Nationaltheatret vårmagasin 2013

NatioNaltheatrets repertoarmagasiN

våren 2013

«Jeg vil skape forestilliNger som forteller om saNNe meNNesker» Liv Ullmann

Frøydis Armand

Gisken Armand

Bernhard Arnø

Per Egil Aske

Erland Bakker

Petronella Barker

Ingrid Bolsø Berdal

Yngve Berven

Espen Reboli Bjerke

Ida Elise Broch

Trond Brænne

Anders Baasmo Christiansen

Kåre Conradi

Tone Danielsen

Eindride Eidsvold

Per Christian Ellefsen

Lena Kristin Ellingsen

Kjersti Elvik

Marte Engebrigtsen

Marika Enstad

Bjørn Floberg

Per Frisch

Else Kåss Furuseth

Stine Mari Fyrileiv

Heidi Goldmann

Laila Goody

Tor Ivar Hagen

Thorbjørn Harr

Kim Haugen

Benjamin Helstad

Erik Hivju

Mariann Hole

Kjersti Holmen

Henrik Horge

Andrea Bræin Hovig

Jan Hårstad

Anne Marit Jacobsen

Ine Jansen

Per Jansen

Pål Jensen

Caroline Glomnes Johansen

Nils Johnson

Frank Jørstad

Nader Khademi

Anne Krigsvoll

Jørgen Langhelle

Birgitte Larsen

Lasse Lindtner

Anneke von der Lippe

Mari Maurstad

Toralv Maurstad

Henrik Mestad

Anders Mordal

Tone Mostraum

Nils Golberg Mulvik

Mattis Herman Nyquist

Nils Ole Oftebro

Kari Onstad

Liv Bernhoft Osa

Anne Marie Ottersen

Marian Saastad Ottesen

Mads Ousdal

Sverre Anker Ousdal

Henrik Rafaelsen

Håkon Ramstad

Hanne Skille Reitan

Kai Remlov

Øystein Røger

Jan Gunnar Røise

Hermann Sabado

Eivin Nilsen Salthe

Kjersti Botn Sandal

Steinar Taarn Sande

Finn Schau

Ågot Sendstad

Kari Simonsen

Bjørn Skagestad

Ole Johan Skjelbred

Hennika Skjønberg

Christian Skolmen

Marte Magnusdotter Solem

Thea Stabell

Christian Greger Strøm

Jan Sælid

Andrine Sæther

Pia Tjelta

Trine Wiggen

Jon Øigarden

4

OM OSS

puls, Kvalitet og relevans Nationaltheatret ønsker å tilby det ypperste av moderne scenekunst til et størst mulig publikum. Nationaltheatret er en døråpner for internasjonale impulser, samtidig som vi tar vare på og utvikler den norske kulturarven. Vi samarbeider med små og store aktører i et internasjonalt scenekunstfelt.

Nationaltheatret er Norges største teater og Oslos geografiske midtpunkt. Vi holder til i et praktbygg fra 1899 med tre faste scener under samme tak: Hovedscenen, Amfiscenen og Malersalen. Torshovteatret er Nationaltheatrets fjerde scene. Det ligger i kulturslottet Soria Moria på Oslos beste østkant, og blir programmert av selvstendige grupper fra Nationaltheatrets kunstneriske personale.

Ensemblet utgjør den faste, kunstneriske grunnstammen i teatret. Profilerte iscenesettere fra inn- og utland inviteres til å realisere det kunstneriske programmet, men også «de beste av de neste» – våre kommende regissører.

Som festivalarrangør, gjestespillkurator og turnerende teater har Nationaltheatret et globalt nettverk. Den kunstneriske profilen kjennetegnes av regikunst på internasjonalt nivå og bygger på et balansert repertoar av klassikere og samtidsdramatikk. Nationaltheatret arrangerer verdens største Ibsenfestival hvert annet år, og festivalen er arena for utdelingen av den Internasjonale Ibsenprisen.

Nationaltheatret er et heleid statlig aksjeselskap. Teatret har gjennomsnittlig (siste 10 år) et årlig publikumsbesøk på egne scener på 190 000. I tillegg har teatret gjennom årlig samarbeid, bidratt til forestillinger til ytterligere 20 000 publikummere ellers i Norge og på internasjonale teaterarenaer. Teatret har 245 årsverk og omsetter for 219 millioner kroner. Du finner mer informasjon om Nationaltheatret AS på våre nettsider www.nationaltheatret.no.

Nationaltheatrets repertoarmagasin Våren 2013. Ansvarlig utgiver: Hanne Tømta. Redaktør: Kirsti Ellefsen.

Redaksjonelt innhold og layout: Nationaltheatrets kommunikasjonsavdeling og Millimeterpress.

Opplag: 22000. Trykk: 07 Aurskog.

Kjære publikum!

Teater skapes av levende mennesker – sammen, og oppleves av levende mennesker – sammen. En kveld i teatret er en unik anledning, der skuespillere og publikum er sammen i et møte med hverandre og med kunsten. Akkurat denne kvelden, med akkurat disse menneskene, kan ikke gjenskapes. Dette lyder kanskje opplagt, men i en tid der en stor del av både dialog og sosiale prosesser foregår digitalt, er teatrets kollektive dimensjon viktigere enn noen gang.

For teater er mer enn en kunstform – det er også en sosial arena. Det ønsker Nationaltheatret å legge enda større vekt på i tiden fremover. Vi vil åpne opp dørene og invitere dere inn til debatter, samtaler, konserter og møter med kunstnere. Vi ønsker å skape engasjement, og være en møteplass der publikum og kunstnere kan snakke sammen, der unge og gamle kan møtes og der det skal være like naturlig å delta i en debatt, som bare å stikke innom for en kaffe eller en øl.

Vi lever i en tid der vi overstrømmes av kulturelle og sosiale tilbud. Det er så mye som er bra, og det er så vanskelig å velge. Nettopp derfor er det viktig for oss å definere hva Nationaltheatret skal være – nemlig et nasjonalt teater. Vi kan ikke tillate oss å dyrke ett teatersyn eller én form. Som hele nasjonens teater må vi tilby noe for alle, og satse på bredde og åpenhet. Som publikum skal du kunne vite at det på Nationaltheatret, etter all sannsynlighet finnes en oppsetning for deg.

Vår oppgave er å by på magiske teaterøyeblikk – enten det er møter med ny dramatikk, gjensyn med klassikerne, underholdning eller samfunnskritikk, eksperiment eller tradisjon. Men å satse på bredde, betyr ikke at man ikke kan gå både på spissen og i dybden. Nationaltheatret ønsker å være med å skape utvikling – ikke bare bli en del av den. Vi vil være i front når det gjelder å hente inn de mest spennende scenekunstnerne nasjonalt og internasjonalt, og å vise ny dramatikk og nye teateruttrykk. Vi må vise risikovilje. Alle vet at plankekjøring sjelden skaper stor kunst. Så denne våren kan vi tilby både urpremierer og Norgespremierer, nyskrevet samtidsdramatikk og storslagne klassikere. Med deLillos – Livet er en liten dings på Hovedscenen, setter vi opp noe vi aldri har satt opp før – nemlig en blanding av musikal, konsert og teater. Med Christopher Nielsens siste del av Stafylokokktriologien, er det duket for hardtslående konfrontasjon med vår tids tabuer. Og med Liv Ullmanns regi på Tsjekhovs Onkel Vanja, er vi tilbake der vi innledet; ved vårt grunnleggende behov for sosialt fellesskap, for å bli sett og for å bli elsket. Å gå i teatret handler om å se og bli sett. Og til å med elsket.

For vi elsker vårt publikum.

Uten dere har vi ikke livets rett.

Velkommen i teatret!

Hanne Tømta Teatersjef

Innhold Unge National 2013 National Spesial Mestermøte Det flygende barnet Kill them all Dramatiske drops Diktator mot dikter deLillos Baby Onkel Vanja Holocaustmusikalen Årets skolerevy Fremtidens Nationalteater Suksessen fortsetter Babettes gjestebud i Afrika Kunsten på Nationaltheatret Liv Ullmann og Håkon Bleken Praktisk informasjon

6 8 10 14 18 22 24 29 32 34 40 43 44 46 48 50 52 54

6

UNGE NATIONAL 2013

2013

–ET SPENNENDE TEATERÅR

De er unge og de ser mer teater enn de fleste. Disse forestillingene gleder Nationaltheatrets Ung redaksjon seg til: Ingeborg Kjærstad (23)

Bjørn Berge (21)

– Jeg gleder meg veldig til Diktator mot dikter i 2013. Det er skrevet av John Hodge Trainspotting og har utrolig mange kule skuespillere med når det settes opp her på Nationaltheatret, blant andre Henrik Mestad og Nils Ole Oftebro. Jeg er også spent på Holocaustmusikalen, Baby og deLillos.

– Våren 2013 gleder jeg meg mest til å se Diktator mot dikter på Nationaltheatret, fordi jeg tror den kan få en til å le og tenke. En annen forestilling jeg gleder meg til er Onkel Vanja, fordi Liv Ullmann sa hun ville lage en «Tsjekhovsk» oppsetning og det blir spennende å se hva det betyr.

UNGE NATIONAL 2013

Alexander Tunby Rosseland (22) – Dette gleder jeg meg til teatervåren 2013: Onkel Vanja av Anton Tsjekhov. Hvorfor? Fordi jeg tror Liv Ullmann og Anton Tsjekhov er en innmari dynamisk duo! Litt Hollywood og litt russisk følelsesforvirring blir forhåpentligvis en finfin teateropplevelse.

skuffelse, kanskje slenger med et dikt – det finnes så mange dikt om skuffede mennesker. Tror ikke dette kommer til å skje, altså, for det er så mange flinke folk i produksjonen av Diktator mot dikter.

Marius Prytz (20) – Kill them all! håper jeg viser både hvor nær og langt unna krisen er i Europa.

Samt at Diktator mot dikter gir komedien plass på Hovedscenen!

Bettina Mohr Hansen (17)

Emmy Henriette Netka (22)

– Når programmet for våren 2013 ble sluppet, var det ikke mye Ibsen som ble presentert. Tvert imot. Men til tross for det, er det mye bra som settes opp til våren, og jeg kan ikke plukke ut ett stykke som jeg gleder meg mer til enn de andre. Jeg er veldig åpen når det kommer til nye teaterstykker, og ser heller kritisk på stykkene etter at de er sett. Derfor kan jeg bare si at dette blir en bra teatersesong og at jeg gleder meg.

– Jeg gleder meg til oppsetningen av Baby. Corell Petersens forrige prosjekt, Unge Werters Lidningar, var noe av det beste jeg har sett på en god stund, og jeg gleder meg til å få oppleve mer av ham. Virker som et ungt, friskt og interessant prosjekt!

Ole Engeset (21) – Jeg både gruer og gleder meg aller mest til å se Holocaustmusikalen. Jeg håper stykket vil bidra til både debatt og latter, men at det holder seg borte fra meningsløs tulling med det som var et grusomt folkemord. Jeg har likevel troen på at Christopher Nielsen vil kunne skape noe genialt ut av forestillingen.

Ole Morten Øwre Storhaug (23) – Jeg skal slutte med forventninger – de fører ofte til skuffelser. Kan si at jeg gleder meg til Diktator mot dikter, men om de ikke gjennomfører sine uttalte ambisjoner, så skal jeg sende en klage til teamet bak forestillingen. En klage i brevs form. Hvor jeg forteller om min

et nytt år lurer bak svingen. Nye forventninger til både seg selv og andre, og i mitt tilfelle også forventninger til Nationaltheatret. I 2013 gleder jeg meg til å ta fatt på nye oppgaver i UNG Redaksjonen, bli inspirert og bli kjent med nye, herlige mennesker. Det jeg gleder meg aller mest til, er å få med meg alle de nye stykkene som er satt opp, deriblant Det flygende barnet av Roland Schimmelpfennig og Baby av Kirsten Thorup. 2013 kan ikke bli annet enn en stor glede!

Desiree Isabel Bøgh Vaksdal (20) – Får vel bare innrømme først som sist at jeg har fått Corell Petersen-dilla.

Hans gjennomgående bevisste bruk av teatrets form og mange lag gjør at han i mine øyne lager teater til sitt fulle potensiale. Baby, jeg klarer nesten ikke vente.

Andrea Grundt Johns (23) – Tredje og siste del av Christopher Nielsens Stafylokokktrilogien, Holocaustmusikalen, har urpremiere i februar. Det blir spennende! Spennende blir det også å se hva som kan skje når Ole Anders Tandberg lager musikal av og med deLillos.

Benjamin W. Birmanis (19) – Jeg ser veldig frem til Diktator mot dikter. Både russere og John Hodge faller i smak hos meg. Jeg velger definitivt å se på dette og fundere på hvordan vi kan skape et bedre samfunn fremfor å opprettholde de nystiftede nyttårsforsettene om hvordan jeg skal gjøre meg selv til en bedre person.

Eller så kan jo et av nyttårsforsettene mine være å gå mer på teater …

Linn Christoffersen (18) – Det er alltid mye å glede seg til når

Tekst: Ung redaksjonen.

Foto: Terje Heiestad.

UNG REDAKSJONEN Som en del av Unge National, Nationaltheatrets tilbud til de mellom 15 og 25, har vi etablert en egen redaksjon av skriveføre og teaterinteresserte gutter og jenter. Denne gjengen på seks gutter og seks jenter ble silt ut i tøff konkurranse med andre. De skriver anmeldelser, kronikker og reportasjer, og lager videoer og radioinnslag. De bidrar også på arrangementer rettet mot ungdom. Deres oppdrag er å være ærlige, kritiske og nysgjerrige.

7

8

NATIONAL SPESIAL

NATIONAL SPESIAL Møt ledende skuespillere, dramatikere, regissører og musikere i National Spesial, en rekke små og store arrangementer utover våren.

Nasjonens teater spilles på Nationaltheatret. Hvor introverte og utadvendte vi er som folk. Hvor nasjonale, internasjonale, politiske, apolitiske, drømmende og realistiske vi er, har alltid blitt speilet fra scenene våre. Våre innerste håp og det vi frykter aller mest, folder seg ut gjennom det ypperste innen skuespillerkunst, regi og scenografi. Nationaltheatret har gjennom hele sin historie vært relevant og sentralt, og skal åpne opp for refleksjon, undring, irritasjon, samtaler og debatt.

I tillegg til teaterforestillinger på alle fire scener, åpner vi dørene og inviterer deg inn til en rekke små og store arrangementer utover våren. Vi byr på introduksjoner, debatter, skuespillerstunt, kultur- og teaterquizer, samtaler, lesninger og mestermøter.

NATIONAL SPESIAL

UPRØVD Et utvalg av teatrets skuespillere. Samtidige og eldre tekster.

Hurtig iscenesatt og fremført. Uformelt. Uventet. «Uprøvd» National Uprøvd Spesial er et spennende og annerledes møte med dramatikken og vil kunne inneholde skuespillere, Faust, musikk, en psykolog, en danseklasse, et spørreskjema, en fransk klassisk tekst og kanskje litt chili-con-carne.

Eller ikke. Med National Uprøvd Spesial er du velkommen til en annerledes opplevelse!

Foreløpige datoer er 22/2 15/3 og 22/4, men flere legges ut fortløpende.

NATIONAL SPESIAL

9

NATIONAL SPESIAL

UNG NATIONAL SPESIAL

BALKONG I mai og juni byr vi på vårstemning og åpen balkong med verdens kanskje aller beste utsikt i National balkong Spesial. Ta et glass, få en teaterintroduksjon, delta i en quiz, engasjer deg i en debatt eller bare sitt og mys utover Studenterlunden. Kanskje får du også en smakebit på hva du kan glede deg til på Nationaltheatret til høsten?

Velkommen!

Unge National er landets største og mest aktive gjeng med teaterinteresserte unge og unge voksne. I tillegg til blogging og stor aktivitet på sosiale medier, arrangerer vi i vår flere National ung Spesial, arrangementer spesielt for deg mellom 15 og 25 år som er interessert i kultur og teater. Og er du ikke en av de mer enn 6000 medlemmene enda, så kan du melde deg inn. Foruten National ung Spesial, omvisninger og møter med skuespillere og regissører, får du teaterbilletter til kinopris.

