Magnus Lagabøtes landslov og viktige rettarbøter 1280–1327 by Nasjonalbiblioteket

O G V I K T I G E R E T TA R B ØT E R 1280–1327

Syntetisert og normalisert gammalnorsk tekst og omsetjing til nynorsk ved Magnus Rindal

Innhald

Føreord ved Aslak Sira Myhre og Jørn Øyrehagen Sunde

Føreord ved Magnus Rindal

Landslova PROLOGUS Prolog

ÞINGFARAR b lkr

Tingferdsbolk

KRISTINSDÓMS b lkr

III

LANDVARNAR b lkr

MANNHELGI

ERFÐATAL

VI VII VIII IX X

Kristendomsbolk

Landvernsbolk

Mannhelg

Arvetal

LANDABRIGÐI

Innløysing av landeigedom

LANDSLEIGU b lkr Landsleigebolk

KAUPA b lkr Kjøpebolk

ÞJÓFA b lkr

Tjuvebolk

RÉTTARBǾTR Rettarbøter

[Epilogus]

[Epilog]

Viktige rettarbøter 1280–1327 31

Rettarbot kort etter 2. juli 1280

274

Rettarbot 14. eller 28. mai 1290

282

Rettarbot 9. eller 16. september 1302

284

Rettarbot 29. mai 1303

298

Rettarbot 17. juni 1308

300

Rettarbot 26. desember 1309

310

Rettarbot 2. mai 1313

312

Rettarbot 28. juli 1316

316

Rettarbot 13. desember 1318

318

Rettarbot 10. august 1299–8. mai 1319

322

Rettarbot 14. september 1327

326

Etterord ved Magnus Rindal

329

Ordforklaringar

343

Litteraturliste

347

Detaljert oversikt over kapitla i Landslova

349

121

151

167

225

249

261

269

Ei bok som forma Noreg

Det seiast at mot slutten av 1800-talet, då Noreg var på veg mot fullt sjølv stende for fyrste gong på fem hundre år, stod det tre bøker i hyllene hos bønder og borgarar i heile landet. Det var Bibelen, Snorres kongesoger og Asbjørnsen og Moe sine eventyr. Verket du har i hendene no, burde ha vore den fjerde boka i dei folke lege biblioteka den gongen. I alle fall om bøkene til saman skulle gje folk ei forståing av det Noreg som ein gong hadde vore då det nye skulle skapast. For slik som Bibelen fortel historia om trua i landet på den tida, kongesogene om ei legendarisk stordomstid og folkeeventyra om den norske folketrua, fortel Magnus Lagabøtes landslov historia om då Noreg stod i spissen for utviklinga i Europa, juridisk og politisk. Noreg var det fyrste landet i Europa som fekk ei fungerande landslov. Castilla og Sicilia hadde freista å laga slike skriftlege landsfemnande lov givingar like før, men i begge landa vart lovbøkene mest utstillingsobjekt. Lovane vart ikkje praktiserte slik dei vart felte ned. I Noreg var det ei heilt anna soge. Då Landslova vart teken til norsk lov på lagtinga i Noreg i 1274, vart ho ståande i 400 år. Fyrst med Christian 5 si norske lov i 1687 vart Landslova erstatta. I 400 år regulerte lova liva til folk. Lova overlevde svartedauden, Kalmarunionen og reformasjonen. Landslova overlevde også språket ho var skriven på. I motsetning til kyrkjespråket og det juridiske språket i resten av Europa, vart den norske Landslova skriven på folkespråket: norrønt eller gamalnorsk. Utover 1400- og 1500-talet hadde språket endra seg så mykje at orda slik dei stod i lova, vart framande for folk. Landslova vart ikkje berre skriven på norsk, ho bygde òg på ein norsk rettstradisjon som var eldre enn sjølve skriftspråket i Noreg. Noko over ein tredjedel av lova er henta ut av dei norske landskapslovene: Gulating, Frosta ting, Eidsivating og Borgarting. Og desse, som nokre hevdar vart skrivne ned så tidleg som på 1000-talet, hadde enno djupare røter enn det. Landslova er på mange vis ei bru heilt frå vikingane og fram til vår tid. Odelsretten og allmenningen er døme på prinsipp og lovgiving ein finn i Landslova, som også er ein del av både lovverk og kvardagsliv i Noreg i dag. Men lova bygde ikkje berre på den norske tradisjonen. Tvert om, ho blei til i ei tid kor Noreg var eit mellomstort europeisk rike og kor det gamle ættesamfunnet ikkje lenger kunne ta vare på alle menneska i det norske samhaldet. Magnus Lagabøte vart undervist av fransiskanarmunkar i Bergen, far hans, Håkon Håkonson, gifta dottera si bort til ein prins i Castilla i dagens Spania, han sende utsendingar så langt av garde som Tunis, Russland og Bysants, og han stod på så god fot med paven at paven foreslo Håkon som

FØREORD

Aslak Sira Myhre og Jørn Øyrehagen Sunde

tysk-romersk keisar. Så kjend var det norske kongedømet i høgmiddel alderen at Dante nemner det i Den guddommelege komedie. Lova som Magnus Lagabøte lagde, bygger på studiane av både romarretten og på kyrkjeretten, som dei unge italienske universiteta hadde byrja å undervise i på den tida. Det gjorde lova radikal i samtida si, og på nokre felt heilt fram til vår tid. Det er ei lov som regulerer fattigfolk sine rettar – dei hadde for eksempel rett på almisser og skulle ikkje straffast for å stele mat – og ho pålegg bygdene å ta vare på så vel fattiglemmar som galne. Det er ei fattigomsorg som vert dårlegare da Landslova vert bytta ut, og både fattigfolk og kvinner får færre rettar då Christian 5 si lov tek over i 1687. Landslova fortel ei anna historie om Noreg. Ho fortel om eit land som i mellomalderen er ein del av europeisk kultur og politikk, eit land med ein lesande og skrivande elite, men også eit lesande og skrivande folk. Me har førti manuskript bevart av lova, men det er estimert at det vart produsert over fleire hundre frå lova vart til og ut på 1400-talet. Det betyr at ikkje berre sysselmenn, biskopar og embetsmenn las lova, men at ho fanst på storgardar land og strand rundt. I snart ti år har me på Nasjonalbiblioteket arbeidd for å gjera denne lova og tida ho kjem frå, meir kjend for ålmenta. Me har gjennom eit stort forskingsprosjekt transkribert og diskutert kvar einaste utgåve som me kjenner, me har henta manuskript heim til Noreg og stilt dei ut, formidla så vel innhaldet som konteksten til lova. Og ikkje minst har me vore med på å initiere forsking og formidling i heile landet. Boka du har framfor deg no, er kulminasjonen av det arbeidet. Det er ei praktutgåve av ein mektig og praktfull tekst, omsett til moderne norsk for at ho skal vere tilgjengeleg for samtida og framtida. Illustrasjonane i boka er fortolkingar av illuminasjonane i manuskriptet Codex Hardenbergianus, som etter at me fekk låna det heim har vorte det mest populære dokumentet i heile Nasjonalbiblioteket si samling. Me har laga to utgåver: denne praktutgåva for å gje teksten den utsmykkinga og innbindinga ho fortener, og ei folkeutgåve for å sikra at Magnus Lagabøtes landslov endeleg kan finna plassen sin i bokhylla ved sidan av Snorre, Bibelen og folkeeventyra. Aslak Sira Myhre og Jørn Øyrehagen Sunde

FØREORD

Aslak Sira Myhre og Jørn Øyrehagen Sunde

Føreord

Eit samandrag om Landslova Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov blei vedteken i 1274 og var den fyrste norske lova som galdt for heile riket. Med somme endringar var ho gjeldande rett til 1687, då ho blei avløyst av Kristian 5s Norske Lov, og Landslova prega såleis liva til nordmenn i over 400 år. Landslova avløyste dei fire gamle landskapslovene, lovene for G ulating (Vestlandet, Valdres og Hallingdal), Frostating (Trøndelag, Nordmøre og Hålo galand), Borgarting (det sørlege Austlandet) og Eidsivating (det n ordlege Aust landet). Det var Håkon Håkonsson, konge 1217–1263, som starta arbeidet med å revidere dei gamle lovene, truleg med sikte på å lage ei ny lov for heile riket. Etter at borgarkrigstida i Noreg var over i 1240, var det grunnlag for å samle Noreg til eitt rike også juridisk. Og det var sonen Magnus, konge 1263– 1280, som førte arbeidet vidare. I 1267 og 1268 fekk han vedteke nye lover for Gula ting, Borgarting og Eidsivating, og det galdt truleg denne nye lova for heile Noreg. Men på Frostatinget i 1269 fekk han ikkje vedteke noka ny lovbok. Han fekk mandat til gå vidare med den verdslege retten, men ikkje med retten som galdt kyrkje og kristendom, den såkalla Kristenretten. Det var nok erkebisko pen Jon Raude som stoppa kongen på Frostatinget. I Noreg, som elles i Europa, var det strid mellom verdslege og kyrkjelege leiarar om kven som skulle bestemme over Kristenretten. I 1273 blei det i B ergen inngått eit konkordat mellom konge og kyrkje, og arbeidet med den nye lova kunne fullførast. Men ho inneheld ingen kristenrett, berre ei truvedkjenning. Prologen til Landslova er forma som eit brev frå kongen til alt folket i landet. Kongen gjer greie for bakgrunnen for lovarbeidet, og seier at han har late skrive denne boka som han sender dei. Der er det også eit oversyn over innhaldet i lova, som er delt i ti bolkar inkludert rettarbøtene. Fyrst kjem ting ferdsbolken, som handlar om rettsordenen. Dernest kjem kristendomsbolken, som i hovudsak handlar om kongemakta. Så kjem landvernsbolken, som gjeld forsvaret av landet. Deretter følgjer bolken om mannhelg, det rettsvernet som ein fri mann etter lova var sikra for person, eigedom og ære. Den neste bolken er arvebolken, som i hovudsak handlar om reglane for arv, men dei fyrste seks kapitla handlar om bortgifting av kvinner. Deretter følgjer ein bolk om odelsjorder. Så kjem landsleigebolken, som er den klart største i lova, og som handlar om leige av jord. Den neste bolken er kjøpebolken, som handlar om kjøp og sal, gjeld, pant, handel, vekter og målekar. Deretter følgjer tjuvebolken, som handlar om ran av det andre eig, og om eidar. Siste bolken er rettarbøter, som er forbetringar av lova. Lovboka har blitt til «med råd frå dei beste menn». Og på denne tida fanst det personar med god juridisk

FØREORD

Magnus Rindal

kompetanse. Arbeidet med sluttføringa av Landslova har sannsynlegvis skjedd i Bergen vinteren 1273–1274, for vi veit at kong Magnus var i byen då. Lova blei vedteken jonsokdag (24. juni) 1274, men det er usikkert om det skjedde på Gulatinget eller på Frostatinget. Seinare blei lova også vedteken på dei andre lagtinga. Som all annan litteratur i mellomalderen blei Landslova spreidd gjen nom avskrifter og avskrifters avskrifter. Og avskriftene kunne ha endringar i forhold til den opphavlege teksten, anten ved feilskriving eller ved at lova hadde blitt endra. Vi har ikkje bevart nokon original av Landslova, dei eldste avskriftene er frå slutten av 1200-talet. I alt har vi overlevert 43 handskrifter frå før år 1600 som inneheld den gammalnorske versjonen av Landslova. Dessutan finst det fragment av 55 handskrifter. På 1500-talet blei Landslova omsett til dansk, fordi mange av lagmen nene hadde problem med å forstå den gammalnorske teksten. I 1604 fekk kong Kristian 4. laga ei trykt utgåve av den danske omsetjinga. Etter den tid var det ikkje lenger behov for å ta vare på dei gamle handskriftene. Dei var skrivne på skinn, så dei kunne gjenbrukast til andre føremål. Og dei fleste fragmenta av Landslova blei funne på Riksarkivet på 1800-talet som innbindingar om rekneskap eller protokollar frå 1600-talet. Landslovhandskriftene blei truleg laga ved dei kyrkjelege og verds lege sentruma i byane. Vi kjenner namnet berre på tre skrivarar. Det er Eirik Trondsson, Torgeir Håkonsson og Hauk Erlendsson. Vi veit ikkje noko meir om dei to fyrstnemnde, men Hauk Erlendsson (ca. 1265–1334) er eit kjent namn. Han var fødd og oppvaksen på Island, og var lagmann der 1294–1299. Seinare kom han til Noreg, og var lagmann i Oslo i 1302 og i Bergen i 1303–1322. Han har utferda fleire norske mellomalderbrev, og står bak Hauksbók, eit handskrift med samlingar av i hovudsak historiske tekstar. Vi kjenner namnet på berre tre eigarar av handskrifter av Landslova. Det vakraste av handskriftene har tilhøyrt ei kvinne, Helvig Hardenberg, og etter henne har det fått namnet Codex Hardenbergianus. Dette er det einaste kjende eksempelet på at ei kvinne har gjeve namn til eit handskrift. Helvig blei fødd i 1540, og i 1558 gift med Erik Ottesen Rosenkrantz, som var lens herre på Bergenhus 1560–1568, og fekk fullført Rosenkrantztårnet. I 1568 vende paret tilbake til Danmark, og Codex Hardenbergianus kom etter kvart til Det Kongelige Bibliotek i København. I dag er det på langtidslån til Nasjonal biblioteket i Oslo, og utstilt der. Helvig Hardenberg har også ått landslov handskriftet AM 309 fol. Elles finn vi eigarnamn knytte til to landslovhandskrifter. AM 57 4° har tilhøyrt Gert Miltzow (1629–1688), som var sokneprest på Voss. LundUB Mh 15 har tilhøyrt den svenske riksantikvaren Jacob Reenhielm (1644–1691), og blir etter han kalla Codex Reenhielmianus. Ved sida av Codex Hardenbergianus er dette det einaste handskriftet av Landslova som har ein illustrasjon ved starten av kvar bolk. Det er varierande kor mykje vi veit om historia til mellomalder handskriftene av Landslova. Men det er all grunn til å tru at dei har vore i bruk i Noreg fram til den danske omsetjinga kom på 1500-talet. Kong Kristian 4s norske lov kom i trykt form i 1604. Då var det ikkje lenger behov for den gammalnorske teksten, og det var få som kunne lese og forstå han. Difor blei dei fleste handskriftene ikkje tekne vare på. I dag finst det i Noreg berre tre heilslege mellomalderhandskrifter av Landslova. Dei andre ligg i danske og svenske samlingar.

Dei fleste handskriftene av Landslova inneheld også kongelege rettar bøter, som var endringar eller tillegg til gjeldande rett. Den eldste rettarbota er allereie frå 1280, det året kong Magnus døydde, og den er heller omfattande. På denne måten blei Landslova av 1274 modifisert opp gjennom åra. Vi veit ikkje så mykje om Magnus Lagabøtes liv. Den islandske historikaren Sturla Tordsson (1214–1284) forfatta ei stor soge om kong Håkon Håkonsson, der sonen Magnus er nemnd fleire gonger. Sturla laga også ei soge om kong Magnus Lagabøte, men dessverre er det av denne soga bevart berre to blad av eit handskrift. Men vi finn stoff om han også i andre kjelder, særleg i islandske annalar. Kjeldene tyder på at Magnus var tiltenkt ei framtidig rolle i styringa av landet. Og han fekk kongsnamn i 1257, då Håkon Håkonssons eldste son, Håkon Unge, døydde. Då Håkon Håkonsson døydde i 1263, blei Magnus konge over Noreg. Ettertida har gjeve han tilnamnet Lagabøte, «lovbøtaren», det vil seie den som forbetrar lovene. Magnus Lagabøte fekk også laga ei lov for byane i 1276, og i 1273–1277 Hirdskråa, lovboka som galdt for kongens krigsfølgje, livvakt, hoff og statsteneste. Dei eldste norske lovene er meir enn tre hundre år eldre enn Landslova. Dei to bevarte landskapslovene, Gulatingslova og Frostatingslova, har fyrst blitt til i det førkristne samfunnet på 900-talet. Men dei er overleverte til oss i handskrifter frå 1200-talet, og i løpet av desse hundreåra har det skjedd endringar i lovene. Vi veit for eksempel at Magnus Erlingsson, konge 1161–1184, har gjort endringar i begge lovene. Og Håkon Håkonsson gjorde lovendringar rundt 1260. Det kan også ha skjedd lovforbetringar som ikkje lèt seg doku mentere i dag. Dette må ein ha i tankane når ein samanliknar Landslova med tidlegare lover. Samanlikna med lovene på 900-talet er det store endringar i Landslova. Men samanlikna med lovverket på Håkon Håkonssons tid er endringane vesentleg mindre. Samanlikna med dei eldre landskapslovene viser Landslova fram eit samfunn som har eit sterkare humanistisk preg, og som tek eit større ansvar for dei trengande. Men det er ofte meir tale om ei vidareutvikling av lovverket enn om eit brot med det gamle. Landslova set, med eitt unntak, generelt forbod mot hemndrap. Dette er i samsvar med det som Håkon Håkonsson fastsette rundt 1260. Landslova har eit kapittel om forsyting av fattige. Her er det detaljerte reglar for korleis samfunnet skal sikre at dei fattige blir tekne vare på. Den eldre Gulatingslova seier ingenting om dette. Den eldre Frostatingslova nemner fattigflytting to gonger. På dette området viser Landslova eit samfunn som meir enn før tek ansvaret for dei trengande. I den eldre Gulatingslova og i den eldre Frostatingslova blir steling strengt straffa. Den som stel noko som er meir verdt enn éin ertog (den minste verdieininga), blir straffa med døden. Landslova behandlar steling på ein mildare måte. Den som ikkje får seg arbeid til underhald, kan utan straff stele til éin øyres verdi for å berge livet. Gjenteken steling blir straffa, og med strengare straff di fleire gonger det skjer. Den fjerde gongen er straffa døden. Det humanistiske preget til Landslova ser vi også i kapittelet om korleis domane skal vere. Der er det sagt at i alle rettferdige domar må desse fire systrene vere med: Miskunn, Sanning, Rettferd og Fredsemd. Desse systrene er kjende frå Bibelen og Kongsspegelen, og har blitt oppfatta som Guds fire døtrer. Landslova viser oss korleis lovgjevarane ville at samfunnet skulle vere. Vi kan lese om reglane for lagtinga og om forsvaret av landet. Der er

FØREORD

Magnus Rindal

fyldig omtale av drap og lekamsskade. Lova inneheld reglar for giftarmål og skilsmisse, og legemål (ulovleg samleie) og valdtekt er omtalte. Der er detal jerte reglar for arv, og der er reglar for bryllaupsfestar og gravøl. Lova gjer greie for korleis ein skal ta vare på dei som ikkje greier seg sjølve. Der er fyldige beskrivingar av tjuveri, og reglar for kjøp og sal. Ein bolk handlar om reglane for odelsjord. Den største bolken gjeld leige av jord. Der kan vi også lese om husdyr, gjerdeplikt, setrar, reglar for vegar og vedlikehald av dei, laksefiske, sildefiske, kvalfangst, selfangst og jakt på bjørn, ulv og elg. Landslova er såleis ein svært viktig tekst for kunnskap om livet på byg dene i norsk mellomalder. Ingen andre kjelder gjev eit så omfattande bilete av dette samfunnet. Magnus Håkonsson Lagabøte Kjelder Vi har overlevert ei stor soge om far til Magnus Lagabøte, kong Håkon Håkonsson (1204–1263). Ho blei forfatta 1264–1265 av den islandske hovdin gen Sturla Tordsson (1214–1284), lagmann på Island frå 1272. Magnus er fleire gonger omtalt i soga. Sturla Tordsson laga også ei soge om Magnus Lagabøte. Ho blei kanskje påbegynt i Noreg i 1278. Dessverre er det av denne soga bevart berre to blad av eit handskrift frå ca. 1400, AM 325 X 4°. Men vi finn stoff om Magnus Lagabøte også i andre kjelder, særleg i islandske annalar, utgjevne av Gustav Storm i 1888. Viktigast er Gottskálks annáll, som har større samanhengande stykke om Magnus som må vere tekne frå soga om han. Magnus er også nemnd i Oddverja annáll. Av andre islandske kjelder kan nemnast soga om Arne Torlaksson, biskop i Skálholt 1269–1298 (Hauksson 1972). Magnus Lagabøte har også utferda fleire norske diplom. Viktigast er testamentet hans frå 1. februar 1277, trykt i DN IV nr. 3. Magnus Lagabøte er også nemnd i Lanercost-krønika, ei skotsk krønike som dekkjer perioden 1201–1346 (Maxwell 1913, 21–22). Krønika skal opphavleg ha vore ei fransiskansk krønike (Little 1943, 42–54). Det er såleis berre brotstykke vi har av kunnskapen om Magnus Lagabøtes liv. Oppvekst og liv Vi veit lite om Magnus sin barndom og ungdom. Denne perioden er berre dekt i Soga om Håkon Håkonsson. Der får vi vite at han var fødd og døypt i Tønsberg 1238. Seks år før hadde kongeparet fått ein son som blei kalla Håkon, med til namnet Unge, til skilnad frå faren. Håkon Unge fekk kongsnamn i 1240. Då føre budde Håkon Håkonsson kamp mot hertug Skule Bårdsson. Før han drog frå Bergen, lét han dronninga, Margrete Skulesdotter, og den yngste sonen, omtalt som junker Magnus, fare opp i borga der. I 1247 var junker Magnus til stades under kroninga av Håkon Håkonsson i Bergen. I 1248 er det nemnt at lynet slo ned i taket der junker Magnus var. I 1251 blei det talt om at junker Magnus skulle få dotter til danskekongen Abel. I 1252 deltok junker Magnus i leidangen og heldt si fyrste tale, og folk roste tala og meinte at den var lite barnsleg framført. Då sløkte han også snarrådig ein brann på eit av skipa. I 1255 kom erkebiskop Einar Gunnarsson Smjorbak til Bergen for å føre samtaler med kong Håkon. Erkebiskopen og kongen sine rådgjevarar

ønskte alle å gje Magnus ein posisjon i riksstyringa, men kongen utsette saka. I 1257 døydde Håkon Unge, og Magnus fekk kongsnamn. På møtet med erkebiskopen taler kong Håkon, og minner om drøftinga av deling av riket. Han seier at han tykte det var vanskeleg å gjere skilnad på dei to sønene, som begge var av like god ætt. Difor hadde han skote saka til Gud. (Jf. Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013, 189–190.) Det som er nemnt ovanfor, tyder på at Magnus var tiltenkt ei framtidig rolle i styringa av landet. Det er interessant at faren tenkte i dei baner, endå om han hadde dårlege erfaringar med deling av riket med svigerfaren Skule Bårdsson. Seinare ser vi at Magnus Lagabøte sjølv deler riket mellom dei to sønene sine, Eirik og Håkon. Magnus fekk inntektene frå Rygjafylket i 1258, og han oppheldt seg stundom i Stavanger. I 1261 blei han gift med Ingeborg, dotter til den danske kongen Erik 4 Plovpenning, i kongsgarden i Bergen. Då kong Håkon la ut på hærferd mot Skottland i 1263, overlét han riksstyringa til sonen. Som kjent døydde kong Håkon på denne ferda, og Magnus blei Noregs konge. Som konge førte Magnus ein utanrikspolitikk basert på fred og stabili tet. Ved fredsslutninga i Perth i 1266 avstod han Hebridane og Man til den skotske kongen. Allereie under Håkon Håkonsson hadde det blitt strid med handels menn frå Lübeck. Etter forhandlingar med utsendingar frå Lübeck i 1278 utferda Magnus eit kongebrev som gav visse rettar til tysktalande kjøpmenn. Magnus Lagabøte gjorde mykje for dei fattige og sjuke. Han stadfeste den gåva som faren gav til Stefanshospitelet i Tønsberg (DN II nr. 139), han gav gåvebrev til det påtenkte hospitalet ved Peterskyrkja i Stavanger (DN X nr. 4) og han oppretta eit hospital i Vågsbotn i Bergen (DN II nr. 16a). Han gav vernebrev og gåver til ymse kloster. Testamentet hans (DN IV nr. 3) tyder på at han hadde eit nært forhold til fransiskanarane. Der seier han at pengar til fattige skal deponerast i fransiskanarklosteret i Bergen, og han vil gravleggjast ved det klosteret. Etter den tidlegare nemnde Lanercost-krønika skal han som konge ha vist særleg interesse for fransiskanarane og deira undervisning i teologi. Magnus sine tilnamn I prologen til Landslova omtaler kong Magnus seg som son av kong Håkon, soneson av kong Sverre. Og det er Magnus Håkonsson som er den vanlege nemninga for kongen i kjeldene. I dag blir han ofte omtalt som Magnus 6 Håkonsson. I latinske dokument frå regjeringstida hans kan han også bli kalla kong Magnus 4, som i stadfestingsbrevet frå pave Gregor 10 av 26. juli 1274 om semja mellom kongen og erkebiskopen i 1273 (trykt i NgL 2 s. 455– 462). Dei to Magnusane som ein då ikkje har teke med i kongerekkja, er Magnus 2 (d. 1069), son av Harald Hardråde, og Magnus 4 Blinde (d. 1139), son av Sigurd Jorsalfare. Kong Magnus kunne også kallast Magnus den gode, som i den islandske annalen Annales vetustissimi frå byrjinga av 1300-talet (Storm 1888, 50). Tilnamnet lagabœtir tyder «lovbøtaren», det vil seie den som forbetrar lovene. Dette tilnamnet finst ikkje i noko handskrift frå mellomalderen. Det eldste belegget er i eit islandsk handskrift frå siste halvdelen av 1500-talet, som inneheld den islandske annalen Oddverja annáll som går til 1427. Der står det ved 1280, Magnus sitt dødsår: hann bætti wid laug og landz riett: og war af þui kalladur Magnus laga bætir («han bøtte på lov og rett i landet, og blei difor kalla Magnus Lagabøte») (Storm 1888, 484). Dette er den einaste gongen

FØREORD

Magnus Rindal

vi finn dette tilnamnet i kjeldene. Det er altså ein islending som bruker tilnam net Lagabøte, og kanskje er det uttrykk for at Magnus på Island var kjend for lovbøkene Járnsíða og Jónsbók, særleg den siste, som var gjeldande rett i mange hundreår på Island. Men namnet er velfortent også ut frå Magnus sitt store arbeid med dei norske lovene. I nyare norsk er det brukt både Lagabøte og Lagabøter. Språkrådet tilrår Lagabøte, som er brukt i denne boka. Denne forma samsvarar også med eksempel som Sverre for norrønt Sverrir og herse for norrønt hersir. Magnus Lagabøtes arbeid med Landslova Kjeldene til kunnskap om Magnus Lagabøte er meir sparsame enn dei vi har om far hans. I tillegg til soga om Håkon Håkonsson forfatta Sturla Tordsson også ei soge om Magnus Lagabøte i 1270-åra. Dessverre er det av denne soga bevart berre to blad av eit handskrift frå ca. 1400. Teksten er utgjeven av Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013. Men vi finn stoff om Magnus Lagabøte også i andre kjelder, særleg i islandske annalar, utgjevne av Gustav Storm i 1888. Viktigast er Gottskálks annáll, som har større samanhengande stykke om Magnus som må vere tekne frå soga om han. Av andre islandske kjelder kan nemnast soga om Arne Torlaksson, biskop i Skálholt 1269–1298 (Hauksson 1972). Magnus Lagabøte er også nemnd i Soga om Håkon Håkonsson og i fleire norske diplom. I fragmentet av soga om Magnus Lagabøte er det ikkje sagt noko om lovgjevingsarbeidet hans. Men i Oddverja annáll (Storm 1888, 484) står det ved 1280, Magnus sitt dødsår: hann bætti wid laug og landz riett: og war af þui kalladur Magnus laga bætir («han bøtte på lov og rett i landet, og blei difor kalla Magnus Lagabøte». Annales regii er ein islandsk annal som går til 1341, overlevert i eit handskrift skrive av 16 hender til ulike tider. Hovudhanda går til 1306, og er truleg frå den tida (Storm 1888, XI). For året 1267 står det følgjande (Storm 1888, 137): Lǫgtekin Gvlaþingsbók s´v er Magn´vs konvngr lét setia, «Den Gula tingsboka blei vedteken som kong Magnus lét fastsetje». Det er ikkje sagt noko om kvar lova blei vedteken. Kva er så Gulaþingsbók? Er det ei landskaps lov for Gulating, eller er det Gulatings-redaksjonen av ei ny landslov? Svaret er at Gulaþingsbók blir brukt om begge lovene (jf. Eithun, Rindal og Ulset 1994, 32; Rindal og Spørck 2018, 101, 114, 162, 186). For året 1268 står det i Annales regii (Storm 1888, 137): Lǫgtekin lǫgbók Vpplenndinga ok Vikveria sv́ er Magnv́s konvngr skipaði, «Den lovboka for opplendingar og vikværingar blei vedteken som kong Magnus fekk i stand». I Den legendariske Olavssoga (Johnsen 1922, 28) er det sagt at Olav den heilage fastsette Sevslova, som sidan galdt for Opplanda og aust i Vika. Soga seier samstundes at det er tre lover i Noreg, Frostatingslova og den lova som Håkon Adalsteinsfostre lét fastsetje, som heiter Gulatingslova. Desse to siste kjem då i tillegg til Sevslova, som er eit anna namn for Eidsivatingslova. Men sidan Eidsivatingslag og Borgartingslag opphavleg hadde to ulike kristenrettar, er det sannsynleg at den verdslege lova også var ulik, og at det i eldre tider var fire landskapslover i Noreg. Formuleringa i Annales regii kan referere til ei felles lov for Eidsivatingslag og Borgartingslag, eller til ei lovbok for opplendingar og ei lovbok for vikværingar, vedtekne på eit felles møte. Knut Helle (1972, 160) opnar for eit felles tingmøte i 1268 for dei to lagdøma, helst på Borgarting.

For året 1269 opplyser Annales regii (Storm 1888, 138) at kong Magnus og erkebiskop Jon møttest på Frostatinget. Deretter står det: Þá fekk Magnvs konvngr samþyct allra Frostvþingsmanna at skipa sva Frostv þings bók vm alla lvti þá sem til veralldar heyra ok konvngdómsins. sem honom sýnndiz bezt bera, «Då fekk kong Magnus samtykke frå alle Frostatings-mennene til å ordne Frostatingsboka med omsyn til alt det som høyrer til det verdslege og til konge dømet, slik som han tykte det var best». Termen Frostuþingsbók kan referere til ei landskapslov for Frostating, eller til Frostatings-redaksjonen av ei ny landslov. Den islandske Annales regii fortel altså at kong Magnus fekk vedteke lovbøker for Gulating, Borgarting og Eidsivating 1267–1268. Men på Frostatin get i 1269 fekk han ikkje vedteke noka ny lovbok. Han fekk mandat til gå vidare med den verdslege retten, men ikkje den retten som galdt kyrkje og kristen dom. Det er nok erkebiskopen Jon Raude som har stoppa kongen på Frostatin get. Han blei vald til erkebiskop i 1267 og var i Italia hos paven i 1268. I 1269 var han tilbake i Noreg som ny erkebiskop. Så langt har dei fleste forskarane rekna med at denne annalen viser til vedtak av reviderte landskapslover i 1267–1268, og ikkje til ei ny landslov. Men allereie P.A. Munch og Ebbe Hertzberg meinte at det i 1260-åra blei arbeidd med ei felles lov for Noreg (jf. Horn 2018, Rindal 2020, 16, Rindal og Spørck 2018, 78). Det har også vore den vanlege oppfatninga at kristenrettane for Borgarting og Gulating trykte i NgL 2, stammar frå dei reviderte landskaps lovene frå 1268 og 1267. Vi skulle då vente at dei inneheldt tronfølgjelova frå 1260. Og kap. 5–8 i Gulatings kristenrett slik den er trykt i NgL 2, inneheld denne lova. Men ho finst berre i eitt av sju handskrifter, så det er grunn til å tru at det er eit nyare innskot. Det same gjeld tilvisinga til kong Magnus i kap. 4, som er ei innleiing til tronfølgjelova. Kristenretten for Borgarting nemner korkje Magnus eller tronfølgjelova. Desse to kristenrettane er truleg Håkon Håkonssons og erkebiskop Sigurds frå ca. 1250, slik Bjørg Dale Spørck (2006, 264) konkluderer i avhandlinga si om Magnus Lagabøtes kristenrettar. Ho meiner vidare (Spørck 2006, 265–266) at det som er kalla «Borgarthings nyere Kristenret» (NgL 4, 160–182) inneheld kong Magnus sin landsdekkjande kristenrett, i redaksjonar for Gulating, Borgarting og Eidsivating. Slik denne Kristenretten er overlevert i dag, inneheld den ikkje tronfølgjelova frå 1260. Men den fyrste delen av Kristenretten, der lova ville ha stått, er berre overle vert i handskriftet AM 77b 4°, som er frå 1566. Og det er kanskje ikkje urimeleg om eit så ungt handskrift har utelate denne lova, og lagt hovudvekta på det som galdt kyrkja og kristendomen. Dersom kong Magnus fekk laga ein landsdekkjande kristenrett i 1267– 1268, er det naturleg å spørje om det ikkje også blei laga ein landsdekkjande verdsleg rett. Formuleringane i Annales regii kan ikkje hjelpe oss med eit svar. Gulaþingsbók og Frostuþingsbók kan nok brukast om landskapslovene, men er som nemnt også vanlege termar for Gulatings- og Frostatings-redaksjonane av Landslova. Slik kan ordet ha vore brukt om Landslova også i 1267–1269. Ingen av dei andre kjeldene vi har, seier noko om kva som blei vedteke i 1267–1268. Og ut frå formuleringane i Annales regii kan vi ikkje avgjere om dei viser til landskapslov eller landslov. Men Spørcks (2006) konklusjon om kristenrettane peikar mot landslov (sjå også Rindal og Spørck 2018:78 og Horn 2018:24). Vi har ingen handskrifter (bortsett frå Kristenretten) av dei lovbøkene som blei vedtekne i 1267 og 1268. Men det er ikkje uventa, sidan ei revidert lov

FØREORD

Magnus Rindal

blei vedteken allereie i 1274. Og bortsett frå kristenrettane og nokre fragment har vi bevart berre eitt mellomalderhandskrift av dei eldre landskapslovene. Epilogen til Landslova fortel når Landslova blei vedteken på tinget. Dei fleste handskriftene seier 1274, tre handskrifter har 1273 og eitt har 1277. Dei skriftlege kjeldene fortel elles ikkje noko om at Landslova blei ved teken i 1274. Men dette året er ikkje dekt i fragmenta av soga om kong Magnus. Ut frå annalane ser det ut til at 1267, 1268 og 1269 blei rekna som viktigare årstal for hans lovgjeving enn 1274. Dette kan tyde på at det verkeleg var den nye Landslova som var til behandling 1267–1269. Dersom det er slik, har arbeidet blitt stoppa på Frostating i 1269, og kongen har mått revidere lovutkastet etter samråd med erkebiskopen. Dette skjedde i fyrste omgang på eit riksmøte i Bergen i 1271, der både konge og erkebiskop var med (jf. Helle 1972, 161–162). Der blei det mellom anna laga nokre rettarbøter, sjå framanfor. I 1273 var det eit nytt riksmøte i Bergen, med både konge og erkebiskop. Der blei det vedteke ei ny tronfølgjelov, laga rettarbøter og gjort endringar i hirdlovgjevinga (jf. Helle 1972, 163–166). På møtet blei det også inngått eit konkordat mellom konge og kyrkje (NgL 2, 455–462). Deretter kunne arbeidet med den nye Landslova bli fullført. Arbeidet med 1274-lova må ha blitt avslutta etter riksmøtet i Bergen sommaren 1273 og før lovvedtaket sommaren 1274. Epilogen opplyser om når og kvar den nye lova blei vedteken. Dei fleste handskriftene seier at lova blei vedteken jonsokdag (24. juni), eitt handskrift seier bolsokdag (17. juni), eit anna persokdag (29. juni), og eit tredje seks netter før den seinare mari messa (8. september). Dei fleste handskriftene seier 1274, tre handskrifter har 1273 og eitt har 1277. Dei fleste handskriftene seier også at dette skjedde i ellevte året i kong Magnus si regjeringstid, 13 handskrifter har niande og eitt har trettande. Epilogen opplyser at den nye Landslova var vedteken på alle dei fire lagtinga, og det skjedde tilsynelatande same året overalt. Som Knut Helle (1972, 166) peikar på, kan dette skrive seg frå misforståingar hos avskrivarane. Det er eit uavgjort spørsmål om vedtaket i 1274 skjedde på Gulatinget eller på Frostatinget. Kjeldene fortel at kong Magnus var på Frostatinget i 1275, men vi har ingen opplysningar om kva kongen gjorde sommaren 1274. Fragmenta av soga hans dekkjer ikkje dette året, og ingen av dei annalane som dekkjer denne perioden, seier noko om det. Knut Helle drøfter spørsmålet, og konklu derer med at vedtaket truleg skjedde på Gulatinget i 1274, og på Frostatinget i 1275. Han meiner at lovvedtaket skjedde på Eidsivating og Borgarting i 1276. (Jf. Helle 1972, 166–167, 169.) Uavhengig av kvar lovvedtaket skjedde, er det all grunn til å tru at det avsluttande lovarbeidet blei utført i Bergen vinteren 1273–1274. Kongen opp heldt seg i byen den vinteren, og der har han hatt god tilgang på lovkyndige rådgjevarar. Magnus Lagabøtes landslov Dei eldste norske lovene Før Magnus Lagabøtes landslov frå 1274 fanst det i Noreg lovsamlingar for dei enkelte lagdøma, Gulating, Frostating, Borgarting og Eidsivating. Eldst er den eldre Gulatingslova, som vi har vitnemål om heilt frå ca. 930. I den fyrste tida blei lovene overleverte munnleg, dei blei truleg nedskrivne på 1000-talet. I dag finst det berre eitt fullstendig handskrift av desse lovene, og det er Codex Rantzovianus frå ca. 1250 med den eldre Gulatingslova. Dessutan har

vi yngre avskrifter av eit tapt mellomalderhandskrift av Frostatingslova. Av lovene for Austlandet har vi berre eitt fragment, og dessutan kristenrettane for Borgarting og for Eidsivating. Kristenretten er den delen av lova som inneheld rettsreglar for kyrkje og kristendom. Dei eldste nordiske bylovene blir kalla bjarkøyrett. Den einaste norske bjarkøyretten som er overlevert, er den som galdt for Nidaros. Bjarkøyretten blir seinare avløyst av Magnus Lagabøtes bylov frå 1276. Den eldre Gulatingslova seier at Olav den heilage og biskop Grimkjell fastsette Kristenretten på Moster, og det kan ha skjedd i 1024. Ut gjennom mellomalderen blei det strid mellom konge og kyrkje om kven som hadde myndigheit til å fastsetje Kristenretten. Og Magnus Lagabøte fekk ikkje fullmakt til å utarbeide nokon kristenrett i Landslova. Den verdslege delen av landskapslovene blei uaktuell etter 1274, og blei ikkje skriven av. Men dei gamle kristenrettane blei enno brukte, og difor skrivne av. Av den grunn har vi bevart dei gamle kristenrettane for alle fire lagdøma. Kvar kom inspirasjonen til ei landslov frå? Før 1274 var det i Europa berre to riksdekkjande lovbøker. Den fyrste var Liber Augustalis, gjeven i 1231 av kong Fredrik 2 for Sicilia. Den andre var Las Siete Partidas, gjeven av kong Alfonso 10 for Castilla, og den var ferdig i 1265. Jørn Øyrehagen Sunde (2023) meiner at inspirasjonen til ei felles lov for Noreg kom frå det kastiljanske lovverket (jf. også Sunde 2005, 118). Medlemmer av det norske kongehoffet skal ha fått kjennskap til arbeidet med ei ny lov i Castilla då dei følgde Kristin, dotter til Håkon Håkonsson, dit i 1258 då ho skulle inngå ekteskap med ein av brørne til kongen der, i soga er ikkje kongen namngjeven. Else Mundal (2020, 73) meiner det ikkje er utenkjeleg at den norske kongen «kunne ha fått ideen til ei lov for heile riket frå Castilla». Det er fortalt om Kristin Håkonsdotters ferd til Castilla på rundt fem sider i utgåva av soga om Håkon Håkonsson (Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013, 195–200). Men det er ikkje sagt noko om lovarbeidet i Castilla. Og så langt vi veit, hadde ikkje sendemennene særleg juridisk kompetanse. Soga fortel fleire gonger om Fredrik 2 (1194–1250), tysk-romersk keisar, konge av Sicilia og Tyskland. Han var ein svært gåverik mann, kalla stupor mundi («verdas forbausing»), og fremja kunst og vitskap. Ved hoffet hans i Palermo blei den fyrste folkespråklege litteraturen i Italia utvikla, kalla L a scuola siciliana. Etter det soga seier (Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013, 9, 39, 158), var det venskap mellom Håkon Håkonsson og keisar Fredrik 2. Dette utnytta Håkon då det blei konflikt med Lübeck, som låg under Fredrik 2 sitt velde. I 1250 sende kong Håkon diplomatiske utsendingar til keisar Fredrik, men før dei kom fram til Venezia, var keisaren død (Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013, 159). Ein av sendemennene var sira Askatin, som seinare truleg var med på å lage den nye Landslova. Dersom vi skal leite mellom dei eldre europeiske lovene etter inspira sjon til Landslova, tyder Soga om Håkon Håkonsson på at det er meir å hente på Sicilia enn i Castilla. Men etter mitt syn treng vi ikkje gå utanfor Noreg for å finne tilskunding til lovarbeidet. Eit samla norsk rike trong ei felles lov, og grunnlaget låg i landskapslovene. Landslova og tidlegare lover Dei eldste norske lovene er meir enn 300 år eldre enn Landslova. Dei to bevarte landskapslovene, Gulatingslova og Frostatingslova, har fyrst blitt til i det førkristne samfunnet på 900-talet. Men dei er overleverte til oss i

FØREORD

Magnus Rindal

handskrifter frå 1200-talet, og i løpet av desse hundreåra har det skjedd end ringar i lovene. Vi veit for eksempel at Magnus Erlingsson, konge 1161–1184, har gjort endringar i begge lovene. Og Håkon Håkonsson har rundt 1260 gjort lovendringar som er overleverte saman med Frostatingslova. Eit godt eksempel på endringar i lovverket er reglane om barneut bering, det vil seie at foreldre eller andre føresette fører nyfødde barn ut frå heimen for å la det døy eller drepe det (jf. Rindal 2004, 116–118). Barneutbering er omtalt i Kristenretten i lovene, og den har vi overlevert for alle dei fire lagdøma. Etter Borgartingslova og Eidsivatingslova kan barn berast ut utan at det blir straffa. Gulatingslova har i Kristenretten éin versjon tilskriven Olav Haraldsson (konge 1015–1028) og éin versjon tilskriven Magnus Erlingsson (konge 1161–1184). Olavs-teksten set forbod mot barneutbering, men barn med visse skavankar skal førast til kyrkja og døypast, og deretter skal det liggje der til det døyr. Magnus-teksten reknar barneutbering som mord, og seinare kristenrettar opnar ikkje for barneutbering. Vi ser her at humaniseringa av lovverket hadde skjedd før Landslova blei laga. Det same gjeld for det som blir kalla gravgangsmenn. I kapittel 63 i den eldre Gulatingslova er det sagt at dersom ein familie av frigjevne trælar kjem i naud, er dei gravgangsmenn. Då skal dei grave ei grav på kyrkjegarden, og setje dei der til dei døyr. Husbonden skal ta seg av den som lever lengst, og fø han sidan. Tilsvarande reglar finst ikkje i noka anna lov, og har nok blitt fjerna lenge før Landslova. Landslova set generelt forbod mot hemndrap, men har eit unntak: «Det er nidingsdrap å hemne seg på andre enn dei som utfører eller planlegg» (kap. 3 i mannhelgbolken). Dette er i samsvar med det som Håkon Håkonsson fastsette rundt 1260, og som står i kapittel 8 i det som blir rekna som innleiinga til den eldre Frostatingslova. Landslova har eit kapittel om forsyting av fattige, kap. 57 i landsleige bolken, Her blir det sagt om flytting av fattigfolk. Her er det detaljerte reglar for korleis samfunnet skal sikre at dei fattige blir tekne vare på. Den eldre Gulatingslova seier ingenting om dette. Den eldre Frostatingslova nemner fattigflytting to gonger. I det siste tilfellet gjeld det stafkarlar, som svarar til det vi kan kalle «legdefolk». Både i Gulatingslova og i Frostatingslova er det fastsett at dei fattige skal ha ein viss del av tienda, i Gulatingslova er det ein fjerdedel. På dette området viser Landslova eit samfunn som meir enn før tek ansvaret for dei trengande. I den eldre Gulatingslova og i den eldre Frostatingslova blir steling strengt straffa. Den som stel noko som er meir verdt enn éin ertog (den minste verdieininga), blir straffa med døden. Landslova behandlar steling på ein mildare måte. Den som ikkje får seg arbeid til underhald, kan utan straff stele til éin øyres verdi for å berge livet. Gjenteken steling blir straffa, og med stren gare straff di fleire gonger det skjer. Den fjerde gongen er straffa døden. Dersom nokon fyrste gongen stel noko som er verdt éi mark (= 24 ertogar) eller meir, misser han godset sitt, men beheld livet. Dersom han stel oftare, blir han straffa med døden. Samanlikna med landskapslovene viser Landslova fram eit samfunn som har eit sterkare humanistisk preg, og som tek eit større ansvar for dei trengande. Men det er ofte meir tale om ei vidareutvikling av lovverket enn om eit brot med det gamle.

Innhaldet i Landslova Prologen til Landslova er formulert som eit brev frå kongen til alt folket i dei ulike lagdøma. Dessutan er erkebiskop Jon mottakar i ti handskrifter, biskop Andres i Oslo i tre handskrifter og biskop Torfinn i Hamar i eitt handskrift. Kongen gjer greie for bakgrunnen for lovarbeidet, og seier at han har late skrive denne boka som han sender dei. I prologen er det gjort greie for innhaldet i Landslova. Tingferdsbolken kjem fyrst, før den eigentlege lova begynner. Her blir det gjort greie for korleis tinget er ordna. Fyrste bolken i lova er kristendomsbolken. Som kjent fekk ikkje kong Magnus fullmakt til å lage nokon kristenrett, så det står berre litt om den kristne trua her. Bolken inneheld i hovudsak den nye tronfølgjelova frå 1273, og dei eidane som skal sverjast til kongen. Dernest kjem landvernsbolken, som gjeld forsvaret av landet. Her er leidangen den viktigaste delen. Ordet leidang er brukt både om sjøforsvaret med skip, mannskap og utrusting, og innbyggjarane si plikt til å reie ut alt som trongst til leidangen. Så følgjer bolken om mannhelg, det rettsvernet som ein fri mann etter lova var sikra for person, eigedom og ære. Den neste bolken er arvebolken, som i hovudsak handlar om reglane for arv. Men dei fyrste seks kapitla handlar om bortgifting av kvinner, «for det er særs viktig for dei som gjer krav på arv, at dei er fødde i lovleg ekteskap», som det står i prologen. Deretter følgjer bolken om innløysing av landeigedom. Den handlar om dei reglane som gjeld for odelsjorder. Så kjem landsleigebolken, som er den klart største i lova. Som namnet seier, handlar den om leige av jord, men der er også mange andre lovreglar knytte til landeigedom. Vi finn kapittel om gjerdeplikt, setrar, vegstell, fiske, jakt, kvalfangst og selfangst. Den neste bolken er kjøpebolken, som handlar om kjøp og sal, gjeld, pant, handel, vekter og målekar. Deretter følgjer tjuvebolken, som handlar om å rane til seg det andre eig, og om ulike eidar. Siste bolken er rettarbøter, som er forbetringar av lova. Lovboka blir avslutta med ein epilog, som seier litt om korleis lova blei til, og om lovvedtaket på dei enkelte lagtinga. I epilogen seier kongen at han lét lova setje saman av det han syntest var best av alle bøkene i landet, med råd frå dei beste menn. Han lét lova skrive inn i bok, som han tok med seg til lagtinga og lét lese opp der. Deretter gav han lovboka til tingmennene. Kven deltok i arbeidet med Landslova? Både etter prologen og epilogen har lovboka blitt til með hinna beztu manna ráði, «med råd frå dei beste menn». Det er ikkje sagt noko om kven desse mennene var. Men frå andre kjelder kan vi finne opplysningar om personar med god juridisk kompetanse på denne tida. Den islandske biskopen Arne Torlaksson var med på riksmøtet i Bergen i 1273, og blei der kjend med kongen og hans menn. I soga om han er det nemnt to norske menn med juridisk kompetanse, Audun Hugleiksson, med tilnamnet Hestakorn, og Tore Håkonsson Biskopsson. Biskop Arne kallar Audun

FØREORD

Magnus Rindal

den visaste mann i landslovene, og seier at Tore var skolert i kanonisk rett (Hauksson 1972, 29). Audun Hugleiksson (ca. 1240–1302) var ein stormann frå Jølster i Sunnfjord, truleg i slekt med Håkon Håkonssons mor. Han var stallar frå 1276 og baron frå 1277. I kong Eirik Magnussons tid (1280–1299) var han ein av Noregs mektigaste menn. Men etter kong Eiriks død blei han fengsla, og i 1302 blei han hengd i Bergen. Vi veit ikkje grunnen til hans fall, endå om det har blitt lansert mange forklaringar (sjå Helle 1972, 581). Tore var son til biskop Håkon i Oslo, som blei erkebiskop i 1267, men døydde same året. Tore var kongens kanslar, og blei baron i 1277. Kona hans var i slekt med kong Magnus Lagabøte. Tore spelte ei sentral rolle i norsk riksstyring, som diplomat i utanrikstenesta og som sysselmann i Skien. Han døydde i 1317, fødselsåret er ukjent. I prologen til Landslova vender kongen seg i nokre handskrifter også til erkebiskop Jon Raude, biskop Andres i Oslo og biskop Torfinn i Hamar. Biskopen i Bergen, Askatin, er ikkje nemnd i noko handskrift. Han var biskop frå 1270 til han døydde i 1277, og hadde vore kongens kanslar frå 1266. Hausten 1250 var han med på sendeferda til den tysk-romerske keisaren Fredrik 2. Askatin har truleg spelt ei sentral rolle i arbeidet med Landslova, og er kanskje difor ikkje nemnd mellom dei som prologen er retta til. Den islandske hovdingen og historikaren Sturla Tordsson (1214–1284) oppheldt seg i Noreg 1263–1271, der han mellom anna skreiv Soga om Håkon Håkonson. Han hadde vore lovseiemann på Island, og var truleg med i arbeidet med Járnsíða, som han kom til Island med i 1271. I 1272 blei han lagmann der. Det er grunn til å tru at han også deltok i arbeidet med Landslova i 1260-åra. Somme har tenkt seg at også Lodin Lepp (d. 1288–1289) kan ha vore med på å utforme Landslova (jf. Sunde 2005, 118). Han var merkesmann og diplomat, og var med på reisa til Castilla i 1258. I 1281 gjorde han ein stor inn sats for å få lovboka Jónsbók godkjend på Island. Men det er ikkje noko i dei overleverte kjeldene som tyder på at han hadde noko med Landslova å gjere. Kjeldene for Landslova Hovudkjeldene for Landslova har vore dei gamle landskapslovene (Bøe 1966: 233–234, Robberstad 1976, 194–195, Sunde 2023). Vi kan samanlikne med lovene for Gulating og Frostating, men av dei austlandske lovene har vi over levert berre eit lite fragment. I si omsetjing av Landslova har Absalon Taranger (1915) for kvart kapittel opplyst om kjelde eller om det er eit nytt kapittel. Band 5 av Norges gamle Love (NgL 5, 835–852) har eit særs nyttig oversyn over parallellstader i dei gamle lovene. Både NgL og Taranger fører opp Járnsíða som ei kjelde til Landslova, men etter mitt syn er denne lova den islandske parallellen til Landslova, og ikkje ei kjelde til denne. Elles er det påverknad frå mange hald i Landslova, frå Bjarkøyretten, frå islandsk, svensk og dansk rett, frå kanonisk rett og frå romarretten (Robberstad 1976, 195, sjå også Mundal 2020). Landslova inneheld også Håkon Håkonssons rettarbøter frå 1260 og Magnus Lagabøtes rettarbøter frå 1271 og tronfølgjelova frå 1273. Overleveringa av Landslova I dag finst det i alt 43 handskrifter av Landslova i norrøn språkform med tekst kritisk verdi. Dei fleste av handskriftene, i alt 33, er frå perioden ca. 1300–1350.

Vi har 2 som er eldre enn ca. 1300, 4 frå perioden ca. 1350–1400, og 4 frå 1500-talet. Frå 1400-talet finst det ingen handskrifter. Vi har i alt fragment av 55 handskrifter i norrøn språkform med tekst kritisk verdi. Av dei 55 er det flest frå perioden ca. 1300–1350, i alt 43, medan 7 kan vere eldre enn ca. 1300. Vi har 4 frå perioden ca. 1350–1500. Det yngste fragmentet, frå ca. 1550–1600, er del av eit handskrift med andre lovtekstar. I tillegg til dei handskriftene og fragmenta som er nemnde ovanfor, har vi 25 handskrifter eldre enn ca. 1800 som er avskrifter av kjende handskrifter, og såleis utan tekstkritisk verdi. Det same gjeld for 6 fragmenterte handskrifter. Ny utgåve og omsetjing av Landslova og viktige rettarbøter Syntetisert og normalisert utgåve av Landslova Når eit norrønt verk er overlevert i fleire handskrifter, er utgåvene vanlegvis bygde på eitt handskrift med variantar frå andre handskrifter, og oftast blir det berre gjeve eit utval variantar. I norsk utgjevingstradisjon er det berre tre utgåver som har eit fullstendig variantapparat, noko som er naudsynt dersom ein vil studere detaljformuleringar i tekstane: Saga Óláfs konungs hins helga, utgjeven av Oscar Albert Johnsen og Jón Helgason i 1941; Stjórn, utgjeven av Reidar Astås i 2009 og Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov, utgjeven av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck i 2018. Dei fleste utgåvene normaliserer ikkje den norrøne teksten, men gjev han att bokstavrett. Det finst likevel unntak med normalisert tekst. Vi kan nemne Den eldre Edda i 1847, Konungs skuggsjá i 1848, Heimskringla i 1868, Sverris saga i 1920 og Bǫglunga sǫgur i 1988. Utgåvene i den islandske serien Íslenzk fornrit er òg normaliserte. Ei normalisering av teksten er ein vesentleg lette for brukarar som ikkje er vane med å lese ein unormalisert tekst. Og det kan førebyggje misforståingar av teksten. I norrønfilologien er det ingen tradisjon for å lage utgåver der ein rekonstruerer ein «urtekst» av eit verk overlevert i mange handskrifter. Det fører med seg at den som bruker ei tekstkritisk utgåve med eit fullstendig variantapparat, sjølv må velje mellom konkurrerande lesemåtar ut ifrå den oversikta – det stemmaet – som er sett opp. I arbeidet med den nye utgåva av Landslova viste det seg å vere uråd å setje opp eit stemma over hand skriftene. Det er difor ikkje mogleg å lage ein rekonstruert tekst, som kan prøve å vise lova slik ho var i 1274. Difor har eg i denne boka laga ei syntetisert utgåve, der eg etter beste skjøn vel dei «beste» lesemåtane, på grunnlag av det fullstendige variantapparatet i utgåva frå 2018. Denne syntetiserte utgåva har normalisert norrøn tekst, noko som er naudsynt også fordi den ikkje byggjer på eitt handskrift. Dei fleste handskriftene av Landslova er frå fyrste halvdelen av 1300-talet, og syner lova slik ho blei vidareformidla på den tida. Syntetiseringa tek utgangspunkt i NKS 1642 4° frå ca. 1325, som tekst leg sett er det beste av alle overleverte handskrifter av Landslova. Det er det einaste der éin og same skrivar står bak alle sentrale lover for eit lagdøme, i dette tilfellet Borgarting. Handskriftet har truleg tilhøyrt lagstolen i Tønsberg opp til slutten av 1500-talet, og blir kalla Codex Tunsbergensis. Det inne held Borgartings-redaksjonen av Landslova, Tønsbergs bylov, Farmannslova, Hirdskråa, Borgartings eldre kristenrett, kong Håkons kristenrett, dei store allmenne rettarbøtene frå 1280 og 1313, og ei rad andre rettarbøter som gjeld Tønsberg og Borgarting.

FØREORD

Magnus Rindal

Den norrøne teksten i denne utgåva byggjer då på NKS 1642 4°, med den kapittelinndelinga som er der, og med kapitteloverskrifter frå det handskriftet. Det er heile tida samanlikna med den tekstkritiske utgåva frå 2018. Dersom formuleringar i 1642 ikkje innhaldsmessig har støtte i sentrale handskrifter for dei andre lagdøma, blir dei erstatta av formuleringar frå desse handskriftene. Særleg viktige variantar er tekne med i fotnotar, med opplysning om kor mange handskrifter som har dei. Det blir alltid opplyst om kapittelinndelinga i andre handskrifter som vik av frå den vi finn i 1642. Handskriftene vekslar mellom barrún og lendr maðr, her følgjer eg 1642. Bolkoverskriftene står ikkje i 1642-utgåva, og er henta frå andre handskrifter. Landslova namngjev ofte det enkelte lagtinget. Med nokre unntak har eg late Gulating stå som representant for dei ulike tinga. Både hovudteksten og fotnotane er normaliserte i samsvar med Norrøn ordbok frå 2008 ved Leiv Heggstad, Finn Hødnebø og Erik Simensen. Eit unntak er fyrste del av fotnote 11, der teksten er frå 1500-talet. Rettarbøter i denne boka Sidan utgåva skal spegle av rettssituasjonen i fyrste halvdelen av 1300-talet, er det teke med nokre sentrale rettarbøter som gjeld heile landet. Det gjeld elleve rettarbøter frå perioden 1280–1327. Dei er syntetiserte og normaliserte på same måten som Landslova. Alle er tidlegare utgjevne tekstkritisk i NgL 3. Dateringane er dei som Regesta Norvegica (RN) gjev. To av rettarbøtene inneheld mange emne, og er viktige tillegg til Landslova. Den eldste av dei er frå 1280, berre seks år etter at Landslova kom. Dette er ei omfattande rettarbot, med 32 artiklar frå ulike rettsområde. Ho tek som utgangspunkt at den lova som Magnus Lagabøte laga, ikkje alle stader gav så klar rettsleg avgjerd som folk treng. Og rettarbota held fram med ok enn finnast fleiri greinir málanna en vón sé at svá lítil bók megi ór skera, «og dessutan finst det fleire omstende i sakene enn ein kan vente at ei så lita bok kan avgjere». Det er verdt å merke seg at Landslova her blir kalla ei lita bok. Denne rettarbota er overlevert i 26 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. Ho er trykt som nr. 1 i NgL 3. Den andre er frå 1313, og inneheld 10 artiklar frå ulike rettsområde. Som før nemnt har ho ei avslutning som seier at rettarbøtene skal førast inn i lovboka. Denne rettarbota er overlevert i 27 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. I to handskrifter frå 1500-talet er rettarbota i litt varierande form innpassa i bylova for Nidaros. Ho er trykt som nr. 36 i NgL 3. Som kjent var det rundt 1270 strid mellom konge og kyrkje om kven som skulle fastsetje Kristenretten, og Landslova manglar denne delen av lov verket. Det finst seinare rettarbøter som behandlar emnet. Den eldste er frå 1290, og er overlevert i 7 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. Ho er trykt som nr. 3 i NgL 3. Den neste er frå 1316, og er overlevert i 8 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i Árni Magnússons avskrift av eit handskrift frå 1300-talet. Ho er trykt som nr. 46 i NgL 3. Den tredje er frå 1327, og er overlevert i 6 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. Ho er trykt som nr. 66 i NgL 3. Rettarbota frå 1302 handlar om tronfølgjelov og formyndarstyre. Ho er overlevert i 7 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. Ho er trykt som nr. 14 i NgL 3. Rettarbota frå 1303 handlar om å yte leidang og søkje lagting. Ho er overlevert i 5 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. Ho er trykt som nr. 16 i NgL 3.

Rettarbota frå 1308 handlar om mange emne, mellom anna jarl og lendmann. Ho er overlevert i 5 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i ei avskrift ved Riksarkivet (DN XI nr. 6, jf. NgL 3 s. 224–226). Ho er også trykt som nr. 25 i NgL 3. Rettarbota frå 1309 handlar om syslemenns og lensmenns eigennytte. Ho er overlevert i 17 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. Ho er trykt som nr. 27 i NgL 3. I rettarbota frå 1318 gjev kongen merkesmannen fullmakt til å repre sentere han i rettshandhevinga. Ho er overlevert i 29 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i NKS 1642 4°. I NgL er rettarbota datert til 11. oktober 1303, fordi utgjevarane ikkje kjende til dei islandske avskriftene, som har ei sikrare datering. Ho er trykt som nr. 19 a i NgL 3. Rettarbota frå 1299–1319 inneheld borgretten. Ho er overlevert i 2 handskrifter, mi utgåve tek utgangspunkt i AM 322 fol. I NgL er rettarbota udatert. Ho er trykt som nr. 61 i NgL 3. Rettarbøtene er syntetiserte og normaliserte etter dei same retningslinjene som Landslova. Om denne omsetjinga Omsetjinga av Landslova og rettarbøtene i denne boka byggjer på den syntetiserte og normaliserte norrøne teksten. Målgruppa er forskarar og andre som er interesserte i det norske mellomaldersamfunnet, og som treng hjelp til å forstå norrøn tekst. Eg har valt ei tradisjonell form for nynorsk. Eg har flittig brukt Knut Robberstads (1969) omsetjing av Gulatingslova, og Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes (1994) si omsetjing av Frostatingslova, som begge er på nynorsk. Absalon Tarangers (1915) omsetjing av Landslova har også vore til nytte. Det er vanskeleg å omsetje ein juridisk tekst, for omsetjinga skal både vere juridisk presis og forståeleg for folk flest. Eg har oftast valt å omsetje termar i gammalnorsken med enkeltord i nynorsken, i staden for å skrive om. Eit eksempel er den norrøne termen mannhelgi, som eg har omsett med «mannhelg», i staden for «det rettsvernet som ein fri mann etter lova var sikra for person, ære og eigedom». Men eg har normalt valt ord som er belagde i ordbøker over moderne norsk. Det er viktig at orda i omsetjinga så langt råd er gjev same meinings innhaldet som tilsvarande ord i originalteksten. Eit eksempel kan vere det norrøne ordet mágr. Det kunne vere freistande å omsetje det med «svoger». Men mágr kan brukast både om svigerfar, svoger og svigerson, og har såleis eit vidare innhald enn «svoger». Eg har difor valt måg i omsetjinga. Det som er upresist i den norrøne teksten, er også upresist i omsetjinga. Nokre gonger er det vanskeleg å finne rett omsetjing av ord i original teksten. Norrønt maðr tyder oftast «menneske», men kan også tyde «mann». Eg har ofte omsett med nokon, men bruker mann når det verkeleg er tale om «mann». Eg bruker kar når den norrøne teksten har karl. Når det gjeld orda for by, har eg valt «kjøpstad» for kaupangr og kaupstaðr, og «by» for bǿr. Til hjelp for lesaren har eg laga ei liste med ordforklaringar. Det er brukt desse forkortingane: hs. = handskrift, hss. = handskrifter, mgl. = manglar, tilf. = tilføydd. Fotnotar viser til føregåande ord i teksten. Dersom fotnoten gjeld ein sekvens, blir byrjinga markert med [. Magnus Rindal

FØREORD

Magnus Rindal

L ANDS L OVA

Prol o gus Prolog

Prol o gus

agnús með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Hákonar konungs, sonarsonr Sverris konungs, sendir 1 ǫllum guðs vinum ok sínum í Gulaþings lǫgum,2 kveðju guðs ok sína. Þér vitið at hinir skilríkustu menn í Gulaþings lǫgum 3 hafa iðuliga getit við oss at þér hafið spurt at vér hǫfum hlut í átt at bǿta nokkut um flestar lǫgbǿkr í landinu með hinna beztu manna ráði, ok beðit oss at yður bók skyldi þeirra umbóta eigi hlutlaus vera. En þér skuluð vita at oss bar áðr vel fyrir at sjá, en einkanliga nú bezt er þér treystið svá mikit á vára forsjá at þér dǿmið hana alla í vára skipan, þat af taka ok þat við at setja sem oss þykkir bezt bera með hinna beztu manna ráði. Ok af því hǫfum vér nú um hríðir iðuliga skoðat hana, ok lízt oss sem allvíða mætti með færrum orðum fullan órskurð gera þar sem áðr talar hon geysi langt um. En sumum stǫðum þyrfti hon sannliga tillǫgu, þar sem hvergi var áðr ljósara en margir þurftu, þeir er fákunnigir váru. Nú þó at vér kennum oss mjǫk fákunniga til slíkra stórræða, þá hǫfum vér þó þessa bók látit rita, er vér sendum yðr eptir slíkum hætti sem hon váttar, treystandi á várs herra Jésú Krists miskunn ok árnaðarorð4 hins helga Ólafs konungs ok þeirra hinna skynsǫmustu manna tillǫgu er í hjá oss váru. En at þér skilið því gjǫrr hví vér hǫfum svá bǫlkum skipat í bókinni sem nú er, þá greinir þessi háttr fyrir yðr sem hér fylgir. Þingfararbǫlkr er nú sem fyrr í ǫndverðu ritaðr áðr en hefi bókina sjalfa, því at áðr berr at þingit sé skipat ok nefndir skoðaðar, lǫgréttumenn kosnir ok eiðar fluttir, grið sett ok siðsemdum lýst, at því betr verði bókinni hlýtt ok dómum hlýtt sem þingit er betr stilt ok siðat. Fyrsti hlutr bókarinnar er kristinsdómsbǫlkr, at menn skili kristiliga trú vera grundvǫll ok upphaf allra góðra hluta, ok heilagrar kirkju hlýðni ok hennar formanna vera lýsing ok leiðtoga til allra lǫgligra réttenda ok miskunnsamligra siðsemda. virðuligum herra ok andligum fǫður Jóni erkibiskupi ok tilf. i 2 hss., virðuligum herra Jóni erkibiskupi ok tilf. i 5 hss., Jóni erkibiskupi tilf. i 3 hss., Andresi, biskupi í Ósló ok tilf. i 2 hss., Andresi, biskupi í Ósló, Þorfinni, biskupi í Hamri ok tilf. i 1 hs. 1

Borgarþingslǫgum i 4 hss., Eiðsifaþingslǫgum i 6 hss., Frostuþingslǫgum i 6 hss., Noregs konungs ríki i 2 hss., N. i 1 hs. 3 Borgarþingslǫgum i 4 hss., Eiðsifaþingslǫgum i 5 hss., Frostuþingslǫgum i 6 hss., N. i 2 hss. 4 várrar frú sancte Maríu ok tilf. i 12 hss. 2

Prolog

M agnus, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong

1 den vørdelege herre og åndelege far Jon erkebiskop og tilf. i 2 hss., den vørdelege herre Jon erkebiskop og tilf. i 5 hss., Jon erkebiskop og tilf. i 3 hss., Andres, biskop i Oslo og tilf. i 2 hss., Andres biskop i Oslo, Torfinn, biskop i Hamar og tilf. i 1 hs. 2 Borgartingslag i 4 hss., Eidsi vatingslag i 6 hss., Frostatingslag i 6 hss., Noregs konges rike i 2 hss., N. i 1 hs. 3 Borgartingslag i 4 hss., Eidsi vatingslag i 5 hss., Frostatingslag i 6 hss., N. i 2 hs.

vår frue Sankta Marias og tilf. i 12 hss.

PROLOGUS

Prolog

Håkon, soneson av kong Sverre, sender Guds og si helsing til1 alle Guds og sine vener i Gulatingslag.2 De veit at dei mest forstandige menn i Gulatingslag3 jamleg har tala til oss om at de har fått kunnskap om at vi har arbeidd med å bøte litt på dei fleste lovbøkene i landet, med råd frå dei beste menn. Og de har bede oss om at boka dykkar ikkje skulle vere utan del i denne forbetringa. Men de skal vite at det sømde seg for oss å tenkje nøye på dette før, og særleg no når de lit så mykje på vårt forsyn at de fastset at heile lov boka skal vere i vår skipnad, å ta bort og leggje til det som vi synest høver best, med råd frå dei beste menn. Og difor har vi no ei tid stadig granska henne, og vi synest at ein kunne gje full orskurd med færre ord mange stader der lovboka har svært lang omtale. Men nokre stader trong ho sanneleg tillegg, der ho ikkje var så klar som mange fåkunnige hadde bruk for. Endå om vi kjenner oss svært fåkunnige for eit slikt stor verk, har vi likevel late skrive denne boka, som vi sender til dykk på den måten som ho seier, i det vi lit på vår herre Jesu Kristi miskunn og4 den heilage kong Olavs forbøn, og på rettleiinga frå dei skjønsamaste menn som var hjå oss. Og for at de skal forstå betre kvifor vi har ordna bolkane i boka slik som dei no er, så blir det forklart for dykk av den utgreiinga som her følgjer. Tingferdsbolken er no som før skriven i byrjinga, før enn sjølve boka tek til, for det er høveleg at fyrst blir tinget ordna, fullmaktene granska, lagrettemenn valde og eidar avlagde, grid sett og sedvanane på tinget kunngjorde, for at boka betre skal bli lytta til og domane høyrde, når tinget er sett i betre skikk og orden. Fyrste delen av boka er kristendomsbolken, for at folk skal skjøne at kristentrua er grunnvoll og opphav til alle gode ting, og at lydnad mot den heilage kyrkja og hennar leiarar er opplysing og vegvisar til all lovleg rettferd og miskunnsam sedugskap.

Næst kristinsdómsbelkinum er útfararbǫlkr, at alþýðan skili þann sama guð hafa skipat konunginum til veraldligs valds sem biskupinum til andligs. Eptir útfararbǫlk er mannhelgi, því at næst þessu hǿfir hǫfðingjum ok ǫllum ǫðrum út í frá at halda ok halda láta guðs frið ok góðra manna frjálsi millum kristinna manna, en þeim með lǫgum refsa, ok þó hófsamliga, er at ǫðru verða prófaðir. Næst mannhelgi er erfðatal með því fleiru er því fylgir, ok hefr þat með kvennagiptingum, því at miklu varðar þeim er til arfanna kalla, at þeir sé í lǫgligum hjónskap getnir. Eptir erfðatal hefr landabrigði, því at þann tíma er maðr erfir nokkurar jarðir, þa hǿfir honum at skoða um sín óðul ok annarra manna, at hann haldi engarra manna óðlum með lǫgum sóttum, ok kunni sín óðul með lǫgum at brigða. Eptir landabrigði er landsleigubǫlkr, því at þeim hǿfir með lǫgum sínar jarðir at byggja, er með lǫgum hafa at komizt. Eptir landsleigubǫlk er kaupabǫlkr, því at svá skal eptir laga sóknum lausa aura sǿkja sem eptir landabrigði lǫnd ok jarðir. Eptir kaupabǫlk er þjófabǫlkr, því at þat hǿfir engum fyrir ǫðrum at tortíma, er hinn hefir með lǫgum at komizt. En sá er ǫðruvís gerir, mun lagarefsing fyrir svara. Síðast í bókinni eru konunga réttarbǿtr, því at sá konungr er til er skipaðr eptir at sjá lǫgum, á eigi síðr at hugga sína siðsama þegna með linkind ok réttarbótum en at tempra úspaka menn með hirting ok lǫgligum refsingum. Erfðir þær allar er til hafa fallit ok um óðalsbrigði 5 ok um víga ferðir ok um ǫll ǫnnur lagamál, þá skulu eptir því vera sem þá gengu lǫg í landi, er þau mál gerðust, ef eigi hefir áðr lǫgligr dómr á fallit.6 Biðjum vér ok yðr at þér várkunnið við oss þat sem á skortir, því at meir hefir voldit vankunnandi vár eða gáleysi en viljaleysi, sem ætla má, þó at vér hefðim minna í veð sett, ok oss tǿki þetta efni sjaldnar en oss tekr. Finnst ok nokkut nytsamligt í, þǫkkum þat allir Jésú Kristi, hans nafn sé blezat útan enda. Amen.

kvennagiptingar i 12 hss.

lǫglig skipan á komit i 20 hss.

bortgifting av kvinner i 12 hss.

er gjort ein lovleg skipan om dei i 20 hss. 6

PROLOGUS

Prolog

Nest kristendomsbolken er leidangsbolken, for at all mugen skal skjøne at den same Gud har sett kongen til verds leg velde som biskopen til åndeleg. Etter leidangsbolken er mannhelga, for nest etter dette høver det for hovdingar og alle andre nedover frå dei å halde og la halde Guds fred og gode menneskes fridom mellom kristne menneske, og refse etter lova, og likevel med måte, dei som er overtydde om noko anna. Nest mannhelga er arvetalet, med det meir som høy rer til det, og det tek til med bortgifting av kvinner, for det er særs viktig for dei som gjer krav på arv, at dei er fødde i lovleg ekteskap. Etter arvetalet byrjar bolken om innløysing av jord, for når nokon arvar jorder, då høver det for han å granske sin og andres odel, slik at han ikkje beheld andres odel som er lovleg søkt, og sjølv kan løyse inn sin odel. Etter bolken om innløysing av jord er landsleigebolken, for etter lova høver det for dei å bygsle bort jordene sine, som etter lova har fått dei. Etter landsleigebolken er kjøpebolken, for slik skal ein etter lovlege søksmål søkje lausøyre, som land og jorder etter reglane for innløysing av jord. Etter kjøpebolken er tjuvebolken, for det høver ikkje for nokon å øydeleggje for ein annan det som han har fått tak i etter lova. Og den som gjer noko anna, vil bli straffa etter lova. Sist i boka er kongane sine rettarbøter, for den kongen som er sett til å ha tilsyn med lovene, må ikkje mindre gjere det betre for sine sedelege tegnar med mildskap og rettarbøter enn halde ufredelege menn i age med tukt og lovlege refsingar. Når det gjeld alle arvefall og [innløysing av odelsgods,5 drapssaker og alle andre rettssaker, då skal det vere etter det som var lov i landet då desse sakene blei starta, dersom det ikkje før [har falle lovleg dom i dei.6 Vi bed dykk òg om at de ber over med oss i det som skortar, for det skriv seg meir frå vår vankunne eller aktløyse enn viljeløyse, som ein kan tenkje seg, sjølv om vi hadde påteke oss eit mindre ansvar, og dette emnet hadde oppteke oss mindre enn det gjer. Dersom det finst noko nyttig i boka, så la oss alle takke Jesus Kristus, hans namn vere velsigna i all æve. Amen.

i Þingfa r a r b l k r Tingferdsbolk

Þingfa r a r b l k r

1. Hér segir at lǫgþing skal vera einu sinni á hverjum xii mánuðum á pétrsvǫkuaptan riðr ok blezan várs herra Jésú Krists, árnaðarorð várrar frú Maríu ok hins helga Ólafs konungs ok allra heilagra manna sé með ǫllum oss gulaþingsmǫnnum nú ok jafnan. En vér skulum lǫgþing várt eiga á xii mánuðum hverjum [á gulaþingsstað réttum 7 á bótolfsvǫkuaptan,8 þar skulu allir finnast nauðsynjalaust, þeir er til þings eru nefndir. En lendr maðr eða sýslumaðr eða ármaðr skulu nefnt hafa á miðfǫstuþingi svá marga menn ór fylki hverju sem hér váttar í næsta kapitulo eptir, eða þeirra lǫgligr umboðsmaðr, ok nefna þá menn er sér hafa forverksmenn ok þeim sýnast vænastir til skila, ok megi þeir þat með eiði sínum sanna. En þann eið skulu þeir sverja þann fyrsta sǿran dag er þeir koma til Gulaþings með þeima eiðstaf: At þess leggr hann hǫnd á bók, ok því skýtr hann til guðs, at þá menn hefir hann nefnda til Gulaþings, er honum sýndust vænastir til skila eptir sinni samvizku, ok eigi tók hann þar aðra muni til, ok svá skal hann jafnan nefna meðan hann hefir þetta starf. En þenna eið skal engi optar sverja en um sinn.

2. Hér segir hversu marga menn er nefna skal til lǫgþings9

ú er svá mælt at nefna skal ór Egðafylki xii menn, ok skal hverr nefndarmaðr þaðan taka í farareyri sinn x aura silfrs. En ór Rygja fylki skal nefna xxx manna, ok skal hverr nefndarmaðr þaðan taka mǫrk silfrs sunnan fjarðar en vii aura norðan fjarðar. Ór Hǫrðafylki skal nefna xl manna, ok skal hverr hafa af Sunnhǫrðalandi v aura silfrs, en af Norðhǫrðalandi iii aura hverr nefndarmaðr. á borgarþingsstað réttum i 4 hss., á eiðsifa þingsstað réttum i 4 hss., á Frostu á þingstað réttum i 4 hss., í Guley á þingstað réttum i 9 hss., á þingstað réttum i 7 hss., á N:a þingstǫð réttri i 1 hs. 8 Elles finn vi pétrsvǫkuaptan i 3 hss. av Borgartings-redaksjonen, hǫlfum mánaði fyrir jónsvǫku 7

i 4 hss. av Frostatings-redaksjonen, fyrir jónsvǫku i 1 hs. av Frostatings-redaksjonen, dateringa vantar i 2 hss. av Borgartings-redaksjonen. 9 I det følgjande kjem reglane for Gulating fyrst, deretter reglane for Frostating og for Eidsivating. Til slutt kjem generelle reglar, som finst i nokre handskrifter av Borgartings-redaksjonen.

ⅰ

Tingferdsbolk

1. Her blir det sagt at lagtinget skal vere éin gong kvar tolvte månad på persokaftan

V år herre Jesu Kristi fred og velsigning, vår frue Sankta

på den rette tingstaden for Borgarting i 4 hss., på den rette tingstaden for Eidsivating i 4 hss., på Frosta på den rette tingstaden i 4 hss., i Guløy på den rette tingstaden i 9 hss., på den rette tingstaden i 7 hss., på N:s rette tingstad i 1 hs.

8 Elles finn vi persokaftan i 3 hss. av Borgartings-redaksjonen, ein halv månad før jonsok i 4 hss. av Frostatings-redaksjonen, før jonsok i 1 hs. av Frostatings- redaksjonen, dateringa vantar i 2 hss. av Borgartings-redaksjonen. 9 I det følgjande kjem reglane for Gulating fyrst, deretter reglane for Frostating og for Eidsivating. Til slutt kjem generelle reglar, som finst i nokre handskrifter av Borgartings-redaksjonen.

Marias og den heilage kong Olavs og alle helgenars forbøn vere med alle oss gulatingsmenn no og alltid. Og vi skal halde lagtinget vårt kvar tolvte månad [på den rette ting staden for Gulating7 på bolsokaftan,8 der skal alle møtast som er oppnemnde til tinget, om dei ikkje har lovleg forfall. Men lendmann eller syslemann eller årmann, eller deira lovlege ombodsmann, skal ha oppnemnt på midfastetinget så mange menn frå kvart fylke som det blir sagt i neste kapittel, og oppnemne dei menn som har arbeidsfolk, og som dei synest er dei mest forstandige, slik at dei kan stadfeste det med eid. Og den eiden skal dei gjere den fyrste sverjedagen etter at dei kjem til Gulating, med denne eidsformularen: På det legg han hand på bok, og det kallar han Gud til vitne på, at han har oppnemnt dei menn til Gulating, som han etter sitt samvit syntest var dei mest forstandige, og han tok ikkje omsyn til noko anna, og slik skal han alltid oppnemne medan han har dette ombodet. Men denne eiden skal ingen sverje oftare enn éin gong. 2. Her blir det sagt kor mange menn ein skal oppnemne til lagtinget9

N o er det fastsett at ein skal oppnemne 12 menn frå

Egdafylket, og kvar nemndemann skal ha derifrå 10 øyrar sølv i reisepengar. Og frå Rygjafylket skal ein opp nemne 30 menn, og kvar nemndemann skal ha derifrå 1 mark sølv frå den sørlege delen av fjorden, og 7 øyrar frå den nordlege delen av fjorden. Frå Hordafylket skal ein oppnemne 40 menn, og kvar nemndemann frå Sunnhordland skal ha 5 øyrar sølv med seg, og kvar nemndemann frå Nordhordland 3 øyrar.

ÞINGFAR ARBǪLKR

Tingferdsbolk

Ór Sygnafylki skal nefna xx menn, ok skal hverr nefndarmaðr taka v aura silfrs. Ór Firðafylki skal nefna xx menn, ok skal hverr nefndarmaðr taka vi aura silfrs ór Sunnfjǫrðum en vii aura ór Norðfjǫrðum. Ór Sunn mǿraf ylki skal nefna xii menn, ok skal hverr nefndarmaðr taka x aura silfrs, en mǫrk ór nørðra hluta. Af Valdresi skal nefna iiii menn, ok af Haddingjadali iiii menn, af Setri iii menn, ór Otrudali iiii menn, hafi hverr nefndarmaðr v mánaðarmati smjǫrs. Þat skulu bǿndr gera at fjármagni, ok skal hverr nefndarmaðr taka mǫrk silfrs í farareyri sinn. Skal þetta fé upp lúkast í Bjǫrgvin af lǫgmanni ok þeim sem bóndafé 10 varðveita. Svá er mælt at nefna skal útan ór Þróndheimi xl bónda ór hverju fylki, en innan ór Þróndheimi xl bónda ór hverju fylki. En ii menn skal nefna ór hverri skipreiðu ór Naumudali ok ór Raumsdali. Skulu þeir hafa í þingfararfé iii aura, hverr þeirra er til þings er nefndr. En af Norðmǿri skal nefna ór hverri skipreiðu iii menn, ok svá ór Uppdali, ok hafi í farareyri ii aura. En ii aura silfrs hverjum nefndarmanni alt innan fjarðar til frostuþingsfarar. Skulu þeir þetta fé taka í Niðarósi af bóndafé af lǫgmanni ok þeim sem bóndafénu varðveita. Nú skulu lendir menn ok sýslumenn nefna á miðfǫstuþingi menn til Eiðsifaþings, svá marga sem hér váttar: Af Guðbrandsdǫlum iiii menn fyrir norðan Rǫst, ok skulu bǿndr leggja til með hverjum nefndarmanni vi aura. En fyrir sunnan Rǫst ok til Humlu viii menn, ok skulu bǿndr leggja til með hverjum nefndarmanni halfa mǫrk. Af Heinafylki ii tylftir, ok skulu bǿndr leggja til iii aura. Af Haðafylki ii tylftir, ok skulu bǿndr leggja til með hverjum nefndarmanni iii aura. Af Raumafylki skal nefna ii tylftir manna, ok skulu bǿndr leggja til með hverjum nefndarmanni ii aura. Af Eystridǫlum skal nefna ii menn fyrir norðan Ámót, ok skulu bǿndr leggja til með hverjum nefndarmanni vi aura, en fyrir sunnan Ámót iiii menn, ok skulu bǿndr leggja til með hverjum nefndarmanni halfa mǫrk. Nú er svá mælt at nefna skal til lǫgþings svá sem vant er, ok hafi hverr fararfé sitt eptir fornum vana ór hverju fylki eða bygðarlagi. 11

bǿjarmanna fé i 3 hss. Tillegg i AM 305 fol (Borgartings-redaksjonen) med ei hand fra midten av 1500-talet: aff hoffu inde riidt ij mendt Aff grenlandt iiij mendt Aff bamblum ij mendt Aff huer prestegieldt i skatlandt ij mendt huer skall haffue i tingfare øre vj aure Aff nummedall ij mendt. Tillegg etter kristendomsbolken i Holm perg 33 4° (Gulatings-redaksjonen), gjeld Færøyane: Svá var skipat á lǫgþingi, at hverr nefndarmaðr í Suðrey skal taka í þingfarartoll xx alnir fyrir sunnan Mannaskarð, en fyrir norðan xv alnir. Item ór Skúfey skal taka xii alnir. Item í Sandey skal taka nefndarmenn x alnir hverr. Item í 10

Mykinesi skal taka hverr nefndarmaðr xv alnir. Item í Vágum skal hverr nefndarmaðr taka fyrir útan vatn xii alnir, en í Austrvágum x alnir, í Koltri viii alnir, í Kvíguvík ok Vestmannahǫfn, hverr nefndarmaðr viii alnir, ok viii ór Sagihǫfn nefndarmaðr. Item ór Kollafirði ok Ragtanga ok Norsey skal hverr nefndarmaðr taka v alnir. Item í Funningi skal nefndarmaðr taka xii alnir. Item ór Eyndarfirði ok Fuglafirði ok Gǫtunum báðum skal hverr nefndarmaðr taka x alnir. Item í Norðreyjum fyrir norðan fjall skal hverr nefndarmaðr taka xv alnir, en fyrir sunnan fjall xii alnir.

bymennene si kasse i 3 hss.

Tillegg i AM 305 fol (Borgartings-redaksjonen) med ei hand frå midten av 1500-talet: Frå Hovin rid 2 menn, frå Grenland 4 menn, frå Bamble 2 menn, frå kvart prestegjeld i skattlandet (Aust-Telemark) 2 menn, kvar skal ha 6 øyrar i reisepengar til tinget, frå Numedal 2 menn. Tillegg etter kristendoms bolken i Holm perg 33 4° (Gulatings-redaksjonen), gjeld Færøyane: Slik blei det bestemt på lagtinget, at kvar nemndemann i Suðrey skal ta 20 alner i reise pengar sør for Mannaskarð, og nordanfor 15 alner. Likeins skal ein ta 12 alner frå Skúfey. Likeins skal kvar nemndemann ta 10 alner i Sandey. Likeins skal kvar nemn demann ta 15 alner i Mykines. Likeins skal kvar nemndemann ta 12 alner i Vágar, utanfor vatnet, og 10 alner i Austrvágar, i Koltr 8 alner, kvar nemndemann i Kvíguvík og Vestmanahǫfn 8 alner, og kvar nemndemann 8 frå Sagi hǫfn. Likeins skal kvar nemnde mann ta 5 alner frå Kollafjǫrðr og Ragtangi og Norsey. Likeins skal kvar nemndemann ta 12 alner i Funningr. Likeins skal kvar nemn demann ta 10 alner frå Eyndar fjǫrðr og Fuglafjǫrðr og begge Gǫtur. Likeins skal kvar nemnde mann ta 15 alner i Norðreyjar nord for fjellet, og 12 alner sør for fjellet. 11

ÞINGFAR ARBǪLKR

Tingferdsbolk

Frå Sygnafylket skal ein oppnemne 20 menn, og kvar nemndemann skal ha 5 øyrar sølv. Frå Firdafylket skal det opp nemnast 20 menn, og kvar nemndemann skal ha 6 øyrar sølv frå Sunnfjord og 7 øyrar frå Nordfjord. Frå Sunnmørefylket skal ein oppnemne 12 menn, og kvar nemndemann skal ha 10 øyrar sølv, men 1 mark frå den nordre delen. Frå Valdres skal ein oppnemne 4 menn, og frå Hallingdal 4 menn, frå Setesdalen 3 menn, frå Bygland 4 menn, og kvar nemndemann skal ha 5 månadsmatar smør. Dette skal bøndene reie ut etter storlei ken på formua, og kvar nemndemann skal ha 1 mark sølv i reisepengar. Desse pengane skal betalast i Bergen av lag mannen og dei som tek vare på bondekassa.10 Det er fastsett at ein skal oppnemne 60 bønder frå kvart fylke i Uttrøndelag, og 40 bønder frå kvart fylke i Inntrøndelag. Og 2 menn skal oppnemnast frå kvar skipreide i Namdalen og Romsdal. Kvar av dei som er oppnemnde til tinget, skal ha 3 øyrar i reisepengar. Og frå Nordmøre skal ein oppnemne 3 menn frå kvar skipreide, og likeins frå Oppdal, og kvar av dei skal ha 2 øyrar i reisepengar. Og 2 øyrar sølv for kvar nemnde mann innanfor fjorden til reisa til Frostatinget. Dei skal få desse pengane frå bondekassa i Nidaros, av lagmannen og dei som tek vare på bondekassa. No skal lendmenn og syslemenn på midfastetinget oppnemne menn til Eidsivatinget, så mange som det blir sagt her: Frå Gudbrandsdalen 4 menn nordafor Rosti, og bøndene skal stø kvar nemndemann med 6 øyrar. Men sønnafor Rosti og til Humla 8 menn, og bøndene skal stø kvar nemndemann med ½ mark. Frå Heinafylket 2 tylfter, og bøndene skal stø med 3 øyrar. Frå Hadafylket 2 tylfter, og bøndene skal stø kvar nemndemann med 3 øyrar. Frå Raumafylket skal ein oppnemne 2 tylfter menn, og bøndene skal stø kvar nemndemann med 2 øyrar. Frå Østerdalen skal ein oppnemne 2 menn nord for Åmot, og bøndene skal stø kvar nemndemann med 6 øyrar, og sør for Åmot 4 menn, og bøndene skal stø kvar nemndemann med ½ mark. No er det fastsett at ein skal oppnemne til lagtinget slik som sedvanen er, og kvar skal ha reisepengane sine etter gammal skikk, frå kvart fylke eller bygdelag. 11

En ef lendr maðr eða sýslumaðr eða ármaðr nefna eigi menn svá til þings sem nú er mælt, þá ero þeir sekir mǫrk silfrs fyrir hvern er únefndr er. Engan skal til lausnar nefna ok því at eins umskipti á gera, at þeim gangi lǫglig forfǫll fyrir, er fyrr var nefndr. En hverr nefndarmaðr er síðarr kømr nauðsynjalaust til lǫgþings en sǿri eru flutt, er sekr mǫrk silfrs. En lǫgmaðr ok lǫgréttumenn meti nauðsynjar. Hverr ok sem eigi greiðir nefndarmǫnnum tillǫgufé svá sem skilt er, þá sekist hann mǫrk silfrs. Nú eru lendir menn, sýslumenn ok umboðsmenn bæði konungs ok biskups allir skyldugir at koma til lǫgþings. En þeir sem eigi koma forfallalaust, þá sekist hverr þeirra iii mǫrkum silfrs, ok þat framar sem konungi virðast sakir þeirra til.

3. Hér segir hversu lengi þing skal standa, ok um lǫgréttumenn

ing skal standa svá lengi sem lǫgmaðr vill ok honum þykkir fallit vera fyrir mála manna sakir, ok lǫgréttumenn samþykkja. Skal lǫgmaðr láta gera vébǫnd á þingstað réttum [í Guley,12 svá víð at þeir menn hafi rúm fyrir innan, er í lǫgréttu skulu vera. En þat skulu vera iii tylftir manna, ok skipta þó svá til, at ór hverju fylki sé nokkurir nefndir, þeir sem vel þykkja til fallnir. En þeir sem í lǫgréttu eru nefndir, skulu eið sverja með þeima eiðstaf áðr er hann gangi í lǫgréttu. At hann skýtr því til guðs, at hann skal þat til allra manna mála leggja, sem hann veit sannast fyrir guði eptir lǫgum ok sinni samvizku, svá með sǫkuðum sem sifjuðum. Ok svá skal hann jafnan gera þegar er hann er í lǫgréttu nefndr. Fyrsta sinn skal maðr þenna eið sverja er hann gengr í lǫgréttu, en eigi optar, þó at hann sé nefndr. Engi þeirra manna er eigi er í lǫgréttu nefndr, skal innan vébanda setjast leyfislaust. Ef nokkurr sezt, ok gengr eigi út er við hann er mælt, sekr halfri mǫrk silfrs. Menn skulu fastandi til þings ganga, ok sǿkja þing þá er sól er í austri, ok vera á þingi til nóns. En lǫgmaðr skal láta hringja hinni mestu klokku er hann vill til þings sǿkja með bók. En þeirri klokku skal eigi til annars hringja meðan er þing stendr. Ef nokkurr slæst í mat eða mungát, ok rǿkir þat meir en þingit, hann skal enskis síns máls eiga uppreist á þeim degi, hvat máli sem hann á at drífa á Gulaþingi. Drykk skal engi maðr til þings bera, hvárki til sǫlu né annan veg. Ef borinn verðr, þá er hann uppnæmr, ok eigu þingmenn hann. Allir menn skulu í lǫgréttu sitja, þeir sem í eru nefndir, svá lengi sem nú er mælt, nema hann gangi at nauðsynjaerendum. Ef nokkurr gengr útan vébanda nauðsynjalaust, sekr ii aurum silfrs. En þeir menn sem eru útan vébanda ok gera þar hark eða háreysti, svá at lǫgréttumenn megu eigi geyma dóma sinna, eða þeir kæra mál sín er lǫgmanns ok lǫgréttumanna leyfi hafa til, sekr hverr eyri silfrs, er at því verðr kunnr ok sannr, ef honum er áðr sagt til.

í Borg i 2 hs., á eiðsifaþingsstað i 2 hs., á Frostu i 3 hss., á Gulaþingi i 2 hss., í N. i 1 hs.

Men dersom lendmann eller syslemann eller årmann ikkje oppnemner menn til tinget slik det no er fastsett, då er dei skyldige til å bøte 1 mark sølv for kvar den som ikkje er oppnemnd. Ein skal ikkje oppnemne nokon med atterhald om å kunne løyse seg frå vervet, og ein skal endre på dette berre dersom den som fyrst er oppnemnd, har lovleg forfall. Og den nemndemannen som utan naudsyn kjem til tinget etter at eidane er svorne, er skyldig til å bøte 1 mark sølv. Og lagmannen og lagrettemennene vurderer naudsynene. Kvar den som ikkje betaler nemndemennene reisepengar slik som det er fastsett, er skyldig til å bøte 1 mark sølv. No er lendmenn, syslemenn og ombodsmenn, både for konge og biskop, alle skyldige til å kome til lagtinget. Men dei som utan gyldig forfall ikkje kjem, dei er skyldige til å bøte 3 merker sølv, og i tillegg det som kongen vurderer sakene deira til. 3. Her blir det sagt kor lenge tinget skal stå, og om lagrettemenn

T inget skal stå så lenge som lagmannen vil, og han

i Borg i 2 hs., på tingstaden for Eidsivating i 2 hs., på Frosta i 3 hss., på Gulating i 2 hss., i N. i 1 hs.

ÞINGFAR ARBǪLKR

Tingferdsbolk

synest er høveleg ut frå omsynet til folks saker, dersom lagrettemennene samtykkjer. Lagmannen skal la gjere veband på rette tingstaden [i Guløy,12 så vide at dei mennene som skal vere i lagretten, kan få rom innanfor. Og det skal vere 3 tylfter menn, fordelte slik at det frå kvart fylke er oppnemnt nokon som synest velskikka til det. Og dei som er oppnemnde til la gretten, skal sverje eid før dei går i lagretten, med denne eidsformularen: At han kallar Gud til vitne på, at han skal avgjere folks saker slik som han etter lov og sitt samvit veit er sannast for Gud, både for fiende og for slektning. Og slik skal han alltid gjere når han er oppnemnd i lagretten. Han skal sverje denne eiden fyrste gongen han går i lagretten, men ikkje oftare, om han blir oppnemnd. Ingen av dei som ikkje er oppnemnde i lagretten, skal setje seg innanfor vebanda utan løyve. Dersom nokon set seg, og ikkje går ut når det blir sagt til han, då er han skyldig til å bøte ½ mark sølv. Folk skal gå fastande til tin get, og gå til tinget når sola er i aust, og vere på tinget til non. Og lagmannen skal la ringje med den største klokka når han vil gå til tinget med boka. Og med denne klokka skal ein ikkje ringje til noko anna medan tinget står. Dersom nokon slår seg på mat eller mungåt, og bryr seg meir om det enn tinget, då skal han ikkje få fremja si sak den dagen, kva sak han enn måtte ha å føre på Gulatinget. Drikke skal ingen mann bere til tinget, korkje til sal eller på anna vis. Men dersom drikke blir teke med, då kan det beslagleggjast, og tingmennene eig det. Alle menn som er oppnemnde i lagretten, skal sitje der så lenge som det no er sagt, dersom ikkje nokon må gå ut i eit naudsynt ærend. Dersom nokon utan naudsyn går utanfor vebanda, er han skyldig til å bøte 2 øyrar sølv. Men dei menn som er utanfor vebanda, og der lagar ståk og snakkar høgt, slik at lagrette mennene ikkje kan samle seg om domane sine, eller dei som har løyve frå lagmannen og lagrettemennene, og klagar på sakene sine, dei er skyldige til å bøte 1 øyre sølv dersom dei blir funne skuldige i dette, dersom det før er sagt frå til dei.

4. Hér segir at gǫgn ok vitni skal til hvers máls vera

ptir gǫgnum ok vitnum skal hvert mál dǿma. Svá er ok ef einn berr vitni með manni sem engi beri, en ii sem x, ef maðr uggir engi andvitni í móti. Nú eru þau vitni er eigi skulu andvitni í móti koma. Þat er heimstefnuvitni ok þingstefnuvitni, kvǫðuvitni ok nauðsynjarvitni, ef vitnat er undir mann, ok forsagnarvitni ok þau vitni er menn bera um deild manna at samkundum. Þeir menn sem í lǫgréttu eru nefndir, skulu dǿma lǫg um ǫll þau mál er þangat eru skotin ok þar lǫgliga fram borin. Þau mál skal fyrst dǿma, er til lǫgþings eru lǫgð, ok lǫgbók segir at stǿrst eru. Eptir þat þau er þangat eru stefnd, ok ǫll þau mál er menn leggja hendr sínar saman fyrir váttum ii, ef þat vitni kømr fram á þingi. Síðan þau er þar verðr á sæzt ok smæst eru. En alt þat er lǫgbók skilr eigi ór, þá skal þat af hverju máli hafa sem þeir verða allir lǫgréttumenn á sáttir. En ef þá skilr á, þá ráði lǫgmaðr ok þeir er með honum samþykkja, nema konungi með hinna beztu manna ráði lítist annat lǫgligra.

5. Hér segir um grið allra manna ok þing ok sektir er til falla á lǫgþingi

llir þeir menn er í gulaþingsfǫr eru, skulu í griðum vera, hverr við annan, þar til er þeir koma aptr til heimilis síns. Gengr einn hverr á þessi grið, svá at hann vegr mann eða veitir lemstrarsár, hann hefir fyrirgǫrt fé ok friði, landi ok lausum eyri, ok komi aldri í land aptr. Ef menn verða særðir á Gulaþingi, eða fá einhvern annan úhluta af manna vǫldum ok vilja, þá eykst réttr þeirra at hǫlfu, en konungi viii ørtogar ok xiii merkr silfrs. Ef menn bera vápn á Gula þingi,13 gjaldi 14 halfa mǫrk silfrs ok láti vápnin.15 Hafi konungr hǫlf vápn ok halfa sektina, en þingmenn halft, því at í ǫllum stǫðum hǿfir mǫnnum at gæta spektar ok siðsemdar, en þó einkanliga í þeim stǫðum bezt, sem til skynsemdar ok spektar eru skipaðir af andverðu, ok flestum verðr mestr skaði at ef nokkut skerst í. Hvervetna þar sem menn verða víttir á Gulaþingi, þá á þat fé halft konungr, en halft lǫgunautar, útan þegngildi ok friðbrot,16 þat á konungr einn. En ǫll þingvíti er til falla ok eigi greiðast á því þingi, þá taki sýslumenn ok fǿri til næsta Gulaþings. En þeir sem þetta greiða eigi fyrir þrjózku sakir, þá sé þeim sjalfstefnt til næsta Gulaþings, ok svari þar sektum ok dómrofum, ef þá greiðist eigi, ok hafi þann helming er þingmenn eigu til þeirra hluta er konungr leggr ráð á. En ef maðr rýfr dóm þann er dǿmdr er á Gulaþingi, ok vápnatak er at átt innan vébanda ok útan, þá sekist sá iiii mǫrkum silfrs konungi, er þann dóm rýfr, ok mǫrk silfrs við sakarábera.

13 14 15

eða í kaupangri tilf. i 9 hss. konungi tilf. i 18 hss. nema hann fari til bǿjar eða frá, eða eigi þar

vandræði at hann þurfi at bera, þá beri hann með leyfi konungs umboðsmanns tilf. i 12 hss. 16 friðkaup i 5 hss.

4. Her blir det sagt at det skal vere rettsprov og vitnemål i alle saker

K var sak skal dømast etter rettsprov og vitnemål. Det er

slik at dersom éin ber vitnemål med nokon, då er det som om ingen ber, men to er som ti, om ein ikkje ottast mot vitne. No er det desse vitnemåla som det ikkje skal kome mot vitne imot: Det er vitnemål om stemning til å vere heime på ein fastsett dag, vitnemål om innstemning til tinget, vitnemål om rettsleg krevjing og vitnemål om lovleg forfall, dersom nokon stadfester desse vitnemåla, og vitnemål om lovleg oppseiing i odelssak, og dei vitnemål som menn ber om slagsmål i gjeste bod. Dei mennene som er oppnemnde i lagretten, skal døme etter lova i alle dei sakene som er skotne inn dit og der borne fram etter lova. Ein skal fyrst døme i dei sakene som er lagde til lagtinget, og som lovboka seier er størst. Deretter i dei som er stemnde dit, og i alle dei sakene som folk gjer handslag om framfor 2 vitne, dersom dette vitnemålet blir lagt fram på tinget. Dernest i dei som det blir semje om, og som er minst. Og alt det som lovboka ikkje avgjer, det skal i kvar sak vere slik som alle lagrettemenn er samde om. Men dersom dei er usamde, då avgjer lagmannen og dei som er samde med han, dersom ikkje kongen med råd frå dei beste menn synest at noko anna er betre i samsvar med lova. 13

eller i kaupangen tilf. i 9 hss.

kongen tilf. i 18 hss.

15 utan han fer til og frå byen, eller han er utsett for fiendskap, slik at han treng bere våpen, då ber han dei med løyve frå kongens ombodsmann tilf. i 12 hss. 16

fredkjøp i 5 hss.

ÞINGFAR ARBǪLKR

Tingferdsbolk

5. Her blir sagt om grid for alle menn, og ting og bøter som blir ilagde på lagtinget

A lle dei menn som er på ferd til Gulatinget, skal vere i

grid med kvarandre til dei kjem tilbake til heimen sin. Dersom nokon bryt dette gridet, slik at han drep ein mann, eller gjev han skadesår, då har han forbrote gods og rettstryggleik, land og lausøyre, og kan aldri kome tilbake til landet. Dersom menn blir såra på Gulatinget, eller dei blir utsette for anna mishandling ved folks skuld og vilje, då blir rettsbota deira fordobla, men kongen skal ha 8 ertogar og 13 merker sølv. Dersom menn ber våpen på Gulatinget,13 då skal dei betale14 ½ mark sølv, og gje frå seg våpena.15 Kongen skal ha halvparten av våpena og halve bota, og tingmennene halvparten, for over alt sømer det seg for folk å akte på klokskap og sedugskap, men aller mest på dei stadene som frå opphavet er laga til skjønsemd og klokskap, og der det blir til mest skade for dei fleste dersom noko hender. Alltid når menn blir bøtelagde på Gulatinget, får kongen halve godset, og mennene i lagdømet halve, utanom tegngilde og fredsbrot,16 dei får kongen åleine. Og alle bøtene for brot på tingordninga som blir idømde, men ikkje blir betalte på det tinget, dei skal syslemannen ta og føre over til neste Gulating. Men dei som ikkje betaler dette på grunn av trass, dei er sjølvstemnde til neste Gulating, og er der ansvarlege for straffebøtene og bøter for å ikkje rette seg etter domen, dersom dei ikkje blir betalte, og den halvparten som tingmennene får, skal brukast til slike føremål som kongen rår til. Men dersom nokon bryt den domen som dømd på Gulatinget, og det er gjort våpentak både innanfor og utanfor vebanda, då er den som bryt domen, skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og 1 mark sølv til saksøkjaren.

Því skal sýslumaðr hverr ok lýsa á Gulaþingi, hversu margir manndrápar eða aðrir údáðamenn urðu í hans sýslu á hinum næstu xii mánuðum, ok segja skil á um vǫxt ok yfirlit þeirra, er hinum urðu at skaða, at þeir megi því heldr kendir verða at líkendum, hvar sem þeir kunnu fram koma.

6. Hér segir um lǫgmanns dóma at enga má rjúfa útan konungr

f annarr hvárr frýr á hlut sinn þá er mál kømr heim í herað, ok kallar rangt upp borit fyrir lǫgréttumenn, þá má þó eigi brigða dómi sektarlaust. En hann má stefna hinum hit næsta ár eptir til Gulaþings, er mál á við hann, ok hafi hvárrtveggja mál sitt uppi. Ef mál reynist með sama hætti ok áðr, þá hafi hann kostnað sinn hǫlfu aukinn af hinum er ylfði hann til rangs máls, ok sǿki þat sem aðrar fjársóknir. Prófast ok svá at hann hafi rangt upp borit fyrir lǫgréttumǫn num, er fyrr dǿmdist málit, ok dǿmist þá ǫðrum, þá taki sá kostnað sinn hǫlfu aukinn, en konungr mǫrk silfrs, ok sǿki sem áðr váttar. Ok svá skal hvervetna þar sem lǫgmaðr ok aðrir skynsamir menn sjá at menn verða rangliga eða aflaga sóttir ok til laga stefndir, hvárt sem þat er til lǫgmanns eða þingstefnur eða aðrar lagasóknir, ok dǿmist honum hvárki fé né eiðar, nema hinn er sótti, sveri fyrir eineiði, at hann hugðist eptir réttu máli sǿkja.

7. Hér segir at sýslumenn skulu lýsa hvat talat var á þingi

vá er ok mælt, at sýslumenn skulu þing eiga innan þeirra iii vikna, er þeir koma heim af lǫgþingi, ok lýsa fyrir mǫnnum hvat talat var á þinginu, ok einkanliga hver álykt fell á þeirra mál, sem ór hans sýslu váru. Nú skal sýslumaðr því lýsa, at lǫgþing skal uppi vera hvárt sumar at bótolfsvǫku.17 Hann skal ok því lýsa, at menn taki eigi þá menn í bygðir til sín, er hlaupa austan eða vestan, norðan eða sunnan, nema þeir viti at þeir sé skilamenn, því at slíkir menn eru því vanir, at vera nokkuru líkt einn vetr eða tvá, ok hylla sik svá við menn. En síðan skiljast þeir eigi betr við, en annat hvárt hlaupa þeir brott með eignum konum manna eða frændkonum, eða stela fé manna. En hverr sem ǫðruvís tekr, sekr mǫrk silfrs við konung, ef hinn prófast at illum manni.

8. Hér segir um alla þá dóma er um vígaferði skal setja, ok kvenna legorð

lla þá dóma er um vígaferði skal setja, ok þeirra kvenna legorð, er18 fyrir eigu at koma full mannsgjǫld eða hǫlf, þá skal alla með lǫgum setja ok griðum til fyrsta sals.

Elles finn vi pétrsvǫku i 3 hss. av Borgartings-redaksjonen, og hǫlfum mánaði fyrir

jónsmessu i 3 hss. av Frostatings-redaksjonen. menn eigu víg um, ok tilf. i 3 hss.

Det skal òg syslemannen kunngjere på Gulatinget, kor mange drapsmenn eller andre ugjerningsmenn det har blitt i hans sysle dei siste 12 månadene, og gjere greie for deira skapnad og utsjånad, som blei til skade for andre, for at dei skal bli attkjende på utsjånaden, kvar dei no kan vise seg. 6. Her blir det sagt at ingen utan kongen kan bryte ein lagmannsdom

D ersom nokon av partane er misnøgd med sin del når

17 Elles finn vi persok i 3 hss. av Borgartings-redaksjonen, og ein halv månad før jonsmesse i 3 hss. av Frostatings-redaksjonen.

som menn har rett til å drepe for, og tilf. i 3 hss.

saka kjem heim i heradet, og seier at ho er rangt boren fram for lagrettemennene, då skal domen likevel ikkje saklaust endrast. Men han kan stemne den som er motparten hans, til Gulating året etter, og begge partane kan få fram saka si. Der som avgjerda blir den same som før, då skal motparten ha att det doble av kostnaden sin frå den som utsette han for rangt søksmål, og det skal saksøkjast som i andre søksmål om gods. Og dersom det blir prova at den som fyrst vann saka, har bore henne rangt fram for lagrettemennene, og den andre vinn saka, då skal han ha det doble av kostnaden sin, og kongen 1 mark sølv, og saksøkje slik det før er sagt. Og slik skal det alltid vere når lagmannen og andre skjønsame menn ser at folk blir rangt eller ulovleg saksøkte og stemnde til lovleg rettargang, anten det er til lagmannen eller tingstemne eller andre lovlege søks mål, og dei ikkje blir tildømde anten gods eller bøter for at eid ikkje blir avlagd, om ikkje den som saksøkte, sver einseid på at han trudde at han søkte ei rettferdig sak. 7. Her blir det sagt at syslemenn skal kunngjere kva det blei tala om på tinget

D et er òg fastsett, at syslemennene skal halde ting innan

3 veker etter at dei kjem heim frå lagtinget, og kunngjere for folk kva det var tala om på tinget, og særskilt kva endeleg avgjerd som blei teken i sakene til dei som kom frå hans sysle. No skal syslemannen kunngjere det, at lagtinget skal haldast kvar sommar på bolsok.17 Han skal òg kunngjere det, at folk ikkje skal ta til seg i bygdene dei menn som renner austan eller vestan, nordan eller sønnan, utan at dei veit at dei er menn som gjer rett og skjel for seg, for slike menn er vane til å vere litt nyttige eitt år eller to, og gjer seg slik til vens med folk. Men sidan skilst dei ikkje betre frå dei, enn at dei anten rømmer bort med folks ektekoner eller frendkoner, eller stel folks pengar. Men kvar den som tek imot dei på anna vis, han er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kon gen, dersom det blir prova at den andre er eit vondt menneske. 8. Her blir det sagt om alle dei domane som skal setjast om drapssaker og om legemål

A lle dei domar som ein skal setje om drapssaker, og om

legemål med dei kvinnene18 som det skal bøtast full eller halv mannebot for, dei skal alle setjast med lov og grid til fyrste betalingstermin.

ÞINGFAR ARBǪLKR

Tingferdsbolk

En sá sem rýfr dóm lǫgsamdan fyrir sal eða at fyrstum sǫlum, þá gengr sá á grið sín ok er tryggrofi, ok hefir fyrirgǫrt fé ok friði. En þær eru nauðsynjar þess er reiða á, ef hann er sjúkr eða sárr, eða einar hverjar þær nauðsynjar ganga til, er góðir menn bera vitni um, at hann mátti eigi til koma í eindaga. En sal hit fyrsta skal fram koma innan þess mánaðar, ok flytja heim til hans ok sé boðit með váttum ii. En hinn taki þar við, eða hans umboðsmaðr, nema sá vili inndæla um gera, er taka skal. En um ǫll ǫnnur mál er menn setja lǫgdóma á millum sín, þá sekist sá mǫrk silfrs við sakarábera, er þann dóm rýfr, ok haldi dóm sem áðr, en við konung iiii mǫrkum silfrs, ok sǿki sýslumaðr hvárumtveggja til handa. Ok taki hann fyrst skuld sína svá sem dómr dǿmdi. En sekt hvárstveggja sé síðan skipt eptir fjármagni, ef eigi vinnst til hvárstveggja. En ef hann vill eigi enn dóm halda, þá skal sýslumaðr honum þing stefna, ok gera hann útlægan, nema hann gjaldi slíkt upp sem nú er mælt.

9. Hér segir um lagastefnur manna, hverjum tíma stefna skal

vervetna þar sem menn gera lagastefnur manni á þingi, eða heima til lǫgmanns, þá skal gera halfs mánaðar stefnu innan fylkis ok útan fjórðungs, mánaðarstefnu útan fylkis ok innan laga várra, tveggja mánaða stefnu innan lands ok útan laga várra, tolf mánaða stefnu ef maðr er útan lands. Erfingi eða umboðsmaðr skal máli hans svara ef maðr er útan lands. Nú er erfingi skyldugr at gera honum boð, elligar þingmenn ef erfingi er eigi á þingi. Viðmælis er hverr maðr verðr.

10. Nær til lǫgmanns skal stefna

þessum tímum skal eigi til lǫgmanns stefna: Frá maríumessu í langafǫstu, ok þó at hana beri nær páskum, þá skal eigi stefna síðarr en hǫlfum mánaði fyrir páskar ok framan til hallvarðs messu, frá seljumannamessu ok til krossmessu um haustit, eigi nærmeirr jólum en stefndr megi vera fyrir stundar sakir iii nætr hjá lǫgmanni, ok koma heim at jólum at fǿru veðri, eigi skal ok stefna um jól. En aðrir tímar en nú eru undan skildir, eru réttir til stefnu. En hverr sem lǫgmanns órskurð rýfr forfallalaust, sekr iiii mǫrkum silfrs við konung.19 Nú þar sem sá stefnir manni til lǫgmanns, sem lǫgligt mál hefir á hendi manns, með réttri lagastefnu, eða hans full kominn umboðsmaðr, þá sekist sá er stefnt var, ef hann kømr eigi forfallalaust, mǫrk silfrs við konung. En ef stefndr kømr, en stefnandi eigi, þá sekist hann slíku við konung, sem hinn er stefnt var, nema lǫgligar nauðsynjar banni, eða umboðsmaðr hans komi eða sé þar fyrir í rétta lagastefnu.

Nytt kapittel, med overskrift, i 4 hss.

Men den som bryt lovleg avsagd dom før betalingsterminen, eller i dei fyrste terminane, då bryt han gridet sitt og er semje brytar, og har forbrote gods og rettstryggleik. Men desse er naudsynene for den som skal betale: at han er sjuk eller såra, eller nokre naudsyner kjem på, som gode menn ber vitnemål om, slik at han ikkje kunne kome til avtalt tid. Og den fyrste betalinga skal skje innan den fyrste månaden, og den skal førast heim til han og tilbydast med 2 vitne. Og han skal ta imot, eller ombodsmannen hans, dersom ikkje den som skal ta imot, vil gjere det lettare for motparten. Men i alle andre saker der menn set lovleg dom seg imellom, er den som bryt domen, skyldig til å bøte 1 mark sølv til saksøkjaren og halde domen som før, og 4 merker sølv til kongen, og syslemannen skal søkje det for begge. Og hin skal fyrst ta ut sitt tilgodehavande, slik som domen dømde. Men bøtene til dei to blir fordelte etter storleiken på krava dersom det ikkje er nok til begge. Men dersom han framleis ikkje vil rette seg etter domen, då skal syslemannen stemne han til tinget, og gjere han utlæg, med mindre han betaler det som no er sagt. 9. Her blir det sagt om lovleg innstemning, kva tid ein skal stemne

O veralt der ein på lovleg vis stemner folk til tinget, eller

19 Nytt kapittel, med overskrift, i 4 hss.

heim til lagmannen, då skal ein gje ein halv månads varsel innan fylket og utanfor fjerdingen, 1 månads varsel utan for fylket og innanfor lagdømet vårt, 2 månaders varsel innan lands og utanfor lagdømet vårt, 12 månaders varsel dersom mannen er utanlands. Arving eller ombodsmannen hans skal svare på søksmålet hans dersom han er i utlandet. No er arving skyldig til å sende bod til han, eller tingmenn dersom arving ikkje er på tinget. Motmæle har kvar mann rett til. 10. Når ein skal stemne til lagmannen

P å desse tidene skal ein ikkje stemne til lagmannen:

Frå marimessa i langfasta, og endå om ho fell nær påske, då skal det ikkje stemnast seinare enn ein halv månad før påske og fram til hallvardsmesse, frå seljemannamesse og til korsmesse om hausten, ikkje nærmare jul enn at den stemnde har tid til å vere 3 netter hjå lagmannen, og kome heim til jul i lagleg vêr, og ikkje skal ein stemne i jula. Men andre tider enn dei som no er undantekne, er rette til å stemne i. Men kvar den som utan lovleg forfall bryt lagmannens orskurd, er skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen.19 Dersom no nokon stemner ein mann til lagmannen, og har lovleg søksmål mot han og stemner på rett vis, eller hans fullgilde ombodsmann gjer det, då er den som var stemnd, skyldig til å bøte 1 mark til kongen dersom han uteblir utan lovleg grunn. Men dersom den som er stemnd, kjem, men den som stemnde, ikkje kjem, då er stemnaren skyldig til å bøte det same til kongen som den innstemnde var, dersom ikkje lovleg naudsyn hindrar han, eller ombodsmannen hans kjem, eller er til stades i lovleg tid.

ÞINGFAR ARBǪLKR

Tingferdsbolk

Nú sá er fellst at máli, þá haldi alt þat er lǫgmaðr hefir skilt þeirra í millum, ok gjaldi kostnað sinn hǫlfu aukinn þeim er mál sagðist, allan þann sem hann hafði fyrir því máli, síðan lǫgmaðr skilaði fyrsta sinni þeirra í millum. Nú skýtr maðr máli sínu undan lǫgmanni ok til lǫgþings. Þá rannsaki lǫgréttumenn þat mál innvirðuliga. Ok þó at þeim sýnist ǫllum sá órskurðr eigi lǫgligr vera, er lǫgmaðr hefir sagt, þá skulu þeir eigi rjúfa lǫgmanns órskurð, en rita skulu þeir til konungs, hvat þeim lízt sannast í því máli, ok slíkt rannsak sem þeir hafa framast prófat. Því at lǫgmanns órskurð má engi rjúfa, nema konungr sé at lǫgbók vátti á móti, eða hann sé annat sannara með vitra manna samþykt, því at hann er yfir skipaðr lǫgin.20 Nú fær maðr eigi réttendi sín í bygðum heima eða fyrir lǫgmanni, þá má sakaráberinn stefna honum til lǫgþings, er hann fær eigi rétt af. Ok ef hann hefir lǫglig vitni til, at hann hefir honum þangat stefnt, er mál á við hann, ok þat annat at mál hafi svá farit, sem hann hefir þá hermt, þá skulu þingmenn dǿma þat mál at lǫgfullu, hvárt sem nær eru báðir eða sá einn sem fram berr, ok lǫgmanni ok lǫgréttumǫnnum þykkir fyrir bíta, nema hinum er stefnt var, banni full nauðsyn, ok svá þó at heima sé til lǫgmanns stefnt.

Nytt kapittel, med overskrift, i 8 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

Den som no taper saka, skal halde alt det som lagmannen har bestemt dei imellom, og betale til den som vann saka, det doble av all den kostnad han hadde sidan lagmannen fyrste gongen avgjorde saka dei imellom. No skyt nokon saka si frå lagman nen og til lagtinget. Då skal lagrettemennene granske den saka grundig. Og endå om dei alle synest at den orskurden som lagmannen hadde gjort, ikkje er etter lova, då skal dei ikkje gjere om på lagmannen sin orskurd, men skrive til kongen om kva dei synest er sannast i den saka, og om slik rettsleg gran sking som dei har funne best i saka. For lagmannen sin orskurd kan ingen bryte, utan at kongen ser at lovboka vitnar imot, eller han med samtykke frå kloke menn ser at noko anna er sannare, for han er sett over lova.20 No får ein mann ikkje retten sin heime i bygda eller hjå lagmannen, då skal saksøkjaren stemne den som han ikkje får retten av, til lagtinget. Og dersom han har lovlege vitne på at han har stemnt den dit, som han har sak mot, og dernest at saka har gått slik som han har sagt, då skal ting mennene døme i den saka etter lova, anten dei begge er til stades, eller berre den som ber fram saka, og som lagmannen og lagrettemennene meiner står sterkast, dersom ikkje den som var stemnd, er hindra av full naudsyn, og det endå om saka heime er stemnd til lagmannen.

20 Nytt kapittel, med overskrift, i 8 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

ÞINGFAR ARBǪLKR

Tingferdsbolk

iI Kristinsd óm sb l k r Kristendomsbolk

Kristi nsd óm sb l k r

1. Hér segir um kristiliga trú er vér erum skyldugir at halda ok trúa kristnir menn at er upphaf laga várra gulaþingsmanna, er upphaf er allra góðra hluta, at vér skulum hafa ok halda kristiliga trú. Vér skulum trúa á guð fǫður, allsvaldanda skapara himins ok jarðar. Vér skulum trúa á várn dróttin Jésúm Krist, hans einga son, er getinn var af krapti heilags anda, ok fǿddr af Maríu mey, píndr undir Pilaz valdi, krossfestr, deyddr ok grafinn, fór niðr til helvítis, ok leysti þaðan alla sína vini. Þriðja dag eptir er hann var deyddr í sínum manndómi, úskǫddum sínum guðdómi, reis hann upp af dauða, ok var síðan með lærisveinum sínum xl daga frá páskadegi ok til uppstigudags, ok steig þá til himna, ok þaðan skal hann koma á øfsta degi heims þessa, at dǿma hvern eptir sínum verðleika. Vér skulum trúa á helgan anda, at hann er sannr guð, sem faðir ok sonr, ok þær þrjár skilningar er einn guð. Vér skulum trúa alt þat er trúir ǫll kristin þjóð ok heilagra manna samband, ok heilǫg kirkja hefir áðr samþykt með úbrigðiligri staðfestu. Vér skulum trúa at syndir fyrirlátast með skírn ok iðran ok skriptagang, með holdi ok blóði dróttins várs, er í messunni helgast, með bǿnahaldi, með ǫlmusugerðum ok með fǫstum, ok með ǫðrum góðum hlutum, er menn gera, hugsa ok mæla. Vér skulum trúa at hvers manns líkamr, er í er kominn heiminn, eða koma kann til dómadags, skal þá upp rísa. Ok þaðan af skulu þeir er illa gerðu ok eigi iðruðust með yfirbót þessa heims, hafa endalausan úfagnað með fjándanum ok hans erendre kum í helvíti. En þeir er gott hafa gǫrt þessa heims, skulu þá fá ok hafa eilífan fagnað með guði ok hans helgum mǫnnum í himinríki.

2. Hér segir um kristiliga trú er vér erum skyldugir at halda

n af því at guðs miskunn sér til þess hversdagliga mikla þǫrf útǫluligs lýðs ok ýmiss fjǫlmennis, þá hefir hann skipat ii sínum þjónum at vera auðsýniliga hans umboðsmenn um þessa helgu trú ok hans heilagt lǫgmál, góðum mǫnnum til verndar ok réttendi, en vándum mǫnnum til refsingar ok hreinsanar. Eru þeir ii annarr konungr en annarr biskup.21 Hefir konungr af guði veraldligt vald til veraldligra hluta, en biskup andligt vald til andligra hluta. 21

erkibiskup i 1 hs., slik også nedanfor.

ⅱ

Kristendomsbolk

1. Her blir det sagt om den kristne trua, som vi kristne er skyldige til å halde og tru på

D et er opphavet til lovene til oss gulatingsmenn, som er

21 erkebiskopen i 1 hs., slik også nedanfor.

opphavet til alt godt, at vi skal ha og halde den kristne trua. Vi skal tru på Gud Fader, den allmektige skaparen av him mel og jord. Vi skal tru på Vårherre Jesus Kristus, hans einborne son, som blei avla ved Den heilage andes kraft, fødd av Maria møy, pint under Pilatus sitt velde, korsfest, død og gravlagd, fór ned til helvetet, og løyste alle venene sine ut derifrå. Tredje dagen etter at han var drepen som menneske, men uskadd i sin guddom, steig han opp frå døden, og var sidan med lære sveinane sine i 40 dagar frå påskedagen og til himmelfarts dagen, og steig då opp til himmelen, og derifrå skal han kome på den siste dagen i denne verda, for å døme kvar etter si forteneste. Vi skal tru på Den heilage ande, at han er sann Gud, som F aderen og Sonen, og desse tre personane er éin Gud. Vi skal tru alt det som alt kristenfolket og samfunnet av helgenar trur, og som den heilage kyrkja tidlegare har samtykt i med uforanderleg stadfesting. Vi skal tru at syndene blir forlatne ved dåp og anger og skriftegang, ved Vårherres kjøt og blod, som blir helga i messa, ved bønehald, ved almisser og ved faste, og ved andre gode ting som folk gjer, tenkjer eller seier. Vi skal tru at kvar manns lekam, som er komen til verda, eller som kan kome fram til domedag, skal stå opp. Og frå då av skal dei som gjorde det vonde og ikkje angra med bot i denne verda, ha endelaus usæle hjå djevelen og hans ærendsveinar i helvetet. Men dei som har gjort godt i denne verda, skal då få og behalde evig sæle hjå Gud og hans helgenar i himmelriket. 2. Her blir det sagt om den kristne trua som vi er skyldige til å halde fast på

O g fordi Guds miskunn ser til den store daglege tarv hjå

tallause menneske og store folkemengder, då har han sett sine to tenarar til å vere hans synlege ombodsmenn for denne heilage trua og hans heilage lov, og til vern og rettferd for gode menneske, men til refsing og reinsing for vonde menne ske. Den eine av dei to er kongen, og den andre biskopen.21 Kongen har frå Gud verdsleg makt i verdslege saker, og bisko pen åndeleg makt i åndelege saker.

KRISTINSDÓMSBǪLKR

Kristendomsbolk

Ok á hvárr þeirra at styrkja annars vald til réttra mála ok lǫgligra, ok kennast við sik at þeir hafa vald af sjǫlfum guði ok yfirboð, en eigi af sér, fyrir því at þeir eru guðs umboðsmenn, ok hins annars at þat sjá allir menn at þeirra má með engu móti missa, þess hins þriðja at sjalfr guð virðist at kalla sik þeirra nǫfnum. Þá er sá sannliga í miklum háska við guð, er þá styrkir eigi með fullkominni ást ok hræzlu til síns valds, er guð hefir þeim til skipat, þar sem þeir bera svá mikla áhyggju fyrir ǫllu landsfolkinu ok ábyrgð fyrir guði, allra helzt þar sem lǫgin vátta stǫddum endimerkjum, svá at hvárgi megu hǫfðingjarnir, ef þeir geyma þessa, ánauðga eða þyngja folkinu með ofmikilli ágirnd, ok at eigi megi fávitrir menn synja hǫfðingjunum lǫgligrar þegnskyldu fyrir þrjózku sakir eða skammsýnrar fávizku.

