En gjennomgang av historien til misjonsarbeidet i Sør-Afrika fra 1889 til 1899.
«Vår lille skare landet i god behold i Durban, på Østkysten. Der blev leiet et jernskur i utkanten av byen for oss og våre saker, og misjonsarbeidet begynte straks med deltagelse i møter for både hvite og sorte.»
(Martha Sanne, memoarer ved ankomsten til Sør-Afrika i 1889)
Utgitt av Misjonskirken Norge Oslo, 2025 (Copyright) www.misjonshistorie.no
En gjennomgang av historien til misjonsarbeidet i Sør-Afrika fra 1889-1899
Utarbeidet for Historisk arkivsenter, Misjonskirken Norge av Astri Seljåsen Torp, 10. juni 2024
På oppdrag fra Historisk arkivsenter, Misjonskirken Norge har jeg gått gjennom kildematerialet jeg har funnet om Den frie østafrikanske Misjon fra tiårsperioden 1889 til 1899. Det meste av kildematerialet stammer fra misjonærenes egne brev og dagboknotater. Mange av disse er referert til i ulike andre dokumenter, for eksempel Misjonskirkens jubileumsskrifter og avhandlinger som har hentet sitt kildemateriale fra misjonærenes gjengitte brev i ukebladet Missionæren, utgitt i den aktuelle tiårsperioden. Dette ukebladet var det som i dag ville blitt beskrevet som et felles frikirkelig organ. Mye av misjonærenes korrespondanse og refleksjonsnotater finnes i original håndskrevet versjon i Misjonskirkens arkiv på Ansgarskolen
Jeg leser gamle gule bøker og brev om Misjonskirken Norges historie. I forbindelse med oppdraget jeg har fått, har jeg fordypet meg i disse dokumentene, som er gamle skatter skjult i arkivet i kjelleren på Ansgarskolen. Side opp og side ned med hundrevis av ukeblad med gotisk skrift med gjengangere som reklame for gitarer fra kroner 12 eller flygel til kroner 16, og manuell Singer symaskin som misjonsbasarens hovedgevinst, korrespondanse mellom misjonærene og misjonsorganisasjonen, og med misjonsvennene via Missionæren, personlige brev og håndskrevne memoarer i form av gulnede tynne ark med sirlig løkkeskrift.
Den frie østafrikanske Misjon ble til innenfor en større vekkelsesbevegelse siste halvdel av 1800-tallet. Tilhengerne kalte seg for ”frie” og bevegelsen var en reaksjon på de de omtalte som sovende statskirkekristendom. Misjonsorganisasjonen omtales i en av mine kilder som ”et eskatologisk eksperiment” 1 Drivkraften er både et dyptfølt ønske om at mennesker skal bli frelst fra evig fortapelse, men også at massiv omvendelse vil fremskynde Jesu gjenkomst. Jesus selv fortalte om tegnene på at hans komme nærmet seg. Etter å ha nevnt krig, naturkatastrofer og forfølgelse, så sier han videre at ”… evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” 2 Troen på Jesu snarlige gjenkomst hadde betydning for hvem som ble sendt, overgivelsen til de utsendte og hva som ble prioritert av arbeid på misjonsmarka. I det følgende vil jeg skissere og tegne et bilde av denne første tiårsperioden med det vi i vår tid ville kalt frikirkelig misjon i Zululand.
Norsk setting
Med Hans Nielsen Hauge startet et århundre med vekkelser over hele landet. Haugevekkelsen var sterkt preget av det norske folkelynnet, og ”ved hans virke slo levende og personlig kristendom igjennom i Norges land” 3. I 1880-årene var Norge preget av rask endring både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. Den industrielle revolusjonen var i gang. Strømninger fra individualismens tankegang, som i politisk filosofi hevder at staten er til for individets skyld og ikke omvendt 4, satte samfunnet på 1800-tallet i bevegelse mot et nytt paradigme. Folk var i bevegelse, fra bygd til by og fra
1 Henningsen 2005, s. 76
2 Matt 24,14
3 Brændeland 1934: s. 8
4 https://snl.no/individualisme
Norge til Amerika. Kristiania og mange av de andre kystbyene opplevde kraftig vekst og endring i næringslivet. Når folk flyttet på seg, ble gamle sosiale bånd brutt og nye knyttet. Det var en politisk kamp mot embetsmenn som også hadde sin religiøse parallell. Prestene i statskirken hadde etter lengre press, ikke minst fra haugianerne, mistet monopolet på religiøs forkynnelse. Denne oppbruddstiden gav grobunn for religiøs nyskaping. Med individualismens virkelighetsforståelse og religiøse strømninger fra Europa vokste det også frem en større bevissthet rundt nødvendigheten av den enkeltes personlige omvendelse og gudsrelasjon som viktigere enn tilhørighet til statskirken. En målsetting i vekkelsesbevegelsen var at de underpriviligerte i Norge skulle lære å leve et godt, sunt og kristent liv som gode innbyggere og arbeidere i et industrialisert samfunn, noe som innebar høy arbeidsmoral, ordentlig og renslig husholdning, avvisning av prostitusjon, drikking og festing. 5 Norge var i omveltning. Problemene som oppstod i moderniseringen av samfunnet ble tolket som endetidstegn. 6 Denne frie misjonsorganisasjonen vokste ut fra et århundre med vekkelse. I 1882 slo noen frimenigheter med røtter fra 50-tallets Lammers-vekkelse 7 seg sammen til den landsomfattende ”Frimisjonen”. Her kunne man bli medlem uten å melde seg ut av statskirken. Mens den lutherske lekmannsbevegelsen rekrutterte fra bondebefolkningen kom hovedvekten av Frimisjonens medlemmer fra byene. 8 Frimisjonen var forløperen til det vi i dag kjenner som Misjonskirken Norge.
Fredrik Fransson og Moody-vekkelsen i USA
Fredrik Fransson (1854 – 1906) var fra Sverige, men utvandret som 17-åring til USA. Han kom i 1883 til Norge, invitert av Frimisjonens menighet i Kristiania, nåværende Oslo Misjonskirke Betlehem. 9 De hadde hørt om hvordan denne merkelige predikanten ble brukt til menneskers frelse da han kom hjem til Sverige med nye impulser fra Amerika og sin læremester Dwight Lyman Moody 10 (1837-1899). Fransson brukte gitar og livlige sanger i møtene og forkynte med appell til øyeblikkelig omvendelse og inviterte til ettermøter med mulighet for å gi respons. Selv om mange var kritiske til dette nye, ble det etter hvert vanlig praksis i kristne forsamlinger fordi fruktene av det var menneskers frelse. Ettermøtene ble også vanlige i lutherske kretser. Fredrik Fransson kom til Norge som et mektig Åndens pust, glødende av begeistring og tro. Den lille mannen med den sorte stive hatten, med paraply og stresskoffert i hånden og med bibelen under armen, hadde lynende øyne, var lett på foten, snar i sin tanke og flytende i sin tale. Hans feltrop lød
5 Henningsen 2003: s. 32
6 Hale 1987: s. 48
7 De første i Norge som meldte seg ut av statskirken og dannet en frimenighet, etter dissenterloven (1845) åpnet for dette var: Tromsø, Skien, Oslo, Bergen og Kristiansund (Brændeland 1934: s 10). Det er bare menigheten i Skien som faktisk er plantet av Gustav Adolf Lammers.
8 Mellemsether 1995: s. 48
9 Opprinnelig navn: Den frie Fællesmissionsforeningen av 1882
10 Dwight var influert av den anglo-amerikansk retningen ”Darbyite futurist millennialism”. Læren går ut på at nådens tid snart er forbi og de troende rykkes hjem til himmelen for å spares for den store trengselen som kommer før Jesus oppretter tusenårsriket, Mellemsether 1995: s. 50
mektig og varmt og vekkende: Jesus kommer snart! Hans viktigste spørsmål til mennesker var: Er du frelst? 11
Paul Wettergreen
Paul Wettergreen (1835-1889) var sønn av en statskirkeprest og hadde også selv studert teologi. Som elev ved Skien Latinskole hadde han fått oppleve Lammers-vekkelsen. Likevel var det først i studietiden under professor Gisle Johnson han fikk en bevisst tro. 12 I 1861 dro han ut som misjonær til Zululand i Sør-Afrika for Det Norske Misjonsselskap med liten forståelse av gjenfødelsens nødvendighet, og kjente fort at det i møte med en kultur som aldri hadde hørt om Jesus trengtes mer enn ”oppdragelseskristendom”. Han opplevde selv å bli født på ny, og etter denne opplevelsen ble sjelers frelse hans store hjertesak i livet. 13 Han giftet seg etter fire år på misjonsmarken, men da hans kone døde etter få års ekteskap ble det vanskelig å fortsette misjonstjenesten i Afrika. Som enkemann og småbarnsfar så Wettergreen seg nødt til å forlate Afrika og dra hjem til Norge for sine barns skyld. Etter hjemkomsten i 1870 reiste han som predikant for Det Norske Misjonsselskap, og han giftet seg igjen i 1872 med Elise Hvistendahl fra Tønsberg, og arbeidet en stund som kapellan både i Tønsberg og i sin fars menighet, men følte seg ikke lenger hjemme i statskirken. I 1877 meldte han seg ut av statskirken og begynte som forstander i den lutherske frimenighet i Arendal, som han også var med å stifte. Som forstander i Arendal betjente han også en frimenighet i Risør 14. Da Fredrik Fransson var i Norge i 1883 ble han av Wettergreen invitert til frikirken i Arendal. De ble gode venner og var ofte sammen og kjempet for sjelers frelse. Han var begeistret for den typen vekkelse Fransson stod for og sendte sine sønner til Moodys bibelskole i Chicago. Men tanken om å dra tilbake til Afrika med sine to sønner meldte seg stadig. I februar 1889 stod han i nåværende Oslo misjonskirke Betlehem foran forsamlingen, mellom sine to sønner, og erklærte at de ville gå ut med evangeliets glade budskap til hedningene. Selv ble han forhindret fra å reise ut på grunn av sykdom, men hans sønner reiste ut, sammen med syv andre. Paul Wettergreen var med å danne misjonsorganisasjonen Den Frie østafrikanske Misjon, med store visjoner om å nå lengre enn Zululand hvor oppstart var bestemt. Selv døde han noen dager før misjonens første utsendinger gikk i land i Sør-Afrika. Ved begravelsen i Arendal deltok mer enn 4000 mennesker. 15
11 Brændeland 1934: s. 14
12 Ommundsen 1984: s. 20
13 Brændeland 1934: s. 68
14 Ommundsen 1984: s. 20
15 https://nbl.snl.no/Paul_Wettergreen
Misjonskirken Norges førstefødte misjonsbarn
Misjonskirken Norge, tidligere Misjonsforbundet/Det Norske Misjonsforbund (DNM), hadde siden etableringen i 1884 vært grepet av misjonstanken, men kirkesamfunnet fikk først i 1899 sin egen ytremisjon da de overtok ”Den frie østafrikanske Misjon”, en organisasjon som de allerede hadde støttet siden den ble opprettet i 1889.
