Rivaliseringen med de røde lever som aldri før

I 1994, FOR Å MARKERE AT SIR MATT BUSBY, MANCHESTER UNITED`S LEGENDARISKE MANAGER DØDE, SÅ BLE ET MINUTTS STILLHET INNFØRT PÅ ALLE KAMPER I ENGLAND. DETTE GJALDT ALLE BANER, OGSÅ PÅ BORTEBANE FOR LEEDS PÅ EWOOD PARK. FLERE HUNDRE AV LEEDS UNITED FANS ØDELA DENNE SOLIDARISKE STILLHETEN VED Å ROPE “THERE`S ONLY ONE DON REVIE”. KUN 4 ÅR HADDE GÅTT SIDEN FOTBALL VM I 1990 OG PAUL GASCOIGNE OG LUCIANO PAVAROTTI HADDE GJORT SPILLET RESPEKTABLET IGJEN. INGEN ØNSKET Å BLI MINNET OM HOOLIGANISMEN SOM PÅ 80-TALET HADDE GJORT FOTBALLEN OG DENS RYKTE SOSIALT SPEDALSK.

Fordømmelsen fra omverdenen var unison. Klubben selv var flau og manager, Howard Wilkinson, erklærte seg selv “helt satt ut og skuffet over tilhengerne”. De grupperingene blant fansen som sang dette, sa han, var “ute av kontakt med resten av fotballverden”. Styreformannen vår, Leslie Silver, lovet å stenge dem ute for livet og Revie`s enke Elsie, som mange år var en slags skytshelginne for klubben vår, sa at mannen ville ha snudd seg I graven av fansen`s oppførsel hadde han fortsatt vært i live. Det var i det hele tatt voldsomme reaksjoner på oppførselen til supporterne våre.

Fansen fortjente å bli hetset, og ikke kun på grunn av deres mangel på respekt for Busby. Revie`s navn ble dratt ned I gjørma, sammen med Leeds United I seg selv. Av hele England og av fotballverden. Men utenforstående som ikke tilhørte Leeds sitt football-univers, kunne ikke lese mellom verselinjene for hva som ble sunget og forsto ikke helt rekkevidden I Leeds fans sin oppførsel. Men hvis man derimot hadde vært en hvilken som helst Leeds-supporter over 30 år hadde man kunne dekode dette.

For en gangs skyld handlet ikke ropene om tre tiår med gjensidig fiendskap med Manchester United. Det var en reaksjon og en ektefødt ærlig protest mot mangelen på offisiell anerkjennelse som aldri ble gitt Don Revie på tidspunktet for hans død den dagen Michael Thomas vant tittelen for Arsenal på Anfield i 1989 og urettferdigheten og misforholdet mellom den universelle ros som ble vist til Busby og mangelen på sådan som ikke ble vist til Don Revie, den tidligere Leeds og England-manageren, var årsaen til ropet.

For pressen var det lettere å falle tilbake på de gamle klisjeene når man rapporterer fra hendelsen: Leeds fans hadde igjen gått amok, de mest hardcore supporterne hadde ødelagt for de fleste, med særdeles ufine tilrop, og indirekte også vist frem sitt mindreverdighetskompleks overfor Manchester United med en markering som vakte avsky over hele fjøla.

Noen amatør antropologer har hevdet at motsetningen mellom Leeds United og Manchester United går tilbake til de historiske Rosekrigene, og at de er en årsak for hatet mellom Leeds United og Manchester United.

Rosekrigene som har fått navnet sitt fordi begge fylker hadde roser som sitt symbol. Den hvite rosen var selvfølgelig Yorkshire og Leeds, mens den røde rosen var Lancashire. Blackburn Rovers har for eksempel fremdeles denne rosen i sitt emblem.

