KULA KULA 2025 Nr. 1

KULA KULA

Kula Kula

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT

LEDER

Fremtiden forholder seg virkelig, det er det eneste tidsrommet som enda ikke har skjedd, men som vi vet kommer. Det ligger der foran oss mellom forestillinger som er formet av fortiden og samtiden. Det er det som venter oss. Fortidens uklarhet gjør det vanskelig å tyde eller forstå den. Umiddelbarheten av hvert øyeblikk og essensen av å leve i nuet sklir ut av fingrene våre. Vi tenker ofte på konsekvenser av handlinger vi gjør her og nå. Hva har de å si for vår fremtid?

Kunstig intelligens, klimaendringer og krig bringer både uro og håp. Dagens debatter skaper politisk uenighet for hvordan vi skal mobilisere oss for å realisere en ønsket fremtid. For noen er økonomisk vekst nøkkelen til en bedre fremtid, for andre er det kilden til ødeleggelsen de opplever i dag. Samtidig som fortiden har skjedd og påvirker nåtiden, er fremtiden fortsatt ubestemt. Vi er alle med på å forme dens realitet.

Vårens tema blir belyst med; reisebrev, dikt og illustrasjoner som utforsker personlige erfaringer og gir innblikk i en verden som alltid endres med tiden. Kula Kula har vært så heldige å få intervjue Nicole Fabricant om hennes feltarbeid med unge aktivister i Baltimore – hvor håpet om en bedre fremtid er avgjørende for å kunne drive arbeidet videre. Vår egen doktorgradsstipendiat ved instituttet, Fartein Hauan Nilsen, bidrar også med en tekst om hvordan fremtiden forestilles i utviklingen av kunstig intelligens i San Francisco – enten som et profetisk løfte om et høyteknologisk utopi, eller som et varsel om menneskehetens undergang.

Vi håper vårens utgave av Kula Kula vil vekke nye ideer og belyse perspektiver om fremtiden. Vi takker alle skribenter, illustratører og medlemmer av Kula Kula for å gjøre denne utgaven om fra en mulighet til en virkelighet. God lesing!

Vennlig hilsen

Ansvarlig redaktør Georg Emil Nilssen og

Nestredaktør Sarah Ask

Redaktør:

Georg Emil Nilssen

Nestredaktør:

Sarah Ask

Økonomiansvarlige:

Hope Sabushimike

Grafisk:

Leïla Chevalier (vervansvarlig) og

Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

Kommunikasjonsansvarlig:

Maria Aasland-Sigurdsen

SoMe og Markedsføring:

Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

Skribenter:

Fartein Hauan Nilsen, Georg

Emil Nilssen, Haakon Simonsen

Hellesø Kjelbergnes, Leïla Chevalier, Pauline Alette

Apollonia Tarberg, Sarah Ask, Siri

Hammer Gjevik og Tonje Juvik

REDAKSJONEN

Øverst fra venstre: Leïla Chevalier, Haakon Simonsen

Hellesø Kjelbergnes, Maria Aasland-Sigurdsen

Andre fra venstre: Sarah Ask, Hope Sabushimike

Fremst fra venstre: Georg Emil Nilssen og Elina

Mathilde Voll

HVA ER EGENTLIG

ANTROPOLOGI?

Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi.

Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.

Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett.

Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.

OG HVEM ER KULA KULA?

Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.

Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget og samtidig fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker, faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt å tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.

Du finner oss her:

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula.uib

NÅR FOLK HÅPER

Skribent:

Haakon Simonsen Hellesø

Kjelbergnes

Bachelorgrad i sosialantropologi ved

Universitetet i Bergen

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

Fremtid er et begrep som mange har svært ulike tanker og forestillinger om. Dette fordi framtiden på mange måter formes av fortidens og nåtidens erfaringer. Fremtiden står i en unik posisjon i vår forståelse av tid; den er både konkret og abstrakt i sin form. På den ene siden er fremtiden til dels konkret, ettersom vi ofte kan forutsi hendelser med en viss sikkerhet. Solen for eksempel, vil med høy sannsynlighet stå opp i morgen som den gjorde i går. På den andre siden er fremtiden også abstrakt, ettersom fremtiden er tiden som alltid ligger foran nåtiden og derfor ikke eksisterer. Allikevel fyller vi denne tiden og rommet med forestillinger, planer og emosjoner.

Jeg vil derfor skildre fremtiden som et bredt landskap formet av erfaringer fra fortiden, emosjoner, sår og brudd. Ved å anvende Rebecca Bryant og Daniel M. Knights fremtidsorienteringer, kan vi få et innblikk på hvordan fremtiden har en direkte påvirkning på oss i nåtiden. I dagens nåtid, i lys av det politiske landskapet, kan framtiden oppleves som usikker og uforutsigbar. Bryant og Knights analyse av håp som et av fremtidsorienteringene er relevant og kan bidra i det å få innsikt i fremtidens påvirkning på nåtiden.

Orientere seg etter fremtiden

Studier om fremtid i antropologien har hatt en stadig økende interesse, spesielt i de siste tiårene. Bryant og Knight understreker hvor viktig det er å studere fremtiden, ettersom vår oppfatning av nåtiden kommer fra fremtiden. Uten et konsept om fremtid eksisterer ikke nåtid (Bryant & Knight 2019, 16). Hvordan kan vi studere og forstå samfunn i nåtiden dersom vi ikke forstår hvordan fremtiden har en makt over nåtiden? De argumenterer for at det å forstå hvordan vi forholder oss til fremtiden kan gi innsikt i nåtidens handlinger og viljen til å handle (Bryant & Knight 2019, 16).

Med dette legger de frem seks fremtidsorienteringer: spenning, forventning, spekulasjon, potensialitet, håp og skjebne.

Bryant og Knight argumenterer at disse orienteringene vil kunne gi en bedre forståelse for hvordan samfunnet navigerer usikre tider med mye endring (Bryant & Knight 2019).

Bryant og Knight legger frem fremtidsorienteringen håp som en form for et fremtidig moment, mer spesifikt en måte å kunne orientere seg og derav presse seg inn i fremtiden og forsøke å trekke på visse potensialer i virkeligheten (Bryant & Knight 2019, 134). Håp dukker opp i rommet mellom potensialitet og det reelle, mellom det materielle og det ikke-eksisterende (Bryant & Knight 2019, 134). Håp er en måte å dytte potensialitet inn i realiteten. Det som er merkverdig derimot, er dersom potensialiteten utspilles slik en ikke hadde håpet på. Da kan dette håpet som henger igjen gi grobunn for ytterlig håp (Bryant & Knight 2019, 134).

“Håp dukker opp i rommet mellom potensialitet og det reelle, mellom det materielle og det ikke-eksisterende”

Slagord og løfter

Håp kan også dyrkes frem gjennom et løfte om endring. Bryant og Knight trekker frem spesielt valgkampanjene til Trump og Obama. Trump, gjennom å forene den offentlige oppfatningen ved bruk av optimistisk retorikk, kom seg til makten gjennom håp (Bryant & Knigth 2019, 145). Ved bruk av slagordet «Make America Great Again» lover Trump velgerne en endret fremtid og drar på potensialet som ligger i fremtiden for å få handlingskraft og makt i nåtiden (Bryant & Knight 2019, 145).

“Fremtiden er ikke et tomrom, men en samling av en felles kamp i troen på det som vil komme etter”

Bryant og Knight skildrer i sin innledning av kapittel 5 en atmosfære preget av mottoer og slagord i Syntagama Square (Bryant & Knight 2019, 132). “There is a palpable thickness to the air as a country is caught up in something that feels extraordinary,” (Bryant & Knight 2019, 132). Atmosfæren skyldes et løfte om endring i Hellas som følge av et valg i en periode med en knusende økonomisk innstramming (Bryant og Knight 2019, 132). En radikal koalisjon av venstrepartier gir et løfte om en stabil tid fremover dersom de kommer til makten.

Slagord som “håp starter i dag” skaper en bølge av positivitet som ifølge Bryant og Knight oppleves også blant opposisjonen (Bryant & Knight 2019, 132). Det er et overveldende håp om at situasjonen skal bedres og den ligger rett over horisonten (Bryant og Knight 2019, 132).

Håp er en plass, tid og et rom som er i kontinuerlig endring. Vi har eksterne og interne aktører som lover og dytter oss til å tilskrive håp og tanker om en gitt fremtid med et potensial vi ønsker. Gjennom eksemplene lagt frem av Bryant og Knight kan vi se at håpet dytter oss fremover og skaper handling i nåtiden. Individer og grupper mobiliserer seg, stemmer og dytter frem saken på dagsordenen. Dette viser oss hvordan fremtiden skaper forståelsen av nåtiden. Nåtiden drives av tanken om fremtiden.

Håp?

Klimakrisen er en usikkerhet og en utfordrende problemstilling. En stor utfordring med klimakrisen er hvordan den nøyaktig vil ligge i fremtiden. Parisavtalen er en internasjonal avtale som har som mål å begrense utviklingen av klimaendringene med spesielt fokus på å begrense temperaturstigningen på jorda til under 1,5 grader (SNL 2025). Det har derimot kommet kritikk til Parisavtalen opp igjennom årene. Noen mener det ikke er tilstrekkelig med tiltak som iverksettes.

“Det som har hendt nå derimot, er at nytt håp har fått grobunn i asken av disse løftene”

Til dags dato er det foreløpig ingen av G20landene som har satt en dato på utfasing av fossilt brennstoff (CFR 2025).

Manglende oppfølging og konkrete tiltak har derimot skapt engasjement for å dytte ledere og land til endring. Det har ført til ny mobilisering blant individer og grupper som Friday for Future. Skuffelsen som følge av manglende oppfølging har skapt nytt håp. Håp oppstår først gjennom løfter og potensialiteter for en bedre fremtid hvor man unngår konsekvensene av klimakrisen. Det som har hendt nå derimot, er at nytt håp har fått grobunn i asken av disse løftene og den manglende oppfølgingen. Det som ble lovet og potensielt kunne ha skjedd har falt sammen og det har derfor oppstått en ny kilde for handling i nåtid som følge av fremtiden.

Konklusjon

Håp er en drivende kraft mot fremtiden. Slik vi har sett har denne kraften en påvirkning på hvordan vi handler og tenker i nåtid. Selv om handlingen mot det ønskede potensialet faller sammen, er en konsekvens av håp at vi søker nye muligheter for å dytte potensialiteten inn i realiteten. Vi kan bruke Bryant og Knight’ metodologisk verktøy for å kunne bedre forstå hvordan ulike samfunn handler i samvær med fremtiden og hvordan de navigere nåtiden i usikre perioder. Fremtiden er ikke et tomrom, men en samling av en felles kamp i troen på det som vil komme etter.

