VÅR 2021
TEATERMAGASINET
INNHOLD ELLEN LAMM ...............................................4 Kirsebærhaven
LINN OLSEN ..................................................6 Barna fra Frostmofjellet
ANNIKA SILKEBERG ...............................8 Husregissør ved DNS
INGRID ASKVIK ........................................ 10 Alt skal brenne
KJERSTI HORN .......................................... 12 Sprengt
VICTORIA MEIRIK .................................. 14
Bjørnejegerskens bekjennelser
MELANIE MEDERLIND ........................ 16 Madame Bovary
NINA WESTER ........................................... 18 Cabaret
s4
DNS& ............................................................... 22 Opplev mer
Den Nationale Scene Pb 78, Sentrum, 5803 Bergen Tlf: 55 54 97 00 Billetter: 55 60 70 80 I E-post: dns@dns.no Ansvarlig redaktør: Stefan Larsson I Redaktør: Lillian Bikset & Tora Optun I Cover: Alt skal brenne - foto av Sebastian Dalseide Design: Helene Skoge I Konsept: Reklamekollektivet I Trykk: Molvik AS Med forbehold om endringer og trykkfeil
2
DNS Teatermagasinet 2021
s12
s8
s14
I grunnen mener jeg at det alltid skal være skuespilleren som står i sentrum for vår oppmerksomhet. Uten skuespilleren intet teater, helt enkelt. Men i dette magasinet vil vi gi en gruppe regissører rampelyset. Jeg opplever at denne yrkesgruppen har havnet litt mer i bakgrunnen de siste årene, og det er synd, for det er interessant og stimulerende å ta del i deres refleksjoner rundt teatret. Dette er særpregede, personlige og svært begavede regissører. Deres perspektiver og innganger er kanskje forskjellige, men de står sammen i sitt alvor og sin grundighet. For dem er teatret fortsatt en kunstform som kan utfordre oss estetisk, etisk og politisk. Dette er for meg en absolutt nødvendighet, i en tid der alt virker å være fragmentert og redusert til mulige varer på et marked. Det er viktig at teatret i dag insisterer på å få leve i kraft av seg selv, selvstendig og med våre bidragsytere på armlengdes avstand. I dialog, naturligvis, men ikke på oppdrag fra andre enn oss selv. Disse regissørene forstår det, og omfavner dette oppdraget. De skaper relevant, kunstnerisk og svært underholdende teater. Regissøren kommer til første prøvedag, har ofte ikke møtt noen på det aktuelle teatret før, og skal straks gå inn i en sjefsrolle, presentere en visjon som alle skal forføres av, og skape en stimulerende arbeidsprosess. Det er ikke enkelt, og det kan oppleves som en hard og ensom tilværelse i perioder. Etter en premiere, hyllet eller kritisert, pakker en sin sekk og forlater sin midlertidige leilighet og reiser hjem eller til neste midlertidige sted. Skuespillerne blir igjen, spiller forestillingen og er del av et kollektiv. Dette er en regissørs liv, et nomadisk liv i kunstens navn. Samtidig er det noe av det mest stimulerende en kan gjøre - å ta med seg en gruppe skuespillere inn i en to måneders kunstnerisk prosess, på liv og død. Det kan være høyst avhengighetsskapende. Det vet jeg av egen erfaring. I skrivende stund er pandemien fortsatt et faktum, men det finnes, tross alt, grunn til en viss optimisme. Det har vært en hard tid for alle oss som arbeider med teater, og vi har spurt oss om vi i det hele tatt finnes lenger, og om vi en dag får oppleve saler fylt med publikum. Det får vi, og jeg er helt overbevist om at denne unike, samlende kunstformen vil leve lenge ennå. Teatret er mer enn 2500 år gammelt og kommer ikke til å opphøre med det første. Det vil ikke minst regissørene i dette magasinet sørge for.
Teatermagasinet 2021 DNS
STEFAN LARSSON TEATERSJEF DNS
REGISSØREN I RAMPELYSET
3
ELLEN LAMM Svensk regissør, som har arbeidet med teater, opera og film, i hovedsak på Dramaten i Stockholm. Hun ble nylig ansatt som kunstnerisk leder for Unge Operan, Kungliga Operans avdeling for barn og unge, og tiltrer denne høsten. I høst regisserer hun Kirsebærhaven for DNS, hennes første regioppdrag i Norge.
