Magasin: Billedkunst (studie oppgave)

KR. 80,-

1/2012

12345678908964518

Fotoboken Ane Graff Skulpturene i Ekebergsskogen

BILLEDKUNST 1/2012

KUNSTOPPLEVELSER

Jonathan Kos-Read, Los Angeles, USA Galleri Villvind, Arendal Streets of China - 1. mai - 31. august COLD NIGHT This is a place called Hengdian - about a four hour drive w 足 est of Shanghai. I was shooting a movie here.

5

KUNSTOPPLEVELSER

Jonathan Kos-Read, Los Angeles, USA Galleri Villvind, Arendal Streets of China - 1. mai - 31. august GOOD DAUGHTER My father in law is very ill. My daughter is very conscien足tious. Yesterday I watched her take his hand and help him across the street.

BILLEDKUNST

1/2012

6

AKTUELT

34

AKTUELT

SKULPTURENE I EKEBERGSKOGEN Christian Ringnes har store planer for Ekebergskogen. Han ønsker at parken skal uttrykke det feminine i alt sitt mangfold.

Hva har vi i vente?

TEKST NINA SUNDBECK-ARNÄS

FOTO MAX RUF

H

va slags kunst vi kan vente oss i Ekebergskogen?

Myter om kvinnen er et gjentagende motiv, men også andre uttrykk vil komme. Og det kunstfaglige utvalget har allerede forkastet halvparten av de skulpturene Christian Ringnes opprinnelig hadde planer om å sette ut i parken.

Da Christian Ringnes henvendte seg til Oslo kommune i 2006 med ideen om en skulpturpark i Ekebergskogen var tanken hans å etablere «en park til kvinnens pris». Denne ordlyden har imidlertid blitt moderert til et konsept om en park som skal «uttrykke det feminine i alt sitt mangfold».

Slik dette blir formulert i kommunens planforslag kan det bety «konkrete kvinnefremstillinger» så vel som «fremstillinger som speiler temaet som idé». Da skulpturparken i Ekebergskogen nå er et faktum vil det være interessant å se nærmere på hva slags kunst vi kan vente oss der.

Kritiske stemmer i kunstfeltet frykter skulpturene vil gi uttrykk for et konservativt kvinnesyn. Kritikerstanden i Norge er liten og vedtatte sannheter er vanskelige å snu. Men i lys av den negative oppmerksomheten konseptet møter er det fullt mulig at det har en motsatt virkning, at det kanskje skjerper fagkomiteens dømmekraft og fører til en strengere og mer selektiv utvelgelse av kunstprosjekter. Sånn sett kan det jo virke preventivt på et konservativt kvinnesyn.

BILLEDKUNST

1/2012

35

AKTUELT

OM PROSJEKTET

I 2006 henvendte Christian Ringnes seg til Oslo kommune med et forslag om å etablere en skulpturpark «til kvinnens pris» i Ekebergskogen.

En avtale om et forprosjekt, finansiert av stiftelsen, ble godkjent i byrådet i Oslo i januar 2009.

I 2010 ble et planforslag lagt ut til høring. Forslaget skisserer en skulpturog kulturminnepark som skal sikre områdets enestående natur og kulturhistoriske verdier.

Nytt vannspeil foreslås etablert ved vannreservoaret, og villaene i Kongsveien 21 og 23 er foreslått som informasjonssenter. Landingspunkt for gondolbane fra Bjørvika ligger også i planene.

Se også ekebergskulptur.no.

DET KUNSTFAGLIGE UTVALGET. I forbindelse med forprosjekteringen av om-

rådet ble det opprettet et kunstfaglig utvalg. Dette forutsatte også Ringnes da han henvendte seg til kommunen første gang. Gruppen har ansvar for å utarbeide et skulpturfaglig konsept «som sikrer kvalitet og mangfold slik at parken på lang sikt fremstår som et unikt anlegg, både nasjonalt og internasjonalt». I utvalget sitter Lise Mjøs, kunsthistoriker og leder for Munchetaten i Oslo kommune, sammen med Jarle Strømodden, som også er kunsthistoriker og Vigeland-museets direktør. Viel Bjerkset Andersen og Marit Wiklund er kunstnere foreslått av Billedhoggerforeningen, og oppnevnt av Kulturetaten. Christian Bjelland og Christian Ringnes er representanter for C. Ludens Ringnes stiftelse. Da Billedkunst snakket med komiteen ble det påpekt at gruppen i sin helhet er en gruppe med tidvis divergerende meninger og at diskusjonene også preges av det. Andersen og Wiklund representerer for eksempel et aldersmessig og faglig spenn, som kan tenkes å utgjøre en forskjell med hensyn til hvilke kunstverk som blir kjøpt inn og godkjent.

