Du kjenner vel Stix?

peter Lockwood er mannen som ordner alt fra bosted for nye spillere til en nøkkelkontakt til lokalsamfunn og supportere rundt Leeds united. Men de fleste kjenner ham bare som ”Stix”.

Det ble starten på hans evigvarende forhold til det som nå er hans arbeidsgiver. Den gang var derimot arbeidsoppgaver og arbeidsforhold noe annerledes. -Banen pleide å være i en horribel stand på kaldeste vinteren. Så klubben spurte etter frivillige til å komme ned på Elland Road for å gjøre banen spillbar, minnes Lockwood. -Så da tok jeg turen ned og tilbød meg å hjelpe til. For å være ærlig så banen ut som et potetjorde og etter kampslutt kunne det være et skikkelig leir-bad. SuppE SoM bETaLiNg

Da var det på heller ingen måte en fast betalt jobb for klubben han gjorde. Det har han idag, og er offisielt klubbens ”Player Liason Officer”, en som hjelper spillerne med hva de måtte ha behov for utenfor banen og treningsfeltet. -Det var ingen betaling da jeg hjalp til som guttunge, men jeg elsket å være involvert og hjelpe til, og så meg aldri tilbake. Vi fikk inngang til kampene og fikk servert varm suppe i pausa, erindrer ”Stix”. Om du forresten lurer på hvor det noe uvanlige

navnet kommer fra – forklaringen ligger i at Peter tidligere var trommis i et lokalt band!

NøkkELpErSoN

Fra gratisarbeid som banemann gikk turen til mer frivillig innsats: Det ble telefonvakt, budbringer og altmuligmann helt til tilbudet om en fulltidsjobb kom på bordet. -Jeg hadde ikke noe imot å jobbe gratis. Klubben har vært en av mine største lidenskaper, men det var hyggelig å endelig komme på lønningslista, medgir han. -Jeg hjelper til i forbindelse med arrangementer i lokalmiljøet, som blant annet spillerne jo ofte stiller opp på. Det kan være besøk på sykehus og skoler eller veldedighetsarrangementer, forklarer han selv. -I tillegg er det masse andre spørsmål. Folk vil ha feedback, informasjon om klubben, statistikk, ja det meste lurer de på. -Så tittelen jeg har, “spillerkontaktperson”, er bare en liten del av alt jeg har på gjørelista, medgir Stix. En arbeidsuke er aldri lik den andre for Lockwood. Normalt er han tre dager på Elland Road og to på treningsanlegget Thorp Arch, om alt går etter planen gjennom en vanlig arbeidsuke.

SkrYTEr av SkaNdiNavENE

Gjennom årene i klubben har Stix selvsagt også blitt kjent med de fleste skandinaviske spillerne som har ikledd seg den helhvite drakta. Vi utfordrer han på om noen av de har skilt seg ut i særlig positiv grad. Stix titter ned litt, han liker ikke å dra frem enkeltpersoner i tilfelle andre kan bli glemt. Men svarer likevel: -Tore André (Flo). Han var ikke så lenge i klubben, men han bemerket seg veldig positivt utenfor banen, sier Stix, og sikter til både væremåte, rollefigur og det å stille opp på arrangementer og lignende. -Jeg har fortsatt kontakt fra tid til annen med de fleste av de norske spillerne. Eirik, Tore André, Alfie, og Gunnar traff vi jo her i Oslo og i Bergen i fjor. Men jeg har ikke sett Tommy (Knarvik) på lenge, innrømmer Stix. En annen av spillerne “Stix” skryter mest av for sin velvillighet til å stille opp de siste årene er Casper Ankergren, som forlot klubben i fjor sommer. -Casper er fantastisk. Han ble med og besøkte syke barn hver eneste dag om han hadde mulighet. Han spurte alltid om han skulle være med på sykehusbesøkene, og samme type finner du i Andy Hughes. Jeg er ikke så glad i å trekke frem enkeltspillere hele tiden, for de er stort sett alltid fantastiske til å stille opp og bidra når de kan, men noen skiller seg ut og gjør mer enn man kan forvente av dem, sier Lockwoood.

kLESkodE

Men selv ikke hyggelige sykehusbesøk går alltid etter planen. Lockwood forteller om da franske Cyril Chapuis, som spilte for klubben i 03-04-sesongen, deltok på et av besøkene på et lokalt sykehus: -Han hadde glemt å ta på seg klubbklær og stilte opp i en horribel ullfrakk i mange farger. Så da en far til et av barna så denne fyren, som han trodde kom rett inn fra gata, plukke opp sønnen hans, reagerte han noe voldsomt. -Det var frem til han skjønte at han spilte for Leeds United. Derfra kunne han ikke få nok av ham, ler ”Stix”. -Og det var fra det øyeblikket det ble formelt vedtatt at alle må ha på seg offisielt klubbutstyr når de er ute på besøk, så vi unngår identitets-misforståelser!, legger han til.

