Bakgrunnsrapport om MKNs ordninger
1. Innledning
1.1. Oppdraget
Hovedstyret (HS) og Pastor- og menighetsrådet (PMR) har i fellesskap arbeidet med Misjonskirken Norge (MKN) sine ordninger. Det ble fastsatt et mandat for arbeidet i Arbeidsutvalget (AU) sitt møte 29. oktober 2024, der oppgaven ble satt til å utrede følgende temaer:
- Hva er det å være kirke, og hva er det å være medlem?
- Beskriv hvordan kongregasjonalismen kan se ut i vår tid.
Arbeidets milepæler:
- Utarbeide et grunnlag for drøftinger i regionale samlinger våren og høsten 2025
- Utarbeide en endelig utredningsrapport med anbefalinger om endringer gjennom MKNs lov, anbefalte vedtekter for menighetene, etc.
Det praktiske arbeidet har blitt utført av en arbeidsgruppe med noen lokale ansatte og medlemmer fra PMR og HS.
1.2. Begrepsforståelse og oppdragsforståelse
Det er lagt til grunn at denne rapporten skal belyse hva det vil si å være menighet – og hva det vil si å være medlem – innenfor en kongregasjonalistisk kontekst.
For å tydeliggjøre hvordan vi har tilnærmet oss oppdraget, er det gitt følgende beskrivelse av hvordan spørsmålene som skal besvares - og begrepene «Ekklesiologi» og «kongregasjonalisme» - er forstått.
Kirke og medlem
For det første oppfatter vi at det er en betydelig overlapp mellom de to spørsmålene om «hva er det å være kirke?» og «hva er det å være medlem?». For å bruke Bibelens eget bilde – er det et uløselig bånd mellom kroppen og lemmene. Vi ser det derfor som viktig at svarene på disse to spørsmålene ses i sammenheng.
I spørsmålet er begrepet «kirke» benyttet. Vi tror det i praksis vil være naturlig i en del tilfeller også å bruke begrepet «menighet» - og vi har lagt til grunn at disse kan brukes som synonyme begreper.
Ekklesiologi
Ekklesiologi kan oversettes «menighetslære» - og overordnet handler ekklesiologien om:
- Hva menigheten er
- Menighetens oppdrag
- Styring og ledelse av menigheten
Kongregasjonalisme
Kongregasjonalisme er et forsamlingssyn – som overordnet handler om
- Menighetens selvstendighet – Et «liberalt» menighetssyn
o Frihet fra staten (separasjonsprinsippet)
o Den lokale menighets selvstendighet (frimenighetsprinsippet)
o Personlig og frivillig tilslutning (tilslutningsprinsippet)
o Menighetsdemokrati
- Menighetens tilknytning til Bibelen – Et «konservativt» bibelsyn
Ut fra dette har vi tatt utgangspunkt i at kongregasjonalismen i første rekke knytter an til ekklesiologien ved at den gir uttrykk for et bestemt syn på styringen og ledelsen av menigheten.
1.3.
Kilder
Dette dokumentet bygger på flere kilder. Blant disse bør særlig følgende fremheves:
- Beskrivelsen av kongregasjonalismen bygger i stor grad på Lars Råmunddals bok «Etter nytestamentlig mønster» (1991)
- Beskrivelsen av DNMs første historie bygger i stor grad på Martin Jacobsens bok «Striden om forsoningen» (2002), men også i noen grad direkte på de historiske dokumentene.
- Beskrivelsen av MKNs menighets- og medlemssyn bygger i stor grad på «Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund» (2007) og dokumentet som oppsummerer læresamtalene mellom Den Norske kirke og Det Norske Misjonsforbund (2001).
Videre har til sammen 34 lederskap svart på de skriftlige spørsmålene som ble sendt ut i slutten av februar 2025. En analyse av disse svarene er også benyttet som grunnlag på aktuelle områder i rapporten.
Vi har også gjennomgått et utvalg på 31 menighetsvedtekter. Dette utgjør over en tredjedel av menighetene, og de utvalgte menighetene representerer en stor spredning, både i størrelse, geografi og alder. Vi mener derfor at utvalget er rimelig representativt for det samlede fellesskapet av menigheter i MKN. Resultater av denne gjennomgangen gjengis der det er relevant i rapporten.
Representanter for MKNs stab har i perioden mai – september 2025 gjennomført regionale samtaler. Alle MKNs menigheter har blitt invitert til slike samlinger, og totalt har staben møtt rundt 250 representanter for menighetenes lederskap og ansatte, fra til sammen rundt 60 menigheter. Inntrykkene fra disse samtalene gjenspeiles også gjennom dette dokumentet.
2. Hva er en menighet? Menighetens egenart og oppdrag
2.1. Grunnlaget i Bibelen
Menigheten er et fellesskap av mennesker som har tatt imot frelsen i Jesus Kristus, og som ønsker å følge ham. I det nye testamentet er begrepet som brukes om kirke eller menighet «ekklésia» - som direkte oversatt betyr «utkalt». Menigheten er altså «De utkalte». Begrepet «ekklésia» brukes om disippelfellesskapet etter pinsedag. Ekklésia er et resultat av Åndens komme, og pinsedag kalles også «kirkens fødselsdag». Ekklésia er således et «Åndens fellesskap».
I det følgende presenteres tre sentrale kjennetegn ved menigheten - basert på Den hellige Ånds virke til tre markante endringer i disippelfellesskapet gjennom
- Den hellige Ånds samfunn
- Åndens frukt
- Åndens gaver og kraft
2.1.1. Den Hellige Ånds samfunn – Fellesskap og enhet
Jf. 2. Kor. 13.13: «Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!»
Ved Åndens komme skjer det et markant skifte i beskrivelsen av disiplenes fellesskap. Dette fellesskapet er «Kristi kropp» og et tempel for Den hellige Ånd, og menigheten som tempel er den nye møteplassen mellom Gud og mennesker. Dette er et fellesskap i samsvar med Jesu bønn i Joh. 17.21. Det er i Kristus vi finner det eneste grunnlaget for den enheten og det fellesskapet NT beskriver.
NT beskriver altså at en ny type fellesskap - en ny type enhet - oppstår etter pinsedag. Det nye fellesskapet blir presentert i NT blant annet gjennom følgende beskrivelser og begreper:
- Det står at disiplene «holdt trofast sammen»
- Det står at disiplene var «samstemt»
- Det står at «de hadde alt felles» og disiplene omtales gjennomgående som «søsken» eller «brødre».
- Dette fellesskapet kalles «koinónia»
- Paulus argumenterer ettertrykkelig for at skillet mellom jøder og hedninger er revet ned, og han argumenterer like tydelig mot partidannelser i menighetene.
Slik som Kristus er én slik er også kirken én. Den verdensvide kirke består av ulike kirkesamfunn og nasjonaliteter. Kristus er hode på kirken, og kirken er hans kropp. Kirken består av mange kirker i hele verden. De organiseres og driftes, men likevel er det ikke organiseringen som definerer kirken. Det er troen, håpet og vissheten om at man tilhører Kristus. Kirken er fellesskapet av de som har vendt om og tatt imot tilgivelsen for syndene , og kirken er der de troende kommer sammen for at Ordet om Kristus skal vokse i dem (Apg 2.38-47).
Dette ekklésia-fellesskapet beskrives også som et stadig ekspanderende fellesskap:
- Dette handler om antallet disipler som stadig vokste, men også om at disiplene - i samsvar med Jesu befaling - spredte seg og forkynte evangeliet «i Jerusalem, Judea, Samaria og like til jordens ende».
- Ekspansjonen vises også gjennom inkluderingen av hedningene i dette fellesskapet. Peter fikk gjennom et syn klarhet i at «ikke noe menneske skal kalles urent», og Paulus slår senere fast at i Kristus er jøder og hedninger forsonet slik at fiendskapet er drept. Og i Efeserne, kapittel 1.10 slår Paulus fast at Guds plan og endemål er «å sammenfatte alt i Kristus».
- Både det nye testamentet og kirkehistorien viser at ekspansjonen også handler om hvordan menigheten setter sitt preg på sine omgivelser og påvirker hele samfunn. I Kol. 1.6 heter det for eksempel: «Som i hele verden ellers har evangeliet båret frukt og utbredt seg også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte Guds sanne nåde å kjenne.»
2.1.2. Hellighet - Åndens frukt
Ekklésia beskriver Guds forløste folk, kalt ut fra verden til å samles for hans ansikt. Begrepet «ekklésia» henger således tett sammen med hellighet (fra gresk «hagios» - utskilt - hellig).
Kirken er et hellig fellesskap fordi den består av et folk som i Kristus er utvalgt av Gud (Ef. 1.4 og Kol 3.12) og som er Guds tempel for Den hellige ånd (1. Kor 3.16). Den består av en forsamling som er blitt rettferdiggjort ved tro og som står i en tilstand av Guds tilgivelse og nåde (Rom 5.13). Vi har blitt Guds barn (Rom 8.14-17) og er blitt gjort til et kongerike og presteskap for Gud (Åp 1. 4-8). Det er nettopp i denne nye identiteten som Guds barn, og tilhørende hans rike at den troende blir forvandlet. Det er ikke noe kirken gjør i egen kraft, men i den kraft som hviler i Guds livsforvandlende nærvær. I denne nye familien og kongeriket er det man finner formaningene om å leve et liv preget av Guds nåde (Gal 5. 16-26; Kol 3. 1-17; Ef 4.17-5,20; 1. Tess 4.1-12). Kirken er kalt til å leve i verden, men ikke av verden (Joh 15. 19). Den danske teologen Erling Danbolt beskriver menighetens funksjon i samfunnet med bakgrunn i 1. Korinterbrev slik:
“Menigheden står som et helligt tempel midt i det hedenske samfund. Det er ikke kun den kristne forkyndelse, som vækker forargelse (kap. 1-4), også den kristne livsførelse vækker modstand, for den udskiller menigheden og gør den til en fremmed størrelse i det miljø, som den lever i (Danbolt, 1985, s. 135).”
2.1.3. Utføre Jesu oppdrag i verden - Åndens gaver og kraft
Jesus forkynte og demonstrerte at Guds rike var kommet nær slik at menneskene kunne vende om og ta imot frelse, utfrielse og gjenopprettelse. Åndens gaver og kraft er gitt for at menigheten som Kristi kropp skal videreføre Jesu oppdrag, slik at mennesker fortsatt kan erfare Guds nærvær til frelse og forvandlede liv: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apg. 1.8)
Kirken er evangeliets tjener som er til for å løfte opp Kristus som verdens lys (Åp 1.12-20). Kirken er lysestaken, men det er Kristus som er lyset. Kirken består av feilbarlige mennesker som er totalt avhengige av Guds nåde og tilgivelse i sin hverdag. Derfor er det aldri menneskene som skal være lyset, men den oppstandne Kristus. Det er han som kommer med håp.
Guds nåde er også virksom ved at Gud gir sin kraft og sine gaver på en slik måte at Paulus kunne si at «Kristus lever i meg». Det er Guds kraft og nådegaver som gjør det mulig for kirken å være evangeliets tjener.
Kirken er et allment fellesskap som er tilknyttet den samme lære om den korsfestede og oppstandne Kristus (1. Kor 2.1-5). Den binder sammen mennesker fra alle samfunn, nasjoner, kjønn, generasjoner og interesser. Den bærer et budskap som er relevant og ment for hele verden. Et budskap som kaller alle mennesker til et forvandlet liv ved omvendelse til Kristus og etterfølgelse av Kristus. Et budskap som fjerner skiller mellom slave og fri, jøde og greker, mann og kvinner – alle er vi én under Kristus (Gal 3.28).
Kirken er en apostolisk bevegelse som mottar det ord som er forankret fra apostlene (Gal 1.6-9).
Dette er den hellige skrift som kalles bibelen. Bibelen er den normerende norm som ingen nye åpenbaringer kan endre eller erstatte.. Troen på apostlenes lære om Kristus forener oss som troende og kirke over hele verden. Gjennom kirkens historie har evangeliet om Kristus og apostlenes lære vært grunnlaget for vår felles tro. Den har blitt formidlet fra generasjon til generasjon. Det er dette budskapet kirken sendes ut med til alle folkeslag (Matt 28. 16-20).
Videre er det tydelig at nådegavene gis til oppbygging av menigheten. Blant annet heter det i Ef. 4.16: «Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.»
2.1.4. Menigheten som åndelig, sosial og organisatorisk enhet
Utgangspunktet i det nye testamentet er menigheten som «Åndens fellesskap». I dag forholder vi oss til menigheten – og menneskers tilhørighet til menigheten – også i betydningen av sosial tilhørighet og organisatorisk tilhørighet (medlemskap). Det nye testamentet inneholder beskrivelser som knytter an til både de sosiale og organisatoriske sidene av menighetslivet, men på grunn av at det nye testamentet i første rekke beskriver menigheten som «Åndens fellesskap», må vi være forsiktige når vi kobler Bibelens ord med våre sosiale og organisatoriske konstruksjoner.
Dette betyr for eksempel at vi ikke anser at de som er organisatorisk medlem i en kirke per definisjon er en del av «ekklésia» - mens de som ikke er medlem i en kirke per definisjon er utenfor «ekklésia». Men hensikten med våre menigheter og foreninger er at dens medlemmer og andre troende der skal kunne finne et «ekklésia-fellesskap».
Dette betyr også at det sosiale fellesskapet i menigheten må ha sitt utspring i det åndelige fellesskapet, slik vi er ett fordi vi er i Kristus. Hvis ikke vårt sosiale fellesskap har et slikt utspring, er vi ikke en «ekklésia» - men bare som et hvilket som helst annet sosialt fellesskap.
2.2. Misjonskirken Norges menighetsforståelse
2.2.1. Gjeldende regulering gjennom MKNs lover og anbefalte vedtekter
MKNs formål og visjon
MKNs menighetssyn må forstås i lys av organisasjonens formål og visjon (jf. jf. MKNs lover, § 1.):
«Misjonskirken Norge (MKN) er en sammenslutning av kristne menigheter og foreninger.
Formålet er å virke for Guds rikes vekst og utbredelse innenfor og utenfor vårt eget land, gjennom mennesker som ærer Gud, gjør Jesus kjent og vokser i åpne og levende menighetsfellesskap.
MKN skal
- utfordre og hjelpe menigheter til i fellesskap å virkeliggjøre det verdensvide misjonsoppdrag inntil Jesus kommer igjen.
- arbeide for større grad av synlig enhet mellom evangeliske kristne, menigheter og kirker, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
- arbeide for at det på ethvert sted er åpne og levende menigheter som inkluderer alt Guds folk.
- støtte lokale menigheter i det evangeliserende, diakonale og disippelbyggende arbeid.
MKNs visjon er:
«Guds barns enhet og menneskers frelse».
Menighetenes formål
I MKNs lover, § 2 fastslås at «Menighetens formål er å virke for Guds rikes vekst og utbredelse så vel innenfor som utenfor vårt eget land.»
I MKNs anbefalte vedtekter utdypes menighetens formål. Det står at menigheten skal
- være en åpen og levende menighet som inkluderer alt Guds folk.
- arbeide for synlig enhet mellom kristne og lokale menigheter.
- arbeide for medmenneskers omvendelse.
- hjelpe barn og ungdom fram til et selvstendig og bevisst liv i Kristus
- utfordre og utruste menighetens medlemmer til å ta del i det evangeliserende, diakonale og disippelbyggende arbeidet
- plante og vise omsorg for nye menigheter
- påvirke lokalmiljøet positivt gjennom åndelig og sosialt arbeid
- være delaktig i Misjonskirken Norges nasjonale og internasjonale arbeid gjennom blant annet å delta økonomisk etter evne, med intensjon om å bidra med ti prosent eller mer av menighetens inntekter være delaktig i Misjonskirken UNGs nasjonale og internasjonale arbeid gjennom blant annet å delta økonomisk etter evne, med intensjon om å bidra med én prosent eller mer av menighetens inntekter.