Misjonsorganisasjonen som hadde lite ressurser og tre utsendte misjonærer, måtte legges ned eller slås sammen med andre som drev misjon i Zululand dersom ikke
Misjonsforbundet ville overta. Mathias Hansen, som hadde vært Misjonsforbundets representant i sentralkomitéen for denne 10 år gamle misjonen, argumenterte for dette på følgende måte i sin tale på Misjonsforbundets 15-års konferanse i Skien: ”Denne misjonen er vårt førstefødte barn” 16. På samme møte ble det også vedtatt oppstart av misjonsarbeid i Kina.
Den Frie østafrikanske misjon, som ble stiftet av Paul Wettergreen og hans venner, var fri, det vil si ikke-statskirkelig. Den fikk sin støtte fra mange misjonsvenner fra ulike kirkegrupper i Norge, Sverige og Danmark. Den ble ledet av en midlertidig komité 17 som skulle stå i spissen for misjonen her hjemme og i forbindelse med de utsendte misjonærene. Denne ble 28. desember 1889 erstattet av en hovedkomité 18 . etter hvert erstattet med en sentralkomité 19, som Mathias Hansen uttrykte seg på vegne av da han anbefalte denne overtakelsen for Misjonsforbundet. Mer om dette etter en liten reise gjennom tiåret 1989 - 1899.
Befolkning
Sør-Afrika var bebodd av bantuene, som hadde vandret sørover på 1400- og 1500 tallet. De største bantustammene var foruten zulustammen swazi, ndebele og xosa 20 . “Kaffeere 21”, er en vanlig betegnelse på zuluene i mine kilder. En stor gruppe hollandske bønder hadde slått seg ned i Kappstaden og begynt med kvegdrift 22. De dannet
16 Brændeland 1934: s. 79
17 Hansen 1899: s. 12
Den midlertidige komiteen besto av agent Johan Plesner, ritmester H. Guldberg, garver P. Th Halvorsen, vaktmester Mathias Hansen, pastor Pehrson, gipsfabrikant O Andersen, bokhandler M. Johannesen, klokker J. Jørgensen og handelslærer Otto Treider.
18 Hansen 1899: s. 16
Hovedbestyrelsen bestod av: agent Johan Plesner (formann), ritmester H. Guldberg (viseformann), garver P. Th Halvorsen (kasserer), vaktmester Mathias Hansen (sekretær), pastor Pehrson, doktor A. Gundersen, menighetseldste A. Lund og bokhandler M. Johannesen.
19Brændeland 1934: s. 76.
Sentralkomitéen bestod av infanterikaptein A. Berg (formann), vaktmester M. Hansen (sekretær), Johannes Mathisen, P. L. Dietseth (kasserer), og A. Lie.
20 Mellemsether 1995: s. 92
21 I utgangspunktet ble benevnelsen benyttet av muslimer og omtalte de afrikanske innfødte, de ikketroende. Noen tiår senere ble dette regnet som en rasistisk betegnelse, men dette aktuelle tiåret var det kun en informativ betegnelse på de svarte.
22 Det norske misjonsforbunds Ytremisjon, Utgitt til Det Norske Misjonsforbunds 100-års jubileum: s. 11
boersamfunnet, sammen med hugenotter 23, som emigrerte fra Frankrike på grunn av forfølgelse for sin protestantiske tro 24. I 1795 annekterte britene Kappstaden under det påskudd å beskytte byen. Boerne flyttet da innover i landet mot Oranjefristaten og Transvaal. Under 50 år etterpå var Natal en britisk koloni. Nye immigranter kom, hovedsakelig engelskmenn, men også indere som søkte arbeid på sukkerplantasjene ved kysten. Britene utvidet kolonien ved å angripe Zuluriket. 25
Legendarisk misjonsmark
Zuluene var et av de mest kjente folkeslagene i norske misjonsmiljø. Det var sagt om dem at det var det folket som motsto misjonen lengst. Hans P. S. Schreuder 26, som har fått ettermælet zuluenes apostel, dro til Zululand for Det Norske Misjonsselskap, NMS, i 1844. ”Det selvstendige Zuluriket var bygget opp av sagnomsuste Shaka og ført videre av kongene Dingane, Mpande og Cetshwayo.” 27 De to sistnevnte møtte misjonærer og anså deres lære som en trussel mot zulustaten. Det tok Schreuder 13 år med aktivt misjonsarbeid før den første zulu ble døpt. Innen 1877 ble de fleste misjonærer utvist fra Zululand, ettersom de hadde involvert seg på britenes side i kampen mot dem. Schreuder hadde knyttet vennskapsbånd i Zulu-kongedømmet som gjorde at han fikk bli værende. 28
Kolonisering
Britene annekterte Zulu-kongedømmet i 1887, etter flere år med konflikt. De fleste ledende høvdinger i den gamle uavhengige Zulustaten var døde eller i eksil. Innbyrdes strid, kvegpest, tørke og erobring av jord og kveg reduserte zuluenes næringsgrunnlag til en brøkdel og gjorde dem til et lett bytte for kolonistene. Zuluene ble presset inn i pengeøkonomien. De ble tjenere, hushjelper eller arbeidere på de hvites plantasjer, eller i gull- og diamantgruvene britene hadde kontroll over. Britene innførte indirekte styre fra Natal og opprettet reservat for afrikanerne.
Zuluenes religion var orientert rundt forfedredyrkelse, ånder og hekser. Magiske ritualer ble brukt for å blidgjøre forfedrenes ånder. Tragedier ble forklart med hekseri eller hevngjerrige ånder. 29
I tiåret jeg i det følgende tar for meg, hersket det stor politisk og sosial uro og usikkerhet. Misjonærene kom bare to år etter at britene hadde beseiret Zulu-
23 Flyktninger i forbindelse med den katolske kirkes brutale forfølgelse av de franske protestantene. Disse var ikke lutherske, men støttet seg til Ulrich Zwinglis teologi, videreutviklet av Jean Calvin til kalvinismen, som ble den ledende protestantiske retningen i Frankrike.
24 https://snl.no/hugenotter
25 Det Norske Misjonsforbunds Ytremisjon, Utgitt til Det Norske Misjonsforbunds 100-års jubileum: s. 11
26 Hans Paludan Smith Schreuder, født i Sogndal i 1817, og døde i Afrika i 1882. Den norske Kirkes misjonær de siste 10 årene av sitt liv. Han var fra 1944 - 1872 Det Norske Misjonsselskaps første misjonær, utsendt til Sør-Afrika. Han ble regnet som Zuluenes apostel og arbeidet mye med zulu-språket, blant annet oversatte han store deler av Bibelen og utgav en lesebok. Vigslet til biskop over den norske kirkes misjonsmark.
27 Mellemsether 1995: s. 93
28 Mellemsether 1995: s. 93
29 snl.no/zulu
kongedømmet med kuler og kanoner, etter ett års harde kamper. 30 10 år etter, i 1899, gikk britene til massivt angrep på boerne. Boernes geriljakrig hadde fremgang i begynnelsen, men britene svarte med brutal krigføring. Kvinner og barn ble samlet i konsentrasjonsleirer og tusenvis ble drept av epidemier. Mellom disse to store politiske hendelsene finner handlingen vår sted.
Forventningen om Jesu snare gjenkomst bidro til å gi kvinnene større frihet til å delta i forkynnelse av evangeliet. Franssons evangelistkurs i 1880-årene var åpne for både menn og kvinner. I 1890 forfattet Fransson er forsvarsskrift: Eders døtre skulle profetere 31 . Med dette skriftet ønsket han å tilbakevise kritikeres påstander om at det var ubibelsk for kvinner å være med i evangeliseringsarbeidet. I de frie kristne bevegelsene rådet den oppfatning at kvinner var en meget viktig del av evangeliseringsarbeidet. De gifte kvinnene skulle fortsatt ta ansvar for hus og hjem, og gjerne i tillegg engasjere seg i misjonsforeninger, mens de ugifte kvinnene kunne delta i misjonsarbeid på linje med menn. Blant misjonærene som reiste ut for Den frie østafrikanske Misjon var det seks kvinner og tre menn.
Gruppebilde av misjonærene
Jacob Wettergreen, Martha Wettergreen, Olava Solberg, Emilie Häggberg, Sofus Nielsen, Martha Sanne, Hanna Wettergreen, Georgine Anstensen, Olaf Wettergreen
30 Henningsen 2003: s. 34
31 Gjengitt i Breisteins “Her er ikke mann eller kvinne” utgitt av Misjonsforbundet i 2009.
Jacob Wettergreen ble født i Zululand i 1866, sønn av Paul og Wenche Wettergreen. Han vokste opp i Norge. Jacob ble vakt som 11-åring under en stor barnevekkelse i Risør i 1880-årene. Jacob arbeidet med handel mellom England og Buenos Aires til han var 22 år gammel.
Olaf Wettergreen ble født i Zululand i 1867, men vokste opp i Norge. Han var sønn av Paul og Wenche Wettergreen og var Jacobs bror. Om Olaf skrives det at misjonstanken ble vakt tidlig i ham. Han forsøkte seg som sjømann, men utdannet seg i stedet som gartner i København.
Brødrene Wettergreen hadde gode sangstemmer og utgav sammen sangboken Himmelklokker med egenkomponerte sanger. De sang med følelse, stemning og harmoni som rørte forsamlinger til tårer. En dame sa: «De synger evangeliet like inn ihjertet på en.» 32 Begge begynte på Moodys misjonsskole i Chicago. Mens de var der, ble de kalt hjem til Norge for å dra til Zululand sammen med sin far. De ble ledere ute på feltet for Den frie østafrikanske Misjon og hadde ansvar for gruppen, at de skulle ha alt de trengte så langt det var midler til det. 33
Hanna Wettergreen var fra Landskrona i Sverige. Hun ble født i 1867, var kjøpmannsdatter og lærerutdannet. Fra tiden før hun reiste ut som misjonær hadde hun også arbeidserfaring som lærer. Hun giftet seg med Olaf rett før de dro til Afrika, og det var forventet at hun, sammen med sin svigerinne, skulle fungere som husmor for misjonærgruppen og legge til rette for ektemannens tjeneste.
Martha Wettergreen ble født i Risør i 1867 og ble vakt andre nyttårsdag 1883. Hun var Jacobs barndomsvenn, og de giftet seg like før utreisen til Afrika. Hun skulle sammen med sin svigerinne fungere som husmor og legge til rette for sin manns tjeneste.
Georgine Anstensen var fra Risør. Hun ble født i 1859. Som to av de andre misjonærene som reiste ut, ble hun omvendt under den store barnevekkelsen i Risør. Dette skjedde da hun var 16 år. Da hun dro ut til Zululand med Den Frie østafrikanske Misjon, hadde hun allerede kjent på kallet til misjon i fem år 34. Før hun dro ut som misjonær, arbeidet hun med dameskreddersøm.
Emilie Häggberg ble født i 1856 i den svenske byen Örebro. Hun var fra bondeslekt. Hun flyttet tidlig hjemmefra for å forsørge seg selv og hadde sin egen forretning i Sverige. Hennes bror ble vakt i London, og gjennom ham ble også hun vakt i 1870. Hun hadde gått med misjonærkall en stund da hun etter et studieopphold i London traff Paul Wettergreen i Norge og meldte seg til misjonens tjeneste.
