Luzernerposten nr 2 2015 by Luzernerringen

posten Utgitt av Luzernerringen

Nr. 2 – 2015 Årgang 23

LES OM: Ikke verd fem øre Avlsmetoder i praksis Nye champions Landskampen Innkalling til årsmøte Høringssvar til NHKF Vårt hundeliv

-1-

Luzernerposten Nr. 1 - 2015

Foto forside: Øverst til venstre; Himdalen’s Zalto, øverst til høyre; Arnold Bjørklund og Mimmbackens Maggan og nederst daltakerne på Landskampen mot Sverige (f.v: Rolf Havord med Pejk, Bjørn Hägeland med Øgår’n Michja og Vidar Salvesen med Axemmy’s Walle)

INNHOLDSFORTEGNELSE NUMMER 2/2015 Diverse informasjon Ord fra formann Tom Innkalling til årsmøte Et hundeliv av Elin Ruud Avlsmetoder i praksis Nye Champions Stafettpinnen Landskamp Nytt fra avlsrådet Øgår’n Mihcja Ord fra kasserer/planlagte paringer Jaktprøveresultater Ikke verd fem øre Høringssvar til NHKF Redaktørens siste side LUZERNERRINGENS STYRE Leder Tom Sigurd Braaten Nestleder Kurt Johnny Moen Kasserer Elin Ruud Sekretær Tone P. Eriksen Styremedlem Pål Niclas Vestli

side 2 side 3 side 4 side 5-6 side 7-9 side10 side 11-12 side 13-14 side 15 side 16 side 17 side 18 side 19-21 side 22 side 23

482 75 236 414 20 671 910 07 307 920 55 284 950 33 259

LUZERNERRINGENS PRISLISTE: Medlemskap, vanlig medlem Medlemskap, familiemedlem Medlemskap i svenske ringen Bok om de sveitiske støvere Bilmerke Bamsefleece

kr. 300,kr. 400,kr. 220,kr. 50, kr. 40,kr. 700,-

Caps T-shirt Genser Tøymerke

kr. 80,kr. 200,kr. 400,kr. 50,-

Alt bestilles hos kasserer Elin Ruud Mob: 910 07 307 Mail: elinruud@broadpark.no DU KAN ENKELT LEGGE INN DIN BESTILLING PÅ VÅR HJEMMESIDE, HUSK Å OPPGI STØRRELSE!

-2-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Formannen har ordet ordet Når dette skrives er det bare tre uker igjen til jul, ja høsten går så altfor fort. De store mesterskap i harehundverdenen er gjennomført. Først distriksmesterskap for å komme gjennom nåløyet til Norgesmesterskapet. I høst stilte vår rase med med hele 6 hunder på Dm der en hund ble nr 2 og kvalifisert til Nm. Mimmibakkens Maggan/Bjørklund greide brasende og ble nr 5 blant 20 av Norges beste harehunder. Jeg tar av meg hatten og gratulerer. Jeg regner med at det kommer en etterfølger nå av diktet til Bjørklund «Du å jeg Donald». Årets landskamp foregikk i Sverige med Smålands støvarklubb som teknisk arrangør. Vi stilte med en del reservehunder, men de jaget ikke bort seg i de smålenske skoger, de som stilte for Norge var Peik/Havord, Øgårn`s Michja/Grønsund ( Hægeland fører) og Axemy`s Walle/Salvesen. Norge vant landskampen med 8 poeng mot Sverige 6 poeng. Jeg vil takke hver og en av dere som tok den lange turen. Gratulerer også til de av Dere som har greid det Norske jaktchampionatet i høst. Ser at vi har flest elitestarter hittill i sesongen og dette er bra, men hvor blir det av åpen prøve hundene? Det ser ut til at vi får svært få tisper som skal pares denne våren, så det henstilles til tispeeiere som har ei dugelig tispe, få tispa jaktpremiert denne sesong og ha et kull. Skal rasen fortsatt bestå må vi alle være villig til å bidra og ikke skusle bort gode individer som kan være aktuelle å bruke i avlen. En sak som kommer til å bli aktuell på vårt årsmøte i august, Norske harehundklubbers forbund vil ha medlemmene i ringene med under sine vinger, slik at de kan blant annet bli sterkere i jakthundutvalget hos NKK og at ringene får stemmerett i RS. Mange spørsmål vil sikkert melde seg da. Så tenk litt på saken til neste årsmøte.

Tom -3-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Innkalling til årsmøte Det innkalles herved til årsmøte i Luzernerringen. Møtet avholdes i forbindelse med AAHK sin utstilling på Røed Camping i Risør. STED: Røed Camping DATO: lørdag 20. august 2016 TID: klokka 18:00 DAGSORDEN 1. Åpning 2. Godkjenning av innkalling 3. Valg av ordstyrer, referent og 2 til å underskrive protokollen 4. Årsberetning 5. Regnskap 6. Budsjett 7. Fastsettelse av kontingent 8. Innkomne forslag 9. Valg Det vil bli utdeling av utmerkelser rett etter årsmøtet og rapport fra avlsrådet. For overnatting på Røed Camping, ta direkte kontakt på telefon 37 15 50 06. Det er også mulig med overnatting på Moen Camping, kun noen 100 meter unna. Ring 37 15 50 91 Innkomne forslag må være styret i hende senest innen 1. august. Forslag sendes sekretær.

Vel møtt! -4-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Jeg har praktisk talt vokst opp med Luzernerstøver, men det var først i 2004 fasinasjonen for disse særegne og spesielle dyrene tok av. Det var da jeg møtte ei lita og hengiven frøken på 3 måneder for aller første gang. Jeg hadde allerede Vera (Azora) og hadde ingen planer om en hund til, men møtet med denne lille frøkna hadde satt sine spor og 2 uker etter samlinga i august henta jeg Zelma hjem. Fra første dag var det full klaff mellom henne og Vera, de delte seng fra dag en.

