Julie og snøkulen by Luther Forlag

JULIE OG SNØKULEN

ISBN 978-82-531-4638-6

En nydelig fortelling om hvordan en jente oppdager hvorfor vi feirer jul. Gjennom en snøkule og en gammel mann får lille Julie hjelp til å forstå mer av tidenes største julepresang. En fortelling med snø, julepynt og masse stemning. For barn i alderen 6-10 år.

JULIE OG SNØKULEN

Anette Løken Jahr illustrert av Jan Willem Middag

Julie og snøkulen omslag.indd 1

01-11-10 16:01:45

Julie og snĂ¸kulen.indd 2

01-11-10 15:40:34

Julie og snĂ¸kulen.indd 1

01-11-10 15:40:37

Til Kaja Hermine, Hedda Othilie og Ellen Kristiane

Julie og snøkulen.indd 2

01-11-10 15:40:37

Julie og snøkulen

Anette Løken Jahr Illustrert av Jan Willem Middag

Luther

Julie og snøkulen.indd 3

01-11-10 15:40:41

Det er bitte-bitte lille julaften. Julie går langsomt hjem fra skolen. Hun tenker på hva hun kan gi mamma til jul. Det er så vanskelig, og nå er det bare mammas gave hun har igjen. Hva får hun egentlig for 150 kroner nå for tiden? Ikke en cd en gang. Det sier «skvulp» i den ene gummistøvelen hennes når hun går. Så teit å plumpe i den søledammen, tenker hun. Det skulle ikke vært mulig å gjøre det på denne årstiden. Tenk om det ikke blir snø til julaften i det hele tatt. Mannen med det rare slipset på tv har lovt at det kommer snø til jul, men det ser ikke akkurat sånn ut nå.

Julie og snøkulen.indd 4

Hun stanser opp og kniper øynene igjen. Prøver med hele seg å kjenne på den gode julefølelsen. Den som pleier å komme lurende på denne tiden. Men, nei, hun kjenner ikke annet enn en våt sokk i en skvulpete støvel. I år kan det visst være det samme med hele julen. En regndråpe faller ned på den fregnete nesen hennes, og hun skjeler med begge øynene for å se. Så tørker hun den vekk med et par fingre og går sakte bortover mot Skibakkeveien.

01-11-10 15:40:54

Julie og snĂ¸kulen.indd 5

01-11-10 15:41:07

– Julie. Hei! Marte kommer mot henne og smiler stort. Julie kjenner ingen i verden med større smil enn Marte. Hun er en sånn type som smiler med hele kroppen. Hun kan smile og slå hjul tre ganger etter hverandre. Tenk det! Julie glemmer den skvulpete støvelen og løper mot venninnen. En gutt med lua trædd nesten ned over øynene kommer også mot henne. – Daniel, er du her også? sier hun overrasket. Daniel er broren til Marte, og han er utrolig morsom. – Må ut og se på livet, vet du, svarer han, smiler skjevt og gjør et lite nikk med lua til to damer som går forbi. – Har du sett

Julie og snøkulen.indd 6

for en veloppdragen gutt, hvisker den ene mens de vagger forbi han med handleposene sine. – Vært på skolen helt til nå? spør Marte. – Ja, vi øver på julespillet. Har avslutning i morgen, sier Julie. – Hva handler det om da? – Du vet, juleting, det julen handler om. – Som hva da? avbryter Daniel. – Neeei.Vi skal synge musevisa og spille et stykke om Teskjekjerringas jul. Jeg skal være en hest. – Jeg syns du hadde passet bedre som teskjekjerringa, jeg. Daniel dytter Julie på skulderen. – Du som er så liten og søt.

01-11-10 15:41:09

– Oj, se der dere. Julie sakker farten. Mot dem kommer Sivert, den slemmeste gutten på skolen. Hun snakker lavt og rister på hodet. – Dere vet at han stjal mobiltelefonen til en gutt i 3. klasse? Han måtte snakke med rektor. – Det er ingen som liker han. Han har

nesten ingen venner. Skjønner det godt, jeg. – Lat som dere ikke ser han, sier Daniel, og idet de går forbi han ser alle en annen vei. Julie kikker på Sivert etter at de har gått forbi. Så han litt lei seg ut?

