1600-tallet.

153


met. Det samme gjelder kvartformatet, som har hatt mye av det samme bruksområdet som folioformatet, men relativt sett avtar i forhold til oktavformatet utover på 1700-tallet.28 Denne undersøkelsen stadfester at oktavformatet ble standardformatet for alle typer utgivelser etter 1790, da det utgjorde omkring 80 prosent av samtlige utgivelser. De minste formatene, duodes og sedes, spiller en underordnet rolle tallmessig, og utgjør bare omkring én prosent av utgivelsene. Ikke desto mindre har de hatt en viktig funksjon. Skrifter i de miste formatene var rimeligere å produsere og kunne derfor spres til et større publikum. I utgangspunktet ble de minste formatene benyttet til oppbyggelig litteratur som bønnebøker og salmebøker, etter hvert også til ABCer, lærebøker og håndbøker av forskjellige slag, utover på 1800-tallet også til «underholdningslitteratur» (spill, leker, humor o.l.).

Omfang I bokproduksjon er «ark» en basisenhet. Omfanget av en bok defineres av antall falsinger av arket og antall ark som er benyttet, og uttrykkes bibliografisk i form av «sidetall». På grunn av formatsystemet er multip­ ler av tallet åtte valgt som grenseverdier for omfangskategoriene i denne undersøkelsen. Av diagrammet i figur 6 framgår det at antallet publikasjoner med omfang over 16 sider kun viser en moderat økning i tidsrommet 1740–1819, og at den store økningen i publikasjonsmengden fra 1740 til 1819 først og fremst skyldes økningen av publikasjoner på under 16 sider. De minste trykkene (under 16 sider) utgjør nærmere halvparten av det samlede antallet publiserte trykk i hele perioden. Antallet flerbindsverk er temmelig beskjedent, og de fleste publikasjoner i flere bind er oversettelser av utenlandske verker. Den økende mengden av «småtrykk» reflekterer både et økende formidlingsbehov og enklere tilgang til trykketjenester.

28 Kvartformatet ble ofte anvendt for større anlagte opplysningsverker, som for eksempel Pontoppidans Norges naturlige Historie, Schønings historiske verker og Hans Strøms beskrivelse over Sunnmøre, dissertastrykk, innbydelsesskrifter og hyllingsskrifter.

154


1–16 17–48 600

49–96 97– >

500 400 300 200 100 0

1740–49

1750–59

1760–69

1770–79

År

1780–89

1790–99

1800–09

1810–19

Figur 6. Sidetall i norske trykk 1740–1819

Emner Ingen av de bibliografiske kildene som er benyttet, inneholder eksplisitte opplysninger om utgivelsenes emner. Bibliotheca Norvegica har ingen systematisk organisering, idet Hjalmar Pettersen henviser til Bibliotheca Danica. Norsk Bog-Fortegnelse 1814–1847 er utstyrt med et systematisk register. Disse verkene benytter en emneinndeling som i grove trekk er basert på inndelingen i fagdisipliner ved nordeuropeiske universiteter på 1800-tallet. Det samme gjelder organiseringen av universitetenes boksamlinger, som utover på 1800-tallet ble så omfattende at behovet for en systematisk tilgang til samlingene via bibliotekkatalogen gjorde seg gjeldende. Universitetsbiblioteket i Christiania startet i 1828 oppbyggingen av en systematisk katalog hvor den faglige inndelingen var basert på Johann Samuel Erschs fagklassifikasjon i Handbuch der deutschen Litteratur (Marcussen 2011, 103).29 Også Martinus Nissen la en inndeling i vitenskapsdisipliner til grunn for sin statistiske

29 Emneinndelingen utgjorde tolv hovedklasser, seinere utvidet til 18 klasser.

155


oversikt over norske utgivelser registrert i Norsk Bog-Fortegnelse 1814– 1847 (Nissen 1849, 196).30 De omtalte emneinndelingene er alle for omfattende til å kunne benyttes direkte ved denne analysen. Jeg har derfor valgt å fordele materialet på seks emnekategorier, samt en diversegruppe. Denne inndelingen innebærer at de klassiske fagdisiplinene filosofi, medisin og rettsvitenskap ikke er behandlet som egne emnekategorier. Filosofi er slått sammen med teologi, siden en stor del av de filosofiske utgivelsene dreier seg om praktisk filosofi (etikk), som ofte kan være vanskelig å skille fra de mange utgivelsene om kristen etikk og moral. Medisinsk litteratur er vanligvis basert på naturvitenskapelig kunnskap, og er derfor naturlig å slå sammen med naturvitenskap. Rettsvitenskap er plassert i kategorien «samfunn og politikk», fordi rettsvitenskapen på et overordnet nivå kan betraktes som en samfunnsvitenskap. Historie og geografi er samlet i én gruppe. Teknologi og håndverk er slått sammen med landbruk. Begrepet «skjønnlitteratur», slik det blir brukt i den moderne distinksjonen mellom fiksjon og sakprosa, var ikke i alminnelig bruk på 1700-tallet. Johan Samuel Ersch brukte i sin klassifikasjon «Schönen Kunste» som en hovedkategori (Ersch 1822). Martinus Nissen bruker så seint som i 1849 betegnelsen «Skjønne Videnskaber» (Nissen 1849). Jeg har på denne bakgrunn valgt å plassere skjønnlitteratur (fiksjonslitteratur) i én gruppe sammen med litteraturhistorie, filologi, estetikk og kunstvitenskap. På grunnlag av bøkenes tittel og annen bibliografisk informasjon har jeg foretatt en skjønnsbasert emnebestemmelse av hver enkelt utgivelse og plassert den i en av de seks emnekategoriene: teologi/filosofi, samfunn/politikk, historie/geografi, språk/litteratur (dvs. skjønnlitteratur)/kunst, naturfag/medisin, teknologi/håndverk/landbruk. Diagrammet i figur 7 viser at teologien var den desidert største emnegruppen helt fram til 1780-årene, da den ble forbigått av «samfunn/ politikk». Dette må anses som det mest overraskende funnet i denne analysen, særlig sett i sammenheng med Nissens analyse av norske

30 Nissen deler inn litteraturen i 14 kategorier.

156


utgivelser i tidsrommet 1814–1847. I Nissens oversikt (Nissen 1849, 196) utgjør teologi den største emnegruppen med 21 prosent av det totale antallet utgivelser. Til sammenlikning utgjør teologiens andel 17 prosent i tidsrommet 1780–1819, basert på tallene i denne analysen. Et annet iøynefallende trekk er at skrifter om samfunn og politikk overtar de religiøse skriftenes plass som største emnegruppe i løpet av 1780årene. Teologi / filosofi Samfunn / politikk 500

Historie / geografi Språk / litt. / kunst Naturfag / medisin

400

Teknologi / håndverk / landbruk Andre

300

200

100

0

1740–49

1750–59

1760–69

1770–79

År

1780–89

1790–99

1800–09

1810–19

Figur 7. Emner i norske trykk 1740–1819

I Nissens analyse utgjør emnegruppene rettsvitenskap, politikk og statsøkonomi samlet 18 prosent av utgivelsene, som nest største gruppe. I emnegruppen teologi i denne undersøkelsen inngår både teologiske utredninger, prekener, salmebøker, andaktsbøker og annen oppbyggelig litteratur. I emnegruppen samfunn/politikk inngår også den juridiske litteraturen, lovforslag (etter 1814), kunngjøringer og proklamasjoner fra myndighetene, reglementer for sosiale institusjoner og foreninger, samt kataloger og registre av alle slag. Det økte omfanget av samfunnsrelaterte utgivelser viser til en offentlighetsdimensjon, eller som Kjell Lars Berge skriver: «at den offentlige mening for alvor ble etablert som samfunnsinstitusjon» (Berge 1998, 136). I perioden 1810– 1819 utgjør slike skrifter nærmere halvparten av det samlede antallet 1 57


utgivelser. Dette indikerer en økt interesse for politisk og samfunnsrelatert litteratur i perioden 1780–1819 sammenliknet med perioden før 1780 og perioden etter 1820, og en tilsvarende mindre interesse for religion og oppbyggelige skrifter. Men her må man ta med i betraktningen at den religiøse litteraturen utkom i langt flere og større opplag enn politiske pamfletter og lovforslag.31 Utviklingen i utgivelsestallene antyder også at interessen for språk, litteratur og kunst økte markant i 1770-årene, og denne gruppen var den tredje største emnegruppen gjennom resten av undersøkelsesperioden. Tallene for denne gruppen gjenspeiler imidlertid ikke publiseringsaktiviteten på området fullt ut, da både poesi og fiksjonsprosa oftest ble publisert i de mange tidsskriftene, som spilte en stadig viktigere rolle i en ny litterær offentlighet. Det samme gjelder for utgivelser innenfor naturvitenskap og teknologi, der for eksempel skriftseriene fra de vitenskapelige selskapene var viktige publiseringskanaler. Publikasjonstyper En stor del av utgivelsene, spesielt småtrykkene, kan imidlertid vanskelig innplasseres i en fagbasert disiplininndeling, fordi skriftene ikke er utgitt innenfor rammen av et akademisk system, men er utgitt for helt andre formål. Utgivelsene er derfor også forsøkt innplassert i generiske kategorier, «publikasjonstyper», som er utformet med tanke på utgivelsenes formål og funksjon: leilighetsskrifter, oppbyggelige skrifter, administrative og juridiske skrifter, fiksjon, sakprosa og akademiske avhandlinger. Et leilighetsskrift kan defineres som et skrift forfattet ved eller til en definert anledning. De alminneligste er vers og taler til bryllup, begravelser og jubileer, minnetaler og kongehyllinger. I denne gruppen finner vi også skrifter som omtaler spesielle hendelser og begivenheter, som ulykker, brannkatastrofer, krigsbegivenheter,

31 1600-tallets religiøse poesi og salmediktning (Petter Dass, Dorothe Engelbretsdatter, Samuel Olsen Bruun mfl.) utgjorde 1700- og 1800-tallets viktigste brukslitteratur for det brede lag av befolkningen. Det er antatt at Hans Nielsen Hauges skrifter ble spredt i et antall av 200 000 eksemplarer (Gundersen 1998, 227).

158


kulturelle og sosiale arrangementer og fornemme besøk. Mange prekener er også tatt med i denne gruppen idet de er holdt ved spesielle anledninger. Prekener holdt ved ordinære gudstjenester er plassert under oppbyggelige skrifter. I denne gruppen finner vi også bønne­ bøker, salmebøker, postiller og katekismeforklaringer. Gruppen administrative og juridiske skrifter omfatter lover, forordninger og kunngjøringer, lover og reglement for foreninger og selskaper, samt alle typer fortegnelser og kataloger, for eksempel medlemsfortegnelser og auksjonskataloger. Gruppen fiksjon tilsvarer i det store og hele det vi i dag betegner som skjønnlitteratur, og her plasserer vi «litterær poesi» (men altså ikke leilighetsvers), skuespill, syngespill og kantater, samt romaner, som i hovedsak var oversatt fra utenlandske språk. Akademiske avhandlinger utgjør en distinkt gruppe med latinske doktoravhandlinger og andre dissertaser, i all hovedsak fra Københavns Universitet.

Leil.skr. 350 300 250

Oppbyg. skr. Adm./jur. skr. Fiksjon Sakprosa Ak. avh.

200 150 100 50 0

1740–49

1750–59

1760–69

1770–79

År

1780–89

1790–99

1800–09

1810–19

Figur 8. Norske trykk 1740–1819 – publikasjonstyper

Utgivelser som faller utenom disse kategoriene, informative og beskrivende tekster, er samlet i egen gruppe som har fått den moderne beteg-

1 59


nelsen «sakprosa».32 Diagrammet i figur 8 viser at leilighetsskriftene inntar en dominerende plass gjennom hele tidsrommet fra 1740 til 1819, gjennomsnittlig om lag tredjeparten av skriftene i hver av tidsbolkene. I perioden 1770–1779 er kategorien «sakprosa» den mest omfangsrike. Dette kan tilskrives «trykkefrihetsperioden» 1770–1773, som ga støtet til en økende publisering av samfunnsrelaterte pamfletter, ofte om emner det tidligere ikke hadde vært mulig å ta opp i trykte publikasjoner.33 Ellers er det verd å merke seg at kategorien «administrative og juridiske skrifter» øker voldsomt i perioden 1810–1819. Tiden etter 1814 var preget av oppbyggingen av den nye statsadministrasjonen. Dette medførte en strøm av offentlige trykk – lover, lovforslag, forordninger, kunngjøringer og politiske innspill. Fiksjonslitteraturen når sitt høydepunkt i tiåret 1780–1789, men ligger høyt også resten av undersøkelsesperioden, selv om fiksjonslitteraturen særlig etter 1810 kommer i skyggen av leilighetsdiktningen, de offentlige publikasjonene og sakprosaen.34 Det samme gjelder akademiske avhandlinger, som i perioden 1740–1749 utgjorde mer enn 20 prosent av samtlige utgivelser, men som gjennom resten av undersøkelsestidsrommet var kontinuerlig synkende.35 Oppsummering I løpet av de 80 årene fra 1740 til 1819 ble Norge forandret fra en dansk provins til en egen stat i union med Sverige, med egen hovedstad, egen grunnlov, egen statsadministrasjon og eget universitet. Utgivelsene av

32 For definisjon av «sakprosa», se for eksempel Tønnesson (2008) eller Grepstad (1997). Norsk Kulturråd benytter følgende definisjon: «litterære tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten, skrevet i en essayistisk, fortellende, resonnerende, opplysende eller argumenterende form, av én eller flere forfattere og for et allment publikum» (www.kulturradet.no). 33 Under Struensees styre ble sensuren opphevet 14. september 1770. Perioden fram til 20. oktober 1773, da et nytt reskript strammet inn bestemmelsene, er gjerne kalt «trykke­ frihetsperioden» i dansk historie, se Holm (1885) eller Rian (2014). 34 I dette tiåret og i tiårene før og etter var nordmenn svært aktive i Københavns litterære liv, blant annet gjennom Det norske Selskab, som ble stiftet i 1772. 35 Dette skyldes dels omlegginger av disputassystemet ved Københavns universitet (Løgstrup 1991, 524) og seinere opprettelsen av Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania i 1811.

160


norske trykk gjenspeiler og dokumenterer denne endringen som la grunnlaget for utviklingen av en norsk litterær og politisk offentlighet på 1800-tallet. Variasjonen i publikasjonenes antall, omfang, språk, utgivelssted, publikasjonstype og emne avspeiler både enkeltbegivenheter, prosesser og lengre linjer i den norske samfunnsutviklingen. I løpet av den undersøkte perioden forskyves tyngdepunktet for nordmenns publisering fra København til Christiania. Dette kommer tydelig til uttrykk i publikasjonsveksten i Christiania og den tilsvarende reduksjonen av Københavns betydning som utgivelsessted. Bergens og Trondheims rolle som regionale publiseringssentre fortsetter på 1800-tallet, men disse byene, som på 1700-tallet var de viktigste «bokbyene» i Norge, taper terreng i en nasjonal sentraliseringsprosess. Mye av den voldsomme publikasjonsveksten etter 1800 dreier seg om småtrykk og kan tilskrives offentlige publikasjoner og et offentlig ordskifte om politikk og samfunnsliv. Andre endringstrekk i publikasjonsbildet er at produksjonen av oppbyggelige skrifter reduseres mot slutten av den undersøkte perioden samtidig som produksjonen av administrativt-juridiske skrifter og sakprosa øker betydelig. Dette indikerer at offentlighetens klima endret seg framover mot begivenhetene i 1814.

1 61


Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Universitetsbiblioteket i Oslo. HK I [Seddelkatalog]

Trykte kilder Ehrencron-Müller, Holger. 1924–1939. Forfatterlexikon omfattende Danmark, Norge og Island indtil 1814. København: Aschehoug. Erslew, Thomas Hansen. 1843–1853. Almindeligt Forfatter-Lexicon for Kongeriget Danmark med tilhørende Bilande, fra 1814 til 1840, eller Fortegnelse over de sammesteds fødte Forfattere og Forfatterinder, som levede ved Begyndelsen af Aaret 1814… København: Forlagsforeningens Forlag. Fasting, Claus Lydersen. 1793. Forsøg til en Fortegnelse over de udi Danmark og Norge fra Bogtrykkeriets Indførsel til 1789 Aars Udgang udkomne Danske Skrifter. Bergen: Trykt hos R. Dahls Efterleverske. Halvorsen, Jens Brage. 1885–1908. Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880. Kristiania: Den norske Forlagsforening. Kraft, Jens. 1863. Norsk Forfatter-Lexicon 1814–1856. Christiania: Johan Dahl. Lange, Christian C.A. 1832. Fortegnelse over de i Norge udkomne Bøger i Aarene 1814 til 1831. Christiania: Hoppe og Cappelen. Nissen, Martinus. 1848. Norsk Bog-Fortegnelse 1814–1847. Kristiania: Feilberg & Landmarks Forlag. Nissen, Martinus. 1849. «Statistisk Udsigt over den norske Litteratur fra 1814 til 1847.» Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur 3:177–207. Nyerup, Rasmus og Jens Kraft. 1820. Almindeligt Litteraturlexicon for Danmark, Norge, og Island, eller Fortegnelse over danske, norske, og islandske, saavel afdøde som nu levende Forfattere, med Anførelse af deres vigtigste Levnets-omstændigheder og Liste over deres Skrifter. Kiøbenhavn: Gyldendalske Boghandlings Forlag. Pettersen, Hjalmar. 1899–1908. Bibliotheca Norvegica. Bind I. Norsk boglexikon 1643–1813. Beskrivende katalog over bøger trykte i Norge i tidsrummet fra bogtrykkerkunstens indførelse til adskillelsen fra Danmark. Christiania: Cammermeyers Boghandel. Pettersen, Hjalmar. 1911–1918. Bibliotheca Norvegica. Bind III. Norske forfattere før 1814. Beskrivende katalog over deres værker tilligemed supplement til Bibliotheca Norvegica I: Bøger trykt i Norge før 1814. Christiania: Cammermeyers Boghandel.

162


Primærmateriale

Worm, Jens. 1773–1784. Forsøg til et Lexicon over danske, norske og islandske lærde Mænd som ved trykte Skrifter have gjort sig bekiendte, saavelsom andre Ustuderede som noget have skrevet, hvorudi deres Fødsel, betydeligste Levnets Omstændigheder og Død ved Aarstal kortelig erindres, og deres Skrifter, saavidt mueligt, fulstændig anføres. Første-Tredie Deel. Helsingøer: Trykt i det Kongelig allene priviligerede Bogtrykkerie.

Databaser Nasjonalbiblioteket. Norske bøker 1519–1850. https://www.nb.no/bibliografi/nor1519/ Nasjonalbiblioteket. 1814-bibliografi: litteratur fra og om 1814. https://www.nb.no/bibliografi/1814/ BIBSYS. Oria søketjeneste. https://www.oria.no Nasjonalbiblioteket. Biblioteksøk. https://bibsok.no/ Dansk BiblioteksCenter. Bibliotek.dk. https://bibliotek.dk/da

Sekundærlitteratur

Berge, Kjell Lars. 1998. «Den offentlige meningens genrer.» I Norsk Litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I., red. Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen, 136–156. Oslo: Universitetsforlaget. Bjerke, Ernst. 2017. «Et dansk-norsk provinstrykkeri. Nye perspektiver på opprettelsen av det første boktrykkeri i Norge.» Fund og forskning i det Kongelige Biblioteks samlinger 56:147–174. Bruhns, Svend. 2004. Bibliografiens historie i Danmark, 1700- og 1800-tallet. Ålborg: Aalborg Universitetsforlag. Bull, Francis. 1932. «Norske Avdeling og norsk bibliografi.» I Festskrift til den Norske Avdeling ved Universitetsbiblioteket på femtiårsdagen for loven om avgivelse av trykksaker, red. Francis Bull og Roar Tank. Oslo: Steenske forlag. Bull, Francis. 1958. «Norges litteratur fra reformasjonen til 1814.» I Norsk litteratur­historie, red. Francis Bull mfl. Bind 2. Oslo: Aschehoug. Byberg, Lis. 2007. Brukte bøker til bymann og bonde. Bokauksjonen i den norske litterære offentlighet 1750–1815. Oslo: Universitetet i Oslo. Humanistisk fakultet. Collett, John Peter. 2009. «Grunnleggelsen av Selskabet for Norges Vel. Tiden og forutsetningene.» I Vekst gjennom kunnskap. Det Kongelige Selskap for Norges

163


Sekundærlitteratur

Vel, red. John Peter Collett og Ernst Bjerke. Oslo: Det Kongelige Selskap for Norges Vel. Ersch, Johann Samuel. 1822. Handbuch der deutschen Literatur seit Mitte des Achzehnten Jahrhunderts bis auf die neueste Zeit. Leipzig: Brockhaus. Fet, Jostein. 1995. Skrivande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget. Fet, Jostein. 2006. Eksetiana. Aarflots prenteverk 1809–1935. Bibliografi og kulturhistorie. Oslo: Samlaget. Grepstad, Ottar. 1997. Det litterære skattkammer: sakprosaens teori og retorikk. Oslo: Samlaget. Gundersen, Trygve Riiser. 1998. «‘Disse enfoldige ord’. Hans Nielsen Hauges forfatterskap.» I Norsk Litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind I., red. Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen, 227–236. Oslo: Universitetsforlaget. Hemstad, Ruth. 2014. Propagandakrig. Kampen om Norge i Norden og Europa 1812–1814. Oslo: Novus forlag (Nota bene, Nasjonalbibliotekets skriftserie). Henden, Johan Rørlien. 2017. «Det er ikke alene et Universitets-, men ogsaa et Nationalbibliothek. Axel Charlot Drolsum i Universitetsbiblioteket 1870–1922.» PhD-avhandling, Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Holm, Edvard. 1885. Nogle Hovedtræk af Trykkefrihedstidens Historie 1770–1773. København: Trykt hos J.H. Schultz. HORSTBØLL, HENRIK. 1998. «Pligtaflevering og nationalbibliotek 1781–1850.» I Den trykte kulturarv. Pligtaflevering gennem 300 år, red. Henrik Horstbøll og John T. Lauridsen. København: Det Kongelige Bibliotek og Statsbiblioteket; Museum Tusculanums Forlag. Horstbøll, HENRIK. 1999. Menigmands medie: det folkelige bogtryk i Danmark 1500–1840: en kulturhistorisk undersøgelse. København: Det Kongelige Bibliotek; Museum Tusculanums Forlag. Ilsøe, Harald. 1992. Bogtrykkerne i København og deres virksomhed ca. 1600–1810. En biobibliografisk håndbog med bidrag til bogproduktionens historie. København: Museum Tusculanums Forlag. Jacobsen, Gunnar. 1983. Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer 1640–1940. Oslo: Den norske Boktrykkerforening. Løgstrup, Birgit. 1991. «Københavns Universitet 1732–1788.» I Københavns Universitet 1479–1979. Bind I. Almindelig historie 1479–1788, red. Svend Ellehøj, Leif Grane og Kai Hørby. København: G.E.C. Gads Forlag. Marcussen, Berit Timm. 2011. «Universitetsbibliotekets gamle kataloger.» I Kunnskap – Samlinger – Mennesker: Universitetsbiblioteket og forskningen gjennom 200 år, red. Signe Brandsæter og Svein Engelstad, 103–118. Oslo: Universitets­ biblioteket.

164


Sekundærlitteratur

Nilsen, Ragnar Anker. 1997. Hva fikk nordmennene å lese i 1814? En bibliografi med beskrivelse av skrifter og trykk utgitt i Norge i grunnlovsåret. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. Norsk kulturfond. Kulturrådet. 2017. «Retningslinjer for innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa». https://www.kulturradet.no/documents/ Rian, Øystein. 2014. Sensuren i Danmark-Norge.Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814. Oslo: Universitetsforlaget. Seip, Didrik Arup. 1971. En liten norsk språkhistorie. 2. utg. Oslo: Aschehoug. Suhm, Peter Frederik. 1762. «Om de norskes Fortienester i Henseende til Videnskaber.» I Tronhiemske Samlinger, udgivne af Philoletho. 3. Stykke. Tank, Roar. 1932. «De femti år.» I Festskrift til den Norske Avdeling ved Universitetsbiblioteket på femtiårsdagen for loven om avgivelse av trykksaker, red. Francis Bull og Roar Tank. Oslo: Steenske forlag. Torp, Arne og Lars S. Vikør. 2003. Hoveddrag i norsk språkhistorie. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk. Tønnesson, Johan L. 2008. Hva er sakprosa. Oslo: Universitetsforlaget. Winge, Vibeke. 1992. Dänische Deutsche – deutsche Däner. Geschichte der deutsche Sprache in Dänemark 1300–1800. Heidelberg: Winter. Øverland, Ole Andreas. 1909. Den norske Bogtrykkerforening 1884–1909. Med Træk af Boghaandværkets Historie og Arbeidskaar i Norge. Kristiania: Den norske Bogtrykkerforening.

165


Appendiks

Bilag I. Utgivelsessted A: Christiania | B: Bergen | C: Trondheim | D: Kristiansand | E: København | F: Andre År

A

B

C

D

1740

1

2

18

26

1741

1

1

8

27

2

39

1742

4

14

30

1

49

1743

2

3

7

17

1744

5

3

7

14

2

31

1745

10

2

3

22

3

40

1746

2

4

1

32

3

42

1747

3

4

5

15

5

32

1748

3

5

3

25

2

38

1749

36

8

16

22

8

90

sum

67

32

82

230

26

437

År

A

B

C

E

F

Sum

1750

7

4

10

29

6

56

1751

4

1

5

23

2

35

1752

6

4

13

32

1753

4

17

5

16

3

45

1754

4

6

20

19

6

55

1755

1

10

14

29

3

57

1756

1

15

9

31

1

57

1757

3

12

17

23

2

57

1758

6

10

17

23

2

58

D

E

F

Sum 47

29

55

1759

3

11

15

29

1

59

sum

39

90

125

254

26

534

166


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

1760

5

10

1761

5

1762

D

E

F

Sum

11

25

2

53

13

12

18

3

51

9

10

14

14

4

51

1763

7

19

12

29

2

69

1764

6

26

13

14

4

63

1765

6

23

17

16

4

66

1766

6

13

8

22

8

57

1767

6

10

17

29

1768

7

7

10

15

4

43

1769

5

7

10

15

4

41

sum

62

138

124

197

35

556

Ă…r

A

B

C

E

F

Sum

1770

7

8

14

22

3

54

1771

13

22

17

67

6

125

1772

10

35

22

43

6

116

1773

11

14

31

28

8

92

1774

10

25

12

31

5

83

1775

4

24

12

21

6

67

1776

5

22

12

27

8

74

1777

9

14

28

25

4

80

1778

8

9

23

33

5

78

1779

11

8

15

15

6

55

sum

88

180

186

312

58

824

D

1 67

62


Litteratur Appendiks

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1780

10

9

14

2

12

2

49

1781

9

7

13

4

25

5

63

1782

7

8

15

6

22

7

65

1783

9

18

14

2

25

2

70

1784

9

5

11

1

29

1

56

1785

15

15

14

3

34

81

1786

7

22

15

1

41

86

1787

10

14

11

5

55

95

1788

12

16

8

4

26

1

67

1789

8

9

17

10

3

47

sum

96

123

132

28

279

21

679

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1790

13

19

13

4

34

1791

8

24

14

2

28

1

77

1792

11

19

10

1

28

1

70

1793

26

24

10

1

23

4

88

1794

7

28

12

32

1

80

1795

9

23

3

1

24

1796

10

31

6

1

28

3

79

1797

11

30

6

1

32

1

81

1798

9

21

20

2

26

2

80

1799

7

22

23

1

32

1

86

sum

111

241

117

14

287

14

782

168

83

60


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1800

14

41

19

1

48

1

124

1801

14

41

20

2

41

1

119

1802

10

38

19

3

40

3

113

1803

5

19

17

4

39

2

86

1804

3

24

14

9

29

1

80

1805

8

27

14

8

27

1

85

1806

8

19

17

30

1

75

1807

16

26

21

4

15

2

84

1808

55

30

13

8

12

3

121

1809

52

22

15

6

12

10

117

sum

185

287

169

45

293

25

1004

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1810

41

16

10

5

11

18

101

1811

54

9

7

6

18

12

106

1812

40

10

10

6

13

15

94

1813

71

18

13

10

6

7

125

1814

120

26

14

6

11

43

220

1815

93

10

3

8

7

9

130

1816

65

6

1

6

8

4

90

1817

58

9

5

9

5

13

99

1818

82

7

6

4

7

4

109

1819

35

4

2

2

2

9

54

sum

659

115

71

63

88

135

1128

1 69


Litteratur Appendiks

Bilag II. Språk A: Dansk | B: Svensk | C: Latin | D: Tysk | E: Fransk | F: Engelsk | G: Andre År

A

1740

B

C

D

33

11

3

47

1741

24

14

1

39

1742

36

12

1

49

1743

20

7

1

1

1744

21

6

1

1

1745

28

9

2

1746

22

17

2

1

42

1747

18

10

3

1

32

1748

25

10

3

38

1749

72

13

5

90

sum

299

109

22

2

1

4

437

År

A

C

D

E

F

G

Sum

1750

44

6

6

56

1751

25

7

3

35

1752

42

9

3

1

55

1753

24

9

11

1

45

1754

36

14

4

1

1755

40

13

1

2

1756

35

14

4

1757

45

6

4

1758

48

8

2

1759

45

12

1

1

sum

384

98

39

2

B

170

E

F

G

Sum

29 2 1

1

31 40

55 1

57

3

57

2

57 58 59

3

8

534


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

1760

38

15

1761

41

6

1762

41

9

1763

61

5

1

2

69

1764

52

7

3

1

63

1765

57

7

1

1

66

1766

43

1

57

1767

54

6

1

1

62

1768

34

8

1

1769

39

2

sum

460

3

64

8

2

2

7

556

Ă…r

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1770

44

7

1

1

2

54

1771

107

12

4

1

125

1772

98

12

3

1773

81

1

8

1774

65

1

12

1775

55

10

1776

62

7

1

1

3

74

1777

69

7

1

2

1

80

1778

67

10

1

1779

44

9

1

sum

692

94

15

3

2

C

D

E

F

G

Sum 53

3

1 1

9

1

51 51

43 41

1 2

1

116

2

92

3

2 2

171

83 67

78 1 10

3

55 9

824


Litteratur Appendiks

Ă…r

A

B

C

D

E

F

G

1780

48

1781

56

2

4

1782

47

1

12

5

1783

63

2

3

2

70

1784

51

3

1

1

56

1785

74

6

1

81

1786

77

9

1787

83

10

1788

65

1789

45

sum

609

3

48

10

1

Ă…r

A

B

C

D

E

1790

76

6

1

83

1791

68

6

3

77

1792

66

2

2

70

1793

84

1

1

1794

79

1

1795

53

5

1

1

60

1796

74

1

2

1

79

1797

78

1

1

1

81

1798

76

1

3

1799

82

4

sum

736

1

49 1

86

1

1

2

28

63 65

1

1

Sum

2

95

1

67

1

47

F

1

8

679

G

Sum

88 80

80 86

14

1 72

3

1

784


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

E

1800

116

1

4

1

2

124

1801

116

2

1

119

1802

107

5

1

113

1803

81

1

4

86

1804

77

3

80

1805

81

4

85

1806

69

5

1807

82

2

1808

115

3

1809

114

2

sum

958

1

29

10

5

1

Ă…r

A

B

C

D

E

F

1810

98

1811

101

1812

87

1813

118

1814

191

1815

4 1

Sum

75 84

2

1

121

1

117 1004

G

Sum

3

101

1

106

6

94 1

19

2

1

125

2

1

2

1816

86

2

2

1817

90

6

1818

106

2

1819

48

6

sum

1050

32

G

1

3

24

F

4

3

125

3

220 130 90

3

99 1

109 54

11

1 73

5

6

1128


Litteratur Appendiks

Bilag III. Format A: Folio (2°) | B: Kvart (4°) | C: Oktav (8°) | D: Duodes (12°) | E: Andre År

A

B

C

D

E

Sum

1740

1

20

24

2

47

1741

20

18

1

39

1742

21

28

49

1743

1

12

15

1744

2

14

15

31

1745

3

21

16

40

23

19

42

1746

1

29

1747

2

22

8

32

1748

1

18

19

38

1749

13

60

16

sum

23

231

178

År

A

B

C

1750

3

23

30

56

18

17

35

1751

1

90

3

2

437

D

E

Sum

1752

12

23

17

3

55

1753

16

18

10

1

45

1754

9

23

23

1755

13

21

22

1756

7

19

31

1757

13

9

33

1758

7

21

30

58

1759

6

21

32

59

sum

86

196

245

174

55 1

57 57

2

7

57

534


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

1760

6

31

16

1761

13

15

22

1762

9

26

16

51

1763

8

28

33

69

1764

3

38

22

63

1765

20

27

19

66

1766

7

25

25

57

1767

11

24

25

1768

2

22

19

20

20

1

41 556

1769

D

E

Sum 53

1

51

2

62 43

sum

79

256

217

4

Ă…r

A

B

C

D

1770

2

18

33

1

54

1771

9

34

81

1

125

1772

3

36

77

1773

5

25

60

2

92

1774

1

23

56

3

83

1775

3

23

41

1776

3

15

53

1777

3

30

47

80

1778

2

29

47

78

1779

1

14

40

55

sum

32

247

535

175

E

Sum

116

67 3

10

74

824


Litteratur Appendiks

Ă…r

A

1780

B

C

D

E

Sum

12

36

1

49

1781

2

22

37

2

63

1782

2

24

38

1

65

1783

4

23

42

1

70

1784

2

17

36

1

56

1785

5

15

61

17

68

1

86

2

95

1786

81

1787

4

17

72

1788

5

19

42

1789

2

10

35

sum

26

176

467

9

1

679

Ă…r

A

B

C

D

E

Sum

1790

2

20

59

2

1791

4

13

60

77

11

59

70

1792

1

67 47

1793

3

30

54

1794

3

19

58

80

1795

3

9

48

60

10

65

4

79

2

81

1796

1

83

88

1797

2

9

68

1798

4

6

70

1799

2

5

76

3

86

sum

23

132

617

12

784

1 76

80


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

E

Sum

1800

12

112

124

1801

10

109

119

1802

4

22

85

2

113

1803

1

6

78

1

86

1804

1

6

73

80

1805

3

13

69

85

1806

3

9

63

75

1807

6

13

65

84

1808

15

18

88

121

1809

9

24

83

sum

42

133

825

Ă…r

A

B

C

1810

5

15

80

1811

10

12

83

1812

1

16

77

1813

7

37

76

2

3

125

1814

66

53

98

1

2

220

1815

2

21

105

1

1

130

1816

4

13

71

1

1

90

1817

1

20

76

1

1

99

1818

3

15

89

2

109

4

49

1

54

206

804

10

1819

sum

99

177

1

117

3

1

1004

D

E

Sum

1

101

1

106 94

9

1128


Litteratur Appendiks

Bilag IV. Omfang A: 1–16 s. | B: 17–48 s. | C: 49–96 s. | D: > 97 s. År

A

B

C

D

Sum

1740

16

9

11

11

47

1741

18

3

5

13

39

1742

19

8

8

14

49

1743

13

6

1

9

29

1744

7

8

3

13

31

1745

19

10

2

9

40

1746

14

14

2

12

42

1747

15

7

3

7

32

1748

14

6

7

11

38

1749

44

27

8

11

90

sum

179

98

50

110

437

År

A

B

C

D

Sum

1750

16

11

5

24

56

1751

11

9

4

11

35

1752

26

8

7

14

55

1753

22

7

4

12

45

1754

25

11

4

14

55

1755

28

12

4

13

57

1756

30

7

5

15

57

1757

21

12

5

19

57

1758

20

20

11

7

58

1759

25

11

14

9

59

sum

224

108

63

138

534

1 78


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

Sum

1760

25

11

9

8

53

1761

30

4

4

13

51

1762

25

12

5

9

51

1763

34

14

10

11

69

1764

31

11

6

15

63

1765

45

9

5

7

66

1766

27

9

10

11

57

1767

35

8

9

10

62

1768

21

7

4

11

43

1769

16

6

7

12

41

sum

289

91

69

107

556

Ă…r

A

B

C

D

Sum

1770

17

16

8

13

54

1771

54

28

21

22

125

1772

44

33

13

26

116

1773

44

18

13

17

92

1774

19

27

12

25

83

1775

21

21

10

15

67

1776

20

20

15

19

74

1777

38

18

10

14

80

1778

27

18

18

15

78

1779

17

15

9

14

55

sum

301

214

129

180

824

1 79


Litteratur Appendiks

Ă…r

A

B

C

D

Sum

1780

16

15

7

11

49

1781

21

14

17

11

63

1782

21

22

6

16

65

1783

29

12

12

17

70

1784

20

15

10

11

56

1785

42

11

13

15

81

1786

46

19

8

13

86

1787

44

22

15

14

95

1788

36

14

6

11

67

1789

27

6

6

8

47

sum

302

150

100

127

679

Ă…r

A

B

C

D

Sum

1790

31

21

9

22

83

1791

39

14

10

14

77

1792

35

12

7

16

70

1793

53

9

6

20

88

1794

33

20

8

19

80

1795

31

7

6

16

60

1796

32

14

10

23

79

1797

34

14

12

21

81

1798

26

21

14

19

80

1799

33

15

14

24

86

sum

347

147

96

194

784

180


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

Sum

1800

61

19

15

29

124

1801

73

24

10

12

119

1802

55

20

16

22

113

1803

27

23

11

25

86

1804

44

13

6

17

80

1805

41

16

8

20

85

1806

29

18

12

16

75

1807

50

19

4

11

84

1808

87

16

7

11

121

1809

85

8

8

16

117

sum

552

176

97

179

1004

Ă…r

A

B

C

D

Sum

1810

61

19

6

15

101

1811

62

8

9

27

106

1812

43

22

7

22

94

1813

79

19

5

22

125

1814

155

43

8

14

220

1815

57

38

13

22

130

1816

40

16

10

24

90

1817

36

27

14

22

99

1818

53

25

7

14

109

1819

12

14

6

22

54

sum

598

231

85

214

1128

181


Litteratur Appendiks

Bilag V. Emner A: Teologi/filosofi | B: Samfunn/politikk | C: Historie/geografi | D: Språk/ litteratur | E: Naturfag/medisin | F: Teknologi/håndverk | G: Andre År

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1740

23

5

5

5

2

7

47

1741

12

3

10

2

4

8

39

1742

21

13

3

1

2

9

49

1743

9

4

3

1

4

1

7

29

1744

13

6

6

2

1

3

31

1745

8

10

7

9

6

40

1746

13

8

11

4

5

42

1747

9

6

3

12

32

1748

14

9

1749

22

4

sum

144

År

1

2 4

4

7

38

3

6

3

52

90

68

51

18

35

5

125

437

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1750

28

8

1

2

2

15

56

1751

15

5

3

8

35

1752

17

6

2

4

3

23

55

1753

9

4

4

2

3

1

22

45

1754

16

7

8

4

2

1

17

55

1755

17

4

3

6

5

4

18

57

1756

18

7

6

3

4

3

16

57

1757

25

4

3

2

4

19

57

1758

24

5

3

2

6

2

16

58

1759

18

10

3

6

3

2

17

59

sum

187

60

36

29

32

19

171

534

2

182

2


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

E

1760

22

5

2

2

3

1761

12

9

2

2

4

1762

11

12

4

1

1763

30

7

2

1764

17

11

1765

16

1766

G

Sum

19

53

1

21

51

4

4

15

51

1

2

2

25

69

2

3

5

25

63

8

2

3

3

34

66

20

5

1

2

3

25

57

1767

13

12

2

4

4

27

62

1768

9

9

1

1

6

2

15

43

1769

11

8

1

1

6

2

12

41

sum

161

86

19

20

40

12

218

556

Ă…r

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1770

16

9

6

2

7

2

12

54

1771

30

35

11

9

7

13

20

125

1772

36

32

7

6

10

5

20

116

1773

21

26

9

4

5

3

24

92

1774

28

12

8

11

2

6

16

83

1775

17

10

2

8

10

4

16

67

1776

17

16

6

14

6

5

10

74

1777

5

16

6

15

6

6

26

80

1778

14

13

7

9

10

4

21

78

1779

15

14

3

7

4

1

11

55

sum

199

183

65

84

58

49

176

824

183

F

1


Litteratur Appendiks

Ă…r

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1780

12

15

1

7

4

5

5

49

1781

13

13

3

13

4

5

12

63

1782

15

9

4

5

8

7

17

65

1783

11

21

5

14

2

1

16

70

1784

8

16

6

8

3

1

14

56

1785

23

29

6

9

4

1

9

81

1786

12

31

1

10

7

1

24

86

1787

13

31

4

13

6

1

27

95

1788

2

20

2

13

5

2

23

67

1789

6

14

2

5

1

19

47

sum

120

199

34

97

43

26

166

679

Ă…r

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1790

13

19

2

9

3

4

33

83

1791

14

26

2

7

3

2

23

77

1792

11

16

5

9

2

1

26

70

1793

8

40

2

3

4

31

88

1794

21

18

2

9

4

26

80

1795

12

18

1

8

3

2

16

60

1796

21

20

4

5

2

3

24

79

1797

9

17

4

13

4

3

31

81

1798

21

15

6

9

5

24

80

1799

31

17

9

10

4

1

14

86

sum

161

206

37

82

34

13

248

782

184


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1800

41

24

7

20

3

2

27

124

1801

22

34

2

7

2

7

45

119

1802

29

28

2

14

4

4

32

113

1803

18

17

6

10

10

4

21

86

1804

17

15

8

10

3

2

25

80

1805

17

8

5

9

7

3

36

85

1806

15

17

3

10

6

3

21

75

1807

18

28

3

15

4

2

14

84

1808

11

47

6

9

3

15

30

121

1809

5

38

6

21

3

5

39

117

sum

193

256

48

125

45

47

290

1004

Ă…r

A

B

C

D

E

F

G

Sum

1810

17

25

4

10

5

6

34

101

1811

8

43

5

10

3

8

29

106

1812

13

34

5

11

1

10

20

94

1813

15

45

6

12

5

11

31

125

1814

15

141

5

12

2

5

40

220

1815

10

91

3

8

7

4

7

130

1816

9

45

4

10

5

1

16

90

1817

12

33

4

9

8

4

29

99

1818

7

65

4

11

2

5

15

109

1819

13

15

4

4

4

1

13

54

sum

119

537

44

97

42

55

234

1128

185


Litteratur Appendiks

Bilag VI. Publikasjonstyper A: Leilighetsskrifter | B: Oppbyggelige skrifter | C: Adm./jur. skrifter | D: Sakprosa | E: Fiksjon | F: Akad. avh. Ă…r

A

B

C

1740

5

18

1741

12

1742

D

E

F

Sum

2

13

9

47

5

2

6

14

39

12

13

5

7

12

49

1743

7

7

5

3

6

29

1744

7

10

3

7

4

31

1745

10

4

9

7

9

40

1746

11

7

4

5

15

42

1747

14

4

5

2

7

32

1748

6

6

4

2

11

9

38

1749

64

3

7

1

8

7

90

sum

148

77

46

5

69

92

437

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1750

15

24

5

8

4

56

1751

8

6

1

10

5

35

1752

2

10

6

7

6

55

1753

21

6

7

6

5

45

1754

15

12

10

2

5

11

55

1755

17

9

5

1

13

12

57

1756

17

7

7

1

14

11

57

1757

18

12

5

1

16

5

57

1758

19

6

4

10

11

8

58

1759

17

3

12

4

12

11

59

sum

168

95

67

24

102

78

534

1

1

5

186


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1760

21

6

2

6

5

13

53

1761

18

7

11

10

5

51

1762

15

4

13

2

9

8

51

1763

26

14

9

8

9

3

69

1764

24

5

11

2

15

6

63

1765

32

5

11

6

5

7

66

1766

26

10

8

3

7

3

57

1767

21

5

8

12

11

5

62

1768

11

4

12

3

7

6

43

1769

11

8

8

7

5

2

41

sum

215

68

93

49

83

48

556

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1770

13

7

5

7

18

4

54

1771

28

15

10

16

46

10

125

1772

32

17

17

5

40

5

116

1773

33

9

9

6

30

5

92

1774

25

13

6

10

23

6

83

1775

17

9

8

11

15

7

67

1776

14

10

11

18

15

6

74

1777

32

3

6

11

27

1

80

1778

20

7

13

10

23

5

78

1779

14

9

6

5

13

8

55

sum

228

99

91

99

250

57

824

187


Litteratur Appendiks

Ă…r

A

B

C

D

E

1780

7

7

15

11

9

1781

12

10

18

11

11

1

63

1782

18

11

10

4

17

5

65

1783

20

5

17

15

12

1

70

1784

11

4

15

7

17

2

56

1785

30

8

10

6

23

4

81

1786

31

8

12

18

9

8

86

1787

32

8

15

20

15

5

95

1788

27

2

10

13

15

1789

19

3

11

4

9

1

47

sum

207

66

133

109

137

27

679

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1790

34

5

15

9

18

2

83

1791

23

8

22

7

15

2

77

1792

32

9

4

9

16

1793

46

7

16

3

15

1794

26

11

19

8

16

1795

22

7

8

7

14

2

60

1796

20

17

15

4

22

1

79

1797

26

4

11

13

26

1

81

1798

22

12

12

8

26

1799

18

19

11

12

25

1

86

sum

269

99

133

80

193

10

784

188

F

Sum 49

67

70 1

88 80

80


Appendiks Litteratur

Ă…r

A

B

C

D

E

1800

41

26

9

16

32

124

1801

68

14

8

8

21

119

1802

39

19

22

12

17

4

113

1803

17

8

19

9

32

1

86

1804

26

10

12

8

23

1

80

1805

36

6

10

7

25

1

85

1806

22

5

10

6

31

1

75

1807

25

10

19

7

23

1808

47

6

25

5

37

1809

54

3

22

10

28

sum

375

107

156

88

269

9

1004

Ă…r

A

B

C

D

E

F

Sum

1810

49

6

14

7

25

101

1811

43

2

24

5

32

106

1812

33

5

17

13

26

94

1813

39

7

35

10

34

125

1814

76

7

97

16

24

220

1815

19

7

57

4

42

1

130

1816

22

4

32

5

25

2

90

1817

42

1

17

11

27

1

99

1818

16

2

50

14

26

1

109

1819

13

8

7

3

23

sum

352

49

350

88

284

189

F

Sum

84 1

121 117

54 5

1128


7. Eldre bøker i den digitale samlingen Et elektronisk blikk på tekster fra perioden 1650–1850

Lars G. Johnsen

Tilnærmet hele den norske nasjonale litterære bokarven er digitalisert av Nasjonalbiblioteket.1 I tillegg til bøkene digitaliseres også aviser og tidsskrift, samt deler av radio og TV, film og foto.2 Digitaliseringen plasserer den eldre bokproduksjonen i helt nye infrastrukturer, der én er knyttet til internett og at bøker i utgangspunktet vil være tilgjengelig til enhver tid på ethvert sted,3 og en annen er knyttet til metoder og algoritmer for analyse og informasjonsbehandling. I dette kapittelet vil jeg drøfte hvilke muligheter som finnes for å analysere tekster i det nye digitale arkivet – hvordan de er koblet til internett, og hvilken informasjon vi kan få om bøker fra arkivet med bruk av korpusmetoder. Hovedmålet er å vise hvordan vi kan hente informasjon om objektene fra internettets infrastruktur.

1 Nasjonalbibliotekets samling av trykte publikasjoner, som i stor utstrekning er blitt digitalisert de siste årene, består blant annet av pliktavleverte og innkjøpte bøker og publikasjoner oppbevart på folkebiblioteker og fagbiblioteker. Se også beskrivelsen av digitaliseringsprosjektet i Røssaak (2018). 2

Se oppdatert informasjon om det digitaliserte materialet på www.nb.no.

3 Tilgangen til tekster i NB-digital er delvis regulert av den såkalte Bokhylla-avtalen beskrevet nedenfor.

190


Digital infrastruktur Internett er basert på sammenkoblete maskiner som kommuniserer via HTTP-protokollen (se for eksempel Gourley mfl. 2002).4 Det betyr at hver maskin er utstyrt med en adresse, og at hver ressurs på maskinen har en referanse. Adressene, eller referansene, er uttrykt i form av URL-er.5 De er identifikatorer, eller navn, som er knyttet til partikulære fysiske maskiner: en gitt URL (som for eksempel www.nb.no) er koblet direkte til en ressurs, tekst eller annen data, på en bestemt maskin et sted i nettverket av maskiner. Et slikt system er lite egnet til å fange inn unike digitale objekter – de som har en eksistens uavhengig av den maskinen de er på, som bøker og tekster. For eksempel kan man ikke bare ved å se på to URL-er vite om de refererer til samme tekst. Idéen er da å finne et system som entydig er knyttet til tekstene, og som gjør dem identifiserbare i alle kontekster. Et viktig trinn for å nå dette målet var å frigjøre referansen til de digitale objektene fra de fysiske lokasjonene, som maskinene de lå på, slik systemet med URL-er legger opp til. For å få til dette innførte Nasjonalbiblioteket, i samarbeid med det finske nasjonalbiblioteket, en annen måte å referere til digitale objekter på, såkalte URN-er.6 De har en helt bestemt intern struktur, ikke ulikt URL-ene, men viser til objekter uavhengig av objektenes fysiske lokasjon. I stedet identifiseres objektets digitaliseringshistorie. En URN bærer informasjon om det digitale objektets tilblivelse, når det ble digitalisert, hva som ble digitalisert, og hvor det ble digitalisert. Dermed gjør URNene det mulig å arbeide med kopier av det digitaliserte materialet uten at man mister referansen til det originale, og de utgjør som sådan et helt sentralt element av Nasjonalbibliotekets infrastruktur for digitale objekter.

4

HTTP = Hyper text transfer protocol.

5

URL = Universal Resource Locator.

6 URN = Universal Resource Name. Eksempel på URN for Hamsuns førsteutgave av Sult er: URN:NBN:no-nb_digibok_2015051929001. Den forteller oss at boken ble digitalisert 19. mai 2015. URN-en er lenket sammen med Nasjonalbibliografien (den løpende bokfortegnelsen), og alt av bibliografisk informasjon er tilgjengelig via den lenkingen.

191


Til tross for at elektroniske tekster har et potensial for distribusjon, er det ikke noen automatikk i digital lagring og tilgjengelighet. Arkiver er gjerne assosiert med bortgjemte sakspapirer stablet i skap i en mørk kjeller, og digitale arkiv kan dele samme skjebne. Som del av en infrastruktur blir innholdet like tilgjengelig som alt annet av digital tekst og avhengig av hvordan tekstene gjøres tilgjengelig innenfor internett. Nasjonalbibliotekets prosjekt med å digitalisere alle tekster som er avlevert til bibliotekene, representerer et sånt arkiv, der tekstene ligger tilgjengelig (alle tekstene har en URL i tillegg til URN) for å leses eller bearbeides på annen måte.7 Arkivet refereres til som NB-digital.8 De eldre tekstene ligger også der og er gjort tilgjengelig for lesning og som gjenstand for søk og datamaskinell analyse. I dette kapittelet vil jeg gjennomføre noen søk for å vise eksempler på hva slags informasjon som kan hentes ut fra materialet slik det foreligger i dag. Korpus og digital humaniora Studier av elektroniske korpus går tilbake til 1960-årene (Kucera og Francis 1967), lenge før internetts infrastruktur kom på plass, og har fått et oppsving de siste tiårene som berører flere fagfelt innenfor humaniora (Berry og Fagerjord 2017). Interessen for korpusmetoder har fått økt oppmerksomhet samtidig med at tekster er gjort tilgjengelig over den digitale infrastrukturen. Tilgjengeliggjøring av elektroniske tekster har sine egne problemer. For bøker og aviser beror det både på praktiske og opphavsrettslige spørsmål. Praktisk fordi tekster – selv om de foreligger elektronisk – ikke er koblet til nettet (at de ikke har URL, eller at tilgangen er stengt av andre grunner), og opphavsrettslig fordi tekster tilgjengelig på nett utfordrer rettighetseierens krav om kontroll med distribusjonen. Nasjonalbiblioteket har fått på plass en avtale med Kopinor som gjør det mulig å få lest bøker som ellers ikke er fritt tilgjengelig.9 For

7 Prosjektet startet i 2006 og har per 2018 digitalisert store deler av papirbasert, publisert materiale i samlingen. 8

NB-digital er en fellesbenevnelse på alt av digitalt materiale ved Nasjonalbiblioteket.

9

Se også Røssaak (2018) for arbeidet med avtalen med Kopinor.

192


forskningsbruk av tekster, som ikke består i direkte konsumpsjon i form av lesing, er samlingen av bøker og aviser gjort tilgjengelig over nettet. Den gjør det mulig for forskeren å hente ut trekk ved tekstene, som frekvenslister, kollokasjoner og konkordanser for ord.10 Det er denne koblingen vi benytter i dette kapittelet for å hente ut informasjon fra tekstene. Et korpus av digitale bøker gjør det mulig å gjøre store sveip over tidsperioder, sjangre eller andre gruppeegenskaper, såkalt fjernlesing (Moretti 2013), i tillegg til å gå inn i detaljer i tekstene ved konkordanser. Denne vekslingen mellom nær- og fjernlesing gir en hermeneutisk tilnærming til den digitale forskningsmetoden (Rockwell og Sinclair 2016). I det følgende er korpuset av tekster avgrenset til perioden 1650–1850, men vi skal også sammenligne med andre perioder. Egenskaper ved bøkenes innhold, form, tekst og tittel vil vies spesiell oppmerksomhet. Korpuset som benyttes, er en kopi av det som er tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek slik det forelå i 2016, cirka 470 000 bøker. Den aktuelle kopien er bearbeidet for å gjøre det lettere å foreta analyser, men alt av data er i prinsippet tilgjengelig via NB-digital, der de aktuelle tekstene ligger åpent tilgjengelig.11 Digitale tekster Det kan være nyttig å skille mellom objekter og prosesser i forbindelse med digitalisering. I dagens teknologi deler papirbøker og e-bøker den samme produksjonshistorien. Tekstene skrives digitalt på en datamaskin, redigeres digitalt, før de typesettes med digital teknologi. Hele skriftbildet er digitalt basert, der den samme teknologien som viser teksten på en skjerm, benyttes til å trykke teksten på papir.12

10 Nasjonalbiblioteket vedlikeholder et sett av koblingspunkter for å hente ut metainformasjon om tekster, inkludert egenskaper ved teksten selv. Disse koblingspunktene er en del av bibliotekets interne digitale infrastruktur. 11 For perioden før 1850 er alle tekstene fritt tilgjengelige, og kan lastes ned fra NB/Språkbankens ressurskatalog, http://nb.no/sprakbanken. 12 Se Clare og Busic-Snyder (2008) for typografiens historie, Eisenstein (1983) for trykkingens.

193


I antologien Bokhistorie gjøres det i innledningen et poeng av å skille mellom digitale og trykte versjoner (Rem 2003). Mye har skjedd med digitale plattformer siden den boken gikk i trykken, likevel kan et skille fortsatt forsvares fra et leserperspektiv. Hvordan e-bøker oppleves som konsumerbare objekter, avhenger i stor grad av digital plattform, om det er snakk om telefon, bærbar pc, brett eller stasjonær maskin, og om det benyttes elektronisk blekk eller bakgrunnsbelyst skjerm. Tendensen ser ut til å gå mot at de digitale plattformene ligner mer og mer på bokformatet med tanke på størrelse og fysisk nærhet til teksten, som nettbrett og spesialiserte e-boklesere representerer. Vi kan rimelig trygt hevde at mens lesing deles mellom papir og digital form, har produksjonen av tekst for begge formater blitt heldigitalisert. En viktig forskjell mellom papir og elektronisk formidling ligger i at e-bøkene, som dagens aviser, befinner seg på internett med en tilgjengelighet som viderefører og forsterker effekten av Gutenbergs trykketeknologi, som gjorde tekster vidt tilgjengelige (Eisenstein 1983; Pettegree 2010). Tekstene som tilhører korpuset vi skal studere, ble ikke produsert digitalt i utgangspunktet. Nasjonalbibliotekets digitaliseringsarbeid har tatt utgangspunkt i ferdig trykte bøker, og transformert dem til en digital versjon ved å reversere produksjonsveien fra tekst til trykk: Hvilken elektronisk tekst kunne boken foreligge som?13 Ved hjelp av programvare for optisk tolkning, kjent som OCR, blir boken til en digital versjon.14 Denne versjonen består derfor av to komponenter, en er bilder av boksidene, og den andre er tolkningen av boksidene som en sekvens av bokstaver. Digitalt er det to vidt forskjellige objekter, men begge er fanget inn av URN-en for objektet. I den digitale versjonen er alle ord representert med en referanse til hvor i tekstbildet de står. Når et søk i NB-digital gir treff for et ord, søkes det først i det OCR-tolkede materialet, og treffet kobles til bildet

13 I elektroniske tekster er de minste bestanddelene bokstaver, eller karakterer, som er kodet som tall, der en minuskel som «a» har tallet 97, mens versalen «A» er 65. 14 OCR (Optical Character Recognition) refererer til algoritmer som tolker tekstbilder til digitale koder.

194


av boksiden. Koblingen mellom verbaltekst og bildet av teksten er en viktig del av Nasjonalbibliotekets infrastruktur for digital formidling. Hvordan foregår så koblingen? I følgende figur er det et utklipp av et treff på ordet «skikkelig» i Dikken Zwilgmeyers Vi Børn (1890).

Figur 1. Fra Dikken Zwilgmeyers Vi Børn (1890) i NB-digital

Bak det som vises, er informasjonen om boken splittet mellom bildet på skjermen og teksten fra OCR-behandlingen. Det siste er en fil som inneholder informasjon om ordene og deres plassering på siden, og det er den filen det søkes i. <String ID=”P106_ST00077» HPOS=”626» VPOS=”982» WIDTH=”194» HEIGHT=”46» CONTENT=”skikkelig.» WC=”1.00» CC=”3020053002”/> Første informasjonsbit i elementet over, er det som står bak «String_ ID», som er en sidehenvisning til boken, etterfulgt av posisjonen på siden, kodet med «HPOS», som er den horisontale koordinaten til nedre venstre hjørne på den gule markeringen, og «VPOS» – den vertikale. Sammen med høyde og bredde («HEIGHT» og «WIDTH») er alt på plass for å markere ordet i nøyaktig samme posisjon som ordet har i OCR-teksten. Koden «WC» står for Word Confidence og angir hvor trygg programvaren er på at ordet som står på siden, faktisk er «skikkelig.» (merk at også punktum er med i ordet).15 Den siste komponenten er et tall for hver bokstav, og det viser hvor sikker programvaren er på hver bokstav. Det er like mange tall som bokstaver, eller tegn. Det at skjermbildet er distinkt fra teksten under, er det nyttig å være bevisst på, spesielt når det skal søkes i materialet. Som vi skal se i neste seksjon, er det ikke alltid overensstemmelse mellom de to.

15 Programvaren som benyttes, er Abbyy FineReader.

195


Formålet med digitaliseringen er mangfoldig og strekker seg fra lagringsbehov, tekstbevaring og ikke minst søkemuligheter til algoritmisk behandling av tekst. For søk og behandling av tekst er det XML-filene fra OCR-behandlingen som benyttes, selve fotografiene av boksidene er ikke med, men kan gjenfinnes via URN for sjekk av hva som faktisk står der, i de tilfellene OCR-feilene blir påtrengende. En viktig del av den digitale infrastrukturen er identifikasjon av tekstene gjennom metadata. Vi skal se på både det som stammer fra bibliografisk informasjon som tittel, forlag og forfatter, og det som kommer fra tekstene selv. Forskjell i materialitet spiller ikke så stor rolle fra et språklig perspektiv, for akkurat det skillet er størst mellom det muntlige og det skrevne. Selv om det som skrives, kan sies, og omvendt, er det forskjeller i stil og konvensjoner mellom de to modalitetene. Hva vi sier, og hva vi skriver, skyldes dels formatet, og vi kan vente at det digitale, i likhet med det trykte, påvirker innholdet, eller at innholdet tilpasser seg medieformatet. Metodene vi benytter, kunne i prinsippet også vært utført på et papirmateriale. Av åpenbare grunner er det ingen praktisk mulighet til å utføre ordtellinger manuelt på korpus av den størrelsen vi snakker om her.16 Om teksten er håndskrevet, trykt eller digital, vil ortografi og punktuering (tegnsetting) være uendret. Som gjenstand for høytlesning er det umulig å skille de materielle variantene fra hverandre. Men materialitet og modalitet kan tilføre ekstra dimensjoner – der bilder legges til det trykte, kan animasjoner legges til digitale tekster. De representerer forhold som går ut over det rent språklige, blant annet som paratekst (Rem 2003; Genette 1997). Innenfor parateksten kan vi også legge til metadata – informasjon om boken som container. Den inneholder typisk informasjon om forfatter, publiseringsår og forlegger – informasjon som benyttes for å identifisere tekster.

16 Det digitale korpuset slik det er i dag, består totalt sett av over femti milliarder antall token (ord og punktueringer).

196


Tekster og tegn Den digitale infrastrukturen består også av algoritmer, samt teknologi for å utvikle slike algoritmer, som kan analysere tekster og gjøre søk i dem og på annet vis trekke ut informasjon. Hvordan kan vi finne frem og søke i tekster ved hjelp av algoritmene, og hva bør vi søke etter når vi skal finne bøker om «lesning», for eksempel? Mens overgangen fra håndskrift til trykk ble realisert via manuell transkripsjon, er digitaliseringen gjort i stor og automatisert skala. Algoritmene som tolker bildet av en digital tekst, gir ikke alltid en korrekt gjengivelse. Bokstavstilen i norske bøker varierer mellom gotisk fraktur og latinske bokstaver, der fraktur var det rådende frem til 1900-tallet. Språklig variasjon i perioden stammer dels fra forskjellige konvensjoner, dels fra OCR-feil. Ordet Læseren forekommer for eksempel i et utall varianter. De med høyest frekvens er vist i figur 2 (Variasjon i Læseren).

400

300

200

100

0

Lceseren

Lcrseren

Leseren

Læseren

Figur 2. Variasjon i Læseren for perioden 1800–1850

Som det går frem av figuren, er det flere forekomster av feilleste ord enn det er riktige. Bare ett ord er en ortografisk variant, nemlig Leseren. 197


De to andre representerer varianter av bokstaven æ, her realisert som ce og cr. Søker man etter bøker om Læseren, spesielt i perioden før 1850, bør man vurdere OCR-variantene i søket (se Evensen 2017 for diskusjon av typiske OCR-feil). I det videre skal jeg gjennomføre et par analyser ved å trekke ut informasjon om og fra tekstene. Analysen dekker tre områder ved tekstene: metadata, titler og selve teksten. Funnene blir forsøkt knyttet til omkringliggende forhold om det samfunnet der tekstene er skapt. Selv om tekstene er gjenstand for algoritmiske OCR-feil, har ikke metadataene de samme problemene. Metadata er manuelt lagt inn i systemet og sjekket på andre måter, det gjelder både klassifikasjonsdata og katalogiseringsdata. Titler er også manuelt lagt inn, koder for språk likeså. Analyse av metadata Variasjon i metadata er knyttet til beslutninger og kan derfor i større grad diskuteres, som for eksempel kategorisering av språk. I forrige kapittel om norske trykk opereres det kun med dansk som språk. I metadataene er imidlertid kodene både for norsk og dansk i bruk.17 Spørsmålet om korrekthet i bruk av koder skal ikke tas opp her, men vi kan hente ut data om de bøkene som er katalogisert, og spørre om det er noen innholdsmessige forskjeller. Et plott av utgivelser basert på metadata gir en kurve som den i Figur 3. Om man sammenligner med tallene for utgivelser i kapittelet om norske trykk, ser man at kurven underskyter noe. Den aggregerte summen over bøker er likevel i god overensstemmelse med Bergs tall, da antallet URN-er som danner kurven, er 5156, men da er også språk som ikke er med i kurven, tatt med. Det er flere grunner til at tallene er forskjellige, og et sentralt punkt er hva som er talt med av utgivelser, sammenlignet med det som er digitalisert. I det store og hele stemmer summene for det digitale og det analoge overens.

17 ISO-kodene som brukes, er nob for norsk bokmål, og dan for dansk. Se også Narve Fulsås’ kapittel i denne boken. Gitt språksituasjonen for tidlig 1800-tall er disse kodene nå gjenstand for revurdering.

198


Utviklingstrekkene som kurven viser, er at frem til 1750 var latin praktisk talt enerådende, ispedd litt dansk, deretter kom tysk og dansk inn som bokspråk i større grad. I metadata for bøker fra rundt 1800 går det frem at de bibliografiske dataene for bøker på dansk språk er splittet opp i koder for norsk og dansk, der koden for norsk bokmål, nob, er benyttet for å definere norske tekster. språk 80

dan nob lat

60

ger fre

40

swe

20

0

1650

1700

1750

1800

1850

år

Figur. 3. Fordeling av utgivelser på språk

En konklusjon man umiddelbart kan trekke ut av figuren, er at alle søk etter norske (danske) ord vil få sine data i det store og hele fra første halvdel av 1800-tallet. En del materiale på norsk/dansk vil det være før det, men som kurven viser, så eksploderer formelig mengden av tekst i det digitale arkivet fra starten av 1800-tallet, noe som påvirker alt materialet som aggregeres – tekstene som danner tallgrunnlaget, kommer fra den perioden. Det er også en interessant topp av særlig norsk-kodete utgivelser rundt 1814. Bibliografisk orienterte studier viser tilsvarende økning for akkurat 1814.18 Samme poeng gjelder imidlertid her som for grunnlaget for Bergs analyse, at det som er digitalisert, bare er en del av det man kunne betrakte som publikasjoner. Antallet bøker fra korpuset som er

18 Dette er beskrevet i Hemstad (2014), der publikasjoner fra 1812–1814 studeres, delvis basert på 1814-bibliografien: https://www.nb.no/bibliografi/1814.

199


kodet som dansk eller norsk for perioden 1813–1815, er 235, og antallet bøker i 1814-bibliografien er 220 for samme periode, fordelt på norsk og dansk. Det er overlapp mellom de to settene, som kan danne et sammenligningsgrunnlag.19 Uansett er de to datasettene – 1814-bibliografien og det foreliggende korpuset basert på digitalisert materiale – i overensstemmelse, og forteller samme historie om publikasjonstrender. Analyse av titler Titler for bøker fra tidlige perioder har helt spesielle egenskaper sett fra et moderne perspektiv, ikke minst det at de ofte er svært lange. Her skal vi stille to spørsmål: 1) Er det noen forskjell på innholdet i titler, gitt språkkode, og 2) hvordan utvikler tittellengden seg utover på 1800-tallet? I og med at skriftspråket tidlig på 1800-tallet i Norge og Danmark var det samme, kan man spørre seg hva grunnlaget for kodingen er. En rimelig antagelse er at publikasjoner katalogisert som norske har sitt utspring i norske forhold, i motsetning til de danske. Leder forskjellen i koding til andre forskjeller? Det er 1751 tekster katalogisert som norsk bokmål (nob), og 1713 tekster katalogisert som dansk (dan). Siden det er omtrent samme antall tekster, kan en enkel differanse si noe om forskjellen mellom de norske og danske titlene. Alle ordene i titlene på hvert språk ble talt opp for seg, og de ti mest frekvente ordene vises i Tabell 1. Både i norske og danske titler er det altså flest forekomster av komma, men der nob ikke har punktum med, er den med i topp 10 for dan. At punktuering kommer såpass høyt, både komma og punktum, tyder på komplekse strukturer i titlene, og antallet punktum tyder på at det er flere setninger i dem, noe vi skal komme tilbake til i neste seksjon. Det er også verdt å merke seg at referanser til Norge, som med Norges, er det tolvte mest frekvente ordet i titler for bøker katalogisert som nob.

19 En sjekk på et utvalg av det som var elektronisk tilgjengelig i 1814-bibliografien, viste at de også var representert i korpuset.

200


De to listene kan manipuleres ved å trekke den ene fra den andre. Om dansk trekkes fra norsk, og listen sorteres på nytt, og de 20 høyeste blir tatt med, fås Tabell 2 (der funksjonsord som preposisjoner, koordinatorer og hjelpeverb er tatt bort). Dansk

Norsk

,

1091

,

961

Og

849

og

640

I

476

I

578

Til

343

til

437

Af

294

af

401

Den

278

for

322

.

273

den

316

De

240

de

304

Oc

183

over

175

Eller

183

om

167

Tabell 1. Ordfrekvens i titler

Norges

107.0

Danske

85

Kongeriget

68.

Ludvig

54.0

Lov

51.

Danmark

50.0

offentlige

36.0

Danske

46.0

«»»»

35.0

Skrifter

45.0

Storthing

35.0

Forsøg

39.0

Udkast

34.0

Catechismus

35.0

Christiania

33.0

Udkomne

32.0

Forslag

32.0

Forordninger

32.0

Tabell 2. Innholdsord i titler

201


Tabellen har et tydelig nasjonalt preg, der det viktigste dreier seg om Norge og hvordan landet styres.20 Tilsvarende effekt fås om differansen snus. Tabellen er fra de 20 høyeste, der funksjonsord er tatt bort. Den danske har et par åpenbare danske tilknytningsord, men også noen mer generelle. De to tabellene støtter opp under tesen om at katalogiseringen skyldes noe annet enn det rent språklige, og at det er faktorer utenom det rent språklige som styrer katalogiseringen. Også lengden på titlene i det digitaliserte korpuset kan analyseres. For dansk er den lengste tittelen på 184 ord, for norsk 103, og snittlengden for en tittel for begge kategorier er på ti ord. Lengden på titler, og den beskrivende formen de har, viser at tittelen er bærer av både tittel (i moderne forstand), en oppsummering og en innholdsfortegnelse. Denne typen titler må sies å være særegen for perioden, men se Figur 5, som viser hvordan tittellengden har utviklet seg utover perioden og videre etter. I Figur 4 er det gjengitt en faksimile av forsiden av boken vi kan referere til som Naadens Orden. Det er mye informasjon på siden, men typografien har fremhevet det vi vil tenke på som tittelen, der ordene Naadens Orden er satt i forstørrete og fete typer. Tittelen beskriver ellers overgangen fra synd til frelse, og peker på hva boken inneholder. Tittelsiden bærer også informasjon om utgiver og hvor og når boken er trykt, i Bergen 1849. I metadataene er denne informasjonen splittet opp, så for tellingen av ord og tegn i titlene er det bare selve tittelteks­ ten som er med. Hvor lenge varte perioden for de lange titlene? I Figur 5 vises resultatet av tellingen, der kodene for norsk og dansk er slått sammen. Tittellengde er talt opp med tanke på antall bokstaver, punktuering inkludert, som viser en snittlengde for de lange titlene på rundt 80 tegn. Kurven viser en tydelig og varig nedadgående tendens fra 1825 og utover.

