KULA KULA 2025 Nr. 2

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 2. 2025

LEDER Mediene fyller seg stadig med mer innhold, sterkere overskrifter og skrikende bilder for å kjempe om vår knappe oppmerksomhet. Samtidig formes fysiske omgivelser mot mer støy. Uendelige utviklingsprosjekter, sirener og lyden av trafikk overdøver fuglenes sang og naturens fredelige stillhet. Ulike sannheter konkurrerer om sine fem sekunder i rampelyset, mens de mest utsatte stemmene drukner i kaoset.

I møte med fragmenterte perspektiver og provoserende agurknytt blir vi aktivert og oppfordret til handling. Vi jakter og jager gyldne biter med sannhet som vil klarne opp stormen av fake news og konspirasjonsteorier.

For når det regner, øser det ned. Små drypp av misinformasjon blir til en skur med debatt og støy. Vi blir etterlatt i skrikenes ekko. Når kommer sola som vil skinne sannhet på menneskeheten?

Med STØY som høstens tema, er denne utgaven av Kula Kula fylt med innhold fra studenter. Vi får innblikk i den kritiske situasjonen i Kamerun, hvor internasjonal oppmerksomhet er avgjørende for håp og forbedring.

Kvinnekroppens signaler blir tolket som støy gjennom medisinske institusjoner, og moderne informasjonsflyt blir belyst med antikkens diskurser. Denne utgaven byr også på en mengde dikt. Støy blir belyst og anvendt som personlig, uunngåelig og som en samfunnstilstand. Fanget i støyen blir vi forvirret og engstelige. Samtidig kan støyet være komfortabelt, mens stillheten blir tung og skremmende.

Vi er stolte av å presentere dette semesterets utgave, med utmerkede innslag fra skribentene og fantastisk innsats fra Kula Kula medlemmene. Til slutt vil vi invitere deg til å ta pause fra støy, hva enn det innebærer for deg.

God lesing!

Med vennlig hilsen Ansvarlig redaktør Georg Emil Nilssen og Nestredaktør Natalia Musial

1

INNHOLD 01 Leder 03 Redaksjonen 04 Hvem er Kula Kula?

05

Kvinnekroppen som kunnskapsprodusent: Fra fortelling til signal

13 Ødelagt 15 Bli med!

17

Kofta på vranga

19

Konfliktene i Kamerun drukner

27 28

Meny ved verdens ende Babel i reprise

29 Forsiden 35 Et Reisebrev fra Italia: Å befinne seg blant ukjente lyder 41 Forstyrrelser 43

Støy som et etisk påbud

47 Til ettertanke 49 Atingting 50 Ordgjemsel 51 Litteratur 54 Takk Til 2

REDAKSJONEN Redaktør: Georg Emil Nilssen Nestredaktør: Natalia Musial Økonomiansvarlig: Hope Sabushimike Grafisk: Leïla Chevalier (vervansvarlig), Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes og Solveig Lunde Kommunikasjonsansvarlig: Maria Aasland-Sigurdsen Tekstansvarlige: Andrea Simonsen, Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås (vervansvarlige), Idunn Jensen Oanes og Mathias Kopperud Borgbjerg Sosialansvarlig: Zuzanna Wojcik SoMe-ansvarlige: Hope Sabushimike og Helene Rennesvik Robinson Skribenter: Andrea Simonsen, Anonym skribent, Georg Emil Nilssen, Idunn Jensen Oanes, Kristoffer Holgersen, Mads Haram Halvorsen, Natalia Musial, Pauline Alette Apollonia Tarberg, Rebecka Ekeland, Sarah Ask, Solveig Lunde

3

Øverst fra venstre: Leïla Chevalier, Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes, Solveig Lunde Andre fra venstre: Helene Rennesvik Robinson, Natalia Musial, Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås og Zuzanna Wojcik Fremst fra venstre: Mathias Kopperud Borgbjerg, Idunn Jensen Oanes, Georg Emil Nilssen, Maria Aasland-Sigurdsen og Hope Sabushimike Ikke fotografert: Andrea Simonsen

HVA ER EGENTLIG ANTROPOLOGI?

OG HVEM ER KULA KULA?

Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi.

Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.

Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.

Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett.

Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.

Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget og samtidig fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker, faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt å tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.

Du finner oss her: Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula.uib

4

KVINNEKROPPEN SOM KUNNSKAPSPRODUSENT:

FRA FORTELLING TIL SIGNAL

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

Skribent: Andrea Simonsen Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen 5

Kroppen er vårt grunnleggende kommunikasjonsorgan. Den sender signaler, ofte lenge før vi finner ordene – gjennom varme i kroppen, energi som bobler og sommerfugler i magen, men også gjennom trykk i brystet, tretthet som tynger og spenninger som bygger seg opp. Samtidig er kroppen ikke et nøytralt objekt og den blir lest gjennom kulturelle forventninger, medisinske kategorier og samfunnets forestillinger om hvem som bærer den. Når vi retter blikket mot kvinnekroppen, kan vi forstå den på flere nivåer: som individuell, preget av personlige erfaringer; som sosial, formet av normer, symboler og kulturelle forventninger; og som politisk, regulert og påvirket av maktstrukturer (Scheper-Hughes & Lock, 1987). Den fremstår derfor ikke som et enten eller, men som et både og. Slik er kroppen samtidig biologisk og kulturelt formet.

Kvinne forstås her som en sosial kategori innen sex/gender-systemet, der biologiske forskjeller mellom menn og kvinner eksisterer som fysiologiske realiteter, men samtidig formes og tolkes gjennom de sosiale roller, normer og forventninger samfunnet tilskriver kvinner (Butler, 1990).

Dette er med på å skape et paradoks i helsevesenet, der kvinnekroppen blir grundig undersøkt, men samtidig altfor ofte misforstått. Allerede i sin rapport fra 1999 påpekte Kvinnehelseutvalget store mangler i kjønnsspesifikk medisinsk kunnskap i Norge (NOU 1999:13). Da regjeringen i 2023 satte ned et nytt utvalg, konstaterte de igjen at kunnskapshull eksisterer og at oppfølgingen av den tidligere rapporten har vært for svak (NOU 2023:5, s. 223–232, 35–44). Konsekvensene av denne mangelen er konkrete. Kvinner blir diagnostisert i eldre alder enn menn og de opplever lengre tid før diagnosen stilles (Sun et al., 2023). Videre er hjerteproblemer den ledende dødsårsaken blant kvinner,

mens menn er 2-3 ganger mer sannsynlige til å bli henvist til kardiolog når de opplever brystsmerter (Clerc Liaudat et al., 2018). Ser vi disse tilfellene samlet, fremstår de ikke som enkelthendelser, men som et systemmønster: kvinnekroppen blir sjeldnere lest som data og oftere lest som fortelling. Den medisinske lyttingen oversetter dermed kvinnens signaler til støy.

«Ser vi disse tilfellene samlet, fremstår de ikke som enkelthendelser, men som et systemmønster: kvinnekroppen blir sjeldnere lest som data og oftere lest som fortelling» Kroppen som kunnskapsprodusent Som trettenåring begynte jeg å besvime.

Anfallene fulgte alltid samme mønster: et sug i brystet, en bølge av intens frykt, en følelse av at verden ikke var ekte – så ble alt svart. Samtidig ble kroppen min mer og mer utslitt. Legene fant ingen forklaring, men etter måneder med utredning fikk jeg diagnosen POTS og ble sendt til BUP for behandling for angstanfall.

Jeg lå sengeliggende i tre år og fikk derfor ikke vitnemål fra ungdomsskolen.

I ti år levde jeg med merkelappen «kronisk syk» og ble etter hvert veldig vant til å føle meg dårlig. Alt endret seg først på utveksling i India, hvor jeg fikk et så kraftig anfall at hjertet mitt nesten stoppet. Kroppens signaler kunne ikke lenger overses. Sannheten er at jeg aldri har hatt angst eller POTS. Jeg har epilepsi og de «angstanfallene» som har fulgt meg siden jeg var tretten, var i virkeligheten epileptiske anfall.

I tillegg har jeg ADHD og Kallmann syndrom, som på grunn av forsinket diagnose har utviklet seg til både skoliose og benskjørhet.

6

«Kvinnekroppen får sjeldnere status som bærer av sannhet, og oftere som uttrykk for fortelling. Hun blir ikke lenger et subjekt som vet, men et objekt som må oversettes»

7

Det som skjedde meg, foregår også med andre kvinner. Da denne teksten ble skrevet, kom temaet opp i flere samtaler med kvinner rundt meg og det ble tydelig hvor gjennomgående dette egentlig er. Flere av dem fortalte at de kjente seg igjen, og jeg har fått lov å dele noen av historiene deres. Altfor mange har opplevd at det som blir avfeid som «hodepine», egentlig er migrene, eller at det som kalles «sterke mensensmerter», viser seg å være endometriose. En oppsøkte lege med sterke smerter i foten, men ble sendt hjem med bemerkningen om at hun kom sammen med en «hysterisk mor». Da hun kom tilbake senere, viste det seg at hun hadde en blodpropp i foten. En annen gikk i månedsvis med intense magesmerter. Da hun spurte en av legene om det kunne være blindtarmbetennelse, fikk hun høre at hun ikke hadde sterke nok smerter til dette. I stedet ble hun behandlet for en bekkeninfeksjon som følge av klamydia. Dette til tross for at kvinnen uttrykte at hun ikke kunne ha fått kjønnssykdommen. Til slutt viste det seg at hun hadde bukhinnebetennelse og var i ferd med å utvikle sepsis – en tilstand som er langt mer alvorlig og smertefull enn både bekkeninfeksjon og blindtarmbetennelse.

Historiene er mange, og mønsteret er det samme: kroppen varsler, men blir ikke tatt på alvor. Da blir spørsmålet desto mer presserende: Hvorfor må kroppen nesten skrike seg til døde før noen lytter?