Julie og snøkulen.indd 7

01-11-10 15:41:20

Butikken med juleutstillingen lyser opp hele gaten, og midt i vinduet står det en skjeggete nisse med en stor sekk på ryggen. Julie stopper. Hun står helt stille og slutter nesten å puste et kort øyeblikk.Ved siden av et lite juletre med glitter på ser hun noe helt spesielt. Hun ser en snøkule, en sånn som man rister på, og hvor glitteret sakte faller ned i en glasskule fylt med vann.

Julie og snøkulen.indd 8

– Hva ser du på? sier Marte og klemmer nesa flat mot vinduet. Julie svarer sakte og rart. – Den snøkulen der. Den er så julete og fin. Skikkelig søt. Hva er det inni den egentlig? Hun lener seg nærmere vinduet. – Hm, inni den der? Det er en sånn julekrybbe tror jeg.

01-11-10 15:41:27

En dame med forkle kommer ut av butikken. Håret hennes er det høyeste Julie noen gang har sett. Hun setter fra seg en lykt utenfor døren. Julie lener seg enda nærmere utstillingsvinduet for å se prisen. – Hva står det der? sier hun og myser med øynene. – Er det 250 kroner? – Jo, det stemmer. Er det ikke rimelig? utbryter damen og rister av litt regnvann fra forkleet sitt. – Denne nydelige snøkulen med julemotiv inni er noe av det flotteste vi noen gang har hatt. Daniel står bak damen og gjør de samme bevegelsene som henne. Han løfter lua høyt på hodet for å få samme hårhøyde og beveger munnen i takt med damens. Både Marte og Julie smiler, men mest inni seg, så ikke damen skal lure på hva som skjer. – Ekte tysk porselen er figurene i, og snur

Julie og snøkulen.indd 9

du den på hodet daler glitteret så flott. 250 kroner er jo ingenting. Det er nesten som å gi den bort, ikke sant? Den høyhårete er helt andpusten. – Som å gi den bort? Ikke akkurat, mumler Julie lavt og ser ned i bakken. For dyrt. Så dumt. Det hadde jo vært den perfekte gaven til mamma, tenker Julie. Den er kjempefin. Med de dyrene, og det lille barnet som ligger der, og den flotte stjernen over taket. Mamma hadde blitt så glad. Så kjedelig at hun ikke har penger til den. Marte og Daniel har allerede gått videre. Det plasker enda i støvelen når hun løper etter dem. Det er siste dag i dag før julaften at butikken holder åpent. – God jul da barn, roper damen etter henne. Julie svarer ikke. Dumme, dumme regn, tenker hun. Dumme, dumme jul.

01-11-10 15:41:29

Julie og snĂ¸kulen.indd 10

01-11-10 15:41:33

Rundt svingen ved Baker Greff går de rett på mammaen til Julie og lillebror. – Hei jenta mi. Er du her du? sier mamma og løfter lillebror lenger opp på hofta. – Hei mamma. Ja, jeg var egentlig på vei hjem til deg, så hva gjør du her? – Tror du ikke Martin har feber igjen. Jeg må ta han med til legen. Julie ser på lillebror. Han har masse snørr under nesa, og kinnene er knallrøde. – Det står klar middag som du kan varme

Julie og snøkulen.indd 11

i mikroen, fortsetter mamma. – Vi får forte oss. Ha det. Og med det haster hun videre nedover gaten. Julie står lenge og ser etter dem. Middag alene i dag også, tenker hun. Når hun kommer på at hun fremdeles mangler en gave til mamma, er det som om hun har en lavastein i magen. Mamma som er så grei, og som gjør alt for at Julie og lillebror skal ha det bra. Julie ser at hun er sliten. Jeg vil så gjerne gjøre mammaen min glad med noe fint til jul, tenker hun.

01-11-10 15:41:39

Mot dem på veien kommer en gammel mann. Han drar det ene beinet etter seg og har tydeligvis vondt. Julie kjenner han igjen med en gang. – Hei Abelsen, sier hun høyt, for hun vet han hører dårlig. – Har du sett, er det ikke lille frøken Madsen som er ute og går da! Abelsen snakker med hes stemme. Han er gammel, veldig gammel, tror Julie. Hun tenker at han godt kunne fått litt hår av damen i butikken, for hodet hans er helt skallet. Bare noen fjoner i bakhodet. Men i neseborene og i ørene, der er det masse hår. Og så har Abelsen bart. Han lener seg fremover og gnir den ene håndflaten mot kneet. Buksen har fått en liten revne der. Han akker seg når han tar på beinet. – Har du slått deg Abelsen? spør hun.