Olava Solberg fra Eiker i Drammen ble født i 1849. Helt fra hun var liten jente var hun misjonsvenn, og det rev henne i hjertet å høre om verdens elendighet. Hun jobbet i butikk og drev egen forretning. Da hun var 30 år, dro hun ut til Zululand som hushjelp
32 Festskrift i anledning Det norske missionsforbunds 25-års jubileum 1909: s. 57
33 Det norske misjonsforbunds ytremisjon – 100 års jubileum, Ommundsen 1984: §14, s. 22
34 Misjonæren nr. 7, 1890 Henningsen 2023: 28
hos misjonærfamilien Schreuder for Schreudermisjonen 35 og ble der i fem år. Da hun dro hjem til Norge for å hvile i 1884, tenkte hun å reise ut igjen året etter, men ble forhindret av sykdom da hun kom til London. Hun lå til sengs alvorlig syk i fire måneder. Da hun kom til krefter igjen, ble hun værende i London for å studere sykepleie og medisin. Etter 13 måneders studier dro hun hjem til Norge, fordi hennes mor lå for døden. 36 Deretter var hun lærer for Sofus Nielsen en tid, og hun deltok på Franssons evangeliseringskurs i 1888. Det var en viktig ressurs at hun allerede kjente zulu-språket.
Sofus Nielsen ble født i København i 1874. Han ble omvendt som 13-åring og kom til Kristiania med sin bror og sin mor året etter for å gå på Franssons evangelistkurs. På dette kurset talte Paul Wettergreen og oppfordret alle med mot og evner til å dra ut til Zululand som misjonærer, noe som inspirerte Sofus til utreise. 37 Med sine 15 år var han den yngste i misjonærfølget som reiste ut. Det var nok også mye på grunn av at han var med at det ble dannet en sentralkomité for støtte til Den frie østafrikanske Misjon også i Danmark.
Martha Sanne var den eneste av de ni som reiste ut i 1889 som var igjen som fortsatt var misjonær for Den frie østafrikanske Misjon ti år senere. Hun har skrevet brev og dagbøker, og det gir muligheten til en unik innsikt i hennes liv, spesielt dagbøkene med sine ærlige beskrivelser av det som ikke egnet seg på trykk i Missionæren, som jo hadde til hensikt å øke givergleden blant misjonsvennene hjemme.
Martha ble født i fattige kår, og hennes mor døde tidlig. Hun ble adoptert av sin onkel og tante som ikke hadde egne barn og fikk god skolegang, spilte piano og danset ballett. Hun tok lærerutdanning. Adoptivforeldrene hennes døde før hun ble ferdig med utdannelsen, og hennes eldre venn og mentor, Peter Christen Asbjørnsen, anbefalte henne til et oversettelsesoppdrag, og hans venn biskop Jørgen Moe skrev forord i boka. Dermed klarte hun å finansiere utdannelsen sin. Hun tok etter hvert arbeid på en skole for døvstumme barn og var økonomisk uavhengig og hadde et godt liv. Tekstene hun har skrevet gir levende beskrivelser av folk, sinnsstemninger og natur, og det kan hende hun hadde lært et og annet om skriftlig formidling av den store eventyrsamleren. I sin dagbok skriver hun: ”Asbjørnsen er død. Jeg har mistet min beste venn på jorden.” Asbjørnsen var også vitenskapsmann, og hun gjorde en betydelig jobb for ham med å systematisere hans samling av sjødyr, en jobb som hun gjorde på fritiden og som visstnok tok to år. På samme måte som Asbjørnsen ble som en farsfigur for henne, hadde hun også en kvinnelig mentor, fru Rosing, som var hennes arbeidsgiver på det tidspunktet hun valgte å dra ut i misjon. Fru Rosing var sterkt imot at hun skulle dra ut med denne sære
35 Schreudermisjonen: Den norske kirkes misjon ved Schreuder. Hans Paludan Smith Schreuder, født i Sogndal i 1817, og døde i Afrika i 1882. Den norske Kirkes misjonær de siste 10 årene av sitt liv. Han var fra 1944 - 1872 Det Norske Misjonsselskaps første misjonær, utsendt til Sør-Afrika. Han ble regnet som Zuluenes apostel og arbeidet mye med zulu-språket, blant annet oversatt han store deler av Bibelen og utgav en lesebok. Vigslet til biskop over den norske kirkes misjonsmark.
36 Misjonæren nr. 7, 1890
37 Henningsen 2003, s. 28
misjonsorganisasjonen som tok avstand fra statskirken, og hun allierte seg med bispinnen for å overtale henne til å heller dra med Schreudermisjonen, statskirkens etablerte misjon. 38
Om sin frelsesopplevelse forteller hun i sin dagbok at hun kom på besøk til en familie mens de hadde familieandaktsstund og ba sammen. Så hørte hun at de også ba for henne, og det slo henne at det gikk for vidt når fremmede folk hadde mer omsorg for hennes sjel enn hun selv hadde. Der og da bestemte hun seg som 23åring for å bli en kristen, koste hva det koste ville.
Hun opplevde at Gud kalte henne til misjonær for zuluene. I sin søknad til Paul Wettergreen skrev hun at hun ikke var spesielt flink til noe, at hun hadde dårlig helse, mye hodepine og mageproblemer. Hun ville skrive sannheten, så ikke han skulle bli skuffet hvis han valgte å ta henne med til Afrika. Det eneste hun så på som egnet erfaring for tjenesten, var at hun muligens hadde en gave når det gjaldt å besøke folk og snakke med dem om Jesus. Hun fortalte også at hun hadde snakket med Fredrik Fransson om kallet sitt, og at han hadde minnet henne på at det skal et sterkere kall til for å bli hjemme enn for å dra ut. 39
Utreisen
Av disse som dro ut var det seks kvinner og tre menn. De var fra Norge, Sverige og Danmark og aldersspennet var fra 15 – 40 år. De som reiste ut kan sies å være fra middelklassen 40. Alle gav avkall på et trygt og komfortabelt liv ved å reise til Zululand. Rett før utreise giftet Wettergreenbrødrene seg, Olaf (22) med Hanna Lydén (21) og Jacob (23) med sin barndomsvenninne Martha Larsen (22). Alderen på de andre som dro ut: Sofus Nielsen (15), Olava Solberg (40), Georgine Anstensen (30), Emilie Häggberg (35) og Martha Sanne (37).
Torsdag 4. juli 1889 reiste ni misjonærer fra Kristiania med kurs for Zululand i SørAfrika. Skipet het ”Norham Castle” og de reiste på tredje klasse. Mange hadde møtt opp for å ta avskjed med misjonærene, med blomster, klemmer, kjærlige ord og bibelvers. Da skipet la fra kai stemte misjonærene og de oppmøtte i: ”O, tenk når engang samles skal, de frelstes menighet…”, til salmens siste strofe tonet utover vannet, og avstanden gjorde at stemmene ikke lenger kunne blandes. Reisen gikk via London og langs Frankrikes og Spanias og Portugals kyst, forbi Kanariøyene og ekvator og helt ned til Kapp det gode håp, inn til Cape Town hvor skipet lå noen dager og losset og gikk derfra østover og etter 6 uker nådde de Durban. 41
38 Thomassen 1929: s. 43
39 Thomassen 1929: s. 27-31
40 Henningsen 2003; s 29
41 Brændeland 1934: s. 71
Marthas dagbok gir stemningsrapporter fra livet om bord på båten: ”Sjøen er fremdeles klar. Jeg vil ikke si at bølgene er så store, men skibet gynger allikevel dyktig. I går blev der utspendt solseil. Vi sitter nu lunt og godt på dekket, beskyttet både mot sol og vind. Våre stoler står tett side om side, vi sitter som i en dagligstue. Til avveksling slår sjøen av og til opover dekket. Noen får en dusch over sig, til stor fornøielse for de andre, som da samtidig ler og skriker i munnen på hverandre. Olaf og Jacob er ivrige til å le med. Igåraftes var der munterhet ved spisebordet, ti tallerkner og kopper for ned og vi selv hadde møie med å holde oss fast.” 42
”Jeg har så aldeles mistet appititten, at jeg næsten ikke forstår hvorledes jeg kan få den igjen. Her om bord blir det nu ikke mer tale om å spise annet enn brød, te og suppe. Bare jeg ser mat så kveles jeg.” 43
Martha Sanne forteller i sine memoarer om førsteinntrykket av Afrika: ”De fleste av oss hadde ikke før sett Afrika, hvilket fra barndommen hadde stått som et eventyrland med sine sorte beboere; som palmenes og flodenes land, som elefantenes, løvenes, krokodillenes, slangenes, apenes og papegøienes land. Det var derfor med bankende hjerte vi så de første konturer stige op i horisonten. Men det var ikke nærmest naturens mystikk som brente i oss, det var de sortes formørkede sjeler, som det var vårt mål å bringe evangeliets lys og lede til Herren. - Vår lille skare landet i god behold i Durban, på Østkysten. Der blev leiet et jernskur i utkanten av byen for oss og våre saker, og misjonsarbeidet begynte straks med deltagelse i møter for både hvite og sorte.” 44
Den første store sorgen
Fem dager etter at misjonærene ankom Natal, opplevde de den første store sorgen: Hanna Wettergreens plutselige død. Hun gikk av sted til kveldsmøtet litt før de andre, men kom aldri fram. Ifølge Martha Sannes memoarer ble det søkt etter henne og en indisk fisker fant liket hennes, skyllet i land på stranden på en øy. Andre kilder forteller at hun noen etter noen dager ble funnet flytende i en elv like ved der de bodde 45 . Årsaken til hennes drukningsdød ble aldri oppklart. I dagboka skriver Martha: “Hanna er død, Hanna er død, jamrer sig mitt hjerte. Hanna, den friske, freidige Hanne er ikke mer”. 46
42 Thomassen 1929: s. 51 - 52
43 Thomassen 1929: s. 53
44 Thomassen 1929: s 78
45 Det norske misjonsforbunds ytremisjon – 100 års jubileum, Lorentzen 1984: s 24
46 Thomassen 1929: s. 57
Ekutandaneni
Da brødrene Wettergreen lette etter en passende tomt for å bygge misjonsstasjon, møtte de settleren Elias Hagemann fra Norøy på Sunnmøre som lenge hadde bedt Gud om å
sende misjonærer til området hvor han bodde. Det var vanskelig å få kjøpt tomt i Zululand til misjonsformål, så de kjøpte en tomt som lå på grensa mellom Zululand og Natal. En tomt på 1200 mål i nærheten av Hagemanns gård ble kjøpt med en gunstig avbetalingsavtale. Olaf Wettergreen som var utdannet gartner, hadde sammen med Sofus Nielsen ansvaret for å rydde, plante, lage murstein 47 og bygge på misjonsstasjonens eiendom som fikk navnet Ekutandaneni, som betyr broderkjærlighet. Søskenkjærligheten preget misjonærgruppen og de var som en sammensveiset familie. Olaf skriver hjem til Missionæren at Sofus lærte zuluspråket fort og lett og var til stor hjelp for dem.