2.2.2. Historikk
I dokumentet «Lover – Statutter og Instrukser» som ble samlet og utgitt i 1986 framkommer det at «Statutter for De friemisjonsforeninger og menigheter i Norge» ble vedtatt første gang i 1896 og senere endret i Misjonsforbundets konferanser i 1935, 1971, 1980 og 1984.
Her heter det blant annet om menigheten:
«Dens formål er: Ved Guds nåde å virke til medmenneskers omvendelse, Guds barns enhet, innbyrdes oppbyggelse og omhu for hverandres velferd, samt i alt la troen være virksom i kjærlighet.» (§ 1)
2.2.3. Betydningen av medlemskapet i International Federation of Free Evangelical Churches (IFFEC)
I IFFECs lov framgår følgende av dets «preamble» (ingress):
“Regardless of existing differences in the situations of various countries and the historical origins, development and traditions affecting the individual federations, all member federations of the IFFEC aim at practicing the unity of the Church as the Body of Christ and at the propagation of the biblical truth concerning the believers’ church.
The name of IFFEC states the most important principles governing the free evangelical churches everywhere: They are free inasmuch as membership in these churches necessitates a free decision by the individual and as these churches conduct their internal life and their public ministry free from any influence by the state.
They are evangelical inasmuch as their faith, doctrine and conduct are guided by the message of the Bible. Personal faith in Jesus Christ, in obedience to the Word and the Will of God, is the only condition of membership in his Church.
They are churches inasmuch as Jesus Christ is present through his Word and Spirit, gathering and commissioning them. They acknowledge that all believers and only believers are members of the church.”
2.2.4. MKNs visjon – Guds barns enhet og menneskers frelse
Misjonskirken Norges visjon lyder: «Guds barns enhet og menneskers frelse»
Den bibelteksten som kanskje i aller største grad har inspirert til denne visjonen, er Joh. 17.21:
«Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»
MKNs visjon har hatt stor slitestyrke. Visjonen ble brukt av flere av menighetene og foreningene allerede før stiftelsen av Det Norske Misjonsforbund (DNM) i 1884, og det har fulgt DNM fra starten - selv om Ingulf Diesen i “Veien videre” slår fast at det ikke ble tatt offisielt inn i DNMs felles lover før i 1939. Ved gjennomgang av menighetenes vedtekter framkommer det at rundt ¾ av menighetene har tatt inn mottoet i sine vedtekter.
Opprinnelig var visjonen «Guds barns enhet og synderes frelse». I 2004 ble begrepet «syndere» erstattet med «mennesker». Dette er den enste endringen i visjonen siden stiftelsen i 1884. Det ble gitt uttrykk for at endringen ikke var ment å forandre den materielle betydningen, men heller at visjonen ville kommunisere bedre overfor mennesker i dagens samfunn.
Guds barns enhet
I det nye testamentet henspiller begrepet «Guds barn» på at vi er Guds barn av fødsel, som nye skapninger – men også på at vi er kalt til å være barn som vokser og modnes i Guds families verdier og levemåte.
I «Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund» gis blant annet følgende forklaring av visjonen om Guds barns enhet:
«Enhet er her ikke forstått som uniformering eller ensretning. Det finnes ingen Misjonsforbundsmodell utover det «å bli formet etter hans Sønns bilde» (Rom 8,29), og det ligger i Det Norske Misjonsforbunds natur å verdsette mangfoldet. Det er nettopp hva mottoet inviterer til. Samtidig uttrykker mottoet en målsetting om en enhet i det mangfold som finnes av meninger og praksis. Enheten er ikke utelukkende åndelig eller verbalt forstått, men må nødvendigvis komme til uttrykk i gjensidig respekt og toleranse innad i de lokale menigheter og mellom de ulike menigheter og kirkesamfunn.»
I dokumentet som oppsummerer læresamtalene mellom Dnk og DNM heter det:
«Enhet er ikke det samme som uniformitet. Bibelen gir et bilde av legemet og lemmene som uttrykker både enhet og mangfold i den kristne kirke.»
«Det må trekkes grenser mot fornektelse av troen på Jesus Kristus og mot en lovisk forkynnelse som undergraver troen på rettferdiggjørelse av tro for Kristi skyld. [ ] DNM ønsker på den ene side å være romslig med sine krav til kirkens enhet. Det grunner seg på DNMs åpenhet for alle som bekjenner troen og den toleranse som ligger til grunn for samvittighetsfriheten i sentrale spørsmål som dåp, nattverd og kirkemedlemsskap. På den andre siden definerer DNM seg som en del av den evangelikale bevegelse. I DNM vil man derfor stille følgende grunnkrav for å kunne gå inn i kirkelig enhet og fellesskap: 1) Skriften som grunnlag for tro og lære, 2) bekjennelsen til den treenige Gud, slik det er uttrykt i Apostolikum og 3) menigheten/kirken som forsamlingen av mennesker som bekjenner denne tro. DNM vil ikke stille krav om tilslutning til egne teologiske tradisjoner eller posisjoner, som ett bestemt bibel-, dåps-, natt verd- eller menighetssyn. Men DNM vil i utgangspunktet stille seg avventende overfor kirker som ikke er tydelige på at menigheten er forsamlingen av mennesker som bekjenner troen på Jesus som Frelser og Herre.»
Pionerene i DNM - for øvrig både kvinner og menn - hadde en sterk dedikasjon til sin enhetsforståelse – det som gjerne kalles allianse-prinsippet. De hadde Bibelen som eneste rettesnor for tro, liv og lære - men det gjorde også at de ikke kunne bekjenne se g til en bestemt måte å tolke Bibelen på. Menneskelige forsøk på å tolke Bibelens sannheter ville aldri være gode nok - og nettopp derfor kunne de ikke ha andre bekjennelsesskrifter enn Bibelen selv. I våre røtter finner vi altså et radikalt alliansesyn som springer ut av en sterk bibeltroskap.
Menneskers frelse
I «Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund» står det videre: «Dernest uttrykker mottoet en målsetting om at mennesker skal bli frelst. Som lokale menigheter vil vi være til stede for menneskene på stedet. Det betyr at vi ønsker både å være aktive medlemmer og medmennesker i lokalsamfunnet og være Jesu vitner lokalt. Et overordnet mål for det lokale arbeidet er at mennesker skal møte Jesus Kristus til frelse. [ ] Vi er […] oppmerksomme på at frelsesbegrepet ikke er begrenset til utelukkende å møte Jesus Kristus og
bli hans etterfølgere. Bibelen utfordrer oss også til å ta vare på hele mennesket, og Jesus sier at det vi har gjort mot en av hans minste, har vi gjort mot ham.»
«Det Norske Misjonsforbund har sin bakgrunn i vekkelsene som gikk over den vestlige verden i siste halvdel av 1800-tallet, og som berørte Skandinavia sterkt. Som vekkelsesbevegelse fremholder vi nødvendigheten av at mennesker blir Guds barn og innlemmet i den kristne menighet ved å ta imot Jesus Kristus som Frelser og Herre. Vekkelsen som preget mye av Det Norske Misjonsforbunds og andre kirkesamfunns virksomhet helt frem til midt på 1900-tallet ser vi lite av i dag, men kirkens oppdrag er det samme: Å kalle mennesker til omvendelse og frelse, og formane, veilede og hjelpe mennesker til å leve i et rett forhold til Gud, sine medmennesker og seg selv.»
2.2.5. Oppsummering
Vi ser gjennom det som er skrevet ovenfor at menigheten har et kall - og Åndens utrustning - til å forene enhet og hellighet, og at dette er grunnlaget for menighetens oppdrag i verden til å bringe Guds frelse, forsoning, utfrielse og gjenopprettelse til alle folkeslag og generasjoner. Og det er når enhet og hellighet møtes - «sammen med alle de hellige» - vi kan «bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.»
I MKNs røtter ligger det en sterk forpliktelse til både enhet og bibeltroskap - og samtidig en sterk forventning om evangeliets forvandlende kraft. Dette passer godt sammen med det som ovenfor er beskrevet som sentrale kjennetegn ved hva det vil si å være «ekklésia».
I vår tid framstår ofte enhet og hellighet som motsetninger, men menigheten er kalt til å holde dem sammen, og i MKNs historie finner vi mennesker og menigheter som har hatt en sterk forpliktelse til å forene enhet og hellighet. Historien har vist at dette ikke er lett, men vi ønsker at MKN som fellesskap av menigheter fortsatt bør dyrke fram denne forpliktelsen til enhet og hellighet som vi finner i våre røtter.
2.3. Muligheter for endringer i formålsbeskrivelse og menighetsprinsipper
På bakgrunn av lederskapenes svar på spørsmålene som ble sendt ut 27. februar 2025, er det utredet noen muligheter for endringer i formålsbeskrivelsen og menighetsprinsippene.
2.3.1. Formålsbeskrivelsen i anbefalte vedtekter
Den gjeldende beskrivelsen av menighetens formål, slik det framkommer i de anbefalte vedtektene, er gjengitt i kapittel 2.2.1.
Mange av lederskapene ga i sine skriftlige svar våren 2025 uttrykk for at de oppfattet formålsbeskrivelsen som god, så det er ikke et gjennomgående krav eller ønske om store og substansielle endringer. I svarene fra lederskapene var det samtidig flere innspill som ga et konstruktivt grunnlag for å peke på en mulig videreutvikling av formålsbeskrivelsen. Det gjelder særlig at formuleringene i større grad kan hentes direkte fra Bibelen, og at dagens formuleringer i hovedsak beskriver aktivitet.
Videre viser gjennomgangen av menighetenes vedtekter at under ¼ menigheter har valgt å beskrive menighetens formål identisk som i de anbefalte vedtektene, og litt over ⅓ av menighetene har en formålsbeskrivelse som i liten grad er preget av de anbefalte vedtektene.
Ut fra dette mener vi at det bør jobbes videre med hvordan menighetens formål beskrives i de anbefalte vedtektene, og at det med bakgrunn i innspillene fra lederskapene bør legges vekt på følgende momenter:
- å legge mindre vekt på oss selv og hva vi gjør, og mer vekt på vårt ønske om at Ordet og Ånden skal virke i, med og gjennom oss.
- å gjenspeile vår forpliktelse til bibeltroskap
I arbeidet med denne rapporten er det utarbeidet alternative formuleringer, der det er forsøkt å ta vare på intensjonene som kommer fram i gjeldende versjon av anbefalte vedtekter – og samtidig ta hensyn til de innspillene som har kommet fra menighetenes lederskap:
«Menighetens formål er å virke for Guds rikes vekst og utbredelse - innenfor og utenfor vårt eget land, gjennom mennesker som ærer Gud, følger Jesus og tjener menighetsfellesskapet.
I samsvar med Bibelen er vår tro og vårt håp at menigheten ved Guds nåde skal være et fellesskap:
- der mennesker kan bli kjent med den treenige Gud, ta imot frelsen i Jesu Kristus og ved Ånden stadig vokse i kjennskap til Gud
- der Gud kan utfri, gjenopprette og forvandle mennesker til Kristuslikhet
- der mennesker med ulik bakgrunn kan finne og leve i enheten i Kristus
- der folk i alle aldre kan vokse fram til et selvstendig og bevisst liv i Kristus
- der mennesker finner sin tjeneste i fellesskapet - til oppbyggelse av menigheten.
- som ser ut over seg selv - lokalt, nasjonalt og internasjonalt, gjennom menighetsplanting, evangelisering, sosialt arbeid for lokalmiljøet og misjon. På nasjonalt og internasjonalt nivå er det naturlig at dette skjer gjennom menighetsfellesskapet i MKN og UNG.»
Den gjeldende formålsbeskrivelsen inneholder formuleringer som tallfester menighetenes økonomiske forpliktelse overfor MKN og UNG. I de alternative formuleringene er dette tatt ut, ettersom en beskrivelse av denne typen forpliktelse strengt tatt ikke passer inn i menighetens formålsbeskrivelse, men at avklaringer om menighetenes økonomiske forpliktelser når det gjelder fellesarbeidet gjennom MKN og UNG heller kan nedfelles i menighetsprinsippene.
Vi oppfatter at den sterke forpliktelsen til bibeltroskap reelt innebærer at våre menigheter bør være et sted hvor lesing og studier av Bibelen står sentralt, og at menighetens medlemmer er det man tidligere kalte “lesere”. Leser- og legmannstradisjonen er også en viktig del av våre røtter. Det ble i arbeidet med de alternative formuleringene vurdert om dette burde komme fram på noe vis i formålsbeskrivelsen
2.3.2. Formålsbeskrivelsen i MKNs lover
Den gjeldende beskrivelsen av MKNs formål, slik det framkommer i MKNs lover, er gjengitt i kapittel 2.2.1.
Basert på innspillene fra lederskapene ble det også utarbeidet noen alternative formuleringer av formålsbeskrivelsen i MKNs lover:
«Misjonskirken Norge (MKN) er en sammenslutning av kristne menigheter og foreninger. Formålet er å virke for Guds rikes vekst og utbredelse - innenfor og utenfor vårt eget land, gjennom mennesker som ærer Gud, følger Jesus og tjener menighetsfellesskapet.
MKN skal være et fellesskap av menigheter som
- utfordrer og hjelper hverandre til å virkeliggjøre det verdensvide misjonsoppdraget inntil Jesus kommer igjen.
- støtter den enkelte lokale menighet i det evangeliserende, diakonale og disippelbyggende arbeid.
- arbeider for at det på ethvert sted er levende menigheter som inkluderer alt Guds folk
- søker enheten i Kristus mellom enkeltmennesker, menigheter og kirkesamfunn, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.»
2.3.3. Menighetsprinsippene
I loven er menighetsprinsippene beskrevet på følgende måte:
«Følgende prinsipper og retningslinjer anerkjennes av MKNs menigheter og foreninger, heretter kalt menigheter:
- Menighetens formål er å virke for Guds rikes vekst og utbredelse så vel innenfor som utenfor vårt eget land.
- Bibelen er menighetens eneste rettesnor for tro, liv og lære. Menigheten bygger på Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten.
- Menigheten er åpen for alle som ved troen på den treenige Gud; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, har tatt i mot frelsen i Kristus Jesus og ønsker å leve etter Guds ord.
- Innen menigheten skal det råde samvittighetsfrihet med hensyn til dåp 1 og nattverd.
- Medlemskap i menigheten er vanligvis knyttet til medlemskap i trossamfunnet. Personer som ønsker å beholde sitt juridiske medlemskap i et annet kristent trossamfunn, opptas som menighetsmedlemmer på ellers like vilkår.
- Alle medlemmer bør være døpt i den treenige Guds navn.
- Menigheten praktiserer menighetsdemokrati, alle medlemmer har stemme-, forslags- og talerett.
- Menigheten bygger på et kongregasjonalistisk menighetssyn 2 Menighetsprinsippene er nærmere utdypet og konkretisert i Anbefalte vedtekter for menigheter i Misjonskirken Norge».
1 Dåp i Misjonskirken Norges menigheter skjer i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. I Misjonskirken Norge praktiseres både dåp av troende og dåp av barn. Samvittighetsfrihet med hensyn til dåp innebærer det enkelte medlems rett til å bestemme innhold og form i dåpshandlingen, men medfører ingen rett til å kreve at menigheten skal stå ansvarlig for gjennomføring av denne. Den lokale menighet må søke å ivareta medlemmenes samvittighetsfrihet ved at familier og personer som ønsker én bestemt dåpsform utført, får hjelp til dette. Med bakgrunn i menighetenes selvstendighet, kan menigheten velge å praktisere bare en dåpsform.
2 Hver menighet er selvstendig og har gjennom å tilhøre Misjonskirken Norge, sluttet seg til Misjonskirken Norges menighetsprinsipper, for i fellesskap å virke for Guds rikes vekst og utbredelse lokalt, nasjonalt og globalt.