3. Hér segir hvat ilt af falskonungum stóð, ok skipan Magnúss konungs er hann gerði

n af því at landsfolkit á mikla lýðskyldu konunginum at veita, þá væri þat þarfligt at menn varaðist þá mikla villuþoku er mestr hlutr folks þessa lands hefir verit svá hǫrmuliga blindat af, at í engu landi ǫðru finnast dǿmi til, þar sem teknir hafa verit ýmsir menn ok kallaðir konungar rangliga móti réttum konungi ok lǫgum hins helga Ólafs konungs ok ǫllum réttendum þeim er hverr bóndi vildi una af ǫðrum um sínar erfðir. Þjónuðu opt velbornir menn þeim er varla máttu vera knapar þeirra, sem enn váttar í dag, hvárt þeir mistu fleiri óðala sinna, en hinir er þeir kǫlluðu konunga sína, ok svá hit sama um manna missurnar.22 Nú at menn þurfi eigi griplandi hǫndum eða leitandi eptir at fara hverr konungr á réttliga at vera yfir Noregs veldi, þá sé þat ǫllum Noregs mǫnnum kunnigt, at Magnús konungr, sonr Hákonar konungs, staðfesti svá ok lét í bók setja, hverr at réttum erfðum á at vera Noregs veldis konungr eptir lǫgum. Ok því játuðu ok samþyktu Noregs menn fyrir sik ok sitt afspringi með réttu þingtaki, at þessi skipan skal standa þar um ævinliga, er þá var gǫr ok hér fylgir nú.

4. Hér segir at einn skal konungr vera yfir ǫllu Noregs konungs veldi

nafni fǫður ok sonar ok heilags anda, eins guðs í heilagri þrenningu, skal einn hans þjónn konungr vera yfir ǫllu Noregs veldi, bæði innan lands ok svá skattlǫndum.23 En eptir fráfall konungs várs, þá er sú hin fyrsta erfð, at sá skal konungr vera yfir Noregs konungs veldi, er Noregs konungs sonr er, hinn ellzti einn ok skilgetinn.

Nytt kapittel, med overskrift, i 1 hs.

23 Nytt kapittel, med overskrift, i 19 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 2 hss.

Og kvar av dei skal styrkje den andre si makt i rette og lovlege saker, og vedkjenne seg at dei har makt og rådvelde frå Gud sjølv, og ikkje frå seg sjølve, fordi dei er Guds ombodsmenn, og for det andre fordi alle skjønar at dei kan ein slett ikkje unnvere, og for det tredje fordi Gud sjølv kan kalle seg med deira namn. Då er den sanneleg i stor fare for å gjere Gud harm, som ikkje med fullkomen kjærleik og frykt styrkjer dei i sitt velde, som Gud har sett dei til, når dei har så stor omsut for alt folket i landet og ansvar andsynes Gud, aller helst der som lova set faste grensemerke, slik at korkje kan hovdingane, dersom dei følgjer desse, trælke eller plage folket med ovstor grådigskap, eller vankunnige menn nekte hovdingane lovleg tegnskyldnad på grunn av trass eller kortsynt vankunne. 3. Her blir det sagt om det vonde som kom av falske kongar, og den skipanen som kong Magnus gjorde

O g fordi folket i landet skal yte kongen stor lydskyldnad,

22 Nytt kapittel, med overskrift, i 1 hs. 23 Nytt kapittel, med overskrift, i 19 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 2 hss.

då vil det vere naudsynt at folk aktar seg for den store villfaringståka, som den største delen av folket i dette landet har vore så sørgjeleg blinda av, slik at det ikkje i noko anna land finst døme på det at ymse menn har blitt tekne og kalla kongar, uretteleg andsynes rette kongar og den heilage kong Olavs lov og all den rettferd som kvar fri mann ville ha av andre med omsyn til arven sin. Ofte tente høgætta menn dei som snautt kunne vere tenarane deira, slik det enno i dag blir vitna om, at fleire av dei miste odlane sine enn dei som dei kalla kongane sine, og slik var det også med omsyn til folketap.22 No, for at folk ikkje med famlande eller leitande hender skal trenge å under søkje kven som retteleg skal vere konge over Noregs rike, skal det vere kjent for alt folket i Noreg at kong Magnus, son av kong Håkon, stadfeste slik og lét setje i bok, kven som etter rett arvefølgje skal vere konge over Noregs rike i samsvar med lova. Dette sa Noregs menn ja til og samtykte i, for seg sjølve og etterkomarane sine, med rett vedtak på tinget, at denne skipa nen skal stå til evig tid, den som blei laga då og følgjer her no. 4. Her blir det sagt at éin skal vere konge over heile Noregs rike

namnet til Faderen, Sonen og Den heilage ande, éin Gud i heilag treeining, skal éin av hans tenarar vere konge over heile Noregs rike, både innanlands og over skatt landa.23 Etter at kongen vår er død, då er den fyrste arvefølgja at den skal vere konge over riket til Noregs konge, som er son av Noregs konge, den eldste åleine, som er ektefødd.

KRISTINSDÓMSBǪLKR

Kristendomsbolk

Hér hefr ǫnnur erfð konungs Sú er ǫnnur erfð, at sá sonarsonr konungs er skilgetinn er, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans var skilgetinn.24 Þriðja konunga erfð Sú er hin þriðja erfð, er bróðir konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá er samfeðra er við konung.25 Fjórða konunga erfð Sú er hin fjórða erfð, er fǫðurbróðir konungs samfeðra ok skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans var skilgetinn.26 Fimta konunga erfðatal Sú er hin fimta erfð, at bróðursonr konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans var samfeðra við konung ok skilgetinn, [ef engi er hinna til.27 Sétta konunga erfðatal Sú er hin sétta erfð, at brǿðrungr konungs, hinn ellzti einn,28 skal konungr vera, sá sem faðir hans var skilgetinn ok fǫðurbróðir konungs samfeðra.29 Sjaunda konunga erfðatal Sú er hin sjaunda erfð, at konungs sonr skal konungr vera, hinn ellzti einn, þó at eigi sé skilgetinn, sá þó er hvárki er getinn í hórdómi eða frændsemisspjǫllum eða í sifskǫpum, ok konungr sjalfr hefir gengit við faðerni hans, ok sagt sjalfr skilríkum mǫnnum ávæni til, fyrir samvistar sinnar sakir ok móður hans, ok svarar sú stund sem barnit er fǿtt á, þeirri tiltǫlu sem til heyrir, ok hefir móðirin eigi tvent til faðernis sagt, eptir þeim hætti sem lǫgbók váttar um slík mál. Þessu skulu þeir sem vita, eigi leyna yfir mánað, nema þeir óttist ofríki, þá skulu þeir einhverjum fleirum til segja, at vitni megi um bera, ef þess þarf við. Áttanda konunga erfðatal Sú er hin áttanda erfð, at dóttursonr konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá er móðir var skilgetin, ef engi er hinna til. Níunda konunga erfð Sú er hin níunda erfð, at systursonr konungs, hinn ellzti einn, skal konungr vera, ef móðir hans var samfeðra við konung ok skilgetin.30

ef engi er sona til skilgetinna tilf. i 9 hss. 25 ef eigi eru þeir til, sem áðr eru taldir tilf. i 18 hss. 26 ef engi er hinna til tilf. i 9 hss. 24

Mgl. i 12 hss. er skilgetinn er tilf. i 8 hss. 29 ef engi er hinna til, sem áðr váru taldir tilf. i 15 hss. 30 ef engi er hinna til tilf. i 19 hss. 27

Her byrjar den andre kongearvefølgja Det er den andre arvefølgja, at den eldste ektefødde soneson til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans var ekte fødd.24 Den tredje kongearvefølgja Det er den tredje arvefølgja, at den eldste ektefødde bror til kongen skal vere konge åleine, dersom han har same far som kongen.25 Den fjerde kongearvefølgja Det er den fjerde arvefølgja, at den eldste ektefødde farbror til kongen skal vere konge åleine, dersom han har same far som kongen sin far, og faren var ektefødd.26 Den femte kongearvefølgja Det er den femte arvefølgja, at den eldste ektefødde brorson til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans hadde same far som kongen, og var ektefødd, [dersom ingen andre finst.27 Den sjette kongearvefølgja Det er den sjette arvefølgja, at den eldste28 brødrung til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans var ektefødd og hadde same far som kongen.29

24 dersom det ikkje finst ein ektefødd son tilf. i 9 hss. 25 dersom det ikkje finst nokon av dei som er rekna opp før tilf. i 18 hss. 26 dersom ingen andre finst tilf. i 9 hss. 27

Mgl. i 12 hss.

ektefødde tilf. i 8 hss.

dersom det ikkje finst nokon av dei som er rekna opp før tilf. i 15 hss. 29

dersom ingen andre finst tilf. i 19 hss.

Den sjuande kongearvefølgja Det er den sjuande arvefølgja, at den eldste sonen til kongen skal vere konge åleine, endå om han ikkje er ektefødd, dersom han ikkje er avla i hor eller i blodskam eller i mågskap, og kongen sjølv har vedkjent seg farskapen, og sjølv fortalt forstandige menn at det er sannsynleg, fordi han har vore i lag med mor hans, og den tida som barnet er fødd på, svarar til den tida som ein kan rekne ut, og mora ikkje har opplyst om dobbel farskap, på den måten som lovboka stadfester i slike saker. Dette skal dei som veit om det, ikkje løyne meir enn éin månad, utan at dei ottast for valdeleg overmakt, då skal dei fortelje det til fleire, slik at det kan førast vitne om det, dersom det trengst. Den åttande kongearvefølgja Det er den åttande arvefølgja, at den eldste ektefødde dotter son til kongen skal vere konge åleine, dersom mor hans var ektefødd, dersom ingen andre finst. Den niande kongearvefølgja Det er den niande arvefølgja, at den eldste ektefødde systerson til kongen skal vere konge åleine, dersom mor hans var ektefødd og hadde same far som kongen.30

KRISTINSDÓMSBǪLKR

Kristendomsbolk

Tíunda konunga erfð Sú er hin tíunda erfð, at sá skal konungr vera, hinn ellzti einn, er næstr er eptir brǿðrasyni við konung ok skilgetinn, ef faðir hans var skilgetinn ok kominn af samfeddum brǿðrum skilgetnum.31 Ellifta konunga erfðatal Sú er hin ellifta erfð, at sá skal konungr vera, hinn ellzti einn skilgetinn, er systkinasonr er við konung, af samfeddum systkinum kominn ok skilgetnum32, ef engi er hinna til. Tolfta konunga erfð Sú er hin tolfta erfð, at sá skal konungr vera, hinn ellzti einn ok skilgetinn, er systrungr konungs er, ok mǿðr þeirra váru samfeðra ok skilgetnar, ok af réttri konungaættinni komnar.33 Þrettánda konunga erfðatal En ef engi er þessarra til, er nú eru taldir, þá sé sá konungr at Noregi, hinn ellzti einn, er erfðum er þá næstr, eptir því sem landsbókin34 váttar í erfðatali, karl þó en eigi kona, ok þó af réttri konungaættinni kominn.

5. Hér segir um konungs kosning ok stefnu hertoga ok jarla ok biskupa

f svá harðliga kann at berast at engi er þessarra til, þá sé sjalf stefnt hertoga, ef hann er til, ok jarli, biskupum ok ábótum, barrúnum ǫllum ok hirðstjórum með hirð allri, at sǿkja norðr til Niðaróss til hins helga Ólafs konungs til umræða við erkibiskup. Ok nefni hverr biskup ór sínu biskupsdǿmi, ok sýslumenn konungs, þeir sem þar eru, xii hina skynsǫmustu menn ok vitrustu með sér eptir sinni samvizku, ok sé á fǫr innan þess mánaðar er þeir spyrja fráfall konungs. Svá skal ok biskup hverr ok sýslumenn ætla menn til hegnaðar ok gæzlu eptir með bóndum, at gæta lands fyrir þjófum ok illþýði, svá marga af barrúnum ok sýslumǫnnum í hverjum lǫgum sem þeir sjá at bezt hǿfir. Skulu þeir sem eptir sitja, jafnheimilir til landsgæzlu í ǫðrum sýslum sem sjalfra sinna, elligar eru þeir sannir landráðamenn ef land heldr eigi friði sínum fyrir þeirra vangæzlu. En þá er þeir eru norðr komnir, er til eru nefndir, þá gangi allir úlærðir menn með svǫrnum eiði til þess umdǿmis, at þeir skulu þann til konungs taka, er þeim sýnist fyrir guði at bezt sé til fallinn. En þenna eið skulu jafnvel biskupar ábyrgjast við guð, þó at þeir sveri eigi sem hinir, er eiða vinna, at hann leggi sannendis umræði til þessa máls sem guð gefr honum réttligast at sjá.

ef engi er hinna til tilf. i 18 hss. ok af réttri konungaættinni kominn tilf. i 10 hss. 33 ef engi er hinna til tilf. i 11 hss. 31

Gulaþingsbók i 4 hss., Frostuþingsbók i 1 hs., Eiðsifaþingsbók i 2 hss., N:þingsbók i 1 hs., lǫgbók i 9 hss.

Den tiande kongearvefølgja Det er den tiande arvefølgja, at den skal vere konge åleine, den eldste ektefødde son av kongens sin brødrung, dersom far hans var ektefødd, og farfar hans og kongens far hadde same far og var ektefødde.31 Den ellevte kongearvefølgja Det er den ellevte arvefølgja, at den eldste ektefødde son av kongens farsyster eller morbror skal vere konge åleine, dersom han kjem frå samfedra og ektefødde sysken32 , dersom ingen andre finst. Den tolvte kongearvefølgja Det er den tolvte arvefølgja, at den eldste ektefødde son av kongens moster skal vere konge åleine, dersom mødrene deira var samfedra og ektefødde, og komne av rett kongsslekt.33 Den trettande kongearvefølgja Dersom det ikkje finst nokon av dei som no er rekna opp, då skal den vere konge i Noreg, den eldste åleine, som då er nærmaste i arvefølgja, etter det som [lovboka for landet34 seier i arve bolken, men kar, og ikkje kvinne, og komen av rett kongsslekt.

31 dersom ingen andre finst tilf. i 18 hss.

og komen av rett kongsslekt tilf. i 10 hss. 32

33 dersom ingen andre finst tilf. i 11 hss.

Gulatingsboka i 4 hss., Frosta tingsboka i 1 hs., Eidsivatingsboka i 2 hss., N:tingsboka i 1 hs., lov boka i 9 hss.

KRISTINSDÓMSBǪLKR

5. Her blir det sagt om kongeval og innstemning av hertug, jarl og biskop

D ersom det sørgjelege skulle skje, at det ikkje finst nokon

av desse, då skal utan innstemning hertugen, om han er til, og jarlen, biskopar og abbedar, alle baronane og hirds tjorane med heile hirda, søkje nord til Nidaros til den heilage kong Olav til samråd med erkebiskopen. Og kvar biskop skal nemne opp frå sitt bispedøme, og kongen sine syslemenn, dei som er der, dei 12 skjønsamaste og klokaste menn med seg, etter sitt beste skjøn, og dei skal vere på veg innan utgangen av den månaden dei får vite om at kongen er død. Likeins skal kvar biskop og syslemennene la menn vere att hjå bøndene til vern og vakt, for å vakte landet for tjuvar og ugjerningsmenn, så mange av baronane og syslemennene i kvart lagdøme, som dei ser høver best. Dei som sit heime, skal ha like stor rett til å vakte landet i andre sysler som i sine eigne, elles er dei sanne lands svikarar dersom landet misser freden sin på grunn av aktløysa deira. Når dei er komne nord, dei som er oppnemnde, då skal alle lekmennene gå med svoren eid til den avgjerda, at dei skal ta den til konge, som dei for Gud synest er best skikka. Og denne eiden skal biskopane vere ansvarlege for andsynes Gud, endå om dei ikkje sver slik som dei andre, som avlegg eid på at dei skal gje eit råd i sanning i denne saka, slik som Gud gjev dei evne til å sjå det rettaste.

Kristendomsbolk

En ef þá skilr á, þá skulu þeir sitt mál hafa, er fleiri verða saman ok skil ríkari eru, ok erkibiskup ok aðrir biskupar fylgja, ok sanna þat með eiði sínum. Nú ef nokkurr lætr sik ǫðruvís til konungs taka en nú er mælt, þá hafi sá fyrirgǫrt fé ok friði, ok sé í páfans forboði ok allra heilagra manna, ok eigi kirkjugræfr, ok hverr sá er honum fylgir til þess. Ef hirðstjórar eða hirð fyrirnemast þessa ferð, þá eru þeir landráðamenn við konung, nema nauðsyn banni. En hverr bóndi er fyrirnemst þessa ferð, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung. En konungr meti nauðsynjar með skynsamra 35 manna ráði. En þessa ferð fari hverr á sínum kostnaði, en konungr unni þeim ǫllum kost sinn, er eigi hafa áðr konungs fé.

6. Hér segir hvat erfa má annat eptir konung útan konungsdǿmi

n ef dóttir eða sonardóttir, systir eða móðir, eða þær aðrar konur er í erfðatali eru taldar eptir landsbókinni,36 svá ok karlmenn þeir er í erfðatali standa ok eigi eru af konungaættinni komnir, ok eru þeir eða þær nærmeirr at skyldu til annars arfs en til konungs dómsins, eptir því sem váttar almenniligt erfðatal, þá skal hverr eptir því til ganga sem váttar í almenniligu erfðatali. Ok at því ljósara sé, þá megu þeir þetta fyrst erfa: Eignir þær er konungr erfir eptir aðra frændr sína, eða þær sem hann kaupir með lausafé, þær þó er hann seli ekki konungsdómsins jarðir til eða skipti þeim í hinar. Svá skulu þeir ok erfa lausafé ok gripi þá alla er eigi heyra krúnunni til, nema konungr hafi aðra skipan á gǫrt með skilríkum vitnum ok jartegnum, sér til sáluhjalpar ok sǿmdar ok sínum hollustu mǫnnum með góðra manna tillǫgu. Ok er þat hǫfuðráð, at hverr geri vel fyrir sér sjalfr um sína daga ok sínum hollustu mǫnnum, heldr heill en sjúkr, því at váskeytt er annars vinátta ok eptirgerð, þó at alskylt sé. Finnast ok fleiri dǿmi til þess at erfingjar hafa heldr af dregit en til aukit skipan þeirra, er áttu ok fengu, opt með hollri þjónustu ok lífsháska, eða með ýmsu erfiði ok mannraunum.

7. Hér segir um konungs játan þá er hann er til konungs tekinn

ú at konungr viti sik því heldr skyldugan lǫg at halda við þegna sína ok um at bǿta, þá skal hann þessu játa folki sínu með staðfestu fullkominni, eptir þat sem hann er til konungs tekinn: «Því játa ek guði ok hans helgum mǫnnum, ok því hans folki, er ek em úverðugr yfir skipaðr, at ek skal þau kristin lǫg halda, er hinn helgi Ólafr konungr hóf, ok aðrir hans réttir eptirkomendr hafa nú samþykt millum konungs ok þeirra er landit byggja með hvárratveggja samþykt, ok með góðra manna ráði um bǿta, eptir því viti er guð lér mér.»

góðra i 12 hss.

36 Gulaþingslǫgum i 4 hss., Frostuþingsbók i 2 hss., Eiðsifaþingslǫgum i 1 hs., N:þingsbók i 1 hs.

Men dersom dei er usamde, skal dei få sitt igjennom, som er i fleirtal og som er dei mest forstandige, og som erkebiskopen og dei andre biskopane følgjer, og som stadfester det med eiden sin. Dersom nokon lèt seg ta til konge på annan måte enn slik det no er sagt, då har han forbrote gods og rettstryggleik, og han skal vere i det mindre bann frå paven og alle helgenar, og han kan ikkje gravleggjast ved kyrkja, og det same gjeld for kvar den som stør han i dette. Dersom hirdstjorar eller hirda forsømer denne ferda, då er dei landssvikarar mot kongen, dersom ikkje naudsyn hindrar dei. Og kvar bonde som forsømer denne ferda, er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen. Og kongen skal vurdere naudsynene, med skjøn same35 menns råd. Og denne ferda skal kvar gjere på eigen kostnad, men kongen skal dekkje kostnaden for alle dei som ikkje frå før har kongsgods. 6. Her blir det sagt kva anna ein kan arve etter kongen utanom kongedømet

M en dersom dotter eller sonedotter, syster eller mor, eller

gode i 12 hss.

Gulatingslova i 4 hss., Frosta tingsboka i 2 hs., Eidsivatingslova i 1 hs., N:tingsboka i 1 hs.

dei andre kvinnene som er rekna opp i arvefølgja etter [lovboka for landet,36 likeins dei karar som står i arvefølgja og ikkje er komne or kongsslekt, og desse karane eller kvinnene etter slektskapen er nærmare til annan arv enn kongedømet, etter det som den allmenne arvefølgja seier, då skal kvar rette seg etter det som er sagt i den allmenne arvefølgja. Og for å gjere det klårare, då kan dei fyrst arve dette: Dei eigedomane som kongen arvar etter dei andre frendane sine, eller dei som han kjøper med lausøyre, og likevel slik at han ikkje sel kongen sitt jordegods, eller makeskifter det med anna. Likeins skal dei òg arve lausøyre og alle dei eignelutene som ikkje tilhøyrer krona, om ikkje kongen kan ha fastsett ei anna ordning, med pålitelege vitne og prov, til sjelehjelp og sømd for seg og sine mest pålitelege menn etter gode menns råd. Og det er eit hovudråd, at kvar skal gjere vel for seg sjølv og sine mest pålite lege menn i sine levedagar, heller frisk enn sjuk, for utrygt er det med andres venskap og det dei gjer etter at nokon er død, endå om dei har ei sterk plikt til det. Det finst òg fleire døme på at arvingane heller har minka enn auka deira testamente, som hadde ått og fått tak i gods, ofte med tru teneste og livsfare, eller med ymse møde og prøvingar. 7. Her blir det sagt om kongen sin lovnad når han blir teken til konge

N o for at kongen skal vite at han er så mykje meir skyldig

til å halde lova og gjere henne betre for tegnane sine, då skal kan love folket sitt dette med full stadfesting, etter at han er teken til konge: «Det lovar eg Gud og hans helgenar, og dette folket hans, som eg uverdige er sett til å rå over, at eg skal følgje den kristne lova som den heilage kong Olav fyrst sette, og som andre av hans rette etterkomarar no har fått i stand semje om, mellom kongen og dei som bur i landet, med samtykke frå begge partar, og med gode menns råd skal eg gjere lova betre, etter det vitet som Gud gjev meg.»

KRISTINSDÓMSBǪLKR

Kristendomsbolk

En konungr er eigi at eins skyldugr at halda þenna eið við þá er þá eru á þingi hjá honum, heldr við alla þá er í hans þegnskyldu eru, alna ok úborna. En þá er konungr er kórónaðr, þá skal hann sverja mǫnnum lǫg ok réttendi með þeima eiðstaf er konungs vígslu fylgir.

8. Hér segir um hertoga eið ok jarls eið

n hertogi eða jarl, ef þeir eru til, skulu þenna eið sverja á því þingi sem konungi er konungs nafn gefit: «Þess legg ek hǫnd á helga dóma, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi, bæði leyniliga ok opinberliga, ok þat lén er konungrinn veitir mér, skal ek trúliga halda með þeirri hlýðni ok eptirlæti er Magnús konungr, sonr Hákonar konungs, skipaði í millum konungs ok hertoga.37 Veita skal ek honum alla þá hlýðni er góðr hertogi eða jarl á góðum konungi. Styrkja skal ek hann ok hans ríki með heilum ráðum ok ǫllum styrk mínum. Halda skal ek ok eiða þá alla sem hann hefir sorit ǫllu landsfolkinu, eptir því viti sem guð lér mér. Guð sé mér hollr ef ek satt segi, gramr ef ek lýg.»

9. Hér segir um barrúna eið ok hirðstjóra

ú skulu barrúnar ok hirðstjórar 38 þenna eið sverja: «Þess legg ek hǫnd á helga dóma, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi, bæði leyniliga ok opinberliga. Styrkja skal ek hann ok hans ríki með heilum ráðum ok ǫllum styrk mínum. Halda skal ek ok eiða þá alla sem hann hefir sorit ǫllu landsfolkinu, eptir því viti sem guð lér mér. Guð sé mér hollr ef ek satt segi, gramr ef ek lýg.»

10. Hér segir um lǫgmanna eið

ú skulu lǫgmenn þenna eið sverja þegar konungr vill: «Þess legg ek hǫnd á helga dóma, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi. Þau lǫg skal ek segja þeim mǫnnum er minn herra skipar í mína lǫgsǫgn, sem hinn helgi Ólafr konungr hóf ok aðrir hans réttir eptirkomendr hafa nú samþykt við þá sem landit byggja. En hvervetna þar sem lǫgbók skilr eigi skilvísliga ór, þá skal ek eptir því hvers manns mál dǿma sem ek vil fyrir guði andsvara á dómadegi at réttligast sé eptir minni samvizku, ok þó með þeirra vitrustu manna ráði er í hjá mér eru, svá um ríkan sem fátǿkan, um ungan sem gamlan, um sakaðan sem sifjaðan. Svá sé mér guð hollr sem ek satt segi, gramr ef ek lýg.»

eða jarls tilf. i 1 hs.

ok riddarar tilf. i 5 hss.

Men kongen er ikkje berre skyldig til å halde denne eiden andsynes dei som då er på tinget saman med han, men andsynes alle dei som er i hans tegnskyldnad, fødde og ufødde. Og når kongen blir krona, då skal han sverje folket lov og rett med den eidsformularen som følgjer med kongevigslinga. 8. Her blir det sagt om hertugeiden og jarlseiden

O g hertug og jarl, dersom dei finst, skal sverje denne

eiden på det tinget der det blir gjeve kongsnamn til kongen: «På det legg eg handa på heilagdomane, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge, både løynt og openbert, og det ombodet kongen gjev meg, skal eg trufast styre med den lydnad og undergjevnad som kong Magnus, son av kong Håkon, fastsette mellom konge og hertug.37 Eg skal gje han all den lydnaden som ein god hertug eller jarl skyldar ein god konge. Eg skal styrkje han og herredømet hans med gode råd og all mi kraft. Og eg skal halde alle dei eidane som han har svore til alt folket i landet, etter det vitet som Gud gjev meg. Gud vere meg holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg.» 9. Her blir det sagt om baronane og hirdstjorane sin eid

N o skal baronar og hirdstjorar38 sverje denne eiden:

eller jarl tilf. i 1 hs.

og riddarar tilf. i 5 hss.

«På det legg eg handa på heilagdomane, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge, både løynt og openbert. Eg skal styrkje han og herredømet hans med gode råd og all mi kraft. Og eg skal halde alle dei eidane som han har svore til alt folket i landet, etter det vitet som Gud gjev meg. Gud vere meg holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg.» 10. Her blir det sagt om lagmannseiden

N o skal lagmennene sverje denne eiden når kongen vil:

«På det legg eg handa på heilagdomane, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge. For det folket som herren min plasserer i mitt lagmannsdøme, skal eg seie fram den lova som den heilage kong Olav fyrst sette, og som andre av hans rette etterkomarar no har fått i stand semje om med dei som bur i landet. Og overalt der lovboka ikkje tydeleg avgjer saka, då skal eg døme i kvar manns sak etter det som eg etter mitt samvit vil vere ansvarleg for andsynes Gud på domedag, og likevel med råd frå dei klokaste menn som er hjå meg, på same måten andsynes rik som fattig, ung som gammal, fiende som slektning. Så vere meg Gud holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg.»

KRISTINSDÓMSBǪLKR

Kristendomsbolk

11. Hér segir um eið bónda, at allir eru skyldugir þann eið at ábyrgjast

ú at bǿndr ok ǫll alþýðan viti sik því skyldari til hollostu ok þegnskyldu ok hlýðni við konung, þá skulu þeir þenna eið sverja konungi, svá margir af fylki hverju sem konungr vill: «Þess legg ek hǫnd á helga dóma, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi, bæði leyniliga ok opin berliga, með ǫllum mínum mátt ok megni, sem góðr þegn skal góðum konungi veita alla lǫgliga lýðskyldu, með þeim ǫllum lǫgum ok hlunnen dum er hinn helgi Ólafr konungr skipaði millum konungs ok þeirra sem landit byggja, ok hans réttir eptirkomendr hafa nú samþykt með hvárratveggja vilja. Svá sé mér guð hollr sem ek satt segi, gramr ef ek lýg. Ábyrgi ek mér þenna eið, ok ǫllum þeim er í konungs þegnskyldu eru, alnir ok úbornir, ok hans eiðs vilja njóta.» Eru eigi at eins þeir skyldugir til þenna eið at ábyrgjast, er sverja, heldr allir þeir er í konungs þegn skyldu eru, alnir ok úbornir, ok hans eiðs vilja njóta. Því at Noregs konungr er jafnskyldugr þeim til réttra mála, er heima eru, sem hinum er þá eru á þingi hjá honum. Svá eru ok allir honum skyldugir til trúleiks, þeir er í landinu eru, þó at eigi sveri honum allir trúnaðareiða. Þat vitu ok allir menn, at þat barn er fǿtt verðr á síðasta vetri konungs ævar, at konungr er jafnskyldugr því rétt at gera sem þeim manni er honum sór eið á fyrsta þingi. Svá eru ok honum allir skyldugir til allrar lǫgligrar þegnskyldu, þeir sem laga vilja njóta, ok þeirra vilja verðir vera. En konungr ok biskupar ok lærðir menn, barrúnar ok ǫll alþýðan, skal fylgja hinum helga krossi ok helgum dómum aptr til kirkju. Síðan gangi konungr til altaris, ok taki þar blezan, ok gangi síðan til herbergis, ok fylgi honum allir hinir beztu menn.

11. Her blir det sagt om bondeeiden, at alle er skyldige til å vere ansvarlege for den eiden

N o for at bøndene og allmugen skal vite at dei er så

mykje meir skyldige til truskap og tegnskyldnad og lydnad, då skal dei sverje denne eiden til kongen, så mange frå kvart fylke som kongen vil: «På det legg eg handa på heilag domane, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge, både løynt og openbert, med all min styrke og evne, slik som ein god tegn skal gje ein god konge lovleg lydskyldnad, med alle dei lovene og rettane som den heilage kong Olav fekk i stand mellom kongen og dei som bur i landet, og som hans rette etterkomarar no har samtykt i, med begge partars vilje. Så vere meg Gud holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg. Eg er ansvarleg for denne eiden, og det er alle dei som er i tegnskyldnad til kongen, både fødde og ufødde, og som vil nyte godt av eiden hans.» Ikkje berre er dei skyldige til å ha ansvaret for denne eiden, dei som sver, men alle dei som i kongens tegnskyldnad er, fødde og ufødde, og som vil nyte godt av eiden hans. For Noregs konge har like stor skyldnad til at dei skal få retten sin, som er heime, som dei som då er hjå han på tinget. Slik er òg alle skyldige til truskap til han, dei som er i landet, endå om dei ikkje alle sver truskapseid til han. Det veit òg alle, at det barnet som blir fødd i kongens siste leveår, er kongen like skyldig til å gjere rett mot, som den mannen som svor eid til han på det fyrste tinget. Slik er òg alle skyldige til all lovleg tegnskyldnad andsynes han, dei som vil nyte godt av lova, og er verdige til det. Og kongen og biskopar og geistlege, baronar og heile allmugen, skal følgje det heilage korset og heilagdomane tilbake til kyrkja. Sidan skal kongen gå opp til alteret, og ta imot velsigninga der, og deretter skal han gå til husværet sitt, og alle dei beste menn skal følgje han.

KRISTINSDÓMSBǪLKR

Kristendomsbolk

iIi L a n dva r na r b l k r Landvernsbolk

iiI

L a n dva r na r b l k r

1. Hér hefr upp landvarnarbǫlk, ok segir fyrsta kapitulum hvar lǫgligr Noregs konungr skal ráða boði ok banni at er upphaf at landvarnarbelki várum at Jésús Kristr hinn krossfesti, [sannr guð ok 40 guðs sonr ok meyjar Maríu, [konungr allra konunga,41 af hverjum er alt vald ok stjórn, hann sé vár vernd ok varðveizla allra Noregs manna eilífliga. Í þess hins sama Jésú Krists nafni skal várr lǫgligr Noregs konungr ráða boði ok banni ok útfǫrum várum, ok ráða at lǫgum en eigi at úlǫgum, guði til dýrðar, sér til gagns, en oss til þarfenda. Eigi skulum vér honum leiðangrs né útboða synja, ef hann býðr út með slíku skilorði sem hér fylgir. Konungr á eigi útboða framar at krefja í friði en halfan almenning, nema sú einhver nauðsyn falli til með honum, at menn vilja framar gǫrt hafa fyrir ástsemdar sakir við hann, ef þeir kenna af honum miskunn ok góðvilja. Enga almenniliga tolla skal konungr eða hans umboðsmaðr á oss leggja, hvárki gjafir né veizlur, né hestafóðr, né viðarhǫgg, þar sem leiðangr gerist, nema reiðskjóta ok þá aðra lýðskyldu er lǫgbók váttar.42 Nú fyrnast skip eða naust í heraði, eða fǫrlast reiðir, svá at umbóta þurfi, eða með ǫllu nýjan til at fá. Þá skal konungr út láta bjóða í þeim hluta lands svá mikit sem honum þykkir til bera ok árangri hǿfir at beztra manna ráði. Skal við því taka lǫgmaðr ok einn handgenginn maðr ok einn skilríkr bóndi í þeim hluta lands til varðveizlu, ok til enskis annars skal þat snúast en til þess er áðr váttar með konungs vitorði. Skulu konungs umboðsmenn, þeir sem þar hafa sýslu sem einhvers þess þarf við, gera láta eptir því kaupi sem þeir semja við þá er varðveizlu hafa at bóndafé. En í Gulaþingslǫgum skal lǫgmaðr hafa fyrir sitt starf x merkr af bóndafé, en v merkr hverr hinna á hverjum xii mánuðum. Skulu þeir gera reiknan fyrir þessu fé á hverju Gulaþingi, hvat þeir hafa inn tekit, eða hvat eptir stendr, ok hvat þeir hafa út greitt eða niðr lagt. 39 40

Útfararbǫlkr i 3 hss. Mgl. i 15 hss.

41 42

Mgl. i 16 hss. Nytt kapittel, med overskrift, i 2 hss.

ⅲ

Landvernsbolk

1. Her byrjar landvernsbolken, og det fyrste kapittelet seier kvar Noregs lovlege konge skal rå for påbod og forbod

D et er opphavet til landvernsbolken vår, at Jesus Kristus,

Leidangsbolk i 3 hss.

Mgl. i 15 hss.

Mgl. i 16 hss.

Nytt kapittel, med overskrift, i 2 hss.

III

L ANDVARNARBǪLKR

den korsfeste, [sann Gud og40 son av Gud og Maria møy, [konge over alle kongar,41 som alt velde og styre kjem frå, han skal i evig tid vere vårt vern og vaktar for alt folket i Noreg. I den same Jesu Kristi namn skal vår lovlege konge rå for påbod og forbod og leidangen vår, og han skal rå med lov, og ikkje med ulov, til ære for Gud, til gagn for seg sjølv, og til det vi treng. Ikkje skal vi nekte han leidang eller utbod, dersom han byd ut etter dei reglane som følgjer her. Kongen skal ikkje krevje større utbod i fredstid enn halvt mannskap, om ikkje ei slik naudsyn råkar han, at folket vil yte meir av kjærleik til han, dersom dei får miskunn og godvilje frå han. Ingen allmenne avgifter skal kongen eller ombodsmannen hans leggje på oss, korkje gåver eller veitsler, eller hestefôr, eller vedhogst, der det blir ytt leidang, bortsett frå hesteskyss og annan lydskyldnad som lovboka stadfester.42 No eldest skip eller naust i heradet, eller utstyret forferst, slik at det trengst reparasjon eller fornying. Då skal kongen krevje inn i den landsdelen så mykje som han synest at det trengst, og som er tilpassa årsavlinga, med råd frå dei beste menn. Det godset skal lagmannen og ein hand gjengen mann og ein forstandig bonde i den landsdelen ta imot og ta vare på, og det skal ikkje brukast til noko anna enn det som før er sagt med kongens vitende. Kongen sine ombods menn, dei som har ombodet sitt der noko av dette trengst, skal la arbeidet gjerast etter den avtala dei blir samde om med dei som forvaltar bondekassa. Og i Gulatingslag skal lagmannen ha for sitt arbeid 10 merker sølv av bondekassa, og kvar av dei andre 5 merker kvar tolvte månad. Dei skal gjere rekneskap for dette godset på kvart Gulating, kva dei har teke inn, og kva som står att, og kva dei har betalt ut eller lagt til side.

Landvernsbolk

2. Hér segir ef skip sǿkir fyrnska, þá skal annat láta gera

ú sǿkir skip fyrnska í heraði, þá skal annat gera eptir konungs ráði af bóndafé, ok þar reisa láta, sem þeir vilja, svá at hvárki spilli akri né eng. Ef spillir, bǿti sem skynsamir menn meta af bóndafé. Konungs jǫrð er skyldug til at reisa skip á, ef hon er til. Svá er ok konungs mǫrk skyldug til landvarnarskips at fá, ok allra annarra er markir eigu at jafnaði, því eigi skal eins manns mǫrk eyða. Nú skal smiði til krefja, alla þá sem eru innan fjórðungs fylkis, ok víðara ef þarf. Stafnasmiðr hverr er sekr mǫrk silfrs við konung er eigi kømr, en filungr hverr halfri mǫrk. Nú hafa þeir sett kjǫl á bakkastokka ok til smíðar tekit, ok hleypr einnhverr þeirra í frá þeirri smíð, stafnasmiðr er sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, en filungr hverr v mǫrkum silfrs við konung, því at þá fella þeir landvǫrn fyrir konungi. Nú skulu smiðir fé launa, stafnasmiðr hverr ii aura silfrs á sýknum dǫgum sunnudaga millum, en filungr hverr eyri, þar með mat ok mál drykkju, halfbolla skot um dag. En at gǫrvu skipi þá skal skip bræða ok í naust setja, ef til er. Ef naust er eigi til, þá skal naust gera, ok fá til fǫng ór hvers manns mǫrku er vill, svá sem áðr er skilt til skips, svá smiði til nefna ok svá leigu taka. Segl ok akkeri, bát ok reiða allan ok alt þat sem til skips þarf at hafa, skal sýsla til með konungs ráði af bóndafé, svá at skip sé í alla staði vel fǿrt.

3. Hér segir ef herr heiðinn eða kristinn kømr í land várt

ú fellr svá þungliga til fyrir synda manna sakir, at heiðinn herr eða kristinn gengr á Noregs konungs ríki í einhverjum stað. Ok þó at á skattlǫnd hans gangi, þá skulum vér eigi synja konungi várum allan almenning at liði ok skipum ok vápnum, ef hann sér með vitrustu manna ráði at svá mikit þarf við. En ef þarf minna við, þá tǫkum vér þat með þǫkkum er af fellr. En ef svá harðliga fellr, at nokkurr herr hefst eða gengr á innan lands, þá skulu þeir er sǫnn hersaga kømr til, skera upp herǫrvar ok láta fara landsenda meðal. Skal sú ǫr fara á landi þjóðgǫtur í minnsta lagi með iii menn fulltíða, en á sjó með skipi skipuðu. Hon skal fara með þjóðleið bæði nætr ok daga. Tréǫr skal upp skera út í bygðir alla vegu, af þjóðleið ok í fjǫrðu inn ok í eyjar út, ok bera með váttum, ok beri hverr ǫðrum. En ǫllum mǫnnum er ǫr kømr til húss, þá gerir hon stefnu til skips við sjó, en safnaðar á landi. Sitr nokkurr um kyrr, þá er sá útlægr, því at þá skal fara þegn ok þræll, ef þess þarf við. Ok skal hverr fá sér sjalfr vistir ok sínum heimamǫnnum, þeim sem eigi hafa sjalfir fǫng at fá sér. Ef nokkurr fellir herboðsǫrvar, eða ferr eigi eptir boði, veri útlægr, ok alt þat er hann á, nema nauð synjar banni.

2. Her blir det sagt at dersom eit skip eldest, då skal ein byggje eit anna

N o eldest skip i heradet, då skal ein etter kongens råd

byggje eit anna på bondekassas kostnad, og la reise der som dei vil, slik at korkje åker eller eng blir øydelagde. Dersom dei blir øydelagde, skal det bøtast av bondekassa slik som skjønsame menn verdset det. Kongens jord skal ein reise skip på, dersom slik jord finst. Likeins skal ein bruke kongens skog til å byggje leidangsskip, og alle andres skog, likeleg for delt, for ein skal ikkje øyde éin manns skog. No skal ein kalle inn handverkarar, alle dei som er innan fylkesfjerdingen, og vidare dersom det trengst. Kvar stamnbyggjar som ikkje kjem, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen, og kvar bordhoggar ½ mark. No har dei sett kjølen på bakkestokkane og byrja å byggje, og nokon av dei rømer frå bygginga, då er ein stamn byggjar skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og kvar bordhoggar 5 merker sølv til kongen, for då forsømer dei landvernet for kongen. No skal handverkarane ha løn, kvar stamnbyggjar 2 øyrar sølv på kvardagar mellom søndagane, og kvar bordhoggar 1 øyre, dessutan mat og drikke til maten, som utgjer ein halvbolle kvar dag. Og når skipet er ferdig, då skal e in tjærebre det og setje det i naust, om slikt finst. Dersom det ikkje finst naust, då skal ein byggje det, og hente material or kvar manns skog, som ein vil, slik det før er fastsett for skipet, og tilkalle handverkarar og gje dei løn. Segl og anker, båt og alt utstyret og alt som ein treng å ha til eit skip, skal ein skaffe med kongens råd av bondekassa, slik at skipet på alle måtar er klart til å segle. 3. Her blir det sagt om at heiden eller kristen hær kjem til landet vårt

N o kan det vonde skje på grunn av menneska sine syn

der, at heiden eller kristen hær går til åtak på Noregs konges velde ein eller annan stad. Og endå om dei går mot skattlanda hans, skal vi ikkje nekte kongen vår fullt oppbod av folk og skip og våpen, dersom han med råd frå dei klokaste menn ser at det trengst så mykje. Men dersom det trengst mindre, då tek vi med takk imot det som er att. Dersom det sørgjelege skulle skje, at det blir reist ein hær og gjort åtak innanlands, då skal dei som får eit sant hærbod, sende ut krigs bodstikke, og la henne fare frå landsende til landsende. Til lands skal denne bodstikka fare allmannvegane med minst 3 myndige menn, og til sjøs med bemanna skip. Ho skal fare allmannvegane både natt og dag. Trepil skal sendast alle stader ut i bygdene, frå allmannvegen og inn i fjordane og ut på øyane, og ho skal førast med vitne, og kvar skal føre henne til ein annan. Og alle dei menn som pila kjem heim til, blir stemnde til skip ved sjøen, eller til hærsamling til lands. Dersom nokon blir sitjande i ro, då blir han utlæg, for då skal både tegn og træl fare, dersom det trengst. Og kvar skal ha med seg matvarer til seg sjølv og dei huskarane sine som ikkje sjølve har formue til å skaffe seg det. Dersom nokon ikkje fører krigsbodstikka vidare, eller ikkje følgjer bodstikka, då skal han vere utlæg, og alt det han eig, skal vere forbrote, om ikkje naudsyner hindrar han.

III

L ANDVARNARBǪLKR

Landvernsbolk

Meti konungr nauðsynjar. Ef konungr mistrúir oss, at vér viljum eigi verja land hans með honum, svá sem vér hǫfum megin til, þá eigum vér at setja honum gísla til trúnaðar. Ef vér hǫldum orðum várum ok landvǫrnum við konung várn, þá skal hann heila selja oss aptr gísla vára. En ef vér gerum af, þá er gíslum várum fyrirgǫrt, ok eru þeir þá í konungs miskunn, ok svari þeir fyrir þat, sem at lǫgum eigu at svara.

4. Hér segir ef hers er ván í land várt, þá skulum vér vitavǫrð láta reiða ok halda

ú er hers ván í land várt, þá skulu menn vitavǫrð reiða. Skal barrún eða umboðsmaðr konungs skera boð upp. Sekr halfri mǫrk silfrs við konung hverr sá er eigi kømr til. Bǿndr skulu vita gera þar sem verit hefir at fornu fari, fjórðungr heraðsmanna þeirra er næstir eru, ok varðhús með ok þak á ok iiii dyrr. Nú skal stefna skipreiðuþing vǫrð at bjóða. Barrún eða umboðsmaðr konungs skal gera bóndum til lagastefnu at halda vǫrð. Þá skulu bǿndr á verði sitja hina v nátt síðan vǫrðr var boðinn, nema fyrr þurfi. En þeir er vitavǫrð eigu at halda, ok koma eigi til, sekir varðvíti við konung, þat er mǫrk silfrs. En þrír43 menn skal vitavǫrð halda, er augna heilir eru ok eyrna ok fótheilir, frjálsir menn ok fulltíða, hérlenzkir ok eigi útlenzkir ór annarra konunga ríkjum. Menn skulu á vǫrð ganga at miðjum degi, ok halda til annars miðs dags. Ef seinna er á gengit, eða fyrr af, þá er sá sekr varðvíti við konung, nema einn gangi erenda þeirra. Á verði skal maðr vaka, en eigi sofa. Ef allir sofa á vitaverði, ok brennr viti fyrir sunnan eða norðan, sekir varðvíti við konung. Nú skulu varðmenn vita brenna at þrimr herskipum sénum eða fleirum. En ef þeir brenna eigi vita, þá eru þeir sekir varðvíti við konung. En ef þeir efast í, hvárt þat eru herskip eða eigi, þá skulu þeir kalla til sín hina skynsǫmustu menn, er nær þeim eru, ok hafa þeirra ráð við hvárt vita skal brenna eða eigi. Sá vitavǫrðr er austastr er, skal varða viii ørtogar ok xiii merkr silfrs við konung, ok svá sá er þar er næstr. 44 Svá skal sá ok varða, er nørztr er, viii ørtogar ok xiii merkr silfrs við konung, ok svá sá er þar er næstr, ef norðan kømr herr at. Ok svá hvervetna þar sem mest er hers ván. En hverr annarra at varðvíti mǫrk silfrs við konung. Barrún eða umboðsmaðr konungs skal fá til skilríka menn at rannsaka vǫrðinn hvern dag meðan þess þykkist við þurfa, ok greiða vǫrð at rétt fari. En ef þeir gleyma, sekir viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, ef skaði verðr at.

þeir i 15 hss. Frå Sá: Sá vitavǫrðr skal varða viii ørtogar ok xiii merkr silfrs, er sunnastr er, ok svá sá er

þar er næstr, ef sunnan verðr á gengit i 2 hss. frå Borgartingslag.

Kongen skal vurdere naudsynene. Dersom kongen tvilar på om vi vil forsvare landet hans med han, etter det vi har makt til, då skal vi gje han gislar til pant på truskapen. Dersom vi held lov naden vår og forsvarer kongen vår, då skal han gje oss gislane våre uskadde tilbake. Men dersom vi misgjer, då er gislane våre tapte, og dei er i kongens miskunn, og dei skal vere ansvarlege for det, som etter lova har ansvaret. 4. Her blir det sagt at dersom hær er ventande i landet vårt, då skal vi opprette og halde vetevakt

N o er hær ventande i landet vårt, då skal ein opprette

dei i 15 hss.

44 Frå Den: Den vetevakta som er lengst sør, skal svare 8 ertogar og 13 merker sølv, og likeins den som er nærmast, dersom det er åtak frå sør i 2 hss. frå Borgartingslag.

III

L ANDVARNARBǪLKR

vetevakt. Baron eller kongens ombodsmann skal sende ut bodstikke. Kvar den som ikkje møter fram, er skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen. Bøndene skal byggje vete der det har vore frå gammalt av, fjerdedelen av dei heradsmennene som bur nærmast, og vakthus med tak og 4 dører. No skal ein stemne skipreideting for å kalle inn til vakthald. Då skal bøn dene sitje på vakt den femte natta etter at det var kalla inn til vakthald, om det ikkje trengst før. Baron eller kongen sin ombodsmann skal på lovleg vis stemne bøndene til å halde vakt. Og dei som skal halde vetevakt, og ikkje kjem, dei er skyldige til å bøte til kongen for manglande vetevakt, og det er 1 mark sølv. Og tre43 menn skal halde vetevakt, som har gode auge, øyre og føter, frie menn og myndige, innanlandske og ikkje utanlandske menn frå rika til andre kongar. Mennene skal gå på vakta ved middag, og vere der til neste middag. Dersom nokon går seinare på vakt eller tidlegare av, då er han skyldig til å bøte til kongen for manglande vetevakt, dersom ikkje ein annan går i staden. På vakta skal ein vake, og ikkje sove. Der som alle søv på vetevakt, og det brenn vete sønnanfor eller nordanfor, då er dei skyldige til å bøte til kongen for manglande vetevakt. No skal vaktmennene setje eld på veten dersom dei ser 3 eller fleire hærskip. Dersom dei ikkje set eld på veten, då er dei skyldige til å bøte til kongen for manglande vetevakt. Men dersom dei er i tvil om det er hærskip eller ikkje, då skal dei tilkalle dei skjønsamaste menn som er i nærleiken, og få råd frå dei om dei skal setje eld på veten eller ikkje. Den vete vakta som er lengst aust, skal svare 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og likeins den som er nærmast.44 Likeins skal den som er lengst nord, svare 8 ertogar og 13 merker sølv til kon gen, og likeins den som er nærmast, dersom det kjem hær frå nord. Og på same måten overalt der hær er mest ventande. Og kvar av dei andre 1 mark sølv til kongen for manglande vetevakt. Baron eller kongens ombodsmann skal setje forstandige menn til å undersøkje vakthaldet kvar dag så lenge det trengst, og syte for at det blir gjort rett. Men dersom dei gløymer det, er dei skyldige til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, dersom det blir skade av det.

Landvernsbolk

5. Hér segir ef útlægr maðr berr hersǫgu sanna, ok svá ef ílendr segir, ok verðr eigi sǫnn

ú kømr maðr í land várt, sá er útlægr var heðan gǫrr, ok berr hersǫgu sanna, þá sem landsmenn vissu eigi áðr, þá er hann ílendr með konungs ráði ok skipan, þó at hann væri áðr níðingr. Nú berr maðr hersǫgu úsanna, þá er hann útlægr, þó at hann væri áðr ílendr, nema hann sveri fyrir eineiði, at hann gerði fyrir góðu, ok hann hugðist þat satt vera. Nú berr maðr hersǫgu sanna, sá er ílendr er, þá skal hann hafa iii merkr silfrs af konungi, ok mǫrk af fylki hverju.

6. Hér segir um leiðangrsgerð ok hversu menn skulu jafnaðar síns krefja skipreiðna millum

ú skulu allir menn gera leiðangr sinn at jafnaði. En at útboðnum leiðangri skulu menn jafnað sinn greiða at jarðarhǫfn ok fjár magni. En sá leiðangr er gerist, þá skal sá gera, er á jǫrðu býr, af lóð ok lausafé sínu, hverr sem jǫrð á. Nú skal sá krefja jafnaðar, er þarf, með konungs umboðsmanns ráði, skipreiðumanna sinna. En þeir sem eigi koma til forfallalaust, gjaldi slíkt sem tala rennr til, þó at síðarr sé, ok svari leiðangrsfall á ofan við konung, þat eru vi aurar silfrs. En ef menn krefja jafnaðar með konungs umboðsmanns ráði ok annarra skilríkra manna, í aðra skipreiðu eða í annan áttung eða fjórðung eða fylki, þá skal á þingi krefja. En ef þeir synja jafnaðar, fari sem áðr er skilt. Nú skýzt maðr undan leiðangri eða jafnaði, ok hleypr skipreiðna millum, eða fjórðunga eða fylkna, ok gerir hvárki hér né þar, geri leiðangr, þó at síðarr sé, ok sekr leiðangrsfalli vi aurum silfrs við konung. Hverr ok sem hann gerist þrjótr, ok er skoraðr til leiðangrs ok er sóttr, ok vill eigi gera, ok hleypst undan sókn, ok gerir hvergi leiðangr á iii vetrum, þá skal hann gjalda fullan leiðangr, þó at síðarr sé, ok sekr v mǫrkum silfrs við konung.

7. Hér segir hvar vér skulum leiðangr várn gera

ú skulum vér vita hvar vér skulum leiðangr várn gera. Ef maðr á hús í kaupangri ok bú í heraði, ok ferr þar í meðal ok er ýmist, þá skal hann gera leiðangr í heraði af jarðarhǫfn þeirri er hann býr á, at jafnaði við aðra bǿndr, en af kaupeyri ok garðleigum í kaupstað. Svá ok ef maðr á tvau bú í heraði, ok í sinni skipreiðu hvárt, þá skal þar gera af hváru sem stendr eptir jarðarhǫfn ok jafnaði. Ef maðr er einhleypr ok ferr meðal kaupangrs ok heraðs, ok er fǿddr í heraði,45 ok kaupir þar kaupum sínum, ok er í heraði um jól, ef hann bindr ok leysir húðfat sitt í kaupangri allan vetrinn þess í meðal, þá geri leiðangr í kaupstað af kaupeyri sínum.

kaupangri i 18 hss.

5. Her blir det sagt om at ein utlæg mann ber sant hærbod, og om at ein ilend mann fortel om usant hærbod

N o kjem det ein mann i landet vårt, som var dømd utlæg

herifrå, og ber sant hærbod, som innbyggjarane i landet ikkje visste om før, då er han ilend med kongens råd og påbod, endå om han før var niding. No ber ein mann usant hærbod, då er han utlæg, endå om han før var ilend, dersom han ikkje sver einseid på at han gjorde det i god meining, og at han trudde det var sant. No ber ein ilend mann sant hærbod, då skal han ha 3 merker sølv av kongen, og 1 mark av kvart fylke. 6. Her blir det sagt om utreisle til leidang og korleis folk skal krevje sin del i skipreidene

N o skal alle menn gjere leidangen sin etter ei likeleg

kjøpstaden i 18 hss.

fordeling. Og når det er bode ut leidang, skal mennene betale si utreisle etter storleiken på jorda og formua. Og den leidangen som blir kravd inn, skal den betale som bur på jorda, av avlinga si og lausøyren sin, same kven som eig jorda. No skal den krevje likeleg fordeling, som treng det, hjå mennene i same skipreida, med råd frå kongens ombodsmann. Men dei som utan lovleg forfall ikkje møter, skal betale etter det berekninga syner, sjølv om det skjer seinare, og i tillegg bøte til kongen for manglande leidangsutreisle, det er 6 øyrar sølv. Og dersom nokon krev likeleg fordeling med råd frå ombodsmannen eller andre forstandige menn, i anna skipreide eller i annan åttung eller fjerding eller fylke, då skal han krevje det på tinget. Men dersom dei nektar likeleg fordeling, skal ein gå fram som det før er fastsett. No unndreg nokon seg leidang eller likeleg forde ling, og fer mellom skipreidene eller fjerdingane eller fylka, og reier ikkje ut anten her eller der, han skal reie ut leidang, endå om det skjer seinare, og han er skyldig til å bøte for manglande leidangsutreisle, 6 øyrar sølv til kongen. Og kvar den som gjer seg trassig, og er kalla inn og søkt til leidang, og ikkje vil reie ut, og dreg frå søksmålet, og ikkje reier ut leidang nokon stad i 3 år, han skal betale full leidang, endå om det skjer seinare, og er skyldig til å bøte 5 merker sølv til kongen. 7. Her blir det sagt om kvar vi skal reie ut leidangen vår

N o skal vi vite kvar vi skal reie ut leidangen vår. Dersom

ein mann eig hus i kjøpstad og gard i herad, og fer imellom og er der skiftevis, då skal han reie ut leidangen i heradet etter storleiken på den jorda som han bur på, likeleg fordelt med andre bønder, og i kjøpstaden etter handelsvarene og leigeinntektene av bygard. Slik er det òg om ein mann eig 2 gardar i herad, i kvar si skipreide, då skal han reie ut frå kvar av dei slik det høver etter storleiken på jorda og ei likeleg fordeling. Dersom ein mann er lauskar og fer mellom kjøp staden og heradet, og er fødd i heradet,45 og gjer forretningane sine der, og er i heradet i jula, men bind og løyser sovesekken sin i kjøpstaden heile året elles, då skal han reie ut leidang i kjøpstaden av handelsvarene sine.

III

L ANDVARNARBǪLKR

Landvernsbolk

Maðr hverr er fǿddr er í heraði,46 ok ferr í kaupangr at kaupum sínum, ok hefir hvárki heimili sitt í heraði né í kaupangri, hann skal gera leiðangr sinn í heraði af kaupeyri sínum. Ef maðr slítr búi sínu í heraði, ok ferr til kaupangrs fyrir jafnað manna ok manntal, ok ferr síðan aptr í herað, þá eigu bǿndr gerð hans. Nú ef maðr gerir leiðangr í annan stað en hann á at gera, þá er svá sem hann hafi úgǫrt, ef hann veit sik úgǫrt hafa.47

8. Hér segir um nefning til skips, ok hvat stýrimaðr ok leiðsǫgumaðr skal hafa fyrir sitt starf

á skal skipi stýra, er konungr nefnir til, eða hans umboðsmaðr. Nú skal stýrimaðr nefna háseta at fara með sér. Þá skulu þeir allir fara, er nefndir eru, nema lǫglig nauðsyn banni, ok sé aðrir í stað nefndir. En stýrimaðr skal hafa fyrir sitt starf ok vanda, ef hann ferr vel með starfi sínu, halfa mǫrk hverr á mánaði af bóndafé, sá þó er eigi hefir áðr lén eða veizlur af konungi, ok taki þetta þá er hann kømr heim aptr. Leiðsǫgumaðr skal hafa halfa mǫrk silfrs ór Þróndheimi ok til Bjǫrgvinjar, ór Bjǫrgvin halfa mǫrk silfrs til Túnsbergs, ór Túnsbergi halfa mǫrk til landsenda, slíkt hit sama aptr, þar með mat ok drykk. Sá skal hverr fara, sem í fyrstu er nefndr, ok eigi umskipti á gera, nema lǫgligar nauðsynjar gangi til. Engi skal ok lausnir taka. En sá er tekr, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs konungi fyrir hvern er hann tók lausnir af. En sá hverr er býðr, sekr mǫrk silfrs konungi. En sá er slíkt mælir til annars, ok fellst at, svari slíku fyrir sem lǫg vátta þeim á hendr er annan rǿgir.

9. Hér segir um útsetning á skipum ok skiparastefnu, ok hvat við liggr ef þeir koma eigi til

ú skal stýrimaðr boð upp skera, er skip skal út setja, ok stefna svá víða mǫnnum til, sem hann sér at þarf. En hverr er eigi kømr eptir boði forfallalaust, sekr eyri silfrs við konung. Ok flyti skip til hafnar, þeirra ábyrgð er á, þar til er skip er fest. Svá skal hann ok gera nefndarmǫnnum eindaga, nær skulu þeir til skips koma, ok eigi þá skiparastefnu ok skoði nefnd, vápn ok klæði manna. Ef nokkur vápn vanta, þá sé þar vápn tekin með stýrimanns ráði, sem hann sér at bezt hǿfir, ok ábyrgist sá vápn eptir lǫgum, er hefir. Nú skal hverr háseti hafa í fararkaup sitt eyri silfrs, ok slíkt matgerðarmenn sem hásetar. Nú skulu bǿndr gera ii mánaðarmata smjǫrs ok iii mjǫls til hǫmlu hverrar. Skal við því taka stýrimaðr þegar leiðangr er úti, ok halda þar af nefndarmǫn num kostnað iii mánaði, með fornri 48 vistatǫku. En þat er forn 49 vista taka, á hverjum hǫlfum mánaði pund byggmjǫls ok iii laupar smjǫrs þriggja punda í tylft hverja.

46 47

kaupangri i 4 hss. frå sik: hvar hann skyldi gera i 8 hss.

48 49

réttri i 1 hs. rétt i 17 hss.

Kvar mann som er fødd i heradet,46 og gjer forretningane sine i kjøpstaden, og har bustad korkje i heradet eller i kjøpstaden, han skal reie ut leidangen sin i heradet av handelsvarene sine. Dersom ein mann flytter bort frå heradet, og fer til kjøpstaden før fordeling og manntal, og sidan fer tilbake i heradet, då skal bøndene ha utreisla hans. No dersom ein mann reier ut leidang ein annan stad enn han skal reie ut, då er det som om han ikkje hadde gjort det, dersom han sjølv veit at han ikkje har gjort det.47 8. Her blir det sagt om oppnemning til skip, og kva skipsstyrar og los skal ha for arbeidet sitt

D en skal styre skipet, som kongen nemner opp, eller hans

kjøpstaden i 4 hss.

frå at: kvar han skulle gjere det i 8 hss. 47

rett i 1 hs.

rett i 17 hss.

ombodsmann. No skal skipsstyraren nemne opp håse tar til å fare med seg. Då skal dei alle fare, som er oppnemnde, dersom ikkje lovleg naudsyn hindrar dei, og då skal andre opp nemnast i deira stad. Skipsstyraren skal for sitt arbeid og ansvar og strev, dersom han utfører arbeidet sitt vel, ha ½ mark kvar månad av bondekassa, dersom han ikkje frå før av har len eller veitsler frå kongen, og han skal få dette når han kjem heim att. Losen skal ha ½ mark sølv frå Nidaros og til Bergen, ½ mark sølv frå Bergen til Tønsberg, ½ mark sølv frå Tønsberg til landsenden, og det same tilbake, og mat og drikke i tillegg. Kvar skal fare dit som han fyrst blir oppnemnd, og det skal ikkje gjerast noko skifte, dersom ikkje lovleg naudsyn er årsak til det. Og ingen skal kunne kjøpe seg fri frå denne plikta. Og den som tek imot pengar, er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen. Og kvar den som tilbyd slike pengar, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen. Og den som skuldar ein annan for slikt, og ikkje kan prove det, han skal svare for det slik som lova seier om den som baktalar ein annan. 9. Her blir det sagt om utsetjing av skip og møte av skipsmannskapet, og kva straffa er om dei ikkje møter opp

N o skal skipsstyraren sende ut bodstikke når skipet skal

setjast ut, og stemne folk så vidt omkring som han ser trengst. Men den som utan gyldig forfall ikkje kjem etter stem ninga, han er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Og dei skal føre skipet til hamna, og har ansvaret for det til det er fest. Slik skal han òg fastsetje ein dag for mannskapet, når dei skal kome til skipet, og då skal dei ha møte av skipsmannskapet og gran ske mennenes innstemning, våpen og klede. Dersom nokon våpen manglar, då skal han med råd frå skipsstyraren ta våpen der som han ser høver best, og den som har våpena, har ansva ret for dei etter lova. No skal kvar håsete ha 1 øyre sølv i hyre, og kokkane skal ha same hyre som håsetane. No skal bøndene reie ut 2 månadsmatar smør og 3 månadsmatar mjøl til kvar hamle. Skipsstyraren skal ta vare på det så lenge leidangen er ute, og halde mannskapet med kosten av dette i 3 månader etter gammalt48 kosthald. Og det er gammalt49 kosthald kvar halvmånad for kvar tylft: 1 skippund byggmjøl og 3 trepunds laupar smør.

III

L ANDVARNARBǪLKR

Landvernsbolk

Hverr sá er þetta greiðir eigi, svari leiðangrsfalli sem áðr váttar, sǿki sýslumaðr, ok hafi af ii hluti, en stýrimaðr þriðjung. Nú vill hann eigi sǿkja, ok er honum til sagt áðr, þá sǿki stýrimaðr ok hafi halft, en sýslumaðr halft.

10. Hér segir um boga ok skot, hvat hverr skal hafa, ok ef maðr ferr á annat skip

ogi skal liggja við þoptu hverja. Þann skulu sessar ii fá, þeir er fara, ok streng á, eða gjaldi konungi halfan eyri silfrs, ok fái boga eigi at síðr. Ok ii tylftir ǫrva skeptra eða brodda, þat skulu bǿndr til fá. En fyrir tylft ǫrva er missir, gjaldi konungi halfan annan eyri silfrs. Ef konungr vill meir láta skipa, þá véli því fleiri skipreiður um skip þat er fara skal, svá at hverr háseti hafi svá mikla vist sem áðr var mælt. Nú ferr maðr á skip annat en hann er nefndr á, þá gerir hann bæði, at hann rǿr leiðangrinn ok geldr vítit. En ef frjáls maðr gengr í matgerð, ok misferr með matgerð, þá segi stýrimanni, ok eigi hann skiparastefnu, ok refsi honum með skynsamra manna ráði, svá at hann fái hvárki af lemstrarsár eða bana, því at stýrimaðr skal mestu ráða innanborðs á hverju skipi. Nú leysa þeir skip ór festum, ok sǿkir maðr eigi halfrými sitt, gjaldi mǫrk silfrs konungi, nema lǫglig nauðsyn banni. Ef maðr fellir ferð fyrir þrjózku sakir eða úhlýðni, veri útlægr, ok alt þat er hann á. En ef nauðsyn bannar, meti konungr eptir atvikum með skynsamra manna ráði.

11. Hér segir hvat hverr skal vápna eiga, ok hvat við liggr ef missir

á maðr er á til vi marka veginna fyrir útan klæði sín, hann skal eiga rauðan skjǫld tvíbyrðan, spjót ok sverð eða øxi halfþynnu. En sá er á til xii marka veginna útan klæði sín, hann skal eiga skjǫld ok stálhúfu með fyrrnefndum vápnum. Ok skal hverr skjal dari hafa móttekit mark á sínum skjǫldum, at vita megi hverr gǫrt hefir ef fals finnst í. En hverr sem eigi hefir, sé skildir uppnæmir konungi til handa. Sá maðr er á til xviii marka veginna útan klæði sín, hann skal eiga skjǫld ok stálhúfu, panzara eða brynju, ok ǫll folkvápn. Ef nokkurr missir þessarra vápna, þá liggr við eyrir silfrs konungi fyrir hvert er missir. En drengmaðr hverr ok þeir sem minna fé eigu en nú er sagt, þeirra hverr skal eiga skjǫld ok spjót, sverð eða øxi. En breiðøxar eru allar gildar, ok halfþynnur, rammliga skeptar, ok spjót þau er traust liga eru skept ok ii geirnaglar eru í, eða einn sá er í gegnum stendr ok hnoðit at báðum megum. Gildr skal tréskjǫldr hverr þeima mǫnnum, er jarnspengr iii liggja yfir þveran, ok iii mundriðar innan við, rammliga negldir. Ef verkmaðr gengr í fyrstu vist, ok tekr fulla leigu, kaupi sér hit fyrsta sumar øxi, en annat skjǫld ok hit þriðja spjót. En ef hann missir einhvers vápns þessa þriggja, þá liggr við eyrir silfrs konungi fyrir hvert er missir.

Kvar den som ikkje reier ut dette, skal bøte for manglande leid angsutreisle slik det før er sagt, syslemannen skal krevje inn, og skal ha to tredjedelar av det, og skipsstyraren éin tredjedel. No vil han ikkje krevje inn, og er tilsagd på førehand, då skal skips styraren krevje inn, og han skal ha halvparten, og syslemannen halvparten. 10. Her blir det sagt om boge og skotvåpen, kva kvar skal ha, og dersom ein mann fer på eit anna skip

B oge skal liggje ved kvar tofte. Den skal to menn skaffe,

som er med på ferda og deler tofte, med streng på, eller bøte til kongen ½ øyre sølv, og likevel skaffe boge. Og 2 tylfter skjefte piler eller broddar, det skal bøndene skaffe. Men for kvar tylft piler som manglar, skal ein bøte til kongen halvannan øyre sølv. Dersom kongen vil ha større skip, då blir det di fleire skipreider som skal utruste det skipet som skal dra ut, slik at kvar håsete skal ha så mykje matvarer som før var sagt. No fer ein mann på eit anna skip enn han er stemnd til, då skal han både ro leidangen og betale bota. Og dersom ein fri mann tek teneste som kokk, og han misfer seg med matlaginga, då skal ein seie frå til skipsstyraren, og han skal halde møte med skips mannskapet og straffe han etter skjønsame menns råd, slik at han ikkje får skadesår eller bane av det, for skipsstyraren har den øvste myndigheita innanbords på kvart skip. No løyser dei skipet frå fortøyinga, og ein mann søkjer ikkje til halvrommet sitt, då skal han bøte ½ mark til kongen, dersom ikkje lovleg naudsyn hindrar han. Dersom ein mann lèt vere å fare på grunn av trass eller ulydnad, då skal han vere utlæg, og alt godset hans er forbrote. Men dersom naudsyn hindrar han, då skal kon gen døme om det etter omstenda med skjønsame menns råd. 11. Her blir det sagt om kva våpen kvar skal ha, og kva straffa er dersom dei manglar

D en mannen som eig 6 vegne merker utanom kleda sine,

han skal ha eit raudt skjold med 2 bordlag, spyd og sverd eller øks med tynt blad. Men den som eig 12 vegne mer ker utanom kleda sine, han skal ha skjold og stålhjelm i tillegg til dei før nemnde våpena. Og kvar skjoldmakar skal setje merke på skjolda sine, slik at ein skal vite kven som har laga dei, dersom det er gjort dårleg arbeid. Og dersom dei ikkje har slikt merke, kan kongen dra inn skjolda. Den mannen som eig 18 vegne merker utanom kleda sine, han skal ha skjold og stål hjelm, panser eller brynje, og alle folkevåpena. Dersom nokon manglar desse våpena, er straffa 1 øyre sølv til kongen for kvart våpen som manglar. Men kvar lauskar, og dei som eig mindre gods enn det som no er sagt, dei skal ha skjold og spyd, sverd eller øks. Og alle breiøkser er gilde, likeins økser med tynt blad, solid skjefte, og spyd som er trygt skjefte og har 2 spydnaglar, eller 1 nagle som går igjennom og er klinka på begge sider. Kvart treskjold er gildt for desse mennene når det ligg 3 jarnspenger tvers over det, og 3 handtak på innsida, som er solid nagla. Dersom ein arbeidskar er i si fyrste teneste, og får full løn, då skal han kjøpe seg øks den fyrste sommaren, og skjold den andre, og spyd den tredje. Men dersom han manglar nokon av desse 3 våpena, då skal han bøte 1 øyre sølv til kongen for kvart som han manglar.

III

L ANDVARNARBǪLKR

Landvernsbolk

Missir hann allra, sekr eyri silfrs við konung fyrir hvert er hann missir, ok veri halfréttismaðr þar til er hann á sér vápn.

12. Um vápnaþing ok hvern tíma er vera skal, ok hversu þeir skulu sýna vápn sín

ú er þat þing er heitir vápnaþing, þat skal eiga fyrir endilangan Noreg. Þat skal eigi stǿrrum saman eiga en skipreiðuþing. Yrkja á at kyndilsmessu, ok hafa ǫll átt at miðfǫstu. Þar skal boð upp skera fyrir því þingi. Þat skal sǿkja bóndi hverr, er býst fyrir ok bóndanafn berr, ok hafa folkvápn sín. Ef maðr sitr heima um þat þing, sekr ii aurum silfrs við konung, ok eyri fyrir vápn hvert er hann skyldi þar haft hafa. Nú er maðr sjúkr eða sárr, þá beri leigumaðr vápn hans til þings, eða bǿti bóndi fyrir vápnafall eyri silfrs konungi fyrir hvert er missir. Ef einvirki er sjúkr eða sárr, þá skal hann kalla til granna sína, ok sýna þeim vápn sín á þingdegi, þá er hann sykn saka ef ǫll eru til, sekr eyri silfrs konungi fyrir hvert er missir. Nú selr maðr svá vápn sín, at hann á eigi folkvápn eptir því sem nú er mælt, sekr eyri silfrs við konung fyrir hvert er missir, nær sem þat er.50 Nú skal sýslumaðr því lýsa fyrir mǫnnum á því þingi, hversu þeir skulu á ganga at lǫgum. En þá er at lǫgum á gengit, er iii ganga á þykt tómliga, svá at sýslumaðr megi vel skoða vápn þeirra. En handgengnir menn allir ok veizlumenn eru skyl dugir at skoða vápn með sýslumanni. Ef þykkara er á gengit en nú segir, ok fær sýslumaðr fyrir því eigi prófat vápn þeirra, gjaldi sá er þat gerir, mǫrk silfrs konungi fyrir úhlýðni sína. En hverr er sekr eyri silfrs, er eigi hefir vápn sem lǫg vátta. Ef nokkurr lér vápn sín til vápnaþings, ok verðr þat vitnisfast, eigi konungr vápnin, en hinn gjaldi vápnavíti sem áðr.

13. Ef maðr hleypr ór leiðangrsferð af skipi, eða hversu bú skal hǫggva at úsekju

u hverfir stýrimaðr skipi sínu á leið með konungi, ok hleypr maðr af skipi meðan konungr liggr til landvarnar, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs konungi. Ef stýrimaðr hleypr af, þá er hann með ǫllu útlægr ok landráðamaðr við konung. Nú má eigi leið angr lengr úti hepta en menn hafi halfs mánaðar mat mjǫls ok smjǫrs, ok lýsi því á ǫnnur skip ok sýni þeim mat sinn, at þeir hafa eigi mat meira. Nú fara þeir heimleiðis, ok verða matþrota, þá megu þeir hǫggva ii naut fyrir bónda at úsekju. Leggi upp aura ii fyrir kú, ok svá fyrir uxa þrítíðung, en halfan iii eyri fyrir ǫldung, ok láti eptir liggja hǫfuð ok fǿtr ok húð. Þá eru þeir úsekir. Ef aðrir hǫggva fyrir þeim bónda, er aðrir hjuggu áðr fyrir, ok kømr eigi fram hǫfuð eða fǿtr eða húð, þá hǫggva þeir at úsekju ef þeir leggja fé fram svá mikit sem nú er skilt, ok leggi eptir hǫfuð ok fǿtr ok húð. Hvervetna er maðr lér vápn til vápnaþings, þá eru vápn uppnæm konungi til handa. En

hinn sekr vápnavíti, er lét var, fyrir hvert er missir tilf. i 3 hss.

Dersom han manglar alle, er han skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen for kvart, og han skal vere halvrettesmann til han skaffar seg våpen. 12. Om våpenting og når det skal vere, og korleis dei skal syne våpena sine

N o er det eit ting som heiter våpenting, det skal haldast

50 Alltid når ein mann låner våpen til våpentinget, då kan kongen dra inn våpena. Og den som lånte våpen, er skyldig til å bøte for å forsøme våpenplikta, for kvart våpen som manglar tilf. i 3 hss.

over heile Noreg. Det skal ikkje dekkje større område enn skipreideting. Det skal ta til ved kyndelsmesse, og alle ting skal vere ferdige til midfaste. Ein skal sende ut bodstikke om dette tinget. Til det tinget skal kvar bonde fare, som har eige hushald og ber bondenamn, og han skal ha folkevåpena sine med. Dersom ein mann sit heime frå det tinget, då er han skyl dig til å bøte 2 øyrar sølv til kongen, og 1 øyre for kvart våpen som han skulle ha hatt der. No er ein mann sjuk eller såra, då skal leigekaren hans bere våpena hans til tinget, eller bonden må bøte for å forsøme våpenplikta, 1 øyre sølv til kongen for kvart våpen som manglar. Dersom ein einvirke er sjuk eller såra, då skal han kalle til seg grannane sine, og syne dei våpena sine på tingdagen, då er han uskuldig dersom alle våpena er der, men skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen for kvart som man glar. No gjev ein mann frå seg våpena sine, slik at han ikkje har folkevåpen etter det som no er fastsett, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen for kvart som manglar, same når det er.50 No skal syslemannen kunngjere det på dette tinget, korleis dei skal gå fram etter lova. Og det er gått fram etter lova der som 3 menn går sakte i breidda, slik at syslemannen lett kan inspisere våpena deira. Og alle handgjengne menn og veitsle menn er skyldige til å inspisere våpena i lag med syslemannen. Dersom mennene går tettare enn det er sagt no, og sysle mannen av den grunn ikkje får inspisert våpena deira, då skal den som gjer det, bøte 1 mark sølv til kongen for ulydnaden sin. Og kvar den er skyldig til å bøte 1 øyre sølv, som ikkje har dei våpena som lova krev. Dersom nokon låner våpena sine til våpentinget, og det blir vitnefast, då skal kongen ha våpena, og hin skal som før bøte for å forsøme våpenplikta. 13. Dersom ein mann rømer frå skipet og leidangsferda, og korleis ein skal slakte naut utan straff

N o fer skipsstyraren med skipet sitt til kongen, og ein

mann rømer frå skipet medan kongen ligg ute til land vern, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen. Dersom skipsstyraren rømer, då er han utan atter hald utlæg, og landssvikar mot kongen. No skal ein ikkje hefte leidangshæren lenger ute enn at mennene har att ½ månads mat mjøl og smør, og kunngjere det for andre skip og syne dei maten sin, at dei ikkje har meir mat. No dreg dei heim, og slepp opp for mat, då kan dei utan straff slakte 2 naut hjå ein bonde. Dei skal betale 2 øyrar for ei ku, og det same for ein 3 år gammal okse, men 2½ øyre for ein fullvaksen okse, og dei skal la liggje att hovud, føter og hud. Då er dei fri for straff. Dersom nokon slaktar hjå den bonden som andre har slakta hjå før, og korkje hovud, føter eller hud blir lagde fram, då slaktar dei utan straff dersom dei betaler så mykje gods som no er fastsett, og dei skal leggje att hovud og føter og hud.

III

L ANDVARNARBǪLKR

Landvernsbolk

Nú hǫggva þeir eigi sem nú er mælt, þá er stýrimaðr sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung ef af hans ráðum var hǫggvit, en háseti hverr mǫrk silfrs konungi, ok bǿti þó bóndanum fyrst fullum bótum fyrir bú þat er þeir hjuggu fyrir honum. En af sektinni taki bóndi slíkan rétt sem hann er maðr til, en konungr þat er auk er. Nú er þeim kent at þeir hǫggva ǫðruvís en nú er mælt, ok ef þeir dylja, þá skal stýrimaðr synja með lýrittareiði fyrir svá marga menn sem hann vill. Ef hann vill eigi sverja fyrir þá, syni þá hverr fyrir sik lýrittareiði. Nú gengr maðr af skipi fyrr en skip komi til hlunns, ok lofar honum engi maðr, sekr mǫrk silfrs konungi.

14. Um skips uppsát ok gæzlu segls ok reiða

ú koma skip heim til hlunns, þá skal stýrimaðr boð upp skera, svá víða sem hann ætlar at þurfi ok skip má upp ganga. Hvervetna þar sem stýrimaðr skerr boð upp, þá eigu allir þat boð at bera, en engi at fella, hvárt sem þeir eru í þeirri skipreiðu eða annarri. En hverr sá er þat boð fellir, sekr eyri silfrs konungi. Ok hverr sá sem eigi kømr til skipdráttar, ok boð kom til húss, nema nauðsyn banni. En þessar sektir, hvárt sem er skip upp at setja eða út, sǿki sýslumaðr ok hafi af ii hluti, en stýrimaðr þriðjung. Ef sýslumaðr vill eigi sǿkja, ok er honum til sagt áðr, sǿki stýrimaðr ok hafi halft, en sýslumaðr halft. Nú ef skip gengr eigi upp eða út, ok fyrirnemst fjórðungr skipreiðu eða hǫlf eða meira, svari sektum sem mælt er, ok sé skip í þeirra ábyrgð ef lestist. Nú koma menn v náttum fyrr eða v náttum síðarr, þá skulu hvárgir ǫðrum vist reiða. En ef meiri munr verðr, þá skulu þeir ǫðrum vist reiða, er reiða eigu at lǫgum, eptir því sem tala rennr til. Þeir skulu segl varðveita, er skilríkas tir eru ok næstir búa kirkju þeirri er næst er skipi. En allir hásetar skulu fylgja segli til kirkju, ok ǫllum reiða, ok búa svá um sem líkligast þykkir at eigi spillist. Nú ef nokkurr tekr þat segl 51 í brott útan leyfi konungs eða bónda, ábyrgist at ǫllu þar til er heim kømr, ok sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung ok bǿndr. Nú ef kirkja brennr, ok segl inni, ábyrgist bǿndr sjalfir segl sitt, nema menn brenni með vilja sínum. Nú skulu þeir þar uppsát hafa, er þeir hǫfðu at fornu fari. Ef á brýtr uppsát, eða sær, þá skal konungs jǫrð skyldug til vera, ef hon er innan fjórðungs fylkis. Ef konungs jǫrð er eigi til, þá skal kaupa tuft til, þar sem þeir vilja, eptir því sem skynsamir menn meta af bóndafé.

15. Um reiðskjótaboð er konungr ferr um land

S 51

vá er ok mælt, at bǿndr skulu konungi reiðskjóta gera, svá mikinn sem þarf. En konungs umboðsmaðr skal skera reiðskjóta boð svá víða sem hann ætlar at konung skorti eigi reiðskjóta.

eða reiða tilf. i 21. hss.

No slaktar dei ikkje som no er sagt, då er skipsstyraren skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen dersom det blei slakta etter hans råd, og kvar håsete 1 mark sølv til kongen, men dei skal fyrst betale bonden fullt vederlag for dei krøtera dei slakta hjå han. Og av bøtene skal bonden ha slikt beløp som han er mann til, og kongen det som er att. No er dei skulda for å ha slakta på anna vis enn slik det no er sagt, og dersom dei nektar for det, då skal skipsstyraren nekte med lyrittareid for så mange menn som han vil. Dersom han ikkje vil sverje for dei, då skal kvar nekte med lyrittareid for seg. No fer ein mann frå skipet før det kjem på lunnane, og ingen har gjeve han lov til det, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen. 14. Om oppsetjing av skip og forvaring av segl og utstyr

N o kjem skipet heim til lunnane, då skal skipsstyraren

eller utstyret tilf. i 21. hss.

sende ut bodstikke, så vidt omkring som han meiner det trengst for å få skipet opp. Overalt der skipsstyraren sender ut bodstikke, skal kvar mann bere bodstikka vidare, og ingen skal stogge henne, anten dei er i den skipreida eller ei anna. Og kvar den som stoggar den bodstikka, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Og det same er den som ikkje kjem for å setje skipet opp eller ut, endå om bodstikka kom til huset hans, dersom ikkje naudsyn hindrar han. Og desse bøtene, anten det gjeld å setje skipet opp eller ut, skal syslemannen krevje inn, og han skal ha to tredjedelar, og skipsstyraren éin tredjedel. Dersom sysleman nen ikkje vil krevje inn, når han før er tilsagd, då skal skipsstyra ren krevje inn, og han skal ha halvparten, og syslemannen halv parten. No dersom skipet ikkje går opp eller ut, og fjerdeparten eller halvparten eller meir av skipreida forsømer plikta si, då skal dei svare bøter slik det er fastsett, og skipet er deira ansvar der som det får skade. No kjem mennene 5 netter før eller 5 netter etter, då skal ingen gje dei mat. Men dersom det blir større tids skilnad, då skal dei gje dei andre mat, som etter lova har plikt til det, etter det som berekninga syner. Dei skal ta vare på seglet, som er mest forstandige og bur nærmast den kyrkja som er nærmast skipet. Og alle håsetane skal følgje seglet til kyrkja, og alt utstyret, og ta vare på det slik at det er mest sannsynleg at det ikkje blir øydelagt. No dersom nokon tek det seglet51 bort utan løyve frå kongen eller bøndene, då har han fullt ut ansvaret heilt til det kjem tilbake, og er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen og bøndene. No dersom kyrkja brenn, med seglet inni, då har bøndene sjølve ansvaret for seglet sitt, dersom ikkje nokon brenner kyrkja med vilje. No skal dei ha oppsetjing av skipet der dei har hatt det frå gammal tid. Dersom elv eller sjø øydelegg oppsetjingsplassen, då er kongsjorda skyldig til å avgje ny grunn, dersom ho finst innan fylkesfjerdin gen. Dersom det ikkje finst kongsjord, då skal dei kjøpe tuft der dei vil, av bondekassa slik som skjønsame menn verdset det. 15. Om tilseiing om hesteskyss når kongen fer omkring i landet

D et er òg fastsett, at bøndene skal gje kongen hesteskyss,

så mykje som trengst. Og kongen sin ombodsmann skal sende ut bodstikke om hesteskyss så vidt som han meiner er naudsynt for at kongen ikkje skal mangle skyss.

III

L ANDVARNARBǪLKR

Landvernsbolk

En bǿndr allir er reiðskjótaboð kømr til húss, þá skulu reiðskjóta gera, eyk hvern er sǫðull eða seli hefir á komit. Ef konung skortir reiðskjóta, þá gjaldi bóndi hverr, er boð kom til húss ok eigi gerði reiðskjóta, mǫrk silfrs konungi fyrir eyk hvern, er eigi kom til reiðskjótaskiptis forfallalaust.

16. Um ránsmenn ok at menn fylgi at taka þá

ú eru ránsmenn úbótamenn, hvar sem þeir verða teknir, ok hverr sá er þeim veitir lið til, sem segir í úbótamálum í mannhelgi. Nú herja þeir, ok á sá eigi liðskost til eptirfarar, er fyrir hernaði verðr, þá skal hann skera ǫr upp, ef hann vill, ok skal hverr þangat fara sem ǫr stefnir eptir her. Nú fara þeir eptir þeim, þá skulu þeir allir fara, er fyrir sitja. En ef þeir vilja eigi, þá er fé þeirra upptǿkt, nema nauðsyn banni. Nú koma þeir þar sem hinn er fyrir, er ǫr skar upp. Hefir hann rétt upp skorit, þá er vel. Hefir hann rangt upp skorit, ok er þar eigi herr til húss kominn, þá er þeim fé hans uppnæmt, ok skipti sín á millum. Nú ef hann hefir rétt skorit, þá skulu þeir fylgja honum svá langt sem hann vill. En ef þeir hitta á her, ok þurfu þeir at rjóða odd eða eggjar til fjár þess, þá hafi sá fé, er fyrr átti, alt þat er hann kennir. En þeir skipti sín í millum því sem hermenn áttu, nema kennendr komi til með lǫgligum vitnum.

17. Hér segir ef maðr kaupir við víkinga

ú fara þeir er herjat hafa fyrir land fram, ok kaupir maðr af þeim einhvern grip, þá skal sá fé hafa, er fyrr átti, ok komi til með ii manna vitni. En sá er við víkinga keypti, gjaldi mǫrk silfrs konungi ef hann vissi þat. Ef hann fær eigi vitni á hendr þeim er rangfengit 52 fé hefir keypt, þá stefni honum til þings, ok eigu þingmenn honum fé at dǿma, elligar lýrittareið fyrir.

18. Ef konungr kennir manni landráð ok langskipsgerð

ú ef konungr kennir manni landráð, þá skal hann synja með tylftareiði. En ef sá eiðr fellr, þá fellr hann til útlegðar. Nú gerir maðr langskip í heraði, ok lýsir eigi fǫr sinni, þá skal barrún eða umboðsmaðr konungs fara til ok spyrja hann, hvert er hann vill fara. Ef hann vill eigi til segja, þá skulu þeir æsta hann viii ørtoga ok xiii marka taks. Ef hann vill eigi tak fǿra, þá skulu þeir hǫggva ór hvárumtveggja veg kjalar v alna langt borð. Ef þeir gera eigi svá, þá skulu bǿndr svá gera, ok taka í frá segl, ef til er, ok lemja svá fǫr þeirra. En ef þeir gera eigi svá, gjaldi konungi mǫrk silfrs fyrir þoptu hverja, en fyrir stýrihǫmlu hverja iii merkr. Þat heita þoptugjǫld.

ránfengit i 3 hss.

Og alle dei bøndene som får bodstikka heim om hesteskyss, dei skal syte for skyss med ein hest som det har vore sal eller sele på. Dersom kongen manglar skyss, då skal kvar bonde som fekk bodstikka til huset og ikkje sytte for skyss, bøte 1 mark sølv til kongen for kvar hest som utan lovleg forfall ikkje kom til skysskiftet. 16. Om ransmenn og at menn skal følgje for å ta dei

N o er ransmenn ubotsmenn, kvar dei enn blir tekne,

likeins kvar den som gjev dei hjelp, slik det er sagt i ubotssakene i mannhelga. No herjar dei, og den som blir utsett for herjinga, har ikkje folkehjelp til å setje etter dei, då skal han sende ut bodstikke, dersom han vil, og då skal kvar fare dit etter hæren, som bodstikka stemner han. No fer dei etter dei, då skal alle dei fare, som er for handa. Men dersom dei ikkje vil, då har dei forbrote godset sitt, om ikkje naudsyn hindrar det. No kjem dei dit som han er, som har sendt ut bodstikka. Dersom han har sendt henne rett ut, er det vel. Dersom han har sendt henne rangt ut, og det ikkje er kome nokon hær til garden hans, då har han forbrote godset sitt til dei, og dei kan dele det seg imellom. No dersom han har sendt ut rett, då skal dei følgje han så langt som han vil. Dersom dei møter hæren, og dei treng å raudfarge odd eller egg for å få tak i godset, då skal den ha det godset, som åtte det før, alt det som han kjenner att. Men dei skal dele seg imellom det som hærmennene åtte, om ikkje nokon med lovlege vitne kjenner det att som sitt.

som er rana i 3 hss.

17. Her blir det sagt om det at nokon handlar med vikingar

N o fer dei som har herja, langsmed landet, og nokon

kjøper eitkvart av dei, då skal han ha godset, som før åtte det, og som fører fram vitnemål frå 2 menn. Og den som handla med vikingar, skal bøte 1 mark sølv til kongen dersom han visste det. Dersom han ikkje kan føre vitne mot den som har kjøpt gods [på urett vis,52 då skal han stemne han til tinget, og tingmennene skal døme godset til han, eller lyrittareid i staden. 18. Dersom kongen skuldar nokon for landssvik og bygging av langskip

N o dersom kongen skuldar ein mann for landssvik, då

skal han nekte med tolvmannseid. Men dersom den eiden ikkje blir gjord, blir mannen utlæg. No byggjer nokon langskip i heradet, og kunngjer ikkje ferda si, då skal baron eller kongen sin ombodsmann reise til han og spørje kvar han vil fare. Dersom han ikkje vil seie det, då skal dei krevje han for 8 ertogar og 13 merker i garanti. Dersom han ikkje vil gje garanti, då skal dei hogge ut eit 5 alner langt bord på begge sider av kjølen. Dersom dei ikkje gjer det, då skal bøndene gjere det, og ta bort seglet, om det er der, og slik hindre ferda deira. Og dersom dei ikkje gjer det, då skal dei bøte til kongen 1 mark sølv for kvar tofte, og 3 merker for skipsstyraren sin plass. Dette heiter toftebot.

III

L ANDVARNARBǪLKR

Landvernsbolk

IV M a n n helgi Mannhelg

M a n n helgi

1. Hér hefr mannhelgi vár, ok segir í fyrsta kapitulo ef maðr drepr mann, eða kona karlmann at er fyrst í mannhelgi várri, at várr landi hverr í Noregs konungs ríki skal vera friðheilagr við annan innan lands ok útan. En ef maðr vegr mann, þá hefir hann fyrirgǫrt ǫllu því er hann átti, nema óðalsjǫrðum sínum einum, hvárt sem karl drepr konu, eða kona karlmann, nema vegi skemdarvíg eða geri níðingsverk.

2. Hér segir um fé veganda

n þó at alt þat er vegandi átti í landi ok lausum eyri, felli áðr undir konung, útan óðalsjarðir, þá gerði hinn virðuligi herra Hákon 53 konungr þá miskunn ok skipan á með hinna beztu manna bǿnastað í landinu, at hvárt sem eptir eru, eignir eða lausafé, þá skal konungr eigi taka meira þegngildi en viii ørtogar ok xiii merkr af fé eða eignum, nema hann hafi vegit skemdarvíg eða gǫrt níðingsverk. Ef eign er í þegngildi greidd, þá skulu arfar veganda eiga lausn á, ef þeir vilja leyst hafa innan x vetra, ef þeirra óðal er. Aldri skal erfingi selja þær eignir er hann tekr eptir útlægan mann, meðan sá útlægi lifir, en gjaldi allar réttar skuldir af eignum, ef eigi er lausafé til. Nú kann sá einnhverr atburðr til at gerast, at konungr gefr mannsbana landsvist með bǿnastað hǫfðingja eða annarra góðra manna, eða kømst á fund konungs, ok fær grið af honum, þá skal hann svá sik í frið kaupa við konung, sem konungs er miskunn til, ok bǿti þat sem eptir stóð, með slíkum salastefnum sem góðir menn sjá at hann orkar, nema bǿtr sé áðr goldnar. Síðan fari mál þeirra til sættar, er eptir lifa, eptir konungs dómi. En þeir sem fé hans varðveittu meðan hann var í útlegð, gjaldi slíkt aptr sem þeir tóku, í eignum eða lausafé, útan landskyldir. 53

Magnús i 1 hs.

ⅳ

Mannhelg

1. Her byrjar mannhelga vår, og i fyrste kapittelet blir det sagt om det at ein mann drep ein mann, eller ei kvinne drep ein kar

D et er fyrst i mannhelga vår, at kvar av landsmennene

våre i riket til Noregs konge skal vere fredheilag for andre, både innanlands og utanlands. Dersom eit menneske drep eit anna, då har det forbrote alt som det åtte, med unntak einast av odelsjordene sine, anten kar drep kvinne eller kvinne drep kar, dersom det ikkje gjeld skjenselsdrap eller nidingsverk. 2. Her blir det sagt om godset til ein drapsmann

M en endå om alt det som drapsmannen åtte i land og

lausøyre, før tilfall kongen, bortsett frå odelsjorder, så gjorde den vørdelege herre kong Håkon53 den letten og skipanen med råd og oppmoding frå dei beste menn i landet, at av det som er att, jordeigedomar eller lausøyre, skal ikkje kongen ta meir tegngilde enn 8 ertogar og 13 merker i pengar eller jordeigedomar, om han ikkje har gjort skjenselsdrap eller nidingsverk. Dersom tegngildet blir betalt med jordeigedomar, då skal arvingane til drapsmannen ha rett til å løyse dei inn, dersom dei gjer det innan 10 år, og det er deira odel. Aldri skal arvingen selje dei jordeigedomane som han får tak i etter ein utlæg mann, medan den utlæge lever, og han skal betale all lovleg gjeld med jordeigedom, dersom det ikkje finst lausøyre. No kan det skje, at kongen gjev ein drapsmann landsvist etter oppmoding frå hovdingar eller andre gode menn, eller han møter kongen, og får grid av han, då skal han avtale rettstrygg leik med kongen, etter det som er kongens miskunn, og bøte det som stod att, med slike betalingsterminar som gode menn ser at han maktar, dersom ikkje alle bøtene er betalte før. Sidan skal saka deira, som lever etter, gå til forlik etter kongens dom. Men dei som tok vare på godset hans medan han var i utlegd, skal betale tilbake det dei tok imot, i jordeigedomar eller lausøyre, bortsett frå landskyld.

Magnus i 1 hs.

MANNHELGI

Mannhelg

3. Hér segir at engi maðr má jǫrðu sinni fyrirgera

ngi maðr má jǫrðu sinni fyrirgera, útan hann geri níðingsverk eða vegi skemdarvíg. Þat er hit mesta, ef maðr ræðr lǫnd eða þegna undan konungi sínum. Ef konungr kenni manni landráð, þá skal hann nefna mann ór hirð sinni, jafnborinn þeim er því máli á at svara. En ef árborinn 54 maðr á því máli at svara, þá skal nefna bónda son ór hirð, ef hann er til, ok hafi rit ok innsigli konungs, ok sǿki þat mál at lǫgum. En sá er árborinn 55 maðr, er kominn er til alls réttar. Þat er níðingsverk, ef maðr vegr trygðarmann sinn. Þat er níðingsvíg, at vega mann í griðum. Hvervetna þar sem maðr á á sér áverka at heimta, eða á þeim úmaga eða eigi fulltíða manni, er maðr á umboð á at lǫgum, eða stendr til arfs, ok allra þeirra er hann á rétt á, eða hefir lǫgligt umboð tekit til þess, þá skal sá trygðir veita ok grið selja með váttum. Eru allir frændr hans undir þeim griðum ok trygðum, svá sem hverr veiti sjalfr. Þat er níðingsvíg ef maðr drepr lǫgmann,56 þann er til þess er skipaðr at segja mǫnnum lǫg, því at sá høggr niðr réttendi fyrir ǫllum mǫnnum, því at hann er ǫllum jafnskyldugr lǫg at segja, svá ríkum sem fátǿkum, þar sem hann er yfir skipaðr. Þat er níðingsvíg at brenna mann inni. Þat er níðingsvíg at myrða mann. Þat er níðingsvíg at hefnast þjófa. Þat er níðingsvíg at hefnast á ǫðrum en þeim sem gerir eða ræðr. Þat er níðingsverk 57 at hǫggva hǫnd eða fót af manni, eða stinga út augu manns, eða skera tungu ór hǫfði manns,58 eða meiða mann at vilja sínum. Svá eru þeir ok úbótamenn, er halda mǫnnum fyrir þessu, sem hinir er gera, nema konungr láti refsa til landhreinsanar. Ef þat veitir í vápnaskiptum, þá fari eptir því sem konungr skipar með góðra manna ráði.59 Þar er úbótavíg at drepa fǫður sinn eða móður, son eða dóttur, bróður eða systur, nema óðs manns víg sé. Svá ok ef maðr drepr konu sína, eða kona bónda sinn, svá at þat er drap, hefir hórat eða hugðist at hóra, þat er úbótamál. Þat er úbótamál at týna sér sjalfr. Þat er úbótamál at vega mann innan stokks, eða í garði úti, eða innan garðs þess er hver fir um akr eða eng at heimili sjalfs hans, nema hann veri hendr sínar. Svá ok þeir menn er at slíkum úknyttum verða kendir, at þeir hlaupa brott með eignum konum manna, þá eru þeir úbótamenn bæði fyrir konungi ok karli, dræpir ok deyðir hvar sem þeir verða staddir.

4. Um úbótamál 60

E 54 55 56 57

n þeir er láta líf sitt fyrir þýfsku eða útilegu, hvárt sem þeir ræna heldr á skipum eða á landi, ok svá fyrir morð ok fordæðuskap, ok spáfarir allar ok útisetur, at vekja troll ok fremja með því heiðni.

arfborinn i 20 hss. arfborinn i 11 hss. fyrir rétta lǫgsǫgn tilf. i 11 hss. níðingsvíg i 23 hss.

58 59 60

eða geldir mann tilf. i 10 hss. Nytt kapittel, med overskrift, i 2 hss. Ikkje nytt kapittel i 10 hss.

3. Her blir det sagt at ingen kan forbryte jorda si

arvboren i 20 hss.

arvboren i 11 hss.

for rett domsavgjerd tilf. i 11 hss. 56

nidingsdrap i 23 hss.

eller gjelde ein mann tilf. i 10 hss. 58

59 Nytt kapittel, med overskrift, i 2 hss. 60

Ikkje nytt kapittel i 10 hss.

ngen kan forbryte jorda si, om han ikkje gjer nidingsverk eller skjenselsdrap. Det er det mest alvorlege, om nokon svik land eller tegnar frå kongen sin. Dersom kongen skuldar nokon for landssvik, då skal han oppnemne ein mann frå hirda si, av like god slekt som han, som skal forsvare den saka. Men dersom ein årboren54 mann skal forsvare saka, då skal det oppnemnast ein bondeson frå hirda, dersom ein slik finst, og han skal ha kongens skriv og segl, og føre denne saka etter lova. Og den er årboren55 mann, som har fått fulle rettar. Det er nidingsverk, dersom ein mann drep nokon han har lova tryggleik. Det er nidingsverk å drepe nokon i grid. Overalt når ein mann skal krevje inn bøter for valdsverk mot seg sjølv eller den umagen eller den umyndige som han etter lova har ansvar for, eller som han har arverett etter, og alle dei som han har rett til bøter for, eller som han har lovleg fullmakt for, då skal han gje rettstryggleik og grid for vitne. Alle frendane hans er under dette gridet og denne rettstryggleiken, som om kvar hadde gjeve det sjølv. Det er nidingsdrap dersom nokon drep ein lagmann,56 som er sett til å seie fram lova for folk, for då høgg han ned rettferda for alle menneske, for han er like skyldig til å seie fram lova for alle, både rike og fattige, der som han er sett til å ha makt. Det er nidingsdrap å brenne nokon inne. Det er nidingsdrap å myrde nokon. Det er nidingsdrap å hemne tjuvar. Det er nidingsdrap å hemne seg på andre enn dei som utfører eller planlegg. Det er nidingsverk57 å hogge hand eller fot av nokon, eller stikke ut auga, eller skjere tunga or hovudet,58 eller lemleste nokon med vilje. Dei som held nokon fast til dette, er like mykje ubotsmenn som dei som utfører handlinga, om ikkje kongen lèt dei refsast for å fri landet for illgjerningsmenn. Dersom det skjer i våpenstrid, då skal det behandlast etter det som kongen fastset med råd frå gode menn.59 Det er ubotsdrap å drepe far sin eller mor si, son eller dotter, bror eller syster, om det ikkje er galen manns drap. Likeins om ein mann drep kona si, eller ei kvinne drep ektemannen sin, når den som drap, har hora eller har tenkt å hore, det er ubotsverk. Det er ubotsverk å ta livet seg sjølv. Det er ubotsverk å drepe nokon innomhus, eller ute på tunet, eller innanfor det gjerdet som går rundt åker eller eng på bustaden hans, om det ikkje skjer i naudverje. Slik òg med dei som blir skulda for slike ugjerningar som å røme bort med folks ektekoner, då er dei ubotsmenn både for konge og kar, og kan drepast og døydast der dei er. 4. Om ubotsverk60

O g dei som misser livet for tjuveri eller røvartokt, anten

dei ranar på skip eller på land, og likeins for mord og trolldom, og for alle spåferder og uteseter, for å vekkje opp troll og med det fremje heidendomen.

MANNHELGI

Mannhelg

Svá ok þeir menn er gerast flugumenn, at drepa þá menn er þeir eigu engar sakir við, ok taka fé til, útan konungs umboðsmaðr láti refsa til landhreinsanar ok friðar. Svá ok þeir menn er konur taka með ráni eða herfangi, móti guðs lǫgum ok manna, hvárt sem eru frændkonur manna eða annarra manna dǿtr eða konur, útan vilja þeirra sjalfra, hversu sem síðan verðr vili þeirra, er samvist þeirra verðr. Ok svá þeir er hefnast þeirra úbótamanna, eða heimta gjǫld fyrir þá, svá at vitni veit þat. Nú hafa þessir menn allir fyrirgǫrt fé ok friði, landi ok lausum eyri, ok eru þeir allir friðhelgir, er fé sitt verja eða frændkonur fyrir þeim, en hinir úgildir, konungi ok karli, hvárt sem þeir fá sár eða bana. Þat er ok úbótamál at falsa steðja, bréf eða innsigli konungs várs. Þat er ok úbótamál at drepa þann mann er konungs bréf ok innsigli hefir fyrir sér til landsvistar eða rannsaks, ef hinn vissi þat er hann tók af. Þat er ok níðingsvíg at drepa mann í herbergi hjá konungi, eða í návistu hans, eða í konungsgarði, eða á konungs skipi, [þó at konungr sé eigi í garði eða á skipi.61 Ef innan bǿjar verðr, ok er konungr í bǿ eða í hǫfnum hjá honum, fari eptir því sem konungs er þá miskunn til eptir atvikum. Svá er ok úbótamál, ef maðr tekr konu nauðga, ef þar eru ii lǫglig vitni til, at þat er satt. Nú eru engi lǫglig vitni til, en hon segist nauðig tekin, ok segir hon þat samdǿgris, þá dǿmi xii hinir skynsǫmustu menn eptir því sem þeim þykkja líkendi til bera, ok hvárt þeirra líkara þykkir til sannenda. En þó at kona geti vart sik fyrir kvensku sinnar sakir, svá at hann komi eigi vilja sínum fram, þá hǿfir með engu móti at hann hafi eigi refsing fyrir eptir dómi, ef sannprófat er at hann hafði fullan vilja til þess, ok haldi þó lífinu.

5. Ef maðr leggst með konu manns

f maðr stendr mann með lǫgligum vitnum á konu sinni, gjaldi hann full mannsgjǫld bóndanum, slík sem sá er maðr til er konu lá, ef hann væri saklauss drepinn, en hǫlf mannsgjǫld ef hann stendr hann á móður sinni, dóttur eða systur, ef þær eigu sér eigi bónda. Skulu þessi gjǫld dǿma xii menn lǫgliga til nefndir af réttaranum.

6. Ef maðr gerir níðingsverk

vervetna þar sem maðr vegr skemdarvíg, eða gerir níðingsverk, þá fari hann útlægr ok úheilagr, fyrirgǫrt fé ok friði, landi ok lausum eyri, ok jafnvel óðalsjǫrðum sínum, ok komi aldri í land aptr, útan hann beri hersǫgu sanna, þá er landsmenn vitu eigi áðr, þá nái hann landsvist með slíku friðkaupi ok miskunn sem konungr gerir á. En engi maðr má meiru fé fyrirgera í einu sinni, en þá er hann eigandi at orðinn. Ef manni tǿmist arfr meðan hann er í útlegð, ok hafa frændr hans þann arf tekit, þá skulu þeir honum þat fé aptr greiða, með sama hætti ok skilorði sem þeir tóku, ok hann átti þá er hann var útlægr.

Mgl. i 16 hss.

Og likeins dei menn som lèt seg lokke til å drepe dei menn som dei ikkje har noko uteståande med, og tek pengar for det, dersom ikkje kongens ombodsmann lèt dei gjere refsing for å fri landet for illgjerningsmenn. Og likeins dei menn som tek kvinner med ran eller som krigsbytte, mot kyrkjeretten og verdsleg rett, anten det er folks frendkoner eller andre menns døtrer eller koner, imot deira eigen vilje, same korleis viljen deira blir seinare, når dei lever saman. Og likeins dei som hem ner desse ubotsmennene, eller tek mannebøter etter dei, om vitne veit det. No har alle desse mennene forbrote gods og rettstryggleik, land og lausøyre, og dei er alle fredheilage, dei som forsvarer godset sitt eller frendkoner for dei, men hine skal det ikkje bøtast for, korkje til konge eller kar, anten dei no får sår eller bane. Det er òg ubotsverk å forfalske vår konges mynt, brev eller segl. Det er òg ubotsverk å drepe ein mann som har med seg kongens brev og segl, til landsvist eller rettsleg grans king, dersom han visste det då han drap mannen. Det er òg nidingsdrap å drepe ein mann i herberget hjå kongen, eller i nærleiken hans, eller i kongens gard, eller på kongens skip, [endå om kongen ikkje er i garden eller på skipet.61 Dersom det skjer inne i byen, og kongen er i byen eller i hamna ved den, då skal ein etter omstenda gå fram slik som kongens miskunn tilseier. Det er òg ubotsverk, dersom ein mann valdtek ei kvinne, dersom det er 2 lovlege vitne på at det er sant. No finst det ikkje lovlege vitne, og ho seier at ho er valdteken, og seier frå om det same dagen, då skal 12 av dei mest skjønsame menn døme om det etter det som dei finn mest rimeleg, og etter vurdering av kven som talar mest sant. Men endå om kvinna får forsvart seg med omsyn til si kvinnedyd, slik at han ikkje får viljen sin, då høver det slett ikkje at han etter dom ikkje får straff for dette, dersom det fullt ut blir prova at han hadde ein sterk vilje til dette, men han skal behalde livet.

Mgl. i 16 hss.

5. Dersom ein mann ligg med ein annans kone

D ersom nokon med lovlege vitne finn ein mann hjå kona

si, då skal han betale full mannebot til ektemannen, etter det som den mannen, som låg med kona, ville ha krav på, dersom han uskuldig blei drepen, men halv mannebot dersom han finn han hjå mor si, dotter eller syster, dersom ikkje dei har ektemenn. Desse bøtene skal dømast av 12 menn, lovleg oppnemnde av rettsstyraren. 6. Dersom ein mann gjernidingsverk

O veralt der nokon gjer skjenselsdrap eller nidingsverk,

då skal han fare i utlegd og vere rettslaus, og han har forbrote gods og rettstryggleik, land og lausøyre, og jamvel odelsjordene sine, og kan aldri kome tilbake til landet, om han ikkje ber sant hærbod, som ikkje landsmennene hans visste om før, då skal han få landsvist med slikt fredkjøp og slik miskunn som kongen fastset. Men ingen mann kan forbryte meir gods på éin gong enn det som han då åtte. Dersom det ligg føre arv til ein mann medan han er i utlegd, og frendane hans har teke denne arven, då skal dei gje han tilbake det godset, på same måten og same vilkår som dei tok det, og som han åtte det då han var utlæg.

MANNHELGI

Mannhelg

7. Hér segir ef maðr selr frjálsan mann af landi

f maðr selr frjálsan mann af landi, sekr viii ørtogum ok xiii mǫr kum silfrs konungi, ok komi manni í land aptr, ok bǿti honum eptir xii manna dómi lǫgliga til nefndum, slíkan rétt sem hann er maðr til. Ef hann má eigi aptr koma honum, þá gjaldi þann mann aptr fullum bótum slíkum sem hann er maðr til. En ef hann synjar, haldi fyrir séttareiði.

8. Hér segir um útlægan mann, ef maðr hýsir hann62

f maðr hýsir eða heimir útlægan mann, etr eða drekkr með honum, bóndi eða annarr maðr, sekr mǫrk silfrs við konung fyrir eina nátt, en ii fyrir ii nætr. Ef hann er iii nætr með honum, ok er hann innan þess fylkis útlægr gǫrr, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, nema þeim sé úvísavargr er hýsir. En sýslumaðr skal lýsa útlegð hans á þingi innan samdǿgrs, er hann veit at hann hefir útlegðarverk gǫrt.

9. Hér segir ef maðr verðr hǫggvinn á þingi, ok hvat við liggr

f maðr verðr hǫggvinn á þingi, þá skulu allir eptir hlaupa, til fjalls eða skógs, til skips eða fjǫru. En sá er eigi rennr eptir, sekr halfri mǫrk silfrs konungi, ok svá sá er eptir rennr, ok vill eigi taka hann, ok má hann, ok eru þar vitni til. Ef eigi eru vitni til, syni með eineiði. Fjórmenningar at frændsemi eða at mægðum 63 skulu eigi eptir renna at lǫgum, nema þeir vili. En hverr er bjǫrg veitir, þá er hann útlægr, nema honum sé úvísavargr, ok sveri eineiði fyrir. Ef maðr særir mann á þingi,64 ok renna menn eptir þeim manni, er víg vakti, til fjalls eða fjǫru, ok verðr hann farinn, ok vill hann at lǫgum verjast, þá leggi niðr vápn sín, þá er hann friðheilagr meðan hinn sári lifir. Binda skal þann mann, ok fǿra sýslumanni 65 eða hans umboðsmanni at varðveita. Ef sýslumaðr 66 þarf liðs við at gæta hans, þá nefni bǿndr svá marga sem hann þarf. Ef hann hleypr í frá sýslumanni,67 ok deyr hinn sári, þá er sýslumaðr 68 sjalfr í veði til konungs órskurðar, ok skipi hann eptir málavǫxtum með hinna beztu manna ráði. Nú ef sýslumaðr 69 eða hans umboðsmaðr synja viðtǫku, þá skulu þeir setja hann bundinn á flet hans með vitnum. Þá varðar honum ok hit sama, nema ofríki taki af honum. En hvervetna þar sem sýslumaðr tekr útlegðarfé, þá skal hann fá mann til at refsa honum eptir þingmanna dómi. Nú skulu bǿndr fylgja til refsingar, sekr hverr halfri mǫrk silfrs við konung, er eigi fylgir.

62 63 64 65

Ikkje nytt kapittel i 3 hss. eða nánari tilf. i 4 hss. eða á móti tilf. i 17 hss. gjaldkera i 9 hss.

66 67 68 69

gjaldkeri i 10 hss. gjaldkera i 11 hss. gjaldkeri i 8 hss. gjaldkeri i 1 hs.

7. Her blir det sagt om det at nokon sel ein fri mann bort frå landet

D ersom nokon sel ein fri mann bort frå landet, då er han

skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og skal føre mannen tilbake til landet, og bøte til han etter dom frå 12 menn som er lovleg oppnemnde, slik rettsbot som han er mann til. Men dersom han ikkje greier å føre han tilbake, då skal han betale fulle bøter for den mannen, slike som han er mann til. Og dersom han nektar, skal han forsvare seg med seksmannseid. 8. Her blir det sagt om utlæg mann, dersom nokon husar han62

D ersom nokon husar eller har heime hjå seg ein utlæg

mann, et eller drikk i lag med han, anten det er bonde eller ein annan mann, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen for 1 natt, og 2 for 2 netter. Men dersom han er 3 netter hjå han, og han er dømd utlæg innan det fylket, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, med mindre den som husar, var ukjend med at han var fredlaus. Og syslemannen skal kunngjere utlegda hans på tinget same dagen, når han veit at han har gjort utlegdsverk.

Ikkje nytt kapittel i 3 hss.

eller nærmare tilf. i 4 hss.

eller på møte tilf. i 17 hss.

gjaldkjeren i 9 hss.

gjaldkjeren i 10 hss.

gjaldkjeren i 11 hss.

gjaldkjeren i 8 hss.

gjaldkjeren i 1 hs.

MANNHELGI

Mannhelg

9. Her blir det sagt om det at ein mann blir hoggen ned på tinget, og kva straffa er for det

D ersom ein mann blir hoggen ned på tinget, då skal alle

setje etter gjerningsmannen, til fjells eller skogs, til skip eller fjøre. Men den som ikkje renner etter, er skyldig til å bøte ½ mark til kongen. Det same gjeld for den som renner etter, og ikkje vil ta gjerningsmannen, endå om han kan, og det er vitne til det. Dersom det ikkje finst vitne, då skal han nekte med einseid. Firmenningar i frendskap eller mågskap63 treng etter lova ikkje renne etter, om dei ikkje vil. Og kvar den som hjelper han, er utlæg, om han ikkje var ukjend med at han var fredlaus, og sver einseid på det. Dersom ein mann sårar nokon på tinget,64 og folk set etter den mannen som var årsak til striden, til fjells eller fjøre, og får tak i han, og han vil forsvare seg etter lova, då skal han leggje ned våpena sine, og då er han fred heilag medan den såra lever. Dei skal binde denne mannen, og føre han til syslemannen65 eller hans ombodsmann til varetekt. Dersom syslemannen66 treng folk til å vakte han, då skal han peike ut så mange bønder som han treng. Dersom han rømer frå syslemannen,67 og den såra døyr, då står syslemannen68 sjølv til ansvar for kongen sin orskurd, og han skal etter saksfor holda avgjere saka med råd frå dei beste menn. No dersom syslemannen69 eller hans ombodsmann nektar å ta imot man nen, då skal dei med vitne til stades setje han bunden på golvet hans. Då har han det same ansvaret, om ikkje overmakta tek fangen frå han. Alltid når syslemannen tek utlegdsgods, skal han få nokon til å straffe han etter tingmennene sin dom. No skal bøndene følgje til denne straffa, og kvar den som ikkje følgjer, er skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen.

10. Hér segir um óðs manns verk, ok hverr geyma á at lǫgum

ú verðr maðr svá óðr at hann brýzt ór bǫndum, ok verðr manns bani, þá skal bǿta af fé hans fullum bótum, ef til er. Er eigi fé til, ok verðr hann heill, þá fari ørlendis, þar til er hann hefir bǿtt fullum bótum fyrir sik. En ef menn sjá fulla ǿði á honum, þá bindi sá sem vill at úsekju, ok hafi til þings, ok bjóði frændum,70 ok leysi þar, ok segi af sína ábyrgð, ok taki af fé hans kost sinn úaukinn, ef til er. En ǫllum óðum mǫnnum eigu menn vǫrð at veita at úsekju. En óðr maðr er úmagi arfa síns, ok þó eigi fyrr en arfi veit at hann er óðr, ok hann má hǫptum á hann koma, ef hann vill. Ef sakaráberi kennir þat arfa hins óða, at hann vill eigi varðveita hann, haldi fyrir eineiði. Ef óðr maðr særir mann, þá á arfi upp at lúka sárbǿtr ok læknisfé af fé hins óða, en konungr á ekki á því. Nú er þat því at eins óðs manns verk, at hann brjótist ór bǫndum, eða skynsamir menn meta eða vitu sanna ǿði á honum.71

11. Hér segir um hverr banamaðr skal vera hins dauða

á skal bani vera, er návistarmenn bera vitni um ok þeir segja á hendr, ok eigi eiðum undan fǿrast, nema því at eins at hann hafi svá fjarri staddr verit á því dǿgri er víg var vegit, at hann mátti eigi tvívegis samdǿgris til vígs fara ok í frá, ok væri staddr í heraði at kirkju eða á þingi eða samkundum eða á skipi. Þá beri þeir xii þegnar hann undan, er þá váru í hjá honum, frjálsir menn ok fulltíða. Var hann ok í engum þessum stað, ok þó svá fjarri sem nú er mælt, þá komi fyrir sik tylftareiði. En ef návistarmenn megu eigi til þings fara fyrir nokkurrar nauðsynjar sakir at bera vitni, þá skulu ii menn bera ok bóka sǫgn þeirra á þingi. Ef maðr er særðr, ok má hann mæla er menn hitta hann, þá skal sá bani vera, er hann segir sjalfr á hendr, ef hann mælir í viti ok má hann kenna hann, ok kømr saga hans bókuð á fyrsta þingi, nema hinn skíri sik með tylftareiði.

12. Hér segir um víglýsing ok ef maðr ræðr manni banaráð

f maðr drepr mann til dauðs, þá á sá at vera bani, er vígi lýsir á hendr sér. Lýst skal vígi vera samdǿgris innan fylkis, ok nefna sik á nafn ok náttstað sinn ok herað þat er hann er ór, ok lýsa fyrir frjálsum mǫnnum ok fulltíða.

at leysa tilf. i 3 hss. Her skyt 5 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Um þær konur er maðr má vega um: Nú eru þær konur vii er maðr má vega um sektarlaust við konung ok frændr, ef vitni eru til. Ein er kona manns, ǫnnur er móðir manns, þriðja er dóttir, fjórða er systir, fimta er stjúpmóðir, sétta er sonarkona,

s jaunda er bróðurkona. Ǫr skal láta upp skera, ok láta þat þeirri ǫr fylgja, at þann mann fann hann hjá einhverri konu, er nú er til nefnd, ok beri vitni um samdǿgris návistarmenn er hjá váru, karlar eða konur, því at hvergi má þess sókn taka, er vegr á hinn dauða, nema lǫglig vitni sé til þeirra, sem hjá váru staddir.

10. Her blir det sagt om galen manns verk, og kven som etter lova skal passe på

N o blir ein mann så galen at han bryt seg ut or banda sine

for å løyse han tilf. i 3 hss.

Her skyt 5 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Om dei kvinnene som ein mann kan hemne med drap: No er det 7 kvinner som ein mann kan hemne med drap utan å bøte til kongen eller frendane, dersom det finst vitne. Ei er kona til man nen, ei anna er mor til mannen, ei tredje er dotter, ei fjerde er syster, ei femte er stemor, ei sjette er sonekone, ei sjuande er brorkone. Bodstikke skal sendast ut, og det skal følgje med bodstikka at han fann ein mann hjå ei av dei kvinnene som no er nemnde, og augnevitne som var til stades, karar eller kvinner, skal same dagen bere vitnemål om dette. For ingen stad skal ein gå til søksmål mot den som drep, om det ikkje finst lovlege vitnemål frå nokon som var til stades.

og blir drapsmann, då skal det gjevast fulle bøter av godset hans, dersom det finst. Dersom det ikkje finst gods, og han blir frisk, då skal han fare ut av landet, heilt til han har gjeve fulle bøter for seg. Men dersom folk ser full galenskap hjå han, då kan den som vil, utan straff binde han, og føre han til tinget, og tilby han til frendane,70 og han skal løyse han der, og seie frå seg ansvaret, og ta kostnaden sin av godset hans utan tillegg, dersom det finst gods. Men alle galne menneske skal folk ta vare på, utan å bli straffa for det. Galen mann er umagen til arvingen sin, men ikkje før enn arvingen veit at han er galen, og han kan leggje han i band om han vil. Men om ein saksøkjar skuldar arvingen til den galne for å ikkje ta vare på han, då skal han forsvare seg med einseid. Og dersom ein galen mann sårar nokon, då skal arvingen syte for sårbøter og lækjarløn, men kongen har ikkje rett til noko av dette. No er berre det å rekne som galen manns verk, om han bryt seg ut av banda, og skjøn same menn meiner eller veit at han verkeleg er galen.71

11. Her blir det sagt om kven som skal vere den dødes drapsmann

D en skal vere drapsmann, som augnevitne ber vitnemål

om og skuldar for drapet, dersom han ikkje kan fri seg frå skuldinga med eidar, unnateke i det tilfellet at han var så langt unna den dagen drapet var gjort, at han ikkje på same dagen kunne fare både til og frå drapet, og han hadde i heradet vore til stades i kyrkja eller på tinget, i gjestebod eller på skip. Då skal 12 tegnar, frie og myndige, som var hjå han då, fri han frå skuldinga. Dersom han ikkje var på nokon av desse stadene, men likevel så langt unna som det no er sagt, då skal han forsvare seg med tolvmannseid. Men dersom augnevitna på grunn av naudsyn ikkje kan fare til tinget for å bere vitnemål, då skal 2 menn bere vitnemålet deira på tinget, og stadfeste det ved å sverje på bok. Dersom nokon er såra, og kan snakke når folk finn han, då skal den vere drapsmann, som han sjølv skuldar for det, dersom han snakkar i medvit, og han kjenner han att, og det han har sagt, blir stadfest ved å sverje på bok på det fyrste tinget, dersom den andre ikkje frir seg frå skuldinga med tolvmannseid. 12. Her blir det sagt om viglysing og om at nokon planlegg å drepe ein annan

D ersom nokon drep ein annan, då skal den vere draps

mann som lyser drapet på seg sjølv. Drapet skal vere lyst same dagen innan fylket, og han skal nemne seg ved namn og nattstad og det heradet han er ifrå, og lyse det for frie og fullmyndige menn.

MANNHELGI

Mannhelg

Þá skal á ǫrvarþingi koma fram náttstaðr hans, ok skal bóndi sverja at hann var þar um náttina, ok nefndi sik svá á nafn. Víglýsing skal ok fram koma á þingi. Ef maðr vill eigi bera víglýsingarvitni eða sverja náttstað, þá fari til erfingi hins vegna, ok gera þeim fimtarstefnu til þings, at bera sem framast veit hann eptir sinni samvizku, ok engu leynir hann af. Ef þeir vilja eigi bera, gjaldi mǫrk silfrs hverr þeirra, hafi konungr halft en sakaráberi halft,72 ok svá skal um ǫll vitni er [í mannhelgi eru.73 Upplykt þessa fjár skal greiðast á fimtarþingi, eða atfǫr at taka hǫlfu meira. Eigi skal vegandi fara svá um iii bǿja, at eigi sé vígi lýst frá þeim er víg var vegit á, nema þar sé fyrir fjórmenningar at frændsemi eða mægðum [eða nánari,74 þess er veginn var, eða aðrir fjándsmenn veganda, þeir er honum liggi við lífsháski. Ef hann lýsir eigi svá, þá er hann morðingi réttr, fyrirgǫrt fé ok friði. En ef bæði kømr fram á fyrsta þingi, víglýsing ok saga hins sára, svá borin sem fyrr var sagt, þá skal saga hins sára standa, en eigi víglýsing, ok berr þó morð af veganda, at hann sé útlægr. Nú kømr eigi saga hins sára fram á fyrsta þingi, en fram koma sjónarvitni ok víglýsingarvitni, þá skal sjónarvitni standa, ef þat er at lǫgum borit af ii manna hendi, frjálsra ok fulltíða, en eigi víglýsing. En erfingi hins vegna skal fara í herað, þar sem hinn kvazt ór vera, ok ef hann hittir þann mann er svá heitir, ok líkastr þykkir til vera, ok ef sá gengr eigi í gegn, þá skal honum til þings stefna, ok á því þingi skulu xii 75 frjálsir menn hann undan bera, en eigi nefndarvitni, ok fǿri þar fram á þinginu. Vill hann eigi undan fǿrast, þá er hann sannr at málinu. Ef sá fǿrist undan, þá sǿki arfi hins dauða svá marga menn sem hann vill, [þá er hjá váru,76 til tylftareiða með fyrra skilorði. Er maðr lostinn eða særðr, svá at hann má eigi mæla, skeri upp ǫrvar þegar er hann má mæla. Þá er þat ǫrvarþing jafnfullt sem samdǿgris væri upp skorit.77 Ef hann deyr, þá skeri arfi ǫrvar upp ok láta þing stefna, sýslumaðr ef eigi er erfingi til.78 Ef maðr ræðr manni bana ráð eða sára, ok alt þat er maðr hlýtr, skǫmm eða vanvirðing af hans ráðum, bǿti eptir lagadómi þeim, er þat mál á með lǫgum at sǿkja, ok svá konungsdóminum, nema hann fǿrist undan at lǫgum. En hinn er gerði, haldi þó upp at ǫllum fullum bótum eptir lagadómi.79 Ef sá maðr verðr veginn, er eigi er kominn í fǫðurætt at lǫgum, þó at hann sé nokkurum manni kendr at syni, þá eigi móðurfrændr bǿtr, ok svá arf eptir hann. En ef hann er barðr eða særðr eða skemdr, þá taki hann rétt eptir móðurfǫður sínum.

ok njóti enskis vitnis síðan, ok beri ekki vitni síðan, ok fari réttlausir síðan tilf. i 16 hss. 73 skírskotat er undir menn í mannhelgi i 12 hss. 74 Mgl. i 3 hss. 75 Mgl. i 14 hss. 72

Mgl. i 15 hss. En ef hann liggr lengr en ii nætr mállauss, þá stefni sýslumaðr þing, ok rannsaki eptir þeim er gerði tilf. i 8 hss. 78 Nytt kapittel, med overskrift, i 4 hss. 79 Nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 76

72 og han skal ikkje sidan nyte godt av vitnemål, og ikkje sidan bere fram vitnemål, og han skal sidan fare rettslaus tilf. i 16 hss.

i mannhelga er skotne inn under menn til oppklaring i 12 hss.