Det første uvær jeg opplevet i Afrika 48
”Mens vi stod derute og la våre tanker i bløt om kjøkkenhaven og dens fiender, grisene og hønsene, blev vi rent som fortryllet av det vidunderlige vær. På den ene side hvor uværet raste mest, var luften tett, mørk og blytung. Det merkelige ved den var at den var grønaktig. Den nedgående sol kastet sine siste streif henover de gule visnes marker, og gav dem et gyllent skjær. Noget lignende våre modne kornakre hjemme i september. Himmelen herute er så høi og har sådan stor hvelving på grunn av de umåtelige flate vidder, synes aldri å ha sett sådan hjemme. Mens vi stod der løste den ene farve den annen av. Solen forgylte de høye gummitrær, og en umåtelig regnbue trådte frem. Først svak, siden sterkere og sterkere. Vi så den tydelig fra den ene ende til den annen. Snart ble blev det to. Under dette var det stadig lyn på lyn, ledsaget av dundrende torden og en vind som rystet de høye gummitrær, der suste så vi ikke kunde høre hverandres stemmer. Der var noe så besynderlig ved det hele og det la sig en vemodig taushet over oss. Med vinden kom der varme luftinger, der føltes som sterk kakelovnsvarme. Lynene blev sterkere og sterkere. De vekslet i blått, rødt og violett. Enkelte minnet om sterke nordlys, men var så hastige. Andre fór som et bånd i siksak henover himmelen, atter andre fór op som en rakett. Solen gikk ned, det blev mørkere og mørkere, men lynene derude fra havet vedblev. Hvor deilig. Vi tenkte på Kristi gjenkomst.”
Sorg på sorg
Mens Olaf og Sofus arbeidet med å etablere Ekutandaneni, fortsatte Jacob, hans kone
Martha og Olava Solberg arbeidet i Durban med gode resultater. Bare et halvt år etter sin
47 Hansen 1899: s 17
48 Thomassen 1929: s. 57
utreise, døde Jacob av dysenteri. Etter ektemannens død dro Martha Wettergreen hjem til Norge. Det var et forferdelig tap for Olaf å miste sin bror, etter først å ha mistet kona si. Martha Sanne forteller at brødrene var som ett hjerte og en sjel, som i all motgang gikk i felles bønn til Gud, og at Olafs naturlige munterhet fikk en alvorlig knekk i denne perioden. 49
I Durban møtte de den engelske misjonæren Willie E. Dawson, som forkynte evangeliet i arbeidsbrakker i utkanten av byen Mennene som bodde disse jernhyttene arbeidet i byen på dagtid med for eksempel lossing og lasting av skip 50 . Arbeiderne som lå Dawson på hjertet var tilsynelatende sorgløse menn som ifølge Martha Sanne ”kun bekymret seg for sin tobakk og maisgrøt og å ha det gøy”, og som ingen andre brydde seg særlig om. Olava tolket for ham, siden hun kunne språket. De ble etter kort tid forlovet og giftet seg. Olava sa opp sitt underhold av misjonen fordi Dawson var håndverker og forsørget dem ved sitt arbeid. De fortsatte sin misjonstjeneste sammen til Olava døde av feber noen måneder senere. I sine memoarer skriver Martha Sanne: ”På kirkegården i Durban hadde vi nu 3 graver under palmenes skygge.” Etter Olavas død sluttet mannen hennes seg til arbeidet på Ekutandaneni. ”Broder Dawson var en meget begavet og helstøpt karakter, både som menneske og kristen, grei og klar i alle måter, uegennyttig og oppofrende.” 51 I Martha Sannes testamente blir Dawson tilgodesett med en betydelig sum, som takk for pengesummen han så generøst investerte i Ekutandaneni.
Arbeidsmoral
Den frie vekkelsen Den Frie østafrikanske misjon vokste ut fra, hadde røtter tilbake til Hans N. Hauge, med sin sammenfletting av kristen tro og arbeidsmoral. Dette ble et kulturkrasj for misjonærene i møte med zuluene. Martha Sanne skriver: ”Kaffeerne som folk betraktet, har ingen trang etter å løftes, de er et tregt, uvirksomt folk, når de har gryta full av mat og kan sitte på huk rundt ilden og varme seg og ikke gjøre noe, så er de inderlig tilfredse” 52 De hadde også problemer med at menn som hjalp til på Ekutandaneni nektet å gjøre kvinnearbeid, som å ta opp poteter. Misjonærene bekymret seg over at zuluene ikke arbeidet. De kristne zuluene jobbet mer fordi de trengte flere penger til for eksempel klær, og når de sendte barna sine på skole, fikk de ikke hjelp av dem til arbeidet hjemme. Olaf uttrykte bekymring for kaffeernes manglende arbeidsvilje. Han var overbevist om at de lagde ris til egen bak ved at koloniherrene måtte hente inn indere som lønnet arbeidskraft 53. Zuluene ønsket ikke å arbeide mer enn det som var helt nødvendig. De dyrket jorden, men så snart de hadde tjent nok til å betale skatter og hadde dyrket nok til å overleve, stoppet de med å arbeide og ville heller feste og slappe av. De var ikke interessert i å delta i kolonimaktens pengeøkonomi. Misjonærene mente det var viktig å lære zuluene å arbeide, både for arbeidets egen skyld, men også med tanke på at de var bekymret for zuluenes posisjon når kolonien ble stadig mer kapitalisert. 54 Martha forteller at indere er flittige, påpasselige og forstår seg på å tjene penger på sitt strev, men hun sier også at de ved den umoralske måten de lever på
49 Thomassen 1929: s. 81
50 Hansen 1899: s. 13
51 Thomassen 1929: s. 87
52 Missionæren nr 15, 1893
53 Olaf Wettergreen i Missionæren nr. 12, 1892
54 Henningsen 2003: s. 70
ødelegger seg selv og den oppvoksende slekt. “Stolte og dovne som kaffeerne er, så er det dog noe sunt, rent og kraftig med dem, og jeg må si at jeg er glad i dem som de er.” 55
Samlivsetikk til besvær
Et annet område med verdier på kollisjonskurs med misjonærenes var ekteskap. Martha Sanne forteller følgende om zuluenes ekteskap og arbeidsfordeling: Mannen lar hustruene dyrke jorden, og på denne måten brødfø ham. Jo flere hustruer han har, jo mer oppvartet blir han og jo flere barn får han. Mange hustruer og stor familie var statussymbol og den viktigste verdi i krålsamfunnene. Mannen har ansvar for kyrne 56 , og hans plikter er å kjøpe hver hustru for minst 10 kyr, noe som ble regnet som en stor kapital. Deretter må mannen bygge en hytte til henne, gi henne et skinnskjørt av oksehud og ta seg av kveget. I tillegg må han gå til de hvite og tjene penger til hytteskatt og hundeskatt og andre nødvendige utgifter. Han har ifølge Martha Sanne likevel god tid til å spasere fra det ene øllaget til det andre. Hustruen dyrker jorden, koker maten og tar seg av barna. Barna passer på hverandre og hjelper til med arbeidet, så fruen har god tid til å hvile. Ingen klær å sy, lite husarbeid og barna hennes er hennes håndlangere. For zulukvinnene som ble kristne, ble skinnskjørtet et symbol på hedenskapen de vendte seg bort fra, og de ville ha en kjole i stedet. Mange kjoler ble gitt til misjonen med dette formål.
Da Den Frie østafrikanske misjons misjonærer først kom til Durban ble de godt mottatt og hjulpet i gang av misjonærer som allerede var der. En av disse var Otto Witt, Svenska Kyrkans første misjonær i Sør- Afrika. Han inviterte til språkkurs på Sveriges misjonsstasjon Oscarsborg, og var til støtte og hjelp på mange områder. Martha Sanne, som kom for å hjelpe til i hans hjem da hans kone Elin var veldig syk, beskriver sitt inntrykket av Witt i sin dagbok med følgende ord: ”i alle henseende utmerket, stille, ydmyk, beskjeden, lever inderlig med sin Gud.” 57 Sammen med biskop Schreuder oversatte Witt 100 salmer til zulu-språket, og det ble i 1884 utgitt en salmebok på zulu. Kort tid etter sitt møte med misjonærene fra Den Frie østafrikanske misjon, meldte Witt seg ut av statskirken og sluttet seg til dem. Ifølge misjonens årsberetning i 1890 var det knyttet høye forventninger til at den erfarne misjonæren, som kjente både språket og kulturen etter 13 år i landet, ville være en kraftig støtte for de andre misjonærene. Martha Sanne beskriver ham som en allsidig og begavet mann, dyktig i språk og en utmerket lærer, og forteller at de andre misjonærene så på ham som en autoritet. Ettersom han hadde sett så få frukter i sitt arbeid i ”de stive kirkelige former”, overkompenserte han nå og gikk for et ytterliggående frihetsbegrep. 58 Han var antistrukturell og antirituell. Han hevdet at Jesus i sitt oppdrag til sine disipler ikke gav ”… den ringeste Hentydning til at de i Hedningeverdenen skulle oprette Skoler og Børnehjem”. Han hevdet at når de nå var enige om at den oppvoksende generasjon sannsynligvis ville få oppleve Jesu snarlige komme og ikke trengte å fokusere på dannelse i denne verden, var skolegang helt bortkastet. I tillegg til at han satte kjepper i hjulene for skoledriften, uttrykte han at ”…kvinner ikke
55 Thomassen 1929: s. 146
56 Henningsen 2003: s. 35
57 Thomassen 1929: s. 73
58 Thomassen 1929: s. 82
kan utrette noe” 59 Han gikk i spissen for å skrive til ledelsen hjemme at de ville løsrives fra organisasjonen. I sin dagbok skriver Martha i denne perioden: ”… hvor jeg i aften er bedrøvet, de dybe vande truer med at bortskylle meg, alt synes graat, tungt og mørkt. Jeg føler meg alene…” 60 Dagboken til Martha forteller ærligere om også tunge og vanskelige opplevelser på misjonsmarken enn de historiene det skrives hjem om til ”Missionæren”, som har til hensikt å minne misjonsvennene om å be, men også inspirere til å samle inn penger til arbeidet i Zululand. Martha er skuffet over Witt, og ikke minst Olaf som ikke sa ham imot da han endret visjonen og med sine ord undergravde hele hennes tjeneste. Relasjonene som tidligere var som nær familie, ble satt på prøve. Martha forklarer at noe av grunnen til at de andre misjonærene signerte dette brevet til ledelsen hjemme i Norge, var at de opplevde at misjonen forsømte å sende både brev og penger. De hadde knapt penger til det mest nødvendige, og manglet til og med frimerker. Det var nedgang i støtten misjonærene fikk hjemmefra, og Witt tolket dette som en straff fra Gud for å sette sin lit til en organisasjon i stedet for til Gud. Hjemmeledelsen i Norge hadde håp om å snakke Witt til rette da han kom til Norge så han tross alt likevel skulle bli til nytte for misjonen, men Matthias Hansen refererer samtalene med ham og sier : ”…Vi tok feil og ble høilig skuffet. Vi ble nødt til at bryde all forhandling med ham”. 61
Elefantkvinnen ordner opp
Petra Nielsen, mor til Sofus, solgte i 1890 bedriften sin og alt hun eide og dro til Afrika. Hun tok med seg sin yngste sønn Peter, som da var 15 år, og hun forsørget seg selv og sine sønner med sin formue så lenge den varte. De ugifte kvinnene deltok på linje med mennene i misjonsarbeidet, mens de gifte kvinnene var forventet å holde hus. Ettersom Hanna og Martha Wettergreen ikke lenger var blant dem, falt mye av husarbeidet på de andre kvinnene. Det var en kjærkommen avlastning for misjonærene da Petra kom og med letthet tok på seg husmorrollen. Martha, som hadde vært mye syk og sliten, kviknet straks til da hun kunne bruke tiden på det utadrettede misjonsarbeidet i stedet for husarbeid. Georgine Anstensen og Martha Sanne ble friere til å drive med evangeliseringsarbeid, og de dro glade ut på en lengre evangeliseringsreise. Zuluene var overrasket over at damene var så modige at de dro ut alene og overnattet alene i oksekjerra. Men misjonærene forklarte at de stolte på at Gud ville beskytte dem. I brev hjem til Missionæren forteller de om at de bekjempet en giftig slange. 62 “Jeg kan næsten ikke med ord uttrykke den glede, jeg følte ved barbenet å løpe dernede paa stranden i den varme sand samt la bølgene avkjøle mig… Vi følte oss lette og friske som barn igjen.” 63
I følge Marthas memoarer var det ”den Wittske skrivelse og dens følger” 64 som gjorde at Petra tok affære. Det kan nok hende at hun fikk brev fra sin sønn Sofus om forholdene. Petra ryddet opp etter Witt og sørget for at det på nyåret 1892 ble sendt en lengre
59 Mellemsæther 1995: s. 124
60 Mellemsether 1995: s. 124
61 Ommundsen 1984: s. 20
62 Missionæren nr. 37-38, 1891
63 Thomassen 1929: s. 126
64 Thomassen 1929: s. 84
redegjørelse fra misjonærene hvor de erkjente at de tok feil da de fulgte Witt, og hvor de ber om å komme i et organisert forhold til hjemlandet. Mathias Hansen, som var med i sentralkomitéen ved oppstarten, tok seg særlig av denne henstillingen og dannet august samme år en ny sentralkomité 65 som ble sittende fram til 1899. 66 Om Petra, som de alle kalte Mutter 67, skriver Martha Sanne at hun var en modig og energisk kvinne med nådegaver til å styre og at hun i årevis arbeidet stødig, trofast og frimodig, også i periodene da hun var alene igjen med ansvaret på misjonsstasjonen. Afrikanerne gav henne hedersbetegnelsen iNdhlovukazi, ”Elefantkvinnen” 68, et hedersnavn som ellers var forbeholdt dronninger 69 .