Julie og snøkulen.indd 12

Abelsen ser på henne med det rynkete ansiktet sitt. – Tror du ikke jeg var så dum her borte og var uforsiktig og falt. Jeg har forslått kneet mitt fryktelig. Og så nå rett før jul, sier han og rister på hodet. – Uff da, er det vondt? spør Julie. – Nja, den verste smerten har gitt seg i beinet, nå kjenner jeg det i hjertet mitt isteden. Abelsen tar en hånd opp og holder den over brystet. – I hjertet ditt? Julie sperrer opp øynene. – Ja, jeg blir så stresset vet du, skulle rukket over så mye. Etter at Anna døde, har det ikke blitt noe særlig ordning på meg. Skulle jo ha pyntet litt, men nå blir det å sitte på en stol med beinet høyt frem til julaften. Det hørtes veldig kjedelig ut, tenker Julie.

01-11-10 15:41:51

– Jeg kan bære posen din for deg. Vi skal jo samme vei. Julie løfter opp den hvite plastposen som står ved siden av Abelsen. Den er tung. – Du Marte, jeg fikk en idé, sier hun lavt. Hun lener seg mot venninnen og hvisker noe inn i øret hennes. Marte smiler med

hele ansiktet og hvisker videre til Daniel. De gliser lurt begge to, og så går de oppover veien. – Vi sees, sier Julie til dem og vinker. Deretter tar hun Abelsen i armen, og følger han over veien.

Julie og snøkulen.indd 13

01-11-10 15:41:56

Leiligheten til Abelsen lukter svisker. Han har alltid vannglass fylt med svisker stående på kjøkkenbenken. Julie hjelper han av med frakken, og han setter seg i godstolen. – Takk skal du ha, Julie. Tenk om alle gamle var så heldige å ha en nabo som deg. Han ser på henne og smiler. Julie smiler tilbake. Hun går gjennom rommet og ser på bildene på veggene. – Du Abelsen?

Julie og snøkulen.indd 14

– Ja, lille venn. – Jeg lurer på om det er greit at jeg lager litt julestemning her, jeg? – Julestemning, sier du? Da tror jeg du har en stor jobb foran deg, for her er det ikke mye jul, nei. Abelsen ser seg rundt og rister på hodet. – Hm, kan jeg prøve da? – Ja, det er klart du kan. Det hadde vært ordentlig trivelig å få inn litt jul i denne gamle stuen, sier Abelsen.

01-11-10 15:41:59

Julie tenner tre telys på bordet ved siden av gyngestolen. Lysene gjør det koselig i det mørke rommet, og skyggene som danser på veggen er morsomme. Julie holder opp begge hendene, legger det ene håndleddet over det andre og beveger fingrene opp og ned. Skyggebildet på veggen ser akkurat ut som en fugl som flyr med store vinger. Abelsen smiler. – Gå og se i esken der borte, du, jeg tror det ligger noe der. Ved siden av kommoden finner Julie en

stor, rød eske som hun drar frem. Hun børster bort et støvlag og åpner den. – Åh, den var fin. Hun drar opp en vakker engel. Det er akkurat sånn en engel skal være, tenker hun. Så blåser hun bort litt støv på vingene og prøvehenger den i vinduet. Abelsen ser på den. – Ja, den som hadde hatt vinger, Julie. Han ser på bildet av Anna på veggen. De er stille et øyeblikk. Julie kan høre lysene sprake der borte på bordet.

