Villaksnytt 2-2019

ET MAGASIN OM VILLAKS:

Stor genetisk endring / Rauma endelig friskmeldt / Slik kartlegger

Villaks

forskerne sjøøretbekker / Lusa dreper stadig mer av smolten på Vestlandet

nytt 2-2019

Lakselykke tross dårlige odds Laksefangstene i det internasjonale villaksåret ble på nivå med fjoråret. Så lenge truslene ikke fjernes, er det tilbakesetting som redder gyte­ bestandene i mange elver.

LEDER

STYRET Ragnhild Brennslett, styreleder Ranaelva (Nordland) ragnhild.brennslett@online.no tlf 91 59 78 75

Vidar Børretzen, styremedlem Etne (Hordaland) vidar.borretzen@gmail.com, tlf 97 98 83 54 Karianne Johansen, styremedlem Altaelva (Finnmark) karijohan@hotmail.com, tlf 413 30 031 Erik Skjævesland, styremedlem Mandalselva (Agder) eriksilverfox@gmail.com, tlf 911 91 596 Vidar Skiri, styremedlem Rauma (Møre og Romsdal) viski@online.no, tlf 91 74 05 33 Gudbrand Gulsvik, styremedlem Norges Skogeierforbund gudbrand@gulsvik.no, tlf 91 17 45 11 Bodhild Fjelltveit, styremedlem Norges Bondelag bodhildfjelltveit@gmail.com, tlf. 909 85 932

ADMINISTRASJONEN Torfinn Evensen Generalsekretær torfinn@lakseelver.no tlf 45 02 16 37 Erik Sterud Fagsjef oppdrett erik@lakseelver.no tlf 99 25 98 59 Ayna Heilong Prosjektleder ayna@lakseelver.no tlf 41 64 83 94 Pål Mugaas Kommunikasjonsansvarlig paal@lakseelver.no tlf 915 68 229 Vegard Heggem Prosjektleder vegard@aunan.no, tlf 922 61 414 Håkon Berg Sundet Fagansvarlig Vassdragsforvaltning hakon@lakseelver.no tlf 905 30 984 Postboks 9354 Grønland, 0135 Oslo Tlf: 22 05 48 70. post@lakseelver.no www.lakseelver.no Redaksjonen avsluttet 24.10.2019 Forsidefoto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

2 | Villaksnytt 2-2019

det er et paradoks at det internasjonale villaksåret 2019 blir det året med lavest antall villaks tilbake til Norge. Trolig betydelig under 400 000 laks. I elvene ble det fanget rundt 100 000 laks.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har kommet med oppdatert statusrapport om villaks. 110 av omlag 450 elver er stengt for laksefiske på grunn av sviktende overskudd og eller ukjent bestandssituasjon. Hele 80 % av elvene oppnår ikke minstekravet i Kvalitets­ norm for villaks. Det holder ikke!

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen må derfor ta grep for å sikre villaksen. Her er kvalitetsnormen et sentralt verktøy. Ministeren må følge opp sine statsrådkollegaer i Fiskeridepartementet og Olje- og energidepartementet, slik at de utarbeider sektorvise handlingsplaner som sikrer hensynet til villaksen. Elvestuen må sikre at de kommende fiskereguleringene for laksefiske i sjø og elv blir strammet inn, slik at de blir klimatilpasset, ikke beskatter svake bestander og oppdatert i forhold til ny kunnskap om trusselbildet.

For å kunne verne om og bygge opp svake og truede laksebestander, må reguleringen av sjølaksefiske ta utgangspunkt i den svakeste bestanden. Dagens sjølaksefiske på svake og truede bestander er i strid med både NASCOs retningslinjer og norsk lovgivning. I utgangspunktet i er laksen fredet. Det skal bare åpnes for fiske når det er et høstbart overskudd.

Klimaendringer gjør at vi får lengre tørkeperioder om sommeren hvor laks blir gående i fjordene. Der blir de kontinuerlig beskattet av sjølaksefiskere.

Dette har vært tydelig de siste årene. I 2018 økte fangstene i sjø i Rogaland og Aust-Agder med nesten 100 % fra foregående år (Kilde SSB). En slik fangst­ metode er ikke forenelig med dagens individbaserte forvaltning av villaks på bestandsnivå, der man i elvene har spesifikke fiskeregler med kvoter, minste- og størstemål, samt flere steder fredning av hunnlaks.

Laksen i elvene kommer også nesten hundre ganger så mange personer til

FOTO: NORSKE LAKSEELVER

Aksel Hembre, nestleder Stjørdalsleva (Trøndelag) aksel.hembre@ntebb.no, tlf 926 64 059

Elvestuen må beskytte villaksen!

nytte/glede. Det er 900 sjølaksefiskere og 80 000 sportsfiskere. Tilsvarende bidrar laksefiske i elv til 100 ganger høyere verdiskaping enn i sjø. Vektlegging av samfunnsøkonomiske hensyn er også i tråd ned NASCOs prinsipper som Norge har sluttet seg til.

Norske Lakseelver ønsker derfor en stopp i sjølaksefiskets høsting på blanda bestander i forbindelse med de nye fiskereguleringene som skal være gjeldende fra 2021. Videre må det legges mer til rette for et bærekraftig sportsfiske etter anadrom laksefisk og fisketurisme. For å få til dette må mer av den gjenværende laksen få komme tilbake til sin elv.

Norske Lakseelver mener at fra neste periode må sjølaksefisket på blandede bestander ikke tillates fra Troms og sør til svenskegrensen. I Finnmark må muligheten til å fiske med krokgarn fjernes, i likhet med forbudet som allerede er gjeldende for resten av Norge (forbudt siden 2002). Notfisket i Finnmark beholdes av hensyn til sjø­ samiske kulturinteresser.

En utfasing av sjølaksefiske og forbud mot krokgarn også i Finnmark vil være i tråd med føringene fra St.prp. nr.

32 (2006-2007). Vi ber derfor Ola Elvestuen om å gi villaksen en gave på slutten av det internasjonale villaksåret: Nye klimatilpassede retningslinjer for regulering av laksefiske i elv og sjø som forbyr fiske på blandede bestander. Det vil gi de svake og truede laksebestandene det vernet de trenger!

Torfinn Evensen Generalsekretær

SMÅNYTT

JOSTEIN SKURDAL. FOTO: WIKICOMMONS.

FOTO: LARS MAGNUS GUNTHER

STYRET FOR NYTT NASJONALT VILLAKSENTER PÅ PLASS

klima- og miljødepartementet har oppnevnt styret for det nye nasjonale villakssenteret. Styreleder blir Jostein Skurdal. Nasjonalt villaksesenter skal bidra til formidling av kunnskap om vill laksefisk og vil etableres med enheter i kommunene Lyngdal, Lærdal, Namsos og Tana.

Ljungan er modellert etter gjennomføring av tiltak og resultatet er positivt.

Svensk suksess med miljødesign modellering av gjennomførte tiltak for laks og sjøørret viser at de vil gi mer laks i fremtiden. Lokale sportsfiskeforeninger og elveeierlag har vært involvert i arbeidet fra start til slutt.

Et samarbeidsprosjekt mellom svenske myndigheter, Statkraft, elveierlag og EU på kartlegging av flaskehalser og gjennomføring av tiltak i den svenske lakseelven Ljungan, er nå modellert og vurdert av norske forskere.

Modelleringsresultater viser at tiltakene som er gjennomført vil gi mer laks i fremtiden.

FLAKSEHALSANALYSE

Kartlegging av flaskehalser og utfordringer for laks og sjøørret i regulerte vassdrag gjøres i dag i stor grad basert på metoden i Miljøhåndboken (CEDREN). I norske vassdrag er dette nå blitt standard, både for kartlegging av flaskehalser (utfordringer/begrensninger for produksjon av fisk) og som grunnlag for tiltak for mer fisk og bedre sportsfiske.

I Sverige har man ved bruk av datamodeller vurdert både flaskehalser og effekten av biotoptiltak som gir økt skjul for ungfisk og bedre gytemuligheter (gytegrus, med mer). Ar-

beidet viser at flaskehalsene ved vannkraftregulering i dag er relatert til lave vannføringer både sommer og vinter, men at det spesielt er lave vannføringer om vinteren som utfordrer laks og sjøørret. Lave vannføringer fører til tørrlagte gyteområder og uttørking og frysing av gytegroper og egg.

MODELLERING

Gjennomførte tiltak som utlegging gytegrus og økt skjul kan føre til økt produksjon av laks og sjøørret. Modellering viser forskerne hvorvidt de gjennomførte tiltakene blir tørrlagte og hvordan de fungerer under ulike vannføringsforhold. Dette er et spennende og viktig arbeid som ivaretar både tverrfaglighet og godt samarbeid på tvers av interesser. Ikke minst har lokale elveeierlag blitt inkludert gjennom hele arbeidet, fra kartlegging til gjennomføring av tiltak og evaluering. Arbeidet er finansiert av svenske myndigheter med tilskudd fra EU midler, regulant og den lokale sportsfiskeforeningen.

AV MORTEN STICKLER / NORSKE LAKSEELVER

LYKKELIGE VINNERE AV ÅRØY-LOTTERIET

elveeier Knut Munthe Olsen ga to døgn til to fiskere i 2020 som premie i et lotteri i sommer. Alle som donerte minst 1000 kroner til Norske Lakseelver, var med i trekningen av premien. Det kom inn over 100 000 noe som tyder på at et par døgn i Årøy var en fristende premie. De lykkelige vinnerne ble trukket i slutten av september. Mark Purvis og Udo Virderwuelbke stakk av med vinnerloddene og kan se fram til en fantastisk opplevelse neste år.

Villaksnytt 2-2019 | 3

SMÅNYTT

FOTO: NJFF HORDALAND

MYE URAPPORTERT FANGST NASCO melder at den totale urapporterte fangsten av atlantisk laks i 2018, er estimert til om lag 314 tonn. Av disse utgjør norsk urapportert fangst 255 tonn.

70% av denne fangsten skjer i sjøen, og her utgjør faktisk det lovlige stangfisket 20%.

Ulovlig fangst utgjør 25% og uderrapportering 20%.

FOTO: FORNAVN ETTERNAVN

Lakselusa gjør vondt verre når det er dårlige forhold i havet ellers. Her på en sjøørret.

Lakselusa har mer å si når det er dårlige forhold i havet det er stadig mer forskning som påviser lakselusas negative effekt på utvandrende smolt. I et nylig publisert arbeid har forskere ved NORCE LFI i samarbeid med en forsker fra National Oceanic and Atmospheric Administration i USA, studert laksens vekst i tidlig marine stadier ved å studere vekstendringer i skjellene. Studiet er utført i perioden 2003-2014 og er basert på utsett av kultivert laksesmolt fra Vossoprosjektet som er behandlet eller ubehandlet mot lakselus.

Hovedfunnene er at tidlig marin vekst påvirkes sterkt av lakselus i perioden når sjøoverlevelsen ellers er lav. Forskerne fant også at i perioden når lakselus har en effekt, vokser villaks saktere enn kultivert fisk mens i perioden når det er liten effekt av lakselus vokser villaks raskere enn kultivert fisk. Ettersom det ikke er mulig å anslå forventet generell sjøoverlevelse til laksesmolten, mener forskerne at et føre-var-prinsipp må ligge til grunn for forvaltingen.

FOTO: GRY HELENE HAUKEREID

Nullvisjon uten mening

Bildet viser gjenfanget oppdrettslaks.

4 | Villaksnytt 2-2019

siden sjømat norge lanserte sin nullvisjon for rømming i 2011, har det offisielt rømt over 1,6 millioner laks fra de åpne merdene langs kysten.

Mørketallene er store.

De 17.000 oppdrettslaksene som rømte fra slakteriet på Brekke i september, samler seg nå i elvene i Sognefjorden. Trass i stor innsats fra frivillige, er det begrenset hva de klarer å fange.

– Bransjen skryter av sin beredskap med fiske etter rømt fisk, men sannheten er at de knapt får tak i toppen av isfjellet. Resten får vi som genetisk forurensning i våre villakselver. Denne rømmingen skjedde også på verst mulig tidspunkt; etter at sportsfiskerne har forlatt elvene og ikke minst tett på gytesesongen, forteller Knut Munthe Olsen i Årøyelva.

SYKDOM PÅ MELLOMLAKSEN

det er ikke kommet noen avklaring på sykdommen som ble observert på en del fisk i starten av sesongen. Enningsdalselva er den elva som ble hardest rammet, med et 50-talls syke fisk. Det har senere utover i sesongen ikke blitt observert noe stort antall syke fisk. Veterinærinstituttet og Mattilsynet har tatt imot fisk til analyse, men de har ikke påvist noen kjente, alvorlige smittsomme sykdommer.

I november skal det være en større kunnskpaskonferanse rundt denne sykdommen. Vi følger opp dette i første utgave av Villaksnytt 2020.

KORSTAD-BRØDRENE FIKK PRIS FOR SITT UNDERVISNINGS­PROSJEKT

brødrene Jørgen og Preben Korstad vant Stjørdal SVs miljøpris for prosjektet «Elva som pedagogisk ressurs». Dette er et tverrfaglig opplegg hvor elevene ved Hegra barneskole får opplæring i ulike aspekter ved elva. Vi gratulerer.

SMÅNYTT

FOTO: KLIMA- OG MILJØDEPARTEMENTET.

GYRODACTYLUS I RUSSLAND

russiske myndigheter har bekreftet at parasitten Gyrodactylus salaris ble funnet i elvene Pak og Shovna som renner ut i nedre Tuloma vannreservoar i 2017.

Smittekilden er antatt å være regnbueørret til oppdrett. Tuloma vannreservoar drener til elva Reka Tuloma, som renner ut ved Murmansk. Derfra er det 190 kilometer til Grense Jacobs­ elv på norsk side.

STØRRE ER BEDRE

Under åpningen av Villaksåret i Stjørdalselva fikk klima- og miljøminister Ola Elvestuen prøvd fiskelykken på Nord-Kringen. Dessverre uten fiskelykke.

Åpningsfest i Stjørdal det var stor festivitas med premiere på filmen Den fantastiske villaksen, fotoutstilling og politikerdebatt ved bredden av Stjørdals­ elva den 1. juni. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen åpnet det hele og lovte sterk satsing på villaksen i det internasjonale villaksåret.

Deretter var det debatt mellom lokalpolitikere fra hele det politiske spekteret. Debatten ble streamet direkte og hadde mange seere via nettstedet hooked.no. Politikerne fikk også prøvd seg som laksefiskere, uten at de hadde lykken med seg. Elvestuen var klar på at trafikklyssystemet må tilpasses slik at det ikke strider mot Kvalitetsnorm for villaks, slik det gjør i dag. Norske Lakseelver berømte Elvestuen for innsatsen, og generalsekretær Torfinn Evensen kommenterte at organisasjonen nå så

Forskning på smolt som vandret ut fra elven Frome i England har vist at laks som økte kroppslengden fra 12 til 16 cm før de smoltifiserte, hadde en betraktelig større overlevelse i havet (opp til tre ganger så høy returprosent). Forskerne er usikre på akkurat hvorfor, men mener at det at de lettere unnslipper predatorer på grunn av bedre svømmeevne eller valg av andre utvandringsruter, kan være en del av forklaringen.

En av konklusjonene er at det kan være fornuftig å vurdere økt skjultiltak og mattilgang i elvene som fornuftige habitattiltak. Kilde: ICES

OTRA FULLKALKES

Elvestuen fikk sin egen utgave av Norske Lakseelvers bok om villaks. Foto: Pål Mugaas

fram mot regjeringens annonserte tiltaksplan for villaks og at et føre-var-prinsipp må ligge til grunn for forvaltingen.

FOTO: PÅL MUGAAS

Gledelig i Signaldalselva naturtjenester i Nord har saumfart elva og ser en positiv utvikling etter rotenonbehandlinga for tre år siden. I begynnelsen av september ble det gjennomført drivtelling som avslørte mye røye og sjøørret, og en del laks. Det var spesielt mye røye, noe som må sies å være gledelig.

En og annen storlaks på over 15 kg ble også observert. Det ble observert noen få pukkellaks, men heldig vis ingen rømte oppdrettslaks.

Det tas årlig prøver av flere hundre fisk i elva, og Gyrodactylus salaris, er ikke påvist etter siste behandling.

miljødirektoratet har bevilget penger til fullkalking av Otra. Dette er gledelige nyheter for både miljøforkjempere, fiskere og andre naturinteresserte. Tiltaket vil gi bedre livsbetingelser for naturmangfoldet i elva, både i lakseførende strekning og oppstrøms. I tillegg forventes kalking å ha stor betydning for Byglandsfjordsbleka.

Villaksnytt 2-2019 | 5

SMÅNYTT

FOTO: SVEN-HELGE PEDERSEN

UTSETTING UNDER OVERVÅKINGSFISKE

Annlaug Haugse Saakvitne, SP Voss Herad

Arnfinn Gjerdåker, SV Voss herad

Håkon Gjerde, Venstre Ulvik Herad

Hans Petter Thorbjørnsen, AP Ordførar Ulvik Herad

Hans-Erik Ringkjøp, ordførar nyeVoss Herad

Nils Bjørke, SP Stortingsrepresentant

Sigbjørn Hauge, SP Varaordførar i nye Voss Herad

Sveinung Klyve, MDG nye Voss Herad

Natalia Antonia Golis, MDG fylkesvaraordfører nye Vestland og kommunestyret Kvam kommune

Den lille blå deles ut til politikere over hele landet norske lakseelver og NJFF har lagd et faktahefte om villaksens utfordringer. Det kommer i en utgave for Midt-Norge og en for Vestlandet. Heftet er rettet mot politikere og er ment som en rask innføring i utfordringene villaksen møter i sjø og elv. Heftet har blitt mye brukt i forkant av valget i høst, og vil også bli delt ut på arrangement framover. Her er en samling glade politikere fra Hardanger som fikk heftet utdelt i august/september.

Ola Elvestuens lille bok om villaks

Seier til sjøørreten

kraftselskapet Hardanger Energi har fått avslag på søknaden om å få bygge Folkedal II kraftverk i Granvin fra Norge vassdrag- og energidirektorat (NVE). Prosjektet skulle innebære en utvidelse av den eksisterende kraftproduksjonen i Folkedalselva, og ville gi en årlig kraftproduksjon som tilsvarer strømbruken til omtrent 1300 husstander. Byggingen ville innebære overføring av vann fra Kvanndalselva til Folkedalselva. I avslaget har NVE har lagt vekt på de negative konsekvensene for sjøørreten i Kvanndalselva.

6 | Villaksnytt 2-2019

vi undersøkte hvordan det gikk med laks som ble fanga og gjenutsatt under overvåking av rømt oppdrettslaks i Lakselva (Porsanger). Fisket foregikk ved stangfiske – slik det foregår i mange elver om høsten.

Resultatene viste at et lite tap av villaks må påregnes, og at fisket kan føre til forflytninger av laksen etter gjenutsetting.

Av laksen som ble fanga under overvåkingsfisket, ble 5 % avlivet på grunn av blødninger fra gjellene (2 av 39 laks). En oppdrettslaks ble i tillegg avlivet.

Resten av villaksen ble merket med en radiosender og satt ut i elva igjen (36 laks).