Rosekrigene oppstod fordi man fant ut at Kong Henrik den 6. var syk, og derfor ikke kunne styre England. Hans bestefar hadde fryktelig

mange barn, derfor var det mange som kunne gripe tronen. Valget falt på Richard, hertugen av York, noe som aldri ble spsielt godt mottatt over fjellkjedene Peninene i Lancashire.

Noen år senere ble Henrik frisk, og klar til å få tronen tilbake. Dette var ikke Richard klar for, og det hele endte brutalt i krig. Henrik var egentlig fransk, men fikk overraskende støtte både fra London og Lancashire. Richard og resten av adelen fra Yorkshire ble kastet ut av England.

25 år senere returnerte Richard, men ble drept i slaget ved Wakefield Bridge, noe som senere har blitt hjemmet til fotballklubben Doncaster Rovers og rugbyklubben Wakefield Trinity Wild Cats. Doncaster har en kriger i sitt emblem, som symbol for dette.

Adelen fra Yorkshire skulle få sin mann på tronen etterhvert uansett. Richards arving, Edvard, slo Kong Henrik i et slag, og fikk dermed tronen. Han la tøffe restriksjoner på beboerne i Lancashire fordi de hadde åpenlyst støttet Henrik. Den historiske beveggrunnen som her blir gjort til kjenne er nok relevant nok, men en mer interesant refleksjon om opprinnelsen til denne football-feiden relaterer seg til en hendelse våren 1965. Både Leeds og Manchester United har en målsetting om å vinne “the Double”, og spilte en FA Cup-semifinale på Hillsborough som ble en voldelig affære. Nobby Stiles hadde tidlig I kampen en grufull tackling på vår venstre-ving Albert Johanneson som satte tonen for et spill som raskt utartet til en rekke trefninger mellom Jack Charlton og Dennis Law, og Billy Bremner og Pat Crerand. Det gikk I det hele tatt hardt for seg,

Stemningen på banen forplantet seg til tilskuerne på tribunen, og det ble regulære slagsmål og slåsskamper, neseblod og overgrep som ble rapportert av de tilstedeværende konstablene. Fire dager senere var det omkamp på City Ground, som Leeds vant med Billy Bremner`s mål I det 89nde minutt.

Manchester United, lo imidlertid sist, da de I siste avgjørende ligakamp vant tittelen foran Leeds, på målforskjell.

I sin første sesong etter opprykk, ble det andreplass i ligaen og cupen. De første av mange andreplasser desverre.

Frem til Manchester United rykket ned i 1974, hadde Leeds hatt overtaket på banen og bare hatt tre nederlag på 25 kamper. Bråket mellom supporterne eskalerte imidlertid år for år til nedrykket.

Overgangene fra Leeds til Manchester United av Joe Jordan og Gordon McQueen i 1978 gjorde vondt verre og kampene oss I mellom før vi rykket ned i 1982 var preget av vold og “Judastilrop”. Overgangene den andre veien, fra Old Trafford til Elland Road, gjennom Johnny Giles og Gordon Strachan - hadde vært veldig positive for oss, og begge spilerne var elsket av fansen. Giles var sammen med Bremner midtbanemotoren og eleganten, og Strachan med sitt røde hår, rykk, fantastiske skuddfot og en “never say never-attitude” var begge elsket av fansen. I hvert sine tiår. Men så var det Eric Cantona, som I sitt første år I Leeds var iferd med å få legendarisk status.

Cantona spilte i Frankrike for Olympique de Marseille. Han var kjent for sitt hissige temperament. Under en vennskapskamp mot Torpedo Moskva rev han av seg skjorta og kastet den fra seg etter å ha blitt byttet ut. Klubben reagerte med å suspendere ham i en måned. Noen uker senere fornærmet han landslagstreneren på TV.

Cantona gikk så på utlån til Bordeaux, og deretter til Montpellier, hvor han var med på å vinne den franske cupen. Han kom tilbake til Marseille, men ble snart solgt til Nimes. Under en kamp kastet han ballen på dommeren i protest. Det franske fotballforbundet gav ham en måneds karantene. Cantona reagerte ved å fornærme dem igjen, og karantenen ble utvidet til to måneder. Da bestemte Cantona seg for å legge opp som fotballspiller.

