Kystlagets leder

Hva har skjedd på kystlaget i vinter? Det er nesten bestandig en eller annen aktivitet hos Gokstad kystlag i løpet av året. For eksempel så øver koret Nordre Skur og Ballast hver torsdag, modellbåtlaget møtes hver tirsdag og flere av de ni andre lagene jobber sammen hver onsdag.

På lørdag nesten gjennom hele året har ett eller annet lag ansvaret for å lage kaffe og steke vafler til oss andre. Kontorvaktene tar telefon og svarer på eposter mandag, onsdag og fredag. Medlemmene av Kystledlaget planlegger sesongen som starter i mai med utleie av de to kystled hyttene som ligger på Buerøya og Gokstadholmen.

Det har vært årsmøte i januar og nytt styret er valgt, så konstituerte lagene seg og valgte ledere som blant annet skal sette opp et budsjett for laget og møte på noen styremøter sammen med kystlagets styre i løpet av året.

Kyslagspensjonistene har møtt hverandre hver onsdag formiddag til lunsj og den siste tirsdagen i måneden møtes de damene som har anledning til lunsj.

Når det snør og det er neste umulig å komme sikkert frem på slippen og på bryggene tar noen tak og måker slik at det er greit å komme frem. Folka på Kystarena henter snøfreseren vår og lager vei fra Slippen og bort til Gaiahallen, slik at de som går kyststien og oss andre kommer frem.

Og når dere som har båter på bryggen og kanskje ikke er så flinke til å sjekke om de har det bra etter kraftig snøfall eller vind, da går noen langs bryggene og ser på at vannlinja fremdeles er der den skal være, i vannlinja.

To større båter hadde sunket og verdier gått tapt om ikke noen medlemmer som føler ansvar og som syns det er hyggelig å passe på kystlaget og andre medlemmers verdier. Men de fikk tatt om bord en av våre store pumper og begynt å lense ut vannet i båtene, og sagt fra til eieren.

I løpet av vinteren har det blitt drukket utrolig mengder kaffe på kontoret eller inne i stua om vi er mange på formiddagen. Her har vi løst små og store verdens problemer og avtalt hva som bør gjøres fremover. Dette er selvsagt for oss som ikke er på arbeidet lenger, mens dere andre tar tak i et arbeidslag eller andre ting på kveldstid og gjerne på en onsdag.

Kystlaget er godt på vei med å bygge et toalett nede på bakkeplan i Nordre skur, dette for at de som leier nede skal slippe å gå opp i andre etasje. Varme er lagt i gulvet og støpt ferdig med gulvbelegg, nå skal veggene innvendig kles og rørleggeren kommer med toalettsystemet som er litt spesielt da vann og kloakk går oppe i taket.

Varmtvannstanken for hele Nordre skur hadde gjort jobben sin gjennom mange år og nå settes det inn en ny.

Smia på verkstedet har blitt totalt renovert, vegger er malt og nye avtrekksvifter er montert. Her er alt som trengs for en smed, også en stor kullbinge med kull til essa, så er det noen som kan dette håndverket er det bare å sette i gang og kanskje lære opp oss andre også.

I løpet av en vinter er det tusen ting som blir fikset for å holde bygningene og interiøret vårt i stand. Vi har tre store hus og tre mindre som må passes på så medlemmene har nytte av de nå og fremover.

Inne i første etasje i Nordre ligger snekka Fram og seilbåten Albatross II, og så har vi to andre tre båter som ligger andre steder og blir passet på av medlemmer. For ikke å glemme tre robåter som ligger ute. I februar pusles det inne i Nordre med pussingen av de to trebåtene slik at de blir ferdige til våren.

I disse dager blir det montert varmepumper i stua i murhuset og i andre etasje i Søndre skur slik at vi kan ha behagelig varme til en grei kost.

Alt dette blir gjort av frivillige til nytte for alle de 400 medlemmene i Gokstad kystlag og mine håp for 2023 er at flere sier ja, når noen spør om du vil ta et verv et år, eller hjelpe til med kystledhytter eller utleie av selskapslokalene våre.