Mgl. i 3 hss.

Mgl. i 14 hss.

Mgl. i 15 hss.

Dersom han ligg mållaus lenger enn ti netter, då skal sysle mannen stemne ting, og leite etter gjerningsmannen tilf. i 8 hss. 77

Nytt kapittel, med overskrift, i 4 hss.

Nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

MANNHELGI

Mannhelg

Då skal nattstaden hans kunngjerast på pilbodstinget, og bon den skal sverje at han var der om natta, og at han sa namnet sitt. Viglysinga skal òg kome fram på tinget. Men om nokon ikkje vil bere vitnemål om viglysing, eller sverje om nattstad, då skal arvingen etter den døde fare til han og stemne han til tinget med 5 dagars varsel, for å føre fram det som han etter sitt samvit veit best, og han skal ikkje løyne noko. Dersom dei ikkje vil bere vitnemål, er kvar av dei skyldig til å bøte 1 mark sølv, kongen skal ha halvparten og saksøkjaren halvparten,72 og slik skal det vere med alle vitnemål som [er i mannhelga.73 Betaling av desse bøtene skal gjerast på femtartinget, elles er det inndriving av den doble summen. Drapsmannen skal ikkje fare forbi 3 gardar frå den garden drapet var gjort, utan at det blir lyst, om ikkje den drepnes firmenningar [eller nærmare74 i frendskap eller mågskap bur der, eller andre fiendar av draps mannen, som står han etter livet. Dersom han ikkje lyser slik, då er han retteleg mordar, og har forbrote gods og rettstryggleik. Men dersom begge delar blir kunngjorde på det fyrste tinget, viglysing og utsegn frå den såra, boren fram slik det før er sagt, då skal utsegna frå den såra gjelde, og ikkje viglysinga, som likevel frikjenner for mord, slik at han berre blir utlæg. No blir ikkje utsegna frå den såra kunngjord på det fyrste tinget, men det kjem fram vitnemål frå augnevitne og vitnemål om viglysing, då skal vitnemåla frå augnevitne gjelde, om dei etter lova er borne fram av 2 menn, frie og myndige, men viglysing tel ikkje. Men arvingen etter den døde skal fare til det heradet som drapsmannen sa han var frå, og dersom han finn den mannen som heiter slik og som synest å vere han, og han ikkje tilstår, då skal arvingen stemne han til tinget, og på det tinget skal 1275 frie menn frikjenne han, menn som ikkje er oppnemnde som vitne, og vitnemåla skal førast fram på tinget. Dersom han ikkje vil fri seg frå skuldinga, då er han skuldig i saka. Men dersom han frir seg frå skuldinga, då kan arvingen etter den døde hente så mange menn som han vil, [som var til stades,76 til tolvmannseid etter den førnemnde ordninga. Dersom ein mann er slegen eller såra slik at han ikkje kan snakke, skal dei sende ut pilbodstikke så snart han kan snakke. Då er det pilbodstinget like gyldig som om det var sendt ut bodstikke same dagen.77 Dersom han døyr, då skal arvingane sende ut pilbodstikke og la stemne ting, og syslemannen skal gjere det om det ikkje finst arvingar.78 Dersom ein mann legg opp råd for å drepe eller såre ein annan, og dersom nokon får skam eller vanære av hans råd, då skal han bøte etter lagadom til den som etter lova skal reise denne saka, og likeins til kongedømet, dersom han ikkje etter lova frir seg frå skuldinga. Men den som gjorde det, skal heilt ut betale fulle bøter etter lagadom.79 Dersom ein mann blir drepen som ikkje etter lova er komen i farsslekt, endå om han er rekna som son av nokon, då skal slektningane på morssida ha bøtene, og likeins arv etter han. Men dersom han er slegen, såra eller vanæra, då skal han ha slike bøter som morfar hans ville ha fått.

100

101

13. Hér segir um réttarbǿtr Magnúss80 konungs

essar réttarbǿtr gaf Magnús konungr, sonr Hákonar konungs, ǫllum Noregs mǫnnum, með ráði ok samþykt 81 hinna beztu manna í landinu, ok bǿnastað alþýðunnar, at um þá menn er mǫnnum verða at skaða, fari svá sem áðr vátta lǫg. En af fé veganda dǿmi vi skilríkir menn lǫgliga til nefndir, slík gjǫld eptir laga skilorði,82 sem þeir sjá réttligast fyrir guði ok málavextir eru á, erfingja hins dauða einum. En allar aðrar frændbǿtr ok saktal falli niðr svá vand liga, at hvárkis frændr taki né gjaldi framar en nú er skilt. Nú vinnst eigi fé veganda bæði til þegngildis ok bóta, þá skal svá skerða fyrir hvárum sem tala rennr til eptir fjármagni. Ef nokkurr gengr á þetta, þá hefir sá fyrirgǫrt fé ok friði, landi ok lausum eyri, ok verði aldri bóta maðr síðan, ok hverr sá er ráð leggr til at þessi skipan sé rofin, eða á hana sé gengit. Þessar réttarbǿtr [ok fleiri 83 lét Magnús konungr ok fylgja, at þó at níðingsverk eða skemdarvíg sé vegit, þá skal þó bǿtr fyrst lúka af fé veganda, en konungr hafi þat er auk er. Ef minna hleypr af en þegngildi, þá skerði svá fyrir hvárum sem tala rennr til. Svá játaði ok Magnús konungr, at hvergi skal konungr taka fyrr fé mannsbana, ok engan útlægan eyri, en lǫgligar skuldir eru loknar allar þær sem fyrr váru gǫrvar, en fé veganda felli í þá sǫk.

14. Hér segir um váðaverk ok þeirra grein

áðaverk eru með skynsemd greinandi, með hverjum atburðum þau kunnu til falla. Því at í ǫllum stǫðum þeim, er menn skulu sér til þarfenda vinna, eða mǫnnum til hagligra hluta lið at veita, þá eru þessi váðaverk meir virðandi en hin, er engi nauðsyn dregr til, nema gáleysi ok mikit skammsýni. Nú þó at ii menn fara í skóg saman, ok skýzt annars øx á annan at úvilja þess er á skapti helt, ok deyr hann af, þá skal hann bǿta fjórðung bóta erfingja hins dauða, ok syni vilja síns með séttareiði, at hann vildi þat verk eigi gǫrt hafa. Ok svá skal hvervetna þessi váðaverk bǿta, ef þeir hafast þat at, er mǫnnum hǿfir til nytsemdar, hvárt er menn fá af mein eða sár eða bana at úvilja þess er gerði.84 En ǫll ǫnnur váðaverk, svá sem at kasta eða skjóta yfir hús eða skip eða hæðir, eða aðra þarfleysu at gera, ef menn fá þar af mein eða sár eða bana, þá skal bǿta hǫlfum gjǫldum, ok syni þó vilja síns með séttareiði, ok er þetta sektarlaust við konung, því at ekki á konungr á váðaverkum. Þat má eigi váðaverk kalla, ef maðr lýstr eða høggr til manns, þó at á annan komi, þó vildi hann einhverjum ilt gera. Ef maðr gengr til fangs eða skinndráttar at vilja sínum, ábyrgist sik sjalfr at ǫllu.

Hákonar i 1 hs. Jóns erkibiskups ok annarra biskupa, lendra manna ok lærðra, stallara ok lǫgmanna ok tilf. i 8 hss. 82 lagadómi i 11 hss., lagaórskurði i 2 hss., 80 81

frå eptir: mgl. i 3 hss. Mgl. i 13 hss. 84 ok er þetta sektarlaust við konung tilf. i 19 hss. 83

13. Her blir det sagt om kong Magnus80 sine rettarbøter

D esse rettarbøtene gav kong Magnus, son av kong

Håkon i 1 hs.

81 Jon erkebiskop og andre biskopar, lendmenn og geistlege, stallarar og lagmenn og tilf. i 8 hss. 82 dom etter lova i 11 hss., orskurd etter lova i 2 hss., frå etter: mgl. i 3 hss. 83

Mgl. i 13 hss.

og for dette skal kongen ikkje ha bøter tilf. i 19 hss. 84

MANNHELGI

Mannhelg

Håkon, til alle menneska i Noreg, med råd og samtykke frå81 dei beste menn i landet, og etter oppmoding frå allmugen, at mot dei som blir til skade for folk, skal ein fare fram slik som lova før har sagt. Og av drapsmannen sitt gods skal 6 forstan dige menn, lovleg oppnemnde, etter lovføresegna82 tildøme den dødes arving åleine slike bøter som dei etter saksforholda reknar rettast for Gud. Men alle andre frendebøter og manne bøter skal heilt ut avskaffast, slik at frendane på kvar side ikkje skal ta eller betale meir enn det som no er fastsett. No rekk ikkje godset til drapsmannen både til tegngilde og bøter, då skal ein avkorte for begge, utrekna etter kor store krav kvar part har. Dersom nokon forsyndar seg mot dette, då har han forbrote gods og rettstryggleik, land og lausøyre, og kan aldri sidan sone brotsverka sine med bøter, og det same gjeld for kvar den som legg råd om å bryte denne skipanen, eller forsynde seg mot han. Desse rettarbøtene [og fleire83 lét kong Magnus òg følgje, at endå om det blei gjort nidingsverk eller skjenselsdrap, då skal ein fyrst betale bøter av drapsmannen sitt gods, og kon gen skal ha det som er til overs. Men dersom det er mindre att enn tegngilde, då skal ein avkorte for begge, etter det som berekninga syner. Likeins gav kong Magnus sitt samtykke til at kongen aldri skal ta drapsmannen sitt gods eller utlæg manns forbrotne eigedom før enn all lovleg gjeld er betalt, som var stifta før enn drapsmannen sitt gods blei forbrote i den saka. 14. Her blir det sagt om vådeverk og forklaringa på dei

V ådeverk bør forklarast med skjønsemd, på kva måte dei

kunne kome til å hende. For i alle dei tilfella der folk skal gjere noko etter eige behov, eller hjelpe andre med nyttige ting, då bør desse vådeverka vurderast mildare enn dei som ikkje skuldast noka naudsyn, men aktløyse og stor uforstand. Dersom no 2 menn dreg til skogs saman, og øksa til den eine treffer den andre, utan at den ville det, som heldt i skaftet, og hin døyr av det, då skal han bøte ein fjerdedel av bøtene til arvingen etter den døde, og nekte forsettet sitt med seksmannseid, at han ikkje ville ha gjort denne gjerninga. Og slik skal ein alltid bøte for desse vådeverka, om dei har sitt opphav i det som er til nytte for folk, anten folk av det får skade eller bane, når den var uvil jande, som gjorde det.84 Og alle andre vådeverk, slik som å kaste eller skyte over hus eller skip eller høgder, eller gjere noko anna unyttig, dersom folk av dette får skade eller sår eller bane, då skal ein betale halve bøter, og elles nekte forsettet sitt med seksmannseid, og for dette skal kongen ikkje ha bøter, for kongen har ikkje rett til noko når det gjeld vådeverk. Det kan ikkje kallast vådeverk dersom nokon slår eller høgg etter nokon, og det rammar ein annan, for han ville gjere nokon vondt. Og dersom ein mann med vilje gjev seg til med ryggtak eller skinn draging, då har han sjølv heile ansvaret.

102

103

En hinn sveri eineiði fyrir, at eigi varð at vilja hans, at hann fengi mein af, ef sá tortryggir, er fyrir varð.

15. Hér segir at rýtningar eru fyrirboðnir at bera

at er ok flestum mǫnnum kunnigt, at rýtningar eru fyrirboðnar at bera. En sá er berr, er sekr iii aurum silfrs við konung. Bregðr maðr knífi at manni, ok kømr eigi fram, bǿti þeim fullrétti eptir lagadómi, er hann brá at, en konungi iii aura. Ef maðr leggr mann með knífi, þá er hann útlægr, bǿti þeim er hann lagði, eptir xii manna dómi skilríkra, ok þeir sjá at hann sé vel sǿmdr af. En konungs umboðs maðr 85 skal taka þann mann, ok fǿra á þing, ok taka kníf þann er hann lagði með, ok keyri í gegnum hǫnd hans þar á þinginu, ok kaupi sér í frið með þeirri refsing ef hinn lifnar, ok ábyrgist sjalfr sár sitt, hversu sem honum tekst til. Ef sá deyr af, er saklauss var lagðr, þá er dræpr ok deyðr sá er lagði. Kømst hann undan, fari útlægr, ok komi aldri í land aptr, nema konungi virðist nokkur nauðsyn til hafa gengit. En fé veganda fari eptir fyrra skilorði, bæði þegn ok bǿtr. Með sama skilorði skal vera ef maðr skýtr at manni, þó at eigi taki, bǿti konungi iii aura silfrs, en þeim fullrétti, er hann skaut at, eptir lagadómi. Ef hann særir mann með skoti,86 þá skal hann slíka refsing fyrir taka, sem hinn er lagði með knífi. Ok svá ef sá deyr, er skotinn var, undir sama refsing skal hann búa er skaut, sem sá er lagði, bæði þegn ok bǿtr at greiða.

16. Hér segir ef maðr bítr mann, ok hvat við liggr

at er úviðkǿmiligt, at menn bítist um sem hestar eða hundar. Ef maðr bítr mann, þá skal sýslumaðr taka láta þann er beit, ok á þing fǿra, ok láta brjóta framtennr ór hǫfði honum. Ok sé síðan saklauss við konung um þetta mál, nema skynsǫmum mǫnnum virðist nokkur nauðsyn til hafa gengit, ok hann megi með bótum fyrir koma, ok bǿti þeim er hann beit, eptir xii manna dómi, sem þeir sjá fyrir guði, at sá sé vel sǿmdr af, er bitinn var.

17. Hér segir um tǫku ok fǿrslu illgerðamanna til réttarans

vá er ok mælt ok staðfastliga tekit um alt landit, at ef maðr drepr mann, eða veitir þær ákomur, eða gerir þau verk er hann á at láta fyrir líf eða limum at lǫgum, þá skulu þeir sem næstir eru eða fyrst megu ná, taka þann mann ok fǿra sýslumanni bundinn eða fjǫtraðan. Ef þeir gera eigi svá, ok megu þeir því við koma, svá at þeir fá eigi skǫmm eða úhluta af honum, þá er hverr sá sekr halfri mǫrk silfrs við konung, nema fjórmenningar at frændsemi eða mægðum 87, þeir eru eigi skyldir at taka hann, nema þeir vili. 85 86

sóknari i 12 hss., sóknarmaðr i 10 hss. spjóti i 4 hss.

eða nánari tilf. i 8 hss.

Dersom nokon får skade av dette, og mistrur hin, då skal han sverje einseid på at det ikkje skjedde med hans vilje. 15. Her blir det sagt at det er forbode å bere dolk

D et er kjent for dei fleste at det er forbode å bere dolkar.

85 saksøkjar i 12 hss., søksmålsmann i 10 hss. 86

spydet i 4 hss.

eller nærmare tilf. i 8 hss.

Og den som ber, er skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til ongen. Dersom nokon dreg kniv mot ein annan, og ikkje ram k mar han, då skal han bøte full rettsbot etter lagadom til den som han drog kniv mot, og 3 øyrar sølv til kongen. Dersom nokon stikk ein annan med kniv, då er han utlæg, og skal bøte til den han stakk etter dom frå 12 forstandige menn, når dei ser at han er vel heidra med det. Og kongen sin ombodsmann85 skal ta denne mannen, og føre han til tinget, og ta den kniven som han stakk med, og køyre gjennom handa hans der på tinget, og med denne straffa skal han kjøpe seg rettstryggleik dersom den andre overlever, og han skal sjølv ha ansvaret for såret sitt, kor leis det no enn går med han. Men dersom han døyr, som uskul dig blei stukken, då kan den som stakk, drepast og døydast. Dersom han kjem seg unna, då skal han fare utlæg, og aldri kome tilbake til landet, om ikkje kongen finn at det kom av ei naudsyn. Men godset til drapsmannen skal ein behandle etter den tidlegare føresegna, både tegngilde og bøter. Det skal vere same ordninga dersom nokon skyt etter ein annan, endå om han ikkje blir treft, då skal han bøte 3 øyrar sølv til kongen, og full rettsbot etter lagadom til den som han skaut på. Dersom han sårar nokon med skotet,86 då skal han ha same straffa for det som den som stakk med kniv. Og likeins dersom han døyr, som var skoten, då skal den som skaut, ha same straffa som den som stakk, og skal betale både tegngilde og bøter. 16. Her blir det sagt om dersom ein mann blir biten, og kva som er straffa for det

D et er utilbørleg, at menn bit kvarandre som hundar eller

hestar. Dersom nokon bit ein annan, då skal sysleman nen la ta den som beit, og føre til tinget, og la bryte framten nene or munnen på han. Og han skal sidan ikkje bøte til kongen i denne saka. Men dersom skjønsame menn finn at det har vore ei naudsyn, kan han kome unna med bøter til den som han beit, etter 12 menns dom, når dei for Gud ser at han er vel heidra med det, han som blei biten. 17. Her blir det sagt om korleis ein skal gripe illgjerningsmenn og føre dei til rettsstyraren

D et er òg sagt og urikkeleg vedteke over heile landet, at

dersom nokon drep ein annan, eller påfører slik lekams skade, eller gjer slike verk som han etter lova skal misse liv eller lemer for, då skal dei som er nærmast eller kjem fyrst til, gripe mannen og føre han bunden eller lenka til syslemannen. Der som dei ikkje gjer det, endå om dei hadde høve til det utan å få lekamsskade eller overlast av han, då er kvar av dei skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen, unnateke firmenningar i frendskap eller mågskap,87 dei er ikkje skyldige til å gripe han, dersom dei ikkje vil.

MANNHELGI

Mannhelg

104

105

Þá er sýslumaðr skyldr at taka þann mann, ok fǿra á þing, en bǿndr eru skyldir at dǿma hann eptir lǫgum á þinginu, en sýslumaðr láti refsa honum at lǫgum. Er þessu því svá skipat, at engi má gera þetta syndalaust, útan sá dómarinn er konungr hefir til skipat, því at lǫgin refsa, en eigi hann, þó at hann geri skyldu sína, er lǫgin bjóða honum. En aðrir gera þat með heipt ok ǫfund, ok því veitir þat allopt, at þeir fá fyrst mannskaðan, ok svara síðan stórum skriptum með frekum fjárgjǫldum. Nú hverr sem ǫðruvís gerir, ok prófast at hann mátti þessu við koma, þá er hann útlægr, til þess er konungr gerir skipan á eptir málavǫxtum, hvat nauðsyn til rak þann er gerði. Nú hefir sá eigi liðskost, er at telr, þá skal hann segja sýslumanni. En ef sýslumaðr krefr liðs með sér, þá er sá sekr mǫrk silfrs við konung, er eigi ferr með honum, nema fjórmenningar at frændsemi eða mægðum 88 við þann er drap eða ákomur veitti. Nú eru þeir allir friðhelgir, er til sǿkja, en hinir útlægir,89 hvárt sem þeir fá af mein eða bana.

18. Hér segir um þá menn sem til refsinga hafa gǫrt

ú af því at lǫgbók váttar svá víða at um þá menn sem til refsingar hafa gǫrt, skal á þing fǿra ok dǿma, ok eptir þeim dómi refsing á leggja, þá berr þeim innvirðuliga at rannsaka, er til dóma eru nefndir, ok með mikilli hófsemi at meta, hvárt misgǫrt er við saklausan mann, eða fyrir litlar sakir, ok þó nokkurar, eða fyrir miklar sakir, ok þó eigi nógar eða svá nógar at full nauðsyn þykkir til hafa rekit þann sem gerði. Svá ok hvárt nokkur lagaboð hafa í meðal farit eða engi, eða þat sem harðast er, at sá hefir bóta beizt, er misþyrmt var, ok engar fengit. Svá ok hvárt nokkut hefir verit kært fyrir réttaranum, er lagaórskurðrinn er skipaðr þeim sem á saklausum mǫnnum vinna. En því er dómrinn til nefndr, at hann skal rannsaka ok meta sakir ok misgerðir, ok tempra svá dóminn eptir málavǫxtum sem þingmenn ok réttarinn sjá réttast fyrir guði eptir sinni samvizku. En eigi sem margr snápr hefir svarat hér til, at þeir dǿma ekki annat en lǫg, því at sannliga skulu þeir því fyrir svara, sem lǫg segja þeim á hendr, er vánda menn láta údǿmda undan ganga, ef vanrefst er af hendi dómarans, svá ok ef ofrefst er þeim sem miskunnar eru verðir, af þarnan þeirra tillǫgu. Finnast ok nóg dǿmi til þess, at þeir hafa hlotit harðar hefndir af guði, er vandǿmt hafa, en hinir harðari, er ofdǿmt hafa. Ok því skal dóminn jafnan til hins betra fǿra, ef þeir vitu bæði jafnvíst, því at allmjótt er mundangshófit, en því mjórra sem er, þá eru þeir því sælli, þeir er svá fá hǿft þeirra iiii systra hófi, er í ǫllum réttum dómum eigu at vera, svá at guði líki ok mǫnnum hǿfi. En þat er Miskunn ok Sannendi, Réttvísi ok Friðsemi. Miskunn á at varast at eigi komi grimd eða heipt í dóma. Sannendi berr at geyma at eigi verði lygi fram borin. Réttvísi á at varast at eigi verði með rangendum hallat réttum dómi. Friðsemi á at varast þar til er réttr dómr fellr á, at eigi verði með bræði ákafr áfellisdómr á lagðr. 88

eða nánari tilf. i 1 hs.

úgildir i 8 hss.

Då er syslemannen skyldig til å ta den mannen og føre han til tinget, og bøndene er skyldige til å døme han etter lova på tin get, og syslemannen skal la han straffe etter lova. Det er fastsett slik at ingen kan gjere dette straffritt, utanom den domaren som kongen har sett inn, for det er lova som straffar, og ikkje han, når han gjer plikta si som lova byd han. Men andre gjer det av fiendskap og misunning, og difor skjer det svært ofte at dei fyrst lid mannskade, og sidan må gjere stor pønitens med strenge pengebøter. No kvar den som gjer det på annan måte, og det blir prova at han kunne ha gjort det slik, då er han utlæg, til dess kongen avgjer saka etter vurdering av kva naudsyn som dreiv han som gjorde det. No har den som klagar, ikkje nok folkehjelp, då skal han seie frå til syslemannen. Og dersom syslemannen krev folkehjelp med seg, då er den som ikkje fer med han, skyl dig til å bøte 1 mark sølv til kongen, unnateke firmenningar i frendskap eller mågskap88 med den som drap eller påførte lekamsskade. No er alle dei fredheilage, som går til åtak, men dei andre [er utlæge,89 anten dei no får skade eller bane av det. 18. Her blir det sagt om dei som har gjort seg skyldige til straff

N o sidan lovboka stadfester det at dei som har gjort seg

eller nærmare tilf. i 1 hs.

skal det ikkje bøtast for i 8 hss.

MANNHELGI

Mannhelg

skyldige til straff, skal førast til tinget og dømast, og etter den domen ileggjast straff, då bør dei som er oppnemnde som domarar, nøye granske og med stort måtehald vurdere om det er gjort urett mot ein skuldlaus mann, eller for små saker, men likevel for nokre, eller for store saker, men likevel ikkje så tilstrekkeleg store at full naudsyn har drive gjerningsmannen. Likeins om noko lovleg tilbod har vore utveksla, eller ikkje, eller det som er vanskelegast, at den som var krenkt, har bede om bøter, men ikkje fått nokon. Likeins om noko har vore klaga inn for rettsstyraren, for orskurd etter lova er fastsett for dei som går til åtak på skuldlaus mann. Og difor er retten oppnemnd, at han skal granske og vurdere søksmål og misgjerningar, og etter saksforholda lempe domen etter det som tingmennene og rettsstyraren etter sitt samvit finn rettast for Gud. Men ikkje slik som mang ein tåpe har svara til no, at dei dømer ikkje anna enn etter lova, for sanneleg skal dei svare for det som lova seier om dei som lèt vonde menneske sleppe unna udømde, dersom domaren straffar for mildt, slik òg dersom dei som fortener mis kunn, blir straffa for strengt, fordi domarane ikkje gjev rettlei ande grunngjeving for domen. Det finst òg rikeleg med døme på det at dei som har dømt for mildt, har blitt hardt straffa av Gud, og endå hardare dei som har dømt for strengt. Og difor skal dei alltid styre domen mot det mildaste, dersom begge delar er like sanne for dei, for den rette middelvegen er svært smal. Og di smalare han er, di lukkelegare er dei som treffer middelvegen til dei fire systrene som skal vere med i alle rett ferdige domar, som tekkjest Gud og sømer seg for menneske. Det er Miskunn og Sanning, Rettferd og Fredsemd. Miskunn skal vakte på at det ikkje kjem vreide eller fiendskap i domane. Sanning bør gje akt på at det ikkje blir bore fram løgn. Rettferd skal vakte på at ein rettferdig dom ikkje blir gjord rang ved urett ferd. Fredsemd skal vakte på at det ikkje forhasta blir avsagt ein streng fellande dom før enn det kjem ein rettferdig dom.

106

107

Ok því geymi dómarar þess, at þetta er því þarfligara, er gjǫrr verðr at reynt í ǫllum dómum. En at menn varist því meir ranga dóma, þá má varla ilt varast, nema viti. Ok því minnist menn, at með iiii háttum verða rangir dómar. Annat hvárt með hræzlu, þar sem menn óttast þann er hann skal dǿma um, elligar með fégirni, þar sem maðr sníkir til nokkurrar mútu, eða með heipt, þar sem maðr hatar þann er hann skal um dǿma, elligar með vináttu, þar sem maðr vill veita lið félaga sínum. Ok er þá illa skipat, er þeima hórbǫrnum er inn vísat, en hinar skilgetnu systr eru brott reknar, er fyrr váru nefndar, ok mun sá dómr illa virðast fyrir góðum mǫnnum, en allra verst fyrir guði, ok er því betr er þetta kapitulum verðr optar lesit þar sem um stór mál skal dǿma. Minnist menn ok einkanliga á at fá þeim mǫnnum prest, er til bana eða limaláts eru dǿmdir, ok gefi til þess góða stund ok tóm áðr er þeim verði refst, því at ill verk skal hata, en elska manninn af náttúruligu eðli, en allra helzt sálina sem sinn jafnkristinn.90

19. Hér segir um þá menn er berjast í leiðangri með konungi sínum

f menn berjast í leiðangrsferðum með konungi, á þingum eða stefnum fyrir lǫgmanni, eða á fimtarstefnum, í gildum eða í brúðlaupum, í jólagriðum eða í sildfiski, skírdag ok fram um páskaviku, þá eru sjalfsett grið í ǫllum þessum stǫðum. En réttr þeirra eykst at hǫlfu, er fyrir skemdum eða sársaukum verða í þessum stǫðum eða tímum. En konungr á hér fyrir sár hvert, lurkshǫgg eða steinshǫgg, øxarhamarshǫgg eða kafsteyting, viii ørtogar ok xiii merkr silfrs, en fyrir pústr ok hverja grein er þar fylgir, iiii merkr silfrs, en fyrir blak ok hverja grein er þar fylgir, ii merkr silfrs.91 Ef maðr særir mann eða berr eða skemmir mann fullréttisverkum í heimili sjalfs síns, þá eykst réttr þeira at helmingi, er fyrir skemdum ok sársaukum verða. Svá eru þeir ok hǫlfu meira sekir við konung, er heimsókn veita ok heimafrið brjóta, ef hinir lifna, en með ǫllu útlægir ef þeir deyja.92

90 En þann tíma er menn dǿma á þingi eða á stefnu um líf eða limalát eða aðrar refsingar eða þjófnað, þá skal lǫgmaðr, ef hann er nær ok í hjá staddr, nefna xii menn eða vi til dóms, sýslumaðr ef lǫgmaðr er eigi til, ok dǿmi þat mál, ok gangi allir saman. Ok þá er þeir verða samdóma, þá gangi aptr til þingmanna ok biði þá samþykkja þenna dóm. En ef einhverir af þingmǫnnum vilja eigi samþykkja með hinum, þá sveri þeir at þeir vitu eigi annat sannara

fyrir guði, elligar sekr hverr þeirra halfri mǫrk silfrs við konung tilf. i 1 hs. 91 Allir menn skulu friðhelgir vera í heimili sínu. Þat er ok heimili manns, er þeim hús bónda heyrir til, er maðr leigir hús af tilf. i 9 hss. 92 En ef maðr verðr veginn í heimili sínu eða í starfhúsum eða í grasgarði, á bryggjum eða á stræti því er til þess garðs heyrir, eða á torgi, þá skal þann mann bǿta tvennum gjǫldum, ok fari útlægr sá er gerði tilf. i 9 hss.

90 Og når menn dømer på tinget om liv eller tap av lemer eller andre straffer eller tjuveri, då skal lagmannen, dersom han er nær og til stades, oppnemne 12 eller 6 menn i domsnemnda, sysle mannen dersom der ikkje er lagmann, og dei skal døme i den saka, og dei skal behandla henne i samla møte, og når dei blir samde, då går dei tilbake til ting mennene, og bed dei samtykkje i denne domen. Dersom nokon av tingmennene ikkje blir samde med dei andre, då skal dei sverje at dei ikkje veit noko sannare for Gud, elles er kvar av dei skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen tilf. i 1 hs.

Alle skal vere fredheilage i heimen sin. Det er også folks heim, som høyrer til den hus eigaren som dei leiger hus av tilf. i 9 hss. 91

Og dersom nokon blir drepen i heimen sin eller i uthus eller i hage, eller på bryggjer eller på strete som høyrer til den garden, eller på torg, då skal det betalast doble bøter for han, og den som gjorde det, skal fare utlæg tilf. i 9 hss. 92

MANNHELGI

Mannhelg

Og difor skal domarane gje akt på det, for dette er naudsynt for at saka blir betre granska i alle domar. Men når ein skal vakte seg di meir for range domar, då kan ein snautt vakte seg mot det vonde utan å kjenne det. Og difor skal folk hugse det, at range domar kan bli til på fire måtar: Anten av frykt, når folk ottast den som skal dømast, eller av havesykje, når ein prøver å få seg bestikkingar, eller av fiendskap, når ein hatar den som han skal døme, eller av venskap, når nokon vil hjelpe felagen sin. Og då er det ille stelt, når desse horungane blir bedne inn, men dei ektefødde systrene, som var nemnde før, blir drivne bort, og den domen vil bli mislikt av gode menneske, og aller mest av Gud, og det er di betre om dette kapittelet blir lese oftare når ein skal døme i store saker. Og folk må særleg hugse på å skaffe prest til dei menneska som er dømde til å misse liv eller lemer, og gje god tid før dei blir straffa, for ein skal hate vonde verk, men elske mennesket etter naturens bod, og aller helst sjela som sin medkristen.90 19. Her blir det sagt om dei som slåst i leidangsferd med kongen sin

D ersom folk slåst i leidangsferd med kongen, på tinget

eller på stemne for lagmannen, eller på femtarstemne, i gjestebod eller i bryllaup, i julefreden eller i sildefiske, frå skjærtorsdag og til etter påskeveka, då er det sjølvsagt grid alle desse stadene. Og rettsbota blir fordobla for dei som blir utsette for skjensel eller sårskade på desse stadene eller desse tidene. Og kongen får her 8 ertogar og 13 merker sølv for slag med lurk eller stein eller øksehammar eller for å skuve ut på sjødjupet, og 4 merker sølv for knyttneveslag i andletet, og det som følgjer med det, og 2 merker sølv for slag med flat hand i andletet, og det som følgjer med det.91 Dersom nokon sårar ein annan eller slår han eller skadar han med ei handling som utløyser full rettsbot, og det skjer i hans eigen heim, då blir rettsbota fordobla for dei som blir utsette for skjensel eller sårskade. Likeins skal dei bøte dobbelt til kongen, som overfell folk heime og bryt heimfreden, dersom husfolket overlever, men vere fullt og heilt utlæge dersom dei døyr.92

108

109

20. Hér segir ef maðr bindr frjálsan mann at úsekju, ok hvat við liggr

f maðr bindr frjálsan mann at úsynju, gjaldi v merkr silfrs kon ungi, en hinum fullrétti, er bundinn var, eptir xii manna dómi. Binda má maðr þjóf at úsekju, ok alla þá er hann veit at údáða verk hafa gǫrt, ok hefir hann vitni til, at hann gat eigi ǫðruvís flutt hann til réttarans. Eru eigi vitni til, sanni með eineiði. Ef maðr lýstr mann með heiptugri hendi, þar sem eigi eru griðastaðir, með øxi, lurki eða steini, bǿti konungi mǫrk silfrs fyrir hǫgg. Slær hann annat samfleytt, bǿti konungi ii mǫrkum silfrs. Ef hann slær hit þriðja samfleytt, bǿti konungi iii mǫrkum silfrs. Slær hann hit fjórða samfleytt, bǿti hann v mǫrkum silfrs konungi. Ef hann slær hit fimta hǫgg samfleytt, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs konungi. En þeim er fyrir varð, bǿti eptir xii manna dómi lǫgliga til nefndum af réttaranum, hvárt sem er eitt hǫgg eða fleiri. Ef maðr lýstr mann í hǫfuð eitt hǫgg, eða hrindr á kaf, eða særir lemstrarsárum eða hǫfuðsárum, bǿti hvárt sem er hǫgg eða sár, ii mǫrkum silfrs konungi fyrir hvert, en hinum eptir xii manna dómi lǫg liga til nefndum, er fyrir varð. En þat er lemstrarsár, er maðr er síðan verr fǿrr en áðr, ok eigi hylr hár eða klæði, ok jafnan má á sjá. Nú vill sá eigi bǿta, er misgerði, lǫgliga til sóttr, fari útlægr. Nú vill sá eigi bǿtr taka, er fyrir vanvirðing varð, eða sýslumaðr, þá friðhelgar hinn sik til dóms, hvárt sem þeir taka við eða eigi. Ef einn maðr særir ii menn, eða lýstr, í einu atviki eða fleiri, bǿti sínum rétti fyrir hvern þeirra konungi, slíkum sem áðr er skilt, ok svá hinum er fyrir varð. Ef ii menn eða fleiri ljósta eða særa einn mann, þá er hverr þeirra sekr fyrir sik fullri sekt konungi, eptir því sem áðr er skilt, ok svá þeim sem fyrir varð. Nú ef annars sár gróa, en annars eigi, ok fær hann af því bana, þá er sá útlægr, er þau sár veitti, er eigi vilja gróa. Ok haldi hann upp einn ǫllum gjǫldum sem xii menn dǿma, lǫgliga til nefndir, ok svá þegn. Svá ok þeir menn er mǫnnum veita lið til eða fǫruneyti, hylla ok samþykkja þann hug, at taka menn af, svari slíku fyrir konungdóminum ok erfingja hins dauða, sem réttari konungdómsins ok aðrir skynsamir menn með honum dǿma eptir atvikum, en landsvist þeirra sé undir konungs miskunn.

21. Hér segir ef sá vill eigi bǿta, er gerði

ú vill sá eigi bǿta, er misgerði, þá skal sá er misgǫrt er við, kæra fyrir umboðsmanni konungs, þeim er hann hefir sitt réttendavald í hǫnd fengit. Þá skal réttarinn stefna báðum til sín, ok nefna xii hina skynsǫmustu menn at dǿma þeirra meðal, ok setja á salastefnur. Ok ef sá vill eigi gjalda, er misgerði, slíkt sem dǿmt var, þá sǿki út með dómrofum ok atferðum.

20. Her blir det sagt om at nokon utan straff bind ein fri mann, og kva som gjeld for det

D ersom nokon med urette bind ein fri mann, då skal han

betale 5 merker sølv til kongen, og full rettsbot til den som var bunden, etter 12 menns dom. Ein kan utan straff binde tjuv, og alle dei som ein veit har gjort illgjerningar, når ein har vitne på at ein ikkje får ført han til rettsstyraren på anna vis. Der som det ikkje er vitne på det, skal ein stadfeste det med einseid. Dersom nokon slår ein annan med fiendehand, der det ikkje er gridstader, med øks, lurk eller stein, då skal han bøte 1 mark sølv til kongen for eitt slag. Slår han eit anna slag med det same, skal han bøte 2 merker sølv til kongen. Dersom han slår eit tredje slag med det same, skal han bøte 3 merker sølv til kongen. Slår han eit fjerde slag med det same, skal han bøte 5 merker sølv til kongen. Dersom han slår eit femte slag med det same, er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen. Ein skal bøte til den krenkte etter ein dom frå 12 menn, lovleg oppnemnde av rettsstyraren, anten det gjeld eitt slag eller fleire. Dersom nokon gjev ein annan eit slag i hovudet, eller skuvar han ut på sjødjupet, eller sårar han med skadesår eller sår i hovudet, då skal han bøte, anten det er slag eller sår, 2 merker sølv til kongen for kvart, og til den som blei krenkt, etter ein dom frå 12 menn, lovleg oppnemnde. Og det er skadesår, om han er mindre før enn tidlegare, og hår eller klede ikkje dekkjer såret, slik at ein jamleg kan sjå det. No vil han ikkje bøte, som forbraut seg, og han er lovleg saksøkt, då skal han fare utlæg. No vil han ikkje ta imot bøter, han som blei krenkt, eller syslemannen, då fredhelgar den andre seg inntil domsavgjerda, anten dei tek imot eller ikkje. Dersom nokon sårar eller slår 2 menn eller fleire i eitt åtak, då skal han betale sine bøter for kvar av dei til kon gen, slik det er fastsett før, og likeins til den som blei krenkt. Dersom 2 eller fleire menn slår eller sårar ein mann, då er kvar av dei for seg skyldig til å betale fulle bøter til kongen, etter det som før er fastsett, og likeins til den som blei krenkt. No gror såra på den eine, men ikkje på den andre, og han døyr av det, då er den utlæg, som gav han dei såra som ikkje vil gro. Og han åleine skal betale alle mannebøtene slik som 12 menn dømer, som er lovleg oppnemnde, og likeins tegngilde. Slik er det òg med dei som gjev folk hjelp eller følgje til å ta nokon av dage, og anerkjenner og samtykkjer i det forsettet, dei skal betale det til kongedømet og arvingane til den døde, som kongedømets rettsstyrar og andre skjønsame menn med han dømer etter omstenda, men landsvista deira ligg under kongens miskunn. 21. Her blir det sagt om at gjerningsmannen ikkje vil bøte

N o vil han som forbraut seg, ikkje bøte, då skal den som

blei krenkt, klage til kongen sin ombodsmann, som han har overlate rettshandhevinga til. Då skal rettsstyraren stemne begge til seg, og oppnemne 12 av dei mest skjønsame menn til å døme mellom dei, og fastsetje tid for betaling. Og dersom han som forbraut seg, ikkje vil betale slik det var dømt, då skal ein drive inn bøtene ved tvangsinnkrevjing og ved betaling for å ikkje rette seg etter domen.

MANNHELGI

Mannhelg

110

111

Nú vill sá eigi bǿta, er misgerði, ok konungs umboðsmaðr afrǿkist rétt at gera, ok hefnist sá síðan, er misgǫrt var við, sinna vanvirðinga, ok verðr hefndin meiri en hinn gerði til, þat sem í millum berr at skyn samra manna dómi, þá er þeir sættast, gjaldi halft sá er hefndist sín, en konungs umboðsmaðr halft, bæði konungi ok svá þeim sem fyrir vanvirðingu varð, því at hann afrǿktist rétt at gera. En ef hann hefnist, ok verðr hefndin eigi meiri en áðr var til gǫrt, þá er hann saklauss við konung, því at hann beiddist réttar síns áðr. En konungs umboðsmaðr gjaldi slíka sekt sem við liggr, því at hann afrǿktist rétt at gera. Nú verðr maðr skemdr saklauss, ok hefnist hann þegar í hríðinni, ok eru þar til ii manna vitni skynsamra, þá vinnr hann á úgildum manni, ok á konungr þar engan rétt á, né sjalfr hann, hvárt sem hann fær af sár eða ben. En ef hann deyr af, þá sé undir konungs miskunn eptir málavǫxtum.93 Hvervetna þar sem sá kærir fyrir réttaranum, er misgǫrt er við, þá á réttarinn fyrri þeim rétt at gera, er mishaldinn er, en taka konungi sekt til handa. Hvervetna ok þar sem dómrinn vægir eptir málavǫxtum þeim er misgerir, ok fellir rétt hins, er fyrir varð, þá berr betr réttaranum konungsins at fella eptir því konungs sakeyri, ef þeir vilja rétt með fara, því at svá gerir konungr sjalfr um þegngildi.

22. Hér segir um pústr ok hnefahǫgg ok rysking, ok þat meira er því fylgir

f maðr lýstr mann pústr eða hnefahǫgg, eða ryskjast menn, eða berjast með hnefum,94 ok svá ef maðr stingr øxarskapti eða spjótskapti á mann með heiptugri hendi, bǿti þeir er misgerðu, eptir vi manna dómi sín í millum, en konungi halfa mǫrk silfrs fyrir hverja grein þessa. En um blak alt annat, ok ef maðr hrindr manni, eða hnykkir til sín eða í frá, eða fellir mann, eða rífr klæði manns, ok alt þat er manni verðr með ǫfund misþyrmt með þeim hætti, ef hinn gefr sǫk á, er fyrir varð, ok hafa skynsamir menn sét á, þá skal sá bǿta, er misgerði, eptir því sem vi skynsamir menn dǿma, lǫgliga til nefndir af réttarans hendi, ok konungi ii aura silfrs. En þó at eigi sé vitni til, þá eigi hann kost at beiðast út réttar síns, þegar sem hann vill. Ef sá synjar, er fyrir sǫk verðr, syni með lýrittareiði, eða bǿti sem áðr er mælt. Hleypr maðr at manni, ok er haldinn, bǿti eptir dómi þeim er hann hljóp at, en konungi ii aura silfrs. En ef maðr hleypr at manni, ok heldr sér sjalfr, þat heitir argafas, engan á konungr rétt á því. Sakaráberi skal vera fyrir sǫk hverri, engi skal gefa sǫk á annars sǿmdum né fjárhlutum, nema heimiliskviðarvitni fylgi, ok þó því at eins at verði lemstrarsár, eða þau ǫnnur er konungsdóminum heyri til slík sekt eða þaðan af meiri. En þó at smærri sé, þegar sá gefr sǫk, er málefni á, þó at hann sættist eða gefi upp síðan, þá á konungr rétt sinn, ok má sóknari hans sǿkja þegar er hann vill. En engan á konungr rétt á þeim, er engan á sjalfr á sér.

Frå Nú verðr mgl. i 10 hss.

eða hrindr á kaf tilf. i 17 hss.

No vil den som forbraut seg, ikkje bøte, og kongen sin ombods mann forsømer å gjere rett og skil, og den som blei krenkt, hemner seg sidan for sine krenkingar, og hemnen blir større enn det den andre forbraut; det som då etter skjønsame menns dom utgjer skilnaden, når dei blir forlikte, skal betalast halvt av den som hemnde seg, og halvt av kongen sin ombodsmann, både til kongen og den som blei krenkt, for han forsømde å gjere rett og skil. Men dersom han hemner seg, og hemnen ikkje blir større enn det som var forbrote, då er han straffri and synes kongen, fordi han før hadde kravt retten sin. Men kongen sin ombodsmann skal betale den gjeldande bota, fordi han forsømde å gjere rett og skil. No blir ein mann utan grunn van æra, og hemner seg med ein gong, og 2 skjønsame menn er vitne, då hemner han seg på nokon som det ikkje skal bøtast for, og kongen får ingen bøter, og heller ikkje den som vanæra, anten han får lite eller stort sår. Men dersom han døyr av det, er den andre under kongens miskunn etter saksforholda.93 Alltid når den krenkte klagar til rettsstyraren, då skal rettsstyraren fyrst gje den retten hans, som det er gjort urett mot, før han krev inn bøter på vegner av kongen. Og alltid når domen etter saksforholda tek omsyn til den som forbryt seg, og reduserer rettsbota til den krenkte, då sømer det seg best for kongens rettsstyrarar å redusere bøtene til kongen i samsvar med det, dersom dei vil behandle saka rett, for dette gjer kongen sjølv med tegngilde.

Frå No blir mgl. i 10 hss.

eller skuvar nokon ut på sjødjupet tilf. i 17 hss. 94

MANNHELGI

Mannhelg

22. Her blir det sagt om knyttneveslag og neveslag og lugging, og meir som høyrer til det

D ersom nokon gjev ein annan knyttneveslag eller neve

slag, eller dei riv kvarandre i håret, eller slåst med nevane,94 og likeins dersom nokon med fiendehand stikk til ein annan med økseskaft eller spydskaft, då skal dei som forbraut seg, bøte seg imellom etter 6 menns dom, og ½ mark sølv til kongen for kvart tilfelle. Men om alle andre slag med flat hand, og dersom nokon skubbar ein annan, eller rykkjer til eller frå seg, eller veltar nokon, eller riv sund kleda på nokon, og om alt det som nokon i fiendskap blir krenkt av på denne måten, og den krenkte reiser søksmål, og skjønsame menn har sett på, då skal den som forbraut seg, bøte etter det som 6 skjønsame menn dømer, lovleg oppnemnde av rettsstyraren, og 2 øyrar sølv til kongen. Men endå om det ikkje er vitne til, har han høve til å krevje retten sin når han vil. Dersom den nektar, som det er reist sak mot, då skal han nekte med lyrittareid, eller bøte som det før er fastsett. Dersom nokon går laus på ein annan, og blir halden tilbake, då skal han etter dom bøte til den som han gjekk laus på, og 2 øyrar sølv til kongen. Men dersom nokon går laus på ein annan, og stansar seg sjølv, det blir kalla dum leik, og kongen får ikkje rettsbot for det. Det skal vere saksøkjar i kvar rettssak, ingen skal reise søksmål som gjeld ein annans ære eller gods, om ikkje vitne om rykte på heimstaden høyrer med, og likevel berre om det blir skadesår, eller i dei andre sakene der kongedømet skal ha slike bøter eller meir. Men endå om det er mindre saker, så snart den reiser søksmål, som rettssaka vedkjem, endå om han sidan inngår forlik eller gjev opp, då skal kongen ha rettsbota si, og saksøkjaren hans kan reise sak når han vil. Men kongen har ikkje krav på rettsbot for krenking av dei som ikkje kan krevje rettsbot for seg sjølve.

112

113

23. Ef þjórr verðr mannsbani, eða hestr bítr eða lýstr

ú er þjórr í yxna tali til þess er hann er v vetr gamall. Alt þat er síðan gerir hann, ábyrgist eigandinn. En ef hann verðr manni at skaða, þá skal erfingi beiðast út uxans, en eigandi leggi band á, ok fái honum í hǫnd. Ef hann vill eigi fá honum uxann, ok fǿðir hann síðan, bǿti v merkr silfrs, ok uxann á ofan, falli niðr frændbǿtr ok réttr konungs.95 Ef hestr eða hross bítr eða slær mann, eða naut stangar, eða svín høggr, bǿti sá, er þat fé á, hǫlfum sárbótum, þar til er bǿtt er slíkt sem þat kvikendi er vert, er hinn fekk mein af, eptir vi manna dómi lǫgliga til nefndum, nema mǫnnum virðist af þess vǫldum komit hafa, er mein fekk, hafi fyrir eptir dómi.96 Nú ef hundr bítr mann, þá skal sá krefja hunds, er bitinn var, en hinn leggi band á, er átti, ok fái hinum í hǫnd, nema skynsǫmum mǫnnum virðist af þess vǫldum komit hafa, er bitinn var, hafi fyrir eptir dómi. Ef hann fǿðir hund síðan, ok bítr hann mann optar, bǿti sem sjalfr hann hefði gǫrt.97

24. Hér segir ef maðr mælir skemdarmál til manns, ok hvat við liggr at lǫgum

ngi skal þat við annan mæla, at hann hafi þegit á sér skǫmm, hvárki sýslumaðr né annarr maðr, nema honum fylgi x menn til þings, ok sanni mál hans svá sem mælt er í lǫgum manna, at ii skulu sverja en viii sanna mál hans, ok þeir ii hafa bók í hendi, ok sverja svá: «Þess leggjum vér hǫnd á bók, at þat hǫfum vér heyrt, en eigi vitum vér hvárt satt er í.» En ef hann missir vátta þessarra, sekr iiii mǫrkum silfrs konungi, ok bǿti hinum, er hann mælti við, eptir vi manna dómi lǫgliga til nefndum. En hinn sem til var mælt, skal þó hafa fyrir sér lýrittareið, at hann hafi alla vátta þessa. Nú ef maðr mælir þat við mann, at hann ráði undan konungi lǫnd eða þegna, þat skal hvárki mæla, sýslumaðr né engi annarr, nema heimiliskviðarvitni fylgi. En ef þat mælir nokkurr, sá er sekr iiii mǫrkum silfrs við konung, en hinum slíkum rétti sem vi skynsamir menn dǿma. En ef maðr mælir þá skǫmm við konu manns, at hon hafi legit með ǫðrum manni en bónda sínum, eða kennir þat dǿtr manns eða systur manns, at hon liggi með manni, þat skal engi mæla, nema heimiliskviðarvitni fylgi. En ef mælir, sekr iiii mǫrkum silfrs við konung, en hinum eptir vi manna dómi lǫgliga til nefndum. En ef maðr mælir úkvæðisorð við karl eða konu, þat er þessi sekt liggr við, þá skal þó uppi vera fullrétti eptir vi 98 manna dómi við þann er mælt er við, þó at hinn helgi sik með heimiliskviðarvitnum, nema hinn eigi sǫk at því máli at lǫgum, þá er þar ekki réttarfar á, ok svá skal um ǫll fjǫlmæli ok fullréttisorð. Nytt kapittel, med overskrift, i 4 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 96 Nytt kapittel, med overskrift, i 5 hss. 97 En ef hundr bítr fénað manns, bǿti sá er hund á, halft fyrsta sinni, en alt jafnan síðan, 95

ef vitni eru til. En ef eigi eru vitni til, haldi fyrir eineiði at sinni vitand fyrir hverja grein þessa tilf. i 10 hss. 98 skynsamra tilf. i 1 hs.

23. Dersom graokse drep nokon, eller hest bit eller sparkar nokon

N o er graokse rekna som gjeldokse til han er 5 år gam

mal. Alt det som han gjer sidan, er eigaren sitt ansvar. Dersom han skadar nokon, då skal arvingen krevje oksen utle vert, og eigaren skal leggje band på den, og gje den til han. Men dersom eigaren ikkje vil gje han oksen, og før han sidan, då skal han bøte 5 merker sølv, og oksen i tillegg, frendebøter og kongen si rettsbot fell bort.95 Dersom hingst eller hest bit eller sparkar nokon, eller naut stangar, eller svin høgg, då skal den bøte, som eig det dyret, halve sårbøter, til det er betalt så mykje som det dyret er verdt, som den andre fekk skade av, etter 6 menns dom, lovleg oppnemnde, dersom ikkje mennene synest at den som fekk skade, sjølv var årsak til det, då skal han ha for det etter dom.96 No dersom ein hund bit nokon, då skal den som blei biten, krevje hunden, og den andre, som åtte, skal leggje band på den, og gje den til han, dersom ikkje skjønsame menn synest at den som blei biten, sjølv var årsak til det, då skal han ha for det etter dom. Dersom han før hunden sidan, og den bit nokon oftare, då skal han bøte som om han sjølv hadde gjort det.97 95 Nytt kapittel, med overskrift, i 4 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 96 Nytt kapittel, med overskrift, i 5 hss.

Og dersom ein hund bit krøtera til nokon, då skal den som eig hunden, bøte halvt fyrste gongen, men alltid seinare fullt ut, om det finst vitne. Men dersom det ikkje er vitne, då skal han i kvart av tilfella forsvare seg med einseid etter sin kjennskap til saka tilf. i 10 hss. 97

skjønsame tilf. i 1 hs

MANNHELGI

Mannhelg

24. Her blir det sagt om at nokon kjem med svivørdelege klagemål mot nokon, og kva straffa er for det etter lova

ngen skal skulde ein annan for at han har funne seg i noko som er skammeleg, korkje syslemannen eller nokon annan, om ikkje 10 menn følgjer han til tinget, og stadfes ter utsegna hans, slik det er fastsett i den verdslege retten, at to skal sverje og åtte stadfeste utsegna hans, og dei to har bok i handa, og sver slik: «Det legg vi hand på bok på, at vi har høyrt dette, men vi veit ikkje kva som er sant i det.» Men dersom han manglar desse vitna, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og han skal bøte til hin, som han kom med skulding mot, etter 6 menns dom, lovleg oppnemnde. Men den som var skulda, skal forsvare seg med lyrittareid, endå om den andre har alle desse vitna. No dersom nokon skuldar ein annan for det at han ved svikråder tek land eller tegnar bort frå kongen, det skal korkje syslemannen eller nokon annan gjere, dersom ikkje vitne om rykte på heimstaden høyrer med. Men dersom nokon kjem med denne skuldinga, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og slik rettsbot til den andre som 6 skjønsame menn fastset. Og dersom nokon skuldar kona til ein annan for den vanæra at ho har lege med ein annan mann enn ektemannen sin, eller skuldar nokons dotter eller syster for at ho ligg med ein mann, det skal ingen seie, dersom ikkje vitne om rykte på heimstaden høyrer med. Men dersom nokon seier det, er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og til den andre etter 6 menns dom, lovleg oppnemnde. Og dersom nokon kjem med ærekrenkjande skulding, som det er slike bøter for, mot kar eller kvinne, då skal det vere full rettsbot etter 698 menns dom til den det er retta skuldingar mot, endå om den andre fredhelgar seg med vitne om rykte på heimstaden, dersom han ikkje etter lova kan reise søksmål i den saka, då er der inga rettsbot, og slik skal det vere med all sladder og ære krenkjande utsegner som blir straffa med full rettsbot.

114

115

25. Hér segir um rógsmenn, er menn rǿgja fyrir konungi

vá er ok mælt um rógsmenn alla, at sá maðr er at því verðr kunnr ok sannr, at hann rǿgir mann við konung,99 fyrir biskupi eða jarli eða lendum manni, svari slíku fyrir sem sá ætti, er rǿgðr var, ef hann væri sannr at því máli, nema hann syni með séttareiði. Ef maðr kennir þat róg manni, at hann hafi fengit úþokka konungs af hans orðum, haldi fyrir eineiði, eða gjaldi eptir vi manna dómi sakarábera. En engi á sǫk á sǫnnu.

26. Hér segir ef maðr yrkir um mann níðvísu, ok um fjǫlmælistungur

n ef maðr yrkir um mann þat er mǫnnum virðist til háðungar eða níðs, fjórðungi lengra, þá skal sakaráberi kveðja þings, ok kveða á þingi, en hinn fǿrist undan með lýrittareiði, ef hann er til fǿrr, eða gjaldi konungi iiii merkr silfrs, ok hinum rétt sinn eptir vi manna dómi lǫgliga til nefndum. Nú mál hvert er maðr mælir við annan, svá at honum horfir til hneyxla, eða kennir hvinnsku eða fordæðuskap, ok á hann eigi sjalfr sǫk á því máli, þá er hann fjǫlmælismaðr, nema hann hafi heimiliskviðarvitni á hendr honum, þá skal hann sverja fyrir séttareið. En ef hann missir heimiliskviðarvitnis á þingi, þá er hann sekr iiii mǫrkum silfrs við konung, ok hinum rétt sinn eptir vi 100 manna dómi lǫgliga til nefndum.

27. Hér segir ef maðr leggst með annars manns konu 101

n ef maðr gerir svá mikit úhǿfuverk at hann leggst með konu manns, þá skal hann bǿta eptir því sem xii menn dǿma, lǫgliga til nefndir, þeim er konuna á.102 En ef hann er fǿrr til undan fǿrslu, syni með tylftareiði. Ef hann sættist við þann mann er legit hefir konu hans, þá skal sá veita trygðir, er konuna á. Ef hann tekr konu sína í hjúskap aptr, ok liggr hinn hana síðan annat sinni meðan þau eru saman, þá er hann tryggrofi sem hinn er vegr á trygðar úspiltar.103 104

eða hertoga tilf. i 16 hss.

100 skynsamra tilf. i 5 hss. 101 Ikkje nytt kapittel i 4 hss. 102 En ef sá vill eigi bǿta honum, þá stefni

sýslumaðr þing, ok geri hann útlægan tilf. i 13 hss. 103 En ef bóndi konunnar vinnr síðan á honum, þá vinnr hann á tryggrofamanni, ok úgildr bæði konungi ok svá frændum tilf. i 12 hss. 104 Her skyt 13 hss. inn eit nytt kapittel, med overskrifta Um jafnaðareiða: Svá lízt oss ok ǫðrum skynsǫmum mǫnnum, at um jafnaðar eiða, þá er menn hafa dǿmt í sættargerðir, at þat sé meir með ofkappi ok ørhófi gǫrt en

með lǫgum ok réttendum. Ok af því at vér hǫfum ǫllum mǫnnum lǫg svarit í landinu, þá viljum vér at þessir eiðar falli niðr vandliga, en þá eina eiða uppi láta vera, sem lǫgbók váttar. En þat eru dulaeiðar ok um kenslumál, þar sem eigi eru vitni til lǫglig. Svá lízt oss ok at háskasamligt sé fyrir guði, at sá maðr sverr fyrir, er máli á at svara, þá skulu þeir allir sverja eptir hans eiðstaf, þó at þeir viti eigi, hvárt er þeir sverja satt eða úsatt. Nú viljum ver þá skipan á gera, at sá sveri fullan eið fyrir sik, er máli á at svara, en allir aðrir sanni eið hans með því skilorði at eigi vitu þeir annat sannara um þetta mál.

25. Her blir det sagt om baktalarar, som baktaler folk hjå kongen

D et er sagt om alle baktalarar, at den som er skuldig i

det at han baktaler nokon hjå kongen,99 hjå biskop eller jarl eller lendmann, han skal betale for det slik som den skulle betale, som var baktalt, dersom han var skuldig i den saka, der som baktalaren ikkje nektar med seksmannseid. Dersom nokon skuldar ein annan for den baktala, at han har falle i unåde hjå kongen på grunn av orda hans, då skal han forsvare seg med einseid, eller betale til saksøkjaren etter 6 menns dom. Og ingen kan reise sak for sann tale.

eller hertugen tilf. i 16 hss.

100

skjønsame tilf. i 5 hss.

26. Her blir det sagt om at nokon lagar nidvise om ein annan, og om ærekrenkjande tale

D ersom nokon lagar vers om ein annan, som folk reknar

101 Ikkje nytt kapittel i 4 hss. 102 Men dersom han ikkje vil gje

han bøter, då skal syslemannen stemne ting, og døme han utlæg tilf. i 13 hss. 103 Men dersom ektemannen til

kvinna sidan går til åtak på han, då går han til åtak på semjebrytar, og han skal ikkje bøtast for anten til konge eller frendar tilf. i 12 hss. 104 Her skyt 13 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Om jamningseidar: Det ser ut for oss og andre skjønsame menn, at dei jamningseidar, som ein har idømt i forlik, er meir gjorde med over mot og mangel på måtehald enn med lov og rett. Og fordi vi har svore alt folket lov i landet, vil vi at det skal bli heilt slutt på desse eidane, og berre dei eidane skal brukast, som lovboka stadfester. Og det er nektingseidar og eidar i rettssaker reiste på skuldingar, der det ikkje finst lovlege vitne. Vi synest òg at det er farleg andsy nes Gud at den skal sverje fyrst, som har forsvaret i ei sak, for då skal alle sverje etter hans eidsfor mular, endå om dei ikkje veit om dei sver sant eller usant. No vil vi gjere den forordninga at den som har forsvaret i ei sak, skal sverje full eid for seg, og alle andre skal stadfeste eiden hans med den forklaringa at dei ikkje veit noko sannare i denne saka.

MANNHELGI

Mannhelg

som hån eller nid, lengre enn fjerdedelen av ei strofe, då skal saksøkjaren krevje tingmøte, og seie fram versa på tinget, men den andre kan fri seg frå skuldinga med lyrittareid, dersom han kan det, eller betale 4 merker sølv til kongen, og rettsbot til den andre etter 6 menns dom, lovleg oppnemnde. No kvar sak som nokon skuldar ein annan for, slik at det blir til vanære for han, eller om han skuldar nokon for nasking eller trolldom, og han ikkje sjølv har reist søksmål i den saka, då er han ærekrenkjar, dersom han ikkje har vitne mot han om rykte på heimstaden, då skal han sverje seksmannseid på det. Men om han på tinget manglar vitne om rykte på heimstaden, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og rettsbot til den andre etter 6100 menns dom, lovleg oppnemnde. 27. Her blir det sagt om at ein mann ligg med annan manns kone101

M en om ein mann gjer så stor misgjerning at han ligg med

kona til ein annan, då skal han bøte til ektemannen etter det som 12 menn dømer, lovleg oppnemnde. 102 Men dersom han kan forsvare seg, skal han nekte med tolvmannseid. Dersom han inngår forlik med den mannen som har lege med kona hans, då skal ektemannen gje han rettstryggleik. Dersom han tek kona si tilbake i ekteskap, og den andre ligg med henne ein gong til medan dei lever saman, då er han semjebrytar, likeins som den som drep medan rettstryggleiken står ved lag.103 104

116

117

28. Hér segir ef maðr gengr í samkundir manna úboðit

ú þeir menn er til þess hafa sik, at ganga í samkundir manna úboðit af þess hendi, er veizluna á, ok sitja þar slímusetri, þó at þeir verða harðliga brott reknir, eða þar verði nokkut misþyrmt, þá skulu þeir vera halfréttismenn ok sekir eyri silfrs við konung. Er þetta fyrir því gǫrt, at margr góðr maðr hefir fengit skemdir ok vandræði fyrir þeirra úhlutvendi.

29. Hér segir um þá menn er ganga með vánarvǫl húsa millum

aðr hverr fulltíða er gengr húsa í millum ok þiggr ǫlmusur, hann á engan rétt á sér, þó at hann sé nauðigr í brott rekinn, meðan hann gengr með vánarvǫl, ok er hann heill ok verkfǿrr, nema hann biði vistar ok fái eigi. En þegar er hann fær sér mat sjalfr, ok klæði eða 105 vápn, eða frændr hans gefa honum, þá er hann réttnæmr.106

30. Hér segir um rétt ok ráðspell konu ok meyjar, ok hverr rétt á at taka

onur þær allar er mǫnnum eru skyldar, ok menn leggja enga rǿkt á, þá taki engi meira rétt 108 á þeim en mǫrk silfrs. Ef frændr konunnar vilja leggja til hennar heimanfylgju slíka sem vi skynsamir menn sjá, at sá má taka, er konuna lá, ok vill hann eigi festa hana, bǿti slíkum rétt fyrir þá konu sem xii skynsamir menn dǿma, lǫgliga til nefndir. En ef frændr hennar vilja eigi til leggja, þá skal sá er konuna lá, bjóða ok bǿta lagarétt. Vill sá eigi við taka, er þann rétt á at lǫgum, ok vinnr hann á þeim er konuna lá, þá vinnr hann á saklausum manni, svari slíku fyrir sem lǫg vátta. En allar þær konur eða meyjar er menn leggja rǿkt á, ok verða þær legnar, þá skulu dǿma xii menn, lǫgliga til nefndir, bæði rétt ok ráðspell, eptir því sem þeir sjá at sá sé vel sǿmdr af, er þann rétt skal taka. Ef maðr vænist því, at hann hafi legit konu, þó at hon fǿrist undan at lǫgum, þá gjaldi hann slíkan rétt fyrir þá konu, sem hann væri sannr at því máli, ok heiti maðr at verri. Erfingi skal taka rétt á konu hverri,109 þó karl en eigi kona, þó at hon sé erfingi, svá sá er í úmegð er sem aðrir, taki umboðsmaðr hans honum til handa. Ef hon á sér bónda, þá tekr hann rétt á konu sinni. Kona á sjǫlf rétt sinn ef hon er bǫrð, nema hon eigi sér bónda.110 107

105 ok i 9 hss. 106 þó at hann kasti eigi staf né skreppu á

þingi. En konungr á engan rétt á þeim er engan á sjalfr á sér tilf. i 10 hss. 107 Svá er mælt ok tekit um alt landit, at um tilf. i 9 hss. 108 lagarétt i 18 hss. 109 ef hon er legin tilf. i 15 hss. 110 Hvervetna þar sem kona verðr barns hafandi, þá skal sá er þat barn á, inna þeim fyrir kost, er konu annaðist meðan hon var í þeim sjúkleika, ok svá fyrir barnfóstr. Nú ef sá er andaðr, er konu hefir legit, þá skal erfingi

svara þeim rétti ok kostnaði, svá miklu sem hann hefir fé tekit eptir hann, en eigi meira. En engu á hann at svara þar sem hann erfir ekki tilf. i margen i 3 hss. Her skyt 1 handskrift inn eit nytt kapittel, med overskrifta Um festing: Guð sé váttr minn, en þér eruð nefndir váttar, at ek N. lǫgfesti mér N. með þeim máldaga sem nú var upp tíndr fyrir váttum at guðs lǫgum ok manna. Skalt þú vera mín kona eigin, en ek þinn eiginn bóndi, meðan vit lifum bæði, með ǫllu lǫgligu sambandi okkars hjúskaps.

28. Her blir det sagt om at folk går ubedne i samkomer

N o dei som driv med å gå i folks samkomer utan å vere

bedne av den som held gjestebodet, og blir sitjande der som snyltegjester, sjølv om dei med hard hand blir jaga bort, eller dei kan bli mishandla der, då kan dei berre krevje halv rettsbot, og er skyldige til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Dette er gjort fordi mang ein god mann har fått skjensel og vanskar på grunn av deira uhøviske åtferd. 29. Her blir det sagt om dei som går husimellom med tiggarstav

K var den som er myndig og går husimellom og tek imot

105 og i 9 hss. 106 endå om han ikkje kastar stav eller skreppe på tinget. Men kongen har ikkje krav på rettsbot for den som ikkje kan krevje noka for seg sjølv tilf. i 10 hss.

107 Det er fastsett og vedteke over heile landet, at om tilf. i 9 hss. 108 bot som er fastsett i lova

i 18 hss. 109 dersom nokon har lege med

almisser, han kan ikkje krevje rettsbot for seg sjølv medan han går med tiggarstav, endå om han mot sin vilje blir jaga bort, dersom han er frisk og arbeidsfør, med mindre han har søkt teneste, og ikkje fått noka. Men straks han sjølv får seg mat, og klede eller105 våpen, eller frendane hans gjev han det, då har han fulle rettar.106 30. Her blir det sagt om kvinners og jenters rettsbot og skadebot for redusert ekteskapsverdi, og kven som skal ha rettsbota

henne tilf. i 15 hss.

A lle dei kvinner som har slektningar, og som folk ikkje

110 Alltid når ei kvinne blir med

107

barn, då skal han som er far til barnet, reie ut kosten til den som hadde omsorga for kvinna medan ho var sjuk, og likeins for oppfost ring av barnet. No dersom han er død, som har lege med kvinna, då skal arvingen reie ut den rettsbota og kostnaden, så mykje gods som han har fått etter den døde, men ikkje meir. Og han skal ikkje reie ut noko dersom han ikkje arvar noko tilf. i margen i 3 hss. Her skyt 1 handskrift inn eit nytt kapittel, med overskrifta Om festarmål: Gud vere mitt vitne, og de er oppnemnde vitne, at eg N. på lovleg vis fester meg N. med den avtala som no var sagd fram for vitne etter kyrkjeretten og verdsleg rett. Du skal vere mi ektekone, og eg din ektemann, så lenge vi begge lever, med alt lovleg samliv i ekteskapet vårt.

dreg omsorg for, då skal ingen krevje inn større rettsbot108 for dei enn 1 mark sølv. Dersom frendane til kvinna vil gje henne slik medgift som 6 skjønsame menn meiner at han kan ta imot, som låg med kvinna, og han likevel ikkje vil feste henne, då skal han betale slik rettsbot for den kvinna som 12 skjønsame menn dømer, lovleg oppnemnde. Men dersom frendane hennar ikkje vil gje henne medgifta, då skal den som låg med kvinna, både tilby og betale den bota som er fastsett i lova. Dersom han ikkje vil ta imot, som etter lova skal ha den rettsbota, og går til åtak på den som låg med kvinna, då går han til åtak på uskuldig mann, og skal svare for det slik som lova seier. Men alle dei kvinner eller jenter som folk dreg omsorg for, og som nokon ligg med, då skal 12 lovleg oppnemnde menn fastsetje både rettsbot og skadebot for redusert ekteskaps verdi, etter som dei ser at den er vel heidra ved det, som skal krevje rettsbota. Dersom ein mann skryter av å ha lege med ei kvinne, endå om ho etter lova frir seg frå skuldinga, då skal han betale slik rettsbot for den kvinna, som om han var skuldig i den saka, og han skal kallast eit vondt menneske. Arvingen skal krevje rettsbot for kvar kvinne,109 men kar og ikkje kvinne, endå om ho er arving, også den som er umage, slik som dei andre, formyndaren hans skal krevje den på vegner av han. Dersom ho har ein ektemann, då skal han krevje rettsbot for kona si. Ei kvinne har sjølv krav på rettsbota si dersom ho blir slegen, dersom ho ikkje har nokon ektemann.110

MANNHELGI

Mannhelg

118

119

v Erfðata l Arvetal

Erfðata l

1. Hér segir ok hefr upp erfðabǫlk með því fleiru sem því hǿfir, ok segir í fyrsta kapitulo um kvennagiptingar aðir ok móðir skulu ráða giptingum dǿtra sinna, ef þau eru til. En ef þeirra missir, þá skulu fǫðurfrændr 112 hinir nánustu ráða. Giptingarmaðr skal skilja heimanfylgju ok tilgjǫf fyrir frændkonu sinni svá sem þeir semja. Þeir skulu ok eindaga nær brúðlaup skal vera. Ef þá skilr á um máldaga, þá leiði festarmaðr fram vitni sín, ii menn, hvat mælt var um heimanfylgju, þeir er í hjá váru. Ef þá skilr á um tilgjǫf, þá njóti giptingarmaðr ii manna vitnis með fyrra skilorði. Eigi skal í klæðum meira heiman gefa með konu en þriðjung. En þat sem giptingar maðr gefr meira heiman, þá skal í þeim hlutum vera, er þeim sé til afla ok ávinnings, er konuna fær. En enga heimanfylgju má arfi giftingar manns rjúfa, þá er svá er gǫr sem nú er mælt. Ef dǿtr eru fǫður síns arfar, móður eða bróður, eða hvers arfar sem þær verða, sumar giptar en sumar úgiptar, þá skulu þær sem úgiptar eru, taka svá mikit af arfi úskiptum, sem þær er mest hǫfðu heiman. En þó at allar sé heiman giptar, ok er eigi skipt heimanfylgju til jafnaðar þeirra í millum, þá taki þær af úskiptum arfi jafnmikit sem sú er mest hafði heiman, æ meðan fé vinnst til. Gripir þeir allir, er léðir eru í heimanfylgju, ok metnir ok myndir í hendr þeim er konuna fær, þá á hann jafnheimila sem faðir ok móðir gæfi heiman. Ef maðr kvazt eigi til þess lét hafa þá gripi, sveri fyrir eineiði, svá karl sem kona, ok sǿki til jafnmikils giptingarmann konunnar, ok skerði þat tilgjǫf hennar at réttri tiltǫlu. 111

111 Ef faðir eða bróðir eða fǫðurbróðir eða

fǫðurfrændr gipti manni mey með lǫgligri festing, ok hafa hana sér at fjárkaupum, ok hinn játar, er festa skal, ok ganga þeir á fullmæli við þann, er fyrir ræðr, þá helzt þat ekki lengr en til þess er hon er gipt, ok síðan má hon fá umboð sitt hveim er hon vill at

sǿkja út fǫðurarf sinn, eða þat sem faðir hennar gaf henni, ok hafi alt úskert. Hinn heitir maðr þess heimskari, er þat kaup gerði. Skal þetta kapitulum standa næsta fyrir faðir ok móðir skulu ráða giptingum dǿtra sinna tilf. i margen i 1 hs. 112 ok móðurfrændr tilf. i 16 hss.

ⅴ

Arvetal

1. Her fortel og byrjar arvebolken med det som høyrer til den, og i fyrste kapittelet blir det sagt om bortgifting av kvinner 111

111 Dersom far eller bror eller

farbror eller slektningane på farssida gifter bort ei jente til ein mann med lovleg festarmål, og dei utnyttar henne til si eiga vinning, og den samtykkjer, som skal feste, og dei gjer bindande avtale med den som rår for dette, då varer det ikkje lenger enn til ho er gift, og ho kan sidan gje full makt til kven ho vil til å inndrive farsarven sin eller det som faren gav henne, og ho skal ha alt uavkorta. Han som gjorde denne avtala, blir kalla tosk. Dette kapit telet skal stå rett føre far og mor skal rå for giftarmål til døtrene sine tilf. i margen i 1 hs. 112 og på morssida tilf. i 16 hss.

E R FÐATA L

Arvetal

F ar og mor skal rå for giftarmålet til døtrene sine,

dersom dei er i live. Dersom dei er døde, skal dei nærmaste slektningane på farssida112 rå. Giftingsmannen skal fastsetje medgift og tilgåve for frendkona si etter det dei blir samde om. Dei skal òg avtale når bryllaupet skal stå. Dersom dei blir usamde om avtala, då skal festarmannen føre fram vitna sine, 2 menn som var til stades, om kva som var avtalt om medgifta. Dersom dei blir usamde om tilgåva, skal giftings mannen bruke vitnemål frå 2 menn etter den førnemnde ordninga. Ein skal ikkje gje med kvinna meir enn tredjedelen av medgifta i klede. Og det som giftingsmannen gjev meir i medgift, det skal vere slikt som kan vere til vinning og fordel for den som får kvinna. Og arvingen etter giftingsmannen skal ikkje bryte ei avtale om medgift som er gjord slik det er sagt no. D ersom døtrer blir arvingane etter far sin eller mor eller bror, eller kven dei no enn blir arvingar etter, og somme er gifte og andre ugifte, då skal dei som er ugifte, ha så mykje av den uskifte arven som dei som fekk mest i medgift. Og sjølv om alle er gifte, men medgifta er ikkje delt likt mellom dei, då skal dei ha like mykje av den uskifte arven som ho som fekk størst medgift, så lenge godset strekk til. Alle dei eignelutene som er lånte ut i medgifta, og som er verdsette og gjevne over til den mannen som får kona, dei eig han med same retten som om faren eller mora hadde gjeve det i medgift. Dersom nokon seier at dei ikkje lånte bort desse eignelutene til slik bruk, då skal dei sverje einseid på det, så vel kar som kvinne, og han kan stemne kona sin giftingsmann og krevje han for like mykje, og det avkortar tilgåva hennar etter rett berekning.

122

123

2. Hér segir ef kona giptist útan ráð fǫður síns ok móður eða bróður, ok hvat er við liggr

f kona giptist útan ráð fǫður síns eða bróður eða móður, eða þess er giptingarmaðr réttr er fyrir ráði hennar, hafi fyrirgǫrt ǫllum þeim ǫrfum er undir hana kunnu at falla þaðan í frá, ok taki sá þann arf, er næstr er erfðum, svá sem sú kona væri eigi til þess arfs komin, nema giptingarmaðr vili firra hana jafnræði, þá má hon giptast með annarra skynsamra frænda sinna ráði, ef þeim lízt jafnræði eða betr, ok megi þat með eiði sínum sanna, ok skal þó áðr leita þessa við giptingarmann. En giptingarmaðr er faðir eða bróðir samfeddr, því næst móðir skilfengin. Ef hon er eigi til, þá er karlmaðr tvítugr eða ellri, sá er næstr er erfðum eptir þá konu er giptist. En sá er slíks dirfist, gjaldi giptingarmanni fullrétti eptir xii manna dómi, nema ǫðrum frændom virðast jafnræði, sem fyrr segir. Ekkja má sjǫlf gipta sik hverjum sem hon vill með nokkurs frænda síns ráði. En þær konur er til þess ljást, at lokka bǫrn manna til þess eða annars saurlífis, eða frændkonur manna, ok verðr þat vitnisfast, þá bǿti eptir xii manna dómi peningum sú er fé hefir til, en hin taki refsing eptir lagadómi.113 114 Engi mær skal fyrr hafa forræði fjár síns, en hon er xx vetra gǫmul, þó at undir hana hafi borit, nema sé gipt með frænda sinna ráði, þá má sá er fær hana, hafa bæði forræði á henni ok fé hennar. Hverr sem giptingarmaðr er réttr at konu, láti alt jafnheimilt í heimanfylgju. En alt þat sem sǿkja skal með lǫgsók num, þar skal engi tilgjǫf í móti koma. Ef ekkja giptir sik, ok lætr meta fé annarra manna í heimanfylgju sína, ok lér hinn til, er átti, þá á hann þat jafnheimilt sem hitt er ekkjan átti. Ef maðr kvezt eigi til þess lét hafa, syni með eineiði, ok sé heimanfylgja hennar því minni.

3. Hér segir at engi maðr skal flytja fé konu sinnar af landi

é konu sinnar skal engi maðr af landi brott fǿra, nema hon vili. Ráða skal hann fé þeirra ǫllu, til þarfa þeim. Hvárki má þeirra fyrirmæla né fyrirgera annars fé. Slíkan rétt á hverr maðr á konu sinni sem á sjǫlfum sér, ef henni verðr með ǫfund misþyrmt. Engi kona á at synja bónda sínum félags. En með því móti megu þau félag sitt leggja, at hvárt þeirra leggi til félags alt þat er þá eigu þau, eða eigandi verða, með erfðum eða ǫðrum hlutum. Falla síðan úmagar til annars hvárs, þá skal þat jafnt beggja þeirra kostnaðr vera, þó at engi komi á annars hlut. En ef misdauði þeirra verðr, þá skulu úmagar hverfa þeim á hendr, er þá á fyrir laga sakir fram at fǿra. En þat þeirra hjóna sem meira lagði til félags, skal meira upp taka, eða þess arfar. En síðan sé skipt í helminga, þó at eyzt hafi.

113 dómi i 21 hss. 114 Mær sú er arfi verðr, hverskyns arfi er hon

verðr, hon má gipta sik sjǫlf þeim er hon vill,

þá er hon er xv vetra gǫmul, með frænda sinna ráði, þó þeirra sem nánastir eru, bæði í fǫðurætt ok móðurætt tilf. i 6 hss.

2. Her blir det sagt om at ei kvinne gifter seg utan råd frå far sin og mor eller bror, og kva som følgjer av det

D ersom ei kvinne gifter seg utan råd frå far sin eller bror

113 dom i 21 hss. 114 Den jenta som blir arving,

kven ho no enn arvar, ho kan gifte seg sjølv med den ho vil, når ho er 15 år gammal, med råd frå frendane sine, likevel frå dei som er nærmast, både i farsslekta og i morsslekta tilf. i 6 hss.

eller mor, eller frå den som er rett giftingsmann for giftarmålet hennar, då har ho forspilt alle dei arvane som frå då av kunne tilfalle henne, og den skal få den arven, som er nærmaste arving, som om den kvinna ikkje var rettkomen til den arven, dersom ikkje giftingsmannen ville nekte henne eit høveleg giftarmål, då kan ho gifte seg med råd frå andre skjønsame frendar, om dei synest det er eit høveleg giftarmål eller betre, og dei kan stadfeste det med eiden sin, men ein skal fyrst prøve å løyse saka med giftingsmannen. Og giftings mannen er far eller samfedra bror, dernest lovleg gift mor. Dersom ho ikkje lever, då er det ein kar som er 20 år eller eldre, og som er nærmaste arving etter den kvinna som gifter seg. Men den som dristar seg til slikt, skal betale giftingsmannen full rettsbot etter 12 menns dom, dersom ikkje andre frendar synest det er eit høveleg giftarmål, slik det før er sagt. Ei enkje kan sjølv gifte seg med kven ho vil med råd frå nokon av frendane sine. Men dei kvinner som gjev seg til å lokke folks barn eller frendkoner til ei eller anna utuktig handling, og det blir vitne fast, då skal dei som har gods til det, bøte med pengar etter 12 menns dom, og dei andre skal straffast etter lagadom.113 114 Inga jente skal rå for godset sitt før ho er 20 år gammal, endå om ho har arva det, med mindre ho er gift med råd frå frendane sine, då kan han som får henne, rå både over henne og godset hennar. Kvar den som er rett giftingsmann for kvinna, skal la alt vere med same retten i medgifta. Men alt det ein skal reise sak om med søksmål etter lova, skal det ikkje gjevast tilgåve for. Dersom ei enkje gifter seg, og lèt andre folks gods verdsetje i medgifta si, og den som åtte det, låner det ut, då eig han det med same retten som det andre som enkja åtte. Dersom nokon seier at han ikkje har lånt det ut til slik bruk, då skal han nekte med einseid, og medgifta hennar blir tilsvarande mindre. 3. Her blir det sagt at ingen skal føre godset til kona si ut av landet

G odset til kona si skal ingen føre ut av landet, med

mindre ho vil det. Han skal rå for alt godset deira, til bruk for dei. Ingen av dei skal med ord eller gjerning forspille den andres gods. Kvar mann skal ha same rettsbot for kona si som for seg sjølv, dersom ho blir krenkt i fiendskap. Inga kone skal nekte ektemannen sin felag. Og på den måten kan dei gjere felaget sitt, at begge legg til felaget alt det som dei eig, eller kjem til å eige, ved arv eller på andre måtar. Dersom dei seinare får ansvar for umagar, då skal dei dele kostnaden likt, endå om ingen fell på den andres lut. Og når ein av dei døyr, då skal umagane falle på den til forsørging, som etter lova skal forsørgje dei. Men den av ektefellane som skaut mest inn i felaget, skal ta mest ut, eller arvingane. Og sidan skal det delast i halvpartar, endå om det har tapt i verdi.

E R FÐATA L

Arvetal

124

125

En ef aflazt hefir, þá skal karlmaðr eða hans erfingjar taka ii hluti aflans, en kona þriðjung, þurfu þau engan mann at þessu félagi spyrja. En ef þau leggja annan veg, þá má þat eigi haldast, þó at erfingi kunni eigi eða vili eigi rjúfa, því at lǫgin rjúfa þat félag. Nú er eigi félag hjóna í millum,115 þá skal sú tilgjǫf konu heimil vera, er til hennar var gefin, ok váttar vitu at lýst var á giptingardegi, ef hon lifir honum lengr. Lýsa skal giptingum ok tilgjǫfum kvenna á hverjum x vetrum, ok lýsa í fjǫldafun dum, annat hvárt at kirkju eða á þingi. En ef hann missir hennar við, þá taki arfar hennar heimanfylgju hennar, en tilgjǫf falli niðr. Nú þó at mær hafi fjárhald bróður síns, þá skal hon ekki taka af fé hans sér til heiman fylgju. En ef arfi gefr þá sǫk, þá er hann er fulltíða, at giptingarmaðr hafi af dregit fé hans með systur hans, þá standi sá fyrir eineiði, er sú sǫk kom á hǫnd. En ef hann verðr sannr at, greiði sveininum slíkt sem hann hafði í brott gefit hans, ok heiti drengr at verri.116

4. Hér segir um misdauða hjóna ok um fjárskipti ok ef øreigar ii koma saman at lǫgum

ú ef annat hjóna missir annars við, ok þrýtr brúðlaupsvitni, þá skal þat hjóna er lengr lifir, leggja fram fé, ok skipta í sundr svá sem þat vill svara fyrir guði, at rétt sé eptir því sem í gipting þeirra kom, ok at hvárki þeirra sé þá vanhaldit af ǫðru, ok sveri at fullan eið, ok ii skilríkir menn með.

115 I staden for teksten frå og med En með

því móti megu þau félag sitt leggja har 3 hand skrifter følgjande tekst: Nú fær maðr mey eða ekkju barnlausa, þá megu þeir eigi leggja félag sín á millum, nema þeir játi, er til arfs þeirra standa. En ef þau ala bǫrn til arfs síns, þá megu þau félag leggja sín á millum, helmingsfélag ef við bǫrn þeirra er at skipta. En ef við útarfa er at skipta, þá eigi þat þeirra ii hluti, er lengr lifir, en útarfar þriðjung, en óðul þeirra fari eptir því sem lǫgbók váttar. Nú fær maðr ekkju, ok á hon bǫrn til arfs síns, ok eru þau í úmegð, ok vill hon þó leggja félag við hann, þá skal gera stefnu hǫfuðbarmsmǫn num barnanna, ok leggja félag þeirra eptir fjár magni. Leggi jǫrð jǫrðu í gegn, ok eyri eyri í mót. Nú má þat félag eigi rjúfa, er svá er lagt. En ef þau leggja annan veg félag sitt, þá má rjúfa hvárt sem vill, hans erfingjar eða hennar, á þá lund at fara á þing fram, ok segja í sundr því félagi. Hvervetna þar sem hjón ii leggja félag sitt saman, þá skal þat félag haldast, eptir því sem lǫgligir váttar vitu. En ef síðan berr arfr eða úmegð undir annat hvárt þeirra, þá fellr þat jafnt til hvárstveggja, eptir því sem félag þeirra var lagt, því at þau skulu svá búa um auðn sem um afla. Eit anna handskrift har same teksten som erstatning for Nú þó at mær – drengr at verri seinare i dette kapittelet.

116 Frå og med En ef arfi gefr þá sǫk har 14 handskrifter denne teksten: nema fǫðurfrændr ok móðurfrændr svein sins lé slíkt til heimanfylgju henni af fjárhlu tum sveinsins, sem þeim sýnist, er hygnastir eru. En ef þá skilr á, þá skulu þeir ráða, fǫður frændr er arfi þeirra eru næstir, ef þeir hafa vit til, ok gefi eigi meira heiman, en dǿtrum váttar eptir jafnaði í fyrstu erfð. En ef karlmaðr kvángast, en kona giptist fyrir útan frænda ráð, hafi fyrirgǫrt landskyldum ok ávexti fjár síns við erfingja. En ef arfi gefr þá sǫk, þá er hann er fulltíða, at giptingarmaðr hafi gefit fé hans með systur hans, þá standi sá fyrir með eineiði, er sú sǫk kømr á hendr. En ef hann verðr sannr at því, greiði slíkt upp sveininum, sem hann gaf hans, ok heiti drengr at verri. En umfram ráð þeirra manna er nú eru til skildir, þá skal eigi kost á eiga at taka sér heimanfylgju meiri. En ef hon tekr annan veg en nú er skilt, þá haldist því at eins at bróðir hennar vili, þegar hann er fulltíða. En ef bróðir giptir systur sína með frænda ráði sinna, sá er ellztr er, ok eru sumir í úmegð, þá skal þat haldast svá sem þeir hafi allir fulltíða verit, ef hann gefr henni eigi meira heiman en skilr í fyrstu erfð.

115 I staden for teksten frå og med Og på den måten kan dei gjere felaget sitt har 3 handskrifter følgjande tekst: No gifter ein mann seg med ei jente eller ei barnlaus enkje, då kan dei ikkje gjere felag seg imellom, med mindre dei samtyk kjer, som har arverett etter dei. Men dersom dei får barn som vil arve dei, då kan dei gjere felag seg imellom, helmingsfelag der som det skal skiftast med barna deira. Men dersom det skal skif tast med utarvingar, då skal den som lever lengst av dei, ha to delar, og utarvingane ein del, men odelen deira skal behandlast etter det som lovboka stadfester. No gifter ein mann seg med ei enkje, og ho har barn med arverett etter seg, og dei er umyndige, og ho vil likevel gjere felag med han, då skal ein stemne barna sine slekt ningar på farssida, og gjere fe laget deira etter storleiken på formuen. Ein skal leggje jord mot jord og pengar mot pengar. No kan ein ikkje oppløyse det felaget som er gjort på denne måten. Men dersom dei gjer felaget sitt på anna vis, då kan kven som vil, oppløyse det, hans arvingar eller hennar, på den måten at dei fer til tinget, og seier at felaget er opp løyst. Alltid når to ektefellar gjer felag saman, då skal det felaget haldast, etter det som lovlege vitne veit. Men dersom ein av dei seinare får arv eller umage, då skal dette fordelast likt mellom dei, slik som felaget deira var gjort, for dei skal på same måten skjøtte tap som vinning. Eit anna handskrift har same teksten som erstatning for No endå om ei ugift kvinne – eit vondt menneske seinare i dette kapittelet.

Men dersom det har auka i verdi, då skal karen eller hans arvin gar ha to delar av vinninga, og kona ein tredjedel, dei treng ikkje spørje nokon om dette felaget. Men dersom dei gjer felag på anna vis, då skal ikkje det haldast, endå om arvingen korkje kan eller vil oppløyse det, for lova oppløyser eit slikt felag. No er det ikkje gjort felag mellom ektefellane,115 då skal kona ha rett til den tilgåva som var gjeven til henne, og som vitne veit var kunngjord på bryllaupsdagen, dersom ho lever lenger enn han. Ein skal kunngjere kvinners giftarmål og tilgåver kvart tiande år, og kunngjere det på møte der det er mykje folk, anten ved kyr kja eller på tinget. Og dersom ho døyr frå han, då skal arvin gane hennar få medgifta hennar, men tilgåva fell bort. No endå om ei ugift kvinne er formyndar for bror sin, skal ho ikkje ta av godset hans til medgift for seg. Men dersom arvingen reiser det søksmålet, når han blir myndig, at giftingsmannen har teke av godset hans til medgift for syster hans, då skal den forsvare seg med einseid, som fekk dette søksmålet mot seg. Dersom han blir funnen skuldig, skal han reie ut like mykje til guten som han hadde gjeve bort av hans gods, og han skal kallast eit vondt menneske.116 4. Her blir det sagt om at ein av ektefellane døyr, og om skifte, og dersom to fattige gifter seg etter lova

N o dersom ein av ektefellane døyr frå den andre, og det

manglar bryllaupsvitne, då skal den som lever lengst, leggje fram godset, og dele det slik som han eller ho vil svare for Gud at det er rett etter det som var avtalt ved giftarmålet deira, og at ingen av dei blir skadelidande i forhold til den andre, og han eller ho skal sverje full eid på det, saman med 2 forstandige menn.

116 Frå og med Men dersom arvingen reiser det søksmålet har 14 handskrifter denne teksten: med mindre guten sine slekt ningar på farssida og morssida låner ut av guten sitt gods til medgift, så mykje som dei synest, som er mest forstandige. Dersom dei blir usamde, då skal slektnin gane på farssida rå, som er dei nærmaste til arven deira, dersom dei har forstand til det, men ikkje gje meir i medgift enn det som er stadfest for døtrer i utlikninga i den fyrste arven. Og dersom ein kar får seg kone, og ho gifter seg utan råd frå frendane, då har dei forbrote landskylda og avkast ninga på godset sitt hjå arvingen. Men dersom arvingen reiser det søksmålet når han blir myndig, at giftingsmannen har gjeve godset hans saman med systera hans, då skal den forsvare seg med einseid, som får søksmålet mot seg. Og dersom han blir funnen skuldig i det, skal han reie ut like mykje til guten som han gav av →

E R FÐATA L

Arvetal

126

127

Ef maðr kaupir jǫrð með gripum eða lausafé eða búfé konu sinnar, ok lifir hon honum lengr, þá skal hon þat eitt hafa ór jǫrðu af arfi hans, er hon hafði heiman,117 en þat eina meira er erfingi vill.118 En ef hon fær fé í erfð síðan þau kómu saman, ok verðr þat fé í jǫrð greitt, þá er sú jǫrð hennar. Ef ii øreigar koma saman at landslǫgum réttum,119 ok vex þeim fé, þá hafi þat ii hluti, er lengr lifir, í landi ok lausum eyri, er við útarfa er at skipta, en helming er við bǫrn þeirra er at skipta.

5. Hér segir ef kona tekr mann undir bónda sinn, eða skilst hon í frá honum, ok ef gjǫld koma á hendr ǫðru hváru

n ef kona leggst með manni undir bónda sinn, eða skilst hon við hann saklaust, í móti guðs lǫgum ok manna, þá hefir hon fyrirgǫrt tilgjǫf sinni. En ef bóndi býðr henni samvist sína, ok hon vill eigi, þá skal bóndinn varðveita ǫllum fjárhlutum hennar 120 meðan hon lifir. En síðan taki sá heimanfylgju hennar, er arfi er næstr, en eigi tilgjǫf. En ef þau sættast á mál sín, ok tekr hann við henni, þá fari sem mál þeirra væri úspilt. En ef optar hendir hana sá glǿpr, þá skal hann þó fé hennar ǫllu varðveita meðan hon lifir, þó at hann vili eigi optar við henni taka, en síðan fari sem áðr er skilt. En ef hon hefir eigi fyrrmeirr fyrir slíkan glǿp kend verit, ok heitr hon yfirbót við guð ok bónda sinn, ok býðr honum samvist sína, ef hann vill eigi eiga hana, þá hafi hon heimanfylgju sína, en eigi tilgjǫf. En ef bóndinn vill firra hana heimanfylgju sinni, ok segir at hana hefir sá glǿpr fyrr meirr hent, ok var sú sakargipt fyrrmeirr eigi af hans hendi gefin við hana, svá at mǫnnum væri kunnigt, þá standi hon fyrir eineiði, ok hafi síðan h eimanfylgju sína, ef hann vill eigi við henni taka, en eigi tilgjǫf. En ef gjǫld koma á hendr ǫðru hváru hjóna, þá á þat með sínu fé at bǿta, er misgerir. En ef þau hafa lagt félag sín á millum, þá á þat þeirra, er eigi hafa gjǫldin á hendr komit, taka jafnmikit af úskiptu ávaxtalaust, eða þess arfi, þegar misdauði þeirra verðr, eða þau skiljast lǫgliga. Nú kømr legorðssǫk á þá konu, er maðr hefir festa sér eða handselda, þat legorð er fyrr var gǫrt. Ef hann fær þeirrar konu, þá á hann ráðspell, en giptingarmaðr réttinn. En ef síðan er lagzt með henni, er hann handseldi hana eða festi, ok fær hann hennar, þá á hann bæði rétt ok ráðspell. En ef hann fær hennar eigi, þá á giptingarmaðr bæði, sem fyrr er skilt. En ef maðr gengr í sæng til konu, ok vill koma legorði á hana, þó at hann komi eigi vilja sínum fram, þá bǿti sá eptir xii manna dómi.

117 ok tilgjǫf sína með tilf. i 15 hss.

lausafé er arfar greiða henni í hendr tilf. i 13 hss.

118 þó svá at hann leiði hana til bókarskey

119 Mgl. i 22 hss.

tingar at taka, því at lǫg rjúfa þat mál, ok

120 Mgl. i 20 hss.

Dersom nokon kjøper jord med kona sine eigneluter eller lausgods eller bufe, og ho lever lenger enn han, då skal ho berre ha det i jordeigedom av arven etter han, som ho hadde i medgift,117 og i tillegg berre det som arvingen vil.118 Men dersom ho får gods i arv etter at dei kjem saman, og dette god set blir betalt i jordeigedom, då er den jorda hennar. Dersom to fattige gifter seg etter [den rette119 lova i landet, og godset deira veks, då skal den som lever lengst, ha to tredjedelar i land og lausøyre, dersom det skal skiftast med utarvingar, men halvparten dersom det skal skiftast med barna deira. 5. Her blir det sagt om at kona ligg med ein annan mann enn ektemannen sin, eller at ho skil seg frå han, og at kvar av ektefellane kan bli ilagd bøter

O g dersom ei kone ligg med ein annan mann enn ekte

hans gods, og han skal kallast eit vondt menneske. Og forutan råd frå dei som no er fastsette, skal ho ikkje ha høve til å ta seg meir medgift. Men om ho tek på anna vis enn det som no er fastsett, står det ved makt berre dersom bro ren vil det når han blir myndig. Og dersom den eldste broren gifter bort syster si med råd frå fren dane sine, og nokre er umyndige, då skal det stå ved makt som om dei alle hadde vore myndige, dersom han ikkje gjev henne meir medgift enn det er fastsett i den fyrste arven. 117 og dessutan tilgåva si tilf. i 15 hss. 118 endå om han leidde henne til

boka for å skøyte godset over på henne, for lova gjer ei slik hand ling om inkje, og ho skal ha den lausøyren som arvingane reier ut til henne tilf. i 13 hss. 119 Mgl. i 22 hss. 120 Mgl. i 20 hss.

E R FÐATA L

Arvetal

mannen sin, eller utan gyldig grunn skil seg frå han, mot kyrkjeretten og verdsleg rett, då har ho forbrote tilgåva si. Men dersom ektemannen tilbyd seg å leve i ekteskapeleg samliv med henne, og ho ikkje vil, då skal ektemannen rå over all eige domen hennar120 så lenge ho lever. Og seinare skal den få medgifta hennar, som er nærmaste arving, men ikkje tilgåva. Men dersom dei blir samde i saka, og han tek imot henne, skal ein gå fram som om det ikkje hadde hendt noko mellom dei. Men dersom ho oftare gjer denne synda, då skal han rå over alt godset hennar så lenge ho lever, endå om han ikkje vil ta imot henne, og seinare skal ein gå fram som det før er fastsett. Men dersom ho ikkje tidlegare har vore skulda for slik synd, og lovar bot for Gud og ektemannen, og tilbyd seg å leve i ekteskapeleg samliv med han, men han ikkje vil ha henne, då skal ho ha medgifta si, men ikkje tilgåva. Men dersom ektemannen vil ta medgifta hennar frå henne, og seier at ho før har gjort slik synd, men han har ikkje sjølv reist søksmål mot henne, slik at det var kjent for folk, då skal ho forsvare seg med einseid, og skal sidan ha medgifta si, dersom han ikkje vil ta imot henne, men ikkje tilgåva. Og dersom ein av ektefellane blir ilagd bøter, då skal den som har forbrote seg, bøte med sitt eige gods. Men dersom dei har gjort felag seg imellom, då skal den av dei, som ikkje er ilagd bøter, eller arvingane, få like mykje av det uskifte buet, utan renter, når den eine av dei døyr, eller dei skil seg på lovleg vis. No kjem det legemålssak om den kvinna som ein mann har fest ved ord eller handslag, og legemålet var gjort tidlegare. Dersom han gifter seg med denne kvinna, då får han skadebota for redusert ekteskapsverdi, og giftingsmannen får rettsbota. Men dersom nokon ligg med henne etter at han feste henne ved ord eller handslag, og han gifter seg med henne, då får han både rettsbota og skadebota for redusert ekteskaps verdi. Men dersom han ikkje gifter seg med henne, då får giftingsmannen begge delar, som det før er fastsett. Og dersom ein mann går i senga til ei kvinne, og vil utsetje henne for lege mål, då skal han bøte etter 12 menns dom, endå om han ikkje får viljen sin.

128

129

6. Hér segir um skilning hjóna

n ef meinleiki sundrar samvist hjóna, með þess ráði, er ráða á at guðs lǫgum,121 hafi hvárt sitt fé. En ef þau skiljast fyrir þann hjónskap, at karlmanns vǫld hafa til komit, ok vissi hann þat þá er hann festi konu, ok leyndi því, þá bǿti hann fyrir svik sín eptir xii manna dómi, konunni halft, en halft giptingarmanni. En fyrir hvern meinleika er þau skiljast, þá fari sem áðr segir.122 Ef maðr fær konu at landslǫgum 123 réttum, ok gefr í móti henni tilgjǫf, ok fellr hann í frá síðan, þá skal lúkast henni þing 124 sín ok heimanfylgja af fé hans, meðan þat vinnst til. En ef þat vinnst eigi, þá skal ekki erfingi lúka af sínu fé, því at engi skal sér konu kaupa með annars fé.125

7. Hér segir um erfðatal, ok segir í fyrsta kapitulo um bǫrn skilgetin ú er hin fyrsta erfð, at bǫrn skilgetin taka arf eptir fǫður sinn ok móður skilfengna,126 at guðs lǫgum ok manna, ok sá sonarsonr, sem hann er skilgetinn, ok svá faðir hans, nema faðir hans hafi áðr haft allan sinn hlut af arfi, ok tekr þó sonarsonr fyrr en í aðra erfð gangi. En svá skal fé skipta eptir fǫður ok móður, at ii dǿtr taka jafnt við einn son, ok slíkan hlut skal taka sonarsonr sem dóttir, ef hann er til. Nu er einn sonr ok ein dóttir, þá tekr hann ii hluti, en hon þriðjung. Ef faðir á óðal eptir sik, þá skulu synir snúast til óðala, en dǿtr til útjarða ok lausafjár, ef eigi eru jarðir til. Ok skal hinn ellzti einn eignast hǫfuðból, en hinum hlotnast aðrar óðalsjarðir í sinn hlut, svá at jafngóðar sé at lǫgligri virðing, en sonarsonr þau óðul er faðir hans stóð til, þar til er hann hefir jafnt við dóttur. En þau óðul sem meiri eru en faðir hans stóð til, leysi hann af fǫðurbrǿðrum sínum, fimta hlut minna en verð eru. Ok eigi skal hann fyrr leysa af fǫðurbrǿðrum sínum, en fǫðurfaðir hans er andaðr, nema fǫðurfaðir hans verði úmagi sona sinna. Nú missir faðir sonar síns, eða dóttur, eða sonarsonar, þá tekr hann arf eptir þau, nema þau eigi skilgetin bǫrn eptir sik. 121 ok manna tilf. i 5 hss. 122 Frå En ef þau skiljast: En ef karlmaðr gerir

konu svik, eða mey, í því at hann festir hana, ok sjalfr veit hann með sér, at hann er engu nýtr til þeirra hluta sem karlmaðr skal með konu barn gera, þá gjaldi hann henni vi manna dóm fyrir svik sín, elligar sveri eið, ok ii menn með honum, at hann hugði sik nýtan vera i 1 hs., mgl. i 5 hss. 123 Borgarþingslǫgum i 1 hs., Eiðsifaþingslǫgum

i 1 hs., Frostuþingslǫgum i 2 hss., Gulaþings lǫgum i 1 hs., N lǫgum i 1 hs., guðs lǫgum i 1 hs., lǫgum i 7 hss. 124 tilgjǫf i 4 hss. 125 Hvervetna þar sem maðr verðr veginn, ok er eigi góz eptir, ok þó at skuldir sé eptir, þá skal eigi skuldir lúkast af gjǫldum, því at þat var ekki hans góz, útan réttr erfingjans tilf. i 1 hs. 126 skilgetna i 8 hss.

6. Her blir det sagt om skilsmisse mellom ektefolk

O g dersom ei eller anna hindring gjer ekteskapeleg sam

liv umogleg, etter råd frå den som etter kyrkjeretten121 skal rå, då skal kvar av ektefellane ha sitt gods. Dersom dei skil seg på grunn av samleie122 som ein kar har skuld i, og han visste det då han feste kvinna, og løynde det, då skal han bøte for sviket sitt etter 12 menns dom, halvparten til kvinna, og halvpar ten til giftingsmannen. Og for kvar hindring som dei enn skil seg for, då skal ein gå fram slik det før er sagt.123 Dersom ein mann gifter seg med ei kvinne etter den rette [lova i landet,124 og gjev henne tilgåve, og han døyr sidan, då skal ho få utbetalt [sine eigneluter125 og medgifta si av hans gods, så langt det rekk. Men dersom det ikkje rekk til, då skal arvingane ikkje betale av sitt gods, for ingen skal gjere avtale om giftarmål med andres pengar.126 121 og verdsleg rett tilf. i 5 hss. 122 truleg ulovleg samleie med slektning av kvinna 123 Frå Dersom dei skil seg:

Men dersom ein kar svik ei kvinne eller ei jente ved å feste henne, endå om han veit med seg sjølv at han ikkje er brukeleg i det som gjeld for ein kar som skal få barn med ei kvinne, då skal han bøte til henne etter 6 menns dom for sviket sitt, eller sverje eid, og 2 menn med han, at han trudde han var brukeleg i 1 hs., mgl. i 5 hss. 124 Borgartingslova i 1 hs., Eidsi vatingslova i 1 hs., Frostatingslova i 2 hss., Gulatingslova i 1 hs., N:lova i 1 hs., kyrkjeretten i 1 hs., lova i 7 hss. 125 si tilgåve i 4 hss. 126 Alltid når ein mann blir drepen, og det ikkje er gods etter han, og endå om det er gjeld etter han, då skal ikkje gjelda betalast av mannebøtene, for det var ikkje godset hans, men rettsbota til arvingen tilf. i 1 hs. 127 ektefødde i 8 hss.

E R FÐATA L

Arvetal

7. Her blir det sagt om arvetalet, og i fyrste kapittelet blir det sagt om ektefødde barn

D et er den fyrste arven, at ektefødde barn tek arv etter

far sin og si [lovleg gifte127 mor etter kyrkjeretten og den verdslege retten, og den sonesonen som er ektefødd, og likeins far hans, med mindre far hans før har fått heile sin del av arven, og sonesonen tek likevel arven før den går til andre arv. Og slik skal ein skifte godset etter far og mor, at to døtrer skal ha like mykje som éin son, og soneson skal ha slik del som dotter, dersom han finst. No er det éin son og éi dotter, då tek han to tredjedelar, og ho éin tredjedel. Dersom faren har odel etter seg, då skal sønene arve odelsjorda, og døtrene dei andre jordeigedomane, og lausøyren, dersom det ikkje finst jordeige domar. Og den eldste åleine skal ha hovudbølet, og dei andre skal ha andre odelsjorder som sin arvedel, slik at dei er jam gode etter lovleg verdsetjing, og soneson dei odelsjordene som far hans hadde rett til, inntil han får like mykje som dotter. Og dei odelsjordene som kjem i tillegg til det far hans hadde rett til, skal han løyse frå farbrørne sine for ein femtedel mindre enn dei er verde. Og han skal ikkje løyse frå farbrørne før enn farfar hans er død, med mindre farfaren blir sine søners umage. No misser ein far sonen sin, eller dotter, eller soneson, då tek han arv etter dei, med mindre dei har ektefødde barn etter seg.

130

131

Þó tekr barn arf eptir fǫður ok aðra menn, at þat sé getit, en eigi fǿtt, ok kømr lífi í ljós, ok verðr skírt. Slíkt fé sem móðir leggr til barna sinna, ok andast þau barnlaus, þá erfir hon þat eptir þau. En ef móðir er ǫnduð, þá eigu bǫrn hennar skilgetin at taka þat fé fyrr en faðir. Ef dóttir verðr legin í fǫður garði eða bróður, þá á hon hvárki arf eptir fǫður eða móður, nema hafi þá miskunn sem faðir vill gǫrt hafa, eða bróðir, ef eigi er faðir til. Nú er engi sonr til arfs, en til er sonarsonr svá til kominn sem fyrr var mælt, ok dóttir sú er eigi var legin, þá taki sú er í fǫður garði var legin eða bróður, hǫlfu minna en hvárt hinna. Nú er hvárki þeirra til, er áðr er talt, þá tekr hon þann arf allan, svá sem mál hennar væri úspilt. Hvervetna þar sem félag er hjóna í millum, þá skal gipting dǿtra ok h eimanfylgja greiðast af beggja þeirra fé, eptir því sem félag þeirra var lagt. En ef eigi er félag hjóna á millum, þá skal eptir fjármagni hvárt leggja til barna sinna. Eigi á faðir eða móðir at kvánga son sinn, eða gipta dóttur sína, með meiru fé heiman en slíkt komi á hvers þess hlut, er eptir er, ef þá væri arfinum skipt, nema þeir lofi, er næstir eru arfi. En ef meira gefr heiman, þá jafnist þá er arfr tǿmist æ meðan arfr vinnst. En ef eigi vinnst arfr til, þá leggi aptr til jafnaðar, hverr er meira hefir en lǫg vátta. Svá er ok staðfest um alt landit, at þegar er maðr festir sér konu með guðs lǫgum 127 ok samþykt beggja þeirra, þá eru þau bǫrn er hann á með þeirri konu, ǫll lǫgliga til arfs komin, hvárt sem þau eru getin fyrir festing eða eptir. Ǫnnur erfð Sú er ǫnnur erfð, er tekr ættleiðingr sá er at lǫgum er til arfs leiddr, ok sonarsonr skilgetinn, þó at faðir hans sé frillusonr,128 ok skilgetin sonardóttir, ef faðir hennar var skilgetinn, ok dóttursonr skilgetinn, ef móðir hans var skilgetin, sinn fjórðung hvert þeirra, í landi ok lausum eyri. En þó at sonardóttir sé ein, en þeir allmargir, þá tekr hon fullan hlut við þá. Nú þó at einn þeirra sé til, en [þau allmǫrg,129 þá tekr hann þó fullan hlut, at fleiri sé í annarri ættkvíslinni. En ef eitt þeirra er til, þá tekr þat þann arf allan. Nú er ekki þeirra til, þá tekr dótturdóttir skilgetin, ef móðir hennar er skilgetin. Sú er þriðja erfð Sú er hin þriðja erfð, er bróðir verðr bróður arfi, samfeddir ok skilgetnir. En ef bróður missir, þá tekr systir, samfedd ok skilgetin. Nú er hon eigi til, þá tekr móðir skilfengin 130 eptir barn sitt. Ef hon er eigi til, þá tekr frillusonardóttir skilgetin ok frilludóttursonr skilgetinn. En ef þau eru eigi til, þá tekr frilludótturdóttir skilgetin. Ef hon er eigi til, þá tekr móðurfaðir ok fǫðurmóðir skilgetin.131 Eru þau eigi til, þá tekr móðurmóðir skilfengin.132

127 ok manna tilf. i 6 hss.

131 skilfengin i 15 hss.

128 eigi skilgetinn i 10 hss.

132 skilgetin i 7 hss., skilgetin ok skilfengin

129 þær allmargar i 11 hss.

i 5 hss.

130 skilgetin i 5 hss.

128 og den verdslege retten tilf. i 6 hss. 129 ikkje er ektefødd i 10 hss. 130 Mgl. i 11 hss.

Og barn tek arv etter far sin og andre, om det er avla, men ikkje fødd, dersom det kjem levande til verda, og blir døypt. Slikt gods som mor gjev til barna sine, og dei døyr barnlause, det godset arvar ho etter dei. Men dersom mor døyr, då skal dei ektefødde barna hennar ta det godset før enn faren. Dersom nokon ligg med dotter i garden til faren hennar eller broren, då skal ho ikkje ha arv anten etter faren eller mora, men ha slik miskunn som faren vil vise, eller broren, om ikkje faren lever. No er det ingen son som kan arve, men det finst soneson med slik arverett som det før er sagt, og dotter som ingen har lege med, då skal ho som blei legen med i garden til faren eller b roren, arve halvparten så mykje som kvar av dei andre. No lever ingen av dei som før er rekna opp, då tek ho heile den arven, som om retten hennar var fullgod. Overalt der det er felag mellom ektefolk, skal ein betale av begge sitt gods for giftarmål og medgift for døtrene, etter som felaget deira var gjort. Men dersom det ikkje er felag mellom ektefolka, då skal kvar av dei gje til barna sine etter storleiken på formuen. Ikkje skal far eller mor gifte bort son sin eller dotter si med større medgift enn det som ville falle på kvar deira del, som er tilbake, dersom arven blei skift, med mindre dei gjev løyve til det, som er nærmaste arvingar. Og dersom ein gjev meir i medgift, då blir det utjamna når det ligg arv føre, så langt arven strekk til. Men dersom arven ikkje strekk til, då skal kvar den som har fått meir enn lova seier, gje tilbake til utjamning. Det er òg stad fest over heile landet, at når ein mann fester ei kvinne etter kyrkjeretten,128 og med samtykke frå dei begge, då har alle dei barna som han har med den kvinna, lovleg arverett, anten dei er avla før festarmålet eller etter.

131 ektefødd i 5 hss. 132 lovleg gift i 15 hss. 133 ektefødd i 7 hss., ektefødd og

lovleg gift i 5 hss.

Andre arven Det er den andre arven, som den ættleiingen tek, som etter lova er leidd til arv, og ektefødd soneson, endå om far hans [er frilleson,129 og ektefødd sonedotter, dersom far hennar var ektefødd, og ektefødd dotterson, dersom mor hans var ekte fødd, kvar av dei skal ha ein fjerdedel av land og lausøyre. Men endå om det berre er éi sonedotter, og dei mannlege er svært mange, då tek ho like stor arvelut som dei. No endå om det finst berre éin mannleg arving, og det er svært mange [mannlege og130 kvinnelege arvingar, då tek han full arvelut, endå om det er fleire i den andre slektslinja. Men dersom berre éin av arvin gane lever, då tek han eller ho heile arven. No lever ingen av desse, då tek ektefødd dotterdotter arven, dersom mor hennar er ektefødd. Det er den tredje arven Det er den tredje arven, når bror blir arving etter bror, og dei er samfedra og ektefødde. Men dersom det ikkje finst nokon bror, då tek samfedra og ektefødd syster arven. No finst ho ikkje, då tek [lovleg gift131 mor arven etter barnet sitt. Men dersom ho ikkje finst, då tek ektefødd dotter av frilleson og ektefødd son av frilledotter arven. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødd dotter av frilledotter arven. Men dersom ho ikkje finst, då tek morfar og ektefødd132 farmor arven. Dersom dei ikkje finst, då tek [lovleg gift133 mormor arven.

E R FÐATA L

Arvetal

132

133

Hér hefr fjórða erfð Sú er hin fjórða erfð, er tekr fǫðurbróðir skilgetinn samfeddr, ef faðir hans var skilgetinn, ok bróðursonr skilgetinn ok samfeddr, ef faðir hans var skilgetinn, ok bróðir sammǿddr skilgetinn, ef móðir hans var skilgetin,133 sinn þriðjung hvert þeirra, ef þeir eru allir til. Skal jafnan sá fyrr arf taka, er skilgetinn fǫður á eða skilgetna móður, hvárt sem hann leiðir til þess arfs faðir eða móðir, þar næst hinn jafnskyldi, þó at faðir hans sé frillusonr, eða móðir frilludóttir. En ef fǫðurbróðir er einn, en bróðursynir fleiri, þá tekr hann jafnt við þá. Sama mál á bróðir sammǿddr, ok svá skal jafnan upp heðan af, at jafnmikit tekr einn í sína kvísl, þó at allmargir sé í aðra kvísl, til síns hlutar. En ef einn er til, þá tekr sá þann arf allan. Nú eru þeir eigi til, er nú eru nefndir, þá tekr fǫðursystir skilgetin samfedd, ok bróðurdóttir skilgetin, komin af samfeddum bróður, ok systir sammǿdd skilgetin, með fyrra skilorði. En hvervetna þar sem óðalsjǫrð liggr í skipti, þá hafi þat óðal, er til er borit, en hinir lausa aura. Fimta erfð Sú er hin fimta erfð, er tekr móðurbróðir skilgetinn ok samfeddr, ok systursonr skilgetinn ok samfeddr. En ef þeir eru eigi til, þá tekr móður systir skilgetin ok samfedd, ok systurdóttir skilgetin, af [samfeddri systur 134 komin. Sétta erfð Sú er hin sétta erfð, er takast brǿðrasynir arf eptir skilgetnir, ef feðr þeirra eru skilgetnir ok samfeddir, þá þeir næst, þó at feðr þeirra sé fril lusynir. En ef þeir eru eigi til, þá taka brǿðradǿtr skilgetnar með sama skilorði. Nú eru þær eigi til, þá taka systkinasynir skilgetnir, af samfed dum komnir. En ef þeir eru eigi til, þá taka systkinadǿtr skilgetnar. Ef þær eru eigi til, þá taka systrasynir skilgetnir, af samfeddum systrum komnir. Er engi þeirra til, þá taka systradǿtr skilgetnar. Nú er engi þeirra til, þá tekr frillusonr, einn eða fleiri, ef til eru, ok eigi getnir í hórdómi eða frændsemisspellum eða sifskǫpum nærmeirr en lofat er at lǫgum.135 Hér hefr sjaunda erfð Sú er hin sjaunda erfð, er tekr fǫðurbróðir skilgetinn sammǿddr, ok bróðursonr skilgetinn, af sammǿddum bróður kominn. Eru þeir eigi til, þá tekr fǫðursystir skilgetin sammǿdd, ok bróðurdóttir skilgetin, af sammǿddum bróður komin.

133 skilfengin i 1 hs. 134 samfeddum systrum i 23 hss. 135 Svá ok af því at móðir skilgetin stendr

ekki í erfðatali áðr eptir frilluborit barn sitt, þá skal hon heðan af arf taka eptir þat sama barn í séttu erfð næst eptir frilluson, þat þó at eigi getit í hórdómi, frændsemisspellum

eða sifskǫpum tilf. i 1 hs. En ef engi er þessarra til, þá tekr móðir úskilfengin arf eptir barn sitt, þat sem hon gat í frillulifnaði, ok eigi í hórdómi getit eða sifjaspjǫllum. En ef hon er eigi til, þá tekr frilludóttir, svá til komin, sem um frilluson tilf. i 2 hss.

Her byrjar den fjerde arven Det er den fjerde arven, som ektefødd samfedra farbror tek, dersom far hans var ektefødd, og samfedra og ektefødd bror son, dersom far hans var ektefødd, og ektefødd sammødra bror, dersom mor hans var ektefødd,134 og kvar av desse skal ha ein tredjedel, dersom dei alle finst. Den skal alltid ta arv fyrst, som har ektefødd far eller ektefødd mor, anten han får arven frå far eller mor, dernest den som er like nær i slekt, endå om far hans er frilleson, eller mor hans frilledotter. Men dersom det berre er éin farbror, men fleire brorsøner, då tek han lik arv med dei. Same kravet har sammødra bror, og slik skal det alltid vere heretter, at éin tek like stor arvelut i si slektslinje, endå om det er svært mange i ei anna slektslinje. Men dersom det berre finst éin, då tek han heile arven. No finst det ikkje slike som er nemnde no, då tek ektefødd og samfedra farsyster arv, og ektefødd brordotter, komen frå samfedra bror, og ektefødd sammødra syster, etter den førnemnde ordninga. Og alltid når odelsjord er med i skiftet, då skal den ha odelen, som er fødd til den, og hine lausøyre.

134 lovleg gift i 1 hs. 135 systrer i 23 hss. 136 Slik òg fordi ektefødd mor

ikkje før står i arvetalet etter sitt frilleborne barn, då skal ho heretter ta arv etter det same barnet i den sjette arven nærmast etter frilleson, dersom det ikkje er avla i hor, blodskam eller i mågskap tilf. i 1 hs. Men dersom ikkje nokon av desse finst, då tek mor som ikkje er lovleg gift, arv etter barnet sitt, det som ho avla i frillelivnad, og ikkje i hor eller i krenking av mågskap. Men dersom ho ikkje finst, då tek frilledotter arven, fødd slik som frilleson tilf. i 2 hss.

Den femte arven Det er den femte arven, som ektefødd og samfedra morbror tek, og ektefødd og samfedra systerson. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødd og samfedra morsyster, og ektefødd systerdotter, komen frå samfedra syster.135 Den sjette arven Det er den sjette arven, som ektefødde søner av brør tek etter kvarandre, dersom fedrane deira er ektefødde og samfedra, dernest dei som har fedrar som er frillesøner. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde døtrer av brør arven etter same ordninga. No finst ikkje dei, då tek ektefødde søner av farsyster eller morbror arven, komne frå samfedra. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde døtrer av farsyster eller morbror arven. Dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde systersøner arven, komne frå samfedra systrer. Om ingen av desse finst, då tek ektefødde systerdøtrer arven. No finst ingen av desse, då tek frilleson arven, ein eller fleire dersom dei finst, og ikkje avla i hor eller i blodskam eller i nærmare mågskapsslekt enn det lova tillèt.136 Her byrjar den sjuande arven Det er den sjuande arven, som ektefødd sammødra farbror tek, og ektefødd brorson, komen frå sammødra bror. Dersom dei ikkje finst, då tek ektefødd sammødra farsyster arven, og ektefødd brordotter, komen frå sammødra bror.

E R FÐATA L

Arvetal

134

135

Áttanda erfð Sú er hin áttanda erfð, er tekr móðurbróðir skilgetinn ok sammǿddr, ok systursonr skilgetinn, af sammǿddri systur kominn. Nú eru þeir eigi til, þá tekr móðursystir skilgetin ok sammǿdd, ok systurdóttir skilgetin, af sammǿddri systur komin, ok verðr hvár annars arfi, ok svá er hvervetna þar sem ii eða fleiri standa til eins arfs, ef engi er sá til, er áðr var taldr. Hér hefr níunda erfð Sú er hin níunda erfð, er maðr tekr arf eptir brǿðrungsbarn sitt, af samfeddum136 komnir, nema manni skyldari finnist, því at í þessarri erfð nemr sá nánari. Þar næst jafnskylt af systkinum komnir, ok taki fyrri í karllegginn en í kvennlegginn. Eru þeir eigi til, þá tekr maðr arf eptir systrungsbarn sitt. Tíunda erfð Sú er hin tíunda erfð, er taka þeir menn, er eru eptirbrǿðrabǫrn skilgetin ok af samfeddum komnir. Nú eru þeir eigi til, þá taka þeir, er eru eptir systkinabǫrn skilgetin. Eru þeir eigi til, taka þeir menn, er eru eptirsys trabǫrn skilgetin ok þriðja manni at frændsemi, ok taki æ fyrr jafnskylt karl en kona. Ellifta erfð Sú er hin ellifta erfð, er takast brǿðrasynir arf eptir skilgetnir, ef feðr þeirra eru skilgetnir ok sammǿddir, þá hinir næst þó at feðr þeirra sé frillusynir. Eru þeir eigi til, þá taka brǿðradǿtr skilgetnar, með sama skil orði. Nú eru þær eigi til, þá taka systkinasynir skilgetnir, af sammǿddum systrum komnir, þar næst systkinadǿtr skilgetnar. Eru þær eigi til, þá taka systrasynir skilgetnir, af sammǿddum systrum komnir. Eru þeir eigi til, þá taka systradǿtr skilgetnar, af sammǿddum systrum komnar. Hér hefr tolfta erfð upp Nú er hin tolfta erfð, er maðr tekr eptir brǿðrungsbarn sitt, af sammǿd dum komnir, nema manni skyldari finnist, því at hér nemr hinn nánari. Þar næst taka hinir jafnskyldir, af sammǿddum systkinum komnir. Þar næst tekr maðr arf eptir systrungsbarn sitt, af sammǿddum komnir. Þá taka þeir menn, er eru eptirbrǿðrabǫrn skilgetin, af sammǿddum komnir. Þar næst þeir, er eru eptirsystkinabǫrn skilgetin, af sammǿd dum komnir, [fyrri í karllegg en í kvennlegg.137 Þar næst þeir, er eru eptirsystrabǫrn, af sammǿddum komnir ok skilgetnir, þrímenningar at frændsemi, ok tekr æ fyrr karl en kona.

136 sammǿddum i 9 hss. 137 Mgl. i 13 hss.

Den åttande arven Det er den åttande arven, som ektefødd og sammødra morbror tek, og ektefødd systerson, komen frå sammødra syster. No finst ikkje dei, då tek ektefødd og sammødra morsyster arven, og ektefødd systerdotter, komen frå sammødra syster, og dei blir kvarandres arving, og slik er det alltid når to eller fleire har rett til éin arv, dersom den ikkje finst, som er nemnd før. Her byrjar den niande arven Det er den niande arven, når ein mann tek arv etter brødrungs barnet sitt, kome frå samfedra,137 med mindre det finst nokon som er i nærmare slekt med arvlataren, for i denne arven tek den nærmaste. Dernest dei som er i like nær slekt, komne frå sysken, og det skal takast på mannssida før enn på kvinnesida. Dersom dei ikkje finst, då tek ein mann arv etter systrungs barnet sitt. Den tiande arven Det er den tiande arven, som dei menn tek, som er ektefødde barnebarn av farbrør, og komne av samfedra. No finst ikkje dei, då tek dei arven, som er ektefødde barnebarn av farsyster eller morbror. Dersom dei ikkje finst, då tek dei menn arven, som er ektefødde barnebarn av morsystrer, og tremenningar i slekt, og kar tek alltid arv før kvinne om dei er i like nær slekt.

137 sammødra i 9 hss. 138 Mgl. i 13 hss.

Den ellevte arven Det er den ellevte arven, som ektefødde søner av brør tek etter kvarandre, dersom fedrane deira er ektefødde og sammødra, dernest dei som har fedrar som er frillesøner. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde døtrer av brør arven etter same ordninga. No finst ikkje dei, då tek ektefødde søner av farsyster eller morbror arven, komne frå sammødra systrer. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde døtrer av farsyster eller morbror arven. Dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde systersøner arven, komne frå sammødra systrer. Dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde systerdøtrer arven, komne frå sammødra systrer. Her byrjar den tolvte arven No er det den tolvte arven, som ein mann tek etter brødrungs barnet sitt, kome frå sammødra, med mindre det finst nokon som er i nærmare slekt med mannen, for i denne arven tek den nærmaste. Dernest tek dei arv, som er i like nær slekt, komne frå sammødra sysken. Dernest tek ein mann arv etter systrungs barnet sitt, kome frå sammødra. Så tek dei menn arv, som er ektefødde barnebarn av farbrør, komne av sammødra. Dernest dei som er ektefødde barnebarn av farsyster eller morbror, komne frå sammødra, [før på mannssida enn på kvinnesida.138 Dernest dei som er ektefødde barnebarn av morsystrer, komne av sammødra, tremenningar i slekt, og kar tek alltid arv før kvinne.