Vi legger til grunn at menighetsprinsippene bør være likelydende i MKNs lover og de anbefalte vedtektene, med mindre det finnes en saklig grunn til forskjell. I dagens regulering er det to forskjeller:
- Første strekpunkt i lovens oppramsing av menighetsprinsipper (om menighetenes formål) finnes ikke i de anbefalte vedtektene. Dette anses å ha sin saklige begrunnelse i at de anbefalte vedtektene har en egen formålsparagraf.
- Andre strekpunkt i lovens oppramsing av menighetsprinsipper (om bibelsyn) gjenfinnes som to adskilte strekpunkter i de anbefalte vedtektene. I loven nevnes både Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten, mens i de anbefalte vedtektene nevnes bare Den apostoliske trosbekjennelse. I dette tilfellet ser vi ikke saklig grunn til at dette skal beskrives på forskjellig måte.
Basert på svarene fra lederskapene og andre innspill, vurderes det i dette dokumentet justeringer i denne beskrivelse på følgende punkter:
- Muligheten for endringer i strekpunkt 2 (om bibelsyn) omtales i kapittel 4.2.
- Muligheten for endringer i strekpunkt 3 (om medlemskap i menighetene) omtales i kapittel 3.3.2
- Muligheten for endringer i strekpunkt 7 (om menighetsdemokrati) omtales i kapittel 4.1.
- Muligheten for endringer i strekpunkt 4 og 6 beskrives nedenfor i kapittel 2.3.4.
- For strekpunkt 8 vil vi fremsette et forslag om å ta teksten i fotnoten inn i selve menighetsprinsippet.
Arbeidet har ikke gitt grunnlag for å foreslå endringer i strekpunkt 1 og 5.
2.3.4. Muligheten for å vedtektsfeste praksis som gjelder kirkelige handlinger
MKN har historisk i svært liten grad synliggjort et offisielt ståsted i ulike konkrete spørsmål. Bakgrunnen for dette er omtalt i kapittel 4.2.1. Det normale har tvert imot vært å synliggjøre områder hvor det åpnes for samvittighetsfrihet. I det følgende beskrives først noen relevante tilfeller der MKN har gitt uttrykk for et konkret ståsted eller praksis. Deretter beskrives relevant bakgrunn for MKNs tilnærming til samvittighetsfrihet.
Hvilke generelle og konkrete rammer for praksis og lærespørsmål gjelder i dag?
Gjennom loven og de anbefalte vedtektene framkommer det at «Bibelen er eneste rettesnor for tro, liv og lære», og at MKN i tillegg har sluttet seg til den apostoliske trosbekjennelse, Lausannetraktaten og Den evangeliske allianses trosgrunnlag.
Videre omtaler menighetsprinsippene MKNs dåpspraksis på følgende måte i strekpunkt 6: «Alle medlemmer bør være døpt i den treenige Guds navn.»
I fotnote til strekpunkt 4 framkommer det videre at «Dåp i Misjonskirken Norges menigheter skjer i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. I Misjonskirken Norge praktiseres både dåp av troende og dåp av barn. Samvittighetsfrihet med hensyn til dåp innebærer det enkelte medlems rett til å bestemme innhold og form i dåpshandlingen, men medfører ingen rett til å kreve at menigheten skal stå ansvarlig for gjennomføring av denne. Den lokale menighet må søke å ivareta medlemmenes samvittighetsfrihet ved at familier og personer som ønsker én bestemt dåpsform utført, får hjelp til dette. Med bakgrunn i menighetenes selvstendighet, kan menigheten velge å praktisere bare en dåpsform.»
Ut over dette har ikke MKN gjennom lover og anbefalte vedtekter offisielt angitt begrensninger for praksis eller lærespørsmål.
Gjennom andre dokumenter finnes det imidlertid noen eksempler på at det er vedtatt retningslinjer eller veiledning for menighetene:
- Menighetshåndboken (jf. kapittel 4.1.1 der Menighetshåndbokens status beskrives) legger til grunn at dåp av barn gjøres med et metodistisk dåpssyn.
- Menighetshåndboken og MKNs vigslingsordninger innmeldt til statsforvalteren innebærer at vi i MKN kun vier til ekteskap mellom en mann og en kvinne.
- I dokumentet som oppsummerer læresamtalene mellom Den Norske kirke og Det Norske Misjonsforbund framkommer det som DNMs syn at «Nattverdsbordet var åpent for alle kristne, noe som ble uttrykt med formuleringen: for alle Guds barn, men bare for Guds barn.»
- I dokumentet «Homofili og homoseksuelt samliv – notat til veiledning for lederskap i Det Norske Misjonsforbunds menigheter» (vedtatt av PMR i 2004-dokumentet) heter det i kapittel 7: «Som medlemmer i menigheten opptas ikke mennesker som lever i homoseksuelle relasjoner, selv om de bekjenner en kristen tro, slik vi heller ikke tar samboende heteroseksuelle opp som medlemmer. Det er et kriterium vi anbefaler for medlemsopptakelse, og betyr ikke at vi fratar dem retten til å kalles kristne. Som enhver annen er de ønsket til den lokale menighets gudstjenester og møter.» Merk at dette dokumentet er vedtatt som en veiledning, og at det eksplisitt framgår at dette er «et kriterium vi anbefaler». Til tross for at dokumentet er angitt som “et notat til veiledning”, er det ingen tvil om at dette har blitt forstått som en retningslinje som gjelder for menighetene.
- I dokumentet «Skilsmisse og gjengifte – notat til hjelp for menighetsledere innen Det Norske Misjonsforbund» (vedtatt av PMR i 2007) framgår det at Hovedstyret i 1982 vedtok retningslinjer for skilsmisse og gjengifte for menigheter og fellesarbeidet innen DNM. Retningslinjene innebar at menighetene ikke skulle vie fraskilte, men at «spørsmålet ikke berører medlemskap. [ ] For mennesker som søker medlemskap i DNMs menigheter vil skilsmisse og/eller gjengifte ikke utgjøre noen hindring for å bli ønsket velkommen.» I notatet fra 2007 framkommer det at «den pastor som har vigselsrett, vigsleren, selv avgjør forespørsler som innebærer vigsel av fraskilte. Når vigsleren benytter seg av sin samvittighetsfrihet til å si nei til vigsel av fraskilte, skal han henvise ektefolkene til borgerlig vigsler eller annen kirkelig vigsler som vier fraskilte.»
Videre heter det: «DNMs ledelse har støttet at vigslere er tilbakeholdne med å vie fraskilte. I dette prinsipielle standpunkt ligger ingen vurdering av fraskiltes etiske integritet.»
Samvittighetsfrihet
I lover og anbefalte vedtekter er det uttrykkelig besluttet at det skal være samvittighetsfrihet når det gjelder dåp, nattverd og medlemskap i andre trossamfunn:
«Innen menigheten skal det råde samvittighetsfrihet med hensyn til dåp og nattverd. Medlemskap i menigheten er vanligvis knyttet til medlemskap i trossamfunnet. Personer som ønsker å beholde sitt juridiske medlemskap i et annet kristent trossamfunn, opptas som menighetsmedlemmer på ellers like vilkår.»
I de tidligere statuttene ble det lagt ytterligere vekt på samvittighetsfriheten – ved at det sto:
«Innen menigheten (foreningen) skal det råde full samvittighetsfrihet med hensyn til kirkelige spørsmål så som: Uttredelse av statskirken, dåp og nattverd m.m. Lære som strider mot tydelige Guds ord må dog ikke tåles, strid om lærespørsmål bør unngås innen menigheten (foreningen).»
Dette handler om:
- at listen over saker som underlegges samvittighetsfrihet ikke er gjort endelig, men med modifiserende begreper som “så som” og «m.m».
- at det vektlegges at strid om lærespørsmål bør unngås.
I tiden etter stiftelsen i 1884 var det flere andre lærespørsmål som ble definert innenfor samvittighetsfriheten. For eksempel skrev Fredrik Franson i “Missionæren” i 1898 om Evangelistforeningen og DNMs menigheter:
“Hvad Evangelistforeningen er, ved maaske mange; dog skal jeg alligevel faa Lov at oplyse, at den er et Forbund at mandlige og kvindelige Evangelister, som virker for Grundlæggelsen av saadanne Forsamlinger eller Vennekredse som nævnte; disse er organiserede paa Børneskabet til Gud som Grundlag, ikke paa Grundlag at Lighed i Opfatningen at visse Punkter, saasom Daab, Nadverd, Helliggjørelse, Forsoning, Udvælgelse, Kristi Komme, Udtrædelse eller ikke Udtrædelse at Statskirken, Kvindeprædikenvirksomhed og saa videre. Slige Forsamlingers Grundvold er saaledes saa smal og liden, at ingen uomvendt faar Plads der, men saa bred, at alle Guds Børn kan rummes deri. Blot i evangeliske Kjærnepunkter som Kristi Guddom kan ingen Indrømmelse gjøres, thi den som exempelvis fornegter denne Sandhed, fornægter jo selve Kristendommens Grundvold.”
Vurdering
Det er noen prinsipielle utfordringer knyttet til å nedfelle praksis i menighetsprinsippene, og MKN har heller ingen omfattende tradisjon for å gjøre dette. Unntaket er som nevnt knyttet til dåp.
Kirkehistorisk har dåp, nattverd og vigsel sammen blitt fremholdt som kirkelige handlinger i menigheten. Menighetsprinsippene fastsetter samvittighetsfriheten når det gjelder dåp og nattverd, mens det kun er for dåp at praksis er nærmere beskrevet. Menighetsprinsippene nevner ikke noe om vigsel.
Vi vil anbefale at dåp, nattverd og vigsel likebehandles i menighetsprinsippene, og vi har utarbeidet følgende forslag til endringer i menighetsprinsippenes strekpunkt 4 (med fotnote) og 6, samt forslag til to nye strekpunkt om henholdsvis nattverd og vigsel:
- Innen menigheten skal det råde samvittighetsfrihet med hensyn til dåp 3 og nattverd.
- Alle medlemmer bør være døpt i den treenige Guds navn. I Misjonskirken Norge praktiseres
3 Samvittighetsfrihet med hensyn til dåp innebærer det enkelte medlems rett til å bestemme innhold og form i dåpshandlingen, men medfører ingen rett til å kreve at menigheten skal stå ansvarlig for gjennomføring av denne. Den lokale menighet må søke å ivareta medlemmenes samvittighetsfrihet ved at familier og personer som ønsker én bestemt dåpsform utført, får hjelp til dette. Med bakgrunn i menighetenes selvstendighet, kan menigheten velge å praktisere bare en dåpsform.
både dåp av troende og dåp av barn. MKNs praksis ved dåp av barn begrunnes i overbevisning om at barna omfattes av forsoningen.
- I MKNs menigheter praktiseres et åpent nattverdbord.
- Ekteskapet forstås som Guds skaperordning for én mann og én kvinne, og innen menigheten utføres vigsel i lys av denne forståelsen.
3. Hva vil det si å være et menighetsmedlem?
I denne delen belyser vi hva det vil si å være medlem ut fra forståelsen av medlemskap, herunder forståelse av det kongregasjonalistiske prinsippet om personlig og frivillig tilslutning.
3.1. Grunnlaget i Bibelen
Allerede i starten av Apostlenes gjerningers andre kapittel kan vi se at mennesker som tok imot frelsen, lot seg døpe og ble lagt til i menigheten (Apg. 2.41). Dette skjedde på pinsedag og det var tre tusen mennesker som ble lagt til denne dagen. Vi får ikke vite noe om grunnlaget for å bli lagt til i menigheten, bare hva som skjedde:
1) De kom til tro, 2) de lot seg døpe og 3) de ble lagt til i menigheten.
Det betyr ikke nødvendigvis at dåpen var et kriterium, men det var en naturlig respons på frelsen. Det vi derimot får se er at disse menneskene som ble lagt til menigheten holdt seg til apostlenes lære, nattverden, fellesskapet og bønnen. Dette preget fellesskapet deres og «hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.» (Apg 2. 42-47).
Videre igjennom Apostlenes gjerninger så ser man at evangeliet lager skillelinjer. Man finner dem som kommer til tro på Jesus Kristus og blir en del av den kristne familie, og man finner dem som skjærer tenner og håner budskapet om Kristus død og oppstanden (Apg 6.8-8,1 og 17.1634). Evangeliet formaner ethvert menneske til frelse og omvendelse. Dette gjør at man til alle tider har stilt mennesker på valg. Samtidig finner vi ikke her at det er en liste med krav om fromhetsliv for å bli lagt til menigheten. Kan det muligens heller handle om at man har vendt seg til Kristus og lar han forme livet? Samtidig får vi også se Ananias og Safira som levde liv i løgn og bedrag og ikke ville vende om da de ble gitt muligheten til dette. De falt døde om og ble ikke lenger en del av fellesskapet (Apg 5.1-11).
Paulus skriver i all tydelighet at menigheten i Korint ikke skal sitte til bords med mennesker som kaller seg kristne samtidig som de lever i direkte opprør mot evangeliet (1. Kor 5. 9-13). Han skriver at det er ikke de utenfor man skal dømme (verden), men de innenfor (søsken i troen). Når Paulus formaner til å dømme trossøsken så gjør han det ut fra hensikten om at mennesker skal la sine liv bli preget av evangeliets nådebudskap og livsforvandlende kraft. Det handler ikke om fordømmelse, men bedømmelse for personlig vekst med Kristus og sine medmennesker. Jesus snakket også om det å dømme med en slik hensikt (Matt 18. 15-17). Den påfølgende teksten handler om tilgivelse og hvordan man i det kristne fellesskapet formanes til å ettergi menneskers synder (Matt 18. 21-35). Denne teksten understreker hvordan vi alle kommer til kort og er totalt avhengig av Guds nåde og tilgivelse. Dermed er det slik at ingen kristne kan dømme hverandre fordi vi selv er prektige eller rene. Hvilket menneske kan med troverdigheten i behold hevde at de elsker Herren sin Gud av hele sitt hjerte, hele din sjel, all din kraft og all din forstand
(Lukas 10,27)? En sentral del av evangeliet er derimot at de troende fremfor Gud er ikledd Kristi rettferdighet. Dommen som skjer mellom de troende, skjer med vissheten om at vi alle er avhengige av Guds tilgivelse og nåde. Den handler ikke om å hevde seg, men å hjelpe hverandre til vekst. Det er her, midt imellom disse to krevende tekstene om dom, oppgjør og tilgivelse at Jesus sier: «Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, så skal dere få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dere.» (Matt 18.19-20).
Paulus løfter også frem et annet perspektiv på det å være lagt til i menigheten. Det er at man er et lem på Kristi kropp (Rom 12; 1. Kor 12 og 14). På denne kroppen er det Kristus som er hodet og menigheten er med lemmer på Hans kropp. Menigheten består av mennesker som bekjenner Kristus som Herre og bruker sin utrustning for å være hans kropp på jorden. Alle medlemmene er like avhengige av Guds nåde og tilgivelse og alle medlemmene har fått gaver til å tjene sine medmennesker og Kristus. La oss derfor tjene hverandre med den nådegave vi har fått som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde (1. Peter 4,10).
Med dette kan man si at det kristne fellesskapet handler om å tjene og veilede hverandre til stadig vekst med Kristus. Vi trenger hverandre og er alle totalt avhengige av Guds nåde hver dag.
3.2. Misjonskirken Norges medlemsforståelse
3.2.1. Gjeldende regulering
MKNs lover og anbefalte vedtekter
MKNs menighetsprinsipper (jf. MKNs lover, § 2) fastslår at «Menigheten er åpen for alle som ved troen på den treenige Gud; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, har tatt imot frelsen i Kristus Jesus og ønsker å leve etter Guds ord.» Videre fastsetter menighetsprinsippene samvittighetsfrihet med hensyn til dåp og nattverd, og at medlemskap i menigheten ikke er betinget av medlemskap i trossamfunnet.