Kvinnekroppen under forskningslinsen Kvinnekroppens vei mot å bli misforstått begynner ikke bare på legekontoret, men i forskningen. I 2022 gjennomførte Folkehelseinstituttet en omfattende kartlegging av systematiske oversikter om behandling av sykdommer hos kvinner (Vist et al., 2022).

Systematiske oversikter er studier som samler og vurderer et stort antall enkeltstudier for å gi et mer helhetlig og pålitelig bilde av hva

«Hvorfor må kroppen nesten skrike seg til døde før noen lytter?» forskningen faktisk viser (Helsebiblioteket, 2016). I kartleggingen gikk forskerne gjennom 2 870 slike oversikter. Disse handlet både om sykdommer som utelukkende rammer kvinner – som endometriose, vulvodyni, plager i overgangsalderen, svangerskapsforgiftning og livmorhalskreft – og om sykdommer som kan ramme kvinner og menn ulikt, slik som slag, hjertesvikt, luftveissykdommer, fibromyalgi, diabetes og psykisk sykdom (Vist et al., 2022, s. 18, 38–40).

Resultatene viste store hull i kunnskapen. Av 26 sykdommer som bare rammer kvinner, manglet det systematiske oversikter for to.

I tillegg, blant 77 sykdommer som rammer både kvinner og menn, finnes det ingen egne analyser for kvinner i hele 15 av dem.

Aldersperspektivet viste også betydelige mangler. Bare tre prosent av oversiktene omhandlet jenter under 17 år og kun to prosent gjaldt kvinner over pensjonsalderen.

Dermed er både de yngste og eldste kvinnene nesten fraværende i kunnskapsgrunnlaget som helsepersonell skal bygge vurderinger og behandlinger på (Vist et al., 2022, s. 5).

Ilustrasjon: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

8

Ilustrasjon: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

Samtidig viser gjennomgangen tydelige skjevheter i hvilke temaer som prioriteres.

Det er mye forskning på fertilitet, graviditet, svangerskap og fødsel, mens smertelidelser, ME og migrene – tilstander som rammer flest kvinner, får langt mindre oppmerksomhet (Vist et al., 2022, s. 18). Dr. Nanette Wenger kaller dette fenomenet «bikini-medisin»: en medisinsk tradisjon som betrakter kvinnehelse som noe som hovedsakelig utspiller seg i brystene og underlivet, mens resten av kroppen havner utenfor forskningslinsen (Wenger, 2024).

Kjønn som medisinsk grammatikk Når medisinen først og fremst studerer de delene av kvinnekroppen som skiller seg mest fra mannens, overser den viktige områder som har stor betydning for sykdomsbyrden. Dette skaper et forskningslandskap der kvinnens erfaringer ofte tolkes som variasjoner eller avvik fremfor som verdifull kunnskap. Samulowitz et al. (2018) viser i metaanalysen «Brave Men and Emotional Women» at kvinner systematisk får mindre smertelindring enn menn for de samme plagene, samtidig som de i større grad får foreskrevet antidepressiva og henvises oftere til psykisk helsehjelp. Kvinners smerte blir forstått som emosjonell, mens menns smerte blir forstått som fysisk.

Er det en tendens at menns plager behandles, mens kvinners håndteres?

Det medisinske systemet blir dermed ikke bare en arena for behandling, men også for fortolkning, et språk der kjønn fungerer som grammatikk for troverdighet. Kvinnekroppen får sjeldnere status som bærer av sannhet, og oftere som uttrykk for fortelling. Hun blir ikke lenger et subjekt som vet, men et objekt som må oversettes.

9

Støy, kroppslig kunnskap og epistemisk makt i medisinen I medisinsk forstand kan støy forstås som symptomer eller informasjon som ikke umiddelbart passer inn i systemets etablerte målbare parametre, og som derfor lett kan bli oversett, selv om de kan være viktige for pasientens helse (Gupta et al., 2016). Sett fra kroppens perspektiv kan støyen være informasjon som ennå ikke har fått plass i språket.

Når legen hører angst der kroppen forsøker å uttrykke epilepsi, er det ikke fordi signalet mangler, men fordi systemet mangler begrepene til å gjenkjenne det. Støyen avslører dermed kunnskapens grenser og markerer det som ennå ikke kan tolkes. Å ta signalene på alvor krever at medisinen revurderer sitt forhold til usikkerhet. I stedet for å eliminere støy, kan man forstå den som en ressurs – som en form for kroppslig kunnskap som peker på epistemiske hull. Den er ikke feil, men et spor av det medisinen ikke vet at den ikke vet.

Helsevesenet er ikke et nøytralt rom, men et maktfelt der legens autoritet ofte bestemmer hva som teller som kunnskap.

Den amerikanske Boston Women’s Health Collective beskrev allerede på 1970-tallet hvordan kvinnelige pasienter ble sett på som «uansvarlige og uvitende», mens legen ble plassert som autoritet (Boston Women’s Health Course Collective & New England Free Press, 1970). Denne dynamikken består: nyere forskning viser at kvinner som uttrykker egne hypoteser om sin kropp, oftere møtes med skepsis og psykologisering (Greenhalgh et al., 2015). Den medisinske lyttingen filtrerer dermed pasientens tale gjennom et hierarki av troverdighet. Antropologisk sett handler dette om epistemisk makt – retten til å definere hva som teller som kunnskap.

Når kvinnen forteller om smerte, men legen hører angst, blir erfaringen oversatt til mistanke og kroppen mister slik sin autoritet som vitne.

Kvinnekroppen som ofte uttrykker symptomer utenfor standardiserte modeller, blir derfor lest som støy, ikke fordi kroppen er ulogisk, men fordi systemet er døvt for dens logikk. Hun blir altså sett, men ikke hørt; undersøkt, men ikke trodd. Hennes erfaring blir ikke forstått som kunnskap, men som forstyrrelse. Den medisinske rasjonaliteten omformer derfor ikke bare diagnoser, men subjektivitet – den bestemmer hvem som får være troverdig i sin egen kropp.

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

«Den medisinske rasjonaliteten omformer derfor ikke bare diagnoser, men subjektivitet – den bestemmer hvem som får være troverdig i sin egen kropp» 10

«Kvinnekroppens signaler blir ikke tilfeldig oversett, de reflekterer et system som lenge har tolket lyd gjennom kjønnet grammatikk. Når kvinner roper, hører systemet følelser; når menn hvisker, hører det fakta»

11

En ny lyttende epistemologi Fra antikkens dager har kvinnekroppen vært tolket gjennom mannens kropp som norm. Aristoteles’ beskrev kvinnen som en «mutilated male» i On the Generation of Animals. (Aristoteles, u.å., Bok I). Slike idéer lever ikke videre som eksplisitte sannheter, men som underliggende antakelser som preger hvordan vi tolker smerte, symptomer og troverdighet. Når disse mønstrene gjenoppstår i dagens helsevesen, er det derfor ikke et resultat av enkeltpersoners holdninger, men av lange kunnskapstradisjoner vi alle har arvet. Slik blir endring ikke et spørsmål om å rette pekefingre, men om å utvikle en ny form for lytting. Vi trenger en epistemologi som anerkjenner at kunnskap ikke bare produseres i laboratorier, men også i kroppen selv. I stedet for å disiplinere det som ikke passer inn, må medisinen se det som invitasjon til læring.

Støyen er ikke et tegn på feil i pasienten, men et symptom på systemets begrensninger. En slik «refleksiv medisin» vil ikke bare behandle, men også undersøke hvordan den selv hører.

Den vil spørre: Hvem får tale? Hvilke lyder blir tolket som signal, og hvilke blir oversett? Først når disse spørsmålene stilles, kan medisinen begynne å høre det den lenge har skrudd ned volumet på.

Når kroppen blir tale Å lytte til kvinnekroppens uttrykk handler ikke bare om å forbedre medisinsk praksis, men om å gjenoppbygge tilliten mellom individ og kropp, og å anerkjenne erfaring som et verdifullt kunnskapsgrunnlag. Når medisinske systemer overser signaler som ikke passer inn i etablerte kategorier, mister ikke bare kroppen sin autoritet, det undergraver også individets evne til å forstå og stole på egne opplevelser.

«Hvem får tale? Hvilke lyder blir tolket som signal, og hvilke blir oversett?»

Dette peker på et systematisk mønster, der lange kunnskapstradisjoner og kjønnsbestemte antakelser former hvordan smerte og symptomer tolkes. Det påvirker hvem som får bli hørt, og hva som regnes som legitim kunnskap. Jeg har selv erfart hvordan slike strukturer virker, hvordan tvil på egne sanser og demping av erfaringer kan oppstå når man ikke blir trodd. Først når forståelse møtes, kan kroppen få tilbake sin stemme, og dømmekraften gjenvinnes. Kvinnekroppens signaler blir ikke tilfeldig oversett, de reflekterer et system som lenge har tolket lyd gjennom kjønnet grammatikk. Når kvinner roper, hører systemet følelser; når menn hvisker, hører det fakta. Å ta signalene på alvor betyr å forandre dette lyttesystemet, å erkjenne at det vi kaller støy, kan være kroppens måte å produsere kunnskap på. Å respektere signalene innebærer mer enn diagnostisk presisjon. Det krever en epistemologisk vending, der medisinen lærer å høre kroppen som en aktiv produsent av informasjon. Signalene som tidligere ble oversett, kan nå forstås som meningsfulle uttrykk. Dette åpner for en praksis som ikke bare behandler symptomer, men også gransker sine egne blinde flekker, maktstrukturer og normer for troverdighet. Først når vi slutter å tolke kvinnekroppen som bakgrunnsstøy, kan vi begynne å forstå den som det den alltid har vært: et signal i seg selv.