E R FÐATA L

Arvetal

136

137

Þrettánda erfð Sú er hin þrettánda erfð, er tekr frilludóttir. Er hon eigi til, þá tekr bróðir samfeðra, frillusonr. Ef hann er eigi til, þá tekr systir samfedd, frilludóttir. Nú er hon eigi til, þá tekr jafnfram fǫðurbróðir samfeðra ok bróðursonr samfeðra ok bróðir sammǿðra, frillusynir. Eigu þeir allir einn arf at taka, ok verðr hvárr annars arfi. Nú eru þeir eigi til, þá taka konur jafnskyldar. En ef þær eru eigi til, þá taka brǿðrungar, fyrri karlmaðr en kona. En ef þessarra missir allra við, þá taki þeir er fjórða manni at frændsemi eru, nema nánari finnist skilgetinn, fyrr af samfeddum en af sammǿddum, svá sem greinir í erfðatali, fyrr en undir konung gangi.138

8. Hér segir hversu maðr má leiða mann í ætt

ú má maðr bǿta ráð sonar síns, ok leiða hann í ætt, ef hann vill, ef sá játar, er arfi er næstr. En ef hann á sonu skilgetna, þá má hverr sá játa fyrir sik, er fulltíða er, en eigi fyrir þá er úalnir eru eða í úmegð. Tekr ættleiðingr þá eigi meira arf, en sá stóð til, er játaði. Sá skal óðali játa, er óðal á með þeim. Nú skal maðr sá er mann ættleiðir, ok hinn er játar arfi eða óðali, ok sá er ættleiddr verðr, ganga allir saman fyrir kirkjudyrr, ok halda allir á einni bók, þá skal sá mæla, er ættleiðir mann: «Ek ættleiði þenna mann til fjár þess er ek gef honum, til sess ok til sætis, til gjalds ok til gjafar, ok til alls þess réttar er lǫgbók váttar, er ættleiðingr á at hafa at lǫgum.» Svá skal konu ættleiða sem karlmenn. Nú má bróðir bróður í ætt leiða, ok fǫðurbróðir bróðurson. Svá megu ok fleiri menn mann í ætt leiða, sem nú er sagt, svá kona sem karl, ef sá játar, er arfi er næstr. Nú skal hann þat fé hafa, er hann er til leiddr, meðan þeir lifa, er ættleiddu hann, þar til er arfr berr undir hann. Síðan berr arfr honum vitni um aldr ok um ævi. Lýsa skal maðr ætt leiðing sinni á hverjum xx vetrum, til þess er maðr tekr arf. En hverr sem ǫðruvís er ættleiddr en nú er mælt, þá er sem úgǫrt sé.

9. Hér segir hversu maðr má fyrirgera arfi

vá er mælt ef maðr verðr fyrir þeirri villu, at hann vegr mann til arfs, þá hefir hann fyrirvegit þeim arfi. En arfr sá fari at erfðum réttum, svá sem sá maðr væri eigi til, er mann vegr til arfs.

10. Hér segir er menn falla í orrostum 139

n ef menn falla í orrostu, ok kømr engi brott, eða drukna allir eða inni brenna, fari arfr þeirra sem þeir hafi allir í senn látizt, nema annan veg prófist með lǫgligum vitnum.

138 Í þeirri erfð skal hverr arf taka sem hann

er talinn í, en engi taki fyrir hendr ǫðrum fram tilf. i 19 hss.

139 Ikkje nytt kapittel i 4 hss.

Den trettande arven Det er den trettande arven, som frilledotter tek. Dersom ho ikkje finst, då tek samfedra bror, frilleson. Dersom han ikkje finst, då tek samfedra syster, frilledotter. No finst ho ikkje, då tek med like stor rett samfedra farbror og samfedra brorson og sammødra bror, alle frillesøner. Dei skal alle ta éin arv, og kvar blir arving etter den andre. No finst dei ikkje, då skal kvinner som er i like nær slekt, ta arven. Men dersom dei ikkje finst, då skal brødrungar ta arven, kar før kvinne. Men dersom ingen av alle desse finst, då skal dei ta arven, som er firmenningar i slekt, med mindre det finst nokon ektefødd som er i nærmare slekt, før av samfedra enn av sammødra, slik det er gjort greie for i arvetalet, før det kjem under kongen.139 8. Her blir det sagt korleis ein mann kan ættleie ein annan

N o kan ein mann betre kåra for sonen sin, og ættleie han,

139 I denne arvegangsklassa skal

kvar ta den arven som han er rekna til, og ingen skal ta arv ved omgåing av andre tilf. 19 hss. 140 Ikkje nytt kapittel i 4 hss.

om han vil, dersom den samtykkjer, som er nærmaste arving. Dersom han har ektefødde søner, då må kvar den som er myndig, samtykkje for seg, men ikkje for dei som er ufødde eller umyndige. Ættleiingen tek då ikkje meir arv enn den hadde krav på, som samtykte i arveretten hans. Den skal samtykkje i odelsretten, som eig odel saman med dei. No skal den mannen som ættleier nokon, og hin som samtykkjer i arverett eller odelsrett, og den som blir ættleidd, alle gå framfor kyrkjedøra, og alle skal halde på éi bok, då skal den som ættleier nokon, seie: «Eg ættleier denne mannen til det godset som eg gjev han, til sess og til sete, til bøter og til gåve, og til all den rett som lovboka vitnar om, og som ættleiingen etter lova skal ha.» Slik skal ein ættleie så vel kvinner som karar. No kan bror ættleie bror, og farbror brorson. Slik kan òg fleire menn ættleie nokon, som det no er sagt, så vel kvinne som kar, dersom den samtykkjer, som er nærmaste arving. No skal han ha det godset, som han er ættleidd til, medan dei lever, som ættleidde han, inntil arv tilfell han. Seinare er arven prov for han til evig tid. Ein mann skal kunngjere ættleiinga si kvart tjuande år, til dess han tek arv. Men kvar den som blir ættleidd på anna vis enn det som no er sagt, då er det som om det er ugjort. 9. Her blir det sagt korleis ein mann kan forbryte arven

D et er sagt, at om ein mann kjem i den forvillinga at

han drep ein mann for å få arven, då har han forbrote den arven. Og arven skal gå etter rett arvegang, som om den mannen ikkje fanst, som drep ein annan for å få arven. 10. Her blir et sagt at menn fell i kamp140

M en dersom menn fell i kamp, der ingen kjem seg unna,

eller alle druknar eller brenn inne, då skal arven deira gå som om dei alle hadde mist livet samstundes, med mindre noko anna blir prova med lovlege vitne.

E R FÐATA L

Arvetal

138

139

11. Hér segir ef arfar eru útan lands

vervetna þar sem maðr andast, ok er eigi erfingi í nánd til at kalla, þá skal arfr standa virðr í þess heimili er maðr dó at, með fullum varðveizlum xii mánaði. En ef eigi kømr erfingi innan xii mánaða, þá taki konungr virðan þann arf, ok varðveiti ok eignist, ef eigi kømr lǫgligr erfingi til innan x 140 vetra. En útlenzkra manna erfðir liggi sem áðr er skilt, þat er einn dagr ok xii mánaðir, áðr en konungr taki.

12. Hér segir um lǫgligar gjafir

at er því næst, at engi má gefa arf undan ǫðrum, útan lǫggjafir. Vélakaup skal at vettugi hafa. Engi skal ǫðrum arfsvik gera. Nú er maðr dauðr, arfi skal í ǫndvegi setjast, ok geri skuldarmǫnnum stefnu, at þeir komi allir til sjaundar, ok hafi hverr sína skuld brott, slíka sem vitni berr til. Nú er eigi fé svá mikit, þá skulu allir þar nast, sem tala rennr til. Sá skal meira þarnast, er meira átti at heimta. En sá er eigi kømr til at sjaund, þá sǿki sitt með váttum, ef fé er til, ok stefni erfingja til váttasǫgu. En þeir sem fyrir nauðsynja sakir koma eigi at sjaund, ok er fé eigi meira en þeir tóku, sem fyrr kómu, þá leggi þeir aptr, er fyrr tóku, ok missi allir sem tala rennr til, ok er erfingi við skildr, ef hann [bauð til 141 lǫgliga.

13. Hér segir um úmagaeyri ok mála konu

ú ef þar er úmagaeyrir í garði ok máli konu, þá er vel ef báðum vinnst fé. En ef þeim vinnst eigi báðum, þá skal hon þarnast gagngjalds ok gjafar sinnar. En ef eigi endist í alla staði fé, þá skal sá mest missa, er mest átti fé af honum, svá kona hans sem aðrir skuldanautar, [tǫlu skal hafa til þess,142 nema maðr ætti veð í einhverjum grip, þá á hann þann at hafa fyrst. Heldr skal kona þarnast tilgjafar sinnar en þeir menn er fyrr áttu fé at honum en hann fengi hennar, því at engi skal sér konu kaupa með annars fé. [Nú skal hon hafa heimanfylgju sína, en úmagi sitt fé.143 Nú vinnst eigi báðum, þá missi hvárrtveggja eptir fjármagni. Engi maðr skal þar skuldir gjalda sem hann tekr ekki fé, hvárki sonr né annarr maðr. Nú eigu hjón félag saman, ok deyr annat hvárt þeirra, þá skal svá skuldum gegna, sem félag þeirra var til.

140 v i 16 hss.

142 til þess er þeir hafa jafnt i 3 hss.

141 stefndi þeim i 5 hss.

143 Mgl. i 7 hss.

11. Her blir det sagt at arvingar er utanlands

A lltid når ein mann døyr, og det ikkje er nokon arving i

nærleiken til å krevje arven, då skal arven bli verande verdsett i den heimen der mannen døydde, og takast godt vare på i 12 månader. Og dersom det ikkje kjem nokon arving innan 12 månader, då skal kongen ta den verdsette arven, ta vare på den, og tileigne seg den, dersom det ikkje kjem nokon lovleg arving innan 10141 år. Men arv etter utanlandske menn skal liggje som det før er fastsett, det er 1 dag og 12 månader, før kongen tek han. 12. Her blir det sagt om lovlege gåver

D et er dernest, at ingen kan gje bort arv som tilhøyrer

141 5 i 16 hss. 142 stemnde dei i 5 hss. 143 til dess at dei har like mykje

i 3 hss.

andre, utanom lovlege gåver. Svikefull avtale skal ikkje gjelde. Ingen skal svike nokon med omsyn til arv. No er ein mann død, då skal arvingen setje seg i høgsetet, og stemne inn kravshavarane, at dei alle skal kome til sjaunda, og kvar skal få med seg det han har til gode, slik det blir prova med vitne. No er det ikkje så mykje gods, då skal ein avkorte for alle, etter det som berekninga syner. Den skal ha størst avkorting, som hadde mest å krevje. Men den som ikkje kjem til sjaunda, kan søkje sitt med vitne, om det er gods att, og han skal stemne arvingen til vitneførsla. Men dei som på grunn av naudsyn ikkje kjem til sjaunda, og det ikkje er meir gods enn dei tok, som kom fyrst, då skal dei leggje tilbake, som tok fyrst, og alle skal tape etter det som berekninga syner, og arvingen er fri, dersom han [gav tilbod142 etter lova. 13. Her blir det sagt om umagars gods og konas krav

144 Mgl. i 7 hss.

N o dersom det er umagars gods og krav frå kona i buet,

då er det vel om det er gods nok til begge. Og dersom det ikkje er nok til begge, då skal ho ha avkorting i motgåva og giftingsgåva si. Men om godset ikkje rekk til alle, då skal den ha mest avkorting, som hadde mest til gode hjå han, både kona hans og andre kravshavarar, [dei skal gjere berekning av dette,143 med mindre nokon hadde pant i ein einskild ting, då skal han ha den fyrst. Heller skal kona ha avkorting i tilgåva si enn dei mennene som hadde gods til gode hjå han før han gifte seg med henne, for ingen skal gjere avtale om kone med annans gods. [No skal ho ha medgifta si, og umagen sitt gods.144 No rekk det ikkje til begge, då skal kvar tape etter storleiken på formuen. Ingen har plikt til å betale gjeld der han ikkje tek imot gods, korkje son eller nokon annan. No har ekte folk felag saman, og ein av dei døyr, då skal ein svare for gjelda etter slik som felaget deira var.

E R FÐATA L

Arvetal

140

141

14. Hér segir um úmagaskipti

ú skal svá kǫrlum skipta sem kerlingum sem ǫðrum skuldum. En bǫrnum þeirra ok fé skal sá vǫrð veita, er arfi er næstr. Hvárt sem haldsmaðr verðr karl eða kona, þá skal í virðan eyri setjast, ok fǿra eigi úmagafé ór fylki, nema hann fái vǫrzlumann, þann er þar eigi jarðir, at þar sé fé goldit sem hann tók, ef úmagi er réttnæmr. Nú virðist þat fé svá at þar er innstǿðueyrir fullr, iiii merkr fyrir hvern úmaga, vel er ef meira er, þá skal hann taka þat fé, ok skal þat hvárki vaxa né þverra, gjaldi slíkt upp sem hann tók. Ef úmagi á svá margar jarðir ok lausafé at frændum hans þykkir hann varla haldinn af forlagseyrum þeim sem áðr skilr, þá skal ætla honum klæðaverð, ok vel at halda hann, ok þeim fyrir starf sitt, er fjárhald hans hefir, svá at hann sé vel haldinn af, ok á þá úmagi allan ávǫxt á fé sínu. En frændr hyggi at á hverjum xii mánuðum, hversu með er farit, ok fái ǫðrum í hendr, ef sá dugir eigi, með fullum vǫrzlum, at sá leggi móti, er við tekr. Nú vinnst eigi inn stǿðueyrir, þá skal úmagi neyta á hverjum xii mánuðum halfrar merkr, til þess er hann er xii vetra gamall, síðan skal hann vera matlaunarmaðr. Úmagi skal neyta halfrar merkr jarðarleigu. Nú skal sú virðing jarðarleigu standa, er í fyrstu ári er virð, hvárt sem vex eða þverr. Fjárhaldsmaðr skal eigi selja ǫðrum fé at halda. En ef hann fær ǫðrum, þá á úmagi kost at ganga á hendr hvárum er hann vill at heimta sitt. Ef úmagi á halfrar merkr ból, þá er þat innstǿðueyrir. En ef maðr lætr úmagaeyri lausan, nema dǿmt sé af honum með dómi, þá skal hann setja sitt fé fyrir, því at skuld sé eigi lokin nema váttar viti. En ef hann dylr, þá verðr hann at gjalda aðra. En ef bóndi er dauðr, en kona lifir eptir, ok er fé eigi meira en hon á at taka, þá skal hon veita vǫrð bǫrnum sínum félausum. En ef hon á ǫnnur bǫrn, þá hverfi þau til fǫðurfrænda sinna.

15. Hér segir um úmagaskipti

ú sǿkir þrot bónda í heraði, þá skal skipta úmǫgum hans eptir því sem félag þeirra var lagt. Skal móðirin fǿra úmaga sína á hendr frændum þeim er arfi eru næstir, ef þeir eigu forlagseyri, fyrir úmaga hvern iiii merkr silfrs. Nú ef af ganga iiii merkr, þá skal hann taka einn úmagan, ok taka svá marga sem hann á forlagseyri til. En þeir fari umfram, er af ganga, þeim á hendr, er næstr er arfi, ef sá á forlagseyri til. Ef sá á eigi forlagseyri til, þá skulu úmagar fara fram í ætt, til þess er þeir hitta forlagseyri. Svá skal ok hinum skipta, er í faðernit heyra.144 Nú festir maðr úmaga í vist, þá skal þat halda. Ef hann vísar honum ór vist, ok ferr hann húsa millum, þá gjaldi konungi vi aura silfrs, ok varðveiti honum sem fyrr. Svá skal ok hvervetna sá gjalda, er ganga lætr sinn úmaga húsa millum, sem nú er mælt, ef hann veit at hann er hans úmagi.

144 Nytt kapittel, med overskrift, i 3 hss.

14. Her blir det sagt om skifte av umagar

N o skal ein skifte kallar og kjerringar på same måten som

anna gjeld. Men barna og godset deira skal den ta vare på, som er nærmaste arving. Den som blir formyndar, kar eller kvinne, skal overta godset etter verdsetjing, og ikkje føre uma gen sitt gods ut av fylket, med mindre han får tak i ein kausjo nist, som eig jorder der, og som går god for at godset blir gjeve tilbake der han tok imot det, når umagen får fulle rettar. No er dette godset verdsett slik at det er nok kapital til forsørging, 4 merker for kvar umage, vel er det om det er meir. Då skal han overta det godset, og det skal korkje vekse eller minke, han skal betale tilbake så mykje som han tok imot. Dersom ein umage eig så mykje jordegods og lausøyre at frendane hans synest at han knapt blir forsørgd av dei underhaldspengane som før er fastsette, då skal han ha til utgifter til klede, og ein skal utstyre han godt, og den skal ha for arbeidet sitt, som forvaltar godset hans, slik at han blir teken godt vare på, og då skal umagen ha avkastninga av godset sitt. Men frendane skal kvar tolvte månad undersøkje korleis det er forvalta, og gje det til ein annan, dersom forvaltaren ikkje duger, med full garanti for at den gjev tilbake, som tek imot. No strekk ikkje forsørgingskapi talen til, då skal umagen kvar tolvte månad ha ½ mark, til dess han er 12 år gammal, sidan skal han arbeide for kosten. Ein umage skal ha ½ mark av jordleiga. No skal den verdsetjinga av jordleiga stå fast, som blei gjord fyrste året, anten ho veks eller minkar. Formyndaren skal ikkje overlate til nokon annan å forvalte godset. Men dersom han overlèt til ein annan, då har umagen rett til å krevje sitt av kven han vil av dei. Dersom ein umage eig ½ markebol, då er det forsørgingskapital. Men der som nokon gjev frå seg gods som ein umage eig, utan at det er dømt frå han med dom, då skal han leggje sitt eige gods i staden, for gjeld er ikkje betalt med mindre vitne veit om det. Men dersom han nektar, då må han betale ein gong til. Og dersom ein ektemann er død, men kona er i live, og det ikkje er meir gods enn ho skal ha, då skal ho ta vare på dei eigedoms lause barna sine. Men dersom ho har andre barn, då skal dei overtakast av farsfrendane sine. 15. Her blir det sagt om skifte av umagar

N o kjem det armod på ein bonde i heradet, då skal ein

fordele umagane hans etter slik som felaget deira var gjort. Mora skal overføre umagane sine til dei frendane som er nærmaste arvingar, dersom dei har underhaldspengar, 4 merker sølv for kvar umage.

E R FÐATA L

Arvetal

142

143

16. Her segir hversu arf skal sǿkja

rf skal sǿkja í því fylki sem arfr er dáinn. En ef hann leiðir í ǫðru fylki vátta, en arfr er dáinn, eða at kaupangrsmanna 145 lǫgum, þá er váttum hans fyrirskotit, því at alt þat er [í kaupangri 146 gerast, skal at kaupangrsmanna 147 rétti sǿkja. En alt þat er í heraði 148 er gǫrt, ok hvarfar í millum vár 149 heraðsmanna [ok bǿjarmanna,150 þat skal alt at heraðsrétti sǿkja.

17. Hér segir ef sá sitr í arfi, er ekki á

ú sitr maðr í arfi ok leggr dóm fyrir, en annarr kvazt til vera kominn, þá skal hann stefna honum heimstefnu rétta, ok krefja hann arfs ok órfarar. Nú vill hann eigi ór fara, þá skal hann stefna honum þing fyrir rán ok ísetu. Ok ef þá fullnast honum gǫgn ok vitni til síns máls, ok koma eigi vitni í móti honum, þá eigu þingmenn honum arf at dǿma. En hinn bǿti vi aura konunginum fyrir þat at hann lagði dóm fyrir þann arf er hann átti ekki í. Nú vill hann eigi ór fara, þá skal hann æsta þingmenn liðs til at fǿra hann ór arfi sínum. Hverr sá sekr eyri silfrs við konung, er honum synjar tilfarar. Nú koma þeir þar fram, ok verr hann oddi ok eggju, þá er hann sekr x mǫrkum silfrs við konung. En hinn hverr vi aurum, er forstǫðu veita með honum. Nú berjast þeir, þá fellr hverr sá útlægr, er fyrir stendr arfi dǿmdum, en hinir friðhelgir, er til sǿkja.

18. Hér segir er menn eigu arfi at skipta

vervetna sem maðr kallar eigi til arfs fyrir fáfrǿðis sakir, ok er þó til kominn, hafi sóttan innan x vetra þeirra er hann er innan lands ok ór úmegð, ef hann hefir vit til, nema skyld nauðsyn banni. Nú eigu menn arfi at skipta, þá er vel ef allir koma, er hlut eigu í at skipta þeim arfi. En ef sumir vilja eigi til fara, þá stefni þeim til skiptis. En ef sumir koma eigi til, þá skal skipta með váttum, ok leggi hluti á, ok hafi þann hverr, er þá hlýtr. Nú ef hann kallar misskipt, ok segir hann at hann hafði leynt fé af, þá skal hann synja með lýrittareiði.

145 kaupmanna i 1 hs., kaupangrs i 2 hss.,

Eiðsifaþings i 2 hss., Gulaþings i 1 hs. 146 með kaupangrsmanna lǫgum i 4 hss., í Eiðsifaþings lǫgum i 3 hss., í Gulaþings lǫgum i 2 hss.

147 kaupangrs i 28 hss., Eiðsifaþings i 3 hss.,

Gulaþings i 2 hss. 148 kaupangri i 1 hs. 149 Mgl. i 21 hss. 150 Mgl. i 4 hss.

No dersom det er ei avkastning på 4 merker av formuen, då skal han ta éin umage, og ta så mange som han har under haldspengar til. Men dei som er att, skal gå vidare til den som er nærmaste arving, dersom han har underhaldspengar til det. Dersom han ikkje har underhaldspengar til det, då skal uma gane gå vidare i slekta, til dei finn underhaldspengar. Slik skal ein òg fordele dei andre, som høyrer heime i farsslekta.145 No fester nokon ein umage i teneste, då skal det haldast. Dersom han viser umagen bort frå tenesta, og han går husimellom, då skal han bøte 6 øyrar sølv til kongen, og ta vare på han som før. Og slik skal alltid den bøte, som lèt sin umage gå husimellom, slik det no er sagt, dersom han veit at det er hans umage. 16. Her blir det sagt korleis ein skal søkje arv

A rv skal søkjast i det fylket der arven er fallen. Dersom

han fører vitne i eit anna fylke enn der arven er fallen, eller etter kjøpstadsmennenes146 lov, då er vitna hans forspilte, for alt det som er gjort [i kjøpstaden,147 skal ein søkje etter kjøpstadmennenes148 rett. Og alt det som er gjort i heradet,149 og som vi150 heradsmenn [og bymenn151 blir usamde om, det skal ein søkje etter heradsretten. 145 Nytt kapittel, med overskrift,

i 3 hss. 146 kjøpmennenes i 1 hs.,

jøpstadens i 2 hss., Eidsivatings k i 2 hss., Gulatings i 1 hs. 147 etter kjøpmennenes lov i 4 hss., i Eidsivatingslag i 3 hss., i Gulatingslag i 2 hss. 148 kjøpstadens i 28 hss.,

Eidsivatings i 3 hss., Gulatings i 2 hss. 149 kjøpstaden i 1 hs. 150 Mgl. i 21 hss. 151 Mgl. i 4 hss.

17. Her blir det sagt om at den sit i arv, som ingenting eig

N o sit nokon i ein arv og gjer den avhengig av domsav

gjerd, og ein annan seier at han har rett til den, då skal han stemne han med rett heimstemning, og krevje han for arv og utflytting. No vil han ikkje flytte ut, då skal han stemne han til tinget for ran og innehaving. Og dersom rettsprova og vitne måla hans er tilfredsstillande i saka, og det ikkje kjem vitne imot han, då skal tingmennene tildøme han arven. Og den andre skal bøte 6 øyrar til kongen fordi han kravde domsavgjerd for den arven som han ikkje åtte noko i. No vil han ikkje flytte ut, då skal hin krevje hjelp frå tingmennene til å føre han ut av arven sin. Kvar den som nektar å vere med han, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. No kjem dei fram til han, og han forsvarer seg med odd og egg, då er han skyldig til å bøte 10 merker sølv til kongen. Og kvar av dei andre 6 øyrar, som var med han og gjorde motstand. No slåst dei, då blir kvar den utlæg, som står i vegen for den tildømde arven, men dei andre er fredheilage, som krev inn. 18. Her blir det sagt om at menn har arv å skifte

A lltid når ein mann på grunn av vankunne ikkje gjer krav

på arven, endå om han har rett til den, då skal han ha søkt den innan 10 år etter han kjem til landet og er myndig, dersom han har forstand til det, men mindre tvingande naudsyn hindrar han. No skal folk skifte arv, då er det vel om alle kjem, som skal vere med på å skifte den arven. Og dersom nokon ikkje vil fare, då skal ein stemne dei til skiftet. Men dersom det er nokon som ikkje kjem, då skal ein skifte med vitne, og det skal kastast lodd, og kvar skal ha den delen som fell på han. No dersom nokon seier at det er urett skift, og at han har gøymt bort gods, då skal han nekte med lyrittareid.

E R FÐATA L

Arvetal

144

145

19. Hér segir hversu arf skal sǿkja

ú leikr á tveim tungum, hvárt maðr er arfgengr eða eigi, þá stefni þeim til þings, er honum stendr fyrir arfi, þá skal hann njóta vátta sinna, at hann stefndi honum þing. Þat skulu aðrir váttar bera: «Vér várum þar sem móðir hans var fest lǫgliga í þeim stað», ok nefna staðinn. Þá eigu þingmenn honum arf at dǿma. Hvervetna þar sem maðr vill sik til arfs fǿra, þá leiði vátta sína, ok stefni þeim til, er arfi er næstr. Ef hann stefnir eigi svá, þá er váttum hans fyrirskotit. En þar skal arf dǿma, sem dáinn er eða óðalsjarðir eru eða bú hins dauða. Engi maðr má fé eða arfi fyrr skipta en þess sé leyfi til, er áðr á, eða menn sjái at með spellum fari. Ok hefir maðr vit sitt, ok má ráða búi sínu ok kaupum, ok er hestfǿrr ok ǫlfǿrr, þá skal hann fé sínu ráða, má því engi maðr skipta. En þó at nokkurr skipti, þá má þat eigi haldast.

20. Hér segir um fátǿkra úmaga skipti

ú skipta menn úmǫgum sín í millum félausum, hvergi sem þeir skipta ok hluta síðan, þá skal þat skipti haldast þeirra í millum síðan. Skulu þeir ǫrfum fylgja, ef sá er úmagi, er fé á.

21. Hér segir um lǫgligar gjafir, hverjar haldast skulu

ú skulum vér þær gjafir telja, er haldast skulu. Þær gjafir skulu haldast er konungr gefr oss, eða vér honum. Maðr má gefa fjórðungsgjǫf af því fé sem hann hefir aflat í landi ok lausum eyri, hverjum sem hann vill, bǫrnum sínum skilgetnum sem ǫðrum mǫnnum einum,151 ef svá vill hann. En tíundargjǫf af því fé er maðr hefir at erfðum tekit, bæði í landi ok lausum eyri, þó at hann spyri eigi erfingja at, hvárt sem hann er sjúkr eða heill. En þat skal fyrst lúkast af tíundargjǫf ok fjórðungsgjǫf, er maðr gefr guði fyrir sál sína, hverjum sem hann gefr lǫggjǫf sína.

22. Hér segir nær úmagi skal taka við fé sínu

f maðr kømr í úmagaskipti, þá er hann ór úmegð er hann er xx vetra gamall, ok á hann þá at taka við fé sínu, ok fái fjárhald sitt, hverjum er hann vill, ef hann kann eigi sjalfr fyrir at sjá, ok ǫll ǫnnur forræði. Ef maðr kvángast, eða kona giptist útan ráð frænda sinna, hafi fyrirgǫrt landskyldum ok ávexti fjár síns við erfingja. Nú kømr sá úmagi á hendr manni, er hann á eigi at varðveita, þeim skal hann heimstefna, er varðveita á. Svá skulu váttar hans mæla: «Hér er úmagi sá er þú skalt varðveita, en eigi sá, er hingat fǿrði». Þá skal fela honum ábyrgð á hendi þess úmaga.

151 einu i 17 hss.

19. Her blir det sagt korleis ein skal søkje arv

N o er det usemje om ein mann har rett til arv eller ikkje,

då skal han stemne den til tinget, som står i vegen for arven hans, og då skal han føre vitna sine, at han stemnde han til tinget. Andre vitne skal seie: «Vi var der mor hans blei lovleg fest på den staden», og namngje staden. Då skal tingmennene tildøme han arven. Alltid når nokon vil prove arveretten sin, då skal han føre fram vitna sine, og stemne den som er nærmaste arving. Dersom han ikkje stemner slik, då har han forspilt vitna sine. Og der skal ein døme om arv, der arven er fallen, eller der odelsjordene er, eller buet til den døde. Ingen må skifte gods eller arv før enn den gjev løyve til det, som før er eigar, med mindre folk ser at han øyder det. Og dersom ein mann har vitet sitt, og kan rå for buet sitt og avtalene sine, og er i stand til å ride og delta i drikkelag, då skal han rå for godset sitt, og ingen kan skifte det. Og endå om nokon skifter, så skal det skiftet ikkje haldast. 20. Her blir det sagt om skifte av fattige umagar

N o skifter folk dei fattige umagane mellom seg. Korleis

dei no enn skifter og deretter kastar lodd, då skal det skiftet sidan haldast dei imellom. Dei skal følgje arvelutene, dersom den er umage, som eig gods.

21. Her blir det sagt om lovlege gåver, kva for nokon som skal haldast 152 andre, til eitt åleine i 17 hss.

N o skal vi rekne opp dei gåvene som skal haldast. Dei

gåver skal haldast som kongen gjev oss, eller vi han. Ein mann kan gje fjerdedelen av det godset han har tileigna seg i land og lausøyre, til kven han vil, dei ektefødde barna sine så vel som [berre til andre,152 om han det vil. Og tiandedelen av det godset som ein har fått i arv, både i land og lausøyre, endå om han ikkje spør arvingen, same om han er sjuk eller frisk. Men fyrst skal det betalast av hovudtienda og fjerdingsgåva, som ein gjev Gud for sjela si, kven han no elles gjev si lovlege gåve. 22. Her blir det sagt når ein umage skal overta godset sitt

D ersom nokon kjem i umageskiftet, då er han ikkje umage

lenger når han blir 20 år gammal, då kan han overta godset sitt, og overlate styringa av det til kven han vil, dersom han ikkje sjølv kan rå for det, og alt anna verjemål. Dersom ein mann får seg ei kone, eller ei kvinne gifter seg utan råd frå frendane sine, då har dei forspilt landskyldene og avkastninga av godset sitt til arvingane. No får ein mann ein umage, som han ikkje har plikt til å ta seg av, då skal han stemne den heim, som skal ta seg av han. Vitna hans skal seie dette: «Her er den umagen som du skal ta deg av, men ikkje han, som førte han hit.» Då skal ein gje han ansvaret for umagen.

E R FÐATA L

Arvetal

146

147

Nú kømr úmagi á hendr manni, geri hvárt sem hann vill, fǿri aptr á hæl eða til þings, ok meti þingmenn hvert fǿra skal. Ef á hæl fǿrir, þá fǿri at náttstǫðum þeim, er þangat fór hann, sekr eyri silfrs við konung hverr sá er eigi vill taka við honum, ok bǿti eptir lagadómi fullar bǿtr, ok svá þegn, ef hann deyr af bjargleysi. Nú eigu menn úmǫgum at skipta, ok vill annarr skipta en annarr eigi, þá skal sá stefna honum til úmagaskiptis. Ef hann kømr, þá er vel, ef hann kømr eigi, þá leiði vátta sína, at hann stefndi honum þangat, ok skipti síðan skilríkir menn þeim úmǫgum, ok hluti, ok hafi hann sinn hlut í brott, ok ábyrgi hinum sinn hlut, er eigi kom þar.

23. Hér segir er arf berr úmaga

ú ef maðr fǿrir fram þann úmaga er hann er 152 skyldugr til at lǫgum, þó at annarr sé erfingi, ok berr síðan arf eða réttarfar undir þann úmaga, eða með hverjum hætti honum aflast fé, ok á sá fé, er fram var fǿrðr, er hann andast, þá skal sá er fram fǿrði hann, eða hans erfingi, taka ávaxtarlaust slíkt sem hann lagði fyrir hann, en erfinginn taki þat sem auk er. Nú veitir maðr manni fyrir guðs sakir, þeim er hann er fyrir laga sakir eigi skyldr fram at fǿra, þa skal guð ambuna honum, en ekki kømr fé fyrir, hvárki honum eða hans erfingja.

24. Hér segir hversu lengi brúðlaup skulu standa, ok hvat við liggr

at er ok ǫllum kunnigt um þann mikla kostnað, er menn hafa meir í venju haft í þessu landi en engu ǫðru um brúðlaupagerðir, sem margir hafa raun af, með miklum kostnaði ok stórum skuldum. Ok af því gerum vér ǫllum mǫnnum kunnigt, at nú er svá tekit um alt landit, at engi skal lengr gera sitt brúðlaup en ii daga. En sá er lengr gerir, þá er hann sekr iii aurum silfrs við konung, sá er veitir, en hverr sá eyri, er lengr þiggr en nú er mælt.

25. Hér segir um erfisgerð

rfi þau er menn gera, sýnast oss meir gǫr til ofsa ok frásagnar, en til sálubótar við þann er fram er farinn. Ok því gerum vér ǫllum mǫnnum kunnigt, at því betr þykkir oss, er meiri ǫlmusa er gǫr fyrir sálum manna. En þat fyrirbjóðum vér, at nokkurar drykkjur sé meðan þat erfi er gǫrt. En hverr sem ǫðruvís gerir, þá er sekr iii aurum silfrs við konung, en eyri hverr er þiggr. Hafa þessi erfi verit gǫr með miklum kostnaði optliga ok uviðkǿmiliga, því at féit er eytt únytsamliga, ok þess skuldir úloknar, er féit átti, ok opt stór vandræði ok manndráp orðit af sakir ofmikillar drykkju.

152 eigi tilf. i 10 hss.

No får nokon ein umage, då kan han gjere det han vil, føre han tilbake same vegen eller til tinget, og tingmennene skal vurdere kvar han skal førast. Dersom dei fører han tilbake same vegen, då skal han førast til dei nattestadene han fór frå, og kvar den er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen, som ikkje vil ta imot han, og han skal bøte fulle bøter etter lagadom, og likeins tegngilde, dersom han døyr av hjelpeløyse. No skal folk skifte umagane, og nokon vil skifte, og ein annan ikkje, då skal han stemne han til umageskifte. Dersom han kjem, er det vel, dersom han ikkje kjem, då skal han føre fram vitna sine, at han stemnde han dit, og sidan skal forstandige menn skifte desse umagane, og ein skal kaste lodd, og han skal ha sin del med bort, og leggje ansvaret for den andres del på den som ikkje kom dit. 23. Her blir det sagt om at ein umage får arv

N o dersom nokon forsørgjer den umagen som han etter

lova153 har ansvaret for, endå om ein annan er arving, og umagen sidan får arv eller rettsbøter, eller korleis han enn tileignar seg gods, og den som blei forsørgd, har gods etter seg når han døyr, då skal den som forsørgde han, eller arvingen hans, ta slikt som han la ut for han, utan renter, og arvingen skal ta det som er til overs. No hjelper nokon for Guds skuld ein annan, som han etter lova ikkje er skyldig til å forsørgje, då skal Gud løne han, men korkje han eller arvingen hans skal ha noko vederlag for det.

153 ikkje tilf. i 10 hss.

24. Her blir det sagt kor lenge bryllaup skal stå, og kva som gjeld for dei

A lle er kjende med den store kostnaden med å lage til

bryllaup som folk til vanleg har hatt i dette landet meir enn i noko anna land, som mange har erfaring med, med svære utgifter og stor gjeld. Og difor gjer vi kjent for alt folket, at no er det vedteke over heile landet, at ingen skal gjere bryllaupet sitt lenger enn 2 dagar. Og den som gjer det lenger, er skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til kongen, kvar den som er vert, og 1 øyre kvar den som er gjest lenger enn det no er sagt. 25. Her blir det sagt om gravøl

D ei gravøla som folk held, synest for oss å vere gjorde

meir til hovmod og omtale enn til sjelehjelp for den som er død. Og difor gjer vi kjent for alt folket, at vi synest det er di betre di større almisse det er gjort for folks sjeler. Men det forbyd vi, at det er svirelag medan gravølet blir halde. Og den som gjer det annleis, er skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til kongen, og 1 øyre kvar den som er gjest. Desse gravøla har ofte og uhøveleg vore haldne med stor kostnad, for pengane har vore brukte opp til inga nytte, og den som åtte pengane, har gjeld som ikkje er betalt, og det har ofte blitt stor fiendskap og manndrap på grunn av altfor mykje drikking.

E R FÐATA L

Arvetal

148

149

Vi L a n da brigði

Innløysing av landeigedom

153

L a n da brigði

154

1. Hér segir um óðalsskipti frænda ú skipta brǿðr ii eða fleiri óðlum sínum, eða konur þær sem óðlum eigu at fylgja, þat er dóttir ok sonardóttir, fǫðursystir ok bróðurdóttir, þá skal í þá kvísl óðul hverfa, sem hlotin eru, bæði at boðum ok ábúð, ok bjóða því at eins í aðra kvísl, at þá sǿki þrot eða aldauða arfr verði. En eigi skiljast með þeim óðul, fyrr en hverr má fá annars dóttur.155 Ef bæði er jafnskylt til óðals, karl ok kona, þá skal svá skipta óðlum millum þeirra sem arfi.156 Nú eru brǿðr ii eða fleiri, ok andast einnhverr þeirra fyrr en faðir þeirra, ok lifir eptir sonr eða dóttir, þá skal þat þeirra er til er, leysa þann hlut óðala at fimtungsfalli undan fǫður brǿðrum sínum, sem faðir hans stóð til at erfa eptir fǫður sinn. En eigi má hann leysa fyrr en fǫðurfaðir hans er andaðr.

2. Hér segir um þær jarðir er óðlum skulu fylgja

ú skal þær jarðir telja, er óðlum skulu fylgja. Sú ein er váttar í réttarbótum várs hins virðuliga herra Magnúss 157 konungs hinn kórónaði, er hann gaf ǫllum Noregs mǫnnum, at ef jǫrð ligg undir sama ættlegg lx vetra eða betr, þá verðr hon þeim at óðli, er hefir, svá at þá jǫrð má eigi brigða undan honum. Sú er ǫnnur, er maðr þiggr af konungi, nema með ǫðru skilorði sé gefin. Sú er hin þriðja, er iii langfeðr hafa átt, ok kømr undir hinn fjórða samfleytt. Sú er hin fjórða, er menn skipta óðalsjǫrðum sín í millum, ok eigi annarra manna óðlum, þá verðr þat hvers óðal, er í því skipti hlýtr.

3. Hér segir hversu menn óðlum skipta sín í millum

ú vilja menn óðlum skipta eptir því sem hlotin eru, ok skipta óðalsskipti sín í millum, ok eru allir á eitt sáttir, þá skipti þeir sem vilja, ok leggi hluti á, ok hafi þat hverr, er hlýtr, ok lýsi á þingi hvat hverr hlaut, ok ef þeir játa því allir, þá skal þat skipti eigi rjúfa.

153 Ikkje markering av ny bolk i 7 hss.

155 at lǫgum tilf. i 1 hs.

154 Óðalsskipti i 10 hss., Óðalsbrigði i 3 hss.,

156 nema í fyrstu erfð tilf. i 9 hss.

Jarðabrigði i 1 hs., Erfðabǫlkr i 1 hs.

157 Hákonar i 1 hs.

ⅵ

154

[Innløysing av landeigedom

155

1. Her blir det sagt om odelsskifte mellom frendar

N o skifter to eller fleire brør odlane sine, eller dei kvinner

154 Ikkje markering av ny bolk i 7 hss. 155 Odelsskifte i 10 hss., Innløy sing av odelsgods i 3 hss., Innløy sing av jord i 1 hs., Arvebolk i 1 hs. 156 etter lova tilf. i 1 hs. 157 utanom i fyrste arven tilf. i 9 hss. 158 Håkon i 1 hs.

som har odelsrett, det er dotter og sonedotter, farsyster og brordotter, då skal odelen gå til den slektslinja som loddet fell på, både med omsyn til innløysingsrett og åsete, og berre i det tilfellet skal ein by jorda til ei anna slektslinje, at det kjem armod på eller det ikkje finst arvingar. Og ikkje misser dei odelsretten, før kvar den som tilhøyrer den eine slektslinja,156 kan gifte seg med dotter til den som tilhøyrer den andre. Dersom kar og kvinne har like god odelsrett, då skal ein skifte odelen mellom dei på same måten som arv.157 No er det 2 eller fleire brør, og ein av dei døyr før faren deira, men son eller dotter er i live, då skal den av dei som er til, løyse frå farbrørne sine den delen av odelen som faren hadde rett til å arve etter sin far, til ein femtedel under verdien. Men dei kan ikkje løyse før farfaren deira er død. 2. Her blir det sagt om dei jordene som det er odelsrett til

N o skal dei jordene reknast opp, som det er odelsrett til.

Det er den fyrste, som står i rettarbøtene til vår vørde lege herre kong Magnus158 den krona, som han gav til alt folket i Noreg, at dersom jord ligg under same slektslinje 60 år eller meir, då blir ho deira odel, som har den, slik at ein ikkje kan løyse den jorda frå han. Det er den andre, som nokon får frå kongen, med mindre den er gjeven på andre vilkår. Det er den tredje, som 3 forfedrar har ått, og som utan avbrot kjem under den fjerde. Det er den fjerde, når folk skifter odelsjorder seg imellom, og ikkje andre folks odelsjorder, då får kvar den odelen som han får i det skiftet. 3. Her blir det sagt korleis folk skal skifte odlane seg imellom

N o vil folk skifte odlane slik som dei er fordelte, og gjere

odelsskifte seg imellom, og dei er alle samde om det same, då kan dei skifte som dei vil, og kaste lodd om det, og kvar skal ha det som han får, og det skal kunngjerast på tinget kva den einskilde fekk, og dersom dei alle samtykkjer i det, då skal det skiftet ikkje brytast.

LANDABRIGÐI

Innløysing av landeigedom

152

153

Nú vilja menn óðlum sínum skipta ok hafa heraðsmenn við, þá skal sá er skipta vill, stefna þeim ǫllum til jarðar, er móti eigu, svá langt fyrir, at um lið megi sýsla at opinni jǫrðu ok úsáinni. Sá skal ráða, er stǿrst vill skipta. Með skapti skal jǫrðu skipta innan garðs, útan álburðr þykkir betri vera, en at augnaskoti útan garðs. Þar skal niðr setja ok grafa marksteina sem menn verða á sáttir, ok leggja hjá iii steina, ok heita þeir lýrittar. Nú ef einnhverr vill eigi til skiptis koma, sá er stefnt var, þá skal þó skipta sem nú er mælt. Vitni skal hann leiða, at hann stefndi honum þangat til jarðarskiptis við sik. Hluti skal hann þá í skaut bera, svá marga sem þeir eigu í jǫrð til. Sjá skulu skilríkir menn mark hluta þeirra, ok vita hvat hverr þeirra hlýtr í húsum eða í jǫrðum. Aðrir menn skulu bera hluti þeirra, er eigi vilja sjalfir. Á þing skulu þeir þá fara, ok lýsa þar hvat hverr þeirra hlaut í óðalsskipti sínu. Þá hafa þeir óðlum sínum at lǫgum skipt. Nú er sá maðr eigi innan lands, er óðal á með þeim, þá skal hann gera honum xii mánaða stefnu aptr til jarðarskiptis. Ef hann kømr eigi þá, þá skal stefna erfingja hans til skiptis við sik, ok skipta sem hann sé sjalfr við. Nú vill hann eigi koma, þá skal stefna honum til hǫfuðbǿlis með vátta ii, ok njóti þar vátta sinna, at hann stefndi honum til jarðarskiptis. Sá skal skipti ráða, er stǿrst vill skipta, skipta heilum bǿjum í sundr eða hǫlfum, nema þeim þykki annat sannara. Nú skulu skynsamir menn skipta ok hluta á þingi, ok merki hverr sinn hlut, en valinkunnir menn kasti í hlut þrjóts úmerktum, ok lýsi því síðan, hvat hverr þeirra hlýtr. Þat skipti skal haldast um aldr ok ævi. Engi skal ǫðrum álburðar synja innan iii vetra. Sá skal af láta, er meira hefir en álin segir, ok leggja til hins er minna hefir, ok hafi þá hverr þann hlut, er hlaut.

4. Hér segir ef maðr vill óðalsjǫrð sína selja

ú ef maðr vill óðalsjǫrð sína selja, þá skal með þeima hætti óðul bjóða, ef fǫl verða, fara til þings innan fylkis, þar sem jǫrð liggr, þá er sýslumaðr er á þingi, ok tala svá hátt at allir heyri, þeir er þar eru, nefna eignina á nafn með þessum orðum: «Eign þessi, er óðal mitt er, ok ek verð nú at selja, býð ek ǫllum frændum þeim er til lausnar eru komnir, ok geri ek stefnu ǫllum óðalsmǫnnum, þeim fyrst, er nána stir eru, ok eigu þó allir óðalsmenn boð á at leysa með slíkum verðaurum sem vi skynsamir menn meta, ok geri ek lagastefnu til lyktingar verðs at fullnaði ok at Gulaþingslǫgum 158 réttum.» En sú skal lagastefna vera, at hafi leyst jǫrð þá innan vi mánaða nauðsynjalaust. Þessa boðsvátta skal hann ábyrgjast x vetr, en eigi lengr. En þær eru nauðsynjar, er maðr er félauss, ok lýsir því á hverjum x vetrum innan lx vetra, at hann er sýnn at brigðarmanni, ok hans er óðal. Ef hann kann fé til fá, þá á hann at ganga til óðals síns, þó at annarr hafi leyst, er honum er næstr at óðli. Sú er ǫnnur nauðsyn, ef maðr er útan lands, eða ferr maðr erenda konungs, eða er hann sjúkr eða sárr, eða vissi eigi at jǫrð var lǫgboðin. 158 Borgarþingslǫgum i 7 hss., Eiðsifaþings

lǫgum i 7 hss., Frostuþingslǫgum i 5 hss.

159 Borgartingslova i 7 hss., Eidsi vatingslova i 7 hss., Frostatings lova i 5 hss.

No vil folk skifte odlane sine og ha heradsmenn med seg, då skal den som vil skifte, stemne til jorda alle dei som eig jord som grensar til hans, så lenge på førehand at dei kan få tak i folk medan jorda er ufrosen, snøberr og usådd. Den skal rå, som vil skifte i største stykke. Med målestong skal ein skifte jorda innangjerdes, med mindre oppmåling med reip synest å vere betre, og etter augnemål utangjerdes. Ein skal setje ned og grave ned merkesteinar der folk blir samde om, og leggje ved 3 steinar, og dei blir kalla vitnesteinar. No dersom nokon som var stemnd, ikkje vil kome til skiftet, då skal ein likevel skifte slik det no er sagt. Han skal føre fram vitne på at han stemnde hin dit til jordskifte med seg. Han skal då leggje lodd i eit klede, så mange som det er jordeigarar. Forstandige menn skal sjå merket på lodda deira, og vite kva kvar av dei får i hus eller i jord. Andre menn skal kaste lodd for dei som ikkje vil sjølve. Deretter skal dei fare til tinget, og der kunngjere kva kvar av dei fekk i odelsskiftet sitt. Då har dei skift odlane sine etter lova. No er den mannen ikkje innanlands, som eig odel saman med dei, då skal han gjere han 12 månaders stemne tilbake til jordskifte. Men dersom han ikkje kjem då, då skal dei stemne arvingen hans til skifte med seg, og skifte som om han sjølv var til stades. No vil han ikkje kome, då skal ein stemne han til hovudbølet med 2 vitne, og der bruke vitna sine, at han stemnde han til jordskifte. Den skal rå for skiftet, som vil skifte i største stykke, skifte i heile eller halve gardar, med mindre dei synest at noko anna er rettare. No skal skjønsame menn skifte og kaste lodd på tinget, og kvar skal merkje sitt lodd, men upartiske menn skal kaste eit umerkt lodd for den uviljuge, og sidan kunngjere kva kvar av dei fekk. Det skiftet skal haldast i all æve. Ingen skal nekte ein annan oppmåling med reip innan 3 år. Den skal gje frå seg, som har meir enn reipet tilseier, og leggje til den som har mindre, og då skal kvar ha den delen som han fekk ved loddkasting. 4. Her blir det sagt om at nokon vil selje odelsjorda si

N o dersom nokon vil selje odelsjorda si, då skal ein på

denne måten by fram odelsjord, dersom ho er til sals, fare til tinget innan fylket der som jorda ligg, når syslemannen er på tinget, tale så høgt at alle kan høyre, dei som er der, og nemne eigedomen med namn med desse orda: «Denne eige domen, som er min odel, og som eg no vil selje, tilbyd eg alle dei frendane som har rett til innløysing, og eg set alle odels mennene stemne, dei fyrst som er nærmast, men alle odels mennene har rett til å gje bod på innløysing, til slik betaling som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg, og eg stemner dei på lovleg vis til å betale prisen fullt ut, og etter den rette Gulatings lova159.» Og den lovlege fristen skal vere at ein har løyst inn den jorda innan 6 månader, dersom ikkje naudsyn hindrar det. Han skal vere ansvarleg for vitne på bodet i 10 år, men ikkje lenger. Og naudsynene er desse: At ein mann er pengelaus, og kunngjer det kvart tiande år i 60 år, at han er rett løysings mann, og at det er hans odel. Dersom han kan få tak i pengar, då skal han overta odelen sin, endå om ein annan har løyst den inn, som var nærmaste odelsmann etter han. Det er ei anna naudsyn, dersom ein mann er utanlands, eller ein mann reiser i kongens ærend, eller han er sjuk eller såra, eller ikkje visste at jorda var tilboden på lovleg vis.

LANDABRIGÐI

Innløysing av landeigedom

154

155

Nú ef nokkurir menn hafa leyst undan þeima mǫnnum óðul sín, þau er þeir eigu lǫgliga at leysa, þá skulu þeir leysa innan xii mánaða, er þeir koma heim í fylki þar sem jǫrð liggr í, ok þeir verða varir við, at jǫrð var boðin.

5. Hér segir um þann mann er stefndr var til lausnar

ú ef sá hafir fé fengit til, er óðalsmaðr gerði stefnu til lausnar, en óðalsmaðr vill eigi þá selja honum, sem hann gerði stefnu til, þá leysi jǫrð sína með kauprofi, eyri fyrir x aura kaup hvert. Ef sá tortryggir, er selja vill, hverr aura þá eigi, er hann vill fyrir jǫrð reiða, þá sveri sá, er kaupa vill, eineiði, at hann hefir ætlat sér til óðals at kaupa, en eigi með arfsvikum undan at draga, því at engi skal annars óðal at fjándboðum hafa, ok kaupi slíkt sem þá hefir hann verð til. En hann skal svá dýrt jǫrð kaupa, sem vi skynsamir menn meta, bæði jǫrð ok hús ok ǫll hlunnendi, þó at hinn hafi dýrra keypt, er eigi var óðalsmaðr til. Nú verðr þessum manni falt óðal sitt, er keypti, þá skal hann bjóða hinum er hann keypti af, ef hans óðal var, ok hans frændum, ef þeirra óðal var.

6. Hér segir at menn skulu konungi bjóða óðul sín

ú skulum vér konungi várum óðul sín bjóða, ef undir oss berr, þau er hann hefir eigi gefit oss, ef oss verða fǫl, sem konungr skal bjóða oss, ef undir hann berr. Svá skal hann bjóða ǫllum sínum óðalsnautum, sem þeir bjóða honum þau er þeirra óðul eru í þeirra óðalsneyti, eptir því sem lǫgbók skýrir.

7. Hér segir at konur skulu bjóða karlmǫnnum at leysa óðul

vá skulu konur karlmǫnnum jǫrð bjóða, þær sem til óðla eru taldar, sem karlmenn konum. En systir skal systur jǫrð bjóða, ef þær verða arfar óðla. Jarðir allar, þær er konur erfa eptir bǫrn sín, eða taka þær í tilgjǫfum, eða menn gefa í tíundargjǫf, eða aflaga gengr undan mǫnnum, þar skal aldri fyrnd á falla, meðan skilrík vitni eru til. Þá má sá oðalsmaðr, er boði er næstr, brigð hefja, ok sǿki til lausnar þegar hann vill, svá sem lǫgbók váttar.

8. Hér segir hversu maðr skal óðalsjǫrð sinni brigða

at er því næst, at andsvǫr valda óðalsbrigðum, dóms er hverr maðr verðr fyrir sinni jǫrð at hafa. Ef maðr vill óðal sitt brigða, þá skal hann fara til um haustit, er garði er um 159 lokit, með váttum ii, ok segi þeim fyrir jǫrðu, er hann vill undan brigða, hvar sem hann hittir hann, þat skal hann gǫrt hafa fyrir náttina helgu.

159 upp i 13 hss.

No dersom nokon har løyst frå desse mennene odelen deira, som dei på lovleg vis kan løyse inn, då skal dei løyse inn innan 12 månader etter at dei kjem heim i det fylket der jorda ligg, og dei blir kjende med at jorda var boden fram. 5. Her blir det fortalt om den som blei stemnd til innløysing

N o dersom den har fått tak i pengar, som odelsmannen

stemnde til innløysing, men odelsmannen vil ikkje selje til den som han hadde stemnt, då skal han løyse jorda si inn med bot for avtalebrot, som er 1 øyre for kvart tiøyres kjøp. Dersom den som vil selje, er i tvil om kven som eig dei pengane som han vil betale for jorda, då skal han sverje med einseid, som vil kjøpe, at han har i sinne å kjøpe seg odel, men ikkje å ta noko frå andre med svik i arvesaker, for ingen skal ha annan manns odel med uvenleg bod, men kjøpe så mykje som han då har pengar til. Og han skal kjøpe jorda så dyrt som 6 skjønsame menn verdset den, både jord og hus og alle dei rettane som høyrer til, endå om hin har kjøpt det dyrare, som ikkje var odels mann til det. No vil den mannen som kjøpte, selje odelen sin, då skal han tilby den som han kjøpte av, dersom det var hans odel, og frendane hans, dersom det var deira odel. 6. Her blir det sagt at folk skal tilby kongen odlane sine

N o skal vi tilby kongen vår odlane hans, dersom dei kjem

160 opp i 13 hss.

under oss, dei som han ikkje har gjeve oss, dersom vi vil selje dei, slik som kongen skal tilby oss, dersom dei kjem under han. Slik skal han tilby alle sine odelsfelagar, slik som dei tilbyd han, dei som er deira odel i odelsfellesskapen deira, etter det som lovboka gjer greie for. 7. Her blir det sagt at kvinner skal tilby karar å løyse inn odel

S lik skal kvinner, dei som har odelsrett, tilby jord til karar,

slik som karar til kvinner. Og syster skal tilby jord til s yster, dersom dei blir odelsarvingar. Alle jorder som kvinner arvar etter barna sine, eller som dei får i tilgåve, eller som menn gjev i hovudtiend, eller som på ulovleg vis kjem bort frå folk, dei skal aldri bli forelda, så lenge det finst forstandige vitne. Då kan den odelsmannen som har fyrste tilbodet, starte løysingssak, og søkje innløysing når han vil, slik som lovboka vitnar om. 8. Her blir det sagt korleis ein skal løyse inn odelsjorda si

D et er dernest, at tilsvar styrer odelsløysingane, alle forte

ner dom for jorda si. Dersom nokon vil løyse inn odelen sin, då skal han fare om hausten med 2 vitne, når gjerdet er late att,160 og seie at den skal gå frå jorda, som han vil løyse jorda frå, kvar han enn møter han, det skal han ha gjort før julenatta.

LANDABRIGÐI

Innløysing av landeigedom

156

157

Hann skal stefna honum til jarðar þeirrar týsdaginn næsta eptir páska viku, ok hlýða þar óðalsvitnum fyrir dómi, ok taka þar við aurum slíkum sem jǫrð mezt eptir skynsamra manna dómi ok virðing. Ef hinn því svarar: «Þú segir mér fyrir jǫrðu þeirri, er legit hefir undir oss lang feðrum betr en lx vetra.» Hann má því ǫðru svara: «Þú segir mér fyrir jǫrðu þeirri, er yðr var lǫgboðin, frændum, óðalsmǫnnum ok óðals nautum, trygð ok skeytt undir mik ok minn ættlegg, ok ver ek þessa jǫrð lǫgum ok dómi.» Nú koma þeir báðir til jarðar um várit, þá skal sǿkjandi dóm setja, vi menn skilríka af sinni hendi, ok bjóða verjanda at setja halfan dóm við sik, ok nefna aðra vi menn. Í þeim dómi skulu eigi vera frændr né mágar, [fjórmenningar eða nánari,160 ok eigi vitni bera, eigi fjándmenn né ǫfundarmenn. Ef einnhverr þessi kømr í dóm, þá skal nefna hann ór með ii manna vitni, ok setja skilríkan mann í staðinn. Nú skal sǿkjandinn leiða fram vitni sín, þau fyrst, er hann sagði honum fyrir jǫrðu fyrir jól, ok stefndi honum til jarðar týsdaginn næsta eptir páskaviku, til vitna ok auratǫku. Þar næst skal hann leiða óðalsvitni sín, árofa iii, þá er tvítugir váru, þá er faðir þeirra dó, ok þar óðalsbornir í fylki því, ok þat í eiði hafa, at þeir skulu bera sǫgn fǫður síns, en enskis annars. Nú skal hann hafa aðra iii, er vitni þeirra sanna, ok xv vetra váru, þá er faðir þeirra andaðist. Nú fullnast honum þessi vitni, þá skal bjóða verjanda at leiða sín vitni. Nú vilja þeir etjast andvitni á, þá skal hvárgi sverja láta, til lǫgmanns skal þá stefna, ok skal sá láta sverja, er lǫgmanni þykkir sannara hafa, ok gjaldi þar aura at jafnfullu sem at dómi, eptir því sem jǫrð var metin. En ef lǫgmanni sýnist sá réttara hafa, er varði, þá liggi jǫrð sem komin er, til þess er lǫgliga verðr undan sótt. Nú kømr sá eigi til jarðar, er stefnt var, þá leiði sǿkjandi stefnuvitni sín, ok síðan óðalsvitni sín. Þá skulu dómendr honum jǫrð dǿma, en hinum aura slíka sem vi skynsamir menn meta, ok sýni aura ok hafi at láni, þar til er hinn heimtir, ok ábyrgist sem sitt fé. Ef honum fellst brigð fyrir einhverrar nauðsynjar sakir eða vankunnanda, er skynsamir menn meta, þá brigði þeirri jǫrðu svá sem nú er mælt, þó at síðarr sé.

9. Hér segir at andsvǫr varða óðalsbrigðum

ú ef hann því svarar: «Þessi jǫrð hefir legit undir várum ættlegg frænda þeirra, er óðlum eigu at fylgja lx vetra eða betr, ok ver ek þessa jǫrð lǫgum ok dómi. Stefni ek þér til þeirrar sǫmu jarðar, er þú sagðir mér fyrir, týsdaginn næsta eptir páskaviku, at hlýða þar hefðarvitnum mínum.» Þá skal verjandi leiða hefðarvitni sín fyrir dómi, ok skulu þeir þat vitni bera, er muna megu, at sú jǫrð kom undir þann ættlegg. Eru þeir ok eigi til, þá bera þeir er tvítugir váru, þá er faðir þeirra dó, ok beri sǫgn fǫður síns, en enskis manns annars. Ef þessi vitni fullnast, þá verðr honum sú jǫrð at óðli, þó at hins óðal væri áðr.

160 Mgl. i 10 hss.

161 Mgl. i 10 hss.

Han skal stemne han til den jorda den fyrste tysdagen etter påskeveka, og der høyre odelsvitne for domsnemnda, og ta imot der slik betaling som jorda blir verdsett til etter skjønsame menns dom og takst. Dersom hin svarar: «Du seier at eg skal gå frå den jorda som har lege under meg og forfedrane våre i meir enn 60 år.» Han kan svare med andre ord: «Du seier at eg skal gå frå den jorda som på lovleg måte var boden til dykk frendar, odelsmenn og odelsfelagar, sikra og skøytt til meg og mi slektslinje, og eg forsvarer denne jorda med lov og dom.» No kjem dei begge til jorda om våren, då skal saksøkjaren setje ned ei domsnemnd, 6 forstandige menn på si side, og tilby den saksøkte å ha like mange som han i domsnemnda, og nemne opp 6 andre menn. I denne domsnemnda skal det ikkje vere frendar eller mågar, [firmenningar eller nærmare,161 og dei skal ikkje bere fram vitnemål, heller ikkje fiendar eller nokon som ber nag. Dersom nokon slik kjem i domsnemnda, då skal ein ta han ut etter vitnemål frå 2 menn, og setje inn ein forstandig mann i staden. No skal saksøkjaren føre fram vitna sine, dei fyrst at han sa før jul at hin skulle gå frå jorda, og at han stemnde han til jorda den fyrste tysdagen etter påskeveka, til vitneførsel og mottaking av betaling. Dernest skal han føre fram odelsvitna sine, 3 løysingsvitne som var 20 år då far deira døydde, og som var fødde med odelsrett der i fylket, og som har i eiden sin, at dei skal bere orda til far sin, og ingen andres. No skal han ha 3 andre, som skal stadfeste vitnemålet deira, og som var 15 år då far deira døydde. No er desse vitnemåla tilfredsstillande for han, då skal han tilby den saksøkte å føre fram vitna sine. No vil dei kappast om å føre motvitne, då skal ein ikkje la nokon av dei sverje, ein skal stemne til lagmannen, og ein skal la den sverje, som lagmannen synest har rett, og han skal der reie ut betalinga, som er like gyldig som ved dom, etter det som jorda var verdsett til. Men dersom lagmannen synest at den som for svarte saka, har rett, då skal jorda bli liggjande der ho er komen, inntil ho på lovleg vis blir søkt innløyst. No kjem ikkje hin til jorda, slik det var stemnt, då skal saksøkjaren føre fram stemne vitna sine, og sidan odelsvitna sine. Då skal domarane tildøme han jorda, og den andre slik betaling som 6 skjønsame menn verdset den til, og han skal syne fram pengane og ha dei som lån inntil den andre hentar dei, og ta vare på dei som sitt eige gods. Dersom innløysinga mislukkast for han av ei eller anna naudsyn eller vankunne, som skjønsame menn godkjenner, då skal han løyse inn den jorda slik det no er sagt, endå om det skjer seinare. 9. Her blir det sagt at tilsvar ber ansvar for odelsløysingane

N o dersom han svarar slik: «Denne jorda har i meir enn

60 år lege under vår slektslinje av dei frendane som har hatt rett til desse odelsjordene, og eg forsvarer denne jorda med lov og dom. Eg stemner deg til den same jorda som du sa at eg skulle gå frå, den fyrste tysdagen etter påskeveka, for å høyre på hevdsvitna mine der.» Då skal den saksøkte føre hevdsvitna sine fram for domsnemnda, og dei som kan hugse at den jorda kom under den slektslinja, skal der bere fram det vitnemålet. Dersom dei ikkje finst, då ber dei fram, som var 20 år då far deira døydde, og dei skal bere orda til far sin, og ingen andres. Dersom desse vitnemåla er tilfredsstillande, då blir denne jorda hans odel, endå om ho var den andre sin odel før.

LANDABRIGÐI

Innløysing av landeigedom

158

159

Efverjanda fullnast eigi þessi vitni, þá njóti sǿkjandi óðalsvitna sinna, sem lǫgbók váttar.

10. Hér segir um andsvǫr óðala

ú ef hann svarar því: «Þessi jǫrð var lǫgboðin yðr frændum, trygð ok skeytt undir mik ok minn ættlegg. Ver ek þessa jǫrð lǫgum ok dómi, ok geri ek þér stefnu til jarðar þeirrar, er þú sagðir mér fyrir, týsdaginn næsta eptir páskaviku, at hlýða þar boðsváttum mínum ok skeytingar.» Skal þá verjandi leiða vitni sín fyrir dómi, þau er svá beri, at «þar várum vér við, er þessi jǫrð var lǫgboðin, trygð ok skeytt undir þenna mann ok hans ættlegg». Ok ef honum fullnast þessi vitni, þá verðr honum sú jǫrð at óðli, nema hinn leiði fram nauðsynjar vitni sín, at hann var þá félauss, þá er jǫrð var boðin, ok at hann lýsti því á hverjum x vetrum, at hann var sýnn at brigðarmanni, ok láti þar fylgja óðalsvitni sín.161 Slíka jǫrð skal hverr aptr selja, sem hann tók. Er hon betri, þat stoðar honum. Er hon verri, þá bǿti sem vi skynsamir menn meta.

11. Hér segir um forsǫlu jarðar ok aptrlausnar

ú vill maðr jǫrð sína selja at forsǫlu til aptrlausnar, þat er forsǫlumáli réttr, at slíkan eyri skal maðr taka, sem hann reiðir. Nu vill hann leysa jǫrð sína, þá skal hann hafa boðit honum fé sitt fyrir náttina helgu ok eptir mikjálsmessu, ok geri bæði í senn, at stefni honum til jarðar týsdaginn næsta eptir páskaviku, ok til auratǫku, nema hinn vili þegar við aurum taka, slíkum sem váttar vitu, at hann greiddi honum. En ef hann dylr, haldi fram sókn sinni, ok njóti vátta sinna, hversu hann sagði honum fyrir jǫrðu, ok hversu hann stefndi honum til auratǫku. En ef berst at fullu, þá njóti hann vátta þeirra, hversu mikit fé hann á í jǫrðu þeirri, þá skal hann honum slíka aura bjóða, sem vitni hafa honum til borit. Hann skal síðan greiða honum í slíku fé sem hann hefir til, í gulli eða í brendu silfri eða í gangssilfri, kýr eða korn, smjǫr eða vǫru, jafnmikit sem hann mætti kaupa með því gulli eða brendu silfri, er hann keypti þá jǫrð með, ok vi skynsamir menn meta at fé er eigi verra en þat er fyrir jǫrð var greitt. Missir hann vátta þeirra, er í hjá váru, þá er hann fekk fé fyrir jǫrð, ok skilr þá á, hversu mikit fé þat var, eða hvílíkt, ok hefir sá eigi vitni til, er fyrir greiddi, þá sanni hann með eiði 162 sínum, er geldr, at hér er nú jafnmikit fé ok jafngott, sem fyrir var greitt, nema hinn leiði ii manna vitni, at fé var meira ok betra. Nú ef sǿkjanda fullnast sókn sín, þá veiti hann vǫrð jǫrðu sinni, en hinn aurum, því þá hefir hann jǫrð sína leyst at skilum ok lǫgmáli réttu. Nú ef hann vill hafa fé sitt, er jǫrð hefir, sǿki sem vitafé. 161 Nytt kapittel, med overskrift, i 20 hss.,

nytt kapittel, utan overskrift, i 10 hss.

162 eineiði i 20 hss.

Dersom desse vitnemåla ikkje er tilfredsstillande for den saksøkte, då skal saksøkjaren bruke odelsvitna sine, slik som lovboka vitnar om. 10. Her blir det sagt om tilsvar i odelssaker

N o dersom han svarar slik: «Denne jorda var på lovleg

måte boden til dykk frendar, sikra og skøytt til meg og mi slektslinje. Eg forsvarer denne jorda med lov og dom, og eg set deg stemne til den jorda som du sa eg skulle gå frå, den fyrste tysdagen etter påskeveka, for å høyre der på mine vitne på bodet og jordskøytinga.» Då skal den saksøkte føre fram vitna sine for domsnemnda, dei som seier fram slik, at «der var vi til stades, då denne jorda var boden fram på lovleg måte, sikra ok skøytt, til denne mannen og hans slektslinje.» Og der som desse vitnemåla er tilfredsstillande for han, då blir denne jorda hans odel, med mindre den andre fører fram vitnemåla sine om lovleg forfall, at han var pengelaus då jorda var boden fram, og at han kunngjorde det kvart tiande år, at han var rett løysingsmann, og han skal la odelsvitna sine følgje etter der.162 Kvar skal gje ei jord tilbake slik som han tok henne. Er ho betre, så gagnar det han. Er ho verre, då skal han bøte slik 6 skjøn same menn vurderer som rimeleg. 11. Her blir det sagt om forsal av jord og innløysing

N o vil nokon selje jorda si på forsal til innløysing, det er

162 Nytt kapittel, med overskrift,

i 20 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 10 hss. 163 einseiden i 20 hss.

LANDABRIGÐI

rett forsalsavtale, at han skal ta igjen slike pengar som han betaler. No vil han løyse inn jorda si, då skal han ha tilbode han pengane sine før julenatta og etter mikjelsmesse, og gjere begge delar på ein gong, å stemne han til jorda den fyrste tys dagen etter påskeveka, og å ta imot betalinga, med mindre hin vil ta imot pengar straks, så mykje som vitne veit at han betalte til han. Men dersom han nektar, då skal han halde fram med søksmålet sitt, og bruke vitna sine, korleis han sa at han skulle gå frå jorda, og korleis han stemnde han til å ta mot betalinga. Og dersom det blir tilfredsstillande vitna, då skal han bruke dei vitna om kor mykje pengar han eig i den jorda, og då skal han tilby han slik betaling som vitna har stadfest. Han skal sidan betale han i slikt gods som han har, i gull eller i brent sølv eller i gjengs sølv, kyr eller korn, smør eller skinnvarer, like mykje som han kunne ha kjøpt med det gullet eller brende sølvet som han kjøpte den jorda med, og 6 skjønsame menn skal vurdere det slik at det godset ikkje er dårlegare enn det som var betalt for jorda. Dersom han misser dei vitna som var til stades då han fekk gods for jorda, og dei er usamde om kor mykje eller kva slag gods det var, og den som betalte, ikkje har vitne til det, då skal den som betaler, stadfeste med eiden163 sin, at her er no like mykje og like godt gods som det var betalt for jorda, med mindre hin kan føre fram vitnemål frå 2 menn om at godset var større og betre. No dersom søksmålet er tilfredsstillande for saksøkjaren, då skal han ta vare på jorda si, og den andre på pengane, for då har han løyst inn jorda si på rett og lovleg måte. No vil den som har jorda, ha pengane sine tilbake, då skal han søkje dei som viteleg gjeld.

Innløysing av landeigedom

160

161

12. Hér segir nær jǫrð liggr til fullra aura

ú liggr jǫrð x vetr, ok er engi lýsing á, þá liggr hon til fullra aura þeim, er átti. Lýsing er at engu nýt, nema báðir játi kaupi ok sali. Ef annarr hvárr neittar, þá njóti hann vátta sinna, þeirra er hjá váru kaupi þeirra ok skilorði. Nú á ekkja eða mær fulltíða boð á jǫrðu sinni, þá skulu þær fá umboðsmann jafnan at rétti þeim, er verja skal, ok sǿki svá sem hverr vár undan ǫðrum. Ok svá skal hverr vár undan ǫðrum brigða.

13. Hér segir hversu maðr skal brigða jǫrð undan konu

ú kømr jǫrð sú undir konu, er menn standa til lausnar undan henni, þá skulu þeir segja henni fyrir jǫrðu um haustit fyrir náttina helgu með vátta ii, ok stefna henni til jarðar þeirrar týsdaginn næsta eptir páskaviku, at taka þar við aurum slíkum sem vi skynsamir menn meta. Nú kømr sú jǫrð undir úmaga, er menn standa til lausnar, þá skal undan fjárhaldsmanni sǿkja, sem áðr er skilt.

14. Hér segir um stefnujǫrð at leysa ok málajǫrð

ú vill maðr stefnujǫrð sína brigða, eða málajǫrð, ok er sá útan laga várra, eða útan lands, er hǫnd hefir at. Þá skal undan umboðsmanni brigða, ef hann er til. En ef hann er eigi til, þá skal undan erfingjanum jǫrð brigða, svá sem undan hinum skyldi. Nú selr maðr jǫrð ór stefnu, þá skal hann brigða undan hverjum sem hann vill, þeim er seldi, eða hinum er þá er handhafi at, ok svá málajǫrð hit sama.

15. Hér segir ef maðr finnr jarðfolgit fé, ok hvat við liggr ef leynir

f maðr finnr jarðfolgit fé, hafi konungr þriðjung, en sá annan þriðjung, er næst á til haugóðals at telja, en sá þriðjung, er finnr, ef hann heldr upp at lǫgum, elligar hafi halft konungr, en halft óðalsmaðr. Ef sá er eigi til, er til haugóðals á at telja, þá eignist sá þann þriðjung, er jǫrð á. Ef maðr finnr fé í óðalsjǫrðu sinni, þá hafi hann ii hluti, en konungr þriðjung. Ef maðr hittir fé í jǫrðu sinni, sá er eigi er haugóðalsmaðr at, hafi hann halft, en konungr halft. Nú finnr maðr fé í almenningi, hafi sá þriðjung, er fann, en konungr ii hluti. Nú brýtr maðr haug, eða grefr jǫrð manns, at úleyfi þess er á, sér til fjár, fǿri aptr þeim er jǫrð á, slíkt sem hann fann, ok leggi á ofan landnám ok jarðarfall þeim er jorð á. Nú mistrúir sá er á óðal, at hann hafi svá mikit aptr fǿrt, syni með lýrittareiði. En ef eiðr fellr, þá fellr hann til slíkrar sektar, sem hann hafi stolit jafnmikit, en fé skiptist eptir fyrra skilorði.

12. Her blir det sagt når jorda ligg til full betaling

N o ligg jorda til innløysing i 10 år, og det er inga kunn

gjering om det, då ligg ho til full betaling for den som åtte. Kunngjering er til inga nytte, med mindre begge partar samtykkjer i kjøp og sal. Dersom ein av dei nektar, då skal han bruke dei vitna sine som var til stades ved kjøpet og avtala deira. No har enkje eller myndig ugift kvinne rett til å løyse inn jorda si, då skal dei få seg ein ombodsmann som er likeverdig i stand og stilling med den som skal forsvare, og søkje slik som kvar av oss frå ein annan. Og slik skal kvar av oss løyse frå andre. 13. Her blir det sagt korleis ein skal løyse frå kvinne

N o kjem den jorda under ei kvinne, som folk har rett til å

løyse frå henne, då skal dei med 2 vitne seie til henne at ho må gå frå jorda om hausten før julenatta, og stemne henne til den jorda den fyrste tysdagen etter påskeveka, for å ta imot der slik betaling som 6 skjønsame menn verdset den til. No kjem den jorda under ein umage, som folk har rett til å løyse inn, då skal ein søkje det frå formyndaren, som det før er fastsett. 14. Her blir det sagt om å løyse inn stemnejord og målejord

N o vil nokon løyse inn stemnejorda si, eller målejorda,

og han er utanfor lagdømet vårt, eller utanlands, han som sit med jorda. Då skal ein løyse frå ombodsmannnen, dersom han finst. Dersom han ikkje finst, då skal ein løyse jorda frå arvingen, slik som ein skulle frå han sjølv. No sel nokon jord med løysingsrett, då skal han løyse frå kven han vil, den som selde, eller den som då sit med jorda, og målejord på same måten. 15. Her blir det sagt om at nokon finn jordgrave gods, og kva straffa er dersom ein løyner det

D ersom nokon finn jordgrave gods, skal kongen ha ein

tredjedel, og den ein annan tredjedel, som har den nærmaste odelsretten til gravhaugen, og den ein tredjedel, som finn godset, dersom han kunngjer det etter lova, elles skal kongen ha halvparten og odelsmannen halvparten. Men der som det ikkje finst nokon med odelsrett til gravhaugen, då skal den få den tredjedelen, som eig jorda. Dersom nokon finn gods i odelsjorda si, då skal han ha to tredjedelar og kongen éin tredjedel. Dersom nokon som ikkje har odelsrett til gravhaugen, finn gods i jorda si, skal han ha halvparten og kongen halvpar ten. No finn nokon gods i allmenning, då skal den som fann det, ha éin tredjedel, og kongen to tredjedelar. No bryt nokon seg inn i haug, eller grev i annan manns jord, utan løyve frå den som eig, for å få seg gods, då skal han føre tilbake det han fann, til den som eig jorda, og i tillegg betale landnåmsbot og bot for øydelegging av jorda til den som eig den. No tvilar den som eig odelsjorda, på at han har tilbakeført nok, då skal han nekte med lyrittareid. Men dersom eiden ikkje blir gjord, då skal han bøte som om han hadde stole like mykje, og godset skal delast etter den tidlegare føresegna.

LANDABRIGÐI

Innløysing av landeigedom

162

163

16. Hér segir hversu umboðsmaðr skal halda umboði af ǫðrum

n ef maðr er innan lands ok útan laga várra, sá er jǫrð á, þá hafi sá umboð meðan hann vill, er hann fekk. Ef hann vill af þeim taka, þá bjóði um þeim, er hann vill, at taki umboð af honum. En sá hafi til ii manna vitni, at landsdróttinn bauð honum um at taka umboð af þeim, er áðr hafði, ok fái þeim síðan, er hann vill, at jafnfullu sem landsdróttinn. En ef landsdróttinn kallar svá, at umboðsmaðr hafi tekit af eign hans ok sér nýtt, hvárt sem þat er útan garðs eða innan, ok vitu á því góðir menn skil. En ef hann kallast keypt hafa af þeim, er þá var eigandi at, er hann kvazt keypt hafa, þá leiði hann skilrík vitni til þess, at þat sé satt, er hann segir. En ef honum bresta þau vitni, þá meti vi skynsamir menn, hvers hann hefir mist, ok sǿki landsdróttinn með útbeizlum, ok leggi umboðsmaðr landnám á ofan, ok skal þar eigi fyrnska fyrir ganga. Sǿki þann er af dró, eða hans arfa, en hinn til eignar, er þá er handhafi at. En ef sá sitr á jǫrðu, er af dró, þá er sem hann siti á úte kinni jǫrðu. Ef annarr býr á, þá sé hann sykn saka, fyrir útan landskyld. En landsdróttinn á kost at taka af honum umboð þegar er hann vill, en máli haldist alt at einu, svá sem hann á at byggja, þat eru iii arðir. En umboðsmaðr skal eigi byggja annan mála fyrr en annarr er farinn. En ef landsdróttinn eða umboðsmaðr andast, þá haldi hinn arðarmála síðan, ok svá ef maðr ferr af landi brott, þá haldist umboð iii vetr, nema hinn andist fyrr, þá er umboð sjalftekit af honum. En ef umboðsmaðr tortryg gir fráfall landsdróttins síns, þá hafi arfi eins manns vitni til, þann tíma er þeir spyrja til sanns, þess er sverja vill, at þat hyggr hann satt vera, en þá taki við arfi. En umboðsmaðr skal eigi leyfa, ok ekki sjalfr í yrkja holti né haga, nema hǫlfu meira en leiglendingr má leyfa. En leiglendingr má eigi leyfa, nema landsdróttinn vili leyft hafa. En landsdróttinn má svá mikit leyfa, sem hann vill, ok þó svá at eigi skaði leiglending, alt þat sem í kaup þeirra kom.

16. Her blir det sagt korleis ein ombodsmann skal utføre ombod frå ein annan

D ersom nokon er innanlands og utanfor lagdømet vårt,

og eig jord, då skal den ha det ombodet så lenge han vil, den som fekk det. Dersom han vil ta ombodet frå han, då kan setje den han vil til å ta det frå han. Og han skal føre vitnemål frå to menn på at grunneigaren baud han å ta ombodet frå den som hadde det før, og seinare kan han gje det til den han vil, med same rettsverknad som grunneigaren sjølv. Men dersom grunneigaren påstår det, at ombodsman nen har teke av eigedomen hans og brukt til seg sjølv, anten det er utan- eller innangjerdes, og gode menn har sikker kunn skap om det, og dersom han påstår at han har kjøpt av den som var eigar då han kjøpte, då skal han føre fram forstandige vitne på at det er sant som han seier. Men dersom desse vitna slår feil for han, då skal 6 skjønsame menn vurdere kva han har tapt, og grunneigaren skal drive det inn med krav, og ombods mannen skal i tillegg betale landnåmsbot, og der skal ikkje forelding kome i vegen. Ein skal reise søksmål mot den som tileigna seg jorda, eller hans arving, eller mot den som sit på jorda, for å få eige domsrett. Men dersom den sit på jorda, som tileigna seg henne, då er det som om han sit på uleigd jord. Dersom ein annan bur på jorda, då skal han vere skuldlaus for alt anna enn landskylda. Og grunneigaren har rett til å ta frå han ombodet når han vil, men leigeavtala skal likevel haldast slik som han har rett til å bygsle bort, det er tre år. Og ombodsmannen skal ikkje gjere ei ny leigeavtale før enn den andre har gått ut. Men dersom grunneigaren eller ombodsmannen døyr, då skal den andre sidan halde leigeavtala eitt år, og likeins dersom ein mann dreg bort frå landet, då skal ombodet haldast i tre år, med mindre hin døyr før, då fell ombodet bort frå han av seg sjølv. Men dersom ombodsmannen tvilar på at grunneigaren hans er død, då skal arvingen føre eit vitne på den tida då dei får vite at det er sant, som vil sverje på at han meiner det er sant, og då kan arvingen overta. Og ombodsmannen skal ikkje gje løyve til, og ikkje sjølv utføre gardsarbeid i holt eller hage, meir enn det doble av det som leiglendingen kan gje løyve til. Men leig lendingen kan ikkje gje løyve til det utan at grunneigaren ville ha gjort det. Men grunneigaren kan gje løyve til så mykje som han vil, men likevel slik at det ikkje er til skade for leiglendingen i det som var i avtala deira.

LANDABRIGÐI

Innløysing av landeigedom

164

165

vIi L a n dsleigu b l k r Landsleigebolk

viI

L a n dsleigu b l k r

163

1. Hér hefr upp landsleigubǫlk, ok greinir í fyrsta kapitulo hversu menn skulu sér ból taka f maðr vill annars manns jǫrð leiga undir bú sitt, þá skal hann taka sér ból vel ok vandliga með ii manna vitni skilríkra, ok er því betr er fleiri menn eru hjá. En ef hann leigir jǫrð af landsdróttni, þá skal hann á þeirri jǫrðu svá lengi búa, sem váttar hans vitu at hann tók sér arðarmála. Þó at maðr gefi jǫrð sína, gjaldi eða seli eða skipti, þá skal sá hafa arðarmála sinn, er tók. En ef landsdróttinn andast, þá skal leiglendingr hafa eina ǫrð síðan, þó at allmar gar sé teknar. En ef leiglendingr andast, þá hafi arfi hans eina ǫrð síðan, þó at allmargar sé teknar. En umboðsmaðr má eigi lengra mála byggja en iii vetr. Ábúð jarðar heimilar tekju, en landsleiga heimilar lóð ok allan áverka, þann er í kaup þeirra kom. Lykt skal vera landskyld fyrir sumarmál, eða slær eða skerr þeim er jǫrð á. En ef landsdróttinn verðr búslitsmaðr, ok vill fara til jarðar sinnar, þeirrar sem hann hefir áðr ǫðrum bygt, þá skal hann leysa jǫrð sína af þeim, er áðr hafði hann bygt, einni arðarleigu, ok segja honum fyrir náttina helgu, at hann er búslitsmaðr, ok sanni þat með eiði 164 sínum, ef leiglendingr mistrúir hann.165 Hús skal gera sem skilt er. En ef eigi er gǫrt, þá á landsdróttinn í lóðinni svá mikit sem húsit mezt, ok sé svá sem jafnmikit sé úlokit í landskyldinni. En ef hús eru verri gǫr en skild eru, þá skulu vi skynsamir menn hús meta, en leig lendingr bǿti sem metit verðr, ok varði lóð hans til þess er lokit verðr.

2. Hér segir hversu maðr skal húsum uppi halda at lǫgum

ú skal hann húsum ǫllum uppi halda at lǫgum, þeim sem á jǫrðu eru, þá er hann kom til, þekja vel ok halda dropalausum. Hann skal ok halda uppi torfvǫlum ok vindskeiðum ok krókrǫptum, ok svá um búa, at eigi komi slag á veggi. Ok ef svá er um búit, þá má leiglendingr eigi ábyrgjast, at hús fyrnist. En ef feyr hús niðr fyrir vanrǿktar sakir, þá geri annat hús í staðinn.

163 Búnaðarbǫlkr i 1 hs., Jarðarbygging i 1 hs.,

164 eineiði i 5 hss.

Búnaðarbǫlkr ok jarðarbygging i 2 hss., Búnaðarbǫlkr ok landsleigubǫlkr i 1 hs.

165 Nytt kapittel, med overskrift, i 4 hss.

ⅶ

Landsleigebolk

164

1. Her byrjar landsleigebolken, og i fyrste kapittelet blir det gjort greie for korleis ein skal få seg jordeigedom

D ersom nokon vil leige annan manns jord til garden sin,

164 Gardsstellsbolk i 1 hs., Jord

leige i 1 hs., Gardsstellsbolk og jordleige i 2 hss., Gardsstellsbolk og landsleigebolk i 1 hs. 165 Ei anna mogleg omsetjing er: åseteplikta gjev rett til inntekt frå landskylda. 166 einseiden i 5 hss. 167 Nytt kapittel, med overskrift,

i 4 hss.

då skal han få seg jordeigedom på rett måte og med omhug, med vitnemål frå 2 forstandige menn, og det er di betre om fleire er med. Og dersom han leiger jord av grunneigaren, då skal han bu på den jorda så lenge som vitna hans veit at han inngjekk årleg leigeavtale. Endå om ein mann gjev bort jorda si, betaler henne i bøter, eller sel eller skifter, då skal den ha den årlege leigeavtala si, den som fekk henne. Men dersom grunn eigaren døyr, då skal leiglendingen sidan ha leigeavtale for eitt år, endå om det var gjort leigeavtale om svært mange år. Og dersom leiglendingen døyr, då skal arvingen sidan ha leige avtale på eitt år, endå om det var gjort leigeavtale om svært mange år. Og ombodsmannen kan ikkje bygsle bort jorda for lengre tid enn 3 år. Oppfylling av [åbotspliktene gjev rett til å leige,165 og betaling av landskylda gjev rett til avlinga og all drift av garden som var i avtala deira. Landskylda skal vere betalt før sommarmål, elles slår eller skjer han for den som eig jorda. Men dersom grunneigaren blir buslitsmann, og vil fare til jorda si, som han før har leigt bort til ein annan, då skal han løyse inn jorda si frå den som han før har leigt bort til, med leiga for eitt år, og seie frå til han før julenatta, at han er buslitsmann, og stadfeste det med eiden166 sin, dersom leiglendingen tvilar på han.167 Ein skal byggje hus slik det er avtalt. Men dersom det ikkje er gjort, då eig grunneigaren så mykje av avlinga som huset er verdsett til, og det er som om like mykje av landskylda skulle ha vore ubetalt. Og dersom hus er bygde verre enn avtalt, då skal 6 skjønsame menn verdsetje huset, og leiglen dingen bøte slik det blir verdsett, og avlinga hans skal vere pant til dess det blir betalt. 2. Her blir det sagt korleis ein skal halde husa ved like etter lova

N o skal han halde husa ved like etter lova, dei som er på

garden då han kom til den, tekkje vel og halde dei fri for drypp. Han skal òg halde ved like torvvolane og vindskiene og torvkrokane, og stelle slik med dei at det ikkje kan kome fukt på veggene. Og dersom det er stelt slik, då skal ikkje leig lendingen vere ansvarleg for at hus eldest. Men dersom nokon lèt hus rotne ned på grunn av vanstell, då skal han byggje eit anna hus i staden.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

168

169

En ef maðr gerir hús á annars manns jǫrðu, þat er eigi er skilt á hendr honum, ok ekki verðr þeim leigufall í, er jǫrð á, ok tók timbr ór annars manns mǫrku, ok ǫll tilfǫng, ok setti hús á auðar tuftir, þat heita alt auðar tuftir, er engi stóðu hús á, er hann kom til jarðar, þat er kallat hǿgendahús, þau skal bjóða landsdróttni at kaupa með ii manna vitni, þá er leiglendingr ferr af jǫrðu, ok kaupi sem vi skynsamir menn meta. En ef hann vill eigi kaupa, þá seli hverjum er hann vill, eða hafi brott flutt at krossmessu um várit. En ef þá er eigi brott, þá á landsdróttinn húsit.

3. Her segir um forn hús á jǫrðu166

n ef fornt hús er skilt upp at gera, ok verðr eigi upp gǫrt, þá skal bǿta eptir því sem vi skynsamir menn meta. En ef hinn vill eigi lúka, þá skal landsdróttinn festa lǫg fyrir lóð hans, ok leggja fimtarstefnu, ok skulu bǿndr dǿma jafnmikit landsdróttni ór lóð hans, sem hús virðist.

4. Hér segir ef maðr byggir jǫrð sína167

ú selr maðr jǫrð á leigu, ok vill eigi þann láta hafa, er tók, þá skal sá lǫgfesta jǫrð, er leigði, ok leggi fimtarstefnu, ok njóti vátta sinna, hversu hann hefir jǫrð tekit. En ef honum berast vitni at fullu, þá eigu bǿndr at dǿma honum leigujǫrð sína eptir því sem vitni báru. Nú leigir maðr jǫrð, ok vill síðan eigi hafa, þá skal lands dróttinn fara til, er halfr mánaðr er af sumri, ok sái þá jǫrð, ok nýti sér svá sem hinn hefði eigi leigða, ok byggi ǫðrum, ef hann vill, ok heimti þó leigu af hinum, er fyrri leigði, ok svari svá leiðangri sem landskyld.

5. Hér segir ef maðr byggir ii mǫnnum í einni jǫrð

ú selr maðr eina jǫrð ii mǫnnum á leigu, þá skal sá hafa, er fyrri tók. Ok hvervetna þar sem maðr selr ii mǫnnum hit sama, þá skal sá hafa, er fyrr keypti eða leigði. Halda skal hann skiladómi fyrir, ok njóta vátta sinna, at hann tók fyrri, aðra jǫrð skal hann fá hinum, ef til er. En ef hann hefir eigi til, þá skal landsdróttinn gjalda honum fé jafnmikit, sem hann skyldi sér í landskyld, ok sé síðan sáttir. En þetta skulu þeir reynt hafa innan halfs mánaðar, er jǫrð var ii bygð.

6. Hér segir um konungs umboðsmann

ú ef umboðsmaðr konungs byggir konungs jarðir í heraði at arðarmála, þá skal haldast eptir þeirri landskyld ok ábúð, sem leiguliði hefir vitni til, því at svá skal konungs jarðir byggja, sem um aðrar jarðir skilr í lǫgum.

166 Ikkje nytt kapittel i 10 hss.

167 Ikkje nytt kapittel i 1 hs.

Og dersom nokon byggjer hus på annan manns jord, som ikkje er fastsett i pliktene hans, og som ikkje kjem til frådrag i leiga til den som eig jorda, og han tok tømmer og alt tilfang frå annan manns skog, og sette huset på aude tufter, det heiter alt aude tufter, der det ikkje stod hus før, då han kom til garden, det er kalla høgendeshus, dei skal han med vitnemål frå 2 menn tilby grunneigaren å kjøpe, når leiglendingen flytter frå garden, og han skal kjøpe slik som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg. Men dersom han ikkje vil kjøpe, då kan han selje til kven han vil, eller ha flytt det bort til korsmesse om våren. Og dersom det då ikkje er borte, då eig grunneigaren huset. 3. Her blir det sagt om gamle hus på garden168

D ersom det er avtalt å setje i stand eit gammalt hus, og

det ikkje blir sett i stand, då skal han bøte etter det som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg. Men dersom den andre ikkje vil betale, då skal grunneigaren fredlyse avlinga hans, og stemne han med 5 dagars varsel, og bøndene skal tildøme grunneigaren like mykje av avlinga hans, som huset er verdsett til. 4. Her blir det sagt om at nokon leiger bort jorda si169

N o leiger nokon bort jord, og vil ikkje la den ha henne,

168 Ikkje nytt kapittel i 10 hss. 169 Ikkje nytt kapittel i 1 hs.

som leigde, då skal den som leigde, fredlyse jorda, og stemne han med 5 dagars varsel, og bruke vitna sine, korleis han har leigt jorda. Og dersom det blir tilfredsstillande vitna, då skal bøndene tildøme han leigejorda si etter det som vitna stadfeste. No leiger nokon jord, og vil sidan ikkje ha henne, då skal grunneigaren fare dit når det har gått ein halv månad av sommaren, og han skal så til den jorda, og bruke henne som om den andre ikkje har leigt henne, og bygsle bort til andre, om han vil, og han kan likevel krevje leige av den som leigde før, og han skal svare så vel leidang som landskyld. 5. Her blir det sagt om at nokon bygslar bort éi jord til to menn

N o leiger nokon éi jord bort til to menn, då skal den ha

henne, som fyrst overtok. Og alltid når nokon overdreg det same til to menn, då skal den ha det, som fyrst kjøpte eller leigde. Han skal halde skilsdom om det, og bruke vitna sine, at han overtok fyrst, og han skal la hin få ei anna jord, dersom ei slik finst. Men dersom han ikkje har ei anna, då skal grunn eigaren erstatte han med like mykje pengar som han skulle ha hatt i landskyld, og sidan skal dei vere forlikte. Og dette skal dei ha funne ut av innan ein halv månad etter at jorda var bygsla bort til to. 6. Her blir det sagt om kongen sin ombodsmann

N o dersom kongen sin ombodsmann bygslar bort kon

gen sine jorder i heradet for eitt år om gongen, då skal det haldast med den landskyld og dei bygslevilkår som leiglen dingen har vitne på, for slik skal ein bygsle bort kongen sine jorder, som det i lova er fastsett for andre jorder.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

170

171

Þó at umboðsmannaskipti verði, þá skal hverr sinn leigumála hafa. En ef maðr tekr mútu til konungs jarðir at byggja, eða annarra manna, gjaldi aptr slíkt sem hann tók, en slík tvenn konungi. En fyrir þær jarðir sem konungr á eigi, gjaldi halft konungi en halft jarðeiganda, ok sé skildr við umboðit, ok heitir drengr at verri. En sá er mútuna gaf, gjaldi slíkt sem hann gaf til, eptir því sem áðr er skilt, ok sé skildr við ábúð jarðar. Nú byggir maðr dýrra en vant er, átti því framar til leiðangrs ok landvarnar, sem leiga er meiri á lǫgð, ok sé annat hvárt, at aukist fyrir báðum, eða minki fyrir báðum, eptir því sem byggist.168 Nú ef konungs umboðsmaðr lætr hans eignir undan ganga at viljaleysi ok vanrǿktar, ok þó at konungsdómrinn fái aptr síðan, gjaldi umboðsmaðr jafnmikit af sínu, sem undan gekk af hans vanrǿkt, eða skaði varð at, ef hann vissi. En ef maðr segir eigi lausa jǫrð manns fyrir náttina helgu, þá skal hann hafa þá jǫrð, ef landsdróttinn vill halda við hendr honum, þá xii mánaði, at slíkri leigu sem áðr. En eptir náttina helgu, þá bjóði landsdróttinn hinum þá jǫrð. Nú vill hann eigi hafa, þá hafi landsdróttinn sjalfr jǫrð sína, ok taki leigu af honum, er af fór, slíka sem áðr var skilt. Ef maðr gerir kaldakol á jǫrðu manns, þá er þat ef maðr ferr af jǫrðu fyrir náttina helgu, svá at engi maðr er eptir, þá á landsdróttinn alt þat, er eptir er, ok gjaldi honum mǫrk silfrs á ofan. En ef maðr andast, sá er á jǫrðu bjó, ok kallar landsdróttinn úlokna landskylld, þá njóti arfi hins dauða vitna sinna, at lokit er, ok svá um alla ábúð jarðar. En ef hann hefir eigi vitni til, þá hafi landsdróttinn. En ef hvárgi hefir til, þá sveri arfi ok húsfreyja hins dauða, at eigi stendr ábúð né landskyld aptr úlokin, svá at þau viti skil á. Ok ef þau sverja, þá hafi landsdróttinn svá búit, ok svá ef landsbúi er í útlegð.

7. Hér segir um fardag hinn fyrsta af jǫrðu

á er fardagr hinn fyrsti í Gulaþingslǫgum, er rúmheilagr er næstr eptir þrettánda dag jóla. Þá skal hinn láta tǿma hǫlf hús, er á jǫrðu býr, til þess er hann tekr sér jǫrð, ok mánað frá því sem hann hefir sér jǫrð tekit, hafa hǫlf hús. En at útekinni jǫrðu, hafi hann hǫlf hús til sumarmála, en fjórðung til krossmessu, ef hann er búslitsmaðr. Þá skal hann krefja húsaskiptis, er til ferr jarðar, ok hafi við ii vátta, ok lýsi því undir þá, at hann krefr hann húsaskiptis, ok geri honum fimt til. Ok ef hann vill eigi þá skipta, þá nefni hann granna sína ii, ok skipti þeir til hlutfalls, ok hluti síðan. En ef hann stendr síðan fyrir, gjaldi mǫrk silfrs þeim er til ferr, ok hafi hann húsin eigi at síðr. Vill hinn ok eigi gjalda, þá sǿki sem vitafé. En þegar sem skipt er húsum, þá skal sínum hverr ráða. En þó at eitt naut bindi á annars manns hlut leyfislaust, sekr ii aurum silfrs við þann er til jarðar fór.

168 Nytt kapittel, med overskrift, i 3 hss.

170 Nytt kapittel, med overskrift,

i 3 hss. 171 Ei anna mogleg omsetjing er:

åsete

Sjølv om det blir skifte av ombodsmenn, skal kvar behalde si leigeavtale. Men dersom nokon tek bestikkingar for å bygsle bort kongens eller andres jorder, då skal han betale tilbake det han tok, og det doble av det til kongen. Og for dei jordene som kongen ikkje eig, skal ein betale halvt til kongen, og halvt til jordeigaren, og han skal vere løyst frå ombodet, og han skal kallast eit vondt menneske. Og den som gav bestikkingane, skal bøte så mykje som han gav, etter det som før er fastsett, og han er løyst frå bygslevilkåra for jorda. No bygslar nokon bort dyrare enn det som er vanleg, då har han så mykje større plikt til leid ang og landvern som landskylda er auka, og anten blir det auka for begge, eller gjort mindre for begge, etter som det er bygs la.170 No dersom kongen sin ombodsmann lèt jordene hans gå tapt på grunn av viljeløyse og vanstell, og endå om konge dømet får dei att seinare, då skal ombodsmannen erstatte like mykje av sitt eige, som det gjekk tapt på grunn av hans vanstell, eller som det blei skade på, dersom han visste om det. Men dersom nokon ikkje seier opp leigeavtala om jorda før julenatta, då skal han ha den jorda, dersom grunneigaren vil la han behalde henne, dei neste 12 månadene, til slik leige som før. Men etter julenatta skal grunneigaren tilby han jorda. No vil han ikkje ha henne, då skal grunneigaren sjølv ha jorda si, og ta slik leige av den som drog bort, som før var avtalt. Dersom nokon gjer kaldkol på garden til ein annan, det vil seie at han flytter frå jorda før julenatta, slik at ingen er tilbake, då eig grunneigaren alt det som er att, og ein skal betale han 1 mark sølv i tillegg. Og dersom den mannen døyr, som budde på garden, og grunn eigaren hevdar at landskylda ikkje er betalt, då skal arvingen til den avdøde føre fram vitna sine på at det er betalt, og sameleis om alle bygslevilkåra for jorda. Men dersom han ikkje har vitne på dette, då skal grunneigaren føre fram sine. Men dersom ingen av dei har vitne, då skal arvingen og kona til den avdøde sverje på at det ikkje står åbot171 eller landskyld ubetalt att, som dei kjenner til. Og dersom dei sver, då skal grunneigaren nøye seg med så gjort, og sameleis dersom leiglendingen er i utlegd. 7. Her blir det sagt om den fyrste flyttedagen frå jorda

D et er den fyrste flyttedagen i Gulatingslag, som er fyrste

kvardagen etter trettande dag jul. Då skal den som bur på jorda, la tøme halvparten av husa, inntil han leiger seg jord, og han skal ha halvparten av husa i ein månad frå han har leigt seg jord. Men dersom han ikkje får leigt seg jord, då skal han ha halvparten av husa til sommarmål, og ein fjerdedel til kors messe, dersom han er buslitsmann. Då skal den krevje deling av husa, som flytter til jorda, og føre fram 2 vitne, og ta dei til vitne på at han krev deling av husa med han, og setje 5 dagars frist for han. Og dersom han ikkje vil dele då, skal han opp nemne 2 av grannane sine til å dele ved loddkasting, og sidan skal dei kaste lodd. Men dersom han set seg imot, skal han bøte 1 mark sølv til den som flytter til jorda, men han skal likevel behalde husa sine. Dersom han ikkje vil bøte, då skal det søkjast som viteleg gjeld. Men så snart husa er skifte, då skal kvar rå for sine. Og sjølv om han bind berre eitt naut på annans part utan løyve, då er han skyldig til å bøte 2 øyrar sølv til den som flytte til jorda.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

172

173

8. Hér segir um traðarhald á jǫrðu

n af jǫrðu skal leggja fjórðung í trǫð. Vetrarmyki skal alla reiða í trǫð þá, sem úmykjuð er, nema þá eina nátt, er hann ferr brott um morguninn eptir. En ef trǫð er mykjuð, þá skal þangat reiða, sem mest er þǫrf at, ok megi þat með eiði sínum sanna, ef lands dróttinn vill. En ef hann vill eigi sverja, þá gjaldi skaða þann allan, sem skynsamir menn meta, þeim er til jarðar ferr, ef hann hefir at úlǫgum unnit. Kýrlag nauta at hinu minnsta lagi skal hafa á halfs punds sæði hverju, elligar gjaldi landsdróttni halfan eyri silfrs fyrir hvert er missir. En ef maðr sær vetrrug, ok ferr hann af jǫrðu, þar sem akr er, hafi af allsekki. En ef hann grefr vǫll til innan garðs, hafi af fræmæli sinn. En ef hann grefr vǫll til útan garðs, ok gerðir um, hafi halfan sá er sær í, ok halft hinn er til ferr jarðar. Af jǫrðu má sá maðr, er leigir, ekki veita meira en iii hlǫss viðar, ok ii skafs. En landsdróttinn slíkt sem hann vill, þó svá at þeim er leigði, verði eigi skaði at ǫllu, því sem í kaupmála þeirra kom.

9. Hér segir hversu maðr skal af jǫrðu manns fara

ú ef maðr ferr af jǫrðu, þá skulu iii hurðir standa, þó at engi væri, þá er hann kom. Þat er stofuhurð ok búrshurð ok eldhúshurð, ok standa skulu þær allar, er þá stóðu er hann kom. En ef hann tekr einhverja þá hurð ok fǿrir brott, þá skal hann hana aptr fǿra, ok leggja landsdróttni landnám á ofan, ef hann hefir leyst í frá. En ef þar fylgir nokkut af þreskeldi eða uppdyri eða af gáttartré, þó at ein flís fylgi, þá er þat húsbrot, bǿti mǫrk silfrs, halft konungi en halft landsdróttni. En ef brýtr setstokka ór húsi, eða bríkr þær er greyping hefir numit, þá skal hann þat aptr fǿra, ok gjalda mǫrk silfrs, halft konungi en halft þeim er jǫrð á. En alt þat er húsbrot nemr, bǿti mǫrk silfrs, halfa konungi en halfa þeim er jǫrð á, ok geri hús jafngott sem áðr.169 Nú skal hann fǿra af jǫrðu alt þat sem hann á með réttu brott at flytja, hey sitt ok korn, at lokinni landskyld, eptir hina fyrstu fardaga, ok ǫll ǫnnur andboð, þegar er hann vill. Hann skal brott flytja láfaþili ok viðarkǫst, hjalma ok hjalm rǿður, langþili ok þverþili, ok alt þat er eigi hefir greyping nomit, eða naglafast undir bjalka eða bita. Svá skal hann ok í brott flytja verkvið sinn allan með sér. En ef maðr gerir sér hvanna garð eða lauka, hafi brott flutt at krossmessu um várit. En alt þat er þá er eptir at øfstum fardǫ gum, þá eignist sá er jǫrð á, nema hinn hafi fǿrt í fjǫru eða á berg útan garðs, þar sem hvárki er at aka þaðan yfir akr né eng, ok hafi brott flutt at bótolfsvǫku. En ef lengr liggr, þá á landsdróttinn.

169 Nytt kapittel, med overskrift, i 1 hs.,

nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

8. Her blir det sagt om korleis jorda skal liggje brakk

O g av jorda skal ein leggje ein fjerdedel brakk. All vinter

møka skal køyrast ut på den brakkmarka som er ugjødsla, bortsett frå den møka som kjem natta før den morgo nen han fer bort. Men dersom brakkmarka er gjødsla, då skal han køyre møka dit det trengst mest, dersom han kan stadfeste det med eiden sin dersom grunneigaren vil. Men dersom han ikkje vil sverje, då skal han erstatte all skade, slik som skjøn same menn verdset det, til den som flytter til jorda, dersom han har arbeidd ulovleg på den. Han skal ha minst eitt naut for kvart halve pund som var sådd, eller bøte til grunneigaren ½ øyre sølv for kvart naut som manglar. Og dersom nokon sår vinterrug der det er åker, og flytter frå jorda, då skal han slett ikkje ha noko av det. Men dersom han bryt opp voll til rugen innangjerdes, skal han ha vederlag for såkornet sitt. Og dersom han bryt opp voll til rugen utangjerdes, og set gjerde rundt, då skal dei ha ein halvpart kvar, han som sår og hin som flytter til jorda. Av jorda må den mannen som leiger, ikkje la andre få meir enn 3 lass ved og 2 lass avskrapa bork. Men grunneigaren kan gje det han vil, likevel slik at det ikkje blir til skade for den som leiger, etter det som var fastsett i avtala deira, 9. Her blir det sagt korleis ein skal flytte frå annan manns jord

N o dersom nokon flytter frå jorda, då skal 3 dører stå att,

172 Nytt kapittel, med overskrift,

i 1 hs., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

endå om det ikkje var noka då han kom. Det er stovedør og bursdør og eldhusdør, og alle dei skal stå der, som stod då han kom. Men dersom han tek noka av desse dørene og fører bort, då skal han føre henne tilbake, og dessutan betale land nåmsbot til grunneigaren, dersom han har løyst henne frå. Men dersom det følgjer med noko av terskelen eller av den øvre dørkarmen eller av sidekarmane, endå om berre éi flis følgjer, då er det husbrot, og han skal bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til grunneigaren. Men dersom han bryt setstokkar or huset, eller benker som er innfelte, då skal han føre dei tilbake, og bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som eig garden. Alt det som husbrot riv laust, skal bøtast med 1 mark sølv, ½ mark til kongen og ½ til den som eig jorda, og huset skal setjast i stand like godt som det var før.172 No skal han føre bort frå jorda alt det som han med rette kan flytte bort, høyet sitt og korn, dersom landskylda er betalt, etter den fyrste flyttedagen, og alle andre reiskapar, når han vil. Han skal flytte bort låvegolv og veddunge, høystakkar og stakkstaurar, golvfjøler og veggfjøler, og alt det som ikkje er innfelt eller nagla til bjelke eller bete. Slik skal han òg flytte bort med seg alt trematerialet sitt. Og dersom nokon lagar seg hage til kvann eller løk, då skal han ha flytt han bort til korsmesse om våren. Men alt det som er att den siste flyttedagen, får den som eig jorda, med mindre hin har ført det til fjøra eller til berg utangjerdes, der ein ikkje må køyre over åker eller eng for å kome fram, og det skal vere flytt bort til bolsok. Men dersom det ligg lenger, eig grunneigaren det.

Landsleigebolk

174

175

10. Hér segir ef maðr sitr á útekinni jǫrðu

n hvervetna þar sem maðr sitr á útekinni jǫrðu, þá á lands dróttinn lóð alla. En hann leysi bú sitt undan með landnámi við landsdróttin. Nú vill hann eigi af jǫrðu fara, þá skal jarðeigandi stefna honum þing, ok beiða bǿndr liðs til at fǿra hann af jǫrðu sinni, sekr hverr eyri silfrs við konung, er eigi fer til. Umboðsmaðr 170 konungs er skyldugr til at fara fyrir bóndum, ok óðlast með því halfa mǫrk silfrs konungi til handa.

11. Hér segir at landsdróttni skal ávǫxt bjóða

f maðr á korn falt í staða, eða hey, þá skal bjóða landsdróttni at kaupa með vátta ii, ok gera halfs mánaðar stefnu til verðslyktin gar, slíks sem skynsamir menn meta, iii af hvárs hendi. En ef hann lýkr þá eigi verð, þá seli hverjum sem hann vill. Nú ef ii menn eigu staða saman, hvárt sem er korn eða hey, þá skal hvárgi brott flytja fyrr en skipt sé. En ef maðr høggr hey á hlut annars manns, þá sekist hann eigi meðan hann hefir svá mikit eptir sem hann þarf til at leggja. En ef hann flytr brott alt, sekr ii aurum silfrs við þann er hey átti, ok eineiði með, at hann flutti eigi minna hey aptr, er granni hans átti, en hann flutti brott.

12. Hér segir ef menn þurfu frækorn at kaupa í bygðum

ú þurfu menn í bygðum frækorn at kaupa, þá skal sá er þarf, fara til [umboðsmanns konungs 171 með ii manna vitni, ok biðja hann þing stefna ok nefna skynsama menn til at rannsaka bygðir allar, svá víða sem þarf. Ok þar sem finnst korn til kaups, þá ætli bónda fyrst frækorn ok hjónafǿzlu, til þess er þeir fá nýtt korn. Eigi skal ok melta korn til sǫlu í bygðum í slíkum stórnauðsynjum, nema þar sem konungr lofar með bréfum sínum. Nú þar sem finnst korn til afhlaups, eða mjǫl, þá seli þeim er þarf, eptir því sem gengr flestra manna í millum. En sá er eigi vill selja, gjaldi halfa mǫrk silfrs, hafi konungs umboðsmaðr ii aura, en sá ii aura, er kornkaups var synjat eða mjǫls, ok taki korn eða mjǫl fyrir engan pening sem áðr, ok skipti þeirra í millum, er þurfu. Nú beiðast þeir lykla, ok fá eigi, brjóti hús eða hirzlur at úsekju hverr sem á. En ef umboðsmaðr afrǿkist, þá gjaldi hann halfa mǫrk þeim sem korn eða mjǫl þurfu at kaupa. En ef nokkurr verr oddi eða eggju, veri úgildr, hvárt sem hann fær af sár eða aðrar ákvámur. En ef hann deyr af, þá fari eptir konungs miskunn.

170 Ármaðr i 9 hss.

171 sýslumanns i 11 hss.

10. Her blir det sagt om at nokon sit på uleigd jord

A lltid når nokon sit på uleigd jord, då eig grunneigaren

heile avlinga. Men han kan løyse ut buet sitt med land nåmsbot til grunneigaren. No vil han ikkje flytte bort frå jorda, då skal jordeigaren stemne han til tinget, og be bøndene om hjelp til å føre han bort frå jorda si, kvar den som ikkje kjem, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv kongen. Kongen sin ombods mann173 er skyldig til å gå i spissen for bøndene, og får med det ½ mark sølv til kongen. 11. Her blir det sagt at ein skal tilby grunneigaren grøda

D ersom nokon har korn eller høy i stakk til sals, då skal

han tilby grunneigaren å kjøpe med 2 vitne, og setje ein frist på ein halv månad for å betale, slik som skjønsame menn verdset det, 3 frå kvar part. Men dersom han ikkje betaler det som det er verdt, då kan han selje til kven han vil. No dersom 2 menn eig stakk saman, anten det er korn eller høy, då skal ein ikkje flytte bort noko av det før det er skift. Og dersom nokon slår høy på annan manns teig, blir han ikkje straffskyldig så lenge han har så mykje att som han treng for å betale. Men dersom han fører bort alt, er han skyldig til å bøte 2 øyrar sølv til den som åtte høyet, og dessutan sverje einseid på at han ikkje førte mindre høy tilbake, av det som grannen hans åtte, enn han førte bort. 12. Her blir det sagt om at folk treng å kjøpe såkorn 173 årmann i 9 hss.

N o treng folk i bygdene å kjøpe såkorn, då skal den som

174 syslemannen i 11 hss.

treng det, fare til [kongen sin ombodsmann174 med 2 vitne, og be han stemne til tinget og oppnemne skjønsame menn til å ransake alle bygder, så vidt som det trengst. Og der det finst korn til sals, skal ein fyrst sikre bonden såkorn og mat til husfolket, inntil dei får nytt korn. Og ein skal ikkje malte korn til sal i bygdene når det er stor naud, unnateke der som kongen gjev løyve med breva sine. No der som det finst overskot på korn eller mjøl, kan ein selje til den som treng det, til ein pris som er vanleg mellom dei fleste. Men den som ikkje vil selje, skal bøte ½ mark sølv, kongen sin ombodsmann skal ha 2 øyrar, og den skal ha 2 øyrar, som var nekta å kjøpe korn eller mjøl, og ein kan som før ta korn eller mjøl utan betaling, og skifte det mellom dei som treng. No bed dei om lyklar, men får ikkje, då kan dei utan straff bryte opp hus eller oppbevaringsstader, kven som enn eig dei. Men dersom ombodsmannen forsømer dette, då skal han bøte ½ mark til dei som treng å kjøpe korn eller mjøl. Og om nokon forsvarer seg med odd eller egg, skal det ikkje bøtast for han, anten han får sår eller andre skadar. Men om han døyr, då skal det gå etter kongens miskunn.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

176

177

13. Hér segir um balkabrot

n ef leiglendingr ferr af jǫrðu, ok hefir upp slitit stǫðugarði v fǫðmum lengra, geri garð aptr, slíkan sem hann var, ok lands dróttni landnám. En ef upp slítr stǫðugarði x fǫðmum lengra, þat heitir balkabrot, gjaldi landsdróttni mǫrk silfrs, ok geri garð jafngóðan ok jafnlangan sem áðr var. Traðargarði ǫðrum helminginum skal hann eigi upp slíta, en ef upp slítr, gerði annan, ok leggi á landnám.

14. Her segir ef maðr gerir húsaspell

ú ef fleiri menn búa í húsum saman en einn, hversu sem þeir skipta húsum, þá eigu allir dyrr jafnheimilar, þær sem úskiptar eru. En ef maðr høggr fleiri dyrr á húsum en þá váru, er hann kom til, gjaldi mǫrk silfrs, halfa konungi en halfa landsdróttni, ok bǿti aptr hús sem skynsamir menn meta. Nú skal maðr þat taðfall hafa, sem þess fénaðr feldi, er þar bygði, sem hann hefir sér bǿli tekit. En ef maðr reiðir myki af annars manns bólfestu, ok fǿrir á akr sinn, þá er hann sekr eyri silfrs við þann er myki átti, ok reiði honum jafnmikinn akr, ok jafnvel sem hann taddi sér, með sætu hans, sem hann flutti áðr af. Nú koma leiguliðar eigi allir í senn til jarðar, þá skal sá krefja skiptis, er hafa vill, með vátta ii, ef jǫrð er úbygð, eða er sá úkominn, er jǫrð hefir tekit, þá mæli hann sér teig jafnmikinn ok teði jafnvel, ok geri síðan hvárt er þeir vilja, hluti eða hafi þann hverr er taddi. En leiguliðaskipti helzt æ meðan er einnhverr býr á jǫrðu. En ef einnhverr ferr af jǫrðu, en annarr kømr til, þá hafi sá teiga í jǫrðu ok hús, er til kømr, sem hinn hafði, er brott fór, ok njóti hverr sinnar ábúðar. Svá skal jǫrðu skipta, at allir hafi teiga jafnbreiða ok jafnlanga ok jafngóða eptir leiguburð. En ef einnhverr hefir breiðara teig eða lengra, láti falla af sínum akri ok til þess er minna hefir, láti af sánum akri sem af úsánum, ok hafi ekki fyrir starf sitt. En ef hann vill eigi af láta, sǿki leiglendingr sem vitafé.

15. Hér segir ef maðr vill hafa óðalsjǫrð sína at búa á

ú skal maðr hafa óðalsjǫrð sína at búa á, heldr en annarr valin kunnr maðr, alt þat sem samtýnis liggr. En ef óðalsnautar vilja eigi byggja honum, þá skal hann bjóða þeim leigu fyrir fardaga slíka sem aðrir vilja leigt hafa, ok sé eigi at fjándboði, engi skal at fjándboði annars hafa. En ef maðr ferr á, nema sá vili búa á, er fé á í jǫrðu, þá rænir sá hann, þá skal fyrirbjóða honum at fara á. En ef menn fara á, þá skulu þeir fara af jǫrðu, ok gjalda konungi halfa mǫrk silfrs fyrir jarðarrán. Nú liggr jǫrð eigi samtýnis, þá skal þó hafa, ef hann hefir sína jǫrð fyrr, þá er hann á, ok liggr samheraðs, ok etja þar ǫllu andvirki á.

13. Her blir det sagt om gjerdebrot

O g dersom leiglendingen flytter frå jorda, og har rive opp

bøgarden, 5 famnar eller lenger, då skal han lage eit nytt gjerde, slik som det var, og betale landnåmsbot til grunn eigaren. Men dersom han riv opp bøgarden lenger enn 10 fam nar, det heiter gjerdebrot, og han skal bøte 1 mark sølv til grunn eigaren, og lage eit gjerde som er like langt og godt som det som var der. Han skal ikkje rive opp gjerdet mellom brakkmarka og innmarka, men dersom han riv opp, skal han lage eit nytt, og betale landnåmsbot. 14. Her blir det sagt om at nokon gjer skade på husa

N o dersom fleire menn enn éin bur saman i hus, korleis

dei no enn skifter husa, då har alle like stor rett til dei dørene som ikkje er skifte. Dersom nokon høgg fleire døropnin gar på husa enn det var då han kom dit, då skal han bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til grunneigaren, og svare skadebot for husa, slik som skjønsame menn vurderer det. No skal ein mann ha den gjødselen som fall frå feet til den som budde der som han har leigt seg jord. Men dersom nokon hentar møk frå annan manns bygslejord, og fører den til åkeren sin, då er han skyldig til å bøte 1 øyre sølv til den som åtte møka, og gjere ein like stor åker i stand for han, og gjødsle like godt som til seg sjølv, med gjødselen til den som han før flytte frå. No kjem ikkje alle leiglendingane samstundes til jorda, då skal den krevje skifte, som vil ha det, med 2 vitne, dersom jorda ikkje er bygsla, eller den som har leigt jorda, ikkje er komen, og han skal måle opp ein like stor teig like godt gjødsla, og sidan kan dei gjere det dei vil, kaste lodd, eller kvar av dei kan ha den som han gjødsla. Og delinga mellom leiglendingane står alltid ved makt så lenge ein av dei bur på garden. Men dersom ein av dei flytter frå garden, og ein annan kjem dit, då skal han som kjem dit, ha dei same jordteigane og husa som hin hadde, som drog bort, og kvar av dei skal nyte godt av sine bygslevilkår. Slik skal jorda skiftast, at alle har teigar som er jamlange og jambreie og jamgode etter landskylda. Men dersom nokon har breiare eller lengre teig, skal han ta frå sin åker og leggje til den som har mindre, han skal ta så vel frå sådd åker som frå usådd, og han skal ikkje ha noko for arbeidet sitt. Men dersom han ikkje vil gje frå seg, skal leiglendingen søkje det som viteleg gjeld. 15. Her blir det sagt om at ein mann vil ha odelsjorda si til å bu på

N o skal ein mann ha odelsjorda si til å bu på, heller enn

ein annan mann som ikkje er i slekta, alt det som ligg til same tunet. Men dersom odelsfelagane ikkje vil bygsle bort til han, då skal han tilby dei leige før flyttedagane, den same som andre ville ha betalt, dersom det ikkje er uvensbod, for ingen skal ha jorda etter annan manns uvensbod. Og dersom nokon flytter til jorda, unnateke at den vil bu der, som eig i jorda, då ranar han han, og då skal han forby han å flytte dit. Men dersom folk flytter dit, då skal dei flytte frå jorda, og bøte ½ mark sølv til kongen for jordran. No ligg ikkje jorda til same tunet, då skal han likevel ha henne, dersom han frå før har ei jord som han eig og som ligg i same heradet, og han bruker heile avlinga til fôr der.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

178

179

Engi má þá jǫrð hafa ef fjall eða fjǫrðr eða ár úfǿrar banna. En ef fleiri menn búa í húsum saman en einn, þá skulu þeir viða at hjóna tali, en eigi at jarðarmagni, því at hjónin þurfu eldingar, en eigi jǫrð.

16. Hér segir ef maðr talmar várorku fyrir manni

n ef maðr høggr eyk fyrir plógi eða arðri eða herfi eða í eykreiði, á vársdegi, sá er at því verðr kunnr eða sannr, hann er sekr v mǫrkum silfrs við konung, ok bǿti grip þann, er hann spilti, við þann er átti, ok slíka ǫfundarbót á ofan sem skynsamir menn dǿma eptir málavǫxtum, lǫgliga til nefndir. En ef stelr jarni af plógi eða arðri, þrígildi þat er hann stal, þeim er átti, ok vi aura silfrs í þokkabót, ok konungi ii merkr silfrs. En ef maðr spillir plógi manns, eða arðri eða herfi, høggr festi eða sela, beizl eða tauma, skǫkla eða bygil eða horns penzl, ef þessu verðr einhverju spilt, bǿti sem vi skynsamir menn meta, ok vi aura silfrs í ǫfundarbót, þeim er átti, ok heiti æ síðan hvinn at úsekju. Hǫggva má maðr at úsekju til plógs ok til arðrs í hvers manns mǫrku, er hann vill, þó at hann biði eigi leyfis til.

17. Hér segir um engja skipti ok akra í heraði

ú skal krefja engja skiptis sem akra, en af ǫðrum skal hvárki slá né skera. En ef skerr akr eða slær eng annars manns, þá skal hinn er á, fara til ok festa lǫg fyrir akrinn eða engina, hvárt sem korn eða hey liggr á eða eigi, ok leggi sá fimtarstefnu, er heldr þykkist þurfa. En ef þess verðr akr eða eng, er lǫgfesti, þá skal hann beiða aptrfǿrslu, at aptr komi fyrir fimt, ok leggi á landnám, ok eineiði með, at hann flutti eigi minna aptr en brott. En ef hann fǿrir eigi aptr, beiði út ok stefni heim innan halfs mánaðar, ok ef eigi kømr þá heim, stefni honum þing fyrir rán ok lǫgleysu, ok láta bera vitni sín á þingi, hversu hann hefir með farit, ok beiði bǿndr dóms ok atfarar at taka sem vitafé. En landbúi skal engum lofa reit at gera, nema sonum sínum ok verkmǫnnum, ok hvergi gera, nema falli við akr eða eng. En ef fleirum leyfir, þá á landsdróttinn þat sem á vex, ok landnám á ofan af þeim er gróf. En leiglendingr bǿti hinum alt þat er hann verðr síns í fyrir landsdróttni fyrir sitt orlof.

18. Hér segir ef maðr lǫgfestir jǫrð sína innan garðs.

n ef maðr lǫgfestir jǫrð sína innan garðs eða útan, holt eða haga eða veiðistaði, þá skal lǫgfesta at kirkju eða á þingi, þar sem jǫrð liggr. En sá er lǫgfestir, skal tala svá hátt at allir heyri, þeir sem þar eru, ef þeir vilja.172 En sú lǫgfesta skal standa xii mánaði hina næstu eptir, ef eigandi lǫgfestir, eða hans umboðsmaðr.

172 ok svá mæla: «Ek lǫgfesti jǫrð mína hér

í dag, at orðfullu ok lǫgfullu ok þingsmáli, f yrirbýð ek hverjum manni sér at nýta, at

vitni guðs ok góðra manna þeirra sem orð mín heyra» tilf. i 9 hss.

Ingen kan ha den jorda dersom fjell eller fjord eller ufram komelege elvar er til hinder, og dersom fleire enn éin mann bur saman i husa, då skal dei skaffe ved etter folketalet, og ikkje etter storleiken på jorda, for det er husfolket som treng oppvar ming, men ikkje jorda. 16. Her blir det sagt om at nokon hindrar våronna for ein annan

O g dersom nokon om våren drep øyk for plog eller ard

eller horv eller i seletøy, og blir funnen skuldig i dette, då er han skyldig til å bøte 5 merker sølv til kongen, og han skal gje vederlag for den hesten som han øydela, til den som åtte han, og dessutan slik ovundsbot som skjønsame menn, lovleg oppnemnde, dømer etter saksforholda. Og dersom nokon stel jarn av plog eller ard, då skal han betale den tredoble verdien til den som åtte, og 6 øyrar sølv i tokkebot, og 2 merker sølv til kongen. Og dersom nokon øydelegg plogen til ein annan, eller ard eller horv, eller høgg sund drag eller sele, beksel eller tau mar, skjæker eller bøyel eller hornspensel, om noko av dette blir øydelagt, då skal han bøte slik som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg, og 6 øyrar sølv i ovundsbot til den som åtte, og ein kan alltid sidan straffritt kalle han naskar. Ein mann kan utan straff hogge til plog eller ard i kvar manns skog, om han vil, endå om han ikkje bed om lov til det. 17. Her blir det sagt om skifte av eng og åker i heradet 175 og seie dette: «Eg fredlyser

jorda mi her i dag, fullt og greitt ordlagt og lovgyldig og i samsvar med formene i ei sak for tinget, eg forbyd kvar mann å bruke henne til seg sjølv, med vitnemål frå Gud og dei gode menn som høyrer orda mine» tilf. i 9 hss.

