Bok: Fløyels-Elvis

Velvet Elvis omslag2b.qxp

22.05.2007

01:59

Page 2

ROB BELL

Fløyels-Elvis NYE BILDER AV TROEN

VI MÅ PRØVE ALLE TING

ROB BELL FLØYELS-ELVIS NYE BILDER AV TROEN

Jeg takker Gud for alle dem som peker på Guds mysterier for mennesker overalt på jorden.

Men disse menneskene vil alle si at man må tenke godt over det man sier og gjør og skaper.

TEST DET. PRØV DET. GJØR DET MED DENNE BOKEN Svelg den ikke rått. Tenk på den. Kjemp med innholdet. Det er ikke sikkert jeg har fått alt på plass bare fordi jeg er kristen og forsøker å gi uttrykk for et kristent verdensbilde. Jeg bidrar til diskusjonen.

Gud har talt, og resten er bare kommentarer, ikke sant?

Pastor Rob Bell har grunnlagt Mars Hill, en av de menighetene gjennom USAs historie som har vokst raskest.

Rob underviser også i den første serien med åndelige kortfilmer som har fått navnet Nooma.

ROB BELL

Rob og hans kone Kristen har to gutter og bor i Grand Rapids i den amerikanske delstaten Michigan.

Norsk Bokforlag AS www.norskbokforlag.no

Fløyels-Elvis NYE BILDER AV TROEN

Fløyels-Elvis

Fløyels-Elvis NYE BILDER AV TROEN

~En ny skisse av kristentroen ~

ROB BELL Oversatt av Egil Fredheim MNF

Originalutgave utgitt i USA under tittelen: Velvet Elvis Copyright © 2005 by Rob Bell Utgitt med tillatelse fra Zondervan, Grand Rapids, Michigan, USA Copyright © norsk utgave: Norsk Bokforlag AS, 2007 www.NorskBokforlag.no Oversettelse: Egil Fredheim Design: Lars Chr. Bel. Gamborg/NB Grafisk Forsidefoto: Stefano Mortellaro Trykk: PowerPrint Norge, Steinkjer ISBN: 978-82-7007-309-2 Følgende skriftsnitt er brukt i denne utgaven: Forside m.m.: Akzidenz Grotesk BE Medium Condensed Brødtekst: Times New Roman, 12pt./14pt.

Fortellingen om Yvette på side 91-92 er brukt med hennes tillatelse.

Når ikke annet er nevnt, er alle skriftsteder i denne boken hentet fra Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/1985/2005. Et par steder er det oversatt fra The Holy Bible, Today’s New International Verson, Copyright 2001: International Bible Society. Brukt med tillatelse av Zondervan.

4

En kjærlig hilsen til alle som har hjulpet til med denne boken

Angela Scheff, en redaktør utenom det vanlige John Topliff, Lyn Cryderman og alle de dyktige folkene hos Zondervan Chris Ferebee fordi du bevarte roen Erwin McManus fordi du krevde at jeg skulle skrive noe før jeg dør Kent Dobson for hjelp med henvisninger Tom Maas fordi du startet bilen Mine kolleger hos Flannel for utrettelig trofasthet

René DeHaan-Canetti for å ha lært meg mer enn han noen gang vil fatte Tom Rinks for å ha kastet frisbee-en.

Mars Hill-menigheten – hvem skulle trodd det?

Min storfamilie for å ha holdt ut reisen Kristen, skal vi ta elleve til?

5

6

Innhold

Velkommen til min fløyels-Elvis Første sats: Hopp Andre sats: Åk Tredje sats: Sant Fjerde sats: Dusker Femte sats: Støv Sjette sats: Ny Syvende sats: Godt Etterord

9 17 39 71 97 125 139 157 179

Sluttnoter 7

8

Velkommen til min fløyels-Elvis 9

Fløyels-Elvis ak noen sykler og kofferter og esker i kjelleren står en fløyels-Elvis. En ekte fløyels-Elvis som ble kjøpt i veikanten. Å si at dette maleriet fanger Kongen i all hans prakt, ville være å ta for svakt i. Det er ikke den unge Elvis – den tynne utgaven med bakoversleik på de sort/hvite konsertbildene der han spiller på en gitar som ikke er tilkoplet strøm.

Og det er ikke den gamle Elvis – den svære utgaven i skinnende kappe som synger for de gamle damene på Hawaii.

Mitt bilde er av Elvis før "smultringen".

Et snev av blått i håret, den høye, hvite kraven på en dress som minner om en av disse kjeledressene av polyester – og så disse leppene … stirrer du lenge nok, kan det hende at du ser dem dirre.

Men jeg synes det beste ved min fløyels-Elvis er det som finnes nede i det venstre hjørnet, der har kunstneren ganske enkelt skrevet en stor R, og så et punktum.

R. For når man er så dyktig, trenger man ikke engang skrive hele navnet.

Enn om R. etter å ha malt ferdig mesterverket hadde gått ut og sagt at nå kunne mennesker slutte å male, for nå hadde han prestert det absolutte mesterverk innen malerkunsten?

Enn om R. hadde holdt pressekonferanse og avdekket sitt maleri og så oppfordret alle verdens malere til å legge fra seg penslene, for nå da han hadde malt det absolutte mesterverk av et maleri, var det rett og slett ikke noen grunn til at de skulle fortsette med sitt arbeid?

Da ville vi sagt at R. var gått fra vettet. Dette sier vi fordi vi uvilkårlig vet at kunsten bare må fortsette. Fortsette å prøve seg frem, forme og omforme og finne nye innfallsvinkler.

B

10

Fløyels-Elvis På samme måte som kunstnerne har Jesu tilhengere gjennom et par tusen år forstått at vi må fortsette å utforske hva det vil si å leve i harmoni med Gud og med hverandre. I kristendommens historie syder det av endring, av vekst og av forvandling. Jesus startet denne prosessen da han oppfordret mennesker til å tenke gjennom sin tro og Skriftene og håpet og kjærligheten og alt det andre på nytt, og han bad dem være med på å finne ut hvordan man skal leve slik Gud har skapt oss mennesker til å leve.

