Forord
Side 7
Einar Gjærevold Bakteppe Side 11
Anders J. Reitan Liv og virke Side 39
John Ole Morken Ha' du hørt den, du? Side 69
John Ole Morken Slåttene
John Ole Morken Notasjon
Slåtter fra Rørosvidda
100 Norske Slaater og Leker for Violin
Side 115
Side 147
Side 153
Side 155
100 Nye polsdanser fra Ålen og omegn Side 189
15 Lette Danse for Violin
Fra fjell og li
243
255
Register over slåttene Side 269
Navn og årstall
273
Kilder Side 273
Livsdansen går med sving og sprang. Den går opp og ned, hit og dit, og aldri vet vi når og hvordan den ender. Underlaget skifter fra tuver og hull til slett parkett. På 1800-tallet var dansegolvet av det røffe slaget. Tidsvitner forteller at dansen gikk på kvistkuler og issvuller i trange stuer. Det var bokstavelig ment, men vi kan vi gå ut fra at forholdene var likedan i metaforisk forstand. Livsvilkårene var harde for mange.
Anders Haugen fra Ålen var en av dem som spilte til dans i en femtiårsperiode sist på 1800og først på 1900-tallet. Kjent og populær i alle dalfører i Kobberlandet, traktene med alle gruvene og smeltehyttene mellom Østerdalen og Gauldalen, med Røros i midten. Aktet og etterspurt av såvel durkdrevne spellmenn som lærelystne elever var han en mann med mange talenter: Musiker, komponist, anleggsmann, handelsmann og gårdbruker. Ikke minst var han «uekte» sønn av Anders Reitan, en annen mann med store talenter – dikter, musiker, folkeopplyser og stortingsmann. De levde aldri sammen, faren døde mens Anders ennå var en ung gutt, men mon tro om han ikke hele livet strakte seg etter faren?
Livsleken ga ham oppturer og nedturer. Etter hvert ble det mest av det siste. Den største leken utsatte ham for flere prøvelser enn de fleste må tåle. I dag er prøvelsene over og glemt, men livsverket hans står fortsatt, 90 år etter hans død.
Anders Haugen levde og virket i et tidsrom historikerne kaller «Det store hamskiftet», den perioden da Norge gikk fra å være et jordbrukssamfunn til å bli et industrisamfunn. Nye metoder, skikker og former fortrengte de gamle. Jernbanen førte bokstavelig talt nye rytmer ut til bygder og grender. Den tradisjonelle bygdekulturen kom under press. I Anders’ hjemtrakter hadde Rørospolsen stått sentralt i lange tider. Nå begynte den brått å vike for takter fra andre steder. Folk tok til å se på polsen som noe gammeldags og bondsk.
Men den nye tida var ikke bare en trussel. Den ble også redningen for den lokale tradisjonsmusikken. I forandringene lå også tanker om demokrati og selvstendighet. Vegen fram mot dét målet gikk gjennom en ny, nasjonal selvforståelse – tuftet på tradisjonsstoff og «ekte» norske verdier. Driftige kvinner og menn fór landet rundt etter den norske folkesjelen, og fant den i minnestoff, viser, musikk, dans, eventyr, sagaer og dialekter.
Anders Haugen var en av samlerne. Gjennom et langt liv gjorde han en enorm innsats for å skrive ned og bevare lekene han lærte, gjøre materialet tilgjengelig og lære bort lekene til nye spellmenn. Men først og fremst spilte han de gamle lekene selv.
«Han hentet de gamle slåtter opp av glemselen, tok dem inn på felen sin, flyttet dem varlig fram til sin egen tid – samtidig som han prøvde å gjengi dem den opprinnelige form, sjel og tone», skriver Rørosviddas store forteller, Johan Falkberget, i et kapittel om Anders i boka I forbifarten (1929).
Vi tror ikke vi tar munnen for full når vi påstår at «Høgen», som han ble kalt, bidro sterkt til at de gamle lekene fra Rørosdistriktet overlevde hamskiftet og fortsatt er en del av kulturen vår,
et kjennemerke på samfunnet rundt Bergstaden.
90 år etter Anders Haugens død er det på tide å bringe livsverket hans fram i lyset igjen. I folkemusikkmiljøet har kopier av Anders’ gamle noter sirkulert «i alle år», og mange leker er spilt inn på plater. Nå syns vi imidlertid at tida er moden for å gi ut disse notene på ny og la dem møte et nytt publikum – denne gang i en utvidet form.