LidENSkapELig

-Hva er det beste med jobben din? spør TPN. -Passion, begynner Stix svaret med. Og fortsetter: -Jeg har alltid hatt en passion (lidenskap) for denne klubben, og å da kunne få jobbe ved siden av de personene jeg gjør… Det er både

gårsdagens, dagens og morgendagens helter. Man kan ikke klage over å ha det slik på jobb, sier han ydmykt. -Hva er det verste med jobben, da? undrer vi. -Det er møtene med de som har mistet noen, eller blitt veldig skadet, for eksempel i krig eller lignende. Det er spesielle opplevelser, og jeg blir aldri helt vant til det. Grunnen til at jeg møter mange som er i en slik situasjon er fordi klubben har et nært forhold til både veldedigheter og hæren, og jeg er stort sett deres kontaktledd fra klubbens side, forklarer Stix.

STor vELdEdigHET

-Klubben har et samarbeid med 20 veldedige foreninger og med to sykehus for krigsskadde. I tillegg har vi kontakt med hæren også i andre sammenhenger. Men det stopper ikke med 22 “offisielle” samarbeidspartnere på veldedighetsfonten: -I en vanlig uke mottar vi om lag 450 henvendelser fra veldedige organisasjoner eller arrangementer, kan Stix fortelle. Derfor er det kanskje ikke så rart om du ikke skulle få svar umiddelbart på en henvendelse til en av klubbens mest utadrettede personer. Samarbeidet med de mange veldedighetene er et viktig moment for klubbens status i lokalsamfunnet i Leeds. I Norge fikk for øvrig flere av våre supportere stifte bekjentskap med Stix både under treningsleiren i Bergen i fjor sommer, og under Leeds on the Road-eventet i Oslo i slutten av mars. Da hadde han rollen som konferansier under arrangementet.

pÅ koNkurSENS raNd

Elland Road, som utvilsomt har vært igjennom noen krevende år med nedbemanning, stor usikkerhet og konkursspøkelse hengende over seg. -Vi står jo kollegialt sammen om ting, også når vi har bekymret oss for hva som skulle skje med klubben. Særlig de yngre ansatte, med huslån og regninger, hadde tunge dager da klubben nærmest ble lagt ned på grunn av økonomien. Særlig ille var det rett før Ken Bates tok over klubben for første gang, rundt nyttår 2005. -Vi visste ikke hva som kom til å skje, men alle fikk beskjed om å være ute av lokalene til et visst klokkeslett. Da kunne vi være konkurs. -Siden jeg har jobbet der såpass lenge hadde jeg jo en del private ting på kontoret, blant annet noen album med noen gode minner. Jeg spurte en av mine overordnede – “hva gjør jeg med disse når vi må gå?”. Jeg fikk beskjed om at jeg gjorde lurt i å pakke det litt inn og skrive “personal” utenpå, slik at det ikke ville bli “beslaglagt” ved en eventuell konkurs. Da var det virkelig ille, konstaterer Stix. Så ille er det ikke i dag. Selv om opprykket røk, konstaterer han at klubben er på oppadgående, og stemningen både på bane og i korridorene på Elland Road er positiv. Da kan det umulig være feil å jobbe i Leeds United.

i de siste utgavene av TpN har vi kunne presentere ”utvekslingsartikler” fra gode venner i supporterbladet The Squareball. interessen for disse sakene har vært god, og vi fortsetter denne gang med et rykende ferskt intervju med spissen som ”got away” for noen år tilbake – Noel Whelan. intervjuet er gjort av Michael Normanton og oversatt til norsk av asbjørn perry Sve.