Skoledrift
Det var planen fra begynnelsen av at det skulle startes opp skole i forbindelse med misjonærarbeidet i Sør-Afrika. Pastor Otto Witt hadde vært sterkt imot skoledrift, mens de fleste av de andre misjonærene i utgangspunktet var av en annen oppfatning. Olaf Wettergreen hevdet at de var berettiget til å gi barna grunnleggende opplæring i lesing, skriving, regning og litt håndarbeid. Herrens Ånd arbeider på elevene på skolen og når skolen bæres fram for Gud i bønn, vil den bli til evig velsignelse.
Etter at Witt hadde dratt tilbake til Sverige med sin syke kone, og for å promotere sitt syn på misjonen, fant misjonærene tilbake til sin visjon igjen. Følgende kriterier for skoleoppstart ble vedtatt: Skolen skal ikke brukes for å hjelpe ”Governementet”, ikke være koloniherrenes forlengede arm. Det skal undervises kun i lesing, regning, skriving, sang og håndarbeide. Undervisningen skal foregå på zuluspråket, og det skal legges vekt på at evangeliet formidles, ikke bare historisk, men som en hjertesak. Lærerinnene skal ha ansvaret på skolen, og brødrene skal kun tre hjelpende til på deres oppfordring. 70
I 1892 ble det opprettet en skole på hovedstasjonen Ekutandaneni og Martha og Georgine fikk ansvar for denne. Skoledriften gav frukt i form av at mennesker ble frelst. Mot slutten av 1894 kunne misjonærene skrive hjem og fortelle om de første døpte. Og de tre første skolejentene, uGobilr, uTombimbi og uZagazane og skolegutten uBongo dannet sammen med uLouise og misjonærene den første menigheten. Menigheten begynte å vokse, og hovedrekrutteringen var nettopp fra skolen. 71
I februar 1893 skrev Martha om hverdagslivet på skolen til Missionærens lesere. Skolen hadde da 20 elever i alderen 9 -20 år. Hun kaller elevene barn, også om de er store. Zuluene holdt ikke så nøye telling på akkurat hvor gamle de var, bare hvem som var eldst og hvem som var yngst, fordi dette hadde betydning for hvem som skulle tjene hvem. Ei av de eldste jentene måtte få oversatt og forklart alt Martha sa av de andre
65 Den nye centralkomitéen etter 1892 fram til 1899 bestod av infanterikaptein A. Berg (formann), M. Hansen (sekretær), P. L. Dieseth (kasserer) Johannes Mathisen (erstattet av møbelhandler C. Thomassen) og A. Lie (erstattet av byggmester G. Anderson).
66 Om gjenopptakelsen av samarbeidet, Brændeland 1934: s 76.
67 Uvisst hvorfor nettopp det tyske ordet ordet for mor ble brukt
68 Thomassen 1929: s. 83
69 Mellemsether 1995: s. 125
70 Ifølge protokollen fra møtet på Ekutandaneni 30. Desember 1891, som er å finne i arkivet på Ansgarskolen
71 Ommundsen 1984: s. 20
barna. De ertet henne ikke for det, men hjalp henne, noe Martha syntes var rørende. En annen elev hadde holdt på med alfabetet et helt år og sa ofte: ”Ikanda li lukuni”, som betyr ”Nå har jeg glemt det”. De andre sa at hun hadde et hardt hode og ikke kunne lære, men Martha gav ikke opp. Ei av de yngre jentene lærte alt så lett som ingenting og kunne svare på alle spørsmål om ting de hadde lært. Martha fortalte også om to av de eldre jentene som skulle få sy seg kjoler. De skjønte ikke hvorfor ikke bare læreren kunne sy dem ferdige for dem og spare dem for alt det vanskelige arbeidet, men de var veldig stolte av kjolene sine da de var ferdige. En av de yngre guttene kom på skolen uten fortenner en dag, og da hun spurte hva som hadde skjedd, lo klassen av ham og han ble skikkelig flau og gjemte ansiktet. De forklarte henne at han hadde spurt ei av jentene om hun ville gifte seg med ham for tre kyr. Hun ble så fornærmet at hun slo ut tennene på ham, for det vanlige er å tilby 10 – 12 kyr. 72
Regelmessig skolegang var en utfordring. Elevene kunne la være å komme fordi solen skinte så sterkt, eller fordi det regnet, for å hjelpe til på åkeren eller passe småsøsken når mødrene skulle på åkeren. Noen ble hjemme fordi de skulle lage mat, andre fordi de skulle gå på sukkermølla og kjøpe en sirup som zuluene var veldig glade i. Det var utallige grunner til at barna forsømte skolen, og mange av dem hadde Martha respekt for. Men hun hadde stor tro på at de Gudsord som ble sådd i barnas hjerter skulle spire og bære frukt. Peter, som underviste på kveldsskolen, hadde også et strev med å få motivert sine elever. De var trette etter dagens gjøremål og stappmette etter det store middagsmåltidet. 73 ,
Peter var som sin bror, Sofus, dyktig i språk, og han lærte raskt språket som en innfødt. Han hadde talent for landskapsmaling, men det var vanskelig å få tak i farger. Han var kunnskapstørst, men uten bøker. Martha forteller om ham i sine memoarer at han lengtet etter større oppgaver enn han fant på Ekutandaneni: ”17 år gammel, stor og vakker, dro han på hesteryggen alene ut i verden, modig og glad.” Hun beskriver ”Mutter” som vinker farvel til sin yngste sønn, så lenge hun kan se ham med sine øyne, for så å følge ham med kikkert til han er borte. Peter dro til Swaziland og fikk arbeid med god lønn som tolk for den engelske misjonæren Bailie, som ikke klarte å lære seg språket. 74
72 Gjengivelse av Martha Sanne i Missionæren nr. 15 1893
73 Gjengivelse av Martha Sanne i Missionæren nr. 15 1893
74 Thomassen 1928: s 86
Sofus og The Scandinavian Alliance Mission
På samme måte som misjonærene fra Den frie østafrikanske Misjon ble ønsket velkommen og tatt imot av andre misjonærer da de kom til Afrika, tok de i mai 1892 imot et misjonærteam på fem kvinner og tre menn fra The Scandinavian Alliance Mission, utsendt av Fredrik Fransson fra New York. Fransson hadde gitt dem i oppdrag å gå til Matabeleland eller nordlige Transvaal. De nye misjonærene ble ønsket velkommen på Ekutandaneni. Deres plan var at en eller to av brødrene skulle dra av sted og finne et passende sted for den nye misjonsstasjonen, mens de andre ble igjen på Ekutandaneni for å lære seg zuluspråket. Deres oppdrag var spesifikt å dra til zuluspråklige stammer med lite annet evangelisk arbeid. Lederen deres, Haugerud, inviterte med seg Sofus på reisen til Matabeleland. 75 Matabeleland er det området som nå utgjør det sørvestlige Zimbabwe. Sofus forteller og deler sin reiseskildring i Missionæren. De vurderte først å dra over elven Vaal River til Transvaal, det nærmeste av alternativene til Fransson, men fant ut at det bodde få zulutalende der. I reiseskildringene fortelles det om oversvømte elver som stadig måtte krysses, noen ganger med livet som innsats, desperat søken etter drikkevann med siling av leirevann i lommetørkle, stekende sol, og i regntiden ble de stadig gjennomvåte om natten. Sofus forteller om jakt etter tørket møkk for å få brensel til å lage en kopp te, områder med bratte bakker og endeløse sletter.
På den bakkete veien til Johannesburg reflekterte Sofus over hvordan området med gruvene på fem år hadde vokst fra noen få hytter til 50000 innbyggere. Gruvene hadde dårlig belysning og hvit sjef, mens arbeiderne var kaffeere.