KOMITEEN HAR INNFLYTELSE. I kommunens planforslag heter det at områ-

det skal «integrere skulptur, kulturminner og landskap» og at et premiss for utviklingen er «at skogen skal bestå og at dagens bruk av området kan fortsette». Dette innebærer en hel del begrensninger med hensyn til skulptur­enes størrelser og plassering i landskapet så vel som deres utforming, materialer og farger. Det må tas hensyn til områdets biologiske mangfold og karakter av uberørt natur, som naturvernere og beboere i området frykter vil gå tapt.

Komiteen har forkastet over halvparten av skulpturene som Ringnes opprinnelig hadde planer om å sette ut i parken. Slik det ser ut til dags dato er 25 arbeider godkjent for utplassering. Omtrent halvparten er nye ervervelser som faggruppen har kjøpt inn. Ifølge kommunens plan­forslag kan inntil 80 kunstverk plasseres i parken, og det vil skje en gradvis utvikling av parken i løpet av de 50 årene Ringnes’ stiftelse har avtale med kommunen.

UTVALGET. Utvalget spenner fra skulpturer i klassisk figurativ stil av eldre

kunstnere som August Rodin, Pierre-Auguste Renoir, Aristide Maillol og Dyre Vaa til klassiske skulpturer av yngre kunstnere som Fernando Botero, Guy Buseyne og Per Ung. Andre skulpturer viderefører modern­ ismens a­ bstrakte formspråk i velkjente materialer som stål, aluminium, bronse, kobber og marmor. I denne kategorien gjenfinnes arbeider av Richard Hudson, Hilde Mæhlum, Åse Texmon Rygh, Salvador Dali, Lynn ­Chadwick, George Cutts, Tony Cragg, Louise Bourgeois, Knut Steen og Per Inge Bjørlo. Et arbeid som skiller seg ut er Sean Henrys Walking Woman.

Denne kjempen av en kvinne er framstilt figurativt, men er langt fra en klassisk skulptur. Den er støpt i bronse, men overmalt for hånd og kan i så måte defineres som en form for tredimensjonalt maleri. Metoden tilfører skulpturen et individualisert uttrykk som klassiske kvinneframstillinger ofte mangler. Samtidig gir den nøytrale svarte klesdrakten, det målbevis-

36

AKTUELT

Richard Hudson har en helt særegen abstrakt-figurativ form. Særlig kjent er Hudson for sine skulpturer inspirert av Marilyn Monroe. Hudson forklarer inspirasjonen med ­Monroes “iconic beauty as a real woman with incredible curves, as opposed to the skinny models we se today”.

BILLEDKUNST

1/2012

37

AKTUELT

Lynna Chadwick var en britisk billedhugger. Ace of diamonds er et imponerende verk i rustfritt stål, 230 * 670 * 450 cm stort. Kunstverket både reflekterer og absorberer ­nyansene av skiftende naturlig lys. Gjennom hele sin karriere har Chadwick gjentatte ganger brukt geometriske former som motiv for hodet av en figur, hvor en diamant eller pyramide viser til den kvinnelige og den rektangulære til den mannlige.

38

AKTUELT

Hilde Mæhlum er født i 1945 i Heddal på Nazotodden. Hun lever og arbeider i Oslo.

Mæhlum er blant annet utdannet ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo og ved Statens kunstakademi. Hun er innkjøpt av Nasjonalgalleriet og har hatt en rekke separat­ utstillinger. Bildet viser mulig plassering av skulpturen “konkavansikt” i skulpturparken. ­­ En svært spennende skulptur.

BILLEDKUNST

1/2012

39

AKTUELT

aura av styrke og sikkerhet som bryter med tradisjon­ elle begrep om det feminine. Det viktigste er kanskje at ­figuren mangler konnotasjoner til kvinnen som ­seksuelt objekt.

STEDSTILPASSEDE KUNSTPROSJEKT. Mer eksperimentelle

og tverrestetiske uttrykk vil vi bli konfrontert med i møte med arbeider av kunstnere som Dan Graham, Jenny Holzer, James Turrell og Tony Oursler. Disse kunst­nerne er invitert av fagutvalget til å utvikle stedtilpassede forprosjekter i dialog med omgivelsene og faggruppens preferanser. Turrells lys- og opplevelses­ installasjon skal knyttes til det gamle vannreservoaret og det kommende vannspeilet. Hans installasjoner ­spiller ofte på persepsjonspsykologiske mekanismer hos betrakteren. Kunstkritikks anmelder Lars Erik ­Lappalainen oppfattet dem imidlertid som ganske uinteressante i forbindelse med en utstilling utenfor Stockholm tidligere i år. Det han reagerte sterkest på var at det kostet opp mot flere hundre kroner å oppleve installasjonene. Vi får håpe dette ikke skjer i Oslo.