Tekst: Svend Anders Karlsen-Moum

Når Moscowhite og jeg (Michael Normanton) ordner et sted å intervjue Noel Whelan, er det i en Headingley-pub nær hans foreldres hus. Der er Noel hunde-passer i noen uker. Det er en tjeneste som nesten virker for normal for en tidligere Premier League-spiller, men når du møter Noel får du inntrykk av at alt han har vært gjennom trolig ikke har endret ham mye.

Det er mulig Noel Whelan rett og slett ble født på feil tidspunkt. I en tid da spillere er på konstant flyttefot i sin higen etter trofèer eller høyere lønn, er Noel en mann som selv nå brister i stemmen når han snakker om den dagen Leeds United solgte ham. At han måtte se Tomas Brolin, Ian Rush, Derek Lilley, Mark Hateley og Clyde Wijnhard okkupere en drakt som kunne ha vært hans, synes det som en virkelig skam for både ham og klubben. Hele tiden mens vi lette etter Mr. Leeds United, viser det seg at han var et sted i Midlands. Vel, ikke at det stoppet Noel fra å iføre seg en Leedsdrakt på fritiden.

Jeg var 16 og signerte ute på banen sammen med Howard Wilkinson og Rob Bowman. Faktisk var Leeds United det siste laget som var etter meg. Jeg hadde vært på en rekke trials med Everton og Man Utd, dessverre.

Nei! Aldri! Det var en god opplevelse å gå opp der til The Cliff etc. Men nei. Selv om alle disse klubbene var i den øverste divisjonen og Leeds var på andre nivå. Så snart Leeds kom inn i bildet var det “Job done” for meg.

Å Gud, ja. Da jeg signerte hadde nettopp Gary McAllister ankommet, og Gordon Strachan var der. Hele byen, i alle de årene jeg var der, var et sted som sydet. Det er utrolig hva det betyr at du har ditt eget lag i den øverste divisjonen. Forhåpentligvis vil de gå opp denne sesongen, da vil du se hvilken forskjell det utgjør å få klubben opp igjen i Premier League.

Det er vanskelig å prøve å vinne tittelen tilbake - back to back. Vi ble laget å slå, og ting blir litt vanskeligere. Jeg tror ikke de brukte så mye penger, de beholdt omtrent det samme laget. Men vi [ungdommene] prøvde hardt å nå førstelaget. Som 17-åring er det der man ønsker å være. Vi fikk ikke engang entre garderoben hvis det ikke var for rengjøring av gulvet, henting av fotballskoene eller for å få en overhøvling, he-he.

Jeg tror det er slik Leedsfans er, generelt. Vi hadde slått mange gode lag på veien, men ingen ga oss en sjanse mot Man Utd. Jeg tror den innstillingen og hardheten Paul Hart og Howard Wilkinson hadde tilført klubben, gjorde at vi hadde troen på at vi kunne slå hvem som helst. Jeg sier ikke at de undervurderte oss, men de møtte et sterkere, mer disiplinert og fysisk lag enn de hadde møtt før, og fansen hjalp oss utrolig gjennom hele kampen. Når jeg ser tilbake, var dette sannsynligvis en av de beste kveldene i livet mitt. Men det overrasket meg ikke - dette er Leedsfansen for meg.

Howard er en av dem som egentlig ikke sier for mye. Noen ledere er lette å komme i kontakt med og jeg sier ikke at han var vanskelig, men du visste ikke om du skulle hilse om morgenen eller ikke. Han var veldig knallhard på ting han ville, og som regel viste det seg rett, så du kunne virkelig ikke klage. En gang scoret jeg seks mot Scarborough, og han sa: “Godt gjort - men jeg hørte du skulle hatt syv,” men det er ham.

Hvor god var Paul Hart? Han var nylig omsnakket da de skulle utnevne en ny akademidirektør. Jeg tror han ville vært perfekt til det. Jeg søkte en stilling der, ikke som akademidirektør, bare en trenerstilling, men ingen ringte tilbake. Nå jobber jeg med akademiet til Forest.

Definitivt. Jeg har jobbet med fire eller fem England-managere i min tid, og jeg har lært noe av alle sammen. Men man har også sine egne idèer. Jeg tror at i disse dager, med store penger og store egoer, mest av alt handler det om man-management, hvordan man behandler enkeltmennesker. Hvis du kan holde dem fornøyde og få dem til å spille for deg, da har du lykkes. Man får lett spillere som ikke går sammen med manageren, og slikt sprer seg fort innad i laget.