Så utfordringen til den kristne består i å leve med iver og med overbevisning, og samtidig være åpen og smidig og klar over at dette livet ikke er det fullendte bildet.

Tidene endrer seg. Ikke Gud, men tidene. Vi lærer og vokser, og verden omkring oss forandrer seg, og kristentroen er bare en levende tro når den er lydhør, blir forvandlet og fornyet, gir slipp på det som stenger for Jesus og tar imot alt det som hjelper oss til å bli stadig mer lik det folket som Gud vil at vi skal være.

Det finnes utallige eksempler på denne løpende prosessen, så jeg skal bare fortelle om ett. For rundt 500 år siden levde en mann som het Martin Luther. Han stilte en rekke spørsmål om det bildet som Den katolske kirke viste frem for verden.

Han påstod at Guds nåde ikke kunne kjøpes for penger eller med gode gjerninger. Han ville at alle skulle ha sin egen Bibel på et språk de kunne forstå. Han sa at alle var kalt til å tjene Gud, ikke bare prestene som arbeidet i kirkene. Dette var en revolusjonerende tanke den gangen. Klart og tydelig la Luther frem oppsiktsvekkende tanker for sine tilhørere. Og de hørte på ham. Og noe stort, noe historisk, skjedde.

Tingene endret seg. Tusener av mennesker fikk en forbindelse med Gud som de aldri før hadde opplevd maken til.

11

Fløyels-Elvis Men det sluttet ikke med dette. Luther inntok sin plass i en lang rekke med mennesker som aldri gav opp å revurdere troen og male den på ny – fjerne overflødige lag og samtidig gjenoppdage sentrale tanker som var gått tapt. Luthers verk var en del av det som skulle bli kalt Reformasjonen. Som en følge av denne bevegelsen opplevde de kirkesamfunnene han talte imot, sin egen prosess med revurdering og ny maling så de fikk gjennomført betydelige endringer.

Og denne prosessen er ikke slutt.

Den tar ikke slutt noen gang.

Faktisk brukte Luthers samtidige et helt spesielt ord for denne endeløse, uunnværlige endrings- og vekstprosessen.

De brukte ikke ordet reformert – de brukte ordet reformerende. Denne forskjellen er helt avgjørende. De visste at de og andre ikke hadde funnet den fulle og endelige løsningen.

De visste at var nødt til stadig å komme tilbake til det de hadde sagt og skrevet og bestemt. Tenke over det og bearbeide det.

Jeg hører hjemme i denne tradisjonen.

Jeg er en del av denne verdensomspennende, historiske folkebevegelsen som tror at Gud ikke har forlatt oss, men at han har vært med på menneskets historie helt fra begynnelsen av. Mennesker som tror at Gud i Jesus kom til oss på en helt spesiell og mektig måte og gav oss innblikk en ny form for liv. Han gir oss et nytt syn på livet sammen med seg, og på den verden vi lever i.

Og som del av denne tradisjonen slutter jeg meg til behovet for å male videre og fortsette reformasjonen.

Med dette mener jeg ikke kosmetiske overflateendringer som bedre lys og musikk, finere bilder og nye metoder med lettfattelige fremgangsmåter. Jeg tenker teologi: det vi tror 12

Fløyels-Elvis om Gud, Jesus, Bibelen, frelsen, fremtiden. Vi må stadig fornye den måten kristentroen defineres, leves og forklares på.

Jesus er mer fengslende enn noen gang. Mer innbydende, sannere og mer mystisk enn noen gang. Problemet er ikke Jesus, problemet er all staffasjen rundt Jesus. Når man sier ordet kristen, får det mange mennesker til å tenke på ting som ikke har noe med Jesus å gjøre eller det levesettet han har lært oss. Dette må det bli slutt på.

For andre virker maleriet for deres foreldre, eller de fant mening i det da de var yngre, men det sier dem ikke lenger noe. Det passer ikke inn. Det er avleggs. Det har ikke noe å si til den verden de tilbringer sin hverdag i. Det er ikke det at det ikke finnes noe sant i det, eller at alle før dem var på villspor, eller at de ikke hadde fattet poenget. Det er bare det at hver enkelt generasjon må stille de vanskelige spørsmålene om hva det vil si å være kristen her og nå – her på dette stedet og i vår tid. Og hvor blir det av maleriet hvis man ikke utfører dette vanskelige arbeidet?

Det havner i en bortgjemt krok i kjelleren.

Det er dette som ofte skjer: En eller annen kommer med et friskt syn på kristentroen. Mennesker blir inspirert. Det blir en folkebevegelse. En tro som var forslitt og døende, får nytt liv. Men så dør grunnleggeren av bevegelsen – maleren – og tilhengerne slutter å granske. De tror dessverre at deres store leder fikk det siste ordet om emnet, og så lar de lederens ord stivne. De glemmer at da nyskaperen gjorde sitt for fremskrittet, så gav han bare sitt bidrag til en debatt som vil fortsette for all fremtid. Og så ender det med at tilhengerne i sitt engasjement for det som noen har sagt og gjort, lar troen stivne.

Det som går tapt er sannheten om at den som malte denne 13

Fløyels-Elvis utgaven av troen, var akkurat som oss andre – som søkte Gud og opplevde Gud og forsøkte å få fatt på hvordan kristentroen skal se ut. Og så kommer det en ny generasjon som lever i en ny tid og en ny verden, og de må holde tradisjonen ved like, for ellers blir de gamle maleriene satt i kjelleren.

Tradisjonen består i det å male, ikke i det at man gang på gang kopierer det samme maleriet. Kunstens utfordring ligger i å gripe storheten i de gamle bildene og innlemme den i de nye maleriene.

Så skap noe vakkert – for vår tid.

Mange kristne har nok med de bildene de allerede har.

Menighetene, bøkene, språket, metodene og trospunktene – og det er ikke noe galt med det. Det virker for dem og fyller deres behov, og de innbyr gjerne andre til å bli med. Jeg takker Gud for det. Jeg fryder meg over dem som får sine liv forvandlet under slike forhold!

Men denne boken er for dem som har behov for å se med nye øyne på Jesus og hva det vil si å leve det livet han lærer oss å leve. Jeg tilhører et fellesskap, en gruppe mennesker som har levd, utforsket, drøftet, formidlet og opplevd nye måter å se kristentroen på.