I MKNs anbefalte vedtekter framkommer følgende medlemskriterier (jf. § 4.1):
«Menigheten er åpen for mennesker som
- ved troen på den treenige Gud har tatt imot frelsen i Kristus Jesus
- ønsker å leve etter Guds ord
- ønsker å dele fellesskap og ansvar sammen»
Videre skal lederskap gjøre seg personlig kjent med søkeren og gjøre kjent menighetsprinsippene og gjeldende vedtekter. Søknaden godkjennes av lederskapet og vedkommende tas opp i menigheten. Det er kun medlemmer som aktivt motarbeider menighetens formål og prinsipper som kan bli fratatt sitt medlemskap. Det betyr at det er hjemmel i de anbefalte vedtektene for at lederskapet kan frata medlemskap dersom noen aktivt motarbeider for eksempel at bibelen er menighetenes eneste rettesnor for tro, liv og lære.
Regulering gjennom IFFECs lov
MKN er medlem av IFFEC. I IFFECs lov står det i punkt 2: “The IFFEC is a spiritual and organizational fellowship of federations of churches in which personal faith in Jesus Christ, the Son of God, the Saviour and Lord, according to the Bible, the Word of God, is the only condition of membership in the local church.”
3.2.2. Det kongregasjonalistiske prinsippet om personlig og frivillig tilslutning
Det å slutte seg til en menighet innenfor MKN innebærer en ramme for den enkeltes frihet. Dette er knyttet til formålet med menigheten, og i den kongregasjonalistiske tenkningen forutsettes det at det er nettopp hensikten om å leve etter Guds ord som ligger bak menneskers ønske om å bli tilsluttet menigheten. Dersom det ligger andre agendaer bakenfor en medlemskapssøknad, bør således søknaden ikke aksepteres.
En menighet er dermed ikke uten likhetstrekk med en vanlig interesseforening – det er interessen som bringer mennesker sammen. Men samtidig er det også noen forhold hvor menigheten skiller seg fra en vanlig interesseforening. Det er for eksempel ikke slik at vi «melder oss inn» i en menighet, men vi søker om medlemskap og blir tatt opp som medlemmer.
Det er etablert ulike typer medlemskriterier i ulike kirkesamfunn. I noen sammenhenger er kriteriet knyttet til dåpen, mens i andre sammenhenger er kriteriet knyttet til tro, bekjennelse og et ønske om å følge Guds ord. Trossamfunnsloven § 2 verner trossamfunnenes rett til å fastsette vilkår for medlemskap.
3.2.3. Historikk
I dokumentet «Lover – Statutter og Instrukser» som ble samlet og utgitt i 1986 heter det blant annet:
«Menigheten eller foreninger består av menn og kvinner, som ved troen på Gud Fader, Sønn og Helligånd er blitt nye skapninger, og som beflitter seg på å leve et hellig liv etter Guds ord.» (§ 1)
«Betingelsen for å bli medlem av menigheten (foreningen) er: at vedkommende er kjent som en levende kristen, og lever fredsommelig blant trossøsken.» (§ 3)
3.2.4. Andre dokumenter
I Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund heter det:
«Det Norske Misjonsforbund er ingen folkekirke hvor enhver har rett til medlemskap. I motsetning til en slik kirkeforståelse er vi et fellesskap av menigheter hvor mennesker blir opptatt som medlemmer ved troen på og bekjennelsen til Den treenige Gud – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Som kirke bekjenner vi oss til Bibelen som menighetens og den enkeltes overordnede rettesnor for tro, liv og lære.»
I dokumentet som oppsummerer læresamtalene mellom Dnk og DNM heter det:
«DNM lærer at Guds menighet er summen av alle troende på alle steder til alle tider. Etter sitt vesen er menigheten et fellesskap av troende, innstiftet av Den Hellige Ånd og grunnet på Guds Ord.»
3.2.5. Dagens praksis
Gjennomgangen av menighetenes vedtekter viser at et stort flertall har valgt en ordlyd som er helt identisk med de anbefalte vedtektene. Videre er det noen menigheter som har valgt en justert ordlyd, eller har tatt inn ytterligere kriterier. De ytterligere kriteriene handler om spørsmål knyttet til dåp, samtykke til menighetens vedtekter, å dele på det økonomiske ansvaret, samt at søkeren må ha fylt 15 år. 3 av de 31 menighetene har valgt kriterier som bare delvis dekker innholdet i de anbefalte vedtektene.
3.2.6. Oppsummering fra de regionale samtalene
Representanter for MKNs stab har i perioden mai – september 2025 gjennomført regionale samtaler. Alle MKNs menigheter har blitt invitert til slike samlinger, og totalt har staben møtt rundt 250 representanter for menighetenes lederskap og ansatte, fra til sammen rundt 60 menigheter.
Samtalene har tatt utgangspunkt i de gjeldende medlemskriteriene. Disse oppleves i hovedsak som gode. Samtidig har mye av samtalen handlet om hvordan punktet «ønsker å leve etter Guds ord» forstås. Peker dette mest på livsretning eller livsførsel? Samtalene har også fått fram mellom dilemmaet mellom ønsket om tydelig teologi og veiledning på den ene siden og ønsket om å tydeliggjøre menighetenes selvstendighet på den andre siden. En del av menighetene har også i sine oppsummeringer fra samtalene pekt på behovet for å løfte fram disippelgjøring/etterfølgelse.
3.3. Muligheter for endring i regulering og veiledning
3.3.1. Medlemsopptakelse i praksis
I de anbefalte vedtektene (§ 4) er det fastslått at:
«Den som ønsker medlemskap, sender søknad om dette til menighetens lederskap.
Menighetens lederskap skal gjennom personlig samtale gjøre seg kjent med søkeren og gi søkeren kjennskap til menighetens vedtekter og mulighet for medlemskap i trossamfunnet. Menighetens lederskap behandler søknaden. Ved godkjenning av søknaden opptas vedkommende som medlem i et menighetsmøte eller et offentlig møte.
Den som ønsker å melde seg ut av menigheten, sender skriftlig melding til menighetens lederskap. Et medlem som aktivt motarbeider menighetens formål og prinsipper, og som ikke retter seg etter gjentatte oppfordringer fra menighetens lederskap, kan fratas sitt medlemskap. Avgjørelsen fattes av lederskapet, men kan etter anmodning fra det aktuelle medlem, bringes inn for menighetsmøtet til endelig avgjørelse.»
Gjennomgangen av menighetenes vedtekter viser at de fleste menighetene har valgt de anbefalte vedtektenes formuleringer om søknadsprosessen. Gjennomgangen viser også at noen av menighetene har formulert tilføyelser eller utdypinger. I noen tilfeller bærer disse preg av å være en form for medlemskapskriterier.
21 av lederskapene svarte på spørsmål om hvordan lederskapet/menigheten praktiserer prosessen fra et ønske om å bli medlem og fram til medlemskap. Her oppsummeres svarene med utgangspunkt i kronologien i prosessen:
- Noen lederskap gir uttrykk for at de ønsker at de som tas opp som medlemmer skal ha gått fast i menigheten i en lengre periode før de tas opp som medlemmer. Tilsvarende forventning framkommer også i noen få av de undersøkte vedtektene. Lederskapenes begrunnelse for dette er et ønske om å bli kjent med dem og at de kan bli kjent med menigheten. De aller fleste nevner samtale med pastor som tiltak for å gjøre seg kjent med søkeren.
- Lederskapene beskriver i ulik grad om det er en formell søknad som ligger til grunn. I de fleste tilfellene beskrives en formell søknad. Noen av lederskapene omtaler kun et ønske om medlemskap, og noen lederskap beskriver at det på bakgrunn av et ønske om medlemskap gjennomføres en samtale med pastor før en formell søknad sendes.
- Lederskapene beskriver at søkerne på ulike måter får informasjon om menigheten og MKN. De fleste har etablert en ordning som inkluderer en samtale med pastor, og noen arrangerer egne introduksjons-/informasjonsmøter.
- Lederskapenes svar innebærer at vedtaket om medlemskap gjøres på forskjellige måter. De fleste beskriver at lederskapet behandler søknaden og gjør vedtak, mens noen gir uttrykk for at endelig beslutning skjer i menighetsmøte. En menighet har gitt fullmakt til pastor om å gjøre vedtak.
Våre vurderinger:
- De anbefalte vedtektene slår fast at «Den som ønsker medlemskap, sender søknad om dette til menighetens lederskap.» Dette er en regel som vi oppfatter som ryddig, og i den grad noen menigheter ikke har etablert en praksis med en slik formell søknad – bør dette gjøres. Standard søknadsskjema er tilgjengelig for menighetene på MKNs intranett.
- De anbefalte vedtektene slår fast at «Menighetens lederskap skal gjennom personlig samtale gjøre seg kjent med søkeren …». Dette er en regel som gjenspeiler det viktige poenget om at man tas opp som medlem i et fellesskap, og at lederskapet på vegne av fellesskapet har et ansvar for å gjøre seg kjent med søkeren. Dette bør etter vår vurdering ikke knyttes for sterkt til en enkelt person (pastor), og i denne «bli-kjent-prosessen» kan lederskapet gjerne involvere også andre i menigheten. Vi mener det likevel ikke er aktuelt med mer detaljert regulering av dette. Vi ser heller ingen grunn til å regulere nærmere noe om hvor lang tid søkeren bør ha gått i menigheten før opptak, men vi ser verdien av at ikke bare lederskapet, men også menighetens øvrige medlemmer, får anledningen til å bli kjent med søkeren.
- De anbefalte vedtektene slår fast at «Menighetens lederskap skal […] gi søkeren kjennskap til menighetens vedtekter og mulighet for medlemskap i trossamfunnet. Vi mener at det er god praksis å gi informasjon om dette på en systematisk måte – f.eks. gjennom informasjonsmøter, slik at denne typen informasjon ikke kun gis individuelt i «én til én»-samtaler. Vi mener likevel at det ikke er hensiktsmessig med mer detaljert regulering av dette. Det kan vurderes om MKN sentralt skal utarbeide et “standard medlemskurs” som en ressurs for menighetene - basert på erfaringene med de oppleggene som allerede finnes i en del menigheter.
- De anbefalte vedtektene slår fast at «Menighetens lederskap behandler søknaden. Ved godkjenning av søknaden opptas vedkommende som medlem i et menighetsmøte eller
et offentlig møte.» Vi ser at denne formuleringen kan skape uklarhet om det formelle vedtaket skjer i lederskapet eller menighetsmøtet. Vi registrerer også at Menighetshåndboken angir en ordning for medlemsopptak i menighetsmøte eller offentlig møte som indikerer at det formelle opptaket av medlemmer skjer i menighetsmøtet. Vi mener at det bør tydeliggjøres hvorvidt det er lederskapet eller menighetsmøtet som formelt gjør vedtak. Det formelle vedtaket bør ikke skje i et offentlig møte. Vi ser den store verdien av at det er menigheten som tar opp nye medlemmer, men vi ser store praktiske utfordringer knyttet til at det formelle vedtaket skjer i menighetsmøtet. Derfor anbefaler vi at det er lederskapet som gjør det formelle vedtaket, og at de nye medlemmene presenteres på et menighetsmøte eller offentlig møte. Vedtak om medlemskap bør ikke kunne delegeres til pastor eller andre enkeltpersoner.
- Paragrafen om medlemsopptakelse bør ikke inneholde bestemmelser som forstås som medlemskriterier.
3.3.2. Mulige endringer i medlemskriteriene og menighetsprinsippet om medlemskap
Livsretning og livsførsel – en vurdering av veien videre
Bibelen er tydelig på at det er i Kristus vi blir født på ny - utfridd og gjenopprettet. Vårt kall er først og fremst til Kristus. Til evangeliet. Dette blir fanget opp i Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund, der det heter:
«… fordi vi er en Kristi kirke, vil vi at Kristus Jesus skal være sentrum i vår tro og vår virksomhet.
Så er Bibelen like tydelig på at det nye livet skal vises i et rett liv - og at vi skal bære frukt som er omvendelsen verdig.
Mellom disse to perspektivene (livsretning og livsførsel) er det en dyp sammenheng. For inngangen til «rett liv» er jo nettopp at vi vender oss til ham og tar imot det nye livet fra ham - slik at «troen vises i et rett liv». Jf. 2. Pet. 1. 3-7.
Paulus forklarer sammenhengen mellom disse to perspektivene på følgende måte:
«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.»
Men hvordan skal de to perspektivene vektlegges når vi formulerer medlemskapskriterier for MKNs menigheter? Og hvordan skal medlemskapskriteriene forvaltes i praksis?
Vi oppfatter at de gjeldende kriteriene i hovedsak vektlegger «retningsperspektivet» - ettersom det legges vekt på den enkeltes bekjennelse av troen, og den enkeltes ønske om å leve etter Guds ord og dele fellesskap og ansvar.
Denne forståelsen finner også støtte i Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund, der det heter:
«Guds universelle menighet er én og holdes sammen av sitt sentrum, Jesus Kristus, og ikke av de grenser mennesker setter.»
Samtidig er medlemsopptakelse lagt opp til å være et tillitsspørsmål mellom «søkeren» og menigheten - og dette innebærer at det i forvaltningen av kriteriene må gjøres noen form for vurdering ut fra livsførsel. Dette må gjøres lokalt, og vi tror det verken er ønskelig eller mulig at MKN sentralt skal sette opp retningslinjer som reflekterer hva fellesskapet oppfatter som rett liv. Men det må generelt legges vekt på at den lokale forvaltningen av kriteriene må utføres i samsvar med at Bibelen er menighetens og det enkeltes medlems øverste autoritet for tro, liv og lære, og at den som søker om medlemskap vil stå sammen med menigheten i dens visjon, verdier og vedtekter
Vi mener altså at intensjonen i de gjeldende medlemskriteriene bør videreføres innenfor denne forståelsen. Samtidig vil vi foreslå en endring i kriterienes ordlyd.
Forslag til ny formulering av medlemskriteriene og menighetsprinsippet om medlemskap
Ut fra det ovenstående foreslår vi at medlemskriteriene formuleres på følgende måte:
Medlemskap i menigheten er åpent for mennesker som - Ved troen på den treenige Gud har tatt imot frelsen i Kristus Jesus - Ønsker å følge Jesus og leve etter Guds ord, i fellesskap med andre troende - Ønsker å dele ansvar, og står sammen med menigheten i dens visjon, verdier og vedtekter
Dette forslaget innebærer å videreføre at menighetsprinsippene ikke kategorisk avviser noen fra å bli medlem basert på livsførsel. Vi vil samtidig understreke at livsførsel må spille en betydelig rolle i vurderingen av medlemskap, fordi livsretningen vises gjennom livsførsel og endring i livsførsel vil være avgjørende for om menigheten kan ha tillit til at livsretningen er inn mot Jesus. Dette er en generell holdning som vi mener at må legges til grunn i alle forhold. Underveis i arbeidet har det blant annet blitt jobbet med formuleringer som fremhever ønsket å la seg forvandle av Jesus – og at dette er noe som gjelder på alle livets områder. Vi har ikke funnet en måte å inkludere dette eksplisitt i vårt forslag til medlemskriterier, men vi vil signalisere at dette er et viktig underliggende punkt. Vi har i arbeidet også vært opptatt av at det er menigheten som er tolkningsfellesskapet for hvordan vi forstår Bibelen. Dette er forsøkt ivaretatt gjennom formuleringen «... i fellesskap med andre troende».
Forvaltningen av medlemskapskriteriene tilligger den enkelte menighet. Vi ser at det vil være behov for å utvikle veiledningen i forvaltningen av medlemskriteriene – og dette har også blitt etterspurt av mange i de regionale samlingene.
Til nå har det kun eksistert skriftlig veiledning på ett område, nemlig det samlivsetiske, jf. beskrivelsen i kapittel 2.3.4. Dette oppleves som utfordrende Vi ønsker derfor å utvikle en mer generell veiledning til hjelp for menighetene, hvor også veiledning om samlivsetikk inngår naturlig. Men i samsvar med at vi ikke ser for oss regler som konsekvent utelukker noen basert på livsførsel, vil vi legge til grunn at den konkrete veiledningen om medlemsopptak som er gitt i kapittel 7 i dokumentet fra 2004, ikke videreføres.