Jeg kom virkelig godt overens med Gordon Strachan. Han var hard, men han var ærlig. I alle bransjer er ærlighet det du mest av alt ønsker deg fra menneskene rundt deg. Hvis ting ikke er riktig så blir du fortalt det, og deretter kan du endre det. Hvis du ikke får vite noe så blir ikke noe annerledes.

Det tror jeg! En spesiell manager og en spesiell venn. Vi hadde våre oppgjør i Leeds mens vi var spillere. Jeg kom gjennom og han var sprelsk, du vet, han er rødhåret og skotte. Så han hadde sine utluftinger nå og da. Men det har aldri stoppet ham fra å se kvalitetene mine. Det var han som fortalte Big Ron at han skulle kjøpe meg fra Leeds. De kom tre eller fire ganger til Leeds, og så måtte Leeds selge for å få inn noen penger.

Jeg visste ikke engang at jeg kunne si nei på den tiden, jeg var for ung, jeg bare gikk. Men at Gordon var der var en god ting. Han tok vare på meg fordi han så jeg trengte en farsfigur. Jeg var ung og hadde forlatt familien min, så å være rundt ham, Leslie og ungene var

akkurat det jeg trengte.

Jeg fikk en telefon fra Howard Wilkinson på en søndag morgen. Han bad meg komme innom. Jeg trodde ikke engang det var ham, men at det var en av kompisene mine som tullet seg. Men så plutselig satt jeg i sengen min og gråt fordi jeg skjønte at det ville skje. Jeg gikk inn på kontoret hans og han sa at de hadde akseptert et tilbud, og jeg gikk ut, Billy Bremner klemte meg og... vet du, jeg kjenner det i magen ennå. Jeg gikk ut og neste uke var jeg i Coventry. Jeg ville bare være i Leeds resten av livet mitt, det var alt jeg ønsket, men det skjedde ikke. Jeg har alltid holdt med Leeds, og hver gang jeg scoret mot Man Utd, samme hvilken klubb jeg har spilt for, så har jeg alltid gjort salutten (the Leeds Salute, red.anm.). Det er alltid der jeg har hatt mitt hjerte, selv om jeg har spilt i andre klubbfarger.

Han var alltid i nærheten iallefall. Jeg gikk ut døra og det var ungenes julebord og Carlton Palmer var der med det erteformede hodet sitt, Jeg er ikke sikker på om han danset eller gikk, med de store beina sine var han en fare for alle barn. Howard Wilkinson hadde akkurat snakket med meg og jeg var stort sett

bare forvirret og Billy bare grep fatt i meg. Som ung gutt fikk jeg aldri sett ham spille, jeg så ham bare på videoer, men han er jo en legende for alle.

Ikke egentlig, mange av spillerne der var mine venner, vi bare pratet i vei. Det var en kamp som jeg elsket å spille, men jeg ønsket å score tre mål og tape 4-3. Jeg kunne ikke vente med å bytte drakt og få på meg en Leeds Uniteddrakt.

Du vil aldri glemme hvor hjertet ditt er. Jeg har bare en gang scoret mot Leeds og jeg feiret ikke, men Leedsfansen gjorde, noe som sier alt egentlig. De så fortsatt på meg som en Leedsgutt, noe som er nydelig.

Fra Leeds’ ungdomslag den gangen var du den største suksessen, mens mange av de andre ikke spilte profesjonell fotball på toppnivå bare noen få år senere. Hvorfor tror du det ble slik? Du må være i stand til å takle kravene, og så må du stole på dine egne evner. Jeg var en ganske trygg person, visste hva jeg kunne gjøre, og jeg vokste med tilliten jo mer jeg spilte. På Sky ble jeg kåret til banens beste i kampen mot Man Utd - jeg flikket ballen over folks hoder og sånt. Det handler om å føle seg trygg i laget og ikke bli preget av alle de store navnene. For meg var det annerledes.

Philomen kom inn og vi hadde en god preseason, men det var mange spisser der, med Brian Deane, Rod Wallace, Philomen og meg selv. Jeg husker da han og Lucas signerte, og jeg hadde nettopp kjøpt mitt første hus i Cookridge. Det var bare en stue og kjøkken, men jeg hadde et skikkelig sound-system og en DJ der. Jeg ga dem en boks Skol eller noe sånt. De fyrte opp peisen og stod pal rett foran den, mens de svaiet til musikken hele natten. Og dette var i juni! De er ’smashing’ mennesker. Jeg traff på Lucas for ikke lenge siden, og det var flott å hilse på ham igjen.