Ingen Fremtidsgaranti

Liten ligger du der

I de minste små klær

Hele verden for dine føtter

Jeg håper du blir stolt av dine røtter

Helt siden jeg gikk gravid

Har jeg håpt du får en flott fremtid

Men nå er du født

Jeg er trøtt

For kun et gløtt

Ut i verden, ser jeg rødt

Det er sprøtt

Håpet om en god fremtid, er nesten dødt

Du vokser deg stor

Klar for å utforske denne jord

Som en stolt mor

Er jeg helt ombord

Å tilbringe vår fremtid sammen

Uten å kjenne på skammen

For hvilken fremtid har du

Hvor ting blir tabu

Skog blir hogd ned

Det blir slutt på fred

For hvilken harm

Når jorda blir varm

Og det går ingen alarm

Det er et barbari

Av en verden jeg har født deg inn i

Uten mulighet til å befri

Meg, fra melankoli

Du trenger håp, ikke apati

Og en bedre fremtidsgaranti

Skribent:

Tonje Juvik

Masterstudent i sosialantropologi

ved Universitetet i Bergen

Ilustrasjon: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

BREV FRA FELTEN:

FREMTIDEN FARGES AV FORTIDEN

Leïla Chevalier

Skribent: Siri Hammer Gjevik Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Ilustrasjon:

Dette reisebrevet er en kort gjenfortelling av det levde livet til meg som en masterstudent fra Universitetet i Bergen på feltarbeid i Argentina. Jeg er som alle andre farget av fortiden, nåtiden og fremtiden. Fortiden henger ved, maler livet i ulike farger og gir meg verktøy til å se verden på nye måter. Nåtiden står stille og raser forbi på samme tid, og fremtiden består av konstant gjetting og overtenking, men også håp og fortvilelse. Dette er hvordan jeg best kan beskrive min forståelse av tid, noe som varierer og er konstant på samme tid, noe forutsigbart, men også uforutsigbart.

Fremtid er et ord som kan bety mye og lite på samme tid, i den forstand at man ikke vet hva som skal komme, men også at alt kan forekomme til enhver tid. Fremtiden er ukjent for meg, noe jeg både setter pris på og finner skremmende. Med dette reisebrevet skal jeg forsøke å gi et innblikk i hvordan min virkelighetsforståelse er for øyeblikket, med vekt på «for øyeblikket» da jeg har lært at nye erfaringer endrer ens oppfattelse av livet stadig vekk.

“Fortiden henger ved, maler livet i ulike farger og gir meg verktøy til å se verden på nye måter”

For å gi best mulig kontekst for reisebrevet, må jeg fortelle litt om tiden før jeg reiste. Høsten 2024 var en tung tid emosjonelt da jeg gikk fra å bo i en leilighet jeg hadde kjøpt sammen med min daværende kjæreste, til å få hele verden snudd på hodet. Det var den lengste høsten i mitt liv, hvor jeg hver dag måtte overtale meg selv om at det ikke alltid skulle forbli slik. Jeg måtte si opp jobben grunnet underskudd, hadde nesten aldri overskudd til å lese og måtte omplassere katten min. Det kjipeste med det hele var at jeg hadde sett frem til å være en travel masterstudent på det antropologiske instituttet i Bergen.

I stedet var jeg bare en student med hjertesorg og eksistensielle spørsmål om livet. Takket være gode venner, familie og et feltarbeid å se frem til, snublet jeg gjennom høsten og vinteren.

“Fremtid er et ord som kan bety mye og lite på samme tid, i den forstand at man ikke vet hva som skal komme, men også at alt kan forekomme til enhver tid”

Den etterlengtede og fryktede nye fasen av livet

Da julen kom, kunne jeg endelig puste ut i et trygt og varmt hus. Realiteten av at jeg skulle reise til en annen side av verden kom krypende mellom familieselskap og romjulsfester. Plutselig sto jeg der sammen med mamma og pappa på flyplassen med en koffert som kan romme meg selv to ganger. Vi sier farvel, og en redsel og melankoli inntreffer, noe jeg holder inne til de er ute av synsfeltet mitt. Jeg har frem til nå levd på andres spenthet og nysgjerrighet, da en slags nummenhet har slått rot. Ikke misforstå meg, jeg var spent og takknemlig for muligheten jeg hadde fått, men tvil og usikkerhet rundt mine evner og tilværelse var altoppslukende.

For første gang i mitt liv skulle jeg bo alene, og ikke bare det, jeg skulle også bo i et fremmed land jeg aldri har besøkt før og uten å kunne spansk. Jeg følte meg som den minste personen i hele verden der jeg var. Litt og litt utvidet jeg komfortsonen ved å sette små mål som å snakke med en fremmed hver dag, handle mat ulike steder og gå rundt i nabolaget. Jeg følte virkelig at jeg startet helt fra start igjen som menneske, noe som føltes trasig ut da, men nå når jeg skriver om det føler jeg bare stolthet for lille Siri tilbake i januar. Jeg har absolutt alt å lære om livet fremdeles, men en stor terskel har blitt flyttet på.

“Jeg

har frem til nå levd på andres spenthet

og nysgjerrighet”

Det å oppleve en slik tilværelse har vært skummelt, spennende, trist, tungt, morsomt og alle andre følelser og tilværelser som man kan tenke seg. Jeg har lært mer om meg selv og om verden i disse fem månedene enn jeg har gjort på lang tid. Veldig fort gjort å havne i fella med å grave seg ned og ville reise hjem igjen, noe jeg har tenkt så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Men hver gang en ny terskel ble flyttet, ble livets tilværelse litt lettere og litt gøyere. De første ukene tok det all min energi bare å handle mat siden jeg måtte snakke med personen som sitter i kassa. Jeg unngikk så mange steder jeg egentlig var nysgjerrig på å se, og var mye for meg selv. Nå kan jeg gå inn i alle butikker og snakke med enhver person selv om spansken min ikke er helt god enda. Poenget mitt med å fortelle om dette er at det virkelig er verdt det i det lange løpet med å bøye noen grenser man har, eller kanskje teste litt grenser da jeg ikke innså før jeg faktisk sto der hvor skummelt alle disse tingene var for meg.

Nye opplevelser i en ny hverdag Gjennom ulike erfaringer i møte med nye mennesker her i Argentina har jeg innsett hvor hjelpsomme og nysgjerrige folk er. Folk drar opp telefonen og finner frem oversetter i det jeg prøver å snakke på halvdårlig spansk. De prøver faktisk å forstå hva jeg sier uten å avfeie meg, hjelper meg med å forstå “lunfardo” (argentinsk slang) og lurer alltid på hvor mange banneord jeg kan på spansk. Jeg har møtt folk på uventede steder og fått meg gode venner som jeg trolig vil beholde livet ut.

“Poenget

mitt med å fortelle om dette er at det virkelig er verdt det i det lange løpet med å tøye noen grenser man har, eller kanskje teste litt grenser da jeg ikke innså før jeg faktisk sto der hvor skummelt alle disse tingene var for meg”

Man finner fort ut at ting ikke er så seriøst som man kanskje tror, det spiller ingen rolle om man uttaler noe feil eller dummer seg ut. Jeg håper inderlig at denne erfaringen sitter ved og at dette tankesettet ikke forlater meg.

Det er selvfølgelig mange ting som er veldig ulikt fra det jeg er vant til, og har krevd noe tilpassing. Her sender folk for eksempel mange voicemessages overfor skrevne meldinger, noe jeg egentlig liker da man får følelsen av at man ringer, men man trenger ikke å samstemme med timing. Språket er den største forskjellen. Noen ganger glemmer jeg at jeg er 12000km unna Norge og blir påmint det da jeg hører noen si “che boludo” på andre siden av gaten (har ingen god oversettelse, men noe i retning av “hei kompis/tulling”). En annen stor forskjell fra rolige Bergen er å bli catcalled på gaten. Jeg har en 30-minutters gangavstand til Temaiken (dyrehagen jeg gjør feltet i), og ved flere anledninger er det tuting, plystring eller folk som stopper meg på gaten. Noen ganger registrerer jeg det ikke engang frem til en mann inne i en bil stirrer så intenst at han sikkert kan se under huden min om han vil. Kjedelig å bli objektifisert.

Men til noe mer positivt, så håper jeg å kunne ta med meg litt av fellesskapsfølelsen fra argentinerne til nordmenn! Jeg har innsett hvor individualister vi er i Norge, noe som absolutt ikke er en dårlig ting, men kanskje vi generelt kan bli litt mer nyanserte. I Argentina blir man invitert til “asado” (grilling), bursdager, drikke “mate” (tradisjonell drikke) og å henge stadig vekk. Selvfølgelig kan det hende at disse invitasjonene lettere gis ut til meg da folk er rause med en enslig nordmann i Argentina, men generelt er fellesskapsfølelsen mer tilstede her enn i Norge. Folk deler mate med deg første gangen du møter dem, diskuterer fotball og politikk uten å nøle og deler selvfølgelig snacks med deg.

Opplevelsen, og forhåpentligvis ettervirkninger av feltarbeidet

Feltarbeidet jeg har gjort har vært litt annerledes enn jeg hadde trodd i forkant, da min kontaktperson i Temaiken var utrolig strukturert og dedikert til å hjelpe meg. Hun satte opp en tidsplan for hvor og hvem jeg skulle være med de ulike ukene, noe jeg er takknemlig for, men gjorde det også vanskelig for meg å styre selv hvor og hvem jeg ønsket å prate med. Selvfølgelig skjønte jeg etter hvert at jeg kunne snakke med de ulike koordinatorene i de ulike sektorene og justere litt på hvor mye tid jeg brukte med dem og ikke. Det føltes litt som at jeg begynte på en ny jobb hver uke da jeg ble sendt til en helt ny sektor med helt nye folk. Da måtte jeg starte på nytt med å bli kjent med dyrepasserne i gjeldende sektor, og å introdusere meg selv og arbeidet mitt. På denne tiden har jeg lært utrolig mye om dyrehold av ville dyr, affekter knyttet til jobb, dyr og argentinsk kultur.

