Kula kula 2014 #2 by Kula Kula

KULA KULA Antropologisk tidsskrift, høst 2014

Hylland Eriksen om Overoppheting • Kulturarvødeleggelser og ISIS Frykten for Barnevernet • Portrettet: Cecilie Vindal Ødegaard

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift #2 2014 ISSN: 1893-4633 Opplag: 500 Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org http://facebook.com/kulakulatidsskrift

«Small is the new big»

Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Ansvarlige redaktører: Kelsey Wanska og Kaja Skoftedalen Grafisk utforming: Trude Nytun og Isabelle Hugøy

We are proud to publish this 2014 fall edition of Kula Kula, welcoming both previous and new editorial board members. We are a small group this year, and believe that despite our size this edition will still continue to be a pleasure to read as much as previous editions. All alumni and current students are very much appreciated in their contributions to our magazine and we hope fellow academics from Norway and abroad would like to participate in Kula Kula. We would also like to congratulate the Department of Social Anthropology in Oslo for their 50th birthday this year! In this edition of Kula Kula we have a healthy variety of articles that focus on local, regional, national, and global topics of interest. We think the articles will reassure our readers that anthropological inquiry and perspective is always worthwhile in its ability to shed light on topics that may need to be seen with a new pair of eyes. For example, Barnevernet is discussed in an article highlighting the importance of considering a more anthropological perspective when discussing immigrant families and childcare here in Norway. Our Jungeltelegrafen has gotten a makeover and new logo thanks to help from Sondre Haaland Bjelland. We also invite all readers and students to consider contributing their funny experiences from fieldwork or some off topic ideas they have to our Jungeltelegrafen section at kulakula@sv.uib.no. We have created a set layout design that will be used for all our future editions, that we hope makes our magazine look more established and matured in presentation. We urge all students to become involved, and to remember us while on their fieldwork. We have had amazing photos in past editions from those in the field and would like to continue this trend in the future! Most of all we hope this edition furthers our reader’s love for anthropology and the diverse world that is around them. Happy reading! Kelsey Wanska, Editor

Fotografer: Isabelle Hugøy og Trude Nytun Kula Kula-logo: Nina Bergheim Dahl Illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland Forsidebilde: Julian Hofstäter Trykkeri: Bodoni Takk til : Thomas Hylland Eriksen, Ingvild Skodvin Prestegård, Jonathan Lohne Anabalón, Brian Arly Jacobsen, Sondre Haaland Bjelland Bodoni, og bidragsyterne til Jungeltelegrafen og Atingting (you know who you are) .

Utgitt med støtte fra:

Forsidefoto: Julian Hofstäter. Tatt av en risarbeider på en av de største risterassene i nærheten av Ubud på Bali, Indonesia. Se også www.hofstater.com. Juryens begrunnelse: Bildet er av god kvalitet og har en god balanse i seg. Fotografen har greid å fange inn omgivelsene, i tillegg til å vise mennesket i aksjon. Bildet reflekterer vær, fertilitet og tropisk natur og hadde den beste himmelen av bidragene. Spesielt et av juryens medlemmer kunne kjenne insektene i håret og fikk lyst til å ta på seg shorts og grave i jorden.

Bakerst fra venstre: Kelsey Wanska, Trude Nytun, Lena-Cecilie Linge, Kaja Skoftedalen. Nede: Amalie Tveit, Veronika Tholo von Ahnen, Isabelle Hugøy. Foto: Hilde Merete Ellefsen.

INNHOLD 4

Møtet med en fransk professor

Blodantikvitetene: Ødeleggelse av kulturarv 8

Film: ThuleTuvalu

Forskningsfronten: Overoppheting

Fra felten

Living in a state of fear: Barnevernet 20

Antropologer i arbeid

Hurra for Alumnusfest! 24

Fotokonkurranse

Psykologistudenten som ble antropolog

Kongene på haugen

First Grand Mosque opening in Denmark

Psykologistudenten som ble sosialantropolog Vi møtte førsteamanuensis Cecilie Vindal Ødegaard på hennes kontor i åttende etasje ved Institutt for sosialantropologi en regnfull høstdag i oktober. Ødegaard har nylig blitt ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og har i sin doktoravhandling fokusert på migrasjon, kjønn, arbeid og animisme i Andes. Tekst: Amalie Tveit, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB Foto: Isabelle Hugøy

Cecilie Vindal Ødegaard har ikke alltid visst at det var antropolog hun skulle bli. Faktisk hadde hun ikke hørt om antropologi før etter at hun hadde begynt på universitetet. I utgangspunktet var lege det yrket hun hadde sett for seg, men så valgte hun likevel å ta et år med psykologistudier først. Ødegaard forteller at hun likte seg veldig godt på psykologistudiene, og vurderte å gå videre til profesjonsstudiet i stedet for å bli lege. Ved en tilfeldighet kom hun over noe informasjon om antropologi og det slo henne at dette kunne være et fag for henne. Dermed bestemte hun seg for å ta et år med antropologi før hun skulle begynne på medisin eller psykologi. Det tok imidlertid ikke lang tid før hun fant ut at faget virkelig var noe for henne. Noe av det som appellerte ved antropologien, forteller en engasjert Ødegaard, var at det gav noe mer eller noe annet enn andre fag hun hadde vært borti tidligere. Sammenlignet med antropologi og den gjennomgående holistiske tilnærmingen opplevde hun plutselig psykologifaget som mye smalere. – I antropologi blir man jo utstyrt med analytiske verktøy og metoder som gjør en i stand til å jobbe i hele verden. I tillegg gjør den komparative tilnærmingen at man kan utforske og utfordre etablerte sannheter som man ellers ikke ville sett nærmere på, utdyper Ødegaard. Selve den antropologiske metoden hvor man fremskaffer kunnskap ved å bedrive deltakende observasjon var også en viktig årsak til at hun valgte å fortsette med antropologi,

da det stod i kontrast til de mer kvantitative metodene som er vanligere i andre fagdisipliner. For Ødegaard gav dette mening som en måte å skaffe informasjon om verden og hvordan folk rundt omkring i verden forstår seg selv og sine liv, samtidig som det virket som en veldig spennende utfordring å få utføre et feltarbeid. Slik ble det altså til at den unge bergenseren valgte en karriere innen antropologi. Kvinneorganisasjoner i Peru og et litt naivt utgangspunkt Da tiden var inne for å velge tema og sted for første feltarbeid på masternivå, var det spesielt Ødegaards interesse for Latin-Amerika som ble avgjørende, da valget stod mellom LatinAmerika og Norge. Ødegaard var på dette tidspunktet engasjert i Latin-Amerikagruppene, og kom gjennom deltagelse i deres tidsskrift i kontakt med en peruansk kvinneaktivist som hun, sammen med Ingebjørg Spangelo, skulle intervjue og skrive en artikkel om. Kvinneaktivisten jobbet med lokale kvinneorganisasjoner i slumområder i utkantene av Lima. I etterkant av dette intervjuet bestemte Ødegaard seg for å følge opp en del spørsmål knyttet til disse kvinnegruppene. – Jeg ønsket å finne ut hvorfor det nettopp var kvinner som drev frem og organiserte disse organisasjonene, og hvordan dette kunne forstås i lys av strukturer knyttet til kjønn, klasse og etnisitet i Peru, forklarer Ødegaard. Tidligere hadde hun lest en del monografier fra blant annet Andes, og var derfor ganske opptatt av koblingen til Andes og praksi-

ser knyttet til fellesarbeid i høylandet. Hun var interessert i å se på linkene mellom slike praksiser og de praksisene som fant sted i kvinneorganisasjonene. Ødegaard innrømmer videre at hun nok i utgangspunktet hadde et litt naivt og optimistisk syn på situasjonen, med tanke på at dette handlet om fattige og marginaliserte kvinner som gikk sammen for å skape en bedre hverdag. Etter hvert oppdaget hun at disse kvinnegruppene også ble brukt av myndighetene som et slags styringsverktøy, og som del av et prosjekt for en slags disiplinering eller sivilisering av fattige indianske kvinner i byene. Maktmekanismene ble i denne sammenhengen viktige. Ødegaard fortsatte i sitt doktorgradsarbeid med å utforske relaterte tematikker, men da med et større fokus på forestillinger om fremskritt og modernitet blant migranter som flytter inn til byene. I avhandlingen videreutviklet hun sin interesse for kjønn, etnisitet og arbeid, blant annet med fokus på indianske handelskvinner i et neoliberalistisk politisk miljø. Krysningsfeltet mellom økonomi og kosmologi er også noe som interesserer Ødegaard og som ble utviklet videre i doktorgraden. Det første feltarbeidet og dets utfordringer Ødegaard beskriver sitt første feltarbeid som en viktig erfaring, men også på mange måter krevende. Bare det å skulle finne ut av hvor man skal plassere seg og i hvilket nabolag man skal velge å jobbe, beskriver hun som vanskelige valg som måtte tas. Hvordan hun skulle gå frem for å komme i direkte kontakt med de kvinneorganisasjonene hun hadde

Hun måtte late som om hun drakk mens hun kastet drinken i en potteplante.

pekt seg ut var også lettere sagt enn gjort, særlig siden slike grasrotorganisasjoner ikke akkurat har noen kontorer eller åpningstider. Andre aspekter hun så på som utfordrende var knyttet til det å presentere eller forklare hva det var hun faktisk skulle for informantene og kvinnegruppene. Dette kunne by på utfordringer da kvinnegruppene hovedsakelig var vant til å forholde seg til NGOer og statlige organisasjoner, som vanligvis har en veldig tydelig og konkret agenda. Det ble derfor som regel antatt at hun drev med noe lignende, og hun ble også gjerne «testet» på ulike måter. Ødegaard ler og forteller om tilfeller hvor hun blant annet har måttet holde taler i kvinneorganisasjonene, og andre anledninger der hun har måttet bevise sine danseferdigheter (i huayno) til stor fornøyelse for mer erfarne huayno-dansere. Det førsteamanuensisen beskriver som gjennomgående og mest utfordrende ved det første feltarbeidet er likevel det å finne riktig sted og å komme i kontakt med de riktige personene. Gjennom samtalen reflekterer hun litt rundt hvordan det er å være antropolog på arbeidsmarkedet, og meddeler at hun selv har blitt positivt overrasket. Antropologi har hun opplevd blir sett på som en veldig relevant faglig bakgrunn, og det at man har gjennomført et feltarbeid blir gjerne trukket frem som spesielt positivt. – På feltarbeid må man jo være veldig frempå noe som kommer godt med i jobbsammenheng, sier hun.

Med familien i felt; et sosialt eksperiment Utenom jobben blir det begrenset med fritid da Ødegaard er en travel tobarnsmor. Hun synger likevel i et kor, hvor hun kan fortelle at det er opptil flere antropologer og samfunnsvitere med. Lesing av bøker, turer og lek med barna er også aktiviteter hun liker å drive med når hun ikke er på jobb. Barna har forøvrig vært med moren sin på feltarbeid opptil flere ganger. Å ha med barn i felten går ifølge Ødegaard veldig greit, men hun kan også fortelle om situasjoner hvor det har oppstått utfordringer. Eksempelvis da hun var gravid og hun havnet i noen situasjoner hvor det var sterkt drikkepress, og hun måtte late som om hun drakk ved å kaste drinken i en potteplante. Den andre gangen familien var med, hadde hun med datteren på syv måneder, storebror, ektemann og svigermor. Ødegaard ler og sier at det definitivt kan sees på som et slags «sosialt eksperiment». Det fungerte likevel fint, men mye på grunn av de allerede etablerte kontaktene hun hadde i Peru – og ikke minst en støttende og forståelsesfull familie. Å ha med seg familie på første feltarbeid, der man skal oppsøke folk og skaffe informanter for første gang forestiller hun seg imidlertid som krevende, selv om barn på feltarbeid også kan gjøre det lettere å komme i kontakt med folk. Informantene i Peru har vært svært glade for å få møte Ødegaards barn, da det tross alt er snakk om folk hun har kjent siden sitt første besøk i 1997. Hun kan også fortelle at datteren har fått seg peruanske faddere, i forbindelse med en tradisjonell hårklippingsseremoni der barnets hår blir klippet for før-

ste gang. På skrivebordet står et innrammet bilde av datteren og fadderne som vitner om god stemning. Samtidig kan det bli ekstra travelt når familien er med.

Bildet av datteren og fadder vitner om god stemning.

– Noe av det mest tidskrevende med å være på feltarbeid er det å skrive notater, noe man bør sette av ganske mye tid til hver dag. Derfor kan det bli litt mindre tid til familien, forteller

Det å være på feltarbeid går mye ut på å utsette seg for pinlige situasjoner.

Ødegaard. Spesielt svigermor har likevel pleid å sette stor pris på å være med på feltarbeid, og har visstnok satt av penger til neste tur. Ektemannen er ikke like ivrig, men barna har veldig lyst til å være med mor tilbake igjen i felt. Kontakten opprettholdes forøvrig jevnlig med informantene i Peru, og Ødegaard forteller at informantene hennes på sin side venter at hun snart skal ta med seg barna og familien tilbake til Peru, da relasjonene som bygges blir livslange relasjoner.

– I Peru er det store hierarkiske forskjeller, og disse utspilles på mange ulike måter Takleggingsfester, mat og klasseforskjeller På spørsmålet om hun kan fortelle om noen spesielt pinlige situasjoner hun har opplevd i felt, kommer hun ikke på en enkelthendelse som skiller seg ut, men hevder at det å være på feltarbeid går mye ut på å utsette seg for pinlige situasjoner. Etter hvert kommer hun likevel på et par tilfeller. For eksempel husker hun tilbake til en gang hun skulle på en tradisjonell takleggingsfest, der hun og et par andre hadde blitt valgt ut til å være faddere for huset. I denne anledningen skulle det holdes taler av fadderne, noe hun husker hun ikke hadde forberedt seg på. Det ble gitt gaver til huseierne, blant annet blomster og kasser

med øl som bidrag til festen. Etter at taket var ferdigstilt måtte fadderne opp på taket for å holde taler, tenne på kinaputter og knuse flasker med sjampanje, for deretter å kaste godteri ned til alle som stod ned forbi på bakken, forteller en lattermild Ødegaard. Ellers kan den erfarne antropologen fortelle at det ofte kan oppstå ubehagelige situasjoner for eksempel i forbindelse med servering av mat på fester. Da vil man som antropolog gjerne bli plassert på den fineste stolen, i den fineste delen av stuen og blir servert den største porsjonen med mat – som man gjerne har problemer med å få spist opp – mens man kanskje ser at de andre får mindre porsjoner enn en selv. Ødegaard peker på at slike situasjoner også kan være interessante, da man får et innblikk i hvordan bestemte hierarkier utspiller seg, og som antropologen selv blir en del av. – I Peru er det store hierarkiske forskjeller, og disse utspilles på mange ulike måter, sier hun. Noen av informantene hennes tilhører middelklassen og en av dem jobber som tannlege. Han får iblant pasienter fra høylandet, som ofte er fattigere og lite vant med tannlegebesøk, men derimot vant til diskriminerende praksiser som folk fra høylandet ofte utsettes for. – Når de så kommer inn på tannlegekontoret, setter de seg ikke opp i tannlegestolen som en vanligvis gjør, men setter seg istedenfor gjerne ned på en kasse langsmed veggen, forklarer Ødegaard og poengterer at dette sier noe om de enorme klasseforskjellene, og hvordan disse internaliseres og kroppsliggjøres.

På agendaen Ødegaard kan fortelle at hun nylig har avsluttet to større forskningsprosjekter og i denne sammenheng har hatt det travelt med å skrive ferdig diverse artikler og bokkapitler. Blant disse er et bokkapittel om smuggling av energiressurser fra Bolivia til Peru, noe hun bruker som inntak til å utforske hvilke verdikamper som utspiller seg i forsøkene på å omsette energi som ressurs til politisk makt. Denne tematikken involverer også spørsmål om det relasjonelle og materielle ved grenser og «grensearbeid» i et område av Andes der det stadig stilles spørsmålstegn rundt legitimiteten i statlig intervenering i den ulovlige grensehandelen. En annen artikkel tar opp spørsmål knyttet til neoliberalisme og endring av arbeidsregimer, der hun er opptatt av hvilke konsekvenser det har for lokale produsenter og handelsfolk at Peru nylig har inngått frihandelsavtaler med USA og Kina. Hun jobber dessuten videre med spørsmål knyttet til animisme, og har nylig avsluttet et bidrag til en bok om komparative tilnærminger til animisme i Andes og Amazonas. På spørsmålet om hun har noen nye prosjekter hun er i gang med, blir svaret at hun først må avslutte de hun allerede har startet på, men at hun har nye prosjektideer som hun håper på å starte opp med i løpet av 2015.