12

13

Skribent: Mann (22) 14

STUDENTORGANISASJONENE PÅ INSTITUTTET Kula Kula

Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med i redaksjonen! Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles. Vi i Kula Kula arrangerer også sosiale aktiviteter for alle som er med, og har redaksjons møter annenhver uke.

Vi er alltid på jakt etter folk som kan være med i grafisk-, sosial-, kommunikasjon-, økonomi-, og tekstgruppa. Her er det plass til alle, uansett hvor mye eller lite ansvar du vil ha! Lurer du på noe, eller har du noe bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på mail eller sosiale medier.

Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula.uib Mail: kulakula.uib@gmail.com

15

BLI MED! Antrohalvtimen

Etnografen

Antrohalvtimen er en podcast drevet av studenter ved UiB. Vi utforsker varierte tematikker fra et antropologisk perspektiv, i samtale med spennende gjester. Målet vårt er å gjøre antropologien mer tilgjengelig, gjennom å skape en plattform hvor vi kan utforske og lære sammen.

Etnografen er en studentorganisasjon som fungerer som talerør og bindeledd mellom studenter og instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, kan dette gjøres via oss, helt anonymt. Vi planlegger en rekke arrangementer, både sosialt og faglig. Med det sosiale får dere muligheter til å bli kjent med hverandre på tvers av kull via uformelle samlinger, quiz og stipendfeiringer blant annet. Faglig får dere muligheten til å lære mer om hva som foregår i sosialantropologien og høre fra antropologer i arbeidslivet. Infomøte og konstituerende møte skjer i begynnelsen av hvert semester som betyr at i både august og januar er det muligheter for å lære mer eller melde seg inn. Du vil også få muligheten til å ta verv som kan settes på CVen som gir god erfaring videre. Dette er et sted for de med gode ideer, de som er interessert i å bli mer kjent med instituttet eller vil inn i studentpolitikken. Vi kan alltid nås på epost etnografen@uib.no eller på sosiale medier som Etnografen.

Ønsker du å engasjere deg i Antrohalvtimen?

Vil du gjøre noe gøy ved siden av studiene samtidig som du lærer antropologi og knytter nyttige kontakter ved instituttet?

Vi søker nye engasjerte medlemmer, foran mikrofonen og bak kulissene. Er du nysgjerrig, har forslag til tematikker, eller har lyst til å bli en del av gjengen, er det bare å kontakte oss.

Facebook: @antrohalvtimen Instagram: @antrohalvtimen Mail: antrohalvtimen@gmail.com Bli med å skape en halvtime antropologi i hverdagen!

16

Kofta på vranga Jeg går opp grusveien til anleggsområdet. Kofta mi føles ut som et trygt skjold, den beskytter meg og gir meg styrke til det som er i vente. I samisk tradisjon har det å bruke kofta på vranga vært et tegn på stille protest, at vi er helt uenig i det som skjer.

Jeg setter meg ned og lenker meg til de andre aktivistene. Vi sitter rolig ilag i timesvis, maskinene hyler og spregningene i fjellet river i hjertet og hjernen. Vi stanser arbeidet mens vi sitter der, helt til politiet bærer oss vekk; og midt i alt støyet er den lydløse protesten med vrengte kofter og sivil ulydighet den mest høylytte.

Ilustrasjon: Solveig Lunde

17

Skribent: Rebecka Ekeland Bachelorstudent i historie ved Universitetet i Tromsø

Kampen om Repparfjord Kampen om Repparfjord har pågått i nesten 20 år.

Selskapet Nussir ASA, med Blue Moon Metals som hovedinvestor, planlegger et kobbergruveprosjekt i området, og prosjektet ble gjenopptatt 12. juni 2025. Gruven ligger midt i et reindriftsområde, men reindriftsnæringen har verken blitt konsultert eller gitt sitt samtykke, noe som er et klart brudd på lover som beskytter urfolks rettigheter. I tillegg planlegger selskapet å dumpe 30 millioner tonn giftig gruveslam direkte i fjorden, noe som vil ødelegge naturen, økosystemet og livet i området.

Lokalsamfunnet er sterkt avhengig av fjorden for fiske og næring, og gruveprosjektet vil derfor ramme både levebrød og helse.

15. desember har protestleiren stått oppe i et halvt år, og den har allerede blitt Norges lengstvarige protestleir. På denne tiden har vi hatt utallige mengder markeringer, protester og sivilt ulydighetsaksjoner. Vi blir ikke å gi oss! ČSV

Ilustrasjon: Georg Emil Nilssen Bilde: Privat

18

KONFLIKTENE I KAMERUN DRUKNER

Ilustrasjon: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

Skribent: Idunn Jensen Oanes Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

19

Flyktninghjelpen har de ti siste årene rangert konflikten i Kamerun som en av de topp ti mest neglisjerte konflikter i verden. I fjor toppet landet listen (Flyktninghjelpen, 2024). Dette er en situasjon som stadig forverres, men får stadig mindre oppmerksomhet, både i media og blant verdens ledere. Hva er det som gjør at situasjonen i Palestina og i Ukraina dominerer media, mens kriger og konflikter i Afrika ikke dekkes i like stor grad? Hvorfor forsvinner noen konflikter i andre maktkampers støy?

«Internasjonal solidaritet er i ferd med å bli overkjørt av en stadig mer innadvendt og nasjonalistisk politikk i flere giverland som tidligere var sjenerøse. I Europa, USA og andre steder har vi sett givere vende ryggen til mennesker i nød. De brutale kuttene i bistanden, som allerede koster liv, må reverseres.»

- Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen (Flyktninghjelpen, 2024) Kameruns historie Kamerun er en republikk på Afrikas vestkyst, innerst i Guineabukten, og har omtrent 29 millioner innbyggere. Landet var en tysk koloni fra 1884 til 1916, men etter første verdenskrig ble det delt mellom Frankrike og Storbritannia som mandatområder under Folkeforbundet, og senere som tilsynsområder under FN (FNsambandet, 2021). Frankrike kontrollerte omtrent 80 % av territoriet, mens Storbritannia administrerte de resterende 20 % (Hansen & Leraand, 2025). Denne delingen la grunnlaget for dagens tospråklighet og skapte dype skiller mellom den franskspråklige majoriteten og den engelskspråklige minoriteten (Hansen & Leraand, 2025). De to gruppene utviklet hvert sitt språk, egne skole- og rettssystemer og ulike administrative strukturer (FN-sambandet, 2021).

Da den fransktalende delen ble selvstendig i 1960, måtte også FN avgjøre hva som skulle skje med Britisk Kamerun (den engelskspråklige regionen). FN bestemte at befolkningen selv skulle få velge, og det ble derfor holdt en folkeavstemning i 1961.

Den engelsktalende regionen fikk kun to alternativer: å bli en del av Kamerun eller å bli en del av Nigeria. Alternativet om en uavhengig stat ble ikke inkludert, og mange uavhengighetsforkjempere mener derfor at avstemningen ikke var folkerettslig gyldig (Hansen, 2025).

Den sørlige, engelskspråklige delen ble slått sammen med den fransktalende delen av Kamerun. Dette førte til at fransk ble dominerende i statsapparatet og utdanningssystemet, mens engelskspråklige fikk færre ressurser, mindre politisk makt og svakere representasjon på høyere nivåer.

Landet ble dermed formet på skjeve premisser, noe som har fått alvorlige konsekvenser i senere tid.

• Omtrent en million mennesker på flukt innad i landet.

• Over en halv million migranter fra Den sentralafrikanske republikk og Nigeria har ankommet Kamerun de siste årene.

• Tre millioner mennesker lever uten sikker tilgang på mat.

• Over 2200 skoler har blitt stengt eller ødelagt siden 2017. Dermed mangler nesten en million barn tilgang til utdanning.

Tall fra Flykninghjelpen (2024)

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

20

Kravet om uavhengighet har vokst de siste tiårene. Aktivister har etablert «Ambazonia» som en stat på papiret, og mange engelskspråklige ønsker større selvstyre eller full løsrivelse. Konflikten mellom myndighetene og uavhengighetsgrupper har ført til vold, militære angrep og omfattende fordrivelse, og Ambazonia-bevegelsen står fortsatt sterkt i den engelskspråklige delen av Kamerun i dag.

Nåværende situasjon i Kamerun Det er flere faktorer som gjør den nåværende situasjonen i Kamerun svært kritisk. For det første herjer terroristorganisasjonen Boko Haram nord i landet. Boko Haram opererer primært i nordøstlige Nigeria, men beveger seg stadig inn i kamerunske regioner nær grensen.

Målet deres er å okkupere land og på sikt etablere en ren islamistisk stat. Dette blir ofte referert til som «krisen rundt Tjadsjøen», som rammer Nigeria, Niger, Tsjad og Kamerun.

Boko Haram angriper landsbyer, ødelegger infrastruktur og tvinger folk på flukt. Dette har ført til en flyktningstrøm, særlig fra Nigeria, som presser enda flere mennesker inn i et allerede sterkt redusert Kamerun (Flyktninghjelpen, 2024). Leger Uten Grenser har omtalt krisen rundt Tjadsjøen som en av Afrikas største humanitære kriser (Leger Uten Grenser, 2016).

Situasjonen i Kamerun har forverret seg de siste ti årene på grunn av svekket økonomi og manglende utskiftning av landets politiske lederskap. President Paul Biya har sittet på makten i landet siden 1982, noe som gjør ham til en av de lengst sittende lederne i verden. Flere uavhengige militante grupper fra den engelsktalende befolkningen driver en geriljakrig for løsrivelse fra Kamerun.

21

Militante grupper kjemper for løsrivelse fordi engelskspråklige mister tilgang til utdanning, blir nektet politiske posisjoner, og får dårligere infrastruktur, mens franskspråklige dominerer maktposisjonene (Hansen og Leraand, 2025).