Og vi stortrives med det. Vi opplever at vi er levende på måter vi ikke hadde trodd var mulig. Vi er grepet av noe vi mer enn gjerne vier vårt liv til. Dette er mitt ståsted når jeg skriver: et ståsted preget av glede og frihet, et ståsted der jeg er medlem av et fellesskap som ønsker andre velkommen med på vandringen. Vi er i startfasen. Jeg har like mange spørsmål som svar, og jeg er sikker på at vi bare har sett toppen av isfjellet. Det jeg vet, er at denne jakten på Jesus fører oss like mye bakover som fremover. Om det er sant, så er det like fullt ikke nytt.

14

Fløyels-Elvis Det har begynt å gå opp for meg at det som ser flunkende nytt ut, ofte har vært der hele tiden – det har bare blitt borte på veien, og man må plukke det opp, blåse støvet av det og gjenvinne det. Det har begynt å gå opp for meg at jeg hører hjemme i en tradisjon som har stridd med livets dypeste spørsmål i tusener av år. Det har begynt å gå opp for meg at denne tradisjonen omfatter rabbinere og reformatorer, revolusjonære og munker og nonner og pastorer og filosofer og skribenter og kunstnere – og ethvert stort menneske som noen gang har stilt den store Gud store spørsmål.

Velkommen til min fløyels-Elvis.

15

16

Første sats: Hopp 17

Fløyels-Elvis or noen år siden fikk guttene våre en trampoline av mine foreldre og svigerforeldre. Det var en sak på fem meter i diameter og med nett rundt så ungene ikke skulle ende på hodet i blomsterbedet. I tiden som er gått siden da har jeg tilbrakt flere timer på den trampolinen sammen med guttene mine enn jeg har tall på. Da vi fikk den oppdaget eldstegutten, som var fem år den gangen, at han kunne nå høyere opp når han avpasset hoppene sine etter mine enn når han hoppet alene. Jeg husker ennå den første gangen han ropte på min kone Kristen at hun skulle komme ut i hagen og se ham hoppe etter mitt hopp. Så langt hadde han kanskje kommet bortimot en halvmeter høyere ved hjelp av den nye teknikken. Men akkurat denne gangen, da min kone så på for første gang, skjedde det noe ganske uvanlig i sammenhengen mellom tid og rom. Da han hoppet, fikk vi dette perfekte sammenfallet av hans vekt og min vekt og hans hopp og mitt hopp, og jeg er sikker på at lufttrykket og temperaturen også hadde en finger med i spillet, for han kom virkelig høyt opp.

Jeg mener ikke et lite stykke opp fra trampolinen. Han spratt over hodet mitt. Tjue kilo gutt som klamrer seg til luften lik en katt som er blitt kastet ut fra andre etasje, og samtidig en mann som får øyekontakt med sin kone og tenker: Dette er ikke bra.

Hun sa at hun ikke syntes vårt nye triks var spesielt trygt og at vi måtte være forsiktige. Og det var vi.

Helt til hun gikk inn igjen.

Det var på denne trampolinen at dette med Gud begynte å gi mening for meg. For når det gjelder tro, så er det noe som alle har. Det er mange som tror at enkelte har tro mens andre ikke har det. Men det stemmer ikke. Alle har tro. Alle følger en eller annen. Det som ofte skjer, er at mennesker med konkrete forestillinger om Gud tvinges opp i et hjørne der de

F

18

Fløyels-Elvis forsvarer sin tro mot andres kjølige og rolige fornuft. Som om de har tro og ting de tror på mens andre ikke har det.

Men det er ikke tilfelle. La oss se på et eksempel: Enkelte tror at vi er til fordi en skaper har planer med sitt skaperverk, mens andre tror at det ikke finnes noen mening med livet, ingen overordnet plan, og at vi ikke er til på grunn av et guddommelig forsett, men av rene tilfeldigheter. Dette er ikke en diskusjon mellom mennesker med tro og mennesker som står uten noen tro. Begge parter taler ut fra tro, ut fra et trossystem. Den som sier at vi er blitt til ved en tilfeldighet og at det ikke finnes noen større mening, har like mange trossetninger som den som sier at det finnes en skaper. Kanskje flere. Tenk på noen av de ordene som går igjen i slike diskusjoner. Et av de vanligste uttrykkene er "fordomsfri". De som har et åndelig perspektiv oppfattes ofte som trangsynte, mens de andre oppfattes som fordomsfrie. Jeg synes det er interessant at en sentral kristen tanke er antakelsen om at dette livet ikke er det eneste. At livet består av mer enn det materielle.

At tilværelsen ikke begrenser seg til det vi kan se, røre ved, måle, smake, høre og iaktta. En av de sentrale påstandene i det kristne verdensbildet er at det finnes noe "mer".1 De som sier noe annet, påstår at det sansbare er alt som finnes – at virkeligheten bare omfatter det som vi kan måle og iaktta og se med våre egne øyne. Noe annet finnes ikke. Hvilket perspektiv er mest "trangsynt"? Hvilket perspektiv er mest "åpent"?

En ateist er et menneske med en veldig tro. I våre diskusjoner om det som virkelig teller, er det ikke snakk om tro eller ikke tro. Vi snakker om tro på hva? Det spørsmålet virkelig dreier seg om, er ikke om vi har troen eller ikke, men om hva vi har fylt den med.

19

Fløyels-Elvis Alle følger en eller annen. Hver enkelt av oss foretar daglig valg om hva som er viktig, hvordan vi skal være mot andre og hva vi skal bruke livet til. Disse beslutningene tar vi ut fra hva vi tror om alle sider ved vår tilværelse. Og våre trosforestillinger henter vi et steds fra. Alle er vi formet av denne intrikate blandingen av mennesker og steder og ting.

Foreldre og lærere og kunstnere og forskere og veiledere – alle sammen tar vi med oss denne påvirkningen og lever livet i samsvar med de forestillingene som vi har tilegnet oss.

Enkelte hevder at de ikke er påvirket av noen annen eller av noen religion, at de tenker selv. Og det er jo en ærlig sak.