20 Dataene er i tråd med funnene i Hemstad (2014).

202


Figur. 4. Faksimile av Naadens Orden (Hollatz og Dahl 1849). (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Hva nedgangen skyldes, kan man spekulere litt i, og det er sannsynligvis flere faktorer.21 Bibliotekene vokste frem, og behovet for effektiv katalogisering gir ett presspunkt, avisenes rom for annonsering, og priser på annonser, et annet. Med trykkefriheten var ikke behovet for å fortelle om innholdet så åpenbart. Uansett grunn, lengden på titlene har endret seg, og det skjedde noe rundt 1825.

21 Takk til medspekulantene Eivind Røssaak og Trond Haugen.

203


70

60

50

40

30 1800

1820

1840

1860

1880

1900

1920

Figur 5. Gjennomsnittlig tittellengde per år

Analyse av tekstene Innholdet i tekstene har også en bokhistorisk verdi. I forordet til Rem (2003, 14) skrives det: «Men det er viktig å være oppmerksom på at boka som eget medium og som fysisk objekt ikke kan skilles fra boka som bærer av innhold. Betydningsdannelsene til det vi er vant med å tenke på som bokas innhold, teksten, influeres av det medium den befinner seg i.» Her skal vi se på noen ord som finnes i tekstene, og ta for oss forekomster og variasjon i staving. Tekstundersøkelser blir litt vanskelig å gjennomføre, i og med de store mengdene OCR-feil fra den aktuelle perioden. Likevel kan vi benytte metoder for å sammenligne resultater fra forskjellige uttrekk. I denne seksjonen skal vi se litt på ortografisk analyse, språkendring og innholdsendringer. For endringer sammenlignes det med nyere tid. I perioden, og i overgangen til tiden etter 1850, finner vi endringer i ortografi, der for eksempel bokstaven Q blir erstattet med K. Mens ordformen «Kvinde» finnes i norske bøker i 1830, der den foretrukne formen er «Qvinde», ser vi en gradvis overgang fra «Qvinde» til «Kvinde», der endringen skyter fart med språkendringsrundskrivet fra 1862.22 De kvantitative dataene i Figur 6 viser at det har vært et

22 Se Språkrådets hjemmesider www.sprakradet.no for mer om norsk språkhistorie og endringer.

204


press på språket før forslag til reform ble iverksatt,23 i tillegg til å dokumentere effekten av selve reformforslaget.24 Det er verdt å merke seg at «Qvinde» har høyere frekvens enn «Kvinde» før 1850, se Figur 6. Kvinde 0.007

Qvinde

0.006 0.005 0.004 0.003 0.002 0.001 0.000

1820

1830

1840

1850

1860

1870

1880

1890

Figur 6. Utvikling av Qvinde og Kvinde

De mest frekvente ordene i et språk består av funksjonsord sammen med punktuering (ord + punktuering = token). I Tabell 3 er det gjengitt to frekvenslister, en for alle bøkene i NB-digital,25 og en for det aktuelle korpuset. Hele NB-digital

Korpus 1850

.

1265723110

,

31136121

,

1105303412

.

20389741

og

543432056

og

6161806

i

460246057

i

4885346

det

273411583

at

4338318

som

265144740

/

3906515

Tabell 3. De mest frekvente token

23 Kurven er generert fra NB N-gram (Birkenes mfl. 2015). 24 Merk at det er en del variasjon i distribusjonen fra år til år. For å finne grunnene til det kreves det en mer detaljert analyse av det litterære grunnlaget. 25 Tallene er basert på det som var digitalisert inntil 2016.

205


De fire mest frekvente token er identiske i de to tabellene, bare komma og punktum har byttet plass. Forholdet dem imellom gir et mål på setningskompleksitet, i og med at komma indikerer blant annet innskutte bisetninger og sideordning på setningsnivå i tillegg til oppramsinger. I moderne norsk ser vi av tabellen at forholdet mellom de to punktueringene er omvendt, med litt flere punktum enn komma. At punktum og komma har byttet plass, kan sees på som en språklig forenkling av setningsstrukturer. Samme trend finnes også for engelsk (Blatt 2017). At ordet det kommer såpass høyt opp i moderne publikasjoner sammenlignet med de eldre, skyldes endringer i 1920-årene, da den danske måten med å bruke der som formelt subjekt forsvant og ble erstattet av den nye formen.26 Her kan man for eksempel sammenligne der er kaldt med det er kaldt.27 Språknormering 1800-tallet i Norge var tiden da språkstriden blusset opp, og nasjonens eget arbeid med å ta grep om språket ble påbegynt (Henden 2017, se også Fulsås i denne boken). Arbeidet er spesielt knyttet til Ivar Aasens og Knud Knudsens arbeid og idéer. Her skal vi se på Knudsens grep, i og med at han bygget sitt arbeid på språket i den perioden vi er opptatt av her, før og rundt 1850. I Knud Knudsens bok foreslås det en utbytting av fremmedord med eksisterende norske ord: «Det er de fremmedord, som tiest brukes, såsom Kultur, Industri, Litteratur, System, sosial, som især tiltrænger avløsning, da de hvert øjeblik bryr den mindre mål-lærde og hålder hans forståelse i uklarhet og halvmørke år efter år» (Knudsen, 1881). Det ironiske ved denne teksten er at et ord som tiest har forsvunnet fra norsk, men også i korpuset for perioden forekommer oftest hyppigere enn tiest. Hvilken distribusjon de foreslåtte avløserordene hadde, sammenlignet med fremmedordene, lar seg undersøke med søk

26 Det er også norske dialekter som benytter «der». Se for eksempel trendlinjer i NB N-gram. 27 Se for eksempel NB N-gram, eller andre korpus.

206


i materialet.28 Når det gjelder Kultur, som Knudsen foreslo byttet ut med Dyrkelse, så betydde det noe annet på 1800-tallet enn i dag, og her støtter jeg meg på Knudsens egen ordbok (Knudsen 1881). Da var det dyrking og jordbearbeidelse som var den sentrale betydningen, og åndelig kultur var avledet fra den. I Knudsen står den betydningen oppført som en delbetydning. I dag er det omvendt, der kultur, når ordet står alene, henviser til åndsaspektet. «Kultur» må helst stå sammen med noe for å få den andre betydningen, som i kulturmelk.29 For Litteratur foreslår Knudsen Bokværk eller Bokskat, hvorav ingen av forslagene har noe belegg i NB-digital. For System er avløserordet Ordning, og for Industri er det Vinskibelighed, og Kunstflit.30 For de to siste ordene er det heller ikke mye belegg å finne, det er kun fem forekomster av den første, tre med OCR-feil som «Vinfkipelighed», og kun en eneste forekomst av «Kunstflit». 6000

5000

4000

3000

2000

1000

0

Industri

Litteratur

System

Ordning

Kultur

Dyrkelse

Figur 7. Fremmedord med avløserord for korpuset 1650–1850

28 Avløserord er funnet ved å se på forslagene som gis i Knudsens ordbok (Knudsen 1881). 29 Endring i betydning er noe språkrøktere bør tenke på når forslag til avløsninger fremmes. 30 For Vinskibelighed, se også Eriksens kapittel i denne boken.

2 07


En interessant øvelse er å sammenligne frekvenser på tvers av tid og forholdet mellom dem. La oss først se på forholdet mellom fremmedordene og de avløserordene som har en viss frekvens. I Figur 7, som er basert på tall hentet fra det aggregerte korpuset, ser vi at det kun er avløserordet for «Kultur» som har høyere frekvens enn ordet det skulle avløse, ellers var det fremmedordene som hadde størst utbredelse. Det er interessant å sammenligne med distribusjonen over hele NB-­digital, som vist her i Figur 8, som viser de samme ordene, i moderne ortografi, generert med NB N-gram.31 0.7 0.6 0.5 0.4 0.3 0.2 0.1 0.0

industri

litteratur

system

ordning

kultur

dyrkelse

Figur 8. Fremmedord med avløserord i hele NB-digital

Det er et par ting å si om den utviklingen som illustreres i Figur 8. Det ene er at det innbyrdes forholdet mellom fremmedordene «system, kultur, industri» er det samme som i korpuset (Figur 7). Det er kun ordet «litteratur» som har blitt degradert, i figuren fra andre- til tredjeplass.

31 Tallene som viser størrelse, er aggregerte prosentpoeng over år, så de er i seg selv ikke meningsfulle. Det innbyrdes forholdet som visualiseringen av stolpene gir, er likevel gyldig, og er det samme om absolutte tall settes inn.

208


Samtidig har ordet «system» blitt mindre dominant sammenlignet med de andre. Om vi sammenligner de to andre parene «system, ordning» og «kultur, dyrkelse», er det en annen historie. For «system» og «ordning» er det klart at begge eksisterer side om side, den ene har ikke avløst eller overtatt for den andre. De to ordene har funnet hver sin nisje, med relaterte overlappende betydninger. For «kultur» og «dyrkelse» er det annerledes.32 I korpuset lå «Dyrkelse» klart foran «kultur», og kunne sånn sett ha vunnet kampen. Nå har «kultur» tatt over, og frekvensene dem imellom bærer preg av at den ene har tatt domenet fra den andre, jf. forholdet mellom «Qvinde» og «Kvinde» i foregående seksjon. Kollokasjoner En viktig del av korpusmetoder er kollokasjoner (Brezina, McEnery og Wattam 2015). Med en kollokasjon for et ord menes de ordene som opptrer sammen med ordet, gjerne over en viss terskelverdi for frekvens. Kollokasjoner har tradisjonelt vært koblet til ord som står direkte ved siden av hverandre, og beskriver betydningsendringer, for eksempel i adjektivet «sterk» når det står i konteksten «sterk mann», sammenlignet med «sterk kaffe». Fra NB-digital kan det spesifiseres ord man ønsker kollokasjoner for.33 Her skal vi gjøre en liten pilot på en formell (eller materiell) diskursundersøkelse av ordet «lese», og sammenligne ordforekomster fra korpuset med tilsvarende ord fra nyere tid. Med en formell diskurs forstår vi her det settet av ord som former en tekst, og danner en diskurs.34 To ord kan sies å tilhøre samme diskurs dersom de opptrer sammen ofte nok, og kollokasjonsanalysen er en måte å fange slike samforekomster på (Brezina mfl. 2015). Kollokasjonene lages slik at for et ord som «lese» gjennomgås alle bøkene, og

32 Figurene blir likedan om «dyrkning» brukes i stedet. 33 For å få realisert et slikt uttrekk må man henvende seg til Nasjonalbiblioteket ved Språkbanken eller Veiledningen. 34 I Det Norske Akademis Ordbok (Guttu 2018) defineres en av betydningene av ordet diskurs som en «språklig enhet som er større enn en setning».

209


for hver forekomst av ordet samles fem ord foran, og fem ord bak. Prosessen gjentas med ortografiske og OCR-baserte variasjoner med tillegg av preteritumsformen.35 Deretter telles ordene opp, og vi står igjen med en frekvensliste som kan sammenlignes med frekvensen av ordene totalt, og med tilsvarende frekvenser fra en annen datakilde. Ratioen mellom ordene i kollokasjonen og tekstene ellers (korpuset sett som en helhet) gir et mål på hvordan ord tiltrekkes til kollokasjonen, og gjør det mulig å sammenligne om to ord er mer eller mindre knyttet til utgangsordene, som i vårt tilfelle er «lese» og «leste». I denne undersøkelsen velger vi fire ord som skal undersøkes sammen i en bokkontekst: «Brevet, Bibelen, Aviserne, Bog, skrive», ord som dekker objekter gjort til gjenstand for lesing, og verbet som beskriver deler av produksjonen.

0.06

0.05

0.04

0.03

0.02

0.01

0.00

Brevet

Bibelen

Aviserne

Bog

skrive

Figur 9. Fordeling av kontekstord for «læse, læste» (med varianter) for korpuset 1800–1850

Ordene har en distribusjon i korpuset, og spørsmålet er om denne endres på noen måte når det er snakk om lesing. Deres fordeling i kol-

35 I vårt tilfelle søkes det etter ordene «lcrse, lese, lcese, læse, lcrste, leste, lceste, læste».

210


lokasjonen for «lese» vises i Figur 9, hvor vi ser den innbyrdes koblingen til verbet «lese, leste». Tallene på y-aksen angir hvor stor andel av korpusets forekomster av ordene langs x-aksen som opptrer sammen med «lese» eller «leste» (eller OCR-variantene). Kollokasjonene kan sammenlignes med en moderne analyse av fordelingen. Er det noen forskjell i assosiasjonen mellom «lese» og «leste» fra 1800–1850 og 1960–1980? I Figur 10 illustreres en måte å vise en endring på i den formelle diskursen for «lese» og «leste».36 I denne figuren er kollokasjonsfrekvensene sammenlignet med totalen for hele NB-digital.37 Interessant nok viser den en sterkere kobling mellom «lese» og bibelen («Bibelen», «bibelen») på bekostning av aviser («Aviserne», «avisene»), samtidig ser det ut som om «lese» ikke er like sterkt knyttet til «skrive» som det en gang var.

0.0012

0.0010

0.0008

0.0006

0.0004

0.0002

0.0000

brevet

bibelen

avisene

bok

skrive

Figur 10. Kontekstord for «lese, leste» i korpuset 1960–1980

36 I denne kollokasjonen er det bare benyttet minuskler i analysen. 37 Bruken av hele NB-digital som referanse resulterer i at tallene langs y-aksen er betydelig lavere enn for utregningene for korpuset av 1800–1850. Leseren kan sjekke med NB N-gram (Birkenes mfl. 2015) for å danne seg et inntrykk av forholdstallene.

211


Tilsvarende undersøkelser kan gjennomføres på en rekke ord. Kollokasjoner er godt egnet til å studere endringer i ord og deres betydning. Om den denotative betydningen er stabil, så kan det avdekkes flere konnotasjoner med en slik kollokasjonsanalyse som vist her, der vi har støttet oss på en komputasjonell assosiasjon mellom ord. Avslutning I dette kapittelet har vi sett på form og innhold i tekster, med vekt på bøker fra 1650 til 1850. Teksten har berørt flere temaer innenfor bokhistorie og forsøkt å vise relevansen av korpusmetoder. Den digitale virkeligheten vil selv bli en del av bokhistorien, men de digitale metodene vil være distinkte fra den historien. Metodene, og den infrastrukturen de opererer i, kan være til hjelp når man undersøker alt fra språk­ endringer til diskurser i litteratur og sakprosa.

212


Kilder og litteratur Primærmateriale

Nasjonalbibliotekets digitale samling og API mot samlingen, www.nb.no

Sekundærlitteratur

Berry, David M. og Anders Fagerjord. 2017. Digital Humanities: Knowledge and Critique in a Digital Age. Malden, Massachusetts: Polity press. Birkenes, Magnus Breder, Lars G. Johnsen, Arne M. Lindstad og Johanne Ostad. 2015. «From digital library to n-grams: NB N-gram.» I Proceedings of the 20th Nordic Conference of Computational Linguistics, 293–295. Linköping: Linköping University Electronic Press. Blatt, Bill. 2017. Nabokov’s favourite word is mauve. New York: Simon & Schuster. Brezina, Vaclav, Tony McEnery og Stephen Wattam. 2015. «Collocations in context: A new perspective on collocation networks.» International Journal of Corpus Linguistics 20(2):139–173. BYBERG, LIS. 2008. «Leseferdighet og skolevesen 1740–1830: Pietister, ‘potetprester’ og et ungt norsk Storting.» Heimen 45(4). Clare, Cynthia og Kate Busic-Snyder. 2008. A Typographic Workbook: A Primer to History,Techniques, and Artistry. 2 utg. Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons. Eisenstein, Elisabeth. 1983. The Printing Revolution in Early Modern Europe. 2. utg. Cambridge: Cambridge University Press. Evensen, Nina Marie. 2017. «OCR-behandling av tekst i fraktur.» Upublisert manuskript. Universitetet i Oslo. GENETTE, GÉRARD. 1997. Paratexts: Thresholds of Interpretation. Cambridge: Cambridge University Press. Gourley, David, Brian Totty, Marjorie Sayer, Ansu Aggarwal og Sailu Reddy. 2002. HTTP: The Definitive Guide. Sebastopol, California: O’Reilly. Guttu, Tor, red. 2018. Det Norske Akademis ordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget og Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Hemstad, Ruth. 2014. Propagandakrig: Kampen om Norge i Norden og Europa 1812–1814. Nota bene, Nasjonalbibliotekets skriftserie. Oslo: Novus. Henden, Johan Rørlien. 2017. «Det er ikke alene et Universitets-, men ogsaa et

213


Litteratur Sekundærlitteratur

Nationalbibliothek. Axel Charlot Drolsum i Universitetsbiblioteket 1870–1922.» PhD-avhandling. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet. Hollatz, David og Christopher Dahl. 1849. Naadens Orden. Christiania: Bogbinder H. Hansens Forlag. Trykt hos Chr. Dahl, R.S. Knudsen, Knud. 1881. Norsk og Unorsk. Kristiania: Cammermeyer. Kucera, Henry og Nelson Francis. 1967. Computational analysis of present-day American English. Providence, Rhode Island: Brown University Press. Moretti, Franco. 2013. Distant Reading. London: Verso. Pettegree, Andrew. 2010. The Book in the Renaissance. New Haven, Connecticut: Yale University Press. Rem, Tore. 2003. «Innledning.» I Bokhistorie, red. Tore Rem. Oslo: Gyldendal. Røssaak, Eivind. 2018. «Når nasjonens hukommelse digitaliseres: Kulturens ubevisste vender tilbake.» Mediehistorisk Tidsskrift 2, 30: 22–41. Rockwell, Geoffrey og Stefan Sinclair. 2016. Hermeneutica: ComputerAssisted Interpretation in the Humanities. Boston, Massachusetts: MIT Press. Schantz, Herbert F. 1982. The history of OCR: optical character recognition. Manchester Center, Vermont: Recognition Technologies Users Association.

214


215


Del 2. Nye sjangre, nye lesergrupper og nye lesemĂĽter


8. Pontoppidans pinefulle Sandhed – mellom leseferdighet og utenatlæring

Jon Haarberg og Marit Sjelmo

Luthers lille katekisme fra 1529 inntar en særstilling i norsk bokhistorie. Det spørs om noen annen utgivelse, transnasjonal eller hjemlig, over så lang tid og i samme grad har virket retningsgivende på befolkningens daglige liv og dens forestillinger om verden. Ikke bare innholdet – den evangelisk-lutherske kirkes viktigste bekjennelsesskrifter forklart for barn og «enfoldige» – men også måten boka ble foreskrevet brukt på, bidro avgjørende til utviklingen av det samfunnet norske borgere i dag oppfatter som sitt. Det var katekismen som brakte Gutenbergs revolusjonerende trykkpresseteknologi til landet i 1643, og som lenge, sammen med den øvrige andaktslitteraturen, utgjorde det økonomiske grunnlaget for trykkeriene (Tveterås 1950, 27–32). Katekismen ble gjennom hele håndpressens periode, fra 1643 til siste del av 1800-tallet, brukt som grunnbok i leseopplæringen, som ABC og «min første lesebok» (Skjelbred 1999). Katekismen var også, gjennom en periode på nesten 300 år (1627–1911),1 det viktigste redskapet myndighetene hadde til rådighet i sitt strev med å indoktrinere folket religiøst og politisk. Institusjoner som allmueskole og konfirmasjon ble bygd

1 I 1627 utga biskop Hans Poulsen Resen Om Børnelærdoms Visitatz, som kan sies å markere begynnelsen på den dansk-norske statens katekiseringsbestrebelser. I 1911 ble påbudet om statskirkelig konfirmasjon for alle opphevet.

218


opp omkring Luthers lille. Sluttstrek ble først satt da Stortinget for 50 år siden, i 1969, vedtok at skolen ikke lenger skulle drive dåpsopplæring på Kirkens vegne (Skjelbred mfl. 2017, 304b). Dermed ble videre bruk av den seiglivede boka fra 1529 mer av en tilfeldighet i den offentlige skolen, skjønt Luthers lille faktisk nevnes som anbefalt tilleggslitteratur i de nasjonale læreplanene helt fram til L97 (Kirke-, utdanningsog forskningsdepartementet 1997, 98). ​Katekismens historie i Norge inneholder flere uskrevne kapitler. I denne sammenheng vil vi ikke desto mindre ta for oss det viktigste kapitlet én gang til, om enn fra en uprøvd kant. Vi retter oppmerksomheten mot den norske katekismelitteraturens fremste representant, den like bejublede som forhatte Sandhed til Gudfrygtighed, utarbeidet på k ongelig befaling av den pietistiske hoffpresten Erik Pontoppidan i 1737. Med denne bokas monopolstilling ble det satt en effektiv stopper både for nye individuelle initiativ og for gamle regionale «stiftskatekismer». Pontoppidans Sandhed skulle ifølge Kongens befaling være en sannhet for alle, «indplugget» gjennom obligatorisk allmueskole og kon­ firmasjonsforberedelser. Pietistene tok det for gitt at gode kristne også ville være gode borgere. Konfirmasjonen ble innført ved forskrift i 1736, året før Pontoppidans bok for første gang forlot trykkpressen. Søster­ institusjonen, allmueskolen, fulgte to år senere, i 1739. Begge disse institusjonene ble etablert med det samme mål for øye: å innpode barne­ lærdommen i den oppvoksende slekt. Slik kom Pontoppidan, konfirmasjonen og allmueskolen sammen til å sette et skille i norsk historie. Mye har i tidens løp blitt ytret og skrevet om hoffprestens enestående katekismeforklaring, gjerne i forbindelse med konfirmasjonsjubileer. Katekismens teologiske side – de dogmatiske stridsspørsmålene – skal imidlertid ikke oppta oss her. Ulikhetene mellom de enkelte utgavene eller bearbeidelsene av Pontoppidans Sandhed blir mindre vesentlige i vårt sekulære, bokhistoriske perspektiv. Vi har satt oss fore å utforske forholdet mellom utenatlæring og leseferdighet i bruken av Pontoppidan. Var utenatlæringen en forutsetning for oppøvelsen av leseferdighet – eller var det omvendt? Utenatlæringen har i katekismehistorisk sammenheng helst blitt oppfattet som et historisk tilfeldig moment eller simpelthen bare en 219


beklagelig omstendighet.2 Men for leserne, konfirmantene, kan utenatlæringen så langt fra ha blitt oppfattet som noen uvesentlig side av saken. Pugget ble med Pontoppidan en viktig sosial terskel, en nødvendig forutsetning for å kunne ta skrittet fra barn til voksen. Uten pugg, ingen konfirmasjon; uten konfirmasjon, ingen nattverd; uten nattverd, ingen ekteskapsinngåelse (og dermed strengt tatt heller ikke noe kjønnsliv). Øvrigheten hadde på denne måten satt ungdommen i en situasjon der dens motivasjon for å utholde en krevende opp- eller innlæring så absolutt var til stede. «Ei trulova gjenta paa Stord», skriver skolehistorikeren Torstein Høverstad i 1920, «bar seg ille for presten og sa ho kunde kje læra boki paa 10 aar. Da ho høyrde at boki laut inn skulde ho faa gifta seg, pugga ho boki paa 8 vikor» (Høverstad 1920, 74). Skal vi gjøre oss noe håp om å forstå den rollen katekismen har spilt i vårt land, skylder vi derfor ikke å glemme eller beklage konfirmasjonsopplæringens pugg og pine, men heller studere den med historisk nysgjerrighet. Hvorfor ble utenatlæringen så viktig? Hvordan lot den seg gjennomføre? Og hvordan lar pugget seg forstå når skolens uttrykte mål faktisk lå i leseferdighet og -forståelse? Luthers forskrift Ordhistorien begynner med et etymologisk paradoks. For katekismen er en bok som i utgangspunktet fornekter sin egen boklighet. Tittelen reflekterer en opprinnelig muntlig form for undervisning, ikke skriftlig. Skriftligheten og den trykte boka kom seinere. Det greske verbet katēkhein betyr opprinnelig «runge» og er etymologisk forbundet med substantivet ekko (gr. ēkhō). Vi kan tenke oss en lærer som lar sin stemme runge nedover benkeradene. Dette verbet finner vi tidlig, i urkirken, brukt om den opplæringen som ble gitt til dåpen. Vi har, i alle fall de fleste av oss, indirekte stiftet bekjentskap med det når vi har lest prologen til Lukasevangeliet, der evangelisten vil forsikre sin venn

2 Se Moe 1889, 80; Svensen 1935, 57; Brøndsted 1965, 55–56; Austad 1986, 180–81; Furre 1993, 43. I Norsk lærebokhistorie (Skjelbred mfl. 2017, 34) blir Pontoppidan tatt i forsvar mot anklagene om meningsløst pugg.

220


Karikatur av Andreas S. Bloch fra vittighetsbladet Korsaren (1910). Et tiår inn i det tjuende århundre var det blitt mulig å spøke med katekismen. Året etter (1911) ble konfirmasjon en frivillig sak i Norge, ikke lenger obligatorisk. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

221


Teofilos om at det er pålitelig, det han «har fått opplæring i» (Luk 1,4). Når Luther i 1529 utstyrer sin bok med tittelen Katechismus, låner han altså en tradisjonell kirkelig term. Samtidig bryter han tilsyne­ latende tvert med tradisjonen idet han bemektiger seg den nye trykk­ teknologien. Med sin Kleiner Katechismus kopler han den tradisjonelle dåpsopplæringen og det nye mediet. Dermed var ikke problemet løst. Utviklingen fra en elitær til en allmenn skriftkultur strekker seg i Europa over flere hundreår. I for­ ordet begrunner Luther utgivelsen i sin erfaring fra de visitasreisene han foretok på den saksiske landsbygda i 1528. For neimen om det sto særlig bra til med kristendomskunnskapen: Gud hjelpe, så mye elendighet jeg så! Folk flest – særlig utover bygdene – har jo så godt som ingen kristen kunnskap, og mange prester er nærmest uskikket og udugelige til å forkynne. Likevel vil alle kalles kristne, regnes som døpte og ta del i de hellige sakramentene, enda de verken kan Fader vår, trosbekjennelsen eller de ti bud, men lever sitt liv som krøtter på båsen eller som griser uten vett (Luther 2001, 3).

På denne bakgrunn gir han sine lesere, eksplisitt tilskrevet som «alle trofaste, rettskafne prester og predikanter», bruksanvisningen for boka – i seks punkter: For det første gjelder det å «innprente» katekismen i folk, «spesielt i ungdommen» ved å lese tekstene høyt for dem. Leseferdighet kan med andre ord ikke tas for gitt blant menighetens lemmer. For det andre insisterer forfatteren på at teksten alltid må leses i samme versjon, «i én bestemt, uforanderlig tekstform». Uten trykte tekster ville ambisjonen om en slik uniformitet rimeligvis ha vært utenkelig (Berns 1993, 69). Uniformitetskravet begrunnes i neste punkt, om at den oppleste teksten skal læres «ord for ord», altså «utenat». Deretter følger kravet om forståelse. Mekanisk gjentakelse av tekstene utgjør bare første trinn. Men også «forståelsen» skal innøves ordrett og utenat, i form av Luthers egne forklaringer av tekstene; ikke så mye som «en stavelse» skal endres. Først når både grunnteksten og den autoriserte forklaringen er «banket inn» i ungdommen, kan prestene i sin undervisning gå videre til den store katekismen, som var blitt utgitt noenlunde samtidig med den lille. Med den kan «en rikere, utvidet forståelse» sikres for de 222


unge og enfoldige. Som siste punkt og målet for katekiseringen kommer altergangen. Så lenge dåpen var blitt institusjonalisert som barnedåp, ble nattverden det avgjørende skillet mellom kristne og ikkekristne mennesker. Å desavuere alterets sakrament innebærer ifølge Luther å desavuere Djevelen, noe som neppe kan sies å være tilrådelig i et samfunn hvor nettopp Fanden tas for gitt. Luther setter trusselen i klartekst: Til dem som uteblir fra nattverden, skal prestene si «at de hører djevelen til». Først når man har tilegnet seg den grunnleggende kristendomskunnskapen eller «barnelærdommen», som Luther kaller katekismen, kan man anerkjennes som fullverdig medlem av samfunnet. Skillet mellom barn og voksen trekkes ved nattverden i form av et eksamensmåltid. Seinere, med Pontoppidan, skulle konfirmasjonen komme til å få den samme sosiale terskelfunksjonen. Den katekismeopplæringen Luther foreskriver, forutsetter følgelig ingen leseferdighet hos ungdommen. Lesing («i bok») tilkommer prester og predikanter. Ungdommen skal konsentrere seg om å lytte, gjenta og lære utenat («lese for presten»). I opplæringen ligger katekismens struktur – spørsmål og svar – som en uuttalt forutsetning. Nettopp på denne måten hadde dåpsopplæringen blitt praktisert oppigjennom århundrene, den trengte ingen nærmere begrunnelse. Forstanderen (presten) spør; katekumenene (elevene) svarer. Dermed forstår vi at ikke bare katekismens tittel reflekterer en muntlig undervisningssituasjon, men også den liksom-dialogiske oppbygningen. Luthers lille stiller sine spørsmål uten variasjon i uttrykksmåten: «Was ist das?» (hva betyr det?), spør den. Spørsmålet stilles umiddelbart etter den gjengitte primærteksten (hvert enkelt bud osv.) og etterfølges av doktorens eget autoriserte fasitsvar. Tar vi imidlertid skrittet over i Luthers egen latinske versjon av barnelærdommen (den kom året etter, i 1530), erstattes spørsmålet av et konstaterende «id est», altså «det vil si». For med den latinske versjonen, som var utarbeidet med tanke på latinskolen og vordende prester, har vi samtidig tatt skrittet over i en undervisningsform som forutsetter leseferdighet. Dette betyr vel å merke ikke at latinskolen var fri for pugg. De underordnede lærerne kaltes symptomatisk nok hørere helt fram til 1804, da stillingsbetegnelsen ble endret til adjunkt. 223


Katekismens form, dens spørsmål og svar, reflekterer ingen sokratisk søken etter erkjennelse. Katekismeopplæringen forutsetter to ting: en autorisert kunnskap om den treenige Gud, formidlet ved hjelp av boktrykkerkunsten, og en muntlig overlevering av denne kunnskapen – fra presten til ungdommen. Pontoppidans Sandhed Da kong Christian 6. i september 1736 ga sin betrodde hoffprest «Befaling» om å utarbeide en ny og allmenn katekismeforklaring, sto man midt oppe i 200-årsjubileet for reformasjonen i Danmark–Norge. Siden Luthers dager hadde vilkårene for skriftkulturen rimeligvis gjennomgått store endringer. I 1529, de to katekismenes utgivelsesår, var boktrykkerkunsten ennå i sin spede begynnelse i dobbeltmonarkiet og leseferdigheten forbeholdt eliten. Luther forsto tidlig betydningen av den nye teknologien og beskrev den selv som «Guds største nådebevisning» (Eisenstein 1979, bd. 1, 304). I sitt epokegjørende arbeid om trykkpressen som «forandringsagent» viser Elizabeth Eisenstein hvor raskt, og hvor radikalt, Gutenbergs oppfinnelse endret samfunnet. Trykkpressens formidable suksess representerte likevel også en fare for reformatorene. Luther erfarte tidlig hvordan uformidlet bibellesning kunne føre galt av sted. Derfor utarbeidet han katekismene som et bolverk mot uautoriserte «svermeriske» anskuelser. En utenatlært katekisme ble det eneste sikre alternativet. Stikk i strid med den vanlige antakelsen gikk Luther aldri i bresjen for allmenn leseferdighet (Strauss 1984). Hvor mange kunne faktisk lese i Danmark–Norge da Pontoppidans bok for første gang forlot trykkpressen? Et sikkert svar på det spørsmålet lar seg vanskelig oppdrive. Charlotte Appel har likevel gjort et forsøk på å stipulere utbredelsen av leseferdigheten ved århund­ reskiftet 1600–1700: I byene hadde hver husstand i gjennomsnitt én lesekyndig person, anslår hun, på landet fantes det én lesekyndig i hver tredje husstand (Appel 2001, 837; jf. Tveit 1991 og Horstbøll 1999, 153). København hadde ni operative boktrykkere i 1736; i tillegg kom virksomhetene i provinsene, også nord for Skagerrak. Christiania hadde fått sin første boktrykker i 1643, Bergen i 1721. Ikke desto mindre synes 224


Pontoppidan uten videre å forutsette at den pedagogiske utfordringen han sto overfor, i prinsippet var den samme som den Luther hadde måttet forholde seg til 200 år før. Umiddelbart etter forordet om veien til saligheten følger nemlig en «Erindring» – et pålegg – til «Skole-Mesterne» om hvordan elevene skal tilegne seg boka. Det dreier seg om et pålegg om utenatlæring: De Spørsmaale, som med Stræger i Bredden [margen] findes indcirklede [står i klamme], og saaledes tydelig adskilte, kand alleene læses og eftertænkes i Bogen, men ey læres uden ad NB. af de tungnemmede og med alt for liden Skole-Gangs Tiid forsynede Børn, men de, der ey har Mangel på Tiid eller Nemme, bør ey gaae noget Stykke forbi: Naar dette agtes, da kand ingen med Føye [berettigelse] besvære sig over, at Bogen skulde være for stoer eller vanskelig, at lære uden ad, anseet [siden] en tredje eller fierde Deel deraf er indcirklet [står i klamme].

Påbudet lar seg ikke tolke uten en viss motstand. Men det er uansett formulert slik at man som leser må ta utenatlæringen for gitt. Forfatteren argumenterer ikke for utenatlæring. Dermed må vi kunne gå ut fra at utenatlæring i 1736 ble oppfattet som en selvsagt ting i katekismesammenheng. Påbudet foregriper og tilbakeviser imidlertid mulige innvendinger med hensyn til omfang og vanskelighet. Forfatteren tilkjennegir at han er fullt på det rene med at det generelt vil by på problemer å lære så mye krevende, til dels uforståelig, tekst utenat. Som lesere forstår vi også at han innrømmer «de tungnemmede og med alt for liden Skole-Gangs Tiid forsynede Børn» en viss lettelse i lærebyrden. Denne gruppen av barn må vi oppfatte som én, ikke to. De tungnemmes lærevansker forklares imidlertid dels med mangelfull utrustning fra naturens side, dels med mangel på skolegang. Hvordan læreren skal takle problemet dersom pensumreduksjonen viser seg ikke å være tilstrekkelig, får verken vi eller læreren noe råd om. Uklarhet oppstår også i forbindelse med det alternativet barna som har lærevansker, faktisk får. De spørsmålene (og svarene) de slipper å lære, skal bare «læses og eftertænkes i Bogen», står det. Her er det som om Pontoppidan forutsetter at alle kan lese innenat («i Bog»), også de med lærevansker. Problemet for dem synes da helst å ligge i å huske. En slik bedømmelse 225


av situasjonen virker høyst urimelig så lenge de tungnemme ikke kan lese på egen hånd, uassistert. At Pontoppidan under utarbeidelsen av sin egen statspietistiske katekisme har skjelt til Philipp Jacob Speners tyske, er vel etablert (Neiiendam 1930, bd. 2, 82–84). Speners bok ble anonymt oversatt til dansk i 1728 under tittelen Den Christelige Lærdoms Eenfoldige Udleggelse og utgitt av Missionskollegiets forlag, som seinere, under navnet Vaisenhusets forlag, også skulle komme til å stå for utgivelsen av Pontoppidans danske bearbeidelse. Speners katekisme inneholder 1208 spørsmål og svar (Hustavlen ikke medregnet), det vil si 449 flere enn oppfølgerens. Svarene tar dessuten jevnt over større plass. Det tette forholdet de to katekismene imellom strekker seg imidlertid ikke så langt som til lærerveiledningen. Spener ivrer nemlig slett ikke for utenatlæring, tvert imot advarer han innstendig mot en slik pedagogikk. Er det ikke helst forståelsen det kommer an på? […] thi jeg agter, at slige skrifter mere skal tiene til at ophielpe forstanden, end at besvære hukommelsen, og jeg forlanger altid heller, at ved saadanne spørsmaales og udleggelsers læsning og forhandling sagens mening maae saaledes indtrykkes folk, at de forstaae materien, og siden af egen forstand kunde give deres mening tilkiende med egne ord, end at ogsaa de allerbeste spørsmaale skulde slet hen læres uden ad (Spener 1728, Fortale: upag.).

Uansett hvor gode spørsmålene og svarene måtte være, hevder Spener, har utenatlæring lite for seg så lenge den ikke kan garantere forståelsen. At barnet virkelig har forstått, tilkjennegis bare av dets egen gjengivelse av innholdet, med egne ord. Pontoppidans forskrift om utenatlæring – av i alt over hundre sider tekst – kan på denne bakgrunn synes å komme som en overraskelse, både fordi han utarbeidet sin katekismeforklaring som pietist i gjeld til den forståelses- og praksisorienterte Spener, og fordi staten samtidig med den nye læreboka satset så sterkt på skolen og – med den – oppøvelsen av en allmenn leseferdighet. Ja, staten syntes faktisk å sette leseferdigheten først. I det reskriptet som gjør Sandhed til Gudfrygtighed obligatorisk i katekismeopplæringen, fastslås det at målet 226


med denne opplæringen er forståelse, ikke utenatlæring. Lærernes oppgave går ut på å sikre ungdommens forståelse ved «altid og hver Gang lade den Svarende sige med egne Ord, hvad det var, han svarede, for at see, om han forstaaer Noget deraf» (Fogtman 22.08.1738). At forståelsen kommer først, betyr likevel ikke at kravet om utenatlæring bortfaller. Forståelsen bekreftes og bevares av utenatlæringen, ifølge lærerinstruksen av 1739 (Instruction, §10–11). Denne måten å tilegne seg tekstene på skulle komme til å forbli idealet i lavkirkelige kretser, også da innenatlesingen for alvor overtok i den offentlige skolen (jf. Gundersen 2011, 174–183). Når bokhistorikeren Henrik Horstbøll hevder at det verken var Pontoppidans eller statens intensjon at danske og norske ungdommer skulle «lære godt hundrede sider uden ad», mener vi bestemt han tar feil (Horstbøll 2003, 131). Vi kan ikke velge å se bort fra den «Erindring» forfatteren selv skriver til innledning i sin bok. Det kan derfor ikke herske tvil om at det lutherske kravet til utenatlæring faktisk utvides og forsterkes i og med Sandhed til Gudfrygtighed. Horstbøll viser i denne sammenheng riktignok til Pontoppidans lille skrift om leseundervisningen i skolen fra 1748. Bergensbispen synes der å formane skolelærerne om ikke å la utenatlæring erstatte leseferdighet: «Den Øvelse at læse inden i Bogen maa ikke hastig forlades og omskiftes til at lære uden ad; thi derved skeer stor Skade og mange Børn komme derover aldrig til nogen Færdighed» (Pontoppidan 1763, 14). Men biskopens poeng må her ikke forstås slik at forholdet mellom utenatlæring og leseferdighet består i et disjunktivt enten–eller. Forholdet må forstås som komplementært. Utenatlæring skal følge leseferdighet. At læreren ikke må forlate leseøvelsene for «hastig», betyr derfor ikke at elevene fritas for utenatlæringen helt og holdent. Pugget melder seg garantert i forbindelse med konfirmasjonen. Ideelt sett skal et voksent menneske ha internalisert katekismens ord, slik Luther hadde foreskrevet. Et annet lite skrift av biskopen feier all tvil til side: hans hyrdebrev til prestene i Bergens stift fra februar 1752. Der gjentar og utdyper han hovedpunktene fra katekismeforklaringens «Erindring»: for det første at kravene til elevene bør differensieres alt etter deres «Nemme». For det annet holder han fast ved tanken om at utenatlæring er den 227


sikreste veien til forståelse. På dette punktet imøtegår han dessuten skeptikerne (som for eksempel Spener): Med unge Børn drives bedst res memoriæ, eller det som kommer an på Hukommelsen; thi her at udbrede sig i mange Ord og Demonstrationer, som udkræve mere Skjønsomhed, var at spilde Tiden. Den Unges Hukommelse maa først have visse Ord at binde sig til og støtte sig ved. Nogle ere vel af den Mening, man skulde ikke bebyrde Børnenes Hukommelse med Ord, men strax vænne dem til at svare af egne Begreb, indplantede ved Fortællelse og Raisonnement. Men de, som det mene, tage feil. Unge ingenia (Hoveder) ere gemeenlig altfor flygtige til at fatte og beholde et ordentligt, tilstrækkeligt og vel sammenhængende Begreb, grundet paa Lærernes ustadige eller foranderlige Ord, at jeg ei skal tale om, hvor faa Skoleholdere der ere i Stand til selv at savne et Formular (Pontoppidan 1827 [1752], 87–88).

Den pedagogikken som ligger til grunn for allmueskole og konfirmasjonsundervisning fra 1730-årene av, kan dermed sammenfattes slik: (1) Leseferdighet ses som en forutsetning for effektiv utenatlæring, ikke omvendt (Instruction 1739; jf. Appel og Fink-Jensen 2013, 328b). (2) Ressurssvake elever behøver ikke lære like mye utenat som ressurssterke. (3) En god kristendomsforståelse utgjør riktignok målet for opplæringen. Men utenatlæring blir oppfattet som en måte å sikre denne forståelsen på. Dermed ser det ikke ut til at den trykkteknologien som hadde vokst seg sterk i løpet av de to hundre årene etter reformasjonen, hadde bidratt til å endre det lutherske utgangspunktet. Veien til Gud – og til et fullverdig liv som borger – gikk fortsatt gjennom utenatlæring. Utenatlæringens historiske bestandighet Pontoppidans Sandhed møtte umiddelbart motstand, dels fordi endringer i den religiøse grunnopplæringen alltid vil bli omfattet med skepsis, dels fordi prestene erfarte at lærebyrden rett og slett ble for tung. I Norge bidro selvsagt også språkformen til vanskene. Dansk lå riktignok norsk folkemål nærmere enn klassisk arabisk, men avstanden var ikke desto mindre betydelig. Likevel gikk det en hel generasjon – 34 år – før Pontoppidan i 1771 fikk konkurranse. På dette tidspunkt 228


hadde han selv for lengst vandret heden (1764). Som tittelen kunngjør, dreier det seg ikke om noen ny bok, snarere om en slags lettlest utgave av den gamle: Udtog af Doct. Erich Pontoppidans Forklaring, til De Eenfoldiges Nytte uddraget. Mannen bak utgivelsen het Peder Saxtorph. Som pietist hadde Saxtorph slett ikke noe uoppgjort med bokas opprinnelige forfatter, tvert imot hedres Pontoppidan i tittelen som «Doctor», slik Luther før ham var blitt det. Saxtorphs forkortede versjon, også den utgitt på Vaisenhusets forlag, var blitt redusert fra 759 til 541 spørsmål og svar, og fra 160 til 96 sider. Det kan ikke ha vært pedagogikken han så som problematisk, bare tekstmengden. Den samme resepten skulle komme til å bli brukt av en lang rekke katekismeforfattere og Pontoppidan-utgivere gjennom hele det følgende århundret. Bearbeiderne gjorde da også hva de kunne med nedkortinger, omformuleringer og forenklinger. Men utenatlæringen lå fast. I Danmark tok utviklingen et annet løp. Pontoppidans forklaring fikk der et forholdvis mye kortere liv, i alle fall i den offentlige skolen. Med den nye fornuftstroen ved slutten av århundret kom den såkalte «Balles Lærebog», dvs. Lærebog i den evangelisk-christelige Religion indrettet til Brug i de danske Skoler. To forfattere hadde samarbeidet om utarbeidelsen: den kongelige konfessionarius Christian Bastholm og professor Nicolai Edinger Balle, som òg innehadde embetet som Sjællands biskop. Boka deres ble, etter grundig offentlig saumfaring, utgitt anonymt i 1791, med kongelig instruks om at den skulle ha tatt over for Pontoppidan i skolen innen 1794. «Balles Lærebog» markerer i realiteten en foreløpig slutt på katekismeforklaringen som sjanger i Danmark. Den oppgir katekismens struktur i fem parter, og den oppgir organiseringen av lærestoffet i spørsmål og svar. Luther blir leseren påmint om bare i «Anmærkninger». Også med hensyn til utenatlæringen bryter Balle og Bastholm med Pontoppidan. De forholder seg nærmest likegyldige: «Hvert enkelt Begreb som indbefattes enten i læresetningerne og de dermed forbundne Skriftens Sprog, eller i Anmærkningerne, maae første udvikles og forklares, førend Barnet lærer noget deraf udenad» («Erindring til Lærerne»). Noe spesifikt krav framsettes ikke. I praksis kan mye tyde på at den gamle metoden med utenatlæring likevel ble videreført (Jacobsen 2018, 191). 229


I nord holdt man dels på originalen, dels på «Udtoget» og dels på en hel flora av nyskrevne forklaringer, som alle, uansett, sto i dyp gjeld til Pontoppidan både i innhold og form. Normen fra 1737 ble liggende fast: utenatlæring av et betydelig antall spørsmål og svar, i det vesentlige basert på en pietistisk, praksisorientert kristendomsforståelse. Stat og kirke sørget sammen for denne massive indoktrineringen av ungdommen. Om den – ungdommen – ikke nødvendigvis forsto de gjentatte læresetningene, lærte den i alle fall gjennom utenatlæringen å underkaste seg. Den oppvoksende slekt forsto uten videre at Gud og Kongen stilte visse krav til hver enkelt, krav som måtte oppfylles dersom han eller hun skulle kunne anerkjennes som Kongens fullverdige undersått. Underlig nok er det lite som tyder på at forfatningsskiftet i 1814 førte til særlige endringer i så måte. At makten ikke lenger utgikk fra Gud og Kongen, men fra folket selv, må ha blitt oppfattet som en form for teori uten forbindelse til det praktiske liv. Men at Gud hadde makt til å straffe de ugudelige – med dyrtid og pest, med dennesidig utelukkelse og evig fortapelse i det hinsidige (Pontoppidans § 310) – forsto alle meget godt både før og etter 1814. Det håpet man kunne nære om å gå klar av Guds vrede, lå i en ordrett gjengivelse av Pontoppidans versjon av barnelærdommen. På denne bakgrunn synes konklusjonen klar nok: Det gir dårlig mening å forsøke å forstå Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed uten å ta bruken av boka – utenatlæringen – med i betraktning. Det lange livet den fikk, kan dokumenteres med utgaver, trykk og papir, men lar seg likevel ikke skille fra dens muntlige realisering i barnemunn etter barnemunn og dens konservering i barnehjerte etter barnehjerte. At brukshistorien ble så uvanlig lang, kan ikke forklares uten referanse til muntlighet og hukommelse. Om vi nå holder materielle forhold som foreldrebetaling og regelrett mangel på bøker utenfor, kan vi i alle fall tenke oss tre grunner til at Pontoppidans Sandhed, originalt eller i adaptert versjon, holdt stillingen så lenge som den faktisk gjorde. For det første kan vi selvsagt registrere en generell uvilje mot endring av alle slags konvensjoner i religionsutøvelsen, uansett om endringen gjelder ritualer eller tekst. Denne konservatismen lar seg 230


ennå studere hver gang en ny bibeloversettelse kommer på markedet. I vår sammenheng er det nærliggende å vise til den gamle språkformens påfallende motstandskraft og, framfor alt, de gotiske typene, som holdt seg lenger i katekismelitteraturen enn i noen annen sjanger. Den siste utgaven av Pontoppidan som ble trykt i fraktur, kom i 1923, om lag 50 år etter at litteraturen for øvrig hadde tilpasset seg de moderne antikvatypene. Denne utgaven, som ble foranstaltet av Det norske lutherske Indremissionsselskap, har fått språket forsiktig modernisert, mens typene ennå er de gamle gotiske. For det annet kan vi, med støtte i eldre språkbruk, tenke oss utenatlæring som en slags inderliggjøring av teksten, med betydelig emosjonell gevinst for den enkelte. For oss som pent må utholde et seinmoderne samfunn, fortoner utenatlæring seg lett som en meningsløs, uhensiktsmessig og mekanisk aktivitet som nedvurderer forståelsen på bekostning av utsigelsen, dybden på bekostning av overflaten. For Luther kan dette se ut til å ha fortont seg helt motsatt. I forordet til 1530-utgaven av den store katekismen gir han et klargjørende vitnesbyrd om sin egen katekismelesing som en form for meditasjon. Barnelærdommen opptar ham daglig, også i voksen alder; han resiterer den ord for ord både om morgenen og ellers. Under denne aktiviteten gjør Den hellig ånd seg gjeldende, skriver han, den kaster nytt lys over lesningen: «For den Hellige Ånd er til stede under slik lesning, samtale og ettertanke, og han gir stadig nytt og mer lys og oppbyggelse [andacht] ved det, sånn at det smaker bedre og går dypere og dypere inn […]» (Luther 1979, 43–44). Arndt Elmar Schnepper skriver i sin bok om utenatlæringens rolle i kristendomsundervisningen at Luther filer til denne læremåten som en «hermeneutisk nøkkel». Det å lære teksten utenat blir en måte å forstå den bedre på. Schnepper siterer blant annet en preken Luther holdt i 1534, der han oppfordrer sine tilhørere til å innskrive «den lille bibel» (Joh 3,16–21) «med gullbokstaver i sitt hjerte» (Schnepper 2012, 78–79). Det engelske uttrykket to learn by heart (også fransk, par coeur) forteller oss noe om hvor nær hukommelsen og inderliggjøringen har vært oppfattet i den muntlige kulturen. Det tredje momentet i begrunnelsen ligger i utenatlæringens sosiale dimensjon. Når de unge sier fram de utenatlærte katekismetek231


stene, foretar de også en språkhandling. De bekjenner. De bekjenner sammen. Memorerte tekster blir en felles, konstituerende eiendom som skaper samhold, trygghet og tilhørighet. Vi husker for å høre til, skriver kulturteoretikeren Jan Assmann (2006, 81–100). Denne sosiale funksjonen av utenatlæringen fordrer nødvendigvis ingen dypere tekstforståelse, men har sin virkning som ritual. Torill Steinfeld har studert fenomenet nærmere i sin avhandling om morsmålsfagets historie. Tradisjonalistene som tviholdt på Pontoppidan midt på 1800-tallet, nektet å oppgi pugget så lenge det nettopp var det som ga mening: For Pontoppidan-forsvareren var barnet en del av et fellesskap bygd på slekten. Som medlem av dette fellesskapet måtte barnet tilegne seg den kunnskapen som bandt fellesskapet sammen. En vesentlig del av denne kunnskapen formidlet «forklaringen». […] Brøt en med Pontoppidan, brøt en også bånd mellom foreldre og barn og mellom en ny slekt og en gammel. […] Pontoppidans tekst bandt en med andre ord til fellesskapet, den løsrev en ikke som enkeltindivid med eget ansvar for kunnskap og oppfatninger (Steinfeld 1986, 172).

Pontoppidan blir i dette perspektivet en godt synlig grensepåle mellom den gamle og den nye tid, mellom Gemeinschaft og Gesellschaft: «det store hamskiftet», som forfatteren Inge Krokann kalte det. Med allmue­ skoleloven av 1860 og P.A. Jensens epokegjørende lesebok var slaget i realiteten tapt for Pontoppidan-forkjemperne. Sekulariseringen av skolen var blitt et faktum. Det neste tilbakeslaget kom med stillelesningen som for alvor begynte å sette sitt preg på undervisningen i 1920-årene (Steinfeld 1986, 219). Katekismens ord runger da ikke lenger så ofte over pultradene i den norske skolen.

232


Epilog Pontoppidan-baserte forklaringer gjorde seg ennå gjeldende de første tiårene av 1900-tallet. Utgivelsene fortsatte å komme relativt hyppig fram til krigen. I 1939 innskrenker Normalplan for landsfolkeskulen utenatlæringen til katekismetekstene (ti bud, Fadervår osv.) og «eit avgrensa tal med lettare bibelord, salme- og songvers» (Kyrkje- og undervisningsdepartementet 1947, 25). Dermed setter denne planen et endelig punktum for forklaringspugget i den offentlige skolen. Den presiserer faktisk at Luthers forklaringer ikke skal læres utenat (1947, 28). I den neste mønsterplanen, fra 1974, nevnes ikke utenatlæring med ett ord; katekismetekstene plasseres derimot ettertrykkelig i skriftkulturen, i form av et anbefalt «pent og oversiktlig opptrykk» (Kirke- og undervisningsdepartementet 1974, 95). I de religiøse friskolene, derimot, blir både boka (Pontoppidan) og didaktikken (utenatlæringen) videreført helt fram til årtusenskiftet. På én enkelt friskole, Gamleveien i Egersund, brukes Pontoppidan ennå i 2018. Det Almindelige Samfund, som driver skolen, fikk produsert sin egen utgave i 2005. Rektor opplyser at «elementer av utenatlæring» fortsatt inngår i undervisningen.3 Et symbolsk punktum for en bortimot 300 år lang bokhistorie ble satt våren 2018. Da sendte ledelsen i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) ut en uforbeholden «beklagelse» til «alle som gikk på DELKs skoler i tidsrommet <fra> 1955 til 1990»,4 til sammen cirka 2300 elever. I brevet beklager kirkesamfunnets ledelse framfor alt skolenes praksis med hensyn til utenatlæring: Vi vet for eksempel at kristendomsundervisningen, med sin store vekt på utenatlæring, skapte en nederlagsopplevelse for mange elever. Kristendom ble for noen forbundet med å mislykkes, med gjensitting og straff. Mobbing, både fra lærere og medelever, har skapt varige sår hos enkelte.

3

Takk til skolens rektor, Raimond Sleveland, for opplysningene (e-post 18.06.2018).

4 DELKs hjemmeside redegjør for saken: https://www.delk.no/brev-til-tidligere-elever-enbeklagelse/ (lest 05.06.2018). Siden har òg lenke til selve brevteksten: https://www.delk. eyego.no/wp-content/uploads/sites/2/2018/05/Brev-til-tidligere-elever.pdf.

233


Å være en del av en klasse der medelever ble utsatt for dette må ha vært vondt å være vitne til.

Av de presseoppslagene brevet nokså umiddelbart avstedkom, framgår det at nettopp Pontoppidan utgjorde kjernen i problemet.5 Ved DELKs skoler brukte man en språklig modernisert utgave som kirkesamfunnet selv hadde stått for utgivelsen av (første gang i 1941, den siste i 1996). Beklagelsen omfatter, som vi skjønner, ikke selve lærebyrden, de 759 spørsmålene og svarene, men den følelsen av nederlag det tøffe kravet om utenatlæring uvegerlig måtte framkalle i mange. I tillegg kommer de sosiale sanksjonene mot de «tungnemme»: gjensitting og mobbing. Av en udatert «Forsøksplan i kristendomskunnskap for 1. til 9. klasse», høyst sannsynlig utarbeidet i forbindelse med opprettelsen av DELKs ungdomsskoler omkring 1970, framgår det at Pontoppidan den gang sto på programmet fra og med annen til og med femte klasse.6 Planen understreker imidlertid det gamle kravet om at forståelsen må sikres først: «Det må i det hele legges stor vekt på at elevene oppfatter mest mulig av meningen i lærebokteksten før den festes i hukommelsen.» Vi hører med dette liksom et ekko av Speners ord, av Pontoppidans, og av reskriptet fra 1738. DELK avviklet Sannhet til Gudfryktighet som pensumbok i år 2001, da den ble erstattet med et nyskrevet læreverk. I et overordnet historisk perspektiv har vi med dette registrert en utvikling som begynner med krav om intensiv utenatlæring (1737) og ender med at utenatlæringen til slutt oppgis, langsomt og gradvis, fra 1800-tallets slutt og fram til årtusenskiftet. Samtidig kan vi regist­ rere en utvikling av leseferdigheten blant barn og unge som begynner

5 DELKs tilsynsmann, Rolf Ekenes, bekrefter i e-post 08.06.2018 at det først og fremst var Sannhet til Gudfryktighet som skulle læres utenat: «Det var Pontoppidans forklaring som var bøygen.» Den bevarte korrespondansen mellom DELKs skoler og Kirke- og undervisningsdepartementet (i Riksarkivet) bekrefter i flere sammenhenger at Pontoppidan ble brukt fra og med andre klasse, men gir utover dette ingen detaljer (RA/S-2845//2/D/L/0087 Kirke- og undervisningsdep.- Folkeskolekontoret L. Boks 518). 6

Takk til DELKs skolekonsulent Tore Slettvik, som lette i gamle arkiver.

234


lavt og ender høyt. Hvor stor prosentandel av årskullene som faktisk lærte å lese «i bok» i 1730-årene, lar seg vanskelig anslå med nøyaktighet. Vi kan til gjengjeld trygt gå ut fra at barns leseferdighet helt siden slutten av 1800-tallet har nærmet seg hundre prosent (Apelseth 2004, 187–88). At de to utviklingskurvene beskriver motsatte tendenser, beror neppe på tilfeldigheter. Riktignok finnes det på den ene siden ingen dokumentert sammenheng mellom de to fenomenene, på den annen side synes en kausal forbindelse høyst plausibel. Jo mer selvfølgelig leseferdigheten i et folk blir, desto mindre tilbøyelige blir de lesekyndige til å lære utenat. Noen vil sikkert ennå beklage at den kollektive hukommelsen, fellesreferansen som lå i skolepugg generelt og i Pontoppidan-læringen spesielt, ikke lenger finnes. Andre vil først og fremst glede seg over leseferdighetens triumf.

235


Kilder og litteratur Primærmateriale

Balle, Nicolai Edinger og Christian Bastholm. 1791. Lærebog i den evangelisk-christelige Religion indrettet til Brug i de danske Skoler. København: Schultz. Fogtman, Laurids. 1838. Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve for Danmark og Norge, udtogsviis udgivne i chronologisk Orden for 1660–1948. København: Gyldendal. Instruction for Degne, Klokkere og Skoleholdere paa Landet i Norge. 1739. København. Kirke- og undervisningsdepartementet. 1974. Mønsterplan for grunnskolen. Oslo: Aschehoug. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. 1997. Læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. Oslo: Kirke-, utdanningsog forskningsdepartementet. Kyrkje- og undervisningsdepartementet. 1947 [1939]. Normalplan for landsfolkeskulen. Oslo: Aschehoug. Luther, Martin. 1979. Luthers Katekismer. Overs. og innl. Carl Fr. Wisløff. Oslo: Luther. Luther, Martin. 2001. Lille og store katekisme. Innl. Inge Lønning. Overs. Sigurd Hjelde. Oslo: De norske Bokklubbene. Pontoppidan, Erik. 1737. Sandhed Til Gudfrygtighed, Udi En eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring, Over Sal. Doct. Mort. Luthers Liden Catechismo, Indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har Behov, at vide og giøre. København: Missionskollegiet. Pontoppidan, Erik. 1763 [1748]. Kort og eenfoldig Underviisning For Skoleholderne, Om den Maade, paa hvilken de best kunde lære Børn at læse i Bøger, Saa og ved barnagtige Ord begynde at tale med dem om GUD og hans Villie til vor Salighed. København: Godiche. Pontoppidan, Erik. 1827 [1752]. Opvækkelige Hyrde-Breve, aarlig forsendte til Præsteskabet i Bergens Stift. Christiania: Grøndahl. Saxtorph, Peder. 1771. Udtog af Doct. Erich Pontoppidans Forklaring, til De Enfoldiges Nytte uddraget. København.

236


Sekundærlitteratur

Apelseth, Arne. 2004. «Den låge danninga. Skriftmeistring, diskursintegrering og tekstlege deltakingsformer 1760–1840.» Doktoravhandling, Universitetet i Bergen. Appel, Charlotte. 2001. Læsning og bogmarked i 1600-tallets Danmark. 2 bd. København: Det Kongelige Bibliotek og Museum Tusculanum. Appel, Charlotte og Morten Fink-Jensen. 2013. Da læreren holdt skole. Tiden før 1780 (Dansk skolehistorie, bd. 1). Aarhus: Aarhus Universitetsforlag. Assmann, Jan. 2006. Religion and Cultural Memory [ty. orig. 2000]. Overs. Rodney Livingstone. Stanford, California: Stanford University Press. Austad, Torleiv. 1986. «‘Sandhed til Gudfrygtighed’. En analyse av Pontoppidans katekismeforklaring.» I Konfirmasjonen i går og i dag. Festskrift til 250-års jubileet 13. januar 1986, red. Brynjar Haraldsø. Oslo: Verbum. Berns, Jörg Jochen. 1993. «Umrüstung der Mnemotechnik im Kontext von Reformation und Gutenbergs Erfindung.» I Ars memorativa. Zur kulturgeschichtlichen Bedeutung der Gedächtniskunst 1400–1750, red. Jörg Jochen Berns og Wolfgang Neuber, 35–72. Tübingen: Niemeyer. Brøndsted, Mogens. 1965. «Historien om Pontoppidans ‘forklaring’ i Danmark og Norge.» Fund og Forskning 12:47–66. Eisenstein, Elizabeth L. 1979. The Printing Press as an Agent of Change. 2 bd. Cambridge: Cambridge University Press. Furre, Berge. 1993. «Pontoppidan – sanning gjennom 150 år.» I Bokspor. Norske bøker gjennom 350 år, red. Per Strømholm. Oslo: Universitetsforlaget. Gundersen, Trygve Riiser. 2011. «Memory and Meaning. The Haugean Revival (1796–1804) and Its Place in the History of Reading.» I Religious Reading in the Lutheran North, red. Charlotte Appel og Morten Fink-Jensen, 159–190. Newcastle: Cambridge Scholars. Horstbøll, Henrik. 1999. Menigmands medie. Det folkelige bogtryk i Danmark 1500–1840. København: Det Kongelige Bibliotek og Museum Tusculanum. Horstbøll, Henrik. 2003. «Læsning til salighed, oplysning og velfærd. Om Pontoppidan, pietisme og lærebøger i Danmark og Norge i 17- og 1800-tallet.» I Den norske pastorale opplysning. Nye perspektiver på norsk nasjonsbygging på 1800-tallet, red. J. Peter Burgess, 117–142. Oslo: Abstrakt (også trykt i Fortid og Nutid 2003, 83–108). Høverstad, Torstein. 1920. Uppseding og uppsedarar. Oslo: Steenske. Jacobsen, Anette Faye. 2018. «Religionsfrihed og pædagogisk reform.» Norsk pedagogisk tidsskrift 102:184–197. Moe, Osc. 1889. Katechismus og Katechismusundervisningen frå Reformationen, især i Danmark og Norge. Kristiania: Malling.

2 37


Litteratur Sekundærlitteratur

Neiiendam, Michael. 1930–1933. Erik Pontoppidan. Studier og bidrag til pietismens historie. 2 bd. København: Gad. Schnepper, Arndt Elmar. 2012. Goldene Buchstaben ins Herz schreiben. Die Rolle des Memorieren in religiösen Bildungsprozessen, Göttingen: V & R unipress. Skjelbred, Dagrun. 1999. «. … de umisteligste Bøger». En studie av den tidlige norske abc- tradisjonen. Oslo: Unipub. Skjelbred, Dagrun, Norunn Askeland, Eva Maagerø og Bente Aamots­ bakken. 2017. Norsk lærebokhistorie. Allmueskolen – folkeskolen – grunnskolen 1739–2013. Oslo: Universitetsforlaget. Steinfeld, Torill. 1986. På skriftens vilkår. Et bidrag til morsmålsfagets historie. Oslo: Landslaget for norskundervisning / Cappelen. Strauss, Gerald. 1978. Luther’s House of Learning. Indoctrination of the Young in the German Reformation. Baltimore, Maryland: The Johns Hopkins University Press. Strauss, Gerald. 1984. «Lutheranism and Literacy. A Reassessment.» I Religion and Society in Early Modern Europe 1500–1800, red. Kaspar von Greyerz, 109–23. London: George Allen & Unwin. Svensen, Sven. 1935. «Konfirmasjonen og skolen.» I Konfirmasjonen i Den norske kirke gjennem 200 år, 1736–1986. Oslo: Andaktsbokselskapet. Tveit, Knut. 1991. «The Development of Popular Literacy in the Nordic Countries. A Comparative Historical Study.» Scandinavian Journal of Educational Research 35:241–252. Tveterås, Harald L. 1950. Den norske bokhandels historie, bd. 1, Forlag og bok­ handel inntil 1850. Oslo: Cappelen.

238


9. Internasjonal underholdning i Holbergs fødeby – utlånsbiblioteker i Bergen ca. 1750–1850

Gina Dahl

«I det øvrige kand man sige, at Bergen ikke haver været det Sted, hvor lærde Folk og Philosophi kunde finde Fornøyelse at fæste deres Sæde, saasom Staden har haft temmelig Mangel saa vel paa Bøger, som paa literate Folk (Holberg 1737, 95).»

Bergen rundt 1800. Selv om Bergen lenge var Norges største by, og også et internasjonalt handelssted, fantes det ikke altfor mange utlånsbiblioteker i byen. På slutten av 1700-tallet og videre inn på 1800-tallet vokste imidlertid antallet utlånsbiblioteker ganske kraftig, biblioteker hvor leseglade bergensere kunne låne underholdningslitteratur av ymse slag. Kunstneren er John William Edy. (Foto: Spesialsamlingene, Universitetsbiblioteket i Bergen)

239


Disse ganske så pessimistiske ordene på vegne av bergensernes tilgang til bøker uttrykte historikeren, komedieforfatteren og essay­isten Ludvig Holberg i sin Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens­Beskrivelse. Grunnen, skal vi tro samme forfatter, lå i at bergenserne ikke var spesielt interesserte i «Lærdom og Boglige Konster», men heller hadde sine «Tanker henvendte til Handel og Kiøbmandskab» (Holberg 1737, 94). Og Holberg hadde grunn til å sukke. På den tiden han trådte sine barnesko i Bergen, fantes det ikke et eneste boktrykkeri i byen, og det på tross av at Bergen i 1700 med sine rundt 10 000 innbyggere var Norges desidert største by. I 1801 hadde dette antallet økt til rundt 18 000, forsteder innbefattet (Fossen 1995, 764), mens innbyggertallet i 1855 lå på rundt 25 000.1 På samme tid fantes det fortsatt ikke mer enn tre trykkerier i byen.2 Bergen var imidlertid ikke uten bøker produsert hjemme eller importert fra andre byer i inn- og utland. På linje med andre norske byer vokste antallet trykksaker på markedet markant utover på 1700-tallet (Dahl 2011, 165–171). Det samme gjorde også tilfanget av forskjellige former for underholdningslitteratur i form av småhistorier, romaner, tidsskrifter og aviser med skjønnlitterært innhold (Dahl 2011, 185–196), litteratur som i samtiden gjerne ble kalt for «Morskabs­ læsning»3 og vurdert som «forargerlig».4 Mye av denne litteraturen ble

1 På dette tidspunktet hadde imidlertid Christiania (1835) overtatt posisjonen som Norges mest folkerike by (Flaten og Gregersen 1995, 17). 2 Bergen hadde kun tre boktrykkerier i 1849. I en artikkel i Bergens Stiftstidende, omtales disse i følgende ordelag: «Dahls Bogtrykkere har flere Presser, Beyers har 2 Presser, og Rudolph har 1 Presse» (Eldevik 1993,12). 3 I den tidligmoderne perioden var det hovedsakelig uttrykket «Morskabslæsning» som ble brukt om den underholdende litteraturen. Det er dermed symptomatisk at Rasmus Nyerup i sin bok om underholdende lesning brukte ordet «Morskab» i tittelen, nemlig Almindelig Morskabslæsning i Danmark og Norge igjennem Aarhundreder (1816). 4 Ofte ble litteratur av den underholdende typen ansett som lite moralsk oppbyggelig og ødeleggende for mer «alvorlige» former for lesning, så som den religiøse. Se for eksempel Jesper Jacobsens Uanstændige, utilladelige og unyttige skrifter; En undersøkelse af censuren i praksis 1746–1773 (2017, 55–59) for en bredere behandling, og bruk, av termen «forargelig».

240


lånt lesere imellom, enten på privat basis eller i lukkede klubber og selskap. Utover på 1700- og videre inn på 1800-tallet ble det også mulig for en større del av allmennheten å låne bøker i leseselskap, leiebiblioteker og andre halv- eller heloffentlige biblioteker.5 Dette kapittelet skal ta for seg utbredelsen av «fornøyelige» skrifter i bergenske utlånsbiblioteker, skrifter som fra å ha vært sporadiske islett i biblioteker knyttet til lærdomsinstitusjoner ble til anselige innslag i leseselskaper og gratis utlånsbiblioteker. Disse gikk dessuten fra å være skrevet hovedsakelig på tysk og fransk til å primært foreligge i dansk språkdrakt.6 Den topptunge oppstarten – Seminarium Fridericianum I et brev til alle prostene i Bergen stift av 19. mai 1751, skrev biskop Erik Pontoppidan at disse måtte sirkulere en oppfordring til prestene om at «enhver Patriota Litteratus af sine Bøgers Forraad contribuerer een eller anden god Bog være sig liden eller stor» til bergensskolen Seminarium Fridericianums bibliotek. «De som helst begieres», fortsatte biskopen, «ere Theologiske, Philologiske, Philosophiske og Historiske». Pontoppidan kommenterte dessuten at det på denne måten ble «giort Begyndelse til et public Bibliothec, som blev det eeneste her til Lands og med Tiden merkelig kunde forøges til publici Tieneste».7 Pontoppidan hadde rett. Biblioteket ved Seminarium Fridericianum, en skole biskopen selv gjennom iver, entusiasme og sitt gode forhold til oversekretær Johan Ludvig Holstein i Det danske kanselli hadde klart å få opprettet, var i alle fall det første større utlånsbibliote-

5 En bredere innføring i fremveksten av denne typen biblioteker i Norge gis av blant andre Lis Byberg, Brukte bøker til bymann og bonde. Bokauksjonen i den norske litterære offentlighet 1750–1815 (2007) og Elisabeth S. Eide, Bøker i Norge. Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet (2013). 6 En del av denne tyske litteraturen var oversettelser av engelske og franske skrifter. Mye av den danske underholdningslitteraturen i perioden var også oversettelser, og da gjerne fra det tyske (se for eksempel Byberg 2007, 220–229). 7 Se Pontoppidans Kopibok nr. 3, 1749–1751, i arkivet etter Bjørgvin biskop, Statsarkivet i Bergen.

