5. Når kunstopplevelsen blir digital. Kunst, formidling og opplevelse i digital DKS I dette kapitlet drøfter vi hvilken betydning overgangen til digitale formater har for DKS når det kommer til det kunstneriske, formidlingen og elevenes opplevelse.
5.1 Tap av opplevelsen av fysisk hendelse Selv om det også før viruset rammet ble produsert og formidlet digitalt som del av DKS, vil nok mange mene at det er elevenes møte med den ikke-digitale, analoge og fysisk tilstedeværende kunsten som utgjør essensen av DKS. Intervjuene med informanter fra fylkeskommunene bekrefter denne oppfatningen. For eksempel er det flere som påpeker at de ønsker å bygge opp under det nære, analoge møtet med en kunstner, og at det er vanskelig å erstatte dette med digitale formater. Hva er det så ved analog/tradisjonell DKS som gjør dette til noe spesielt? Utøvernes fysiske inntreden i klasserommet, gymsalen eller auditoriet skiller DKS-tiden fra den ordinære skoletiden. Gjenstandene gjestene har med seg; instrumentene, rekvisittene, kostymene, er materielle elementer som skaper andre forventninger om hva som skal skje den neste timen enn hva som er tilfelle før en vanlig skoletime. Noen ganger får elevene selv ta på og prøve ut gjenstandene eller delta på andre måter. Det fysiske rommet omslutter både utøvere, elever og lærere, og er deres felles ramme for konserten, forestillingen eller opplesningen. Å sitte i rommet sammen med klassen eller kanskje hele trinnet, å registrere og kanskje smittes av medelevers engasjement, latter eller kjedsomhet, å høre romklangen, å kjenne det kalde gymsalgulvet mot sokkelesten – denne type materielle, romlige og sanselige elementer kan ofte være en vesentlig del av DKS-opplevelsen. Et annet aspekt er at den felles tilstedeværelsen gir utøvere og lærere anledning til å tolke elevenes mottakelse underveis i formidlingen. I det øyeblikket siste tone opphører eller skuespillerne og danserne går ut av karakter, og applausen tar til, kan elevene ofte stille spørsmål, og utøvere og lærere har anledning til å sjekke ut med elevene hvorvidt de har behov for å snakke om det de har opplevd. Alt dette blir annerledes når DKS går digitalt. Den fysiske rammen rundt fellesskapet er ikke der. En utøver vi intervjuet, forteller at han opplevde det som en stor overgang og en interessant utfordring å transformere det gjennomprøvde performative foredraget sitt til noe som kunne fungere godt digitalt: Opplegget har jo vært at jeg har holdt foredrag. […] Jeg legger opp til mye interaksjon. Mer enn vanlig kanskje. Og så bruker jeg rommet veldig mye, da, i foredraget. Jeg går rundt i rommet, helt inntil folk, og går helt inntil ansiktet på noen, og er veldig interaktiv. Fysisk. Så det var jo noe å tenke på i forhold til det digitale. […] Jeg bruker rommet, får alle til å reise seg opp på et tidspunkt, og får dem til å gjøre forskjellige ting. Skaper en romlig dramaturgi. Og det kunne jeg jo ikke her. Så det var interessant. […] Men det som er vanskelig er det performative. Jeg vet hvordan jeg tar et rom fysisk.
Plan B? Digitale formidlingstilbud i Den kulturelle skolesekken (DKS) under Covid-19
47