Problemet er bare at de har fått dette perspektivet fra … en eller annen. De følger andre selv om de påstår at det er seg selv de følger. Alle følger noen. Alle tror på noe og noen.

Alle er vi troende.

Vei Som kristen forsøker jeg å innrette mitt liv på en spesiell måte og leve slik Jesus sa det går an å leve. Og jeg tror Jesu vei er den beste.

Dette er ikke uforstand eller primitivt eller blind tro. Det er bare å være ærlig om at vi alle følger en "vei".

Jeg er overbevist om at den som er sjenerøs, følger en bedre vei.

Jeg er overbevist om at den som tilgir andre og ikke går rundt og er bitter, følger en bedre vei.

Jeg er overbevist om at den som viser omsorg, følger en bedre vei.

Jeg er overbevist om at den som jager etter fred under alle forhold, følger en bedre vei.

20

Fløyels-Elvis Jeg er overbevist om at den som lytter til andres visdomsord, følger en bedre vei.

Jeg er overbevist om at den som er ærlig mot andre, følger en bedre vei.

Det er verken sprøtt eller underlig å tenke slik. Det er bare en innrømmelse av at alle følger en annen, og selv forsøker jeg å følge Jesus.

Når du forsøker å leve slik Jesus lærte, vil du med tiden begynne å merke at det er noe dypere som finner sted med deg. Du begynner å innse at årsaken til at dette er den beste måten å leve på, er at den har sitt fundament i dype sannheter om verden og hvordan verden er. Du oppdager at du lever mer og mer i harmoni med den fullkomne virkelighet. Du er mer samstemt med hvordan universet dypest sett er.

Jesu hensikt var – og er fremdeles – å oppfordre mennesker til å leve i pakt med virkeligheten. En gang sa han at den som hadde sett ham, hadde "sett Faderen".2 Han hevdet at han viste oss hvordan Gud er. I sin omsorg, fred, sannferdighet og sjenerøsitet viser han oss Gud. Og Gud er den endegyldige virkelighet. Bakenfor Gud finnes det ikke noe mer.

En gang sa Jesus at han var "veien, sannheten og livet". Jesus påstod ikke at én religion var bedre enn alle andre religioner. Det er fullstendig å misforstå poenget, dybden og sannheten. Nei, han fortalte dem som fulgte ham at hans vei er veien til virkelighetens store dybder. Livet slik som Jesus levde det – med en åpen forbindelse til Gud og i samarbeid med ham – er den beste måten det er mulig for et menneske å leve på. Det er slik det er. Jesus lar oss møte den helt utilslørte virkelighet.

Så Jesu vei dreier seg ikke om religion. Den dreier seg om virkelighet.

Den handler om å være på linje med tingenes tilstand.3 Kanskje er 21

Fløyels-Elvis spørsmålet om hvem som lever rett et bedre spørsmål enn spørsmålet om hvem som har rett?

Fjæringen Det er her det blir snakk om fjæringen i trampolinen. Når vi hopper, ser vi straks at vi trenger fjæringen. Fjæringen gjør at vi får øynene opp for denne dypere virkeligheten som bestemmer hvordan vi lever hver dag. Fjæringen er ikke Gud. Fjæringen er ikke Jesus. Fjæringen er utsagn og trospunkter om vår tro som hjelper oss å sette ord på de dybdene vi opplever når vi hopper på trampolinen. Jeg vil kalle dem kristentroens lærepunkter.

Det er ikke dem troen hviler på.

Lærepunktene hjelper oss til å forstå poenget, men de er midler for å nå et mål, ikke selve målet. Vi tar dem på alvor, men samtidig må vi se dem i deres rette lys.

Ta for eksempel den læren – fjæringen – som vi kaller treenigheten. Denne læresetningen står sentralt innen historisk, rettroende kristendom. Det finnes bare én Gud, men på en måte er han nærværende overalt. Dette nærværet, denne Guds kraft, begynte mennesker å kalle for hans "Ånd". Man har Gud, og så har man Guds Ånd. Men så kommer Jesus til oss mennesker og er så ett med Gud at mennesker begynner å si slike ting som at Gud har gjestet oss i kjødet.4 Så Gud er én, men Gud har også åpenbart seg for oss som Ånd og deretter som Jesus. Én, men samtidig tre. Denne forståelsen av Gud som tre-i-én ble til i løpet av de første århundrene etter Jesu oppstandelse. Mennesker begynte å omtale denne tanken som treenigheten. Ordet treenighet finnes ikke noe sted i Bibelen. Jesus brukte heller ikke det ordet. Men med tiden er 22

Fløyels-Elvis denne troen, denne forståelsen, denne læren, blitt et viktig uttrykk for hvordan de som følger Jesus forstår hvordan Gud er. Læresetningen er en fjæring i trampolinen, og i mange tusen år hadde mennesker hoppet på trampolinen uten den.5 Den ble satt inn senere. Vi kan ta den ut og granske den.

Snakke om den, teste den, stille spørsmål om den. Den fjærer, og den tøyer seg.

Faktisk er det fordi fjæringen strekker og tøyer seg at den er så effektiv. Den er godt festet til rammen og matten, men den har likevel plass til å bevege seg. Og den har gitt oss en større, dypere og rikere forståelse av dette mystiske vesenet som er Gud. La meg gjenta det: Fjæringen er ikke Gud. De er oppstått over tid etter hvert som mennesker har drøftet og gransket og erfart og reflektert over sin voksende innsikt i hvem Gud er. Vår verden består ikke av absolutter. Bare Gud er absolutt, og Gud har ingen planer om å dele sin absolutte natur med noe annet, og slett ikke med ord som vi mennesker har funnet opp for å beskrive ham. Dette er noe man har kjempet med helt fra første stund av: Hvordan kan man snakke om Gud når Gud er større enn både våre ord, vår hjerne, vårt verdensbilde og vår fantasi?

I Femte Mosebok minte Moses folket på den gangen de møtte Gud: "Dere hørte ordene, men så ingen skikkelse".6 Ingen skikkelse, ingen form.

Ingenting man kunne se, ingenting man kunne ta og føle på.