Blodantikvitetene: Ødeleggelser av kulturarv i Irak «Cultural heritage protection will contribute to a better, peaceful future for the country» - György Busztin, FNs generalsekretærs visespesialrepresentant for Irak. Tekst: Trude Jacobsen Nytun, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Hver dag går mange liv tapt i krigføring og langvarige konflikter verden over. Konflikt koster, og en av konsekvensene er ofte at deler av verdens kulturarv går tapt gjennom tyveri og bevisst ødeleggelse. Hva innebærer tap av kulturarv for de rammede? Hva er intensjonene bak slike ødeleggelser? Hvorfor er ødeleggelser så skadelige for samfunnet? Her skal vi se litt på kulturarvsituasjonen i konfliktpregede Irak, hvor den islamistiske og militante organisasjonen ISIS siden juni i år har tatt delvis kontroll over flere områder i landet. Først er det nødvendig å se på hva man legger i begrepet «kulturarv». Kulturarv Kulturarv som de fleste begreper er ikke uproblematisk å definere, og bare innenfor antropologien finner vi mange ulike definisjoner. Generelt forstår man kulturarv slik UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, definerer det. Kulturarv er uttrykk for levemåter utviklet av fellesskapet over tid, og består av blant annet materiell arv av ulike typer. Dette kan være flyttbare gjenstander som malerier, skulpturer og dokumenter, samt uflyttbare gjenstander og områder som monumenter og arkeologiske steder. Ikke all kulturarv er materiell, og definisjonen omslutter også immateriell kulturarv som blant

annet tradisjoner, skikker, riter og språk. Kulturarv tilhører ikke nødvendigvis bare enkeltsamfunnet, eller nasjonen, men elementer kan også til tider regnes som tilhørende, eller av betydning for, hele menneskeheten som sådan. Man kan derfor snakke om «verdensarv». Kulturarv er i økt grad definert av lovverk, dette i form av både nasjonale lover og konvensjoner fra internasjonale organisasjoner som blant annet UNESCO. Kultur kan ses som noe prosessuelt som endrer seg over tid. Ideen om kulturarv befinner seg i et overlappende interesseområde for historikere og antropologer. For antropologene er kulturarv essensielt da fortiden lever videre som en prosess som gir nåtiden mening og substans. Omgivelsene skaper blant annet tradisjoner og felles atferd. Antropologen er interessert i nåtidens kultur – i et tidsperspektiv, og ser etter underliggende strukturer som kobler fortiden til nåtiden. «American Anthropological Association» (AAA) argumenterer fra et antropologisk perspektiv om nødvendigheten av å bevare kulturarven som er under de det kaller en systematisk ødeleggelse i Irak i dag. AAA sendte en oppfordring til USAs utenriksminister John Kerry om å adressere problemet, noe han gjorde like etter under en offentlig tale

ved Metropolitan Museum i New York, ironisk nok omringet av kulturarvsgjenstander fra Midtøsten. Denne oppfordringen fra AAA og Kerry viser at dette et problem under økt press, og noe verdenssamfunnet må ta tak i. Irak og regionen generelt har huset mange viktige historiske hendelser, oppfinnelser og personer, noe som har resultert i mange viktige historiske områder, gjenstander, monumenter og liknende. Ifølge en representant fra det nasjonale naturhistoriske museet i Washington DC, huser Nord-vest og vest-Irak over 4000 viktige kulturarvsteder som står i

Over 4000 viktige kulturarvsteder står i fare for å bli tapt fare for å bli tapt. Flere av disse har allerede blitt ødelagt eller blitt utsatt for tyveri av blant annet ISIS-affilierte aktører. Den pågående konflikten truer fremtiden til kulturarven i landet, samt en eventuell oppbygging av landet og sivilisasjonene i ettertid.

Flagget som brukes av ISIS viser til den islamske trosbekjennelsen kalt «shahadah»: Det er ingen annen gud enn Allah, Muhammed er Hans sendebud.

ISIS: Islamic State of Iraq and Syria Den islamistiske og militante organisasjonen «Islamic State of Iraq and Syria» går under flere navn, men byttet selv til Islamic State etter at de erklærte dannelsen av et kalifat i Irak og Syria i juni i år. Organisasjonens forgjengere kan spores tilbake til slutten av 90-tallet, og har endret form og navn flere ganger gjennom årene. En av forgjengerne, Islamic State of Iraq, oppstod som en sammenslåing av ulike organisasjoner og nettverk i 2006, deriblant Al-Qaeda i Irak. Det råder noe usikkerhet rundt affiliasjon til Al-Qaeda og hvor omfattende denne har vært. Forholdet mellom ISIS og Al-Qaeda i dag er likevel mer problematisk da de i større grad befinner seg i konflikterende posisjoner både i Syria og Irak. Gruppen opplevde et tilbakeslag i 2008 men vokste betydelig igjen våren 2013, da under det nye navnet Islamic State of Iraq and the Levant. Det er mye uenighet rundt hva organisasjonen burde kalles, og de er i dag blant annet kjent under navnene ISIL (Islamic State of Iraq and the Levant) og ISIS (Islamic State of Iraq and Syria). Organisasjonen vil videre her i teksten bare refereres til som ISIS ettersom dette er FNs navnebruk, og fordi det råder mye politisk uenighet rundt deres siste navneendring til IS. Dette ettersom enkelte mener bruken av navnet innebærer en politisk annerkjennelse av gruppens selverklærte kalifat.

ISIS, da kjent som Al-Qaeda i Irak, ble lagt til i FNs liste over terrororganisasjoner i 2004 på grunn av affiliasjonen til Al-Qaeda. Organisasjonen står for en sunni-ekstremistisk og salafi-jihadistisk retning innen islam. Selv står de for at de har den eneste riktige tolkningen av islam, og har derfor gått til angrep mot andre sunnimuslimer og sjiamuslimer på bakgrunn av dette. De har ikke bare angrepet muslimer, men også medlemmer av andre trosretninger og ikke-religiøse innbyggere og områder. Organisasjonen har sjokkert verdenssamfunnet med ekstreme og voldelige aktiviteter som usensurert har blitt delt over sosiale medier og liknende verden over. Kulturarvødeleggelser i krigen mot avgudsdyrkelse ISIS har fått spesielt mye mediedekning siden de i juni i år rykket overraskende raskt frem og erobret store deler av den store byen Mosul nordvest i Irak, og fortsatte med en rask kontrollovertakelse av flere områder i landet. Mediedekningen har i stor grad fokusert på brutaliteten i krigføringen og blant annet politiske omstendigheter. Det har samtidig vært lite fokus rettet mot de store ødeleggelsene av kulturarv i området. Det er viktig å nevne at det ikke bare er ISIS som er ansvarlige for ødeleggelsene og tyveriene av kultur

arv i Irak, men de er en av de mer vesentlige aktørene som er innblandet og som tjener godt på det. Noe oppmerksomhet har det likevel fått i form av blant annet UNESCOs «Emergency Response Acton Plan to Safeguard Iraqi Heritage» utarbeidet i lys av den pågående konflikten og de utsatte kulturarvområdene. Hensikten er å sikre internasjonale avtaler for å bevare kulturarv. Denne fokuserer på vern av utsatte eller truede områder i lys av væpnet konflikt, ulovlige utgravninger, bevisst ødeleggelse, og ulovlig salg av gjenstander. Flere av områdene som er på UNESCOs verdensarvliste står i fare for ødeleggelse. Det er reist bekymring rundt blant annet oldtidsbyen Hatra. Internettet florerer med tekst, bilde og video som tilsynelatende viser omfattende ødeleggelser. Troverdigheten i disse varierer i stor grad, og både nasjonale og internasjonale aktører sliter med å redegjøre for de faktiske ødeleggelsene og situasjonene ved kulturarvstedene. Dette på grunn av sikkerhetshensyn som begrenser besøksmuligheter. Manglende sikkerhetshold gjør også mange av kulturarvstedene ytterligere utsatt for tyveri utført av ulike aktører. Blant det som regnes som ødelagt av ISIS er de sjiamuslimske moskeene Al-Qubba Husseiniya i Mosul og Al-Jawad Husseiniya i

Tal Afar, vest for Mosul. Også gravstedet til profeten Jona (Younis), samt flere gravsteder og liknende religiøst betydningsfulle steder for både sunnimuslimer og andre trosretninger er blitt skadet. Listen av allerede ødelagt kulturarv er lang, og listen med truede områder enda lenger. Ødeleggelsene omfatter ikke bare ulike muslimske steder og monumenter, men også moderne statuer av poeter, biblioteker, samt kristne tilbedelsessteder. ISIS selv ser på ødeleggelsene som en del av krigen mot det de anser som avgudsdyrkelse. Tyveri av kulturgjenstander som finansiering Kulturarven er også truet av omfattende tyverier av gjenstander og ulovlige utgravninger som finner sted i regionen. Tyveriene er spesielt hyppige i konflikttider, og ifølge Irak-forsker ved ILPI Cecilie Hellestveit er det to viktige årsaker bak dette. For det første er finansiering av krigføringen ved salg av kulturarvgjenstander et vesentlig insentiv. Inntektene fra dette salget vil trolig øke nå som ulovlig salg av kulturgjenstander «formelt» er skattlagt av ISIS, ifølge Stephennie Mulder, arkeolog og journalist i al-Jazeera. For det andre, som argumentert ovenfor, er det viktig å ta i betraktning ideologiske

ekstremistiske overbevisninger om nødvendigheten ved å ødelegge kulturarv som, ifølge ISIS, strider med deres riktige tolkning av islam. Finansieringen gjennom salg av gjenstander utgjør en betydelig del av organisasjonens økonomiske ressurser. Konservator ved norsk folkemuseum Leif Pareli og Hellestveit argumenterer i et intervju om tilstanden i

Inntektene fra dette salget vil trolig øke nå som ulovlig salg av kulturgjenstander «formelt» er skattlagt av ISIS Irak at det er mye som skal til for å få slutt på krigen. Et viktig bidrag til situasjonen er å få en slutt på handelen og eliminere grunnlaget for salget, altså selve etterspørselen på markedet. Det argumenteres også av enkelte at det, paradoksalt nok, kan være til gjenstandenes beste at de suksessfullt selges da dette kan hindre en eventuell ødeleggelse av

noe som ellers er uten verdi for dem som har stjålet dem. Mulder på sin side hevder disse personene lurer seg selv, og at så lenge objektene ikke kan bli riktig og lovlig utgravet og behandlet er de tryggest uberørte. Hun argumenterer i tråd med Hellestveit og Pareli om at det er land i Midtøsten og Europa, samt USA, som i stor grad utgjør markedet og dermed står ansvarlige for at aktivitetene gjøres profitable. Hun understreker at begreper som «blood antiquities» og «cultural cleansing» brukes om og reflekterer en blodig men sikker profitt for ISIS. Kulturarv er ikke ensidig og kan være positivt i form av at det kan styrke en fellesskapsfølelse og være en viktig del av ens identitet, både på person- og samfunnsnivå. Kulturarvs betydning for identitet kan være problematisk, samt dets kobling til landområder og religion. Spørsmål om identitet, landområder og religion er ofte i kjernen av ulike konflikter. I tilfellet med ISIS i Irak ser vi blant annet en grunnleggende religiøs uenighet om hva som er en legitim form for gudsdyrkelse. Resultatet er en situasjon hvor mye kulturarv går tapt på grunn av hvordan ISIS tolker dette spørsmålet. Kulturarv tilhører ikke nødven-

En moské i Baghdad. Foto: Mahmood al-Rawi. digvis bare én bestemt gruppe, men kan ha betydning for mange, på tvers av ulikheter i form av blant annet etnisitet, religion og nasjonalitet. Spørsmålet om hvem som har eierskap til kulturarv, hvem som har rett til å definere kulturarv, og hvem som rammes ved eventuelle ødeleggelser, er derfor komplekst. Hvorvidt intensjonene bak ødeleggelsene dreier seg om strategiske maktberegninger eller religiøse motivasjoner er vanskelig å si. Mest sannsynlig dreier det seg om en kompleks interaksjon mellom dem. Ovenfor er ideologiske og religiøse faktorer nevnt, samt

Tapt kulturarv er tapt kunnskap. mer pragmatiske faktorer som finansiering. Busztin hevder i sitatet over at kulturarv kan bidra til en fredelig, stabil fremtid, og man kan dermed hevde at en strategisk måte å destabilisere samfunnet på er å angripe kulturarven. Som Kerry og AAA understreker, er det ikke bare drap på mennesker som foregår i Irak, men en systematisk ødeleggelse av hele sivilisasjoner. Ved å angripe identiteten til et

fellesskap, og ikke bare menneskene, svekkes sivilisasjonen i sin helhet – og man kan snakke om en strategisk maktberegning. Ødeleggelse – hvorfor så skadelig? Ødeleggelse av kulturarv er problematisk på mange måter. Kulturarv er en uerstattelig kilde til kunnskap om foregående hendelser, levemåter, skikker, og andre samfunnsmessige og kulturelle aspekter. Kunnskap som er vesentlig for å forstå blant annet menneskelige handlinger og relasjoner mellom ulike institusjoner i dag. Tapt kulturarv er tapt kunnskap. Dette er kunnskap som er essensiell for blant annet antropologene i sin forståelse av mennesket, og menneskets egen forståelse av sin egen bakgrunn og tilværelse. Krig og konflikt etterlater seg ofte splittede befolkninger, og oppbyggingsprosesser kan være krevende. Dette spesielt ved langvarige konfliktsituasjoner. I følge UNESCO reflekterer kulturarven som nevnt livet, historien og identiteten til et samfunn. Etter konflikt er det nødvendig å gjenetablere identiteter og tillitsrelasjoner, og kulturarven kan være en viktig grunnleggende faktor i identiteten til et fellesskap. Ved preservering av kulturarven kan den dermed være nyttig, om ikke ytterst

sentral, i gjenoppbyggingen av ødelagte samfunn og fellesskap. Hvordan vil Iraks fremtid se ut dersom kulturarven forsvinner ytterligere? Spørsmålet er vanskelig å svare på, og kan i beste fall belyses ved å se på andre liknende situasjoner og kontekster. Basert på ideene om kulturarvs essensielle rolle for identitet, fellesskapsfølelse og som meningsbærer kan vi her argumentere for at en rekonsilieringsprosess, både i politisk og sosial forstand, sannsynligvis har bedre forutsetninger for å lykkes dersom store deler av et samfunns identitetsgrunnlag ikke er gått tapt. Dette både i form av store ødeleggelser av kulturarv og/eller en langvarig og splittende konflikt. Hva innebærer tap på kulturarv? Konsekvensene av de omfattende tapene så langt, i tillegg til de potensielle ødeleggelsene fremover med konfliktens fortsatte tilstedeværelse er vanskelig å forutse. Internasjonale organisasjoner som UNESCO og statlige representanter som USAs utenriksminister John Kerry har til en viss grad rettet det internasjonale samfunnets fokus på kulturarvproblematikken, og oppfordrer til internasjonalt samarbeid for å verne om denne uerstattelige kilden til kunnskap, identitet og fellesskap.

Kongene på haugen Det eneste som høres er lyden av fingre som flyr over tastaturet, her vi sitter på lesesalen oppi åttende etasje. Her skal vi sitte i et år. Endelig er det vi som regjerer her oppe, masterstudentene som har vendt tilbake fra feltarbeid for å ta fatt på det siste studieåret i mastergraden i sosialantropologi Tekst: Lena-Cecilie Linge, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB Foto: Isabelle Hugøy

Det er vår tur til å føle oss hjemme på instituttet. Ja, noen av oss flytter kanskje inn etter hvert. Her kan vi leve i vår egen lille verden, vår egen lille mastergradboble. Bare avbrutt av mannsstemmer som tilhører en gruppe menn på taket utenfor det åpne vinduet, og rengjøringspersonell. Det er som Jokke og Valentinerne synger: Har du et kjøleskap, har du en TV, har du alt du trenger for å leve. I vårt tilfelle er TV-en erstattet med PC. Vi har nemlig alt vi trenger for å leve her oppe: toalett, vask, kjøkken og sofaene på hjørnerommet dersom kontorstolen skulle bli for ubehagelig og øynene for trøtte etter en helaften på lesesalen. Atingting, den kloke gamle trommen fra Vanuatu, er også her. Han har alltid noe lurt å komme med fra sitt dype indre dersom man er i villrede. Usikre eksperter Oppgaveskrivingen viker iblant når mulighetene for nærkontakt med bachelor- og andre masterstudenter dukker opp. Treffer vi på dem i instituttets ganger smiler vi vennlig og husker selv hvordan det føltes å komme opp her i åttende etasje. Selv om alle smilte og sa hei, føltes det litt forbudt. Det b l e litt bedre da vi ble masterstudenter og nesten all undervisning foregikk her oppe. Den gang var det masterstudentene på året over oss som regjerte, de som akkurat hadde kommet hjem fra feltarbeid. De kunne alt om hvordan det er å være antropolog i felten, tenkte vi. Lite visste vi hvor usikre og forvirrede også de var, kanskje mer enn før de reiste i felten. I dag har de klart det de skulle. De har blitt sosialantropologer. Nå er de borte og det er vår tur til å regjere i toppen av Lauritz Meltzers hus.

Spørsmål om hvordan det var å være på feltarbeid er det nå vår tur til å få. Som «masterstudenter kommet hjem fra feltarbeid» er det vi som plutselig er eksperter. Endelig er det hos oss masterstudentene på førsteåret søker erfaring og råd. En slik anerkjennelse føles beærende, men samtidig sniker følelsen om at vi ikke kan noen ting seg innpå. Vi sitter tross alt selv og grubler på hvordan et halvt års feltarbeid kan bli til en tekst på 40 000 ord, et dokument på cirka 100 sider med kapitler og det hele. De «egentlige» sjefene Kjøkkenet er fremdeles et skummelt sted å vanke, selv om vi føler oss mer og mer

hjemme på instituttet. Tenk om vi møter en av de ansatte! Når alt kommer til alt er det dem som regjerer her oppe, ikke de unge studentspirrevippene. En dag er det kanskje noen av oss som ender opp på instituttet på fulltid. Med eget kontor. Da ville vi virkelig følt oss hjemme, så hjemme at vi innreder kontoret med en god sofa. Bare for sikkerhets skyld. Vi ville fortsatt å leve i en antropologiboble kun avbrutt av studenter og støyen fra gaten langt der nede. Kanskje. For alle vet at den som egentlig regjerer her oppe, den som for alltid kommer til å være kongen av Institutt for sosialantropologi, det er selveste Atingting.

