mange voksne informanter vil bruke et annet språk om sine kunstopplevelser enn kuratorer og andre profesjonelle fagpersoner på kunstfeltet vil gjøre (Grothen 2016), og barn kan «overgå» mange voksne når det gjelder å formulere seg presist om sine kunstopplevelser. Det er altså mange forhold som gjør at det å få innsikt i barn og unges egne erfaringer med kunst og kultur er en ambisiøs øvelse. Andres og vår egen forskning viser at det er mulig å få til, men vår erfaring er at i kortvarige oppdragsforskningsprosjekter er den knappe tiden den største utfordringen. For å overkomme denne utfordringen har vi utviklet en metode inspirert av elementer som vanligvis benyttes i samtaleformen filosofiske samtaler (Børresen og Malmhester 2003; Lipman 1993; Fisher 2013), men i en komprimert form tilpasset denne type oppdragsformater (Haugsevje et al. 2019; Heian et al. 2016). I samtaleformen Philosophy for Children (P4C) (jf. Lipman 1993) benyttes tekst, bilder eller aktiviteter som utgangspunkt for å engasjere barn til dialog om filosofiske spørsmål. Også vi har benyttet lydklipp, videoklipp eller bilder (fra kunst-/kulturproduksjoner) som utgangspunkt for dialogen og som knagger for barnas hukommelse, men i stedet for å gjøre en rent filosofisk undersøkelse sammen med barna, gjør vi det Reason (2010) omtaler som en estetisk undersøkelse. Produksjonen blir på denne måten noe mer enn et springbrett for samtalen, fordi poenget med den utforskende samtalen er å undersøke selve produksjonen. Erfaringsvis er dette en god inngang også for å undersøke hvorvidt produksjonen har berørt noe som er relevant for det unge publikummet. I dette prosjektet videreutviklet vi denne estetiske samtalemetoden i et digitalt format.
1.4 Rapporten videre Rapporten går nå over i en analysedel, som er delt i fire underdeler med hvert sitt kapittel. Først rekapitulerer vi kort hva som skjedde i DKS-feltet da pandemien rammet og skolene – den viktigste arenaen for DKS – stengte ned. Deretter ser vi på hvordan koronasituasjonen og digitale produksjonsformer påvirket organisasjonsleddet i DKS-feltet. Fokus her er på fylkeskommunene. Så følger et kapittel der vi analyserer hvordan det at DKS-produksjonene blir digitale påvirket distribusjonen og logistikken på feltet. Her analyserer vi altså hvilke utfordringer og muligheter digitale DKS-produksjoner har med hensyn til teknologiske forutsetninger og plattformer. I det siste analysekapitlet rettes oppmerksomheten mot hvordan kunstneriske mål og ambisjoner påvirkes av et digitalt format. Hva går tapt og hva vinner man, når DKS-produksjoner blir digitale? Til slutt følger et konklusjonskapittel der vi summerer opp alle funn og analyser, hever blikket og forsøker å vurdere totaliteten av erfaringer og innsikter på tvers av aktører, temaer og roller.
Plan B? Digitale formidlingstilbud i Den kulturelle skolesekken (DKS) under Covid-19
23