I MKNs lover og anbefalte vedtekter er menighetsprinsippet som omhandler medlemskap i dag formulert på følgende måte:
«Menigheten er åpen for alle som ved troen på den treenige Gud; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, har tatt i mot frelsen i Kristus Jesus og ønsker å leve etter Guds ord.»
Gitt den foreslåtte endringen i medlemskriterier vil det være naturlig å endre dette menighetsprinsippet til:
«Medlemskap i menigheten er åpen for alle som ved troen på den treenige Gud; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, har tatt imot frelsen i Kristus Jesus og som i fellesskap med andre troende ønsker å følge Ham og leve etter Guds ord.»
4. Styring og ledelse av menigheten – i en kongregasjonalistisk kontekst
I dette kapittelet forklares begrepet «kongregasjonalisme» - og det beskrives hvordan MKN har tilnærmet seg dette.
Begrepet «kongregasjonalisme» kommer fra det engelske «congregation» og det latinske «congrego» - som betyr «samle med» eller «samle for». Dette har altså nær sammenheng med begrepet «synagoge» som betyr å «bringe sammen». Det er også knyttet til Guds frelsesplan fra evighet av – som er å sammenfatte alt i Kristus (Ef. 1.10).
Kongregasjonalismen framhever altså «kongregasjonen» - den lokale forsamlingen – og har mye til felles med Misjonskirken Norges vektlegging av «Guds barns enhet».
Opphavet til kongregasjonalismens grunnprinsipper finner vi i England på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. Kongregasjonalismen hadde som formål å organisere menigheter av bevisst troende.
Kongregasjonalismen grunnprinsipper kan relateres til to hovedmomenter - et liberalt menighetssyn og et konservativt bibelsyn. Disse står ikke i motstrid til hverandre – men er sammenvevd med hverandre og understøtter hverandre.
I MKNs lover § 2 framkommer det at «Menigheten bygger på et kongregasjonalistisk menighetssyn.» Dette er forklart på følgende måte: «Hver menighet er selvstendig og har gjennom å tilhøre Misjonskirken Norge, sluttet seg til Misjonskirken Norges menighetsprinsipper, for i fellesskap å virke for Guds rikes vekst og utbredelse lokalt, nasjonalt og globalt.»
4.1. Et liberalt menighetssyn
Det kongregasjonalistiske menighetssynet handler om:
- Frihet fra staten (separasjonsprinsippet)
- Den lokale menighets selvstendighet (frimenighetsprinsippet)
- Personlig og frivillig tilslutning (tilslutningsprinsippet)
- Menighetsdemokrati
Begrepet «liberal» betyr «fri» - og det er på grunn av den vekten som legges på frihet at det kongregasjonalistiske menighetssynet betegnes som liberalt.
Når det sies at det kongregasjonalistiske menighetssynet er liberalt må det med en gang understrekes at frihetsbegrepet ikke først og fremst må tolkes ut fra det sekulære samfunnets forståelse av begrepet (som litt enkelt sagt er «å gjøre som man vil») – men mer ut fra tanken om at den virkelige friheten handler om å være «i sitt rette element» - forenet med Kristus i Gud – slik som grenene på vintreet. Dette er en frihet til å være tjenere under lydigheten, jf. Rom. 6.16.
Dette henger sammen med at det kongregasjonalistiske menighetssynet er forankret i Bibelen og er tett knyttet til tanken om at skriften er eneste rettesnor for tro, liv og lære. Dette omtales nærmere i punkt 4.2 nedenfor.
Et annet viktig moment i forståelsen av det liberale menighetssynet i Misjonskirken Norge og flere andre kirkesamfunn, er at kongregasjonalismen fikk sitt gjennombrudd i Norge i en tid da liberale ideer fikk gjennomslag både i politikken og gjennom en sterk oppblomstring av foreninger og folkebevegelser. Kongregasjonalismens utspring finner vi i England allerede rundt år 1600 – altså før opplysningstiden, og de kongregasjonalistiske ideene ble spredt gjennom flere brede vekkelser – og kongregasjonalistene påvirket samfunnet rundt både religiøst og politisk. Slik sett er det ikke unaturlig – i hvert fall for de sammenhengene som er mest relevante for oss – å tenke at det var en gjensidig påvirkning mellom kongregasjonalismen og den sekulære liberalismen. Det er derfor ikke grunn til å se på kongregasjonalismen bare som en kristen gren av den sekulære liberalismen, men det er heller ikke særlig tvil om at de sterke liberale strømningene i samfunnet som helhet bidro til å «legge veien åpen» for at kongregasjonalismen (i litt ulike varianter) ble sterkt toneangivende for de kirkesamfunnene som vokste fram i Norge i andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet.
4.1.1. Den lokale menighets selvstendighet (frimenighetsprinsippet)
Historisk tilnærming
Prinsippet om den lokale menighets selvstendighet var opprinnelig tett knyttet til separasjonsprinsippet, fordi det var tett sammenheng mellom staten og kirkelig overbygning. Slik sett er frimenighetsprinsippet et bredere og mer generelt prinsipp – som legger til grunn at den lokale menigheten ikke skal ha noen autoritativ instans over seg, altså mellom menigheten og Kristus. Dette innebærer:
- Avvisning av overordnede kirkeorganers autoritet over lokalmenigheten
- Avvisning av at tradisjonen er styrende
- Frihet fra tilslutning til andre forpliktende bekjennelsesskrifter enn Bibelen
- Frihet til å selv granske skriftene og følge skriftens ord
Her vil også beskrivelsen av de nytestamentlige menighetene i større eller mindre grad danne mønster for frimenighetene. Dette har flere sider
- Apostlenes gjerninger og brevene beskriver hvordan menighetene selv valgte sine eldste, og at apostlene i Jerusalem kun ga påbud om «det helt nødvendige», jf. Apg. 15.28-29
- Samtidig utøves denne friheten under omfattende rettledning fra apostlene, og det er lite som peker i retning av at menighetene var spesielt opptatt av sin uavhengige posisjon –oppmerksomheten synes mer å være rettet mot tilhørigheten i Kristus og underordningen under Ham.
Misjonskirken Norge – Forståelsen av dagens rammer
I MKNs lover § 1 heter det at «Misjonskirken Norge (MKN) er en sammenslutning av kristne menigheter og foreninger.»
I «Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund» utdypes dette på følgende måte:
«I Det Norske Misjonsforbund er hver menighet en selvstendig, selvbestemmende, sine selvunderholdende og selvrekrutterende enhet. Det vil si at hver menighet vedtar statutter, velger sitt lederskap, forplikter seg økonomisk, kaller sine pastorer og tar ansvar for menighetens undervisning, diakoni og misjon. Det betyr også at det ikke finnes noen overordnet, sentral instans som, mot den lokale menighetens vilje, kan pålegge denne noe som strir mot menighetens egenart, statutter eller ønske.»
Samtidig innebærer tilslutningen til MKN i seg selv en tilpasning til frimenighetsprinsippet, ettersom de menighetene som velger å bli medlem i MKN med dette oppgir noe av sin selvstendighet.
I MKNs lover kommer det fram at dette handler om:
- Forpliktelse til å arbeide i samsvar med MKNs formål og visjon (§ 1 og 2)
- Menighetens vedtekter skal godkjennes av MKNs hovedstyre
- Tilslutning til MKNs prinsipper for menigheter (§ 2 og 10)
Menighetene har heller ikke anledning til å nekte medlemskap basert på dåpsform eller dåpssyn – på dette området praktiseres det samvittighetsfrihet for medlemmene. Men det framkommer at menigheten med bakgrunn i menighetenes selvstendighet, likevel kan velge å praktisere bare én dåpsform. I disse spørsmålene er det altså åpnet for at menighetsmedlemmers ståsted og praksis ikke behøver å være i overensstemmelse med menighetens ståsted og praksis. Så er det jo et spørsmål om dette kan gjøres gjeldende i andre spørsmål – eller om dette kun gjelder i de spørsmålene der det framkommer i lover og vedtekter at det hersker samvittighetsfrihet.
I MKNs lover § 2 framkommer det at «Menighetsprinsippene er nærmere utdypet og konkretisert i Anbefalte vedtekter for menigheter i Misjonskirken Norge».
Av anbefalte vedtekter (§ 10) kommer det videre fram ytterligere to forhold som innebærer en begrensning av menighetens selvstendighet:
- «Dersom det oppstår en konflikt som menigheten ikke er i stand til å løse selv, skal saken forelegges til mekling for en instans utpekt av Misjonskirken Norges hovedstyre. Skulle det ikke lykkes å oppnå enighet, treffer Hovedstyret avgjørelsen. Ingen enkeltperson eller gruppe har rett til å kreve deling eller å få tilbake det som engang er gitt til menigheten. Menighetsmedlemmer som bryter med Misjonskirkens Norges menighetsprinsipper har intet krav på menighetens eiendeler. Ved konflikter i læremessige spørsmål, anbefales menigheten å søke råd hos Misjonskirken Norges Predikant- og menighetsråd.
- Hvis menigheten overgår til prinsipper som strider mot Misjonskirken Norges menighetsprinsipper, tilfaller eiendelene Misjonskirken Norge som i den grad det er mulig skal benytte midlene til evangelisk virksomhet på stedet. Misjonskirken Norges hovedstyre avgjør hva som må anses som stridende mot Misjonskirken Norges menighetsprinsipper.»
MKNs anbefalte vedtekter angir altså en begrensning i menighetenes frihet til å håndtere interne konflikter og knyttet til å melde seg ut av MKN eller orientere seg bort fra MKNs menighetsprinsipper.
Samlet sett innebærer altså tilslutningen til MKN en tilpasning til frimenighetsprinsippet, og denne tilpasningen er av en slik betydning at det er grunnlag for å si at MKNs menighetssyn er «moderat kongregasjonalistisk».
I «Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund» utdypes dette på følgende måte:
«At hver menighet samtidig av fri vilje har gått inn i et fellesskap, har sin grunn i en overbevisning om at noen bestemte oppgaver løses best i fellesskap. Derfor har den lokale menighet, ved sin søknad om opptak i fellesskapet, frivillig gitt avkall på noe av sin frihet og delegert noe av sin lokale forvaltningstjeneste til andre valgte organer. På vegne av de enkelte menighetene er disse valgt til å lede dette felles arbeidet, fatte beslutninger og handle til beste for hele fellesskapet. Fordi samfunnet stadig er blitt mer krevende og komplisert, vil ikke alltid lokal kompetanse alene strekke til. Det Norske Misjonsforbund sentralt har over år bygget opp en faglig kompetanse som vil være den lokale menighet administrativt og praktisk behjelpelig med å virkeliggjøre menighetens oppdrag innen menighetsplanting, misjon, diakoni og opplæring, men uten å overta menighetens åndelige og økonomiske ansvaret for denne virksomhet.»
I dokumentet som oppsummerer læresamtalene mellom Dnk og DNM heter det:
«I samarbeidsspørsmål har vekten alltid ligget på allianseøkumenikk og åpenhet for alle som bekjenner troen. Fordi DNM har en kongregasjonal struktur vil sentrale bestemmelser om kirkefellesskap bare fungere som veiledende rådgivning for de lokale menigheter. Disse vil selv ta stilling til hvordan dette skal løses på lokalplan.»
Særlig om Misjonskirken Norges tilslutning til andre organisasjoner
Når MKN slutter seg til ulike organisasjoner, innebærer også dette – i større eller mindre grad –en begrensning i selvstendigheten. MKN har sluttet seg til følgende organisasjoner:
- International Federation of Free Evangelical Churches (IFFEC).
- NORME (tidl. Den evangeliske allianse og Lusannebevegelsen)
- Norges kristne råd
- Det Norske Bibelselskap
- Kirkens Nødhjelp
- Digni
- Egedeinstituttet
- Sendt Norge
- Tro & Medier
- Kristelig Pressekontor
- Menneskeverd
- Kristelig studieforbund
- Blå Kors Norge
- Hjelp Jødene Hjem
- Vake - Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep
- Frivillighet Norge
- Hovedorganisasjonen Virke.
Misjonskirken Norge har egne samarbeidsavtaler med samarbeidskirkene i de landene vi er engasjert i.
HS fattet følgende vedtak 18.-19. november 2016:
«Hovedstyret vedtar følgende prinsipper og retningslinjer for organisasjonsmedlemskap:
1. Hovedstyret, eventuelt Generalforsamlingen, er beslutningsorgan i forhold til organisasjonsmedlemskap.
2. Hovedstyret fastsetter følgende retningslinjer for organisasjonsmedlemskap:
a) Organisasjonsmedlemskap tegnes primært i økumeniske organisasjoner av nasjonalt eller internasjonalt omfang som er viktige for MKNs oppdrag.
b) Organisasjonsmedlemskap kan også tegnes i organisasjoner innenfor det merkantile området når dette vurderes formålstjenlig.
c) Kirkesamfunnet tegner normalt ikke organisasjonsmedlemskap som faller utenfor kriteriene i punkt a. og b. Assosiert medlemskap kan vurderes i de tilfeller det er ønskelig «å låne ut navnet».
d) Menighetene i MKN er frie og selvstendige og kan tegne organisasjonsmedlemskap på selvstendig grunnlag.»
Vi anbefaler at disse prinsippene videreføres. Videre anbefaler vi at det gjøres kjent gjennom MKNs nettsider hvilke organisasjoner MKN har organisasjonsmedlemskap i.
Særlig om retningslinjer som gjelder MKNs menigheter
Videre har MKN sentralt utarbeidet en rekke retningslinjer som også gjelder for menighetene (jf. «ressurser» som finnes på MKNs nettsider):
- Yrkesetiske retningslinjer (2017)
- MKNs retningslinjer for forebygging og håndtering av seksuelle krenkelser (2018)
- Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund (2007)
- Alkohol- og ruspolicy for Misjonskirken Norge (2018)
- MKN-DNK - samarbeid lokalmenigheter (2016)
- Organisasjonsdokumentet (2017)
I malene for ansettelsesavtaler, som ligger tilgjengelig på MKNs intranett, er det lagt til grunn at de ansatte ved undertegning av avtalen «er forpliktet til å følge de til enhver tid gjeldende interne arbeidsregler, og har i den forbindelse fått utdelt og gjort seg kjent med» Yrkesetiske retningslinjer, MKNs retningslinjer for forebygging og håndtering av seksuelle krenkelser og Alkohol- og ruspolicy for Misjonskirken Norge
De yrkesetiske retningslinjene, som ble vedtatt av PMR i 2015 (og oppdatert av HS etter navnendring til Misjonskirken Norge), fastsetter krav til adferden til ansatte både i MKN sentralt og i menighetene.
I retningslinjene framgår det blant annet:
- «Den ansatte utøver sin tjeneste i henhold verdigrunnlag, inngåtte avtaler, retningslinjer og vedtak fattet av Misjonskirken Norge og menigheten.»
- «Den ansatte ser seg selv som en del av MKN, opptrer lojalt, søker samarbeid og bidrar aktivt inn i fellesskapet.»
Disse retningslinjene går altså relativt langt i å stille krav om lojalitet til beslutninger fattet av MKN-fellesskapets organer. Retningslinjene refererer ikke til MKNs lover eller menighetens vedtekter (som skal godkjennes av HS), men til “retningslinjer og vedtak fattet av Misjonskirken Norge”.
Menighetene ble ikke informert særskilt om disse retningslinjene, men de har vært gjort tilgjengelig på MKNs intranett. Retningslinjene har ikke blitt møtt med særlige reaksjoner.
Særlig om tilslutning til erklæringer og opprop
I tillegg har MKN sentralt underskrevet (eller på annen måte sluttet seg til) følgende dokumenter:
- Den apostoliske trosbekjennelse (lovbestemt)
- Den evangeliske allianses trosgrunnlag (lovbestemt)
- Lausannepakten (lovbestemt)
- Læresamtalen mellom Den norske kirke og Det Norske Misjonsforbund (Utgitt av Kirkerådet, Dnk 2001 i samarbeid med DNM.)