Foruten notene vi har hentet fra samlingen 100 Norske Slaatter og Leker for Violin (1912), hefteserien Norsk Nasjonalmusik fraa Aalen og Røros (1902–1913) og samlingen 15 Lette
Danse for Violin (1914), har vi til denne boka plukket ut mange leker og sangmelodier som ikke har vært publisert tidligere. Anders Haugen samlet nemlig mye mer enn han rakk å gi ut. Å publisere var omstendelig og dyrt, mange noter ble derfor liggende i skuffene hjemme på småbruket i Ålen. En del av disse finner du nå i seksjonen Fra fjell og li, oppkalt etter tittelen på det som skulle blitt Anders’ fjerde notesamling, men som aldri kom ut.
Nyere rytmer har «truet» tradisjonsmusikken flere ganger etter at «Høgen» la ned buen og fela for godt. Men polsen har overlevd. Det kan vi langt på veg takke to energiske spellmenn fra sjangerens kjerneområde for, Einar Galaaen og Sven Nyhus. Hver for seg klarte de å løfte folkemusikken fra Rørostraktene gjennom skiftende trender, primært via radioprogrammene de laget eller medvirket i i NRK. Det er en annen historie.
Med Den store leken har vi forsøkt å sette sammen ei bok som vi håper vil interessere både dem som er opptatt av norsk folkemusikk – hvorav de fleste antakelig er spellmenn selv, og dem som er glad i historia til Ålen, Røros og traktene omkring.
Boka kunne ikke ha blitt til uten hjelp fra gode støttespillere. En av polsens «redningsmenn» i nyere tid, professor Sven Nyhus, er fortsatt en vital kraft innen norsk folkemusikk. Da vi spurte ham om han kunne tenke seg å være notefaglig konsulent for oss, var det ikke nei i hans munn. Vi vil takke ham for et svært konstruktivt samarbeid. Vår andre konsulent har vært seniorforsker Bjørn Aksdal. Han har tålmodig lest manus og vært en viktig diskusjonspartner for oss. En stor takk!
Takk også til Borghild Reitan, som har prøvespilt gammelt og nytt notemateriale, og dessuten bistått i utvelgelsen av noter – og til Hans Olav Haugen, Anders Haugens oldebarn, som har bidratt med bilder og informasjon. Mange andre har også delt kunnskaper og historier med oss, og sluppet oss til i fotoalbum og dagbøker. Takk til hver og én!
Til sist en spesiell takk til Maret og Steinar Engan, dagens eiere av Nordre Haugen, småbruket der Anders Haugen levde det meste av livet. De har møtt oss med stor vennlighet og gitt oss adgang til alt materialet Anders etterlot seg. Maret og Steinar ønsker nå å deponere notearkivet hans i Nasjonalbiblioteket og sikre det for framtida. Det er vi svært glade for.
I 1925, to år før han døde, skrev Anders Haugen en serie på tolv artikler for lokalavisa FjellLjom om både spellmenn han selv hadde kjent, og dem som levde før ham. Gamle spellmenn fra Røros og nabobygdene er en levende fortalt og informativ serie, som var populær lesning i 1925. Hele serien finner du på Musikk-Husets Forlags nettside: www.musikkforlaget.no
Ålen/Modum/Oslo i januar 2018
John Ole Morken
Anders J. Reitan
Einar Gjærevold
Takk spellmann og mester for storheten din
For hjelpa på veien for at du ga mæ liv
For sekund av glede for tåra for smil
Et øyeblikk fikk æ, kanskje treng itj vi mer
For å utrette det vi ska gjørra her Åge Aleksandersen, Tonen
Einar Gjærevold
Vinden pusta mot stugguglasa.
Snøkorna løsna fra taket og skura mot tømmerveggen, sprossene, glasset og blikkspanna som sto på trappa. Skura og strøk, skura og strøk. Det lød nesten som om noen sto et sted og gnudde på tynne strenger.
Langt borti haugene skrek en rev i måneskinnet. En kalv rauta på mor si i fjøset. Og ennå mens natta hang grønsvart over Kuråsen, tok kvinnfolka på gården til å skramle med ovnsdører, kopper og mjølkespann. Det gnisla i hengsler, knåkkå i skårrån, og idet sola rant inn mellom bjørkene i lia, sjoa det i orreleiken på myrkjøla bakom.
Det var vårvinter på Glåmos. Snøen hadde begynt å tine rundt trappesteinen på Kristen-gården der Anders Kurås kom til verden 6. april 1852. Ni år senere skulle gutten flytte fra bygda og få etternavnet Haugen. Enda lenger fram skulle han bli en av Rørosviddas største spellmenn, men det var det ingen som visste nå.
