Festival i koronaens tid

Over ett år har passert, nesten uten kultur. Stengte teatre og konsertsaler, yrkesforbud for musikere, mengder av festivaler avlyst. Fjorårets storslagne Beethoven-feiring i Båstad led samme skjebne. Over natten ble samfunnet omformet til en ny digital virkelighet, preget av isolasjon, matthet og ensformighet. Det hele låter like dystopisk som utenkelig. Men det skjedde.

Når alt annet ligger nede, når krisen er et faktum, ja da skal jo kulturlivet ruste opp. Samspillet mellom avsender og mottaker, selve sirkulasjonen mellom sal og scenen, det er en meningsfylt interaksjon av følelser og opplevelser som kunsten representerer. Vi er jo hverandres drivstoff, utøvere og publikum, og i en samfunnskrise er det tradisjonelt kunsten og kulturen vi vender oss til. Aldri før jeg vært vitne til en samfunnskrise der kulturlivet blir stille, der vi avskjæres fra kontakt med publikum. Fraværet av interaksjon skapte stillstand hos kunstnere, og fatigue hos kulturelskeren.

Hvorfor denne fatigue? Vi hadde jo fortsatt flotte streamede konserter, vi kunne fortsatt se på tv og høre på radio. Men til alle tider har vi mennesker altså søkt sammen, når vi opplever noe viktig. Gjennom

Foto: John Andresen

krig og sorg, og i glede og fest, protest, politikk, seremoni, opprør, ritualer–vis meg den begivenhet der vi ikke søker sammen, der kunsten og kulturen ikke er det samlende element som gir kraft, motivasjon eller trøst. Land of hope and glory på Last night of the Proms, salmesang i kirken, korpsmusikken i barnetoget i Oslo en 17.mai… til og med fotballsupportere synger, på sitt brølende, tidvis sjarmerende vis. Ta det fra oss, og vi visner.

Så hvorfor er nettopp kunsten og kulturen så samlende? Vi så det da USA’s president Joe Biden ble innsatt i vinter. Begivenheten var historisk. Likevel var det et annet navn som var på alle lepper dagen derpå. Amanda Gorman. Overraskende nok var det en ung poet som fikk strengen til å ringe i oss den dagen. Og i et øyeblikk var det som om vi var sammen igjen, isolasjonen til tross, bak hvert vårt TV-apparat, i hver vår stue. Vi skrev på hver vår facebookside. Amanda Gorman!

1+1 Hvorfor det var slik, er det vanskelig å peke på. Det mest verdifulle i hennes poesi kan ikke defineres eksakt. Likefult traff hun noe i oss, en stemning kanskje, eller noen følelser, som mange bare så vidt hadde ant i denne tiden. Det er dette som gjør kunsten så unik. For i kunstens verden er 1 pluss 1 aldri akkurat 2. Det vil alltid bli noe mer, noe udefinerbart, i tillegg. For mange av oss vil årets festival i Båstad bli de første live-konsertene vi opplever på veldig lang tid. Levende musikere på scenen, medpublikummere i salen. Ikke bare aksjon, men Foto: John Andresen endelig igjen: interaksjon og reaksjon. Tenk at vi legger bak oss en tid der det var blitt normalt å betrakte dette som ulovlig. En klem var farlig, et middagsselskap kunne utsette andre for fare, og å synge sammen; Svært risikofylt. Disse verdiene som ikke kan måles, men som i virkeligheten er, ja skal jeg gå så langt som å si: Selve livet?

Historien gjentar seg I tilbakeblikk på 1920-tallet virker Speak Easy–amerikanernes illegale klubb for sprit, fest og musikk–som noe kuriost og eksotisk. Men plutselig ble det aktuelt igjen på en måte som er nesten nifs. Slike fester var jo ikke tillatt, først og fremst på grunn av alkoholforbudet. Men på et tidspunkt måtte jo folk avreagere, etter en skrekkelig 1. verdenskrig, og etter spanskesyken som hadde herjet over verden. Så slapp de seg løs der inne, med musikk og dans og flørting og fest. Den nye kvinnen, den såkalte flappergirl, oppførte seg frigjort og rått. Stemmeretten banket på døren.