Husk at om ingen vil gjøre sin «verneplikt» en kort tid så får vi ikke midler til å opprettholde vårt aktivitetsnivå. Kanskje må vi slå av varmen i lokalene der akkurat du øver eller jobber eller så kan vi ikke vedlikeholde lokalene våre pga for høye kostnader.

Om vi ikke får noen til å bli med i en gruppe som tar seg av utleien neste år vurderer styret å stoppe med å leie ut lokalene til andre en medlemmene?

Det er faktisk blitt veldig vanskelig å få medlemmene til å ta et tak, så en stor takk til de som vil og gjør en stor frivillig jobb for andre.

Norske kanaler del 2

Byggingen av de imponerende kanalene i Haldenvassdraget på 1800-tallet er blant høydepunktene i norsk kanalhistorie. Å oppleve disse anleggene i dag er også en stor opplevelse, både til fots og til vanns.

te delene av kanalene i Haldenvassdraget. Før landeveis transport av større varemengder var mulig var vannveien det mest praktiske, for ikke å si det det eneste alternativet. Og det kunne også være vanskelig nok. Et godt eksempel på det var fløtingen i Haldenvassdraget. Den startet allerede i beskjedent omfang på 1300-tallet, men økte ganske kraftig når vannsagene kom på 1500-tallet. Etter hvert som det ble bygget mange sagbruk i langs breddene av elven Tista, fortsatte behovet for tømmer bare å øke på. Tista renner fra Femsjøen og forbi Halden. Det fortelles at det tømmeret som ble hugget lengst oppe i vassdraget kunne bruke et par år underveis før det kom til sagbrukene ved Halden.

I forrige utgave av Kystvakt fortalte jeg litt om en norsk kanalhistorie langs norskekysten. Nesten halvparten av de nesten 70 kunstige vannveiene som jeg kjenner til i Norge går imidlertid i innlandet, deriblant de to som vel bør regnes som de viktigste kanalene i Norge, Haldenkanalen og Telemarkskanalen. I dette nummeret tar jeg for meg de tre kanalene som er bygget i Haldenvassdraget. De imponerende byggverkene består av en rekke anlegg og strekke seg langs østsiden av nesten hele tidligere Østfold fylke. Deretter fortsetter de gjennom tidligere Akershus og ender i tidligere Hedmark fylke. De to første kanalene som ble bygget er det dessverre bare rester igjen av. Den siste, lengste og viktigste kanalen er heldigvis i god skikk, et populært turmål og godt kjent. Jeg konsentrerer derfor denne artikkelen om de minst kjen-

Enklere ble det ikke når mye tømmer skulle hentes i Sverige. Den store innsjøen Store Le i nabolandet strekker seg inn i Norge og ga muligheter for en forbindelse. Det er bare et par kilometer som skiller Store Le fra Haldenvassdraget. Problemet ble derfor i første omgang løst ved at tømmeret ble fraktet med hest og vogn fra Østre Otteid ved Store Le over eidet til Vestre Otteid. Der kunne det dumpes i Øymarksjøen og så fløtes videre mot Halden.. Tømmerkjøringen over Otteid foregikk i mange år, men på tross av sterke hester og dyktig kjørere var det imidlertid for små kvanta med tømmer som kom fra Sverige på denne måten, og det tok altså lang tid.

Fra Sverige til Norge

Et av de første kanalprosjektene her i landet ble derfor bygget ved Otteid. Store Le ligger noen meter lavere enn Øymarksjøen så det var slettes ikke bare å begynne å grave. En gjennomgående kanal ville gjøre at Haldenvassdraget mistet mye vann til Sverige. Isteden valgte man å demme opp Skinnarbutjern som ligger på eidet mellom østre og vestre Otteid. Fra tjernet gravde man så kanaler i begge retninger. Ved Østre Otteid endte kanalen i en demning drøye hundre meter fra Store Le. For å få tømmeret fra innsjøen og opp i kanalen anla man en trallebane.