Unge Anders’ verden var stille, men den var langt fra taus.
Midt på 1800-tallet fortonte lydbildet seg slik det alltid hadde gjort i fjellbygda. Hverdagene ble ledsaga av årstidenes musikk: Vindsus, elvebrus, fuglekvitter, bjølleklang og sauebrek. Uansett hva folk gjorde, var det umulig å ikke bli fylt av naturens lyder.
Ikke minst var lydsporet prega av arbeid. Om det var noe folk uavlatelig gjorde, så var det å arbeide. Pløye, hogge, kløyve, stable, mjølke, fôre, hakke, slå, sage, bære, kinne, spinne, dra. Om att og om att, i tett takt med rytmen fra jord og vær.
Mens vi i 2018 setter på musikk fra en eller annen mobil elektronisk avspiller hver gang vi skal en tur til butikken, var den eneste musikken Anders hørte på sin veg knirkinga fra treverk og tau, vognhjulas knurping over stein og jord, og fuglenes sang i skogen.
Helt uten menneskeskapt musikk var nå ikke hverdagen på Anders’ tid. Rett som det var kom det folk på besøk hjemme i Kuråsen, og ofte hadde gjesten med seg ei flatfele. Utpå kvelden steg tonene
Fotografi av Anders Haugen tatt i Bergen i 1910. Alvoret har senket seg over livet hans, men han er fortsatt svært produktiv. Foto: Alfred Brundtland. Kilde: Maret og Steinar Engan.
«Kristen-Kuråsen» på Jensvold (Glåmos), gården der Anders Haugen ble født. Bilde fra cirka 1920. Kilde: Lars Olav Granøien.
fra en lek opp mot de sotsvarte åsene i stua, og det var så rart med det; tonene lokka og dro, rokken spant fortere, dagens strev virka lettere, og sannelig rykka det ikke i dansefoten.
Noen mekanisk avspillbar musikk fantes ikke på 1800-tallet. De første grammofonene kom til Norge først i 1905, og platespillere ble ikke vanlige før i 1920-åra – da radioen også slo igjennom.
Anders Haugen eide ingen av delene. Han skal ha hørt radio to ganger i livet, den 3. juni og den 2. september 1926, og syntes det var storveis. Om han hørte på musikk, forteller kildene ingenting om. Eieren av radioapparatet, trolig en krystallmottaker, var stasjonsmesteren på Reitan, Odvar Soelberg. All musikk var altså levende. Folk tralla og nynna, plystra og sang enten de arbeidet, hadde fri eller satt på hestevogna. På anleggsplassene sang slusken til steinen: Slegga svingte stødigere og kampesteinen flytta seg lettere når alle holdt takta og tok i på likt. Mødre sang bånsuller for barna, og tralla til kopper og kar på kjøkkenet. Bestefedre brumma på skillingsviser når de satt på loftet og lappa sko, bandt soplimer og tinna river. På skjenkestedene steg stemninga når drikkevisene tok til, og på 17. mai stemte folk i med sang på møtene og i borgertoget – for hornmusikk mangla ofte i bygdene.
Sangene lærte folk på skolen, i kirka og av hverandre. Hverdagen ga rom for å prente dem i minnet, for eksempel når de satt på vogna og venta på å komme fram til butikken.
I helgene kunne det være dans både lørdag og søndag. Musikken sto en eller flere spellmenn for, karer som kunne traktere ei flatfele. Slåttene fant de på sjøl, eller de lærte dem av andre – kanskje «arva» de dem av forgjengerne. Noen kunne bare tre polser, de var ikke så populære – andre kunne mange, og dem var det rift om.
Musikk kunne en oppleve på andre arenaer også; i kirka, på markeder og i brylluper. Hist og her spilte noen litt til husbruk. Dermed kunne en høre feler synge i sparsomt opplyste stuer etter fjøstid, på setrene og i brakkene på jernbaneanlegg og gruver.
Fristund i stua på et bersrom ved Røros. Gruve- og smelteverksarbeiderne tok flatfela i bruk i siste del av 1600-tallet. Tegning: Sverre A. Ødegaard/RørosVy.