På feltarbeid har synet mitt på verden endret seg ganske så mye, og det vil nok endre seg gjennom hele livet. Det er ikke bare selve feltarbeidet som har endret meg, men folkene, omstendighetene, relasjoner og livserfaringer. Like før jeg dro på felt havnet jeg i et uforventet samlivsbrudd, noe jeg ikke visste var en del av

min fremtid. I nåtiden har jeg fått perspektiv på at livet kanskje ikke trenger å være så seriøst, hvem som helst kan overraske deg positivt eller negativt til enhver tid og det må man bare finne seg i med mindre man skal stenge seg inne for resten av livet (anbefales absolutt ikke).

Emosjonelt sett har dette feltarbeidet vært utfordrende på mange ulike måter, men i møte med mange fine mennesker har jeg på nytt lært hvor vakkert livet kan være. I Temaiken har folk gang på gang ønsket meg velkommen inn i deres hverdag og liv. Det har vært så fint å se gjennom disse månedene hvordan de ulike personene oppfatter verden på sitt vis. Det er selvfølgelig begrenset hvor mye jeg kan lære om de ulike virkelighetsoppfatningene til de ulike personene jeg har tilbringt tid sammen med siden jeg stadig fant meg selv i en ny sektor. Uansett har jeg fått innsikt i mange ulike liv og perspektiver, som påminner meg så fint om da vi lærte om de ulike “brillene” antropologer kan ta på. Dette er noe jeg stadig vekk minner meg selv på da det hjelper meg å se livet mer nyansert både som antropolog og som menneske. Alle har ulike oppfatninger av hvem de er, hvem jeg er, hva jobben deres går ut på og hvem eller hva dyrene er for dem og for verden.

Gjennom mange ulike samtaler med ansatte i Temaiken, forstår jeg mer om hvordan personer i like omgivelser kan ha helt vidt ulike tanker om hvordan verden henger sammen. Fortiden til folk spiller stadig vekk en rolle inn i nåtidens tanker, og påvirker personers syn på hva fremtiden kan bringe. Personer forholder seg ulikt til sin egen fortid, inkludert meg selv som stadig vekk prøver å finne “optimale” måter å forholde meg til min egen fortid i nåtiden. Noe jeg har lært gjennom mye bortkastet tid på overtenking er at det lønner seg mest å leve i nuet etter beste evne. Selvfølgelig er dette lettere sagt enn gjort, men hvor mye kan man påvirke fremtiden og fortiden ved å overtenke? For hvem vet hva fremtiden vil bringe?

STUDENTORGANISASJONENE PÅ INSTITUTTET

Kula Kula

Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med i høstens redaksjon! Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles. Vi i Kula Kula arrangerer også sosiale aktiviteter for alle som er med, og har redaksjons møter annenhver uke.

Vi er alltid på jakt etter folk som kan være med i grafisk-, sosial-, kommunikasjon-, økonomi-, og tekstgruppa. Her er det plass til alle, uansett hvor mye eller lite ansvar du vil ha! Lurer du på noe, eller har du noe bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på mail eller sosiale medier.

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula.uib

Mail: kulakula.uib@gmail.com

BLI MED!

Antrohalvtimen

Antrohalvtimen er en podcast drevet av studenter ved UiB. Vi utforsker varierte tematikker fra et antropologisk perspektiv, i samtale med spennende gjester. Målet vårt er å gjøre antropologien mer tilgjengelig, gjennom å skape en plattform hvor vi kan utforske og lære sammen.

Ønsker du å engasjere deg i Antrohalvtimen?

Vil du gjøre noe gøy ved siden av studiene samtidig som du lærer antropologi og knytter nyttige kontakter ved instituttet?

Vi søker nye engasjerte medlemmer, foran mikrofonen og bak kulissene. Er du nysgjerrig, har forslag til tematikker, eller har lyst til å bli en del av gjengen, er det bare å kontakte oss.

Facebook: @antrohalvtimen

Instagram: @antrohalvtimen

Mail: antrohalvtimen@gmail.com

Bli med å skape en halvtime antropologi i hverdagen!

Etnografen

Etnografen er en studentorganisasjon som fungerer som talerør og bindeledd mellom studenter og instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, kan dette gjøres via oss, helt anonymt. Vi planlegger en rekke arrangementer, både sosialt og faglig. Med det sosiale får dere muligheter til å bli kjent med hverandre på tvers av kull via uformelle samlinger, quiz og stipendfeiringer blant annet. Faglig får dere muligheten til å lære mer om hva som foregår i sosialantropologien og høre fra antropologer i arbeidslivet. Infomøte og konstituerende møte skjer i begynnelsen av hvert semester som betyr at i både august og januar er det muligheter for å lære mer eller melde seg inn. Du vil også få muligheten til å ta verv som kan settes på CVen som gir god erfaring videre. Dette er et sted for de med gode ideer, de som er interessert i å bli mer kjent med instituttet eller vil inn i studentpolitikken. Vi kan alltid nås på epost etnografen@uib.no eller på sosiale medier som Etnografen.

Forsiden

Jeg gjør feltarbeid om skeive i Bratislava, Slovakia, og hvilke følelser de har for staten og nasjonen. Siden starten av året har titusenvis av slovakere tatt til gatene annenhver fredag for å demonstrere mot sittende statsminister Robert Fico. Disse demonstrasjonene ble trigget etter Fico besøkte Vladimir Putin i Moskva i desember 2024. Slovakia grenser til Ukraina, og mange er opptatt av krigen. De er bekymret over fremtiden. Krigen skaper en usikker fremtid, ikke bare for Ukraina, men også for hele Europa. Denne usikkerheten rammer Slovakia spesielt, og særlig skeive i Slovakia.

Noen tenker Ukraina vil tape og Slovakia er neste mål. Noen mener regjeringen vil ønske russiske okkupanter velkommen. Noen sikter på fortiden, et Tsjekkoslovakia okkupert av Russland, og mener dette kan skje igjen. Mange demonstrerer i håp om at noe vil endre seg i Slovakia. Men de ønsker også å sende et signal: det slovakiske folket er ikke regjeringen, de ønsker en fremtid med fred og frihet til Ukraina.

Bilde og tekst:

Silje Brunstad Paulsen

Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

FRAMTIDSANTROPOLOGI OG KUNSTIG INTELLIGENS

Doktorgradsstipendiat ved Institutt for sosialantropologi

Universitetet i Bergen

Ilustrasjon: Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes

Då redaksjonen i Kula Kula spurde om eg kunne skrive ein tekst om kunstig intelligens (KI)1 og framtid, byrja eg straks å ane konturane av korleis dei førestiller seg denne framtida. Alle som har vore borti science fiction veit kva eg snakkar om. Framtida har ein fasong og ein tekstur – kanskje til og med ei duft. Og KI er tydelegvis ein del av det.

Tradisjonelt har antropologi vore retta mot fortid og samtid – det som er, eller det som har vore. Men som fleire antropologar (t.d., Robbins 2007; Farman 2012; Bialecki 2022; Munn 1992; Bryant and Knight 2019) argumenterer for, er ikkje framtida berre noko som ventar i horisonten. Framtida – eller førestillingar om ho – verkar tilbake på samtida: ho gir retning, rytme og struktur til korleis folk lever liva sine. Kort sagt, framtida er ein aktiv dimensjon i korleis folk forstår verda og seg sjølve.

Dette vart spesielt tydeleg i feltarbeidet mitt.

Ikkje ulikt Kula Kula-redaksjonen, spelte teknologi – og særleg KI – ei avgjerande rolle i korleis informantane mine i California, nærare bestemt i San Francisco-bukta, førestilte seg framtida. I det som følgjer gir eg eit lite glimt av dette feltarbeidet – og av det teknologiske dramaet som utspelte seg i kjølvatnet av lanseringa av ChatGPT.

«Dette endrar alt!»

Ein solfylt vårdag i 2023 vitja eg Googleplex –hovudkontoret til Google – i Mountain View, i sørenden av San Francisco-bukta. Saman med byane Sunnyvale, Palo Alto og Menlo Park, utgjer dette området det opphavelege Silicon Valley kor mange av dei største og rikaste amerikanske teknologiselskapa har sine røter. Silicon Valley har etter kvart spreidd seg utover, og somme vil nok argumentere for at Silicon Valley no utgjer heile San Francisco-bukta, til og med byane San Francisco, Berkeley og Oakland kor det no bur mange «techies» og kor fleire mindre teknologiselskap – t.d. Slack, Twitch og Replika – har kontora sine.

“Kort sagt, framtida er ein aktiv dimensjon i korleis folk forstår verda og seg sjølve”

I følgje antropologen English-Lueck (2000; 2017), kan San Francisco-bukta reknast som ein slags føregangsstad for ein spesifikk form for digital modernitet, kor livsformer blir organisert rundt app-baserte tenester og plattformlogikk. Sjølv om korkje datamaskinen eller telefonen – dei to maskinane som dominerer liva våre desidert mest – vart oppfunne her, har Silicon Valley klart å projisere eit bilete av seg sjølv som leiande innan alt som har med høgteknologi å gjere (Barbrook and Cameron 1996; Hepp, Schmitz, and Schneider 2023). Med andre ord, dei har til dels klart å overtyde verda, og kanskje seg sjølve òg, om at det er i Silicon Valley at framtida vert skapt.

1 Det finst ingen eintydig definisjon av kva kunstig intelligens (KI) er. Omgrepet viser til eit mangfald av teknologiar og tilnærmingar, frå maskinlæring og nevrale nettverk til symbolsk logikk og ekspertsystem. Kva som reknast som «intelligent», varierer dessutan med både historisk kontekst og fagleg ståstad. I dag vert store språkmodellar som ChatGPT ofte brukt synonymt med KI i offentleg diskurs, sjølv om dei berre utgjer éin del av eit mykje større teknologisk felt. I denne teksten er desse språkmodellane eg siktar til når eg sjølv nyttar meg av omgrepet KI.

“«Eg

har tenkt på noko i det siste,» byrja han, «at når eg ser på nokre av prosjekta me jobbar med her, at eg kjem til å sjå tilbake på dette augneblinken om kanskje ti eller tjue år og tenkje: ‘Det var då alt verkeleg byrja å endre seg.’ Vi lever verkeleg i ei ekstraordinær tid!»”

Google (no eit underselskap av Alphabet Inc.) er eit av dei desidert største selskapa i Silicon Valley og vore definerande for korleis folk nyttar og førestiller seg internett. Dei har lenge drive med utvikling av sin eigen språkmodell, LaMDA (Language Model for Dialogue Applications), som fekk ein del mediemerksemd då Blake Lemoine, då tilsett som dataingeniør ved Google, påstod at språkmodellen hadde utvikla medvite og uttrykte frykt for å døy (Lemoine 2022a; 2022b). Google var raskt ute med å nekte for dette og heile affæren resulterte i at Lemoine fekk sparken.