Utsikten fra åttende etasje i Lauritz Meltzers hus

Tankemat – ikke bare død fisk flyter Halla. Du var ute i går – hvordan hadde du det? Digg? Wack? Tidig? Kleint? Awesome? Crap? Gøy? Gørr? Gøy? Tekst: Jonatan Lohne Anabalón, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB Foto: Eli Mai Huang Nesse

Gøy. Hva betyr egentlig «gøy»? At du «twerket» skjorta av dansegulvet på Landmark og bare var heelt «quuaaazy»? At du «shottet» tequila på Kaos og «african americaned out»? At du fniste og gliste? Forslag. «Gøy» er et spor av noe, en henvisning, et uttrykk, et grytelokk det koker noe under. Altså ikke en kjappkjøpt «mikrobølget» kebab med ketchup på, men en sprengpotent hvitvinsmarinert laksedelikatesse full av akademiske vitaminer! Noe antropologer i aller høyeste grad burde ta for god fisk! «Hva er så dette noe?», spør du meg med hevede øyenbryn. «Jo, nå skal du høre!», svarer jeg og smiler bråkjekt, skyver en øl bort til deg og lener meg inn.

«Gøy» er et spor av noe, en henvisning, et uttrykk, et grytelokk det koker noe under. Flyter som god fisk Spørsmål. Har du noen gang opplevet å snakke så intenst med en venn at du ble overrasket når du så hvor mye klokken var? Hva med et spill, en film eller bok som liksom slukte deg opp i sin verden? Har du noe i livet du kan miste deg selv inn i? Noe du kan finne «sonen», «that sweet spot» eller «grooven» gjennom? Som kan oppta all din konsentrerte oppmerksomhet? Da kjenner du til det man i psykologien kaller «flow» (flyt): «…the mental state of operation in which a person performing an activity is fully immersed in a feeling of energized focus, full involvement, and enjoyment in the process of the activity.» Ordet flyt fant psykologene i samtaler med kunstnere som

Jonatan lar seg rive med på konsert med Bohrsdagsbarna. brukte vannmetaforer for å beskrive opplevelsen av sin kreative utfoldelse. Og de er ikke de eneste som har koblet flytende opplevelser med menneskelige grunnforhold. Freud diskuterte «the oceanic experience» som religionenes felles opphav. Durkheim argumenterte for at erfaringen av «collective effervescence» alltid har vært grunnleggende i sosial organisasjon som sådan («effervescence» kommer av vann som koker). Så, er det noe i disse flyt-opplevelsene som pirker i det felles-menneskelige? Menneske flyter som god fisk Hva om denne flyten, denne menneskelige evnen til å miste seg selv inn i, og bli slukt opp av, prosjekter og aktiviteter, situasjoner og praksiser, er vår vanligste måte å være på? Vår primordiale måte å forholde oss til verden på? Hva om det hovedsakelig er gjennom disse opplevelsene at vi former oss selv og

vår livsverden, at smaker og stiler støpes, at imaginære fellesskap får vitalitet? Er det slike opplevelser vi ofte dagen derpå referer til som «gøy»? Kanskje referansen «gøy» ikke er noe antropologien nødvendigvis skal ta for lett? Man kan raskt avskrive det som overfladisk hedonisme, men kanskje, bare kanskje, det er et grytelokk over noe inderlig menneskelig som bobler og koker og bare venter på å bli spist opp av fiskesultne antropologer? Isåfall burde vi ikke kimse av «twerking» på Landmark eller tequila-shotting på Kaos – det kan godt være at det nettopp er her vi unge hippe, «freshe» kids fra glasurgenerasjonen finner oss selv. Og det er det da ingenting galt med?

Skål, Jonatan Lohne Anabalón.

The Opening of the Hamad Bin Khalifa Civilisation Center in Copenhagen In Nørrebro a large white building with a cupola and a 20-meter high minaret marks the site of the newly built mosque in Copenhagen. The opening of the mosque is a story that reflects the general articulation of Muslims in Denmark as a threat to Danish culture and society. Text and photos: Brian Arly Jacobsen at the Department of Cross-Cultural and Regional Studies, University of Copenhagen

Denmark is home to approximately 250,800 Muslims in 2014, which corresponds to 4.5% of the total population. The Danish authorities do not register individuals’ religious beliefs besides the members of the Church of Denmark, so it is generally difficult to gather reliable information on individual religious affiliation outside the Church of Denmark. An estimate of the number of Muslims in Denmark must therefore be based on a number of assumptions about correlations between nationality, ethnicity and religion. This estimate does not take account of internal religious differences within Islam and includes groups such as Ahmadiyyas, Alevis, Shi’is and Sunnis. North of the centre of Copenhagen is Nørrebro located, which boasts the city’s largest immigrant population. Nørrebro is part of the municipality of Copenhagen, which together with the municipality of Frederiksberg has a total population of 674,945 individuals in 2014. In the two municipalities lives around 60.800 Muslims – app. 9% of the total population, but far from all Muslims visit a mosque on a regular basis. According to a survey made by The Think Tank on Integration in Denmark, Ministry

of Refugee, Immigration and Integration Affairs, from 2007 only around 20% of all Muslims visit a mosque at least once a month. The average figure hides substantial differences. Some mosques have only room for 50-100 worshippers while the new Grand Mosque in Nørrebro has room for 700 worshippers. Mosques in Denmark There are around 140 mosques in Denmark today. Most mosques are located in former office and factory buildings and are often not big enough to accommodate all the people who want to participate in Friday prayers or other religious activities at the mosque. The first purpose-built mosque in Denmark was The Nusrat Djahan Mosque in Hvidovre – Suburban Copenhagen – built by the Ahmadis in 1967. Several local Muslim associations are planning to build mosques. One of the most controversial plans for a mosque is that of a Grand Mosque in central Copenhagen, which has been on the agenda since 1981, where the state leased a building lot to the Honourable Islamic Committee (Ærværdige islamiske komité). The Danish

state has a long tradition, going back to the period of absolute monarchy, of handing over building lots to religious communities other than the national church. In 2011, the Shi’i association Ahl ul-Bait in Denmark was also granted permission by the Municipality of Copenhagen to build a Grand Mosque in the existing premises of the Imam Ali Islamic Centre on Vibevej in Copenhagen’s NorthWest district (next to Nørrebro). The mosque is still under construction and will probably open by the end of 2014. Since the first construction plans was published in 2009 the Imam Ali Islamic Centre politicians and public bodies have voiced their opposition, particularly due to the funding and design of the mosque. The Shiite mosque features a blue dome standing 24 metres tall, and two 32 metres minarets. Due to noise concerns, the minarets will not be permitted to be used to call Muslims to prayer. During the monthlong hearing process about the mosque in 2011, some 1,156 people contacted the city with their opinion; about half were against the mosque. Most mentioned the designs, while others pointed to noise and increased traffic as problems.

In the Nørrebro neighbourhood of Copenhagen, Denmark’s largest mosque opened its doors in June 2014. In voting against the mosque, city councillors Jacob Næsager, Conservative, and Karin Storgaard, Danish People’s Party, both mentioned concerns that the classical Shia-Muslim

Is it possible to create a mosque that is a synthesis between traditional Muslim ideas and e.g. Danish architectural traditions? design of the mosque was out of place in the working class neighbourhood. Storgaard further argued that part of her opposition came from concerns that the 50 million kroner needed to build the mosque would come from Iranian organisation Ahlul Bayt, but the architect, Bijan Eskandani, has stressed that the funding is primarily through private

donations from Denmark, Europe and the Middle East and not from Iranian state. The debate on the new Grand Mosque The Danish Islamic Council (DIR) is building owner of the new Grand Mosque in Copenhagen. It was funded by Hamad bin Khalifa al Thani, the former emir of Qatar, with a budget of approx. 15 million EUR (Christian Daily, 23 February 2013). The mosque and adjoining culture centre will accommodate 900 people. The 20-metre minaret will not, be used for the traditional call to prayer. The calls to prayer will only be from within the mosque and not from the minaret. That would cause some problems in the local community according to statements from the Council (Politiken, 12 June 2012). This is also the case for the other mosques in Denmark– the silent mosque is a way to adapt to local sentiment and opposition in Denmark. Unlike in Muslim countries, in Denmark and most of Western Europe the minarets are silent. Mosques are transforming the traditional mosque where the muezzins

calling people to prayers to a silent symbol of Islam in Western Europe. Concerns with security and visibility of Muslim institutions in Western Europe are causing «existential» difficulties for minarets and mosques. What space should the mosque occupy? Does a mosque always have a dome and a minaret? Is it possible to create a mosque that is a synthesis between traditional Muslim ideas and e.g. Danish architectural traditions? What ideas should be related to it? Is it possible to create a mosque that is a synthesis between traditional Muslim ideas and e.g. Danish architectural traditions? The architect Metin Aydin emphasised that the mosque is a synthesis between Nordic minimalism and the traditional white Middle Eastern style. According to the architect the model chosen in this case makes deliberatively the building relatively discreet (Denmarks Radio, 20 March 2012). This exacerbates the paradox of Islams visibility and invisibility in Western Europe. In Denmark politicians encourage mosque organisations to abandon cellars and

Not all people were welcome at the opening. The anti-Islam organisation Stop Islamiseringen af Danmark (SIAD) asked the police for permission for a demonstration in front of the mosque on the opening day but were rejected by the police.

garages making the places of worship visible but at the same time, the public debate reflects anxieties of the mosque and the activities it symbolise. Therefore mosques, as the new Danish Grand Mosque, have begun to acquire new architectural characteristics respecting the local building environment. The funding of the mosque has led critics to voice concern that the mosque will be used as mouthpiece for the Qatar’s conservative interpretation of Islam and the alleged ideological links between the DIR and the Muslim Brotherhood. Mohamed al-Maimouni, DIR’s media spokesperson, dismissed the criticism, however, and said that without the investment the construction of the mosque would not have been possible. He told the daily Jyllands-Posten that «The emir donated the money personally from his private bank account but he won’t dictate anything political or ideological. Denmark is the only country in Europe that does not have a [Grand] mosque and he wanted to give the opportunity to Muslims in [Denmark].» (cf. Danish Mosque is financed from Qatar,

Jyllands-Posten, 6 August 2013). He added that the mosque plans on raising its own money by renting out rooms and facilities. He also emphasised that the Friday prayer, which will be spoken in both Arabic and Danish, will be led by Danish imams who would have to be trained abroad. DIR is a member of The Federation of Islamic Organizations, which has connections to both Hamas and the Muslim Brotherhood. The connection has also raised criticism from politicians and commentators. Al-Maimouni explained to Christian Daily that «Organizationally, we are independent, but theologically, we agree in some ways with the Muslim Brotherhood. However, there are also views that we disagree with. We live in Denmark and work to ensure that Muslims must be part of Danish society.» (cf. Doubts about the Muslim Brotherhood’s role in the new Danish Grand Mosque, Christian Daily 18 June 2014). The funding of the mosque by the Qatar fund and the alleged connection to the Muslim

[...]theologically, we agree in some ways with the Muslim Brotherhood. However, there are also views that we disagree with. Brotherhood has been the main arguments against the mosque also in relation to attendance in the opening ceremony. Senior politicians in the government and members of the Danish royal family were invited to the opening ceremony but stayed away amid concerns that DIR, promotes a conservative interpretation of Islam. However, despite the mosque being Sunni-oriented, Shia Muslims, including the leader of the local Shia mosque Seyed Mohammed Khademi, took part in the opening ceremony – very much in contrast to the dividing conflicts between the groups in the Middle East. Representatives from other

Opening day of the civilisation center. religious orientations and political bodies also took part in the opening, including representatives from the Copenhagen Diocese of The Church of Denmark, three Mayors and one political spokesperson of the Copenhagen city council, and the Member of Parliament Özlem Sara Cekic (Socialistic People’s Party). Though not all people were welcome at the opening. The anti-Islam organisation Stop Islamiseringen af Danmark (SIAD) asked the police for permission for a demonstration in front of the mosque on the opening day but were rejected by the police. Another person refused entry to the mosque and was subsequently escorted off the premises by the police, was the Danish-Palestinian poet Yahya Hassan, which created turmoil amongst a small group of young Muslims allegedly members of Hizb ut-Tahrir. Hassan attracted attention last year and stirred debate about Islam’s position in Denmark based on poetry he wrote which was critical of Palestinian immigrant’s cultural and religious way of living. The collection has since become the best-sel-

ling poetry collection in Danish history. By participating in the opening ceremony politicians and other public bodies were all part of the official process of recognition of the mosque, which the opening ceremony also marked. By turning down the invitation to the opening, other politicians and public bodies only made the recognition partial. On one level, the Muslim association strives for a social recognition as a religious community and, on another level it fights for the recognition of legal Muslim religious activities. The two levels correspond to two out of three levels of recognition in the German philosopher Axel Honneth’s spheres of recognition (cf. Axel Honneth 1992, Kampf um Anerkennung - Zur moralischen Grammatik sozialer Konflikte, Suhrkamp). The first level being personal relations and love, wherein individuals achieve recognition in that they are beings in need. The second is legal recognition, the spheres of law, where individuals receive recognition as members of society with the

same rights as the rest. The third sphere is that of the social evaluation of the contribution in terms of work that each individual makes to society. When parts of the official Denmark is turning down the invitation to the opening, they miss the opportunity of mutual recognition and affirmation vis-à-vis integration. When non-Muslim dignitaries visit a Muslim institution such as DIR, the mosque makes an ideal «stage» for the enactment of mutual recognition. The city council can promote such buildings as examples of an operational outcome of a pluralistic society and integration of religious buildings into urban spaces, but it requires participation, which does not leave an ambiguous impression.

Antropologiens nytteverdi i hverdagen Jeg har lenge vært overbevist om at antropologi er det mest nyttige faget man kan studere. Samtidig har jeg hørt fra flere medstudenter at de ikke helt ser hvordan antropologi kan brukes dersom man ikke arbeider på et universitet som antropolog. Tekst: Ingvild Skodvin Prestegård, master i sosialantropologi Illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

Slik jeg ser det, er antropologi en måte å forstå verden på. Det er en måte å bevege seg i verden og å møte andre på. Antropologi gir oss redskaper til å stille de vanskelige spørsmålene, utfordre holdninger og tankesett samtidig som en selv blir utfordret. Og ikke minst, man lærer å prate med alle slags mennesker om alt mulig. Dette kan overføres til de fleste situasjoner og yrker, fordi det er en egenskap som du, antropologen, tar med deg. I møte med mennesker Jeg var i Storbritannia tidligere i høst da jeg tok en taxi og kom i prat med en hyggelig drosjesjåfør i 50-årene. I løpet av turen fortalte han litt om bakgrunnen sin. Han hadde gått rett fra skolen til stålverket. Hverdagen hadde vært tøff, men full av mening. Nå var stålverket borte, og kameratskapet han hadde opplevd der var forsvunnet. Å kjøre drosje var en ok jobb, og det var ikke så mye annet å velge mellom. Drosjesjåføren var bekymret for arbeidsledigheten og manglende muligheter for lokalbefolkningen, og var skeptisk til

fremmedarbeidere fra Øst-Europa som jobber for lavere lønninger. Sjåføren fortalte at han stemmer på UK Independence Party (UKIP) fordi han synes det er for mange utlendinger i landet. Ikke nok med at de kommer hit, sa

Det autentiske britiske er vel kanskje en følelse, og noe uhåndgripelig – og hvordan kan egentlig slikt beskrives? han, men de fortsetter jo å leve som om de fremdeles var i sine egne land. Utlendingene nekter å bli britiske. De utlendingene er bare trøbbel. Og så sa han en del ting som jeg ikke vil gjenta på print. Det autentiske Britiske er i ferd med å forsvinne, mente han, og det er på grunn av innvandring og EU. Slik han så

det, må Storbritannia ut av EU, stenge grensene og få slutt på arbeidsinnvandringen. Det er dette det høyrepopulistiske UKIP har lovet. Hva sier man til sånt? Jeg tenkte jo at det var et litt enkelt verdensbilde, men tenkte videre at han neppe ville respondere positivt dersom jeg sa det. Å gå i konfrontasjon på den måten fører sjelden til noe produktivt. Så jeg foreslo jeg i stedet at det autentiske britiske er veldig vanskelig å beskrive. Fordi at hver gang man beskriver dette autentiske britiske, så kan man også se at det har oppstått på et bestemt tidspunkt, eller kommet fra et bestemt sted og dermed ikke egentlig er så autentisk og evigvarende, eller britisk, som man kanskje skulle tro. Det autentiske britiske er vel kanskje en følelse, og noe uhåndgripelig – og hvordan kan egentlig slikt beskrives? Dette var han med på, og syntes det var veldig interessant. Vi pratet litt frem og tilbake og ble enigom at det er komplisert tematikk uten rette svar,

hvor en må stille disse vanskelige spørsmålene. Det er kanskje undrings- og tenketiden når man undersøker slike kompliserte spørsmål som er aller mest nyttig, foreslo jeg, for å forstå mer av verden. Drosjesjåføren nikket ivrig, og sa at dette var nye og spennende tanker. Drosjesjåføren og jeg hadde en trivelig prat som utfordret tankemønstre på en trygg og ufarlig måte. Vi snakket sammen og ikke forbi hverandre, og vi bidro begge to med tanker og poeng i samtalen. Tiden gikk fort, for plutselig var vi fremme og samtalen var over. Men tenk om han fremdeles tenker på praten vår? Kanskje han fortsetter å stille spørsmål ved såkalte sannheter og utforske andre perspektiver litegrann? Jeg kan ikke forandre verden alene, men jeg kan møte andre mennesker med åpenhet og ta dem alvorlig, høre på dem og gi dem tid. Det vil kanskje gjøre en forskjell for noen, enten det er å bli sett, eller å tenke nye tanker. Det å tenke nye tanker

sammen er en fantastisk måte å utfordre og utvide sitt verdenssyn. Og ikke minst, det er et verktøy for endring.