I 1861 flytta Anders Haugen med mor si og stefaren sin til nabobygda Ålen. Ålen lå innafor circumferensen til Røros kobberverk, og var påvirka av Verket og Bergstaden i ett og alt. Noe organisert musikkliv fantes knapt her da Anders var ung. Det eneste musikalske fellesskapet en hadde som vi vet om, var et mannskor på tolv personer som Anders’ biologiske far, Anders Reitan, stifta i 1848.
Men om det organiserte musikktilbudet var tynt, slang det iallfall ei fele rundt om på gårdene som noen strøk på i ledige stunder. Den vanlige fela, flatfela, hadde vært det viktigste instrumentet på Rørosvidda i over hundre år før Anders Haugen meldte sin ankomst. Antakelig fant den vegen dit i lag med de tyske bergverksarbeiderne, som spilte en så sentral rolle i den første gruvetida på Røros. Tyskfele er da også et annet navn den har på disse kanter.
Gruvestrøkets store dikter, Johan Falkberget, skrev noen betraktninger om stedets tradisjonsmusikk i lokalavisa Fjell-Ljom 21. desember 1934:
Vår folkemusikk har vesentlig funnet sine uttrykk i slåtter og dansemusikk. Stev var det vel mindre av. Når bergmennene byttet ord, i skjemt, i uenighet, grep de nok aldri til stevet. (...) Visen var naturligvis ikke helt ukjent. Og her som andre steder, er nidvisen best, men den er ikke så rendyrket i sin ondskap, i sin spott, som anekdoten. Kjærlighetsvisen forekom sjeldnere, og var nærmest tåpelig. Og viser som skildret sørgelige hendelser blev gjerne full av forloren moral. Til gjengjeld er slåttene så meget bedre. Berg-gesellene har gjennem disse funnet det mest fullgyldige uttrykk for sitt indre liv.
Hvilke instrumenter fantes i Rørostraktene i riktig gamle dager? Langeleiken, lokalt kalt «langspellet», var i bruk her og der. I skolestua ble salmodikoner brukt til å sette tonen under sangøvelser, mens spinetter ble nytta av Bergstadens patriciere (storkjøpmenn). Orgler, «positiver», fantes i kirka. Bergjægerkorpset på Røros spilte på messinghorn og trommer, og hørtes når Kobberverkets ledelse
Ålens eldste fele ble bygd av bygdekunstneren Børre H. Langland i 1773. Fela skulle brukes til å stemme et orgel han ville bygge i kirka, men da sønnen brått døde, ble det ikke noe av orgelet. Foto: Einar Gjærevold.
innbød til fest iblant. Ellers fantes en og annen lommefløyte og treklarinett. Falkberget fortsetter:
Nei, det var felen – ikke fiolinen – som var instrumentet, den almindelige flatfele eller tyskfele. Hardangerfelen med sine mangefarvede hosebånd og fordoblede strengeantall brukte ikke spillemennene langs Kjølen. Våre slåtter heter polsdanser – ikke polskdanser, som enkelte forfinede har sterk tilbøielighet til å kalle dem.
Hvem den første spellmannen i Ålen var, er det ingen som vet. Vi vet at klokkemakeren og bygdegeniet Børre Langland lagde ei fele som han daterte til 1773, men hvem det var som brukte den, er ukjent. Spellmenn skal ha spilt til bryllupsdans i Ålen på 1700-tallet, men navnene deres er tapt. Den første vi sikkert vet spilte fele i bygda het Peder Larsen Grødt. Han ble født i 1766 i Skåkåsen i Hessdalslia. Ifølge bygdebokforfatteren Anders J. Reitan bodde han senere på Spellan, lengst nord i Rugldalen mellom Røros og Ålen. Ellers er ingenting kjent om ham.
Rundt 1800 gikk haltdalingen Ole Ingebrigtsen Nordaune, kalt «Nordaungubben», for å være en dyktig spellmann. Han la imidlertid fela bort da han gjennomgikk en «omvendelse» og ble haugianer. To andre sentrale musikere på samme tid var Jon Bersvendsen Gjelten (født Løberg) fra Ålen og Sven Pedersen Andersaune (født Ramlo) fra Haltdalen.
De fleste felespillere var menn, men fra Haltdalen vet vi om to kvinnelige spellmenn på 1800tallet. Ei av dem var Anne Knutsdatter Frisvold. Hun kom fra Romsdalen og fikk derfor utnavnet «Romsa». Etter å ha vært tjenestepike hos presten i Haltdalen ei tid, bosatte hun seg på Langlete og begynte å kjøre brennevin fra Trondheim til Røros for Kobberverket. Bygdeboka for Haltdalen, Haltdalen og haltdalingen (bind 1) siterer Inga Gifstad fra Singsås. Hun vokste opp på Langlete med historiene om Romsa, og i en avisartikkel forteller hun dette om da Romsa lærte seg å spille fele:
Når hun øvet sig, holdt hun til i kvernhuset, for hun mente det var bedre å lære når hun hørte duren fra bekken.
