midjo analyserer den gode sesongstarten

lEEdS Har forMElig EkSplodErT UT av STarTblokkENE dENNE SESoNgEN. SpørSMålET allE NaTUrligviS STillEr SEg Er: kaN dETTE HoldE HElT iNN? TpN forSøkEr å SE liTT ’bak’ dE godE rESUlTaTENE, og fiNNEr Nok av årSakEr Til å SvarE MEd ET brEialT Ja!

Av Trond Midjo Evensen

Det er alltid noen lag som setter av gårde i rakettfart ved starten av en ny fotballsesong. Ofte ser vi også at ’bobla’ sprekker når vi kommer et stykke ut på høsten. I fjor høst var det Oldham. Året før var det Tranmere og Leyton Orient - for ikke å glemme Hull i fjorårets Premier League! Det er derfor behov for å grave noe dypere bak resultatene, for å kunne se hvor solid fundamentet for framgangen faktisk er. Denne sesongstarten ligner jo også litt på det vi har vært gjennom de foregående to år – hvor optimismen også var på topp etter noen svært gode kamper innledningsvis i sesongen. Kan vi se noen utviklingstrekk som forteller at det skal gå så mye bedre denne gangen – eller ser vi faresignaler som peker mot den samme

kollapsen vi opplevde med Wise og McAllister ved roret?

Vel, samme hvor mye jeg roter og graver i dette - med mine tykke Leedsbriller på, finner jeg ikke så veldig mye å bekymre meg over……

førST og frEMST – vi doMiNErEr kaMpENE SpillEMESSig! Gjennomgangstonen blant våre motstandere så langt denne sesongen har vært at dette Leedslaget er ’different class’. Når vi ser på slike statistikker som ballbesittelse, skudd og sjanser, viser jo disse også med all mulig tydelighet hvor dominerende dette Leedslaget har vært. Stort sett viser disse statistikkene at vi har ballen over 60% av tiden, og at vi produserer to til tre ganger så mange skudd mot mål som våre motstandere. Som regel er jo fotballen også så logisk, som at det laget som produserer mest ute på banen, også vinner de fleste kampene…..

Et av de største bekymringspunktene under Wise, var at seirene gjerne kom mot spillets gang. Taktikken til Wise var jo mye basert på å pøse på offensivt og spille med skyhøy risiko i sluttfasen av kampene. Det kunne jo ikke holde i lengden, og det gjorde det jo heller ikke…..

Med Macca var historien en helt annen – dominansen var total i noen kamper, mens vi i andre kamper ble taktisk heltsspilt ut over sidelinjen. Det har vi fortsatt ikke opplevd med Grayson som sjef – selv ikke når vi møtte Liverpool og en av de taktisk slueste managerne i Premier League.

Et annet intererssant utviklingstrekk denne sesongen, er at vi nesten ikke pådrar oss gule kort. Snittet for de første kampene ligger på ca 1 kort pr kamp, noe som bare understreker at årets Leedslag spiller sin fotball med en svært stor grad av kontroll og disiplin. Dommerkvaliteten i denne divisjonen er alltid en stor usikkerhetsfaktor, men jeg blir overrasket om vi pådrar oss like mange utvisninger denne sesongen, som vi har gjort i de foregående to (4 og 5). vi Har faSoNg på forSvarET! Det er i den bakre femmeren vi har sett de største endringene under Grayson. Her virker det som Grayson har klart å få en optimal match mellom spillertyper og taktikk/forsvarsorganisering. Leedsforsvaret har så langt vært maskinmessig tett og robust de første kampene, selv når det har blitt påtvunget en del endringer pga skader. Grayson har vraket det ambisiøse soneforsvaret som Macca/Staunton aldri fikk til å fungere, og gått tilbake til det trygge og tradisjonelle markeringsorienterte som de fleste spillerne er vant med. Det er mer enn godt nok i League One.