Min kontakt i Google var ein nordmann som hadde jobba der i 20 år, og som no jobba med eit prosjekt som involverte KI. Han kunne diverre ikkje fortelje meg alt for mange detaljar om prosjektet anna enn at det skulle brukast i filmbransjen. Til dømes skulle verktøyet kunne redigere munnen til skodespelarar slik at den stod til språket i ein dubba film.

Verten min møtte meg til lunsj ute i bakgarden til den massive Googleplex campusen, kor det vrimla av unge Google-tilsette opptekne i livlege samtalar i lunsjpausen. Som mange folk i teknologibransjen bur han i San Jose kor det er litt billigare enn i Mountain View og Palo Alto. Under lunsjen snakka me om alt oppstyret kring KI, og etter ei lita stund såg han på meg med eit breitt smil og auge som gneistra av entusiasme. «Eg har tenkt på noko i det siste,» byrja han, «at når eg ser på nokre av prosjekta me jobbar med her, at eg kjem til å sjå tilbake på dette augneblinken om kanskje ti eller tjue år og tenkje: ‘Det var då alt verkeleg byrja å endre seg.’ Vi lever verkeleg i ei ekstraordinær tid!»

Etter lunsj gjekk me inn i eit av store glasdekte kontorbygga for å få oss ein kopp kaffi. Vel framme ved kaffimaskina seier verten min brått «ikkje stirr, men der står faktisk Sergey Brin!» Saman med Larry Page er Sergey Brin ein av grunnleggarane av Google. Verten min virka nesten starstruck der han stod og fortalde meg at Brin ikkje hadde vore å sjå på kontoret på mange år, men no var han altså tilbake. Dette tolka verten min som endå eit teikn på at noko stort var ei emning med selskapet si satsing på KI.

Denne kjensla av å stå på terskelen til noko avgjerande var ikkje isolert til Googleplexcampusen. Det var noko som gjekk att om og om igjen i løpet av feltarbeidet mitt.

“Vel framme ved kaffimaskina seier verten min brått «ikkje stirr, men der står faktisk Sergey Brin!»”

I San Francisco såg eg til dømes korleis unge menneske knytt til oppstartsmiljøet strøymde til arrangement som på ulike måtar handla om KI. Desse samlingane var sentrale knutepunkt for nettverksbygging, og det var ikkje uvanleg å sjå framståande investorar omringa av ivrige gründerar, alle med høgrøysta forsøk på å fange investoren si merksemd. Blant dei var det mange som såg på KI som eit moteriktig gullrush. Det var derimot òg fleire eg møtte på som hevda at KI anten var ei universalløysing på samfunnsproblema – eller tvert imot ein bodberar om menneskeslekta sin undergang.

Særskilt ei hending frå feltarbeidet mitt syns eg illustrerer dette skiljet godt. Staden var SHACK15 i Ferry Building i San Francisco. Høvet var den tredje samankomsten av ein seminarserie med det ambisiøse namnet «The Great Progression.» Seminarserien var arrangert av den sjølvutnemnde framtidstenkjaren og strategen Peter Leyden.

Ifølgje eiga nettside kom Leyden «til San Francisco ved byrjinga av den digitale revolusjonen for å jobbe med grunnleggjarane av WIRED Magazine. Deretter lærte han seg framtidsbransjen gjennom samarbeid med pionerane i Global Business Network, og grunnla til slutt to eigne medie-startups med fokus på framtida» (Leyden, n.d., mi omsetjing). Som framtidstenkjar er Leyden med andre ord oppteken av å føresjå og forme det som enno ikkje har hendt – og tene pengar på det.

Lokalet i SHACK15 – lyst og ope med panoramautsikt over San Francisco-bukta –fyltest sakte opp. Som vanleg i teknologibransjen var majoriteten unge, kvite menn, men det var likevel ei viss breidd i publikum. Mellom dei frammøtte såg eg fleire kjende andlet frå den korte tida mi i byen.

Ilustrasjon: Haakon Simonsen

Hellesø Kjelbergnes

På dette tidspunktet hadde eg vorte kjent med ulike, men delvis overlappande teknologimiljø i San Francisco, og eg kunne dermed slå fast at arrangementet hadde vekt interessa ikkje berre hjå programvareutviklarar og oppstartsgründarar, men òg kunstnarar.

Eg la til dømes merke til at Peter Hirschberg var til stades – eitt av styremedlemmane i Gray Area, ein såkalla «kulturell inkubator» som arbeider i skjeringspunktet mellom teknologi og kunst. Gray Area hare vore ein viktig aktør i det alternative teknologimiljøet i San Francisco, der dei forsøker å utvide forståinga av kva teknologi kan vere, og korleis ho kan brukast utanfor dei tradisjonelle kommersielle rammene. Hirschberg er ein klassisk «hacker» som brukar teknologi på ukonvensjonelle måtar, ofte for det han meiner er sosiale gode.

“Gray Area hare vore ein viktig aktør i det alternative teknologimiljøet i San Francisco, der dei forsøker å utvide forståinga av kva teknologi kan vere, og korleis ho kan brukast utanfor dei tradisjonelle kommersielle rammene”

“Rørsla er sterkt påverka av

utilitarismen

til

Peter

Singer (Singer

2016)

og

er ofte knytt til eit perspektiv kalla Longtermism, som hevdar at potensielle framtidige liv har same moralske verdi som liv i notida”

Litt lenger ut i rommet sat Ian, som eg først hadde møtt på ein piknik i regi av Effective Altruism (EA)-rørsla i San Francisco-bukta. EA er ein filosofi og samfunnsrørsle som legg vekt på å bruke evidens og rasjonell tenking for å finne dei mest effektive måtane å utøve velgjerd på (MacAskill, 2019).

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

Rørsla er sterkt påverka av utilitarismen til Peter Singer (Singer 2016) og er ofte knytt til eit perspektiv kalla Longtermism, som hevdar at potensielle framtidige liv har same moralske verdi som liv i notida (sjå til dømes MacAskill 2022a; 2022b; Ord 2020). Dermed vert det, ifølgje dette perspektivet, eit moralsk imperativ å sikre framtida for kommande generasjonar.

Ian var der saman med fleire representantar frå oppstartsselskapet han jobbar i, som har fokus på spørsmål knytt til AI-styring, risiko og etterleving. Selskapet tilbyr tenester som hjelper andre verksemder med tilsyn, risikohandtering og tilpassing til nye, globale reguleringar. Det uttalte målet deira er å halde menneska ved roret i møte med kunstig intelligens – for ei betre verd og ei berekraftig forretningsdrift. Med eit slikt mål i tankane, gav det meining at Ian og kollegaene hans var interesserte i å delta på dette arrangementet.

Den konkrete sesjonen av The Great Progression eg deltok på, hadde som formål å ta for seg dei påståtte «reelle risikoane ved AI.» Risikoane vi fekk presentert av Peter Leyden var: (1) KI-hallusinasjonar, (2) algoritmisk skeivskap, (3) personvern og opphavsrett, (4) feilinformasjon og overflod av informasjon, (5) undergraving av demokratiet, (6) tap av arbeidsplassar, (7) sosiale ulikskapar, (8) tryggleikstruslar, (9) utrydding av menneskeslekta (eksistensiell trugsel), og (10) KI-herskarar.

På eit meir lokalt plan reiste ei ung kinesiskamerikansk kvinne seg – representant for det såkalla “Cerebral Valley”, ein nystarta organisasjon som fungerer som møteplass for mange av dei nye KI-startuppane i San Francisco – og proklamerte:

“San Francisco is reclaiming its throne as the white-hot center of gravity for this AI revolution. For a while, people have been joking that SF is dead. Well, I would say now that Miami is dead, and Austin is dead, because SF is back. It’s soooo back.”

Dette oppglødde kampropet var tydeleg retta mot det rådande narrativet om San Francisco som ein by i forfall – fanga i ein «doom loop» av økonomisk og sosial forvitring. Etter pandemien har byen slite med ei rekkje kriser: butikkutflukt, stigande kriminalitet og ikkje minst ei eskalerande bustadkrise. Kombinasjonen av nedstenging, fjernarbeid og kapitalflukt har ført til at mange har erklært San Francisco som døyande.

I denne samanhengen kan utsegna “SF is back” tolkast som ei letta erklæring – eller kanskje ei performativ ønskjetenking – om at byen no viser teikn til oppsving. For fleire av mine samtalepartnarar var håpet at KI kunne fungere som ein ny økonomisk og kulturell motor, og føre San Francisco attende til den førestilte stordomstida som verdas innovasjonshovudstad.

Denne entusiasmen vart likevel ikkje delt av alle. Ian og kollegaene hans reagerte med hovudristing. Seinare uttrykte dei frustrasjon over korleis risikoane ved KI konsekvent blei tona ned. For ein betydeleg del av EA-rørsla er KI ikkje fyrst og fremst eit løfte om ei betre framtid, men ein eksistensiell trugsel. Fleire i rørsla meiner at den eksistensielle trugselen KI representerer er meir alvorleg og akutt enn både økonomisk ulikskap og klimakrisa.

Figur 1 «Shoggoth with Smiley Face» – ein populær meme som illustrerer korleis KI (i dette tilfelle GPT-3) kan verke vennleg på overflata, men samstundes skjule ein kompleks og potensielt farleg indre struktur. Memen illustrerer korleis Reinforcement Learning from Human Feedback (RLHF) fungerer som eit «smilande andlet» som maskerer det underliggjande systemet. Memen vart først delt av Twitterbrukaren @TetraspaceWest den 30. desember 2022, og har sidan vorte eit symbol i diskusjonar om KI og tryggleik.

I desse miljøa vert KI gjerne omtalt som ei apokalyptisk kraft – ein slags utemmeleg entitet som ikkje let seg kontrollere. Ein meme som sirkulerer i EA-krinsar viser ein Lovecraftiansk shoggoth – eit skrekkeleg, amorft vesen dekt av auge – med eit smilande teikneserieandlet festa på framsida. Dette blir brukt som bilete på KI: noko vi prøver å gjere menneskeleg og handterbart, men som eigentleg er djupt framand og farleg (Roose 2023).

Det EA-rørsla fryktar mest er at ein tilstrekkeleg avansert – eller superintelligent – KI ein dag rett og slett vil utslette alt liv på jorda og alt potensial for liv i universet. Mange innanfor EA brukar difor all si tid og energi på å finne løysinga på det dei kallar “tilpassingsproblemet” eller “kontrollproblemet” (ofte diskutert av transhumanistiske tenkarar som Goertzel 2015; Bostrom 2014; og Russell 2019) – altså spørsmålet om korleis ein kan utvikle ein “venleg” KI som oppfører seg i tråd med det dei meiner er menneskelege verdiar.