4
DNS Teatermagasinet 2021
DET NØDVENDIGE TEATRET Ellen Lamm er opptatt av bilder, flyt og musikalitet, og ser teatret som en nødvendighet. TEKST: LILLIAN BIKSET I FOTO: SÖREN VILKS
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Det pleier å begynne som noe som interesserer meg spesielt, noe jeg ikke kan slutte å tenke på. Jeg leser teksten, gang på gang, og stiller den opp mot annet jeg parallelt opplever, leser om og ser på. Mens jeg leser noterer jeg: assosiasjoner, spørsmål, bilder. Jeg prøver å ikke begynne å analysere for tidlig, ikke begynne å prestere, men å være i en slags flyt så lenge jeg kan - ja, så lenge som teatret tillater det. Jeg snakker med dramaturgen, scenografen, lyssetterne, komponisten og teatret. Hvordan ser de praktiske og økonomiske betingelsene ut? Har teatret spesielle ønsker eller behov? Etter hvert blir det tid for å tydeliggjøre mine og det kunstneriske lagets ideer, og da går jeg tilbake i notatene mine, renskriver, stryker, legger til og forsøker å formulere tankene som skal følge oss gjennom prøveperioden og frem til premiere. Hvordan vil du selv beskrive din registil? Forhåpentlig er min stil transparent nok til at publikum ikke tenker på meg, men kommer nær det som skjer på scenen. Jeg har ingen tanke om at det skal finnes en synlig linje mellom ulike prosjekter, tvert imot tror jeg dette kan være vanskelig å
få øye på, for jeg har regissert i så mange ulike sammenhenger og sjangre. Men for meg er hvert prosjekt på sitt vis uunnværlig. Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Det var et tidlig og intuitivt valg. Som barneskuespiller på Dramaten møtte jeg teatret allerede som tiåring. Ordenes musikk, konsentrasjonene, lyttingen, publikumskontakten - jeg ble fanget for livet. Teatret var nødvendig. Jeg elsker den kollektive oppdagelsesferden en prøveperiode er. Jeg blir aldri lei av å følge samspillet mellom scene og sal, og undres hver gang over at ingen forestillinger er like. Felles nærvær kan skape magiske øyeblikk, der alle vi i rommet sammen får mulighet til å fundere på hva det betyr å være menneske. Du arbeider også med opera og film, og ble nylig ansatt som kunstnerisk leder for Kungliga Operans avdeling for barn og unge. Kan du si noe om din tilnærming til disse uttrykkene? Min ambisjon er å nærme meg et operaverk på samme måte som jeg forsøker å nærme meg et teaterverk, med en åpenhet. Den største forskjellen ligger i at et operaverk, i motsetning til en scenetekst, allerede er innordnet en rytme. Og veldig mye av stemningene og følelsene er skrevet inn i partituret.
Hvem mener du er din viktigste samarbeidspartner i ditt teaterarbeid, og hvorfor? Det varierer gjennom prosessen. For meg er dramaturgen, som regel Magnus Florin, den viktigste i den første fasen. Samtalen med dramaturgen hjelper meg til å sortere i mine ideer, og gir nye innfallsvinkler. Deretter blir scenografen min nærmeste samtalepartner. Jeg trives når det, som med Rikke Juellund, finnes en intuitiv forståelse og åpenhet. For meg starter samtalen ofte med bilder, så en person som Rikke, som er svært god til å analysere bilder, er uvurderlig. Senere, når prøvene begynner, tar samarbeidet med skuespillerne ofte over. Når det fungerer slik det er tenkt er det en nær berusende opplevelse av nærhet, og en sterk følelse av mening. Hva tiltrakk deg med Kirsebærhaven? Den fanget så godt opp følelsen fra den første tiden av pandemien, at en epoke tok slutt, og at vi på enkelte måter ble kastet ut i det tomme intet. Denne følelsen finnes svært sterkt i teksten. Jeg var også veldig trukket mot stykkets blanding av komedie og tragedie, at den svinger slik mellom sjangre. Og at der finnes noen veldig absurde innslag. Der følte jeg meg hjemme.
Teatermagasinet 2021 DNS
5
FRIHET I FELLESSKAP Linn Olsen gir tillit til samarbeidspartnerne, og tillit til publikum. TEKST: LILLIAN BIKSET I FOTO: JOHN ANDRESEN
6
DNS Teatermagasinet 2021
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Jeg jobber intuitivt med å finne musikk, kunst, fotografier, farger, stemninger, tekster som inspirerer meg, og som jeg stadig vender tilbake til i løpet av prosessen. Selve manuset blir lest utallige ganger, og jeg skriver ned nøkkelord, viktige stemninger, karaktertrekk og spørsmål. For meg er det viktig å ha så mye kunnskap som mulig
JEG ER NYSGJERRIG PÅ MENNESKET, PÅ SAMFUNNET, PÅ HVORFOR VI TAR DE VALG VI TAR nettopp for å kunne løsrive meg, å være fri til å skape «min» forestilling. Så samler jeg trådene, og deler mitt tankegods med kunstnerisk team. Det er enormt viktig for meg å gi dem frie tøyler til å tolke meg, i scenografi og kostyme, lys og lyd. Etter jeg har fått forslag på løsninger starter et aktivt samarbeid. Jeg får opp bilder, og jobber alltid i bilder med en forestilling. Jeg ser scenene, situasjonene,
stemningene i bilder og prøver å inspirere skuespillerne til å ønske å gå samme vei som meg. Så kan mye skje. Jeg kan endre fokus i samarbeid med skuespillerne, gjennom leken, friheten vi alle bør ha til å påvirke resultatet. Tillit betyr mye for meg. Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Fordi jeg ikke hadde noe valg, jeg må skape. Jeg er nysgjerrig på mennesket, på samfunnet, på hvorfor vi tar de valg vi tar, og på hvilke valg vi ikke har mulighet til å ta. Hva påvirker oss, hva gjør at vi blir hvem vi er. Det er på teatret jeg puster.
generasjoner og alle steder i verden, deres møte med en nådeløs natur, også menneskets nådeløse natur. Det store, gjennomgående spørsmålet er «hvordan skal vi klare oss nå?». Solidariteten og kjærligheten mellom barna er så total at de etter hvert går med på å skilles fra hverandre for at flere av dem skal overleve. Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom realisme og eventyr. Det tiltrakk meg!