På Moses' tid æret man sine guder ved å lage bilder eller skulpturer av dem og så falle ned for det man hadde laget.

Dette var guder som mennesker kunne forstå. Moses konfronterer folket med en helt annen tanke om hvordan den sanne Gud er. Han hevder at ingen statue eller noe utskåret bilde vil være i stand til å gi noe riktig bilde av denne Gud, 23

Fløyels-Elvis for denne Gud har verken form eller skikkelse.

Dette var en revolusjonerende tanke i religionshistorien.

Du holder en bok i hånden. Den har form og omfang og vekt og alt det som gjør at det er en gjenstand.

Den er gjenstand-preget.

Denne boken har kanter og grenser som setter grenser for størrelsen på den. Det er en bok og ingenting annet.

Men de som skrev Bibelen la stor vekt på å skildre Gud som en som verken har kanter eller grenser. Det finnes ikke noe preg av gjenstand ved Gud, for han har ikke noen form for begrensninger.

Eller som det blir stilt spørsmål om i Jobs bok: "Kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense?"7 På en merkelig måte gir det altså mening at Gud svarer slik han gjør når Moses spør etter hans navn: "Jeg Er"8 Men det gjør vel ikke det hele så mye klarere – gjør det vel?

Moses er ute etter å finne et vesen som han er i stand til å fatte. Er dette vannets eller maktens eller jordens eller fruktbarhetens gud? Alle de andre gudene var begripelige – man kunne forstå dem – hvem de var og hva de gjorde og hva de stod for. Men denne Gud er noe helt annet. Noe mystisk.

Noe ubegripelig.

"Jeg Er".

Navnet kommer av verbet å være, så noen leser det som "Jeg vil være den jeg vil være."

Andre mener at det skal leses slik: "Jeg har alltid vært, jeg er, og jeg vil alltid være."

Kanskje er det slik Gud vil ha sagt: "Hvis målet ditt er å forstå meg fullt og helt, så blir det ikke noe av det. Selv navnet mitt er for dypt til at du forstår det."

Senere sier Moses til Gud: "Vis meg din herlighet."

Det er slik vi ville sagt: "Jeg trenger mer. Jeg trenger noe 24

Fløyels-Elvis som jeg kan se. Noe håndfast."

Og hva er så Guds svar? Han ber Moses stå på en klippe, for han vil gå forbi ham. Han forteller Moses at ingen kan se ham og bli i live, så han vil dekke for Moses med sin hånd (Guds hånd?) idet han går forbi, og så sier han: "Så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra".9 De gamle rabbinerne manglet ikke på ting å si om denne teksten, men noe av det mest fascinerende de festet seg ved, var dette med Guds rygg. De hevdet at ordet bakfra på hebraisk skulle forstås som en omskriving for "der jeg nettopp har vært".

Det er som om Gud sier: "Det beste du er i stand til, er å se meg der jeg … nettopp … har vært."

Nærmere kommer man ikke.

Hvis det finnes et vesen som har skapt alt, også oss, hvordan ville så vår erfaring med dette vesenet ytre seg? I det øyeblikket man forstår Gud med greie setninger og definisjoner, er det ikke lenger Gud vi har å gjøre med. Da snakker vi om noe vi har skapt. Og hvis vi har skapt ham, så er han under vår kontroll. Derfor er det at vi i tekst etter tekst finner at Gud minner oss på at han er bakenfor oss og større enn oss og noe mer enn oss.

Denne sannheten om Gud er grunnen til at det er så nødvendig å granske og drøfte og lage læresetninger. Alt dette hjelper oss å sette ord på en virkelighet som ligger utenfor ordenes verden. Det gir oss innsikt og forstand på vår opplevelse av Gud. Det er derfor fjæringen bare virker når den står i en større saks tjeneste: å finne vårt liv i Gud. Det er noe alvorlig galt dersom den noen gang ender opp med å bli det som saken egentlig dreier seg om. Læren er en vidunderlig tjener og en fryktelig herre. Fjæringen er diger 25

Fløyels-Elvis – den holder matten oppe – men den er ikke Gud. Den er ikke Jesus.

Murstein Nylig fikk jeg en video med en tale av en mann som reiser rundt og forkynner om verdens skapelse. I talen sa han blant annet at dersom man benekter at Gud skapte verden på seks bokstavelige dager som hver teller tjuefire timer, så fornekter man Jesu død på korset.10 Det synes jeg er et merkelig logisk sprang.

Men han sa det i fullt alvor.

Mens jeg så videoen, slo det meg at for ham var ikke troen noen trampoline – den var en murvegg. For ham var hver enkelt læresetning som en murstein som ligger oppå de andre. Trekker man ut én av dem, raser hele muren sammen.

Den ser riktig så sterk og stødig ut, men så snart man begynner å revurdere eller drøfte så mye som en eneste murstein, så er hele reisverket i fare. Som han sa det: uten skapelsen på seks dager, ikke noe kors. Ta bort én, og hele muren rister.

Enn om noen i morgen graver frem helt avgjørende beviser for at Jesus hadde en virkelig, jordisk biologisk far som het Petter, og arkeologene finner Petters grav og gjør DNAprøver som viser uten skygge av tvil at jomfrufødselen faktisk bare var et stykke mytologi som evangelieforfatterne har tatt med for å virke interessante overfor Mithra- og Dionysios-dyrkerne som var så populære på Jesu tid, og der gudene var født av jomfruer? Og hva så om du i ditt studium av ordet jomfru oppdager at ordet jomfru i Matteusevangeliet faktisk kommer fra profeten Jesajas bok, og så finner ut at ordet jomfru på den tids hebraisk kunne bety flere ting? Og 26

Fløyels-Elvis hva om du oppdager at man i det første århundret omtalte et barn som "født av en jomfru" dersom barnets mor ble gravid allerede etter sitt første samleie?

Hva om du virkelig satte denne fjæringen på prøve?

Ville du da være i stand til å fortsette å hoppe? Kunne du fortsatt elske Gud? Ville du fortsatt være kristen?

Er Jesu vei stadig den best tenkelige måten å leve på?

Eller faller alt i grus?