Men nettopp her oppstår eit grunnleggjande spørsmål: Kven får definere kva som er “menneskelege verdiar”? Kva slags moral eller kultur vert det tatt utgangspunkt i?

Det eg såg i San Francisco, var at mange av desse framtidsvisjonane kvilte på fleire tatt for gitte førestillingar. For det første: ein særskild livsstil – ein gründeretikk med sterk vekt på nyskaping, disrupsjon og individuell ambisjon. For det andre: ideen om San Francisco-bukta som eit heilt spesielt geografisk og historisk sentrum for innovasjon. Regionen fungerer både som symbol og infrastrukturelt nav; ein stad kor framtida vert førestilt, designa og realisert. For det tredje: ei djup overtyding om at KI (og teknologi meir generelt) vil endre alt. Og likevel – for å parafrasere eit sitat frå ein kjend roman – må alt endrast for at alt kan bli som før: slik at Silicon Valley kan halde på si globale stilling som teknologisk hegemon.

Slik eg såg det, handla ikkje diskusjonane om KI berre om teknologi, men om mykje meir: om identitet, moral, geopolitikk og eksistensielle spørsmål. Teknologien vart eit bakteppe for store framtidsforteljingar – og ein kampplass for ulike oppfatningar av kva som står på spel. For å forstå dette, treng vi eit blikk som ikkje tek teknologi for gitt, men som spør kva det gjer sosialt, kulturelt og politisk.

Eit teknologisk drama

I møta mine med utviklarar, investorar og framtidstenkjarar i San Francisco, blei det raskt klart at teknologi er eit omgrep lada med meining: omgrepet ber i seg lovnader om endring, frelse, undergang – og framtid.

Sidan teknologi står sentralt i tankeverda til informantane mine – både som praksis og ideal – verkar det fornuftig å stanse opp ved omgrepet. I California er teknologi eit emisk omgrep, tett vevd saman med eigne identitetar, framtidsvisjonar og moralske førestillingar. Som antropologen

“For

Bryan Pfaffenberger har påpeikt, står teknologisk dugleik «i sjølve sentrum av det folk i Vesten (og vestleggjorde menneske) har ein tendens til å feire ved seg sjølve» (Pfaffenberger 1988, 237, mi omsetjing) Samstundes er teknologi òg eit etisk omgrep i antropologien, og det har vekse fram ei enorm undergrein innan faget som undersøker korleis teknologi, samfunn og kultur heng saman (sjå til dømes Bruun et al., 2022 for ei grundig oversikt).

det han kallar større sosiotekniske system og korleis desse er produkt av det han kallar teknologiske drama.

mange av talarane verka KI å vere ei universalløysing på globale utfordringar. Dei framheva korleis KI kunne nyttast til å møte klimakrisa gjennom optimalisering av energibruk og modellering av miljøendringar, eller til å forbetre helsesystem ved hjelp av avanserte diagnosar og personleg tilpassa behandling”

Pfaffenberger definerer teknologi «ikkje som materiell kultur, men som eit totalt sosialt fenomen slik Mauss definerer det – eit fenomen som bind saman det materielle, det sosiale og det symbolske i eit komplekst nettverk av assosiasjonar» (Pfaffenberger 1988, 249, mi omsetjing). Han argumenterer for at teknologiske system ikkje berre er tekniske løysingar, men òg berarar av former for sosial orden. Teknologiar materialiserer visjonar av korleis verda bør vere –ofte, meiner han, med ein nesten religiøs intensitet. Teknologisk praksis «kallar fram til live ein sterkt ønskt visjon av sosialt liv, ofte med ein intensitet som berre kan kallast millenaristisk» (Pfaffenberger 1992a, 506, mi omsetjing).

I det følgjande tek eg utgangspunkt i sentrale arbeid av Pfaffenberger, der han utviklar eit analytisk rammeverk for å forstå korleis teknologiske artefaktar inngår i

Kort sagt kritiserer Pfaffenberger både teknologisk determinisme (idéen om at teknologi utviklar seg uavhengig av samfunn) og teknologisk somnambulisme (ideen om teknologi som nøytral og uskuldig),

“Framtida

er ein sosial relasjon, eit landskap av verdiar, risiko og håp. Og teknologi, i denne samanhengen, fungerer som både katalysator og symptom: ho gjev form til framtidsvisjonane, men blir òg forma av dei”

og peikar i staden på korleis teknologiar alltid er forma av samfunnsmessige strukturar, politiske kampar og kulturelle førestillingar.

Teknologiske artefaktar er med andre ord ikkje berre produkt av ein gitt samfunnsorden; dei opprettheld og formar denne samfunnsordenen (sjå også Marcuse 1998). Eit sentralt døme Pfaffenberger nyttar er introduksjonen av Henry Fords samleband i bilindustrien. Pfaffenberger argumenterer at samlebandet ikkje var ei teknisk nyvinning for effektivisering, men eit middel for å forme arbeidskrafta og samfunnet etter bestemte politiske og sosiale mål. Ford såg dei rigide og repetitive arbeidsrollene som ein måte å domestisere og kontrollere den potensielt kaotiske og disruptive arbeidsstyrken av sør- og aust-europeiske innvandrarar i USA (Pfaffenberger 1992b, 286). Tenk òg korleis bilen, med tilhøyrande vegar, parkeringsplassar og reguleringar, har strukturert livsmønstera til folk – også dei som ikkje eig bil. Det same kan seiast om datamaskinen, mobiltelefonen osb., dei er alle eit produkt av visse kulturelle førestillingar og formar måten ein er i verda på (sjå også Ihde 1975).

Det er derimot ingenting som er sjølvsagt med at verda måtte bli slik. Før eit gitt teknisk system eller artefakt når sitt høgdepunkt av sosial gjennomtrenging, hevdar Pfaffenberger (1992b), med inspirasjon frå Victor Turner sitt omgrep sosiale drama (Turner 1974), at dei er del av det han kallar eit teknologisk drama. Dette omgrepet nyttar han til å skildre prosessen kor teknologi vert ei scene for ein sosial dragkamp får ulike utfall for korleis teknologien vert tatt i bruk. Ulike grupper har ulike interesser, og ikkje alle vil legge seg ned å godta at ein skal strukturere samfunnet rundt til dømes bilen, datamaskinen eller mobiltelefonen. Det handlar rett og slett om kva slags framtid folk vil ha.

Ein kan sjå «The Great Progression» skildra ovanfor som ei akt i eit større teknologisk drama som no utspelar seg kring KI. Dette er eit drama som også studentar og tilsette ved Institutt for sosialantropologi i Bergen tek del i når ein kranglar over kva som er greitt å bruke på eksamen. Ved å sjå KI som del av eit pågåande teknologisk drama, kan ein forstå korleis ulike aktørar – utviklarar, investorar, kritikarar og brukarar – deltek i ei sosial iscenesetting av framtida. Det er ikkje berre spørsmål om kva teknologien gjer, men kven som får definere kva den er, og korleis den skal nyttast eller ikkje.

Konklusjon

Det eg såg i San Francisco var ei samansmelting av framtidsvisjonar, økonomiske interesser og teknologisk messianisme. For mange av dei eg møtte var ikkje KI ein teknisk innovasjon, men eit vendepunkt i historia. KI for dei var ein mogleg “end of history”-augneblink der alt kunne endrast, og der det som stod på spel var sjølve framtida.

Men framtid er ikkje noko ein berre ventar på –ho er noko folk formar, investerer i og kjempar om. Det gjeld ikkje berre i Silicon Valley, men i alle samfunn: folk lagar seg førestillingar om kva som kjem, og desse førestillingane formar korleis dei handlar i notida. Framtida er ein sosial relasjon, eit landskap av verdiar, risiko og håp. Og teknologi, i denne samanhengen, fungerer som både katalysator og symptom: ho gjev form til framtidsvisjonane, men blir òg forma av dei.

Kva kan så ein antropologi om framtid vere?

Antropologien si styrke ligg ikkje i å spå, men i å høyre etter og følgje med. Å følgje korleis framtida vert førestilt, forhandla og materialisert i praksis. Å stille spørsmåla: Kven si framtid er dette? Kven får vere med og forme ho? Og kven vert ståande utanfor?

Ouroboros

Gjennom portalen trer hun, den eldre kvinnen, hvis ansikt bærer tidens spor, men hvis skritt fortsatt bærer styrke. Hun går inn i et lys som både er fjernt og nært, et skjæringspunkt mellom to verdener. På den andre siden ser hun den unge kvinnen, fanget i en uavbrutt dans av liv og tid. Den eldre kvinnens blikk hviler på henne, som en stille betrakter av en ungdommelig energi som både er fjernt og nært, et blikk som forstår livets sirkulære gang – hvor hvert øyeblikk er et minne, og hvert minne et løfte om noe nytt.

Portalen er et rom hvor grensene mellom liv og død, begynnelse og slutt, viskes ut. Her er ikke disse motsetningene adskilt, men flettet sammen som tråder i et stoff som aldri kan skilles. Liv og død forenes, ikke som motsetninger, men som to bevegelser i samme dans. Livet føder døden, og døden føder livet. En evig sirkel hvor hver ende er en begynnelse, og hver begynnelse en overgang.

Ouroboros biter sin egen hale, en sirkel som ingen begynnelse har, og ingen slutt. Liv og død speiler hverandre, uadskillelige i sitt evige spill, som en dans som aldri stopper. I denne uavbrutte strømmen er begynnelse og slutt to ansikter av samme bevegelse, hvor tiden selv er en vev av forvandling.

Illustrasjon og tekst: Pauline Alette Apollonia Tarberg

Bachelorstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen

INTERVIEW: FIGHTING FOR THE FUTURE

For this spring’s issue, we at Kula Kula had the honor of interviewing Nicole Fabricant about her research with young activists in Baltimore, MA. Fabricant came to Bergen to give a guest lecture in SANT103, as a good friend of professor Heath Cabot. Her book Fighting to Breathe, published in 2022, is based on 16 years of fieldwork amongst highschool students and other young activists, in their fight for a more sustainable future, in a city filled with inequality and toxicity.

Enjoy!

Leïla Chevalier & Georg Emil Nilssen Bachelorstudenter i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

How did you and your colleagues envision the future during your fieldwork?