[...] det er antropologi som gjorde meg i stand til å ha den samtalen. Til å ha en saklig og dyp samtale med et menneske som i utgangspunktet presenterte holdninger jeg er dypt uenig i. Antropologiens nytteverdi Poenget mitt med denne historien er å vise at det er antropologi som gjorde meg i stand til

å ha den samtalen. Til å ha en saklig og dyp samtale med et menneske som i utgangspunktet presenterte holdninger jeg er dypt uenig i. Årene med sosialantropologiske studier ved UiB gav meg redskapene til å ikke ta disse holdningene personlig eller å bli støtt av enkelte av de kvassere ytringene hans. I løpet av studietiden har jeg lært om identitet, etnisitet, nasjonalisme og fremmedfrykt. Jeg har lært om andregjøring og maktesløshet, og om håp og handlingsrom. Det er antropologi gjennom blant annet disse temaene som gav meg redskapene til å se hans perspektiv, og til å finne en felles plattform hvor vi møttes i oppriktig dialog. Likesom antropologifaget omhandler mennesker og deres daglige liv, må vi antropologer også kunne ha de dagligdagse samtalene om de store temaene med våre medmennesker. Hva kan vel være mer nyttig enn det?

Living in a state of fear towards the Norwegian Barnevernet The increased diversity in the Norwegian society, and the complexities that accompanies it, poses challenges in the meeting point between Barnevernet – the Norwegian Child Welfare Service – and families with a non-Western immigrant background. Can anthropologists contribute by using their cultural competence? Text: Kaja Skoftedalen, master student at the Department of Social Anthropology, UoB

In recent years there has been an increasing amount of media coverage about cases on care intervention where children have been placed in foster care. The most prominent example might be the so-called «India-case», which got a lot of worldwide media coverage with headlines such as «Nightmare in Norway». The case was infused by critique stating that the accused parental deficit was in reality a misinterpretation of a different culture. The case illustrates one of the most central challenges for Barnevernet these days, namely the realization that people have different understandings of what it implies to be a child, to be parents, and how to give a child a good upbringing. An institutionalization of moral values of child upbringing Richard Shweder once wrote that «the ritualized process of separating young children from their parents at night and forcing them to sleep alone is a relatively rare institution outside the Anglo-American cultural region». His point is that we construct as set of moral values and developmental practices that gain «expert authority» in our own society. This expertise on developmental practices, that is, what is considered right and wrong in the upbringing of a child, can be seen as institutionalized in the Norwegian Barnevernet. According to Barnevernet’s web page, www.

barnevernet.no, their most important job is to help and support children and youth who are living under conditions that may hurt their health and development. Also, the institution strives to contribute to securing children’s right to safe surroundings while growing up. In short, they split their responsibilities into three categories: (1) to take care of vulnerable children, (2) to provide help and support, (3) to enforce the responsibility to intervene – even with the lack of parental consent. Their main task is

Does Barnevernet operate as an institution with too little cultural competence? protecting children, but in the process there are challenges especially connected to the meeting point between the state institution and non-Western immigrant families. This article aims to highlight some of these challenges. Does Barnevernet operate as an institution with too little cultural competence? And if so, what are the consequences for the parts involved?

Investigating the «Other’s» point of view A researcher attempting to bring forward the voices of immigrant families is Marte Knag Fylkesnes, PHD candidate at the Department of Health Promotion and Development at the Faculty of Psychology at the University of Bergen (UoB). She is currently leading a research project investigating how immigrant families experience and comprehend Barnevernet. As most research concerning Barnevernet is based on the employee’s experience with ethnic minorities, she argues that the families’ voices are lacking in the research discourse. Through qualitative interviews and informal conversations with parents and youth with immigrant background, she has received a lot of information on the different experiences immigrant families have had with Barnevernet. – It seems like there might be a connection between the problematic relationship between Barnevernet and immigrant families, and the immigration and integration policies, she suggests. This is reflected in some of her informants’ narratives, namely that they reflect on whether Barnevernet is an extension of the general resistance towards «foreigners» in Norway. Her informants’ perception of a general and institutionalized hostility towards non-Western immigrants signaled a need for extended knowledge

Photo: Nicolas Alejandro regarding how different cultural practices in child rearing are met by professionals in the welfare state. As an example, she refers to an ethnographic example of a situation where a family visits the public health nurse («helsesøster»). The couple is tired from staying up all night with their infant child who can’t seem to stop crying. The nurse suggest that they can sleep in separate bedrooms in order to have rotating shifts on taking care of the baby – assuming that they shared this responsibility to begin with. In this family, the most important parenting figure caring for the infant was the mother. To rotate the tending responsibilities would therefore have required a fundamental restructuring of the family’s cognitive schema. Fylkesnes argues that a public nurse, and other professionals, in this scenario should use the structures that are already in place to assist the parents on their premises. Can we secure children’s rights without reducing the possibilities for debate? This fall there has been a debate in the national Media concerning children’s juridical rights in Norway. The debate illustrates the need for protecting children from violent adults, as it serves terrifying examples of

severe long-term damages, and even death of infant babies. However, following this debate there seems to be need for additional points of view. Following a law revision of the Norwegian Penal Code in 2009, all actions with possible physical and psychological damage are categorized as «violence». This means that shaking an infant to death is characterized with the same term as grabbing a child by the arm. In the law revision from 2009, the Ministry of Children, Equality and Social Inclusion specified that «violence and frightening or troublesome behaviour, or other ruthless behaviour towards children is forbidden, even though this happens as part of the upbringing» (my translation). Except from the possible feeling that the law is exceptionally general and non-specific, the use of the term «violence» can be problematic because of the many different understandings of what the term implies. Another aspect of the Law revision is that the possibilities for debating parental techniques may be reduced on the ground level. This aspect was originally suggested by one of Fylkesnes’ informants, who used the American TV-show «Dr. Phil» as an example. In contrast to Barnevernet, the show tended to open up for discussing what is good and bad parenting. The informant felt

that zero-tolerance towards physical punishment/discipline in the Norwegian legal system may constitute a barrier for discussing parenting methods that are accepted in other societies. How is it possible to discuss something that is against the Law? When actions that are seen as acceptable parts of a child’s upbringing are marked as violations, there is a need for dialogue to find other useful parenting techniques. International critique and local misunderstandings According to law professor Karl Harald Søvig, the United Nation Committee of the Rights of the Child’s (CRC) has criticized Norway for the increasing amount of children placed in foster care. The CRC is critical towards the extended use of care intervention as a step of action in cases where there is suspicion of deficit parental care. Instead, they encourage the protection of the «natural family environment» as a main goal, and they underline that to remove a child from its family should be practiced only as a last resort measure when it is «in the best interests of the child». This critique suggests that there is a methodological problem within the care system protecting children. Anthropological research

Knowledge of cultural context might be helpful for Barnevernet as it can contribute to a better comprehension of different cultural practices.

can support the broadening of Barnevernet’s understanding of different family praxis. This way, the institution migth be more prepared to meet parents, especially those with a non-Western background, and to reduce the occurrences of misunderstandings between Barnevernet and non-Western immigrants. Even the most complicated misunderstandings can, according to Chiku Ali, leader of Norsk innvandrerforum, derive simply from a misinterpreted statement. In an article In Bergens Tidende (BT) from 2013, she exemplifies this. An African mother might say: «my child is sleeping so well that I could have gone to the store to shop and return [before it wakes up]». As idioms often are culturally specific, they might cause confusions. For a caseworker this idiom might be interpreted as a signal of danger: «oh my god, this mother leaves her child when it goes to sleep!» The mother, however, might simply refer to the fact that her child is a heavy sleeper, not that she abandons it, Ali explains. Knowledge of cultural context might be helpful for Barnevernet as it can contribute to a better comprehension of different cultural practices. For instance, in many parts of the world the surrounding community has a much more central role than in the Norwegian context. In the BT article from 2013, a female refugee from Sierra Leone explains that in her old community, the parents would «feed their

children in the morning and send them out on the streets». In the local community, other adults, like for instance an aunt or a neighbour, would participate in parenting tasks. It is like the famous African proverb states: «It takes a village to raise a child». Becoming a «good client» Misunderstandings between Barnevernet and immigrant families go both ways. While Barnevernet might not always understand the immigrant’s point of view, and also immigrant families report that it is often difficult to understand how the state institutions function. What they are aware of, however, is Barnevernet’s power to take away their children. For instance, in the BT article a woman from Somalia narrates her experiences and anxieties in relation to Barnevernet. Her three sons are still with her, she says, but she experiences a continuous fear of losing them. The word on the street is namely that Barnevernet can take away your children if you do not fit the template the Norwegian idea of a «good parent». As this is a well-known fear among the non-Western immigrants, Fylkesnes argues that how to appear in front of Barnevernet becomes of vital importance. Through efforts to show oneself as a human being capable of parenting their child, questions like «how should I look» and «how should I talk» become extremely relevant for the

parents involved. What does the caseworker or expert think is worthy or unworthy behaviour? – How the parents present themselves and construct their life story is one aspect that becomes central when Barnevernet evaluates their reliability as parents, says Fylkesnes. – Research also suggests, she explains, – that the representation the caseworkers have of the «Other», that is, the parents, has consequences for the decision-making processes. This is influenced by both presupposed stereotypes and the perceptions of the parents’ self-portrayal. How can anthropologists contribute to the debate? The fear that immigrant parents’ describe in the previous paragraph can be related to a lack of information about what role Barnevernet plays in the Norwegian society. For instance, immigrant community contacts like EMPO, Multicultural Resource Centre in Bergen, have reported that the fear of Barnevernet is being reproduced into the local communities. Families in need of help even hesitate to contact Barnevernet in fear of instead becoming «victims» of intervening policies. Moreover, in a local community not only the parents and children are affected by care interventions as

Foto: Pink Sherbet photography a step of action. Additionally, the children in question also have school friends and teachers who are affected by the replacement of a child in a «new» family. One example of this concerns a care intervention where a child is removed from its family and social environment and placed in foster care. Because of the Barnevernet caseworkers’ duty of confidentiality, the teachers at school don’t receive full information about the case, and are unable to provide any specific information to the other children at school. The unanswered questions may therefore also affect the classmates of the child whose foster home might be located in another community. The research on how this affects the surrounding community, including children at school, might be something an anthropologist can contribute with. Through for instance participant observation and informal conversations, an anthropologist could provide ethnography that would give an extensive and important contribution, which again could be useful for Barnevernet and other social scientists. To understand seemingly «odd» practices, anthropologists often use cultural relativism as a tool to reduce ethnocentric approaches. Ethnocentrism generally refers to a view of the world from only one perspective, consequently being unable to adequately understand cultures that are different from one’s own. A cultural rela-

tivist methodological approach implies obtaining a certain degree of «understanding» or «empathy» with the foreign norms and tastes, an approach that possibly could be valuable for Barnevernet. However, to propose that they should be more culturally relativistic is not a suggestion to avoid criticizing parenting

The Norwegian idea of a child and a «good parent» is culturally embedded within what you may call «Western ideals», and not ideas that we are born with. practices just because they are «culturally different» from ours. This is important to emphasize, as some researches have suggested that caseworkers in Barnevernet dwell on intervening when the family in question has a non-Western background. It has been suggested by researchers that culture sometimes becomes an excuse for nonaccepted parental techniques.

Nevertheless, the debate seems to be in need of a broader understanding of cultural context, and isn’t that a key word in anthropological research? Anthropologists like Marianne Gullestad have for instance worked on illuminating for example that the Norwegian idea of a child and a «good parent» is culturally embedded within what you may call «Western ideals», and not ideas that we are born with. More specifically, the practices we induce in our own «culture» should not be taken for granted. Anthropologists can contribute by pointing at certain features that illustrate how the standards used and enforced by Barnevernet might be more adequate for people of Norwegian «culture» than for immigrants. Thus, Barnevernet could potentially include a more cross-cultural perspective and better understanding of how and why some immigrant families parent their children differently than what is found appropriate by Norwegian state institutions. As the world is getting smaller, new perspectives on such sensitive social issues are critical.

Hurra for Alumnusfest! 9. mai arrangerte Institutt for sosialantropologi årets alumnustreff. Kvelden besto av inspirerende innlegg, nydelig mat og god stemning. Kula Kula oppfordrer alle til å følge med på instituttets kalender og å melde seg på alumnustreffet 2015! Tekst: Veronika Tholo von Ahnen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB og Cecilie Baann, masterstudent ved SOAS, University of London Foto: Cecilie Baann

Klirrende champagneglass og store fruktfat blunker innbydende mot oss idet vi entrer festlokalet. Alumnusfesten inngår i et UiB-arrangement hvor alle institutter og fakulteter har alumnussamlinger. Her er både ansatte, studenter og ferdig utdannede antropologer gjester. Instituttet, med Wenche Iversen i spissen, stod for samlingen sammen med Fagutvalget. Kvelden åpnes av professor Kathinka Frøystad, som forteller om et attraktivt og fremgangsrikt institutt i «rivende utvikling». Utover kvelden serveres det innlegg fra både tidligere studenter og nåværende ansatte. Mellom inspirerende taler dominerer engasjert «small talk», der flere deler sine erfaringer fra feltarbeid. – Humor er en målestokk på hvor godt du forstår og prater et språk, forteller en tidligere student. – Når jeg kunne fortelle en vits, og informantene mine lo, da forsto jeg at jeg endelig var innafor. Antropologene forteller Det er ikke bare studentene som kjenner på utfordringene antropologifaget kan by på. Førsteamanuensis Eldar Bråten forteller at hans nylige geografiske «regi onskifte» fra Indonesia til Norge har gjort at han må overskride sine norske måter å forstå Norge på. Spesielt må man være var på den såkalte «hjemme-blindheten» og hvordan man posisjonerer seg når man studerer sitt eget samfunn. Bråten peker på at en utfordring med antropologisk arbeid i Norge er at samfunnsdebatten her har sterke normative undertoner. Det vil si at det ligger rettledende linjer som styrer hva som kan

debatteres og hvordan samfunnsdebatten skal gjennomføres. Dette gjør det vanskelig å føre en objektiv faglig debatt, og mange temaer fremstår sensitive og vanskelige å prate om.

Felterfaring er en unik opplevelse, og ikke bare møter man andre mennesker, man møter også seg selv. – Hvordan kan man gjøre global kunnskap relevant i en hjemlig kontekst? spør Bråten. – For mange er det sensitivt å gjøre Norge sammenlignbart med noe annet, fortsetter han. I et annet innlegg siterer tidligere instituttleder Edvard Hviding den danske antropologen Rane Willerslev på at «det er antropologens privilegium å flytte grenser for det som er

mulig å tenke». Sitatet poengterer betydningen av antropologens rolle i den samfunnsvitenskapelige debatten, men vektlegger samtidig hvordan ideer og tanker har behov for forandring. Hviding eksemplifiserer ved å henvise til debatten om klimaendringer, der et svært aktuelt spørsmål er hvordan stigningen av havnivået påvirker øyene i Stillehavet. – Statsvitere har spurt meg om et land kan overleve som stat, altså beholde sin suverenitet, dersom landet fysisk ikke eksisterer lenger, forteller Hviding ivrig og fortsetter: – Oversvømmelse truer øystaten Tuvalu. Hva vil da skje med staten? Den antropologiske metodens fortrinn blir også påpekt av Christine M. Jacobsen, professor i sosialantropologi og senterleder ved Senter for Kvinne- og Kjønnsforskning: – Det at antropologer plasserer seg der folk er, og bruker tid på å bygge opp tillit, gjør at vi mye lettere kommer i snakke med folk, forteller hun. I sitt eget arbeid med såkalte ulovlige eller papirløse innvandrere har den

Glassene heves med smil og spenning – kvelden er i gang

Vennskap, kjennskap og nye bekjentskap – smilene satt løst blant festdeltakerne antropologiske metoden vært nyttig. Det finnes eksempler på andre samfunnsforskere har hatt problemer med å skaffe informanter fordi de har hengt opp plakater der det står «Informanter søkes» - en tilnærming til mennesker som man ved antropologisk metode ville tatt avstand fra. Ferdig utdannet og ut i yrkeslivet Etter innleggene fra forskerne gjøres gulvet klart for nyutdannede antropologer som er spesielt invitert for å snakke om arbeidslivet etter endt utdanning. Alle fremmøtte (nåværende) studenter er svært spente, for nå skal man få høre om nyutdannede sosialantropologer – i arbeidslivet! Pegah Zomorodi, som ferdigskrev masteroppgaven sin i 2005, jobber i dag som Utenriksdepartementets (UDI) representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap. Hun forteller at hun i mange år ønsket å arbeide for UDI, og at tilfeldigheter og hardt arbeid ga henne stillingen hun har i dag. Zomorodi skrev masteroppgaven sin om enveisproforma, et fenomen som handler om hvordan kun én av partene i et forestående ekteskap faktisk har intensjoner om å gifte seg. I oppgaven hadde hun fokus på tyrkisk ekteskapsinnvandring. Her kommer en del tyrkiske menn til Norge med planer om giftemål, samtidig er uoffisielt gift med tyrkiske kvinner etter tradisjonelle lover. Dataene og erfaringene fra feltarbeidet fikk hun vist frem da hun fikk en deltidsstilling i UDI, der man manglet metoder for å kunne bevise tvangsekteskap i tilfeller der dette var mistanke. Zomorodis antropologiske kunnskaper om patrilokalitet og tradisjonelle giftemål gjorde henne til en sterk ressurs. Det har likevel ikke bare vært «straka vegen», kan hun fortelle:

– En gang presterte jeg å sende felles-mail med en dansende gris til en rekke imamer som hadde vært mine informanter! Heldigvis var jeg ferdig med alle intervjuene, sier hun og smiler før nestemann tar ordet. Elisabet Palerud er student og styremedlem i Afghanistankomiteen og tidligere leder for Fellesutvalget for Palestina. Palerud er ferdigutdannet sosialantropolog, og forteller at hun skal i gang med lærerutdannelse. Ambisjonene hennes har hatt stor spennvidde, og hun drømte lenge om å bli operasanger. Hun forteller engasjert om hvordan erfaringer fra feltarbeid kan brukes videre i arbeidslivet.