Etter hvert ble Cantona overtalt til å gjøre comeback, og kom til Leeds, og hjalp dem til å vinne ligagull i sesongen 1991/92. På 28 kamper

- Michael Doyle etter Leeds seier over Manchester United den 3. Januar 2009

scorte han totalt 9 mål, og var sterkt medvirkende til at ligagullet havnet I Leeds.

Sesongen etter ble Cantona kjøpt av Alex Fergusons Manchester United for £1 500 000. Småpenger. Dette kjøpet er i ettertid ansett som en av de største feil ledelsen i Leeds noensinne har gjort. Og de er jo mange, så det sier jo ikke så lite.

Wilkinson hadde ringt Ferguson for å kjøpe venstrebacken Dennis Irwin, men Ferguson sa umiddelbart i fra om at dette ikke var aktuelt. De snakket litt om løst og fast, før Wilkinson plutselig sier: «Du er ikke interessert i Eric Cantona?» «Jo,» var Fergusons korte svar. Eric Cantona ble kjøpt for £1,5 millioner. Begge klubbers supportere var vantro og sjokkerte.

Manchester United var I den påfølgende sesongen ustoppelige og vant umiddelbart sin første tittel på 26 år og etablerte et nasjonalt hegemoni som dessverre har vedvart.

Cantona avsluttet sin profesjonelle karriere i Manchester United, der han var med på å vinne fire ligatitler og to FA-cuptitler i løpet av fem år. Cantona blir ofte regnet som en av hovedårsakene til Manchester Uniteds nye storhetstid. I 2000 ble han kåret til århundrets spiller i Manchester United.

Den fiendtlighet rettet mot Cantona da han var tilbake på Elland Road var av en annen verden. Det var ikke lenger rivalisering. Det var hat. En stor boards satt opp av Nike på Elland Road under Euro 96 - “1966 var et godt år for fotballen. Eric ble født”, hjalp neppe.

Foraktelsen og fornedrelsen vi bruker om hverandre går begge veier. De synger om at vi nyter intim omgang med sauer, men vi er ikke så mye bedre. Begrepet “avskum” eller “scum” er brukt om hverandre. Selv åtte år etter at vi rykket ned og ikke spiller I same divisjon, så går det sjelden en kamp på Old Trafford uten at de synger “vi alle hater Leeds avskum”.

Alan Smith scorte et utligningsmål for oss I 2004 på Old Trafford, og kysset som vanlig Leeds United badgen. Han sa senere at han aldri skulle spille for Manchester United.

I mai 2004 ble han imidlertid solgt til klubben han aldri skulle splle for, etter at klubben rykket ned fra FA Premier League. Overgangssummen var £7 000 000. Mange, deriblant Peter Lorimer, sier at denne salgssummen hjalp Leeds til å overleve. Men det er en annen historie.

Smith kom på scoringslisten i sin første kamp for Manchester United, da han scorte et mål i FA Community Shield-kampen mot Arsenal. I sin første sesong for United ble det anstendige ti mål på Smith, noe som har fått mange til å sammenligne ham med den tidligere United-helten Mark Hughes.

Før Jermaine Beckford`s fantastiske mål I fjor, den 3. januar, så hadde vi ikke vunnet på Old Trafford siden 1981, en 28-års laaaamng og vond periode som har vært en tyng byrde på Leeds ‘supporteres skuldre.

Vårt defensive anker Michael Doyle I denne kampen sa at han skjønte under oppseilingen av og forberedelsene til denne kampen hvor mye den betydde for Leeds-tilhengerne. “På denne tiden var ManU på vei til å bli seriemestere, og Leeds var en League One-klubb. Det var på papiret enorm mismatch mellom situasjonen de to klubbene befant seg i. Men vi ledet vår liga da, og var vant til å vinne kamper. Bak alt snakket om forberedelsene til kampen på Old Trafford var en forsiktig optimisme og nøkternt selvtillit, som Grayson drillet inn I spillerne på en velbalansert måte.”