Most of my work in the United States has focused on overburdened communities. So communities that have experienced industrial pollution, hazards and toxicity. There are racialized dimensions in the United States, so it is mostly working class, black and brown communities that have experienced what we talk about as environmental justice. The work that I have done for the last 16 years has been grassroots organizing work. I often describe myself as an activist anthropologist, whereby I think anyone who is involved in movement or activism is thinking proactively about the future. You cannot do this work and not be optimistic and believe that there will be better days, especially for poor communities. So the work we do is both housing justice and environmental justice.

The Book that I wrote, Fighting to Breathe, was based upon more than a decade working with young people from these overburdened communities. I would say the work has evolved from fighting reactively to one toxic industry, where there is a crisis and you mobilize. There is a hazard, an explosion, and then you fight back against that. Recently, we have been thinking more about what we want to build. How do we envision a just future, a community or even sustainable alternatives to the fossil fuel industry. Part of the work we have been doing has been thinking about energy independence, energy justice. About what it would look like to get off of fossil fuels as quickly as possible. To have alternatives, but at a decentralized level. Community owned and controlled solar, community owned and controlled wind. Not having private corporations, which is the norm in the United States, dominating the market for renewable and sustainable energy.

Part of the future we would like to build is sustainable, healthy communities where people can thrive, with access to education, healthcare and clean air. In the United States, that is quite utopian right now. We do have models for how to do it elsewhere, so we are looking internationally to areas that are experimenting with some of this.

How has this positive and sustainable view of the future manifested itself in your organizing?

In the work we do, we work with participatory designers, architects, even engineers who have these skills. As we envision whatever, they would sketch, as youth and community residents are envisioning the future they want. So even for our housing work, I remember years of people describing what affordable, healthy, sustainable housing could look like. Then over the years, we have been building with teams of architects. We build these passive homes, which are completely insulated. It reduces energy bills by 90% for poor people. Every part of it is sustained, local materials and objects. So we are not taking wood from the Amazon or deforesting. We are intentional about the construction process. For the people with respiratory illness, when it is insulated, it makes breathing a lot easier in these homes. That was just the vision, we want this in our future.

“I think anyone who is involved in movement or activism is thinking proactively about the future”

Do you feel like this future is real? Is it a fantasy? Is it imagined?

In some ways; there are so many creative and radical imaginations in the United States. You have to envision what could be possible, a world otherwise, even though you’re not sure if that’s in the near future or on the horizon. I often say I’m fighting hard, but I’m not sure if I will see all of what I envision. Like will we have a future that is free from fossil fuels? I’m not quite sure. But in terms of smaller projects for grassroots, I’ve seen results. I have seen passive homes go up. I have seen affordable housing and long term housing. I have seen beautiful agro-ecological farming projects. So some of those visions, when they’re short term and smaller projects, do come to fruition. The bigger issue is the pending sort of federal model we have right now, and really allowing those who are most impacted to be leading this just transition. Which is not the case right now. Maybe empowering as many communities across the United States to see a world beyond just Democrat or Republican and corporate political parties that will never get us off of fossil fuels and never think beyond the status quo.

How has changing political parties both federally and locally affected the youth and your goals and aspirations for the future?

This is the hardest moment I’ve ever lived through politically. Right now Trump 2.0, which is what we call it, is an all out authoritarian fascist attack on every community we care about. Any of my students who are LGBTQ, trans or undocumented, as well as every vulnerable community right now are living in fear. We have seen funding sources drying out under this federal government. They have criminalized anyone protesting.

“That’s a big concern for many of us is that the discipline has lost its backbone politically”

I never lived through dictatorships in Latin America, but I have certainly heard people talk about resistant college students being disappeared and never found. And we are seeing this in the United States, like very outspoken organizers for pro-Palestine, for a free Gaza, have disappeared. They have families, many of them green cards. So it’s not even people who are undocumented, it’s folks who are just resistant to this regime right now. And it’s a very scary time for those of us on the left, for those that believe in something other than a sharp pendulum swing towards alt-right and anti-science. Like they have convinced so many people that climate change is a fiction, that we should have national energy and energy independence based upon fossil fuels. So the extraction has been more than I’ve ever seen before. Oil, gas and coal, with most of it being exported. They have deregulated, so there’s no regulatory apparatus on any of the fossil fuel extraction, which means that communities who live in areas where they’re fracking for natural gas are dealing with all kinds of human health concerns.

Hearing you describe yourself as a scholar activist, is this kind of approach widespread in the anthropology community?

I think so in the United States, I don’t know about the Scandinavian context. There is a home for activist anthropologists . University of Texas has a masters program and a PhD in

activist anthropology. So I feel like it has become a niche. In the past it was called applied anthropology, which was more like NGOs, developmentalist anthropology. But more and more, I think people are turning towards activism or a form of anthropology that could be much more participatory where the goals, the data collection would be about structural change. But I will say that at the big anthropology association conferences, we’re a small number. So we are kind of an anomaly in anthropology. Most of it because anthropology in the United States has been sort of obsessed with high-brow theory making. They have been less grounded in everyday solidaristic struggles with communities. And I’ll give you an example of the American Anthropological Association, which is where all the U.S academics come together under this umbrella. They voted to boycott Israel.

This was a few years ago. It was the majority that voted to divest and boycott the state of Israel. The association basically rescinded that vote, and this has become quite common in associations where they are afraid to take a stance politically, and they scale back. A lot of that has to do with not rocking the boat, or offending Zionists. Not so much has been excavated in terms of just how much power Zionists hold in U.S institutions, money flows, donors and alumni. So no one wants to speak out against the atrocities in Gaza.

That’s a big concern for many of us is that the discipline has lost its backbone politically. I will say that my inspiration in anthropology came out of a much more Marxist anthropological perspective, and that has not been vibrant since really the late 60s, early 70s. No one is trained in political economy anymore in the United States. It really has taken a shift towards a framework for liberalism.

Illustrasjon: Leïla Chevalier

Have you yourself experienced any criticism for being so embedded in your own fieldwork?

Definitely. You know, I think there are those who believe that the activist anthropologist cannot be objective. There is, I always say, a false sense of objectivity because we are all subjective beings. Our research questions came out of our class backgrounds, our regional identity, race and gender all influence how we think about the world. So there is no objectivity ever in anthropology. I mean, Malinowski and some of the originals were doing pretty unethical things, right? Yet somehow we thought of this as objectivity. Therefore I get critiqued on this idea that you cannot have distance while being so embedded. I think also the complexities of organizing and being part of movements has illustrated for me how the universities really won’t support you in that work. In the United States, they often love to commoditize what I do and to say that this is so great. But then when push comes to shove, if I get in trouble, if something happens, there is no legal support. It’s like they offload onto the individual then to figure out how to get legal support, how to get any sort of assistance if you ever needed it as an activist.

What would then be the ideal future of anthropology?

My big beef with anthropology is how inaccessible our writing is. So we would be teaching students how to do public anthropology.

If we study human beings, humanity, why aren’t we making our ideas accessible? A nobrainer for me is that wouldn’t you want anthropological knowledge to circulate in a general public? So that people could value and understand world and global cultures. So we could look relativistically.

We could shed our own eurocentrism. I think that’s all really important, but because we make it so insular and tied to the ivory towers in this highbrow theory, it remains locked inside universities. The tools of anthropology, the skills, the writing never circulates to broad audiences. So if I were to rewrite the discipline or do it differently, I would really think about how we can use it as a toolkit to make the world much more equitable. It is also okay to take risks. Sometimes we are so afraid of how the discipline or others might view us, but actually the most creative work comes out of those who take great risks, whether that is politically or intellectually. I would also say to future anthropologists who want to do this work to avoid all the individualism and narcissism of the academy and to build collective spaces instead.

Do you ever feel hopeless about fighting issues that are so embedded in the system?

“If we study human beings, humanity, why aren’t we making our ideas accessible?”

No, I never feel hopeless. Even right now with Trump. I refuse because I think that if we believe in movements, we believe in a different kind of future. And even though you feel beaten down and exhausted sometimes, I think the only way to keep going is to imagine. To have this vivid imagination of what could be. I truly believe that cynicism just kind of rots the soul. And then you’re unable to even imagine. So for me, the optimism comes from grassroots struggles and movements. I mean nothing in the United States was ever easy.

“You have to envision what could be possible, a world otherwise, even though you’re not sure if that’s in the near future or on the horizon”

The only reason we have an eight hour workday, the only reason women vote is because of social struggle. And so I truly think things will get so bad that we’ll have to reignite movements. And maybe there will be something very different that comes out of this. Struggles with much more generative, like I can only envision, but I think it could be a breaking of our political bipartisan.

And I think that is what young people really do want. There are more that are turning towards democratic socialism, which I never thought I’d see in the United States. And they’re turning toward it because things are so bad for them. They realize that there’s no end to extractive capitalism. So I have to remain hopeful for the young people, at least to see that there’s a world they want to live in too.

FRA ARKIVET:

FRISK VIND I HERDEDE SEIL

Vi har bladd i arkivet til Kula Kula for å se om vi fant noe som var relevant til vårens tema, fremtid. Vi snublet da over teksten «Frisk vind i herdede seil» av Anna Olivia Sundsli i 2015. Sundsli gikk bachelorgrad på sosialantropologi ved UiB, og beit seg merke i problematikken rundt å ikke få nok annerkjennelse og inkludering på instituttet for sosialantropologi på UiB blant kvinner. Saken om mannsdominans og kategorisering basert på kjønn er fortsatt relevant. Med denne 10 år gamle teksten vil vi belyse hvordan vår nåtid, som da var Sundsli sin framtid, har blitt formet og forandret. Hvordan kan vi bruke underannerkjennelse på institutt for sosialantropologi på UiB for å få et perspektiv på framtiden?

Jeg ser på meg selv som en privilegert student. Mitt andre semester som student ved institutt for sosialantropologi har foregått som et eneste virrvarr av spennende forelesninger, instituttseminarer, inspirerende verv og samtaler med studenter i andre kull, samt en stadig økende interesse for faget og forskningen som skjer på instituttet (og i den store verden). Jeg er heldig som er underveis i et turbulent andresemester ved et institutt som i år feirer 50 år. Salut! Det tar tid og krefter å bli husvarm ved en institusjon der nivået er høyt og fagmiljøet anerkjent; man er nyfiken og blåøyd. Det å skulle føle seg som en del av et universitetsinstitutt som førsteårsstudent på en bachelorgrad føles naturligvis ofte som et tungt prosjekt. Ledelse, professorer, førsteammanuensiser, stipendiater, masterstudenter, vitenskapelige assistenter osv. føles langt borte og ofte utilgjengelige. Forskning foregår utenfor behagelig rekkevidde for studenter med lite kjennskap til hvordan instituttet ledes - det tar tid å bli stuevarm, på godt og vondt. Derfor er det ikke uten videre at jeg som førsteårsstudent føler det naturlig å delta på instituttets større seminarer, som dette semesteret har foregått ukentlig. Jeg beundrer ledelsen av instituttet og har til nå kun hatt professorer som inspirerer og utfordrer studentene sine til å tenke bredt og samtidig kritisk rundt eldre og nyere empiri.