Velkommen!

NATIONAL SPESIAL

SCENEKANT Få minutter etter utvalgte forestillinger gir vi deg muligheten til å møte skuespillerne og deler av det kunstneriske teamet på scenekanten. Delta i samtale om forestillingen, hør kunstnernes egne refleksjoner og still spørsmålene du alltid har lurt på. National scenekant Spesial er gratis og åpen for alle som ser kveldens forestilling. Velkommen!

NATIONAL SPESIAL

FORSPILL Nesten hver onsdag åpner vi husets vakre publikumsfoaje en time før kveldens forestilling og gir deg et lite forspill og introduksjon til forestillingen. National forspill Spesial er gratis og åpen for alle som skal se kveldens forestillinger. Velkommen!

NATIONAL SPESIAL

FOAJE Nationaltheatret har gjennom hele sin historie vært relevant og sentralt, og skal åpne opp for refleksjon, undring, begeistring, irritasjon og diskusjon. En rekke lørdager åpner vi teatrets vakre publikumsfoaje for National foaje Spesial med aktuelle samtaler, skuespillerstunt, kåserier, foredrag, debatter, intervjuer og mye mer. Noen ganger er det temaer knyttet til en av forestillingene våre, andre ganger ikke.

I vårens mange National foaje Spesial vil vi bl.a. snakke hvordan vi bruker tiden vår. Om deg og meg.

Om å være menneske i vår tid. Vi vil diskutere kunstens autonomi, ytringsfrihet og sensur. Og vår personlige integritet satt opp mot suksess og trygghet. Og med Christopher Nielsen skal vi avdekke hva som er råttent i kongeriket Norge og om noen temaer fortsatt er tabu.

Vi skal se til et Europa i krise, der våre liv er brikker i et større spill. Men hvilke regler spilles det etter? Og hvem bestemmer dem? National foaje spesial vil også by på musikk, quiz og fest. Velkommen!

Les mer og sjekk www.nationaltheatret.no for tider, steder og mulige endringer.

10

SAMTALEN

sofia jupither og tore vagn lid

Mestermøte:

Ta tiden tilbake De to premiereaktuelle regissørene Tore Vagn Lid og Sofia Jupither er enige om En ting. Akkurat nå er det håp for teatret.

sofia jupither og tore vagn lid

SAMTALEN

11

xxx

De to regissørene har aldri møtt hverandre før. De har ikke sett hver­ andres stykker (se faktaboks). Tore Vagn Lid kommer fra friteatermiljøet og har doktorgrad i teatervitenskap. Sofia Jupither har gått gradene fra regiassistent på innsiden av institusjonsteatrene.

Men de er like gamle. De debuterte samme år og har begge fått Hedda­ prisen. Og denne våren utfordrer de konvensjonene med sterke samtids­ stykker.

Nå sitter de på første benk på Amfiscenen. Vendt mot hverandre. Hvordan er teatret sett fra instruktørstolen i 2012?

– Trengs det ny dramatikk for å skildre nye drama?

Sofia: Jeg tenker jo på hvilke historier jeg vil at folk skal oppleve akkurat nå.

Denne gangen begynte det med et behov for å være rotfestet i nuet. Jeg har også drevet med klassikerne, jeg elsker det. Men nå vil jeg ta meg inn i en annen fortellerform. Jeg kommer jo fra den tradisjonelle gestaltende fortellerformen.

Jeg må finne andre måter å fortelle på – ikke for å være moderne, men for å komme nærmere det jeg vil fortelle.

Tore: For meg har det handlet om å finne en tekst som passer til det jeg har observert rundt meg. Det enorme drama som denne verdensdelen er i nå, har ikke klassiske tekster som kan si noe om det. Nye drama krever nye drama. Det ville Ibsen vært enig i. Og det er også et eksperiment. Tusener av mennesker over

hele Europa tar livet av seg i en struktur.

Da nytter det ikke å komme trekkende med Hedda Gabler. Strindberg og Brecht svarte på sin samtids drama.

Sofia: Dette er første gangen jeg tester meg selv. Det er første gangen jeg går utenfor mine egne grenser og min egen verden. Det flygende barnet blir større og mer allmenngyldig når den fortelles av mange skuespillere i forskjellige aldere på en gang i tredje person.

Dramatikeren Roland Schimmelpfennig ville skrive en fortelling som er større enn den lille historien, for at den skal være gyldig for mange flere i samtiden.

Men han har skrevet den omtrent som en gresk tragedie for å få det til.

12

SAMTALEN

sofia jupither og tore vagn lid

– Hva skal man med teori, om ikke man kan l ære av den?

bare en måte å tenke gjennom sceniske problemstillinger på. Det å finne ut hvilket tankegods du ikke har kommet på sjøl, det er bare en nødvendig del av et prøvearbeid.

Tore: En tradisjonelt utdannet teaterregissør vil ha den ulempen at han kommer for seint i gang. Hvis du kjører bøkene foran deg inn i teatret, har du ingenting der å gjøre.

Sofia: Den tankens selvsikkerhet misunte jeg de med teaterutdannelse.

Men uansett hvor man starter, så møtes man jo på scenegulvet.

Sofia: I starten savnet jeg det å kunne teste ideene mine i et teoretisk rom, diskutere løsninger og prøve over­ bygningen.

Tore: Ja. Det er jo dessuten praktikerne som har kommet opp med den beste teorien også. Vi må kunne sette oss ned og lære av teaterhistorien og ikke gjøre de samme feilene om igjen. Det er noe der.

Tore: Skillet mellom teori og praksis er egentlig kunstig for meg. Hele min inngang til yrket gikk gjennom det å være teatermusiker. For meg ble teorien

Sofia: Hvis det er teorien, så trenger vi den. Absolutt hele tiden. Kontinuerlig.

– Er det ikke eksperimentelt om det ikke er lov til å mislykkes i forsøket?

Sofia: Man gjør jo veldig sjelden ting helt på nytt i teatret. Men det å dra på og gjøre det lille ekstra, er det som er eksperimentet i min prosess. Å ikke bli værende i det trygge, det jeg vet at folk vil ha. Ikke bli værende, rett og slett.

Uten den driften stopper det meste.

Tore: Nettopp, det å gå ut av sin egen sikkerhetssone, det å våge å feile, er viktig for meg. Teatret overtok jo begrepet «eksperimentell» fra fysikken på 30-tallet. Men vi glemte å ta med det å mislykkes i et eksperiment. En fysiker

sofia jupither og tore vagn lid

eksperimenterer og evaluerer etterpå hva som skjedde. Kunsten stoppet på halvveien. Vi har glemt det biologene vet, vi har glemt å spørre: «Ble amøbene gule?» «Døde frosken?»

Sofia: Jeg diskuterte dette med faren til en av kompisene til sønnen min. Han forsker på hud. For at en forskning skal kunne bli noe, så kreves noe som vi aldri har på teatret, nemlig et rom der det er lov til å mislykkes. Det å i ro og fred teste sin egen hypotese og se om det lykkes, finnes ikke på teatret.

Tore: Ja, fordi det er det motsatte av trygghet og ideen om at det må fungere noenlunde. Man må feire det mislykkede eksperimentet også på teatret.

Sofia: Eksakt. Om et eksperiment MÅ lykkes, så er det ikke lenger et eksperiment.

Tore: Jeg har forsøkt å skaffe meg det rommet. Enten det har vært via mitt eget ensemble eller Festspillene, eller at Hanne Tømta har gitt meg det.

Sofia: Men ingen hadde gitt det rommet til deg hvis ikke du hadde krevd det. Du tar jo med deg premissene fra friteatret inn i institusjonen. Mens jeg som er institusjonalisert allerede, jeg har ikke det rommet i utgangspunktet.

Tore: Det har forandret seg mye de siste 10–20 årene. Hvis du ser på hva som når publikum og pressen. Språket er endret.

Eksperimentviljen til skuespillerne er endret. Derfor trives jeg i de institusjonene som tør å eksperimentere.

Sofia: Jeg tror publikum har krevd andre ting. Det er en tydelig utvikling.

SAMTALEN

Tore: Det som var sant i 1998, er ikke sant nå. Det er som en DDR-fabrikk som før produserte snowjogs. Nå må den plutselig endre seg. Jeg tror viljen til å være kompromissløs, forsøke ting, har vunnet litt fotfeste, men man må ikke ta den for gitt. For fem år siden snakket alle om nederlandsk og belgisk teater. Det er dødt nå. Det eneste som er sikkert med teater, er at det er ingenting som er sikkert med teater. Ikke en gang retten til å eksistere.

– Er det langsomme, sosiale rommet teatrets fremtid?

Tore: Jeg tror at i en verden der mye av kommunikasjonen foregår i ensomhet bak computeren, er det det sosiale rommet som er det vesentlige for teatret. Ikke titteskapet, men teatret som sosialt rom.

Sofia: Jeg er opptatt av tid.

Gjennom arbeidet med operaen som jeg debuterer med neste år, har jeg lært meg verdien av det langsomme.

Alt går så fort. Min sønns filmer går snappsnappsnapp. Det å få stenge av tiden, sitte et sted og følge et menneske som tar sin tid og forteller en historie, og hvile i en tid, det er teatret og operaens styrke. Vi må bre oss ut – og ta tiden.

Tekst: Per Asbjørn Risnes jr.

Foto: Millimeterpress/Terje Heiestad

TORE VAGN LID PREMIERE på KILL THEM ALL 27. februar 2013 • Født 1973 • Regissør, komponist, forfatter og leder for Transiteatret i Bergen.

• Han har doktorgrad fra Institut für Angewandte Theaterwissenschaft i Giessen.

• Har skrevet musikk for flere klassiske stykker, før han debuterte med sitt eget stykke Opus 1.

Maktens anatomi.

• Besøkte Nationaltheatret med Fatzer i høst.

SOFIA JUPITHER PREMIERE på DET FLYGENDE BARNET 11. JANUAR 2013 • Født 1974 • Selvlært svensk regissør Bakgrunn: Ble tildelt Heddaprisen i 2006 for regien av oppsetningen Svevn av Jon Fosse på National­ theatret. Har satt opp et titalls forskjellige stykker i Norge og Sverige siden debuten i Gøteborg i 2001 (også med et Fosse-stykke, Besøk). Setter opp sin første opera i 2013 med Richard Strauss’ Salome på Kungliga Operaen i Stockholm.

13

14

AMFISCENEN

DET FLYGENDE BARNET

Hast verker Det flygend Sofia Jupither øver på det selv sammen med sønnen. Å få tiden til å stoppe opp og bare være.

DET FLYGENDE BARNET

DET FLYGENDE BARNET Premiere på Amfiscenen 11. januar 2013

AMFISCENEN

15

Av: Roland Schimmelpfennig. Oversatt av: Øyvind Berg. Regi: Sofia Jupither.

Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland. Lysdesign: Ellen Ruge.

Maskør: Eva Sharp. Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli.

Lydproduksjon: Roy Knudsen. Videoansvarlig: Klaus Kottmann.

Med Liv Bernhoft Osa, Bjørn Floberg, Petronella Barker, Jørgen Langhelle, Lena Kristin Ellingsen, Espen Reboli Bjerke.

nde barnet

16

AMFISCENEN

DET FLYGENDE BARNET

Det går så uendelig fort.

Livet. Tiden. Utviklingen. De plutselige hendelsene.

Det er en mørk kveld i en storby. Barn synger i kirken til ære for de fattiges helgen Sankt Martin. En seksårig gutt har stort lysende ansikt og en liten svart lekebil i lommen.

Klokkene ringer, den enerverende trekkspillmusikken trenger seg inn i ettermiddagskaoset av ustyrlige barn, utslitte lærere, stressede foreldre.

«Gutten holder seg fast i farens jakke, for ikke å miste foreldrene i trengselen.

Se her pappa, pappa.

I hånden, hele tiden bilen, et funn.»

Mannen har ikke tid til å se. Han forlater toget for å treffe en vakker, brasiliansk forsker en siste gang. Selv om han har visst om lanternetoget i flere uker.

Kvinnen forsøker forgjeves å tenne sønnens lanterne, men får hjelp av ham hun møtte i hemmelighet ute i kirkekoret.

Faren setter seg inn i sin splitter nye svarte bil. Han aner ikke hvordan han slår på lysene, men han kjører på.

Sønnen forlater også toget. Han har mistet den lille Mercedesen sin. Moren merker at han er borte, men vil ikke rope, for lillesøsteren sover på armen.

Hun ringer ektemannen.

Føreren av den svarte bilen leter etter mobilen sin på gulvet. En klokker observerer alt oppe fra klokketårnet.

Han ser hvor fort alt kan skje når man ikke tar seg tid.

– Det er så ekstremt gjenkjennelig og så ekstremt vondt på samme tid.

Den irritasjonen hun har, den stressende situasjonen. Men det er ikke det som er historien, sier regissør Sofia Jupither.

Historien er enkel. Et barn dør på grunn av foreldrenes hastverk. Men det er ingen barn med i Det flygende barnet. Ingen biler heller. Roland Schimmelpfennigs poetiske stykke handler om noe mer enn en tragisk ulykke.

Derfor spilles ikke historien på vanlig vis. Den fortelles av tre par i 40-, 50- og 60-årene. Det er som en gresk tragedie, eller en melankolsk popsang, med kor, refrenger, flashbacks, gjentakelser og vekslende synsvinkler.

– Siden den lille historien blir fortalt så nøye og omstendelig, får den sagt så mye mer om jordkloden, sivilisasjonen, regnskogen. Det er der storheten i stykket kommer frem, sier hun om den tyske dramatikerens fortelling.

«Barnet er borte.

Forsvunnet.

Ikke noe barn, ikke noen bil, ikke en lyd, ikke et skrik.»

Barnet flyr. Han flyr uten sko opp til taket av kirketårnet. Der sitter han og snakker med klokkeren om døden og evigheten.

Før han flyr av gårde og faller ned i tomheten.

– Det er klart det er vondt å jobbe med et stykke der et barn dør. Men rent privat synes jeg det bare er spennende. Det er jo alle foreldres skrekk, sier Jupither.

– Men tidsklemmen her er vel mange foreldres dårlige samvittighet?

– Ja, for det er begge foreldrenes fravær og utroskap som fører til barnets død. Moren skal til å rope på sønnen, men tenker «et eller annet sted er han jo», og går videre og prater med den vakre mannen ved sin side. Det er også hennes oppringing til pappaen som gjør at han bøyer seg ned på gulvet i bilen for å fiske opp telefonen. Og dermed schmakk! sier hun og slår hendene sammen.

– Men det er ikke bare pappaen eller mammaens feil. Det er verdens, automatikkens, fremskrittets feil. Dette drivet fremover som vi alle har og som vi ikke har kontroll over. Det er den greske tragediens kjerne, at vi ikke selv bestemmer over vår egen skjebne. Det finnes en ytre makt som presser oss. Og nå er det …

– … den svarte bilen?

– Ja, bilen blir en mytisk minotaurus, et symbol på det som er utenfor menneskets kontroll. Schimmelpfennig har skrevet en hard kritikk mot måten vi lever våre liv på, sier Jupither.

«Jeg snakker også om hele verdens undergang og framtid.

Vi lever i en verden der alle ting fyker mot hverandre og støter sammen, og går i stykker.»

DET FLYGENDE BARNET

AMFISCENEN

DET FLYGENDE BARNET Når det er for sent å bremse: Lykter i mørket, røde barnekinn og glade stemmer. Det er Sankt Martins dag i en storby. Barna går i lanterne­ tog, samtidig som en småbarnsfar setter seg inn i sin nye, svarte bil for å treffe en vakker og interessant kvinne en siste gang. Et barn forlater lanterne­toget for å lete etter leke­ bilen sin. Føreren av den svarte bilen leter etter mobilen sin på gulvet.

Det aller verste er i ferd med å skje.