241


ket i Bergen.8 Selve skolen ble innviet under stor festivitas den 25. juni 1752, og seminaristene flyttet inn samme høst klare til å bli undervist i moralfilosofi, matematikk, fysikk og historia literaria, samt i tysk og fransk (Erichsen 1906, 139; Nilsen 1954–1955, 222). Skolens bibliotek vokste raskt på grunn av bokgaver så vel som biskopens egne bokinnkjøp. Av penger tatt fra skolens kapital kjøpte for eksempel Pontoppidan høsten 1753 inn bøker til seminariets bibliotek for hele 176 riksdaler, 5 mark og 2 skilling,9 og allerede rundt 1800 talte biblioteket vel 1200 bind (Erichsen 1906, 141). Når det gjaldt innholdet i skolens bibliotek, kan dette imidlertid ikke sies å ha vært annet enn faglig sett svært tungt. Om enn skolen underviste i tysk og fransk fordi Pontoppidan ønsket å gi de unge en mulighet til å delta i samtidige europeiske debatter, avspeiles dette kun i liten grad i biblioteket. I katalogen over samlingen fra 1756, for eksempel, er brorparten av alle bøkene teologisk litteratur på latin.10 Hovedårsaken til dette må naturlig nok søkes i at mange av bøkene ble donert til skolen av teologer, samt at skolen i prinsippet ble opprettet for latinskoleelevene, som på Pontoppidans tid i all hovedsak var presteaspiranter. Bibliotekets sterke vekt på vitenskapelighet, og tilsvarende mindre på underholdning, kan sies å ha vært i tråd med «grunnleggerens» intensjoner. Pontoppidan var, som mange andre på sin tid, ikke noen tilhenger av underholdningslitteratur, og i sin katekismeforklaring Sandhed til Gudfrygtighed (1737) omtalte han bøker, romaner, viser og

8 Det hadde dog eksistert utlånsbiblioteker i Bergen før Seminarium Fridericianum ble opprettet. Blant annet fantes det boksamlinger ved klostrene, som Munkeliv og Nonnesæter, samt i Mariakirken (Flaten og Gregersen 1995, 15). Dessuten innrettet Bergens første biskop etter reformasjonen, Geble Pederssøn, en boksamling til offentlig bruk (Kildal 1915, 736). Imidlertid eksisterte ingen av disse samlingene da Pontoppidan fikk etablert sitt seminarium. 9 Se Pontoppidans brev av 26. september 1753 i Kopibok nr. 4, 1751–1753, i arkivet etter Bjørgvin biskop, Statsarkivet i Bergen. 10 For bokkatalogen fra 1756, Catalogus over Seminarii Fridericiani Bøger forfattet 1756, se Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898 Bokfortegnelse m.m., Statsarkivet i Bergen.

242


sanger som «Horerie i Ord».11 Likevel var ikke biblioteket ved Seminarium Fridericianum helt uten litteratur av underholdende karakter. Bokkatalogen av 1756 inneholdt blant annet Johann Michael Fleischers danske robinsonade Der Dänische Robinson oder die Reisen Niels Bygaard, trykket i 1750, samt den wielandske Samling af Smukke Danske Vers (1742). Flere av bøkene var dessuten i sjangeren reiselitteratur, en sjanger som i perioden ofte var skrevet med underholdning for øye.12 Av denne typen kan for eksempel nevnes Antonio de Solís Historie om Conqvesten af Mexico (1747), oversatt til norsk av Birgitte Lange. Biblio­ tekets tilvekstkatalog fra 1764 og fremover inneholdt desto mer variert litteratur, om enn hovedvekten fortsatt lå på det teologiske.13 Boksamlingen inkluderte nå eksempelvis forfatteren, oppdageren og journalisten d’Ange Goudars L’Espion Chinois (1765), samt Jean Jacques Rousseaus Émile, ou de l’éducation (1762) og Jean Henri Samuel Formeys tilsvar Anti-Émile (1763). Seminariets boksamling inneholdt dessuten dikteren Nicolas Boileau-Despréauxs Oeuvres (1749) samt Gottlieb Wilhelm Rabeners Satiren (1755). Det kan stilles spørsmål ved hvor offentlig biblioteket ved Seminarium Fridericianum egentlig var. At boksamlingen utgjorde det Pontoppidan ønsket seg, nemlig et «public Bibliothec», er i alle fall ikke tilfelle. Så vidt vi vet, var samlingen aldri åpen for allmenn benyttelse, noe som ikke var nødvendig all den tid bøkene ikke kunne leses av menigmann. Bøkene i samlingen var heller ikke relevant lesning for latinskolens elever, hvis brorpart nok bare leste det de absolutt måtte av kristendomskunnskap og bibelske språk for å dimittere til universitetet.

11 I sin artikkel 215 av katekismeforklaringen Sandhed til Gudfrygtighed (1783, 58) spør Pontoppidan: «Hvad er Horerie i Ord?» Svaret som gis, er: «Al liderlig og ublufærdig Tale, liderlige Bøger, Romæner, Viser og Sange, Giekkerie og Narrerie, som gaaer ud paa Utugt, eller i det mindste strider imod ret christen Alvorlighed». 12 For en diskusjon av reiselitteraturens funksjon som underholdningslitteratur, se for eksempel Dahls Libraries and Enlightenment. Eighteenth Century Norway and the Outer World (2014, 12–17). 13 Se «Anhang til Catalogus over Seminarii Fridericiani Bøger forfattet Aar 1756. Indeholdende De Bøger som ere indkiøbte siden Aar 1764», i Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898 Bokfortegnelse m.m., Statsarkivet i Bergen.

243


Utsnitt av katalogen over bøkene ved Seminarium Fridericianum i 1756. Biblioteket ble opprettet av biskop Erik Pontoppidan (1698–1764). Lenge var det meste av litteraturen ved biblioteket av teologisk art, men nærmere 1800 dukket det også opp underholdningslitteratur i samlingen. Den røde autorisasjonstråden bekrefter katalogens gyldighet. En kopi av boklisten ble også lagt ned i stiftskisten til oppbevaring. (Foto: Arkivverket/Statsarkivet i Bergen)

Mest riktig er det nok å si at boksamlingen var halvoffentlig, og antagelig ble den primært benyttet av lærerne ved skolen. Antagelig måtte de også benytte seg av bøkene i seminariets bibliotek i bygningens andreetasje, et rom utstyrt blant annet med et blåmarmorert skap med glassdører, to glober og en luftpumpe med tilhørende klokke.14 Skolen fikk ikke et langt liv av flere årsaker. Ikke var latinskoleelevene spesielt opptatt av å lese flere fag enn de påkrevde, og heller ikke var miljøet ved skolen spesielt godt; lærerne kranglet både innbyrdes og med seminaristene, og sistnevnte kranglet også seg imellom. I 1808 var det ingen seminarister tilbake, og i 1812 ble bygningen solgt (Erichsen

14 Interiøret i biblioteket er beskrevet bakerst i bokkatalogen fra 1756, Catalogus over Seminarii Fridericiani Bøger forfattet 1756, se Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898 Bokfortegnelse m.m., Statsarkivet i Bergen.

244


1906, 167, 203). Allerede så tidlig som i 1777 hadde imidlertid biblioteket blitt overført til Latinskolen (Kildal 1915, 742).15 Latinskolens bibliotek og Claus Fastings donasjon Latinskolen i Bergen (også kalt Bergens lærde skole, og i dag: Bergen Katedralskole) fikk, til tross for sine middelalderske aner, ikke noe offisielt bibliotek knyttet til seg før i 1774, da biskop Eiler Hagerup d.y. donerte filologisk og teologisk litteratur til skolen (Kildal 1915, 742). Imidlertid hadde skolen allerede i 1750 mottatt en samling av juridiske verk av kjøpmannen Frederik Fosswinckel, som i likhet med mange andre fra sin stand donerte gaver til offentlige stiftelser for å kjøpe seg fri fra alt av borgerlige verv (Erichsen 1906, 146).16 Latinskolens boksamling forble lenge en relativt liten samling. Så sent som i 1825 talte den kun 362 bind, seminariets tilvekst unntatt (Kildal 1915, 742). En bibliotekkatalog fra cirka 1800 viser imidlertid at boksamlingen, på samme måte som den ved Seminarium Fridericianum, inneholdt en hel del teologiske bøker, samt et høyt antall av historisk litteratur forfattet både på tysk og dansk.17 Annen lektyre var trolig ikke relevant for Latinskolens disipler, som i alle fem klasser, mesterlektien inkludert, i all hovedsak fokuserte på å lese kristendommens grunnsatser på dansk og latin, samt klassiske forfattere i latinsk språkdrakt. Latinsk og delvis også hebraisk grammatikk, samt logikk og

15 Det fantes faktisk et leseselskap i Bergen samtidig med at biblioteket ved Seminarium Fridericianum ble bygget opp, nemlig Det bergenske studentersamfunnets bibliotek. En katalog over bøkene i dette, Catalogus over de Bøger, som for nærværende Tiid befindes paa det hæderlige Bergenske Studenter-Societets Biblioteqve, Effter Societetets Brødrenes fælles Samtykke og til fælles Nytte udgivet, ble trykket i 1758. Hvem disse studentene var, og låntakerne, vet vi ikke. Dog må lesekretsen ha vært relativt liten, for boksamlingen besto nesten utelukkende av teologisk litteratur på latin, samt en mindre samling historisk-geografisk litteratur om ymse deler av verden trykket tidlig på 1600-tallet. 16 Flere kjøpmenn ønsket for eksempel ikke å sitte i 16-mannsgruppen, et supplerende organ til Magistraten, fordi ombudet var tidkrevende (Fossen 1995, 719–722). Flere kjøpmenn, deriblant Fosswinckel, kjøpte seg fri fra denne typen stillinger ved å donere penger til ønskede formål. 17 Se «Fortegnelse Over de Bøger som tilhører Cathedral Skolens Bibliothek i Bergen», inkludert i Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898 Bokfortegnelse m.m., Statsarkivet i Bergen.

245


retorikk og etter hvert også historie og geografi, som bestemt ved forordningen av 1775, var også nødvendig lesning (Erichsen 1906, 146). I det første tiåret av 1800-tallet endret imidlertid latinskolene karakter ved å ikke lenger være «presteskoler», men utdanningsanstalter for vordende embetsmenn så vel som annen studerende ungdom. Dermed ble også fag som fransk, tysk, naturhistorie og matematikk opptatt i fagkretsen. Dette gjaldt nødvendigvis også Latinskolen i Bergen, som i 1840 hadde flyttet inn i et nytt bygg på grunn av plassmangel (Erichsen 1906, 168–169, 201). Dette nye bygget var også utstyrt med et bibliotek, hvis innhold fortsatt ikke var spesielt variert; biblioteket besto for det meste av de ovenfor nevnte samlingene, samt 100 bøker donert av Kirkedepartementet. Først fra 1845 og fremover ble det tilstått latinskolebiblioteket et årlig tilskudd på 50 spesidaler for å kjøpe inn bøker, noe som betydde at biblioteket nå gradvis kunne utvides (Kildal 1915, 742). Fortegnelsen over bøker i Latinskolens eie i 1848 viser at enkelte endringer i bokmassen nå hadde inntrådt.18 Fra å ha vært et spesialisert bibliotek uten tilløp til litterære «utskeielser» inkluderte biblioteket nå tidsskrifter som Den Philosophiske Spectateur, Iris, Minerva og Nye Minerva, samt Journal for udenlandsk Literatur. Dessuten fantes det en hel del poetiske verker i samlingen, som Clemente Bondis Poesie, Anders Bordings Poetiske skrifter, Magdalene Sophie Buchholms Poesier og Christian Fürchtegott Gellerts Forsøk i de skjønne og nyttige Videnskaber. Danske Vers og Miscellanea utgitt av Thøger Reenberg var også inkludert i Latinskolens boksamling, og det samme var diverse leilighetsdikt og reiselitteratur. Det er ikke godt å si hvem som lånte litteratur ved Latinskolens bibliotek. «Bestemmelser angaaende Bogsamlingerne ved de lærde Skoler og Middelskoler, givne ved høieste Resolution af 17de Juli 1827» la opp til at biblioteket, som det ved Seminarium Fridericianum, skulle

18 Se «Bibliotheca Scholæ Cathedralis Bergensis. Fortegnelse over Bergens Cathedralskoles Bogsamling 1848», i Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898 Bokfortegnelse m.m., Statsarkivet i Bergen.

246


være av typen halvoffentlig.19 I bestemmelsenes paragraf 10, for eksempel, ble det definert at lærere fikk låne bøker fra biblioteket, og det samme kunne vitenskapsmenn som bodde innenfor en radius av fire mil fra skolen – dog under forutsetning av at bøkene ikke trengtes av lærerne selv. Også disiplene ved skolen fikk låne bøker i biblioteket, dersom da faglærer mente at bokutlånet var til elevens nytte. I paragraf seks var det dessuten nedfelt at ingen bok måtte lånes ut i mer enn én til to måneder, og utlånet gjaldt, ser det ut til, bare én bok om gangen. Biblioteket skulle også holdes åpent for utlån minimum én time per uke. Hvordan reglementet ble etterfulgt i praksis, er imidlertid ikke godt å si. Latinskolebibliotekets beholdning besto ikke bare av nyinnkjøp og donasjonen fra Seminarium Fridericianum. Mulig å låne var også boksamlingen til den avdøde litteraten Claus Fredriksen Fasting, kjent i Bergen som utgiveren av tidsskriftene Provinzialblade og ProvinzialSamlinger. Da Fasting døde i 1791, hadde han testamentert sin boksamling på 590 bind (etter katalogen av 1792) «til evindelig Brug og Eiendom for det offentlige Bedste». Tilvekster til samlingen skulle kjøpes inn av rentene på hans etterlatte formue (Kildal 1915, 744; Espelid 1975, 286). Fasting hadde bestemt i sitt testamente at boksamlingen skulle oppstilles i Betlehems fattigskole i Nykirkesognet. Det skulle koste en skilling per uke å låne fra samlingen, som skulle passes på av skolens forstander. Denne skulle også kjøpe inn ny litteratur for legatpengene. Imidlertid skjedde det lite på bibliotekfronten i Betlehem. Lite ny litteratur ble innkjøpt, og rentebeløpet forble ubrukt. Antagelig var også svært få av elevene potensielle lesere. Etter forslag fra Stiftsdireksjonen ble det derfor etter kongelig resolusjon av 1826 bestemt at boksamlingen skulle flyttes til Latinskolen. Her ble den helt til 1854, da en ny resolusjon bestemte at samlingen skulle overføres til Bergens Museum (Kildal 1915, 745). Fastings samling inkluderte ulike typer litteratur, som estetikk, filosofi, naturhistorie, botanikk og medisin, alt i overveiende tysk

19 For de trykte bestemmelsene, se Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898 Bokfortegnelse m.m., Statsarkivet i Bergen.

2 47


språkdrakt.20 Dog inneholdt samlingen også en god del underholdende litteratur, deriblant hans egne utgivelser Hermione; Et Sørgespil (1772), Provinzialblade (1778) og Provinzial-Samlinger (1791), samt Jean de la Fontaines Contes et Nouvelles en vers (1732) og Johann Wolfgang von Goethes Samtliche Wercke (1775). Innlemmet var også Jean Racines Oeuvres (1768) og Molières ditto (1786). Et utall poetiske arbeider var også inkludert i samlingen, som F.A. Gallischs Gedichte (1784), Edward Youngs The Poetical Works (1777), Friedrich von Hagedorns Poetische Werke (1764) og Claus Frimanns Poetiske Arbeyder (1788). Av ymse litteratur av underholdende verdi kan også nevnes Johann Timotheus Hermes’ Sophies Reise von Memel nach Sachsen (1788) og Nicolas Grozeliers Fables nouvelles (1760). Ved innlemmingen av Fastings boksamling kunne Latinskolen endelig smykke seg som eiere av en viss mengde underholdningslitteratur.21 Det Bergenske Læse-Selskab og Læseselskabet for udenlandsk Literatur Den første fasen med bibliotekvekst i Bergen skjedde i tilknytning til offentlige institusjoner, og da i all hovedsak skoler. Mot slutten av 1700-tallet ble det imidlertid også opprettet rene leseselskaper i byen, selskap uten noen form for offentlig institusjonell forankring.

20 Se Fortegnelse over afgl. Raadmand Claus F. Fastings efterladte og af ham til offentlig Brug testamenterede Bogsamling, Bergen 1792. 21 En annen boksamling åpen for publikum var Mariakirkens samling, hvis kjerne besto av 400 bøker donert av den tyskfødte pastoren David Nicolai Schønfeldt i 1766. Kapital hvis renter skulle brukes til nye bokinnkjøp, ble også etter hvert donert. Dog ble samlingen først tilgjengelig for allmennheten i 1778 etter at kirkevergen Henrich Normann på egen regning lot oppføre et sakristi der bøkene kunne oppstilles. I starten var hjemlånet kun mulig for dem som hadde donert gaver til biblioteket, mens andre kun fikk benytte litteraturen ved pulter oppsatt i sakristiet. Etter hvert ble utlånet åpnet for alle som betalte inn 1 ½ riksdaler i kontingent. Utlånet var dessuten ifølge forordet på bokkatalogen trykket i 1783 åpent hver mandag mellom klokken ti og tolv. I 1874 ble samlingen overdratt til Bergen Offentlige Bibliotek (Kildal 1915, 737–738; Espelid 1972). Bokkatalogen fra 1783, Catalogus über die Bücher, die sich auf der Bibliothek der hiesigen Deutschen Kirche bey ihrer Eröffnung befinden, oppgir at samlingen besto av 1648 bind, hovedsakelig teologiske verk i tysk eller latinsk språkdrakt. Samlingen var dermed ikke av den «underholdende» typen.

248


Det første av disse ble etablert allerede i 1775 under navnet Det Bergenske Læse-Selskab (også kalt Det Danske Læseselskab). Planen for selskapet, Plan til et Læse-Selskab i Bergen, Oprettet 1775, ble signert den 22. oktober 1775 av fem såkalte «studenter», nemlig Claus Fastings fetter C.L. Fasting, J. Heiberg, M. Wigeboe, B. Flottmann og G. Kahrs. Selskapets grunnregler ble dessuten publisert i Bergens Adressecontoirs Efterretninger (Adresseavisen) 13. november 1776.22 Ifølge statuttene publisert i Adresseavisen var selskapets skrifter oppdelt i fire klasser, nemlig danske (inkludert svenske), tyske, franske og engelske skrifter. Selskapets fond skulle dessuten skapes av de årlige innskuddene det mottok fra hvert enkelt medlem, som måtte betale én riksdaler for hver del av biblioteket vedkommende ønsket å låne bøker fra. Selskapets medlemmer ble også gitt muligheten til å gi beskjed (skriftlig) om hvilke bøker de ønsket å lese, slik at disse kunne anskaffes. Alle bøkene skulle merkes på tittelbladet for å vise hvilket selskap boken tilhørte. Bøkene som ble innkjøpt, skulle dessuten være «nye og nyttige», og dersom en bok ble «ilde medhandlet», pliktet låntakeren å kompensere for dette økonomisk.23 Det Bergenske Læse-Selskab fikk trykket flere kataloger over anskaffede bøker, og flere sett med lover ble også utgitt, deriblant i 1787 og 1820.24 I lovene for 1787, et vedlegg til bokkatalogen av 1788, ble det

22 Se Bergens Adressecontoirs Efterretninger av 13. november 1776 (nummer 46). 23 Det har stort sett blitt hevdet at leseselskapets bøker ble oppstilt i Det Nyttige Selskabs lokaler (Espelid 1975, 285; Kildal 1915, 743). Det Nyttige Selskab, grunnlagt i 1774 og hvis formål var å oppmuntre til industri, fiskeri, allmueopplysning etc., hadde også selv en boksamling som etter hvert ble overdratt til Bergens Museum (se Espelid 1975, 352; Sagen og Foss 1824, 648). Selskapet holdt først møtene sine i Madame Vahls hus i Smørsgården, og deretter (1781) i Altonagården, byens auksjonshus, der også Det harmoniske Selskab holdt til (Espelid 1975, 115). I vedtektene for Det Bergenske Læse-Selskab for 1787, trykket som en appendiks til selskapets bokkatalog av 1788, skrives det imidlertid at leseselskapet holdt sine møter i Betlehem fattigskole, der Fastings boksamling på samme tid sto oppstilt. Det kan se ut som om selskapets bøker også sto her: «Efter Hr. Katechet Larsens skriftlige Forlangende om Gotgiørelse for 12 Aars Brug av de ham tilstaaede Værelser, med 10. Rdr., og om en aarlig Leye av 5. Rdr. for Eftertiden, blev samme ham tilstaaet, imod at selskabet herefter stedse beholder det Værelse, hvorpaa Bøgerne nu ere hensatte, til ubehindret Brug». 24 Åtte kataloger trykket med Det Bergenske Læse-Selskabs bøker listes i Johanne Martens’ Litteratur om Bergen (1982, 479). Listen er imidlertid ikke uttømmende. Totalt utga selskapet minst ti bokkataloger i perioden 1788–1806, hvorav kun seks er bevart (Byberg 2007, 90).

2 49


blant annet bestemt at leseselskapet ikke skulle anskaffe bøker hvis innhold «kunde ansees stridende mod Velandstændighed og gode Sæder». Dessuten skulle ikke bøker med strengt vitenskapelig innhold anskaffes.25 Fra denne dato skulle også alle bøker som ble kjøpt inn, utelukkende være på morsmålet. Antagelig lå det strategiske hensyn bak et slikt vedtak; jo mer litteratur som ble anskaffet på dansk, desto større ble også lesekretsen. Det Bergenske Læse-Selskabs katalog over danske bøker (men ikke nødvendigvis danske forfattere) fra 1788 er på mange måter symptomatisk for leiebibliotekets profil, nemlig et vell av underholdende skrifter inkludert poesi og skuespill så vel som romaner. Innlemmet i samlingen var blant annet verk av Miguel de Cervantes (Fortællinger), William Shakespeare (Hamlet og Romeo og Julie), Oliver Goldsmith (Landsbyepresten av Wakefield), Johann Martin Miller (Sigvart; en Kloster-Historie) og Richard Cumberland (Westindianeren; en Komedie), samt tidsskrifter som Biekuben. Flere livs- og levnetshistorier var også innlemmet i samlingen, samt diverse mer eller mindre fiktive reise­beskrivelser og et utall skuespill, både dansk-norske og europeiske, som Den Nødlidne (Louis-Sébastien Mercier) og Greven af Waltron Heinrich Ferdinand Möller). I selskapets katalog over danske bøker i selskapets eie ved utgangen av 1790 er antallet trykk av underholdende karakter tilsvarende høyt.26 I Det Bergenske Læse-Selskabs lover av 1787 ble det presisert at selskapet skulle innkassere én riksdaler per medlem per år. Og selv om selskapets sekretær kunne motta bokbestillinger hele uken, skjedde utlånet av bøker kun mellom klokken to og tre lørdag ettermiddag. Ingen fikk lov til å låne mer enn én bok om gangen, og ingen bok måtte lånes ut mer enn «en halv eller heel Maaned, alt efter Bogens størrelse». I 1824 var utlånet åpent hver tirsdag og fredag ettermiddag mellom klokken ett og tre, mens det årlige innskuddet lå på hele to spesidaler

25 Se Fortegnelse over det Bergenske Læse-Selskabs samtlige Danske Bøger, ved Udgangen av Aaret, 1788. Bergen 1788. 26 Se Fortegnelse over det Bergenske Læse-Selskabs samtlige Danske Bøger Ved slutningen av Aaret 1790. Bergen 1791.

250


(Sagen og Foss 1824, 636). Samlingen talte nå 2 564 bind (ibid.), og det på tross av at selskapet slet med at låntakerne både stjal og maltrakterte bøkene. I forordet til selskapets katalog av 1806 ble spesielt det sistnevnte beskrevet i følgende ordelag: «Brækkede bind, udrevne og makulerede blade og kobbere, foruden en ubegribelig vedhængende smudsighed, baade paa bind og blade, ere de jevne produkter af udlaanet. Mange af dem kunde næppe være mere mishandlet, om de havde været i selskab med den bankede rundfisk, det tærskede korn, eller med Jeppe paa Bjerget paa møgdyngen». I 1850 ble leseselskapets bøker (vel 5 000 bind) overtatt av Arbeiderforeningens nyåpnede bibliotek (Kildal 1915, 743). Tjue år etter etableringen av Det Bergenske Læse-Selskab ble Læseselskabet for Udenlandsk Litteratur etablert (1795).27 Ifølge katalogen over bøkene anskaffet av selskapet frem til 1800 går det frem at biblioteket inneholdt rundt 2 000 bind hovedsakelig på tysk (Espelid 1975, 286).28 Allerede i 1818 hadde biblioteket vært lukket i flere år, og det på grunn av «skjødesløshed eller urigtig Indretning ved Bestyrelsen» (Kildal 1915, 743–744). Som tilfellet var med Det Bergenske Læse-Selskab, forsvant dessuten flere av bøkene ved utlån. Ikke lenge etter vokste imidlertid samlingen igjen, og i 1824 inneholdt den 2347 bind (Sagen og Foss 1824, 638).29 I lovene for Læseselskabet for Udenlandsk Litteratur, trykket i 1796, heter det at all rent vitenskapelig litteratur skal «være excluderet,

27 Ifølge opptegnelser hos Martens (1982, 481) utga Læseselskabet for Udenlandsk Litteratur minst syv bokkataloger i tiden 1796–1806. 28 Se Fortegnelse over de Böger som Læseselskabet for Udenlandsk Literatur har anskaffet i Aarene 1796–1800. Bergen 1800. 29 Det eksisterte også andre leseselskaper i Bergen på slutten av 1700-tallet, selskap som i dag har gått i glemmeboken. Noen av disse kan vi lese om i adresseavisene. Blant annet satte en viss Feiermann inn en annonse på tysk i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 2. oktober 1784. Denne viser til at Feiermann allerede året før hadde startet et leseselskap (Lesegesellschaft) med tysk litteratur. I dette selskapet kunne man nå, før den lange vinteren satte inn, betale to riksdaler for et års forbruk av bøker. Som sortiment nevnes nye tidsskrifter og komedier. Det reklameres dessuten med at åpningstidene er mandag morgen mellom klokken åtte og ti; se Bergens Adressecontoirs Efterretninger 2. oktober 1784 (nummer 40).

2 51


da Selskabet aleene indskrænker sig til: Universal- og staternes spesial-­ Historie, Historie om Menneskets cultur, Videnskaber og Kunster, og saadanne philosophiske skrifter, der ansees brugbare og nyttige for enhver tænkende Mand».30 Men et blikk på katalogen trykket i 1800 viser at samlingen var mer variert enn som så, da samlingen også inkluderte en stor mengde reiselitteratur både av vitenskapelig så vel som fiktiv karakter, samt biografier, dikt og skuespill, gjerne i tysk språkdrakt. Av de verkene som helt eksplisitt nevnes som romaner, listes blant annet Agnes von Lilien, Allevilles Papieren, Sophie von Beauregard, Das Bettlermädchen, Bianka; ein tragisches Gemählde, Eugenie und Virginis, Fernando und Wilhelmine, Jacobis Woldemar, Julie und Friderikke, Julchen Grünthal, Die Italienerinn, Der Mönch og Rinaldo Rinaldini. Flere av disse bøkene var skrevet av kvinner, og mange av dem var opprinnelig også oversatt til tysk fra det engelske og franske, og de omhandlet alt fra kjærlighet og oppdragelse til røvere. Selskapets statutter for 1796 viser at medlemmene måtte betale fire riksdaler i året for å benytte boksamlingen, og at minst én riksdaler skulle betales inn hvert kvartal. Det var heller ikke mulig å låne mer enn to bøker om gangen, og en bok bestående av 400 sider ble ansett som åtte dagers lesing. Utlånet foregikk onsdager mellom ett og to. Etter hvert økte utlånstidene, og i 1824 ble bøker utlånt hver dag mellom klokken elleve og tolv (Sagen og Foss 1824, 638). Hva som til slutt skjedde med Læseselskabet for Udenlandsk Litteratur, er uvisst, og det samme er bøkenes videre skjebne – antagelig ble de overdratt til andre bergensbiblioteker (Kildal 1915, 744).31

30 Se Love, som Læseselskabet for Udenlandsk Litteratur har vedtaget den 2den Maii 1796. Bergen 1796. 31 Det fantes også to leiebiblioteker i Bergen i første del av 1800-tallet, nemlig et tysk og et dansk, begge driftet av bergensbokhandleren Thorstein Hallager. Disse bibliotekene inneholdt henholdsvis 1190 og 1290 bøker (Espelid 1996, 12). Kataloger over samlingene ble trykket i 1820-årene (se Martens 1982, 480). Dessverre vet vi ikke mer om innholdet i disse samlingene, og ei heller hvordan bibliotekene ble driftet.

252


Bergen bys første fulloffentlige bibliotek – et underholdende sted Da Lyder Sagen og Herman Foss i sin Bergens Beskrivelse (1824, 639) uttalte seg om bøkene i de bergenske utlånsbibliotekene, var det, og i tråd med tiden, ikke uten sukk. Dessverre, skrev de to, så utgjorde store deler av samlingen såkalt skadelig «Morskabslæsning». Mange av bøkene var «overspendt lidenskabelig Kjærlighed med Tilsidesættelse af Religionens og Moralens helligste Pligter; Røverhistorier, Grusomheter, Mord med Gift og Dolk, Spøgelser, Syner og Varsler, underjordiske fænglser, Forbrydelser, hvorved den menneskelige Natur gyser». Skammelig var det, ifølge Sagen og Foss, at forfattere misbrukte sine gaver til å «ophidse Indbildningskraften og indbyde til Vellyst; som vise Laster, ja endog Forbrydelser, under Masken af Dyden og af høie Følelser» (1824, 640). Men slike bøker var kommet for å bli varige komponenter i bergenske 1800-tallsbiblioteker, men med et par unntak. Et av dem var Bergens Museums bibliotek, som ble opprettet i 1825, og hvis formål var å bygge opp et vitenskapelig bibliotek, samt å få innsamlet blant annet gamle kart og manuskripter som ellers kunne gå tapt (Espelid 1996, 9). I 1833 besto museets bibliotek av 205 bøker, 56 manuskripter og 20 kart (Kildal 1915, 769). I det store og hele hadde samlingen ved biblioteket en vitenskapelig profil.32 I første halvdel av 1800-tallet ble det dessuten ytret et ønske om å anlegge et offentlig bibliotek i Bergen. Allerede i 1818 ble det for

32 Blant annet mottok museet dubletter fra Det Kongelige Videnskabers Selskab i Trondheim, og det arvet også grunnleggeren Wilhelm Frimann Koren Christies boksamling (Espelid 1996, 12–13). I 1850 besto museets bibliotek av til sammen 1562 bind, Christies etterlatte boksamling unntatt, og utlån skulle være mulig en time hver søndag. Museets forskjellige kataloger viser at boksamlingen, selv om den hovedsakelig var vitenskapelig, også inneholdt sagaer og eventyr; se Kataloger, VF 1–17, Biblioteket, Bergen Museum, Stats­ arkivet i Bergen. Utlånsprotokollen for 1850-årene (protokollføringen startet i 1851), viser at de første låntakerne hovedsakelig lånte historisk eller historisk-geografisk litteratur, se Utlånsprotokoll, VUa1, Biblioteket, Bergen Museum, Statsarkivet i Bergen. Etter hvert ble samlingens bøker av teologisk, filosofisk, juridisk og estetisk innhold overlatt til Bergen Offentlige Bibliotek (Blytt og Gatland 1966, 15–17).

253


eksempel i et leserinnlegg i Den Norske Tilskuer fremmet forslag om å slå sammen Det Bergenske Læse-Selskab, Læseselskabet for Udenlandsk Litteratur, Claus Fastings boksamling, Mariakirkens bibliotek, samt biblioteket tilhørende Seminarium Fridericianum, til ett felles bibliotek (Rieber-Mohn og Rieber-Mohn 1974, 11–12). Dette skjedde imidlertid ikke.33 I 1846 var det endringer på gang. I Bergens Stiftstidende for 14. mai 1846 skrev seks bergensere, alle menn, at det burde opprettes et allmuebibliotek i byen. Årsaken var at de eksisterende leseforeningene, leiebibliotekene og «lignende Indretninger» slett ikke var til nytte for den «egentlige Almuesmand», som i mangel på lektyre brukte fritiden sin på «Kortspil og Brændeviin». Bokutlånet burde også være gratis (Rieber-Mohn og Rieber-Mohn 1974, 14–15). Donasjonene som i etterkant ble gitt til formålet, var mange, og i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 24. oktober 1846 ble det annonsert at allmuebiblioteket, som kalte seg Bergens Almuebibliothek af 17. Mai 1846, «Aabnes Løverdagen den 31te October, og er da, ligesom hver Løverdag fra Kl. 5–7 om Aftenen, Bøger at erholde udlaante uden Betaling for Almuesfolk, s. Arbeidere, Daglønnere, Tjenestefolk og tildeels uformuende Haandværksfolk, der præstere betryggende Caution for Bøgernes ordentlige Behandling og Tilstedeblivelse». Utlånet skulle foregå hos Madame Grønning, «hos hvem Bibliotheket har frit Locale».34 Allmuebiblioteket må ha blitt populært. I selskapets første årsberetning, trykket i Bergens Stiftstidende søndag 16. mai 1847, vises det til at 285 personer hadde søkt biblioteket, og at antall utlån lå på 3000

33 Det fantes også andre, men mer «spissede» biblioteker i Bergen i første halvdel av 1800-tallet, deriblant Garnisonsbiblioteket (1818). Dette biblioteket besto av vel 400 bind av krigsvitenskapelig, matematisk og historisk innhold (Espelid 1996, 10). En katalog over samlingen ble utgitt i 1833 (Martens 1982, 478). Det fantes også notebiblioteker i Bergen. Det første av disse tilhørte C.H. Benemann, som startet opp sitt utleiebibliotek for noter i 1838. Dette ble overtatt av Thomas Broch i 1848, som allerede året etter overlot det til Eduard Barfred Giertsen (Michelsen 2010, 80). Grønnings enkes bok- og musikkhandel drev også noteleiebibliotek fra 1843 (Michelsen 2010, 83). 34 Se Bergens Adressecontoirs Efterretninger 24. oktober 1846 (nummer 85).

254


bind.35 All den tid samlingen besto av 378 bøker, hvorav flere dubletter, ble hver bok ifølge avisen i snitt utlånt åtte ganger. Låntakerne dette første året besto av tjenestedrenger (67), arbeidsmenn (62), daglønnere (49), læredrenger (46), tjenestepiker (15), enker (12), elever fra fattigskoler (9), soldater (7), sjømenn (4) og gårdsforpaktere (3). Måten bøkene ble behandlet på, var dessuten «overmaade god», og låntakerne preget av «Beskedenhed og Fordringsløshed». Ifølge rapporten i Stiftstidende var ikke låntakerne spesielt opptatt av å lese poesi. Populære var imidlertid Snorres kongesagaer, Jens Zetlitz’ sanger og Esaias Tegnérs Frithjofs Saga, som i perioden kom i en menge oversettelser og utgaver. Dessuten likte leserne den klassiske religiøse litteraturen, samt alt hva biblioteket eide av fortellinger, både «sande» og «digtede», som Forsynets Veier. Populære var også bøkene skrevet av Frederick Marryat, kjent blant annet for sine romaner om livet til sjøs og klassiske barnebøker som Nybyggerne i Canada og Barna i Nyskogen. Sagn, eventyr og korte reiseskildringer var også populære, og det samme var de gamle folkebøkene, som Octavian. Også Skillingsmagasinet var ifølge rapporten et yndet utlånsobjekt. I selskapets andre årsberetning, offentliggjort i Bergens Stifts­ tidende søndag 14. mai 1848, gjentas det hvor gagnlig biblioteket er: «Bogen fra Almuebibliotheket afholder Arbeideren, Manden, saavelsom Ynglingen, fra slet Selskab eller mindre velvalgt Tidsfordriv, som han forhen søgte i ledige Timer.»36 Det vises dessuten til at utlånernes antall har steget til 500, og at bokmassen nå lå på 508 bøker, hvorav 30 dubletter. Antall utlån lå dessuten på hele 14 000 skrifter. Låntakerne roses fortsatt for å være rolige og gode mennesker: «… der aldri har fundet nogen Uorden sted eller bemærkes den Støj, der ellers gjerne høres, hvor en stor Mængde Mennesker af den simple Classe samles», sto det å lese i Stiftstidende. Låntakerne inkluderte nå også gutter og jenter fra friskolene (42), trengende menn av borgerklassen (21) og syke

35 Se Bergens Stiftstidende 16 mai 1847, åttende årgang, nummer 39, Bergen Offentlige Bibliotek. 36 Se Bergens Stiftstidende 14. mai 1848, niende årgang, nummer 39, Bergen Offentlige Bibliotek.

255


fra St. Jørgen hospital (2). Det skrives imidlertid lite om skriftene utlånt i perioden, men det fremheves dog at «Skilling-Magazinet og dermed beslægtede Værker ere Læsernes Yndlingsbøker».

Bergens første heloffentlige bibliotek, Bergens Almuebibliothek af 17. Mai 1846, åpnet i oktober samme år. Låntakerne var stort sett tjenestedrenger, arbeidsmenn, daglønnere, læredrenger og tjenestepiker. Mye av utlånet var lettlest og underholdende litteratur. Blant annet var Skillingsmagasinet et yndet utlåns­objekt. Bildet viser et utsnitt av Skillingsmagasinet fra lørdag 13. mai i 1848. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

256


Allmuebiblioteket måtte til tross for sin popularitet stenge etter kun fire år i drift (februar 1851), grunnet økonomiske problemer, samt kolera­ epidemien som i slutten av 1840-årene brøt ut i byen. Bokbestanden ble da fordelt på tolv menn som etter planen skulle agere som bibliotekarer rundt om i byens forskjellige roder, uten at dette skjedde. Antagelig ble bøkene ganske fort lest i stykker, med unntak av et par skrifter som til sist havnet i Bergens Offentlige Bibliotek (Rieber-Mohn og Rieber-Mohn 1974, 20–21; Flaten & og Gregersen 1995, 19). Slik endte det aller første forsøket på å skape et offentlig, og gratis, folkebibliotek i Bergen.37 Etterord Om enn Bergens Almuebibliothek av 17. mai 1846 måtte avslutte sin virksomhet, var bibliotekvesenet likevel i vekst. Siste halvdel av 1800-tallet var preget av en ganske eksplosiv bibliotekvekst i klubber, selskaper og foreninger, som Arbeiderforeningens bibliotek, losjen Den Gode Hensigts bibliotek og biblioteket til Bergens Athenæum. Nyopprettede museer og skoler fikk også egne biblioteker, deriblant Vestlandske kunstindustrimuseum, Bergens sjømandsskole, Lungegårdshospitalet, Bergens handelssamfund og Tanks realskole. Selv om mange av bibliotekene som ble opprettet gjerne spesialiserte seg på spesifikke sjangre, hadde underholdningslitteraturen kommet for å bli, blant annet gjennom opprettelsen av Bergen Offentlige Bibliotek i 1872. Selv Latinskolen, der Holberg selv en gang i tiden hadde vært elev, måtte til sist gi tapt for «det trivielle». Catalog over

37 Det eksisterte imidlertid flere leiebiblioteker i Bergen rundt 1850, biblioteker vi i dag kun har fragmentarisk kunnskap om. I Bergens Adressecontoirs Efterretninger nummer 87 av 31. oktober 1846, for eksempel, står blant annet følgende annonse: «Catalog over mit Leiebibliothek, bestaaende av 2016 norske og danske Bøger, er at erholde à 6 s. per Exemplar. Contingenten er yderst billig. J. L. Bruun». I samme nummer reklameres det også for det som omtales som Otto N. Michelsens leiebibliotek, med følgende ord: «Andet Tillæg til Fortegnelsen over den norsk-danske afdeling er i dag udkommen, og leveres gratis til dem, der have anskaffet sig Hovedkatalogen; for andre koster den 3 Skilling. Bibliotheket, hvis norsk danske afdeling bestaaer af 3300 Bind, og tydske af 2100 Bind anbefales paa det Bedste». Det fantes også et Madame Sal. Petersens Leiebibliothek i Bergen, hvis bokkatalog ble trykket i 1845; se oversikt over trykte kataloger over boksamlingene i norske leiebiblioteker; https://www.nb.no/nbdigital/bibliotekhistorie/oversiktnorskeleiebiblioteker. pdf (lastet ned 12.03.19).

2 57


Bergens Cathedralskoles Discipelbibliothek, trykket en gang før 1870, viser at både skolen og biblioteket hadde gått gjennom et totalt hamskifte; katalogen på over 1000 bind besto nå så å si utelukkende av ymse former for danskspråklig underholdningslitteratur med både dansk-norske og europeiske forbilder, et internasjonalt tilsnitt som preget perioden i det hele. Ja, Holberg selv hadde endelig fått et par av komediene sine plassert i skolens bokhyller, over 150 år etter at han trådte sine barnesko der.38 Det kan vel sies å ha vært på tide.

38 Se Catalog over Bergens Cathedralskoles Discipelbibliothek. Bergen. Trykt hos Chr. Dahl, R. S., i Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898 Bokfortegnelse m.m., Statsarkivet i Bergen. Trykkeren Rasmus Dahl, den siste av 90 år med Dahlske trykkere i Bergen, avgikk ved døden i 1870, og trykkeriet ble solgt til Georg Grieg (Wiesener 1921, 37). Katalogen, som er udatert, må altså være trykket før den tid.

258


Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Statsarkivet i Bergen, Arkivet etter Bjørgvin biskop Kopibok nr. 3, 1749–1751. Kopibok nr. 4, 1751–1753.

Statsarkivet i Bergen, Bergen katedralskole Bibliotek og inventar IX.A.1 1750–1970. Saker. IX.B.a 1756–1898, Bokfortegnelse m.m. Catalogus over Seminarii Fridericiani Bøger forfattet 1756. Anhang til Catalogus over Seminarii Fridericiani Bøger forfattet Aar 1756. Indeholdende De Bøger som ere indkiøbte siden Aar 1764. Fortegnelse over de Bøger som tilhører Cathedral Skolens Bibliothek i Bergen. Bibliotheca Scholæ Cathedralis Bergensis. Fortegnelse over Bergens Cathedralskoles Bogsamling 1848.

Bergen Museum, Biblioteket Kataloger, VF 1–17 Utlånsprotokoll, VUa1

trykte kilder Bestemmelser angaaende Bogsamlingerne ved de lærde Skoler og Middelskoler, givne ved høieste Resoliution af 17de Juli 1827. Catalog over Bergens Cathedralskoles Discipelbibliothek. Bergen. Trykt hos Chr. Dahl, R. S. Catalogus over de Bøger, som for nærværende Tiid befindes paa det hæderlige Bergenske Studenter-Societets Biblioteqve, Effter Societetets Brødrenes fælles Samtykke og til fælles Nytte udgivet, Bergen 1758. Catalogus über die Bücher die sich auf der Bibliothek der hiesigen Deutschen Kirche bey ihrer Eröffnung befinden. Bergen 1783. Gedruckt in Ihro Königlicher Majestäts priviligirter Buchdruckerey bey Rasmus H. Dahl.

2 59


Litteratur Primærmateriale

Fortegnelse over det Bergenske Læse-Selskabs samtlige Danske Bøger, ved Udgangen av Aaret, 1788. Bergen, 1788. Trykt i Hs. Kongl. Majests. priviligerede Bog­ trykkerie, hos Rasmus H. Dahl. Fortegnelse over det Bergenske Læse-Selskabs samtlige Danske Bøger Ved slutningen av Aaret 1790. Bergen 1791. Trykt i Hs. Kongl. Majests. priviligerede Bog­ trykkerie, hos Rasmus H. Dahl. Fortegnelse over afgl. Raadmand Claus F. Fastings efterladte og af ham til offentlig Brug testamenterede Bogsamling. Bergen 1792. Trykt hos R. Dahl. Love, som Læseselskabet for Udenlandsk Litteratur har vedtaget den 2den Maii 1796. Bergen, 1796. Trykt hos R. Dahls Efterleverske. Fortegnelse over de Böger som Læseselskabet for Udenlandsk Literatur har anskaffet i Aarene 1796–1800. Bergen 1800. Trykt i Hans Kongel. Majestæts priviligerede Bogtrykkerie, hos R. Dahls Efterleverske. Oversikt over trykte kataloger over boksamlingene i norske leiebiblioteker; https://www.nb.no/nbdigital/bibliotekhistorie/oversiktnorskeleiebiblioteker.pdf. Lastet ned 12.03.19.

periodika Bergens Stiftstidende, 1846–1848 Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 1776, 1784, 1846

Sekundærlitteratur

Blytt, Marit og Jan Olav Gatland. 1996. «Fra museumsbibliotek til universitets­bibliotek 1850–1946.» I Amor librorum nos unit. Universitetsbiblioteket i Bergen 1825–1996, redigert av Jan Olav Gatland, 14–28. Bergen: Universitets­ biblioteket i Bergen. Byberg, Lis. 2007. «Brukte bøker til bymann og bonde. Bokauksjonen i den norske litterære offentlighet 1750–1815.» Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo. Dahl, Gina. 2011. Books in Early Modern Norway. Leiden: Brill. Dahl, Gina. 2014. Libraries and Enlightenment. Eighteenth Century Norway and the Outer World. Århus: Århus universitetsforlag. Eide, Elisabeth S. 2013. Bøker i Norge. Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet. Oslo: Pax Forlag.

260


Sekundærlitteratur

Eldevik, Gunnar. 1993. «Litt om boktrykkerfaget i Bergen før 1900.» I Blikk for bok. Den norske bok gjennom 350 år med trykk på Bergen, 9–14. Bergen: Bergen offentlige bibliotek. Erichsen, A.E. 1906. Bergens Kathedralskoles Historie. Bergen: Bergen katedralskole. Espelid, Knut L. 1972. Pastor Schønfeldt og kirkeverge Nordmann. Mariakirken i en overgangstid 1752–1781. Førde: Øens prenteverk. Espelid, Knut L. 1975. Til medborgernes sande vel. Det Nyttige Selskab 1774–1974. Utgitt av Medborgerne til Selskabets 200 års jubileum. Bergen: John Grieg. Espelid, Knut L. 1996. «Almenånd og virkelyst. Bergens Museums bibliotek 1825–1850.» I Amor librorum nos unit. Universitetsbiblioteket i Bergen 1825–1996, redigert av Jan Olav Gatland, 9–13. Bergen: Universitetsbiblioteket i Bergen. Flaten, Trine Kolderup og Gudrun Gregersen. 1995. Veier til viten. Bergen Offentlige Bibliotek fra fortid til fremtid. Bergen: Bergen offentlige bibliotek. Fossen, Anders Bjarne. 1995. Borgerskapets by 1636–1800. Bergen bys historie, bind 2. Bergen: Alma mater forlag. Holberg, Ludvig. 1737. Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse. København: Trykt udi Hans Kongl. Majestæts og Universit. Bogtrykkerie, af J.J. Høpffner. Jacobsen, Jesper. 2017. «Uanstændige, utilladelige og unyttige skrifter; En undersøgelse af censuren i praksis 1746–1773.» Ph.d.-avhandling, Københavns Universitet. Kildal, Arne. 1915. «Biblioteker og boksamlinger i Bergen.» I Bergen 1814–1914, bind 2, 736–770. Bergen: Ugitt av Bergen kommune, i kommisjon hos John Griegs forlag. Martens, Johanne. 1982. Litteratur om Bergen. En bibliografi. Fra de eldste tider til og med 1973. Bergen: Universitetsbiblioteket i Bergen. Michelsen, Kari. 2010. «Musikkhandel i Norge fra begynnelsen til 1909. Utskriftsbar versjon fra digitalversjonen ved Norsk musikkhistorisk arkiv, Universitetet i Oslo.» Hentet 13. mars 2019. https://www.hf.uio.no/imv/ forskning/prosjekter/norgesmusikk/musikkhistarkiv/notetrykk/KariM_bok/ KariM_hele.pdf NILSEN, HAKILD. 1954–1955. «Seminarium Fridericianum.» Bergens historiske forenings skrifter 60:213–242. Nyerup, Rasmus. 1816. Almindelig Morskabslæsning i Danmark og Norge igjennem Aarhundreder. København: Brødrene Thiele. Pontoppidan, Erik. 1783. Sandhed til Gudfrygtighed, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers Liden Catechismo, Indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre. København: Hans Christopher Schrøder.

2 61


Sekundærlitteratur

Rieber-Mohn, Hjørdis og Carl K. Rieber-Mohn. 1974. «…. Alle Bergenseres aandelige Løftning …» Bergen offentlige bibliotek gjennom 100 år 1874–1974. Bergen: Bergmanns Boktrykkeri. Sagen, Lyder og Herman Foss. 1824. Bergens Beskrivelse. Bergen: Chr. Dahl R. S. Wiesener, Anthon Morh. 1921. «Trykkeriets historie.» I Et Bergens Boktrykeri gjennom 200 Aar, redigert av Anthon Mohr Wiesner og Dr. Hjalmar Christensen, 7–40. Bergen: John Griegs Boktrykkeri og N. Nilssen & Søn.

262


10. Norges første barnebok – et transnasjonalt produkt Lommebog for Børn (1798–1807) av Willum Stephanson

Aasta M.B. Bjørkøy

Til langt inn på 1800-tallet var det vanlig at barnelitteratur vandret fra land til land. Ifølge Sonja Hagemann reiste litteratur utgitt for barn gjerne fra Frankrike via Tyskland til Danmark og derfra enkelte ganger til Norge (1986, 12). Sirkulering og gjenbruk forekom ofte, og opphavsrett var man ikke nødvendigvis opptatt av. Fra 1741 har vi riktignok ettertrykksforordningen. Den ga mulkt for ettertrykk, som ifølge Ordbog over det danske Sprog vil si den «uretmæssig[e] trykning (uden forfatterens tilladelse) af noget tidligere trykt» (ODS eftertryk). Først i 1828 ble lovverket utvidet, slik at opphavsretten ble sterkere vernet (Tveterås 1950, 194; se også Kaasas bidrag i denne boka). I den tiden Willum Stephanson publiserte, ble det derfor ikke alltid oppgitt forfatter, oversetter eller illustratør. Det gjør det vanskelig å kartlegge eventuell resirkulering. I tillegg bidro resirkuleringen til at innholdet i utgivelsene ikke ble preget av det enkelte lands kultur. Snarere var det «en viss ensidighet over dem», påpeker Hagemann (1986, 12). I 1798 ble Lommebog for Børn utgitt av Willum Stephanson. Den regnes som Norges første barnebok i samtlige norske barnelitteraturhistoriske kilder (Hagemann 1965; Birkeland og Mjør 2012; Birkeland, Risa og Vold 2018). Dens status som «Norges første barnebok» blir legitimert av at den ble utgitt i Norge, og at den ikke var kamuflert som leseøvingsbok eller religionslære. Dermed representerte den, som Hagemann fremhever, noe nytt blant det som ble utgitt for barn på det norske markedet i Danmark-Norge (1965, 58). Men utgivelsen var ikke original i transnasjonal sammenheng. Lommebog for Børn serverer 263


både formaninger og fakta som kan ha en oppbyggelig og oppdragende funksjon, og dens innhold er preget av tidens interesse for religion, naturlære og moralske eksempelfortellinger. Utgiveren Stephanson var dessuten dansk. Men han var bosatt i Norge fra og med 1794 og frem til sin død i 1816 (Thaulow 1919, 591; Vold 1998, 60). Han var boktrykker, men også bestyrer og redaktør for Adresseavisen i Trondheim. I tillegg utga han blant annet Lommebog for Børn – to ganger i 1798, og siden både i 1801 og 1807. Når man kaller Lommebog for Børn en norsk bok, er det altså primært fordi den er trykt og utgitt i Norge av en navngitt person som var bosatt i Norge. Forfatterfunksjonen ble styrket først utover på 1800-tallet, og da ble forfatternasjonaliteten som oftest ansett som overordnet både bokas og språkets nasjonalitet; forfatterbiografien fikk en avgjørende rolle i nasjonaliseringsdiskursen (jf. Fulsås’ bidrag i denne boka). Siden Stephanson var dansk, men bosatt i Norge, var den boka litteraturhistorien kaller Norges første barnebok, et ypperlig eksempel på den såkalte felleslitteraturen, et kulturfellesskap som varte ved også etter unionsoppløsningen. Fra sin tid i Danmark var Stephanson trolig influert av andre utgivelser, og da særlig de tekstene som ble oversatt fra tysk. I dette kapittelet vil jeg belyse hvorvidt innholdet i Lommebog for Børn ble påvirket av det som ble produsert for unge lesere i andre land. I hvor stor grad var innholdet originalt og produsert av Willum Stephanson selv? Hvilke utgivere var han påvirket av? Og lånte han fra andre utgivelser? Jeg vil anta at de utgivelsene Stephanson kjente til fra tiden før 1794 har hatt størst påvirkningskraft, siden han trolig hadde større tilgang på stoff i Danmark enn i Trondheim. Jeg har sammenlignet de utgavene av Lommebog for Børn som fortsatt er tilgjengelige, med utvalgte utgivelser fra tiden før 1798–1807, men da primært danske og tyske utgivelser.1

1 Noen av undersøkelsene har naturligvis gitt negative resultater. Dersom noen vil fortsette kartleggingen, kan det være verdt å vite at jeg også har undersøkt følgende utgivelser uten å finne spor det var verdt å forfølge: Den Danske Skolemester (1766–1767), Ungdommens Ven (1770), Avis for Børn (1779 og 1781) og Amalia Sekkendorf, en liden Piges Historie (1796) av Jens Kragh Høst.

264


Alt innholdet er tatt i betraktning, men jeg har særlig konsentrert meg om eksempelfortellingene, siden de utgjør det mest barnelitterære stoffet i Stephansons utgivelser. De kan anses som et startpunkt for tidligmoderne skjønnlitteratur for barn og unge i Norge, og de er dermed en viktig del av utviklingen til og historien om norsk barnelitteratur. Ikke ei bok, men fire bøker Vi kan anta at Lommebog for Børn fra våren 1798 hadde et marked, for den kom i ny utgave, det Stephanson kaller «andet og forbedret Oplag», allerede høsten 1798.2 Deretter kom den i ny utgave både i 1801 og 1807. I fortalen til 1807-utgaven oppgir Stephanson at «Af denne lille Bog er i nogle faa Aar afsat 3000 Exemplarer». I tillegg blir det klart at det Stephanson kaller «fjerde opplag», er fjerde utgave, for han forteller at han «har stedse ved hvert Oplag givet den Forandringer, for at man ikke skulde kiøbe et og det samme, og for paa denne Maade at give Almuen Begreber om flere Gienstande. Dette er nu det fierde Oplag, og man vil see, at det nesten ikke indeholder noget hvad der stod i de forrige, naar man undtager Tittelen» (Stephanson 1807). Mine undersøkelser viser at Stephanson har produsert fire ulike utgivelser med identisk tittel, men alle trolig med forskjellig innhold. Som utgiver viste han forståelse for at leserne ønsket seg nye tekster å lese.3 Samtidig fører dette funnet til at det verket som norsk barnelitteraturhistorie hittil har fremstilt som én bokutgivelse, viser seg å være en serieutgivelse eller også en tidsskriftutgivelse etter mønster av lignende utgivelser. Stephansons Lommebog for Børn kan for eksempel ses som en parallell til Hans Jørgen Birchs danske tidsskrift Lommebog for Børn (1790–1793), noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Den tidstypiske tittelen som var lik for hver ny utgivelse, har for-

2 Første utgave ble annonsert for i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger (nå Adresse­ avisen) 13.4.1798 og 25.5.1798, andre utgave ble annonsert for 21.9.1798 og 5.10.1798. 3 Ser vi på den første annonsen for Lommebog for Børn fra 13.04.1798, sammenfaller innholdet i stor grad med innholdet i 1801-utgaven. Men vi har kun opplistingen av innholdet å forholde oss til. De moralske fortellingene kan ha vært byttet ut, så også innholdet i de øvrige tekstene.

265


ledet bibliotekarer så vel som litteraturhistorikere, blant andre.4 I litteraturhistoriene blir det riktignok opplyst at boka kom i flere utgaver, men det blir ikke informert om at hver ny utgave hadde nytt innhold (se Hagemann 1965; Skjønsberg 1998; Birkeland, Risa og Vold 2018). Som Adrian Johns viser i The Nature of the Book, var det snarere unntaket enn regelen at bøker med samme forfatter og samme tittel hadde samme innhold i ulike utgaver (Johns 1998). Stephanson bekrefter i sin «Fortale» i 1807-utgaven at han har endret innholdet, og det bekreftes gjennom min sammenligning av de to utgavene som fortsatt er tilgjengelige. Det er ikke bevart noen eksemplarer av de to 1798-utgavene, og det later heller ikke til at de var tilgjengelige for 1900-tallets litteraturhistorikere. I dag er det avisannonsene som bekrefter at Stephanson utga Lommebog for Børn to ganger i 1798. Nasjonalbiblioteket har 1801-utgaven, som er digitalisert og offentliggjort i databasen bokhylla. no, og NTNU Universitetsbiblioteket (Gunnerus-biblioteket) i Trondheim har 1807-utgaven, som ble digitalisert i 2019. I dette kapittelet vil jeg primært gjøre rede for innholdet i 1801-utgaven, siden den i lang tid har vært mest tilgjengelig. I tillegg er det 1801-utgaven som har representert den første 1798-utgaven i litteraturhistoriene. Men jeg vil også gjøre rede for hvordan innholdet i 1807-utgaven skiller seg fra innholdet i 1801-utgaven, siden den fortsatt er tilgjengelig. Annonse for første utgave av Lommebog for Børn i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger (nå Adresse­ avisen) den 13. april 1798. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

4 Da jeg etterlyste digitalisering av 1807-utgaven ved spesialsamlingen ved NTNU Universitetsbiblioteket, ble jeg henvist til at 1801-utgaven alt fantes digitalisert i Nasjonalbiblio­ tekets database bokhylla.no.

266


Tittel, format og målgruppe Som barnelitteraturforskerne Hans-Heino Ewers og Nina Christensen har påpekt, er det rimelig å definere barnelitteratur fra siste halvdel av 1700-tallet som «intensjonell barnelitteratur», altså litteratur som eksplisitt er produsert for barn, noe som vanligvis ble lansert i peritekster som tittel eller forord (jf. Ewers 1982; N. Christensen 2005, 80). Tittelen Lommebog for Børn spesifiserer at boka er myntet på en bestemt aldersgruppe. Kari Skjønsberg mener boka er stilet til det hun kaller «yngre barn». Hun peker på at de 17 moralske fortellingene i 1801-utgaven primært handler om yngre barns atferd og oppdragelse, men hun begrunner det også ut fra det lille formatet – boka er om lag 10 cm høy og 8 cm bred (Skjønsberg 1998, 282). Den begrunnelsen stemmer overens med Sonja Hagemanns påstand om at man mente at «små barn skulle ha små bøker» (Hagemann 1963, 100; Hagemann 1986). Samtidig kan vi anta at det også spilte en rolle at det var billigere å trykke bøker av lite format.5 Tittelbladet peker imidlertid ut en noe eldre mottagergruppe enn Skjønsberg, siden det er utstyrt med et dikt som innleder med verselinjen «O, Ungdom! luk dit Øre ei». I moderne tid vil barn i prinsippet si mennesker i alderen 0 til 18 år, en definisjon som jo inkluderer ungdom. Stephanson selv opplyser at boka er blitt brukt i skolen både i Trondheim og på landet for å gjøre religionsundervisningen mindre kjedelig – på initiativ fra selveste biskop Johan Christian Schønheyder (Stephanson 1807, «Fortale»).6 I samme fortale til 1807-utgaven angir han at den kanskje like gjerne er ment for ungdommen:

5 Ifølge Hagemann var barnelitteratur rundt 1850 ansett som lavlitteratur som forleggere ikke torde bruke penger på (Hagemann 1986, 17). Vi kan anta at det forholdt seg slik også i perioden 1798–1807, da Lommebog for Børn ble utgitt. 6 Den siste biskop i det udelte Trondhjems stift, altså Norge nord for Dovre frem til 1803. Schønheyder var en dansk-norsk geistlig og cand.theol. fra Universitetet i København. Han arbeidet blant annet lenge for å få etablert et lærerseminarium i Trondheim, som kom i drift i 1802 (SNL).

2 67


[A]fdøde Biskop Schønheyder, hvis utrættede Flid for Skolevæsenets Fremme ere de end Levende bekiendt, og som Efterkommere vil være billige nok til at give det Minde, at det var ham, som først ordnede vort Skolevæsen, og banede Veien til den høiere Fuldkommenhed det har naaet; denne Mand lod den indføre i Skolerne, for at Ungdommen ikke skulde ledes ved den ensformige Underviisningsmaade forhen var brugelig ved Religions-Undervisningen; den vandt da Afsætning her i Byen, foruden de Mange, som ere afsatte til Almuen paa Landet (Stephanson 1807, «Fortale»).

Med betegnelsen «Lommebog» signaliserer tittelen at Lommebog for Børn føyer seg inn i en tradisjon som allerede var etablert i andre europeiske land. Ifølge barnelitteraturforskeren Peter Hunt er eksempelvis startpunktet for barnelitteratur «generally held to be 1744 […] because of Newberys A Little Pretty Pocket-Book» (Hunt 1994, 32), der betegnelsen «pocket book» ble brukt. I Tyskland kom Taschenbuch für Kinder und Kinderfreunde ut ved Friedrich Ekkard i 1784. Og i Danmark ga Hans Jørgen Birch ut tidsskriftet Lommebog for Børn i fire bind i perioden 1790–1793. Kanskje kjente Stephanson til disse utgivelsene, og da især Birchs utgivelse fra sin tid som «bogtrykkersvend» i København frem til han dro til Norge i 1794, men denne antagelsen kan vi ikke dokumentere. Den identiske tittelen i kombinasjon med utgivelsen av nye utgaver med samme tittel, men med nytt innhold, taler imidlertid for at Stephanson har kopiert Birchs utgivelseskonsept. Betegnelsen lommebog, som kan ha betydningen ‘pengebok’, ‘notisbok’ eller som her: «trykt bog i lommeformat», refererer til at boka praktisk nok kan få plass i en lomme (ODS lommebog 1 og 2). Ifølge Ordbog over det Danske Sprog utkom såkalte lommebøker ofte årlig, og de inneholdt gjerne praktiske opplysninger og «yndede digte, fortællinger» (ODS lommebog 2). I tillegg til ulike lommebøker utgitt for barn ble det også utgitt lommebøker for kvinner og skuespillere, som Friderich Schwarz’ utgivelse Lomme Bog for Skuespilyndere 1784 (ODS lomme­bog 2) og Lommebog for Fruentimmer. En Nytaarsgave av Jens Kragh Høst fra 1796. Lommebokformatet peker seg ut som et bruksformat, tiltenkt brukere som trenger (å bære med seg) utgivelsen i det daglige, i sitt virke eller ganske enkelt for å bli opplyst. Lommebøker 268


fremstår slik sett som utgivelser for dem som ennå var under opplæring, de såkalt underordnede, som barn og kvinner. Lommebøker var ikke tiltenkt de (tilsynelatende) kunnskapsrike overordnede som innehadde viktige posisjoner i samfunnet. 1801-utgaven Hva er det Lommebog for Børn fra 1801 peker ut som særlig aktuelt og interessant for barna? Det innledende verset «O, Ungdom! luk dit Øre ei» kan minne om mange av tidens vers, deriblant Peters replikk «Fader! Luk dog ei Dit Øre» i danske Thomas Thaarups (1749–1821) dramatiske idyll og syngespill Høst-Gildet fra 1790, som gjorde stor lykke i sin samtid – især sangene til J.A.P. Schulz’ melodier ble allemannseie (G. Christensen 1979–1984). Stephanson kan derfor ha kjent til Thaarups stykke. Tittelsiden til Lommebog for Børn fra 1801. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

2 69


O, Ungdom! luk dit Øre ei For Dydens faderhulde Lære! Ær Gud og Dyden, da din Vej med Roser strød skal stedse være! (signert Stephanson på tittelbladet)

Boka inneholder moralske eksempelfortellinger og salmer, samt kunnskapsstoff om naturen og verden. De første 36 av i alt 96 boksider består av 17 moralske eksempelfortellinger med følgende titler: «De to uligesindede Brødre», 3–5 «Barnet, som lærte at være høflig imod Tjenestepigen», 5–7 «Det er mere Godt end Ondt i Verden», s. 7–9, «Det reenlige Barn», 9–10 «Det lettroende Barn», 11–12 «Det ufornøjelige Barn», 12–14 «De to Drenge», 14–15 «Den kloge Dreng», 15–17 «Det forvovne Barn», 17–18 «Det tause Barn», 18–20 «Det huuslige Barn», 20–22 «Det nysgjerrige Barn», 22–24 «Overtroen», 24–26 «Den falske Anklager», 26–28 «Den ulykkelige Dreng», 28–31 «Det lykkelige Barn», 31–34 «Det fromme Barn», 35–36

Andre del består av en annen type opplysningsstoff, nærmere bestemt fagstoff om jordkloden, geologi, geografi, astronomi, historie og mennesket.7 Denne sakprosadelen er komponert som en dialog, med spørs-

7 «Tankesprog for Børn», 37–40, «Om Verdensbygningen», 40–54 (om planetene, om dag, tid, månedene, osv.), «Om Jordens physiske Beskaffenhed», 55–62 (om fjell, geografi, klipper, grotter, jordskjelv, flom, osv.), «Jordbeskrivelse i korthed», 63–72 (om jorda), «Om tidens Beregning», 72–73, «Om Mynt, Maal og Vægt», 73–76, «De latinske Bogstaver», 77, «Pligter imod Dyrene», 78–83, «Abreviaturer eller Forkortninger», 83–87, «De gamle Gothiske Ronebogstaver», 88, «Vers»: «Guds forsorg», 89–92, «Lovsang til Gud», 92–94, «Morgensang», 94–95, «Aftensang», 95–96.

270


mål og svar, etter den tyske pedagogen Joachim Heinrich Campes modell. Men som Skjønsberg påpeker (1998, 282), er dialogen og innholdet i denne delen på et nivå som synes myntet på mer trente lesere enn målgruppa «yngre barn». Store deler av innholdet i boka indikerer dessuten at hovedmålet skal ha vært å opplyse mottageren, noe som harmonerer med påstanden om at Stephanson ble regnet som en sosialt engasjert mann av opplysningstiden (Vold 1998, 60). I likhet med andre klassiske lesebøker inneholder Lommebog for Børn det latinske alfabetet i både små og store bokstaver (Stephanson 1801, 77), og dessuten «De gamle Gothiske Ronebogstaver» (1801, 88), som er supplert av en oppfordring om å sende ham eventuelle avskrifter av runer – og denne teksten er interessant nok signert «Stephanson». Med signaturen kan han ha villet markere henvendelsen til leseren, men signaturen her og ett sted til senere i boka, kan indikere at øvrige tekster er lånt og tilpasset, ikke nyskrevet. Lommebog for Børn illustrerer hvorfor det er lite hensiktsmessig å betrakte eldre barnelitteratur ut fra et snevert og normativt litteraturbegrep. Man kan ikke velge bort det didaktiske, i form av særlig det opplysende og formanende. Som Nina Christensen påpeker, er det for denne perioden problematisk å operere med et barnelitteraturbegrep som bygger på en motsetning mellom fiksjon og fakta eller mellom skjønnlitterære bøker versus bøker produsert for undervisningsformål. Lærebøker og naturhistorier kunne ha en fiktiv ramme, og fiktive fortellinger fikk samtidig i økende grad plass i tidens ABC-er og lesebøker (N. Christensen 2005, 79–80). Først da skolevesenet ble sterkere etablert utover 1800-tallet, blir det meningsfullt å operere med et skille mellom skolebok og barnebok – en slik definitiv grense eksisterte ikke på 1700-tallet (jf. Ewers 1982, 9; N. Christensen 2005, 80). Lommebog for Børn er derfor sjangermessig tidstypisk, noe som svekker barnelitteraturhistoriens påstand om at Stephansons barnebokutgivelse representerte noe nytt – ut fra et transnasjonalt perspektiv. Men i Norge representerte den noe nytt. Christensen presiserer at tidens tette sammenheng mellom barnelitteratur til skolebruk og til fritidslesing først og fremst skyldes at de som skrev hovedverkene i tysk barnelitteratur i denne perioden, var 271


forfattere med tett tilknytning til progressive pedagogisk-filosofiske kretser (2005, 80–81). Den tyske innflytelsen på områder som også berørte barnelitteratur i Danmark-Norge, var særlig sterk mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Oversettelse på oversettelse av tyske verk inntok Danmark, og dermed også Norge (jf. den danske skolehistorikeren Joakim Larsen; referert etter N. Christensen 2005, 80–81). Eksempelfortellingene i 1801-utgaven Exemplumet er en litterær form som i middelalderen var nært beslektet med den bibelske lignelsen. Det er gjerne komponert som en kort historie i form av en fabel eller en legende, og den har et tydelig moralsk poeng. Lotta Paulin fremhever at exemplumet er et retorisk verktøy, og hun definerer det som «en specifik illustration av en vidare princip, som används för att övertyga en publik om principens generella giltighet» (2012, 50). Retorisk sett er dermed situasjonen eller handlingen som skildres (det partikulære), underordnet det budskapet som blir presentert som en allmenngyldig sannhet (Allen 2005, 4). Eksempelfortellingene hadde gjerne et transnasjonalt innhold idet referansene ikke er spesifikt nasjonale eller lokale. Barna i fortellingene er eller utvikler seg til å bli dydsmønstre, og fortellingene er ofte sentimentale og fremstilt i en svulstig form. Enkelte av eksempelfortellingene formidler historier til skrekk og advarsel, og de har også gjerne en klar moral som går ut på at «den lydige og fromme får sin lønn». Fortellingene ble altså en konkretisering av hvilke normer og idealer som rådet i samfunnet i den aktuelle tidsperioden. Ifølge den svenske barnelitteraturforskeren Göte Klingberg hadde franske Jean-François Marmontel stor innflytelse på den moralske eksempelfortellingen etter at han begynte å utgi Contes moraux i 1755 (Schmid 1935, 36; Klingberg 1964, 221). Selv om jeg ikke har funnet én hoved(inspirasjons)kilde Ste­ phanson har hentet alt stoffet fra, kan Lommebog for Børn anses som et transnasjonalt objekt, eller produkt, fordi den har mye til felles med andre europeiske utgivelser fra tiden før 1798/1801 både når det gjelder tekstenes form, struktur og innhold. Enkelte elementer synes noe 2 72


fremmede i en dansk-norsk tekst og kan styrke denne hypotesen. Ett eksempel er forekomsten av navnet Frederica i fortellingen «Det reenlige Barn» (Stephanson 1801, 9–10), som kan antyde påvirkning fra tyske kilder. Forekomsten av en hertug, elefant, løve og tiger i fortellingen «Pligter imod Dyrene» (1801, 78–83) kan indikere at tekstene er skrevet ut fra eller i relasjon til en noe annen kultur enn den dansk-­ norske. I fortellingen «De to uligesindede Brødre» (Stephanson 1801, 3–5) forekommer det en hyrde, men dette var ikke nødvendigvis et fremmed element i dansk-norsk kultur, ikke minst på grunn av Bibelen og den kristne kultur i Danmark-Norge. Valutaen dukater blir også nevnt i Stephansons fortellinger, men denne gullmynten forekom i Norge i 1660–1697 (SNL), og er dermed ikke et fremmed element som kobler Stephansons utgivelse til et bestemt opphav. Men hvor vanlig var det å ha tjener eller gartner i Danmark-Norge før 1798/1801? Det var vanlig med tjenestefolk, i betydningen ung arbeidskraft, på bondegårdene. Men siden det var lite overklasse i Norge, var det mindre vanlig med gartner eller mannlig tjener, en såkalt påklederske (Sandvik 2018). I Folketellingen av 1801 var 70 personer oppført som gartner. Sporet av dette overklassefenomenet ser vi i henholdsvis «De to Drenge», (1801, 14–15) og i «Det lettroende Barn» (1801, 11–12). Ordet «Gesvindt», av det tyske geschwind (ODS), som brukes i betydningen «fort, hurtig», forekommer i «Det lettroende Barn» og «Det huuslige Barn» (1801, 11–12, 20–22). Når jeg søker i bokhylla.no på ordet gesvindt, får jeg 661 treff i bøker og 221 treff i aviser. Ordet viser relasjonen til det tyske språket, og det forekommer fortsatt i det norske språket i uttrykket «fortere enn svint». Dette innslaget forteller dermed like mye om språkfamiliære forhold og språklig påvirkning som om eventuelle forbindelser mellom tyske og dansk-norske utgivelser. I episke fortellinger er imidlertid ikke referanser nødvendigvis lokale. De såkalt fremmede elementene kan ikke bevise at eksempelfortellingene er resirkulert. Eksempelfortellingene i Stephansons bok har altså betegnende titler som «Det er mere Godt end Ondt i Verden», «Det reenlige Barn», «Det lettroende Barn», «Det ufornøjelige Barn» og «Den kloge Dreng», og de har gjerne et moralsk og belærende budskap. Stephansons 2 73


eksempelfortellinger minner slik mye om andre eksempelfortellinger fra fortidige og samtidige utgivelser. Selv om (enkelte av) tekstene skulle vise seg å være originale i betydningen «nyskrevet» før utgivelsen i 1798/1801/1807, er innholdet og sjangertrekkene likevel ikke originale. Sammenligner vi Stephansons eksempelfortellinger med eksempelfortellinger i særlig tyske og dansk-norske utgivelser for barn, fremstår de som homogene spesielt på grunn av det moraliserende innholdet. Likheten er dessuten påfallende også på ordnivå, da bruken av adjektiver er særlig frekvent. Adjektivene etablerer stereotyper; de fremhever bestemte egenskaper slik at leseren lett kan karakterisere personene og oppdage kontraster. Dette virkemiddelet er sjangertypisk så vel som transnasjonalt. Stephansons fortellinger kan ses i forlengelsen av fabelen, som iscenesatte belønning av dyd og straff av last, og som frem til midten av 1700-tallet var ansett som særlig egnet for barnelesing og barneoppdragelse (N. Christensen 2005, 82). Jean-Jacques Rousseaus utgivelse av Émile ou de l’éducation (1762) fikk betydning for denne tradisjonen med sin fordømmelse av fabler med moraliserende innhold. Rousseau fremmet at mennesket er best i sin uspolerte form, at barnets sunne og såkalt naturlige tilstand derfor bør bevares så lenge som mulig. Barnet skulle lære av egen erfaring, ikke av den voksnes bud. I motsetning til både foregående og samtidige pedagoger var Rousseau motstander av at barn skulle lære av bøker før de var rundt tolv år. De skulle lære av naturen, ikke av moraliserende fabler (Birkeland og Mjør 2012, 15–16). Rousseaus idealer og motstand mot moralisering synes imidlertid ikke å ha påvirket utgivelsene for barn i Danmark-Norge nevneverdig. Selv om Stephansons Lommebog for Børn kom ut første gang i 1798, er den snarere preget av den didaktiske og moraliserende tradisjonen. Samtidig viser Stephanson med sine moralske fortellinger en bevisshet om at barns interesse og leselyst kan stimuleres ved hjelp av en fortellende form. Men hva den danske dikteren Bernhard Severin Ingemann skriver om tyske Friedrich Eberhard von Rochows lesebok Der Kinderfreund (1776 og 1779), kunne han trolig like gjerne ha skrevet om Lommebog for Børn. Ingemann skriver: «De saakaldte ‘Børnevenner’ vare som oftest tørre, kedelige Moraliseringer og Fortællinger 274


om artige og uartige Børn, som intet livlig Barn kunde finde Smag i» (Ingemann 1998, 115). Ikke overraskende har jeg funnet at Stephanson trolig har lånt fra blant andre Rochow. Originalt eller transnasjonalt innhold? I 1965 presiserte Sonja Hagemann at det er vanskelig å avgjøre om Stephanson selv har forfattet innholdet i Lommebog for Børn fra 1801. Hun antyder at han kan ha pyntet på tekster produsert av andre eller også bare direkte ha oversatt (Hagemann 1965, 59). Ifølge Kaja Beate Vold er det «umulig å slå fast hva som kan være oversettelser, variasjoner over europeiske mønstre eller egne historier» (Vold 1998, 61). I Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 skriver Kari Skjønsberg at Stephanson antagelig har hentet det meste av stoffet fra danske eller tyske kilder. Blandingen av forskjellige opplysninger er ifølge Skjønsberg «helt i [filantropist Johann Bernhard] Basedows8 ånd, mens forsøket på dialoger er en etterklang etter Campes Robinson» (Skjønsberg 1998, 282). Bokas innhold var ikke originalt, og «[f]orteljingane er kjende frå andre land og bare overflatisk tilpassa norske forhold», hevder Birkeland, Risa og Vold i Norsk barnelitteraturhistorie (2018, 19). Til tross for den enstemmige påstanden om at Stephansons utgivelse ikke er original, er det ingen av litteraturhistoriene som oppgir hvilke kilder Stephanson kan ha hentet stoffet fra. Stephansons Lommebog for Børn er transnasjonal med tanke på at den minner om utallige utgivelser fra tiden før 1798. Hagemann (1965, 58) regner for øvrig ikke Lommebog for Børn som en leseøvingsbok. Men den har mye til felles med for eksempel boka A.B.C., som i 1787 ble «indrettet af» sogneprest Thomas Rasmussen og utgitt i København (Rasmussen 1787, 4). I likhet med Rasmussens A.B.C. løfter Stephanson frem eksempelfortellinger til skrekk og advarsel, og

8 Johann Bernhard Basedow var grunnlegger av filantropismen, og han mente det var viktig med få og grundige kunnskaper, men i praksis ble all kunnskap ansett som nyttig. Barneboka ble et middel for å spre kunnskap; den kunne være en encyklopedi for dem som selv etter skolens undervisning valgte å bruke fritiden til å opplyse og underholde seg selv med bøker (jf. Skjønsberg 1998, 278).