Julie og snøkulen.indd 15

01-11-10 15:42:05

Julie og snĂ¸kulen.indd 16

01-11-10 15:42:12

Ikke før har hun fått nesen ned i den spennende esken, så ringer det på døren. To korte ring. Abelsen skvetter litt der han sitter i stolen. – Ringer det på noen til meg nå da? Han reiser seg sakte fra lenestolen, drar det vonde beinet med seg bortover mot døren og vrir låsen om. Han har så vidt gløttet på døren, så springer både Marte og Daniel inn i gangen. – Heisan, sier Marte. – Vi hørte det trengtes julepyntere her, så vi tenkte vi kunne hjelpe til. De svinser inn i stuen begge to og glemmer helt å ta av seg skoene. De lager spor av vann og søle hele veien inn til sofaen. Men Abelsen ser det ikke. Daniel bærer en pose. Marte løper bort til esken som Julie sitter på kne ved siden av, og tar til å rote opp pynt og julepapir. – Nå skal det bli jul, Abelsen, sier Daniel, og løfter opp en stor boks med ferdigpepperkaker fra posen. – Pepperkaker, du. Det var det koselig at dere kom med. Abelsen stikker en senete hånd ned i boksen og tar opp en liten kake formet som en julegris. – Kan jeg sette denne her? Marte står med et søtt lite reinsdyr i papp, og holder det i vinduskarmen. Abelsen nikker, og svarer med munnen full av en pepperkakejulegris: – Sett pynten hvor dere vil, barn. Det er uansett hyggelig at det kommer frem. Julie, Marte og Daniel drar opp all pynten fra esken. Her er nissefruer i tre, et

Rudolf-reinsdyr i porselen, flettede julekurver, et heklet veggteppe av julenissen, og små gløgg-kopper. Marte setter koppene på stuebordet. De finner juletrelysene i esken også, og de surrer de rundt geviret som henger høyt på den innerste veggen i stuen. Når Daniel setter i kontakten, lyser det opp den mørke kroken. Det er nesten så stuen til Abelsen ligner et eneste stort juletre! – Nei, har du sett. Nå kan julen bare komme. Abelsen ser seg rundt og ler litt. – Nå ble det stemning ja. Det er lenge siden Julie har sett Abelsen smile med øynene, men det gjør han nå. Det knases høyt fra alle munnene. Det store vegguret slår ett slag. Klokken er halv fem. Marte og Daniel ser på den, og reiser seg fort opp fra sofaen. – Vi må hjem, sier Marte og knasker på sin tiende pepperkake. – Mamma lurer nok på hvor vi blir av. Julie kjenner seg med ett litt trist. Mamma ja. Min er nesten aldri hjemme. Ingen som venter på meg. Hun kikker ned i gulvet og ser sporene etter en støvel i teppet. – God jul Abelsen. Daniel tar den gamle høytidelig i hånden, og så sniker både Marte og Daniel seg ut døren. Julie går en liten runde i stuen, og det er igjen helt stille.

Julie og snøkulen.indd 17

01-11-10 15:42:16

– Du Julie, du Julie. Du får det til du. Abelsen snakker lavt, reiser seg tungt fra lenestolen, og drar det vonde beinet med seg bort til kommoden. Så tar han ut en liten konvolutt. – Jeg skulle så gjerne gitt deg noe stort og flott siden du er så god mot meg, men har dessverre ikke så mye. Se her.

Han rekker frem konvolutten til Julie. – Takk for hjelpen, kjære venn. – Nei, jeg trenger da ingen ting. Det var bare koselig å hjelpe til. Julie rister på hodet. Abelsen holder fremdeles konvolutten mot henne. Hun rekker sakte ut hånden og tar den.

– Hva er dette? sier hun lavt og trekker opp en 100-kroneseddel. Hun syns det er litt flaut. – Du Abelsen, jeg mente det jeg sa altså. Jeg trenger ingenting. Jeg syns det er koselig å hjelpe til.

– Ja, jeg vet det, Julie. Men la nå en gammel mann få gleden av å gi deg det. Kjøp deg noe fint.Vent til over jul kanskje, så kan du se om det er noe du ikke fikk som du ønsket deg.

Julie og snøkulen.indd 18

01-11-10 15:42:17

Julie legger hodet litt på skakke og ser oppover, liksom forbi taket. Hun tenker. – Vet du hva Abelsen? Nå kan jeg kjøpe den julegaven til mamma som jeg ønsket. Den er litt dyr, så jeg hadde ikke nok

penger, men nå ... Hun hever seg på tåspissene og legger armene forsiktig rundt halsen på Abelsen. – Tusen takk, da løser det seg alt sammen. Hun gir han en lang og god klem.