- Ekteskapserklæringen (2016)
- «Felleskristen erklæring» (2024)
Særlig om demokratiet i MKN
Misjonskirken Norge er en demokratisk styrt organisasjon. Generalforsamlingen er MKNs øverste myndighet, og der har hver menighet rett til å sende minimum to representanter, samt ordinerte pastorer. Generalforsamlingen velger Hovedstyret som er MKNs øverste valgte organ og generalsekretæren som er MKNs daglige leder. Mellom generalforsamlingene leder Hovedstyret MKNs virksomhet, og HS står ansvarlig overfor generalforsamlingen. Dersom minimum en tredjedel av menighetene ønsker det, skal det kalles inn til ekstraordinær generalforsamling.
MKNs lover regulerer i liten grad hvordan Hovedstyrets myndighet overfor menighetene avgrenses, men den kongregasjonalistiske grunntanken innebærer at HS bør begrense sin myndighetsutøvelse overfor menighetene.
Siden loven ble vedtatt i 2002, har det likevel utviklet seg en praksis der generalsekretæren, PMR og HS har vedtatt en rekke retningslinjer som også gjelder menighetenes ansatte. Videre har HS fattet beslutninger på vegne av MKN-fellesskapet om inn- og utmelding i ulike organisasjoner og sammenslutninger, og generalsekretæren og HS har underskrevet ulike opprop og erklæringer på vegne av MKN-fellesskapet.
Det har ikke vært en systematisk praksis med å orientere menighetene om beslutninger som er fattet om tilslutning til organisasjoner, underskrifter på opprop eller lignende - før i 2022 og senere, men retningslinjer har vært tilgjengelig for menighetene gjennom MKNs intranett.
Det har historisk ikke vært særlige reaksjoner på Hovedstyrets praksis. De siste to årene har det imidlertid vært reaksjoner på Hovedstyrets beslutning om at MKNs teologi i samlivsspørsmål ligger fast (våren 2023) og undertegningen av «Felleserklæringen» (november 2024).
Begge disse beslutningene medførte noen reaksjoner - både direkte til MKN og i mediene - og beslutningen våren 2023 ble også drøftet i generalforsamlingen i mai 2024.
Det har i denne sammenhengen blitt fremmet noen oppfatninger om at disse beslutningene var udemokratiske. Etter vår vurdering bygger dette på en manglende forståelse for hvordan MKNs forenings-demokrati er innrettet. I denne sammenheng kan det bemerkes at det hovedstyret som fattet beslutningen i 2023 - ble gjenvalgt i generalforsamlingen 2024 (kun med noen små innbyrdes endringer). I henhold til måten MKNs demokrati er innrettet, må dette anses som at generalforsamlingen hadde tillit til det sittende hovedstyret.
Det har også blitt fremmet påstander om manglende åpenhet. Fra 2022 har det vært en fast praksis at generalsekretæren orienterer menighetenes pastorer og lederskapsledere på e-post etter at beslutninger er fattet. Det har imidlertid ikke vært noen praksis for å informere menighetene før HS har fattet beslutninger. I noen spørsmål har hovedstyret som en del av sin prosess hentet synspunkter gjennom f.eks. PMFs vintermøte eller regionale samlinger med pastorer. Heller ikke denne praksisen har det tidligere blitt stilt spørsmål ved.
Muligheten for innkalling til ekstraordinær GF er også benyttet i svært liten grad. Siden loven ble vedtatt i 2002 er det kun i 2005 at det har vært gjennomført ekstraordinær generalforsamling. Da var bakgrunnen at det var nødvendig å omdanne Ansgarskolen til aksjeselskap.
Videre er det med hjemmel i MKNs lover § 5.7 etablert en kontrollkomité som skal føre tilsyn med at arbeidet i Hovedstyret, Arbeidsutvalget og trossamfunnets styre - og Hovedstyrets leders forvaltning av MKNs eierinteresser i Ansgarskolen AS - utføres i samsvar med gjeldende regelverk og Generalforsamlingens vedtak og forutsetninger.
I de over 20 årene som har gått siden lovene ble vedtatt i 2002, har altså reglene og praksisen for demokratiet i MKN i hovedsak ligget fast - og fungert etter hensikten.
Demokratiet i MKN er altså knyttet til de menighetene og foreningene som er tilsluttet MKN. Disse menighetene og foreningene er selvstendige demokratiske organisasjoner, og dette innebærer at det enkelte menighetsmedlem utøver sin deltakelse i MKN-demokratiet gjennom de prosesser som hver enkelt menighet legger opp til. Innenfor denne modellen er det altså ikke på det sentrale nivået rom for mer direkte demokratiske prosesser, ettersom dette vil innebære en undergraving av den enkelte menighets selvstendighet.
Nærmere om Menighetshåndboken
Menighetshåndboken er tilgjengelig for pastorer og lederskapsledere på MKNs intranett. Menighetshåndboken ble etter behandling i PMR gjort tilgjengelig i 2012 – som en prøveversjon som var ment å gjelde fram til 2014. Menighetshåndboken har ikke blitt behandlet i MKNs hovedstyre.
Håndboken er ikke senere oppdatert.
Vi mener at Menighetshåndboken bør gis en mer formell behandling, og at det i den sammenheng bør gjøres en innholdsmessig oppdatering. Gjennom de regionale samlingene ble behovet for veiledning tydeliggjort. Vi mener at Menighetshåndboken med fordel kan ses i sammenheng med øvrig veiledning, og gjøres tilgjengelig for menighetene på en samlet og lett tilgjengelig måte.
Veien videre – muligheten for endringer i lover og anbefalte vedtekter
Basert på det som er beskrevet i kapittel 4.1.1 vil vi anbefale at det vurderes endringer i lover og/eller anbefalte vedtekter som
- tydeliggjør rammene for MKNs demokratisk valgte organers (HS, PMR og generalsekretæren) mulighet for å fatte beslutninger som begrenser eller påvirker menighetenes frihet og selvstendighet. Dette kan særlig være aktuelt når det gjelder muligheten for å fastsette retningslinjer, inngå organisasjonsmedlemskap eller lignende og undertegne opprop eller lignende.
- nyanserer de materielle hindringene for menigheter som ønsker å avslutte medlemskapet i MKN. Dette berører særlig de anbefalte vedtektenes § 10, fjerde ledd og § 12, samt lovens § 10.
- gjør det tydeligere at medlemsopptakelse er et lokalt ansvar – innenfor de rammene som fastsettes gjennom menighetsprinsipper og medlemskriterier.
- tydeliggjør at kontrollkomiteen har et ansvar for å etterprøve at hovedstyrets vedtak ikke undergraver menighetenes selvstendighet og demokratiske rettigheter.
Videre anbefaler vi at det tydeliggjøres hvordan hovedstyrets godkjenning av endringer i menighetenes vedtekter kan gjennomføres på en ryddig og effektiv måte.
4.1.2. Menighetsdemokrati
Historisk tilnærming
I det kongregasjonalistiske menighetssynet vektlegges også menigheten som demokratisk forsamling. Men demokratiforståelsen bygger ikke først og fremst på den sekulære forståelsen av demokratiet – der det bare tas hensyn til menigheten som et fellesskap av mennesker – som en sosiologisk størrelse.
Demokratisynet er mer formet av tanker om
- at menigheten er et fellesskap under Kristi herredømme, regjert og inspirert av Kristus gjennom Ordet og Ånden – der Gud gjennom Ånden samvirker med oss til det gode.
- Det allmenne prestedømme
- «Den hellige ånd og vi har bestemt …»
Menighetsdemokratiet er således ikke ment å være et flertallsstyre – og heller ikke et pastorstyre (selv om nådegaver og utrustning spiller en rolle) – men et fellesskapsstyre.
Misjonskirken Norge – dagens rammer og praksis
I MKNs menighetsprinsipper (jf. MKNs lov, § 2) framkommer det at «Menigheten praktiserer menighetsdemokrati, alle medlemmer har stemme-, forslags- og talerett.»
I gjennomgangen av menighetenes vedtekter framkommer det at de fleste menighetene har tatt inn denne bestemmelsen i sine vedtekter.
MKNs anbefalte vedtekter regulerer sentrale formkrav til gjennomføringen av menighetsdemokratiet – slikt som gjennomføringen av årsmøte og menighetsmøter, valg av lederskap og lederskapets oppgaver, ansvar og myndighet.
I Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund står det:
«Det Norske Misjonsforbund er en demokratisk kirke som vektlegger alle medlemmers rett til medbestemmelse. [ ] Menigheten samlet til årsmøte eller menighetsmøte er den lokale menighets øverste myndighet. Både nasjonalt og lokalt kan enhver, etter de gaver Gud har gitt og den tillit menighetene viser, inneha verv, forkynne Guds ord, forrette dåp og nattverd, øve sjelesorg eller utøve andre tjenester. Helt fra Det norske Misjonsforbunds stiftelse har kvinner og menn hatt samme rettigheter til alle verv og stillinger.»
Valgkomité
Et av disse formkravene - som er særlig relevant for å ivareta menighetsdemokratiet - er reglene knyttet til valgkomiteen. I de anbefalte vedtektene framgår det at årsmøtet velger en valgkomité bestående av en leder og minimum to medlemmer for ett eller to år. Pastor eller andre ansatte kan ikke velges til valgkomiteen.
Valgkomiteen forbereder valg av menighetens lederskap og valgkomiteen er ansvarlig overfor menighetens årsmøte, men bør i sitt arbeid være i dialog med menighetens lederskap.
Gjennomgangen av menighetenes vedtekter viser at en ganske stor del av menighetene har vedtektsfestet at en representant fra lederskapet og/eller pastor skal være representert i valgkomiteen.
Vurderinger av veien videre
Vi vil ikke foreslå formelle endringer i lover og anbefalte vedtekter knyttet til dette temaet.
Vi vil imidlertid utfordre menighetene til å utforske mulighetene for å styrke fellesskapsstyret –og ikke understøtte en demokratisk praksis som bidrar til partitenkning og splittelse. Dette må imidlertid gjøres på en slik måte at ikke enkeltpersoner eller grupperinger kan tilta seg uformell makt i menigheten. I denne sammenheng kan det være aktuelt for noen menigheter å etablere en kontrollkomité som har som oppgave å etterprøve at menighetsmedlemmenes demokratiske rettigheter er ivaretatt.
Vi vil videre oppfordre menighetene om gjennomgå praksis knyttet til valgkomiteen, og sørge for at dette organiseres og drives i samsvar med de anbefalte vedtektene.
4.1.3. Ledelsen av menigheten
Misjonskirken Norge - Dagens rammer og praksis
Menighetens ledelse er ikke regulert i MKNs lover, men i de anbefalte vedtektene er det slått fast at menighetens årsmøte skal velge et lederskap som skal lede menighetens virksomhet i samsvar med menighetens formål, visjon og prinsipper.
Det framgår av de anbefalte vedtektene at menighetens pastor(er) er en del av lederskapet, men at «Den enkelte menighet avgjør i hvilken grad menighetens pastor(er) har stemmerett.»
Lederskapets oppgaver dekker både den åndelige ledelsen av menigheten (gjerne kalt lederskapets «eldstefunksjon») og den mer administrative og forretningsmessige ledelsen (gjerne kalt lederskapets «styrefunksjon»).
Eldstefunksjonen er i de anbefalte vedtektene omtalt på følgende måte:
«Lederskapet skal stimulere til et åpent og levende menighetsfellesskap, blant annet ved å legge til rette for
- forkynnelse, sjelesorg og diakoni
- åndelig og sosialt arbeid i lokalmiljøet
- engasjement i Misjonskirken Norges nasjonale og internasjonale arbeid
Lederskapet har ansvar for at menighetsmessige handlinger som for eksempel barnevelsignelse, dåp, nattverd, konfirmasjon, vigsel og begravelse, blir ivaretatt.»
Styrefunksjonen er i de anbefalte vedtektene omtalt på følgende måte:
«Lederskapet fastsetter retningslinjer for ansvars- og oppgavefordeling mellom lederskap, pastor og andre ansatte, samt ivaretar arbeidsgiveransvaret for ansatte i menigheten.
Lederskapet skal videre
- organisere den daglige ledelse av menigheten
- ta ansvar for føring av menighetens medlemsprotokoll
- følge opp vedtak i årsmøtet og menighetsmøtet
- innstille i alle saker til årsmøtet
- utarbeide årsberetning, regnskap og budsjett for menighetens virksomhet
- forberede valg av valgkomité for årsmøtet
- forberede valg av revisorer for årsmøtet
- forvalte menighetens eiendommer og øvrige midler i samsvar med årsmøtets vedtak og forutsetninger»
Når det gjelder pastorens oppgaver framgår det av de anbefalte vedtektene at disse «bestemmes av menighetens behov og pastorens utrustning og nådegaver» og at oppgavene fastsettes gjennom blant annet
- Pastorens dialog med menigheten forut for ansettelse
- Kallsbrev/ansettelseskontrakt/arbeidsbeskrivelse
- Medarbeidersamtaler med menighetens valgte leder
- Pastorens løpende dialog med det øvrige lederskapet om arbeidet i menigheten
Når det gjelder daglig ledelse tilligger det som beskrevet, lederskapet å organisere dette. Ut over dette er ikke daglig ledelse av menigheten regulert gjennom de anbefalte vedtektene, men det er normalt at (hoved)pastoren også har funksjonen som daglig leder.
Vi har ikke samlet noen informasjon om de retningslinjene som lederskapene har fastsatt for ansvars- og oppgavefordeling mellom lederskap, pastor og andre ansatte. Gjennomgangen av menighetenes vedtekter viser imidlertid at litt over halvparten av menighetene har formulert lederskapets eldstefunksjon i identisk samsvar med de anbefalte vedtektene.
De fleste av de øvrige menighetene har i tillegg formulert en eksplisitt utdyping av dette ansvaret. To av menighetene har ikke presisert eldstefunksjonen i det hele tatt.
Litt mer enn ¼ av menighetene har tatt inn formuleringer som peker på pastoren som den ledende eldste. I de øvrige tilfellene er det ikke pekt på noen særskilt fordeling av eldsteansvaret. Det er likevel vårt inntrykk at det utøvende ansvaret for de tradisjonelle eldsteoppgavene normalt ligger til pastoratet.
Krav til forpliktelse overfor menighetens formål, verdier og prinsipper
De anbefalte vedtektene slår altså fast at lederskapet er forpliktet til å lede menighetens virksomhet i samsvar med menighetens formål, visjon og prinsipper. Denne forpliktelsen er knyttet til hvordan lederskapet leder, men legger ingen uttalt forpliktelse på hvordan det enkelte medlemmet i lederskapet lever og tenker. Implisitt må vi likevel legge til grunn at i menigheten leder vi i den grad vil selv følger og underordner oss menighetens Herre.
For pastorene vil det i tillegg være en eksplisitt forpliktelse knyttet til de løfter som avgis ved innsettelse og ordinering.
I Menighetshåndboken er det anbefalt en ordning som innebærer at pastoren ved innsettelse avlegger et løfte om å utføre tjenesten i menigheten i samsvar med Guds ord og i henhold til MKNs retningslinjer.
Ved ordinasjon avlegges det et lignende løfte om å være tro mot MKN og MKNs grunnleggende prinsipper og retningslinjer. I tillegg avlegges det løfte om å leve troens liv med Kristus, i troskap forkynne Guds ord, og i liv og virke gi akt på Ordet og lyde det.
Ut over dette er det ikke regulert hvordan personer som utøver ledelse i menighetene skal være forpliktet overfor menighetens formål, verdier og prinsipper.
Gitt særtrekk ved menighetsvirksomheten og den store graden av frivillighet, vil ledelse utøves av mange flere enn lederskapet og pastorer. Også mange som gjerne går under betegnelsen «medarbeidere» utøver ledelse i ganske stor utstrekning. Veiledningen vi finner hos Paulus om ledelse gir likevel en beskrivelse av karaktertrekk som skal være hos et eldsteråd, men som ikke trenger å være for medarbeidere eller ledere generelt.