Barnet flyr opp i byens klokketårn, og sammen med klokkeren reflekterer det over evigheten og livets små tilfeldig­h eter. Deretter styrter barnet ned i intetheten.

– Du vil at vi skal gå hjem og snakke sammen etter dette stykket. Om hva da?

– Det å stoppe opp og ta vare på det man har, i stedet for å ruse videre.

Det finnes tilfeller der man må videre, men nå for tiden springer vi for fort.

Det holder å spasere. Vi må gå hjem og snakke om hvorfor vi springer, hvor det konstante drivet bort kommer fra. Hvorfor kan jeg ikke stoppe opp et sekund og se hva jeg har?

– Klarer du det?

– Jeg har en sønn som er snart åtte og som bor i Stockholm. Og jeg ukependler her til Oslo nå. Så jeg øver jo på det. Jeg drar tilbake hver helg, sier hun og sukker. – Du vet, jeg er ikke noe bedre selv. Men jeg forsøker ikke å gjøre noe som helst de helgene. Det er jo fotballkamper så klart, men jeg prøver å bare «hänga», «to hang-out», bare

være. Men jeg blir jo selv veldig stresset av det.

– Hva gjør man da, når man bare er?

Man er jo redd for å kjede seg?

– Ja, vi får det jo selv av en hel dag med muffins, fotball mot veggen og film i stuen.

– Klarer vi å oppdra barna til å se det bedre enn vi klarer selv?

– Alle handlinger forutsetter en innsikt. Barna ser jo det man gjør og ikke det man sier. Steget er jo å se seg selv i speilet og forandre seg, og dermed påvirke neste generasjon. Det er jo en utvikling, en øvelse i å stoppe opp.

– Fordi det er ingen som gjør det for oss?

– Just precis!

Tekst: Per Asbjørn Risnes Foto: Terje Heiestad/Millimeterpress / Gisle Bjørneby

ROLAND Schimmelpfennig Den tyske dramatikeren Roland Schimmelphennig (44) er en av vår tids mest særpregete og kritikerroste unge dramatikere. Schimmelphennig er utdannet regissør og har tidligere jobbet som journalist, med base i Istanbul, før han bestemte seg for å satse på en karriere som dramatiker. I en alder av 38 år, hadde han allerede skrevet 16 teaterstykker og blitt oversatt til mer enn 20 språk. I 2010 mottok han den prestisjetunge dramatikerprisen Mülheimer Dramatikerpreis. I dag er han ansatt som husdramatiker ved Deutches Schauspielhaus i Hamburg.

Det flygende barnet hadde urpremiere i 2012, og har norgespremiere på Nationaltheatret. Dette er første gang Nationaltheatret setter opp et stykke av Schimmelphennig.

17

18

AMFISCENEN

KILL THEM ALL

«kill th

«kill them all» speiler et europa på kanten av stupet etter finanskrisen. hva skjer når folk hopper i døden? hva gikk så galt?

16 | Verden

onsdag 28. november 2012

|

å betale Stadig flere spanjoler klarer ikke k tilta es boliglånet, og myndigheten mot utkastelser hjelper svært få.

350 000 familier må forlate hjemmet sitt ningsbransjen, men har vært arbeidsledig de siste to årene. Forrige uke fikk han brev fra retten Per og sønnene på 6 Kristian Aale om at han, kona og 13 år vil bli kastet ut i begynnelMadrid sen av desember.

– Kona er helt fortvilet, barna gråter hele tiden. Jeg frykter at vi kommer til å ende som uteliggeAftenpostens korrespondent re, sier Capa, som er helt blank i øynene.

Han kjøpte leiligheten for Livet smilte til José Maria 218 000 euro, men nå er den verdt Ruiz (38). Bygningsfirmaet bare 90 000 euro. som han eide, hadde vokst – Selv om banken tar leiligheten, til 50 ansatte. Han bodde i en vil jeg sitte igjen med masse gjeld. fasjonabel villa i utkanten av Jeg kommer til å være gjeldsslave Madrid sammen med kona resten av livet, sier han. og datteren. Pengene rant Hver dag kommer han hit for å

Finanskrisen

14 | Verden

|

Arbeidsledigheten eksploderer, levestandarden halveres på få år og antall fattige øker sterkt.

Flere og flere grekere tar livet sitt.

Da alt var tapt, hadde han bare livet igjen å ofre EurokrisEn Per Kristian Aale Athen

Aftenpostens korrespondent

fakta

Gresk valg XX Søndag 17. juni skal grekerne

igjen velge ny nasjonalforsamling, etter at partiene ikke klarte å danne regjering for en drøy måned siden.

XX I mai stemte nesten 70 prosent

KILLPremiere THEM ALL! på Amfiscenen 27. FEBRUAR 2013

Av: Tore Vagn Lid. Regi: Tore Vagn Lid. Maskør: Annikka Andersen. Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag.

Med Ågot Sendstad, Kai Remlov, Laila Elin Goody og Mariann Hole.

em all» Fra dagens kriserammede Sør-Europa begår mennesker selvmord i en håpløs situasjon med tap av økonomiske muligheter til å leve et liv i verdighet: Konkurs og fallitt, skam og skjensel, fattigdom og fornedrelse.

Det kan virke som en bølge. Å ta sitt eget liv er en drastisk og personlig beslutning. Den siste handling når alt er mørkt, depressivt og håpløst. Den endelige utgang når knuter ikke kan løses, når meningen med å leve er borte. Når alle utveier virker stengt.

Psykologi, psykiatri og dikting søker gjerne årsakene til at noen selv velger å gjøre det slutt, i selvmorderens sinn og psykiske tilstand, i individuelle forhold og omstendigheter. Det gjør også omgivelsene og de etterlatte.

Men alle er også på leting etter breiere for­klaringer og djupere forståelse.

Vi er alle hovedpersoner i våre egne liv, men våre unike liv leves under vilkår som andre bestemmer. Derfor må bakgrunnen for noe så individuelt som selvmord også spores i samfunns­ messige forhold.

Emile Durkheim, en av sosiologiens forfedre, prøvde i sitt verk Le Suicide å finne sosiale mønster i hvem som begår selvmord. Han skilte mellom fire typer selvmord: det egoistiske, det altruistiske, det fatalistiske og det anomiske.

Det egoistiske selvmordet kommer av overdreven individualisering. Manglende tilhørighet og

samhørighet med andre gjør at individet blir stående alene og isolert og er ubeskyttet i livskriser.

Det altruistiske selvmordet knytters til overdreven integrasjon og mangel på individuell selvfølelse. Ens eget liv er lite verd i seg selv, men avhengig av omgivelsenes syn på ære og verdighet.

Det fatalistiske selvmordet er en reaksjon på skjebnebestemt eller tvungen underkastelse under strenge regler, ubønnhørlig og meningsløs disiplin. Fanger, soldater og krigs­ veteraner er særlig utsatt.

Det anomiske selvmordet utløses når et menneske mister faste holdepunkter i livet fordi trygge normer og kjente rammer går i oppløsning. Durkheim analyserer skilsmisse og finansielle kriser som slike situasjoner. Når det absolutte økonomiske uføre oppleves som tap av trygghet, verdighet og fotfeste i livet, framstår selvmord som en personlig utgang.

Da den amerikanske psykiateren Herbert Hendin på 1960-tallet studerte selvmord i Skandinavia, bemerket han: «Peer Gynt ville aldri ha blitt selv­ morder». Den tilpasningsdyktige og kjerneløse Peer Gynt led nederlag, men han felte ingen hard og dødelig dom over seg selv. I motsetning til andre Ibsen-figurer.

Andreas Hompland er sosiolog og skribent

kill them all Rykk frem til selvmord: Tore Vagn Lid har skrevet et sørgespill som tar oss med inn i et Europa på kanten av stupet. Når noen hever armen for å stemme over en beslutning i Europas finanssentrum, Frankfurt, hever noen pistolen for å skyte seg ut av fornedrelsen i Madrid. Og når noen fortviler over at ledigheten i sør går til himmels, jubles det i nord – på spillbrettet – over at prisene stuper på solkystens ferieboliger. Så hvilke regler spilles det etter? Bli med på en ekspedisjon – fra en utpost langt nord på spillbrettet – på leting etter enkeltmennesket i systemet og systemet i enkeltmennesket.

20

AMFISCENEN

KILL THEM ALL

ÅGOT SENDSTAD Jeg har tidligere jobbet med Tore i radioteatret. Han er kunnskapsrik, gjør grundig research, og klarer å bruke fakta på en måte som sprenger det dokumentariske i kunstneriske fillebiter. Men med dyp respekt for urkilden. Mitt inntrykk er at han velger prosjekt han brenner for. Vi vet at folk mister hus og jobb i Europa og at det er en dyp tragedie for de det rammer. Men hva skal vi tilføre som er nytt? Hva skal vi finne ut? Hva er det som dypest sett har ført oss inn i dette uføret? Tore skriver i forbindelse med prosjektet om enkeltmennesket i systemet og systemet i enkeltmennesket. Jeg er også nysgjerrig på hva som skaper systemer – kanskje er det ikke bare systemet som påvirker oss, men vår væremåte som tvinger fram systemer? Jeg gleder meg over prosjektet på alle måter.

MARIANN HOLE Det som er fantastisk og utfordrende på samme tid med vårt yrke, er uforutsigbarheten foran hvert prosjekt. Alt er mulig! Derfor gleder jeg meg til møtet med Tore. Jeg tror jeg går til en meningsfylt produksjon, det er viktig at vi som nasjonalteater sier noe om den verden vi faktisk lever i. Her hjemme merker vi ikke så mye til det som skjer i Europa. Vi kjøper dyre leiligheter som stiger og stiger i pris, men det å tro at det ikke kommer til å ramme oss er kanskje naivt og farlig. Når man ser på tragediene som utspiller seg, er det viktig at vi som har muligheten til å si noe om det faktisk sier noe. Det er så nært, og det skremmer meg at vi ikke bryr oss mer. Vi bare fortsetter å konsumere. Men plutselig smeller det her også. Jeg ble veldig glad for at temaet virker så konkret. Det kjennes deilig.

Jeg liker at han skriver selv. At vi får en tekst som er helt fersk og i tiden. Blir gøy å jobbe med noe annet enn en klassiker denne gangen.

Det er ennå en uke til de skal møte Tore Vagn Lid, som har skrevet og skal regissere oppsettingen Kill them all. Men ryktet løper litt foran mannen – og skuespillerne har satt seg ned for å kjenne på egne forventninger.

MED ÅPENT SINN

KILL THEM ALL

KAI REMLOV Jeg kjenner han overhodet ikke.

Men hvis han har et engasjement som det lar seg sceneliggjøre, så har jeg skjønt at han formmessig kan være spennende, og jeg synes det er morsomt med nye utfordringer. Jeg satser på at han er slik.

Jeg kommer nettopp fra Villanden, med en regissør som var ganske speisa i hodet, og det tror jeg Tore Vagn Lid er også. Siden vi ikke kjenner han på forhånd, så er det kanskje lurt at vi stiller så åpent vi kan, og ser hva som skjer. At vi utnytter det til noe kunstnerisk positivt, at vi prøver å være mottagelige for hvem han er og hva han vil.

Det er ofte gøy. Var det fint sagt?

AMFISCENEN

LAILA ELIN GOODY Jeg tenker jeg kommer til å møte en regissør med et sterkt politisk engasjement.

Det har jeg veldig sans for. Vi jubler fordi renten går ned og leiligheten stiger i verdi, ikke sant? Men dypest sett, det er på grunn av andres elendighet at dette skjer. Så jeg er veldig spent på hvordan han skal formidle dette på en scene. Jeg har savna å jobbe ordentlig politisk. Men jeg er aller mest spent på dette med dub-musikken! Det blir jeg i godt humør av å tenke på. Skal vi jobbe med dub og finanskrise? Ok, tenker jeg da – let's go! Det ligner ikke på noe av det jeg har vært med på før, som i seg selv er interessant. Jeg er veldig glad for at noen tar på seg å lage teater om finanskrisen. Vi kan si at den ikke angår oss, men før eller siden kommer vi til å merke den, vi også.

OG BLANKE ARK

21

22

NOTISER

Quiz

NationalQuiz 1 2 3 4 5 6

Når ble Nobels Fredspriskonsert arrangert på Nationaltheatret første gang?

Når hadde Folk og røvere i Kardemomme by urpremiere?

Hvem var Nationaltheatrets første teatersjef?

Når og i hvilken rolle debuterte Liv Ullmann på Nationaltheatret?

Hvor mange ansatte og engasjerte var det på Nationaltheatret i 2012?

Hva heter de fem scenene våre?

Quiz-svar: 1: 1994, 2: 1956, 3: Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, 4: 1963 – som Margarete i Faust, 5: 347, 6: Hovedscenen, Amfiscenen, Malersalen, Bakscenen og Torshovteatret.

En kropp Geir Gulliksen debuterte som dramatiker i oktober.

I februar kan du se stykket på Torshovteatret.

Masja har kommet til Norge og forelsker seg i en norsk mann. Hun lærer seg språket. Hun skaffer seg en bedre jobb. Hun går over gulvet med dyrere sko enn hun gikk med før.

Ole vil ha et nakent liv. Naken fra livet og ned. Det betyr halvveis naken og liksom helt til å forsyne seg av. Henrik lurer på hva som skjer med ham. Ansiktet hans åpner seg, og alle kan bare gå rett inn. Alle vil gjerne være en kropp for en annen. Men kroppen forstår ikke hva den er med på.

Skoleelever skal få mer scenekunst Nationaltheatret, Teatret Vårt i Molde, Haugesund Teater, Black Box Teater, Det Norske Teater og Den Norske Opera & Ballett har fått penger fra Kulturdepartementet gjennom en forsøksordning med formidling av scenekunst. Forutsetningen er at formidlingsarbeidet kommer i tillegg til det som gjøres gjennom Den kulturelle skolesekken.

En kropp av Geir Gulliksen Premiere på Dramatikkens Hus 14. oktober 2012.

Spilles på Torshovteatret i februar 2013.

Regi: Runar Hodne. Med Maria Henriksen, Ole Johan Skjelbred og Henrik Rafaelsen. Dramaturg: Cecilia Ölvezcky. Regiassistent: Olav Waastad Produsert av Dramatikkens hus i samarbeid med Nationaltheatret.

Ibsenprisen er verdens største Den internasjonale Ibsenprisen deles ut under Ibsenfestivalen som arrangeres på Nationaltheatret annet hvert år. Dette er verdens største teaterpris.

Ibsenfestivalen i 2012 Norgespremierer: 7 Oppsetninger: 15 Gjestespill fra andre land: 7 Antall frynser, fringe og forestillinger på alle scener totalt: 139 Antall scener for frynser og forestillinger: 11 Antall solgte billetter: 9364

NOTISER

23

REDDET AV JULEN

DIREKTEOVERFØRT SUKSESS Lørdag 1. desember 2012 direkteoverførte Nationaltheatret som det første teatret i Norge en forestilling til kinoer over hele Norge via bredbånd.

Over femti tusen så Folk og røvere i Kardemomme by på Nationaltheatret i 2012, men bredbåndsteknologien har åpnet for at publikum også kan oppleve teater på kino! Gjennom direkteover­ føringen fra teatret den første lørdagen i desember, så over fem tusen glade barn og voksne forestillingen samtidig.

Dette var en suksess både for Nationaltheatret og de deltagende kinoene.

– Et kjempeflott tiltak, og vi vil nok gjøre det samme flere ganger om vi får anledning til det, uttalte kinosjef Roger Martinussen i Narvik.

Teatersjef Hanne Tømta var også veldig fornøyd.

– Tusen takk til alle voksne og barn som kom på kino for å oppleve teater!

Vi gleder oss til å gjøre dette igjen, fortalte teatersjefen som oppfordrer publikum til å bruke teaterets facebooksider for å gi tilbakemelding på hva de ønsker å se neste gang.