På den ble tømmeret trukket opp, først med hesteog oksemakt, men etter hvert med forskjellige motorer. Over Skinnarbutjern ble tømmerstokkene trukket med båter og vinsjer, varpet som de kalte det. Høydeforskjellen mellom vannstanden i kanalen fra vestenden av Skinnarbutjern og ned til Øymarksjøen ble utlignet med en tømmerrenne. Otteidkanalen sto ferdig i 1827 og var i drift helt til 1956. Den imponerende konstruksjonen ble planlagt og arbeidet med gjennomføringen ble ledet av den legendariske kanalbyggeren Engebret Soot.

Han ble født på plassen Sot i Aurskog i 1786 og må ha vært en stor teknisk begavelse. På tross av minimalt med skolegang konstruerte han sinnrike damanlegg og ledet omfattende utbygginger. Allerede som 19-åring bygde Engebret Soot dam ved Sotsjøen for å skaffe vann til en mølle. Fra 1825 til 1827 ledet han altså byggingen av Otteidkanalen og siden var han involvert i driften av den i mange år.

Lang transport

På slutten av 1800-tallet måtte Saugbruksforeningen, den største aktøren i tømmerbransjen i Halden, så langt unna som i Trysil for at sagbrukene deres skulle få nok råstoff. Å få tømmeret fra Trysil til Halden var selvfølgelig en enda mer krevevende og langvarig jobb enn «bare» å fløte ned Haldenvassdraget.

Etter trærne var felt og gjort klart for fløting i Trysils dype skoger brukt de lang tid ned Skandinavias lengste elv Trysilelva/Klaraelven til Karlstad på nordsiden av Vänern.

Tømmeret ble så slept over innsjøen, videre opp Dalsland kanal og langs den lange innsjøen Store Le til østre Otteid. Derfra gikk det gjennom Otteidkanalen til Øymarksjøen og så ned til Halden. Total distanse ca. 55 mil! Det forteller noe hvor verdifullt tømmeret var i forhold til arbeidslønningene og transportkostnadene på den tiden

I dag er trallebanen ved Østre Otteid vekk og den staselige personalbrakka og bestyrerboligen til folkene som drev Otteid kanal solgt til privatpersoner. Vannet i kanalløpene på begge sider er også stort sett forsvunnet etter at vannstanden i Skinnarbutjern har sunket. På vestsiden er bare deler av tømmerrenna igjen, og den er dessverre i svært dårlig forfatning.

På en fottur eller en padletur langs traseen for den gamle kanalen er det imidlertid ikke vanskelig å se storheten i anlegget, og det er lett å bli imponert over det man fikk til i dette området for snart to hundre år siden.

I Sverige er Dalslands kanal en svært populær ferdselsvei for fritidsflåten, se for eksempel Ivar Otto Myhres artikkel i Kystvakt 3,22. I Norge er Haldenkanalen det samme.

Ved Otteid er disse to ferdselsårene bare et par kilometer fra hverandre. Gjennom tidene har det vært flere forslag om å bygge en kanal med sluser egnet for båttransport over eidet. Den gamle kanalen var som nevnt for tømmertransport.

Seneste prisanslag for en ny kanal er minst 35 millioner kroner og lokale krefter arbeider for å få på plass pengene og kanalen. Det er imidlertid mange hindringer for planen. Kraftselskapet er lite interessert i å miste vann østover og en kanal kan øke risikoen for at krepsepest blir spredt. Det spørs derfor om en ny Otteidkanal blir en realitet. Båter som vil fra Haldenvassdraget til Dalslands kanal har imidlertid muligheter for å bli fraktet med lastebil over eidet.

Fra Hedmark til Halden Å få tømmeret fra de sørlige delene av Hedmark til Halden var neste store kanalprosjekt som Engebret Soot engasjerte seg i. Før midten av 1800tallet måtte tømmer derfra fløtes ned Mangenvassdraget og så via det svenske elve- og kanalsystemet for å komme til Halden. Sagbrukseierne der ønsket å unngå denne fordyrende omveien og Engebret Soot klarte å løse problemet. Han brukte noen år på forberedelsene, blant annet slet han lenge med å få finansiert prosjektet, men i 1847 kunne han sette i gang for fullt.

Oppgaven var å lage en vannvei fra innsjøen Skjervangen i Mangenvassdraget. i Eidskog. Den skulle gå over til innsjøen Skjetten i AurskogHøland. Derfra kunne man sende tømmeret nedover Haldenvassdraget via innsjøen Mjermen.