275


fortellingene er gjerne etter formelen: En uvane eller advarsel blir presentert, barnet følger ikke rådet, det går som forventet, og barnet (og leseren) lærer forhåpentlig av hendelsen (det fortelles om). Denne formelen har eksempelfortellingene til felles med fabler og eksempelfortellinger vi særlig finner i utgivelser av Salzmann, Rochow, Birch og Rasmussen – for å nevne noen av dem som sto for utgivelser i Tyskland og Danmark før 1798–1807, og hvis utgivelser kan minne om Stephansons bok. En sunn livsstil var et ideal da som nå. Noen av historiene i 1801-utgaven forteller om barn som spiser en masse godteri for fort til å nyte det, som i «Det forvovne Barn» og «Det huuslige Barn» (1801, 17–18, 20–22). Godteri- og sunnhetsinnslagene minner om noen av eksempelfortellingene i Christian Gotthilf Salzmanns åttebindsverk Unterhaltung für Kinder- und Kinderfreunde (1778–1787), som «Det straffede Slikkerie» i den danske oversettelsen Underholdninger for Børn og Børnevenner (1788, b. 1, 19), og eksempelfortellingen «Alt for meget er usundt» i den danske oversettelsen Børnevennen av Friedrich Eberhard von Rochows andre del av Der Kinderfreund ([1779] 1784, 28). I perioden 1790–1793 utga den danske sognepresten Hans Jørgen Birch tidsskriftet Lommebog for Børn i Danmark. Tidsskriftet ble utgitt i fire bind på C.L. Buchs forlag, og det utkom dermed i de siste årene før Stephanson flyttet til Norge i 1794. Hos det norske arkivverket står Stephanson oppført som boktrykker (jf. Folketellingen av 1801, Stephanson). I København hadde Stephanson virket som boktrykkersvenn, og han kan derfor ha kjent til Birchs Lommebog for Børn via sitt arbeid der. Tittelen alene gjør det interessant å sammenligne Stephansons Lommebog for Børn med Birchs Lommebog for Børn. Birchs tidsskrift inneholder primært religiøse vers, råd og fabler. Det første bindet innleder med en strofe stilet til «I Elskverdige Smaae!», og bindet omtales her som en «Nytaars-Gave» til de små med en oppfordring om å lese, tenke og høre hva Gud befaler. Birch serverer dermed et mer religiøst og forkynnende innhold enn Stephanson. I tillegg signerer han egne bidrag med eget etternavn eller oppgir redelig hvem han har hentet og oversatt tekster fra – han har særlig hentet fra Joachim Heinrich 2 76


Campe og den tyske forfatteren Christian Felix Weiße, som ifølge Nina Christensen (2005, 86–87) var blant de første til å skrive litteratur for barn i mer moderne forstand. Men det er primært tittelen Stephansons Lommebog for Børn har til felles med Birchs Lommebog for Børn, i tillegg til den formanende og belærende tonen. Jeg har ikke funnet noen påfallende likheter i innholdet. Til forskjell fra Birch har ikke Stephanson signert bidragene med eget eller andres navn. Dermed kunne man anta at han har produsert alt innholdet selv. Men de store likhetene med andre fortidige og samtidige utgivelser indikerer at Stephanson resirkulerer. Som redaktør for den norske Adresseavisen i Trondheim ble Stephanson ofte kritisert for ikke å inkludere signaturen til forfatterne av prekenene som avisen trykte. Det blir fortalt at det «mærkes den Synderlighed, at Prædikanterne ikke engang opgives i Bladet, medens saadant stadig iagttoges baade før og senere» (Thaulow 1919, 590). I 1790 utga Birch også boka Nye A B C eller Stave- og Læsebog for Børn i Dannemark og Norge. Den skiller seg fra Stephansons utgivelser ved å innlede med en «Anviisning til Skolelærere», før flere sider vies til å formidle kunnskap om bokstaver og stavelser, personnavn og stedsnavn (s. 1–18). I siste del av boka følges innledningen opp av et kapittel om stave-, lese- og skriveregler (s. 57–63). I tillegg inneholder Birchs ABC-bok ordrim, ordlister, ordspråk, leveregler, dydsregler, tekster om naturens nytte og naturhistorie, bønner og sanger, samt det han kaller «Læse-Øvelser», i form av moralske fortellinger om dyder og laster (s. 38–44). Den første fortellingen har tittelen «Det artige Barn» og forteller om lille Hans som er «artig», det vil si ‘veloppdragen’. Som titlene signaliserer, fremhever fortellingene de egenskapene som man ønsker at barnet skal lære seg og følge, som lydighet, tålmodighet, nøysomhet, takknemlighet og kjærlighet til og respekt for sine foreldre og søsken. Den inneholder lesestykker med titler som «Det nøjsomme Barn», «Det taalmodige Barn» og «Det fattige Barn». Ut fra formelen for og titlene på disse eksempelfortellingene å dømme har denne utgivelsen til Birch mer til felles med Stephansons bok enn Birchs Lommebog for Børn, og de passer begge inn under Hans-Heino Ewers’ forfatterkategori «den litterære oppdrager» («der literarischer Erzieher»; Ewers 1982). 277


Birchs Nye A B C eller Stave- og Læsebog for Børn i Dannemark og Norge (1790) har illustrasjoner av mange eksotiske dyr, blant annet en elefant. Stephanson nevner også elefanten i kapittelet «Pligter imod dyrene»: «Ja! endog den forfærdelige sterke og store Elephant; den grumme Løve og lumske glubske Tiger maa erkjende Menneskets Herredømme, og frygte sig for dets Efterstræbelser». (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Mest interessant er det at jeg har funnet at Stephansons utgivelse fra 1801 har mye til felles med Friedrich Eberhard von Rochows lesebøker Der Kinderfreund, som kom i to bind i 1776 og 1779. De ble oversatt til dansk under titlene Børne-Vennen, en Læsebog til Brug for Skolerne paa Landet (1777) og Børnevennen, en Læsebog til Brug i Landsbye­ skoler (1784). Den danske oversettelsen av andre bind fra 1784 inneholder 172 moralske eksempelfortellinger, og jeg vil anta at Stephanson har brukt denne leseboka som en av sine kilder. Rochow kan riktignok også ha hentet fra forutgående kilder, eller andre kan ha resirkulert Rochow før historiene nådde Stephanson. Men den danske oversettelsen Børnevennen inneholder blant annet eksempelfortellingen «Der er meer Got end Ont i Verden» (Rochow 1784, 50–51), som vi også finner i Stephansons 1801-utgave, «Det er mere Godt end Ondt i Verden» (1801, 7–9). De har mer enn tittelen til felles. I begge versjoner handler det om Christian som gir råd til sine barn om å være takknemlig overfor Gud som lar oss «opleve langt flere Glæder, end Gienvordigheder» (Rochow 1784, 51). Det ubehagelige «er nyttigt til Forbedring» (Rochow 1784, 51). Tabellen viser åpningen og avslutningen, samt litt fra midtpartiet, som belegger likheten: 2 78


«Der er meer Got end Ont i Verden» (Rochow 1784, 50–51)

«Det er mere Godt end Ondt i Verden» (Stephanson 1801, 7–9)

ÅPNINGEN: «Christian sagde ofte til sine Børn: ‘Børn! naar det gaaer Eder vel, naar I spise med Lyst, naar I ere friske, naar det er smukt Veir, naar Fuglene synge, naar I fornøie Eder ved synet af Kornet, eller ved Lugten af den blomster­ fulde Eng; – saa takker Gud med Glæde, som giver alt dette Gode. [...]’» (50)

ÅPNINGEN: «Den ærlige Christian sagde ofte til sine Børn: ‘Børn, naar det gaaer Eder vel, naar I med Lyst spise, naar I ere sunde, naar det er skiønt Veir, naar Fuglene synger, naar I fryder Eder ved at see Kornet eller Blomsternes skiønne Pragt og behagelige Lugt, da takker med Glæde Gud der gav os alt dette Gode! [...]’» (7)

«F. E. hvor mange Dages helbred mod een Dags Sygdom! Den meste Misfornøielse giør Mennesket sig selv ved Vorden og Laster.» (51).

«Imod en Dags Sygdom nyde I mange Dages Sundhed! De fleste Misfornøjelser gjør Mennesket sig selv ved Vorden og Laster» (8).

«Hvo der engang vil være fuldkommen og uden Ophør lykkelig, han maae først lære, at være dydig og god, det er, han maae lære Taknemmlighed i Trængsler. Bestandig Lyk­salig­ hed er de Frommes Løn efter Døden.» (51)

[MANGLER]

SISTE SETNING: «Det er en stor Naade af Gud, at der her i denne Verden allerede er meer Got end Ont, og at altsaa endog vore Læreaar ere giorte os behagelige. Ps. 119, 64.»

SISTE SETNING: «Hvo der vil blive fuldkommen lykkelig, og nyde en lykksalighed uden Ende, den maa først lære her i Livet at være dydig og vorde god, og da skal en bestandig og uafbrudt Glæde være hans Løn efter Døden.» (8–9)

Den eksempelfortellingen som hos Stephanson har tittelen «Overtroen» (24–26), finner vi også hos Rochow med tittelen «Overtroe» (1784, 195–197). Det blir fortalt om en bonde som etterlot seg en bondegård og kun en eneste sønn, som het Hans. Mens faren ennå levde, minnet han sønnen på at «hvo som arbeider flittig mangler aldrig Brød, men den Lade maae sulte og lide Nød» (Stephanson 1801, 24). Men Hans brød seg ikke om farens formaning, han gikk i stedet i «Kroen og i liderlige Selskaber» (1801, 24). Kroinnslaget indikerer at innholdet er mer kontinentalt enn skapt ut fra og for en norsk kontekst, og det bygger opp under teorien om at Rochows tyske utgivelse kan ha vært det opprinnelige opphavet for historien. Sønnen passer ikke arbeidet når 2 79


faren dør. Han beveger seg mest mellom kroen og sengen. En gang kom en «Biergmand til ham i Kroen som var en listlig Bedrager» (25). Hans var en «meget dum og uvidende Person» (25), og han blir lurt trill rundt av «bjergmannen» som lokker med «Skattegravning» mot en klekkelig sum. Historien forløper så å si identisk hos Rochow og Ste­ phanson, men som i exemplumet «Der er meer Got end Ont i Verden» avslutter Rochow med en setning som oppsummerer den moralen og lærdommen leseren kan abstrahere fra historien: «Ethvert menneske har en kraft til at troe. Men kun det Troverdige fortiener, at man troer det» (1784, 197). Stephanson har derimot utelatt en slik tydeliggjøring av moralen og avrunder bare med at Hans blir utledd av alle. Med denne revisjonen blir et av Stephansons prinsipper synliggjort; han overlater noe mer av konklusjonen til leseren enn hva Rochow gjør. 1807-utgaven Innholdet i 1807-utgaven av Lommebog for Børn er forskjellig fra innholdet i 1801-utgaven. Peritekstene og diktet på tittelbladet er riktignok de samme. Dermed kan vi lett forledes til å tro at utgavene er identiske. Men allerede med Stephansons «Fortale» blir det klart at innholdet i 1807-utgaven er annerledes. Etter fortalen innledes boka med en tekst uten tittel (s. 5–12), der et barnlig jeg formulerer en takknemlig hyllest til sine kjære foreldre som «give mig Spise og Drikke Morgen, Middag og Aften. De give mig Klæder og Alt, hvad jeg behøver. De sørge Dag og Nat for mig. Jeg er vel endnu ikke stor; men jeg var dog tilforn mindre. Jeg laae i Vuggen og kunde ei tale, ei gaae, og endnu langt mindre føde mig. Kun græde kunde jeg» (Stephanson 1807, 5). Etter den hengivne innledningen om de nære og mest essensielle tingene i livet blir den asymmetriske relasjonen mellom barn og voksen klargjort: «Mine Forældre kunde vel leve uden mig; thi jeg kan ei endnu vise dem noget Got. Men jeg kan ei leve uden dem» (1807, 6). Dette følges opp av et mer normativt tekstparti der det handler om hva som er rett og galt, før det blir fortalt om hva dyr og mennesker har til felles, og hva som skiller dem. Denne delen forkynner et kristent og antroposentrisk verdensbilde, der mennesket «er den fornemste Skabning paa Jorden; thi kun han har en fornuftig Siel», og disse «store Fortrinn […] har Gud, 280


Verdens Skaber givet mig» (1807, 7). Teksten utvikler seg mot å være en preken på s. 8–10 før den igjen prioriterer nytteperspektivet og formidler at det er «meget nyttigt at lære», etterfulgt av retningslinjer for hvordan man bør tenke: «Naar jeg hører Fortælling om gode Mennesker, saa glæder jeg mig derover og ønsker ogsaa at blive et got Menneske. Naar jeg hører fortælle om onde Mennesker, saa tænker jeg: at jeg vil tage mig i Agt, at jeg ei bliver et saadant ondt Menneske» (1807, 12). Det tilsynelatende barnlige jeget er en interessant konstruksjon i denne teksten: Bruken av en barnlig jeg-forteller skaper en illusjon av at fortelleren henvender seg til leseren uten å innta en overordnet holdning. Samtidig bidrar det forkynnende og normative ved teksten til å etablere en formanende og overordnet tone. I de to neste mer faktaorienterte tekstene rettes blikket utover – det handler om henholdsvis jordkloden og verdensrommet i «Om Jorden» (1807, 13–15) og «Om det store Rum, som vi kalde Himmelen» (1807, 15–18). Dersom teksten om jordkloden er inspirert av tekster i andre utgivelser, er teksten tilpasset et norsk publikum da den avrundes med å presentere hvordan Norge geografisk sett er en del av verden (15). Til tross for det beslektede emnet, er de forskjellige fra teksten «Om Verdensbygningen» i 1801-utgaven, både innholdsmessig og strukturelt – tekstene er ikke skrevet i spørsmål–svar-form. Men innholdsmessig kan de ses i forlengelsen av teksten «Jordbeskrivelse i Korthed» fra 1801-utgaven. Interessant nok har formidlingsformen utviklet seg; som i innledningsteksten er det et tydelig jeg som fører ordet i innledningen til «Om det store Rum, som vi kalde Himmelen»: «Naar jeg bevæger min Haand hurtig frem og tilbage paa aaben Mark, saa føler jeg noget legemligt, og det er Luften» (1807, 15). Bruken av jeg-forteller i åpningen etablerer nærhet til leseren og en inderlig tone som bryter med den mer fornemme stilen i flere av bokas øvrige sakprosatekster. Stephanson har også inkludert «Fortællinger» i 1807-utgaven (19–41). De innledes med «Kjærlighed til Næsten», og deretter følger «Ædelmodighed mellom de Vilde» (19–20). Verdsatte dyder blir fremhevet, og titlene er i stor grad tids- og sjangertypiske med blant annet adjektiver som peker ut karakteristiske trekk så vel som ønskede og uønskede verdier, som «velgiørende», «samvittighedsfulde», «gode» og «troe». 281


I «Den mærkværdige Kurvemager» (1807, 20–22) handler det om en 1700-talls adelsmann hvis datter blir fridd til av en ung og fornem beiler. Det handler dermed ikke lenger (like tydelig) om de små barna og hvordan de oppfører seg og bør opptre. Settingene så vel som relasjonene er tydeligere relatert til (det gryende) voksenlivet. Denne fortellingen avsluttes dessuten med en henvendelse til «mine unge Læsere». Mottageren er altså markert i teksten og tiltales direkte – noe som preger 1807-utgaven, og som også er nytt, om vi sammenligner den med 1801-utgaven. Fortellingen «Den ædelmodige Bonde» (1807, 22–25) beskriver en uvanlig hard vinter i 1756 da «en vakker Bonde» kommer ridende «nogle Mile fra Paris» i Frankrike med en sekk med byggmel. I skogen blir han overrumplet av en røver med kølle som vil ha melet. Det viser seg å være en sulten nabo som trenger mat til familien. Bonden gir ham det han har, og vi får vite at fra denne dag blir bonden og «hans brave Kone denne arme Families Velgiørere» (25). I tillegg avsluttes denne fortellingen med en akron og autoritativ moral: «Saa handler den Retskafne. Han tilgiver dem, som fornærme ham» (25). Denne typen moraliserende avslutninger utelot Stephanson i 1801-utgaven i de tekstene han lånte fra Rochow, som i større grad enn Stephanson avsluttet sine fortellinger med en avsluttende moralsetning (jf. ovenfor). Fortellingen «Det velgiørende Barn» (25–28) handler i 1807-utgaven om Wilhelm som får tørt brød og gir det bort til barnet til sin syke nabo. Fortellingen om barnet som gir bort sin mat, finnes i ulike varianter i andre utgivelser – deriblant i eksempelfortelling nr. 40 i første bind av Rochows Børne-Vennen ([1776] 1777), i «Den Fremmede», der det handler om hvordan Gud belønner gjestfrihet, og det siteres fra Efeserne i Bibelen (58,7): «Bryd dit Brød for den Hungrige; og lad de Elendige komme i dit Huus» (1777, 40). I Rochows andre bind av Børne­ vennen ([1779] 1784) finner vi dessuten en fortelling med samme tittel, «Det velgiørende Barn» (1807, 21), som forteller om et barn som gir sitt brød til en fattig. Men mens det er den fattige som tar initiativ til å få brødet i Rochows fortelling, er det barnet Wilhelm som på eget initiativ gir til den syke og fattige hos Stephanson. Til forskjell fra Stephanson, som forteller om hvordan moren hjelper Wilhelm med å fortsette å 282


hjelpe, avslutter Rochow i stedet med en overordnet moral: «Og det gik Barnet vel, da det blev stort. Thi Gud belønner ofte allerede her paa Jorden Velgiørenhed og Menneskekierlighed ved vise Tilskikkelser.» Stephanson kan ha hatt andre modeller enn Rochows utgivelser, men han kan også ha skrevet om med utgangspunkt i Rochows fortellinger. Felles for Rochow og Stephanson er dessuten deres vektlegging av kristne verdier, som i Stephansons fortelling «Ær din Fader og din Moder at det maae gaae dig vel» (1807, 28–29). Her blir det henspilt på kristendommens fjerde bud «Du skal ære din far og din mor», i likhet med den hyllende teksten uten tittel (1807, 5–12). Betoningen av de kristne verdiene følges opp i fortellingen «Den samvittighedsfulde Dagleier» (1807, 29–30), der det blir appellert til samvittigheten, som kan regulere vår moral. Også hos Rochow forekommer det mange dagleiere, som i fortellingen «Dagleierne» (1784, 33–34) og gjentatte ganger gjennom utgaven (Rochow 1784, 100, 101, 115, 121, 122). Men mens Rochow forteller om dagleieren «Dovenmand» som er så doven at den som ansetter ham, «maatte vist ogsaa sætte nogen til at passe paa ham» (1784, 33), er Stephansons dagleier samvittighetsfull og flittig (1807, 29–30). I fortellingen «Erkiendtlighed» (1807, 30–31) handler det om takknemlighet og trofasthet, og igjen blir det gjort bruk av en jeg-forteller som fører ordet i en samtale med «en fattig men meget anstændig Kone» (30) på fergebåten fra Nyhavn i København. Temaet troskap er også representert i fortellingen «Den troe Tieneste Pige» (1807, 32–41), som forteller om en fortapt enke som får hjelp av en snill og oppofrende tjenestepike. Hos Rochow (1784) handler det også om «Den gode Tienestepige» Christiane (18–19) og «Den gode Tienestekarl» Morten (19–20), men de tre historiene har ellers ikke felles innhold. Interessant nok er situasjonen imidlertid omvendt i Rochows fortelling om tjenestepiken, der det er tjenestepiken som blir tatt hånd om av en «velhavende Enke» (19). Forskjeller til tross viser disse likhetspunktene at det er de samme poengene, den samme typen aktører og sammenfallende situasjoner som figurerer i utgivelser som minner om Stephansons Lommebog for Børn. Hvis ikke Stephanson bare har lånt, men også har skrevet og omskrevet selv, kan dessuten likhetene antyde at han har 283


kjent til forutgående utgivelser som Rochows Der Kinderfreund og latt seg inspirere. Fortellingene blir fulgt opp av «Leveregler og Ordsprog» (42–43) og teksten «Tilfredshed», som er en samtale mellom guttene Peder og Hans (45–48). I «Fædrelandets Beskrivelse» (49–66) blir både Danmark og Norge beskrevet, og herunder dessuten Færøyene (64), Island (64) og Grønland (65), så vel som «Det Danske Monarkiets Eiendomme udenfor Europa» (66). Boka er altså rikholdig, og innholdet er variert. I likhet med lignende utgivelser av blant andre Rochow og Birch avsluttes også 1807-utgaven med «Almue-Sange» (67–96), som blant annet handler om flittighet (67), arbeidsomhet (70) og rettskaffenhet (89). Også gjennom sangene viderefører altså 1807-utgaven 1801-utgavens røde tråd med oppfordringer til å leve fornuftig, dydig og rettskaffent. I denne utgaven er imidlertid sangene utstyrt med opplysninger om melodi og forfatternavn under hver sang. Ingen av sangene er de samme som i 1801-utgaven, selv om flere har samme tittel. Stephanson har inkludert sanger av Weiße, V.K. Hiort, C. Frimann, H.C. Bunkeflod og T. Thaarup. Likheten med andre utgivelser i form og innhold viser hvordan 1807-utgaven er like transnasjonal som 1801-utgaven. I tillegg styrkes det transnasjonale aspektet ved at fortellingene utspiller seg for eksempel i Canada (19), utenfor Paris (22), i Berlin (29), i København (30), i Sverige (34) og på Jylland (40), men også i Norge (41). For 1807-utgavens del kan vi dessuten konkludere med at sammenlignet med 1801-utgaven synes den beregnet på et noe eldre publikum, dersom vi skal gi Hagemann rett i at 1801-utgaven er myntet på små barn. Men så var jo leserne av 1798-utgavene og 1801-utgaven blitt henholdsvis ni og seks år eldre i 1807. Det kan ha spilt en rolle for utgiverens valg i produksjonsprosessen. Fra homogen og transnasjonal til heterogen og nasjonal Sammenligningen av barnelitterære utgivelser avdekker at det mot slutten av 1700-tallet var etablert normer for form og innhold i barnelitterære utgivelser. Det konvensjonelle innholdet og den konvensjo284


nelle formen ved (de barnelitterære) utgivelsene fremhever det transnasjonale ved tidens utgivelser for et barnlig publikum. Forfatterrollen var derimot mindre fastsatt og etablert. Man oppga ikke alltid navn på forfatter eller hvilke kilder man resirkulerte eller baserte seg på når man laget og utga bøker. Fortellinger og deres innhold ble ikke nødvendigvis ansett som noe originalt i den forstand at de var noe en unik forfatter skapte og dermed eide. Som med folkeeventyrene var man tilsynelatende mer opptatt av å formidle fortellinger og kunnskapsstoff enn man var av opphavet. Funnene jeg har presentert ovenfor, antyder at det trolig gjenstår et stort nettverk av påvirkning og resirkulering å avsløre. Studerer vi de første barnelitterære utgivelsene i Danmark-­ Norge, synes tendensen klar: Mot slutten av 1700-tallet og i første halvdel av 1800-tallet kom en rekke utgivelser som inneholdt moralske eksempelfortellinger, sanger og dialoger mellom en voksen formidler og spørrelystne barn om natur, moral eller annet kunnskapsstoff. Siden mange utgivelser fulgte denne formelen, fremstår utgivelsene som særdeles homogene. «Folktales, myths and legends were never created for an audience of children. Indeed, folktales, fables, moral tales, often with religious overtones, were a makeshift solution at a time when there appeared to be no special literature for young readers» (Nikolajeva 1996, 14). I en overgangsperiode, der barndommen var i ferd med å bli institusjonalisert og dermed både skapte og synliggjorde et behov for barnelitteratur, ble tidens utgivelsespraksis et viktig startpunkt for det som siden fikk utvikle seg til å bli en mer særegen og dermed mer heterogen barnelitteratur. For sammenlignet med hva vi kan anse som en homogen og transnasjonal barnelitteratur mot slutten av 1700-tallet, er situasjonen motsatt i dag: «With very few exceptions, children’s literature in different countries has little in common», hevder Maria Nikolajeva om 1990-årenes barnelitteratur i boka Children’s Literature Comes of Age (1996, 43). Det vil jeg hevde fortsatt gjelder vel tjue år senere. Verken tematisk eller estetisk kan verdens barnelitteratur sies å være homogen per 2019. Som Nikolajeva påpeker (1996, 43), synes det paradoksalt at barnelitteratur gjennom to hundre år har utviklet seg mot å bli stadig mer nasjonal og isolert i en global verden der den gene285


relle utvekslingen av informasjon og påvirkning stadig vokser i og med digitalisering og nye medier. Men tidligmoderne resirkulering av litteratur for barn og unge har en viss parallell i vår tids samproduksjon av bildebøker, der verbalteksten oversettes og kanskje tilpasses, mens bildene blir gjenbrukt. Funnene jeg har presentert ovenfor, viser bruddstykker av hvor transnasjonal Lommebog for Børn-utgivelsene trolig var. Undersøkelsene viser dessuten at Stephanson med Lommebog for Børn-utgivelsene brakte verden til Norge. De representerte noe nytt på det norske bokmarkedet, samtidig som de var del av et større transnasjonalt fellesskap. Stephanson gjorde litterære verdensborgere tilgjengelig for norske barnelesere, slik at også leserne kunne bli litterære verdensborgere.

286


Kilder og litteratur Primærmateriale

Birch, Hans Jørgen. 1790. Nye A B C eller Stave- og Læsebog for Børn i Dannemark og Norge. København: C.L. Buchs Forlag. Birch, Hans Jørgen. 1790–1793. Lommebog for Børn. Rasmussen, Thomas. 1787. A.B.C. Kiøbenhavn: P.H. Høecke. Rochow, Friderich Eberhard von. 1777 [1776]. Børne-Vennen, en Læsebog til Brug for Skolerne paa Landet [Der Kinderfreund. Ein Lesebuch zum Gebrauch in Landschulen]. Odense. Rochow, Friderich [sic] Eberhard von. 1784 [1779]. Børnevennen, en Læsebog til Brug i Landsbyeskoler [Der Kinderfreund. Zweyter Theil]. Oversatt «Efter tredie Oplag af det Tydske ved Jacob Wolf. Tilligemed C.F. Weißes Sange for Børn.» Kiøbenhavn: Gyldendals Forlag. http://www.kb.dk/e-mat/dod/130011725849.pdf Salzmann, Christian Gotthilf. 1788 [1778–1787]. Underholdninger for Børn og Børnevenner, Første Bind, andet Oplag. [Unterhaltung für Kinder- und Kinderfreunde]. Til dansk ved P.N. Nyegaard. Kiøbenhavn: Trykt paa Udgiverens Bekostning. Stephanson, Willum. 1801. Lommebog for Børn. Trondhjem: Willum Stephanson (https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009033010003). Stephanson, Willum. 1807. Lommebog for Børn. Trondhiem: Udgivet og trykt af Willum Stephanson (https://ntnu.tind.io/record/156351#?c=0&m=0&s=0&cv=0 &r=0&z=-1.3316%2C-0.0827%2C3.6631%2C1.6533).

Sekundærlitteratur

Allen, Elizabeth. 2005. False Fables and Exemplary Truth in Later Middle English Literature. New York: Palgrave Macmillan. Birkeland, Tone og Ingeborg Mjør. 2012 [2000]. Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. Oslo: LNU / Cappelen Damm Akademisk. Birkeland, Tone, Gunvor Risa og Karin Beate Vold. 2018 [1997, 2005]. Norsk barne­­litteraturhistorie. 3. utvida utgåve. Oslo: Det Norske Samlaget. Christensen, Georg. 1979–1984. «Thomas Thaarup» i Dansk Biografisk Leksikon, 3. utgave. København: Gyldendal. (http://denstoredanske.dk/Dansk_Biografisk_ Leksikon/Kunst_og_kultur/Litteratur/Forfatter/Thomas_Thaarup, lest 06.10.2018). Christensen, Nina. 2005. Videbegær. Oplysning, børnelitteratur, dannelse. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.

287


Sekundærlitteratur

Ewers, Hans-Heino. 1982. Handbuch zur Kinder- und Jugendliteratur.Von 1750 bis 1800. Stuttgart: J.B. Metzler. Folketellingen 1801. Stephanson: http://gda.arkivverket.no/cgi-win/webcens. exe?slag=visbase&sidenr=6&filnamn=f11601&gardpostnr=563&personpostnr=4346&merk=4346 Hagemann, Sonja. 1963. Jørgen Moe. Barnas dikter. Oslo: Aschehoug. Hagemann, Sonja. 1965. Barnelitteratur i Norge inntil 1850. Oslo: Aschehoug. Hagemann, Sonja. 1986. De tegnet for barna. Norske kunstneres illustrasjoner i bøker for barn. Oslo: Tiden Norsk Forlag. Hunt, Peter. 1994. An Introduction to Children’s Literature. Oxford: Oxford University Press. Ingemann, Bernhard Severin. 1998. Levnetsbog I–II og Tilbageblik paa mit Liv og min Forfatter-Periode fra 1811 til 1837. Redigert av Jens Keld. København: C.A: Reitzel. Johns, Adrian. 1998. The Nature of the Book: Print and Knowledge in the Making. Chicago, Illinois: Chicago University Press. Klingberg, Göte. 1964. Svensk barn- och ungdomslitteratur 1591–1839. Stockholm: Bröderna Lagerström. Nikolajeva, Maria. 2016 [1996]. Children’s Literature Comes of Age.Toward a New Aesthetic. London & New York: Routledge. ODS. Ordbog over det Danske Sprog. https://ordnet.dk/ods Paulin, Lotta. 2012. Den didaktiska funktionen. Konstruktion av förebilder ur ett barn- och ungdomslitterärt perspektiv 1400–1750. Stockholm Studies in History of Literature 54. Stockholm: Acta Universitastis Stockholmiensis. Sandvik, Hilde. 2018. Mailkorrespondanse med Bjørkøy av 23.11.2018. Schmid, Gotthold Otto. 1935. Marmontel. Seine moralischen Erzählungen und die deutsche Literatur. Straßburg. Skjønsberg, Kari. 1998. «At skrive for Børn er en vanskelig Opgave.» I Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bind 1: 1750–1920, 277–285. Oslo: Universitetsforlaget. SNL. Store Norske Leksikon. https://snl.no Thaulow, Christian. 1919. Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1½ aarhundrede: (omfattende ca. 1300 personer); afsluttet omkring 1876. Trondhjem: i kommisjon hos A. Holbæk Eriksen & Co (https://www.tfb.no/db/ personalhistorie/3_7_20070228_152441.pdf, lest 15.08.2018). Tveterås, Harald L. 1950. Den norske bokhandels historie 1: Forlag og bokhandel inntil 1850. Oslo: Cappelen.

288


Sekundærlitteratur

Vold, Kaja Beate. 1998. «Hvem var Willum Stephanson. Og hva skrev han.» I Lesegleder i barnekammeret. Norske barnebøker 1798–1998, 60–62 (katalog til utstilling). Oslo: Norsk barnebokinstitutt.

289


11. Til «Qvindernes Forædling». Mary Wollstonecraft for danske lesere i 1800

Anne Birgitte Rønning

Ved årsskiftet 1800–1801 ble en dansk oversettelse av Mary Wollstonecrafts feministiske manifest, A Vindication of the Rights of Woman utgitt i København. Boken, som er et vekkelsesskrift like mye som et oppdragelsesskrift, var skrevet nesten ti år tidligere, da Wollstonecraft (1759–1797) inspirert av den franske revolusjon også tok til orde for «a REVOLUTION in female manners» (1989 [1792], 265). Hun var da allerede etablert som forfatter, oversetter og politisk skribent. I 1795 reiste hun i Skandinavia, og det var de publiserte brevene hennes fra denne reisen som sammen med A Vindication i første omgang sikret Wollstone­ craft mange lesere også utenfor England.1 Spredningen av bøkene og hennes berømmelse varierer imidlertid i de ulike europeiske landene. Etter hennes død utga ektemannen William Godwin Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman (1798), der han med varme og åpenhet skildrer både hennes politiske radikalisme og revolusjonsglede, og utfordringene i privatlivet, med uekte barn, depresjon og selvmordsforsøk. Boken virket delvis mot sin hensikt, og i England ble hennes omdømme skandalepreget. I Skandinavia i samtiden ble naturlig nok reisen hennes hit behørig kommentert, men brevene fra den ble bare oversatt til svensk. Vindication, på sin side, ble bare over-

1

Letters written during a Short Residence in Sweden, Norway and Denmark (1796).

290


satt til dansk, og det er ingen spor etter interessen for Skandinavia-reisen i lanseringen av denne oversettelsen.2 Den danske oversettelsen bar tittelen Qvindekiønnets Rettigheder forsvarede og kom ut i en gavekontekst. «Et Tillæg til Nytaarsgaven for 1801» står det på tittelbladet til bind 1, og bind 2 var et tillegg til nyttårsgaven året etter.3 Forleggeren var hoffbokhandler Simon Poulsen (1757–1823), som siden 1791 hadde gitt ut en serie med litterære nyttårsgaver, først åtte årganger med Nytaarsgave for Damer,4 deretter åtte nye årganger der mottakerspesifikasjonen var fjernet og bare årstallet var angitt i tittelen, «Nytaarsgave 1800».5 Begge seriene var pene utgivelser på 200–300 sider i et lite oktavformat, med kopperstukken tittelvignett, og de besto primært av dikt og sanger, skrevet av danske og norske forfattere, iblant også utenlandske, oversatt til dansk. Forfatternavn som går igjen, er Knud Lyne Rahbek, Peter Horrebow Haste, Otto Horrebow, Johan Clemens Tode og Malthe Conrad Bruun, men vi finner også dikt av Magdalene Sophie Buchholm og Christiane Koren i Poulsens to serier med nyttårsgaver. Selv om den siste serien ikke lenger eksplisitt henvendte seg til kvinner, var «damer» opplagt en del av den intenderte mottakergruppen både for nyttårsgaven og for tillegget. Spørsmål det er verdt å stille, er derfor hvordan Wollstonecrafts feministiske manifest kunne ende opp som gavebok for danske (lyrikk)lesere. Hvorfor akkurat da, ved inngangen til det 19. århundret, når Wollstonecrafts navn hadde falt i anseelse, og hvorfor som gavebok for borgerskapets kvinner? Dette er

2 Wollstonecrafts uferdige roman Maria, or the Wrongs of Woman ble utgitt på svensk i 1799. Både reiseskildringen, Vindication, Maria og Godwins Memoirs ble i løpet av 1790-årene også oversatt til tysk. For en oversikt over oversettelse og mottakelse av Wollstonecraft internasjonalt, se Botting 2012. 3 Både Nytaarsgaven og tillegget ble annonsert som «i dag udkommen fra Pressen» i Kiøben­ havns Kongelig alene privilegerede Adresse-Contoirs Efterretninger den 30. desember 1800. Mens Nytaarsgaven ikke har utgivelsesår angitt, og dermed bør registreres som utkommet i 1800, angir tittelsiden for tillegget 1801 som utgivelsesår. 4 Den første heter bare «Nytaarsgave for Damer» og er utgitt ved juletider 1791, mens de ­ påfølgende har årsangivelse: «Nytaarsgave for Damer 1793» etc., helt frem til «Nytaars­ gave for Damer 1799». 5

Den første hadde som undertittel «En Fortsættelse af Nytaarsgave for Damer».

291


Nytaarsgave 1800. En FortsÌttelse af Nytaarsgave for Damer (privat eie). (Foto: Nasjonal­ biblioteket)

292


kultur- og idéhistoriske spørsmål, men som vi skal se, lar de seg kanskje best besvare bokhistorisk. Mannlige formidlere Som tilfellet var for mye litteratur som opprinnelig var skrevet på engelsk, gikk Wollstonecrafts vei til et dansk publikum gjennom tysk. Allerede noen uker etter utgivelsen av A Vindication of the Rights of Woman i 1792 hadde nemlig Mary Wollstonecraft sendt et eksemplar av boken til den tyske filantropiske pedagogen Christian Gotthilf Salzmann (1744–1811). Salzmann var ved siden av Joachim Heinrich Campe en av tidens mest populære tyske pedagoger, som i tillegg til utstrakt skribentvirksomhet drev en egen skole i Schnepfenthal i Thüringen. Her utviklet og utprøvde han sine ideer, inspirert blant annet av Jean Jacques Rousseau. Wollstonecraft og Salzmann hadde brevvekslet etter at Wollstonecraft i 1788 hadde oversatt Salzmanns Moralisches Elementarbuch (1785) til engelsk og tilpasset den engelske forhold.6 Salzmanns gjenytelse var å sørge for en tysk oversettelse av Mary Wollstonecrafts Vindication. Oversettelsen, som utkom allerede året etter (bind 1 datert 1793, bind 2 1794),7 har med hele Wollstonecrafts tekst med unntak av den opprinnelige dedikasjonen til Talleyrand. Til gjengjeld var boken utstyrt med forord og fotnoter av Salzmann selv. Oversetteren var en av lærerne ved Salzmanns skole, og hans senere svigersønn, Georg Friedrich Christian Weissenborn (1764–1834). A Vindication of the Rights of Woman ble samtidig oversatt til fransk, og Laura Kirkley, som har sammenlignet Wollstonecraft-mottakelsen i Tyskland og Frankrike, hevder at når Wollstonecraft ble positivt omtalt i Tyskland, både før og etter sin død, så skyldes det Salzmanns innsats (Kirkley 2009b). Mens den franske oversettelsen

6

Elements of Morality for the Use of Children (1790–1791).

7 Oversettelsen er gjort etter Wollstonecrafts første utgave, ikke av den andre, reviderte, som kom ut noen måneder senere, og som i ettertiden ellers er standardutgaven. Den reviderte utgaven har en noe tydeligere og tryggere argumentasjon for likheten mellom kvinner og menn (Todd og Butler 1989, 62).

293


skrives inn i revolusjonssammenhengen, med en feminisme som tidvis er mer radikal enn Wollstonecrafts egen, passer den tyske oversettelsen inn i oppdragelsesidealer basert på den borgerlige familien. Slik gjorde Salzmann Wollstonecraft stueren, og Salzmann-utgaven dannet grunnlag for en nederlandsk oversettelse i 1796, og altså den danske fire år senere.8 I den danske utgaven presenteres Salzmann-forbindelsen allerede på tittelbladet som et viktig attributt – «Efter Ch. G. Salzmanns Oversettelse, med hans Fortale og Tillæg» står det – og det var gode grunner til det. Salzmann var et kjent navn for danske lesere, med utgivelser som Tidsfordriv for Børn og Børnevenner og flere bøker om barneoppdragelse, og om «Ungdommens hemmelige Synder» etc. Også den danske oversetteren navngis på tittelbladet: «ved Jørgen Borch, Dr. phil. og Sognepræst til Gloslunde og Græshauge i Lolland». Verken oversetter Borch eller forlegger Poulsen har noe eget forord til boken, men i en «forerindring» til Georg Friedrich Niemeyers En Faders Testamente til sin Datter, som Poulsen utga som tillegg til Nytaarsgave for Damer 1799, varsler han at han har flere «Smaaskrifter for det smukke Kiøn» på gang, «[s]aasnart Kiøbernes Antal nogenlunde har erstattet mig de giorte Bekostninger». De to «småskriftene» det er snakk om, er Johann Siegmund Sintenis’ Moderlig Raad til min Datter og altså Wollstonecrafts Qvindekiønnets Rettigheder forsvarede, begge med anbefaling av «Skriftdommer» Professor Tauber, og begge «henligge færdige til Pressen» (Poulsen 1799, upaginert).9

8 Den nederlandske, Verdediging van de Rechten der Vrouwen, publisert av Ysbran van Hamelsveld, er siden gått tapt. Den franske, Défense des droits des femmes, ble utgitt i 1792 av forleggeren Buisson, med en anonym, men ifølge Kirkley åpenbart mannlig oversetter (Kirkley 2009a). 9 Sintenis’ Moderligt Raad til min Datter, hvorledes hun kan blive en god og lykkelig Ægtefelle, Moder og Kone i sit Huus! kom som vedlegg til Nytaarsgave 1800. Boken blir på tittelbladet feilaktig tilskrevet C.F. Sintenis, forfatteren av Hallos lykkelige Aften; i virkeligheten dreier det seg om hans navnebror, Johann Christian Siegmund Sintenis.

294


Gubbedosert feminisme Hva slags Wollstonecraft var det så som slik ble presentert og gitt i gave til danske lesere? Med unntak av noen passasjer om kongemakt og statsstyre som nok ikke kunne passere dansk politisk sensur, og enkelte fotnoter som kan ha syntes overflødige, er den danske utgaven en direkte oversettelse av den tyske. 10 I sin fortale viser Salzmann at han verdsetter Wollstonecraft for hennes «klartænkende Forstand og ædle Hierte» (1801, vii) og er glad for bokgaven han fikk fra henne, og for å kunne bringe hennes tanker videre. Likevel tar han et forbehold: «Vist nok kan jeg ikke være enig med hende i hele hendes Paastand. Ved adskillige Udladelser [sic] har jeg taget mig den Frihed at modsige hende, ved andre har jeg ikke vildet gaae Læsernes Dom i Forkiøbet» (1801, viii). Utsagnet er interessant, for det er virkelig snakk om en flerstrenget formidling av Wollstonecrafts resonnement. De åpne motsigelsene kommer frem i mange fotnoter, som når Wollstonecraft i annet kapittel argumenterer for at jenteoppdragelsen må gi ordentlige kunnskaper. I en fotnote både samtykker og protesterer Salzmann: Naar Forfatterinden paastaaer, at Fruentimmerets Forstand og Legeme bør dannes med større Omhue, end hidtil er skeet, da maa vel enhver, som har tænkt over Menneskets Rettigheder, give hende Ret. Imidlertid er dog Konen ikke blot Menneske, men ogsaa Kone, og har som saadan sin egen Bestemmelse, denne nemlig, at opmuntre sin Mand, besørge den indvortes Huusholdning, og udvikle Børnenes første Begreper. Paa denne Bestemmelse bør man have Hensyn strax ved den første Opdragelse. Vilde man derfor anføre Pigen til at lære saadanne Videnskaper, som kræve en stærk, vedholdende Anspændelse af Tankekraften, da vilde hun blive for abstrakt og alvorlig, altsaa uskikket til at leve efter sin Bestemmelse (1801, 59–64)11.

10 Det dreier seg om den siste tredjedelen av Salzmanns forord, de tre siste sidene av Wollstonecrafts første kapittel og to avsnitt på siste side av andre kapittel. I tillegg mangler særlig noen av Salzmanns fotnoter. 11 Noten er sammenhengende, nederst på to påfølgende sider. Pagineringen er imidlertid feil – her mangler et legg uten tekst med sidetall 60–63.

295


I tillegg til denne typen argumenterende fotnoter er det både anerkjennende og noen mer belærende noter, der Salzmann forklarer at forfatteren ikke mener det så ille som det høres, at hun vet nok ikke bedre. Til Wollstonecrafts utsagn om at «Mandens saa høit berømte Forret […] i egentlig Forstand kan kaldes Tyranniets Jern-Septer, Tyrannernes Arve-Synd», kommenterer Salzmann: Man støde sig ikke over dette haarde Udtryk! ved at lese videre vil man finde, at Forfatterinden ikke mener det saa ilde, som det synes. Hun forkaster ikke gandske Qvindens Afhængighed af Manden, thi hvorledes kunde hun det; Saasnart tvende Personer indlade sig i en nøie Forbindelse, frasige de sig just derved uindskrænket Uafhængighed[…] (1802, 25 – min utheving).

Og til Wollstonecrafts erklæring om at hun ikke vil la seg underkaste en mann, bare fornuften, innvender Salzmann at hvis både mann og kvinne påberoper seg fornuften, men likevel er uenige, hvem skal da gi etter?: «jeg tænkte dog, det var billigt, at Konen gjorde det; da hun faaer baade Underholdning og beskyttelse af Manden» (1801, 107). Gjennom noteapparatet både bekrefter og motsier Salzmann altså Wollstonecrafts synspunkter på en måte som befester hans egen autoritet. Han får også det aller siste ordet i boken, idet han setter inn en fotnote til hennes siste setning. Den tyske og den danske samtidsversjonen av Wollstonecrafts Vindication viser slik et markant eksempel på det vi i dag vil kalle mansplaining, eller gubbedosering. Ideologiske motsetninger Gubbedoseringen kan skyldes flere forhold: Salzmann var bare åtte år eldre enn Wollstonecraft, men han hadde allerede bygget stor autoritet gjennom skolen og forfatterskapet, så han kan nok ha tenkt at den kvinnelige revolusjonære Wollstonecraft simpelthen ikke var så kunnskapsrik som ham selv. Men denne posisjonen har gjort ham blind for det faktum at Wollstonecraft var uenig med ham i forståelsen av Rousseau, slik blant andre Kirkley (2009 a og b) og Lise Busk-Jensen (2009) har kommentert. For selv om begge var begeistret for Rousseaus filosofi, og selv om Salzmann også – som Wollstonecraft, men i motset296


ning til Rousseau – mente at jenter skulle få opplæring, skiller de lag når det kommer til vurderingen av Rousseaus grunnleggende kjønnsdualisme og kjønnskomplementaritet. Kjernen i Salzmanns belæringer er derfor synet på kvinnens underordning, spørsmålet om hva kvinnen skal være, og hva hennes rettigheter består i. For Wollstonecraft var det retten (og plikten) til å utvikle seg om menneske, og å få makt over seg selv. En stor del av boken er viet en kritisk lesning av Rousseau, og da går hun i aktiv og analytisk dialog: Lad Fruentimmerne faae ‘samme Opdragelse som Mænderne,’ siger Rousseau ‘og jo mere de nærme sig til vort Kjøn, desto mindre Magt ville de have over os.’ Dette er just det Punkt hvortil jeg sigter: – jeg vilde ønske, de beherskede, ikke Mændene, men sig selv (1801, 198). 12

Selv om dette utsagnet får stå uimotsagt av Salzmann, dreier det seg for både ham og Rousseau ikke om kvinnens autonomi, men snarere om at kvinnen skal utvikles som kvinne, og forskjellig fra mannen, slik at hun kan være en god hustru for ham. Disse motsetningene gjenfinner vi også i selve oversettelsen. Georg Christian Friedrich Weissenborn som oversatte verket, ga selv senere ut en artikkel om den historiske diskrimineringen av kvinner (1800), og sammen med Hippels «Über die bürgerliche Verbesserung der Weiber» fra 1792 viser den at det også i tysk sent 1700-tall var rom for radikal feminisme. Laura Kirkley hevder at dette gjør den tyske Wollstonecraft-utgivelsen flerstemmig, fordi det er en motsetning mellom Salzmann og den senere svigersønnen, der Salzmann belærer og forandrer, mens Weissenborn er mer lojal mot originalen (Kirkley 2009 a, 171). Sammenlignet med mye annen oversettelses­ praksis på 1700- og 1800-tallet, der det ofte var snakk om ganske frie

12 Dette utsagnet er enda tydeligere på engelsk enn på tysk og dansk: «‘Educate women like men’, says Rousseau, ‘and the more they resemble our sex the less power will they have over us.’ This is the very point I aim at. I do not wish them to have power over men; but over themselves» (Wollstonecraft 1989, 131). Den nye norske oversettelsen lyder: «‘Gi kvinner samme utdannelse som menn’, sier Rousseau, ‘og jo mer de kommer til å ligne vårt kjønn, desto mindre makt vil de ha over oss’. Det er jo nettopp det som er poenget. Jeg vil aldeles ikke at kvinner skal ha makt over menn, de skal ha makt over seg selv» (2003, 93).

297


adaptasjoner (se for eksempel Dow 2016 og Stockhorst 2010), er da også Weissenborns oversettelse påfallende ordrett, både i ordvalg, syntaks og tegnsetting. Likevel er det noen viktige termer der konnotasjonsfeltet endres i oversettelsen fra engelsk til tysk/dansk. Når Wollstonecraft påpeker behovet for en styrking av kvinnens «body and mind», oversettes det oftest med «Sjel og Legem», iblant med «Legem og Aand» (for eksempel i innledningskapittelet: 1989, 75–76; 1801, 9,12),13 og i argumentasjonen for «the improvement and emancipation of the whole sex» (1989, 247) er improvement og improve gjennomgående oversatt med Forædling og forædle (1802, 280–281). På slutten av 1700-tallet var dette ord med mange nyanser av kultivering på de ulike språkene, men også med noen markante forskjeller. Oxford English Dictionary knytter betydninger av improvement og improve til bruk og jordbruk, vekst og nytte, også om mennesker og med tanke på intellektuell utvikling: «Intellectual or cultural accomplishment or development; cultivation» (improvement, n., 5), «To raise oneself to a higher level morally, intellectually, or socially; to better oneself» (s.v. improve, v.2, 6 d). Ordbog over det Danske Sprog angir at forædle, fra tysk veredeln, betyr å «gøre ædlere ell. mere fuldkommen», og især når det gjelder personer å «gøre ædlere af tankegang; give større (indre) værd; adle» (s.v. forædle, v.). I den tyske oversettelsen av Wollstonecrafts siste fotnote, som ikke er oversatt til dansk, gjengis «an improvement of female manners» (1989, 266) med «Verbesserung der weiblichen Sitten» (1794, 390), men ellers er det jevnt over Veredlung og Forædling som brukes for å oversette improvement til henholdsvis tysk og dansk. Selv bruker Wollstonecraft det engelske ordet for foredle, ennoble, bare tre ganger i hele verket, og da er det interessant nok ikke om kvinnens ånd eller sjel, men om det fellesmenneskelige, om den menneskelige karakter og mennesket som rasjonelt vesen.14

13 På tysk: «Seele und […] Körper[…]» / «Körper[…] und Geist[…]» (1793, 10, 14). 14 I innledningen: «[…]manly virtues, […]those talents and virtues, the exercise of which ennobles the human character» (1989, 74); i kapittel 2: «the qualities that ennoble a rational being» (101) og i kapittel 8: «parental affection, that ennobles instinct» (209).

298


Originalens mind synes å være et vanskeligere begrep å oversette til tysk og dansk. I den moderne norske oversettelsen (Wollstonecraft 2003) bruker Toril Hanssen gjennomgående «tankekraft», men «sinn» kunne også ha vært mulig. Den tyske og danske Wollstonecraft-oversettelsen bruker særlig Seele/Sjel, og igjen gir dette en forskyvning av meningsinnholdet. For mens mind innehar et element av intellekt,15 viser Seele og Sjel mer til noe åndelig, emosjonelt.16 Det er uklart om disse begrepsforskyvningene skyldes at oversetter Weissenborn selv tenkte med disse begrepene, eller om Salzmann la tydelige og trange rammer for oversettelsen. Uansett bidrar den tyske begrepsbruken til en forskjellsfeministisk diskurs der kvinnen skal perfeksjoneres som kvinne, ikke som hos Wollstonecraft utvikle sin bevissthet som menneske. Og for Salzmann henger dette sammen med hele hans romantisk-organiske og filantropiske prosjekt, slik det kommer til uttrykk i forordets åpningsavsnitt: Menneskevennen seer med Glæde sine Samtidiges tiltagende Iver, for at giøre alt omkring sig bedre og fuldkomnere. Man søger at forædle Jordbunden, Planterne og Qvægavlen, forbedrer Veiene, arbeider paa vise Lovbøger og bringer enhver Kunst og Videnskab til større fuldkommenhed. Lutter vigtige Bidrag til at befordre det menneskelige Kiøns Vel! Og dog bliver med alt dette Menneskenes sande Tilfredshed og Sindsroe ikkun lidet befæstet, saa længe Qvidenkiønnet ikke bliver giort mere fuldkomment; saa længe dets Legem og Siælekrefter ikke blive bedre uddannede, dets Følelse for Sandheden mere skiærpet, dets Tænkemaade mere forædlet, og saa længe det ikke tidlig bliver forud

15 Oxford English Dictionary angir følgende: «IV. Mental or psychic faculty […] 21. a. A person›s cognitive, rational, or intellectual powers; the intellect; esp. as distinguished from the emotions, and frequently opposed to heart» (s.v. mind, n.1). 16 Se Ordbog over det Danske Sprog: «2) som udtryk for bevidsthedslivet; i mange tilfælde d. s. s. Aand [...] 2.2) (, især højtid.) et menneskes (ell. dyrs) indre væsen (aand, sind), nu næsten kun (mods. Aand 2.1, II. Sind 1) med særlig forestilling dels om følelseslivets fremtræden (følsomhed, følelsesrigdom, -dybde, stemningsbevægethed olgn.; jf. bet. 2.3-4), dels om individuelt, rigt nuanceret særpræg (s.v. Sjæl sb.)».

299


beredt til den viktige Rolle, som det har at spille paa dette Livs Skueplads (1801, i).

På linje med planter og kveg er det altså at kvinner må foredles til beste for det menneskelige samfunn. Kvinner som målgruppe og bøker som nyttårsgave Poulsen var en dreven forlegger og bokhandler med stort kontaktnett og økonomisk sans, og som mange andre utgivere så han det smukke kjønn som en attraktiv målgruppe, med tid og lyst til å lese og trolig å eie egne bøker. Helt frem til midten av 1800-tallet var det nyttår, ikke jul, som var den store gavehøytiden (Perrot 2013), og da som nå var bøker den beste gaven. Da «Nytaarsgave for Aar 1801», med Wollstonecraft-oversettelsens første bind som tillegg, ble annonsert i Kiøbenhavns Adressecontoirs Efterretninger 30. desember 1800, var det under rubrikken «Bøger til Nytaarsgave». Poulsens annonse inkluderte også noen bøker som «passende Nytaarsforæringer for Børn», og i samme avis averterte blant annet forlegger L. Reistrup for «Jubelaarsgave for Damer til det første Aar i det Nittende Aarhundrede, af Huber og Lafontaine», mens forlegger D. Liunge annonserte for «Nytaarsgave for Dydens Venner og Veninder […]» og forlegger Fr. Brummer under rubrikken «Nytaarsgave til det smukke Kjøn» for «Den Kunst at være lykkelig med Mænd, efter Göthe, Lafontaine, Wieland og J.J. Rousseau; en Nytaarsgave til det smukke Kjøn fordansket ved K.L.Rahbek, Professor» (Kiøbenhavns Kongelig alene privilegerede Adresse-Contoirs Efterretninger 30. desember 1800, 1–2). Sistnevnte har i tysk original «Almanach» som undertittel, og i hele Europa ble det utgitt lignende bøker ved årsskiftet med undertitler som har med «nytt år», «almanakk», «håndbok» og «lommebok» å gjøre. Annonser i norske aviser viser at gavebøkene også var til salgs både i Oslo, Trondheim og Bergen, men da gjerne fra årsskiftet og utover. Blant annet forteller Norske Intelligenssedler for 30. januar 1799 at man hos Justice-Raad Bukier kunne få kjøpt «Nytaarsgave for Damer pro 1799 i Silke og Futeral [for] 1 Rd. 56 Sk., indbunden 1 Rd. 8 Sk. og heftet 1 Rd.». I samme annonse nevnes også En Faders testa300


mente til sin datter (altså Georg Friedrich Niemeyers veiledningsbok, som Poulsen utga som vedlegg til nyttårsgaven for dette året), som er til salgs innbundet til 1 riksdaler og 12 skilling.17 1780-årene og 1790-årene ser ut til å være en blomstringstid for bøker som også får nyttårsgave som tittel eller undertittel, men det ble utgitt bøker med nyttårsgave-tittel videre ut gjennom hele det 19. århundre, både i Danmark og Norge (se for eksempel Brovst 2005–­ 2006). 1790-årenes nyttårsgaver kunne være diktantologier, som Poulsens to serier, men blant titlene finner vi også utgivelser med svært blandet innhold: essays, «tankesprog», dialoger, dramatiske tekster, sanger, fortellinger og oversatte romaner. De var rettet til fruentimmere, unge piker, tjenestepiker, men også andre målgrupper, som barn og «almuen».18 Kvinner og barn hadde ikke selv penger å kjøpe bøker for, så de litterære nyttårsgavene var nettopp det: bøker som kunne foræres til medlemmene i mannens husholdning. I en tid der jenteoppdragelse og spørsmålet om kvinnens vesen og særart sto på dagsorden, ikke bare i Danmark-Norge, men i hele Europa, er det ikke så rart at nettopp dette formatet også syntes velegnet til å nå frem med oppdragende lesestoff. Det var for øvrig også tidsskriftene, og Simon Poulsen sto også som utgiver av flere tidsskrift, blant annet Morgen-posten og Iris, senere Iris og Hebe. En annen viktig utgivelse som Poulsen sto for, var Hans Jørgen Birchs Billedgallerie for Fruentimmer, som kom ut i tre bind fra 1793–1795. Den består av biografier over «lærde damer», danske, svenske, engelske, tyske og franske kvinnelige forfattere, samt noen «merkværdige Eksempler på dydige og ædle Handlinger» av kvinner (Birch 1793–1795, 260). Hele verket innledes med en Rousseau-­ inspirert utlegning av «Fruentimmerets Bestemmelse og Pligter», som

17 Ifølge annonsen i Kiøbenhavns Adresse-Contoirs Efterretninger 30.12.1800 fantes også Poulsens nyttårsgave for 1801 og Wollstonecraft-tillegget i ulike papirkvaliteter og innbindinger, også «i Atlask og med Futteral som en Bog», varierende i pris fra 72 skilling til 2 riksdaler. 18 I tillegg til seriene med diktantologier utga Poulsen i 1790-årene også Nytaarsgave for Tienestepiger i 1794 og et par andre utgaver med variert lesestoff for kvinner. For mer om nyttårsgaver for kvinner, se databasen Literary Gifts for Women, (Rønning 2016).

301


nær sagt motsier resten av prosjektet om å vise frem kvinners storhet.19 Til sist i annet bind av Wollstonecrafts Qvindekjønnets Rettigheder forsvarede er det en liste over bøker som finnes til salgs hos Poulsen, og her står Birchs Billedgallerie, i godt selskap med titler som Veiledning til at opdrage en sund, fornuftig, duelig og lykkelige Afkom, Nytaarsgaver for Damer, Haandbibliothek for det smukke Kiøn, Fortællinger til Nytte og Fornøielse og Vilhelmine og Manden med Voxnæsen. Med alle de «giorte bekostninger» sier det seg selv at Poulsen ikke kunne nøye seg med å selge bøkene til nyttår. Av to ellers identiske eksemplarer av Qvindekjønnets Rettigheder forsvarede i Det Kongelige Bibliotek i København har ett to tittelblad, hvorav det ene bare har tittel og ansvarsangivelser, og det andre også angir at boken er et tillegg til nyttårsgaven. Det andre eksemplaret har bare det ene tittelbladet uten nyttårsgave-opplysningen. Kanskje ble boken utstyrt med to tittelblad, slik at det ene kunne rives vekk når nyttår godt og vel var passert? I tillegg utgjorde det første bindet av Qvindekiønnets Rettigheder forsvarede, og likeledes Niemeyers og Sintenis’ bøker, en liten serie kalt Nyeste Bibliothek for det smukke kiøn.20 Poulsen lot også trykke utdrag av kapittel fire i Qvindekiønnets Rettigheder i juni-utgaven av Iris og Hebe, sammen med en oppfordring til å kjøpe hele verket.21 Når Wollstonecraft ved århundreskiftet fantes i mange kanaler, skyldtes det likevel trolig ikke at hun var så populær, men at gjenbruk var en dyd av nødvendighet på bokmarkedet. Og det er uklart hvor stort nedslag denne Wollstonecraft-oversettelsen faktisk hadde. Con-

19 Også Rousseaus pedagogiske verk Émile ble oversatt til dansk i 1790-årene (1796). 20 Tittelen gir inntrykk av at dette er en fortsettelse av tidsskriftet Bibliothek for det smukke Kiøn, men dette ble utgitt av Søren Gyldendal i perioden 1784–1790. Her utgjorde for øvrig C. Meiners Qvindekjønnets Historie, oversatt fra tysk, det femte bindet (1790). 21 Det dreier seg om en serie med utdrag, som følger teksten i boken, men med mange kutt – blant annet alle avsnitt der det inngår noter. Det vil si at Iris og Hebe-fragmentene har «ren» Wollstonecraft-tekst, uten Salzmann-fortolkning og -belæring. I noen passasjer er også oversettelsen endret. Også i Iris og Hebe, kvartalsnummeret juli–september 1809 er det utdrag fra Qvindekjønnets Rettigheder forsvarede, med en opplysning om at verket fortsatt kan kjøpes, men utdragene er få og korte og inngår i en kontekst der det er ekteskap og skilsmisse som diskuteres. Utdragene er foretatt av P. Poulsen, Simons Poulsens bror, som ellers var boktrykker. Lise Busk-Jensen antyder at 1809-utdragene kan være et salgsfremstøt for å bli kvitt restopplaget av boken (Busk-Jensen 2009, 657).

302


radine Dunker nevner i sin erindringsbok Gamle Dage at Wollstonecraft i 1790-årene vakte oppsikt, men bortsatt fra at hun navngir boken ved dens danske tittel, er det ingenting som tyder på at hun selv leste Qvindekjønnets Rettigheder forsvarede: I det sidste Decennium af det forrige Aarhundrede skrev Mistress Wollstonecraft en Bog om Qvindekjønnets Rettigheder, der ikke gjorde mindre Opsigt dengang end i vore Dage Mistress Stowes Værk, Onkel Tom. Samme Mistress Wollstonecraft reiste i Norge og opholdt sig nogen Tid i Tønsberg og i Christiania. Da hun var kommen tilbage til London, udgav hun sin Reisebeskrivelse, hvoraf jeg engang i mine unge Dage har læst en tydsk Oversættelse» (Dunker 1871, 247).

Typisk nok var det reiseskildringen hun selv hadde lest, og da i tysk, ikke svensk oversettelse. Wollstonecraft og brevene fra Skandinavia-reisen nevnes ellers mest i historiske og lokalhistoriske skrifter, og i kataloger over boksamlinger på 1800-tallet er det den tyske oversettelsen av reiseskildringen som går igjen (for eksempel i Katalog over Bergen offentlige Bibliothek, 1875 og Katalog over afdøde Proprietær L. Musts og Kones Boes Bogsamling, 1861). A Vindication of the Rights of Woman er det få spor etter om vi søker i det norske Nasjonalbibliotekets fulltekstbase (nb.no), men funnene er interessante: I Katalog over den Kongelige norske Krigsskoles Bibliothek, 1863, er den tyske Salzmann-oversettelsen oppført, mens Christiania Kathedralskole ifølge katalogen (1882) har den franske oversettelsen.22 Men når Clara Tschudi i 1885 skriver sin historie om kvinnebevegelsen, omtaler hun Wollstonecrafts bidrag med den originale engelske tittelen, og sitatene hun gir, er trolig nyoversatt av henne selv (Tschudi 1885, 11). På det tidspunkt hadde interessen for Wollstonecrafts feminisme økt over hele Europa, og de gamle oversettelsene var lagt bort.

22 OCR-problemer gjør det vanskelig å søke i digitale fulltekstbaser, som den norske nb.no (https://www.nb.no/) og i den danske mediastream (http://www2.statsbiblioteket.dk/ mediestream/). Problemene skyldes ikke bare ulike stavemåter av navnet Wollstonecraft, men at det er snakk om lange ord og vanskelige bokstaver og bokstavkombinasjoner både i «Wollstonecraft», «Qvindekjønnet» og «Nytaarsgaver». Se Lars G. Johnsens kapittel i denne boken om slike problemer.

303


Patriarkatets gave Det er altså i en kontekst av oppdragelseslitteratur og underholdning for kvinner og barn at Wollstonecrafts feminisme fant sin plass på det dansk-norske bokmarkedet rundt 1800 – om enn kanskje med begrenset gjennomslag. Og det må ha vært Salzmann-forbindelsen, ikke Wollstonecrafts Skandinavia-reise eller europeiske revolusjonsglød, som førte henne hit.23 En annen dansk Wollstonecraft-utgivelse gir et hint om det: Fortællinger for børn, som kom ut i 1798, er en oversettelse av Wollstonecrafts Original stories fra 1788. Selv om tittelsiden bare angir Wollstonecraft som forfatter, står det på innholdssiden «Fortællinger for Børn efter Wollstonecraft og Salzman ved Kruse». Det sier noe om en allerede etablert kopling av Wollstonecraft og Salzmann via barnelitteratur, og dermed oppdragelse.

I Kiøbenhavns Kongelig alene priviligerede Adresse-Contoirs Efterretninger den 27. desember 1799 annonserte Hofboghandler Simon Poulsen at «Nyttaarsgave for Aar 1800, trykt paa engelsk Velinpapiir, fint Postpapiir og Franskpapiir, indbunden i Atlask med Futteral som Bog, i Taft med simpelt Futteral, i Marmorbind, Franskbind og smukthæftede, kan faaes til Forskjellige Priiser fra 80 Sk til 2 Rdlr». De to eksemplarene av boken som er fotografert her, er begge trolig kjøpt heftet og bundet inn privat. Det ene har fin og tykk papirkvalitet, mens det andre har tynnere papir, og både papirkvaliteten og forskjellen i innbinding viser at Poulsens tilpasning av nyttårsgavene til et bredt og variert marked må ha lyktes godt. (Bøkene er i privat eie. Foto: Nasjonalbiblioteket)

23 I så måte er forskjellen på samtidens mottakelse av Wollstonecraft i Danmark og Sverige interessant. Særlig oversettelsen av den ufullførte Maria (på svensk Maria eller Missødet at vara qvinna, 1799) vitner om en åpenhet for den radikale Wollstonecraft som ikke kommer til uttrykk i Danmark-Norge.