Da presidenten i 2017 ble gjenvalgt førte det til en rekke demonstrasjoner, noe Biya slo hardt ned på, og rundt 6 000 mennesker ble drept som følge av opptøyene (Beseng et al. 2023).

Han svarte med massearrestasjoner, militær okkupasjon av regioner og total internettstenging, som gjorde at befolkningen ikke kunne kommunisere eller organisere seg (Beseng et al. 2023).

Er dette en sentral grunn til at denne brutale krisen er ukjent for oss her i Norge? Hvordan kan det ha seg at en slik brutal situasjon virker til å bli glemt i bråket av alt annet?

«Er dette en sentral grunn til at denne brutale krisen er ukjent for oss her i Norge? Hvordan kan det ha seg at en slik brutal situasjon virker til å bli glemt i bråket av alt annet?»

Retten til pressefrihet Noe av grunnen til manglende kunnskap og oppmerksomhet om den pågående konflikten i Kamerun er fravær av pressefrihet i landet.

I artikkelen Journalism and Press Freedom as Human Rights argumenterer Rowan Cruft for at journalistiske rettigheter bygger på de generelle menneskerettighetene til fri kommunikasjon (Cruft, 2021).

«Sensur og trusler mot journalister gjør det vanskelig å rapportere om geriljakrig, menneskerettighetsbrudd og korrupsjon»

e op H

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

22

Han begrunner dette ved at journalister påtar seg et ansvar for å verne om tre prinsipper innenfor menneskerettigheter: retten til opplysning, retten til vern mot illegitim makt og retten til deltakelse i offentligheten (Cruft, 2021). Journalistikken er en sentral kulturell praksis i samfunnet, som fungerer som et mellomledd mellom borgerne og institusjonene i et land. Sensur og trusler mot journalister gjør det vanskelig å rapportere om geriljakrig, menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Når denne demokratiske praksisen forsvinner, åpner det dørene for maktmisbruk og korrupsjon. Manglende kritisk journalistikk gjør at makten kan konsolideres uten offentlig innsyn. Et eksempel på dette er at Kamerun kun har hatt to presidenter siden 1961 (FNsambandet, 2021).

Konsekvenser for sivilbefolkningen Sivilbefolkningen er ofte de som blir hardest rammet av maktkampene i landet. Militæret på sin side og uavhengige væpnede grupper på den andre siden, har blitt anklaget for drap og fengsling uten rettmessig grunn. Samt tortur, kidnapping, utpressing, vold mot elever og lærere som nektet å delta på skoleboikott og nedbrenning av skoler og helsesentre (Beseng et al., 2023). Bruken av seksuell vold og voldtekt for å skape frykt og terrorisere områder har også hatt en markant økning de siste fem årene (Beseng et al., 2023).

Konflikten har i tillegg ført til store økonomiske utfordringer i Kamerun. Produksjonen av viktige eksportvarer som banan, palmeolje og gummi har sunket med opptil 90 %, noe som har bidratt til en økonomisk kollaps. Ifølge Verdensbanken har dette gått utover hele 3,2 millioner kamerunske arbeidere (Beseng et al., 2023; World Bank, 2021). I tillegg er det svært krevende å drive jordbruk i militært okkuperte områder.

23

Dette har ført til et drastisk fall i lønningene og mange lever nå i fattigdom og uten sikker tilgang på mat. Som en konsekvens er 29 prosent av barn under fem år underernært (World Food Programme, 2025). I tillegg mangler 1,5 millioner barn tilgang på utdanning, og rundt 670 000 mennesker lever under fattigdomsgrensen (med en inntekt på ca. 2 dollar per dag), et tall som forventes å øke i løpet av 2026 (UNICEF, 2025).

Uansett hvilken politisk side man støtter, er det et faktum at alle de militære gruppene begår brudd på menneskerettighetene, og det er de sivile som betaler den høyeste prisen. Det er de som mangler tilgang på rent vann, står overfor økt risiko for smittsomme sykdommer, har redusert tilgang på mat, mangler utdanning og helsetjenester, lever uten tak over hodet, har mistet familiemedlemmer og opplever begrenset ytringsfrihet – grunnleggende rettigheter som vi i Norge tar som en selvfølge.

Selektiv pressedekning Mangel på pressefrihet er en av forklaringene til at mediedekningen er svak i det vestlige nyhetsbilde - men det er ikke det eneste. Det kan virke som at mennesker har ofte mer sympati for de som ligner på dem selv utseendemessig (Vanman, 2016, s.61). Man kan tenke seg at dette i mange tilfeller også gjelder geopolitisk, økonomisk, kulturelt og etnisk. I et reisebrev fra blant annet Kamerun, publisert i 2022 av BBC, reflekterer journalist Maher Mezahi over mediedekning av konflikter i Afrika kontra Ukraina i Europa. Lidelsene og ødeleggelsene er like store, men likevel dempes den ene av det høye volumet til den andre. Mezahi påpeker at konflikter i Afrika sjelden får «full-pakke» med oppmerksomhet i nyhetskanaler, internasjonal fordømmelse, humanitær mobilisering og politisk trykk.

«Uansett hvilken politisk side man støtter, er det et faktum at alle de militære gruppene begår brudd på menneskerettighetene, og det er de sivile som betaler den høyeste prisen»

24

Han argumenterer for at dette kommer av blant annet: selektiv mediedekning av vestlige nyhetskanaler, normalisering av krig i noen deler av verden, geopolitiske forhold, strukturelle forskjeller og det å ha empati for dem som ligner seg selv. Dette kan forstås som en indirekte måte å rangere hvilke menneskeliv som er mest verdt. I Necropolitics (Mbembe, 2006) ses rasisme som en struktur som legitimerer at noen grupper behandles som mindre verdt, uten internasjonal reaksjon.

Dette kommer til uttrykk i Kamerun gjennom både militant vold og statlig undertrykkelse, samt en selektiv mediepåvirkning som er med på rangeringen av liv. Noen liv er mediesynlige liv, mens andre er nekropolitiske liv (Mbembe, 2006, s. 17).

«Humans are humans, and war is war whether it be in Kyiv, London, Bogota or Buea. [...] let us all be as equal as each other» (Mezhai, 2022).

Humanitær finansiering og internasjonal interesse På grunn av Kameruns lite strategiske beliggenhet, og blant annet tilgang på naturressurser og handel, blir den internasjonale interessen for å bidra med humanitær finansiering nærmest fraværende.

Dette er et resultat av en kapitalistisk vestlig verden, som helst er villig til å hjelpe hvis det gagner dem selv økonomisk og strategisk. De allerede neglisjerte konfliktene kan virke til å forsvinne i mediestøyen fra krigen i Ukraina eller Trumps tollkrig. 2024 ble det anslått at behovet for humanitær finansiering lå på hele 371, 4 millioner amerikanske dollar for å hjelpe mennesker i Kamerun. Men kun 45 % av den humanitære responsplanen ble finansiert (Flyktningshjelpen, 2025). Resultatet etterlater hundretusener av mennesker i nød. Det akutte behovet for mat og vann, beskyttelse, tak over hodet, hygiene og sanitæranlegg blir både marginalisert og ignorert.

25

«Humans are humans, and war is war whether it be in Kyiv, London, Bogota or Buea. [...] let us all be as equal as each other» (Mezhai, 2022).

Så hva nå ...

Den nåværende situasjonen i Kamerun blir ignorert og neglisjert. Men hvorfor? For å oppsummere er det pressefrihet, humanitær «ignorance is bliss» og en selektiv mediestrøm som virker til å være sentrale faktorer. Men nå vet DU, og hva kan du da gjøre? Jeg oppfordrer deg til å fortsette å belyse deg selv og ikke alltid følge de mest populære mediene. Selv får jeg mye informasjon ved å følge disse kanalene: Unicef, Leger Uten Grenser, Flyktninghjelpen, FN og Amnesty på sosiale medier. Andre neglisjerte konflikter i denne regionen, som Uganda og Sudan, har fått mer oppmerksomhet bare den siste måneden. Dette viser hvordan det konstant endres med hva som trender og hvor man skal bry seg. Hvor stor må elendighet være før du får det opp i feeden? Kunnskap om stemmer som ikke blir hørt i verdensstøyen er så utrolig viktig. Det å være en stemme for de som ikke har det er helt sentralt for å rette oppmerksomheten til de glemte konfliktene.

Vær en trendsetter, ikke en trendfølger.

Andre glemte konflikter • Millioner er på flukt og mangler mat i Etiopia.

• 600 000 er internt fordrevet i Mosambik.

• I Burkina Faso trenger seks millioner mennesker humanitær hjelp i 2025.

• I Mali fikk bare 2,1 millioner av syv millioner mennesker humanitær hjelp i 2024.

• Uganda ligger under et enormt press som Afrikas største vertsland for flyktninger.

• Iran huser flest flyktninger i verden, men får minimal internasjonal støtte, og bare en fjerdedel av finansieringen de trenger fra FN. • Syv millioner mennesker er fordrevet på flukt innenfor Den demokratiske republikken Kongo. Så mange har det aldri vært før.

• I Honduras har 245 596 søkt asyl i andre land på grunn av vold og konflikt.

Tall fra Flykninghjelpen (2024)

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

26

Meny ved verdens ende Velkommen – her serveres brød og sirkus.

Forrett – overskrifter, sprø som kjeks, glemt før de er ferdigtygd.

Hovedrett – et fat med skandaler, dekket av dressing og dansende lys, lettfordøyelig, lett å elske.

Tilbehør – en stemmeseddel marinert i markedslogikk.

Dessert – reality servert på plastskje, sukkerdryss på ruinene.

Du spør om kaffe.

Kellneren ler: «Kaffe er for de som vil våkne.