De er absolutt spektakulære, og vil uten tvil vekke interesse, og som komiteen påpeker, skal jo parken ­appellere til et bredt publikum.

Lys er også et viktig moment ved Ourslers projek­ sjoner som fortrinnsvis skal bli synlige i enkelte trekroner. Oursler er allerede representert i samlingen­ til Museet for samtidskunst. Han var også en av deltakerne i Live Art-utstillingen på Kunstnernes Hus i 2009. Det som er spesielt med ham, er at han har lykkes med å frigjøre videomediet fra tv-skjermen og det todimensjon­ale filmlerretet. Det fører ofte til nifse effekter, men på en måte som absolutt aktualiserer vår samtid.

Graham som jobber i grensesnittet mellom skulptur og arkitektur skal konstruere en paviljong i glass, stål og speil på fundamentene til den gamle dansepaviljongen på Ekeberg. Den skal ikke bare speile landskapet, men også fungere som utsiktsplass over Oslofjorden for besøkende. Han er fra tidligere representert i Norge i skulpturlandskap Nordland og i Vågå.

Rundt på bakken og på steiner i området mellom­ vanntårnet og den gamle «tyskertrappen», har Holtzer planlagt å få hugget ut bruddstykker av tekster, utsagn og historiske skrifter i stein som er knyttet til Ekebergs historie og kulturminner. Holtzer er kjent for sine iscenesettelser av korte fraser, såkalte truismer, en slags

40

selvinnlysende sannheter, som hun siterer eller selv konstruerer. I Norge er kunstneren tidligere repre­ sentert med granittbenker og bord med inskripsjoner ved Høgskolen i Agder fra 1999. Hun var da den første utenlandske kunstneren som ble tildelt et større utsmykkings­ oppdrag i Norge.

Samtlige av disse fire kunstnerne er godt etablerte og synlige internasjonalt. Deres arbeider kan bidra til å gjøre skulpturparken interessant ut fra et kunstfaglig perspektiv. Hvis kunstprosjektene samtidig kan øke interessen for samtidskunst blant byens inn­ byggere og appellere til et inter­ nasjonalt publikum vil det være flott for Oslo. Spørsmålet er hvordan disse arbeidene vil iscenesette det feminine.

DET FEMININE I ALT SITT MANGFOLD.

Blant de innkjøpte arbeidene er Louise Bourgeois’ Couples, en 360 cm høy skulptur i polert aluminium som henger. Bourgeois’ kunstnerskap dreier ofte rundt minner fra hennes egen barndom. Denne skulpturen av to nakne menneskekropper som tilsynelatende holdes fanget av et omslyngende legeme, handler om hennes foreldres ulykke­lige kjærlighetsliv. Bourgeois var feminist, men det var like mye menns, som kvinners, seksualitet hun skildret i sine arbeider.

Sett i lys av parkens tematikk er det verdt å merke seg at kun fem av verkene er laget av kvinner. En mer balansert kjønnsfordeling hadde vært på sin plass i denne sammenhengen. At kvinner er i mindretall er dessverre et generelt problem i hele kunstverdenen. I samtale med Andersen kommer det frem

AKTUELT

at dette er noe som hun ønsker å gjøre noe med. Det er p ­ ositivt. To tredjedeler av skulpturene er tross alt ikke kjøpt inn ennå. Men som hun også poengterer, og som nok mange er enig i, burde det være uvesentlig om kunstneren er mann eller kvinne når vi skal se etter bra kunst. Beklageligvis er det ikke slik det fungerer i virkeligheten.

Majoriteten av skulpturene har et kvinnemotiv, eller titler som indikerer en kvinnetematikk, som for eksempel Eva, Marilyn, Drømmersken, Huldra og Venus – i flere varianter. Myter om kvinnen er et gjentagende motiv. Det ville være

…konservativt forsøk på å sette politikk til side for å godsnakke om feminine egenskaper, her åpenbart forstått som noe vakkert, noe som kan avbildes, noe å hvile blikket på.

”

interessant med skulpturer som klarte å slå hull på disse mytene.

Men mye indikerer at mye av den opprinnelige tematikken er videreført. Kjønnsdiskursen de siste 40 årene har imidlertid ført til erkjennelser som innebærer at det feminine handler om langt mer enn kvinner og kvinners egenskaper. Dette er problemstillinger som ­kanskje tydeligere bør komme til syne når det feminine i alt sitt mangfold skal på bordet.