Du har arbeidet mye med barne- og familieteater. Er dette et spesielt interessefelt for deg? Det er ikke mitt eneste interessefelt, men jeg er lidenskapelig opptatt av godt familieteater. I barna møter vi et åpent publikum. Det er her vi kan påvirke, åpne opp for å skape toleranse, stille spørsmål, få viktige samtaler og virkelig engasjere. Hva tiltrakk deg med Barna fra Frostmofjellet? Historien handler om mennesker på flukt, hva et menneske er verdt, og hva som kan kalles et hjem. Det beskriver virkeligheten for mange barn i alle
BARNA FRA FROSTMOFJELLET
LINN OLSEN Norsk regissør, med bakgrunn som koreograf og skuespiller, og utdanning fra Bårdar. Hennes oppsetning av Mary Poppins for Folketeateret fikk Musikkteaterprisen i 2015. For samme teater regisserte hun Billy Elliot. Hun har stått bak oppsetninger av Jungelboken og Nasareeren. DNS-publikum vil huske Folk og røvere i Kardemommeby fra 2018. I høst har hun regi på Barna fra Frostmofjellet.
Av: Laura Fitinghoff Regi: Linn Olsen Teatermagasinet 2021 DNS
7
HJEMME I HUSET Den Nationale Scenes husregissør Annika Silkeberg mener alt arbeid balanserer på en knivtynn linje mellom uro, sinne og latter. TEKST: LILLIAN BIKSET I FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? En idé ... er ... en skjør, skrøpelig ting. Noen tråder ender blindt og noen er lenge en mørk labyrint hvor lys og utvei er borte. Prosessen til ferdig forestilling kan være en time, en dag, to måneder, tre år. Selv om alle veier er mulige eller umulige og regi i høy grad er et erfaringsfag, er hver prosess unik og nekter på en måte å la seg fange, rammes inn, formuleres. For det som skjer når ord og arrangement prøves, når blikk møtes, når en prøver å finne ut av tanker og hensikter må på en måte bli i prøvesalens mørke. Hva er tomt som tom prøvesal om natten? Ingen husker hvor hardt og konsentrert det blir slitt, og den angst som er der noen dager, og den intense lykke som også kan være der, når det hele er et regnestykke som plutselig går opp. Eller faller sammen. All latter. Og kamp. Alt håp, alle drømmer. Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt? Hvilke kvaliteter ser du etter? Å lese en tekst. At bli rammet av ord. Der starter det. For det meste. Men det kan starte i rene tilfeldigheter. En teatersjef som ønsker en. Et team som har funnet en schwung. Jeg begynte å skrive da jeg var elleve, skrev og skrev. Tenkte aldri at jeg skulle være forfatter, nei. Men det å skrive var mitt innerste, sanneste, eneste. Språk og ord er livet mitt. Hvordan ser du selv på din registil? Da jeg startet med teater var det mye snakk om at forestillinger enten hadde gode, sterke skuespillere eller god,
8
DNS Teatermagasinet 2021
sterk regi. Jeg ble besatt av idéen at det må jo kunne la seg gjøre å lage forestillinger med sterke skuespiller og sterk regi samtidig. Jeg vokste opp uten såkalt «kulturell bagasje», leste dikt i hemmelighet og hadde en tørst inne i meg jeg ikke forsto, jeg var en destruktiv tenåring, bodde på mange plasser, i forskjellige land, språk, fikk ingen røtter, ble bare flyvende lavt over jorden. Men jeg ble besatt av idéen at det måtte la seg gjøre å lage forestillinger med sterke skuespiller og sterk regi samtidig. Lenge, lenge arbeidet jeg som regissør og trodde jeg på en måte var usynlig. Jeg følte at jeg opphørte å eksistere som kropp, at jeg bare var to øyne, et blikk. Jeg tenker at regiarbeid mye handler om å nå frem til det jeg ser som teatrets minste bestanddel: tanken. At oppgaven min er å fortolke og avlytte forfatterens hensikt – og av å gjøre det umulige: lese tankene til skuespillerne på scenen. Og selv om det ikke lykkes: lytte mer enn å tale selv. Se mer enn å bli sett. Hvem ser du som din viktigste samarbeidspartner, i ditt teaterarbeid? Jeg tenker på det som skjer mellom noen mennesker som en samtale som aldri blir ferdig. Siden 2007 har samtalene mellom scenograf og lysdesigner Jenny André, komponist og videodesigner Fredrik Arsæus Nauckhoff, og meg vært en strøm, vi har samme steinharde krav til oss selv og hverandre, vi har en tillit som gjør sterk, men utrettelig. I scenografien begynner alt og lyset fokuserer det. Video kan være magi, som musikk, som også i forestillinger kan være stillhet. Fravær av musikk. Pauser og ... stillhet.
Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Teatret var på en måte den første plassen i livet mitt hvor jeg hadde følelsen av å komme hjem, patetisk og feil for det er jo ikke noe hjem. Egentlig. Det er jo en evig hjemløshet. Og en evig usikkerhet. Være god nok. Ønsket. Kunne fungere. Bli likt. Gi alt og gå i stykker og opp igjen. Videre. Igjen. Du er husregissør ved DNS. Hvordan ser du på denne rollen? Å få den tilliten og de kravene er en drøm og jeg prøver å gi maksimalt av alt jeg har lært, av alt jeg har søkt etter, ønsket, av alt jeg kan og vet, alt jeg har håpet på og drømt om. Til nå har du regissert tre store prosjekter for DNS: Hva tiltrakk deg med hver av disse? De urolige var først. Hva kunne være bedre egnet for en haug svensker i Norge enn å starte med historien om den verdensberømte norske skuespilleren og den verdensberømte svenske regissøren skrevet av den verdensberømte datteren deres? Jeg – var skeptisk. Men vi reiste til Fårö, teamet og jeg. De tok bilder av øyen og jeg tok bilder av dem. Vi fant stranden hvor de verdensberømte hadde gått, og vi så horisonten de hadde sett. Og vi dro til Bergen med store planer. Og skuespillerne og jeg var fremmede og vi ble kjente og vi var på en måte i, eller på besøk i, den kjærligheten som tilhørte virkelighetens trio, kanskje var dette det kaos de hadde levd i, kanskje var de også like lykkelige som vi var noen dager.
ANNIKA SILKEBERG Dansk/svensk regissør, dramaturg, oversetter og dramatiker. Hun har blant svært mye annet stått bak oppsetninger av Arne Lygres Jeg forsvinner på Aarhus Teater og Jon Fosses Sofokles-gjendiktning Døden i Theben på Dramaten. Silkeberg har oversatt teatertekster fra dansk, tysk, engelsk, nynorsk, fransk og hollandsk, og skrevet Jeanne d’Arc - still on trial, Down Under og Container 9009. For DNS har hun regissert De urolige, Slik var det og Et dukkehjem, sistnevnte i egen tekstversjon.
Scenografien var i tre, smale grå brett rundt et lavt basseng med vann, og over bassenget et hav av sorte ballerinasko, og på veggene: bilder fra Fårö. Stillheten. Havet. Horisonten. I Slik var det var oppgaven: Keep it simple! Men det ble stort i det lille, når flere liter maling skulle ut over gulvet og tusen ping-pongballer falle ned fra taket. Fosse er av et format vi nok ennå ikke kan skjønne betydningen av. Han har flyttet teaterkunsten og grensene for språkets muligheter i den kunsten, han har kokt kullet til diamanter og knust diamanter til kull. Alt er lyst og mørkt, liv og død. Alt er voldsomt og mykt. Alt er nå. Alt er lenge siden. Alt er ingen. Alt er du og jeg. Skuespilleren var nøye, vi arbeidet hardt, vi ville gjøre det aller beste vi noensinne hadde gjort. Før Et dukkehjem sa teatersjefen: «Men skal ikke du bare lage en klassiker?» Og jeg satt på en benk i Bergen og snakket i telefonen. Og én sa: Hva med Dukkehjemmet? Og jeg sa: men hjelp! Men så sa Jenny: «Skriv det om! Lag det nytt!» Og jeg så dét, som så mange før meg har sett: en stor, vanvittig sterk og uknuselig historie om kjærlighet, løgner, drømmen om å være seg selv, og om å miste, om å dø. Og hver dag var skuespillerne og jeg i den nye verden og den gamle, vi var sammen og vi var ensomme, vi ville gi den verdensberømte Nora en ny dans, en ny avskjed, en ny sorg, en ny erotikk, en ny kjærlighet, lengsel, liv.
ØYEBLIKKETS KUNST For Ingrid Askvik handler teater mest om å være sammen, her og nå. TEKST: TORA OPTUN I FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Jeg etterstreber alltid at form og innhold skal smelte sammen – at kjernen av ideen uttrykkes i formen forestillingen får. Så snart jeg har konturene av et forestillingskonsept knytter jeg til meg et kunstnerisk team, som oftest scenograf og komponist. Jeg gir stor frihet til de jeg arbeider sammen med, og min viktigste rolle er å skape et rom som stimulerer andres fantasi. I sluttfasen har jeg et musikalsk fokus, hvor
jeg arbeider med overganger, rytme, flyt og timing. For meg er en forestilling en komposisjon, både i rom og lyd – helst vevd så tett sammen at man ikke helt kan skille elementene fra hverandre.
EN ØVELSE I Å FORSTÅ AT VI HØRER SAMMEN
10
DNS Teatermagasinet 2021
Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt? Hvilke kvaliteter ser du etter?