Fra den gikk vannveien videre på Mjerma og Hølandselva til Skulerudsjøen. Problemet var også her å få tømmeret over vannskillet. For å få til det ble først elven Skjølåa kanalisert. Den går fra Innsjøen Mortsjølungen via Steintjenn til Skjervangen. Med enkle midler bygde Soot og folkene hans 15 sluser av stein som de fant i elveleiet og området rundt. Sluseveggene ble så tettet med rosentorv som de også hentet i området rundt. Imponerende er det også at ingen av slusekamrene var like, men alle hadde samme volum. Dette var de første slusene i Norge, og de ble altså konstruert av en mann nesten uten formell utdannelse.

Tømmeret fra Hedmark kunne så bli sluse motstrøms opp i den vel to kilometer lange innsjøen Mortsjølungen. Etter å ha blitt tauet over den ble det sendt på en hestetrukket trallebane ca. 1,5 kilometer opp til den oppdemmede innsjøen Tvillingtjenn. Fra den kunne tømmeret fløtes videre vestover ned i innsjøen Gulltjenn via en kanal. Fra Gulltejenn ble det så sendt videre gjennom en vannrenne ned i Setten. På det meste var vel 600 mann engasjert i arbeidet med kanalen og Engebret Soot og hans medarbeidere gjennomførte prosjektet imponerende raskt. Sommeren 1849 kunne kanalen innvies. Strekningen fra Skjervangen og opp

Sotenkanalen ved Steinkjenn i Mortsjølungen er senere kalt Soot-kanalen til minne om konstruktøren. Resten av strekningen kalles Grasmokanalen. Engebret Soot drev anlegget frem til 1866 da han solgte det til Saugbruksforeningen for 15 000 spesidaler. Anlegget ble forbedret en del opp gjennom årene, blant annet ble det bygget en ekstra sluse. Dessuten ble hestene på trallebanen erstattet av motorer og vannrenna fra Gulltjenn ble erstattet av en tømmerrenne. I toppåret 1920 ble det transportert 18564 tylfter tømmer, altså 222 768 stokker, gjennom kanalen. Slusene var i drift frem til 1932 da de ble erstattet av lastebiltransport. De ble allikevel restaurert i 1959 da Saugbruksforeningen var 100 år, men ble dessverre mye ødelagt i en flom i 1977.

Den nedre slusa er siden reparert, men de fleste andre er i sterkt forfall. Trallebanen er dessverre også vekk, og kanaler og tømmerrenner videre fra Tvillingtjenn er det bare små rester igjen av. Også her anbefales du å ta en tur langs kanalen til fots eller til vanns. Det er heller ikke vanskelig å se at dette anlegget var imponerende saker. Turen kan gjerne starte i nordenden hvor det er gode parkeringsmuligheter og informasjonstavle.

Fra Skulerudsjøen til Halden Parallelt med engasjementet i Grasmokanalen og andre kanal- og damprosjekter jobbet Engebret Soot også mye med kanaliseringen av selve hovedvassdraget til Halden. Fra Skulerudsjøen og sørover strekker Rødnessjøen, Øymarksjøen, Bøensfjorden, Ara, Aspern og Femsjøen seg nedover mot Halden og formelig innbyr til å lage en sammenhengende rute for tømmer og båter. Mellom innsjøene gikk det elver og stryk som dels måtte renskes opp i og dels måtte bygges sluser i, men Engebret Soot mente vanskelighetene var overkommelige. Han utarbeidet planer for hvordan denne strekningen kunne kanaliseres og så for seg en kanal som var så stor at den kunne trafikkeres av dampskip. 1851 fikk han etablert et selskap av interessenter og kunne sette i gang byggingen. Dessverre sto bare en mindre del av anlegget ferdig da Soot døde på sin gård Strømfoss 1859. Han regnes allikevel også som Haldenkanalens far og har fått sin statue ved slusene i Ørje.