Når vi i år gjør et avtrykk av 1920-tallet i vår festival, så har derfor Speak Easy fått en sentral

plass. Historien gjentar seg jo, biter seg selv i halen, og er et tema med variasjoner.

Festivalens første toner er skrevet av komponisten og pianisten Johan Ullén. Her møter vi en ensom cellist, alene på scenen, slik vi mennesker også har holdt oss adskilt under hele pandemien. Verket er skrevet i vår tid, men ut gjennom den moderne satsen skinner samtidig et annet, eldre verk: Et preludium fra Bach sin cello-suite nr. 1. Det er komponert på et annet 20-tall, nemlig omkring 1720-tallet, og er et av musikkhistoriens viktigste hjørnestensverk. Slik starter altså festivalen, i en sammenfletting av datid og nåtid. Det kan være vanskelig, selv for en rutinert lytter, å vite hva som er det nye, og hva som er det gamle. Alt henger jo sammen med hverandre. Verket til Ullén er dessuten en tango, med klare referanser til Ástor Piazzolla, født 1921, som hylles i et stort 100-årskalas under festivaluka.

Kontekst skaper klang Det blir mange tids-dypdykk i denne festivalen. Den unge forfatteren og historikeren David Lindén har fått frie tøyler til å lose oss gjennom, med bredt perspektiv, hva som skjedde i verden i disse 20-tallene, på idehistorisk plan, i kunsten og i enkeltmenneskers liv. Jeg synes kontekst er så spennende, musikken får en rikere klang, når den sees i sammenheng med tenkningen, med andre kunstformer og med historie.

Når vi så til slutt ender opp i 2020-tallet, på lørdagen, føres trådene sammen. For vi som lever i 2020-tallet spiller ny musikk og historisk musikk om hverandre. Vi har fokus på kjønnsbalanse når vi planlegger konserter, og vi er åpne for sjangeroverskridende prosjekter og improvisasjon.

Bach og det evig aktuelle Bach sin cellosuite manifesterer seg igjen, i den siste konserten. I årets festival, som metodisk nok betrakter 20-tallene, århundre for århundre, er tiden altså likevel ikke lineær. Komponisten som mange av oss betrakter som musikkens helligdom får atter en ny drakt, og nå har cellisten fått selskap. En improviserende tangomusiker, som i et ekko av ordene til Piazzollas lærer Nadia Boulanger. Hun prediket Bach som av de viktigste forbilder for en komponist, men krevde også at Piazzolla skulle finne sin egen stemme. Sitt eget lands musikk, den argentinske tangoen. Stafettpinnen leveres videre til en improviserende fløytist, akkompagnert av elektronikk. For slik er også vår tid. Står vi alene vender vi oss mot det digitale og elektroniske.

Nå samles vi igjen Slik festivalen begynte med den ensomme solomusikeren avsluttes den også i et stort samspill, en vakker milonga av Piazzolla. Melodien som vandrer fra solist til solist har alltid det samme temaet, men for hver gang får den en ulik klang, slik historien også er et tema med variasjoner, som gjentar seg selv, som tar seg selv i halen.

Tusen takk, kjære Båstads Kammarmusikforening. Tusen takk til Musik i Syd, og tusen takk til alle frivillige funksjonærer, til dere mange ildsjeler og musikkelskere som gjør denne festivalen mulig. Tusen takk til alle de fantastiske musikerne som har takket ja til å være med og glede oss denne sommeren. Og takk, for at jeg har fått tilliten og oppdraget med å lede det kunstneriske arbeidet.

Da jeg først kom hit til Båstad gispet jeg ved synet av naturen. Havet, stranden, vegetasjonen, det var uendelig vakkert alt sammen. Men også orangeriet, bokhandelen, kirkene, de smale gatene og de lave husene.

Stengte teatre og konserthus åpner igjen. Jeg kan ikke tenke meg noe annet sted på jord jeg heller vil oppleve levende musikk akkurat nå, enn nettopp denne perlen på Bjärehalvön.

Cathrine Winnes

V A R M T V Ä L K O M N A T I L L O S S P Å P A P A S O C H P A P A S G A R D E N V A R J E D A G H E L A S O M M A R E N

WWW.PAPASRESTAURANG.SE