“Hele byen (Leeds) var helt ville før kampen. Det var nesten så man forventet en seier, og jeg forsto virkelig hvor viktig det var for alle å vinne.”

Minnene til Doyle om kampen to år senere er som om det skjedde igår. Han innrømmer å ha tatt opp kampen og at han så kampen om igjen senest nå I sommer.

“Vår prestasjon den dagen var fantastisk. Det var ikke som om vi dro dit for å bare være statister, ødelegge spillets gang, og bare ventet på en sjanse til å kontre og score. Jeg følte at vi hadde kontroll over spillet, og nakkehårene mine reiser seg den dag I dag når jeg tenker på scoringen til Jermaine. Jonny Howson`s presise langpasning, nedtaket, og hvordan ballen sakte men sikkert rullet over mållinjen, akkurat som I slow motion. Det var helt uvirkelig. Men fortjent.”

Sir Alex Ferguson sa etter kampen at Leeds hadde spilt med langt større appetitt enn dem, og Simon Grayson sa at denne seieren var for Leeds fans, som har måtte gå gjennom så mye og tale så mye motgang. Denne seieren var for dem.

Da lagene møttes til dyst nå i september på Elland Road, var hatet og rivaliseringen igjen tilbake. Enorme politistyrker troppet opp, men klarte ikke å forhindre flere stygge scener utenfor stadion. De kunne heller ikke gjøre noe med de rødes synging om Leeds-tragedien i Istanbul for vel ti år siden, eller at enkelte Leeds-supportere svarte med sanger og flybevegelser med sikte på flyulykken i München. “Det føltes som scener fra filmen Zulu” sa Alex Ferguson etter kampen, om hvordan det var å oppholde seg på spillerhotellet i Leeds før avspark. Vi antar at rivaliseringen vil fortsette en stund til.

FÅ MENNESKER HAR FØLT HATET OG BITTERHETEN MELLOM LEEDS UNITED OG MANCHESTER UNITED SUPPORTERE STERKERE ENN GORDON MCQUEEN.

Av Rune Roalsvig

Denne giganten av en forsvarspiller er en av få spillere – som tilhører den eksklusive gruppen av spillere som har spilt for begge klubber. Da han ble en britisk overgangsrekord i februar 1978, med en overgang på 495.000 pund, etter en måneds lang overgangs saga som Leedssupporterne følte var hjerteskjærende rå og ulidelig langdryg, og alle i Leeds synes dette var en ubegripelig handling. Dette skjedde bare en måned etter at angriperen uten fortenner Joe Jordan gikk samme veien for 350.000 pund. McQueen knuste mange helhvite hjerter, da han gjorde det klart at han ønsket overgangen selv, spesielt ille føltes det nok da han to ganger hadde vunnet Årets spiller kåringen av supporterne i de få årene han spilte for Leeds, der han tidlig ble pekt ut som erstatteren til legendariske Jackie Charlton.

Begge spillerne nærmet seg høyden i karrieren. Jordan hadde akkurat fylt 26 år, mens McQueen var et år yngre. Mange har i ettertid av disse overgangene sagt at det var disse to som ble selve katalysatoren på at relasjonen klubbene imellom gikk fra vondt til langt verre. Mange trodde han gikk for

pengenes skyld, at han ble langt bedre betalt. McQueen selv benekter dette. ”Klubbens ambisjoner, at det føltes som om storhetsperioden til Leeds var på hell, og at Manchester United var mer ambisiøse, var grunnen til at jeg gikk”, sier han om det som skjedde for 33 år siden. Ironisk nok endte Leeds en plass høyere enn ManU den sesongen, og 4 plasser høyere neste sesong.