Stømfoss

Det omfattende arbeidet fortsatte imidlertid, om enn med flere tilbakeslag i form av flommer som ødela det som var bygget. Arbeidet med å kanalisere Haldenvassdraget var ferdig i 1877. Haldenkanalen inneholder flere imponerende sluseanlegg, ved Brekke, Strømsfoss og Ørje. Det ved Brekke i østenden av Femsjøen, har fire sluser. Disse er Nord Europas høyeste og løfter båtene opp i Aspern.

Deretter er det en sluse ved Strømsfoss, mellom Aremarksjøen og Bøensfjorden, og tre sluser ved Ørje. Når båtene er gjennom disse venter Rødnessjøen. I mange år sørget Haldenkanalen så for at enorme mengder tømmer fra skogene i indre Østfold og videre nordover ble fløtet til industrien nede i Halden. Det er dessverre for lengst historie og i dag er det lastebiler som gjør jobben med å frakte tømmeret. Nesten fra starten av ble også Haldenkanalen trafikkert av passasjerbåter som brakte store mengder turister langs kanalen. I tidligere tider gikk det passasjerbåter gjennom hele Haldenvassdraget til Skulerud og reisende kunne fortsette med tog videre til Oslo over Bjørkelangen og Sørumsand. Mye av jernbanen er nå vekk, men flere av de gamle båtene er vakkert restaurert og hver sommer tar de mange passasjerer med på turen gjennom slusene. Haldenkanalen er også presentert utførlig i både bøker og artikler, se ramme. De som vil vite mer om Haldenvassdraget anbefales også et besøk i det interessante kanalmuseet ved Ørje.

Siden mange av leserne av Kystvakt sannsynligvis også er interesser i kombinasjonen kulturminner og friluftsliv vil jeg kort også skryte av mulighetene for padling på disse kanalene. Nærheten til vakker natur, skjermede farvann og spennende historie er det mange som verdsetter å ha på padleturen. Deler av Otteidkanalen og Grasmokanalen egner seg godt til padleturer. Ved å sette kajakken eller kanoen på en liten tralle kan man så komme seg mellom de strekningene som ikke er padlebare. Selve Haldenkanalen er også en stor opplevelseVil du padle hele kan du starte fra Skulerudsjøen. Du får da med deg en perlerad av store og små innsjøer sørover mot Tistedal - Rødnessjøen, Øymarksjøen, Bøensfjorden, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen, bare for å ha nevnt de største. I til- legg får du altså oppleve å ta deg nedover terrenget i imponerende sluser. Det koster bare noen få hundrelapper å bli fraktet gjennom alle slusene, og det er det absolutt verdt.

Du bør nok regne med minst tre dager på denne turen, og det er faktisk mulig å få tak over hodet hver natt underveis. Oslofjorden friluftsråd og Haldenvassdraget kanalselskap har i felleskap åpnet fire kystledhytter langs kanalen. Kystledhytta Smia ligger ved Skulerudsjøen og Flagghytta ligger ved Bøensfjorden. Ved Strømsfoss ligger Fjøset, en staselig hytte tross navnet. Fløterhytta ligger ved Brekke sluser. Kystledhyttene må bestilles på forhånd. I tillegg står hele 18 gapahuker til din disposisjon langs kanalen. Her er det førstemann til mølla som gjelder. Ikke engang egen farkost er nødvendig. Kanalmuseet på Ørje leier også ut kanoer.

Kilder/info: Fløting i sørlige grensetrakter. Vidar Parmer. Haldenvassdragets fløteriforening. 1959 ved dets 100 års jubileum. Haldenvassdraget –vannvei og livsnerve. Arvid Johanson. Haldenvassdragets brukseierforening. 2002. Kulturminner langs Haldenvassdraget. Grete Brustad Nilsen. Fortidsminneforeningen i Østfold. 2017. Med tømmerstokken gjennom Haldenvassdraget. Grete Brustad Nilsen. Haldenvassdragets kanalmuseum. 2001.Kanalbyggeren Engebret Soot. Grete Brustad Nilsen. Haldenvassdragets kanalmuseun. 1986. snl.no.