Jeg vet ikke det. Jeg fikk en pangstart i Coventry. Jeg scoret i debuten, og avsluttet sesongen på 14 mål. Sesongen etter ble jeg klubbens toppscorer, og tippet til å spille for England. Men det skjedde jo aldri, noe som sikkert har sammenheng med at jeg på mitt beste spilte for en såpass bakgårdsklubb som Coventry.

Det var god stabilitet i klubben på den tiden, og vi var underholdende å se på. Vi hadde Gary McAllister på midtbanen, Carlton Palmer kom inn, kjære Gud, jeg tror han fulgte meg over alt. Det var George Boateng, Dion Dublin, Darren Huckerby, Robbie Keane, John Salako, så Chippo og Hadji. Men da det ble snakk om å signere en ny kontrakt følte jeg at jeg trengte å komme meg videre, fordi jeg hadde gjort alt jeg kunne. Sesongen etter at jeg dro rykket de ned så jeg føler jeg gjorde en riktig beslutning.

Darren har alltid minnet meg om Forrest Gump. Du trengte et banner for å fortelle ham at han skulle stoppe eller sentre. Han var rask og han var ganske sterk og når han kom inn i boksen kunne han score et mål. Noen spillere er sånn og det fungerer for dem, men han trengte større bredde i spillet sitt. Men jeg antar at de fleste ikke har alt, og han hadde tempoet og det var det han hadde å spille på.

Ja, jeg trodde det var meg, men det var ikke. Jeg ble nedtrykt. Jeg husker jeg hørte at Leeds var der og jeg tenkte: “Dette blir bra ... jeg vil

hjem ...,” men det var Darren de var ute etter og det var skuffende fordi jeg gjorde det bra på den tiden også. Det skjedde ikke den gang, men forhåpentligvis kan jeg være tilbake som manager en dag, og ha en viss suksess med det.

Ja, helt siden jeg dro jeg har alltid ønsket å komme hjem.

Det ville ha vært det beste for meg, å være et sted jeg følte meg hjemme og lykkelig heller enn å gå fra sted til sted. Jeg ville ha elsket bare å dra hjem og bygge meg opp igjen som fotballspiller. Det ville ha fått det beste ut av meg også.

Min kone hadde forlatt meg på den tiden, og tatt med seg min sønn. Hun tekstet for å fortelle det til meg, fint gjort av henne... Jeg følte ikke jeg var verdig til å få utbetalt det jeg fikk betalt, og jeg hadde følt meg som en bedrager hvis jeg hadde tatt pengene, spesielt fra en venn (som Wise). Jeg sa, “Gå og kjøp en ny spiss.” Det ble ikke slik, men jeg tok beslutningen jeg trodde var best for min familie på den tiden. Du må være ærlig, og hvis du ikke kan gjøre en jobb skikkelig og du får utbetalt en masse penger så lurer du både deg selv og fansen.

Dennis liker ærlighet. Jeg har snakket med ham flere ganger, og han sier at om det er en ting han angrer på, så er det det å forlate Leeds da han gjorde det, fordi han tror han kunne ha tatt dem opp den sesongen. Men han måtte gjøre det av familiære grunner. For selv om han gikk til Newcastle så betydde det at han kunne jobbe fra London. Familien kommer først for ham - ikke penger eller noe annet.

Jeg gjorde vel ikke det. Jeg forlot Millwall, og etter det prøvde jeg å komme på fote igjen og komme tilbake til å spille den fotballen jeg hadde spilt i mine første klubber. Men én ting skjer etter den andre og det er liksom, det ble vanskelig, du mister fokus og du trenger noe

rundt deg for å finne tilbake til den du var. Jeg lette etter et nytt lykkelig sted, men det skjedde aldri.

Ja, og du kunne se at talentet var der, men det skjedde bare ikke for ham. På den tiden viste han hva som bodde i ham, men han kunne ikke levere på en lørdag. Han hadde alle de ferdighetene vi i dag ser utfolde seg, tett ballkontroll, gå med ballen, men det handlet bare om å utvikle seg til den spilleren han er nå. Jeg tror han nå bare vil gå videre steg for steg, nå er han den spilleren jeg forventet å se når jeg var på Livingston. Nå har han skjønt at du ikke bare kan vise frem ferdighetene nå og da, og gjøre en flikk dann og vann. Du må være `på` i 90 minutter, og jeg mener han er en av stand-out’ene i dagens Leedslag.