Det er viktig for meg at skuespillerne «eier» forestillingen, og kan stå i den sammen. Som regel er alle medvirkende på scenen hele tiden, og har ulike funksjoner som teknikere og musikere i tillegg til å være
skuespiller. Jeg elsker energien og fokuset dette gir til forestillingen. Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Noe av det jeg fascineres mest av med teateret er muligheten til flertydighet og at ulike sannheter og fiksjonslag kan eksistere ved siden av hverandre. Jeg ønsker å utfordre assosiasjonsevnen og fantasien til publikummet mitt. Jeg tror det er utrolig viktig å anerkjenne konstruksjonen i teateret og at vi leker en lek her. Dette er ikke på ordentlig – men det er også helt helt på ordentlig. Ved å fortelle den historien vi forteller, kan det plutselig i noen øyeblikk oppstå noe som ikke er fake, men som er noe vi kan kjenne på sammen. Og for meg er
INGRID ASKVIK Ingrid Askvik tok avgangseksamen i teaterregi i 2015 ved teaterhøyskolen i Amsterdam, Amsterdamse hogeschool van der Kunsten. Sammen med Matias Askvik har Ingrid Askvik initiert klimatriologien: SKOG hadde premiere i april 2019, HAV har forventet premiere 2021.
det akkurat det teater handler aller mest om. Å være sammen. Både som prosess og som verk. For meg er teater en kontinuerlig øvelse i å forstå at vi mennesker hører sammen og trenger hverandre. Hva tiltrakk deg med Alt skal brenne? Alt etter å ha lest et par kapitler av boka Alt skal brenne visste jeg at jeg ville lage teater av den. Den har noe som treffer midt i magen. Den er rå og sår og morsom. Skaper gjenkjennelse i situasjoner og tanker. Dette er en fortelling for dem som har det vanskelig – men kanskje enda mer for dem som lever tett på dem.
ALT SKAL BRENNE
Av: Sofia Nordin Regi: Ingrid Askvik
Å GJØRE DET USYNLIGE SYNLIG Kjersti Horn er opptatt av å undersøke makt og avmakt i sitt arbeid.
Kjerst Horn under prøvene på «Sprengt». Fra venstre ser vi Stine Robin Eskildsen, Oscar Jean, Kjersti Horn, Kim Kalsås.
TEKST: TORA OPTUN I FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Jeg jobber alltid med mange prosjekter samtidig, og arbeider nesten døgnet rundt. Jeg bruker mye tid på å lese fordi det leder vei mot nye ideer og forestillingsverdener. Å arbeide med teater er, slik jeg ser det, å arbeide med litteratur. Ikke bare på en analytisk eller akademisk måte, men like mye å bemektige seg en tekst rent kroppslig, å bli en del av teksten med hele seg. Dette er både tidkrevende og tungt iblant, og også noen ganger veldig kjedelig. Samtidig er det euforisk når jeg til slutt oppnår en slags kroppslig intuisjon i forhold til teksten, som jeg opplever at er nødvendig. Jeg jobber mye med
12
DNS Teatermagasinet 2021
negativitet i forberedelsene og sier ofte at jeg hater prosjektet, eller at jeg angrer på at jeg har satt det i gang. Da er det viktig at teamet kjenner hverandre godt og vet at tvil også kan være en viktig del av prosessen. Ofte kan den visuelle løsningen vi kommer fram til være selve nøkkelen. Blir det for enkelt begynner jeg å kjede meg og blir flau over at jeg har valgt et så tåpelig yrke. Når prøvene er i gang er skuespillerne de aller viktigste, og jeg aktiverer et tunnelsyn for å være nærværende for dem. Jeg stoler på at deres intuisjon leder vei, og konsentrerer meg steinhardt for å skape et arbeidsmiljø som er så trygt som mulig, slik at deres kreativitet og forestillingsevne får best mulige forutsetninger.
Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt? Det viktigste er at jeg kjenner at materialet er viktig, for meg personlig og at jeg kjenner på en nødvendighet i forhold til å undersøke materialet kollektivt. Mange har karakterisert deg og dine arbeider, men hvordan vil du selv beskrive din registil? Som regissør ser jeg etter tekster som undersøker det marginaliserte menneskets livsforutsetninger, som utfordrer gitte mekanismer av makt og undertrykkelse. Rent visuelt foretrekker jeg rot og søl på scenen, framfor det stilrene og enkle.
SPRENGT ER MOTBYDELIG, UENDELIG, VAKKERT OG NESTEN UMULIG Å REALISERE
Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Jeg er vokst opp på teater, og teatret var viktigere enn noe annet for mine foreldre. Sånn sett var det å velge teatret for meg ikke særlig originalt. Likevel så jeg ikke for meg at teatret skulle bli mitt liv på den måten det har blitt. Beslutningen om å bli i teatret kom etter at jeg hadde vært svært syk en lengre periode, jeg har en medfødt sjelden sykdom, og hadde lang tid med rehabilitering foran meg. Som 19-åring skulle jeg lære meg å gå på nytt i stedet for å begynne på studier eller gå på disko med vennene mine. På sykehuset leste jeg teaterstykket Shopping and Fucking av Mark Ravenhill, som beskrev en form for maktesløshet som jeg hadde følt
meg helt alene om. Da jeg ble utskrevet tok jeg og bestevennen min, Njål Helge Mjøs, som i dag er sjefsdramaturg på Nationaltheatret, båten til Danmark og overbeviste teaterforlaget om at nettopp vi, to helt uerfarne ungdommer, MÅTTE få rettighetene til å sette opp den internasjonale storsuksessen. Etter det gikk det bare en vei. Det ble den viktigste danskebåtturen i mitt liv. Hvem mener du er din viktigste samarbeidspartner, og hvorfor, i ditt teaterarbeid? Jeg har et sterkt kunstnerisk team med meg til Bergen som består av scenograf Sven Haraldsson, lyddesigner Erik Hedin og videodesigner Mads Sjøgård
KJERSTI HORN Kjersti Horn er en norsk teaterregissør, utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm (2003–2006). Hennes tolkning av Hamlet (Rogaland Teater 2014) mottok Heddaprisen 2015 i klassen for årets forestilling. Horn har mottatt flere Heddaprisnominasjoner, blant annet for Arv og miljø som hadde urpremiere på DNS i 2018. Forbrent (2015) og Folkeutrydning - eller leveren min er meningsløs (2008).