All laksen som ble gjenutsatt overlevde. Laksen viste en umiddelbar reaksjon ved at de flytta seg bort fra stedet der de ble fanga og gjenutsatt. Tre dager etter fangst var de gjennomsnittlig 1,9 km unna stedet de ble fanga. Noen individ flytta seg oppstrøms og noen nedstrøms. Én laks forsvant helt ut i sjøen igjen etter fangst og gjenutsetting 13 km fra munningen, og kom ikke tilbake.

I gyteperioden var laksen gjennomsnittlig 1,2 km unna stedet de ble fanga. Om dette er innenfor det de normalt hadde flytta på seg i samme periode om de ikke hadde blitt fanga og gjenutsatt, er vanskelig å vite.

Vi skulle gjerne gjort en slik undersøkelse der vi hadde ei kontrollgruppe av radiomerka laks i elva som ikke ble fanga og gjenutsatt, så vi kunne gjort en sammenligning.

EVA THORSTAD, NINA.

NY MANN PÅ PLASS Håkon Berg Sundet har begynt som fagansvarlig for revisjon og vassdrag i Norske Lakseelver. Han har utdanning som naturforvalter med fokus på fiskeforvaltning og elveøkologi.

FOTO: KARIANNE JOHANSEN

GYROKAMP

JA! det nytter

Rauma-regionen er friskmeldt fra Gyrodactylus salaris. Dermed er nesten 40 års kamp mot parasitten over også her. Bekjempelses­ strategien har vært en suksess.

Vidar Skiri på rotur i elva på eiendommen til Fiva House.

Villaksnytt 2-2019 | 7

GYROKAMP

To fornøyde herrer. Vidar Skiri (t.v.) og Åge Wold har kjempet mot gyro-parasitten i 40 år. Nå har de også vunnet på hjemmebane i Rauma og Måna.

AV PÅL MUGAAS

den 1.november friskmeldes de seks elven i Rauma-regionen. Den mest kjente av disse er Rauma. De andre er Henselva, Skorga, Breivikelva, Innfjordelva og Måna.

– Jeg husker da vi fikk første bevilgning til bekjempelse. Stortinget bevilget én million og trodde det var nok for hele landet. Det har kostet betraktelig mer, smiler leder i elveeierlaget i Måna, Åge Wold.

Vidar Skiri fra Rauma og Åge Wold fra Måna har aldri gitt opp håpet og har vært sentrale i arbeidet med å få samfunnet til å ta ansvar for bekjempelsen av parasitten.

En parasitt som i sin tid ble innført med settefisk fra Sverige, og deretter raskt spredd rundt til mange elver i landet (se boks).

TO LAKSEFORKJEMPERE

Aage Wold har vært en pådriver for den omfattende nasjonale bekjempelsen av Gyro-parasitten. Han har også vært sentral i oppbyggingen av Norske Lakseelver til å bli en viktig villaksorganisasjon. Wold har vært mangeårig styreleder i Norske Lakseelver, og er nå styreleder i Måna Elveeeigarlag.

8 | Villaksnytt 2-2019

Vidar Skiri har vært en sentral person i arbeidet med bekjempelse av Gyro-parasitten i Raumaregionen og i bevaringen av de lokale lakse- og sjøørretstammene gjennom sitt engasjement i genbankarbeidet. Skiri har også deltatt ved flere rotenonaksjoner og er styreleder i Rauma Elveeierlag og styremedlem i Norske Lakseelver. Skiri ble i 2018 tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin innsats.

– Hvis utviklinga fortsetter som fram til nå, ser jeg veldig lyst på det, men vi er litt på etterskudd med reetableringa. Vi må se neste års oppgang før vi kan si hvor det bærer, sier en optimistisk Vidar Skiri.

OVERVÅKINGSFISKE

Skiri går ut fra at til neste sesong blir overvåkingsfiske på samme måte som det har vært de siste åra. De lokale laksestammene har blitt oppbevart i genbank, og reetableringen startet rett etter rotenonbehandlingen. I Rauma har det kun vært utført løpende prøvefiske uten beskatning, men i fjordsystemet rett utenfor den lille, nasjonale laksefjorden, har sjølaksefiskerne kunne høste av stammene som er under gjenoppbygging. Det har vært en kilde til irritasjon hos elveeierne.

Rauma vil altså ikke åpnes for ordinært fiske i 2020.

PARASITTEN SOM SPREDDE SEG

I Rauma og Henselva ble Gyrodactylus salaris oppdaget i 1980. Resultatet lot ikke vente på seg. Fangstene falt dramatisk. Deretter fulgte de andre elvene i området. Siste elv hvor parasitten ble påvist, var Breivikelva så sent som i 2013. I 2014 ble alle elvene behandlet med rotenon og siden har overvåkingen ikke påvist parasitten.

– Vi har venta så kolossalt lenge. En ting er inntektene som elveeierne har gått glipp av, men tenk på de immaterielle verdiene da, mann. Vi har to generasjoner som ikke har fått oppleve laksen i elva, forteller en engasjert Åge Wold.

I Måna har elveeierne benyttet tiden godt.

Sidebekker og elvefâr har blitt restaurert og opparbeidet til oppvekstområder for småfisk.

– Hovedelva er veldig stri, så disse områdene er viktige, forteller Wold.

El-fiske som nylig ble gjennomført, viste med tydelighet betydningen av disse områdene.

– På et lite strekk på syv ganger halvan-

STATUS FOR ELVER SOM HAR BLITT SMITTET

Gyroelver Skibotnelva

nen meter, hadde vi 30 småfisk. Det er helt fantastisk, smiler Wold, som ser fram til å få elveeierne enda mer engasjert framover nå som det kan bli fiske i elva. ØKONOMISK VIKTIG

Rauma var tidlig ute med organisering av elveeierlaget. Allerede for 40 år siden var laget på plass. Elva er organisert slik at den enkelte deleier har ansvaret for utleie av eget fiske, det er ikke felles fiskekortsalg. Elva er en av de historiske elvene i Norge og laksen har opp gjennom årene tiltrukket seg både engelskmenn og nordmenn.

– Det er en flott elv og stor interesse for laksefiske nå. Vi har ikke gjort noen fullstendig kalkyle på hva elva nå vil bety økonomisk framover, men anslår at ringvirkningene for lokalsamfunnet fort kan bli mellom 30 og 40 millioner årlig. Det er en anselig sum, forteller Skiri, som heller ikke er bekymret for Veslemannen lenger.

– Vi var jo bekymra for at den skulle havne i elva, men det ser ut til å ha gått bra, avslutter han.

Smitteår 1979

Behandlet

Friskmeldingsår

2016 Under overvåking

Signaldalselva

2000

2016 Under overvåking

Kittdalselva

2015

2016 Under overvåking

Lakselva

1975

1990 1995

Beiarelva

1981

1994 2001

Ranaelva

1975

2014 Under overvåking

Slettenelva

1993

2004 2009

Røssåga

1980

2004 2009

Bjerka

1980

2004 2009

Sannaelva

1989

2004 2009

Bardalselva

1989

2004 2009

Drevja

1990

2012 2017

Fusta

1980

2012 Under overvåking

Vefsna

1978

2012 2017

Leirelva

1996

2012 2017

Ranelva

2006

2012 2017

Hundåla

1992

2012 2017

Hestdalselva

2002

2012 2017

Halsanelva

2002

2012 2017 2012 2017

Nylandselva

2010

Dagsvikelva

2010

2012 2017

Steinkjervassdraget

1980

2009 2014

Figga

1980

2009 2014 2009 2014

Lundselva

2001

Fættenelva

1988

1988 1997

Langsteinelva

1988

1988 1997

Bævra

1986

1989 1994

Storelva

1989

1991 1994

Batnfjordelva

1980

Smittet

Driva

1980

Smittet

Litledalselva

1981

Smittet

Usma

1980

Rauma

1980

Henselva

1980

2014 Friskmeldt nov 2019

Skorga

1982

2014 Friskmeldt nov 2019

Breivikelva

2013

2014 Friskmeldt nov 2019

Smittet 2014 Friskmeldt nov 2019

Innfjordelva

1991

2014 Friskmeldt nov 2019

Måna

1985

2014 Friskmeldt nov 2019

Valldalselva

1980

1990 1994

Tafjordelva

1981

1987 1991

Norddalselva

1981

1990 1994

Eidselva

1981

1990 1994

Korsbrekkelva

1985

1986 1990

Aureelva

1984

1988 1992

Vikelva

1984

1988 1992

Lærdalselva

1996

2012 2017

Vikja

1981

1982 1988

Drammenselva

1987

Smittet

Lierelva

1987

Smittet

Sandeelva

2003

Smittet Villaksnytt 2-2019 | 9

GYROBEKJEMPELSE

Pioner-forsøk mot dødelig parasitt Kloramin knekker den dødelige gyroen på lakseunger. Men tåler storlaksen klorbehandling?

AV TOMMY FOSSUM

det forsøker forskere å finne ut av i fangsthuset ved fiskesperra i Snøvasmelan i Sunndalen. Her svømmer til sammen 120 voksne laks fordelt på tre store kar: Et kar som bare har elvevann, et annet som får en svært lav dose kloramin, og et tredje som får en litt høyere dose.

Begge klorkonsentrasjonene er lavere enn det som tilsettes ved behandling av drikkevann.

MYE GYRO PÅ UNGENE

Lakseunger testes på samme måte i tre bøtter. Alle lakseungene, som er tatt i Driva, hadde mange parasitter på seg da de ble fanget.

– Vi har ikke gjort fysiologiske undersøkelser på stor fisk før, så det blir spennende å se, sier Tobias Holter, som har tilsyn med fisken og registrerer eventuelle adferdsendringer, oksygenmetning i vannet, temperatur, klorkonsentrasjon og andre parametere.

Håpet er at forskerne finner en skånsom metode som kan bidra til å ta knekken på gyroen, som har infisert mange elver og tatt knekken på mange laksestammer. Bekjempelsen av gyroen har kostet mange hundre millioner kroner siden bekjempelsen startet etter at parasitten ble innført til nettopp Sunndal på midten av 70-tallet fra Sverige.

I flere år har gyro-infiserte elver blitt behandlet med rotenon, som tar livet av alt levende i elva. Rotenonbehandling er en krevende og kostbar operasjon - og omstridt, ikke minst har den vært det i Sunndal.

TELLER PARASITTER

Forsøket ble startet fredag - og klorbehandlingen vil pågå i 14 dager. Deretter vil fisken som har vært utsatt for behandlingen klor få tid til å restituere seg. Det vil bli tatt prøver av fisken både under og etter behandlingen,

10 | Villaksnytt 2-2019

for å se om det blir effekter på fisken, og om disse blir borte etterpå.

– Vi har fått en fin oppstart på forsøket, men det er for tidlig til å si noe om resultater. Blodprøver og gjelleprøver analyseres i ettertid på laboratorium og det er først etter restitueringsperioden vi vil få et helhetlig bilde av de fysiologiske endringene laksen har gjennomgått. Antall gyro på laksungene skal telles flere ganger gjennom forsøksperioden for å få en pekepinn på hvor mange dager med direkte eksponering av klorholdig elvevann som trengs for å gjøre dem gyrofrie.

Den første tellingen etter at klorpumpene ble skrudd på har enda ikke blitt gjennomført så status for dem er også ukjent. De neste to ukene blir svært spennende. Det er ikke hverdagskost å få jobbe med så mye flott villaks, sier Tobias Holter fra NINA.

Tobias Holter fra NINA har tilsyn med fisken og registrerer eventuelle adferdsendringer, oksygenmetning i vannet, temperatur, klorkonsentrasjon og andre parametere i et laboratorium ved fiskesperra i Sunndal.

OVERVÅKES TETT

– De store laksene tar vi slim-, gjelle- og blodprøver av gjennom forsøket. Dette for å se på eventuelle fysiologiske endringer. Vi tar også vannprøver for å overvåke klorkonsentrasjonen gjennom forsøksperioden, sier Tobias Holter.

De små laksene, yngelen, som er i mindre kar, har vi telt parasittene på før de utsettes for kloramin. I bøttene hvor det ikke tilsettes kloramin, antar vi at gyroparasittene øker kraftig i omfang, mens i bøttene hvor fiskene blir utsatt for kloraminet, forsvinner forhåpentligvis parasittene. Det viser har vi sett i tidligere laboratorieforsøk og i feltforsøk i Lierelva og i Batnfjordelva og Drammen på lakseunger.

– Vi regner med at parasittene forsvinner relativt raskt også her i Driva, sier Tobias Holter. Det er Miljødirektoratet som finansierer forsøket, som utføres av NINA, Veterinærinstituttet og NIVA.

Laksestammen i Driva kan komme tilbake til gamle høyder dersom gyro-parasitten fjernes fra elva. Da kan det bli tatt oppimot 30 tonn laks i elva, forventer ekspertene.

– Vi har ikke gjort fysiologiske undersøkelser på stor fisk før, så det blir spennende å se.

TOBIAS HOLTER, NINA

Forskerne vet at klor får gyro-parasittene til å prelle av på lakseunger. Nå vil forskerne finne ut hvordan stor laks reagerer på kloramin. Forsøket skjer i Driva i Sunndal. - Vi har ikke gjort fysiologiske undersøkelser på stor fisk før, så det blir spennende å se, sier Tobias Holter til Tidens Krav.

Villaksnytt 2-2019 | 11

Laksesesongen 2019 Vi anslår at det ble fisket 102.080 laks i norske elver i 2019. Det er 10% færre fisk enn ­gjennomsnittet for de foregående 10 sesongene, og marginalt flere enn i den rekord­ dårlige fjorårssesongen.

Men der den svake 2018-sesongen kunne forklares med svært vanskelig fiskeforhold grunnet varme og tørke, har fiskeforholdene i år stort sett vært gode (flere unntak finnes).

I år virker det rett og slett som fangsten reflekterer et svakt innsig (lite laks inn til kysten og opp i elvene). Unntaket her er flere elver på Østlandet og Sørlandet der gode fiskeforhold har gitt gode fangster i mange elver. Av den estimerte totalfangsten på 102.080 laks, anslår vi at

12 | Villaksnytt 2-2019

22.500 ble gjenutsatt levende. Det er noe usikkerhet knyttet til dette estimatet da gjenutsettingsandelen i elvene i vårt utvalg ikke nødvendigvis er helt representativt for landet som helhet.

Uansett ender vi med en totalbeskatning av laks i norske elver på om lag 80.000 laks. Kun fjoråret har hatt et lavere beskatningstall enn dette (77.000).

Det er viktig å huske på at dette ikke bare er en naturlig følge av redusert innsig. Vitenskapelig råd for laksefor-

valtning peker i sine siste årsrapporter på at det også har sammenheng med konkrete fangstreduserende tiltak fra forvaltningslagenes side, for å tilpasse uttaket det rekordlave innsiget av laks vi har hatt det siste tiåret.

Hele rapporten er utgitt som egen publikasjon. Den finner du på nettsidene vår. SSB publiserer offisielle tall 24.01.2020

Tabell 1. Fangst av laks i et utvalg elver* i 2019, sammenliknet med gjennomsnittsfangsten for de foregående 10 sesongene** (kilde: Norske Lakseelver, Scanatura, Brief-It, SSB m.fl.).

Elv/Vassdrag Syltefjordelva Steinsdalselva Kvina Beiarvassdraget Eiravassdraget Tovdalselva Audna Numedalslågen Strynselva Glommavassdraget Daleelva Stordalselva, Åfjord Suldalslågen Oselva i Os Namsenvassdraget Etneelva Sokndalselva Mandalselva Kongsfjordelva Surna Skauga Neidenelva (norske del) Flekkeelva Oselva, Molde Arnaelva Stjørdalsvassdraget Grense Jakobselv Verdalsvassdraget Sandfjordelva, Gamvik Ogna Eidselva Otra Årgårdsvassdraget Repparfjordelva Laukhelle, Senja Orkla Saltdalsvassdraget Målselvvassdraget Altaelva Vestre Jakobselv Bjerkreimselva Gaulavassdraget Langfjordelva Roksdalsvassdraget Dirdalselva Årdalselva (Rogaland) Nidelva Drammenselva Lakselva, Porsanger Aureelva Lærdalselva Nærøydalselva Børselva Ørstaelva Toåa Nausta Sum elver i utvalg

Antall laks totalt Gj.snitt årsfangst Endring 2019 (%) smnl.

2019 2009-2018 med snittet siste 10 år 2 252 703 455 1 714 664 784 1 254 4 181 240 220 353 582 1 049 263 6 911 362 884 2 776 1 134 1 046 282 1 496 439 491 420 1 907 366 341 449 1 578 444 1 461 1 689 2 418 250 3 427 537 2 084 2 039 2 187 3 590 3 408 808 394 617 342 433 1 112 774 208 304 113 407 219 39 431 65 331

1 345 424 279 1 109 452 534 855 3 199 187 172 294 493 917 232 6 235 330 812 2 701 1 131 1 054 286 1 516 446 502 436 1 994 388 365 506 1 782 504 1 693 1 992 2 865 297 4 142 654 2 590 2 684 3 045 5 025 4 886 1 214 614 980 591 764 2 018 1 410 417 647 271 976 527 102 1 128 72 913

67 66 63 55 47 47 47 31 28 28 20 18 14 13 11 10 9 3 0 -1 -1 -1 -1 -2 -4 -4 -6 -7 -11 -11 -12 -14 -15 -16 -16 -17 -18 -20 -24 -28 -29 -30 -33 -36 -37 -42 -43 -45 -45 -50 -53 -58 -58 -58 -62 -62 -10

■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■

* Med unntak for Altaelva, som ikke inkluderer Eibyelva viser tabellen hele vassdrag, med sideelver. Disse kan i andre sammenhenger fremstilles som separate elver (eksempelvis Namsen med Sanddøla og Bjøra). ** For Lærdal og Etne, som har hatt stengte sesonger i perioden 20092019, er ikke snittet beregnet fra 10 påfølgende år.

Villaksnytt 2-2019 | 13

STATUS FOR VILLAKSEN

Mindre høsting ­sikrer laksen Kunnskapsoppsummeringen fra Vitenskapelig råd for lakse­ forvaltning kom i begynnelsen av oktober. Samlet er nå 176 lakse­bestander klassifisert, men bare 20% av dem oppnår ­kvalitetsnormens krav om minst god kvalitet.

AV PÅL MUGAAS

vrls leder, Torbjørn Forseth fra NINA, mener det nå bare er den reduserte beskatningen som sikrer laksebestandene rundt om i elvene.

– Det har aldri vært registrert mer gytefisk i elvene enn nå, selv Thorbjørn Forseth er om laksen går tilbake. leder av Vitenskapelig Det er fordi fisket er råd for for så redusert at det har kompensert for tilbakegangen, sier Forseth.

Både sjølaksefisket og elvefisker er sterk redusert de siste årene, noe som har medført at gytebestandsmålet nå oppfylles i 86 % av elvene. De årlige fangstene i sjø og elver har blitt redusert fra ca. 1500 tonn på 1980-tallet til ca. 500-600 tonn i de siste årene.

Den betydelige reduksjonen i sjøfiske fra 1989 (etter stopp i drivgarnfisket) ga økt innsig av laks til elvene, men beskatningen i prosent av innsiget til elvene har blitt markant redusert fra perioden 1983-88 til 2018. Det avlives også mindre og mindre laks i elvene. Fram til 2005 ble i gjennomsnitt 47 % av laksen som kom til elvene avlivet, i 2016 og 2017 ble henholdsvis 34 % og 32 % avlivet, og i 2018 ble 26 % avlivet. Det er betydelig variasjon i beskatning mellom vassdrag, og en rekke vassdrag har nå svært lav beskatning. Mange vassdrag er også stengt for fiske.