Jeg håper det. Det er mange lag rundt playoff. Lørdagens resultat mot Forest var massivt. Hvis de kommer dit, ja det kommer til å bli tøft. Vi har ikke lykkes i playoff’ene tidligere, men det vil endre seg på et tidspunkt. Klubben fortjener det, fansen fortjener det. Klubben er for stor til å være der de er. Antall fremmøtte på kampene de siste sesongene beviser det. Premier League behøver Leeds United. Hvilken buzz det ville være å komme tilbake dit. Hvis vi gjør det kommer jeg kanskje bare til å avslutte jobben min i Forest og komme tilbake og bosette meg her.

Næh, de kan sparke meg hvis de vil! Jeg er en Leedsgutt uansett, fuck ‘em. Jeg vil velge Leeds over Forest hvilken som helst dag i uken.

Han er førstelagstrener. Chris er en herlig fyr, det har han alltid vært. Han gjorde en stor jobb for Leeds, og jeg tror det å mannsmarkere Eric Cantona trolig tok knekken på ham!

Nei, det plager meg ikke. Jeg ønsket å spille fotball fordi jeg elsket det, ikke på grunn av penger, jeg ønsket å vinne ting. Masse penger mellom hendene ville trolig være det verste som kunne hende meg. Du må kunne ta vare på de, ikke bruke de opp på tull eller ødelegge deg selv via de, og administrere alt rundt det. Når alt kommer til alt er det bare penger, du kan ikke ta de med deg.

Egentlig ikke, alle var fasinert av Champions League-suksessen og det unge lovende laget. Men så når man ikke lykkes neste år er det som når dritten treffer viften. Når pengene ikke kommer inn og du ser hva du må utbetale ukentlig og det hele ikke går i balanse. Ikke misforstå, for meg er Leeds United den største klubben i verden, men for andre er de ikke et Barcelona eller Real Madrid som selger skjorter over hele verden for å generere penger.

Men heldigvis, de har vært gjennom de dårlige tidene nå, og noen ganger må du treffe rock bottom for å bygge deg opp igjen. Jeg tror Leeds United av den grunn vil være en bedre klubb når de kommer tilbake til Premier League.

Jeg kom inn og gjorde litt coaching når Dennis og Gus var der, men i øyeblikket ringer de ikke tilbake når jeg kontakter dem, så jeg er litt skuffet over akkurat det der. Kanskje de føler seg truet… Alle var så flotte mot meg der nede på Thorpe Arch, selv sikkerhetsvaktene ville gi meg en stor klem. Jeg var med på et supportertreff i

fjor med Dominic (Matteo) og Lucas. Alt Leeds United vil ha meg til å gjøre, jeg er villig til å gjøre det. Jeg var nede i Coventry på Legends Day for noen uker siden, og hadde tenkt å søke på noe der. Men de sliter skikkelig for tiden (økonomisk). De har en flott stadion, men har ikke atmosfæren - fordi de ikke fyller den. Jeg kom på banen i pausen av Coventry - Leeds og etterpå fikk jeg masse sms’er som stort sett sa:, “Du er Coventrys gjest og så går du av banen og gjør Leeds Salute..”. Hva er det de tror? Jeg bare sa: “Hva vil du jeg skal gjøre? Inviter meg ned for en annen kamp da, og ikke mot Leeds”.

Det er ikke så vanlig lenger at en spiller forlater en klubb og likevel forholder seg så lojal mot den. Se f.eks. Wayne Rooney og hans:”Engang blå – alltid blå”. Jeg har alltid elsket Leeds. Det var alt jeg ønsket meg – selv som liten gutt.

Og det spør du om?! Det er en skam det han gjorde. Jeg var helt rasende.

Vet du hva…, de har virkelig kort minne. Ikke en sjans i havet for at jeg ville ønsket det. Jeg har alltid spilt for England foran Irland, hvis jeg hadde gjort noe lignende ville jeg ikke hatt noe sted å bo! Jeg ville mistet familien min helt! Nei, sorry, kunne ikke gjøre det.