Pettersen. Disse folka er gjengen min, og har betydd enormt mye for hvordan mitt teaterarbeid har utviklet seg. Sammen har vi utviklet en sterk felles forståelse for hva vi vil, og gir hverandre mot. Hva tiltrakk deg med Sprengt? Sarah Kane er den dramatikeren som har betydd mest for meg i min utvikling som regissør. Sprengt er motbydelig, uendelig vakkert og nesten umulig å realisere. Det er en dypt politisk tekst som samtidig makter å utfordre teatret til det ytterste og krever en kompromissløs og hudløs tilnærming fra de kunstnerne som våger seg om bord. Jeg har gruet meg til å gjøre Sprengt i mange år, og går i gang med arbeidet med stor ydmykhet og ærefrykt. Teatermagasinet 2021 DNS
13
I DIALOG: Victoria Meirik i samtale med Kjersti Elvik under prøvene til Bjørnejegerskens bekjennelser.
DEN LANGE SAMTALEN Victoria Meirik ser sitt teaterarbeid som en lang samtale med publikum, på tvers av prosjekter og over tid. TEKST: LILLIAN BIKSET I FOTO: ATLE AURAN, TEATER INNLANDET
14
DNS Teatermagasinet 2021
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Ofte arbeider jeg med en tematikk over tid, som en lang dialog med publikum. Det som har opptatt meg på forskjellige måter er språkløshet og emosjoners avmakt, ofte tap av identitet og hvordan en identitet dannes, og i sentrum: språket. Før jeg samler meg om et stykke, et teater og et team leser jeg stykker og bøker som svarer til problemstillingen jeg har. Så går vi dypere inn i hvordan publikum skal være i dette - skal de være
TEATERET VAR MIN BARNEVAKT DA JEG VAR BARN vitner, observatører, delaktige? Hvordan skal de bli introdusert til stoffet? Når teksten er i havn er det samtaler med scenografen som opptar meg, og ofte er samtaler med skuespillere før prøvestart veldig viktig. Hvem de er som mennesker, hvor de står i livet og i prosjektet. Det er helt avgjørende hvilke skuespillere som er med i et prosjekt. Når prøvene begynner, kan vi noen ganger sitte ukesvis rundt bordet og arbeide med teksten og andre ganger gå ganske fort på gulvet for å prøve ut situasjoner. For å finne tonen i et
prosjekt. Hvordan klinger dette, hvordan menes dette? Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt? Skuespillerne. Skuespillerne og et tydelig univers. Universet kan være en pekepinn på hvordan karakterene opplever verden eller sin egen verden. Universet kan også være det som er under teksten.
Hva tiltrakk deg med Bjørnejegerskens bekjennelser? Her var det en forsmådd, grådig, litt usympatisk selvreflekterende kvinne som boret seg vei gjennom sitt eget tap. Skuespilleren blir medskrivende med publikum. Det hjalp godt å få muligheten til å jobbe med Kjersti Elvik som har denne helt fantastiske kombinasjonen av å være poetisk og helt nedpå og konkret samtidig.
Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Teatret var min barnevakt da jeg var barn. Jeg satt på prøver på Nationaltheatret da min far jobbet som scenetekniker. Det å prøve, å prøve på en idé, prøve på en forestilling av et utsagn eller prøve på en versjon av livet har jeg tatt med meg videre. Filosofen Alain Badiou snakket om teater som filosofi i handlinger. Altså at teater er en tanke som blir omgjort til handling. At det å refortolke, reforhandle en tekst inn i samtiden på sitt beste er en politisk handling. At det å se på en tekst, en konflikt en mytologi på nytt er å prøve å reforhandle fortiden inn i samtiden. For meg er teatret det stedet hvor kunsten møter demokratiet. Hvor språk blir dannet og hvor vi som mennesker blir bekreftet og redefinert.