Julie og snøkulen.indd 19

01-11-10 15:42:20

– Så flott at vi kan hjelpe hverandre da. Abelsen klyper Julie lett i kinnet. – Hva er det du har sett deg ut som gave til mamma da? – Åh, du skulle sett den, Abelsen. Det er en sånn nydelig ... Julie har glemt ordet. – En sånn nydelig julestemnings... En snøkule med noe som heter julekrybbe inni. Julie lager en stor runding i luften for å vise hvordan den ser ut. – Og inni den igjen, der ligger det en baby. – Du mener Jesusbarnet, sier Abelsen. – Ja, Jesus. Han er skikkelig uheldig som er født akkurat på julaften da. Herman i klassen har bursdag på 1. juledag, og han sier alltid at han får mindre pakker enn meg i bursdagen sin. Abelsen klør seg på øreflippen, og den er så lang at den nesten subber ned på skulderen. – Julaften feirer vi på grunn av nettopp Jesus, sier han. Julie holder blikket på øreflippen. Det er

Julie og snøkulen.indd 20

som om den beveger seg litt frem og tilbake. Abelsen drar ut en brun bok i skinn fra hyllen bak stolen, og så faller han tungt tilbake i lenestolen sin. – Så hvorfor kjøper vi gaver til hverandre da, og ikke til Jesus? sier Julie og ser litt strengt på Abelsen. Han slår lett på den lave skammelen som står foran stolen. – Sett deg her du, Julie, så skal jeg fortelle deg en historie som på bare én natt forandret hele verden. Han smiler lurt, som om han skal fortelle henne verdens største hemmelighet. – Oj, forandret verden? Julie setter seg. Han blåser barten bort og åpner den gamle, brune skinnboken. Så tar han på brillene fra det lille bordet ved stolen. Julie ser at sidene i boken er veldig tynne. De ser ut som sånne mellomleggspapir som hun har mellom skivene i matpakken.

01-11-10 15:42:21

– Det du og vennene dine gjorde for meg nå i dag, det var utrolig snilt, sier han. – Men vet du hva? Gud har gjort noe enda større for oss mennesker. Han sendte sønnen sin til jorden. Abelsen stopper opp et øyeblikk og ser ut i luften. Så legger han brillene fra seg igjen og lukker boken. Han vil visst fortelle det på en annen måte. – Visste du at det for over 2000 år siden var noen menn som fant en spesiell stjerne på himmelen? Han ser lurt på henne. Hun bare rister på hodet. – Nei, tror ikke det. Abelsen tar begge hendene opp, krummer fingrene og holder de foran øynene akkurat som en kikkert. Så ser han opp i taket. – De var så smarte de mennene at de kunne navnene på alle stjernebildene på himmelen.

Han slår armene ut for å vise hvor stor himmelen er. Julie ler, øreflippene hans danser, og han blåser på barten igjen. – Og vet du? En kveld de satt sånn og speidet opp på himmelen så oppdaget de noe. De så en helt ny stjerne som skinte sterkere enn de andre stjernene, og da visste de det. – Visste hva? – De visste at en kongesønn hadde blitt født, fortsatte Abelsen. – Derfor pakket de utstyr og mat på kamelene sine, og så dro de ut på en reise i den retningen stjernen var og håpet at de skulle klare å finne landet og byen det hadde skjedd i. Julie tenker på det hun hørte på skolen for en stund siden; at det er like mange stjerner der ute i verdensrommet, som det er sandkorn på jorden.

Julie og snøkulen.indd 21

01-11-10 15:42:27

Julie og snĂ¸kulen.indd 22

01-11-10 15:42:33

– De reiste langt, kjempelangt, og stjernen på himmelen viste seg sterkere og sterkere. Jeg tror at de var helt sikre på at stjernen var plassert over et kjempepalass, og derfor ble de veldig overrasket da de oppdaget at den stoppet over en liten stall i en liten by kalt Betlehem. – I en stall? Julie lyser opp. – Så koselig. Jeg elsker hester.