Spesielt når du nettopp har rykket ned, og vi har utfordringer nok. Det er som et stikk i hjertet. Han har gjort det meste nå i seks år, akkurat det samme med Woodgate, som har vært på £80,000 i uka de siste 8 år og spilt 17 kamper til sammen. Når du finner et hjem bør du bli. Han var med å rykke dem ned, det minste han kunne gjøre er å bli en sesong og få oss opp igjen. Og så til den klubben... Beklager ... det rykker i meg når jeg tenker på det!

Vel nei, det er ikke akseptabelt for noen. Når du har spilt for Leeds United er det gjort. Men jeg antar, de er jo ikke fra Leeds, så de kjenner vel ikke dybden i det hele.

Han var kompleks, den mannen. Jeg var bare en ung gutt da han kom inn og jeg husker hans første kamp for jeg var ballgutt på Lowfields og han var fantastisk. Du kunne se ham trene hele dagen lang, hans avslutninger og hans touch. Men så når han ble forbanna… du så ham bare forsvinne og være borte i to dager.

Jeg kunne gå inn i Mr. Craig’s VIP-sone etter en kamp, og han ville sitte der med sine Nike joggesko og treningsdrakt med føttene opp, og alle vi andre er kledd opp fra topp til tå. Da hadde nettopp min kompis blitt avvist pga sine rimelig anstendige sko… og her sitter Cantona i sine Nike Air Max!

Han var stor, ingen tvil om det. Men jeg tror du må vite hvordan du skal håndtere Eric og det var nok en kunst Ferguson mestret til fulle. Jeg hater å si det, men Man Utd var ment for Eric. Jeg tror Howard ikke likte det faktum at noen i klubben var større enn ham. Fansen elsket Eric og jeg tror de stilte spørsmålstegn ved Howard ved hvordan han byttet ut Cantona med Carl Shutt og Lee Chapman. Og for 1 million pund, hvilket røverkjøp!

Jeg fikk tak i skoa hans, jeg må si det! Etter at han dro løp jeg ned neste dag for jeg måtte være først, så jeg tok hans Nike Tiempos og alt annet jeg kunne få med fra hans område.

Jeg brukte de. Jeg fikk blemmer mot Sheffield Wednesday i FA Youth Cup og Paul Hart ble temmelig vill av seg.

Noen spillere, Becchio for eksempel, synes å ha

skjønt det selv om de ikke er fra Leeds. Da de snakket om Becchios kontrakt tenkte jeg: “Få ham signert,” for hvis ikke er man nødt til å betale £ 2-3 millioner til for å få noen andre som kan gi deg 17-18 mål pr sesong. Og han er der allerede, han elsker klubben, han gjør jobben han skal gjøre, så betal ham. Vis ham lojalitet tilbake. For hvis man gjør det så vil han være der i flere år og som alltid spille med hjertet. Det er der det sitter, som man sier, på venstre pupp. Det er der badgen er, det er der hjertet ditt er.

Han er en annen spiller som jeg mente ikke var det ferdige produktet. Han scoret mål, men hans generelle spill var noe variabelt.

Ja, i utgangspunktet. Målene hans var alle veldig bra, men det var tempoet som fikk ham inn i de gode posisjonene det meste av tiden. Uten det ville han være en gjennomsnittlig spiller, du ville ikke bruke millioner på ham. Darren var rask, men ta bort tempoet hans og det var det… Han hadde ikke noe fotballhode i det hele tatt, han visste ikke når han skulle sentre. Det er det som gjør gode spillere gode, det ene sekundet der du må sentre, som instinktivt vet hvor medspillerne er. Darren senket hodet og løp, og tempoet hans fikk ham vekk fra folk slik at han innimellom kunne heve hodet og noen ganger finne noen eller vanligvis gå selv og bomme.

Han har alltid scoret mot oss. Jeg trodde han var en god spiller før vi signerte ham. Hans overall spill er elendig, du ser bare høydepunktene på Match of the Day. Der ser du bare noen få sekunder, i de andre 89 minuttene var han en drittspiller.

Fortell oss om ditt første mål for Leeds, mot Arsenal, der du overlister Englands keeper fra 35 meter. Sesongen før gjorde jeg det meste, men fikk ingen mål. Tony Coton hadde en storkamp mot meg på Maine Road. Jesus Kristus, han reddet med de fleste kroppsdeler, med hendene rundt leggen min, med foten hans, med lillemann... På en annen dag ville jeg ha fått tre.