Anne Frisvold kunne visstnok tolv slåtter, men valgte på et tidspunkt å slutte å spille. Kanskje
Gruvebyen Røros sett fra Øra, sør for sentrum, i 1897. Øren møllebruk sees midt i bildet. Foto: Iver Olsen/Rørosmuseet.
skyldtes det religiøse anfektelser på samme måte som med Nordaungubben. Romsa var noe av en bygdeoriginal, og skal ha vært nokså religiøs. Hun var fattig hele livet, og gikk på legd i Haltdalen den siste tida.
Den andre kvinnelige, mulige, spellmannen var Eli Midtaune. Eli skal ha vært både vakker og evnerik. Haltdalen og haltdalingen (bind 1) beskriver henne som «frisk og vilter». Friere hadde hun nok av, men hun avviste angivelig alle, og døde under mystiske omstendigheter, bare 19 år gammel.
Bygdebokforfatteren Jens Halstein Nygård skriver:
Som nemnt var Eli overlag frisk av seg. Det var fortalt at ho under ei gravferd skulle ha lura med seg ei fele, som ho hadde gjømt under stakken, med ho stod utpå kyrkjegården. Truleg skulle det vera dans einkvar staden om kvelden. Og fela var for dei gamle reine satans påfund.
Den best kjente spellmannen fra felas første tid i Ålen var Erik Johannesen Skomager. Han ble født på Røros i 1760, og fikk musikkopplæringa betalt av Røros kobberverk. I Bergstaden spilte han til dans for «storingan», som var Verkets ledelse og byens overklasse. I 1810 flytta Erik Skomager til Ålen og bosatte seg på Søndre Haugen på Graftås. Der tok han, som skikken var, gårdsnavnet til etternavn. Ved et skjebnens lune var dette nabogården til Nordre Haugen, småbruket som Anders Haugen flytta til drøyt femti år senere.
Tidlig på 1800-tallet vokste det fram et spellmannsmiljø i traktene omkring Ålen og Røros, mye takka være nettopp Erik Johannesen Haugen. Erik lærte flere karer å spille, blant dem Jørgen Pedersen Rugelsjøen. Rugelsjøen kom fra Rugldalen og var stiger på Mugg gruve, den nordligste av Røros kobberverks gruver, beliggende i fjellet ovenfor hjemgården hans. Med tida flytta også Rugelsjøen til Ålen. Han slo seg ned på en gård på Reitan, nabogrenda til Graftås, og tok grendas navn som nytt etternavn. Eiendommen hans ble etter hvert kalt «Stigran», på grunn av eierens yrkestittel.
Jørgen Pedersen Reitan kom til å bli stamfar til tre generasjoner spellmenn, som alle satte sitt preg
Ungdomshelg på Hollsetran i Ålen i 1938. De som danser er fra venstre: Beret Holden (Østerli), Per M. Guldal, Helga Guldal (Trøen), Magnus Holden, Georg Holden og Guri Holden (Hegseth). Foto: John O. Holden
på musikkmiljøet i og rundt Ålen i mer enn hundre år. Han ble far til Anders (Jørgensen) Reitan –musiker, dikter, folkeopplyser og stortingsmann – , farfar til «vår mann", Anders Haugen, oldefar til Olav d.y., Jens, Olav og Hans, og tippoldefar til blant andre Ragnar Haugen. Spellmannsmiljøet i landskapet som omfatta den sørlige delen av Gauldalen og den nordlige delen av Østerdalen var ingen isolert «øy» i norsk musikkhistorie. Det tilhørte en rik tradisjon der spellmenn stadig reiste rundt i dalførene og brakte impulser att og fram. I 1840-åra kom for eksempel Jakup Lom, kalt «Dølguten», fra Gudbrandsdalen til Ålen. Han losjerte på Stigran i flere uker og lærte unge Anders Reitan å spille fele. Slik bidro han til at unggutten fikk utvikle seg til den dyktige musikeren han ble, og ga indirekte støtet til den blomstringstida som senere oppsto innen folkemusikken i Ålen.