KVINNESYN. Tidligere i år gikk Jonas

som et «.…konservativt forsøk på å sette politikk til side for å godsnakke om ”feminine” egenskaper, her åpenbart forstått som noe vakkert, noe som kan avbildes, noe å hvile blikket på». Selve innbegrepet av denne definisjonen ble illustrert med et bilde forestillende Marc Quinns skulptur av Kate Moss i Myth/Sphinx. Skulpturen som i dag står utstilt i Operapassasjen i Oslo og er i Ringnes’ eie, har flere ganger blitt trukket frem i media som et skrekkens eksempel på hva som venter oss på tur i Ekeberg­ skogen i fremtiden. Men denne skulpturen, hvor supermodellen poserer med bena bak hodet, er så langt ikke blant de innstilte kunstverkene som skal stilles ut i skogen.

I en kronikk i Aftenposten forklarte Ina Blom, kunsthistoriker og professor ved Universitetet i Oslo, hvordan denne kvinne­relaterte ­tematikken kan bidra til å sementere konservative, ideologiske konstruksjoner av kvinner, forestillinger som det norske samfunnet tar sterk avstand fra i andre sammen­ henger. Hun henviste da spesielt­ til «koblingen mellom kunst, skjønnhet og kvinnelighet» og forbind­elsen mellom disse begrep­ ene i kunsthistorien – den nakne kvinnekroppen. Denne tradisjonen har, slik hun ser det, ført til at kvinner i økende grad har blitt erotisert på måter som står i fare for å forveksles med det pornografiske. Mange av de innstilte skulpturene tar utgangspunkt i den nakne kvinne­ kroppen, men ingen av disse har klart å provosere slik som Myth/ Sphinx. 

Ekeberg, redaktør for nettstedet Kunstkritikk, hardt ut mot parkens konsept som han mente kan tolkes

BILLEDKUNST

1/2012

41

I ØYEBLIKKET

ANE GRAFF Ane Graff stiller for tiden ut på Landings Project Space på Vestfossen og er festspillkunstner ved Festspillene i Nord-Norge.

TEKST EVA LØVEID MØLSTER

FOTO MAX RUF

på materialitet og abstraksjon sett i forhold til tetthet og detaljarbeid.

I utstillingene «The Aforementioned Lack of Clarity» og «Whiteout» har du skapt verker ut fra tekster av Samuel Beckett. Hva er det med tekstene hans som får deg til å bruke dem som utgangspunkt for arbeidene dine?

– Beckett er for meg en av de få som har evnen til å skrive samtidig, som han betrakter skriveprosessen utenfra. Jeg finner et abstraksjonsnivå i de korte tekstene hans, og en evne til å skrive nærmest uten narrativ, som fanger meg. Teksten Imagination Dead Imagine, er for eksempel viktig for meg. Becketts skildringer av stillstand og «mislykkethet» ligger også nært opp til mitt arbeid. De siste årene har jeg arbeidet med et utvidet prosjekt der jeg undersøker overflate og struktur i organisk materie.

På festspillutstillingen «Whiteout» stiller du ut sammen med Josephine Lyche og Ane Mette Hol. Hvordan har dere valgt å samarbeide her?

– I utgangspunktet er det tre enkeltkunstnere og tre ulike prosjekter som presenteres på Festspillene i NordNorge. Men vi har valgt en felles tittel og tatt noen fellesgrep. Jeg har stilt ut med Ane Mette Hol og Josefine Lyche tidligere, så vi kjenner hverandre og hverandres arbeider godt.

Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg for tiden?

– Min praksis har gått fra å være en ren tegnepraksis til å bli en utvidet praksis med tegning, skulptur, trykk og maleri. Å få disse ulike uttrykksformene opp på et jevnt og høyt nivå opptar meg. I arbeidet fokuserer jeg for tiden

BILLEDKUNST

1/2012

Er det ting du irriterer deg over i norsk kunstliv?

– Jeg kunne ønske det var mer risikovilje å spore hos institusjoner og museer. I dag er det er vanlig å vise kunstnere som allerede er suksessfulle, eller såkalte nasjonale kunstnere som «har gjort seg fortjent til det» år etter år. Om institusjonene valgte ut en topp ti unge kunstnerne i feltet i dag, og ga dem muligheten til å ha en separatutstilling hver, ville institusjonene bidra til å bygge nye karrierer og presentere helt nye produksjoner.

Dessuten er det garantert at minimum én av de ti vil gå videre og få en internasjonal karriere, noe som også vil reflektere tilbake på institusjonen. Bergen Kunsthall er nok den institusjonen jeg har mest respekt for, de er aktive og tør å ta egne valg.

Er det noen utstillinger som har gjort spesielt inntrykk på deg i det siste?

– Fredrik Værslevs utstilling «The Secrets of Aging Well» i Berlin, og Nick Relphs blå utstilling i Oslo. For meg representerer alle disse utstillingene risikovilje og høy kvalitet. 

69