Paul designet strømpenummerne

VÅREN 1972 FORANDRET LEEDS UNITED IMAGE. I LØPET AV BARE NOEN FÅ MÅNEDER BLE DEN KOREOGRAFERTE OPPVARMINGEN OG DE NYE DRAKTEFFEKTENE EN SENTRAL DEL AV UTTRYKKET ‘SUPER LEEDS’. BAK OPPLEGGET STOD MULTIKUNSTNEREN PAUL TREVILLION. TPN KAN I SAMARBEID MED THE SQUAREBALL GI DEG ET UNIKT INTERVJU MED EN DE FÆRRESTE AV OSS KJENTE TIL INNTIL NÅ.

Intervju av Wayne Gamble for The Squareball, oversatt til norsk av Asbjørn Perry Sve

Etter å ha tilbrakt de siste årene i USA og fått mange nye impulser fra det nye, pulserende 70-tallet, introduserte mannen som kaller seg “The Beaver” pre-match treningsøvelser, sokker med nummer på, og det tidløse refrenget av “Marching On Together”. Wayne Gamble av thebeatengeneration.co.uk møtte den gåtefulle 77-åringen for å snakke om fotball, kunst, og hans noe utradisjonelle samarbeid med Don Revie.

“Det ville aldri ha skjedd uten Bill Nicholson”, innrømmer Paul. “Jeg var i møte med ham i Tottenham, og skisserte idéene mine: “Se, her er de nye sokkene, spesialballer til å sparke på tribunen, og jeg ønsker at spillerne viser frem sine ferdigheter før kampene.” Han lo og sa bare: “Hvorfor oppsøker du ikke Don Revie? De kunne trenge noe som myker de opp.”

“Så jeg dro opp til Leeds, og det var der jeg så Les Cocker i aksjon. Jeg hadde vært på alle treningsanleggene i London, men aldri sett noe av det jeg så i Leeds. Dette var militærleir! Jeg kunne ikke ta øynene mine bort fra det. Der var noen vegger jeg ikke ville vågd meg utfor selv med fallskjerm! Det var utrolig.

“På det tidspunktet hadde jeg ikke tenkt på oppvarmingsøvelser, men ettersom jeg så Les i aksjon tenkte jeg på Busby Berkeley. Jeg er en stor filmfan, og da jeg så 42nd Street fikk jeg virkelig sansen. Folk pleide å gå på kino for å se det de trodde var 40 dansende jenter, men du kunne ikke ha så mange på scenen! Han brukte speil. Og dette går gjennom hodet mitt da Don kom opp til meg.

“Jeg har sett hva Les gjør og det er Busby Berkeley”, fortalte jeg ham. “Du har 12 spillere. Hvorfor kan de ikke gå ut og fordele seg på de fire hjørnene av banen mens de gjør sine øvelser?”. “Jeg tror ikke de vil gjøre det,” svarte han. “Gå og snakk med Les”.

Les var en tøffing. Noen mennesker kler seg tøffe, andre spiller tøffe, og mange snakker tøft. Men Les Cocker var tøff. Jeg fortalte ham at jeg ville at spillerne skulle komme ut og gjøre øvelsene , og få alt synkronisert. “Jeg vil ha det gjort i den sjette runden av FA-cupen,” sa jeg, og han tok det som en utfordring. “Du må få det til å se riktig ut,” sa jeg. “Dersom det ikke ser riktig ut, vil dere bli ledd av”, fortsatte jeg. “Hva er det du snakker om”, svarte han. “Selvfølgelig skal vi ikke bli utledd - ikke hvis jeg gjør det”. Så jeg gikk tilbake til Don og fortalte ham at vi hadde en avtale.. Hans svar var: “OK, da har du bare igjen å overbevise spillerne...”

Men når Trevillion dukket opp i garderoben deres, var spillerne forståelig nok skeptiske. I et forsøk på å vinne dem over, lovet han at han skulle fange en sprettende ball kastet av Revie mot en vegg åtte meter unna. Etter å ha klart å få tak i ballen, men med en blødende munn fra fire utslåtte tenner, besluttet Trevillion å ta en tryggere, mer kreativ tilnærmingsmåte for å formidle sine ideer.