Det har blitt drøftet – blant annet i de regionale samtalene - om MKN burde etablere en modell som innebærer at
- Medlemskap forplikter til å akseptere menighetens formål, verdier, vedtekter og prinsipper
- Medarbeiderrollen forplikter til å være lojal overfor menighetens formål, verdier, vedtekter og prinsipper
- Lederskap og pastorer forplikter seg på å være ambassadører for menighetens formål, verdier, vedtekter og prinsipper
Vi mener at en slik tenkning kan være nyttig å ta inn i veiledningsmateriell som gjøres tilgjengelig for menighetene.
4.1.4. Åpenhet – en både bibelsk og demokratisk verdi
Vår oppfatning er at nåværende åpenhetspraksis i MKN sentralt og i menighetene i stor grad er styrt av de regnskaps- og rapporteringskrav som følger av lov og forutsetninger for tilskudd. I tillegg offentliggjør vi informasjon som direkte understøtter virksomheten.
Dette er en legitim og lite ressurskrevende strategi. Ved å offentliggjøre mer informasjon vil vi stilles overfor større utfordringer knyttet til informasjonssikkerhet. Dette er særlig knyttet til at vi ikke uten nødvendig tillatelse skal offentliggjøre personopplysninger, samt at risiko for at informasjon blir manipulert, vil øke.
Vi mener likevel at det er grunner til at MKN som fellesskap bør drøfte mulighetene for økt offentlighet. Noen momenter som kan danne utgangspunkt for en slik drøfting er:
- Andre korinterbrev angir en ekspansiv åpenhetsfilosofi for menighetene: Et åpent brev –kjent og lest av alle. Dette handler om åpenhet som selvstendig verdi.
- Åpenhet som virkemiddel for å motvirke unødig mistenksomhet og spekulasjoner. Det kan være i vår egen interesse at alle som vil, kan gjøre seg kjent med hvordan MKN og menighetene forvalter de verdier og midler som vi er betrodd.
- Åpenhet som strategi for å korrigere usunn praksis.
- Åpenhet som forutsetning for demokratiet: Hvor reelt menighetsdemokratiet er, påvirkes av i hvilken grad menigheten er informert.
- Media spiller en viktig rolle når det gjelder åpenhet – men den åpne offentlige debatten spiller ingen direkte rolle når det gjelder foreningsdemokratiet. På dette området står vi i et demokratisk dilemma – ettersom den offentlige debatten gir samme rom for alle, enten man er eller ikke er en del av foreningsdemokratiet. I andre sammenhenger sees det med strenge øyne på det som blir betraktet som ytre og udemokratisk påvirkning.
Vi anbefaler at dette er en samtale som bør startes, men at det ikke legges opp til at MKNs generalforsamling i 2026 skal fatte vedtak som regulerer dette gjennom MKNs lov, anbefalte vedtekter eller på annen måte. Det er imidlertid ingen materielle hindre for at HS kan utrede og gjennomføre tiltak for økt åpenhet rundt MKNs sentrale virksomhet - og eventuelt foreslå lovog/eller vedtektsendringer til generalforsamlingen i 2028.
Vi vil også oppfordre menighetene til å vurdere dette.
4.1.5. Frihet fra staten
Historisk tilnærming
Prinsippet om frihet fra staten handler om at kirken ikke er underlagt en verdslig makt. Selv om vi som kristne skal underordne oss under myndighetene, er det Kristus som er kirkens hode.
Prinsippet om frihet fra staten var historisk knyttet til at statens makt over den bestående kirken gjorde det vanskelig for kirkens medlemmer «å strebe etter den høyeste renhet i tro og liv.» Den bestående (anglikanske) kirken var etter sigende så korrupt at det var den kristnes plikt å bryte med den.
Selv om det i Norge etter grunnlovsvedtakene i 1814 og opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 i prinsippet rådet tros- og forsamlingsfrihet, var det fortsatt mange praktiske hindringer i veien for reell tros- og forsamlingsfrihet.
Frihet fra staten var derfor et viktig element også i de norske forsamlingene som la de kongregasjonalistiske prinsippene til grunn. Siden har samfunnsutviklingen gått langt når det gjelder å innfri menneskers frihet på alle de områder som framkommer i FNs menneskerettighetserklæring, og slik sett har betydningen av dette kongregasjonalistiske prinsippet i liten grad blitt vektlagt og problematisert. Det faktum at tros- og organisasjonsfriheten i noen henseender nå oppleves som mer truet, kan gjøre at dette momentet igjen må tillegges økt vekt.
Misjonskirken Norge - dagens rammer
MKNs lover angir ingenting om forholdet til staten. Det er ut fra dette klart at MKN er uten organisatorisk tilknytning til staten eller andre offentlige instanser.
Både MKN sentralt og menighetene har likevel forpliktelser overfor offentlige myndigheter gjennom Lov om tros- og livssynssamfunn (og tilhørende trossamfunnsforskrift)
- Registrering av tros- og livssynssamfunn (§ 4)
- vigselsrett (§ 9)
- Krav om tilskudd (§ 5) og grunnlag for å nekte tilskudd (§ 6): Gjennom å stille krav om tilskudd påtar trossamfunnet seg forpliktelser om
o hva tilskuddet skal brukes til (tros- og livssynsformål),
o avstå fra vold, krenkelser og brudd på lovbestemt diskrimineringsforbud – eller oppfordring til slikt
o å ikke ta imot bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet
o rapportering om virksomheten, antall medlemmer, regnskap, bruken av tilskudd, forvaltningen av vigselsrett, likestilling og eventuell forskjellsbehandling (§ 7)
I tillegg har både MKN sentralt, Ansgarskolen og flere menigheter gått inn i oppgaver som er offentlig finansiert – og for disse oppgavene gjelder lignende typer forpliktelse.
Disse forpliktelsene innebærer således en moderat begrensning når det gjelder friheten fra staten. MKN beslutter selv om det skal kreves tilskudd eller gå inn i offentlig finansierte oppgaver – og dette er således en frivillig avgivelse av frihet.
I Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund står det:
«Det Norske Misjonsforbund er en fri og folkelig bevegelse. Det er et ideal for vår kirke og samsvarer med hvordan kirken virket og ble forstått i de første århundrene av kirkens historie. Ikke bare var den økonomisk og virksomhetsmessig uavhengig av staten, men opptrådte til tider i opposisjon til det etablerte politiske og religiøse maktapparatet og ble følgelig forfulgt av dette. Som læremessig og økonomisk fri i forhold til staten, valgte kirken selv sine ledere. Selv etter at kristendommen ble statsreligion på 300-tallet, har kirkens frihetsideal til alle tider eksistert. Som en fri kirke vil Det Norske Misjonsforbund ikke underlegge seg staten hva lærespørsmål og indre anliggende angår. Vi vil være en kirke som selv velger våre ledere og selv tar åndelig og økonomisk ansvar for virksomheten.»
Veien videre
Vi mener at det er grunn til å vurdere nærmere hvordan vi som menigheter og fellesskap av menigheter skal sikre vår økonomiske uavhengighet av det offentlige. Et slikt arbeid bør ses i sammenheng med hvordan vi kan sikre åpenhet om vår virksomhet, jf. kapittel 4.1.4.
4.2. Et konservativt bibelsyn
4.2.1. Historisk tilnærming
Det klassisk kongregasjonalistiske bibelsynet beskrives av Lars Råmunddal (Etter nytestamentlig mønster, 1991) som “bibel-idealistisk”, og kongregasjonalismen har tradisjonelt fremhevet slagordet “Bibelen alene”. Skriften er eneste autoritet i lære- og forfatningsspørsmål.
Dette innebærer en avvisning av den kirkelige tradisjonen og kirkelige bekjennelsesskrifter. Opprettelsen av frie menigheter og foreninger synes å være sterkt knyttet til ønsket om å følge Bibelen i en enkel tro.
Dette gjenspeiler seg også i opprettelsen av Det norske misjonsforbund (DNM), som fastholdt Bibelen som eneste rettesnor for tro, liv og lære. Det var en sammensatt gruppe av menigheter og foreninger som gikk inn i DNM – både lammersmenigheter, fransonske foreninger og Kristiania-menigheten som i hovedsak hadde sine røtter fra den svenskdominerte Ansgariiforeningen. Og det var mange rundt som ikke levnet DNM mye håp om at de skulle klare å holde sammen.
På grunn av det sterkt bibelsk funderte pakts- eller alliansesynet, medførte ikke betoningen av «Bibelen alene»-prinsippet en streng felles forståelse av hvordan Bibelen skulle tolkes. Det synes som at det alt fra starten i 1884 var en klar forståelse av at alliansen skulle tåle ulike syn når det gjaldt dåp, nattverd, statskirkemedlemskap, «Kvindeprædikenvirksomhed», og forståelsen av forsoningen, helliggjørelsen og Kristi gjenkomst.
I 1896 fastsatte DNM for første gang sine statutter. I § 2 het det:
«Bibelen er menighetens (foreningens) eneste regel for tro, liv og lære. Innen menigheten (foreningen) skal råde samvittighetsfrihet med hensyn til kirkelige spørsmål så som: Utredelese av statskirken, dåp, nattverd m.m. Lære som strider mot tydelige Guds ord må dog ikke tåles; strid om lærespørsmål bør unngås innen menigheten (foreningen).
Ifølge dokumentet «Lover – Statutter og Instrukser», som ble samlet og utgitt i 1986, sto dette uendret 90 år senere.
Det er bare dåp, nattverd og uttredelse av statskirken som er nevnt eksplisitt i DNMs statutter som ble fastsatt i 1896, men ut fra øvrige kilder er det ingen tvil om at friheten innenfor alliansen også omfattet de andre nevnte temaene. 4
I regler for DNMs evangelistforening (1894) framkommer det at “Den som ønsker at blive Medlem af Foreningen, maa have godt Vidnesbyrd for et kristeligt liv samt Naadegaver til at forkynde Guds Ord til Synderes Frelse og Guds Børns Opbyggelse …”. Videre framkommer det at det er særlig to forhold som skulle vekke reaksjon fra øvrige av foreningens medlemmer (og eventuell utestengelse) – nemlig om et medlem «volder Splid og Forargelse» gjennom «ukristeligt Liv» eller gjennom «Agitation for omtvistede Lærebegreber, saasom: Daaben, Forsoningen og helliggjørelseslæren og lignende.
Senere (1898) var evangelistforeningen også opptatt av faren for at foreningens medlemmer skulle bli «yderliggaaende i Fremstillingen af kirkelige Spørgsmål». Med ytterliggående mentes på den ene side «Frygt for at ikke omtale en Sag” og på den andre siden ”at sætte en Sag paa Spidsen”. De to ytterlighetene uttrykker mye av DNMs dilemma som alliansebevegelse –ensretting eller fortielse.
4 Informasjonen som gjengis i dette og etterfølgende avsnitt bygger på «Striden om forsoningen», Martin Jacobsen (2002)
Videre gjenspeiler dette hvor sentralt det sto å forsvare alliansebevegelsens frihetsprinsipp, og at det i forståelsen av Bibelen ikke var aktuelt å bekjenne seg til én forståelse.
Dette kan illustreres ved hvordan DNM fra begynnelsen av håndterte ulike forsoningssyn. Det virker som at det har vært full tilslutning til «Kristi stedfortredende soning» - men det har vært ulikt syn på/vektlegging av om denne soningen var en straffe-soning eller en renselses-soning, og om soningen innebar kun at mennesket ble forsonet med Gud (gjerne omtalt som «Waldenstrøms forsoningslære») eller om også Gud ble forsonet med mennesket (et objektivt forsoningssyn). I et innlegg i «Missionæren» i 1898, påpeker Fredrik Franson - med direkte henvisning til ulike forsoningssyn - at det ville være i strid med DNMs grunnprinsipper dersom DNM skulle bekjenne seg til ett bestemt forsoningssyn:
«Ikke heller kunde de frie, evangeliske Foreninger gjøre dette, thi det var det samme som at ophæve Grundprinciperne for deres bestaaen, nemlig fuld Frihed for ethvert Medlem til saavel i dette som i andre Stridspunkter under Aandens Veiledning og ihærdig Granskning i den hellige Skrift selv at opgjøre sig sin Mening og Anskuelse. [ ] Med Hensyn til Forsoningen tror Waldenstrøm forøvrigt, at der ingen Forsoning med Gud og ingen Frelse eller Renselse fra Synden er mulig uden ved Jesu Kristi Blod, og da kan hans øvrige Opfatninger i dette vanskeligt forstaaelige Emne vel ikke være saa forstrækkelig farlige.»
Tilsvarende sies det om Misjonsskolen – som ble startet i 1913:
«Prædikantskolens lære er at forsoningen er større end alle forsoningsteorier til sammen …”
Dette synet støttes av Ingulf Diesen som i «Veien videre» skriver: «Det er alltid skadelig å amputere eller nedvurdere en eller flere av de bibelske forsoningsteoriene. De skulle alle klinge med som i en akkord hvor en samtidig oppfatter grunntonen i akkorden.»
Her framkommer en forståelse av at DNM ikke kunne bekjenne seg til noe menneskelig formulerte syn, siden disse ikke ville være tilstrekkelige til fullt å forklare dybdene i Guds mysterium. Slik sett er det en tett sammenheng mellom DNMs allianseprinsipp og fastholdelsen av Bibelen som eneste rettesnor for tro, liv og lære. Også dette støttes av Ingulf Diesen som i «Veien videre» skriver: «I DNM er Bibelens lære om enheten mellom de troende (…) tillagt den vekt å være en hovedlærdom i Guds ord som fortolkningen av andre lærepunkter må underordnes.»
Og blant DNMs forkynnere var det altså en slik dedikasjon til dette bibelsk funderte allianseprinsippet at det å skape splid gjennom agitasjon om “omtvistelige lærespørsmål” ble sett på med samme alvor som et “ukristeligt liv”.
Vi ser altså ut fra de eksempler som nevnes opp av temaer hvor det skulle være samvittighetsfrihet, at DNM bygde på frihet når det gjelder spørsmål knyttet til kirketilknytning, sakramenter og lærespørsmål. Samtidig er det verd å merke seg at det ikke finnes tilsvarende spor av ulike oppfatninger om hva som er et «ukristeligt Liv».
Når det gjelder forståelsen av alliansefriheten i lærespørsmål er det videre verd å merke seg at DNM senere i noen grad har beveget seg bort fra den absolutte avvisning av å gi sin tilslutning til ulike skrifter og lærer:
- I 1923 ble det slått fast at DNM bekjente seg til den apostoliske trosbekjennelse. Dette ble tatt inn i DNMs statutter, og gjenfinnes i dag i MKNs lov.
- Gjennom den såkalte «forsoningsstriden» (1946-1951) ble det avklart at DNM offisielt bekjente seg til et objektivt forsoningssyn. Dette er imidlertid ikke nedfelt i statuttene, og i praksis har nok flere ulike forsoningssyn levd videre i menighetene.
Begge disse endringene ble gjort for å markere avstand til liberal teologi.
4.2.2. Misjonskirken Norge - Dagens rammer
MKNs lover
I menighetsprinsippene (MKNs lover, § 2) står det:
«Bibelen er menighetens eneste rettesnor for tro, liv og lære. Menigheten bygger på Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten.»
Henvisningen til Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten kom inn i loven etter vedtak i generalforsamlingen i 2004.
For at loven på dette punkt ikke skal forstås som direkte selvmotsigende, må det legges til grunn at Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten er «tolkningsnøkler» når vi nærmer oss Bibelen som eneste rettesnor.
I gjennomgangen av menighetenes vedtekter framkommer det at rundt ¾ menigheter har tatt inn formuleringen at ”Bibelen er menighetens eneste rettesnor for tro, liv og lære.” Av de øvrige er det vanligste at det er gjort justeringer i formuleringene som ikke har vesentlig substansiell betydning. I de aller fleste vedtektene er det henvist til den apostoliske trosbekjennelse, mens kun et fåtall av vedtektene henviser til Lausannepakten. Det er også noen menigheter som har henvist til “Grunnlagsdokumentet for Det Norske Misjonsforbund”.