304


Det er lite sannsynlig at en ufiltrert oversettelse av Wollstonecraft fra engelsk kunne blitt fremmet gjennom samme danske kanaler. Radikal feminisme ville ikke passet like godt sammen med Niemeyer, Sintenis og oppdragelseskriftene, eller de mange andre tekstene som ble oversatt i nyttårsgaver og andre publikasjoner for kvinner. I den sammenhengen er det interessant at Wollstonecraft sier at hun henvender seg til middelklassens kvinner, fordi de ikke er så ødelagt av pyntesyke som dem som ellers har vært målgruppe for oppdragelsesskrifter, det vil si overklassen.24 I en nylig artikkel om borgerlig pike­ utdannelse i Trondheim presiserer historikeren Ida Bull at det man i svenske og engelske sammenhenger omtaler som middelklasse, i Norge oftest likevel vil tilsvare overklasse fordi det er adelen som utgjør de høyere klassene i England og Sverige (Bull 2018, 95, n.32).25 Det er trolig også dette som ville være den faktiske målgruppen både for Poulsens to serier med nyttårsgaver og for vedleggene myntet på kvinner.26 Samtidig viser variasjoner i pris og graden av påkostethet – fra «Silke og Futeral» til innbundet og heftet – om store forskjeller i målgruppen. Også privatbindene på to eksemplarer av Nytaarsgave 1800 viser at samme bok kunne finne veien til ganske ulike hjem (se illustrasjon på side 304).

24 «I wish also to steer clear of an error which many respectable writers have fallen into; for the instruction which has hitherto been addressed to women, has rather been applicable to ladies, […] but, addressing my sex in a firmer tone, I pay particular attention to those in the middle class, because they appear to be in the most natural state» (1989, 74–75). Uthevelsen av ladies er Wollstonecrafts, og Salzmann følger denne og skriver «auf Ladies, auf Weiber von sehr hohem Stande», mens målgruppen presiseres som «Weiber aus den mittlern Ständen» (1793, 8). I dansk oversettelse lyder det hhv.: «Ladies, eller Fruentimre af meget høj Stand» og «Fruentimmerne af Middel-Stænderne» (1801, 7). 25 Et annet sted i artikkelen siterer Bull fra en diskusjon om adgangen til den nye Realskolen i Trondheim, der målgruppen ble beskrevet som barn av «saakaldte distingverede Klasser af Embetsmænd, Handelsmænd og Proprietærer» (104). 26 En skrivende representant for «Klassen af Embetsmænd», Christiane Koren, forteller at hun hadde en pent innbundet Nyttaarsgave for Damer i hus og kunne gi den som gave til sin datter (Koren 1915, 89). Hennes mann sorenskriver Koren står for øvrig oppført som subskribent på Haandbibliothek for det smukke kiøn (sammen med andre norske notabiliteter), og selv hadde Christiane Koren også egne bidrag i Poulsens Nytaarsgave for 1805 og for 1806. Så vidt jeg har funnet ut, sier Koren aldri noe om hun hadde lest Mary Wollstonecraft.

305


Salzmann-utgivelsen av Wollstonecraft utvider eksplisitt målgruppen til å omfatte både kvinner og menn i de høyere klassene. I mange av notene og deler av forordet henvender han seg tydelig til både «Læsere og Læserinder» (1802, 114), og iblant snakker han helt over hodet på kvinnen, til sine mannlige likesinnede. Allerede i forordet hans kommer denne dobbeltheten frem: Til Slutning ønsker jeg, at Læsningen af dette Skrivt hos mange Koner og Piger maa fremvirke Følelse af deres Værd, og bringe dem til den beslutning, at forsvare den ærefulde Plads, hvortil de af Skaberen ere bestemte, at være deres Mænds Veninder, Raadgiverinder, kloge Vertinder i deres Huus, deres Børns Opdragerinder og Munstre. I blandt de synlige gode Ting uden for os kiender jeg aldeles intet større for Mænd, end en sund, munter, retskaffen og fornuftig Kone, og jeg underskriver med fuldkommen overbeviisning Bibelens Dom: hun er langt mere værd end de kostbareste perler (1801, vii, originalens utheving).

Slik blir dobbeltstrukturen i Qvindekjønnets rettigheder forsvarede et bilde på hele det litterære nyttårsgavekonseptet: Selv når det unntaksvis, som her, var en kvinnes tekst som ble gitt som gave til kvinner, var det innenfor en patriarkalsk struktur der både utgiveren og de faktiske giverne var menn. Og også mottakerne ble da i siste instans menn – for den foredlede kvinnen, «en sund, munter, retskaffen og fornuftig kone», må unektelig ha vært den fineste gaven de borgerlige ektemennene kunne få.

306


Kilder og litteratur Primærmateriale

TRYKTE KILDER Salzmann, Christian Gotthilf. 1801. «Fortale». I Qvindekjønnets Rettigheder forsvarede. Med tilføjede Anmærkninger over politiske og moralske Gjenstande, av Mary Wollstonecraft. Bind 1. Oversatt fra tysk av Jørgen Borch. København: Poulsens forlag. Wollstonecraft, Mary. 1989 [1792]. A Vindication of the Rights of Woman, with Strictures on Political and Moral Subjects. Utgitt av Janet Todd and Marilyn Butler. I The Complete Works of Mary Wollstonecraft, bind 7. London: William Pickering. Wollstonecraft, Mary. 1793–1794. Rettung der Rechte des Weibes mit bemerkungen über politische und moralische Gegenstände. Utgitt med forord og noter av Christian Gotthilf Salzmann, oversatt av Georg Friedrich Christian Weissenborn. Schnepfenthal: im Verlage der Erziehungsanstalt. Wollstonecraft, Mary. 1801–1802. Qvindekjønnets Rettigheder forsvarede. Med tilføjede Anmærkninger over politiske og moralske Gjenstande. Oversatt fra tysk av Jørgen Borch. København: Poulsens forlag.

periodika Kiøbenhavns Kongelig alene privilegerede Adresse-Contoirs Efterretninger, 1799 og 1800 Norske Intelligenssedler, 1799

Sekundærlitteratur

Birch, Hans Jørgen. 1793–1795. Billedgallerie for Fruentimmer, indeholdende Levnetsbeskrivelser over berømte og lærde danske, norske og udenlandske Fruen­ timmere. 3 bind. København: Poulsens forlag. Botting, Eileen Hunt. 2013. «Wollstonecraft in Europe, 1792–1904: A Revisionist Reception History.» History of European Ideas 39(4):503–527. Brovst, Bjarne Nielsen. 2005/2006. Guldalderens Nytaarsgaver og H.C. Andersen. Herning: Poul Kristensen Forlag. Bull, Ida. 2018. «De borgerlige pikenes utdanning. Fra Hans Hornemanns søstre til Den borgerlige realskole.» I I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten i anledning 70-årsdagen 22. juni 2018, red. Ola Alsvik, Hans P. Hosar og Marianne Wiig, 80–114. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

3 07


Litteratur Sekundærlitteratur

Busk-Jensen, Lise. 2009. Romantikkens kvinner. København: Gyldendal. Dow, Gillian. 2016. «Criss-Crossing the Channel: The French Novel and English Translation.» I The Oxford Handbook of the Eighteenth-Century Novel, 88–104, red. J.A. Downie. Oxford: Oxford University Press. Dunker, Conradine. 1871. Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder. København: Gyldendalske boghandel (F. Hegel). Hippel, Theodor Gottlieb.1792. Über die bürgerliche Verbesserung der Weiber. Berlin: Voss. Katalog over afdøde Proprietær L. Musts og Kones Boes Bogsamling. 1861. Trondheim: Georg C. Petersens Officin. Katalog over Bergen offentlige Bibliotheks Bogsamling ved Udgangen af Aaret 1874. 1875. Bergen: Nilssens Bogtrykkeri. Katalog over den kongelige norske Krigsskoles Bibliothek. 1863. Oslo: Det Steenske Bogtrykkeri. Katalog over Christiania Kathedralskole Bibliothek. 3die Hefte. 1882. Oslo: B.M. Bentzens Bogtrykkeri. Kirkley, Laura. 2009 a. «Feminism in Translation: Re-Writing the Rights of Women.» I Crossing Cultures. Nineteenth-Century Anglophone Literature in the Low Countries, red. Tore Toremans og Walter Verschueren, 189–200. Leuven: Leuven University Press. Kirkley, Laura. 2009 b. «Rescuing the Rights of Woman. Mary Wollstonecraft in Translation.» I Femmes Ecrivains à la croisée des langues, 1700–1900, red. Agnese Fidecaro, Henriette Partzsch, Suzan van Dijk og Valérie Cossy, 159–171. Genève: Metis-Presse. Koren, Christiane. 1915. «Moer Korens» dagbøger, ved Sofie Aubert Lindbæk, bind 1, 1808–1810. Oslo: Aschehoug. Ordbog over det Danske Sprog [1940]. s.v. «Sjæl, sb.». https://ordnet.dk/ods/ordbog?select=Sj%C3%A6l,v&query=sj%C3%A6l (lest 8. april 2019). Ordbog over det Danske Sprog. s.v. «Forædle, v.». https://ordnet.dk/ods/ordbog?query=for%C3%A6dle (lest 7. mars 2019). Oxford English Dictionary. s.v. «improve, v.2». http://www.oed.com/view/ Entry/92858?redirectedFrom=improvement (lest 7. mars, 2019). Oxford English Dictionary. s.v. «improvement, n». http://www.oed.com/view/ Entry/92858?redirectedFrom=improvement (lest 7. mars, 2019). Oxford English Dictionary. s.v.. «mind, n. 1». http://www.oed.com/view/Entry­ /118732?rskey=eQPXoH&result=1&isAdvanced=false#eid (lest 8. april 2019) Perrot, Martyne. 2013. Le cadeau de Noël. Historie d’une invention. Paris: Flammarion, Editions Autrement.

308


Sekundærlitteratur Litteratur

Poulsen, Simon. 1798. «Forerindring.» I En Faders Testamente til sin Datter. Et tillæg til Nytaarsgave for Damer 1799, av Georg Friedrich Niemeyer, oversatt av Hans Jørgen Borch. København: S. Poulsens Forlag. Rousseau, Jean Jacques. 1796. Emil eller om Opdragelsen, oversat af Fransk og udgiven med Tydsklands Opdragelsesrevisorers og en Deel Danske oplysende, bestemmende og rettende Anmærkninger. Oversatt av J. Wersel. København: Sebastian Popp. Rønning, Anne Birgitte. 2016. LitGift – literary gifts for women. Database over litterære nyttårsgaver, særlig for kvinner. https://www2.hf.uio.no/tjenester/ cms/LitGift (lest 4. april 2019). Stockhorst, Stefanie. 2010. «Introduction. Cultural transfer through translation: a current perspective in Enlightenment studies.» I Cultural Transfer through Translation.The Circulation of Enlightened Thought in Europe by Means of Translation, red. Stefanie Stockhorst, 7–26. Amsterdam: Rodopi. Tschudi, Clara. 1885. Kvindebevægelsen, dens udvikling og nuværende standpunkt. Oslo: Alb. Cammermeyer. Todd, Janet og Marily Butler. 1989. «Prefatory note.» I The Complete Works of Mary Wollstonecraft, bind 7, red. Janet Todd og Marilyn Butler, 67. London: William Pickering. Weissenborn, Georg Friedrich Christian. 1800. «Über die bisherige Zurücksetzung des weiblichen Geschlechts.» I Bibliothek der Pädagogischen Literatur bd.1, 81–99. Gotha. Wollstonecraft, Mary. 2003. Et forsvar for kvinners rettigheter. Oversatt av Toril Hanssen, innledning ved Linda Marie Rustad. Oslo: Pax forlag.

309


12. «Saavel fra fjerne Lande som fra vort eget Hjem». Importert materiale i Billed-Magazin for Børn

Janicke S. Kaasa

Med dette Nummer slutter Billed-Magazinet sin toaarige Tilværelse. […] Endnu havde vi ret meget, som vi ønskede at fortælle vore unge Læsere, saavel fra fjerne Lande som fra vort eget Hjem, saavel om Naturens og Konstens Underværker, som om de mærkelige Begivenheder historien har opbevaret os. Men her see vi os nødt til at tage Afsked med vore Læsere; man har ydet Billedmagazinet saa ringe Opmærksomhed og Understøttelse, at det umuligt kan fortsættes uden Tab for Forlæggerne (Billed-Magazin for Børn, nr. 12, 1839, 288).1

Slik lyder det når redaktørene takker av i den aller siste utgaven av Billed-Magazin for Børn (1838–1839), Norges første barneblad. Den surmagede avskjeden gir tydelig uttrykk for skuffelsen over laber interesse blant leserne og manglende subskripsjoner, men sier også noe om hva det var redaktørene «ønskede at fortælle» sine lesere. De to årgangene av bladet henter imidlertid langt flere emner fra «fjerne Lande» enn «fra vort eget Hjem», og tekster og illustrasjoner har for det meste sitt opphav i utenlandske kilder. Lite av innholdet er originalskrevet og orientert mot hjemlige forhold, og Norges første barneblad er fremfor alt resultatet av en utstrakt importvirksomhet.2

1

Sidehenvisningene refererer til Nasjonalbibliotekets innbundne utgaver.

2

Se også Aasta M.B. Bjørkøys kapittel i denne boken.

310


Det at Billed-Magazin hentet så mye materiale fra utlandet, har pragmatiske årsaker: Tidspress, økonomiske hensyn og begrenset tilgang til illustrasjoner var blant faktorene som bidro til barnebladets internasjonale innhold (Hagemann 1965; Økland 1981). Men barnebladets internasjonale dreining kan også forstås i lys av skillingsmagasinene, og da især det norske Skilling-Magazin og det britiske Penny Magazine, som begge fungerte som forbilder for bildemagasinet, og som dessuten forsynte det med materiale. Sammenhengen mellom disse utgivelsene og Billed-Magazin for Børn har hittil vært lite belyst. Dette kapittelet vil derfor undersøke skillingsmagasinene som en viktig forutsetning for utformingen av det første norske barnebladet og for den importvirksomheten som kjennetegnet det. Billed-Magazin for Børn Billed-Magazin for Børn kom først ut i Christiania i 1838, med Carl August Guldberg og Adam Dzwonkowski som utgivere. Redaktørene var Maurits C. Hansen – et kjent navn i tiden – og Knud O. Knutzen, som fra og med april 1839 ble etterfulgt av Peter Chr. Asbjørnsen. Bladet kom ut månedlig med i alt 24 hefter over to år, «til den billige Priis» av 10 skilling per utgivelse, eller 1 spesidaler for hele årgangen som subskribent.3 Et eventuelt portotillegg kom på 20 skilling, i henhold til portoloven av 1837, som fastsatte portotaksten for aviser og tidsskrifter til en sjettedel av abonnementsprisen (Johannessen 1997, 155–156). En rask sammenligning med andre illustrerte utgivelser for barn av Guldberg & Dzwonkowski på samme tid gir en pekepinn om det relativt lave prisnivået. For eksempel blir Nor, en Billedbog for den Norske Ungdom (Moe og Asbjørnsen 1838) med seks illuminerte kobberstikk avertert til 56 skilling i heftet utgave (Morgenbladet, 20. desember

3 Til sammenligning kunne man for 10 skilling få ett pund (omtrent en halv kilo) fint hamburgermel hos A. & F. Schuman i Bergen (avertert i Bergen Adressecontoirs Efterretninger, 22. september 1838). For 1 spesidaler kunne man anskaffe seg en flaske sterkvin av typen Cap Constantia (Tillægg til Christiania Intelligentssedler, 23. desember 1839), eller kjøpe konsertbillett med verdensstjernen Ole Bull i Frederikshald (Smaalenenes Amtstidende, 16. oktober 1838).

311


1838). Nyeste Billed-ABC for Begyndere i Læsning med 30 afbildninger (1837), en rimeligere lesebok med flere, men enklere illustrasjoner, er til salgs for 22 skilling (Tillægg til Morgenbladet, 4. februar 1838). I barnebladet fikk dermed leserne mye tekst og ikke minst, bilde til en billig penge. Innholdet i Billed-Magazin for Børn var variert og besto for det meste av historiske, naturhistoriske og etnografiske skildringer, men også fabler, eventyr, parabler, dikt og moralfortellinger. Mange av bidragene synes å være direkte inspirert av de tyske filantropenes opplysnings- og oppdragelsesidealer, og i barnebladets aller siste nummer oppsummerer redaktørene hensikten med utgivelsen på følgende måte: «Har Du i Billedmagazinet fundet en eller anden nyttig Lærdom, har det opklaret Dig noget, Du før ikke forstod, eller bidraget til paa en behagelig Maade at korte Dig nogle ledige Timer, skulle vi ansee den Tid vi have anvendt hertil for rigelig lønnet» (Billed-Magazin for Børn, nr. 12, 1839, 288). Bladet skulle altså både opplyse og underholde, og i så måte skiller Billed-Magazin seg lite fra annen samtidig litteratur som rettet seg mot barn. Slik tittelen på utgivelsen understreker, var det imidlertid illustrasjonene som var det store trekkplasteret.4 I sin aller første henvendelse til subskribentene skriver forleggerne: Ifølge Planen var det bestemt, at der hver Maaned skulde udkomme 4 Ark eller 32 Sider i lille Qvartformat, men da derved en Mængde interessante Tegninger maatte udelades, fordi de ei kunde rummes paa det lille Format, have vi anseet det mere stemmende med Bladets Tarv at vælge et større, og derimod give 24 Sider i Heftet. (Billed-Magazin for Børn, nr. 1, 1838, 24)

4 En slik insistering på det visuelle i tittelen er ellers ikke en tendens i illustrerte barneblader i Skandinavia på denne tiden. Med unntak av det svenske Illustrerad månadsskrift för ungdom i 1848 skjer dette mye senere med utgivelsene av Nordisk Illustrerad Barntidning (1873–1875) og Illustrerad Barnavännen (1884) i Sverige, og Illustreret Børneblad (1871– 1878), Nordisk illustreret Børneblad (1873–1890) og Illustreret Tidende for Børn (1890–1892) i Danmark.

312


Bildene var altså sentrale for utgivelsen og avgjørende for valget av format.5 I alt lovet utgiverne 100 (senere 50–60) tresnitt for hver årgang som ble trykket sammen med teksten.6 Disse måtte importeres ettersom det på denne tiden ikke fantes en utstrakt virksomhet med å lage tresnittklisjeer i Norge (Økland 1981, 96).7 De importerte illustrasjonene var også årsaken til mange av de utfordringene som bladet møtte, noe utgiverne poengterer når de opplyser om at antallet bilder vil måtte begrenses i andre årgang, fra seks–åtte til fire–fem avbildninger hver måned, blant annet grunnet «Afbildningenes Kostbarhed, i Forbindelse med Vanskeligheden, især om Vinteren til rette Tid at erholde dem» (Billed-Magazin for Børn, nr. 12, 1838, 288). Økonomiske vanskeligheter og tidspress bidro altså til at antallet bilder i bildemagasinet måtte reduseres kraftig i andre årgang. Ikke desto mindre var mengden avbildninger overveldende i sammenligning med andre illustrerte publikasjoner for barn i samme periode. Med sin overkommelige pris og sitt rikholdige innhold av tekst og bilder representerte Billed-Magazin for Børn noe helt nytt i norsk sammenheng og var en viktig forløper for senere barneblader. Det skulle riktignok ta noen år før det neste norske barnebladet kom: Niels A. Biørns Børnevennen kom i 1843 og holdt det gående til 1850. Men først i 1870–1880-årene ble det snakk om en norsk tidsskriftkultur for

5 I forleggernes siste henvendelse til subskribentene samme år er illustrasjonenes betydning imidlertid tonet ned. Antallet bilder vil måtte reduseres, skriver forleggerne, delvis fordi de står i veien for annet interessant stoff: «De mange Billeder, som hidtil ere leverede, have ofte optaget Pladsen for større og mere interessante Stoffer, ligesom man derved har været nødt til hyppigere at afbryde Opsatser end det ellers havde været nødvendigt» (Billed-­ Magazin for Børn, nr. 12, 1838, 288). 6 «Tresnitt» i dette kapittelet viser til xylografiet, altså tresnitt skåret ut med gravstikkel i plater av tverrved. Ettersom man brukte det harde endestykket, var xylografiet mer slitesterkt enn tidligere tresnitt og ga mulighet for flere detaljer. Teknikken ble utviklet av briten Thomas Bewick på slutten av 1700-tallet og tillot, i motsetning til for eksempel stentrykk, å trykke tekst og bilde sammen i store opplag (Twyman 1970, 21). 7 I sitt arbeid med Billed-Magazin for Børn har forskningsbibliotekar Sofie Arneberg ved Nasjonalbiblioteket sporet flere av kildene for de importerte illustrasjonene, blant annet gjennom bildesøkemotoren TinEye. Foreløpige funn i dette prosjektet ble presentert på Nasjonalbibliotekets bokhistoriske seminar «Med ‘smukke Bind’ og ‘lithographerede Billeder’. Norsk trykkekultur 1800–1850», 1. juni 2017.

313


barn, med omtrent ti ulike barne- og ungdomsblader i omløp (Helleve 2012, 11). «Fra vort eget Hjem» Billed-Magazin for Børn består som nevnt hovedsakelig av oversatte tekster, og da særlig fra det tyske språkområdet. Friedrich Adolf Krummacher og Johann Peter Hebel er blant de krediterte forfatterne, men flesteparten av tekstene står uten forfatternavn. Som Sonja Hagemann (1965, 136) påpeker, gir dette vanskeligheter med å spore de ulike tekstenes opprinnelse. Noe kan vi riktignok kjenne igjen, slik som utdrag fra Karl Traugott Thiemes Gutmann oder der sächsische Kinderfreund (1794), som redaktør Hansen hadde oversatt i 1834 (Birkeland, Risa og Vold 2018, 20). Det er dessuten mye som tyder på at redaktørene også hentet materiale fra andre barneblader, deriblant fra Børnevennen (1838–1839), en dansk ukeutgivelse for barn fra samme tid.8 Ett av flere eksempler er teksten om «Negrene» og den tilhørende illustrasjonen, som ble trykket i Børnevennen 26. august 1838 og i Billed-­ Magazin for Børn i oktober og november 1838. Bidraget er ikke kreditert noen av stedene, og er nok opprinnelig hentet fra en annen kilde. Det er imidlertid sannsynlig at Billed-Magazin har lånt fra Børne­vennen: Store deler av teksten er identisk og bildet det samme. Det at Billed-Magazin for Børn i stor grad var et resultat av gjenbruk og oversettelse, er lite overraskende: Dette var en naturlig del av arbeidet med norske tidsskrifter, både på 1700- og utover 1800-tallet.9 I brevene som Hansen har skrevet til redaktør Lars Ingier i forbindelse med ukebladet Den norske Huusven (1827–1830), kommer denne arbeidsmetoden tydelig til uttrykk. Hansen beskriver hvordan «bladet blev udfyldt deels ved egne Digte, originale og oversatte, deels ved prosaiske Oversættelser» (Daae 1921, 314), og hvordan han stadig er på leting etter materiale fra tyske, franske og svenske blader som egner

8  B ørnevennen, et lærerigt og morende Ugeblad for en tilvoxende Ungdom kom ut i København, «Redigeret, udgivet og forlagt af en pædagogisk Forening». 9 Gjenbruk og oversettelse preget også den tidlige dansk-norske barnelitteraturen: Se Bjørkøys kapittel i denne boken.

314


seg til oversettelse. Det er nærliggende å anta at Hansen tok i bruk en lignende metode i arbeidet med Billed-Magazin. I hvilken grad ble slik gjenbruk og oversettelse regulert av opphavsrett? Kunne utgiverne ta i bruk materiale fra andre utgivelser, slik som for eksempel Børnevennen, uten kreditering og vederlag? For danske og norske utgivelser levner lovverket liten tvil: I 1828 ble ettertrykksforordningen fra 1741, som satte mulkt for ettertrykk av bøker, «utvidet til også å gjelde skrifter som fremmede staters undersåtter hadde forlagsrett til, hvis det også i disse stater blev forbudt å eftertrykke bøker som var forlagt av danske undersåtter» (Tveterås 1950, 194). Danskenes initiativ til denne lovutvidelsen ble opptakten til den såkalte gjensidighetsloven – vedtatt av Stortinget i 1830 – som la til rette for visse unntak fra ettertrykksforordningen slik at norske forleggere fritt kunne trykke opp igjen eldre bøker som var blitt brukt i skolen eller kirken (Tveterås 1979, 101–102).10 Det danske bladet Børnevennen var riktignok utgitt av en pedagogisk forening, men det er uklart hvorvidt utgivelsen var ment for bruk i skolen og derfor unntatt ettertrykksforordningen av 1828. Likevel, det at det finnes en del materiale fra dette samtidige danske barnebladet, kan tyde på at utgiverne av Billed-Magazinet fritt benyttet seg av innhold herfra. Mer enn noe annet vitner nok de mange «lånene» fra andre utgivelser om at lovverket ikke nødvendigvis ble fulgt, og kanskje i enda mindre grad av dem som regelmessig måtte fylle blader med nytt innhold. Med en overvekt av importert materiale er det få originalskrevne bidrag og lite av norsk opprinnelse i Billed-Magazin for Børn. Ikke desto mindre har mange av disse fått plass som viktige tekster i den tidlige norske barnelitteraturen. Hansens «Lille Alvilde» (1829 i Den norske Huusven, 1838 i Billed-Magazin), Jørgen Moes første eventyr «Musen og Katten (Eventyr for Lullemand)» (1839) og Andreas Munchs vise «Den første sorg» (1836) er noen eksempler. I barnelittera-

10 For en diskusjon av 1741-forordningen spesielt og copyright generelt i 1700-tallets Danmark-­ Norge, se Bjerring-Hansen 2015. For en historisk oversikt over opphavsrett i Danmark, se Frøland 1974. For kort om gjensidighetsloven, se Tveterås 1979, 100–102.

315


turhistorien er det særlig disse bidragene som har fått oppmerksomhet, og som gjør at bladet regnes som en opptakt til det Hagemann (1965, 135) kaller «en virkelig litteratur for barn i Norge.»11 Ettersom det er begrenset med originalskrevet og norsk materiale, er det også lite av innholdet i Billed-Magazin for Børn som angår nasjonale anliggender. Bortsett fra Hansens tekster om vikingkongene Eirik Blodøks, Halvdan Svarte og Harald Hårfagre, og Asbjørnsens skildring av «Norske Skiløbere», glimrer hjemlige og lokale emner med sitt fravær. Selv om denne knappheten kan tillegges praktiske forhold som hyppige tidsfrister og økonomiske vanskeligheter, er den interessant med tanke på at norsk offentlighet i denne perioden i økende grad blir opptatt av det nasjonale. Den allerede nevnte Nor, En Billedbog for den norske Ungdom av Moe og Asbjørnsen er et godt eksempel på hvordan denne bevisstheten kommer til uttrykk i barnelitteraturen. Vektleggingen av det norske understrekes både i undertittelen – «Store og gode Handlinger af Nordmænd; norske Folkesagn og Eventyr»12 – og i utgiverne Guldberg & Dzwonkowskis fortale til boken: Iblandt den Mængde Billedbøger og Børneskrifter, hvormed den norsk-danske Literatur i de senere Aar er bleven saa rigelig forsynet, savner man hidtil, saavidt os bekjendt, virkelig norske Skrifter, vi mene saadanne, hvori ei allene Sujetterne ere fædrelandske, men ogsaa den herskende Aand og Tone besidde saamegen ægte Nationalitet, at Læseren føler, det er norsk Bund og Grund, hvorpaa disse Blomster ere voxede (Moe og Asbjørnsen 1838, V).

En slik «norsk Bund og Grund» er vanskelig å spore i Billed-Magazin for Børn. Det er minimalt med nasjonal patos, med unntak av Asbjørnsens rosende beskrivelser av den norske skiløperens manøvrering i «den strenge norske Vinter» (Billed-Magazin for Børn, nr. 5, 1839, 97) og Hansens lovprisende introduksjon til den biografiske teksten om

11

Se også Bjørkøys kapittel om litteratur for barn i denne boken.

12 Undertittelen henspiller på Ove Mallings populære Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777), som blant annet ble brukt som lesebok i skolen. Om Mallings bok, se Anne Eriksens kapittel.

316


Halvdan Svarte i første nummer av barnebladet: Norge er et stort og vakkert Land; vi alle vide, at her er godt at være. I Fredens og gode Loves Ly kan den Gode og Stræbsomme leve et lykkeligt Liv; og for mange af de Onder, som trykke andre Lande, er vort frit, fordi Naturen og Menneskene her altid have vidst at modsætte sig alle Forsøg paa at underkaste det Enkeltes Vilkaarlighed og trykkende Herredømme (Billed-Magazin for Børn, nr. 1, 1838, 9).

Hansen plukker imidlertid ikke opp denne nasjonalistiske tråden i de senere bidragene om vikingkongene, og det er ellers langt mellom de «fædrelandske» sujetter i bildemagasinet. «Fra fjerne Lande»: Skillingsmagasinenes påvirkning I sin barnebokhistorie påpeker Hagemann hvordan redaktørene for Norges første barneblad var godt kjent med den europeiske barnelitteraturen, og at Billed-Magazin for Børn «slår et vindu opp mot verden» (Hagemann 1965, 137). Og det er virkelig en stor verden som her tegnes opp for norske barnelesere. Spesielt finnes det mange tekster om eksotiske dyr og fjerntliggende land og kulturer: Vi kan blant annet lese om indisk elefantjakt, strutseryttere i Niger og tedyrking i Kina. Flere av bidragene har smak av det orientalske, ikke minst eventyrene om Abul Kasems tøfler, Kalif Stork og Aladdins tryllelampe. Slik viderefører barnebladet den interessen for det orientalske som vokste frem på 1700-tallet, og som også satte sitt merke på dansk-norsk kultur og litteratur13 Magasinet må dessuten ha spilt en viktig rolle i visualiseringen av det orientalske, og de mange avbildningene bidro til en ny og utvidet billedverden av fremmede dyr, folk, skikker og steder. Den store verden som møter leserne av Billed-Magazin for Børn, skyldes i stor grad at bladet henter mye av sitt innhold fra en annen av Guldberg & Dzwonkowskis periodiske utgivelser, nemlig det enormt populære og levedyktige Skilling-Magazin (1835–1891). I oppstartsåret

13 For mer om orientalske tendenser i Danmark-Norge på 1700-tallet, se for eksempel Dahl 2011 og Nøding 2007.

317


1835 var opplaget på omtrent 2000, og det på en tid da Christiania hadde cirka 23 000 innbyggere (Just 1969, 22, 26, 101). Bladet kom ut ukentlig til prisen av 5 skilling per nummer, eller til 2 spesidaler og 24 skilling per årgang.14 Slik Hagemann (1965, 135) angir, er barnebladet lagt opp etter samme mønster som Skilling-Magazin, med forsideillustrasjon og tekst i to spalter. I visse tilfeller henviser også Billed-Magazin for Børn leserne til Skilling-Magazin, noe som understreker den tette koblingen mellom de to utgivelsene: «De af vore Læsere, der maatte ønske at læse flere Fortællinger om Løven, henvise vi til Skilling-­ Magazin No. 4 og No. 205 og Asbjørnsens Naturhistorie for Ungdom» (Billed-Magazin for Børn, nr. 10, 1839, 237). Herfra henter også barnebladet en rekke bilder, og da særlig fra magasinets tre første årganger. Avbildninger av bøffeljakt, elefanter og krokodiller er blant stoffet som resirkuleres. En slik gjenbruk av illustrasjonene tyder på at forleggerne har hatt tresnittklisjeer som de har tatt i bruk på nytt, og dette var nok en medvirkende årsak til at barnebladet ikke fikk et lengre liv. I forleggernes henvendelse til subskribentene i siste nummer av første årgang aner vi at de har fått kritikk for å trykke allerede tilgjengelige illustrasjoner. De skriver at de «saa meget som muligt vil undgaae at levere nogen i andre hos os bekjendte Skrifter forekommende Afbildninger, hvilket forhen ikke altid har kunnet undgaaes, men som dog neppe fortjener nogen Dadel, da Texten bestandig har været ny» (Billed-­ Magazin for Børn, nr. 12, 1838, 288). Bladet inneholdt riktignok flere bilder enn Skilling-Magazin, men ved at utgiverne resirkulerte materiale som var tilgjengelig i tidligere årganger, undergravde de nok nytten og egenverdien av barnebladet. Skilling-Magazin utgjør en viktig bakgrunn for barnebladet, ikke bare fordi store deler av det utenlandske materialet er hentet herfra, men også fordi det tydeliggjør hvordan Norges første barneblad – i likhet med Skilling-Magazin – følger i tradisjonen etter de første skil-

14 Prisen på 5 skilling gjaldt i Christiania og innebar at kjøperen fikk det 13. nummeret gratis.

318


lingsmagasinene som kom ut i England og deretter Tyskland i begynnelsen av 1830-årene. Slik har barnebladet sine forbilder ikke bare i europeisk barnelitteratur, men også i de billige, masseproduserte og illustrerte ukeavisene som rettet seg mot et bredt publikum. Det finnes riktignok eksempler på masseproduserte publikasjoner før 1800-tallet, også for barn. For eksempel ble billige skillingstrykk beregnet på skolegutter gitt ut i store opplag i England på 1600-tallet (Spufford 1981), og 1700-tallets bokindustri rettet seg i økende grad mot barn ikke bare som lesere, men som forbrukere (Grenby 2011, 159). En pioner i utviklingen av et massemarked for barn er John Newbery, som utga det første britiske barnebladet The Lilliputian Magazine (1751), illustrert med etsninger og tresnitt og beregnet på barn av middelklassen15 Selv om dette utgjør en viktig bakgrunn for fremveksten av barnebladsjangeren i Norge, er innflytelsen fra skillingsmagasinene på begynnelsen av 1800-tallet direkte og dokumenterbar. I det følgende vil jeg derfor ta en omvei via Skilling-Magazin og Penny Magazine før jeg vender tilbake til Billed-Magazin for Børn. Skilling-Magazin og Penny Magazine Da Skilling-Magazin startet opp i 1835, hadde Guldberg vært på reise for å skaffe tresnittklisjeer til utgivelsen. Guldberg reiste blant annet til Tyskland, der han kjøpte avstøpninger fra Das Heller-Magazin (Just 1969, 26), og til England, der «det var truffet avtale med utgiveren av det engelske Penny-Magazine om avstøpninger av tresnitt og annet stoff» (Tveterås 1950, 234).16 Penny Magazine (1832–1845) ble utgitt ukentlig av Charles Knight og Society for the Diffusion of Useful

15 Det var imidlertid som bok at utgivelsen ble en suksess: Bladet kom kun ut i tre numre, som i 1752 ble samlet i en innbundet utgave. For mer om Newbery og The Lilliputian Magazine, se for eksempel Dawson 1996, 1998 og Grey 1970. 16 I 1833 brukte Penny Magazines redaktør Charles Knight hele 2000 pund på illustrasjoner (Bennett 1984, 141). Utgiftene for redaktørarbeid og tekstbidrag var på henholdsvis 400 og 600 pund. De store kostnadene forbundet med illustrasjonene ble muligens dekket av salget av klisjeer til andre forleggere. Penny Magazine spilte en revolusjonerende rolle når det gjaldt utviklingen av tresnittavstøpninger, såkalte klisjeer eller stereotypier, som gjorde det mulig å selge bildene til aktører i Europa og USA (Anderson 1991, 50–83; Stensrud 2018, 48).

319


Knowledge, og var et av de første rimelige, illustrerte og masseproduserte utgivelsene beregnet på et allment publikum, først og fremst arbeiderklassen (Bennett 1984, 128). Utgivelsen skulle være både opplysende og dannende, og innholdet var en blanding av det Patricia Anderson (1991, 54) beskriver som faktaopplysninger om ulike emner og innprenting av bestemte sosiale evner. Magasinet ble en umiddelbar suksess, og med sin overkommelige pris ga det mennesker fra lavere samfunnssjikt tilgang til en verden av tekst og spesielt bilder som før ikke hadde vært tilgjengelig for dem (Anderson 1991; Bennett 1984). Bladet henvendte seg ikke direkte til barn, men et notat fra Society for the Diffusion of Useful Knowledge oppgir riktignok «the school-boy» blant de intenderte leserne (Bennett 1984, 128). Penny Magazine fikk raskt flere etterfølgere i Europa, deriblant det nevnte Das Heller-Magazin (1833) og Das Pfennig-Magazin (1833) i Tyskland, Magazin pittoresque (1833) i Frankrike, Läsning för folket (1835) i Sverige – og Skilling-Magazin her hjemme (Just 1969, 20). At Penny Magazine tjente som forbilde for Skilling-Magazin, kommer tydelig frem i format og innhold så vel som i bladets formål slik det er presentert i magasinets undertittel: «Til Udbredelse af almennyttige Kundskaber». Skilling-Magazin skulle med andre ord være et rimelig og tilgjengelig opplysningsorgan for folk flest, helt i tråd med Knights ambisjoner for Penny Magazine. 17 I Guldberg & Dzwonkowskis henvendelse til kong Karl Johan 20. august 1835 om opprettelsen av et eget boktrykkeri utdyper de hensikten med den nye utgivelsen: Ved Udgivelsen af Bladet Skilling-Magazin have vi fornemmelig havt til Hensigt at udbrede Oplysning blandt Middelstanden og de lavere Folkeklasser, og af den Aarsag søgt at levere Skriftet til en saa lav Priis, at endog den mindst Formuende skulde være istand til at forskaffe sig samme (sitert i Just 1969, 29).

Bladets funksjon som opplysningsorgan ble ytterligere forsterket i 1836, da Storthings-Efterretninger kom ut som supplement til Skilling-Maga-

17 For mer om Penny Magazine som forbilde for Skilling-Magazin, se Stensrud 2018.

320


zin med den hensikt å spre kunnskap om de parlamentariske prosessene og beslutningene (Stensrud 2018, 231–232). Det samme var tilfelle året etter, da magasinet, som en særlig nyttig utgivelse, fikk innvilget portomoderasjon av kongen til en åttendedel av abonnementsprisen (Johannessen 1997, 155–156; Stensrud 2018, 114). I henvendelsen til kongen skriver Guldberg & Dzwonkowski ingenting om illustrasjonene, selv om disse nok spilte en avgjørende rolle for «at udbrede Oplysning». Og slik Harald L. Tveterås (1950, 235–236) påpeker, var Skilling-Magazin noe helt nytt i norsk sammenheng nettopp fordi bladet trykket bilder og tekster sammen: «Det var den illustrerte underholdningspresse som fikk innpass, med allsidig innhold, livlig oppsatt med billeder i teksten.» Samtidig var bruken av utenlandske tresnitt bestemmende for magasinets internasjonale orientering, noe som blir særlig tydelig i sammenligning med det konkurrerende Norsk Penning-Magazin: Et Skrift til Oplysning, Underholdning og nyttige Kundskabers Udbredelse (1834–1842), Norges første illustrerte tidsskrift. Utgiveren av Norsk Penning-Magazin, Hans Thøger Winther, hevdet da også «at hans blad var mer nasjonalt, fordi billedstoffet var basert på stentrykk som kunde forarbeides hjemme, mens SkillingMagazinet hadde bundet sig til utenlandske tresnitt og dermed til stort sett samme artikkelstoffet som engelske, tyske og franske magasiner» (Tveterås 1950, 234). En nasjonal dreining kan spores mye senere i Skilling-Magazin: Ifølge Carl Just (1969, 85) var det først i 1870–1880-årene at magasinet for alvor tok opp i seg mer hjemlige anliggender.18 Også Winthers forord til den første utgaven av Penning-Magazin understreket det nasjonale tilsnittet og «ved Meddelelse af nationale Emner haabe de at erhverve Skriftet Bifald» (Norsk Penning-Magazin,

18 Det finnes imidlertid spor i arkivene som tyder på at forleggerne har forsøkt å øke det nasjonale stofftilfanget på et tidligere tidspunkt. I et brev til Guldberg & Dzwonkowski viser historiker og arkivar Bernt Moe til sitt arbeid med å «levere Bidrag til Magazinet angaaende Fædrelandet og norske Gjenstande, at bringe tilveie og anvise Tegninger og Afbildninger af indenlandske Gjenstande, Portraiter af Nordmænd etc., og overhoved i alle Materier om Norge og hvad Norskt er, at gaae tilhaanede med Raad og Daad» (Moe til Guldberg & Dzwonkowski, antageligvis 1836/1837. Nasjonalbiblioteket, Brevs. 50).

321


nr. 1, 1834, IV).19 Blant de «nationale Emner» i den første årgangen finner vi biografiske tekster om flere norske personligheter, men særlig slående er skildringene av ulike byggverk og kultursteder i Norge – eksempelvis Nidarosdomen, Akershus festning og klostrene på Hovedøya og Tautra – med tilhørende litografier, fremstilt i Winthers eget stentrykkeri. Ettersom det ikke var teknisk mulig å trykke stenplatene sammen med satsen, fulgte disse på separate plansjer, det Tveterås viser til som «høitidelige plansjebilag» (1950, 236), men senere averterer magasinet også for «franske, engelske og tydske Stereotypplader, hvilke ogsaa aftrykkes i Texten» (Norsk Penning-Magazin, nr. 1, 1836, 1). Det nasjonale perspektivet i Penning-Magazin er altså delvis et resultat av trykktekniske forutsetninger: Ved å benytte stentrykk fremfor tresnitt var det mulig å trykke separate avbildninger produsert i Norge med hjemlige motiver (Se Stensrud 2018, 109–111). Skilling-­ Magazin, som derimot trykket tekst og bilde sammen, var avhengig av å importere illustrasjoner og viste derfor i mye større grad dyr, mennesker og steder fra andre land. Men også de importerte tresnittklisjeene kunne vise norske forhold. For eksempel finnes det illustrasjoner fra Norge i Penny Magazine, og noen av disse er gjengitt i Skilling-Magazin, deriblant et tresnitt som viser «De norske Fjeldbønder og deres Dragt», og som er «skaaret efter en Tegning i Twinings Reise i Norge, og optaget i det engelske Penny-Magazin, hvoraf vi laane følgende Beskrivelse» (Skilling-Magazin, 2. juni 1838, 33–34). Ingen av disse avbildningene har imidlertid funnet veien til Billed-Magazin for Børn. Slik Tveterås (1950, 236) understreker, bidro de importerte avbildningene til at Skilling-Magazin var internasjonalt orientert: «Om tresnittene kunde kalles mindre nasjonale enn stentrykkene, fordi avstøpningene kom direkte fra utlandet, så hadde de nettop derfor

19 I det samme forordet knytter Winther Penning-Magazin til et nasjonalt folkeopplysningsprosjekt: «Norge har siden dets Adskillelse fra Danmark, ikke mindre end andre Stater, skredet frem i Oplysning, og dets frie Statsforfatning har især bidraget til den større Cultur. Denne frie Forfatning, der kalder Borgere af alle Classer til Rigets lovgivende Forsamling, fordrer ogsaa en almindelig Folke:Oplysning, som Noget, der stemmer med dens Aand, og alene er istand til at befæste den» (Norsk Penning-Magazin, nr. 1, 1834, IV).

322


muligheter som stentrykket manglet. De åpnet for en verden i bilder som hittil hadde vært ukjent i vårt mer innestengte kulturmiljø.» De importerte illustrasjonene i barnebladet kan sies å ha en lignende funksjon, og det var en tilsvarende omfangsrik «verden i bilder» som møtte leserne av Billed-Magazin for Børn. Fra britisk skillingsmagasin til norsk barneblad I sin avhandling om den illustrerte pressen i 1800-tallets Christiania gjør Iver Tangen Stensrud (2018) grundig rede for den britiske innflytelsen på den illustrerte pressen i Norge, og da spesielt hvordan Skilling-Magazin ble laget etter modell av europeiske utgivelser, især Penny Magazine, som det dessuten hentet mye av tekst- og bildematerialet sitt fra. Det har imidlertid vært mindre oppmerksomhet rundt hvordan dette i sin tur hadde innvirkning på Billed-Magazin for Børn. Barnebladet inneholder flere av de tresnittene som Guldberg kjøpte fra Penny Magazine. I de fleste tilfeller ser det ut til at illustrasjonene går veien via Skilling-Magazin, og at de opptrer i nye sammenhenger, med nye tekster. Et eksempel er avbildningen av en bjørn som bærer på en hest. I første utgave av Penny Magazine står denne til en tekst om bjørner, i anledning anskaffelsen av en amerikansk grizzlybjørn til Londons zoologiske hage. Som et sammenligningsgrunnlag opplyser artikkelen om den nordeuropeiske brunbjørnens uforlignelige styrke og henter belegg i en svensk kilde som knytter an til avbildningen: «Indeed Mr Neilson (a Swede) says, ‘a bear has been seen walking on his hinder feet along a small tree that stretched across a river, bearing a dead horse in his fore-paws» (Penny Magazine, 31. mars 1832, 4). Vi finner den samme illustrasjonen i første årgang av Skilling-Magazin. Her står den til en lignende tekst om bjørner, om enn med et mer naturvitenskapelig tilsnitt, og henvisningen til avbildningen er eksplisitt: «Den Tegning, som vi her levere, viser os en Bjørn, der holder en ung Hest i Labberne, hvilken den drager over et Træ, som tilfeldigviis danner en Bro over en Strøm» (Skilling-Magazin, 6. juni, 1835, 40). I Billed-Magazin er avbildningen trykket med en tekst titulert «Kampen med bjørnen». Mesteparten av teksten er et eventyr lagt til Frankrike, men introduksjonen til eventyret inneholder generelle 323


betraktninger om bjørnen, og det er her avbildningen har sin funksjon: «Falder dens Vei over et Bjerg, gjennem tykt Krat eller over en smal Bro, kort, hvor den ikke godt kan komme frem med sit Bytte, saa har man iagttaget, at den undertiden fastholder sit Bytte med Forlabberne og gaaer opreist paa Baglabberne saaledes som paa hosføiede Afbildning» (Billed-Magazin for Børn, nr. 6, 1838, 132). Illustrasjonen av hesten og bjørnen forflytter seg fra Penny Magazine via Skilling-Magazin til Billed-Magazin for Børn. En slik gjenbruk av bilder legger selvsagt en viss grad av føringer på tekstenes innhold: Alle de tre tekstene dreier seg om bjørner. Likevel er det her snakk om hvordan avbildningen og varierte fremstillinger av det samme emnet i ulike sjangre fungerer ulikt i de ulike tekstene. Denne illustrasjonen av bjørnen og hesten finner vi i både Penny Magazine og Skilling-Magasin før den trykkes i Billed-Magazin for Børn. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

324


Det finnes også tilfeller der barnebladet resirkulerer både illustrasjon og tilhørende tekst fra Penny Magazine. Et viktig eksempel er Æsops fabel om «Reven og kråka» i siste nummer av 1839-årgangen, som for øvrig ikke gikk veien via Skilling-Magazin. At fabelen er den samme, er jo slett ikke overraskende. Derimot er det slående at den forholdsvis lange introduksjonen til fabelen er tilnærmet ordrett identisk i de to magasinene. Det finnes riktignok noen strykninger i den norske oversettelsen: Omtalen av kardinal Thomas Wolsey og referansen til «the masculine mind of Elizabeth» (Penny Magazine, 30. juli 1836, 289) er fjernet, det samme er en henvisning til poeten og bokmannen Robert Dodsley, selv om det lange sitatet hans om Æsops uforlignelige fabelkunst er parafrasert i den norske teksten. Et sitat av Samuel Johnson om Shakespeares tragedie Timon fra Athen er beholdt. Endringer i den norske oversettelsen synes altså å være tilpasninger rettet mot norske lesere ved at den britiske konteksten er tonet ned, men det finnes ingen henvendelsesformer eller forklarende utlegninger av fabelen som kan tyde på at teksten er spesielt tilpasset barn. Disse likhetene vitner for det første om at tekstene i bladet ikke «bestandig har været ny» (Billed-Magazin for Børn, nr. 12, 1838, 288), slik forleggerne ville ha det til: Ikke bare bilder, men også tilhørende tekster ble resirkulert, og da ofte med minimale endringer. Fabelen om «Reven og kråka» viser dessuten hvordan Billed-Magazin for Børn hentet stoff direkte fra det britiske skillingsmagasinet. Det er dermed liten tvil om at det første norske barnebladet må sees i sammenheng med skillingsmagasintradisjonen generelt og Penny Magazine spesielt. Kunnskap om denne verden Det finnes dessverre lite informasjon om hvem som leste bildemagasinet, og det foreligger ingen subskripsjonslister som kan fortelle oss hvem som skaffet seg bladet. Noen spor kan vi riktignok finne i selve utgivelsen: I forleggernes henvendelser til subskribentene kommer det frem at de har mottatt forespørsler om muligheten for månedlig betaling fremfor beløpet for hele årgangen fra «forskellige udenbyes Subskribenter» (Billed-Magazin for Børn, nr. 3, 1838, 72), dessuten at «Subskribenter paa Landet» som får tilsendt bladet direkte, må betale hele 325


beløpet for årgangen. Dette tyder for det første på at det fantes lesere utenfor byene, og for det andre at abonnementsprisen på 1 spesidaler har vært en for høy engangssum for noen av subskribentene. Einar Økland (1981, 97) ser det likevel som «høgst tvilsamt om bladet nådde ut til andre enn privilegerte barn med velstående og opplyste foreldre». Mest sannsynlig var barnebladets lesere relativt godt stilte barn i byene, da først og fremst i Christiania.20 Innholdet i bladet forutsetter en viss kjennskap til historie og geografi, og selv om vi i tekstene finner bondesønner og barn av en «fattig Daglønner» (Billed-Magazin for Børn, nr. 7, 1838, 164), er det for det meste foreldre og barn i et borgerlig byliv som skildres, og illustrasjonene viser nesten uten unntak velkledde barn i urbane miljøer. Barnelitteraturhistorien har vært opptatt av hvordan Billed-­ Magazin for Børn viderefører opplysningstidens idealer om barne­ litteratur samtidig som det tar opp i seg nye tendenser. Slik markerer bladet «overgangen mellom lesning kun til nytte og oppbyggelse, og den forsiktige anerkjennelse av lesning som ‘tidsfordriv’» (Hagemann 1965, 138). Som nevnt tidligere er det de norske tekstene som har fått mest oppmerksomhet: Det er som tilløp til en originalskrevet norsk litteratur for barn at utgivelsen har fått en viktig plass i barnelitteraturhistorien. Når de utenlandske bidragene omtales, er det i forbindelse med europeisk barnelitteratur, og da først og fremst i lys av tradisjonen etter de tyske filantropene. Ser vi barnebladet i en større sammenheng med dens forbilder i skillingsmagasintradisjonen, og da særlig Skilling-Magazin og Penny Magazine som i dette kapittelet, kan vi se hvordan de illustrerte ukebladene i Norge og ellers i Europa var viktige forutsetninger for den importvirksomheten som kjennetegnet Billed-Magazin for Børn: De

20 Søk på «billed-magazin», «billedmagazin», «billed-magasin» og «billedmagasin» i NBs digitale avisarkiv gir til sammen 37 unike treff på Billed-Magazin for Børn i norske aviser i årene 1837–1839. Av disse er de aller fleste salgsannonser fra Guldberg & Dzwonkowski. Med unntak av tre averter i Bergens Adressecontoirs Efterretninger (12. og 26. juli og 9. september 1837) og én i Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger (18. september 1838) nevnes bladet i de Christiania-baserte avisene Den Constitutionelle og Christiania Intelligenssedler, men først og fremst i Morgenbladet.

326


utgjør modellen for hvordan barnebladet er utformet og lagt opp, og mye av stoffet er hentet herfra. Skilling-Magazin og Penny Magazine rettet seg mot et allment publikum, og til grunn for magasinene lå det, foruten åpenbare kommersielle interesser, en ambisjon om å spre kunnskap gjennom verbaltekst og bilder. En lignende ambisjon er tydelig i Billed-Magazin for Børn, som med sin rimelige utsalgspris kan forstås som et forsøk på å tilgjengeliggjøre kunnskap om denne verden i ord og bilde for 1830-årenes norske barnelesere.

327


Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Nasjonalbiblioteket, Brevs. 50. Brev til C.A. Guldberg.

periodika Billed-Magazin for Børn, 1838–1839. Christiania: Guldberg & Dzwonkowski. Norsk Penning-Magazin: Et Skrift til Oplysning, Underholdning og nyttige Kunds­ kabers Udbredelse, 1834, 1836. Christiania: H. T. Winthers Forlag. The Penny Magazine of the Society for the Diffusion of Useful Knowledge, 1836. London: Charles Knight. Skilling-Magazin: Til Udbredelse af almennyttige Kundskaber, 1835, 1838. Christiania: Guldberg & Dzwonkowski.

Sekundærlitteratur Anderson, Patricia. 1991. The Printed Image and the Transformation of Popular Culture, 1790–1860. Oxford: Clarendon Press. Bennett, Scott. 1984. «The Editorial Character and Readership of ‘The Penny Magazine’: An Analysis.» Victorian Periodicals Review 17:121–141. Birkeland, Tone, Gunvor Risa og Karin Beate Vold. 2018. Norsk barnelitteraturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget. Bjerring-Hansen, Jens. 2015. Ludvig Holberg på bogmarkedet: Studier i Peder Paars og den litterære kultur i 1700- og 1800-tallet. København: Det kongelige Bibliotek / Museum Tusculanums forlag. Daae, Aagaat. 1921. «Den norske Huusven» og «Lars Ingier». Særtryk av Edda 14:305–316. Dahl, Gina. 2011. Books in Early Modern Norway. Leiden: Brill. Dawson, Janis. 1996. «The Origins of Nineteenth Century Juvenile Periodicals: ‘The Young Gentleman’s and Lady’s Magazine’ (1799–1800) and Its Predecessors.» Victorian Periodicals Review 3:216–241. Dawson, Janis. 1998. «Trade and Plumb-Cake in Lilliput: The Origins of Juvenile Consumerism and Early English Children’s Periodicals.» Children’s Literature in Education 4:175–198.

328


Sekundærlitteratur

Frøland, Aleks. 1974. Dansk boghandels historie 1482 til 1945. Med et kapitel om bogen i oldtid og middelalder. København: Gyldendal. Grenby, M.O. 2011. The Child Reader, 1700–1840. Cambridge: Cambridge University Press. Grey, Jill E. 1970. «The Lilliputian Magazine – A Pioneering Periodical?» Journal of Librarianship 2:107–115. Hagemann, Sonja. 1965. Barnelitteratur i Norge inntil 1850. Oslo: Aschehoug. Heiestad, Sigurd. 1945. Bildet i boken. Fra illustrasjonskunstens barndom i Norge. Oslo: Halvorsens Bokhandel og Antikvariat. Helleve, Eirik. 2012. Skrinet med det rare i: Norsk barneblad 125 år. Oslo: Norsk Barneblads forlag. Johannessen, Finn Erhard. 1997. Alltid underveis: Postverkets historie gjennom 350 år: 1647–1920. Bind 1. Oslo: Posten/Elanders forlag. Just, Carl. 1969. «Fabritius & sønner 1844–1944.» I Fabritius & sønner. Institusjonen Scheibler: i Gutenbergs tjeneste gjennom 125 år, red. Carl Just og Øivind Seip Berggrav, 9–171. Oslo: Fabritius & sønner. Moe, Jørgen og Peter Chr. Asbjørnsen. 1838. Nor, En Billedbog for den norske Ungdom: indeholdende: Store og gode Handlinger af Nordmænd, norske Folkesagn og Eventyr. Christiania: Guldberg & Dzwonkowski. Nøding, Aina. 2007. «Vittige kameleoner. Litterære tekster i norske adresseaviser, 1763–1769.» Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo. Spufford, Margaret. 1981. Small Books and Pleasant Histories. Popular Fiction and its Readership in Seventeenth-Century England. Cambridge: Cambridge University Press. Stensrud, Iver Tangen. 2018. «The magazine and the city: Architecture, urban life and the illustrated press in nineteenth-century Christiania.» Doktorgradsavhandling, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Tveterås, Harald L. 1950. Den norske bokhandels historie 1: Forlag og bokhandel inntil 1850. Oslo: Cappelen. Tveterås, Harald L. 1979. I pakt med tiden: Cappelen gjennom 150 år: 1825–1879. Oslo: Cappelen. Twyman, Michael. 1970. Printing 1770–1970: An illustrated history of its development and uses in England. London: Eyre & Spottiswoode. Økland, Einar. 1981. «Norske barneblad.» I Den norske barnelitteraturen gjennom 200 år. Lesebøker, barneblad, bøker, tegneserier, red. Tordis Ørjasæter, Halldis Leirpoll, Jo Lie, Gunvor Risa og Einar Økland, 86–134. Oslo: Cappelen.

329


Del 3. Forhandlinger om identitet, utgivelser og offentlighet


13. De usminkede sannhetenes forsvar Peter Frederik Suhms publikasjonsstrategier og offentlighetsidealer under det dansk-norske eneveldet Ellen Krefting

Etter å ha holdt seg med en av de strengeste sensurlovgivningene i verden innførte Danmark-Norge i 1770 som det aller første landet full, ubetinget skrive- og trykkefrihet. Trykkefrihetsreskriptet av 14. september 1770 gikk enda lenger enn den svenske trykkefrihetsforordningen fra 1766, som ikke var like betingelsesløs når det gjaldt trykkefrihet, men som til gjengjeld var resultat av en langvarig debatt i og utenfor riksdagen, og som også nedfelte borgernes rett til offentlig innsyn i myndighetenes dokumenter. Bak det plutselige, radikale trykkefrihetsreskriptet i Danmark-Norge sto kong Christian 7.s tyske livlege, Johann Friedrich Struensee (1737–1772), som i løpet av 1770 hadde overtatt den reelle makten i det eneveldige dobbeltmonarkiet med en diktatorisk reformiver. Reskriptet som ble utstedt i kongens navn, slo fast at forhåndssensuren av bøker og skrifter hindret «Sandheds upartiske Undersøgning» og mulighetene for «at angribe Misbruge og lægge Fordomme for Dagen». Bøkenes og meningenes makt skulle nå få virke fritt, i sannhetens, avsløringens og den allmenne opplysningens tjeneste. Som kjent skulle denne makten raskt ramme Struensee selv. Privatlivet hans ble vrengt og karakteren svartmalt i den nye, nådeløse offentligheten. Våren 1772 ble han henrettet for majestetsfornærmelse. På dette tidspunktet var Peter Frederik Suhm (1728–1798) for lengst kjent som forfatter, publisist og historiker i både den danske og den norske delen av tvillingriket. Han hadde manøvrert innenfor sen332


sursystemets trange rammer i mange år. Men med etableringen av trykkefriheten gikk publikasjonstakten opp. Han var blant de aller mest produktive pamflettskribentene under den såkalte trykkefrihetsperioden mellom 1770 og 1773 og framsto som både en uhyre regimekritisk og folkelig publisist innenfor de nye rammene.1 Han skulle fortsette å utfordre de varierende publisistiske vilkårene også etter at den korte trykkefrihetsperioden var over i 1773. I 1765 var Suhm kommet tilbake til hjembyen København etter 14 år i Trondheim, der han blant annet hadde bidratt til stiftelsen av Det Trondhjemske Selskab i 1760, som få år etter fikk navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han hadde vært aktiv bidragsyter til selskapets skriftserie, og bak utgivernavnet Philaletho publiserte han mellom 1761 og 1765 et av de aller første allmenntidsskriftene med blandet innhold i Norge, Tronhiemske Samlinger, beregnet på et ikke-lærd publikum. Da han returnerte til København, hadde han med seg en allerede betydelig samling av historiske dokumenter og nyere internasjonale og danske utgivelser, mange av dem lett og kortfattelig presentert i spaltene kalt «Gode nye Bøgger» og «Dårlige nye Bøgger» fra Tronhiemske Samlinger.2 Takket være formuen til Karen Angell, som han hadde giftet seg med i Trondheim, kunne Suhm fortsette å vie livet sitt fullstendig til arbeidet som historiker, samler og uavhengig publisist under de skiftende trykkefrihetsbetingelsene etter 1773. Dette samtidig som han sto makten nær (og særlig nøt enkedronning Juliane Maries tillit) og ble tildelt ærerike titler som hoffjunker, kammerherre og ikke minst kongelig historiograf,

1 Innrammingen av trykkefriheten som epoke, som strakte seg fra september 1770 til september 1773, kan tilskrives dikteren og boksamleren Bolle Willum Luxdorphs Samling af Trykkefriheds-skrifter fra disse tre årene, som senere ble utgitt i 45 bind. Det ble også utgitt en løpende bibliografi fra 1771 til 1773 under tittelen Fortegnelse over alle de Skrifter, som siden Trykkefriheden er udkomne. Se Langen 2018, 67–68 og Horstbøll 2002. Allerede i oktober 1771 hadde trykkefriheten fått en begrensning i kravet om at alle trykksaker skulle ha et ansvarlig opphav, enten det var forfatter, trykker eller forlegger. Fra 20. oktober 1773 fikk politiet mulighet til å straffe utgivere for omtale av rykter eller forhold som angikk staten eller regjeringen. Forhåndssensuren ble imidlertid ikke gjeninnført. 2 Ifølge Bruun (1898, 74), var det Benjamin Dass og Jacob Langebek som hjalp Suhm med innkjøpet av nyutkomne bøker og av bøker på auksjoner både i København og i utlandet, som så ble sendt med skip til Trondheim.

333


uten at dette syntes å legge særlige begrensninger på hans virksomhet som en slags fri intellektuell. Resultatet var et formidabelt og mangefasettert bidrag til bøkenes historie i Danmark-Norge.

Det første vitenskapsselskapet i Norge ble stiftet i Trondheim i 1760 etter initiativ fra blant andre P.F. Suhm, som også utga tidsskriftet Tronhiemske Samlinger (1761–1765). Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap flyttet i 1786 inn i Katedralskolen, den store bygningen til høyre i bildet. (Foto: NTNU)

Suhm var en produktiv historiker, forfatter og frittenkende publisist innenfor en lang rekke sjangre og formater: Han skrev tidsriktige dialoger og djerve politiske pamfletter, aforismer («blandete tanker»), biografiske portretter og bokanmeldelser, lærebøker i historie og en rekke såkalte «nordiske fortællinger» (historiske noveller), en liten politisk roman i tillegg til det ufullførte storverket Historie af Danmark fram til år 1400 på totalt 14 bind (siste bind publisert i 1828, 30 år etter hans død). Hans øvrige Samlede Skrifter ble utgitt i 16 bind (1788–1799). I tillegg var Suhm også en betydelig samler av både historiske manu­ skripter og nyere bokutgivelser fra inn- og utland. Han sørget for at mange av de historiske kildeskriftene han skaffet seg, ble publisert i en serie med tittelen Samlinger til den Danske Historie, som utkom mellom 1779 og 1784, og Nye Samlinger fra 1792 til 1795. Samlingen hans av trykte bøker var enorm. Da han i 1796, to år før han døde, solgte samlingen til kong Frederik 6. (etter avslag på hans eget ønske om å 334


selge den til et foreslått nytt norsk universitet), ble den anslått til rundt 100 000 bind (Nyerup 1798, 127). Om anslaget stemmer, kunne den sammenlignes med de aller største private boksamlingene i Europa på dette tidspunktet. Allerede i 1775 ble den åpnet for allmennheten, «til Publici Afbetjening», noen dager i uken. Dette var nesten 20 år før Det Kongelige Bibliotek ble åpnet for offentligheten i 1793 (Bruhns 2004, 168). Det finnes ingen bevarte kataloger over samlingen, men Suhms bibliotekar og senere biograf, Rasmus Nyerup, skriver at biblioteket i tillegg til klassiske forfattere, historiske og teologiske verk, naturhistorie, reiseskildringer og skjønnlitteratur, inneholdt nesten alt av nyere danske utgivelser (Nyerup 1798, 127). Det er fortsatt lett å se spor av denne bredden i det norske Nasjonalbibliotekets samlinger. Da Det Kongelige Bibliotek i København overførte sine dubletter til det nyopprettede norske universitetet i Christiania fra 1811, som dermed ble grunnstammen i Universitetsbiblioteket, var en god del av dem fra Suhms samling, med hans signatur eller ex libris.3 P.F. Suhms private boksamling omfattet nærmere 100 000 bind og kan ha vært blant de største i Europa på slutten av 1700-tallet. (Foto: Nasjonal­ biblioteket)

3 Ca. 30 000 dubletter ble sendt til Universitetsbiblioteket i Oslo fra Det Kongelige Bibliotek i København i 1811 (Nielsen 1960, 533). For en undersøkelse og diskusjon av hvor mange av bøkene i grunnstammen til det nye norske universitetsbiblioteket som faktisk kom fra Suhms samling, se Elisabeth S. Eide 2011. Mesteparten av dublettsamlingen er i dag overført til Nasjonalbiblioteket etter at Universitetsbiblioteket ble utskilt i 1999.

335


Det er altså mange grunner til at det er interessant å løfte fram Suhm som en av de sentrale enkeltaktørene i det vi kan kalle for den dansk-­ norske bokhistorien før 1850. Han er dessuten en aktør som det er fruktbart å studere ved hjelp av nyere bokhistoriske forskningsperspektiver, som gjerne ser både publisist og publikasjon innenfor større kommunikasjonskretsløp som omfatter teksters tilblivelse og produksjon, men også sirkulasjon og innflytelse, og som tar hensyn til de politiske, juridiske, økonomiske og kulturelle rammebetingelsene (Darnton 2003; Raven 2018). Det er åpenbart at Suhms samlingsvirksomhet og publisistiske aktiviteter bare kan forstås i lys av det sene eneveldets bredere publiseringskontekst. Men samtidig er Suhms boklige aktiviteter selv en nøkkel til forståelsen av denne konteksten. Han er en case som understreker både dens transmediale og transnasjonale karakter: Suhm importerte utgivelser fra hele Europa, som han presenterte kort og konsist for norske og danske lesere. I tillegg eksperimenterte han med etablerte internasjonale sjangre, gjerne ved å oversette både innhold og former til en lokal dansk-norsk språklig og kulturell kontekst. Ved hjelp av Suhm får vi altså øye på hvordan lokale, nasjonale og internasjonale interesser sammen virket inn på utviklingen av bokmarked, lesning, intellektuelt liv og politisk debatt i de siste 50 årene av Danmark-Norges eksistens. Han avslører et repressivt og samtidig produktivt forhold mellom eneveldig sensur, religion, økonomi, opplysningsideer og publisistisk virksomhet i denne perioden. Og ikke minst gir Suhm oss innblikk i det sene 1700-tallets forestillinger og idealer om trykkefrihet og offentlighet. Det er nettopp disse forestillingene og idealene jeg vil fokusere på i dette kapittelet. Snarere enn å ta utgangspunkt i den objektive publiseringskonteksten vil jeg vende blikket mot Suhms egne konstruksjoner og ideer om publiseringskontekst og offentlighet, slik disse kan leses i utvalgte tekster. Jeg vil sette de formulerte ideene i sammenheng med hans faktiske publiseringsstrategier, altså de mer eller mindre bevisste grepene han benyttet for å gjøre egen, men også andres, informasjon og kunnskap

336


tilgjengelig for offentligheten.4 Som vi skal se, omfatter Suhms offentlighetsideal tanken om at borgernes kunnskaper og kritiske meninger skal kunne sirkulere fritt og bryne seg på hverandre, i sannhetens tjeneste. Men vel så viktig er hans radikale tanker om offentlighet som åpenhet og innsyn, knyttet til både private og økonomiske forhold som angikk statens styringsevne og beslutningsgrunnlag. Tanke- og trykkefrihet, i teori og praksis Suhm var absolutt ingen tilhenger av «Struensees tid», som han kalte perioden fra 1770 til 1772. Han støttet kuppet og arrestasjonen av den tyske livlegen 17. januar 1772, anført av hans mer konservative historikervenn Ove Høegh-Guldberg (1731–1808). Men samtidig var Suhm en av dem som benyttet trykkefriheten som Struensee hadde innført, til å formidle noen av sine mest radikale ideer og refsende politiske betraktninger. Blant annet brukte han den til å forsvare nettopp trykkefriheten, eller skrivefriheten, som han også gjerne kalte det. Både tanke- og trykkefrihet hadde vært et tema i Danmark-Norge gjennom store deler av det eneveldige 1700-tallet. Holberg hadde argumentert for toleranse, trosfrihet og (begrenset) trykkefrihet, mens nye publisister kjempet for en utvidelse av trykkefriheten med sine tidsskriftutgivelser særlig fra 1740-årene av (Krefting 2014, 2015). I siste halvdel av 1700-tallet finner vi markante forsvar for trykkefrihet også blant politiske teoretikere som forsvarte eneveldet, slik som blant andre Jens Schielderup Sneedorff (1724–1764), en av de tidlige bidragsyterne til det historikeren Jens Arup Seip kalte «teorien om det opinionsstyrte eneveldet» (Seip 1958). Suhm var strengt tatt ingen politisk teoretiker, men han var heller ingen forsvarer av eneveldet som styreform. For ham syntes trykkefriheten å være et essensielt element i det begrensete, konstitusjonelle monarkiet han drømte om, men vanskelig kunne

4 En fruktbar diskusjon av nødvendigheten av å kombinere studier av objektive, kontekstuelle betingelser og subjektive strategier og konstruksjoner i bokhistoriske tilnærminger til enkeltaktører finnes i Rem 2002, 19–24.

