Thor rune Haugen tilbake i leeds-bua

Thor-Rune Haugen (54) er fotballkommentator på Canal+ og lidenskapelig Leeds-supporter. kjent også som speaker på Ullevaal og som ”Haugen i bua” på tv-showet ”Casino”.

Denne høsten fikk jeg omsider kommentere en Leeds-kamp igjen. Det var mange år siden sist. Og vel tapte vi ligacupkampen mot Liverpool, men likevel spilte de helhvite mer enn bra nok fotball til å overbevise meg om at dette laget er mer enn bra nok til å sikre opprykk med mindre vi ribbes for nøkkelspillere. Hvilket ville overraske meg med en såpass dyktig kar som Grayson i managerstolen. I forbindelse med kampen fikk jeg forespørsel fra et par seere om jeg burde latt være å kommentere mitt eget lag. Hvilket egentlig overrasket meg siden det kom fra folk som har fulgt engelsk fotball i en del år. Det kom overraskende fordi jeg faktisk har kommentert Leeds en stor mengde ganger tidligere. Uten noensinne å ha problemer med å formidle kampen uten å bli partisk. For en supporter kan det kanskje virke merkelig at det går an å kommentere sitt eget lag uten å bli påvirket. Og da jeg selv var 15 år må jeg bare erkjenne at det ville vært helt umulig. Faktisk i 20 årsalderen også. Men for det første roer man seg ofte litt ned når man får noen år på baken (jeg er faktisk i mitt 54. år her i denne jammerdalen nå). Men det finnes flere grunner enn det til at dette ikke er noe stort problem – i hvert fall slik jeg opplever det. For en ting er å sitte på tribunen som hardbarka supporter og engasjere seg i kampen. Noe helt annet blir det så fort du får en mikrofon foran munnen. Der og da ser du rett og slett kampen totalt annerledes. Det er vanskelig å forklare, men plutselig er man ”på jobb” og forholder seg til det som skjer på en helt annen måte. Du rett og slett snakker deg inn i en kamp mellom to lag i stedet for ”oss mot dem”. Det blir en ”fotballkamp” i stedet for en ”Leeds-kamp” om du skjønner hva jeg mener. Faktisk må jeg erkjenne at det eneste problemet jeg hadde med å kommentere en Leedskamp de første par gangene var at jeg ble så oppsatt på ikke å bli oppfattet som partisk at jeg overkompenserte og i stedet kunne bli i overkant kritisk mot eget lag. Det er heller ikke bra og det førte faktisk til at den første supporterklubben jeg fikk kritikk fra i min nå rundt 20 år lange karriere som kommentator i engelsk fotball, var min egen. Jeg husker hvor rart det var den gangen. Men det var en liten vekker og siden tror jeg at jeg har funnet en sånn noenlunde balansegang. I disse dager har Leeds vært mitt lag i 40 år. Jeg har fått oppleve at laget har vunnet liga, FA-cup, UEFA-cup (eller Fairs Cup som det het den gangen). Samt finaleplass i E-cup, cupvinnercup og en drøss med etter hvert så bitre andreplasser. Bjørge Lillelien skildret mange av disse kampene. Han ble svoren Billy Bremner-fan etter å ha vært på lufta da Leeds

slo min norske klubb Lyn med 10-0 i 1969. Ubegripelig den gang for dette var bare et halvt år etter at Lyn var 12 minutter fra å slå ut Barcelona i kvartfinalen etter to bortekamper. LUSCOS har jeg vært medlem av i drøyt 20 år. Jeg har vært så heldig å få oppleve noen veldig flotte Leeds-stunder som kommentator. Selv om starten var syltynn. Den aller første Leeds-kampen jeg kommenterte var en bortekamp mot Ipswich på Portman Road 92/93-sesongen, da vi var tittelforsvarere. Men Leeds var defensivt søppel den dagen og tapte 2-4. Nedtur! Større opplevelser skulle heldigvis komme. Anthony Yeboahs uforglemmelige scoring mot Liverpool da han banket ballen i mål via tverrliggeren. 5-0 borte over Derby. Eller da Ian Rush omsider scoret sitt første helhvite mål – mot Chelsea på Elland Road. Ikke at det ble så mange flere på ham, da. Jeg husker også skuffelsen over ikke å få kommentere en kamp vi spilte mot Manchester United på Elland Road på selveste julaften. Årsak: Hjemreisemuligheten eksisterte ikke og jeg skulle ha ny kamp allerede to dager senere – fra studio hjemme i Norge. Den siste jeg kommenterte fra Elland Road før nedrykket var en uforglemmelig kamp mot Newcastle i førjulstider for flere år siden enn jeg liker å tenke på. En aldeles fantastisk kamp der det eneste som hindret en perfekt ettermiddag var at resultatet 4-3 gikk i vår disfavør. Men FOR en kamp. Siden har jeg aldri sittet på kommentatorplass på denne legendariske arenaen. Ogt som jeg savner det… Og hvor lenge må jeg vente på neste anledning til å kommentere Leeds i Premier League? Kanskje kortere enn vi tror. I skrivende stund leder vi League One med en kamp mindre spilt. Vi er alene om markedet i en av Englands største byer. Vi har en slu rev av en manager og flere matchvinnertyper. Det er ingen tvil: Vi sitter på en bombe. Liverpool-kampen ble spilt for stappfullt hus – hvilket viser at fansen er sylklare. Går vi først opp i Championship tror jeg faktisk at vi, med de ressursene vi har tilgang på i egen by, kan gjøre det bra der og ganske raskt kjempe om opprykk til øverste nivå. Jeg har faktisk en god følelse – for første gang på mange, mange år. Og den dagen Leeds spiller sin neste PL-kamp på Elland Road kommer stemningen til å være elektrisk ganger ti. Den kommer til å være på et helt annet nivå enn hva vi opplever på Anfield eller Old Trafford for tiden. Selv om det er plass til færre folk. Man får litt frysninger av tanken. Men en ting skal jeg love: Om jeg sitter bak mikrofonen den dagen skal jeg formidle kampen på samme profesjonelle vis som jeg alltid har tilstrebet. Hjernen og munnen formidler tilstrebet nøytral journalistikk, men hvem hjertet banker for vet dere godt. Dette er ikke noe unikt for meg. Alle kommentatorer har ”sine” lag og håndterer det profesjonelt på sine forskjellige vis. Men først skal vi ta steget opp i Championship til våren. Marching on together.

Helhvit hilsen fra Thor-Rune