Det er bestander i Midt-Norge og Vest-Norge som er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette, heter det hos VRL. RØMMINGENE FORTSETTER

VRL trekker fram at målene om å bevare bestandenes genetiske integritet og genetis14 | Villaksnytt 2-2019

ke variasjon ikke kan nås med de nivåene av rømt oppdrettslaks som overvåkingen antyder for enkelte vassdrag de senere årene.

Selv om andelen rømt oppdrettslaks i prøver fra gytebestandene har gått ned de senere årene, så er andelene likevel fortsatt på et så høyt nivå i enkelte vassdrag at det er nødvendig å forsterke tiltakene ytterligere for å redusere rømminger og gyting av rømt oppdrettslaks i villaksbestandene, konkluderes det med i rapporten.

De siste rømmingene i Sogn har satt dette på dagsorden, men hittil har ikke oppdretterne kommet opp med noen løsning.

– Den opplagte løsningen, med lukkede anlegg og fysisk merking av fisken, har vært tilgjengelig i en årrekke. Likevel ser vi stadig at «det jobbes med problemet» og at industrien tar det på alvor. Det klinger hult, kommenterer generalsekretær i Norske Lakseelver, Torfinn Evensen.

LAKSELUS

For perioden 2010-2014 har VRL beregnet et årlig tap i innsiget av laks til Norge på grunn av lakselus på ca. 50 000 laks og for 2018 et tap på ca. 11 000 laks. Lakseinnsiget var redusert på grunn av lakselus over en større del av landet i 2010-2014 enn i 2018, men det var stor effekt av lakselus over et større område på Vestlandet i 2018. I begge periodene hadde lakselus stor negativ effekt på lakseinnsiget til Hordaland, mens i 2018 hadde lakselus også en stor negativ effekt på innsiget til Sognefjorden. Også i deler av Sunnmøre hadde effekten økt i 2018.

I Trøndelag og Sør-Helgeland fant VRL ikke effekter av særlig betydning på innsiget i 2018.

Det høye lusepresset bekymrer forskerne.

– Det kan bli vanskelig å fortsette et bære­ kraftig fiske, særlig i indre fjordstrøk på Vestlandet, som en følge av høy dødelighet på grunn av lakselus, sier Forseth.

Måling og utsetting etter en spennende kam mot nygått storlaks i Stjørdalselva.

FOTO: PÅL MUGAAS

35 76 STATUS FOR 176 BESTANDER

48 17 Svært dårlig

Dårlig

Moderat

God/Svært god

Antallsmessig fordeling av kvalitet for 176 laksebestander klassifisert etter kvalitetsnorm for villaks, fra svært dårlig til god/svært god (slått sammen) for perioden 2010 til 2014.. Normens mål er at bestandene skal være i god eller svært god tilstand (tilsvarende grønn sektor).

Lakselus er også vektor for parasitten Des­mozoon lepeoptherii (syn. Paranuclospora theridion) som forårsaker sykdom med store gjelleskader hos laksefisk. VRL mener økt forekomst av lakselus vil kunne bidra til økt spredning av denne patogene parasitten til ville laksefisk, først og fremst sjøørret.

VRL trekker også fram trusselen fra infeksjoner i fiskeoppdrett som er et aktivt problem som øker når produksjonen i åpne anlegg i sjøen øker. Med dagens forvaltning, næringsstruktur og teknologi er det lite sannsynlig at det kan gjennomføres tiltak som effektivt beskytter villfisk, heter det i rapporten.

ANDRE TRUSLER

Andre store trusler mot villaksen er vannkraftregulering, andre fysiske inngrep, sur nedbør og pukkellaks, men disse har ifølge VRL lavere risiko for ytterligere framtidig skade enn de tre faktorene som er knyttet til fiskeoppdrett.

Det er et stort potensial for å gjennomføre nye tiltak for å redusere effekten av vannkraftregulering og andre fysiske inngrep.

Sur nedbør har på grunn av omfattende kalkings­tiltak og reduserte utslipp liten risiko for ytterligere skade. Parasitten G. salaris vurderes som en stadig mindre trussel på grunn av vellykkede utryddelsesaksjoner.

Forekomst av pukkellaks har økt betydelig i 2017 og 2019 sammenlignet med tidligere.

Så lenge det finnes bestander nordvest i Russland og reproduksjon i elver i Finnmark, er det en fare for spredning videre sørover.

For å redusere faren for negative effekter på laksebestander er det behov for styrking og koordinering av forvaltningstiltak på nasjonalt og internasjonalt nivå, mener VRL. Villaksnytt 1-2019 | 15

BIOTOPTILTAK

På ripping i Suldalslågen Etter en grundig kartlegging av habitat og skjul, startet rippingen av Suldalslågen de første dagene i oktober. Målet er å øke skjulet for ungfisk.

TEKST OG FOTO: PÅL MUGAAS

i et regntungt Suldal står en gravemaskin og skraper en lang metallpigg langs bunnen av Lågen. Operasjonen gjentas på kryss og tvers, før maskinføreren lar den nesten 30 tonn tunge maskinen bevege seg noen meter nedstrøms. Her gjentas operasjonen.

MILJØDESIGN

På bredden står forsker Ulrich Pulg og teknikker Turid Helle fra NORCE og betrakter operasjonen. De har allerede vært ute i elva og kartlagt skjulfaktor 1,2 og 3 på området hvor piggen nå harver opp bunnen. Sammen med dem står Charles Bergesen fra Suldalslågen Forvaltningslag. Han liker det han ser.

– Det er bra at dette endelig blir gjort, men vi skulle ønske at det ble lagt en mer langsiktig plan. Det er Statkraft som finansierer dette, og prosjektet går bare fram til neste år, forklarer Bergesen Pulg er enig. Det trengs sårt en langsiktig driftsplan for Suldalslågen. Grunnarbeidet er allerede gjort gjennom all forskningen i elva. NINA publiserte i 2017 en vurdering av habitatkvalitet og produksjonspotensial for ungfisk. Det ble også gjennomført skjulmålinger i elvebunnen. Vurderingene ble supplert med data fra ungfiskundersøkelser gjennomført i 2016 og data fra gytegropregistreringer gjennomført i 2014.

MANGLET SKJUL

Forskerne klassifiserte 66 % av det undersøkte arealet som moderat produktivt, 28 % ble klassifisert som høyproduktivt og 5 % ble klassifisert som lavproduktivt. NINA-forskerne Anders Foldvik og Oskar Pettersen utførte en flaskehalsanalyse som viste at mangel på skjul var den viktigste begrensende faktoren.

Etter at rippingen er ferdig, hopper Pulg og Helle ut i vannet. Pulg tar med seg en metall16 | Villaksnytt 2-2019

Ulrich Pulg fra NORCE i samtale med Charles Bergesen fra Suldalslågens forvaltningslag og Håkon Berg Sundet fra Norske Lakseelver.

kvadrat og en pinne som brukes til skjulmåling. Han kaster kvadraten på tilfeldige steder nedover området, stikker hodet under vann og sjekker hvor mange hulrom han finner av størrelse 1, 2 eller 3.

– 0,3,3 roper han, og Helle noterer, før hun lar seg drive etter nedover til neste måling.

Skjulfaktoren er tydelig blitt bedre etter rippinga.

TILTREKKER SEG FISK

Ifølge Pulg klarer de ca 1000 m2 per time, og kostnaden er da ca 1 kroner per m2. Nå skal de i første omgang rippe fem steder. Men målet må være å rippe om lag en tredjedel av elva.

– Vi lager flekker, slik at det blir en blanding av begrodde områder og vaska områder med mye skjul. Det virker som om ungfisken tiltrekkes av de ny-rippa områdene, forteller han.

Gravemaskinen kommer opp av elva. Området er ferdig og maskinføreren humper videre nedover til neste plass. Utvalget er basert på kartlegginga til NINA.

Det kan se dramatisk ut når Ulrich Pulg sjekker resultatet av rippingen.

Forskningsteknikker Turid Helle flyter etter Ulrich Pulg og noterer hvilke skjul han finner etter at gravemaskinen har rippet området.

NINAS RAPPORT

Skjulfaktor 1, 2 og 3 viser hvor mange hulrom det er av forskjellig størrelse innenfor kvadraten som kastes tilfeldig ut i elva etter ripping.

Undersøkelsen av Suldals­ lågen ble foretatt 15.-18. november 2016 med vannfø­ ring på 20 m3/s ved Stråpa.

Supplerende skjulmålinger ble foretatt 13.-14. februar 2017 med vannføring på 15 m3/s.

Hoved­strengen av elva fra Suldalsosen til Sandsfossen ble undersøkt av en person med snorkelutstyr drivende nedover elva, samt en person i elvekajakk.

Resultatene fra under­ søkelsen er brukt i en analyse av flaskehalser for produk­ sjon av laks. Skjul ble målt på 77 ­steder langs elva med intervaller på om lag 250 m.

Vektet skjul var i gjennomsnitt 4,2. Gjennomsnittlig veid skjultilgang ble beregnet for strekningene,og klassifisert som h.h.v.; lite (<5), moderat (5-10) og mye (>10) skjul.

Skjultilgangen ble klas­ sifisert som lav i 62 % av elve­arealet (27 strekninger) og moderat i 35 % (14 streknin­ ger), Bare 2 strekninger hadde mye skjul, disse representerer kun 3% av elvearealet.

Redigert utdrag av Nina kortrapport 75, 2017

Villaksnytt 2-2019 | 17

ELVA VÅR DIRDALSELVA

Dirdalselva renner ganske stritt i en trang dal. På riktig vannstand byr den på flott fiske.

18 | Villaksnytt 1-2019

FOTO: PÅL MUGAAS

Lykkelandelva

Om du så NRK-serien Lykkelandet, husker du kanskje at Dirdal var en mulig lokasjon for ­oljeterminal? Det ble det ikke noe av, men lakseelv har de – og den har bra med laks. ­Villaksnytt har tatt en prat med leder av elveeierlaget, Terje Gilja.

FOTO: HANS KRISTIAN KROGH-HANSEN

VN: Fortell kort om elva?

– Dirdalselva er lokalisert i Gjesdal kommune i Rogaland, en kort kjøretur fra Stavanger og Sandnes og ligger lett tilgjengelig i Dirdalen langs FV 45. Elva har sitt utspring fra Øyarvatn i Sirdal kommune i Vest-Agder og renner gjennom Hunnedalen til Byrkjedal og følger så Dirdalen til utløpet i Høgsfjorden.

Dirdalselva er regulert av Sira-Kvina kraft­ selskap, og har derfor relativ liten vannføring i tørre perioder. Kjennere av elva mener imidlertid at fisken biter også på lav vannstand.

Lakseførende strekning er i dag 8,6 km, regnet fra Giljajuvet til elvemunning, med en høydeforskjell på omlag 190 meter. Bunnforholdene er steinete og vannet er krystallklart, en kan nesten se når laksen biter. Dirdalselva kan gi spennende opplevelser når vannstand og vær er riktig.

Alle lakseklasser er representert i elva. Snittvekt 2017 var 5,2 kg. Største registrerte laks (fanget i 2017) var hele 19,5 kg.

VN: Hvordan var fjorårets sesong fiskemessig?

– Sesongen 2018 ble noe amputert på grunn av en altfor fin og lang sommer, men til slutt ble det fiskbare forhold de siste ukene av sesongen og fangstene endte på 593 laks / 2700 kg.

VILLAKSNYTT HAR TATT EN PRAT MED TERJE GILJA, LEDER AV DIRDALSELVA ELVEEIERLAG

Dirdalselvas største, en laks på 19,5 kg. Den ble tatt av Matthias Sveen på spinner i sone 2, den 14. juni 2017.

Foto: Privat / Laksebørs.

år. Dette har vi jobbet lenge med og vi må snart forsøke å «komme i mål» med arbeidet.

VN: Er dere engasjert i vanndirektivarbeid?

var det noen spesielle utfordringer?

I 2015. Med god planlegging (mye styre­ arbeid) i forkant gikk dette ganske greit.

– Ikke så veldig mye. Vi har et godt samarbeid med Gjesdal Kommune og «lener oss» til de når det gjelder dette arbeidet. Syns hele prosessen med vanndirektivet virker komplisert å forholde seg til.

VN: Hva jobber elveeierlaget mest med for tiden?

VN: Hva er de største utfordringene i elva?

VN: Når fikk dere ordnet pliktig organisering og

FANGSTER I DIRDALSELVA 1400 1200 1000 800 600 400 200

– Må vel si at tiltaksplan for biotopforbedrende tiltak sammen med regulant er fokus i

– Elva leverer bra med laks, men sjøørreten sliter, så vi har fokusert en del på restaurering

0 2012

2013

Storlaks

2014

2015

2016

Mellomlaks

2017

2018

2019

Smålaks

Villaksnytt 1-2019 | 19

ELVA VÅR DIRDALSELVA

VN: NL har vært med å opp-

rette fagråd i elva. Hvordan fungere dette?

– Fagrådet er en nyttig arena for meningsutveksling og diskusjoner rundt forbedringstiltak i elva. Her blir det diskutert både flomsikring og tiltak for å bedre gyte- og oppvekstområder for laks og sjøørret.

VN: Hvem sitter i fagrådet og hva er tanken bak?

FAKTA DIRDALSELVA Elva har sitt utspring fra Øyarvatn i Sirdal kommune i Vest-Agder og renner gjennom Hunnedalen til Byrkjedal og følger så Dirdalen til utløpet i Høgsfjorden. Dirdalselva er ­regulert og har derfor relativ liten vannføring i tørre perioder.

Genetisk status: Moderat Høstbart overskudd: Svært godt VRL: Forvaltningsmålet er nådd for denne bestanden, og det har sannsynligvis vært et større høstbart overskudd enn det som har blitt utnyttet.

20 | Villaksnytt 2-2019

– Elveeierlaget, regulant, NJFF, Norske Lakseelver og Gjesdal kommune er representert i fagrådet. Målsettingen er som følger: Fagrådet for Dirdalsvassdraget skal arbeide for å utvikle og sikre at naturlige bestander av anadrom laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer ivaretas slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Fagrådet skal jobbe for at bestanden av laks i elva oppfyller Kvalitetsnorm for villaks. Innenfor disse rammer skal fagrådet, ved å ta i bruk metoden Miljødesign, arbeide for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning, til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere. Miljødesignmetoden krever en helhetlig tilnærming og at man ser på mulighetene i hele vassdraget. Fagrådet skal fungere som et samarbeidsutvalg og være rådgivende for offentlig forvaltning, rettighetshavere og brukere av vassdraget.

VN: Hva har blitt gjort av undersøkelser tiltak

på bakgrunn av dette?

– Flaskehalsanalyse for fiskeproduksjon i Dirdalselva er utført av NORCE og vil danne grunnlag for videre diskusjon og planlegging av tiltak

VN: Har dere noen rekrutteringstiltak i elva?

– Vi selger ungdomskort til redusert pris, og vil forsøke å legge til rette for en familiedag eller lignende til neste sesong. Ellers har vi et samarbeid med Dirdal Skole og en valgfagsklasse ved skolen skal få en fiskedag i august i år der elevene får prøve seg i elva.

VN: Samarbeider dere med de andre elvene lokalt

og hva lærer dere av hverandre?

– Vi startet et samarbeid i fjor med nabo­ elvene, og vil fortsette med årlig samling for å dele erfaringer på tvers av elvene. Dette gjelder Dirdalselva, Frafjordelva og Espedalselva.

VN: Dere er med i nettløsningen til NL. Hvordan

fungerer den?

– Veldig bra nettløsning, men vi skulle vært flinkere til å oppdatere med nyheter på siden.

VN: Er dere fornøyd med innsatsen fra NL lokalt

og nasjonalt?

– Syns Norske Lakseelver er en viktig, seriøs og aktiv aktør for både fiskere og for forvaltning av laksebestander rundt om i hele landet.

Regner med at politikere lytter til og tar organisasjonen med på råd når viktige beslutninger skal tas. Skulle vi peke på noe, må det bli at flere mener at kontingenten for å være medlem er for høy.

VN: Hva kan Norske Lakseelver evt. hjelpe dere

med videre?

– Vi håper på fortsatt bistand i forhold til fag­rådsarbeid, organisasjonsarbeid og eventuelt rekrutteringsarbeid.

VN: Noe annet du vil trekke fram?

– Gytebestandsmålet for Dirdalselva er modent for revisjon. Det ble fastsatt til 310 kg for mange år siden, da det var svært lite laks i elva. Elva produserer i dag på sitt beste (i 2017) et fangstuttak på hele syv tonn og gytebestanden ble tellet etter sesongen til omlag 700 gytelaks. Vi håper derfor at Vitenskapelig råd for lakseforvaltning snart kan gi en ny faglig vurdering av gytebestandsmålet, slik at forvaltningen kan forholde seg til et riktig og oppdatert gytebestandsmål.

FOTO: PÅL MUGAAS

FOTO: PRIVAT / LAKSEBØRS.

Flott junilaks fra Dirdalselva, tatt av Jan Arve Rygh den 10. juni i år.

av sidebekker. Vi søkte om fiskefondsmidler til dette men fikk avslag. Fylkesmannen mener at her bør regulanten kunne bidra med midler og planer for tiltak.

Ellers er ellers elva utsatt for en del erosjonsskader i forbindelse med flommer.

Dette kan bli et problem i fremtiden så lenge ikke storsamfunnet/ myndighetene tar ansvar for å Dirdalselva på høstflom ved Gilja (bilde tatt fra brua) og lenger opp mot flomsikre Giljajuvet.

KOMMENTAR

Tillitskrise for oppdretts­ forvaltningen I desember skal fiskeriminister Harald Tom Nesvik bestemme om lakseopp­drettere i Hordaland og Sogn og Fjordane må redusere ­produksjonen av miljø­hensyn, eller om de kan fortsette som før.

Uansett utfall vil det bli bråk.

AV ERIK STERUD, FAGSJEF OPPDRETT I NORSKE LAKSEELVER

Villaksnytt 1-2019 | 21

KOMMENTAR

problemet er selvfølgelig det nye trafikklyssystemet, som skal regulere lakseproduksjonen opp eller ned avhengig av miljøpåvirkningen fra oppdrettsindustrien. «Nå er det villaksen som er trafikkonstabelen», Erik Sterud er sier gjerne Nærings- og fis- Fagsjef oppdrett i keridepartementet, NFD om Norske Lakseelver forvaltningssystemet. Dette burde kanskje vi på villakssiden juble for, men gjør det ikke. Historien om trafikklyssystemet er nemlig historien om noe som kunne blitt så bra, men som er blitt svært dårlig. I all hovedsak fordi NFD ignorerte både faglige råd og lovens utredningsinstruks underveis, og fordi Stortinget sov i den aller viktigste norsktimen da NFD endret grenseverdiene for akseptabel luseeffekt med en finurlig endring i ordlyden.