Det var tøft når ryggen til Zelma begynte å krangle. Dyrlegen konkluderte med prolaps, og etter masse ro og sakte opptrening var hu helt fin igjen og vi kunne fortsette livet som før. Det var slett ikke lett å holde henne i ro for hu var vant til en aktiv hverdag og ville selvfølgelig ut på tur med bestevennen din Theo. Etter hvert fikk Zelma mange allenavn, blant annet Hefalompen. Det var på grunn av de lange øra. Dronninga fikk hu mest sannsynlig etter diverse triumfer i utstillingsringen. Jeg skal ikke nekte for at det er masse premier, sløyfer og diplomer her i huset. Mest stas er nok de tre gangene hun ble BIS på samlinga.

Helt fra første dag viste hu at hu var ei veldig spesiell frøken som takla veldig bra å bli dratt med rundt omkring overalt og var med på det meste, men tryggest var det ha matmor der som moralsk støtte. Som valp var hu veldig snill og grei, men når hu runda 18 måneder så kom også rampestrekene, kan nevne en ødelagt trådløs telefon, "makulert" strikketøy samt votter og sko som ble gnagd på.

-5-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

hus. Vi gikk ei veldig lærerik tid i møte med ei blind gammel frøken og en liten valp i hus, men det gikk over all forventning og bikkjene gikk veldig godt overens fra første stund. Zunny var veldig snill og forsiktig med Zelma, han gikk alltid ved siden av henne opp trappa. Jeg hadde aldri trodd at Zelma kom til å leike mer, men hun og Zunny leika og det var ikke alltid det var Zunny som bød opp til leik. 2012 starta med at hun fikk lukka livmorbetennelse, ble hasteoperert bare minutter etter vi kom til dyrlegen og det redda livet hennes Gikk ikke mange dagene før hun var i fin form igjen. På høsten samme år begynte synet å svikte, det var tøft for matmor. Første dyrlegen vi var hos forespeila kortison resten av livet, så da vurderte jeg avliving. Takk og pris for gode venner som satte oss i kontakt med en spesialist på øyesykdommer hos hund og katt. Etter nøye undersøkelser, blant annet CT, så var konklusjonen netthinneløsning og null behov for medisiner. Vi fortsatt hverdagen som før, med litt mer hensyn å ta, men hun var med på turer som før, også ski- og sparkturer. Det gikk ikke så fort, men hun var med.

Etter å ha vært med på sin 11. samling sommeren 2015 merka jeg at helsa til Zelma begynte å bli

dårligere og 3. juli så tok vi den tunge turen og verdens beste Zelma få vandre til de evige jaktmarker. Stor takk til Astrid Skaug som var med på å overtale meg til å kjøpe denne herlige lille frøkna, og takk til oppdretter Halvard Livastøl som lot meg få kjøpe henne.

Våren 2013 ble livet hennes snudd på hodet når Zunny Zalzabill kom i

Elin -6-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Avlsmetoder i praksis – Innavl, Linjeavl eller utavl? Hentet med forfatter Astrid Indrebøs tillatelse fra boka Genetikk, avl og oppdrett Seleksjon – utvalg – av avlsdyr er grunnlaget i hundeavlen, liksom det er for all annen avl. I villhundens tid medførte seleksjon at det var den sterkeste om mest livskraftige og mest tilpasningsdyktige individene som forplantet seg og brakte slekten videre. Hos tamhunden ønsket man å fremavle spesielle egenskaper, i første rekke jakt- gjete- og vaktegenskaper sammen med hundens tilpasningsevne, lærevillighet og sosiale egenskaper. Sunnhet var en forutsetning for at hunden skulle fungere som menneskets hjelper. Etter hvert som de ulike rasene har oppstått og fått sin rasebeskrivelse eller rasestandard er hundens eksteriør også blitt viktig i seleksjonen. Oppdeling i raser gjør at slekten hund deles inn i en rekke ulike populasjoner, noen ganske store, andre svært små. I Norge har vi i dag registrert 239 raser (iflg registreringer for siste 5 år, Hundesport 2/2004).

når det dreier seg om svakere innavl, mens ordet innavl først taes i bruk om paringer av halvsøsken, bestefar x barnebarn osv-. Helsøskenparinger eller far x datter er meget sterke innavlsparinger som bør frarådes på det sterkeste. Erfaringer i praktisk avlsarbeid tilsier at en moderat brk av linjeavl i enkelte generasjoner er nødvendig for å nærme seg vårt avlsmål: Den ‘’perfekte’’, sunne og rasetypiske hunden.

I den moderne hundeavlen spiller eksteriøret stor rolle for mange raser. Rasen standard er blitt oppdretterens ‘’arbeidstegning’’. For andre er bruksegenskapene av størst viktighet. Felles for de fleste raser er imidlertid at sunnhet eller seleksjon mot sykdommer settes i høyeste.

I raser hvor det i stor grad driver utavl i generasjon etter generasjon, vil spredningen av individer, både når det gjelder fenotype og genotype bli svært stor. Rasen blir etter hvert lite enhetlig og mindre forutsigbar: stadig flere hunder ligger lengre unna ‘’det idielle’’ både innen eksteriør og mentale egenskaper. Ønsker man å stabilisere flere egenskaper i en rase, er en viss grad av linjeavl ofte en forutsetning for å lykkes. En seriøs og erfaren oppdretter vil etter hvert kjenne’’sine’’ linjer svært godt, og kan følgelig med en viss sikkerhet forutsi resultatet i større grad enn en som kun driver utavl med utavlede hunder.

Dette er den egentlige definisjonen på innavl: Innavl er paring mellom to individer som er mer beslektet med hverandre enn gjennomsnittet i rasen. På bakgrunn av denne definisjonen, praktiserer nok de fleste oppdrettere i større eller mindre grad en eller annen form for innavl i enkelte generasjoner, for så å foreta mer eller mindre rene utavlsparinger i neste generasjon.