I overgangskontrakten hadde Leeds styreformann Many Cussins, tidligere intervjuet av TPN, en klausul om at han ikke fikk spille mot Leeds i 77-78-sesongen. Han møtte Leeds igjen først neste høst, da han scoret åpningsmålet i en 3-2 seier på Elland Road, i en kamp han ble buet hver bidige gang han hadde en ballberøring.

McQueen jobbet full tid for Middlesborough som sjefsspeider til inntil januar. I et intervju på Sky Sports, sa han; ”Det var for min del kun snakk om ambisjon. Ikke noe annet. Det var veldig ukomfortabelt å bli et slikt hat-objekt, slik som det sikkert også har vært for Alan Smith, Rio Ferdinand og Eric Cantona. Å forlate Leeds til fordel for Manchester United gjør at du ikke vinner noen popularitetskonkurranse.” ”Kampen på Elland Road i cupen er det første oppgjøret mellom klubbene på Elland Road på nær 8 år, og er et av de beste oppgjørene i engelsk fotball”. Sir Alex Ferguson har flere ganger sagt at han savner disse kampene, da oppgjørene har alt en fotballkamp skal ha av nerve og intensitet.

McQueen er helt enig; ”Jeg vet ikke helt når det startet, men jeg tror det er tilbake i de dager hvor Billy Bremner og Dennis Law hadde noen durabelige oppgjør på midtbanen. Det er selvfølgelig det geografiske aspektet, nesten naboer, og selvfølgelig det at noen høyprofilerte spillere har gått begge veier mellom klubbene”. ”Leeds fans kan leve godt med sin egen klubb og litt manglende suksess, og spesielt hvis Manchester United gjør det tilsvarende dårlig, og det gjorde de under hele 70 og 80-tallet, men etter at Ferguson tok over har de opplevd formidabel suksess, hvilket må oppleves som virkelig deprimerende for Leeds”.

ERIK HEISHOLT, LEEDS-SUPPORTER, NORGE

Mitt beste minne er fra 1998, en kamp på Old Trafford Leeds tapte 3-1. Hvorfor mitt beste minne er fra et tap, sier noe om Leeds fansen. Solskjær scorte husker, jeg, noe jeg ikke brydde meg spesielt om. Jeg satt på VIP tribunen, med full treatment, behagelige skinnseter og det hele. Stoltheten over Leeds fansen svulmet under dunjakken, 5000 stk på bortetribunen sang hele “theatre of scum” i senk. Men hovedgrunnen til at denne matchen er brent fast for alltid, egner seg kanskje ikke på trykk. På raden under meg satt wagsene, og bakhodet til posh spice var 40 cm fra meg. Da Leeds fansen oppdaget henne begynte de å synge taktfast: ‘posh spice takes it up the shitter.’ og etter et minutt eller så ble posh oppmerksom på syngingen. Men hun fikk kanskje ikke med seg hele innholdet, da hun reiste seg opp og vinket fornøyd mot Leeds fansen, hvis unisone latterbrøl garantert kunne høres hele veien hjem over the pennines. Kona til Paul Scholes hvisket posh noe inn i øret, og hun satt musestille resten av kampen.

ØYVIND BRATLIE SKAARE, LEEDS-SUPPORTER, NORGE

Rivaleriet Mellom oss og LUN (Laget Uten Navn) begynte ikke å oppta meg før i senere tid da Leeds-miljøet i Oslo begynte å ta form. På Påskeaften 2002 fikk jeg den glede å oppleve Leeds spille mot dem på Elland Road. Vi tapte til min store skuffelse 3-4, og jeg husker Ian Harte på venstrebacken ble løpt fra av en David Beckham MED BALL. Enda verre var det at Solskjær scoret på innlegget som kom etterpå.