NÆRINGS- OG FISKERI­ DEPARTEMENTET ENDRET GRENSE­ VERDIENE FOR AKSEPTABEL LUSEEFFEKT MED EN FINURLIG ENDRING I ORDLYDEN

MILJØ ER MER ENN VILL LAKS

Den alvorligste mangelen ved trafikklyssystemet er mangelen på samsvar mellom intensjon og praktisk gjennomføring. Forutsetningen var at det er oppdrettsindustriens miljøpåvirkning som skal avgjøre produksjonens størrelse i hvert enkelt område. Praksis er at NFD later som om det å se på effektene av en enkelt faktor (lakselus), på ett enkelt livsstadium (smolt), av en enkelt art (laks), er det samme som å evaluere miljøeffekten av oppdrettsindustrien. Om oppdrettsanleggene forurenser vann og strender spiller ingen rolle.

Om oppdrettslaksen rømmer i titusentall er uvesentlig. Om lakseoppdrett går ut over kysttorsken, seien, rekene, sjøørreten, leppefiskene eller andre arter i økosystemene langs kysten vil heller ikke fiskeriministeren ta hensyn til i høst.

NB! - jeg sier ikke at det er vist at industrien har negativ påvirkning på alle artene som ble nevnt over, men når Fiskeridirektoratet opplyser at 8% av oppdrettslokalitetene langs kysten har dårlig eller svært dårlig bunntilstand, så er dette en kjent miljøeffekt. Når «alle» er enige om at lakseluspåvirkningen på sjøørret er verre enn på laks, så er dette en kjent miljøeffekt. Og når 1/3 av alle villaksbestandene er svært påvirket av genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks, og dette har negative biologiske konsekvenser, så er dette en kjent miljøeffekt. Men ingen av disse miljøeffektene har noen innvirkning på produksjonsjusteringen etter trafikklyssystemet. Alle faglige råd da trafikklyssystemet var på høring, gikk på å ha langt flere miljøindikatorer som sikrer en reell evaluering av oppdrettsindustriens påvirkning på miljøet.

22 | Villaksnytt 2-2019

NFD FINTET UT STORTINGET

Alt dreier seg om lus på villaks, og det springende punktet er om lakselusa tar livet av mer eller mindre enn 30% av all utvandrende villsmolt årlig. Mer enn 30% betyr rødt lys og produksjonsnedtak, mens 30% eller lavere dødelighet betyr fortsett som før. Men helt seriøst – er det greit at oppdrettsindustrien tar livet av 30 % av vill laksesmolt, mens 31% er uakseptabelt? Et retorisk spørsmål selvfølgelig. Og flere slike: Ville vi akseptert at oljeindustrien tok livet av 30 % av sjøfuglungene langs kysten hvert år? At olja tok 30 % av torskeyngelen i Lofoten hvert år? At industriutslipp tok livet av 30 % av reinkalvene på Hardangervidda hvert år? Den politikeren som sa ja til noe av dette ville vært politisk død. Men for laks er det greit. Bare fordi Stortinget ikke fikk med seg den lille, men akk så viktige endringen i ordlyden da grenseverdiene ble godtatt. «Rødt lys når >30% av vill laksesmolt vil ha økt sannsynlighet for å dø pga. lakselus» ble byttet ut med «Rødt lys når >30% av vill laksesmolt sannsynligvis vil dø pga. lakselus». Jeg tar det for gitt at Villaksnytts sine oppegående lesere ser den særdeles viktige forskjellen før og etter NFDs runde med korrekturlakken. På Stortinget gjorde de det ikke. Nettopp for å unngå at store endringer lures inn bakveien etter en høring, påligger det NFD etter utredningsinstruksen å sende slike viktige endringer på ny høring. Ble det gjort? Nei!

«Den ­alvorligste mangelen ved trafikk­lyssystemet er mangelen på samsvar mellom intensjon og praktisk gjennomføring.»

VILLE VI AKSEPTERT AT OLJEINDUSTRIEN TOK LIVET AV 30 % AV SJØFUGLUNGENE LANGS KYSTEN HVERT ÅR?

SPLITT OG HERSK

Vi har nå kommet dit at oppdretterne i PO3 og PO4 slåss med alle tilgjengelige midler for å bestride Nesviks faktagrunnlag for fargeleggingen. Det gjøres på den måten oppdrettsindustrien har mest erfaring med.

Nemlig å sette forskere opp mot hverandre.

På et seminar under Arendalsuka, satte oppdretterne i PO3 Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, VI og NINA opp mot konsulentselskapet INAQ. INAQ som ifølge dem selv driver strategisk og finansiell rådgiving for sjømatbransjen. Iflg. Intrafish ble det sådd tvil om vitenskapsinstitusjonenes metodikk. Selv om de, slik de er pålagt, skal estimere luseeffekt på områdenivå, mens INAQ overvåker smoltutvandring på elvenivå. Her snakker vi til de grader om den berømte sammenlikningen av epler og pærer. Det som ellers er slående, er at vitenskapsinstitusjonene bruker de samme metodene langs hele kysten. Men hvor er oppdrettsindustriens innvendinger mot metodikken i grønne områder der estimert lusedødelighet er under 10 %? Er det greit å ha tiltro til systemet i områder der de kan øke produksjonen, mens de mener det er noe feil når nøyaktig det samme overvåkningssystemet viser at produksjonen må ned i andre områder?

PÅ DROSJEGULT OVER KRYSSET

Det er ingen grunn til å betvile Nesviks og

TRAFIKKLYSSYSTEMET MÅ UTVIDES MED LANGT FLERE MILJØINDIKATORER, OG GJERNE OGSÅ HELSE- OG VELFERDS­INDIKATORER.

Angelviks forsikring om at rødt lys vil gi nedtak. Det som derimot ikke er gitt, er hvordan de to herrer vil tolke overvåkningsresultatene fra i fjor og i år samlet. Basert på det som foreløpig er kjent, virker det som vi i PO3 har en rød-gul situasjon (rødt i 18, gult i 19), mens vi i PO4 har en gul-rød situasjon. Dette vil ekspertgruppen fortelle mer om i desember.

Ekspertgruppens kommende rapport kunne og burde vært overlevert til Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og Mattilsynet for en grundig evaluering. Slik at disse forvaltningsinstitusjonene kunne gitt NFD skikkelige råd om endelig fargelegging. Problemet er bare at ingen av disse institusjonene blir konsultert. Deres rolle er faktisk overtatt av tre enkeltpersoner i den såkalte styringsgruppen. Det er Hjeltnes fra VI, Boxaspen fra HI og Nesje fra NINA. Dyktige forskere for all del, men med forskerens iboende aversjon mot å gi klare råd. De er langt gladere i å beskrive situasjoner enn å fortelle Nesvik hva han bør gjøre. Slik forvaltningen er vant til.

Det er derfor en overveiende sannsynlighet for at Nesvik vil få et stort personlig handlingsrom til selv å avgjøre endelig farge. Da kan det fort ende med gult lys i begge PO’er.

Da har han sine ord i behold om at rødt lys vil bety nedtak, samtidig som han styrer klar av en lang rekke søksmål fra oppdrettere som mener seg urettferdig og ulovlig behandlet.

Den eneste taperen vil være miljøet, og det er det som kjent ikke så farlig med.

TRAFIKKLYSET MÅ JUSTERES

I dagens situasjon har ikke oppdrettsforvaltningen tillit verken hos oppdrettssiden eller villfisk/miljøsiden. For å sikre at trafikklyssystemet virkelig tar det miljøhensynet Stortinget har bestemt, må det revideres (slik det også er rigget for).

Det som etter vår mening må til er følgende: Trafikklyssystemet må utvides med langt flere miljøindikatorer, og gjerne også helse- og velferdsindikatorer. Dette må være basert på en vitenskapelig, og ikke politisk, vurdering av oppdrettsindustriens totale miljøpåvirkning. Grenseverdiene for de miljøindikatorene som velges ut, må fastsettes ut ifra hva som er økologisk akseptable miljøeffekter av oppdrettsindustrien. Ikke hva som er politisk akseptable miljøeffekter.

Dette er nemlig ikke det samme. Til slutt må bevisbyrden snus helt rundt. Slik at det ikke er negativ miljøpåvirkning som må dokumenteres, men fravær av negativ miljøpåvirkning. Dette må være oppdrettsindustriens ansvar ‒ gjennom vitenskapelige kanaler selvfølgelig. Dersom det mangler kunnskap om enkelte miljøpåvirkninger, må oppdrettsproduksjonen tas ned. Dette føre-var-prinsippet er selvfølgelig ikke noe nytt. Det er solid forankret i vårt eksisterende lovverk. Det er bare ikke tatt i bruk i oppdrettsforvaltningen ennå.

Villaksnytt 2-2019 | 23

STATUS LAKSELUS

Lakselusa i 2019 – slik gikk det med smolten Havforskningsinstituttet overvåker lakselusas påvirkning på vill laksefisk i fjordsystemene. Her presenterer vi resultatene fra overvåkingen på utvandrende fisk i 2019. I sluttrapporten i oktober har HI fjernet vurderingen av lusas påvirkning på utvandrende smolt, rett før trafikklyset skal bestemmes.

PRODUKSJONSOMRÅDE 1 SVENSKEGRENSEN TIL JÆREN Resultatene fra Sandnesfjord samsvarer med tidligere undersøkelser fra områder uten oppdrett, og benyttes som referanse på normalt infestasjonsnivå hos sjøørret på denne tiden av året. Det forventes ingen negativ effekt på vill laksefisk som en følge av lakselus i Sandnesfjord. I Flekkefjord er det en økning i påslaget av lakselus ut over sommeren, og det er sannsynlig at lakselus har hatt en negativ effekt på vill laksefisk i denne delen av produksjonsområdet.

Sjøørret (Flekkefjord) Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 2 RYFYLKE Oppsummert indikerer data fra postsmolttråling, ruse/garnstasjoner og vaktbur et moderat til høyt smittepress på vill laksefisk i Rogaland under smoltutvandringen og videre utover beitesesongen til lokal sjøørret. Lakselus har sannsynligvis hatt en negativ effekt på deler av den utvandrende laksesmolten og på sjøørret i de berørte områdene.

Sjøørret Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 3 KARMØY - SOTRA Oppsummert indikerer data fra postsmolttrålingen og vaktbur et økende og etter hvert høyt smittepress på utvandrende laks fra Hardangerfjordsystemet. Data fra de undersøkte ruse/garnstasjoner indikerer også et moderat til høyt smittepress i store deler av fjordsystemet i begge perioder. Det er derfor sannsynlig at lakselus har hatt en negativ effekt på både utvandrende laks og beitende sjøørret i dette området i 2018.

Sjøørret Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 4 NORDHORDLAND – STADT Oppsummert indikerer data fra postsmolttrålingen et generelt lavt til moderat smittepress på utvandrende laks fra Sognefjorden, mens vaktbur og modell viser et noe høyere smittepress i dette området. Data fra de undersøkte ruse/garnstasjoner indikerer uansett et høyere smittepress, spesielt i sørlige del av produksjonsområdet og ytre del av Sognefjorden. I nordlige del og indre del av Sognefjorden er smittepresset på sjøørret lavt i første periode, men økende i andre periode. Lakselus har sannsynligvis hatt lav til moderat negativ effekt på utvandrende laksesmolt fra Sognefjorden, men kan i enkelte områder ha hatt en betydelig negativ effekt på både utvandrende laksesmolt og lokal sjøørret i de berørte områdene i Nordhordland.

Sjøørret Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 5 STADT - HUSTADVIKA Oppsummert indikerer data fra postsmolttråling og vaktbur et lavt smittepress på utvandrende laks fra Romsdalsfjordsystemet. Data fra de undersøkte rusestasjonene i ytre Romsdalsfjorden indikerer imidlertid et økende smittepress utover i sesongen. Lakselus har sannsynligvis derfor ikke hatt noe negativ effekt på utvandrende laksesmolt og sjøørret fra selve Romsdalsfjordsystemet tidlig i sesongen, mens økningen som observeres senere sannsynligvis har påvirket både sent utvandrende laksesmolt og sjøørret i de berørte områdene. Ved de sørligste stasjonene i området (Sunnmøre) indikerer data fra første periode et varierende smittepress som øker gjennom sesongen til andre periode i dette området. I dette området har sannsynligvis både utvandrende postsmolt og beitende sjøørret blitt negativt påvirket av lakselus i 2018.

Sjøørret (Romsdalsfjorden) Sjøørret (Sunnmøre) Laks (Sunnmøre)

PRODUKSJONSOMRÅDE 6 NORDMØRE – SØR-TRØNDELAG Oppsummert indikerer data fra postsmolttrålingen og vaktbur et generelt lavt smittepress på utvandrende laks fra Trondheimsfjorden. Data fra undersøkelser på sjøørret i samme området indikerer et moderat og økende påslag av lakselus i dette tidsrommet, og en ytterligere økning videre utover sommeren. Lakselus har sannsynligvis hatt liten negativ effekt på utvandrende postsmolt laks fra Trondheimsfjordsystemet. For sjøørret har lakselus sannsynligvis hatt en moderat til høy negativ effekt i de berørte områdene.

Sjøørret Laks

24 | Villaksnytt 2-2019

PRODUKSJONSOMRÅDE 7 NORD-TRØNDELAG M/BINDAL Oppsummert indikerer data fra bur og ruse/garnundersøkelsen i Nord-Trøndelag et lavt til moderat smittepress av lakselus tidlig i sesongen, men med en økning i utover sommeren. Lakselus har sannsynligvis hatt en lav til moderat negativ effekt på utvandrende postsmolt av laks fra Namsenfjorden.

Sjøørret og sent utvandrende laks kan likevel ha opplevd en større negativ effekt fra lakselus i dette området utover sommeren.

Sjøørret Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 8 HELGELAND TIL BODØ Oppsummert indikerer data fra ruse/garnfangst i Leirfjord et lavt men økende smittepress i de undersøkte periodene. Data fra Skjerstadfjorden indikerer også et lavt smittepress på innsiden av Saltstraumen, mens det på utsiden er noe høyere i omtrent de samme periodene. Lakselus har derfor sannsynligvis ikke hatt noen negativ effekt på utvandrende laks i de undersøkte områdene. En generell økning utover sommeren i både Salten og på Helgeland øker sannsynligheten for at lokale bestander av både sjøørret og sjørøye blir negativt påvirket av lakselus i de berørte områdene.

Sjøørret Laks Sjørøye

PRODUKSJONSOMRÅDE 9 VESTFJORDEN OG VESTERÅLEN Oppsummert indikerer data fra ruse/garnstasjonene et lavt smittepress under tidspunktet for utvandring av laks fra elvene i området. Senere på sommeren observeres en generell økning, spesielt lengst vest i området. Lakselus har sannsynligvis ikke hatt noe negativ effekt utvandrende laks i dette området, men har sannsynligvis hatt en effekt på beitende sjøørret i enkelte områder.

Sjøørret Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 10 TROMS SØR Oppsummert indikerer data fra ruse/garnstasjonene et lavt smittepress under tidspunktet for utvandring av laks fra elvene. Senere på sommeren observeres en økning i noen områder. Lakselus har sannsynligvis ikke hatt negativ effekt utvandrende laks i dette området. For beitende sjøørret i de undersøkte områdene har lakselus sannsynligvis kun hatt en liten til moderat negativ effekt i 2018.

Sjøørret Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 11 TROMS NORD Oppsummert indikerer data fra ruse/garnstasjonene et lavt smittepress under tidspunktet for utvandring av laks fra elvene i de undersøkte områdene. Antall undersøkte fisk var imidlertid lavt på dette tidspunktet. Videre indikerer oppfølgende runde et vedvarende lavt smittepress utover sommeren. Lakselus har derfor sannsynligvis ikke hatt noe negativ effekt utvandrende laks eller beitende sjøørret og sjørøye i de undersøkte områdene i 2018.

Sjøørret Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 12 FINNMARK VEST Oppsummert indikerer data fra postsmolttrålingen og de undersøkte ruse/garnstasjonene et moderat lavt smittepress på vill laksefisk i Altafjordsystemet under utvandringen i 2018. Dataene indikerer videre en økning spesielt i den ytre delen av fjordsystemet utover sommeren. Lakselus har derfor sannsynligvis ikke hatt noen negativ effekt på den utvandrende laksen i Altafjordsystemet i 2018. Det er likevel sannsynlig at lakselus har hatt en effekt på beitende sjøørret og sjørøye i enkelte deler av produksjonsområdet utover sommeren.

Sjøørret / Sjørøye Laks

PRODUKSJONSOMRÅDE 13 FINNMARK ØST Oppsummert indikerer data fra ruse/garnstasjonene et lavt smittepress under tidspunktet for utvandring av laks fra elvene i de undersøkte områdene. Videre indikerer oppfølgende runde et vedvarende lavt smittepress utover sommeren.

Lakselus har derfor sannsynligvis ikke hatt noe negativ effekt hverken utvandrende laks eller beitende sjøørret og sjørøye i de undersøkte områdene i 2018.

Sjøørret / Sjørøye Laks

Kilde: Rapport fra Havforskn­ingen 2019-22 (ligger online) Fargekodingen er satt av redaksjonen i Villaksnytt.

Villaksnytt 2-2019 | 25

FORVALTNING

Elveeierer i diskusjon med Norske Lakseelvers ansatte under besøk i Ogna i Steinkjer. En økende anerkjennelse av at lokal økologisk kunnskap utgjør verdifull kunnskap i forskning på og forvaltning av laks, kan føre til bedre dialog mellom forskere, forvaltere og lokale kunnskapsbærere.

Lokal økologisk kunnskap – Bredere kunnskapsgrunnlag og mindre konflikt?

AV STINE RYBRÅTEN / NINA

Både internasjonalt og nasjonalt anerkjennes lokal økologisk kunnskap i økende grad som verdifull kunnskap i forvaltningen av naturressurser. Hva kan vi oppnå med dette i norsk lakseforvaltning og hvordan kan vi gå fram for å få det til?

I Norge er anerkjennelsen av lokal økologisk kunnskaps verdifulle bidrag i naturforvaltnings-sammenheng forankret i naturmangfoldloven. Lovens § 8 omhandler kunnskapsgrunnlaget og peker på at beslutninger så langt det er rimelig skal bygge på vitenskapelig kunnskap, men også legge vekt på «kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og 26 | Villaksnytt 2-2019

som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.» Samtidig mangler det i norsk naturforvaltning konkrete retningslinjer og etablert praksis for hvordan man mest hensiktsmessig inkluderer lokal økologisk kunnskap i vurderinger og forvaltningsprosesser, selv om det i lakseforvaltningen er tradisjon for samarbeid og dialog mellom myndigheter, fagmiljøer, rettighetshavere og ulike brukerinteresser.

ULIKE FORVENTNINGER

Til tross for eksempler på at man fra forsknings- og forvaltningshold anser bruk av lokal økologisk kunnskap i mindre skala som vanlig og økende i dagens kunnskapsbaserte forvaltning av laks, er det eksempler på at man fra lokalt hold erfarer nåværende

bruk som mangelfull. Her vises det blant annet til at bruken framstår som tilfeldig og fragmentert, at kunnskapen plasseres inn i en forhåndsdefinert ramme som ikke samsvarer med lokale forhold og/eller at man lokalt ikke har hatt mulighet til å bidra i prosesser der resultater tolkes og diskuteres.

Forskjellige forventninger til hva lokal økologisk kunnskap kan og bør bidra med i naturforvaltningen, kan gjøre seg gjeldende blant ulike aktører, som for eksempel bærere av erfaringsbasert kunnskap, talspersoner for ulike interessegrupper, lokalpolitikere, forvaltere og samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige forskere.