3 37


skrive fritt om, til tross for sin framstående og relativt frie posisjon innenfor den politisk-kulturelle eliten. For trykkefrihetens åpning for trykksaker med politisk innhold gjorde samtidig politikk til et minefelt i offentligheten. Måneden etter Struensees fall, mens trykkefriheten fortsatt gjaldt, publiserte Suhm et åpent Brev til Kongen. Der framviste han ikke bare en dypt kritisk vurdering av den tyske opplysningslegen og hans illegitime maktran, men formulerte også en rekke råd til kongen, som tiltales med «Du», om hvordan han burde forvalte sin enevoldsmakt på best mulig måte, blant annet ved å bruke det danske språket, sette ned lovgivningstempoet, sikre en stabil økonomisk politikk, fordele skattebyrdene mer rettferdig i befolkningen og lytte til Norges ønsker.5 Det dristige brevet kom i flere utgaver, i en rekke oversettelser og fikk mye oppmerksomhet og ble hyppig kommentert over hele Europa, ikke minst i Norge (Nyerup 1798, 57–66; Bruun 1898, 121–123; Stjernfelt forventet 2020). Men det fikk også krass kritikk. Så når Suhm følger opp sitt politiske engasjement og sin dom over Struensee-tiden i pamfletten Et skrift under Titel: Til mine Landsmænd og Medborgere de Danske, Norske og Holstenere (oktober 1772), velger han anonymitet. Tidligere hadde Suhm ivrig benyttet seg av både anonymitet og pseudonymer, først og fremst som en lek med roller og masker som var typisk for tiden. Men nå er det mye som tyder på at hans valg av anonymitet er politisk motivert.6 I teksten vektlegges Struensee-regimets «usømmelige frihed og utukt» som bidro til at «Riget var vanæret». Men uansett hvor skjendige forholdene var, må de fram i lyset, understreker Suhm her. Sannheten kan være ubehagelig, men er aldri skadelig, derfor må også de minst

5 Under kuppnatten mellom 16. og 17. januar hadde Suhm skriblet ned et forslag til en ny ­ forfatning med begrenset, konstitusjonelt monarki på en papirlapp som han ga til Ove Høegh-Guldberg, den framtidige stats- og geheimekabinettsekretæren. Til Suhms store skuffelse avviste Guldberg raskt hele forslaget. Vennskapet dem imellom var over. Forslaget ble først trykt etter Suhms død, i Rasmus Nyerups Suhmiana i 1799. Nyerup fikk alvorlig trøbbel med sensurmyndighetene for denne publikasjonen, som kom ut nettopp i en periode da de relativt vide trykkefrihetsrammene brått ble innskrenket. Se Bruun 1898 og Christensen 2014. 6 Om den generelle politiseringen av den allerede utbredte bruken av anonymitet i Danmark-­ Norge under trykkefriheten, se Horstbøll 2010, 147–161.

338


ærefulle forhold være noe man må «tale offentligen» om (Suhm 1772, 5, 7). Blant de positive resultatene av Struensee-perioden trekkes da også trykkefriheten fram, som Suhm betrakter som et ubetinget gode. Ikke ulikt Voltaire i hans offentlige hyllest til trykkefrihetsreskriptet skriver Suhm her om trykkefriheten at den styrker tankefriheten og vitenskapene, og den legger alle sannheter åpent fram i dagen; «og hvi skulde retsindige og kloge Mænd frygte for at deres Opførsel bliver offentligen undersøgt, ja dadlet, naar en Struensee ej haver frygtet derfor; nej, saadan nedrig og fejg Tanke kan ikke komme opp i ædle Gemytter» (Suhm 1772, 26–27).7 Hederlige borgere har ingenting å tape, men alt å vinne, på at selv de mest private ting løftes fram og blir gjenstand for offentlig undersøkelse. Suhm uttrykte seg dypt kritisk til eneveldet som styreform, blant annet i Brev til Kongen, som ble publisert måneden etter Struensees fall i 1772. (Foto: Det Kongelige Bibliotek, København)

7 Voltaires hyllest ble utgitt, først på fransk, deretter i en dansk oversettelse i 1771 som finnes i 1. rekke, bind 20, i Luxdorphske samlinger.

339


Dette følger opp en hyllest til «Skrive-friheden» som Suhm hadde kommet med allerede i en tekst som ble publisert i første bind av den københavnske oppfølgeren til Tronhiemske Samlinger, som også hadde tittelen Samlinger, i 1771: Endelig er den forønskte Dag fremkommet, den Tid jeg saa meget haver længtes efter, at enhver kan skrive hvad han tænker, at Baand og Lænker ei mere ligge på Forstanden, at enhver kan vise sig saadan, som han er. En priselig Gierning af vor allernaadigste Konge, en Gierning, som man maae haabe, at han holder stivt over, da den er hans egen Gierning; at han for de gode Skrifter, de gode Tanker, som den vil frembringe for Lyset, seer igjennem Fingre med de onde, de slette; thi Forfølgelse for Skrifter, som end kunde have fortient det, er det samme som Forbud at skrive; det var at nedrive med den ene Haand, hvad man opbyggede med den anden; den var at qvæle Genierne, og ved Frygt at giøre Hænderne stive, og Hiernerne sløve. […] England viser ogsaa, at Imodsigelse imod Sandhederne haver ikkun tient til at sætte dem i et større Lys. De slette Skrifter forsvinde desuden af sig selv; de gode blive evig ved (Suhm VI 1790, 429-30).

Dårlige så vel som gode skrifter, den enkeltes tanker og meninger bør få se dagens lys, ifølge Suhm her. England har vist at det er sannheten som tjener på det. Publikum opplyser seg selv i den frie trykkoffentligheten, synes han å mene. Dessuten, uten en danskspråklig trykt offentlighet kan det ikke dannes en egen nasjonal karakter, og kongen vil gå glipp av undersåttenes gode råd. For hva er «glædeligere for sande Patrioter, end den Forestilling, at deres sandrue og frimodigen sagde Tanker trænge ind til Thronen selv, hvor Sandheden ellers saa sielden kan fratræde, og belønnes af en Landsfader, der med Omhue overveier og sætter de nyttige Forslag i Værk» (Suhm VI 1790, 429–434). Et begrep om en offentlig opinion, i betydningen av en forestilling om en samlet, allmenn røst eller mer eller mindre klart uttalt folkemening, som i tillegg kunne gi legitimitet til eneveldet og kongens beslutninger,

340


kan ikke skjelnes i disse tidlige tekstene til Suhm.8 Det er den enkelte patriots nyttige råd som kan komme kongen til gode gjennom trykk­ offentligheten. Betydningen av en fri, trykt offentlighet og mulighetene for en bred utveksling av kunnskaper og meninger på dansk hadde likevel vært et tema en stund i Suhms forfatterskap. «Skrivesygen» som bredte om seg også i tvillingriket, selv i Trondheim, ble muntert behandlet i «Samtale mellem Christian og Eberhard», publisert i Tronhiemske Samlinger i 1763 (Suhm 1763, 139–149). Mer prinsipiell var han i første del av «Forsøg til Udkast af Videnskabernes Historie», som han fikk publisert i det Trondhjemske Selskabs Skrifter i 1761, der han hevdet at Frihed i at tænke og skrive maa tillades. Al Lyst, alt Mod, al Tænke-kraft betages Menneskene, saasnart de mærke, at et draget Sværd i en Spindel-Væv hænger over deres Hoveder. Onde Skrifter, tilstaar jeg, hæmmes vel noenlunde paa saadan Maade, men gode kvæles ogsaa. Intet Principium er rigtigere end at lade Klinten voxe tilligemed Hveden (sitert etter Bruun 1898, 66).

Men argumentene hans ble gradvis skarpere og mer politiske, og Suhm var nødt til å ytre seg mer varsomt i den nye politiske konteksten og sensursituasjonen etter 1773. Perioden mellom 1773 og Guldbergs fall i 1784 var preget av svært trange rammer for trykkoffentligheten. I 1774 kommer Euphron. En Fortælling, en liten politisk såkalt statsroman, som ble trykt i to ulike versjoner, begge anonymt. Den ene av de to versjonene inneholdt 41 regjeringsregler, som vismannen Euphron presenterer for romanens kong Sapor. Reglene utgjør et radikalt forfatningsutkast som skulle gi folket innflytelse både i lovgivende og utøvende makt, som kan sammenlignes med Rousseaus forslag til forfat-

8 I Teorien om det opinionsstyrte eneveldet (1956) viser Jens Arup Seip hvordan ulike dansk-norske statstenkere formulerte ideen om «en permanent virkende folkevilje» og om det «opinionsstyrte enevelde», ved å henvise blant annet til «den oplyste Verdens almindelige Censur» (J.S. Sneedorff), «den offentlige røst» og «Publici Domme» (A. Schytte), «Publikums Røst» (Rothe), «Nationens Mening» (Schønheyder) og «den almindelige Villies Yttring igjennem Pressen» (Collett). Se Seip 1956, 17–18.

341


ninger for Korsika og Polen. Her opptrer også prinsippet om at den enkelte borger må ha «Frihed at tænke, tale og skrive som han vil», framstilt nærmest som en menneskerett. Den utvidete versjonen kom i tyske og franske oversettelser, men på dansk sirkulerte den bare blant Suhms innerste vennekrets. Suhm fryktet politimesterens ettersensur: «Vi ere og blive desværre dog et Folk af Slaver, og næppe have vi været større Slaver end nu», forklarer han i et brev til en venn (Bruun 1898, 142). Riktignok visste Københavns intellektuelle og politiske miljøer, inkludert stats- og geheimekabinettsekretær Ove Høegh-Guldberg, hvem som sto bak Euphron med de radikale regjeringsreglene, uten at det fikk konsekvenser for Suhm.9 Men den doble publikasjonen er en indikasjon på hans høyst bevisste navigering innenfor eneveldets nye sensursituasjon. Fra slutten av 1780-årene, da trykkefrihetsbetingelsene var blitt romsligere etter kuppet mot Guldbergregimet, startet Suhm utgivelsen av sine Samtlige Skrifter. Her dukker Euphron opp i tredje bind fra 1789, i sin fullstendige utgave. I bind 13 og 14 finner vi også hans «Blandede Tanker», som inneholder en mengde betraktninger over tanke- og trykkefrihet. Her er ikke bare nytteargumenter for ytringsfriheten som hadde dominert så langt, men også menneskerettighetsargumentet, som for alvor spredte seg etter revolusjonsutbruddene i Amerika og i Frankrike, blitt tydeligere. Suhm skriver blant annet at «Ligesaa nødvendig, som Mad og Drikke er for det physiske Menneske, saa er Skrivefrihed for det moralske» (Suhm XIII 1794, 37). Han hevder at «Religion og Tænkefrihed haver Mennesket ei af Naade, men af en fuldkommen medfød, vedhængende og umistelig Ret. At handle herimot, er

9 I 1783 sendte Suhm et eksemplar av den fullstendige versjonen til Johan Bülow, som da var huslærer for kronprins Frederik, og som viste prinsen boken. Se Bruun 1898, 143–144. Flere historikere mener at nettopp regjeringsreglene kan ha inspirert statskuppet mot Guldberg-regimet som kronprins Frederik sto i spissen for året etter. Se Christensen 2014, 407. En grundig analyse av Suhms bemerkelsesverdig radikale politiske holdninger, særlig fra det demokratiske forfatningsnotatet han leverte til Guldberg på selve kuppdagen mot Struensee 17. januar 1771 og til og med Euphron som sirkulerte i to versjoner to år senere, kommer i Stjernfelt (forventet 2020). Jeg takker Frederik Stjernfelt for å ha delt sitt pågående arbeid om Suhm som trykkefrihetsskribent med meg.

342


Vold og Tyrannie» (Suhm XIV 1798, 232), og «Trykke-Frihed … er inhærent ved Menneskets Natur, og alt hvad som skeer derimot, er Usurpation» (Suhm XIV 1798, 254). Og «Det er latterligt at ville med Magt dæmpe Tænke-frihed, naar den vildfarer; den dæmpes kun ved rigtigere Oplysning og Tanker. Her udrette Bøger mere en tusinde Kanoner. Disse synes maaskee snart at udrette det, men de udrette intet; Bøger virke langsomt, men sikkert» (Suhm XIII 1794, 30). Til tross for disse radikale argumentene for trykkefriheten og bøkenes makt synes Suhm å være ferdig med å formulere målrettede politiske tekster i 1780- og 1790-årene. Den siste teksten han skrev med et høyst politisk sensitivt innhold, ble aldri publisert i Suhms levetid og heller ikke i Nyerups samling av mindre Suhm-skrifter i Suhmiana fra 1799. Den forble upublisert helt fram til 1918. I Suhms manuskript er tittelen «En Del hemmelige Efterretninger om de Danske Konger efter Souveraineteten». Upubliserte hemmeligheter Manuskriptet, som fikk tittelen Hemmelige efterretninger om de danske konger efter souveraineteten i trykt form i 1918, er Suhms nedtegnelser om Danmark-Norges politiske historie fra 1660, som avsluttes med den avsatte dronning Caroline Mathildes død i Hannover i Tyskland i 1775. Ifølge Suhm selv bygger de delvis på egne «øyenvitneskildringer», delvis på det han har hørt fra «troverdige Personer», som gjerne hadde vært de kongeliges fortrolige eller øyenvitner (slik som blant andre hans egen far og en rekke andre navngitte personer som hadde tilgang til fortrolig informasjon fra maktens innerste sirkler). Han understreker at det ikke er en historie som er basert på løse rykter eller sladder. Men samtidig er det ingen tradisjonell politisk historie om eneveldets utvikling historikeren Suhm skriver her. Han behandler «Ting, som ei findes i trykte Bøger og som til dels ei kan findes der, i det mindste i saadanne, som trykkes heri Landet, og hvilke derover vilde med Tiden komme i Forglemmelse» (Suhm 1918, 7). For snarere enn å løfte fram aktørenes og hendelsenes offentlige utside er det aktørenes og hendelsenes private, skjulte dimensjoner det rettes oppmerksomhet mot, og som forfatteren mener representerer de bakenforliggende og virkelige 343


historiske årsakene; kongene og dronningenes (og deres fortroliges) moralske karakter og «sindelav» (som kunne handle om drikkfeldighet, vellyst, «uforlignelighed» og «barnlighed», for eksempel), men også deres kroppslige svakheter og tilbøyeligheter, ikke minst på seksualitetens område. Det er dette som må forklare «vor nærværende slette tilstand» (Suhm 1918, 16). Høydepunktet – eller lavmålet, om vi skal tro Suhm – kommer med Christian 7. og Struensee-perioden, som også blir mest detaljert behandlet. Men eneveldet har vært mer eller mindre i forfall helt siden 1660, og dette tilskriver Suhm i stor grad disse «skjulte», historiske faktorene. Og han legger dårlig skjul på at det er eneveldet som politisk system, der suverenens makt er personlig og arvelig, som gir enkeltpersonenes sinnelag, kropper og seksualitet så stor og skadelig betydning for politikken. Både tittelen og innholdet i teksten viser at Suhm her helt bevisst skriver seg inn i en sjanger han kjente fra sin lesning av europeisk litteratur og historieskriving. Sjangeren «hemmelig historie» hadde vært utbredt særlig i Frankrike og England siden slutten av 1600-tallet, etter at den senantikke historikeren Prokopios’ Anekdota, den uoffisielle og skandaløse historien om keiser Justinian og keiserinne Theodoras private utskeielser og maktmisbruk fra 500-tallet, ble oversatt til engelsk som The secret history of the court of the emperor Justinian i 1674.10 Dyneløftingen og koplingen mellom sex, kjønn og makt i Prokopios’ tekst ble raskt overført til de ulike europeiske samtidskontekstene og ble altså, ikke overraskende, en enormt populær sjanger. Grensene mellom spekulativ fiksjon, politisk intervensjon og ønsket om sanne historiske avsløringer kunne være flytende innenfor sjangeren. Men forfatterne av «anekdoter» og «hemmelige historier» spilte på erkjennelsen i samtiden av at historieskriving alltid er perspektivert: Én ting er hvordan tingene ser ut i offentligheten, i dagslys, på overflaten – slik den humanistiske historieskrivingstradisjonen beskrev den, med sin vekt på rasjonelle motiver og effektiviteten til politiske og militære

10 For framstilling av sjangeren «hemmelig historie» og plasseringen av Suhms tekst innenfor denne, se Krefting 2017a og 2017b.

344


ledere. Historien kunne se ganske annerledes ut når man hadde tilgang til et annet perspektiv, et kikkhull inn til de indre, private gemakkene, og – ikke minst – når man fokuserte på de skjulte, lyssky og gjerne irrasjonelle motivene og indre beveggrunnene. En del «hemmelige historier» sirkulerte bare som manuskripter, men selv i et enevelde med streng sensurlovgivning som Frankrike ble overraskende mange trykt og solgt (illegalt) i store opplag.11 Enten de enkelte utgivelsene trakk mot ren erotisk hoffsladder eller alternativ, politisk historieskriving, er det mulig å hevde at sjangeren svarte på et av eneveldenes grunnleggende styringsprinsipper, nemlig hemmelighold (Krefting 2017a). Hemmeligholdet som var så viktig for eneveldets maktfundament, hadde en svakhet: Det inviterte til avsløringer. Mange av de hemmelige historiene handlet om avsløring i nærmest bokstavelig forstand, om å dra sløret av dette som kongen og statsmakten bevisst holdt hemmelig, eller beskyttet fra offentlighetens lys: ikke bare de lysskye soveromsrelasjonene, men også de hemmelige samtalene, sammensvergelsene, avtalene, de uoffisielle forbundene og traktatene. Hemmelige historier bygget gjerne på og refererte til hemmelige etterretninger og fortrolig informasjon fra personer som selv sto makten nær. Sjangeren pekte på både den eneveldige maktutøvelsens og den representative offentlighetens irrasjonelle grunnlag, og framhevet særlig dens manglende åpenhet: De hemmelige historiene kunne spille på undersåttenes bekymring for hva man ikke visste, og bidro antagelig til å styrke ikke bare ideen om begrenset konstitusjonelt monarki – med mindre vilkårlig og personlig maktutøvelse – men også idealene om en friere og mer åpen politisk offentlighet. Grunnene til at «En del Efterretninger om de Danske Konger

11 På Robert Darntons liste over illegale bestselgere i det før-revolusjonære Frankrike figurerer for eksempel Anecdotes sur la Comtesse de Barry (1775) på andreplass (Darnton 1995, 63). Vi finner flere tekster av typen anekdoter og hemmelige historier på flere språk i biblioteket til Drejers klub, oppført i Bogsamling i Klubben opprettet i November 1775, Ved slutningen af aaret 1792, slik som blant annet Geheime Hof und Staats-Geschichte des Königreichs Danemark. Von dem Marquis Ludwig d’Yves. Zeiten nach der Struenseeischen Revolution, Germanien 1790. Den historiske verdien til mange av disse tekstene regnes som liten, underholdningsverdien desto større.

345


efter Souveraineteten» ikke kunne offentliggjøres i Suhms egen tid, synes opplagte med tanke på de grensene sensurlovgivningen (og hemmeligholdet som styringsprinsipp i eneveldet) satte for offentlige ytringer, enda så fleksibelt lovverket kunne praktiseres i perioder, særlig etter kuppet i 1784. Teksten utfordret offentlighetens grenser, både mot det som ble regnet som privatsaker, og mot det som ble regnet som statshemmeligheter under eneveldet. Suhms tekst inneholder elementer som åpenbart støtte mot de offisielle og uoffisielle toleransegrensene for regime- og systemkritikk, samt for personlig sjikane og ærekrenkelse mot både øvrighet, geistlighet og allminnelige undersåtter. Og ikke minst var nok nedtegnelsene langt over toleransegrensen for hva som kunne regnes som sømmelig å sette på trykk, ikke minst fordi store deler av teksten handlet om kongefamiliens mest private liv, deres kropper og seksualliv.12 Selv om Suhm i denne teksten står på den rette siden av Struensee-regimet, så gir han en skisse til en politisk samtidshistorie fra 1660 til 1775 som er full av avslørende og krenkende opplysninger, anekdoter og karakterskildringer av navngitte, aristokratiske og kongelige personer. Det dreier seg om injurierende påstander om seksuelle utskeielser og tilkortkommenheter, kombinert med maktutøvelse – og maktmisbruk. Men skal vi ta Suhms ideer om ytringsfrihet og offentlighet på alvor, hans tanker om at selv de mest usømmelige og vanærende opplysningene om private forhold bør kunne legges åpent fram i dagen for å tjene sannheten, så kan vi ikke se bort fra at han kan ha håpet at fortellingen før eller senere kunne trykkes, slik det til slutt gikk med Prokopios’ Anekdota. Det vil i så fall styrke mistanken om at Suhm opererte med et begrep om offentlighet som ikke svarer helt til den haber-

12 Mange av de pikante detaljene fra maktens indre liv som beskrives i Suhms «Hemmelige Efterretninger», var høyst sannsynlig kjent i mange sirkler, selv om de ikke var offentlige i streng forstand. At mange av dem også opptrer i andre tekster fra samtiden (som i historier om Frederik 5. og Christian 7.), inkludert i Charlotte Dorothea Biehls Historiske Breve (formulert til Johan Bülow, kronprinsens huslærer, men publisert først i 1865, i Historisk tidsskrift), vitner om det. For en diskusjon av Biehl som memorialist eller samtidshistoriker, se Sebastian Olden-Jørgensen, 2018.

346


masianske idealtypen vi har så lett for å lete etter i 1700-tallets verden, den borgerlige, resonnerende offentligheten (Habermas 1991 [1971]). Snarere enn å forstå offentlighet hovedsakelig som et møtested, en plattform for kritisk meningsbryting og utveksling av rasjonelle argumenter mellom private, autonome borgere, i skriftlig eller muntlig form, eller som organ for opinionsdannelse, kan det synes som om Suhms offentlighetsbegrep vel så mye dreier seg om framlegging av rå fakta, om publisering av informasjon gjennom trykkpressen, altså om et bredt og radikalt offentlighetsprinsipp, rett og slett. Åpenhetsdimensjonen ved begrepet offentlighet (jf. öffentlich på tysk), som ikke fanges inn av det engelske og franske public/publique, synes altså å stå uhyre sentralt hos Suhm. Et slikt offentlighetsideal basert på åpenhet og transparens gjennom trykkpressen kan forklare en annen dimensjon ved Suhms publiseringsstrategi, nemlig hans iver etter å publisere ikke bare viktige, fortrolige opplysninger han selv var i besittelse av, men også andres informasjon som han mente trengte og fortjente offentlighetens lys og undersøkelse. Historiske kildetekster og økonomisk informasjon Allerede under årene i Trondheim begynte Suhm å samle historiske dokumenter til sin Danmarkshistorie «fra de eldste tider». Inspirert av sin venn, tidens fremste historiker og senere geheimearkivar Jacob Langebek (1710–1775), var han opptatt av kildekritikk og også det å la historiske kildeskrifter «komme for Lyset» for allmennheten, for «at tjene publico med det, man veed og har observeret», som Langebek formulerte det i et brev til Suhm (Bruun 1898, 241).13 Langebek sto bak opprettelsen av Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Histo-

13 Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie og Sprog ble opprettet av Jacob Langebek i 1745. Et kongelig reskript av 1747 ga selskapet tillatelse til å utgi skrifter uten forhåndssensur, en tillatelse som snart også omfattet skrifter som ble utgitt av selskapets medlemmer i eget navn (Bruun 1898, 56). Dette sensurfritaket bekrefter at sensuren, og dermed også offentligheten i Danmark-Norge var differensiert: det gjaldt helt andre regler for tekster som sirkulerte blant lærde enn for dem som henvendte seg til et bredere, dansk publikum (se Krefting 2015).

3 47


rie og Sprog i 1745, som straks begynte å utgi historiske kildeskrifter i kvartalspublikasjonen Danske Magazin (1745–1753).14 Både samling og utgivelse av historiske dokumenter, gjerne med kommentarer, var en viktig del av antikvarers kunnskapspraksis over hele Europa, og for en historiker som Langebek, som tilhørte den antikvariske skolen (i motsetning til blant andre Holberg), var det å utgi monumentale kildesamlinger på latin like viktig som å skrive Danmarks historie på dansk (Damsholt 1992, 69). Suhm fulgte Langebek i tanken om at historiske manuskripter måtte bli offentlig tilgjengelige for flere enn historikerne selv (selv om dette publico som Langebek refererer til, i praksis var begrenset til latinkyndige), og utga selv avskrifter av islandske håndskrifter i seks påkostede bind mellom 1774 og 1778. Mellom 1779 og 1795 initierte og støttet han Bertil Christian Sandvig og deretter Rasmus Nyerups utgivelser i totalt seks bind av Samlinger til den Danske Historie / Nye Samlinger til den Danske Historie med flere kildeskrifter fra sin egen samling (Bruun 1898, 236-238). Denne gangen innlemmet han kilder fra de oldenburgske kongers tid, altså nyere dansk historie. Blant de varierte og hovedsakelig danskspråklige kildene til denne nyere delen av dansk historie som finnes her, kan man i bind to fra 1793 etter blant annet «Stifteforretningen efter Ole Worm» (med lister over blant annet hans gullmynter, dyner og bøker) og en rekke regnskap under tittelen «Bidrag til Kundskab om Fabrik- og Manufaktur-Væsenet i Danmark» lese «Aftryk af de Udeladte Kapitler og enkelte Steder i Frid. Lütkens Oeconomiske Tanker til høiere Eftertanke» (Suhm 1793, 65–90), som omhandler import og eksport ved Øresundstollen. Som det framgår av den korte innledningen til Suhm, dreier dette «Bidraget» seg om kapitler som forhåndssensuren hadde fjernet

14 Langebeks omfattende samling av såkalte diplomatiske verk inneholdt avskrifter av brev og ulike typer av dokumenter, slik som skjøter, dommer, traktater osv. fra middelalderen som han hadde reist Skandinavia rundt for å finne, mens «Scriptores-samlingen» – som også ble publisert fra 1772 – inneholdt andre uutgitte gamle skrifter som ga informasjon til Danmarks historie i middelalderen (se Bruun 1898, 218−219). Det fjerde bindet ble utgitt av Suhm etter at Langebek døde i 1775.

348


fra Frederik Lütkens Oekonomiske Tanker til høiere Efter-Tanke, som ble publisert mellom 1756 og 1761. Lütken (1698–1784) var en tidligere sjøoffiser som hadde falt i kongens unåde, og som ble kontrollør ved Øresunds Toldkammer i Helsingør. I skriftserien uttaler Lütken seg relativt fritt om en rekke økonomiske spørsmål blant annet knyttet til nasjonal verdiskapning og beskatning. Han argumenterer også sterkt for selve muligheten til å skrive offentlig om ubehagelige sider ved den økonomiske situasjonen i Danmark-Norge. Han oppfordrer til allmenn offentliggjøring av statistisk kunnskap om handelsbalanse basert på import og eksport ved tollstedene. Åpen informasjon om slike forhold kunne imidlertid være svært politisk sensitiv, ikke bare fordi de angikk statens politiske beslutninger, men også fordi det kunne gjøre det mulig å spore tjenestemenns pengestrømmer innenfor eneveldet. I forhåndssensuren ble da også hele kapitler fra Lütkens publikasjon fjernet, og bare overskriftene sto igjen. At Suhm flere år etter valgte å offentliggjøre de sensurerte delene av Lütkens skrift, som inneholdt sensitivt statistisk materiale, er ikke tilfeldig, da Suhm i lengre tid hadde argumentert for større åpenhet og offentlig innsyn i økonomiske forhold i eneveldet. At han var en forsvarer av frihandel innenlands, hadde Suhm vist allerede i avhandlingen «Om Oekonomien» i Tronhiemske Samlinger (Suhm 1763). I lovtalen over «Skrive-friheden» fra 1771 presenterte han i tillegg en rekke forslag som angikk en fri offentliggjøring av handelsog finanssaker. Suhm skriver at de økonomiske forholdene i landet er blevne holdte som Helligdomme og skjulte Liggende fæ iblandt os. Det var derfor nyttigt, om i vore offentlige Tidender blev aarligen indrykket tilforladelige Udtog af alle vore Stæders Told-Bøger, saavel over ind- og som udgaaende Varer, saa og at de Fortegnelser bleve udgivne, som ere indløbne over alle Indvaanernes Antal og Tilstand i alle Kongens Riger og Lande og at herefter paalidelige Lister bleve udgivne over alle Døde, Fødte, Ægteviede, af begge Kjøn, Antallet af alle Haandværker etc. grundede paa bemeldte Lister, saa at man kunde see Af- og Tilgangen i alle Nærings-Veje (Suhm VI 1790, 432).

Enda mer direkte og konkret var Suhm i den lille teksten som kom i 1772, Om Danmarks og Norges Tilstand i Henseende til Handelen, der 3 49


han etterlyste innsyn i tollbøkene, som han anser som «Stats-Thermometere»: «men disse ere altid blevne holdte hemmelige for os, hvilket alene er nok for at tilkjendegive, at det ej maa være ret fat med os i denne Post, og at Handelen ej maa falde ud til vor Fordel» (sitert etter Bruun 1898, 137). Han understreker dette poenget ved å gjengi en lang rekke statistiske opplysninger og tall hentet fra tollbøker som han hadde fått tak i, som viser at det sto dårlig til med handelen i Danmark. Det han krever, er altså offentlig innsyn og åpenhet rundt den delen av statens politiske beslutningsgrunnlag som eneveldet eksplisitt hadde ment måtte holdes skjult for undersåttene. I likhet med ytringer om kongens høyhet og regjering var ytringer om økonomi strengt forbudt i henhold til den Danske og Norske Lov fra 1683/1687. Kunnskap om landets ressurser var nødvendig for eneveldet, men som Jacob Maliks’ forskning har vist, gikk informasjonsstrømmen angående praktiske og økonomiske forhold i Danmark-Norge hovedsakelig én vei; nedenfra og opp. Fra 1730-årene syntes sentralmyndighetene i København å innlede en mer systematisk innhenting av lokal kunnskap som kunne ha relevans for den økonomiske utviklingen, om for eksempel topografi og næringsforhold, befolkningsvekst og handelsbalanse (Maliks 2017, 336–337). Et høydepunkt i denne utviklingen var kongens invitasjon til hele befolkningen i 1755 om å sende inn tekster som inneholdt informasjon av økonomisk og praktisk interesse. Det resulterte i tidsskriftet Danmarks og Norges Oeconomiske Magazin som ble publisert fra 1757, redigert av tidligere bergensbiskop og nå prokansler ved universitetet i København, Erik Pontoppidan. Invitasjonen og tidsskriftet representerte en grunnleggende endring i holdningen til ytringer og debatt om økonomiske forhold i eneveldet, ja, i offentlighetsvilkårene i det hele tatt, ifølge Maliks (2017, 340–341). For det førte raskt til at også andre publikasjoner som omhandlet økonomiske forhold, plutselig fikk trykketillatelse, slik som skriftserien til Lütken, som likevel ble rammet av forhåndssensuren. Ifølge sensorens senere forklaring var årsaken at det forfatteren presenterte her, var mer enn økonomiske sannheter, det lignet vurdering og kritikk av statens politikk, som jo var strengt forbudt (Maliks 2017, 341–342). I løpet av 1760-årene skal myndighetenes interesse for undersåttenes kunnskap 350


og råd i økonomiske spørsmål imidlertid ha blitt svekket. Statlig initiativ for offentlige utvekslinger omkring økonomiske forhold tok seg opp igjen etter kuppet i 1784, da finansplanen for hvordan man skulle redusere statsgjelden ble offentliggjort i 1785, og beslutningen også kom om å trykke den danske landbokommisjonens forhandlinger sommeren 1786 (Evju 2014, 152). Men som vi allerede har sett, var Suhm blant de frie skribentene som holdt kravet om offentlig kunnskap om økonomiske og statistiske forhold levende, blant annet ved å publisere de sensurerte statistikkene til Lütken i 1793. På dette tidspunktet var også tiden moden. På bakgrunn av folketellingen i 1787 hadde fullmektig i rentekammeret, Frederik Thaarup, publisert en Kort Vejledning til det danske Monarkis Statistik (1790), og han fulgte opp med Materialier til det danske Monarkis Statistik (1791−1794). Allmenn offentliggjøring av både demografisk statistikk og statsfinanser var også et bredere europeisk fenomen. I Frankrike hadde det vært store diskusjoner om offentliggjøring av nasjonens økonomi de to siste tiårene før revolusjonsutbruddet, som tilspisset seg etter at finansminister Jacques Necker i 1781 publiserte sitt statsregnskap, Compte rendu au roy, der han ga publikum innsyn i grunnlaget for statens finansielle tilstand og blant annet viste hvordan kongen brukte ti ganger så mye penger på å finansiere sin bror som på å holde sykehusene gående (Necker 2005 [1781]). Det var denne debatten som virkelig gjorde regnskap til en uunngåelig del av moderne politikk i Europa, har Jacob Soll hevdet (Soll 2014, 132). Også i Sverige under «Frihetstiden» hadde statsøkonomiens plass i offentligheten vært et stridstema. Som i Frankrike og Danmark-Norge var økonomiske forhold i utgangspunktet omgitt med såkalt sekretesse i Sverige, selv etter at stenderriksdagen begrenset eneveldet i 1720. Noen kontroversielle økonomiske tekster slapp imidlertid gjennom sensuren allerede fra 1720-årene, knyttet til uenigheter mellom de to partiene om statsfinansene og kravet om offentlig innsyn i for eksempel rettsforhandlinger. Dette hadde bred støtte gjennom hele frihets­ tiden. I 1760-årene nådde de økonomiske problemene et høydepunkt, samtidig som rikets økonomiske tilstand ble lagt åpent fram for all-

3 51


mennheten.15 Den åpenbart begredelige tilstanden til statens økonomi utløste et krav fra stendene både om prinsipiell åpenhet om statens virksomhet og om frihet til å trykke informasjon som befant seg i arkivene. Trykkefrihet og kontroll over statens økonomi ble to sider av samme sak (Nygren 2016, 196). Dette var bakgrunnen for at offentlighetsprinsippet ble like viktig som trykkefriheten i den svenske trykkefrihetsforordningen av 1766 (som bare varte fram til Gustav IIIs statskupp i 1772). Forordningen lempet altså ikke bare på forhåndssensuren i Sverige, men handlet om borgernes rett til innsyn i riksdagsmennenes virksomhet og beslutningsgrunnlag og deres rett til å offentlig trykke protokollene fra riksdagsforhandlinger, og fra domstolenes og statsforvaltningens arbeid.16 Norge fikk først offentlighetsprinsippet inn i lovverket i 1970. Hos Suhm sto ikke desto mindre åpenhet, innsyn og offentlighet sentralt i tenkningen hans omkring sannhet og framskritt innenfor vitenskap, historie og ikke minst politikk.17 Og det er en bred offentlighetstenkning som åpenbart også ligger til grunn for hans egen mangfoldige og utfordrende publiseringspraksis. Det finnes langt fra noe klart formulert offentlighetsprinsipp i Suhms tekster, slik som hos ideologene bak trykkefrihetsforordningen av 1766 i Sverige. Men som vi har sett, snakket Suhm om nødvendigheten av å «tale offentligen» om selv de mest nedrige og private ting, når de angikk statens maktutøvelse. Han var opptatt av at alt som angikk staten og politikken, måtte være gjenstand for «offentlig undersøgelse», og at alle sannheter måtte

15 Allerede i 1749 ble Tabellverket etablert, en forløper for det som nå heter Statistiska centralbyrån i Sverige, som systematisk innhentet nyttig informasjon om samfunnet og økonomien som politisk beslutningsgrunnlag (Nygren 2016, 176–177). 16 Til tross for sensuren ble det allerede i 1755 innledet en praksis med å publisere nyheter fra riksdagen i periodisk form. Riksdags-Tidningar ble utgitt jevnlig fra dette året. Se Skuncke 2016, 112. 17 Noen kommentarer fra Suhms samtidige kan bekrefte dette. Baden skriver om Suhms publicspirit (Bruun 1898, 130). Ifølge Suhms bibliotekar og første biograf Rasmus Nyerup skal Suhm ha vært nær å få jobben som sekretær i statsrådet etter Struensees fall i 1772, men ministrene hadde satt seg imot, fordi de ikke ville «faa deres forhandlinger protokollerede» (Nyerup 1798, 109). Reverdil skal ha kalt Suhm en «fanatique» når det gjaldt publisitet (Bruun 1898, 134–135).

352


settes i et «større Lys» gjennom trykkpressen. Også hos Suhm kan det synes som trykkefrihet i stor grad handlet om innsynsrett i statsmaktens politikkgrunnlag, til fellesskapets nytte. Fri meningsutveksling sto sentralt i Suhms offentlighetsbegrep, men enda viktigere var det å fritt kunne legge sannhetene fram i lyset, slik at de kunne tale sin egen sak. Selv de usminkede og uskjønne sannhetene fortjente offentlighetens gransking.

353


Kilder og litteratur Primærmateriale

Suhm, Peter Frederik. 1761–1765. Tronhiemske Samlinger. Trondheim: Winding. Suhm, Peter Frederik. 1772. Et skrift under Titel: Til mine Landsmænd og Med­ borgere de Danske, Norske og Holstenere. København. Suhm, Peter Frederik. 1793. Nye Samlinger til den Danske Historie, bd. 2. København: S. Poulsens Forlag. Suhm, Peter Frederik. 1788–1799. Kammerherre og Kongelig Historiographus Peter Friderich Suhms samlede Skrifter, 16 bind. Kiøbenhavn: S. Poulsens forlag. Suhm, Peter Frederik. 1918. Hemmelige efterretninger om de danske konger efter souveraineteten. Utgitt og med innledning ved Julius Clausen. København: Særtryk av Vor Fortid.

Sekundærlitteratur

Bruhns, Svend. 2004. Bibliografiens historie i Danmark, 1700- og 1800-tallet. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag. Bruun, Chr. 1898. Peter Frederik Suhm, 18. oktober 1728 – 7. september 1798: levnetsbeskrivelse. København: Gad. Christensen, Dan Chr. 2014. «P.F. Suhm som kritiker af det dansk-norske enevælde 1771–1774.» I Kritikk før 1814, redigert av Eivind Tjønneland, 393−412. Oslo: Dreyers forlag. Damsholt, Torben 1992. «Den nationale magtstat 1560–1760.» I Danmarks historie bind 10. Historiens historie, 53−104. København: Gyldendal. Darnton, Robert. 1995. The forbidden best-sellers of pre-revolutionary France. New York: Norton. Darnton, Robert. 2003. «Hva er bøkenes historie?» I Bokhistorie, redigert av Tore Rem, 43-70. Oslo: Gyldendal. Eide, Elisabeth S. 2011. «Grunnstammen i Universitetsbiblioteket ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Myter, realiteter og spørsmål om bøkene i Universitetsbiblioteket, 1811–17.» I Opplysning, vitenskap og nasjon. Bidrag til norsk bibliotekshistorie, redigert av Ruth Hemstad, 113−136. Oslo: Novus Forlag. Evju, Håkon. 2014. «‘Skrivefrihedens rigsdag’. Patriotisme, trykkefrihet og politisk deltakelse under det sene eneveldet.» I Politisk kompetanse. Grunnlovas borgar 1814–2014, redigert av Nils Rune Langeland, 143−167. Oslo: Pax forlag.

354


Sekundærlitteratur

Habermas, Jürgen. 1991 [1971]. Borgerlig offentlighet: dens fremvekst og forfall. Henimot en teori om det borgerlige samfunn. Oversatt fra tysk til norsk av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten og Jon Øien. Oslo: Gyldendal. Horstbøll, Henrik. 2002. «Luxdorph’s Press Freedom Writings: Before the Fall of Struensee in Early 1770s Denmark-Norway.» The European Legacy 7(1):61−77. Horstbøll, Henrik. 2010. «Anonymiteten, trykkefriheden og forfatterrollens forandring i 1700-tallets Danmark.» Lychnos:147-160. Krefting, Ellen, Aina Nøding og Mona Ringvej. 2014. En pokkers skrivesyke. 1700-tallets dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet. Oslo: Scandinavian Academic Press. Krefting, Ellen. 2015. «The urge to write. Spectator journalists negotiating freedom of the press in Denmark-Norway.» I Eighteenth century Periodicals as Agents of Change, redigert av Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej, 153−171. Leiden: Brill Academic Publishers. Krefting, Ellen. 2017 a. «Konger uten klær. Hemmelige historier som eneveldigkritisk sjanger.» Arr idéhistorisk tidsskrift (1):3−18. Krefting, Ellen. 2017 b. «Enevelde, offentlighet og Peter Frederik Suhms hemmeligheter.» I Eneveldet før undergangen. Politisk kultur i Norge 1660–1814, redigert av Knut Dørum og Trond Bjerkås, 385−411. Oslo: Scandinavian Academic Press. Langen, Ulrik. 2018. «‘Kragen ved nok vad Soe den skal ride paa’. Fruentimmer-Tidenden og Trykkefrihedstidens første debat.» Temp – tidsskrift for historie (17):67−88. Maliks, Jacob. 2017. «Tankens autonomi. Om den politiske transformasjonen fra en representativ til en borgerlig offentlighetsform i Danmark-Norge 1755–1764.» I Enevelde før undergangen. Politisk kultur i Norge 1660–1814, redigert av Knut Dørum og Trond Bjerkås, 325−352. Oslo: Scandinavian Academic Press. Nielsen, Helge. 1960. Folkebibliotekernes forgængere. København: Danmarks biblioteksforening. Necker, Jacques. 2005 [1781]. Compte rendu au roy. Geneve: Slatkine Reprints. Nyerup, Rasmus. 1798. Udsigt over Peter Frederich Suhms Levnet og Skrifter. København: Poulsens forlag. Nyerup, Rasmus. 1799. Suhmiana. København. Nygren, Rolf. 2016. «TF 1766 i sin historiska och rättsliga kontext.» I Fritt ord 250 år.Tryckfrihet och offentlighet i Sverige och Finland – ett levande arv från 1766, redigert av Bertil Wennberg og Kristina Örtenhed, 167−204. Stockholm: Sveriges riksdag. Olden-Jørgensen, Sebastian. 2018. «En fortidshistoriker og en samtidshistoriker. Ludvig Holberg og Charlotte Dorothea Biehl.» Temp – tidsskrift for historie (17):50−66.

355


Sekundærlitteratur

Raven, James. 2018. What is the History of the Book. Cambdridge: Polity. Rem, Tore. 2002. Forfatterens strategier. Alexander Kielland og hans krets. Oslo: Universitetsforlaget. Seip, Jens Arup. 1958. Teorien om det opinionsstyrte enevelde. Oslo: Universitets­ forlaget. Skuncke, Marie-Christine. 2016. «Tryckfriheten i riksdagen 1760–62 och 1765– 66.» I Fritt Ord 250 år.Tryckfrihet och offentlighet i Sverige och Finland – ett levande arv från 1766, redigert av Bertil Wennberg og Kristina Örtenhed, 109−144. Stockholm: Sveriges riksdag. Soll, Jacob. 2014. The Reckoning. Financial Accountability and the Rise and Fall of Nations. New York: Basic Books. Stjernfelt, Frederik. Forventet 2020. «P.F. Suhm. Radikal demokrat og trykkefrihedens forkæmper.» I Trykkefrihedstiden 1770–73, redigert av Henrik Horstbøll, Ulrik Langen og Frederik Stjernfelt. København: Gyldendal.

356


14. Fedrelandskjærlighet i oversettelse Ove Mallings Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere Anne Eriksen

Boken Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere kom ut første gang i 1777. To år tidligere hadde Ove Høegh-Guldberg satt i gang en stor latinskolereform der fedrelandskjærlighet og historie skulle inn i leseundervisningen sammen med dansk morsmålsopplæring, som ble et eget fag. Ove Malling (1747–1829), som var en personlig venn av Høegh-Guldberg, fikk i oppdrag å utforme en lesebok som kunne brukes på alle disse feltene (Hansen 1992, 567). Boken er en samling fortellinger fra det dansk-norske rikets historie. Den ble raskt en bestselger og kom ut i en lang rekke opplag frem til midten av 1800-tallet (Jørgensen 1897). En nyere bokhistorisk utgave kom i 1992, utstyrt med et fyldig etterskrift av Erik Hansen og en omfattende biografi over Mallings kilder (Hansen 1992). Store og gode Handlinger nådde et stort publikum og fikk lesere langt utenfor de latinskolene den opprinnelig var skrevet for. Mallings bok ble populær og alminnelig folkelesning, og mange av fortellingene i boken kom til å bli elementer i et kulturelt fellesgods i de to rikene (Hansen 1992; Eriksen 1999, 2010 og 2017). Store og gode Handlinger ble dessuten oversatt til tysk (1779), fransk (1794) og engelsk (1807). Det er disse oversettelsene av Mallings bok som skal undersøkes nærmere her. En oversettelse av et verk betyr at noen – vanligvis en annen enn forfatteren selv – setter seg fore å gjøre det tilgjengelig for et større og 3 57


annet publikum enn det opprinnelig var rettet inn mot. På den måten gis verket økt rekkevidde og potensielt flere lesere. Prinsipielt sett skal den oversatte boken være den «samme» som originalen. Hvor store friheter dette i praksis gir oversetteren, har likevel variert historisk og til dels vært betydelig (Stockhorst 2010; Nøding 2018, 198–197). Materielt og fysisk sett er oversettelsen uansett, på samme måte som enhver nyutgivelse, en ny og annen bok, som kan se helt annerledes ut enn originalen. Derfor er oversettelser interessante fra et bokhistorisk perspektiv. De er ikke bare indikasjoner på at et verk har sirkulert, men konkrete materialiseringer av denne sirkulasjonen. I en diskusjon om reproduksjoner og kopier av billedkunst argumenterer Bruno Latour og Adam Lowe for at et bilde som ikke blir gjenstand for kopiering, knapt nok kan kalles en original. Det er kopieringen som skaper originalen, hevder de. Den viser at bildet tilskrives verdi og mening, at det vekker interesse. Kopiene representerer kunstverkets fruktbarhet, dets avkom og genealogi. I stedet for kopiering vil Latour og Lowe derfor heller snakke om copia i betydning overflod og rikdom. Et ofte kopiert eller reprodusert kunstverk er et cornucopia eller overflødighetshorn (Latour og Lowe 2011). En «kopi» av en bok ledsages ikke av den samme mistanken om forfalskning som ofte hefter ved gjengivelse av billedkunst, og på norsk omtales den snarere som et eksemplar. For bokhistoriske undersøkelser kan Latour og Lowes argumenter derimot gi nyttige perspektiver. På samme måte som kunstverkets reproduksjoner og kopier er nyutgivelser, er oversettelser og bearbeidelser vitnesbyrd om verkets fruktbarhet og evne til å skape etterkommere. Med Latour og Lowes begreper kan et slikt mangfold sees som en del av verkets bane (trajectory) eller livsløp. De senere utgivelsene kan sees som et slektstre, der hver enkelt har sine kjennetegn og sitt eget liv, men samtidig defineres og holdes sammen gjennom genealogiske forhold (Latour og Lowe 2011, 6). I et slikt perspektiv kan også Mallings bok betraktes som et veritabelt overflødighetshorn. Dens betydning i andre medier, de jevnlige nyutgavene og oversettelsene til andre språk, forteller om verkets vitalitet og reproduksjonsevne. Samtidig har hver oversettelse sin egen historie. Før disse etterkommerne på andre språk skal presenteres, er det imidlertid 358


nødvendig å komme nærmere inn på originalen, altså Mallings bok og omstendighetene omkring den. Helstatspolitikk og fedrelandskjærlighet Den patriotiske leseboken Store og gode Handlinger ble til i situasjonen som oppsto i riket etter Struensees fall i 1772 (Hansen 1992, 571, se også Ellen Kreftings kapittel i denne boken). Ove Høegh-Guldberg, geheimekabinettsekretær og landets kanskje mektigste mann i denne perioden, satte mye inn på å begrense europeisk og spesielt tysk innflytelse i riket gjennom en utvikling av en helstatspolitikk. Sentrale redskaper for dette var både skolereformen fra 1775 og forordningen om indfødsret for embetsmenn året etter. Forordningen ga rikets egne borgere fortrinnsrett til statlige embeter og var samtidig en viktig del av grunnen til at skolereformen la stor vekt på opplæring i dansk morsmål og fedrelandshistorie. Konglomeratstaten omfattet mange ulike språkgrupper, men statens og embetsverkets språk skulle være dansk. Unntaket var hertugdømmene Slesvig og Holstein, der tysk ble brukt. Skolenes oppgave var å utdanne patriotiske og kompetente fremtidige embetsmenn og å bidra til å holde det flernasjonale og fleretniske riket sammen som én enhet. Forordningen trakk klare grenser mellom dem som tilhørte riket gjennom indfødsret, og dem som kom utenfra, mens skolereformens fremheving av morsmål, fedrelandskjærlighet og -historie kan sees som uttrykk for denne politikkens kulturelle program. Nasjonal, etnisk og språklig variasjon innenfor det sammensatte riket ble tonet ned til fordel for en fremheving av det som var felles og likt. Innenfor helstatspolitikkens rammer ble patriotisme definert som kjærlighet til staten og kongen og som tilslutning til eneveldets kontraktstenkning. Fyrsten forpliktet seg til omsorg for det felles beste, og folket på sin side til lydighet. For den enkelte medførte dette rettigheter som borger, og samtidig plikter overfor det fellesskapet man var del av (Damsholt 2000). Mallings bok formidlet dette budskapet gjennom historiske fortellinger om borgernes og kongenes dyder og gode handlinger, og kan sees som uttrykk for den «kulten» av borgerdyd som den britiske historikeren Simon Schama mener at kjennetegner perioden (Schama 1989, xv). Omhyggelig sørget Malling for at hvert enkelt 3 59


kapittel inneholdt fortellinger fra alle rikets deler og for en stor del også inkluderte aktører fra ulike samfunnsgrupper. Han fremhevet dess­ uten sterkt at idealene og de gode egenskapene gjaldt for alle lag av folket og over hele riket. Gjennom underholdende fortellinger holdt i et enkelt språk, formidlet han på denne måten sentrale politiske ideer til store grupper av lesere langt utenfor eliten og de lærdes kretser. Boken er ikke organisert kronologisk, men delt inn i det Malling selv kaller «Classer», som utgjøres av de forskjellige egenskapene og dydene. Det viktigste forbildet var den romerske forfatteren Valerius Maximus fra første århundre e.Kr. Gjennom mange hundre år hadde europeiske skolegutter lest hans samling av eksemplariske historiske fortellinger, Factorum ac dictorum memorabilium libri IX, («Ni bøker om minneverdige handlinger og utsagn»), først og fremst fra romersk historie. Malling understreker imidlertid at fedrelandskjærlighet lærer man aller best av egne, hjemlige historier. Hvordan ble dette videreført i oversettelser til andre språk? Kunne Mallings historiske fortellinger eksporteres og internasjonaliseres, og kunne danskers, nordmenns og holsteineres store og gode handlinger også ha noe å si for personer utenfor riket? På hvilken måte representerer oversettelsene av boken også oversatt patriotisme? Den historiske situasjonen i riket skapte et viktig skille mellom oversettelse til tysk og til andre europeiske språk. Tysk var i praksis et av det danske rikets egne språk. Landet hadde store tyskspråklige grupper, ikke bare i Slesvig og Holstein, men blant annet også i København. Her fantes tyske arbeidere og handelsfolk, tjenestefolk og tysktalende jøder. Tysk språk ble dessuten brukt i hæren, i den militære utdannelsen og i Tyske Kancelli. Mange lover og forordninger kom også i tysk versjon. En rekke embets- og adelsmenn var dessuten av tysk slekt (Winge 1991). Helstatstenkningen og forordningen om indfødsret politiserte disse forholdene. Målet for politikken var ikke å angripe det språklige mangfoldet i seg selv, og den nye lovgivningen var ikke rettet mot rikets egne tysktalende borgere. Hensikten var å begrense mulighetene for at tysktalende med tilhørighet utenfor riket fikk innflytelse i statsforvaltningen.

360


Flensburg, Leipzig og København – to tyske oversettelser i 1779 Mallings bok kom på tysk allerede i 1779. To ulike oversettelser så dagens lys dette året, en anonym og en med et tittelblad der Werner H.F. Abrahamson oppgis som oversetter. Abrahamson (1744–1812) var en sentral figur i dansk litterær offentlighet og en produktiv forfatter, kritiker og oversetter. Hans vide interessefelt strakte seg fra norrønt språk til pedagogikk og militær historie. Abrahamson var født i Slesvig og hadde tysk som morsmål. Som ganske ung ble han sendt til Landkadetakademiet i København. Her foregikk all undervisning på tysk, og bruken av dansk var strengt forbudt. I sin tid på akademiet gjennomgikk imidlertid Abrahamson en form for «nasjonal vekkelse» (Sørensen 1887, 69). Han lærte seg et feilfritt dansk på kort tid og fortsatte deretter med norrønt slik at han kunne lese sagalitteraturen på originalspråket. Da den militære undervisningen gjennomgikk en omfattende reform, ble Abrahamson fra 1771 ansatt som lærer i språk og geografi ved den nyopprettede Artilleriskolen. Senere ble han også lærer i «de skønne videnskaber» på det reformerte Landkadetakademiet. Han insisterte på å bruke dansk i all undervisning. I tillegg var han aktiv som kritiker, oversetter og litterat. Han studerte danske oldtidsminner, og sammen med Knud L. Rahbek og Rasmus Nyerup samlet han danske middelalderviser. Han var en flittig bidragsyter til mange av tidens tidsskrifter, blant annet Minerva og Borgervennen. Som kritiker bidro han blant annet til Kritisk Journal og Kritisk Tilskuer (Nøding 2018). I 1775 var han en av stifterne av Det danske Litte­ratur-Selskab. Han ble dessuten en høyt rangert frimurer. Abrahamson og Malling var nesten jevngamle og tilhørte de samme litterære og religiøse sirklene i København. Det var altså langt fra noen fremmed eller utenforstående som sto bak oversettelsen av Malling til tysk. Snarere er det noe paradoksalt i at en dedikert dansk «konvertitt» valgte å påta seg dette arbeidet. Abrahamsons kjærlighet til dansk språk og kultur var sterk, og både som lærer og pedagog, som oldtidsgransker og i sitt kritiske og litterære virke, var frigjøringen fra tysk dominans et sentralt anliggende for ham. Så hvorfor ville han oversette Mallings bok til tysk? Svaret gir 3 61


han selv i oversettelsens korte fortale. Der sier han: «Jeg har oversatt dette verket fordi jeg ville gjøre mitt for å bidra til at mitt fedrelands ære ble utbredt også utenfor dets grenser. La dette være nok sagt om mine beveggrunner» (Abrahamson i Malling 1779a, ix, oversatt her).1 Abrahamsons tyske oversettelse var i to bind. Tittelsiden presenterer både Mallings og Abrahamsons navn. (Foto: Nasjonal­ biblioteket)

1 «Ich habe dies Werk übersetzt, weil ich wünschte dass Meinige dazu beyzutragen, dass die Ehre mines Vaterlandes ausserhalb desselben verbreitet würde. Dies sey genug gesagt von dem Beweggrunde, warum ich übersetzte.»

362


Verket er forsynt med en dedikasjon til enkedronning Juliane, også hun av tysk avstamning. Som sjangeren krevde, er dronningen og hennes byrd omtalt i blomstrende vendinger, det samme er kjærligheten mellom kongehus og folk, der den danske patriotismen utmerker seg fremfor andre nasjoner, ifølge Abrahamson. Sammenlignet med andre samtidige dedikasjoner er teksten kort og nøktern. Abrahamsons litt bastante erklæringer levner ingen tvil om hva han anså som sitt eget fedreland, folk, språk og historie: det danske. Samtidig presenteres oversettelsen i seg selv som en patriotisk handling. Abrahamsons oversettelse bar tittelen Große und gute Handlungen einiger Dänen, Norweger und Holsteiner, gesammelt von Ove Malling, og ble publisert i to bind. Christian Gottlob Proft var forlegger, og både København og Leipzig er anført som utgiversteder. Proft hadde på denne tiden tittelen privilegert universitetsforlegger, og skal ha hatt et omfattende internasjonalt nettverk, med særlig gode forbindelser til bokmarkedene i Leipzig og Frankfurt (Frøland 1982, 536). Det kunne altså være grunn til å håpe på en viss internasjonal distribusjon. Samme år, i 1779, kom det også en annen tysk utgave av Mallings bok. Med tittelen Große und gute Handlungen der Dänen, Norweger und Holsteiner skiller den seg lite fra Abrahamsons, men denne oversettelsen er bare i ett bind. Tittelsiden forteller at den fås i Kortensche Buchhandlung i Leipzig og Flensburg. Flensburg var på denne tiden fortsatt en dansk by, slik at begge oversettelsene står i det samme spennet mellom et dansk og et tysk utgiversted. På samme måten som Abrahamsons oversettelse har denne utgaven også Mallings navn på tittelsiden. Oversetterens navn oppgis derimot ikke, og boken har heller ingen dedikasjon. Fortalen er et kort referat av Mallings egen, der oversetteren sier at han eller hun har trukket ut det som er mest interessant for utenlandske lesere: Fortellingene er viktige, de er sannferdige og hendelsene bevitnet av andre, og endelig er fremstillingen slik at fortellingene skal være forståelige for barn og ikke kjede de voksne. Denne stilen har oversetteren forsøkt å videreføre (Malling 1779b, 2). Boken er altså fortsatt tiltenkt et ungdommelig publikum selv om den ikke lenger nødvendigvis var ment som skolebok. 363


Den anonyme oversettelsen til tysk kom ut samme ĂĽr som Abrahamsons. Den var kun i ett bind, og Mallings navn figurerer alene pĂĽ omslaget. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

364


Tidsskriftet til Det Danske Litteratur-Selskab, Almindelig Dansk Litteratur-Journal, som Abrahamson selv var hovedredaktør for, brakte en omtale av hans egen oversettelse. Her sies det at Mallings verk allerede er så godt kjent at det ikke behøves nærmere beskrivelser, men den anonyme anmelderen benytter muligheten til å publisere en kommentar fra Abrahamson selv: Venstresiden av hvert oppslag i boken har fått sidetittelen «Anekdoten berühmten Däner». Dette skyldes trykkeren, skriver Abrahamson, som understreker at uttrykket anekdote slett ikke er i samsvar med hans egen intensjon (Almindelig Dansk Litteratur-Journal 1779, 543). I tidsskriftet Nye Kritisk Journal ble de to tyske oversettelsene gjenstand for en fyldig sammenlignende anmeldelse. Den københavnske forleggeren har nemlig «tilforhandlet sig» en del av det flensburgske opplaget, skriver anmelderen, slik at begge oversettelsene nå er å få kjøpt i hovedstaden. En sammenligning vil derfor være en nyttig veiledning for interesserte kunder. Betegnelsene «den københavnske» og «den flensborgske» tilsier at heller ikke denne anmelderen kjente begge oversetternes identitet. I den følgende vurderingen er det like fullt den anonyme utgaven som kommer best ut, mens Abrahamson kritiseres for å ha vært så opptatt av en ordrett oversettelse at språket er blitt unødvendig stivt og fremmed (Nye Kritisk Journal 1779, 379). For å belegge synspunktene anføres det lengre sitater fra begge oversettelsene, hentet fra Mallings beskrivelse av fedrelandskjærlighet: Vi haabe dette Stykke skal være tilstrækkeligt til at bestyrke vor Dom: at den flensborgske Oversættelse er friere, men tydskere; den kiøbenhavnske ordrettere, men mere tvungen; begge roesværdige og skikkede til at udbrede vore Landsmænds Dyder og Gierninger hos vore Naboer (Nye Kritisk Journal 1779, 381).

Noe av årsaken til at den anonyme oversettelsen bare var i ett bind, lå i tynnere papir og mindre typer, men friheten i oversettelsen er også medvirkende. Der Abrahamson hadde vært ordrett og pinlig nøyaktig i gjengivelsen, var den anonyme tyske oversettelsen i langt større grad en gjenfortelling.

365


Med Leipzig som utgiversted rettet begge de tyske utgavene seg også mot kjøpere utenfor det danske riket. Det kan likevel se ut til at utgiverne først og fremst regnet med en innenriks omsetning. Ikke minst antydes dette gjennom opplysningen om at Proft i København hadde kjøpt en del av opplaget fra Flensburg. På denne måten kunne han tilby tyskspråklige lesere i København to ulike utgaver av verket, hvorav den i ett bind antagelig lå lavere i pris. Oppkjøpet indikerer altså at Proft må ha regnet med et relativt stort antall interesserte kunder i København, fordelt på grupper med ulik økonomisk evne. I Slesvig, der Flensburg på denne tiden opplevde en økonomisk blomstring med bakgrunn i Vestindia-handelen, var den tysktalende befolkningen stor. Kulturelt og historisk var byen rettet mot det danske. Dermed kan begge de tyske oversettelsene i praksis sees som videre­ føringer av det patriotiske byggeprosjektet som Store og gode Handlinger opprinnelig var en del av, snarere enn som eksport av dansk historie utenfor rikets grenser. Først og fremst gjorde oversettelsene at boken ble tilgjengelig for flere av rikets egne, tysktalende innbyggere. Mourier og Steinmann – en fransk oversettelse i 1794 Den franske oversettelsen som kom ut i 1794, hadde også København som utgiversted. Utgaven er i ett bind i oktavformat. Til forskjell fra både originalen og den tyske oversettelsen er den satt med antikva (latinske bokstaver), som var den vanlige skrifttypen i franske og engelske bøker. Dermed signaliserte språket og skriften en bok for de utdannede, som leste fremmedspråk og kjente til andre skrifttyper enn mer hjemlige teksters velkjente fraktur. Bokens innhold på sin side besto stadig av enkle fortellinger for barn. Tittelen var Recueil de traits mémorables, tirés de l’histoire de Danemark, de Norwége & de Holstein, igjen med Mallings navn som undertittel. Boken var oversatt av Frederic-Moïse Mourier (1727–1786). Han var prest i den reformerte (kalvinistiske) kirken i København, noe som anføres under navnet hans. Oversettelsen gir dermed et glimt inn i en av de andre minoritetene i hovedstaden. Mourier tilhørte en slekt av franske hugenotter som hadde flyktet til Jean Calvins hjemland Sveits da den reformerte religionen i 1685 ikke lenger ble tillatt i Frankrike. Da Mouriers Mal366


ling-oversettelse kom ut, hadde slekten lenge hatt en sentral plass i Københavns kalvinistiske miljø. Gjennom giftermål og embeter ble familien etter hvert også godt integrert i det danske samfunnet. Frederic-Moïse Mourier hadde overtatt posisjonen som prest for den reformerte menigheten etter sin far, og hans sønn overtok den etter ham. Selv hadde Mourier, som var kjent som en dyktig predikant, tidligere gitt ut både egne religiøse tekster og en oversettelse av biskop Jørgen Hees tekst om Enevold Brandts siste tanker og bekjennelser (1772). Hee var Brandts sjelesørger mens han og Struensee satt fengslet før begge ble henrettet. Mourier sto også bak en oversettelse av Carsten Niebuhrs beskrivelse av reisen til Arabia (1773). Den franske oversettelsen av Mallings bok var den eneste som var illustrert. Boken var utstyrt med 6 kopperstikk, slik tittelbladet stolt annonserer. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

3 67


På tittelbladet til Malling-oversettelsen blir Mourier omtalt som «feu», altså relativt nylig avdød. I bokens paratekster er det utgiveren, ikke Mourier selv, som taler. Pierre Steinmann (1737–1821) var bokhandler i København, og av tysk slekt fra Mannheim. Også han tilhørte Københavns reformerte menighet. Steinmann ser ut til å ha spesialisert seg på å gi ut franskspråklige bøker, deriblant Mouriers oversettelse av Hees skrift om Brandt. Fra sin butikk på Kongens Nytorv solgte han i tillegg spillkort av egen fabrikasjon.2 Malling-oversettelsen har Steinmann dedisert til arveprins Frederik. Han underskriver dedikasjonen som prinsens «svært ydmyke, svært lydige og svært underdanige» tjener.3 Under navnet står ingen tittel, men «dansk borger».4 Sjangerkonvensjonene medførte at forfatteren plasserte seg selv inn i det hierarkiet som dedikasjonen skapte, i dette tilfellet som ydmyk undersått. At Steinmann også understreket at han var dansk borger, forteller samtidig om den utsatte og kanskje marginale posisjonen som en undersått av utenlandsk opprinnelse kunne oppleve i det danske samfunnet, og som ble aktualisert gjennom det helstatspolitiske prosjektet der Mallings bok var ett av elementene. Steinmann har også forsynt boken med et forord. Det er rettet til leseren, ikke til arveprinsen, og her forteller han om utgivelsens forhistorie. Oversettelsen ble utført i de siste månedene før Mourier døde i april 1786, og Steinmann skriver at hans gode venn Mourier brukte den siste tiden av sitt liv på dette arbeidet, som var ham til stor glede og trøst. Mourier omtales som «en opplyst mann og en god patriot», og Steinmann forteller at den døende overlot manuskriptet sitt i sin venns hender.5 Hans ønske var at det skulle bli utgitt. Manuskriptet var vanskelig å lese og inneholdt feil som det ikke ble tid til å rette. En omfattende errataliste er derfor plassert bakerst. Steinmann har dessuten

2 Se http://www.boghandlereidanmark.dk. 3 «Son très-humble, très-obeissant & très-soumis Serviteur» (Mourier og Steinmann 1794, upaginert dedikasjon). 4 «Citoyen-Danois». 5

«Homme éclairé & bon Patriote» (Mourier og Steinmann 1794, 3).

368


satt inn to fortellinger som oversetteren hadde glemt. Egentlig hører de hjemme mellom side 32 og 33, men Steinmann har likevel plassert dem helt bakerst (Mourier og Steinmann 1794, 516). Det var gått seks år fra Mouriers død til Steinmanns utgivelse, men han gir ingen forklaring på hvorfor manuskriptet som han fikk overlatt på sin venns dødsleie, ikke er blitt publisert tidligere, eller hvorfor de glemte fortellingene ikke er blitt plassert på det stedet i boken der de hører hjemme. Feilene som det «ikke ble tid» til å rette, tilskrives boktrykkerens arbeid. Det fremgår i tillegg at Steinmann tror at 1783-utgaven av Mallings bok, som Mourier brukte som kilde, er den første, mens den i realiteten er andreutgaven. Til tross for at Steinmann legger stor vekt på at han viderebringer en døende venns arbeid og siste ønske, gir unøyaktighetene og småfeilene denne utgivelsen et visst inntrykk av venstrehåndsarbeid. Steinmanns utgave skiller seg også fra andre tidlige utgaver av Mallings arbeid ved å være illustrert med seks trykk. De går tilbake til maleren Erik Pauelsen, som utførte en serie tegninger med motiver fra fortellinger i Mallings bok. Senere ble bildene utført som trykk. Illustrasjonene i den franske oversettelsen er basert på stikk av G.Chr. Schule. I tillegg til å pryde Mallings verk ble bildene populære i sin egen rett, og relativt mange er bevart (Kryger 1991, 317). For Steinmann var boken en handelsvare, selv om han også understreker forpliktelsene overfor sin avdøde venn. Det er heller ikke uten videre opplagt hvem han og Mourier tenkte seg som kjøpere og lesere av den franske Malling-utgaven. I motsetning til de to tyske oversettelsene er den ikke knyttet til noe utgiversted utenom riket, og det er lite som tyder på at Steinmann hadde slike forbindelser for virksomheten sin. På den andre siden var Mallings bok en etablert bestselger på denne tiden, og fransk var et språk som barn i bedrestilte familier begynte å lære tidlig. For dem kunne oversettelsen fungere som lærebok. Samtidig understreker Steinmann de patriotiske aspektene ved både oversettelse og utgivelse. På samme måte som den opprinnelig tysktalende Abrahamson, fremstår Steinmann, og mer indirekte Mourier, som ivrige etter å understreke at de selv var lojale undersåtter, stolte av danske bragder og dansk historie. Også for dem 3 69


ble arbeidet med oversettelsen en patriotisk handling og et uttrykk for borgerdyd. Feldborg – en engelsk oversettelse fra 1807 Da den engelske oversettelsen kom ut, var det gått 30 år siden Høegh-Guldbergs latinskolereform og forordningen om indfødsret. Mallings bok var en godt etablert klassiker og et allment referansepunkt for historisk kunnskap i Danmark-Norge. Konteksten for den engelske oversettelsen er dermed en annen enn for de tidligere. Oversettelsen skiller seg også fra de tidligere ved å være den eneste som bare ble publisert utenfor riket. Utgaven er i ett bind og i kvartformat, altså større enn originalens og de øvrige oversettelsenes oktav. Teksten er satt med antikva, og utgaven har ingen andre illustrasjoner enn et port­ rett av arveprins Frederik på forsatsbladet. Tittelen er Great and good Deeds of Danes, Norwegians and Holsteinians, og Mallings navn og tittel som conferenceråd «to His Majesty the King of Denmark and Norway» utgjør undertittelen. Tittelsiden forteller også at boken er oversatt «by the Author of A Tour in Zealand, with an Historical Sketch of the Battle of Copenhagen», og at den er trykt og gitt ut av R. & C. Baldwin i London. Familien Baldwin hadde drevet trykkeri og utgivervirksomhet i London siden slutten av 1600-tallet, først med adresse i Paternoster Row og deretter i New Bridge Street, begge sentralt i Londons tradisjonelle trykkeri- og bokhandlerstrøk (Johns 2000). På Malling-oversettelsens tid var Baldwin et veletablert og velrenommert firma som blant annet hadde gitt ut ukebladet Tatler og Royal Society’s lærde tidsskrift Philosophical Transactions. Feldborgs A Tour in Zealand hadde kommet ut i to opplag i 1805 og ble også forsøkt solgt ved hjelp av en annonse som er plassert mellom innholdsfortegnelsen og første tekstside i Malling-oversettelsen. Her omtales forfatteren som «The Translator of Great and Good Deeds etc.». Først i den korte dedikasjonsteksten dukker oversetterens eget navn opp, Andreas Andersen Feldborg (1782–1838). Han var dansk, født i beskjedne kår i København, men klarte likevel å bli student. I 1802 forlot han Danmark for England. Der forsøkte Feldborg å slå seg 37 0


opp som skribent og oversetter, og arbeidet for å øke kjennskapen til dansk litteratur og historie (Molden 2017). Senere engasjerte Feldborg seg blant annet i debatten om Norges stilling omkring 1814. Pam­ fletten An Appeal to the English Nation in behalf of Norway kom ut i tre opplag sensommeren 1813 og ble senere også oversatt til norsk (Hemstad 2014). I flere år oppholdt Feldborg seg vekselvis i England og på reiser i Norden. Han var engelsklærer for Oehlenschläger og tilhørte i en periode den såkalte Bakkehuskretsen rundt Knud og Kamma Rahbek. Senere bodde han i Göttingen, der han var lærer i engelsk ved universitetet. Feldborg døde som språklærer i Danzig (Bøgh 1891, 101– 102). Ettertiden bedømte ham som flittig, men uoriginal (Bøgh 1891, 102). Det står likevel ikke å nekte at Feldborgs produksjon av oversettelser og egne verk er ganske omfattende. Molden påpeker at «hvis vi i tillegg til forfatterskapet tar med hans rolle som personlig kontakt­ skaper og kulturformidler, er det snakk om en imponerende innsats, særlig når vi tar i betraktning hvilke odds han hadde å kjempe mot for overhodet å kunne etablere seg og overleve som forfatter i denne perioden» (Molden 2017, 17). Fra vår egen tids perspektiv er det interessant å merke seg hvordan Feldborg forsøkte å meisle ut en rolle som i denne perioden ennå var relativt ny: den frie skribenten som levde av sin penn og sine kunnskaper, uten en fast stilling eller tette bånd til eliten. Det var med et slikt utgangspunkt at Feldborg engasjerte seg både i det kulturformidlende arbeidet, som blant annet Malling-oversettelsen var del av, og i den politiske debatten ved Napoleonskrigenes slutt. Malling-oversettelsen har Feldborg dedisert til George Allan, Durham. Allan (1767–1828) var jurist, tory og eier av godset Blackwell Grange. I perioden 1813–1818 representerte han byen Durham i parlamentet. Allan var også kjent som «antiqvar», noe som på denne tiden gjerne betød en interesse for et bredt spekter av fortidens spor. Antikvariske studier kunne omfatte alt fra lokal historie og topografi til språk, genealogi og innskrifter, i tillegg til undersøkelser av fysiske og materielle spor fra fortiden som bygninger og gravsteder (Eriksen 2007). Slike interesser kan ha medvirket til Allans bidrag til Malling-utgivelsen. I dedikasjonen skriver Feldborg at «to your liberal patronage the following pages, principally, are indebted for their exis37 1


tence» (Feldborg 1807, upaginert dedikasjon). I klartekst betyr dette rimeligvis at Allan hadde betalt for utgivelsen. Også den frie skribenten kunne ha behov for å inngå i et patron-klient-nettverk. I tillegg til dedikasjonen har Feldborg forsynt boken med et kort forord. Her sier han: At the suggestion of the author, I omit the chapter on Industry; and leaving out the chapter on Public Services, I am guided by my national feelings; that portion of the work being more calculated to instruct the Danish youth, in the historical rise and progress of their country, than to impress posterity with a due sense of a national importance [...] (Feldborg 1807, upaginert forord).