Og på sosiale medier var det også mange gode tilbakemeldinger:

@SiljeNorway sa: «Har vært på kino og sett direkteoverføring av Kardemomme by fra Hovedscenen på Nationaltheatret. Veldig fin forestilling!» @seknoff sa: «På vei for å se Folk og Røvere i #Kardemomme by på kino i Trondheim. Overføres direkte fra #Nationaltheatret. Bra konsept!»

På Facebook sa Trude Jacobsen at det var «Kjempegøy å se forestillingen i Asker kino! Stor stemning, barna sang med og var like engasjert som i teatret.»

– Denne løsningen er et godt eksempel på hvordan fiber skaper store endringer i hvordan mennesker og bedrifter samhandler. Broadnet er stolte over å bidra til at Norge og Nationaltheatret for første gang gjennomfører en direktesending av en teaterforestilling til kinoer over hele landet via neste generasjons bredbånd, uttalte administrerende direktør Ole E. Pedersen i Broadnet, som er Nationaltheatrets bredbåndleverandør.

1924 ble et merkeår i Nationaltheatrets historie. 2. juledag 1924 var det urpremiere på Reisen til julestjernen, skrevet av teatrets økonomidirektør Sverre Brandt.

Denne familieforestillingen skulle raskt bli en av teatrets største suksesser noensinne, og har ved flere anledninger reddet teatrets økonomi. Forestillingen har senere vært en gjenganger på Nationaltheatret i førjulsukene – og er også blitt filmatisert to ganger (1976 og 2012).

ærespris til Else Kåss Furuseth Else Kåss Furuseth fikk Wenche Foss’ ærespris for 2012. Prisen tildeles «en person eller organisasjon som i sterk grad kan forbindes med Wenche Foss’ livsglede og engasjement».

«I forestillingen Kondolerer bryter prisvinneren med alle tabuer rundt temaet selvmord. Sjelden har vi sett noen bruke seg selv så ærlig, hensynsløst brutalt og naken på en norsk scene, og sjelden har noen på samme måte lykkes med å vekke både gråt og latter», skriver juryen i begrunnelsen.

24

hovedscenen

DIKTATOR MOT DIKTER

Diktator mot Dikter Premiere på Hovedscenen 12. januar 2013

Av John Hodge. Oversatt av Kyrre Haugen Bakke. Bearbeidet av Kjetil Bang-Hansen. Regi: Kjetil Bang-Hansen. Scenografi og kostymer: John-Kristian Alsaker. Lysdesign: Harald Lie. Maskør: Greta Bremseth, Wibke Schuler. Med Nils Ole Oftebro, Henrik Mestad, Heidi Goldmann, Jan Hårstad, Tone Danielsen, Bernhard Arnø, Nils Golberg Mulvik, Ine Jansen, Erik Hivju, Per Frisch, Per Christian Ellefsen, Henrik Horge, Trond Brænne, Anne Marie Ottersen, Tom Realf Jensen, Philip Holloman, Hege Elsmo-Martinsen.

KULTURENS ØNSKER – KUNSTENS FRIHET «En forfatter som sier han ikke trenger frihet, er som en fisk som offisielt erkl ærer at han ikke trenger vann.»

Slik lyder en replikk i Bulgakovs skuespill Molière.

Mikhail Bulgakov, Sovjetsamveldets kanskje største dramatiker, brukte i Molière den franske skuespilleren og forfatteren Molières forhold til sin hersker og velgjører Ludvig den 14. som en tydelig allegori for sin egen stilling under diktatoren Josef Stalin.

Noen dager etter premieren ble skuespillet derfor tatt av plakaten. Forbudt.

«Solkongen» Stalin stanset det hele, og fisken fikk klare seg uten vann.

Dette er bakgrunnen for det forunderlige «samarbeidet» som deretter faktisk kom i stand mellom dikter og diktator. For den merkverdige – teaterelskende! – Stalin inviterer nemlig, rett etter at Molière er stanset, Bulgakov til å skrive et skuespill om diktatoren som en hyllest til hans 60-årsdag i 1938. Nei takk til invitasjonen ville bety døden, belønningen skulle være at Molière igjen kunne bli oppført.

Bulgakov tvinges til skrivebordet.

Midt under det som er blitt kalt terrorens år, møtes dikter og diktator i et spill der svart blir hvitt, virkeligheten vrengt og verden gjort om til et speilkabinett.

Kan det bli teaterkomedie av slikt?

Ja, besk komedie og drivende fortelling.

Et skuespill som vant den prestisjetunge prisen Olivier Award som beste nye

DIKTATOR MOT DIKTER

Henrik Mestad under prøvene.

Stykket er en besk komedie hvor Stalin tvinger Bulgakov til skrivebordet gjennom umulige valg.

hovedscenen

25

26

hovedscenen

DIKTATOR MOT DIKTER

britiske skuespill for 2012 og gikk et år på The Royal National Theatre i London.

Suksessen skyldes ikke bare den faktiske hendelsen som danner bakgrunnen, men vel så mye at dramatiker John Hodges bruk av denne historien er så tankevekkende, så forfriskende klar og dynamisk. Fanget inn med teatrale grep vi kjenner igjen fra Shakespeares historisk politiske dramaer. Der teaterrommet blir en verden, skuespillere et samfunn og vi for­flyttes fra sted til sted, minutt for minutt, i en fortelling som drives frem med ubønnhørlig kraft mot et uunngåelig klimaks. Dessuten har Hodge tilsyne­ latende også latt seg inspirere av Mikhail Bulgakovs egen måte å skrive teater på.

Kjapt og vittig, bitende ironisk, konkret og usentimentalt, men med en latent menneskelig varme under det hele.

Vårt samfunn kan heldigvis ikke sammenlignes med det Russlands befolkning opplevde i disse årene. Likevel har kanskje den utrolige historien også noe å si oss utover selve fortellingen – som i seg selv er spennende nok! Mikhail Bulgakovs menneskelige situasjon og etiske dilemma var grotesk, men også i vår verden styres og formes vi av ideologi og maktstrukturer. Vi – som Bulgakov selv – som arbeider med teaterkunst, må ikke minst reflektere rundt dette. Hvordan opprettholder vi best teatrene som kunstneriske verksteder? Er vi tro mot vår oppgave, som ikke først og fremst er å reflektere vår kultur, men å stille spørsmål til den? Skape ringer i vannet, rette lyset inn fra en annen kant slik at nye perspektiver kommer fram? En aktiv forståelse av dialektikken mellom kunst og kultur er ikke minst helt essensiell for et nasjonalteater.

Nationaltheatret har ut fra posisjon og historie åpenbare kulturelle forpliktelser, men nerven er det kunstneriske ansvar.

Dikteren skrev med en diktator på den andre siden av skrivebordet, konfrontert med maktens vilje. Trusselen som hang over bordet, var Gulag og død. I vårt

Kjetil Bang-Hansen har regien på oppsettingen av John Hodges stykke på Nationaltheatret.

kulturbilde, der menneskenes verdi mer og mer måles i karriere og konsum og kvalitet gjøres identisk med suksess, finnes andre trusler. Hva kjemper vi om ved våre bord?

Tekst: Kjetil Bang-Hansen Foto: Millimeterpress/Terje Heiestad

DIKTATOR MOT DIKTER Lar kunstens frihet seg forene med maktens vilje? John Hodge – mannen bak filmen Trainspotting – bruker i sitt første teaterstykke den samme magiske fortellerstilen, den svarte humoren og den fantasifulle skildringen som i filmen. Diktator mot dikter har gjort stor suksess på Royal National Theatre i London og vant den prestisjetunge The Olivier Award som beste nye skuespill i 2012. Med utgangspunkt i historiske fakta, følger vi hovedpersonen «Mikhail Bulgakov» på en absurd, skrekkinngytende og morsom scenisk reise, en katt og mus-lek som avslører dilemmaet en dikter står overfor i diktatoren Stalins regime med sensur og terror.

Nils Ole Oftebro som Stalin driver sitt manipulerende spill med den fortvilte kunstneren Bulgakov.

DIKTATOR MOT DIKTER

hovedscenen

27

John Hodge: Fra Trainspotting til Bulgakov Er John Hodges stykke Diktator mot dikter – om en forfatter som blir tvunget til å arbeide for Stalin – et speilbilde på forfatterens eget hollywoodske mareritt?

«Ikke helt», forteller Hodge, som er mest kjent for filmen Trainspotting.

En av fordelene ved å være forfatter, er muligheten til å skrive seg ut av trøbbel – til å trylle frem en siste fluktmulighet for helten når alt håp synes å være ute. For noen år siden fant John Hodge seg selv trengt opp i et hjørne under arbeidet med et filmmanus om Josef Stalin. Motivet var for stort, for unnvikende, og han var på rask vei mot ingenting. Løsningen ble å konvertere filmmanuset til et teatermanus.

Diktator mot dikter må sies å være Hodges fortelling om et kunstnerisk kompromiss født ut av et annet

kunstnerisk kompromiss – et løssluppent svar på deadlinehelvetet. Det er også hans mest vellykkete og kritikerroste tekst siden Trainspotting landet med et smell på engelske kinoer i 1996.

Hodges scenedebut er et portrett av en mentor og hans muse, av tyrannen og artisten. Stalin er den uheldige Mikhail Bulgakovs største fan, og han gir dikteren et tilbud han ikke kan avslå.

Stalin ønsker at Bulgakov skal skrive noe han kaller Den unge Stalin – et skuespill til ære for tyrannen på hans 60-årsdag.

Ved å akseptere oppdraget blir forfat-

teren bastet og bundet. «Det er mann versus monster, Mikhail», sier Stalin.

«Og monsteret vinner alltid.»

Når vi møtes, er Hodge på det engelske Nasjonalteateret, hvor han holder en lav profil i forkant av en fotoseanse («Hvem ønsker egentlig å se et bilde av en dramatiker i slutten av førtiårene?»). Jeg er halvveis fristet til å sammenligne ham med Bulgakov som gjemmer seg for det hemmelige politiet, men Hodge vil ikke vite av en slik sammenligning. «Bulgakov var modig», sier han, noe han selv påstår han ikke er.

Bulgakov holdt stand mot Stalin så lenge han kunne. Selv ville han ha gitt opp umiddelbart. «Bulgakov var siste mann som sto oppreist. Det er derfor de velger ham, fordi det betyr så mye mer. Jeg ville vært i første linje blant overløperne.

Jeg ville strukket hånden i været og sagt «Jeg gjør det!» Hodge rister på hodet.

«Vi snakker om kunstnerisk kompromiss

28

hovedscenen

DIKTATOR MOT DIKTER

nå til dags. Men vi vet ingenting. Det verste som kan skje oss er at vi må finne en annen jobb. Det er ikke slik at ditt eget liv står på spill eller at din kone kan bli drept.»

Hodges egne tidlige år synes salig fri for kompromisser. 1990-tallet hans var preget av en kontinuerlig opptur. Han jobbet egentlig som turnuslege da han traff produsenten Andrew Macdonald på filmfestivalen i Edinburgh i 1991. Hodge hadde da skrevet manus til en lavbudsjetthriller kalt Shallow Grave. «Likevel var skrivingen bare en bigeskjeft», for­teller han. «Hvis Shallow Grave ikke hadde fungert, liker jeg å tro at jeg ville ha hatt vett nok til å komme meg unna.»

Men Shallow Grave fungerte. Deretter eksploderte Trainspotting. Og på midten av 1990-tallet ble Hodge, Macdonald og regissør Danny Boyle hyllet som frelsere av den britiske filmindustrien – de tre musketerer av hjemmeavlet kino med en strålende Ewan McGregor som en flottenfeiende D’Artagnan ved deres side. «Det hele gikk veldig lett», forteller Hodge. «Jeg tenkte bare at: Oi, dette var hyggelig! Dette vil aldri stoppe.»

Han trekker på skuldrene. «Så hva gikk egentlig galt?»

Og det var akkurat hva jeg hadde tenkt å spørre ham om. «Vel, kanskje filmene ikke var så tilfredsstillende.

Trainspotting var en ganske god film, men etter den nådde vi ikke de samme høydene igjen.» Han grubler litt over det. «Jeg mener, vi ble aldri uvenner.

Delvis fordi vi alle er passiv-aggressive, så å krangle om ting ville være å røpe for mye om oss selv. Men vi ble trolig litt lei av hverandres selskap.»

Da teamet gikk i oppløsning, fant

Jeg ville vært i første linje blant overløperne.

Jeg ville strukket hånden i været og sagt «Jeg gjør det!»

Hodge seg til overs. Han måtte starte på nytt, og begynte å selge seg som en «forfatter til leie» i Hollywood-kretser.

I 2006 la han ut på en katastrofal, amerikanisert tilrettelegging av Susan Coopers klassiske barnebok The Dark Is Rising, med en tematikk hentet fra myten om kong Arthur. «Jeg skal liksom redde verden?» kvekker filmens tenåringshelt.

«Jeg kan ikke engang finne ut hvordan jeg skal snakke med jenter!»

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal nærme meg dette, men Hodge synes å ta det med godt mot. Det første problemet, sier han, var at han ikke brød seg noe særlig om boken («virkelig speisa, veldig syttitalls»). Og det var for mange kokker.

«Du hadde Philip Anschutz fra Walden Media, som er en evangelisk kristen langt

ute på høyresiden med et mandat til å lage familiefilmer for aldersgruppen under 12 år. I tillegg ble filmen sam­ produsert med Fox, som ønsket en ungdomsfilm. Regissøren, David Cunningham, var en annen evangelisk kristen. Selv er jeg ateist. Og romanen er hedensk. Denne spenningen førte uunngåelig til en rekke kompromisser som medførte at ingen ble fornøyde.»

Ulempen med Trainspotting-æraen, reflekterer Hodge, var at den forlot ham herlig uvitende om bransjens harde realiteter. «Jeg lærer alt dette nå.»

Men, alt tatt i betraktning har han kommet ganske greit ut av det. Hodge ble nylig gjenforent med Danny Boyle i kunsttyverithrilleren Trance. Og han har også funnet veien tilbake til sin opprinnelige filmbiografi om Stalin, som for tiden omskapes til en seksdelers BBCminiserie. I mellomtiden er han med rette stolt av Diktator mot dikter – med dens beksvarte humoristiske syn på en forfatter til leie, mobbet og plaget av en allmektig «velgjører».

«Men dette er Bulgakovs historie, ikke min egen», insisterer Hodge. «Jeg kommer ikke til å late som jeg er den skadde kunstneren her», understreker han. «Jeg er sikker på at det er mange studiosjefer som ville elsket å bli sammenlignet med Stalin, men ingen av disse er i samme liga. Først når du styrer et imperium som strekker seg fra Stillehavet til Berlin og har tatt livet av 20 millioner mennesker, da er du kanskje Stalin. Inntil da … la oss holde ting i perspektiv», smiler han.

Tekst: Xan Brooks, The Guardian Oversettelse: Millimeterpress/Pål Mugaas Foto: Sara Lee, The Guardian Copyright Guardian News & Media Ltd 2011

DELILLOS – LIVET ER EN LITEN DINGS

deLILLOS ­­– LIVET ER EN LITEN DINGS Premiere på Hovedscenen 16. MARS 2013

HOVEDSCENEN

29

Av: deLillos. Dramatisert av Ole Anders Tandberg. Regi: Ole Anders Tandberg.

Musikalsk ansvarlig: Lars Lillo Stenberg. Scenografi: Erlend Birkeland.

Kostymedesign: Maria Geber. Lysdesign: Tobias Hagström-Ståhl.

Maskør: Hege Ramstad. Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli.

Med Lars Lillo Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm, Lars Lundevall, Øystein Paasche, Gisken Armand, Andrine Sæther, Ole Johan Skjelbred, Christian Skolmen, Thorbjørn Harr, Eindride Eidsvold, Marika Enstad.

DeLillos går til scenen En liten sensasjon finner sted våren 2013. For første gang entrer deLillos teater­ scenen i en forestilling basert på bandets tekster.

Og det blir selvsagt masse musikk!

Vi møter persongalleriet fra deLillos’ tekster, fanget på Nationaltheatret, der de våkner etter en fest og spør om festen fortsetter? Blir det noe fest på lørdag?