På sett og vis har Grayson gått tilbake til den forsvarsorganiseringen vi så under Wise, men han har klart å samle en gruppe forsvarsspillere med en helt annen og imponerende CV enn de Wise hadde til rådighet. Higgs, Kisnorbo, Naylor er spillere med stor spilleforståelse, erfaring og lederegenskaper - som sprer en helt annen stabilitet og trygghet rundt seg enn Ankergren, Marques, Huntington og Matt Heath.

MålENE fordElEr SEg på flErE SpillErE! Flere spillere kommer til avslutning, og målene kommer nesten fra alle kanter av banen. Dette har vært en særlig betryggende tendens de første kampene, og det kan tyde på at vi har fått en større bredde og variasjon i angrepsspillet enn det vi har sett før. Den største bekymringen de siste par sesongene har jo vært den store avhengigheten til Jermaine Beckford. Når Beckford har vært skadet/suspendert i lange perioder, har dette blitt skjebnesvangert, og noen kritikere har til og med omtalt Leeds som et ’one man team’ med tanke på denne avhengigheten.

Beckford sine goalgetteregenskaper vil nok fortsatt være en avgjørende faktor for å sikre et opprykk denne sesongen, men jeg føler allikevel en langt større trygghetsfølelse for at laget kan prestere og score mange mål – også uten Beckford.

SaMME lagoppSTilliNg kaMp ETTEr kaMp! Et fellestrekk ved de aller fleste lag som gjør det bra, er at de kan stille med omtrent samme lag kamp etter kamp. I så måte var fjorårets Leicesterlag et utmerket eksempel, som vi har vært inne på i denne spalten tidligere. Dette er det jo ikke mulig å ha full kontroll på, for skadene kommer jo som regel alltid gjennom en lang sesong. Men dette handler jo også om hvilke trenings- og restitusjonsmetoder en har for å unngå noen av disse skadene, og også om managerens filosofi. Macca roterte mye på laget – uten at det alltid var mulig å forstå om dette var en bevisst strategi, eller om han famlet etter den riktige formasjonen. Grayson er mye tydeligere på dette, og har kjørt med omtrent samme lagoppstilling i alle de første kampene. Et annet lag i vår divisjon som har fulgt samme strategi er Charlton, og tabellen etter de første 10-12 kampene gir jo et veldig tydelig budskap……

’forTrESS EllaNd road’ Er gJENoppbygd! Igjen et karaktertrekk ved de aller beste lagene – evnen til å gjøre hjemmebanen til et ugjennomtrengelig festning, og her har Simon Graysons Leedslag sprengt alle rekorder i antall hjemmeseire. Dette er jo først og fremst en mental greie, hvor det er vanskelig å se hvordan de ulike managerne har jobbet med spillerne. Altfor ofte de siste årene har vi imidlertid sett Leedsspillere som har gått ut på sin egen hjemmebane og vært så forknytte og engstelige, at den såkalte hjemmebanefordelen har smuldret bort. Det vi har sett denne høsten er et Leedslag som har sluppet seg totalt løs foran de 20.000 skrikende supportere på Elland Road, og da snakker vi plutselig om en ganske så fryktinngytende opplevelse for våre motstandere.

Det hjelper naturligvis på tryggheten og selvtilliten å vinne fotballkamper, men jeg er ikke i tvil om at Graysons trenerteam også jobber på en litt annen måte med disse spillerne enn det Wise og Macca gjorde. ’Feelgood’-faktoren kommer ikke bare gjennom å vinne kamper, men også gjennom å ha et trenerteam som evner å lette på trykket når det trengs. Her tror jeg både Grayson selv, og ikke minst muntrasjonsrådet Glynn Snodin, har en veldig god forståelse av hvilke knapper de skal trykke på hos de enkelte spillerne.

Alt i alt har jeg en veldig god følelse for at dette går veien. Sannsynligvis har det første tapet allerede kommet når du leser dette, men i skrivende stund er dette Leedslaget fortsatt ubeseiret i ligaen, og jeg ser konturene av det samme som vi så med Leicester i fjor. Eller for å dra det enda litt lengre - etter å ha sett Snodgrass og Crowe danse rundt med svimle Liverpoolspillere – ser jeg allerede konturene av et meget godt Championshiplag på Elland Road.