– En gang presterte jeg å sende felles-mail med en dansende gris til en rekke imamer som hadde vært mine informanter! – Felterfaring er en unik opplevelse, og ikke bare møter man andre mennesker, man møter også seg selv, sier hun til et nikkende publikum. På festen viser det seg at det er flere med lignende erfaringer. Palerud er også svært engasjert i organisasjonsarbeid, og hun peker på hvordan det er stor forskjell fra akademia til å jobbe som aktivist, hvor områdekunnskap erstatter teoretisk kunnskap i felten. Videre møter vi Olav Ånestad, prosjektleder i Hero Kompetanse i Bergen. Ånestad er utdannet sosialantropolog, og gjorde feltar-

beid i Beirut. Han forteller om sterke opplevelser, og hvordan det var å jobbe over etniske grenser i krigssituasjoner. – Etter mastergraden ønsket jeg å bruke mine erfaringer fra borgerkrig og krigsindustri i arbeidslivet. Jeg fikk jobb på kulturskole, forteller Ånestad og ler. Etter hvert fikk han jobb i Hero kompetanse, der han arbeider med integrering og mangfold. Ånestad forteller at han var den første sosialantropologen i organisasjonen, men at i dag arbeider det 80 % antropologer der. Den feltorienterte jobberfaringen man har i sosialantropologistudiet er nyttig i jobbsammenheng, og Ånestad gjentar noe de andre sosialantropologene også har lagt vekt på, nemlig at antropologens viktige verktøy gjør det mulig å belyse hvordan man kan se og erfare verden fra ulike perspektiv. – Antropologers nysgjerrighet gjør at vi tar på oss varierte arbeidsoppgaver, sier han og avslutter innlegg sitt. Fortellingene fra de «ekte» sosialantropologene viser seg å gi følelser av håp og inspirasjon til de oppmøtte spirende sosialantropologistudentene. Den gode stemningen, tipsene «fra innsiden», og gleden over fagets muligheter inspirerer både til faglig fordypning og samfunnsengasjement. Mange fikk dessuten en del nye bekjentskaper og gikk hjem med nyttig kontaktinformasjon etter roen runder med nettverksbygging. Neste år blir det ny Alumnusfest og Kula Kulas utsendte gleder seg til nok et fyrverkeri av inspirasjon og fintfolk!

Bedre med tørr kake enn intet å smake – møtet med en fransk professor «Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er» skrev Jean Anthelme Brillat-Savarin i Fysiologiens Smak, en fransk advokat, politiker og ikke minst gastronom som levde siste halvdel av 1700-tallet. Tekst og foto: Lena-Cecilie Linge, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Frankrike. Ost, vin, Tour de France, motehus, Middelhavet, Eiffeltårnet, Asterix og Obelix, Edith Piaf, gastronomi. Jeg har oppholdt meg en del ganger i Frankrike, både som turist og som student, både i nord og i sør og i midten. Derfor føler jeg at jeg har lært en ting eller to om franskmenn og deres kultur, ting som den norske journalisten Arne Bru også erfarte og skrev om. I boken hans, Franskmenn – en bruksanvisning, kan vi lese (til tross for forfatterens anbefaling om at boken blant annet ikke bør leses av antropologer eller frankofile, hvorav jeg faller inn under begge kategoriene) at det egentlig ikke finnes noe fransk kjøkken. Derimot er det franske kjøkken sammensatt av regionalkjøkkener. Det var Georges Auguste Escoffier, det franske kjøkkens far, som på 1900-tallet gjorde fransk kokekunst anerkjent i Europa. I Frankrike er det et yrende restaurantliv med veldig faste klokkeslett for når måltidene inntas. Ville jeg ha lunsj i restauranten som lå der jeg bodde måtte jeg sørge for å være der mellom kvart på tolv og kvart på to. Ville jeg ha middag, måtte det skje mellom 19.00 og 20.00. Men de vanlige restaurantene er gjerne åpen fra rundt ett til tre i lunsjtiden og fra halv åtte for middag. De fleste holder stengt om mandagene, akkurat som museene. Forklaringen på det livlige restaurantlivet er å finne i franskmennene sine små leiligheter. Hvis de skal feire noe, ber de vennene sine ut på restaurant

fordi de har rett og slett ikke plass hjemme. Franskmenn elsker ost og vin. Det ser simpelthen ut til at franskmenn ikke greier å la være å ha ost som en del av et måltid. I bruksanvisningen lærer vi at det fins like mange oster som det fins dager i året, men egentlig fins det over 400 oster i Frankrike. I den franske regionen Centre, som jeg oppholdt meg i, elsker innbyggerne fromage du chèvre eller geitost som det heter på norsk. Derfor burde det kanskje ikke ha kommet så overraskende på meg første gang jeg så mannen med geiten spaserende rundt midt i byens restaurant- og utelivsstrøk en lørdagsaften rundt midnatt.

Han fortalte at han en gang hadde kjent en norsk kvinne, Cecilie Larsen, datteren til redaktøren av Dagbladet. Etter hvert skulle det vise seg at denne mannen og hans geit (med mindre han har flere geiter som han bytter på å gå tur med, eller gud forby, sender til slakteren) er et ganske vanlig innslag i byen, spesielt på kveldstid.

Som du nok vet lages geitost av geitemelk, men chèvre har ingenting til felles med norsk geitost, forteller Bru. Franskmennene vil nok grine på nesen av vår geitost og nedlater seg ikke engang til å kalle det ost. Deres bilde på geitost henviser nemlig til en rund og hvit ost med varierende konsistens, alt etter hvor i landet den kommer fra. Romvesener, Hurtigruten og Dagbladet Nå kan det virke som om denne artikkelen skal handle om det kulinariske Frankrike, det gastronomiske Frankrike, haute cuisine Frankrike. Vel, kanskje har jeg gitt et feilaktig inntrykk. Det skal handle om mat, men ikke den maten som de fleste kanskje forbinder med fransk mat. Jeg skal fortelle om mitt bekjentskap og mine måltider med en 83 år gammel professor i medisin, og det som skjedde under og etter måltidene. Et måltid kan nemlig føre til så mangt, spesielt hvis man er ny i en restaurant ment for beboerne på et Fantoftlignende hybelsted og andre som har skrevet seg inn som medlem av foreningen som administrerer utleiet. Kanskje blir man kjent med en professor. En professor som virkelig er en slik professor man nesten bare finner på film. En eldre professor med bart som bor alene i et stort hus fylt av massevis av møbler, gamle bøker og andre ting som kommer fra et slott han hadde solgt for ikke så lenge siden, og som gjør at det meste av gulvplassen, og de

Restaurantfølelse i hagen.

fleste bord og stoler til enhver tid er opptatt (kjøkkenet er intet unntak). En bereist professor som har vaskehjelp og en ung hankatt som tisser og bæsjer i en av sengene som står på ett av kontorene hans. En ungkarsprofessor som har vært gift tre ganger og som i ukedagene spiser lunsj og middag på en restaurant og ellers vier litt av sin tid og sitt hjem til å holde møter om romvesener. En kunnskapsrik professor som kjenner en nobelprisvinner i medisin som bor rett bortenfor ham. En hvithåret, krokrygget professor med stokk som er dårlig til bens, men raskere på sykkel og som er glad i å spise mat. Akkurat en slik professor, hvis du forstår hva jeg mener. Det begynte i restauranten. Da jeg fortalte at jeg var norsk, fortalte han om en ferie i Norge sammen med en av de tidligere konene sine. De hadde tatt Hurtigruten og det var dyrt. De hadde vært så sultne at de spiste kjempe mye til frokost en morgen. Etter at de hadde betalt for det lille kalaset hadde de ikke mer penger igjen! Siden ble det til at jeg fikk komme på te hos ham en søndag ettermiddag. Han fortalte at han en gang hadde kjent en norsk kvinne, Cecilie Larsen, datteren til redaktøren av Dagbladet (uttalt med fransk aksent: Dágbladé), Norges største avis. Vel, han var kanskje ikke redaktør nå, siden dette var noen år siden. Jeg fikk se svart-hvitt bilder av henne. Hun hadde losjert hos hans foreldre

da han var ung. Jeg kunne kanskje ta kontakt med henne når jeg returnerte til Norge og fortelle at jeg hadde møtt ham? Skumle lyder og frossen geitost Etter hvert var det ikke bare te jeg ble invitert på, men også middag, ettersom restauranten ikke var åpen i helgene og jeg ikke hadde gått til innkjøp av kjøkkenutstyr. Den første gangen gikk vi ut og spiste på en restaurant der han ofte kjøpte sandwich suedois (franskmenn har det med å gi navn som enten inneholder suedois – svensk, eller norvégienne – norsk, på matretter der laks er en ingrediens). Vi spiste hver vår sandwich suedois og g ikk tilbake til hans hus for å drikke te. Ikke visste jeg at dette skulle bli det beste måltidet jeg ble invitert på av den gamle professoren.

Kanskje han hadde blitt kidnappet eller drept? Helgene kom og gikk og jeg ble invitert på flere middager. Som oftest bestående av hva det var som tilfeldigvis befant seg på kjøkkenet hans, og det var som

regel boksmat med litt knusktørt brød. Vanligvis elsker jeg det franske, ferske, lyse brødet og kunne sikkert gaflet i meg så mye jeg orket hvis jeg bare fikk sjansen, men i disse tilfellene var saken en annen. Professoren gjorde dem likevel spiselige ved å legge dem rett ned på en plate slik at de ble til ristet brød (noen ganger svart brød). Det ble mulig å spise dem uten å knekke tennene. Den første middagen hjemme hos ham bestod av cassoulet, en fransk gryterett med konfitert and, pølser og hvite bønner. Konfitering innebærer at man først salter og deretter langsomt koker kjøttet eller fisken i fett for å gjøre det mørt og smakfullt. Det er en gammel konserveringsmetode som franskmenn ofte befatter seg med, spesielt ved tilberedelse av andelår. Ville jeg ha potetstappe eller spagetti til? Neimen, her var det også sild på boks som vi kan varme opp. Professoren er veldig glad i sauser, dressinger og ketchup. Alt dette skulle han altså ha på maten sin. Vi satt oss ned for å spise. Det var ikke så ille, selv om jeg overlot det meste til professoren. Jeg tok det heller igjen med karamellsjokoladen vi spiste etterpå. Jeg ble jo mett. Professoren fortalte historier, men han hadde nok også blitt ganske sigen og mett for midt i en fortelling kunne stemmen forsvinne litt etter litt, til det ble helt

stille og han hadde duppet av, før han plutselig våknet til livet igjen og fortsatte. Det er bare sånt som skjer. Professoren måtte et ærend i en etasje under (huset har minst tre etasjer, kanskje flere). Jeg ble sittende alene å vente på ham, mens radioen på kjøkkenet spilte klassisk musikk. Det var mørkt ute og inne, bortsett fra i rommet vi oppholdt oss i. Det kom lyder ovenfra, men professoren hadde gått ned, ikke opp, og katten var ute. Jeg har nok ikke godt av det, men jeg elsker en god klassisk britisk krim og her jeg satt og ventet i halvmørke på professoren som ble borte i evigheter (slik føltes det i alle fall) kunne jeg ikke la være å tenke på om det kanskje hadde skjedd ham noe. Kanskje han hadde blitt kidnappet eller drept? Den klassiske musikken i bakgrunnen hjalp ikke akkurat på stemningen. I britiske krimserier er det alltid klassisk musikk og drapet begås alltid når stykket er på sitt mest dramatiske, sitt klimaks. At huset er kjempegammelt, med veldig mange etasjer og svært mange gammeldagse møbler og flere stabler med papirer og bøker overalt gjorde heller ikke mine tanker bedre. Kanskje har han kjempehøye bokstabler nedenunder og noen har sneket seg inn og veltet en av stablene over ham, tenkte jeg, men turte ikke å bevege på meg. Tenk om jeg gikk meg vill eller traff på morderen? I en episode av Mord og mysterier er det nemlig et gammelt ektepar som bor i et hus der det er meget høyt under taket. De har, nesten i likhet med professoren, flere meter høye stabler med aviser og bøker, og konen sitter oppå en av disse stablene dinglende med føttene idet morderen (som viste seg å være ektemannen) dytter i stabelen slik at papirene flakser ned mens konen stuper ned i den sikre død! Min professor hadde heldigvis ikke blitt drept for han kom tilbake opp trappen. Jeg lærte senere at han hadde en leieboer på loftet (en som røyker litt narkotiske stoffer innimellom), noe som forklarer lydene jeg hørte. Professoren hadde tatt med seg et stort stykke geitost direkte fra frysen. «Kanskje jeg skulle tatt den ut litt før», sa han idet han skar av et stykke ost hver. Det var som å spise en isklump som smakte ost, men det gikk greit. Jeg spiste bare ikke så mye av den, i motsetning til professoren.

Vintage-klær og nakenbilder Professoren hadde en kar som jobbet sammen med ham i en forening med adresse i professorens hus. Tobias het han og tilbragte ofte tiden sin hos professoren. Da professoren en dag sa at Tobias stelte med middagen, begynte forventningene til måltidet å vokse igjen. Men det kunne jeg spart meg, for det var fortsatt boksmat, ikke noe hjemmelaget eller halvveis hjemmelaget denne gangen heller. Tobias gikk, og professoren fant frem en pose med gamle dameklær. Han lurte på om jeg ville prøve dem og hvis jeg likte dem, kunne jeg få dem. «Vintage-klær,» kommenterte han. Faren hans hadde, i tillegg til å være lege, hatt en klesbutikk. Professoren hadde derfor noen klær igjen fra den tiden. Huset han bor i er nemlig det huset han vokste oppi. Jeg syns alltid det er spennende med klær, spesielt når noen vil gi dem gratis, men jeg forstod raskt at disse klærne ikke var noe for meg. Men jeg glemte virkelig posen med klærne igjen hos ham, og det var ikke med vilje. Helt sant! Professoren hadde ikke glemt posen med klær. Neste gang jeg kom på besøk tok han den frem slik at jeg ikke skulle glemme den. Han fortalte at den røde dongerijakken kunne han ikke gi meg for den hadde han lovet bort til datteren sin. Jeg sa at det ikke gjorde noe og satte posen ved siden av vesken min. Jeg glemte den likevel da jeg skulle gå!

Det hadde lekket nakenbilder av konen hans. En annen gang jeg kom åpnet vaskehjelpen for meg, en asiatisk dame som bodde rett over gaten sammen med sin egen familie. Hvor mye hun egentlig fikk rengjort, vet jeg ikke, for på meg virket gulvet alltid like skittent som før. Kanskje har det mer å gjøre med alle tingene som tar opp det meste av gulvplass, og det faktum at professoren går med sko inne og at han lar boss ligge på gulvet i stedet for å rydde det vekk, enn vaskehjelpens egenskaper. Uansett, hun hadde tatt med seg rester fra en hjemmelaget salat og to små ferdigkjøpte paier. Hovedmåltidet var nok noe boksmat, men denne gangen var det en restaurant-

Professorens uvanlige kjøkken. stemning over det hele. Kanskje fordi vaskehjelpen dekket på, satte frem maten og helte oppi drikke til oss. Kanskje fordi vi satt ved et rundt bord med blå duk ute i solskinnet som ikke nådde ned til oss på grunn av et stort tre og en slyngplante på det hullete taket over plattingen. Til tross for at de hvite stolene var litt skitne og at det stod masse ting ute i hagen også, som et gammelt piano han ikke hadde plass til inne (han hadde allerede et piano som stod innendørs), var det i grunnen ganske trivelig. Etterpå fortalte han meg en historie om en kjent fremstående fransk politiker. Det hadde lekket nakenbilder av konen hans, noe som hadde ført til skandale (eller var det kanskje elskeren til politikeren?). En liten artig historie, som i grunnen bare ble bedre da det viste seg at professoren hadde kommet borti en knapp på mobilen som lå i bukselommen, og ringt til denne kvinnen. Plutselig ringte det nemlig, og det viste seg å være denne kvinnen som altså hadde fått med seg at han fortalte denne historien til andre. Hun var sur på ham, sa professoren. Han forstod ikke hvorfor. Det var jo lenge siden og det hadde florert av nyhetsoppslag i fransk presse. Jeg visste uansett ikke hvem kvinnen var, så hvorfor var det noe å ta på vei for? Det var nok det beste måltidet jeg hadde fått hjemme hos professoren!

Globale utfordringer som gjenspeiles i det «lokale» Dokumentaren ThuleTuvalu viser hvordan global oppvarming skaper ødeleggende konsekvenser av smeltende is i en av verdens nordligste byer – Thule på Grønland. Samtidig vokser havnivået rundt den Polynesiske øy-nasjonen Thuvalu, i sør. Den usikre framtiden knytter menneskene i nord og sør sammen. Tekst: Isabelle Hugøy, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Den sveitsiske dokumentaren ThuleTuvalu er regissert av Matthias von Gunten, og starter på den nordlige halvdelen av jordkloden, i byen Thule på Grønland. Filmen følger inuittene som gjennom generasjoner har livnært seg gjennom jakting på blant annet seler og narhvaler. Dette innebærer at de må reise store avstander over is-landskapet med sine sleder og trekkhunder, for å kunne nå områder hvor disse sjøpattedyrene oppholder seg. Men spesielt i løpet av de siste ti årene har inuittene opplevd dramatiske endringer i landskapet sitt: havet fryser til is måneder senere enn tidligere, isen er tynnere, sprekkene økende og isflakene flere. Alt dette fører til stadig mer begrenset mobilitet og får dermed alvorlige konsekvenser for deres overlevelse som jegere. Samtidig som isen smelter i Thule på Grønland, opplever menneskene i Tuvalu et stadig stigende havnivå på en øy som er knappe fire meter over havet. Vi får et innblikk i tuvaluere sine fisketeknikker, og hvordan de avler frem griser og kyllinger for å livnære seg. Overføring av tradisjonell kunnskap reflekteres idet en far bygger en kano til sin sønn, for å videreføre kunnskap om fisking. Men med det forhøyede havnivået blir sønnens fremtid usikker. Øyens flate landskap gjør den spesielt utsatt for bølger, som nå slår stadig lengre innover i landet. Dette skaper oversvømmelser som drukner åkre, truer avlinger, og begrenser mulighetene for jordbruk. ThuleTuvalu illustrerer hvordan mennesker i to vidt forskjellige samfunn etter hvert blir

tvunget til å forlate sine tradisjonelle levesett, noe filmen viser kan skape identitetskonflikt for enkelte. I begge samfunn gjenspeiles tankene til de eldre generasjonene om framtiden til de yngre. En av de største bekymringene er at røtter og tradisjon skal gå tapt. I Thule var det tradisjonelt sett gitt at ens sønn skulle oppdras som jeger. Nå må de forholde seg til alternative måter å livnære seg på, for eksempel som fisker. I Tuvalu – en øy hvis eksistens er truet av å bli visket bort fra verdenskartet – blir migrasjon sett på som det mest fruktbare alternativet. Dette er dessverre en løsning få har råd til.