Her drikker vi kullsyre, med glitter som danser på overflaten.»

Utenfor står folket i kø, uten syn, uten kurs – gjennom metthet som aldri mettes, gjennom underholdning uten ende.

Likevel spiser de.

Likevel ler de.

Og du, som har reist langt for å finne svar, ser ned på menyen igjen – Hvorfor er du her?

Og hva gjør du med stillheten – som ikke finnes på menyen?

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

27

Babel i reprise Vi sitter i Babylon med munnene fulle av brød.

Språket er delt i stavelser som faller til bakken som smuler ingen forstår.

Sirkuset går i ring. løvene er tamme.

Keiserens hånd er skjult bak en skjerm som lyser i mørket.

Vi roper på underholdning og hører bare ekko av våre egne stemmer.

Et hav av overskrifter glitrer, drukner oss i samme bevegelse.

Under solen er alt reprise.

Brødet smaker stillstand.

Algoritmene selger glemsel.

Her har vi vært før.

Og vi danser i manesjen mens tårnene faller, om og om igjen.

Ilustrasjon: Solveig Lunde

Skribent: Pauline Alette Apollonia Tarberg Masterstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen 28

Forsiden Der nede høy puls Ovenfra blir det mindre intenst Volum fra alle kanter menneskelige følelser rett imot meg Skuffet selger glad tigger likegyldig selger selfie-gliset Tydelige farger En mor bærer sønnen tett En mann deler pani puri med en annen mann To turister i et hjørne de prøver å navigere Jeg navigerer her oppe ser systemet nå liker jeg støyen på bakken

29

Charminar Bazaar i Old City, Hyderabad, India

Vinnerbilde og tekst: Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

30

Andre bidrag Her er et utvalg av andre bidrag som ble vurdert som forside av semesterets utgave. Tusen takk til alle som har sendt inn bilde til årets utgave!

Vi holder fotokonkurranse hvert år, så gjerne send inn dersom du ønsker muligheten til å få ditt bilde på forsiden av Kula Kula.

Bilde: Kajsa Borning 31

Bilde: Naomi Ellionr Kvalstad-Lurås

Bilde: Martine Helene Dieset

Bilde: Kajsa Borning 32

Bilde: Johanne Magnus

33

Bilde: André Urhaug

34

REISEBREV FRA ITALIA:

Å BEFINNE SEG BLANT UKJENTE LYDER

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

Skribent: Sarah Ask Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen 35

På den første kjøreturen i Torino merket jeg kontrasten i trafikken. Jeg hadde bestilt en Uber og var anspent. Det var mitt første møte med Italia og jeg merket stresset over å befinne meg på ukjent grunn og ikke være klar over hva som anses som naturlig og akseptert oppførsel. Jeg husker fremdeles hvordan jeg omtrent holdt pusten hele kjøreturen. Bare det faktum at jeg hadde setebelte på kunne være kontroversielt.

Sett i retrospekt ante jeg ikke hva som ventet der ute og hvordan denne kjøreturen skulle være en pekepinn på de mange måter jeg var nødt til å lære meg å leve på nytt.

Det er sent i august, og jeg har akkurat ankommet det som skal være mitt nye «hjem» de neste seks månedene: Torino. Som nåværende hovedstad i Piemonte i Nord-Italia har Torino rundt 843 000 innbyggere og en rik historie, både som Italias tidligere hovedstad og som industrisenter, særlig kjent for bilprodusenten Fiat (Lima, 2025). Torino er Italias fjerde største by, og for meg som kommer fra lille Sandefjord med snaue 66 000 innbyggere, opplevdes byen som overveldende.

I et forsøk på å snu det ukjente til noe trygt og familiært, bestemte jeg meg for å gå inn til sentrum for å gjøre byens omgivelser kjent.

Gåturen som fant sted et par dager etter ankomst, blir øyeblikket der jeg innser hvor ulik kulturen her er fra hjemme. Konkret befinner jeg meg i et veikryss ved Piazza Statuto. Det er biler, sykler og mennesker i alle retninger, kombinert med tuting. Hjertet mitt banker raskt. Stresset og forvirret forsøker jeg å orientere meg og leter etter trafikklys som kan fortelle meg om jeg kan krysse, men uten hell. Trafikklysene skaper bare ytterligere forvirring.

Der jeg vanligvis kan støtte meg på synet av rødt og grønt for å vite om det er trygt å gå, er dette ikke lenger brukelig. Kunnskapen jeg har om trafikk fra Norge er ikke anvendelig på samme måte her.

Så hva gjør jeg nå?

Jeg forsøkte å observere hvordan folk rundt meg krysset veien. Lyden av scusa (betyr unnskyld, eller kan brukes for å få oppmerksomhet) gjorde meg raskt oppmerksom på at jeg sto i veien og snarest måtte bevege på føttene. Jeg fulgte dermed etter når noen andre gikk ut i fotgjengerfeltet, og jeg husker fremdeles hvor skjelven jeg var av adrenalin-kicket. Dette var første gangen jeg krysset denne veien.

Opplevelsen bidro til å danne et bilde av et landskap som for meg opplevdes uoversiktlig og kaotisk. Det var denne følelsen av kaos som gjorde at jeg forsto at min kulturelle posisjonering som norsk danner grunnlaget for hva jeg oppfatter som støy, og hva jeg finner ro i.

«Det var denne følelsen av kaos som gjorde at jeg forsto at min kulturelle posisjonering som norsk danner grunnlaget for hva jeg oppfatter som støy, og hva jeg finner ro i» Lydoppfattelse Lyd er en helt spesiell måte å forstå både verden og kultur på, eller, for å bruke Michael Bull og Les Backs ord: «Sound connects us in a way that vision does not» (Einarsen, 2017, s. 8). Hvordan hvert individ opplever lyd, er basert på en subjektivitet som involverer et komplekst samspill mellom miljø, personlige erfaringer og kulturell bakgrunn.

36

Ilustrasjon: Solveig Lunde

37

«De positive sidene ved støy er at man merker nærværet av andre mennesker ekstra godt» Rent fysisk er lyd trykkbølger som sendes ut, beveger seg gjennom luften, før de til slutt treffer øret og sender signaler til hjernen.

Hvordan disse signalene oppfattes i hjernen, og hvilken mening de tilskrives, avhenger av mottakeren (Einarsen, 2017, s. 8). Hørselen vår kan gi innsikt i sosiale relasjoner, spenninger og endringer i et gitt samfunn. Denne sansen bidrar til å forstå kultur gjennom tolkning av omgivelser, og hvordan menneskene samhandler med disse og hverandre (Erlmann, 2004, s. 3). Men hvordan denne tolkningsprosessen foregår, og i hvilken grad den er påvirket av miljø eller subjektivitet, er det uenighet om.

Bregmans analyse av lyd og konseptet topdown-prosesser handler om at lydoppfattelse kan være en bevisst prosess der hjernen analyserer og konstruerer lyder. Denne prosessen gjør lytteren i stand til å skille ut en bestemt lyd fra en strøm av lyder i en gitt kontekst, basert på konseptuelle skjemaer lagret i hukommelsen, dannet gjennom tidligere erfaring og kunnskap (Bregman, 1990). Vi mennesker kan dermed oppfatte lyd forskjellig fordi vi har egne personlige opplevelser knyttet til de ulike lydene vi hører – som Les Back og Michael Bull sier: «Sounds are embedded with both cultural and personal meanings; sounds do not come at us merely raw» (Einarsen, 2017, s. 9). Basert på denne teorien vil jeg reflektere over, og åpne for hvilke lyder jeg legger merke til i Italia. Hvordan jeg oppfatter lydene, er basert på mine tidligere erfaringer med lyd i Norge.

Videre vil jeg ta hensyn til Gibsons økologiske tilnærming til lydoppfattelse hvor lyder forstås som direkte informasjon fra miljøet. Miljøets struktur gir innsikt om hendelser rundt en selv og hvilke muligheter man har for handling.

Gibson foreslår at denne oppfattelsen ikke nødvendigvis krever tolkning gjennom hukommelsen eller tidligere erfaring (Gibson, 1967). Tilnærmingen åpner derfor opp for at miljøet jeg befinner meg i, altså Italia gir meg direkte og nødvendig informasjon om hva som foregår rundt meg uten å være avhengig av tidligere erfaring. Disse perspektivene kan være nyttig å ta i betrakting når jeg reflekterer rundt hvilke lyder jeg hører, hvordan jeg handler og hvilken mening jeg har tilskrevet disse i min utvekslingsopplevelse.

I løpet av den tiden jeg har hatt førerkort, kan jeg bare huske å ha tutet én gang. Her derimot er det umulig å rusle en tur uten å høre tuting. For å si det sånn: jeg kommer ikke til å sette meg bak rattet her, med mindre det skulle oppstå en nødsituasjon. Trafikklys, veioppmerking og skilt fungerer også mer som forslag enn som normer man følger, noe som illustreres av hvordan bilene som regel ikke stopper før du allerede er ute i veien – hvis de stopper i det hele tatt. Dette fører for meg til en stadig veksling mellom rask, bestemt gange over fotgjengerfeltet og å stå lenge og vente.

Hadde familien min sett hvordan jeg beveger meg i trafikken her, ville de nok fått et lite hjerteinfarkt.

«Sjokket og følelsene av uro og støy kan stereotypisk knyttes til det Kalervo Oberg kaller for kultursjokk, kategorisert som en «sykdom» blant de som plutselig har blitt forflyttet til et annet land (Oberg, 1960, s. 177)» 38

Selv om jeg var forberedt på at italienere har en mer aggressiv holdning i trafikken, sjokkerte det meg fortsatt, noe det også gjør i dag. Sjokket og følelsene av uro og støy kan stereotypisk knyttes til det Kalervo Oberg kaller for kultursjokk, kategorisert som en «sykdom» blant de som plutselig har blitt forflyttet til et annet land (Oberg, 1960, s. 177).

uì-uò, uì-uò til alle døgnets tider. Det er ikke det at selve lyden er høyere som gjør dem til støy, men de har en annen type ekko som høres på lengre avstand – innbiler jeg meg i hvert fall.