Når hviledagen kommer, er det rart å sitte i stillheten. ”Det føles nokså underlig, når man kommer fra overfylte møter søndag etter søndag, og så blir satt ned i bare uvirksomhet” 76 Det var da også mange søndager de besøkte misjonsstasjoner eller kråler i områdene de kom til og hadde møter der. De hvilte noen dager på en tysk misjonsstasjon, noe som kunne vært mye mer givende hadde det ikke vært for språkbarrierene. En annen misjonsstasjon de besøkte, var 27 år gammel og de hadde en kirke med et 20 meter høyt tårn. Kirken rommet 2000 mennesker. Det at de hadde denne kirken ble sett i sammenheng med at høvdingen hadde blitt en kristen og fikk folk til å bygge. Sofus måtte berømme misjonsarbeidet deres, men skriver at han ”…kan kun beklage at lutherdommen skulle skille oss så meget, som den gjorde” 77 En annen misjonsstasjon kunne også fortelle om en høvding som hadde blitt kristen. Et tegn på at han var helhjertet i sin tro, var at han hadde fått bygget en kirke nesten uten hjelp fra hvite, og at han hadde lagt ned forbud mot å brygge øl. Når Sofus forteller dette, legger han til: ”Om en og annen av våre byer hjemme gikk bort og gjorde likeså!”. Så roser han kaffeer-barnas læreevne, siden 300 av dem hadde lært seg utenat hele Johannesevangeliet. 78 Sauls Port var den siste misjonsstasjon før Matabeleland, og de hvilte en uke. Misjonærene var
75 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 12, 1894
76 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 13, 1894
77 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 15, 1894
78 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 18, 1894
bortreist den dagen de kom, og de ble spurt om å dele Guds ord der. Sofus delte Guds ord på møtet og fikk gode tilbakemeldinger, og beskriver dette som et av de beste opphold han hadde hatt på en misjonsstasjon i Sør-Afrika. Kanskje fordi han for første gang ble sett på som en ordentlig misjonær og ikke bare hjelpegutt eller tolk. Da de dro, var det 300 skolebarn som øvde på en sang, læreren løftet armen da de gikk forbi, barna ble stille og han ropte: ”Far i fred, Lærere!” 79
Matabelekongen Lobengula var beryktet. De hadde med en eller to gutter på veien som hjalp dem å passe dyrene og fikk lønn for det, men det var ingen som ville være med da de skulle til Matabeleland, fordi de var redde 80. Kongen var en svær mann med pene trekk, spiste anslagsvis tre kilo kjøtt til middag, hadde over 90 kone og led av gikt. Dette hadde medført at tusenvis av mennesker som av kongens livlege ble utpekt som angivelig ansvarlige for kongens sykdom ble drept og kastet i Krokodillefloden. Selv om Sofus forteller om barbariske avstraffelser for småkriminelle handlinger, ville han ikke gå så langt som å kalle kongen en tyrann. Han var simpelthen en konge av kongelig blod. 81 I audiens hos Matabelekongen Lobengula, etter tre måneders reise, holdt Sofus et langt foredrag om det de ønsket å gjøre i Matabeleland, og kom med forespørsel om å få bosette seg med en misjonsstasjon i landet hans. Han lot dem vente hele dagen før han gav dem svaret: ”angi tandi”, som betyr jeg ønsker ikke
Med uforrettet sak vendte de tilbake over Limpopo, Krokodillefloden. Men det var midt i regntiden, og de holdt på å drukne. De var tre timer i vannet, men ble styrket av profeten Jesajas ord: ”Når du går gjennom vann.” 82. Etter en annen utmattende elvekryssing i bekmørke og tåke beskriver Sofus et øyeblikk hvor han og Haugerud og de to guttene som reiste med dem satte seg ned i mørket etter de voldsomme anstrengelsene. Så begynte alle plutselig å le, som ved et trylleslag. Av hva? Av sin egen miserable situasjon. 83 På sin reise led de også av sult, overanstrengelse og feber. Mot slutten av reisen var de begge syke. Sofus beskriver hvordan han med voldsom hodepine og feber slepte seg inn til Haugeruds dødsleie. Da han satte seg på sykesengen hans, svartnet det for ham og han falt ned på gulvet. Sofus hadde tenkt å si noe i begravelsen til Haugerud, men var for syk til å overvære den. Haugerud beskrives av Sofus som Jesus beskrev Natanael: En sann israelitt uten svik. 84 Selv om Sofus overlevde ble han ifølge Sannes memoarer ”knekket for livet”. 85 Sofus forklarer at malariafeberen ”har større matthet med seg enn noen annen feber.” Han var dødstrett etter 10 minutters gange og måtte hvile seg en halvtime før han kom seg videre. 86 Etter tapet av Haugerud og egen sykdom blir han også mer utålmodig og irriterer seg for eksempel over at hjelpegutten er ”dum” fordi han ikke skjønner hvordan en tekjele virker.
Misjonær Bailie, som hans bror Peter arbeidet for, kom for å se til dem da han hørte de hadde fått malaria. Da var Haugerud allerede død, men han tok seg av Sofus og hjalp
79 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 15, 1894
80 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 29, 1894
81 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 22, 1894
82 Thomassen 1929: s. 87
83 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 37, 1894
84 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 40, 1894
85 Thomassen 1929: s. 87
86 Sofus Nielsen: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren nr 42, 1894
ham å beslutte at Swaziland skulle være det nye stedet for misjonsstasjonen til The Scandinavian Alliance Mission. Sofus ble også invitert til å bo hos dem til han ble frisk nok til å komme tilbake til Ekutandaneni. Lamslått og rådville etter sin leders død, ba teamet fra The Scandinavian Alliance Mission Willie Dawson om å følge dem til deres utsette misjonsfelt, noe han også gjorde. Han kom ikke tilbake til Den Frie østafrikanske misjon, men ble leder for The Scandinavian Alliance Missions arbeid i Swaziland. Sofus fulgte dette misjonærteamet til misjonsfeltet han og Haugerud hadde funnet med livet som innsats.
Sofus bodde en periode i Johannesburg og dro senere likevel til Matabeleland og bosatte seg der, som tolk for misjonærer, men også i perioder alene blant de innfødte Martha Sanne refererte til brev som hans bekymrede mor mottok. Han er veldig introvert og snakker ikke mye om seg selv, men forteller om hunger og matkrise. De var konstant bekymret for ham. 87 Han bodde i Matabeleland resten av sitt liv. 88
Emilie Häggberg bytter misjonsselskap og gifter seg
Emilie Häggberg skrev brev til komitéen i Norge hvor hun informerte om forholdene i Afrika, at kyrne der hjemme i Norge bodde bedre enn misjonærene i Den frie østafrikanske Misjon. Hun syntes tydelig det gikk for langt når misjonærene ble tvunget til å sette seg i gjeld for å overleve. I 1893 gikk hun inn i pionerarbeidet til Det Svenske Helgelseförbund og fikk underhold som misjonær hos dem. Hun flyttet til Pietermaritzburg sammen med den svenske misjonæren Oscar Emanuelson og et amerikansk ektepar. De jobbet blant de innfødte i byens utkanter og brakker. Hun og Oscar Emanuelson giftet seg samme år. 89
Georgine Anstensen gifter seg og bytter misjonsselskap Georgine Anstensen giftet seg med nordmannen L. Olsen Feyling som var utsendt for et engelsk misjonsselskap, i samme frie ånd og prinsipp som Den Frie østafrikanske misjon. Sammen med ham dro hun for å anlegge en ny stasjon på et nytt virkefelt. De dro nordover og startet opp misjonsarbeid ved St. Lucia Bay. Ifølge Martha Sanne var dette et ensomt, mørkt og malariabefengt sted. Om vinteren reiste de rundt i lavlandet og evangeliserte i en liten vogn og om somrene virket de i høylandet. I 1896 skriver Martha Sanne at de enda ikke så mye frukt av sitt arbeid, men arbeidet i tro med forventning. I 1898 kom de til Cape Vidal ved Mission Rocks. Et skip som forliste i nærheten medførte at Feyling klarte å samle 20 tonn med materialer, frakte dem til Cape Vidal på en hjemmelaget vogn med hjul av enorme
87 Hale 1994: s. 316
88 Sofus døde i 1900, 26 år gammel
89 Gäreskog 2017, s. 215
trestammer, og bygge en solid misjonsstasjon. Her tjente de som misjonærer i 30 år, før de flyttet til Natal og pensjonerte seg. 90
Teologisk strid
I mars 1893 fikk sentralkomitéen i Oslo brev hvor Olaf Wettergreen uttrykker at han ikke lenger tror på læren om en udødelig sjel, en personlig djevel, evig helvete og evig straff. Han hadde også avvikende tanker når det gjaldt synet på forsoningen. Sentralkomiteen henstilte til ”å vende tilbake til evangeliets enfoldighet”, men lyktes ikke i å omvende ham. Olaf Wettergreen forlot Ekutandaneni og DFØM. Han hadde giftet seg med en yngre skandinavisk dame, og de bosatte seg i Durban.
Ny leder
I 1893 – 1894 reiste Petra “Mutter” Nielsen til Skandinavia for å prøve å samle inn mer penger til misjonsarbeidet. De var helt avhengig av gaver og økonomien var dårlig. Det var også veldig bra at hun reiste rundt og fikk fokus over på misjonen fra Olav Wettergreens teologiske villedelse. Petra ble, mens hun var i Norge, innsatt som ny leder for misjonsstasjonen etter at Olaf Wettergreen flyttet.
Forsterkninger: Nils Schaug
Da Petra kom tilbake til Ekutandaneni hadde hun med seg forsterkninger:
Den 20 år gamle Nils Schaug 91. Han hadde gått på søndagsskole i Betlehem hvor han ble vunnet for Herren og han ble grepet av Guds rikes sak da han som 12-åring deltok på et møte hvor en engelsk forkynner 92 talte. Fra tidlig ungdomsalder forkynte han frimodig om Jesus på skolen, og han vitnet og talte på møter. Han deltok på Franssons Bibelkurs i 1892 og ble med ham på noen av hans rundreiser i Norge samme år. 93 Da Petra Nielsen kom til Norge året etter reiste sammen med henne rundt i Norge og talte zulumisjonens sak. Nils Schaug ble med til Afrika i 1894, og med friske krefter gikk han i gang med arbeidet. Da han kom til Ekutandaneni, gikk han straks i gang med å lære språket og startet nye byggeprosjekt. Bygningene var uferdige, uisolerte og til dels falleferdige og trengte sårt renovering og utvidelser. Bygningsarbeidet ble fullført under hans ledelse, et våningshus med 8 rom og kapell som rommet 150 94 personer, samt noen uthus. Han gjorde et godt arbeid på Ekutandaneni, både åndelig og materielt. I tillegg til at byggingen ble fullført, ble ved spinking og sparing gjelden betalt. 95 Nils Schaug ble omtalt som satkmodig og skal ofte ha sagt at for å virke blant kaffeerne trengs det tre ting: 1. Tålmodighet, 2.
90 Cape Vidal History, nettside
91 Etter en tid i Sør-Afrika endret han skrivemåte på etternavnet fra Schaug til Schow
92 Omtalt av Anna Madsen i 1906 som Barnepredikanten Harmond
93 Madsen, 1906: s. 73
94 Missionæren nr. 44 1896
95 Brændeland 1934: s. 77
Tålmodighet, 3. Tålmodighet. I et svensk misjonsskrift fra 1906 fortelles det om ham at «han arbetade på Ekutandaneni missionssation i Natal under många svårigheter, dock icke utan frugt, isynnerhet sista tiden, under arbetet vid utstationen Ekuboniseni.» 96
Nils Schow, som han etter hvert endret navn til, var også opptatt av fotografering her er noen av hans bilder som viser typiske zulu-kråler.
Ocean view i uMhlali
I 1895 ble skolevirksomheten utvidet til uMhlali, et vakkert område med utsikt over sjøen. Martha Sanne, som ble leder for denne misjonsstasjonen, kalte den Ocean View. Sammen med uLoise, den første zulukvinnen som ble døpt ved deres tjeneste, drev hun arbeidet der i seks år. Skolevirksomheten på Ekutandaneni fortsatte under ledelse av Petra Nielsen, som ansatte frk. Høidalsvik som lærer.