Dokumentaren kan sies å fange kjernen i antropologisk feltarbeid. Dokumentaren gir oss et innblikk i de faktiske endringene som global oppvarming medfører på det lokale plan, og ikke minst hvordan mennesker opplever disse direkte. For enkelte av personene vi møter i filmen derimot, er global oppvarming et diffust begrep som stadig omtales i media, men som enda ikke oppleves som reelt. Dokumentaren kan sies å fange kjernen i antropologisk feltarbeid på ulike vis ved å samle inn etnografisk

materiale om lokalsamfunnet. I ThuleTuvalu som i antropologien, bruker man etnografi for å forklare menneskers livsverden, og blant annet hvordan globale prosesser «utenfor», er med på å forme og utfordre deres levemåter. Samtidig kan antropologiens nærsynthet hevdes å bli problematisk i slike globale problematikker. I Forskningsfronten i denne utgaven av Kula Kula skriver Thomas Hylland Eriksen om forskningsprosjektet Overheating, der han ønsker å vise at «(…) antropologiens etnografiske nærsynthet igjen kan bli til en styrke, og at dette paradoksalt nok blir tydeligst når den løfter blikket og forsøker å analysere hele».

Et innblikk i det antropologiske fagmiljøet Hvert år arrangerer Norsk Antropologisk Forening (NAF) en årskonferanse der antropologer fra alle landets kanter møtes til diskusjon, debatt og hyggelig samvær. Årets konferanse ble holdt på Grand Hotel Terminus i Bergen, og Kula Kula tok turen innom. Tekst: Tina Dale, bachelor i utviklingsstudier med sosialantropologi og Kaja Skoftedalen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB Foto: Kaja Skoftedalen

Mai har sunget sine første toner og vårsolen står høyt på den blå himmelen. Bergensstudentene nyter varmen og tar et pust i bakken før eksamenstiden bryter løs. Solslikking og eksamensforberedelser står derimot ikke på vår agenda der vi tusler spent på vei til vår første NAF-konferanse. Denne helgen er det kun én ting som gjelder. Hotellets massive fasade og antikke interiør forteller oss at vi er på vei inn til noe stort. Vi skal ta del i det som mange vil kalle det norske antropologimiljøets største årlige begivenhet, og spenningen minner om den man føler på første skoledag. Hva venter oss på innsiden av dette praktfulle bygget? Vil vi klare å finne en plass blant våre store forbilder? Vil vi i det hele tatt være i stand til å gripe det faglige innholdet? Vi beveger oss innover i lokalet, og etter å ha rasket med oss et obligatorisk kakestykke og en kopp kaffe setter vi oss ned i konferansesalen. Rundt oss sitter antropologene på rekke og rad og småsnakker med hverandre. Startskuddet går, og den offisielle åpningen av konferansen er i gang. Vi lener oss tilbake i stolene, klare for å se antropologene diskutere faget sitt «in action». Klar, ferdig, diskutér! Under problemstillingen «Ulikhetens natur. Denaturalisering og komparative (u)muligheter» tok årets konferanse for seg Yanagisakos begrep om naturalisering av makt og forskjeller. Naturaliseringsbegrepet ble sett i lys av antropologiens forhold til de nye globale virkeligheter og teoretiske vendinger, der

temaer som blant andre markedsmekanismer, differensiering og likhet/ulikhet står sentralt. Halvard Vike (UiO), Rane Willerslev (Universitetet i Århus), Kathinka Frøystad (UiB) og Thorvald Sirnes (UiB, Senter for Vitenskapsteori) har blitt invitert til å holde foredrag. Stillheten senker seg raskt i salen når hver av dem trer opp på scenen for å legge frem sine innlegg. Vikes æresforedrag og diskusjonene som følger sentrerer seg i stor grad rundt den norske antropologiens

Norsk Antropologisk Forening Norsk antropologisk forening (NAF) er en medlemsorganisasjon for antropologer, masterstudenter i sosialantropologi og andre med høyere utdanning som arbeider innenfor et antropologisk arbeidsfelt. Organisasjonen arbeider aktivt for å skape et bredest mulig nettverk mellom antropologer i ulike yrkesgrupper, både innenfor og utenfor universitets- og høyskolemiljøene. NAF er ikke en fagforening, men bidrar til faglig utveksling. For mer info, se www.antropologi.org.

teoriutvikling og utviklingspotensial, samt behovet for og utfordringene rundt tverrfaglighet i forskningen. I fortsettelsen forteller Willerslev om sin forskning rundt domestisering av reinsdyr, mens Frøystad fokuserer på naturaliseringsbegrepet ved hjelp av empiri fra det indiske kastevesenet, og videre utforsker Sirnes begrepet overskridelse innenfor sosialvitenskapelige og humanistiske tradisjoner. Det høyst akademiske språket som runger ut i salen krever oppmerksomme ører, og bak ethvert tålmodig ansikt surrer et maskineri av tanker og refleksjoner. Det er artig å se hvordan faget fengsler deltakerne. På lik linje med foredrag hører også debatter med på slik en fagkonferanse. Under påstanden «Dagens teoriutvikling truer norsk antropologisk særpreg» sitter et panel på fire med forberedte innlegg for og imot påstanden. Mens Christian Sørhaug (Telemarksforskning) og Synnøve Bendixsen (UiB) argumenterer imot påstanden, tar Halvard Vike og Allan Sande (UiN) et noe mer konservativt standpunkt, og argumenterer for. Temperaturen er nok ikke like høy her som under de årlige debattene i Manchester, men temaet er likevel høyst relevant og spennende. Det seriøse blandes med en god dose faglig humor, og på tross av at Kula Kulas utsendinger enda er litt for unge i antropologiens verden til å forstå alle de festlige kommentarene, ler vi likevel hjertelig med. Midt under debatten reiser en tissetrengt Halvard Vike seg fra panelet og jogger ut av salen.

Ryktet om antropologers evne til å snakke som en foss viser seg å ha en viss sannhet i seg, for i hjørnet av scenen står arrangørene og følger utålmodig med på klokken. Lars Gjelstad (UiB) titter frem fra forhenget og annonserer at det er på tide å avslutte ettermiddagen. Til tross for antropologers ekspertise og innlevelse i andres forhold til og forståelse av omverdenen, liker man å holde fast ved det norske, kanskje slaviske, forholdet til tiden, og alle skjønner at det er på tide å lette på rumpa. En arena for alle I de mange pausene samles gjestene til mer kaffe og mer kake, og smilene brer seg om ansiktene når antropologene får tid til å slå av en prat med sine gamle kollegaer og venner. Man skulle tro at de ikke ville vie noe særlig oppmerksomhet til «småkidsa», men også vi bachelor- og masterstudenter ble tatt varmt imot i samtalene. Noen av studentene minnes best positive kommentarer om studentenes tilstedeværelse, mens andre forteller at det morsomste var å få satt ansikt på forfatterne bak mengder av pensumlitteratur. Å diskutere kakeutvalget under lunsjen med Rane Willerslev ble et høydepunkt for noen. Vi var nok alle litt «starstruck» denne helgen, men

i motsetning til popidolet Justin Biebers fangruppe «Beliebersene» skal det sies at vi holdt masken og ventet med skrikingen til vi kom hjem. Mens første del besto av en æresforelesning, plenumsforedrag og diskusjoner, lot arrangørene, blant dem også noen på masternivå, andre del av konferansen fokusere på arbeid i seminargrupper. Innlederne i seminargruppene var derimot ikke bare antropologer, men også masterstudenter. Den nylig uteksaminerte sosialantropologen Erik Sandvik var blant dem som la frem et innlegg fra sin da pågående mastergrad i seminargruppen «Grensers materialisering». − Dette var min egen tolkning av min egen empiri skrevet av meg selv, som aldri hadde blitt lest av andre enn veilederen min og et par andre studenter. Jeg var ganske tørr i munnen da det var min tur, forteller han.

Vil vi klare å finne en plass blant våre store forbilder?

− Det viste seg heldigvis ikke å være så fryktelig skummelt. De nyttige og positive kommentarene fra arbeidsgruppen førte til at jeg følte meg rundt ti kilo lettere resten av helgen, fortsetter han. Årskonferansen er med andre ord en unik mulighet for masterstudenter til å presentere sitt eget arbeid i en større gruppe, og ikke minst være med å påvirke diskusjonen om sentrale temaer.

Rane Willerslev forteller om domestiseringen av reinsdyr.

En opplevelse verdt å få med seg Søndagen er i ferd med å ta slutt, og vel hjemme sitter vi og funderer over helgens opplevelser. Konferansen gikk som smurt hele veien, og sommerfuglene vi hadde i magen til å begynne med har for lengst fløyet av sted og blitt erstattet med fryd og fascinasjon. Som bachelorstudenter sitter vi på mange måter på bunnen av den faglige rangstigen, så det å se et utvalg av Norges antropologer samlet for diskusjon og debatt har vært både lærerikt og inspirerende. At også studenter har fått delta på konferansen bidrar til å utvikle vår interesse og kunnskap om den norske antro-

Tips for deg som vil delta på NAF-konferanse I år var prisen redusert for studenter som meldte seg på via Fagutvalget for sosialantropologi. Hold øynene åpne for eventuelle rabatterte billetter. Masterstudenter ved SV-fakultetet kan søke om økonomisk støtte til reiser og konferanseavgift. Se fakultetets nettsider. Man bør forberede seg til konferansen ved å lese tekstene som blir lagt ut på konferansens hjemmeside. Dette gir en nødvendig kontekst og bakgrunn for konferansens innhold slik at man lettere kan holde følge under foredrag og fagdebatter.

pologiske konteksten, og det gjør avstanden mellom studentene og antropologene en (kake)smule mindre. Å se så mange mennesker ivrige etter å utforske og videreutvikle antropologiens mange områder viser at fagfeltet lever i beste velgående, og som morgendagens antropologer er det viktig at vi er med å påvirke fagfeltets fremtid!

FOR SKNINGSFRONTEN

Forskningsfronten er en fast spalte i Kula Kula som skal sette fokus på antropologiske forskningsgrupper og -prosjekter basert i Bergen. Vi ønsker gjennom denne spalten å vise spennvidden og mangfoldet i det antropologiske miljøet på Vestlandet, samt å oppfordre studenter og faglærte til å skaffe seg kunnskap, inspirasjon og kontakt om diverse forskningsarbeid på tvers av fagfelt.

Overoppheting i en akselerert verden Mange antropologer studerer globale prosesser, men lite av denne forskningen er komparativ. Overheating-prosjektet ønsker å utnytte antropologiens tradisjonelle styrker med tanke på etnografi og komparasjon, samtidig som temaet er vår tids globale kriser innen økonomi, økologi og identitet. Tekst: Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

Antropologiens store styrke er også dens største svakhet, nemlig nærsyntheten. Etnografien begynner og slutter med de nære ting, det konkrete og håndfaste, mennesker og deres relasjoner til omverdenen, deres fester og ritualer, bekymringer og drømmer, begrepsverdener og verdensbilder. Leach definerte en gang antropologien som en type «komparativ mikro-sosiologi»‚ mens Hannerz har foreslått «det menneskelige mangfold» som fellesnevner for vår virksomhet.

og mister det unike av syne. Samtidig er det klart at for å forstå hele verden, er ikke etnografien tilstrekkelig. Lokalsamfunn inngår i større systemer, enkeltpersoners liv og virkelighetsforståelse preges av prosesser på stor skala som de sjelden har full oversikt over. Samtidig har alle samfunn historiske forutsetninger som det er umulig å forstå bare ved å gjøre feltarbeid og snakke med folk. Våre informanter er jo sjelden historikere, eller for den saks skyld samfunnsforskere.

Antropologiens utfordringer Alt i alt er det positivt at antropologien har gått mot hovedstrømmen i samfunnsvitenskapen. Vi reagerer på overforenklende generaliseringer om folk og steder, forflatende sekkebegreper (av typen «utvikling») og fugleperspektiver som blander likt og ulikt

Mange antropologer er enige i denne diagnosen: Etnografisk feltarbeid er en fantastisk kilde til innsikt i den menneskelige tilstand, men det er ikke tilstrekkelig. Derfor jobber stadig flere av oss tverrfaglig, eller med en større metodologisk verktøykasse enn den Malinowski tok med seg til Trobriand-øyene

for snart hundre år siden. Prosjektet jeg leder i Oslo, som har tittelen Overheating (og en lang undertittel som dreier seg om globaliseringens kriser og verden i begynnelsen av det 21. århundret), er et forsøk på å beholde det beste i sosialantropologien, men å supplere den med andre perspektiver for å bøte på nærsyntheten. Bakgrunn for prosjektet Utgangspunktet for Overheating-prosjektet (se mer på http://www.uio.no/overheating) var en følelse av at endringstakten hadde akselerert de siste årene, og at dette gjaldt praktisk talt over hele verden. Siden slutten på den kalde krigen var det som om moderniteten hadde satt inn et ekstra gir. Alt syntes å gå fortere (jeg skrev om dette i Øyeblikkets tyranni i 2001, men da var perspekti-

Jeg likte boken, og var uenig i nesten alt som stod der. Verden blir jo ikke lik bare ved at det finnes McDonald’s overalt [...]

vet begrenset til informasjonsteknologi): Turisme, energiforbruk, mobilitet, kommunikasjon, gruvedrift, kinesiske investeringer, klimautslipp, urban vekst i sør, innvandring i nord, antall mobiltelefoner i verden, antall kenyanere med tilgang til internett, antall biler på veiene i São Paolo, antall skyskrapere i Shanghai, antall høylandsfolk på Ny-Guinea som var blitt inkorporert i staten. Endringene syntes å være galopperende og omseggripende. Mange av disse endringene kan beskrives generelt som effekter av en globalisert nyliberalisme i kombinasjon med ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi som bidrar til å gjøre avstand irrelevant. At disse endringene fikk ulike utslag lokalt, og ble oppfattet på forskjellige måter, var åpenbart. Globalisering – noe mangler Det finnes en stor litteratur om globalisering, og selv om lite av den tar for seg økt endringstakt eksplisitt, peker mye av litteraturen i samme retning. Forfattere med bakgrunn i samfunnsgeografi, som David Harvey og Manuel Castells, beskriver hver på sin måte

hvordan den globaliserte kapitalismen skaper både sårbarhet og muligheter. Harvey snakker om «time–space compression», mens Castells mest berømte begrep er «the network society». Sosiologer som Anthony Giddens og Ulrich Beck har vært opptatt av risiko og refleksivitet, altså økt usikkerhet i en verden der stadig flere har forlatt et tradisjonelt verdensbilde og innser at identitet ikke er gitt, og at fremtiden er åpen. Politiske filosofer som Toni Negri har beskrevet hvordan makten er blitt mer uhåndterlig og abstrakt i en globalisert verden; statsvitere og politiske teoretikere som David Held og Iver B. Neumann har skrevet om mulighetene for global styring og overnasjonalitet, mens mange andre, både forskere og journalister, har skrevet både mye og godt om klimaendringer og miljøkrise, identitetspolitikk og fundamentalisme, global økonomisk konkurranse og marginalisering av arbeiderklassene. Det er en stor litteratur (mye av den er behandlet i min Globalization: The Key Concepts), men som antropolog følte jeg alltid at det var noe som manglet. Av og til fikk jeg følelsen av å ha blitt lovet en femretters middag, men uten

å bli mett. Hovedretten manglet, nemlig vanlige folks hverdag.

Hovedretten manglet, nemlig vanlige folks hverdag. Prosjektet ble konkretisert etter at jeg hadde kommet over en liten notis om Claude LéviStrauss’ hundreårsdag i 2008, da den store antropologen uttalte at «verden var for full nå». Han likte ikke tanken på at moderniteten var overalt, på bekostning av de små, statsløse samfunnene han hadde viet sitt liv til å studere. Fra mitt ståsted var utviklingen tvertimot positiv, iallfall fra et forskerperspektiv. Nå kunne vi lettere sammenligne samfunn globalt, ettersom det var flere nye dimensjoner å sammenligne langs, og de alle var mer eller mindre integrert i det samme, globale, økonomiske systemet.

Prosjektet ble konkretisert etter at jeg hadde kommet over en liten notis om Claude Lévi-Strauss sin hundreårsdag i 2008.