Effekten blir spesielt sterk når en lydkilde lager en annen eller mer lyd enn det man forventet.

All støyen tar energi og jeg er mer sliten her enn i Norge.

Etter hvert som jeg ble kjent med folk her, har jeg spesifikt tatt opp temaet rundt hvor støyete trafikken er. Overraskende nok ser det ut til at jeg er relativt alene om å oppleve den som så forstyrrende. Lokale italienere forsikrer meg om at byen er rolig og at trafikantene er meget høflige sammenlignet med hektiske, turistpakkede byer i sør. Andre utvekslingsstudenter sier seg enige i at trafikken er litt mer aggressiv enn det som er «normalt», men kontrasten ser ikke ut til å være like stor for dem som for meg. I begynnelsen opplevdes støyet overveldende og altoppslukende. Lydene jeg hadde hørt gjennom hele dagen som opplevdes som ukjent støy, skapte en fysisk reaksjon; Jeg hørte ofte piping i øret som man hører da roen senker seg etter å ha vært litt for lenge på et bråkete sted. Alle former for lyd er høyere her; fra musikken på matbutikken til alarmer. Sirenene på ambulansen føles også enda voldsommere her. De minner meg mer om en bråkete lekebil man hadde som barn enn noe annet:

Siesta tid og finne roen i det kjente Samtaler med personer hjemme fører ofte til kommentarer om kraftig bakgrunnsstøy når jeg befinner meg ute. Dette tyder på at støynivået faktisk er høyt, og ikke bare min subjektive opplevelse. Telefonen ble ofte en kilde til trygghet, spesielt i starten. Muligheten til å ringe hjem til det kjente og snakke norsk opplevdes som befriende. Dette stod i kontrast til hvordan telefonen vanligvis oppfattes som masete. I denne sammenhengen fikk den dermed en omvendt betydning: mobilen ble en portal til trygge lyder og stemmer kroppen min kjente. Den roligste tiden her er siestatiden, som er et kultursjokk i seg selv. Særlig i starten foretrakk jeg både å gå rundt og handle matvarer på denne tiden. Til å begynne med kan det være forvirrende å forstå hvordan siesta foregår. Uheldigvis gikk jeg flere ganger ut i dette tidsrommet, hvor jeg ble møtt med stengte dører og kommentarer som: «Du er norsk, det er derfor du ikke er hjemme og sover.» Jeg har ikke lenger det samme bevisste forholdet til siesta. Selv om det fortsatt er det mest behagelige tidspunktet å handle matvarer på, merker jeg til tider frustrasjon over at enkelte butikker og restauranter holder stengt midt på dagen. Jeg trenger heller ikke lenger å sjekke åpningstider.

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

39

Positiv støy – Å være utvekslingsstudent De positive sidene ved støy er at man merker nærværet av andre mennesker ekstra godt. Da jeg først ankom kollektivet jeg bor i,

samtidig som vi deler gleden ved å utforske «vårt nye hjem».

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

var jeg helt alene i et nytt land. Selv om det var deilig å komme hjem til en stille leilighet, var det også litt ensomt og ubehagelig. Det var derfor godt å høre lyd fra naboene og bråket da de andre flyttet inn. Alle lydene fra gaten og trafikken har jeg fortsatt ikke vendt meg til, og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det.

Foreløpig forblir det støy, selv om det ikke lenger er ukjent.

Som del av Erasmus-nettverket har jeg ikke vært alene i denne erfaringen, og jeg har fått meningsfulle relasjoner med andre utvekslingsstudenter. Selv om jeg befinner meg i Italia, føler jeg til tider at jeg er alle mulige steder, spesielt Tyskland, da jeg stort sett er omringet av tyskere. Det som er unikt med Erasmus-opplevelsen, er hvordan man møter og blir kjent med mange ulike kulturer i samme land. Selv om dette kan oppleves som et stort kaos av språk og bråk når vi er sammen, føles det samtidig positivt og betryggende.

Vi deler alle mer eller mindre en felles erfaring med de fire fasene av kultursjokk. Antropologen Kalervo Oberg beskriver at internasjonale studenter går igjennom: en positiv honeymoonfase, der alt virker spennende. Hostility-fasen, med frustrasjon og utfordringer. Recovery, når man begynner å mestre hverdagen. Til slutt adjustment, hvor man føler seg mer hjemme i kulturen (Dubois, 2013). Sammen hjelper vi hverandre med utfordringer og gir veiledning når ting er vanskelig,

Avslutning Jeg har nå bodd litt over tre måneder i Torino og det føltes ut som de tre lengste månedene i mitt liv, samtidig som tiden løper fra meg. Ønsket om å prøve å bo i et annet land, kombinert med behovet for å komme seg ut av komfortsonen, sikret utvekslingen for min del. Hjemme i Norge lever jeg som de fleste i en stort sett trygg og komfortabel boble.

Min kulturelle bakgrunn som norsk har vært avgjørende for hva jeg har oppfattet som støy, og hvordan jeg navigerer deretter. I denne sammenhengen har spesielt lyd fungert som en katalysator for følelser av trygghet, og motsatt, frykt og usikkerhet. Å få oppleve det kaotiske Italia har vært spesielt givende for å utfordre hvordan man finner ro, eller mer spesifikt, hvordan man finner ro i støyen. Noen dager oppfatter jeg ikke støy, men bare lyder; andre dager er alt støy. Jeg tror det er viktig å være ærlig med seg selv og akseptere at en ny kultur byr på utfordringer, og ikke alltid er forenlig med hva man foretrekker. Da er det greit å trekke seg tilbake, og det er også helt ok å ønske seg tilbake hjem.

Hadde jeg visst på forhånd hvor krevende det skulle bli å tilpasse seg til den nye kulturen her, hadde jeg kanskje ikke dratt. Jeg ville aldri vært foruten denne erfaringen, de fine minnene, opplevelsene og relasjonene Italia har gitt meg.

Gjennom gradvis tilpasning har lydlandskapet fungert som en inngang til informasjon om kulturen. Behovet for å ringe hjem er nå tilsynelatende fraværende, og adrenalin-kicket ved å krysse veien er ikke lenger til stede. Jeg har tre måneder igjen her, og jeg tror stillheten og fraværet av støy i Norge vil føles snodig når jeg drar tilbake.

40

Forstyrrelser Fremtiden kommer bakfra, likevel blir vi overrasket.

Som en plutselig bil farende ut av dødvinkelen, mens vi har fikla med noe annet.

Sannsynligvis mobilen.

Forstyrrelser.

Forstyrrelser og støy, Vi er omringet, og lignende biler som nevnte billedlige bil suser forbi hele tiden.

Det rare er at vi at vet at bilene er der.

Rettere sagt: vi vet at det som regel er biler på veien og at de ofte kommer bakfra.

Vi har bakspeil.

Sidespeil!

Vi forstår til og med konsekvensene.

Men øynene som skal se på veien, Som skal holde oversikten, Dras mot forstyrrelsene.

Sånn er det for tiden, Og sånn blir det.

Skribent: Mads Haram Halvorsen Bachelor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen 41

Ilustrasjon: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

42

Støy som et etisk påbud

Skribent: Kristoffer Holgersen Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo 43

Ilustrasjon: Solveig Lunde

I Purity and Danger definerer Mary Douglas dirt som «matter out of place» (1966/2001, s. 36). Konseptuelt fungerer forståelser av «skitt» som en restkategori som avvises fra våre normale klassifikasjonsskjemaer. I Douglas’ rammeverk blir «det skitne» dermed en merkelapp for alle objekter eller ideer som forkludrer, motsier eller på annen måte forvirrer aksepterte klassifiseringer – det blir et biprodukt av vår trang til å skape orden.

I dagens kakofoni med meningsbrytende ytringer mener jeg det er passende å sidestille Douglas’ skitt med støy. Støy, er da forstått som den kognitive dissonansen som oppstår når man blir utsatt for noe som bryter systemet og/eller smusser ned renheten i våre antatte sannheter. I denne teksten argumenterer jeg for at det bør være et etisk påbud å utvide vår toleranse for støyet slik at vi tar høyde for menneskets faktiske kaotiske virkelighet. Dette er ikke et kall til relativisme, men et nødvendig fundament for etisk realisme; vi må erkjenne at det gamle kartet, som søkte å utelukke støyen, ikke lenger speiler terrenget.

Dogmatikkens ro Vi lever i en teknologisk og mediedrevet æra som er historiens mest larmende. Med smarttelefonen alltid på oss blir vi kontinuerlig truffet av bølger av meningsinnhold som vil forme, provosere og dytte oss rundt.

«I denne postmoderne informasjons- og medietilstanden, hvor vi stadig møter fragmenterte perspektiver, oppstår et menneskelig behov: å søke til komfort ved å flykte fra det forvirrende og uordnede»

«For uten smerten ved å erkjenne at «man ikke vet», er det ingen bevegelse mot en sannere forståelse» Sosiale medier er designet for å forsterke nettopp denne agiteringen ettersom det stimulerer både engasjement og tiden vi bruker i appene. I denne postmoderne informasjonsog medietilstanden, hvor vi stadig møter fragmenterte perspektiver, oppstår et menneskelig behov: å søke til komfort ved å flykte fra det forvirrende og uordnede.