Men – forutsetningen for å lykkes med linjeavl er at man, så langt som mulig, vet hav man driver med. Det er svært viktig at man virkelig kjenner individenes bakgrunn, deres fordeler og ikke minst deres svakheter. Det samme gjelder hundenes slektninger. Det man ønsker,

Ordet ‘’innavl’’ har en negativ klang i all type avl – enten det dreier seg om uer, griser – eller hunder. I hundeavlen brukes ordet ‘’linjeavl’’

-7-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

er å doble de ‘’positive’’ genene, det vil si gener for positive egenskaper, både bruksegenskaper, eksteriør og sunnhet. Det man imidlertid kan risikere er å doble de ‘’negative’’ egenskapene. Faren for dette vil alltid være tilstede, og dette må man være MEGET oppmerksom på!

En del klubber har i sine retningslinjer for hundeavl angitt at man ikke bær foreta nærmere paringer enn søskenbarn. Dette er en god retningslinje, men selv paringer mellom søskenbarn krever meget god kjennskap til linjer, deres svakheter og fortrinn. En slik paring gir en innavlsgrad på 6,25% dersom ikke søskenbarna har flere felles annen enn en av besteforeldrene. Har de for eksempel to felles besteforeldre blir innavlsgraden like sterk som for halvsøsken, 12,5%(‘’dobbelt-søskenbarn’’). Husk at man må studere en stamtavle i flere generasjoner for å kunne beregne innavlsgraden.

Ved linjeavl bør man derfor legge STØRST vekt på de negative egenskapene, og velge ut de individene som har færrest negative egenskaper! Spesielt må man ta hensyn til. Hundenes sunnhet – det er grunnlaget for all avl.

Hvilke krav skal man sette til avlsdyrene ved linjeavl eller innavl?

Individer som med stor sannsynlighet bærer gener for alvorlige arvelige defekter må ikke brukes i linjeavl!



Unntaket er testparinger hvor formålet er å finne ut om vår avlshund virkelig bærer disse genene eller ikke. Slike testparinger er imidlertid ikke noe en oppdretter skal foreta på egenhånd, men kun i samarbeid med høyt kvalifiserte fagfolk s om følger opp valpene – for eksempel Norges Veterinærhøgskole.

  

Meget god sunnhet hos både individene og deres slekninger Meget god psykisk helse God fertilitet Meget gode bruks- og/eller eksteriøre egenskaper

Store krav til sunnhet og helse bør vi alltid sette til våre avlsdyr, både fysisk (eksteriørt) og ikke minst mentalt. Men ønsker man å benytte linjeavl/innavl, må kravene være enda strengere og seleksjonen enda sterkere enn ved utavl.  Skaff deg kunnskap og bruk sunn fornuft!  Vær ditt ansvar bevisst – ikke ta risiko på andres bekostning – verken hundenes eller valpekjøpernes!

Linjeavl passer dårlig for nybegynnere, da de ikke har noen forutsetning til å kjenne hundene i generasjoner bakover. Man kan være heldig, men dessverre minst like ofte svært uheldig. Derfor er samarbeid helt vesentlig. Her i Norden har vi noe nærmest unikt, nemlig avlsråd, eller avlsveiledere for de aller fleste raser. Nøkkelordene er kunnskap, åpenhet og samarbeid.

-8-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Målet med en slik paring er å få ut ‘’renavlede’’, gode dyr som kan brukes videre i avl, eller gode bruksdyr. Innavlede individer som er sunne og friske – kan være svært gode avlsdyr (dersom de har beholdt sin fruktbarhet), men bør kun brukes i utavl.

på hundens nære slektninger, spesielt dersom de også er utavlet. På den annen side vil en utavlet hund tlføre vår populasjon flere gener enn en linjeavlet hund, og den vil derfor tilføre vår populasjon en større genmasse. Dette kan i seg selv være positivt. Det beste ville i så fall være om importen var et resultat av krysning mellom to linjeavlede, men ubeslektede individer som var kommet fram ved fornuftig seleksjon gjennom flere generasjoner.

Bør en import være utavlet eller linjeavlet? Dersom man importerer en linjeavlet, meget god hund fra meget gode og sunne linjer med friske søsken, kan denne hunden være en bedre avlshund enn en som er sunn og utavlet. Sannsynligheten taler for at den linjeavlede hunden har dobbelt av flere gode egenskaper. Sannsynligheten for at den er bærer av defekt-gen (spesielt ved vanlig recessiv nedarving), er mindre, da enkelte nære slektninger (søsken) i så fall burde fått dobbelt opp av defekt-genene og blitt syke eller få andre uønskede egenskaper. Disse konklusjonene forutsetter selvfølgelig at vi kan stole på de opplysningene vi får.

En import bør under alle omstendigheter brukes forsiktig og med fornuft, slik at man får muligheten til å undersøke hundens avkom og om mulig oppdage alvorlige defektgener før hunden har spredd sne gener i vår populsjon i for stor grad. Selv en flott og sunn import må ikke brukes for mye, da det i de neste generasjoner vil gi en kraftig reduksjon i avlsbasen og skape nye innavlsproblemer.

Muligheten er til stede for at en utavlet import kan bære defekt-gen i større utstrekning uten at dette har kommet til syne

INGEN HUND ER FRI FOR DEFEKT-GEN!