N o skal ein krevje skifte av så vel eng som åker, men ein

skal korkje slå eller skjere i andre sine. Og dersom nokon skjer åkeren eller slår enga til ein annan, då skal den som eig, fare dit og fredlyse åkeren eller enga, anten det ligg korn eller høy der eller ikkje, og den skal stemne med 5 dagars varsel, som synest å trenge det mest. Og dersom den som fred lyste, får åkeren eller enga, då skal han krevje tilbakeføring, at det blir ført tilbake før femdagarsfristen, og påleggje han land nåmsbot, og dessutan einseid på at han ikkje førte mindre tilbake enn bort. Men dersom han ikkje fører tilbake, då skal han krevje det, og stemne han heim innan ein halv månad, og der som han ikkje kjem heim, skal han stemne han til tinget for ran og lovløyse, og la føre fram vitnemåla sine på tinget, korleis han har gått fram, og krevje dom av bøndene, og at dei fer med han og driv inn gjelda som viteleg gjeld. Ein leiglending skal ikkje gje nokon lov til å lage reit, utanom sønene sine og arbeidsfolket, og det skal ikkje gjerast nokon stad utan at åker eller eng blir større. Men dersom han gjev fleire lov, då eig grunneigaren det som veks der, og dessutan landnåmsbot frå den som grov. Og leiglendingen skal gje vederlag til den andre for alt det han tapte til grunneigaren på grunn av løyvet hans. 18. Her blir det sagt om at nokon fredlyser jorda si innangjerdes

O g dersom nokon fredlyser jorda si innan- eller utangjer

des, holt eller hage eller veidestader, då skal han fred lyse ved kyrkja eller på tinget der jorda ligg. Og den som fred lyser, skal tale så høgt at alle dei som er der, høyrer det dersom dei vil.175 Og denne fredlysinga skal stå dei neste 12 månadene, dersom det er eigaren eller ombodsmannen hans som fredlyser.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

180

181

19. Hér segir um landnám konungs

f í er ort konungs jǫrð, þá á hann áverkabót, svá mikla sem áverki er verðr eptir skynsamra manna virðing, ok landnám jafnmikit áverkabót, þar til er áverki er verðr iii marka silfrs, hǫlfu meira ef lǫgfest er. En þó at áverki sé meira verðr, þá skal landnám eigi lengra fram ganga. Ef í er ort jǫrð erkibiskups eða hertoga, þá skulu þeir hafa áverkabót eptir virðing, hvárt sem áverki er meiri eða minni, ok svá skulu allir áverkabót taka, en landnám þeirra jafnmikit áverkabót, þar til er vert er xx aura, en hǫlfu meira ef lǫgfest er. Ef í er ort jǫrð ljóð biskups eða jarls, þá skulu þeir taka landnám eptir áverkabót, þar til er áverki er verðr ii marka silfrs, en hǫlfu meira ef lǫgfest er. Ef í er ort jǫrð ábóta eða abbadísar eða umboðsmanns heilagrar kirkju, þá skulu þeir taka landnám eptir áverkabót, þar til er áverki er verðr xii aura, en hǫlfu meira ef lǫgfest er. Ef í er ort jǫrð barrúns eða stallara eða merkismanns, þá skal hverr þeirra taka landnám eptir áverkabót, þar til er áverki er verðr ix aura, en hǫlfu meira ef lǫgfest er. Ef í er ort jǫrð haulds, þá skal hann taka landnám eptir áverkabót, þar til er áverki er verðr vi aura, en hǫlfu meira ef lǫgfest er. Ef í er ort jǫrð bónda eða þeirra manna, er ór ǫðrum konungsríkjum eru, ok hér í landi staðfestast, þá skulu þeir taka landnám eptir áverkabót, þar til er áverki er verðr halfrar merkr, en hǫlfu meira ef lǫgfest er, nema þeir sé hæri at nafnbótum. Skal ok enskis manns landnám lengra fram ganga en hér er á kveðit. En allan áverka jarðar skulu vi skynsamir menn meta.

20. Hér segir um landnámtǫku 173

f fleiri menn eigu jǫrð saman, þá skulu allir eptir hinum bezta manni landnám taka at úskiptri jǫrðu, þeim sem í jǫrð á með þeim, ok skipta áverka ok landnámi eptir jarðarmagni, sem hverr á í jǫrðu. En mær taki landnám eptir fǫður sinn, en ekkja eptir þann sem næst átti hana. En ef sumir leyfa íneyzlu í jǫrðu, en sumir eigi, þá taki sá, er eigi leyfði, landnám sitt fullt, eptir því sem hann er maðr til, en slíkt af áverka sem hann á í jǫrðu til.174 Ef jǫrðu er óðalsskipti skipt, þá tekr fullt landnám, hverr af sínum hlut, eptir því sem hann er maðr til. Nú ferr maðr í mǫrk annars manns, útan leyfis þess er á, ok vinnr í, þá skal sá er á, leiða skynsama menn til stúfa, at sjá ok meta markarspell. Síðan skal hinn, er í vann, bǿta landnámi fyrir, eða syni fyrir með lýrittareiði, ef eigandi hefir eigi vitni til. Hvervetna þar sem maðr hittir áverka í mǫrk sinni, þá skal í brott taka at úsekju.

173 Ikkje nytt kapittel i 2 hss. 174 En ef fleiri hafa úleyft, þá taki allir eitt

landnám, en slíkt hverr af áverka, sem í jǫrðu á tilf. i 22 hss.

19. Her blir det sagt om landnåmsbot til kongen

D ersom det blir arbeidd på kongen si jord, då skal han

176 Ikkje nytt kapittel i 2 hss. 177 Men dersom det er fleire som

ikkje har gjeve løyve, då skal dei alle ta éi landnåmsbot, og kvar av dei så mykje av avkastninga av jorda som han eig jord til tilf. i 22 hss.

ha åverksbot, så stor som åverket er verdt etter skjøn same menns vurdering, og landnåmsbot jamstor med åverks bota, inntil åverket er verdt 3 merker sølv, dobbelt så mykje dersom det er fredlyst. Men endå om åverket er verdt meir, skal ikkje landnåmsbota vere større. Dersom det blir arbeidd på jorda til erkebiskop eller hertug, då skal dei ha åverksbot etter takst, anten åverket er større eller mindre, og slik skal alle ta åverksbota, og landnåmsbota deira skal vere jamstor med åverksbota, inntil det er verdt 20 øyrar, men dobbelt så stor dersom det er fredlyst. Dersom det blir arbeidd på jorda til lyd biskop eller jarl, då skal dei ta landnåmsbot i samsvar med åverksbota, inntil åverket er verdt 2 merker sølv, og dobbelt så mykje dersom det er fredlyst. Dersom det blir arbeidd på jorda til abbed eller abbedisse eller ombodsmann for den heilage kyrkja, då skal dei ta landnåmsbot i samsvar med åverksbota, inntil åverket er verdt 12 øyrar, og dobbelt så mykje dersom det er fredlyst. Dersom det blir arbeidd på jorda til baron eller stallar eller merkesmann, då skal kvar av dei ta landnåmsbot i samsvar med åverksbota, inntil åverket er verdt 9 øyrar, og dobbelt så mykje dersom det er fredlyst. Dersom det blir arbeidd på jorda til hauld, då skal han ta landnåmsbot i samsvar med åverksbota, inntil åverket er verdt 6 øyrar, og dobbelt så mykje dersom det er fredlyst. Dersom det blir arbeidd på jorda til bonde eller dei menn som kjem frå andre kongerike og blir bufaste her i landet, då skal dei ta landnåmsbot i samsvar med åverksbota, inntil åverket er verdt ½ mark, og dobbelt så mykje dersom det er fredlyst, med mindre dei har høgare rang. Og ingen manns landnåmsbot skal vere større enn det er fastsett her. Og 6 skjønsame menn skal verdsetje alt åverk på jorda. 20. Her blir det sagt om å ta landnåmsbot176

D ersom fleire menn eig jord saman, då skal dei alle ta

landnåmsbot som den beste mannen som eig jord saman med dei, dersom jorda er uskift, og skifte avkastninga av jorda og landnåmsbota etter storleiken på den jorda som kvar av dei eig. Og ugift kvinne skal ta landnåmsbot etter far sin, og enkje etter sin siste ektemann. Og dersom somme gjev løyve til å bruke jorda, og andre ikkje, då skal den som ikkje gav løyve, ta heile landnåmsbota si, etter det som han er mann til, og så mykje av avkastninga av jorda som han eig jord til.177 Dersom jorda er skift med odelsskifte, då tek kvar full landnåmsbot av sin del, det som han er mann til. No fer nokon i annan manns skog utan løyve frå den som eig han, og høgg i han, då skal den som eig, ta med seg skjønsame menn til stubbane, for å sjå og verdsetje skaden på skogen. Sidan skal den som hogg der, bøte landnåmsbot for det, eller nekte med lyrittareid, dersom eigaren ikkje har vitne på det. Alltid når nokon finn ulovleg felt tømmer i skogen sin, då skal han utan straff føre det bort.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

182

183

21. Hér segir um ívinnu markar er menn eigu saman 175

f ii menn eða fleiri eigu mǫrk saman, eða úthaga, þá skal engi meira í vinna en í eign á, ok tala rennr til, at úskiptri jǫrðu, nema eldivið. En ef einnhverr vill meira í vinna, en til kømr, þá skal hann sǿkja þá til skiptis, er móti eigu, eptir því sem lǫgbók skilr í óðalsskiptum, því at sá skal skipti ráða, er skipta vill. En engi skal ráða né gera ǫðrum spellvirki né fjárskaða. En ef í yrkir at úskiptu, meira en til kømr, svari slíku fyrir við þann er mǫrk á, sem sá skyldi, er í vann með úleyfi, ok ekki átti í jǫrðinni, bæði at áverka ok landnámi. Engi skal hǫggva í annars manns mǫrku, nema umferðarmenn farargreiðabót, hvárt sem bilar at sleða eða skipi, eða til eldsneytis ef úti býr um nætr sakir í sama stað, nema hann nái hvárki kaupi né orlofi, ok gengr nauðsyn til, þá hǫggi meðan hann þarf, ok bǿti markarspell landnáms laust, ef sá almagar, er á, eða hans umboðsmaðr. En ef á skipi býr, eigi meira en þeim vinnst samdǿgris. En ef meira høggr, bǿti markaspell, ok landnám landsdróttni, nema hann lofi.

22. Hér segir um skipdrátt

ú þarf skip upp at setja, skeri stýrimaðr boð upp, svá víða sem þeir verða fullafla til, upp at setja ok út þat skip, sekr hverr hǫlfum eyri silfrs, er eigi kømr til þess skipdráttar. Hvervetna þar sem menn brjóta skip sín, ok þykkjast eigi sjalfir fá borgit sér, þá skeri boð bóndum þeim sem næstir búa, svá mǫrgum sem þeir þurfu innan þeirrar skipreiðu, með eykjum sínum, þeir er því koma við, ok skulu þeir hafa vi aura fyrir lest hverja, er þeir ná upp, skulu þeir ok þar með bjarga reiða ok skipi. En hverr sem eigi ferr eptir boði, sekr vi aurum silfrs, hafi konungr halft, en skipbrotsmenn halft.

23. Hér segir um áverka á jǫrðu manns

lt þat er menn skilr á um áverka á akri eða eng, á holti eða haga, þá skal lǫgfesta fyrir. Sá skal leggja fimtarstefnu, er heldr þykkist þurfa, ok skal nefna vi skynsama menn í dóm á þeirri stefnu, at virða vitni þeirra ok málefni. En alt þat sem maðr vinnr, á akri eða eng, til fimtarstefnu, ok fǿrist eigi undan lagadómi, þá sekist hann eigi. Sá skal fyrri tjá vátta sína fyrir dómsmǫnnum, er fyrri lagði fyrir lǫg ok dóm, en verjandi síðarr, ok skal sá láta sverja sína vátta, er dóms mǫnnum þykkir sannara hafa, ok þeir vilja svara fyrir guði, at réttara hafi at sinni samvizku. En eigi skulu báðir sverja láta. En ef þeim semr eigi, þá leggi þeir mál sitt til lǫgmanns.

175 Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

21. Her blir det sagt om hogst i skog som folk eig saman178

D ersom to eller fleire menn eig skog eller avsides

hamnehage saman, då skal ingen av dei hogge meir i dei enn det han eig i eigedomen og det berekninga syner, dersom jorda er uskift, utanom brenneved. Dersom nokon vil hogge meir enn han har rett til, då skal han stemne dei til skifte, som eig saman med han, etter det som lovboka fastset i odels skiftet, for den skal rå for skifte, som vil skifte. Men ingen skal planleggje eller gjere skadeverk eller skade på eigedom for andre. Og dersom han arbeider der meir enn han har rett til utan at det er skift, då skal han svare til den som eig skogen, så mykje som den skulle, som arbeidde der utan løyve, og som ikkje åtte noko i jorda, både åverksbot og landnåmsbot. Ingen skal hogge i annan manns skog, bortsett frå ferdafolk til ut betring av det ein treng til reiser, anten det no er slede eller skip som har gått sund, eller til brensel, om han ligg ute éi natt på den staden, og dersom han ikkje får kjøpt eller får lov, og det er eit naudhøve, då kan han hogge så mykje han treng, og bøte for skade på skogen, men utan landnåmsbot, dersom den som eig, gjer krav på det, eller ombodsmannen hans. Og dersom han held til på skip, ikkje meir enn han kan hogge på eitt døger. Men dersom han høgg meir, skal han bøte for skade på skogen, og landnåmsbot til grunneigaren, med mindre han gjev løyve. 22. Her blir det sagt om skipdraging

N o treng ein setje opp eit skip, då skal skipsstyraren

178 Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

sende ut bodstikke, så vidt at dei blir mange nok til å setje opp og ut det skipet. Kvar den som ikkje kjem til denne skipdraginga, er skyldig til å bøte ½ øyre sølv. Alltid når folk lid skipbrot, og ikkje synest at dei sjølve kan få berga skipet, då skal dei sende ut bodstikke til dei som bur nærmast, så mange som dei treng innan den skipreida, og dei som kan, skal kome med hestane sine, og dei skal ha 6 øyrar for kvar lest dei får opp, dei skal dessutan berge utstyr og skip. Og kvar den som ikkje følgjer bodet, er skyldig til å bøte 6 øyrar sølv, kongen skal ha halvparten og dei skipbrotne halvparten. 23. Her blir det sagt om åverk på nokon si jord

A lt det som folk er usamde om med omsyn til åverk på

åker eller eng, i holt eller hage, det skal ein fredlyse. Den skal stemne med 5 dagars varsel, som synest å trenge det mest, og på det stemnet skal ein oppnemne 6 skjønsame menn i domsnemnda, for å døme om vitna deira og saka. Men alt det som nokon utfører av arbeid på åker eller eng før femtar stemnet, og som han ikkje held unndrege frå lagadomen, det er han ikkje skyldig til å bøte for. Den skal fyrst føre vitna sine for domsmennene, som fyrst kravde lov og dom, og den saksøkte sidan, og den skal la vitna sine sverje, som domsmennene synest er mest sannferdig, dersom dei etter sitt samvit vil svare for Gud at han har rett. Men begge skal ikkje la vitna sine sverje. Og dersom dei ikkje blir samde, då skal dei leggje saka si fram for lagmannen.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

184

185

24. Hér segir um fimtarstefnu ok umboðsmenn

n allar þær eignir ok landskyldir, er menn skulu fimtarstefnu til leggja, þá skal sakaráberi lǫgfesta ok nefna til vátta ii, ok leggja stefnu eptir, ok skal þessi stefnu eigi spilla mega. En ef spillir, gjaldi vi aura silfrs, hafi konungr halft, en sakaráberi hafi halft. En váttar skulu svá bera, ok halda á bók einni, ok skjóta til guðs, at þar váru þeir nær, er fimtarstefna var lǫgð, ok sverja eigi framar. En ef þá skilr á, er í dómi sitja, ok verða eigi samdóma, þá gjaldi sá er rangara hefir, vi aura silfrs, halft konungi, en halft sakarábera, nema hann sveri þess, at hann vissi eigi annat sannara fyrir guði.

25. Hér segir er menn eigu jǫrð, hafi sér umboðsmann

ú er maðr innan laga várra, er jǫrð á, hann skal hafa sér umboðs mann innan fylkis þess, er jǫrð liggr í, nema hann sé sjalfr innan fylkis, ok þó má hann umboðsmann hafa, ef hann vill. En sá er umboð hefir, skal sǿkja landnám um allan áverka, sem hann eigi, halft til handa landsdróttni, en halft sér. En ef hann sǿkir eigi, hafi af ekki. Umboðsmaðr má byggja ǫðrum jarðir, en eigi sjǫlfum sér, ok leigu af taka, ef landsdróttinn vill. En ef umboðsmaðr tekr leigu, ok vill eigi láta landsdróttni, þá beiði landsdróttinn út leigunnar, ok sǿki sem vitafé. En ef umboðsmaðr dylr at hann hafi við umboði tekit, þá hafi lands dróttinn til ii manna vitni. En ef landsdróttinn dylr, ok kvezt eigi honum umboð hafa fengit, þá hafi hinn, er umboð hafði, ii manna vitni til, at landsdróttinn eða hans umboðsmaðr fekk honum umboð, ok hafi umboð at lǫgum.

26. Hér segir at iii eru arineldar

rír eru arineldar at lǫgum. Sá er einn er bóndi á at hafa í húsum, þeim er hann sitr í ok hann søfr í. Sá er annarr, er baka skal við ok sjóða, ok sá eldr er hjón skulu hafa sér til hýbýlabóta. Sá er hinn þriði, er heitir kylnu eldr ok láfa. Við þeim eldi skal engi meira ábyrgjast en sitt, fyrir útan þann einn hlut, er hann býr á leigu landi. Hús þau ǫll, er í hans leigu eru, ok brenna þau upp at váðaeldi, þá á leiglendingr at flytja timbr á tuftir, ok ǫll tilfǫng, til slíkra húsa sem áðr stóðu á. En landsdróttinn er skyldugr til at gefa fé fyrir at láta upp gera ǫll. En útburðareld allan skal sá ábyrgjast, er út berr, ok ganga frá sløktum. En ef menn fá mein af þeim eldi, þá skal sá gjalda skaða þann allan, er út bar, eptir því sem vi skynsamir menn meta, engar liggja þar sektir við, því at þat heitir váðaeldr. En ef maðr vísar úmaga sínum eptir eldi, þá skal sá ábyrgjast ǫll úmagaverk, er á. En ef fulltíða maðr vísar úmaga annars manns at gera þat er mǫnnum er mein at, þá skal sá skaða bǿta, er úmaga vísaði, en hann hlaupi lauss undan.

24. Her blir det sagt om femtarstemne og ombodsmenn

O g alle dei eigedomar og landskylder som folk skal gjere

femtarstemne om, då skal saksøkjaren fredlyse og ppnemne 2 vitne, og kalle inn til stemne, og dette stemnet skal o ikkje forsømast. Men dersom han forsømer det, skal han bøte 6 øyrar sølv, kongen skal ha halvparten og saksøkjaren skal ha halvparten. Og vitna skal bere fram vitnemåla sine slik, at dei held på éi bok, og tek Gud til vitne på at dei var til stades då det blei gjort femtarstemne, og meir skal dei ikkje sverje. Men dersom dei er usamde, dei som sit i domsnemnda, og domen ikkje blir samrøystes, då skal den som har mest urett, bøte 6 øyrar sølv, halvparten til kongen og halvparten til saksøkjaren, med mindre han sver på at han for Gud ikkje visste noko anna som var sannare. 25. Her blir det sagt at dersom folk eig jord saman, då skal dei ha ombodsmenn for seg

N o er det nokon innanfor lagdømet vårt som eig jord, han

skal ha ombodsmann for seg innanfor det fylket som jorda ligg i, med mindre han sjølv held til innanfor fylket, men likevel kan han ha ombodsmann, dersom han vil. Og den som har ombod, skal søkje landnåmsbot for alt åverk, som om han var eigar, halvparten til grunneigaren og halvparten til seg sjølv. Men dersom han ikkje søkjer, skal han ikkje ha noko av det. Ombodsmannen kan bygsle bort jorder til andre, men ikkje til seg sjølv, og ta leige for det, dersom grunneigaren vil. Men dersom ombodsmannen tek leige, og ikkje vil la grunneigaren få henne, då kan grunneigaren krevje leiga, og søkje henne som viteleg gjeld. Men dersom ombodsmannen løyner at han har teke imot ombodet, då skal grunneigaren føre fram vitnemål frå 2 menn. Men dersom grunneigaren løyner, og seier at han ikkje har gjeve han ombodet, då skal den som hadde ombodet, føre fram vitnemål frå 2 menn på at grunneigaren eller hans ombods mann gav han ombodet, og han skal ha ombodet etter lova. 26. Her blir det sagt at det er tre åreeldar

E tter lova er det tre åreeldar. Den eine er den som bon

den kan ha i husa der han sit eller søv. Den andre er den som ein bruker til å steikje og koke, og den elden som gjev velvære for folket i huset. Den tredje er eld i turkehus og låve. Ved slik eld skal ingen ha ansvaret for meir enn sitt eige, bort sett frå når han bur på bygslejord. Dersom alle dei husa som er i bygselen hans, brenn opp ved vådeeld, då skal leiglendingen føre tømmer på tuftene, og alt tilfang, til slike hus som stod der før. Men grunneigaren er skyldig til å betale for å byggje opp att alle. Men den som ber ut eld, skal ha ansvaret for den, og han skal sløkkje den før han går derifrå. Og dersom folk får skade av den elden, då skal den erstatte all skade, som bar den ut, slik som 6 skjønsame menn verdset det, men det skal ikkje ileggjast bøter, for det blir kalla vådeeld. Men dersom nokon sender umagen sin etter eld, då skal formyndaren ha ansvaret for alt det umagen gjer. Og dersom ein myndig mann sender annan manns umage til å gjere det som blir til skade for folk, då skal den bøte på skaden, som sende umagen, men han skal gå fri derifrå.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

186

187

27. Hér segir um brennuvarga, ok hvat við liggr

ú skal engi fyrir ǫðrum brenna, hús né hlaða, sætrbúð né saltke tilsbúð eða skip, heiptugri hendi. En ef hann brennir, ok verðr at því kunnr eða sannr, þá er hann útlægr ok úheilagr, ok heitir brennuvargr, ok fyrirgǫrt hverjum peningi fjár síns, í landi ok lausum eyri, ok tvígildi þeim aptr, sem hann brendi fyrir, sem vi skynsamir menn meta,176 ok rétt sinn eptir lagadómi, áðr er í konungs garð falli. En ef með ǫðrum hætti verðr, fari eptir skynsamra manna virðing eptir atvikum. Nú ef hann kvezt eigi gǫrt hafa, þá skal hann fara til heimilis hans ok stefna honum þing fyrir brennu ok útlegð, þá skal hann festa tylftareið á því þingi, hafi hann unnit innan x vikna sǿrra daga, ok fellr til útlegðar ef fellr. Nú ræðr maðr brennu, ok verðr at því kunnr eða sannr, þá skal hann tvígilda 177 þat aptr halft, er brunnit er. En ef hann kveðr nei við, syni með séttareiði, ok fellr til halfra gjalda. En ef maðr brennir viðarkǫst eða gerðivǫnd, timbr eða þak, grind eða sleða, eða ǫnnur tilfǫng, þau er mǫnnum þykkir betra at hafa en án at vera, ok hverr er þat gerir, sekr mǫrk silfrs við konung, en tvígildi þeim er hann brendi fyrir, ok ǫfundarbót eptir lagadómi, landsdróttinn skal jafnan eiga landnám ef þat er brent er, hann skaðar.

28. Hér segir at garðar eru granna sættar

ú skal gǫrðum skipta eptir jarðarhǫfn ok áverka ǫllum. Nú er garðr granna sættir. Hann skal gera svá hávan at taki undir hǫnd meðalmanni. En sá garðr er gildr, er alin er millum hvers staurs, ok hjástaurr hinn þriði hverr, ok jaðraðr allr, svá þykkr at eigi megi kasta boløxi í gegnum, þeir garðar eru gildir at lǫgum, ok hafi hverr sinn garð gerðan at krossmesso um várit, ok ábyrgist til vetrnátta, þann sem um andvirki stendr. En sá er annarr garðr, er heitir rimagarðr, þar skulu í vera iiii rimar, ok okar á endum, ok festi svá fast með staurum ok hǫnkum, at eigi falli niðr fyrir búfé eða vindi. Sá er hinn þriði, er heitir skíðnagarðr, þar sem gott er til viðar, ok búi um eptir vanda. Sá er hinn fjórði, er menn kalla hagfellugarð, ok menn hafa sér fyrir merkigarð í millum eigna sinna, hann skal gera svá þykkan, at eigi gangi fénaðr í gegnum, þá er hann gildr. Nú gerðir opt um jarðir manna fen eða forað, þat skal fyrir garð hafa meðan þat má. En ef þar ferr fénaðr yfir, þá skal hverr halda garði uppi yfir akr sinn eða eng, eða bǿti skaða þann er fénaðr gerði hans nágrǫnnum fyrir hans vangerðingar sakir.

176 ok vi aura í ǫfundarbót tilf. i 4 hss.

177 Kap. 98 i den eldre Gulatingslova har gjalda

27. Her blir det sagt om brennevargar, og kva straffa er for dei

N o skal ingen med fiendehand brenne opp for andre,

hus eller løe, seterbu eller saltkjelsbu eller skip. Men dersom han brenner, og blir funnen skuldig i dette, då er han utlæg og rettslaus, og blir kalla brennevarg, og han har forbrote kvar penning av godset sitt, i land og lausøyre, og skal betale dobbelt til den som han brende for, slik som 6 skjønsame menn verdset det,179 og rettsbota si etter lagadom, før kongen får nokon bøter. Men om det skjer på annan måte, då skal ein gå fram etter skjønsame menns vurdering etter omstenda. No dersom han seier at han ikkje har gjort det, då skal han fare til heimen hans, og stemne han til tinget for utlegdsverk og eldspåsetjing, då skal han love tolvmannseid på det tinget, og han skal ha gjort det innan 10 veker med sverjedagar, og der som eiden ikkje blir gjord, er straffa utlegd. No er nokon opp havsmann til ein brann, og blir funnen skuldig i dette, då skal han [betale dobbelt180 for halvparten av det som er brent opp. Men dersom han nektar, skal han nekte med seksmannseid, og betaler halve bøter. Og dersom nokon brenner vedhaug eller gjerdefang, tømmer eller tekkingsmateriale, grind eller slede, eller anna tilfang, som folk synest er betre å ha enn å vere forutan, kvar den som gjer det, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen, og dobbelt til den som han brende for, og ovundsbot etter lagadom, grunneigaren skal alltid ha landnåmsbot dersom det som er brent, skadar han. 179 og 6 øyrar i ovundsbot tilf. i 4 hss. 180 Kap. 98 i den eldre Gulatingslova har betale

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

28. Her blir det sagt at gjerde er grannesemjarar

N o skal ein skifte gjerda etter storleiken på jorda og alt

arbeid på garden. No er gjerde grannesemjar. Ein skal lage gjerdet så høgt at det når opp til handa på ein middels stor mann. Og det gjerdet er gildt når det er 1 alen mellom kvar staur, og kvar tredje staur er støttestaur, og det er gjerdeskier overalt, så tett at ein ikkje kan kaste ei boløks gjennom, dei gjerda er gilde etter lova, og kvar skal ha gjort gjerdet sitt til korsmesse om våren, og vere ansvarleg til vinternettene for det som står rundt avling. Og det er eit anna gjerde, som blir kalla rimgard, der skal det vere 4 rimmer i den, og tverrstokkar på endane, og feste så godt med staurar og vidjeband at det ikkje fell ned for bufe eller vind. Det er det tredje, som blir kalla skigard, der det er godt om trevyrke, og den skal ein ta vare på etter sedvane. Det er det fjerde, som folk kallar hafelle, som folk har til merkegjerde mellom eigedomane sine, den skal ein gjere så tett at krøter ikkje kan gå gjennom, då er den gild. No er ofte myr eller uføre gjerde rundt jordene til folk, dette skal ein ha til gjerde så lenge ein kan. Men dersom krøter går over, då skal kvar halde gjerde rundt åkeren sin eller enga, eller bøte for den skaden som krøtera gjorde for grannen på grunn av det dårlege gjerdehaldet hans.

Landsleigebolk

188

189

29. Hér segir um þjóðgǫtur ok grindr, hversu vera skal

f þjóðvegr rennr at garði, þá skal hlið á gera, ok grind fyrir,178 rimar í, ok okar ii á endum, ok krossband á, þá er grind gild. Svá skal grind setja at hon renni sjǫlf aptr. En ef maðr skýtr upp grindu, ok gengr fénaðr í akr eða eng, bǿti skaða þann er gǫrr var, ok landnám á ofan, þeim er korn eða gras á. En ef maðr høggr grindarhæla, eða veltir steini í frá, þeim er við liggr, ok stendr fyrir því hlið opit, gjaldi ausla þann er gǫrr var, ok landnám á ofan, þeim er gras á. Hallvarðsmessudag þá skal vera grannastefna, þeir garðar eru gildir, er þeir taka þá fyrir gilda á grannstefnu. En ef garðr verðr brotinn, þá skal leiða menn til at sjá garðinn. Ef sá garðr hefir gildr verit, þá gjaldi sá ausla, er fénað átti. En ef garðr sýnist eigi gildr, þá gjaldi sá auslan, er garð átti. En ef merkisgarðr hefir verit bóla millum, ok er sá niðr fallinn, þá skulu þeir, er hafa vilja, gerða sinn hlut, ok bjóða þeim sem í mót eigu, gerða sinn hlut. En sá er eigi gerðir, ábyrgist skaða þann allan, er gǫrr verðr, hvers fénaðr sem gerir, ok ii aura silfrs á ofan, þeim er fyrir skaða varð.

30. Um garða hǫfn 179

f maðr vill garð hafa bǿja millum, þar sem eigi hefir fyrr verit, gerði at jarðarmagni sá sem hafa vill, ok svá sá er til móts á, ok at jarðarhǫfn haldi hverr upp síðan. En sá er eigi vill garði upp halda eða gerða, gjaldi at ǫllu skaða þann, er af verðr. Fimt skal gera gǫrðum at skipta ok hluta, ok hafa við vátta, hvárt er hann vill eða ei, ábyrgja honum garð ok allan ausla þann, er af fénaði verðr, hverr sem á. En at gǫrvum gǫrðum, þá skal fénaði ǫllum ok svínum heim bjóða, ok leggja lagasekt við, þat eru ii aurar silfrs, en bǿti auslan sem vi skynsamir menn meta.

31. Hér segir um fjárfǿling

ú ef einn maðr á fénað, en annarr á akr, en hinn þriði á garð úgildan, sá er akr á, skal eptir mǫnnum ganga, ok láta þá sjá, at fénaðr er kominn í akr eða eng, þá skal hann ór taka með vitnum, ok láta vi 180 menn meta ausla þann, er gǫrr er, ok setja inn fénað þann, sem í er kominn, ok reka lausan í hús inn, ok leggi hvárki á bast né band, þó at hvárt stangi annat, þá er þat í ábyrgð eiganda, en eigi þess er inn setti. En slíkt sem sá missir, er búit á, fyrir þeim er akrinn á, þá lúki sá, er garð átti úgildan. Gera skal boð eiganda samdǿgris er bú er inn sett. En ef hann vill eigi út leysa, þá skal láta inni standa til fimtar. En ef eigi er þá út leyst, þá á þat sá sem inn setti, ok heita þá lokin auslagjǫld.

178 iiii tilf. i 2 hss. 179 Ikkje nytt kapittel i 7 hss.

180 skynsama tilf. i 17 hss.

29. Her blir det sagt om allmannvegar og grinder, korleis dei skal vere

D ersom allmannveg fører til eit gjerde, då skal ein lage

opning i det, og grind for, med181 rimmer i og stokkar på endane og kryssband på, då er grinda gild. Ein skal lage grinda slik at ho går att av seg sjølv. Men dersom nokon set opp grinda, og det kjem krøter i åker eller eng, då skal han bøte for den skaden som var gjord, og dessutan landnåmsbot, til den som eig kornet eller graset. Og dersom nokon høgg ned grind stolpar, eller velter bort den steinen som ligg ved, og ledet blir ståande ope av den grunn, då skal han bøte for den skaden som var gjord, og dessutan landnåmsbot, til den som eig graset. Hallvardsmessedag skal det vere grannestemne, dei gjerda er gilde, som dei reknar som gilde på grannestemnet. Men der som eit gjerde blir brote, då skal ein føre menn dit for å døme om gjerdet. Dersom det gjerdet har vore gildt, då skal den bøte for skaden, som åtte krøtera. Men dersom gjerdet ikkje ser ut til å vere gildt, då skal den bøte for skaden, som åtte gjerdet. Og dersom det har vore merkegjerde mellom gardane, og det er nedfalle, då skal dei som vil ha det, gjerde sin del, og be dei som eig jord som grensar til hans, gjerde sin del. Men den som ikkje gjerder, er ansvarleg for all den skaden som blir gjord, same kven sine krøter det er som gjer den, og dessutan 2 øyrar sølv til den som blei utsett for skaden. 30. Om hamnegang med gjerde182 181 4 tilf. i 2 hss. 182 Ikkje nytt kapittel i 7 hss. 183 skjønsame tilf. i 17 hss.

D ersom nokon vil ha gjerde mellom gardane der det ikkje

har vore før, då skal den som vil ha det, gjerde etter storleiken på jorda, og likeins den som eig jord som grensar til hans, og sidan skal kvar halde sin del etter storleiken på jorda. Men den som ikkje vil halde ved like gjerdet eller setje opp gjerde, skal fullt ut bøte for den skaden som kjem av det. Ein skal kalle inn til femtarstemne for å skifte gjerde og kaste lodd, og ha vitne til stades, anten han vil eller ikkje, og gjere han ansvarleg for gjerdet og all den skaden som kjem av krøtera, same kven som eig dei. Men når gjerde er sett opp, då skal ein sende alle krøtera og svina heim til eigaren, og krevje bot etter lova, det er 2 øyrar sølv, og han skal bøte for skaden slik som 6 skjønsame menn verdset den. 31. Her blir det sagt om skade på krøter

N o dersom ein mann eig krøter, og ein annan eig åker, og

ein tredje eig eit gjerde som ikkje er gildt, då skal den som eig åkeren, hente folk og la dei sjå at det er kome krøter i åker eller eng, og han skal føre dei bort med vitne, og la 6183 menn verdsetje den skaden som er gjord, og setje inn dei krøtera som er komne i åkeren eller enga, og drive dei lause inn i hus, og han skal ikkje leggje bast eller band på dei, og sjølv om dei stan gar kvarandre, då er det eigaren sitt ansvar, og ikkje hans, som sette inn krøtera. Men det som den taper, som eig krøtera, til den som eig åkeren, det skal den betale, som åtte eit gjerde som ikkje var gildt. Det skal sendast bod til eigaren same dagen som krøtera er sette inn. Men dersom han ikkje vil løyse dei ut, då skal ein la dei stå inne i 5 dagar. Dersom dei då ikkje er løyste ut, eig den dei, som sette dei inn, og då seiest skadebota å vere betalt.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

190

191

En ef maðr tekr brott fénað þann, er inn var settr, ok vill eigi leysa út at lǫgum, þá heitir þat lokurán, þá er hǫfðingi sekr mǫrk silfrs við þann sem inn setti, en hverr annarra, er at var með honum brott at reka, ii aurum. En ef svín kømr í akr eða eng, eða annat búfé, at gildum gǫrðum, þá skal inn setja til auslagjalds, ok leysi út at lǫgum sá er á. En tjóðr hesta eða tjóðrkýr, ok alt þat búfé er bǿndr setja sjalfir innan garðs, ok verðr þat laust ok gerir ausla, seti inn til auslagjalda, en eigandi leysi út at lǫgum.

32. Um garðbrytil

f maðr á garðbrytil í búi sínu, ok vitu þat grannar hans, bjóði heim áðr en hann geri nokkurn skaða, ok seti inn jafnan síðan til auslagjalda. Ef hann kømr í akr eða eng, leysi eigandi út at lǫgum. Nú vill maðr bú sitt út leysa, ok hefir eigi silfr til, þá skal hann veð leggja, eða fá vǫrzlumann jafngóðan veði. En ef hann vill eigi fyrr út láta, en hann hefir sekt í hendi, þá sveltir hann bú hans í því, ok hjón hans, sekr mǫrk silfrs við hinn er bú á, en bǿti búmissu sem vi skynsa mir menn meta. Nú vill hann eigi bú hans út láta, eða sekt gjalda, þá beiði út bús síns, ok lýsi á ráni, ok stefni sá, er bú á, kirkjusóknarþing, ok beiði bǿndr atfarar, at taka bú sitt ok sektina með. Sekr hverr eyri silfrs við konung, er eigi ferr. Umboðsmaðr konungs á fyrir at vera, ef hann er nokkur nær, ok óðlast með því konungi halfa mǫrk silfrs fyrir búrán. Þeir eru allir friðhelgir, er til sǿkja, en hinir allir úgildir, er fyrir standa, hvárt sem þeir fá af ben eða bana.

33. Um vegalægi

ǫtur allar ok garða hlið skulu svá vera sem at fornu hafa verit. En ef maðr ríðr eða gengr yfir akr eða eng, ok vill eigi fara vegu rétta, sá er sekr mǫrk silfrs við þann er akr á. Ef maðr brýtr garð manns, sekr ii aurum fyrir hlið hvert. En ef maðr brýtr eða høggr til jarðar niðr í sundr, þá liggr við eyrir silfrs. Nú heitir hlið æ til þess, er x faðma er langt, en þá heitir balkabrot, ef lengra er, liggr þar við mǫrk silfrs, á sá þat, er garð á, ok geri þó garð jafngóðan sem áðr var.

34. Ef maðr á hest

ú ef maðr á hest, þá skal hann annat hvárt kaupa hross til, eða at láni fá. En ef honum er lét hross til, þá skulu þat váttar vita. Nú ef hestar bítast, þeir sem svá eru varðveittir, ok fær annarr bana af, þá skal þann meta, er dauðr er, ok gjalda hann hǫlfum verðaurum, nema því at eins, at sá sé verri allr, er lifir, en hinn halfr, er dauðr er, þá má hann ekki meira fyrirgera en sjǫlfum sér.

Men dersom nokon fører bort dei krøtera som var sette inn, og ikkje vil løyse dei ut etter lova, då blir det kalla sjølvtekt, og hovudmannen er skyldig til å bøte 1 mark sølv til den som sette inn krøtera, og kvar av dei andre som var med han for å drive dei bort, 2 øyrar. Og dersom svin kjem i åker eller eng, eller anna bufe, når gjerda er gilde, då skal ein setje dei inn til skade bot, og den som eig dyra, skal løyse dei ut etter lova. Og hestar og kyr i tjor, og alt det bufeet som bøndene sjølve set innan gjerdes, dersom dei kjem lause og gjer skade, då skal ein setje dei inn til skadebot, og eigaren skal løyse dei ut etter lova. 32. Om gjerdebrytar

D ersom nokon har gjerdebrytar i buskapen sin, og gran

nane hans veit det, då skal dei sende den heim til eiga ren før den gjer nokon skade, og alltid seinare kan dei setje den inn til skadebot. Dersom gjerdebrytaren kjem i åker eller eng, skal eigaren løyse den ut etter lova. No vil nokon løyse ut krøtera sine, men har ikkje sølv til det, då skal han gje pant, eller skaffe ein kausjonist som er jamgod med pantet. Men dersom han ikkje vil sleppe ut krøtera før enn han har bota i hende, då svelter han på den måten krøtera hans, og husfolket hans, og er skyldig til å bøte 1 mark sølv til den som eig krøtera, og han skal bøte for krøtertapet slik som 6 skjønsame menn verdset det. No vil han ikkje sleppe ut krøtera, eller betale bota, då skal han krevje krøtera sine, og lyse ran på han, og den som eig krøtera, skal stemne sokneting og krevje at bøndene fer med han for å ta krøtera hans, og bota med. Kvar den som ikkje fer, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Kongen sin ombodsmann skal gå i spissen, dersom han er i nærleiken, og med det får kongen ½ mark sølv for gardsran. Dei er alle fredheilage, som går til åtak, men alle dei andre som forsvarer, skal det ikkje bøtast for, anten dei no får sår eller bane av det. 33. Om korleis vegane skal gå

A lle gutuer og opningar i gjerde skal vere slik som dei

har vore frå gammalt av. Og dersom nokon rid eller går over åker eller eng, og ikkje vil fare dei rette vegane, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til den som eig åkeren. Dersom nokon bryt seg gjennom gjerdet til ein annan, er han skyldig til å bøte 2 øyrar for kvar opning. Men dersom nokon bryt eller høgg sund gjerdet ned til jorda, då er straffa 1 øyre sølv. No heiter det opning heilt til det er 10 famnar langt, og det heiter gjerdebrot dersom det er lengre, straffa for det er 1 mark sølv, den får det, som eig gjerdet, og han skal lage eit like godt gjerde som det som var før. 34. Dersom nokon eig hest

N o dersom nokon eig hingst, då skal han anten kjøpe

hoppe til han, eller få seg ei til låns. Men dersom han har lånt hoppe, då skal vitne vite om det. No dersom dei estane bitst, som han har i si varetekt, og ein av dei døyr av det, då skal ein verdsetje den som er daud, og erstatte han med halve verdien, med mindre heile den som er i live, er mindre verd enn halve den som er daud, for den kan ikkje forbryte meir enn seg sjølv.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

192

193

Nú ef maðr á hest þann, er ekki fylgir hross, ok bízt hann til stallstǿðu annars hests, á þeim hesti er algildi. En sá fær bana, er til hleypr, þá liggr hann af verkum sjalfs síns dauðr, úgildr eiganda. En ef hestr bítr hross til dauðs, þat er algildi. En ef hross bítr hest til bana, þat er halfgildi. En ef graðr hestr bítr jalk til bana, þat er algildi. En ef jalkr bítr hross til bana, þat er halfgildi. Ef hross liggr dautt úti, þá skal menn til leiða, ok láta sjá, ok ef þeim þykkir hestverk á vera, þá má hann gefa iii mǫnnum sǫk til jafns réttar, þeim sem hesta eigu í grend, en því at eins hinum fjórða, at hann geri hann vitnissannan at. En hverr þeirra syni með eineiði sínu eptir samvizku sinni fyrir sinn hest. En ef einnhverr vill eigi sverja, gjaldi sá hross verðaurum. Nú ef hross er rekit í dǫkk eða dý, fyrir fjall eða forað, ok má sjá ii hrossa far til, en eins í frá, þá skulu þeir menn, er hesta eigu í grend, svara hinum sama rétti, sem áðr er skilt. En ef hross eða naut drepa smáfénað, algildi er á ǫllu því, er ofríki gengr at.

35. Ef menn etja hestum

vervetna þar sem menn etja hestum manns at úleyfi þess er á, bǿti skaða þann, er á varð, eptir lagadómi, ok ǫfundarbót ofan á, þeim er hest á. En ef halfrar merkr skaði verðr at, bǿti fullrétti eptir lagadómi, svá sem með heipt eða ǫfund væri gǫrt. En hverr ábyrgist sik sjalfr at hestavígi, hverr sem etr. En ef maðr lýstr hest á hestavígi nauðsynjalaust, bǿti ǫfundarbót eptir lagadómi. En ef hann spillist af, bǿti fyrir spell, ok fullrétti eptir lagadómi, þeim er hest á. En ef maðr tekr hepting af hrossi manns úlofat, gjaldi eiganda eptir lagadómi, ok ábyrgist hross at ǫllu, ok verk þess, til þess er eigandi kømr hǫndum á, eða syni eineiði, nema inn seti til auslagjalda. En ef eykr eða annarr fénaðr rennr eptir manni, seti inn áðr en hafi farit um iii bǿja, elligar ábyrgist sjalfr at ǫllu.

36. Hér segir um fjárfǿling á hrossum eða búi

u verðr fjárfǿling á geitum eða sauðum, ef maðr drepr, ok vill eigi við ganga. En ef maðr á gjafgǫlt, þann sem verðr er halfrar merkr, þá verðr fjárfǿling á því einu sinni. Á nautum ok hrossum er þó fjárfǿling, at eitt drepi. Ok þegar er fjárfǿling á fénaði, er eigi bera fǿtr heim til húsa eiganda. En mǫrk silfrs liggr við fjárfǿling, halft konungi ok halft þeim er fénað átti, ok bǿti skaða sem vi skynsamir menn meta. En ef drepr færri,181 geitr eða sauði eða svín, hǫfðatals en iiii, þá bǿti eptir lagadómi ǫfundarbót, þeim er átti. En ef maðr dylr, syni með lýrittareiði.

181 fleiri i 12 hss.

No dersom nokon eig ein hingst som det ikkje følgjer hoppe med, og han bitst med ein annan hingst som har hoppe med seg, for den hingsten skal det gjevast fullt vederlag. Dersom den får bane, som spring til, då ligg han daud av sine eigne gjernin gar, og eigaren skal ikkje bøte for han. Og dersom hingst bit i hel hoppe, då skal det gjevast fullt vederlag. Og dersom hoppe bit i hel hingst, då skal det gjevast halvt vederlag. Og dersom grahest bit i hel gjeldhest, då skal det gjevast fullt vederlag. Og dersom gjeldhest bit i hel hoppe, då skal det gjevast halvt vederlag. Dersom hoppe ligg daud ute, då skal ein ta med folk dit, og la dei undersøkje, og dersom dei synest at det er hingst som har gjort det, då kan han saksøkje 3 menn som eig hingstar i grannelaget, for ei rettsbot med same verdien som hoppa, men den fjerde berre dersom han kan føre vitne mot han. Og kvar av dei skal etter sitt samvit nekte med einseid for sin hingst. Men dersom nokon ikkje vil sverje, då skal han bøte med verdien av hoppa. No dersom hest blir driven i dokk eller dy, utfor fjell eller uføre, og ein kan sjå far etter 2 hestar til og éin frå, då skal dei mennene som eig hestar i grannelaget, svare han same rettsbot som det før er fastsett. Og dersom hest eller naut drep småfe, då skal det gjevast fullt vederlag for alt der det er brukt overmakt. 35. Dersom folk eggjar hingstar til hestekamp

A lltid når folk eggjar nokon sine hingstar til hestekamp

184 fleire i 12 hss.

utan løyve frå den som eig dei, skal dei etter lagadom bøte for den skaden som kom på, og dessutan ovundsbot, til den som eig hingsten. Og dersom det blir ein skade verd ½ mark, då skal han bøte full rettsbot etter lagadom, som om det var gjort i fiendskap eller hat. Og kvar har ansvaret for seg sjølv i hestekamp, same kven som eggjar. Men dersom nokon utan naudsyn slår til hest i hestekamp, då skal han bøte ovundsbot etter lagadom. Og dersom den får skade av det, skal han bøte for skaden, og full rettsbot etter lagadom, til den som eig hesten. Og dersom nokon utan løyve tek fotbandet av nokon sin hest, då skal han bøte til eigaren etter lagadom, og ha heile ansvaret for hesten og det den gjer, til dess eigaren får tak i den, eller nekte med einseid, med mindre han set den inn til skadebot. Dersom øyk eller anna fe følgjer etter nokon, skal ein setje dei inn før dei har fare over 3 gardar, elles har han sjølv heile ansvaret. 36. Her blir det sagt om skamfaring på hest eller bufe

N o blir det gjort skamfaring på geiter eller sauer, når

nokon drep og ikkje vil vedgå det. Og dersom nokon eig ein gjøgalte som er verd ½ mark, då blir det skamfaring for den åleine. På naut og hestar blir det skamfaring endå om ein berre drep eitt. Og det er alltid skamfaring på bufe når føtene ikkje ber det heim til eigaren sine hus. Og straffa for skamfaring på bufe er 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som åtte bufeet, og det skal bøtast for skaden slik som 6 skjønsame menn verdset den. Men dersom han drep færre184 geiter eller sauer eller svin enn 4 i talet på hovud, då skal han etter lagadom bøte ovundsbot til den som åtte. Men dersom nokon løyner dette, skal han nekte med lyrittareid.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

194

195

En ef naut eða hross er sært eða bart, ok bera fǿtr heim til húsa eiganda, af er þá fjárfǿling, bǿti þó eptir lagadómi ǫfundarbót, halft konungi ok halft þeim er fénað átti. En ef maðr drepr fénað manns, ok gengr við ok segir sjalfr á hendr sér, hafi sá hit dauða, er drap, en hinn heilt móti, er átti. Aldri gengr fénaðr sér til úgildis. Nú er ein sókn á ǫllum ǫfundar rétti þessum. En ef maðr drepr fénað manns, eða gerir á fjárfǿling, þá skal eigandi fjár stefna heraðsþing um nætr iii. Þar skal sǿkja ok láta satt gera með ii manna vitni, nema hann vili við ganga. Leiða skal hann ii manna vitni um, at þeim sýndist manna handaverk á fénaði. Þá skulu þingmenn dǿma á hendr honum lýrittareið, þann skal sorit hafa innan mánaðar sǿrra daga. En ef sá eiðr fellr, gjaldi fénað verðaurum, ok leggi á mǫrk silfrs, halfa konungi en halfa þeim er fénað átti. En ef maðr berr fénað manns, eða særir, þá skal hann bǿta lǫstu á, sem vi skynsamir menn meta, en engi er sárbót á fénaði er heill verðr. Verkafall ok nytfall skal bǿta sem vi skynsamir menn meta. Eyrir liggr við auga á nauti, svá við horn, svá við hala. En fjórðungr verðs liggr við auga á hrossi. En ef maðr høggr hala af hrossi, svá at rófa fylgir, sá er sekr mǫrk silfrs, halfa konungi en halfa þeim er hross átti, ok gjaldi hross verðaurum aptr. Hafi sá stǫkku, er stytti, ok heiti maðr at heimskari, en hinn heilt hross í móti, er átti. En ef maðr høggr hala af hrossi fyrir neðan rófu, eða skerr maðr tagl af nautum, bǿti ii aurum silfrs þeim er átti, en ii aurum konungi. Nú skerr maðr tagl af nautum, [iii eða iii fleirum,182 bǿti ii aurum silfrs, halft konungi en halft þeim er naut átti. En ef maðr molkar bú manns, láti húð sína eptir lagarefsing réttarans, nema soltinn maðr molki, ok gjaldi þó nytfall sem vert er, þeim er bú á.

37. Hér segir um hjǫrð ok hirði

ú ferr alt saman, hjǫrð ok hirðir, þá skal hirðinginn vita, hvat af hjǫrðinni verðr, ok bera um bókarvitni, ef hann er vitnisbærr um þat mál. En ef uxi stangar uxa, þat er halfgildi. En ef uxi stangar kú, þat er algildi. Ǫll þau naut er yngri eru en iii vetr, á ǫllum þeim er algildi, ok ǫllum kollóttum nautum. Nú er naut stangat, þá skal menn til leiða, ok ef þeim sýnist at naut hafi stangat, þá skal hyggja at nautum þeim ok hjǫrð, er með þeim hafa gengit. Ok ef eitthvert naut hefir ben á hornum, gor eða hár eða blóð, þá er þat líkast til, ok bǿti sá, er þann fénað á, eptir því sem fyrr segir. En ef hundr bítr fénað manna, eða eltir fyrir berg, bǿti halft fyrsta sinni, en alt jafnan síðan, ef vitni eru til. En ef eigi eru vitni til, haldi fyrir eineiði at vitand sinni fyrir hverja grein þessa.

182 iii eða iii færrum i 24 hss., ii eða iii i 6 hss.,

iiii eða fleirum i 3 hss., fleiri eða færri i 2 hss., iii eða iiii i 1 hs.

185 3 eller færre i 24 hss., 2 eller 3

i 6 hss., 4 eller fleire i 3 hss., fleire eller færre i 2 hss., 3 eller 4 i 1 hs.

Og dersom naut eller hestar er såra eller slegne, og føtene ber dei heim til eigaren sine hus, då er det ikkje skamfaring på bufe, men han skal likevel etter lagadom bøte ovundsbot, halvparten til kongen og halvparten til den som åtte bufeet. Men dersom nokon drep ein annan sitt bufe, og vedgår det, og seier at han sjølv har gjort det, då skal den som drap, ha det daude, og den som åtte, eit uskadd i staden. Aldri skal fe vere ubøtt. No er det eitt søksmål for alle slike ovundsbøter. Og dersom nokon drep bufeet til ein annan, eller gjer hærverk på det, då skal eigaren av bufeet stemne heradsting innan 3 netter. Der skal han reise søksmål, og la det bli prova med vitnemål frå 2 menn, med mindre hin vil vedgå. Han skal føre vitnemål frå 2 menn på at dei tykte det var menneskeverk på bufeet. Då skal tingmennene idøme han lyrittareid for dette, den skal han ha svore innan éin månad med sverjedagar. Men dersom den eiden ikkje blir gjord, skal han bøte for bufeet med verdien av det, og betale 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som åtte bufeet. Og dersom nokon slår eller sårar bufeet til nokon, då skal han bøte for skadane på det, slik som 6 skjønsame menn verdset dei, men det er ikkje sårbot for bufe som blir friskt. For tap av arbeid og mjølk skal det bøtast slik som 6 skjønsame menn verdset det. Det skal betalast 1 øyre for eit auge på naut, det same for horn og det same for hale. For eit auge på hesten skal det bøtast med fjerdedelen av verdien på hesten. Og der som nokon høgg halen av ein hest, slik at halebeinet følgjer med, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv, halvparten til kon gen og halvparten til den som åtte hesten, og han skal betale for verdien av hesten. Den som hogg av, skal ha den skam hogne hesten, og skal kallast tosk, og den som åtte hesten, skal få ein uskadd igjen. Og dersom nokon høgg halen av ein hest nedanfor halebeinet, eller skjer tagl av naut, då skal han bøte 2 øyrar sølv til den som åtte, og 2 øyrar til kongen. No skjer nokon tagl av naut, [3 eller fleire enn 3,185 då skal han bøte 2 øyrar sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som åtte nauta. Og dersom nokon mjølkar annan manns bufe, då skal han hudstrykast etter rettsstyraren si straff etter lova, med mindre det er ein svolten mann som mjølkar, og då skal han erstatte mjølketapet etter verdien, til den som eig bufeet. 37. Her blir det sagt om bøling og gjetar

N o går bølingen og gjetaren saman, då skal gjetaren vite

kva det blir av bølingen, og føre fram eidfesta vitnemål dersom han er vitnefør i den saka. Og dersom okse stangar okse, skal det bøtast for halve skaden. Men dersom okse stangar ku, skal det bøtast for heile skaden. For alle dei naut som er yngre enn 3 år, skal det bøtast for heile skaden, likeins for alle kollete naut. No er naut blitt stanga, då skal ein ta med menn dit, og dersom dei synest at naut har stanga, då skal ein sjå etter dei nauta og den bølingen som har gått i lag med dei. Og dersom eit naut har restar av sår på horna, gørr eller hår eller blod, då er det mest sannsynleg skuldig, og den skal bøte, som eig den buskapen, etter det som er sagt før. Og dersom hund bit folks krøter, eller jagar dei utfor berg, då skal det bøtast halvt fyrste gongen, men fullt alltid seinare, der som det finst vitne. Men dersom det ikkje finst vitne, då skal han etter sin kjennskap forsvare seg med einseid i kvar av desse sakene.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

196

197

38. Hér segir um lánagripi

ú ef maðr lér grip sinn, þá skal hverr láni heilu heim koma, eða gjaldi verð eiganda eptir því sem vi skynsamir menn meta, nema hinn týnist með láni, er lét var, því at eigi má hann þat lán ábyr gjast, er hann má eigi sjalfs síns líf. Nú skal engi maðr lán lengr hafa en lét var. En ef hann hefir lengr, þá er hann sekr mǫrk silfrs við þann er átti ok léði, þat heitir fornæmi, nema lǫglig nauðsyn banni. Nú þó at maðr fari með eyk annars manns at láni eða leigu, þá skal sá ábyr gjast, er á, þó at hann geri nokkurn skaða, ef eigi er af þess vǫldum eða vangæzlu, er með ferr. En ef maðr tekr grip manns úléðan, skip eða hest, hvárt sem skip er meira eða minna, eyki eða aðra hluti þvílíka, bǿti eptir lagadómi, þeim er tekit var fyrir, eptir atvikum, hvat nauðsyn til dró þann er tók, eða hver ǫfund þeim var í gǫr, hverr skaði honum var at, eða hvat manni sá var, er tekit var fyrir, bǿti skaðabót ok slíka sekt sem þeir dǿma honum, ok svá konungsdóminum, ef þau atvik eru á. En ef maðr tekr skip manns, þá skal hann einni sǫk fyrir svara, sik ok úmaga sína.

39. Hér segir um sætr manna183

vervetna þar sem sætr eru til bǿja manna, þá skal fara ór húsa haga er ii mánaðir eru af sumri, nema þeim þykki ǫllum saman annat sannara. Nú sitr einnhverr lengr niðri, þá skal fyrirbjóða honum þar at sitja. En ef hann sitr kyrr eigi at síðr, þá skal hann stefna honum heraðsþing fyrir rán ok þarsetu. Þá eigu þingmenn at dǿma konungi halfa mǫrk silfrs fyrir grasrán, en leiglendingi halfa mǫrk silfrs fyrir grasverð. Nú skal hann æsta bǿndr ok heraðsmenn svá marga sem hann þarf at fǿra bú hans ór húsahaga sínum, sekr hverr eyri silfrs við konung, er eigi ferr ok er til kallaðr. Slíkt liggr við, ef hann ferr heim í húsahaga fyrir tvímánað.

40. Um sætramerki manna184

ú skal til sætra á fjall upp vera merki, svá sem at fornu fari hefir verit. Fǿra þat eigi ór stað, nema hann fǿri þat engum manni til meins. Svá skal [um þarsetur 185 at sǫmu, þar má smali eigi fara með heimboðum. Þar skal mǿta horn horni en hófr hófi.

41. Hér segir um grasbeit

f ii menn eða fleiri búa á einum bǿ, ok sá allir einn bǿ, nú hefir einnhverr fyrr skorit ok hlaðit en aðrir, ok vill láta smala sinn í gerði, þá skal hann svá halda smala sinn, at eigi komi í akr eða eng granna síns.

183 Ikkje nytt kapittel i 2 hss. 184 Ikkje nytt kapittel i 7 hss.

185 þar sætr i 24 hss.

38. Her blir det sagt om lånte eigneluter

N o dersom nokon låner bort eigneluten sin, då skal kvar

føre lånet tilbake uskadd, eller erstatte verdien til igaren slik som 6 skjønsame menn verdset det, med mindre e den som det blei lånt til, døyr med lånet, for ikkje kan han vere ansvarleg for lånet når han ikkje har ansvaret for sitt eige liv. No skal ingen ha eit lån lenger enn det var lånt. Men dersom han har det lenger, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til den som åtte og lånte bort, det blir kalla ulovleg tileigning dersom ikkje lovleg naudsyn hindrar han. No endå om nokon bruker annan manns øyk til låns eller leige, så skal den som eig, ha ansvaret, dersom hesten gjer nokon skade, dersom det ikkje kjem av at den som bruker han, ikkje har passa på han. Men dersom nokon tek andres eignelut utan å låne den, skip eller hest, anten no skipet er større eller mindre, øyker eller andre slike ting, då skal han bøte etter lagadom til den som det var teke frå, etter omstenda, kva for naudsyn som dreiv den som tok, eller kva for fiendskap som blei vist han, kva skade det var for han, eller kva slag mann han var som det blei teke frå, han skal betale vederlag og slik bot som dei etter omstenda tildømer han, og likeins til kongedømet, om omstenda tilseier det. Og dersom nokon tek annan manns skip, då skal han svare éi bot for seg og umagane sine. 39. Her blir det sagt om folks setrar186

A lle stader der det er setrar til folks gardar, skal ein fare

186 kkje nytt kapittel i 2 hss. 187 Ikkje nytt kapittel i 7 hss. 188 På same måten skal det vere setrar der i 24 hss.

frå heimehagen når det har gått 2 månader av somma ren, med mindre alle synest at noko anna er betre. No sit nokon lenger nede, då skal ein forby han å sitje der. Men dersom han likevel sit i ro, då skal ein stemne han til heradstinget for ran og ulovleg tilhald. Då skal tingmennene tildøme kongen ½ mark sølv for grasran, og leiglendingen ½ mark for verdien av graset. No skal han krevje så mange bønder og heradsmenn som han treng for å drive buskapen hans ut av heimehagen sin, kvar den som er stemnd, men ikkje fer, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Det same gjeld dersom han fer til heimehagen føre tvimånad. 40. Om grensemerke for folks setrar187

N o skal det for setrane oppe på fjellet vere dei same

grensemerka som har vore frå gammal tid. Ingen skal flytte dei, med mindre han flytter dei slik at det ikkje er til meins for nokon. [Det same gjeld om tilhaldet der.188 Der skal ikkje krøter sendast til eigaren med pålegg om å gjete dei betre. Der skal horn møte horn og hóv møte hóv. 41. Her blir det sagt om grasbeiting

D ersom 2 eller fleire menn bur på éin gard, og alle sår

den same bøen, og ein av dei har skore og sett i stakk før dei andre, og vil sleppe krøtera sin inn i inngjerdinga, då skal han passe krøtera sine slik at dei ikkje kjem inn i åkeren eller enga til grannen hans.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

198

199

En ef í kømr, bǿti sem vi skynsamir menn meta, ok landnám 186 ofan á, þeim er korn eða gras á. Nú hefir sá hlaðit korni sínu, er síðarr skar, þá skal hinn 187 svá halda smala sínum, at eigi komi í beit granna síns, fyrr en jafnbitit er. En ef í kømr, gjaldi landnám þeim er gras á. Svá ok ef fénaðr gengr í akr eða eng at gǫrðum gildum. En ef maðr leggr trǫð sína við akr eða eng annars manns, þá skal hann hverfa garði gildum um.

42. Um þjóðgǫtur 188

jóðgata ok sætrgata ok allir rekstrar skulu svá vera, sem verit hafa at fornu fari. Nú liggr þjóðgata um bǿ manns, þá má hann með þeima hætti af fǿra bǿ sínum, at gera aðra útan garðs jafngóða at fara í þurru ok vátu, þá skal þá fara, þó at sú sé lengri. Nú skal þjóðgata vera viii alna breið, en ef hann spillir víðara akri eða eng, þá skal þat bǿta sem vi skynsamir menn meta, ok landnám ofan á. Nú rænir maðr annan þjóðgǫtu, þá skal hann gjalda konungi halfa mǫrk silfrs, ok svá fyrir handrán, ok þeim fullrétti, er ræntr var, eptir lagadómi. Nú brýtr maðr brú af þjóðgǫtu, geri aptr aðra jafngóða, ok leggi á mǫrk silfrs þeim er brú átti. Nú rænir maðr annan sætrgǫtu 189 eða rekstri því, er verit hefir at fornu fari, bǿti konungi halfa mǫrk silfrs fyrir vegarán, ok hafi hinn gǫtu sína sem áðr.

43. Um lagastefnur til vegabóta

mboðsmaðr konungs skal krefja vegabóta á miðfǫstuþingi, ok bjóða vegabǿtr, þær sem bóndum þykkir bezt til fallit, at bǿtr sé í heraði, ok gera bóndum lagastefnu til at vegr sé bǿttr. Sú er hin fyrsta lagastefna, þegar snjór kømr af ok til þess er plógr kømr út. Sú er ǫnnur, þá er lokit er várorku ok til heysláttu. Sú er hin þriðja, er hefst þá er andvirki er í garði, ok heldr til þess er snjór kømr á spónu. Þat eru lagastefnur til vegabóta, þat heitir anna í millum. Alt þat er þar í millum spillist, þá skal í þessar stefnur bǿta.

44. At bǿndr eru skyldugir at bǿta vegu

miðfǫstuþingi skal krefja vegarbóta sem áðr er sagt. En bǿndr eru skyldugir at reiða eptir því sem þeir sjá at bezt hǿfir í heraði. Nú skal vegu alla svá bǿta, at fǿrir sé at renna ok at ríða, bæði vetr ok sumar. En ef ár falla á þjóðvegu, þær sem eigi eru skipum fǿrar, þá skulu þeir gera veg fǿran, er jǫrð eigu tveim megum til, gera brú ef þeir hafa afl til, eða flota ok tog í á bæði lǫnd, eða prám eða eikjur. Ef eigi er svá gǫrt, þá liggr við hǫlf mǫrk konungi, ok fái far yfir eigi at síðr. Ǫll þau foruð er svá eru á þjóðleiðum, at hesti skal á kaf hleypa, ok með mannaliði upp draga, þá liggr við hǫlf mǫrk silfrs konungi. 186 ǫfundarbót i 4 hss.

188 Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

187 hann i 11 hss.

189 þjóðgǫtu i 4 hss.

Men dersom dei gjer det, skal han bøte slik som 6 skjønsame menn verdset det, og dessutan landnåmsbot,189 til den som eig kornet eller graset. No har den som skar sist, sett kornet sitt i stakk, då skal [den andre190 passe på krøtera sine slik at dei ikkje kjem inn i beita til grannen før enn det er jamt avbeitt på begge sidene. Men dersom dei gjer det, skal han bøte land nåmsbot til den som eig graset. Slik er det òg dersom krøter kjem inn i åker eller eng når gjerda er gilde. Men dersom nokon legg brakkmarka si ved annan manns åker eller eng, då skal han setje gildt gjerde rundt. 42. Om allmannvegar191

A llmannveg og seterveg og alle rekstervegar skal vere

189 ovundsbot i 4 hss. 190 han i 11 hss. 191 Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

slik dei har vore frå gammal tid. No går ein allmannveg over nokon sin bø, då kan han på den måten føre den frå bøen sin, at han legg ein ny veg utangjerdes, jamgod til å fare i turt og i vått, då skal folk bruke den vegen, endå om den er lengre. No skal ein allmannveg vere 8 alner brei, og dersom han øydelegg åker eller eng i større breidd, skal han bøte for det slik som 6 skjønsame menn verdset det, og landnåmsbot i tillegg. No hindrar nokon ein annan i å bruke allmannvegen, då skal han bøte ½ mark sølv til kongen, og det same for å rane noko ut av hendene på nokon, og full rettsbot etter lagadom til den som det blei rana frå. No bryt nokon sund ei bru på allmannvegen, då skal han lage ei ny som er like god, og betale 1 mark sølv til den som åtte brua. No hindrar nokon ein annan i å bruke setervegen192 eller den rekstervegen som har vore frå gammal tid, då skal han bøte ½ mark sølv til kongen for ulovleg hindring av bruk av veg, og den andre skal ha vegen sin som før.

192 allmannvegen i 4 hss.

43. Om lovlege innstemningar til utbetring av veg

K ongen sin ombodsmann skal krevje utbetring av veg

på midfastetinget, og påby utbetring av vegar i heradet der bøndene synest at det er mest høveleg, og stemne bøn dene på lovleg vis for å utbetre vegen. Det er den fyrste lovlege innstemninga, når snøen fer og til plogen kjem ut. Det er den andre, når våronna er over og til høyslåtten. Det er den tredje, som byrjar når avlinga er komen til gards og varer til det kjem snø på taksponane. Det er lovlege innstemningar til utbetring av veg, det vil seie imellom onnene. Alt det som blir øydelagt i mellomtida, skal bøtast i desse stemnetidene. 44. At bøndene er skyldige til å utbetre vegane

P å midfastetinget skal det krevjast utbetring av veg, slik

det før er sagt. Og bøndene er skyldige til å gjere det slik som dei meiner høver best i heradet. No skal alle vegar utbetrast slik at dei er farande både for dei som går og dei som rid, både vinter og sommar. Dersom det renn elvar over all mannvegar, slike som det ikkje kan gå skip på, då skal dei gjere vegen framkomeleg, som eig jord på begge sider, lage bru over dersom dei maktar det, eller flåte med tau i på begge elve breidder, eller pram eller eikje. Dersom det ikkje er gjort slik, då skal det bøtast ½ mark til kongen, og likevel skal det skaffast transport over.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

200

201

En hin ǫll, er af baki þarf at stíga, yfir at keyra eða undir at leiða, þá liggja við ii aurar silfrs konungi. Tré hvert er liggr yfir þveran þjóðveg, svá at hesti skal froskhleypa yfir undir manni, liggr við eyrir silfrs konungi. Tré hvert er liggr yfir þveran þjóðveg, ok bregðr hestr rás fyrir, liggr við halfr eyrir silfrs konungi.

45. Um vegabót ok baugreið

augreið heitir þat er konungs umboðsmaðr skal hafa, ef hann vill anna í millum, skera upp boð með váttum ok stefna heraðsþing. Síðan skulu þeir reið hefja þar sem umboðsmǫnnum þykkir mest þǫrf at vera, ok ríða þjóðvegu rétta. Þat heita alt þjóðvegir, er renna eptir endilǫngum bygðum, ok þeir, er renna frá fjalli ok til fjǫru. En allir aðrir vegir, er renna til bǿja manna, heita þvervegir, ok liggja þeir ekki undir baugreið. Mæla skal spjótskapt viii alna langt, ok gera til henkr ii af viðju, ok hengja aðra á skapt, en aðra á odd. Nefna skulu heraðsmenn þann bónda sem þeir vilja, hann skal stíga á hest, ok leggja spjótskapt fyrir sik um þveran hestbak, ok ríða at þjóðvegi miðjum. Liggr við ørtog silfrs at gjalda konungi fyrir tré hvert er hǫnk tekr af skapti, þat heitir baugreið at fornu fari. Allar halfrar merkr sektir at vegafalli, þá ábyrgist sá er jǫrð á. En allar þær er minni eru, þá ábyrgist leiguliði, ok veri skyldugr til at reiða vegu yfir, ok svá heimrǫst hit sama. En heimrǫst skal svá lǫng vera, sem verit hefir at fornu fari, til hvers manns eignar. En þeir vegir allir, er yfir almenninga renna, þá eru í allra heraðsmanna ábyrgð, þeirra er þann almenning eigu.

46. Um þjóðár

ú heita þat þjóðár, er svá eru stórar, at flotrennar eru, ok eigi má brúm upp halda, þó at yfir sé gǫrvar. Nú ef þar er þjóðvegr til ok í frá, þá skal sá fá farhirði til, er jǫrð á næst, en allir gefi fé til, þeir er yfir vilja fara, þat heitir almenningsfar. Þat er skyld farleiga vegferli, peningr silfrs fyrir mann hvern, annarr fyrir hest hvern. En bygðarmenn komi kaupi sínu fyrir sik ok alla fátǿka menn við farhirði, svá sem þeir megu ok hann sé vel haldinn af. En ǫlmusumenn eru í ábyrgð bygðarmanna, nema þeir gefi svá farhirði, at hann hafi fullnað fyrir hvárttveggja. Nú ef farhirðir neyðir vegferla til meira farleigu en nú er mælt, sú er ǫnnur sǫk, ef hann synjar þeim manni, er leigu býðr, sú er hin þriðja, ef þess fars missir dǿgri lengr, ok ef farhirðir verðr at því kunnr ok sannr, þat heitir vegafall, ok bǿti halfa mǫrk silfrs konungi, ok aðra halfa mǫrk þeim sem farhirði fekk til, ok hafi þat til skips umbóta. En ef maðr lætr flytja naut á skipi, komi kaupi sínu sem hann má.

For alle slike uføre som finst på allmannvegar, slik at hest må drivast ut på djupet, og dragast opp med folkehjelp, skal det bøtast ½ mark sølv til kongen. For alle andre, når ein må stige av hesten, drive over eller leie under, då skal det bøtast 2 øyrar sølv til kongen. For kvart tre som ligg tvers over allmannvegen, slik at hesten må hoppe over med mannen på, skal det bøtast 1 øyre sølv til kongen. For kvart tre som ligg tvers over allmann vegen, slik at hesten må ta eit anna far, skal det bøtast ½ øyre sølv til kongen. 45. Om utbetring av veg og baugriding

B augriding heiter det som kongen sin ombodsmann skal

ha, om han vil, mellom onnene, han skal sende ut bod stikke med vitne og stemne heradsting. Sidan skal dei byrje ridinga der ombodsmannen synest det trengst mest, og ride dei rette allmannvegane. Alt det heiter allmannvegar, som går gjennom heile bygda, og dei som går frå fjell til fjøre. Og alle andre vegar, som går til folks gardar, heiter tverrvegar, og er ikkje underlagde baugriding. Ein skal ta eit spydskaft som er 8 alner langt, og lage til 2 vidjeringar, og hengje den eine på skaftet og den andre på odden. Heradsmennene skal opp nemne den bonden dei vil, han skal stige på hesten, og leggje spydskaftet framfor seg tvers over hesteryggen og ride midt på allmannvegen. Straffa er ei bot til kongen på 1 ertog sølv for kvart tre som riv ring av skaftet, det heiter frå gammal tid baug riding. Ansvaret for alle bøter på ½ mark for å forsøme plikta til å vedlikehalde vegen, ligg på den som eig jorda. Men alle dei bøtene som er mindre, har leiglendingen ansvaret for, og han skal vere skyldig til å setje i stand vegar, og likeins gardsvegar. Og gardsvegen skal vere så lang som han har vore frå gammal tid, til kvar manns eigedom. Men alle dei vegane som går over allmenningar, dei har alle heradsmennene som eig den allmenningen, ansvaret for. 46. Om hovudelvar

N o heiter det hovudelvar, som er så store at ein kan

fløyte i dei, og ein ikkje kan halde ved like bruene som er bygde over dei. No dersom det er allmannveg til og frå, då skal den skaffe ferjemann, som eig den nærmaste garden, men alle som vil fare over, skal betale for det, det blir kalla allmenn ferjestad. Det er pliktige ferjepengar for den vegfarande, 1 penning sølv for kvar person, og 1 penning til for kvar hest. Men bygdefolket kan gjere avtale med ferjemannen for seg og alle fattige, slik som dei evnar og slik at han kjem godt ut av. Og bygdefolket har ansvaret for dei som lever av almisser, med mindre dei gjev ferjemannen så mykje at han får fullt vederlag for både dei fattige og dei som lever av almisser. No dersom ferjemannen tvingar den vegfarande til meir ferjepengar enn det no er fastsett, for det andre dersom han nektar den som tilbyd ferjepengar, for det tredje dersom den ferja er borte meir enn eitt døger og ferjemannen blir funnen skuldig i det, det er forsøming av plikta til å syte for veg, og han skal bøte ½ mark sølv til kongen, og ei anna ½ mark til den som skaffa ferjemann, og det skal han ha til utbetring av båten. Og dersom nokon lèt skysse naut på båt, skal han gjere den avtala som han kan.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

202

203

En ef maðr gengr á skip farhirðis, eða tekr fyrir hendr honum, þat er fornæmi, sekr sá, er þat gerir, mǫrk silfrs, halfri við konung, en halfri við farhirði. Nú er farhirðir eigi skyldugr at flytja lengr en sól er sett, ok eigi fyrr en sól rennr upp, því at sól skal flutningi ráða um sumar, en dagr um vetr. En ef hann flytr þjóf yfir úduldr, þá hefir hann fyrirgǫrt húð sinni, ok heiti þjófsnautr. En ef farhirðir ferr ór sundi, sýsli landsdróttinn eða hans umboðsmaðr annan í stað hans innan iii daga, eða gjaldi mǫrk silfrs, halfa konungi, en hǫlf leggist til farskips umbóta, með því at þat er fartalmi, er skip er eigi í sundi. En ef skip fyrnist, svá at eigi er fǿrt, fái bygðarmenn annat fǿrt í staðinn innan iii nátta, eða gjaldi konungi mǫrk silfrs, ok fái skip sem áðr.

47. Hér segir um veiðistaðir

verr á vatn ok veiðistǫð fyrir sinni jǫrðu, sem at fornu hefir átt, nema með lǫgum sé frá komit. Vǫtn ǫll skulu svá renna, sem at fornu hafa runnit, veiti þat engi maðr af bǿ eða á bǿ annars, nema þat brjóti sjalft. En ef þat er veitt, þá skal veita þat aptr, ok gjaldi jarðarspell eiganda, ok landnám ofan á. Nú ef á rennr bǿja í millum, ok eru fiskar í, þá eigu halfa hvárir, ef þeir eigu svá jǫrð tveim megum. En ef á eða bekkr rennr rétt, ok brýtr á hvárkis land, þá geri svá hverr veiðivél af sínu landi, sem gǫrt hefir at fornu fari. Nú ef á brýtr annars hvárs þeirra jǫrð, þá á sá á, er jǫrð átti, þá er hon braut, en hinn granda eða eyri, þangat sem hon var mið meðan hon rétt rann at fornu. En ef hon brýtr meir, þá á sá, er jǫrð átti, bæði á ok granda, þangat sem hon var mið meðan hon rétt rann at fornu. Engi skal fyrir ǫðrum veiðistǫð spilla eða banna, þar sem haft hefir at fornu fari. En hvervetna þar sem menn eigu laxá saman, þá skal hverr gera veiðivél í sinni á, ok gera þó svá at fiskar megi renna upp at hvárri á. Ganga skal guðs gjǫf til fjalls sem til fjǫru, ef gengit vill hafa. En sá maðr er gerðir fyrir, þá skulu þeir menn er fyrir ofan eigu, gera honum fimtarstefnu á þingi, ór at brjóta. En ef hann vill eigi ór brjóta, þá skal æsta liðs til, ór at brjóta. En bóndi hverr er synjar þeim tilfarar, gjaldi eyri silfrs við konung. En þeir er garð gerðu í at úlǫgum, gjaldi þeim mǫrk silfrs, er fyrir ofan eigu, ok þeir viðuðu veiði fyrir. Engi skal fara í annars á, nema þeim vili veiða, er ána á, ok gjalda honum landnám ofan á. Engi skal ǫðrum veiðistǫð banna fyrir sínu landi, ok engi annars veiðistǫð spilla. En ef menn spilla þeirri fiski eða brjóta upp garða, nema þvergarðar sé, þeir sem fyrirboð nir eru at lǫgum, eða veiðigǫgnum, sekr hǫfðingi mǫrk silfrs konungi fyrir lǫgbrot, ok annarri mǫrk silfrs við eiganda í ǫfundarbót. En hverr annarra er honum veitir lið til, sekr halfri mǫrk silfrs við konung, ok halfri mǫrk silfrs við eiganda, ok bǿti garð ok gǫgn ǫll ok spellvirki, sem vi skynsamir menn meta.

Dersom nokon utan samtykke frå han går om bord på båten til ferjemannen, eller tek den, det er ulovleg tileigning, den som gjer det, er skyldig til å bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til ferjemannen. No er ferjemannen ikkje skyldig til å ferje lenger enn til sola går ned, og ikkje før enn sola renn, for sol skal rå over skyss om sommaren, og dag om vinteren. Men dersom han ferjar nokon over som han veit er tjuv, då skal han hudstrykast, og skal kallast helar. Og dersom ferjemannen dreg frå ferjestaden, skal grunneigaren eller ombodsmannen hans syte for ein annan i staden for han innan 3 dagar, eller bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen, og halvparten skal leggjast til utbetring av ferja, for det er reisehindring når det ikkje er båt på ferjestaden. Og dersom båten eldest, slik at han ikkje kan fare, då skal bygdefolket innan 3 netter skaffe ein annan i staden, som kan fare, eller bøte 1 mark sølv til kongen, og skaffe båt som før. 47. Her blir det sagt om veidestader

K var og ein eig vatn og veidestad utanfor jorda si, som

han har hatt frå gammalt av, med mindre han etter lova har mist dei. Alt vatn skal renne slik det har runne frå gammalt av, ingen skal veite det frå eller til annan manns bø, om det ikkje sjølv bryt seg veg. Og dersom det har blitt veita, då skal ein veite det tilbake, og bøte for øydelegging av jorda til eigaren, og landnåmsbot i tillegg. No dersom det renn ei elv mellom bøane, og det er fisk i den, då eig kvar halve elva, dersom dei eig jord på kvar si side. Men dersom elv eller bekk renn beint, og ikkje bryt mot landet til nokon av dei, då skal kvar lage fiske reiskap frå sitt land, slik som han har gjort frå gammal tid. No dersom elva bryt seg inn på jorda til ein av dei, då eig den elva, som åtte den jorda som ho braut seg inn på, og hin eig sand banken eller øyra til midten av der elva rann då ho frå gammalt av rann beint. Men dersom ho bryt meir, då eig den som åtte jorda, både elv og sandbanke, til midten av der elva rann då ho frå gammalt av rann beint. Ingen skal øydeleggje eller hindre fiskestad for nokon annan, når han har hatt det der frå gammal tid. Og alle stader der folk eig lakselv saman, skal kvar lage fiskereiskap i sin del av elva, og gjere det slik at fiskane kan gå opp overalt i elva. Gudsgåva skal gå til fjells som til fjøre, om ho det vil. Og om nokon stengjer elva, då skal dei som eig ovanfor, stemne han til tinget med 5 dagars frist til å bryte ned stengse let. Men dersom han ikkje vil bryte ned, då skal dei krevje folke hjelp til å bryte det ned. Og kvar bonde som nektar å vere med, skal bøte 1 øyre sølv til kongen. Og dei som ulovleg laga steng sel, skal bøte 1 mark sølv til dei som eig ovanfor, og dei laga fiskegard til fordel for dei. Ingen skal fare i annan manns elv, med mindre han vil fange fisk til den som eig elva, og ha skal i tillegg bøte landnåmsbot til han. Ingen skal hindre fiskestad for nokon annan framfor sitt land, og ingen skal øydeleggje annan manns fiskestad. Men dersom folk øydelegg dette fisket eller bryt ned fiskegardar, dersom det ikkje er gjerde tvers over elva, som er forbodne etter lova, eller fiskereiskapar, då er hovud mannen skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen for lovbrot, og ei anna mark sølv til eigaren i ovundsbot. Og kvar av dei andre som hjelper han, er skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen, og ½ mark sølv til eigaren, og erstatte fiskegarden og all reiskapen og alt skadeverket, slik som 6 skjønsame menn verdset det.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

204

205

Ála veiði ok aurriða, ef því spillir, sekr halfri mǫrk silfrs við konung, ok annarri halfri mǫrk við þann er fiskina á. Þat heitir ok spellvirki, ok bǿti sem vi skynsamir menn meta, iii af hvárs hendi. Skulu jafnan vi 190 menn meta, er halfrar merkr sekt fylgir skaðabótum, [en xii er meiri sekt fylgir skaðabótum.191

48. Hér segir um sildfiski

vá er mælt ef menn fara í sildfiski, þá skal bæði verpa á akr ok á eng, ok hvervetna þar sem maðr vill at úsekju, ok hafi af alt at sumarmálum, elligar á landsdróttinn sildar þær sem á liggja, eða landnám, ef hann hefir fimtat af áðr. En allan þann ausla, er fiskimenn gera í sildfiski framar en leyft er at lǫgum, bǿti ausla sem vi skynsamir menn meta, hvat sem verðr útan garðs eða innan garðs. En ef þeir vilja þar eigi bǿtt hafa, leggi á landnám. En ef þeir elda gǫrðum eða grindum eða andvirki, hvat sem er, gjaldi skaða sem metinn verðr, ok landnám með, hvárt sem þeir bǿta þar eða síðarr. En landnám ok auslabót skiptist millum landsdróttins ok leiguliða, eptir því sem bók 192 váttar í landabyggingum.193

49. Hér segir um frið í sildfiski, ok hvat við liggr194

tanda skulu sóknir í sildfiski. En ef þeir fara brott at úbǿttu, þá sé stýrimaðr í vǫrzlu fyrir háseta sína, hvar sem hann verðr staðinn, ok heimti sitt af þeim síðan, ef eru sakir á gefnar, elligar [svari hverr fyrir sik einn.195 En ef þeir takast fyrir árar eða þiljur eða ausker, eða annan reiða, eða fiskigǫgn, eða spillast fyrir, bǿti sem skynsamir menn meta, ok ǫfundarbót eptir lagadómi. En ef geri eitthvert þetta svá at eigandi er í hjá, bǿti fullrétti eptir vi 196 manna dómi eiganda, ok skaða sem 197 skymsamir menn meta, en konungi halfa mǫrk silfrs.

50. Sild ór netjum198

ú taka menn sild ór annarra manna netjum, ok eru þeir eigi húsgangsmenn eða hjón þeirra, ok verðr þat vitnisfast, þá eignist þeir sild þá alla, er net eigu, þá er hinn hafði á land borit, er ór jós at úleyfi. En ef maðr rífr net manna at vilja sínum, eða skerr sild ór at taka, bǿti netja spell ok veiði, ok fullrétti þeim er átti eptir lagadómi, en konungi mǫrk silfrs.

190 skynsamir tilf. i 7 hss.

195 standi fyrir sik með eineiði i 11 hss.

191 Mgl. i 4 hss.

196 skynsamra tilf. i 8 hss.

192 lǫgbók i 14 hss.

197 vi tilf. i 11 hss.

193 landabrigðum i 6 hss.

198 Ikkje nytt kapittel i 6 hss.

194 Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

Dersom nokon øydelegg åle- og aurefisket, er han skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen, og ei anna ½ mark sølv til den som eig fiskestaden. Det blir òg kalla skadeverk, og det skal bøtast slik som 6 skjønsame menn verdset det, 3 frå kvar side. Alltid skal 6193 menn verdsetje når skadebota er ½ mark, [og 12 når skadebota er større.194 48. Her blir det sagt om sildefiske

D et er fastsett at dersom folk dreg på sildefiske, då kan

dei utan straff leggje silda både på åker og eng og overalt der ein vil, og dei skal ta bort alt innan sommarmål, elles eig grunneigaren dei sildane som ligg der, eller får land nåmsbot, dersom han tidlegare har sett 5 dagars frist. Og all den skaden som fiskarar gjer under sildefisket utover det som er tillate etter lova, skal det bøtast for slik som 6 skjønsame menn verdset det, anten det skjer utangjerdes eller innangjer des. Men dersom dei ikkje vil bøte, er straffa landnåmsbot. Dersom dei gjer opp eld med gjerde eller grind eller avling, kva det enn er, skal dei bøte for skaden slik han er verdsett, og dessutan landnåmsbot, anten dei bøter der eller seinare. Men landnåmsbot og skadebot skal delast mellom grunneigaren og leiglendingen, etter det som boka195 vitnar i landsleiga.196 193 skjønsame tilf. i 7 hss.

49. Her blir det sagt om fred i sildefisket, og kva som gjeld for den197

194 Mgl. i 4 hss. 195 lovboka i 14 hss.

A lle søksmål skal stanse under sildefisket. Men dersom

196 innløysinga av landeigedom

i 6 hss. 197 Ikkje nytt kapittel i 2 hss. 198 dei skal forsvare seg med einseid i 11 hss. 199 skjønsame tilf. i 8 hss. 200 6 tilf. i 11 hss. 201 Ikkje nytt kapittel i 6 hss.

nokon dreg bort utan å bøte for seg, då skal skipsstyra ren stille garanti for håsetane sine, kvar han enn blir treft på, og han skal sidan krevje sitt av dei som det var reist søksmål mot, eller [kvar einskild av dei svarar for seg.198 Dersom dei tek frå andre årar eller tiljer eller ausekar, eller anna utstyr, eller fiskereiskapar, slik at dei blir øydelagde, då skal dei bøte slik som skjønsame menn verdset det, og ovundsbot etter lagadom. Men dersom ein gjer noko av dette medan eigaren er til stades, då skal ein bøte full rettsbot til eigaren etter 6199 menns dom, og for skaden slik200 skjønsame menn verdset han, og ½ mark sølv til kongen. 50. Sild or garn201

N o tek folk sild or andre menns garn, og dei er ikkje

tiggarar eller husfolket deira, og det blir vitnefast, då skal den som eig garnet, ha all den silda som hin hadde bore på land, han som utan løyve tok silda or garnet. Og dersom nokon med vilje riv sund folks garn, eller skjer det sundt for å få tak i sild, då skal han bøte for øydelegging av garn og for fangsten, og full rettsbot etter lagadom til den som åtte, og 1 mark sølv til kongen.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

206

207

51. Hér segir um fiskivǫrp 199

ngi skal á ǫðrum brigðverpi gera, hafi sá varp, er fyrri rendi togum sínum, en fiski þeim, er hann gerði brigðverpi. En ef hvárgum verðr at gagni, bǿti stýrimaðr hinum stýrimanni ǫfundarbót eptir lagadómi, en háseti hverr eyri silfrs, hafi þat hins hásetar. En ef báðir í senn renna togum sínum, ok kastast í móti, hafi þat hverr er fær, ef hvárgi kastar yfir annan. En ef ǫðruvís er, hafi halft hverr er meira fiskir. En ef menn kasta í lǫgnum til sildar, þá leggi undir kafla hverr er vill, þar til er kringar koma á land, ok ausi eigi sild ór netjum fyrr. En ef þeim er eigi frá vísat, þá bjargi hverr sér með hverfum ok roðháfum, ok þó svá at þeir veiti fulla bjǫrg hinum. En ef hinir vísa þeim í frá, ok ausa þeir sild lengr, þá eignist þeir sild alla, er kast áttu. En ef þeir hlaða til úfǿris, svá at þeir megu eigi bjǫrg veita áðr en barmtog komi á land, þá eignast sá sild, er varp á, alla þá er hinir koma á land, en ef niðr søkkr, hafi hverr sem fekk. En sá er leggst á kafla, ok vill eigi bjǫrg veita, ok geri veiðispell, ok er honum frá vísat, bǿti eptir fyrra skilorði, netja spell ok veiði, ok fullrétti þeim er varp á, ok konungi mǫrk silfrs. En ef nót spillir réttri netjaveiði, svá at kastat er yfir kafla, eða skerr fljótendi af, eða hvat netjaspell sem verðr, eða veiðispell, af handvǫmmum annars nauðsynjalaust, fiski hann þeim er hann gerði veiðispell, ok bǿti skaða, ef af gerist, ok ǫfundarbót, eptir lagadómi. En ef net kunnu saman renna af straumum eða stormum, þá skal svá sundr skilja, at hvárgi hafi skaða af, ef því kømr við. En ef eigi kømr því við, bǿti skaða þann er af gerist, nema báðir sé í hjá. En ef báðir eru í hjá, hafi halfan skaða hvárr, nema annars vǫld hafa til gengit.

52. Um gáshauka ok vali

áshauka alla ok vali alla, hvar sem þeir verpa, þá á landsdróttinn. En ef hann vill selja vali, þá á konungi fyrst at bjóða, fyrr en ǫðrum. Konungr má láta veiða vali í hvers manns mǫrku er hann vill í Noregi. En hverr annarra er tekr þá, fǿri aptr ok leggi á landnám landsdróttni.200 Leiglendingr skal eigi lengr leyfa skip upp at setja en v 201 nætr at fǿru veðri. Mǫrk skal leiglendingr til þess nýta, at gera skip eitt til sinna þurfta, eigi meira en tolfæring, meðan leigumáli vinnst. En ef meira gerir, þá geri þeim er jǫrð á, ok landnám ofan á. Næfrir skal engi ljósta til sǫlu, nema hann þurfi at kaupa neyzlusalt til bús síns. Salt skal hann eigi meira gera, en hann þurfi til bús síns, nema hann þurfi at kaupa til þaknæfra yfir sik meðan hann býr þar. Tjǫru skal ok eigi meira gera en hann þarf at bræða skip sín með. Samkund skal ok eigi maðr gera á annars manns jǫrðu, nema sá þurfi ǫlgerðar, er leigt hefir jǫrð. En ef hann gerir, gjaldi mǫrk silfrs landsdróttni.

199 Ikkje nytt kapittel i 8 hss. 200 Nytt kapittel, med overskrift, i 5 hss.,

nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 201 iii i 5 hss., ii i 2 hss.

51. Her blir det sagt om fiskekast 202

202 Ikkje nytt kapittel i 8 hss. 203 Nytt kapittel, med overskrift, i 5 hss., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 204 3 i 5 hss., 2 i 2 hss.

ngen skal gjere forkast for andre, den skal ha kastet som fyrst gav ut taua sine, og fangsten tlhøyrer den som det blei gjort forkast for. Men dersom ingen av dei får gagn av det, skal skipsstyraren bøte ovundsbot etter lagadom til den andre skipsstyraren, og kvar håsete 1 øyre sølv, og det skal håsetane til den andre ha. Men dersom begge gjev ut taua sine samstundes, og kastar mot kvarandre, då skal kvar ha det som han får, dersom ingen kastar over den andre. Men dersom det blir annleis, skal den som fiskar mest, ha halvparten av fangsten. Og dersom folk kastar med dragnot etter sild, då kan kven som vil, leggje kavlar under, slik at endane av nota kjem til land, og ein skal ikkje ause sild or nøtene før det. Og dersom dei ikkje blir viste bort, då hjelper kvar seg sjølv med korger og håvar, men likevel slik at dei gjev hine full hjelp. Men dersom hine viser dei bort, og dei auser sild lenger, då skal dei som åtte kastet, ha all silda. Og dersom dei lastar så mykje på at båten ikkje flyt, slik at dei ikkje kan gje noka hjelp før tauet på nota er kome i land, då skal den som eig kastet, ha all den silda som hine har ført i land, men dersom det søkk ned, skal kvar ha det han fekk. Men den som legg seg på kavlane, og ikkje vil gje hjelp, og gjer skade på fisket, og som er vist bort, han skal bøte etter den tidlegare føresegna, for skade på not og fangst, og full rettsbot til den som eig kastet, og 1 mark sølv til kongen. Og dersom not øydelegg rett garnfangst, slik at det blir kasta over kavlane eller dei blir skorne frå, eller kva skade det enn blir på garn eller fangst, av nokon si aktlause åtferd utan tvingande grunn, då fiskar han for den som han øydela fangsten for, og han skal bøte for skaden, om det blir nokon, og ovundsbot, etter lagadom. Men om garn vasar seg saman på grunn av straum eller storm, då skal ein løyse dei slik opp at ingen får skade av det, om ein kan få til det. Men om det er umogleg, då skal han bøte for den skaden som kjem av det, med mindre begge er til stades. Men dersom begge er til stades, då skal kvar av dei ha halve skaden, med mindre den eine er skuld i det. 52. Om hønsehaukar og falkar

A lle hønsehaukar og alle falkar, kvar dei enn hekkar, dei

eig grunneigaren. Og dersom han vil selje falkar, skal han fyrst tilby kongen dei, før enn andre. Kongen kan la falkane drive jakt som han vil i kvar manns skog i Noreg. Men kvar annan som tek dei, han skal føre dei tilbake og bøte landnåms bot til grunneigaren.203 Ein leiglending skal ikkje gje lov til å setje skip opp på land lenger enn 5204 netter i lagleg vêr. Ein leiglending kan bruke skogen til å byggje eit skip til eige bruk, ikkje større enn tolværing, så lenge leigeavtala varer. Men dersom han byggjer meir, då byggjer han for den som eig jorda, og må dessutan bøte landnåmsbot. Never skal ingen flekkje for å selje, med mindre han treng å kjøpe salt som trengst på garden. Salt skal han ikkje lage meir av enn han treng til garden sin, med mindre han treng å kjøpe taknever over seg medan han bur der. Tjære skal han ikkje lage meir av enn han treng til å bre skipa sine med. Og ingen skal gjere drikkelag på annan manns jord, med mindre den som har leigt jorda, treng å opp fylle plikta til å halde drikkegilde. Men dersom han gjer det, skal han bøte 1 mark sølv til grunneigaren.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

208

209

53. Ruðstaðr í heraði

f byggist ruðstaðr í heraði eða í almenningi, þá skal sá er ryðr, hafa iii vetr leigulaust ok leiðangrs, ok eigi skyldr til boðburðar né fǫrumanna flutnings. En at liðnum iii vetrum, þá skulu vi skynsamir menn meta, hvat sá ruðstaðr má bera leigu eða leiðangrs. Síðan skal sá láta bera boð til nýbǿlis, er næstr sitr fyrir, en af nýbǿli ok til næsta bǿjar á boðleið fram. En ef boð fellir, svari slíku boðfalli sem aðrir bǿndr. En ef menn skilr á, hverr bǿr er næstr er, þá skal með stǫngu mæla, ok er hlutr manns æ því verri, sem hann berr boð lengr aflaga, því at þegar má rétta, er vill. En ef ruðstaðr eyðist af því at ofmikit er á lagt, eða getr eigandi eigi bygt, ok vill hann þó gerna, þá sé svá boð borit, ok fátǿkir menn fluttir, sem var at fornu fari, áðr en ruðstaðr bygðist.202

54. Hér segir hversu boð skal bera bǿja millum

á skal boð bera bǿja meðal, sem 203 hyggja kann fyrir orði eða eiði. Bónda skal í hǫnd fá, ef hann er heima, húsfreyju ef hann er eigi heima, syni hans ef hann er fulltíða maðr, dóttur hans ef hon er vaxin, brytja þar næst eða hinum bezta manni, er á bǿ er. En ef hjón eru ǫll af garði gengin, þá gangi í sethús bónda, ef opit stendr, ok seti í andvegi, ok styði svá at eigi falli. En ef eigi má inn koma, þá skal binda boð yfir miðjar dyrr, svá at hverr maðr megi sjá, er inn gengr. Hann skal ganga til þeirra, er boð báru honum, ok spyrja, hvat boð sagði, ok bera síðan til næsta granna. Heraðsmenn skulu reiða náttstaði at boði, þangat skal boð bera fyrsta dag, sem reitt er, ok eigi skemra eða seinna upp skera, en boð megi vel náttstað fá, ok svá annan ok hinn þriðja. Nú skal sá, er fyrir sitr, vita hvern tíma dags, er boð kømr til hans, með vitnum, ef til eru. En ef eigi eru vitni til, þá skal sá sverja með lýrit tareiði, er þangat bar. Nú kallast maðr boð borit hafa til granna síns, en hinn kveðr nei við, er fyrir sitr, þá skal sá vitna með lýrittareiði, er þangat bar, at hann bar eigi boð skemra né seinna en hann átti at lǫgum at bera, þá skal sá gjalda boðfall, er fyrir sitr, eyri silfrs konungi. Nú er þegar boðfall, er boð sǿkir eigi náttstaði, ok þat annat, at eigi verðr borit, þat hit þriðja boðfall, er fær í hendr úmaga. En ef maðr flytr hús sín af fornum tuftum, ok á þær tuftir sínar, er honum haga betr innan garðs, þá skal til þeirra húsa bera boð, ok fátǿka menn flytja. En ef fyrr setr niðr, ábyrgist sjalfr at ǫllu. Engi skal bera boð á hendr ǫðrum síðan sól er sett um sumar, en dagr um vetr, svá um fátǿka menn hit sama.

202 Nú sá maðr er setr hús við eng annars

manns, þá skal hann gera droparúm umhverfis af sínu, ok setja svá við garðshlið eða þjóðveg, at hann geri veg eigi úfǿran. Nú ef maðr setr hús hjá akri manns, eða svá nær nautatúni, ok gerir eigi droparúm, þá fǿri í frá, ok bǿti mǫrk

silfrs, halfa konungi en halfa eiganda. Nú ef hann fǿrir á túngarð annars manns, þá fǿri af, ok bǿti konungi mǫrk silfrs, ok aðra eiganda, ok ef hann hefir eigi af fǿrt innan fimtar, þá eignast jǫrð húsit tilf. i 2 hss. 203 fulltíða er ok tilf. i 2 hss.

53. Rydningsstad i heradet

D ersom det blir bygt rydningsstad i heradet eller i all

menningen, då skal den som ryddar, sleppe å svare leige og leidang i 3 år, og han er ikkje skyldig til å bere bod stikke eller flytte legdefolk. Men når det har gått 3 år, då skal 6 skjønsame menn vurdere om denne rydningsstaden kan tole leige eller leidang. Sidan skal den som bur nærmast, bere bodstikka til nybølet, og frå nybølet fram til neste gard på bodstikkevegen. Men dersom han stoggar bodstikka, då skal han bøte for bodstikkefallet slik som dei andre bøndene. Men dersom folk er usamde om kva for ein gard som er nærmast, då skal ein måle med stong. Og nokon si stode er alltid di verre di lenger han ber bodstikka i strid med lova, for dette kan han straks rette på, om han vil. Men dersom ein rydningsstad blir lagd aud fordi det er lagt for mange plikter på den, og eigaren ikkje får bygsla den bort, endå om han gjerne vil, då skal bodstikka berast og dei fattige flyttast slik det var i gammal tid, før rydningsstaden blei bygd.205

205 No den som set hus ved annan manns eng, då skal han lage rom for takdryppet rundt på sin grunn, og setje det slik ved opning i gjerde eller allmannveg at han ikkje gjer vegen ufram komeleg. No dersom nokon set hus ved annan manns åker, eller så nær nautegard, at han ikkje lagar rom for takdryppet, då skal han flytte det, og bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen og halvpar ten til eigaren. No dersom han fører det opp på annan manns tun, då skal han flytte det, og bøte 1 mark sølv til kongen, og ei anna til eigaren, og dersom han ikkje har flytt det innan 5 dagars frist, då får jorda huset tilf. i 2 hss. 206 er myndig og tilf. i 2 hss.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

54. Her blir det sagt korleis bodstikka skal berast mellom gardane

D en skal bere bodstikka mellom gardane, som206 kan

svare for ord og eid. Ho skal gjevast bonden i handa, dersom han er heime, til husfrua om han ikkje er heime, til sonen om han er myndig mann, til dotter hans om ho er vaksen, dernest husstyraren eller den beste mannen som er på garden. Men dersom alt husfolket har gått frå garden, då skal ein gå inn i stovehuset til bonden, dersom det står ope, og setje bodstikka i høgsetet og stø henne slik at ho ikkje fell. Men dersom ein ikkje kan kome seg inn, då skal ein binde bodstikka midt over døra, slik at kvar den som går inn, kan sjå henne. Han skal gå til dei som bar bodstikka til han, og spørje kva bodstikka sa, og bere henne sidan til neste granne. Heradsmennene skal gjere i stand nattstad for bodstikka, dit skal ein bere bodstikka fyrste dagen, der det er gjort i stand, og ikkje sende henne kortare eller seinare enn at bodstikka lett kan nå nattstaden, og likeins den andre og den tredje. No skal den som er tek imot bod stikka, vite kva tid på dagen bodstikka kom til han, med vitne, dersom dei finst. Dersom det ikkje finst vitne, då skal den som bar bodstikka dit, sverje med lyrittareid. No seier nokon at han har bore bodstikka til grannen sin, men hin som skulle ta imot, nektar for det, då skal den som bar dit, vitne med lyrittareid, at han ikkje bar bodstikka kortare eller seinare enn han etter lova skulle bere, då skal den som skulle ta imot, bøte for bodstikke fallet, 1 mark sølv til kongen. No er det bodstikkefall, så snart bodstikkka ikkje kjem fram til nattstaden, og dernest at ho ikkje blir boren, og det er det tredje bodstikkefallet, at ein gjev henne til ein umage. Men dersom nokon flytter husa sine frå dei gamle tuftene, og til dei innangjerdes tuftene sine som høver betre for han, då skal ein bere bodstikka til dei husa, og flytte dei fattige dit. Men dersom han slepper dei før, har han heile ansvaret. Ingen skal bere bodstikke til nokon annan etter at sola har gått ned om sommaren, og dagen er over om vinteren, og likeins er det med dei fattige.

Landsleigebolk

210

211

55. Enn um boðfall á auðum tuftum 204

vervetna þar er maðr [slær eða sær 205 yfir jǫrð sína, ok er hús á, þau er menn megu í vera, þá haldi hann upp boðburð ǫllum.206 Nú vill sá eigi boð bera, eða fátǿka menn flytja, er eyðijǫrð á, þá flyti hinn, er næstr býr, þangat er menn eru fyrir, ok hafi at heimilu lóð halfa, nema hinn komi ǫðru kaupi við. En ef fleiri menn búa á einni jǫrðu, þá skulu þeir skipta með sér at jafnaði eptir bónda vild, bæði boðburð ok [fátǿkra manna 207 flutningi, en eigi eptir jarðarmagni.208 En á nýlendum ǫllum innan stafs beiði sá bǿndr boðreizlu á þingi, er jǫrð á, eða umboðsmaðr hans.

56. Hér segir at þau eru fjǫgur þing er almenni skal sǿkja af bóndum

ú skal hverr maðr þingi ráða, er þings þykkist þurfa, þá skal hverr þat boð bera, en eigi fella. Nú skal þat fara með vetrhúsum eptir boðburð réttum, en eigi með sætrum, en ef hann fellir, sekr eyri silfrs við konung. Nú skulu bǿndr allir til fara, er boð kømr til húss, nema einvirkjar einir. Þeir skulu iiii þing varða: konungsþing, manndrápsþing, ok manntalsþing til jafnaðar, ok vápnaþing, þau skulu allir réttnæmir menn sǿkja. En ǫll ǫnnur þing skulu einvirkjar heima sitja, ef þeir vilja. Sá er einvirki, er yngri maðr fylgir honum til verks, en fimtán vetra gamall, hvárt sem hans sonr er eða annars manns. En ekkja ok úfǿrr bóndi skulu því at eins fara til þings, at þau vili. En allir bǿndr aðrir skulu fara til þings, þegar boð kømr til húss, eða gjaldi þingvíti, eyri silfrs konungi. Nú ef boð kømr síðarla til bónda, ok er leið til þings svá lǫng, at bóndi má eigi til koma at miðjum degi, ok hefir hann til þess ii manna vitni skilríkra, þá má hann heima sitja at úsekju. Nú ef fleiri menn verða fyrir einni sǫk um þingvíti en einn, þá má boð stefna þeim þing, ef þeir eru á lagðir fyrir váttum.

57. Hér segir um fátǿkra manna flutning

átǿka menn þá alla, er frændr þeirra hafa eigi forlagseyri til, fyrir þá at leggja, ok eigi eigu sjalfir fé at fǿða sik við, ok eigi eru sjalfir fǿrir at flytja sik, þá er hverr bóndi skyldugr at flytja, svá einvirki sem fullr bóndi, svá þarf fátǿkr maðr guðs miskunnar, sem hinn, er meira á, ok flyti eptir boðburð allir ór bǿ, sá fyrstr, er fremstr sitr á boðleið, ok flyti til næsta bǿjar, sekr hverr eyri silfrs við konung, ef hann flytr eigi svá.

204 Ikkje nytt kapittel i 7 hss.

207 fǫrumanna i 20 hss., stafkarla i 2 hss.

205 slær eða skerr i 11 hss., skerr eða sær

208 því at svá þarf fátǿkr maðr guðs, sem

i 3 hss., sær eða skerr eða slær i 1 hs. 206 ok fátǿkra manna flutningi tilf. i 11 hss.

hinn ríki tilf. i 2 hss.

55. Meir om bodstikkefall på aude tufter207

O veralt der nokon [slår eller sår208 jorda si, og det er hus

på som folk kan vere i, der skal han halde oppe all bod stikkebering.209 No vil den som eig ein øydegard, ikkje bere bodstikke eller flytte dei fattige, då skal den som bur nærmast, flytte dei dit det bur folk, og han skal ha rett til halve avlinga, med mindre hin får i stand ei anna avtale. Og dersom det bur fleire på same garden, då skal dei skifte mellom seg både bod stikkebering og flytting av fattige,210 etter ei likeleg fordeling, og som bøndene sjølve vil, men ikkje etter jordvidde.211 Men den som eig jorda, eller ombodsmannen hans, skal på tinget krevje bodstikkeordning frå bøndene på alle nydyrka jorder. 56. Her blir det sagt at det er fire ting som alle bøndene skal søkje

N o skal kvar den mann rå for ting som synest å trenge

207 Ikkje nytt kapittel i 7 hss. 208 slår eller skjer i 11 hss., skjer eller sår i 3 hss., sår eller skjer eller slår i 1 hs. 209 og flytting av fattige tilf. i 11 hss. 210 legdefolk i 20 hss., legdekarar i 2 hss. 211 for den fattige treng Gud like mykje som den rike tilf. i 2 hss.

ting, då skal kvar bere bodstikka, og ikkje stogge henne. No skal ho etter rette bodstikkeberinga fare til vinterhusa, men ikkje til setrane, og dersom nokon stoggar henne, er han skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. No skal alle dei bøndene fare til tinget som får bodstikka i huset, berre utanom einvirkar. Dei skal svare for fire ting: kongsting, manndrapsting, manntalsting til likeleg fordeling, og våpenting, og alle menn med fulle rettar skal søkje dei. Men frå alle andre ting kan einvirkane sitje heime, om dei vil. Den er einvirke, som blir følgd til arbeidet berre av nokon som er yngre enn 15 år, anten det er hans eller annan manns son. Og enkje og ufør bonde skal fare til tinget berre dersom dei vil. Men alle andre bønder skal fare til tinget når dei får bodstikka i huset, eller bøte for brot på tingordninga, 1 øyre sølv til kongen. No dersom bodstikka kjem seint til ein bonde, og vegen til tinget er så lang at han ikkje kan kome dit til midt på dagen, og han har vitnemål frå 2 forstandige menn på det, då kan han utan straff sitje heime. No dersom fleire enn éin blir saksøkte i éi sak om bot for brot på tingordninga, då kan bodstikka stemne dei til tinget, dersom dei for vitne er pålagde bota. 57. Her blir det sagt om flytting av fattigfolk

A lle dei fattige som frendane ikkje har underhaldspengar

til å leggje ut for, og som ikkje sjølve har gods til å livberge seg med, og ikkje sjølve er i stand til å flytte seg, dei har kvar bonde plikt til å flytte, så vel einvirke som full bonde, ein fattig treng Guds miskunn på same måten som den som eig meir, og alle skal etter bodstikkeberinga flytte dei frå garden sin, den fyrst som sit fremst i ruta for bodstikka, og han skal flytte dei til neste gard, kvar den som ikkje flytter slik, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

212

213

En ef hann flytr hann í auðn, eða þangat sem hinn fátǿki deyr af hans fylgð, eða skynsǫmum mǫnnum virðist hans vǫld til hafa gengit, ok svá ef maðr vísar fátǿkum manni frá sér, ok vill eigi herbergja hann, ok deyr hann fyrir þat. En sá er at þvílíku verðr vitnisfastr, sem guð láti engan verða, þá skal hann bǿta þann mann fullum bótum erfingja hins dauða, eptir skynsamra manna dómi eptir atvikum, ok svá þegn, ok akti þeir er dǿma innvirðuliga dóm sinn þar um, at þvílíkar úhǿfur megi eigi ofmjǫk í venju dragast. En ef hinn vill eigi við taka, er fyrir sitr, eða inn láta leiða, þá nefni sá vitni til, er flutti, ok ábyrgi honum síðan, er við skyldi taka, ok síðan er hann við skildr. En ef fátǿkum manni verðr síðan, annat hvárt at hann deyr af frosti, eða bíta dýr eða hundar til bana, þá er þat í þess bónda ábyrgð, er úti lét liggja. Eigi skal [fátǿka menn 209 flytja síðarr en sól er sett, sól skal um sumar ráða, en dagr um vetr. En þeir menn, er sjalfir flytja sik, hafi hús heimilt á vetr at gjaftarmáli, elligar sekr ii aurum silfrs við konung, nema hann deyi úti, þá sé undir lagadómi, nema sjalfr vísi sínum úmaga af hendi sér, ábyrgist at ǫllu, ef hann hefir forlagseyri til at fǿða hann. Þat er ok einkanliga boðit, ef fátǿkr maðr verðr sjúkr, ok beiðist prest, þá er bóndi skyldugr eptir at fara presti, ok flyti eigi hinn sjúka ór hýbýlum sínum fyrr en prestr kømr til hans, sekr iii aurum silfrs við konung ef hann ferr eigi eptir presti, nema nauðsyn banni. En ef prestr vill eigi fara, þá ábyrgi honum með váttum. Nú skal fátǿka menn herbergja um nætr, ok reka eigi út síðan en sól er sett. En ef nokkurr rýfr þessa skipan um fátǿka menn, þá sé slíku sekr, sem áðr váttar, ok gangi til skripta, ok bǿti við guð, er hann vill eigi hjalpa kristnum manni.

58. Hér segir um bjǫrn ok varg

jǫrn ok ulfr er í hvers manns mǫrku veiðandi, þeim er vill, nema þar at eins, er bjǫrn er horfinn í híði. Lýsa skal því fyrir fjǫlda manna, at þat er hans hvarf. Nú veiða hann aðrir menn, þá veiða þeir þeim, er hvarf átti, ok landnám landsdróttni. Nú ef grannar eigu gildrumarkir saman, sá skal krefja skiptis, er skipta vill ok gildra vill, með vitnum, ok ef þeir vilja eigi skipta, gildri sá, er vill, ok nýti sér veiði. En ef hann gildrar, ok hefir eigi kraft skiptis, þá eigu þeir allir þá veiði er veidd er, er mǫrk eigu saman, ok skipti at jarðarhǫfn.210 Nú ef maðr gildrar þar sem hann á, eða þar sem hann hefir leyfi til, ok stela menn gildri hans, eða hǫggva niðr, þat heitir spellvirki, ok ef þat verðr vitnisfast, gjaldi konungi halfa mǫrk silfrs, ok bǿti skaða þeim er átti, eptir því sem vi skynsamir menn meta, ok ǫfundarbót eptir lagadómi. Nú ef maðr stelr dýri ór gildri annars manns, ok verðr þat vitnisfast, þá er sá sekr mǫrk silfrs við konung fyrir þýfsku, ok tvígildi þeim veiði, er stolit var fyrir. Nú ef maðr gildrar í heimrǫstum, þá skal hann spretta um daga, en gildra um nætr. En ef í gengr fénaðr um daga, þá hafi sá fénað, er snǫru átti, en gjaldi hinum fénað jafngóðan, er fénað átti, með vi 211 manna dómi. 209 fǫrumenn i 2 hss.

kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

210 Nytt kapittel, med overskrift, i 1 hs., nytt

211 góðra tilf. i 9 hss., skynsamra tilf. i 4 hss.

212 legdefolk i 2 hss. 213 Nytt kapittel, med overskrift, i 1 hs., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 214 gode tilf. i 9 hss., skjønsame tilf. i 4 hss.

Og dersom han flytter han til ein øydegard, eller dit som den fattige døyr på grunn av at han har ført han dit, eller skjønsame menn meiner at han er skuld i det, og likeins om nokon viser den fattige frå seg, og ikkje vil huse han, og han døyr av det. Dersom det blir vitnefast at nokon har gjort slikt, som Gud måtte bevare alle frå, då skal han bøte fulle bøter for den mannen til arvingen etter den døde, etter skjønsame menns dom etter omstenda, og likeins tegngilde, og dei som dømer, må akte nøye på domen sin om dette, for at slike usømder ikkje skal bli vanlege. Men dersom den som bur nærmast, ikkje vil ta imot han, eller la han leie inn, då skal den som flytte, nemne opp vitne, og sidan leggje ansvaret på den som skulle ta imot, og sidan er han fri for ansvaret. Men dersom det seinare skjer med den fattige at han døyr av frost, eller dyr eller hundar bit han slik at han døyr, då er det den bonden sitt ansvar, som lét han liggje ute. Ein skal ikkje flytte fattigfolk212 etter at sola har gått ned, sola skal rå om sommaren, og dagen om vinteren. Men dei som sjølve flytter seg, skal ha rett til hus om vinteren etter kveldsforinga, elles er bonden skyldig til å bøte 2 øyrar sølv til kongen, med mindre han døyr ute, då er han under lagadom, med mindre nokon sjølv viser umagen sin bort frå seg, då har han heile ansvaret, dersom han har underhaldspengar til å fø han. Det er òg særskilt påbode, at dersom ein fattig blir sjuk, og bed om prest, då er bonden skyldig til å hente prest, og han skal ikkje flytte den sjuke ut av huset sitt før enn presten kjem til han, han er skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til kongen dersom han ikkje fer etter prest, dersom ikkje naudsyn hindrar han. Men dersom presten ikkje vil fare, skal ein med vitne gjere han ansvarleg. No skal ein gje fattigfolk husly om natta, og ikkje jage dei ut etter at sola har gått ned. Men dersom nokon bryt denne forordninga om fattigfolk, då er han skyldig til å bøte slik det før er sagt, og gå til skrifte og bøte for Gud for at han ikkje ville hjelpe eit kriste menneske. 58. Her blir det sagt om bjørn og ulv

K ven som vil, kan jakte på bjørn og ulv i kvar manns skog,

utanom det eine tilfellet at bjørnen er innringa i hi. Då skal han kunngjere det der mykje folk er samla, at det er hans innringing. No jaktar andre på bjørnen, då jaktar dei for den som åtte innringinga, og skal bøte landnåmsbot til grunneiga ren. No dersom grannar eig marker saman der ein kan setje ut feller, då skal den som vil dele, krevje skifte med vitne, og der som dei ikkje vil dele, då kan den som vil, setje ut feller og nyte godt av fangsten. Men dersom han set ut feller, og ikkje har kravt skifte, då eig dei fangsten, alle dei som eig marka saman, og dei skal dele etter storleiken på jorda.213 No dersom nokon set ut feller der som han eig, eller der som han har løyve til, og folk stel eller høgg ned fellene hans, det blir kalla skadeverk, og dersom det blir vitnefast, skal dei bøte ½ mark sølv til kongen, og bøte for skaden til den som åtte, slik som 6 skjønsame menn verdset den, og ovundsbot etter lagadom. No dersom nokon stel dyr or annan manns felle, og det blir vitnefast, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen for tjuveri, og betale dobbelt for fangsten til den som det var stole frå. No dersom nokon set ut feller i heimemarka, då skal han ta ned fellene om dagane, og setje ut om nettene. Men dersom det går fe i dei om dagane, då skal den som åtte snara, ha feet, og erstatte det med jamgodt fe til den som åtte feet, etter 6214 menns avgjerd.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

214

215

Nú ef maðr gildrar fyrir útan heimrastir, leggr sjalfskot at birni eða at ǫðrum dýrum, þá skal hann því lýsa at heraðskirkju eða á þingi, hvar lagt er. En ef menn ganga á síðan, ok fá mein af, þá skal sik sjalfr hverr ábyrgjast. En ef eigi er lýst, ok fær maðr bana af, þá skal bǿta fyrir v merkr silfrs erfingja hins dauða, ok falli niðr frændbǿtr ok réttr konungs. En ef hann lifnar, bǿti honum sárabótum sem vi skynsamir menn meta, iii af hvárs hendi, ekki á konungr á því. Engi skal gildri gera á annars manns jǫrðu. En ef hann gerir, gjaldi landnám landsdróttni, ok veiði þeim er jǫrð á.

59. Hér segir um dýraveiði manna 212

ú fara menn á dýraveiðar, þá skal hverr fara þar sem hann á mǫrk, ok renni hundum þar at dýrum. Sá á dýr, er reisir, meðan hann vill eptir fara, þó at annarr veiði. Nú kømr dýr á sund, þá á sá skotbóg, er veiðir, leysi af með skinni, eða leysi skarð ór skinni. Nú rennr dýr af veiðistígum, ok veiða þat aðrir menn, þá á halft sá er veiðir, en halft sá er reisti. Nú fara menn í skóg eða mǫrk annars manns at renna þar hundum at dýrum, þá veiða þeir dýr þeim, er mǫrk á, útan bjǫrn ok varg.

60. Um elgjaveiði 213

ú ef maðr ferr yfir land manns at vegferlum réttum, þá skal hann þann íkorna skjóta, sem hann sér hunda á ferli hafa. En ef hann gerir aðrar vánir yfir land manns, þar sem íkornaskógr er, bǿti mǫrk silfrs, halfa konungi, en halfa þeim er land á, ok landnám á ofan. En skógarbúð er maðr á, ok er hon iiii kneflum timbruð, hon er hǫlfu dýrri at landnámi. En ef maðr gengr á elgskóg manns eða gildru til þiðra eða otra, bǿti eptir lagadómi. Elgir allir skulu frið hafa fyrir þeim mǫnnum er á skíðum renna, alt innan takmarkar þess er jǫrð á. En ef menn skjóta elgi eða veiða útan takmarka, þá er sektarlaust við konung, ok svá ef í gǫrðum eða gildrum veiða. En hverr er á skíðum rennir at veiða elgi at úleyfi þess er jǫrð á, gjaldi eptir lagadómi. Dýr hvert hafi sá halft, er skýtr, en hinn halft, er jǫrð á undir. Skulu austmenn sekjast svá sem þeir, er í Noregs konungs ríki búa, ef þeir skjóta í Noregs konungs ríki, eða fella þar. Þessi friðr skal standa um alla þessa lǫgsǫgn, ok svá langt austr sem Noregs konungs ríki stendr.

61. Hér segir um almenninga

ú skulu almenningar vera sem at fornu hafa verit, bæði hit øfra ok svá hit ýtra. En ef menn skilr á, ok kallar annarr sér, en annarr almenning, þá festi sá lǫg fyrir, er sér kallar, ok stefni þing þar sem menn eigu því máli at skipta, ok hafi haft upp þingboð fyrir fimt.

212 Ikkje nytt kapittel i 1 hs.

213 Dette kapittelet manglar i 20 hss.

No dersom nokon set ut feller utanfor heimemarka, legg ut sjølvskot for bjørn eller andre dyr, då skal han kunngjere det ved heradskyrkja eller på tinget, kvar det er lagt. Og dersom folk sidan går i fella, og får skade av det, då skal kvar ha ansvaret for seg sjølv. Men dersom det ikkje er kunngjort, og nokon døyr av det, då skal ein bøte for det med 5 merker sølv til arvingen etter den døde, og frendebøter og kongen si rettsbot fell bort. Men dersom han overlever, skal ein bøte sårbøter til han, slik som 6 skjønsame menn verdset det, 3 frå kvar side, kongen har ikkje rett på noko av det. Ingen skal setje ut feller på annan manns jord. Men dersom han gjer det, skal han bøte landnåmsbot til grunneigaren, og jakte for den som eig jorda. 59. Her blir det sagt om folks jakt på dyr215

N o går folk på jakt på dyr, då skal kvar gå der som han

eig marka, og der drive hundar etter dyra. Den har rett til dyret, som jagar det opp, så lenge han vil fare etter det, endå om ein annan feller det. No legg dyret på sum, då skal den ha skotbog, som feller det, bogen skal skjerast av med skinnet på, eller ein betaler for å unngå hol i skinnet. No spring dyret bort frå jaktstien, og andre feller det, då skal den som feller det, ha halvparten, og den som jaga det opp, halvparten. No går folk i annan manns skog eller mark for å drive hundar etter dyra der, då jaktar dei dyr for den som eig marka, bortsett frå bjørn og ulv.

215 Ikkje nytt kapittel i 1 hs. 216 Dette kapittelet manglar i 20 hss.

60. Om elgjakt216

N o dersom nokon fer over annan sin grunn på dei rette

vegane, då kan han skyte det ekornet som han ser undane er på spor av. Men dersom han tek seg andre jaktstiar h over nokon sin grunn, der det er skog med ekorn, då skal han bøte 1 mark sølv, halvparten til kongen, og halvparten til den som eig grunnen, og dessutan landnåmsbot. Og skogsbu som nokon eig, og som er tømra i 4 stokkars høgde, ho er dobbelt så dyr i landnåmsbot. Og dersom nokon går i ein annan sin skog med elg, eller til feller for tiur eller oter, då skal han bøte etter lagadom. Alle elgsdyr skal ha fred for dei som renner på ski, allstad innanfor grensene til den som eig jorda. Og dersom folk skyt eller jaktar elg utanfor grensene, skal det ikkje bøtast til kongen, og likeins om ein fangar i dyregardar eller feller. Men kvar den som renner på ski for å jakte elg utan løyve frå den som eig jorda, skal bøte etter lagadom. Den som skyt, skal ha halvparten av kvart dyr, og den som eig jorda, halvparten. Dei som bur austanfor, er skyldige til å bøte slik som dei som bur i riket til Noregs konge, dersom dei skyt eller feller i riket til Noregs konge. Denne fredinga skal gjelde over heile dette lag mannsdømet, og så langt aust som riket til Noregs konge går. 61. Her blir det sagt om allmenningar

N o skal allmenningane vere slik som dei har vore frå

gammal tid, både til fjells og ved sjøen. Men dersom folk blir usamde, og éin kallar det sitt og ein annan allmenning, då skal den som kallar det sitt, fredlyse det, og stemne til ting der som folk skal avgjere den saka, og han skal ha sendt ut tingbodet med 5 dagars frist.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

216

217

En ef hann gerir eigi svá, þá er únýt sú lǫgfesta hans at því sinni. En á þingi skulu þeir nefna haulda xii eða bǿndr hina beztu, ef eigi eru hauldar til, vi hverr þeirra í þinghá þeirri, ok hafa þá ii af þeim xii, er geta má, ok sverja, hvárt eign er hans eða almenningr. En af því þingi leggi sá fimtar stefnu, er sér kallar jǫrð þá, ok njóti þar vitnis þess, er á þingi var nefnt.214 En ef fimt berr á helgan dag, þá sé stefna á hinn fyrsta rúmhelgan dag eptir, ok fǿra vitni sín fram at jafnfullu sem at fimtarstefnu. En svá skal hann þann eið sverja, at þat hefir hann heyrt, at þar skilr mark meðal eignar bónda ok almennings, «ok eigi veit ek annat sannara fyrir guði í því máli». En síðan sé sett fimtarstefna, ok dǿmist þat hvárum, er hafa skal. En ef umboðsmaðr konungs kennir þat manni, at hann sé handhafi at jǫrðu þeirri, er í almenningi liggr, ok nú er bygð at úleyfi konungs, ok handhafi svarar svá: «þessa jǫrð hefi ek haft, ok þeir sem fyrir mér hafa átt, lx vetra eða lengr», ok ef umboðsmaðr konungs tortryggir þetta mál, þá skal handhafi njóta vitnis síns, sem áðr var skilt millum eignar manns ok almennings.

62. Hér segir um ruðstaði í almenningi

onungr má byggja almenning, hvar sem hann vill. En hinn er tekr, skal verpa garði um á fyrstum xii mánuðum, ok eigi engan kost at þoka garði optar, ok hafa sniðilsvarp frá garði alla vegu, til garðs umbóta sér. Sláttur allar í almenningi skal hafa sá þá xii mánaði, er fyrst kømr ljá sínum á. Sætr skal hverr gera í almenningi, er vill þar sitja í sumarsetri. En ef sær í almenningi, ok hefir eigi af konungs umboðsmanni tekit, þá á konungr bæði korn ok hey, ef hey er slegit. Nú brennir maðr sætr í almenningi 215 eða smiðjubúðir eða tjǫru virki eða veiðibúðir eða andvirki, hvat sem er, þá sekist hann við konung iii mǫrkum silfrs, ok bǿti þeim eptir lagadómi, er andvirki átti, nema váðaverk verði, ok bǿti þó skaða hinum, er átti, eptir því sem vi skynsa mir menn meta. En ef ii menn ganga báðir í eina sláttu, hafi báðir þat er þeir slá. En ef þá skilr á, hvárr þeirra fyrri orti á, hafi sá sitt mál, er sannar með eineiði sínu, nema hinn hafi fleiri vátta í móti. Fiskivǫtn ǫll í almenningi eru ǫllum jafnheimil.216 Timbr ok fjalviðr má liggja meðan þess þarf við, innan xii mánaða, í almenningi. En um alt annat, þá sé þat eina í hǫggit, at ór komi at aptni, elligar sé ǫllum jafnheimilt. En ef viðr sá verðr tekinn innan xii mánaða, er áðr var skilt at liggja mátti, þá sekist sá, er tekr, vi aurum silfrs við konung, en hinn hafi verð fyrir, er átti, ok ǫfundarbót eptir lagadómi.

214 ok svá skal sǿkja, sem nú er mælt, ef

215 eða í heimrǫstum tilf. i 3 hss.

ii menn eigu jǫrð saman, eða úthaga, ok kalla báðir til síns bǿlis liggja tilf. i 11 hss.