Det er klart det blir fest på lørdag. Blir det noe fest på søndag? Det er klart det blir fest på søndag. Blir det noe fest på mandag? Det er klart det blir fest på mandag….

Regissør Ole Anders Tandberg har tatt deLillos’ bittersøte verdensbilde på alvor og satt sammen tekster og musikk til en forestilling om livet, om håp og drømmer, om kjærligheten og om det absurde ved vår tilværelse.

Rollene spilles av gutta i bandet og av 7 av Nationaltheatrets fremste skuespillere.

Dette er noe Nationaltheatret aldri har gjort før. Denne forestillingen blir en blanding av nyskrevet dramatikk, konsert og musikal. Men nettopp fordi det er nytt,og uprøvd, er det så spennende ; både for deLillos, for Ole Anders Tandberg, for publikum og for Nationaltheatret.

I 1986 slo deLillos’ første plate, Suser av gårde, ned som en bombe i norsk musikkliv og forandret norsk pop og rock for alltid. Plata brøt ned motsetningen mellom de to sjangrene og slo an både i undergrunnsmiljøene og i de brede lag.

Det har gått 26 år siden den gang, og med sine 225 elskede og prisbelønnede låter har deLillos skapt musikkhistorie, satt sitt preg på det norske språket og banet vei både for norsk poplyrikk og naivisme.

Fenomenet deLillos har fascinert regissør Ole Anders Tandberg og

inspirert ham til å bringe deres univers til scenen.

– Jeg kjenner varmt for den underfundige vemodigheten i deLillos’ tekster og musikk og den vare trøst låtene tilbyr det hjelpeløse mennesket i et stadig ekspanderende universum der det for hver stund blir litt tommere, litt mørkere, litt kaldere, sier Tandberg, som i lang tid har beskjeftiget seg med å vaske fram de store norske absurdistiske forfatterskapene til scenen. Han har blant annet satt opp Tarjei Vesaas’ Fuglane og Kjell Askildsens Et deilig sted, Alf Prøysens Kjæm æiller att! og Tor Ulvens En vanlig dag i helvete.

Ole Anders Tandbergs ambisiøse prosjekt får nå sin naturlige forlengelse i forestillingen deLillos – Livet er en liten dings. Det blir et møte mellom Nationaltheatret og deLillos, mellom musikk og teater og mellom deLillos’ univers og Norge anno 2013.

Tekst: Kirsti Ellefsen Foto: Mattis Sandblad/VG

30

HOVEDSCENEN

DELILLOS – LIVET ER EN LITEN DINGS

Audun Vinger om nationalskatten deLillos

BEDRE FØR? De trodde jeg var genial at musikken min var original Men nå vet de ikke lenger helt hva jeg er

Det er ikke mange norske band som er mer egnet for videre bruk i andre kunstformer enn deLillos. I flere år har jeg for eksempel etterlyst at den norske tegneserietegneren Jason burde laget et nedstrippet, tegnet album om Hjernen er alene. Se for deg en hund med eksistensielle svetteperler, passivt/ aggressivt spredd utover boksidene: Dét er en no-brainer.

Unge folk har nye ting å si dukker stadig opp et nytt geni Mens jeg leter etter nye lyder på en gammel gitar De sier bedre før at jeg var bedre før Men de skulle hørt meg nå De trodde jeg var genial tenker nå at jeg er helt normal Og det er så deilig at jeg ikke lenger trenger å bevise noe som helst De sier bedre før at jeg var bedre før men jeg har det bedre nå Bedre før fra Vi er på vei, vi kanke snu

Suser avgårde 1986

Før var det morsomt med sne 1987

Bandet tok for øvrig selv platen til ut­ videt konsertfremføring i Den Norske Operaen, med stort hell. Men at noen skal ta for seg en samlet masse av tekstene deres og ta dem til scenen med skuespillere – slik det nå skal foregå på Nationaltheatret – føles også sær­deles naturlig. Spesielt med regissør Ole Anders Tandbergs intuitive klipp-oglim-teknikk fra tidligere oppsetninger med bruk av tekster av Tor Ulven, Kjell Askildsen og Alf Prøysen friskt i minne.

Hvorfor? Et knippe poptekster burde ikke kunne sammenlignes med ovennevnte forfatteres bidrag til det norske språk og til den norske tenkemåten.

Skjønt, hvorfor ikke? Tekstene inneholder en lang, lang rekke med one-liners

Hjernen er alene 1989

Svett smil 1990

Varme mennesker 1991

som er blitt en del av det moderne vokabularet, og de inneholder små historier som lytteren umiddelbart ser klart for seg, bare hun leser låttittelen.

Men det er mer. Om man skummer den nylig utkomne låttekstboken deLillos komplett (Cappelen Damm, 2012) fra perm til perm, kan man lett oppdage gjentatte troper og tekstlige grep. Og da tenker jeg ikke bare Crème Brûlée som nødrim og enkel metafor. Ei heller er det en oppvisning i naivitet, nostalgi eller nervøsitet. Det er en konsekvens i uttrykksformen her som gjør at tekstene samlet kan ses på som et forfatterskap – et forfatterskap som justeres, utvikles og gjenoppdages underveis. Det er stilistisk som en eneste lang, ubrutt bevegelse, kun periodevis forsinket av en 30-års­ krise og en 40-årskrise (50-årskrisen styrte bandet heldigvis klar av).

Denne bevegelsen gjelder alle i bandet, men især Lars Lillo-Stenberg, som det er allment akseptert er en låtskriver be­k ysset av en eller annen form for Gud, men en låtskriver som heller ikke er mindre menneskelig enn at han med

Neste sommer 1993

Mere 1994

Sent og tidlig 1995

DELILLOS – LIVET ER EN LITEN DINGS

jevne mellomrom kan offentliggjøre tekster som oppfattes som uendelig teite. Skitt og kanel – det høres nesten ut som en samle-LP-tittel. Så er det da også kommet en betydelig mengde album siden debuten med Suser avgårde i 1985.

Det er lov å innvende at bandet neppe fullt ut har den seismiske nedslags­kraften som det var mulig å oppleve i siste halvdel av 80-tallet. Norge er blitt veldig mye større siden den gang. Men vi er alle fortsatt mukk alene med hjernen.

Og Lillo-Stenberg er fortsatt mer enn kapabel til å servere tekstlinjer som tvinger deg til å sette deg ned for å trekke pusten, kanskje holde deg fast litt.

For i alt snakket om svaberg og sove­ poser og pønkebassgitar, må en ikke glemme at Lillo-Stenberg er den milde, men vedvarende livsangstens første­ sanger her til lands. Som Edvard Munch ikke bare maler han det han så, han hører skriket i naturen. Og evner å gjøre det om til kunst som mange kan forstå.

Og – minst like viktig – han er en av de som virkelig klarer å belyse tosomhetens nullpunkt, han er det påbegynnende samlivsbruddets fremste kronikør.

Han gjør med korte tekstlinjer tilnærmet noe av det mange novelleforfattere gjør i sine fortettede tekster: går rett inn i en tilstand, in medias res, og leser den klart og tydelig, ofte bare ved hjelp av et hastig blikk eller en liten kropps­ bevegelse.

Stakkars 1997

Gamle sanger 1998

Kast alle papirene 1999

HOVEDSCENEN

bedre kan ikke en slagen manns selvfølelse be­skrives.

Hans antakelig beste låt noensinne er «Stum» fra albumet Midt i begynnelsen (2002). Melodien er meget sterk, og når den møtes av de sparsommelige linjene «Og jeg blir stum igjen/ og du blir gal igjen/ Og jeg blir full av hat/ alt som er fint blir galt», merker man meget effektivt at denne samtalen er over.

Og det er et lignende dirr i et av nøkkelkuttene i det nyeste, bejublede albumet Vi er på vei, vi kanke snu (2012), et album som fortsetter bandets positive kurve fra de siste par årene. «Tapetser meg i gangen før du går» – bedre kan ikke en slagen manns selvfølelse be­skrives. For som Lillo-Stenberg synger i det for­ løsende refrenget: «Du sa du traff ham i går/ du sa du hadde møtt ham i hele år/ At du har noe som han forstår/ Tapetser meg i gangen før du går».

For det er som bandmedlem Lars Lundevall synger i sin egen låt fra samme album: «Unge folk har nye ting å si/ dukker stadig opp et nytt geni/ Mens jeg leter etter nye lyder på en gammel gitar/ De sier bedre før/ at jeg var bedre før/ Men de skulle hørt meg nå».

delillos – livet er en liten dings LIVET ER EN LITEN DINGS: I snart tre tiår har poprockerne fra Oslo vest preget norsk musikkliv. Nå får vi oppleve både bandet, tekstene og universet deres på Nationaltheatret.

Regissør Ole Anders Tandberg har tatt deLillos’ bittersøte verdensbilde på alvor og satt sammen tekster og musikk til en forestilling om livet, om håp og drømmer, om kjærligheten og om det absurde ved vår tilværelse.

Rollene spilles av gutta i bandet og av 7 av Nationaltheatrets fremste skuespillere.

Tekst: Audun Vinger

Midt i begynnelsen 2002

Festen er ikke over 2005

Huskeglemme 2009

Trist å være glad 2011

Vi er på vei, vi kanke snu 2012

31

32

MALERSALEN

BABY

Premiere på Malersalen

9. FEBRUAR 2013

BABY Etter en roman av Kirsten Thorup. Dramatisert av Jonas Corell Petersen. Regi: Jonas Corell Petersen. Scenografi og kostymer: Nia Damerell. Musikalsk ansvarlig: Gaute Tønder. Maskør: Annikka Andersen. Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli. Med Hanne Skille Reitan, Ida Elise Broch, Nader Khademi, Benjamin Helstad, Mattis Herman Nyquist, Ingrid Bolsø Berdal, Hermann Sabado, Tone Mostraum, Birgitte Larsen.

Fest, flukt oG solidaritet En gruppe unge mennesker kjører slalåm gjennom livet og København på starten av 70-tallet.

I Kirsten Thorups roman Baby møter vi en sammensatt gruppe av utilpassede outsidere som forsøker å tune seg inn på livet og hverandre.

Karakterene driver rundt i et samfunn som er i ferd med å tape sin uskyld, mens de desperat forsøker å finne noen eller noe som kan holde dem fast, noen som kan ta seg av dem. Alt er bundet sammen av live-musikk og et sterkt behov for fest og flukt fra livets trivialiteter.

Nationaltheatret er glade og stolte over at Corell Petersen skal dramatisere og regissere Baby. Han er utdannet ved Teaterhøgskolen i Oslo (2010) og har allerede etablert seg som en av de fremste i en ny, ung regissørgenerasjon.

Hans diplomforestilling Unge Werthers lidingar ved Det Norske Teatret vant den europeiske Fast Forward-prisen for unge regissører, og spilte i Nottingham på NEAT11-festivalen.

Corell Petersen leverer gjennom­ komponerte oppsetninger der spill, regi og manus er sammensmeltet. Perspektivet ligger ikke bare i teksten og i de

sceniske løsningene, men også hos skuespillerne som går inn og ut av rollene, kommenterer manuskriptet og prøver ut ulike ideer og uttrykk. Denne nedbrytningen av illusjonen innebærer imidlertid ikke en intellektuell og ironisk distanse til materialet. Det finnes en emosjonell tilstedeværelse som veksler mellom det komiske og det tragiske på en måte som er ganske uvanlig for oppsetninger som er ute etter å dekonstruere fiksjonen.

Hans forestillinger har klare likhetstrekk med samtidige kulturuttrykk samt billed- og scenekunst. Oppsetningene er aldri tradisjonelle tolkninger, men iscenesettelser som setter tradisjon og kontekst opp mot hverandre. Corell Petersens regi kjennetegnes av en fysisk-ekspresjonistisk spillestil og av en blanding av psykologisk spill og komikk og distanseringsgrep. Dette er et uttrykk for en insistering på teatrets kunstneriske selvstendighet i forhold til nettopp teksten.

Tekst: Kristian Lykkeslet Strømskag

tre om Therese Bjørneboe, teateranmelder

Naken og åpen Det første jeg så av Jonas Corell Petersen var et stykke hvor det overraskende regigrepet var at han unngikk å la skuespillerne spille «barn», slik manus la opp til.

Det åpnet teksten og rollene på en forbløffende måte. Han har naken og åpen tilnærming teatret som noe som skjer «her og nå». Det hverdagsnære ved estetikken og den personlige innfallsvinkelen til rollene, skaper tillit. Men Corell Petersen har også en evne til å veksle mellom kulde og varme, humor og smerte som kaster både publikum og skuespillere ut på dypt vann. Og da er teater gøy.

BABY

MALERSALEN

33

Rock’n Roll Baby!

Skuespillerbandet øver på musikken som skal framføres i stykket.

Jonas Corell Petersen IdaLou Larsen, kulturskribent

hanne tømta, TEATERSJEF nationaltheatret

engasjerer

Sterk stemme

Jeg opplever Jonas Corell Petersen som en gåtefull regissør. Jeg var skeptisk til hans diplomoppgave, Unge Werthers lidingar (2010), for meg et gjennomført, uoriginalt uttrykk for tysk regiteater. Men den begeistret mange, I 2011 gledet jeg meg over hans selvstendige tilnærming til teksten i Tro, håp og kjærlighet på Trøndelag Teater, men jeg sterkt mislikte høstens ekstremt selvopptatte Zoo som ikke engang gadd kommunisere med tilskuerne. Venter derfor spent på Baby: Corell Petersen kan kunsten å engasjere – på godt og vondt!

Jonas Corell Petersen er en sterk og klar regissørstemme, med et helt samtidig uttrykk der billedkunst og scenekunst blandes sammen. Han viser en eksepsjonell tilstedeværelse i alt han lager, og hans sterkeste kort er at han ikke bare ønsker å engasjere – men også involvere. Jeg er fryktelig glad for at vi endelig har fått Jonas til National­ theatret.

baby

KOMMER 1 TILTEKST

1972, sigaretter, øl, ungdomsklubb og rytmeinstrumenter. Drømmeskudd sendes ut mot et annet liv. Her er virke­ ligheten så langt nede i halsen at det ikke er mulig å spy den opp. Køben­ havn er uten fikseringspunkter eller utsiktstårn og man kan ikke danne seg et overblikk. Kirsten Thorup skrev romanen Baby og er en av sin generasjons største forfattere i Danmark, kjent for sitt brennende engasjement.

Regissør Jonas Corell Petersen er barn av generasjonen som beskrives.

34

HOVEDSCENEN

ONKEL VANJA

Onkel Vanja Premiere på Hovedscenen

16. FEBRUAR 2013

En versjon av Liv Ullmann, basert på David Mamets bearbeidelse. Til norsk ved Knut Ofstad.

Regi: Liv Ullmann. Scenografi: Milja Salovaara. Kostymedesign: Hans Petter Harboe.

Lysdesign: Nick Schlieper. Lyddesign: Erik Hedin. Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt.

Koreografi: Kolyan Boyadjiev. Koreografisk konsulent: Ingrid Lorentzen. Maskør: Ruth Haraldsdottir. Regiassistent: Einar Bjørge. Med Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe, Stine Mari Fyrileiv, Frøydis Armand, Anders Baasmo Christiansen, Øystein Røger, Anders Mordal, Kari Simonsen.

Tro, Håp og Liv Liv Ullmann tror på teatret. Nå er hun tilbake for å skape magiske øyeblikk på teatret hun forlot som 32-åring.

«Jeg vil at folk skal si at dette er Tsjekhov slik han skrev det – at de tenker at dette var ekte, godt og berørende».

ONKEL VANJA

HOVEDSCENEN

35

36

HOVEDSCENEN

ONKEL VANJA

Liv Ullmann er en leken regissør som ønsker at Øystein Røger og de andre i ensemblet skal ha det gøy på jobb.

Teppet går ned og applausen stilner. Det er siste forestilling av Britannicus på Nationaltheatret, med den unge, talentfulle Liv Ullmann i rollen som Junia, Britannicus’ elskede. De åtte årene hun har vært på Nationaltheatret, har hun spilt store roller: Anne Pedersdotter, Jeanne d`Arc, Julie i Romeo og Julie er noen av dem. Men nå er det slutt. Livs ønske om også å gjøre film­ roller lar seg ikke kombinere med fast jobb ved teatret, mener teatersjefen.