Forventningene til bruk av lokal økologisk kunnskap kan spenne fra vitenskapelig utfyllende artskunnskap og forståelse av

økologiske sammenhenger til større innsikt i sosio-økologiske sammenhenger, økt medbestemmelse i forvaltningsspørsmål, endring av politiske prioriteringer og etablering av juridiske rettigheter, for å nevne noe.

I prosesser for mer aktivt å ta i bruk lokal økologisk kunnskap i naturforvaltningen vil det derfor være viktig med en forventningsavklaring og en enighet om målene for den enkelte prosess.

BETYDNINGEN AV LOKAL ØKOLOGISK KUNNSKAP

Den canadiske forskeren Fikret Berkes, som har jobbet med lokal økologisk kunnskap siden 70-tallet, referer til denne kunnskapsformen som bwåde innhold og som prosess.

Lokal økologisk kunnskap som innhold viser til informasjon som kan overføres fra en person til en annen, eksempelvis som detaljert kunnskap knyttet til lokale arter, deres utbredelse og deres forhold til omgivelsene. Dette er den formen for lokal økologisk kunnskap som biologer og forvaltere er mest kjent med, og som gjerne sees på som det mest nærliggende bidraget til biologisk forskning og en mer lokalt tilpasset forvaltning av naturressursene.

Lokal økologisk kunnskap som prosess inkluderer en måte å observere, diskutere og skape mening ut av ulike typer informasjon på. I tillegg til å besitte kunnskap om spesifikke forhold, så inngår altså også kunnskap om hva det er viktig å observere i ulike sammenhenger, og hvordan man skal se etter hva som er viktig. Som en kilenotfisker i Varanger har forklart: «Man må ha blikk for hvordan bruket står, for eksempel.

Det kan du ikke lese deg til, du må praktisere.

Det er forskjell fra plass til plass og gjennom sesongen, hele tida.»

I tillegg til instrumentell kunnskap kan altså lokal økologisk kunnskap bidra til en utvidet kunnskapsforståelse og til at forskere og forvaltere i større grad ser biologiske, fysiske og sosiale prosesser i sammenheng.

HVA KAN VI OPPNÅ?

En økende anerkjennelse av at lokal økologisk kunnskap utgjør verdifull kunnskap i forskning på og forvaltning av laks, kan føre til bedre dialog mellom forskere, forvaltere og lokale kunnskapsbærere. Større grad av samarbeid og sammenstilling av ulik kunnskap kan bidra til en forståelse av lokal økologisk kunnskap og vitenskapelig kunnskap som gjensidig utfyllende heller enn konkurrerende. Dette kan igjen danne grunnlag for et bredere kunnskapsgrunnlag og et mer helhetlig bilde av utfordringer og muligheter i lakseforvaltningen, som samtidig er lokalt

forankret. Gjennom gode prosesser for samproduksjon av kunnskap, basert på gjensidig åpenhet og respekt, er håpet å kunne bidra til en lakseforvaltning med økt legitimitet og mindre konflikt.

For å utvikle synergier på tvers av kunnskapsformer er det viktig å ta høyde for at ulike maktrelasjoner kan påvirke gjensidigheten i samarbeidet. Dette gjelder blant annet for den dominerende posisjonen naturvitenskapelige kunnskap har i lakseforvaltningen og autoriteten forskere og forvaltere vanligvis har til å definere utforming, gjennomføring og formidling av lakserelaterte studier (selv om vi ikke alltid er oss dette bevisst).

I en prosess for å utarbeide et bredere kunnskapsgrunnlag for lakseforvaltningen vil det være motstridende verdier og prioriteringer blant de involverte, og noe kunnskap og informasjon vil forbli uforenlig. Dette kan imidlertid danne grunnlag for viktige diskusjoner med betydning for beslutningene som fattes og i tillegg bidra til videre kunnskapsutvikling.

FRA TEORI TIL PRAKSIS

I Norge har vi foreløpig få eksempler på mer omfattende bruk av lokal økologisk kunnskap i forskning og forvaltning av naturressurser, som beskrevet over. Inspirert av erfaringer fra med-forvaltningsprosesser i Canada vil et nytt prosjekt forsøke å sette teori ut i praksis også i Norsk kontekst.

SALCUL er et treårig forskningsprosjekt (2019-2021) som tar utgangspunkt i laksens kulturmiljø i Namsen/Namsenfjorden og Deatnu-Tana/Deanuvuotna-Tanafjorden, to av Norges mest produktive lakseelver og deres tilhørende fjorder. Ved å undersøke og sammenligne ulike kulturhistorier, praksiser og kunnskap knyttet til laks i disse to områdene ønsker vi å oppnå en mer nyansert forståelse av mangfoldet i menneskers forhold til og kunnskap om laks.

I tillegg legger prosjektet vekt på å utarbeide gode prosesser for kunnskapsdeling og samproduksjon av lokal økologisk kunnskap, samfunnsvitenskapelig kunnskap og naturvitenskapelig kunnskap. Målet med prosjektet er å etablere en bredere kunnskapsbase for forvaltning av atlantisk laks, og med det håper vi å kunne bidra til en lakseforvaltning det er større enighet om.

Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og Miljødirektoratet og ledes fra Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

HVA ER LOKAL ØKOLOGISK KUNNSKAP? Lokal økologisk kunnskap defineres gjerne som erfaringsbasert kunnskap, opparbeidet gjennom direkte interaksjon med omgivelsene. Kunnskapsbærerne kan være med eller uten urfolksbakgrunn, og kunnskapen er lokal i den forstand at den knytter seg til praksiser som påvirkes av det fysiske og sosiale miljøet der praksisene finner sted.

Kunnskapen representerer historisk og kulturell kontinuitet, gjennom overføring av kunnskap mellom generasjoner og ved å bygge på erfaring og stadig utprøving. Gjentagende eksperimentering og tilegning av ny viten gjør lokal økologisk kunnskap dynamisk, med rom for tilpassing og forandring. At kunnskapen er erfaringsbasert gjør i tillegg at lokal økologisk kunnskap ikke skiller like skarpt mellom kultur og natur, eller det menneskelige og det ikke-menneskelige, som den vitenskapelige kunnskapen gjerne gjør (og som eksempelvis gjenspeiles ved inndelingen i naturvitenskap og samfunnsvitenskap). Først de senere tiårene har et fokus på koblingen mellom sosiale og økologiske prosesser vunnet terreng innenfor flere vitenskapelige fagfelt, blant annet med betegnelsen «sosio-økologiske systemer» som viser til at samfunnsmessige og biofysiske forhold henger sammen.

Internasjonale initiativ som Naturpanelet (IPBES) understreker nå betydningen av å ta i bruk lokal økologisk kunnskap for en bærekraftig naturforvaltning der biologisk mangfold og kulturelt mangfold i større grad sees i sammenheng.

Mer informasjon om prosjektet: https://www.nina.no/ Våre-fagområder/Prosjekter/SALCUL

Villaksnytt 2-2019 | 27

GENETISK INNKRYSSING FRA RØMT OPPDRETTSLAKS

225 ville laksebestand norskekysten er analy De nye klassifiseringene viser at det står dårlig til med villaksens genetikk i de fleste elver. Innkryssing fra rømt oppdrettslaks har genforurenset villaks siden 80-tallet. Dette vil fortsette så lenge oppdrettslaks har mulighet til å rømme.

AV OLA DISERUD, KJETIL HINDAR OG STEN KARLS SON (NINA) OG KEVIN GLOVER OG ØYSTEIN SKAALA (HI)

innslaget av rømt oppdrettslaks i norske villaksbestander har, med varierende innsats og metodikk, blitt registrert siden 1989. Innkryssingen fra rømt oppdrettslaks i bestandene regnes som en av de største truslene mot villaksen, men hvor stor innkryssingen har vært var tidligere vanskelig å vurdere. Avkom av rømt oppdrettslaks som har vokst opp i naturen ser ut som villaks, og har det samme vekstmønsteret i skjellet. Den eneste måten å skille dem fra villaks på er derfor å utføre genetiske analyser. Siden det er mulig å utvinne arvestoff (DNA) fra tørkede skjell representerer det omfattende skjellmaterialet, innsamlet av sportsfiskere og forskere gjennom mange tiår, en unik mulighet til å forstå hvordan laksebestandenes egenskaper blir påvirket av rømt oppdrettsfisk. Sportsfiskernes innsamling av skjellmateriale er viktigere nå enn noen gang.

SYSTEMATISK AVL

Selv om oppdrettslaksen vi har i Norge i dag kommer fra norske villaksstammer har de systematiske avlsprogrammene, med målrettet seleksjon for produksjonsegenskaper og livet i fangenskap, forandret oppdrettslaksens egenskaper og dermed frekvensen av forskjellige genvarianter. Når rømt oppdrettslaks overfører genmateriale til villaks får avkommet dårligere overlevelse, egenskaper som veksthastighet og alder ved kjønnsmodning endres og hele bestanden får dermed en dårligere produktivitet. Ved å sammenligne genkombinasjoner fra laks klekket i naturen med historiske prøver fra tiden før rømt oppdrettslaks ble observert på gyteplassene kan vi dermed beregne graden av genetisk innkryssing i forskjellige villaksbestander, akkumulert fra første rømte opp28 | Villaksnytt 2-2019

drettslaks deltok i gytingen og fram til i dag.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Havforskningsinstituttet (HI) fikk ved etableringen av Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar) i oppdrag fra Klima- og miljødepartementet å gi en felles vurdering av kvalitetselementet «Genetisk integritet» med fokus på genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks i villaksbestander. Det andre kvalitetselementet i kvalitetsnormen er en vurdering av i hvilken grad bestandene når gytebestandsmålet og har et normalt høstbart overskudd. Formålet med kvalitetsnormen er å bidra til at viltlevende laksebestander ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Kvalitetsnormen er et verktøy for myndighetenes forvaltning i saker som har betydning for villaksen.

FIRE TILSTANDSKLASSER

Vi ga i februar 2016 den første klassifiseringen av genetisk integritet for 125 villaksebestander (beskrevet i Villaksnytt 3/2016) og i mars 2017 kom andre vurderingsrunde for 175 bestander.

I vår har NINA og HI i fellesskap utvidet kategoriseringen til å omfatte 225 ville laksebestander med hensyn til genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks i villaks (NINA Rapport 1659). Datamaterialet består av ungfisk og voksen laks fanget i elvene, etter at rømt oppdrettslaks er luket ut ved skjellanalyser.

Fire tilstandsklasser er definert ved bruk av en kombinasjon av kvalitative metoder og kvantitative metoder, slik at de er dekkende for de ulike tilstandsklassene for genetisk integritet som er nedfelt i «Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar)».

Kun en tredjedel av villaksbestandene er uten spor av genetiske endringer. Svake genetiske endringer er indikert i litt under

GENETISK INNKRYSSING AV RØMT OPPDRETTSLAKS I NORSKE VILLAKSBESTANDER. KLASSIFISERINGEN ER GJORT AV NINA OG HI.

67

75

30%

33%

16 7%

67

30%

Svært dårlig

Dårlig

Moderat

God/Svært god

Den genetiske statusen i de 225 ville laksebestander fordeler seg slik på de fire tilstandsklassene: • Grønn (tilstand svært god eller god): Ingen genetiske endringer observert – 75 bestander (33 %) • Gul (tilstand moderat): Svake genetiske endringer indikert – 67 bestander (30 %) • Orange (tilstand dårlig): Moderate genetiske endringer er påvist – 16 bestander (7 %) • Rød (tilstand svært dårlig): Store genetiske endringer er påvist – 67 bestander (30 %).

der langs hele ysert

1,6 millioner oppdrettslaks rømt siden nullvisjonen til Sjømat Norge i 2011

Villaksnytt 2-2019 | 29

GENETISK INNKRYSSING FRA RØMT OPPDRETTSLAKS

en tredjedel av bestandene mens moderate til store genetiske endringer er påvist i mer enn en tredjedel. Som kartet viser fant vi innkryssing langs hele norskekysten. Konsentrasjoner av bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand finnes fortsatt særlig på Vestlandet og i Troms, mens konsentrasjoner av bestander med god eller svært god tilstand finnes særlig på Øst- og Sørlandet, og delvis i Trøndelag.

Eksempler på ytterpunkter finnes imidlertid langs hele norskekysten. Blant noen kjente laksevassdrag fant vi ingen innkryssing i Orkla og Tana, indikasjoner på innkryssing i Gaula, Namsen og Alta, moderat innkryssing i Numedalslågen og Surna, og stor innkryssing i Vosso, Lærdal og Stryn. Vi har lagt vekt på å finne og analysere stikkprøver fra så mange som mulig av de vassdragene hvor Vitenskapelig råd for lakseforvaltning vurderer oppnåelse av gytebestandsmål og høstingspotensiale. For de nasjonale laksevassdragene er det kun Figga som ikke er vurdert, på grunn av manglende genetisk materiale.

FORDELINGEN AV BESTANDER I DE FIRE TILSTANDSKLASSENE

TI DÅRLIGERE OG TRE BEDRE

I forhold til klassifiseringen av 175 bestander i 2017 har 10 bestander nå fått en dårligere tilstandsklasse, og tre en bedre tilstandsklasse.

Det kan være flere årsaker til at bestander skifter tilstandsklasse; vi kan ha fått flere og nyere stikkprøver, for noen bestander har vi fått tak i en historisk referanseprøve som har gjort estimatene sikrere, og andre stikkprøver kan ha blitt foreldet. Kun prøver for de siste 6 år vi har observasjoner fra (siste laksegenerasjon), og som er fra etter år 2001, brukes til klassifiseringen, eldre prøver anses som foreldet. Gul kategori (svake genetiske endringer indikert) har et lavere krav til bevis for genetisk innkryssing og representerer en føre-var kategorisering i forhold til å plassere bestanden i grønn kategori. To av bestandene som i 2017 ble plassert i gul kategori ble nå kategorisert som grønne; en på grunn av at en stikkprøve ble foreldet og den andre fikk en ny prøve med mindre innkryssing. Fire bestander som i 2017 havnet i gul kategori ble nå plassert i oransje eller rød tilstandsklasse, alle på grunn av nye stikkprøver som gjorde oss sikrere på at bestandene er genetisk innkrysset.

Det er vist at bruk av stamlaks med helt eller delvis opphav i rømt oppdrettslaks til kultivering kan ha forsterket effekten av innkryssing av rømt oppdrettslaks (se artikkel side 32).

Siden 2014 blir all stamlaks genetisk testet for mulig opphav i rømt oppdrettslaks og det forventes at dette vil redusere denne negative effekten ved kultivering.

30 | Villaksnytt 1-2019

Vi har nå målt genetisk innkryssing i villaksbestan dene i halvparten av Norges lakseelver. Tilsammen representerer disse bestandene 94 % av det totale gytebestandsmålet for laks i landet. Den genetiske innkryssingen fra rømt oppdrettslaks i ville laksebestander kan variere mye; mellom nabovassdrag, innen større vassdrag, og den kan variere mye mellom år i samme vassdrag. Selv om det er en klar sammenheng mellom observert andel rømt oppdrettslaks i et vassdrag og graden av innkryssing, kan det være stor forskjell i genetisk endring mellom vassdrag med omtrent like store innslag av rømt oppdrettslaks i elvefangstene. Vi er derfor i gang med å undersøke hvilke egenskaper ved en villaksbestand som gjør den sårbar for genetisk innkryssing. Ikke noe annet sted i verden fins det tilsvarende dokumentasjon av genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks i villaksbestander.

Ref - Diserud, O. H., Hindar, K., Karlsson, S., Glover, K. A. & Skaala Ø. 2019.

Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander – oppdatert status 2019. NINA Rapport 1659. 68 s.

ARV OG MILJØ

Stor laks eller liten laks – født sånn eller blitt sånn?

AV VRL/ EVA THORSTAD

etter en periode i havet kommer laksen tilbake til elva der den ble født for å gyte. I noen elver, som Altaelva og Lærdalselva, er laksen stor og kalles mellomlaks eller storlaks. Den har oppholdt seg flere år i havet før den vandret tilbake. I andre elver er laksen kun én vinter i havet og gyter som smålaks.

Men hvorfor er det egentlig så stor variasjon i størrelse og alder på gytelaksen?

– Mye av variasjonen kan forklares med forskjeller i elvenes størrelse og utforming, forteller Asbjørn Vøllestad, som er professor ved Universitetet i Oslo og medlem av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

I små elver med liten vannføring vil stor laks ha liten suksess, mens i store elver med kraftig strøm og stor grus er det de store laksene som gjør det best. Laksen er tilpasset miljøet i de enkelte elvene.

For å kunne grave gytegroper i grov grus, er det for eksempel en fordel for hunner å være store og sterke.

Hannene som skal jage de andre hannene bort fra gyteplassene, og imponere hunnene, behøver å være store. En alternativ strategi for noen hanner kan være å heller være små og uanselige, og prøve å snike seg med på gytingen.

ARV FORKLARER MYE AV VARIASJONEN

Alder og størrelse når laksen blir klar til å gyte bestemmes av mange gener. Men nye studier utført av forskere i Finland og Norge har gitt helt nye innsikter.

– En meget interessant oppdagelse var at ett enkelt gen forklarte mye (40 %) av variasjonen i alder ved første kjønnsmodning.

For biologer var det svært uventet å oppdage enkeltgener med så stor effekt, sier Vøllestad.

Det er to varianter av dette genet, som har det lite fengende navnet VGLL3. En laks som har to storlaksvarianter av genet kjønnsmodnes sent, mens en som har to smålaksvari-

FOTO: EVA THORSTAD

Både arv og miljø bestemmer om laksen kommer tilbake til elva for å gyte som stor eller liten. Forskning har de siste årene gitt helt nye og overraskende innsikter. anter kjønnsmodnes tidlig. I Tanavassdraget fant finske forskere at laksen har endret seg genetisk etter 1970. Laksen har blitt yngre og mindre, og flere laks har smålaksvarianten av genet.

FORSKJELL MELLOM KJØNN

Laks som har begge variantene av dette genet vil bli stor dersom den er en hunn, men liten dersom dnen er en hann. Hvordan genet uttrykkes avhenger altså av laksens kjønn.

– For biologer er dette funnet trolig like interessant som at genet har stor effekt, sier Vøllestad.

MILJØ ER OGSÅ VIKTIG

Miljøet den enkelte laks opplever er også viktig for hvor store de blir.

– Næringstilgangen i havet er viktig, forteller Vøllestad.

Også forholdene laksen har opplevd i elva før utvandring til havet kan påvirke tidspunkt for hjemvandring.

– Til og med temperaturen som lakseeggene opplever når de ligger i elvegrusen kan påvirke når den enkelte laks starter vandringen hjem, legger han til.

Dette kalles plastiske responser; fisk er generelt kjent for å være svært plastiske ved at individene reagerer raskt på miljøendringer.

Hvilke miljøfaktorer som sterkest påvirker hvor stor laksen blir er ikke forskerne helt sikre på.

RØMT OPPDRETTSLAKS OG LAKSELUS PÅVIRKER ALDER OG STØRRELSE HOS VILLAKS

Nylig ble det vist at genetisk innblanding fra rømt oppdrettslaks påvirker alder ved kjønnsmodning hos laksen i en rekke norske elver. Jo større slektskap med oppdrettslaks, jo større sannsynlighet var det for at laksen var yngre og mindre når de kom tilbake til elvene.