“Som kunstner selv, likte jeg godt Salvador Dalí,” sier han, “og Dalí gjorde elefanten som ingen forsto. I 1944 var maleriet ferdig, og ble kalt” The Dream “eller noe. Elefanten hadde på ryggen en obelisk og bena var 20 til 30 fot høye, så tynne som piperensere. De var på bakken, men jeg visste ikke hva det betydde. Så fant jeg ut. Dalís forklaring var at obelisken var vekten av forventning, og bena av begjær. De strekker og strekker seg, men de har ikke kommet av bakken. Og det er det som stopper folk fra å bli vellykket.

“Jeg tegnet elefanten for Don, med disse enormt lange beina. Og det jeg sa til ham var at når dere har spilt i cupfinaler har dere vært gode nok til å vinne dem, men dere har vært for forsiktige når dere har kommet dit. Dere må tro at dere kan vinne dem. Dere må få føttene vekk fra bakken. Det har dere ikke klart.”

“Hver dag snakket jeg med Don om å gjøre øvelser, og de nummererte sokkene. Så en dag troppet Les opp og sa:” Jeg har alt klart, Paul, kom og se det.” Jeg kunne ikke tro det jeg så. Guttene var utrolige og Les Cocker var Busby

Berkeley! Men uten speil. Dette var det militære, det var skremmende, og det var hundre ganger bedre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble skikkelig oppglødd. Og det ble Don også.

“Så var dagen kommet for å ta i bruk sokkene. Jeg så dem for første gang og de så virkelig flotte ut. Selve nyvinningen var blå, og sammen med det helhvite draktsettet så de fantastiske ut. Jeg gikk inn til Don og fortalte at det så kjempefint ut, men da jeg kom tilbake en time senere var de ikke der. Jeg spurte Don”’Hva skjedde med sokkene?” Og han svarte: “Vel, jeg tror vi venter med de til neste match.”

“Så jeg gikk tilbake i garderoben, og jeg legger ut noen kort med Dali-elefant på, og han sa:” Hvorfor har du gjort det?” “Du har satt dine føtter tilbake på bakken,” sa jeg. “For øyeblikket er guttene dine fulle av adrenalin, de skal ha sokkene, de skal gjøre øvelsene, de skal sparke ballene opp på tribunen, de skal hilse til tilskuerne.”

“Og de gjorde alt det. Det var elefanten fra maleriet – som hadde løftet beina sine opp fra bakken. Det må ha vært en million mennesker på tribunen denne dagen, fordi alle forteller meg at de var der. Ironien i det hele var at denne sjetterundekampen var mot Tottenham Hotspur og stakkars gamle Bill Nicholson – manageren som hadde avslått denne idéen, og ble manageren som led et sviende tap som følge av det”.

2-1 resultatet gjenspeiler ikke Spurs’ underlegenhet i denne kampen, og det Trevillion beskriver som “fotball fra gudeverdenen”. Super Leeds var kommet til FA cupens semifinale. Trevillions arbeid gikk også videre, med unnfangelsen av en sang som er blitt en del av Leeds Uniteds DNA.

“Jeg sa til Don: Vi må få en sang! “Er det noen du ønsker skal synge den? Og han svarte: Ja, Tom Jones. Jeg sa at vi vil ikke få Tom Jones! “Få fyren som skriver sangene hans da”, sier han insisterende. Fyren som skrev Delilah, The Last Waltz, kom an! “Det er Les Reed og Barry Mason, “svarte jeg.” De gjør ikke fotballsanger, Don! Du vil at guttene skal ha på seg dine sokker, sa Don: “Men du forteller meg at du ikke kan få ham til å gjøre sangen vår? Få tak i ham.

“Så jeg fant ut hvor Les Reed bodde og jeg dro dit. Jeg kom dit klokka åtte om morgenen og ringte på. Ingenting skjedde. Jeg ventet i en time, og jeg ringte på igjen, og det var intet svar. Jeg fortsatte slik med jevne mellomrom,

og til slutt var det klokka ett på ettermiddagen og plutselig stod han i døren og lurte: “Hva vil du? “ Jeg gir deg ett minutt, det er alt du får. 60 sekunder. ‘”Jeg vil at du skal gjøre Leeds Unitedsangen,” sa jeg. Han lo og sa “Du tuller. “Nei, jeg insisterte.” Vi skal ha den klar til semifinalen. Tar du utfordringen?