Julie og snøkulen.indd 23

Abelsens munn rykker litt oppover. Det er nesten så han begynner å le. – Men Julie, fortsetter han, det er ikke på sånne steder at kongelige pleier å bli født, er det vel? De har litt mer luksus, ikke sant? Abelsen nikker mens han snakker. Julie nikker også, mest fordi det virker riktig å nikke sammen med Abelsen. 23

01-11-10 15:42:34

– Vet du hva jeg har tenkt på, Julie? Det gjør jo ikke noe med et hotell med bare én stjerne, når stjernen er så flott. Han begynner å humre godt og han holder på helt til han starter å hoste og harke. Han henter seg inn igjen, og fortsetter. – De tre smarte karene skjønte i alle fall at det

Julie og snøkulen.indd 24

måtte være noe spesielt med den stallen, og da de gikk inn, fant de en liten gutt der. – En sånn kongesønn? Julie holder seg på den ene øreflippen, og kjenner etter om den er lang eller kort. Den kjennes kort ut.

01-11-10 15:42:42

– Ja, det var en kongesønn der, men han lå ikke i en varm, deilig seng med dundyne over seg. Han var ikke en slik kongesønn som de trodde han skulle være. Han var jo ikke sønnen til kongen i landet, men til Gud. Han lå pakket inn i høy i en krybbe.

Julie og snøkulen.indd 25

Og de lure mennene hadde med fine gaver til babyen for å feire at han var født. Jesus, kalte foreldrene han, og det var et ganske vanlig navn på den tiden. Men gutten selv var uvanlig. 25

01-11-10 15:42:50

– Du Abelsen? Julie klør seg i hodet. – Dette er bare et eventyr, ikke sant? – Eventyr? Abelsen snakker plutselig litt høyere. – Nei, hva er det dere lærer på skolen nå for tiden? Vet du Julie, at dette har skjedd på ordentlig. Tidsregningen ble forandret da denne guttebabyen ble født. Og Betlehemstjernen, den kan fortsatt sees på himmelen. At Jesus har levd, det vet vi. Men om han virkelig er Guds sønn det må du bestemme deg for om du tror, her. Abelsen tar en hånd opp og holder over der hjertet er. – Gud gav alle mennesker en gave. – Som julenissen da, på en måte? Julie ser på Abelsen, og en rynke mellom øynene kommer frem. – Nei, julenissen? Han gir bare gaver til de snille barna han, vet du. Gud, derimot, han ga alle mennesker den første og største julepresangen noensinne, Jesusbarnet.

Julie og snøkulen.indd 26

– Alle mennesker? gjentar Julie. – Ikke sånne som Sivert, vel? Han gjør slemme ting og det er ingen som liker han. Abelsen stopper opp. – Vet du hva? Sivert har fått gaven akkurat som deg og meg. Prøv å være snill med han, så kanskje han blir snill tilbake. Julie rynker litt på nesen. Nå falt hun visst ut av hele greia. Plutselig høres det store vegguret. Det slår fem slag. – Oj, nå stenger butikken. Julie spretter opp. Hun gir Abelsen en rask klem og forter seg ut i gangen. – Jeg må løpe, jeg. Takk for pengene, Abelsen. Hun hører den gamle rope etter henne mens hun forter seg ut døren: – God jul, lille engel.

01-11-10 15:42:53

Julie og snĂ¸kulen.indd 27

01-11-10 15:43:02

Julie løper alt hun kan. Skjerfet henger skjevt rundt halsen, og jakken har hun ikke engang kneppet. Den røde støvelen er enda litt våt, og når hun springer høres det ut som om det kommer prompelyder fra den. Julie har ikke tid til å kjenne etter om det er kaldt. Hun runder hjørnet ved Skibakkeveien igjen og ser butikken langt der fremme. Men rekker hun det? Damen med det høye håret har hengt opp skiltet stengt

Julie og snøkulen.indd 28

på innsiden av døren. Julie kan se at hun har slukket lysene i utstillingsvinduet. Hva nå? Julie løper så fort beina kan bære henne med blikket festet på butikken der fremme. Hun må rekke det! Hun håper døren ikke er låst. Hun tar i den. Men nei, det er ikke mulig å komme inn. Den er stengt, butikken er mørklagt, og damen med det høye håret er ikke å se noe sted der inne.