216

ok svá dýraveiði tilf. i 2 hss.

Men dersom han ikkje gjer slik, då er fredlysinga hans ugyldig denne gongen. Og på tinget skal dei oppnemne 12 hauldar, eller dei beste bønder om det ikkje finst hauldar, 6 frå kvar av dei 2 partane i det tinglaget, og føre fram dei 2 av dei 12 som dei kan få tak i, og dei skal sverje på om det er hans eigedom eller allmenning. Og med 5 dagars frist frå det tinget skal den som kallar den jorda sin eigedom, setje stemne, og der bruke dei vitna som var nemnde på tinget.217 Men dersom femdagars fristen fell på ein helgedag, då skal stemnet vere på den fyrste dagen etterpå som ein ikkje treng halde heilag, og han skal føre fram vitna sine like godt som på femtarstemnet. Og slik skal han sverje den eiden, at han har høyrt det at grensemerket skil der mellom bondeeigedom og allmenningen, «og eg veit ikkje noko anna som er sannare for Gud i denne saka». Og deretter blir femtarstemnet sett, og det dømer kva kvar av dei skal ha. Men dersom kongen sin ombodsmann skuldar nokon for å sitje med ein eigedom som ligg i allmenningen, og no er busett utan løyve frå kongen, og ihendehavaren svarar slik: «denne jorda har eg hatt, og dei som har ått henne før meg, i 60 år eller len ger», og dersom kongen sin ombodsmann tvilar på denne saka, då skal ihendehavaren bruke vitna sine, slik det før var fastsett for grensemerke mellom privateigedom og allmenning. 62. Her blir det sagt om rydningsstader i allmenning 217 og ein skal reise sak slik som det no er sagt, dersom 2 menn eig jord saman, eller avsides hamnehage, og begge hevdar at dei ligg til hans bygseljord tilf. i 11 hss. 218 eller i heimemarka tilf. i 3 hss. 219 og likeins jakt på dyr tilf. i 2 hss.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

K ongen kan bygsle bort allmenning kvar han vil. Og den

som leiger, skal setje gjerde rundt dei fyrste 12 måna dene, og har ikkje høve til å flytte gjerdet oftare, og han kan ta vyrke til å setje i stand gjerdet sitt så langt som ein kan kaste ein lauvkniv i alle retningar frå gjerdet. Alle slåttane i allmenningen skal den ha dei 12 månadene, som fyrst set ljåen sin i dei. Seter skal kvar den gjere i allmenningen, som vil opphalde seg der om sommaren. Men dersom nokon sår i allmenningen, og ikkje har leigt han av kongen sin ombodsmann, då eig kongen både korn og høy, dersom høyet er slege. No brenner nokon seter i allmenningen218 eller smier eller vyrke til tjærebrenning eller jaktbuer eller det som høyrer til gardsdrifta, same kva det er, då er han skyldig til å bøte 3 merker sølv til kongen, og han skal bøte etter lagadom til den som åtte det som høyrde til på garden, med mindre det er gjort av vanvare, men likevel skal han bøte for skaden til den som åtte, slik som 6 skjønsame menn verdset han. Og dersom 2 menn begge går i ein og same slått, då skal begge ha det dei slår. Men dersom dei er usamde om kven av dei som fyrst gjorde arbeidet, då skal den vinne saka, som stadfester det med einseiden sin, dersom ikkje den andre har fleire vitne imot. Alle fiskevatn i allmenningen har alle like stor rett til.219 Tømmer og fjøler kan liggje i allmenningen så lenge det trengst, inntil 12 månader. Men når det gjeld alt anna, då kan det berre hoggast så mykje at det kan førast bort før kvelden, elles har alle like stor rett til det. Men dersom det trevyrket blir teke innan 12 månader, som det før var fastsett kunne liggje, då er den som tek det, skyldig til å bøte 6 øyrar sølv til kongen, og den som åtte det, skal ha verdien av det, og ovundsbot etter lagadom.

Landsleigebolk

218

219

63. Hér segir um dýragrafir ok dýragarða

ýragarða eða dýragrafir skal hverr gera, er vill, í almenningi, svá at eigi spilli veiðiván annars, með þeim hætti sem áðr var sagt um gildrur eða dýraveiði. Engi skal nærmeirr gera, en eigi megi heyra hǫgg til garðs þess, er áðr stendr, eða til tufta þeirra, er menn vilja gera hús á. Gera skal ór enda annars garðs, ef vill. En ef refgarðr eða spjótgarðr eða dýragrafir eða ulfhús eða bjarnbásar liggja lengr únýtir en x vetr, þá geri sá upp, er vill, ok nýti sér meðan hann má upp halda.217

64. Hér segir um hauld ok hvala fund

auldr er einfyndr at hval, eða hauldi betri maðr, xviii alna lǫngum, eða skemra. En sá er hauldr, er hefir óðul tekit at erfðum, bæði eptir fǫður ok móður, þau er hans forellrar hafa áðr átt fyrir þeim, ok eigi annarra manna óðul í at telja, þau sem með kaupi eru at komin, eða erfðum.218 En hǫlfu skemri hval er einfyndr hverjum manni annarra. Nú hittir maðr hval einfyndan, þá skal hann fyrir váttum upp skera, eða láti liggja eptir hrygg samfastan ok hǫfuð ok sporð, ok skal þat honum vitni bera, ef hann hefir eigi vitni til. Nú skal þangat flytja hval til lands, sem vill, ok skera þar ok bera á land upp. Nú ef landsdróttinn telr at, at þeir spilla annat hvárt akr eða eng, bǿti skaða þann sem vi skynsamir menn meta, ok leggi á landnám, þeim er akr eða eng á. En ef hval leggr á fjǫru eða á helkni, þar sem eigi er skaði at, flyti brott at úsekju. Nú rekr hval á jǫrð manns, hvárt sem rekr innan garðs eða útan, þá á konungr halfan,219 útan finnanda spik, hvárt sem hvalr er minni eða meiri. Nu rekr hval í fjǫrð inn, svá at skjóta má ǫrvaroddi út um af hvárutveggja landi, þá eignast hvárttveggja land hval. En ef hvalr stendr, áðr en menn verða varir við, ok þó at útgrunt sé, eða í holma reki, þá eignist land 220 hval, ok skipti sem áðr er sagt. Nú rekr hval á markreinu, þá á þat hverr af hval, sem jǫrð á undir. Nú skal maðr veiða hval þar sem hann vill, útan sildreka í sildfiski. En ef maðr skýtr sildreka í sildfiski, ok hnekkir svá guðs gjǫf, sá er sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung.221 Nú veiðir maðr hval, ok rennir hann eða rekr á land upp, þá á sá halfan, er veiðir, en hinn halfan, er jǫrð á. Nú skýtr maðr hval með mǫrkuðu spjóti, ok finna hann aðrir menn á djúpi, þá á sá halfan, er skaut, ef hann hefir vitni til skots síns, en halfan þeir er finna ok bjarga síðan. Nú hittir maðr hval í fiskimálum, meira hval en einfyndan, þá á sá finnanda spik, er finnr. Hann skal skera fyrst af markhún, ok fara at segja umboðsmanni konungs, þá á hann at hafa finnanda spik af þeim hval, tveggja faðma hvern veg fjórskeytt.

ú finnr maðr dýr dautt á landi, þá á sá N halft, er finnr, en halft sá er jǫrð á, hvat dýra sem er tilf. i 12 hss. 218 úterfðum i 10 hss. 219 en landsdróttinn halfan tilf. i 7 hss. 217

220 landsdróttinn i 5 hss. 221

Nú veiðir maðr hval, ok sǿfist hann á djúpi, þá á hann hval, hvárt sem hvalr er meiri eða minni tilf. i 20 hss.

63. Her blir det sagt om dyregraver og dyregardar

D yregardar og dyregraver skal kven som vil, lage i all

menningen, slik at han ikkje øydelegg utsiktene til fangst for andre, på den måten som det før er sagt om feller og jakt på dyr. Han skal ikkje lage dei så nær at ein kan høyre hogg til den garden som allereie står, eller til dei tuftene som folk vil byggje hus på. Han skal lage den frå enden på ein annan sin gard, om han vil. Men dersom revegard eller spydgard eller dyregraver eller ulvestove eller bjørnebåsar ligg ubrukte lenger enn 10 år, då kan den som vil, setje dei i stand, og bruke dei så lenge han kan halde dei ved like.220 64. Her blir det sagt om hauld og funn av kval

H auld eller betre mann enn hauld er eineeigar til funnen

220 No finn nokon daudt dyr på land, då får den halvparten, som finn det, og den som eig jorda, får den andre halvparten, same kva dyr det er tilf. i 12 hss. 221 utarv i 10 hss. 222 og grunneigaren halve tilf. i 7 hss. 223 grunneigaren i 5 hss. 224 No jaktar nokon på kval, og han døyr på djupet, då eig han kvalen, anten kvalen er større eller mindre tilf. i 20 hss.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

kval som er 18 alner lang eller kortare. Og den er hauld, som har teke odelsjorder i arv både etter far og mor, jorder som hans forfedrar har ått før dei, og som andre ikkje har odelsrett til, dei som har fått jordene ved kjøp eller arv.221 Men alle andre er eineeigarar til funnen kval som er halvparten så lang. No finn nokon kval som han er eineeigar til, då skal han skjere han opp med vitne, eller la den samanhengande ryggrada og hovud og spord liggje att, og det skal bere vitnemål for han, dersom han ikkje har vitne til det. No skal han føre kval til lands der han vil, og skjere han opp der, og bere på land. No dersom grunneiga ren klagar på at dei øydelegg åker eller eng, då skal dei bøte for den skaden slik 6 skjønsame menn verdset han, og betale land nåmsbot til den som eig åkeren eller enga. Men dersom ein legg kvalen i fjøra eller på steingrunn, der han ikkje gjer skade, då kan ein utan straff føre han bort. No driv ein kval inn på jorda til ein mann, anten det er innan- eller utangjerdes, då eig kongen halve kvalen,222 utanom finnarspekk, anten no kvalen er mindre eller større. No driv ein kval inn i fjorden, slik at ein kan skyte med pilodd utom han frå begge land, då eig begge land kvalen. Men dersom kvalen står fast, før folk legg merke til det, då eig landet223 kvalen, endå om det er langgrunt eller kvalen driv på ein holme, og ein skal skifte som det før er sagt. No driv ein kval inn på grensa mellom eigedomar, då eig kvar den delen av kvalen som ligg på hans grunn. No skal folk jakte på kval der dei vil, utanom sildekval som jagar sild. Og dersom nokon skyt sildekval medan han jagar sild, og såleis støyter frå seg gudsgåva, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 mer ker sølv til kongen.224 No jaktar nokon på kval, og driv eller for følgjer han opp på land, då eig den som jaktar, halve kvalen, og den som eig jorda, den andre halvparten. No skyt nokon kval med merkt spyd, og andre finn han på djupet, då eig den som skaut, halve kvalen, dersom han har vitne på skotet sitt, og dei som sidan finn kvalen og bergar han, eig den andre halvparten. No finn nokon kval på fiskestadene, ein større kval enn den nokon kan bli eineeigar av, då eig den finnarspekket, som finn kvalen. Han skal fyrst skjere av eit merkestykke, og fare for å seie frå til kongen sin ombodsmann, då skal han ha finnarspekk av kvalen, 2 famnar i firkant på kvar side.

Landsleigebolk

220

221

Nú hittir maðr hval á landi, eða við land, svá at hvergi þarf at flytja, rísti af festar ok festi hval með, ok hafi finnanda spik faðms hvern veg. En ef hann þarf nokkut at flytja til festingar, þá hafi finnanda spik ii faðma hvern veg. En ef hval rekr út, ok liggja festar á landi, þá er hann úsekr, ok ef hvalr finnst, þá hafi hann finnanda spik af sem áðr. En ef ekki er eptir af festi á landi, þá er hvals vangætt, ok gjaldi iiii merkr silfrs konungi. Nú finnr maðr hval á landi, hvárt sem er meiri eða minni, ok festir eigi, ok segir þeim til, er á, þá skal hann hafa finnanda spik halfs faðms hvern veg, skera skal finnanda spik niðr í frá horni ok aptr á síðu, alt at beini. Nú fara þeir menn er ekki eigu í hval, ok skera hann undan festum um nátt, sá er sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs konungi, en þeir hafa hval sinn, er eigu. Nú rekr maðr hval í hvalvág annars manns ok stikar fyrir, at úleyfi hins, er á, þá á sá hval, er vág á, ok unni hinum fyrir starf sitt slíkt sem vi skynsamir menn meta, ok þeim þykkir rétt vera. Nú rekr maðr hval í þá vága er eigi eru hvalvágar, þá á sá halfan, er veiðir, en hinn halfan, er vág á. Nú hittir maðr hval á vǫztum út, svá at hann getr eigi flutt til lands, skeri af slíkt sem má, ok skeri eigi á hol, ok láti reka síðan. Nú rekr hval í almenning, þann á konungr halfan, en bǿndr halfan, þeir sem þann almenning eigu við konung.

65. Hér segir um selveiði 222

n ef maðr finnr net í látrum sínum ok sel í, þá á hann net ok sel, þar til er eigandi leysir út með landnámi. Nú má maðr skjóta sel af skipi ef hann rǿr réttleiðis, hvárt sem hann er á floti eða á landi, nema selr liggi á látri því er stilli er til hlaðit, þá veiðir hann þeim er ver á. Nú skýtr maðr sel af landi, ok er eigi stilli til hlaðit, þá skal sá hafa sel, er látr átti. Nú ef stilli er til hlaðit, þá skal sá hafa sel ok landnám með. Nú lýstr maðr sel, ok finna hann aðrir menn, þá á sá halfan, er finnr, en sá halfan, er laust, en sá skutil sinn, er skaut, ef skutill fylgir. Nú hittir maðr á sel eða á hnísu eða á aðra fiska, útan hval, fyrir ofan marbakka, ok fǿrir til eiganda, hafi þriðjung útan garðs, en fjórðung innan garðs, en jǫrð eignist hina ii hluti útan garðs, en iii hluti innan garðs. En ef hann fǿrir í brott, þá fǿri hann aptr, ok leggi á landnám. En ef maðr finnr dýr á landi dautt, þá á halft sá, er finnr, en halft sá er jǫrð á, hvat dýri sem er.

222

Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

No finn nokon kval på land, eller ved land, slik at ein ikkje treng å flytte han nokon stad, då skal han skjere eit stykke av lina til å feste kvalen med, og han skal ha finnarspekk, 1 famn på kvar side. Og dersom han treng å flytte kvalen litt til festet, då skal han ha finnarspekk, 2 famnar på kvar side. Men dersom kvalen driv ut, og festa ligg på land, då er han fri for straff, og dersom ein finn kvalen, då skal han ha finnarspekk av den som før. Men dersom det ikkje er noko av festa att på land, då er kvalen vanstelt, og han skal bøte 4 merker sølv til kongen. No finn nokon kval på land, anten han no er større eller mindre, og fester han ikkje, og seier frå til den som eig jorda, då skal han ha finnarspekk, ein halv famn på kvar side, han skal skjere finnar spekket ned frå ryggfinnen og bakover sida, heilt til beinet. No fer dei som ikkje har rett til kvalen, og skjer han laus frå festa om natta, då er dei skyldige til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og dei skal ha kvalen sin, som har rett til han. No driv nokon kval i annan manns kvalvåg og stengjer føre, utan løyve frå den som eig kvalvågen, då eig den kvalen, som eig vågen, og han skal la den andre få så mykje for strevet som 6 skjønsame menn verdset det til, og som dei synest er rett. No driv nokon kval inn i dei vågar som ikkje er kvalvågar, då eig den som jaktar, halve kvalen, og den som eig vågen, den andre halvparten. No finn nokon kval ute på fiskestadene, slik at han ikkje får ført han til lands, då skal han skjere av det han kan, men ikkje skjere hol på han, og la han sidan drive. No driv kval inn i allmenning, då eig kongen halve kvalen, og dei bøndene som eig allmenningen saman med kongen, eig den andre halvparten. 225 Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

65. Her blir det sagt om selfangst225

D ersom nokon finn garn i selværa sine, og sel i dei, då

skal han ha garn og sel, inntil eigaren løyser dei ut med landnåmsbot. No kan folk skyte sel frå skip dersom dei ror rett fram, anten han ligg på flot eller på land, med mindre selen ligg på selvær der det er sett opp felle, då jaktar han for den som eig været. No skyt nokon sel frå land, og det er ikkje sett opp felle, då skal den ha selen, som åtte været. No dersom det er sett opp felle, då skal han ha selen og dessutan land nåmsbot. No harpunerer nokon ein sel, og andre finn han, då skal den som finn, ha halve selen, og den som skaut, den andre halvparten, og den som skaut, skal ha harpunen sin dersom den følgjer med. No treffer nokon på sel eller nise eller andre fiskar, bortsett frå kval, ovanfor marbakken, og tek dei med til eigaren, då skal han få ein tredjedel av dei utangjerdes, og ein fjerdedel innangjerdes, og jorda eig 2 delar utangjerdes og 3 delar innangjerdes. Men dersom han fører dei bort, då skal han føre dei tilbake, og betale landnåmsbot. Og dersom nokon finn daudt dyr på land, då eig den som finn, halvparten, og den som eig jorda, den andre halvparten, same kva dyr det er.

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

Landsleigebolk

222

223

v ii I K aupa b l k r Kjøpebolk

viiI

K aupa b l k r

1. Hér hefr upp kaupabǫlk, ok segir í fyrsta kapitulo hverju sá er sakaðr, er fyrir ǫðrum tekr at er nú því næst, at vár skal engi fyrir ǫðrum taka, ekki skulum vér oss at gripdeildum gera, dóms er hverr maðr verðr fyrir sínu fé at hafa. En sá er fyrir ǫðrum tekr, þá skal hann þat aptr fǿra, ok bǿti þeim er hann tók, fyrir fullrétti eptir lagadómi, en konungi iii aura silfrs fyrir þat er hann tók rangliga, ok sǿki sitt at lǫgum síðan. Nú tekr barrún eða umboðsmaðr konungs bú bónda upp útalt eða údǿmt, eða veitir honum aðrar fjárupptektir, þá skal hann þat fǿra aptr, ok sekr x mǫrkum silfrs við konung, en hinn hverr mǫrk silfrs, er honum veitti lið til, ok honum fullrétti, er féit átti, eptir lagadómi. Nú róa menn skipi skipuðu at bónda, eða gengr flokkr manna at garði, ok bera hann ofríki, ok brjóta hús bónda, ok bera út fé hans, þá er þat útlegðarverk. Hverr er í landi vill vera af þeim, fǿri fé aptr bónda, alt þat er þeir tóku, ok gjaldi konungi x merkr silfrs, ok þeim fullrétti, er þeir tóku fyrir, eptir xii manna dómi, eða fari þeir útlægir.

2. Hér segir ef maðr verr skuld fyrir ǫðrum

f maðr krefr mann fjár, þá má hann svá krǫfu verja, at kveðast þá skuld lokit hafa ǫðrum manni, ok nefni vátta sína, þá er við váru, stund ok stað. Nú eru váttar innan fylkis, þá skal gera þeim leiðarlengd til. En ef váttar eru útan fylkis, þá skal gera þeim lagastefnu, at þeir komi þar ok beri slíkt vitni sem þeir við váru. Nú bera þeir svá vitni, at þar váru þeir við, at hann lauk skuld þeirri allri sér af hendi, ok þeim í hendr, er átti, eða hans lǫgligum umboðsmanni. En sá er lǫgligr umboðsmaðr, er hann hefir ii manna vitni til þess umboðs, þá hefir hann rétt varða krǫfu. Þat heitir ályktarvitni, þar skal engi andvitni móti koma.224 225 Fjórmenningar at frændsemi ok at mægðum megu eigi bera vitni með manni, nema þeir sé báðum jafnskyldir. 223

223 Her tilf. 14 hss. avsnittet Eptir gǫgnum – at

samkundum, som tilhøyrer starten på kap. 4 i Þingfararbǫlkr. 224 En ef þeir eru eigi komnir, þá er hann sekr

at krǫfu þeirri, hǫlfum ǫðrum eyri silfrs fyrir krǫfu hverja tilf. i 6 hss. 225 Nytt kapittel, med overskrift, i 1 hs., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

ⅷ

Kjøpebolk

1. Her byrjar kjøpebolken, og i det fyrste kapittelet blir det sagt om kva den er skyldig til, som tek frå andre

D et er no dernest, at ingen av oss skal ta frå andre, og

226 Her tilf. 14 hss. avsnittet Kvar sak skal dømast – i gjestebod, som tilhøyrer starten på kap. 4 i Tingferdsbolk. 227 Men dersom dei ikkje er komne, då er han skyldig til å bøte for dette kravet, halvannan øyre for kvart krav tilf. i 6 hss. 228 Nytt kapittel, med overskrift, i 1 hs., nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs.

ikkje skal vi ta noko med sjølvtekt, dom er kvar mann verd å ha for godset sitt. Men den som tek noko frå andre, skal føre det tilbake, og bøte til den som han tok ifrå, full rettsbot etter lagadom, og 3 øyrar sølv til kongen for det at han tok med urette, og seinare kan han søkje sitt etter lova. No tek baron eller kongen sin ombodsmann opp buet til ein bonde, utalt eller udømt, eller gjer andre utpantingar hjå han, då skal han føre det tilbake, og er skyldig til å bøte 10 merker sølv til kongen, og kvar den som hjelpte han, skal bøte 1 mark sølv, og full rettsbot etter lagadom til den som åtte godset. No ror menn eit skip med mannskap til ein bonde, eller ein flokk menn går til garden, og bruker overmakta si, bryt opp husa til bonden, og ber ut godset hans, då er det utlegdsverk. Kvar av dei som vil vere i landet, skal føre godset tilbake til bonden, alt det som dei tok, og bøte 10 merker sølv til kongen, og full rettsbot til den som dei tok ifrå, etter 12 menns dom, eller fare utlæg. 2. Her blir det sagt om at nokon forsvarer gjelda mot andre 226

D ersom nokon krev ein annan for pengar, då kan han

forsvare seg slik mot kravet, at han seier at han har betalt gjelda til ein annan, og namngje vitna sine, som var til stades, og tid og stad. No er vitna innan fylket, då skal dei få varsel etter veglengda. Men dersom vitna er utanfor fylket, då skal ein stemne dei inn, slik at dei kjem dit og ber vitnemål om det dei var til stades ved. No ber dei vitnemåla slik, at dei var til stades då han betalte heile gjelda, frå seg og til den som skulle ha den, eller til hans lovlege ombodsmann. Og den er lovleg ombodsmann, som har 2 vitne på at han har dette ombodet, då har han på rett måte forsvart seg mot kravet. Det heiter oppgjersvitne, og der kan det ikkje førast motvitne imot.227 228 Firmenningar i frendskap eller mågskap kan ikkje bere vitnemål med nokon, med mindre dei er i like nær slekt med begge partar.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

226

227

Taka megu ii menn eins manns vitni, ok er sá frumváttr, er við var, ok er sá eigi fǿrr annarr, er við var, ok hafa hinir heyrt áðr hans vitni, þá er þat jafnfullt sem þeir hafa allir við verit at andverðu. Allar þær skuldir er eiðar koma til, þá skal einn eyris synja, en tveir tveggja, en þrír þriggja. En þó at fé sé meira, þá kømr þó eigi meira til en lýrittareiðr. En hvervetna þar sem menn kaupa saman at lǫgum, þá skal aptr ganga oftalt, en fram vantalt, þar til er þeir hafast réttar tǫlur við.

3. Hér segir um fjárheimting manna millum

at er nú því næst, ef maðr á fé at manni, þat er váttar vitu, eða við gengit er, þá skal sá er skuld á at heimta, krefja fjár síns með vátta ii, hvar sem hann hittir þann er lúka á, ok geri honum til halfs mánaðar stefnu. En ef eigi er goldit at þeirri stefnu, þá skal sǿkjandi stefna þing, ok krefja þar enn skuldar sinnar sem váttar vitu. Nú er vel at hann greiðir þar, eða hans umboðsmaðr, eða innan halfs mánaðar forfallalaust. En ef þá er eigi greitt, þá skal sǿkjandi nefna þingmenn svá marga sem hann þykkist þurfa, at fara til heimilis þess er skuld á at lúka, ok virða honum þar fé sitt, ok fullrétti eptir lagadómi af fé þrjóts.226 Nú eru allir bǿndr skyldugir til þessarrar ferðar, sekr hverr eyri silfrs við konung, er eigi ferr. Umboðsmaðr konungs er skyldugr til at fara, ok óðlast með því halfa mǫrk silfrs konungi til handa.227 En ef hann vill eigi fara, þá fellir hann sekt konungs með því. Nú standa menn fyrir ok verja með oddi ok eggju, þá falla þeir allir útlægir, er fyrir standa, en hinir allir friðhelgir, er til sǿkja ok laga vilja gæta. En þó at þeir falli eigi, er fyrir standa, þá er sá sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, er skuld átti at lúka, en hverr annarra mǫrk silfrs.

4. Hér segir um lánfé ok alt dǿmt fé ok alt þat er vitni vitu

ú er lánfé ok dǿmt fé ok alt fé þat er váttar vitu, eða sá gengr við, er skuld á at lúka, þá skal svá sǿkja sem nú er mælt. Alt þat fé er vitni vitu at eindagat er, þá skalt þú svá njóta vitna þinna í eindaga sem þú hefir honum heimstefnt. Nú kømr sá eigi, er fé skyldi taka, en sá kømr, er reiða skal, þá skal bjóða fé í eindaga, ok spyrja ef nokkurr er sá þar, er um sé boðit með váttum við at taka því fé, þá skal þeim í hǫnd selja. En ef engi er, þá skal hann segja ór ábyrgð sinni, ok hafi sá sem áðr hafði, ok ábyrgist við handvǫmmum sínum einum, til þess er sá kømr eptir, er á, þá skal honum í hǫnd fá.228 Nú á maðr fé at manni, þat er eigi vitu váttar, þá skal stefna honum heim til kvǫðu, ok kveðja þar fjár síns, þess er hann krefr af honum. Hinn skal annat tveggja festa fé eða synja.

226 Nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 227 ok ii aura þeim at harðafangi, er sótti

tilf. i 5 hss.

228 Nytt kapittel, utan overskrift, i 2 hss.

To kan føre fram éin manns vitnemål, dersom han er eit fyrste handsvitne, som var til stades, og ein annan som var til stades, ikkje er i stand til å fare, og andre har høyrt vitnemålet hans, då er det like godt som om dei alle hadde vore til stades i byr jinga. Alle dei gjeldskrava der det høyrer eidar til, då skal éin eid nekte for 1 øyres gjeld, og to for 2, og tre for 3. Men endå om det er tale om større gjeld, krevst det likevel ikkje meir enn lyrittareid. Og alltid når folk handlar seg imellom etter lova, då skal det som er rekna for mykje, nedsetjast, og det som er rekna for lite, skal aukast, til dei finn den rette berekninga. 3. Her blir det sagt om innkrevjing av pengar mellom folk

D et er no dernest, dersom nokon har pengar til gode

229 Nytt kapittel, utan overskrift, i 1 hs. 230 og 2 øyrar i utpantingsbot til den som søkte tilf. i 5 hss. 231 Nytt kapittel, utan overskrift, i 2 hss.

hjå ein annan, som vitne veit om, eller som er vedgått, då skal den som har gjeld å hente, krevje pengane sine med 2 vitne, kvar han enn finn den som skal betale, og setje ein frist på ein halv månad for han. Og dersom det ikkje er betalt innan den fristen, då skal saksøkjaren stemne ting, og der på nytt krevje gjelda si som han har vitne på. No er det vel om han eller ombodsmannen hans betaler der, eller innan ein halv månad utan lovleg forfall. Men dersom det ikkje er betalt då, skal saksøkjaren oppnemne så mange tingmenn som han synest trenge, for å fare til heimen til den som skal betale gjelda, og der vurdere kva for pengar han skal ha, og full rettsbot etter lagadom av godset til den uviljuge.229 No er alle bøndene skyldige til å vere med på denne ferda, kvar den som ikkje fer, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Kongen sin ombods mann er skyldig til å fare, og får med det ½ mark sølv til kon gen.230 Men dersom han ikkje vil fare, då hindrar han med det straffebot til kongen. No gjer folk motstand, og forsvarer seg med odd og egg, då fell dei alle utlæge, som gjer motstand, og alle dei andre, som går til åtak og vil halde oppe lovene, er fredheilage. Men endå om dei som gjer motstand, ikkje fell, då er den som skulle betale gjelda, skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og kvar av dei andre 1 mark sølv. 4. Her blir det sagt om lånegjeld og all tildømd gjeld, og alt det som vitne veit om

N o er det lånegjeld og tildømd gjeld, og all den gjelda

som vitne veit om, eller som den vedgår, som har gjeld å betale, då skal det søkjast slik det no er sagt. For all den gjelda som vitne veit skal betalast på ein fastsett dag, skal du føre fram vitna dine på den fastsette dagen som du har stemnt han heim. No kjem ikkje den som skulle ta imot pengane, men den kjem, som skal betale, då skal han tilby betaling på den fastsette dagen, og spørje om der er nokon som med vitne har fullmakt til å ta imot desse pengane, då skal han gje pengane til han. Men dersom det ikkje er nokon der, då skal han seie frå seg ansvaret, og den skal ha pengane, som før hadde dei, og ta ansvaret for aktløysa si, til dess den som skal ha pengane, kjem etter dei, då skal han gje dei til han.231 No har nokon gjeld ståande hjå ein annan, som ikkje vitne veit om, då skal han stemne han heim til krav, og der be om pengane sine, som han krev frå han. Den andre skal anten binde seg til å betale gjelda, eller nekte.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

228

229

En einn skal eyris synja, en tveir tveggja en þrír þriggja. En þó at fé sé meira, syni þó eigi meira en lýrittareiði. En ef verjandi vill hvárki festa fé né eið vinna, þá sannar hann sér skuld á hendr at fyrri sókn.

5. Hér segir um skuld er maðr á af øreiga at heimta

f øreigi á manni skuld at lúka, sá er látit hefir peninga sína fyrir eldi eða fyrir skipbroti eða ǫðrum misferlum, sveri eineiði ef eigandi heimtir, at hann skal lúka þá skuld þeim er á, þegar guð lér honum efni til, ef hann hefir eigi áðr við úskil kendr verit. Nú krefr maðr skuldar sinnar þann øreiga er eigi eru slík tilfelli sem fyrr váru tǫld, varðveiti í gæzlu ok kveði þings, ok láti hann fara lausan á þing fram, ok bjóði frændum hans at þeir leysi hann undan skuld þeirri, er hann á at lúka. En ef þeir vilja eigi leysa hann, þá dǿmi þingmenn at hann vinni af sér, þar sem hann fær vinnu, ef hann er vinnufǿrr, þeim til skuldar, er á. En ef hann hleypr í brott, hafi refsing eptir lagadómi, nema mǫnnum virðist þau atvik, at meiri miskunnar sé vert, ok skipi svá sem þeir vilja svara fyrir guði.

6. Hér segir um skuldaheimting af dauðum manni

ú er sá dauðr, er skuld átti at gjalda, en hinn lifir, er heimta á, þá kømst hann eigi til skuldar, nema með váttum, því at engi skal eið vinna fyrir brjóst hins dauða. En erfingi skal þann eið vinna, ef hann er fulltíða, elligar fjárhaldsmaðr lǫgligr, at eigi var sú skuld svá at hann vissi, þá vinnr hann fyrir sitt brjóst, en eigi hins dauða. Nú stendr skuld xx vetr, eða xx vetrum lengr, þá fyrnist sú skuld fyrir váttum, en hann má koma honum til eiða ef hann vill, því at í salti liggr sǫk ef sǿkjendr duga.

7. Hér segir hversu maðr skal heimstefnu sǿkja

ú kømr sá maðr í fylki, er þú vilt sóttan hafa um eitthvert mál, ok eigi á erfingja eptir sik í fylki, ok var eigi þar náttina helgu, þá skal spyrja at heimili hans. Ok ef hann nefnir heimili sitt, þá skal stefna honum þangat, eigi skal hann segja at barrúns, nema þar sé. En ef hann vill eigi nefna, þá skal skírskota undir vátta, ok stefna honum í hvern garð er þú vilt, nema þíns sjalfs, sǿki hann þar síðan. Þá er ok hverjum manni rétt stefnt, er stefnt er á kaupreinu, þar sem þeir keyptust við. Svá skal einhleypum manni heimstefna sem bónda, þangat sem erfingi hans býr innan fylkis, elligar skal hann spyrja hann at heimili sínu, þar skal vera sem hann nefnir innan fylkis eða fjórðungs, nema at barrúns segi hann. Engi skal gefa sǫk á annars fé.

Og éin skal nekte for 1 øyres gjeld, og to for 2, og tre for 3. Men endå om det er tale om større gjeld, skal ein likevel ikkje nekte med meir enn lyrittareid. Men dersom den saksøkte korkje vil binde seg til å betale gjelda eller gjere eid, då erkjenner han gjelda si etter føregåande søksmål. 5. Her blir det sagt om den gjelda som nokon skal krevje frå folk utan formue

D ersom nokon utan formue har gjeld å betale til andre,

og han har tapt pengane sine ved brann eller skipbrot eller andre uhell, då skal han sverje einseid, dersom eigaren krev sitt, på at han skal betale gjelda til eigaren, så snart Gud gjev han høve til det, om han ikkje før har vore skulda for urett. No krev ein gjelda si frå nokon utan formue som ikkje er i slike omstende som er nemnde før, då skal han halde han i forvaring og krevje ting, og la han gå fritt fram på tinget, og tilby frendane hans at dei løyser han frå den gjelda som han skal betale. Men dersom dei ikkje vil løyse han, då skal tingmennene avgjere at han skal arbeide gjelda av seg, der som han kan få seg arbeid, dersom han er arbeidsfør, for den som han har gjeld til. Dersom han rømmer bort, skal han straffast etter lagadom, med mindre folk meiner at omstenda er slik at han fortener større miskunn, og dei ordnar det slik som dei vil svare for Gud. 6. Her blir det sagt om innkreving av gjeld frå nokon som er død

N o er den død, som hadde gjeld å betale, men den lever,

som skal ha henne, då får han ikkje pengane sine, med mindre han har vitne, for ingen skal sverje eid på vegner av den døde. Men arvingen skal sverje den eiden, dersom han er myndig, eller den lovlege formyndaren, at den gjelda fanst ikkje etter det han visste, då sver han eid på eigne vegner, og ikkje på vegner av den døde. No står gjeld 20 år eller lenger enn 20 år, då blir den gjelda forelda for vitne, men han kan drive han til eid dersom han vil, for ei sak blir ikkje forelda dersom sak søkjarane duger. 7. Her blir det sagt korleis folk skal stemne nokon heim

N o kjem nokon i fylket som du vil saksøkje for ei eller

anna sak, og han har ikkje arving etter seg i fylket, og var ikkje der julenatta, då skal ein spørje om bustaden hans. Og dersom han namngjev bustaden sin, då skal ein stemne han dit, ikkje skal han seie at det er hjå baron, med mindre det er der. Men dersom han ikkje vil namngje bustaden, då skal det takast vitne på det, og han skal stemnast til kva gard du vil, bortsett frå din eigen, og der skal han sidan saksøkjast. Då er òg kvar mann rett stemnd, når han er stemnd på avtalestaden, der avtala blei gjord mellom dei. Ein skal stemne lauskar heim på same måten som bonde, dit arvingen hans bur innan fylket, elles skal han spørje han om bustaden hans, det skal vere der som han namngjev innan fylket eller fjerdingen, med mindre han seier det er hjå baron. Ingen skal reise søksmål om andres pengar.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

230

231

8. Hér segir at engi skal gefa sǫk meðan leiðangr er úti

ú skulu sóknir standa meðan leiðangr er úti, til þess er skip hafa verit v nætr á hlunni. Standa skulu ok sóknir allar um langafǫstu. Kristinn dóm má um alt sǿkja, ok ný verk þau er verða. Ekki má at sóknum gera á helgum dǫgum, nema stefna manni heim at eins. Maðr má stefna heimstefnu annars manns sem sjalfs síns, ef honum er um boðit með váttum. Sjalfr skal hverr sína sókn sǿkja innan lands, frjáls maðr ok fulltíða. En ef hann hefir eigi kunnustu til, eða menning, þá sǿki umboðsmaðr konungs honum til handa, ok óðlist þá sekt er við liggr at lǫgum, en eigi framar. En ef maðr ferr af landi brott, þá skal sá halda fé hans iii vetr, er hann hefir um boðit með váttum at halda skyldi, ok sá skal hafa sókn ok vǫrn fyrir honum. En ef hann er lengr í brottu en iii vetr, þá skal sá hafa fé hans at varðveita, er arfi er næstr, ok eyði ekki af. En ef hinn kømr aptr, gjaldi slíkt sem hann tók, ok váttar vitu. Svá skal kona sǿkja sem karlmaðr, ef hon er ein fyrir sér. En kost á hon at selja sókn sína ok vǫrn þeim er hon vill. Eigi skal hon selja barrúni né ofríkismanni þeim sem við hana á. Maðr má sǿkja hennar sókn sem sína, ef hon hefir honum um boðit ok með váttum fengit. Nú vill maðr annan sǿkja um eitthvert mál, en annarr hafði honum áðr sókn á hendi, þá láti sá fyrr af, er síðarr tók til, því at eigi má hann tveim í senn andsvǫr veita, ef þat er eigi vélasókn við hann gǫr.229

9. Hér segir um konungs kaup

onungr eða hans umboðsmaðr á fyrst kaup á ǫllum varningi eða ǫðrum þarfendum, hvárt sem falt hafa innlenzkir eða útlenzkir. Þá skal honum fyrst bjóða, ok selja fyrir slíkt verð sem aðrir kaupa. Ok um alt þat er hann þykkist kaups á þurfa, ok falt er, þá skal hans umboðsmanni fyrst selja, þeim sem hann gerir til.

10. Hér segir at handsǫluð mál skulu haldast

vervetna þar sem menn kaupa jarðir eða garða, eða skiptast við húsum eða skipum eða gripum ǫðrum, þá skal kaupa með handsǫlum ok með váttum ii eða fleirum, ok með heimil dartǫkum. En ǫll ǫnnur kaup skulu haldast, þau er handsǫluð eru, ok ǫll þau er váttar vitu, ef þeir menn kaupast við, er kaupum sínum eigu at ráða, nema maðr seli úheimilt, eða sé fals í, þá skal kaup þat aptr ganga, en hinn hafi andvirði sitt. En ef maðr selr gull eða brent silfr, hvárt sem þat er smíðat eða úsmíðat, þat er skírt skyldi vera ok fyrir skírt er selt, þat skal skírt vera.

229 En ef maðr stefnir manni til lǫgmanns, eða sǿkir með þingstefnum, eða með ǫðrum lagastefnum eða sóknum, ok dǿmist honum hvárki fé né eiðar, gjaldi kostnað hǫlfu aukinn,

þeim er hann ylfði til rangs máls, ok mǫrk silfrs konungi, nema sá er sótti, sveri fyrir eineiði, at hann hugðist eptir réttu máli sǿkja tilf. i 20 hss.

8. Her blir det sagt at ingen skal reise søksmål medan leidangen er ute

N o skal søksmål stanse medan leidangen er ute, til dess

232 Og dersom nokon stemner ein annan til lagmannen, eller saksøkjer med stemning til tinget, eller med andre lovlege stemnin gar eller søksmål, og han ikkje blir tildømd anten gods eller bøter for at eid ikkje blir avlagd, då skal han betale kostnaden dobbelt opp, til den som han utsette for rangt søksmål, og 1 mark sølv til kongen, med mindre den som søkte, sver einseid på at han trudde at han reiste ei rettferdig sak tilf. i 20 hss.

skipa har vore på lunnar i 5 netter. Og alle søksmål skal stanse i langefasta. Kristendomssaker kan alltid søkjast, og nye gjerningar som blir gjorde. Ein skal ikkje gjere noko med søksmål på helgedagar, utanom berre å stemne nokon heim. Ein mann kan stemne heimstemning for ein annan som for seg sjølv, dersom han med vitne har fått fullmakt. Sjølv skal kvar fri og myndig søkje sitt søksmål innanlands. Men om han ikkje har kunnskap til det, eller dugleik, då skal kongen sin ombodsmann søkje for han, og han får då den bota som høyrer til etter lova, men ikkje meir. Og om nokon fer bort frå landet, då skal den ta vare på godset hans i 3 år, som han med vitne har gjeve full makt til å forvalte, og han skal ha saksøking og forsvar for han. Men dersom han er lenger borte enn 3 år, då skal den ta vare på godset hans, som er nærmaste arving, og ikkje øyde noko av det. Og dersom hin kjem tilbake, skal han gje tilbake det han tok og som vitne veit om. Ei kvinne skal søkje slik som ein kar, dersom ho står åleine. Men ho kan overlate saksøking og for svar til den ho vil. Ho skal ikkje overlate det til baron eller over mannen til den ho har med å gjere. Ein mann kan søkje hennar sak som si eiga, dersom ho med vitne har gjeve han fullmakt til det. No vil nokon saksøkje nokon om ei eller anna sak, men ein annan hadde før eit søksmål mot han, då skal den fyrst halde opp, som sist tok til, for han kan ikkje gje tilsvar til to sam stundes, dersom det ikkje er reist svikefullt søksmål mot han.232 9. Her blir det sagt om kongens kjøp

K ongen eller hans ombodsmann har fyrsteretten til å

kjøpe alle handelsvarer eller det som elles trengst, anten det no er innlendingar eller utlendingar som har dei til sals. Då skal dei fyrst gje han tilbodet, og selje til same prisen som andre vil kjøpe for. Og alt det som han synest han treng, og som er til sals, det skal ein fyrst la ombodsmannen hans få, den som han peikar ut. 10. Her blir det sagt at ein skal halde avtaler som er gjorde med handslag

A lltid når folk kjøper jorder eller gardar, eller skifter hus

eller skip eller andre eigneluter, då skal dei kjøpe med handslag og med 2 eller fleire vitne, og med heimelsgarantistar. Og alle andre kjøp skal haldast, dei som er gjorde med hand slag, og alle dei som vitne veit om, dersom dei gjer avtaler, som rår for kjøpa sine, med mindre nokon sel utan heimel, eller det er fals i, då skal det kjøpet gå om att, og hin skal ha att vederlaget sitt. Og dersom nokon sel gull eller brent sølv, anten det er smidd eller usmidd, som skulle vere skirt og er selt som skirt, det skal vere skirt.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

232

233

Svá ef maðr selr hunang í tunnum eða vǫkkum, malt eða korn í pundum, mjǫl í meisum, smjǫr eða salt í laupum, lín í bendum eða belgjum, eða nokkurn þann hlut er í bendum eða belgjum er, þat skal vera jafngott innan sem útan, því at engi vár skal selja ǫðrum fox eða flærð. En ef sá gerði fals í, er seldi, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, nema meira virðist at lǫgum. En ef hann seldi slíkt sem hann keypti, ok vissi þó at fals var í, ok vildi eigi ór taka, gjaldi konungi v merkr silfrs. Svá ok ef maðr selr klæði eða lérept eða vaðmál, ok alt þat er fals finnst í, svari slíku fyrir sá er seldi, sem áðr váttar, nema því at eins at hann vissi eigi at fals var í, ok hafi fyrir sér séttareið. Síðan hafi hverr fram sinn h eimildarmann, til þess er til prófanar kømr, ok svari sá fyrir fals, sem fyrir á at svara at lǫgum. Þat er alt fals, er skynsǫmum mǫnnum virðist til fals. En eigi skal sýslumaðr eða umboðsmaðr meta, því at þá má ágirnd um kenna. Nú er kaup handsalat, ok eru eigi vitni til, syni eineiði sá er seldi, eða haldist kaup þeirra.

11. Hér segir um skilyrði manna ok kvennagipting

ll þau skilyrði er menn gera í kvennagiptingum, ok svá ef menn kaupa eignir eða garða, ok fyrir hvert x marka kaup eða meira, þá skal hvárrtveggja gera bréf eptir kaupi sínu ok skildaga, ok nefna váttu, þá er við váru, stund ok stað, ok hafa fyrir lǫgmanns innsigli eða sýslumanns, eða nokkurra skilríkra manna þeirra, er vissu kaup þeirra. En ef eigi fær innsigli, geri cirographum, ok berr þat vitni kaupi þeirra, ef engi eru váttar til, hvárt sem þat mál dǿmist fyrir lǫgmanni eða ǫðrum réttum dómara þess máls.

12. Hér segir um þau mál er vitnuð eru

vert mál er vitnat er undir mann, ok svá þat, er eigi er vitnat, hvárt sem hefir maðr heyrt á eða sét, þá skal hann skyldugr til vera, at bera þat vitni, lǫgliga til kvaddr af réttaranum. En ef hann vill eigi bera, þá skal sakaráberi krefja hann þess vitnis burðar. En ef hann vill eigi þá bera heldr en áðr, þá er hann sekr mǫrk silfrs við konung. En svá skal hann bera þat vitni, er hann er eigi 230 til kvaddr, at hann skal bera viðrvist sína, eptir því sem framast sá hann eða heyrði. Síðan dǿmi lǫgmaðr eða dómsmenn hversu fullkomit þeim þykkir þat vitni vera.

13. Hér segir um handsǫluð mál þau er rétt eru

ú skulu haldast handsǫluð mál, þau er haldast megu at lǫgum. Þat má eigi haldast, ef maðr selr manni þat er hann hefir áðr selt ǫðrum. En ef sá hefir hǫnd at, er síðarr keypti, þá má hann halda skiladómi fyrir kaupi sínu til lǫgmanns órskurðar.

230 Mgl. i 15 hss.

Likeins om nokon sel honning i tynner eller dunkar, malt eller korn i pund, mjøl i meiser, smør eller salt i laupar, lin i buntar eller skinnsekker, eller noko som er i buntar eller skinnsekker, det skal vere like godt inni som utanpå, for ingen av oss skal selje fusk eller fals til ein annan. Og dersom den som selde, gjorde forfalsking, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, med mindre det etter lova er verdsett høgare. Men dersom han selde slikt som han kjøpte, og likevel visste at det var fals i, og ikkje ville ta det bort, då skal han bøte 5 merker sølv til kongen. Likeins dersom nokon sel klede eller lerret eller vadmål, om det finst fals i noko av det, då skal den som selde, svare slik for det som det før er sagt, unnateke i det tilfellet at han ikkje visste at det var fals i, og han skal bruke seksmannseid. Sidan skal kvar føre fram sin heimelsmann, til dess det kjem til prov, og den skal svare for fals, som etter lova skal svare for det. Det er alt fals, som skjønsame menn vurderer som fals. Ikkje skal syslemann eller ombodsmann verdsetje det, for då kan havesykje avgjere orskurden. No er det gjort kjøp med handslag, og det er ikkje vitne til det, då kan den som selde, nekte med einseid, eller kjøpet deira skal haldast. 11. Her blir det sagt om avtaler mellom folk og bortgifting av kvinner

A lle dei avtaler som folk gjer om bortgifting av kvinner,

og likeins dersom folk kjøper eigedomar eller gardar, og for kvart kjøp for 10 merker eller meir, då skal begge partar gjere brev etter sitt kjøp og avtale, og namngje dei vitna som var til stades, tid og stad, og ha med segl frå lagmann eller syslemann, eller nokre forstandige menn, som visste om kjøpet deira. Men dersom dei ikkje får segl, då skal dei gjere kirograf, og den ber vitnemål om kjøpet deira, dersom det ikkje finst vitne, anten denne saka skal dømast for lagmann eller annan rett domar i den saka.

233 Mgl. i 15 hss.

12. Her blir det sagt om dei sakene som det er vitne på

kvar sak som nokon er kalla til vitne på, og likeins når det ikkje er kalla inn vitne, dersom nokon har høyrt eller sett på, då skal han vere skyldig til å bere fram det vitnemålet, lovleg oppmoda av rettsstyraren. Men dersom han ikkje vil bere fram, då skal saksøkjaren krevje han for dette vitnemålet. Men dersom han då ikkje meir enn før vil bere fram, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen. Og slik skal han bere fram det vitnemålet, som han ikkje233 er oppmoda om, at han skal vitne om at han var til stades, så godt som han kan etter det han såg eller høyrde. Sidan skal lagmann eller domsmenn døme om kor fullkome dei synest det vitnemålet er. 13. Her blir det sagt om avtaler gjorde med handslag, og som er rette

N o skal ein halde alle avtaler som er gjorde med hand

slag, dei som etter lova kan haldast. Det kan ikkje hal dast, dersom nokon sel til éin det han før har selt til ein annan. Men dersom den som kjøpte sist, har fått tingen i hende, då kan han halde skilsdom for kjøpet sitt inntil lagmannen sin orskurd.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

234

235

Nú á sá kaup at hafa, er fyrri keypti, ef honum fullnast vitni at skiladómi. Þá er þeim kaupfox, er síðarr keypti, þá skal hann lýsa undir valinkunna menn. Þat er kaupfox, er maðr kaupir þat er hinn átti ekki í, er seldi, nema at þess ráði væri selt, er átti. Nú skal hann hitta þann sem honum seldi, ok heimta sitt af honum. En ef hann vill honum eigi í hǫnd selja, þá skal hann heimstefna honum, ok njóta vátta sinna, at hann lét at lǫgum laust, ok krefja hann fjár síns, ok leggja honum rán við. En ef hann selr ǫðrum síðan, sekr halfri mǫrk silfrs við konung. Nú ef hann fær eigi fengit honum hit sama kaup, eða annat jafngott, þá gjaldi hann eyri af merkrkaupi hverju, þeim er keypti, ok þó eyri at minna kaup sé, ok sé þeir þá sáttir. En ef sá er vitandi, er keypti, þat er annarr hafði áðr keypt, sekr eyri silfrs við konung fyrir merkrkaup hvert. Nú kaupir maðr við útlægan mann, þá á þat fé konungr, er hann kaupir af honum, ok sekr vi aurum silfrs við konung, eða syni með lýrittareiði at hann vissi eigi at hann var útlægr.

14. Hér segir um leigukýr er menn leiga af ǫðrum

ú selr maðr kýr á leigu, þá skal sá kú ábyrgjast at ǫllu, er hefir, nema við strandhǫggi ok bráðasótt ok lungnasótt ok kelfing ok aldri, eða reið lýstr ok rauðasótt, eða vindr fellir tré á. En ef kýr deyr fyrir fátǿkum manni, þá gjaldi hann á iii árum verðit, eptir því sem vi skynsamir menn meta, því at engi skal kú lengr leiga en hon lifir, nema hann drepi sjalfr. Nú skal hann kú hafa at leigumála réttum til krossmessu at ǫðru vári, því at þá skulu kýr á fǫr vera, nema þeir hafa annan eindaga á mæltan sín á millum þá er hann tók kú. Nú er sú kýr dauð, en hann átti veð í annarri, þá skal hann þá kú hafa fyrir sína, því at kýr skal í kýr stað koma. En ef sú lifir, þá skal hann sína kú hafa, þó at hon sé ellri. En ef lestir eru á orðnir, þó at hali slitni, eða horn brotni, þá skal þá lǫstu bǿta. Nú vill hann eigi kú leiga lengr, þá skal hann hitta þann er kú á, ef hann er innan fylkis, ok bjóða honum kú sína með váttum. En ef hann er eigi innan fylkis, þá skal hann fǿra kú heim, ok leiða menn til at láta sjá þá kú, at hon er heil ok hinum tǿk, er á. Þá segi hann af sína ábyrgð, ok veiti vǫrð kú sem sínum nautum, ok þiggi af nyt, ok hafi þat fyrir gras sitt ok gæzlu, ok ábyrgist fyrir sínum handvǫmmum einum. Nú ef sá er af landi farinn, er kú átti, ok hefir hann ǫðrum um boðit hald fjár síns, þá á hann honum kú at bjóða, ef hann er innan fylkis, erfingja ef eigi er fjárhaldsmaðr til, ef hann vill eigi lengr leigt hafa.

15. Hér segir um fulgunaut, er menn taka til sín

ú felr maðr búfé sitt inni at manni at fulgumála réttum, þá skal hann ábyrgjast við handvǫmmum sínum ǫllum. Þat eru hand vǫmm manns, ef hann sveltir eða drepr, eða þeir menn, er hann skal halda orði eða eiði fyrir. Þat eru ok handvǫmm hans, ef haldsmaðr hittir eigi fyrr en ǫnd er ór.

No skal den som kjøpte fyrst, ha det han har kjøpt, dersom vitna hans er tilstrekkelege i skilsdomen. Då er det gjort kjøpefusk mot den som kjøpte sist, og då skal han kunngjere det for upar tiske menn. Det er fusk i handel, når nokon kjøper det som den ikkje åtte, som selde, med mindre det blei selt med samtykke frå den som åtte det. No skal han finne den som selde til han, og få sitt att av han. Men dersom han ikkje vil gje det til han, då skal han stemne han heim, og bruke vitna sine, at han gav det frå seg etter lova, og krevje han for pengane sine, og skulde han for ran. Men dersom han seinare gjev det til ein annan, då er han skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen. No dersom han ikkje får gjeve han den kjøpte tingen, eller ein annan som er like god, då skal han bøte 1 øyre for kvart kjøp for 1 mark til den som kjøpte, og likevel 1 øyre om kjøpet er mindre, og då skal dei vere forlikte. Men dersom den som kjøpte, veit at ein annan hadde kjøpt før, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kon gen for kvart kjøp for 1 mark. No handlar nokon med ein som er utlæg, då eig kongen det godset som han kjøper av han, og han er skyldig til å bøte 6 øyrar sølv til kongen, eller nekte med lyrittareid at han ikkje visste at han var utlæg. 14. Her blir det sagt om leigekyr som folk leiger av andre

N o leiger nokon bort kyr, då skal den som har kua, ha

ansvaret for henne i alle måtar, med unntak av strand hogg og brå sjukdom og lungesjukdom og kalving og alder, eller lynnedslag og blodpiss, eller vind feller tre på henne. No døyr ei ku for ein fattig mann, då skal han i løpet av 3 år erstatte verdien, etter det som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg, for ingen skal betale leige for ei ku lenger enn ho lever, med mindre han sjølv drep henne. No skal han etter rett leigekontrakt ha ei ku til korsmesse neste vår, for då skal kyrne vere på veg, med mindre dei seg imellom har avtalt ein annan dag då han leigde kua. No er den kua daud, men han hadde pant i ei anna, då skal han ha den i staden for si ku, for ku skal kome i staden for ku. Men dersom ho lever, då skal han ha si eiga ku, endå om ho er eldre. Og dersom det har kome lyte på henne, om berre hale er avsliten, eller horn brote, då skal han bøte for desse lyta. No vil han ikkje leige kua lenger, då skal han finne den som eig kua, dersom han er innan fylket, og tilby han kua hans med vitne. Men dersom han ikkje er innan fylket, då skal han føre kua heim, og la folk kome og sjå den kua, at ho er uskadd og takande for den som eig henne. Då skal han seie frå seg ansvaret, og ta vare på kua som sine eigne naut, og ta mjølka frå henne, og ha det for gras og tilsyn, og ta ansvaret for si eiga aktløyse. No dersom den som åtte kua, er faren frå landet, og han har gjeve ein annan ombod til å styre godset sitt, då skal han tilby han kua, dersom han er innan fylket, og arvingen dersom det ikkje finst nokon ombodsmann, dersom han ikkje vil leige lenger. 15. Her blir det sagt om fôrnaut, som folk tek til seg

N o set nokon bufeet sitt inn hjå ein annan etter rett

fôringsavtale, då skal han ha ansvaret for alle sine akt lause handlingar. Det er nokon sine aktlause handlingar, dersom han svelter eller drep, eller dei gjer det, som han skal svare for med ord eller eid. Det er òg hans aktløyse, dersom røktaren ikkje finn feet før livet er borte.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

236

237

Svá ok ef bjǫrn berr, eða bíta vargar, eða fellr fyrir berg, ok fylgir eigi féhirðir, þá eru þat handvǫmm hans. En ef fyrir berg fellr, ok sýnir hann þat mǫnnum fyrr en hann flái húð af, þá eru þat eigi handvǫmm hans. Þat eru handvǫmm hans, ef bú druknar í brunni, ok gætir eigi maðr. Þat eru ok handvǫmm hans ef af ofmegri deyr, eða kyrkir klafi. En ef hes er í bandi, eða rennistaurr í, þá eru þat eigi handvǫmm hans. Nú skal hann fǿða til þess er úti má bjargast. Þá hitti hann þann er á, ok bjóði honum at varðveita búfé sínu, ok sýni honum at fǿrt sé at mat sér, ok segi af sína ábyrgð. En ef maðr tekr hross á fulgu eða hábit, ok bíta þat vargar úti, þat eru handvǫmm hans, ef eigi eru annarra manna hross úti. Nú tekr maðr naut á fóðr, þá skal hann svá ábyrgjast sem fulgunaut. Þat skal maðr eigi ábyrgjast, at kýr renni eigi kalfs, ef hann hefir uxa í hjá nautum sínum.

16. Ef maðr hefir mælt sér kú í skuld sína

ú hefir maðr kú mælt í skuld sína, þá er hvárki skerði verð né leigu, þá skal sú kýr eigi vera ellri en viii vetra, en eigi yngri en á ǫðrum kalfi, heil ok heilspenuð, ok hafi kelft um vetrinn eptir pálsmessu. Nú kaupir maðr af manni hross eða búfé, þess er ábyrgð á, er keypt hefir, þegar á braut leiðir. Kvikt fé er maðr kaupir, þá skal engi ǫðrum svik selja, né með leynandalǫstum. Þat er leynandalǫstr á hrossi, ef þat er dauft eða blint, kviðdrag á, vammhelti á, skjart eða statt, en kvikfé, ef þat drekkr sik sjalft. Sá skal sverja, er seldi, eða sjalfr hafa, at hann vissi eigi leynandalǫst á, ef hinn finnr á fyrsta mánaði.

17. Er maðr kaupir kaup úsét 231

ú kaupir maðr grip úsénan af manni, þá er þess ábyrgð á, er seldi, þar til er þeim kømr í hendr, er keypti, eða þeim manni, er hann bauð um með váttum at taka, nema þeir skili annan veg fyrir váttum.

18. Hér segir um gripa skipti

lla þá gripi er menn eigu saman, hvárt sem þat er akr eða eng, hús eða aðra hluti, þá er skipti fær á komit, þá skal sá skipti ráða, er skipta vill, eptir því sem fyrr segir í óðalsskiptum. En þar sem ii menn, eða fleiri, eigu einn grip saman, þann er eigi fær skipti á komit svá at eigi verði skaði at, eða þann er annarr vill gagn af hafa, en annarr afrǿkir eða má eigi rǿkja, bjóði þeim fyrst, er til móts eigu við hann. Nú vilja þeir eigi kaupa, hluti hverr kaupa skal, ok leysi sá, er hlýtr, eptir því sem vi skynsamir menn meta, eða seli hverjum er hann vill, ok lúki þeim sinn hluta verðs.

231 Ikkje nytt kapittel i 7 hss.

Og likeins dersom bjørn slår, eller vargar bit, eller det fell utfor berg, og gjetaren ikkje følgjer det, då er det hans aktløyse. Men om det fell utfor berg, og han syner det fram for folk før enn han flår huda av, då er det ikkje hans aktløyse. Det er hans aktløyse om bufe druknar i brunn, og ingen gjeter det. Det er òg hans aktløyse om det døyr av utmagring, eller klaven kverkar det. Men dersom det er hes eller rennestaur i bandet, då er det ikkje hans aktløyse. No skal han fø det til det kan berge seg ute. Då skal han finne den som eig det, og tilby han å ta vare på bufeet sitt, og syne han at det er i stand til å skaffe seg mat, og seie frå seg ansvaret. Og dersom nokon tek hest på fôringsavtale eller til beite på slegen eng, og vargar bit den ute, det er hans akt løyse, dersom ikkje andre sine hestar er ute. No tek nokon naut på fôring, då skal han ha same ansvaret som for fôrnaut. Det skal ingen ha ansvaret for, at ei ku ikkje tek kalv, dersom han har okse mellom nauta sine. 16. Dersom nokon har avtalt å få ei ku som betaling for gjeldskravet sitt

N o har nokon avtalt å få ei ku som betaling for gjeldskra

234 Ikkje nytt kapittel i 7 hss.

vet sitt, ei som korkje manglar noko i verdi eller leige inntekt, då skal den kua ikkje vere eldre enn 8 år, og ikkje yngre enn etter andre kalven, frisk og med uskadde spenar, og ha kalva om vinteren etter pålsmesse. No kjøper nokon hest eller bufe av ein annan, då har den ansvaret, som har kjøpt, så snart han fører det bort. Ved kjøp av levande fe skal ingen selje til ein annan med svik eller med løynde lyte. Det er løynde lyte på hest, dersom han er dauv eller blind, sprengd, halt, skjerr eller sta, og på fe dersom det syg seg sjølv. Den skal sverje, som selde, eller sjølv ha dyret, at han ikkje visste om løynde lyte på det, dersom hin finn dei den fyrste månaden. 17. Dersom nokon kjøper ein ting usedd234

N o kjøper nokon ein usedd ting av ein annan, då har den

ansvaret, som selde, til den kjem i hendene til den som kjøpte, eller til den som han med vitne gav ombod til å ta imot tingen, med mindre dei for vitne avtalar noko anna. 18. Her blir det sagt om skifte av eigneluter

A lle dei eigneluter som folk eig saman, anten det er åker

eller eng, hus eller andre ting, som kan skiftast, då skal den som vil skifte, rå for skiftet, etter det som før er sagt i odels skiftet. Men dersom 2 eller fleire eig ein eignelut saman, som ikkje kan skiftast utan at den tek skade av det, eller som den eine vil ha gagn av, og den andre vansteller eller ikkje kan røkte, då skal han fyrst tilby eigneluten til dei som eig saman med han. No vil ikkje dei kjøpe, då skal ein kaste lodd om kven som skal kjøpe, og den som får loddet, skal løyse inn eigneluten etter det som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg, eller selje den til kven han vil, og betale dei andre deira del av prisen.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

238

239

Nú vilja þeir eigi við taka, hafi at úsekju, þar til er hinir heimta, ok ábyrgist sem sitt fé. Engi skal selja annars framar en at lǫgum er mælt. En ef menn eigu skip saman, þat er hvárgi hefir kost til at kaupa, ok eigi vilja aðrir menn kaupa, haldi sá til gagns, er vill, ok greiði þeim sinn hluta skipleigu, er til móts eigu, ok taki af þat er hann þarf til kostnaðar at hafa á hans 232 hluta. 233

19. Hér segir at sá skal ábyrgjast lán, er tekr, ok lét er

á skal lán ábyrgjast, er þiggr, ok komi heilu heim. En ef hann vill eigi, þá skal sǿkja sem vitafé. En þat er alt vitafé, er vitni veit, ok svá alt er dómr dǿmir manni. Svá ok ef lǫgmaðr segir fé á hendr manni með lǫgligum lagaórskurði at gjalda ǫðrum, þá er þat vitafé. Nú lér maðr eða selr þat er honum var lét, ok misferr þat, þá skal hann 234 heimta af hvárum er hann vill, þeim er seldi, eða þeim er keypti. Svá skal hvervetna þar sem maðr lér eða selr annars eigu.

20. Hér segir ef maðr leggr ǫðrum veð er hann á eigi

ú leggr maðr ǫðrum veð fyrir einhvern hlut, þá skal sá ábyrgjast veð, er tekr. Ef þeir hafa gǫrvan eindaga til, nær út skal leyst vera, þá skal hann bjóða honum, eða umboðsmanni hans, í eindaga, ok hafa vátta við. En ef þá leysir hann eigi út, þá geri hvárt er hann vill, at skynsamra manna virðingu, hafi sjalfr eða seli ǫðrum, hafi sá skuld sína, er veð tók, en eigandi þat sem auk er. Nú er eigi eindagi á settr, leysi innan xii mánaða, eða fari sem fyrr er sagt. Nú ef maðr á fé at heimta af ǫðrum manni, ok tekr veð fjár síns í einhverjum grip, hvárt sem þat er í jǫrðu eða ǫðru fé, þá skal þat veð virða. Nú selr hann veð brott ǫðrum manni, þá skal hann hafa vátta til veðs síns, er veð átti, ok hafi leyst út á fyrstum xii mánuðum, ef hann er innan fylkis. Ef hann er eigi innan fylkis, þá hafi hann út leyst á fyrstum xii mánuðum, er hann heim kømr í fylki, nema nauðsynjar banni, þær sem í lǫgum eru taldar. Vitni skal hann til hafa, at þær sé sannar, elligar á hann þess máls aldri uppreist síðan. Nú selr maðr ii mǫnnum eitt veð, þá á sá veð, er fyrri tók, en hinum veðfox, er síðarr tók, ok vitu þat váttar.

232 hins i 8 hss. 233 Her skyt 3 handskrifter inn eit nytt kapittel,

med overskrifta Hér segir ef fleiri menn eigu grip saman, ok selr hann þeim úspurt: Nú eigu tveir menn eða fleiri grip saman, þá selr einn, ok spyrr eigi hina at, er með honum eigu. Nú vilja þeir rjúfa þat kaup, þá skal hluta, hverr þeirra ráða skal. En ef sá hlýtr, er seldi, þá skal

halda. En ef hinir hljóta, er rjúfa vilja, þá skulu þeir rjúfa á fyrsta mánaði er þeir verða varir við, en eigi síðarr, nema fullar nauðsynjar banni, þær sem at lǫgum eru mæltar, at þeir máttu eigi rjúfa, ok skulu þeir þar vitni til hafa, at þat er satt, er þeir segja. 234 hinn i 7 hss., sá er á i 3 hss., sá er léði i 2 hss.

No vil ikkje dei ta imot pengane, då skal han utan straff hadeitil hine hentar dei, og vere ansvarleg for dei som sitt eige gods. Ingen skal selje andres eigneluter annleis enn det er sagt i lova. Og dersom folk eig skip saman, som ingen av dei har råd til å kjøpe, og ingen andre vil kjøpe det, då kan den som vil, gjere seg nytte av det, og betale dei som eig saman med han, deira del av frakta, og han skal ta av det som han treng å ha til kost nader for sin235 del. 236

19. Her blir det sagt at den skal ha ansvaret for eit lån, som tek imot det som er lånt

D en som tek imot, skal ha ansvaret for eit lån, og føre det

235 andres i 8 hss. 236 Her skyt 3 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Her blir det sagt om at fleire eig ein eignelut saman, og han sel den utan å spørje dei andre: No eig to eller fleire ein eignelut saman, då sel ein av dei utan å spørje hine, som eig saman med han. No vil dei gjere om det kjøpet, då skal dei kaste lodd om kven som skal rå. Og dersom den som selde, får loddet, då skal det haldast. Men dersom dei andre får loddet, dei som ville gjere om kjøpet, då skal dei gjere det om i den fyrste månaden etter at dei fekk greie på det, og ikkje seinare, med mindre fullgode naudsyner, som er fastsette i lova, hindrar dei, slik at dei ikkje kunne gjere om kjøpet, og dei skal ha vitne på det, at det er sant, som dei seier. 237 hin i 7 hss., den som eig i 3 hss., den som lånte bort i 2 hss.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

uskadd heim. Men dersom han ikkje vil det, då skal det søkjast som viteleg gjeld. Og alt det er viteleg gjeld, som vitne veit om, og likeins alt det som dom tildømer nokon. Sameleis dersom lagmann med lovleg orskurd pålegg nokon å betale pengar til ein annan, då er det viteleg gjeld. No låner nokon bort eller sel det som han har fått til låns, og det fer ille, då skal han237 hente det hjå den han vil, hjå den som selde eller hjå den som kjøpte. Slik skal det alltid vere når nokon låner bort eller sel annanmanns eigedom. 20. Her blir det sagt om at nokon set pant til ein annan for noko han ikkje eig

N o set nokon pant til ein annan for ein ting, då skal den

ha ansvaret for pantet, som tek imot det. Dersom dei har avtalt ein dag då det skal vere løyst ut, då skal han tilby han det, eller ombodsmannen hans, på den fastsette dagen, og ha vitne med. Men dersom han ikkje løyser det ut då, då kan han gjere det han vil, etter skjønsame menns vurdering, anten behalde det sjølv eller selje det til ein annan, då skal den som tok imot pantet, ha gjeldskravet sitt, og eigaren det som er att. No er det ikkje sett nokon termin, då skal det løysast ut innan 12 månader, eller ein skal gå fram slik det før er sagt. No dersom nokon har pengar å hente frå ein annan, og tek pant på pen gane sine i einkvan ting, anten det er i jord eller anna gods, då skal det pantet takserast. No sel han pantet til ein annan, då skal den som åtte pantet, føre vitne på at det er hans pant, og han skal ha løyst det ut i dei fyrste 12 månadene, dersom han er innan fylket. Dersom han ikkje er innan fylket, då skal han ha løyst det ut i dei fyrste 12 månadene etter at han kjem heim i fylket, med mindre dei naudsyner som er opprekna i lova, hin drar han. Han skal føre vitne på at desse naudsynene er sanne, elles får han aldri seinare oppreisning i den saka. No gjev nokon eitt pant til to andre, då skal den som fyrst tok imot, eige pantet, og det er svikefull pantsetjing for den som sist tok imot, dersom vitne veit om det.

240

241

21. Hér segir um skuldskeyting manna

ú heimtir maðr skuld af manni, ef hann er innan fylkis ok skuld skeytir honum við annan mann, þá hefir hann lokit þeirri skuld sér af hendi, ef þar eru váttar við, at hinn tók þann skuldarstað. Úmagi má engum kaupum ráða. Þat skal ok vita, hversu miklu kaupi konor skulu ráða. Bónda kona eyris kaupi, haulds kona ii aura kaupi, en barrúns kona halfrar merkr kaupi. En ef meira kaup kaupir, þá má þat rjúfa á fyrsta mánaði. En ef bóndi hennar er eigi heima, þá má hann rjúfa á fyrsta mánaði er hann kømr heim ok hann veit þat kaup.

22. Hér segir um verkmenn

ú kaupir maðr verk af frjálsum manni, þá skal þat alt haldast, sem þeir verða á sáttir. En ef bóndi vill eigi halda mála við leigu mann sinn, ok vísar hann ór vist, þá skal hann krefja með vátta ii vistar sinnar, ok bjóða honum verk sín, slík sem þeir urðu á sáttir. Nú ef bóndi vill þat eigi, þá er hann sekr iii aurum silfrs við konung, en hinn skal hafa kaup sitt ok matarverð, þat er úneytt er. En ef leigumaðr vill eigi mála halda við bónda, þá skal bóndi krefja hann verka slíkra, sem hann handseldi honum, ok bjóða honum með váttum vist. En ef hann vill eigi, þá er hann sekr iii aurum silfrs við konung, en þá á bóndi at heimta af honum slíkt sem hann skyldi lúka honum, en matarverð hefir hann fyrirgǫrt, því at hann hefir hafnat sjalfr. En ef sá maðr, er vitandi er, tekr annars vinnumann, sekr halfrar merkr silfrs við konung. En ef maðr tekr mannsverk á hǫnd sér, ok getr eigi unnit, þá skulu menn meta, hvat leigufall honum skal vera í því. Nú leggst leigumaðr sjúkr eða sárr, ok liggr hann halfan mánað, þá skal ekki leigufall í því vera, þeim bónda er skynsamir menn meta ok sjá at fullfjá sé til. En ef hann liggr lengr, þá skulu vi skynsamir menn meta verkatjón hans, ok mat þann er hann neytir, elligar fǿri á hendr erfingja.

23. Um vinnumenn at fá

ú af því at vinnumenn eru mjǫk torfengnir í heraði, ok allir vilja nú [í kaupferðir 235 fara, þá viljum vér vandliga af taka, at nokkurr maðr fari sá í kaupferðir, er minna fé eigi en til iii marka silfrs. 236 Skal þetta forboð standa frá páskum ok til mikjálsmessu.237 En fra mikjálsmessu ok allan vetrinn síðan fari hverr í friði með slíku góðu sem guð lér honum, hvárt sem þat er meira eða minna. En þeir stýrimenn, er menn taka á skip sín með minna fé en nú er sagt, þá sekist hann ii aurum silfrs við konung fyrir hvern þeirra, ok svá hverr, er félag leggr við þá.

235 236

til kaupstaðar i 3 hss. skuldalaust tilf. i 5 hss.

237

hvert ár tilf. i 24 hss.

21. Her blir det sagt om overdraging av folks gjeldskrav

N o krev nokon gjeld frå ein annan dersom han er innan

fylket, og overdreg gjelda si til ein annan, då har han betalt den gjelda for sin del, dersom det er vitne på at den andre godtok skuldnaren som bur på staden. Ein umage kan ikkje rå for noko kjøp. Det skal ein òg vite, kor stort kjøp kvinner skal rå for. Kone til bonde for kjøp for 1 øyre, kone til hauld for kjøp for 2 øyrar, og kone til baron for kjøp for ½ mark. Og dersom dei gjer større kjøp, kan det gjerast om inkje den fyrste månaden. Men dersom mannen hennar ikkje er heime, då kan han gjere det om inkje den fyrste månaden etter han kjem heim og får vite om det kjøpet. 22. Her blir det sagt om arbeidsfolk

N o kjøper nokon arbeid av ein fri mann, då skal alt det

238 til kjøpstad i 3 hss. 239 gjeldfritt tilf. i 5 hss. 240 kvart år tilf. i 24 hss.

haldast, som dei blir samde om. Men dersom ein bonde ikkje vil halde avtala med leigemannen sin, og viser han bort frå tenesta, då skal han med 2 vitne krevje tenesta si, og tilby han arbeidet sitt, slik som dei blei samde om. No dersom bonden ikkje vil det, då er han skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til kongen, og hin skal ha løna si og vederlag for den kosten som han ikkje har brukt. Men dersom ein leigemann ikkje vil halde avtala med bonden, då skal bonden krevje han for slikt arbeid som han lova han med handslag, og med vitne tilby han hus og kost. Men dersom han ikkje vil det, då er han skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til kongen, og då kan bonden krevje det same av han som han skulle betale han, men vederlag for kosten har han forspilt, fordi han sjølv har sagt det frå seg. Og dersom nokon tek arbeids mann frå ein annan, og veit om det, då er han skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen. Og dersom nokon tek på seg eit manns verk, og ikkje får gjort det, då skal menn vurdere kor stort frå drag i løna det skal vere for han. No blir leigemannen liggjande sjuk eller såra, og dersom han ligg ein halv månad, då skal det ikkje vere frådrag i løna for det frå den bonden som skjønsame menn vurderer til å vere velhalden nok til det. Men dersom han ligg lenger, då skal 6 skjønsame menn verdsetje arbeidstapet hans, og den maten som han får, eller føre han til arvingen. 23. Om å få tak i arbeidsfolk

N o fordi det er svært vanskeleg å få tak i arbeidsfolk i

heradet, og alle vil fare i handelsferder,238 då vil vi heilt og fullt gjere slutt på det at nokon fer i handelsferder, som eig mindre gods enn 3 merker sølv.239 Dette forbodet skal gjelde frå påske og til mikjelsmesse.240 Men frå mikjelsmesse og heile vinteren etterpå kan kvar fare i fred med det godset som Gud utstyrer han med, anten det er større eller mindre. Men dei skipsstyrarane som tek med folk på skipa sine med mindre gods enn det no er sagt, er skyldige til å bøte 2 øyrar sølv til kongen for kvar av dei, og likeins kvar den som gjer felag med dei.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

242

243

24. Hér segir um skipa ferming í heraði

ú skipar maðr kaupskip í heraði heima, ok taka menn far af honum, þá skal hann svá skip skipa, at þeir hafi far, allir er tekit hafa. Nú ef skip verðr of mjǫk hlaðit, þá skal stýrimaðr fyrst sína vǫru bera af, en hinir hafa far, er tóku. En ef þeim þykkir eigi enn vera fǿrt, þá skulu þeir af bera, er síðarr tóku, þar til er skip er fǿrt, þá skal hann á leggja handsalsslit ii aura silfrs.

25. Um forboð landa millum

ú fara menn fyrir farbann landa eða staða í millum, þá er stýri maðr sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, en háseti hverr mǫrk silfrs. En ef maðr ferr ór kaupstað ok í herað í forboði, sekr mǫrk silfrs við konung. En stýrimaðr skal einn vera á hverju skipi, sá er næstr hvílir borði á stjórn. Þann skal um alt sǿkja, en allir gjaldi, svá sem þeir eigu í skipi því, er fyrir bann fór. Engi skal leggja bann fylkna í millum af korni eða mat, nema með konungs ráði. En ef leggr, þá eru sekir viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs allir f ylkismenn, þat fé á halft konungr, en halft allir lǫgunautar.

26. Hér segir um ásigling

ú róa menn eða sigla á menn, gjaldi skaða þann allan, er þeir gera, nema menn rói fyrir barð þeim. Rek þau ǫll er reka á almenninga, þá á konungr. Nú sigla menn fyrir land fram eða af hafi, ok brjóta skip sín, fé sitt á hverr, er kennir með váttum, hverr sem jǫrð á, þá sem á rekr, en ǫll ǫnnur hafrek á konungr.

27. Hér segir um lán er lét er 238

ú lér maðr manni hross sitt eða skip, ok vill sá hafa at þǫrf sinni, er lét var, en hinn ferr til, er léði, ok tekr af honum lánit, þá gjaldi hann ii aura silfrs at áfangi, er skip átti eða hross. En ef hinn hefir lengr en lét er, þá gjaldi hann at áfangi ii aura silfrs þeim er skip eða hross á. Hvervetna þar sem maðr gerir manni fjárskaða með heipt eða ǫfund, bǿti sá fyrir fullrétti, er gerði, ok fjárskaða, eptir því sem vi skynsamir menn meta, lǫgliga til nefndir af réttaranum, ef vitni eru til. Þat er alt fullréttisskaða, er menn meta til halfrar merkr silfrs. En ef minni er, þá er ǫfundarbót 239 eptir dómi, þeim er skaði var gǫrr. Nú dylr hann, ok eru eigi vitni til, syni með lýrittareiði, en séttareiði fyrir fullréttisskaða. En ef eiðar fallast, gjaldi slíkt sem áðr var sagt.

238 239

Ikkje nytt kapittel i 2 hss. þokkabót i 7 hss.

24. Her blir det sagt om lasting av skip i heradet

N o gjer nokon eit handelsskip klart heime i heradet, og

folk tingar frakt av han, då skal han ordne skipet slik at alle dei som har tinga frakt, får frakt. No dersom skipet blir for tungt lasta, då skal skipsstyraren fyrst bere av sine varer, men dei som har leigt frakt, skal få frakt. Men dersom dei enno ikkje synest at skipet er sjøført, då skal dei bere av, som sist leigde, inntil skipet er sjøført, då skal han betale 2 øyrar sølv for brot på avtala. 25. Om forbod landimellom

N o fer folk mot forbod imellom land eller kjøpstader, då

er skipsstyraren skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 mer ker sølv til kongen, og kvar håsete 1 mark sølv. Men dersom nokon mot forbod fer frå kjøpstad til herad, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen. Det skal vere éin skipsstyrar på kvart skip, den som søv nærmast relinga på styrbord side. Han skal saksøkjast for alt, men alle skal bøte etter som dei eig i det skipet som fór mot forbod. Ingen skal leggje forbod mot å føre korn eller mat fylka imellom, utan med råd frå kongen. Men dersom det blir gjort, då er alle mennene i fylket skyldige til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv, kongen eig éin halvpart av dette, og alle i lagdømet éin halvpart. 26. Her blir det sagt om påsegling 241 Ikkje nytt kapittel i 2 hss.

N o ror eller seglar folk på andre, då skal dei bøte for all

den skaden dei gjer, med mindre folk ror framfor stamnen deira. Alt drivgods som driv i land i allmenning, det eig kongen. No seglar folk langs land eller inn frå havet, og forliser, då skal kvar ha sitt gods, som han med vitne kjenner att, same kven som eig jorda der det rak i land, men all annan havrekster eig kongen.

242 tokkebot i 7 hss.

27. Her blir det sagt om lån som er gjeve241

N o låner nokon bort hesten sin eller skipet sitt til ein

annan, og den som det blei lånt til, vil ha det til si tarv, men den som lånte bort, fer og tek frå han lånet, då skal han som åtte skipet eller hesten, bøte 2 øyrar sølv i bot for ulovleg bruk av annan manns rørlege gods. Men dersom hin har det lenger enn det er lånt, då skal han bøte 2 øyrar sølv i bot for ulovleg bruk av annan manns rørlege gods til den som eig ski pet eller hesten. Alltid når nokon av fiendskap eller misunning gjer skade på annanmanns gods, då skal han bøte full rettsbot, og for skaden på godset etter det som 6 skjønsame menn vur derer som rimeleg, lovleg oppnemnde av rettsstyraren, dersom det finst vitne. Alt det er skade som ein kan krevje fulle bøter for, som folk verdset til ½ mark sølv. Men dersom den er mindre, då er det ovundsbot242 etter dom til den som var utsett for skade. No nektar han, og det finst ikkje vitne, då skal han nekte med lyrittareid, men seksmannseid for skade som ein kan krevje fulle bøter for. Men dersom eidane ikkje blir gjorde, skal han bøte slik det før var sagt.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

244

245

28. Um dubl ok veðfé 240

n ef menn dubla eða kasta teningum um peninga, sé uppnæmt konungs umboðsmanni alt þat er á borði liggr, gjaldi hverr þeirra halfa mǫrk silfrs konungi. En ef menn veðja, hafi at engu, ok sé sektarlaust við konung.

29. Um pundara ok allar vágir

n af því at svá er tekit um alt landit, at einir pundarar ok einar vættir ok ein met ok ein mælikerǫld ok einar stikkur skulu ganga um alt landit, at því síðr megi prettast fákunnigir menn, hvar sem þeir kunnu fram at koma í landinu, þá er þessi skipan á gǫr, at skippundari skal vera slíkr sem vanr er, skal hann rísa at hǫlfu skippundi, ok þar til er verðr halft annat skippund, með þeim hætti at iiii vættir ok xx skulu gera skippund, þar sem hver þeirra standi halfa ix mǫrk ok xx ok viii ørtogar. Ok þar næst handpundari, hann skal rísa at halfri vætt, ok þar til er vega má halft skippund. En ef minna þarf at vega en halfa vætt, þá vegi með skálum ok metum. Smjǫrpundari skal slíkr vera sem jafnan er vanr at vera, iii punda smjǫr þeirra at iiii merkr ok xx geri hvert smjǫrpund. En ef laupr er um, þá skal hann eigi meira standa en viii merkr tómr. En þessi skulu mælikerǫld vera til grjóns ok annars viðr líks 241 ávaxtar: Sáld þat er ii geri skippund, mælir sá er vi geri sáld, halfr mælir, séttungr mælis, ok sé prófat við rug ok vanddregit. Þau eru ǫnnur mælikerǫld er mæla skal með hunang ok allskonar drykk, lýsi ok aðra hluti þvílíka. Er þat fyrst askr ok halfr askr, bolli ok halfbolli ok justa, ok eru ii justur í halfbolla, halfbollar ii í bolla, iiii bollar í ask. Lǫgmaðr skal hafa pundara þessa, vættir ok mælikerǫld ok met ok stikkur á lǫgþingi. En þess í millum skal liggja 242 undir lǫgmanns lási ok þeirra er bóndafé varðveita. Skal þar eptir sýslumaðr hverr rétta sína pundara ok vættir ok mælikerǫld ok stikkur ok met, en bǿndr eptir þeirra. Mark skal á hverju mælikeraldi vera, slíkt sem merkist á lǫgþingi. Veri sýslumaðr skyldugr til at skoða þetta sinn á hverjum xii mánuðum.243 En hvervetna þar sem rǫng mælikerǫld finnast, vani svá at ekki sé til þess hǿft síðan. En hverr sem eitthvert í þessarri grein hefir rangt eða úmarkat, sekr mǫrk silfrs við konung, ef hann veit. En ekki sekist bóndi meðan sýslumaðr fær honum eigi mark til reiðu at pundǫrum ok mælikerǫldum.

240 Ikkje nytt kapittel i 10 hss.

243 En ef nokkurr hefir úmarkat, gjaldi mǫrk

241 guðligs i 4 hss., veraldligs i 3 hss., viðrlífs i

silfrs. Skal hverr húsfastr maðr eiga mæli ok pundara ok bismara. Engi maðr skal byggja skippundara né aðrar vágir, en ef byggir, gjaldi mǫrk silfrs tilf. i 3 hss.

3 hss., virðuligs i 2 hss. 242 í Bjǫrgvin tilf. i 2 hss., í Niðarósi tilf. i 2 hss., í Tautru tilf. i 2 hss.

28. Om spel og innsats i veddemål243

O g dersom folk speler eller kastar terningar om pengar,

då kan kongen sin ombodsmann beslagleggje alt det som ligg på bordet, og kvar av dei skal bøte ½ mark sølv til kongen. Og dersom folk veddar, skal ingen ha noko, og det skal ikkje bøtast til kongen. 29. Om pundarar og alle vekter

O g fordi at det er vedteke over heile landet at alle punda

243 Ikkje nytt kapittel i 10 hss. 244 Guds i 4 hss., verdslege i 3 hss., naudsynte i 3 hss., prektige i 2 hss. 245 i Bergen tilf. i 2 hss., i Nidaros tilf. i 2 hss., i Tautra tilf. i 2 hss. 246 Og dersom nokon har umerkt målekjerald, skal han bøte 1 mark sølv. Kvar husfast mann skal eige mæle og pundar og bismar. Ingen skal leige bort skippundsbismarar eller andre vekter, men om han leiger bort, skal han bøte 1 mark sølv tilf. i 3 hss.

VIII

K AUPABǪLKR

Kjøpebolk

rar og vekter og lodd og målekjerald og stikker skal vere dei same over heile landet, slik at fåkunnige folk så mykje mindre kan bedragast, kvar dei enn kjem i landet, då er denne skipanen gjord, at skippundaren skal vere slik som vanleg, den skal byrje med ½ skippund, og stige til den blir 1½ skippund, på den måten at 24 vætter skal utgjere 1 skippund, der kvar av dei skal vege 28½ merker og 8 ertogar. Og dernest handpundaren, den skal byrje med ½ vætt, og stige til ein kan vege ½ skippund på den. Og dersom ein treng vege mindre enn ½ vætt, då skal ein vege med skåler og lodd. Smørpundaren skal vere slik den jamt bruker å vere, 3 pund smør, slik at kvart smørpund utgjer 24 merker. Men dersom det er i laup, då skal den ikkje vege meir tom enn 8 merker. Og desse målekjeralda skal vere til gryn og andre liknande244 åvekstar: Såld, slik at 2 utgjer 1 skippund, mæle, slik at 6 utgjer 1 såld, halv mæle, sjettedels mæle, dei skal vere utprøvde med rug og breddfulle. Det er andre målekjerald som ein skal måle honning og allslags drikke med, tran og liknande. Fyrst er det ask og halv ask, bolle og halvbolle og just, og det er 2 juster i halvbolle, 2 halvbollar i bolle, 4 bollar i ask. Lagmannen skal ha desse pundarane, vektene og mælekje ralda og lodda og stikkene med til lagtinget. Men i mellomtida skal dei liggje245 nedlåste hjå lagmannen og dei som tek vare på bondekassa. Deretter skal kvar syslemann rette på sine pun darar og vekter og målekjerald og stikker og lodd, og bøndene etter deira. Det skal vere merke på kvart målekjerald, slikt som blir sett på på lagtinget. Syslemannen skal vere skyldig til å granske dette ein gong kvar tolvte månad.246 Og overalt der det finst urette målekjerald, skal dei øydeleggjast slik at dei seinare ikkje kan brukast. Og kvar den som i det stykket har noko urett eller umerkt, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen, om han veit det. Men bonden er ikkje skyldig til å bøte så lenge sysle mannen ikkje skaffar han merke på pundarar og målekjerald.

246

247

ix Þjófa b l k r Tjuvebolk

Þjófa b l k r

1. Hér hefr upp þjófabǫlk, ok greinir í fyrsta kapitulo hvat við liggr þeim er stelr at er nú því næst, at vár skal engi fyrir ǫðrum stela. Nú er þat greinandi, at ef sá maðr stelr mat, er eigi [fær vinnu 244 sér til fóstrs, ok hjalpar svá lífi sínu fyrir hungrs sakir, þá er sá stuldr fyrir engan mun refsingar verðr. En ef sá maðr er [vinnu fǿrr er 245 sér til fóstrs, stelr til eyris, sá er ekki var áðr at slíku kendr, þá skal hann á þing fǿra, ok leysi húð sína iii mǫrkum silfrs við konung. Nú ef hann stelr annat sinni til eyris, leysi hann húð sína vi mǫrkum silfrs. En ef hann leysir ei, láti húðina ok sé brugðit lykli á kinn honum. Nú stelr hann þriðja sinni til eyris, láti húðina, en konungr taki vi merkr silfrs af fé hans. En ef sá hinn sami stelr optar, þá er hann dræpr. En ef maðr stelr til halfrar merkr veginnar, sá er ekki er fyrr at þvílíku kendr, þá skal hann á þing fǿra, ok leysi húð sína viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við kon ung, eða fari útlægr. En ef hann stelr optar, þá er hann dræpr. Nú ef þjófr stelr til merkr at fyrsta bragði, þá hefir hann fyrirstolit fé sínu, ok hafi slíka refsing sem sá maðr leggr á, er konungs vald hefir í hendi til réttra refsinga, ok haldi þó lífinu. Nú ef sá hinn sami verðr optar at þýfsku kendr, þá hefir hann fyrirgǫrt 246 landi ok lausum eyri, ok lífinu með.

2. Hér segir hversu þjóf skal binda með fé stolnu

ú ef þjófr er fundinn, þá skal binda fóla á bak honum í því fylki, sem þjófr er tekinn, ok fǿri umboðsmanni 247 bundinn, ok haldi umboðsmaðr honum til þings, ok af þingi í fjǫru.248 En umboðs maðr fái mann til at drepa hann, ok svá alla þjófa. En bǿndr eru skyldugir til at fylgja þjófi til dráps, þá er af þeirra ábyrgð. En ef þeir vilja eigi fylgja, sekr hverr halfri mǫrk silfrs við konung. Fé þat alt, er tekit verðr af þjófi, þá á sá er þjóf tekr, ef eigi berast ǫðrum manni vitni til. En alla aðra lausa aura á konungr. Sá ábyrgist þjóf, er bindr, sekr iiii mǫrkum silfrs við konungr, þar til hann setr hann bundinn á flet umboðs manni, ok hafi vitni við. En ef þjófr vill verjast, þá fellr hann útlægr. 244 er vinnufǿrr i 3 hss.

247

fær vinnu i 22 hss. 246 fé ok friði tilf. i 16 hss.

248

245

konungs tilf. i 16 hss. til dráps tilf. i 7 hss.

ⅸ

Tjuvebolk

1. Her byrjar tjuvebolken, og i det fyrste kapittelet blir det greidd ut om kva straffa er for den som stel

D et er no dernest, at ingen av oss skal stele frå ein annan.

247 er arbeidsfør i 3 hss. 248 får seg arbeid i 22 hss. 249 gods og rettstryggleik tilf. i 16 hss. 250 til kongen tilf. i 16 hss. 251 til avretting tilf. i 7 hss.

No må det seiast, at dersom den som ikkje [får seg arbeid247 til forsørging, stel mat, og såleis bergar livet frå svolt, då er den stelinga på ingen måte verd straff. Men dersom den som [er arbeidsfør248 til underhald, stel til 1 øyres verdi, og han ikkje før var skulda for slikt, då skal han førast til tinget, og han skal kjøpe seg fri frå hudstryking med 3 merker sølv til kongen. No om han stel for andre gong til 1 øyres verdi, då skal han kjøpe seg fri frå hudstryking med 6 merker sølv til kongen. Men dersom han ikkje kjøper seg fri, skal han hudstrykast, og brennemerkjast med ein lykel på kinnet. No stel han for tredje gong til 1 øyres verdi, då skal han hudstrykast og kongen skal ta 6 merker sølv av godset hans. Men dersom den same stel oftare, då kan han drepast. Og dersom nokon stel til ein verdi av ½ vegen mark, og han ikkje før var skulda for slikt, då skal han førast til tinget, og han skal kjøpe seg fri frå hudstryking med 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, eller fare utlæg. Men dersom han stel oftare, då kan han drepast. No dersom tjuv fyrste gongen stel til 1 marks verdi, då har han forbrote godset sitt med steling, og skal ha slik straff som den mannen legg på, som har myndigheit frå kongen til å ileggje rettferdig straff, og han skal likevel behalde livet. No dersom den same oftare blir funnen skuldig i tjuveri, då har han forbrote land249 og lausøyre, og livet med. 2. Her blir det sagt korleis ein skal binde tjuv med stole gods

N o dersom tjuv blir funnen, då skal ein binde tjuvegodset

på ryggen hans i det fylket som tjuven blei teken i, og føre han bunden til ombodsmannen,250 og ombodsmannen skal ha han i forvaring til tinget, og frå tinget i fjøra.251 Og ombods mannen skal skaffe ein mann til å drepe han, og likeins alle tjuvar. Og bøndene er skyldige til å følgje tjuven til avrettinga, og då har dei ikkje lenger noko ansvar. Men dersom dei ikkje vil følgje han, er kvar av dei skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen. Alt det godset som blir teke frå tjuven, eig den som tek tjuven, dersom det ikkje er vitne på at det tilhøyrer ein annan. Men alt anna lausøyre eig kongen. Den som bind tjuv, har ansvaret for han, eller skal bøte 4 merker sølv til kongen, til han set han bunden på golvet til ombodsmannen, og han skal ha vitne på det. Men dersom tjuv vil forsvare seg, då fell han utlæg.

ÞJÓFABǪLKR

Tjuvebolk

250

251

En ef maðr lætr þjóf lausan, þá er hann sekr iiii mǫrkum silfrs við konung, svá umboðsmaðr konungs sem aðrir menn. Þar skal hvern þjóf dǿma, sem hann stal, hvar sem hann verðr tekinn.

3. Hér segir hverju sá er sekr, er annan rænir þjófi

ú ef maðr rænir mann þjófi eða útlægum manni, svari landráða sǫk við konung. En hverr annarra, er í gǫngu er með honum, bǿti mǫrk silfrs konungi. En ef maðr tekr þjóf, þá liggr honum ekki við þó at hann verði lauss. Nú kennir maðr fé sitt þjófstolit í hendi ǫðrum manni, ok tekr hann við fé sínu, ok skilr svá fyrir: «Ek drep hvergi konungs rétti niðr 249», ok hefir hann þar til vátta, þá er hinn sannr at sǫk, en sá er úsekr, er við tekr fé sínu. En ef hann leynir þjófi, ok tekr við fé sínu, þá er hann sekr iiii mǫrkum silfrs við konung. Nú mælir þat sýslumaðr eða barrún, at þeir hafi sætt gǫrva, sá er stolit var fyrir ok hinn er stal, ok hafa drepit niðr konungs rétti, þá skal sá er stolinn er, synja með lýrittareiði, fellr til iiii marka ef fellr, en hinn er þjófr sem áðr.

4. Um fé þjófstolit, ok fylgir eigi þjófr

ú ef maðr stendr fé sitt þjófstolit í hendi annars manns, en hann vænist heimildarmanni, ok kallar kaup sitt, þá skal hann æsta taks fyrir hann, ok svá fyrir fé þat er hann kennir sér, ok geri til eindaga. Þá skal hann fǿra fram vitni sín, at þat er hans fé, ok hann gaf eigi, né galt hann, né sǫlum seldi, ok engum bauð hann at selja, þá er honum uppnæmt. Þá geri hvárt er hann vill, at fara brott með fé sínu, eða reyni heimildartekju hans. En ef hon brestr honum, þá er hann þjófr at.250

5. Ef maðr kennir ǫðrum manni stuld

ú kennir maðr ǫðrum manni stuld, þá skal hann gera hvárt er hann vill, at stefna honum heim ok þaðan til þings, eða fara á þing ok lýsa þýft eptir, þá eigu þingmenn at gera honum stefnu til næsta þings, ef hann er innan fylkis. Ef hann er útan fylkis, þá skal gera honum lagastefnu aptr til þings um hvert mál, ok eindaga þat þing. Nú ef hann kømr eigi, þá berr hann á baki sǫk, nema nauðsynjar vitni berist honum. Nú kømr hann sjalfr, þá skal hann þar eið festa, eptir því sem áðr er skilt eptir fjármagni, fellr til útlegðar ef fellr.

249 250

né bǿjarmanna tilf. i 4 hss. ema hann syni með séttareiði ok n nefndarvitni, at hann stal eigi. Sá eiðr fellr til iiii marka ef fellr tilf. i 8 hss.

Og dersom nokon set tjuv fri, då er han skyldig til å bøte 4 mer ker sølv til kongen, det gjeld så vel kongen sin ombodsmann som andre. Kvar tjuv skal dømast der som han stal, same kvar han blei teken. 3. Her blir det sagt kva straff den skal ha, som ranar tjuv frå ein annan

N o dersom nokon ranar tjuv eller utlæg mann frå ein

annan, då skal han svare for landssvik mot kongen. Og kvar av dei andre som er i følgje med han, skal bøte 1 mark sølv til kongen. Men dersom nokon tek ein tjuv, då skal han ikkje straffast endå om han kjem seg laus. No kjenner nokon att det tjuvstolne godset sitt hjå ein annan, og han tek godset sitt, og seier slik: «Eg slår ikkje på nokon måte ned kongens252 rett», og dersom han har vitne på det, då er hin skuldig i saka, men den som overtek godset sitt, er fri for straff. Men dersom han løyner tjuv, og tek godset sitt, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen. No seier syslemann eller baron det at dei har gjort forlik, den som blei fråstolen og den som stal, og at dei har slege ned kongens rett, då skal den som er fråstolen, nekte med lyrittareid, straffa er 4 merker dersom eiden ikkje blir gjord, og hin er tjuv som før. 4. Om tjuvstole gods, og tjuv følgjer ikkje med

252 eller bymennenes tilf. i 4 hss. 253 med mindre han nektar med

seksmannseid og oppnemnde vitne, at han ikkje stal. Straffa er 4 merker dersom eiden ikkje blir gjord tilf. i 8 hss.

N o dersom nokon finn det tjuvstolne godset sitt hjå ein

annan, men han seier at han har heimelsmann, og at han har kjøpt godset, då skal han krevje garanti for han, og likeins for det godset som han kallar sitt, og fastsetje ein dag. Då skal han føre fram vitna sine, at det er hans gods, og ikkje gav han det bort, eller betalte det i bøter, eller avhende det ved sal, og ikkje gav han nokon fullmakt til å selje det, då kan han ta det. Då kan han gjere det han vil, fare bort med godset sitt, eller prøve den andre sin heimel. Men dersom den slår feil for han, då er han tjuv.253 5. Dersom nokon skuldar ein annan for steling

N o skuldar nokon ein annan for steling, då skal han gjere

det han vil, stemne han heim og derifrå til tinget, eller fare til tinget og kunngjere stelinga, då skal tingmennene gjere han stemne til neste ting, dersom han er innan fylket. Dersom han er utanfor fylket, då skal ein stemne han tilbake til tinget for kvar sak, og fastsetje dagen for det tinget. No dersom han ikkje kjem, då er han skuldig i saka, med mindre det blir ført vitnemål om lovleg forfall for han. No kjem han sjølv, då skal han gjere eid der, etter verdien av tjuvegodset, etter det som før er fast sett, straffa er utlegd dersom eiden ikkje blir gjord.

ÞJÓFABǪLKR

Tjuvebolk

252

253

6. Hér segir um rannsak

ú ef maðr er stolinn fé sínu, ok sér hann manna farveg liggja frá, þá skal hann ganga eptir heraðsmǫnnum sínum ok lýsa sínu torreki, ok æsta sér liðs til eptirfarar, ok spyrja til garðs manns. Þá skulu þeir sitja útan garðs, ok gera einn til húss, ok segja til ærendis ok æsta rannsaks. En ef hann býðr þat, þá gangi eptir grǫnnum sínum. Þá eigu þeir at ganga í skyrtum einum ok lausgyrðir. En ef hann býðr rannsak, ok finst eigi fóli at hans, þá skal hann synja með séttar eiði, ef þeir vilja honum kent hafa. En ef eiðr fellr, þá fellr hann til iiii marka silfrs.

7. Ef maðr finnr fé sitt þjófstolit útan þjófs

n ef maðr finnr fé sitt þjófstolit, ok fylgir eigi þjófr, þá skal hann hafa við návistarmenn sína er hann tekr fé sitt. En ef sýslumaðr mistrúir hann, ok segir at þjófr fylgði, þá láti hann bera vitni um at þar var eigi þjófr við, er hann tók fé sitt. Nú kennir maðr manni stuld, en ǫðrum viðtǫku, at hann hafi tekit við fé hans þjófstolnu, en sá kveðr nei við, hann skal synja með séttareiði. En ef sá eiðr fellr, þá fellr til iiii marka silfrs ef hann vissi at þjófstolit var. En ef maðr sǿkir annan um stuld, ok er eigi lýst þýft eptir, þá skal sá synja séttareiði, er fyrir sǫk verðr. Sá eiðr fellr honum til iiii marka, ef fellr. En ef úmagi stelr, þá skal bǿta aptr verk hans, ekki á konungr á því. Nú verðr maðr at þýfsku kendr, þá á sá at taka, er stolinn var, fullgjǫld fjár síns af fé hins sekja, ok kostnað sinn, þann er hann þarf til eptirfarar, sem vi skynsamir menn meta, ok rétt sinn eptir lagadómi, sem hann sé ræntr jafnmiklu.

8. Hér segir um haukastuld á helli 251

ú tekr maðr hauk bundinn ór hreiðri, ok leynir, þá er hann þjófr at, ef hinn lýsir, er átti. En ef maðr stelr slætringi af jǫrðu manns, þá er sá þjófr at, syni með séttareiði. Fellr til iiii marka ef fellr, ok svá hit sama um hauka, konungr á þær sektir.

9. Hér segir um jarðar stuld konungs

f maðr selr konungs jǫrð at úleyfi hans, þá er hann þjófr at, ok svá sá er kaupir, ef hann veit, syni með séttareiði. Nú tekr maðr marksteina upp ór jǫrðu, ok setr niðr í ǫðrum stað, ok fǿrir á hlut þess er í móti honum á, þá er hann þjófr at, ok sekr aleigu við konung, en vi aurum er hann tekr upp ok setr hvergi niðr.

251 Ikkje nytt kapittel i 4 hss.

6. Her blir det sagt om ransakingar

N o dersom nokon blir fråstolen godset sitt, og han ser

spor etter folk derifrå, då skal han hente heradsmennene sine og kunngjere tapet sitt og krevje folkehjelp til forfølging, og følgje sporet til nokon sin gard. Då skal dei sitje utangjerdes, og sende éin til huset for å seie frå om ærendet og krevje ransa king. Og dersom han tilbyd det, då skal han hente grannane sine. Då skal dei gå i berre skjorta og utan belte. Og dersom han tilbyd ransaking, og det ikkje finst tjuvegods hjå han, då skal han nekte med seksmannseid, dersom dei vil skulde han. Dersom eiden ikkje blir gjord, er straffa 4 merker sølv. 7. Dersom nokon finn det tjuvstolne godset utan tjuv

O g dersom nokon finn det tjuvstolne godset sitt, og tju

254 Ikkje nytt kapittel i 4 hss.

ven ikkje er der, då skal han ha augnevitne med når han tek godset sitt. Men dersom syslemannen mistrur han, og seier at det var tjuv der, då skal han føre fram vitne på at der ikkje var nokon tjuv då han tok godset sitt. No skuldar nokon ein annan for steling, og ein tredje for heling, at han har teke imot det tjuvstolne godset hans, og han seier nei til det, då skal han nekte med seksmannseid. Men dersom den eiden ikkje blir gjord, då er straffa 4 merker sølv dersom han visste at det var tjuvstole. Og dersom nokon saksøkjer ein annan for steling, og stelinga ikkje er kunngjord, då skal den nekte med seksmanns eid, som blir saksøkt. Dersom den eiden ikkje blir gjord, er straffa for han 4 merker. Og dersom ein umage stel, då skal det gjevast skadebot for gjerninga hans, kongen får ikkje noko av det. No blir nokon funnen skuldig i tjuveri, då skal den som det blei stole frå, ha full erstatning for godset sitt frå godset til den skuldige, og for den kostnaden han har til forfølginga, etter det som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg, og rettsbota si etter lagadom, som om han er frårana like mykje. 8. Her blir det sagt om å stele hauk i berghole254

N o tek nokon bunden hauk frå reiret, og løyner det, då

er han tjuv, dersom hin som åtte den, kunngjer det. Og dersom nokon stel slege gras av annanmanns jord, då er han tjuv, men kan nekte med seksmannseid. Straffa er 4 merker dersom eiden ikkje blir gjord, og på same måten for haukar, kongen skal ha dei bøtene. 9. Her blir det sagt om å stele kongens jord

D ersom nokon sel kongens jord utan løyve frå han, då

er han tjuv, og likeins den som kjøper, dersom han veit om det, han skal nekte med seksmannseid. No tek nokon merkesteinar opp or jorda og set dei ned ein annan stad, og fører dei inn på teigen til den som har tilgrensande eigedom, då er han tjuv, og skyldig til å bøte alt han eig til kongen, og 6 øyrar dersom han tek dei opp og ikkje set dei ned att.

ÞJÓFABǪLKR

Tjuvebolk

254

255

10. Um kúdrekkara [

f maðr leggst undir kýr manna ok drekkr, sá á engan rétt á sér.252 En ef maðr gengr í eplagarð eða hvannagarða eða laukagarða, eða næpna reit, ertra eða bauna, ok alt þat aldin er menn hegna með gǫrðum ok gæzlu, tvígildi skaða þeim er átti, ok ii aura í þokkabót. En ef tekr til eyris eða meira, sekr sem um annan stuld. En ef þeir gera þat, er eigi hafa fé til at bǿta, fǿri til þings, ok svari hverr fyrir sik eptir lagadómi.253

11. Um hunda stuld ok katta 254

ú stelr maðr hundi manns eða ketti, knífi eða belti, ok ǫllu því er minna er en eyrir, þá er þat hvinnska, ok ef hann verðr sannr at, gjaldi konungi ii aura silfrs, en þeim eyri, er átti, ok heiti maðr at verri.

12. Um heytǫku til hross síns 255

f maðr ferr at veg með hrossi sínu, ok stendr hey nær gǫtu, þá er hann þarf at hafa, þá taki hann at úsekju slíkt sem hross hans þarf þar at eta.

13. Um fjárfund

n ef maðr finnr fjárhlut manns, ok hefir eigandi glatat, þá á hann at lýsa fyrir mǫnnum samdǿgris, elligar verðr hann þjófr at ef hann lýsir eigi, ef fé er svá mikit at þjófsǫk má nema. Nú skal í ljósi hafa fé, ok nýta sér, þó at eigandi komi eptir er slitit er, þá bǿti hann engu fé fyrir. En sá er sér kallar, hann skal hafa til ii manna vitni skilríkra, at þat er hans fé ok hann á, ef hann skal úræntr vera, ok sveri þar at fullan eið, þá lætr hann at lǫgum laust.

14. Hér segir um tylftareiða manna

f konungr kennir manni landráð, þá skal hann synja með tylftar eiði. Svá skal ok synja allra úbótamála. Nú skal nefna vi 256 menn á hvára hǫnd, þeim er undan skal fǿrast, jafna at rétti við hann, þá sem næst honum eru, ok um þat mál má kunnigast vera, hvárki sifjaðir við hann né sakaðir, fulltíða menn ok valinkunna, þá sem hvárki eru áðr reyndir at rǫngum eiðum né skrǫkvitnum, ok hafi vii af þeim, ok sjalfr hinn áttandi, ok iiii fangaváttar fulltíða, ok eigi at meinsǿrum reyndir. 252 Denne sekvensen er siste del av førre

taki ǫll klæði af þeim tilf. i 8 hss.

apittelet i 16 hss., som då har andre overskrifter k på kapittel 10. 253 ok eigi ekki á sér, þó at menn beri þá ok

254 Ikkje nytt kapittel i 3 hss. 255 Ikkje nytt kapittel i 15 hss. 256 skynsama tilf. i 7 hss.

10. Om kudrikkarar [

D ersom nokon legg seg under annanmanns ku og drikk,

han kan ikkje krevje rettsbot for seg sjølv.255 Og dersom nokon går i eplehage eller kvannegardar eller laukgardar, eller i reit til neper, erter eller bønner, og all den frukta som folk hegnar om med gjerde og vakthald, då skal han bøte dobbelt for skaden til den som åtte, og 2 øyrar i tokkebot. Men dersom nokon tek for verdien av 1 øyre eller meir, då er han straffskuldig som for anna steling. Og dersom dei gjer det, som ikkje har gods til å bøte med, då skal dei førast til tinget, og dei skal svare for seg etter lagadom.256 11. Om steling av hundar og kattar257

N o stel nokon hund eller katt frå ein annan, kniv eller

belte, og alt det som er mindre verdt enn 1 øyre, då er det nasking, og dersom han blir funnen skuldig i det, skal han bøte 2 øyrar sølv til kongen, og 1 øyre til den som åtte, og han skal kallast eit vondt menneske. 12. Om å ta høy til hesten sin258

D ersom nokon fer etter vegen med hesten sin, og det står

255 Denne sekvensen er siste

del av førre kapittelet i 16 hss., som då har andre overskrifter på kapittel 10.

høy nær vegen, som han treng, då kan han utan straff ta det som hesten hans treng ete der. 13. Om funn av eigneluter

256 og har ikkje rett til noko,

endå om folk slår dei og tek alle kleda av dei tilf. i 8 hss. 257 Ikkje nytt kapittel i 3 hss. 258 Ikkje nytt kapittel i 15 hss. 259 skjønsame tilf. i 7 hss.

D ersom nokon finn annanmanns eignelut, og eigaren

har mist den, då skal han kunngjere det for folk same dagen, elles blir han tjuv dersom han ikkje kunngjer, dersom det r så mykje gods at det kan bli sak om steling. No skal han openlyst ha eignelutene, og bruke dei, og endå om eigaren kjem etter dei etter at dei er slitne, skal han ikkje bøte noko for dei. Og den som seier at dei er hans, han skal føre fram vitne mål frå 2 forstandige menn på at det er hans eigneluter og at han eig dei, om han ikkje skal vere rana, og dei sver fullstendig eid, då gjev han dei frå seg etter lova. 14. Her blir det sagt om folks tolvmannseidar

D ersom kongen skuldar nokon for landssvik, då skal han

nekte med tolvmannseid. Slik skal ein òg nekte alle ubotsverk. No skal det nemnast opp 6259 menn på kvar side av den som skal fri seg frå skuldinga, med same rettslege stilling som han, dei som er nærmast han, og har best kunnskap om den saka, korkje slektning eller fiende av han, myndige og upartiske, dei som har vist seg å ikkje gjere range eidar eller gje falske vitnemål, han skal ha 7 av dei, og sjølv vere den åttande, og 4 myndige vitne som han vel fritt og som ikkje har vist seg å sverje falskt.

ÞJÓFABǪLKR

Tjuvebolk

256

257

Skal sá sverja fullan eið fyrir sik, sem fyrir máli er, en allir aðrir sanni hans eið með því skilorði, at eigi vitu þeir annat sannara fyrir guði at sinni hyggju en þeir sverja.

15. Hér segir um séttareið

éttareiðr skal standa um ǫll viii ørtoga mál ok xiii marka mál, ok svá fyrir x marka mál. Nú skal nefna iii menn á hvára hǫnd, þeim er sakaðr er, á þann hátt sem hér er sagt áðr um tylftareið, hafi iii af þeim, ok sjalfr hinn fjórði, ok ii fangavátta.

16. Um lýrittareið

ýrittareiðr skal standa um ǫll v marka mál ok iiii marka mál, þar sem nefndir eru ii menn á hvára hǫnd hinum sakaða, ok hafi þá ii af, er hann fær, ok sjalfr hinn þriði. En fyrir merkr mál, ok þaðan af smærri, skal nefna til lýrittareiðs sinn mann á hváru hǫnd hinum sakaða, hafi einn af þeim, sé sjalfr annarr, fangaváttr hinn þriði. Þessi eiðr skal standa til þess er hafa skal ii manna eið eða eineiði, því at einn skal eyris synja, en tveir tveggja, sem lǫgbók váttar.

17. Hér segir um meinsǿrismenn

eir menn, er at því verða kunnir ok sannir at sverja ranga eiða, ok prófast þat með sannendum á þá, þá skulu þeir útlægir vera iii vetr, ok enskis manns eiða eða vitna njóta,257 með því móti at þeir gerðu sik sjalfir únýta, ok gjaldi iiii merkr silfrs konungi, en vi aura fyrir hvern er sór með honum, ef þeir vissu eigi at úsǿrt var. En ef þeir vissu at úsǿrt var fyrr en þeir sǿri, gjaldi hverr þeirra iiii merkr silfrs, sem hann. En ef þeir atburðir kunnu til at berast, at mǫnnum verða þær sakir gefnar, er við liggr líf eða limir, eða sé áleigumál, þá skulu þeir slíkra vitna njóta ok undanfǿrslu sem konungs er miskunn til.

257 ok ekki vitni skulu þeir bera tilf. i 8 hss.

Den som saka gjeld, skal sverje full eid for seg, og alle dei andre skal stadfeste eiden hans med den ordlegginga, at dei etter si oppfatning ikkje veit noko sannare for Gud enn det dei sver. 15. Her blir det sagt om seksmannseid

S eksmannseid skal gjelde for alle saker om 8 ertogar

og saker om 13 merker, og likeins saker om 10 merker. No skal det nemnast opp 3 menn på kvar side av den som er skulda, på den måten som det er sagt før her om tolvmannseid, han skal ha 3 av dei, og sjølv vere den fjerde, og 2 vitne som han vel fritt. 16. Om lyrittareid

L yrittareid skal gjelde for alle saker om 5 merker og saker

om 4 merker, der det er oppnemnt 2 menn på kvar side av den som er skulda, og han skal ha 2 av dei, som han får, og sjølv vere den tredje. Men for saker om 1 mark, og mindre enn det, skal kvar side av den som er skulda, oppnemne sin mann, han skal ha 1 av dei, og sjølv vere den andre, og det vitnet han vel fritt, skal vere det tredje. Denne eiden skal vere gyldig til ein skal ha tomannseid eller einseid, for éin skal nekte for 1 øyres gjeld, og to for 2, slik lovboka seier. 17. Her blir det sagt om dei som sver rang eid

D ei som blir funne skuldige i å sverje range eidar, og det

260 og ikkje skal dei bere vitnemål tilf. i 8 hss.

ÞJÓFABǪLKR

Tjuvebolk

med sanning kan provast mot dei, dei skal vere utlæge i 3 år, og ikkje bruke eid eller vitnemål frå nokon,260 på same vis som dei gjorde seg sjølve ubrukelege, og dei skal bøte 4 merker sølv til kongen, og 6 øyrar for kvar den som svor saman med han, dersom dei ikkje visste at det var svore rangt. Men dersom dei visste at det var svore rangt før enn dei svor, då skal kvar av dei bøte 4 merker sølv, slik som han. Og om det ber slik til at det blir reist søksmål mot folk der straffa er liv eller lemer, eller tap av all formue, då skal dei bruke slike vitne og forsvare seg som kongens miskunn gjev dei høve til.

258

259

x R étta r bǿtr Rettarbøter

R étta r bǿtr

1. Þessar réttarbǿtr gaf Hákon konungr, faðir Magnúss konungs

essar réttarbǿtr gaf Hákon konungr, sonr Hákonar konungs, sonarsonr Sverris konungs, ǫllum gulaþingsmǫnnum,258 þeim sem í réttum skilum eru við guð, ok sannri hlýðni ok þegnskyldu, ok eptirlátir eru við réttan Noregs konung ok hans ríki ok ráðu neyti, styrkja hann ok staðfesta með hollri þjónustu, innan lands ok útan, at úskaddri í ǫllu konungsdómsins sǿmd ok réttum málefnum þeirra konunga lǫgligra sem eptir hann koma. Fyrst at upphafi, þar sem áðr gekk í sakareyri xl marka mál, vi alnar vaðmál í eyri þann hvern at úfeldri sektinni, þá feldi hann þá sekt til þriðjungs, svá at þar skyldi uppi vera viii ørtogar ok xiii merkr silfrs, slíkt sem fellr af konungs steðja. Þar sem áðr váru xv merkr úfeldar vi alna aura, þar skulu vera v merkr silfrs, svá fellu ok aðrar sektir til þriðjungs. Þá aðra, at engi skal annars gjalda. En þeir er á ǫðrum vinna en þeim er gera eða ráða vandræði, þeir eru úbótamenn, fyrirgǫrt fé ok friði, landi ok lausum eyri, jafnvel óðalsjǫrðum sínum, ok komi aldri í land aptr. Þá hina þriðju, at þeir menn er hǫggva hǫnd eða fót af manni at vilja sínum, eru ok úbótamenn, nema konungr láti refsa til landhrein sanar, eða þat veiti í vápnaskiptum, þá fari eptir konungs skipan. Þá hina fjórðu, at þeir menn er hlaupa brott með eignum konum manna eða fé þjófstolnu, svá miklu sem í lǫgum er mælt, þá eru þeir úbótamenn. Þá hina fimtu, at þó at alt þat er vegandi átti, bæði í landi ok lausum eyri, felli áðr undir konung, útan jarðir, þá skal konungr taka eigi meira þegngildi en viii ørtogar ok xiii merkr silfrs af fé eða eignum, nema hann vegi skemdarvíg, eða geri níðingsverk, ok ef eign er í þegngildi greidd, þá skulu arfar eiga lausn á innan x vetra, ef þeirra óðal er. Þá hina séttu, at hann tók af, at nokkurr konungsmaðr leggi á gulaþingsmenn259 almenniliga tolla eða veizlur. Býðr nokkurr konungs umboðsmanni til veizlu, eða gerir honum aðra kurteisi, ráði hverr sjalfr fyrir sínu.

258 borgarþingsmǫnnum i 7 hss., eiðsifaþings

259 borgarþingsmenn i 7 hss., eiðsifaþingsmenn

mǫnnum i 4 hss., frostuþingsmǫnnum i 6 hss., Noregs mǫnnum i 3 hss.

i 3 hss., frostuþingsmenn i 2 hss., menn i 6 hss., almúgan i 1 hs., bǿndr i 1 hs.

ⅹ

Rettarbøter

1. Desse rettarbøtene gav kong Håkon, far til kong Magnus

D esse rettarbøtene gav kong Håkon, son av kong Håkon,

261 borgartingsmenn i 7 hss., eidsivatingsmenn i 4 hss., frostatingsmenn i 6 hss., Noregs menn i 3 hss. 262 borgartingsmenn i 7 hss., eidsivatingsmenn i 3 hss., frostatingsmenn i 2 hss., menn i 6 hss., allmugen i 1 hs., bønder i 1 hs.

R É T TA R B Ǿ T R

Rettarbøter

soneson av kong Sverre, til alle gulatingsmenn,261 dei som gjer det Gud har rett å krevje av dei, og i sann lydnad og tegnskyldnad, og er undergjevne Noregs rette konge og hans herredøme og rådgjevarar, styrkjer og stadfester han med tru teneste, innan- og utanlands, slik at kongedømets heider på alle vis er uminka, så òg rettane til dei lovlege kongane som kjem etter han. Fyrst i byrjinga, at den sakøyren som før var 40 merker, 6 alner vadmål i kvar øyre, i uminka bot, den sette han ned til ein tredjedel, slik at den skulle vere 8 ertogar og 13 merker sølv, slikt som kjem frå kongens myntverkstad. Det som før var 15 merker i uminka bot, 6 alner i kvar øyre, skal vere 5 merker sølv, slik blir òg andre bøter nedsette til ein tredjedel. Den andre, at ingen skal betale andres bøter. Og dei som går til åtak på andre enn dei som er i eller planlegg strid mot dei, dei er ubotsmenn, og har forbrote gods og rettstrygg leik, land og lausøyre, og jamvel odelsjordene sine, og kan aldri kome tilbake til landet. Den tredje, at dei som med vilje høgg hand eller fot av nokon, dei er òg ubotsmenn, med mindre kongen lèt dei straffe for å fri landet for illgjerningsmenn, eller det skjer i våpenstrid, då skal ein gå fram etter kongens skipan. Den fjerde, at dei som rømer bort med folks ektekoner eller tjuvstole gods, så mykje som det er sagt i lova, då er dei ubotsmenn. Den femte, at sjølv om alt det ein drapsmann åtte, både i land og lausøyre, før fall til kongen, utanom jorder, då skal kongen ikkje ta større tegngilde enn 8 ertogar og 13 merker sølv av gods eller jordeigedomar, med mindre nokon gjer skjenselsdrap eller nidingsverk, og dersom det er betalt jord eigedom i tegngilde, då skal arvingane ha innløysingsrett innan 10 år, dersom det er deira odel. Den sjette, at han avskaffa det at ein tenestemann hjå kongen kan leggje på gulatingsmenn262 allmenne avgifter eller veitsler. Dersom nokon tilbyd kongen sin ombodsmann veitsle, eller på anna vis syner han velvilje, då rår kvar for sitt eige.

262

263

2. Þessar réttarbǿtr gaf Magnús konungr

essar réttarbǿtr gaf Magnús konungr, sonr Hákonar konungs, sonarsonar Sverris konungs, ǫllum gulaþingsmǫnnum,260 þeim sem í réttum skilum eru við guð, ok í sannri hlýðni ok þegn skyldu ok eptirlæti eru við réttan Noregs konung ok hans ríki ok ráðuneyti, styrkja hann með hollri þjónustu, innan lands ok útan, at úskaddri konungsdómsins sǿmd ok réttum málefnum þeirra lǫgligra konunga sem eptir hann koma. Fyrst í upphafi, at þar sem áðr fell sakareyrir til þriðjungs í Gula þingsbók,261 þá skal nú falla til fjórðungs, ok setti í bók með ákveðnu, hvat er mest má taka fyrir hverja sǫk, at því síðr verði þeir blektir, er fákunningir eru, af prettugum sóknǫrum í fjórðungsfallinu. Þá aðra, at þar sem áðr skyldi gjalda v merkr silfrs fyrir eitt hǫgg, en viii ørtogar ok xiii merkr við þriðja hǫgg, þá skal heðan af mǫrk silfrs fyrir hvert, en sumum stǫðum minna, sem váttar í mannhelgi. Ok þat með, at réttarinn skal fyrr þeim rétt gera, er mishaldinn er, en síðan taka konungi sekt til handa. Þá hina þriðju, at slátrtoll þann er konungr tók, þá er hann sat í Bjǫrgvin um jól, lim slátrs af hverju mannsverki, þá gaf hann allan upp. Þá hina fjórðu, at hann skipaði þeim mǫrgum mǫnnum í erfðatal, er ekki váru áðr í nefndir, eptir því sem lǫgbókin sjǫlf váttar. Þá hina fimtu, at þar sem maðr drap mann, mátti áðr með sek tum nauðga frændr sína, þá er hvárki váru valdandi né ráðandi, til fébóta með sér, þá skal af þess eins fé bǿta, er drap, erfingja hins dauða einum. Þá hina séttu, at af fé hins útlæga, þess er níðingsverk gerir eða skemdarvíg vegr, þá skal fyrst bǿtr af lúka fé veganda, áðr en í konungsgarð falli, svá sem í mannhelgi váttar. Þá hina sjaundu, at hvergi skal fé hins útlæga fyrr í konungsgarð falla, en loknar sé allar lǫgligar skuldir, þær sem áðr váru gǫrvar. Þá hina áttandu, ef menn verða vegnir í heimili sínu, þá skal erfingi taka hǫlfu meiri bǿtr. Þá hina níundu, ef maðr verðr barðr eða særðr í heimili sínu, þá skal hann taka hǫlfu meira rétt eptir lǫgligum dómi. Þá hina tíundu, at þar sem fell alt áðr í konungsgarð, bæði í landi ok lausum eyri, þegar er maðr stal til einnar ørtogar, en nú fellr eigi fyrr alt fé í konungsgarð, en svá sem segir í þjófabelki, ok slík sekt þar til, sem lǫgbók váttar.

260 borgarþingsmǫnnum i 6 hss., eiðsifaþings

mǫnnum i 4 hss., frostuþingsmǫnnum i 2 hss., Noregs mǫnnum i 4 hss., norðmǫnnum i 1 hs., mǫnnum i 2 hss.

261 Borgarþingsbók i 3 hss., Eiðsifaþingsbók i 1 hs., Eiðsifaþingslǫgum i 3 hss., Frostuþingsbók i 3 hss., Eiðsifaþingslǫgum ok Frostuþingslǫgum i 1 hs., lǫgbók i 9 hss., bók i 2 hs.

2. Desse rettarbøtene gav kong Magnus

D esse rettarbøtene gav kong Magnus, son av kong

263 borgartingsmenn i 6 hss., eidsivatingsmenn i 4 hss., frostatingsmenn i 2 hss., Noregs menn i 4 hss., nordmenn i 1 hs., menn i 2 hss. 264 Borgartingsboka i 3 hss., Eidsivatingsboka i 1 hs., Eidsiva tingslova i 3 hss., Frostatingsboka i 3 hss., Eidsivatingslova og Frostatingslova i 1 hs., lovboka i 9 hss., boka i 2 hs.