Og Liv Ullmann tar farvel med Nationaltheatret. Adskillelsen skal vise seg å bli lang.

Det er november 2012. I kantinen er det stille før lunsjinnrykket, og Liv Ullmann sitter i et hjørne med en salat og et glass vann foran seg. Er hun heldig, rekker hun å spise ferdig før hun skal i et nytt viktig møte.

Det har gått 41 år siden sist. Liv Ullmann har siden den gang oppnådd status som verdensstjerne. Hun har reist, sett, levd og opplevd. 73 år gammel er hun endelig tilbake. Denne gangen som regissør.

– Teatret er på mange måter det samme, men samtidig er alt forandret.

Det er et mye større apparat her nå.

Mye administrasjon og markedsføring og slikt. Sist jeg var her, var jeg en av de yngste skuespillerne og kjente alle.

I dag kjenner jeg bare noen av de aller eldste ved teatret. Så alt er nytt for meg.

Men jeg har fått en hjertelig mottakelse, og det kjennes godt å føle seg ønsket.

Som skuespiller er Liv Ullmann en senior, med en lang merittliste og hav av erfaring, og det er denne erfaringen, kombinert med et genuint ønske om å formidle viktige historier på scenen, som gjør henne unik og ettertraktet også som regissør. Både publikum og an­meldere

Liv Ullmanns Onkel Vanja er en klassisk oppsetning av Tsjekhovs mesterverk.

ONKEL VANJA

HOVEDSCENEN

37

Det er mye knuste drømmer hos Tsjekhov.

Stone Mari Fyrileiv jobber seg inn i dramatikerens univers.

Rollen som professor Serebrjakov er en spennende utfordring for Sverre Anker Ousdal.

Stine Mari Fyrileiv og Anders Baasmo en vanlig dag på jobben, der de jobber med forholdet mellom Sonja og Onkel Vanja.

Husets eldste. Frøydis Armand spiller bestemor, en sentral skikkelse i Onkel Vanja.

Anneke von der Lippe jobber med en scene i samspill med Anders Mordal.

38

HOVEDSCENEN

ONKEL VANJA

jublet for Liv Ullmanns oppsetning av En sporvogn til begjær med Cate Blanchett i hovedrollen.

– Hva vil det si å være en god regissør?

– Det meste handler om gode forberedelser og gode medarbeidere.

De beste regissørene er de som har evnen til å knytte til seg de beste medarbeiderne. Og så må man ha evnen til å lytte, og til å la skuespillerne utfolde seg. Dårlige regissører tror at det de har gjort hjemme på stuebordet, er det

– Jeg er ikke særlig autoritær. Bare når jeg blir sint.

publikum skal se på scenen. De snakker replikkene i hjel og er opphengt i sitt eget konsept.

– Hva med deg? Hva er ditt talent som regissør?

Liv smiler. – Jeg håper jo å være som de beste jeg har opplevd av gode regissører. Jeg er en regissør som ser, og som er veldig beskyttende overfor skuespillerne. Hvis en skuespiller føler at kostymet eller parykken er feil, så må vi endre på dette. Om replikker, kostymer, lys og mikrofoner ikke fungerer for skuespillerne, så tar jeg dem på alvor. Det er de som skal stå på scenen og møte publikum. Jeg har enorm respekt for skuespillerne.

– Bør en regissør ha en viss autoritet overfor ensemblet?

– Jeg er ikke særlig autoritær. Bare når jeg blir sint.

– Blir du ofte det?

– Nei. Men hvis andre ikke gjør jobben sin, kan jeg bli det. Det er jo regissøren som er ansvarlig for det hele.

Jeg forventer meg engasjement, ærlighet og hardt arbeid. Som skuespiller vet jeg også hvordan sinnet kan bygge seg opp mot en regissør. Det er helt normalt. Litt som tenåringer i opposisjon mot foreldrene. At skuespillerne retter aggresjonen mot meg som regissør, må jeg regne med. Det er en del av prosessen frem mot premiere.

– Hva slags teaterstykker synes du det er interessant å jobbe med som regissør?

Liv Ullmann lener seg frem over bordet. Sperrer øynene opp. Alderen

Et lite utvalg av kostymedesigner Hans Petter Harboes fantastiske kostymer til Onkel Vanja.

Anneke von der Lippe spiller Jelena, professor Serebrjakovs nye, unge og vakre kone.

Sverre Anker Ousdal spiller den pensjonerte professor Serebrjakov. Han har i mange år bodd i byen, og levd godt på pengene fra gårdsbruket til sin tidligere kone.

ONKEL VANJA

– Jeg vil skape forestillinger som forteller om sanne mennesker. Virkelige mennesker, som har en betydning for oss i dag.

har ikke gjort henne mindre engasjert.

Tvert imot.

– Jeg vil skape forestillinger som forteller om sanne mennesker. Virkelige mennesker, som har en betydning for oss i dag. Vi trenger å oppleve for­ tellinger om oss selv. En sannhet som angår oss. Jeg tror vi i dag trenger

teatret mer enn noensinne.

Gjennom det unike og spesielle kan vi si noe om det generelle ved livet og samfunnet. Det er gjennom innsikt i enkeltskjebner vi kan forstå helheten.

Høye krav til andre og høye krav til seg selv. Liv Ullmann vet også at det er skyhøye forventninger til hennes debut som regissør på Nationaltheatret.

– Vi har jo Tsjekhovs suverene tekst som utgangspunkt, så jeg tenker at så lenge vi er tro mot den, kan det ikke gå galt. Jeg vil at det skal leves på scenen!

Godt teater er vakkert, magisk og rørende. Lys. Lyd, kostymer – alt skal være perfekt. Og dramatikerens ord skal bli hørt. Godt teater er når du går ut fra forestillingen og enten ikke greier å si noe eller har lyst til å rope ut at dette var fantastisk.

Anders Baaasmo Christiansen spiller Onkel Vanja, som er Sonjas onkel - og broren til professorens første kone. Han er 47 år og bitter over sin tilværelse.

Stine Mari Fyrileiv spiller Sonja, professor Serebrjakovs datter fra første ekteskap. Hun er arbeidsom og snill, men ikke særlig vakker – og fortsatt ugift.

HOVEDSCENEN

39

– Hva sier publikum når de går ut etter å ha sett Onkel Vanja på Nationaltheatret, tror du?

– Jeg ønsker at de sier: «Dette er Tsjekhov slik han skrev det.» At de tenker at det var ekte, godt og berørende – akkurat slik de ønsker at en kveld i teatret skal være. At vi har vært sammen om noe fint. Som Sonja sier det i Onkel Vanja – at vi «har gledet oss over vår tid sammen».

Tekst: Kirsti Ellefsen Foto: Knut Bry

onkel vanja Drømmen om å bli sett og elsket: Når Liv Ullmann setter opp Tsjekhovs klassiker på Nationaltheatret, kan vi vente oss en gripende og storslått oppsetning om drømmer, skuffelser og kjærlighet. Onkel Vanja er et stykke fullt av drama, sjalusi og konflikter, og handlingen foregår på et lite gods på den russiske landsbygda. Sonja, Onkel Vanja og resten av familien som bor der, får sine rutiner og vaner snudd på hodet når Sonjas far og Vanjas svoger, den kjente professoren Serebrjakov, flytter inn med sin nye, vakre kone. I alle år har de sett opp til ham og sendt ham penger, så skuffelsen er stor når det viser seg at han ikke er så begavet som de trodde, og at han i tillegg vil selge godset.

40

TORSHOVTEATRET

HOLOCAUSTMUSIKALEN

Illustrasjon: Christopher Nielsen

HOLOCAUSTMUSIKALEN

Holocaustmusikalen Premiere på Torshovteatret 8. FEBRUAR 2013

TORSHOVTEATRET

41

Av: Christopher Nielsen. Regi: Anders T. Andersen.

Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt. Sceografi: Erlend Birkeland.

Kostymedesign: Cathrine Engehagen Bråthen. Maskør: Hege Ramstad.

Videodesign: Boya Bøckman. Dramaturg: Njål Mjøs.

Med Jan Sælid, Håkon Ramstad, Marte Engebrigtsen, Eivin Nilsen Salthe, Christian Greger Strøm, Kari Onstad.

– Ja, Christopher, da satt vi her da

CHRISTOPHER NIELSEN INTERVJUER SEG SELV

Q: Ja, Christopher, da satt vi her da, du har fått i oppdrag å intervjue deg sjæl for Nassjerns pornoblad, unnskyld…

Promoblad, åssen føles det’a?

A: Vet du, Christopher, aldri har en intervjusituasjon føltes mer komfortabel, ALDRI! Q: Godt å høre. Så er det på’n igjen, du gir deg ikke. Stafylokokktrilogien III? Holocaustmusikalen nå?

A: Det stemmer, Christopher, og denne gangen legges ingen fingre imellom.

Q: Ingen understatement det nei, men hva er greia? Bare leker djevelens advokat her, du er ute etter å krenke og provosere?

A: Den beste djevelens advokat jeg har møtt, og siden du vet alt om meg, så vet du jo at å krenke noen som har opplevd holocaust på kroppen – det er under min verdighet.

Q: Jeg er sannhetsvitne, Christopher, går god for deg, ass!

A: De har heller ingen grunn til å bli krenket, all den tid stykket er gjennomgående politisk korrekt og hovedbudskapet er «det skal ikke skje igjen» og «vi må aldri glemme». Bare de som krenkes av politisk korrekthet, lar seg krenke av dette …

Q: Ja, for du prøver jo alltid å være maksimalt politisk korrekt bare for å krenke og provosere, ikke sant?

A: Det stemmer, Christopher. Å krenke sånne folk som Fjordmann og Asle Toje og Facebook-Høyre, det burde jo være en høyst ærefull aktivitet.

Q: Det blir kanskje i overkant med refs og tordentale. Du har blitt kalt «gammeltestamentlig» vet jeg?

A: Så klart du vet det. Og ja, jeg må nok innrømme det, jeg har ikke et Jesuskompleks – jeg har et Moseskompleks.

Nytt stykke, og jeg kommer labbende ned fjellsida med steintavlene under

armen, og jaggu meg driver dem ikke og hopper og danser rundt gullkalven, hver forbanna gang.

Q: Bare for ordens skyld, la oss, sorry – du – oppsummere!

A: Klart det. Som jeg vet at du vet, handlet Hustyrannen om en tiltagende frykt for de fremmede kreftene som truer oss, multikulturen og Eurabia og sånn. Mens mitt poeng var at vi har oss selv å frykte aller mest, en spådom som dessverre gikk så altfor ettertrykkelig i oppfyllelse.

Q: Noe som gjorde at du etablerte deg som selveste Ulsrudmannen!?

A: Stemmer. Men profet i egen grisebinge blir man ikke. Nå er vi jo godt i gang med å primært frykte og hate «de andre» igjen. Vil gjerne peke på en annen spådom i Hustyrannen, nemlig tiltagende overvåkning. Post-nasjonaltraume føler vi oss tryggere i bare PST skjerper seg.

42

TORSHOVTEATRET

HOLOCAUSTMUSIKALEN

Q: Entropi skiller seg ut som mindre politisk og clairvoyant?

holocaustMUSIKALEN Er ytringsfriheten virkelig ukrenkelig?

Finnes det restriksjoner på denne friheten som gjør at vi «glemmer» eller at det «skjer igjen»? Holocaustmusikalen er Christopher Nielsens kanskje mest ambisiøse prosjekt hittil. Når Nielsens særegne humor, skrudde realisme, satire og overdrivelser møter politiske og etiske diskusjoner, ender det i en samfunnskritisk komedie som mener alvor.

Seks skuespillere fra National­ theatret er på audition til Holocaustmusikalen. Plutselig går brannalarmen og det viser seg at dørene er stengt. Teateret henvender seg til de engstelige innesperrete skuespillerne og ber dem vente. Etter en stund er tålmodigheten slutt, og de begynner å opponere mot det de skal være med på – en musikal i Holocaustmiljø.

De blir sure og grinete og begynner å gå hverandre på nervene...

CHRISTOPHER NIELSEN Christopher Nilsen (født 1963) er kongen av norsk underground. Siden den spede starten med tegneserier i Gateavisa tidlig på 80-tallet, har hans univers befolket av mennesker på skyggesiden av det norske velferdssamfunnet beveget seg inn på stadig nye kunstarenaer. Nilsen var i høst representert på Høstutstillingen med verkene Sarkofag og Mausoleum. I 2010 kom Hustyrannen, det første av tre skuespill i Stafylokokktrilogien.

Entropi (2012) var andre del. Holocaustmusikalen er finalen der Nielsen etter eget utsagn setter søkelyset på alt som er råttent i kongeriket Norge.

A: Langt ifra. Entropi utgjør transport­ etappen fra Hustyrannen til Holocaust­ musikalen. Skakkjørte i gruppeterapi som bilde på den systemkrisa den vestlige verden er midt oppe i. Grovt forenkla: Såpass oppblåst, uoversiktlig og topptungt at mengdene energi og ressurser som må til for å holde på formene, har kjørt både EU og USA på dunken. Det koster å være kar! Og klarer de ikke å holde på formene – sitat Sir Christian – så faller det fra hverandre etter det entropiske prinsipp, som kan sammenlignes med et hus: Hvis ikke det tilføres energi tilsvarende de krefter som tærer på det, så faller huset bums sammen. Hvilke krefter? Hva med klimakrise, dyrtid, kronisk fattigdom, ressursmangel? Dette er noe jeg har funnet på selv – læren om Samfunnsentropi eller Sosialentropi som jeg kaller det.

Q: Det er vel kanskje ikke første gang entropien bemektiget seg et samfunn?

Eller imperium?

A: Det har du helt rett i, takk for glimrende ledende spørsmål. Romerriket er et veldig bra eksempel. Le ancien regime er et annet godt eksempel. Der hadde jo adelen, kjerka og kongen like så godt bevilget seg totalt skattefritak, samtidig som statens (konge og adel) luksus­ forbruk tømte statskassa og privilegier, forsteinede strukturer samt kostbare kriger kjørte Frankrike på dunken.

Q: Parallellene til Vesten i krise og Kakse-Norge er formidable! Er det velferdsstaten og sånn som er årsaken?

A. Altså, pek på den ideologien som har vært dominerende siden Thatcher og Reagan på 80-tallet, langt inn på sosialdemokratisk halvdel. Det er nyliberalismen og globaliseringa som må ta på seg skylda. Det var ikke en usynlig hånd som regulerte det hele, det var én-prosentens høyst synlige

hender som græbba til seg. «Trickle up»-effekten. Hva med desentralisering, fordeling, lokal produksjon i stedet for global produksjon samt måtehold og respekt for planeten, der står vi … Jeg mener jeg …

Q. Ikke akkurat verdier mange smykker seg med. Det ser ikke lyst ut, med andre ord?

A: Nei, det gjør ikke det. Eneste forskjellen er at skjevhetene er globale.

Så ser da også blåmandagen ut til å bli en globalisert affære.

Q: Det er her Holocaustmusikalen kommer inn i bildet, antar jeg?

A: Holocaustmusikalen er endestasjonen, for når det rakner, da blir det sang og dansenummer og Holocaustmusikal over hele linja. Nei, nei, sier du?!

Q: Nei, nei, sier jeg antar det forventes at jeg stiller noen kritiske spørsmål – din jævla dommedagsprofet?

A: Veldig bra kritisk spørsmål. Det er en drittjobb, men noen må gjørra’n. Oppi all den positive tenkinga og framtids­ optimismen, tror jeg det hadde vært nyttig å lytte til oss dommedagsprofeter.

Som en korreks til optimismen, som får folk til uten motforestillinger å låne seg til langt over pipa, troen på bank- og finans­systemet, evig vekst som mantra og motor. Et regnestykke som ikke går opp. Å utfordre disse dogmene ser jeg på som mitt kall!