Svært mange laksesmolt dør tidlig i sjøen.

En viktig dødelighetsfaktor er angrep av lakselus.

To ganske så forskjellige laks fanget samme kveld i Otra. Arv forklarer mye, men også miljøet spiller inn.

Laksesmolt som ble behandlet med et middel mot lakselus var eldre enn ubehandlet smolt når de kom tilbake fra havet, viste en stor undersøkelse på Vestlandet. Dette viser at lakselus også kan påvirke alder og størrelse på laksen som ikke dør av det.

Alder og størrelse hos laksen påvirkes altså av en rekke faktorer, både genetiske og miljømessige.

– Vi er kun i starten av å forstå de ulike mekanismene som styrer dette. Men langsomt bygger forskerne opp kunnskap til å forstå hvorfor noen laks blir små og noen store, avslutter Vøllestad.

Villaksnytt 2-2019 | 31

GENETIKK

Fiskeutsettinger har gitt innkrysning av oppdrett Ikke bare rømt oppdrettslaks, men også fiskeutsettinger har endret genetikken til mange av stammene i elvene våre. Etter tvungen genetisk testing fra 2014 har problemet heldigvis blitt mindre.

INGERID J. HAGEN, ARNE J. JENSEN, GEIR H. BOLSTAD, OLA H. DISERUD, KJETIL HINDAR, HÅVARD LO OG STEN KARLSSON

Utsetting av klekkeriprodusert fisk er vanlig for å opprettholde eller øke laksebestander, dette gjøres særlig i regulerte vassdrag. I Norge kultiveres rundt 60 bestander. Samtidig rømmer et stort antall oppdrettslaks, og noen av disse gyter med villaks i naturen.

Dette har ført til omfattende innkrysning av oppdrettslaks i norske villaksbestander, noe som påvirker egenskapene til villaksen og reduserer tilpasningene til det naturlige ­miljøet i elven og havet. Observasjoner i naturen har vist at individer som er innkrysset med oppdrettslaks har dårligere overlevelse enn individer med rent villaksopphav, og forsøk gjennomført i kunstige bekker har vist at nærvær av oppdrettslaks eller avkom etter villaks og oppdrettslaks (hybrider) kan senke overlevelsen til ren villaks.

DÅRLIG TILPASSET

Oppdrettslaksen er dårligere tilpasset et liv i naturen, men bedre tilpasset et kunstig miljø i klekkeri og smoltanlegg enn villaksen. Oppdrettslaksen og hybrider mellom oppdrettslaks og villaks har derfor en konkurransefordel i klekkeri og smoltanlegg. Det er liten forskjell mellom anleggsmiljø som produserer fisk til kultivering av ville laksebestander og de som produserer oppdrettslaks. Kultivering av ville laksebestander kan derfor føre til en utilsiktet oppformering av laks med oppdrettsopphav.

EIRA SOM EKSEMPEL

Eira i Møre og Romsdal er en svært populær elv for laksefiskere. Som flere andre store 32 | Villaksnytt 2-2019

lakseelver i Norge har Eira vært gjenstand for vannkraftutbygging. Dette har medført at vann har blitt lagt i rør og ført bort fra vassdraget, noe som igjen har ført til mindre gyteareal for laksen. Som kompensasjon for lavere produksjon i elven blir det hvert år satt ut 50 000 klekkeriprodusert laksesmolt.

Til sammenligning produseres det hvert år rundt 17 000 laksesmolt naturlig i elven. Eira ligger i et område med intens oppdrettsaktivitet og det er påvist mye genetisk innkrysning fra rømt oppdrettslaks. Den genetiske statusen i henhold til kvalitetsnormen er per i dag i kategori rød, altså svært dårlig. Observasjoner av at den utsatte laksen viste høyere grad av innkrysning med rømt oppdrettslaks enn den naturlig produserte laksen, initierte forskning på hvordan utsetting av smolt kan være med på å påvirke effekten av rømt oppdrettslaks. Studien ble utført ved å beregne graden av oppdrettsopphav i stamlaksen fanget i årene 2005 – 2011 og som ble brukt til å produsere smolt til fiskeutsettinger i årene 2008 – 2014. Graden av oppdrettsopphav ble deretter relatert til antall voksne avkom fra hvert stamlakspar som returnerte til Eira for å gyte. Vi sammenliknet også graden av oppdrettsopphav i utsatt og naturlig produsert laks fanget under sportsfisket i Eira mellom 1987 og 2016.

I årsklassene 2005 til 2011 fant vi at stamlaks med mye oppdrettopphav fikk fire ganger flere voksne avkom etter smoltutsetting enn stamlaks med villaksopphav. I Eira har dermed fiskeutsettinger som skulle styrke bestanden bidratt til favorisering av laks med delvis oppdrettsopphav, og dette har igjen ført til høyere grad av innkrysning i laksen i elva.

Innkrysning (her grad av oppdrettsopphav) i voksen fisk som er fanget under sportsfisket i Eira i løpet av fangstårene 1987 – 2016. Rød linje representerer utsatt (kultivert) fisk og blå linje representerer naturlig produsert fisk. For alle fangstår har den kultiverte fisken høyere grad av oppdrettopphav enn den som er produsert naturlig i elven. Stjerner indikerer at innkrysningsnivået er signifikant forskjellig mellom de to gruppene.

«Studien som er gjort i Eira viser hvor viktig opphavskontrollen er for å unngå at kultivering bidrar til å forsterke de negative effektene fra rømt oppdrettslaks.»

t økt tslaks EPIGENETISK EFFEKT

Studien viste også at oppvekst i klekkeriet førte til såkalte epigenetiske endringer i fisken. Dette innebærer at egenskaper hos laksen endret seg uten at arvematerialet var påvirket. Stamlaks som selv hadde bakgrunn som utsatt smolt produserte egg av mindre størrelse, og ga opphav til flere avkom enn stamlaks som var klekket i elva. I naturen er det en fordel å produsere store rognkorn, men denne fordelen opphører i klekkeri, sannsynligvis på grunn av den store mattilgangen. Stamfisk som selv har vokst opp under stor mattilgang har dermed tilpasset rognproduksjonen slik at de produserer flere egg av mindre størrelse. Det er vist i flere internasjonale studier at endringer som gjør laksen mer tilpasset klekkerimiljøet fører til en dårligere tilpasning i naturen.

For å unngå bruk av rømt oppdrettslaks eller hybrider mellom villaks og oppdrettslaks i kultivering testes nå stamfisken som skal gi opphav til utsettinger gjennom såkalt opphavskontroll. Utseendet på fisken og vekstmønstre i fiskeskjellene, som kan minne om årringer i trær, avslører vanligvis om en fisk er en rømt oppdrettslaks eller om den har opphav i elva. Men for å avsløre om en laks er avkom etter rømt oppdrettslaks i naturen, er en genetisk analyse nødvendig.

En flott, naturlig hannlaks, eller en innkryssing? Uten genetisk testing er det ikke mulig å se påvirkningen.

TESTET SIDEN 2014

Fra 2014 kom det derfor et krav fra Miljødirektoratet om å teste det genetiske opphavet til stamfisken i tillegg til skjellkontroll. Dette har ført til at problemet med økt innkrysning som følge av kultivering er mindre nå enn før, men likevel er det uvisst hvor lenge de negative effektene av tidligere innkrysning vil vedvare. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har vurdert innkrysning fra rømt oppdrettslaks til å være blant de største truslene for norske laksebestander. Studien som er gjort i Eira viser hvor viktig opphavskontrollen er for å unngå at kultivering bidrar til å forsterke de negative effektene fra rømt oppdrettslaks. Studien viser også at

Hunnlaks. Etter at genetisk testing av stamfisk ble innført i 2014, har man fått stoppet ytterligere ødeleggelser av genetikken i elvene.

produksjon av fisk i kunstig miljø vil kunne føre til et utilsiktet utvalg av fisk med egenskaper tilpasset et klekkerimiljø, istedenfor det naturlige miljøet som den møter etter utsetting i elven. Til tross for at man i dag luker ut stamlaks med oppdrettsopphav og dermed reduserer det meste av denne ­effekten, vil

det fortsatt kunne skje et kunstig utvalg for domestisering blant laks med rent villaksopphav.

Resultatene fra studiet ble nylig publisert i Nature Communications (artikkelnummer 199).

Villaksnytt 1-2019 | 33

PUKKELLAKS

Finner pukkellaks med Flere norske elver er i år igjen invadert av pukkellaks. Nå bruker forskerne miljø-DNA for å kartlegge omfanget.

AV PÅL MUGAAS

2017 var det første pukkelaksåret hvor den uønskede arten dukket opp i stort omfang i elver over hele Norge, Danmark og på de Brittiske øyer siden 60-tallet. I år har mesteparten av pukkellaksen (over 2300 eksemplarer) blitt fanget i de to nordligste fylkene, selv om det også er meldt om en del fisk nedover på Vestlandet.

– I de største lakse- og sjøørretelvene får vi oversikt over pukkellaksinvasjonen gjennom de vanlige fangstrapporteringssystemene. I mange småelver har vi imidlertid ikke like god oversikt, forteller Frode Fossøy, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Forskerne har derfor sendt ut gratis prøvetakingsutstyr til et hundretalls elver, primært i de nordligste fylkene. Fossøy forteller at dette er elver som det enten ikke rapporteres fra eller hvor fisket er stengt, og at man derfor ikke har så stor kunnskap om hva som skjer.

– Det kan typisk være små sjøørretelver, forteller han.

Forskerne har via nett og sosiale medier kommet i kontakt med personer som har bedt å få tilsendt prøvetakingsutstyr.

I tillegg har NINA sendt ut en gruppe studenter som skal samle inn prøver fra 20-30 elver rundt Oslofjorden og nedover på Sørlandet.

– Vi analyserte vannprøver fra Lysakerelva og Nes-elva allerede i juni. Da fant vi pukkellaks i Nes-elva. Det var tidlig, understreker Fossøy.

Forskerne har også samlet vannprøver fra Tana, hele veien opp i vassdraget og langt inn i Finland. Målet er å få vite hvor langt pukkellaksen beveger seg i dette gigantiske elvesystemet.

Folkeforskningsprosjektet er en del av det internasjonale prosjektet 1000 Rivers Project, hvor Fossøy er nasjonal koordinator i Norge.

Prosjektet skal overvåke invasjonen av pukkellaks i elver tilknyttet Nord-Atlanteren ved hjelp av miljø-DNA. Prøvene skal nå analyseres utover høsten.

NINAS FAKTA OM PUKKELAKS

Pukkellaks er en stillehavslaks, som hører naturlig hjemme i nordlige deler av Stillehavet.

34 | Villaksnytt 2-2019

På 1960-tallet begynte pukkellaks å spre seg til nord-norske elver etter utsetting på Kolahalvøya i Russland. I dag er pukkellaks mest utbredt i Finnmark, nær grensa til Russland.

Der er det også registrert gyting i noen elver.

Fangster av pukkellaks skjer hvert år i Norge, mest i Finnmark nær grensa til Russland, men også enkeltindivid over hele landet, helt ned til Sørlandet. På 1960-tallet var det store fangster langs norskekysten, men etterhvert ble det færre av dem. I 2017 ble det meldt det om store forekomster av pukkellaks og den ble registrert i 263 vassdrag. I seks elver i Hordaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag ble det i løpet av 2018 påvist yngel etter gyting, og i mange elver i Finnmark ble det fanget yngel av pukkellaks i begynnelsen av mai 2018 Hvorfor vi ser en slik økning i de siste årene, vet ikke forskerne, men kanskje har det vært spesielt gode forhold for pukkellaks i sjøen og dermed høy overlevelse.

Pukkellaksen har en helt spesiell to-årig livssyklus. Både hanner og hunner dør kort tid etter høstens gyting. Etter klekking påfølgende vår vandrer yngelen raskt ut i havet. Der tilbringer den det neste året med å beite på krepsdyr og fisk. Og i løpet av sin andre sommer returnerer den til ferskvann for å gyte og fullføre syklusen. Fisk som gyter i oddetallsår får dermed avkom som også gyter i oddetallsår, og er reproduktivt atskilt fra fisk som gyter i partallsår. Bestandene som ble satt ut på Kola er kjent for å gyte i oddetallsår, som i 2017 og 2019.

Pukkellaksen er på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i kategorien «høy risiko». Ungene går ut i sjøen kort tid etter klekking om våren, så de forventes ikke å konkurrere med laks og ørret om mat i elva.

Det kan imidlertid oppstå negative effekter av at de gyter i de samme områdene. Ofte er det vanskelig å spå effekter av fremmede arter, og det kan oppstå flere uventende negative effekter.

Kilde: NINA *Tallene for 2017 er hentet fra Berntsen mfl. 2018 – NINA rapport 1571.

Fangsttallene fra 2019 er hentet fra offentlige tilgjengelige data i bla. laksebørser på internett. NINA overvåker utbredelsen av pukkellaks i Norge på oppdrag av Miljødirektoratet.

Pukkellaks fra forrige storinnrykk i 2017. I år ser tatt ekstremt mange i Finnmark.

vannprøver STATUS PUKKELLAKS 2019

Kart med totalt antall fanget pukkellaks i norske elver i 2017 og antall fanget pukkellaks per 1. oktober 2019. Tallene omfatter fisk fanget i sportsfiske og fisk fanget ved rettet utfisking.

Disse dataene omfatter elver som er registrerte i NVE sin database med vassdragsnummer og koordinater. Vi har også fangster fra 57 småelver i 2017 og 6 småelver i 2019 som ikke er med i denne databasen. Legg merke til at dataene fra 2019 er ufullstendige og kun viser det som har vært tilgjengelig for NINA per 1. oktober 2019. NINA: Johan Henrik Hårdensson Berntsen

2019 Elv/Vassdrag Troms og Finnmark Nordland

Antall elver

Antall fisk

Antall elver

4379

73

7317

44

422

51

242

19

Trøndelag

139

25

47

11

Møre og Romsdal

188

30

33

8

Vestland

474

49

8

4

Rogaland

156

19

4

4

Agder

32

7

6

3

Vestfold og Telemark

27

3

3

1

Oslo og Viken Totalt

det ut som om utbredelsen ikke har vært så stor, men det har blitt

Antall fisk

2017

75

6

1

1

5892

263

7661

95

Oversikt over antallet pukkellaks som er fanget i elv i 2017 og 2019. Fisket i elv omfatter sportsfisket og rettet uttaksfiske. Vist er også antallet elver med registrert fangst av pukkellaks. Legg merke til at dataene fra 2019 er ufullstendige og kun viser det som har vært tilgjengelig for NINA per 1. oktober 2019.

Villaksnytt 2-2019 | 35

UNGFISKPRODUKSJON - SJØØRRET

Hvordan kartlegge Forskerne fra NMBU har nå foreslått en metode for beregning av tapt ungfiskproduksjon, samt økologisk tilstandsklassifisering av sjøørretbekker i henhold til vannforskriften.

AV EIR HOL, STIAN STENSLAND, THROND O. ­HAUGEN OG MORTEN A. BERGAN

sjøørretbestanden i Norge har gått mye tilbake og innføring av fiskeforbud eller -restriksjoner har vært et tiltak for å bøte på dette. I samtlige Trondheimsfjordelver har alt fiske etter sjøørret vært stengt siden 2009, men kyst- og fjordfangst er fortsatt tillatt, og sjøørretproduksjonen er fortsatt synkende. Årsaken til reduksjonen er sammensatt av påvirkninger i hav og ferskvann. For sjøørreten er gyte- og oppvekstområder i bekker og elver nøkkelområder for produksjon.

Vår studie beregner endringer i sjøørretproduksjonen som skyldes menneskelige inngrep i bekker i Verdal kommune. Det ble beregnet arealendringer og estimert ungfisktetthet i 35 sjøørretbekker. Tapet av opprinnelig produksjonsareal er beregnet til omlag 66 000 m2, som tilsvarer 32 % av et historisk produksjonsareal. Tapt årlig produksjon, på rundt 313 000 ungfisk (årsklassene 0+ og 1+) av sjøørret, tilsvarer 80 % av estimert historisk produksjon.

Data fra tetthetsfiske på avgrensede stasjoner, uten hensyn til tapt areal eller redusert arealkvalitet, er lite egnet ved økologisk tilstandsklassifisering, tiltaksplanlegging og forvaltning av sjøørretbekker i Norge. Metoden i denne studien, med kartstudier, problemkartlegging, habitatvurdering og kvantitative data fra elektrisk fiske, bør implementeres i vannforskriften og forvaltning av små vassdrag med vandrende bestander av fisk.

HVA SIER VANNRESSURSLOVEN?

Vassdrag defineres i vannressursloven (2000) som «alt stillestående eller rennende overvann med årssikker vannføring» (Vannressursloven 2000). Definisjonen er begrenset i et forvaltningsperspektiv, ettersom bekker uten helårsavrenning kan være full av ungfisk av ørret i en nedbørsperiode.

Sjøørretens livshistorie er kompleks. Sjøørreten kan ha lange sjøvandringer, men er ofte mer fjord- og kystbundet i sjøfasen, og i gyting 36 | Villaksnytt 3-2018

og oppvekstfasen utnytter de små bekker og sidevassdrag. Sjøørret er flergangsgytende, med dokumentert gyting opp til 12 sesonger for enkeltindivider. Små tilløpsbekker utgjør ofte en stor andel av samlet vassdragslengde.

Mangel på kunnskap og oppmerksomhet om hvilken betydning små vassdrag har for en samlet sjøørretproduksjon lokalt, regionalt og nasjonalt har bidratt til dagens tilstand i Norge.

Normaltilstanden for et vassdrag er at det er en positiv sammenheng mellom antall smolt som svømmer ut fra vassdragene og antall fisk som kommer tilbake for å gyte. I ferskvann kan disse flaskehalsene for bestandsstørrelse være klimaendringer, forurensning, habitatforringelse og habitattap. Størrelsen på gytebestanden vil deretter være påvirket av marine forhold som lakselus, klima, habitattap knyttet til mudring, endringer i næringstilgang samt beskatning. Sammensetningen av påvirkningene og deres bestandseffekt vil variere mellom bekker, vassdrag og kystområder. I denne studien fokuseres det på sjøørretens gyte- og oppveksthabitater i ferskvann.

LAKSEFISK ER KVALITETSELEMENT

Ungfiskproduksjonen i et vassdrag kan angis som ungfisktetthet (individ/100 m2) multiplisert med tilgjengelig oppvekstareal.

Inngrep kan redusere både habitatkvaliteten og tilgjengelig oppvekstareal. Inngrepene gir gjerne vandringshinder og barrierer for fisken.

Forvaltningen trenger kunnskap om forventet ungfisktetthet (tilstand), tapt habitat (areal), og hvor problemene i hver bekk ligger i dag (årsak). Kunnskapen gir en pekepinn på hva som bør være tetthetsmålet for et vassdrag med god økologisk tilstand, og hvor stort det naturlige sjøørrethabitatet skulle ha vært.

Kunnskap gir også mulighet til å gå inn med restaureringstiltak tilpasset hver bekk og påvirkningsfaktor.

Laksefisk inngår som et viktig kvalitetselement i en økologisk tilstandsklassifisering i Norge. EUs vanndirektiv krever minimum

Feltarbeide i Verdalen i forbindelse med sjøørretbekkprosjektet.

sjøørreten i elva?