Lausannepakten
I Lausannepakten står det:
«Vi fastholder både Det gamle- og Det nye testamentets guddommelig inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skrifter det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv. Vi slår også fast at Guds ord har kraft til å fullføre hans frelsesplan. Bibelens budskap er rettet til hele menneskeheten. For Guds åpenbaring i Kristus og i Skriften er uforanderlig. Gjennom den taler Den Hellige Ånd også i dag. Han opplyser Guds folk i enhver kultur, slik at det med egne øyne på ny kan oppfatte Ordets sannhet. På den måten avdekkes stadig mer av Guds mangesidige visdom for hele kirken.»
Det henvises til følgende skriftsteder: 2. Tim. 3,16; 2. Pet. 1,21; Joh. 10,35; Es. 55,11; 1. Kor.1,21; Rom. 1,16; Matt. 5,17-18; Jud.3; Ef. 1,17-18,3,10 og 18
Den evangeliske allianses trosgrunnlag
Den evangeliske allianse gikk i 2001 inn i NORME, og «Den evangeliske allianses trosgrunnlag» finnes ikke lenger som eget dokument. Dette er imidlertid gjengitt i «Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund»:
I – Vi tror at Den hellige skrift, slik den er gitt oss av Gud, er guddommelig inspirert og ufeilbarlig, og at den er den øverste autoritet i alt vedrørende tro og atferd.
II – Vi tror på én Gud, for evig tre personer, Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd.
III – Vi tror at alle mennesker er hjemfallen til Guds vrede og fordømmelse fordi alle har syndet og står skyldig for Gud.
IV – Vi tror at den legemliggjorte Guds Sønns stedfortredende offer er den eneste grunn til frelse og gjenløsning fra syndens skyld og makt og fra den evige fortapelse.
V – Vi tror på det opplysende, gjenfødende, iboende og helliggjørende verk ved Gud Den Hellige Ånd.
VI – Vi tror på en hellig universell kirke, hvor Kristus er hodet, og som er underlagt hans ledelse, og på det alminnelige prestedømme. Denne kirken er pålagt å forkynne evangeliet til all verden.
VII – Vi tror på en personlig, synlig gjenkomst av den Herre Jesus Kristus i kraft og herlighet og på en oppstandelse for både frelste og fortapte, de som er frelst til livets oppstandelse og de som er fortapt til dommens oppstandelse.
Den evangeliske allianse er imidlertid fortsatt en internasjonal organisasjon – World evangelical alliance. MKN er fortsatt knyttet til WEA gjennom medlemskapet i NORME.
WEA har et trosgrunnlag som ikke avviker mye fra den norske oversettelsen:
«We believe in:
The Holy Scriptures as originally given by God, divinely inspired, infallible, entirely trustworthy; and the supreme authority in all matters of faith and conduct.
One God, eternally existent in three persons, Father, Son and Holy Spirit
Our Lord Jesus Christ, God manifest in the flesh, His virgin birth, His sinless human life, His divine miracles, His vicarious and atoning death, His bodily resurrection, His ascension, His mediatorial work, and his personal return in power and glory.
The Salvation of lost and sinful man through the shed blood of the Lord Jesus Christ by faith apart from works, and regeneration by the Holy Spirit.
The Holy Spirit by whose indwelling the believer is enabled to live a holy life, to witness and work for the Lord Jesus Christ.
The Unity of the Spirit of all true believers, the Church, the Body of Christ.
The Resurrection of both the saved and the lost; they that are saved unto the resurrection of life, they that are lost unto the resurrection of damnation.»
4.2.3. Andre dokumenter
I «Grunnlagsdokument for Det Norske Misjonsforbund» står det:
«I det Norske Misjonsforbund er vi overbevist om at det ikke finnes noen bedre veiviser inn i en ny tid enn Guds ord. Derfor har vi statuttfestet å ha Bibelen som menighetens og den enkeltes overordnede og forpliktende norm for tro, liv og lære. Samtidig som vi stå i et åpent og reflektert forhold til Ordet og Åndens liv og ledelse, vil vi være aktivt lyttende og ærlige i forhold til våre medmenneskers behov og de aktuelle utfordringer vi til enhver tid står overfor.»
«Det Norske Misjonsforbund vil være en fostrende kirke som ønsker å ta Jesu befaling om å gjøre mennesker til disipler på alvor. Vi vil døpe dem og lære dem å holde alt det Han har befalt. Følgelig vil vi gi barna og de unge plass og vekstmuligheter i menigheten og legge til rette for målrettet undervisning, fornyelse og veiledning for alle som søker menigheten. Ved Ansgarskolen tar vi i felleskap ansvar for pastorers og menighetslederes opplæring.»
«Det Norske Misjonsforbund tilhører den evangelikale kirkefamilie og ser på bekjennende kristne innen alle kirkesamfunn som søsken, venner og medarbeidere. Derfor er vi som kirkesamfunn representert i de fleste av de nasjonale økumeniske fora. Som en økumenisk kirke ønsker vi å være aktive i arbeidet for større synlig enhet mellom kristne, menigheter og kirkesamfunn.»
«Det Norske Misjonsforbund vil være en åpen kirke for alt Guds folk som ønsker å dele samfunn med ham og gleder og ansvar med andre troende. I menigheten er det derfor samvittighetsfrihet med hensyn til tid og form for dåp, medlemskap i andre kirkesamfunn, ulik nattverdsforståelse og ulik forståelse av bibelteksten. Forankret i de kristne grunnsannheter vil vi vektlegge de gode samtalene vedrørende tro og kristen livsstil og være en tydelig stemme inn i det offentlige rom.»
«I Det Norske Misjonsforbund har vi valgt å leve og arbeide i felleskap, til tross for at det finnes tros- og ordningsspørsmål som vi ser ulikt på. Når vi har valgt å statuttfeste både mangfoldet og enheten, er det i erkjennelse av at vi forstår stykkevis og at vi derfor skal være ydmyke i forhold til egne standpunkt. Samtidig er vi bevisste på at det læremessige og livssynsmessige mangfold må ha sine grenser om enheten skal bevares. Kirkefader Augustins formulering «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, og kjærlighet i alt» kan vi som Misjonsforbund helhjertet slutte oss til. Det Norske Misjonsforbund fastholder at Bibelen, både Det gamle - og Det nye testamentet, er Guds inspirerte ord og den enkeltes og fellesskapets overordnede autoritet for lære og liv. Enhver kristen har frihet og ansvar, ved Åndens, forstandens og fellesskapets hjelp, til selv å søke klarhet i tolkningen av Guds ord.»
I dokumentet som oppsummerer læresamtalene mellom Dnk og DNM står det:
«DNM har ikke noe offisielt vedtatt syn på Skriften, men står i en evangelikal tradisjon. I DNMs menighets statutter; § 2 heter det: ”Bibelen er menighetens (foreningens) eneste regel for tro, liv og lære. Innen menigheten (foreningen) skal råde full samvittighetsfrihet med hensyn til kirkelige spørsmål så som: Uttredelse av statskirken, dåp, nattverd m.m. Lære som strider mot tydelige Guds ord må dog ikke tåles. Strid om lærespørsmål bør unngås innen menigheten (foreningen).”
DNM har ingen bekjennelsesskrifter med forpliktende status utenom Bibelen. Men med front mot liberalteologien har DNM sluttet seg til Den apostolske trosbekjennelse i 1921. I DNM blir en bindende bekjennelse ofte betraktet som en trussel mot Skriftens autoritet. Ingen menneskelig formidling av budskap og lære kan sidestilles med åpenbaringen i Skriften. DNM har også valgt å slutte seg til Lausannepakten og Den Evangeliske Allianses trosgrunnlag, men disse har ikke status som bekjennelsesskrifter. DNM slutter seg til det reformatoriske prinsippet om Skriften alene og legger all vekt på Skriften og dens budskap som grunnlag for troen.»
4.2.4. Bibeltolkning
MKNs bibelsyn innebærer at man ikke kan anerkjenne lære som setter Bibelens ord til side.
I tolkningen av Bibelens ord legges det vekt på at Skriften er sin egen fortolker. I dokumentet som oppsummerer læresamtalene mellom Dnk og DNM er dette forklart slik: «Vi er samstemte om at Skriften er sin egen fortolker. Det betyr blant annet at Skriften må selv gi oss nøkkelen til å vurdere hva som er av tidsbegrenset gyldighet. Et viktig element når det gjelder Skriftens egen fortolkning er det skillet mellom sentrum og periferi som vi finner i Skriften. Den viktigste nøkkelen til Skriftens fortolkning er dens forkynnelse av den levende Kristus.
Skriften skal leses i lys av og i samsvar med evangeliets sentrale frelsesbudskap, for Kristus er Skriftens sentrum. [ ] Begge våre kirkesamfunn står sammen om å hevde at Skriften er den øverste autoritet for kirkens lære og liv. Vi bygger på reformasjonstidens hovedanliggende slik det ble formulert i ordet om ”Skriften alene”. Det betyr at ingen kirkelig eller verdslig institusjon har eiendomsrett til læren, men at alle troende har rett til å prøve om læren stemmer overens med Skriftens vitnesbyrd. Vi vil i fellesskap fremheve at Bibelen er klar, troverdig og tilstrekkelig som kilde til kunnskap om Gud og Guds frelsesplan. Vi hevder at Skriften er inspirert, og at Gud
taler til oss gjennom den og veileder oss i vår tro og i våre liv. Vi understreker at Skriften både har en menneskelig og en guddommelig side. Derfor har Bibelens budskap åpenbaringskarakter.»
Videre står det:
«DNMs vedtekter sier at Bibelen er eneste rettesnor for liv og lære. Sentralt og styrende for et kristent liv er det dobbelte kjærlighetsbud. Denne kjærligheten er et resultat av tilgivelsen og det nye liv. Det dobbelte kjærlighetsbud må ikke forståes slik at det opphever øvrige enkeltbud og formaninger i Skriften. Formaninger og bud i NT sees på som rettledning for den troende. I DNM praktiseres det veiledning av medlemmer i henhold til Skriften. Denne gis ved personlig sjelesorg og ikke i offentlig forsamling. Videre stilles det spesielle krav til etisk integritet og vandel for ledere og forkynnere. For DNM vil avvik i sentrale etisk spørsmål kunne være kirkesplittende. I spørsmålet om seksuell orientering vil DNM kjenne seg forpliktet på Skriftens veiledning.»
4.2.5. En mulig endring i menighetsprinsippet om bibeltroskap
Innspill fra lederskapene
Det er en nærmest entydig støtte til å holde fast på det bibelsynet som MKN har hatt siden stiftelsen i 1884.
Vi observerer at når lederskapene har svart på hvordan de oppfatter begrepet «eneste rettesnor», så ligger de aller fleste forklaringene tett opptil beskrivelsen i Grunnlagsdokumentet der det står at Bibelen er «menighetens og den enkeltes overordnede og forpliktende norm for tro, liv og lære.»
En del av lederskapene har stilt spørsmål ved om ordet «eneste» kan tas ut av formuleringen eller erstattes med et annet begrep.
Vurdering
Vi legger til grunn at MKNs bibelsyn ligger fast.
Når det kommer til hvordan dette formuleres i menighetsprinsippene, er det likevel tre forhold som vi mener at bør avklares eller vurderes:
- Bruk av begrepet «eneste rettesnor»
- Forholdet til andre skrifter
- Spesielt om Den evangeliske allianses trosgrunnlag
Bruk av begrepet «eneste rettesnor»
Dette er tatt opp i flere sammenhenger – og det anføres at formuleringen kan forstås i retning av at vi ser helt bort fra annen veiledning. Dette oppleves nok som særlig krevende for de forholdene som gjelder hvordan vi generelt lever våre liv, men også i forhold til hvordan vi formelt styrer og forvalter menighetene og MKN-fellesskapet.
Vi oppfatter også at lederskapenes forståelse av begrepet «eneste rettesnor» går i retning av at Bibelen er både menighetens og den enkeltes øverste autoritet for tro, liv og lære.
Samtidig er begrepet «eneste rettesnor» et innarbeidet begrep, som synliggjør at vi ikke har bekjennelsesskrifter ved siden av Bibelen og at Bibelen er det grunnlaget som vår tro, vårt liv og vår lære må rette seg etter.
Vi kan hente kunnskap fra andre kilder og forholder oss til regulering og vitenskapelige råd fra myndighetene – men til slutt må alt måles opp mot Bibelen. Basert på dette vil vi foreslå å videreføre begrepet «eneste rettesnor».
Forholdet til andre skrifter
Henvisningen til Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten kan skape et inntrykk av at disse utgjør bekjennelsesskrifter ved siden av Bibelen. Men når dagens formulering av menighetsprinsippet er at «Bibelen er eneste rettesnor», vil en slik tolkning være en direkte selvmotsigende. Det må derfor legges til grunn at Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten er «tolkningsnøkler» når vi nærmer oss Bibelen som eneste rettesnor.
Videre fremkommer det i ulike sammenhenger og på ulike områder ønsker om at MKN må klargjøre sitt ståsted i lærespørsmål. Vi erkjenner at det er mange spørsmål om hvordan vi leser og tolker Bibelen som er både viktige og krevende. Men dersom MKN nedfeller sitt ståsted i ulike lærespørsmål skriftlig og skulle underlegge dette formell behandling i MKNs folkevalgte organer, så vil også dette utfordre grunnprinsippet om at vi ikke har bekjennelsesskrifter ved siden av Bibelen. I tillegg vil det utfordre MKNs grunnprinsipp om «Guds barns enhet». (Tilsvarende utfordring vil oppstå dersom MKN formulerer medlemskriterier eller andre regler som konsekvent avviser eller aksepterer muligheten for medlemskap basert på etikk og livsførsel. Dette temaet belyses mer utførlig i kapittel 3.)
Vi anbefaler derfor at MKN holder fast grunnprinsippet om at vi ikke har bekjennelsesskrifter ved siden av Bibelen. Samtidig vil vi påpeke nødvendigheten av at det pågår en løpende og levende samtale i menighetene og i forbindelse med våre felles arrangementer – der vi sammen utforsker hva som er sunne prinsipper for lesing og tolkning av Bibelen. Basert på dette vil vi foreslå en endret ordlyd som tydeliggjør skillet mellom Bibelen og de øvrige skriftene som omtales.
Spesielt om Den evangeliske allianses trosgrunnlag
Den evangeliske allianse i Norge opphørte som egen organisasjon i 2001, da den gikk inn i stiftelsen av NORME. Gjennom vedtak om endringer i DNMs lover i 2004, ble det likevel henvist til Den evangeliske allianses trosgrunnlag. Etter stiftelsen av NORME er ikke dette et dokument som har noen formell status – og det blir ikke evaluert eller vedlikeholdt. Det fremstår derfor som lite hensiktsmessig å fortsatt henvise til dette dokumentet.
Et alternativ kan være å henvise til World evangelical alliance’s «Statement of faith». Denne foreligger ikke på norsk. Til dette er det et spørsmål om hva en henvisning til dette trosgrunnlaget vil tilføre – utover det som allerede kommer frem i Den apostoliske trosbekjennelse og Lausannepakten.
Vi anbefaler derfor at henvisningen til Den evangeliske allianses trosgrunnlag tas ut av formuleringen.
Et konkret forslag til endring i menighetsprinsippet om bibeltroskap
En formulering som tar hensyn til de ovennevnte vurderingene, kan være: «Bibelen er menighetens eneste rettesnor for tro, liv og lære. Menigheten forstår Den apostoliske trosbekjennelse og Lausannepakten 5 som oppsummerende uttrykk for menighetens trosgrunnlag.»
MKN, 29.10.2025
5 Av 1974
Vi vil lede mennesker til tro på Jesus. Vi vil sende ut flere medarbeidere.
Vi vil plante nye menigheter.
www.misjonskirkennorge.no