VICTORIA MEIRIK Victoria Meirik er en norsk regissør, dramatiker, oversetter og pedagog. Hun er utdannet regissør ved Amsterdamse Hogeschool voor de Kunsten. Hun har vært kunstnerisk leder for Norsk Dramatikkfestival, og er dekan ved Teaterhøgskolen, KHIO. I 2010 fikk hun Heddaprisen for beste regi for Antigone, satt opp på Trøndelag Teater. DNS-publikum vil huske hennes oppsetninger blant annet av Lille Eyolf, Underlandet og Far. I år har vi vist hennes regi av Bjørnejegerskens bekjennelser, et samarbeid mellom DNS og Teater Innlandet.
dns.no Teatermagasinet 2021 DNS
15
ET VÅGESTYKKE Regissør Melanie Mederlind inspireres av det vanskelige og ambivalente, og søker motstand i arbeidet med dramatikk. TEKST: TORA OPTUN I FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE
16
DNS Teatermagasinet 2021
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Jeg arbeider med utgangspunkt i Heiner Müllers tanke om at litteraturen skal yte teateret motstand. Derfor tiltrekkes jeg av tekster som gir vanskeligheter. Mitt arbeid starter i teksten, men etter hvert forvandles ordene og tankene til bilder. Jeg undersøker først forfatterens intensjon med verket, hvorfor denne teksten finnes. Deretter leter jeg etter kjernen, hva som er det essensielle. Jeg inspireres mye av samtidskunst og etterstreber å tenke og arbeide konseptuelt. Det vil si at jeg er opptatt av å la verket utformes og fokuseres omkring en sentral idé og intensjon. Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt? Hvilke kvaliteter ser du etter? Jeg søker prosjekt hvor det er mulighet for meg å være kreativ og medskapende som regissør. Der er jeg nok litt formet av det å ha arbeidet mye med Elfriede Jelineks dramatikk. Hun arbeider musikalsk og komponerer med ord, og hennes stykker følger ikke en tradisjonell dramatisk struktur. Det gjør at du som regissør må strukturere teksten og finne en måte å kommunisere ideen til publikum. Arbeidet med hennes dramatikk har vært inspirerende og kunstnerisk utviklende. Jeg er nøye når jeg velger en tekst og interesserer meg for stykker som har et samfunnsperspektiv. Det er også viktig for meg å samarbeide med et godt lag og mennesker jeg liker. Teater er en kollektiv kunst. Hvordan vil du selv beskrive din registil? Ser du selv en linje gjennom de ulike prosjektene du gjør, eller opplever du at du finner frem til et nytt uttrykk for hvert prosjekt du arbeider med? Mine forestillinger er veldig formbevisste, hvor alle elementene har en betydning og forteller noe. Jeg har studert filmvitenskap og etterstreber en billedrik fortelling, og jeg tror også på det regissøren Peter Brook beskrev som «det estetiske argumentet». For meg er det visuelle uttrykket viktig og fortellende, og valget mellom harmoni og kaos i bildene er tilsiktet. Jeg har bakgrunn fra dans, og mine forestillinger beskrives ofte som koreografiske og musikalske.
Hvordan har din bakgrunn som skuespiller og oversetter påvirket ditt arbeid som regissør? Jeg har en omsorg for språket og allerede i mine første teaterproduksjoner arbeidet jeg med store bearbeidelser av tekster. Hvordan en forfatter skriver, stilen og språket, er like viktig for meg som innholdet. Jeg tror at min bakgrunn fra dansen påvirker meg mer enn erfaringen som skuespiller. Jeg elsker å bli overasket av skuespillernes tolkning og nærvær. Hvem mener du er din viktigste samarbeidspartner i ditt teaterarbeid? Scenografien er viktig, og det å få samarbeide med noen som jeg deler de estetiske vurderingene med. Ellers jobber jeg alltid med lysdesigner Carina Backman. Jeg setter også stor pris på dialogen med en god dramaturg. Og jeg skulle ønske at jeg fikk arbeide flere ganger med de samme skuespillerne. Kontinuitet i arbeidet er nødvendig for å bygge tillit og etablere en felles forståelsesramme og språk. Hva tiltrakk deg med Madame Bovary? Da jeg leste Madame Bovary ble jeg overasket over hvor samtidig jeg opplevde romanen, selv om den ble skrevet for mer enn 150 år siden. Og jeg syntes det var interessant med en hovedskikkelse som er så lite hyggelig. Da jeg leste romanen likte jeg ikke Emma Bovary, men jeg hadde empati for henne. Jeg inspireres av det vanskelige og ambivalente.
MELANIE MEDERLIND Melanie Mederlind er regissør og ble uteksaminert fra Dramatiske instituttets regiutdanning i 2004. Før dette hadde hun arbeidet som danser, skuespiller og dramaturg. Hun har regissert teater, radioteater, opera og dans og stått bak iscenesettelser av viktige tyskspråklige verk, blant annet av Peter Handke og Elfriede Jelinek. I 2007 regisserte hun Ulrike Marie Stuart av Jelinek på Nationaltheatret i Oslo. Forestillingen ble nominert til Heddaprisen for beste regi.
Teatermagasinet 2021 DNS
17
NINA WESTER Norsk regissør og dramatiker, utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Hun var teatersjef for Hålogaland Teater fra 2013 til 2016. For Rogaland Teater regisserte hun Jonas Hassen Khemiris Vi som er hundre, en oppsetning som fikk Heddaprisen for
18
DNS Teatermagasinet 2021
årets forestilling i 2010. Hun skrev Linus og sirkusfuglene (Dramaten 2008, Hedmark Teater 2009) og både skrev og regisserte Virvelvind (Teatret Vårt 2021). For DNS har hun regissert Etnoporno og Cabaret.