Villaksnytt 3-2018 | 37

UNGFISKPRODUKSJON - SJØØRRET

god økologisk tilstand i alle vannforekomster innen 2021. Norsk vannforvaltning må etterstrebe disse forpliktelsene. Når laksefisk benyttes til fastsettelse av økologisk tilstand baseres disse beregningene utelukkende på data fra elektrofiske i et ofte lite utvalg av innsamlingsstasjoner, som gjerne er valgt ut fordi disse har velegnet habitat. Klassifiseringen skjer da uten at hele vannstrengens funksjonalitet tas med i betraktning, og uten betraktninger rundt historisk tilstand.

Tilstandsklassifiseringene bør i tillegg baseres på målinger av bunndyrsamfunnet, gjerne ved bruk av indekser som ASPT som indikerer organisk belastning i hele bekkeløpet oppstrøms prøvestasjonen. Ved ulike klassifiseringsutfall for de to kvalitetsselementene er det i hovedsak laveste score som skal legges til grunn for videre overvåkning og tiltak.

Målet med studien har vært å utprøve og vise en metodisk framgangsmåte for ­beregning av tapt bekkeareal og tapt produksjonsevne for fisk i sjøørretbekker. Fokuset er fremkommelighet (vandringsveier) i sjø­ ørretbekkene og generell økologisk tilstand.

Metodikken er en videreføring av Bergan og Nøst (2017) og Bergan og Solem (2018) sin tilnærming for sjøørretbekker i Trondheim kommune og sidevassdrag til Gaula.

Montering av 10 stk løsterskler (New Zealand patent) i den 35 m lange bekkelukkinga ved Berg søndre.

Stykkpris på 800kr stk og 3-4 timers dugnadsjobb gir 2,5 km ny bekk for sjøørreten.

KONSEKVENSER FOR FORVALTNING

Gjennom studien ble det vist at kun to av 35 bekker oppfylte kravet om god økologisk tilstand i Verdal, og det er usannsynlig at miljømålet om minimum god tilstand som nevnt i vannforskriften oppnås før 2021. Trolig er situasjonen tilsvarende mange andre steder i Norge. Selv om det ser mørkt ut for mange av de kartlagte sjøørretbekkene, og tilstanden er lik andre steder i landet, er det i mange tilfeller bare små, forholdsvis rimelige tiltak som kreves for å få bekkene funksjonelle igjen. Vi har kartlagt og pekt på hvor skoen trykker i disse viktige sjøørretsystemene. Nå er tiden inne for tiltak.

Kunnskap utløser imidlertid ikke nødvendigvis tiltak. At det har stått dårlig til med fisken i Verdalsbekkene er vist i rapporter fra 80-, 90-, og 2000-tallet, selv om presisjons­ nivået på disse studiene har vært varierende og vannkvalitet ofte har vært konkludert som eneste problem. Sjøørretbekkene har sjeldent kommet opp på statlig miljøforvaltningsnivå.

De fleste tiltak og inngrep har blitt behandlet lokalt, der kunnskapen og ressursbruken ofte har vært mangelful. ­Imidlertid skjer det tiltak i regi av grunneiere og fiskeforeninger en rekke steder i landet, og handlingsplaner og veiledere har blitt utarbeidet.

38 | Villaksnytt 2-2019

Det er trangt i rørene, men man kommer da inn.

Videre er arbeidet med å oppdatere de regionale vannforvaltningsplanene for 2022-2027 i gang. Likevel lider bekkene under manglende bevilgninger og kommunal ressursinnsats, noe som illustreres av at målet om god økologisk tilstand i alle norske vannforekomster før 2021 langt fra oppnås. I flere vannområder ansettes det nå vannområdekoordinatorer som vil kunne heve kompetansen og ressursinnsatsen noe,

men trolig ikke nok. En slik koordinator vil imidlertid kunne få utløst ressursinnsats fra den frivillige sektoren (eks. jeger- og fiskerforeninger). Klarer man dette, samtidig som grunneiere blir mer bevist sin påvirkning på og sitt forvalteransvar for fiskebestandene og deres leveområder, har man kommet et stykke på vei for mer liv i bekkene.

På de neste siden presenteres en gjennomgang av metoden.

Ungfisktettheten i hver bekk ble beregnet fra fangst ved elektrisk fiske på avgrenset, oppmålt areal, og reduksjon i fangst mellom fiskeomganger.

Slik jobbet forskerne

For å finne ut hvor stort tapet av produktivt sjøørretareal var, ble feltbefaringer, gamle flyfoto og samtaler med kjentmenn viktige hjelpemidler. Også bunndyrfauna ble kartlagt for å skaffe data om vannkvalitet.

Verdalsvassdraget er laks- og sjøørretførende med et nedbørsfelt på 1471 km². Vassdraget er i likhet med flere andre Trondheimsfjordelver et nasjonalt laksevassdrag, og varig vernet mot kraftutbygging. Ordningen med nasjonale laksevassdrag betyr at det skal tas spesielt hensyn til laksen og sjøørreten og deres leveområder (St.prp. 2007), noe som også vil begunstige den rødlistede ålen som bruker de samme vassdragene.

For 35 sjøørretbekker i Verdal kommune i Trøndelag ble det beregnet tapt areal og ungfiskproduksjon av sjøørret. Dette er bekkene nedstrøms Granfossen der det på 80-tallet ble bygd fisketrapp. Data fra 27 bekker er fra feltsesongen 2017 og nærmere beskrevet i

artikkelen. For de åtte bekkene Kvisla, Brokskitbekken, Follobekken, Eklobekken, Leiråa, Skyta, Kvernbekken og Bjørk-/Sundbybekken har vi brukt Vårhus (2016) sine grunnlagsdata fra feltsesongen 2015.

MENNESKESKAPTE INNGREP

Store deler av nedbørsfeltet til Verdalselva ligger under marin grense, 171 m.o.h., og domineres av marine avsetninger og intensiv jordbruksdrift. Verdalselva er en utpreget flomelv med raske naturlige vannføringsendringer. Mesteparten av anadrom strekning er flomsikret for å hindre erosjon, utglidninger og graving i elvekantene. Derfor har elva gravd seg nedover istedenfor langs

sidene. Senket elveløp og utstrakt bruk av stor sprengstein i sikringsarbeidet har medført at samløpet sidebekk-hovedelv har fått stor høydeforskjell. Dette hindrer eller stopper ofte fisken i å svømme opp i bekken.

Bekkene har også vært (og er) utsatt for en rekke menneskeskapte miljøpåvirkninger, som endring i vannregimet gjennom drenering av myr, urbanisering, avrenning fra jordbruk og kloakk, fjerning av kantvegetasjon, kanalisering og lukking i forbindelse med jordbruksdrift. Infrastruktur-relaterte vandringshindre/-barrierer, som blant annet dårlig konstruerte kulverter (knyttet til blant annet veier), utgjør også et vesentlig problem.

Summen av alle disse vann- og habitatødeVillaksnytt 2-2019 | 39

UNGFISKPRODUKSJON - SJØØRRET

overfiske på en stasjon, opphørte fisket. Hver stasjon var omtrent 100m2. Nøyaktig areal ble målt opp etter endt overfiske.

TAPT PRODUKSJONSEVNE OG ØKOLOGISK TILSTAND

Tapt produksjonsevne ble beregnet ved å sammenlikne dagens produksjonsevne og en referansetilstand for produksjonsevne, der produksjonsevnen for hele vassdraget er summen av produksjonsevnen til hver bekk, i, gitt i formel 1: Formel 1 Produksjonsevne = ∑(tilgjengelig areal (m2) * fisketetthet (individ/m2)) Ekspertvurdert produksjonsevne ved en referansetilstand ble beregnet ved gjennomsnittet av fisketettheten (individ / 100 m2) i de fem minst påvirkede/ mest produktive bekkene i datamaterialet: Skjørdalsbekken, Kvernbekken, Leiråa, Bjørk-/Sundbybekken og Skyta. Tallene ble hentet fra Vårhus (2016) og Hol (2018). Den økologiske tilstanden til bekkene ble fastsatt ved bruk av ungfisktetthetene i veilederen for klassifisering av miljøtilstand i vann.

Måling og merking av ungfisk.

leggelsene har over tid medført tapt produksjon av sjøørret og reduserte bestander.

KARTLEGGING AV TAPT AREAL

Bekkene ble befart i april 2017 og kartlagt (med GPS) fra utløp (der bekken møter Verdalselva/fjorden) til endepunkt for opprinnelig (naturlig) anadrom strekning. Det ble registrert mulighet for fiskevandring og passering ved kulverter og/eller andre inngrep som hindrer eller stopper (barriere) fiskens vandring. Slutt på dagens anadrome strekning ble bestemt til første menneskeskapte barriere nedstrøms naturlig barriere.

Naturlige barriere (typisk et fossefall) ble fastsatt etter faktorer gitt i Solli et al. (2002): høyde på fall, vannhastighet og/eller om det er kulp /stein før fall. Feltbefaringer ble kvalitetssikret og supplert med elfiske (oppstrøms/nedstrøms), studier av gamle flyfoto/ kart og kunnskap fra lokale ressurspersoner med spesiell kjennskap til vassdraget. Naturlig anadrom strekning ble ansett som situasjonen rundt 2.verdenskrig, før de største areal- og driftsendringene kom i jordbruket med legging av bekker i rør, og før bruk av rør i veianlegg.

Tapt anadrom strekning ble regnet som alt av areal mellom menneskeskapt barriere og naturlig barriere. Alle kulverter ble forhåndslokalisert på kart via norgeskart.no eller 40 | Villaksnytt 2-2019

finn.no. Statens vegvesen har også en nyttig kartløsning med alle kulverter under statlige og fylkeskommunale veier angitt med lengde, bredde mm. (Se https://vegvesen.no/ vegkart/). Utfra anbefalinger fra Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) ble fremkommelighet for gytefisk (≥ 35cm) og ungfisk av ørret og laks (ned mot 10-15 cm lengde) vurdert. Elektrisk overfiske ga også en kvalitetssikring av disse vurderingene.

Anadrom strekning, før og nå, ble oppmålt i digitale kart med maksimum målestokk 1:100, og sammenlignet med GPS-punkt i felt.

Bekkebredde er beregnet ut fra gjennomsnittlig stasjonsbredde som ble målt (n=5 pr stasjon) i felt for hver bekk. I bekker med flere stasjoner ble det brukt gjennomsnittet av alle stasjonsbredder.

UNGFISKTETTHET

Ungfisktettheten i hver bekk ble beregnet fra fangst ved elektrisk fiske på avgrenset, oppmålt areal, og reduksjon i fangst mellom fiskeomganger. Elektrisk overfiske foregikk 22.8-1.9. 2017. Et bærbart, elektrisk fiskeapparat ble benyttet. Metoden var en eller tre ganger overfiske, og beregnet tetthet etter prinsipper skissert i Zippin (1958). En fastsatt fangbarhet ble anvendt på stasjoner med kun en gangs overfiske. Ved ingen fangst eller observasjon av fisk etter første eller andre

BUNNDYR OG ASPT-VERDI

For hver prøvestasjon ble det samtidig samlet inn bunndyr med bruk av håv («sparkeprøver»). Videre ble prøvene analysert og bunndyrene artsbestemt på lab. ASPT-verdi (Average Score Per Taxa) som viser organisk belastning for hvor stasjon ble regnet ut.

ASPT-indeks er basert på sammensetningen av bunndyrsamfunnet på hver prøvestasjon.

Hver bunndyr-familie innunder denne indeksen har en toleranseverdi for organisk belastning. ASPT-verdien ble deretter summert for hver sparkeprøve med formel 2.

Formel 2 ASPT = Σtoleranseverdier av alle familier / antall familier Så ble bekken klassifisert etter EUs femdelte vanndirektivskala for økologisk tilstand basert på ASPT-verdien. Denne metoden for klassifisering av økologisk tilstand i en vannforekomst er anerkjent og forklart i klassifiseringsveilederen til Direktoratsgruppa for gjennomføring av vanndirektivet.

Figur 1. Oversiktskart og dagens status for fiskevandring i Valbekken i Verdal (Hol 2018). Grønne linjer er strekningen tilgjengelig for sjøørret i dag. Oransje (åpen bekk) og røde (bekkelukking) linjer markerer tidligere anadrom strekning. Tallene 1-5 viser hvilke kulverter det bør gjøres tiltak i/ved.

TABELL 1. TILGJENGELIG SJØØRRETHABITAT I LENGDE OG AREAL VED REFERANSETILSTAND (FØR) OG I DAGENS TILSTAND.

Tilgjengelig habitat

Lengde i dag (m)

Lengde før (m)

Areal før (m2)

Areal i dag (m2)

Reduksjon areal (m2)

Totalt Totalt i %

52 053 60,48

86 072 100

205 835 100

139 854 67,97

65 981 32,06

RESULTAT TAPT AREAL

Det var en betydelig nedgang i tilgjengelig bekkestrekning for sjøørreten i de 35 kartlagte bekkene (Figur 1). Tilgjengelig bekkestrekning i hver bekk både antatt naturtilstand (oransje linje) og dagens (grønn linje), var generelt lengre nedstrøms Østnesfossen (Ekerbekken). Landskapsgradienten her er slakere og dalen bredere, sammenlignet med oppstrøms Østnesfossen, der (naturlig) anadrom strekning i bekkene generelt er kortere.

Opprinnelig hadde sjøørreten tilgang til ca 86 km med bekkestrekning (Tabell 1). I dag er det kun 60 % (52 km) som er tilgjengelig for fisken. I areal tilsvarer reduksjonen 32 % (66 000 m2). I tre av de ni bekkene (Kvisla, Pålsbubekken, Valstadbekken) som ble registrert som fisketomme, er gyte- og oppvekstareal tilgjengelig for fisk. Selv om dette er tilgjengelig areal, er det ikke i bruk av fisk i

dag. Det ble ikke funnet en konkret årsak til manglende fisk i disse tre bekkene. Inkludert disse tre bekkene, er det bare 50 % (43,4 km) av opprinnelig bekkestrekning som fisken bruker i dag.

For å oppsummere påvirkning på fiskevandringer i de 35 bekkene, så var dagens vandringsbarrierer bekkelukking under vei/ bebyggelse (n=1) eller jordbruksområde (n=8) i ni av bekkene. I ti av bekkene var det kulvert som ikke tillot passering. I elleve bekker var anadrom strekning uforandret, og for de resterende fire bekkene var det nyere naturlige terskler som stanser fiskevandringen.

10 bekkene fantes det også elfiskestasjoner med lavere fisketettheter enn «god», noe som gjorde at bare seks bekker oppnådde god økologisk tilstand basert på fisketetthet alene. Ni bekker var fisketomme.

Tretten bekker hadde minimum en stasjon som tilsa minst god økologisk tilstand basert på ASPT. I ti av disse bekkene var samtlige stasjoner god eller bedre, og oppnådde dermed god økologisk tilstand vurdert på ASPT alene. Kombinerer man fiske- og bunndyrdata er det kun to bekker (Skjørdalsbekken og Leirsundbekken) som oppnår minimum god økologisk tilstand.

ØKOLOGISK TILSTAND MED UTGANGSPUNKT I

PRODUKSJONSEVNE

UNGFISKTETTHET OG ASPT-VERDI

Ungfisktetthet ved antatt naturtilstand (referanseverdi) ble estimert til 191 individer per 100 m2, og beregnet av gjennomsnittlig ungfisktetthet i de fem mest produktive bekkene i dag: Kvernbekken, Skjørdalsbekken, Leiråa,

Ti av 35 bekker hadde minst en elfiskestasjon med ungfis ktetthet som tilsa god eller meget god økologisk tilstand (Tabell 2, dvs. minst 50 ungfisk per 100 m². I fire av disse

Villaksnytt 2-2019 | 41

UNGFISKPRODUKSJON - SJØØRRET

Skyta og Bjørk-/Sundbybekken: (266.7 + 244.99 + 217 + 140.5 + 86.5) / 5 = 191± 76 (individ / 100 m2, ±SD) Med sammenligning i referanseverdien for ungfisktetthet, er dagens produksjonsevne av ungfisk redusert med 80 % i Verdalsbekkene (Tabell 3). I antall er dette et samlet årlig tap av om lag 313.000 ungfisk.

Tabell 3. Beregnet produksjonsevne, antall 0+ og 1+, i Verdalsbekkene ved referansetilstand (før), i dag, og tapt produksjon.

DISKUSJON

Beregningene av dagens fiskeproduksjon i sjøørretbekkene i Verdal viser en nettoreduksjon på omlag 80 %sammenlignet med tidsperioden omkring andre verdenskrig (=nær naturtilstand). Dette skyldes redusert tilgjengelig areal som følge av vandringshindre, -barrierer og bekkelukkinger fra jernbane, vei eller landbruk, kombinert med lavere kvalitet i dagens tilgjengelige habitat på grunn av hydromorfologiske endringer og/eller dårlig vannkvalitet.

Nylige studier i Midt-Norge, med lignende tilnærming til problemkartlegging, anslag på tapt areal og tetthetsdata, har konkludert med omlag 90 % tap i produksjonsevne av fisk for bekker i Trondheim kommune og 90 % tilløpsbekker til nedre del av Gaula.

Utgangspunktet har også her vært naturtilstand og perioden like etter andre verdenskrig. Lignende funn er gjort for sjøørretbekker i Bergensområdet og vi antar i tråd med Bergan (2013) at det er lite sannsynlig at situasjonen for sjøørretbekkene i Midt-Norge skiller seg spesielt ut fra resten av Norge.

KLASSIFISERING AV ØKOLOGISK TILSTAND

Klassifisering av økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement for sjøørretbekker er fram til nå ofte gjort med kvantitative tetthetsdata fra avgrensede elfiskestasjoner som ikke dekker hele vassdraget, lavt stasjonsomfang og ofte fra ideelle stasjonsområder. Tap av areal og redusert produksjonsevne er sjelden synliggjort; kun dagens tilgjengelige areal for fisk er grunnlag for klassifiseringen. Derfor klassifiseres ofte tilstanden utfra vannmiljøtilstanden (vannkvalitet og habitatkvalitet) i det som gjerne er restarealet i vassdragene, i stedet for fra det faktiske utgangspunktet som skal være antatt naturtilstand. Dersom vår studie kun registrerte fisketetthet på den «beste» elfiskestasjonen i hver bekk, ville ti (i stedet for seks) av 35 bekker hatt minst god økologisk tilstand for fisketetthet, med «friskmelding» som konklusjon. Fra et forvaltningsmessig ståsted kan man spørre seg om en foretar en 42 | Villaksnytt 2-2019

TABELL 2: ­ ØKOLOGISK TILSTAND VED ALLE PRØVE­ STASJONER VURDERT VED ­UNGFISKTETTHET OG KLASSIFISERT VED ASPT-VERDI. Stasjon 1 (st1) er nærmest utløp til elv eller fjord, med økende stasjonsnummerering etter avstand fra samløp (i bekker med mer enn én stasjon). Farge angir tilstandsklasse, der rødt er SD = Svært dårlig, oransje er D = Dårlig, gul er M = Moderat, grønn er G = God og blå er SG = Svært god.

Forkortelsen NA oppgis i rutene hvor det mangler data. For prøvestasjonene merket * er data hentet fra tidligere undersøkelse (Vårhus 2016).