01-11-10 15:43:08

Julie kjenner gråten komme og setter seg ned på fortauskanten. Hun begraver hodet i hendene. Lavasteinen i magen ligger og koker. Det kjennes i alle fall sånn ut. Hun har jo pengene, men

allikevel blir det ingen gave til mamma i år. Julie, som pleide å glede seg sånn til julaften, kjenner nå at det kunne være det samme med hele dagen, hele feiringen.

Julie og snøkulen.indd 29

01-11-10 15:43:15

Hun ser opp, og til sin store overraskelse oppdager hun at det snør. Lyset fra lyktestolpen henger som en lampeskjerm ned i mørket og lager en gul ring i snøen under. Fnuggene som daler ned, danser seg vei i lyset før de legger seg tilrette som små hvite lommetørkler på bakken. Julie tenker seg at det er sukkerspinnskyer som kommer flygende, og hun får lyst til å prøvesmake. Hun legger hodet bakover og åpner munnen, men plutselig hører hun en lyd bak seg. Hun snur seg fort, og til sin overraskelse så stikker

damen med det store håret hodet ut av døren. Hun kommer nærmere. – Var det du som tok i døren her istad? sier hun og klapper Julie forsiktig på ryggen. – Det var du som så på den snøkulen, var det ikke? Julie nikker alvorlig. – Jeg har egentlig stengt butikken nå, men ti minutter overtid kan jeg vel klare. Hun smiler og gjør et nikk med hodet. Julie spretter opp og går bak henne inn i butikken.

Julie og snøkulen.indd 30

01-11-10 15:43:20

Vel inne skrur damen på lysbryteren, og butikken er igjen lys og fin. Julie tar hånden opp til ansiktet og holder seg for munnen. Så mye flott det er her inne. Julenisser, englepynt og små snømenn i porselen.Ved disken er det en kurv stappfull med brente mandler, søte drops og skum-nisser. Nam! Julie kjenner at lavasteinen har forsvunnet, og at det eventuelt hadde vært plass til litt godteri der nede i magesekken. Men det er bare et veldig kort øyeblikk, for nå stopper blikket på snøkulen i vinduet. Den er enda flottere enn tidligere på dagen. Fargene er klarere, og glitteret glitrer liksom enda mer. Hun peker.

– Den skal jeg ha, ja. Hun smiler lykkelig. Damen med det høye håret lener seg ut over vindusutstillingen og løfter forsiktig opp kulen. – Vil du at jeg pakker den inn for deg? sier hun mens hun går bort og setter den på disken. Julie nikker. – Ja, det er julegave til mammaen min, sier hun glad. – Jeg gleder meg veldig til å gi den til henne. Den høyhårete ser granskende på henne, og mens hun drar frem innpakningspapir og bånd, sier hun høyt: – Da har du forstått noe viktig, må jeg si. Julie tar frem pengene for å betale.

Julie og snøkulen.indd 31

01-11-10 15:43:25

Hun danser bortover veien. Snøen må ha gjort veien om til en trampoline, for den er så lett å bevege seg på nå. Snøen daler ned rundt henne. Akkurat slik glitteret daler rundt figurene inni snøkulen. Nå ligger den godt innpakket nede i en pose, og Julie holder så hardt hun kan i den som om den var en kostbar diamant. Nå kan julen bare komme. Hun gleder seg sånn til å gi bort gaven at hun nesten, ja, hun kan kjenne at hjertet nesten

Julie og snøkulen.indd 32

eksploderer. Tenk så glad mamma kommer til å bli! Men ikke så glad som jeg er, tenker hun, mens hun vender ansiktet mot himmelen og kjenner snøfnuggene treffer huden, myke og kalde. Hun skjeler igjen og ser et stort bomullslignende snøfnugg smelte over fregnene på nesa. Hun smiler som Marte. – God jul, roper hun oppover mot himmelen, – og gratulerer med dagen!

01-11-10 15:43:37

Julie og snĂ¸kulen.indd 33

01-11-10 15:43:49

JULIE OG SNØKULEN

ISBN 978-82-531-4638-6

JULIE OG SNØKULEN

Anette Løken Jahr illustrert av Jan Willem Middag

Julie og snøkulen omslag.indd 1

01-11-10 16:01:45