-9-

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

RR INT N SE UCH N J(D)CH NV-13 Himdalen’s Zalto Eier: Tone P. Eriksen

N J(D)CH N UCH Valdo

Eier: Thorleif Øverland

N J(D)CH N UCH Tällmyrans Ricco

Eier: Arne Wester

- 10 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Min aller første «jakttur» av Arnold Bjørklund Noen minner er sterke og kommer til deg både titt og ofte i hele sin skala, mens andre er mer vage i løse bruddstykker, men små biter av disse minner kan være klare. Denne lille historien er for meg ett vagt minne, men eldre søsken har satt historien i sammen. «Det var en gang» en gutt, så vidt fylt 4 år og hans venninne, Turi en Hygen på 4 måneder. Denne lille tassen hadde nok ord på seg for sine «walkabouter» i tidlig alder, men kom fort til rette i nærområdet. Så var det en august kveld i 1950 att både hund og gutt var borte og uroen ble til panikk og begynnende hysteri. Det ble lett både langs bekker og pytter, langs sjøen og i fjellskrenter, men vekk var de. Så kommer mitt lille glimt inn i historien: Jeg husker jeg sto på en fjellknatt i skogen og gråt, hunden som jeg hadde i et tau var vekk og så hadde jeg «gjort i buksa» Hvor jeg var eller hvor lenge jeg hadde vært vekk ante jeg ikke, men jeg ser ennå for meg min søster på 14 år komme opp mot meg, hun hadde hørt min gråt på lang avstand. Vel hjemme med klapp og klem hadde jeg sagt at jeg skulle på jakt i Grefstadskogen. Hygenen Turi ble bare 1 år gammel, den ble overkjørt og meget sterkt skadet og måtte avlives.

Arnold med Tikko, miks med Beagle og Sveitserstøver

- 11 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Papirhunder. I 1990 fikk jeg min første Luzernerstøver, «Freia» kjøpt på Fåvang av Per Kristian Fossmo Jeg meldte meg inn i ringen og var på mitt første årsmøte på Osensjøen 1991. I tiden som fulgte ble det mye jakt og det ble skutt masse harer for hunden de neste årene. Interessen for utstillinger og særlig jaktprøver var stigende. Freia var en meget flott hund, men med litt ‘’nerver’’. Hunden var en god jager med ett fantastisk målbruk, men var nok for puslete i søket og gav seg litt for fort. Hun oppnådde en 1. pr og en 3.pr på jaktprøve. Hun fikk flere 1.pr på utstilling, men var noe tilbakeholden og skvetten. Da jeg fikk hundene Donald og senere Pluto var løpet lagt for utstillinger og særlig jaktprøver. Etter mange forsøk med flere 0 pr. 3.pr. 2.pr. og tilslutt 1.premier, ble det nok til å starte på eliteprøver. Det var en lang, men spennende og givende vei å gå og bare lyspunktene tar du med til neste korsvei som bør være rett rundt hjørne. Både Donald og Pluto fikk sine NJCH med noen års mellomrom. Selvfølgelig er der hunder som har fått sitt NJCH på tre starter og ære være de for det, men ikke gi dere med et par 0 på innerlomma! Vi må ikke glemme det sosiale i all denne jakt på titler og premier for det jeg har opplevd med dette er ufattelig mye koselig og morsomt og spennende. Så til historiens poeng og ettertanke. Av en erfaren eldre harejeger fikk jeg høre via andre, att han Arnold var bare på jakt etter «papirbikkjer». Vel vel! La gå, men jeg har hatt det kjempe! I disse årene. I den forbindelse kommer jeg på en historie fra 1970 åra. Oddvar Bjørkås fra Grimstad hadde vunnet NM for støvere og kom til min far for å fortelle om losene og utfallet. Etter en stund bryter min far inn med loser for Sveitserstøveren sin og etter en stund med snakk frem og tilbake legger Oddvar neven sin på min fars skulder og sier klart og tydelig: Bjørklund, du har ikke ett papir på det du forteller! Den godeste Bjørklund ble for en gangs skyld målbunden.

Fevik 24/11 2015

Arnold Bjørklund

Her er det på sin plass å gratulere Arnold og Maggan med en fantastisk 5. plass i årets NM. En flott prestasjon – og for en reklame for rasen! Luzernerringen

- 12 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Landskamp 16/17-11-2015 Av Kurt Johnny Moen Jeg var den heldige og fikk være med fra styret på landskamp i Högsby i Småland. Vidar Salvesen med Axemys Walle, Rolf Havord med Pejk og Bjørn Hægeland med Øgår'n Michja og jeg. Som seriøse landskampdeltagere reiste vi en dag tidligere for å akklimatisere oss og hunder for denne viktige kampen. Ja, noen hadde jo 14 timers reise dit, så dette var nødvendig. Loddtrekkning av terreng og dommer var klart allerede når vi stilte på dommermøte søndag, og tidligere ble det bestemt at de 3 norske og de 3 svenske hundene skulle bytte terreng for at det skulle være så rettferdig som mulig.

Første dag ble jeg med Øgår'n Michja ut i terrenget. Hunden kom raskt i fot, men det viste seg vanskelig og få ut. Barmark og hvit hare! Det var faktisk mest skogshare rundt der, noe jeg ikke hadde trodd. Spent satt jeg der og hele tiden sjekket rapporter fra de andre hundene. Meget spennende bare det og fikk en og annen meld fra sjefen(Tom) også. Etter 3 timer i fot byttet Øgår'n Michja område og kom ganske raskt i fot ganske igjen uten att hun klarte å reise haren denne gang heller. Så ble det dommermøte på kvelden og alle var spente på hvordan dette hadde gått så langt. Det viste seg att Sverige ledet knapt etter dag 1, men vi hadde i alle fall beste hund etter dag 1, Pejk. Så ble det tid for jegermiddag med god mat og drikke og hyggelig selskap. Litt utpå kvelden la vi en bra strategi til neste dag. Noen måtte muntres litt opp uten å nevne navn, Bjørn:). Det ble tidlig i seng.