Han sa: “Kom inn. Jeg ringer opp Barry.” Barry Mason kom og spurte: “Hvordan vil du ha den? “Det er et nummer i Robin Hood med Errol Flynn,” sa jeg. ‘Den vant en Oscar, det er den beste musikken jeg har hørt. Kan vi ha det sånn? Og Barry begynte å tromme på bordet, og sa: “Hva syns du om “Here we go for Leeds United? We love you Leeds! Leeds! Leeds! “ Jeg sa “Få inn rytmen fra Robin Hood, og fortsett med det refrenget!” - og de gikk for det.

“Jeg kunne ikke tro at vi fikk det til, men vi fikk låten klar og utgitt til Birmingham, semifinalen. Tenk det, semifinalen, ikke for finalen! Den nådde nummer syv, foran stjernenavn som Elvis Presley og Tom Jones. Og den er fortsatt en hit som synges på Elland Road hver eneste kamp.

Etter å ha rullet over Birmingham City 3-0 på Hillsborough, møtte Revies lag Bertie Mee og Arsenal på hundreårsdagen for FA-cupfinalen på Wembley. Ifølge Trevillion erklærte Allan Clarke selvsikkert kvelden før finalen at han ville nette vinnermålet - og det gjorde han jo. Etter kampen takket Jack Charlton Trevillion og ga ham sin signerte nummer 5-sokk. Revie viste også sin takknemlighet, men det ble fort klart at hans Leedsdager gikk mot en slutt.

Don kom opp og sa” Gratulerer Beaver, vi klarte det. Synd at ikke du fikk en medalje også. “ Da han stakk hånden i jakkelommen, ventet jeg at han skulle trekke ut den vanlige konvolutten med fem kampbilletter, til meg, min kone, og tre gutter, for å se Wolveskampen på Molineux allerede mandag kveld. Men der fikk jeg en overraskelse, for Don dro ut en kunstferdig dekorert papirkniv, den typen du vil forestille Henry VIII ville ha brukt til å plukke på en godt stekt rapphøne.

Don sa:” Jeg vil at du skal ha denne, Beaver, slik at hver gang du åpner brevene dine vil du huske den gode tiden din her, der vi endte med å løfte pokalen. “Takk skal du ha, Don,” sa jeg. “Nei, takk Nicholson”, kom svaret. Det var hans idé at du kom til oss. Jeg tror håndtrykket vårt må ha vart i ti minutter, og når Don endelig slapp hånden min, skjønte jeg at jeg ikke skulle til Molineux. Like mye som cupspillet sluttet på Wembley, endte også min tid i Leeds der.”

Trevellion med blant annet Eddie Gray og Paul Reaney.

Noe som dengang mest lignet på gimmicks rundt en kamp, ser jeg nå på som starten på den moderne fotballunderholdningen, det man kan gjøre rundt de 90 minuttene med fotball. Ikke alt var en umiddelbar hit med spillerne eller fansen, men dette var de første utforskende stegene inn i verden av underholdning.

“Det disse 11 spillerne gjorde,” sier Paul, “var å forandre fotballen. Jeg spurte Bill Nicholson: Hva tenkte du på Elland Road når de kom ut? “ Han sa “Jeg trodde klokka mi hadde stoppet! Jeg kikket opp og tenkte at den i virkeligheten måtte være kvart på, hva hadde skjedd? De var ute på banen, og vi hadde ikke engang skiftet”.

“Ingen dengang kom ut 15 minutter for tidlig,” insisterer Trevillion. “De gutta forandret fotballen. Ingen annen manager på dette nivået ville ha gått med på dette. Ikke engang Clough. Men Revie gjorde det, og det sier mye om hvor modig han var. Spillerne kom utpå, og de spilte for ham og ikke én av dem vil si ett dårlig ord om ham. Revie var Sjefen, de elsket ham. Han var som en far for dem. Selv nå snakker de om ham som om han fortsatt er tilstede her.

Det sier mye om hvor stor respekt de har for ham. Ingen manager har det. Ikke nå.” Jack Chalton tegnet av Trevellion

Gjennom sin langvarige tegneseriestripe You are the Ref og hans arbeid med Roy of Rovers og i Match-magasinet (husk DJ Bear, fotballens fredsbjørn? - Det var Paul som var inne i bjørnekostymet). Trevillions engasjement innen fotballen strekker seg over 50 år. Derfor er han godt posisjonert til å vurdere utviklingen av spillet, både når det gjelder sport og som populærkultur.