“Å

være kritisk når det kommer til spørsmål om kjønn og inkludering er viktig - det er lett å falle gjennom isen ved å stille spørsmål kun fordi det føles obligatorisk, eller fordi det blir en automatisk reaksjon”

“En naivitet til tema kan være bra; det viser til en slags selvfølgelig innstilling til et moderne samfunn der kjønn ikke skal kategoriseres, men alltid inklueres’’

Instituttets femtiårsfestival ble i slutten av januar dekket av den uavhengige avisen ‘På Høyden’. Gjennom et intervju med professor em. Gunnar Håland, ble det gitt en oversikt over instituttets historie; dets vekst og anerkjennelse. Vedlagt intervjuet var en liste over noen av instituttets viktigste ansatte antropologer gjennom tidene. Listen var lang, men ikke et eneste kvinnenavn var inkludert. Av ren mistro leste jeg gjennom listen flere ganger i håp om at den skulle forandre seg til noe mindre ensformig; at jeg hadde lest for fort og ikke fått med meg alle navnene. Jeg tenkte at det jo måtte være en feil, for mitt beundrende inntrykk av instituttet var at miljøet var inkluderende, tradisjonsrikt og modernealt på samme tid. Selvfølgelig er det farlig å insinuere noe om et landskap og en kultur uten stor kunnskap om og kjennskap til dette (man studerer da stadig sosialantropologi). Likevel overrasket det meg at listen inneholdt så mange mangler - og at disse manglene var av samme mønster.

Jeg lærer ofte at en nogenlunde kritisk holdning til egne tanker, å stille spørsmål rundt det man tenker og å aldri ta egne antakelser for fasit (noe annet kunne jo ansees som omtrent kriminelt), er essensielt. Likevel, da jeg omsider hadde lest innlegget et par ganger, leste jeg også

‘‘Vi trenger et selvkritisk institutt som innrømmer et liv med mangeårig mannsdominans’’

kommentarene. Disse samsvarte på uhyggelig vis med min kritikk til listen. Da jeg undersøkte videre, forstod jeg at debatantene i kommentarfeltet også var en del av instituttet en gang, og at reaksjonen min på intervjuet og listen overhode ikke var en ny tanke. Kritikk av instituttets behandling av, og respekt for, sine kvinnelige ansatte var og er tydeligvis et sårt tema. På mange måter var dette svært betryggende, fordi å kritisere noe basert på umiddelbare reaksjoner og antakelser kan føre hvem som helst, og i allefall en fersk student, over på syltynn is.

Jeg er student i et universitetsmiljø der samfunnsvitenskap er allmennkunnskap og spørsmål om store, viktige temaer som handler om en stadig mer turbulent verden er hverdagskost. Her lærer man fort at det å forsnakke seg om kjønn og kvinnerettigheter i samfunnets ulike kontekster er risky business. Det er fort gjort å forholde seg over- og underkritisk i et studentmiljø der hærskaren som oftest er overinformert om de fleste temaer: Jeg må ærlig innrømme at å se kontrasten mellom mitt rosenrøde inntrykk av instituttet på den ene siden, og den svært tydelige listen på den andre skremte meg. Jeg var redd for å være overkritisk til instituttet uten grunn, og at mine tanker om intervjuet og listen var instinktivt kritiske til hvordan kjønnsrollene ble behandlet.

Å være kritisk når det kommer til spørsmål om kjønn og inkludering er viktig - det er lett å falle gjennom isen ved å stille spørsmål

kun fordi det føles obligatorisk, eller fordi det blir en automatisk reaksjon. I dette tilfellet tror jeg isen er tykk nok til å trampe på; tross min naivitè og blåøyde førsteårsstudent-natur, er det klart at debatten om kjønn ved institutt for sosialantropologi ikke er ny.

Den kan heller sies å være foreløpig usynlig og stillestående. «Det har vært vanskeligere for kvinner enn for menn å studere og arbeide ved institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen, på grunn av de lokalt utformede kjønnsrelasjoner.» (Anne Rasmussen, Kula Kula utgv. 1., 1995: Instituttets historie- spørsmålet om kvinner: s.15) Etter korrespondanse per mail med Anne Karin (Anka) Bjelland forstod jeg at ikke bare er denne debatten viktig, den er absolutt nødvendig. En dynamisk og levende kritikk av kjønnsrollenes plass ved instituttet må alltid være selvfølgelig. Særlig ved en institutsjon der dets fag dreier seg rundt ulikhetenes avgjørende natur. Er det ikke slik man holder seg i stadig utvikling? Ved å lære av ulikheter?

“En dynamisk og levende kritikk av kjønnsrollenes plass ved instituttet må alltid være selvfølgelig”

Da jeg leste ‘På Høydens’ intervju, toppet jeg ved et sitat av professor Gunnar Håland: «Forskning skjer i menneskers hoder, men det skjer også mellom hoder. Omgivelser har mye å si(,...)» (Gunnar Håland i På Høyden: 21.1.2015). Hvordan står det egentlig til med omgivelsene på institutt for sosialantropologi, UiB?

“På en institusjon som stadig forandrer populasjon, behøves ren ærlighet på områder som angår kjønnsroller; nye studenter trenger

å få innblikk i instituttets historie på godt og vondt. Det er nødvendig med friske øyne og tilhørende klare røster for å opprettholde et levende og sunt forskningsmiljø”

Ved første øyekast (og jeg snakker av erfaring) ser forskningslandskapet i 8. etasje ganske harmonisk ut. Det viste seg for meg at virkeligheten er noe ganske annet.

Jeg ble henvist av Anka Bjelland til to tidligere utgaver av Kula Kula, begge fra 1995. I utgave nummer èn, kritiserer Anne Rasmussen professor Jan Petter Blom for et utsagn om instituttets mannsdominante personale.

Som respons på denne kritikken skrev Anka Bjelland et innlegg i Kula Kulas andre utgave samme år, om «Det sosialantropologiske mannskapsunivers».

“En stadig frisk vind i en debatt som handler om kjønnsroller må aldri bli tatt for gitt. Den må kjempes for for å opprettholdes”

I Bjellands innlegg om instituttets kjønnsroller bruker hun mottoet: ‘‘KJØR LITT “VIND I SEILENE” til debatten: “DE LOKALT UTFORMEDE KJØNNSRELASJONER”.

Kjære Annka Bjelland. Jeg vil gjerne bruke ditt inspirerende bidrag fra 1995 og følge opp med å be instituttets masser om det samme: En stadig frisk vind i en debatt som handler om kjønnsroller må aldri bli tatt for gitt. Den må kjempes for for å opprettholdes.

Hvor finnes den fullstendige listen over antropologer som har bidratt til å forme instituttet innad og dets ansikt utad? Gunnar Hålands liste vil, for de fleste, virke svært mangelfull. Det trengs et helhetlig bilde av instituttet, ukjønnet, ærlig og delvis nøytralt, som bidrar til åpen og inspirerende forskning.

Mangfoldet av dyktige antropologer ved UiB og tidligere ansatte og studenter ved instituttet vårt kan umulig være så ensformig. Vi trenger et selvkritisk institutt som innrømmer et liv med mangeårig mannsdominans.

Å stryke ut historie er aldri fruktbart. På en institusjon som stadig forandrer populasjon, behøves ren ærlighet på områder som angår kjønnsroller; nye studenter trenger å få innblikk i instituttets historie på godt og vondt. Det er nødvendig med friske øyne og tilhørende klare røster for å opprettholde et levende og sunt forskningsmiljø.

En naivitet til tema kan være bra; det viser til en slags selvfølgelig innstilling til et moderne samfunn der kjønn ikke skal kategoriseres, men alltid inklueres. Likevel må naiviteten til dette bestandig anerkjennes, den må aldri opphøre å brukes konstruktivt. Min første reaksjon på listen og hvor mangelfull den var, var basert på overraskelse og forundring over at et så spennende og dynamisk institutt kunne ha så grunnleggende mangler. Helt svart på hvitt, mener jeg listen fungerer som en milepæl for hva vi ikke ønsker lenger; ensformighet. Vi ønsker friske og moderne tanker om likhet - samt ulikhetenes nødvendighet innen forskning. Menneskets natur og dets unike kompleksitet må alltid respekteres.

Er det ikke trygt å si at det umulig kan ha gått 50 år uten en eneste kvinnelig ansatt (fast ansatt eller ikke) har bidratt med viktig arbeid?

“Det

trengs et helhetlig bilde av instituttet, ukjønnet, ærlig og delvis nøytralt, som bidrar til åpen og inspirerende forskning”

Hvis dette så er tilfelle, kan det da kunne sies at debatten dreier seg om enda mer alvorlige tilfeller av kjønnsforetrekking?

Anne Rasmussen skrev til meg: «Man kan ikke diskriminere ansatte som ikke er der?» Nærmer vi oss en treffbar spiker med det spørsmålet?

Mine spørsmål går til professor Gunnar Håland: Hvordan har det gått 50 år uten at én eneste kvinnelig ansatt har gjort seg fortjent til å havne på (den lange) listen over “noen av de viktigste sosialantropologene som har vært ansatt ved UiB.”?

Tekst: Anna Olivia Sundsli

Sundsli legger frem hvordan kjønnsroller kunne fremstå på instituttet for 10 år siden – og viktigheten av å være kritisk til spørsmål om kjønn og inkludering. Hun satt også inn arbeid på å se tilbake i tid, til 1995, på instituttets «mannsdominante personale». Ved å se tilbake til 2015 og 1995, kan vi også se hvordan inkludering og annerkjennelse på instituttet har vokst. I dag har vi inspirerende, kvinnelige professorer på instituttet som både utfordrer -og hjelper oss å stige i gradene for å bli de sosialantropologene vi drømmer om å bli. Samtidig har vi kvinnelig rektor på UiB, Margareth Hagen, og skal få kvinnelig dekan på SV-fakultetet, Synnøve K. N. Bendixsen som for øyeblikket er instituttleder og leder for forskningsutvalget. Det kan være enkelt å bruke disse kvinnene som eksempler på en bedre skapt fremtid med tanke på inkludering og framhevning av kvinner, som Sundsli håpet på, men det er også en påminnelse fra nåtid og fortid at de rammer og regler som ble laget for å tenke kritisk over kjønnsroller og usynlige mønstre fortsatt må holdes fast på -og tas strengt i bruk for å legge til rette for en bedre fremtid som ikke behøver å gjenkjennes som «kjønnspreget».