Beret Klausdatter Reitan, cirka 1900. Kilde: Petra Grønli
Da Anders Haugen var ung fantes det ingen forsamlingshus der bygdemusikere kunne utfolde seg. Det sosiale livet utspant seg på gårdene, gjerne på de store brukene. Der hadde de store nok hus til at det kunne arrangeres dansefester i stua. Slike tilstelninger ble kalt oppsøttu. De var spellmennenes viktigste arena. Når en gårdeier hadde samtykket til å låne bort stua, gjaldt det for initiativtakerne å finne en felespiller som kunne ta seg av musikken. Når også han var i boks, kunne festen kunngjøres via jungeltelegrafen, og når helga kom gikk folk lange veger for «å gå på leken».
Oppsøttuene ble holdt både på «faste» og mer «sporadiske» gårder. De som dansa spleisa på honoraret til spellmannen. Noen steder fikk han pengene slengt i hatten, andre steder tok arrangøren inngangspenger og oppgjøret fant sted i mer ordna former. Sist på 1800-tallet kosta det 25 øre å komme inn på en oppsøttu på gården Klokkarrønningen. Beløpet tilsvarer omtrent15 kroner i dag. Ikke alle hadde råd til å betale den prisen.
Avskjedsleker eller avskjedsgilder var ikke uvanlige for godt og vel hundre år siden. Før Henrik og Kristoffer Sommer reiste til Amerika 4. oktober 1904 arrangerte Viken læse- og ungdomsforening et avskjedsgilde i Fjellvik. 61 gutter og jenter deltok. Noen er for beskjedne til å stille seg opp, men lurkikker i vinduene. Kristoffer ligger til høyre foran gruppa, Henrik sitter i første rekke mellom den lille gutten og kvinnen i nasjonaldrakt. De tre spellmennene bak er (fra venstre) Jon L. Viken, Knut I. Viken og Ole H. Solhus. Foto: Iver Olsen. Kilde: Rørosmuséets samlinger.
Noen stor fortjeneste ble det sjelden på den som spilte, enda festene varte til langt på natt. I ei notatbok som spellmannen Jon J. Saksgård førte over oppdragene sine, nevner han at han i 1881 tjente 48 øre på en fest i Unsgård på Graftås. Men han kunne også tjene bra: Samme år fikk han 1 krone og 55 øre for en jobb på Hegset i Hessdalen, og 2 kroner og 40 øre da han spilte til dans første juledag på Flaten. Til sammenlikning hadde en bergverksarbeider ei daglønn på 1 krone og 67 øre dette året.
I Reitangrenda bodde Beret Klausdatter Reitan. Hun levde fra 1838 til 1929, og delte i alderdommen mange historier fra livet sitt med sønnen Jørgen, som skrev dem ned. Disse notatene ble samla og utgitt i et beskjedent hefte, Gammelt fra Ålen, i 1982. Her forteller Beret på ålbyggdialekt om ei oppsøttu som ble holdt på gården Støvne:
E kjæm ihòg de va dans borti såmmårstuggun åt Stømnøm en vinter. De vart blòtt på gòlva tå snøa; se to døm åske tu stena å strødde på gòlve se det itt skull vør se hålt. ‘N Sulus-Hænrik å a Innbør va der å.
De må ha vært flinke dansere, som klarte å svinge seg i ei sommerstue! Der var det både trangt og lavt under taket. Om vinteren kunne det altså også bli isete og glatt på golvet.
Beret Reitan forteller at det hendte de dansa på oppsøttu uten å ha med seg en spellmann også:
Døm bærre trala. A Innbør Pola (Dala) kjæm e ihòg va se døktòg te å trale.
Folk samla seg til lek ved andre anledninger også. Når et hus var ferdigbygd kunne det for eksempel arrangeres «nystuggulek». Om sommeren foregikk mye av bygdas sosiale liv utendørs, og da stelte folk i stand til dans nesten hvor som helst, bare underlaget var flatt. Bruer egna seg godt til formålet.
Et ukjent følge er klar til å selge skinn og reinshorn på Rørosmartnan. Her har de installert seg i LangKnutgården. Martnan i februar trakk folk fra fjern og nær. Bildet er tatt omkring 1905. Foto: Iver Olsen/ Rørosmuseets samlinger.