AKTIVISTEN Nina Wester ser på seg selv som en teateraktivist. TEKST: LILLIAN BIKSET I FOTO: JAN FREDRIK FRANTZEN, HÅLOGALAND TEATER
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Generelt har jeg en regel for meg selv: Ikke gjør det enkelt for deg selv. Ikke gjør det åpenbare. Jeg er veldig opptatt av at publikum investerer emosjonelt i konseptet, at det ikke skal være for «arty» bare for at vi synes det er gøy. Det må bety noe og kjennes. Samarbeidet med scenografen er et nav, og siden jeg også er utdannet dramatiker, vet jeg hvor viktig det er med orkestrering. Om vi metter konseptet og ikke gir plass til publikums meddiktning blir forestillingen noe de ser inn, ikke er i. For meg er det viktig at publikum skal kjenne seg som en del av det som skjer. Derfor er den emosjonelle kalibreringen noe av det viktigste jeg gjør i rollen som regissør. Første møtet med skuespillerne er alltid spennende - og skummelt. De siste årene har jeg startet hver prosess med å intervjue alle skuespillerne, både for å bli mer kjent og snakke om hva vi skal gjøre kunstnerisk,
men mest for å finne ut hvordan jeg skal legge opp arbeidet for å få mest utav deres kunstneriske kompetanse. Jeg tenker at min arbeidsprosess fra idé til ferdig forestilling er grunnet i min interesse for materialet. Jeg kan ikke være halvveis interessert i tematikken. Det må brenne! Det må ville noe! Det må ha en mening å gjøre denne forestillingen akkurat nå. Samfunnsengasjementet er derfor den røde tråden i alt jeg gjør. Jeg ser på meg selv mer som en aktivist enn en klassisk teaterregissør. En slags bastard. Hvilke kvaliteter ser du etter i et prosjekt? For meg er det viktig at det skal fortelle noe som har med vår egen samtid å gjøre. Det må oppleves relevant. Det må også ha åpninger inn i et moderne formspråk, som jeg er interessert i å forske i. Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt?
Jeg hadde en lang vei inn i teatret og fant det relativt sent. Jeg skulle bli journalist. Jeg har alltid skrevet noveller og dikt, og ville jobbe med tekst, men slik ble det ikke. Det skulle vise seg at jeg var mer interessert i fiksjonen. Teater har alle kombinasjonene av tekst, form, tilstedeværelse, magi, emosjon, og levende mennesker som er villig til å dele av seg selv sammen med deg i samme rom. Det er meningsfullt. Hva tiltrakk deg med Cabaret? Det er veldig mange ting! Musikken er fantastisk, det er en spennende historie, som utspiller seg i en helt særegen tid i vår europeiske historie, den har mange spennende innganger tematisk, den har komplekse karakterer. Jeg ville se om jeg kunne gjøre det villere, farligere, mer sexy, mer anarkistisk og fikk frie tøyler til å gjøre nettopp det fra teatersjef Stefan.
Les mer på dns.no Teatermagasinet 2021 DNS
19
KIRSEBÆRHAVEN Premiere 10. september Billetter i salg fra i dag dns.no | 55 60 70 80
OBOS -medlemmer opplever mer for mindre!
Fordeler hele livet Som OBOS-medlem stiller du foran i køen den dagen du skal kjøpe egen bolig. Du får også en rekke fordeler alle de årene du ikke benytter deg av forkjøpsretten. • • •
Inntil 50% rabatt på bolig- og kulturtilbud Svært gode betingelser på lån, sparing og forsikring Forkjøpsrett til ca. 90 000 nye og brukte OBOS-boliger
Les mer på obos.no/blimedlem
DNS& Opplev mer! Vil du ha flere impulser og mer innsikt, oppdage nye kunstnerskap og se andre sider av teatret? DNS& tar opp aktuelle spørsmål og inviterer til en rekke aktiviteter og arrangement på kryss av sjangre.
Sammen med teatrets krefter og ulike partnere i byen, lager vi et bredt program av aktuelle debatter, nye iscenesettelser, konserter og workshops under paraplyen DNS&. Her inviteres du også til samtaler som gir dypere innsikt i tema knyttet til forestillingene på teatret.
Mens repertoaret på teatret planlegges på lang sikt, er DNS& etablert som en spenstig plattform som raskt kan snu seg rundt. DNS& er en møteplass for publikum i alle aldre og kunstnere på tvers av sjangre. Samarbeid og medvirkning gir nye impulser og et rikere tilbud.
Følg med på dns.no og Facebook for kommende arrangement!
EKKOENES BY
Av: Pedro Carmona-Alvarez Regi: Annika Silkeberg
ERASMUS MONTANUS BARNA FRA FROSTMOFJELLET
ENGLER I AMERIKA
LILLE BERT OG LILLE BEN
ALT SKAL BRENNE
DON QUIJOTE
KIRSEBÆRHAVEN
VAKTMESTEREN