Feldborg angir altså to forhold som har formet arbeidet. Det ene er hans egen patriotisme, det andre er konkrete råd fra Malling. Begge har fått ham til å utelate deler av originalen. Kapittelet om «Public Services» heter i originalen «Store Fortienester af Staten» og er ikke en samling av fortellinger slik som resten av boken, men en kort historisk oversikt som begynner med kimbrerne og kong Dan og avsluttes med innføringen av eneveldet i 1660. Malling understreker de mange fordelene ved denne styreformen. I tillegg til den begrunnelsen Feldborg anfører, kan den gamle Molesworth-affæren ha vært del av årsaken til at han utelot kapittelet fra oversettelsen. I sin bok An Account of Denmark, as it was in the Year 1692, skrevet på grunnlag av hans opphold i landet som engelsk ambassadør, hadde whig-politikeren Richard Molesworth fremstilt det danske eneveldet som et veritabelt tyranni. Boken skapte betydelig politisk uro, og den danske staten satte mye inn på å imøtegå og korrigere fremstillingen. På Feldborgs tid var forholdet mellom Danmark og England preget av de engelske angrepene på København i 1801 og 1807, og de to landenes posisjon på hver sin side i Napoleonskrigene. Hans eget kulturformidlende arbeid var et bidrag til å forsøke å redusere spenningene og øke forståelsen, og en lovprisning av det eneveldet som britiske lesere var vant til å betrakte som et tyranni, kunne være uheldig. Kapittelet om «Industry» eller «Vinskibelighed», som Malling rådet Feldborg til å utelate, har en langt sterkere samtidsorientering 372


enn resten av boken. Samtidig inneholder det i mindre grad poengterte fortellinger. Inntrykket er at Malling har strevd med å gi dette stoffet narrativ form. Kapittelet dreier seg i stor grad om aktiviteter som tidens økonomiske tankegang belønnet, og leseren møter personer som graver grøfter og drenerer myrer, bygger gjødselkjellere eller vever uhyre mengder vadmel i løpet av en vinter. Mange er blitt tildelt premier og utmerkelser fra Landhusholdningsselskabet eller andre av tidens nyttige selskaper, og det var fra disse selskapene at Malling fikk mye av informasjonen. Kapittelet skiller seg også fra de øvrige ved at hovedpersonene er vanlige bønder, noe som understreker patriotismens allmenne karakter. Mer problematisk er det derimot at mye av det som skildres, er hverdagsstrev, og at handlingene i svært liten grad lar seg fremstille som enkeltepisoder med tydelig sluttpoeng. Også i den danske originalen er det blant bokens minst underholdende kapitler. Om dette var bakgrunnen for Mallings råd, eller om han snarere mente at fortellingene var for lokale til å egne seg for en oversettelse, kan derimot ikke leses ut av Feldborgs kommentar. I tillegg til de to utelatelsene han nevner, har Feldborg også gjort en tredje: Mallings fortale er ikke en del av oversettelsen. I fortalen finnes Mallings egen forklaring på hvordan fortellingene er valgt ut, hvordan boken er bygd opp, og hvordan den er tenkt å skulle fylle sin hensikt som lærebok. De tre utelatelsene som Feldborg har gjort, endrer bokens profil. Uten forklaringene om bokens pedagogiske prinsipper og uten kapittelet om den danske staten er oversettelsen i langt mindre grad en skole- eller lærebok. Utelatelsen av fortellingene om vindskibelighed gjør samtidig boken mindre tett knyttet til spesifikt danske forhold innen økonomi og landbruk. I motsetning til de øvrige oversettelsene er Feldborgs engelske utgave på denne måten tydelig rettet mot et publikum utenfor Danmark. Etter omtalen i tidsskriftet Critical Review å dømme, var utgivelsen likevel ingen suksess. Den anonyme anmelderen mener at: Whether it be from the genius of German dullness, which has communicated its monotonous torpor to the present performance, from the want of interest in the matter, or of art in the execution, we shall not pretend to determine, but certain it is that we have derived but a very scanty portion 373


either of pleasure or instruction from the present performance (Anonym 1808).

Omtalen slår fast den gamle sannheten at dyd best læres ved eksemp­ ler, men legger til at fortellingene i denne boken er så dårlig fortalt at de ikke evner å fange interessen. Feilen ligger i originalen, mener anmelderen. Oversetteren på sin side «has executed his work with sufficient ability; and we wish that he had bestowed his pains on a more interesting composition». Avslutning Ved første øyekast kan oversettelser til tre forskjellige språk sees som uttrykk for en internasjonal interesse for Mallings bok og for dansk historie (Jørgensen 1897). Denne gjennomgangen har likevel vist at de i stor grad har vært del av mer lokale prosjekter og anliggender. Bare den engelske oversettelsen er utgitt i utlandet. De tre øvrige ble publisert og solgt i danske byer eller av danske forleggere. Alle de tre oversetterne hvis navn er kjent, Abrahamson, Mourier og Feldborg, var selv danske borgere. Alle de tre gir også, mer eller mindre direkte, uttrykk for at oversettelsesarbeidet var en form for patriotisk handling fra deres side. På den måten blir fedrelandskjærligheten som Mallings bok forteller om, nærmest forsterket gjennom oversettelsene. Oversetternes «handling» legger seg ovenpå dem som skildres i boken, og blir en fortsettelse av dem. Samtidig forteller oversettelsene også om forhold innad i den fleretniske og flerspråklige danske konglomeratstaten som Mallings verk opprinnelig også sprang ut av. To av oversetterne har selv representert minoritetsgrupper i denne staten, og arbeidet de har uført, forteller ikke bare om deres ønske om å gjøre dansk historie bedre kjent for gruppene de selv tilhørte. Understrekingen av eget statsborgerskap, egen fedrelandskjærlighet og lojalitet vitner om at oversettelsene i like stor grad uttrykker et ønske om å høre til, om å bli inkludert og om å bidra til et patriotisk fellesskap

37 4


Kilder og litteratur Primærmateriale

TRYKTE KILDER Malling, Ove. 1777. Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere. København. Malling, Ove. 1779a. Große und gute Handlungen einiger Dänen, Norweger und Holsteiner, gesammelt von Ove Malling. Oversatt av Werner H.F. Abrahamson, København og Leipzig: Chr. G. Proft. Malling, Ove. 1779b. Große und gute Handlungen der Dänen, Norweger und Holsteiner Anonym oversettelse. Flensburg og Leipzig: Kortnsechen Buchhandlung. Malling, Ove. 1794. Recueil de traits mémorables, tirés de l’histoire de Danemark, de Norwége & de Holstein. Oversatt av Frederic-Moïse Mourier og Pierre Steinmann. København: Pierre Steinmann. Malling, Ove. 1807. Great and good Deeds of the Danes, Norwegians and Holsteinians. Oversatt av Andreas Andersen Feldborg. London: C. and R. Baldwin.

periodika Almindelig Dansk Litteratur-Journal, 1779 Anonym. 1808. «Miscellaneous, Great and good Deeds of the Danes, Norwegians and Holsteinians ... », Critical Review 29(3), 12. Nye Kritisk Journal, 1779

Sekundærlitteratur Bøgh, Nic. 1891. «Andreas Andersen Feldborg.» I Dansk biografisk leksikon, bind V, redigert av Carl Frederik Bricka, 101-102. København: Gyldendal. Damsholt, Tine. 2000. Fædrelandskærlighed og borgerdyd. Patriotisk diskurs og militære reformer i Danmark i sidste del af 1700-tallet. København: Museum Tusculanums forlag. Eriksen, Anne. 1999. Historie, minne og myte. Oslo: Pax forlag. Eriksen, Anne. 2007. Topografenes verden. Fornminner og fortidsforståelse. Oslo: Pax forlag. Eriksen, Anne. 2010. «Livets læremester. Eksemplarisk historieskriving.» Tidsskrift for kulturforskning 9(2):39-54.

37 5


Sekundærlitteratur

Eriksen, Anne. 2017. «Time and exemplarity.» Journal of Early Modern Studies 6:183-204. Frøland, Aleksander. 1982. «Christian Gottlob Proft.» I Dansk biografisk leksikon, redigert av Svend Cedergreen Bech, 3. utg. bind 2. 536. København: Gyldendal. Hansen, Erik. 1992. «Efterskrift.» I Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere, redigert av O. Malling, 567– 592. København: Det Danske Litteraturselskab. Hemstad, Ruth. 2014. Propagandakrig. Kampen om Norge i Europa 1812–1814. Oslo: Novus forlag. Ilsøe, Harald. 1992. Bogtrykkerne i København og deres virksomhed ca. 1600–1810, En biobibliografisk håndbog med bidrag til bogproduktionens historie. København: Det Kongelige Bibliotek / Museum Tusculanum. Johns, Adrian. 2000. The Nature of the Book. Print and Knowledge in the Making. Chicago, Illinois: Chicago University Press. Jørgensen, A.D. 1897. «Ove Malling.» I Dansk biografisk leksikon, bind 9, redigert av Carl Frederik Bricka, 76–80. København: Gyldendal. Kryger, Karin. 1991. «Dansk identitet i nyklassictisk kunst.» I Dansk identitetshistorie bd. 1: Fædreland og modersmål 1536–1789, redigert av Ole Feldbæk, 231–418. København: Reitzel. Latour, Bruno og Adam Lowe. 2011. «The migration of the aura or how to explore the original through its fac similes.» I Switching Codes,Thinking Through Digital Technology in the Humanities and the Arts, redigert av Thomas Bartscherer og Roderick Coover, 275–298. Chicago, Illinois: University of Chicago Press. Molden, Gunnar. 2017. «En dansk-norsk stemme fra England.» Aust-Agder-arv: 3–21. Nøding, Aina. 2018. Claus Fasting. Dikter, journalist og opplysningspioner. Oslo: Scandinavian Academic Press. Pedersen, Vibeke A., Bjarne Sandstrøm og Jan Zimmermann, red. 2007. Dansk Litteraturs Historie, 1100–1800, bind 1. København: Gyldendal. Schama, Simon. 1989. Citizens. A Chronicle of the French Revolution. New York: Random House. Stockhorst, Stephanie. 2010. «Introduction.» I Cultural Transfer through Translation.The Circulation of Enlightened Thought in Europe by Means of Translation, redigert av Stephanie Stockhorst, 7–26. Amsterdam: Rodopi. Sørensen, S.A. 1887. «Abrahamson, Werner Hans Frederik.» I Dansk biografisk leksikon, bd. 1, redigert av Carl Frederik Bricka, 68–70. København: Gyldendal. Winge, Vibeke. 1991. «Dansk og tysk i 1700-tallet.» I Dansk identitetshistorie bd. 1: Fædreland og modersmål 1536–1789, redigert av Ole Feldbæk, 89–110. København: Reitzel.

376


15. I «Tidens Fylde» Panskandinaviske publisister og transnasjonale tidsskrifter Ruth Hemstad

Den panskandinaviske bevegelsen, som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1830-årene, særlig i Danmark og Sverige, hadde et tettere skandinavisk fellesskap, kulturelt og på sikt også politisk, som sitt erklærte mål. De politiske målene måtte imidlertid nettopp nås på sikt – i «Tidens Fylde» som det het – ved hjelp av blant annet litterære virkemidler. Sentralt for bevegelsen og de transnasjonale nettverkene den utviklet og styrket, var derfor etableringen av skandinaviske litterære foreninger og utgivelsen av transnasjonale tidsskrifter og andre publikasjoner med skandinavisk innhold og målgruppe. I Danmark hadde bevegelsen sin viktigste begrunnelse i den økende nasjonale konflikten om grenselandet, hertugdømmene Slesvig og Holstein, og da særlig det nasjonalt delte Slesvig – også kalt Sønderjylland. De politiske målene ble tydelig artikulert av bevegelsens danske aktivister i forbindelse med det første store skandinaviske studentmøtet i Uppsala i 1843. På samme tid ble nyordet «skandinavismen» tatt i bruk.1 På dette tidspunktet var det en økende interesse for de nye ideene i liberale miljøer i Sverige, mens den norske reaksjonen var adskillig mer reservert og med en vaktsomhet overfor mulige politiske ambisjoner fra nabolandenes side. Alle tre land hadde gjennomgått

1

Om skandinavisme-begrepet, se Hemstad 2018a, 2018b.

37 7


større endringer i etterkant av Napoleonskrigene. Sverige og Danmark hadde vært middels store europeiske makter, men var blitt betydelig redusert – med Sveriges tap av Finland i 1809, og Danmarks av Norge i 1814. Interessen for mulige nye skandinaviske statskonstruksjoner var av flere grunner større i de minimerte statene enn i det reetablerte Norge, med stor grad av autonomi i en løs personalunion med Sverige, mens Finland startet opp sin nye nasjonale og statlige historie som russisk storfyrstedømme.2 Parallelt med politiske ideer og visjoner var det imidlertid en bredere interesse for en kulturell og litterær orientering mot det som ble forstått som en felles skandinavisk arv og kultur. Hvordan tok den panskandinaviske bevegelsen litteraturens «olika arter i sin tjänst», og på hvilke måter ble litteraturen – i tillegg til pressen – forstått som «[p] ropagandans kungsväg» for å nå ut til bredere målgrupper, slik Åke Holmberg fremholder i sitt sentrale verk om skandinavismen? (Holmberg 1946, 108). I dette kapittelet skal jeg undersøke bruken av tidsskrifter – en sentral del av 1800-tallets offentlighet – der litterære synspunkter med politiske undertoner kunne fremmes mer sømløst integrert og uhindret enn i danske og svenske aviser og på mer indirekte måter enn i tilspissede politiske pamfletter.3 Selv litterære tidsskrifter kunne imidlertid også rammes av sensur og sanksjoner etter litterært-politiske ytringer om felles nordiske mål – som kunne bli oppfattet nettopp som skandinavisk ‘propaganda’, som vi skal se. Skillet i historiografien mellom en ‘politisk skandinavisme’ og en ‘litterær skandinavisme’ tilslører at de ulike virkemidlene bevegelsen tok – og kunne ta – i bruk, kunne ha både litterære og politiske mål. Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å skille skarpt mellom disse to aspektene, og det vil da heller ikke gjøres i det følgende.

2 Om transnasjonale perspektiver på aviser og tidsskrifter i Finland etter 1809, se Jani Marjanen 2019, 111–140. 3 «Skribenter og utgivere […] utnyttet tidsskriftsmediets og de litterære sjangrenes muligheter for å skape større rom for kritiske meninger», peker Krefting, Nøding og Ringvej på i sin bok om tidsskriftenes rolle i Danmark-Norge frem mot 1814 (2014, 290). Om ytringsfrihet i Norden på 1800-tallet, se Lars Björne (2018).

378


Veien til å fremme sine interesser og mer eller mindre langsiktige politiske mål på begynnelsen av 1800-tallet gikk i stor grad gjennom organisering, som frivillige foreninger og ulike typer møter, og gjennom bevisst bruk av tidens trykkekultur. Som Janse og Velde påpeker, ble disse virkemidlene, sammen med etableringen av politiske partier, ofte brukt i kombinasjon, og de må derfor sees i sammenheng (2017, 9–15). Utgivelsen av et tidsskrift var ofte en integrert del av virksomheten for mange av de samtidige foreningene, både de nasjonale og de med fellesnordisk orientering. I mange sammenhenger var dette en del av begrunnelsen for opprettelsen av foreningene, og tidsskriftene ble sett på som viktige kommunikasjonsmidler for å nå ut med et bestemt budskap. Blant de transnasjonalt og skandinavisk orienterte var det mange publisister – journalister, redaktører og forfattere – i tillegg til de mange studentene. De tilsluttet seg ideene og så muligheter i et kulturelt og potensielt politisk program som fremhevet det særegent skandinaviske, og som tok utgangspunkt i den skandinaviske regionen som et språklig og kulturelt fellesskap. Bevegelsens betydelige satsing på litterær utveksling var også en måte å fremme skandinavisk, og da i første rekke dansk og svensk, litteratur på gjennom ambisjonen om å bygge ut et felles skandinavisk bokmarked. Den skandinaviske regionen kunne fungere – med en lett omskriving av et begrep brukt av Sejersted om en senere periode i det nordiske samarbeidets historie – som et litterært hjemmemarked (Sejersted 2014, 190).4 Det dansk-norske kulturelle sirkulasjonssystemet som fortsatte etter 1814 (se Narve Fulsås’ kapittel i denne boken), kunne også tenkes innenfor et større skandinavisk rom. Her spilte tidsskrifter med en transnasjonal ambisjon en viktig rolle. Den transnasjonale målsettingen kunne gjelde innhold,

4 «Norden eller Skandinavia som hjemmemarked var og ble en naturlig og fristende tanke. […] Når det igjen og igjen viste seg så vanskelig å realisere denne naturlige og fristende tanke, var det fordi det ville måtte innskrenke den nasjonale kontroll», skriver Francis Sejersted om tanken om nordisk økonomisk samarbeid på begynnelsen av 1900-tallet, en nordisk tanke som, kommenterer han videre, «viste seg like vanskelig å slippe som å gjennomføre» (2014, 191).

379


bidragsytere eller intenderte lesere – og gjerne alle disse aspektene i kombinasjon. Panskandinavisk orienterte publisister tok i første halvdel av 1800-tallet i bruk hele bredden av litterære sjangre for å fremme sitt budskap om behovet for en kulturell – og potensielt på sikt en politisk – skandinavisk enhet: ordbøker, dikt og sanghefter, antologier, publiserte foredrag, politiske pamfletter, historiske verk, lærebøker og lesebøker, møteberetninger, bokfortegnelser og forlagskataloger (Hansen 2018; Hemstad 2018c). De mange skjønnlitterære utgivelsene som tok opp i seg de panskandinaviske impulsene i tiden, er et tema i seg selv (Ekman 2010, 2018). Viften av transnasjonale litterære virkemidler inkluderte bokutveksling, oppbygging av skandinaviske biblioteker eller boksamlinger i og utenfor de skandinaviske landene, bokhandelsog forlagssamarbeid og annonsesamarbeid. Av de mange litterære initiativene ble utgivelser av transnasjonale litterære tidsskrifter gitt en særlig betydning. Med sine regelmessige utgivelser, aktuelle appell og lavere priser kunne periodiske publikasjoner – aviser og tidsskrifter samt skriftserier og årsskrifter – nå ut til et større publikum. Tidsskriftene var et «lavterskelmedium» både for skribenter og lesere, fremholder Krefting, Nøding og Ringvej om 1700-tallets norske tidsskriftflora (2014, 38). Det samme kan trolig sies om 1800-tallets mange tidsskriftinitiativer, og mulighetene for å nå bredere ut ble vist til både av avisredaktører og tidsskriftutgivere. Tidsskriftene inngikk, mange av dem bevisst og erklært, i et forsøk på å bygge opp en skandinavisk litterær infrastruktur, en skandinavisk litterær offentlighet, som inkluderte ikke bare den vedvarende dansk-norske litterære forbindelsen, men som også omfattet den inntil da marginale litterære kontakten mellom øst og vest, mellom Sverige (med Finland) og dets tradisjonelle arvefiende Danmark-Norge.5 En transnasjonal offentlighet innebærer at nasjonale sfærer inter­agerer og overlapper (Bohman 2010, 254). Det transnasjonale per-

5

Om ansatsene til en nordisk litterær offentlighet etter 1814, se også Hemstad 2019, 57–84.

380


spektivet ser nettopp etter kontakter over grensene, på tvers av nasjonalstatene. Et transnasjonalt perspektiv, fremholder redaktørene av Transnationale historier, retter oppmerksomheten mot møder, vandringer og udvekslinger af mennesker, varer, teknologier, institutioner, netværk, idéer og forestillinger, der overskrider statsgrænser […] Det grundlæggende synspunkt er, at nationalstater ikke er lukkede containere, men forstås bedst som forbundne kar (Fossat mfl. 2009, 11).

Det transnasjonale blikket eller særlige optikk kan bidra til å belyse nasjonale utviklingstrekk, som et korrektiv til et ofte veletablert nasjonalt narrativ som tar utgangspunkt i de nasjonalstatlige rammene som noe historisk gitt. 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjekter i Europa kan, med Leerssens ord, beskrives som «the competition between different models of national aggregation», der utfallet ikke nødvendigvis var gitt på forhånd. I den pågående oppbyggingen av et idealisert, nasjonalt selvbilde, som i neste omgang kunne utnyttes politisk, spilte litteraturen og vitenskapen viktige roller, fremholder Leerssen (2006, 197–203). Forfattere, historikere, filologer og folklorister – vi kan tilføye publisister – bidro tungt i dette arbeidet. I den skandinaviske regionen skjedde dette både på et nasjonalt og på et felles-skandinavisk grunnlag.6 Forestillingen om at den transnasjonale litterære virksomheten i den trykte offentligheten bidro til å styrke det felles-skandinaviske og utvikle en felles skandinavisk identitet og samfølelse, kom ofte til uttrykk i tidsskriftene som skal gjennomgås i dette kapittelet, i retoriske programformuleringer og på andre måter. Den litterære innretningen av foreningene og mange av tidsskriftene ble satt inn i en større sammenheng, der målet – på sikt, i «Tidens Fylde» – var tettere politiske bånd. Litteraturen som «vikarierende motiv», så å si, ble da også brukt som motargument fra kritikere både i Sverige, Norge og Danmark. Jeg vil i det følgende se på mer eller mindre transnasjonale,

6 Denne utviklingen drøftes i et pågående doktorgradsarbeid ved Universitetet i Amsterdam, der Tim van Gerven undersøker «The Cultivation of Scandinavia» i et bredt kulturhistorisk perspektiv fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen på 1900-tallet.

381


skandinaviske tidsskriftinitiativer og på hvilke måter forholdet mellom litteratur og politikk knyttet til den panskandinaviske bevegelsen ble diskutert i – og i tilknytning til – disse tidsskriftene. Tidsskriftene – de fleste av dem kortlivede – inngikk som viktige elementer i en større publikasjonskontekst, der tekster kunne sirkulere fra manuskript til trykk og mellom ulike trykte sjangre og medier – fra avis til tidsskrift, fra artikkel til særtrykk, fra tidsskrift til bok og fra pamflett til tidsskrift. Panskandinaviske diskurser utfoldet seg på tvers av sjangre og medier – og på tvers av de skandinaviske landene og også utenfor den skandinaviske regionens grenser. Skandinaviske tidsskrifter som i varierende grad skal trekkes inn i det følgende, er Skandinavisk Museum og Det Skandinaviske Literaturselskabs Skrifter, Nordisk Ugeskrift, Dansk Ugeskrift, Brage og Idun, Granskeren, Intelligensblad, Studentbladet, Stockholms Figaro. Ett artistiskt och belletristiskt Söndagsblad og Nordisk Literaturtidende, de fleste utgitt i 1830- og 1840årene. Flere av disse er undersøkt tidligere, men i begrenset grad er de ulike initiativene sett i sammenheng, i et transnasjonalt, panskandinavisk tidsskriftperspektiv. Skandinavisk Museum – tidlige forsøk Ideer om litteraturens viktige rolle i å fremme skandinavisk forbrødring og skandinavisk identitet kom til uttrykk allerede fra slutten av 1700-tallet, i forlengelsen av gjenoppdagelsen av det som ble forstått som en felles oldnordisk litteratur (Gerven 2018; Simonsen 2018). På en konkret måte skjedde dette i form av en organisasjon og et tidsskrift, begge med ‘skandinavisk’ i navnet. I den økende tidsskriftfloraen i København fra midten av 1700-tallet var det flere nye initiativer med ‘nordisk’ i tittelen.7 Det Skandinaviske Literatur-Selskab, opprettet 1796, var et av de første – om ikke det første – som tok i bruk ‘skandi-

7 Blant annet Der Nordische Aufseer (1758–1761), se ellers under om Høst. Et av de tidligste litterære tidsskriftene som omhandlet litteratur fra regionen i vid forstand, var det latinsk-språklige kvartalsskriftet Nova literaria Maris Balthici et Septentrionis, utgitt 1698–1708 (takk til Jens Bjerring-Hansen for referanse og informasjon om tidsskriftet).

382


navisk’ i sitt navn, i sine utgivelser og i sin formålsparagraf. Det føyer seg inn i en utvikling der adjektivet ‘skandinavisk’ – med latinsk bakgrunn – blir mer ideologisk ladet enn den mer veletablerte termen ‘nordisk’ (Hemstad 2018a). Selskapets formål var å «fremme literarisk Forbindelse imellem de Skandinaviske Riger».8 Til dette ble tidsskriftet Skandinavisk Museum etablert, der syv bind ble utgitt mellom 1798 og 1803. Tidsskriftet ble fulgt opp av skriftserien Det Skandinaviske Literaturselskabs Skrifter, med 32 bind mellom 1805 og 1832. Formelt ble ikke selskapet lagt ned før i 1850. I tidsskriftet og skriftserien bidro imidlertid primært danske forfattere, selv om det også var enkelte norske og islandske bidragsytere. Det var relativt få artikler som handlet om skandinaviske forhold, lite var svenskrelatert, men noen hadde tema fra norrøn tid. Christen Prams artikkel «Om Befolkningen i Skandinavien» i 1808, som også ble utgitt som særtrykk, er nærmest et interessant unntak.9 Pram var en av initiativtagerne til foreningen, sammen med publisisten og historikeren Jens Kragh Høst – som sto bak en rekke litterære dansk-svenske initiativer rundt 1800 – og G.A. Silverstolpe, som også var medlem av Nordisk selskap i London.10 Det var ellers et vidt spenn av ulike typer lærde artikler som fylte opp tidsskriftet, men i begrenset grad levde publikasjonen opp til navnet og formålet. Den kanskje mest politiske blant selskapets tekster kom allerede i bind 2 av Skandinavisk Museum. Det var publiseringen av avdøde Frederik Sneedorffs tale ved det nevnte nordiske selskapet i London, presentert der i 1792: «Vigtigheden af de tre nordiske Rigers Forening», der han pekte på betydningen av foreninger for å nå det større målet, og der han snakket om «Skandinavien» som et felles fedreland. Det er fristende å se dette bidraget som et slags programskrift. Artikkelen fikk i alle fall en lang resepsjonshistorie og ble gjenutgitt i nye publika-

8

Vedtægter for det skandinaviske Literaturselskab utgitt i København i 1800.

9

Skriftet ble utgitt som et særtrykk året etter.

10 Høst utga blant annet tidsskriftene Dana (1793), Nordia (1794–1795), Svenske Blade (1798–1799), Dannora – et Ugeblad (1813–1814) og Den Nordiske Tilskuer. Et Ugeblad af blandet Indhold (1814–1816), i tillegg til en svensk ordbok og en språklære for danske.

383


sjonskontekster av skandinavisk orienterte utover på 1800-tallet, både i aviser, tidsskrifter og som pamflett.11 Enkelte sentrale aktører kunne, som vi alt har sett, stå bak en rekke ulike tidsskriftinitiativer og andre utgivelser. Dette gjaldt også for den panskandinaviske bevegelsen. Bevegelsen legitimerte og kunne muliggjøre tidsskrifter som rettet seg mot et potensielt større, skandinavisk marked. Jens Kragh Høst var tidlig ute på dette markedet. En senere og sentral aktør for den panskandinaviske bevegelsen utover i 1830-årene var Frederik Barfod, forfatter og publisist uten embetseksamen – i et av tidsskriftene kaller han seg bare «Student» (Brage og Idun). Han omtalte senere seg selv som «den ældste enhedsnordbo» (Barfod 1938, 159). I 1836 tok han de første initiativene til en transnasjonal utgivelse, en skandinavisk «nyttårsgave», men lignende dansk-svenske planer gjorde at prosjektet ble utsatt (se Brage og Idun 1839, 1,1: 13–17).12 I stedet gikk Barfod inn som medredaktør, senere eneredaktør, for Nordisk Ugeskrift, utgitt av Selskabet for en forbedret Retskrivnings Udbredelse. Nordisk Ugeskrift – nordisk strid Nordisk Ugeskrift skulle bidra til reformert rettskrivning i Rasmus Rasks ånd og dermed til større grad av skandinavisk litterær utveksling.13 Tidsskriftets pressemottakelse i Skåne i Sverige – og påfølgende politiske reaksjoner – sier mye om hvordan litterære initiativer kunne forstås og brukes politisk. I tidsskriftets subskripsjonsinnbydelse i november 1836 fremholdes det at målet er, gjennom utbredelsen av Rasks rettskriving, å gjøre språket lettere tilgjengelig for svenske lesere og dermed bidra til en større tankeutveksling «[…] i det hele store, kun

11  W igten af de tre nordiska rikens förening. 1810. Stockholm, Elméns och Granbergs tryckeri; «Blade af Skandinavismens ældre Historie», Fædrelandet, 5.6.1846; Frederik Bajer, «Det Skandinaviske Litteratursælskab. Bidrag til Nordens literaturhistorie», Nordisk Tidskrift för politik, ekonomi och litteratur, bd. 4, 1869. 12 Om «nyttårsgaver» som genre, se også Anne Birgitte Rønnings kapittel i denne boken, om andre skandinaviske nyttårsgaver, se under. 13 Den danske språkviteren Rasmus Rask (1787–1832) utga i 1811 Vejledning til det islandske eller gamle nordiske Sprog og arbeidet for en rettskriving som lå nærmere uttalen.

384


i politisk henseende tredelte, Skandinavien» (etter Becker-Christensen 1981, 38). Barfod fulgte opp formuleringen i sin programartikkel da han gikk inn som eneredaktør i juli 1837. Målet var «stedse nærmere at slutte sig til vort Norden», og tidsskriftet skulle vies til artikler som «kaste et Lys over, hvad der enten vedkommer det hele store Fædreland, Skandinavien, eller dog en enkelt Del af det, og da især den, der ligger os nærmest» (Nordisk Ugeskrift 1837, 27, 229). Det transnasjonale tidsskriftinitiativet i København ble mottatt med begeistring på den andre siden av Öresund. Det liberale tidsskriftet Lunds Weckoblad, nytt och gammalt, som tidligere hadde flagget anti-russiske tendenser, omtalte i en «Literär Notis» i januar 1837 planene for tidsskriftet som uttrykk for tidens store idé om en skandinavisk politisk forening. Det politiske budskapet som ble lest ut av formuleringer som «det hele store […] Skandinavien», var imidlertid mer et uttrykk for svensk opposisjonell lesning enn dansk opposisjon pakket inn i litterære formuleringer. Det bekreftes av at reaksjonene kom, ikke fra danske, men fra svenske – og russiske – myndigheters side. Det politiske budskapet lå ikke bare mellom linjene i den tilsynelatende litterære notisen, men helt oppe i dagen: I de sednaste tiderna har nemligen känslan af det på ett gemensamt ursprung från en och samma folkstam grundade broderskapet börjat lifligare än någonsin uttala sig både skriftligt og muntligt Svenskar, Danskar och Norrmän sinsemellan. […] Den tid skall utan tvifwel komma, då antigen till följa af blott inre kallelse eller närmast med orsak af något öfwerwåld utifrån öfwerlefworna af den ryktbara götisk-skandinawiska stammen skola sammanträda till en politisk förening i Kalmare-unions anda, men med undwikande af alla de stötestenar, som förlamade denna sednare kraft. Den sålunda bildade nordiska statens tyngd på den europeiska wågskålen skall snart låta märka sig […] (Lunds Weckoblad, 2. januar 1837).

I begrunnelsen for denne «nordiska unionen» ble betydningen av å stå sterkere i Europa, og ikke minst mot øst, understreket – Russland nevnes her bare indirekte, som «rofgirig örn». Betydningen av den litterære, ‘åndelige’ virksomheten for den fremtidige politiske foreningen ble videre fremhevet: foreningen måtte «föregås af en inre, andelig, ty 385


denna är willkoret för den förras fasthet, den är dess lifsprincip». Det ble vist til en økende grad av sympati som avløste tidligere tiders konflikt, men at dette måtte pleies og næres. Her var trykkekulturen avgjørende: «Ett werksamt medel härtill är, då ej wänskabsförbund i massa personligen kunna stiftas, en skriftlig kommunikasjon, ett vehikel för tankarnes inbördes wexling.» I dette kunne det nye tidsskriftet bidra. Den lundske «agitasjon» førte til at begge tidsskriftene ble forbudt i Finland og Russland, etter at rapporter fra agenter i Sverige ble sendt til St. Petersburg. De russiske gesandtene i København og Stockholm henvendte seg om saken til sine respektive lands regjeringer. Kong Carl Johan, lydhør for russiske signaler, fulgte opp med et sirkulære av 14. april 1837 til svenske gesandter i utlandet, der det ble understreket at den svensk-norske staten ikke ønsket noen endring av sine grenser fra 1814, og at enhver revolusjonær agitasjon i skandinavisk retning ville bli undertrykket (Almquist 1914, 203–205). Innholdet i Nordisk Ugeskrift, som ble utgitt stort sett hver søndag gjennom 1837 og med noen få numre våren 1838, var imidlertid ikke politisk, men litterært og vitenskapelig, og det var heller ikke særlig nordisk, til tross for programmatiske lederartikler som pekte i den retningen. Dette endret seg noe når Barfod ble eneredaktør, med flere artikler om norske og svenske forhold. Første utgave starter med en «Hilsen til Norden» i form av et dikt, trolig av Barfod selv. En av strofene viser både til dikternes betydning og til Kalmarunionen: Norden hedder vårt Fosterland! O hvad klinger dog sødere? Svenske, norske og danske Mand Er i Ånden jo Brødre! Skjaldene har med mægtig Hånd Fordommens Grændser flyttet, Virket fuld fast hint ædle Bånd, Først af Margrete knyttet. (Nordisk Ugeskrift 1837, 1, 6)

Utgivelsen av tidsskriftet begrunnes i den påfølgende redaksjonelle «Til Læserne» med selskapets ønske om å nå ut med sitt mål til «Almenheden», og at et tidsskrift ville være et «virksomt Middel» til dette. Om 386


bruken av «nordisk» i tittelen heter det at det «antyder en Hovedretning, men dog kun en enkelt Retning af vor Virksomhed […]» (Nordisk Ugeskrift, 1837, 1, 6). Dette kan ha vært bevisst forbeholdent, men mengden skandinavisk stoff var klart begrenset. Selv Barfods artikkelserie om «Norden omtalt af Fremmede» handlet mest om danske forhold og ble brukt til å korrigere tyske ytringer om det danske. Betegnende er en påstand om at «Tyskerne […] have optaget hele Norden som integrerende Del i sig […]» (Nordisk Ugeskrift, 1837, 7, 62). Kampen om det nordiske handlet i Danmark mye om en grensedragning, kulturelt, men etter hvert helt konkret i og om det dansk-tyske grenselandet, mot tysk innflytelse og dominans. Nordisk Ugeskrifts utgivelsesplan viste seg for ambisiøs. Ved årsskiftet ble et nytt kvartalsskrift bebudet, med tittelen «Fjerdingårsskrift for nordisk Historie og Litteratur». Innholdet skulle bidra til å «lette danske Læsere Bekjendtskabet med de tvende Naborigers ældre og nyeste Litteratur». I det som ble Barfods nye litterære tidsskriftprosjekt, kom den panskandinaviske ambisjonen til uttrykk langt tydeligere, og ikke bare i redaksjonell retorikk. Brage og Idun – panskandinaviske ambisjoner Inspirert av N.F.S. Grundtvig ble navnet på det nye tidsskriftet det norrøne Brage og Idun, med undertittelen: «Et nordisk Fjærdingårsskrift, udgivet, med Bistand af Danske, Svenske og Normænd».14 Barfod hadde over noe tid drøftet planene om et nordisk tidsskrift med Grundtvig og Oehlenschläger, og resultatet bygget direkte videre på Nordisk Ugeskrift.15 Gjennom fem bind, fra 1839 til 1842, forsøkte Barfod å fylle bladet med skandinavisk innhold skrevet av skandinaviske bidragsytere og rettet mot intenderte skandinaviske lesere.16 I større grad enn tidligere lyktes Barfod med en skandinavisk sirkulasjon av

14 Brage og Idun ble trykt på «Udgiverens Forlag», hos Bianco Luno. 15 I Nordisk Ugeskrifts redegjørelse for planene om det nye kvartalsskriftet fremgikk det at abonnentene ville motta det nye bladet, med mindre de ga beskjed om noe annet. 16 Utgivelsene utkom ikke helt regelmessig pga. økonomiske og andre problemer, men ble utgitt heftevis som del av nummerte bind, med første bind i 1839, og femte binds første hefte i september 1842.

387


tidsskriftet. I subskribentfortegnelsene, som er gjengitt i det første heftet, er det oppført 135 danske, 35 svenske og 25 norske abonnenter. Siden vokste antallet raskt (se under, og Clausen 1900, 41–42).

Brage og Idun, med danske Frederik Barfod som redaktør, utkom 1839–1842. Det var et av flere tidsskrifter i perioden med ambisjoner om å nå ut til et skandinavisk publikum, med temaer av felles skandinavisk interesse og med bidragsytere fra alle de tre skandinaviske landene. Her tittelsiden på det første heftet og en påfølgende illustrasjon med temaer hentet fra norrøn mytologi. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Etter at det første heftet var utgitt, ble annonser for tidsskriftet rykket inn i svenske aviser av forlaget A. Bonnier. Den tysk-danske forleggerfamilien hadde etablert seg i Sverige og var viktige støttespillere for ulike initiativer som kunne bidra til å utbygge et skandinavisk litterært ‘hjemmemarked’ (Holmberg 1946, 109–12). Om Brage og Idun het det at det ble utgitt av «de utmärktaste Danska og Svenska Författare», og at formålet var å lage et tidsskrift «af ren Nordisk anda», som kunne bli «en föreningspunkt för all Nordisk Litteratur» (Dagligt Allehanda, 1. juni 1839).

388


Barfod forsikrer i fortalen til det første heftet, som et forbehold etter de politiske reaksjonene på Nordisk Ugeskrift, at det ikke var planer om noen «ny Kalmariseren», og at den nordiske enheten «meget vel kan finde Sted under den bestående polittiske [sic] Adskillelse» (Brage og Idun 1839, 1, 1:12). Han presenterer derfor bladet, med referanse til det første nordiske naturforskermøtet, avholdt i Göteborg samme sommer, som «den spæde Förstegrøde af den Ånd, der atter viede sig til Kamp for Nordens videnskabelige Forening» (Brage og Idun, 1839, 1, 1:11). Etter en lengre gjennomgang av bladets forhistorie, med parallelle danske og svenske initiativ som gjorde at Barfod utsatte sine planer, peker han på de store nordiske ideene som lå til grunn, og som han personlig var blitt overbevist om i samvær med Grundtvig og Oehlenschläger. En Dröm? – Nordens Enhed en Dröm? – Nej det er umuligt! Alt i Norden er jo dog fælles, hvad der har blivende Betydning for et Folk, den samme Oprindelse, den samme Udvikling, den samme Tro, den samme Historie, og næsten det samme Sprog! – Vi have Fortid tilfælles og i Sandhed også Fræmtid […] (Brage og Idun 1839, 1, 1:19).

Innholdet i Brage og Idun var mer gjennomført skandinavisk enn i tidligere tidsskriftforsøk. Den første lengre artikkelen var Grundtvigs «Om Nordens videnskabelige forening», med forslag om et felles-nordisk universitet med historie og naturvitenskap som viktige fag. I det første heftet var det også en norsk artikkel om Stortinget, skrevet av Frederik Stang, og en beretning fra Sverige av Frederik Hammerich. I diktet «Brage og Idun» ble dikternes betydning igjen fremhevet: «Saa Nordens Söstermaal maa södt / Tilsammenströmme» / Da haver Skjaldens Hjerne født / Ej blotte Drömme» (Brage og Idun, 1839, 1, 2:260). I «Vårhæftet» 1839 gjengis en oversikt over antall subskribenter som har tegnet seg hos ulike bokhandlere i Danmark, Sverige og Norge. I den oppsummerende oversikten fremgår fordelingen: 404 eksemplarer til Danmark, 113 til Sverige, 49 til Norge – interessant nok i parentes tilføyd «(med Færøerne og Island)» – og til sju andre steder (England, Holsten, Grönland og Vestindien) (Brage og Idun, 1839, 2, 1). I Barfods innledende «Til Subskribenterne» fremgår noen av de prak389


tiske utfordringene det første heftet hadde møtt på – is sperret samferdselen med Sverige og Norge helt frem til april, og andre hindringer gjorde at januarheftet først ankom i midten av mai til Christiania, Stockholm og Uppsala. Vilkårene for distribusjon av et skandinavisk tidsskrift var med andre ord ikke de letteste, særlig ikke på vinterstid. Men problemene fortsatte. I januar 1840 måtte Barfod rykke inn en bekjentgjørelse i danske aviser fordi han hadde økonomiske problemer med utgivelsen. Han pekte her på at tidsskriftet var «det eneste, i hvilket Forfattere fra det hele Norden mødes til Kamp for Nordens Enhed, og det eneste, der kan glæde sig ved en temmelig almindelig Udbredelse gjennem alle Nordens forskjelligste Egne» (Brage og Idun, 1839, 2, 2). Tidsskriftet utkom med tredje og fjerde bind i 1840–1841, med danske, svenske og norske bidrag, og artikler om skandinaviske forhold og nordiske begivenheter, som de nordiske naturforskermøtene. Det skånsk-danske studentmøtet i København i 1842 fikk også fyldig omtale. Begrunnelsen for beretningen var rykter via det konservative svenske tidsskriftet Svenska Biet, spredt derfra til tyske tidsskrifter, om at det eksisterte et hemmelig selskap i Danmark med ambisjon om å «republicanisere hele Scandinavien» (Brage og Idun 1842, 5, 1:136). Beretningen skulle vise hva slags taler som faktisk ble holdt. De senere skandinaviske studentmøtene, fra Uppsala i 1843 via København/ Lund og Christiania, til det sjuende og siste i Uppsala 1875, ble alle fyldig dekket i skandinavisk presse, og grundige beretninger ble utgitt i etterkant. Som en opptakt til dette var H.F. Paulsens beretning, som også ble utgitt som særtrykk, i Brage og Idun fra møtet i 1842. Særtrykket ga andre muligheter for en målrettet distribusjon. Tolv eksemplarer av Paulsens skrift, Skildring af de svenske og danske Studerendes gensidige Besøg i Sommeren 1842, ble sendt til W. Bøgh i Christiania, til utdeling i Det Norske Studentersamfund. I følgebrevet, som ble lest opp, ble betydningen av at de norske studentene sluttet seg til bevegelsen, sterkt understreket. Skildringen skulle overbevise de norske studentene om, som det het, «vort levende Ønske om en inderlig Forbindelse først i videnskabelig Retning, og endelig, naar Tidens Fylde kommer, i statsrettslig og politisk Retning […]» (etter Wallem 1916, 275). 390


På dette tidspunktet hadde Barfod måttet trekke seg som redaktør etter en artikkel i Fædrelandet i juni 1841, som ble beslaglagt.17 Barfod ble idømt bot og satt under sensur i ett år. Dermed måtte broren Immanuel Barfod overta bind 5, som utkom med ett hefte høsten 1842. Sammen med økonomiske vanskeligheter bidro dette til at Brage og Idun gikk inn (Becker-Christensen 1978, 295–297). Snart ble imidlertid nye transnasjonale tidsskrifter og nye litterære kontakter etablert, ikke minst knyttet til de skandinaviske foreningene som ble dannet i etterkant av det skandinaviske studentmøtet i Uppsala i 1843. Skandinaviske foreninger – nye transnasjonale tidsskrifter og debatt De skandinaviske foreningene som ble etablert i København og Uppsala høsten 1843, hadde litterære skandinaviske aktiviteter som sitt viktigste programpunkt. Kunnskap om språk og «forskjellige Nationaliteter» skulle styrkes gjennom utgivelser av skrifter, samt «selskabelige Sammenkomster». Dette skulle bidra til å «fremme en nærmere Forbindelse mellem de skandinaviske Folk», som det het i lovbestemmelsene for selskapet i København.18 I Uppsala var formålet «att befrämja ett litterärt samband mellan de tre Skandinaviska folken och derigenom i sin mån medverka till utvecklingen af Skandinavisk kultur.» (Frey 1843, 587). Denne innretningen var – i alle fall for den danske foreningens del – en dyd av nødvendighet. Politiske foreninger var forbudt, og det første forsøket på å etablere en forening i København – selv om formålet ble definert litterært – ble stoppet av myndighetene. Skandinavisk Samfund i København ble nektet sanksjon av frykt for politisk virksomhet. Det kan ha vært utslagsgivende at en av initiativtagerne, Fædrelandets redaktør Carl Ploug, på dette tidspunktet var under tiltale for sin tale i Kalmar, holdt på vei opp til Uppsala. Der agiterte han for et folkelig forbund i Norden, og talens klare brodd mot

17 «Den constitutionelle Aand og dens Fordringer», Fædrelandet 3. juni 1841. 18  Lovbestemmelser for det skandinaviske Selskab. Carl Ploug, Personalia, NKS 2039, 2°, I b., Det Kongelige bibliotek. «Stadgar för det Skandinaviska Sällskapet i Upsala» ble kunngjort i flere svenske aviser og tidsskrifter, blant annet Frey.

391


russisk styre bidro til at utgaven av Fædrelandet, der talen ble gjengitt, ble beslaglagt og Ploug tiltalt.19 Den nye foreningen, Skandinavisk Selskab, der Københavns etablerte borgerskap sto i spissen, ble tillatt med ettertrykkelige forbud mot å behandle politiske emner (Becker-Christensen 1981, 120). På et tidlig tidspunkt kom ønsket om å utgi et nordisk litterært tidsskrift. I første omgang ble det imidlertid med jevnlige foredragskvelder for medlemmene. Foredragene ble fortløpende publisert i en form for skriftserie og distribuert til medlemmer og andre skandinaviske foreninger – både i Sverige og til rekken av foreninger for skandinaver utenlands som nå ble etablert, både i Europa og i Amerika.20 På foredragene ble det ikke minst snakket om litteratur, blant annet gjestet svenske forfattere som Oscar Patric Sturzen-Becker og Carl Jonas Love Almqvist foreningen. I tillegg til ulike publisistiske initiativer, i regi av eller støttet av de skandinaviske foreningene i Danmark og Sverige, kom en utveksling av bøker mellom alle tre skandinaviske landene i stand etter et initiativ fra Det Norske Studentersamfund (Wallem 1916, 275f.). Forbudet mot Skandinavisk Samfund i København førte til at redaktør J.F. Schouw i Dansk Ugeskrift gikk inn i debatten med artikkelen «Den skandinaviske Eenhed». Det ble pekt på de siste årenes større åndelige tilnærming mellom de tre folkene, og med referanse til H.C. Ørsteds tale på naturforskermøtet i 1840 ble det argumentert for å fjerne hindringer for at «de tre Folkeslags Litteraturer kunne blive een, og saaledes med en Læseverden af 6 Millioner voxe i Kraft og Omfang» (Dansk Ugeskrift 1843, 2, 3, 71:298). Også her ble den politiske betydningen av en åndelig sammenknytning understreket, «den

19 Fædrelandet, nr. 1263, juni 1843. Se også Hemstad 2019, 69–72. 20 Foredragene ble også utgitt samlet, som Sytten Foredrag, holdte i det Skandinaviske Selskab, 2 bd. København: Universitetsbokhandler C.A. Reitzel, 1843–1847. Kontakten mellom de skandinaviske selskapene i København og Uppsala og de nyetablerte foreningene i Europa og New York skal behandles av forfatteren i en kommende artikkel («Scandinavianism and the Transnational Dissemination of Literature in the Nordic Countries and Beyond», i Visual Culture, Nation-Building, and Politics in the 19th Century, redigert av S. Krogh, T.J. Mednick og K.Lykke-Grand. Under utgivelse 2020).

392


aandelige Union» ville i tiden bli en naturlig grunnvoll for en politisk forening. Artikkelen førte til et lengre tilsvar i en helt annen sjanger – som et appendiks i en reisebeskrivelse. Christian Molbechs beretning etter sin reise i Sverige i 1842, utgitt i Danmark og Sverige i 1844, ble utstyrt med et omfattende appendiks med tittelen «Den skandinaviske Eenhed» (se også Hemstad 2018a). Her gikk han kritisk i rette med de politiske ambisjonene – under dekke av litterære bestrebelser – som knyttet seg til de nye ideene om en «skandinavisk enhet», et uttrykk, skrev Molbech, som i «den sidste Tid jævnligen [er] brugt hos os, baade mundtligt, og skriftligt i offentlige Blade, og er der bleven underlagt en forskiellig Betydning og Anvendelse» (Molbech 1844, 283). Molbechs advarsel mot en nasjonal sammensmeltning, som ville innebære «Sprog-Eenhed og Literatur-Eenhed», ble imøtegått av Schouw i et tilsvar i Dansk Ugeskrift. Han fremholder her at det slett ikke var snakk om noen sammensmeltning, snarere et tettere samarbeid, og nevner kjennskap til hverandres litteratur, samarbeid mellom bokhandlere, vitenskapsfolk og universitetene og felles tidsskrifter – med de skandinaviske naturforskernes Forhandlinger som et eksempel til etterfølgelse (1845, 2, 6, 131:1–11).21 Initiativet til å danne en skandinavisk forening i Uppsala vakte også debatt – om ikke politiske sanksjoner – allerede før det nye selskapet ble etablert i september 1843.22 Også her ble spørsmålet om den litterære forbindelsen som vikarierende motiv reist. I C.H. Rundgrens kritiske pamflett mot foreningsdannelsen fremholdes både de bakenforliggende danske politiske motivene og den norske skepsisen. Etter de danske studentenes besøk i Uppsala, som «här gjort epok», skrev Rundgren, har Uppsala-studentene nå begynt å interessere seg for «grannen på andra sidan sundet», som de tidligere visste heller lite om (Rundgren 1843, 3). De offisielle planene for foreningene var å styrke

21

« Nogle Bemærkninger om den skandinaviske Enhed, i Anledning af Justisraad Molbechs Yttringer derom.»

22 Se også den kritiske holdningen til opprettelsen av allmenne skandinaviske selskaper i «De skandinaviske Sympathierna och deras första literära Frukter» i det Lund-baserte litterære tidsskriftet Studier, Kritiker og Notiser. Literär Tidning, nr. 35, 18. nov. 1843: 275–279.

393


den litterære forbindelsen. Rundgren avviste at dette var den faktiske motivasjonen for de danske studentene: «Om man äfven skulle vilja, så kan man dock icke förneka, att de af Danmarks söner, som åstunda en Skandinavisk förening, hufvudsakligen hafva ett politiskt syftemål, som döljer sig under skenet af litterär förbindelse» (Rundgren, 1843, 3). Om Norge – som nødvendigvis måtte involveres for at det skulle bli en skandinavisk forening, som en «viktig länk i den Skandinaviska kedjan», pekte Rundgren på manglende interesse for studentmøtet og på den norske pressens kritiske holdning. Han avviste at det hadde vært en eneste nordmann som fullt ut hadde støttet ideene, og forklarte det med at «Norrmannen är sluten inom sig sjelf och nöjd med sig sjelf, och betraktar ändock alltid oss med ett visst misstroende» (Rundgren 1843, 7). I disse årene ble det ofte fremhevet, ikke minst i aviser og tidsskrifter, at bevegelsen hadde størst oppslutning i Danmark, økende utbredelse i Sverige, mens Norge var mer passivt og kritisk. Svensk-norske unionelle strider – og nasjonal selvhevdelse overfor vedvarende dansk dominans – spilte med i måten den nye skandinavismen ble omtalt på i deler av norsk og svensk offentlighet. Fra den svenske avisen Dagligt Allehandas ble det reist kritikk mot den manglende norske tilstedeværelsen i Uppsala. Som svar på kritikken om norsk reservasjon het det fra den norske regjeringstro avisen Den Constitusjonelle: Det er kun den politiske Forening med Danmark, man vil have Tid til at betænke sig paa, ikke den literaire og sociale, der paa Grund af Slægtskab og Sprog er saa naturlig, og som vi, idetmindste ligesaameget som de to andre skandinaviske Nationer, ere interesserede i at bibeholde og utvikle (18. juli 1843).

Granskeren – en norsk stemme En viss støtte, om enn betinget, fikk de nye ideene også i Norge i 1843. I en lengre artikkel i sitt eget tidsskrift Granskeren i juni 1843 drøfter Ludvig Kristensen Daa den nye bevegelsen og de litterære forbindelsenes betydning. Geografen, historikeren og publisisten Daa var en av relativt få tilhengere av den nye skandinaviske bevegelsen i Norge på denne tiden. Han forble en konsekvent tilhenger og argumenterte 394


senere for at et skandinavisk politisk forbund var nødvendig (Daa 1849). Han støttet Rasks rettskrivningstanke for å nærme språkene til hverandre og utga i 1841 en Svensk-norsk Haand-Ordbog. Fra 1840 til 1843 var Daa redaktør for og utgiver av tidsskriftet Granskeren. Det var ikke mye skandinavisk relatert innhold i dette tidsskriftet, men i siste utgivelsesår presenterte Daa sitt syn på de skandinaviske ideene i artikkelen «Om Skandinavien» (15. juni 1843, nr. 52).

Ludvig Kristensen Daa var en av de mest utholdende tilhengerne av den panskandinaviske bevegelsen i Norge. Her er han avbildet i albumet Portræter af udmærkede Nordmænd, utgitt av A. Dzwonkowski i Christiania i 1852 (2.utg.). Daa utga tidsskriftet Granskeren 1840–1843 – som ifølge omtalen i Portræter hadde en «uovertræffelig vittig men blodig» satire – der han sommeren 1843 drøftet de nye skandinaviske ideene som hadde vunnet innpass i Danmark og Sverige, men møtte en avventende norsk respons. (Foto: Nasjonal­biblioteket)

De «unge Skandinaver», skrev Daa – for det var studenter, publisister og litterater som sto i spissen for den nye bevegelsen – har ikke latt seg avskrekke av de mange faktiske forskjellene mellom dansker og svensker, men har arbeidet dristig og iherdig for å frembringe «en større Samstemmighed, en livligere Udvexling i Videnskab, Kunst og Litteratur». Han tilføyde – og man kan nesten høre et visst ekko fra Paulsens brev som ble opplest i Studentersamfundet høsten før: «Mere 395


kunne de ikke gjøre, og dette haabe de ogsaa skal i Tidens Fylde fremkalde den kommercielle og politiske Forbindelse.» Her var Daa også på linje med Rundgrens kritiske analyse av de danske motivene. Daa kontrasterte på en illustrerende måte den panskandinaviske bevegelsens vektlegging av litteraturen med det påfallende fraværet av litterære kontakter innad i den norsk-svenske unionen. Etter 30 år med politisk forening, fremholdt han, er det «saa langt fra at denne Omstændighed har gavnet, at man næsten kan paastaa at den har skadet deres literære Tilnærmelse. Hos de Norske er vakt Frygten for en tvungen Amalgamation […].» Heller ikke de «skandinaviske Bestræbelser» finner gjenklang i Norge, påpekte Daa. Mer enn å knytte sammen hadde litteraturen bidratt til å splitte: «Tverimod have adskillige af vore literære Kranglerier og Fejder paa en Maade bidraget til at holde Nationalhadet imod Sverige vedlige og bragt os paa god Vej til at faa et nyt med Danmark.» Selv mente Daa at den «livligere Samfærsel kan ikke andet en gjøre vor Literatur godt». Han fremholdt samtidig, i tråd med Rundgrens dom, at nordmennene generelt var fornøyd med tingenes tilstand. Svenske tidsskrifter – fornyet litterær interesse Daas analyse, som et sjeldent og desto mer kjærkomment positivt signal fra norsk side, ble gjengitt året etter i Intelligensblad, utgifvet i Upsala (nr. 25, 3. september 1844, 193–195). Det panskandinavisk orienterte tidsskriftet var knyttet til etableringen av Skandinaviska Sällskapet i Uppsala, som ble opprettet, til tross for Rundgrens protester, høsten 1843. Intelligensblad (1844–1845) og senere Studentbladet (desember 1845–1846), som overtok som skandinavisk organ for studentmiljøet i Uppsala, fulgte dansk litterær utvikling og skandinaviske begivenheter og møter nøye, og hadde jevnlig også artikler om norske forhold og norsk litteratur. De skandinaviske foreningenes virksomhet, også det Stockholms-baserte Konstnärsgildet fra 1846, fikk fast spalteplass, og diskusjoner om skandinavismen ble fulgt tett opp. En skandinavisk orientering er også tydelig i det Bonnier-utgitte tidsskriftet Stockholms Figaro. Ett artistiskt och belletristiskt Söndagsblad (1844– 1847) og i Frey. Tidskrift för vetenskap och konst (1841–1850). 396


En annen form for periodisk publikasjon som fikk flere skandinaviske uttrykk, både i Danmark og Sverige, var de poetiske kalendrene. I 1845 ble Barfod redaktør for Skandinavisk Folke-Kalender, utgitt i København, og igjen beklaget han seg over manglende bidrag fra skandinaviske skribenter: «En skandinavisk Kalender maa ej alene omhandle Emner af Interesse for Norden, men den maa optage Bidrag i sig af nordiske Forfattere, af svenske og norske saa fuldt som af danske» (Skandinavisk Folke-Kalender 1845, III). I Sverige ble flere kalendre preget av de panskandinaviske impulsene, som Skandia. Nordisk nationalkalender og Svea. Folk-Kalender, med Albert Bonnier som redaktør og utgiver. Utgaven for 1845 brakte artikler om skandinaviske forhold og flere panskandinaviske dikt, som Nyboms «Skandinavisk Folksång»: «Hvad är de Skandinavers land? / Det är ett stort, treenigt land. / Så långt Norräna-tunga går / Ett hjerta blott i Norden slår, / Och hoppets band och blodets band / Förena Skandinaviens land» (Svea 1844, 66). Nordisk Literaturtidende – et helhjertet forsøk og kulminasjon Et transnasjonalt litterært tidsskrift hadde blitt diskutert i de skandinaviske foreningene fra oppstarten av, ikke minst i den danske foreningen. Resultatet ble Nordisk Literaturtidende, en ambisiøs satsing som utkom som et fast søndagstillegg til Fædrelandet gjennom hele 1846. Det var mulig å abonnere separat på tidsskriftet, som ble bekostet av Skandinavisk forening i København, og som var gratis for alle medlemmene. På dette tidspunktet var det rundt 1300 medlemmer i selskapet. I Sverige annonserte A. Bonnier i forlagets Svensk Litteratur-Bulletin, og tilbød særskilt forsendelse av Nordisk Literaturtidende til Stockholm, men også til andre svenske byer. Her var det i alle fall ansatser til et skandinavisk bokhandelssamarbeid basert på bevegelsens transnasjonale nettverk og felles interesser. En fast og ofte innholdsrik spalte i Nordisk Literaturtidende var «Budstikke», med litterære og andre kulturelle nyheter fra de nordiske landene, blant annet om planlagte eller utkomne utgivelser av ulikt slag, sortert geografisk etter København, Stockholm og – ofte, men ikke alltid – Christiania. Noen ganger var teksten om norske forhold 397


hentet fra Den Constitusjonelle. Henning Junghans Thue, som utga Norsk Anthologi på Jægers skandinaviske bokhandel i København i 1847, bidro med en artikkel om den norske litteraturen, og kanskje også andre tekster.23 En annen fast spalte var «Bogmarked», med lister over nyutgitte eller nyankomne danske, svenske, norske og enkelte finske og islandske bøker. Tidsskriftet var gjennomgående skandinavisk i sitt innhold, svenske og norske litterære forhold og utgivelser ble dekket fyldig i tillegg til de danske. En lengre artikkelserie behandlet «Den islandske Literaturs Charakteristik», en annen «Den nordiske oldtids betydning for nutiden», og det var omtale av en «Finsk Anthologi». Felles-skandinaviske temaer ble fulgt opp gjennom omtale av utgivelser om skandinaviske forhold, fra nordisk oldtid til skandinaviske folkesanger og det nordiske studentmøtet i København i 1845, og gjennom å trykke panskandinaviske dikt. Ett av disse var det innledende diktet «Hvad oss binder» av Orvar Odd, O.P. Sturzen-Beckers pseudonym. Han var en sentral bidragsyter, som ansvarlig for svensk litteratur, og ifølge Kari Haarder Ekman en slags fungerende redaktør, som også fikk godt betalt for sine bidrag (Ekman 2018, 152–154).24 Politiske ytringer ble unngått, men kunne fremmes via begeistrede dikt. «Förening hörs en väldig lösen skalla […] / Hur djerf, hur skön är ungdomspolitiken: / En Gud, ett enda folk i trenne riken.» Her formuleres i konsentrert form det panskandinaviske offentlighetsprogrammet: «Förening är vårt första ord, vårt sista! / Och det må talas ut, så att det hörs.»25 Siste utgave av bladet var nr. 51, utgitt 27. desember 1846. Det fremkommer ikke her at dette var siste nummer. Prosjektet hadde vært kostbart, interessen begrenset, og prosjektet ble derfor oppgitt etter dette ene året. Noen tilsvarende tidsskriftinitiativer kom

23 «Den norske Lyrik», signert «H.J.», Nordisk Litteraturtidende, 10. mai 1846, nr. 19:145–152. Thues antologi ble også distribuert til selskapets medlemmer. 24 Utgivere var J.F. Giødwad og Carl Ploug, ansvarlig redaktør C.F. Reitzel. 25 «‘Verdandi’. Poetisk sommarkalender från Upsala», Nordisk Literaturtidende, 12. juli 1846, nr. 27:210–211.

398


ikke fra dansk side før i 1850-årene, men da ikke fra Skandinavisk Selskabs side. I rekken av nye tidsskrifter med mer eller mindre nordisk profil kan nevnes særlig August Sohlmans Nordisk tidskrift i Stockholm, med 12 hefter i 1852 og Barfods forsøk med Folke. Et nordisk tidsskrift, som bare kom ut med ett hefte i 1859. Avslutning – «kungsväg» eller opptråkket sti? En rekke litterære tidsskrifter med transnasjonale ambisjoner – med ønske om og ansatser til skandinavisk innhold, bidragsytere og lesere – ble utgitt på første del av 1800-tallet, særlig i 1830- og 1840-årene. Troen på at litteraturen og pressen, ikke minst i form av kombinasjonen litterære tidsskrifter, kunne være «propagandans Kungsväg» for å nå et større publikum, var stor i den panskandinaviske bevegelsen. Men om troen var sterk, var gjennomføringen heller sviktende, av ulike grunner. Veien frem var full av hindringer, og den panskandinaviske retorikken sto ikke alltid i stil med innholdet. Den skandinaviske enheten som skulle materialisere seg i «Tidens Fylde», forble tilsynelatende et Soria Moria-mål – en lokkende hildring – i det fjerne. De mange forsøkene som ble gjort på stadig å tråkke opp en skandinavisk sti, eller vei, har imidlertid satt mange spor, i form av transnasjonale nettverk, utvekslinger, møter og litterære forbindelser og initiativer. Det gjelder ikke minst innenfor 1800-tallets viktige tidsskriftoffentlighet, der panskandinaviske impulser kom til uttrykk på mange måter, blant annet i form av transnasjonale tidsskriftinitiativer. Etter to dansk-tyske kriger og Danmarks tap av hertugdømmene i 1864 ble nye skandinaviske foreninger etablert, denne gang med et felles tidsskriftprosjekt. Det samme gjentok seg rundt 1900, med nye foreninger og et nytt, felles tidsskrift.26 Dagens Foreningen Norden,

26 Letterstedtska föreningens Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri, etablert 1886, er i dag det eldste fellesnordiske tidsskriftet, basert på fondet etter Jacob Letterstedt, som sikrer tidsskriftets økonomi. For oversikt over andre nordiske tidsskrifter på siste halvdel av 1800-tallet, se Hemstad 2008.

399


etablert 1919, har tilsynelatende gitt opp den transnasjonale tidsskriftambisjonen, selv om troen på forening – litterær og kanskje på sikt politisk – holder stand. Den nordiske tanken om et skandinavisk litterært hjemmemarked har imidlertid vist seg både vanskelig å gjennomføre – og vanskelig å slippe.

400


Kilder og litteratur Primærmateriale

Upublisert materiale Det Kongelige Bibliotek, Carl Ploug, Personalia, NKS 2039, 2°, I b. Lovbestemmelser for det skandinaviske Selskab

TRYKTE KILDER Barfod, Frederik. 1938. Et livs erindringer. København: Berlingske. Daa, Ludvig Kristensen. 1841. Svensk-norsk Haand-Ordbog. Kristiania: Guldberg & Dzwonkowski. Daa, Ludvig Kristensen. 1849. Danmark – russisk eller skandinavisk. Kristiania. Dzwonkowski, A. 1852. [Portræter af udmærkede Nordmænd]. (1.utg. 1842). Christiania: [Dzwonkowski]. Molbech, Christian. 1844. Lund, Upsala og Stockholm i Sommeren 1842. Nogle Blade af en Dagbog med et Tillæg om «den skandinaviske Eenhed». Kiøbenhavn: i den Gyldendalske Boghandling; Lund: hos Universitetsboghandler C.W.R. Gleerup. Paulsen, H.F. 1842. «Skildring af de svenske og danske Studerendes gensidige Besøg i Sommeren 1842.» Brage og Idun, bd. 5. Pram, Christen. 1808 (1809). «Om Befolkningen i Skandinavien og dens Tilvæxt i Tidslöbet 1769–1800.» Det Skandinaviske Literaturselskabs Skrifter, 2. h. Rundgren, C.H. 1843. Reflexioner rör. ett tilltänkt skand. samfund samt ideer till en student-förening i Upsala. Upsala: Wahlström & Låstbom. Sytten Foredrag, holdte i det Skandinaviske Selskab. 1843–1847. 2 bd. København: Universitetsbokhandler C.A. Reitzel. Vedtægter for det skandinaviske Literaturselskab. 1800. København: Morthorst’s Enke & Comp.

periodika Brage og Idun. Et nordisk fjærdingårsskrift, med bistand af danske, svenske og nordmænd, 1839–1842 Dagligt Allehanda, 1843 Dansk Ugeskrift, 1843–1845 Den Constitutionelle, 1843

401


Litteratur Primærmateriale

Det Skandinaviske Literaturselskabs Skrifter, 1805–1832 Frey, 1843 Fædrelandet, 1843–1846 Granskeren, 1840–1843 Intelligensblad, utgifven i Upsala, 1844–1845 Lunds Weckoblad, Nytt och Gammalt, 1837 Nordisk Literaturtidende, 1846 Nordisk Ugeskrift, 1837 Skandinavisk Folke-Kalender, 1845 Skandinavisk Museum, 1796–1803 Stockholms Figaro. Ett artistiskt och belletristiskt Söndagsblad, 1844–1847 Studentbladet, 1845–1846 Studier, Kritiker og Notiser. Literär Tidning, 1843 Svea. Folk-Kalender, 1844–1846 Svensk Litteratur-Bulletin. Förteckning öfver alla nya utkomna Böcker, Musikalier, Gravyrer etc., 1846

Sekundærlitteratur

Almquist, Helge. 1914. «Karl XIV Johan och den begynnande skandinavismen. Cirkuläret af år 1837.» Historisk Tidskrift (Stockholm) 34:198–209. Becker-Christensen, Henrik. 1978. «Frederik Barfod og den skandinaviske bevægelse i tiden før 1845.» Scandia 2:289–314. Becker-Christensen, Henrik. 1981. Skandinaviske drømme og politiske realiteter. Den politiske skandinavisme i Danmark 1830–1850. Århus: Arusia – Historiske skrifter. BOHMAN, JAMES. 2010. «Expanding Dialogue: the Internet, the Public Sphere, and Prospects for Transnational Democracy.» I The Idea of the Public Sphere. A Reader, red. Jostein Gripsrud mfl., 247–269. Lanham, Maryland: Lexington Books. Björne, Lars. 2018. Frihetens gränser.Yttrandefriheten i Norden 1815–1914. Oslo Studies in Legal History, bd. 16. Oslo: Akademisk Publisering.