Q: Jo, men verden har nå engang gått litt framover. Selv om det blir trangt om plassen og full krise og mangel på det meste, ville vi vært med på noe sånt igjen?

A: JEG vet at jeg aldri hadde vært med på noe sånt, og DU vet at du aldri hadde vært med på noe sånt!

Q: Ja, men så var det alle de andre, da.

SKOLEREVY

43

Elvebakkens revy vant i fjor og ble satt opp på Hovedscenen. Hvem vinner i år?

Årets Skolerevy på Nationaltheatret De er unge, ambisiøse og dyktige. Framtidens skuespillere, regissører og instruktører kommer fra skolerevyene.

Teater- og revymiljøene på de videregående skolene i Oslo blir bare bedre og bedre. Profesjonelle leies inn for å hjelpe til, men fortsatt er det ungdommens egen, smittende entusiasme, talent og lagånd som er den viktigste ingrediensen i vinneroppskriften.

Fjorårets vinnere Elvebakken vant konkurransen i fjor og fikk opptre på Hovedscenen. Men det er hard konkurranse, og ingenting er avgjort før alle har spilt og mottatt juryens nådeløse dom. For i takt med skolenes profesjonalitet, har også publikum og jury blitt tøffere i sin vurdering.

På Elvebakken er det om lag 200

elever som er aktive i revygruppa.

– Det blir om lag 15 årsverk eller nærmere 100 timer i snitt per elev som deltar. Da går det med mye svette – noe sånt som 24 000 liter – så ikke kom og si at det er lett, ler en fornøyd revysjef Maiken Mathisen.

Viktig for Nationaltheatret For Nationaltheatret er det spesielt moro å gi scenen til revyvinnerne. Nationaltheatrets teatersjef Hanne Tømta har selv bakgrunn fra skolerevymiljøet, og synes det er gøy å kunne løfte årets beste revy ut av gymsalen og inn på den flotte Hovedscenen.

– De gangene vi har hatt skolerevyene på besøk, har alle blitt minnet på hvorfor de selv en gang begynte med dette. Spillegleden og engasjementet de viser i den korte tiden de er på besøk, er en skikkelig vitamininnsprøyting for oss på Nationaltheatret. Vi ser jo oss selv i dem. Om de er skuespillere,

teknikere, regissører, instruktører eller tilhører en av de mange andre gruppene som er nødvendig for å lage fullgodt teater, så har de alle det pågangsmotet som trengs for å få det til.

Teatersjefen er også klar på at dette er noe de ikke hadde fått til uten god støtte fra sponsor DNB. – Tiltaket er en del av vårt arbeid med å være et åpnere og inkluderende teater, og vi setter virkelig pris på den drahjelpen vi får av alle de flotte elevene og sponsoren som dekker kostnadene, avslutter hun.

Så får vi se hvem som vinner i år.

Tekst: Millimeterpress/Pål Mugaas Foto: Sjur Stølen v/Medieproduksjon

Skolerevyene i Oslo • Har holdt på siden 1920-tallet • 18 revyer og to teateroppstillinger i 2012 • Spilleperiode januar–mars •D e som kåres til «Årets skolerevy» får opptre to ganger på Hovedscenen.

44

NATIONALTHEATRET

DE NESTE 50 ÅR

Et teater for de neste 50 år Omfattende bygningsmessige oppgraderinger og vedlikehold er nødvendig på Nationaltheatret.

Nå skal også teatervirksomhetens behov utredes.

Nationaltheatret er et arkitektonisk mesterverk, men dessverre ikke et moderne teaterhus. Fasilitetene for publikum, kunstnere, teknikere og administrasjon er utdaterte, og det er store endringsbehov for å skape et moderne teaterbygg. I tillegg er det også et stort gap mellom National­ theatrets bygningsmessige behov og selve teatervirksomhetens behov.

Kunstneriske forpliktelser Det vedlikeholdsmessige etterslepet og nødvendigheten av å tilpasse scener,

garderober og publikumsfasiliteter til en moderne standard vil ifølge Statsbyggs analyse fra vårparten 2012 ligge i størrelsesorden 675–850 millioner kroner.

Og når det først er snakk om slike summer, ville det vært kortsiktig tankegang om man ikke samtidig analyserte selve virksomhetens behov – med andre ord hvordan Nationaltheatrets kunstneriske forpliktelser skal utvikles og løses i et langtidsperspektiv.

Det var derfor en stor glede for teatret da det ble kjent i juni at regjeringen har gitt Kulturdepartementet og teatret i oppgave å gjennomføre en

Utredningsalternativer

1

Teatrets funksjoner tilpasses bygningens begrensninger, samtidig som det forsøkes å etablere bygningsfasiliteter i umiddelbar nærhet av nåværende bygning, både over og under bakkenivå.

ny utredning hvor hovedspørsmålet er: Hvilke ramme­vilkår bør landets nasjonalteater ha i perioden 2020–2070 for å kunne utføre sin samfunnsrolle?

Valget av konsulentbyrå for utredningen vil bli foretatt over nyttår. Med normal framdrift forventer Nationaltheatrets direktør Thomas Gunnerud at rapporten, inklusive den eksterne kvalitetssikringen som hører med i en slik prosess, vil være ferdig over nyttår i 2014. Deretter starter den politiske prosessen i Stortinget, og en bevilgning vil tidligst kunne komme med forslag til statsbudsjettet for 2015.

Ikke første gang Ønsket om modernisering og utvidelse av Nationaltheatret har gått som en rød tråd gjennom teatrets historie. Allerede i 1892, ett år etter byggestart, var man kommet til at den fantastiske bygningen

2

Bare det mest nødvendige utbedres for å tilfredsstille lover og regler og for å ivareta de viktigste funksjonene.

DE NESTE 50 ÅR

som man fikk tegnet de første skissene til 22 år tidligere var for liten. Teatret sikret seg tomten der Odd Fellowgården ligger i dag for å bygge en mindre scene beregnet på lystspill, lager og verksteder. Det fantes imidlertid ikke midler til å bygge en mindre scene.

– I 1934 raste dreiescenen sammen, og Henrik Bull tegnet et nytt forslag til utvidelse av bygningen for å dekke mye av de samme behovene teatret ønsker seg i dag, sier Gunnerud. Men på 30-tallet var det heller ikke ressurser til noe nytt.

50-tallet kom med nye krav og endringer. De billigste plassene øverst og bakerst på Hovedscenen ble ofret til fordel for en amfiscene som sto ferdig i 1964. Denne ble så videre ombygd på slutten av 70-tallet.

Etter brannen i 1980 framsto Hovedscenen i fordums prakt ved gjenåpningen i 1985, men resten av bygningen fikk man gjort svært lite med. På 90-tallet forsøkte daværende teatersjef Ellen Horn å få gjennomslag for en ny scene og utvidelse av publikumsområdene under bakken foran teatret i forbindelse med at Jernbaneverket likevel hadde gravd opp hele området, men forslaget fikk heller ikke denne gang finansiering.

3

Å «ta en opera» – Målestokken for en bortimot optimal forvandling av en kulturinstitusjon i Norge i dag finner vi med den nye Operaen, framhever direktør Thomas Gunnerud.

Det er ikke rom for å liste opp alle dagens praktiske og tekniske mangler ved utstyr, plass for sceneutstyr, garderober, verksteder og universell tilgjengelighet ved Nationaltheatret. Det får holde å si at det er store mangler – akkurat som det var på Operaen.

– Når man i dag bygger nye kulturhus, er visjonen at disse skal være åpne, inkluderende og tilgjengelige møte­ steder for publikum.

For ledelsen og styret er drømmen gode publikumsfasiliteter. Et tidsmessig informasjonsområde, billettsalg, bibliotek og butikk, restauranter og café, myldreområde, fasiliteter for sponsorer og samarbeidspartnere, samt ikke minst gode formidlingsfasiliteter for barn og unge.

– Og selvsagt moderne og effektive scener og infrastruktur som gjør det mulig for oss å presentere scenekunst på høyt internasjonalt nivå langt inn i framtiden, avslutter Gunnerud.o

Teatrets funksjoner tilpasses bygningens begrensninger, og andre funksjoner plasseres atskilt fra nåværende bygning der det finnes grei og rimelig tomt/bygningsløsning

NATIONALTHEATRET

FORTID OG NÅTID FØR: • Byggeperiode 1891–1899 • Privat finansiert – Nansenfondet stor bidragsyter • Huset 100 medarbeidere • Én scene med 1200 plasser • A mfiscenen ferdigstilt i 1964 NÅ: • Heleid statlig aksjeselskap • 250 personer arbeider ved teatret • Tre scener med 740, 220 og 60 plasser, samt Torshov med 175 • Over 2 00 000 publikummere

SPØRSMÅL FOR FREMTIDEn • Hvordan kan bygningen best fungere for teatrets totale virksomhet?

• Hva vil gi de beste løsningene for universell utforming?

• Hvordan kan eller bør publikums­ fasilitetene, herunder besøkssenter og servering, oppgraderes og utformes?

• Hvilke funksjoner kan eller bør plasseres annetsteds, enten i direkte tilknytning til hovedbygget eller andre steder?

• Hva er realistiske muligheter for tilleggsbygg i umiddelbar nærhet?

• K an det etableres fellesfunksjoner med andre scenekunstinstitusjoner i Oslo til beste for alle parter?

45

46

SUKSESSEN FORTSETTER

SUKSESSEN

Spilles på Hovedscenen fra 2. januar

Spilles på Amfiscenen fra 5. januar

Folk og røvere i Kardemomme by

Sokrates’ forsvarstale

Av Thorbjørn Egner.

Av Platon. Oversatt av Terje Nordby. Bearbeidelse av Bibbi Moslet. Samarbeid med Festspillene i Bergen.

«Folk og røvere har fått en musikalsk

make-over» VG

«Filosofisk folkefiende Kan du forestille deg en folkefiende som handler i folkets interesse?

Sokrates’ forsvarstale vil at du skal gjøre akkurat det.» Dagbladet

«Tilbake til idyllen» Dagsavisen

Historien er den samme, om Tobias i tårnet, trikkefører Syversen

Våren 399 f.kr. satt den 70 år gamle Sokrates på tiltalebenken

og vesle Kamomilla. Men denne gangen kan du også vente deg en

i Athen. Han var anklaget for blasfemi og for å ha fordervet ung-

musikalsk festforestilling. Nationaltheatret har et nært og mangeårig

dommen. 501 borgere var utvalgt som jury ved loddtrekning, og

forhold til Thorbjørn Egner. Vi hadde urpremiere på Kardemomme

Sokrates førte selv sitt forsvar. Forsvarstalen, nedtegnet av Platon,

by, her på teatret i 1956, og i Egneråret 2012, spilles Kardemomme

er et legendarisk manifest og et retorisk mesterverk som fortsatt

by for åttende gang. Sammen med dansere og musikere byr

kaster lys over viktige politiske og moralske problemstillinger.

Nationaltheatrets ensemble på en festaften for hele familien.

Sokrates ble funnet skyldig og tømte giftbegeret. For ham var det

I år spilles dessuten Tommy, Remo og Kamomilla av barn, noe

utenkelig å leve uten å fortsette sin sannhetssøkende virksomhet.

som vårt yngste publikum setter stor pris på. Bli med og syng!

Døden fryktet han ikke.

Regi: Lisa Kent

Regi: Stein Winge.

Med Nationaltheatrets ensemble

Med Toralv Maurstad og Nils Golberg Mulvik.

SUKSESSEN FORTSETTER

47

FORTSETTER

Spilles på Amfiscenen fra 5. januar

Spilles på Amfiscenen fra 18. april

Kondolerer – komilab 4.3

Frøken Julie – et spill om makt

Av Else Kåss Furuseth.

Kondolerer er produsert i samarbeid med Feelgood.

Av August Strindberg. Oversettelse: Jens Bjørneboe.

Bearbeidelse: Victoria H. Meirik og Gerd Stahl.

«Vi ler slik at tårene renner» Dagbladet

41 500 mennesker døde i Norge i 2010. I komilab 4.3 forsker Else

Kåss Furuseth i ritualene og i måten vi forholder oss til død på.

– Dette er historien om hvordan jeg ble godvenner med Guri

Aaslaug Bjørge. Om hvorfor jeg elsker Sigvart Dagsland og biff stroganoff. Om hvorfor jeg har en utstoppet hai i stuen. Om hvorfor

«Det er en rå og rastløs energi som dirrer i Victoria H. Meiriks versjon av «Frøken Julie».» VG

«Her spilles det med fullt trykk hele veien, svingene i spillet er så brå at de nærmest er vinkler. Det er sterkt, nær ubehagelig å se på...»

Dagbladet

jeg tror alle som ikke tar telefonen, er døde. Og litt om hvorfor jeg alltid har vært skeptisk til Marie Bergman, Moskva-Marit og

En uskyldig sommerfest utvikler seg til en thriller om fornedrelse og

brødpudding – og fortsatt ikke kan stå i T-krok-heis. Den handler om

hevn. Den velstående Julie feirer St.Hans sammen med personalet,

livet! Om mitt. Men også om ditt. Husk at du har muligheten til å leve

blant andre kjæresteparet Kristin og Jean. Her flørter hun med den

et ganske så uproblematisk liv. Så lenge du finnes, kan du ikke gjøre

unge Jean. Han forfører henne og påstår han alltid har beundret og

så mye feil. Takk for at du er her!

begjært henne, og de tilbringer en heftig natt sammen. Men i løpet av natten krever han henne for penger. Hun svarer med å true med

Regi: Arvid Ones.

å anmelde ham for overgrep. De to vikler seg inn i et livsfarlig erotisk

Med Else Kåss Furuseth.

spill om makt. Hvem er til syvende og sist den sterkeste i dødsdansen de blir fanget inn i?

Regi: Victoria H.Meirik.

Med Kjersti Holmen, Hermann Sabado, Andrea Bræin Hovig

suksessen fortsetter

MED BABETTES GJESTEBUD

TIL AFRIKA

Afrikaneres møte med historien om en dansk flyktning i Nord-Norge viser at menneskers lengsel er lik over alt.

Spilles på Amfiscenen fra 2. januar

babettes gjestebud Av Karen Blixen.

«Thea Stabell fremfører Karen Blixens Babettes gjestebud på en munter og poetisk måte» Dagbladet

En av Karen Blixens mest fortryllende noveller handler om kunsten, livet og et skjellsettende måltid. De to søstrene Martine og Philippa levde i stille forsakelse på et lite sted langt nord i Norge, i Berlevåg, for 125 år siden. Deres far hadde vært prost og profet og hadde grunnlagt et fromt og strengt kirkesamfunn. De to prostedøtrene hadde en fransk tjenestepike, Babette, som kom til dem som en jaget flyktning. Men den virkelige forklaringen på at hun bodde hos søstrene, lå dypt i hjertets hemmelige verden. En dag ytrer Babette et spesielt ønske: Hun vil tilberede en festmiddag på prostens 100-årsdag. Et ekte fransk måltid, for denne ene gangens skyld. Forslaget gjør søstrene urolige. Hva vil middagen føre til?

Fortalt av Thea Stabell.

Regi: Terje Strømdahl.

OUAGADOUGOU 11. DESEMBER 2012: Plassen utenfor det lille utendørsteatret i sentrum av Ouagadougou fylles opp av mopeder og høyrøstede mennesker. Innenfor sitter Thea Stabell og forbereder seg til kveldens forestilling av Babettes gjestebud. De glade og humørfylte ropene minner henne på at hun denne gangen skal spille Babette for et helt nytt publikum. Hva kan hennes enmannsforestilling om en flyktning fra Pariserkommunen i 1871 som kom til Berlevåg, langt nord i Norge, ha å fortelle dette publikummet, oppvokst under Afrikas glødende sol og med helt andre utfordringer?

Hvorfor er hun her med denne forestillingen? Dette handler ikke om Karen Blixens forhold til Afrika, men om Thea Stabells. Historien bak kveldens møte mellom en norsk skuespiller og et afrikansk publikum har lange røtter.