Martha Sanne forteller: ”Arbeidet her blant zuluene er meget hårdt. Det er en almindelig tale blant den hvite befolkning herute, at det er til ingen nytte og intet gavn å arbeide blant de sorte. De kaller misjonsarbeidet blant de sorte for humbug. I ytre henseende har man
96 Madsen, 1906: s. 75
liten opmuntring herute. Forfriskningen og oppmuntringen må komme direkte fra Gud, og den uteblir heller ikke. Gud er trofast, han er å stole på, han svikter ikke i verken liv eller død. Sammen med en troende zulukvinne er jeg nu her ved uMhlali for å arbeide iblandt hennes folk. Vi holder møter hjemme hos oss søndag formiddag og eftermiddag, og i ukens løp, går vi ut iblandt de innfødte og taler med dem og holder møter i krålene, eftersom anledning gies. Skole-arbeidet vil det ta noen tid med å få istand, da det er såtiden, og folket har det traveldt med å plante, så og hakke. En stor hjemsøkelse syntes å forstå oss når gresshoppene kommer i uhyre svermer og oppæter alt, hvad der finnes på marken. De kom til oss en dag og åt opp i løpet av noen timer så aldeles, hvad den kjære uLoise hadde plantet og sådd, at man næsten ikke kunde se spor derav. Vi hadde nettopp lest om Job, og vi kunde med ham si: ”Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet”.” 97
De hakket jorden og dyrket marken. Kyrne til naboen tråkket det ned, gresshoppene spiste det opp. Etter at uLoise hadde sørget over tapet av avlingen med høylytt gråt, sånn som var vanlig for zulukvinner 98, følte hun at Gud trøstet henne med ideen om å plante poteter. Dette fordi gresshoppene bare spiste det som var over bakken.
Da zuluene fikk høre at misjonærene skulle be Gud om å ta vekk gresshoppene, kom de i flokk og følge. Skolen hadde besøk av misjonær Johansson som virket i Zululand på den tiden, og han talte med Ånd og kraft. De ba folket bekjenne sine synder og be Gud om kraft til å avstå fra dem, for de er som gresshoppene, bare ikke så synlige. To ganger de neste ukene så de gresshoppesvermene fare forbi så høyt oppe i luften at de knapt kunne se dem. ”Gud hører bønner og hans arm er ikke forkortet. Han kan hjelpe.” 99 En av dagbøkene til Martha ble halvveis oppspist av gresshopper denne perioden, men hun fortsatte likevel å skrive i den. Sammen kom Martha og uLoise seg gjennom vanskelige nybrottsår, fikk bygd hus og satt i gang skole. 100
Martha og uLoise besøkte krålene i uMhlali for å bli kjent med folk. I en av krålene bodde uMfaze, ei funksjonshemmet jente på omkring 12 år. Hun kunne ikke kunne gå, men krøp rundt på bakken. Hun pleide å passe småsøsknene sine mens de andre var ute på åkeren. Det var så mange som bodde i området der at det tok lang tid før de var på andre runde og skulle besøke henne igjen. Da sendte uMfaze bud med farens yngste hustru til misjonærene at hun lengtet etter dem og ville komme og bo hos dem sånn at hun kunne lære Gud å kjenne så hun kunne komme til ham når hun skulle dø. Da Martha fikk denne hilsenen ble hun veldig rørt, og gikk for å besøke henne igjen. Faren til uMfaze ville ikke nekte henne å bli med dem, men det var ikke mulig å komme til med noe kjøretøy, for det var bare små stier og bratte bakker, og hun var for svak til å sitte på esel eller
97 Thomassen 1929: s. 158
98 Thomassen 1929: s. 138
99 Thomassen 1929: s. 141
100 Brændeland 1934, s 77
hest. Martha foreslo at noen kunne bære henne, men ingen ville ta på seg det. De gikk derfra uten henne. En brennende het søndag ettermiddag kom uMfaze på døra. Hennes fars yngste hustru hadde båret henne på ryggen deler av veien, ellers hadde hun krøpet selv. Hun ble boende der, gav avkall på offerkjøtt som familien hennes kom med, sluttet å snuse og gav bort sine perler for kristendommens skyld. Når hennes foreldre og slektninger kom på besøk, fortalte hun frimodig hvor godt det var å være Guds barn, og at hun ønsket at de også skulle bli det.
På uMhlali fikk Martha hjelp av Inga Nielsen, datter av en tidligere NMS-misjonær. I 1898 siteres Martha Sanne i Missionæren på at de i uMhlali hadde gode møter og mye arbeid. Metodistene ville starte skole i forbindelse med sitt arbeid blant indere, med fokus på kunnskap og engelsk, noe zuluene var begeistret for. Men Martha uttrykte bekymring fordi hun hadde sett at zuluene ble så oppblåst og stolte når de følte seg litt utdannet, at ingen ville ansette dem. Hun mente de ikke var modne for en forhastet utvikling. Så skriver hun: “Lufta er veldig trykkende og i dag tordner det konstant. Jeg er veldig trett”. Hun forteller at hun håper å kunne delta på en misjonskonferanse for skandinaviske misjonærer 101 på Ekutandaneni i jula 1898. “Be Gud om å velsigne alt så det blir til hans ære og misjonens vekst og fremgang.” 102
Prisen for disippelskap
For de nyomvendte ble livet veldig annerledes. Særlig med tanke på familie og ekteskap ble zuluenes verdier utfordret av misjonærenes forkynnelse. Kvinner som motsatte seg ekteskap og søkte tilflukt på misjonsstasjonene ble avskjermet fra familiene sine. Menn som bare hadde én kone ble sett ned på. Familier som ble kristne sendte ofte barna på skole, noe som gav økt arbeidsmengde for kvinnene, spesielt om deres mann også bare hadde én kone. Da hadde hun ansvar for jordbruket og å passe på de minste barna, i tillegg til at de ofte begynte å bygge hus, kjøpe klær og bøker. Mer arbeid i huset, mer med barna og mer på åkeren. Arbeidsfordelingen ble annerledes. Misjonærene anså brudeprisen, ordningen med å kunne kjøpe seg en brud, for problematisk, men dersom en skulle forsøke å gifte seg uten å betale, ville det være en fornærmelse mot jenta og jentas familie, som å si at hun ikke var verdig. Flerkoneri ble et dilemma for misjonærene, når zuluene med bibelen i hånd henviste til de gamle patriarkene og lurte på hvorfor ikke da de også kunne ha flere koner. Selv om misjonærene i teorien hadde gode svar på dette, ville det være katastrofalt for eventuelle forstøtte koner om alle menn skulle skille seg fra alle utenom én. De nyfrelste menn ble derfor oppfordret til å ikke ta seg flere koner etter omvendelsen. Etter at en av dem som hadde blitt kristen hadde tatt seg en kone til, skriver Martha Sanne: ”Det er meget vanskeligere for zuluer å leve uten flere hustruer, enn vi kan sette oss inn i.” Deres jordiske lykke består i en stor familie, med mange hustruer og mange barn.
Emilie Häggberg delte i Missionæren sin smerte over at mange som tok imot evangeliet med glede, ikke holdt fast ved Jesus fordi det kostet for mye: ” … den Sorg, som kjendes meget dybere endda, at vi faar se dem, der har overgivet sig til Gud, og som synes at have bekjendt sine Synder med det største Alvor, og med Forsikring om at ville begynde et nyt
101 Den frie østafrikanske misjon, The Scandinavian Alliance Mission og Det svenske Helgelseförbund
102 Martha Sanne i Missionæren, nr. 5, 1899
Liv, alligevel at fortsætte med det gamle; og naar man saa forholder dem Nødvendigheden af at begynde et nyt Liv, holder de seg ganske borte…” 103
Martha skrev med sorg til Missionærens lesere om uMhowana, som var blant de første zuluene som tok imot evangeliet med glede. ”UMhowana har, som dere nok erindrer, hatt det godt med Gud, men ikke så nu. Han har forlatt Jesus, men Jesus har ikke forlatt ham. Jeg kan merke Åndens arbeide med ham, og han sier selv: ”I mitt hjerte er ondt og mørkt, jeg har ingen fred.” 104 På besøk hos uMhowana og uGampokwe og familien i deres krål skildrer Martha deres sang og dans i måneskinnet til et instrument laget av et hult gresskar, festet til en lang bue med en streng på. Søsteren deres sang mens hun slo på strengen med et stivt strå. Selv om Martha selv syntes musikken og dansen var veldig monoton, erkjente hun at hennes venner var av en annen oppfatning der de danset og sang langt utover kvelden. Hun overnattet på en hard halmmatte ved bålet, som avga så mye røyk at hun ikke kunne sitte oppreist på gulvet. Misjonærene hadde problemer med å være i hyttene på grunn av all røyken fra bålet grunnet manglende utlufting. På morgenen satt hun og drakk kaffe av en blikkboks mens hun fortalte om hvordan Peter og Judas fornektet Jesus, og hun oppfordret til å være som Peter, og komme tilbake til Jesus for å få tilgivelse og fred. UMhowana tidde, og uGampokwe, som var eldstemann og krålens overhode, svarte mildt og vennlig ”at han nok vilde, men Gud hadde ikke gitt ham kraft til å bli en kristen.” 105
Ved en senere anledning oppfordret uGampokwe henne til å holde andakt en gang hun var på besøk i mennenes hytte. Hun fortalte om Jesus og avsluttet med en sang og en bønn. Så begynte plutselig uGampokwe å be, varmt og inderlig: ”Gud, du som har all makt og styrke, hjelp oss. Vi er djevelens folk, han hersker over oss og holder oss fast. Jesus rens du mitt hjerte fra synd, likesom floden renser stenene.” Marthas hjerte gledet seg over bønnen, og hun ba i sitt stille sinn om at det skulle være sannhet i bekjennelsen, da misjonærene ofte hadde latt seg bedra av veltalende zuluer med en glatt tunge. 106
En kvinne bekjente høyt og tydelig på et ettermøte at hun ville være en kristen. Mannen hennes fikk høre om dette og troppet opp på døra deres med henne og en stokk. Han gav klar beskjed til misjonærene at han hadde kjøpt bruden sin for kveg, at hun var hans eiendom og skulle gjøre som han ville. Hun skulle ikke løpe på møter og be og synge, men hakke sin åker, koke mat og øl og passe barna. Hun fulgte nølende med ham, for det var intet annet å gjøre hvis hun ikke ville smake stokken. Martha beskriver henne som spedlemmet, og legger til at dette var sjeldent for zulukvinner, som ofte var så store og sterke at de godt kunne måle seg med mannen. 107
”De unge er glade ved å komme til våre møter, men de gamle er her som på andre steder mer opptatt med å gå og drikke, samt fri, enn med å høre Guds ord.” 108
103 Emilie Häggberg i Missionæren nr 20, 1890
104 Thomassen 1929: s 118
105 Thomassen 1929: s 119
106 Thomassen 1929: s 123-124
107 Thomassen 1929: s 143
108 Thomassen 1929: s. 148
Etter at Martha Sanne måtte forlate uMhlali av politiske og økonomiske grunner, fortsatte uLoise arbeidet der. Hun var en dyktig evangelist. 109 uTjubile, som i likhet med uLoise ble omvendt etter å ha gått på skolen på Ekutendaneni, ble også selv misjonær og dro til steder hvor ingen kristne misjonærer hadde vært før. Petra Nielsen siteres på å ha sagt følgende om henne: “En af deres omvendte Skolepiger, Tjobile, er flyttet til et Sted, hvor ingen Mission er, og der sammenkalder hun folk og vidner for dem om Jesus og det gjør stort Intryk paa Hedningene. Maa Gud velsigne hende, at hun lig den samaritanske Kvinde maa føre mange Syndere til Jesus, og de Indfødte vil naturligvis blive de bedste Missionærer” 110 I brev fra Petra Nielsen og Nils Schaug, mars 1899 fortelles det at de er i gang med en ekspandering, en utstasjon til en av de nasjonale evangelistene på den andre siden av floden (antakelig Tugela-elva). 111
Etter ti år hadde Den Frie østafrikanske misjon bare én igjen av de ni som ble sendt ut til Zululand 4. juli 1989, Martha Sanne. Hun, Petra Nielsen og Nils Skaug utgjorde hele personalet 112 Økonomien var dårlig, og det var behov for en bedre struktur og ramme rundt arbeidet.