Jeg tror på den historiske kristendommen, den som taler om jomfrufødselen og treenigheten og Bibelens inspirasjon og mye annet. Jeg er en del av dette, og jeg ønsker å formidle det videre til neste generasjon. Jeg tror at Gud har skapt alt og at Jesus er Herre og at Gud har til hensikt å gjenopprette alt.11 Men dersom hele troen faller i fisk når vi gransker et spørsmål på nytt, da har den vel ikke vært så veldig sterk i utgangspunktet?

Og slik er det på grunn av at en murstein har en fast størrelse. Den kan ikke tøye seg eller endre størrelse, for gjør den det, passer den ikke lenger inn i muren. Det som da skjer, er at muren blir summen av alle ens trospunkter, og Gud blir like stor som muren. Men Gud er større enn enhver mur. Gud er større enn noe verdensbilde. Gud er større enn kristentroen. Dette gikk opp for meg på en ny måte sist fredag. Jeg ble vist et brev fra rektor ved et stort teologisk seminar som samler inn midler så han kan utdanne ledere som vil forsvare kristentroen. I brevet stod det om det fortvilte behovet for mennesker som kunne forsvare den sanne tro. Det som gjorde meg urolig var brevets defensive holdning, for det gjenspeilte noe som skjer i mursteinsverdenen: Man snakker en hel del om at man har rett. Og det fører en 27

Fløyels-Elvis så inn på hvor feil alle andre tar. Dermed må man forsvare muren. Da jeg leste brevet, slo det meg at man sjelden forsvarer en trampoline. Man ber andre om å bli med og hoppe på den sammen med seg.

Jeg vil langt heller hoppe enn krangle om hvem som har den beste trampolinen. Man forsvarer sjelden det man er glad i. Man nyter det og forteller andre om det og ber dem nyte det sammen med seg.

Har du noen gang opplevd at noen har funnet frem bildet av noen fra lommeboken og gitt seg til å hevde at denne kjære er finere enn alle andre? Så klart ikke. De viser deg bildet og gir deg sjansen til å se det samme som de selv ser.

De første kristne kalte Jesu vei for "godt nytt". Altså gjelder innbydelsen alle. Problemet med urkristendommen er at murer uvegerlig stenger mennesker ute. Ofte virker det som om man må være enig i alle mursteinene akkurat slik de er, for ellers får man ikke være med. Kanskje stod du en gang på utsiden av muren og vet nøyaktig hva det er jeg snakker om. Jesus snakker en hel del om dette "innenfor og utenfor" i sin undervisning. Han sier stadig at de som mener at de er innenfor kanskje ikke er det og at de som alle av en eller annen grunn tror er utenfor, kanskje er innenfor. I en lignelse lar han alle tings dommer si til visse religiøse mennesker: "Gå bort fra meg, for jeg kjenner dere ikke".12 Sjokkerende!

Og i en annen lignelse er det en som skal ha fest, men ingen av gjestene kommer, så han sender bud på alle de utstøtte, avskydde og urene som er "utenfor" og ber dem komme "inn" og feire sammen med ham.13 Igjen er det ganske sjokkerende.

Jesus oppfordrer alle til å hoppe på trampolinen sammen.

Vi trenger ikke å vite alt for å si ja til innbydelsen. Dette 28

Fløyels-Elvis er viktig å skrive seg bak øret: Jeg kan hoppe og likevel ha både spørsmål og tvil. Jeg treffer ofte mennesker som vil vente med å følge Gud til de har fått svar på alle sine spørsmål. De får vente lenge, for hvis man visste alt, ville man være … Gud. Så innbydelsen om å hoppe er en oppfordring til å følge Jesus med all vår tvil og alle våre spørsmål.

Spørsmål Den kristne skyr ikke spørsmålene; den kristne griper fatt i dem. Ja, skal vi virkelig gi oss i kast med den levende Gud, må vi se behovet for spørsmål.

Spørsmål er ikke noe farlig.

Det skremmende er mennesker som ikke har noen.

Det tragiske er en tro som ikke trenger spørsmål.

For en tid siden hadde vi en tvil-kveld i vår menighet.

Mennesker ble bedt om å skrive ned sine spørsmål eller ting de tvilte på om Gud og Jesus og Bibelen og troen og menigheten.

Vi måtte hente en stor eske for å få plass til alle lappene. Det første spørsmålet kom fra en kvinne som var blitt voldtatt og ikke hadde anmeldt forholdet fordi hun fikk vite at "det er ikke kristent" å gjøre slikt. Deretter voldtok mannen en hel del andre jenter, og denne kvinnen ville vite om Gud kunne tilgi henne, selv om hun aldri hadde tilgitt mannen som hadde voldtatt henne.

Sa jeg at dette var det første spørsmålet? Her er noen andre som ble stilt den kvelden: "Hvorfor lar Gud mennesker dø … så unge?"

"Hvorfor virker det som om de onde får mest penger mellom hendene?"

"Hvorfor får drapsmannen gå fri, mens den ærlige dør av kreft?"

29

Fløyels-Elvis "Noen ganger tviler jeg på at Gud bryr seg om dem som sulter i Afrika."

"Hvorfor kjempe for å leve gudfryktig her i livet hvis man med sitt siste åndedrett kan be Gud om tilgivelse?"

"Enten har Gud styring med alt, og da er alt det onde en del av hans plan – det har jeg ikke lyst til å tro – eller er alt ute av kontroll – og det er også helt uutholdelig. Hva er løsningen?"

Dette er bare et tilfeldig utvalg av spørsmål. På mitt skrivebord ligger side etter side med spørsmål. Himmel og helvete og djevelen og Gud og kjærlighet og voldtekt – noen er veldig personlige, noen spørsmål er sinte, andre er fortvilte og enkelte spørsmål er svært dype og filosofiske.

De fleste av mine svar dreide seg om at vi trenger andre til å bære våre byrder og at det vi virkelig trenger ikke er mer informasjon, men et fellesskap i kjærlighet med andre som er med på ferden. Men de jeg snakket med fant at det som grep dem mest, var at det stod dem fritt å gi uttrykk for det som satt lengst inne hos dem. Spørsmål, tvil og ting de sloss med. Det var ikke opplysninger som hjalp dem – det som hjalp dem, var det at de kunne være et sted der de fikk lov til å snakke om alt det som de brant inne med.