Neste artikkel: kanalene i Telemark

Tekst og foto: Per Roger Lauritzen

Norge har fire elementer innskrevet på lister i henhold til UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven. Organisasjonene som sto bak nominasjonene av disse har nå etablert et nettverk med formål å samarbeide om felles oppgaver knyttet til vern og formidling av vår felles immaterielle kulturarv som de fire innskrevne elementene representerer, nasjonalt og internasjonalt. Nettverket ønsker også å etablere en felles påvirkningskanal overfor offentlig forvaltning, politiske- og bevilgende myndigheter.

De fire innskrevne elementene er:

1. Oselvarverkstaden, UNESCOs register over gode vernepraksiser (2016)

2. Spel, dans og song (stev og stevjing) i Setesdal, representativ liste (2019)

3. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, UNESCOs register over gode vernepraksiser (2020)

4. Nordiske klinkbåttradisjoner, representativ liste (2021)

For mer informasjon, kontakt Tore Friis-Olsen, Forbundet KYSTEN, e-post: tore@kysten.no, telefon: 922 04 874.

Wikipedia sier følgene: Spinnerokk eller spinnrokk, også kalt hjulrokk eller bare rokk, er et redskap for å spinne, det vil si tvinne fibre til tråd og garn.

Nå vil Gokstaveverne at dere som leser dette tenker etter om dere har en rokk som de kan få. Den må være helt i orden for den skal ikke stå til pynt men brukes aktivt. Ta kontakt på post@gokstadkystlag.no eller ring Anne Grete på 91155726

Laget som er kystlagets største hadde konstitueringsmøte forleden med skuffende 12 fremmøtte. Alle som har båtplass ved bryggene våre er automatisk medlemmer av laget og burde vært på møtet. Møtet ble raskt gjennomført, med undertegnede som leder, Bjørn fortsetter med å styre båtplasser og Thor Magnar ordner med strøm på bryggene. Vi har også øremerkede fagpersoner på flere andre områder.

Laget har imidlertid hatt en rolig vinter med få skader på brygger og bygninger, men har vært veldig aktive på andre områder. Bygningene som huser veteranmotor, materiallager og lagerbygg for Megin båtene er ferdigstilt. Handicaptoalett er på det nærmeste ferdig, og utleien i andre etasje har fått nye dører mot kottene, dim bare led lamper i og ny maling i himlingen.

Vi har grunnet god hjelp fra ungdommer fra Kystarenaprosjektet i Gaiahallen ikke hatt så mange dugnader i år, kun vårdugnad. Vi vil derfor prøve å øke antallet dugnader eller sammenkomster fremover. Det er viktig å engasjere flere av medlemmene for det sosiale og for å drive vedlikehold av eiendom og bygninger.

Kaare Jansen, leder

Alt metall og tre detaljer som vi kan bruke, og selvsagt motoren med propellanlegg blir tatt vare på og brukt igjen eller byttet bort i noe annet som trengs på kystlaget. Dette er kystkultur i praksis.

Gokstad kystlag har nå seks hus på Slippen! (Slippen med stor S er hele området vårt, og slippen med liten s er slippen som vi tar opp båter med)

Vi har Murhuset i to etasjer med verksted nede og stue og kontor opp. Dette huset er vernet. Så har vi Nordre skur som navnet tilsier så ligger det nord på eiendommen, her er det selskapslokaler opp og båtopplag på vinteren og selskapslokaler på sommeren, nede. For ikke å glemme nordre nordre, som er det nordligste påbygge på Nordre skur der det er motormuseum.

Det neste er Søndre skur som dere nå sikkert forstår ligger sør på eiendommen, her er det tidligere seilloft i andre etasje, nå er det der Modellbåtlaget og Gokstaveverne holder til. Nede er det båtbyggeri og lakkrom.

Så har vi de tre nyeste, først Semibua der det står en stor Volda semidiesel motor.

Det andre bygget er det nyeste og her er det materiallager, blant annet til båtbyggerne som er avhengig av at bordene de trenger ligger slik at de ikke tørker og sprekker.

De siste er bua til GK Ung, her ligger megin båten og alt utstyret til disse som seil, tauverk, flytevester osv.

Vi har jo faktisk et bygg til og det er søppel bua der vi kildesorterer søppel fra kystlaget og utleien.