Misjonærene i Den Frie østafrikanske misjon opplevde å se zuluer frelst og forvandlet, men ikke i hopetall slik som Kinamisjonen kunne rapportere om. Dette kan ha hatt betydning for nedgangen i økonomisk støtte fra misjonsvennene i Norge. En annen utfordring var at forholdene for Den Frie østafrikanske misjon svingte fra lyse forhåpninger til store tap, sorg og skuffelser. Det bidro til at interessen og engasjementet for misjonen her hjemme dabbet av. Brevet fra misjonærene med Witt i spissen tok helt knekken på misjonsinntekten for en tid. 113 Petra Nielsen dro til Norge og Danmark for å tale misjonens sak og sette fokus på misjonsarbeidet i Afrika, men imens hun var der, kom nyheten om at misjonens leder hadde “avveket fra læren”, noe som gjorde oppdraget om mulig enda mer krevende. Takket være Petra og Nils Schaug som slo følge med henne, ble fokuset hos misjonsfolket flyttet tilbake til selve misjonsarbeidet i Afrika, og støtten tok seg litt opp. Den økonomiske usikkerheten kan nok også ha bidratt til at misjonærer med kall til Zululand byttet til andre misjonsorganisasjoner i området.
Missionæren publiserte i 1899 et brev fra Martha Sanne som var svar på et postkort fra en trofast støttespiller. Hun takker Gud for at noen fortsatt har tro for og husker på dem. “Vi kan i sannhet si at vår hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper”. Hun forklarer at Afrika er et vanskelig misjonsfelt. En hard, tung og lat ånd ligger over kontinentet, også over de hvite som bor der. Men Guds ord har gått fram, om ikke med samme fart som i Kina. Frederick Hale antyder i sin masteravhandling at årsaken til manglende suksess for Den Frie østafrikanske misjon er mer sammensatt. Det kan også handle om nettopp dette frie. Manglende strukturer rundt de frie lekfolkene som reiste ut kompliserte misjonsarbeidet og skapte utskiftninger og uro som stjal fokus og krefter
109 Brændeland s. 81
110 M. Hansen i Missionæren nr. 7, 1896
111 Det norske misjonsforbunds ytremisjon – 100 års jubileum
112 Brendeland 1934: s. 79
113 Brændeland 1934: s. 74
fra forkynnelsen av evangeliet. Samtidig opplevde nemlig NMS, med sine ordninger og strukturer og ordinerte misjonsprester, stor fremgang i sitt misjonsarbeid i SørAfrika. 114
På Det Norske Misjonsforbunds konferanse i Skien i 1899, etter ønske fra misjonærene selv, ble det vedtatt at de skulle overta Den frie østafrikanske misjon.
Afrika ble ofte omtalt som “det formørkede kontinent”. Det kan ha vært uvitenheten og feilaktige bilder misjonærer hadde tegnet av Afrika på misjonsmøter i Norge, noe de også har vært kritisert for. Av forfatter Johannes Hartl beskrives også dagens Afrika som et sted hvor både lyset og mørket er ekstra tydelig; miraklene og massakrenes kontinent 115 “Selv om Afrika er slående vakker med sine naturlige underverker og sitt humørfylte folk, er konfliktene ufattelig blodige…” 116 På Kirkens nødhjelps lister med 11 glemte kriser 117 er åtte av disse i Afrika, og klimaendringer ser ut til å forårsake stadig flere naturkatastrofer, både ekstremtørke 118 og regn på feil tid 119 I tillegg til sårbarhet for klimaendringer hindrer politisk usikkerhet langsiktige investeringer i samfunnsstruktur og industri. Hiv og aids-krisen fant veien helt inn i vuggesangene 120 . Det eneste vi sikkert vet, er at vi har øyeblikket. Misjonærene ble frustrert over zuluenes mangel på arbeidsinitiativ og fremtidsbekymring. «Hakuna matata», et uttrykk på swahili som betyr «ingen bekymringer», assosieres også med dagens Afrika. Selv om de har og hadde nok å bekymre seg over, hadde zuluene også noe vi kunne trenge mer av i Norge i dag. Gleden over å være. “... når de har gryta full av mat og kan sitte på huk rundt ilden og varme seg og ikke gjøre noe, så er de inderlig tilfredse” 121
Misjonærene som reiste ut for Den Frie østafrikanske misjon hadde ikke "sivilisering av de ville” som mål. Det fikk i tilfelle bli som en konsekvens av at de tok imot evangeliet. De var også klart imot slaveriet, som de mente var helt grunnleggende feilaktig og umenneskelig behandling av andre, men hadde ikke som mål å forandre de overordnede maktstrukturer i samfunnet. Sivilisering hadde bare verdi dersom zuluene også tok imot evangeliet. 122 Misjon i Sør-Afrika generelt hadde også en funksjon utover det åndelige.
Mange av misjonærene ivret for å hjelpe folk med å få muligheten til å dyrke egen jord i stedet for å måtte arbeide for koloniherrene. 123Andre eksempler er det å tilveiebringe medisiner og utdanning og å være mellomledd mellom folket og kolonimakten. Det kan tyde på at sistnevnte oppgave ikke var noe Den Frie østafrikanske misjon ønsket i særlig grad, i og med at det eksplisitt ble uttalt at skolen ikke skulle være koloniherrenes
114 Hale 1994: s. 292
115 Hartl 2020: s 84
116 Hartl 2020: s 83
117 https://www.kirkensnodhjelp.no/nyheter/aktuelt/disse-glemte-krisene-er-kirkens-nodhjelp-tilstede-i/
118 https://www.kirkensnodhjelp.no/nyheter/aktuelt/torke-i-sorlige-afrika-ma-spise-gressfro/
119 https://www.finansavisen.no/ravarer/2024/02/28/8101903/kakaomarkedet
120 Vuggesang fra Sørafrika, Thula Sana, Carola 2001: https://genius.com/Carola-thula-sana-lyrics
121 Missionæren nr 15, 1893
122 Henningsen 2003: s. 34
123 Mellemsether 1995: s. 94
forlengede arm, men først og fremst gi zuluene evangeliet om Jesus og grunnleggende ferdigheter på sitt eget språk. Det var ikke i koloniherrenes interesse å tilby de svarte utdanning. De mange misjonsskolene bidro til å skape en afrikansk middelklasse, en kristen elite som senere ble lederskapet i den første afrikanske opposisjonen 124. Den totale misjonsmobiliseringen i Sør-Afrika på 1800-tallet bar frukt. I dag anslås det at 80% av Sør-Afrikas befolkning er kristne. 125
124 Henningsen 2003: s. 36
125 https://snl.no/Religion_i_S%C3%B8r-Afrika
Kilder:
A, G 1909: Det norske misjonsforbunds Afrika og Kinamission, Festskrift i anledning Det norske missionsforbunds 25-års jubileum, Det norske misjonsforbunds forlag, M. Andersens bogtrykkeri Larvik
Bibelen: Bibelselskapets utgaver, 1891 og 2024
Brændeland, Daniel 1934: Det norske Misjonsforbund – gjennom 50 år, Det norske Misjonsforbunds forlag, Oslo
Franson, Fredrik 1890: Eders døtre skulde profetere Gjengitt i Breistein Ingunn 2009 Her er ikke mann eller kvinne, Misjonsforbundet
Gäreskog Roland 2017: Utanför lägret En berättelse om missionären och evangelisten Otto Witt, Insamlingsstiftelsen för pingstforskning
Hale Frererick 1994: Norwegian missionary correspondence from Natal and Zululand during the nineteenth century, Master of theology, University of south Africa
Hale Frederick 1997: Norwegian missionaries in Natal and Zululand: selected correspondence 1844-1900, Van Riebeeck Society, Sør-Afrika
Hansen, Mathias 1899: Tiaarsbereting for Den frie østafrikanske Mission, fra 1ste Januar 1889 til 30te Juni 1899, M Andersens Bogtrykkeri Laurvik (Larvik)
Henningsen, Anne Folke 2003: En straalende Juvel i Frelserens Krone Institut for Historie og Samfundsforhold, Roskilde Universitetscenter
Henningsen, Anne Folke 2005: Kristen mission og kvinders øgede mulighedsrum Kvinder, køn og forskning nr. 1-2 2005
Lorentzen, Kari 1984: Det Norske Misjonsforbunds arbeid i Sør -Afrika Det norske Misjonsforbunds Ytremisjon. Utgitt til Det norske Misjonsforbunds 100-års jubileum
Madsen, Anna 1906: Stjärnglimtar, kristlig ungsoms-och missions-kalender, Ungdomsstjärnans förlag, Ousby
Mellemsether, Hanna 1995: Kvinne i to verdner – En kulturhistorisk analyse av afrikamisjonæren Martha Sannes liv i perioden 1884 – 1901, Senter for kvinneforskning universitetet i Trondheim
Nielsens, Sofus 1894: Reiseskildringer fra Afrika, Missionæren, Alle utgaver 1894
Ommundsen, Odd 1984: Den frie Østafrikanske mission Det norske Misjonsforbunds Ytremisjon. Utgitt til Det norske Misjonsforbunds 100-års jubileum
Thomassen, Magda 1929: En av de få – Afrikamisjonær Martha Sannes dagbokoptegnelser og brev, DNMs forlag (Kan leses gratis på nb.no, original i Misjonskirkens Arkiv)
Nettsteder:
Om individualisme: https://snl.no/individualisme
Om Schröder: https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/143c79e5-63e5-40a2-8b38-fe81c1e5661f/
Om begrepet “Kaffeer”: https://no.wikipedia.org/wiki/Kaffer
Om Paul Wettergreen https://nbl.snl.no/Paul_Wettergreen
Om Cape Vidal History https://southafrica.co.za/cape-vidalhistory.html?fbclid=IwZXh0bgNhZW0CMTAAAR0nsWy67TSrHjAnBjKnxIUQZi8iTOwIYzYU9OYJLrx1SF24vvdpjGUKkNk_aem_ZmFrZ WR1bW15MTZieXRlcw
Om Sør-Afrika i dag https://snl.no/Religion_i_S%C3%B8r-Afrika, https://snl.no/zulu
Astri Seljåsen Torp har skrevet historien om misjon i Sør-Afrika på oppdrag fra Historisk Arkivsenter i Misjonskirken Norge.
Hun er arkivleder i Misjonskirken Norge og er ordinert pastor i kirkesamfunnet. Hun har vært hovedpastor i Frimisjonen Tromsø og menighetsplanter for Lillesand misjonskirke.
Foto i heftet er fra arkivet til Historisk Arkivsenter og Misjonsbladet.
www.misjonshistorie.no