Dag 2 ble jeg med Pejk og Rolf ut i flott terreng. Pejk virket litt seig etter gårdagens jakt så det gikk en bra stund før han kom i fot. Etter en stund så vi hvordan Pejk sirklet seg inn før vi hørte ett påskrik. Haren var på beina og gikk rett ut på vei og dro avsted. Hundeeier og dommer, med kjentmann, etter i full fart, men selvfølgelig startet en skogsmaskin for fullt der losen pågikk. Det ble derfor veldig vanskelig og høre losen. Jeg satt fortsatt ved uttaket da Pejk kom losende etter 1 time og 25 min inn i beita der det ble dødtap. Rolf ville gjøre ett slipp til så vi byttet terreng uten att Pejk fant noen ny fot. Så nå var det bare og reise til stamkvarteret for å vente på at de andre hundene og deres resultater. Klokka 16:30 kom siste hund inn. Det var Walle, så klart, her utnyttes tiden maks for bra resultat! Klokken 17:00 stilte vi på dommermøte og fikk resultatene. Gleden ble stor da Håkan Ljung leste resultatene som viste seg att Norge hadde vunnet :)

- 13 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Vil med dette takke Småland stöverklubb for flott arrangement, Svenske Luzernerringen for trivelig selskap og god kamp og ikke minst Walle med Vidar, Pejk med Rolf og Øgår'n Michja med Bjørn for en flott innsats og flotte dager sammen.

RESULTATLISTE Hund

Drev 89 82

Eg 56 55

Val 2 2

Ekl

Plc

69 82

50 53

3 2

0 120

19 56

0 1

Peik

86 37

58 23

2 0

Axemmy´s Wirre

40 0

57 25

3 0

Tällmyrans Sussi

53 30

54 20

3 0

Yebackens Tessie

Axemmy´s Walle

Ögår´n Michja

- 14 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Avlsrådet henstiller alle medlemmer som har hunder som tegner godt i skogen å stille på jaktprøve. Hittil i år er det altfor få hunder som har stilt på Åpen prøve. Å stille på jaktprøve er ikke farlig, på enkelte kan det virke slik, men har du en unghund som jager premieloser nesten hver gang du er i skogen, SÅ STILL PÅ PRØVE! Ikke vent og tru at det skal gå enda bedre til neste år. Om det blir en 0 første gangen så gjør ikke det noe. For selv den beste jaktchampion har en tom dag i skogen iblant.

Leder: Geir Holden toneriks@online.no 63 88 04 36 / 901 96 342 Melnesveien 57 1910 ENEBAKKNESET

Medlem: Arnt G. Skeibrok m-skeibr@online.no 994 13 030

Valpeformidler: Tom S. Braaten tombraaten@fetkommune.no 63 88 20 85 / 482 75 236 Frøyasvn. 9 1900 Fetsund

Varamedlem: Knut Lundberg klundbe@online.no 905 55 752 Skramstadsæterveien 94 2450 Rena

4980 GJERSTAD

- 15 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Vi fikk Øgår’n Michja en sommerdag da hun var vel 4 måneder. Vi hadde tidligere hatt en rolig Luzerner som vi dessverre måtte avlive da hun ble syk. Michja var langt fra rolig, de første dagene ble blomsterpotter, lysestaker og liknende feid i gulvet. Ute gravde hun store hull i hagen og elsket å velte seg der. Kjøkkengulvet så ut som en jordhaug når hun kom inn. Hun var med andre ord en livlig hund, som satte mange ‘’grå hår’’ i hodene våre. Men da høsten kom, var det ikke lenge før jaktlysten viste seg og hun tok ut for å finne haren. Hun var nøye med luktene, så fant hun ikke noe som hun syntes var verd å jage satte hun seg ved sekken og ventet på en brødskive med leverpostei. Bjørn sa noen ganger, at det hadde vært mer givende å ha med katten. Men etter at den første haren var skutt, og hun forstod hva jakt gikk ut på, var hun mer ivrig. Så ble det sommeren og utstillinger. Dette tror vi hun likte godt. Var urolig før vi dro, men da vi var på plass ble hun helt rolig. Hun tok seg oppover i rekkene og nådde rimelig raskt å bli internasjonale Champion. Den siste utstillingen vi var på, var den store European Dog Show på Lillestrøm. En opplevelse med alle verdens hunder og mye styr. Noe Michja ikke forstod, for hun var like rolig. Den Sveitsiske dommeren syntes hun var et flott eksemplar av Luzernerstøver og satte seg ned å snakket med henne og hun ble europavinner i sin klasse. Men det er jo jakt og harelos som teller. Utstillinger og sløyfe- mas var bare en sommer aktivitet. Når høsten kom, og det ble kaldere i luften, kunne vi bare si ‘’hytta’’ så var hun klar. Det har vært mange flotte turer, og mange harer som har blitt skutt. Hun er av den trofaste typen, så når losen blir lang, må hun inn å se om Bjørn står der fortsatt. Hun er fortsatt nøye på luktene.Harelos er tingen, rådyr og andre lukter får andre ta seg av .Når vi kommer hjem og haren henger på løeveggen, må hun stadig ut å se på den. Det har vært noen flotte og spennende turer på jaktprøvene og. Jaktchampionatet ble tatt på Jæren, lua gikk da i luften og turen hjemover ble lett. Etter det ble det DM og til sist toppet det seg med Landskamp i Sverige. Det var en lang tur, både for fører og hund, men var verd hver kilometer. En minnerik tur da laget fra Norge vant. Nå er det meste av opplevelser tatt og en kan roe det ned med fine turer på heia med los og mye hyttekos.

Randi Grønsund, Mandal 22. november 2015

- 16 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Da er nok et år over og atter en gang er det tid for innbetaling av kontingent, dere finner giro vedlagt denne utgaven av Luzernerposten. Det er veldig viktig at alle betaler innen fristen for å spare ringen for ekstra utgifter til utsendelse av påminnelser. De som vil være med å kjempe om ringens utmerkelser må også betale innen fristen. Kontingenten er veldig viktig for ringen, det er den som dekker utgifter til å drifte hjemmesiden, trykking og utsendelse av medlemsbladet samt innkjøp av premier til samlinga og rasemesterskapet vårt. Alle som er førstegangseier av Luzernerstøver får ett års gratis medlemsskap i ringen, så det er viktig at dere som har valpekull sender inn navn på alle valpekjøpere til kasserer, dette kan dere gjøre enten på mail eller ta kontakt med meg på telefon. Vi har fortsatt klær med ringens logo og bilde av luzernerstøveren for salg, i ulike farger og modeller. Får tak i de fleste størrelser også til barn. Ta kontakt med kasserer for bestilling.