Dette forklarer den økende appellen til ideologisk dogmatisme, altså en ukritisk fastholdelse av bestemte prinsipper. Slike tankesett spiller gjerne på grunnleggende myter om opprinnelse og orden, ofte manifestert gjennom doktriner om religion og nasjonalisme. Å velge et slikt lukket og forhåndsdefinert perspektiv er en effektiv måte å lette den kognitive byrden på. Den dogmatiske tilnærmingen tilbyr en illusjon av kognitiv flyt – en psykologisk tilstand der informasjonen oppleves som lett og uanstrengt å bearbeide. Når en rekke påstander fremstår som en sømløs helhet, får vi en umiddelbar følelse av å forstå. Forskning har vist at denne kognitive flyten påvirker vår vurderingsevne: Jo lettere informasjonen er å prosessere, desto større er sannsynligheten for at vi antar den er sann og virkelig (se Webster & Kruglanski, 1994; Reber & Schwarz, 1999).

Det er noe elegant og forlokkende ved mytenes ryddige fortellinger. De fjerner støy, bekrefter det bestående og gir oss fotfeste i en verden som virker trygg og ordnet.

44

«Når dette strevet for pluralitet blir for overveldende, tyr mange til det reaksjonære trekket. De setter heller pengene sine på å gjenvinne den gyldne fortiden, der tradisjon og religiøse dogmer tilbyr et ferdig definert kart og kompass» Å slutte seg til disse mytene er i bunn og grunn en handling for å fjerne seg fra skitten.

Sokrates, støy og aporia Historien viser at samfunnet ofte straffer den som bringer inn støy i den etablerte virkelighetsordenen. Sokrates er det fremste eksempelet på en filosofisk utøver av støy.

Hans larmende affære på Athens torg utledet til dødstraff. Hvorfor? Det var gjennom anklagen om at han «fordervet ungdommen» og «ikke trodde på byens guder» (Platon, 399 f.Kr./2024).

Sokrates’ metode var ikke å presentere et nytt, ferdig kart, men å tvinge borgerne til å lytte til støyen i sine egne tanker. Ved å stille provoserende spørsmål konfronterte han dem med motsigelsene i deres egne antagelser og tankesprang. Han ledsaget dem inn i aporia – en tilstand av forbløffet nummenhet, der den kognitive flyten kollapser og det ikke er annet igjen enn hvit støy i monitoren.

Ilustrasjon: Solveig Lunde

45

Sokrates’ tragedie er den ultimate fremstillingen av hvordan en dogmatisk samfunnsorden reagerer når dens renhet trues av det uklassifiserte. Hans etiske handling var å insistere på aporia, på ubehaget ved larmen, som en nødvendighet for sann innsikt. For uten smerten ved å erkjenne at «man ikke vet», er det ingen bevegelse mot en sannere forståelse.

Den reaksjonære flukten Dette skillet mellom den produktive støyen og den komfortable stilheten er høyst relevant for vår samtid. Den reaksjonære bølgen som er på fremmarsj, fremstår som kollektiv flukt fra støyen som insisterer på multiplisitet og kompliserte sannheter.

Denne bevegelsen tolkes ofte som et motsvar til wokeismen, et kritisk perspektiv som analyserer samfunnet gjennom linser av makt og privilegier, og som insisterer på at subjektive erfaringer har forrang over universelle narrativer. Uavhengig av om man sympatiserer med wokeismens innhold, representerer den i Douglas’ terminologi et massivt utvidet klassifikasjonsskjema. Den krever at samfunnet inkluderer nye identiteter, nye historier og nye konflikter som tidligere ble definert som perifere eller som ren støy.

Når dette strevet for pluralitet blir for overveldende, tyr mange til det reaksjonære trekket. De setter heller pengene sine på å gjenvinne den gyldne fortiden, der tradisjon og religiøse dogmer tilbyr et ferdig definert kart og kompass. Denne bevegelsen er ikke en feilslått intellektuell søken, men en psykologisk handling for å gjenopprette den dogmatiske roen. Det er et forsøk på å eliminere all kompleksitet som har oppstått siden den nostalgiske fortiden.

«Den dogmatiske tilnærmingen tilbyr en illusjon av kognitiv flyt – en psykologisk tilstand der informasjonen oppleves som lett og uanstrengt å bearbeide»

«Det er først når den gamle ordenens renhet oppløses gjennom støy at det virkelige arbeidet kan begynne»

Sokrates brakte støy inn for å tvinge frem en dypere etisk refleksjon. Den reaksjonære bevegelsen er derimot et forsøk på å fjerne all støy for å gjenopprette kognitiv flyt, ved å tvinge en kompleks, flerdimensjonal virkelighet inn i et lineært, foredlet kart. Å bli ved støyet Å utvide toleransen for støy bør derfor være et etisk påbud. Det betyr å akseptere Douglas’ støy - det motsigende, fremmede og usorterte, ikke som en trussel, men som essensiell data fra det nye terrenget vi lever i.

Dette er ikke et argument for at alt er likegyldig.

Tvert imot fremmer det en sannhetssøken forankret i realisme. Når samfunnet klamrer seg til gamle kart og aktivt forsøker å rense vekk alle motsetninger som støy, reduserer vi forståelsesrammer og står i fare for å usynliggjøre virkeligheter som behøver anerkjennelse.

Ved å lytte til larmen kultiverer vi evnen til å holde ut i den smertefulle erkjennelsen av det å ikke vite. Det er først når den gamle ordenens renhet oppløses gjennom støy at det virkelige arbeidet kan begynne. Da kan vi tegne et nytt og mer omfattende kart, et som faktisk rommer det komplekse og irreversible mangfoldet som definerer vår samtid.

46

Til ettertanke Fra redaksjonen

Støy for meg kommer først og fremst fra det offentlige. I byrommet, i politikken, på butikken. Støy er ikke nødvendigvis en negativ ting, men også et tegn på mangfold, som jeg synes er fint å tenke på.

Neida,

Men den er ganske gøy.

Min støy er reaksjonen til hunden min når eg kommer hjem,

?

Blir det noen gang helt stille Kanskje like greit..

Støy romsterer inni meg , som om tankene mine ikke finner utgangen.

Jeg har mistet synet mitt, men ikke til mørket til bråket.

Det sitter i brystet og her jer uten rytme.

Og jeg ser meg innover, prøver å hør e meg selv igjen.

Støy romsterer inni meg , som om tankene mine ikke finner utgangen.

Jeg har mistet synet mitt, men ikke til mørket til bråket.

Det sitter i brystet og her jer uten rytme.

Og jeg ser meg innover, prøver å hør e meg selv igjen.

Når støyet av hver dagen blir så Den er påtrengende at man gle mmer det å leve. bedre enn Ikke la str esset ta overhånd fra det som en klem, faktisk gir glede og mot ivasjon i livet Og får smilet mitt frem :)

Hver gang jeg sitter på bussen, ser jeg den samme Skyss-reklamen.

«Snakk lavt med sidemannen. Del ikke for personlige ting.

Ikke ha full lyd på telefonen.» «Vis hensyn»… Når ble vi så redde støy? Det er så norsk at det nesten gjør vondt.

Støy er unngåelig, for godt og vondt er det alltid noe form for støy som foregår i hodet. En av de størs te utfordringene er å klare å håndtere den; noen gang er er det for lett for ‘tankespiralene’ å ta over.

Bryr vi oss, eller følger vi trenden om å bry oss?

Det er ingenting galt i å bry seg, men refleksjon rundt hvorfor du bryr deg er noe å ha til ettertanke.

Jeg dagdrømmer med hodet inntil vindu på veien mot skolen, før det blir avbrutt av skrikende måker på høytaller i det bybanen kjører inn til Kaigaten.

Spaserturen gjennom parken blir avbrutt av gravemaskiner og høye kraner på byggeplassen gjemt bak de smale trærne. Byens støy følger meg overalt, uten pause, uten stopp.

Min støy har blitt normen uten at jeg la merke til det og det er ikke så gøy. Jeg og sikkert alle andre studenter for tiden har masse tanker i hodet som; eksamen, stå opp kl 7 for å rekke å kapre leseplass på biblioteket før BI studentene, planlegg måltid er, vær med venner du ikke har vært med på lenge, dra ut, ringe hjem, sende melding til kjæres ten og si at du er kjempeglad i dem SELV OM de ikke har hørt fra deg på flere timer fordi du er dypt inn i pensum (tiktok) også videre... Men det som er det verste er at jeg har blitt vant til det, til støyen i hodet som sier at jeg alltid bør gjøre noe og prøve å fullføre the never-ending to-do list.

Da blir jeg bekymret for meg selv, fordi dagen dette er over og jeg er hjemm e i julepysjen så kommer jeg til å savne støyen.

47

Min støy er ganske drøy

Hodet mitt er bråkete!

Ilustrasjon: Georg Emil Nilssen

48

ATINGTING

(POV: you’re listening to a drum’s juicy gossip) TROM TROM TROMMELOM ATINGTING TROMMENE FYLLER MITT ROM HO HO HOES, eksamensstresset er den nye hverdagen og julestemningen blir forhåpentligvis redningen.

Jeg er klar til jul, se hvordan jeg har pyntet meg!!! Studentene derimot er fortsatt i «eksamens trenches».

På tide å lette på humøret og røre rundt i hva dette semesteret har bydd på. Nå er det på tide å søle litt te, periodt.

Jeg mimrer tilbake til studiestart og første møte mellom studentene og mentorene. Det ryktes om en mentor som har fått en fanklubb, de la plutselig merke til en ny nord-norsk intonasjon. Hva skyldes det mon tro? Det kan se ut til at en mimetisk prosess er i gang. Har parforhold en tendens til å bli et ekkokammer?

