tenisagam
Eikelandstølene. På dette tidspunkt var hest og slede som oftest transporten videre fra Åmli. Senere kunne man kjøre til Tjørhom og Sinnes. Barndomsminnene er gode fra de lange bussog skiturene. Familien Grøsfjeld bygde i 1950 familiehytte i begynnelsen av Solheimsdalen. Seks år senere bygde Åses foreldre egen hytte for deres familie. Denne ble også bygget i Solheimsdalen, men i samme området. Martins bestefar, Martin Norland, var murmester. Han fikk kjøpt seg tomt på ”Siraknausen” på Sinnes og satte i 1954 opp hytte i murstein med innlagt strøm. Tomten ble kjøpt av Amanda Sinnes og ligger like ved elva Sira, der du kjører over brua til Haugefjedl i dag. Byggeperioden varte i to år. Under byggeperioden måtte de bo i telt. Martins familie fikk nesten luksushytte med innlagt strøm, men uten vann og kloakk. Da hytta ble bygget, var det ikke bru over til Haugen. Selvbygde prammer var eneste måte å komme seg over elva Sira, for folk , for fe og for varer. Regelen var at det alltid skulle ligge en pram på begge sider. Første bru kom på slutten av 1950-årene. Nå håper Martin at brua ved Nesetfossen kommer som planlagt. Da er ringen sluttet, og Sira kan da krysses trygt både sommer og vinter. Åse fikk oppleve vedovner, primus og gass før det ble strøm på 1970-tallet. Lærerik barndom minnes Åse, hun måtte gå på ski helt inn til Neset for å kjøpe melk på gården. Mens hun ventet på at melkingen skulle bli ferdig, fikk hun sjokoladekake som ventemat. De første vintrene var det så mye snø at det måtte graves tunnel fra hytta til utedoen. Det var en spesiell opplevelse og en ganske annen komfort enn vi er vant med i dagens hytter.
KØ I HUNNEDALEN
turkjøring til Sirdal med sine busser. De som reiste med disse bussene måtte bestille og kjøpe billetter på forhånd. Selskapet hadde turbil-lisens. Foruten Sirdal, gikk skiturene til Mydland, Madland og Gilja. Konsesjon hadde Sirdals Bilruter (de røde bussene) som kjørte samme veien som de andre, mens Høle og Forsand Bilruter (de grønne) hadde konsesjon via Gilja til Øvstabø. Til Sinnes sommerstid.
KJETTINGER
Hunnedalsveien ble kjørt på sommerstid. Åpningstiden kunne være kort, alt etter hvor snørik vinter det hadde vært eller når den første snøen kom om høsten. Køproblemer var gjengangeren noe som skyldtes de dårlige forholdene. Veien var smal og uoversiktlig. Snøplogen klarte ikke alltid å rydde, så enkelte ganger måtte de snu på grunn av snøproblemer.
Familien Grøsfjeld leide de første årene etter krigen rom ved en Åmli-gård. Da ble det skiturer oppover Eikeland til Radestøl og
– Dagens veistandard er jo rene motorveien i forhold til det vi er vokst opp med. En fantastisk utvikling, sier Martin og minnes byggeperioden på begynnelsen av 1950-årene. Da var det lite HMS-standard å ta hensyn til. Martin husker at de satt seks stykker bak på en lastebil med et hjemmelaget kapell (presenning), og ble fraktet til Sirdal på den måten. Mange gjorde det sommerstid.
– De dårlige veiene hadde ikke så veldig god brøyting og i bakkene ved Bjørnestad, Tonstadbakken, og bakken opp fra Åmli til Dorgefoss, måtte det legges på kjettinger, minnes Åse som husker at det ikke alltid var like kjekt på ”glattå”.
Sirdalmagasinet · 2 / 2016 13