Redaktørens kommentar: Sviktet men fattet

DA VI PASSERTE MIDNATT 31. AUGUST OG GIKK INN I SEPTEMBER, STO LEEDS UNITED IGJEN SOM EN FORVIRRET TAPER VED OVERGANGSVINDUETS STENGETID. KAN EKSISTERENDE VARELAGER OG ET PAR INNLÅN HOLDE LIV I OPPRYKKSAMBISJONEN?

Undertegnede brukte forrige utgave til å rette en rekke kritiske spørsmål mot hvordan overgangssommeren ble forvaltet bak portene på Elland Road og Thorp Arch. Da var det med et fortsatt håp om at noen solide signeringer fortsatt kunne sikres før 1. september. Men ingen kom da klokka klang.

Skuffelsen var enorm blant Leeds Uniteds supportere. Ikke minst hos de som betaler noen av divisjonens høyeste billett- og sesongkortpriser, som ikke ble unnet noe annet enn noen få bosmanspillere og en keeper til en million norske kroner i overgangssum. Det ga ikke akkurat noen “boost” for Elland Roads trofaste slitere, og man måtte oppriktig spørre seg om hvorvidt Simon Grayson eller klubben for øvrig hadde totalt mistet evnen til å hente gode spillere til klubben – når sjansen til å etablere seg som en real opprykks-konkurrent lå rett foran oss.

At Max Gradel i tillegg forsvant ut få timer før vinduet stengte, gjorde ikke saken bedre. Leeds forsøkte å hente inn Jason Puncheon fra Southampton som erstatter, men et muntlig ja til lunsj ble omgjort til et skriftlig ja til QPR før middag. Premier League lokket mer enn Championship forståelig nok. Tre andre spillere var luktet på kroken, men like mange glapp da snøret måtte dras opp. Dermed satt Grayson, Williams, Bates og Harvey igjen med svarteper.

Det vitner om at United enten har vært svært uheldige i den grad at alle som klubben har forsøkt å hente i sommer fikk tilbud fra Premier League, med unntak av Lee Bowyer. Eller at man har forberedt seg dårlig, når man ikke har sikret disse avtalene på et langt tidligere tidspunkt. Da hadde man sluppet mye av konkurransen, og ikke minst kunne Simon Grayson ha satt laget langt tidligere.

Skuffelsen er selvsagt relativ. Sett i forhold til at vi lå helt i toppen sist sesong og endte på 7.plass, var det ikke en revolusjon vi trengte i

sommer. De fleste av oss ønsket seg noen få, solide forsterkninger. Og til tross for at bare keeper Andy Lonergan har matchet denne beskrivelsen av sommerens innkommende, står ikke den gjenværende troppen så alt for dårlig stilt. Vi har spennende og gode spillere i alle ledd. Sett i forhold til ligakonkurrentene er det kun et fåtall som virkelig har brukt mer penger enn Leeds United.

Som en enorm kontrast til Leeds Uniteds restriktive pengebruk, finner man Leicester og til dels West Ham. The Hammers går ikke helt stødig i sjøen, men flyter i det minste på en betydelig fallskjerm – mange titalls millioner gitt av FA for å dempe overgangen fra øverste til nest øverste divisjon. Dermed kunne de hente en av toppscorerne i Premier League, Kevin Nolan, samt en annen sterk spiss i John Carew, for å styrke sjansene til å sprette rett opp igjen. Leicester har ingen fallskjerm, men de har eiere uten sidesyn og en manager som ikke nøler med å svi av eiernes kredittkort før det er stengt for ytterligere transaksjoner.

Jermaine Beckford ble sistemann inn Leicester-døra til Sven Göran Eriksson, til en overgangssum på £4 millioner. Bare her snakker vi mer enn Leeds har brukt i transferbeløp vel over de siste syv årene til sammen. For å lokke ham ned en divisjon måtte lønna bedres, og vår tidligere toppscorer er nå på £40,000 i uka – 400.000 kroner i uka – for å spille på nest øverste nivå. Over fireårsavtalen han har signert betaler Leicester altså ut 12 millioner pund for Beckfords tjenester. Han er som sagt bare den siste i Erikssons store handlekurv denne sommeren. Hva skjer dersom opprykket svinner for Svennis?

Leeds United holder en svært disiplinert linje med tanke på sine lønninger, og ære være dem for det. Da må klubben også ta inn over seg at ambisjonene må legges deretter. Kvalitet koster, og selv om man kan finne noen “ukjente” å utvikle, må man nesten regne med at et topplag må ha noen profiler som nødvendigvis koster penger. Igjen står faktumet at det ikke hadde trengt å koste så mye mer totalt sett, enn dagens tropp har pådratt oss av utgifter: De seks midtstopperne våre, som alle sliter med å tette igjen, kunne vært redusert til tre eller fire på et høyere nivå; Pengene ville gått til kvalitet fremfor kvantitet.

I etterkant av vinduet har Grayson og co hentet inn Andy Keogh på lån og Danny Pugh på lån med opsjon. Sistnevnte kjøpes for en halv million pund i januar, vår største overgangssum på seks-syv år. I tillegg har finskeduoen Mikael Forssell og Mika Vayrynen kommet som bosmanspillere. Alle fire har enten fått vist seg frem allerede, eller har godt potensiale til å bli betydningsfulle for Leeds United denne sesongen.

Dessuten har unge spillere som Adam Clayton og Tom Lees tatt enorme steg de siste månedene, og kanskje vært to av de største lyspunktene så langt i sesongen. Sammen med toppscorer og den gjenfødte målmaskin Ross McCormack, selvsagt. Denne trioen har langt på vei hindret et større utslag av overgangsvinduet enn det kunne blitt. Clayton har vært banens beste i nær samtlige av sine starter, mens Tom Lees ser ut til å kunne etablere seg som en ledende midtstopper enn noen uker feilplassert på høyreback.

Klarer Leeds United å tette igjen bak betyr det at ambisjonene om playoff fortsatt bør leve i beste velgående. Derfor vil det fortsatt være så frustrerende å tenke på at bare en ørliten forbedring på overgangsmarkedet kunne tatt oss fra kvalik-snakk til direkte opprykk-snakk. Det er lov å drømme om januar, men historikken gir oss neppe grunn til det. Vi må klare oss med topp innsats og litt flyt i mellomtiden.