Og det er derfor spørsmålene er så viktige i troen. Når man stiller spørsmål, innrømmer man at man ikke har alle svarene. Og fordi man ikke har alle svarene, leter man utenfor seg selv etter hjelp. Våre spørsmål bunner i ydmykhet, om de er aldri så rystende eller blasfemiske eller arrogante eller utvitende eller hudløse. De bunner i en ydmykhet som erkjenner at jeg ikke er Gud. Og at det er mer å oppdage.

Spørsmål gjør fri. De gir meg den friheten at jeg ikke er nødt til å være Gud, og at jeg ikke behøver å late som om jeg 30

Fløyels-Elvis har alle svarene. Jeg kan la Gud være Gud.14 I Første Mosebok forteller Gud Abraham hva han har tenkt å gjøre med Sodoma og Gomorra, og Abraham smeller til med: "Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?"

Abraham mener Gud gjør feil og at det han har tenkt å gjøre, ikke stemmer med hvem Gud er. Derfor spør Abraham ham ut om dette. Faktisk utvikler det seg til en slags kjøpslåing der Abraham ikke vil gi seg. Han stiller Gud stadig nye spørsmål. Og Gud blir ikke sint, det virker tvert imot som om han bare blir mer oppsatt på å ha med Abraham å gjøre.15 Kanskje er det dette Gud er ute etter – mennesker som ikke bare sitter med hendene i fanget og uten videre godtar alt som skjer.

I to kapitler i Andre Mosebok forsøker Moses å overbevise Gud om at han har valgt feil mann, men for hvert spørsmål virker det som om Gud bare blir mer sikker på at han har valgt rett mann.16 Det følgende sier David til Gud i Salme 13: "Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet og hele dagen ha sorg i hjertet? Hvor lenge skal fienden ha overmakten? Se hit og svar meg, Herre, min Gud!" Hva er det første Maria sier til engelen som kommer med nyheten om at hun skal bli mor til Messias? "Men hvordan skal det gå til. Jeg er jo jomfru!"17 Spørsmål. Spørsmål. Spørsmål.

Hva er noen av Jesu siste ord på korset? "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"18 Jesus. På korset. Spør Gud. Sentralt i kristenlivet står evnen til å stille Gud spørsmål.

31

Fløyels-Elvis Ikke krigerske, arrogante spørsmål som ikke viser respekt for vår skaper, men nakne, oppriktige, sårbare, hudløse spørsmål som vekkes av den ærefrykt som følger av et nært fellesskap med den levende Gud. Slike spørsmål setter oss fri. De frir oss fra behovet for å måtte sitte med alle svarene. De frir oss fra alltid å måtte ha rett. Gjør det mulig å ha tider da vi når yttergrensen for vår forstand. Tider da tausheten er nok.

Den store jødiske teologen og filosofen Abraham Joshua Heschel sa en gang: "Jeg bad ikke om suksess, jeg bad om undring."19 Kristentroen er tvers igjennom mystisk. Den dreier seg om ting og vesener som når det kommer til stykket ikke kan uttrykkes med ord. Ordene strekker ikke til for oss. Og dersom vi får satt ord på Gud, har vi samtidig gjort Gud til noe Gud ikke er.

De fleste av oss er blitt vant til å tenke på et mysterium som en film eller et fjernsynsprogram der mysteriet finner sin løsning helt til slutt.20 Ofte er det ikke før like før rulleteksten forteller oss det at vi finner ut hvem som har gjort det, eller hvem som er den forsvunne sønnen til hvem, eller at hun faktisk er en han. Eller at Bruce Willis har vært død i det meste av filmen og at vi først nå har skjønt det.21 Mysteriet blir til når viktige fakta holdes skjult for tilskueren. Det forfatteren eller regissøren eller skaperen gjør helt til slutt, er å trekke forhenget til side og vise oss det som før har vært holdt skjult for oss.

Dermed blir gåten løst og vi får svar på våre spørsmål.

Men Bibelen har en helt annen forståelse av mysterier. Et virkelig mysterium av det slaget som har sitt opphav i Guds uendelige natur, gir oss svar som faktisk kaster oss ut i enda 32

Fløyels-Elvis flere … spørsmål.

Et eksempel på dette finner vi i Johannes 3,16. Den første delen av verset lyder: "For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne."

Hvorfor gav da Gud sin sønn?

"Fordi Gud elsker verden."

Men hva vil det si at Gud elsker verden?

Er Gud glad i de onde? De ekle? De som ikke tror at Gud finnes? Slike som tror at Gud ikke elsker andre enn dem?

Kan man bruke opp Guds kjærlighet dersom man gjør nok ondt?

Fordi Gud elsker verden er svaret på spørsmålet "Hvorfor gav Gud sin sønn?" Det er et virkelig svar, et svar man kan stole på – du kan bygge livet ditt på dette svaret. Det er et svar du kan være sikker på. Men det åpner også for helt nye spørsmål.

Hvorfor elsker Gud verden?

Hva er det som får Gud til å elske slik? Hva får Gud igjen for det?

Bibelens forfattere, særlig som het Johannes, ville svart slik: "Fordi Gud er kjærlighet."22 Og det er jo selvfølgelig et svar, men som du sikker har skjønt nå, utløser det enda dypere spørsmål: Hvordan kan Gud være kjærlighet? Er alle våre opplevelser av Gud en opplevelse av kjærlighet?

Så "Gud er kjærlighet" er et svar på spørsmålet "Hvorfor elsker Gud verden?". Men som svar åpner det for enda flere spørsmål. Og slik kunne vi fortsette i det uendelige.

Sannhet fører alltid til mer … sannhet. For sannhet er innsikt i Gud, og Gud er uendelig og har verken grenser eller kanter. Så sannheten er alltid lagdelt og full av dybde og 33

Fløyels-Elvis struktur.

Den er som et basseng man stuper uti, og så svømmer man mot bunnen, men finner raskt ut at uansett hvor raskt og kraftfullt man svømmer nedover, så blir bassenget bare … dypere. Bunnen vil alltid være utenfor rekkevidde.