Prøvestasjon Semsbekken- st1 Semsbekken- st2 Pålsbubekken- st1 Pålsbubekken- st2 Rinnelva- st1 Valbekken- st1 Valbekken- st2 Valbekken- st3 Ysselva- st1 Ysselva- st2 Ysselva- st3 Ysselva- st4 Ysselva- st5 *Kvisla- st1 *Kvisla- st2 Bjartnesbekken- st1 Valstadbekken- st1 Rosvollbekken- st1 *Brokskitbekken- st1 *Brokskitbekken- st2 Korsådalsbekken- st1 Korsådalsbekken- st2 Stubbekken- st1 Skjørdalsbekken- st1 Skjørdalsbekken- st2 *Bjørk-/Sundbybekken- st1 *Bjørk-/Sundbybekken- st2 *Follobekken- st1 *Follobekken- st2 *Eklobekken- st1 *Eklobekken- st2 *Kvernbekken- st1 *Leiråa- st1 *Leiråa- st2 Lundskinbekken- st1 Lundskinbekken- st2 Karibekken- st1 Karibekken- st2 Karibekken- st3 Kvellstadbekken- st1 Kvellstadbekken- st2 Leirsundbekken- st1 Grunnengbekken- st1 Steinslidalsbekken- st1 Hyllbekken- st1 Kårengbekken- st1 Volengbekken- st1 *Skyta- st1 *Skyta- st2 Fosslibekken- st1 Stordalsbekken- st1 Kvennhusbekken- st1 Kvennhusbekken- st2 Haukbekken- st1 Mugda- st1

ASPT

Ungfisktetthet (individ pr 100 m2)

6,1 6,6 5,7 5,1 7,1 3,8 NA NA 5,5 6,6 6,8 6,3 NA 2,1 5,1 4,4 3,4 4,8 3,7 2,7 4,1 NA 4,9 6,9 6,1 4,1 5,6 5,1 4,3 5,0 4,1 5,4 4,9 5,6 5,1 4,8 6,6 6,4 5,9 4,3 5,6 6,9 6,6 6,9 5,8 6,4 6,2 5,8 6,2 4,3 5,1 6,1 6,8 5,9 6,4

135,1 19,8 0 0 50,1 63,6 0 0 3,3 24,5 14,1 47,9 15,1 0 0 14,9 0 14,4 28 9 14,7 37,8 14,7 177,8 312,2 86 87 126 25 13 29 266,7 165 269 49,6 0 6,1 0 0 28,8 30,8 55,3 27,3 0 4,36 0 34,5 97 184 6,3 0 45,6 62,2 3,6 20,3

TABELL 3. PRODUKSJONSEVNE I V ­ ERDALSBEKKENE

Antall 0+ og 1+ (%) 0+ og 1+

Før

Idag

Tapt produksjon

393 432 100

80 551 20,47

312 881 79,53

Beregnet produksjonsevne, antall 0+ og 1+, i Verdalsbekkene ved referansetilstand (før), i dag, og tapt produksjon.

god nok tilstandsklassifisering av småvassdrag ved bruk av slike stasjonsdata?

BUNNDYR

Bunndyr er ofte et foretrukket kvalitetselement for klassifisering av økologisk tilstand i elver og bekker, fortrinnsvis som indikatorer på vannkvalitet. Mens kun seks bekker hadde fiskeforekomster som tilsa minst god økologisk tilstand, ville økologisk tilstand basert på bunndyrdata alene (se Tabell 2) gitt minst «god» for ti av bekkene.

Totalt sett hadde to bekker god økologisk tilstand.

Våre data viser at man kan ha høy fisketetthet selv om ASPT-verdien er under god. Likeledes kan ASPT alene gi god økologisk tilstand der vandringsbarrierer og -hindre er årsaken til lav fisketetthet. Dette tilsier at man ikke bør anvende bunndyr eller fisk alene ved helhetlig økologisk tilstandsklassifisering. Videre forteller det hvor viktig et tilstrekkelig antall og riktige stasjonsplasseringer er for klassifisering av lengre bekker.

SAMLET KLASSIFISERING

Intensjonen ved en økologisk tilstandsklassifisering, gitt retningslinjene fra EU/vanndirektivet, jf. Vanndirektivets Anneks V, gjør at klassifiseringsverktøy bør inneholde beregninger av tapt areal og redusert produksjonsevne slik vi vurderer det. Dette gir gode mål på menneskeskapte endringer i enkeltbekker og i sum, pluss at det utløser konkrete tiltaksbehov. En samlet tilstandsklassifisering for bekkene i vår studie er nærmere 80 % tap i produksjonsevne, og i sum, tilsvarende bestandsnedgang. I foreslåtte fiskeindekser/tabeller utarbeidet for vannforskriften (se f.eks. tabell 7.2 i klassifiseringsveiledern) tilsvarer dermed bestandsreduksjonen i Verdal grensenivået mellom «Dårlig» og «Svært dårlig»» økologisk tilstand. Dette anser vi som en treffsikker tilstandsklassifisering i dag, gitt de normative definisjonene for økologisk tilstand.

Noen få (6-7) av bekkene i Verdalsvassdraget er i dag klassifisert på Vann-nett-portalen og da med «god» økologisk og vannkjemisk tilstand, men det er ikke oppgitt hvilke variabler som er brukt. Verdalselva er samtidig registrert med «Svært dårlig» tilstand for laksefisk i vannportalen . For å komme nærmere et fastsatt miljømål, kan det velges ut enkeltbekker i prioriteringsrekkefølge i det videre arbeidet med tiltak, siden vårt datagrunnlag er godt nok til dette. Etter hvert tiltak senkes prosentandelen tapt areal/ produksjonsevne til nivåer som er innenfor eller nærmere fastsatte klassegrenser i vannforskriften. Samtidig er dette en god og framtidsrettet

bestandsforvaltning av sjøørret.

FEILKILDER OG BEGRENSNINGER VED METODEN

Mennesker har lenge påvirket kystnær natur, fjord og vassdrag, og sikker kunnskap om naturtilstanden finnes ikke. Hva som er naturlig anadrom strekning, ungfisktetthet og tilhørende produksjonsevne er ikke dokumentert skriftlig for hver enkeltbekk, og det er store naturlige variasjoner. Vår studie viser at lokale informanter kan sitte på verdifull lokal økologisk kunnskap (jf.

Naturmangfoldloven (2009) § 8), som kan bekrefte/verifisere feltarbeid og kart-/fotobruk. Disse informantene kan også ha ytterlige opplysninger om fiskebestanden og endringer i bekkene over tid. Vår referansetetthet (~190 fisk/100m²) ligger omtrent fire ganger høyere enn minimumsmålet for god økologisk tilstand (50 fisk/100m²). Data fra lignende sjøørretbekker i Midt-Norge viser at vår estimerte referansetetthet er innenfor typiske tetthetsintervaller for bekker med lite inngrep, god vannkvalitet og stor andel urørte bekkeløp.

Med ny kunnskap om hva bekkene er i stand til å produsere av fisk, er det derfor grunn til å spørre om dagens nedre grense for god økologisk tilstand bør oppjusteres.

Estimatet på 80 % tapt fiskeproduksjon må anses som et minimumstall. Dagens ungfisktetthet er beregnet ut ifra fangst på el-fiskestasjonene multiplisert med areal. Elfiskestasjonene er valgt ut fordi de anses som gode habitatområder (i dag) sammenlignet med andre bekkestrekninger. Øvrige områder har i dag trolig jevnt over lavere tetthet. Dermed er dagens produksjon trolig enda lavere enn det vi har beregnet. Likeledes tar vår arealberegning utgangspunkt i dagens bekkebredde og lengde. Dette betyr at flere tidligere meandreringer (før eldste flyfoto) ikke er med i oppmålingene. Med utstrakt kanalisering og inngrep også før eldste flyfoto, har lengde og bredde innenfor et gitt område blitt redusert. Tapt areal blir derfor underestimert på grunn av undervurdert bekkebredde og tidligere utrettinger etter naturtilstand. Bergan og Solem (2019) underbygger våre minimumstall ved at det i hans studie i ei lita landbrukspåvirket elv (stor bekk) på Fosen ble beregnet 12,4 % tap i areal kun som følge av landbrukets utretting av elvesvinger og avsmalning av bekkeløp.

OM FORFATTERNE: Eir Hol er Cand. scient i miljøog naturressurser fra Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU Stian Stensland er PhD i naturforvaltning, og førsteamanuensis ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU Thrond O. Haugen er Dr. scient i evolusjonsøkologi, og professor i fiskeøkologi ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU Morten André Bergan er Cand. Scient i ferskvannsøkoOM i Trondheim.

TAKK TIL Vi takker de to fagfellene for gode innspill slik at artikkelen ble bedre. Takk også til alle lokale krefter i Verdal som hjalp til på elfiske eller kom med informasjon om hvordan fiskebestanden og bekkene var i tidligere tider. Finansiering er mottatt fra Fylkesmannen i Trøndelag, og sjøørretfondet i verdal kommune, samt en betydelig egeninnsats fra NMBU.

Denne artikkelen er tidligere publisert i fagtidsskriftet Vann nr. 3 2019. For en fullstendig artikkel med referanser og litteraturliste, henvises til https://vannforeningen.no/ tidsskriftet-vann/

Villaksnytt 2-2019 | 43

Aktive villaksdager i 2019 Villaksens år førte til en solid økning i arrangementer rundt om. I tillegg til alle politiske debatter, kulturarrangement, fluebindingskvelder og fiskearrangement, har det blitt arrangert ­Villaksens dag i 24 elver.

AV AYNA HEILONG

årets arrangementer under «Villaksens Dag» har bydd på fiskeopplevelser i flere nye elver over hele landet. Om lag 2500 barn, ungdom og voksne har deltatt. Og over 100 frivillige fra elvelag og sportsfiskeforeninger har sørget for at arrangementene har blitt gode.

Sandfjordelva i Båtsfjord var en av de nye elvene. Vardø Sportsfisker- og Jegerforening forvalter elva og gjorde en meget god innsats for rekrutteringen den 20. juli. Om lag 80 personer møtte opp, både barn, ungdom, voksne og eldre. Finnmarkssola strålte og alle var enige om at det ble et vellykket arrangement, til tross for ingen fisk på land. Villaksens dag i Sandfjordelva markerte avslutningsdagen på en fiskecamp som laget arrangerte for elleve lokale barn. Så det ble tre fine dager med rekruttering.

Rekrutteringsarbeid gjøres i flere andre Finnmarkselva. Kongsfjordelva har sitt Kvinnfolkdøgn, Lakselva hadde Damenes aften, og i Alta arrangerte de både Villaksens dag, Camp Villaks for ungdom, og bidro under Alta Live.

Ranaelva fikk på tampen av sesongen innvilget fisketid slik at de kunne arrangere Villaksens dag for damer og ungdom 28. august. Det ble et flott arrangement og mange opplevde sin aller første laks! Polarsirkelen casting & fluefiskerforening sto for kyndig instruksjon som helt tydelig ga mersmak hos mange av deltakerne.

Vefsna og Fusta gjorde også en hederlig 44 | Villaksnytt 1-2019

rekrutteringsinnsats i sommer, med flere Villaksens dag-arrangement og Camp Villaks i Vefsna. «Gammelkara» stod med en tåre i øyekroken når de så barn og ungdom med engasjement for laksefiske. De var tydelig beveget av at elvene endelig er friskmeldt fra Gyrodactylus salaris og at en ny generasjon får slippe til i egne barndomselver.

Trøndelag hadde også mye å by på i sommer, både i Bjøra, Namsen, Stjørdalselva, Nidelva og Gaula. Barn og ungdom var hovedmålgruppen.

I Eira var det også god stemning, da elveeierlaget og JFF arrangerte to dager med aktiviteter og fiske for barn, ungdom og voksne.

Eidselva i Nordfjord arrangerte i sommer Villaksens dag for første gang. Omlag 100 personer i alle aldre møtte fram og hadde ei trivelig stund med natursti og gratis fiske. Det var lite vann i elva og dårlig fiske, men med en liten ørret på land ble det da kåret en vinner i fiskekonkurransen.

Marnardal og Mandal Jeger og Fiske Forbund og Mandalselva Elveeigarlag samarbeidet om Villaksens dag i år, og det ble en skikkelig positiv dag i Mandalselva! De 60 første barna som møtte fikk utlevert hver sin fiskestang til odel og eie, til stor begeistring for både barn og foreldre! I tillegg vanket det premier ved fullført villakssti, noe som selvsagt også var veldig populært. Barna fikk fiskeopplæring og foreldrene lærte mer om fiske og friluftsliv, noe som forhåpentligvis gjør det enklere for dem å være mere ute ved elva.

Otra arrangerte, tradisjon tro, Villaksens

Fotoutstillingen som ble lagd til villaksåret har

Det å trekke med hele familien ned til elvekanten, er alltid vellykket.

Her er det bål og pølser til de yngste under Villaksens dag.

FOTO KARINA GJERDE

FOTO KARINA GJERDE

Fluekasting stod på programmet under mange arrangement rundt om i landet.

FOTO KARINA GJERDE

Målselva hadde en utrolig vellykket camp.

FOTO KARINA GJERDE

Elvelangs langs Akerselva i Oslo. Her fikk flere hundre personer oppleve filmen om den fantastiske villaksen blitt fraktet land og strand rundt. Den fikk bl.a to uker foran Oslo rådhus i beste ferietiden i juli.

FOTO KARINA GJERDE

FOTO KARINA GJERDE

dag på sesongens siste søndag, med gratis fiske, fiskeopplæring og fiskekonkurranse - i tillegg til et notkast! Notkastet resulterte i to laks på ca 1,5 kg hver. Disse laksene ble skånsomt sluppet fri, til stor applaus fra et begeistret publikum.

Skienselva hadde også debut på Villaksens dag, men arrangøren, Skien Kommune, har god erfaring med tilsvarende arrange-

ment i Numedalslågen, så begge arrangementene gikk på skinner. I Lågen var det også Camp Villaks og Villaksens dag med politikerseminar i anledning Villaksens år.

Norske Lakseelver kan med andre ord oppsummere årets arrangementsommer som svært god, noe som er ekstra gledelig i og med at vi i år feirer Villaksens år.

Folkemøte med vald og soneskilt. Behørig dekket av TV2s reporter Dag Otto Lauritzen.

Villaksnytt 2-2019 | 45

En av camp-sommerens største ble tatt i Numedalslågen av Gabriel P. Eskeland fra Etne. 11kg på flue.

Camp Villaks 2019 I villaksens år har elleve camper blitt gjennomført med stil. 148 ungdommer mellom 14-18 år fikk noen fine dager med friluftsliv, nye venner og laksefiske.

AV PÅL MUGAAS

46 | Villaksnytt 2-2019

FOTO AYNA HEILONG

FOTO STEINAR PAULSEN,

Fornøyd fisker med sin instruktør i Numedalslågen.

Mathias, Stian og Sigurd er klare for en ny fiskeøkt på Ramnåga i Vefsna.

Skikkelig suksess i Målselv, campen med 24 deltakere.

Notodden til Mosjøen/Vefsna og fra Lillehammer til Lardal/Numedalslågen, for å nevne noen.

– Målet er at ungdommene knytter vennskapsbånd og kan holde kontakten frem mot neste sesong. Kanskje vil de møtes igjen på en Camp Villaks, eller på en privat arrangert fisketur. Camp Villaks har i alle fall vært arena for vennskapsbygging, sier Ayna Heilong.

LOKAL INNSATS

Sigurd vil gjerne få laks på flue, men litt tørrtrening med fluestanga på plena må til før nybegynnerne slipper ut i elva.

FOTO AYNA HEILONG

Campene blir lokalt arrangert av forvaltningslagene som er medlem hos Norske Lakseelver og/eller forening som er medlem i Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). Her er det mange ildsjeler som har lagt ned svært mage timer i forberedelser, underveis og i etterarbeidet.

– Norske Lakseelver og Norges Jeger- og Fiskerforbund vil rette en stor takk til alle lokale arrangører for vel gjennomførte camper! Dere gjør en super innsats for rekrutteringen av nye laksefiskere. Vi håper på gjentakelse og stor laks også i 2020, avslutter Heilong.

FOTO AYNA HEILONG

FOTO STEINAR PAULSEN, NJFF

I Vefsna fikk deltakerne et grundig kurs i hvordan og hvorfor de må ta skjellprøver av all fisk som avlives.

FOTO KARIANNE JOHANSEN

rettighetshavere og fiskerforeninger i noen av de beste elvene i landet ryddet i kalenderen og la til rette for at ungdommene skulle få et best mulig tilbud når de kom på Camp Villaks. Målet var at det skulle være stor sjanse for å få gode opplevelser ved elvebredden.

Og gode opplevelser har det blitt, også i form av stor laks. Rekordlaksen på årets arrangement ble tatt i Stjørdalselva av Elias Gylland (17 år fra Hegra). Laksen veide hele 12,2 kg! Hakk i hæl kom vefsna-laksen til Noah Holdal (17 år fra Bodø) og Gabriel Eskeland (16 år fra Etne).

Den siste ble tatt i Numedalslågen.

Begge disse fiskene ble gjenutsatt og estimert til rundt elleve kilo.

– Det er positivt å se at de nye, unge sportsfiskerne forstår forvaltningsprinsippene og har respekt for fiskereglene selv om de må sette tilbake deler av fangsten. I Vefsna måtte også deltakerne ta skjellprøver av all sjøørret og laks som ble avlivet, forteller Ayna Heilong i Norske Lakseelver.

Noe fisk ble spist av deltakerne på campen, mens andre fikk hele eller deler av fangsten med seg hjem.

SOSIALT FISKEFELLESSKAP

Målet er at ungdom fra hele landet skal kunne delta på Camp Villaks.

De lokale arrangørene arrangerer transport til/fra flyplass/togstasjon/ busstopp for å gjøre det enklere for langveisfarende. I år var det mange som benyttet seg av dette, og noen reiste langt for å delta. Deltakere har reist fra Sandefjord til Lakselv, fra

I 2019 VAR DET CAMP VILLAKS I FØLGENDE ELVER

• • • • • •

Surna Mandalselva Målselva Lakselva Suldalslågen Numedals­ lågen

Vefsna Otra Alta Stjørdalselva Namsen I Alta var campen i år flyttet til august. Her instruerer tidligere deltaker Tone Holten i fluekasting.

FOTO KARINA GJERDE

FOTO KARINA GJERDE

som også var den største

• • • • •

Opplæring i både fisketeknikk og hvor fisken er i elva. Her fra surna.

Bare blide ungdommer, instruktører og campvoksne i Stjørdal! Med deltakere fra både Trøndelag, Møre og Romsdal og Oslo.

Villaksnytt 2-2019 | 47

Sjøørretkonferansen En vitenskapelig konferanse på norsk for ­forskere, forvaltere og alle andre interesserte i ny kunnskap om sjøørret.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning inviterer til konferanse med foredrag om nytt fra sjøørretforskningen, der forskere og forvaltere og alle andre som er interesserte i ny kunnskap om sjøørret kan møtes for utveksling av kunnskap, for å bli bedre kjent, og diskutere nye ideer. Foredragene skal ha en høy faglig kvalitet, men skal være forståelig for et bredt publikum.

Påmeldingsfrist 15.11.2019 > vitenskapsradet.no/sjøørretkonferansen2020

FOTO HANS KRSITIAN KROG-H HANSEN

TRONDHEIM 29.-30. JANUAR 2020