Festival i koronaens tid O
ver ett år har passert, nesten uten kultur. Stengte teatre og konsertsaler, yrkesforbud for musikere, mengder av festivaler avlyst. Fjorårets storslagne Beethoven-feiring i Båstad led samme skjebne. Over natten ble samfunnet omformet til en ny digital virkelighet, preget av isolasjon, matthet og ensformighet. Det hele låter like dystopisk som utenkelig. Men det skjedde. Når alt annet ligger nede, når krisen er et faktum, ja da skal jo kulturlivet ruste opp. Samspillet mellom avsender og mottaker, selve sirkulasjonen mellom sal og scenen, det er en meningsfylt interaksjon av følelser og opp52
levelser som kunsten representerer. Vi er jo hverandres drivstoff, utøvere og publikum, og i en samfunnskrise er det tradisjonelt kunsten og kulturen vi vender oss til. Aldri før jeg vært vitne til en samfunnskrise der kulturlivet blir stille, der vi avskjæres fra kontakt med publikum. Fraværet av interaksjon skapte stillstand hos kunstnere, og fatigue hos kulturelskeren.
Hvorfor denne fatigue? Vi hadde jo fortsatt flotte streamede konserter, vi kunne fortsatt se på tv og høre på radio. Men til alle tider har vi mennesker altså søkt sammen, når vi opplever noe viktig. Gjennom