Litt før hadde jeg lest Thomas Friedmans populære bok The World is Flat. Friedman argumenterer for at globaliseringen gjør oss likere overalt, ettersom vi må konkurrere i det samme globale markedet. Jeg likte boken, og var uenig i nesten alt som stod der. Verden blir jo ikke lik bare ved at det finnes McDonald’s overalt, bare fordi afrikanere får smarttelefoner, indere driver call centres for amerikanske bedrifter og melanesere danser til jamaicansk reggae. Den globale økonomiske ulikheten har økt de siste tredve årene, og kulturforskjeller blir heller ikke borte – de får bare en ny form. Prosjektet vokser frem Nå begynte Overheating-prosjektet å ta form, og etter et par år var det ferdig utklekket, som et komparativt forskningsprosjekt om verden i begynnelsen av det 21. århundret, med basis i detaljerte etnografiske studier av lokale reaksjoner på akselererte, globalt forankrede endringsprosesser. Vi legger særlig vekt på økonomi, økologi og identitet, og forsyner oss av annen forskning fra alle relevante fag når vi føler for det. Overheating er altså inspirert både av slike endringer du kan lese om i avisen og av en fremvoksende litteratur, både populær og akademisk, om globalisering. Men det er også fundamentalt sett et antropologisk prosjekt. Vi har prosjekter i Sierra Leone, Canada, Peru, Filippinene, Sri Lanka, Australia og Europa, og samtlige er etnografisk basert, selv om analysene vil trekke veksler på andre kilder enn etnografi også.

Teoretisk inspirasjon Prosjektet står også i stor grad på skuldrene til tidligere antropologisk forskning. La meg kort nevne noen av dem. Eric Wolfs Europe and the People Without History (1982) er en antropologisk verdenshistorie om kolonitiden, der forfatteren både analyserer verdenssystemet og viser hvordan kolonialismen ble oppfattet av de koloniserte folkene. Samtidige antropologer som James Ferguson, Anna Tsing og

til en styrke, og at dette paradoksalt nok blir tydeligst når den løfter blikket og forsøker å analysere hele verden. Vi skal nemlig ikke bare beskrive det store i det lille, men også det lille i det store.

Antropologiens store styrke er også dens største svakhet, nemlig nærsyntheten. Aihwa Ong har intellektuelle prosjekter som er i slekt med vårt, ved at de kobler sammen det lokale med det globale på eksplisitte måter. Vi har også lært mye av Manchesterskolens tidlige studier av akselerert endring i det sørlige Afrika (og ikke minst endringene i sosial identifikasjon), av Scott og Kapferers analyser av statsmakt, Barth og Grønhaugs teoretisering av skalabegrepet (mange av konfliktene vi ser på, kan forstås som clashes of scales, kollisjoner mellom stor og liten skala), og antropologer som Hannerz og Appadurais studier av kulturell mening i en verden der stadig mer er transnasjonalt. Overheating startet opp for to år siden og har tre år igjen. Da håper vi å ha vist at antropologiens etnografiske nærsynthet igjen kan bli

Foto: GGAADD på Flickr.

Ta del i antropologifellesskapet! Søker du informasjon om forskningsprosjekter, seminarer, kurs eller stillingsutlysninger? Har du lyst til å få Norsk Antropologisk Tidsskrift rett i postkassa? Lurer du på hva som skjer innen norsk antropologi? Vil du delta på fagkonferanse? Da bør du bli medlem av Norsk Antropologisk Forening (NAF)! NAF er en medlemsorganisasjon for antropologer, studenter i sosialantropologi og andre med høyere samfunnsvitenskapelig utdanning med interesse for antropologi. Foreningen arbeider aktivt for å skape et bredest mulig nettverk mellom antropologer i ulike yrkesgrupper, både i og utenfor universitets- og høyskolemiljøene. Som medlem har du førsterett til å delta på alle arrangementer i regi av foreningen. Viktigst av alt er at du er med på å støtte opp om foreningens arbeid med å fremme sosialantropologi som fag og yrke. NAF utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift (NAT) og administrerer nettsiden www.antropologi.org. Foreningen arrangerer i tillegg en nasjonal fagkonferanse hvert år. NAT er den viktigste formidleren av sosialantropologisk forskning på norsk. Tidsskriftet inneholder originale, empiriske og komparativt orienterte fagartikler, debattinnlegg og bokomtaler. NAT utgis fire ganger i året. Tidsskriftet gir dessuten en ypperlig mulighet til å holde seg oppdatert i faget. Redaksjonen tar med glede i mot nye manuskripter til artikler, etnografiske beretninger, bokanmeldelser, kommentar– og debattstoff. Hvert år arrangerer NAF en nasjonal fagkonferanse. Konferansen går over tre dager og arrangeres vanligvis av universitetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø – etter turordning. Årskonferansen er et møtested for antropologer i alle yrker, nyutdannede, etablerte forskere så vel som masterstudenter. En unik anledning, hvor antropologer med ulik bakgrunn inviteres til å holde innlegg i ulike arbeidsgrupper, knytte nettverk og utvikle faglighet. Som medlem i NAF betaler du en redusert konferanseavgift.

Medlemsfordelene gjelder også deg som er masterstudent – de er gode å ha med seg for en som skal forberede seg til et yrkesaktivt liv. For å bli medlem, meld deg inn via våre nettsider www.antropologi.org/om-naf/bli-medlem/. Priser (pr. 2015) Fullt medlem: kr 615 Studenter: kr 389

Fra felten

Intervju gjort av Isabelle Hugøy, masterstudent i sosialantropologi ved UiB Foto: Privat

Annika Fure Hvor har du vært på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på?

Jeg var på feltarbeid på Vestlandet i Norge, og prosjektet mitt fokuserer på en pinsemenighet der. Til å begynne med hadde jeg tenkt å se på kjønnsdimensjoner i kirken, men det viste seg at dette ikke var så relevant i dag som tidligere. Jeg var derfor mer åpen for å se hva som er viktig for personene jeg tilbrakte dagene mine med. Etterhvert ble jeg derfor mer interessert i å undersøke hvordan ulike generasjoner kommuniserer med Gud, deres måter å uttrykke seg på og virkemidler som ble brukt i de forskjellige menighetsmøtene. Hva vil du si var den største utfordringen ved å være på feltarbeid?

I begynnelsen var jeg utrolig nervøs, og usikker på hvordan jeg ville bli tatt imot som antropologstudent. Jeg var veldig usikker på om jeg gjorde nok, og spesielt om det jeg gjorde var «riktig». I tillegg bruker man også mye tid på å etablere tillitt, noe som er utrolig sentralt når folk skal åpne seg og fortelle om noe så privat som ens personlige tro. Men etterhvert finner man sin plass, og ting går seg til. Heldigvis ble jeg tatt veldig godt imot av folk med åpne armer, noe som i grunn karakteriserer miljøet jeg studerte.

Hva savner du mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet?

Det jeg savner mest er folkene jeg stadig har tilbrakt dagene mine med under feltarbeidet mitt. Det er lett å bli glad i dem, og å skape vennskapelige relasjoner utover forsker-informant relasjonen. Jeg savner også den gode atmosfæren på menighetsmøtene, og følelsen av samhold. Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid?

Slapp av! Ting går seg til, og man lærer å stole på seg selv. Man må være åpen for at ting man ikke har tenkt på tidligere, kan bli sentrale. Det er også viktig å huske på at prosjektskissen din kun er en guide for å hjelpe deg i felten, den må ikke følges til punkt og prikke, men er åpen for forandringer. Ta gode notater, til og med detaljer som kan virke unødvendige – dette kan hjelpe deg mye senere. Husk også på at det å notere utrolig lang tid, men det er uhyre viktig.

Kajsa Amundsen Hvor er du på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på? Jeg er på feltarbeid i Oman, i en innlandsby som heter Nizwa. Her studerer jeg gjestfrihet. Informantene mine er «den vanlige nabokona» og hennes datter. Jeg ser på sosial interaksjon i dagliglivet, men også på merkedager, tradisjoner og hvordan gjestfriheten er en integrert del av samfunnet som er med på å forme/ bli formet av andre aspekter ved livet. Oman er et veldig spennende felt ettersom landet har gjennomgått en enorm økonomisk og samfunnsmessig omveltning i løpet av de siste 40 årene.

uforutsigbarheten og at dagene er så forskjellige. Det er sjelden jeg vet hva morgendagen vil by på og hva jeg vil lære meg, noe som kan være frustrerende. Likevel er det samtidig utrolig befriende og morsomt. Stillongs i 55 varmegrader og sukker-/mat mengdene (det er hardt å studere gjestfrihet) vil derimot ikke bli dypt savnet.

Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid?

Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid?

Språket er en stor utfordring siden nesten ingen kvinner her snakker godt engelsk. Det var på ingen måte planen, men jeg har endt opp med feltarbeid på arabisk. Hadde du fortalt meg dette i forkant ville jeg sagt at «det er jeg ikke i stand til», men likevel går det på et vis. Alhamdulillah («Takk Gud»). Vil i denne anledning oppfordre alle til å vurdere et språksemester!! Det er en gylden mulighet med flere goder.

Jeg vil nok en gang stresse viktigheten av språk. Jeg oppfordrer alle til å vurdere språksemester og lære mest mulig av det lokale språket i forkant! Språk er en døråpner. Jeg vil også påpeke at feltarbeid er en gylden mulighet til å utvide komfortsonen. Bruk den!

Hva kommer du til å savne mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet? Gjestfrihet, vennlighet og den enorme hjelpsomheten jeg blir vist her. Det er overveldende hvor godt en litt smårar norsk jente, som mumler fram noen fraser på standardarabisk, blir tatt imot. Jeg vil også savne

Pål Eivind Bergman

Marianne Fuglestrand

Hvor har du vært på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på? Jeg var på feltarbeid i Roma, Italia og prosjektet mitt går ut på argentinsk tangodans . Jeg undersøkte hvordan sosiale settinger mellom lokale og internasjonale dansekultur-aktører samhandlet og forhandlet meningsinnhold i sosialdansen. Argentinsk tango er et felt hvor ikke bare dans - men musikk, kultur, filosofi, reklameeffekt og mote - er proppfullt av forhandlinger om autentisitet mellom det opprinnelige og det moderne. Jeg er selv danser og gjorde deltagende observasjon og intervjuer i teaterproduksjon, danseinstruksjon, sosialkvelder som «Milongaer» (pardans) og hjemmeselskap. Dessuten bodde jeg hos to instruktører. Hva vil du si var den største utfordringen ved å være på feltarbeid? Jeg sklir ganske lett inn som dansende mann, og det var ganske vanlig å være danser utenfra. Metode var heller ikke så vanskelig. Utfordringen var heller at de jeg observerte var veldig årvåkne og observerte meg, samt ytret forventninger til hvordan jeg skulle være som danser, mann, forsker, gjest og kulturaktivist. Med andre ord ble det mange roller å sjonglere mellom og ikke minst intenst og intimt. Dessuten foregikk det meste på kveld og nattetid. Det gjorde det vanskelig for a-mennesker som meg å være skjerpet for å gjøre en grundig jobb. Det meste gikk på italiensk, og det i høylytte omstendigheter.

Hvor er du på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på?

Hva savner du mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet? Værmessig og følelsesmessig hett klima! Det er deilig å få være tilstede og jobbe med å dokumentere og gjøre funn, og det med generøse og livlige mennesker. Jeg savner det, spesielt når jeg nå sitter og knøler med tekstarbeid igjen. Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid? Vær modig fra dag én til å oppsøke sted, person og situasjon. Vis deg, presenter prosjektet ditt og spør om de vil bidra til prosjektet. Å vente på mailer og «safe» med vage forespørsler er ofte bortkastet tid for begge. By på deg selv, takk ja til innbydelser - inntil du må filtrere ut litt for å holde kursen på prosjektet ditt. Og til slutt: Skriv godt på et sted du ikke blir forstyret.

Eg er på feltarbeid i byen Jaipur i Nord-India. Forskningsprosjektet mitt går ut på å undersøke korleis kulturelle forestillingar om kjønn og kjønnsrelasjonar pregar kvinners ferdsel i det offentlege rom, og korleis dei ivaretar sin eigen sikkerheit. Eg er også interessert i å undersøke kva mekanismar kvinner nyttar for å auke sin frie ferdsel utanfor heimen, spesielt knytta opp mot spørsmål omkring respektabilitet ovanfor familien og samfunnet generelt. Eg vil undersøke om kvinners aukande tilstedeværesle i det offentlege rom gjennom utdanning og arbeid utfordrar eller endrar tradisjonelle kjønnsroller. Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid? For meg er det definitivt språket! Eg valgte derfor å melde meg på eit språkkurs den første måneden, parallelt med feltarbeidet. Ved å ikkje snakke informantenes språk flytande går ein glipp av mykje, og det er til tider vanskeleg å “gli” naturleg inn i miljøet. Eg har verkeleg fått kjenne dette på kroppen. I mange øyeblikk kan denne følelsen både vere tung og utfordrande. Det er også utfordrande å ikkje heilt ha kontroll på korleis ulike situasjonar utspilles, eller kva retning informantane vil føre deg hen. Eg opplevde å havne midt oppi ein syv dagers feiring av hinduguden Lord Krishna sman med ein av mine informanter og henner svigerfamilie. Ein

meir praktisk utfordring er varmen! Hva kommer du til å savne mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet? Eg vil sakne menneskjene og den enorme gjestfriheten folk viser. Å møte nye menneskjer her er synonymt med å bli invitert heim til dei på middag. Eg vil sakne all den fantastiske maten, og den kollektive måten ein delar måltida på. Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid? Å ha kunnskaper om det lokale språket er ein stor fordel. Om muleg, ta språkkurs på forhånd av feltarbeidet eller ta eit intensivt språkkurs den første tida av feltarbeidet. Du vil aldri kunne forestille deg heilt korleis feltarbeidet blir. Ein må stige ut av sin komfortsone, og la seg miste kontrollen litt. Det er også viktig å velge eit tema som ein interesserer seg for.

Antropologer i arbeid «Hva skal jeg bli når jeg blir stor», tenker du? Kula Kula formidler tips fra antropologer i arbeidslivet. Intervju gjort av Kaja Skoftedalen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Vivien Wrede-Holm Da Vivien Wrede-Holm tok hovedfag i sosialantropologi ved UiO i 2000 var tema for masteravhandlingen veldig relevant, ettersom hun arbeidet parallelt med integreringsspørsmål for Byrådet i Oslo. Avhandlingen fikk tittelen Multikulturalisme som likhet og ulikhet - en studie fra Australia, og tok utgangspunkt i Australias multikulturalisme som politisk ideologi og som verktøy til å kunne inkludere minoriteter i det australske samfunnet. De siste seks årene har hun arbeidet med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensinger av unges frihet (HLP), der hun har fungert som integreringsrådgiver på utenriksstasjonen i Ankara. Hva er formålet med slike rådgiverstillinger?

Formålet med rådgiverstillingene innen integrering (fire stillinger i alt) er at problemfeltet skissert i HLP må bekjempes ute så vel som hjemme. Integreringsrådgivere er derfor plassert på utenriksstasjoner i land hvor Norge mottar/har mottatt innvandrere fra og hvor ovennevnte «skadelige» tradisjoner praktiseres. Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

En vanlig arbeidsdag inneholder rutinemessige oppgaver som intern møtevirksomhet på

ambassaden, faste rapporteringer i tillegg spesialbestillinger på rapporter på enkelte relevante saksfelt. I tillegg kommer behandling av enkeltsaker på ymse vis; saksbehandling og direkte kommunikasjon med klienter, råd og veiledning og hjelp til å håndtere vanskelige praktiske situasjoner. Oppfølging av saker med hjemmeapparatet i Norge og tilrettelegging av hjemreiser til Norge. Dertil kommer forebyggende arbeid gjennom kontakt med frivillige kvinneorganisasjoner i noe samarbeid med lokale myndigheter, samt oppfølging av kvinnerettede prosjekter i Tyrkia.

Fotograf: Magnus Betten

Hva synes du er det beste med jobben din, og hva er mest utfordrende?

Har du drevet med andre ting som har hatt noe å si for deg i arbeidslivet, som for eksempel frivillig arbeid eller deltidsjobb?

Det beste med jobben er at den er meningsfull, og oppgavene er sammensatte og utfordrende med muligheter for å arbeide både forebyggende og med hjelp og støtte til ofre. Det vil si at jeg i stor grad kan se og sette mine oppgaver inn i et helhetlig perspektiv.

Jobben har vært krevende så noe frivillig arbeid har ikke vært aktuelt, men jeg har lest mye faglitteratur og fulgt godt med på offentlige debatter om tema tilknyttet innvandring, rasisme, migrasjon og integrering.

Hva slags betydning har sosialantropologistudiene dine hatt å si for deg i arbeidslivet?

Har du noen tips til ferske studenter som tenker på jobbmuligheter etter studiene?

Studiene har hatt mye å si for hva jeg har arbeidet med, ettersom jeg studerte ved siden av full jobb på integreringsfeltet. Jeg har kunnet bruke mine antropologikunnskaper i tilknytning spørsmål som har vært tilknyttet integrering, migrasjon og konsekvenser av migrasjon.

Det finnes mange spennende jobber med integreringsrelaterte spørsmål innenfor byråkratiet. Her blir utfordringene bare flere og det er et stort behov for å kunne tenke nytt på gamle problemstillinger.

Mari-Louise Uldbæk Stephan Mari-Louise Uldbæk Stephan er tidligere kulaist og var del av den første redaksjonen som startet opp Kula Kula i 2008 etter flere år uten redaksjonell aktivitet. I dag jobber hun som frilansjournalist og som kulturjournalist i Bergens Tidende (BT). Erfaringene fra masteren i sosialantropologi ved UiB, der hun skrev om politisk aktive eksiltibetanere i Dharamsala i India, mener hun selv gav henne noe å vokse på, og har gjort henne til et selvstendig og reflekterende menneske. I årene etter uteksamineringen har hun jobbet som seminarleder på Institutt for sosialantropologi, nyhetsredaktør i Studvest, samt journalist og redaktør i Byavisen i Bergen. Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

For tiden jobber jeg 80 prosent i kulturredaksjonen i Bergens Tidende. Arbeidsdagen starter med at jeg leser gjennom kulturseksjonen i avisen, og tar et kjapt overblikk over BTs nettside og sjekker e-post. Så er det tid for morgenmøte der vi diskuterer dagens avis og snakker om hvilke saker vi skal jobbe med den dagen. Etter møtet bruker jeg enten tid på å forberede meg til intervju, ordne intervjuavtaler, eller så er jeg på vei ut døren til en sak. Andre dager setter jeg meg rett ned for å skrive ut saken fra dagen før. Ofte er det mange digresjoner underveis. Kanskje kommer det en fotograf som skal spørre om noen, eller så kommer sjefen min og ber meg om å legge til side det jeg holder på med for å skrive en sak som uventet kom opp og som haster mer. Når jeg ikke jobber i BT, jobber jeg med frilanssaker for magasiner som Barn i Byen. Hva er det beste med jobben din, og hva er mest utfordrende?