Drikk hver gang Geir Henning sier at han savner å ha førsteårsstudentene og SANT100... da kommer du til å sjangle hjem. Men Tom, en sunnere doppelgänger av Kristoffer Joner, ser ut til å bli like populær. Håper at slippfesten blir like frelsende som Tom sin opplevelse på Vanuatu. Jeg ser en SLITEN Christine som må chugge brus for å holde seg i livet etter lange dager med masterveiledning og SANT105 forelesning. Med en så woke klasse og en ny bok på vei skjønner vi at det trengs det lille ekstra. (Betalt produktplassering) For å være on theme så ryktes det om at det var mye støy under Antrofesten, særlig under quizen med godeste Fiji-mannen. Med ølen i hånden leste han spørsmål som ble mistenkt for å bli laget av KI. Det som provoserte mest var vel at de som vant, fikk ingen premie. BRUH. Godt oppmøte, men må man alltid ha tunge faglige samtaler i fylla? Det var ivrige førsteårsstudenter vs. Forelesere denne kvelden. Ragebait ble en heftig brukt hersketeknikk.. Er det faglig forståelse eller å sette noen opp i et hjørne studentene vil frem til?

Okei, men nok om det, hva skjer med denne “well, actually” kulturen?

Rekker dere opp hånda for å høre deres egen stemme? Dere bruker store, pretensiøse ord uten å faktisk si noe vesentlig. Hva prøver dere å komme frem til? Får det ikke med meg. Tror ikke dere gjør det heller.

Mitt råd: Keep it down and be humble.

Siste beskjed er tungt for meg å si. Det er en som forlater Kula Kula. The only OG. Jeg må sette på en trist låt og gråte. Han er utro med HVL nå.

Dessverre skiller vi oss, kommer meg nok aldri over deg.

Jeg har hjertet fullt av kjærlighet og gode minner. Kula-redaksjonen prøvde å tilegne seg så mye av visdommen til Haakon som mulig.

Vi kommer til å savne deg</3. Når kommer tårene mine til å slutte å renne? Sikkert aldri.

49

xoxo, ting ting tingeling girl

ORDGJEMSEL

50

LITTERATUR Kvinnekroppen som kunnskapsprodusent: Fra fortelling til signal Aristoteles. (u.å.). On the generation of animals (Bok I) (A. Platt, overs.). Documenta Catholica Omnia https://www.documentacatholicaomnia. eu/03d/-384_-322,_Aristoteles,_12_On_the_ Generation_of_Animals,_EN.pdf) Boston Women’s Health Collective. (1970).

Women and their bodies: A course. New England Free Press.

Butler, J. (1990). Gender trouble: Feminism and the subversion of identity. Routledge.

Greenhalgh, T., Snow, R., Ryan, S., Rees, S., & Salisbury, H. (2015). Six “biases” against patients and carers in evidence-based medicine. Journal of General Internal Medicine, 13(1). https://doi.org/10.1186/s12916-015-0437-x Gupta, N., Feingold, K., & Dhaliwal, G. (2016).

Stressing signal versus noise: An exercise in clinical reasoning. Journal of General Internal Medicine, 32(1), 122–126. https://doi.org/10.1007/s11606-016-3887-8 Helsebiblioteket. (2016). 4.2 Systematisk oversikt. Hentet 14.november 2025 fra https://www.helsebiblioteket.no/innhold/ artikler/kunnskapsbasert-praksis/ kunnskapsbasertpraksis.no/4.kritiskvurdering/4.2-systematisk-oversikt

51

Liaudat, C., Vaucher, P., De Francesco, T., Jaunin-Stalder, N., Herzig, L., Verdon, F., Favrat, B., Locatelli, I., & Clair, C. (2018).

Sex/gender bias in the management of chest pain in ambulatory care. Women’s Health, 14, 1-9. Artikkel 174550651880564. https://doi.org/10.1177/1745506518805641 Samulowitz, A., Gremyr, I., Eriksson, E., & Hensing, G. (2018). “Brave men” and “emotional women”: A theory-guided literature review on gender bias in health care and gendered norms towards patients with chronic pain. Pain Research and Management, 2018(1), 1–14. https://doi.org/10.1155/2018/6358624 Scheper-Hughes, N., & Lock, M. M. (1987). The mindful body: A prolegomenon to future work in medical anthropology. Medical Anthropology Quarterly, 1(1), 6–41. https://doi.org/10.1525/maq.1987.1.1.02a00020 Sun, T. Y., Hardin, J., Reyes Nieva, H., Natarajan, K., Cheng, R. J., Ryan, P. B., & Elhadad, N. (2023). Large-scale characterization of gender differences in diagnosis prevalence and time to diagnosis. medRxiv, 2–20. https://doi.org/10.1101/2023.10.12.23296976 Vist, G. E., Hillestad Hestvik, C., Forsetlund, L., Hval, G., Underland, V., Kucuk, B., & Kirkehei, I. (2022). Forskningskart om behandling av sykdommer hos kvinner.

Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/globalassets/ dokumenterfiler/rapporter/2022/ forskningskart-om-behandling-avsykdommer-hos-kvinner-rapport-2022-v2.pdf

Wenger, N. K. (2024). The feminine face of heart disease 2024. Circulation, 149(7), 489–491. https://doi.org/10.1161/ circulationaha.123.064460 NOU 1999: 13. (1999). Kvinners helse i Norge.

Statens forvaltningstjeneste.

NOU 2023: 5. (2023). Den store forskjellen.

Statens forvaltningstjeneste.

Konfliktene i Kamerun drukner Beseng, M., Crawford, G., & Annan, N. (2023).

From “anglophone problem” to “anglophone conflict” in Cameroon: Assessing prospects for peace. Africa Spectrum, 58(1), 89–105. https://doi.org/10.1177/00020397231155244 Cruft, R. (2022). Journalism and press freedom as human rights. Journal of Applied Philosophy, 39(3), 359–376. https://doi.org/10.1111/japp.12566 Flyktninghjelpen. (2024, 18. juni). Hva skjer i verdens mest neglisjerte krise i Kamerun? Her er fem ting du bør vite. https://www.flyktninghjelpen.no/ feature/2024/5-ting-du-bor-vite-om-krisen-ikamerun Flyktninghjelpen. (2025, 3. juni). Kamerun: Verdens mest neglisjerte fluktkrise. https://www.flyktninghjelpen.no/ nyheter/2025/kamerun-verdens-mestneglisjerte-fluktkrise Flyktninghjelpen. (2025, 3. juni). Verdens 10 mest neglisjerte fluktkriser: Folk som lever i verdens mest neglisjerte fluktkriser trenger at noe skjer nå. https://www.flyktninghjelpen.no/feature/2025/ verdens-10-mest-neglisjerte-fluktkriser

FN-sambandet. (2021, 8. september). Kamerun.

Hentet 28. november 2025 fra https://fn.no/land/kamerun Hansen, K. F. (2025). Ambazonia. Store norske leksikon. Hentet 20. oktober 2025 fra https://snl.no/Ambazonia Leger uten grenser. (2020, 2. oktober). Dette er en av de mest glemte humanitære krisene i verden. Hentet 28. november 2025 fra https://legerutengrenser.no/nyheter/dette-eren-av-de-mest-glemte-humanitaere-krisene-iverden/ Leraand, D., & Hansen, K. F. (2025). Kameruns historie. Store norske leksikon. Hentet 20. oktober 2025 fra https://snl.no/Kameruns_historie Mbembe, A. (2006). Necropolitics. Raisons Politiques, 21(1), 29–60.

Mezahi, M. (2022). Viewpoint on Ukraine: Why African wars get different treatment. BBC News. Hentet 28. november 2025 fra https://www.bbc.com/news/worldafrica-60603232 UNICEF. (2025). Education. Hentet 28. november 2025 fra https://www.unicef.org/cameroon/what-wedo/education Vanman, E. J. (2016). The role of empathy in intergroup relations. Current Opinion in Psychology, 11, 59–63. https://doi.org/10.1016/j.copsyc.2016.06.007 World Food Programme. (2025). Cameroon.

Hentet 28. november 2025 fra https://www.wfp.org/countries/cameroon 52

Et reisebrev fra Italia - Å befinne seg blant ukjente lyder Bregman, A. S. (1990). Auditory scene analysis: The perceptual organization of sound.

MIT Press.

Einarsen, H. P. (2017). Lyden av Grønland / The sound of Grønland.

Norsk Museumstidsskrift, 3(1), 6–19. https://doi.org/10.18261/ISSN.2464-25252017-01-02 Dubois, N. (2013). Studying abroad can change your outlook on the world. McClatchy– Tribune Business News. Tribune Content Agency LLC. Erlmann, V. (Ed.). (2004). Hearing cultures: Essays on sound, listening, and modernity. Berg.

Gibson, J. J. (1967). New reasons for realism.

Synthese, 17(2), 162–172. https://doi.org/10.1007/BF00485025 Lima, G. (2025, 21. februar). Torino. Store norske leksikon. Hentet 29. november 2025 fra https://snl.no/Torino Oberg, K. (1960). Cultural shock: Adjustment to new cultural environments. Practical Anthropology, os-7(4), 177–182. https://doi.org/10.1177/009182966000700405 Støy som etisk imperativ Douglas, M. (2002). Purity and danger: An analysis of the concepts of pollution and taboo. Routledge. (Opprinnelig utgitt 1966)

53

Platon. (2024) Sokrates’ forsvarstale. (L. Amundsen, overs). Cappelen Damm.

(Opprinnelig utgitt ca. 399 f.Kr) Reber, Rolf & Schwarz, Norbert. (1999) “Effects of perceptual fluency on judgments of truth” Consciousness and cognition, 8(3), 338342. https://doi.org/10.1006/ccog.1999.0386 Webster, D. M., & Kruglanski, A. W. (1994).

Individual differences in need for cognitive closure. Journal of Personality and Social Psychology, 67(6), 1049–1062. https://doi.org/10.1037/0022-3514.67.6.1049

TAKK TIL

54

KULA KULA ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 2. 2025