Med vennlig hilsen Elin Ruud, kasserer PLANLAGTE PARINGER 2016 Tispe: Aktuelle J=Jaktpremiert kombinasjoner som Reg.nr vises på denne listen Foreldre

Kombinasjon nr. 1 avlsesongen 2016

INT NUCH N J(D)CH EUW 15 Øgår'n Michja NO52826/10 HD:B

N J(D)CH Pjokken Briskebyens Missi

Eier/ kontaktperson til tispa

Randi Grønsund 4513 Mandal Mob: 928 26 331

Hannhund: J=Jaktpremiert Reg.nr Eier Lärkvallens Don Ikaros J S27420/2008 HD: A

Anbefalt/ Godkjent Innavl %

0,60 %

Dato for parring

Planlegges vinter 2016

Tor Karlsen 950 57 271

NUCH Øgår'n Missi NO52827/10 HD:B Kombinasjon nr. 2 avlsesongen 2016

Kombinasjon nr. 3 avlsesongen 2016

Kombinasjon nr. 4 avlsesongen 2016

N J(D)CH Pjokken Briskebyens Missi

N J(D)CH Dolly J NO33488/10 HD:A

N JCH N UCH RR Pluto Kira

Gårdstunet's Mademoiselle Zuzette J 23.07.2011 HD: Lärkvallens Don Ikaros J N JCH RR B-J Luz-Erna

Svein Bakke 1878 Hærland Tlf: 69 89 45 71 Mob: 908 88 067

Dag Haugen 4886 Grimstad Tlf: 37 04 29 16 Mob: 924 13 839

Hannhund ikke bestemt

RR N UCH NV-13 Himdalen's Zalto NO45500/10 HD: A

Planlegges vinter 2016

Anbefalt 2,39 %

Planlegges vinter 2016

Tone P. Eriksen 63 88 04 36 920 55 284

Tom S Braaten 1900 Fetsund Hannhund ikke bestemt

Venter på HDresultat

Planlegges vinter 2016

Tlf: 63 88 20 85 Mob: 482 75 236

- 17 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

- 18 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

NO42520/11 NO42412/13 NO38650/12 S33407/09 NO45500/10 SE58177/10 NO37180/13 NO37184/13 S33405/2009 26929/07 NO45206/11 NO40308/11 NO41475/13

Reg.nr

N UCH PEIK VALDO Himdalen's ISACK N UCH N J(D)CH Tällmyrans RUFUS RR NUCH NV-13 Himdalen's ZALTO N(D)JCH S(D)JCH Axemmy`s WALLE AB PRINS AB TEX Tällmyrans RICCO N UCH N JCH STORM RUSKEN Briskebyens RASMUS II Himdalen's BONZO

TISPER

Øgår'n MISSI NO52826/10 N J(D)CH DOLLY NO33488/10 NDCH Mimmibackens MAGGAN SE26740/10 INT N UCH SE UCH N J(D)CH Øgår'n MICHJA NO52826/10 LYSTI NO46935/12 NUCH Axemmy's ZELMA S43533/2008 Flisstølens UNI NO50888/10 KS SUU NO43749/13

Reg.nr

HANNHUNDER

Svein Bakke Dag Haugen Arnold Bjørklund Randi Grønsund Widar Bekkelien Asle og Annika Wik Asle og Else Marie Wik Kittil Songe

Eier

Rolf Havord Thorleif Øverland Knut Bjørnar Sørmoen Thorleif Øverland Tone P. Eriksen Vidar Salvesen Kjell Igland Olav Haugen Arne Wester Jan Fredriksen Rune Stende Bjørn Bredesen Bård Andersen

Eier

2 EP

1 (DM) 1 (DM) 1 (NM)

1 EP

3 EP

1 (LK sv)

3 EP

1 (DM) 1 (LK sv)

1 (DM)

0 EP

1 1 1 1 (DM)

1 1 (DM) 1

1 (LK sv)

0 EP

1 1

Ny jaktpremiert

Klubbmester Romerike HHK

1 ÅP 2 ÅP 3 ÅP 0 ÅP RR Merknader

Prøvevinner Nittedalsprøva

1 ÅP 2 ÅP 3 ÅP 0 ÅP RR Merknader

5. plass i NM

Ny CHamp.

NY NJ(D)CH

NY NJ(D)CH, SE UCH

NY NJ(D)CH

Ny CHamp.