R É T TA R B Ǿ T R

Rettarbøter

Håkon, soneson av kong Sverre, til alle gulatings menn,263 dei som gjer det Gud har rett å krevje av dei, og i sann lydnad og tegnskyldnad, og i undergjevnad under Noregs rette konge og hans herredøme og rådgjevarar, styrkjer han med tru teneste, innan- og utanlands, slik at kongedømets heider på alle vis er uminka, så òg rettane til dei lovlege kongane som kjem etter han. Fyrst i byrjinga, at der som sakøyren var nedsett til ein tredjedel i gulatingsboka,264 skal det no nedsetjast til ein fjerde del, og det blei sett uttrykkjeleg i boka det meste ein kan ta i bot i kvar sak, for at dei som er fåkunnige, minst mogleg skal bli narra av svikefulle saksøkjarar i saker der bøtene er nedsette til ein fjerdedel. Den andre, at der som ein før skulle bøte 5 merker sølv for eitt hogg, og 8 ertogar og 13 merker for det tredje hogget, skal ein frå no av bøte 1 mark sølv for kvart, og i nokre tilfelle mindre, slik det er stadfest i mannhelga. Og dessutan det, at rettsstyraren fyrst skal gje den retten hans, som det er gjort urett mot, og sidan krevje inn bøter på vegner av kongen. Den tredje, at den slakteavgifta som kongen kravde inn då han sat i Bergen i jula, 1 lem slakt av kvart mannsverk, den gav han heilt avkall på. Den fjerde, at han sette mange inn i arvetalet som ikkje var nemnde før, etter det som lovboka sjølv stadfester. Den femte, at når nokon drap ein annan, og før måtte med bøter tvinge frendane sine, som korkje hadde rådd til eller utført drapet, til pengebøter med seg, då skal det no bøtast pengar berre av den som drap, og berre til arvingen etter den døde. Den sjette, at av godset til den utlæge, som gjer nidingsverk eller skjenselsdrap, då skal det fyrst betalast bøter av drapsmannen sitt gods, før enn det blir kongen sin eigedom, slik det er stadfest i mannhelga. Den sjuande, at aldri skal den utlæge sitt gods bli kongen sin eigedom, før enn all lovleg gjeld er betalt, den som var stifta før. Den åttande, dersom folk blir drepne i heimen sin, då skal arvingen ha doble bøter. Den niande, dersom nokon blir slegen eller såra i hei men sin, då skal han ha dobbel så stor rettsbot etter lovleg dom. Den tiande, at der som alt før blei kongen sin eigedom, både i land og lausøyre, når nokon stal til ein verdi av 1 ertog, blir ikkje no alt godset kongen sin eigedom før enn etter reglane i tjuvebolken, og dessutan slik bot som lovboka stadfester.

264

265

Þá hina elliftu gaf Magnús konungr einkanliga, at þó at maðr hitti í þau úbótaverk at hann hafi fyrirgǫrt lífinu ok ǫllu því er hann á, í lausu ok fǫstu, annat hvárt at maðr drepr lǫgmann fyrir lǫgsǫgn rétta, eða brennir mann inni, eða myrðir mann, eða høggr hǫnd eða fót af manni, eða stingr út augu manns, eða skerr tungu ór hǫfði manns, eða meiðir mann, eða drepr fǫður sinn, son eða móður, bróður eða dóttur, systur eða konu sjalfs síns, eða kona bónda sinn, eða týnir sjǫlfum sér, eða vegr mann í heimili sínu, eða hleypir í brott eiginni konu manns, eða taka konur með ráni eða herfangi, eða maðr falsar steðja, bréf eða innsigli konungs, eða drepr þann mann er konungs bréf ok innsigli hefir fyrir sér, eða í herbergi hjá konungi, eða í konungs garði, eða á konungs skipi, eða í návist konungs, eða tekr konu nauðga, eða hefnir úbótamanna, eða heimtir gjǫld fyrir þá. En ef einnhverr sá, er í slík úbótaverk fellr, sem guð láti engan henda, ok þó at sá hafi fyrirgǫrt lífinu ok fé sínu ǫllu við konung, ok á einnhverr þeirra bǫrn í úmegð eptir sik, þá skulu konungs umboðsmenn ætla barni hverju fullan forlagseyri af fé því, er hinn útlægi átti, æ meðan fé vinnst til, þar til er bǫrn eru matǫnnungar fyrir aldrs sakir at lǫgum, þó at fé sé eigi meira en þeim vinnst til forlagseyris.

Den ellevte gav kong Magnus oss særskilt, at sjølv om nokon kjem opp i slike ubotsverk at han har forbrote livet og alt det han eig, i laust og i fast, anten nokon drep ein lagmann for rett domsavgjerd, eller brenner nokon inne, eller myrdar nokon, eller høgg hand eller fot av nokon, eller stikk ut auga på nokon, eller skjer tunga or hovudet på nokon, eller lemlestar nokon, eller drep far sin, son eller mor, bror eller dotter, syster eller si eiga kone, eller kona drep mannen sin, eller han tek livet av seg, eller drep nokon i heimen hans, eller bortfører nokon si ekte kone, eller tek kvinner med ran eller som krigsbytte, eller nokon forfalskar kongens mynt, brev eller segl, eller drep den som har kongens brev eller segl for seg, eller i herberget hjå kongen, eller i kongens gard, eller på kongens skip, eller i nærleiken av kongen, eller valdtek ei kvinne, eller hemner ubotsmenn, eller tek mannebøter etter dei. Og dersom nokon gjer seg skuldig i slike ubotsverk, som Gud ikkje må la hende med nokon, og endå om han har forbrote livet og alt godset sitt til kongen, og nokon av dei lèt etter seg umyndige barn, då skal kongen sine ombodsmenn sikre kvart barn underhaldspengar av det godset som den utlæge åtte, så langt som det strekk til, inntil barna kan arbeide for kosten etter sin alder og etter lova, endå om det ikkje er meir gods enn dei treng til underhaldspengar.

R É T TA R B Ǿ T R

Rettarbøter

266

267

Epil o gus Epilog

[ Epil o gus ]

Hér segir at Magnús konungr lét gera þessa bók, ok sendi gulaþingsmǫnnum

fan á þetta lét Magnus konungr saman setja þat af ǫllum bókum landsins, sem bezt þótti honum bera, með beztra manna ráði, ok lét skrá þessa bók, ok fór sjalfr til Gulaþings,262 ok lét þar upp lesa, ok gaf þar þingmǫnnum bókina, ok þá réttarbót þar með, sem eigi er minnst, at þessi bók skal heðan af ganga um aldr ok ævi um allan Noreg, at úskaddri konungsdómsins sǿmd, eptir því skilorði sem áðr er mælt. Lízt hans réttum eptirkomǫndum einhverjum stað umbóta þurfa, þá skipi sá því, svá at guð hafi sǿmd af, hann sjalfr sáluhjǫlp, en þeir gagn, er undir skulu búa. Má at fleiri réttarbǿtr finnist í þessarri bók en þær einar er hér eru nefndar, ef skynsamir menn skoða með gaumgæfi þessa ok hina, er áðr var. Þessi bók var lǫgtekin á Gulaþingi 263 jónsvǫkudag 264 þá er liðnir váru frá burðartíð várs herra Jésú Krists m cc lxx ok iiii 265 vetr, á ellifta 266 ári ríkis Magnúss konungs. Gefi Jésús Kristr oss hana svá í nyt at fǿra at honum sé til virðingar, þeim til sáluhjalpar ok ambunar, er gera lét, ok ǫllum þeim, er honum varða, ǫllum oss til veraldligrar farsældar ok eilífs fagnaðar. Blezan ok varðveizla fǫður ok sonar ok heilags anda, eins guðs í heilagri þrinningu, ok árnaðarorð frú sancte Maríu ok hins helga Johannis baptiste ok hins helga Ólafs konungs, sé með oss nú ok jafnan. Láti guð oss heila skiljast, ok svá finnast. Amen.

262 Borgarþings i 4 hss., Eiðsifaþings i 3 hss., Frostuþings i 6 hss., lǫgþings i 3 hss., þings i 1 hs. 263 Borgarþingi i 4 hss., Eiðsifaþingi i 2 hss., Frostuþingi i 6 hss.

264 bótolfsvǫkudag i 1 hs., pétrsvǫkudag i 1 hs.,

vi náttum fyrir maríumessu síðarri i 1 hs. 265 iii i 3 hss., vii i 1 hs. 266 níunda i 13 hss., þrettánda i 1 hs.

[Epilog]

Her blir det sagt at kong Magnus lét gjere denne boka, og sende den til gulatingsmennene

265 Borgartinget i 4 hss., Eidsivatinget i 3 hss., Frostatinget i 6 hss., lagtinget i 3 hss., tinget i 1 hs. 266 Borgartinget i 4 hss., idsivatinget i 2 hss., Frostatinget E i 6 hss. 267 bolsokdag i 1 hs., persokdag i 1 hs., 6 netter før den seinare marimessa i 1 hs. 268 1273 i 3 hss., 1277 i 1 hs. 269 niande i 13 hss., trettande i 1 hs.

EPILOGUS

Epilog

tillegg til dette lét kong Magnus setje saman av alle bøkene i landet det som han syntest var best, med råd frå dei beste menn, og lét skråsetje denne boka, og fór sjølv til Gulatinget,265 og lét den lese opp der, og gav lovboka til ting mennene, og med det den rettarbota, som ikkje er den minste, at denne boka frå no av skal gjelde for heile Noreg i alder og æve, utan at kongedømets heider på noko vis er minka, etter dei lovføresegner som før er fastsette. Dersom hans rette etter komarar synest at det nokon stad trengst forbetring, då skal han bestemme det slik at Gud har ære av det, han sjølv sjelehjelp, og dei gagn, som skal leve under denne lova. Det kan hende at det finst fleire rettarbøter i denne boka enn berre dei som er nemnde her, dersom skjønsame menn med merksemd granskar denne og den som var før. Denne boka blei vedteken som lov på Gulatinget266 jonsokdag267 då det hadde lide 1274268 år frå vår herre Jesu Kristi fødsel, i det ellevte269 året i kong Magnus si styringstid. Måtte Jesus Kristus la oss ha gagn av lova slik at det er til ære for han, til sjelehjelp og løn for den som lét henne utar beide, og for alle dei som forsvarer han, og alle oss til timeleg velferd og evig glede. Velsigning og omsorg frå Faderen, Sonen og Den heilage ande, éin Gud i heilag treeining, og forbøn av vår frue Sankta Maria og den heilage Johannes døyparen, og den heilage kong Olav, vere med oss no og alltid. Måtte Gud la oss skiljast lukkelege, og likeins møtast. Amen.

270

271

Viktige retta r bø ter 1 280–1 327

Rettarbot kort etter 2. juli 1280 OM MANGE EMNE OV E R L E V E R T I 2 6 H A N D S K R I F T E R

Hér hefr skipan virðuligs herra Eiríks konungs

iríkr með guðs miskunn Noregs konungr sendir ǫllum mǫnnum í [Noregs konungs ríki,267 þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Vér væntum at yðr mun kunnigt vera, ok mǫrgum ǫðrum mǫnnum í váru ríki, allra helzt þeim sem skynsamastir eru, at lǫgbók sú er virðuligr herra Magnús konungr, faðir várr, skipaði, sýnist í sumum stǫðum gera eigi svá ljósan órskurð sem menn þurfu, ok enn finnast fleiri greinir málanna en vón sé at svá lítil bók megi ór skera.268 Ok af því at vér kǫllum þat skyldu vára, innvirðuliga at sjá ok um at bǿta lǫg ok landsrétt, þá skipuðum vér nokkura hluti nú at sinni með hinna beztu manna ráði, þá er vér létum fram bera á þingi,269 ok létum skrifa þetta bréf, ok sendum vér yðr með þessum greinum sem hér fylgja. Í fyrstunni at þeir prestar hafi prófastdǿmi, sem eigi hafa sóknar kirkjur ok leynilig skriptamál. Þat annat at bǿndr skilríkir innan sóknar, þeir sem vel eru fjáðir, hafi umboð ok varðveizlu fyrir kirkjufé ok því góz sem hon á at hafa sér til upphalds, ok þó með vitorði prestsins, ok geri þó reiknan fyrir [herra biskupi,270 eða kórsbrǿðrum ef hann er eigi nær, á hverjum xii mánuðum. Ok um ólafstoll at hann selist í þeirri kirkjusókn sem hann gerist, ok flytist eigi útan sóknar ef þeim líkar at selja, sem taka tollinn. Svá ok at eigi skulu vera fleiri lénsmenn sýslumanna271 en ii í hverju fylki, útan sýslumenn sé fleiri, þá má hvárr þeirra hafa einn. Sva skulu ok handgengnir menn, prestar ok biskupsmenn gera útfararleiðangr ok skipafé sem aðrir menn. Geymi menn ok at iii sinnum sé lýst at kirkju áðr en samgangr verði hjóna í millum, því at ef þau geta bǫrn síðan er svá er lýst, þá skulu þau vera skilgetin,272 þó at síðarmeirr prófist at nokkurr meinbugr sé á. Þat er ok fyrirboðit at menn nauðgist til eiðs, at hann skal eiga þá konu sem hann hafði fyrir frillu, en hann leggst með henni síðan hann gekk til skripta ok yfirbóta.

267 Borgarþingslǫgum i 3 hss., Eiðsifaþings

lǫgum i 1 hs., Frostuþingslǫgum i 2 hss., Gulaþingslǫgum i 8 hss., Steigarþingslǫgum i 1 hs., Víkinni i 1 hs. 268 skýra i 7 hss. 269 Borgarþingi i 4 hss., Eiðsifaþingi i 1 hss.,

Frostuþingi i 2 hss., Gulaþingi i 7 hss, Steigarþingi i 1 hs., lǫgþingi i 1 hs. 270 erkibiskupi i 5 hss. 271 Mgl. i 6 hss. 272 arfgeng i 6 hss., arfgeng ok skilgetin i 1 hs.

Her byrjar skipanen frå den vørdelege herre kong Eirik

E irik, med Guds miskunn Noregs konge, sender Guds og

270 Borgartingslag i 3 hss., Eidsi vatingslag i 1 hs., Frostatingslag i 2 hss., Gulatingslag i 8 hss., Steigartingslag i 1 hs., Vika i 1 hs. 271 greie ut om i 7 hss. 272 Borgartinget i 4 hss., Eidsiva tinget i 1 hs., Frostatinget i 2 hss., Gulatinget i 7 hss., Steigartinget i 1 hs., lagtinget i 1 hs. 273 erkebiskopen i 5 hss. 274 Mgl i 6 hss. 275 har dei arverett i 6 hss., har dei arverett og er ektefødde i 1 hs.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

si helsing til alt folket i [riket til Noregs konge.270 Vi for ventar at det er kjent for dykk, og for mykje anna folk i riket vårt, aller helst dei som er dei skjønsamaste, at den lovboka som den vørdelege herre kong Magnus, far vår, fekk i stand, nokre stader ikkje synest å gje så klar orskurd som folk treng, og dessutan finst det fleire omstende i sakene enn ein kan vente at ei så lita bok kan avgjere.271 Og fordi vi reknar det som vår plikt nøye å vurdere og å bøte på lov og rett i landet, så har vi no, med råd frå dei beste menn, teke avgjerd i nokre saker som vi lét føre fram på tinget,272 og vi lét skrive dette brevet, og sender det til dykk med dei reglane som følgjer her. For det fyrste at dei prestane skal ha embete som prost, som ikkje har soknekyrkjer og hemmelege skriftemål. For det andre at dei forstandige bøndene innan soknet, som er velståande, skal ha tilsyn med og ansvar for kyrkja sin eigedom og det godset som den treng ha til vedlikehald, men presten skal vite om det, og dei skal kvar tolvte månad gjere rekneskap for biskopen,273 eller korsbrørne dersom han ikkje er i nærleiken. Og om olavstoll, at den blir seld i det kyrkjesoknet som den blir kravd inn i, og ikkje flytta ut av soknet, om dei som krev inn avgifta, har lyst til å selje den. Så òg at det ikkje skal vere fleire enn 2 lensmenn [for syslemennene274 i kvart fylke, dersom det ikkje er fleire syslemenn, då kan kvar av dei ha éin. Slik skal òg handgjengne menn, prestar og biskops menn svare utfareleidang og skipsavgift slik som andre menn. Folk må òg passe på at det blir lyst 3 gonger i kyrkja før enn samlivet byrjar mellom ektefolk, for dersom dei sidan får barn når det er lyst slik, då [er dei ektefødde,275 endå om det seinare blir prova at det skulle vere nokon hindringar for ekteskapet. Det er òg forbode at nokon blir tvinga til å avleggje eid på at han skal gifte seg med den kvinna som han hadde som frille, og som han låg med etter at han gjekk til skrifte og bot.

274

275

Geymið ok eigi síðr at innsigli lǫgþingismanna 273 varðveitist undir þrim lásum, lǫgmanns ok sýslumanns ok sóknarprests, ok hafist ekki til annars en til þeirra mála sem skipast á lǫgþingi,274 útan nauðsynjar landsins falli til, þær sem skynsamir menn meta, at þar sé þat bréf upp lesit, sem þat skal fyrir setjast ok þegar innsiglat. Svá er ok statt, at xv vetra gamall maðr skal vera vitnisbærr, ok taka sjalfr rétt á sér, þar sem honum verðr með ǫfund misþyrmt. Skal hann ok fullu fyrir svara ef hann misgerir við aðra menn. Svá er ok mælt, at þar sem maðr er lǫgliga stefndr til konungs innan lands, ok kømr eigi forfallalaust, eða hans umboðsmaðr, þá sekist hann iii mǫrkum silfrs við konung, útan hann hafi áðr boðit sitt mál undir rétt rannsak heima til lǫgmanns eða sýslumanns. Ok vill hinn þat eigi, er kærir, þá sekist sá eigi, er stefndr var at því sinni, þó at hann fari eigi. Svá er ok skipat, at ef eigi eru ánefndar lǫggjafir, ok gefr maðr þó ýmsum mǫnnum aðrar gjafir, þá skulu þær haldast heðan af, þar til er þær eru jafnar við fjórðungsgjǫf ok tíundargjǫf. En ef meira er gefit, þá skerðist fyrir hverjum eptir því sem tala rennr til eptir fjármagni, útan sálugjafir. Þær gjafir skulu ok haldast, er maðr gefr úsjúkr ok heill, svá at vitni vitu, ok afhendir sér svá at skynsǫmum mǫnnum virðist eigi til arfsvika. Ok at maðr hafi bréf lǫgmanns eða sýslumanns eða aðra skilríkra manna ef hann ferr ór ætthaga sínum ok í aðra úkunna staði, er honum berr vitni at hann sé skilamaðr. Svá ok ef nokkurr segir manni fyrir jǫrðu þeirri sem hann hyggr hann eiga. En hinn hefir í brott látit á launungu, ok vill svá villa sókn hins. Þá skal verjandi vera skyldugr at segja honum hverr handhafi er at jǫrðinni. En ef leynir, gjaldi honum svá mikla landskyld sem af þeirri jǫrð gekk þá xii mánaði. Geymið ok um boðburð, at hverr sem fellir, gjaldi eyri silfrs fyrir hvern bónda þann er í þeirri boðslóð sitr ok eigi kømr til þings forfallalaust.

273 borgarþingsmanna i 3 hss., eiðsifaþings

274 Borgarþingi i 3 hss., Frostuþingi i 2 hss.,

manna i 1 hss., frostuþingsmanna i 2 hss., gula þingsmanna i 8 hss., steigarþingsmanna i 1 hs.

Gulaþingi i 8 hss., Steigarþingi i 1 hs.

276 mennene i Borgarting i 3 hss., mennene i Eidsivating i 1 hs., mennene i Frostating i 2 hss., mennene i Gulating i 8 hss., mennene i Steigarting i 1 hs. 277 Borgartinget i 3 hss., rostatinget i 2 hss., Gulatinget F i 8 hss., Steigartinget i 1 hs.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Pass òg ikkje mindre på at segla til lagtingsmennene276 blir oppbevarte under 3 låsar, lagmannens, syslemannens og sokneprestens, og dei skal ikkje brukast til anna enn dei sakene som blir avgjorde på lagtinget,277 med mindre skjønsame menn vurderer det som tvingande naudsynt for landet at det brevet som seglet skal setjast under, blir lese opp der, og deretter innsegla. Det er òg fastsett, at 15 år gammal mann skal vere vitnefør, og sjølv ta rettsbot for seg, når han blir krenkt i fiend skap. Han skal òg vere fullt ansvarleg dersom han forbryt seg mot andre. Det er òg bestemt, at når nokon som er i landet, blir lovleg stemnd til kongen, og han eller ombodsmannen hans ikkje kjem, og dei ikkje har lovleg forfall, då er han skyldig til å bøte 3 merker sølv til kongen, med mindre han før har lagt fram saka si heime til rettsleg gransking av lagmann eller syslemann. Og dersom den som klagar, ikkje vil det, då er den ikkje skyldig til å bøte, som var stemnd, endå om han ikkje fer. Det er òg fastsett, at dersom det ikkje finst førnemnde lovlege gåver, og nokon likevel gjev ymse folk andre gåver, då skal dei heretter haldast, til dess dei er like store som fjerdings gåva og hovudtienda. Men dersom det er gjeve meir, då skal ein avkorte for kvar etter kor store krav kvar part har, utanom sjelegåver. Dei gåvene skal òg haldast, som nokon gjev medan han er frisk og helsig, slik at vitne veit om det, og dersom han gjev dei frå seg slik at skjønsame menn ikkje vurderer det slik at han har svike med omsyn til arv. Og at folk skal ha brev frå lagmannen eller syslemannen eller andre forstandige menn dersom dei fer or heimbygda si og i andre ukjende stader, som stadfester at dei er folk som gjer rett og skjel for seg. Slik òg dersom nokon seier at ein annan må gå frå den jorda som han trur han har rett til. Men den andre har gjeve den frå seg i løynd, og vil såleis villeie søksmålet hans. Då skal den saksøkte vere skyldig til å fortelje han kven som sit med jorda. Men dersom han løyner det, då skal han betale så mykje landskyld som det blei reidd ut for jorda i 12 månader. Pass òg på bodstikkeberinga, at kvar den som stoggar bodstikka, skal bøte 1 øyre sølv for kvar bonde som sit på ruta for bodstikka, og ikkje kjem til tinget utan lovleg forfall.

276

277

Svá ok ef maðr á skuld at heimta, geri honum halfs mánaðar stefnu með vitnum at lúka. Ok ef þá er eigi lokit, hafi atfararþing þegar er hann vill, ok láti þar bera ǫll sín vitni at lǫgum. En um þat fé sem eindagat er, hafi atfararþing þegar er hann vill, svá þó at hann skal áðr heimt hafa í réttan eindaga. Aktið ok um mælikerǫld ok allar vættir ok vágir, at þær sé allar einar. 275

Svá er ok skipat framleiðis um eignir þær sem faðir gefr ok kvángar með son sinn eða giptir með dóttur sína, ok veit húsfreyja hans, ok er í hjá ok telr ekki at opinberliga, þá má hon ekki rjúfa síðan, þó at misdauði þeirra verði eða hennar erfingjar, útan meira sé gefit en lǫg vátta, jafnist þá eptir bók. Svá er ok greint ef bóndi selr eignir húsfreyju sinnar, eða þær er þau eigu bæði saman, ábyrgist sá sjalfr vátta sinna, er kaupir, innan xx vetra, ok hans erfingjar ef hann er andaðr, at jǫrðin var seld með húsfreyjunnar samþykt, síðan er þat ór vátta ábyrgð. Ok um jarða brigði ok garða, at kærist fyrir sýslumanni ok lǫgmanni, ok geri þeir rétt af, hvárt sem kæra eigu, lærðir menn eða leikmenn. Svá er ok nú skipat, at þar sem sýslumaðr stefnir þeim manni til sín innan halfs fylkis, er fyrir sǫk verðr, fyrir þá skuld at hann vill prófa mál hans ok gera rétt af, svá ok hit sama ef sakaráberi stefnir þeim manni sem hann á mál við, til sýslumanns undir rétt próf, ok kømr hann eigi forfallalaust, þá sekist sá er stefndr var, halfri mǫrk silfrs, halft kon ungi en halft þeim er mál á. Skulu þessar stefnur vera eptir leiðarlengd, svá at stefndr hafi nóga stund. Ok prófi sýslumaðr innvirðuliga þetta mál, hvárt sem kømr annarr eða báðir, ok geri rétt þeirra á millum, ef hann fær yfir tekit. En ef hann fær eigi yfir tekit, þá er hann skyldr at rita greiniliga til konungs eða lǫgmanns þat rannsak sem hann hefir framast fengit, kauplaust af þeim er mál varðar. En lǫgmaðr leggi síðan órskurð á, þó at þeir haldi þá eigi vitnum til hans. Ok at mǫnnum sé því ljósara heðan af, at þar sem sonarsonr skilgetinn, ok svá faðir hans, stendr einn til arfs í sína kvísl móti dóttur, þá tekr hann jafnt við hana, eptir því sem bók váttar. En ef sonarsynir eru, ii eða fleiri skilgetnir, eins manns synir, ok faðir þeirra skilgetinn, þá taka þeir fullan arf, slíkan sem faðir þeirra stóð til, ok svá óðul, ok skipti í millum sín eptir mannmergð. Varist menn ok við at byggja dautt fé á leigu, því at þat er mjǫk háskaligt at þyngja hinum fátǿka framar en í lǫgum er mælt. 276

275 3 handskrifter tilf. desse to artiklane: Aktið ok um fátǿkra manna flutning ok útvísan ok boðburð at búum lærðra manna. Svá ok um pening, at hann verði eigi únýt gǫrr í heraði.

276 6 handskrifter tilf. denne artikkelen:

Svá viljum vér ok at forn kristinsdómsréttr gangi um tíund á kúaleigum, at hon sé jafngóð sem hon var at fornu.

Slik òg dersom nokon har gjeld å hente, då skal han med vitne gje den andre ein halv månads frist til å betale. Og dersom det ikkje er betalt då, kan han når han vil, halde ting for å få dom til utpanting, og der kan han føre fram alle vitna sin etter lova. Og om det godset som skal reiast ut, kan han når han vil, halde ting for å få dom til utpanting, likevel slik at han før har kravt det til fastsett tid. Undersøk òg målekjerald og alle vekter og lodd, slik at alle er like. 278

278 3 handskrifter tilf. desse to artiklane: Pass òg på flytting og bortvising av fattigfolk og bodstikkebering til gardane til geistlege. Slik òg om penningen, at den ikkje blir ubrukeleg som betalingsmiddel i heradet. 279 6 handskrifter tilf. denne artikkelen: Det vil vi òg, at gammal kristenrett skal gjelde for tiend av kyrleige, slik at den er like stor som den var i gammal tid.

Slik er det òg framleis fastsett om dei eigedomane som faren gjev når han gifter bort son sin eller dotter si, og kona hans veit om det, og ho er til stades, og ikkje klagar openlyst på det, då kan ho ikkje seinare gjere om på det, endå om han døyr før ho, og arvingane hennar kan heller ikkje det, med mindre det er gjeve meir enn det lova seier, då skal det utjamnast etter lovboka. Det er òg bestemt at dersom ektemannen sel kona sine eigedomar, eller dei eigedomane dei begge eig saman, då er den som kjøper, sjølv ansvarleg for vitna sine dei fyrste 20 åra, eller arvingane hans er det dersom han er død, på at jorda blei seld med samtykke frå kona, seinare er det ikkje lenger vitna sitt ansvar. Også om innløysing av jorder og gardar, at det blir klaga til syslemannen og lagmannen, og dei avgjer saka slik at kvar får retten sin, anten det er geistlege eller lekfolk som klagar. Det er òg no fastsett, at når syslemannen stemner nokon til seg innan halvfylket, som det blir reist sak mot, fordi han vil granske saka hans og avgjere den slik at kvar får retten sin, likeins dersom saksøkjaren stemner nokon som han har sak med, til syslemannen med rett prov, og han kjem ikkje utan lovleg forfall, då er den som var stemnd, skyldig til å bøte ei halv mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som reiser saka. Desse stemningane skal vere etter veglengda, slik at den innstemnde har tilstrekkeleg tid, og syslemannen skal nøye granske denne saka, anten éin eller begge kjem, og avgjere den slik at kvar av dei får retten sin, dersom han rekk det. Men om han får rokke det, då er han skyldig til å skrive utførleg til kongen eller lagmannen om den rettslege granskinga som han har funne best i saka, utan kostnad for den som saka gjeld. Og lagmannen skal deretter gjere orskurd, endå om dei då ikkje fører vitne for han. Og det skal heretter skal vere tydelegare for folk, at når sonesonen er ektefødd, og likeins far hans, og han er den einaste med arverett i si slektslinje i forhold til dotter, då tek han likt med henne, etter det som lovboka seier. Men dersom det er 2 eller fleire ektefødde sonesøner, søner av éin og same mann, og han er ektefødd, då tek dei full arv, den som faren deira hadde rett til, og likeins odelsjordene, og dei skal skifte seg imellom etter kor mange dei er. Folk skal òg ta seg i vare for å låne ut gods mot renter, for det er svært risikabelt å tyngje dei fattige meir enn det som er fastsett i lova. 279

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

278

279

Geymi ok varist umboðsmenn innvirðuliga at hvervetna þar sem um stór mál er at dǿma, um líf manna eða limalát eða aðrar stórar refsingar, at þeir nefni xii menn skilríka til dóms, hvárki sakaða né sifjaða við þann sem um skal dǿma, ok þeir gangi einir saman, ok stað festi svá dóm sinn. Síðan gangi þeir aptr til þingmanna, ok samþykki þar allir saman þann dóm með lófataki. Svá ok vǫrum vér við at engi dirfist heðan af at segjast ór lǫgligum dómi, til krafðr af réttarans hǫlfu, at því framar megi hinn réttláti hafa sitt frjálsi með náðum, er lagastjórnarinnar verði betr gætt. Skulu þeir ok lagasekt fyrir svara, halfri mǫrk, er ǫðruvís gera forfallalust.277 Ef kona missir bónda síns yngri en tvítug, eða karlmaðr húsfreyju sinnar yngri en tvítugr, ok koma þau saman at lǫgum, þá megu þau hafa fjárhald sitt ok annarra manna, ef undir þau berr, eða fá ǫðrum, ef þau vilja þat heldr. Svá ok ef maðr fǿrir úmaga rangliga á hendr ǫðrum manni, gjaldi þeim aptr kostnað sinn fullan, er úmaginn er til fǿrðr, þann sem hann hefir haft. Við því skal leiguliði eigi ábyrgjast, hús at skriður taki eða ofviðri brjóti, ef hann hefir upp haldit ábúð sinni at lǫgum.

277 Svá ok at menn segist eigi ór lǫgligum dómi illum mǫnnum til refsingar tilf. i 3 hss.

Ombodsmenn må nøye passe på og gje akt på at alltid når ein skal døme i viktige saker, om folks liv eller lemer, eller andre harde straffer, då skal dei oppnemne 12 forstandige menn i domsnemnda, korkje slektningar eller fiendar av den som dei skal døme om, og dei skal gå for seg sjølve, og slik stadfeste domen sin. Sidan skal dei gå tilbake til tingmennene, og alle skal der samtykkje i domen med handsopprekking. Likeins åtvarar vi mot at nokon dristar seg til å seie seg løyst frå lovleg dom, som han er stemnd til av rettsstyraren, for så mykje meir kan den rettferdige ha vern for sin fridom, som handhevinga av lova blir verna om. Dei skal òg bøte etter lova, ei halv mark, dersom dei utan gyldig forfall gjer det på annan måte.280 Dersom ei kone som er yngre enn tjue år, misser ekte mannen sin, eller ein kar som er yngre enn tjue år, misser kona si, og dei er lovleg gifte, då kan dei behalde styringa over godset sitt og godset til andre som dei har arverett etter, eller overlate den til andre, om dei heller vil det. Likeins dersom nokon med urette fører ein umage over til ein annan, då skal han fullt ut betale tilbake til den som tok mot umagen, den kostnaden som han har hatt. Ein leiglending skal ikkje ha ansvaret for at skred tek hus, eller at uvêr øydelegg det, dersom han etter lova har oppfylt bygslevilkåra.

280 Likeins for at folk ikkje skal la vere å møte i lovleg domsnemnd for å straffe vonde menneske tilf. i 3 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

280

281

Rettarbot 14. eller 28. mai 1290 OM DEN ELDRE KRISTENRET TEN OV E R L E V E R T I 7 H A N D S K R I F T E R

Bréf Eiríks konungs ok Hákonar hertoga

iríkr Magnús með guðs miskunn Noregs konungr, ok Hákon með þeirri samri miskunn Noregs hertogi, synir Magnúss konungs hins kórónaða, senda [ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra,278 kveðju guðs ok sína. Iðuliga hefir verit kært fyrir oss ok getit af almúgans hendi hér ok víðara, hvar síðan er vér tókum ríkisstjórn eptir fǫður várn úverðugir, at prófastar ok aðrir lærðir menn hafa þyngt þeim meir í tíundargerðum 279 ok ǫðrum nýmælum heldr en hann hefir vanr verit undir at búa, ok bað oss leggja ráð á, sem vér erum skyldugir, millum lærðra manna ok leikmanna, at þeim mætti eigi verða til ofmikillar þyngslu. Ok af því at vér kennum oss skylduga at hugsa um allra manna nauðsynjar, þeirra sem undir várt vald ok vernd eru skipaðir, þá viljum vér at þér vitið, at vér hǫfum svá samþykt við herra Jǫrund erkibiskup ok aðra biskupa vára í landinu, at forn kristins dómsbǫlkr skal standa um tíundargerðir, fjársektir ok um alla aðra hluti er lærðir menn eigu at hafa með þessum ǫllum er menn váru vanir við at búa eptir fornum vana, áðr en sættargerðin var gǫr í Túnsbergi mil lum virðuligs herra Magnúss konungs, fǫður várs, ok herra Jóns erkibis kups. Bjóðum vér ǫllum mǫnnum jafnsaman, í hvárri stétt ok tign hvárr yðar er, at þér gerið heilagri kirkju rétt, ok hennar lærðum mǫnnum greiðuliga alla sína skyldu, þá sem þeir eigu at hafa, einkanliga þat sem þeim er skipat, svá sem þér vilið hafa ambun af guði ok oss. En ǫllum handgengnum mǫnnum várum bjóðum vér eptir at sjá ok geyma, at eigi verði framar lagt á almúgan en nú hǫfum vér ok biskuparnir samþykt, ok svá at hvárgi missi sinna réttenda, því at þér ok allir vitið oss jafn skylduga til at fylgja heilagri kirkju ok hennar lærðum mǫnnum til síns réttar, svá sem leikmǫnnum til síns. Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin 280 sjau náttum fyrir 281 hvítasunnu á xi 282 ári ríkis várs.

278 lendum mǫnnum ok sýslumǫnnum ok

280 Túnsbergi i 1 hs.

lǫgmǫnnum ok ǫllum mǫnnum í Eiðsifaþings lǫgum i 5 hss. 279 fjársektum tilf. i 3 hss.

281 eptir i 1 hs. 282 vi i 1 hs., xiii i 1 hs.

Brev frå kong Eirik og hertug Håkon

E irik Magnus, med Guds miskunn Noregs konge, og

281 lendmenn og syslemenn og lagmenn og alt folket i Eidsivatingslag i 5 hss. 282 pengebøter tilf. i 3 hss. 283 Tønsberg i 1 hs. 284 etter i 1 hs. 285 sjette i 1 hs., trettande i 1 hs.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Håkon, med same miskunn Noregs hertug, søner av kong Magnus den krona, sender Guds og si helsing til [alle dei som ser eller høyrer dette brevet.281 Det har jamleg vore klaga over og omtalt for oss frå allmugen både her og andre stader etter at vi uverdige overtok riksstyringa etter far vår, at prostar og andre geistlege har tyngt dei meir med betaling av tiend282 og andre nye lovbod enn dei var vane å leve under, og dei bad oss bestemme, som vi er skyldige til, mellom geistlege og lekfolk, at det ikkje måtte bli til for stor tyngsel for dei. Og fordi vi kjenner oss skyldige til å tenkje på det folket treng, dei som er lagde under oss, då vil vi at de skal vite, at vi har blitt samde med herr Jørund erkebiskop og dei andre biskopane våre i landet, at forn kristenrettsbolk skal gjelde for betaling av tiend, pengebøter og om alt anna som dei geistlege har rett til i samband med alt det som folk var vane med å leve med etter gammal sedvane, før enn sættargjerda blei gjord i Tønsberg mellom den vørdelege herre kong Magnus, far vår, og herr Jon erkebiskop. Vi byd alle saman, i den stand og stilling kvar av dykk er i, at de gjer det rette mot den heilage kyrkja, og fullt ut oppfyller pliktene andsynes dei geistlege, med dei ytingane som dei har rett til, særleg det som er fastsett for dei, slik som de vil ha løn frå Gud og oss. Og vi bed alle dei handgjengne mennene våre sjå etter og passe på, at det ikkje blir lagt meir på allmugen enn det vi og biskopane har blitt samde om, og slik at ingen misser rettane sine, for de og alle skal vite at vi er like skyldige til å hjelpe den heilage kyrkja og hennar geistlege til sine rettar, som lekfolket til sine. Dette brevet var laga i Bergen283 7 netter før284 pinse i det ellevte285 året i styringstida vår.

282

283

Rettarbot 9. eller 16. september 1302 O M T R O N F Ø LGJ E O G F O R M Y N DA R S T Y R E OV E R L E V E R T I 7 H A N D S K R I F T E R

Hér hefr konunga erfðatal er virðuligr herra Hákon, Noregs konungr, sonr Magnúss konungs, lét gera ok lét lýsa fyrir mǫnnum, at engi bók skyldi lǫgtekin vera, er eigi hefði þetta erfðatal

ákon með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúss konungs, sendir ǫllum guðs vinum ok sínum, í hvárri stétt sem hverr er, verandi ok viðkomandi, þeim er Noregs konungs ríki byggja eða byggjandi verða, kveðju guðs ok sína. Þat er ǫllum mǫnnum kunnigt, at síðan er guð kaus oss til ríkisstjórnar eptir várt foreldri, hǫfum vér sakir bǿnastaðar ok samþyktar alþýðu, skoðat ok skoða látit lǫgbók þá er virðuligr herra Magnús konungr, faðir várr hinn kærasti, hafði saman sett eptir alls landsins bǿnastað ok samþykt. Ok af því at oss fannst svá í at hann hafði eigi áðr gǫrt getit en guð kallaði hann í frá, þó at hann hefði góðan vilja til haft, alla þá hluti skipat, er lǫgbókinni væri þarfligir ok ríkinu nytsamligir, einkanliga um konunga erfðir, sýnist oss í henni sumt áfátt vera. En sumt mun fylgja lǫgum kirkjunnar ok keisarans, en vera skyldi ríkinu til mikils háska, ok ǫllu folkinu til mikilla únáða, er þat byggja. Nú sakir þess at vér játuðum guði í vígslu várri, at vér skuldum þau lǫg halda ok haldast láta sem hinn helgi Ólafr konungr hóf, ok hans réttir eptirkomendr hafa síðan til sett ok samþykt, þat af takandi sem yfirvættis vera þǿtti, en þat til leggjandi ok um bǿtandi sem oss þǿtti bezt vera, með ráði ok samþykt hinna beztu manna í ríkinu, ok hins ok annars er vér viljum gjarna, sem vér vitum oss skylduga til vera, þær skorður við at reisa, ok þat ráð til at leggja, sem vér gætum framast, at menn varist þá miklu villiþoku, er mestr hlutr landsfolks þessa hefir svá hǫrmuliga blindat af verit, at í engu landi ǫðru finnast þess dǿmi þar sem teknir hafa verit ýmsir menn ok kallaðir konungar móti lǫgum hins helga Ólafs konungs ok ǫllum þeim réttendum sem hverr bóndi vildi una af ǫðrum um sínar erfðir. Þjónuðu opt velbornir menn þeim sem varla máttu vera knapar þeirra, sem enn váttar í dag, hvárt þeir mistu fleiri óðul sín, er þjónuðu, en hinir er þeir kǫlluðu konunga sína, ok svá hit sama um manna missurnar.

Her byrjar det kongearvetalet som den vørdelege herre Håkon, Noregs konge, son av kong Magnus, lét gjere og kunngjere for folket, at inga bok som mangla dette arvetalet, skulle vedtakast som lov

H åkon med Guds miskunn Noregs konge, son av kong

Magnus, sender Guds og si helsing til alle Guds og sine vener, i den stand som kvar er, dei som er og dei som kome skal, dei som bur i Noregs konges rike eller kjem til å bu der. Det er kjent for alt folket, at sidan Gud valde oss til riksstyringa etter forfedrane våre, har vi, etter oppmoding og samtykke frå folket, granska og late granske den lovboka som den vørdelege herre kong Magnus, vår kjære far, hadde sett saman etter opp moding og samtykke frå heile landet. Og fordi vi tykte at han ikkje hadde fått ordna alle sakene før Gud kalla han bort, endå om han hadde eit sterkt ønske om det, slike saker som ville ha vore naudsynte for lovboka og gagnlege for riket, særleg i kongearvefølgja, synest vi ho har manglar. Og noko kan følgje kyrkja og keisaren sine lover, men det kunne vere til stor fare for riket, og til store ulemper for folket som bur i det. No fordi vi lova Gud då vi blei vigsla, at vi skulle halde og la halde den lova som kong Olav den heilage innførte, og som hans rette etter komarar har lagt til og samtykt i, og ta bort det som syntest overflødig, og leggje til og bøte på slik som vi syntest var best, med råd og samtykke frå dei beste menn i riket, og dernest det som vi gjerne vil og som vi veit vi er skyldige til, å gjere føre buande tiltak for, og å avgjere, det som vi helst vaktar over, at folk skal akte seg for den store villfaringståka som den største delen av folket i dette landet så sørgjeleg har vore blinda av, slik at det ikkje i noko anna land finst døme på det at forskjellige menn har blitt tekne og kalla kongar imot kong Olav den heilages lov og all den rettferd som kvar fri mann ville ha av andre med omsyn til arven sin. Ofte tente høgætta menn dei som snautt kunne vere tenarane deira, slik det enno i dag blir vitna om, at fleire av dei miste odlane sine, dei som tente, enn dei som dei kalla kongane sine, og slik var det også med omsyn til folketap.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

284

285

Viljum vér at allir menn viti, at með ráði ok samþykt virðuligra herra Jǫrundar erkibiskups af Niðarósi, Árna biskups af Stafangri, Narfa biskups af Bjǫrgvin, Eyvindar biskups af Ósló ok Þorsteins biskups af Hamri, þessarra lendra manna Bjarna Erlingssonar, herra Ulfheðins Bjarnarsonar,283 herra Ísaks Gautasonar, herra Jóns Ívarssonar, herra Sæbjarnar Helgasonar, herra Áka kancelers, er hér hafa sín inn sigli fyrir sett, ok annars ráðs várs, ok allra annarra hinna beztu manna er í hjá oss váru, hǫfum vér staðfastliga tekit ok svá skipat um konunga erfðatal ok aðrar landsins nauðsynjar sem hér fylgir. Hin fyrsta erfð í konunga erfðatali Í nafni fǫður ok sonar ok heilags anda, eins guðs í heilagri þrenningu, skal einn hans þjónn konungr vera yfir ǫllu Noregs konungs veldi, innan lands ok svá skattlǫndum. Nú eptir fráfall konungs várs, þá er sú hin fyrsta erfð, at sá skal konungr vera yfir Noregs konungs veldi, sem Noregs konungs sonr er skilgetinn, hinn ellzti einn í senn. Ǫnnur erfð Sú er ǫnnur erfð, at sá sonarsonr konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá er faðir hans er skilgetinn, ok svá hverr eptir annan karlmanna, er niðr fǿðist af honum, ok áðr er getinn er konungr andist, karlmaðr hinn ellzti einn skilgetinn, af skilgetnum kominn. Þriðja erfð Sú er hin þriðja erfð, er dóttursonr konungs skilgetinn, ef móðir hans er skilgetin, hinn ellzti einn, skal konungr vera, ok hverr eptir annan af honum kominn, með þeim hætti sem fyrr segir um sonarson skilgetinn. Fjórða erfð Sú er hin fjórða erfð, at bróðir konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá er samfeðra er við konung, ef engi er þessarra til, sem áðr eru taldir. Fimta konunga erfð Sú er hin fimta erfð, at fǫðurbróðir konungs samfeðra ok skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans var skilgetinn. Sétta erfð Sú er hin sétta erfð, er bróðursonr konungs, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans er skilgetinn ok samfeðra við konung. En ef hann er eigi til, þá skal brǿðrungr konungs hinn ellzti einn konungr vera, sá er faðir hans var fǫðurbróðir konungs samfeðra ok skilgetinn, ef engi er hinna til, sem áðr váru taldir.

283 Bjarnasonar i 1 hs.

Vi vil at alt folket skal vite at med råd og samtykke frå den vørdelege herre Jørund, erkebiskop av Nidaros, Arne, biskop av Stavanger, Narve, biskop av Bergen, Øyvind, biskop av Oslo, og Torstein, biskop av Hamar, desse lendmennene: Bjarne Erlingsson, herr Ulvhedin Bjørnsson,286 herr Isak Gautes son, herr Jon Ivarsson, herr Sæbjørn Helgesson, herr Åke kanslar, som her har sett sine segl under, og resten av rådet vårt, og alle dei andre beste menn som var hjå oss, har vi vedteke og bestemt om kongearvetalet og det som er tvingande naudsynt for landet slik som det følgjer her. Den fyrste arvefølgja i kongearvetalet I namnet til Faderen, Sonen og Den heilage ande, éin Gud i heilag treeining, skal éin av hans tenarar vere konge over heile riket til Noregs konge, innanlands og over skattlanda. No etter at kongen vår er død, då er den fyrste arvefølgja at den skal vere konge over riket til Noregs konge, som er son av Noregs konge, den eldste ektefødde, éin om gongen. Den andre arvefølgja Det er den andre arvefølgja, at den eldste ektefødde soneson av kongen skal vere konge åleine, dersom far hans var ekte fødd, og deretter den eine etter den andre av karar som stam mar frå han, og er fødd før kongen døyr, den eldste ektefødde karen åleine, komen frå ektefødd.

286 Bjarnesson i 1 hs.

Den tredje arvefølgja Det er den tredje arvefølgja, at ektefødd dotterson av kongen skal vere konge åleine, dersom mor hans er ektefødd, og den eine etter den andre komen frå han, på den måten det før er sagt om ektefødd soneson. Den fjerde arvefølgja Det er den fjerde arvefølgja, at den eldste ektefødde bror til kongen skal vere konge åleine, dersom han har same far som kongen, dersom det ikkje finst nokon av desse som er rekna opp før. Den femte kongearvefølgja Det er den femte arvefølgja, at den eldste ektefødde samfedra farbror til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans var ektefødd. Den sjette arvefølgja Det er den sjette arvefølgja, at den eldste brorson til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans er ektefødd og har same far som kongen. Men dersom han ikkje finst, då skal den eldste brødrungen til kongen vere konge åleine, dersom far hans var samfedra og ektefødd farbror til kongen, dersom det ikkje finst nokon av dei som var rekna opp før.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

286

287

Sjaunda erfð En sú er hin sjaunda erfð, er dóttir konungs skilgetin, hin ellzta ein, tekr konungsdóminn. Áttanda erfð Sú er hin áttanda erfð, er sonardóttir konungs skilgetin, ok faðir hennar skilgetinn, tekr konungsdóminn, ok svá hverr eptir annan af henni kominn, með sama hætti sem segir um sonarson skilgetinn. En ef hon er eigi til, þá tekr dótturdóttir skilgetin, ok er móðir hennar skilgetin, með sama hætti sem segir um sonardóttur skilgetna. Níunda erfð Sú er hin níunda erfð, er sonarsonr konungs, hinn ellzti einn, skal konungr vera, þó at faðir hans sé frillusonr. En ef hann er eigi til, þá skal sonr konungs konungr vera, þó at hann sé eigi skilgetinn, sá þó er hvárki sé getinn í hórdómi né frændsemisspjalli eða sifjaspjǫllum nærmeirr en lofat er at lǫgum, ok konungr sjalfr hefir við faðerni hans gengit, ok sagt sjalfr mǫnnum ávæni til, fyrir samvistar sinnar sakir ok móður hans, ok svarar sú stund er barnit var fǿtt á, þeirri tiltǫlu sem til heyrir, ok hefir móðir barnsins ekki tvent til faðernis sagt, eptir þeim efnum sem lǫgbók váttar um slík mál. Skulu þeir sem þetta vita, eigi leyna yfir mánað, nema þeir óttist ofríki, þá skulu þeir einhverjum skilríkum manni til segja, eða fleirum, þeim er vitni megu bera um, ef þess þarf við. En ef hann er eigi til, þá skal dóttursonr konungs skilgetinn hinn ellzti einn konungr vera, þó at móðir hans sé eigi skilgetin, sá þó er móðir hans var hvárki getin í hórdómi né frændsemisspjǫllum eða sifjaspjǫllum, með sama hætti sem segir um frilluson, ok svá skal hvervetna um þá er at erfðum eru til konungsdómsins komnir, ok þó eigi af skilgetnum. Tíunda konunga erfð Sú er hin tíunda erfð, er systursonr konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem móðir hans var skilgetin ok samfeðra við konung, ef engi er hinna til, sem áðr váru taldir. Ellifta konunga erfðatal Sú er hin ellifta erfð, at sá skal konungr vera, hinn ellzti einn, er skilgetinn er við konung, systrungr hans, ok mǿðr þeirra samfeddar ok skilgetnar, af réttri Noregs konungsætt komnar, ef engi er hinna til, sem áðr eru taldir.

Den sjuande arvefølgja Og det er den sjuande arvefølgja, at den eldste ektefødde dotter av kongen tek kongedømet åleine. Den åttande arvefølgja Det er den åttande arvefølgja, at ektefødd sonedotter av kongen tek kongedømet, dersom far hennar er ektefødd, og deretter den eine etter den andre som stammar frå henne, på same måten som det er sagt om ektefødd soneson. Men dersom ho ikkje finst, då tek ektefødd dotterdotter, dersom mor hennar er ektefødd, på same måten som det er sagt om ektefødd sonedotter. Den niande arvefølgja Det er den niande arvefølgja, at den eldste soneson av kongen skal vere konge åleine, endå om far hans er frilleson. Men dersom han ikkje finst, då skal son av kongen vere konge, endå om han ikkje er ektefødd, men likevel slik at han ikkje er avla i hor eller i blodskam eller i nærmare mågskapsslekt enn det lova tillèt, og kongen sjølv har vedkjent seg farskapen, og sjølv fortalt forstandige menn at det er sannsynleg, fordi han har vore i lag med mor hans, og den tida som barnet er fødd på, svarar til den tida som ein kan rekne ut, og mora ikkje har opplyst om dobbel farskap, på den måten som lovboka stadfester i slike saker. Dei som veit om dette, skal ikkje løyne det meir enn ein månad, utan at dei ottast for vald, då skal dei fortelje det til ein forstandig mann, eller fleire, som kan bere vitnemål om det, dersom det trengst. Men dersom han ikkje finst, då skal den eldste ekte fødde dotterson av kongen vere konge åleine, endå om mor hans ikkje er ektefødd, men likevel slik at mor hans ikkje er avla i hor eller i blodskam eller i ulovleg mågskapsslekt, på same måte som det er sagt om frilleson, og slik skal det alltid vere med dei som er komne til kongedømet ved arv, men likevel ikkje etter ektefødde. Den tiande kongearvefølgja Det er den tiande arvefølgja, at den eldste ektefødde systerson av kongen skal vere konge åleine, dersom mor var ektefødd og hadde same far som kongen, dersom ingen andre finst, som før var rekna opp. Den ellevte kongearvefølgja Det er den ellevte arvefølgja, at den eldste systrungen til kongen, ektefødd som han, skal vere konge åleine, dersom mødrene deira er samfedra og ektefødde, komne frå Noregs rette kongsslekt, dersom ingen andre finst, som før er rekna opp.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

288

289

Tolfta erfð Sú er hin tolfta erfð, er konungsdóminn tekr systir konungs skilgetin, hin ellzta ein, er samfeðra er við konung. En ef hon er eigi til, þá tekr fǫður systir konungs skilgetin, hin ellzta ein samfeðra, sú sem faðir h ennar var skilgetinn. En ef hon er eigi til, þá tekr bróðurdóttir skilgetin, hin ellzta ein, ef faðir hennar var skilgetinn ok samfeðra við konung. Nú ef engi er þessarra til, sem nú eru taldir, þá sé sá konungr at Noregi, hinn ellzti einn, er erfðum er þá næstr, eptir því sem lǫgbók váttar í almenniligu erfðatali, þó fyrr karl en kona af réttri Noregs konungsætt kominn. En ef karla missir svá at engi er þeirra til, þá taki konur jafnskyldar, hin ellzta ein, af réttri Noregs konungsætt komin, jafnan fyrri þeir en þær, er af skilgetnum eru komnir, fyrr en í kosning gangi. Skal þetta erfðatal greinast ok út skiljast af þeim er þá hefir næst verit konungr yfir Noregi, ok síðast frá fell. Nú ef svá þungliga kann til at bera, at engi er þessarra til, þá skal í kosning ganga ok með þeim hætti kjósast sem skipan ok lǫgbók fǫður várs hins kærasta váttar.

Hér hefr ríkisstjórn þá er Hákon konungr, sonr Magnúss konungs, lét gera í Ósló

n af því at nú er sagt um konunga erfðatal, at menn þurfi eigi griplandi hǫndum eptir at leita, hverr konungr skal vera yfir Noregs veldi, hǫfum vér ok um hugsat með tillǫgu ok ráði fyrir sagðra hǫfðingja ok annarra beztu manna, hversu ríkisstjórn skal fara meðan konungr er í barndómi, at þvílíkr úheyriligr skaði sem ríkit fekk í okrum beggja brǿðra barndómi, megi með guðs miskunn forðast. Ok því skipum vér svá til ævinligrar staðfestu sem hér fylgir. Í nafni fǫður, sonar ok heilags anda, eins guðs í heilagri þrin ningu, skulu þeir tolf vera, er ríkisstjórn skulu hafa eptir fráfall konungs, ef hann á eptir sik son eða dóttur í úmegð, eða þá aðra er í konunga erfðatali váttar at ríki skulu erfa, með þeim hætti at þrír af þeim tolf, ok kanceler hinn fjórði, skulu jafnan sitja í konungsgarði með barninu, ok hafa þrjá sveina ok einn notarium hverr þeirra þriggja, en kanceler þrjá sveina ok tvá notarios. Skulu tveir biskupar með fyrirsǫgðum fjórum mǫnnum hafa geymslu yfir krúnunnar gulli ok silfri því sem eptir er konunginn, með privilegiis. Hafi biskupar annan lykil þar til, en annan hinir. Skal merkismaðr vera einn af þeim þrimr sem jafnan skulu sitja í konungsgarði. Skal kanceler ok þessir þrír hafa ríkisstjórn ok yfirsjón eptir eignum ok inngjǫldum alls ríkisins, ok gera ǫll þau erendi sem þarf, bæði útan lands ok innan, ríkinu til nytsemdar.

Den tolvte arverekkjefølgja Det er den tolvte arverekkjefølgja, at den eldste ektefødde systera til kongen tek kongedømet åleine, dersom ho har same far som kongen. Men dersom ho ikkje finst, då tek den eldste, ektefødde og samfedra farsyster åleine, dersom far hennar var ektefødd. Men dersom ho ikkje finst, då tek den eldste ekte fødde brordotter åleine, dersom far hennar var ektefødd og hadde same far som kongen. No dersom ingen av desse finst, som no er rekna opp, då skal den vere konge i Noreg, den eld ste åleine som då står nærmast i arverekkjeføgja, etter det som lovboka stadfester i den allmenne arvefølgja, men likevel kar føre kvinne, komen frå Noregs rette kongsslekt. Men dersom karane er borte, slik at ingen av dei finst, då skal kvinner som er i like nær slekt, ta kongedømet, den eldste åleine, komen frå Noregs rette kongsslekt, alltid menn som er komne frå ekte fødde før enn kvinner, før enn ein går til val. Dette arvetalet skal greine seg ut og bestemmast frå den som då nærmast har vore konge over Noreg, og sist fall frå. No dersom det kan skje noko så tungt, at det ikkje finst nokon av desse, då skal ein gå til val, og det skal veljast på den måten som skipanen og lovboka til vår kjære far stadfester. Her byrjar den riksstyringa som kong Håkon, son av kong Magnus, lét gjere i Oslo

O g fordi det no er gjort greie for kongearvetalet, slik at

folk ikkje treng leite med famlande hender etter kven som skal vere konge over Noregs rike, har vi også tenkt på, med rettleiing og råd frå dei førnemnde hovdingane og andre beste menn, korleis riksstyringa skal gå for seg medan kongen er i barndomen, slik at ein med Guds miskunn kan sleppe unna slik uhøyrd skade som riket fekk medan begge vi brørne var i barndomen. Og difor bestemmer vi til evig stadfesting det som følgjer her. I namnet til Faderen, Sonen og Den heilage ande, éin Gud i heilag treeining, skal dei vere tolv, som skal ha riks styringa etter at kongen fell frå, dersom han lèt etter seg umyn dig son eller dotter, eller andre som kongearvetalet seier skal arve riket, på den måten at tre av dei tolv, og kanslaren som den fjerde, jamleg skal sitje i kongsgarden hjå barnet, og kvar av dei tre skal ha 3 sveinar og 1 notar, og kanslaren 3 sveinar og 2 notarar. To biskopar saman med dei 4 førnemnde mennene skal i si varetekt ha kronas gull og sølv, det som er att etter kongen, med privilegium. Biskopane skal ha éin lykel til dei, og hine ein annan. Merkesmannen skal vere ein av dei tre som jamleg skal sitje i kongsgarden. Kanslaren og desse tre skal ha riksstyringa og tilsyn med eigedomane og inntektene til heile riket, og utføre alle dei oppdraga som trengst, både utanlands og innanlands, til gagn for riket.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

290

291

Úbótamál ǫll skulu þeir refsa láta eptir lǫgum, þar sem einnhverr prófast fyrirgǫrt hafa góz ok líf. En góz alt, bæði í lausu ok fǫstu, falli undir konung til þeirra náða ok miskunnar, sem hann vill á gera þann tíma sem hann kann til aldrs at koma. Þá er konungr til aldrs kominn er hann er xx vetra gamall. En þeim mǫnnum sem miskunnar eru verðir, megu þeir grið gefa at sitja í ríkinu þar til konungr er fulltíða. En góz þeirra liggi þó alt undir konungi, ef svá eru málavextir til. Engar nafnbǿtr megu þeir ok aukast láta meðan konungr er í barndómi, hvárki smár né stórar. En hirð sú er þá var til, er konungr fell í frá, skal sverja trúnaðar eið konungs erfingja, ok þeim tolf hlýðni ok eptirlæti, sem ríkisstjórnin er í hendr fengin, þar til er þeir fá hana konunginum af hendi. Engar veizlur megu þeir ok veita stǿrri en hirðskrá váttar. Nú ef mynt sú er var þá er konungr fell í frá, kann at spillast, skulu þeir vald til hafa at skipta ok ráð fyrir gera, svá sem krúnunni ok ríkinu sé til gagns ok nytsemdar, ok þó sem sjaldast ef svá mætti vera. Kunnu ok sýslumenn eða aðrir umboðsmenn frá falla, eða brotligir verða, svá at þeir sé verðir fyrir sitt afbrot at missa síns umboðs, þá megu þessir tolf, eða svá margir af þeim sem þá verða í garðinum staddir, þeim í skipa, sem þeir samþykkja sín á millum. Svá ok þær sýslur sem konungr hefir til sín tekit sem aðrar, honum sjǫlfum til handa. Féhirðir sá er var í þeim tíma er konungr fell frá, skal jafnan vera hinn sami, þar til er konungr sjalfr kømr til aldrs, nema hann sannprófist áðr í einhverjum hlut brotligr, svá at hann megi eigi vera. Ok skal hann gera fulla reikning fyrir ánefndum xii mǫnnum á hverjum xii mánuðum í þann tíma er þeir koma saman. En átta af fyrirsǫgðum xii ríkisstjór narmǫnnum, þeir sem eigi eru jafnan innan garðs, skulu koma til sam tals við hina fjóra ok fyrrsagða tvá biskupa í ánefndum stað ok tíma eitt sinni á hverjum xii mánuðum, útan optar þykkist við þurfa, at hugleiða ok ráða um alla ríkisins stjórn ok nauðsynjar, bæði innan lands ok útan, því at þá skulu allir hinir stǿrstu hlutir gerast með allra þeirra ráði. En ef þá greinir nokkut á, þá skulu þeir ráða sem fleiri eru saman ok ellri eru ok á eitt verða sáttir. Skulu þá ok reiknast ǫll konungsins inngjǫld, ok framferð hinna fjǫgurra er jafnan eru í garðinum. Þá skal ok sýnast kon ungdómsins liggjandi fé, ok svá þat sem undir hefir lagzt á hverju ári, ok geymast undir lyklum fyrirsagðra manna.

Dei skal la alle ubotsverk straffe etter lova, når det blir prova at nokon har forbrote gods og liv. Og alt godset, både laust og fast, skal tilfalle kongen, til den nåde og miskunn som han vil gje når han blir myndig. Då er kongen myndig, når han er 20 år gammal. Og dei som er verde miskunn, kan dei gje grid til å vere i riket til kongen er myndig. Men alt godset deira skal liggje under kongen, dersom saksforholda tilseier det. Dei skal heller ikkje gjere nokon forbetringar i tittel eller rang medan kongen er i barndomen, korkje små eller store. Og den hirda som var då kongen fall frå, skal sverje truskapseid til kongen sin arving, og lydnad og undergjevnad til dei tolv som riksstyringa er gjeven til, inntil dei gjev den frå seg til kongen. Og dei skal ikkje gje større veitsler enn hirdskråa seier. No dersom den mynta som var då kongen fall frå, kan tape i verdi, skal dei ha myndigheit til å endre og finne råder som kan vere til gagn og nytte for krona og riket, og likevel så sjeldan som råd er, dersom det skulle vere slik. Også syslemenn eller andre ombodsmenn kan falle frå, eller forbryte seg, slik at dei er verde å misse ombodet sitt for misgjerda si, då kan desse tolv, eller så mange av dei som då er til stades i kongsgarden, utnemne den i ombodet, som dei blir samde om seg imellom. Slik også i dei syslene som kongen har teke til seg, liksom i dei andre, til fordel for han sjølv. Den fehirden som var på den tida kongen fall frå, skal stadig vere den same, til kongen sjølv blir myndig, med mindre det fullt ut blir prova at han før har forbrote seg i ei eller anna sak, slik at han ikkje kan vere fehirde. Og han skal gjere full rekneskap for dei nemnde tolv mennene kvart år på den tida dei kjem saman. Og åtte av dei tolv førnemnde riksstyrings mennene, dei som ikkje stadig er i kongsgarden, skal éin gong kvart år kome til samtale med dei andre fire og dei førnemnde to biskopane på nemnde stad og tid, om det ikkje ser ut til å vere behov for det oftare, for å tenkje over og rådslå om alt som gjeld riksstyringa og det som er tvingande naudsynt for landet, både innanlands og utanlands, for då skal alle dei største sakene avgjerast med råd frå dei alle. Men dersom dei blir usamde om noko, då skal dei bestemme som er flest, eldre og samde. Då skal ein òg berekne alle inntektene til kongen, og vurdere framferda til dei fire som jamleg er i kongsgarden. Då skal òg kongedømets eigedom i lausøyre synfarast, og likeins det som blir lagt til kvart år, og forvarast under lyklane til dei førnemnde mennene.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

292

293

En ef einnhverr af áðrnefndum fjórum mǫnnum deyr, eða verðr sannprófaðr í einhverjum hlutum þeim sem ríkinu eru skaðaligir, þá skal hann af setja, ok annan í stað kjósa, þann sem þeir samþykkja, af þeim átta sem áðr váru úti, ok kjósist þó hinn tolfti í stað þess, at tolf sé jafnan. Svá skulu þeir ok átta er útan garðs eru, halda sik fyrst sjalfa jafnaðarmenn ok réttvísa við almúgan í allri sinni framferð, at gey mandi um framferð sýslumanna ok lénsmanna við almúgan, at hverr geri ǫðrum lǫg ok réttendi. En hvervetna þar sem sýslumenn eða þeirra umboðsmenn vilja eða gera eigi rétt, eða þyngja mǫnnum aflagliga, skulu þeir allir skyldugir vera til, þar hverr sem næst verðr staddr í hluta landsins, til at fara ok innvirðuliga at prófa ok rannsaka ok rétt at gera eptir lǫgum. En ef þeir geta eigi yfir tekit eða rétt gǫrt, þá skal til kon ungsgarðsins stefnast ok rétt gerast. Verðr þá einnhverr þrjótr at koma eða rétt at gera, þá skulu fyrirsagðir xii menn, eða þeir sem í garðinum eru staddir, með allra þeirra ráði refsa láta, svá sem sjalfr konungr væri til. Einkanliga skulu þeir ok varast ok eptir sjá með ǫllu gaumgæfi, at engi dragist á grunsamligar einrǿður eða samheldi þau sem mǫnnum sýnast hættlig eða skaðalig krúnunni ok landsins rétti. En hvervetna þar sem þess verðr vart með sǫnnu prófi, berr at þar komi skjótlig refsing eptir. Þeir skulu ok geyma ok geyma láta, at engi úfriðr hefist innan lands, né útlenzkr herr komi úvart á ríkit. Enga skulu þeir ok útlenzka menn inn láta dragast í landit meðan konungr er í úmegð með staðfestu, útan kaupmenn ok iðnarmenn fari eptir fornum vanda, þeir þó sem engi grunsemd megi á vera um nokkura þá hluti er ríkinu eru grunsamligir. Þessir tolf skulu ok eið sverja á helgum dómum áðr en þeir taki við ríkisstjórn, á þenna hátt sem hér fylgir: «Svá legg ek hǫnd á þessa helgu dóma, ok því skýt ek til guðs, at þessi ríkisstjórn sem ek er til skipaðr yfir Noregs konungs ríki ok hans skattlǫndum, skal ek tryggliga ok hollostusamliga gera, með ǫllu gaumgæfi ráðandi þat sem krúnunni sé til æru, ok ǫllu ríkinu til gagns ok nytsemdar, eptir því viti ok skyn semd sem guð gefr mér. Hvervetna þar sem ek verð staddr yfir málum manna, dómum eða ráðum þeim sem ríkit tekr, skal ek dǿma ok ráða svá um ríkan sem um fátǿkan, sakaðan sem sifjaðan, ungan sem gamlan, skyldan sem úskyldan, enga muni né gjafar skal ek til taka at dǿma eða réttendi at gera eða at segja, né til miskunnar at fylgja, opinberliga né leynliga. Engar gjafar skal ek ok til taka at inngjǫld né réttendi krúnun nar minki eða undan gangi né úskynsamliga veitist móti fyrirsagðri ski pan. Ek skal ok eptir prófa hvárt konungdómsins rétt ok góz hefir undan gengit, ok með ǫllum mínum mætti aptr undir krúnuna sǿkja, hvárt sem þat hefir skyldr eða úskyldr, vinr eða úvinr.»

Men dersom nokon av dei fire førnemnde mennene døyr, eller det blir fullt ut prova at nokon har vore med på noko som er skadeleg for riket, då skal han avsetjast, og dei skal velje ein annan i staden, ein som dei er samde om, av dei åtte som før var ute av kongsgarden, og dessutan velje den tolvte i hans stad, slik at dei alltid er tolv. Slik skal òg dei åtte som er utanfor kongsgarden, fyrst og fremst te seg som upartiske og rettvise menn i all si framferd andsynes allmugen, i det dei gjev akt på framferda til syslemen nene og lensmennene andsynes allmugen, slik at kvar gjer lov og rett mot andre. Men alltid når syslemenn eller deira ombods menn ikkje vil eller ikkje gjer det som er rett, eller tyngjer folk ulovleg, då er dei alle skyldige, kvar av dei der han er nærmast i den landsdelen, til å fare for å undersøkje og granske nøye, og gjere det rette etter lova. Men dersom dei ikkje maktar dette eller får gjort det rette, då skal ein stemne til kongsgarden og gjere det som rett er. Dersom nokon er uviljug til å kome eller gjere det rette, då skal dei førnemnde tolv mennene, eller dei som er til stades i kongsgarden, la straffe med råd frå dei alle, som om kongen sjølv fanst. Dei skal særleg med full merksemd gje akt på og sjå til at ingen blir dregen inn i mistenkjelege hemmelege samtaler eller samband som folk synest er farlege eller skadelege for krona og landsens rett. Og alltid når ein får greie på slikt, og det blir fullt ut prova, bør det kome snarleg straff etterpå. Dei skal òg passe på, og la passe på, at det ikkje kjem opp nokon ufred innanlands, eller at ein utanlandsk hær kjem uventa i riket. Dei skal heller ikkje la utanlandske menn kome inn i landet med fast tilhald medan kongen er umyndig, men mot kjøpmenn og handverkarar skal ein fare fram etter gammal sedvane, likevel berre dei som ein ikkje har mistenkt for å gjere noko som er fiendsleg andsynes riket. Desse tolv skal også sverje eid på heilagdomane før dei tek over riksstyringa, på den måten som her følgjer: «Slik legg eg handa på desse heilagdomane, og det tek eg Gud til vitne på, at denne riksstyringa som eg er sett til over Noregs konges rike og hans skattland, skal eg utøve tru og trufast, og med all merksemd utføre det som kan vere til ære for krona, og til gagn og nytte for heile riket, etter det vit og den klokskap Gud gjev meg. Alltid når eg blir sett over folks saker, domar eller avgjer der som gjeld riket, skal eg døme og bestemme på same måten over rik som fattig, fiende som slektning, ung som gammal, beslekta som ubeslekta, ingen fordelar eller gåver skal eg ta imot, openlyst eller i løynd, for å døme eller gjere det rette eller avseie rett dom, heller ikkje for å syne miskunn. Og eg skal ikkje ta imot gåver slik at inntektene eller rettane til krona blir mindre eller går tapt eller uforstandig gjevne bort mot den førnemnde skipanen. Eg skal også undersøkje om kongedømets rettar og gods har gått tapt, og med all mi kraft prøve å få dei tilbake under krona, anten det no er beslekta eller ubeslekta, ven eller uven, som har dei.»

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

294

295

En ef svá harðliga kann til at falla, sem guð láti eigi verða, at einnhverr af þeim tolf, eða fleiri, brýtr þenna eið, eða verðr sannprófaðr í nokkurum svikum við krúnuna eða ríkit, þá skulu þeir sem þess eru hlutlausir, svá fullkomliga láta refsa þeim sem sjalfr konungr. En ef nok kurr af þeim vill slíkar údáðir þola eða fylgi veita, þá sýnist sem hann samþykki glǿp hinna, ok því sé hann undir sǫmu refst ok hinir. Nú ef konungr á dóttur, ok hefir hann ráð fyrir henni gǫrt áðr en hann felli í frá, eða verðr hon gipt síðan með ráðum ok samþykt dróttningarinnar, móður sinnar, ok þeirra tolf sem ríkisstjórn hafa þá í hǫndum, ok þeirra biskupa ok annarra góðra manna sem þeir tolf kalla til með sér, skal sá sem hennar fær, fremstr vera ok hæstr í allri sǿmd ok virðing, æ meðan hann reynist vel hollr ok tryggr krúnunni ok ríkinu, ok hann samþykkir þeim tolf sem áðr eru sagðir. Engi ráð þau sem ríkisstjórn heyra til, skal hann gera innan lands né útan, opinberliga né leynliga, nema þeir viti ok samþykki. Nú ef dróttning lifir konungi lengr, þá skal hon vera at allri sǿmd næst þeim er konungs dóttur hefir fengit. Skal hon ok frjálsliga hafa tilgjǫf um sína daga, svá framt sem hon sitr sǿmiliga ok fylgir ríkisins ráði, ef hon vill eigi giptast. En at hennar fráfalli skal tilgjǫfin snúast aptr undir krúnuna. Skal dróttningin ok vera í øruggri geymslu ix mánaði þá næstu eptir fráfall konungs með sǿmiligum konum, þeim sem kanceler ok hinir þrír er í eru garðinum, skipa henni, at sanns verði vart, hvárt hon er barns hafandi eða eigi. Skal konungrinn, meðan hann er í úmegð, ok þeir sem til ríkisins standa, allir vera í øruggri geymslu þar til sem hann verðr fulltíða, í því sterkasta húsi sem til er í ríkinu. Nú hverr er sik lætr til konungs taka, eða kallar til Noregs kon ungs ríkis, karl eða kona, með ǫðrum hætti en váttar í fyrirsǫgðu erfða tali, þá er hann sjalfsagðr guðs úvinr ok allra heilagra manna, sannr úbótamaðr við konunginn, bæði ráðandi ok gerandi, ok þeir sem því eru samþyktir eða hjǫlp veitandi, fyrirgǫrt lífinu ok góz ǫllu því sem hann á, eða eigandi verðr, í landi ok lausum eyri. Ok til sanns vitnisburðar ok ævinligrar staðfestu um þessa vára skipan settum vér, oss sjǫlfum hjáverǫndum, várt innsigli fyrir þetta bréf, herra erkibiskup, biskupar ok lendir menn fyrrnefndir sín innsigli fyrir þetta bréf. Var þetta bréf gǫrt í Ósló dróttinsdaginn næsta eptir 284 krossmessu um haustit þá er liðnir váru í frá burð várs herra Jésú Krists þúshundrað vetra þrjú hundruð vetra ok tveir vetr, á fjórða ári ríkis várs.

284 fyrir i 2 hss.

287 før i 2 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Dersom det sørgjelege skulle skje, som Gud ikkje må la hende, at ein eller fleire av desse tolv bryt denne eiden, eller det blir fullt ut prova at dei på noko vis har svike krona eller riket, då skal dei som ikkje er med på dette, la dei straffe fullt ut som kongen sjølv. Men dersom nokon av dei vil tole slike ugjerningar eller vere med på dei, då synest det som om han samtykkjer i dei andre si misgjerning, og difor skal han vere under same straffa som hine. No dersom kongen har ei dotter, og han har teke avgjerder for henne før han fall frå, eller ho sidan blir gift med råd og samtykke frå dronninga, mor si, og dei tolv som då sit med riksstyringa, og dei biskopane og andre gode menn som dei tolv kallar til seg, då skal den som får henne, vere den frem ste og høgaste i all sømd og ære, så lenge han viser seg holl og tru mot krona og riket, og han er forlikt med dei tolv som er nemnde før. Han skal ikkje bestemme noko som gjeld riks styringa, korkje innanlands eller utanlands, openbert eller løynt, utan at dei veit om det og samtykkjer. No dersom dronninga lever lenger enn kongen, då skal ho i all sømd vere nest den som har fått kongsdottera. Ho skal òg fritt ha tilgåva si alle sine dagar, så framt ho lever sømeleg og rettar seg etter riksrådet, dersom ho ikkje vil gifte seg. Etter at ho er fallen frå, skal tilgåva leggjast tilbake under krona. Dronninga skal òg vere i trygg forvaring dei nærmaste 9 månadene etter at kongen er fallen frå, med dei heiderlege kvinnene som kanslaren og dei andre tre som er i kongsgarden, ordnar for henne, slik at ein får sann kunnskap om ho er med barn eller ikkje. Medan han er umyndig, skal kongen og dei som har arverett til riket, alle vere i trygg forvaring i det sterkaste huset som finst i riket, inntil han blir myndig. No kvar den som lèt seg ta til konge eller gjer krav på Noregs konges rike, kar eller kvinne, på annan måte enn det er sagt i det førnemnde arvetalet, då er han ein sjølvsagd fiende av Gud og alle helgenar, sann ubotsmann mot kongen, både i råd og gjerning, og dei som samtykkjer i det eller gjev hjelp, dei har forbrote alt det godset som dei eig, eller kjem til å eige, i landeigedom og lausøyre. Og til sant vitnemål og evig stadfesting på denne skipa nen vår sette vi, medan vi sjølve var til stades, seglet vårt under dette brevet, og herr erkebiskopen, biskopar og førnemnde lendmenn sine segl under brevet. Dette brevet var laga i Oslo den fyrste søndagen etter287 korsmesse om hausten då det hadde lide tretten hundre og to år frå vår herre Jesu Kristi fød sel, i det fjerde året i styringstida vår.

296

297

Rettarbot 29. mai 1303 O M Å Y T E L E I DA N G O G S Ø K J E L AG T I N G OV E R L E V E R T I 5 H A N D S K R I F T E R

Hákonar bréf

ákon með guðs náð Noregs konungr, sonr Magnúss konungs, sendir ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Vér hǫfum undirstaðit at handgengnir menn várir ok biskupsmenn vilja eigi gera oss leiðangr ok lýðskyldu af þeim jǫrðum sem þeir hafa framar en vér ok várt forellri hǫfum áðr gefit liðuga fyrir. Svá ok eigi síðr at sýslumenn várir ok ridda rar eða aðrir handgengnir menn várir, þeir sem nokkur málaskipti eigu við minni menn sér, eða aðrir við þá, fyrirnemast á stefnur til lǫgmanns eða lǫgþings at koma, eða annarra réttara, eptir því sem þeim verðr stefnt, at hinir sem minni menn eru fyrir sér eða eigi oss handgengnir, verða sinn rétt upp at gefa sakir ofríkis ok þeirra metnaðar. Ok af því at vér viljum eigi né megum þvílíka hluti með engum mun hlýðast láta, ok allra sízt af várum sýslumǫnnum, riddurum ok ǫðrum handgengnum mǫnnum, er ǫllum hafa svarit at halda lǫg ok réttendi eptir því sem vér erum skyldugir ok eiðr várr stendr til, þá hǫfum vér svá skipat ok boðit, at hverr riddari sem málefni á við aðra menn, hvat manna sem þeir eru, ok fyrirnemast þeir til lǫgmanns eða lǫgþings at koma, eða annarra réttara, eptir því sem honum verðr lǫgliga stefnt, ok þrjózkast hann rétt at gera eptir lǫgmanns órskurði, þá sé honum sjalfger með þessu váru bréfi mánaðarstefna til vár, frá þeim degi er hann verðr þar sannprófaðr at. En ef þat gera sýslumenn, þá sé þeir sjalfsagðir af sýslunni, ok sǿki þá umboðsmenn várir, þeir sem vísaeyristǫku vára hafa, þær sýslur oss til handa, þar til er þeir hafa með lǫgum rétt gǫrt. En ef þat gera aðrir handgengnir menn, ok verða þeir at því sannprófaðir, þá sé þeir sjalfsagðir af nafnbótinni, ok sǿkist sem aðrir múgamenn, ok komi aldri í lǫguneyti aptr, nema vér sém sjalfir at spurðir. Nú hverr sem eigi lýkr leiðangr várn eða lýðskyldu af þeim jǫrðum ǫllum sem þeir hafa meiri en vér hǫfum þá gǫrt liðuga um áðr, ok liggja þær svá um þrjú ár upp í frá því sem þetta várt bréf er lýst, þá skulu þær allar jarðir, svá margar sem úgreitt er af, hvárt sem þær eigu handgengnir menn várir eða biskupsmenn, falla undir oss ok konungsdóminn til ævinligrar eignar. Ok bjóðum vér umboðsmǫnnum várum þar svá eptir at sjá, sem þeir vilja heldr hafa þǫkk af oss en missa þeirra sǿmda sem þeir hafa áðr af oss ok konungdóminum haft. [Ok til sannenda hér um settum vér várt innsigli fyrir þetta bréf, er gǫrt var í Túnsbergi óðinsdaginn næsta fyrir trinitatismessu á iiii ári ríkis várs.285

285 Mgl. i 4 hss.

Håkons brev

H åkon med Guds nåde Noregs konge, son av kong

288 Mgl. i 4 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Magnus, sender Guds og si helsing til alle dei som ser eller høyrer dette brevet. Vi har fått vite at våre handgjengne menn og biskopsmenn ikkje vil svare leidang og lydskyldnad av dei jordene som dei har ut over det som vi og forfedrane våre før har gjeve dei fritak for. Dessutan at våre syslemenn, riddarar og andre handgjengne menn, når dei har rettstvistar med min dre menn enn dei sjølve, eller andre med dei, at dei lèt vere å kome til stemne hjå lagmannen eller på lagtinget, eller til andre rettsstyrarar, på den måten dei blir stemnde, slik at hine, som i seg sjølv er mindre menn eller ikkje handgjengne hjå oss, må gje opp retten sin på grunn av deira hardstyre og hovmod. Og fordi vi på ingen måte vil eller kan tole at dei gjer slikt, og aller sist våre syslemenn, riddarar og andre handgjengne menn, som med eid har lova alt folket å halde lov og rett etter det vi er skyldige til og eiden vår forpliktar oss til, då har vi bestemt og påbode det, at kvar riddar som har rettstvist med andre menn, same kva for menn det er, og lèt vere å kome til lagmannen eller lagtinget, eller andre rettsstyrarar, på den måten han blir lovleg stemnd, og han nektar å gjere det rette etter lagmannens orskurd, då skal han med dette brevet vårt automatisk vere stemnd med ein månads varsel til oss, rekna frå den dagen det blir fullt ut prova at han er skuldig. Og dersom syslemenn gjer det, då er dei automatisk ute or sysla, og ombodsmennene våre, dei som krev inn vissøyren vår, skal overta dei syslene på våre vegner, inntil dei har gjort rett etter lova. Og dersom andre handgjengne menn gjer det, og det blir fullt ut prova at dei er skuldige, då har dei automatisk tapt rangen sin, og skal sak søkjast som andre allmugemenn, og skal aldri kome tilbake i hirda, med mindre vi sjølve blir spurde om det. No kvar den som ikkje svarar leidang eller lydskyldnad av alle dei jordene som dei har ut over det som vi før har gjeve dei fritak for, og dei ligg slik i 3 år etter at dette brevet vårt er kunngjort, då skal alle dei jordene som det ikkje er svara for, anten det er våre hand gjengne menn eller biskopsmenn som eig dei, falle under oss og kongedømet til evig eige. Og vi påbyd våre ombodsmenn der å ha tilsyn med det, dersom dei heller vil ha takk frå oss enn misse den heideren som dei før har hatt frå oss og kongedømet. [Og til vitnemål om dette sette vi vårt segl under dette brevet, som var laga i Tønsberg onsdag før trinitatismesse i det fjerde året i styringstida vår288

298

299

Rettarbot 17. juni 1308 OM JARL OG LENDMANN OG ANDRE EMNE OV E R L E V E R T I 5 H A N D S K R I F T E R

ákon með guðs miskunn Noregs konungr sendir ǫllum guðs vinum ok sínum í Noregs konungs ríki, þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Þat sé ǫllum mǫnnum kunnigt, at sakir framferðar ýmsa manna er haft hafa við vára þegna bæði í bernsku okkarra brǿðra ok svá nú um stund, þó at vér hafim eigi svá eptir sét sakir mikillar fjǫlskyldu landsins nauðsynjar sem til heyrði ok várr vili væri til, þá tǫkum vér oss til forráða fǫðurleifð vára, alt Noregs konungs ríki. Allar sýslur um alt landit sé undir oss kallaðar með þessu váru bréfi. Stjórn hirðar várrar viljum vér at mest sé undir oss. En oss til léttis skipum vér herra Ásulf Ásláksson merkismann várn, eigi minkandi í þessu stétt ok nafnbót herra Ǫgmundar Áslákssonar. Þetta minna várt innsigli skipum vér síra Ívari 286 Ólafssyni kancelerinum með xv marka rentu. Síra Erlendi Styrkárssyni skipum vér féhirði várum með xx marka rentu. Jarla nǫfn ok lendra manna, útan konungs sonum einum ok jar linum af Orkneyjum, tǫkum vér af opinberliga at nokkurir gerist heðan af. En þeir sem nú eru lendir menn, haldi heiðr sínum ok rétt um sína daga. En hina kǫllum vér sanna landráðamenn, sem ráða þat ungum konungi at fleiri sé hǫfðingjar veraldligs veldis í Noregs konungs ríki en af réttu ætterni eru komnir. Hǫfum vér nú svá skipan á gǫrt, at hverr sá sem tekr sýslu af konunginum heðan af, skal vera skyldugr honum hundrað manna kost af sjalfs síns góz meðan hann dvelst í hans sýslu at gera rétt manna í millum. Skyldargjafir ok álǫgur sýslumanna tǫkum vér af um alt várt ríki, eptir því sem gamla lǫgbók váttar. Hverr sýslumaðr skal ok skyldugr vera at halda konunginum, hvern tíma sem hann krefr, svá marga menn at vistum ok þvílíkum vápnum sem sveinar á vápn eigu at halda, sem hirðskrá váttar, af hverri skipreiðu um alt landit. Varðhald skulu þeir ok halda láta af hverri skipreiðu hvern tíma er þeir koma til konungs, svá sem var um fǫður várs daga. En at þeir sé þeim mun at geymnari ok betri í sinni sýslu, skulum vér senda tvá skilríka menn af garði várum í hvern þriðjung landsins, er vér kómum eigi sjalfir við þeim, sem skoði ok rannsaki með athyggju hverja framferð þeir hafa við vára þegna á hverjum xii mánuðum.

286 Hróari i 2 hss.

H åkon med Guds miskunn Noregs konge sender Guds

289 Roar i 2 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

og si helsing til alle Guds og sine vener i Noregs konges rike, dei som ser eller høyrer dette brevet. Det skal vere kjent for alt folket, at på grunn av framferda til ymse menn som har hatt å gjere med tegnane våre både då vi to brør var barn og no ei tid, og fordi vi på grunn av mange gjeremål knytte til det som er tvingande naudsynt for landet ikkje har passa på slik det var rimeleg og vår vilje var, då tek vi under vårt rådvelde farsarven vår, heile Noregs konges rike. Alle sysler i heile landet blir dregne under oss med dette brevet vårt. Vi vil òg at styringa av hirda vår skal liggje mest hjå oss. Men for å gjere det lettare for oss set vi herr Åsulv Aslaksson til vår merkesmann, utan at vi med dette minskar herr Ogmund Aslakssons stilling og rang. Dette mindre seglet vårt overlèt vi til kanslar Ivar289 Olavsson, med ei inntekt på 15 merker. Sira Erlend Styrkårsson set vi til vår fehirde med ei inntekt på 20 merker. Vi gjer det kjent at heretter skal ingen kallast jarl eller lendmann, bortsett frå berre kongssøner og jarlen av Orknøy ane. Men dei som no er lendmenn, skal behalde heideren sin og rettane sine så lenge dei lever. Og dei kallar vi sanne lands svikarar, som rår ein ung konge til at det skal vere fleire hovdin gar med verdsleg makt i Noregs konges rike enn dei som er komne frå den rette slekta. Vi har no gjort den skipanen, at kvar den som heretter tek mot sysle frå kongen, skal vere skyldig til å gje han hundre manns kost av sitt eige gods medan han oppheld seg i sysla si for å syte for at folk får retten sin. Over heile riket vårt avskaffar vi pliktige gåver og avgif ter til syslemennene, slik som den gamle lovboka seier. Kvar syslemann skal òg vere skyldig til, kvar gong kon gen krev det, å halde han med så mange menn frå kvar skipreide over heile landet, med kost og slike våpen som væp narar skal ha, slik som hirdskråa seier. Dei skal òg syte for vakt hald frå kvar skipreie kvar gong dei kjem til kongen, slik det var i levedagane til far vår. Og for at dei skal vere di meir aktsame og heiderlege i si gjerning, skal vi sende to forstandige menn frå kongsgarden vår til kvar tredjedel av landet, når vi sjølve ikkje kjem dit, som kvart år omhugsamt skal granske og undersøkje kva åtferd dei har andsynes våre tegnar. Og om dei viser seg å ha fare lovleg og mildt fram mot allmugen, då skal dei behalde syslene sine så lenge dei lever. Sønene deira skal òg vere nærmare, så framt dei ikkje forbryt seg mot kongedømet og tegnane våre.

300

301

Ok ef þeir finnist lǫgliga ok linliga fram hafa farit við almúgan, þá skulu þeir halda sýslum sínum meðan þeir lifa. Nærmeirr skulu ok synir þeirra vera, svá framt sem þeir brjóta eigi við konungdóminn ok vára þegna. Þat skulu allir sýslumenn ok vita, at ef þeir gleyma rétt at gera, eða vilja eigi sakir einhverra hluta þegar þeir verða til krafðir, ok kømr þat mál til vár ok verðr niðr sett í várum garði eða ǫðrum stað þar sem vér erum nær, eða várt ráð, at vér viljum sjalfir taka þann sakareyri er þar af er, útan sýslumaðr eða hans umboðsmaðr sýni þat með skilríkum vitnum at hann gat eigi heima yfir tekit, sakir þrjózku verjanda eða einhverra lǫgligra forfalla. Eigi viljum vér ok, at þér hafið þann sið heðan af, at þér takið bréf af garðinum til hvers máls er þér eigið rétt yfir at gera eða á þingum fram flytja, útan full þǫrf sé til. Nǫfn þeirra manna er af verða teknir í fylki ok þeirra sýslu, á xii mánuðum, viljum vér at þér látið skrá, hverr í sinni sýslu, hverir af tóku eða með hverjum atburð, greinandi upphaf viðráttu þeirra, áverka, griðastaði ok víglýsing, ok sendi svá til vár í einu kvaterni innsigluðu með sínu innsigli. Þar ok sem sýslumaðr þolir sveinum sínum úlǫgliga framferð við vára þegna, þá svari hann fyrir þá, útan hann syni lǫgliga at þat váru eigi hans ráð, ok hafi hann aldri síðan þann er úspekt gerði. Riddarar þeir sem stǫðu halda, sé atgeymnir ok fagrferðugir ok konungi sem næstir millum þess er þeir gera sitt starf, útan hann láti segja þeim at hann vill heimiliga vera. Skulu þeir hafa sinn svein hverr þeirra á várn kost, þar sem engi hafði áðr, meðan þeir halda stǫðuna. Þó at sýslumaðr haldi stǫðu, þá skal hann eigi fleiri sveina hafa en nú er sagt. Þat skipum vér ok, at lǫgmenn fari með sýslumanni þegar hann ferr at rétta menn í sinni sýslu, ok hafi ii sveina á þeirra kost, sem sýslumaðr, ok einn klerk, er skrár alla dóma ok órskurð er hann gerir manna í millum, ok geri bréf undir hans innsigli eptir órskurðinum, ok síðan láti skrásetja í kvaterni hvern dóm einn ok annan eptir sem bréf hans vátta, at því síðr megi dómrinn gleymast, ok taki klerkr halfa ørtog forna af hverju bréfi, útan hann sé svá fátǿkr at hann orki eigi at leysa.287 Slíkt taki ok sýslumannsins klerkr fyrir sitt bréf, en fyrir hvárttveggja innsigli allsekki.288 Þar ok sem lǫgmaðr var áðr vanr at taka xv marka rentu af oss, þá skal hann nú taka heðan af tillǫgu bónda aðrar xv merkr, en eigi meira. En ef hann tekr gjafir til misfylgis, þá hefir hann fyrirgǫrt lífi sínu, útan konungr miskunni honum þegar málavextir koma fyrir hann.

287 ok hafi þó bréf sitt tilf. i 2 hss. 288 því at þeir eru áðr skipaðir réttarar allra manna í millum tilf. i 2 hss.

290 men likevel skal han ha brevet sitt tilf. i 2 hss. 291 for dei er før sette til å andheve retten mellom folk h tilf. i 2 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Det skal alle syslemenn òg vite, at dersom dei gløymer å gjere det som er rett, eller av ein eller annan grunn ikkje vil når dei blir kravde om det, og denne saka kjem til oss og blir avgjord i kongsgarden vår eller ein annan stad der vi eller vårt råd er, då vil vi sjølve ta den sakøyren som kjem av den, om ikkje syslemannen eller hans ombodsmann kan syne med påli telege vitne at han ikkje makta å ta saka heime, på grunn av vrangvilje frå den saksøkte eller eit eller anna lovleg forfall. Vi vil heller ikkje at de heretter skal ha den skikken at de tek brev frå kongsgarden i alle dei sakene som de skal avgjere eller føre fram på tinget, med mindre det er heilt naudsynt. Vi vil at de lèt skrive opp namna på dei som blir drepne i fylket og i sysla dykkar gjennom eit år, kvar i si sysle, kven som drap, eller under kva omstende, med opplysning om opphavet til striden deira, om lekamsskadar, gridstader og viglysing, og sender det slik til oss i ein protokoll innsegla med seglet dykkar. Og når ein syslemann toler ulovleg framferd frå sine sveinar andsynes våre tegnar, er han ansvarleg for dei, med mindre han på lovleg vis nektar for at det var hans råd, og han skal aldri sidan ha den hjå seg som gjorde valdsverket. Dei rid darane som har vaktteneste, skal vere påpasselege og føre seg fint, og vere så nær kongen som mogleg når dei utøver tenesta si, med mindre han lèt seie til dei at han vil vere for seg sjølv. Kvar av dei skal ha éin svein på vår kostnad medan dei har vakt teneste, dersom dei ikkje hadde nokon før. Endå om ein sysle mann har vaktteneste, skal han ikkje ha fleire sveinar enn det no er sagt. Det fastset vi òg, at lagmennene skal fare saman med syslemannen når han dreg for å handheve retten over folk i si sysle, og dei skal ha to sveinar på sin kost, slik som sysleman nen, og ein klerk, som skriv ned alle domar og den orskurden som han gjer mellom folk, og set opp brev etter orskurden under hans segl, og sidan skal han la skrive ned i protokoll kvar einskild dom etter det som breva hans vitnar, for at domen di mindre kan gløymast, og klerken skal ta ein halv forn ertog for kvart brev, med mindre nokon er så fattig at han ikkje maktar å betale det.290 Det same skal òg syslemannen sin klerk ta for sitt brev, men ingenting for kvart av dei to segla.291 I dei tilfella der lagmannen før var van med å ta 15 mer ker inntekt av oss, skal han frå no av ta 15 merker til som yting av bøndene, men ikkje meir. Men dersom han tek gåver for å vere partisk, då har han forbrote livet sitt, med mindre kongen viser han nåde når saksforholda blir kjende for han.

302

303

Ok at lǫgmenn [ok sýslumenn289 megi þeim mun betr flytja almúgans erendi, skulu þeir vera ii daga nærri konungi þann tíma er þeir hafa lengi frá honum verit, ok konungr sér at hann er bezt liðugr, ok hafi þó svá alla articulos upp kastaða á bókfell, at því gjǫrrmeirr ok skjótara megi konungr undirstanda þeirra erendi. Viljum vér ok at klerkar sýslumanna ok lǫgmanna komi til vár með þeirra vitnisburð, er þeir til kjósa, þá at sverja fyrir oss trúnaðareið þann sem vér skipum þeim. Þau bréf kǫllum vér aptr með þessu váru bréfi, er út eru gefin maiori forma, útan handgengnir menn þeir sem hafa af oss kyrrsetu leyfi. En at hverjum sé því ljósara hversu hverr skal sitt bréf út leysa, greinum vér þat hér á þenna hátt, at fyrir hvert sýslubréf skal lúkast kancelerinum iii 290 aurar fyrir hverja skipreiðu, en notario ørtog,291 fyrir bezta varnaðarbréf kancelerinum mǫrk peninga, en notario eyrir, fyrir minna varnaðarbréf skal kancelerinn taka halfa mǫrk peninga, en klerkr hans 292 eyri. Fyrir landsvistarbréf taki kanceler mǫrk hit mesta, en klerkr eyri, ok minki þaðan af fyrir báðum 293 eptir því sem þegn ok friðkaup minkar. Fyrir griðabréf taki kanceler ii aura, en klerkr hans eyri fyrir bréf, at eigi aukist vandræði. Slíkt hit sama fyrir stað festubréf. Fyrir lǫgmanna órskurðardómum ok ǫðrum réttendabréfum skal k anceler ekki taka, en klerkr ørtog fyrir starf sitt, ok hverr 294 ørtog fyrir hvert réttendabréf annat. En af því at vér vitum at hirðin hefir mist skuldar sinnar af konungdóminum í barndómi 295 beggja okkarra brǿðra, ok þar eru nú sumir frá fallnir, en sumir lifa, en sumir hafa haldit konungdóminn sinni skyldu framar en lǫg ok hirðskrá váttar í skerðing leiðangrs ok ǫðru ranglæti í móti eiða þeirra, þá viljum vér þó hugga þá sem vér erum skyldugir af því embætti sem guð hefir oss úverða til skipat. Ok gefum vér upp við þá ǫll leiðangrsskǫrð þau 296 sem þeir hafa gert við oss 297 til þessa dags. Ok þar með guði til heiðrs ok várri frú sancte Maríu ok hinum helga Ólafi konungi, sjǫlfum oss til sáluhjalpar, ok at guð gefi oss góðan erfingja eptir oss ok ǫllum mǫnnum til hugganar, gefum vér þeim cc marka brendra, vegnar ok í enskum peningum, með þeim hætti at ii lærðir menn þeir sem vér kjósum til, ok aðrir ii af hirðinni sem hirðin kýss, til at taka þetta góz, ok kaupi þeim eignir ok ǫnnur þarfendi. En vér viljum skipa þeim tuftir við Maríukirkju í Ósló, ok sjalfir skulum vér láta byggja þeim þarfendahús, at þeir sem vanfǿrir eru eða verða 298 af hirðinni, herbergissveinum, sveinum er fyrir borði þjóna í garðinum, gestum ok kertisveinum fyrir sunnan Líðandisnes ok Dofrafjall, skulu þeir kost ok þvílíkt hjalpræði hafa sem til vinnst, góz þat sem vér gáfum til, ok hirðin skal til leggja á langframa. 289 Mgl. i 2 hss. 290 ii i 2 hss. 291 eyrir i 2 hss. 292 halfan i 2 hss. 293 bóndum i 2 hss. 294 halfa i 3 hss.

295 krankdómi i 2 hss. 296 ok allar aðrar mótgerðir þær tilf. i 2 hss. 297 eða várt forellri tilf. i 2 hss. 298 sakir krankleika eða peningaleysis ok ekki hafa annat til at taka tilf. i 2 hss.

292 Mgl. i 2 hss. 293 2 i 2 hss. 294 øyre i 2 hss. 295 ein halv i 2 hss. 296 bøndene i 2 hss. 297 ein halv i 3 hss. 298 sjuke i 2 hss. 299 og all annan fortred tilf. i 2 hss. 300 eller forfedrane våre tilf. i

2 hss. 301 på grunn av sjukdom eller pengemangel, og ikkje har noko anna å greie seg med tilf. i 2 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Og for at lagmenn [og syslemenn292 di betre kan føre fram allmugen sine saker, skal dei vere to dagar hjå kongen når dei har vore lenge borte frå han, og kongen ser at han har best tid, og dei skal ha alle framstillingane nedskrivne på pergament, slik at kongen di betre og raskare kan forstå ærenda deira. Vi vil òg at klerkane til syslemennene og lagmennene skal kome til oss med vitnemål frå dei som har valt dei ut, for å sverje til oss den truskapseiden som vi fastset for dei. Med dette brevet vårt kallar vi tilbake dei breva som er laga i den større utferdingsforma, utanom for dei handgjengne mennene som har løyve frå oss til å sitje heime. For at det skal vere di klårare for alle korleis dei kan få brevet sitt, forklarar vi det her på denne måten, at for kvart syslebrev skal det betalast 3293 øyrar til kanslaren for kvar skipreide, og éin ertog294 til nota ren, for det beste vernebrevet éi mark pengar til kanslaren, og éin øyre til notaren, for det mindre vernebrevet skal kanslaren ta ei halv mark pengar, og klerken [hans éin295 øyre. For landsvist brev skal kanslaren ikkje ta meir enn éi mark, og klerken éin øyre, og derifrå skal det minke for begge296 etter som tegngilde og fredkjøp minkar. For gridsbrev skal kanslaren ta to øyrar, og klerken ein halv øyre for brevet, slik at vanskane ikkje blir større. Det same gjeld for stadfestingsbrev. For orskurdsdomar og andre rettsbrev frå lagmennene skal kanslaren ikkje ta noko, men klerken éin ertog for arbeidet sitt, og [kvar av dei éin297 ertog for alle andre rettsbrev. Og fordi vi veit at hirda har gått glipp av sine tilgode havande andsynes kongedømet medan begge vi to brørne var barn,298 og somme har falle frå og andre lever, og somme har halde tilbake for kongedømet det dei skuldar, i større omfang enn det lova og hirdskråa seier om nedsetjing av leidangen og anna urett framferd mot eidane deira, då vil vi likevel betre kåra for dei slik vi er skyldige til etter det embetet som Gud har sett oss uverdige i. Og vi ettergjev dei all den ulovlege nedsetjinga av leidangen299 som dei har gjort mot oss300 til denne dag. Og dessutan, til heider for Gud og vår frue Sankta Maria og den heilage kong Olav, til sjelehjelp for oss sjølve, og for at Gud måtte gje ein god arving etter oss, og til trøyst for alt folket, gjev vi dei 200 merker brent, vegne og i engelske penningar, på den måten at to geistlege, som vi vel ut, og to andre frå hirda, som hirda vel, skal ta dette godset, og kjøpe eigedomar til dei, og anna som trengst. Og vi vil ordne med tufter for dei ved Mariakyrkja i Oslo, og sjølve skal vi la byggje hospital for dei som er eller blir uføre301 av hirda, sveinar som tener i huset og ved bordet i kongsgarden, gjester og kjertesveinar austanfor Lindesnes og sønnanfor Dovrefjell, dei skal ha kost og slik støtte som trengst, av det godset som vi gav til dette, og som hirda i framtida skal leggje til.

304

305

En hverr sem gerist heðan af riddari með Noregs konungs hendi, leggi þar til iii merkr fornar, hirðmaðr hverr ok herbergissveinar ii merkr, en gestir ok kertisveinar ok sveinar er fyrir borðum þjóna mǫrk. En hverr annarra geri 299 sem guð skýtr hverjum í hug. En ef guð krefr andar várrar fyrir sunnan Nesit, þá eignist fyrrsagt hús allar gangverjur várar, ok sæng vára með ǫllum búnaði. Þat viljum vér ok fullkomliga, ok bjóðum ǫllum féhirðum várum í Niðarósi, í Bjǫrgvin, í Ósló ok í Túnsbergi, at þér lúkið handgengnum mǫnnum várum í hverjum jólum skyldu sína af konungs hǫlfu, hverr yðar í sínu omboði, þat er hirðmǫnnum gjǫf ok máli þegar þeir fylgja konungi, en mála einn saman þegar þeir sitja heima, gestum mála sinn, en kertisveinum kyrtilsklæði sitt þar sem þeir eru um jól með konungi, eða kyrtilsklæðis verð. Ok láti féhirðarnir áðr lesa hirðskrá fyrir þeim, at því gjǫrrmeirr viti hverr sína skuldu. En hverr féhirðir, er eigi lýkr þetta,300 ok hǫfum vér þat kalls, þá skal hann lúka þat af sínu gózi, ok sjalfr annat slíkt konungi, nema hann hafi þat nokkut brotit 301 at kon unginum sýnist hann eigi þess verðr vera. Þat bjóðum vér ok sýslumǫnnum várum upp á eið yðarn, at þér skoðið sem innvirðuligast, hverir bezt eru fǿrir at vera innan hirðar í yðrum sýslum. Ok ef einnhverr vill þess beiðast af oss, þá hafi hann heiman með sér bréf undir innsigli sýslumanns, [sóknarprests ok tveggja skilríkra manna af hirðinni,302 þeir sem honum beri vitni um eign hans í fǫstu ok lausu, um sinn vaskleik ok framferð við vára menn ok þegna. En hverr er eigi hefir þenna vitnisburð, þá sýslar hann ekki. Eru nokku rar sakargiptar gefnar þeim 303 ok síðan er fyrir þeim beðit hirðvistar, þeir er eigi eru til fallnir, þá er þat jafngott sem allsekki, þó at þeir gerast handgengnir, hverja refst er þeir fá, er slíks dirfast. Ok alla þá er svá hafa til hirðvistar komit, segjum vér þá af nafnbótinni ok gerum þá múga menn með þessu váru bréfi. Þeir er fátǿkir hafa orðit af hirðinni eða vanfǿrir eru, komi þeir sem norðan eru Nesit, til Bjǫrgvinjar, en þeir sem fyrir sunnan eru Nesit, til Óslóar, ok hitti fyrst merkismanninn, ok flyti hann síðan fyrir oss þeirra erendi, skulum vér skipa ráð fyrir þat sem guð kennir oss.

299 gefi i 2 hss.

302 Mgl. i 2 hss.

300 eptir því sem vér skipum ok bjóðum

303 er til þjónustu beiðast, ok þar þagt yfir

tilf. i 2 hss. 301 er sinnar rentu missir tilf. i 2 hss.

tilf. i 2 hss.

302 gje i 2 hss. 303 slik vi har fastsett og påbode tilf. i 2 hss. 304 han som misser inntekta si tilf. i 2 hss. 305 Mgl. i 2 hss. 306 som bed om teneste, og det

blir tagt om det tilf. i 2 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Og kvar den som heretter blir riddar med kongens handslag, skal leggje til 3 forne merker, kvar hirdmann og sveinar som tener i huset 2 merker, og gjester og kjertesveinar og sveinar som tener ved bordet éi mark. Og alle andre skal gjere302 slik som Gud gjev dei hug til. Men dersom Gud krev livet vårt austanfor Lindesnes, skal det førnemnde hospitalet få alle gangkleda våre, og senga vår med alt utstyr. Det vil vi òg fullt ut, og påbyd alle fehirdane våre i Nidaros, i Bergen, i Oslo og i Tønsberg, at de på vegner av oss kvar jul skal betale våre handgjengne menn deira tilgodeha vande, kvar av dykk i sitt ombod, det vil seie gåve og løn når dei følgjer kongen, eller berre løn når dei sit heime, til gjestene løna deira, og til kjertesveinane kjortelkleda deira eller verdien av kjortelklede når dei er hjå kongen i jula. Og fehirden skal før la hirdskråa lese for dei, slik at kvar di betre kan kjenne pliktene sine. Og kvar fehirde som ikkje betaler dette,303 og vi har fått krav på det, han skal betale det sjølv av godset sitt, og like mykje til kongen, med mindre han har forbrote seg på ein slik måte304 at kongen synest at han ikkje fortener det. Det påbyd vi òg syslemennene våre, i samsvar med eiden dykkar, at de undersøkjer så nøye som råd er kven som er best skikka til å vere i hirda i dykkar sysler. Og dersom nokon vil be oss om det, då skal han ha med seg heimanfrå brev med segl frå syslemannen, [soknepresten og to forstandige menn frå hirda,305 som ber vitnemål for han om kva han eig av fast og laust gods, om dugleik og framferd mot våre menn og tegnar. Men kvar den som ikkje har slikt vitnemål, oppnår ikkje noko. Dersom det er reist noko søksmål mot dei306 og det seinare blir bede om opphald ved hirda for dei, som ikkje er skikka til det, då er det jamgodt med ingenting, endå om dei blir gjorde til handgjengne menn, same kva refsing dei får, som dristar seg til slikt. Og alle dei som har fått opphald ved hirda på denne måten, tek vi rangen frå, og gjer dei til allmugemenn med dette brevet vårt. Dei av hirdmennene som har blitt fattige eller uføre, og som held til vestanfor Lindesnes, skal kome til Bergen, og dei som held til austanfor Lindesnes, skal kome til Oslo, og dei skal fyrst møte merkesmannen, og han skal sidan føre ærendet deira fram for oss, og vi skal finne løysing på det slik Gud syner oss.

306

307

Þat skulu ok allir menn vita, at vápnavíti ok sektir þær er til vápnabóta heyra, at viljum vér með engu móti at þat gefist upp, sakir nokkurskyns sukks [undirsýslumanna eða lénsmanna.304 En vápnatolla viljum vér at saman taki jafnan ii bǿndr skilríkir um fim vetr þessu næst, ok kaupist þar með vápn, ok geymist þeim til þurfta, er nefndir verða. En eptir fim vetr falli tollrinn undir sýsluna. En fyrir vegarbǿtr taki þeir jafnan. Um klæðaskurð, er sumir menn dirfa sik meir en sumir ok vera ætti, ok inn draga í várt ríki móti várri skipan ok várra forellra, þá viti þat allir menn, at vér fyrirbjóðum at nokkurr hafi heðan af annan klæðabúnað en vér hǫfum sjalfir ok bera látum sveina vára í sjalfs várs garði. En hverr sem heðan af brýtr várn boðskap, ef hann er várr maðr, þá leggjum vér hann af nafnbótinni ok ór várri vináttu. En hverr annarra er þat gerir, skal svara oss þeim sektum sem vér viljum á hafa lagt með hann þegar hann kømr fyrir oss. Nú bjóðum vér yðr í guðs nafni, alla handgengna menn vára, at þér hallmælið eigi konungi yðrum, ok samþykkið eigi þeim sem ámæla honum. Verið hann heldr með góðum orðum, ok verið spakir ok tryggir með hans þegna, fullu harðir ok skyldugir til at refsa með sýslumǫnnum upp á þá er til þess gera. Svá minnum vér yðr upp á þann kærleika sem þér eruð skyldugir guði ok afspringi Magnúss konungs, at þér séð dyggir eiginnarkonudóttur várri Ingibjǫrgu, ef vér kunnum frá falla áðr en guð gefr oss nokkurn annan erfingja, ok haldit dróttninguna Eufemiam til þess réttar sem vér hǫfum gefit henni með opnu váru bréfi ok samþykt biskupanna ok annarra hinna beztu manna í ríkinu, ok fylgið 305 þeirri skipan sem vér hǫfum gǫrt um geymslu konungdómsins, eptir því sem þér vilið andsvara fyrir guði á dómadegi, ok af honum taka eilífa ambun. Var þetta bréf gǫrt í Túnsbergi á bótolfsvǫkudag þá er liðnir váru frá burð várs herra Jésú Krists þúshundraða vetra þrjú hundruð ok átta vetr, á níunda ári ríkis várs, ok innsiglat oss sjǫlfum hjáverǫndum. Þorgeirr Tófasonr, klerkr várr, ritaði.

304 undan sýslumǫnnum eða lénsmǫnnum

i 2 hss.

305 fylgi hirðin ok almúginn i 2 hss.

307 syslemennene i 2 hss. 308 hirda og allmugen i 2 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Det skal òg alt folket vite, at vi på ingen måte vil at bøtene for å forsøme våpenplikta og straffa som høyrer til istandsetjing av våpen, skal gjevast opp på grunn av noka slags ansvarslaus framferd av [undersyslemennene307 eller lensmen nene. Og vi vil at 2 forstandige bønder jamt skal ta inn våpen avgifter i 5 år frå det komande, og med dei kan våpen kjøpast, og oppbevarast til bruk for dei som blir oppnemnde. Men etter 5 år skal avgifta falle under sysla. Og til vedlikehald av veg skal ein alltid ta inn avgift. Når det gjeld klesmotar, der somme menn dristar seg til meir enn andre og meir enn dei burde, og dei dreg dei inn i riket vårt mot påbod frå oss og forfedrane våre, då skal alle menn vite det, at vi forbyd at nokon frå no av kan ha anna kles drakt enn vi sjølve har og som vi lèt sveinane våre bere i vår eigen kongsgard. Og kvar den som heretter bryt påbodet vårt, dersom han er vår mann, han tek vi frå rangen og venskapen vår. Men kvar annan som gjer det, skal betale den straffebota som vi vil leggje på han når han kjem til oss. No byd vi dykk i Guds namn, alle våre handgjengne menn, at de ikkje talar ille om kongen dykkar, og ikkje seier dykk samde med dei som talar ille om han. De må heller forsvare han med gode ord, og vere kloke og pålitelege mot tegnane hans, og saman med syslemennene fullt ut strenge og forplikta til å refse dei som fortener det. Så minner vi dykk, med den kjærleiken som de skuldar Gud og etterkomarane av kong Magnus, på at de er trufaste mot Ingebjørg, vår ektefødde dot ter, dersom vi fell frå før enn Gud gjev oss ein annan arving, og at de lèt dronning Eufemia behalde dei rettane som vi har gjeve henne med vårt opne brev, og med samtykke frå biskopane og dei andre beste menn i riket, og at de308 følgjer den skipanen som vi har gjort om ivaretaking av kongedømet, slik som de vil svare for Gud på domedag, og få evig løn av han. Dette brevet blei laga i Tønsberg bolsokdag då det hadde lide tretten hundre og åtte år frå vår herre Jesu Kristi fødsel, i det niande året i styringstida vår, og det blei innsegla medan vi sjølve var til stades. Torgeir Tovesson, klerken vår, skreiv.

308

309

Rettarbot 26. desember 1309 O M SYS L E M E N N S O G L E N S M E N N S E I G E N N Y T T E OV E R L E V E R T I 1 7 H A N D S K R I F T E R

ákon með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúss konungs, sendir ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Margir menn hafa kært fyrir oss um órskurð þann sem lǫgmaðr leggr á manna millum, ok dómar þeir sem dǿmdir verða, at engi réttr gerist á, þó at kært sé fyrir sýslumǫnnum eða þeirra lénsmǫnnum, útan þeim sé gjafir til gefnar. Ok af því at oss berr þvílíka hluti með engu móti þolast láta, þá viljum vér at allir menn viti, at þar sem sá er málit varðar, ok lǫgskilat er eða dómr dǿmdr, kærir sik fyrir várum sýslumǫnnum eða þeirra lénsmǫnnum ok biðja sér rétt at gera, ok fá engan, þá fyrirbjóðum vér sýslumǫnnum eða þeirra lénsmǫnnum at sǿkja vára þegna um sakareyri þann sem vér hǫfum þeim veittan, fyrr en þeir hafa þeim rétt gǫrt, sem sik kærir fyrir þeim, ok þess vón eigu ofan á, at vér fám þeim vára fǫðurleifð í hendr, er rétt vilja gera þeim sem sik kæra lǫgliga, hvervetna þar ok sem lǫgmaðr ok aðrir skynsamir menn sjá, at sýslumenn eðr þeirra lénsmenn taka rangliga peninga bónda útan lǫgligar sóknir. Ok kunnu einhverir svá fákunnigir verða, þá viljum vér at þeir sǿki engan sinn rétt fyrr en þeir hafa rétt gǫrt þeim, er þeir tóku aflaga fyrir, eptir lǫgmanns dómi ok annarra góðra manna. Var þetta bréf gǫrt í Túnsbergi á annan dag jóla á xi ári ríkis várs. Herra Áki kanceler várr innsiglaði, Þorgeirr klerkr ritaði.

H åkon med Guds nåde Noregs konge, son av kong

agnus, sender Guds og si helsing til alle dei som ser M eller høyrer dette brevet. Mange har klaga til oss over den orskurden som lagmannen gjer mellom folk, og dei domane som blir avsagde, at retten ikkje blir handheva i sakene, endå om det er klaga til syslemennene eller lensmennene deira, om ikkje det blir gjeve gåver til dei. Og fordi det på ingen måte sømer seg for oss å tillate slikt, vil vi at alt folket skal vite, at når den som saka gjeld, og orskurd er gjord eller dom er dømd, klagar til syslemennene våre eller lensmennene deira og bed dei gje seg retten sin, og dei ikkje får nokon, då forbyd vi sysle mennene eller lensmennene deira å saksøkje tegnane våre for den sakøyren som vi har gjeve dei, før enn dei har gjeve dei retten deira, som klagar til dei, og som dessutan ventar det at vi gjev vår farsarv til dei som vil gje dei retten deira, som på lovleg vis klagar, og det skal alltid vere slik når lagmannen eller andre skjønsame menn ser at syslemennene eller lensmennene deira med urette tek pengar frå bøndene utan lovlege søksmål. Og dersom nokon kan bli så uforstandige, då vil vi at dei ikkje kan søkje sin eigen rett før enn dei har gjeve dei retten deira, som dei tok ulovleg frå, etter dom av lagmannen og andre gode menn. Dette brevet blei laga i Tønsberg andre juledag i det ellevte året i styringstida vår. Herr Åke, kanslaren vår, innsegla, Torgeir klerk skreiv.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

310

311

Rettarbot 2. mai 1313 OM MANGE EMNE OV E R L E V E R T I 2 7 H A N D S K R I F T E R

Hér hefr skipan virðuligs herra Hákonar konungs, sonar Magnúss konungs

ákon með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúss kon ungs, sendir ǫllum mǫnnum, leikum ok lærðum, guðs vinum ok sínum, í Niðarósi eða Ósló,306 kveðju guðs ok sína. Skylda vár ok ástsemd, er vér berum til alþýðu ríkisins sakir mikils góðvilja ok eptirlætis er allir menn hafa oss tét síðan guð kaus oss til ríkisstjórna rinnar, krefr oss um at bǿta þá hluti sem áfátt er, ok einkanliga um lǫg ok landsins rétt. Hǫfum vér því um hugsat með hinna beztu manna ráði, ok létum skrifa yðr til nytsemdar ok hugganar þessar réttarbǿtr er hér fylgja ok vér létum lýsa í konungsgarði í Niðarósi krossmessuaptan um várit á almenniligu þingi, ok samþykt var með lófataki, á fjórtánda ári ríkis várs. Fyrst at þar sem barn tók arf eptir móður sína skilfengna,307 ok faðir eptir sama barn ef þat átti eigi skilgetit barn eptir sik, þá skal faðir heðan af eigi meira erfa eptir barn sitt ok hans erfingjar en alt lausagóz ævinliga. En eignir allar skal hann eiga ok hafa ok úvirðar setjast um alla sína lífdaga. En eptir hans daga taki sá eignir allar, er erfðum er næstr eptir þat sama barn, þar sem barnit erfði eptir móður sína, karl eða kona í móðurlegginn, þeir þó er af þeirri ættkvíslinni eru komnir, er þær jarðir ok góz er út af komit. Sǫmu leið skal ok fara ef móðir erfir barn sitt, þat sem áðr hafði erft fǫður sinn. Skal þessi erfð ganga í almenniligu erfðatali, en eigi um konungs erfð. Svá ok ef maðr hórar undir konu sína, ok eigu þau bǫrn saman, ok andast kona ok síðan barnit, þann arf skal aldri faðir taka, er þat barn erfði eptir móður sína. Þann arf skulu taka móðurfrændr barnsins, hinir nánustu eptir þeirri grein sem fyrr segir. Sǫmu leið skal ok fara ef kona hórar undir bónda sinn, útan því at eins at þau sættist um mál sín, ok upp gefi þat sama hór hvárt við annat. Svá ok af því at móðir skilgetin stendr ekki áðr í erfðatali eptir frilluborit barn sitt, þá skal hon heðan af arf taka eptir þat sama barn í séttu erfð næst eptir frilluson, þat þó er eigi er getit í hórdómi, sifja spellum eða frændsemis.

306 frå í: þeim sem Noregs konungs ríki

byggja i 4 hss., í Ósló ok Óslóar lǫgsókn i 1 hs., í Skíðu lǫgsókn i 1 hs., í Gulaþingslǫgum i 1 hs., í Bjǫrgvin ok í Gulaþingslǫgum i 1 hs., í Eiðsifaþingslǫgum i 1 hs., í Noregi i 1 hs., í Elfarsýslu ok Ranríki i 1 hs.; frå ǫllum:

virðuligum herra ok andligum fǫður herra Eilífi, erkibiskupi í Niðarósi, ok ǫllum ǫðrum guðs vinum ok sínum í Frostuþings lǫgum, þeim sem þetta bréf sjá eða heyra i 4 hss. 307 skilgetna i 3 hss., ok skilgetna tilf. i 1 hs.

Her byrjar skipanen frå den vørdelege herre kong Håkon, son av kong Magnus

H åkon med Guds nåde Noregs konge, son av kong

309 frå i: dei som bur i Noregs

konges rike i 4 hss., i Oslo og Oslo lagmannsdøme i 1 hs., i Skien lagmannsdøme i 1 hs., i Gulatingslag i 1 hs., i Bergen og i Gulatingslag i 1 hs., i Eidsivatings lag i 1 hs., i Frostatingslag i 4 hss., i Noreg i 1 hs., i Elvarsysle og Ranrike (dvs. Båhuslen) i 1 hs.; frå alt: den vørdelege herre og åndelege fader herr Eiliv, erkebiskop i Nidaros, og alle andre Guds og sine vener i Frostatingslag, dei som ser eller høyrer dette brevet i 4 hss. 310 ektefødd i 3 hss., og ektefødd tilf. i 1 hs.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Magnus, sender Guds og si helsing til alt folket, leke og geistlege, Guds og sine vener i Nidaros eller Oslo.309 Vår skyld nad og kjærleik, som vi har til alt folket i riket på grunn av den store godvilje og undergjevnad alle har synt oss sidan Gud valde oss ut til riksstyringa, krev at vi bøter på det som manglar, særleg lov og rett i landet. Difor har vi med råd frå dei beste menn tenkt på og late skrive ned til nytte og trøyst for dykk, dei rettarbøtene som følgjer her, og som vi lét kunngjere i kongs garden i Nidaros korsmesseaftan om våren på det vanlege tinget, og som det var semje om ved handsopprekking, i det fjortande året i styringstida vår. Fyrst at når barn tok arv etter [lovleg gift310 mor, og far etter same barnet dersom det ikkje hadde ektefødd barn etter seg, då skal far, og hans arvingar, heretter ikkje arve meir etter barnet sitt enn all lausøyren i all æve. Men alle eigedomane skal han eige og ha utan verdsetjing alle sine levedagar. Og etter hans dagar skal den ta alle eigedomane, som er nærmaste arving etter det same barnet, dersom barnet arva etter mor si, kar eller kvinne i slektslinja på morssida, men dei som er komne av den slektslinja som jordene og godset er komne frå. På same viset skal ein gå fram dersom mor arvar barnet sitt, det som før hadde arva far sin. Denne arven skal gå etter den vanlege arvefølgja, og ikkje etter kongearvefølgja. Slik òg dersom ein mann er utru mot kona si, og dei har barn saman, og kvinna døyr, og deretter barnet, den arven som barnet hadde etter mor si, skal mannen aldri ta. Den arven skal barnet sine slektningar på morssida ta, dei nærmaste etter den bestemminga som er nemnd før. På same viset skal ein gå fram dersom ei kone er utru mot ektemannen sin, berre bortsett frå det tilfellet at dei blir samde i saka, og sluttar å vere utru mot kvarandre. Slik òg fordi ektefødd mor ikkje før står i arvetalet etter sitt frilleborne barn, då skal ho heretter ta arv etter det same barnet i den sjette arven nærmast etter frilleson, dersom det ikkje er avla i hor, krenking av mågskap eller blodskam.

312

313

Heðan af skulu eigi almenniligar pútur 308 eða þeir menn er dómaranum ok ǫðrum skilríkum mǫnnum er í dómum sitja hjá honum sýnast úskilríkir vera, sakir einhverra úhlutvandra hluta, skulu eigi vitna bera, einkanliga í stórefnum, þar sem skilríki tekr góðra manna millum. Heðan af skulu karlmenn nefnast til undanfǿrslu ok eiðvættis með karlmǫnnum, en konur með konum, útan karlmenn sé eigi til með karlmǫnnum, eða konur með konum. Þar með skal ok heðan af sá maðr, mær eða kona tvítugr heita, er hefir xx jólanætr. Svá ok þar sem bóndi selr jarðir húsfreyju sinnar útan vilja hennar ok samþykt, skal hon skyldug vera at lýsa þat innan v vetra fyrir skilríkum mǫnnum, at húsbóndi hennar hefir jarðirnar svá seldar, eða eigi aldri þess máls uppreist, síðan hon vissi at þær váru seldar.309 Þar ok sem menn sǿkja fjársóknir sínar í heraði með atfararþingi, liggi þar við hǫlf mǫrk silfrs sem áðr lá eyrir, þeim er þrjózkast heim at fara af þinginu með réttaranum rétt at gera, hverr sem sǿkir. Svá fyrirbjóðum vér ok heðan af at nokkurr maðr kalli sín mál undan lǫgligum dómurum til þess at draga málit fyrir hinum, ok firra hann svá sínum réttendum, útan þat sé í konungs náveru. Bjóðum vér sýslumǫnnum ok lǫgmǫnnum at leggja svá hvert mál niðr sem sýslubréf þeirra váttar. Þar ok sem týsdagrinn hinn næsti eptir páskaviku berr á helgan dag, þá skal ǫll jarðarsókn ok óðalsbrigði fram fara á næstan sýknan dag eptir, svá sem hon skyldi fram hafa farit á týsdaginn, ef hann hafði eigi borit á helgan dag. Þessar náðir gerum vér ok á um fjǫlmæli heðan af, at ef maðr kallar annan dróttinssvikara, fordæðu, morðingja, þjóf eða hvin, pútuson eða hórkonuson, eða ǫnnur jafnskemmilig orð, skal sá sekjast, er þat mælir, iiii mǫrkum silfrs við konungsdóminn. En ǫll þau mál ok fjǫlmæli er smærri dǿmast ok til minni hneyxla ok háðungar heyra, skulu eptir dómi ganga, bæði sekt ok réttar þeirra er talat er til, þar til er vér getum við komizt með ánefndri grein at setja þau með beztu manna ráði. Bjóðum vér sýslumǫnnum ok lǫgmǫnnum þessi lǫg ok réttarbǿtr í lǫgbók at setja, því at þau viljum vér at gangi um aldr ok ævi um allan Noreg. Gefi Jésús Kristr yðr þessa vára skipan, ok allar aðrar, svá at geyma ok yðr til nytsemdar at fǿra, at guði sé til heiðrs, oss til æru, sjǫlfum yðr ævinliga til gagns ok fagnaðar. Váru þessar réttarbǿtr gefnar á því ári er liðit var frá burð várs herra Jésú Krists m ok ccc ok xiii vetr.

308 en þat eru pútur, er þat verðr vitnisfast, at

þær meta sik ok taka med því nafni á sér, hvárt sem þat er meira eða minna, eða taka ii menn á einu dǿgri tilf. i 4 hss.

309 útan hon hafi óttazt bónda sinn tilf. i 3 hss.