Biler fantes nesten ikke, og kom det en hest med kjerre gikk det saktens an å ta en pause i dansinga. I Ålen ble det dansa på Mobrua og Lundbrua over Gaula, og på Renbrua over Stor-Rena. Dessuten hadde gårdene høylemmer som passa godt til dans når kveldene var varme og lyse. Beret Reitan fortsetter:
Øm såmmåran dansa døm mye bortpå låvøm, mæst bortpå Sjulsgalslåva. Se kjæm e ihòg de va avskjeslek borti Sundrønningøm når ængesryssan, ‘n Jo å ‘n Hans, reste te Amerika. ‘N Jørn Væen spållå; de va en hel hop som fòlde døm te vægs ustevi Håggån når de va slutt.
Hvor vanlig det var med «avskjedsleker» for folk som skulle emigrere, er usikkert, men det finnes beretninger om skikken flere steder og flere «avskjedsleker» i den musikalske arven. Den nevnte «Sjulsgalslåven» befant seg for øvrig i Sivertsgård på Graftås.
I riktig gammel tid hendte det at spellmennene spilte på «vaktstuggu», det vil si likvake, på låven. Om denne tradisjonen skriver bygdebokforfatteren Anders Jonsen Reitan:
Fra eldgammel tid har det vært skikk å våke over de døde siste natt før begravelsen. (...) Det er fortalt at i lengst forsvunne tider brukte de å danse omkring kista.
Det er ikke kjent hvor utbredt tradisjonen var. I Ålen ble den i alle fall forlatt i første halvdel av 1800-tallet, lenge før Anders Haugen tok fela fatt.
Først og fremst dansa folk på jordene når graset var slått, noe de gjorde like opp til vår tid. Helst gikk det i pols, men om det hadde kommet sommerhjelp fra andre landsdeler til grenda, hendte det at en fikk svinge seg i andre danser også. For øvrig kunne setervollene, ofte ovenfor skogbandet, tas i bruk til oppsøttuer og ungdomshelger. Jon J. Saksgård skriver i notatene sine at det ble «turet oppsuttu» på en setervoll på Fageråsen i Aunegrenda i Haltdalen. Der spilte han en kveld sent i oktober 1883:
Vi begyndte søndags aften kl. 5 og holdt paa til kl. 1 mandag, der var en lystig nat. Jeg spillede og min fortjeneste blev kr. 5,77.
Utenom de private danseplassene var markedene viktige arenaer der folk møttes til fest og moro på 1800-tallet. Til «martnaene» kom det også spellmenn fra andre dalfører. Her fikk de rik anledning til å utveksle leker og lære av hverandre. Rørosmartnan har vært arrangert hvert år i februar siden 1854 og trukket publikum, handelsfolk og spellmenn til gruvebyen fra hele Midt-Norge og Härjedalen. Historikerne regner med at rundt 30 000 mennesker hadde Bergstaden som sitt viktigste handelssted i Anders Haugens ungdomstid.
Sjølsagt har spellmenn og andre kunstnere alltid bidratt med talentet sitt til alskens festlige lag uten å ta betalt. Opptredener under 17. mai-feiringene var av de mer offisielle tilstelningene. Trolig har ålbyggene feira nasjonaldagen siden 1875, men det første hornmusikklaget ble ikke stifta før i 1892. Dermed spilte spellmennene bokstavelig talt en viktig rolle i feiringas første år. Det bekreftes av denne omtalen av et 17. mai-tog som sto på trykk i Fjell-Ljom i 1890:
Aalens Arbeiderforening havde Fest den 17de Mai. I det mest straalende Veir samledes man paa gaarden Veen, hvorfra Toget gik med to rene Flag og en ‘Mars’ fra Fioliner i spidsen.
Brylluper var det mest ærefulle oppdrag en spellmann kunne få – og det mest krevende. Bare de beste var gode nok. Forfatteren Constantius Flood fra Porsgrunn har skrevet en av de frodigste skildringene vi har av et bryllup i Ålen i 1860-åra.
Floods far døde i 1848, og mora gifta seg om igjen med Hans Henrik Sartz, som ble sokneprest i Holtaalen. En øyesjukdom satte en stopper for unge Constantius’ planer om et maritimt yrke. I stedet ble han gårdbruker. Han gikk på Munkvold Landbrugsskole på Byåsen i Trondheim, og besøkte mora og stefaren flere ganger på prestegården i Haltdalen. Der ble han kjent med forholdene i distriktet. Constantius fant trolig ut at bondeyrket ikke var noe for ham, i alle fall flytta han til Kristiania i 1875 for å prøve å livnære seg som forfatter. Han var svært produktiv, og ble godt kjent i samtida.