Det beste med jobben er at jeg møter utrolig mange spennende mennesker som brenner

for det de driver med. Jeg gleder meg over å se entusiasmen til folk. Det mest utfordrende er å holde konsentrasjonen oppe på ettermiddagen, når man må skrive ferdig en sak på kort tid, men kjenner at hodet begynner å bli fullt for dagen. Hva skrev du masteroppgave om?

Masteravhandlingen baserte seg på et feltarbeid i India, våren 2008, og tok for seg hvordan unge tibetanerne håndterte den sterke vektleggingen av enhet i eksil og hvordan deres meninger om kampen for Tibet skilte seg fra den tibetanske eksilregjeringen, Dalai Lama og resten av det tibetanske eksilsamfunnet. Hva slags betydning har studiene hatt å si for deg i arbeidslivet?

Sosialantropologistudiene har hjulpet meg mye i jobben som journalist. Jeg har tatt med meg den observerende innstillingen fra feltarbeidet og ut i intervjusituasjonene. Nysgjerrigheten på hvorfor andre mennesker gjør som de gjør, har jeg også tatt med meg i arbeidslivet. Jeg merker også at antropologien har gjort meg flinkere til å stille spørsmål som ligger litt på siden. Det gjør at man ofte får annerledes og uventede svar. Har du drevet med andre ting som har hatt noe å si for deg i arbeidslivet, som for eksempel frivillig arbeid eller deltidsjobb?

Da jeg flyttet til Bergen i 2006, begynte jeg som nyhetsjournalist i Studvest. Det gav meg verdifull erfaring og et spennende sosialt nettverk. Jeg har også vært aktiv i kommunikasjonsgruppen i Bergen Røde Kors. Der har jeg lært mye om organisasjonsarbeid som har vært verdifullt for meg senere. Tiden i Kula Kula var også super.

Fotograf: Henning Stephan Har du noen tips til ferske studenter som tenker på jobbmuligheter etter studiene?

Mitt beste tips er å være aktiv med frivillig arbeid ved siden av studiene. Det er noe alle arbeidsgivere setter pris på. Det viser at du har initiativ og stå-på-vilje. Et annet tips er å tenke gjennom hva du har lyst til å jobbe med etter studiene. Sosialantropologi er ikke et profesjonsstudium. Det kan både være en styrke og en svakhet. Svakheten er at man ikke vet hvilke jobber man kan søke på, men styrken er at mulighetene er mange dersom man jobber aktivt med å finne sin vei. Jeg vil også sterkt oppfordre studentene til å begynne å søke jobber minst fem måneder før studiet er ferdig. Søknadsprosesser tar tid!

Dette er en spalte om jungelvesen og bygdedyr, vandrehistorier og møter med syvende far i huset. Alt servert usensurert av Kula Kulas Jungeltelegraf.

Ekskrementempati – En opplevelse fra felten rødbrune jentelår, elendig kysten var fylt opp til randen med Jeg satt på lokket og presset. Øst og rompa eksploderte. det, sa satt på lokket å presset. «Plopp!» billig vin fra nederste hylle og jeg; rullet de ut! Fint manøvrert , krever litt tid på setet. Akk, timevis Nytt land, krever sin mann, ny mat å fremmedgjøre «my brot hskinene i et desperat forsøk på ikke til lydene fra kranene og tørkema forferdelige situasjon at noen, t for å skåne undertegnede fra den ers in action». Eller kanskje hels i drøye lange mel lomrom, drev med der inne: Kaninbæsj isk fakt jeg hva tå fors te måt y, Gud forb PÅ!» «Plopp!» sa det. Fra båsen tenkte jeg, «PR ESS THE FUCK og plutselig, var jeg alene. «Nå!» ikke han. Hvem i all verden gikk inn, gjorde sitt, gikk ut. Men ved siden av? Jeg var ikke alene! Folk k epos – gjennom storm og men som to protagonister i et gres var han? Vi seilte utpressende sam melig, intimt og vak kert. hem meg drepe den dragen! Det var faen lle sku vi – men sam vi t krig hold pp! Plopp!» Vi brøt ut i latgikk ut og vi presset på. «Plo Noen kom inn, vi var stille, de k, forsvunnet. Ikke så jeg hvortil døra slo igjen. Han var vek ter. Slik satt vi i timevis. Helt satt et merkelig bånd til kslet, men jeg følte og føler fort utve ble ord n inge og ut så dan han en urokkelig solidaritet ne. Det hadde snev ret seg opp svor men sam med e nym ano ne den meg merkelig takk nemlig. ti! Jeg gikk ut av båsen og følte mel lom oss. Ekskrementempa e vårt fornødne. slike hemmelige rom for å gjør på oss mer gjem vi at er Så rart det jordsmonnet, for virkevi burde finne grobunnen, her er opp nett det skje Kan tter alle sosiale skil lelinjer? menneskelighet som underku lig demokrati? For en med «Vi driter til vi dør», sa Bukows

ki – ja hvem gjør vel ikke det?

Culture translation needed Dear Jungeltelegrafen. I am a Norwegian having trouble with the appa

rently simple question: «How are you?». Normally, I reply with an upda te on my life. However, when North Americans ask me the same question there follows an awkward silence when I answer. Is this a problem of cultu re translation? Greetings from Confused Norwegee. Dear Confused Norwegee. Since anthropologists cannot provide you a simpl e answer, a mathematics PHD will clarif y it all for you: The difference in responses to «how are you?» can probably be attributed to the Norwegian welfa re system. This should probably not come as a surprise, as most huma n interactions can be expla ined by economy, and one of the main differences between Norway and the U.S. is the welfare system . To understand the complexities of greetings, we have to take basic huma n nature into considerati on. Humans like talking about themselves to other s, while listening to others complaining easily bores them. As every thing else in life, this can be expre ssed by functions, denoting the gain by talking over time, T(t), and the cost of listening, L(t). T(t) = a*t L(t) = b*t² The parameter «a» is primarily a measure of how much a person likes to talk about himself, and how much he likes to talk about himself to a specific person. The parameter «b» measures how easily one gets bored by listening, and whether or not you are a patient listener in gener al. The gain by talking is a linear function, and the listening cost is quadratic, as one gets more and more bored by the other person the longer he talks about himself. In addition, we have to look at the «miss ed oppor tunity» cost. This is best estimated by consi dering how much money could be earned if one was able to work instead of endure the social interaction, denoted by E(t).

E(t) = c*t The parameter «c» includes wage, relative worth of money in the societ y, risk to the self if not worki ng, etcetera. We can now write an inequality that shows that the social interaction will continue while the net gain is positive. T(t) - L(t) - E(t) > 0 or a*t - b*t² - c*t > 0 The «a» will always be greater than «c» (a>c). Here the nuances between the Norwegian and the Amer ican system will come into play. «a» and «b» will overa ll be similar in most western cultures, but «c» will differ depending on the economic system. The wages in Norway are high compared to the U.S. However, the relative worth of money also depends on how much you have, equaling this out between the count ries. The important difference lies in the risk of not working. While in Norway there is a welfare state that can take care of people if they for some reason cannot work, this is not the case, at least not to the same degree, in the U.S. Thus, the importance of self-re liance is more important, and gives a higher «c». You can then easily see that the net gain from giving a long answer to «how are you?» will be negat ive The Norwegian welfare system also gives rise to special cases of this kind of social interaction. Peopl e who are paid disability will in practice have a «c» of zero, while often having an «a» larger than norm al. This can explain how these people can interact for longer periods of time with people who seemingly do not care.

FOTOKONKURR ANSE

Hvert semester arrangerer Kula Kula fotokonkurranse. Tema er åpent og det eneste kriteriet for konkurransen er at mennesker er i fokus og at deltagerne selv måtte er fotografen. Ti vinnere er plukket ut og vinnerbildet er premiert som semesterets forside. Hvert semester stilles fotografiene ut på slippfesten til bladet. Årets jury bestod av antropologene Frode Storaas og Edward Hviding, og redaksjonsmedlemmene Isabelle Hugøy, Lena-Cecilie Linge og Trude J. Nytun. På disse sidene vises vinnerbidragene som juryen plukket ut. Bildene representerer mangfold og kontrastene i menneskers levemåter og betingelser.

2. Plass: Ingrid Konow Verlo. En liten nysgjerrig gutt på toget mellom Nuwara Eliya og Ella på Sri Lanka.

Ingrid Konow Verlo. En fascinerende vakker eldre kvinne i Jodhpur i India.

3. Plass: Bahar Mozfar. Bildet er tatt i Ollantaytambo i Peru pĂĽ vei tilbake fra Macchu Piccu. Den koselige eldre kvinnen bĂŚrer stolt sin tradisjonelle klesdrakt.

Elisabeth Engebretsen: Manipal i India. Den rolige studentbyen vĂĽkner til liv. Lokale innbyggere hedrer den hinduistiske huden Ganesh med dans, trommer og kostymer.

Joakim Elli: Flyktninger i Libanon. Yngstemann i den syriske familien er skeptisk til at fotografen ble invitert inn i teltet Harald Christian Hoff: Sirkuset. Bilbombe fra ISIS juni 2014, i SĂ¸r-Beirut i Libanon.

Thomas ZĂśld: 2013 Mass Games at May Day Stadium in Pyongyang, North Korea. This reoccurring event with usually more than 100 000 performers was developed by Kim Jong Il for the purpose of training children and adults in being good communist people.

Henriette KalsĂĽs Hansen: En eldre mann inviterer til myntete i en hule i Marokko.

Kareen Vieweg.

Kula Kula vil ha DEG!

Vil du ha jobb når du er ferdig utdannet? Vil du ha den tyngden du trenger? Vil du være med på noe større enn deg selv? Har du en visjon om å spre antropologien ut til verdenssamfunnet? Vil du bli bestevenn med Fredrik Barth?

Kula Kula kan nok ikke hjelpe deg med alt det der, men ved å bli med i redaksjonen kan du bli bedre kjent med antropologifaget både innenfor og utenfor instituttets vegger. I tillegg vil du bli bedre til å skrive og du får testet ut dine antropologiske ferdigheter. Redaksjonen har behov for skribenter, fotografer, layoutansvarlige, nettsidesjefer og liknende. Til kommende semester spesielt trenger vi folk som ønsker å ta verv, deriblant også en redaktør. Dessuten er det stort hjerterom for dem som bare vil prøve seg fram. Så få fingeren ut og heng deg på! Lurer du på noe kan du sende en e-post til kulakula@sv.uib.no. Det holdes et uforpliktende infomøte på begynnelsen av hvert semester som annonseres gjennom Facebook og plakater på Høyden. Alle er velkomne!

www. kulakula.org www.kulakula.org www.facebook.com/kulakulatidsskrift

www.facebook.com/kulakulatidsskrift

Fagutvalg for Bli med i Fagutvalget! sosialantropologi Fagutvalget for sosialantropologi er bindeleddet mellom studentene og instituttet for sosialantropologi. Fagutvalget er bindeleddet mellom studentene og instituttet for sosialantropologi. Det vil si at det er gjennom Fagutvalget at vi som studenter kan inngå i en dialog med ansatte og ansvarlige for undervisstudent du gjennom Fagutvalget med klager, instituttets ansatte ning på Som instituttet. Vi kan fungerer som studentenes talerørha ogkontakt kan formidle meninger og ideer til og undervisningsansvarlige. Vi er studentenes talerør, noe som betyr at hvis instituttet. Gjennom Fagutvalget kan vi også påvirke avgjørelser på fakultets nivå. Vi er også ansvarlige du er misfornøyd med noe, har en mening om noe eller bare en idé som du vil for studentenes trivsel ogtil arrangerer både sosiale og fagligetilsammenkomster. Det tar seg uthar godt ut på videreformidle instituttet, kan du komme oss. Gjennom Fagutvalget CVen å vise til at man har hatt verv i Fagutvalget, i tillegg til at man får nyttig erfaring som man kan tas vi som studenter også mulighet til å påvirke avgjørelser på fakultetsnivå. med videre senere i arbeidslivet. Det er flere ledige verv i Fagutvalget og derfor trenger vi nye medlemmer.Gjennom Fagutvalget kan vi også påvirke avgjørelser på fakultetsnivå.

Som medlem i Fagutvalget kan du få erfaringer som kan være nyttige å ha når man skal ut ifor arbeidslivet. attest Fagutvalget vil ta seg godt utsammenkomster. på CV-en, Vi er også ansvarlige studentenesEn trivsel og fra arrangerer både sosiale og faglige Vi uansett om du har hatt verv eller ikke. Fagutvalget er alltid på jakt etter nye har bådemedlemmer arrangert Maskefest og Sommerfest i lokaler som er åpne for alle studenter. Vi lager kafetreff som vil være med på å skape et godt miljø, både faglig og sosialt. for nysgjerrige studenter som vil spørre ut masterstudenter med rykende ferske erfaringer fra felt. Det har blittFagutvalget spurt og gravd boforhold på Fiji, trygghet i Bolivia teknologi imen Egypt. erom ikke bare studentenes bindeledd tilog instituttet, også ansva-

lige for studentenes trivsel og velvære. Vi arrangerer både faglige og sosiale

sammenkomster, som quizkvelder ogoss filmkvelder. løpet av deneste siste semester. semestrene Det er flere ledige verv i Fagutvalget og vi gleder til flere nye Imedlemmer Det tar seg har fått åi vise stand Sommerfest ogatHøstfest med både ut godt ut påvi Cv-en til både at manJulefest, har hattMaskerade, verv i Fagutvalget, i tillegg til man får nyttig erfaring som mat og musikalske innslag. Vi er nå også interessert i å følge opp suksessen fra man kan ta med videre i arbeidslivet. Følg med når konstituerende møtehar blirnysgjerrige annonsert i begynnelsen 2011 da vi arrangerte studietur til Manchester. I tillegg stuav semesteret. Det annonseres på mail og i gruppen Sosialantropologi ved UiB på Facebook. Kom denter fått muligheten til å spørre ut ferske hjemkomne masterstudenter fra gjerne bare forfelt å hilse spørre mer om«På hva café det vil si å bli på og arrangementet med en medlem. masterstudent». Masterstudentene har delt historier om alt fra hvordan det føles å bli skjelt ut av en nøkkelperson foran en gjeng av informanter på Fiji, til utfordringene ved å gjøre feltarbeid i Bergensområdet.

Konstituerende møte er åpent for alle og alle studenter er hjertelig velkommen!

Vi har alltid lyst til å få med oss nye medlemmer, og gjerne medlemmer som vil videreføre og skape nye aktiviteter som kan samle antropologistudentene. Ved semesterstart holder vi konstituerende møte som vil bli annonsert på studentmail og på Facebook. Det er et uforpliktende møte, åpent for alle studenter. Har du lyst til å være med på å bestemme hvor studieturen skal gå? Har du noen idéer til faglige eller sosiale arrangement? Eller har du lyst til å være med å påvirke studiehverdagen? Da håper vi på å se deg i Fagutvalget! Følg med på gruppen Sosialantropologi ved UiB på Facebook, legg deg til som medlem i gruppen Fagutvalget ved institutt for sosialantropologi på Mi side, eller stikk gjerne innom et av møtene våre for å hilse på eller stille spørsmål. Send oss en mail hvis det er noe du lurer på.

fagutvalg@sosantr.uib.no

P.S.: Atingting håper virkelig det finnes et par andre trommer med ører, ellers blir dette fort meningsløst…

Trommelom trommings trom trom. Trom trommur trommelom. Trommelomelom trom tromtrom. Trom trom trommelom NAF trommelometom? Trom trommelom trommelommelom trom trommings. Trom trommur.

Trom tromtrom trommelom. Trommelom trom. Trommitrom trom trom trommings. Trom trommelom trom trom. Trommur trom Barth trommur. Tromme trom trommelom. Trommilomilomtrommur trom tromtrom. Trommelom trom, trommilom trom tromtrom trommings. Trom trommelom trommelommeolm.

De gamle vet sikkert best, men Atingting vet også råd. Norsk er et vakkert språk, men Atingting har faktisk sitt eget vakre språk. Heretter vil Atingting tromme sitt budskap til trommene som har ører å høre med:

ner de samme historiene med bare ørsmå forskjeller. Det blir ofte splid av slikt.

Atingting Hør min venn, hva Atingting har å si. Atingting har lange ører og hører veldig godt lyder som gir gjenklang i hans hule kropp. For eksempel kjenner Atingting på kroppen når en student sukker på toalettet og hvis en ansatt gnisser tenner etter et møte. Den gode hørselen fikk Atingting bruk for under antropologenes potlatch i vår, konferansen til Norsk antropologisk forening. Atingting hørte mange kloke betraktninger og rare diskusjoner, men er litt bekymret for neste års potlatch. I år hadde antropologene et råd for å planlegge klanens fremtid. Atingting hørte at noen av de eldre i klanen var redde for at norsk språk skulle bli svekket i faget. Antropologer fra andre klaner under fjerne himmelstrøk har lyst til å være med. Derfor vil de eldre gjøre det slik at fremmede må donere mye mer enn oss for å bli med på potlatchen! Nå må ikke mine kjære ung-antropologer få helt panikk. Norge for norske antropologer kan være et godt mål. Det er jo tryggest å ha potlatch med bare de man kjenner godt. Da slipper man å møte mange som har reist til samme sted og som kjen-

@Atingting_