Foto: Ivi-Emilie Panayiotou

ETINNBLIKKI MASTERSKRIVING

I regi av etnografen dro masterstudentene våre på en sosial-faglig tur til Steinsland i april. Å være masterstudent ved institutt for sosialantropologi gir en gyllen mulighet til å kunne utvikle sitt helt eget prosjekt som man jobber individuelt på. Siden masterarbeidet er individuelt, fungerte turen særlig som en arena for å samles i skriveperioden hvor vi utvekslet ideer og ga hverandre gode innspill.

Omgitt av vakker natur bidro utskiftingen av miljø til å skape ny faglig driv og styrke samholdet på tvers av prosjekter.

Vil du delta og bidra til slike turer? Søk master og engasjer deg i etnografen!

ATINGTING

(Basert på søvnmangel, hemmeligheter og en smule for høy promille)

TROM TROM TROM TROMMELOM

-ATINGTING TROMMER

På instituttet var julen en rolig affære. Det ser ut til at alle trengte en ferie, selv om ikke alle fikk den hvilen de hadde håpet på. Denne våren kan jeg nemlig ense mange søvndepriverte, ja dette semesteret har bragt med seg både store begivenheter, overraskelser og fremtidsbekymringer. Er det mulig å få til noe ny forskning snart, kanskje på åpne Fiji skjorter?

Atingting trommer videre…

Mørket treffer studentene og det tar mer enn et lysglimt for å vekke de til liv. Det går særlig rykter om slappe 1års studenter.. Ikke EN ENESTE en orket å gjennomføre den kjente huk sittingen i SANT103. Den amerikanske energien er ikke engang nok, jeg fortviler med deg Cabot. Det er nok ikke bare studentene som får energien sin testet om dagen, jeg har oppdaget et lite menneske bli trillet i gangene her. Det er for meg stor stas å se en trofast tidligere Kula Kula`er bli pappa. Det går vibber av babyfever gjennom instituttet.

Tromtrom trommelom… Jeg merker en uro og det jobbes hardt i kulissene med å skape engasjement. Personlig er jeg en smule fornærmet for at ingen har tatt med meg på noen av antro-festene dette semesteret, men engst dere ikke, jeg får med meg alt;)

Alt fra quiz til Kava drikking, disse kveldene kan ikke overraske meg mer. Selv om det ikke egner seg å dele alt jeg ser og hører er ingen helt trygge, det går fortellinger fra nært og fjernt. Diverse objekter fra felt langt, langt bort tok de kanskje for nær, og guttastemning skal det ikke stå på. Det har i hvert fall vært en god differensiering fra det vandte pensum. Det har vært delt både glass og kokosboller, og voldsom til relasjonsdanning har jeg ikke sett maken til tidligere. Da gjenstår det bare å se om alle disse relasjonene blir opprettholdt, tiden tikker….

Atingting trommer videre…

Til slutt vil jeg dele noen storslagne nyheter med dere. Jeg hører at vår kjære instituttleder skal bli dekan ved SV, gratulerer til THE boss. Jeg vil savne at Bendixsen våker over meg, det blir vanskelig å fylle hennes sko, men jeg stoler på at jeg alltid vil være i gode hender.

Jeg skulle gjerne selv vært mer enn observator, hvem vet kanskje noen vil danne en relasjon med meg og jeg en dag får svingt meg på dansegulvet og smakt litt kava.

PS: Husk at jeg alltid følger med

KRYSSORD

VANNRETT

1. En følelse som oppstår i truende eller farlige situasjoner

7. Studier av menneskelig samfunn og kultur

10. Definisjon av menneskelig aktivitet, oppførsel og liv i et samfunn

11. Bevegelse

14. Tid som kommer

15. En menneske-skapt enhet med evne til læring og utvikling

LODDRETT

2. Ideologi om å forbedre mennesket forbi sin biologi ved hjelp av teknologi

3. Optimistisk tankegang og forventning på positive framtidige utfall

4. Å være i tvil om noe

5. Prosessen av å forandre noe

6. Sport med kart og kompass

8. Å ta vare på noen

9. Hvor lenge noe har levd eller eksistert

12. Tro på liv etter døden

13. Dominererende ideer, verdier og følelser som preger en bestemt tidsepoke

LITTERATUR

Når Folk Håper

Bryant, Rebecca og Daniel M. Knight. 2019. “Orientations to the Future: An Introduction.” Oppdatert 27. juni, 2025. http:// americanethnologist.org/features/collections/ orientations-to-the-future/orientations-to-thefuture-an-introduction.

Bryant, Rebecca og Daniel M. Knigth. 2019. The Anthropology of the Future. Cambridge: Cambridge University Press

Farstad, Fay, Ingrid Ulrikke Jakobsen, Steffen Kallbekken og Bård Lahn. 2025. “Parisavtalen”. Store norske leksikon. https://snl.no/ Parisavtalen

Maizland, Lindsay og Clara Fong. 2025

“Global climate agreements: ‘Successes and failures’” Concile on foreign relations. Oppdatert 27. juni, 2025. https://www.cfr.org/ backgrounder/paris-global-climate-changeagreements

Fremtidsantropologi og Kunstig Intelligens

Barbrook, Richard, and Andy Cameron. 1996. “The Californian Ideology.” Science as Culture, January. https://doi. org/10.1080/09505439609526455.

Bialecki, Jon. 2022. “Strange Aeons: Transhumanism, H.P. Lovecraft, and the Affective Index of Posthuman Dread.” The Australian Journal of Anthropology 33 (3): 428–41. https://doi.org/10.1111/taja.12450.

Bostrom, Nick. 2014. Superintelligence: Paths, Dangers, Strategies. Oxford University Press.

Bryant, Rebecca, and Daniel M. Knight. 2019. The Anthropology of the Future. 1st ed. Cambridge University Press. https://doi. org/10.1017/9781108378277.

Farman, Abou. 2012. “Re-Enchantment Cosmologies: Mastery and Obsolescence in an Intelligent Universe.” Anthropological Quarterly 85 (4): 1069–88. https://www.jstor. org/stable/41857290.

Goertzel, Ben. 2015. “Superintelligence: Fears, Promises and Potentials: Reflections on Bostrom’s Superintelligence, Yudkowsky’s From AI to Zombies, and Weaver and Veitas’s ‘Open-Ended Intelligence.’” Journal of Ethics and Emerging Technologies 25 (2): 55–87. https://doi.org/10.55613/jeet.v25i2.48.

Hepp, Andreas, Anne Schmitz, and Nathan Schneider. 2023. “Afterlives of the Californian Ideology: Tech Movements, Pioneer Communities, and Imaginaries of Digital Futures.” International Journal of Communication 17 (0): 19. https://ijoc.org/ index.php/ijoc/article/view/21405.

Ihde, Don. 1975. “The Experience of Technology: Human-Machine Relations.” Cultural Hermeneutics 2 (3): 267–79. https:// doi.org/10.1177/019145377500200304.

Lemoine, Blake. 2022a. “Is LaMDA Sentient? — An Interview.” Medium (blog). June 11, 2022. https://cajundiscordian.medium.com/islamda-sentient-an-interview-ea64d916d917.

———. 2022b. “What Is LaMDA and What Does It Want?” Medium (blog). June 11, 2022. https://cajundiscordian.medium. com/what-is-lamda-and-what-does-itwant-688632134489.

Leyden, Peter. n.d. “Bios.” Peter Leyden. Accessed May 13, 2024. https://www. peterleyden.com/bios.

MacAskill, William. 2022a. “The Case for Longtermism.” The New York Times, August 5, 2022, sec. Opinion. https://www.nytimes. com/2022/08/05/opinion/the-case-forlongtermism.html.

———. 2022b. What We Owe the Future. Basic books.

Marcuse, Herbert. 1998. “Some Social Implications of Modern Technology.” In Technology, War and Fascism: Collected Papers of Herbert Marcuse, Volume 1, edited by Douglas Kellner, 39–66. Routledge.

Munn, Nancy D. 1992. “The Cultural Anthropology of Time: A Critical Essay.” Annual Review of Anthropology 21:93–123. https://www.jstor.org/stable/2155982.

Ord, Toby. 2020. The Precipice: Existential Risk and the Future of Humanity. Hachette Books.

Pfaffenberger, Bryan. 1988. “Fetishised Objects and Humanised Nature: Towards an Anthropology of Technology.” Man 23 (2): 236–52. https://doi.org/10.2307/2802804.

———. 1992a. “Social Anthropology of Technology.” Annual Review of Anthropology 21:491–516. https://www.jstor.org/ stable/2155997.

———. 1992b. “Technological Dramas.” Science, Technology, & Human Values 17 (3): 282–312. https://doi.org/10.1177/016224399201700302.

Robbins, Joel. 2007. “Continuity Thinking and the Problem of Christian Culture: Belief, Time, and the Anthropology of Christianity.” Current Anthropology 48 (1): 5–38. https://doi. org/10.1086/508690.

Roose, Kevin. 2023. “Why an Octopuslike Creature Has Come to Symbolize the State of A.I.” The New York Times, May 30, 2023, sec. Technology. https://www.nytimes. com/2023/05/30/technology/shoggothmeme-ai.html.

Russell, Stuart. 2019. Human Compatible: AI and the Problem of Control. Penguin UK.

Singer, Peter. 2016. The Most Good You Can Do: How Effective Altruism Is Changing Ideas About Living Ethically. Yale University Press.

Turner, Victor. 1974. “Social Dramas and Ritual Metaphors.” In Dramas, Fields, and Metaphors. Symbolic Action in Human Society, edited by Victor Turner, 23–59. Ithaca & London: Cornell University Press.

Fra Arkivet: Frisk Vind i Herdede Seil Sundsli, Anna Olivia. 2015. “Frisk vind i herdede seil” Kula Kula 1 (1): 33-35.

TAKK TIL

Kryssord Fasit:

Frykt

Transhumanisme

Håp

Usikkerhet

Endring

Orientering

Antropologi

Omsorg

Alder

Kultur

Momentum

Etterliv

Tidsånd

Framtid

KI

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT

NR 1. 2025

KULA KULA