I boka Fjeldet og Skjærgaarden (1879) tar Constantius Flood for seg noen «topografiske og kulturelle forhold» i Ålen, Hessdalen, Haltdalen og «Aunedalen» (Aunegrenda). Og det er her han gjester et bryllup i Hessdalen. Om festen skriver han (lett redigert):
Men slaar Hesjedølerne sig løs i sine Gilder og Brylluper, er der noget rigtigt løssluppent, overgivent ved dem. Der staar Ry af deres Brylluper og vel ikke ufortjent. Hvad de egentlige Bryllupskikke angaar, da afvige de ikke meget fra de ellers i Nabobygderne sædvanlige; men Brudefærden her er altid tilhest, og der bliver undertiden redet «styresløst».
Almindelig er Toget fra Gaarden af ordnet saaledes, at to eller tre Spillemænd rider i Spidsen, blæsende og bearbeidende sine Instrumenter af fuld Kraft. Dernæst kommer to Brudesvende, stadselige Karle, almindeligvis i gule Skindbukser og randede Strømper, Sko med Spænder, kort Trøie med blanke Knapper og rød eller stribet Vest. Efter disse følger Brudgom og Brud, den første i snever mørk Dragt med høi Hat og Bruden med Sølvkrone og nedhængende «Sølv-» og «Guld-Band», der flagre bagover Hestens Lænd. Denne, der maa være en af de bedste og vakreste Dyr i Følget, er pyntet med stadselige Baldrap samt røde og blaa Baand i Manken.
Er Bruden en rask Jente, styrer hun selv uden Hjælp af nogen Hestedreng eller Brudesvend sin Hest selv over de bratteste Steder, hvor skarpt der end bliver redet; men de nævnte Personer tilhører det at være til hendes Tjeneste. Bag Brudeparret kommer de saakaldte Embedsfolk, tvende Ægtepar af Brudens og Brudgommens nærmeste Slægtninge, der ogsaa følger Parret op til Alteret og senere under Gildet sidder ved deres Side. Efter disse kommer anden Slægt og Naboer med deres Hustruer, hvorpaa endelig følge Brudepiger og «Hestedrenge».
Brudefølge i Ålen på 1800-tallet. Tegneren Anders Bjørgaard laget denne illustrasjonen til Anders J. Reitans bygdebok, Ålen, i 1936.
Denne Bagtrop overfløier imidlertid ofte, især paa Hjemreisen, Rækken foran den, og egger Bruden til et Kapridt, hvorved hele Toget kommer til at sprænge afsted hen over de stenede Veie paa en Maade, som ser halsbrækkende ud. Mærkelig nok hører man sjelden om nogen Ulykke under dette overgivne Ridt, hvorimod det nok hænder, at en og anden bliver Græsrytter.
Kommen i Nærheden af Bryllupsgaarden, ordner imidlertid Toget sig atter for med sømmelig Anstand at holde sit Indtog der, og lade Spillemændene komme til Aande.
Etter bryllupsmiddagen var det tid for dans.
Er Bordene afdækkede og ryddede tilside, fører Brudgommen sin Hustru frem til en Springdans under de langsomme, afmaalte Bevægelser, som Nationaldansen aabnes med, før den gaar over til den raskere Takt, hvorunder de dansende opbyder al deres Kraft og Smidighed, der endelig kulminerer i at en rask Brudgom lægger Haanden paa sin unge Kones Skulder og sætter i et Fremkast Fødderne op mod Tagbjelkerne eller gjør med den ene Haand mod Gulvet et Rundkast frem for atter, uden at falde ud af Takten, at gribe Brudens Haand og fortsætte Dansen.
Efter Brudgommen byder enhver, der tror sig at være en nogenlunde dygtig Danser, Bruden op, og det bliver lidt efter lidt en varm Fornøielse at være Brud, dersom det er en ung rask Jente, der ikke vil henskyde sig under Træthed. Senere hen paa Aftenen eller Natten afveksles med Valse og Feiere og imellem en Polka-Masurka, indtil det ved Midnatstider atter indtages et Maaltid, efter hvilket Dansen fortsættes ofte til den lyse Morgen.
Anden Bryllupsdag «gives der i Skaalen». Der beværtes med varm Punsch efter Frokosten, og Brudeparret med sine Embedsfolk bænkes i Høisædet. Kjøgemesteren modtager de Gaver af Penge, som hver især af Gjesterne yder Brudeparret, og lægger dem i den foran de to Nygifte staaende Skaal, hvorpaa han med en Røst, der gjerne er afpasset efter Gavens Størrelse, udbasunerer Summen, og holder en Takkeprædiken til Giveren.