En av vår tids store "teologer", Sean Penn, har sagt det slik: "Når man får svar på alt, er det juks. Mysteriet er sannheten."23 Mysteriet er sannheten.

Se bare på treenigheten. Selv våre beste definisjoner lyder bare som når en liten krabat prøver å spille Mozart på gryter og kar midt på kjøkkengulvet. Jo mer man gransker treenigheten og det som er blitt sagt om den gjennom tidene, desto mer vil man undre seg over Guds natur og storhet.

Som en av mine venner ofte sier det: "Dersom du gransker Bibelen og den ikke vekker undring og ærefrykt hos deg, har du ikke studert Bibelen."24 Selve kristentroens natur er at vi aldri kommer til veis ende. Den ønsker mer. Flere drøftelser, mer debatt, flere spørsmål. Det er ikke først og fremst det at kristentroen har så mange paradokser. Det er det at den er så mange paradokser. Og man kan ikke løse et paradoks. Vi må la det være det det er.

Det å være en kristen dreier seg altså mer om å feire mysteriet enn å overvinne det.

Kirkefaderen Gregor fra Nyssa talte om den oppstigningen Moses foretok opp på Sinai-fjellet i Andre Mosebok 19.

Når Moses kommer inn i mørket oppe på fjellet, har han tatt skrittet fra forstanden over i ærefrykten og kjærligheten og Guds mysterium. Gregor sier at Moses ikke er ved målet når han trer inn i mørket på fjelltoppen. Hans vandring og 34

Fløyels-Elvis granskning er bare så vidt begynt.25 Og det fører til en ganske opplagt innsikt: Trampolinen fungerer bare dersom man tar skrittet opp fra den faste, trygge bakken og går opp på trampolinen, hopper opp i luften og lar trampolinen skyve seg oppover. Å snakke om trampoliner er ikke det samme som å hoppe – det er å prate. To vidt forskjellige ting. Og derfor hopper vi og oppfordrer andre til å hoppe sammen med oss, til å leve på Jesu vei og se hva som skjer. Man trenger ikke å vite noe om fjæringen for å leve "veien".

I mursteinsverdenen blir man ofte opptatt av å få mennesker til å tro de rette tingene så de kan være "innenfor". Ofte har man en liste med et visst antall trospunkter, og målet blir å få mennesker til å si seg enige i at disse tingene er sanne.

Når vi først tror på de rette tingene, er vi innenfor. Og når vi først er innenfor, blir målet ofte å finne ut hvordan vi skal få andre til å bli med oss innenfor. Jeg vet godt at jeg tar hardt i, men mange steder er det slik. På slike steder er det mulig å være innenfor og tro alle de rette tingene, og faktisk være dyktig til å få andre til å bli med, men uten at vårt hjerte er med. Det er mulig å tro alle de rette tingene og likevel ha det fælt. Det er mulig å tro på alle de rette læresetningene uten å leve slik Jesus sier at vi skal leve. Det er derfor jeg er så opptatt av trampolinen. Jeg ønsker å innby mennesker til faktisk å leve slik at det livet Jesus tilbyr etter hvert blir deres eget liv. Det blir mindre og mindre snakk om prat, og mer og mer et spørsmål om den erfaringen vi faktisk har.

Og mens vi nå er inne på saken, hva er egentlig poenget med en trampoline?

35

Fløyels-Elvis

Glede Poenget er vår glede. Det er den som gjør Gud mest glad.26 Det er ikke snakk om to forskjellige ting: Guds glede her borte og vår glede der borte. Det er den samme gleden. Gud fryder seg når vi lever slik som han har skapt oss til å leve. I Salmenes bok har han faktisk påbudt det: "Ha din lyst og glede i Herren!"27 Og er ikke det et merkelig påbud? Dere skal være glade, for ellers … Men Gud sier det i fullt alvor.

Denne gleden utelukker ikke lidelse, vanskeligheter og kamper. Når vi tar Jesus på alvor, er det faktisk nærmest gitt at livet blir vanskelig. Historien beviser det. Og det er slett ikke mange som velger å leve et så målrettet og vakkert liv. Veien er trang, og det er bare få som finner den.28 Men den gleden Gud taler om, overskygger disse kampene og vanskene. Jeg er så glad for det en har skrevet: "Guds fred, som overgår all forstand."29 Noen ganger når guttene og jeg hopper og en av oss begynner å le, så begynner vi alle å le. Vi hopper og er andpustne, vi svetter og vi storkoser oss. Når vi er så slitne at vi ikke orker å hoppe lenger, legger vi oss på trampolinen og ser opp på den store, blå himmelen over oss der skyene passerer, og vi lytter til brisen som rufser i bladverket over oss.

Jeg ligger der på ryggen, og så ber jeg en kort bønn: "Gud, det er helt ufattelig at jeg får leve dette livet!"

36

Velvet Elvis omslag2b.qxp

22.05.2007

01:59

Page 2

ROB BELL

Fløyels-Elvis NYE BILDER AV TROEN

VI MÅ PRØVE ALLE TING

ROB BELL FLØYELS-ELVIS NYE BILDER AV TROEN

Jeg takker Gud for alle dem som peker på Guds mysterier for mennesker overalt på jorden.

Men disse menneskene vil alle si at man må tenke godt over det man sier og gjør og skaper.

TEST DET. PRØV DET. GJØR DET MED DENNE BOKEN Svelg den ikke rått. Tenk på den. Kjemp med innholdet. Det er ikke sikkert jeg har fått alt på plass bare fordi jeg er kristen og forsøker å gi uttrykk for et kristent verdensbilde. Jeg bidrar til diskusjonen.

Gud har talt, og resten er bare kommentarer, ikke sant?

Pastor Rob Bell har grunnlagt Mars Hill, en av de menighetene gjennom USAs historie som har vokst raskest.

Rob underviser også i den første serien med åndelige kortfilmer som har fått navnet Nooma.

ROB BELL

Rob og hans kone Kristen har to gutter og bor i Grand Rapids i den amerikanske delstaten Michigan.

Norsk Bokforlag AS www.norskbokforlag.no

Fløyels-Elvis NYE BILDER AV TROEN