Det var en kveldskamp mot Arsenal på tirsdag kveld og jeg tenkte at hvis jeg får en sjanse skal jeg bare skyte fra hvor som helst. Jeg bare snudde, jeg visste ikke engang hvor langt ute jeg var, men ballen kom i en flott bue og jeg bestemte meg for å prøve med utsiden av foten min. Men jeg trodde jeg var nærmere mål enn jeg var. Det var først mens jeg fulgte ballen dippe at jeg skjønte at den kunne gå inn. Noen ganger trenger du en porsjon flaks for å få scoret målene. Det var fra 35 meter eller noe, og ikke hadde den særlig fart heller.

Så snart jeg fikk på meg min første drakt mens jeg ennå var YTS for Leeds United, var jeg fornøyd nok til at jeg kunne ha avsluttet karrieren min der og da. Jeg ‘lived my dream’. Alt jeg noensinne har ønsket å gjøre, var å spille for Leeds United - helt siden jeg var liten. Å vinne Youth Cup var en fantastisk opplevelse, det samme var det å få gjøre min debut mot Sheffield Wednesday på slutten av samme sesong. Jeg var der, fortsatte med rengjøring av David Batty og Gary Speed sine fotballsko, og de spiller på samme lag som meg, og jeg tenker på om skoene deres er all right. Har jeg fått Asicsene pusset fine og hvite. Men jeg ønsket ikke noe annet, bare å spille for Leeds, og det var det. Etter å hatt mine venner og familie som kommer ned for å se meg spille, det er hva drømmer er laget av.

Føltes alt etter Leeds som et steg ned?

Det var det beste øyeblikket i livet mitt å spille for Leeds. Folk sier du ikke kan være i en klubb for alltid, det skjer ikke, men jeg har jo alltid følt at det ville være slik. Men det endret ikke min måte å spille på. Det gikk en faen i meg, tenkte jeg skulle vise dem, hvordan det kunne ha blitt. Så dro jeg til Middlesborough så jeg kunne bo i Harrogate. For meg var det om å gjøre å finne en klubb i nærheten av hjemmet.

Den sesongen etter at vi solgte deg, da du stanget dem inn, og vi tapte 3-0 i ligacupfinalen. På en måte tenker man at karrieren min har begynt å ta av og det går veldig bra, men på samme tid tenker man at jeg kunne ha vært der. Det er som da jeg forlot Millwall, jeg dro for å få tilbake familien min og Millwall endte opp på Wembley. Til slutt fikk jeg ikke familien min tilbake og jeg gikk glipp av det. Men det er slik det kan gå.

Det har du nok veldig rett i! Vi kunne ha tapt 5-1, men jeg ville ha fått vist frem Leedssalutten.

To ganger hadde jeg Leeds-drakta under Coventry- og Middlesbrough-drakta i kamper mot Manchester United, og hvis jeg scoret hadde jeg planer om å løfte den opp og vise den frem, men jeg tenkte at det ville gitt meg sparken eller en klekkelig bot. Til slutt følte jeg at Leedshilsenen var tryggere.

Jeg skiftet på toalettet så ingen skulle se. Det var en av mine gamle drakter med Whelan på baksiden, med Premier League-logoen og alt. Når jeg kom hjem var det alltid på med Leedsdrakten. En gang kjøpte jeg ny drakt i Coventry og gikk shoppingrunden med den på. Dessverre er det ingen reell slutt på intervjuet som endte i generelt små-snakk om Leeds. Alt fra hvor flott det var å slå Scum til hvordan Premier League ville være et langt bedre sted hvis vi var der i stedet for Wigan. Det er ofte sagt at fotballspillere løsriver seg fra supporterfølelser når de blir profesjonelle, men det ser ikke ut til å gjelde Noels lidenskap i det hele tatt. I det vi skal gå, forteller han oss at hvis han kommer tilbake som manager så vil han spille med oss begge – på hver vår back, i en ubetydelig slutten-av-sesongen-kamp slik at vi kan få føle hvordan det er. På mange måter oppsummerer dette hvordan han er. Så mye som du kan si at en slik opplevelse ville vært den største dagen i mitt liv, kan man si at å ta på seg den hvite drakta var hans.