Det hele startet for over 10 år siden.

Thea Stabell var med på begynnelsen av Nationaltheatrets Burkina Fasoprosjekt da hun satte opp prosjektets første helaftens forestilling En folkefiende. Den gang fantes det verken et teater eller et publikum. Fra denne spede begynnelse til dagens CITO teater som samler fullt hus på sine forestillinger, ligger det mye målrettet arbeid med forestillinger som spilles over lang tid slik at publikum nå er blitt vant til at teater er en del av hverdagen. Dette

gjelder også kveldens forestilling av Babettes gjestebud som trekker folk.

Publikum inntar sine plasser på stoler eller primitive benker. Thea hadde ventet seg maksimum et 30-talls publikummere, men nå står hun og ser på at salen fylles opp til siste plass.

Til en forestilling på norsk! Med simultanoversettelse til fransk riktignok, men likevel.

Over er den store, svarte tropehimmelen, det er nemåne og stjernene skinner; luften fylles av lyder av biler, mopeder, flaggermus og innimellom av latter fra gaten utenfor teatret. Hun ser inn i ansikter som følger spent med; noen ganger ser de på henne, andre ganger kaster de et blikk på oversettelsen som løper som en tråd over bakteppet – men de er med. Mot slutten av forestillingen sier Babette: «Det går et langt skrik gjennom verden fra kunstnerens hjerte: Gi meg lov, gi meg anledning til å skape, til å yte mitt aller beste». Ja, nettopp: I den svarte, kalde natten i Berlevåg i 1885 og den varme, svarte natten i Ouagadougou møtes lengselen etter å skape, lengselen etter å uttrykke seg. Lengselen etter å overskride tilsynelatende uoverstigelige barrierer.

Tekst: Margrethe Aaby.

Foto: Margrethe Aaby.

Opplev Peer Gynt på Løren

Peer Gynt-parken på Løren i Oslo er en unik skulpturpark som lar deg følge Ibsens berømte drama akt for akt. Parken er en hyllest til Ibsen og er etablert av Selvaag, selskapet som står bak boligutbyggingen i området. Selvaag er et familieeid selskap som i mer enn 50 år har utplassert skulpturer i bomiljøer, til glede og inspirasjon for beboere og besøkende. Les mer på peergynt.selvaag.no

Hold deg oppdatert på våre Facebook-sider: www.facebook.com/peergyntparken.

Last ned gratis iPhone App om Peer Gynt-parken fra App Store.

50

KUNSTEN PÅ NATIONALTHEATRET

Kunsten Visste du at Nationaltheatret huser en av de største portrettsamlingene i Norge eller at du kan se skiftende utstillinger gjennom året?

Kunsten setter en ekstra spiss på teateropplevelsen.

Håkon Blekens malerier er bare noen av mange kunstverk som vises på Nationaltheatret. Sandra Lorentzen og Ba Clemetsen har ansvaret for kunstsamlingen i teatret. De forteller at de har byttet aktualitetsutstilling hvert kvartal de siste årene, og at de nå jobber med å velge ut verk for utstillingene i 2013.

Den første utstillingen skal på plass i januar. Den neste kommer i april.

Stor samling Teatrets samling består av malerier, byster, skulpturer, tegninger, foto og trykk. Kunstsamlingen forener teaterog kunsthistorie, der landets fremste scene-kunstnere er foreviget av de største norske billedkunstnere, billedhuggere og fotografer. Mye av kunsten er donert av skuespillernes familier, men teatret har også mottatt private gaver samt drevet egne innkjøp.

Med samlingen følger også et stort ansvar for å ta vare på kulturarven.

Det er dyrt å restaurere og vedlikeholde kunst, og Venneforeningen gjør en stor innsats. – Uten Venneforeningen og private mesener, ingen kunstsamling, understreker Clemetsen.

Ettersom samlingen stort sett er bygd opp av gaver, har Nationaltheatret hittil ikke drevet noen systematisk oppbygging av samlingen. Dette er nå i endring.

KUNSTEN PÅ NATIONALTHEATRET

51

på veggen – Vi har nylig kjøpt inn noen bilder av den anerkjente fotografen Amy Arbus.

Portrettene viser skuespillerne i kostymer, men utenfor scenen. De viser dermed rollefigurene utenfor skuespillets kontekst og blir ekstra spennende for et teaterpublikum, forteller Lorentzen.

Samarbeider med sponsorer Nationaltheatret samarbeider også med hovedsponsorene og viser av og til bilder som er lånt ut av disse. Blant annet har DNB en stor samling samtidskunst hvor enkelte verk er relevante i teatersammenheng.

Lorentzen forteller at et fascinerende aspekt ved kunstsamlingen er lagene av gjenfortellinger de representerer.

– I bunnen er stykket, en fortelling skrevet av en dramatiker. Neste lag er instruktørens og skuespillernes gjenfortelling av stykket, med deres tolkninger. Deretter skildrer kunstneren oppsetningen eller en spesifikk rolle med sitt eget kunstneriske uttrykk og kommentar. Til slutt er det tilskueren som gjenforteller i sitt minne det hun/ han ser i verket. Oppsetningen lever videre og medieres om og om igjen.

Så ta en ekstra kikk på veggene neste gang du er i teatret. Kanskje finner du en overraskelse.

Kunst i Nationaltheatret Om lag 400 verk av rundt 150 kunstnere. Representerte kunstnere er blant andre P.S. Krøyer, Erik Werenskiold, Christian Krohg, Oda Krohg, Kai Fjell, Håkon Bleken, Gustav Vigeland, Stephan Sinding, Håkon Gullvåg, Per Maning m.fl.

Verkene er gitt i gave av teatrets Venneforening, private samlere, venner og familie samt beundrere av den portretterte. Hver måned presenteres et nytt verk på teatrets hjemmeside.

Tekst: Pål Mugaas/Millimeterpress.

Foto: Nationaltheatret.

Evig Liv

på nationaltheatret Per Aabel henger her. Henrik Ibsen, Johanne Dybwad, Espen Skjønberg og Bjørnstjerne Bjørnson gjør det. Nå har også Liv Ullmann blitt en del av Nationaltheatrets portrettgalleri.

KUNSTEN PÅ NATIONALTHEATRET

Det summer i stemmer, klirrer i glass og det er fullt av teater- og kunstinteresserte gjester som er invitert til Nationaltheatret denne kvelden. Det er nemlig nå Håkon Blekens portrett av Liv Ullmann – en av Norges største stjerner – skal avdukes.

Teppet som har skjult maleriet løftes vekk. Det går et gisp gjennom forsamlingen, og alle ser på bildet, på Liv Ullmann – og på Håkon Bleken som i løpet av noen intense måneder har sirklet seg inn på Liv Ullmann og prøvd å fange essensen av hvem hun er.

Liv Ullmann er glad, rørt og beæret.

– Håkon Bleken er en stor kunstner, som har evnet å skape et bilde som forteller om et helt liv. Dette portrettet har avdekket sider ved meg som jeg ikke trodde noen kjente. Det har vært fantastisk å bli kjent med Håkon på denne måten.

Liv Ullmann ser på portrettet og på Håkon Bleken og smiler til publikum.

Maleriet er inspirert av teaterstykket Seks personer søker en forfatter, som Liv spilte i på Nationaltheatret i 1967 med Ingmar Bergmann som regissør.

For å få med seg denne forestillingen, tok Håkon Bleken toget ens ærend fra Trondheim til Oslo. Det ble en sterk opplevelse, og med den som utgangspunkt har Håkon Bleken skapt portrettet av mennesket og kunstneren Liv Ullmann. Som i alle hans bilder, rommer også dette portrettet mer enn man ser ved første øyekast.

Det er ingen selvfølge at resultatet av møter mellom Norges største scenekunstnere og Norges største billedkunstnere henger på Nationaltheatrets vegger. Mye skyldes én mann – kunstsamler Tore Holm. Det er han som har initiert, finansiert og donert flere store portretter til Nationaltheatrets samling.

Tore Holm har kjent Håkon Bleken i 50 år, og det var han som brakte Liv og Håkon sammen. Men da han kontaktet Håkon med spørsmål om å portrettere Liv, fikk han ikke ja med en gang.

– Jeg var usikker på om dette var et oppdrag jeg ville klare. Men etter lengre tids press, fikk Tore overbevist meg. Og etter å ha møtt Liv, må jeg si jeg ble veldig engasjert i oppgaven, sier Bleken.

Tore Holm smiler fornøyd. – Dette er en av de lykkeligste dagene i mitt liv.

Det er en stor ære og glede å kunne initiere et portrett av vår store dronning på norske og internasjonale scener og filmlerret.

Teatersjef Hanne Tømta uttrykte sin glede på vegne av teatret og publikum,

53

som fra nå av kan møte Liv Ullmann hver gang de besøker Nationaltheatret.

Tekst: Kirsti Ellefsen.

Foto: John Hughes.

Liv Ullmann Liv Ullmann debuterte som skuespiller på Rogaland Teater i 1957 og har hatt en rekke roller på Nationaltheatret. Hun er et av Norges største skuespillernavn internasjonalt og har hatt suksess i Europa, Amerika og Australia, mottatt to Oscarnominasjoner og spilt i over 40 filmer.

Hun debuterte som sceneinstruktør i 1998 og har regissert flere filmer.

I 2013 setter hun i scene Onkel Vanja på Nationaltheatrets hovedscene.

Håkon Bleken Håkon Bleken er en av Norges fremste billedkunstnere. Han er utdannet ved Kunstskolen i Trondheim samt Statens Kunstakademi. Han deltok også i radérklassen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Han har portrettert flere kjente skikkelser, blant andre Kong Olav V, Arne Nordheim og Wenche Foss. Sistnevnte henger i Nationaltheatret. Bleken har også illustrert flere litterære verk, bl.a. Hedda Gabler av Henrik Ibsen, Mysterier av Knut Hamsun og Babettes Gjestebud av Karen Blixen.

Tore A. Holm Tore A. Holm er en av Norges fremste kunstsamlere, med en stor samling av både norske og internasjonale kunstnere. Holm har gjennom årene gitt flere kunstverk til Nationaltheatret, blant annet bysten av Edith Roger av Boge Berg, portrettene av Rut Tellefsen og Lise Fjeldstad av Håkon Gullvåg, Liv Dommersnes av Svein Bolling og nå Liv Ullmann av Håkon Bleken.

Praktisk informasjon Her får du vite mer om kjøp av billetter, samt tips til hvordan du kan bruke >>

Nationaltheatret på andre måter enn som tilskuer.

-- Unge National – teaterbilletter til kinopris!

Er du mellom 15 og 25 år gammel, får du teaterbilletter til kinopris på alle våre forestillinger. Du blir også invitert til spesialarrangementer, får treffe skuespillerne og får eksklusivt innblikk i arbeidet på teatret. Skaff deg Unge National-kortet på nationaltheatret.no -- Følg oss i sosiale medier Twitter: @Nationaltheatret Facebook: Nationaltheatret Facebook: Unge National -- National Blogg På Nationaltheatrets blogg kan du følge med i kulissene før premierer og lese anmeldelser fra vår UNG Redaksjon. blogg.nationaltheatret.no -- Se trailer!

Nationaltheatret lager videoer av alle våre store forestillinger. Disse finner du på vimeo.com/nationaltheatret -- Servering Nyt et glass i restauranten før forestilling! Du kan også reservere bord og bestille servering til pausen før du går inn til forestillingen.

-- National Spesial Vi byr på korte introduksjoner, debatter, kultur- og teaterquizer, samtaler og mestermøter. Du vil møte ledende skuespillere, dramatikere, regissører, musikere, og andre mennesker som vi tror du vil møte.

Les mer på www.nationaltheatret.no

-- Omvisning Grupper på minst 10 personer kan bestille omvisning i teatret. Ønsker du en Ibsenvandring, kan våre eksperter gi deg omvisning med utgangspunkt i Nationaltheatrets galleri. Interessert?

Send e-post til omvisning@nationaltheatret.no -- Halv pris for den spontane Ledige billetter til kveldens forestilling selges til nesten halv pris to timer før forestillingsstart (gjelder Hovedscenen og Amfiscenen).

-- Teaterkontakt Som teaterkontakt er du bindeledd mellom Nationaltheatret og din arbeidsplass, forening eller lag og vil få fordeler i forhold til det vanlige publikummet. Interessert? Send en e-post til marked@nationaltheatret.no eller ring tlf. 22 00 14 00.

-- Nationaltheatrets Venner Bli medlem i Foreningen Nationaltheatrets Venner! Medlemskapet koster 400 kroner og gir gode fordeler. Interessert?

Se: natvenner.no -- Hørselshemming På hovedscenen har vi IR-anlegg for hørselshemmede. Si fra ved billettbestilling, så ordner vi plasser særlig egnet for deg. Spør kontrollpersonalet dersom du trenger tilleggsutstyr til høreapparatet ditt.

-- Rullestol Fortell oss om behov for rullestolplass ved billettbestilling. Vi har et begrenset antall plasser.

Billetter Billettene dine kjøper du på www.nationaltheatret.no Ønsker du å reservere billetter sender du en e-post til salg@nationaltheatret.no, ringer 815 00 811, eller besøk oss i billettluken vår på Nationaltheatret.

To gode grunner til å kjøpe billetter på nett: 1. Du slipper kø 2. Billettene blir sendt deg gebyrfritt per post.

Billettkontorets åpningstider: Alle hverdager fra kl. 11.00 – 19.30 samt lørdager fra kl. 11.00 – 18.00 Billettbestilling på 815 00 811: Man. – fre. Kl. 09.30 – 18.30.

Lør. kl. 11.00 – 17.00.

NB! Den siste timen utleveres kun billetter til samme kveld.

Pensjonister, studenter/skoleelever og vernepliktige: 20 - 50% rabatt, avhengig av plassering i salen.

Gavekort: får du kjøpt til et valgfritt beløp (fra kr. 100,-). Gavekortet er gyldig i 2 år.

Gi en opplevelse som engasjerer Halvårskort: Gjelder for alle ordinære forestillinger på alle scener i seks måneder fra tegningsdato. Se hva du vil så ofte du vil for kr. 1.950,Prisen for din teaterbillett blir mindre dersom dere er flere!

Grupper på 10-29 prsoner: ca. 10% rabatt. Grupper på 30 personer eller fler: ca. 20% rabatt

www.nationaltheatret.no

STOLT SPONSOR AV MANGFOLDET Vi er opptatt av et levende kultur-, idretts- og organisasjonsliv, både nasjonalt og lokalt. DNB er en stor støttespiller av norsk kulturliv, en viktig arena for utøvende kunst.

DNB sponser levende kultur.

dnb.no

Returadresse: Nationaltheatret, Postboks 1225 Vika, N-0110 Oslo

NORGESPREMIERE PÅ AMFISCENEN 11. JANUAR Det flygenDe barnet NORGESPREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 12. JANUAR Diktator mot Dikter Holocaustmusikalen – stafylokokktrilogien iii URPREMIERE PÅ TORSHOVTEATRET 8. FEBRUAR NORGESPREMIERE PÅ MALERSALEN 9. FEBRUAR baby PREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 16. FEBRUAR onkel vanja URPREMIERE PÅ AMFISCENEN 27. FEBRUAR kill tHem all!

URPREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 16. MARS Delillos – livet er en liten Dings EKSTRAFORESTILLINGER PÅ AMFISCENEN FRA 2. JANUAR babettes gjestebuD SPILLES PÅ HOVEDSCENEN FRA 2. JANUAR folk og rØvere i karDemomme by EKSTRAFORESTILLINGER PÅ AMFISCENEN FRA 5. JANUAR sokrates` forsvarstale EKSTRAFORESTILLINGER PÅ AMFISCENEN FRA 5. JANUAR konDolerer – komilab 4.3 SPILLES PÅ TORSHOVTEATRET I FEBRUAR en kropp EKSTRAFORESTILLINGER PÅ AMFISCENEN FRA 18. APRIL frØken julie – et spill om makt

www.nationaltHeatret.no

– den beste måten å holde seg oppdatert på!