“Jeg går på kamper ennå,” sier han, “og publikum skriker” Gi ham et kort! Gi ham et kort! Det er den største endringen i fotball siden jeg begynte å se på Det er som å ha betalt alle pengene dine for å se Frank Sinatra, og så snart han kommer på så roper de:. “Få ham av, få ham av! ‘Jeg går for å se spillerne utfolde seg. Tottenham er laget mitt, men jeg støtter fotballen generelt.

“Det triste nå er når du ser på Man Citys og Man Uniteds økonomi, og det er en slik forskjell. Det er blitt som den skotske ligaen. De har fått 11, ikke bare landslagsspillere, men spillere i verdensklasse. Og så har du lag som bare har vanlige spillere, 11 spillere. Og de skal spille en kamp mot hverandre, og de vil løpe rundt, men det er så urettferdig.

“Dengang da det Leedslaget spilte, kunne hvert eneste lag i den ligaen spille jevnt med deg. Du hadde Derby, de kunne kjempe deg ut av stilen, du hadde Liverpool, som også kunne fighte

med livet som innsats, du hadde Tottenham som sparket seg gjennom mang en kamp, og du hadde jækla Arsenal som sparket deg i hjel. Veldig flotte lag, med veldig flotte spillere!

“Vi hadde alle en drøm da! Ved starten av sesongen trodde du at du kunne vinne tittelen. Nå vet du det allerede når sesongen starter, hvis du er en Wigan-supporter, ikke nubbetjangs. Hvis du er en Wolvesfan, glem det. Everton, milevis unna. Drømmen er borte, tittelen kan kjøpes.

“Jeg kan snakke om de gamle lagene og liste opp alle store spillere, men nå spør jeg ungdommen:” Kan du si meg Sunderlands første-ellever? og de sier “Eh? Nei.”.”Kan du fortelle meg hvem som spiller for Wigan?” “Nei.” “Hvem spiller for Wolves? “ “Jeg vet ikke.”

“Når du går utenom de fem beste - selv med Liverpool sliter de - de kjenner ikke spillerne… Og du tenker, hva skjer? Og de kan ikke navngi noen spillere i resten av ligaen. De er ikke stjerner... de er nobodies. Det var ikke sånn i min tid, da kunne du nevne alle. Du ville jo se disse spillerne, det var derfor du gikk!

“Det skremmende er, om du snakker med fotballbarna så kan de nevne alle de jækla managerene! Enhver gutt du snakker med, og de kjenner samtlige!” Hvem spiller for Fulham?”. “Veitikke, men jeg liker Martin Jol for han ser ut som Shrek! “

Tegneserieskaper som han også er, mener Trevillion at vi eksisterer i en bildeverden: En av bilder, ikoner og helter. Han synes å ha møtt de fleste gjennom en karriere som ikke har kjent grenser.

“Under krigen”, sier han, “pleide de amerikanske soldatene, GI’ene, å gi min far tegneserier og inni dem var Batman og Superman. Jeg trodde de var strålende. Jeg trodde de var virkelige, de var tegnet så bra. Skaperne var artister, virkelige artister. Og det var dette jeg voks opp med, og det er dette jeg gjør: Comic art realism.

“Du må ha retning i livet ditt. Hvis du tidlig finner ut hva du er velsignet med talentmessig, så er du heldig. Da blir det det du holder på med hele livet. Og du blir vellykket på det, i alle fall lykkelig.

Muhammad Ali sa til meg:”Det er sannsynligvis 100 personer rundt omkring som ville ha slått meg, men de forsto ikke at de kunne.” Jeg møtte Frank Sinatra og han sa det samme: “Hver gang jeg synger er det et halvt dusin mennesker i salen som sikkert kan synge bedre enn meg, men de har aldri prøvd “

“Alle har talenter av noe slag. Jeg driver kunstworkshops for å oppmuntre barna, og alle jeg møter alltid sier det samme. “Jeg vil vel ikke klare å gjøre et levebrød ut av tegningen, vil jeg? Jeg må få meg en skikkelig jobb. “Jeg vet ikke hvorfor foreldrene til disse barna holder dem nede slik, oppmuntre de heller, du må lytte til dem og hvis de ønsker å gjøre det, la dem få prøve seg!