311 og det er skjøkjer når det er vitnefast at dei tek betaling for seg sjølve, og slik får namnet, anten det er meir eller mindre, eller har samleie med to menn på eitt døger tilf. i 4 hss. 312 med mindre ho var redd for mannen sin tilf. i 3 hss.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Heretter skal ikkje vanlege skjøkjer311 bere vitne, og ikkje dei som domaren og andre forstandige menn som sit i domsnemnda saman med han, meiner er uforstandige, på grunn av utilbørlege forhold, dette gjeld særleg i viktige saker, der vitne er prov i saker mellom gode menn. Heretter skal karar oppnemnast til forsvar og medeid for karar, og kvinner for kvinner, med mindre det ikkje finst karar for karar eller kvinner for kvinner. Og heretter skal kar, jente eller kvinne reknast som tjueåringar når dei har hatt 20 julenetter. Slik òg når ein mann sel jordene til kona si utan hennar vilje og samtykke, då skal ho vere skyldig til å kunngjere det innan 5 år for forstandige menn, at ektemannen hennar har selt jordene på denne måten, elles vil ho aldri kunne få oppreisning i den saka, fordi ho visste at dei var selde.312 Og når folk i heradet fremjar søksmål om gods på eit ting som kan avseie dom til utpanting, då skal straffa vere ei halv mark sølv der den før var éin øyre, for dei som nektar å gjere det rette saman med rettsstyraren, og reiser heim frå tinget, same kven som fremjar søksmål. Slik forbyd vi òg frå no av at nokon kan dra tilbake saka si frå lovlege domarar for å forseinke saka for den andre, og på den måten ta frå han rettane hans, med mindre det skjer i nærvære av kongen. Vi påbyd syslemennene og lagmennene å avgjere kvar sak slik syslebrevet deira seier. Og når den fyrste tysdagen etter påskeveka fell på ein helgedag, då skal alle søksmål om jordeigedom og innløysing av odelsgods behandlast den neste kvardagen, på same måten som om dei hadde blitt behandla tysdagen, dersom den ikkje hadde falle på ein helgedag. Vi gjev òg heretter dette vernet mot ærekrenkjande tale, at dersom nokon kallar ein annan for kongssvikar, troll mann, mordar, tjuv eller naskar, son av skjøkje eller kvinne som bryt ekteskapet, eller andre like vanærande ord, då skal den som seier det, vere skyldig til å bøte 4 merker sølv til konge dømet. Men alle dei sakene og ærekrenkjande tale som blir dømde til å vere mindre verde og som gjeld mindre vanære og skam, skal følgje domen, både med omsyn til straff og rettar for dei som er skulda, inntil vi er i stand til å avgjere dei med råd frå dei beste menn etter den nemnde bestemminga. Vi byd syslemennene og lagmennene å setje desse lovboda og rettarbøtene inn i lovboka, for vi vil at dei skal gjelde for heile Noreg i alder og æve. Måtte Jesus Kristus gje dykk denne skipanen vår, og alle andre, slik at de kan ta vare på dei og ha nytte av dei, slik at det blir til heider for Gud, til ære for oss og til evig nytte og glede for dykk sjølve. Desse rettar bøtene blei gjevne då det hadde lide 1313 år frå vår herre Jesu Kristi fødsel.

314

315

Rettarbot 28. juli 1316 OM DEN ELDRE KRISTENRET TEN OV E R L E V E R T I 8 H A N D S K R I F T E R

Bréf fyrra um kristinn rétt

ákon með guðs náð Noregs konungr sendir ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Vér hǫfum undirstaðit at lǫgmenn várir vilja eigi segja lǫg um þau mál sem kirkjum varðar ok kristinsdómsréttr á um at ganga, fyrir því at engi kristinsdómsbǫlkr er í þeirri lǫgbók sem virðuligr herra Magnús, faðir vár, lét saman setja ok þingtaka yfir alt Noregi, ok því hefir fyrirfarizt at vér ok erkibiskupinn ok biskuparnir hafa eigi liðugir til orðit, kristinsdómsbǫlkinn svá saman at setja sem oss líkar. En viljum þó með engu móti at heilǫg kirkja missi sinna réttenda eða hennar formenn. Því bjóðum vér at lǫgmenn várir hafi ok haldi, ok allir lærðir menn, þann kristinsdómsrétt sem verit hefir at fornu hér með yðr, ok þó hvárki þann sem Magnús, faðir várr, lét saman setja, ok eigi þann er Jón erkibiskup lét saman setja, en þann sem áðr var, ok viljum vér at sá gangi. Ok þar eptir viljum vér at lǫgmenn várir dǿmi dagliga ok órskurði á leggi, svá þó at ǫll sú sekt er þar stendr í ok ánefnd er, falli til þriðjungsfalls. En er nokkurir hlutir eru þeir þar í, er yðr þykkir áfátt vera ok eigi megu standa, þá ritið til vár, ok þar með yðra tillǫgu með vitorði 310 biskupanna ok lærðra manna ok handgenginna manna, er vitu hvat landinu er nytsamligt ok hagligt almúganum. Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin ólafsvǫkuaptan fyrra.311

310 ok samþykki tilf. i 3 hss. 311 á xvii ári ríkis várs. Ívarr kanceler várr

innsiglaði, Þorgautr notarius várr ritaði tilf. i 1 hs.

Det førre brevet om kristenretten

H åkon med Guds nåde Noregs konge sender Guds og

313 og samtykke tilf. i 3 hss. 314 i det syttande året i s tyringstida vår. Ivar, kanslaren vår, innsegla, Torgaut, notaren vår, skreiv tilf. i 1 hs.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

si helsing til alle dei som ser eller høyrer dette brevet. Vi har fått vite at lagmennene våre ikkje vil seie kva som er lov i dei saker som gjeld kyrkja og som kristenretten skal handle om, fordi det ikkje er nokon kristendomsbolk i den lovboka som den vørdelege herre kong Magnus, far vår, lét setje saman og vedta på tinget over heile Noreg, og fordi det ikkje har blitt noko av at vi og erkebiskopen og biskopane har blitt ferdige med å setje saman kristendomsbolken slik vi likar. Men vi vil likevel ikkje på nokon måte at den heilage kyrkja og hennar leiarar skal gå glipp av rettane sine. Difor påbyd vi at lagmennene våre og alle geistlege skal bruke og rette seg etter den kristenretten som var her hjå dykk i gamle dagar, men korkje den som Magnus, far vår, lét setje saman, eller den som erkebiskop Jon lét setje saman, men den som var tidlegare, og vi vil at den skal gjelde. Og etter den vil vi at lagmennene våre dagleg skal døme og ileggje orskurdar, slik at alle dei bøtene som er skyldige og fast sette, skal betalast med ein tredjedel. Men dersom det er noko i dette som de meiner er feilaktig og ikkje kan bli ståande, så skriv til oss, og med det dykkar råd med vitende313 av bisko pane og geistlege og handgjengne menn, som veit kva som er gagnleg for landet og tenleg for allmugen. Dette brevet blei laga i Bergen den fyrste olsokaftan.314

316

317

Rettarbot 13. desember 1318 M E R K E S M A N N E N S K A L R E P R E S E N T E R E KO N G E N I R E T T S H A N D H E V I N GA OV E R L E V E R T I 2 9 H A N D S K R I F T E R

Um lénsmanna stefnur ok heimleyfi

ákon með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúss kon ungs, sendir ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Af því at vér getum varla, þó at vér vildum gjarna, yfir ǫllum málum setit sem oss sjǫlfum varða, sakir mikil lar fjǫlskyldu ok áhyggju sem vér hǫfum fyrir annarri landsins nauðsyn ok sjalfri várri, þá viljum vér at allir menn viti at vér hǫfum fengit herra N. merkismanni várum fullkomit vald ok umboð til eptir at sjá ok sǿkja af várri hǫlfu fyrir lǫgmǫnnum eða ǫðrum dómurum, þeim sem vér skipum til í garði várum, ǫll þau málefni sem oss heyra til, ok sakareyri oss til handa taka, þann sem til kann falla í þeim hlutum, svá ok eigi síðr at andsvara eptir lǫgum þeim málum sem á oss kunnu kærast. Af því ok at iðuliga hefir kært verit fyrir oss af hǫlfu almúgans um þau rangendi er lénsmenn gera ok gǫrt hafa iðuliga til þessa tíma. Fyrst at þeir stefna mǫnnum til lǫgmanns stundum fyrir litla sǫk eða alls enga, ok koma síðan hvárki sjalfir til andsvara, né nokkurr þeirra lǫgligr umboðsmaðr. Þat annat at þeir lofa þeim mǫnnum heima at sitja, sem lǫgliga verða stefndir, ok þyngja svá þeim mǫnnum í margfalligum rekstrum, sem gjarna vilja lagamenn vera, at þeir gefa ljúfara upp sín málefni eða gjalda eptir því sem lénsmenn leggja á þá, heldr en þeir vili um hit sama mál reknir verða. Sýnist oss svá sem þar hafi til gengit gleymska sjalfra sýslu manna várra, sem augljóst er at lénsmenn dirfast slíkt at gera, þar sem þeir spyrja skjótt ef nokkurar sektir falla til með bóndunum í þeirra sýslum, aldri eru þær svá litlar. En slíka illsku sinna lénsmanna látast þeir eigi vita, ok oss berr um at hugsa at gleymska sýslumannanna eða illska lénsmannanna verði oss eigi til úfrægðar, þeim til fjárupptektar ok saklausum mǫnnum til skaða, þá hǫfum vér boðit herra N. fullkom liga heðan af, at hann taki oss til handa mǫrk forna fyrir hverja stefnu, eptir því sem lǫgbók váttar, af þeim lénsmǫnnum sem at því verða sannir, at þeir stefna mǫnnum til laga svá at þeir koma eigi sjalfir, eða þeirra lǫgligr umboðsmaðr, til andsvara, ok þeim sem stefndr var, kost sinn allan. Þó ok at þeir komi sjalfir, ok finnst eigi lǫglig sǫk þeim á hendr, er þeir stefndu, þá skulu þeir lúka þeim kost sinn allan, nema þeir sveri at þeir þóttust rétt mál sǿkja.

Om korleis lensmenn stemner og gjev heimlov

H åkon med Guds nåde Noregs konge, son av kong

Magnus, sender Guds og si helsing til alle dei som ser eller høyrer dette brevet. Fordi vi knapt maktar, endå om vi gjerne ville, å følgje med på alle dei sakene som vi sjølve er ansvarlege for, på grunn av alt arbeid og omsut vi har for det som landet og vi sjølve treng, då vil vi at alle skal vite at vi har gjeve herr N., merkesmannen vår, fullstendig myndigheit og fullmakt til å føre tilsyn og saksøkje på våre vegner for lagmenn eller andre domarar, dei som vi utnemner i vår kongsgard, i alle dei rettstvistane som vedkjem oss, og å ta til oss den sakøyren som kan bli ilagd i desse sakene, og ikkje minst gje tilsvar etter lova i dei sakene som kan bli klaga inn for oss. Og fordi det jamleg har vore klaga til for oss frå allmugen over all den uret ten som lensmennene gjer og jamleg har gjort til denne tid. For det fyrste at dei stundom stemner folk til lagmannen for ei lita sak, eller slett ikkje noka sak, og dei kjem deretter ikkje sjølve for å gje tilsvar, og heller ikkje nokon lovleg ombodsmann for dei. For det andre at dei tillèt dei å sitje heime, som blir lovleg stemnde, og såleis tyngjer i mangfaldige søksmål dei som gjerne vil vere lovlydige, slik at dei heller gjev opp rettstvistane sine eller betaler etter det som lensmennene legg på dei, heller enn at dei blir saksøkte i den same saka. For oss ser det ut til at våre eigne syslemenn har forsømt seg, når det er tydeleg at lensmennene dristar seg til å gjere slikt, når dei raskt får vite om det finst nokon straffebøter mellom bøndene i syslene deira, om dei enn er aldri så små. Og dei seier at dei ikkje veit om slik usseldom frå lensmennene sine, og det sømer seg for oss å tenkje på at forsøminga til syslemennene og usseldomen til lensmennene ikkje skal bli til vanære for oss, til utpanting for dei og til skade for uskuldige folk, då har vi bode herr N. fullt ut frå no av, at han skal krevje inn for oss éi forn mark for kvar inn stemning, slik lovboka seier, frå dei lensmennene som blir funne skuldige i det at dei stemner folk til lovleg rettargang utan at dei sjølve kjem, eller deira lovlege ombodsmann, for å gje tilsvar, og heile kostnaden for den som blir innstemnd. Og der som dei kjem sjølve, og det ikkje finst noka lovleg sak mot dei som dei stemnde, då skal dei betale heile kostnaden for dei, med mindre dei sver at dei meinte at dei søkte ei rettferdig sak.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

318

319

En fullkomit bréfabrot ef þeir hrjá menn ok reka aflǫgliga um þau málefni sem vár bréf liggja fyrir. Skulu þeir sem stefndir eru lǫgliga ok leyfit taka af sýslumǫnnum sjǫlfum eða þeirra lénsmǫnnum til heimsetu, slíku fyrir svara sem áðr er mælt, bæði oss ok þeim sem stefndi, ef hann kømr sjalfr í þá stefnu, hversu sem vér skipum þá við þá er leyfit gáfu móti lǫgum ok réttendum. Svá hǫfum vér ok boðit honum þvílíkar sektir at taka, sem áðr er mælt, af þeim mǫnnum sem eigi vilja fara lǫgliga stefndir til vár eða lǫgmanns er vár bréf koma, eptir þeim fyrsta sem hann kann varr at verða at þeir eru komnir, áðr en nokkut greiðist at þeirra málum, hvat mǫnnum sem þeir eru, at þeir sýnist eigi gagn hafa af sinni þrjózku ok ranglæti. En þá menn sem eigi vilja fara eptir várum boðskap, skal hann láta taka, hvar sem þeir eru, ok í myrkvastofu setja, þar til er þeir hafa bǿtt eptir fyrra skilorði ok ofan á fullt bréfabrot. Eptir skal hann ok prófa láta þeim mǫnnum sem lǫgbók váttar útlæga vera, svá sem eru manndráparar, atvistarmenn, þjófar ok ráns menn, meinsǿramenn, ok ǫllum ǫðrum sem at úbótaverkum verða kunnir ok sannir, svá ok þeim sem brotit hafa bréf vár ok boðskap, ok láta þeim svá síðan refsa sem lǫgbók váttar, eða lǫgmaðrinn eða aðrir skynsamir menn leggja ráð á með honum, ok láta þá eina fyrir oss koma, sem hann sér at nokkurra náða ok miskunnar eru verðir. En góz úbóta manna fari eptir því sem vér gerum ráð fyrir sjalfir, ok þeirra manna landsvist ok friðkaup sem vér sjáum at þeirra náða eru verðir. Bjóðum vér ǫllum mǫnnum, ok einkanliga handgengnum mǫnnum várum, at þér séð honum hlýðnir, styrkjandi hann til þessa starfs sem vér hǫfum honum í hendr fengit, svá sem þér vilið hafa þǫkk ok aufúsu af oss ok góða ambun, er þat gera. En hinir gera refsing slíka sem verðugt er með fullkominni hirting, sem at ǫðru verða kunnir ok sannir. Þǫkkum vér ok þeim handgengnum mǫnnum várum er oss hafa verit hlýðnir ok eptirlátir síðan guð kaus oss til ríkisstjórnar eptir bróður várn hinn kærasta, ok þeim einkanliga er lagamenn vilja vera í bygðum við alla menn, ok gæta svá at halda þann eið sem vér hǫfum sorit ǫllu lands folkinu ok svá sjalfs síns. En þat hefir optliga kært verit fyrir oss at ýmsir menn handgeng nir vilja eigi lúka skuldir sínar, ok eigi bǿta misverk sín þau sem þeir kunnu í at falla, ok eigi koma til laga þann tíma sem þeir verða stefndir. Ok af því at vér megum þat eigi hlýða láta, ok eigi viljum vér með engu móti, þá skulu þat allir menn vita, at hverr sem at slíkum hlutum verðr sannr eða kunnr heðan af, ok ræðr eigi bǿtr á einkanliga þann tíma sem honum verðr til sagt af merkismanns hǫlfu, þá eru þeir sjalfsagðir ór hirðlǫgum, svá sem hirðskrá váttar, ok skal hann síðan láta sǿkja þá sem múgamenn, ok hafa litla vón at koma aptr í þessa stétt.312

312 Var þetta bréf gǫrt undir Ǫgðum óðins daginn næsta eptir nikulásmessu á xix ári várs ríkis, þá er liðit var frá hingatburði várs herra

Jésú Krists m ccc ár ok xviii tilf. i eit islandsk hs. frå ca. 1620.

315 Dette brevet blei laga på Agder den fyrste onsdagen etter nilsmesse i det nittande året i styringstda vår, då det hadde lide 1318 år frå vår herre Jesu Kristi fødsel tilf. i eit islandsk hs. frå ca. 1620.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

Men det er fullt ut brot mot føresegn i kongebrev der som dei ulovleg forfølgjer og jagar folk i dei sakene som våre brev forbyd. Dei som er lovleg stemnde og får løyve av sysle mennene sjølve eller lensmennene deira til å sitje heime, skal svare det som er sagt før, både til oss og den som stemnde, dersom han sjølv kjem til det stemnet, same kva vi bestemmer for dei som gav løyvet mot lov og rett. Så har vi òg bode han å krevje inn slike straffebøter, som det før er sagt, frå dei som ikkje vil fare straks våre brev kjem, og dei er lovleg innstemnde til oss eller lagmannen, så snart som han blir kjend med at dei er komne, før enn det er ordna opp i sakene deira, same kva for folk det er, slik at dei ikkje synest at dei har gagn av sin trass og sine urettferdige gjerningar. Men dei som ikkje vil fare etter vårt bod, skal han la gripe, kvar dei enn er, og setje i fangehol, inntil dei har bøtt etter dei førre lovføresegnene og i tillegg for brot mot føresegn i kongebrev. Han skal òg la granske dei som lovboka seier er utlæge, det er drapsmenn, menn som er med på drap, tjuvar og rans menn, dei som sver rang eid, og alle andre som er skuldige i ubotsverk, slik òg med dei som har forbrote seg mot våre brev og påbod, og la dei sidan refse slik lovboka seier, eller slik lagmannen eller andre skjønsame menn saman med han tek avgjerd om, og berre la dei kome fram for oss, som han ser i nokon mon er verde nåde og miskunn. Men med godset til ubotsmenn skal ein gå fram slik vi sjølve bestemmer, slik òg med landsvist og fredkjøp når vi ser at dei er verde nåde. Vi byd alt folket, og særleg våre handgjengne menn, at de er lydige mot han, og støttar han i det ombodet som vi har gjeve han, slik de vil ha takksemd og løn frå oss, de som gjer dette. Men hine er verde fortent straff med full refsing, dei som er skuldige i å gjere noko anna. Vi takkar òg dei handgjengne mennene våre som har vore lydige og undergjevne etter at Gud valde oss ut til riksstyringa etter vår kjære bror, og særleg dei som vil vere lovlydige menn i bygdene andsynes alt folket, og slik passar på å halde den eiden som vi har svore til alt folket i landet og likeins sin eigen. Og det har ofte vore klaga til oss at ymse handgjengne menn ikkje vil betale det dei skuldar, og ikkje bøte for misgjer ningane dei kan ha gjort, og ikkje kome til lovleg dom til den tida som dei er stemnde til. Og fordi at vi ikkje vil tole at slikt blir gjort, og det vil vi slett ikkje, då skal alle vite, at alle som heretter blir funne skuldige i slikt, og ikkje rettar særskilt på det når det blir pålagt dei frå merkesmannen si side, dei er automatisk ute or hirda, slik hirdskråa seier, og han skal sidan la dei sak søkje som andre allmugemenn, og dei har lite von om å få denne rangen tilbake.315

320

321

Rettarbot 10. august 1299 – 8. mai 1319 BORGRETT OV E R L E V E R T I 2 H A N D S K R I F T E R

Borgararéttr Hákons konungs

enna borgararétt lét virðuligr herra Hákon konungs saman setja, ok bauð at hann skyldi haldast ok geymast á ǫllum húsum í Noregi. Ef maðr drepr mann, þá skal hann missa sitt líf. En ef maðr stingr mann eða hǿggr, þá skal hann missa sína hǫnd. En hverr er slær annan pústr, þá skal taka kníf ok stinga gegnum hǫnd hans. En hverr er bregðr sverði eða knífi at ǫðrum með reiði, þá skal hann liggja í stokki vii nætr við vatn ok brauð, ef hinn hefir vitni til. En ef hann hefir eigi vitni til, þá skal hann halda upp hǫndum sínum til guðs, ok sveri þess at hann gerði þat eigi. En hvat manni er kallar annan þjóf, eða talar ǫnnur lastlig orð, þá skal hann fyrir ǫllum borgurum biðja hann fyrirláta sér, ok segja at hann laug sem skalkr. En hverr sem stelr til ørtogar, þá skal hann verða hýddr ok af húsinu. En hverr sem stelr til eyris, missi eyrat ok af húsinu. En hverr sem stelr til tveggja aura, verði hengðr. En hverr er finnr nokkurn hlut eptir ǫðrum, þá lýsi þrjá daga yfir borði, en síðan skal bera þat opinberliga, þar til er sá kømr eptir, er á, ok vitni hann þá út, þá fái hann honum, ok veri saklauss. En ef nokkurr maðr missir síns, lýsi eptir þrjá daga yfir borði, ok segi jartegnir til, finnr hann þat síðan á nokkurum manni, þá heiti sá þjófr, er hafði ok eigi lýsti. En hverr sem fellir vǫrð þá er úvinir liggja fyrir húsinu, ok sá sem á vápn er, þá skal skipta vápnum hans ok þingum þeim sem hann á innan húss. En hverr er á vápn er, ok fellir hann vǫrð í friði, leysi hann vápn sín ok þing fyrir tunnu bjórs. En hverr hirðdrengr er fellir vǫrð er úvinir liggja fyrir húsinu, eða úvina vón er, liggi hann mánað í stokki við vatn ok brauð. En ef hann fellir vǫrð í friði, hlaupi á kaf með klæðum sínum. En hverr sem á vápn er eða skytta, er ferr af húsinu útan folgutans orlof, þá leysi vápn sín ok þing þau sem hann á innan húss fyrir tunnu bjórs. En kvenna friðr skal vera sem lǫgbók váttar. En hverr sem stígr plǫnkur eða krýpr einhverjum stað út þó at opit sé undir, missi halsins.

Kong Håkons borgrett

D enne borgretten lét den vørdelege herre kong Håkon

setje saman, og baud at den skulle ein følgje og over halde i alle borger i Noreg. Dersom nokon drep ein annan mann, då skal han misse livet sitt. Og dersom nokon stikk eller høgg ein annan, då skal han misse handa si. Og kvar den som gjev ein annan knyttneve slag i andletet, då skal ein ta ein kniv og stikke gjennom handa hans. Og kvar den som i sinne dreg kniv eller sverd mot ein annan, han skal liggje i stokk i 7 netter med vatn og brød, der som den andre har vitne til det. Men dersom han ikkje har vitne til det, då skal han løfte hendene sine mot Gud, og sverje på det at han ikkje gjorde det. Og ein mann som kallar ein annan tjuv, eller bruker andre klandrande ord, han skal be han tilgje seg framfor alt mannskapet på borga, og seie at han laug som ein skjelm. Og kvar den som stel til 1 ertogs verdi, han skal piskast og må forlate borga. Og kvar den som stel til 1 øyres verdi, skal misse øyret og må forlate borga. Og kvar den som stel til 2 øyrars verdi, skal bli hengd. Og kvar den som finn ein ting etter ein annan, då skal han kunngjere det 3 dagar ved bordet, og sidan skal han gjere det kjent for ålmenta, inntil den kjem, som eig tingen, og han skal få den ved vitnemål, då skal han gje han tingen, og han skal vere uskuldig. Og dersom nokon misser noko av sitt, skal han etterlyse det 3 dagar ved bordet, og fortelje om kjennemerke, og dersom han sidan finn det hjå nokon annan, då skal den kallast tjuv, som hadde det og ikkje kunngjorde det. Og dersom nokon forsømer vakthaldet når det er fien dar ved borga, og han er væpnar, då skal ein fordele våpena hans og dei tinga han eig i borga. Og kvar den som er væpnar og forsømer vakthaldet i fredstid, skal løyse inn våpena og tinga sine med ei tynne bjor. Og kvar meinig krigsmann som forsømer vakthaldet når det er fiendar ved borga, eller fiendar er ventande, han skal liggje éin månad i stokk med vatn og brød. Men dersom han forsømer vakthaldet i fredstid, skal han hoppe i sjødjupet med kleda på. Og kvar den som er væpnar eller skyttar, og dreg frå borga utan løyve frå borgfuten, han skal løyse inn våpena og tinga sine, som han har i borga, med ei tynne bjor. Og det skal vere rettstryggleik for kvinner slik som lovboka seier. Og kvar den som går på plankar eller kryp ut ein stad endå om det er ope under, han skal få dødsstraff.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

322

323

En hverr sem sendir bod til úvina útan folgutans orlof, hafi tapat halsinum. En hverr er talar við úvini þá er þeir liggja fyrir húsinu, eða hvar er þeir liggja, útan folgutans orlof, þá skiptist vápn hans ok þing, ok haldi hann fyrir úvin. En ef hirðdrengr slær mann á vápn, þá missi hǫnd sína. En ef hirðdrengr kallar einhvern á vápn þjóf, eða talar ǫnnur lastlig orð til hans, þá skal stinga í gegnum arm hans. En ef eldr verðr lauss af nokkurs manns handverkum, þá skal taka þann sama mann ok kasta í eldinn.

Og kvar den som sender bod til fiendar utan løyve frå borgfuten, han får dødsstraff. Og dersom nokon talar med fiendar som ligg ved borga, eller kvar dei no enn er, utan løyve frå borgfuten, då skal våpena og tinga hans fordelast, og han skal reknast som fiende. Og dersom meinig krigsmann slår ein væpnar, då skal han misse handa si. Og dersom meinig krigsmann kallar ein væpnar tjuv, eller bruker andre klandrande ord, då skal ein stikke gjennom armen hans. Dersom det bryt ut eld av det nokon har gjort, då skal ein ta den mannen og kaste i elden.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

324

325

Rettarbot 14. september 1327 OM DEN ELDRE KRISTENRET TEN OV E R L E V E R T I 6 H A N D S K R I F T E R

agnús með guðs miskunn Noregs, svía ok gota konungr, sendir ǫllum mǫnnum í Gulaþingslǫgum 313 kveðju guðs ok sína. Vér viljum at þér vitið at vér hǫfum þá skipan á gǫrt með ráði ok samþykt virðuligs herra ok vinar várs, hins kærasta herra Eilífs, erkibiskups í Niðarósi, herra Auðfinns, herra Hallvarðar ok herra Eiríks, biskupa í Bjǫrgvin, Hamri ok Stafangri, ok annarra várra hinna beztu manna, er þá váru í hjá oss, at kristinn réttr sá sem virðuligr herra Hákon konungr gamli, forfaðir várr, ok herra Sigurðr, erkibiskup í Niðarósi, skipuðu ok samþyktu at ganga skyldi með þeirra beztu manna ráði ok samþykt, er þá váru í ríkinu, skal nú haldast allra manna í millum, svá ok með þeim hætti sem þá gekk hann. Ok því bjóðum vér lǫgmǫnnum várum at leggja órskurð á eptir því sem hann váttar um ǫll þau mál sem lǫgmenn hǫfðu þá dóm ok lagaórskurð yfir. Ok til sanns vitnisburðar at ráð várt hefir svá samþykt setti með váru innsigli herra Erlingr Víðkunnarsonr, dróttseti várr, sitt innsigli fyrir þetta bréf, er gǫrt var í Bjǫrgvin [krossmessudag um haustit á níunda ári ríkis várs. Herra Páll Bárðarsonr, kanceler várr, innsiglaði, Ívarr Auðunarsonr ritaði.314

313 frostuþingssókn i 1 hs., Frostuþings

314 maríumessuaptan síðara á ǫðru

lǫgsókn i 1 hs.

ári ríkis várs i 1 hs.

M agnus med Guds miskunn Noregs, svears og gotars

316 Frostatings lagdøme i 1 hs.,

Frostatings lagmannsdøme i 1 hs. 317 den seinare marimesseaftan

i det andre året i styringstida vår i 1 hs.

V I K T I G E R E T TA R B Ø T E R 1 2 8 0 –132 7

konge, sender Guds og si helsing til alt folket i Gula tingslag.316 Vi vil at de skal vite at vi har gjort den skipanen med råd og samtykke frå den vørdelege herre og venen vår, den kjære herr Eiliv, erkebiskop i Nidaros, herr Audfinn, herr Hallvard og herr Eirik, biskopar i Bergen, Hamar og Stavanger, og frå andre av våre beste menn, som då var hjå oss, at den kristenret ten som den vørdelege herre kong Håkon Gamle, vår forfar, og herr Sigurd, erkebiskop i Nidaros, fastsette og var samde om skulle gjelde, med råd og samtykke frå dei beste menn som då fanst i riket, den skal no stå ved lag mellom alt folket, på den måten som den galdt då. Og difor påbyd vi lagmennene våre å gjere orskurd etter det som den seier om alle dei sakene der lagmennene då avsa dom og lovleg orskurd. Og til sant vitnemål på at rådet vårt har samtykt i dette, sette herr Erling Vidkunnsson, drottsetsen vår, sitt segl saman med vårt for dette brevet, som var laga i Bergen [korsmessedag om hausten i det niande året i styringstida vår. Herr Pål Bårdsson, kanslaren vår, innsegla, Ivar Audunsson skreiv.317

326

327

Etterord

Håkon Håkonssons lovarbeid I perioden fram mot Landslova av 1274 blei det gjort endringar i lovene. Under Magnus Erlingsson, konge 1163–1184, kom det viktige lovreformer, mellom anna den fyrste tronfølgjelova og endringar i Kristenretten. Men det var under Håkon Håkonsson, konge 1217–1263, at dei største endringane skjedde. I det følgjande skal vi sjå kva kjeldene seier om dette. Frostatingslova Vi har overlevert ei stor soge om kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som blei forfatta 1264–1265 av den islandske hovdingen Sturla Tordsson (1214–1284), lagmann på Island frå 1272. I nest siste kapittelet av soga er det ei beskriving av kongen. Der står det følgjande: Hákon konungr lét i mörgu bæta lög ok landsrétt í Nóregi. Han lét þat setja i bókina er nú eru kölluð hin nýju lög (Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013, 265), «Kong Håkon let i mange ting bøte lov og landsrett i Noreg. Han let setje i boka det som no blir kalla Nylova» (Audne 1963, 366). Deretter seier soga mellom anna at han forbaud alle ættedrap. Det er det rådande synet at desse formuleringane i soga refererer til lovvedtak som blei gjorde i 1260, og overleverte som innleiing til den eldre Frostatingslova. Av den eldre Frostatingslova er det utanom Kristenretten ikkje bevart noko mellomalderhandskrift, berre nokre fragment. Det finst fleire avskrifter frå 1600-talet av eit handskrift som blei borte ved brannen i København i 1728, kalla Codex Resenianus (CR). Som Hagland og Sandnes (1994, XXXIV) seier: «Frostatingslova, med unnatak av Kristenretten, er altså i det store og heile berre kjend gjennom den redaksjonen vi har bevart gjennom CR». I utgåva i NgL 1 og i omsetjinga i Hagland og Sandnes 1994 er dei 25 fyrste kapitla rekna som innleiing til lova. Dette er i dag den rådande opp fatninga, men etter mitt syn kan det reisast innvendingar mot den. Overleveringa av Frostatingslova er usikker, for det er to lakunar i denne innleiinga. Etter byrjinga av kap. 13 er det i alle handskriftene ein lakune på eitt blad. Utgjevarane lèt følgjande kapittel ha nummeret 14, men det har nok vore fleire kapittel i lakunen. I kap. 25 kjem det ein ny lakune på eitt blad, og NgL og Hagland og Sandnes (1994, XXXI) meiner at Tingfarebolken har begynt der. Det som blir rekna som innleiinga i Frostatingslova, har overskrifta Her hefr upp oc segir frá lögum þeim er setti Hákon konungr son Hákonar konungs (NgL 1, 121), «Her byrjar fråsegna om dei lovene som kong Håkon Håkonsson sette» (Hagland og Sandnes 1994, 3). Ordet lǫg er eit fleirtalsord, og kan referere til éi lov eller til fleire lover. Og ordet kan brukast med liknande innhald som réttarbót.

ETTERORD

Magnus Rindal

328

329

Innleiinga til Håkons tekst er formulert som eit brev til alle som bur i Noreg, Frostatinget er ikkje særskilt nemnt. Liknande innleiing finn vi også i rettarbøter. Vi kan reise spørsmålet om vi har å gjere med ei rettarbot for heile landet heller enn ei innleiing til Frostatingslova. Kap. 7 har denne avslutninga: Nú höfum ver þessa scipan á gört um manndrápin oc mannhelgina oc scal hon svá lengi standa sem ver siám at bezt samir með hinna vitrastu manna ráði oc þeirra er eptir oss kunnu til at coma (NgL 1, 122), «No har Vi gjort denne skipan om manndrap og mannhelg, og ho skal standa så lenge som Vi finn det høver best, med råd frå dei kunnigaste menn, og dei som etter oss måtte komma» (Hagland og Sandnes 1994, 5). Denne formuleringa høver med avslutninga på eit lovvedtak. Og skipan er ein vanleg term for ei rettarbot. Min konklusjon er at det som tradisjonelt blir rekna som innleiinga til Håkon Håkonssons revisjon av Frostatingslova, er rettarbøter, delvis utferda av Håkon Håkonsson. Sjølve Frostatingslova begynner etter mitt syn med kap. 25, i det som blir rekna som innleiinga. Dette kapittelet har overskrifta Her hefr upp oc segir í hvessu marga staði Frostoþings bóc er scipt. Formuleringa hefr upp tyder på at det er her Frostatingslova begynner. Dessverre har Hagland og Sandnes utelate desse to orda i si omsetjing. Av prologen går det fram at «Vi» har ordna Frostatingsboka. Det er altså ein konge som har stått for denne ordninga, men det er ikkje noko som seier at denne kongen er Håkon Håkonsson. Og elles i lova er det ikkje vist til han. Járnsíða Den islandske lovboka Járnsíða blei av R. Keyser og P.A. Munch rekna som eit tillegg til den eldre Frostatingslova, og dei brukte namnet Hákonarbók, etter Håkon Håkonsson (Ngl 1, 259). Dette namnet finst berre i yngre kjelder, og blir i hovudsak avvist i dag. P.A. Munch (1858, 484) drøftar namnet Hákonarbók. Han seier at namnet er misvisande, for lovboka, også i den eldste utforminga, høyrer heime i Magnus Lagabøtes regjeringstid. Men dersom namnet verkeleg er gammalt, kan det vise til «en ved Kong Haakons Foranstaltning udarbejdet Bog, inde holdende et Udkast til en Fælleslov for Norge, hvilken Kong Magnus benyt tede som Grundlaget ved Udarbejdelsen af den nye Lov for Island.» Munch var såleis ikkje framand for at Håkon Håkonsson starta arbeidet med ei ny felles lov for kongeriket. Det er semje om at Járnsíða blei send til Island i 1271, og at ho heng saman med Magnus Lagabøtes lovgjevingsarbeid i slutten av 1260-åra. I 1262 kom islendingane under den norske krona. Dette var grunnlaget for at den norske kongen utarbeidde ei ny lovbok for Island. Og det er sannsynleg at det var Håkon som initierte arbeidet med den nye lova. Mesteparten av Járnsíða byggjer nok på arbeidet med ei landslov i 1260-åra. Som i Landslova inneheld Kristenretten i hovudsak tronfølgjelova. Lova har ingen bolk for tingordninga eller landevernet. Men som i Landslova finn vi mannhelgbolk, arvebolk som begynner med kvinnegifting, bolk om landsleige, om kjøp og avtaler og om steling. I lova er det tre gonger (kap. 9, 15 og 20) vist til dei rettarbøtene Håkon Håkonsson fastsette, truleg i 1260. Éin gong (kap. 42) er det vist til Magnus Lagabøtes rettarbøter, og dette kapittelet har same innhaldet som kap. 13 i mannhelgbolken i Landslova. Dei to kongane framstår som likestilte i Járnsíða.

Kristenrett I rettarbota frå 1290 frå Eirik Magnusson står det følgjande: vér hǫfum svá samþykt við herra Jǫrund erkibiskup ok aðra biskupa vára í landinu, at forn kristinsdómsbǫlkr skal standa, «vi har blitt samde med herr Jørund erkebiskop og dei andre biskopane våre i landet, at forn kristenrettsbolk skal gjelde». Det blir her sagt at dei geistlege skal ha same økonomiske rettane som før Sættargjerda i Tønsberg 1277. I det eit diplom frå 1291 (DN III nr. 30) er det sagt at berre den gamle Kristenretten skal gjelde, den som var i erkebiskop Sigurds og kong Håkons dagar. Truleg er det her vist til ein kristenrett som var utforma av desse to i fellesskap. Sigurd var erkebiskop 1231–1252. I rettarbota frå 1316 frå Håkon 5 Magnusson står det følgjande: Því bjóð um vér at lǫgmenn várir hafi ok haldi, ok allir lærðir menn, þann kristinsdómsrétt sem verit hefir at fornu hér með yðr, ok þó hvárki þann sem Magnús, faðir várr, lét saman setja, ok ei þann er Jón erkibiskup lét saman setja, en þann sem áðr var, ok viljum vér at sá gangi. «Difor påbyd vi at lagmennene våre og alle geistlege skal bruke og rette seg etter den Kristenretten som var her hjå dykk i gamle dagar, men korkje den som Magnus, far vår, lét setje saman, eller den som erkebiskop Jon lét setje saman, men den som var tidlegare, og vi vil at den skal gjelde.» Vi kan her ikkje vite kva for ein kristenrett det er tale om, berre at den er frå tida før Magnus Lagabøte. Rettarbota frå 1327 frå Magnus Eriksson omtaler også ein gammal kristenrett. Det står det følgjande: kristinn réttr sá sem virðuligr herra Hákon konungr gamli, forfaðir várr, ok herra Sigurðr, erkibiskup í Niðarósi, skipuðu ok samþyktu at ganga skyldi með þeirra beztu manna ráði ok samþykt, er þá váru í ríkinu, skal nú haldast allra manna í millum, svá ok með þeim hætti sem þá gekk han. «den Kristenretten som den vørdelege herre kong Håkon Gamle, vår forfar, og herr Sigurd, erkebiskop i Nidaros, fastsette og var samde om skulle gjelde, med råd og samtykke frå dei beste menn som då fanst i riket, den skal no stå ved lag mellom alt folket, på den måten som den galdt då.» Soga om Håkon Håkonsson fortel at kongen 1244–1245 hadde eit møte med erkebiskop Sigurd og dei andre biskopane. Han bad dei vere med på å skrive til paven og be om løyve til å krone kongen. Det ville dei gjere i fall hann gæfi þeim góðar réttarbætr (Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013, 121), «han ville gje dei gode rettarbøter». Det er grunn til å tru at Håkon i samarbeid med Sigurd då fekk laga ein ny kristenrett. Kjeldene syner såleis at Håkon Håkonsson fekk laga ein ny kristenrett, som var gjeldande etter Magnus Lagabøtes tid. Den kan ha blitt til rundt 1250. Bjørg Dale Spørcks konklusjon i avhandlinga om Magnus Lagabøtes kristenrettar er at det som blir kalla Borgartings nyare kristenrett, trykt i NgL 2,

ETTERORD

Magnus Rindal

330

331

293–306, og Gulatings nyare kristenrett, trykt i NgL 2, 306–338, er Håkons og Sigurds kristenrettar for desse lagdøma. Dei er overleverte i ti handskrifter, av desse er ni frå mellomalderen. Kristenretten trykt i NgL 4:160–182 er truleg Magnus Lagabøtes landsdekkjande kristenrett frå 1267–1268. (Spørck 2006, 264–266.) Denne er ikkje overlevert samanhengande, men i eitt fragment og to handskrifter frå mellomalderen, og eitt handskrift frå 1566. Overleverings forholda støttar såleis Bjørg Spørcks konklusjonar, for denne kristenretten blei ikkje akseptert, og det var mindre behov for avskrifter. Konklusjon Kjeldene tyder altså på at Håkon Håkonsson allereie rundt 1250 arbeidde med ein revisjon av kristenrettane for dei ulike lagtinga. Han har også i 1260 laga rettarbøter som kanskje er landsdekkjande. Frostatingslova, slik ho er over levert i dag, syner at ein konge har gjort endringar, men vi veit ikkje sikkert kva for ein konge eller når arbeidet er utført. Det er etter mitt syn usikkert om «Nylova» viser til desse lovarbeida frå Håkon, eller til eit meir omfattande og landsdekkjande lovarbeid frå hans side. Håkon Håkonsson hadde gjort slutt på borgarkrigane, og han hadde fullført samlinga av Noreg til eitt rike. Det er såleis ikkje urimeleg om han også hadde ein ambisjon om å få laga ei landsdekkjande lov for det samla Noreg. Også andre forskarar tenkjer seg at kong Håkon starta arbeidet med å førebu éi lov for heile landet (Hagland og Sandnes 1994, XXX; Mundal 2020, 79; Sunde 2023). Rettarbøter i Landslova I den eldre Gulatingslova finn vi fleire rettarbøter. Dei er innarbeidde i lova, med unntak av Bjarne Mårssons saktal. I den eldre Frostatingslova er rettarbøtene ikkje innarbeidde i lova, men kjem som ei avslutning. I tillegg kjem kanskje rettarbøtene i det som blir rekna som ei innleiing, sjå framanfor. I Landslova er det mange rettarbøter. Siste bolken av lova inneheld seks rettarbøter frå kong Håkon Håkonsson og elleve rettarbøter frå kong Magnus Lagabøte. Her er dei to kongane likestilte. Kap. 13 av mannhelgbolken har overskrifta Her blir det sagt om kong Magnus sine rettarbøter. I kap. 2 av bolken om innløysing av landeigedom er det også vist til rettarbøter frå kong Magnus. I kap. 2 av mannhelgbolken er det vist til rettarbøter frå kong Håkon Håkonsson. Den fyrste delen av Håkon Håkonssons rettarbøter i kap. 2 i mannhelg bolken har same innhaldet som Håkons femte rettarbot i avslutninga av Landslova, men ingen parallell i det som blir rekna som innleiinga til Frosta tingslova. Den andre delen har ingen parallell i Håkons avslutningsrettarbøter, men derimot i kap. 5 i innleiinga til Frostatingslova. Dersom vi samanliknar Håkons avslutningsrettarbøter i Landslova med denne innleiinga, finn vi berre éin parallell, og det gjeld dei menn som rømer bort med folks ektekoner (Håkons fjerde rettarbot i Landslova, kap. 10 i innleiinga til Frostatingslova). Det synest då klårt at Håkons rettarbøter i Landslova ikkje er kopiar av dei rettarbøtene som står i det som blir rekna som innleiinga til Frostatingslova. Taranger (1915, 191) daterer Håkons rettarbøter i Landslova til 1260, men det er då usikkert.

I nr. 2 og 6 av Magnus Lagabøtes rettarbøter er det vist til mannhelg bolken, i nr. 4 til arvetalet og sjølve lovboka, og i nr. 10 til tjuvebolken og sjølve lovboka. Rettarbot nr. 5–7 har i hovudsak same innhaldet som kap. 13 i mann helgbolken, men så har også dette kapittelet som overskrift Her blir det sagt om kong Magnus sine rettarbøter. Rettarbot nr. 8 og 9 har i hovudsak same innhaldet som siste del av kap. 19 i mannhelgbolken. Dei andre rettarbøtene har ikkje noko direkte motsvar i sjølve lova. Det er usikkert kva rettarbot det er vist til i fyrste del av kap. 2 av bolken om innløysing av landeigedom. Magnus Lagabøtes rettarbøter er truleg frå 1271, eventuelt 1273. Det er uventa at ei ny landslov frå 1274 skal ha med rettarbøter frå 1271 (eller 1273) og frå Håkon Håkonssons tid. Kanskje tyder det på at lova var utarbeidd fleire år før 1274, men ikkje fekk godkjenning frå erkebiskopen. Fyrst på riksmøtet 1273 kom det til semje mellom konge og erkebiskop, og arbeidet kunne dermed fullførast. Slik Landslova framstår i dag, er kong Håkon og kong Magnus likestilte. Men etter prologen og epilogen er det Magnus åleine som gjev den nye lova i 1274. I epilogen i Landslova står det: «Dersom hans rette etterkomarar synest at det nokon stad trengst ombot, då skal han bestemme det slik at Gud har ære av det, han sjølv sjelehjelp, og dei gagn, som skal leve under lova. Det kan hende at det finst fleire rettarbøter i denne lova enn berre dei som er nemnde her, dersom skjønsame menn med merksemd granskar denne og den som var før.» Det er ikkje sagt noko om kva for lov som «var før». Vi har mange rettarbøter frå Magnus Lagabøtes etterfølgjarar, Eirik Magnusson, konge 1280–1299, og Håkon 5 Magnusson, konge 1299–1319. Men desse rettarbøtene er aldri overleverte som del av Landslova. Endå om dei fleste handskriftene er frå tida etter desse to kongane, er det likevel ikkje noko eksempel på at avskrivarane fullt ut har inkorporert rettarbøter frå dei i Landslova. Dei er ofte overleverte i same handskriftet som Landslova, og stundom skrivne av same skrivaren, men normalt ikkje inkorporerte. I AM 56 4°, frå ca. 1300, har ei hand frå slutten av 1500-talet skrive rundt 25 rettarbøter i margen, frå kongane Eirik Magnusson og Håkon 5 Magnusson. Denne skrivaren frå 1500-talet har på sin måte integrert desse rettarbøtene i Landslova. I dei 39 mellomalderhandskriftene som inneheld Landslova, manglar det seinare rettarbøter i 8. I eitt handskrift, Holm perg 35 4°, skriv éi hand Landslova til og med kap. 3 i kristendomsbolken og deretter Håkon Magnus sons rettarbot frå 1302, som gjeld tronfølgje og formyndarstyre. Deretter skriv to andre hender resten av lova, og seinare skriv ei anna hand fleire rettarbøter. Av dei 30 andre handskriftene står ei rettarbot framfor Landslova berre éin gong, i AM 72 4°. Det gjeld Eirik Magnussons store allmenne rettarbot frå 1280, og rettarbota er skriven med same handa som Landslova. Dette hand skriftet inneheld ingen andre rettarbøter. I alle dei andre 29 handskriftene står rettarbøtene etter Landslova. I 16 av dei 30 handskriftene er rettarbøtene skrivne med same handa som Landslova, i 14 er dei skrivne av ei anna hand. Mellom rettarbøtene har vi ei stor allmenn frå Eirik Magnusson i 1280, og ei stor allmenn frå Håkon 5 Magnusson i 1313. Desse rettarbøtene har eit landsgyldig verdsleg preg som ville forsvare ein plass i Landslova. Den fyrste av dei er overlevert i 23 handskrifter, derav 19 frå mellomalderen. Den andre rettarbota er overlevert i 26 handskrifter, derav 20 frå mellomalderen. Ofte er

ETTERORD

Magnus Rindal

332

333

desse to rettarbøtene skrivne med same handa som Landslova. Men dei er aldri inkorporerte i lova. Eirik Magnussons rettarbot frå 1280 har ei innleiing som minner om den vi finn i Landslova, og også rettarbota er fastsett etter råd frå dei beste menn. RN (2, 108) meiner at ho blei kunngjord for dei ulike lagtinga, slik som Landslova blei det. Håkon 5 Magnussons rettarbot frå 1313 har ei liknande innleiing som rettarbota frå 1280. I avslutninga står det: Bjóðum vér sýslumǫnnum ok lǫgmǫnnum þessi lǫg ok réttarbǿtr í lǫgbók at setja, því at þau viljum vér at gangi um aldr ok ævi um allan Noreg, «Vi byd syslemennene og lagmennene å setje desse lovboda og rettarbøtene inn i lovboka, for vi vil at dei skal gjelde for heile Noreg i alder og æve». Den siste setninga er den same som i epilogen i Landslova. Rettarbota frå 1280 har ikkje noka avslutning. Men ingen av rettar bøtene etter Magnus Lagabøtes tid er sette inn i Landslova, med det unntaket som er nemnt ovanfor. Men dei er sette inn i lovbøker, dvs. handskrifter som overleverer Landslova og andre lovtekstar. Handskriftene av Landslova Skrivarar i handskriftene I dei fleste mellomalderhandskriftene som inneheld Landslova, er det ein eller fleire skrivarar i tillegg til den som har skrive sjølve lova. Dei fleste er frå 1300- eller 1400-talet, nokre få frå 1500-talet. Vi kjenner namnet berre på tre skrivarar som har skrive landslov handskrifter frå mellomalderen. Eirik Trondsson har skrive Holm perg 34 4°. Torgeir Håkonsson har skrive AM 302 fol., AM 305 fol. og AM 56 4°. Hauk Erlendsson har truleg skrive NRA 2. Holm perg 34 4° inneheld delar som er bundne saman på 1500-talet. I éin del finn vi Landslova, Bylova og Farmannslova, skrivne ca. 1275–1300 på nordvestlandsk (Skaug 1977, 129–134), i ein annan del Hirdskråa og ei mengd rettarbøter. Landslova er i Frostatings-redaksjon, Bylova er Bergens, og kan skje har denne delen av handskriftet blitt til i Bergen. Til slutt skriv skrivaren: Her lykr farmana logum. En þerssa bok ritaðe Eirikr Þrondarson, «Her sluttar Farmannslova. Og Eirik Trondsson skreiv denne boka», og deretter ei latinsk strofe. Denne strofa startar med Dextera scriptoris careat grauitate doloris, «La skrivaren si høgre hand vere fri for tyngda av smerte», ei formulering som ofte finst i mellomalderhandskrifter. Kjeldene seier ikkje meir om denne Eirik Trondsson. AM 302 fol. inneheld Landslova og Eirik Magnussons allmenne rettarbot frå 1280, og er skrive ca. 1300. På slutten skriv skrivaren: Dextera Scriptoris careat grauitate doloris. Explicit hic liber. Thorgerus haquini me scripsit, «La skrivaren si høgre hand vere fri for tyngda av smerte. Denne boka sluttar. Torgeir Håkonsson skreiv meg.» Også Árni Magnússon opplyser at Torgeir Håkonsson skreiv handskriftet. Torgeirs namn står ikkje i dei andre handskriftene han har skrive, og identifiseringa byggjer på paleografisk analyse. AM 302 fol. inneheld Borgartings-redaksjonen av Landslova, men epilogen er til Gulating. Også AM 305 fol. inneheld Borgartings-redaksjonen, med epilog til Gulating, som også elles er nemnt i handskriftet. AM 56 4° inne held Gulatings-redaksjonen. Torgeir har dessutan skrive AM 78 4°, som mellom anna inneheld Bergens bylov. AM 56 4° og AM 78 4° har truleg opphavleg

vore eitt handskrift. Språket i dei handskriftene Torgeir har skrive, er søraust landsk (sjå referansar i Rindal og Spørck 2018, 18). Ein Torgeir Håkonsson er namngjeven i eit diplom frå 1300 (DN XII nr. 24). Diplomet gjeld sal av eigedom i Stryn til Munkeliv kloster i Bergen, og Torgeir er eit av vitna. Nikolas, lagmann i Bergen, har sett seglet sitt ved diplomet, som er laga i Munkeliv kloster. Denne Torgeir har truleg vore knytt til klosteret, og kanskje er det han som har skrive desse handskriftene. Dei to landslovhandskriftene for Borgarting har innslag frå Gulating, og Torgeir kan ha skrive i Bergen basert på Gulatings-redaksjonen. AM 56 4° og AM 78 4° inneheld begge lover for Bergen. Den tredje skrivaren er Hauk Erlendsson (ca. 1265–1334), som truleg har skrive fragmentet NRA 2 med Gulatings-redaksjonen. Han var fødd og oppvaksen på Island, og var lagmann der 1294–1299. Seinare kom han til Noreg, og var lagmann i Oslo 1302 og i Bergen 1303–1322. Han har utferda fleire norske diplom, og står bak Hauksbók, eit handskrift med samlingar av i hovudsak historiske tekstar. Vi har nokre eksempel på at ein og same skrivar har skrive meir enn eitt handskrift. Det gjeld framfor alt AM 304 fol., AM 322 fol., AM 60 4° og fragmentet NRA 35 A, som alle er skrivne av éin skrivar som vi dessverre ikkje kjenner namnet på. Som nemnt har Torgeir Håkonsson skrive AM 302 fol., AM 305 fol. og AM 56 4°. I Rindal og Spørck (2018, 50) er det vist til fire andre moglege eksempel på at ein og same skrivaren står bak meir enn eitt handskrift. Eigarar av handskrifter Nokre av handskriftene har fått latinske namn, oftast etter eigaren. Det mest kjende av dei er Codex Hardenbergianus (frå ca. 1350), som Helvig Harden berg har ått. Dette er det einaste kjende eksempelet på at ei kvinne har gjeve namn til eit handskrift. Helvig blei fødd i 1540 som dotter til lensherren Jacob Eriksen Hardenberg til Arreskov på Fyn. I 1558 blei ho gift med Erik Ottesen Rosenkrantz (f. 1519), som var lensherre på Bergenhus 1560–1568, og fekk fullført Rosenkrantztårnet. I 1568 vende paret tilbake til Danmark, der Rosen krantz var stiftslensmann i Odense til sin død i 1575, og dei åtte Arreskov gods. Helvig døydde i 1599 i Odense. Codex Hardenbergianus inneheld mellom anna Gulatings-redaksjo nen av Landslova, og har blitt til i Bergen. Lensherren på Bergenhus har truleg gjeve denne praktfulle boka som gåve til den unge kona si. Ho har tre gonger skrive namnet sitt i margen i handskriftet. Gustav Storm (1885: 390) karakteri serer skrifta som «En styg Haand», men det er ei vanleg skriftform frå 1500talet. Dei tre notisane seier at Helvig Hardenberg eig boka, og at ho har skrive eigarnotisen med eiga hand. På framsida av fyrste bladet skriv same handa «denne bog hører meg». Truleg har Helvig teke med seg handskriftet til Danmark då ekteparet drog dit i 1568. Så veit vi ikkje meir om det før vi finn det nemnt i ein katalog frå 1663–1670 over handskrifter ved Det Kongelige Bibliotek i København. Truleg har det kome dit frå medlemmer av Rosenkrantzfamilien. Helvig Hardenbergs namn er også knytt til handskriftet AM 309 fol., som mellom anna inneheld Eidsivatings-redaksjonen av Landslova. Også i dette handskriftet har ho skrive at boka tilhøyrer Helvig Hardenberg. Ein annan stad står Erik Rosenkrantz sitt namn, og våpna til Rosenkrantz og Hardenberg.

ETTERORD

Magnus Rindal

334

335

Elles finn vi eigarnamn knytte til to landslovhandskrifter: AM 57 4° (frå ca. 1350), som inneheld Gulatings-redaksjonen av Landslova, har Árni Magnússon fått i Bergen. Han har gjeve handskriftet namnet Codex Milzovia nus fordi det hadde vore i eign Gerhardi Milzovii, pastoris Vossensis. Vi har her å gjere med Gert Miltzow (1629–1688), som var sokneprest på Voss. Han kom frå ein rik familie, og var gift med dotter til Jens Pedersen Schjelderup, biskop i Bergen 1557–1582. Miltzow har hatt fleire gamle handskrifter hos seg, mellom anna av Alexanders saga og Ǫrvar-Odds saga, han samla diplom, lærte seg gammalnorsk og var interessert i runer (Holm-Olsen 1981, 33). LundUB Mh 15 (frå ca. 1320), som inneheld Gulatings-redaksjonen av Landslova, har etter ein eigarnotis tilhøyrt Jacob Reenhielm (1644–1691). Han var ein periode svensk riksantikvar, forska på norrøn litteratur, og gav ut to soger. Han hadde ei samling av norrøne handskrifter, mellom dei LundUB Mh 15, som etter han blir kalla Codex R eenhielmianus. Det finst fleire andre eksempel på at handskrifter får namn etter eigaren. Handskriftet av den eldre Gulatingslova, DonVar 137 4°, ber namnet Codex Rantzovianus, etter grev Otto Rantzau (1632–1719). Det tapte hand skriftet av den eldre Frostatingslova blir kalla Codex Resenianus etter Peder Hansen Resen (1625–1688), professor i jus og borgarmeister i København. Kongesagahandskriftet AM 45 fol. blir kalla Codex Frisianus, etter Otto Friis i Salling i Danmark. Vi veit ikkje mykje om historia til mellomalderhandskriftene av Landslova. Men det er all grunn til å tru at dei har vore i bruk i Noreg fram til den danske omsetjinga kom på 1500-talet. Kong Kristian 4s norske lov kom i trykt form i 1604, og då var det ikkje lenger behov for den norrøne teksten, og det var få som kunne lese og forstå den. Difor blei mange av handskriftene skorne opp og brukte i innbindingar om rekneskap og protokollar, og dukka opp att fyrst på 1840-talet i Riksarkivet (jf. Munch 1873, 273–295, sjå også Halvorsen 1982). Historia til handskriftene På 1500- og 1600-talet var det ei viss historisk interesse for dei norske mellomalderhandskriftene. Storfolk, både danske, svenske og norske, skaffa seg handskrifter, som seinare fann vegen til danske og svenske samlingar. Nokre få lovhandskrifter har teke vegen til Island, og derifrå til Árni Magnússon og Den arnamagnæanske samling i København. Av Landslova har denne samlinga 21 heilslege handskrifter og 6 fragmenterte, Det Kongelige Bibliotek i København har 6 heilslege handskrifter og 1 fragmentert, Kungliga biblioteket i Stockholm har 9 handskrifter, universitetsbiblioteka i Lund og i Uppsala har eitt kvar, og The Advocates Library i Edinburgh har eitt fragmentert handskrift. I Noreg har Riksarkivet fragment av i alt 46 handskrifter av Landslova, og 36 av dei er funne i innbindingar om rekneskap frå 1600-talet. Gunnerus biblioteket i Trondheim har to handskrifter, og Deichmanske bibliotek i Oslo har eitt. Nasjonalbiblioteket har dei to eldste heilslege handskriftene som finst i Noreg, NB Ms. 1 4° og NB Ms. 317 4°. Med eitt unntak (AM 31 8°) er mellomalderhandskriftene av Landslova i folio- eller kvartformat. Truleg har det største formatet, folio, vore brukt for dei handskriftene som låg fast ved ein sentral institusjon, og det er dei som er mest staseleg utstyrte. Det mindre formatet, kvart, var høveleg å ha med på reiser rundt i lagdømet. Dei tre mellomalderhandskriftene som finst i Noreg i dag, er alle i kvartformat.

Innhaldet i handskriftene Av handskriftene frå mellomalderen inneheld 17 Gulatings-redaksjonen, 10 inneheld Borgartings-redaksjonen, 6 inneheld Eidsivatings-redaksjonen, 5 inneheld Frostatings-redaksjonen og 1 vekslar mellom Frostating, Eidsivating og Gulating. To av dei fire handskriftene frå 1500-talet er i hovudsak generelt formulerte, og kan vanskeleg knytast til eit bestemt lagdøme. Dei to andre inneheld Frostatings-redaksjonen. Det er berre to av mellomalderhandskriftene som inneheld berre Landslova. Det eine er AM 56 4°, som inneheld Gulatings-redaksjonen, og er skrive av Torgeir Håkonsson. Her har ei hand frå slutten av 1500-talet skrive rundt 25 rettarbøter i margen, frå kongane Eirik Magnusson og Håkon 5 Magnusson. Torgeir Håkonsson har også skrive AM 78 4°, som inneheld kris tenrettar, Bergens bylov, Farmannslova og ei rettarbot. AM 56 4° og AM 78 4° har truleg opphavleg vore eitt handskrift. Det andre er AM 74 4°, som inneheld Borgarting-redaksjonen. Men dette handskriftet sluttar i kap. 14 i landsleigebolken, så vi veit ikkje kor mykje det opphavleg har innehalde. Dette vil seie at vi ikkje har nokon handskrifter som vi sikkert kan seie berre har innehalde Landslova. Eg viser til Rindal og Spørck (2018, 18–50) for eit oversyn over alle handskriftene som inneheld Landslova, i norrøn språk drakt eller i omsetjing til dansk. I nokre handskrifter er Landslova skriven av to skrivarar, for eksempel i AM 309 fol. Til vanleg står Landslova fremst i handskriftet, men i tolv handskrifter står andre lovtekstar framfor Landslova. I elleve av dei gjeld det ein kristenrett, i det tolvte (AM 72 4°) kjem den store allmenne rettarbota frå 1280 fremst. Som før nemnt har den store allmenne rettarbota frå 1313 ei avslutning som seier at rettarbøtene skal førast inn i lovboka. Og mest alle landslov handskriftene frå mellomalderen har også ei eller fleire rettarbøter. Seks av dei har ingen rettarbøter. Mange av landslovhandskriftene inneheld også Bylova og Farmanns lova. I 14 tilfelle har same handa skrive Bylova (ofte saman med Farmannslova), og i tre tilfelle har same handa skrive Landslova og F armannslova. I ti tilfelle har same handa frå mellomalderen skrive både Landslova og rettarbøter, og ofte er dei store allmenne rettarbøtene frå 1280 og 1313 mellom desse. I eitt tilfelle har same handa skrive Landslova og rettarbota frå 1290 om den eldre kristenretten. Innhaldsmessig variasjon i handskriftene Vi har ikkje noko originalhandskrift frå 1274 med Magnus Lagabøtes landslov. Og slik er det med alle dei norrøne verka. Dei er overleverte i avskrifter og avskrifters avskrifter. Og i mellomalderen var det ikkje avskrifter i vår meining, som omhugsamt gjev att ord etter ord. I den tids avskrifter kunne teksten endrast, og stoff kunne leggjast til, takast bort eller flyttast. Slik er det også med avskriftene av Landslova. I Rindal og Spørcks (2018) utgåve av Landslova er all potensiell varia sjon i innhaldet registrert i fotnotar. I alt er det 27 790 fotnotar, stundom med meir enn éin variasjon i kvar fotnote. Innhaldsvariasjonen kan vere liten, som

ETTERORD

Magnus Rindal

336

337

skilnad mellom eintal og fleirtal, men også større, som kjøpstaden i staden for heradet, gjaldkjeren i staden for syslemannen. Og nokre handskrifter kan leggje til eit heilt kapittel, som for eksempel Om dei kvinnene som ein mann kan hemne med drap (etter kap. 10 i mannhelgbolken). Anna Catharina Horn har laga ein strukturtabell som viser korleis kapittelrekkjefølgja kan variere frå handskrift til handskrift (sjå https://www. nb.no/forskning/lagabote/ressurser/ og Horn 2020). I det tekstkritiske arbeidet med mellomaldertekstar har ein metodisk studert variasjonen mellom handskriftene, og på grunnlag av dette er det ofte sett opp eit stemma, eller eit stamtre. Stemmaet skal vise slektskapen mellom handskriftene, og kor nær dei står den opphavlege teksten. Eit godt eksempel på eit slikt stemma finst i Ludvig Holm-Olsens doktoravhandling frå 1952, Håndskriftene av Konungs skuggsiá. En undersøkelse av deres tekstkritiske verdi (Holm-Olsen 1952, 179). I eit tidlegare arbeid har eg granska handskriftene og fragmenta av Eidsivatings-redaksjonen av Landslova, og konkludert med at det er uråd å setje opp eit eintydig stemma for dei (Rindal 1981). Rindal og Spørck (2018, 65–68) har studert det tekstkritiske forholdet mellom alle handskriftene av landslov. Dei konkluderer med at det er mogleg å peike på slektskap mellom handskrifter, men at det er uråd å setje opp eit samlande stemma. Omsetjing av Landslova til dansk Ved slutten av mellomalderen skjedde det så store språklege endringar i norsk at det blei vanskelegare å forstå det gammalnorske språket i Landslova. Dei som hadde størst behov for å forstå teksten, var lagmennene. Dei var opphavleg lovkyndige, seinare også domarar. På 1500-talet var det mange nordmenn mellom lagmennene, men også danskar. Mellom lensherrane var det utanlandske innslaget sterkare. Etter 1513 var det danskar som var kongens kanslar i Noreg. Endå om ein del norske lagmenn forstod gammal norsk, blei det såleis etter kvart eit behov for omsetjing til dansk. Noko nyare norsk skriftspråk fanst det ikkje på denne tida. Det skal i alt finnast 131 handskrifter med dansk omsetjing av Landslova, det eldste handskriftet er frå 1543. Nokre handskrifter av omsetjinga har behalde den gamle, katolske truvedkjenninga i kapittel 1 i kristendomsbolken, med skriftemål og faste. Det er difor sannsynleg at omsetjinga blei utført før reformasjonen, det vil seie før 1537. Handskriftet Deichman 33 4° er skrive 1567 i Sandeherred (no Sandar) i Vestfold av presten Laurentz Hermanson. Der står det: «Nories lagboch, som ær omwend aff den gamble Norsche (oc det aff Anders Sybiörn son fordom lagmand i Osloo) og paa leet [rett?] da(n)sche eller Syøømaalz Norsche, der huor man kand forstaa». Anders Sæbjørnsson er frå diplom kjend som lag mann i Borgarting 1511–1522 og i Oslo 1524–1527. Handskriftet Linköping B 72, som inneheld ei svensk omsetjing av den danske omsetjinga, er skrive i andre halvdelen av 1500-talet. Handskriftet har truleg blitt til under den svenske okkupasjonen av Trondheim 1564. Her står det: «Norgis lagh som Erick Gullen stiernn vdlade aff ysslenske mall oc paa dette mall som nu talis med iiij her lagmender myndigiste wiisseste oc clogiste han mest kune finne: ssa huar mand förstandeligt er när hon warder lessin». Erik Gyldenstierne er kjend frå ei rad diplom, og han var lensherre på Akershus 1532–1536.

Både Gustav Storm (1879, 29) og Gustav Indrebø (1951, 302) tenkjer seg at Anders Sæbjørnsson var den leiande av dei fire lagmennene som Erik G yldenstierne sette til å omsetje Landslova. Men her er kronologien eit problem. Anders Sæbjørnsson er ikkje nemnd i kjeldene etter 1527, og i 1528 blei det utnemnt ny lagmann i Oslo. Erik Gyldenstiernes funksjonstid begynte fyrst i 1532. Det er difor ikkje lett å sameine desse to opplysningane. Mange handskrifter av den danske omsetjinga av Landslova har ein ny prolog, manglar den katolske truvedkjenninga, har ingen eigen kristendoms bolk, har færre kapittel i landevernsbolken, og manglar bolken med Håkon og Magnus sine rettarbøter. I 1604 kom det ei trykt omarbeidd omsetjing til dansk av Landslova, i namnet til kong Kristian 4. Då var det ikkje lenger behov for avskrifter av omsetjinga. I 1687 blei Landslova avløyst av Kristian 5s Norske Lov. Tidlegare utgåver og omsetjingar av Landslova Rindal og Spørck (2018, 55–64) har eit oversyn over tidlegare utgåver og omsetjingar av Landslova, og gjer greie for den nye tekstkritiske utgåva, som kom ut i 2018. Den utgåva byggjer på alle kjende handskrifter og fragment av Landslova, og har eit uttømande variantapparat. Anna lovgjeving under Magnus Lagabøte Bylova Landslova galdt truleg heile landet utanom byane. I handskriftene av Landslova finn vi aldri termen landslǫg. Lova var formelt sett innretta for kvart av lagdøma, og blir kalla Gulaþingslǫg eller Gulaþingsbók osv. I lovtekstar eldre enn Landslova kan vi finne termen landslǫg, men då med innhaldet «gjeldande lov og rett i landet» eller «den verdslege lovgjevinga». I Bylova er termen landslǫg brukt to gonger, med innhaldet «lova for landdistrikta». To gonger finn vi i handskrifter termen landsbók, «lovbok for landet», der andre handskrifter har gulaþingsbók osb. I Bylova kan landsbók brukast om lova for landdistrikta. Elles blir ordet land brukt om landdistrikt berre i to rettarbøter. Det gammalnorske ordet for landdistrikt var elles herað. Og éin gong nemner Landslova heraðsréttr. I mellomalderen hadde det området som omfattar dagens Noreg, 11 byar (12 dersom vi reknar med Steinkjer). Ved utgangen av høgmellom alderen var det samla folketalet i byane rundt 20 000, det vil seie at berre ca. 5 prosent av menneska i Noreg budde i byar. (Jf. Helle 1995, 86–90). Dei gammalnorske termane for det vi kallar by, var kaupangr, kaupstaðr, staðr, bǿr. Etter at arbeidet med Landslova var fullført, blei det laga ei bylov, som blei vedteken i 1276. Denne lova blei kalla bǿjarbók, bǿjarlǫg eller bǿjarréttr. Men den gamle termen bjarkeyjarréttr er brukt i overskrifta i fem av handskriftene av Bylova. I NgL er Farmannslova rekna som del av Bylova, men det er grunn til å tru at den blei oppfatta som ei eiga lov. I dag finst det handskrifter av Bylova for Nidaros, Bergen, Tønsberg og Oslo, ingen andre byar. Men handskriftet Ms. 4° 507 frå slutten av 1500-talet inneheld norrøn tekst og omsetjing av Bylova redigert til bruk i Stavanger.

ETTERORD

Magnus Rindal

338

339

Naturleg nok manglar Bylova to bolkar som er knytte til landdistrikta: bolken om innløysing av landeigedom og landsleigebolken. Ein ny bolk (samanlikna med Landslova) i Bylova er byordninga. Bylova har også ei anna tingordning. Prologen og epilogen følgjer det same mønsteret som i Landslova. Også Bylova blir avslutta med rettarbøter, men dei manglar i dei fleste hand skriftene. Nokre handskrifter plasserer rettarbøtene i Landslova etter Bylova, som følgjer rett etter Landslova. Det ser då ut til at desse handskriftene har sett på Landslova og Bylova som ein einskap. Av dei 25 handskriftene i norrøn språkform er det berre tre som har fullstendig tekst av Bylova, av desse er berre eitt frå mellomalderen. Dei andre forkortar fellesbolkane meir eller mindre, og viser til Landslova. Alle desse er også overleverte i handskrifter som inneheld Landslova. Eit særtilfelle er AM 78 4°, som inneheld Bylova og ikkje Landslova, men det er grunn til å tru at det opphavleg har vore del av det same handskriftet som AM 56 4°, som inneheld Landslova og ikkje Bylova (jf. NgL 4, 571). Dei tre handskriftene som har den fullstendige teksten, er ikkje overleverte saman med Landslova. Handskriftene av Landslova kan stundom ta med forhold som gjeld byen. Særleg viktig er kap. 16 i arvebolken. Der blir det sagt at det som er gjort i byen, skal behandlast etter Bylova. Det som er gjort i heradet, og som heradsmennene og bymennene er usamde om, skal behandlast etter herads retten. I kap. 7 i landvernsbolken er det gjeve reglar for leidangsplikta i byen og i heradet. Bylova er utgjeven i NgL 2, 185–288, og av Jóhanna Friðriksdóttir, Marit Aamodt Nielsen og Magnus Rindal i 2023. Ho er omsett til moderne norsk i Robberstad 1923. Hirdskråa Hirdskråa er den lovboka som galdt for kongens krigsfølgje, livvakt, hoff og statsteneste. Lova opplyser ikkje sjølv om når ho blei til. Men det må ha skjedd mellom 1273 og 1277. Den nye tronfølgjelova av 1273 er med i Hirdskråa. I 1277 fekk lendmennene og skutelsveinane rett til kalle seg baronar og riddarar, men dette er ikkje nemnt i Hirdskråa. (Jf. Imsen 2000, 24.) I dei eldste handskriftene er Hirdskråa delt inn i tre delar. Den fyrste handlar om tronfølgja og om hirdleiarane. Den neste handlar om hirdsedene og om forholdet mellom hirdmennene og kongen, og om militærvesen og riksstyre. Den siste delen handlar om gjestene og kjertesveinane. Gjester tilhøyrde ei lågare avdeling i hirda, med oppgåver knytte til vakthald og det vi kan kalle politiarbeid. Kjertesveinar var unge menn av god slekt som gjorde teneste ved kongens hoff og fekk opplæring i våpenbruk. I sjølve lova er det vist til ei forn hirdskrå, og ein del av stoffet i Hirdskråa går nok tilbake til periodar før Magnus Lagabøte, særleg Håkon Håkonssons tid (jf. Imsen 2000, 25–30). Hirdskråa er utgjeven i NgL 2, 391–450. Utgåva byggjer på AM 323 fol., og har eit rikt variantapparat. Imsen 2000 har gjeve ut eit anna handskrift av Hirdskråa, AM 322 fol., og har laga ei omsetjing til moderne norsk bygd på det. Kristenretten I føreordet mitt til denne boka har eg gjeve argument for at den kristenretten som Magnus Lagabøte fekk i stand, ikkje er det som er trykt i NgL 2, 293–338,

men den som er trykt i NgL 4, 160–182. Denne versjonen av kristenretten er utgjeven og omsett til moderne norsk av Bjørg Dale Spørck (2006). Járnsíða Som tidlegare nemnt er det semje om at lovboka Járnsíða blei send til Island i 1271, og at ho heng saman med Magnus Lagabøtes lovgjevingsarbeid i slutten av 1260-åra. Kanskje har arbeidet starta i Håkon Håkonssons tid, og er fullført i Magnusʼ arbeid med ei ny landslov. Ei fyldigare omtale av denne lova står i føreordet mitt. Járnsíða er utgjeven i NgL 1, 259–300 og i Bernharðsson, Magnússon og Jónsson 2005. Jónsbók Jónsbók er namnet på den lovboka som Magnus Lagabøte fekk laga for Island, bygd på Landslova, men tilpassa islandske forhold. Boka har fått namn etter den islandske lagmannen Jón Einarsson, som spelte ei aktiv rolle i utarbeidinga. Ho blei send til Island i 1280, og vedteken året etter. Delar av lovboka er enno gjeldande rett på Island. Jónsbók er utgjeven i NgL 4, 183–340 og av Ólafur Halldórsson 1904. Sættargjerda i Tønsberg Som nemnt inneheld ikkje Landslova nokon eigentleg kristenrett, for det hadde erkebiskop Jon Raude sett seg imot. På eit riksmøte i Bergen 1273 blei det inn gått eit konkordat mellom konge og kyrkje. Men dette konkordatet blei aldri sett i verk, og i 1277 i Tønsberg blei det gjort ei sættargjerd (semje) mellom konge og kyrkje. Etter kong Magnusʼ død i 1280 ønskte formyndarregjeringa å setje avtala ut av kraft. Den latinske originalen av Sættargjerda er bevart, og det finst handskrifter av ei omsetjing til gammalnorsk. Den latinske versjonen og omsetjinga til gammalnorsk er utgjevne i NgL 2, 462–477. Omsetjing av den latinske versjonen til moderne norsk finst i Bagge, Smedsdal og Helle 1973, 138–150. Magnus Rindal

ETTERORD

Magnus Rindal

340

341

Ordforklaringar

arvboren, fødd til arv arvetal, opprekning av arvingar i den rekkjefølgja dei tek arv etter nokon arvlatar, person som lèt etter seg arv arvefall, det at ein arv går over til arvingane når arvlataren døyr baugriding, riding med baug, vidjering, i endane på eit spyd bjor, sterkt øl, særleg utanlandsk bolsok, 17. juni bolsokaftan, 16. juni boløks, øks med smal egg, særleg brukt som ved- eller skogsøks brodd, pil med firgreina spiss brødrung, barn, helst son, av farbror buslitsmann, mann som må slutte med garden sin og flytte bort einseid, eid som ein sver åleine einvirke, mann som driv garden sin utan hjelp av vaksen arbeidskar ertog, vekteining, det same som 1/3 øyre eller 1/24 mark fehirde, den kongelege skattmeisteren felag, sameige, gods- eller pengefellesskap felage, deltakar i felag femtarstemne, stemne med 5 dagars varsel femtarting, ting med 5 dagars varsel festarmann, mann som har trulova seg festarmål, juridisk bindande avtale om giftarmål fjerding, fjerdedel, her av eit fylke fjerdingsgåve, gåve opp til ein fjerdedel av den sjølververva formuen folkevåpen, våpen som leidangsfolket skal ha forbryte, 1) misse noko på grunn av ei urett eller lovstridig handling, gjere seg skyldig til å misse noko, 2) gjere noko mot lov og rett forkast, ulovleg kast med not under eit fiske i vegen for ein annan fôrnaut, naut som etter avtale er sett bort på fôr, helst om vinteren forsal, førebels overdraging av pantsett jordeigedom fredheilag, som lova sikrar fred fredhelge, gjere fredheilag fredkjøp, bot for å kome ut av fredløyse fredlyse, verne ved lov

ORDFORKLARINGAR

fredsbrot, brot på rettstrygda frende, slektning gjennom frendskap frendskap, slektskap som ikkje omfattar mågskap giftingsgåve, gåve som brudgommen gjev brura ved giftarmålet giftingsmann, den som rår for giftarmålet til ei kvinne gild, i samsvar med krava i lova gjaldkjere, byfut, kongen sin ombodsmann i byane gjest, underordna medlem av hirda, med vaktfunksjonar gram, harm, unådig grid, personleg trygd for liv og lemer hafelle, gjerde laga av felte tre som ikkje var kvista, og som blei lagde på skrå over kvarandre hage, 1) inngjerd hamnegang for feet i utmarka, 2) inngjerdt jordstykke ved husa der det blir dyrka frukt og anna hallvardsmessedag, 15. mai halvrettesmann, mann som berre kan krevje halve bøter halvrom, rom som høyrer til kvar rorbenk på kvar skipsside hamle, rom eller rorsplass for éin mann på leidangsskip handgjengen, som har gjeve seg i teneste hjå ein hovding, særleg kongen hauld, odelsbonde helmingsfelag, felag der dei to partane eig kvar sin halvdel herad, bygda som rettsleg og administrativ eining hes, virvel i kuband som gjer at det kan dreiast hevdsvitne, vitne om at ein har hevd, her vitne om at ein har sete på og brukt ei jord i ei viss tid hird, kongens krigsfølgje, livvakt, handgjengne menn og hoff hirdstjore, styringsmann i hirda holl, velviljug, nådig, påliteleg hornspensel, trestykke som blir fest til horna på oksar i tospann hovudtiend, tiend av heile eigedomen sin, gjeven berre éin gong i livet hudstryke, piske slik at huda losnar, piske til blods håsete, medlem av mannskapet på eit skip, utanom skipsstyraren ilend, som har rett til å opphalde seg i landet

342

343

jarnspong, tynn og smal plate av jarn jamningseid, eid som blir svoren i forlik, og som gjer dei to partane til likemenn jonsmesse, 24. juni jonsok, 24. juni kavl, trestykke under garn eller not for å halde dei flytande i sjøen kirograf, dokument med to likelydande tekstar under kvarandre, ofte med ordet cirographus mellom, som blir skore i sikksakk i to delar, ein til kvar part i saka kjertesvein, medlem av hirda, med funksjon som pasje korsmesse om hausten, 14. september korsmesse om våren, 3. mai kyndelsmesse, 2. februar kyrlag, noko som har same verdien som ei ku lagadom, dom etter lova, her om dom avsagd av 6 eller 12 domarar i saker som gjeld bøter eller erstatning for drap eller andre krenkingar landnåmsbot, bot for å ta eller bruke ulovleg annan manns jord landskyld, årleg avgift for leige av jord landsvist, løyve til å opphalde seg i landet under vern av lova langfaste, fastetida før påske laup, behaldar av tre lauskar, ugift mann som ikkje har eige huhald legemål, ulovleg samleie leidang, 1) sjøforsvaret med skip, mannskap og utrusting, 2) innbyggjarane si plikt til å reie ut alt som trongst til leidangen, 3) utreisla av leidangen lensmann, ombodsmann for syslemannnen lest, holmålseining, det same som 10 eller 12 skippund likning, likeleg fordeling av utgifter lydskyldnad, plikt til å lyde ein overordna, særleg kongen lyrittareid, eid som ein sver med 2 medeidsmenn mannebot, bot for drap mannhelg, 1) det rettsvernet som ein fri mann etter lova var sikra for person, eigedom og ære, 2) den bolken i lova som handlar om dette marimesse, marimesse i langfasta er 25. mars, den seinare marimessa er 8. september mark, vekteining, det same som 8 øyrar eller 24 ertogar merkesmann, embetsmann i hirda med rang som lendmann midfasteting, heradsting halde midt i fasta mikjelsmesse, 29. september mord, drap som skjer i løynd, utan at drapsmannen kunngjer det motgåve, gåve gjeven som vederlag for medgifta mungåt, innanlandsk øl mæle, holmålseining, særleg for turrvarer måg, slektning gjennom mågskap, helst svigerfar, svoger eller svigerson

mågskap, slektskap som ein får gjennom giftarmål målejord, jord som er pantsett til bruk månadsmat, verdien av mat for éin mann i éin månad naudsyn, tvingande grunn niding, person som har gjort seg skuldig i skammelege gjerningar nilsmesse, 6. desember non, ca. kl. 15, eigentleg den niande timen notar, sekretær hjå kongen eller andre myndigheitspersonar odelsfelage, ein person som har odelsrett saman med fleire andre olavstoll, avgift som bøndene i Vika betalte til Kristkyrkja i Nidaros og Hallvardskyrkja i Oslo olsokaftan, den fyrste olsokaftan er 28. juli, den andre olsokaftan er 2. august orskurd, rettsleg avgjerd ovundsbot, bot for noko som er gjort av misunning eller hat persok, 29. juni persokaftan, 28. juni pilbodstikke, bodstikke forma som ei pil pilbodsting, ting kalla saman med pilbodstikke pund, vekteining, til vanleg det same som skippund pundar, vekt av same type som som bismar, med vektstong som er utstyrt med krok eller vektskål og lodd, brukt til tyngre varer enn bismar pønitens, anger og bot pålsmesse, 25. januar raudsott, blodpiss hjå dyr reie ut, gjere opp, betale reit, oppspadd jordstykke til dyrking av hagevekstar eller rotfrukter rennestaur, staur inst i kubåsen som kubandet kan gå opp og ned på rettsbot, den bota som i lova er fastsett for det enkelte tilfellet rettsbrev, brev med endeleg avgjerd i ei rettssak rettsstyrar, den som administrerer retten rim, lang og smal liggjande fjøl i gjerde saklaus, utan skuld, fri for tiltale sakøyre, bøter eller forbrote gods som går til kongen etter brotsverk samfedra, med same far sammødra, med same mor seksmannseid, eid som ein sver med 5 medeidsmenn seljemannamesse, 8. juli setstokk, stokk framfor pallane langs veggen i eit hus sjaund, gjestebod den sjuande dagen etter at nokon er død sjelegåve, gåve til kyrkje eller kloster til sjelehjelp for seg sjølv eller andre skilsdom, privat domstol som var samansett av domsmenn som partane sjølve peika ut skipan, forordning, her lovbod gjeve av kongen skippund, ei vekteining, det same som 24 vætter

skipreide, distrikt med plikt til byggje, utruste og bemanne eit leidangsskip skjensel, lekamsskade under særleg krenkjande forhold sommarmål, fyrste dagen i sommarhalvåret, dvs. 14. april stallar, ein av dei fremste av kongen sine hirdmenn stemnejord, jord som er seld med atterhald om innløysingsrett til ei avtalt tid stikke, mål for alen sverjedag, dag då ein kan sverje, dvs. ikkje ein helgedag systrung, barn, helst son, av morsyster såld, holmålseining for korn tegn, fri undersått av kongen tegngilde, bot til kongen for å drepe tegn tegnskyldnad, dei pliktene ein tegn har mot kongen tilgåve, det brudgomen gav brura i tillegg til medgifta tokkebot, skadebot for små fornærmingar tolvmannseid, eid som ein sver med 11 medeidsmenn tomannseid, eid som ein sver med 1 medeidsmann trepundslaup, laup som tek 3 pund trinitatismesse, treeiningssøndag, fyrste søndag etter pinse tvimånad, månaden mellom 14. august og 14. september ubotsdrap, drap som er ubotsverk ubotsmann, nokon som har gjort ubotsverk ubotssak, sak om ubotsverk ubotsverk, brotsverk som ein ikkje kan sone med bøter, og som blei straffa med utlegd uføre, stad eller veg der det er vanskeleg eller umogleg å fare umage, person som ikkje kan forsyte seg sjølv på grunn av alder, helse eller fattigdom utarv, arv som går til ein utarving utarving, arving som ikkje stammar i rett nedstigande linje frå arvlataren utbod, innkalling til leidang utesete, det å sitje ute om natta og øve trolldom utlegd, det å vere utlæg utlæg, fredlaus, stundom forvist frå landet, eigentleg «stilt utanfor lova» utreisle, det å reie ut varp, kast med garn eller not veband, band son gjerder inn ein fredheilag stad, særleg rundt lagretten på tinget veitsle, 1) ytingar, 2) jord som ein har fått av kongen til bruk vete, vedstabel på fjelltopp til å setje eld på for å varsle om fiendar viglysing, kunngjering av drap, gjord av drapsmannen sjølv vinternettene, tida rundt 14. oktober vissøyre, dei faste kongelege inntektene viteleg, som vitne veit om

ORDFORKLARINGAR

vætt, vekteining, det same som 1/24 skippund vådeeld, eld som har oppstått av vanvare eller ved eit uhell vådeverk, gjerning som er gjord av vanvare eller ved eit uhell våpentak, samtykke ved å løfte våpena, eller slå dei mot kvarandre ættleie, ta opp i ætta, slekta ættleiing, 1) person som er ættleidd, 2) det å ættleie øyre, vekteining, det same som 1/8 mark eller 3 ertogar åbot, 1) plikt til å halde i stand hus og jord på ein gard, 2) bot for å forsøme denne plikta årboren, friboren, eigentleg «som er fødd i tidlegare tider» åreeld, eld som brenn på open eldstad i eit hus årmann, lokal ombodsmann for kongen åsete, det å eige og bu på ein jordeigedom åttung, åttandedel, her av eit fylke åverk, ulovleg arbeid på annan manns jord åverksbot, bot for åverk

344

345

Litteratur

A U D N E , K R . , oms. 1963. Soga om Håkon Håkonsson. 2. utg. ved

Knut Helle. Oslo: Det Norske Samlaget. BAGGE, SVERRE, SYNNØVE HOLSTAD SMEDSDAL OG KNUT HELLE ,

red. 1973. Norske middelalderdokumenter. Bergen: Universitets forlaget. B E R N H A R Ð S S O N , H A R A L D U R , M A G N Ú S LY N G D A L M A G N Ú S S O N O G M Á R J Ó N S S O N , utg. 2005. Járnsíða og kristinréttur

Árna Þorlákssonar. Reykjavík: Sögufélag. B Ø E , A R N E . 1966. «Magnus Lagabøtes landslov». Kulturhistorisk

leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til r eformsjonstid 11, 231–237. Oslo: Gyldendal norsk forlag. D N . Diplomatarium Norvegicum, bind 1. 1849. Christiania:

P.T. Mallings Forlagshandel. E I T H U N , B J Ø R N , M A G N U S R I N D A L O G T O R U L S E T , utg. 1994.

Den eldre Gulatingslova. Oslo: Riksarkivet. H A G L A N D , J A N R A G N A R O G J Ø R N S A N D N E S , oms. 1994.

Frostatingslova. Oslo: Det Norske Samlaget. H A L L D Ó R S S O N , Ó L A F U R , utg. 1904. Jónsbók. København:

S.L. Møllers Bogtrykkeri. H A LVO R S E N , E Y V I N G FJ E L D . 1982: «Ble det lest litteratur i Norge

i middelalderen?». Saga och sed 1982: 128–140. H A U K S S O N , Þ O R L E I F U R , utg. 1972. Árna saga biskups. Reykjavík:

Stofnun Árna Magnússonar á Íslandi. H E G G S TA D , L E I V, F I N N H Ø D N E B Ø O G E R I K S I M E N S E N . 2008.

Norrøn ordbok. Oslo: Det Norske Samlaget H E L L E , K N U T . 1972. Konge og gode menn i norsk riksstyring

ca. 1150–1319. Bergen: Universitetsforlaget. H E L L E , K N U T . 1995. «Under kirke og kongemakt 1130–1350».

Aschehougs norgeshistorie, bind 3. Oslo: Aschehoug. H E L L E , K N U T . 2001. Gulatinget og Gulatingslova. Leikanger: Skald. H O L M - O L S E N , L U DV I G . 1952. Håndskriftene av Konungs skuggsiá.

J O H N S E N , O S C A R A L B E R T , utg. 1922. Saga Olafs hins helga.

Kristiania: Jacob Dybwad. L I T T L E , A . G . 1943. Franciscan Papers, Lists and Documents.

Manchester: Manchester University Press. M A X W E L L , H E R B E R T . 1913. The Chronicle of Lanercost, 1272–1346.

Glasgow: James Maclehose and Sons. M U N C H , P. A . 1858. Det norske Folks Historie, bind 4.1. Christiania:

Chr. Tønsbergs Forlag. M U N C H , P. A . 1873: Samlede Afhandlinger, bind 1, 1831–Marts 1849.

Christiania: Cammermeyer. M U N DA L , E L S E . 2020. «I kva grad kan forholdet til Island ha påverka

den norske lovgjevinga som fører fram til Landslova av 1274?» I Lov og lovgivning i middelalderen. Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov, redigert av Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip, 67–98. Oslo: Nasjonalbiblioteket. N g L . Norges gamle Love indtil 1387. 5 bind. 1846–1895. Christiania. R I N D A L , M A G N U S . 1981. AM 309 fol. og Eidsivatings-redaksjonen

av Magnus Lagabøtes landslov. Bergen. R I N D A L , M A G N U S . 2004. «Dei eldste norske kristenrettane».

I Religionsskiftet i Norden, redigert av Jón Viðar Sigurðsson, Marit Myking og Magnus Rindal. Oslo: Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder. R I N D A L , M A G N U S . 2020. Handskrifter av norske mellomalderlover

ved Nasjonalbiblioteket. Oslo: Nasjonalbiblioteket. R I N DA L , M A G N U S O G B J Ø R G DA L E S P Ø R C K , utg. 2018. Kong

Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov. Oslo: Arkivverket. R N . Regesta Norvegica, bind 1. 1989. Oslo: Kjeldeskriftfondet. R O B B E R S TA D , K N U T , oms. 1923. Magnus Lagabøters bylov.

Kristiania: Cammermeyers boghandel. R O B B E R S TA D , K N U T , oms. 1969. Gulatingslovi. Oslo: Det Norske

Samlaget.

En undersøkelse av deres tekstkritiske verdi. København: Ejnar Munksgaard.

R O B B E R S TA D , K N U T . 1976. Rettssoga 1, 3. rev. utg. Oslo: Universitets

H O L M - O L S E N , L U DV I G . 1981. Lys over norrøn kultur. Norrøne studier

S K A U G , A N N E . 1977. En undersøkelse av lydverket i Sth. perg. 34, 4°

i Norge. Oslo: Cappelen. H O R N , A N N A C AT H A R I N A . 2018. «Lovrevisjonene til Magnus

Håkonsson Lagabøte – en historiografisk gjennomgang». Maal og Minne 110.2: 1–27. H O R N , A N N A C AT H A R I N A . 2020. «Fra landskapslov til landslov:

En studie av tekstorganiseringen i norrøne middelalderlover». I Lov og lovgivning i middelalderen. Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov, redigert av Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip, 99–134. Oslo: Nasjonalbiblioteket. I M S E N , S T E I N A R , utg. og oms. 2000. Hirdskråen. Hirdloven til

Norges konge og hans håndgangne menn. Etter AM 322 fol. Oslo: Riksarkivet. I N D R E B Ø , G U S TAV . 1951. Norsk målsoga. Bergen: John Grieg. J A KO B S S O N , S V E R R I R , Þ O R L E I F U R H A U K S S O N O G T O R U L S E T ,

utg. 2013. Hákonar saga Hákonarsonar II. Magnúss saga Lagabœtis. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag.

LI T T E R AT U R

forlaget. bl. 75r–84v. Bergen. S P Ø R C K , B J Ø R G DA L E . 2006. Kong Magnus Lagabøters kristenretter.

Innhold, språk og overlevering. Oslo: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. S T O R M , G U S TAV . 1879. Om Haandskrifter og Oversættelser af

Magnus Lagabøters Love. Christiania: Jacob Dybwad. S T O R M , G U S TAV . 1885. Haandskriftbeskrivelse. NgL 4, 385–790. S T O R M , G U S TAV , utg. 1888. Islandske Annaler indtil 1587.

Christiania: Grøndahl. SUNDE, JØRN ØYREHAGEN . 2005. Speculum legale – Rettsspegelen.

Bergen: Fagbokforlaget. SUNDE, JØRN ØYREHAGEN . 2023. «Magnus Lagabøters landslov».

I Store norske leksikon. Henta 24. februar 2023 frå snl.no. TA R A N G E R , A B S A LO N , oms. 1915. Magnus Lagabøters landslov.

Kristiania: Cammermeyers Boghandel.

346

347

Detaljert oversikt over kapitla i Landslova

P R O LO G U S

Prolog

Hér segir um kristiliga trú er vér erum skyldugir at halda �� 54 Her blir det sagt om den kristne trua som vi er skyldige til å halde fast på �� 55

Tingferdsbolk

Þ I N G FA R A R B Ǫ L K R

Hér segir at lǫgþing skal vera einu sinni á hverjum xii mánuðum á pétrsvǫkuaptan �� 38 Her blir det sagt at lagtinget skal vere éin gong kvar tolvte månad på persokaftan �� 39

Her blir det sagt om det vonde som kom av falske kongar, og den skipanen som kong Magnus gjorde �� 57 4.

Hér segir hversu marga menn er nefna skal til lǫgþings �� 38

ér segir hversu lengi þing skal standa, ok um H lǫgréttumenn �� 42

Hér segir at gǫgn ok vitni skal til hvers máls vera �� 44

Her blir det sagt at det skal vere rettsprov og vitnemål i alle saker �� 45 5.

Hér segir um grið allra manna ok þing ok sektir er til falla á lǫgþingi �� 44

Hér segir um lǫgmanns dóma at enga má rjúfa útan konungr �� 46 Her blir det sagt at ingen utan kongen kan bryte ein lagmannsdom �� 47

ér segir hvat erfa má annat eptir konung útan H konungsdǿmi �� 62 Her blir det sagt kva anna ein kan arve etter kongen utanom kongedømet �� 63

Her blir sagt om grid for alle menn, og ting og bøter som blir ilagde på lagtinget �� 45 6.

Hér segir um konungs kosning ok stefnu hertoga ok jarla ok biskupa �� 60 Her blir det sagt om kongeval og innstemning av hertug, jarl og biskop �� 61

Her blir det sagt kor lenge tinget skal stå, og om lagrettemenn �� 43 4.

ér segir at einn skal konungr vera yfir ǫllu Noregs H konungs veldi �� 56 Her blir det sagt at éin skal vere konge over heile Noregs rike �� 57

Her blir det sagt kor mange menn ein skal oppnemne til lagtinget �� 39 3.

ér segir hvat ilt af falskonungum stóð, ok skipan H Magnúss konungs er hann gerði �� 56

ér segir um konungs játan þá er hann er til H konungs tekinn �� 62 Her blir det sagt om kongen sin lovnad når han blir teken til konge �� 63

Hér segir um hertoga eið ok jarls eið �� 64 Her blir det sagt om hertugeiden og jarlseiden �� 65

Hér segir um barrúna eið ok hirðstjóra �� 64

Hér segir at sýslumenn skulu lýsa hvat talat var á þingi �� 46

Her blir det sagt om baronane og hirdstjorane sin eid �� 65

Her blir det sagt at syslemenn skal kunngjere kva det blei tala om på tinget �� 47

10. Hér segir um lǫgmanna eið �� 64

ér segir um alla þá dóma er um vígaferði skal setja, H ok kvenna legorð �� 46

11. H ér segir um eið bónda, at allir eru skyldugir þann eið at ábyrgjast �� 66

Her blir det sagt om alle dei domane som skal setjast om drapssaker og om legemål �� 47

Her blir det sagt om bondeeiden, at alle er skyldige til å vere ansvarlege for den eiden �� 67

Her blir det sagt om lagmannseiden �� 65

Hér segir um lagastefnur manna, hverjum tíma stefna skal �� 48 Her blir det sagt om lovleg innstemning, kva tid ein skal stemne �� 49

10. Nær til lǫgmanns skal stefna �� 48 Når ein skal stemne til lagmannen �� 49

Kristendomsbolk

KRISTINSDÓMSBǪLKR

ér segir um kristiliga trú er vér erum skyldugir at H halda ok trúa kristnir menn �� 54

ér hefr upp landvarnarbǫlk, ok segir fyrsta kapitulum H hvar lǫgligr Noregs konungr skal ráða boði ok banni �� 70 Her byrjar landvernsbolken, og det fyrste kapittelet seier kvar Noregs lovlege konge skal rå for påbod og forbod �� 71

Her blir det sagt om den kristne trua, som vi kristne er skyldige til å halde og tru på �� 55

L A N DVA R N A R B Ǫ L K R

Landvernsbolk

III

Hér segir ef skip sǿkir fyrnska, þá skal annat láta gera �� 72 Her blir det sagt at dersom eit skip eldest, då skal ein byggje eit anna �� 73

D E TA L J E R T OV E R S I K T OV E R K A PI T L A I L A N D S LOVA

Hér segir ef herr heiðinn eða kristinn kømr í land várt �� 72 Her blir det sagt om at heiden eller kristen hær kjem til landet vårt �� 73

348

349

Hér segir ef hers er ván í land várt, þá skulum vér vitavǫrð láta reiða ok halda �� 74 Her blir det sagt at dersom hær er ventande i landet vårt, då skal vi opprette og halde vetevakt �� 75

ér segir ef útlægr maðr berr hersǫgu sanna, ok svá H ef ílendr segir, ok verðr eigi sǫnn �� 76 Her blir det sagt om at ein utlæg mann ber sant hærbod, og om at ein ilend mann fortel om usant hærbod �� 77

Her blir det sagt om godset til ein drapsmann �� 91 3.

Her blir det sagt om utreisle til leidang og korleis folk skal krevje sin del i skipreidene �� 77

Hér segir hvar vér skulum leiðangr várn gera �� 76

Hér segir um útsetning á skipum ok skiparastefnu, ok hvat við liggr ef þeir koma eigi til �� 78 Her blir det sagt om utsetjing av skip og møte av skips mannskapet, og kva straffa er om dei ikkje møter opp �� 79

Ef maðr leggst með konu manns �� 94 Dersom ein mann ligg med ein annans kone �� 95 Ef maðr gerir níðingsverk �� 94 Dersom ein mann gjer nidingsverk �� 95 Hér segir ef maðr selr frjálsan mann af landi �� 96 Her blir det sagt om det at nokon sel ein fri mann bort frå landet �� 97

Her blir det sagt om oppnemning til skip, og kva skipsstyrar og los skal ha for arbeidet sitt �� 79 9.

Um úbótamál �� 92 Om ubotsverk �� 93

ér segir um leiðangrsgerð ok hversu menn skulu H jafnaðar síns krefja skipreiðna millum �� 76

ér segir um nefning til skips, ok hvat stýrimaðr ok H leiðsǫgumaðr skal hafa fyrir sitt starf �� 78

Hér segir at engi maðr má jǫrðu sinni fyrirgera �� 92 Her blir det sagt at ingen kan forbryte jorda si �� 93

Her blir det sagt om kvar vi skal reie ut leidangen vår �� 77 8.

Hér segir um fé veganda �� 90

Hér segir um útlægan mann, ef maðr hýsir hann �� 96 Her blir det sagt om utlæg mann, dersom nokon husar han �� 97

Hér segir ef maðr verðr hǫggvinn á þingi, ok hvat við liggr �� 96 Her blir det sagt om det at ein mann blir hoggen ned på tinget, og kva straffa er for det �� 97

10. Hér segir um óðs manns verk, ok hverr geyma á at lǫgum �� 98

10. H ér segir um boga ok skot, hvat hverr skal hafa, ok ef maðr ferr á annat skip �� 80

Her blir det sagt om galen manns verk, og kven som etter lova skal passe på �� 99

Her blir det sagt om boge og skotvåpen, kva kvar skal ha, og dersom ein mann fer på eit anna skip �� 81

11. Hér segir um hverr banamaðr skal vera hins dauða �� 98

11. H ér segir hvat hverr skal vápna eiga, ok hvat við liggr ef missir �� 80 Her blir det sagt om kva våpen kvar skal ha, og kva straffa er dersom dei manglar �� 81 12. U m vápnaþing ok hvern tíma er vera skal, ok hversu þeir skulu sýna vápn sín �� 82 Om våpenting og når det skal vere, og korleis dei skal syne våpena sine �� 83

Her blir det sagt om kven som skal vere den dødes drapsmann �� 99 12. Hér segir um víglýsing ok ef maðr ræðr manni banaráð �� 98 Her blir det sagt om viglysing og om at nokon planlegg å drepe ein annan �� 99 13. Hér segir um réttarbǿtr Magnúss konungs �� 102 Her blir det sagt om kong Magnus sine rettarbøter �� 103 14. Hér segir um váðaverk ok þeirra grein �� 102

13. E f maðr hleypr ór leiðangrsferð af skipi, eða hversu bú skal hǫggva at úsekju �� 82

Her blir det sagt om vådeverk og forklaringa på dei �� 103

Dersom ein mann rømer frå skipet og leidangsferda, og korleis ein skal slakte naut utan straff �� 83

15. Hér segir at rýtningar eru fyrirboðnir at bera �� 104

14. Um skips uppsát ok gæzlu segls ok reiða �� 84

16. Hér segir ef maðr bítr mann, ok hvat við liggr �� 104

Om oppsetjing av skip og forvaring av segl og utstyr �� 85

Her blir det sagt om dersom ein mann blir biten, og kva som er straffa for det �� 105

15. Um reiðskjótaboð er konungr ferr um land �� 84 Om tilseiing om hesteskyss når kongen fer omkring i landet �� 85 16. Um ránsmenn ok at menn fylgi at taka þá �� 86

Her blir det sagt at det er forbode å bere dolk �� 105

17. Hér segir um tǫku ok fǿrslu illgerðamanna til réttarans �� 104 Her blir det sagt om korleis ein skal gripe illgjerningsmenn og føre dei til rettsstyraren �� 105

Om ransmenn og at menn skal følgje for å ta dei �� 87

18. Hér segir um þá menn sem til refsinga hafa gǫrt �� 106

17. Hér segir ef maðr kaupir við víkinga �� 86

Her blir det sagt om dei som har gjort seg skyldige til straff �� 107

Her blir det sagt om det at nokon handlar med vikingar �� 87 18. Ef konungr kennir manni landráð ok langskipsgerð �� 86

19. H ér segir um þá menn er berjast í leiðangri með konungi sínum �� 108

Dersom kongen skuldar nokon for landssvik og bygging av langskip �� 87

Her blir det sagt om dei som slåst i leidangsferd med kongen sin �� 109 20. H ér segir ef maðr bindr frjálsan mann at úsekju, ok hvat við liggr �� 110

Mannhelg

M A N N H E LG I

Hér hefr mannhelgi vár, ok segir í fyrsta kapitulo ef maðr drepr mann, eða kona karlmann �� 90 Her byrjar mannhelga vår, og i fyrste kapittelet blir det sagt om det at ein mann drep ein mann, eller ei kvinne drep ein kar �� 91

Her blir det sagt om at nokon utan straff bind ein fri mann, og kva som gjeld for det �� 111 21. Hér segir ef sá vill eigi bǿta, er gerði �� 110 Her blir det sagt om at gjerningsmannen ikkje vil bøte �� 111

22. H ér segir um pústr ok hnefahǫgg ok rysking, ok þat meira er því fylgir �� 112

Her blir det sagt om knyttneveslag og neveslag og lugging, og meir som høyrer til det �� 113 23. Ef þjórr verðr mannsbani, eða hestr bítr eða lýstr �� 114 Dersom graokse drep nokon, eller hest bit eller sparkar nokon �� 115

ér segir um erfðatal, ok segir í fyrsta kapitulo um H bǫrn skilgetin �� 130 Her blir det sagt om arvetalet, og i fyrste kapittelet blir det sagt om ektefødde barn �� 131

Hér segir hversu maðr má leiða mann í ætt �� 138 Her blir det sagt korleis ein mann kan ættleie ein annan �� 139

Hér segir hversu maðr má fyrirgera arfi �� 138

24. H ér segir ef maðr mælir skemdarmál til manns, ok hvat við liggr at lǫgum �� 114

Her blir det sagt korleis ein mann kan forbryte arven �� 139

Her blir det sagt om at nokon kjem med svivørdelege klagemål mot nokon, og kva straffa er for det etter lova �� 115

10. Hér segir er menn falla í orrostum �� 138

25. Hér segir um rógsmenn, er menn rǿgja fyrir konungi �� 116

11. Hér segir ef arfar eru útan lands �� 140

Her blir det sagt om baktalarar, som baktaler folk hjå kongen �� 117

Her blir det sagt at arvingar er utanlands �� 141

Her blir et sagt at menn fell i kamp �� 139

12. Hér segir um lǫgligar gjafir �� 140

26. H ér segir ef maðr yrkir um mann níðvísu, ok um fjǫlmælistungur �� 116

Her blir det sagt om lovlege gåver �� 141

Her blir det sagt om at nokon lagar nidvise om ein annan, og om ærekrenkjande tale �� 117

13. Hér segir um úmagaeyri ok mála konu �� 140

27. Hér segir ef maðr leggst með annars manns konu �� 116

14. Hér segir um úmagaskipti �� 142

Her blir det sagt om at ein mann ligg med annan manns kone �� 117

Her blir det sagt om skifte av umagar �� 143

Her blir det sagt om umagars gods og konas krav �� 141

15. Hér segir um úmagaskipti �� 142

28. Hér segir ef maðr gengr í samkundir manna úboðit �� 118 Her blir det sagt om at folk går ubedne i samkomer �� 119

Her blir det sagt om skifte av umagar �� 143 16. Her segir hversu arf skal sǿkja �� 144

29. H ér segir um þá menn er ganga með vánarvǫl húsa millum �� 118

Her blir det sagt korleis ein skal søkje arv �� 145

Her blir det sagt om dei som går husimellom med tiggarstav �� 119

17. Hér segir ef sá sitr í arfi, er ekki á �� 144

30. H ér segir um rétt ok ráðspell konu ok meyjar, ok hverr rétt á at taka �� 118

18. Hér segir er menn eigu arfi at skipta �� 144

Her blir det sagt om kvinners og jenters rettsbot og skadebot for redusert ekteskapsverdi, og kven som skal ha rettsbota �� 119

Her blir det sagt om at den sit i arv, som ingenting eig �� 145

Her blir det sagt om at menn har arv å skifte �� 145 19. Hér segir hversu arf skal sǿkja �� 146 Her blir det sagt korleis ein skal søkje arv �� 147 20. Hér segir um fátǿkra úmaga skipti �� 146

Arvetal

Her blir det sagt om skifte av fattige umagar �� 147

121

E R F Ð ATA L

ér segir ok hefr upp erfðabǫlk með því fleiru sem H því hǿfir, ok segir í fyrsta kapitulo um kvennagiptingar �� 122

Her blir det sagt om lovlege gåver, kva for nokon som skal haldast �� 147

Her fortel og byrjar arvebolken med det som høyrer til den, og i fyrste kapittelet blir det sagt om bortgifting av kvinner �� 123

22. Hér segir nær úmagi skal taka við fé sínu �� 146

Hér segir ef kona giptist útan ráð fǫður síns ok móður eða bróður, ok hvat er við liggr �� 124

23. Hér segir er arf berr úmaga �� 148

Her blir det sagt om at ei kvinne gifter seg utan råd frå far sin og mor eller bror, og kva som følgjer av det �� 125

24. H ér segir hversu lengi brúðlaup skulu standa, ok hvat við liggr �� 148

Hér segir at engi maðr skal flytja fé konu sinnar af landi �� 124

Her blir det sagt kor lenge bryllaup skal stå, og kva som gjeld for dei �� 149

21. Hér segir um lǫgligar gjafir, hverjar haldast skulu �� 146

Her blir det sagt at ingen skal føre godset til kona si ut av landet �� 125 4.

ér segir ef kona tekr mann undir bónda sinn, eða skilst H hon í frá honum, ok ef gjǫld koma á hendr ǫðru hváru �� 128 Her blir det sagt om at kona ligg med ein annan mann enn ektemannen sin, eller at ho skil seg frå han, og at kvar av ektefellane kan bli ilagd bøter �� 129

Her blir det sagt om at ein umage får arv �� 149

25. Hér segir um erfisgerð �� 148

ér segir um misdauða hjóna ok um fjárskipti ok ef H øreigar ii koma saman at lǫgum �� 126 Her blir det sagt om at ein av ektefellane døyr, og om skifte, og dersom to fattige gifter seg etter lova �� 127

Her blir det sagt når ein umage skal overta godset sitt �� 147

Her blir det sagt om gravøl �� 149

151

L ANDAB RIG ÐI

Hér segir um óðalsskipti frænda �� 152 Her blir det sagt om odelsskifte mellom frendar �� 153

Hér segir um þær jarðir er óðlum skulu fylgja �� 152 Her blir det sagt om dei jordene som det er odelsrett til �� 153

Hér segir um skilning hjóna �� 130 Her blir det sagt om skilsmisse mellom ektefolk �� 131

Innløysing av landeigedom

Hér segir hversu menn óðlum skipta sín í millum �� 152 Her blir det sagt korleis folk skal skifte odlane seg imellom �� 153

D E TA L J E R T OV E R S I K T OV E R K A PI T L A I L A N D S LOVA

350

351

Hér segir ef maðr vill óðalsjǫrð sína selja �� 154 Her blir det sagt om at nokon vil selje odelsjorda si �� 155

Hér segir um þann mann er stefndr var til lausnar �� 156 Her blir det fortalt om den som blei stemnd til innløysing �� 157

Hér segir at menn skulu konungi bjóða óðul sín �� 156 Her blir det sagt at folk skal tilby kongen odlane sine �� 157

Hér segir at konur skulu bjóða karlmǫnnum at leysa óðul �� 156 Her blir det sagt at kvinner skal tilby karar å løyse inn odel �� 157

Hér segir hversu maðr skal óðalsjǫrð sinni brigða �� 156 Her blir det sagt korleis ein skal løyse inn odelsjorda si �� 157

Hér segir at andsvǫr varða óðalsbrigðum �� 158 Her blir det sagt at tilsvar ber ansvar for odelsløysingane �� 159

10. Hér segir um andsvǫr óðala �� 160

Hér segir hversu maðr skal af jǫrðu manns fara �� 174 Her blir det sagt korleis ein skal flytte frå annan manns jord �� 175

10. Hér segir ef maðr sitr á útekinni jǫrðu �� 176 Her blir det sagt om at nokon sit på uleigd jord �� 177 11. Hér segir at landsdróttni skal ávǫxt bjóða �� 176 Her blir det sagt at ein skal tilby grunneigaren grøda �� 177 12. Hér segir ef menn þurfu frækorn at kaupa í bygðum �� 176 Her blir det sagt om at folk treng å kjøpe såkorn �� 177 13. Hér segir um balkabrot �� 178 Her blir det sagt om gjerdebrot �� 179 14. Her segir ef maðr gerir húsaspell �� 178 Her blir det sagt om at nokon gjer skade på husa �� 179

Her blir det sagt om tilsvar i odelssaker �� 161

15. Hér segir ef maðr vill hafa óðalsjǫrð sína at búa á �� 178

11. Hér segir um forsǫlu jarðar ok aptrlausnar �� 160

Her blir det sagt om at ein mann vil ha odelsjorda si til å bu på �� 179

Her blir det sagt om forsal av jord og innløysing �� 161 12. Hér segir nær jǫrð liggr til fullra aura �� 162

16. Hér segir ef maðr talmar várorku fyrir manni �� 180

Her blir det sagt når jorda ligg til full betaling �� 163

Her blir det sagt om at nokon hindrar våronna for ein annan �� 181

13. Hér segir hversu maðr skal brigða jǫrð undan konu �� 162

17. Hér segir um engja skipti ok akra í heraði �� 180

Her blir det sagt korleis ein skal løyse frå kvinne �� 163

Her blir det sagt om skifte av eng og åker i heradet �� 181

14. Hér segir um stefnujǫrð at leysa ok málajǫrð �� 162

18. Hér segir ef maðr lǫgfestir jǫrð sína innan garðs. �� 180

Her blir det sagt om å løyse inn stemnejord og målejord �� 163

Her blir det sagt om at nokon fredlyser jorda si innangjerdes �� 181

15. H ér segir ef maðr finnr jarðfolgit fé, ok hvat við liggr ef leynir �� 162 Her blir det sagt om at nokon finn jordgrave gods, og kva straffa er dersom ein løyner det �� 163

19. Hér segir um landnám konungs �� 182 Her blir det sagt om landnåmsbot til kongen �� 183 20. Hér segir um landnámtǫku �� 182

16. H ér segir hversu umboðsmaðr skal halda umboði af ǫðrum �� 164

Her blir det sagt om å ta landnåmsbot �� 183

Her blir det sagt korleis ein ombodsmann skal utføre ombod frå ein annan �� 165

21. Hér segir um ívinnu markar er menn eigu saman �� 184 Her blir det sagt om hogst i skog som folk eig saman �� 185 22. Hér segir um skipdrátt �� 184

Landsleigebolk

167

VII

LANDSLEIGUBǪLKR

ér hefr upp landsleigubǫlk, ok greinir í fyrsta kapitulo H hversu menn skulu sér ból taka �� 168

Her blir det sagt om skipdraging �� 185 23. Hér segir um áverka á jǫrðu manns �� 184

Her byrjar landsleigebolken, og i fyrste kapittelet blir det gjort greie for korleis ein skal få seg jordeigedom �� 169 2.

Her blir det sagt om femtarstemne og ombodsmenn �� 187 25. Hér segir er menn eigu jǫrð, hafi sér umboðsmann �� 186

Her blir det sagt korleis ein skal halde husa ved like etter lova �� 169

Her blir det sagt at dersom folk eig jord saman, då skal dei ha ombodsmenn for seg �� 187

Her segir um forn hús á jǫrðua �� 170

26. Hér segir at iii eru arineldar �� 186

Her blir det sagt om gamle hus på garden �� 171

Her blir det sagt at det er tre åreeldar �� 187

Hér segir ef maðr byggir jǫrð sína �� 170

27. Hér segir um brennuvarga, ok hvat við liggr �� 188

Her blir det sagt om at nokon leiger bort jorda si �� 171

Her blir det sagt om brennevargar, og kva straffa er for dei �� 189

Hér segir ef maðr byggir ii mǫnnum í einni jǫrð �� 170

28. Hér segir at garðar eru granna sættar �� 188 Her blir det sagt at gjerde er grannesemjarar �� 189

Hér segir um konungs umboðsmann �� 170

29. Hér segir um þjóðgǫtur ok grindr, hversu vera skal �� 190

Her blir det sagt om kongen sin ombodsmann �� 171

Her blir det sagt om allmannvegar og grinder, korleis dei skal vere �� 191

Hér segir um fardag hinn fyrsta af jǫrðu �� 172 Her blir det sagt om den fyrste flyttedagen frå jorda �� 173

24. Hér segir um fimtarstefnu ok umboðsmenn �� 186

Hér segir hversu maðr skal húsum uppi halda at lǫgum �� 168

Her blir det sagt om at nokon bygslar bort éi jord til to menn �� 171 6.

Her blir det sagt om åverk på nokon si jord �� 185

Hér segir um traðarhald á jǫrðu �� 174 Her blir det sagt om korleis jorda skal liggje brakk �� 175

30. Um garða hǫfn �� 190 Om hamnegang med gjerde �� 191 31. Hér segir um fjárfǿling �� 190 Her blir det sagt om skade på krøter �� 191

Om gjerdebrytar �� 193

Her blir det sagt at det er fire ting som alle bøndene skal søkje �� 213

33. Um vegalægi �� 192

57. Hér segir um fátǿkra manna flutning �� 212

Om korleis vegane skal gå �� 193

Her blir det sagt om flytting av fattigfolk �� 213

34. Ef maðr á hest �� 192

58. Hér segir um bjǫrn ok varg �� 214

Dersom nokon eig hest �� 193

Her blir det sagt om bjørn og ulv �� 215

35. Ef menn etja hestum �� 194

59. Hér segir um dýraveiði manna �� 216

Dersom folk eggjar hingstar til hestekamp �� 195

Her blir det sagt om folks jakt på dyr �� 217

36. Hér segir um fjárfǿling á hrossum eða búi �� 194

60. Um elgjaveiði �� 216

Her blir det sagt om skamfaring på hest eller bufe �� 195

Om elgjakt �� 217

37. Hér segir um hjǫrð ok hirði �� 196

61. Hér segir um almenninga �� 216

Her blir det sagt om bøling og gjetar �� 197

Her blir det sagt om allmenningar �� 217

38. Hér segir um lánagripi �� 198

62. Hér segir um ruðstaði í almenningi �� 218

Her blir det sagt om lånte eigneluter �� 199

Her blir det sagt om rydningsstader i allmenning �� 219

39. Hér segir um sætr manna �� 198

63. Hér segir um dýragrafir ok dýragarða �� 220

Her blir det sagt om folks setrar �� 199

Her blir det sagt om dyregraver og dyregardar �� 221

40. Um sætramerki manna �� 198

64. Hér segir um hauld ok hvala fund �� 220

Om grensemerke for folks setrar �� 199

Her blir det sagt om hauld og funn av kval �� 221

41. Hér segir um grasbeit �� 198

65. Hér segir um selveiði �� 222

Her blir det sagt om grasbeiting �� 199

Her blir det sagt om selfangst �� 223

32. Um garðbrytil �� 192

42. Um þjóðgǫtur �� 200 Om allmannvegar �� 201

VIII K A U PA B Ǫ L K R

Kjøpebolk

225

43. Um lagastefnur til vegabóta �� 200 Om lovlege innstemningar til utbetring av veg �� 201

44. At bǿndr eru skyldugir at bǿta vegu �� 200

Her byrjar kjøpebolken, og i det fyrste kapittelet blir det sagt om kva den er skyldig til, som tek frå andre �� 227

At bøndene er skyldige til å utbetre vegane �� 201 45. Um vegabót ok baugreið �� 202

Om utbetring av veg og baugriding �� 203 46. Um þjóðár �� 202

51. Hér segir um fiskivǫrp �� 208

Hér segir hversu maðr skal heimstefnu sǿkja �� 230 Her blir det sagt korleis folk skal stemne nokon heim �� 231

52. Um gáshauka ok vali �� 208

Hér segir at engi skal gefa sǫk meðan leiðangr er úti �� 232 Her blir det sagt at ingen skal reise søksmål medan leidangen er ute �� 233

Om hønsehaukar og falkar �� 209 53. Ruðstaðr í heraði �� 210

Hér segir um skuldaheimting af dauðum manni �� 230 Her blir det sagt om innkreving av gjeld frå nokon som er død �� 231

50. Sild ór netjum �� 206

Her blir det sagt om fiskekast �� 209

Hér segir um skuld er maðr á af øreiga at heimta �� 230 Her blir det sagt om den gjelda som nokon skal krevje frå folk utan formue �� 231

49. Hér segir um frið í sildfiski, ok hvat við liggr �� 206

Sild or garn �� 207

Hér segir um lánfé ok alt dǿmt fé ok alt þat er vitni vitu �� 228 Her blir det sagt om lånegjeld og all tildømd gjeld, og alt det som vitne veit om �� 229

48. Hér segir um sildfiski �� 206

Her blir det sagt om fred i sildefisket, og kva som gjeld for den �� 207

Hér segir um fjárheimting manna millum �� 228 Her blir det sagt om innkrevjing av pengar mellom folk �� 229

Her blir det sagt om veidestader �� 205

Her blir det sagt om sildefiske �� 207

Hér segir ef maðr verr skuld fyrir ǫðrum �� 226 Her blir det sagt om at nokon forsvarer gjelda mot andre �� 227

Om hovudelvar �� 203 47. Hér segir um veiðistaðir �� 204

Hér hefr upp kaupabǫlk, ok segir í fyrsta kapitulo hverju sá er sakaðr, er fyrir ǫðrum tekr �� 226

Hér segir um konungs kaup �� 232

Rydningsstad i heradet �� 211

Her blir det sagt om kongens kjøp �� 233

54. Hér segir hversu boð skal bera bǿja millum �� 210

10. Hér segir at handsǫluð mál skulu haldast �� 232

Her blir det sagt korleis bodstikka skal berast mellom gardane �� 211

Her blir det sagt at ein skal halde avtaler som er gjorde med handslag �� 233

55. Enn um boðfall á auðum tuftum �� 212

11. Hér segir um skilyrði manna ok kvennagipting �� 234

Meir om bodstikkefall på aude tufter �� 213

Her blir det sagt om avtaler mellom folk og bortgifting av kvinner �� 235

56. H ér segir at þau eru fjǫgur þing er almenni skal sǿkja af bóndum �� 212

D E TA L J E R T OV E R S I K T OV E R K A PI T L A I L A N D S LOVA

352

353

12. Hér segir um þau mál er vitnuð eru �� 234

Her blir det sagt om dei sakene som det er vitne på �� 235 13. Hér segir um handsǫluð mál þau er rétt eru �� 234 Her blir det sagt om avtaler gjorde med handslag, og som er rette �� 235

Om tjuvstole gods, og tjuv følgjer ikkje med �� 253 5.

Hér segir um jarðar stuld konungs �� 254 Her blir det sagt om å stele kongens jord �� 255

10. Um kúdrekkara �� 256 Om kudrikkarar �� 257

18. Hér segir um gripa skipti �� 238 Her blir det sagt om skifte av eigneluter �� 239

Hér segir um haukastuld á helli �� 254 Her blir det sagt om å stele hauk i berghole �� 255

17. Er maðr kaupir kaup úsét �� 238 Dersom nokon kjøper ein ting usedd �� 239

Ef maðr finnr fé sitt þjófstolit útan þjófs �� 254 Dersom nokon finn det tjuvstolne godset utan tjuv �� 255

16. Ef maðr hefir mælt sér kú í skuld sína �� 238 Dersom nokon har avtalt å få ei ku som betaling for gjeldskravet sitt �� 239

Hér segir um rannsak �� 254 Her blir det sagt om ransakingar �� 255

15. Hér segir um fulgunaut, er menn taka til sín �� 236 Her blir det sagt om fôrnaut, som folk tek til seg �� 237

Ef maðr kennir ǫðrum manni stuld �� 252 Dersom nokon skuldar ein annan for steling �� 253

14. Hér segir um leigukýr er menn leiga af ǫðrum �� 236 Her blir det sagt om leigekyr som folk leiger av andre �� 237

Um fé þjófstolit, ok fylgir eigi þjófr �� 252

11. Um hunda stuld ok katta �� 256 Om steling av hundar og kattar �� 257

19. Hér segir at sá skal ábyrgjast lán, er tekr, ok lét er �� 240 Her blir det sagt at den skal ha ansvaret for eit lån, som tek imot det som er lånt �� 241

12. Um heytǫku til hross síns �� 256

20. Hér segir ef maðr leggr ǫðrum veð er hann á eigi �� 240

13. Um fjárfund �� 256

Her blir det sagt om at nokon set pant til ein annan for noko han ikkje eig �� 241

Om funn av eigneluter �� 257

Om å ta høy til hesten sin �� 257

14. Hér segir um tylftareiða manna �� 256

21. Hér segir um skuldskeyting manna �� 242 Her blir det sagt om overdraging av folks gjeldskrav �� 243

Her blir det sagt om folks tolvmannseidar �� 257 15. Hér segir um séttareið �� 258

22. Hér segir um verkmenn �� 242 Her blir det sagt om arbeidsfolk �� 243

Her blir det sagt om seksmannseid �� 259 16. Um lýrittareið �� 258

23. Um vinnumenn at fá �� 242 Om å få tak i arbeidsfolk �� 243

Om lyrittareid �� 259 17. Hér segir um meinsǿrismenn �� 258

24. Hér segir um skipa ferming í heraði �� 244

Her blir det sagt om dei som sver rang eid �� 259

Her blir det sagt om lasting av skip i heradet �� 245 25. Um forboð landa millum �� 244 Om forbod landimellom �� 245 26. Hér segir um ásigling �� 244

essar réttarbǿtr gaf Hákon konungr, faðir Þ Magnúss konungs �� 262 Desse rettarbøtene gav kong Håkon, far til kong Magnus �� 263

27. Hér segir um lán er lét er �� 244 Her blir det sagt om lån som er gjeve �� 245

Om spel og innsats i veddemål �� 247

261

R É T TA R B Ǿ T R

Her blir det sagt om påsegling �� 245

28. Um dubl ok veðfé �� 246

Rettarbøter

Þessar réttarbǿtr gaf Magnús konungr �� 264 Desse rettarbøtene gav kong Magnus �� 265

29. Um pundara ok allar vágir �� 246 Om pundarar og alle vekter �� 247

Tjuvebolk

249

ÞJ Ó FA B Ǫ L K R

ér hefr upp þjófabǫlk, ok greinir í fyrsta kapitulo H hvat við liggr þeim er stelr �� 250 Her byrjar tjuvebolken, og i det fyrste kapittelet blir det greidd ut om kva straffa er for den som stel �� 251

Hér segir hversu þjóf skal binda með fé stolnu �� 250 Her blir det sagt korleis ein skal binde tjuv med stole gods �� 251

Hér segir hverju sá er sekr, er annan rænir þjófi �� 252 Her blir det sagt kva straff den skal ha, som ranar tjuv frå ein annan �� 253

[ E P I LO G U S ]

[Epilog]

269

D E TA L J E R T OV E R S I K T OV E R K A PI T L A I L A N D S LOVA

354

355

© Nasjonalbiblioteket, 2024 ISBN: 978-82-7965-561-9 1. opplag 2024 Layout og omslagsdesign: Superultraplus Designstudio AS Illustrasjonar: Apfel Zet Trykk: Erik Tanche Nilssen AS Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Satt i Neco og FT Regola Neue og trykket på Scandia 2000 Natural Boka er innbunden i resirkulert og miljøsertifisert Cabra-skinn, og bokeska er trekt i linmaterialet Cialux. Denne boka er utgjeven i samband med forskings- og formidlingsprosjektet De norske middelalderlovene. Illustrasjonane i boka er fortolkingar av illuminasjonane i Codex Hardenbergianus, det mest detaljrikt illustrerte handskriftet som inneheld Landslova. Prosjektet har motteke støtte frå Elvekallen ved Astrid Lærdal Frøseth. Omsetjaren har motteke støtte frå Det faglitterære fond. Fagkonsulentar, illustrasjonar: Stefan Drechsler og Ragnhild M. Bø Materialet i denne publikasjonen er verna etter åndsverkslova. Utan uttrykkeleg samtykke er eksemplarframstilling og tilgjengeleg gjering berre tillate så langt det har heimel i lov eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettshavarar til åndsverk. Førespurnader til redaksjonen: utgivelser@nb.no www.nb.no