Litterære verdensborgere

med denne opplæringen er forståelse, ikke utenatlæring. Lærernes oppgave går ut på å sikre ungdommens forståelse ved «altid og hver Gang lade den Svarende sige med egne Ord, hvad det var, han svarede, for at see, om han forstaaer Noget deraf» (Fogtman 22.08.1738). At forståelsen kommer først, betyr likevel ikke at kravet om utenatlæring bortfaller. Forståelsen bekreftes og bevares av utenatlæringen, ifølge lærerinstruksen av 1739 (Instruction, §10–11). Denne måten å tilegne seg tekstene på skulle komme til å forbli idealet i lavkirkelige kretser, også da innenatlesingen for alvor overtok i den offentlige skolen (jf.

Gundersen 2011, 174–183).

Når bokhistorikeren Henrik Horstbøll hevder at det verken var Pontoppidans eller statens intensjon at danske og norske ungdommer skulle «lære godt hundrede sider uden ad», mener vi bestemt han tar feil (Horstbøll 2003, 131). Vi kan ikke velge å se bort fra den «Erindring» forfatteren selv skriver til innledning i sin bok. Det kan derfor ikke herske tvil om at det lutherske kravet til utenatlæring faktisk utvides og forsterkes i og med Sandhed til Gudfrygtighed. Horstbøll viser i denne sammenheng riktignok til Pontoppidans lille skrift om leseundervisningen i skolen fra 1748. Bergensbispen synes der å formane skolelærerne om ikke å la utenatlæring erstatte leseferdighet: «Den Øvelse at læse inden i Bogen maa ikke hastig forlades og omskiftes til at lære uden ad; thi derved skeer stor Skade og mange Børn komme derover aldrig til nogen Færdighed» (Pontoppidan 1763, 14). Men biskopens poeng må her ikke forstås slik at forholdet mellom utenatlæring og leseferdighet består i et disjunktivt enten–eller. Forholdet må forstås som komplementært. Utenatlæring skal følge leseferdighet. At læreren ikke må forlate leseøvelsene for «hastig», betyr derfor ikke at elevene fritas for utenatlæringen helt og holdent. Pugget melder seg garantert i forbindelse med konfirmasjonen. Ideelt sett skal et voksent menneske ha internalisert katekismens ord, slik Luther hadde foreskrevet.

Et annet lite skrift av biskopen feier all tvil til side: hans hyrdebrev til prestene i Bergens stift fra februar 1752. Der gjentar og utdyper han hovedpunktene fra katekismeforklaringens «Erindring»: for det første at kravene til elevene bør differensieres alt etter deres «Nemme».

For det annet holder han fast ved tanken om at utenatlæring er den 227