Rivaleriet oss i mellom tror jeg har større betydning for oss enn for dem, fordi ALLE hater jo dem. Rivaleri som fenomen er bare sunt og gjør mye av sporten og opplevelsene knyttet til den til akkurat det det er. Men som en medforumist nevnte i kamptråden da vi møtte dem sist, at rivaleriet som avler vold og trengere rammer som gjør det vanskeligere og mindre trivelig å gå på kamper, og han syntes dette var så sjarmerende, støtter jeg overhode ikke. Vennskapelig fiendskap er en form for rivalisering alle kan leve med, og som gjør sporten morsommere...

RUNE REITAN, LEEDS UNITED-SUPPORTER BOENDE I NORGE 3.1.2010 selvfølgelig, fordi det bare var helt sykt å vinne over de, da vi da var et League One-lag.

Kampen hjemme på Elland Road mot de i forrige uke, fordi det er den eneste kampen jeg har sett “live” mellom disse to lagene, og fordi det var første gang på mange år jeg har opplevd et skikkelig “trøkk” blant publikum på vei inn på stadion.

DOUG GISBY, LEEDS UNITED-SUPPORTER, BOENDE I CHICAGO På midten av syttitallet så var vi på TOWD (Theatre of Wet Dreams) på en kamp hvor Sniffer scorte vinnermålet. Tror det var i 76 eller 77 hvor vi var over 500 supportere som satt blant ManU suporterne. Vi forsøkte å oppføre oss så forsiktig som mulig, men da Sniffer Clarke scorte var det helt umulig å skjule følelsene. Det vanket noen kilevinker da, siden det ikke var noen vakter eller politifolk omkring oss.

Etter en nervepirrende løpetur etter kampen lykkes et tredvetalls av oss å løpe sammen til togstasjonen etter kampen, uten å bli grisebanket.

3. januar 2010 fløy jeg over fra Chicago til Scumchester. På en forunderlig måte hadde jeg endt opp også her med å få billetter i feil ende. På vei til kampen stoppet jeg foran Scum-shoppen og skyndte meg å klistre på et Leeds United klistremerke på vinduet, som en ren provokasjon. Ikke det smarteste å gjøre, og jeg bøyde meg fort ned og latet som jeg knyttet skolissene mine, og klarte også nå å unngå å bli sett. det eneste jeg angret på var at jeg ikke fikk tatt et ordentlig bilde av dette.

MARK PLATT, LEEDS UNITED-SUPPORTER I WALES Jeg reiser på nesten alle hjeme og bortekamper. Rivaleriet går langt tilbake, til 1400-tallet, og krig mellom rose-klanene, den røde og den hvite, og krigen varte i over 30 år. Det samme kan du si at den gjør i dag. Det har vært krig siden 60/70-tallet men kampen utkjempes på banen og utenfor stadion. Hehe. Det er rent hat. Og det går begge veier. Jeg forsøker i disse dager å holde meg borte fra slåsskamper, men jeg har to ganger blitt truffet av batonger i forbindelse med kamper. En waliser som heter Briann Flynn scorte vinnermålet på Old Trafford for mange år siden, og jeg var der. Han var liten av vekst, hadde små føtter, størrele 37, men han ble en gigangt for oss etter den scoringen. Jeg var der også den 3. januar, og vi vet alle hva som skjedde da. En venn av meg satt blant Manchester-fansen, og jeg ringte han i pausen, og han hadde glemt å sette telefonen på lydløs, så Marching on Together som ringetone utgjorde en hissig og sikkert irriterende lyd. Men min venn så seg rundt som alle andre og latet som ingenting. For meg er Manchester United en maskin, en pengemaskin som for lengst har mistet sin sjel. Leeds United for meg er Bremner, Revie, venner, latter, tårer, drakten, banen, gresset, faren min har spilt der (82 år i dag), seire men flest tap, men det viktigste for meg er hvordan vi blir hatet av alle andre klubber. For meg gjør det imidlertid ingen ting, de betyr ikke noe for oss.