JAKTPRØVERESULTATER 2015/2016

Ikke verd fem øre! Denne teksten er hentet fra boka Når harelosen klinger skrevet av Egil Gjedtjernet. ‘’Nå, hvordan står det til med unghunden din – den jager vel brukbart allerede?’’ Jeg visste at denne jegeren sto ved avslutningen av andre sesongen med sin unge støver, så jeg var interessert i hvordan utviklingen hadde vært. ‘’Maken til hund har jeg aldri hatt! Hunden er ennå ikke to år gammel, og til nå har vi skutt 74 harer dor den – så hunden er veldig god den.’’ Jeg svelget en kommentar om at da er kanskje hunden ødelagt, men spurte i stedet: ‘’Da har du vel alt kanskje startet på jaktprøve også, da?’’ ‘’Nei, det har liksom ikke falt seg slik enn, men neste sesong skal vi komme for fullt.’’ Heller ikke da kunne jeg finne igjen navnet til vedkommende da prøveoversiktene forelå utpå forsommeren. Det forbauset meg egentlig ikke; det som her er beskrevet er dessverre ikke et enestående eksempel. For egen regning vil jeg påstå at et stort antall skutte harer ikke er noen garanti for en harehunds prestasjoner – i beste fall kan det være en indikasjon på at den er god til å ta ut. Under en samtale med en eldre, erfaren jeger og hundemann, kom han med følgende sannhetskorn: ‘’En skyter seg ike til en god hund!’’ At de fleste ønsker å få en og annen hare for unghunden sin for å prege den på riktig viltart, er fullt ut akseptabelt, men det er store muligheter for å nå like langt på det feltet dersom en har god dressur på hunden og yter litt ekstra for å finne ut hva den holder på med når en betviler viltarten. En svenske vi leide jakt hos første uka i september i flere år, hadde et annet syn på dette å måle jaktverdien etter harer i sekken: ‘’En död hare är inte värd fem öre! När haren är skjuten, tar det roliga slut’’, mente han. Han hevdet ellers at hvis det var nødvendig å skyte hare for å holde hundens jaktlyst oppe, ville den aldri bli av de helt store harehundene. Langt på vei går det an å være enig med gubben, og det er ikke alltid hunden setter så veldig pris på en død hare heller! Vi jaktet med ei ungbikkje som hadde vist lovende takter første høsten. Hun hadde prestert loser det godt kunne vært skutt i, og vi hadde forsøkt så godt vi kunne å servere henne en

- 19 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

pus, men vi strakk ikke til i vår jegerrolle. Nå hadde vi vært ute et par turer i en ny sesong. Bikkja så utt til å fortsette like positivt, men den jaktlige beskatning av harebestanden sto fremdeles til null for vårt vedkommende. Så skulle lykken prøves nok en gang – alle gode ting er tre! Under kjøreturen ut til, planlagt slippsted fikk vi i billyset se en hare som var ute på morgentur på den samme veien. Trafikk av motorkjøretøyer var den nok skeptisk til, og stakk til skogs igjen. Vi ble enige om å følge dens eksempel – hvorfor ikke gjøre det lettvint når en hadde sjansen til det. Imidlertid var det for mørkt ennå, så det ble ei god stunds venting i bilen. Så ble bikkja sluppet på den andre sida av veigrøfta. Etter få strakser var det full los. Det ble enstemmig vedtatt å kneppe haren på veien så snart den stakk albben innenfor forsvarlig skuddhold, og vi inntok hver vår post på bilveien. Noen rask inngripen fra veipatruljen ble det likevel ikke – to ganger var haren på veien, men uten risiko for å bli stoppet. Ene gangen smatt den bare rett over; andre turen benyttet den en strekning mellom de utsatte vaktpostene. Dermed fant vi det hensiktsmessig å ommøblere mannskapet. Jeg tok plass i en sving på veien, mens kompisen gikk innover en sti for å bevokte den. Nærmere tre kvarter tok det før haren mætte sin skjebne. Det smalt et skudd hos kameraten, og det var et godt tegn – han pleide å være rask med andreskuddet hvis det første ikke tok skikkelig. Jeg tok beina på nakken umiddelbart, og vi var så nær hverandre at jeg faktisk var på doten før bikkja. Hun kom og så – men ikke mer, hun verdiget ikke byttet så mye som en sniff en gang. Og mens det ble rotet blant diverse skrammel i sekken etter kobbelet, forsvant hun til skogs igjen. ‘’Den dama er i skogen for å jage, ikke for å se på hareskrotter’’, humret skyttere. Denne episoden er ikke så spesiell for hunder som er ferske i faget, men denne bikkja ble aldri særlig byttebevisst. På eldre dager kunne hun ta tak i haren og løfte den opp, liksom for å forvisse seg om at det hele var over. Hvis en da ikke var raskt frempå med kobbelet, dro hun til skogs igjen på leting etter mer moro. Gjennom sitt jagerliv hadde hun en enorm jaktlyst og tæl til tusen. Etter det som er fortalt, oppleves det kanskje som en motsigelse når jeg nå vil gå litt i rette med skyting på bilvei. En gang kom jeg i samtale med en hundeeier som hadde en hund som var av de bedre her til lands, blant annet var den kjent for å løse veiproblemer på en fortreffelig måte. Under praten kom vi inn på nettopp dette med veijaging og veitap, og jeg ville høre hva han hadde å si om dette spørsmålet: ‘’- Mange beklager seg over at hundene deres fungerer dårlig på bilvei. Samtidig oppgir de gjerne høye tall når det gjelder jaktutbytte, og jeg har en mistanke om at ebn stor andel er lagt ned nettopp ved bilvei. Følgelig får hunden sjelden eller aldri noen erfaring med p løse problemene veien betyr. Når det ligger en død hare i enden av sporet på veien, er mulighetene for lærdom spolert. Denne jegerens utsagn synes ganske logiske. Jeg var en gang i skogen sammen med ei bikkje som fulgte en litt spesiell prosedyre hver gang haren gikk på veien. Det skjedde et antall ganger i løpet av dagen, ig hver eneste gang oppsøkte hun eieren like etter hun kom ut i veibanen. Imidlertid slo hun seg ikke til hos sin herre, men dro tilbake på jobb og fikk fart på haren igjen. I mitt still esinn spekulerte jeg litt over årsaken til slik atferd, og fant i første omgang tre mulige forklaringer: At svært mange harer var funnet igjen liggende ved eierens føtter, at