402


Sekundærlitteratur Litteratur

Clausen, Julius. 1900. Skandinavismen historisk fremstillet. København: Det nordiske forlag. Ekman, Kari Haarder. 2010. «Mitt hems gränser vidgades». En studie i den kulturella skandinavismen under 1800-talet. Göteborg; Stockholm: Makadams förlag. Ekman, Kari Haarder. 2018. «Skandinavistisk kulturpolitik: Oscar Patrick Sturzen-­Becker som exempel.» I Skandinavismen: Vision og virkning, red. Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen, 147–162. Odense: Syddansk Universitetsforlag. FOSSAT, SISSEL BJERRUM, Anne Magnussen, Klaus Petersen og Nils Arne Sørensen. 2009. Transnationale historier. Odense: Syddansk Universitetsforlag. Gerven, Tim van. 2018: «The Copenhagen Question of 1800. Tracing the Intellectual Roots of Cultural Scandinavism.» I Skandinavismen: Vision og virkning, red. Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen, 45–72. Odense: Syddansk Universitetsforlag. Hansen, Tor Ivar. 2018. «Bøker og skandinavisk forbrødring. Et forsøk på en bokhistorisk tilnærming til skandinavismen.» I Skandinavismen: Vision og virkning, red. Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen, 163–186. Odense: Syddansk Universitetsforlag. Haarberg, Jon. 2015. «Vår egen Thue – Historien om den norske litteraturvitenskapens spede begynnelse.» Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift 18(2):149–161. Hemstad, Ruth. 2008. Fra Indian Summer til nordisk vinter. Skandinavisk sam­ arbeid, skandinavisme og unionsoppløsningen. Oslo: Akademisk Publisering. Hemstad, Ruth. 2018a. «‘Skandinavismens’ tilkomst som samtidig og omstridt begrep.» I Skandinavismen: Vision og virkning, red. Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen, 21–44. Odense: Syddansk Universitetsforlag. Hemstad, Ruth. 2018b. «Scandinavianism. Mapping the Rise of a New Concept.» Contributions to the History of Concepts 13(1):1–21. Hemstad, Ruth. 2018c. «‘Skandinaviens geografi’. Lærebokstrid og kartdebatt – alternative nasjonsbyggingsprosjekter 1815–1846.» Norsk Pedagogisk Tidsskrift 2:114–132. Hemstad, Ruth. 2019. «Nordisk offentlighet etter 1814: Grenser og grense­ overskridelser.» I Frie ord i Norden? Offentlighet, ytringsfrihet og medborgerskap 1814–1914, red. Ruth Hemstad og Dag Michalsen, 57–84. Oslo: Pax Forlag. Holmberg, Åke. 1946. Skandinavismen i Sverige vid 1800-talets mitt. Göteborg: Elanders boktrykkeri. Janse, Maartje og Henk te Velde. 2017. «Introduction: Perspectives on Political Organizing.» I Organizing Democracy: Reflections on the Rise of Political Organizations in the Nineteenth Century, red. Maartje Janse og Henk te Velde, 1–18. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

403


Litteratur Sekundærlitteratur

Krefting, Ellen, Aina Nøding og Mona Ringvej. 2014. En pokkers skrivesyge. 1700-tallets dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet. Oslo: Scandinavian Academic Press. Leerssen, Joep. 2006. National Thought in Europe. A Cultural History. Amsterdam: Amsterdam University Press. Marjanen, Jani. 2019. «Gränserna för det offentliga samtale i Finland 1809–1863.» I Frie ord i Norden? Offentlighet, ytringsfrihet og medborgerskap 1814–1914, red. Ruth Hemstad og Dag Michalsen, 109–138. Oslo: Pax Forlag. Sanness, John. 1959. Patrioter, intelligens og skandinaver: Norske reaksjoner på skandinavismen før 1848. Oslo: Universitetsforlaget; Stockholm: Almqvist & Wiksell; Aarhus: Universitetsforlaget. Sejersted, Francis. 2014. Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Oslo: Pax. Simonsen, Kim. 2018. «The Cultivation of Scandinavism. The Royal Society of Northern Antiquaries’ international network, seen through the letters of Carl Christian Rafn.» I Skandinavismen: Vision og virkning, red. Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen, 73–98. Odense: Syddansk Universitets­ forlag. Wallem, Fredrik. 1916. Det Norske Studentersamfund gjennem hundrede aar. Kristiania: Aschehoug.

404


16. Litterær nasjonalisering Korleis dansk-norsk litteratur blei norsk

Narve Fulsås

Då den norske staten kom til i 1814, var det ikkje samanfall mellom statsgrenser og kulturgrenser. Noreg hadde vore ein del av dansk kultur før 1814 og heldt fram med å vere det etterpå. Sidan kulturfellesskapen varte ved, innebar dette at ein norsk kultur som svarte til statsgrensene, måtte skapast innanfor rammene av ein nedervd felleskultur. På visse måtar blei den kulturelle fellesskapen jamvel fornya og forsterka i siste delen av 1800-talet då dei fremste norske forfattarane gjekk til danske forleggjarar. Dermed oppstod den paradoksale situasjonen at då Noreg fekk ein nasjonallitteratur frå 1860-åra, var det ein litteratur hovudsakleg på dansk, utgjeven i Danmark og skriven for ein litterær fellesmarknad. Den dansk-norske situasjonen er ikkje eineståande. I Alexander Beecrofts typologi og kronologi over historiske system for litterær sirkulasjon var 1800-talet perioden der eldre «morsmålssystem», som hadde gått etter språkgrenser, men ikkje nødvendigvis etter politiske grenser, blei utfordra av nasjonalstatlege system. Det nasjonale sirkulasjonsprinsippet innebar at «the history of a given literature, and its contemporary practices, are mapped onto the history and contemporary status of a particular political state» (Beecroft 2008, 97). Når den nye norske litteraturen som oppstod på 1800-talet, blei anerkjent som «norsk», viser det i kor stor grad kulturelle praksisar no blei førestilte som nasjonalstatleg og politisk oppdelte, både i Noreg og Danmark. 405


Like fullt skapte denne situasjonen ei spenning mellom det felleskulturelle, dansk-norske sirkulasjonssystemet som stadig var høgst levande, og det nye nasjonalstatlege prinsippet for kulturell grensedraging. Desse spenningane ytra seg i ulike typar representasjon av litteratur. Litteraturhistorie og forfattarbiografi la etter midten av hundreåret forfattarnasjonaliteten til grunn, medan det i bibliografien var utgjevingslandet som gjaldt. Også i rettsleg og språkleg forstand var den norske litteraturen «dansk». Nasjonaliseringa av dei norske forfattarane på dansk forlag gjennom det såkalla «heimkjøpet» av Gyldendal i 1925 løyste noko av problemet. Men den språklege nasjonaliseringa var ein mykje meir komplisert prosess, og den språklege klassifiseringa av den norske 1800-talslitteraturen heldt fram med å vere eit problem, og er det enno. Det språklege brotet med Danmark er døme på ei nasjonal frigjeringshandling som det har vore viktigare å gløyme og å tilsløre enn å minnast og å feire. Felleskulturen etter 1814 Etter 1814 heldt det gamle, felles morsmålssystemet lenge stillinga overfor det nye nasjonalstatsprinsippet, både i Noreg og i Danmark. Språkproblemet prøvde ein på norsk side å løyse ved å kalle det eksisterande skriftspråket «norsk». Dette møtte sterke protestar i Danmark, og i 1853 slo P.A. Munch, ein av dei fremste autoritetane på norsk side, fast at «Skriftsprogets Navn […] er Dansk; intet uden Dansk» (Munch 1875, 272).1 Undervisning i «modersmaalet» i skulen blei likevel tidleg omdøypt til «norsk» (Steinfeld 1994, 32), men elles skapte denne situasjonen eit vedvarande namngjevingsproblem på norsk side som oftast blei løyst ved ikkje å bruke nasjonalt adjektiv. I Noreg kunne dansk brukast som vern mot svensk, derfor blei den språklege fellesskapen med Danmark på visse måtar forsterka dei fyrste tiåra etter sjølvstendet. På dansk side var det heller ikkje opplagt at den politiske unionsoppløysinga hadde kulturelle konsekvensar. Det fyrste litteraturleksikonet som kom etter at rika blei skilde, blei laga av

1

Fyrst publisert i Morgenbladet 1853.

406


danske Rasmus Nyerup og norske Jens Kraft. Det kom i 1820 og hadde tittelen Almindeligt Litteraturlexicon for Danmark, Norge og Island. Verket var planlagt før 1814, men etter at foreininga var oppløyst, meinte Nyerup, som var bitter over tapet av Noreg, at «Navnene indenlandsk Forfatter og fædrenelandsk Litteratur erholde fra nu af en snævrere betydning» (sitert i Bruhns 2004, 272, 277). Mot dette blei det innvendt at politiske inndelingar «er dog her noget tilfældigt, Litteraturens Væsen ganske uvedkommende», og at «Sprogene er det, der bestemme Litteraturens enkelte Riger». Som vi ser av tittelen på det publiserte verket, gav Nyerup etter for slike innvendingar. Midt i hundreåret kom T.H. Erslews forfattarleksikon for tida etter 1814. Også Erslew ville opphavleg ha med norske forfattarar, og det var stadig dei som hevda at språket trumfa statsgrensene. I ein omtale av invitasjonen til å tinge det nye verket skreiv Israel Levin i 1840: Dannemark og Norge have fælles Sprog og fælles Cultur, derfor have de og fælles Literatur; thi Sproget, hvori Forfatterne leve deres aandelige Liv og udvikle dettes Resultater, den nationale Cultur, hvori hver Genius udfolder sin Individualitet, og hvorpaa den indvirker, det er de Mærker, der sætte Skjel imellem Literaturer, det er de Vilkaar, hvorefter et Aandsværk bliver at henføre til denne eller hiin Literatur – men ikke de forskjellige Couleurer paa Landkortet, ikke det Sted, hvor Forfatteren fødtes, eller hans Bog trykkedes (sitert i Bruhns 2004, 348–49).2

Også danske bibliografiske publikasjonar omfatta stadig Noreg. Gyldendal var pådrivar og stod bak mellom anna då dansk forlagsforeining i 1841 utgav Almindeligt dansk-norsk Forlagscatalog der alle forlag i Danmark og Noreg var inviterte til å vere med (Bruhns 2004, 307). I Noreg kom i 1846 Henning J. Thues Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske ut. Det programmatiske utgangspunktet til Thue var at

2 Israel Levin: «Nogle Ord om Planen til et Forfatter-Lexicon, foranledigede ved den af Hr. Erslew og Forlagsforeningen udstedte Subskriptions-Indbydelse». Tidsskrift for Litteratur og Kritik, b. 4, 1840, 350–363.

4 07


«Sprogets Enhed nødvendigt betinger Literaturens Enhed» (Thue 1846, v). Thues lesebok utkonkurrerte Henrik Wergelands lesebok frå 1844, der Wergeland introduserte den seinare hegemoniske modellen med ein «felleslitteratur» fram til 1814 og to nasjonale litteraturar etter det (Steinfeld 1994, 33). Nasjonalisering – og ny felleslitteratur Frå midten av hundreåret slo likevel nasjonalstatsprinsippet gjennom. I Danmark hadde ein lenge merka manglande vilje til samarbeid frå norsk side. Nyerup fekk ikkje dei bidraga frå Noreg som han ynskte, og heller ikkje Erslew fekk nordmenn til å medverke (Bruhns 2004, 279– 281, 335, 346). Erslew fekk greie på at eit tilsvarande norsk leksikon blei førebudd, og medarbeidaren han hadde tenkt på, Bernt Moe, sendte eit skriv der han på det sterkaste protesterte mot noko som helst samband mellom norsk og dansk litteratur, som han hevda var i ferd med å bli «aldeles fremmede for hinanden» (sitert i Bruhns 2004, 347). Tittelen på leksikonet til Erslew blei den omstendelege, men presise Almindeligt Forfatter-Lexicon for Kongeriget Danmark med tilhørende Bilande fra 1814 til 1840, eller Fortegnelse over de sammesteds fødte Forfattere og Forfatterinder, som levede ved Begyndelsen af Aaret 1814 (Erslew 1843–1853). Forsøka på å lage fellesskandinaviske bokkatalogar stranda på motstand ikkje berre frå norsk, men også frå svensk side fordi dei blei, med ein viss rett, oppfatta som uttrykk for Københavns ambisjonar om å vere sentrum i den skandinaviske bokhandelen (Bruhns 2004, 299, 356). I 1881 byrja den heftevise utgjevinga av Jens Braage Halvorsens Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880, «paa Grundlag av», som det heiter i undertittelen, «J.E. Krafts og Chr. Langes ‘Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1856’». I forordet til det fyrste bindet, som kom i 1885, skreiv Halvorsen: «Jeg antager, at der nu ikke længer vil gjøres Indsigelse mod det rigtige eller endog selvfølgelige i at vælge Aaret 1814 til Udgangspunkt i Tid for Udarbejdelsen af et norsk Forfatter-Lexikon.» Han viste til Levins synspunkt frå 1840 om at språket stadig batt dansk og norsk litteratur saman, eit synspunkt som no, meinte Halvorsen, måtte oppfattast «mere som et Udslag af den nævnte Videnskabsmands 408


Tilbøjelighed til polemisk Ensidighed, end som et Vidnesbyrd om historisk Blik og Fremsyn» (Halvorsen 1885, vii–viii). Ettersom forfattarfunksjonen blei styrkt på 1800-talet, blei forfattarnasjonaliteten i dei fleste samanhengar oppfatta som viktigare enn bokas nasjonalitet og jamvel språkets nasjonalitet, og forfattarbiografien blei ein av dei tunge nasjonaliseringsdiskursane. I den høgre norske skulen, som Toril Steinfeld har skrive om, kom dei fyrste grensedragingane mellom norsk og dansk litteratur med lova av 1869, der ein la til grunn Wergelands modell med ein felleslitteratur som blei avløyst av nasjonallitteraturar etter 1814 (Steinfeld 1994, 33). Hartvig Lassen, som kom til å dominere marknaden for lesebøker for den høgre skulen, ville ikkje eingong tale om «felleslitteratur» før 1814. I det felles skriftspråket, argumenterte han i 1871, hadde nordmenn uttrykt sin «Folkeejendommelighed» alt på 1700-talet. Norsk og dansk litteratur kunne samanliknast med «en Flod, i hvis Leje to Elve er flydte sammen, dog saagodtsom lige fra deres Sammenløb […] uden at blandes» (sitert i Steinfeld 1994, 42). I Danmark aksepterte ein aldri annekteringa av ei særskilt norsk grein av «felleslitteraturen», men ein byrja å skilje ut nyare norske forfattarar, det som i Danmark gjerne blei kalla «ny-norsk» litteratur, som noko for seg (Conrad 1994a, 91). Også i dansk litteraturhistorieskriving blei nasjonalstatsprinsippet no lagt til grunn, men på ein underkommunisert måte. I til dømes Peter Hansens Illustreret Dansk Litteraturhistorie (1886) er det nesten ikkje eit ord om norske forfattarar i delen om 1800-talet. Det påfallande med denne litteraturhistoria er at 1814 altså konstituerer og avgrensar objektet for framstillinga, men slett ikkje opptrer som periodiseringsprinsipp. Den litteraturhistoriske perioden er hjå Hansen tida 1800–1825. I denne er 1814 det året då Jens Baggesen gjekk til åtak på Oehlenschläger og innleidde det Hansen kallar «den litteraire Syvaarskrig». Den skapte ei spenning, skriv han, «som i vore Dage kun den politiske Strid formaar at fremvise et Sidestykke til» (Hansen 1886, b. 2, 342). Han har ikkje eit ord om Kielfreden og tapet av halve kongeriket. Fortrenginga av Kielfreden gjeld dansk historie og minnekultur allment (Conrad 1994b, 234–240). Fredrik 6.s parole om at Noreg skulle gløymast, var på mange måtar effektiv (Glenthøj 2012, 357, 386). 409


Jylland blei gjort til kjerneområdet i dansk identitetskonstruksjon, og med det blei 1864, med tapet av Slesvig, det danske historiske katastrofe­ året. Derfor er dei aller siste orda i Hansens litteraturhistorie interessante. Den siste perioden hans er 1850–1870. Når ein ser på det siste tiåret i denne perioden, skriv han, og tida fram til utgjevingstidspunktet, 1886, maa man ikke overse en Omstændighed, der har havt megen Betydning ved at paavirke Smagsretningen og tilføre Tidens Ideindhold et vægtigt Bidrag: Indflydelsen af den unge norske Digtning. Nordens to betydeligste Digtere i vor Tid er Nordmænd, og da de desuden ere rykkede os særlig nær ved at vælge dansk Forlag for deres Skrifter, ere de blevne bestemmende Faktorer i vort aandelige Liv, gjennemtrængende det med deres Ideer paa en ganske annerledes inderlig Maade, end nogensomhelst fjernere Digtning vilde kunne gjøre det. Forsaavidt danne de to Lande paany en Enhed, og i skjønlitterair Henseende er Aaret 1814 sat ud af Sagaen (Hansen 1886, b. 2, 622).

Nettopp idet Noreg og Danmark var i ferd med å få kvar sin nasjonallitteratur, oppstod det altså på ny, meinte Hansen, ein felleslitteratur. Når det kom til stykket, fekk dette likevel ikkje konsekvensar verken for litteraturhistorieskrivinga eller for forfattarbiografiane. Det danskinitierte bokkatalogsamarbeidet slutta også. At samarbeidet om forlagskatalogar braut saman, har leidd Svend Bruhns til å skrive, i sin gjennomgang av bibliografiens historie i Danmark, at då samarbeidet om Almindeligt dansk-norsk Forlagskatalog måtte gjevast opp midt i hundreåret, var «nordmændene […] endegyldigt ude af det danske bogmarked» (Bruhns 2004, 309). Men at dei norske forleggjarane ikkje lenger ville samarbeide med dei danske, innebar jo ikkje at nordmenn var ute av den danske bokmarknaden. Tvert om, dei norske forfattarane kom no på visse måtar til å dominere den danske bokmarknaden, slik Hansen skreiv, og nettopp bibliografien blei den einaste sjangeren som kom til å representere denne nye felleslitteraturen. Frå 1851 kom Dansk Bogfortegnelse ut som månadspublikasjonar; den blei, skriv Bruhns, i realiteten «den varige danske nationale bogfortegnelse» (Bruhns 2004, 357). Og det er her me finn dei norske «fire store» (Bjørn410


son, Ibsen, Lie og Kielland) og nesten heile den norske «gullalder­ litteraturen». Ibsen er å finne under «Danske Skuespil»; fyrst i 1890-åra blei rubrikken endra til «danske og norske skuespil». Det kom også ein tilsvarande serie: Norsk Bog-Fortegnelse (Haukaas 1945, 29–32). Her vil me leite utan hell etter den kanoniserte norske nasjonallitteraturen. Nasjonal forfattaridentitet i ein transnasjonal bokmarknad Bokas nasjonalitet og litteraturens nasjonalitet hadde altså skild lag. Kva då med forfattaranes identitet? Etter at Bjørnson valde dansk forlag og deretter trekte med seg Ibsen, Lie, Kielland og det meste av norsk litteratur i siste del av 1800-talet, blei forfattaridentiteten på visse måtar splitta. Dei norske forfattarane på dansk forlag blei generelt sterke tilhengjarar av den språklege og forlagsmessige fellesmarknaden under københavnsk leiarskap, og dei hadde ikkje nokon sympati for norsk bokhandelsnasjonalisme (t.d. Ibsen, brev til F. Hegel 17.6.1875 med kommentar;3 J. Lie, brev til J. Hegel 23.8.1890, Lie 2009, 1156). Dei valde i noko ulik grad å følgje Knudsens språklege «fornorskingslinje», men omsynet til danske lesarar sette klare grenser for kor langt dei kunne gå, og landsmålslinja var utenkjeleg. Ein kunne argumentere for at ortofonisk sett – når ein la uttalen til grunn – var dansk og norsk to ulike språk, men den nye felleslitteraturen bidrog til at det felles skriftbiletet varte ved, og at dei norske forfattarane tilpassa seg danske lesarar. Nokre norske forfattarar busette seg og/eller gifte seg i Danmark og valde å bli assimilerte i dansk litteratur. Andreas Munch er eitt døme, eit anna er Amalie Skram. Ho søkte lenge, men utan hell, den anerkjenninga som låg i å bli tildelt norsk diktargasje. Då ho til slutt fekk det frå Danmark, ville ho at det skulle stå på urna hennar: «dansk borger, dansk undersaat, dansk forfatter». Fleirtalet av dei norske på dansk forlag insisterte likevel på sin norske identitet, borgarleg og språkleg. Både Ibsen, Bjørnson og Kielland hadde sterkt ambivalente kjensler overfor «København» og det Bjørnson kalla «københavneriet».

3

https://www.ibsen.uio.no/BREV_1871-1879ht%7CB18750617FH.xhtml (13. mai 2019).

411


For Ibsen innebar skandinavisme i litterær forstand at alle folk i det skandinaviske språkområdet skulle lese kvarandres litteratur på originalspråket.4 Det som irriterte han mest i den samanhengen, var danskanes uvilje mot å lese svensk og det han meinte var danskanes sjølvsentrerte vankunne om grannelanda: «Den københavnske uvidenhed om skandinaviske sager er så mageløs at den kun finder sin lige i det københavnske hovmod» (Ibsen, brev til G. Brandes 20.4.1874).5 Han støtta andre norske forfattarar som blei kritiserte for å bruke norske ord: «vogt Dem […] for at agere dansk», skreiv han til Laura Kieler, «skam Dem ikke ved at vedblive at tænke og føle på norsk; unorsk kan man vistnok gøre Dem, men dansk bliver De ikke derfor» (Ibsen, brev til L. Kieler 26.3.1878).6 For Ibsen synest det å ha vore opplagt at forfattarens statsborgarlege og nasjonale identitet trumfa språk, forlag og bokmarknad. Derfor greidde han aldri å ta inn over seg at i rettsleg forstand var dette langt frå opplagt. Ibsen følgde med på den norske debatten om tilslutning til Bern-konvensjonen, og han heldt seg orientert om norske bilaterale avtalar. Noreg hadde avtalar med Frankrike og Italia, som han trudde ville hjelpe han, men dei la «territorialprinsippet» til grunn, det vil seie at nasjonaliteten til eit publisert verk var bestemt av kvar det fyrst var utgitt (Hoel 1894, 377, jf. D’Amico 2011, 76). Det same prinsippet låg til grunn for Bern-konvensjonen, sjølv om det ikkje blei uttrykt eksplisitt (Ricketson 1987, 167). Då Noreg som det fyrste nordiske landet slutta seg til Bern-konvensjonen i 1896, trudde Ibsen at no var han endeleg verna mot uautoriserte omsetjingar i dei store marknadene, som den tyske og den engelske, og at han derfor kunne vente større honorar frå sine tyske og engelske forleggjarar (Ibsen, brev til W. Archer 1.5.1896,7 og til J. Elias 1.11.1896).8 Men desse forleggjarane

4

Om skandinavisme og litteratur, sjå Ruth Hemstads kapittel i denne boka.

5

http://ibsen.uio.no/BREV_1871-1879ht%7CB18740420GB.xhtml (27. juni 2018).

6

http://ibsen.uio.no/BREV_1871-1879ht%7CB18780326LK.xhtml (27.6.2018).

7

http://ibsen.uio.no/BREV_1890-1905ht%7CB18960501WA.xhtml (27.6.2018).

8

http://ibsen.uio.no/BREV_1890-1905ht%7CB18961101JE.xhtml (27. juni 2018).

412


måtte stadig finne juridiske omvegar for å verne utgåvene sine så lenge Danmark blei ståande utanfor. Medan det tidlegare hadde vore ein premiss for norsk tilslutning at det berre kunne skje samtidig med Danmark, heldt forfattarforeininga denne gongen fram som argument for norsk tilslutning uavhengig av Danmark at det ville tvinge norske forfattarar til å søkje norsk forlag for å kunne oppnå internasjonalt vern (jf. Stortingsproposisjon 56, 1896, 4).9 Brotet med Danmark: språk og forlag Etter at det som i bibliografisk, bokhistorisk og lesehistorisk perspektiv må kallast ein ny felleslitteratur, hadde vakse fram i slutten av 1800-talet, var det nasjonalstatsprinsippet som definitivt vann fram på 1900-talet. I fagplanane for gymnaset blei dansk litteratur endeleg skilt ut frå norsk i 1899 og 1911 (Steinfeld 1994, 34). Frå 1911 kom danske forfattarar under «framand litteratur», og dei kunne ikkje lenger vere pensum i norsk. Med rettskrivingsreformene i 1907 og 1917 kom endeleg det språklege brotet. Konstruksjonen av «bokmål» gjorde at det «dannede språk» i Noreg kunne, med språkhistorikaren Einar Haugens ord, kome seg ut av «sin danske ortografiske tvangstrøye» (Haugen 1966, 37). Det som særleg kom til å kjenneteikne reformene, var at «blaute» konsonantar blei erstatta av «harde» i ord som ud/ut, abe/ape og kage/kake. Reformene innebar eit radikalt brot med tidlegare litterær tradisjon, skriv Haugen (1966, 76). Ernst Håkon Jahr konstaterer at med desse reformene blei skriftspråket norsk (Jahr 1994, 43). I den siste Norsk språkhistorie konkluderer Oddmund Løkensgard Hoel eintydig når det gjeld den allmenne språkbruken: «Skriftspråket som dei fleste skreiv i 1905, hadde berre gått gjennom marginale endringar sidan 1814» (Hoel 2018, 427).

9 For oversikt over Ibsen og forfattarretten, sjå Narve Fulsås, Innledning til brev: Eksil, forfatterrett og oversettelser – 1870-årene: https://www.ibsen.uio.no/BRINNL_brevInnledning_7.xhtml; ibid.: Forfatterrett og utgivelsespolitikk – 1890-årene : https://www.ibsen.uio. no/BRINNL_brevInnledning_10.xhtml (13.5.2019).

413


Det er ingen tvil om at desse reformene i samtida blei opplevde som eit språkleg og litterært brot; denne delen av nasjonaliseringsprosessen var den klart mest omstridde. Reformene møtte sterk motstand ikkje minst frå dei norske forfattarane som var på dansk forlag. Bjørnson sa i 1900 at han i rettskrivinga ville «holde lag med danskerne, saa længe og saa langt som mulig», og gav startskotet til det som blei Riksmålsforbundet (sitert i Steinfeld 1994, 63). Svigersonen til Bjørnson, Sigurd Ibsen, skreiv i 1908 at han var lei for at sonen Tancred hadde brukt den nye rettskrivinga «som giver vort sprog et ganske fremmedartet og idetmindste i mine øjne vulgært udseende» (S. Ibsen, brev til Susanna Ibsen 6.12.1908).10 Knut Hamsun åtvara i apokalyptisk stil om Sproget i Fare (1918), og Aftenposten slo fast at dei aldri ville bruke den nye ortografien. Samanlikna med rettskrivingsreformer i andre land, skriv Haugen, var den norske «vilt radikal»: «den var det første, og ett av de få alvorlige, forsøk på å bringe en eksisterende, tradisjonell ortografi i samsvar med uttalen» (Haugen 1966, 46–47). Det neste steget, som blei gjeve stor symbolverdi, var «heimkjøpet» av den norske avdelinga av Gyldendal i 1925. Gyldendal hadde oppretta ei avdeling i Kristiania alt i 1904. I 1922 blei den gjort til eit danskeigd aksjeselskap som deretter blei kjøpt av norske investorar etter ein bitter strid mellom Gyldendal og norske bokhandlarar (Haarberg 2017, 89–118). Denne forlagsnasjonaliseringa gjorde at forfattarens nasjonalitet no i hovudsak fall saman med bokas nasjonalitet, og bibliografien blei gradvis synkronisert med litteraturhistoria og forfattarbiografien: Norsk nasjonallitteratur var endeleg stort sett å finne i Norsk Bog-Fortegnelse. Den retrospektive bibliografiske nasjonaliseringa av både den gamle og den nye «felleslitteraturen» skjedde med Bibliotheca Norvegica under redaksjon av Hjalmar Pettersen, der éin del dekkjer norske forfattarar etter 1814 trykte i utlandet – mellom dei Ibsen (bind 4, 1922).

10 Nasjonalbiblioteket, Oslo. Brevs. 200B.

414


Det moderne gjennombrotet: stykkevis og delt I den danske skulen var utskiljinga av norsk litteratur som noko særskilt ein meir langvarig prosess enn den tilsvarande utskiljinga av dansk på norsk side, med unntak av litteratur på norsk landsmål. Enno i ei anordning frå 1935 var oversikt over dei vesentlege punkta i «nynorsk» litteraturs historie ein del av undervisninga i dansk litteraturhistorie, med særleg framheving av Ibsen. Danske elevar las jo ikkje Ibsen for å få kjennskap til eit anna språk. Fyrst i 1970–1980-åra blei norske tekstar «utanlandske» og «framande» på linje med svenske (Conrad 1994a, 82–83). Nasjonalstatsprinsippet hadde likevel slått like sterkt gjennom i Danmark som i Noreg. P. Hansens observasjon om at norsk og dansk litteratur var blitt foreinte att i 1860-åra, blei slett ikkje følgd opp i den andre utgåva av litteraturhistoria hans, som kom i 1902 (Conrad 1994b, 250). Svend Bruhns noterer at det ikkje kom noko nytt forfattarleksikon som oppfølging til Erslews, og han har ei påfallande forklaring. At Erslew ikkje fekk noko supplement, meiner Bruhns, skuldast ikkje åleine det enorme arbeidet det ville krevje, «men også Det Moderne Gennembrud i vores litteratur. Et par af de gennembrudsforfattere var nordmænd – Ibsen og Kielland – mens de som ville optage pladsen i lexikonsupplementet bl.a. ville være dem som vi kalder epigonerne» (Bruhns 2004, 388).11 Med andre ord: Etter Erslew var eit felles dansknorsk forfattarleksikon blitt utenkjeleg, og eit reint dansk leksikon ville no ikkje lenger vise den leiande stillinga til dansk litteratur, men at denne var komen i skuggen av den norske. Nasjonaliseringa leidde med seg «metodologisk nasjonalisme» i historieskrivinga og nokre slåande døme på konsekvensane av å projisere nasjonalstatsprinsippet attover i tid. Eitt slikt døme frå midten av 1900-talet er Sven Møller Kristensens Digteren og samfundet i Danmark i det 19. århundrede, Naturalismen. Der diskuterer han det moderne gjennombrotet på ein måte som gjer at dei norske forfatta-

11 I eit dikt i 1883 erklærte Carl Ploug seg ope som ein «epigon» som ville halde fast på arven frå den danske romantikken.

415


rane, som han ikkje kan unngå å ta omsyn til, heile tida trugar med å underminere hovudforteljinga hans. Der var ingen store namn i dansk drama mellom 1870 og 1920, slår han fast: «I tiden indtil århundreskiftet var det de store nordmænd, Ibsen og Bjørnson, der bar det moderne skuespil, uden at de dog kunde notere nogen stor success» (Kristensen 1945, 163). I Danmark var underhaldningsromanen ei stormakt på bokmarknaden, sterkare enn «den centrale danske litteratur. Men der er en anden magt, der er lige så stor, altså også større end den centrale danske litteratur, og det er de store moderne nordmænd, til dels også svenskere» – og no får vi høyre at Ibsen og Bjørnson kom i mange opplag alt i 1860- og 1870-åra og heldt fram med å vere store heilt inn i det nye hundreåret (Kristensen 1945, 166). Når han seinare drøftar kor stort publikum gjennombrotslitteraturen hadde, er han likevel ikkje langt frå å gje «publikumshatarar» som Georg Brandes og Sven Lange rett når dei meinte at det i utgangspunktet knapt var tale om meir enn eit par hundre lesarar (Kristensen 1945, 185). Det moderne gjennombrotet møtte i utgangspunktet, hevdar Møller Kristensen, «en rasende og enstemmig modstand», og det vann fyrst gradvis eit publikum utover i 1880- og 1890-åra (Kristensen 1945, 200). Alt dette tyder på, meiner han, at dette var ein litteratur som hadde oppstått i framskridne land som Frankrike, og som var innført for tidleg i «et tilbagestående samfund som Danmark», der det fyrst på etterskot fekk eit publikum: Mens det moderne gennembrud efter almindelig europæisk og litteratuhistorisk tidsregning kommer forsinket til Danmark, hvad Brandes jo slog på, så må man fra et sociologisk synspunkt mene, at det kommer ca. en snes år for tidligt. Mange af den danske moderne litteraturs vanskeligheder og splid med publikum kan sandsynligvis forklares ud fra denne hypotese (Kristensen 1945, 205).

Det er rett at danske forfattarar som Holger Drachmann og J.P. Jacobsen kom i langt lågare opplag enn dei fremste norske.12 Men i den dan-

12 Takk til Maria Purtoft for opplysningar om opplagstal for danske forfattarar.

416


ske bok-, lese- og teatermarknaden var Ibsen og Bjørnson sentrale og integrerte delar av det moderne gjennombrotet, ikkje ei norsk sidegrein til det. «Ibsen» og «Bjørnson» var noko som hendte i Danmark like mykje som i Noreg. Det er ingen annan grunn enn nasjonalstatsprinsippet til å underkommunisere den enorme suksessen til Et dukkehjem når ein skal vurdere kor mogne danskane var for moderne litteratur – ein dramatisk litteratur som faktisk enno var for moderne for det Europa som skal ha vore den eigentlege opphavskonteksten. Den spenninga som ein kan finne hjå Møller Kristensen, er snarare blitt svakare enn sterkare etter som nasjonalstatsprinsippet har halde fram med å dominere litteraturhistoriesjangeren både i Noreg og i Danmark. I båe land har periode og forfattarskap vore dei overordna disposisjonsprinsippa, og forfattarens nasjonalitet har dermed avgjort utvalet. Av dei framståande forfattarane som i dei to nasjonallitteraturane har vore plassert under «det moderne gjennombrotet», er det dermed berre Amalie Skram som har greidd å finne plass i båe, i alle fall etter at kvinnelege forfattarar i det heile kom inn i litteraturhistoria.13 Omsetjing og revisjon Med dei norske språkreformene blei norsk og dansk gradvis meir framande for kvarandre og trong etter kvart gjensidig omsetjing. Den fyrste norske boka med ny rettskriving som blei omsett til dansk, var visstnok kriminalromanen Mit navn er Knoph av Olaf Bull i 1919 (Jahr 1994, 45). Den gjensidige omsetjingsaktiviteten var ikkje stor dei neste åra, men gradvis kom danske forfattarar ut i Noreg med opplysningar om «på norsk ved» eller «oversatt av» på tittelbladet. I 1938 skreiv direktør Harald Grieg i norske Gyldendal til ein dansk forfattar: Jeg er helt enig med Dem i at tiden – dessverre – er kommet til at Danmark og Norge gjensidig må oversette sine bøker. Jeg tar også iår den

13 Kvinnelege forfattarar er knapt synlege i innhaldslista i Politikens danske litteraturhistorie i 1971 (Stangerup og Jansen 1971), medan Amalie Skram har fått særskilt plass både i Gyldendals danske 1985-historie (Busk-Jensen mfl. 1985) og 2009-historie (Busk-Jensen mfl. 2009). For Noreg, jf. t.d. Andersen 2001 og seinare utgåver.

417


fulle konsekvens av dette standpunkt idet jeg utgir en serie nordiske romaner, hvor Danmark er representert av I.P. Jacobsen, Johs. V. Jensen og Henrik Pontoppidan (Harald Grieg, brev til Peter Freuchen 8.8.1938).14

Den utvalde Jacobsen-romanen var Marie Grubbe – felleskatalogen for norske bibliotek, Oria, opplyser at den kom «på norsk ved Alf Harbitz», og at språket var «Norsk (bokmål)». Men kva då med dei norske forfattarane som hadde kome ut i Danmark samtidig med Jacobsen? Kva med klassikarane i den norske nasjonallitteraturen? Dei måtte også språkleg nasjonaliserast etter som tida gjekk og dei mellom anna skulle inn i skuleverket. Men dei blei ikkje omsette – i dei blei språket berre revidert. Parallelt med revisjonsspråket kom framhevinga av aukande fornorsking alt i forfattaranes eiga tid. Dette var blitt ei forståingsramme alt på 1800-talet, der særleg programmet til Wergeland og den «norske språktonen» i folkeeventyra blei framheva. I 1895 skreiv Johan Storm: Denne Sprogets Væxt betinges […] af det dannede Talesprogs og Bygdemaalenes gjensidige Tilnærmelse, og af de store Forfatteres langsomt og sikkert fremrykkende Fylking. Vi finder den hos Forfattere som Wergeland, Jørgen Moe, Asbjørnsen, Landstad; delvis hos Bjørnson, Kielland og Jonas Lie; men fremfor alle hos Henrik Ibsen. Den fine og diskrete Kunst, den sikre Sprogfølelse, den idiomatiske Formfuldendthed, som alene betinger den virkelig klassiske Sprogform og tillige fylder Kravet til en stigende Norskhed, findes i Grunden kun hos en eneste, Ibsen (Storm 1896, 68–69).15

«Skriver Ibsen [D]ansk?», spurte Storm retorisk. Det var berre å høyre med danskane: «Ibsen skriver Norsk, og de Danske, som ikke er vante til at høre Norsk, har vanskeligt for at forstaa det» (Storm 1896, 114).16 I ein annan samanheng vrei han argumentet heilt om; Ibsens språk var «egte norsk og dog ikke fjernere fra den ældre Norm, end at Danskerne

14 Det Kgl. Bibliotek, København. Takk til Harald Dag Jølle for fotokopi av brevet. 15 Opphavleg i Storm, «Norsk Sprogudvikling», Morgenbladet januar-mai 1895. 16

Opphavleg i Storm, «Landsmaal i Skolen», Morgenbladet juni-august 1896.

418


endnu kan læse det med Fornøielse» (Storm 1898, 176–177). Ibsens språk var altså både så ulikt dansk at det var vanskeleg for danske lesarar, og så likt at det ikkje var noko problem. I utgreiinga om edisjonsprinsippa for den siste Ibsen-utgåva, Henrik Ibsens skrifter, heiter det om Ibsens språk at det var «i hovedsak i samsvar med offisiell norsk i samtiden, det vil si i tråd med danske normer, med en tiltagende fornorskning» (Utgavens retningslinjer, 40). Fornorsking før bokmålet og revisjon etterpå har tent til å etablere ein nasjonalspråkleg kontinuitet for dei norske Gyldendal-forfattarane og utgrense språkbrotet med Danmark til noko som berre gjeld dei dansknasjonale forfattarane – i tillegg til dei norske landsmålsforfattarane. I samtida såg det likevel heilt annleis ut. Nokre av dei fremste forfattarane opplevde altså sjølve den nye rettskrivinga som eit dramatisk brot både med Danmark og det språket dei identifiserte seg med. I 1913 utløyste den unge C.J. Hambro ein lang debatt med harde åtak på skuleutgåver der eldre forfattarar var normaliserte etter ny rettskriving. Det var forfalsking av stilen og eit brotsverk mot Noregs litterære tradisjon, hevda han, og han såg for seg «en pietetsløs og kulturelt rotløs ungdom» (sitert i Haugen 1966, 49). Ser ein nøyare etter kva «revisjon» innebar, blir også førestillinga om aukande fornorsking vanskeleg å halde oppe. I 1951 spurte Gyldendal Didrik Arup Seip om «det kunne reises avgjørende innvendinger mot at rettskrivningen av Henrik Ibsens verker i noen grad ble revidert etter de regler som gjelder i vår tid». Som svar på spørsmålet viser Seip til at Ibsen sjølv gjorde språklege endringar etter tilrådingane frå det skandinaviske rettskrivingsmøtet i 1869, som han slutta seg til. Han endra rettskrivinga i nye utgåver av eldre verk, som dermed kom til å eksistere i to språklege utgåver alt frå Ibsens eiga hand. Dette, meinte Seip, tilsa at det ikkje skulle vere noko «prinsipielt» i vegen for å gjere nye endringar, men at dei måtte skje «med stor varsomhet». I versdrama og dikt ville til dømes omsynet til rim og rytme setje snevrare grenser enn i prosa (Seip 1952, 409). Ein av konsekvensane av 1869-tilrådingane var at «Kjærlighedens Komedie» endra tittel til «Kærlighedens komedie»; bortfall av j etter g og k framfor e, æ og ø innebar justering av norsk skrivemåte til 419


dansk og svensk – samtidig som Ibsen gjekk over til minuskel («liten forbokstav») i substantiv. I 1860-åra brukte Ibsen også dobbeltkonsonant (takk, rett), og Seip listar opp ei rekkje norske ord som Ibsen erstatta med danske etter overgangen til dansk forlag, mellom anna græsse for beite, sumpen for myren, stamhjord for buskap, stalden for fjøset (Seip 1952, 411). Trass i fornorskingsperspektivet sitt observerte Storm det same: «Paafaldende er det, at Ibsen i nogle af sine norskeste Værker i senere Udgaver har rettet enkelte norske Udtryk til Dansk […] Denne Smule Fordanskning er antagelig skeet for det danske Publikums Skyld» (Storm 1898, 196). Det at typisk norske ord og rettskrivingsformer i det heile fanst, gjorde at Seip likevel kunne seie at han baserte revisjonen sin på norske variantar som alt var nytta av Ibsen. Asbjørnsen og Moe, som er særleg sterkt forbunde med «fornorsking», var sjølve langt mindre opptekne av dette enn ettertida har vore, skriv Ståle Dingstad. Dei hadde slett ikkje som mål å grunnleggje noko norsk skriftspråk, men å leggje syntaksen nærare talemålet, noko alt Holberg hadde vore oppteken av. I Asbjørnsens innleiingstekstar, som i utgangspunktet var utprega danske, kan ein finne seinare rettingar som kanskje kan takast til inntekt for fornorsking, men då Asbjørnsen i 1870-åra søkte å utvide marknaden sin ved å gå til Gyldendal, hadde han ikkje lenger interesse av slikt (Bjørkøy og Dingstad 2017, 72–82). Heller ikkje hjå Bjørnson er det nokon jamn nasjonal tendens. Då Storm i 1900 hadde publisert ein artikkel om rettskrivinga til Bjørnson, svarte forfattaren: «Den retskrivning, som Prof. Storm kalder min, fordi mine Bøger har den, er bare i nogle faa Tilfælder min» (sitert i Seip 1953, 635).17 Bjørnson hadde delegert det språklege ansvaret til ulike rettleiarar som suksessivt følgde heilt ulike linjer. Til Arne (1858) hadde han hjelp av ein Knudsen-disippel, og den boka hadde mellom anna harde konsonantar, noko Bjørnson heldt som «vort Særkjende» (sitert i Seip 1953, 634). Med tilslutning til retningslinene frå det nordiske språkmøtet gjekk han, som Ibsen, over til former som kær,

17 Her og i det følgjande siterer Seip ein artikkel av Bjørnson i Aftenposten 1901, nr. 574.

420


skære og gøre, men heldt på grunnprinsipp hjå Knudsen som forleggjaren Hegel helst ville ha han vekk frå. I fyrste utgåva av Bjørnsons Samlede værker: Folkeudgave (1900–1902) var det Carl Nærup som fekk språkansvaret (Seip 1953, 635). Storm hadde hevda at med denne utgåva hadde Bjørnson nærma seg Ibsens «klassiske» rettskriving, men det protesterte Bjørnson på: Han meinte Ibsens rettskriving var «utilstrækkelig». Når han likevel no hadde gått vekk frå dei harde konsonantane, skulda han på Moltke Moe, som nyleg hadde gjeve ut skrifter om Knudsens program der dei harde konsonantane med eitt var vekk: Da gav jeg mig over. Efter min Forlæggers Sigende havde jeg tabt Tusener og atter Tusener paa at ville gennemføre Knudsens Retskrivning. Og naar saa selve Foreningen, som skulde fremme den, slap det for mig afgjørende i den, – ja, hvad var saa videre at gjøre? Følgen er at for Tiden raader Carl Nærup med retskrivningen i mine samlede Værker. Gud være med ham! (sitert i Seip 1953, 636)

Igjen synest det å vere meir rettkome å tale om fordansking enn om fornorsking. Men igjen er det også slik at eksistensen av «norske» former i ein tidleg fase, eller «inkonsekvenser i ett og samme verk», får «revisjon» til å framstå som gjennomføring av Bjørnsons eige fornorskingsprogram: «Etter det som her er sagt, må det være helt i Bjørnsons ånd at hans verker nå kommer i ny rettskrivning. I svært mange tilfelle blir det å gjennomføre konsekvent det som fins i flere av hans verker» (Seip 1953, 636). Bibliografi som nasjonalpolitisk mytologisering Når ein les Seips utgreiingar, blir det klart at dette språklege revisjonsarbeidet reiste mange og utfordrande problemstillingar som kravde kvalifiserte val og erfarent skjønn. Likevel har ikkje «revisjon» den same handlingshøgda som «omsetjing». Ein som reviderer, er ikkje aktør i same forstand som ein omsetjar, og språkleg revisjon er utydelegare kreditert enn omsetjing, om det er kreditert i det heile. Over tid er det ein tendens til at revisjonsarbeidet blir ein «svart boks»: eit omfattande og kontroversielt arbeid for å etablere ein kulturell praksis som til 421


slutt er så sjølvsagt og teken for gitt at ein ikkje lenger bryr seg om kvifor han er slik (Latour 1987, 131). I dag finn me bokmålsutgåver av «klassikarane» som i sterk motsetning til Seip ikkje seier eit ord om språkarbeidet som ligg imellom, eller kven som har gjort det.18 Revisjonsspråket har vore med å naturalisere og avhistorisere bokmålet. Medan nynorsk har heltar, minnekultur, museum og representasjon, har bokmålet knapt nokon av delane. Knud Knudsen har langt frå den same statusen som Ivar Aasen har hatt heilt sidan hans eiga levetid. Då Egil Børre Johnsen publiserte ein biografi om Knudsen i 2006, var det for å redde han frå gløymsle. I 1950 slutta Bymålslaget å betale for gravstaden til Knudsen, og steinstøtta blei køyrd vekk (Johnsen 2006, 9). Både Ivar Aasen og Knud Knudsen blei gravlagde på Vår Frelsers gravlund, der storleiken på gravminna deira er omvendt proporsjonal med utbreiinga av skriftspråka dei var med å skape. På grava til Aasen blei ei stor støtte avduka i 1903, seks år etter at han døydde. Det er markering ved støtta 17. mai kvart år. På grava til Knudsen stod ei lita steinstøtte og Bymålslaget betalte festeavgifta. Då innbetalingane stoppa i 1950, blei støtta fjerna og grava sletta. I 2007 blei det sett opp ein heilt ordinær minnestein for Knudsen til erstatning for det tapte gravminnet. (Foto: Anders B. Wilse/Norsk Folkemuseum)

18 Til dømes i billigbokserien Gyldendal Klassiker (2005).

422


I 2017 kunne bokmålet ha feira hundre år. Sjølv om det er tale om ei veldokumentert og eintydig datert kodifisering av eit nasjonalspråk og ein av dei, med Einar Haugens ord, dristigaste nasjonale språkreformer som er gjennomført, var det absolutt inga merksemd om jubileet og inga interesse for å feire det. Ingen med omsut for «norsk kulturarv» mælte eit ord. Bokmålet skal openbert ikkje ha ei historie med aktørar og handlingar, men likne det som 1800-talet førestilte seg som «folkekultur». Slik er bokmålet også eit slåande døme på det nasjonalismeforskarar har kalla «oppfunne tradisjonar»: symbolske praksisar som etablerer ein kontinuitet med fortida som i røynda er fabrikkert (Hobsbawm 1983, 1–2). Kulminasjonen av denne naturaliseringa finn me i ein av dei bibliografiske grunnsjangrane: bokkatalogen. Oria, som er den digitale samkatalogen over biblioteksamlingar i Noreg, opplyser at fyrsteutgåva av Peer Gynt blei utgjeve i København i 1867, og at språket var «Norsk (bokmål)». Også den «danomane» Welhavens Norges Dæmring, generaloppgjeret med dei norsk-patriotiske, skal ha kome på bokmål. Holberg, derimot, skreiv dansk. Her er det med andre ord nasjonalstatsprinsippet som er lagt til grunn, og som er blitt projisert på 1800-talets kulturelle sirkulasjonssystem. Klassifikasjonsprinsippet impliserer at 1814 ikkje berre var eit politisk brot med Danmark, men at det også var det språklege skismaet.19 I ein forstand er dette openberr historieforfalsking, men det er også klart at det langt på veg skuldast system- og kodepraksisar. I eit generisk system er historisk endring og variasjon nesten umogleg å handtere. I den retrospektive bibliografien Norske bøker 1519–1850 skal språket i alle bøker utgjevne i Noreg fram til 1850 etter kvart klassifiserast som «dansk»,20 noko som også vil få konsekvensar for Oria. Dei norske forfattarane på dansk forlag i siste del av 1800-talet står då likevel att. Skal dei også etter kvart bli danskspråklege? Kor lenge skal

19 Om dansk og norsk som språkkodar, sjå Øivind Bergs og Lars G. Johnsens kapittel i denne boka. 20 www.nb.no/bibliografi/nor1519/

423


me seie at det danskspråklege hegemoniet varte? Det finst ingen enkle svar på korleis det språklege klassifikasjonsspørsmålet som blei skapt av den langvarige og fornya kulturfellesskapen med Danmark, skal løysast. Men i siste instans er ikkje dette problemet fyrst og fremst eit teknisk problem. Bokmålet lever av det uklare og tvitydige forholdet til dansk som me alt såg hjå Storm; forskjellig nok til å kunne kallast norsk, likt nok til å kunne assimilere den norske 1800-talslitteraturen utan «omsetjing». Språkhistorie og filologi er her, som elles, uløyseleg innfiltra i identitetspolitikk.

424


Kjelder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kjelder Det Kgl. Bibliotek, København: Brev frå Harald Grieg til Peter Freuchen, 8. august 1938. Nasjonalbiblioteket. Oslo: Brev frå Sigurd Ibsen til Susanna Ibsen, 6. desember 1908. Brevs. 200 B. TRYKTE KJELDER Andersen, Per Thomas. 2012. Norsk litteraturhistorie. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget. Busk-Jensen, Lise, Per Dahl, Anker Gemzøe, Torben Kragh Grodal, Jørgen Holmgaard og Martin Zerlang. 1985. Dannelse, folkelighed, individualisme: 1848–1901. Dansk litteraturhistorie, b. 6. København: Gyldendal. Busk-Jensen, Lise, Henrik Wivel, Johannes Nørregaard Frandsen, Anne Birgitte Richard, Knud Bjarne Gjesing og Lars Handesten. 2009. 1870–1920. Dansk litteraturs historie, b. 3. København: Gyldendal. Hansen, Peter. 1886. Illustreret Dansk Litteraturhistorie, b. 2. København: Philipsen. Halvorsen, Jens Braage. 1885. «Forord.» I Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880, red. J.B. Halvorsen, b. 1, vii–xiv. Kristiania: Den norske forlagsforening. Hoel, Klaus. 1894. «Om den gjensidige Beskyttelse for norske og franske Undersaatter paa Forfatter- og Kunstnerrettens Omraade.» Norsk Retstidende 24–25:369–390. Ibsen, Henrik. Brev: http://ibsen.uio.no/Brev. Kristensen, Sven Møller. 1945. Digteren og samfundet i Danmark i det 19. århundrede, b. 2, Naturalismen. København: Munksgaard. Lie, Jonas. 2009. Brev, red. Anne Grete Holm-Olsen. 3 b. Oslo: Novus. Munch, Peter Andreas. 1875. «Sprogbemerkninger.» I Samlede Afhandlinger, b. 3: 1851–1856, 272–300. Kristiania: Cammermeyer. Seip, Didrik Arup. 1952. «Etterord.» I Henrik Ibsen. Samlede verker, 10. utg., b. 1, 409–412. Oslo: Gyldendal. Seip, Didrik Arup. 1953. «Etterord.» I Bjørnstjerne Bjørnson. Samlede verker, b. 1, 633–637. Oslo: Gyldendal. Stangerup, Hakon og Frederik Julius Billeskov Jansen. 1971. Fra Georg Brandes til Johannes V. Jensen. Dansk litteraturhistorie, b. 3. København: Gyldendal.

425


Litteratur Primærmateriale

Storm, Johan. 1896. Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal. København: Gyldendal. Storm, Johan. 1898. «Ibsen og det norske sprog.» I Henrik Ibsen: festskrift i anledning af hans 70de fødselsdag, red. Gerhard Gran, 147–205. Bergen: Grieg. Stortingsproposisjon nr. 56. 1896. I Stortingsforhandlinger, b. 2b. Thue, Henning J. 1846. Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske. Kristiania: Wulfsberg & Co. Ystad, Vigdis, red. 2010. Henrik Ibsens skrifter, b. 17. Utgavens retningslinjer. Oslo: Universitetet i Oslo/Aschehoug.

Sekundærlitteratur

Beecroft, Alexander. 2008. «World Literature Without a Hyphen. Towards a Typology of Literary Systems.» New Left Review 54:87–100. Bjørkøy, Aasta M. Bjorvand, og Ståle Dingstad. 2017. Litterære kretsløp. Bidrag til en norsk bokhistorie fra Maurits Hansen til Gunvor Hofmo. Oslo: Dreyer. Bruhns, Svend. 2004. Bibliografiens historie i Danmark, 1700- og 1800-tallet. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag. Conrad, Fleming. 1994a. «Danskernes norske pensum. Norsk litteratur efter 1814 i den lærde skoles læsebøger.» I «Laserne»: studier av den dansk-norske felleslitteratur etter 1814, red. Sigurd Aa. Aarnes, 72–105. Oslo: Aschehoug. Conrad, Fleming. 1994b. «Den norske litteratur og de danske litteraturhistorikere.» I «Laserne»: studier av den dansk-norske felleslitteratur etter 1814, red. Sigurd Aa. Aarnes, 233–259. Oslo: Aschehoug. D’Amico, Giuliano. 2011. «Domesticating Ibsen in Italy. Enrico and Icilio Polese’s Ibsen Campaign.» Ph.d.-avhandling, Universitetet i Oslo. Fulsås, Narve. 2017. «Innledning til brev»: https://www.ibsen.uio.no/brevinnledninger.xhtml. Glenthøj, Rasmus. 2012. Skilsmissen: Dansk og norsk identitet før og etter 1814. Odense: Syddansk Universitetsforlag. Haugen, Einar. 1966. Riksspråk og folkemål. Norsk språkpolitikk i det 20. århundre. Oslo: Universitetsforlaget. Haukaas, Kaare. 1945. «Norsk litterært registreringsarbeid.» I Boken om bøker. Årsskrift for bokvenner VII. Minneskrift utgitt i anledning av hundreårsdagen for J.B. Halvorsens fødsel, red. W.P. Sommerfeldt, 25–68. Oslo: Tanum. Hobsbawm, Eric. 1983. «Introduction: Inventing Traditions.» I The Invention of Tradition, red. Eric Hobsbawm og Terence Ranger, 1–14. Cambridge: Cambridge University Press.

426


Sekundærlitteratur

Hoel, Oddmund Løkensgard. 2018. «Unionstida med Sverige (1814–1905).» I Norsk språkhistorie, b. 4: Tidslinjer, red. Agnete Nesse, 425–502. Oslo: Novus. Haarberg, Jon. 2017. Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen. Oslo: Universitetsforlaget. Jahr, Ernst Håkon. 1994. Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814. Oslo: Novus. Johnsen, Egil Børre. 2006. Unorsk og norsk. Knud Knudsen. En beretning om bokmålets far. Tvedestrand: Bokbyen forlag. Latour, Bruno. 1987. Science in Action. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. Ricketson, Sam. 1987. The Bern Convention for the Protection of Literary and Artistic Works: 1886–1986. London: Kluwer. Steinfeld, Toril. 1994. «Fra dansk til norsk nasjonallitteratur: dansk litteratur i det 19. århundres norske skole.» I «Laserne»: studier av den dansk-norske felles­ litteratur etter 1814, red. Sigurd Aa. Aarnes, 19–71. Oslo: Aschehoug.

427


Forfatterpresentasjoner

SIV FRØYDIS BERG Ph.d. i idéhistorie fra TIK-senteret, Universitetet i Oslo, forsknings­ bibliotekar ved Nasjonalbiblioteket. Arbeider med kunnskaps- og teknologihistorie, framtidstenkning fra Mary Shelley til sauen Dolly, brevteknologi. Utvalgte publikasjoner: «The proof of the original is in the copying: Heavenly chain letters», i Museums as Cultures of Copies (red. Brita Brenna, Hans Dam Christensen og Olav Hamran, 2019), «Fixating the Poles: Science, Fiction and Photography at the Ends of the World», i Conceptualizing the World (red. Helge Jordheim og Erling Sandmo, 2019), Fortidens stemmer. Brev fra Nasjonal­ bibliotekets samlinger 1378–1776 (2016), All verdens kunnskap. Leksikon gjennom 2000 år (red. med Øivind Berg, Sine Halkjelsvik Bjordal og Helge Jordheim, 2012), Norske polarheltbilder. 1888–1928 (red. med Harald Østgaard Lund, 2011). ØIVIND BERG Cand.real med fagene matematikk, fysikk, kjemi og geologi. Forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket med hovedarbeidsområde bok- og samlingshistorie, bibliografi og kunnskaps- og vitenskapshistorie. Deltar i det bibliografiske prosjektet Norske bøker 1519–1850. Har utgitt Det Kongelige Norske Berg-Seminariums boksamling – en rekonstruert katalog (2011), «Spydeberg år 2000. En frem­ tids­­visjon?» (2011) og var medredaktør for All verdens kunnskap. Leksikon gjennom to tusen år (2012). Har skrevet en rekke artikler om kunnskaps- og vitenskapshistoriske emner. AASTA MARIE BJORVAND BJØRKØY Første­ amanuensis i nordisk litteratur og forsknings­ leder (2019–2020) ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, ansvarlig for arbeidspakke 1: Education, religion and literacy i prosjektet Literary Citzens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit). Arbei-

der for tiden bl.a. med eldre barnelitteratur. Tidligere har hun blant annet publisert bøkene Være hos hverandre ganske stille. Kronotoper og romlig fremstilling i Ørstaviks roman Kjærlighet (2014), «Eit dikt vert aldri ferdig». Teksthistorien til Olav H. Hauges dikt (2016) og Litterære kretsløp. Bidrag til en bokhistorie fra Maurits Hansen til Gunvor Hofmo (2017, med Ståle Dingstad). Neste publikasjon er boka Skjønnlitterære alderdommer (2020). GINA DAHL Dr.art., arkivar ved Statsarkivet i Bergen, Arkivverket, religionshistoriker og bokhistoriker med spesielt fokus på den tidligmoderne perioden, ansvarlig for arbeidspakke 2: Popular books and new readerships i prosjektet Literary Citzens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit). Har blant annet utgitt monografiene Book Collections of Clerics in Norway, 1650–1750 (2010), Books in Early Modern Norway (2011) og Libraries and Enlightenment– Eighteenth-Century Norway and the Outer World (2014). ANNE EIDSFELDT Cand.philol. (hovedfag i his­torie), forskningsbibliotekar ved Nasjonal­ biblioteket med spesielt ansvar for norsk bokhistorie. Har i det siste arbeidet særlig med tidlige norske trykk (ca. 1650–1750) og bøkers materialitet, spesielt eldre bokbind. Har ledet arbeidet med bibliografien Norske bøker 1519–1850, og er kurator for Nasjonalbibliotekets bokhistoriske utstilling i 2019 (Lause typar og stramme bind). Utvalgte publikasjoner: «En komplett samling av norske trykk? Pliktavleveringsloven 1815–1839» (Biblis 2010/50); «Fra sur plikt til milde gaver. Tilvekst av norsk historisk litteratur til Universitetsbiblioteket 1817–70» (i Nota bene 2011/4); «Den Grædende Jeremias og Siungende Salomon» (Bibliotekaren 2012/4); «Til Trøcken befodret. Bøker trykt i Christiania på 1600-tallet» (St. Hallvard

428


Forfatterpresentasjoner

2013/2); «Samarbeid eller konkurranse? Bok­ utgivelser i Christiania 1718–1745» (kommende artikkel i 2019). ANNE ERIKSEN Professor i kulturhistorie ved IKOS, Universitetet i Oslo og professor II i kulturvitenskap ved AHKR, Universitetet i Bergen. Hun arbeider blant annet med kunnskapshistorie, kulturarv, historieteori og tradisjonsbegrep, og har publisert en rekke bøker og artikler. Utvalgte nyere monografier: Topografenes verden. Fornminner og fortidsforståelse ­ (2007), Museum. En kulturhistorie (2009), From Antiquities to Heritage (2014) og Livets læremester. Historiske kunnskapstradisjoner i Norge 1650-1840 (under utgivelse). NARVE FULSÅS Professor i historie ved Universitetet i Tromsø – Noregs arktiske uni­ versitet. Har arbeidd med norsk bokhistorie, intellektuell historie, kulturhistorie og historiografi. Var redaktør for brevbinda av Henrik Ibsens skrifter (2005–2010) og har elles publisert mellom anna Ibsen, Scandinavia and the Making of a World Drama (2018, med Tore Rem), Havet, døden og vêret: kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850–1950 (2003), Historie og nasjon: Ernst Sars og striden om norsk kultur (1999) og Universitetet i Tromsø 25 år (1993). JON HAARBERG Professor i allmenn litteratur­ vitenskap ved Universitetet i Oslo. Arbeider for tiden med dansk-norsk katekismehistorie. Tidligere har han skrevet om Petter Dass’ katekismesanger (historisk-kritisk utgave 2013). Siste bok: Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen (2017). RUTH HEMSTAD Dr.art. i historie, forsknings­ bibliotekar ved Nasjonalbiblioteket og forsker tilknyttet Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, prosjektleder

for Literary Citzens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit), (h2018–2019), prosjektleder for UiO:Norden-prosjektet Offentlighet og ytringsfrihet i Norden, 1815–1900 (med Dag Michalsen, 2016–2019). Arbeider særlig med nordisk historie i det lange 1800-tallet, med vekt på transnasjonale, ideologiske og begreps­ historiske perspektiver. Utvalgte publikasjoner: Frie ord i Norden? Offentlighet, ytringsfrihet og medborgerskap 1814–1914 (red. med Dag Michalsen, 2019), Skandinavisme: Vision og virkning (red. med Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen, 2018), Propagandakrig. Kampen om Norge i Norden og Europa 1812–1814 (2014), Opplysning, vitenskap og nasjon. Bidrag til norsk bibliotekhistorie (red. 2011) og Fra Indian Summer til nordisk vinter. Skandinavisk samarbeid, skandinavisme unionsoppløsningen (2008). Lars G. Johnsen Dr.art. i lingvistikk fra Uni­ versitet i Trondheim, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, tilknyttet Språkbanken. Arbeider særlig med digital tilgang, representasjon og analyse av tekster i Nasjonal­bibliotekets samlinger. Utvalgte publikasjoner: «TagAl: A tag algebra for document markup» (med Claus Huitfeldt, 2011), «Digitalisering og klassifikasjon», Bibliotheca Nova/4 (med Magnus Breder Birkenes, Arne Lindstad, og Johanne Ostad, 2015), «From digital library to n-grams: NB N-gram», i Proceedings of the 20th Nordic Conference of Computational Linguistics (2014) og «Graph analysis of word networks» (2016). JANICKE S. KAASA Ph.d. i allmenn litteratur­ vitenskap, postdoktor ved Universitetet i Oslo, ved prosjektet Literary Citizens of the World.  Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit). Faglige interesseområder er bokhistorie, tidlig moderne

429


Forfatterpresentasjoner

barnelitteratur, periodiske skrifter og reiselitteratur. Hun disputerte med avhandlingen  Shaped by the North, Shaping the North. English-Canadian Travel Writing in the 1950s ved Universitetet i Oslo i 2017. Nylige publikasjoner er «Travel and fiction»,  Cambridge History of Travel Writing (2019) og «Anna Karenina i Arktis: Tekst og landskap i Aritha van Herks Places Far From Ellesmere», Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift (2018). ELLEN KREFTING Professor i idéhistorie ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitet i Oslo, ansvarlig for arbeidspakke 4: The politics of books. Negotiating identity, print, and the public sphere i prosjektet Literary Citzens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit). Arbeider med tidligmoderne intellektuell historie 1600–1800, med særlig fokus på fransk og dansk-norsk opplysningstenkning, kunnskapshistorie og kunnskapspolitikk (bl. a. knyttet til havet), offentlighet og tekstkultur. Utvalgte publikasjoner er monografien Vestens idéhistorie 3: Modernitetens fødsel 1600–1800 (2012), En pokkers skrivesyge. Dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet (medforf. med Aina Nøding og Mona Ringvej, 2014) og Eighteenth Century Periodicals as Agents of Change. Perspectives on Northern Enlightenment (red. med Aina Nøding og Mona Ringvej, 2015). AINA NØDING Ph.d. i allmenn litteraturvitenskap, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, prosjektleder for Literary Citzens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit), (2016–h2018, 2020) og ansvarlig for prosjektets arbeidspakke 3: Moving books. Trade and media transformations. Arbeider særlig med 1700-og 1800-tallets bok- og mediehistorie. Tidligere postdoktor ved prosjektet Mangfol-

dige offentligheter. Tidsskrifter, ytringsfrihet og produktiv sensur i Danmark-Norge 1720–1814 (med Ellen Krefting og Mona Ringvej, 2010– 2013). Utvalgte publikasjoner: En pokkers skrivesyge. Dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet (medforf. med Ellen Krefting og Mona Ringvej, 2014) og Eighteenth Century Periodicals as Agents of Change. Perspectives on Northern Enlightenment (red.  med Ellen Krefting og Mona Ringvej, 2015), Claus Fasting, dikter, journalist og opplysningspioner (2018). ANNE BIRGITTE RØNNING Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Har skrevet om et bredt spekter av sjangre og tema, fra modernisme og historiske romaner til eksemplaritetsforståelse og 1700- og 1800-talls robinsonader, oftest med fokus på kjønn. Arbeider nå med et prosjekt om litterære nyttårsgaver myntet på kvinner. Utvalgte publikasjoner: «Decadence and Female Subjectivity in Dagny Juel’s Prose Poems», i Nordic Literature of Decadence (red. Pirjo Lyytikäinen m.fl., 2019); «I skyggen av kanon. Empiri som utfordring i feministisk litteraturvitenskap», Edda 4/2014; Kjønnsforhandlinger. Studier i kunst, film og litteratur (red. sammen med Geir Uvsløkk, 2013); Eksemplets makt. Kjønn, representasjon og autoritet fra antikken til i dag (red. sammen med Anne Eriksen og Ellen Krefting, 2012). ERLING SANDMO Professor i historie ved Universitetet i Oslo og leder for Nasjonalbibliotekets kartsenter. Arbeider særlig med tidlig-moderne kultur- og kunnskapshistorie, historiografi og historisk teori. Utvalgte arbeider: Conceptualizing the World: An Exploration Across Disciplines (red. sammen med Helge Jordheim, 2019), Circulation of Knowledge: Explorations in the History of Knowledge (red. sammen med Johan Östling, David Larsson Heidenblad, Anna Nilsson Hammar og Kari Hernæs Nord-

430


Forfatterpresentasjoner

berg, 2018), Uhyrlig: sjømonstre i kart og litteratur 1491–1895 (2017) og Tid for historie: en bok om historiske spørsmål (2015). MARIT SJELMO Master i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Vitenskapelig assistent i Literary Citzens of the World. Tracing the Transnational Crossroads of Books in Early Modern Norway (LitCit). KAREN SKOVGAARD-PETERSEN Dr.philos., direktør i Det Danske Sprog- og Litteraturselskab. Fra 2009 til 2015 leder af den danske del af udgivelsesprojektet Ludvig Holbergs Skrifter (holbergsskrifter.dk/holbergskrifter.no). I perioden 2001–2008 seniorforsker i bog- og lærdomshistorie, Det Kongelige Bibliotek. Har især arbejdet med skandinavisk latinsproget litteratur- og lærdomshistorie i renæssance og oplysningstid. Udvalgte publikationer: «Journeys of humour and satire – on Holbergs Peder Paars and Niels Klim» (2017), «Historical Writing in Scandinavia c. 1400–1800» (2012) og «The book in the Nordic countries» (sammen med Charlotte Appel, 2010).

431


Skriftserien Nota bene

Skriftserien Nota bene er Nasjonalbibliotekets egen formidlingskanal både for forskningsresultater som bygger på samlingen i biblioteket og for forskning med relevans for denne samlingen. Alle manuskripter blir fagfellevurdert. Nota bene har en vid tematisk profil. For å speile den fulle bredden av samlingen, vil publikasjonene kunne ta utgangspunkt i for eksempel håndskrifter, trykte kilder, film, musikk, bilder, kringkasting og digitale medier. Vi gir ut både monografier, kildedekritiske utgaver og artikkelsamlinger.

Nota bene 1 Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket | Marianne Takle | 2009 Nota bene 2 The Archive in Motion. New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices | Eivind Røssaak (red.) | 2009 Nota bene 3 Axel Charlot Drolsum. Brev 1875–1926 | Bjørg Dale Spørck | 2011 Nota bene 4 Opplysning, vitenskap og nasjon. Bidrag til norsk bibliotekhistorie | Ruth Hemstad (red.) | 2011 Nota bene 5 Latin Manuscripts of Medieval Norway. Studies in Memory of Lilli Gjerløw | Espen Karlsen (red.) | 2013 Nota bene 6 Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier | Liv Bliksrud, Giuliano D’Amico, Marius Wulfsberg og Arnfinn Åslund (red.) | 2013 Nota bene 7 Naturen og eventyret. Dokumentarfilmskaperen Per Høst | Gunnar Iversen | 2014 Nota bene 8 Å bli en stemme. Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap | Trond Haugen (red.) | 2014 Nota bene 9 Propagandakrig. Kampen om Norge i Norden og Europa 1812–1814 | Ruth Hemstad | 2014 Nota bene 10 Small Country, Long Journeys. Norwegian Expedition Films | Eirik Frisvold Hanssen og Maria Fosheim Lund (red.) | 2017

432


Skriftserien Nota bene

Nota bene 11 Reformasjonstidens religiøse bokkultur cirka 1400–1700: tekst, visualitet og materialitet | Bente Lavold og John Ødemark (red.) | 2017 Nota bene 12 I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten. I anledning 70-årsdagen 22. juni 2018 | Ola Alsvik, Hans P. Hosar og Marianne Wiig (red.) | 2018 Nota bene 13 Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850 | Aasta M.B. Bjørkøy | Ruth Hemstad | Aina Nøding og Anne Birgitte Rønning (red.) | 2019

433


© Nasjonalbiblioteket, Oslo 2019 ISBN 978-82-7965-414-8 (trykt) ISBN 978-82-7965-415-5 (e-bok) ISSN 1891-4829 (trykt) ISSN 2535-4337 (e-bok) Design: Superultraplus Designstudio, www.superultraplus.com Trykk: Erik Tanche Nilssen AS Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.


Skriftserien Nota bene er Nasjonalbibliotekets egen formidlings­ kanal både for forskningsresultater som bygger på samlingen i biblioteket, og for forskning med relevans for denne samlingen. Alle manuskripter blir fagfellevurdert. Nota bene har en vid tematisk profil. For å speile den fulle bredden av samlingen, vil publika­sjonene kunne ta utgangspunkt i for eksempel hånd­ skrifter, trykte kilder, film, musikk, bilder, kringkasting og digitale medier. Vi gir ut både monografier, kildekritiske utgaver og artikkelsamlinger.

NOTA B E N E

landegrenser. Den transnasjonale sirkulasjonen av trykte tekster tekst, visualitet og materialitet har bidratt til å forme leserne − barn og voksne, kvinner og menn − til samfunnsborgere, endog til «litterære verdensborgere». Målet med denne boken er å vise noe av bredden i nyere bok­ historisk forskning på en måte som formidler hva bokhistorikere Bente Lavold og interesserer seg for i dag, hvordan bokhistorikere arbeider, og John Ødemark (red.) hva feltet kan tilføre av kunnskap og ideer til andre fagområder. Samlet tegner de ulike kapitlene opp en mangefasettert historie om trykte teksters liv og betydning i Norge – fra 1519 til 1814, da landet var i forening med Danmark, og videre frem til 1850 og de første tiårene som langt på vei selvstendig stat i union med Sverige.

12 I S B N : 9 7 8 - 8 2 -7 9 6 5 - 4 1 4 - 8

9

788279

654148

NASJONALBIBLIOTEKETS SKRIFTSERIE

ReformasjonsHistorien om boken i Norge startetreligiøse i Paris og København i 1519, tidens med alterboken Missale Nidrosiense og tidebønnsboken Breviarium bokkultur Nidrosiense, bestilt til bruk i Norge. Norsk bokproduksjon og lesning har helt fra begynnelsen av vært innvevd i en teknologisk, cirka 1400–1700: økonomisk, religiøs og kulturell utveksling på tvers av hav og

Profile for Nasjonalbiblioteket

Litterære verdensborgere  

Nota bene nr. 13

Litterære verdensborgere  

Nota bene nr. 13