“Det er det jeg gjorde. Jeg ønsket å jobbe med Norman Wisdom, og jeg gjorde det. Jeg ønsket å skrive en bok, og jeg har skrevet 20 bøker. Jeg ønsket å jobbe i avisene, så jeg jobbet i aviser. Jeg ønsket å få enhåndsputte-metoden ut (golf), tenkte jeg at jeg kunne slå alle i putting, og det gjorde jeg. Jeg dro til Amerika. Du kan være hva du ønsker å være. ikke fortell meg at du ikke kan gjøre det. Hvis jeg kan gjøre det, kan du gjøre det.

“Jeg har gjort det jeg ville gjøre. Jeg ønsket å spille på the Palladium, så jeg gjorde det, og det er slutten på historien. DJ Bear gikk til hver klubb han ønsket å dra til og gikk ikke til noen andre. Jeg har spilt på alle de beste golfklubbene i Amerika, og jeg ville ikke gjøre det igjen. Jeg har gjort det en gang og da er det ingen vits i å gjenta det. Du kan ikke tegne den samme tegningen to ganger. Det er det negative i å være en artist, det er derfor jeg har hatt så mange korte karrierer.

Jeg spurte Bob Hope,” Har du noen gang vært lei deg for at du ikke har vunnet noen Oscar?

og han sa: “Nei, fordi jeg kjenner folk som har vunnet en Oscar, og sluttet å lage filmer. De var ferdige da de var 40, jeg er 80 og jeg er fortsatt i jobb ‘. Det er ikke opp til kritikere og kollegaer å dømme, det er publikum. De som betaler penger, som kjøper avisene: de er dommeren, ingen andre. “Hvis du fortsatt jobber når du er på min alder,” sa Hope, “så har du noe.” Og nå er jeg nesten der. Et par år til nå, og jeg kan si, “Bob, jeg har hentet deg inn, kamerat.”

Trevillion startet sitt yrkesliv som selger av de lokale avisene på gatene i London, og det varte ikke lenge før han prydet sidene i de store nasjonale avisene selv. Livet hans er for en stor del tilbrakt på trykk. Enten via hans pennestrøk eller hans tankekraft. For ham er det å bli utgitt en match laget i himmelen.

“Da jeg begynte,” minnes han, “bestemte jeg meg for at jeg ville jobbe med penn og blekk. Det var de eneste redskapene å bruke i avisen, og den produserer en umiddelbarhet i arbeidet som blir riktig for meg. Jeg har ikke luksusen av å sette blekk på og si, “Dette er ikke helt rett, jeg må forandre det. “Jeg kan ikke. Jeg har alltid jobbet i blekk. Folk sier: “Men du kan ikke lage portretter i blekk! Jeg kan. Og jeg gjør det. “De snakker om kunstformen min, men jeg har alltid ment jeg er et bortkastet talent. Jeg maler med blekk når jeg skulle male i olje. Jeg kan ikke. Men jeg er en mester i å være i bevegelse, aldri stå stille. Og skulle jeg begynne å male oljemaling kunne jeg tatt opp konkurransen med Degas, det kunne jeg virkelig. Jeg ville vært der oppe med Rembrandt!

“Jeg tegner for fotballfansen. Jeg tegner ikke for kunsthandlere. Jeg vil tegne fotballspillere og boksere og cricketspillere. Og når jeg gjør det, ønsker jeg å tegne for fansen. De er mitt publikum. Så jeg er et bortkastet talent. Jeg gjorde ikke det jeg kunne gjøre, jeg plukket ikke opp malerkosten med oljemaling og tenkte at jeg skulle gå Rembrandt en høy gang, nå skal jeg vise Degas hvordan ting skal gjøres…”

“Jeg vet jeg kan. Hver dag lover jeg meg selv at jeg skal begynne med oljemaling, men det er ikke slik jeg er. Winston Churchill plukket opp tegningen min av ham og sa: ‘Dette skulle hengt i Nationalgalleriet, og ikke det som Graham Sutherland malte! ‘Han sa: “Det er der du kommer til å ende opp!

“Vel, jeg endte ikke der, så jeg er et bortkastet talent. Jeg er som Marlon Brando i On The Waterfront der han var boms i stedet for å bli til noe stort.

På Elland Road derimot, vil Trevillions portrett av Revie alltid garantere at The Beavers arbeid har hedersplass på veggen i enhver Leeds Unitedsupporters galleri.

“Det laget var utrolig, noe alle misunner Leeds United. De forandret fotball, på så mange, mange, måter. Hvis du vil vite hva alle i fotball streber etter å oppnå, så er det Leeds. “

Billy Bremner i aksjon - med den berømte sock-tagen.