- 20 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

hun til vanlig fikk mye hjelp fra jegerne når det oppsto veitap, eller at hun ofte hadde blitt kalt inn etter at losen hadde havnet på trafikkert, farlig vei. At det går an ‘’skyte i hjel’’’ en hund, har jeg også hært om eksempler på. En jeger som nå er godt oppe i åra, fortalte at han like etter krigen hadde en ungstøver som fort lærte seg hva harejakt var. Ungdommelig iver og oppdemmet jaktlyst gjennom fem lange år gjorde at de meiet ned de harene de kunne få ram på. En skal heller ikke se bort fra at viltets betydning i et ellers knagert hushold var en medvirkende årsak. Karene var lommekjent i terrenget, så innen timen var gått, lå som regel haren i sekken. Men selvsagt hendte det at de ble lurt og etter hvert fikk de oppleve at hunden avsluttet jobben når timen var passert. Han søkte tilbake til jegerne – hvorfor skulle han drive på når ikke de mestret sin del av oppgaven? Det tok et par sesonger før de fikk han til å gå med på lengre arbeidsøkter. Det som ovenfor er fortalt, har jeg langt på vei forståelse for. Verre er det å se positivt på det som i våre dager jakter etter konkurranseprinsippet. Enten for å ha store tall å slå i bordet med, eller rett og slett for å overgå naboer og bekjente. Når det går så langt at det posteres fra bil med lyset på etter mørkets frembrudd, begynner det nesten å grense til vanvidd. Da vil jeg ikke kalle det jakt lenger, ei heller hundesport, som er en vesentlig del av denne formen for jakt – harejakten. Etter alt dette vil du kanskje spørre: ‘’Men skal det da aldri skytes?’’ ‘’Det er da snakk om jakt?’’ Så rett! Selvfølgelig skal den bruke pekefingeren – både tidlig, sent og aldri – på bilvei og andre steder. Men alt med måte. Personlig synes jeg det er en god regel å gjøre slik som gubbarna Backström hevder i sin bok ‘’Harejakt’’:Først når hunden har gjort en prestasjon, da skal det skytes. Følger du dette budet, vil både sporten og opplevelsen overleve!

- 21 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

Luzernerringen i Norge

Norsk harehundklubbers Forbund

Enebakkneset, 30. november 2015 HØRINGSVAR– Lovendring Luzernerringen i Norge viser til at Norsk Harehundklubbers Forbunds (NKHF) har sendt ut lovendringsforslag på høring til klubber og ringer. Luzernerringen ønsker med dette å komme med innspill til de foreslåtte endringene. Luzernerringen synes det har vært vanskelig å ta stilling til de foreslåtte endringene når det ikke foreligger noen utredninger om hvordan ringenes framtid skal se ut. Vi mener derfor prosessen starter i feil ende. Arbeidet med omorganisering og strukturering av ringene burde vært gjort først. Vi er ikke negative til at organisasjonsmodellen endres, men planene må være gode og utarbeidet i samarbeid med ringene i forkant. Ringene må jo ta dette opp på sine årsmøter og det er derfor viktig at det foreligger godt gjennomarbeidede planer for gjennomføring. På den måten vil det være mye lettere for medlemmene å ta stilling til endringene, og faktisk også godkjenne disse. Bakgrunnen for den foreslåtte endringen er at NHKF skal bli større og ha større slagkraft inn mot viktige avgjørelser i NKK. Det mener Luzernerringen er viktig og ønsker selvklart å være med på dette arbeidet. Etter en kryss-sjekk av ringens medlemslister opp mot NKK sitt register, viste det seg at så drøyt halvparten av Luzernerringens medlemmer var medlem i en Harehundklubb, dette på tross av at ringen har det i sine statutter at et medlemskap i ringen fordrer medlemskap i en harehundklubb. For at virkningen med å føye ringene inn i en harehundklubb skal være så effektfull som mulig blir den viktigste jobben å få eksisterende medlemmer i ringene til og også bli betalende medlemmer i en harehundklubb. Det er derfor Luzernerringen mener det er så viktig at planleggingen er grundig og gjennomtenkt. Før lovendring kan vedtas mener derfor Luzernerringen at det må nedsettes et utvalg bestående av representanter fra NKK, NHKF, HHK og ringene. Sammen skal disse komme fram til forslag til omorganisering. Spesielt må disse forhold belyses og avklares:  Eksisterende medlemmer o Hvordan skal disse meldes inn i NKK/HHK?  Tvang?  Frivillighet?  Medlemskap i flere raseringer?  Nye medlemmer o Oversikt over aktive ringer  Hvordan skal nye medlemmer tilknyttes ring?  Hvordan kan nye medlemmer velge ring? 

Hvordan skal ringene være organisert? o Egne årsmøter? o Fastsette sin egen kontingent og kreve inn denne separat? o Fastsette egen kontingent som kreves inn via NKK? I så fall hvordan refunderes innbetalt kontingent ringene? o Skal ringene felles ha plass i styret i respektive HHK? o Egne tidsskrifter eller egne sider i Harehunden(ikke slik det er i dag)

- 22 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

o o o

Egne medlemslister eller lister fra NKK? Skal ringene ha oversikt over hvem som er medlem i de forskjellige HHK? Skal ringene ha egne representanter i NHKF?

På bakgrunn av dette henstiller vi NHKF om å nedsette et utvalg, som nevnt ovenfor, som arbeider fram et nytt høringsforslag til organisasjonsendring. Forslag om organisasjonsendring og lovendring reises på Representantskapsmøtet i april 2017. Luzernerringen stiller gjerne med en representant i et slikt utvalg dersom det skulle være ønskelig.

Vennlig hilsen Luzernerringen i Norge /s/ Tom S. Braaten, Leder Kurt Johnny Moen, Nestleder Elin Ruud, Kasserer Tone P. Eriksen, Sekretær og Redaktør Pål Niclas Vestli, Styremedlem

Godt nytt år, alle Luzernervenner! Det er virkelig bare å beklage forsinkelsen på dette nummer av Luzernerposten. Redaktøren greide dessverre å infisere pc ’en sin men virus rett før jul – og alt ble tapt. Nå er ny pc på plass, mens de forsøker å gjenopprette den gamle. Fortsett å sende meg stoff til bladet – jeg blir glad for alt jeg får. Håper å se mange av dere i Risør til sommeren.

Tone Foto bakside: Ung jeger venter på haren

- 23 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015

- 24 -

Luzernerposten Nr. 2 - 2015